Evaluering Skrevet av Silje H.Treldal, Longum, høsten 2013.

Rammeplanen:

Natur, miljø og teknikk

Satsningsområde 3 i virksomhetsplanen:

Miljø, stell av dyr og hage

Dyrestell: Samspill og nærkontakt med dyr

Rammeplanen sier:

«3.4 Natur, miljø og teknikk

Fagområdet skal bidra til at alle barn blir kjent med og får forståelse for planter og dyr, årstider og

vær. Det er et mål at barn skal få en begynnende forståelse av betydningen av bærekraftig utvikling.»

«Gjennom arbeid med natur, miljø og teknikk skal barnehagen bidra til at barna (…) får erfaringer

med og kunnskaper om dyr og vekster og deres gjensidige avhengighet og betydning for

matproduksjonen.»

«For å arbeide i retning av disse målene må personalet (…) nytte nærmiljøets muligheter for at barna

kan iaktta og lære om dyr, fisk, fugler, insekter og planter.» R.plan 2006, s. 38-39

Virksomhetsplanen sier:

«Miljø, stell av dyr og hage

Vi har som mål at barna her skal få kjennskap til næringskjeder og også lære om hva som kreves i

samspill med dyr. (…) I følge professor i etologi Bjarne O. Braastad finnes det utall eksempler på

hvordan dyr kan fremme menneskets fysiske og psykiske helse på en god måte samt i barns

psykologiske utvikling.» Virksomhetsplan 2013, s.26

Rammer og forutsetninger

Dyrestell er en stor del av vår hverdag i barnehagen. Vi er 5 barnegrupper på Longum, og én dag i

uken har hver gruppe ansvar for dyrestellet. Da er det stell og samvær med dyrene som står i fokus.

Vi har 2 geiter, 1 kanin og 7 høner som vi tar vare på.

Jeg har i denne evalueringen valgt å ta utgangspunkt i tussegruppa, 0-2 åringen. På tussegruppa er

det i høst 8 nye barn og 3 «gamle» barn.

Professor i etologi, Bjarne O. Braastad står nevnt i Soria Moria barnehagers virksomhetsplan. Han har

skrevet en artikkel som omhandler dyr og mennesker i relasjon, der også påvirkningen dyr har på

barns utvikling er et tema. http://www.braastad.info/dyr-og-mennesker/

I tilfeller der barn har kjæledyr vil de fra 6 måneders alderen holde følge med, smile ,«prate» mer

med dyr enn med andre leker. Dette sier noe om fascinasjonen og tiltrekningskraften dyr har på

barn, og også voksne. Samtidig som dyr kan stimulere til og gi barn erfaring med omsorg, kan tiden

med dyr lære barn selvtoleranse og selvkontroll. I 1992 gjorde Elisabeth Paul en undersøkelse som

viste at jo nærere forhold barn hadde til dyr, jo større medfølelse overfor andre mennesker utviklet

de som voksne.

Innhold og arbeidsmåter

Som jeg beskrev over har tussegruppa fått 8 nye tusser denne høsten. I tilvenningsfasen ble vi godt

kjent med dyrene. Vi opplever at dyrene har en magisk virkning på barna, da gråt kan stilne og et

farvel med mor/far bli lettere å godta for barnet. Vi ser fremdeles at foreldrene foretrekker å levere

barna hos dyrene, for de ser tydelig at barna trives her og er en trygg plass for dem. Dyra har også en

egen evne til å trekke barna til seg om morgenen og i perioder der barnet trenger rolig tid med en

voksen eller alene.

Skal barna skal like å være hos dyrene ser vi at det er

viktig at voksne er positive og engasjerte i samspill med

dem. Barna forberedes dagen før og tidligere samme dag

om at de skal besøke dyrene denne dagen. Dette skaper

positive forventinger hos barna. Barna viser stor glede når

vi endelig kan gå inn til området der dyrene bor. Både dyr

og barn viser gjensynsglede når vi er sammen. Etter flere

ganger hos dyrene begynner mange å bli tryggere på

dem. De vet hva de liker og hvilke reaksjoner som følger

av det de ikke liker. Dette er en følge av at barna deltar

aktivt under dyrestellet. De er med å gi geita, hønene og kaninen mat og vann, feie i hønsehuset og

gjøre det fint hos de ulike dyrene. På denne måten begynner også medfølelse og bevissthet rundt

gjensidig avhengighet å ta rot. Vi må for eksempel ta vare på hønene, gi dem mat, vann og omsorg,

for at de skal legge egg til oss. De eldste tussene begynner også å forstå at de er større enn kaninen

og hønene. Dette ligger som et godt grunnlag for å utvikle ansvarsbevisstheten.

I uformelle og formelle situasjoner snakker vi og synger

om dyrene våre. I daglig tale, samlingsstunder, ute/inne i

barnehagen eller på besøk hos dyrene finner man små

eller store anledninger. Vi snakker om hva dyrene spiser,

hvordan de ser ut og hvordan vi skal oppføre oss rundt

dyrene. Barn med en del verbalt språk forteller gjerne at

vi må «kose» og gi «mat» til dyrene når vi er hos dem.

Desto mer dyrene blir omtalt blir også barna tryggere på

forholdet til dem. Noen av tussene er fremdeles noe

usikker på dyrene og har en forsiktig tilnærming. Vi har

brukt god tid sammen med disse barna og dyrene, for at de skal bli trygge sammen. Det er gøy å se at

etter en periode går disse barna uoppfordret bort til kaninen eller geita og klapper dem. Barna viser

stor stolthet og glede.

Tiden hos dyrene gir muligheter for utallige sanseopplevelser. Tussene er gode på å bruke sansene

sine, da de erfarer og opplever verden gjennom sine sanser og bevegelser. Hender som kjenner på

pels og fjær, lukten av høy og hønsehus, synet av ulike dyr, lyden fra hønene og mye mer.

Sanseopplevelsene blir satt ord på av de voksne. «Så myk pelsen til geita er» eller «Hør klukkingen fra

høna». Vi har ofte med oss brød til geita og hønene. Barna synes det er veldig spennende å la geita

spise fra hånden deres. De kjenner tunga på fingrene og snuten mot hånden.

På området til dyrene er det mye å forske på og det er

stor plass for oppdagelsesferder. Som tidligere nevnt er vi

på besøk hos dyrene bare én gang i uken. Det er derfor

spennende for barna å utforske nye områder de vanligvis

ikke erfarer daglig, dette gjelder også dyrene. De erfarer

ulike måter å leve på, f.eks.at maten til dyrene er

annerledes enn den maten vi spiser selv. Vi kan også

snakke om at geita har god og varm pels, mens vi har tykk

dress og vintersko på når det er kaldt. Når det er så mye

spennende og forandringer for hver gang vi er hos

dyrene, er vi opptatt av å bruke langsom og god tid. Slik får barna god tid til å utøve sin nysgjerrighet

og undre seg sammen.

Konklusjon

Gjennom samspill og nærkontakt med dyrene ser vi tydelig at barna opplever glede og spenning.

Dyra gir barna noe. Det har vi tydelig sett i tilvenningsfasen av nye tusser. De har funnet en ro

sammen med dyra og det har hatt stor positiv innvirkning på deres humør.

En forutsetning for at barna skal glede seg over dyrene, er

voksne med positiv innstilling. Glade voksne skaper glade

barn. Dette er viktig om man skal få barn som ønsker å

delta aktivt i dyrestellet og i samspillet med dyra. Tussene

er veldig interessert i å få være med til dyra og gi dem mat og kos, noe som viser at voksne har vært

bevisste sin rolle.

Dyra blir tatt opp som tema mange ganger i løpet av uka, om vi er sammen med dyrene eller vi er på

annet område i barnehagen. Tussene blir bedre og bedre kjent med dyrene, og det medfører også at

de blir tryggere på dem. Når vi er hos dyrene kan vi være flinkere på å ta med få barn om gangen slik

at både dyr og barn får ro når de er med hverandre. Det viktigste vi kan gi barna når vi er sammen

med dyrene er god og langsom tid. De trenger tid for å stilne nysgjerrighet og undre seg over ulike

spekter i natur og dyreliv rundt oss.

Evaluering 2013. Skrevet av Silje H.Treldal, Longum, høsten 2013.