Embed Size (px)
Citation preview
1
Fagbladet for Ridefysioterapi
nr. 3 – 2016
2
Innhold:
Leder v. Kari Dahl-Liavåg 3
NFFs seniorkonsulent Micheline Viktil 4
Kunsten å sitte 5
Ny bok om ridefysioterapi 9
Referat fra Susanne von Dietze kurs 11
Fra det tyskspråklige fagområde 15
Rapport fra Nordisk Samarbeidsmøte på Strømsholm 20
Kurs i grunnleggende hestehold på Norsk Hestesenter 24
Norges Rytterforbund – Trener 1 25
Informasjon fra Redaksjonen 29
Program for årsmøteseminaret 2017 30
Foto på framsiden: Inga Lill Viem
3
Kjære Leser!
De fleste av dere som leser dette
Fagbladet er fysioterapeuter. Vi ville jo
kalle oss ridefysioterapeuter da vi endret
navnet på vår faglige virksomhet til
RIDEFYSIOTERAPI. Det oppfatter vi som et
beskyttet navn på vår virksomhet.
Ridefysioterapeut er derimot ikke noen
beskyttet tittel og ettersom det i dag er
satt i gang utdannelser f.eks. på UMBI,
hvor man kan utdanne seg til
hundefysioterapeut, er dette ikke noe vi
vil like å sammenligne oss med. Vi er altså
Fysioterapeuter som utøver
ridefysioterapi.
Så over til det pekuniære som jo er noe av
det aller viktigste for dem som utøver
faget vårt. Statsbudsjettet er ikke i boks i
skrivende stund MEN: vi trenger ikke å
koble oss opp til Norsk Helsenett. Vi tar
EGENBETALING, ikke egenandel og det
skal dermed ikke registreres hos HELFO
hva pasientene betaler. Det føres ikke på
frikortet. Det er klokt å informere nye
pasienter om det før de begynner å ri hos
oss. Jeg har opplevd at noen er blitt svært
overrasket og skuffet over det. For
ridefysioterapi kan du fremdeles sende inn
oppgjør på CD; ja t.o.m på papir.
Det er ikke kommet signaler om at den litt
mer vage sykdomslisten hos oss vil bli
endret. De samme diagnosegruppene kan
som før få Bidrag til ridefysioterapi, etter
det vi vet.
For øvrig er det sendt mail både til HELFO,
Helsedirektoratet og HOD om at det nå
heter nettopp Ridefysioterapi. Regner
med at det tar litt tid før alle skjemaer har
rett betegnelse.
Arbeidet med økning av T99 har startet.
Det skjer imidlertid ikke noe over natten
og kan ta noen runder i de forskjellige
instanser før det gir ett resultat. Mer info
følger i mail til dere som er medlemmer av
FRF, senere.
NFFs Hovedlandsmøte på Gardermoen er
akkurat avsluttet. Sammen med flere av
de andre Faggruppene fikk vi gjennomslag
for ett fast tilskudd på kr 20 000,- pr år i
den neste 3 års perioden Det er til de
faggruppene som har en egenkapital
under 150 000,-kr. Dette er veldig bra. Det
gir rom for økt faglig aktivitet. Og det er
ett viktig mål!
Turen går videre sørvestover etter
Hovedlandsmøtet. Skal til Egersund hvor
vår kollega Sue Maun og jeg skal holde en
demo og et infomøte for fysioterapeuter,
rideinstruktører, dressurdommere og
andre hestefolk, om vårt lille hjertebarn
for tiden: Special Olympics Equestrian.
Reiser sammen med Ingeborg Simensen
fra NRYF og en av mine unge ryttere som
stiller opp som demorytter.
Vil gjerne minne dere om at slagordet fra
NFF for fysioterapeuter fortsatt gjelder:
STERK - STOLT - SYNLIG
Ønsker dere alle en fargerik (lilla, rød og
grønn f.eks.) og
”opplyst” advent og
Høytid
God lesing og God
Jul!
Kari Liavåg
4
NFFs seniorkonsulent Micheline Viktil
Vår gode hjelper gjennom mange kurs- år, seniorkonsulent i
Fagseksjonen Micheline Viktil, har sluttet i løpet av høsten. Vi
kommer til å savne henne, men Micheline har sikkert forberedt sin
etterfølger godt.
Micheline Viktil begynte i NFF i 1991, den gang det het
utdanningssekretær, og har organisert ridefysioterapikursene
siden 1995. Av utdanning har hun voksenpedagogikk og
nettpedagogikk, bedriftsøkonomi og markedsføring.
Micheline har vært til uvurderlig hjelp for å få
etterutdanningskursene i ridefysioterapi til å fungere. Som kursledere er vi bevisst vårt
faglige ansvar, ved å prøve å holde oversikt over fagutviklingen og å oppdatere oss på mange
nær beslektete områder. Men det er ikke så rent lite som skal organiseres og forberedes, alle
avtaler skal holdes styr på, så vel som påmeldinger, arrangementer, økonomi,
gjesteforelesere, annonser og mange andre ting, noe kurslederne er glad for å slippe.
Naturlig at det blir en del, siden kursrekken består av 3 kurs på forskjellige steder, og med
diverse praksisbesøk på trinn 1. Noe som krever tett oppfølging. Vi hadde antakelig ikke
holdt ut så lenge hvis vi ikke hadde hatt den gode hjelp og støtte fra Micheline! En ting er at
hun har holdt i alle tråder, og oss i faste tøyler, hun er også usedvanlig vennlig og
omsorgsfull å samarbeide med. Mailer og telefoner øker i innspurten av kursforberedelser,
både kurslederne og NFF i mellom, og diverse forespørsler fra kursdeltakerne. Selv om vi
synes at forhåndsinformasjonen har vært både informativ og detaljert nok, har Micheline
måttet svare på alt fra spørsmål om vær og vind og påkledning, reisemåter og måltider, samt
rideferdigheter og hestekunnskap og ønsker om å få slippe dokumentasjon om nettopp det,
eller ”forespørsler om dispensasjon fra obligatoriske opptakskrav” som Micheline kaller det.
Det aner meg at Micheline har sukket tungt noen ganger. Men hun er ikke den som klager
eller kritiserer, hun er meget forsiktig i sine uttalelser.
I etterkant av kursene møtes vi til nyttige og hyggelige evalueringsmøter på NFFs kontorer.
Micheline mener at det var en stor forbedring da vi begynte med denne årlige samlingen.
Hun synes det er godt å kjenne at mye er kommet på plass, som oppgave mellom kurs-
trinnene og samarbeidet med Norsk Hestesenter, og er glad for å ha kunnet delta i den gode
utviklingen. Vi har alltid følt at Micheline og Fagseksjonen har lyttet til oss og respektert oss,
vi opplever gjensidig tillit og forståelse. Alltid hyggelig hos NFF!
Stor takk til Micheline fra alle kurslederne!
Ellen Trætteberg
5
Kunsten å sitte
Denne artikkelen er skrevet av journalist Anne Mone Nordahl, og var første gang publisert i
”Arbeidets rett”, Røros, 4. november 2016. Foto: Anne Mone Nordahl.
Ane Hofstad er avhengig av hjelp til alle fysiske gjøremål. Det er bare et sted hun finner balansen
helt på egenhånd, og det er på ryggen til Ola Robin på Røros.
Hun er blåruss i år, et år for tidlig. For Ane og tvillingsøsteren kom til verden tre måneder før termin.
Bursdagen ble i oktober i stedet for i januar. Dermed ble livet til Ane helt annerledes enn det kunne
ha blitt. Sterkt rammet av CP trenger hun hjelp til det meste. Hjelp til å kle på seg, til å spise og gå på
do.
- Noen ganger tenker jeg at det hadde vært deilig å springe seg en tur. At det hadde vært fint å ikke
bli løftet overalt. Men det var mest før, at jeg var sjalu på tvillingsøsteren min som hoppet i
sølepytter og klatret i trær. Jeg vet at jeg har begrensninger, men jeg tenker ikke på det. Skaden er en
del av meg. Man må bare gjøre det beste ut av det.
Den filosofien har hun fått med seg hjemmefra. Der har det aldri vært spørsmål om noe ikke går. For
eksempel ville gjerne Ane gå på turn sånn som alle de andre jentene. Det var ikke noe problem så
lenge mammaen hennes kunne løfte henne og svinge henne rundt. På turnstevne var de og, de som
alle andre. Men etter hvert som Ane ble eldre, ble hun også tyngre. Fritidsaktivitetene stod ikke i kø
for ei jente som er rullestolbruker.
Et lite mysterium
- Vi tar skogsrunden i dag. Ane, er du
klar?
Ane nikker fra 1,37 meter opp i lufta
og den gylne nordlandshesten
begynner å skritte i rolig tempo. Selv
om turndrakten for lengst er lagt på
hylla, har Ane alltid hatt én fast
hobby som ikke har sviktet henne.
På Røros Hestesportsenter har hun
ridd hver uke helt siden 3-4 års
alderen. I starten med en bakrytter
for å holde både henne og hjelmen
på plass, men utviklingen siden den
gang har vært enorm. Før hun
begynte på skolen klarte hun å sitte
helt alene på hesteryggen i et kvarter. De siste årene har hun ridd en hel halvtime på egenhånd.
6
- Setter du meg på en benk, går det et par sekunder og så detter jeg over på siden. Det er veldig rart
at jeg klarer å sitte på en hest helt selv. Det er nesten ingen som tror på det når jeg forteller det.
- Det er et lite mysterium, samstemmer ridefysioterapeut Janne Herje.
Noe av forklaringen ligger i den gjentagende rytmen og varmen fra hesten, som gjør at spenningen i
Anes bøyemuskulatur slipper taket. På et bevegelig underlag som en hest, blir langt flere muskler
aktivisert enn når hun ligger på en matte for å trene styrke.
- Vi klarer ikke å gjøre det på
samme måte på en matte som det
hesten gjør, vi har ikke sjans. Å ri er
enormt bra trening for Anes rygg-
og magemuskler. For ikke å snakke
om balansetreningen hun får. Å
sitte på et bevegelig underlag i
skritt og trav utfordrer balansen til
alle og enhver. I tillegg er en hest i
gange veldig spasmedempende,
noe som gjør at det er mye mindre
vondt å bli tøyd. Her kommer
strekkingen av musklene helt
naturlig.
Styrketrening og tøy og bøy må til for en med CP-skader i den motoriske delen av hjernen. Hvis ikke
blir muskulaturen forkortet, og hverdagslige gjøremål som å få på klær blir mer utfordrende. For Ane
kan ikke en ridetur sammenliknes med de andre fysioterapiøvelsene hun må gjennom hver uke.
- Det er helt klart mye artigere å ri. Jeg tenker ikke over at det er trening i det hele tatt. Jeg har alltid
vært glad i dyr, og liker å komme i kontakt med hester. Spesielt godt liker jeg Ola da.
Drømmer om å stikke av
De to har fulgt hverandre i snart 15 år. Selv om Ane har prøvd å ri på andre hester, har hun alltid
vendt tilbake til Ola Robin. Han er smal fremst og kraftig bak. Det er akkurat som om fasongen er som
skapt for Ane, samtidig som Ola Robin sanser nøyaktig hva Ane trenger.
- Det er noe helt spesielt med Ola Robin, mener lederen av Røros Hestesportsenter, Turid Gildset.
Ikke bare er han en rutinert traver med sine 26 år, men han er ekstremt var for omgivelsene og
umulig å vippe av pinnen.
- Han er gammel, klok, forstandig og pålitelig. Han kjenner igjen alle han har hatt på ryggen. Det var
en gang ei jente på terapiridning som slo Ola. Neste gang hun kom begynte plutselig Ola å halte, så
da fikk vi ikke brukt ham. Men med en gang hun hadde dratt var han helt fin igjen, forteller Gildset og
ler.
7
Denne dagen har Ola Robin ingen
innbilte sykdommer, og leder an
bortover grusveien. Ved siden av
Ane går Gildset og Anes
personlige assistent. Kun som
sikring dersom hun skulle komme
ut av balanse, men de trenger
ikke holde henne fast. Selv når de
svinger opp på den humpete
skogsstien, har Ane full kontroll.
Ola Robin holder en jevn rytme,
svinger unna steiner og røtter og
vurderer hele tiden neste steg.
Lurer han på noe, stopper han
opp, kikker seg rundt og lukter.
Som regel lurer han ikke på noen ting når han har Ane på ryggen. Selv om ridningen er hardtrening
for Ane, faller hun gjerne i egne tanker mens hun duver opp og ned på hesteryggen.
- Jeg tenker flere ganger når vi er ute og rir, skal vi ikke bare stikke av? Jeg ser for meg at jeg tar med
meg Ola hjem og putter ham i garasjen. Så kan han gresse på plenen hjemme, og vi kan ta oss en
langtur akkurat når det passer oss. Tenk om han bare kunne ha vært min i noen dager, sier Ane
drømmende og ser for seg hvor fint det hadde vært å ha Ola Robin med på hytta.
- Da hadde ingen trengt å bære meg ned til fisketjernet. Når jeg sitter på Ola, har jeg ingen problemer
med fremkommelighet. På hesteryggen føler jeg meg kanskje litt mer som resten av verden. Det er
en frihetsfølelse.
Tilfeldig tilbud
Det er likevel bare en halvtime i uka hun får ri på Ola Robin. Røros Kommune har avsatt en 20
prosent stilling til ridefysioterapi. En dag i uka er det fullt opp av grupper på fire og fire som får
ridning som behandlingsform av ridefysioterapeut Herje. Selv om Ane kan bli sliten i mage og rygg
etter 30 minutter på hesteryggen, skulle hun gjerne ridd mer. Men, hun kunne fort ha endt opp uten
et tilbud i det hele tatt.
- Vi holdt pusten her i fjor da kommunen var gjennom flere runder med budsjettkutt, men vi fikk
heldigvis høre at det ikke var aktuelt å røre ridefysioterapien. De synes tilbudet er altfor viktig til å
legge ned, forteller Gildset.
Hun blir betalt gjennom bidraget ridefysioterapi utløser fra Folketrygden. Så lenge pasientene har
henvisning fra lege, får de støtte til tretti behandlinger per år fra Helfo. Men det er langt fra alle
steder i Norge det tilbys ridefysioterapi.
- Det er veldig tilfeldig hvor i landet det finnes. Det er stort sett fysioterapeuter som ønsker å starte
8
med det, som tar initiativet selv. De tar utdannelsen og finner en stall som de kan samarbeide med,
forteller Kari Elisabeth Dahl Liavåg, leder i Norsk Fysioterapeutforbunds faggruppe for ridefysioterapi.
- I tillegg må det finnes egnede hester. Det er ikke gitt at alle passer til dette. De må være rolige
mentalt og fysisk stødige i kroppen. De kan ikke være så hete i toppen og lett på foten. Derfor blir
varmblodshester sjeldnere brukt siden de ikke er så rolige. De norske hesterasene viser seg å passe
godt. Både fjording, nordlandshest, lett og tung døl, islandshester og omskolerte travhester blir brukt
til terapiridning. De er vant til å samarbeide med folk.
Å treffe på en hest som hjelper rytteren til å finne balansen,
som stabiliserer og tilpasser sine egne bevegelser etter det
den har på ryggen, er det ideelle. Ola Robin er et slikt funn,
men nå begynner han å trekke på årene.
- Jeg håper jeg får ha ham en stund til, sier Ane som i høst
begynte som lærling for å få fagbrev i kontor og
administrasjon.
- Etter det har jeg veldig lyst til å gå på Folkehøgskole. Da tror
jeg nesten at jeg må ta med meg Ola. Han betyr mye for meg,
og kan redde enhver dårlig dag.
Fakta om ridefysioterapi
Det har vært drevet med ridefysioterapi i Norge i nærmere 60 år. Elsebeth Bødtker drev den første rideskolen som tilbød fysikalsk behandling, og fikk ordningen inn under Rikstrygdeverket.
Fysioterapeuter som tilbyr terapiridning, må ha hestekunnskap og et nivå av rideferdigheter som tilsvarer Lett B innen dressur. De må gjennom en etterutdannelse med diverse kurs i regi av Norsk Fysioterapeutforbund.
Ridefysioterapi utløser bidrag fra folketrygden dersom man har henvisning fra lege, og behandlingen utøves av godkjent fysioterapeut på et godkjent ridesenter. Det kommer gjerne en egenandel i tillegg som blir større avhengig av om fysioterapeuten er offentlig ansatt eller ikke.
Hestens bevegelser er spesielt gunstig for opptrening av balanse, styrke, muskulatur og koordinasjon. Ridefysioterapi tilbys blant annet til pasienter med Cerebral Parese, Multippel Sklerose, følgetilstander etter hjerneslag, diverse rygglidelser, leddlidelser, muskelsmerter, mennesker med synshemming, amputerte, og til pasienter med ulike psykiske lidelser.
Det finnes et par hundre ridefysioterapeuter i Norge, men langt fra alle er aktive. I 2015 var det 67 ridefysioterapeuter som ga behandling. Kilder: Norsk Fysioterapeutforbund og Helsedirektoratet
9
Ny bok om ridefysioterapi
Denne bokomtalen ble først publisert i Fysioterapeuten
9/16.
Forfattere: Hanne Dahl Iversen og Bente Nellemose
Ridefysioterapi
Forlag: Munksgaard, Danmark, 2016
Sider: 96
ISBN: 978-87-628-1645-9
Våre kollegaer i Danmark,
ridefysioterapeutene Hanne Dahl Iversen og
Bente Nellemose, har skrevet denne lille, men
betydningsfulle, boken om ridefysioterapi.
Den ser kanskje mer ut som et hefte med sine
96 sider og myke permer, nesten
lommeformat. Imponerende hvor mye
forfatterne har fått med på så få sider. Boken
kom i stand ved direkte henvendelse fra
forlaget til forfatterne, som fikk begrensning
på sideantall og 3 måneders frist, ved siden av
sitt fulltids arbeide. Da er det enda mer
imponerende hvor vellykket boken er.
Målet med boken er ifølge forfatterne å
beskrive ridefysioterapi i Danmark anno 2015.
De mener at selv om ridefysioterapi er et
lenge anerkjent behandlingstilbud, er det
mange, også blant helsepersonell, som ikke
kjenner til denne behandlingsformen og
effekten av den. Derfor ønsker de å
informere om ridefysioterapi på
helseutdanningene, fortrinnvis på fysio- og
ergo- terapistudiene, samt medisin. Videre
håper forfatterne at boken vil kunne brukes
både som oppslagsverk og inspirasjon. Og det
tror jeg de har lykkes med. Boken kan være
nyttig for mange. Det finnes få bøker på
området, derfor vil denne være et bra
tilskudd. For ridefysioterapeuter er det ikke
noen nyheter i boken, men forfatterne klarer
på en utmerket måte å sammenligne
ridefysioterapiens virkemåte med andre
anerkjente trenings- og behandlingsformer,
bl.a. balansetrening og motorisk læring. Slik
har de overbevisende forklaringer om hvorfor
dette kan være en fin form for fysioterapi.
Boken gir også bra oversikt og eksempler på
øvelser og progresjon i behandlingen.
Videre ser vi hvordan ridefysioterapien i
Danmark er organisert, i retningslinjer, avtaler
og krav til fagpersonell så vel som hester og
utstyr. For eksempel samarbeider
ridefysioterapeut og handikaprideinstruktør,
med hvert sitt ansvarsområde. Danske
Fysioterapeuter har som i Norge egen
faggruppe; ”Fraktionen af
Ridefysioterapeuter”. Danskene har også
”Foreningen af Godkendte
Handikapridesentre”. Vi har hatt en del
samarbeid om etterutdanningskursene for
ridefysioterapeuter.
Et følt behov for å ville skrive boken kan også
være at Sundhedstyrelsen i 2014 utga
”National klinisk retningslinje for fysioterapi
og ergoterapi til børn og unge med nedsat
funktionsevne som følge af cerebral parese – 9
udvalgte indsatser”. Retningslinjene skapte en
10
viss oppsikt både i Danmark og Norge ved å
bare anbefale bruk av ridning ”etter nøye
overveielser, da effekten er uavklart, og at
skadevirkninger som smerte og fall fra hesten
er dokumentert”. Cerebral parese er vel den
funksjonsnedsettelse hvor ridefysioterapi er
mest kjent for å være vellykket, og som det
finnes flest studier om.
Boken er ryddig og oversiktelig.
Litteraturhenvisningene bak i boka inneholder
ikke forskningsstudier, men kjente lærebøker
og artikler av mer praktisk art. Det er kanskje
like greit, idet det er en erfaringsbasert bok
som likevel tydeliggjør overensstemmelse
mellom teori og praksis. Uansett burde nok
vitenskapelige studier være med.
Det mest sentrale i boken er naturlig nok
hvordan ridefysioterapi virker. I en ideell
oppreist og balansert sittestilling, eventuelt
med støtte, blir pasienten beveget av hesten i
alle ledd. Utgangspunket for bevegelsen er
bekkenet, som forårsaker en tilnærmet
gangbevegelse i pasientens hofteledd og rygg,
noe boken har gode analyser til. Bedret gange
er en effekt som synes vanlig ved
ridefysioterapi. Avspenning, balanse,
stabilitet, koordinasjon, kroppsholdning,
kroppsbevissthet, symmetri er noen av
utfordringene ved ridning. I tillegg kan
oppmerksomhet, konsentrasjon og
hukommelse trenes. Pasienten blir med i et
sensomotorisk samspill, som også omfatter
mestring og
glede over samværet med hesten.
Det brukes mye leker og utstyr som baller og
poser, kjegler, stolper og bommer, for å trene
balanse, vektfordeling og kroppsbevissthet.
Det kan være morsomt og kan brukes som test
og konkurranse. Men å klappe hesten eller
pusse den, og bruke utstyr som har direkte
med hesten å gjøre, kan kanskje være mer
motiverende.
En stadig økende interesse verden over om
betydningen av bruk av dyr, og spesielt hest, i
terapi og tilpasset aktivitet for mennesker
med nedsatt funksjon, krever informasjon,
dokumentasjon og kvalitetssikring av
tilbudene. Slik er boken et viktig bidrag, selv
om ridefysioterapi har vært akseptert siden de
nordiske land begynte med dette allerede i
1950-årene.
Forfatterne sier at Danmark var det første
land i verden hvor ”sykekassen” ga tilskudd til
”legehenvist ridebehandling” i 1973. Det
stemmer nok ikke helt, idet vår fysioterapeut
Elsebeth Bødtker regnes som pioneren, med
godkjenning av Rikstrygdeverket for
ridefysioterapi med full refusjon allerede i
1964. Men la oss ikke hefte oss ved det, boken
er bra den!
Ellen Trætteberg
Ridefysioterapeut
Beitostølen
Ett av mange gullkorn i ridehusene på Strømsholm. Foto: Kari Liavåg
11
Referat fra Susanne von Dietze kurs, Advanced course
To år siden sist, men endelig klart for andre kurset med Susanne von Dietze, Advanced course. Og det
stemte i grunn ganske så bra, dette var steget videre fra introduksjonskurset. Mer kjøtt på beina,
dypere inn i temaene, og ikke minst mer praktisk instruksjon. Innlosjert på de samme søte hyttene,
luksus for meg denne gang som fikk en helt for meg selv!
Første teoriøkt hadde fokus på hvordan ulike mennesker lærer. Hun delte de inn i 4:
- Hva? 2+2=4
- Hvorfor? Forklar hvorfor 2+2=4
- Hvorfor det? Fordi du trenger 4 epler til paien.
- Men hva hvis..? Eplet er råttent?
Susanne mente at en time bør inneholde 25 % av hver del for gi alle forutsetninger for å lære.
Hun satte også fokus på at det er viktig å ha forutsetning for å lære. Du kan ikke lære en uten bein å
bruke de, da må man finne andre fremgangsmåter.
ICF
Neste økt var en innføring i ICF ved Margaretha Håkanson. Kort fortalt etter en kjapp gjennomgang
og oppfriskning av ICF, var fokuset på viktigheten av å ta dette med i ridefysioterapien også. Det gir
en struktur i beskrivelse av effekter og det er et felles språk for alle profesjoner og organisasjoner
innen helse. Så gikk hun igjennom Rosenbaum og Gorter`s ICF f-modellen:
Health condition
FITNESS FUNCTION FRIENDS
FAMILIY FACTORS FUN
For å lese mer om dette: “The `F-words` in childhood disability: I swear this is how we should think!»
P.Rosenbaum and J.W.Gorter.
12
Susannes andre teoriøkt gikk på analyse av rytteren og hvordan ulike kroppsfasonger virker inn på
hesten under ridningen. Dette er viktig å ta med seg i sin instruksjon.
- Lavt tyngdepunkt
- Må bevege seg før hesten kjenner det.
- Høyt tyngdepunkt
- Trenger nesten bare å tenke på vektoverføring før
hesten kjenner det.
Gikk her igjennom mange forskjellige kroppsfasonger og at lengde på bein og armer også vil påvirke
på ulikt sett. Men viktigst av alt: «Ride with your body, not against!”
Pust!
Pusten ble også denne gangen fokusert mye på. Jeg har egentlig ikke tenkt sånn på det, men lungene
er faktisk det eneste indre organet vi kan styre! Altså via pusten. Utpust er den viktigste fasen, får
man med seg den kommer innpusten uansett. Dette jobbet vi også mye med i praksis på hest. En
«egen-opplevelse» var egentlig hvor vanskelig det ble å beholde stabiliteten når man fokuserte så
mye på pusten, spesielt utpusten.
Balanse
Å gå er å stadig miste og finne balanse, og for å trene balanse, må du miste balansen. Tyngdepunktet
vil forandre seg ved forskjellige aktiviteter og stillinger. F. eks ved 2 pkt. sits vil hesten kjenne vårt
tyngdepunkt ned i beina, mens i dressursits vil det være i salen. Jo høyere kvalitet av balanse – jo
høyere tonus, dette gjelder hesten også. Se forskjellen på hestens muskeltonus i arbeidstrav og piaff.
13
Praksis:
Praksisøktene gikk mer på instruksjon enn ridning denne gangen. En rideøkt i hallen med
mye fokus på pust og øvelser for rytme og kroppsbevissthet.
Hovedfokuset var på instruksjon av de 3 guttene til Susanne, samt mannen som var med for
første gang. 4 veldig forskjellige ryttere som det var spennende og utfordrende å jobbe med.
De er for så vidt ganske så annerledes enn de rytterne de fleste av oss ser til vanlig i vår jobb,
men mye nyttig å ta med seg. Største utfordringen var vel for så vidt ikke det at det var 4
ekvipasjer inne på banen samtidig, men at det var 7 instruktører… Også blir det jo litt ekstra
stress at de 4 er kursleders nærmeste familie, men fikser man det fikser man vel det meste,
og vi kom oss igjennom et kontrollert kaos.
Det var også lagt inn to observasjonøkter, en med pasient som red der fast samt ei
longeringsøkt med funksjonsfrisk rytter.
Vi fikk oss også en fin ridetur i
området og undertegnede fikk en
drøm oppfylt: Å ri Ardenner!!
Herlighet, den fineste rumpa i hele
verden! Den er det bare hestefolk
som forstår…
14
OL:
Vi var under kurset utrolig heldige for det gikk samtidig som dressuren i OL i Rio! Så 2 kvelder satt vi
benket foran storskjerm i stua og fikk se flott dressur og enda flottere dressur. Lyden var av for vi
hadde vår egen kommentator, Susanne. Utrolig lærerikt å høre samt se hva hun ser etter og legger
vekt på. Jeg liker spesielt hennes syn på hestens utrykk og evne til avspenning i øvelsene. Hun har
hele veien gode tanker i fht hestevelferd.
Stemningen på Lunna er som alltid rolig, koselig og det er bare å nyte god mat, samtaler og
godt faglig påfyll. Så når man pakker seg ut av hytta og setter seg på toget hjem igjen er man
full av spørsmål og tanker om «hvordan med hvem og hva skal man gjøre når». Heldigvis står
det ryttere klare når sommeren er på hell så man kan utfordre både de og seg selv.
Hestehagen på Lunna. Alle fotos i referatet: Magny Sørensen
Magny Sørensen
15
Fra det tyskspråklige fagområde:
Fire ganger i året mottar jeg
«Mensch und Pferd international» (MUP)
Zeitschrift für Förderung und Therapie mit dem Pferd.
Her presenteres artikler fra forskning og praksis fra alle felt innen
hesteassisterte intervensjoner, bokanmeldelser og artikler om
terapihesten.
Tidsskriftet er utgitt av Ernst Reinhardt Verlag
(http://www.reinhardt-verlag.de), som også utgir fagbøker innenfor ulike terapeutiske felt,
deriblant dyreassisterte terapier (med hester, hunder, lamaer – you name it…)
Som ansvarlige utgivere står blant andre Susanne von Dietze, som vi etter hvert kjenner godt
i fagkretsen vår, og Angelika Trabert, som er en profilert tysk FH-rytter.
En av medgrunnleggerne av MUP og tidligere medutgiver var Herr
Prof. Dr. Erhard Olbrich. Han døde i sommer, og jeg vil benytte
anledningen til å skrive litt om hans arbeid og hans innflytelse.
I nekrologen i siste nummer av MUP blir hans store betydning for
arbeidet med dyreassisterte intervensjoner i det tyskspråklige område
helt siden 1980-tallet fremhevet. Han var utdannet psykolog og
forsket på psykofysiologi og psykogerontologi i USA. Han gjorde seg
gjeldende som utviklingspsykolog og psykogerontolog og hadde
professorater ved ulike tyske universitet.
I voksen alder tok han med seg denne kunnskapen inn i arbeidet med
dyreassisterte intervensjoner. Han hadde da fra før mye erfaring med
hunder og lærte seg å ri som voksen, og det lå hans hjerte nært å
kople disse erfaringene og kjærligheten til natur og dyr med
fagkompetansen innen psykologien. Han hadde fokus på at kvalitet i
praksis og forskning måtte gå hånd i hånd. Dyrevelferd og empati for
klienten kom alltid først, sammen med dyp innsikt og faglig oppdatert
kunnskap.
Han var aktiv som forfatter og foredragsholder og berørte, støttet og
inspirerte mange mennesker mens han levde.
I fjor leste jeg en artikkel i MUP som brukte et foredrag av Dr. Olbrich som en av sine
hovedkilder. Foredraget ble fremført av Dr. Olbrich på den internasjonale kongressen i
Münster i 2009, som en del av oss fra FRF deltok på. Jeg har tidligere skrevet et referat fra
dette til Knegget 5-2009 og tar det med her igjen som en innføring i Dr. Olbrichs arbeide.
16
Fra Knegget 5 – 2009: På avslutningsseremonien for den internasjonale kongressen i Münster i 2009 ble da
avtroppende president for FRDI (nå HETI) Gundula Hauser spurt hva som hadde gjort
spesielt inntrykk på henne på denne kongressen. Hun trakk da frem keynotespeaker prof.
Erhard Olbrich som på kongressens siste dag hadde hatt sitt innlegg med følgende tittel:
Relationship with Horses throughout Life and its Influence on the
Development of the Human.
Jeg vil derfor begynne mine referat fra
kongressen med dette foredraget, for det
gjorde også et stort inntrykk på meg. Da
jeg satt der og tørket tårer på slutten av
innlegget og et øyeblikk, litt i smug, så
opp, ble jeg klar over at alle rundt meg
også satt og svelget og tørket tårer. Hva
var det med dette innlegget som berørte
oss slik?
Prof. Olbrich f. 1941 er psykolog med
ekspertise innen utviklingspsykologi og er
spesielt kjent for sin forskning innen
psykologien i menneske-dyr forholdet. Han
gjorde sine første erfaringer med AAT
(animal assisted therapy) i sitt arbeid med
eldre. Han er president i International
Society for Animal-Assisted Therapy.
Dr. Olbrich gikk gjennom livsfasene og
menneskenes utviklingsstadier og knyttet
så kontakten med hestene opp mot hver
fase og reflekterte over hva denne
kontakten kunne gi mennesket i de
forskjellige fasene.
3-5 år – initiativfasen hos barnet:
Begynnende relasjon med hesten. En kan
ikke vente perfekt empati hos barn i den
alderen, men hesten møter de små med
tilgivende imøtekommenhet, som imidlertid
forsvinner når barnet begynner å
kommandere.
6-12 år – er fasen for virketrang og ønske
om å ha innflytelse på og ta vare på: Nå
utvikles empatien skikkelig, det er vist at
barn som omgås dyr utvikler mer empati
enn barn som ikke har kontakt med dyr.
Ungdomsåra – fasen for utvikling av
identitet: ”Hvis jeg alltid, uansett situasjon,
kan være utad slik som jeg føler meg
innad, da har jeg utviklet
identitet”. Ungdommen må utprøve og
utforske for å finne sin egenart. Her
filosoferte han litt omkring tema ”jenter og
hest”. Mange har vel hørt antydet at noe
seksuelt kan spille inn, men Prof. Olbrich
mener det er mye viktigere å se på det
psykiske: når jenten kommer til puberteten
kan foreldre ofte ikke lenger representere
nærhet, varme og empati, men jentene får
psykisk sikkerhet av interaksjonen med
hesten. Å gi omsorg men også å oppleve
produktiv kontroll over hesten gir kraft og
mot til oppbrudd i verden. Her trakk han
også en parallell til jungiansk tenkning
hvor denne omsorgen for og kontrollen
over hesten står for en integrering av
animus (det maskuline) og anima (det
feminine) hos jenten og er en viktig fase i
puberteten.
Hos gutter med vanskelig pubertet og med
sterk fasade av mot og tøffhet, kan hesten
være ”døråpner” – den gjenkjenner det
sanne jeg. Når et annet vesen anerkjenner
meg, ser meg, kan jeg åpne meg. Under
prosjekt med slike gutter på skogsarbeid
med kaldblodshester åpnet guttene seg i
pausen og snakket om seg selv.
17
WillkommenWillkommenzumzum
XIII. International KongressXIII. International Kongress
Voksenliv - Også i voksenlivet trenger vi å
bli sett, av aksepterende vesen som ikke
dømmer oss. Noen ganger må vi få ”øye-
åpnere” som går forbi/igjennom vår indre
motstand, som vi beskytter oss med og
som gjør det vanskelig å føle tillit. Hestene
kan være slike ”øye-åpnere”. De ærlige
hestene speiler meg og hjelper meg med å
se hvem jeg er. ”Mennesket som søker å
bli autentisk forsøker ikke å være mer enn
han er, og ikke mindre”. Kontakten med
hestene hjelper oss med å forbinde det
affektive og det kognitive system. Når det
affektive (følelses-) systemet åpner seg
kan den kognitive erkjennelsen skje. Når
jeg så kan sette ord på hvem jeg er, er jeg
halvveis helbredet.
I godt voksen alder opplever mange at
hester skaper kontakter med andre
mennesker og fungerer som sosiale
katalysatorer. I tillegg kan godt voksne
mennesker oppleve at egne barn kan
avvise, mens hester alltid tar i mot.
Alderdommen - Riding kan være en
rehabiliteringsform som ikke er
stigmatiserende og som øker den sosiale
deltakelse og gir emosjonell kontakt.
Riding bidrar til motorisk læring, aktivitet
og sensorisk stimulering.
I alle aldre kan kontakten med hestene gi
oss:
- Følelsen av at et annet vesen har bruk
for meg og at min kjærlighet blir gjengjeldt.
- Opplevelsen av tap, sorg og smerte.
Med dyr har vi mindre hemninger, føler
dyp kontakt og kan lettere gi uttrykk for
følelser, kan lettere gråte.
Prof. Olbrich fortalte små eksempler om å
føle seg sett som han virkelig var av
hesten sin, og om opplevelsen av å miste
en kjær hest som han hadde hatt i familien
i mange år. Det var vel da tårene kom hos
tilhørerne.
På et annet foredrag jeg hørte, innledet en
ung og entusiastisk foredragsholder med å
betro oss, at hun hadde vært
kjempenervøs over å skulle holde innlegg
på verdenskongressen, men hadde sagt til
seg selv at bak hver og en av tilhørerne
stod det en hest, og det hadde hjulpet
henne. Bak hver og en av prof. Olbrichs
tilhørere stod det også en hest. Og
nettopp derfor tror jeg at så mange følte
seg så sterkt berørt over hans foredrag; vi
følte oss sett, vi følte at noen satte ord på
opplevelsene våre med hesten og
gjenkjente oss selv i reisen gjennom de
forskjellige livsfasene han beskrev. Vi har
følt at hesten hadde bruk for oss og at vi
kunne gi omsorg, har følt vår kjærlighet til
den gjengjeldt, følt at kontakten har gitt
oss en sosial arena, en mestringsarena og
lært oss noe om oss selv, bidratt til
selverkjennelse. Og vi har opplevd å skulle
mestre sorgen når vi mistet en hest, som
vi hadde knyttet oss uforbeholdent til. Alt
dette hadde han et språk for og en
anerkjennelse av. Og det var ganske
sterkt å sitte der på en verdenskongress
og bli sett.
Ref. Birgitte, egne kommentarer i kursiv.
18
Artikkelen jeg leste i MUP 1 – 2015 var skrevet av Lena Heselmeyer, som har er M.A. i
Motologi.
Motologi er læren om sammenhengen mellom bevegelse og psyke og målet med en
motologisk intervensjon er å fremme menneskets helhetlige utvikling.
I praktisk arbeid blir tilnærmingen gjennom psykomotorikken. På norsk snakker vi om
«psykomotoriske funksjoner, funksjoner som styres av sammenhengen mellom psykologiske
prosesser og funksjoner knyttet til muskelapparatet (det motoriske system). Eksempler er
språk, bevegelse, tempo, kroppsholdning og kroppsstilling» (Store medisinske leksikon) og vi
er da vel inne på noe av det samme.
Jeg har ikke funnet fagfeltet motologi i andre språkområder enn det tyske. På universitetet i
Marburg kan man ta en master i motologi, det er da en interdisiplinær overbygning på en
bachelor innen terapi og undervisning. Jeg synes det er helt fantastisk at det finnes et slikt
studium der samler det som dualismen tok fra hverandre, kropp og sinn.
Temaet for artikkelen er fremme av hele menneskets utvikling på og med hest gjennom en
«forstående tilnærming»:
Motologische Förderung mit dem Pferd – der Verstehende Ansatz.
Utvikling blir i den forstående tilnærming sett på som «selvstrukturering i og gjennom
utveksling med andre mennesker og verden».
En annen hovedkilde til denne artikkelen er J. Seewald med sin bok fra 2007: «Der Verstehende Ansatz in Psychomotorik und Motologie.». Han introduserer begrepet «det symbolske ekko»:
«I det symbolske ekkoet blir tidlige erfaringer gjentatt, gjenopplivet, lekt med og integrert i de aktuelle strukturer». Han går mellom annet helt tilbake til tiden før fødselen, hvor et aspekt av dette symbolske ekkoet er det varsomme «å bli gynget/vugget» og å bli båret «Getragenwerden», som også spiller en stor rolle i det første leveår, hvor utviklingen av grunnleggende tillit står sentralt.
Et annet aspekt i det første leveår er den komplekse helhetlige kommunikasjonsformen som spedbarnet bruker; en tonisk dialog som i denne klarhet og enkelthet aldri senere i livet kan fungere – konseptene «å bli holdt» og «å bli speilet» er deler av denne dialogen.
Når man sitter på en hest og er forbundet med den i en bevegelsesdialog kommer nettopp disse aspekter fra før-fødsel og fra det første leveåret til uttrykk. «Slik knytter bevegelsesdialogen med hesten seg til nøkkelerfaringer fra tidlig nonverbal kommunikasjon og blir rett og slett til et relasjonsskapende element» (Schulz 2005 – «Heilpedagogische Arbeit mit und auf dem Pferd».)
For barnealderen fremhever artikkelforfatteren – med Olbrich i ryggen – behovet for å kunne gjøre – «die Wichtigkeit des Machenkönnens» - et «jeg kan» som hesten bekrefter når den blir gitt mat og omsorg.
19
Vi finner ulike symbolske ekko i ungdomstiden, et stort tema er utvikling av identitet og Olbrich beskriver hesten som «ledsager på veien til utvikling av identitet». Temaer som nærhet og avstand blir viktige, ungdommen søker nærhet til hesten og fjerner seg fra foreldre. Forhold til egen kropp og opplevelser med grenser og tilstedeværelse blir også trukket frem. Bevegelsesdialogen med hesten gir impulser til forholdet til egen kropp. Hestens umiddelbare svar på uoppmerksomhet gir erfaringer knyttet til tilstedeværelse. Å kjenne på grensene sine med opplevelser i full galopp eller over hindre eller oppleve tilbaketrekning på rideturer alene i skogen er eksempler på symbolske ekkoer i ungdomsalderen.
Olbrich skriver om voksenlivet, «at hester kan hjelpe mennesket med å bli mer autentisk i sosial-emosjonelle relasjoner». Den forstående tilnærming hos voksne handler både om å utvikle autentisitet og å utvikle «refleksiv kroppslighet».
Å gi og ta er et annet symbolsk ekko hos den unge voksne – og spørsmålet om man som menneske er en overveiende «giver» eller «taker» blir tematisert. Man skal gi hesten mye, f.eks. mat og omsorg, men man kan da også ta mye fra den.
Den godt voksne, som opplever at barn flytter ut eller å miste arbeidsrelaterte kontakter ved pensjonsalderen kan risikere at det oppstår en følelse av meningsløshet som kontakt med hester og dyr kan bygge bro over.
Mennesker som lærer å ri i godt voksen alder kan oppleve at det har «vitaliserende effekt og gir energi». Å utfordre seg og få nye erfaringer er denne alders symbolske ekko.
For gamle mennesker som mister evnen til verbal kommunikasjon kan kontakten med hesten og den nonverbale kommunikasjon være verdifull – Olbrich sir dette:
«Det er fremfor alt barn og gamle mennesker som merker slektskapet med andre arter, eller la meg si: som tillater den urgamle forbindelse med andre arter å komme til uttrykk».
Opprinnelig ble den forstående tilnærming i motologien utviklet for å forstå barn og barnlig adferd bedre. Den forstående tilnærming fra motologien i arbeidet med hest gir oss hjelp til å forstå og forklare utfordringene den enkelte står overfor. Det vi forstår må reflekteres metodisk i lyset av ulike utviklingsteorier og forståelsestradisjoner. Hester kan spille en rolle i de forskjellige utviklingsfasene mennesket går igjennom og hjelpe den enkelte med å mestre livsfasene. Spesielt bevegelsesdialogen med hesten gir store muligheter til å mestre tidlige utviklingsutfordringer støttet av det symbolske ekkoet.
Birgitte Hokkerup
(oversettelser av sitat etter beste evne v. Birgitte)
20
Rapport fra nordisk samarbeidsmøte om kurs og utdanning
i hesteassistert terapi og aktivitet.
Strømsholm 23. – 25. september 2016
Deltakere:
Fra venstre: Margareta, Ellen, Marie, Pia, Ami,
Anne, Sanna (Foto: Kari)
Norge: Leder i Faggruppa for
ridefysioterapi Kari Liavåg, og
ridefysioterapeut Ellen Trætteberg
(kursleder)
Finland: Leder i Finlands faggruppe og
i den internasjonale fagorganisasjon
(HETI) (www.hetifederation.org
ridefysioterapeut og kursleder Sanna
Mattila-Rautiainen og ridefysioterapeut/
kursleder Anne Rokka.
(www.hevosopisto.fi )
Sverige: Leder i OHI (www.ohi.nu )
ridefysioterapeut Pia Tillberg,
ridefysioterapeut Margareta Håkanson,
sosialarbeider Ami Irestrøm og
ergoterapeut Marie Gudmunsson, alle
aktive i OHI og deres kursvirksomhet.
Sverige inviterte til møtet, en
fortsettelse av møtevirksomheten vi
har hatt de senere år for å se om vi
kan samarbeide om felles
etterutdanning eller kurs for helse- og
pedagogisk personell som vil benytte
hest i terapi og aktivitet.
Jfr. rapporter i Fagbladet fra tidligere
møter, det siste i Finland for et år
siden. Denne gang var Danmark og
Island invitert, men uteble. Norge og
Danmark har nokså lik etterutdanning i
ridefysioterapi, arrangert av sine
fysioterapeutforbund; 2x1 ukes kurs
med praksis- oppgave i mellom. Norge
krever som kjent kurset
Grunnleggende hestehold som
forkunnskap, der rideferdighetene også
blir vurdert. Danmark har omtrent de
samme opptakskrav uten at de har
eget hestekunnskapskurs.
Ridefysioterapien i Sverige er ikke
forankret i det svenske
fysioterapeutforbundet.
Ridefysioterapeutene er sammen med
annet helsepersonell, pedagoger og
sosialarbeidere i den tverrfaglige;
”Organisasjonen för Hästunderstödda
innsatser”(www.ohi.nu) Finland har
også en organisasjon bestående av
ulike profesjoner innen helse, sosialfag
og pedagogikk, med felles utdanning.
(www.suomenratsastusterapeutit.fi)
Dermed har ikke disse landene et
fagforbund som vårt fysioterapiforbund
eller annet helsefagforbund i ryggen.
21
Hovedformålet med møtene er å se
hvordan og hva vi eventuelt kan
samarbeide om, først og fremst kurs
og utdanning, men også andre faglige
spørsmål, og å orientere hverandre om
hva som foregår i de respektive land.
Sverige har i flere år vært på jakt etter
utdanning som kan dekke felles
fagbehov for alle aktuelle profesjoner,
og hvor det kanskje kan være naturlig
med nordisk samarbeide. De har nå
stoppet ved SLUs ”Outdoor
Environments for Health and Well-
being”, et masterprogram ved Alnarp
høgskole,(www.slu.se) som de
muligens vil benytte en liten del av. Det
ser ut til å handle lite om dyr, men
tenkes i kombinasjon med
Strømsholm, som står for
hestekunnskapen
(www.stromsholm.se). Kanskje lurt å få
et ben innenfor høgskolesystemet?
Dessuten kunne flere
ridefysioterapeuter også i Norge,
ønske mer om dyr og natur i
etterutdanningen. Kursdelen i
hestekunnskap og bruk av hest i terapi
og aktiviteter, ser ut til å kunne bli godt
ivaretatt på Ridsportens Folkhögskola
på Strømsholm.
Vakre Strømsholm slott. Foto Kari Dahl Liavåg
Et uferdig rammeprogram, inkludert
egne studier, gruppearbeider og
studiebesøk, er foreløpig skissert til ca
15 uker fordelt på 2 semestre.
Innholdet kan komme til å bestå av
bl.a. ”etologi og hest- menneske
interaksjon”. Herunder hestens og
menneskets bevegelsesmønster, med
observasjon og refleksjon av ryttere
med og uten funksjonshemning.
”Hesten som
terapeutisk/spesialpedagogisk resurs”
med bl.a. praksis om
kroppsopplevelse, tilpasning og
sikkerhet. Videre ”forskning, evidens
og den praktiske virkeligheten”. Før
studentene ankommer Strømsholm
vurderes det krav om 5 arbeidsdager til
gjennomgang av diverse artikler og
bokkapitler, videos, og besøk på steder
hvor det drives terapiridning, som
munner ut i en refleksjonsoppgave
over hva de observerer og hvordan de
anser at hesten kan bidra til bedre
helse hos deltakerne i virksomheten.
Også i etterkant tenkes det krav om
oppgaver.
Selv om det foreløpige tenkte
kursinnhold på flere punkt har likheter
med våre kurs i ridefysioterapi, er
kurset selvfølgelig mer omfattende,
ettersom det skal tilpasses flere
profesjoner. Våre kurs er mer
avgrenset til ridning som en
fysioterapiform, vel vitende om hvor
mangesidig den kan være.
Det vil alltid være et spørsmål om hvor
mye som skal presses inn i våre 3
ukers kurs. Men basis må foruten
hestekunnskap (ivaretatt av NHS)
være relasjoner hest – menneske,
herunder bevegelsessamspillet, og
hvordan det kan påvirke ulike
funksjonsnedsettelser.
22
Fysioterapeutene arbeider i mange
forskjellige fagområder, med
forskjellige interesser. Det finnes
diverse kurstilbud som kan utfylle
basiskunnskapen, som for eksempel
kursene med Susanne von Dietze i
Gøteborg, som mange norske
fysioterapeuter har deltatt på, og
kursene ved Ersta Sköndahl høyskole i
Stockholm. Om dyr og natur finnes
etterutdanningskurs på NMBU
(www.nmbu.no/sevu), noe også andre
høyskoler etter hvert synes å
interessere seg for.
En foreløpig konklusjon kan se ut til at
hvert land ønsker å ha sin egen
grunnutdanning, og at vi eventuelt kan
samarbeide om videre utdanning og
tilleggskurs, som for eksempel
praktiske kurs som tømmekjøring og
longering, eller teoretiske kurs som
dokumentasjon og forskning. En kan
også tenke seg kurs tilpasset den
enkelte profesjon, og en kunne kanskje
utveksle lærerkrefter.
Møbler utenfor smia. Ikke kast brukte sko!
Foto: Ellen Trætteberg
Møtet på Strømsholm ble innledet ved
Ridsportforbundets Mia Thun, som
snakket engasjert om ryttere med ulike
funksjonsnedsettelser, som ivaretas i
rideklubber og ridesentre, som alle
andre, ridning skal være for alle.
Sverige ønsker å få mer kunnskap om
dette inn i ridelærerutdanningen.
Ridsportforbundet arrangerer 3-delt
kurs for ridelærere og andre fra
rideklubbene, hvor integrering og
funksjonshemmedes deltakelse i
hestestell og stallaktiviteter i trygge
miljøer blir vektlagt.
Sverige har 154 000 medlemmer i 900
rideklubber, hvor 90 % er kvinner, og
ca. 4000 er ryttere med nedsatt
funksjon. Det er 450 rideskoler, i 19
distrikter. På Ridsportforbundets
kontor på Strømsholm er 40 personer,
på kontorer, i seksjoner og komiteer.
Alt som omhandler ryttere med
funksjonsnedsettelse er integrert i alle
komiteer. Rideskoler og lignende blir
annethvert år undersøkt mht kvalitet og
sikkerhet. Trygge hester er sikre hester
og krever orden og rutiner i stallen
poengterte Mia Thun.
OHI/stiftelsen Hippocampus
(www.stiftelsenhippocampus.se)har de
siste 3 år drevet et prosjekt, en intens
informasjonskampanje i enkelte deler
av landet, i form av en ”kunnskaps- og
inspirasjonsdag” i samarbeid med
enkelte kommuner. Tema:
”Verksamhet med hästen som resurs
innom fritid, vård, skola och omsorg-
nytänkande och gränsöverskridande
samverkand”. Blant foreleserne er
Sveriges fremste fagpersoner innen
hesteassistert terapi og aktivitet.
Målgruppe er bl.a. helsepersonell og
personer innen spesialpedagogikk og
fritidsvirksomhet, funksjonshemmedes
interesseforeninger og rideklubber,
samt kommunens mange aktuelle
avdelinger. Siste møtet var i Jönköping
i begynnelsen av september, og det
23
planlegges et avsluttende møte i
Stockholm i mars.
Ami Irestrøm, OHIs ansvarlige for
sertifisering, viste oversikt over
medlemmenes profesjon og
etterutdanning i hesteassistert terapi
og aktivitet. Det kreves fornyelse av
den ganske omfattende sertifiseringen
hvert 5.år.
Finland: Deres etterutdanning går som
planlagt (jfr.rapport fra nordisk møte på
Yppäjä nov.2015). P.t. er det ett år
igjen av den 3-årige utdanningen. Men
Finland merker visse økonomiske
problemer som gjør kursfremtiden
usikker. Interesserte fagpersoner fra
Sverige og Norge er velkomne, også til
deler av utdanningen, som for
eksempel kurs i longering.
Norges leder Kari Liavåg, orienterte
om de forholdsvis nye mulighetene for
ridekonkurranser for mennesker med
utviklingshemming, etter retningslinjer
og regler fra Special Olympics, med
Norges Rytterforbund som pådriver.
Kari refererte også fra ridestevne for
p.u. i Danmark.
Videre fortalte hun om årsmøtet i den
engelske ridefysioterapeut- gruppa,
som har innført oppdateringskrav i
form av kurs, kongresser, fagdager,
seminarer og lignende, til sammen 16
timer hvert 3. år, for å kunne beholde
godkjenningen. Som kjent bestemte
vårt siste årsmøte å arbeide videre
med spørsmålet om krav til ajourføring
hvert 7.år.
Ellen minnet om ridefysioterapikursene
i Norge, som begynner med
hestekunnskapskurset i november.
Videre orienterte hun om den nye
ordningen i ridelærerutdanningen.
Margareta Håkanson fortalte om
planene for EM i ridning i sentrum av
Gøteborg neste august. Dette i
tilslutning til kursene med Susanne von
Dietze. Spørsmålet er om vi også skal
legge nordisk samarbeidsmøte der,
mens mange likevel sannsynligvis er
samlet.
Vakre Strømsholm er en opplevelse i
seg selv, med sin nydelige
beliggenhet, berømthet og gamle
tradisjoner, helt fra 1621, så her sitter
tradisjonene bokstavelig talt i veggene.
Bl.a. finnes veggtavler med gullkorn
om ridningens mysterier i et av de
eldste ridehusene. Til 1968 var
Strømsholm militært, siden et
hippologisk sentrum for all utdanning,
sammen med Flyinge. Imponerende
også hvordan sted og bygninger er
ivaretatt. Ved alle slags hus, staller,
ridehus, beboelseshus, var det oppslag
om alder og bruk.
Her bodde vi. Foto Kari Dahl Liavåg
Vi bodde i et nydelig hus fra 1700-
tallet, hvor praten gikk livlig rundt
bordet ved alle måltider. Jeg oppdaget
at huset også brukes som
overnattingssted for alle, så er dere i
nærheten, anbefales et par dager i
fordums prakt og nostalgi.
Ellen Trætteberg
24
Kurs i grunnleggende hestehold på Norsk Hestesenter
Hestekunnskapseksamen og rideferdighet i dressur tilsvarende LB er opptakskrav til
ridefysioterapikursene. Det er blitt lettere for NFF og kursansvarlige etter at
grunnleggende kurs i hestehold ble obligatorisk, i stedet for diverse lokal
dokumentasjon om søkernes kunnskaper. På Starum blir også rideferdighetene
vurdert. Selv om noen synes det er dyrt og langt og tungvint å dra til Starum, - og
noen synes det er unødvendig - er alle deltakerne likevel svært fornøyd med kurset.
Et nyttig og nødvendig kurs for alle som ønsker å arbeide med hest i ulike aktiviteter,
og som dokumentasjon på sine hestekunnskaper. NHS har sagt seg villig til å
arrangere kurs spesielt for fysioterapeuter, men når vi har spurt fysioterapeutene, har
de gitt uttrykk for fordeler med ulike yrkesbakgrunn og erfaring blant deltakerne.
Men denne gang besto kurset tilfeldigvis av bare fysioterapeuter! De sa spontant at
NHS var imøtekommende og på mange måter hadde tilpasset kurset for dem. De
syntes de hadde lært mye, selv om noen mente å kunne mye fra før. Særlig
hestehåndtering og sikkerhet fremholdt de som viktig, og fint å se hvor
gjennomarbeidet dette var på Starum.
Jeg besøkte kurset eksamensdagen, som består av praktiske oppgaver i
hestekunnskap og håndtering, samt en rideprøve. Dagen før var det innlevering av
obligatoriske oppgaver, så kurset var ganske intenst og innholdsrikt. Eksamen består
av praktiske oppgaver på to forskjellige stasjoner i stallen, med eksterne sensorer,
som vurderer kunnskap og håndtering, i grunnleggende viten om daglig stell og
behandling, som for eksempel visitering og vurdering av hestens tilstand. Noe enhver
som skal bruke hest må kunne. Blant oppgavene var også mønstring ute i et
forferdelig snøfokk, som hester og folk tok med fatning.
I ridning skal fysioterapeuten kunne vise en
balansert grunnsits i alle gangartene, og
forståelse for innvirkningene i LB - øvelsene.
Selv om kandidatene kanskje hadde en
smule eksamensnerver, hadde jeg inntrykk
av at det ble roet ned av harmoniske hester
og pedagogiske sensorer, som oppmuntret
og ga gode tilbakemeldinger.
Pensum er boken ”Hestehold i praksis” av
Mats Mellberg. På vei til rideprøve. Foto: Ellen Trætteberg
Ellen Trætteberg
25
Norges Rytterforbund – Trener 1
I fjor tok Tobba Therkildsen Sudmann og jeg Trener 1 i Bergen. Opptakskrav var
dokumentert egenferdighet tilsvarende LA nivå i en av grenene og dokumentert
trenerpraksis. Prisen for hele kurset var kr. 8000. I tillegg kommer reise og opphold
for hver samling og litteratur.
Hovedmålet for utdanningen:
En autorisert Trener 1 skal kunne gi grunnleggende opplæring, planlegge og lede
trening for den aktuelle målgruppe på lett nivå i dressur, sprang og feltritt. De legger
vekt på å skape et sosialt og trygt miljø basert på idrettens grunnverdier.
Trener 1 er bygget opp slik:
4 helgesamlinger (lørdag og søndag) med innleveringer (lage og gjennomføre
øktplan for trening innen den aktuelle grenen) etter hver av de tre siste samlinger.
Deretter en skriftlig hjemmeeksamen.
Før første samling: gjennomgå og bestå Norges idrettsforbunds e-læringskurs
«Trenerrollen»
«Barneidrettens verdigrunnlag»
«Idrett uten skader»
1.samling – Treningsledelse, treningslære og førstehjelp.
Kursledere var Bjarne Juul og Elin Heistad. Samlingen var på Stend Jordbruksskole.
Vi fikk innføring i hvordan norsk idrett er organisert. Grunnprinsipper i treningsledelse
(Motivering, aktivisering, konkretisering, sammenheng (rød tråd), individualisering,
samarbeid) ble gjennomgått.
Undervisningsmetoder var
Instruksjon: Helmetode og delmetode
Følg meg (Apemetoden)
Vise og forklare
Manuell instruksjon
Oppdagende læring: Situasjonsbetinget læring
Oppgavestyrt læring
Treningsplanlegging og hvordan man lærte opp utøverne til å tenke planlegging selv
var et annet stort tema. Det var aktivitet i gymsal for å demonstrere
undervisningsmetoder. Dag 2 skulle disse undervisningsmetodene overføres til
ridning. Vi ble delt inn i grupper og hver gruppe hadde testryttere som vi skulle
demonstrere hver vår undervisningsmetode på.
Min gruppe fikk denne oppgaven:
Mål for treningsøkten. Trene/utvikle følelse for takt og rytme nivå LC/LB.
Undervisningsmetode: Hovedvekt av oppdagende læring hvor innslag av
situasjonsbetinget læring blir demonstrert.
26
Jeg introduserte Susanne von Dietzes pedagogiske tilnærming og fikk være den som
instruerte gruppen – det var 3 ryttere. Susannes tilnærming er primært oppgavestyrt
og gir en oppgave som rytteren skal finne ut av å koordinere. Et eksempel kan være
å leke med lettridningsrytmen – sitt, sitt, opp eller opp, opp, sitt. Det er øvelser som
styrker takt og rytmefølelse og skaper en lettridning ut i fra rytterens sentrum. Å bli
bedt om å bevege seg mer i salen, f.eks. sette seg ned på et nytt sted i salen for hver
gang rytteren sitter i lettridning, skapte en situasjonsbetinget utforskende læring og
var veldig uvant for de aktuelle ryttere.
Kommentar til 1. samling: Det var mye stoff fra Norges Idrettsforbund, og en god
del av dette var gjentakelser fra e-læringen. E-læringen var en grei innføring og slikt
stoff kunne med fordel ha vært holdt der. Det var påfallende, hvordan kursleder grep
til andre arenaer enn ridning for å forklare oppdagende læring (matteinnlæring i
grunnskolen). Man ønsker å være med på slike undervisningsmetoder i
rytterforbundet, men det er i praksis instruksjonsmetoden som står sterkt og er lettest
å finne eksempler fra. Det var nyttig å tenke igjennom sin egen praksis i forhold til
metoder og verdier som ble presentert. Treningslæren var kjent stoff for oss men
viktig å ha med.
2. samling - Dressur.
Kursledere Lillian Grepne og Marit Hemmingsby Nielsen. Samlingen var på Alvøen
Rideklubbs Ridesenter.
Temaer var dressurens historie, den ideelle dressurhesten, rytterens egenskaper,
rytterens sits og innvirkning, utdanningsskalaen, dressurdømming, ryttertester og
øvelser opp til og med LA. Trenerens rolle og code of conduct samt gjennomgang av
øktplan. Vi hadde praksis i ridehallen i grupper, som fikk hver sin oppgave å
gjennomføre med testryttere, og vi fikk oppgaver til å gjennomføre hjemme.
Kommentar til 2. samling: Det var en del teori som jeg syntes vi med fordel kunne
hatt e-læring/forhåndslesning på – f.eks. dressurens historie og
konkurransereglementet for grenen (det samme gjelder for samlingene i sprang og
feltritt). Gjennomgang av ryttertester (med video) var veldig bra og relevant i forhold
til ridefysioterapi, hvor man kanskje har ryttere som går videre til å bli FH ryttere.
Dette var den grenen jeg kunne mest om i utgangspunktet, så derfor følte jeg at jeg
ikke fikk så mye nytt. Med tanke på hvor mye fokus der var på barneidrett i 1.samling
synes jeg det er rart, at det var så lite rom for å snakke om begynneropplæring på
trenersamlingene. Det hadde i alle fall vært naturlig på dressursamlingen etter min
mening. Det var mange erfarne hestefolk samlet, mer utveksling og diskusjon om
hvordan man best gir god innføring i ridning hadde vært nyttigere enn teoretisk
dressurhistorie.
Det var kjekt å jobbe med praktisk oppgave mellom samlingene. Man skulle lage en
øktplan med oppvarmning, oppgave (jeg valgte innlæring av sjenkelvikning) og
avslutning og gjennomføre den med 2-4 ryttere. Man skulle beskrive anvendte
27
undervisningsmetoder og etterpå evaluere økten og peke på hva rytteren kan jobbe
videre med. Denne måtte sendes til oppgitt frist og ble vurdert av en av kurslederne.
3.samling – Sprang.
Kursledere Gitte Flam og
Jon Harald Gulliksen.
Samlingen var igjen på
Alvøen.
Grenreglement, historikk
og krav til rytter og til
spranghesten var tema i
teorien. Banebygging,
rideveier og praksis i
ridehallen (som i dressur)
samt gjennomgang av Feil
og Stil bedømmingsmetoden sto på planen. Idrettspsykologi var også et tema og
igjen fikk vi hjemmeoppgaver å velge mellom til innleveringen.
Kommentar til 3.samling: Dette var en veldig gøy samling og der var mye nytt for
meg som begynte litt med sprang etter jeg ble 50 og ikke har hoppet høyere enn
80cm. Alt vi lærte om banebygging og rideveier gjorde meg mye tryggere etterpå i å
bruke bommer og ha stålkontroll på rette avstander på terapitimene mine og i trening
av egne hester. Jeg valgte oppgaven «rideveier» til innleveringene og brukte en
terapigruppe – jeg hadde tidligere lagt bommer/lave cavaletti til de og laget
rekkefølge, akkurat som på en sprangbane på begynnernivå (litt som trail-ridning i
Spesial Olympics som presentert i sist nummer av Fagbladet). Dette var svært
populært og økte fokus og balanse og alle i gruppen klarte i det i trav.
Denne oppgaven ble ikke
godkjent fordi det ikke var
skikkelige hinder (det var
ikke presisert i oppgaven,
men tydeligvis
underforstått).
Her kommer igjen min innvending mot at begynneropplæring ikke hadde noen plass i
Trener 1-sammenhengen. Dette er det laveste «ridelærernivå» i Norge, skal
begynnere heller undervises av folk uten utdanning? Jeg fikk heldigvis lage ny
innlevering, tema «trening av sits og balanse i sprang» med «skikkelige» ryttere og
hindere.
28
4. samling – Feltritt
Kursledere Kirsten Arnesen og Hans Bauer. Samlingen var på Starum.
Dette var den mest intense av alle samlingene. Siden grenen er så omfattende var
det mye stoff å komme igjennom. Ingen av kursdeltakerne red selv feltritt, så det var
mye nytt for oss alle. Trening av feltritthesten og krav til den og rytteren,
demonstrasjon av grunnprinsipper og trening av typehinder, banebygging og praktisk
gruppearbeid ute i terrengbanen. Vannhinder og smale hinder, Knøttecup og hestens
mot var noen av begrepene vi tok for oss.
Igjen fikk vi med oss oppgaver til å gjennomføre hjemme – så jeg «presenterte
feltrittshinderet Arrowhead» for noen sprangryttere hjemme i ridehallen og trente dem
i å ri mot smalt hinder, som dette er.
Kommentar til 4. samling: Dette var igjen en spennende og gøy samling, med
masse nye utfordringer og ny
forståelse for en gren av ridning jeg
ikke har vært bort i før. Når jeg nå så
på feltritt fra OL hadde jeg en helt
annerledes opplevelse av hva det
innebar. Skjønner godt at de som
driver med det føler de har den
«beste» grenen og er de flinkeste.
Det var vel og den grenen som hadde
minst med min hverdag som
ridefysioterapeut å gjøre. Men mot,
mestring og spenning, det er
overførbart. Kursdeltakerne ved terrenghinder
Eksamen var 19 spørsmål fra hele pensumet, som man skulle skrive 8-15 sider om.
«Eksamen skal vise dine egenskaper og kunnskaper som trener og det er viktig å
gjøre dette med dine egne ord. Ikke kopiere pensum. Hold det enkelt og til saken,
bruk rett terminologi for ride- og trenerfaget.»
Pga sykdom i NRYF fikk vi ikke oppgavene før 19. juni, flere uker etter skjema – og
skulle levere 10. august. Ikke så populær sommerferieaktivitet. NRYF hadde vært
svært strenge med frister og innleveringer, så her var det bare å jobbe på.
Tobba Therkildsen Sudmanns tilleggskommentarer: det var veldig lærerikt med demoryttere som vi instruerte - vi fikk se dem ri, instruere dem, og diskutere etterpå - de som så på kunne instruere hele tiden. Det er jo dette med å se og diskutere andres ridning som mange trekker fram som veldig lærerikt på Lunna - det var det mye av og det var lærerikt. Banebygging var knallgøy. Det var også moro for oss fysioer å oppdage at vi kunne se mye på rytterne som de andre ikke så (mens de så mye på hestene som jeg ikke så). De nye ryttertestene og nye FEI reglement dreier nå mot vurdering av rytter i større grad, og da er vårt blikk nyttig.
29
Vi hører at ridefysioer ikke alltid har godt rykte blant trenere, men de oppdaget kanskje underveis at vi kunne noe vi også. Jeg fikk lyst til å begynne med sprang og feltritt etter kurset. Trenerkurset gir uansett mer selvtillit og det gir litt mer «cred» rundt omkring. Det er ikke så mange som er trenere i NRYF.
Avsluttende kommentar: Det var givende å bli kjent med de andre deltakere og se
de ulike ridestedene. Anbefalt litteratur var god, spesielt likte jeg: «Ridhandboken 1 –
Grundutbildning för ryttare og hest», som jeg sikkert burde hatt fra før. Vi fikk mye
materiale fra NRYF som var kjekt å ha.
Jeg kunne ha ønsket meg mer praksis og mer diskusjon rundt praksis og heller andre
løsninger for å sikre at vi fikk med oss all teorien. Men alt i alt var jeg fornøyd med å
ta kurset, det ga meg innsikt på nye felt, tvang meg til å reflektere over alt fra
instruksjonsmetode til førstehjelp og foreldrekontakt og fikk meg til å sortere i alt jeg
trodde, jeg visste fra før. Å bli bedre kjent med Rytterforbundets og Norges
Idrettsforbunds holdninger og målsetninger var også nyttig.
Jeg tror det kan være gunstig for mange av oss som jobber med grupper å ha denne
kompetansen, spesielt når vi jobber på rideskoler/ridesentre og samhandler med
andre som er produkter av de utdanningene man får i Norges Rytterforbund sin regi.
Birgitte Hokkerup
Fra redaksjonen
Fagbladet skal være bindeledd medlemmene imellom. Redaksjon og styre vil
informere, men ønsker også å engasjere, inspirere og gjerne provosere, hvis det kan
påvirke til reaksjon og refleksjon som får leseren til å sende noen ord til Fagbladet! Vi
oppfordrer til meningsutveksling og spørsmål, ønsker om fagstoff, og bidrag fra dere.
Bilder til tekst MÅ sendes separat. Tekst sendes i Word format.
Utgivelsesplan for 2017:
1.mars, innleveringsfrist 20. februar.
1.juni, 1.september og 1.desember. Frist for innsendelse av
stoff: 14 dager før.
Med ønske om en god jul,
hilsen redaksjonen:
Ellen Trætteberg, redaktør: [email protected]
Nora Seime Pettersen: [email protected]
Tobba Therkildsen Sudmann: [email protected]
Birgitte Hokkerup, layout: [email protected]
30
ÅRSMØTESEMINAR I FAGGRUPPEN FOR RIDEFYSIOTERAPI
BERGEN, 10.-12. FEBRUAR 2017
Scandic Bergen Airport
Stend Videregående Skole, avd. hest
Seminarholder: Susanne von Dietze Pollak
FREDAG 10.2
1530 frammøte på Scandic Hotell. Registrering og et lett måltid.
1630 Velkommen, presentasjonsrunde
1700-1900 teori v/ Susanne:
Analyzing the horses movement in walk, trot and canter
Therapeutic value of the horses movement
2000 Middag på hotellet
LØRDAG 11.2
0800 frokost på hotellet
0900 felles transport til Stend VGS
0930 -1300 Susanne: Principles from Balance in Movement applied on patient
riders and ablebodied rider. How do these principles help the patient and also
improve riding in general? Teori og praksis.
1300 – 1400 lunsj på Stend.
1400 -1600 Susanne: Circle of Aids/Aids not force. Demo-riding
1600 Birgitte Hokkerup: Quality of movement from riding applied on tasks in
everyday life – sitting, walking, working with your arms.
1700 Transport tilbake til hotellet
1800 Årsmøte
2000 middag på hotellet
31
Søndag 12.2
0800 frokost på hotellet
0900 transport til Stend
0930-1300 Susanne: Principles from Balance in Movement fortsatt fra lørdag.
Teori og Praksis
1300 Susanne: Spørsmål og faglig oppsummering
1400 lunsj på Stend
1430 avslutning
1500-1700 det nye styret har møte.
Endringer kan komme.
PRAKTISK INFORMASJON
Vi skal ikke bo på Seletun som tidligere annonsert, men vi har funnet et godt og
kommunikasjonsmessig enklere alternativ - og håper at så mange som mulig vil bestille
overnatting på Hotell Scandic, som ligger ca 2 km fra flyplassen.
Vi legger opp til at vi bor på samme sted og har fått et svært godt tilbud på
Scandic Bergen Airport, Kokstadflaten 2, 5863 Bergen
Tlf 21614400
Oppgi hvilket kurs du skal på når du bestiller slik at du får avtalt rabatt.
Hotellrom må bestilles innen 5.1.17. Enkeltrom kr790 pr natt inkl. frokost
OBS: Vi jobber med å få til noe program på dagtid fredag. Det kan bli mulighet
for å ri for Susanne, og det jobbes også med et Special Olympics program. Vi
informerer på mail til medlemmene så snart vi kan gi ytterligere opplysninger.
Pris for helgen: 3500 for medlemmer i faggruppen. 4500 for ikke-medlemmer.
(Dette beløpet dekker også lunsj og middag lørdag og søndag, samt transport
mellom hotellet og Stend).
Påmelding / bekreftelse av forhåndspåmelding innen 5.1.17 til
Kursavgiften betales til NFF`s Faggruppe for Ridefysioterapi, postboks 2704
St.Hanshaugen, 0131 Oslo
Kontonummer 1503 05 01818
Husk å merke innbetalingen med deltakernavn.
32
Vi minner om at NFF-medlemmer kan søke fondet om å få dekket utgifter til
reise og opphold. Se info på NFFs nettsider.
Saker til årsmøtet skal sendes til [email protected]
innen 20.1.17
Velkommen til Bergen i februar!
