VÅRT MÅL: Et fritt levende selvvirksomt samfunn

VÅR METODE: Selvkontroll og hensynsløs, men objektiv kritikk

VÅRT MIDDEL: Ny livsorientering bygget på Kristusimpulsen

MOTTO: Riv ned alle gjerder som skiller menneskene og hindrer dem fra åoppleve og erkjenne våre dype fellesinteresser innenfor vårt felles samfunn.Frem med helhetsfølelsen og totalitetsbevisstheten. Ned med partipolitikken ogklassekampen. Frem med det frie levende selvvirksomme samfunn.

25. august 2009

74. årgang

Kr. 25,-

Nr. 4ORGAN FOR MENTAL,SOSIAL OG ØKONOMISK NYORIENTERING

B-blad

Fra land til byAv Per De Lange

Bykulturen, med sine typiske verdier,innfall og trender, regjerer etter hverthele planeten vår. Byutviklingensform og hastighet varierer imidlertidfra et kontinent til et annet, om ennvisse trekk går igjen, slik som økt tra-fikk, forurensing, vold og helsebehov.

Rundt 1900 var det kun 11 byer i verdenmed en befolkning på mer enn 1 millionmennesker. Innen 1950 var antallet nådd80, i 1990 var det 276 og i 2000 var det400. I 2015 anslår man at antall byer påminst 1 million innbyggere vil være merenn 550.

Byutvikling har mer ved seg ennkvantifiserbar vekst. Det dreier seg ogsåom omfattende geografiske og kulturelleendringer hvor folk og institusjoner blirutsatt for bykulturen. Urbaniseringen in-volverer alt fra moralske normer og livs-stil til samfunnsstruktur, frigjort mobi-litet og fastlåste timetabeller. Blant bak-sidene finner vi flukten fra landsbygda,hvor mennesker går over fra å være pro-dusenter av mat til å bli bare forbrukere.Byutviklingen har derfor med mattil-gjengelighet og sult å gjøre, særlig der-som miljøendringer og ekstremvær yt-terligere får hemme matproduksjonen pålandsbygda.

Bylivet kan bety en forsterkning avforurensningsproblematikken. De flestestore byene ligger ved havet. De vil nød-vendigvis måtte oppleve stor dramatikkdersom havoverflaten etter hvert vil sti-ge. Utslipp til luft og vann fra en ensliggård i Valdres er dessuten noe annet ennutslipp fra London med dobbelt såmange innbyggere som hele Norge, selvom bildet har flere og mer differensiertefasetter ved seg.

Litt historieIfølge historikeren Fernand Braudel erbyene «en heldig tilfeldighet i histori-en», som oppstod omtrent samtidig medjordbrukets fødsel i førhistorisk tid.Mennesker i nært samspill kunne skapeså mye mer enn spredte befolkninger igrissgrendte strøk. Idet vi nå har gått inni det 21. århundre, står vi i kanskje i envel så heldig situasjon, hvor vi både kanse tilbake på utviklingen til nå og anekonsekvensene av en stadig mer fortettet

boform. Vi kan lære av historien og an-vende det på fremtiden. Vi kan hemmebysamfunnets uheldige sider og samti-dig fremme de gode. Muligens kan viogså intervenere og skape bevisste drei-ninger til beste for både mennesker ogmiljø.

Byuuviklingen har ikke vært ensartetpå de ulike kontinentene. Det meste avEuropas befolkning bor i byer og tettste-der i et dynamisk nettverk. Men kunStor-London, Moskva og Paris er hjemfor flere millioner mennesker. Byene iNord- og Sør-Amerika er noen hakkstørre, slik som Mexico City, Sao Paulo,Buenos Aires, New York og Løs Ange-les. Hver av dem har mer enn 15 millio-ner innbyggere.

Asia går enda raskere frem. Innen2020 forventes det å være mer enn et du-sin gigantiske metrolpoler i Østen, sliksom Mubai, Karachi, Shanghai, Dacca,jakarta og Tokio, hver med nesten 20millioner innbyggere. 75 prosent avAustralia og Stillehavsøyene er alleredeurbanisert. Den samme urviklingen er pågang i Afrika, om enn etter litt andra ska-laer. Flere metropoler er allerede eta-blert, slik som Kairo, Kinshasa og Lag-os. Lagos hadde 300 000 innbyggere i1950, men har nå nådd nesten 10 millio-ner.

BybefolkningeneByene er rike på kontraster fra kulturelle,økonomiske og administrative katedra-ler til de enorme slumområdene. Metro-polene skryter av sine børsbygg og sinehovedkontor for internasjonale bedrifter,advokatgrupper, markedsføringsbyrå,regnskapsbyrå og kommunikasjons- ogtransportkompanier. Det er her at denglobale økonomien utfolder seg og kom-mer ut av kontroll, slik vi har opplevd detsiste året.

Storparten av innbyggerne bor imid-lertid i slum og shantystrøk, såkalte fave-las, colonias proletarias, kamponger el-ler gecekonduer. Flere tiltak søker å bed-re de fattigyes kår med skoler,boligfornyelser og lavterskeltilbud. An-dre hevder at den beste løsningen på dår-lige levekår, vold og organisert krimina-litet ligger i å gi innbyggerne i slummenjuridisk rett til jorden de bor på.

I den andre enden av den sosiale ska-laen ligger de store villaene på bestevestkant, etter hvert i inngjerdede områ-

der med armert vakt i porten. Den øvremiddelklassen velger å bo her av trygg-hetshensyn, enten det er i Los Angeles,Rio de Janeiro, Istanbul, New Delhi,Moskva, Roma eller Toulouse. Avstan-den mellom de sosiale klassene forster-kes daglig med økte motsetninger oggjensidig mistillit. Det foregår for ek-sempel konkurranse mellom nabokret-ser om å få nok vann i rørnettet. 25 pro-sent av verdens befolkning slitet dagligmed kronisk vannmangel, mens indus-trielt landbruk og overklassenes vann-ingsanlegg og svømmebasseng får for-syne seg av de sparsomme ressursene.

Høyere dødelighet i storbyenNok et trekk er de store drabantbyeneutenfor de tradisjonelle bysentrene medenorme kjøpesentre og tjenestebygg,spredt over relativt store områder, menuten mye opplevelse av samfunnsfelles-skap og identitet. Bo- og servicesentrefor eldre legges ofte til slike områder.

Innbyggerne i byene har gjerne rik til-gang på helsetjenester med de siste til-bud fra sykehus og eldreomsorg. Likeveler dødeligheten høyere i byene enn pålandet. Kvalitativt er det flere ensommemennesker i byene einn på landet, i til-legg til at en sykdommer florerer mer ibyene. Flere forklaringsmodeller er søkt,slik som økt luftforurensning, større til-gjengelighet usunn mat og økt smittefarei tett bosetning.

Støyforurensning gjennom industri,trafikk og overbefolkning gjør det van-

skelig å finne fred og ettertanke. Byfor-tetting gir mindre tilgang til åpne oggrønne områder - med miljøpsykologis-ke konsekvenser for innbyggerne. Para-doksalt øker ensomheten med økt botett-het.

Et differensiert bildeDet er debatt om byenes bidrag i klima-problematikken, fra ? prosent av klima-gassutslippet til 40 prosent. Fordelt påhver innbygger gir ikke bylivet nødven-digvis økt klimagassutslipp. Det mesteav drivhusgassen i byene kommer fra in-dustri, transport, hus, hjem og avfallsbe-handling, noe som varierer fra Shanghai,Beijing til London, New York, Rio de Ja-neiro og Toronto. Svømmebasseng, lys,varme og kjøleanlegg har med sosialeskillelinjer å gjøre, likesom avfallshånd-tering med kildesortering, gjenvinningog metangassoppvarming.

Klimagassutslipp varierer stortmellom ulike byer, fra Sant Paulos an-svar for 1,5 tonn kulldioksid-ekvivalen-ter per pers til Washington DC med nes-ten 20 tonn per person. Forskjell mellomslum- og villastrøk varierer kanskje 100-foldig (prosent). Klimagassutslipp i by-ene er dermed en del av et velferdspro-blem en funksjon av den sosioøkono-miske gradient.

ET KLASSISK BOKVERKProfessor George Rosen ved Columbia

n forts. side 6

2

Sosialpsykologisk avisgrunnlagt 1931

Organ for folkebevegelsenfor ny livsorientering

(Tidligere Samfundspartiet)

Bertram Dybwad Brochmanngrunnlegger

Dag Ove Johansen8200 Fauske

Mobil: 938 50 411 – dagoj@online.noansvarlig redaktør

Astrid StrømmeIndre Sædal 16, 5098 Bergen

Tlf. 555 90 982Redaktør

Anders Rystedisponent og hjelperedaktør

6150 Ørsta

StøttespillereSvein Otto HauffenArmand E. NyhusEven Lorch-Falch

Ved innbetalinger benyttesNB! Postgironr.: 0532.08.40645

Internett: www.samfunnsliv.no

nn AS

L E D E R –

ISSN 1890-8667

Redaktører2009

FEBRUAR: DOJAPRIL: AS

JUNI: DOJAUGUST: ASOKTOBER: DOJDESEMBER: AS

Langsom tid nå!Langsom tid nå!«Den som spiser av kunnskapens tre skal visselig dø» (Bibelen)

De siste par tiårene har gitt oss stadig mer tidsbesparende teknologi - fraavanserte tidsplanleggere til e-post, mobiltelefoner og tekstbehandlere. Li-kevel, de fleste av oss har dårligere tid enn noen gang. Det ser ut som om vier i ferd med å bli slaver av teknologien som skulle frigjøre oss...En økende del av arbeidsstokken driver med ulike typer informasjonsbe-handling. Det gjelder selvfølgelig folk som lever av å skrive, snakke og lese.Det er også blitt slik at arbeid med informasjon lurer seg inn i arbeidstidentil yrkesgrupper som vanligvis har brukt tiden på andre måter. For eksempelforteller en rapport fra Statens Folkehelse på midten av 1990-talet at helse-vesenet brukte 60% av sine budsjetter på ulike typer informasjonsbehand-ling...

Bruken av internett øker veldig fort. Sommeren 2000 var godt over 300 mil-lioner mennesker tilknyttet nettet. Samme årstall var det i Norge halve be-folkningen knyttet til internett. Bare to og et halvt år tidligere var tallet enfjerdedel, altså 500.000.

Informasjon er blitt en stadig viktigere innsatsfaktor i økonomien. Dengjennomsyrer all produksjon av varer og tjenester. Råvarer er stadig mindreverd, og en stadig større del av verdiskapningen består av informasjon. Foreksempel er råvarenes andel av prisen på en mikroprosessor 2-3%. Restenav verdien består av informasjon.Hvorfor har vi fått dårligere tid og ikke bedre tid? Er ikke dette stikk i stridom hva vi skulle tro? Hvorfor fører økt informasjonsmengde til mindre for-ståelse?Øyeblikkets logikk rammer inn deler av familielivet, og den står i direktestrid med familiens logikk. Familielivet er nemlig verken spesielt arbeidsin-tensivt eller kapitalintensivt, men det er veldig tidsintensivt. Parodien er«kvalitetstid» med barna, der den travle far eller mor har et kvarters samværpå usedvanlig høyt nivå med barna hver kveld mellom barne-tv og sengetid.I dagens samfunn deltar både menn og kvinner for fullt i et stramt og kre-vende arbeidsmarked. I økende grad forsvinner skillet mellom arbeid og fri-tid. Samtidig blir kjønnsrollene utydelige og omstridte. Ingen vet lenger hvadet vil si å være en god mann og en god kvinne. Det må defineres på ny ogpå ny av oss hver. Det blir ikke lett for noen å finne en livsrytme aom frem-mer familiens særpreg - langsomt, organisk utvikling, fortrolighet. Sjeldenfår disse kvalitetene slå ut i full blomst.

Det er ikke borgerne som selv har valgt denne situasjonen hvor arbeidstidog fritid blir mer og mer stykket opp; intervallene blir kortere, der flere ogflere hendelser presses inn i stadig kortere tidsrom. Selv makthaverne somburde ha muligheter til å bremse endringstakten, klager over at de har dårligtid. De har ikke lengre tid til å gå i teater, lese romaner og så videre. De er li-ke mye slaver av klokken som oss andre.Alt i alt: oppstykket og oppjaget tid preger livets rytme i økende grad for etvoksende flertall av befolkningen i de rike land.

Hvordan gjenvinner vi langsomheten? For eksempel kan fagbevegelsen pri-oritere langsomhet og sammenheng. 8-timersdagen, rett til ferie og syke-penger, lørdagsfri og lik lønn for likt arbeid har vært noen av deres viktigstekampsaker. Men i en tid da utbrenthet, muskelsmerter, stress og depresjonerseiler opp som vanlige arbeidsmiljøproblemer, må prio-riteringene endres. Konklusjon: Langsomheten må be-skyttes, og den trenger personlige treningsprogrammerfor å overleve. Videre må den nedfelles i samfunnetsstrukturer.

Astrid Strømme.

Kilde: Thomas Hylland Eriksen: Øyeblikkets tyranni.

Alternative syndsvedkjenningarHerre, vi bruker meir enn det som er vårt. Derfor lid din skapning og ditt skaparverk. Vi forbruker ressursane på jorda utan omsyn til dei fattige og undertrykte.

Vi er fanga som forbrukar. Vi vedkjenner at vi ikkje vil ut av vår fangenskap. Vi søkjer tryggleik ved å eige, og døyver uro ved å kjøpa. Vi gjev ting for tid. Vi vedkjenner at vi elskar erstatningane.

Vi stel frå borna våre og dei som kjem etter. Vi veit at livet på jorda er truga, men denne kunnskapen lammar oss. Vi vedkjenner at passiviteten passar oss og at vi ikkje vil ut av den.

Vi ser samfunn i oppløysing. Vi ser fattigdom og urett som går på livet laus. Vi ser fellesskap som vert undergrave. Vi ser menneskeverdet bli krenkt. Vi ser forbrukarkulturen gripe djupt inn i våre liv. Vi vedkjenner at vi lukkar hjarto våre til for det vi ser.

Vi vedkjenner at vi ofte veit - men vi vil ikkje.Vi vil ikkje forplikte oss, derfor mister forkynninga vår truverde. Vi vil ikkje bere vår del av forandringa, derfor ber andre vonløysa. Vi vil ikkje betale kostnadene ved å bryte opp, derfor vert andre brotne ned. Vi hopar opp semje, men vi handlar ikkje. Vi hyller kjærleiksideala, men vi følgjer dei ikkje. Herre, vi vedkjenner at vi finn behag i å vedkjenne, utan å bryte opp frå vår synd.

«Fra djupet roper eg til deg, Herre.Herre, høyr mi røyst!»(Salme 130,1)

3

Mye har vært sagt om Brochmanns øko-nomiske teorier. Chr. A.R. Christensen i«Vårt folks historie», hevder at teorieneer «høyst uklare». Mot dette står det fak-tum at både Ragnar Frisch og Johan Vogtsom ledende sosialøkonomer har mottattvesentlige impulser fra Brochmannsskrifter. Ingen av dem har akseptertBrochmanns økonomi som helhet, menbrokker av den har de godtatt. Tidligeredosent ved Bedriftsøkonomisk institutt iOslo, Amund Hønningstad sa det såsterkt at Frisch fikk nobelprisen påBrochmanns modell. Frisch hadde imid-lertid ikke nyttet modellen til Broch-mann i sin rene form. Blant annet haddehan i sin nasjonalbudsjett-modell utelattposten: systemets kostende. Hvorfor?Jo, fortalte Hønningstad meg: Frischhadde utelatt denne posten av hensyn tilmakthaverne. Det hadde Frisch selv for-talt Hønningstad.

Brochmann har skrevet flere bøkerom matematisk økonomi; men vi skal ik-ke gå nærmere inn på disse spesifikt øli-onomiske teorier. Jeg må bare få presi-sere at samme hvor stor pioner Broch-mann måtte være på det økonomiskefelt, så er det etter mitt skjønn ikke detspesifikt økonomiske som er det størsteved hans økonomiske teorier. Det ve-sentlige er den psykologiske og sosiolo-giske sammenheng han setter de økono-miske fenomenene inn i.

Vi skal se litt nærmere på dissesammenhengene. Han anga for det førstede psykologiske forutsetninser for at vårtøkonomiske system fungerer som detgjør. Dernest så viste han hvilke sosiolo-giske konsekvenser vår økonomi har.

La oss først se litt på de psykologiskeforutsetningene. Den selvfølgeligepsykologiske grunnsetning for vår peng-eøkonomi er evnen til symboldannelse.At en i samhandel, etter konvensjonene,er blitt enige om å la symboler fungerepå vegne av selve verdiene, har hatt enfantastisk positiv virkning for arbeidsde-ling og økonomisk framgang. Oppfin-nelsen av pengene hører til verdens vik-tigste, hevdet Brochmann.

Det er ikke noe originalt i disse syns-punktene til Brochmann. Litt mer origi-

nal ble han når han hevdet at økonomis-ke vansker/kriser hovedsaklig skyldesmanglende evne til å se og bruke verdi-målet penger som et rent symbol.

Han påstod et pengene ennå ikke blebrukt som et rent symbol. De sees i segselv som uhyre verdifulle. Og i og meddet så har pengene mistet sin rene bytte-funksjon. Har en ikke penger, er detumulig å sette i gang tiltak av betydning,uansett om en har arbeidskraft, råstofferog produksjonsutstyr - alt det som peng-ene skulle symbolisere. Dette fikk en tilfulle demonstrert i 1920-30 årene, mentehan.

Brochmann har harsellert ganskekraftig over dette religiøstpsykologiskefenomenet, og gitt et grotesk tragiko-misk bilde av vår vestlige økonomi. Menkonklusjonen som går ut på at både høy-konjunktur og lavkonjunktur, inflasjonog deflasjon hovedsaklig er uttrykk forpsykologiske stemninger i folket, erlangtfra usannsynlig ut fra argumentenehan fører fram. Vi skal imidlertid nøyeoss med denne skjematiske framstillingav synspunktene hans på forholdetpsykologi-økonomi, og gå over til utta-lelser om hvilke sosiologiske konsekven-ser økonomien har.

Verdiforskyvningen bort fra verdienesom pengene representerer til pengeneselv, har en uendelighet av uheldige kon-sekvenser.

I første omgang så ser vi det uheldigei de små forhold: mann og mann imellom ved kjøp og salg. Den som villegge vinn på å klare seg godt innen sys-temet, han må yte minst mulig for mestmulig, og selge dyrest mulig og kjøpebilligst mulig. Skal dette lykkes må enforsøke å gi skinn av at ens egne salgs-produkter er mer verdt enn det de egent-lig er. Dette være seg i politikk, handeleller utdanning. Og i disse små forhold erder dermed skapt et drivhus for systema-tiske forretningsmessige uetterrettelig-heter, svindel og bedrag, som han sa det.Interessemotsetninger er innebygd i sys-temet.

Og, hevdet han, selv om folket ikkeselv erkjenner at situasjonen er slik, som

han mente, så er den det like fullt. Og denmentaliteten som framkalte disse uheldi-ge virkninger på mikroplanet, finnes og-så på makroplanet, på det organisasjons-messige område. Brochmann uttrykteforholdet dramatisk: «Den som høkrermed sin sjæl, er altid beredt til ogsaa atkjøpe og sælge folk og nationer, ti hvisman ikke er trofast i det smaa hvorledesskal man da kunne være vaaken i det sto-re kollektiv liv.»

Dette forholdet forklarte han ved atden mistenksomheten som fiktivøkono-mien (penger) fører til, skaper et følt be-hov for en overpersonlig instans somutenfra kan regulere og ordne indivi-denes forhold til hverandre og til helhe-ten. Vi får på denne måten en årsaks-virkningskjede der fiktivøkonomi ska-per mistillit, og hvor statsmakt ogorganisasjonsmakt i sin tur er konse-kvenser av denne mistilliten. Statsmaktog organisasjonsmakt gir imidlertid vi-dere ny næring til mistenksomhet ogmindreverdsfølelse. Skjematisk er for-holdet slik:

fiktivøkonomi-, mistenksomhet-, or-ganisasjoner og statsinstitusjoner-, for-sterket mistenksomhet og mindreverds-følelse.

Forholdet kan også uttrykkes som etforhold mellom kapitalisme, sosialismeog fascisme: Brochmann mente det var

sosialismen (marxismen) som skaptefascismen ved en irrasjonell bekjem-pelse av kapitalismen. Fiktivøkonomi,marxisme og nazisme er m.a.o. tre siderav samme sak: nemlig manglende evnetil å skille mellom den virkelighet somfungerer etter organiske prinsipper ogden virke lighet som fungerer etter me-kaniske prinsipper.

Vår innstilling til penger har ikkebare uheldig virkning for sosiologiskeforhold. Også når det gjelder realøkono-miske og økologiske forhold er virk-ningen negativ. For det første er det joslik at hensynet til priser gjør mangelnødvendig. Produksjonen må til enhvertid være slik at den ikke fullt ut dekkerfolks behov. Så snart overproduksjonenog overfloden setter inn, går jo prisenemot null, og det blir priskrakk og dårligetider. Det er etter Brochmanns oppfat-ning tragikomisk, for hadde folket orien-tert sin økonomiske sans mot realverdieristedenfor mot penger, så ville de oppfat-tet 0-pris-situasjonen som en ønske-drøm. Men istedenfor ønskedrøm er detmareritt folk assosierer med overpro-duksjon, og slik gikk det til at 30-årenefikk oppleve f.eks. kaffedumping i Bra-sil, hvetebrenning i USA og skuddpre-mie på grisunger i Norge. Han var ikkenådig i sin kritikk av slike fenomener.

Økonomi

Av Sivilingeniør G.E.BondeSide 73-74.Innsendt av Armand Edgar Nyhus

Hva er nå formålet med Totalitetsøkono-mien, med samfunnsøkonomien? Det ernaturlig først og fremst å lære folk å ten-ke i sammenheng, også når det gjelderdet økonomiske, og bli klar over at vi al-le er en helhet, en enhet eller m.a.o. at og-så vår økonomiske skjebne er sosialisert.Dernest er formålet, som vi før likeledesvar på det rene med, at vi vil oppnå denmaterielle frigjørelse. Vi kan også si atmålet er at vi vil oppnå den økonomiskefrihet for de flest mulige livsgoder! Nåesnå denne ved at de bokførte verdier blirstørst mulige? Ved skattetakst og verdi-oppskriving og slik at verdiene settesopp til evig forrentning og beskattning?Vi ser av samfunnsregnskapet at vi kom-mer den materielle frigjørelse, resp. denøkonomiske frihet nærmere, når de bok-førte verdier (resp. markedsprisene,

resp. arbeidslønnen, resp. samfunnssy-stemets kostende), går nedover med nullsom endemål - altså når de bokførte ver-dier «dekapitaliseres». Ved totalitets-økonomiens samfunnsreknskap får manaltså fastslått at en nasjon er gått økono-misk frem, når de bokførte verdier erblitt redusert - (forutsatt at der ikke dri-ves politikk med regnskapene og regn-skapsmidlene!) Da blir det lettere å leve.I den konvensjonelle «sosialøkonomis-ke vitenskap» doseres som god latin, atet land er gått nasjonaløkonomisk fremnår de bokførte verdier (gjelden) på f.eks. skoger, elver, jordeiendommer, fa-brikker, boliger, varelagre osv. er stegetog borgernes pengeformue i bankene ogi kredittgivning er øket tilsvarende. Etskjebnesvangert feilspor, på vilket manikke arbeider i retning av økonomisk fri-het, men mot økonomisk ufrihet!

Men nå kan man innvende: Når det iavsnitt x uttrykkelig er fastslått, at i sam-funnshusholdningen er penger i seg selv

verdiløse, og det i avsnitt xiv uttrykkeligpresiseres at innenlandsk pengeomset-ning, pengelån, renteomsetning m.v.bare er pengetransaksjoner, pengepoli-tikk og fordelingsøkonomi, som for na-sjonens totalitetsregnskap ingen rollespiller, og der i konsekvens hermed pådriftsregnskapet i avsnitt xi ikke finnesnoen spesiell post på forrentning og be-skatning, - hvilken rolle spiller da forsamfunnsreknskapet, at noen realaktivaer kapitalisert og andre ikke? Når kapita-liseringen når de bokførte verdier påsamfunnsregnskapets status bare har be-tydning for beskatning og forrentning,og denne forrentning og beskatning ikkefinnes på det samme regnskaps drifts-konto, - spiller da kapiatlisering eller ik-ke - kapitalisering, høye eller lave bok-førte verdier noensom helst rolle forsamfunnet som helhet? Det er riktig atfor samfunnsrekneskapet i seg selv kandet tilsynelatende direkte sett være like-gyldig om realaktivene er kapitalisert el-

ler ikke - enten det drives pengepolitikkeller ikke. - Men ikke for samfunnet selv.For det er klart at på det enkelte individu-elle driftsregskap der spiller beskatning-en og forrentningen en veldig rolle! Ren-teutgift og beskatning inngår i de enkelteinstitusjoners balanse. Der har de storebokførte verdier og den tilhørende storebeskatning og forrentning den virkningat produktenes selvkostende og dermedmarkedsprisen økes tilsvarende. Og der-med økes leveomkostningene og der-med økes arbeidslønnen! All ting gårsom vi ser i retning av pris uendelig, iste-denfor i retning nullpris, som vi tidligerehar erkjent var målet for vår streben. Ogtingene kommer igjen på samfunnsrekn-skapets enkeltposter. Altså spiller penge-transaksoner, verdioppskrivninger,rentepolitikk m.v. dog for menneskeneen veldig rolle.

Utdrag fra Totalitetsøkonomien

4

Er vi først klar over at organisasjon somsådan betyr en mangedobling av vårekrefter, og at disse kan brukes både tilondt og til godt, så må det også være klartat kunsten å organisere blir den viktigsteav alle våre kunster, og det skulle da ikkevære et utenkelig mål å vekke våre med-mennesker til ettertanke og innsikt pådette viktige og fremfor noe annet skjeb-nebestemmende område.

For å navigere et skip kreves innsiktog øvelse i flere henseender. For hverminste stilling som skal besettes i sam-funnslivet kreves kunnskaper og attester.Men for å organisere mennesker og styresamfunn kreves ikke engang amatør-kunnskaper. Det akademiske dilletanteriog det autoriserte kvakksalveri får lov tilå utvikle seg som det vil, idet en megetbehendig gir Gud skylden for uvitenhe-tens og mørkets og fryktens resultater. Vitror ikke at den kunst å organisere sam-funn kan læres og forståes uten i forbin-delse med kunnskapen om menneskenesom psykiske sansevesener, og uten enhel og fullstendig forståelse av suggesjo-nens og massesuggesjonens veldige be-tydning. Som det nå går misbrukes detkollektive liv, idet man kaller det forøkonomi, orden, system og god forret-ning gjensidig å forføre og bedra hveran-dre.

Vi slipper krefter løs i vår felles opp-treden som vi ikke kjenner, og vi er allemer eller mindre et bytte for psykisk be-

drag, som det vil få den aller største be-tydning å få oppklart.

Vårt offentlige og sosiale liv seilerden rene sjanseseilas, fordi det er over-gitt til vilkårlige stemninger og strøm-ninger som kommer og går uten kontroll.- Vi begår urett mot oss selv og mot hver-andre, fordi vi ennå ikke har lært noe omvårt sjeleliv, om dets store sjanser og detsstore risiko.

Syntesen og analysen som «metode»til å forstå livetDen metode som vi anvender i disseskrifter er ikke helt den samme som denmetode vår vitenskap og vår skole an-vender. Leseren vil allerede her ha be-gynt å legge merke til, at vi taler om sosi-ale, religiøse, økonomiske, politiske ogmoralske ting samtidig. Og vi vil her for-berede leseren på at vår fremstilling likemeget tar sikte på en livssammenheng el-ler «syntese», som på en «analyse» for-såvidt man med dette ord mener enundersøkelse av hvert enkelt livsområ-de, hver for seg.

Den analytiske (= oppdelende) meto-de har så og si plukket hele vår tilværelsei stykker, likesom barn plukker sitt leket-øy i stykker for å se hva der er inne i det.Men i regelen mangler barnene evne til åsette leketøyet sammen igjen.

Den analytiske metode har vært nød-vendig i en overgang og vil sikkert frem-deles være nødvendig. Men i disse våre

skrifter legger vi stor vekt på igjen åfinne tilbake til «syntesen», som er denstore livssammenheng.

Vi erindrer alle hvorledes skolen påsin timetabell søkte å inndele undervis-ningen i forskjellige livsområder. Vi hør-te om religion, historie, naturfag, språk,kulturhistorie, regning etc. på en måtesom om disse ting var vidt forskjelligeog hinannen uvedkommende fag. Om viskal bruke en analogi, så hadde skolenoppdelt livet i en masse fra hinannen ad-skilte livsområder og likesom lagt hverav disse i en spesiell «skuffe». Vår hjer-ne og hele tankevirksomhet ble innstilletomtrent som en kommode med en massestørre og mindre kommodeskuffer, somhver hadde sin utenpåskrift, som vi kaltefag. Denne skolens ensidige «analytis-ke» metode kan vi i dette arbeide ikkeubetinget nytte, da vi altså legger hoved-vekten på å tegne et helhetsbilde både påmennesker og av livet, og da vi søker åskape en totalitetsfølelse og en indrelivssammenheng, som vi ikke fikk i sko-len.

I det moderne nåtidsmenneskes tanke-liv er der særlig fire store «skuffer» somheter «religion», «politikk», «viten-skap» og «kunst», og det hører liksomikke til god tone å tale om alle disse tingpå en gang. Man tror f.eks. at bibelen erreligionens bok, og at ting som økonomi,religion og naturfag ikke hører sammen.- I bibelen forekommer imidlertid ikke

ordet religion eller religiøsitet, som erord oppfunnet av hensyn til den anlytis-ke forsknings- og undervisningsmetode.Det er meget beleilig for statsmenn ogpresteskap å legge bibelen i en skuffe forseg og kalle den for religion, men dette eren grov forfalskning både av bibelen, avhistorien, av religionen og av livet i sinhelhet. Forfatteren av disse skrifter harlært mere psykologi, økonomi, historieog naturfag, politikk og samfunnslæreav bibelen enn av noen annen bok og jegmå derfor forbeholde meg å sette megganske ut over den tillærte manér å be-handle bibelen som om den kun om-handler religion og religiøse anliggen-der.

Når vi i «religionstimene» på skolendelvis leste om de gamle jødenes historieog kriger, om deres rettsvesen og sam-funnsorganisasjon og meget annet, ogdelvis i samme forbindelse om verdensfrelser, mens vi i «historietimene» hørteom en masse andre gamle religioner og i«geografitimene» hørte om forskjelligelokale religioner på våre dagers klode, -så fikk vi uvilkårlig det inntrykk at ogsåverdens frelser Jesus Kristus var en alm-innelig religionsstifter. Og vi ser her dendype årsak til den kjempesvindel somkalles for den gamle og liberale teologi.

(B.D.B. Log. bnd. 2)

Kunsten å organisere samfunn må læres

Krigarar er vi i tankenAv Armand Edgar Nuhus

Krigarar er vi i tanken,Kristus si åndhar ikkje fått festeennå i verdaog vi leveri uvissa,og i den ubevisste tilstanden.

Kapitalismenfører til globalisering,og til høgre reaksjonær faseismeder det simple og råog primitive kjem fram,der vi kanskje slåst og drepfolk frå andre etniske gruppersom vi ser som inntrengjarari vår kvardag,for vi lir av framandfrykt.Men er dei ikkje våre brør og søstrer?Vi lever på den same kloden,der vi alle eigentlegstammar frå same rot.

Nestekjærleik er det ikkjemellom oss menneskja,og vi er egosentriskeog sjølvgodeog tek partimed den sterke.Vi er ikkjesom den barmhjertigesamaritansom lega såratil den skaddemed vin og olje...

Dei driv med den politiske vindenfrå sentrum til venstre,og over til høgre reaksjonær faseisme,der dei legg seg etter sin brormed vondskap i hugeni staden for å søke inni seg sjølv,og finne leia tilvisdomen sitt rike,bort frå EU mafia og storfinansog fram til fridomi eit desentralisertog dekapitalisert samfunnder vi alle leverfor kvarandre.

Kjemisk krigføringVi lever i absurde tider.Som «de siste tider» - noen tyderMed kjemisk krigføring mot folkehelsenMed silent «kjemi-killing» - i det stillekamufleres slik som Satan villeSå mange liv kan gå til spilleOg flere få det sykdoms-ille.

Vi «matforgiftes» - med pestisider!Med herbisider og insektisider.Som er så djevelsk effektivat de ei skåner menneskeliv.Ved kreftbevirknings livsfordriv.En kjemisk krigføring - som Satan fryder!

Når VÅKNER godtroende omsider?Og roper: «STOPP!» - for alle tider.Mot den som helsen «gift-berøver».(Mens de med kynisk bløff mental-brøver)Mot tap av helsen, vi behøverEt svineri, vi kan befrioss fra - ved ØKOLOGI.

Svein Otto Hauffen

5

I dag lanserer Kirkens Nødhjelp et re-fleksjonshefte om kirken og klimaen-dringer. Det er litt over et år til FNs topp-møte i København, hvor verden må blienige om en ny klimaavtale. Avtalen måvære global, og forplikte statene til reglersom bidrar til å løse både fattigdoms- ogklimakrisen. Det er tid for kirkene til åutfordre velgere og politikere til å ta an-svar for at avtalen blir inngått og derettervirkeliggjort.

Den teologiske nyorienteringen somhar funnet sted de siste 40 årene i vestligog protestantisk teologi om forholdetmellom Gud, mennesket og naturen, harvært helt nødvendig. Nyorienteringeninnebærer at kirkene nå erkjenner at na-turen og hele skaperverket er et selvsten-dig subjekt overfor Gud og med egenver-di uavhengig av mennesket. Samtidigmå vi må fastholde at selv om mennesketer en integrert del av naturen og resten avskaperverket, har det også en særskilt po-sisjon, fordi vi som de eneste er skapt iGuds bilde.

Menneskets bruk av naturens ressur-ser for å sikre sitt livsopphold er legitimtog annerledes enn måten vi forholder osstil mennesker på. Det samlede bibelskematerialet legitimerer også en mennes-kelig livsform som ikke bare lever direk-te av det som kan høstes av jorda.

Håndteringen av klimaendringenekan bare skje av menneskene i fellesskapgjennom en global avtale mellom sta-tene. Derfor er kirken nødt til å delta ak-tivt i de politiske prosessene fram motklimatoppmøtet i København.

Det er to forhold kirkene må bearbei-de. For det første må vi vokse ut av fore-stillingen om at «blir du kun god, blir all-ting godt». Det er selvfølgelig svært vik-tig at vi alle tilstreber det gode i våre egneliv. Men dersom dette leder til en tro på atklimautfordringen kan løses bare ved in-dividuelle og personlige endringer i livs-

stil, står vi i fare for å forføre mennesker.Kirken må understreke at klimakrisen eren krise for hvordan menneskene har or-ganisert sine samfunn og at det derfor ernødvendig med samfunnsendringer for åmøte krisen.

For det andre må vi akseptere at vi harulike kall og livsvalg som alle kan værelegitime. Det er rom for de utvalgte fåsom bryter opp fra forbrukersamfunnetog velger et alternativt liv i radikal ogkonsekvent etterfølgelse. I den økume-niske kirke er ikke minst klosterbeve-gelsene uttrykk for dette. Samtidig vet viogså at disse bevegelsene i begrensetgrad har maktet å endre det samfunnet deer en del av.

Det er ikke tilstrekkelig for kirken åfremheve dette som handlingsmulighet.Vi må gi rom for dem som er i Sakkeus-tradisjonen der man gjør opp for seg,men fortsetter å leve det vi kan kalle etalminnelig liv. Denne gruppen er denstrategisk viktigste for å nå den tredjegruppen som er de mange som kjenneruro over samfunnsutviklingen og er påleting etter handlingsalternativer. For åskape endringer i politiske beslutninger,er samvirke mellom disse to siste grup-pene avgjørende for å oppnå resultater.

For å skape bevegelse hos politiskebeslutningstakere gjennom deres velgere- må vi tørre å akseptere det mulige frem-for det ideelle, og gi dette full etisk legi-timitet.

Demokratiet betyr at vi alle er ansvar-lig for «kongens» - styresmaktenes - at-ferd. Vi må sørge for at de får rom til å re-gulere våre liv slik at de menneskeskapteklimaendringene stoppes. Vi har tilstrek-kelig grunnlag for å handle. Nå er detbare å gjøre det.

Atle Sommerfeldt,generalsekretcer i Kirkens Nødhjelp,

(Vårt Land, 6/11 2008)

Kjennetegn på de siste dager

Krig i et omfang som savner sidestykke - Matteus 24:7; Åpenbaringen 6:4Hungersnød. - Matteus 24:7; Åpenbaringen 6:5, 6, 8Pest. - Lukas 21: 11; Åpenbaringen 6:8Tiltagense lovløshet. - Matteus 24:12Jordskjelv. - Matteus 24:7Kritiske tider som det er vanskelig å mestre. - 2. Timoteus 3:2Overdreven kjærlighet til penger. - 2. Timoteus 3:2Ulydighet mot foreldre. - 2. Timoteus 3:2Mangel på naturlig hengivenhet. - 2. Timoteus 3:3Større kjærlighet til nytelser enn til Gud. - 2. Timoteus 3:4Mangel på selvkontroll. - 2. Timoteus 3:3Mangel på kjærlighet til det gode. - 2. Timoteus 3:3Folk bryr seg ikke om den forestående faren. - Matteus 24:39Spottere forkaster beviset for at vi lever i de siste dager. - 2. Peter 3:3,4Verdensomfattende forkynnelse av Guds rike. - Matteus 24:14

Vakttårnet 1/10 2005

Av Astrid Strømme

Mange eerr i dag opptatt av rettferdig fordeling av verdens ressurser. Fattigdom, ar-beidsledighet og klimaproblemer er våre største problemer. Aller verst, uten tvil: kli-maendringene! Temperaturen i havet stiger, og konsekvensene vet ingen. Hva skjerhvis temperaturendringene endrer hele næringskjeden? Kan havet som økosystembryte sammen? Eller hva? Hva med planktonet? Forsvinner de fiskearter som beiterpå den?

Samfunnslønn er løsningen på mange problemer. En garantert lønn til alle men-nesker i verden gjør alle mindre sårbare, når eventuelt fisket på havet bryter sammenpå grunn av temperaturendringer.

En samfunnslønn i lommen gir deg mulighet til å dyrke din egen mat. Det er ikkeså mange kvadratmeter du trenger til deg og dine... bare i Norge ligger tusenvis av går-der brakk. Endringer i lovverket kan føre til at mange flere mennesker får oppfylt sittønske om et liv på landet i kontakt med dyr og natur.

Allerede i 1995 kom boken «Real freedom for all» av Philippe van Panijs. Mannener for en vilkåtsløs grunninntekt til alle.

Knut Halvorsen, professor i sosialpolitikk ved Høgskolen i Oslo har talt positivtom borgerlønn i mange år. I Finland og Danmark har samfunnslønn lenge stått pådagsorden.

Samfunnsforsker Cato Wandel har også i årevis vært opptatt av fordelingsspørs-målet, og ment at samfunnslønn var svaret.

Basic Income European Nettverk har eksistert i mange år, og er som navnet tilsier,for en grunnlønn til alle.

Anarkisten Syphilia Morgenstierne (1999) og den tidligere anarkisten ChristianVennerød (1982) argumenterte tidligere også for en lønn til alle.

Venstre, Arbeiderpartiet og Miljøpartiet De Grønne er i Norge kanskje de mestsynlige i landskapet med å foreslå en garantert minstelønn til alle.

Institusjonene Citizen’s Income Trust og Citizen’s Income Study Centre har ogsåvært lenge for en garantert inntekt til alle mennesker.

Det er utrolig mange fordeler ved en borgerlønn. Den gir premisser for å tenkegjennom det meste, for livslang læring, for tid til å tenke igjennom hvilke verdier somer viktige, for tid til å gjøre virkelig det som monner med klimaendringene...!

Mange nobelpristakere i økonomi har vært opptatt av en samfunnslønn. Det gjel-der følgende personer:

James MeadeMilton FriedmannPaul SamuelsenHerbert SimeonRobert SolowJan TinbergenTobinI tillegg har Thomas Pogge, tysk filosof, foreslått en global samfunnslønn hvor al-

le verdens fattige får en såkalt dividende (utbytte) fra alle nasjonalstaters salg av na-turressurser og fra avgifter på forurensing. Er ikke det utrolig? At så mange personeri vår samtid mener at en garantert samfunnslønn til alle mennesker på jorden er sva-ret på fordelingsspørsmålet?

Hvor plasserer vi BDB i dette bildet? Ville han ha vært for en garantert minste-lønn? Svaret er ubetinget ja! Men han ville nok samtidig ha sagt at vi trenger et nyttsamfunnsregnskap. I prinsippet er nok dette også et viktig bidrag til å få orden på fat-tigdom, sult, fordelingsspørsmålet og en rettferdig fordeling av verdens ressurser. Iboken Totalitetsøkonomien, som kom på 60-tallet i det forrige århundre, nemnes kan-skje for første gang tanken om en mer rettferdig fordeling av ressursene

Kirkens klimautfordring

Global samfunns-lønn til alle?– en radikal reform?

Sterke sakerDen store terror kan ta til,en dag man det i Iran vil.Og selvsagt alt for Allahs skyld.Eller påskudd kun - for det man vil?

Iran har mye sterk uran.Den vil man bruke!Takke fa’n.

Av atom er du kommet- til atom skal du bli!Fort kan det gå- og alt er forbi.

Man har nok Muhamed og sin Koran.Men uran, er og blir uran.

Svein Otto Hauffen

6

Kjære herr Johan Vogt!

Mange av oss takker Dem av hjertet forDeres betenkning om B. Dybwad Broch-manns økonomiske forfatterskap.

Særlig morsomt var det for meg å seen saklig og klar utredning om dissedagsaktuelle ting fra vitenskapen. Jeggjorde jo i sin tid opprør mot sosialøko-nomien ved Universitetet, ved mine stu-dier der. Jeg anklaget vitenskapsmenne-ne for å drive sort magi.

Alkymister og astrologer er i våre da-ger en utdødd rase. Samme veien vil detmåtte gå med vår tids såkalte sosialøko-nomer og jurister. Også disse dør ut etterhvert som sannhetens nye lys får over-stråle vitenskapene og sannhetens nyesol fra den frie samfunnsforskning stigerhøyere opp på folkehimlene.

Jeg ønsker ikke å imøtegå Deres be-tenkning. Jeg vet at Brochmann takketDem for Deres arbeide. Ettertiden vil og-så takke Dem.

På et punkt i Deres betenkning imid-lertid, forekommer det meg at De ikke erklar nok. For fullt ut å forstå hva B.D.B.mener med å avvikle staten, er dette etmeget viktig punkt.

De skriver om dekapitalisering og ta-ler om å avskrive all realkapital. Trengerda realkapitalen å avskrives? Alle ver-dens folk driver daglig med å avskriverealkapitalen. Man kaster kaffen på sjøeni Brasil, for å «bjerge» kaffeprisene. I Su-ez stenger man kanalen, og det drives etstorstilet kamuflert spill via F.N. for å fåbegrenset alle oljetilførsler så prisene påoljen kan stige. Man tar folkenes ungemenn inn i militærforlegningene for at deskal være med å «avskrive» produksjo-nen, da denne vedvarende er blitt forsvær. Prisene er i fare. Realkapitalen måstadig «avskrives».

Med realkapitalen mener Brochmannalle varer og reelle verdier som tilbysmenneskene fra naturens og tilvirkerneshender. Disse skal ikke «avskrives», menkomme alle mennesker til nytte og gledetil lavest mulig pris. Men all fiktivøkono-mi som belastes produksjonen og verdi-ene skal avskrives.

Statens og statenes oppkapitaliserte,fiktive økonomi, (hos oss forårsaket avbudsjettismen) skal avskrives. Dekapita-liseringen tar sikte på en gradvis avvik-ling av denne og med dekapitaliseringener desentraliseringen uløselig forbundet.Dette medfører en gradvis avvikling avden fiktive stat.

Fra begrepet nasjonalregnskap somden politiske herr Brofoss satte opp og tilsamfunnsregnskapet som B.D.B. satteopp, er det like lang vei som fra den «ny-ordning» som N.S. satte opp på sitt pro-gram og til den nye livsorientering somB.D.B. la grunnen til. Det er stor forskjellpå statskontrollering under stadig nyenavn, og på det som Brochmann lærerom det menneskelige fellesskapet.

Et hus, en fabrikk, et skip osv. har likestor realverdi hva enten de bokføres med0,00 tallverdi eller de på grunn av det fik-

tive stats- og beskatningssystemet bok-føres med tusener kroner.

For staten og budsjettismen derimothar det ingen interesse at realkapitalenbokføres med 0, for da taper jo maktha-verne, som Vogt meget riktig sier, sittforføreriske spill med folkemassene.

Fiktivøkonomien, eller også kaltmammonismen, umyndiggjør alle men-nesker. Menneskene har fått klave omhalsen via sine organisasjoner. Ved atden enkelte har delegert sin makt til le-dere, har til slutt en gruppe kynikeretrengt seg frem til toppen i styre og admi-nistrasjon. I kraft av det fiktivøkonomis-ke system hersker de suverent. Men vi-tenskapen skulle erfaringsmessig vite atslike asosiale byggverk ramler sammenav seg selv en dag. De bokførte, nomi-nelle verdiene vil gå tapt i en time og slet-te seg selv ut av bøkene. Konkurser ogkrakk vil måtte innhente alle samfunnsom er bygget opp i strid med det virkeli-ge og reale.

Det var B.D.B.’s langtidsprogram,isteden for å la denne skadeutvikling gåsin gang å ta hånd om utviklingen og å fågjennomført en frivillig likvidasjon avtallformuene og tallverdiene, samtidigsom folket ble nyorientert m.h.t. peng-ene.

Så lenge driver sosialøkonomene so-sialt kvaksalveri, inntil de fullt ut forstårforskjellen på den reale økonomien somhar med reale verdier, varer, gjenstanderog tjenester å gjøre, og på den økonomi-en som bygges opp på nominelle tall ogfiktive renter og blir gjort til gjenstandfor kultus over hele verden.

Meter, liter, kilo og kroner ernyttige mål. Men når målet blir gjort tilgjenstand for kultus og vitenskap, da for-veksles verdiene med målet, realøkono-mien som er i kraft av seg selv med fikti-vene og fiktivøkonomiene som bare er ikraft av sosialøkonomene og politikerneog deres innbyrdes avtaler. Således er dasosialvitenskapen gjort til problematikk.Der hvor 8 eller 10 sosialøkonomer mø-tes er det minst like mange vidt forskjel-lige divergerende meninger om ett ogsamme økonomiske fenomen.

De utgjør et unntakstilfelle blant sosi-aløkonomene, herr Vogt. De står i en sær-stilling. Det har De bekreftet med Deresfortjenestfulle betenkning. Men når jeghører på ekspedisjonssjef Knut GetzVold, på direktør Erling Pettersen ellerjeg hører på banksjef Brofoss, så er de al-le sammen fremdeles veldig opptatt medå snakke om vårt herliggjorte vare ogkredittmål pengene, men synes når somhelst beredt til å være med å avskrive de«forbannede» realverdiene for kronenesog de velsignede prisenes skyld. Det erda bare naturlig at de også vil være med åavskrive all vår ungdom i en påtenktatomkrig for de samme nominelle tall-verdiers fortsatte beståen på vår jord.

Med vennlig hilsenDeres Anders Ryste. (1957).

Sosialøkonomene driver sort magi med tall

Universitet i USA satte mer enn de flestekonseptet folkehelsevitenskap på kartet.Ved siden av å være redaktør for det ame-rikanske fagtidsskriftet innen folkehel-sevitenskap, American Journal of PublicHealth, utga han i 1958 en historiebokom faget: A history of Public Health. Idag er den blitt en klassiker. Nylig er denblitt gjenutgitt på forlaget ved JohnsHopkins universitet, utvidet og revidertav Elizabeth Fec og Edward T. Morman

I boken får man møte utviklingen avfolkehelsevitenskapen helt fra det klas-siske Hellas og keiserlige Romerriket tilulike kulturer i England, Frankrike, Spa-nia, Tyskland, Italia og USA. Heltene ogtrendsetterne får sin plass. Men objektiv-vinkelen er vid, slik at helhetslinjene og-så er synlige. Fokus ligger på årsaksfak-torer og virkemidler i utviklingen.

Temaene spenner fra sykdomslære,helsetjenester, ernæring, vann og hygi-ene til helseopplysning, helseadminis-trasjon, epidemiologi og statistikk. By-enes historie like fra Karnak og Babylontil Roma, London og New York utgjør enhovedramme i boken. Budskapet fra Ro-sen gir muligheter for fremtidens byut-vikling ved å fortelle oss om feil og for-deler fra tiden som er gått.

Det er ikke byene som sådan somslipper ut drivhusgass, men visse akti-viteter i byene. Områder med store kull-baserte kraftstasjoner vil for eksempel

slippe ut relativt mye CO2, selv om dengenererte elektrisiteten benyttes et hettannet sted. Listene over byer eller områ-der med store utslipp av drivhusgass girdermed bare en del av bildet. Dessuten erdet tale om ‘ren’og ‘uren’elektrisitet, av-hengig av om den kommer fra et kull-kraftverk eller et vannkraft - for ikke åglemme vind-, bølge- eller solkraftverk.

Et annet spørsmål har med bilens av-gasser å gjøre, hvorvidt de skal skrivespå regningen til eierens hjemsted eller ar-beidssted. Og hvem er ansvarlig for jet-motorenes utslipp, flyplassbyene for av-reise eller tilreise? Hvem er ansvarlig forutslipp i matindustrien, produsenten ellerkonsumenten? I ytterste konsekvens kanen by anklages for utslipp fra industrienselv om man er engasjert med produk-sjon av vindmøller, solceller og hydro-genbusser, - nettopp å redde klima ogmiljø.

Kinas enorme eksportindustri henterelektrisk kraft fra de store kullkraftver-kene - og omtales ofte som verstingen iklimabildet. Men det er vi i vesten somkjøper de samme produktene på stadigbedre utsalgstilbud. Hvem blir så til sistansvarlig for Kinas store utslipp? Vi kan

også sammenlikne avgassene fra biltra-fikken. Byamerikaneren kjører sin bil 2-3 ganger mer enn by-europeeren. Ho-vedgrunnen ligger i at Europa har bedrenettverk med offentlig transport, i tilleggtil flere sykkel- og gangstier.

KonklusjonUrbaniseringens røtter ligger i «en hel-dig tilfeldighet i historiet», sa historike-ren. Det er bykulturene som har vært på-driverne i samfunnets utvikling frem motvår moderne sivilisasjon. Utfordringeneved boligfortetting viste seg imidlertidganske tidlig innen hygiene, helse ogsamkvem. Noen klarte å løse dem, sliksom romerne, mens andre slet tungt ogga opp slik som i middelalderen.

Vi har fordelen av å kunne lære avhistorien og moderne kartleggingsmeto-der. Både problemer og muligheter er av-dekket. Spørsmålene ovenfor stilles ikkeprimært for å finne syndere og rette mot-takere for regningene, men for å kunneforstå sammenhenger slik at vi kan inter-venere riktig. Utfordringen vi står foran,gir assosiasjoner til Ibsen: Vi vet, kan ogpresterer så mye - ikke minst i byene.Men vil vi gjøre noe med for eksempelde miljømessige utfordringene? Viljentil tiltak for fellesskap og egen fremtid eravhengig av viljen til å ofre kortsiktigepersonlige fordeler.

Henvisninger:Baker S: Sustainable DevelopmentRoutledge, Taylor and Francis Group.London, Oxford New York 2006

Bjartnes J: Miljøboka. Praktiske råd ombevisst forbruk. 3. opplagCappelen/Naturvernforbundet, 1989

Fimreite N: Innføring i Økologi. Detnorske samlaget Oslo 1992.

Gresh A, Rekacewicz P, Vidal D, Rad-vanyi J, Samary C: Planet in Peril. AnAtlas of Current rhreats to People andthe EnvironmenL Monde siplomatique,Paris, og UNEP/GRID, Arendal. 2006.

Jackson T(ed): The Earthscan Reader inSustainable Consumption.Earthsean, London UK, Sterling VA.2006.

Hosen, G: A History of Public Health.Johns Hopkins University Press. NewYork 1958.

(Sunnhetsbladet 3/2009)

Fra land - - -

Jesu Kristi rettsordenArmand Edgar Nyhus

Ett desentralisert samfunn praktiserer Jesu rettsorden, der vi kommer til forlik medmotparten, i steden for å ansette dyre jurister og et kostbart rettsapparat. Mennesket avi dag må lære å forstå at de kriminelle er syke mennesker. Syke på grunn av sosial arvfra nærmiljøet i oppveksten og dårlige økonomiske vilkår f.eks. Mennesket er ikke etviljesvesen slik det blir hevdet, men et driftsvesen som kan forledes til det gale, f. eks.av et pornokratisk system som tjener penger på å forlede samfunnsborgeren som slikbegår en forbrytelse. B. D. Brochmann er sosiologen og dybdepsykologen som harforstått mennesket som driftsvesen og han henviser til at bevissthetslivet er som enfilm som sakte eksponeres til det en dag er et helt bilde, som enten blir forstått bevisst,eller det blir forstått bevisst ubevisst og kan føre et menneske ut i et uføre. Båten er vil-jen vi flyter på, vår ånd og vårt bevissthetsnivå er kompass og ror, og driftene våre ermotoren som driver mennesket fremover, enten til det gode for det selv, eller til det ga-le.

Av Anders Ryste

Det fortelles fra kirkemøtet i Nikea at dervar fremmøtt tre religiøse parter somoverhode ikke kunne forenes, men gerå-det i slagsmål. Den ene parten holdt Fa-deren som den høyeste gud i kristendom-men, den andre holdt på Sønnen og dentredje part holdt på Den hellige ånd. Forå få til et forlik gikk keiser Konstantinhardhendt frem og forlangte at alle treguddommene skulle stå likeverdig i tro-en. Og slik ble det gjennom århundrenelike frem til den franske revolusjonen.Da skiltes Gud og verden.

Når talen er om den franske revolu-sjon (1789 - 99), - kirkemøtet i Nikeafant sted år 325 - så har vi å gjøre med etantall år på omkring 1500 da kirken somromersk statskirke undertvang mennes-kene med sitt treenige Faderen, Sønnenog Den hellige ånd. En kirke som under-støttet statsmakten, fyrstene, kjøpmen-nene og godseierne og gav utnyttingenog utbyttingen av alle folk i de statskatol-ske land et kristent stempel. Få eller ing-en utenom prestene og munkene kunnelese og skrive, hvorfor det var umulig åføre bibelsk kontroll med hva som hend-te. Det er nok å nevne hekseprosessene,Bartolomeusnatten og Inkvisisjonen.

Under den franske revolusjonen opp-lever vi så det merkelige at parlamentetunder en av revolusjonsfyrstene vedtok åavskaffe hele kristentroen og å kasteBibelen i Seinen sammen med prestene.En helt ny, annen og formentlig lykkeli-gere treenighet ble kamprop for mas-sene. Liberté, egalié og fratemité. En ut-stoppet frihetsgudinne ble båretgjennom gatene, etterfulgt av ropene:Frihet - Likhet og Broderskap. Kirkekri-stendom og inkvisisjon skulle avskaffestil fordel for den rasjonelle fornuft. Detreligiøse åket måtte bort. Fornuften skalråde.

Siden den franske revolusjon har re-volusjoner funnet sted i land etter land. ISverige i 1809 da landet måtte avstå fraalle sine interesser i øst, deriblant Fin-land, men fikk Norge i stedet som en ga-ve og som et vederlag. Hos oss skjedderevolusjon fra 1814 til 1905. Men i mot-setning til andre revolusjoner, f.eks. denrussiske 1917, så ble ikke bibelen forkas-tet hos oss. Den kristne religion (Luther-dommen) heter det, skulle ha sin grunn-lovshjemmel i Grunnlovens paragraf 2.Den norske og den franske revolusjonskiller lag når det gjelder å ivareta det re-ligiøse aspekt. Hadde det sin grunn?Fantes her biskoper eller prester som for-sto at bibelen var blitt religionisert og detsanne innholdet var gått tapt i forgangne1500 år før revolusjonen i Frankrike? LåNorden for langt unna de pavelige dikta-ter fra Rom?

Ikke lett å svare på dette. Men det serut som det i Norden har vokst frem enkristen rasjonalisme, en rasjonalismesom fant et innhold i bibelen til bruk ilivskampen som gikk all høytidelig reli-gionsdyrkelse imot. Ja, som gikk pavenrakt imot slik det skjedde i Tyskland medLuther og før ham, med Johan Huus i Øs-terrike og andre steder, uten at de forkas-tet den hellige skrift. Men en revolusjonbygget på fullstendig forkastelse avbibelen, skjedde knapt andre steder enn i

1890 årenes Frankrike og i USSR 1917.Riktignok gikk det bare tre år før bibel-forbudet ble opphevet i det franske parla-mentet. Men det synes å kunne fastslåesat demokratiets gjenfødelse i Frankrike,med sitt kamprop: Liberté, egalité og fra-temité ble født i fordømmelse og raserimot prestene, biskopene og munkenesomgang med Skriften, uten å ane noe omat Skriften var omgjort til død religion.Religionisering.

Bibelen har tindrende klart budskapom menneskenes kollektive laster og li-denskaper. Det ante ikke Voltaire ogRousseau, den franske revolusjons ga-rantister. Hadde de ant det, ville de hasagt: Skaff bort religioniseringen, men labibelen være til veiledning. De haddekunnet ta opp kampen i Kristi navn motkirkens statstro, pengetro og makttro.Luther hadde jo forsøkt seg, men var blittredd for sitt liv og søkte fyrstenes beskyt-telse. Dermed fikk både statshedenska-pet, pengehedenskapet og maktheden-skapet varig liv, også etter revolusjone-ne.

Demokratiet, hentet fra det hedenskeHellas, har likevel mange fordeler frem-for diktaturer og despotier. Men folke-styret kan så lett manipuleres til sin egenmotsetning. Hvor lett faller ikke mas-sene for symboler, farger og faner? Hvorlett lar ikke en folkemengde velge segherrer og styresmenn som var forførereistedenfor førere? Vi ser jo i dag hvorle-des statene i øst har latt seg lure trill rundtav det kommunistiske manifest. Hvamed tyskerne under Hitler? Partiene falttilfote for sjarlatanene som dominobrik-ker, og de som modig advarte, ble kasteti fengsel. Frihet, likhet og broderskap,slik demokratiet i fransktalende land for-met det og også slik som den tyske Stei-ner tar det opp, er imidlertid blottet forbakgrunn i Kristi tre fristelsers sanneinnhold. Men nettopp derfra trengermenneskene å hente frem igjen den vis-dom som gir virkelig liberté, egalité ogfratemité. Dette visste ikke verden.

3-tallet kan ikke deles i to hele tall, li-kevel gir de tre delene tilsammen et helttall. Delene blir først hele og gir helhetennår de legges sammen. Når Konstantinsamordnet begrepene Faderen, Sønnenog Den hellige ånd, så ble det gjort for åskape et hele - en samdrektighet. Detskjedde etter diktat, noe delene måttefinne seg i. Ikke så sjelden har det sammeskjedd i historien. Moses dikterte rente-forbud. Hitler tre-prosentsrente. Diktatovenfra er ikke det samme som erkjen-nelse innenfra. Oppklaring av spørsmå-lene ut fra Kristi lære, forteller at trede-lingen i Faderen, Sønnen og Den helligeånd er fruktene av gud på villspor. De trebegrepene som løper sammen i et heltbegrep - gudsdimensjonen - og som opp-lyser ethvert menneske, bringer Kristusbeskjed om. Da blir diktatet overflødig.

3-delingen hos franskmennene oghos Steiner og andre, synes også å villebegrunne en helhet. Ikke 3, men ett be-grep. Og dette ene begrep som er detmest opphøyede, det sublime og sanne erden risikobundne kraft som utgår framenneskene. Denne kraften stiller kravom en frihet som vi alle vil ha del i, menennu bare er på leting etter, fordi vi ennuikke har lært å regne med Gud i mennes-ket. Alle slags ytre krefter kjenner vi, ja

enda så langt at vi kan ødelegge hele klo-den vi lever på. Men helhetskraften somholder samfunnet sammen, eller skal visi, sjelskraften som av seg selv bindeross til hverandre med usynlige bånd, skali autorisert livsbillede ikke tas med i reg-nestykket når vi planlegger brodersam-funnet. Alltid skal vi organisere, sentrali-sere, lage stat. Vi skal ha kongehus ogbankhus, skolehus og kirkehus, alt i sta-tens navn. Og får vi ikke dette, uteblir fri-heten, likheten og broderskapet, men dethar sin grunn oppklart i Bibelen.

De 3 begrepene forsvinner i systemetfordi vi i vår store uvitenhet ennu ikkehar maktet å gjøre forskjell på verdier ikollektiv sammenheng, og det som bareer kollektive skinnverdier, oppdiktedesystemer, slikt som stadig gjøres opprørmot, og det Gudsriket som Kristus påvis-te. - Det system eller det rike som av segselv vokser frem fra det minste av alle frø- sennepsfrøet. - Det frøet som hin nasa-reer plantet i slekten for snart 2000 år si-den. Det frøet som under veksten harvært omsvøpt av religion og har vært tatttil inntekt for det stikk motsatte av sitt re-elle innhold. I vår tid er slekten begynt åane at her finnes noe muffens. Heden-skap lar seg ikke omvende ved makt.Først må ånden i hedenskapet oppklaresog fjernes, så gis livets frø som Kristussådde, ny vekst.

Gjennom hele den mørke middelal-deren var teologene opptatt av det hinsi-dige. Stedet hvor de troende skulle fåmøtes etter døden, ble utmalt i glitrendefarger og besunget med sanger og sym-fonier av edleste slag. På jorden rådetjammeren. Skam, ja, tortur fikk den somikke ville tro. Men i Den norske grunn-lov som bærebjelke for hele loven, bledet satt inn i lovens 2. bud. Kristendom-men «Lutherdommen» skal være statensreligion. Slik står den der også i dag. Lagå at der lenger ute fantes en skjem-mende jødeparagraf. Den er imidlertidforlengst fjernet. Paragraf 2 i grunnlovenborger for at den rasjonelle oppfattelsenav Bibelen var å finne blant Eidsvolds-mennene. Her fantes politikere somholdt Kristi lære som et riksprogram. Ik-ke lenger som et middelaldersk hinsides-program. Kanskje var Nikolai Werge-land en av dem.

Stein Ørnhøi, som har laget tv-teaterav hendingene på Eidsvold - en forestil-ling som ble sendt over riksnettet julen1990, synes imidlertid å ha glemt Grunn-lovens paragraf 2. Kanskje han har mentå markere paragrafen med den døvstum-me jenta som på kne for majesteten, berom «brød»? Paragrafen står der, men vårkirke og vårt presteskap har ennu ikkeoppfattet Jesus Kristus som hele samfun-nets og samfunnslivets frelser og red-ningsmann. De har hittil vært døvstum-me overfor Kristi lære om risikoen vedstat og penger, altså de kollektive farerog fristelser. Nok kan ingen vente av ensosialist som Ørnhøi, at han skal vite noeom sjelen og massesjelens avgjørendebetydning for det menneskelige felles-skap. Det hjelper ikke om demokratietvårt er aldri så skinnende mellom nasjo-nene om vi i dets navn, og i kristendom-mens navn, undertrykker folkegrupperog forfølger egne landsmenn for politisk

7

Alle Mammonsvoltne trælar

Av Armand Nyhus

I dei ville landskap står så mange. Verda ropar med sin lokkestemme:- Alle Mammonsvoltne trælar: kom til meg!

Fattig står så mange -medan rovdyrgapet viser tenner -riv og flerrarsund kvar sjel.

Arme står så mange, vantar brød i munn -mens feite gullpynta slaskar meskar seg i overflod.

På ein bakke står ei skjøge med spir mot sky. Talar til oss alle:- Eg er ikkje einsam. Sorg veit eg ikkje av, og gull og kostbarbeiter eig eg.- Eg er så lykkeleg med livet mitt. Rike beilarar har eg mange av.

Men verda syng på si gravsalme. Jorda stønnar under dei rike tankelause, som plyndrar henne for fiktive talverdiar- grådigheitsprofitt -si skuld.

Talkolonnane veks, fiktive tal som skal forrentastav mann og kvinne som ofrar blod og slit.

Herren gjev si lov i verda:det blir krakkmed dunder og brak!Tilbake står folket ribba med åpne auge og gap.

- Men heisan -den som er med på leiken, får smake steiken! No skal døden herje med sin ljå, slå ned for fote og øyde all vår velstand.Og fanden ler.Atter får han det siste stikk...

Kristen rasjonalisme har overlevt 2000 årig religionsnatt

Den nye livsorientering fra Norden!

n forts. side 8

Lys – GledeSolen kommer -sol og sommer!Bekk og elver lystig flommerglitrer glad i sommersol.Speiler lys i blanke blinksom er elvens muntre vink -Lyse uttrykk for all glede -for at lyset er til stede!

S.O.H.

8

Hva er vanlige folk opptatt av når deneste års klimapolitikk skal utformes?Lørdag 26. september 2009 vil gi svar.Da går globale folketoppmøter om klimaav stabelen verden over. Aldri før har detvært gjennomført en global «folkehø-ring» i en slik skala.

Jon FixdalHild Lamvik

Klima 3/2009

Klimaavtalen som verdens statsledereskal forhandle om på FNs klimatoppmø-te i København i desember, vil legge fø-ringer for den globale klimapolitikkenfor mange år framover. Avtalen vil kunnepåvirke den økonomiske, industrielle,sosiale og ikke minst klimamessige ut-viklingen for verdens land og innbyg-gere. Det er derfor viktig at befolkningenfår sjansen til å fremme sitt syn på denøkkelspørsmålene som statslederneskal ta stilling til på klimatoppmøtet(COP 15).

Lekfolk med i politikkutviklingTil tross for at klimaendringer utgjør vårtids kanskje største utfordring, virkerproblemet fjernt og utenfor vanlige folkskontroll. World Wide Views on Global

Warming har som ambisjon å gi vanligeinnbyggere en stemme inn til FNs kli-matoppmøte og derved muligheten til åøve innflytelse på framtidens globaleklimapolitikk.

26. september i år arrangeres verdensførste globale borgerhøring. Da samlesfolk i 46 land på alle kontinenter for å ut-tale seg om klimautfordringer og aktuel-le klimatiltak. Hvert møte vil ha rundt100 deltakere som skal diskutere ogstemme over temaer som hva som er vik-tigst av utslippsreduksjoner og tilpas-ning - og hvordan klimabyrdene skal for-

deles mellom land i nord og land i sør.FNs klimaforhandlinger er i hoved-

sak basert på deltakerlandenes nasjonaleklimipolitikk og innspill fra klimafor-skere. Vi vet lite om hvilke holdninger«vanlige» innbyggere i forskjellige landhar til klimatiltakene som diskuteres.Det er derfor vanskelig å si om nasjo-nenes standpunkter samsvarer med inn-byggernes synspunkter. De globale fol-ketoppmøtene vil flytte klimadiskusjo-nen fra forskersamfunnet ogklimaaktivistene, til folks hverdag.

Tanken er at de som skal føle klima-

endringene og -tiltakene på kroppen og-så bør inviteres inn i diskusjonen.

Alle verdensdeler er medProsjektledere fra 44 land var i marssamlet i København for å planlegge fol-kehøringene i sine respektive land, ogble blant annet tatt imot i det danske Fol-ketinget. Blant deltakerlandene var Aus-tralia, Chile, Japan, Kenya, Kina, Sør-Afrika, Tanzania, Uruguay i tillegg til enrekke europeiske land. I USAplanleggesdet folketoppmøter i flere stater. Det job-bes nå intenst for å få på plass finansie-ringen og det praktiske apparatet somkreves for å gjennomføre en så stor begi-venhet, i forhåpentlig bortimot 50 land.

Aldri før har så mange «vanlige folk»i så mange land verden over fått sjansentil å dele sine meninger og bekymringerom et hett politisk tema - samtidig. Me-toden som er utviklet er inspirert av så-kalte citizen summits fra USA. Erfaring-ene er gode - deltakerne får både disku-tert relevante problemstillinger og stemtover disse.

Samtidig viser erfaringene fra folke-høringer og andre medvirkningsmetoderat engasjerte borgere er kompetente de-battanter og kan formulere gode innspilltil politiske diskusjoner.

tro, kaster hundretusener ut i ledighetmidt i overfloden, fordi vi setter penge-kapitalene høyere enn den rettferdigefordelingen av de virkelige godene, ogfordi vi stadig vekk i kirkene og skolenelar Guds ord mellom menneskene bliomdiktet til en orden som kun skal gjel-de i himmelen etter døden.

Kristendommen er såvisst ingen reli-gion, men oppklaring av religionene ogav livslovmessigheten for fellesskapetmellom menneskene. Fritatt for skallet

omkring det kristne frøet, kommer kjer-nen frem. Noen kaller det «nettokristen-dommen». Og den er såvisst ikke irrasjo-nell verken for samfunnet eller den en-kelte. Samhørigheten mellommenneskene er tuftet på hellig grunn.Dvs. menneskene må rette sin søken motmennesket som et åndsvesen og ikkemot himmelen over. Ingen fred, ingenrettferdighet, ingen likhet, intet broder-skap under blindhet for den mentalitetensom nettopp skaper de ytre tilstandene.Mennesket lever ikke av brød alene. Dettrenger også opplysning og da først og

fremst opplysning om seg selv. Dertilopplysning om seg selv som del av etautonomt fungerende samfunn. Vi harennu ikke i skolene begynt på denneoppklaring, på opplysningsveien. Mentakket være Eidvolds-mennene, så har vii vår grunnlov en paragraf som åpner formuligheten til ikke bare å fabulere omGud, men til også å lære ham og hans ri-ke å kjenne, og dermed kunne føre det uti livet.

Som eneste land i verden, har vi iNorge en «Institusjon», Nyorienterings-bevegelsen, grunnlagt av B. Dybwad

Brochmann. Foreløpig saboteres vi avautoritetene i stat og kirke for at vi tarGud ned av skyene og gjenfinner hamsom åndsdimensjon i mennesket. Vårnye livsorientering sprer seg imidlertidsom «surdeigen i hveten» ved utgivelsenav vår avis, våre bøker og øvrige påvirk-ning. Først korn, så aks, så fullt korn i ak-set. I sin tid vil det nye bryte frem bådeher og der ettersom det bestående mistertaket på menneskene.

Den nye - - -

Tar folket med på klimaråd

Skal vi få verdensfredskal våre folkesamfunn unngå å falle sammen, så er det bare én vei å gå: Vi må erkjen-ne vår menneskelige bevissthets hittidige begrensning, men være på det rene med atmenneskebevisstheten ennå er under skapelse. Og denne skapelse skjer i samme gradsom vi utforsker og klarlegger og underkaster oss naturens og livets og åndslivets uni-verselle lovmessighet. Og på grunnlag herav vokser frem til et nytt livsbilde, en nylivsoppfatning, en ny mentalitet. Dette er grunnlaget for verdensfred, dette er beting-elsene for skapelsen av det Gudsrike på jord, som Kristus kom for å lære menneskene.

Kvitheim, våren 1948. B. D. B.

Side 122-123Av Sivilingeniør G.E.BondeInnsendt av Armand Edgar Nyhus

RentepolitikkenDen riktige vurdering av realkapitalkontra skinnkapital fører også til at denform for kapitalisme som heter rentepo-litikk og diskontopolitikk mister sinmakt over menneskene.

Man spør seg da selv: Hva er diskon-topolitikk? Det er den mest rendyrkedevirkning og resultat av troen på pengenesom et selvstendig vesen, på pengenesom værende av verdi i seg selv. Pengenerives helt bort fra sin sammenheng medrealverdiene, og pengeprestene sier segendog uklart å ha makt til å bestemmemed vilken hastighet pengene skal yng-le. Man fastsetter selv rentene som peng-ene «skal kaste av seg», og regelmessigskjer denne fastsettelse etter vilkårligestemninger og ukontrollerte følelser. Daherunder aldri has for øye det samledesamfunns (kjøtt og blods) helhetsinteres-se, så blir denne politikk med pengene

sosial tortur for individene. Tenk på hvaNorges bank diskontopolitikk i så måtehar prestert gjennom årene. Tenk påhvordan «rentefoten» vilkårlig er sattopp når individene særlig trengte rente-lettelser. Tenk på hvordan diskontopoli-tikken har vært drevet med det bevissteformål: realproduksjonens begrensning.Slik at når skinnrenten ble høy, ble real-renten, produksjonsavkastningen, somvi skulle leve av, lav. Denne form for ka-pitalisme som gir seg utslag i diskonto-politikken, nøytraliseres og mister sittgrep om menneskene i samme øyeblikkmenneskene ser det meningsløse i vil-kårlig å ville bestemme renter. Realren-ter kan ikke besluttes. Den bestemmes avselvvirksomheten i vedkommende kapi-talform selv. Og erkjennelsen heravmunner ut i det stadig sterkere krav: dermå ikke drives politikk med samfunnetspenger. Overtroen om pengepolitikkensnaturnødvendighet synker sammen somet ledd i den storstilte dekapitaliserings-prosess.

Utdrag fra Totalitetsøkonomien

De hastferdigeAll hast, og rask lettferdighetbevirker oftest - som vi vet -villfarelse - og urettferdighetMentalt fartsblinde kommer ut å kjøreOg river andre med, i sitt uføre.

S.O.H.

9

Av Einar Mikkelsen

Dybwad Brochmann var utlært somgartner, og som sådan henviser han oftetil hvordan han fikk impulser fra det le-vende livet i gartneriet. En gartner varbare en representant som hjalp til å frem-elske de beste egenskaper hos planter ogblomster. Plantene levde etter sin egennaturlovmessighet og var selvvirk-somme.

Den samme selvvirksomme levere-gelen gjaldt også hele menneskeheten -bare med den forskjell at menneskene ermeget mer enn liljene på marken - i detmenneskene ikke er jordbundet på sam-me måte som planter, blomster og trær.Dessuten er menneskene åndsvesener,hvormed de kan iaktta og forske alt somer i jorden, vannet og himmelrommet.Menneskene avviker fra dyrene med si-ne åndsevner - som er gudegaven - DenHellige Ånd i mennesket.

Senere ble B.D.B. utdannet som for-retningsmann og ble en av datidens skar-peste bokholderitekniker, som førte til athan utformet begrepet og utkastet til ettotalites- eller samfunnsregnskap.

Men hans samid ville ikke godta elleranerkjenne hans teorier på dette eller an-dre områder. Derfor valgte han å bli livs-gartner og begynte å skrive bøker ogreiste landet rundt og talte om sin nyelivsanskuelse. Men de offentlige og pri-vat ansatte «livsløgnere» ville ikke aner-kjenne ham og hans tanker. For da villehele den gamle tenkningen og systemetfalle i grus. Hans tanker om desentralise-ring og dekapitalisering vant ikke noestørre gehør hos de toneangivende i sam-funns- og statsledelsen. Da ville de jo av-skjedige seg selv, og det ville være me-ningsløst, mente de, for de var jo ansatttil å styre og stelle med det hele. Detmeste av skjevhetene BDB påviste, gikki oppfyllelse i 20-årene, og nå holder detsamme på å gjenta seg i øket styrke, påtross av 30 års arbeiderpartistyre i Norge- og i andre land, og på tross av Nordsjø-oljen og tekniske fremskritt.

NyorienteringBrochmann var klar over at det måtteskje en nyorientering i folks bevissthet.

Folk måtte lære å tenke på en ny måte.Ordene og begrepene måtte forfleres ogtildels forandres og gis en ny mening ogforståelse. Ellers ville en ikke kommenoen vei i folkeopplysningen. Her haddekirken, massemedia, skoleautoriteteneog folkeskolelærere en umåtelig stor mi-sjon. Her måtte det skje en mentalitets-endring, fordi «vår mentalitet er vårskjebne». Slik folk tenker og tror, slikhandler de.

Som eksempel brukte han bl. a. elek-trisiteten. For noen desennier siden trod-de folk at det var huldre og troll ellernøkk i fossen. Nå har ingeniørvitenska-pen avklart dette forhold. Kreftene i fos-sen fungerer naturlovmessig. Solvarmenløfter vannmassene i form av damp opp iluften. Kaldere luftlag omdanner dam-pen til vann og lar det falle ned på jordenigjen for å skaffe oss ferskvann til allemulige vekster, til drikkevann og frem-for alt renner vannet nedover fjellsidenei elvedrag som danner fossefall, og derbygger våre dyktige ingeniører og arbei-dere demninger, som magasinerer vann-kraft til våre elektrisitetsverk, som igjenskaffer lys til våre lamper, varme i vårekomfyrer og varmeovner, kulde i vårekjøleskap og kraft til maskiner i vårestørre eller mindre fabrikker, og annendrivkraft. Men hverken ingeniøren ellerteknikeren vet egentlig hva den kraftener, eller hvem som lager den. De vet bareat når dens naturlover følges nøye, kankraften anvendes som ovenfor beskre-vet. Derfor står det over inngangen til enkraftstasjon: «Uvedkommende forbydesadgang».

I min barndom syntes jeg det tordnetog lynte ganske forferdelig. Vi var reddeog løp og gjemte oss. Men til ingen nyt-te. De eldre pleide å si at det var «Her-rens krefter som var i bevegelse».

Men når det gjelder vår åndeligekraftsentral så som Stortinget og kirken,så velger en bønder fra Hedmark ellerfiskere fra Finnmark og Nordland og an-leggsarbeidere fra Vestlandet til å be-stemme og forvalte over menneskenesskjebne og samfunnets anliggender. Desamme menn og kvinner bestemmer og-så over kirken. Det er det misforståtte«demokrati og folkestyre». Da spørresdet ikke om andre kvalifikasjoner enn aten gjennom de forskjellige politiske par-

tier kan skape mest mulig interessemot-setninger ved hjelp av en durkdreven ta-leferdighet.

I statens skoler og gjennom masse-media er de opplært bare til skjematenk-ning, skatteinndriving og til å sette ting-ene på hodet og skape fullstendig forvir-ring hos folket. For eks. dette: Stat ogsamfunn er ett og det samme. Eller Kris-ti lære er det samme som det den heden-ske kirken forkynner i Kristi navn.

Eller at penger og realverdier er detsamme. Intet kan gjøres uten penger ogbudsjetter, forteller våre små stortings-menn, valuta-prester og hedenske auto-riteter.

HelhetssynetBDBs syn på menneske- og samfunnsli-vet representerer et helhetssyn. Hele denvrimmel av mangfoldige funksjoner erunderkastet en universal lovmessighet,som er selvvirksom. Men det har men-neskene ikke forstått ennå til fullkom-menhet, selv om vi på mange måterunderkaster oss og praktiserer dennelovmessighet (Guds lover).

Anvendelsen av den elektriske kraf-ten er nevnt. En kan videre tenke påblodomløpet i den menneskelige orga-nisme og åndedrettsfunksjonen. Dissefunksjonene er selvvirksomme og kanikke stoppes med en flertallsbeslutninguten døden til følge. Likeså kan ernæ-ringens kretsløp og stoffskiftet i kroppenog det kretsløp som finner sted i naturensom skaffer oss våre næringsmidler.Menneskene er jo selv en del av naturen,bare med den forskjell at vi har fått en le-vende ånd hvormed vi kan iaktta og ut-forske naturlovene og livslovene i ossselv. At menneskene er kronen på utvik-lingsprosessen, kan det neppe herske no-en tvil om, selv om våre hedenske teolo-ger forteller det helt annerledes og stikk

motsatt Kristi lære. Brochmann talte ogskrev om dette helhetssynet - i alt omlag40 bøker og en hel del mindre skrifter ogtusenvis av avisartikler, som iallfall i destørste avisene gikk i papirkurven.

Han påviste bl. a. at den største avlandets dagsaviser skrøt av at den bruktedaglig så meget papir til avisen at detkunne bygges et par dusin tomannsboli-ger av det tømmeret som gikk med der.En importerte engelske kull til brenseloppi dalene i stedet for å bruke den nor-ske skogen, som tildels lå og råtnet ned.Nå brukes olje i stedet, og veden råtnerfremdeles.

Alt dette foretar en av hensyn tilpengehusholdningen. Pengeteorien harskapt den vrangforestillingen at det ikkelønner seg å arbeide i Norge, hvis ikkepengene «kalver» i bankene og skaffer«profitt». Hele den moderne sosialøko-nomiske tenkningen mangler helhets-syn, og overser den universelle lovmes-sigheten som fungerer i kraft av seg selv,uansett om menneskene forstår det ellerikke.

Derfor får en krisetider, arbeidsløshetog nødssituasjon omtrent i hvert genera-sjonsskifte. De som er valgt til å styre oglede oss forstår ikke dette. Alt dette avmangel på tilstrekkelig forståelse av deuniverselle, selvvirksomme natur- oglivslovene. Jeg har sagt det før, men detmå gjentas om og om igjen til folk lærerå skjønne det. Det var det BDB gjorde fraden f ørste verdenskrigen til sin død. Hanmåtte tildels skape en hel del nye ord oguttrykksmåter og talte ofte i bilder, og dealminnelige arbeidsfolk og særlig fis-kere og jordbrukere forsto ham. Deskriftlærde ville ikke forstå ham. Hellerikke partilederne. For da ville de ha av-slørt seg selv fra sine feite stillinger.

Livsgartneren og folkeopp-lysningsmannen

Takket være sine årvåkne journalister «avslørte»Dagbladet det som pengemessig må være «norges-historiens største skandale». Det gjelder innkjøpav jagerfly til over 100 milliarder, og journalistenhar fått lederne av partiet Høyre, Arbeiderpartiet,Venstre og KrF til å innrømme at de ikke har fore-tatt noen selvstendige undersøkelser om egenska-pene til de fly som kan bli valgt.

De har aldri hørt det gamle ord om at krig er forviktig til å bli overlatt til generalene.

De har valgt å ta sitt endelige standpunkt ute-lukkende på grunnlag av de fagmilitæres innstil-ling. Det uhyggelige er at disse fagmilitære ikkehar presentert en eneste realistisk scenario hvorNorge vil ha bedre nytte enn de mer enn 100 milli-arder på jagerfly. Altså andre forsvarstiltak til bety-delig mindre summer!

Professor Edvard Vogt

««KKrriigg eerr ffoorr vviikkttiigg ttiill åå bbllii oovveerrllaatttt ttiill ggeenneerraalleennee»» StatsmaskinerietAv C. J. Hambro

Fra det øieblik da Tyskland blev samlet til en storstat, ophør-te Tyskland at gi et betydelig tilskud til den humane kultur.Det er som om den fri skapende evne blir organisert bort ienhver stat som blir altfor totalitær. Ortega y Gasset brukeret sted det billede: «Menneskene omdannes til brændsel forat fyre op under den blotte maskin som er staten».

Og hvem er statsmaskineriets fyrbøtere? De departe-mentale byråkrater.

S.O.H.

10

– Om forholdet mellom Hjælperen ogden der skal hjælpes«Forholdet mellom Hjælperen og dender skal hjælpes maa være saadan - atman, naar det i Sandhed, skal lykkes Enat føre et menneske til et bestemt Sted,først og fremmest maa passe paa at findeHam der hvor Han er og begynde der.Dette er Hemmeligheden i al Hjælpe-kunst. Enhver der ikke kan det, Han erselv i en Indbildning naar Han mener atkunne hjælpe en Anden. For i Sandhed atkunne hjælpe en anden, maa jeg forstaamere end Han - men dog først og frem-mest forstaa det Han forstaar. Naar jegikke gør det, da hjelper min Mervidenham slet ikke. Vil jeg alligevel gøre minMerforstaan gældende, saa er det fordijeg er forfærdelig stolt, saa jeg i Grundeni Stedet for at gavne Ham egentlig vil be-undres af Ham. Men al sand Hjælpen be-gynder med en Ydmygelse. Hjælperenmaa først ydmyge sig under den Han vilhjælpe og herved forstaa, at det at hjælpeIKKE er at være den Herskesygeste menden Taalmodigste. At det at hjælpe erVillighed til, indtil videre at finde seg i athave Uret naar Du ikke forstaar det dinNæste forstaar.»

Søren Kierkegaard 1859

Innledning:Med denne artikkelen ønsker jeg å kom-mentere den psykiatriske behandlingen idag samt å belyse noen emner jeg ansersom viktige dersom det skal bli en en-dring innen psykiatrien; hvor kanskjeholdningsendringen er den viktigste. Enannen intensjon med artikkelen er å få endialog mellom partene i psykiatridebat-ten og gruppen «Samspill og Konflikt»,ved Vestoppland Folkehøgskule.

Denne artikkelen er bygget rundt mi-ne og andres observasjoner av dagenspsykiatriske situasjon med kommentarerog forslag til nye tiltak og muligheter.Jeg vil ikke trekke frem så mangeskrekkeksempler, de er det nok av, menheller belyse nye måter å se situasjonenog dens muligheter.

Jeg har ikke personlig erfaring medpsykiatrien, men har flere venner som erblitt utsatt for tvangsinnleggelse ogtvangsmedisinering. Samtidig har jegvært en ivrig tilskuer til den sporadiskedebatten rundt psykiatriens metoder.

Hva er psykiatriens rolle?Jeg har hørt at 30 % av Nordens befolk-ning havner innom psykiatrien en ellerflere ganger i løpet av sitt liv. Dette viserat psykiatrien involverer mange men-nesker, mange flere enn en skulle tro.«Galskapen» er et av tabuemnene i vårtsamfunn og en stor skyggeside ved detmaterielle verdensbildet.

Med galskap mener jeg da alle formerfor psykiske lidelser som fra samfunnetsside blir definert som forstyrrende og li-te gunstige for individet.

Hva er så psykiatriens rolle? En kun-ne være fristet til å si at psykiatriens rol-le er å holde denne skyggesiden skjultfor allmennheten. Det psykiatrien tilstre-ber er jo å «normalisere» folk med spesi-

elle tilstander slik at disse skal passe inni samfunnet. Istedet for å se på det enor-me potensialet disse tilstandene innfrir ipersonlig vekst, settes alt inn på å utslet-te disse fra individets bevissthet. Manønsker, paradoksalt nok, å gjenskape den«normale» tilstanden personen så sterktønsket seg bort fra, at man valgte galska-pen. Jeg sikter da spesielt til psykosen ogde såkalte tyngre psykiske lidelser.

Noen vil hevde at det jeg kaller å«normalisere» er å helbrede. Til det viljeg henvise til det innledende sitat av Ki-erkegaard hvor han sier at hjelperen måfinne den som skal hjelpes der hvor haner. Psykiatrien har med sine diagnosergeneralisert begrepet psykiske lidelsertil de grader at psykiske pasienter medsamme diagnose behandles likt, slik sompersoner med samme fysiske lidelse blir.Dette er grunnleggende galt i det at dedypereliggende årsaker for psykiske li-delser kan være vidt forskjellige hos topasienter som av psykiatrien får sammediagnose såvel som behandling. Deunderliggende årsaker ligger ikke såmye i hva som har hendt i personens livsom hvordan vedkommende har for-holdt seg til det, og kan forholde seg tildet. Når så disse dyptliggende forholdbanker på døren til det bevisste og symp-tomene på galskap oppstår, er dette net-topp en mulighet for å gå inn i seg selv ogskape et mindre begrensende liv. Jeg sierikke at dette er noen lett prosess, men atdet er en mulighet psykiske lidelser kangi.

Med undertittelen «fornyelsegjennom kultivering av det motsatte»,tar jeg et standpunkt ved å hevde at å an-gripe problemet direkte ikke nødvendig-vis er den eneste løsninren. Psykiatrienmanipulerer psykiske tilstander ved åkjemisk forsøke å gjenopprette skadersom sitter i sjelen eller i det ubevisste.Dette fungerer i det at man tilsynela-tende fjerner problemet, men egentlighar man bare fjernet symptomer. De dy-pereliggende elementer forblir tilslørteog vil gnage på personen som «bjeffendehunder i kjelleren». Psykiatrien fyller davirkelig rollen som samfunnstilpasser. Iet materialistisk samfunn med så storvekt på de ytre idealer som vårt, blir dadette «normale» bildet lett følelsesmes-sig kaldt og avstumpet. I et materialistisksamfunn kaster man noe når det er ubru-kelig, slik også i psykiatrien ved at over-flaten, fasaden, skal være blankpolert.«Skrotet» som f.eks «feil» følelser elleroverfølsomhet skal bort - helst med lo-botomeringsdoser av medisiner.

Ved å kultivere det motsatte menerjeg ikke at man skal overse problemene,men at man skal rette energien mot detsom er ønskelig og samtidig ha en klarbevissthet på problemet. Som at manf.eks ved depresjoner også fokuserer pågleden, isteden for ensidig fokusering pådepresjon. At overskriften for behand-lingen blir «gledens og depresjonensmuligheter», snarere enn «depresjonensbegrensninger».

Psykiatri kan kanskje sammenlignesmed forkynnende kristendom, hvor da

«himmelen» blir det normale idealet og«helvete» blir psykosens grensetilstan-der. Medisinene blir så «frelsen» for åkomme til denne normalitetens himmel.Ved å skape et slikt normalt ideal skaperman samtidig definisjonen på unormalt.Desto trangere ideal desto flere «unor-male» faller utfor. Isteden kunne maninnta en aksepterende holdning i forholdtil tanker og opplevelser og heller foku-sere på det som er ønskelig fra pasien-tens side. Gå i dialog med pasienten omhva denne virkelig har behov for, ikkeblindt utføre hva som står i en lærebokom psykiatri. Slik ville man skape en ak-septerende atmosfære hvor man ikkeskiller mellom blomster og ugress, menser at begge deler er en nødvendig del avden økologiske helheten.

Behandling av pasienter og holdningI dag blir psykiatrisk behandling lett enbelastning, ikke fordi noen er onde, menfordi reglene er lagt til grunn slik at opp-holdet på en avdeling ofte blir til sterkpsykisk påkjenning, snarere enn dentryggheten og hardt trengte hjelpen mantrenger for å møte seg selv. Tvangsinn-leggelse og tvangsmedisinering gjør atman føler seg fratatt sin frie vilje ogkrenket som menneske. Samtidig måman svelge påstandene om at man er«syk» og unormal og bør bli frisk igjensnarest mulig. Altså noe så grunnleg-gende som aksept og respekt er mangel-vare. Mange seriøse terapeuter vil sik-kert føle seg krenket av dette, men detjeg sikter til er respekt og aksept i faktiskhandling; som empati og nærhet. Detteforutsetter at man legger bort diagnosti-sering og skaper rom for klienten som etenestående individ. Harmoniske omgi-velser, aktiv aksept og respekt for me-ninger og virkelighetsopplevelser villegjort behandlingen til en helbredendeopplevelse og ikke den sykehusaktigetilværelsen som er vanlig i dag.

Det finnes lite diskusjon på om manskal bruke medisiner, helst diskutereshvor mye medisiner. Psykiatrien unn-skylder denne harde medisineringenmed at det ikke er midler til noe annet.Dette er et slags mindreverdighetskom-pleks som går igjen som et mantra i defleste debatter om moderne psykiatri iNorge. En undersøkelse rundt frivilligbaserte bistandsorganisasjoner viste atresultatene disse oppnådde var nærmestuavhengig av faktorer som økonomiskemidler, myndighetens innstilling, antallrådgivere et cetera. Den suverent viktig-ste faktoren for disse organisasjonenevar altså ikke omstendighetene, meninnstillingen til disse. Isteden for å foku-sere ensidig på de økonomiske verdier,kunne en kanskje fokusere mer på demenneskelige verdier som nærhet, ak-sept og spontanitet. Jeg tror disse «mid-lene» ville virke bedre på pasienter enndet siste nye innen piller.

Jeg er ikke så interessert i nye «revo-lusjonerende» behandlingsløsninger,men mer opptatt av hvor forløsende enholdningsendring til begrepet galskapkan være. Istedet for å se på galskap som

en sykdom som for evig og alltid vilhemme og forfølge den det gjelder, kanman se på galskap som en unik mulighettil å møte seg selv og gjøre noe med livetsitt. For meg er det helt klart at de li-delsene som i dag behandles som syk-dommer, depresjon, psykose etc. ersymptomer og må betraktes som veivi-sere til hva som egentlig plager pasien-ten.

I USA har det vært vellykkede forsøkmed psykiske lidelser og meditasjon.Prosjekter av denne typen sammen medalternative behandlingsformer blir avpsykiatrien lett fordømt som uvitenska-pelige og ubrukelige i faglig sammen-heng. Jeg vil driste meg til å si at galskaphverken er vitenskapelig eller brukbart ifaglig sammenheng, så hvorfor må dabehandlingsmetodene nødvendigvis væ-re det? Hvorfor mangler viljen til å tenkenytt rundt psykiske lidelser? Psykiatri-ens metoder og teorier er i dag de sammesom for 50 år siden, med unntak av at deer blitt mer sofistikerte. Elektrosjokk (idag kalles det elektrostimulering) og lo-botomering av norske psykiatriske pasi-enter foregår enda og medisiner gjør idag samme nytten som reimene gjordetidligere. Den fysikalistiske holdningentil psykiske lidelser er fremdeles like

En kommentar til dagens psykiatri-behandling– Om fornyelse gjennom kultivering av det motsatte –

11

grunnleggende innefor psykiatrisk be-handling. Det vil si at mennesket blir«tingligjort», og man ser på mennesketsåndsliv som lite annet enn kjemiske pro-sesser i hjernen. Psykiske lidelser skalbehandles som enhver annen fysisk ska-vank; med eksperthjelp og ekspertinn-grep. Denne, mildt sagt, begrensendeholdningen til mennesket, gjenspeilesaltså tydelig i behandlingsmetodene.Bare det at holdningen til psykiske li-delser er å se på det som sykdom, stillerjeg meg spørrende til. Kanskje vises envilje til nytenkning når man kan se pågalskapen som en berikelse, og man dadrister seg til å være gal nok til å prøvenye perspektiver?

«lf you think you know and don’t do,then you don’t really know»Hvorfor stirrer man seg blind på det manhar definert som lidelsen og begrens-ningene ved «psykiske lidelser»? Foru-ten at jeg tror mye av årsaken til dette lig-ger i den materialistisk/fysikalistiskemenneskemodellen, tror jeg også dethandler om at enkelte terapeuter sitter påen akademisk svært så høy hest. Grunn-regelen i den fysikalistiske behandlingener at behandleren skal fortelle og vite hvasom er galt. Som en kommentar til denne

holdningen vil jeg sitere fra boken «Gen-sidig Terapi» av Klaus Gormsen, avsnit-tet «Grunnregler i terapi»: Fortæl ikkeklienten, hvad der «er i vejen» medham\hende. Stil ikke «diagnose», mora-liser ikke. Det, at fortælle folk, hva «derer i veien med dem» gennem en diagno-se eller en «etikett» løser ikke deres pro-blemer. Tvertimod kan der være tale om,atdiagnosen oppleves som et ekstra pro-blem oven i det problem, klienten har iforveien. Det er vigtigt at gøre opmærk-som på, at jeg i denne forbindelse ikkebare tænker på den traditionelle psykia-tris overvældende mængder af «etiket-ter», men at det alternative terapimiljø ilige så høj grad synes at være plaget aftroen på «alternative» diagnoser... Jeg si-terer videre: «Terapi går ikke ud på at læ-re folk at leve på en bestemt måde. Tera-peutens opgave er tværtimod at hjælpefolk til at finde frem til, hvordan de selvønsker at leve».

Jeg tror også mye av problemet liggeri holdningen at lidelse er «feil» og måbehandles så raskt som mulig. At man ik-ke fokuserer på mulighetene lidelseninnfrir, og altså sjeldent går virkelig innpå de dypere årsakene. Man ser på li-delse som noe som må bort, bort, bort -helst med kirurgisk presisjon. Denneholdningen til lidelse er et tegn i tiden -det finnes en pille for alt. Hele samfunneter basert på flukt fra lidelsen, fra realite-tene, med kommersielt implanterte idea-ler og drømmer. Idealet er det perfekte,men når dette er uoppnåelig og det er etgrunnleggende behov i mennesket å væ-re ekte, går man uansett på akkord medseg selv og lider ubevisst.

En historie fra USA illustrerer det jegmener med holdning på en fin måte. Enpasient ved et psykiatrisk sykehus menerhan er Jesus. I mange år har legene prøvdpå alle måter å forklare ham at han ikkepå noen måte er Jesus. Det kommer så enny psykiater til sykehuset og får møtemannen. Han hevder fremdeles at han erJesus, men isteden for å overbevise hamom noe annet spør psykiateren om hanikke er sønn av en snekker og om hankan snekre selv. Pasienten kan snekre ogfår så i oppdrag å lage hyller til opp-holdsrommet. Pasienten går ivrig i gangmed oppgaven og blomstrer opp. Etternoen måneder er pasienten ute av syke-huset med full jobb som snekker.

Etterord:Jeg er fullt klar over at mine synspunkterpå dagens psykiatri er sterkt farget avmotstandere, og at kritikken lett kan opp-fattes som ensidig og generell for en somjobber med dette og kjenner de spesifik-ke problemstillinger. Men, jeg sier ikkeat psykiatrien hverken kan eller må væreperfekt på alle områder. Det er vanskeligfor en slik instans å beregne alle sinehandlinger når man jobber i skjærings-punktet mellom samfunn og individ.Kjernen i min kritikk må derfor sies ådreie seg om holdningen til psykiske li-delser og ikke så mye rundt feilgrep ellerovergrep - dog, slik jeg ser det har dette

en nær sammenheng; dersom grunntan-ken og motivasjonen for å hjelpe er feil,vil også midlene bli brukt feil.

Psykiatri er blitt en «død» vitenskap,med tilmærmet ingen kritisk fagmessigdebatt. De få røster som stiller seg spør-rende til den rådende farmasøytiske ide-ologi, blir lett fryst ut og sett på som kjet-tere i faglig sammenheng. Jeg forestillermeg allikevel at psykiatrien vil se om-veltninger på lik linje med den revolu-sjonen fysikken har gått gjennom medkvantefysikkens avsløringer. Jeg tvilerpå at dette er noe som vil komme innen-fra i psykiatrien. Snarere tror jeg dette viltvinge seg gjennom ettersom de nye ogmer helhetlige paradigmene blir etablert;eksempelvis vil det bli vanskelig å fast-holde et så begrenset menneskesyn sompsykiatrien har, når kvantefysikere nåoppdager ting som at tankene deres på-virker forsøksresultatene på atomnivå.

Det som i dag blir kalt «psykiske li-delser» er et favnende tema som involve-rer samfunnsmessige, etiske, psykolo-

giske, religiøse såvel som filosofiskespørsmål. Vi ser av behandlingen forpsykiske lidelser i dag, hvor begren-sende den fysikalistiske menneskemo-dellen er - nettopp fordi denne modellenbeskjeftiger seg med mennesket og detslidelser som «ting» isolert fra helheten,sin egen helhet såvel som den menneske-lige helhet. Jeg tror ikke det vil være mu-lig å behandle de dypereliggende årsakertil psykiske lidelser uten et slikt helhetligmenneskesyn, hvor man inkluderer, ogikke minst respekterer, alle aspekter veddet å være menneske.

Motivasjonen for dette prosjektet er åse psykiatrien fra innsiden og å nærmeoss en utvidet forståelse av det som i dagblir kalt psykiske lidelser. Vi i gruppen«Samspill og Konflikt» skal bla. møtestøttegrupper, klienter, psykiatere og al-ternative behandlere. Det er også planerom en paneldebatt om psykiske lidelser.

Tage Haugland(foredraget er fra en psykiatrikonferan-

se, 2002 Stavanger)

ns psykiatri-behandlingt motsatte –

Vi prøver å eksistere i et samfunn dervi alle søker å tjene på hverandre. Det-te er et faktum som kanskje ganske fåhar tatt seg tid til å registrere, men somvil bli mer synlig etter som sentrali-smen utvikles her i landet. En annenofte uttalt tåpelighet er ropet om øktvekst (produksjon) midt oppi proble-mene med overproduksjon og søppel-opphoping.

Vår tåpelige dyrkelse og avhengig-het av penger og fiktive verdier, hin-drer oss i å redde jorden og oss selv fraen truende global miljøkatastrofe. Dehyppige oversvømmelser verdenover, supplert av ekstreme tørkeperio-der, er tydelige forvarsler som sentra-listene i vår del av verden lukker øyne-ne for.

At sentralistene alltid har vært for-løperne til diktaturet, er ennå ikke heltoppfattet som virkelighet blant allevelgere og som derfor stadig velger«farlige» folk til styrere. Den allerstørste tåpeligheten er troen på det så-kalte Nasjonalproduktet (NBP). Detteskal etter sigende gi en rell oversikt avlandets økonomiske stilling. Dessver-re er dette produktet lite troverdig ettersom det påviselig består av mere fikti-ve (oppdiktet) verdier, enn av realver-dier.

Dette får prof. Ole David Koth Nor-bye ved Chr. Michelsens institutt iBergen, til å rope et varsku til økono-mene, idet han påpeker at «Det vi le-ver av er produksjon av varer og tje-

nester, – det er realverdier». Det atinntekter og utgifter er ført hulter tilbulter i dette nasjonalproduktet og atsamme regnskapsførsel synes å væretatt i bruk i kommunene, skaperuholdbare forhold for samfunnet.

Fiktivtenkningen synes grenseløs.Store deler av inntektssidene i regn-skapene hos kommunene, stammer fraskatteinnkomster fra de kommunaltavlønnede og kremmere. Komikkener overveldende. Logikken er grav-lagt.

Sluttligen kan jeg trekke fram enditto vrangside ved vår samfunnstenk-ning. Dette påpekes av prof. økonomJames Robertson ved Oxford Univer-sitetet, at vi fortsatt opprettholdermiddelalderske forhold mellom men-neskene a la føydalherrer og husmenni form av arbeidsgiver og arbeidere,altså en to-deling av mennesker. «Vimå ut av dette slaveriet», sier han.

Dette minner meg om hva tenkerenEirich Fromm pekte på i sin bok «Detsunne samfunn» (1955). Han viser til«Gruvearbeideren som tjener en brøk-del av gruvedirektørens lønn, endaden personlige innsatsen er langt stør-re, om vi tar hensyn til farer og ubeha-geligheter ved yrket».

Vår verden er ikke bare full av farer,men og av tåpeligheter. Hvilket poli-tisk parti ønsker å føre menneskehetenfremover?

Konrad DraglandLundenes

Tidenes tåpeligheter

Samfunnsliv for 10 år siden:

12

Men all folkeveiledning står fremmedoverfor de kommende begivenheter for-di evnen til å «skue utover» manglerhos førerne.

«For likesom lynet, når det lyner, skinnerfra himmelbryn til himmelbryn, såledesskal menneskesønnen være på sin dag».

Menneskets hverdagsbilde er alt an-net enn lyst. Aldri tidligere har hele jor-dens befolkning på samme tid levd i stør-re usikkerhet, spenning og uvitenhet omsin og sine samfunns fremtid enn nettoppnå. Kjennetegn er: Tiltagende politiskeog nasjonale forviklinger i verden, tilta-gende økonomiske bekymringer medstreiker og lockouter som talende fakto-rer, tiltagende kriminalitet og ungdoms-problemer, tiltagende troløshet i all livs-førsel. - Videre: økende alkoholmisbruk,økende plassmangel på asyler og ånds-svakehjem, mens individene blir sykereog sykere og har behov for øket lege-hjelp, og mens flere og flere blir klarover det lite holdbare i alt hva folkeneskårne finner på av «rådgjerder». - Ett erat alle land tar til å lage atomvåpen ogovervinner de tekniske vanskeligheter -noe annet er at massemyrderiene meddisse «våpen» ikke kan forhindres fordikrigsårsakene ennå ikke er blitt erkjent,overvunnet, eller oppklart, slik at dekunne bli et ledd i undervisningen ogvokse som kunnskap samtidig med deoppvoksende slekter ikke engang i eneneste læreanstalt i noe land, langt min-dre i hele verden.

For vel hundre år siden var hverdags-bekymringene mat og klær. Men i løpetav denne tiden har menneskehetens kla-reste hjerner arbeidet med å løse disse,hverdagssorgene. Og i dag er verdensvarelagre stappfulle av matvarer og livs-fornødenheter - for tredje gang i løpet avførti år - og råstoffkildene blir ikke en-gang uttømt før man oppdager nye og

bedre råstoffkilder. Det ser faktisk ut tilat man bare kan velge og vrake - noe denrike og velstående kan. Den fattige tar tiltakke med det han har.

Dyrlegene vet at benskjørhet hos dyrer mangelsykdom og legene vet at skjør-bulk hos mennesker er mangelsykdom.Men pedagogene, som oppdrar og lærerde oppvoksende slekter vet ikke hva deter sorm mangler nasjonene som står imateriell velstand til halsen, og likevelplages mer og mer av eksistensfrykt og«økonomiske bekymringer» - at det ermangelen på kunnskapen om jordlivet,og mangelen på kunnskapen om nasjo-nene som helhet som på en gang åpenba-res for alle folkeslag på denne måten.

III gamle dager trodde man at jorden varflat som en pannekake med himmelenhvelvet over som en osteklokke, helvetebrennende under som et stort bål ogstjernene hengende i tau for å belyse jor-den om natten. - Slik var våre forfedresverdensbilde. - Videre trodde man dengang at jorden var en jammerdal hvor detgjaldt om at man hersket over hverandreog utbyttet hverandre hele livet ut, og atman fortsatte å leve og bruke sine våpenog penger etterat man var lagt i graven,m.a.o.: at man ble åndsskapning etter atman var død. - Slik var våre forfedreslivsbilde.

I dag ikke bare tror vi, men vet at jor-den og stjernene er fritt svevende kloderi et uendelig verdensrom - vi «ser» altsået nytt verdensbilde. Men livsbildet erfremdeles det gamle, fremdeles tror vi atvi blir større og mektigere ved å herskeover hverandre, rikere ved å utbyttehverandre, og ånder eller åndsskapning-er etter at vi er død. - Enda menneske-ån-den har overvunnet, eller oppklart, syn-bare og følbare vanskeligheter og pro-blemer, som for hundre år siden varutenkelige og uløselige - og derved godt-

gjort at vi slett ikke behøver å dø for å bliåndsskapninger, at vi er det i levende live- så forveksler vår tids lærere og veile-dere menneskehetens helhet med ver-densherskerne (som bare er noen få), denmaterielt velstående og rike verden medverdensbankerot (som bare angår bankerog store og små finansfyrster) og åndslivmed stemninger (som bare føles f. eks.som «Guds nærvær» ved stemningsmet-tede gudstjenester). - Og enda jordenøker i materiell velstand langt over denøkende menneskehets behov, så kaller«ånds»-veilederne jorden fremdeles foren jammerdal.

I gamle dager visste man ikke om detsanne verdensbilde. Derfor kunne mansom uvitende barn «drømme» om å «gåtil verdens ende». Men etter at man fikkvite at jorden er en klode, drømmer manikke lenger om denne håpløse marsjen.

I dag vet man ikke om det sanne livs-bilde, om helheten, om kollektivet. Der-for «drømmer» noen hver med barnaktiguskyld om å bli den store og mektige her-sker, diktator, fører, folkets midtpunkt -om å «bli rike» og eie masse penger somyngler i mange banker - og om å arve detevige liv etter døden. - Men når mennes-kene en gang våkner av dagdrømmerietog får vite at «drømmen» bare var et ma-reritt midt på lyse dagen - da oppdagernoen hver at det store førerskap og vel-standen allerede er for hånden, bare medden forskjell at makten og rikdommenikke lenger er for enkeltes misbruk - atdet evige liv er her og nå - at disse er entilstand eksisterende og tilgjengelig forden hele menneskehet og at verdensfre-den kun kan bygges på dette faktum.

IIIBegivenhetene rundt om i verden pekerpå at menneskene ubevisst er i ferd medå ville tilintetgjøre det gamle livsbilde,selv om det skulle koste deres egne ogderes barns liv. Verdensdeler står i krigs-

beredskap mot andre verdensdeler, det erikke tall på «ideologier» og «forhand-linger» - som alle vil «forbedre» økono-mien som om det var dårlig økonomi åha overflod og utsikter til levebrød for al-le, og god økonomi å holde verden nedepå jammerdalnivået.

Nå som tidligere i verdenshistorienkommer den menneskelige bevisstheten- en høyere og klarere bevissthet - ennåen gang til å bli ombyttet med den viten-skapelige uvitenhet om livsverdiene påjorden. Akkurat som den gang da denoppdiktede flate jord ble ombyttet meden klode. Den gangen gikk læreanstal-tene god for den nye lære om jorden -men hvordan skal det gå denne gangmed en ny lære om menneskelivet på jor-den? Hvis folkenes ansvarlige: Alle desom står for folkeopplysninger - ikkevender om fra den falske oppfatning oglære om makten, økonomien og åndsli-vet, og kommer «utviklingen» i forkjø-pet - at en oppvåknen i massene skjer førveilederne får gnidd søvnen av øynene -da skjer dette som alle frykter, men ing-en vil: at en revolusjon i verdensformatkommer nedenfra, fra folket. Og denrammer alle land. Om utfallet er det nep-pe noen i dag som kan forutsi - men vedem som har forhindret at den sanneopplysningen om livet på jorden ikketidsnok kom til folkenes og nasjoneneskunnskap - Luk. 17, 24: «For likesom ly-net, når det lyner, skinner fra himmel-bryn til himmelbryn, således skal men-neskesønnen være på sin dag».

Så snart den menneskelige evne til åoppfatte den riktige sammenheng blirsatt på en siste prøve (f. eks. ved beslut-ning om en krig, atomkrig) vil livsbildetskifte, og folkene og nasjonene vil påkort tid alle se seg selv og hverandre somen helhet, et kollektiv (menneskesøn-nen).

L. S. (1956.)

Menneskeheten står foran store og ukjente omveltninger i tro og handlemåte

Fra den gale verdenOvenstående tittel er hentet fra Sam-fundsliv på 30-tallet. Under denne spal-ten fantes avisutklipp med «nyheter» frahele verden. Samfunnsliv i 90-årene øn-sker å ta opp denne tradisjonen og opp-fordrer leserne til å finne såkalte «nyhe-ter» som med all mulig tydelighet gjørdet klart at verden trenger en aldri så litenmentalobservasjon.

Som et apropos til dette hentet jeg føl-gende fra Nettavisen på internett 5.mai1999:

«Superstjernen Leonardo DiCapriolover å ikke spille i flere voldsfilmer etterat en av hans tidligere filmer skal ha på-virket drapsmennene som tok livet av 15mennesker i skolemassakren i Colorado.DiCaprio hadde en sentral rolle i «TheBasketball Diaries» fra 1995. Her spiltehan en heroinavhengig tenåring somdrømmer om at han drar til skolen og

skyter sine klassekamerater samt sin læ-rer. For to uker siden skjøt de to ungdom-mene Eric Harris og Dylan Klebold 12medelever og en lærer ved Columbine-skolen i Littleton i delstaten Colorado.Etterpå tok de to livet av seg selv. Ifølgerapporter ble DiCaprios filmfigur samtbekledning i «The Basketball Diaries»kopiert av drapsmennene Harris og Kle-bold.»

Disse to ungguttene på 17 år var kledti svarte frakker og var bevæpnet til ten-nene. De hadde planene klare for flereaksjoner hvis de overlevde angrepet påhjemskolen.

I Samfundsliv fra 9.april 1937 fant jegfølgende under spalten «Fra den galeverden». Tittelen på utklippet var «Efterde voksnes eksempel». Her er et utdragfra notisen, som tyder på at det ikke ernoe særlig nytt under solen m.h.t. barne-og ungdomsvold:

«En guttebande i Windsor, staten Ver-mont, har den siste tid terrorisert hele eg-nen og myrdet andre barn, meddelertelegrammer fra New York. Medlemmer

av banden har den siste tid forlatt sinehjem og i samlet tropp har de spredt red-sel blant familiene i distriktet. De hardruknet flere barn og utøvet tortur motandre efter mønstre som ble kjent i Sta-tene ved opdagelsen av den fryktede«Sorte legion» (uthevet av D.O.J.)». Deter en liten gutt på fem år som har avlagttilståelsen. Sittende på statsadvokat Par-kers kne fortalte gutten, hvis navn dogikke kommer frem, hvordan han og enannen et par år eldre gutt har myrdet enliten pike Beverley Ann Page, hvis likman har funnet i en mølledam. …Guttenkunde fortelle at en ni-årig gutt var lederav banden, og at han tidligere haddedruknet og forsøkt å drukne andre barn inabolaget.»

Overskriften fra denne utgaven avSamfundsliv fra 1937 viser at redaktørenmed dette vil vise at vi må høste det visår. Det den voksne verden foretar seg,etteraper barn og unge. Dette er jo en lo-gisk følge av oppdragelsen.

Når president Bill Clinton i en TV-taleetter skytetragedien på Colombine High

School i Colorado understreker at mannå må ta seg av barn og unge på en skik-kelig måte og lære dem at man ikke skalgripe til våpen for å løse konflikter, harhan overhodet ikke skjønt budskapet idet han selv foretar seg som ledende an-grepsmakt med krysserraketter og bom-befly for å løse en konflikt med SerbiasSlobodan Milosevic. Begge disse krigs-herrene skal altså representere moden-hetsnivået på verdens ledere når vi nå erpå vei inn i et nytt årtusen. Begge er pro-dukter av en kristen oppdragelse, menbåde Jesu lære og De ti bud synes å hagått dem hus forbi.

I vår bevegelses avis er det mangeganger blitt benyttet en meget treffendeillustrasjon på hva verden trenger: Et flyhar hektet på jordkloden og sleper deninn til Mentalobservasjon.

Eplet faller ikke langt fra stammen,men øksen ligger alt ved roten av tre-et…. D.O.J.

Samfunnsliv for 10 år siden:

13

Av Ellen Linde,sosialantroprolog

OppdragelseAldri før har så mange eksperter stått pa-rat til å fortelle oss ferske foreldre hvor-dan vi skal håndtere ungene våre. Like-vel har vi aldri hatt en så usikker genera-sjon foreldre som den vi ser i dag.

Torsdag 4. oktober forteller Dagbla-det over en dobbeltside om en søvnløssmåbarnsfamilie som har funnet svaretved å oppsøke profesjonell hjelp. Dentidligere bamesykepleieren og helsesøs-teren Karin Naphaug har gjort businessav sin kunnskap og er i dag privatprakti-serende søvnterapeut. «Det var veldigtøft de første dagene» forteller mora i hu-set og forklarer at hun satt med stoppe-klokke ute i stua mens sønnen skrek -slik søvnterapeuten hadde befalt. I dag erfamilien lykkelig over å ha fatt tilbakenattesøvnen. Men ikke alle eksperterstøtter Naphaugs såkalte «skrikekur». IDagbladets artikkel advarer spesialpeda-gog Anne Carling mot å la barna gråteseg i søvn og er kritisk til at det er «klok-ka og ikke følelsene som avgjør om for-eldrene skal gå inn til barnet». Så hvilkeråd kan vi egentlig stole på?

Samme dag som Dagbladets søvnar-tikkel står på trykk, forteller Aftenrpos-tens aftenutgave om lange ventelister påsamlivskursene som arrangeres for ny-bakte foreldre. Dette bare få uker etter atavisa under overskriften «Slitsom lyk-ke» skrev om helsestasjonene som ren-nes ned av frustrerte og engstelige forel-dre på jakt etter de riktige rådene. Aldrifør har så mange eksperter stått parat til åfortelle oss ferske og forvirrede foreldrehvordan vi skal håndtere ungene våre.Aldri har informasjonen vært mer om-fattende eller tilgjengelig. Og likevel;kanskje har vi aldri hatt en så usikker ogfremmedgjort generasjon foreldre sømden vi ser i dag. Nå vi samtidig bor i etland med en av verdens beste permi-sjonsordning, er det lett, slik enkeltegjør, å konkludere med at dagens forel-dre er selvsentrerte egoister. Men fram-for å avfeie oss som sutrete, kan det væ-re interessant å se på hvorfor en hel gene-rasjon opplever akkurat dette akkurat nå.For sier ikke disse kollektive erfaringeneogså noe om samfunnsstrukturer i en-dring, nettverk i oppløsning og vårt sam-funns måte å organisere seg rundt repro-duksjon på?

Et vennepar fra Tsjetsjenia, som fortida er bosatt i Norge, ble både forbløffetog irriterte da de erfarte at det var staten,gjennom helsestasjonen, som skulle giråd om hvordan de skal oppdra barna si-ne. Samtidig stusser de over bokhyllene inorske hjem som bugner over av forelde-og barn-litteratur. Hvorfor skal noen an-dre, til og med ukjente, oppdra barna vå-re? spør de. Når vi forsøker å forklarevårt behov både for bokhylla og barsel-gruppa, forteller de at da de fikk sitt før-ste barn, fikk farmor sitt siste. Mor ogsvigerdatter var gravide samtidig. Der-med blir det selvfølgelig overflødig åskulle søke kunnskap andre steder. Davår egen bestemor ble mor for førstegang, i Vik i Sogn i 1942, fødte hun sin

sønn hjemme. Dagen etter var sviger-mor, søster og nabokjerringer på plassmed barselgrøt, hjelp til husstell, og sik-kert veldig mange gode råd. Ikke baretrådte bestemor inn i et fellesskap avkvinner som hadde egne erfaringer å de-le, hun realiserte også sin identitet somkvinne. Hun var blitt mor og hadde levdopp til mye av det som omgivelsene for-ventet av henne.

I dagens Norge er det naturlige felles-skapet rundt foreldre og barn utarmet, ogde nettverkene som finnes er gjerne flyt-tet inn i institusjoner. Vi har kanskje ver-dens beste økonomiske perrnisjonsord-ning, og det er et stort gode, men de emo-sjonelle støtteordninger er det verre med.Ofte sitter mormor opptatt i et møte, na-boene er på jobb, søster befinner seg påandre kanten av landet, mens besteven-ninna reiser jorda rundt. Far skal erstattemye av det kvinnefellesskapene ivaretoktidligere. Og far er ikke bare viktig, haner unik og uunnværlig. Men det at statenhar kjøpt far fri i en 14 dagers periode ibegynnelsen av foreldrekarrieren, kan li-kevel ikke erstatte erfarne kvinner somstår oss nær, som vil oss vel, og som selvhar vært gjennom det samme. Våre nyesosiale felleskap er barselgruppa og hel-sestasjonen. Dette er ordninger som påsitt beste kan være arenaer for kunn-skapsoverføring, informasjon, bekref-telse og støtte. Men samtidig er dettekonstruerte sosiale felleskap, beståendeav mennesker som man ikke nødvendig-vis har noe til felles med utover den nyerollen. Fellesskapet kan derfor også blien arena for sammenligIning, konkur-ranse, trange normer og mye moral.

Der bestemor og vår tsjetsjenskevenninne hadde deltagende og nære om-sorgspersoner, har dagens nybakte forel-dre Gro Nylander i hylla, og «Foreldreog barn» på nattbordet. Vel og bra for engenerasjon som er vant til å orientere segog lete etter svar i litteraturen og blanteksterne kilder. Men dagens foreldre erogså flasket opp med å være kildekritis-ke, se utsagn fra flere sider og drøfte.Som vist innledningsvis finnes det alltid

barneoppdragelsesteorier som slår hver-andre i hjel. Ekspertene vet alltid best ogrådene er ofte ispedd en god dose «du-er-ikke-god-foreldre-hvis-du-ikke»-kom-munikasjon. Pekefingrene er lange ogspisse, foreldrene blir sårbare og usikre.For hvilke råd kan vi egentlig stole på?Dagens ferske mødre og fedre har oftelevd mange år som voksne uten barn. Vihar gjerne identiteten vår knyttet tilmestring av arbeid og fritid, og til vårtvalgte vennenettverk. I den nye foreldre-fasen - permisjonstida - tas vi så vekk fradisse arenaene hvor vi tidligere har hen-tet bekreftelse på vår identitet, og vi har iliten grad kontakt med disse tidligereidentitetsdannerne det første året.

Samtidig ftemstilles det å få barn fort-satt som svært naturlig. Og det er natur-lig, i betydning den fysiske evnen til for-plantning som ligger i de fleste av oss.Men det å få barn er ikke spesielt naturligi betydningen «hverdagslig» for noen avdagens foreldre. Generasjonen som nåforsøker å finne sin rolle som foreldre,har ikke levd tett på verken liv eller død.Å ha barn, å leve med barn er heller ikkeen naturlig del av vårt samfunns voksnehverdag. Og når dette året utenfor ar-beidslivet er over, skal vi tilbake til enhverdag som sjelden ser den nye kunn-skapen og erfaringen som en aktiv res-surs, mens barnet skal isoleres i ytterkan-ten av voksenlivet, først i barnehagen også på skolen. Det er nærliggende å si at vinå ser en generasjon mødre og fedre somer fremmedgjort i foreldrerollen. Det erikke slik at vi gjennom å få barn har reali-sert den eneste voksenbiten av identite-ten vår, verken i forhold til hvordan viforstår oss selv eller hvordan samfunnetser på oss.

Vi har dette ene året til å vasse i forel-dreskap, enten alene eller sammen medandre som også liker babygym og baby-sang og babybio. Men vi trer ikke inn i etnaturlig sosialt fellskap hvor vår nye vi-ten og erfaring blir tatt i mot av og deltmed mennesker i nære relasjoner som viloss vel. Nettopp ved at vi som individ ogsamfunn har mistet dette, er det heller ik-

ke rart at foreldre er usikre, at helsesta-sjonen og søvneksperter opplever storetterspørsel etter gode råd, eller at mangeav oss rett og slett er litt ensomme der vigår - isolert fra resten av samfunnet - tril-lende på den nye og overveldende Lyk-ken, godt pakket nede i den vitenskapligkonstruerte vogna som verken skal gi ba-byen trekk, for mye stimuli eller hikke.

(Sax 1/2, 2007)

Fremmedgjorte foreldre

Som tang og tareAv Armand Edgar Nyhus

Som tang og tarei bylgjenedriv menneskja att og fram,alltid det same oppigjenog nye tankar møtersterk protest.

Vi lever i det ubevissteog får angst for vårt overegog fortrengjer detvi i kvardagenser og forstår er feil;dei gjer vrangt til rettog rett til vrangtog fylgjer forførararsom utbyttar ossfor ein Molok som er tenkt.

Som vinden bleser retninga dei tar,og det populæresom ingenting gjevav røyndommen indre tomheitfylgjer dei.Dei blir ein mekanisk ting,ein robot fylt av fraserspytta ut av herskaranesom alltid veitå føre massane dit dei vil.

14

Det kan nok la seg gjøre å redusereenergiforbruket sitt til 10-15% av da-gens nivå og samtidig leve et luksusliv.Dette kan også være en anledning til åse nye sammenhenger, livsstilsendring-er og ny teknologi. Det er Steen Møllerserfaring fra mer enn 10 års praktiskeeksperimenter. Men det krever tålmo-dighet, selvoppdragelse - og selverkjen-nelse.

Av Henrik Platz

For vel 10 år siden var 180 menneskerfra hele Danmark samlet i Landsfor-eningen for Økosamfunn for å høre omog debattere frisoner, bofellesskap, alter-nativ husbygging og alternativ livsstil.Steen Møller var da en av talerne. Hanfortalte om sine erfaringer med å byggeet billig halmhus og om sine visjoner foren ny måte å bo på. En måte hvor livet ik-ke fylles opp av en stressfylt cocktail avhusgjeld, arbeidspress, lover, regler ogtilskudd.

Vekk fra stresskulturenIfølge Steen Møller har vi det så sanse-løst travelt med å få de økonomiske en-dene til å henge sammen at vi helt glem-mer å leve livet. Vi har faktisk mer ennnok for å kunne overleve her i den vestli-ge verden. I stedet for et rikt og menings-fylt liv er vi blitt slaver i rasjonalitetenshellige navn. Vi har gjort oss selv tilnavnløse forbrukere i et samfunn hvormarkedet og staten i stadig økende om-fang fortrenger det sivile samfunnet ogdet enkelte menneskes individuelle kva-liteter. Spesielt evnen til å kunne vise føl-somhet overfor oss selv, hverandre ognaturen er under press. I stedet handlerdet hele om ting, ting, ting. Stadig billi-gere og hurtigere.

Steen Møller bygget sitt eget halm-hus i 1998 og gjenerobret tid og rom til åleve livet. Han hadde også en målsetningom å redusere forbruket sitt ned til 10-15% av nivået for en gjennomsnittlig dan-ske. Men imidlertid fant Steen Møller utat det ble litt for ensomt og kjedelig å sit-te alene og selvtilfreds i et veldig bære-kraftig hus. Han kunne nok ha det gan-ske bra med å fordype seg i tykke bøker,filosofere, skrive og ordne hverdagenspraktiske gjøremål for å være mest muligselvforsynt. Men hele omgangskretsenhans hadde det fortsatt like travelt, ogingen hadde tid til å treffes. Spørsmåletvar derfor, hvem var det egentlig som vargal?

Lavt forbrukSteen Møller ble derfor enig med segselv om at tiden var inne for å være sosi-al, - så i 2002 inngikk han en avtale medDanmarks Radio om at de skulle væremed på sidelinjen mens han definerteprinsipper for en ny måte å bo på. Detteble et bærekraftig og byggeteknisk ek-speriment som i form av en slags frisonekunne realiseres ut fra målene om å bligjeldfri, avfallsfri og tilskuddsfri. Folkskulle spare opp kapital på forhånd tiltomt og hus før de begynte å bygge.

Overskriften var «glad og gjeldfri». EllerKISS-prinsippet som det også kalles -keep it simple, stupid!

En energisk Steen Møller har prakti-sert sine ideer ved å gå foran med et godteksempel. Først ved å prosjektere et storthus for Danmarks Radio, et bygg som nåfungerer som demonstrasjons- og kurs-lokale, og senere ved å bygge sitt egethus. Han mener selv at han er nær ved sittpersonlige mål om å redusere ressursfor-bruket sitt til 10-15 % av en gj ennom-snittsdanske:

«Av energi bruker jeg hvert år 4 ku-bikkmeter (1 x 1 x 1 m) brensel, jeg kom-mer ned under 1.000 KwH i strøm og jegbruker fire flasker gass og 10-12 kubikk-meter vann. Tomten til huset mitt harkostet dkk. 60.000 inklusive fellesareal.

Huset på 75 m2 har kostet dkk. 115.000å bygge, hvorav den største andelen pådkk. 26.000 har gått til de elektriske in-stallasjonene. Det betyr at jeg hvert årkan leve for rundt dkk. 75.000 i netto fas-te kostnader og allikevel føle at jeg leveret luksusliv. Jeg behøver faktisk kun å ar-beide en dag i uken for å tjene nok peng-er. Selvfølgelig har jeg lagt ned mange ti-mer i husbyggingen, men det vil ikke ginoen mening i å regne det ut. For meg erdette vel så mye et eksperiment og etkunstprosjekt», sier Steen Møller.

Fra rense- til produksjonsanleggNå arbeider han for å komme ytterligerened i forbruk ved å ta i bruk ny teknolo-gi, fornybar energi og resirkulering. Ste-en Møller vil gjerne slutte med flaske-gass, og han har i en periode benyttet enelektrisk radiator, men denne har hankvittet seg med nå. Målet er det sammefor Steen Møller i dag som for 10 år si-den. Og han går radikalt til verks. Derforer hans eget hus på Friland bygget opprundt prinsippet «fra renseanlegg til pro-duksjonsanlegg». Alt vann til vaskemas-kinen resirkuleres og det brukes økolo-giske vaskemidler og såper. Han ønskerå gå til anskaffelse av en ny type vaske-maskin fra Japan, som vasker rent medultralyd og kaldt vann. Den bruker 15 %av energien i forhold til tradisjonelle vas-kemaskiner og tre ganger så mye vann.Men det betyr ikke noe, når vannet blirresirkulert.

Innendørs benyttes det kun vann tilmatlagning og til badet. Spillvannet fradusjen samles opp i badekaret og brukesvidere til å skylle ned i toalettet. Hvergang det tas et bad, tømmes badekaretfor vann, og det gjøres rent slik at det ik-ke oppstår luktbakterier. Alt vannet frabadet og alle «ingredienser» fra toalettettransporteres i rør under jorden til driv-huset, hvor det samles opp i en tank somleverer vann og gjødsel. I drivhuset dyr-kes det bl.a. tomater, agurk og squash.Systemet er meget effektivt, og det fun-gerer tilsvarende et anlegg for naturligfiltrering av spillvann. Slik som for ek-sempel røttene i en gressplen som opptarog filtrerer avfallsstoffene.

«Hvis jeg ikke kan spise det jeg hellerut, så henger ikke resirkuleringen sam-men. Hver dag blir jeg konfrontert medhva jeg propper i meg. Derfor vil jegunngå deodorant, parfyme, medisin,

hormoner og tungmetaller, som alle erstore problemkilder husholdningen. Herer jeg direkte ansvarlig for det jeg hellerut. Alt blir tilpasset og skreddersydd tilmine behov. Det jeg får igjen for dettesmaker meg utmerket, og det gir meggod inspirasjon», sier en fornøyd SteenMøller.

Steen Møller kan derfor absolutt sieså bruke seg selv som forsøkskanin. Deter også ment som en provokasjon, forhan mener at resten av samfunnet burdeorganiseres på den samme måten. Avfallbør være en ressurs, og det bør være mu-lig å gjennomføre dette i hele livssyklu-sen til et produkt. Han vil gjerne samar-beide med universiteter og Landbruks-høyskolen for å teste bærekraftigheten ieksperimentet sitt - rensemessig, ernæ-ringsmessig, sykdomsmessig, osv.

Ikke bare byggematerialerAlt dette handler imidlertid ikke bare ombyggematerialer, energi og teknologi.Det var fellesskapet som drev SteenMøller ut i Frilands-eksperimentet. Enting er selvfølgelig å finne ut av hva vigjerne vil være fri fra, gjeld, forurens-ning, stress, osv. En annen ting er å finneut hva vi gjerne vil være fri til, - og detkrever ifølge Steen Møller både selvopp-dragelse og selverkjennelse.

«Det krever enormt mye selvdisiplinå bo på Friland. For du skal både ha spartopp kapital, bygget ditt eget drømmehusav grove materialer og du skal ha etablertditt eget firma, samtidig som du skal haen familie som trives. Jeg har også blittoverrasket over at jeg ikke har rett i altlenger, etter hvert som vi blir flere ogflere her ute. Vi forstår og fortolker tingforskjellig. Men dypest sett er det megetpositivt å lære og å ta ansvar for hvordanens egne handlinger betyr noe for andre.Gjennom konkrete handlinger byggesdet en stemning av tillit og trygghet. Og

det krever tid. Det mest krevende nå erdet indre arbeidet. Jeg fortsetter stadig åfinne nye måter å flytte egne grenser, for-di jeg ikke var oppvokst med å leve på enmåte hvor det er gode rom for følsomhe-ten», sier Steen Møller.

Stor inspirasjonsverdiSelv føler Steen Møller at det å være medpå å starte Friland har gitt ham dyp me-ning og glede. Men dette er ikke noeparadis, hvor alle går glade og smilenderundt. På Friland leves livet videre fulltut med sorger og gleder som alle andresteder. For Steen Møller vil syretestenfor

Friland være når det har gått 10 år si-den etableringen. For da å se hvilken velmunnvikene peker hos beboerne.

Det vil tiden vise. Men det er ingenrvil om at eksperimentene på Friland in-spirerer andre. Mange har sett program-mene om Friland på dansk TV. Det er nålignende forsøk under etablering påSjælland, Fyn og i Himmerland. Hversøndag kommer 10-15 mennesker påomvisning på Friland. Ved det sisteåpent-hus arrangementet dukket nesten2.000 mennesker opp. Videre er SteenMøller og noen av de andre beboerne påFriland i gang med å holde kurs og å hjel-pe andre med å bygge bærekraftige husover hele landet.

Så da Landsforeningen av Økosam-fund i 1999 hadde arrangementet sitt omfrisoner, bofellesskap, alternativ hus-bygging og alternativ livsholdning, vardet vel neppe noen som kunne forestilleseg hvilke myriader av kreativitet og ek-sperimenter som ville bli satt i gang. Vikan med takknemlighet i dag glede ossover at beboerne på Friland og andreigangsettere er med på å vise oss veienvidere, så vi alle kan lære å redusere res-sursforbruket vårt til 10-15 % innen2050.

En frisone for eksperimenter ogselverkjennelse

15

Vi må lære å mestre livet, tid og evighet,og leve overensstemmende med tilvæ-relsens lover.

Formannen i Norges Teknisk-Naturvi-tenskapelige Forskningsråd, dr. techn.Carl Høeg har reist spørsmålet om detfinnes mulighet for å utjevne kløftenmellom humaniora og naturvitenskapenog komme frem til et helhetssyn.

Mitt svar på spørsmålet er anførtnedenfor.

Faktum er at det helhetssyn som nåbegynner å etterlyses mer og mer bevisstfra enkelte og som sikkert er et stort ube-visst savn hos de fleste, det helhetssyn ermer nær enn mange aner. Det er riktig,som dr. Høeg sier, at kløften mellom na-turvitenskapen og de humanistiske disi-pliner synes å bli dypere og mer uover-siktlig ettersom tiden går. Men dette ernok også bare tilsynelatende, det gjelderfor de dominerende retninger innen beg-ge disipliner i dag, kløften mellom disseblir stadig større, men det gjelder ikkefor hva som har foregått og foregår underoverflaten. Og det er der, i dypet, at bro-arbeidet skjer og helhetssynet demrer iden enkeltes indre i første omgang. Menlenger er det ikke kommet. Noe pregutad, på tidens tenkemåte og innstillingeller på autorisert videnskap og teologihar tilløpene til helhetssyn sannelig ennuikke maktet å gi. Overalt råder delsyn ogspesialistsyn, mens helheten glemmesog oversees, det være seg innen de en-kelte vitenskaper og disipliner og ikkeminst når det gjelder det samlende ogformende overblikk som skulle munneut i selve livssynet og gi grunnlag forlivsinnstillingen.

Det vitenskapen, humaniora, teologi-en til syvende og sist skulle bidra til, måjo være å hjelpe menneskene og mennes-keheten til å mestre livet i tid og evighet,lære dem og hjelpe dem til å leve over-ensstemmende med tilværelsens lover,vesen og natur for å virkeliggjøre de ibo-ende muligheter som enkeltindivider ogi fellesskapet. Man kunne kanskje si detbedre og enklere med en kort sentens forhva det gjelder, som f. eks. Alb. Schweit-zers «Ærefrykt for livet», eller for ek-sempel: «For livets sannhet, skjønnhetog fylde».

Slagordet om «vitenskap for viten-skapens skyld» har vært en farlig rettes-nor. Man har forsket og forsket uten å halivet for øye, en typisk følge av at huma-niora og vitenskap skilte lag,- tenkningog åndsliv har ikke hatt noen plass i labo-ratoriene.

Men det er ikke så rart. Det har ståttdårlig til med den slags også der hvorman skulle ta seg spesielt av de humanis-tiske disipliner, så dårlig at det nesten ik-ke har vært å vente at den naturvitenska-pelig utdannede f. eks. skulle kunne fåsine øyne åpnet for åndslivet. - Og slettikke har noen tatt seg av syntesen.

Derfor har vi fått skuffesystemet, el-ler båssystemet, som ikke er noe systemi det hele. Livet blir ikke iakttatt, men re-ligion som noe for seg, teknisk vitenskapfor seg, jus, pedagogikk, sosialøkonomi,statsvitenskap ete. - alt inndelt for seg.Til en viss grad selvfølgelig nødvendig,men i så altfor høy grad også seg selv

nok. Det viser seg altså aller best i detsom skulle være resultat av det hele, detsluttprodukt som skulle bli det enkeltesamfunnsmedlem til del som livsgrunn-lag etter investeringen i universiteter oginstitutter.

Hva har det enkelte menneske i dagfått å leve på i vårt land av all vår viten-skap, vår kunst, filosofi og teologi? Deter sant at dette er verd å tenke over. Gå tildet enkelte og alminnelige samfunns-medlem og spør. Det er å frykte at vi ik-ke er kommet lenger enn til å oppfylleden eneste primære bønn: Gi oss i dagvårt daglige brød. Og selv om mange til-synelatende «er seg selv nok» og er for-nøyd med dette, skal man ikke ha gran-sket lenge under overflaten før man opp-dager behovet for noe mer og til dels noeannet, idet det ofte på et annet plan er fyltut i tomheten med surrogater, man harder tatt imot stener for brød.

Det må derfor hilses med glede at for-mannen i Norges TekniskNaturvitenska-pelige Forskningsråd viser denne inter-esse for å komme til et samarbeide for atvi kan overskride kløften og nærme osshelheten. Det må være riktig å oppta ar-beidet for å få opprettet et institutt for «li-vets helhet», der tanken er nettopp åfremme syntesen, helheten, og der de en-kelte disipliner vil samarbeide med livetfor øye.

Fordi det i den enkelte må væreskjedd adskillig av syntetisk arbeide påforhånd før man kan yde noe særlig i, etslikt samarbeide, er det vanskelig i denneforbindelse å finne brukbare represen-tanter for de forskjellige livsområder.Det blir ingen helhet og svært lite frukt-bart samarbeide om man setter sammenen vanlig skolert ingeniør, læge, teolog,jurist, sosialøkonom ete. Og noen uvan-lige er her nesten ikke. Eller kanskje fin-nes de bortgjemt her og der? Da må de nusnart frem i lyset og med sitt lys.

Teologer som er villige til å drøfteånd og bokstav, lignelse og innhold,Bibelen og livet, tro og viten en gang til.

Naturvitenskapsmenn som er for-domsfritt villige til å møte det usynligeåndslivet like åpent og bedømme detsfrukter like interessert som de bedøm-mer fruktene av de like usynlige elektro-ners svingninger.

Sosiologer som er villige til å se men-nesket som psykisk driftsvesen, men og-så skapt i Guds bilde og værende boligfor ånd hvis muligheter til å lede så vel deindividuelle som kollektive drifter ikkeer prøvet og påaktet i retning av det gode.

Læger som er villige til å betraktemennesket som et hele, bestående av såvel legeme, sjel og ånd, som ikke nøyerseg med å pillebehandle symptomer,men vil fremme helhetsmedisinen og harsans for helhetsvirkningen og vidsyn, serårsak og virkning helt fra jordens humus,luftens radioaktivitet, ernæring, fysiskog psykisk livsførsel og sist, men ikkeminst, åndslivets helsetilstand og betyd-ning for hele menneskets helse.

Filosofer som er villige til å stige nedfra sine «høye» systemer og se på virke-ligheten med unge øyne en gang til, omher, skulle være noe de har misforstått el-ler oversett eller ennu ikke erkjent og atdet virkelig er forklaringen på deres til-

stivnede sterilitet og hjelpeløshet hva an-går å gi bidrag til en ny tid.

Kunstnere som er villige til å viseærefrykt for livet og være med å byggeopp, og ikke, som nu, drive dill og«underholde» ved ustanselig å spille påde samme drifter hvortil det hele såkaltekulturliv er en eneste dans om sexbom-ber. Kvinnen er under applaus og villigofring av seg selv tilgriset og redusert påalle vis. Mannen har «fremelsket» ogopphøyet en kvinnekarikatur hvoromdet uavlatelig danses fra vuggen til gra-ven uten at man noensinne blir tilfreds-stillet, av den gode grunn at livet er merenn sex og mannen aldri finner kvinnenblant alle disse moderne utgaver. Sam-men med dansen om den gamle gullkal-ven, Mammon, blir dette tilstrekkelig tilå holde majoritetens oppmerksomhetfiksert slik at tenkende mannfolk er blittlike sjelden som fintfølende og åndeligutviklede kvinner.

Det trenges pedagoger som vil laundervisningen i skolen ta sikte på livet,og ikke blott på et yrke. Jordbrukere somkjenner ansvar for Moder jord i gift-al-deren. Ingeniører med ansvar for brukenav de oppdagelser som gjøres.

Fra et sådant institutt må det ogsåkunne utgis et organ som kunne tjenesom eksempel for journalister og redak-tører, og sådanne kunne bli antatt underforutsetning av de var villige til å ofresensasjonen og spekulasjon i det lavestefor fortjenestens skyld, og i stedet søke ågi det menneskene virkelig behøver ogubevisst ønsker. Slik kunne, man fortset-te, alle bør og kan gi sitt bidrag til helhe-tens og livets fremme. Og det er, somsagt, ikke bare i nevnte institutt dette ar-beide kan og skal foregå, men i hver en-kelt. Uten åndelig selvarbeide, kan denenkelte aldri oppleve helheten, om ennvitenskapene finner hverandre.

Oppgaven er dobbelt, på den ene sideå bekjempe alt som splitter og tjener tilutskeielse, nedrivning og ødeleggelse avlivet, - på den annen side å fremme detlivsbyggende, helheten.

Enhver må spørre seg hvor han står.Hva er det man lovsynger og støtter? Detgjelder så vel naturvitenskapsmannen,teologen og den menige kvinne ogmann. Og det vi alle må komme frem til,er at vi ikke bare har ansvar for utvikling-en på vårt spesielle område, men har an-svar for helheten.

Enten man begynner med naturviten-

skapen eller humaniora, filosofien ellerstudium av kristendommen, vil man,under to forutsetninger - ærlighet ogåpenhet - nærme seg det helhetssyn somer ved å avløse tidens og fortidens delsyn- og mangel på syn - og der det ikke leng-er er noen konflikt mellom tro og viten,men hvor troen etter hvert, som hos Tho-mas Aquinas, vil bli erstattet av viten, ogi enda større utstrekning enn hos ham.Teologene er redde for denne utvikling,idet de tror kristendommen taper ellerfaller ved dette. De er ikke oppmerksompå at Jesus forutsier denne utvikling og ialt forsøker å fremme den, slik at vi ikkelenger skal se og se uten å skjelne, høreog høre uten å forstå. Det evige liv er net-topp avhengig av dette å kjenne deneneste sanne Gud og Frelseren, JesusKristus. Å kjenne, er mer enn å tro på.Det finnes ingen konflikt mellom tro ogviten, bare mellom vantro og vankundig-het.

Man kan vel si det har vært to hoved-årsaker til at naturvitenskapen og teolo-gene har hatt så vanskelig for å kommepå talefot, på den ene side at teologeneikke har kunnet fremlegge kristendom-mens innhold på en måte der det også ihøy grad er bruk for intellektet, ja, allevåre evner for å erkjenne virkeligheten. -På den annen side naturvitenskapsmen-nenes utadvendthet og tendens til å ne-glisjere åndslivets og tankelivets betyd-ning, fordi det er blitt kalt abstrakt.

Det helhetssyn som vil avløse tidenssplittelse og kaos og gi livet mening, om-fatter i korthet en nyerkjennelse og om-vendelse både hva angår vårt forhold tilGud, vår neste, oss selv og naturen. Hervil det bli noe helt som fortjener vår fulleinnsats. Alle som nu kjemper på de for-skjellige fronter, burde kunne forenes ogsamarbeide i denne omvendelse til livet.Slagkraften og resultatene vil da bli såuendelig meget større. Den nye tids pa-role burde lyde: «Idealister i alle land, lalyset forene dere til hel livsinnsats».

N. R. (1961)Logakratiet bnd. 2

Helhetssyn på livetEr av betydning for hvert enkelt menneske i atomalderen

16

Barnehage for de minste er til for forel-drene, ikke for barna, slår Hans Flaa-ten fast i dette innlegget. Han vil avkref-te myten om at barnehagen er en idyllfor barna. Barna er blitt en salderings-post i Norge.

DEBATTEN om barnehage for de min-ste har på ny blitt aktualisert. Flere ogflere forskere kommer til orde og adva-rer mot for tidlig institusjonalisering avdet lille barnet. Simen Tveitereid beskri-ver i sin bok «Hva skal vi med barn»hvordan vi som samfunn forholder oss tilde små barna. I mitt arbeid gjennom 40år med barn i barnehager har jeg setthvordan barns kår er blitt fattigere og fat-tigere. Deres fundament for livet blirsterkt svekket i fravær av mor og far.

Nå står psykiatere og psykologerfrem og fremhever viktigheten av at barnknytter varige, følelsesmessige bånd tilsine nærmeste omsorgspersoner. «Detteer helt avgjørende for barnets utvikling»,uttaler professor Lars Smith ved psyko-logisk institutt ved Universitetet i Oslo.

Tilknytningen utvikles fra barnet er ethalvt år gammelt. Separasjonsangstenkommer sterkest til utrykk hos barnmellom 12 og 16 måneder, i den alderende fleste begynner i barnehagen. Psyko-logispesialist Joachim Haarklou advarerforeldre mot å sende ettåringene sine ibarnehagen. All min erfaring bekrefter atdette medfører riktighet. Selv treåringenkan lide mye i en oppjaget og støyfullbarnehagehverdag.

MIN ERFARING er at barnehagen påingen måte kan erstatte en tilstedevæ-rende forelder i hjemmet. Barnehagen erog skal være et supplement til hjemmet.Det lille barnets beste må være det somteller. For sterkt ressurssvake familierkan barnehage være et godt alternativ forde aller minste.

En større amerikansk undersøkelse(NYCHHD-undersøkelsen, 1997) kon-kluderer med at det er skadelig for etbarn under tre år å oppholde seg i barne-hagen mer enn ti timer i uken. Det gjørbarnet stresset, de blir mer aggressive,ukonsentrerte og mindre sensitive.

Jeg tar meg i å undres over hva slagssamfunn vi har som målrettet legger for-holdene til rette for at små barn skal fjer-nes fra familien og hjemmet for å blioppbevart i profesjonelle oppdragelses-institusjoner. Er dette virkelig definertsom et gode? Hvem er dette ment å gav-ne?

VÅR SKOLE lider av ukonsentrerte ogskoletrette elever allerede i småskolen.Er det mulig at de er oversosialiserte?Forestillingen om at barn blir mer sosia-le jo tidligere de får være i kontakt medmange andre barn, er en myte. Barntrenger ro, trygghet, nærhet og ikkeminst tid.

Det kan se ut som om ingen lenger hartid til barna. De er forsvarsløse i en tids-karusell fra tidlig morgen til sen kveld.Det er for eksempel ikke lenger tid for etbarn til å være syk. Ofte er barna utslittfør de har nådd skolealder. Det er ikke til-feldig at den finske barneforskeren Mat-ti Bergstrøm har kalt boken sin «Barnet -den siste slave».

Etter mine 40 år i barnehagesamfun-net vil jeg avkrefte at barnehagen er enidyll for barna. Barnehagen er i utgangs-punktet til for foreldrene. Barnet har ikke

noe valg. Derfor må det jo også mer ellermindre innfinne seg med situasjonen.

ALLE FØRSKOLELÆRERE vet atmange barn lider i fraværet av mor ogfar. Det er verre for de små enn for de sto-re. Det er tross alt et begrenset antallvoksne i en barnehagegruppe, og mankan ikke være til stede for det enkeltebarnet i løpet av en dag, slik man kansom hjemmeværende.

De minste trenger mye nærhet og erde mest skadelidende. De går glipp aven-til-en kontakt, som er av avgjørendebetydning de første leveårene. Dette harde mulighet til å få hjemme, men i litengrad i barnehagen.

De yngste barna blir svært slitne av åforholde seg til mange barn og voksne.De blir utmattet av et høyt støynivå, oghar liten eller ingen mulighet til å trekkeseg tilbake og få ro. Personalet derimottar sin velfortjente pause i en hektiskhverdag og har heller ikke like lange da-ger i barnehagen som mange barn.

MENS DYR og burhøns har fått utvidetsitt oppholdsrom betraktelig, har kravettil oppholdsareal for barn i barnehagerblitt halvert. Barnehager blir bygget for åhuse flest mulig barn til en lavest muligkostnad.

I en nyere undersøkelse om barns ni-vå av tilfredshet i rikere land kan man le-se følgende: Vurdert etter tilfredshetrangerer barn i Norge seg selv som tredjedårligst. Bare barn i Polen og Portugalkommer dårligere ut, ifølge rapporten.Samtidig blir Norge vurdert som det bes-te landet i OECD materielt sett.

Det er ingen direkte sammenhengmellom landets rikdom og barnas velvæ-re. Tsjekkiske barn rangeres for eksem-pel høyt på trivsel og lavt på velstand.Rapporten viser at barn i Storbritanniaog USA, i likhet med Norge, kommeroppsiktsvekkende dårlig ut.

Kan det ha en sammenheng med atnorske barn er forvist til barnehager, oghar mindre og mindre tid sammen medsine foreldre? Man kan undre seg hvor-dan det er blitt en sosialistisk kampsak atforeldre skal være minst mulig sammenmed sine barn?

Hvorfor synes et parti som SV at detviktigste er å holde forbrukersamfunnet igang? Burde ikke en rødgrønn regjering,som skal være på de svakes side, ta devirkelig svakestes parti, nemlig barna?

ARBEIDET MED egne barn kan synes åha fått en lav status. Hvis en kvinne øn-sker å få mest mulig tid sammen medbarna sine de første tre leveårene, er hunegoistisk, gammeldags og en dårlig for-elder. Hvis jeg som mann derimot tar an-svar for våre barn når de er små, er jegnytenkende, likestilt og en god forelder.Hvis en kvinne arbeider i barnehage ogpasser på andres barn, da er hun frigjortog samfunnsnyttig. Passer hun på vårefelles barn, er hun bakstreversk ogundertrykt.

Det kan dessverre se ut som om bar-net har blitt en salderingspost i vårt hek-tiske velstands-Norge. Kanskje vil kom-mende generasjoner, når de skal skrivehistorien om vår postmoderne tid, medundring se tilbake, og stille seg spørsmå-let om hvorledes det var mulig at en helgenerasjon foreldre og politikere forlotbarnet, til fordel for en kortsiktig materi-ell levestandard og egoistiske interesser.

(B.A. 27/3 2009)

ParasittenEt sted må kreften komme fra.Det gjør den: I vår kropp.Der vokser den i mørket opp,og føler seg på topp.

Det aller beste kreften veter kjøtt og vanlig butikk-mat.Da vokser den seg fet.Av kjemiforgiftet mat på fat.

Den er lik blekksprut og parasitt,som vokser på bekostning av livet ditt.Den takker først for segnår den har suget livet ut av deg.

Noen vanetygger seg ikkeinn i døden.De ny-hygger segmed den ØKOLOGISKE føden.

Svein Otto Hauffen

Tenker for meget ogføler for lite

Vi har utviklet fart, menhar låst oss fast. Maskinersom produserer overflodhar gjort oss trengende.Vår viten har gjort osskyniske. Vår dyktighethar gjort oss harde oguvennlige. Vi tenker formeget og føler for lite.Vi trenger menneskelighetmere enn maskiner. Vi trengervennlighet og høflighet mereenn dyktighet. Uten dissedydene blir livet hardtog voldsomt, og vi misterdet vi bør kjempe for. Flyog radio har knyttet ossnærmere sammen. Nettoppdisse oppfinnelsene roperetter godheten hos mennesket,etter følelsen for det uni-verselle brorskap mellomnasjonene, etter en samletog forenet verden.

(Fra Chaplins tale i Diktatoren)Alt.Samf. 4/2007

Barnet - den siste slaven?

Ved siden av kjønnsdriften, synes opp-oneringsdriften å være blant de sterkeste.Især hos de driftige, som er i sine driftersvold. Og trives med det. Trivselen økermed voldsomheten. De mest påståeligestår på sitt, og helst også på ditt – som detråkker på. Der trår de til for fullt – ogstår på som faen.

Nyere amerikansk forskning viser atpåståelige har større risiko for å dø tidlig.Gamle lydbåndintervjuer ble avspilt,mest for å studere uttykksmåte hos demsom ble intervjuet. Blant annet om de av-brøt intervjueren, motsa eller prøvde åoverdøve vedkommende.

Det viste seg at blant de mest selvhev-dende, påståelige og dominerende, vardet 20 år senere 60 prosent flere dødsfallsom følge av hjertesykdom, enn blant de

mindre aggressive deltagerne i undersø-kelsen. Forståelig nok – det tar på hjertetå «snakke rett fra levra»!

Følgelig: Aggresjon og andre formerfor mental vold, har tilbakevirkendekraft. Med andre ord: En ny indirekte be-kreftelse på den objektive livslovmes-sighet som kommer til orde ved MES-TERENS ord. Blant andre: «Det som gårut av dere, er det som gjør dere urene.»Og «Som du sår, skal du høste!» Ogmange flere. Konklusjonen eller slut-ningen av ovennevnte blir: Stivnakkerog stabukker, bukker fortere under, enntolerante. Og takk for det.

Svein Otto Hauffen

Dagens gode nyhet

Samfunnsliv for 10 år siden:

17

Vår tid preges av opprør ogkrig. Vi skal oppleve også hososs, en strøm av folk innoverlandegrensene. Da må vi slutteå tenke på at det systemet vihittil har hatt skal vare evig.Gamle Norge kommer til å seannerledes ut når noen år ergått.

Ny livsørientering er nødvendigEtter første verdenskrig formet vi et ik-ke-politisk nytt program for landet. Dyb-wad Brochmann var på Stortinget. Hanla frem en plan som ville gjøre landet tilet foregangsland. Istedenfor stadig å økestatsmakten og fremme byråkrati ogopprustning, skulle vi dekapitalisere ogdesentralisere. Da kunne vi holde ossutenfor de store internasjonale galska-per. Økningen av statsmakt, pengemaktog organisasjonsmakt ender i regelenmed krig eller borgerkrig.

Så viste det seg at historien gjentokseg. Historien gikk i ring. Nyoriente-ringsaltemativet ble latterliggjort og av-vist. Vi fikk 2. verdenskrig. Årsaken varkapitalisering og sentralisering i alleland med derpå følgende arbeidsledig-het. Midt i overfloden fikk vi nød ogjammer.

Kommuniststaten falt sammen. Hvavil vi i dag komme til å oppleve? Sonjaog jeg var en tur til Russland etter fallet.Jeltsin vil ordne opp, men har har litenkontakt med det som virkelig foregår ilandet. En mafia løper omkring i gatene ide store byene. De kjøper og selgerpenger, bytter rubler som er lite verdtmot mark og dollar. Bakom disse igjenfinnes folk som enda i ulykken, lever isus og dus. De store hotellene og restau-rantene lider ingen nød. Der spises, drik-kes og festes.

Folket tar seg til rette. Det skjer påsamme vis også i de øvrige ekskommu-niststater. For å få bukt på galskapen, lå-ner man seg til fant i Vesten uten å opple-ve annet enn stigende arbeidsledighet,krakk og konkurser. Etniske problemersom har sovet under kommunistregi-mene, dukker oppigjen og tenner hat ogborgerkrig. Jeg spør meg selv hvordandet skal gå i vårt land om vi om få år,skulle få en befolkning på 8 - 10 millio-ner borgere, uten ennu å ha loddet årsa-kene til rikenes oppblomstring og fall,krigens virkelige årsaker.

Toppene i åndslivet! Ikke toppene iverdens religiøse og politiske syste-merUten forhold som dette, må vi ty til top-pene, til åndshøvdingene i historien. Vimå ha noe å bygge på, når det gamle fal-ler, noe som samler. Og vi i Nyoriente-ringen er kanskje en av de få gruppene iverden som virkelig har noe gi. Nevnervi åndstoppene, så har verden fostretskikkelser som har hatt avgjørende be-tydning for utviklingen. Vi nevner noenav dem:

Aristoteles (384-322 f.K.)I Grekenland fantes en filosof som hetAristoteles, elev av filosofen Platon somigjen var elev av Sokrates. Hans påvirk-

ning varte i 1000 år. Han skrev mangeskrifter og ble lærer for Alexander denStore, han som la under seg landenerundt det indre Middelhav. Han erobretEgypt og grunnla byen Alexandria. Den-ne krigeren var filosofisk anlagt og lotbygge det store universitetet i byen. Oftehar jeg hatt lyst til å reise dit for å se hvauniversitetet inneholder. Der skal finnesall den litteraturen oppbevart som Aris-toteles la opp til og som verden byggetpå i de 1000 år.

Ptolemeus (100-årene etter Kristus)Ptolemeus var astronom ved universite-tet i Alexandria. Han konstruerte og lagetsom et lite byggverk av universet, slik detenkte seg det den gang. Der er jordenden flate pannekaken mellom stjerneneog solen som svevde omkring. Dette varlivsbilledet. Claudius Ptolemeus varopphavsmannen. Kirken den gangen,trådte til og anerkjente Ptolemeus kon-struksjon. Den var i overensstemmelsemed Guds ord i Bibelen. Konstruksjonenble kalt Magister Syntaksis.

Kopernikus (1473-1543 e.K.)Århundredene gikk. Vi kommer frem tilden polske astronomen Kopernikus. Idenne mellomtiden hadde mørk middel-alder rådet. Katolikkene hadde overtattog skulle kristne det hedenske Europa.Og dette skulle skje ved hjelp av inkvisi-sjon etter keiser Konstantins tvangsdek-xeter. Men så kom der fram en polakk.Han var sterk nok til å trekke Ptolemeusverdensbillede i tvil. Han påviste et heltnytt universelt livsbillede hvor jordenkrinset omkring solen. Av frykt for kir-kens straff, våget han ikke å legge detnye frem, før på sitt dødsleie. Hans nyelære om universet var i strid med kir-kens.

Galileo (1564-1642)Det gikk hundre år igjen og italienerenGalileo Galilei fremsto. Han bygget vi-dere på Kopemikus oppdagelser. Jordener ikke flat, dersom du på en klar dag serutover havet så vil du se at overflatenkrummer seg, sa Galileo. Han konstruer-te en kikkert for å se, og han påviste at althva Alistoteles hadde oppdaget, var tullog tøv, kirken til tross. Galileo ble dømtsom kjetter. Men, skal han ha sagt: Hvajeg påviser er sant og riktig i kraft av segselv, uavhengig av meg og min ringhet.

Isaac Newton (1642-1727)Det gikk ennu nye hundre år. Da fremstoden engelske Isaac Newton. Han tokoppigjen Galileos lære og formet i ordvårt moderne verdensbillede. Hangrunnla den moderne matematikken vedå innføre relativitet i tallstørrelsene somerstatning for det absolutte. Dette varmenneskenes våknende historie rent ytresett. Men Pavekirken hadde all makt.Nåde den som dro i tvil dens absolutter.Newton var så heldig i å være født i etland hvor inkvisisjonens lange arm ikkerakk frem. Derfor fikk han arbeidsfred.

Columbus (1451-1506)Vi husker Columbus. Sjøfareren. Hansom dro ut for å oppdage nytt land. Hanfødtes i det katolske Spania. DronningIsabella ville at han skulle dra ut. KongFerdinand sa nei. Det ble sendt bud til enkardinal fra Paven for å gi råd. Det sies at

når kardinalen kom, bad han om å få enappelsin som skulle forestille den rundejord og han skulle ha sagt til Columbusved å holde appelsinen frem: Vil du dravestover må du starte her fra toppen avappelsinen og dra nedover. Men, minkjære C., hvorledes vil du da kunne kom-me deg oppover igjen? Dette var Pavensbevis mot ikke å reise. Columbus fikkimidlertid rustet ut to skip og drog tiltross for Paven og kardinalene, jesuit-tene og straffen.

Forfatteren Alighieri Dante (1265-1321)I denne tiden, mens dette 1000-årigelivsbillede ennu rådet, kom det frem enstor italiensk dikter, Alighieri Dante.Han skrev den meget berømte bok LA di-vina commedia. I denne boken harselle-rer han over rådende oppfatning av him-mel og helvete. En annen italiensk for-fatter, Virgil, geleidet han i tankene nedunder jorden til det heiteste og aller hei-teste helvete, til satans bolig. Ungdoms-kjæresten hans tok dikteren med opp-over til den syvende himmelen. Disse«reisene» skildrer dikteren i La divinacommedia og forteller om sine opple-velser uten å legge fingrene imellom.Dante kom i opposisjon mot Paven.Oversatt til norsk vil tittelen på denneboken bety noe slikt som Den geistligeKommedie. Dante ble forvist fra Firenzehvor han var født og bodde og til distrik-tet Toscana. Der forfattet han sine skrif-ter. Som en parantes kan nevnes at hanskrev på det toskanske folkemål, et språksom siden kom til å bli det italienskespråk. Det som avløste latinen. Detteminner litt om nynorsken her til lands.

Kirkens maktDet vi skriver om i Nyorienteringen ogsom angår kirkens makt i dag, har sinerøtter fra gammelt. Ennu heter det iblantkirkens menn: Er du en vantro og ikke eromvendt, reiser du til helvete når du dør.Er du troende og omvendt, kommer dutil himmelen. Overtroen har sin 1000-årige historie. Galileo Galilei måtte av-sverge sin tro. Kirkens lære skulle ogmåtte være den riktige. Det hjalp ikke atGalileo ved jesuittdomstolen forklartehvorledes Bibelen kunne forklares på enny og annen måte enn teologenes forkla-ringer.

Bertram Dybwad Brochmann(1881-1956) norsk forsker og forfat-terIgjen står vi overfor en kirkemakt somhar tilvendt seg monopol på bibeltok-ning enda den kalles protestantisk i dag.Dybwad Brochmann gikk imot kirkenslære om himmel og helvete som stederhenholdsvis over og under jorden. Ste-der de kommer til når mennesket dør.Bibelen tolkes feil. Himmel og helveteer å oppfatte som tilstander mellom men-neskene på jord, hevder Brochmann.Bortsett fra noen enkle røster blant kir-kens menn, ble han tiet ihjel. Hans bøker,i alt 44 bind, er så sent som i dag entartetlesning. Kirken straffer.

Men hvilket bibelord bygger B. pånår han forklarer om Gudsriket respekt.Helvete som tilstander på jord. Ett av deklare bibelstedene er dette: NemligMark. kap. 8, vers 24. Da den blindfødtehadde fått sitt syn, så han mennesker, for

han så folk gå omkring liksom trær. Avdette fremgår det at folket, samfunnet, erå oppfatte som en biologisk/dynamiskeksistensform og ikke som en død og sta-tisk konstruksjon laget av mennesker ivalg eller ved diktat. Det er just dette fal-ske samfunnsbillede vår tids menneskerlider under, men noen endring kan ikkekomme, før menneskene skifter menta-litet. Dvs. de lærer å oppfatte Bibelensbilledskrift. Bokas symbolikk. De vil damåtte lære å gjøre forskjell på den dødekonstruksjonen staten, tuftet på de dødeparagrafer, og samfunnet som en orga-nisme, undergitt levende lovmessighetfor sin vekst eller sitt fall. Det døde sam-funnssystemet skaper arbeidsledighet ognød hvor den levende organismen ikkehar en eneste overflødig celle.

Menneskene i dag lever som under etskall av nedarvede vrangforestillingerog falske oppfatninger på samfunnspla-net, noe som hevner seg med rådvillhetog ulykke for den enkelte. Er det ikke nupå tide at skallet sprenges, så menneske-heten kan tre inn i sin egentlige og til-tenkte tilstand. Det var dette de tenkte,trodde og arbeidet for alle åndstoppene ihistorien. Av tidens lærde ble de forfal-sket og forfulgt, men tatt frem igjen avumyndige, pusset rene så deres lys fikkskinne igjen. - Veksten i åndslivet, ikkemakt og vold, fornyelse i bevissthetsli-vet, vekst i oppfatningen av menneske-historien og ikke minst i oppfatningen avBibelhistorien som slektens rette veivi-ser. Trykket fra de falske autoritetene istat og kirke har, inntil i dag, gjort at denjevne mann og kvinne føler seg mindre-verdige, syndige og simple, ute av standtil å hevde sitt verd opp mot autorite-tenes. Men skallet sprenges ikke av falskydmykhet. Ser vi på samfunnet i padde-perspektiv og ikke tør lære oss å se i ør-neperspektiv, oppdager vi ikke helheten,og uten helhetssynet frigjøres ikke men-neskene.

I Mark. 4 sammenligner Kristus alleundertryktes oppreiser og frelser men-neskesamfunnet med sennepsfrøet. Frø-et utvikler seg fra frø til tre under gavnli-ge vekstbetingelser. Slik også med sam-funnet. Men veksten i denne mening eren vekst ifra en tilværelse lik barnets ibarneværelset. Barnet betjener seg avbilleder og symboler for sin vekst ogmodning. Skal barnet bli voksent, dvs.sprenge seg ut av barndommens skall,må småjenta forlate leken med dukkeneom hun skal bli mor til virkelige barn ogsmågutten må forlate leken med lekeflyom han skal bli voksen som pilot. Sålenge menneskene på det kollektive planhenger fast i leken med oppkonstruertesymboler som stat og penger, vel såsprenges ikke skallet. Men straks men-neskene begynner å oppfatte seg selvsom vesener i særklasse som utviklesgjennom vekst og modning i ånd ogsannhet, sprenges skallet. Menneskenesutviklingshistorie er menneskenes ånds-utviklingshistorie. Samfunnet og den en-kelte vil i den nye oppfatningen få sam-me «interesse» som treet har overfor cel-lene i treet. I dag under skallet dyrkesden gjensidige mistenksomhet og inn-byrdes krig.

Om jeg skal tjene penger på butikkenmin, må jeg forlate bygda eller fiskevæ-

Søk til toppene i det frie åndslivetToppene i de religiøse og politiske systemene mister sin troverdighet!

n forts. side 19

18

Nicholas Georgescu-Roegen var født iRoiiiania i 1906 og døde i USA i 1994.Han begynte sin akademiske karrieremed studier i matematisk statistikk veduniversitetene i Bueharest og Sorbonne.Etter å ha truffet Joseph Schumpeter vedHarward fattet han interesse for økono-mi og ble etter hvert en respektert kriti-ker av ny-klassisk økonomisk teori. I bo-ken «The Entropy Law and the Econom-le Process» (1971) lanserte GeorgescuRoegen bio-økonomi som et alternativtil ny-klassisk økonomisk teori. Han ar-gumenterte for at termodynamikk varden mest økonomiske naturlov og bevi-set på at ressursknapphet var en realitet.Ter- modynamikkens første og andre lovslår fast at mengden energi i et lukketsystem er konstant og at energi baretransformeres mot økt spredning. Meddette utgangspunktet bygde han et om-fattende teoretisk rammeverk for bio-økonoi.

Bio-økonomi fokuserer på kvalitativendring, irreversibilitet, gjensidig av-hengighet og ressursknapphet. For å sik-re en livskraftig økonomi var det, i følgeGeorgescu-Roegen nødvendig å utvikleteknologiske løsninger som kunne opp-

rettholde seg selv med minst mulig for-bruk av ikke-fornybare ressurser. I til-legg var det viktig å unngå overforbrukav fornybare ressurser. For å oppnå res-surseffektive løsninger var det viktig åsørge for at avfall ble trukket inn som enviktig ressurs i økonomien. Georgescu-Roegen påpekte at avfall er en like natur-lig del av økonomiske prosesser som na-turressurser. Han kritiserte ny-klassiskøkonomi for å overse verdien av avfall.

Georgescu-Roegen argumenterte forat økonomer på samme måte som økolo-ger burde studere (markeds-) prosessersom deler av «the-web-of-life». Dersomøkonomi studeres atskilt fra sosiale ogøkologiske sammenhenger og kunnska-pen uttrykkes gjennom matematiskemodeller med generell gyldighet blirøkonomien abstrakt og livsfjern.

Et vesentlig poeng i bio-økonomi erat økonomiske aktører alltid handlerinnenfor en sosial og naturgitt virkelig-het. Økonomiske prosesser endrer de na-turgitte og samfunnsmessige omgi-velsene samtidig som disse endringenepåvirker økonomien. Bio-okonomiskpraksis bør derfor tilpasses regionale be-tingelser fordi det dermed blir lettere å

oppdage og oppleve hvordan økonomis-ke prosesser direkte og indirekte påvir-ker og påvirkes av individer, samfunn ogmiljø. Dersom økonomisk teori og prak-sis overser denne sammenhengen kandet oppstå alvorlige problemer (jfr. da-gens miljø- og finanskrise).

I stedet for å fokusere på lønnsomhetog nytte slik tilfellet er i nyklassisk øko-nomi er bio-økonomiens formål, i folgeGeorgescu-Roegen, å skape mest muliglivsglede («enjoyment of life»). Alt sombidrar til å skape livsglede har økono-misk verdi. Denne verdien kan ikkekvantifiseres og er ikke identisk medmarkedsprisen. En nødvendig betingelsefor å oppnå høy livsglede er at de grunn-leggende behovene blir tilfredsstilt blantannet gjennom forbruk av varer og tje-nester. I tillegg mente Georgescu-Roe-gen at fritid var en viktig faktor for å ska-pe livsglede. Bio-økonomi forutsetter atressursene blir fordelt rettferdig innenforog mellom generasjoner. Det innebærerat forbruket i de rike landene må reduse-res dersom menneskene i fattige landskal få tilfredsstilt sine grunnleggendebehov. En annen konsekvens er at for-bruket i vår generasjon ikke må under-

grave mulighetene for livsglede forkommende generasjoner.

I artikkelen «Energy and EconomicMyths» fra 1975 nevner Georgescu-Ro-egen en rekke tiltak som er aktuelle for ågjennomføre et bio-økonomisk programbasert på minimalt ressursforbruk. Fordet første bør all produksjon av krigsma-teriell opphøre, i stedet bør ressurseneoverføres til utvikling av levestandardeni fattige land. For det andre bør sløsingmed energi til «overheating, overcoo-ling, overspeeding, overlighting» redu-seres drastisk. Til slutt må produkteneslivslengde utvides og det må bli merlønnsomt å reparere enn å kjøpe nytt.

Georgescu-Roegen var kritisk tiløkonomisk forskning som søkte lovmes-sigheter som kunne forklare og predi-kere handlinger på samme måte som na-turlovene i klassisk fysikk. I stedet for åspørre om hva som «vil skje», var hanmer opptatt av spørsmålet om hva «vi vilskal skje». På denne måten blir alle med-ansvarlige for den økonomiske utvik-lingen.

(Pengevirke 1/2009)

Økonomer med fo-kus på miljøansvar oghumanistiske verdierNicholas Georgescu-Roegen

Georgescu-Roegen var opptatt av å finne løsninger som ga høy livsglede medminst mulig forbruk av naturressurser. Han lanserte bio-økonomi som et bidragtil å fremme ressurseffektivitet og rettferdig fordeling av økonomiske goder.

Av Professor Ove Jakobsen. Senter for økologisk økonomi og etikk.Handels-høgskolen i Bodø.

Frå Møre-Nytt:

Dette skreiv Nordahl Grieg nokre år før siste verdskri-gen byrja. Seinare drog han til Russland. Der kom hansaman med opprøraren her frå Hovdebygda, Ivar Diger-nes. Men båe skjemdest ved å oppleve korleis kommunis-men blei praktisert i Sovjet. Båe vende nasen heimatt. Dåsto krigen for døra. Nordahl Grieg melde seg på somkrigskorrespondent. Han let livet i eit jagarfly over Berlin.Ivar gjorde seg ferdig med utdanninga si og fekk plasssom lektor på gymnaset i Narvik.

Digernes vart min personlege ven trass i skilde sam-funnssyn. Vi drøfta samfunnsspørsmåla så flisa faukkvar gong vi møttest. Han hadde nytta tida godt i Russ-land. Utanom politikken så hadde han så lett for å lærespråk. Han var ikkje før komen til Polen, så tala hanpolsk. Ikkje før til Moskva, så tala han russisk. Mentrass i språkgivnadene, så var det den store interessahans til å kunne vere med å skape ei folkerørsle somgjorde slutt på fatigdomen i verda, som låg han tyngstpå hjarta. Den russiske kommunismen skuffa stort. Menspråkevna hans kom til nytte og glede. Han kasta seg

over dei største russiske forfattarane og omsette dei tilnorsk. I dag skal denne oversetjaren frå Ørsta vere åfinne på dei fleste norske bibliotek. Boka «Stille flyterDon» bør vere kjend av alle.

Men, diverre, noko korkje Nordahl Grieg eller IvarDigernes var klår over, var at verda skaptest etter møn-ster frå den boka som overgår alle andre bøker – vårkristne Bibel. Om dei truande aldri så mykje vil ha det tilat boka er religion til bruk for einskildmennesket, så tekdei sørgjeleg i miss.

Bibelboka framstiller menneskeslekta si førbilledle-ge soge, korkje meir eller mindre.

Kommunismen som Karl Marx kom med, er eit opp-dikta system til å tre ned over hovudet på eit ulukkelegfolkehav. Kven treng Bibelen som har Marx Kapital, sakommunistane, men sjå den stranda «skuta». Det ersnart berre i Jugoslavia dei trur båten kan flyte.

Bibelen som livsorientering skil seg frå alle andre bø-ker med di den ikkje berre skildrar, men gir forklaringapå korleis det vil gå med flokken om leiarane (politika-

rane – prestane) skeiar ut og slepp ismene, sektene ogpartia laus mot kvarandre. Det var parti, ismer og sekteri bibeltid og. Visst var det det. Kor mange folk og landhar ikkje delt seg opp i politiske og religiøse truseining-ar og skapt innbyrdes krig om makt og ære som førdeblodbadet med seg?

Men kva skal verda gjere når dei som skulle berefram samlingstanken, Gudstanken, ber fram spreiing-stanken, hat og hemn, når dei som skulle lære mennes-ka å gjere skilnad på Guds og Keisarens bilete, eller påGuds og Statens makt sviktar. Bibelen framstiller foross ein ny dimensjon, ein dimensjon som dei autoriser-te bibelkjennarane ikkje enno kjenner!! Fred mellommenneska kan aldri vinnast ved å bombe byar og leggeheimar i grus og å søle med menneskeblod! Bibelenframstiller for oss ein ny dimensjon som enno er ukjendog uaktuell for fredsbodskap! Når vil så dette gå opp fordei «kristne».

Anders Ryste

«Ung må verden ennu være»

Samfunnsliv for 10 år siden:

19

«Noe av det spennende med denne kri-sen er at den faktisk gjør oss alle be-visst om at verden er en økonomisk en-het, hvor det som skjer i ett land ikke eruvesentlig for det som skjer i hele ver-den».

Av Per Henrik Gullfoss

Vi kan se på finanskrisen fra to perspek-tiver. Det individuelle eller ta et skritt til-bake og se på den som en del av en stør-re prosess. Når vi ser den fra det indivi-duelle perspektiv kan vi lett føleengstelse og hjelpeløshet. Vi kan fangesav vår egen frykt for å rammes i vår hver-dag og miste tryggheten og den sikker-heten vi måtte ha. Eller vi kan opplevedyp medfølelse med andre som rammesav den og slik se den som en meningsløskatastrofe som påfører enkeltmenneskerunødig smerte og lidelse. Medfølelse eren fin ting og noe vi trenger å ha, men vikan også velge å ta et skritt tilbake å seden som en del av en større helhet og ut-vikling.

Sett i fra et slikt perspektiv blir det vikaller finanskrisen en gave og en mulig-het for menneskeheten til å ta et nytt ogviktig steg i utviklingen av sin bevissthetog visdom. Når vi går på en åndelig veikan vi ikke lengre tro at universet har on-de hensikter og er ute etter å straffe ellerplage oss. Selv de mest utfordrende ogtilsynelatende negative hendelser er en

del av en større plan og utviklingspro-sess.

Hva er så den store planen og hensik-ten med at verden akkurat nå gårgjennom det som vi kaller en finanskri-se? Jeg er ingen økonomisk ekspert ogvil derfor ikke gi meg i kast med å for-klare de økonomiske årsaker til dennekrisen, ei heller prøve å vise hvordan viskal løse den. Istedet vil jeg ta et liteskritt tilbake å prøve å se den som en delav menneskehetens vei mot større be-vissthet og kjærlighetsevne. På det indi-viduelle plan er det jo slik at nettopp an-dres lidelser ofte er det som vekker dinevne til uselviskhet, kjærlighet og med-følelse. En bok jeg en gang leste hevdetat mange sjeler påtok seg å leve liv medlidelse og smerte, nettopp for å gi andremulighet til å utvikle og utfolde en ster-kere kjærlighetsenergi. Vi vekkes kan-skje på denne måten gjennom finanskri-sen. Fordi den ikke bare rammer men-nesker et annet sted i et annet land, menogså deg selv og de som er nær deg.

Hva kan så den større hensikten meden global krise som finanskrisen være?Og hvorfor faller den sammen med en tidmed økologiske krise og andre store ut-fordringer?

Finansverden har lenge levd i det somkan kalles et slags darwinistisk univers.Det har vært den sterkestes rett, hvor destore spiser de små og du må bruke allemidler for å overleve i den økonomiskejungelen. Samtidig har det også vært til-løp til et annet perspektiv, hvor de rike

skulle gi av sin overflod for å hjelpe ogstøtte andre. Finanslivet har vaklet segfremover på disse to ustøe beina. Et somsier at den enes rikdom også fører til vel-stand for andre, fordi den som har vil de-le og gi av sin overflod, og et som må for-holde seg til jungelens lov og den «har-de» virkelighet.

Noe av det spennende med denne kri-sen er at den faktisk gjør oss alle bevisstom at verden er en økonomisk enhet,hvor det som skjer i ett land ikke er uve-sentlig for det som skjer i hele verden.Amerikas disposisjoner og økonomiskekrise har spredd seg som en brann til he-le kloden. For kanskje første gang be-gynner vi virkelig å forstå at den økolo-giske tanken om at alt er en del av densamme enhet ikke bare gjelder naturen,men også er en lov som strekker seg tilfinansverden og det økonomiske.

Hva er så planen som utfolder seggjennom disse finansielle utfordringeneverden står overfor? Vi kan trygt si atmenneskeheten er inne i en periode hvorvi ensidig har fokusert på materiellvekst, velstand og overflod. Finanskri-sen gir oss som individer rik anledningtil å reflektere over og eventuelt endre,frivillig eller ufrivillig, vårt eget forbrukog forhold til velstand og rikdom. Formiljøet og utviklingen av en større kjær-lighetsenergi er finanskrisen både envekker og en mulighet til å legge om vårtforbruk og forståelse av økonomi så denkan komme i bedre balanse med helhe-ten. Slik kan den hjelpe oss til å skape et

samfunn som er basert på opplevelsen avhvordan vi alle er en del av den sammehelheten. Svært mange er i dag opptattav at menneskeheten står foran et sprangi sin bevissthet og åndelige vekst. Sett iet slikt perspektiv blir finanskrisen bådeen pådriver og et naturlig ledd i vår ut-vikling mot en verden og en menneske-het hvor våre grunnvoller, også de finan-sielle, er basert på nestekjærlighet, vis-dom og en dypere forståelse av hvavelstand og overflod egentlig er.

(Ildsjelen 1/2009)

ret og flytte til byen. Der fins kunder ogder fins forhold. Strømmen til byene erforårsaket av om det lønner seg for enselv å flytte. Ingen får tid og omtanke forat sentraliseringen til byene for penge-lønnsomhetens skyld, ruinerer for helhe-ten. Økningen i transport, veier, post ogforurensning gir uttellinger for helhetensom langt overstiger hva den enkelte sen-tralist kan tjene. Sentraliseringen førermed seg at helsetjenester, skoletjenesterog øvrige kollektive tjenester følger etter,alt til gavn for sentralisten, men til tap forsamfunnet, til tap for desentralisten.

Hvor skal det hele ende?Sentralismen forårsaket av kapitalismen,er ondets årsak. Drives galskapen langtnok, ender det med borgerkrig og krigslik vi nu ser det i Bosnia og andre ulyk-kelige land. Teknisk er vi i dag kommetså langt når teknikken tas i bruk i helvetestjeneste at by etter by på kort tid kan jev-nes med jorden. Men den samme teknik-ken kunne under et frigjort åndsliv, skapedet etterlengtede paradis på jord. Vi ersimpelthen blitt som guder i for- hold tilteknikken, mens vi ennu er som småbarn, som hedninger i forhold til vårekollektive problemer. Hvor finnes de le-dere som ennu er klar over at det rår densamme iboende lovmessigheten for sam-funnet som det rår for dynamoen. Beggegår av seg selv. Betingelsen er bare atbrukeren kjenner funksjonene.

Anders Ryste

Søk til - - -

Økonomi – Darwinisme eller Økologi

Av Svein Otto Hauffen

Filmen Da Vinci-koden - Sakrileg, byg-ger på Dan Browns bestseller. En under-holdningsfilm med en mystifiserende rø-verhistorie. Hvor forventningene er sky-høye blir noen himmelfalne. «Fiasco daVincii» lød overskriften På JohannesBrandtzægs filmkritikk i Trønder-Avisa.

Dan Brown, denne thriller-litteratu-rens svar på Mc Donald, kan dette med åanrette «litterær» fast-food for folk flest.Så det går unna som varmt hvetebrød.Og stimulerer den ukontrollerte fantasiog ønsketenkning til selvbehagelig ufor-anderlighet.

Bokens/filmens hovedbudskap - kon-spirasjonsteorien om Jesu angivelige ek-teskap og farskap med Maria Magdale-na. Pluss at deres avkom skal ha formertseg videre. Altså, blodsmystikk ogslekts-dyrkelse. Stikk motsatt Mesterensforkynnelse! - Filmens handling er ape-tittvekkende anrettet. Tar man budskapetfor god fisk, blir man tatt ved nesen. Dethar en mistenkelig bismak og lukten avbedervet vare kan selv ikke effekt-kryd-der fordrive. Det samme gjelder osen fraboksidene. For den som har utviklet ge-hør for sannhet og teft for humbug.

Urent melAt kirken ikke har bare rent mel i posener ett. I Dan Browns pose er melet langtmere urent. Det mest urenslige av alt, erå fylle sitt eget mel i andres poser! Og påtoppen øke urensligheten ved svertende

påstander om sistnevntes poser!D. Browns sensasjonsbetente svar på

Harry Potter, er kommet i opplag på over50 millioner. Er det ingen som finner detmistenkelig med denne «abnorme» pu-blikumsinteresse? I Dagbladet skrevuniversiteslektor Helge Jordheim: «Deter noe dypt foruroligende ved Da Vinci-kodens skandaleombruste suksess». Herbesjeles nok leserne av mere enn sensa-sjonskåthet. Nevnte røper den halvbe-visste drift til å trekke Mesteren ned påderes eget nivå. Om «budskapets» livs-løgn ikke var et falsum, kunne man be-kvemt redusere Jesus til en dobbeltmo-ralsk besteborger. Slik at de selvdyr-kende kunne drive videre påselvbevarelsens brede vei.

Er dette blant tidenes mest lumske an-ti-kristelige fremstøt? Den som forveks-ler fakta og fiksjon, er ute å kjøre - i livs-løgnens ingenmannsland.

AvsløringenTV 2 viste repartasjemagasinet «60 mi-nutes». Internasjonalt anerkjent for sinfaktabasert grundige og kritiske journa-listikk. De har gjennomgått D. Brownsbøker, bakgrunn og kilder etc. Og dekonsulterte seriøs ekspertise som harspesialisert seg 40-50 år på slike temaer.Deres konklusjon: Tar man for seg ver-denshistoriens verste eksempler på bløffog humbug, befinner nevnte skrifter ogderes feilkilder seg på toppen!

Hvem var/er JesusKristus?- i følge Tom Hanks - og B. DybwadBrochmann (BDB)

Efter innspillingen av nevnte film, varTom Hanks svar på overskriftens spørs-mål, slikman snarere kunne ha ventet frahans gamle rolle-figur, Forrest Gump:«Jesus - et usedvanlig menneske som in-spirerte mennesker - ikke noe mere».That’s it. Takke fanden for dét! I Anti-krists velbehag ...

Inbildskes psykiske selvberuselse,følges gjerne av mentale tømmermenn.Hanks ville nok ha følt seg hjemme blantdem som selvbehagelig fremholder enhjemmesnekret «Jesus-versjon» - i sitteget bilde. Som tilsvarende betegnes:«Tømmermannsønnen». Så man Gud-skjelov slipper strekke seg mentalt, enmillimeter eller to, for å nå hans nivå.(Istedenfor: «Voks på alle måter opp tilham som er hovedet - Kristus» (Paulus).

Men hva sier BDB? (Bl.a. i «Det sto-re skille»): «Jeg tror på Jesus Kristus,GUDS FØRSTEFØDTE HITTILL EN-BÅRNE SØNN. Individets og samfun-nets LEVENDE mentale frelser og befri-er. Jeg har åpnet mitt bevissthetsliv forham, forstandslivets, følelseslivet ogsamfunnslivets eneste og virkelige kon-ge».

SOH

Da Vinci-koden i ny belysning

Dere står foran begynnelsen aven ny syklus. Den kan knyttestil presidentvalget i USA. Ikkeslik at valget er en årsak til detnye som kommer, men hellerslik at det er en refleksjon av en-dring som skjer på et dypere ni-vå.

En ganske lang syklus i denmenneskelige erfaring har værteksperimentering med det åbruke makt overfor andre. Detkan sammenlignes med en fasebarn går gjennom: Spedbarn erhjelpeløse - de kan ikke gjørenoe særlig for å forandre omgi-velsene. De gråter og håper atde som har makt til å gjøre noevil forstå og handle.

Men når barna lærer å gå oghar utviklet grunnleggende fy-siske ferdigheter vil de sann-synligvis begynne å eksperi-mentere med å bruke maktoverfor andre. Noen barn vold-sommere enn andre. Uansett erdette ganske direkte og synlig.Denne fasen er delvis en reak-sjon på den tidligere opple-

velsen av hjelpeløshet. På ettpunkt i denne prosessen utvik-ler de fleste barn nye ferdighe-ter som gjør at de kan begynne åsamarbeide mer med andre.

Menneskeheten har i lang tidbeveget seg mellom det å brukemakt overfor hverandre og det åprøve å samarbeide. Annen ver-denskrig var et høydepunkt i detå bruke makt overfor andre,selv om det har vært mange«etterskjelv» siden den tokslutt. De fleste som tenker påandre verdenskrig identifiserernoen som «de gode» og andresom «de slemme». Men detbegge sider gjorde var å ekspe-rimentere med å bruke maktoverfor andre... den ene part varmer aggressiv og den andre merdefensiv.

Bush-administrasjonen slohardt på den samme tromma ogutropte seg selv til å være de go-de i kamp mot de onde. Intetskjer i et vakuum. Den adminis-trasjonen representerte mangemennesker som ikke er ferdig

med å eksperimentere med åbruke makt overfor andre. Endel av menneskeheten vil tynede siste dråpene ut av den erfa-ringen. Forestillingen om at vikan samarbeide hadde fatt sta-dig flere tilhengere, men det varfort att et høyt antall menneskersom ville utforske det tidligereparadigmet om å bruke maktoverfor andre. Det er det fort-satt, og det finnes fremdelesmange mennesker som følerseg hjelpeløse, som spedbarn.Dog er den store understrøm-men av forandring som nå skjerat mange nok mennesker følerseg ferdig med det å ha maktover andre. Samfunnet er nå re-de til å legge dette bak seg.

Det vil ta lang tid og det vilutvilsomt komme øyeblikkhvor noen vil sukke og si at detber går jo slett ikke slik vi haddetrodd og ønsket. På den andresiden er det enda flere som vil setilbake på vår nyere historie,spesielt det som har skjedd si-den annen verdenskrig, og for-stå at det å bruke makt overfor

andre ikke har fungert særligbra for noen parter. Den gangflere mennesker var enige i atman skulle eksperimentere medå bruke makt overfor andre, varkriger enklere og mer direkte.En hær sloss mot en annen: Enside vant og den andre tapte ogoverga seg. Alle var enige om atdet var slik det skulle være. Dethar ikke skjedd så mye av dentype krigføring i de senere år.Istedenfor har det vært utbrudd- kriger har vært langt mer loka-le og det har blitt klarere og ty-deligere at ingen av parteneoppnår noe særlig med det hel-ler. Kriger dreier seg om indivi-duelle og nasjonale egoer somer ute av kontroll og derfor kas-ter seg mot hverandre.

De tidlige stadiene i eksperi-mentet med samarbeid blir ofteforvirrende. Det tar en viss tid åbygge opp den tilliten somtrengs i prosessen. Vi har enmistanke om at hver enkelt avdere vil bli mer åpenlyst kon-frontert med samarbeidets ut-fordringer i de kommende må-

nedene og årene.Det vil spesielt bli synlig

innen rettsvesenet. Det har hattsin verdi å utvikle et sterkt lov-system som har gjort at men-nesker har kunnet eksperimen-tere med å utøve makt over an-dre gjennom rettssystemetfremfor gjennom bruk av døde-lige våpen. Dette rettsystemethar stort sett vært basert på atnoen bruker makt over-for an-dre. Rettssaker dreier seg fordet meste om å få sin rett overandre, uansett om den siden dustår på er egoistisk og destruktiveller mer positiv. Det dreier segegentlig ikke om å se på hvasom er positivt og negativt, menå se på hele metoden og tilnær-mingsmetoden. I fremtiden vilvi i stadig økende grad oppleveat mennesker forsøker å finneløsninger gjennom å samarbei-de. Vi vil ønske lover og reglersom er lettere og mer fleksibleog tar sterkere hensyn til indivi-dets behov.

(Ildsjelen, 2/2009)

Ekspedisjon6150 ØRSTA

Abonnement i hele NordenKr. 500,- pr år

kr. 250,- pr halvår

Annonsepris kr. 4,- pr mm1. side kr. 4,50 pr mm

Abonnement kan tegnesved poststedene eller

direkte i ekspedisjonen

Sats og trykk:Møre-Nytt,Ørsta

– Norge –en kristen

nasjon – Medfredspris ogkrigsvåpen-

industri

Bertram Dybwad Brochmann (1881-1956) var prestesønn og utdan-net gartner. Han reiste land og strand rundt og prekte om en ny sam-funnslære. En lære som talte Staten og Kirken midt i mot.

For Brochmann var statsmakt, pengemakt og religion menneskehe-tens nye avguder. Disse molokene som han kaller dem, knebler frihe-ten og folket. Brochmann bygger sin nye samfunnslære på en radikalforståelse av Kristus og evangeliene.

Brochmann innførte i sin samfunnslære begreper som "to slags fan-tasi" ( den ukontrollerte og den kontrollerte) og "to slags virkelighet"(den objektive skapt av Gud og den relative skapt av mennesker).Gjennom 40 år utga han mer enn 40 bøker om sin nye samfunnslære.Det vakte stor oppsikt da han i sitt åpne brev til Adolf Hitler i 1937 giruttrykk for at Hitlers undergang er viss, hvis han fortsetter å følge detmakt- og voldsprinsipp han hadde slått inn på. Brochmann haddedessuten også hjulpet den jødiske Helene Harand i hennes kamp motHitlers jødeforfølgelser, og han hadde holdt offentlig foredrag om det-te i Wien. Brochmann var derfor uønsket i Berlin.

Så bryter 2.verdenskrig ut, og noen måneder senere står tyskerne et-ter et kappløp med engelskmennene som okkupanter av Norge, mensKonge og Regjering rømmer til England med gullbeholdningen og larfolket i stikken. Om dette sier Brochmann sin hjertens mening i etradioforedrag i juli 1940 - mer enn en måned etter at krigstilstandenmellom Norge og Tyskland var opphørt ved den norske hærs kapitu-lasjon, og okkupasjonstilstand var inntrådt. Han angriper også Eng-lands kyniske holdning overfor Norge. Hensikten med Brochmannsradioforedrag var for det første å motarbeide Quisling, dernest å frem-heve Hitlers riktige økonomi-politikk mot plutokratiet. Dette for åkomme på talefot med okkupantene som han hadde tett inn på livet, ogfor med det å skjerme sine tilhengere i Norge. Han var den første po-litiker som tok Jesu budskap om å "elske sine fiender" og ikke bare gåén mil med dem, men to, alvorlig. For dette ble Brochmann etter kri-gens slutt tiltalt og dømt ved det "rettsoppgjør" som av den tilbake-vendte Regjering ble iscenesatt overfor 99.000 nordmenn. Broch-mann tok som de tusenvis av andre sin fengslesstraff som et utslag avden politiske forfølgelse han var utsatt for. Av ukjente årsaker ble hanbrått sluppet ut av arrest etter knapt 6 måneders soning.

I sin bok "Til mentalundersøkelse" (1947) beskriver han dette åre-lange marerittet som norske myndigheter utsatte ham for. "Rettssakenmot B.D.B." (1947) viser i sin fulle bredde hvor parodisk det hele var.

BERTRAM D.BROCHMANN– den storesosial-reformatoreni Norge

20

Eksperimentering med samarbeid

Hva skal vi med stemmerettfor vi bestemmer uansettsa kvinner i et lite landder de hersker med forstandog byråkrater nektes makten,for damene bestemmer takten!Ja, kantonene bør nå studeresog av andre land vurderes…før kvinnefront og strømper rødelegger land og riker øde. –For ran og vold samt krigens grukan bare kloke kvinner snu!

Derfor kvinne: Med omsorg, ømhet og sengenshyggega Gud deg makt til land å bygge.Ikke prøv å være mannvis for verden at du kanskape hellig fred og ordenfor alle sjeler her på jorden!

C. von Clinkenhofen

FREDSPROLOG VED ÅRTUSENSKIFTET!

Samfunnsliv for 10 år siden: