Flukten fra Leir 14

BLAINE HARDEN

Flukten fra Leir 14En beretning fra Nord-Korea

Oversatt avPoul Henrik Poulsson

Blaine Harden og Shin Dong-hyukOriginalens tittel: Escape from Camp 14

Oversatt av Poul Henrik Poulsson

Copyright © Blaine Harden, 2012All rights reserved.

Norsk utgave:© CAPPELEN DAMM AS, 2012

Published by agreement with Licht & Burr Literary Agency, Denmark.

ISBN 978-82-02-39706-7

1. utgave, 1. opplag 2012

Kart: Jeffrey L. WardOmslagsdesign: Viking Penguin

Omslagsfoto: Blaine HardenSats: Type-it AS

Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2012

Satt i 10,5/13,5 pkt. Stempel Garamond og trykt på 80 g Munken Print Cream 1,5

Billed- og illustrasjonsliste:Bildene 1, 4, 5, 6, 13, 15 og 17: Blaine Harden, illustrasjon 7–12: Database Center

for North Korean Human Rights, bilde 2: Kyodo News Agency/AP, bilde 3:Korean Central News Agency/Korea News Service/AP, bilde 14: Jennifer Cho,

bilde 16: etter avtale med Lowell og Linda Dye

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling

og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillattgjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar oginndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

Tilegnet nordkoreanerne som fortsatt lever i leirene

«Det finnes ingen problemer med menneskerettighetenei dette landet, siden alle lever et verdig og lykkelig liv.»

[Nord-]Koreas sentrale nyhetsbyrå, 6. mars 2009

Chongjin

S e a o f J a p a n

K o r e a B a y

N O R T H K O R E A

S O U T H K O R E A

Seoul

Estimated Total Miles: 370

0 Engelske mil

0 Kilometer

50

50

N O R D - K O R E A

S Ø R - K O R E A

K I N A

H

Hamhung

Bukchang

Maengsan

Pyongyang

Seoul

Taedongelva

Yaluelva

Tumenelva

G u l e h a v e t

K o r e a b u k t a

Yaluelva

39˚

38˚

128˚127˚126˚125˚43˚

42˚

41˚

40˚

39˚

38˚

128˚127˚126˚125˚© 2012 Jeffrey L. Ward

LEIR 14

SAMLET DISTANSE: 592 KM

SHINS FLUKTRUTE FRA LEIR 14 TIL KINA

E a s tC h i n a

S e a

S e a o fJa p a n

Ye l l o wS e a

Pa c i fi cO c e a n

Chongjin

S e a o f J a p a n

K o r e a B a y

N O R T H K O R E A

S O U T H K O R E A

Seoul

Estimated Total Miles: 370

R E A

S Ø R - K O R E A

N A

Gilju

Musan

Helong

Hamhung

Chongjin

g

gsan

Seoul

RUSSL AND

Tumenelva

J a p a n h a v e t

Yaluelva

40˚

41˚

42˚

43˚

39˚

38˚

130˚ 131˚129˚128˚127˚

130˚ 131˚129˚

128˚127˚

IL KINA

E a s tC h i n a

S e a

S e a o fJa p a n

Ye l l o wS e a

Pa c i fi cO c e a n 30˚

35˚

40˚

45˚

Pyongyang

Seoul

Beijing

Tokyo

Shanghai

Vladivostok

SØR-KOREA

NORD-KOREA OG NABOLAND

J A P A N

K I N A

RU S S L A N D

Ø s t-k i n a h ave t

Ja p a n h ave t

G u l e -h ave t

S t i l l e h ave t

NORD-KOREA

0 Engelske mil

0 Kilometer

400

400

30˚

35˚

40˚

45˚

130˚ 135˚ 140˚

120˚ 125˚

130˚ 135˚ 140˚120˚ 125˚

1

2

34

56

7

8

0 Miles

0 Kilometers

4

4

2

Taedong River

Taedongelva

Taedongelva

0 Engelske mil

0 Kilometer

4

4

2

© 2012 Jeffrey L. Ward

SHINS KART OVER LEIR 14

S OU T HKOR E A

Pyongyang

0 Miles

0 Kilometers

200

200

100

Sea ofJapan

YellowSea

40˚

125˚ RU S S I A

Pyongyang

S ØR- KOR E A

K I NA

RU S S L A N D

Japan-havet

Gule-havet

Korea-bukta

NORD-KOREA

0 Engelske mil

0 Kilometer

200

200

100

LEIR 14 40˚40˚

130˚

125˚

125˚ 130˚

Leirgjerdet

Vaktpost

Shin Dong-hyuks hjem

Rettersted

Shins skole

Shins klasse plaget av vokterbarna

Demning der Shin arbeidet og fant lik

Grisefarmen Shin arbeidet i

Tekstilfabrikken der Shin fikk vite om omverdenen

Gjerdet Shin flyktet gjennom

FORKLARINGER

1

2

3

4

5

6

7

8

8

FORORD

Et lærerikt øyeblikk

Hans første minne er en henrettelse.Han fulgte sin mor til en hveteåker i nærheten av Tae-

dongelva, der voktere hadde drevet sammen flere tusenfanger. Den lille gutten syntes det var spennende med allemenneskene, og krøp frem mellom de voksnes ben tilførste rad. Der kunne han se at vokterne bandt en manntil en trepåle.

Shin In Geun var fire år gammel, og altfor ung til å for-stå talen som ble fremført før drapet. Men i de mange ti-tall henrettelsene han skulle overvære i årene som kom,lyttet han til sjefvokteren, som fortalte menneskemeng-den at fangen som skulle dø var blitt tilbudt «benådning»gjennom hardt arbeid, men hadde avvist de nordkore-anske myndighetenes sjenerøse tilbud. For å hindre fan-gen i å fordømme staten som straks skulle ta livet av ham,stappet vokterne småstein inn i munnen hans før han fikken hette trukket over hodet.

Under denne første henrettelsen så Shin hvordan trevoktere la an geværene sine. Hver vokter skjøt tre gan-ger. Drønnet fra riflene skremte gutten, og han falt bak-over. Men han kom seg på bena tidsnok til å se vokterne

9

løsne repene om den livløse og blodige kroppen. Så bleden henrettede pakket inn i et teppe og lempet opp på enkjerre.

I Leir 14 for Nord-Koreas politiske fiender hadde fan-gene forbud mot å samles flere enn to av gangen. Unnta-ket var henrettelsene. Alle måtte være vitne til dem. Ar-beidsleiren brukte drap i full offentlighet og frykten detskapte som et lærestykke for fangene.

Shins voktere i leiren var både lærere og oppdragere.De lærte ham at fanger som brøt leirens regler, fortjente ådø. På en bakketopp i nærheten av skolen sto det en pla-kat med påskriften: ALT FØLGER REGLER OG BE-STEMMELSER. Gutten pugget leirens ti regler, de «tibud», som han senere kalte dem, og som han den dag i dagkan på rams. Det første budet var: «Enhver som blir tattunder flukt, vil straks bli skutt.»

Ti år etter denne første henrettelsen ble Shin ført tilbaketil den samme åkeren. Også denne gang hadde vokternetrommet sammen en stor skare av tilskuere. Og igjen varen trepåle blitt dunket ned i jorden. I tillegg hadde manreist en provisorisk galge.

Denne gangen ankom Shin til stedet i en bil som blekjørt av en vokter. Shin var påsatt håndjern og bind foranøynene. Faren hans, som også hadde håndjern og bind,satt ved siden av sønnen sin i bilen.

De var satt fri etter å ha tilbrakt åtte måneder i et under-jordisk fengsel inne i Leir 14. Betingelsen var at de haddeunderskrevet et dokument der de lovet at de aldri skulleprate om det som hadde skjedd med dem under jorden.

I dette «fengselet i fengselet» prøvde vokterne å tortu-rere Shin og faren hans til å tilstå. Vaktene ville fremtvingeopplysninger om det mislykte rømningsforsøket til Shins

10

mor og eneste bror. Vokterne kledde Shin naken, festetrep rundt anklene og håndleddene hans og hengte hamopp i en krok i taket. Så senket de ham over et bål. Hanbesvimte da kjøttet på kroppen begynte å brenne.

Han tilsto likevel ingenting – han hadde jo ikke noeå tilstå. Han hadde ikke konspirert med moren og bro-ren om noen flukt. Han trodde det vokterne hadde inn-prentet ham siden han ble født i leiren, at han aldri kunneflykte og at han måtte angi alle som snakket om å prøvenoe slikt. Ikke engang i sin villeste fantasi hadde Shindrømt om livet der ute.

Vokterne fortalte ham aldri det enhver nordkoreanskskolegutt måtte lære seg: At amerikanerne var «djevler»som planla å invadere og ydmyke fedrelandet. Sør-Koreavar en «kjøter» som logret for sin amerikanske herre.Nord-Korea var derimot et strålende land med modigeog kløktige ledere som vakte misunnelse over hele ver-den. Han kjente faktisk ikke til at land som Sør-Korea,Kina og USA eksisterte.

I motsetning til sine landsmenn vokste han ikke oppmed de allestedsnærværende fotografiene av «Den els-kede leder,» som Kim Jong Il ble kalt. Han hadde helleraldri sett fotografier eller statuer av Kims far – «Den storeleder» Kim Il Sung, som grunnla Nord-Korea og fremde-les er landets «Evige president», til tross for at han døde i1994.

Shin var ikke betydelig nok til å bli utsatt for hjerne-vask. Men han ble opplært til å angi familien og klasseka-meratene. Han fikk ekstra mat som belønning for å tyste,og fikk være med vokterne når de banket opp barna hanhadde angitt. Som hevn ble han baktalt av klassekamera-tene, som også ga ham juling tilbake.

11

Da en av vokterne tok av ham bindet han hadde for øy-nene, kunne Shin se menneskemengden, trepålen og gal-gen. Han trodde han skulle henrettes.

Men ingen dyttet småstein i munnen på ham. Håndjer-nene ble fjernet før en vokter førte ham til den fremsterekken av tilskuere. Shin og faren hans skulle bare se på.

Vokterne slepte en middelaldrende kvinne mot galgen,og bandt en ung mann til trepålen. Det var Shins mor ogstorebror.

En av vaktene knyttet en renneløkke rundt morenshals. Hun prøvde å fange blikket hans, men han slo øy-nene ned. Etter at moren hadde sluttet å sprelle i enden avrepet, ble Shins bror skutt av tre voktere. De avfyrte treskudd hver.

Mens han så hvordan de døde, følte Shin lettelse overat det ikke var ham selv. Han var sint på moren og brorenfordi de hadde planlagt å flykte. Enda han nektet å inn-rømme det til noe menneske de neste 15 årene, visste hanmed seg selv at henrettelsen av dem var hans egen skyld.

INNLEDNING

Hørte aldriordet «kjærlighet»

Ni måneder etter at moren ble hengt, ålte Shin seg underleirens elektriske gjerde og løp gjennom snøen. Det var2. januar 2005. Før den tid hadde ingen som var født i etnordkoreansk fengsel for politiske fanger klart å flykte.Etter det vi vet, er Shin fortsatt den eneste som har klartdet.

Han var 23 år gammel, og kjente ingen på utsiden avgjerdet.

Det tok ham en måned å ta seg inn i Kina, og to år førhan kunne oppholde seg i Sør-Korea. Fire år senere boddehan i det sørlige California, der han var overordnet repre-sentant for den amerikanske menneskerettighetsgruppenLiberty in North Korea (LiNK).

I California syklet han til jobben, heiet på baseballagetCleveland Indians (på grunn av lagets sørkoreanske slug-ger, Shin-Soo Choo) og spiste to-tre ganger i uken på In-N-Out Burger, som han mente hadde verdens beste ham-burgere.

Nå het han Shin Dong-hyuk (nordkoreanske navn

13

skrives uten bindestrek, i motsetning til sørkoreanskenavn). Han skiftet navn da han kom til Sør-Korea i et for-søk på å etablere seg som et fritt menneske. Han er kjekk,har kvikke øyne og et vaktsomt blikk. En tannlege i LosAngeles reparerte tennene hans, som han aldri fikk pussei leiren. I dag er den fysiske helsen hans glimrende, selvom kroppen er et veikart over lidelsene ved å vokse opp ien arbeidsleir som den nordkoreanske regjeringen frem-deles benekter eksistensen av.

Veksten hans ble satt tilbake av feilernæringen i leiren.Han er kortvokst og slank – 167 cm høy og 54,5 kilo. Ar-mene er krumbøyde etter alt barnearbeidet. Korsryggenog rumpeballene har arr etter torturistenes flammer. Hu-den over kjønnsorganene hans har et stikkmerke fra kro-ken som ble brukt til å heise ham opp over bålet. Anklenehar arr etter fotjernene han ble hengt opp i – med ho-det ned – på isolasjonscellen. Høyre langfinger er avkap-pet ved den første knoken – vokterens straff fordi guttenmistet en symaskin i gulvet i leirens klesfabrikk. Beggeskinneben, fra kneet til ankelen, er vansiret og arret etterbrannsår fra det elektriske piggtrådgjerdet som ikke mak-tet å holde ham innesperret lenger i Leir 14.

Shin er jevnaldrende med Kim Jong Un, den fete tredjesønnen til Kim Jong Il, som overtok makten etter farensdød i 2011. Som jevngamle personifiserer de motpoleneav privilegier og nød i Nord-Korea. På papiret er landet etklasseløst samfunn, men i virkeligheten styres alt av inn-byggernes oppvekst og blodsbånd.

Kim Jong Un ble født som kommunistprins og opp-dratt bak slottsmurer. Han fikk sin utdannelse underfalskt navn i Sveits, og vendte tilbake til Nord-Korea for åstudere ved et eliteuniversitet som var oppkalt etter beste-faren hans. På grunn av denne familiebakgrunnen er han

14

høyt hevet over loven. For ham er alt mulig. I 2010 blehan utnevnt til firestjerners general i den koreanske Fol-kehæren, til tross for at han manglet enhver militær felt-erfaring. Året etter – etter at faren døde av hjerteattakk– beskrev de statlige nyhetsmediene i Nord-Korea hamsom «en ny leder, sendt til oss fra himmelen». Det kanimidlertid godt tenkes at han likevel vil bli nødt til å delesitt jordiske diktatur med slektninger og militære ledere.

Shin ble født som slave og oppdratt bak et elektriskpiggtrådgjerde. Utdannelsen hans besto av primitiv lese-og regneundervisning i leirens skole. Siden blodet hansvar besudlet med de påståtte forbrytelsene farens brødreskulle ha begått, var han senket under loven. Ingentingvar mulig for ham. Staten hadde gitt ham en karriere sombesto av tvangsarbeid og en tidlig død på grunn av kro-nisk sult – alt sammen uten at det ble reist noen tiltale,rettssak eller anke. Det hele skjedde i dypeste hemmelig-het.

Alle historiene om mennesker som har overlevd kon-sentrasjonsleirer, har en fellesnevner: Sikkerhetspolitietbortfører sine ledende motstandere fra sin kjære familieog hjemmets gleder. For å overleve må han gi avkall på allemoralske prinsipper, undertrykke alle følelser for andreog avstå fra å være et sivilisert menneske.

I den mest berømte av disse skildringene – Natten avElie Wiesel – forklarer den 13 år gamle fortelleren hvilkelidelser han led da han måtte oppgi sitt normale liv ogble transportert sammen med familien i overfylte togvog-ner til nazistenes dødsleirer. Hver dag leste Wiesel i Tal-mud. Faren hans eide en butikk og var innflytelsesrik iden rumenske landsbyen de bodde i. Bestefaren hans del-tok i feiringen av alle de jødiske høytidene. Men da hele

15

guttens familie ble utryddet i leirene, ble Wiesel etterlatt«alene, fryktelig alene, i verden, uten Gud og mennesker.Uten kjærlighet eller nåde».

Shins overlevelseshistorie er annerledes.Moren prylte ham, siden hun betraktet gutten som en

konkurrent i matfatet. Shin ble oversett av faren, som fikklov av vokterne til å ligge med guttens mor fem netter iåret. Broren var en fremmed. Barna i leiren var ikke til åstole på, og dessuten voldelige. Før han lærte noe annet,lærte Shin seg å overleve ved å sladre på alle sammen.

Kjærlighet og nåde var ord som ikke hadde noen me-ning. Gud verken forsvant eller døde. Shin hadde aldrihørt om ham.

I forordet til Natten skrev Wiesel at en ungdoms kunn-skap om død og ondskap «bør begrenses til det man kanoppdage i litteraturen».

I Leir 14 visste ikke Shin at det fantes noe som het litte-ratur. Der så han bare én bok – en koreansk grammatikk.Leirens lærer gikk i vokteruniform, hadde en revolver ibeltet og slo en av Shins klassekamerater på barneskoleni hjel med pekestokken.

I motsetning til dem som overlevde de tyske konsen-trasjonsleirene, ble ikke Shin revet bort fra et sivilisert livog tvunget til å stige ned i helvetet. Han var født og opp-vokst i Leir 14. Han godtok verdiene som rådde i leiren,og kalte den sitt hjem.

Nord-Koreas arbeidsleirer har nå eksistert dobbelt sålenge som Sovjetunionens Gulag og tolv ganger lengerenn nazistenes konsentrasjonsleirer. Det hersker ingenuenighet om hvor disse leirene befinner seg. Satellittbil-der med høy oppløsning, som alle og enhver har tilgangtil på Google Earth på internett, viser de enorme inngjer-

16

dede kompleksene som brer seg over det nordkoreanskefjellandskapet.

Den sørkoreanske regjeringen anslår at det finnesrundt 54 000 fanger i disse leirene, mens det amerikan-ske utenriksdepartementet og en rekke menneskerettig-hetsgrupper mener tallet er så høyt som 200 000. I ettiår har Amnesty International gransket satellittbildene.I 2011 merket Amnesty seg nye anlegg inne i leirene.Amnesty ble urolig for at det foregikk en økning i antallfanger – muligens for å kvele enhver uro da makten bleoverført fra Kim Jong Il til den unge og uerfarne sønnenhans.1

Ifølge den sørkoreanske etterretningstjenesten ogmenneskerettighetsgruppene eksisterer det seks leirer iNord-Korea. Den største er 50 kilometer lang og 40 kilo-meter bred – et område på størrelse med Los Angeles. Defleste leirene er omgitt av elektriske piggtrådgjerder – av-brutt av vakttårn og patruljerende bevæpnede vakter. Toav leirene – nummer 15 og 18 – har omskoleringssoner,der de heldige blant fangene får oppbyggelig opplæring iKim Jong Ils og Kim Il Sungs tanker. Hvis fangene kla-rer å pugge nok utenat og i tillegg overbeviser sine vok-tere om at de er lojale, kan de bli løslatt. Like fullt vil debli overvåket resten av livet av den statlige sikkerhetstje-nesten.

De resterende leirene er såkalte «områder med totalkontroll». Der blir fangene oppfattet som «uforbeder-lige»2 og arbeider seg til døde.

Leir 14 er et distrikt med total kontroll. Leiren erkjent for å være den verste på grunn av de særskilt bru-tale arbeidsforholdene, vokternes nidkjærhet og statensuforsonlige oppfatning av hvilke forbrytelser fangene hargjort seg skyld i. Mange av fangene er tjenestemenn som

17

er utrensket fra Partiet, regjeringen og de militære styr-kene. I tillegg kommer familiene deres. Leir 14 ble opp-rettet i 1959 i det sentrale Nord-Korea – Kaechon sør iPyongan-provinsen. I dag er det anslagsvis 15 000 fangerder. Leiren er om lag 48 kilometer lang og 24 kilometerbred. Leir 14 har gårdsbruk, gruver og fabrikker. Disseanleggene ligger spredd utover de bratte fjelldalene.

Selv om Shin er den første fangen som ble født i en ar-beidsleir og klarte å flykte for å fortelle sin historie, finnesdet minst 26 andre øyevitner fra leirene som nå befinnerseg i den frie verden.3 Blant dem er det minst 15 nordko-reanere som satt innesperret i Leir 15s omskoleringsdi-strikt, men som ble løslatt og senere havnet i Sør-Korea.Voktere fra andre leirer har også klart å ta seg til Sør-Korea. Tidligere oberstløytnant Kim Yong, som hadde enprivilegert bakgrunn fra Pyongyang, tilbrakte seks år i toleirer før han klarte å flykte på et kulltog.

Den koreanske juristforeningen i Seoul gir i sine rap-porter et detaljert bilde av dagliglivet i leirene. Flere fan-ger blir henrettet hvert år. Andre blir slått til døde ellerdrept i all hemmelighet av vokterne, som har ubegrensetfrihet til å mishandle og voldta fangene. De fleste fangenepasser avlinger, driver ut kull, syr militæruniformer ellerlager sement, samtidig som de må klare seg på et sulte-kosthold som består av mais, kål og salt. De mister ten-ner, gommene blir svarte, benbygningen svekkes, og nårde kommer i 40-årsalderen, blir de krumbøyde fra livetog opp. De får klær én eller to ganger i året. Ellers måde klare seg med skitne filler. De får verken såpe, strøm-per, hansker, undertøy eller toalettpapir. Arbeidsdager på12–15 timer er obligatoriske, helt frem til fangene dør,vanligvis av sykdommer knyttet til underernæring, før deblir 50 år.4 Selv om det er umulig å fremskaffe nøyaktige

18

tall, mener vestlige regjeringer og menneskerettighets-grupper at flere hundre tusen mennesker har forsvunnet idisse leirene.

De fleste nordkoreanske fangene blir sendt til fange-leirene uten noen form for rettssak. Mange dør uten å fåvite hva de er tiltalt for. De blir arrestert hjemme, van-ligvis om natten, av den nasjonale etterretningstjenestenBowibu. Skyld gjennom bekjentskap er fastlagt som lovi Nord-Korea. Lovovertredere blir ofte fengslet sammenmed foreldrene og barna sine. Kim Il Sung fastslo dette isin lov av 1972: «Klassefiender, hvem de enn er, må få sinarv eliminert gjennom tre generasjoner.»

Mitt første møte med Shin skjedde under en lunsj vinte-ren 2008. Vi møttes i en koreansk restaurant i sentrum avSeoul. Shin var pratsom og sulten, og la i seg flere por-sjoner av ris og storfekjøtt. Mens han spiste, fortalte hanoversetteren og meg hvordan det var å ha vært vitne til atmoren hans ble hengt. Han ga henne skylden for tortu-ren han ble utsatt for i leiren, og sa rett ut at han fremde-les var rasende på henne. Han sa at han ikke hadde værtnoen «god sønn», men nektet å forklare hvorfor.

I løpet av årene i leiren sa Shin at han aldri hadde hørtordet «kjærlighet», iallfall ikke fra moren sin, som han av-skydde helt inn i døden. Han hadde hørt om ideen tilgi-velse i en sørkoreansk kirke, men tanken forvirret ham. Åbe om tilgivelse i Leir 14, sa han, var «å trygle om ikke åbli straffet».

Han skrev sine erindringer om leiren, men memoarbo-ken vakte ingen særlig oppmerksomhet i Sør-Korea. Hanvar arbeidsløs, blakk og skyldte husleie. Han visste ikkehva han nå skulle gjøre. Reglene i Leir 14 hadde – undertrussel om straff – avskåret ham fra å ha intim kontakt

19

med kvinner. Han ønsket å finne seg en kjæreste, men saat han ikke visste hvor han kunne finne seg en.

Etter lunsjen tok han meg med til den lille og trøstes-løse leiligheten i Seoul som han ikke hadde råd til å betalefor. Han unnlot å se meg i øynene, men viste meg den av-kuttede fingeren og arrene på ryggen. Han gikk med på atjeg fotograferte ham. Til tross for alle lidelsene han haddevært utsatt for, hadde han et ansikt som et barn. Han var26 år gammel, og hadde vært ute av Leir 14 i tre år.

Jeg var 56 år gammel da vi spiste denne minneverdigelunsjen. Som Washington Posts korrespondent i Nord-øst-Asia hadde jeg lett i over et år etter en historie somkunne forklare hvordan Nord-Korea undertrykte sittfolk for ikke å gå i oppløsning.

Politiske sammenbrudd var min spesialitet. For Wa-shington Post og New York Times hadde jeg i nesten tretiår dekket nasjoner som brøt sammen i Afrika, kommu-nismens fall i Øst-Europa, Jugoslavias sammenbrudd ogden langsomme forråtnelsesprosessen under generalenesstyre i Myanmar. Sett utenfra virket Nord-Korea modent– ja, overmodent – til å bryte sammen slik jeg hadde settdet andre steder. I en del av verden der nesten alle andreble rike, ble nordkoreanerne stadig mer isolerte, fattige ogsultne.

Like fullt klarte familiedynastiet Kim å holde lokketpå. Den totalitære undertrykkelsen opprettholdt en for-krøplet stat.

Problemet mitt var å påvise hvordan regjeringen klartedette ved å hindre innsyn. Andre steder i verden klarteikke de undertrykkende statsmaktene alltid å stengegrensene. Jeg fikk mulighet til å arbeide i full åpenhet iMengistus Etiopia, Mobutus Kongo og Milosevics Ser-bia. Jeg slapp inn som turist for å skrive om Myanmar.

20

Nord-Korea var mer forsiktig. Utenlandske reportere,særlig amerikanere, ble sjelden sluppet inn. Jeg besøkteNord-Korea bare én gang, og da fikk jeg bare se detoppasserne mine ville vise meg. Det lærte jeg lite av. Hvisjournalister tok seg inn i landet på ulovlig vis, risikertede måneder eller år i fengsel som spioner. For å bli løslatttrengte de av og til hjelp av en tidligere amerikansk presi-dent.5

Disse restriksjonene førte til at rapporteringen omNord-Korea kom utenfra og var svært overfladisk. Ar-tikler skrevet i Seoul eller Beijing startet vanligvis meden historie om Pyongyangs siste provokasjon, for eksem-pel senkingen av et skip eller drapet på en turist. Deretterkom alle journalistikkens forslitte fraser: Amerikanskeog sørkoreanske tjenestemenn ga uttrykk for sin avsky,mens kinesiske talsmenn ba om tilbakeholdenhet. Tenke-tankenes eksperter diskuterte hvordan dette var å forstå.Jeg skrev selv mer enn min andel av denne typen artikler.

Shin knuste alle disse konvensjonene. Livet hans ble endøråpner som lot alle på utsiden se hvordan Kim-familienopprettholdt sin makt ved hjelp av barneslaver og drap.Noen dager etter møtet vårt kom Shins tiltalende bilde ogfrastøtende historie på førstesiden av Washington Post.

«Jøss!» skrev Donald G. Graham, styreformannen iWashington Post Company, i en ett-ords e-post til megmorgenen etter at artikkelen hadde stått på trykk. En tyskdokumentarfilm-regissør, som tilfeldigvis besøkte Wa-shingtons Holocaust Memorial Museum samme dag somartikkelen ble publisert, bestemte seg for å lage en doku-mentarfilm om Shins liv. På lederplass skrev WashingtonPost at brutaliteten Shin hadde gjennomlevd var hårrei-sende, like hårreisende som verdens likegyldighet overforeksistensen av Nord-Koreas arbeidsleirer.

21

«High school-studentene i Amerika diskuterer hvor-for president Franklin D. Roosevelt ikke bombet jernba-nelinjene til Hitlers leirer,» skrev avisen. «Om en genera-sjon vil barna deres spørre hvordan Vesten kunne stirrepå langt tydeligere satellittbilder av Kim Jong Ils leirer– uten å løfte en finger.»

Shins historie gikk inn på den jevne leser. Folk skrevbrev og sendte e-poster med tilbud om penger, husværeog bønner.

Et ektepar i Columbus, Ohio, leste artikkelen, fantfrem til Shin og betalte for reisen hans til USA. Lowell ogLinda Dye fortalte Shin at de ønsket å være de foreldrenehan aldri hadde.

En ung koreansk-amerikansk kvinne i Seattle, HarimLee, leste historien og ba til gud om at hun måtte få møteShin. Senere fant hun ham i Sør-California, og de to bleforelsket.

Artikkelen min hadde bare krafset litt i overflaten avShins liv. Det slo meg at en fyldigere beretning kunne av-sløre det hemmelige maskineriet som ligger bak det tota-litære regimet i Nord-Korea. En slik skildring ville ogsåvise – gjennom detaljene i Shins utrolige flukt – hvordannoe av dette undertrykkende maskineriet bryter sammen,slik at en ung flyktning klarer å ta seg tvers igjennom po-litistaten og ubemerket krysse grensen til Kina. Like vik-tig var det at ingen som leste en bok om en gutt i Nord-Korea som ble oppdratt til å arbeide seg til døde, kunnebenekte leirenes eksistens.

Jeg spurte Shin om han var interessert. Det tok ham nimåneder å bestemme seg. I løpet av denne tiden ble hansterkt oppfordret av menneskerettighetsaktivister i Sør-Korea, Japan og USA til å samarbeide. De sa til ham aten bok på engelsk ville vekke verdens oppmerksomhet,

22

øke det internasjonale presset mot Nord-Korea og kan-skje gi ham hardt tiltrengte inntekter. Da Shin takket ja,stilte han opp til syv intervjurunder, først i Seoul, deretteri Torrance i California, og endelig i Seattle i delstaten Wa-shington. Shin gikk med på en fifty-fifty deling av inntek-tene fra boken. Avtalen vår ga imidlertid meg full kontrollover innholdet.

Shin hadde begynt å skrive dagbok i begynnelsen av2006, om lag et år etter flukten fra Nord-Korea. Da hanble innlagt på sykehus i Seoul for depresjoner, fortsattehan skrivearbeidet. Dagboken ble grunnlaget for hanskoreansk-språklige memoarbok – Flukten til utenverde-nen – som ble utgitt i Seoul i 2007 av databasesenteret fornordkoreanske menneskerettigheter.

Biografien hans var utgangspunktet for samtalene vihadde. Den var også kilde til mange at de direkte sita-tene jeg i denne boken tillegger Shin, familien hans, ven-nene og fangevokterne mens han var i Nord-Korea ogKina. Hver eneste tanke og handling som tilskrives Shinpå disse boksidene, bygger på flerfoldige intervjuer medham. I disse samtalene utdypet han og korrigerte mangeavgjørende hendelser som er omtalt i de koreanske me-moarene.

Selv om han samarbeidet, virket Shin redd for å pratemed meg. Ofte følte jeg meg som en tannlege som boreruten stans og uten bedøvelse. Boringen pågikk uavbrutti over to år. Noen av møtene følte han som en renselse;mange andre gjorde ham deprimert.

Han slet med å klare å stole på meg. Han innrømmer athan fortsatt sliter med å stole på folk. Det er en uatskil-lelig del av oppveksten hans. Vokterne lærte ham å sviktebåde familie og venner, og han går automatisk ut fra at allehan møter i sin tur vil svikte ham.

23

Mens jeg skrev denne boken har jeg også tidvis slittmed å stole på ham. Han førte meg på villspor i vårt førsteintervju om hvilken rolle han spilte når det gjaldt morensdød, og det fortsatte han med i over et titall intervjuer.Når han forandret på historien sin, ble jeg bekymret forhvor mye annet han kunne ha diktet i hop.

Det er umulig å sjekke fakta i Nord-Korea. Ingen ut-lending har besøkt landets leirer for politiske fanger. His-torier om hva som foregår i leirene lar seg ikke verifiserepå uavhengig vis. Selv om satellittbildene har gitt et stortbidrag til omverdenens forståelse av leirene, er avhopperefortsatt en primærkilde for all informasjon. Deres moti-ver og troverdighet kan alltid trekkes i tvil. I Sør-Koreaog andre steder fører avhopperne ofte en desperat kampfor å tjene til livets opphold. De er villige til å bekreftealle fordommer som menneskerettighetsaktivister, anti-kommunistiske misjonærer og høyreorienterte ideologermåtte ha. Enkelte overlevende fra leirene nekter å snakke,med mindre de får forskuddsbetaling. Andre gjentar saf-tige anekdoter de har hørt, men ikke har vært vitne til selv.

Shin var på vakt mot meg, men svarte likevel på allespørsmålene om sin egen fortid som jeg kunne komme på.Livet hans kan virke utrolig, men det sammenfaller mederfaringene til andre leirfanger og med ting tidligere fan-gevoktere har fortalt.

«Alt Shin har sagt stemmer overens med det jeg harhørt om leirene,» uttalte David Hawk, som er spesia-list på menneskerettigheter og har intervjuet både Shinog rundt 25 andre eks-fanger i rapporten «The Hid-den Gulag: Exposing North Korea’s Prison Camps» (Detskjulte Gulag: En avsløring av Nord-Koreas fangeleirer).Denne rapporten viser hvordan de overlevendes fortel-linger sammenfaller med satellittbilder av leirområdene.

24

Den ble første gang publisert i 2003 av U.S. Commit-tee for Human Rights in North Korea (Den amerikan-ske komiteen for menneskerettigheter i Nord-Korea), oger siden blitt oppdatert med nye vitnesbyrd og nye høy-oppløselige satellittbilder som etter hvert ble tilgjenge-lige. Hawk fortalte meg at siden Shin var født og opp-vokst i en leir, vet han ting som andre overlevende ikkehar kjennskap til. Shins historie er også blitt etterprøvdav forfatterne bak Den koreanske juristforeningens rap-port «White Paper on Human Rights in North Korea2008». (Hvitbok om menneskerettighetene i Nord-Korea2008). Forfatterne gjennomførte omfattende intervjuermed Shin, i tillegg til samtaler med andre som hadde over-levd leirene og var villige til å snakke. Hawk skriver atdet eneste Nord-Korea kan gjøre for å «tilbakevise, motsieller bestride gyldigheten» av vitnesbyrdene fra Shin ogandre overlevende fra leirene, er å la internasjonale eks-perter besøke dem. Hvis ikke, blir fangenes skildringerstående, etter Hawks mening.

Skulle Nord-Korea bryte sammen, har Shin trolig rett isin forutsigelse om at landets ledere av frykt for krigsfor-brytersaker vil jevne leirene med jorden før noen obser-vatør får besøke dem. Som Kim Jong Il har sagt: «Vi måinnhylle omgivelsene våre i en tett tåke for å hindre fien-dene i å lære noe om oss.»6

For å sette sammen et bilde av det jeg ikke selv kunnese, brukte jeg nesten tre år på å rapportere om Nord-Koreas forsvar, ledere, økonomi, matmangel og over-grep mot menneskerettighetene. Jeg intervjuet en mengdenordkoreanske avhoppere, blant dem tre tidligere fan-ger fra Leir 15 og en tidligere fangevokter og sjåfør somhadde arbeidet i fire av leirene. Jeg snakket med sørkore-anske akademikere og teknokrater som reiser regelmessig

25

til Nord-Korea, og jeg gjennomgikk den voksende litte-raturen om og memoarene fra leirene. I USA gjennom-førte jeg omfattende intervjuer med amerikanere av kore-ansk herkomst, som i dag er Shins nærmeste venner.

I vurderingen av Shins historie bør vi huske at mangeandre leirfanger har utholdt lignende lidelser, ifølge AnMyeong Chul, den tidligere vokteren og sjåføren. «Shinlevde et forholdsvis komfortabelt liv, sammenlignet medde andre barna i leirene,» sa An.

Ved å sprenge atombomber, angripe Sør-Korea og dyrkesitt ry for å være stridslysten ut fra den minste provo-kasjon, har den nordkoreanske regjeringen pisket oppen nesten permanent sikkerhetsmessig unntakstilstand påDen koreanske halvøy.

Når Nord-Korea finner det for godt å engasjere seg iinternasjonalt diplomati, har landet alltid klart å fjerne altsnakk om menneskerettigheter fra forhandlingsbordet.Kriseløsninger, vanligvis knyttet til kjernefysiske våpenog raketter, har dominert USAs håndtering av Nord-Korea.

Arbeidsleirene har kommet i annen rekke.«Å snakke med dem om leirene, har vist seg umulig,»

sier David Straub, som arbeidet i det amerikanske uten-riksdepartementet under både Clinton og Bush. Dennetjenestemannen, som hadde hovedansvaret for politikkenoverfor Nord-Korea, fortalte meg: «De blir helt på styrnår du nevner slikt.»

Leirene har knapt vært et nålestikk mot verdens kol-lektive samvittighet. I USA er det stor uvitenhet om lei-renes eksistens, også i avisenes dekning. I flere år har enhåndfull nordkoreanske avhoppere og overlevende holdten årlig samling i Washington hver vår. De marsjerer til

26

The Mall og holder appeller der. Washingtons presse-korps har aldri brydd seg om disse markeringene. Noeav grunnen var språket, siden de fleste avhopperne baresnakker koreansk. Like viktig – i en mediekultur somlever av kjendiser – var det at ingen filmstjerne, ikkenoe popidol eller noen nobelprisvinner som sto frem ogkrevde at utenverdenen måtte engasjere seg følelsesmes-sig i en fjerntliggende sak som ikke engang hadde noengod video.

«Tibetanerne har Dalai Lama og Richard Gere, burme-serne har Aung San Suu Kyi og folket i Darfur har MiaFarrow og George Clooney,» sa Suzanne Scholte til meg.I lang tid har hun som aktivist hentet overlevende fra lei-rene til Washington. «Nord-Korea har ingen sånne,» lahun til.

Shin fortalte meg at han ikke er verdig til å tale på vegneav de titusener som fortsatt lever i leirene. Han skammerseg over det han gjorde for å overleve og flykte. Han harmotsatt seg å lære engelsk, delvis fordi han ikke ønsker åfortelle sin historie om og om igjen på et språk som kunnefå ham til å virke betydningsfull. Men han har et desperatønske om at verden må forstå det Nord-Korea så iherdighar klart å skjule. Han bærer på en tung bør. Ingen andresom er født og oppvokst i leirene har rømt og fått anled-ning til å forklare hva som foregikk der inne – og somfremdeles foregår.