For at ingen skal gå fortapt

«Er det mulig å nå en hel by for Kristus? Dette var et av de første og mest vedvarende spørsmålene jeg stilte meg selv som nyfrelst.» Ed Silvoso

Etter at han i mange år hadde arrangert evangeliserings-kampanjer sammen med sin svoger, Luis Palau, grunnla Ed Silvoso Harvest Evangelism. Dette er en organisasjon som støtter menighetene i Eds hjemland Argentina med å nå hele landet med evangeliet om Jesus Kristus.

Ed Silvoso tenker strategisk når det gjelder evangelise-ring og menighetsplanting. Ed og hans medarbeidere har utviklet en bibelsk modell for å nå hele byer med evan-geliet ved å bruke bønne-evangelisering som det viktigste redskapet. Dette er gjort i utallige byer på tre kontinenter.

Ed Silvoso har gått Multnomah Bibelskole, og han og kona Ruth bor i California.

Jeg tror ikke det er noen bok som har gjort et slikt inntrykk på meg de siste årene som Ed Silvosos bok For at ingen skal gå fortapt. Jeg har den alltid med meg i koff erten og vender tilbake til den igjen og igjen, for på den måten å stille inn fokus på det viktigste, at syndere må bli frelst. Ed er en av de største misjonsstrateger i vår tid. Med alle de friske eksemplene fra vekkelsen i Sør-Amerika, drar han deg inn i troen på at dette kan skje også her. Jeg er så glad for at boken kom-mer ut på nytt i Norge. Håkon Fagervik Evangelist

Endelig! Ed Silvosos banebrytende bok om bønne-evangelisering har utfordret og inspirert kristne i mange land. Nå har vi den på nytt på norsk, og det vil føre til en ny iver for å innta by og land for Gud! Les den – og gled deg! Reidar Paulsen

Pastor, forfatter, leder av Doulos-nettverket

For at ingen 130x205_klaff.indd 1 03.03.14 12:07

For at ingen 130x205.indd 3 03.03.14 11:35

For at ingen skal gå fortapt

Copyright: © 1994 Ed SilvosoOriginalens tittel: That None Should PerishOriginalen utgitt av Regal Books, A Division of Gospel Light, Ventura, California, U.S.A.

Norsk copyright: © 2000 ProklamediaOversatt av Oddvar NilsenSats og omslag: Kristian KapelrudForsidefoto: Lise Gagne, iStockphotoSkrift: Adobe Garamond Pro 12/15 pt.Trykk og innbinding: InPrint, Latvia3. opplag 2014

ISBN 978-82-7199-153-1

ProklamediaGrimerudvn. 77, 2312 OttestadTlf: 62 57 43 43E-post: [email protected]


Tilegnet mitt beste team – Ruth, min kjære overgitte kone og våre døtre.

Karina, loyal, hjelpsom og en fortrolig venninne.Marilyn, vis veileder og tilrettelegger.

Evelyn, trofast forbeder og oppmuntrer.Jesica, nær venn og medarbeider.


Innhold 7

Innhold

Forord av C. Peter Wagner ........................................................ 11Innledning ............................................................................................... 15

Del I: Prinsippene1. Kan vi nå en by for Kristus? ................................................. 25

Byer er sentrale i Guds frelsesstrategi. Den store misjonsbefalingen begynner med en by – Jerusa lem – og kulminerer når en annen by – det nye Jerusa-lem – blir Guds evige bolig hos hans folk. Hvis vi skal oppfylle den store befalingen, må vi nå hver eneste by i verden med evangeliet.

2. Bønneevangelisering ................................................................... 59Bønn er det tydeligste sporet av evigheten i men-neskehjertet. Forbønn på vegne av de taptes nød er den beste måten å åpne øynene deres for evan geliets lys.

3. Himmelrommet er slagmarken ........................................... 99For at vi skal kunne forkynne evangeliet for alle mennesker, er menigheten kalt til å kjempe mot


8 For at ingen skal gå fortapt

ondskapens makter. Himmelrommet er slagmar-ken. Det er her slaget for byene våre blir vunnet eller tapt.

4. Festningsverker: Hva de er og hvordan vi skal rive dem ned ............................................... 147

Åndelige festningsverker er Satans hemmelige våpen. Det er ved den listige bruken av festnings-verker Satan kontrollerer menighetens adferd. Fest-ningsverkene må avsløres og ødelegges for at vi skal få kontroll i det himmelske.

5. Bønn med autoritet ..................................................................... 175Den troende er en ambassadør fra Golgata hoff, utrustet for å proklamere Jesu seier: Frelse for de fortapte. Den troende skal først og fremst bruke denne delegerte autoriteten i bønn.

Del II: Strategien6. Etablering av Guds brohode ................................................. 213

Ved å identifisere og organisere den trofaste levnin-gen, etablerer man et «brohode» – eller perimeter – av gudsfrykt i utkanten av det vel dige, åndelige mørke som omgir byen. Dette peri meteret utgjør et håndgripelig område der Guds rike bryter fram.

7. Sikring av brohodet ..................................................................... 229Det å etablere Guds brohode midt i Satans domene er en meget sensitiv operasjon. Det er ikke nok bare å innta et område, det skal også sikres.

8. Utvid Guds brohode ................................................................... 241Gud bruker den trofaste levningen til å etablere en modell. Når denne modellen er på plass, vil andre


Innhold 9

hvis hjerter Gud forbereder, gradvis bli ført inn i dette området for å bygge opp den styrken som skal angripe kreftene som holder byen i åndelig mørke.

9. Infiltrer Satans brohode ........................................................... 253Satans brohode blir best infiltrert ved at man sender «fallskjermtropper bak linjene» og etable rer tusener av bønneceller (fyrtårn) for å dekke hele byen, kvar-tal for kvartal.

10. Ødelegg Satans brohode ....................................................... 263Nå når kirken er en maktfaktor innenfor Satans territorium, må den blåse i basunen og signalisere starten på et avgjørende angrep mot fienden. Murene som stenger de ufrelste fangene inne, skal rives.

11. Etabler Guds brohode der Satan tidligere oppholdt seg .............................................. 271

Hvis ikke den åndelig krigføringen resulterer i solide, hånd gripelige omvendelser og disse om ven-delsene blir inkorporert i menigheter, har det ikke skjedd noe av betydning. Vi har begrenset oss til en «åndelig parade».

12. Hvor langt ser du? ..................................................................... 281Misjonsbefalingen begynte med en by: Jerusalem – byen der disiplene bodde. Guds strategi for å innta byen din for Kristus begynner med deg og andre medlemmer av den trofaste levningen, at dere alle går fram i enhetlig bønn.

Tillegg 1 .................................................................................................... 291Seks skritt for å nå en by for Kristus



Tillegg 2 .................................................................................................... 292Forbered atmosfæren for effektiv evangelisering

Tillegg 3 .................................................................................................... 293«Det er Guds tid for DEG!» Prototypen


Forord 11

Forord

Budskapet blir mer og mer tydelig, Den Hellige Ånd sier til menighetene: Innta byene for Gud. Før dem inn i mitt rike.

Jeg tror at det primære målet for Guds åndelige styr ker i denne tiden er verdens byer, uten at det vil si at andre evan-geliske mål er passé eller uviktige. Vi må fortsette våre aggressive anstrengelser for å evangelisere nasjoner og folke-grupper, enkeltindivider, religioner og folk på landsbygdene. Vi må nå ufrelste sjeler der de er. Men la dette være klart: Ingenting er viktigere i vår tid enn å nå byene våre.

Jeg er ikke alene om denne overbevisningen. Mange andre kristne ledere rundt om i verden hører også basu nens kall for byene. Undersøkelser, publikasjoner og opplæring fokuseres som aldri før på en urban befolkning. Pastorer, misjonærer, lærere og andre kristne arbeidere tar i større grad imot Guds kall til byene.

Men hvordan kan man best evangelisere en by?Ed Silvoso har etter min mening det mest gjen nom-

førbare og strategiske svaret på det spørsmålet. Ed har inngå-ende kjennskap til de tradisjonelle metodene for urban evangelisering, slik de er blitt brukt og utviklet gjennom årene. Strategien hans går ut på at man til fulle skal benytte



seg av store korstog, vennskapsevangelisering, dør til dør-evangelisering, friluftsmøter, film, distribusjon av litte ratur, huma nitær hjelp, utviklingsprosjekter og alle andre måter man kan kommunisere evangeliet på.

Det er ikke bare Ed Silvoso, men utallige andre kristne arbeidere som er kalt til byer, og de sier: «Vi har utviklet ypperlige metoder. Vi har solid, bibelsk evangeliseringsteo-logi. Hvorfor ser vi da ikke mer frukt og frukt som varer?»

Dette spørsmålet har brent i Ed Silvosos hjerte og sjel i mange år. Hans store ønske har vært å gi et svar som ikke bare blir en interessant teori eller en sterk formaning, men også en praktisk veiledning som kan føre de urbane evan ge-liseringsforsøkene inn på det planet som vi alltid har ønsket og som vi vet er Guds vilje. Guds vilje er nemlig at ingen skal gå fortapt (2 Pet 3,9).

Denne boken er den første som vever to primære elemen-ter inn i planen for den urbane evangeliserin gen, elementer som stort sett har vært fraværende i lignende pla ner. Den ene er en metodologisk kompo nent, den andre en åndelig kom-ponent.

Den metodologiske komponenten er menighetsplan ting til et metningspunkt. Jeg sier ofte at den mest effektive evan-geliske metoden under himmelen er å plante nye me nig-heter. Dette er ikke bare min personlige oppfatning eller noe jeg har lest meg til i boken Apostlenes gjerninger, men det er også et viten skapelig faktum. Omfattende under søkelser når det gjelder evangelisering og missiologi har stadfestet dette til overmål. Som du vil se i denne boken, er planting av nye menigheter et sentralt opplegg i Silvosos planlegging.

Den åndelige komponenten er det mange av oss har kalt åndelig krigføring på et strategisk plan. Ed Silvoso har skjønt at ettersom det primært sett er denne verdens gud som har


Forord 13

forblindet folks sinn (se 2 Kor 4,3-4), er den egentlige kam-pen om byene av åndelig karakter. Når kampen i himmel-rommet blir vunnet i sannhet, kraft og troskap, formidlet ved Den Hellige Ånd og basert på Jesu død på korset, vil mye av det som tidligere har hindret kommunikasjonen av evan geliet for de ufrelste, bli fjernet.

Det er essensielt med åndelig krigføring hvis vi skal se mer frukt, og menighetsplanting er essensielt hvis denne frukten skal bestå.

Denne boken vil klart og tydelig vise deg hvordan begge deler kan virkeliggjøres til Guds ære.

C. Peter WagnerFuller Theological Seminary

Pasadena, California


Innledning 15

Innledning

Da Herren sendte sine personlige budskap til de sju menig-hetene i Lilleasia ved sin tjener Johannes, avsluttet han hvert av dem med en oppfordring til å høre hva Den Hel lige Ånd sa til menig hetene. Denne formaningen gjelder fremdeles. Hver generasjon kristne må innstille seg for å fange opp det Ånden har å si i denne spesielle tiden i menig hetens his torie.

Hva sier Ånden til menighetene i dag, ved begyn nelsen av det 21. århundret? Min observasjon er at Ånden legger vekt på to forhold – bønn og evangelisering. Og han gjør det på en slik måte at det lyder som ett budskap, sendt i stereo.

I løpet av de siste ti årene er bønn mer og mer blitt en av de sentrale delene – om ikke den sentrale delen – av menig-hetens liv rundt om i hele verden.

I USA har Gud salvet David Bryant til å stifte Concerts of Prayer International, en organisasjon som bringer tusener av kristne fra alle kirkesamfunn sammen, både i USA og i andre land. Det virker som om hver eneste større by i det engelskspråklige Nord-Amerika har hatt minst en bønne-konsert.

Dr. Paul Cedar, president i Evangelical Free Church of America og rektor ved Billy Grahams School of Evange lism,



har inspirert tusener med en følelse av ærefrykt i Guds nær-vær når de samles. Han rører ved utallige ledere når han utfordrer dem, i gjerning og ord, til en bedende livsstil.

Dr. Neil Anderson, president og grunnlegger i Free dom of Christ Ministries, har undervist tusener om hvor dan de ved seirende bønn kan legge beslag på den åndelige identite-ten og friheten som er betrodd dem. Ved seirende bønn mener jeg den hellige uthol denheten i bønn som karak-teriserte enken i lignelsen om den urettferdige dommeren (se Luk 18,1-8). Dr. Anderson har ved sin under visning om bønn vekket opp en praktisk dimensjon i Guds ords evige sannhet som det er sterkt behov for, spesielt i lys av den økende motstanden menigheten står overfor i de siste dager.

Dr. Joe Aldrich, rektor ved Multnomah School of the Bible, er blitt ledet av Gud til å arrangere «Pasto renes bøn-netoppmøte», et opplegg som er så radikalt nytt at de fleste pastorer trenger å se det i praksis før de kan tro at dette er mulig. Dr. Aldrich og medarbeiderne hans har samlet tuse-ner av pastorer fra hele USA og Canada til fire dagers bønn. Ikke noe annet. Ingen spesielle talere, ingen begavede san-gere, ikke noe program. Bare bønn. Fire dager i Jesu nærvær. Tusener av pastorer er blitt forvandlet i disse toppmøtene. De i sin tur er blitt kanaler som har formid let sunne endrin-ger i hele menigheter. Mange av disse har forvandlet lokal-samfunnet ved bønnens stille, men høyst virkelige kraft.

Vi ser den samme vektleggingen av bønn i andre land. Det begynte i Korea og har spredt seg over hele verden. Dr. David Yonggi Cho, pastor i Yoido Full Gospel Church i Seoul, Korea, har utfordret og lært en hel generasjon ledere om nødvendigheten av å be «minst tre timer om dagen». Pastor Omar Cabrera, som leder et nasjonalt fellesskap av menigheter som teller mer enn 80 000 medlemmer i Argen-


Innledning 17

tina, har vært pioner når det gjelder bønnenetter i forbin-delse med åndelig krigføring. Jeg deltok i et av disse bønne-møtene, der det var mer enn 12 000 til stede. Vi møttes en vinterkveld på en åpen mark for å be. Og bad gjorde vi! Lignende vektlegging på bønn og åndelig krigføring har spredt seg til menigheter over hele Argen tina og ført til en åndelig oppvåkning som man aldri har sett maken til. Det åndelige gjennombruddet som man opplever i dette landet i dag, har spredt seg til andre land i Latin-Amerika og andre steder i ver den. Grunnen er den samme: bønn.

Alt dette er løftet opp på et høyere plan av intensitet ved gjenoppvekkelsen av den militante forbønnen i begyn nelsen av 1990-årene. Cindy Jacobs, en gudfryktig og meget bega-vet kvinne, er for eksempel kalt av Gud til å reise opp forbønnsgenera ler. Cindy og medarbeiderne hennes har identifisert og utnevnt «forbønnsgeneraler» i nøkkelområder i verden. Dette har i sin tur skapt et verdensomspen nende nettverk av militante forbedere som dag og natt våker over nasjonene i bønn. Det har tilført bønnebevegelsen en gud-dommelig kamplyst. Tusener av men nesker er blitt satt fri fordi man har lært å be med en gudgitt autoritet.

Dr. C. Peter Wagner, som er professor i kirkevekst ved Fuller Theological Seminary, har under paraplybetegnelsen Prayer and Spiritual Warfare Track, trom met sammen en av de mest dynamiske bønnetjenes tene som noensinne har vært samlet. Han er inter nasjo nal koordinator for denne. Når man leser nav nene på alle organisasjonene som har rakt hverandre hendene for å mobilisere kirken til å be, virker det som en Hvem er hvem i moderne kristendom. Han kombi-nerer sin misjonsglød med et skarpt intellekt og en ekstraor-dinær evne til å samarbeide. Dr. Wagner blir brukt av Gud til å motivere, trene og mobilisere den største hær av bedende



kristne som noensinne har gått til angrep på helvetes porter for å sette fanger fri. Det er ingen tvil om at bønn, seirende bønn og bønn i forbindelse med åndelig krigføring er en sentral del av Åndens budskap til menighetene i dag. Gjen-oppdagelsen av den åndelige krigføringen i forbindelse med seirende bønn har resultert i at kirken er kom met i en posi-sjon så den kan motta andre deler av Åndens budskap til menighetene i dag.

Den andre delen av budskapet er evangelisering. Dette er en intens, gudgitt og åndsinspirert innsats for å fullføre den store misjonsbefalingen i vår tid. Ut fra denne trangen har det vokst fram en verdensvid bevegelse, det største nettverket av kristne tjenester i kristenhetens historie – AD 2000 and Beyond Movement.

Denne bevegelsen har ved sine forskjellige virkegrener åpnet vei, slik at de fleste av dagens kristne tjenester kan samarbeide. Dette har allerede ført til store resultater. Når det gjelder verdens evangelise ring i vår generasjon, er det ikke lenger et spørsmål om det skal skje, men hvor snart!

Over hele verden er det en sterk trang til å forkynne evan-geliet for alle mennesker i verden nå. Men til forskjell fra tidligere tider, er det ikke metoden eller budbæreren det er snakk om, men bønn. Det er her de to delene føyes sammen i et forent budskap med tit telen «bønneevangelisering».

På et møte i den amerikanske Lausannekomiteen, der jeg har den ære å være medlem, ble det enstem mig vedtatt å kalle kirken til bønn, omvendelse og forsoning, slik at den kan være i stand til å fullføre det gudgitte mandatet: å be for hver eneste amerikaner (mer enn 240 millioner mennesker) at de skal komme til sannhets erkjennelse og bli frelst. I denne uttalelsen kombineres bønn og evangelisering i et


Innledning 19

forsøk på å følge den første menighetens eksempel, den som fullførte den store misjonsbefalingen i sin generasjon. Den Hellige Ånd erklærer gjennom sin tjener Lukas i Apg 19,10: «Dette varte i to år, så alle som bodde i Asia fikk høre Her-rens ord, både jøder og gre kere.» Uttalelsen representerer en helt ekstraordinær foreteelse i kristendommens historie. En gruppe skremte, forvirrede, monokulturelle jøder lyktes med å føre ordene til deres mester til hver eneste en i den myria-den av multikulturelle byer som var spredt utover i Asia. Et kolossalt resultat!

I denne boken har jeg prøvd å rekapitulere de bibelske prin-sippene og det historiske perspektivet som gjorde at den første menigheten brakte evange liet fra den øvre salen til hver eneste husstand i Lilleasia i løpet av meget kort tid.

Jeg vil fortelle hvordan Gud har ledet meg og tje neste-teamet mitt, sammen med mange andre pastorer i Resi-stencia, Argentina (400 000 innbyggere) til å gjen opp dage bønneevangeliseringen, selv om uttryk ket ikke var kjent for oss på den tiden. Dette har resultert i at hele byen er blitt evangelisert, og menigheten der har vokst i langt sterkere grad enn noensinne før.

I dag anvendes de samme prinsippene i mange byer på flere kontinenter. Strategien og modellene er fremdeles i støpeskjeen, men resultatene har hittil vært meget oppmun-trende. Jeg sier ikke at det som skjedde i Resistencia, er uten feil eller mangler. Faktum er at da Resistencia-prototypen først ble utviklet, var den meget primitiv og det var nødven-dig med jus te ringer. Men prototypen virket og gjorde det mulig for en stor, moderne by å høre evangeliet i sann, bi belsk forstand. På grunn av denne utviklingen begyn ner kirken i det store og det hele å innse at den aktuelle evange-



liseringen av byene våre i dag ikke bare er en mulighet, men en stor sannsynlighet og derfor noe helt nødvendig. Dette er «Plan Resistencias» største bidrag til den verdensvide kirken.

Det bør videre sies at modellen som presenteres i denne boken, ikke er ny. Den første menigheten oppdaget den og brukte den med stor suksess. Dessverre gikk den tapt i de mørke århundrene. Senere, da reformasjonen pekte på veien tilbake til Skriften og det var håp om en gjenoppdagelse, ble den på nytt nøytralisert i opplysningstiden, da man elimi-nerte det overnaturlige. Det var først da Ånden begynte å legge vekt på bønnen at mye av det som var gått tapt, ble gjenoppdaget.

Men det som er nytt for mange, er gjennomføringen av disse prinsippene i en eksklusiv sammenheng av seirende bønn. Igjen føres bønn og evangelisering sammen. Det er dette som danner bønne evange lisering.

I denne boken presenterer jeg bønn som det vik tigste redskapet til å føre evangeliet til alle mennesker. Jeg tar opp sannheten om himmelrommet som slagmark, der menighe-ten må konfrontere og beseire ondskapens makter. Jeg beskriver et bibelsk og praktisk syn på åndelige festningsverk – Satans hemmelige våpen – og hvordan man kan om styrte disse, slik at menigheten kan oppfylle sin ver dens-omspennende misjon. Jeg utfordrer også menigheten til å opptre med den åndelige autoriteten som den har fått i bønn og forbønn. Alt dette presenteres mot bakgrunnen av «Plan Resistencia» og de planene som senere er innpodet.

Jeg regner med at når du leser denne boken, vil det tosi-dige budskapet om bønn og evangelisering som Ånden taler om til menigheten i dag, bli enda klarere for deg, ettersom du vil se det i en håndgripelig sam menheng.


Innledning 21

Jeg ber også om at du vil begynne å praktisere disse prin-sippene og føre dem videre slik at de som eventuelt vil lære av deg, vil oppnå enda større resultater.

Ed SilvosoHarvest EvangelismSan Jose, California


Innledning 23

Del I:

Prinsippene


Kan vi nå en by for Kristus? 25

1

Kan vi nå en by for Kristus?

Prinsipp: Byer er sentrale i Guds frelsesstrategi. Misjonsbe-falingen begynner med en by – Jerusalem – og kulminerer

når en annen by – det nye Jerusalem – blir Guds evige bolig hos hans folk. Hvis vi skal oppfylle den store befalin-

gen, må vi nå hver eneste by i verden med evangeliet.

Er det mulig å nå en hel by for Kristus? Dette var et av de første og mest vedvarende spørsmålene jeg stilte meg selv som nyfrelst. Ettersom jeg var klar over at Gud ikke vil at noen skal gå fortapt og at Kristus er gitt som en løsepenge for alle (se 1 Tim 2,4–5; 2 Pet 3,9), lurte jeg stadig på hva som skulle til for at menigheten i en by skal gi alle som bor der den gode nyheten.

Jeg tok imot Herren som 13-åring i mitt hjemland, Argentina. Den beste bestemmelsen jeg tok som ny kristen, var at jeg skulle ha en ukentlig avtale med Gud. Hver tors-dag presis klokken 19 syklet jeg til vestbredden av elven Parana i hjembyen min, San Nicolas. I løpet av en dyrebar



time øste jeg ut hjertet for Gud og prøvde å forstå den ens-omheten jeg følte som gjenfødt kristen skolegutt i en åndelig skeptisk by med nesten 100 000 sjeler. Uke etter uke forsøk-te jeg å forene den overveldende gleden ved å være frelst med smerten jeg følte fordi mine venner og slektninger ikke så ut til å ha bruk for evangeliet. Hvis Jesus virkelig var den enes-te veien, hvorfor ville de da ikke ha noe med ham å gjøre?

Som en forberedelse til mine ukentlige møter med Gud leste jeg regelmessig bøker om vekkelse. Hjertet frydet seg og min ånd lengtet mens jeg som nyfrelst leste om Guds mek-tige gjerninger i England, Wales, Bayern og USA. Men denne gledesbølgen ble uvilkårlig fulgt av en like sterk understrøm av skuffelse over den åndelige tilstanden i Argentina. Det plaget meg.

«Hvorfor, Gud, er det slik at alle vekkelsene jeg leser om har vært nord for ekvator? Er Argentina et stebarn?»

Uke etter uke, mens jeg så solen gå ned over den argen-tinske pampas (veldig, flatt gressland), bad jeg Gud om å sende oss vekkelse der de kristne kunne nå en hel by for Kristus. Bare den ekstraordinære iveren i min nye tro kunne bære meg gjennom ødemarken av skuffelser som lå mellom de ukentlige møtene. Men jeg var fast bestemt på å finne løsningen på at en hel by kunne nås for Kristus.

Carlos Naranjo var pastor på den tiden jeg ble omvendt. Noen år tidligere hadde han vært eldste i en meget eksklusiv brødremenighet i Buenos Aires. Kona hans ble helbredet fra en dødelig sykdom i et pinsemøte, dit Carlos hadde tatt henne med i fortvilelse. Resultatet var at han ble forkastet i sin egen menighet og ble stemplet som vrang lærer av mange av sine kristne venner.

Like etter dette kom Carlos til San Nicolas for å lede byg-gingen av en liten fabrikk, Da han vitnet for venner, ansatte



og naboer, kom mange til tro på Kristus, og det ble dannet en lokal menighet. Foreldrene mine, søsteren min og jeg ble «bedt inn i Guds rike» av denne entusiastiske flokken av nye troende. Tro mot sin tradisjon fra ply mouth brødrene begyn-te Carlos Naranjo å lære opp legfolk til tjenesten. Jeg ble tatt ut til å være ungdomsevangelist. Jeg var bare 14 år den gan-gen, men det hindret meg ikke fra å gå ut på gatene i San Nicolas hver eneste weekend. Men mot slutten av året kunne jeg telle dem jeg hadde fått omvendt på den ene hånden. Skuffelsen jeg følte, kom til uttrykk i de ukentlige samtalene med Gud.

Da jeg var 17 år, dannet jeg mitt første evangelistteam. Det var et resultat av den daglige bønnetiden sammen med Ruth, som jeg den gangen hadde følge med og som nå er min kone. Hun bodde i Cordoba, 500 kilometer fra San Nicolas, og vi så hverandre bare to ganger i året. For å lindre smerten ved atskillelsen bestemte vi oss for å ha en daglig bønnestund og fellesskap «i Ånden», som vi kalte det. Presis klokken 22 hver kveld knelte hun i høydedragene i Cordoba og jeg på pampasen i San Nicolas. Det var en hellig stund for meg, og jeg holdt trofast avtalen. Bortsett fra om Jesus kom igjen, kunne ingenting ha hindret meg. Selv om apostelen Paulus var kommet på besøk til meg, ville jeg bedt ham vente til jeg var ferdig. Det var det nærmeste kontakten Ruth og jeg hadde.

Sommeren 1963 holdt menigheten vår møter hver dag i uken. Hver kveld etter møtene samlet ungdommene seg hjemme hos foreldrene mine, og hver kveld klokken 22 snek jeg meg ut for å ha min tid med Ruth og Herren. Noen dager klarte jeg å holde på hemmeligheten, men etter hvert la vennene mine merke til at jeg forsvant. De spurte meg



hvor jeg var hver kveld klokken 22. Da jeg fortalte at jeg var sammen med Ruth, ville de være med, og ettersom møtene med Ruth var «i Ånden» og ikke på noen annen måte, hadde jeg ikke noe imot det. Derfor ble de med meg, og i stedet for å be i et kvarter, hendte det at møtene strakte seg utover i de små timene. Vi bad, vi sang, vi priste Gud, vi siterte Skriften og vi tjente hverandre. Etter noen uker på denne måten ble vi giret opp, åndelig sett, ivrige etter å gjøre noe for Gud.Vi møtte pastoren vår, og han nevnte fire nærliggende lands-byer for oss der det ikke var noe særlig kristen virksomhet. Han bad oss å knele, så bad han for oss: «Gå,» sa han. «Her-ren være med dere.»

Jeg husket at jeg i min ungdommelige naivitet tenkte: Kanskje vi kan finne en måte vi kan nå en hel by for Kristus på. Slik var starten på det første evangelistteamet mitt. Jeg, evangelisten, var 17 år. Min medarbeider i forkynnelsen var 15. Sanglederen, søsteren min, var 14, og lederen for oppføl-gingsarbeidet var 13. De som arbeidet under ham, var «de unge» i gruppa. Bare en var eldre enn meg, Jose Lobos. Han var 19 år. Vi kalte ham «bestefar».

Selvsagt hadde vi ikke bil, så vi måtte bære alt vi hadde med oss, høyttaleranlegget, bilbatteriet som skulle gi strøm til utstyret, eskene med bibler og traktater og musikk-instrumenter, alt sammen! Så ofte vi kunne, prøvde vi å komme med en buss. Men hvilken bussjåfør som var ved sine fulle fem ville la oss få kjøre med? Vi måtte være meget utspekulerte for å få ham til å stoppe for oss. Jeg plasserte de to peneste jentene på den ene siden av gaten mens resten stod på den andre siden og lot som om vi ventet på en buss i motsatt retning. Med det samme den intetanende bussjåfø-ren stoppet, skyndte vi oss alle over gaten foran bussen. Vi må ha sett ut som en karavane med trucker, bortsett fra



truckene! Jeg hadde penger til billetter for hele teamet. Mens de steg på, sa alle til sjåføren: «Sistemann betaler.» Jeg var den siste. Dette var en forsikring mot at bussen ikke kjørte uten meg.

Drømmen om å nå en hel by for Kristus levde i meg når vi drog til de små landsbyene. For meg var de som New York eller Los Angeles. I mitt stille sinn var jeg Billy Graham, og vi skulle nå alle som var der med evangeliet.

Og det gjorde vi! Vi forsikret oss om at alle fikk høre evangeliet. Vi ledet til og med en satanist til Kristus. Jeg husker jeg lurte på hvor mange stjerner en slik omvendt ville gi ved Kristi domstol. Men til tross for disse seirene, så vi ingen masseomvendelser. Igjen kom spørsmålet: «Hvorfor ikke, Herre? Hvorfor ikke her i Argentina?»

Da jeg fylte 20 år, ble jeg innkalt til militærtjeneste. Jeg drømte om å lede hele bataljonen på 900 mann til Herren. I løpet av tiden jeg var innkalt, så jeg noen få omvendelser. Da jeg ble dimittert, bad jeg om lov til å holde en avskjeds-tale i håp om å se en massebevegelse av omvendelser. Noen få tok imot budskapet, men jeg så ingenting til den veldige strømmen jeg hadde håpet på.

Forfølg drømmenJeg fikk jobb som sykehusleder ved et nytt bygg i San Nico-las. Jeg likte å samarbeide med travle leger, sykepleiere og pasienter mens sykehuset vokste. I løpet av det andre året jeg var i denne jobben, ble Ruth og jeg gift, og vi bosatte oss i et hus som jeg hadde bygd spesielt til henne. Hvor godt jeg enn likte jobben som sykehusleder, hadde jeg likevel størst glede av å kunne dra hjem, spise en rask middag og kjøre, sammen med Ruth, i den nye Chrysler 1947-modellen vår



til evangeliske møter. Hovedgrunnen til at jeg valgte en så stor bil som min første, var at det var så god plass i den. Jeg fikk med meg alt utstyret, 16 sammenleggbare stoler, en liten pre-kestol, Ruths gitar og trekkspill, to esker med bibler og evan-geliske traktater og et varier ende antall medhjelpere. Bilen var bestandig overfylt, noe som resulterte i at noen av medarbei-derne mine satt på fanget til «medpastorer».

På et av disse korstogene kom vi til en liten landsby i nær-heten, der de lokale brødrene innbød oss til å holde frilufts-møte. Til vår store undring var det 92 som tok imot budskapet i denne kampanjen! Etterpå ble jeg spurt om å være predikant i denne voksende menigheten. I min iver etter å nå alle med evangeliet hadde vi møter fire ganger i uken i menigheten, pluss to vekkelsesmøter om søndagene. Selv om det var en viss vekst, og hele landsbyen fikk høre evangeliet, var det ikke tegn til den evangeliske eksplosjonen man kan lese om i Apostlenes gjerninger. Jeg husker jeg lurte på om de mange timene jeg tilbrakte i sykehusjobben kunne være en medvirkende, negativ faktor.

Et år etter bestemte Ruth og jeg – vi kunne nå glede oss over vår første datter, Karina – at jeg skulle slutte som sykehus-leder og bli pastor på heltid i den vakre byen Mar del Plata, på den argentinske rivieraen. Ettersom jeg ikke hadde noen seku-lær jobb som opptok tiden, arbeidet vi hardt og fikk se at menigheten vokste. Drømmen om å nå en hel by var alltid i tankene og bønnene mine. Jeg kjøpte et kart over Mar del Plata og markerte alle kirker i byen. Jeg bad regelmessig for disse kirkene, og jeg skaffet meg flest mulig opplysninger om pastorene. Vi så enkelte resultater, men ikke noe spesielt. Etter om lag et år innbød Ruths bror, Luis Palau, oss til å bli med i det evangeliske teamet han nettopp hadde dannet, og vi flyttet til Mexico City.



Luis’ entusiasme for evangelisering var smittende. Han elsket byer, han elsket syndere, og han elsket å preke til skarer. Ganske ofte snakket han og jeg til langt på natt om å nå hele byer for Kristus. Ruth og jeg følte oss privilegert over å få være med i Luis’ team. Det var en del av Overseas Crusades, en misjon som var velkjent for disippelskap og en sunn innstilling til masseevangelisering. Dr. Dick Hillis, grunnleggeren av Overseas Crusades, hadde hatt et nært samarbeid med Billy Graham, først i Asia, senere i Latin-Amerika. Sammen med gudfryktige menn som Keith Benson og dr. Ed Murphy, utgjorde dr. Hillis og Overseas Crusades et godt miljø for Luis’ aggressive og i mange tilfeller nyskapende evangeliske fram-støt. Vi elsket å legge opp kampanjer for Luis, produsere TV- og radioprogrammer og arrangere bønnefrokoster for politi-kere. Vi så mange omvende seg til Herren, men ennå hadde vi ikke til fulle nådd en by.

Tidlig i 1970-årene trakk Ruth og jeg oss en tid fra Palau-teamet for å ta avsluttende eksamenskurser ved Multnomah School of the Bible i Portland, Oregon. Etter det studerte vi ved School of World Mission på Fuller Theo logical Seminary i Pasadena, California.

Tiden på Multnomah var det nærmeste jeg noensinne har vært en opplevelse lik den de to disiplene hadde på Emmaus-veien. Det intensive kurset krevde et inngående dybdestudium av hele Bibelen fra 1 Mosebok til Johannes åpenbaring. Vi gjennomgikk Bibelen, bok for bok, kapittel for kapittel og vers for vers under ledelse av dyktige bibellærere. Vi skrev våre egne kommentarer mens vi studerte. Skolen var tro mot sitt motto: «Hvis du vil ha Bibelen, vil du ha Multnomah.»

Det var utrolig å tenke på at jeg kunne bruke hver eneste time på dagen til å lese og studere Bibelen! Dette var noe



fullstendig nytt for meg, som helt fra omvendelsen alltid hadde vært nødt til å avsette tid til bibelstudier på slutten av en travel dag med andre plikter. Hver dag så jeg med over-veldende glede fram til å fordype meg i Skriften. Om kvel-dene hadde jeg ofte problemer med å «kutte ut», ettersom hjertet ville dvele enda en stund ved bibelske sannheter jeg hadde funnet i løpet av dagen.

Senere, på School of World Mission i Pasadena, fikk jeg det privilegiet å motta undervisning fra gudfryktige og dyk-tige missiologer som Donald McGavran, Ralph Winter, Arthur Glasser, Alan Topper og Peter Wagner. Det ble den største åndelig-intellektuelle opplevelsen i mitt liv. Disse menn representerte den mest dynamiske kombinasjon av teori og praksis i missiologisk sammenheng i verden. Jeg var så begeistret mens jeg gikk til og fra skolen at jeg fikk for vane å synge høyt. Gleden var så stor at en koreansk nabo tok imot Herren på grunn av den. Hun hørte meg synge hver morgen når jeg gikk forbi vinduet hennes.

Den bibelske grunnvollen jeg fikk i Multnomah, kombi-nert med den missiologiske stimuleringen jeg fikk på Fuller, gjorde at jeg fikk enda større tro på å nå hele byer for Kristus enn jeg hadde hatt i mine ungdommelige drømmer. På grunn av forbindelsen med Luis Palau og teamet hans visste jeg at vi var på grensen til et mektig Guds inngrep i Latin-Amerika. Vi så mange byer som åpnet seg for evangeliet for første gang. Luis fikk til og med be for presidenten i et land. Det var noe som tidligere var uhørt. Teamet utførte også et pionerarbeid når det gjaldt bruken av sekulær radio og TV for å nå hele byer med evangeliet. Jeg trodde i sannhet at masseevangelisering, slik det ble praktisert av Palau-teamet, var det beste redskapet til å nå verden for Kristus i vår gene-rasjon.



C. Peter Wagner, professor i kirkevekst, hadde nylig fått sin doktorgrad ved University of Southern California. I sin undervisning kom dr. Wagner med en saklig kritikk av mas-seevangelisering. Mens han presenterte sine undersøkelser fra store evangeliske framstøt i forskjellige deler av verden, konkluderte han med at de fleste ikke førte til kirkevekst! Ifølge Wagner resulterte slike korstog på sitt beste bare til en tallmessig økning på fem prosent i kirkenes medlemstall. Det representerte en dårlig uttelling både når det gjaldt penger man investerte og innsats. I noen få tilfeller avslørte Wagners undersøkelse at masse evangeliseringen resulterte i en nedgang i kirkenes med lemstall. (Palau var ikke inklu-dert i Wagners undersøkelse, ettersom hans tjeneste var i startfasen.)

Jeg kan ikke beskrive til fulle den uroen og forvirringen jeg følte i dr. Wagners timer. Jeg likte hver eneste en, fordi han med sitt lysende intellekt hadde en uvanlig evne til å kommunisere. Dessuten hadde han vært misjonær i Bolivia, og undervisningen var alltid pepret med historier og illu stra-sjoner fra Latin-Amerika. Alt dette var medisin for sjelen min, for jeg lengtet sterkt hjem til Argentina. Etter hvert som han systematisk avslørte den minimale betydningen av masseevangelisering, kom jeg omsider til den konklusjonen at korstogene våre ikke var så effektive som jeg først hadde trodd. Men jeg visste at de heller ikke var så irrelevante som dr. Wagners konklusjoner kunne gi inn trykk av.

Denne spenningen var en konstant utfordring til meg om å forene disse motstridende konklusjonene. Jeg fant endelig svaret mens jeg arbeidet med et oppdrag for dr. Wagners klasse. Jeg tegnet en plan for å evangelisere en hel by ved å kombinere de effektive aspektene av masseevangelisering med kirkevekstprinsippene som ble undervist ved School of



World Mission. Det var slik «Plan Rosario» (oppkalt etter en by i Argentina) kom til. Like etter det befant Ruth og jeg oss i Rosario, der vi skulle prøve å virkeliggjøre planen, å innta byen.

Med en befolkning på 700 000 ble Rosario i alminne-lighet kalt «Argentinas Chicago», i kristne kretser «evange-listenes kirkegård». Byen var også senter for spiritismen i det sentrale Argentina. Vi visste at vi stod overfor en kolos-sal utfordring, men vi visste ikke riktig hvor stor den var. I det store og hele var «Plan Rosario» en meget positiv erfa-ring. Mange lokale menigheter deltok, og resultatet – etter kirkevekstnormer – var ti ganger bedre enn gjennomsnit-tet. Herfra drog vi til Uruguay, der vi prøvde samme opp-legg på nasjonalt plan. Vi evangeliserte samtidig i fem store byer. Resultatene ble enda bedre enn i Rosario. Ved at vi utnyttet radio og TV i sterk grad, ble hele landet berørt av evangeliet. Antallet offentlige avgjørelser for Kristus var tre ganger høyere enn i Rosario, og antallet nye medlemmer i menighetene var 20 prosent høyere. Det faktum at alt dette fant sted i Uruguay, var også meget betydningsfullt, ettersom landet skryter av å være en nasjon av ateister. Faktum er at den ledende avisen i Montevideo pleide å stave «Dios» («Gud» på spansk) med liten d. Mange mot-tok Kristus, og en stor del av folket fikk høre evangeliet. Jeg visste at vi endelig var på rett spor i vår søken etter å evangelisere hele byer.

Fienden slår tilAlt virket lovende bortsett fra et alvorlig problem. Helt siden vi var i Rosario hadde jeg hatt dårlig helse. Musklene var svekket. Stemmen var sløret, og jeg led under dobbelsyn og



var kortpustet. I 1978 hadde jeg utviklet et tilfelle av en meget alvorlig sykdom, myasthenia gravis. Dette er en uhel-bredelig sykdom, noe lignende multiple sklerose og i samme familie som Lou Gehrigs sykdom. Jeg visste at det ikke nyt-tet å kjøpe seg en behandling som kunne gjøre meg frisk, for multimillionæren Aristoteles Onassis, Jackie Kennedys andre ektemann, døde av sykdommen. Jeg ble etter hvert så svak at vi var tvunget til å flytte tilbake til USA for å være i nærheten av Children’s Hospital i San Francisco, der en eksperimente-rende behandling var under utvikling.Jeg husker at jeg følte sterk sympati med Moses, som fikk se det lovede landet uten at han fikk komme inn i det. Jeg var kommet så nær at jeg så oppfyllelsen av min ungdoms drøm, men nå da den var innen rekkevidde, ble jeg tatt av banen. Det var mitt perspektiv, men ikke nødvendigvis Guds. Min sykdom var delvis et resultat av åndelig krigføring, noe jeg senere skulle forstå. Den var et direkte slag fra fiendens side. Han utnyttet et område av livet mitt der jeg hadde gitt ham adgang, først og fremst på grunn av uvitenhet.

Senere gikk det opp for meg at den store «laglederen» gjorde mer enn å sette meg på benken. Han sendte meg til garderoben for å lære meg visse grunnleggende prinsipper om lidelse, åndelig krigføring og forbønn. Disse elementene hadde ingen framtredende plass i «Plan Rosario». Som Peter i Luk 22,31–32 var jeg blitt overgitt til Satan for å lære noen verdifulle og smertelige lekser. I prosessen ville Gud lære meg at det ikke kom an på formularer eller metoder når det gjaldt å nå hele byer for Kristus, men mer på en tilegnelse av bibelske prinsipper og en dypere vandring med ham. Etter en grundig og langvarig undersøkelse på sykehuset i San Francisco, sa legene til meg: «Vi vet ikke om vi kan hjelpe deg, men du kan i hvert fall hjelpe oss.» Som tidligere syke-



husleder skjønte jeg straks hva de mente. Det var medisinsk språk for: «Går du med på å bli forsøks kanin?»

Myasthenia gravis er en meget ydmykende sykdom. Man sikler hele tiden. Spesielt om natten føles det som om man blir kvalt av eget spytt. Det er ekstremt tungt å puste. Man kan ikke løpe eller gjøre noe anstrengende. Ettersom krop-pen angriper seg selv ved antistoffer som ikke funge rer, svek-kes musklene og blir snart ubrukelige. Det verker i hele kroppen, og alt føles snart som en veldig «sår tommel». Alt man rører ved, forårsaker sterke smerter. Energien er så lav og begrenset at man lærer seg til å finne ut den korteste veien fra sengen til badet. Et par meter betyr kolossalt mye for en som har myasthenia gravis!

Jeg husker at jeg stirret i taket i timevis inntil jeg hadde merket meg hver eneste centimeter av det. Overlevelsestre-ningen i hæren hadde lært meg at den beste måten å utholde smerte på, er å ta et skritt om gangen. Men det var ekstremt nedslående å innse at ofte mot slutten av en lang dag hadde jeg ikke klart å ta et eneste skritt.

Jeg er meget takknemlig for den ypperlige medisinske behandlingen jeg fikk. Den var til stor hjelp. Men noe av behandlingen var like smertefull som selve sykdommen. En tid fikk jeg 16 sprøyter om dagen. Det blir 480 sprøyter i måneden! Jeg tok også 42 piller om dagen i tillegg til 1500 milligram kortison og iblant kjemoterapi i munnen. En eller et par ganger i uken ble jeg festet til en maskin som foretok en plasmaferese. Den tømte meg langsomt for alt blod, så jeg ble kvitt alt, bortsett fra røde og hvite blodlegemer som i sin tur ble pumpet tilbake sammen med eggehvitestoff for å erstatte volumet av den tapte væsken. Ettersom denne behandlingen fjernet alle antistoffer fra blodstrømmen, var jeg totalt sårbar for infeksjoner i 48 timer. De fjernet også



brisselen, hvilket er et betydelig operativt inngrep. Brystbe-net ble delt i to, brystkassen ble trukket tilbake, og vevet under brystbenet ble fjernet. Det mest nedslående var at ingen av disse prosedyrene førte til noen bedring for meg. Det ble ganske enkelt gjort for å holde meg i live.

Enkelte netter følte jeg meg så svak at jeg tror faktisk jeg hadde valget mellom å leve eller dø. Det var to forhold som gjorde at jeg fortsatt ville leve. Det ene var min kone og mine fire vakre døtre (som på den tiden var i alderen ett til ni år), det andre var minnene fra Uruguay og Rosario og at jeg var klar over at vi var kommet så nær utviklingen av en brukbar modell for å nå hele byer for Kristus.

Et trosskrittEn dag fikk jeg høre av legen min at jeg hadde toppen to år å leve. Denne dagen i 1980 står levende for meg. Jeg var på Stanford Medical Center, der jeg ble behandlet på den tiden. Legen tok et stykke kritt og tegnet en horisontal linje på tavlen. «Linjen representerer helsen din i øyeblik ket,» sa han. «Du henger i en tynn tråd. Når som helst i løpet av de neste to årene vil dette skje.» Han tegnet en rett linje nedover. Da han gjorde det, traff krittet krittholderen og knakk. En av bitene falt på golvet, rullet bort til meg og ble liggende noen centimeter fra føttene mine. Jeg grep meg selv i å tenke: Denne krittbiten representerer livet mitt. Jeg har ennå noen øyeblikk, men før eller senere stopper det.

I det øyeblikket bestemte Ruth og jeg at vi ville ta et skritt i tro. Vi trakk oss fra Palau-teamet for å kunne konsentrere den tiden jeg hadde igjen til å finne en vei til å nå byer for Kristus. Det var en ekstremt vanskelig avgjørelse for vi elsket Luis og teamet vi hadde vært med på å utvikle. Vi prøvde å



slutte oss til et par misjonsorganisasjoner som hadde virk-somhet i Sør-Amerika. I begge tilfeller fikk vi avslag, først og fremst på grunn av min helsetilstand. Presi denten i det ene selskapet sa til meg: «Vi vil gjerne ha deg, men vi får ikke forsi-kret deg på grunn av sykdommen din. På den andre siden føler vi ikke det er rett å godta deg uten medisinsk forsikring. Dess-verre.» Jeg husker fremdeles frustrasjonen jeg følte da jeg hørte det. Jeg var oppbrakt over at en dyp, åndelig sak ble bestemt ut fra det som stod med liten skrift i forsikringspolisen.

Tiden rant ut for oss. Vi hadde bare 30 dager igjen av forsikringen da vi forlot Palau-teamet, og jeg hadde meget store legeregninger. En kveld bad jeg spesielt om overnatur-lig ledelse. I løpet av natten hadde jeg en drøm der jeg så meg selv og noen av vennene mine mens vi dannet en ny misjonsorganisasjon. Jeg så fire menn rundt bordet, alle ven-ner fra mange år tilbake: Daniel Craig, dr. Ed Murphy, Dick Anderson og Norm Nason. Navnet på organisasjonen vi dannet var «Harvest Evangelism».

Neste morgen ringte telefonen. Det var Daniel Craig i Los Angeles. Han hadde hørt at jeg tenkte å forlate Palau-teamet, og nå lurte han på om han kunne være til noen hjelp! Der og da visste jeg at Gud ville vi skulle starte en ny misjonsorganisasjon. 30. august 1980 ble Harvest Evange-lism offisielt og lovmessig stiftet.

Ettersom jeg hadde dårlig helse, vi hadde små ressurser og tiden var i ferd med å renne ut, bestemte vi oss for å bygge et retreatsenter i min fødeby, San Nicolas. Vårt håp var at når jeg var borte, skulle det bli et treningssenter for å nå byer for Kristus. Noe av grunnen til at vi valgte denne byen var at det var 109 småbyer og tettsteder innenfor en radius av 150 kilometer, og det var ingen lokale menigheter på disse ste-dene.



Mellom behandlingene i USA tok jeg turer til Argen tina for å organisere og lede byggingen av senteret. Jeg kunne ha alle mulige slags behandlinger i USA, iblant bare timer før jeg gikk på flyet. Jeg tok med meg pillene mine og ble i Argen-tina så lenge jeg var fysisk i stand til det. Da jeg vendte til-bake til Statene, falt jeg bokstavelig talt sammen på sykehu-set. Jeg følte meg som Lille Trille og håpet at legene klarte å sette meg sammen igjen.

Hovedbygningen i treningssenteret vårt er et bønne kapell som mine venner Bob og Joan Archibald finansierte til minne om en datter som døde av leukemi. Det har seks konsentriske dører på tre sider, slik at man har vid utsikt over landskapet. De fleste av de 109 byene uten menigheter ligger innenfor dette utsynet på 270 grader.

24. mars 1983 innviet vi retreatsenteret. Carlos Naranjo, mannen som først lærte meg opp i tjenesten, ledet sere-monien. Vi møttes i det nybygde kapellet. Det inngikk som en del av innvielsen at vi arrangerte et retreat for pastorer og ledere i området. Vi utfordret dem til å nå alle de 109 byene med evangeliet. Med troens øyne kunne jeg se at det allerede hadde skjedd. Men da jeg så meg i speilet, så mine naturlige øyne noe helt annet. Kombinasjonen av bønn og medisinsk behandling hadde forlenget den opprinnelige prognosen fra to til fire år, men det var så vidt jeg holdt meg oppreist. Kroppen kunne bryte sammen når som helst.

Innvielsen av senteret i San Nicolas var en lykkelig og samtidig en nostalgisk begivenhet. Jeg visste at vi hadde nådd et meget viktig punkt. Visjonen var blitt innplantet i hjertene til gudfryktige kristne ledere. Men igjen skuet jeg innover i løfteslandet der jeg befant meg på den andre siden av en Jordan som gikk over sine bredder. Ikke kunne jeg svømme, og det var ingen båter å se. Jeg husker at jeg lurte



på om jeg var kommet til veis ende. Ville jeg noensinne få se en hel by bli evangelisert?

Forandring i atmosfærenDa begynte det å skje noe dramatisk. Først skjedde det noe i «himmelrommet» over Argentina. En forretningsmann og legpredikant ved navn Carlos Annaconda holdt en tre måne-der lang kampanje i La Plata, og det ble meldt at 40 000 mennesker offentlig hadde bekjent sin tro på Kristus. Dette var helt uhørt på den tiden. Først satte vi et spørsmålstegn ved sannheten i rapporten. Men Annaconda drog videre til Mar del Plata, og herfra ble det meldt om 90 000 omvendel-ser. Så drog han til San Justo, der nesten 70 000 mennesker offentlig gjentok synderens bønn. Fra nå av ble det en strøm av omvendelser etter hvert som by etter by ble rystet av tje-nesten til denne ukjente legpredikanten.

Kan du forestille deg hva som skjedde med en koselig, velorganisert forsamling på 50 medlemmer når en stormflod av nyomvendte inntok stedet etter en Annaconda-kampan-je? Gjennomsnittsmenigheten i Argentina før Annaconda levde et meget stille og rolig liv. Pastoren var i stand til å forutse med rimelig nøyaktighet hvor mange som ville bli døpt, hvor mange som ble født og til og med hvor mange begravelser han kom til å få i kommende år. Han kunne alltid regne med å ta fridagen sin. Gudstje nestene var helt forutsigbare. Man kunne oppholde seg 150 kilometer fra kirkebygningen, se på klokken og gjette nøyaktig hva som foregikk i dette spesielle øyeblikket. Så rolig og ordentlig hadde alt vært. Og alt ble snudd opp ned i Argentina etter Annaconda.

Når det nå kom en strøm av nyomvendte til menig-



hetene, ble det snart mangel på alt mulig i kirkene, fra toa-lettpapir til drikkebeger, fra klappstoler til søndags-skolelærere. Enkelte tradisjonelle menigheter kom i sjokktil-stand. Jeg hørte om en menighet der tre eldste satt og beklaget seg på en benk bak kirken. Da de ble spurt om hva som foregikk, svarte en av dem: «Det var mye bedre før. Nå tråkker alle disse udisiplinerte menneskene på gressplenen. Det er alltid kø på toalettene. Møtene er støyende og til tider larmende. Det er til og med folk som røker på sidevei-ene til kirken. I søndagsskolen er det stadig avbrytelser. De nye folkene vet ikke engang hvordan de skal finne fram i Bibelen.» Selv om den slags reaksjoner hørte med til sjelden-hetene, illustrerer det tydelig hvilke sjokkopp levelser enkelte menigheter kunne få.

Andre menigheter var derimot rede til å sette tradisjo nene til side og gjøre radikale forandringer for å kunne ta imot dette skredet av nyomvendte. I en av disse menig hetene i La Plata var Alberto Scataglini pastor. Han gikk så langt som til å fjerne benkene i kirken, så det ble plass til flere mennesker i bygningen.

I denne sammenhengen fikk jeg spørsmål fra pastorven-ner om opplæring av legfolket. En måte å takle denne veks-ten på, er å «flytte alle et trinn opp på stigen». Kirkens vakt-mester blir søndagsskolelærer ettersom han har lagret mye bibelsk kunnskap gjennom årene. Søndagsskolelæ reren blir søndagsskolebestyrer. Søndagsskolebestyreren blir assistent-pastor for kristen undervisning osv. Noen av vennene mine brukte denne framgangsmåten som en midlertidig ordning. Etter å ha hørt om planene våre for et treningssenter, kom de for å få hjelp.

Jeg var smigret over tilbudet om en nøkkelstilling i opp-læringen, men jeg var samtidig langt nede, ettersom jeg ikke


«Er det mulig å nå en hel by for Kristus? Dette var et av de første og mest vedvarende spørsmålene jeg stilte meg selv som nyfrelst.» Ed Silvoso

Etter at han i mange år hadde arrangert evangeliserings-kampanjer sammen med sin svoger, Luis Palau, grunnla Ed Silvoso Harvest Evangelism. Dette er en organisasjon som støtter menighetene i Eds hjemland Argentina med å nå hele landet med evangeliet om Jesus Kristus.

Ed Silvoso tenker strategisk når det gjelder evangelise-ring og menighetsplanting. Ed og hans medarbeidere har utviklet en bibelsk modell for å nå hele byer med evan-geliet ved å bruke bønne-evangelisering som det viktigste redskapet. Dette er gjort i utallige byer på tre kontinenter.

Ed Silvoso har gått Multnomah Bibelskole, og han og kona Ruth bor i California.

Jeg tror ikke det er noen bok som har gjort et slikt inntrykk på meg de siste årene som Ed Silvosos bok For at ingen skal gå fortapt. Jeg har den alltid med meg i koff erten og vender tilbake til den igjen og igjen, for på den måten å stille inn fokus på det viktigste, at syndere må bli frelst. Ed er en av de største misjonsstrateger i vår tid. Med alle de friske eksemplene fra vekkelsen i Sør-Amerika, drar han deg inn i troen på at dette kan skje også her. Jeg er så glad for at boken kom-mer ut på nytt i Norge. Håkon Fagervik Evangelist

Endelig! Ed Silvosos banebrytende bok om bønne-evangelisering har utfordret og inspirert kristne i mange land. Nå har vi den på nytt på norsk, og det vil føre til en ny iver for å innta by og land for Gud! Les den – og gled deg! Reidar Paulsen

Pastor, forfatter, leder av Doulos-nettverket

For at ingen 130x205_klaff.indd 1 03.03.14 12:07

Documents

For at ingen skal gå fortapt