Forebygging av radikalisering og voldelig€¦ · hovedsakelig ungdom som var etnisk norsk. I kontrast til dette, er de ekstreme miljøene i Norge i dag i større grad etnisk sammensatt,

Masteroppgave i psykologiVeileder: Sven Hroar KlempeTrondheim, mai 2018

Norges teknisk-naturvitenskapelige universitetFakultet for samfunns- og utdanningsvitenskapInstitutt for psykologi

Kristin Skog Godø

Forebygging av radikalisering og voldeligekstremisme

- en kvalitativ undersøkelse

I

Forord Denne oppgaven er skrevet som en avsluttende master i psykologi, innenfor studieretningen

Læring -hjerne, atferd, omgivelser, ved NTNU i Trondheim. Oppgaven er et selvstendig,

individuelt og empirisk rettet forskningsarbeid, og tar for seg en problemstilling som er

sentral innenfor studieretningen.

Jeg har valgt å knytte oppgaven min til forebygging av radikalisering og voldelig

ekstremisme. Dette er et tema jeg finner særlig interessant, og som har en høy grad av

aktualitet i vår tid, noe som har vært en stor motivasjonsfaktor for meg gjennom hele

prosessen, og som har hjulpet meg til å holde fokus helt inn.

Arbeidet med denne oppgaven har vært utfordrende og krevende, men også spennende og

lærerikt. Når alt kommer til alt er det en prosess og en opplevelse jeg ikke ville vært foruten,

da jeg i aller høyeste grad opplever å ha fått igjen for strevet, mye takket være mine tre

informanter, Abdel Karim Essahli, Audun Vårvik og Even Ytterhus. Jeg vil takke dere for at

dere stilte opp i denne studien. Deres kunnskaper og erfaringer innenfor feltet har vært

uvurderlig, og oppgaven hadde ikke vært mulig å gjennomføre uten. Jeg vil også rette en stor

takk til min veileder, Sven Hroar Klempe, som har kommet med gode innspill og konstruktive

tilbakemeldinger gjennom hele prosessen. Denne oppgaven hadde ikke blitt til uten din hjelp.

Sist, men ikke minst, vil jeg nevne og takke mine nærmeste, som har bidratt både med

oppmuntring og feedback gjennom dette arbeidet.

II

III

Sammendrag Radikalisering og voldelig ekstremisme er komplekse, globale fenomener, og en trussel for

store deler av verden. Det kan derfor sies å være en høyst aktuell prioritering med hensyn til

forebygging, avdekking og bekjempelse for forskere, myndigheter og ikke minst samfunnet

generelt, hvor jeg anser det som avgjørende å arbeide med denne problematikken på tvers av

ulike fagområder. Nettopp på grunn av fenomenenes aktualitet, og viktigheten av å håndtere

dette på en helhetlig og hensiktsmessig måte, har jeg valgt å ta for meg disse fenomenene i

mitt masteroppgaveprosjekt. Formålet med studien var å undersøke tre ansattes erfaringer og

tanker rundt sitt arbeid med forebygging av radikalisering og voldelig ekstremisme i

Trondheim, innenfor sine respektive fagområder. Fenomenene ble undersøkt ved bruk av det

sosialkonstruktivistiske perspektivet innenfor metoden grounded theory. I den forbindelse ble

det foretatt semi-strukturerte intervju med tre personer som jobber aktivt på den forebyggende

fronten, alle med forskjellige sentrale stillinger tilknyttet dette. Resultatene viser til et særlig

fokus på radikaliseringsprosessen, altså hvordan individer i denne prosessen kan møtes, og

hvordan det kan forebygges at personer havner der. Begrepet kommunikasjon ble identifisert

som kjernekategori, med tre tilhørende hovedkategorier. Den første, «eksponering av tanker»,

omhandler viktigheten og effekten av at mennesker har mulighet til å dele tanker og

frustrasjon. Denne består av konseptene dialog med enkeltindivider og deltakelse i samfunnet.

Den andre hovedkategorien, «utveksling av fenomenkunnskap», handler om viktigheten av at

både de som jobber på dette feltet, samt generelle tjenesteapparat og befolkning, er klar over

hva som kan være bekymringsverdig. Forskjellige syn på hva som kan virke forebyggende og

hva som kan fremme radikalisering og voldelig ekstremisme, samt hva som kan kjennetegne

individer i radikaliseringsprosessen, er derfor sentralt ved utveksling av fenomenkunnskap.

Denne kategorien består derfor av konseptene verdensanskuelse, tilhørighet og utenforskap.

Den siste hovedkategorien, «kulturkompetanse», skildrer hvor betydningsfullt det er at både

tjenesteapparater og befolkning innehar nok kulturkompetanse. Mangel på dette kan bidra til

uheldige relasjoner og situasjoner, som igjen kan frembringe mer ekstreme negative utfall.

Denne består av konseptene relasjonsbygging og bevisstgjøring rundt forskjeller i måter å

tenke og leve på. Den genererte, teoretiske modellen argumenterer for at radikalisering

forekommer i den private sfære på bakgrunn av forskjellige former for opplevd utenforskap.

Videre viser modellen at et forebyggende fokus rettet mot bevisstgjøring, både hos

storsamfunnet og i den private sfæren, vil virke hensiktsmessig i målet om å forene det

marginaliserte fellesskapet med storsamfunnet, og dermed også i målet om å forebygge

radikalisering og voldelig ekstremisme.

IV

V

Innholdsfortegnelse 1.0 Introduksjon ................................................................................................................................ 1

2.0 Begrepsavklaringer og problematisering ..................................................................................... 3

2.1 Radikalisme ............................................................................................................................. 3

2.2 Radikalisering .......................................................................................................................... 4

2.3 Ekstremisme ............................................................................................................................ 6

2.3.1 Venstreekstremisme ........................................................................................................ 7

2.3.2 Høyreekstremsime ........................................................................................................... 7

2.3.3 Ekstrem islamisme .......................................................................................................... 8

3.0 Teori .......................................................................................................................................... 11

3.1 Samfunnspsykologi som perspektiv ...................................................................................... 11

3.1.1 «Sense of community» .................................................................................................. 12

3.1.2 «Empowerment» ........................................................................................................... 13

3.1.3 «Well-being» ................................................................................................................. 13

3.1.4 Økologisk metafor ......................................................................................................... 14

3.2 Kommunikasjon .................................................................................................................... 14

3.2.1 Monolog ........................................................................................................................ 14

3.2.2 Dialog ............................................................................................................................ 15

3.2.3 Interkulturell kommunikasjon ....................................................................................... 17

3.3 Behovet for tilhørighet .......................................................................................................... 18

3.3.1 Gruppe-prosesser ........................................................................................................... 19

3.3.2 Identitet .......................................................................................................................... 22

3.4 Sosial ekskludering................................................................................................................ 23

3.4.1 Potensielle effekter av sosial ekskludering på individets helse ..................................... 24

3.5 Radikalisering og sosiale medier ........................................................................................... 26

3.6 Kulturforståelse ..................................................................................................................... 29

3.6.1 Hva er kultur? ................................................................................................................ 29

3.6.2 Møter mellom mennesker fra ulike kulturer .................................................................. 30

3.6.3 Interkulturell kompetanse .............................................................................................. 32

3.6.4 Minoritet og majoritet ................................................................................................... 33

3.6.5 Akkulturasjon ................................................................................................................ 33

4.0 Metode ....................................................................................................................................... 37

4.1 Det kvalitative forskningsintervju ......................................................................................... 37

4.1.1 Intervjuguiden ............................................................................................................... 38

4.2 Etiske refleksjoner ................................................................................................................. 39

4.3 Utvalg og presentasjon av informanter .................................................................................. 39

4.4 Grounded theory .................................................................................................................... 41

VI

4.4.1 Transkribering ............................................................................................................... 42

4.4.2 Fra koding av data til utvikling av kjernekategori og konseptuelle kategorier ............. 43

4.4.3 Memo............................................................................................................................. 44

5.0 Resultat og analyse .................................................................................................................... 45

5.1 «Eksponering av tanker» ....................................................................................................... 47

5.1.1 Dialog med enkeltindivider ........................................................................................... 47

5.1.2 Deltakelse i samfunnet ................................................................................................... 51

5.2 «Utveksling av fenomenkunnskap» ...................................................................................... 54

5.2.1 Verdensanskuelse .......................................................................................................... 57

5.2.2 Tilhørighet ..................................................................................................................... 63

5.2.3 Utenforskap ................................................................................................................... 66

5.3 «Kulturkompetanse» ............................................................................................................. 69

5.3.1 Relasjonsbygging ........................................................................................................... 69

5.3.2 Bevisstgjøring rundt forskjeller i måter å tenke og leve på ........................................... 71

5.4 Oppsummering ...................................................................................................................... 79

5.5 Teoretisk modell .................................................................................................................... 82

6.0 Diskusjon ................................................................................................................................... 84

7.0 Avslutning ................................................................................................................................. 92

8.0 Litteratur .................................................................................................................................... 93

9.0 Vedlegg ..................................................................................................................................... 99

1

1.0 Introduksjon Det argumenteres for hele 2000 år med terror. Dette begrunnes ved å vise til en serie av

hendelser, deriblant den romerske okkupasjon av selotene i det første århundre og dagens

terrorangrep utøvet av blant annet den islamske stat (Martin, 2017). Angrepet på

tvillingtårnene i september 2001, bomben som gikk av på togstasjonen i Madrid i 2004,

undergrunnsbanen som ble bombet i London i 2005, ABB sitt angrep på regjeringskvartalet

og Utøya i 2011 i Norge, terrorangrepene i Frankrike i 2015, samt IS sine jevnlige aksjoner i

blant annet Syria, er bare noen få eksempler på terrorangrep som har blitt utført de siste 20

årene. Terror er en av flere former for voldelig ekstremisme, og kan bli en konsekvens av det

å bli radikalisert. Flere mener at begrepet radikalisering først kom på banen som et politisk

begrep i etterkant av terrorangrepet i London i 2005. Det var da politikere i Europa innså at

voldelig ekstremisme ikke var noe som bare kom utenifra, men også kunne oppstå innad i

egne land og hos egne borgere (Bjørgo & Gjelsvik, 2015).

Det vises til at det er et sterkt og kritisk behov både hos forskere og myndigheter for bedre å

forstå puslespillet om hvordan og hvorfor enkelte mennesker radikaliseres, der noen velger å

utøve voldelig ekstremisme. Videre påpekes det at voldelig ekstremisme ikke er begrenset til

handlinger innenfor enkelte trossamfunn. Det er et bredt begrep, som gjelder trusler som

kommer fra en rekke organisasjoner og bevegelser som anvender vold for å oppnå

ideologiske, sosiale eller politiske mål (Lyons-Padilla, Gelfand, Mirahmadi, Farooq & van

Egmond, 2015).

I regjeringens handlingsplan mot radikalisering og voldelig ekstremisme, viser justis- og

beredskapsdepartementet (2014) til at voldelig ekstremisme utgjør en mye mer kompleks

trussel enn før. Dette begrunner de ved å peke på at trusselbildet i Norge på 1990-tallet var

mer oversiktlig, og besto av mindre miljøer som var lettere for politi og andre å følge med på.

Videre hadde disse miljøene synlige ledere, og de som ble radikalisert inn i disse miljøene var

hovedsakelig ungdom som var etnisk norsk. I kontrast til dette, er de ekstreme miljøene i

Norge i dag i større grad etnisk sammensatt, og det finnes flere og mer komplekse

radikaliseringsarenaer. I forbindelse med dette, nevnes det flere utfordringer som bidrar til at

det er vanskelig å forebygge radikalisering og voldelig ekstremisme. Dette handler blant annet

om internasjonale forholds betydning for trusselsituasjonen, i tillegg til faren for større

polarisering mellom forskjellige grupper. Ikke minst omhandler det også internett og sosiale

medier generelt som en økende, virtuell plattform for radikalisering.

2

Handlingsplanen mot radikalisering og voldelig ekstremisme ble lansert av regjeringen i

2014. Forebyggende arbeid ble etter dette satt på dagsordenen hos mange kommuner.

Regjeringen viser i handlingsplanen til at de ønsker en bred innsats, hvor det er nødvendig å

rykke tidlig inn fra flere aktører for å kunne lykkes best mulig i dette arbeidet. Det er viktig å

inneha kunnskap om selve fenomenene, om risiko- og motivasjonsfaktorer, og om hva man

skal gjøre hvis bekymring oppstår, i tillegg til hvilke tiltak som kan benyttes. Utover dette

vises det også til et mer generelt arbeid, hvor det å fremme deltakelse, inkludering og

likestilling står sentralt. I tillegg til konkrete tiltak, vektlegges altså også et bredt

forebyggende perspektiv (Justis- og beredskapsdepartementet, 2014).

3

2.0 Begrepsavklaringer og problematisering

2.1 Radikalisme Gjennom historien har radikalisme som konsept gradvis gjennomgått en endring i betydning.

Selv om begrepet radikal var i bruk allerede på 1800-tallet, ofte forbundet med

opplysningstiden og de franske og amerikanske revolusjoner, ble det mer utbredt på 1900-

tallet. Det refererte da til en politisk agenda som foreslo en grundig sosial og politisk reform.

Radikal betydde også at man representerte eller støttet en ekstrem seksjon av et parti, hvor

samfunnet som helhet representerte dette partiet (Schmid, 2013).

Mange politiske partier som på 1900-tallet kalte seg selv radikale, var kun radikale når det

gjaldt saker som for eksempel det å foreslå republikanisme fremfor kongedømme. Enkelte

radikale ba om introdusering av et system av demokrati hvor retten til å stemme ikke var

forbundet med besittelsen av eiendom eller kjønn. De fleste av dem var reformistiske og ikke

revolusjonære. Det å være radikal på denne tiden var nesten like respektabelt som å være

liberal. De fleste radikale var for det meste ikke-voldelige aktivister. Deres demonstrative

handlinger for å støtte kvinners rett til å stemme, var ofte ulovlige, men ikke illegitime, i hvert

fall ikke etter dagens standarder. Faktisk har flere av 1900-tallets radikale krav blitt vanlige

rettigheter i dagens samfunn (Schmid, 2013). Bjørgo og Gjelsvik (2015) presiserer også dette,

og viser til at flere positive og viktige endringer har oppstått som resultat av radikale

aktivister, som for eksempel rettigheter hos arbeiderne, religionsfrihet og likestilling mellom

menn og kvinner. Dette var saker som brøt med storsamfunnets verdier og meninger, men

som i dagens samfunn er viktige verdier. Innholdet i konseptet radikal har endret seg ganske

drastisk i løpet av et århundre: mens radikal på 1900-tallet primært refererte til liberale, pro-

demokratiske og progressive politiske posisjoner, viser nåværende bruk- som i radikal

islamisme for eksempel- i motsatt retning: mot en anti-liberal, fundamentalistisk, anti-

demokratisk og regressiv agenda (Schmid, 2013). Bjørgo og Gjelsvik (2015) hevder at det er

uheldig og uønsket at dette begrepet kan gi assosiasjoner til at det å være radikal, å støtte

omfattende endringer i samfunnet, er farlig og negativt.

Basert på dette, kan det være fornuftig å argumentere for at begrepet radikal er et relativt

konsept. Hva vi ser og hva vi definerer, avhenger derfor til en viss grad av hvem, hvor og når.

Videre vil dette kunne få implikasjoner for konsepter som radikalisering, deradikalisering, og

forebygging (Schmid, 2013).

Jeg har valgt å ta i bruk regjeringens nasjonale veileder (Justis- og beredskapsdepartementet,

2015, s.13) sin definisjon av radikal, der de viser til radikal som det som er «(…) omveltende

4

og ytterliggående. Radikale holdninger og handlinger kan gjøre seg gjeldende innenfor både

politikk, religion, etikk, kunst og kultur og så videre». Videre viser de til at det å være radikal

ikke er ulovlig, og at det ofte anvendes med et positivt ladet fortegn.

2.2 Radikalisering Det hevdes at det å definere begrepet radikalisering er like vanskelig som å definere ordet

terrorisme. Videre argumenteres det for at det ikke eksisterer én enkelt definisjon av

radikalisering som benyttes på tvers av feltet. Ofte blir begrepene radikalisering, radikalisere

og radikal brukt på måter som foreslår at de er selvinnlysende konsepter. De benyttes til og

med tidvis på en sirkulær måte: en som er radikal er en som har radikale idéer eller som har

blitt radikalisert (Nasser-Eddine, Garnham, Agostino & Caluya, 2011).

Enkelte definisjoner av radikalisering er så brede at de kriminaliserer legitime politiske

meninger, hvor dets eneste kriminelle aspektet er at det skiller seg fra den normative sosiale

mening. Et eksempel på dette er definisjonen av radikalisering som prosessen hvor individer

over tid forandrer deres verdenssyn fra et område samfunnet ser på som normalt, til et område

samfunnet vurderer som ekstremt (Hannah, Clutterbuck & Rubin, 2008). Andre eksempler er

definisjonen av radikalisering som en økende beredskap til å begå og å støtte vidtrekkende

endringer i samfunnet som er i konflikt med, eller utgjør en direkte trussel til, den

eksisterende orden (Dalgaard-Nielsen, 2010), og radikalisering som aktiv aksept av

vidtrekkende endringer i samfunnet, som kanskje eller kanskje ikke utgjør en trussel for

demokratiet, og som kanskje eller kanskje ikke involverer trusselen om bruk av vold for å

oppnå målet sitt (Veldhuis & Staun, 2009). Disse definisjonene viser til forskjeller fra

samfunnets normer, og på bakgrunn av dette viser Dalgaard-Nielsen (2010) til begrepet

voldelig ekstremisme som en del av radikalisering, som beskriver en prosess hvor radikale

idéer ledsages av utviklingen av en villighet til direkte å støtte eller delta i voldelige

handlinger. Denne litteraturen antyder at vi vet at noen er radikalisert fordi de har radikale

idéer, og dermed er radikale. Denne måten å definere på og denne typen resonnering er ikke

hjelpsom, og kan på det verste ha potensial til vilkårlig å kriminalisere individer (Moskalenko

& McCauley, 2009). Videre sies det at omtrent det eneste radikaliseringseksperter er enige

om, er at radikalisering er en prosess (Nasser-Eddine et al., 2011).

Bjørgo og Gjelsvik (2015) argumenterer for at begrepet radikalisering kom på banen som et

politisk begrep i EU-kommisjonen i etterkant av terrorangrepet i London i 2005. Det var etter

dette at politikere i Europa innså at voldelig ekstremisme ikke bare oppstår utenfra, men også

innad i egne land og blant egne borgere. De argumenterer også for at begrepet benyttes på en

5

bred og upresis måte, både av forskere og politikere. Begrepet forstås som en prosess der

individer i økende grad aksepterer bruk av vold for å oppnå ulike mål. Den aksepten blir av

mange direkte linket til involvering i voldshandlinger. Her ligger det ofte til grunn en

antakelse om at holdningsendring direkte fører til voldsdeltakelse. På samme måte blir

deradikalisering benyttet både om det å forlate ekstreme holdninger og det å forlate voldelig

aktivisme. På bakgrunn av dette foreslo Bjørgo og Horgan (2008) å skille mellom

radikalisering/deradikalisering, som omhandler forandring i holdninger og verdier omkring

vold som politisk middel, og engagement/disengagement, som handler om forandring av

atferd i eksempelvis voldelige aktiviteter. Både forskning på ekstremisme spesielt, så vel som

psykologi generelt, viser til at det ikke er noen fast sammenheng mellom endring av holdning

og endring av atferd. Det er ingen automatikk. Dette vil si at de fleste individer som

radikaliseres, som ser det som akseptabelt å benytte seg av vold for å oppnå ulike mål, ikke

selv tar del i voldelige aktiviteter (Bjørgo & Gjelsvik, 2015).

Definering og forståelsen av begrepet radikalisering kan altså sies å være komplekst og bestå

av ulike syn. Fordi jeg har valgt å studere dette temaet i en norsk kontekst, har jeg valgt å ta

utgangspunkt i regjeringen (Justis- og beredskapsdepartementet, 2015) sin nasjonale veileder

sin definisjon, hvor de viser til radikalisering som en prosess hvor individer eller grupper i

økende grad godtar bruk av vold som middel for å oppnå religiøse, ideologiske eller politiske

mål, der voldelig ekstremisme kan bli en følge av dette. I den sammenheng mener jeg også

det er viktig å peke på hvordan Bjørgo og Horgan (2008) presiserer at det ikke trenger å være

noen automatikk i at holdningsendring fører til deltakelse i voldshandlinger. Videre viser

Justis- og beredskapsdepartementet (2015) til at en slik prosess kan ta forskjellig form fra

gruppe til gruppe og fra individ til individ. Videre uttrykkes det at radikalisering kan

forekomme innenfor ulike typer livssyn, politiske retninger og kulturell bakgrunn. Selve

radikaliseringsprosessen kan gå over lang eller kort tid. Radikaliseringsprosessen

sammenlignes ofte med en tunnel, der personer gradvis får et mindre og mindre nyansert bilde

av verden. Det er i den sammenheng viktig å påpeke at flere faktorer kan spille inn.

I Europa og USA blir begrepet radikalisering ofte knyttet til endring over tid blant individer

som utvikler ekstreme holdninger i en islamistisk kontekst, og har de siste årene blitt knyttet

til terrorhandlinger utført av organisasjoner som IS og al-Qaida. Det er viktig å presisere at

radikalisering kan forekomme innenfor alle religiøse og politiske retninger, som for eksempel

forskjellige typer høyreekstremisme eller venstreekstremsime (Kriminalomsorgen, 2016).

6

2.3 Ekstremisme Begrepene ekstrem og ekstremisme stammer fra det latinske ordet extremus. Dette kan

oversettes til «det ytterste», «det fjerneste» eller «det verste». Ekstremisme kan derfor ses på

som en slags posisjon, teori eller ideologi der ekstreme posisjoner og standpunkt er i sentrum

(Gule, 2012). Det vises videre til at ekstremisme derfor kan knyttes til en slags forestilling om

et politisk spektrum, hvor en finner det vanlige, eller akseptable, i sentrum, mens de to

yttersidene representerer det ideologisk ekstreme, en klassisk politisk høyre- og venstreside.

Hvor det som karakteriseres som vanlig og det som karakteriseres som ekstremt begynner og

slutter på en slik linje, er ikke alltid like lett å stadfeste, da dette vil bære preg av ulike

subjektive meninger. En slik oppfatning av det normale og det ekstreme kan også ses på i

form av en sirkel, da dette vil åpne opp for flere dimensjoner enn bare det rent politiske. Dette

vil si at enkeltindivider eller grupper kan ha ekstreme holdninger knyttet til enkelte spørsmål,

men samtidig ha normale og sentrumsorienterte meninger og holdninger til visse andre

spørsmål (Gule, 2012).

Fellesnevneren for både den sirkulære og den lineære måten å se ekstremisme på, er at

mennesker ser på det ekstreme som noe som ligger langt vekk fra ens egen subjektive, eller

storsamfunnets, oppfatning av hva som er normalt og akseptabelt. Ekstremisme er derfor et

negativt ladet begrep. På denne måten kan et flertall av standpunkter, posisjoner og

holdninger innenfor forskjellige samfunnsområder ses på som ekstreme. Det argumenteres

likevel for at det som regnes som normalt ikke er godt nok definert når det ekstreme snakkes

om. Dermed blir grensene for hva som er ekstremt og hva som ikke er ekstremt vanskelig å

sette (Gule, 2012).

Ekstremisme kan ses i sammenheng med politiske ideologier som står i kontrast til

storsamfunnets generelle verdier og meninger angående demokrati og rettigheter. Begrepet

ses også i sammenheng med en vilje til å benytte seg av voldelige midler for å oppnå ulike

religiøse, politiske eller ideologiske mål. Ekstremisme overlapper derfor i høy grad med

terrorisme, bortsett fra at ekstremisme innebærer et større spekter av voldelige aktiviteter og

virkemidler (Bjørgo & Gjelsvik, 2015). Handlinger knyttes derfor til begrepet voldelig

ekstremisme, hvor terrorisme ses på som en form av dette. Jeg velger å ta utgangspunkt i

regjeringens handlingsplan (Justis- og beredskapsdepartementet, 2014) sin definisjon av

voldelig ekstremisme, der det vises til aktiviteten, altså handlingene, til individer og grupper

som er villig til å benytte seg av vold for å oppnå sine ideologiske, religiøse eller politiske

7

mål. Disse begrepene kan derfor knyttes til radikaliseringsbegrepet, som handler om en aksept

for bruk av vold (Bjørgo & Gjelsvik, 2015).

2.3.1 Venstreekstremisme

Venstreekstremisme eksisterer i liten grad her i Norge. Det vises likevel til at det i 2018 er

registrert en liten økning i aktivitet i deler av miljøet. Denne aktiviteten går ut på uthenging

og kartlegging av personer de ser på som høyreekstreme. Det vises til at dette har en

sammenheng med de høyreekstreme miljøenes vekst og økte synlighet. Videre pekes det på

antikapitalisme som et av hovedanliggende til de venstreekstreme (Politiets sikkerhetstjeneste,

2018). Politiets sikkerhetstjeneste (2018) anser det som lite sannsynlig at dette miljøet vil

utføre terrorhandlinger i løpet av dette året. Aktiviteter som begås av det venstreekstreme

miljøet, anses hovedsakelig som forstyrrelser med hensyn til orden.

Videre vises det til at visse venstreekstreme miljøer ser på vold som et legitimt og effektivt

middel for å få gjennomslag for egne politiske oppfatninger, men også som et motsvar på

markeringer utført av høyreekstreme miljøer. I den forbindelse pekes det på at

demonstrasjoner, men også motdemonstrasjoner, vil være sentrale initiativer for det

venstreekstreme miljøet fremover (Politiets sikkerhetstjeneste, 2018). Politiets

sikkerhetstjeneste (2018) viser til at en økt spenning mellom det venstreekstreme og det

høyreekstreme miljøet kan påvirke standpunkter som allerede er ytterliggående. Videre peker

de på at begge miljøene tolker selvforsvar på en bred måte, og at dette derfor kan medføre en

terskel for vold som er redusert, og dermed en økning i konfliktnivået.

2.3.2 Høyreekstremsime

Det vises til høyreekstremisme som en felles betegnelse på bevegelser og partier til høyre for

borgerlige og konservative partier i det parlamentariske systemet. Videre har de en oppfatning

som baserer seg på en forestilling om at visse grupper i samfunnet er overlegen overfor andre

grupper med hensyn til kultur, rase, religion eller andre former (Kriminalomsorgen, 2016).

Bjørgo og Gjelsvik (2015) peker på at høyreekstremisme dekker et vidt spekter av bevegelser

og ideologier, og at disse har flere fellestrekk. Disse går blant annet ut på at de anser grupper

av mennesker som fundamentalt ulike og av forskjellig verdi. Dette kan være basert på for

eksempel religion, kultur, rase, seksuell legning eller nasjonalitet. Videre har de også en felles

forståelse av verden basert på konspirasjon, som vil si «sammensvergelser mellom en ytre og

en indre fiende, og hvor den indre fiende er forrædere som bistår den ytre fiende i å ødelegge

oss» (Bjørgo & Gjelsvik, 2015, s.20). De kan ofte inneha forestillinger som går ut på at deres

eget folk er truet, og at motstand i form av vold er legitimt for å forhindre dette.

8

Det finnes flere varianter av høyreekstremisme, deriblant tradisjonell nazisme og fascisme, og

forskjellige varianter av bevegelser orientert mot rase, i tillegg til skinheads og gjenger som er

fiendtlig mot det som er fremmed. Høyreekstremsime som begrep anvendes også noen ganger

om politiske organisasjoner og partier som i høy grad er interesserte i å beskytte kultur og

nasjonal identitet mot ukjent innvandring og innflytelse. Videre vises det til at dette gradvis

kan bevege seg over i det som ofte kalles høyrepopulistiske partier. Disse anses ofte å ligge

utenfor det som betraktes som høyreekstremisme (Bjørgo & Gjelsvik, 2015). Bjørgo og

Gjelsvik (2015) påpeker at grensen mellom det som anses som høyreekstremt og det som ikke

er ekstremt, delvis avhenger av politisk ståsted. Det vises likevel til eksplisitt eller implisitt

legitimering av vold som et klart kriterium.

Politiets sikkerhetstjeneste (2018) sin trusselvurdering for 2018 viser at den høyreekstreme

utviklingen beveger seg i retning mot et mer klart fiendebilde, rettet mot spesifikke grupper

og personer. Videre har retorikken i visse miljøer utviklet seg til å bli mer truende. Det vises

til at de tradisjonelle nynazistiske miljøene i Norge innehar et fiendebilde særlig rettet mot

minoritetsgrupper, som for eksempel innvandrere, muslimer, homofile og jøder. En del av det

høyreekstreme miljøet har fortrinnsvis muslimer som de de anser som fiender, og mener at

den norske kulturen og identiteten blir truet av religionen islam og innvandring. De vektlegger

ikke rase like mye som tradisjonelle nynazister, men bærer sterkt preg av islamofobi. Disse

holdningene kommer frem både på internett, gjennom markeringer og gjennom

demonstrasjoner.

Politiets sikkerhetstjeneste (2018) sin trusselvurdering for 2018 viser også at det er liten

sannsynlighet for at høyreekstreme vil utføre terrorhandlinger dette året. Rekruttering og

organisasjonsbygging vil hovedsakelig være målet deres. De viser til at terrortrusselen først

og fremst kommer fra enkeltindivider og mindre grupper i randsonen av de mer organiserte

miljøene. Disse kan utøve voldelige handlinger av eget initiativ, men velge å legitimere de på

grunnlag av deres overordnede politiske og ideologiske oppfatning. Det vises videre til at det

høyreekstreme miljøet karakteriseres av en begeistring for våpen, der det i mange av tilfellene

av vold i Europa fra det høyreekstreme miljøet har vært kniv og lettere våpentyper inne i

bildet. Flere av disse hendelsene karakteriseres som hatkriminalitet.

2.3.3 Ekstrem islamisme

Det vises til islamisme som et system for de som vil tilbake til den ideelle tiden i islam. Et

system der profeten selv styrte, under de rettledede kalifers tid, basert på islam sine

grunnleggende prinsipper. En felles karakteristikk for alle islamister er kravet om at de

9

politiske, kulturelle og sosiale områdene i samfunnet styres i henhold til shari’ah, også kalt

islamsk lov. Det vises til at islamisme også går innenfor det politiske, da mange islamister er

imot moderne liberalt praktiserende teologi innenfor islam, naturvitenskap, teknologi, samt

verdens økonomiske system grunnet i kommisjon og renter. Videre pekes det på at det

islamistiske systemet ikke trenger å inneha voldelige egenskaper. Islamister som ikke benytter

seg av vold anvender heller argumenter av religiøs karakter for å vinne frem med sine

politiske mål, mens voldelige islamister er villige til å benytte seg av voldshandlinger for å

oppnå sine målsettinger. Følgelig er ikke islamisme én enkelt gruppe, men utgjør flere

forskjellige (Kriminalomsorgen, 2016).

Kriminalomsorgen (2016) viser til at det finnes ulike måter å kategorisere islamisme på, der

en både har shiaislamsk islamisme og sunniislamsk islamisme i ulike varianter. Det vises til at

islamister både kan være engasjert politisk, være apolitisk, praktisere innenfor de generelle

lover innen et samfunn, eller eksistere langt utenfor. Som nevnt er det ofte de rettlærde

kalifers tid som ses på som det optimale. Samtidig finnes det også de som ønsker mer

harmoniske progressive retninger. Disse har heller til hensikt å fortolke islam i lys av den

samtidige verden. Enkelte andre igjen ønsker en mer bokstavelig tolkning av profetens tid.

Her blir alt annet sett på som uislamsk, hvor vold anvendes for å innføre og opprettholde

denne ordenen. Det eksisteter også grupper som ønsker å innføre et verdensomfattende

system, som for eksempel den islamske stat (IS). De aller fleste ønsker derimot å praktisere

lokal innflytelse, da spesielt i land der majoriteten er muslimsk.

Kriminalomsorgen (2016) peker på viktigheten av å skille mellom ikke-voldelig islamisme og

voldelig islamisme. I den sammenheng vil ikke-voldelige islamister praktisere innenfor

samfunnets lovlige rammer, og representerer derfor ikke en utfordring for samfunnet rent

sikkerhetsmessig. Videre ser jeg det også som viktig å nevne at det regjerer ulike oppfatninger

om hvorvidt islam er en del av islamisme. Enkelte vil påstå at det er en del av det, andre vil

identifisere seg delvis, mens noen ikke vil identifisere seg med islamisme overhodet.

Politiets sikkerhetstjeneste (2018) viser i sin trusselvurdering til at IS er svekket. De har

mistet sin sentrale posisjon i Syria og Irak, og de har mistet store deler av territoriet. Deres

fiendebilde og propaganda eksisteter fortsatt, også i Vesten. På bakgrunn av IS sin endrede

situasjon, vil propagandaen tilpasses. De vil likevel opprettholde budskapet til de som

sympatiserer om å utføre angrep i vestlige land med enkle midler der de befinner seg. De

fleste ekstreme islamister som er i Norge, støtter organisasjoner som al-Qaida og IS, der de

10

innehar et syn på verden som innebærer at vestlige land undertrykker muslimer og er i krig

med islam. Videre peker de på at enkelte av disse anser Norge som del av fiendebildet og et

legitimt mål for terror. Disse kan videre bli inspirert av andre terrorangrep utført i Europa og

av IS og al-Qaida sin propaganda om å utføre angrep der de er. Politiets sikkerhetstjeneste

(2018) viser videre til at Norge ikke er nevnt eksplisitt som et mål, men at de vurderer det

som mulig at forsøk på terrorangrep fra ekstreme voldelige islamister kan forekomme i løpet

av år 2018. De presiserer imidlertid at potensielle forsøk vil være lite komplekse, utført av få

personer som kan benytte seg av stikk- eller skytevåpen, kjøretøy eller enkle eksplosiver.

Videre vil trusselen fra denne gruppen gå ut på potensiell planlegging av angrep, samt

rekruttering, radikalisering og finansiering av terror.

11

3.0 Teori Det finnes flere ulike perspektiver som hadde vært spennende å ta for seg med hensyn til disse

fenomenene, men av hensyn til oppgavens omfang og tidsramme, men også de studerte

fenomenenes kompleksitet og bredde, har jeg i teorikapitlet fokusert på spesifikke temaer og

perspektiver jeg i denne sammenheng anser som viktig.

3.1 Samfunnspsykologi som perspektiv Samfunnspsykologi er en sub-disiplin innenfor psykologi som er opptatt av relasjonen

mellom individer, lokalsamfunn og samfunn. Samfunnspsykologer forsøker gjennom

forskning og handling å forstå og forbedre livskvaliteten hos både individer, lokalsamfunn og

samfunn. Samfunnspsykologi kan følgelig sies å omhandle studiet av mennesker i kontekst

(Nelson & Prilleltensky, 2010). Nelson og Prilleltensky (2010) viser til forskjeller mellom

samfunnspsykologi og tradisjonell psykologi, og peker på at selv om anvendt psykologi noen

ganger vier oppmerksomhet til mikrosystemer som for eksempel familie, har likevel de fleste

store teoriene vedrørende personlighet og klinisk psykologi vektlagt individualistiske

forklaringer. Samfunnspsykologi vektlegger en holistisk, økologisk analyse av personer innen

flere sosiale systemer, som vil si alt fra mikro-systemer til makro-systemer, der mennesker

ikke kan forstås adskilt fra deres kontekst. Nelson og Prilleltensky (2010) påpeker i den

sammenheng at problemer som defineres på bakgrunn av menneskets natur, kan lede til det de

kaller for «victim blaming». Dette innebærer at individet holdes ansvarlig for årsaken(e) og

løsningen(e) til problemet deres. Når problemer derimot ses i sammenheng med deres sosiale

kontekst, blir denne tendensen redusert. Det samfunnspsykologiske perspektivet fokuserer

derfor på styrkene til mennesker som lever under uheldige eller ugunstige forhold, så vel som

samfunn sine styrker, heller enn å fokusere på individers eller samfunn sine mangler eller

problemer. Innenfor denne retningen vektlegges også viktigheten av forebygging og tidlig

intervensjon. Mens tradisjonelle anvendte psykologiske intervensjoner ofte fokuserer på å

redusere mistilpasset atferd eller å bekjempe mangler gjennom behandling og rehabilitering,

har det samfunnspsykologiske feltet et mål om å fremme kompetanse og velvære gjennom

selvhjelp, utvikling av lokalsamfunn og samfunn, samt gjennom sosial og politisk handling.

Nelson og Prilleltensky (2010) argumenterer for at det samfunnspsykologiske perspektivet

inneholder flere sentrale verdier i arbeidet med å skape sosial endring. Holisme viser til

viktigheten av å fokusere på individet i sin helhet, inkludert hans eller hennes styrker, i

kontekst av de mange forhold, settinger og miljøer individet er en del av. Den andre verdien,

helse, kan defineres som en tilstand av fysisk, psykologisk, sosialt og materielt velvære. Her

12

vil helse være mer enn bare fravær av sykdom; det er en positiv tilstand som inkluderer

personlige, relasjonelle og kollektive dimensjoner. Den tredje, omsorg, medfølelse og støtte

til samfunnsstrukturer, involverer empati og omtanke for andres velferd. Videre vektlegger

denne verdien viktigheten av samfunnsstrukturer som fasiliterer jakten på personlige og felles

mål. Den fjerde verdien, selvbestemmelse, deltakelse og sosial rettferdighet, kan beskrives

som det å ha mulighet og makt til å dirigere ens eget liv som en ønsker; deltakelse innebærer

at individer spiller en aktiv rolle i avgjørelser som påvirker deres liv og som meningsfullt

bidrar til deres (lokal)samfunn; og sosial rettferdighet er opptatt av rettferdig og likeverdig

fordeling av ressurser og plikter i samfunnet. Den femte verdien, mangfold, hevder at

individers unike sosiale identiteter må respekteres og aksepteres. Den siste verdien, ansvar for

undertrykte grupper, refererer til ansvaret dominerende grupper og individer, inkludert

samfunnspsykologer, har for å arbeide med vanskeligstilte mennesker mot sosial endring.

I forbindelse med verdier i samfunnspsykologi, ser jeg det som hensiktsmessig å utdype noen

få, men sentrale begreper, innenfor dette feltet.

3.1.1 «Sense of community»

På et grunnleggende nivå impliserer begrepet «community» en gruppe eller grupper av

innbyggere som har noe til felles, også kalt lokalsamfunn. Dette kan være et geografisk

lokalsamfunn som nabolaget eller landet ditt, eller det kan være et relasjonelt lokalsamfunn,

som en gruppe med venner eller en religiøs forsamling. Medlemmer av en relasjonell gruppe

kan for eksempel dele en kultur eller en felles interesse. Det argumenteres for at det eksisterer

en rekke krefter og dynamikker som fører mennesker sammen. En kan føle seg nær flere

grupper på samme tid, og en kan tilhøre flere lokalsamfunn samtidig (Nelson & Prilleltensky,

2010). Det eksisterer flere betydninger av ordet lokalsamfunn, der Nelson og Prilleltensky

(2010) viser til følelse av fellesskap og sosial kapital. Sett fra Seymour Sarason (Sarason,

1974) sitt perspektiv, vil følelsen av fellesskap innebære at lokalsamfunn bistår i å utfylle

menneskelige behov for støtte og relasjoner, hvor isolasjon og psykososiale problemer i livet

vil bli sannsynlig dersom disse behovene ikke blir møtt. Han påpeker at dette begrepet fanger

noe veldig grunnleggende ved å være menneske: vårt behov for tilhørighet, vårt behov for å

dele og vårt behov for å være med andre mennesker mye av tiden vår. Videre viser han til

følelse av fellesskap som følelsen av at en hører til og er en del av et større fellesskap på en

meningsfull måte.

13

3.1.2 «Empowerment»

Myndiggjøring er et mye brukt begrep for ordet «empowerment» (NOU 1998:18). Det

argumenteres for å være et positivt ladet begrep, som vektlegger løsninger mer enn problemer

(Heggen & Ekeland, 2007). Konseptet ble opprinnelig introdusert av samfunnspsykologen

Julian Rappaport (Rappaport, 1987). Han argumenterer også for en tilnærming til

myndiggjøring der det arbeides med, og ikke for, vanskeligstilte mennesker for å fremme

deres selvbestemmelse og kontroll (Rappaport, 1987). Begrepet blir også koblet til utvikling

og vekst. Et annet sentralt element ved myndiggjøring omhandler også deltakingskompetanse,

det å kunne formidle meninger og klare å kommunisere de slik at de blir lagt merke til hos de

som innehar makt (Heggen & Ekeland, 2007). Rappaport (1987) påpeker at myndiggjøring er

økologisk i natur og kan konseptualiseres på flere nivåer av analyse. På individnivå vil

mennesker som typisk har erfart mangel på kontroll i livene deres ikke bare trenge en endring

i deres tankegang rundt makt, men erfaringer med faktisk å ha autoritet over hendelser i livene

sine. En viktig komponent ved myndiggjøring er derfor aktiv deltakelse i lokalsamfunn

(Nelson & Prilleltenksy, 2010). Det vises av den grunn til det gjensidige samspillet mellom

individ, gruppe og lokalsamfunn, da det hevdes at det er arenaer i lokalsamfunn som har størst

betydning med tanke på myndiggjøring (NOU 1998:18).

3.1.3 «Well-being»

«Well-being», også kalt velvære på norsk, er et sentralt mål innenfor det

samfunnspsykologiske perspektivet. Nelson og Prilleltenksy (2010, s.30) definerer velvære

som «a positive state of affairs, brought about by the synergistic satisfaction of personal,

organizational, and collective needs of individuals, organizations, and communites alike».

Ifølge denne definisjonen vil ulike tegn og indikatorer på velvære befinne seg på disse

forskjellige nivåene. På individnivå vil velvære manifestere seg i form av personlig kontroll,

valg, selvfølelse, kompetanse, uavhengighet, politiske rettigheter og en positiv identitet. På

det relasjonelle nivået vil individet være en del av et nettverk med positive og støttende

forhold og kan delta fritt i lokalsamfunn og i det sosiale og politiske liv. Individet er et aktivt

medlem i ett eller flere lokalsamfunn. På samfunnsnivå vil individet være i stand til å tilegne

seg grunnleggende ressurser som jobb, inntekt, utdanning og bolig. Følgelig er ikke velvære

individuell helse, men heller en transaksjon mellom individer og deres miljø. I sitt arbeid med

mennesker som er utenfor på forskjellige vis, er ikke samfunnspsykologi bare opptatt av

frigjøring fra dette, men også av å oppnå en tilstand av personlig, relasjonelt og kollektivt

velvære (Nelson & Prilleltensky, 2010).

14

3.1.4 Økologisk metafor

Nelson og Prilleltensky (2010) argumenterer for at psykologiens individuelle fokus kan hindre

forståelse av større samfunnsproblemer, og hvordan de kan forårsake individets problemer. På

bakgrunn av dette viser de til metaforen om et økosystem som mer passende for å studere

samspillet mellom individer og deres miljø, enn den dominerende reduksjonistiske metaforen

ofte anvendt i individuell psykologi for å studere grunnleggende menneskelige prosesser, som

læring, kognisjon og persepsjon. Den økologiske metaforen, som stammer fra verdien

holisme, foreslår at (lokal)samfunn er åpne systemer med mange ulike nivåer og forbindelser.

Videre ser metaforen menneskers problemer og kompetanser som innad i konteksten av

individets karakteristikker (for eksempel ferdigheter), analyse av mikronivå (for eksempel

familie), analyse av mesonivå (settinger som medierer mellom mindre systemer og det store

samfunnet) og analyse av makronivå (for eksempel sosialpolitikk, sosial klasse og sosiale

normer). De mindre systemene befinner seg innad i de store systemene, og de ulike nivåene er

gjensidig avhengig. Det argumenteres videre for at en manglende evne til å tenke og

praktisere økologisk, oppmuntrer tendensen til å delta i «victim-blaming», og at et økologisk

fokus bidrar til systemorienterte forklaringsmodeller (Nelson & Prilleltensky, 2010).

3.2 Kommunikasjon

«Ordet «kommunikasjon» kommer av det latinske ordet communis som betyr felles, og verbet

communicare, som har to grunnbetydninger: 1) formidle (engelsk: to transmit, to impart), 2)

dele i fellesskap (engelsk: to share)» (Dahl, 2001, s.35). Dahl (2001) viser videre til at ordet

ofte anvendes på flere måter i samfunnet, deriblant om jernbaner, veier, medier og møter

mellom mennesker.

Felles for mennesker er evnen til å anvende symboler, fortolke verden og å tillegge

omgivelsene sine mening. Meningene blir vel og merke ikke skapt i et vakuum, men i

samspill med andre individer. Dette vil si at det i et samfunn hele tiden vil være en slags

forhandling om mening i ulike samtaler. I den forbindelse er det også vanlig å snakke om

ulike former for samtaler (Dahl, 2001).

3.2.1 Monolog

Kommunikasjonsformen monolog er en enetale, der personen som snakker allerede har tatt

sitt standpunkt. Videre handler dette om at selv om en person gjerne kan ha et ønske om å

videreformidle meningene sine, er ikke han eller hun interessert i at disse blir utfordret. En

slik person vil ikke se på den andre personen som en samtalepartner, men heller som mottaker

av et budskap. Her vil ikke personen snakke med, men til, den andre personen, der det store

15

målet vil være å oppnå at den andre personen til slutt tenker på lik måte. Slike personer er ofte

flinke til å lese andre mennesker «(…) for å se hvor de er mest følsomme, hvor veien inn til

tankene deres går» (Svare, 2006, s.12). Videre karakteriseres ikke dette som en samtale, men

som en overtalelse (Svare, 2006).

3.2.2 Dialog

Det argumenteres for at dialog er en luksus, og noe vi som mennesker ikke kan greie oss uten

(Svare, 2006). Svare (2006, s.7) påpeker at «Den er en livsbetingelse like viktig som mat,

vann, lys og luft (…)», og forteller videre at dette gjelder både i vennskapsrelasjoner og

kjærlighetsrelasjoner, i tillegg til arbeidsarenaen, samfunnet for øvrig, og i relasjonene

mellom forskjellige kulturer og nasjoner.

Svare (2006) viser til at begrepet dialog stammer fra det greske ordet «dia», som betyr

gjennom, og «logos», som betyr ord, tale eller fornuft. Videre forteller han at det er en

samtale mellom to eller flere personer, karakterisert av en felles åpenhet, velvilje og ikke

minst samarbeid, der man i fellesskap strekker seg mot et felles mål. Dessverre peker han på

at veldig mange samtaler ikke kjennetegnes av dette. Han eksemplifiserer dette ved å vise til

at dialogen i enkelte tilfeller blir hindret, fordi enkelte eksperter hevder å ha monopol på det

som er rett. Videre forteller han at dialogen noen ganger også hindres i samtaler mellom

kulturer, på grunn av mistenksomhet og skepsis, som i noen tilfeller kan resultere i hat

og/eller vold.

Dialog handler om å skape noe sammen, som for eksempel en bedre forståelse eller ny

innsikt, der åpenhet blir sett på som en forutsetning. Svare (2006) viser til at dialog er viktig

og argumenterer for at veien til innsikt bare er mulig gjennom dialog. Dette kan for eksempel

handle om et ønske om å bli bedre kjent med noen, eller et ønske om å utforske spørsmål en

sitter inne med og forsøke å besvare dem. Det kan i tillegg handle om å reflektere over

tidligere erfaringer. Dialog er også viktig med hensyn til dannelse og realisering av selvet. En

person som går inn i en samtale med mål om en dialog, er åpen og villig til å la uventede ting

skje, i motsetning til monologen, der personen på forhånd har en idé og en plan på hva som er

målet (Svare, 2006). Det vises til at dialog er et nyttig redskap også i forebygging og løsning

av konflikter, da dialogen åpner opp for at alle blir hørt. De som går inn for å ha en dialog, går

inn med en åpenhet og en innstilling om at alle som deltar kan ha noe å bidra med (Svare,

2006).

16

Det finnes flere ulike typer dialoger, avhengig av hva samtalens formål er. Innsiktsdialog er

en type dialog der hovedmålet er å oppnå større innsikt om et tema. En annen type dialog er

beslutningsdialoger, der målet er å oppnå et godt grunnlag for å kunne foreta et felles valg. En

tredje type dialog, kalt forsoningsdialog, har det å skape forsoning som formål. En annen

viktig type dialog, sosiale dialoger, handler om skapelsen av et fellesskap, en slags

samhørighet eller gjensidig forståelse, mellom for eksempel gode venner (Svare, 2006). Det

er ifølge Svare (2006) kanskje viktigere enn vi tror med disse uformelle dialogene som mange

av oss har. Dette kan være alt fra for eksempel en prat rundt frokosten, en prat med kollegaer,

og en prat med venner. Dette er ikke typiske samtaler vi kanskje tenker spesielt mye over,

men de kan likevel fungere som en kilde til innsikt. Ikke bare bidrar de til å være en arena for

vennskap, men de kan også bidra til viktig refleksjon. En kan også i slike samtaler diskutere

eventuelle problemer og dilemmaer, og kanskje i samarbeid med de en snakker med komme

frem til en løsning.

Svare (2006) påpeker at fravær av dialog kan få alvorlige negative konsekvenser for oss

mennesker, og viser til at det kan påvirke vårt velvære, vår sunnhet, vår utvikling, og ikke

minst vår eksistens. Videre peker han på at det for eksempel kan handle om overseelse fra

noen vi bryr oss om, at vi utsettes for forakt, ydmykelse, latterliggjøring eller mobbing, og at

det kan gi en følelse av fortvilelse ikke å bli sett, møtt, anerkjent, tatt på alvor eller respektert.

Dette handler ikke bare om fravær av dialog, men det kan også handle om å bli møtt på en

ikke-dialogisk måte. Dette kan gi konsekvenser også i form av lav eller manglende selvtillit,

depresjon og manglende eller lav livsvilje. Svare (2006, s.57) viser derfor til at:

Når vi fører en samtale, er det livet vårt som kommer til uttrykk. Og det uttrykkes

alltid under forutsetning av å bli møtt. Hvis det ikke blir møtt, er det på sett og vis

meningsløst. Da er man fortapt i en intethet.

Det som beskrives her er hvor viktig det er å ha noen som lytter når noe oppleves vanskelig.

Hvorfor dette er viktig kan for eksempel ha noe å gjøre med opplevelsen av at en ikke føler

seg alene i verden. En annen ting kan handle om at vi gjennom dialog har mulighet til å

reflektere over eget liv ved å skape narrativer i fellesskap med andre mennesker. Disse

narrativene kan omhandle alt fra små fortellinger, til mer komplekse fortellinger om livet, der

en søker å forstå hvem en er, hva en vil i livet og så videre. Det vises videre til at det er

gjennom slike fortellinger det skapes sammenheng og orden i livet vårt, og at dette videre

bidrar til trygghet. På samme måte vil fraværet av dette kunne skape kaos, fordi verden kan

17

fremstå som uklar. Det å skape eller fortelle ting i fellesskap med andre, der den andre lytter,

bidrar også til en opplevelse av å bli anerkjent (Svare, 2006).

Svare (2006) forteller om Benjamin Lee Whorf og Edward Sapir som lenge studerte

relasjonen mellom språket og virkeligheten. Deres hovedtese, det lingvistiske

relativitetsprinsippet, argumenterer for at språket en person er oppvokst med, er avgjørende

for hvordan han eller hun erfarer virkeligheten. Prinsippet har blitt kritisert på grunnlag av at

tesen ikke kan bevises eller motbevises. Svare (2006) viser videre til Noam Chomsky, som på

sin side argumenterer for at alle verdens språk har en grunnstruktur som er felles, som videre

er betinget av menneskets biologi. Det er likevel en del som støtter en mildere utgave av

Whorf og Sapir sin tese, der det vises til at «Selv om vår forståelse ikke er absolutt bestemt av

språket vi bruker, er den heller ikke uavhengig det». Dette betyr at begreper vi anvender

påvirker måten vi tenker om virkeligheten på, som igjen kan få betydning for hvordan

virkeligheten erfares (Svare, 2006, s.30).

3.2.3 Interkulturell kommunikasjon

Dahl (2001, s.65) definerer interkulturell kommunikasjon som «(…) en prosess som

innebærer utveksling og fortolkning av tegn og meldinger mellom mennesker som

representerer ulike kulturelle fellesskap som er så forskjellige at deres tilskriving av mening

påvirkes». Videre omhandler det kommunikasjon mellom personer med forskjellig

kulturbakgrunn. Dette går ut på at en tolker eller mistolker hverandres kroppsspråk, signaler,

tegn, ord og atferd. Interkulturell kommunikasjon handler også først og fremst om

mellommenneskelig kommunikasjon. Det vil si at det ikke er kulturer, men mennesker, som

kommuniserer. Videre viser Dahl (2001) til at vi alle er medlemmer av ulike kulturer

samtidig, og at mennesker derfor ikke hører til den eller den kulturen. Basert på dette

argumenterer han for at det gir mer mening å vise til kulturelle fellesskap.

Dahl (2001) argumenterer for at misforståelser ofte kan oppstå når mennesker fra ulike

kulturer møtes. Dette vil si at handlinger tolkes ut ifra ulike referanserammer, og er særlig

gjeldende ved kulturer som er langt fra hverandre. Referanserammen er basert på tidligere

erfaringer og forventing om den andre personen, og kan kalles kulturfilter. I den forbindelse

vises det til kulturfiltermodellen, en modell som forklarer en interkulturell

kommunikasjonsprosess. Kulturfilter finnes både hos avsender og mottaker, der meldingen

som sendes må innom både avsender sitt kulturfilter, men også hos mottakerens kulturfilter.

Det vises til begrepet kulturelle briller som en parallell til denne modellen. Det er likevel en

vesentlig forskjell mellom disse to. Kulturelle briller kan tas av og på, mens kulturfiltrene er

18

en del av vår personlighet og en del av vår konstruerte virkelighet. Videre kan kulturfiltre

bestå av både kulturelle, sosiale eller psykologiske aspekter som viser seg gjeldende i en

spesifikk kommunikasjonssituasjon. Det sies at filtrene kan redusere individers mulighet til å

kunne forutsi hvordan den andre vil oppfatte den sendte meldingen. Samtidig kan dette

redusere hvilke stimuli mottaker tar i betraktning ved tolking og forståelse av den sendte

meldingen.

Kulturfiltermodellen poengterer flere vitale poenger. Den tiltenkte meningen i en

kommunikasjonsprosess er bare kjent for avsender, og er innkodet gjennom hans eller hennes

kulturfilter. Videre blir meldingen mottatt og avkodet gjennom kulturfilteret til mottakeren,

der mottakers mening ikke trenger å være lik avsenders mening. I den sammenheng vil ordet

kontekst være sentralt. Kontekst vil i slike situasjoner være viktig for kunne tillegge en

situasjon mening og for å kunne forstå hva som kommuniseres. Kontekst kan være både

språklig og ikke-språklig, der Dahl (2001, s.76) skiller mellom høykontekstlig og

lavkontekstlig kommunikasjon:

I en høykontekst-kommunikasjon finnes en vesentlig del av informasjonen (som bidrar

til fortolkningen av meldingen) enten i den fysiske kontekst eller den er internalisert i

personen, mens svært lite finnes i den innkodede, eksplisitte, overførte delen av

meldingen. I en lavkontekst-kommunikasjon er det akkurat motsatt; mesteparten av

informasjonen er uttrykt i den eksplisitte koden.

Videre peker Dahl (2001) på at høykontekst- og lavkontekst-meldinger eksisterer i alle

kulturer, men at det også kan være hensiktsmessig å se dette som en variasjon fra land til land

og region til region. Selv om en slik skissering kan føre til stereotypier, kan det likevel være

et hensiktsmessig utgangspunkt, da en stereotypi er en slags første gjetning om en gruppe

mennesker. Konteksten påvirker måten en kommuniserer på og kan derfor være nyttig å

kjenne til i kommunikasjon med mennesker fra andre kulturer.

3.3 Behovet for tilhørighet Det hevdes at mennesker har et fundamentalt behov for å føle seg verdig eller betydningsfull,

satt pris på, og respektert i andres øyne (Webber & Kruglanski, 2016). Behovet for tilhørighet

innebærer å danne og opprettholde et minimum av mellompersonlige relasjoner, der det også

blir argumentert for at dette er medfødt blant mennesker. Dette synet vektlegger at mennesker

naturlig drives mot å etablere og opprettholde tilhørighet. Behovet for tilhørighet burde derfor

eksistere til en viss grad hos alle mennesker i alle kulturer, selv om en kanskje naturlig vil

19

kunne forvente at det vil eksistere individuelle forskjeller i styrke og intensitet, så vel som

kulturell og individuell variasjon i hvordan mennesker uttrykker og tilfredsstiller behovet

(Baumeister & Leary, 1995).

3.3.1 Gruppe-prosesser

Sosialpsykologi er en sub-disiplin innenfor psykologi som hovedsakelig er opptatt av

relasjoner, påvirkning, interaksjon blant mennesker, og gruppeatferd (Borum, 2011). Borum

(2011) viser til sosialpsykologi som et forsøk på å forstå og forklare hvordan tanker, følelser,

og individers atferd blir påvirket av det reelle, forestilte eller implisitte nærværet av andre.

Det vises til at en gruppe består av tre eller flere mennesker som samhandler og er gjensidig

avhengig av hverandre, i den forstand at deres behov og mål forårsaker de til å påvirke

hverandre. Videre påpekes det som et viktig trekk ved grupper at medlemmene har en tendens

til å være lik i alder, kjønn, tro, og meninger (Aronson, Wilson & Akert, 2014). Begrepet

gruppe kan også knyttes til begrepet lokalsamfunn. På sitt mest grunnleggende nivå,

impliserer ordet lokalsamfunn en gruppe eller grupper av innbyggere som har noe til felles.

Det kan for eksempel være et geografisk lokalsamfunn, som nabolaget eller landet ditt, eller et

relasjonelt lokalsamfunn, som eksempelvis en gruppe venner eller en religiøs forsamling.

Medlemmer av en relasjonell gruppe kan dele en kultur eller en felles interesse. Det eksisterer

utallige krefter og dynamikker som fører mennesker sammen. En kan tilhøre flere

lokalsamfunn samtidig, og føle seg nær både én eller flere (Nelson & Prilleltensky, 2010). Det

argumenteres videre for at det å danne relasjoner med andre mennesker oppfyller en rekke

grunnleggende menneskelige behov, og at det derfor kanskje eksisterer et indre behov for å

tilhøre grupper (Aronson et al., 2014). Aronson et al. (2014) viser videre til at enkelte

forskere argumenterer for at det i vår evolusjonære fortid var en fordel rent

overlevelsesmessig å etablere bånd med andre mennesker. Mennesker som etablerte bånd med

hverandre var bedre i stand til å jakte og dyrke mat, finne seg en partner, samt ta seg av barna.

Som en konsekvens av dette, argumenteres det for at behovet for tilhørighet er medfødt, og til

stede i alle samfunn. Konsistent med dette synet, er mennesker i alle kulturer i ulik grad

motivert til å danne relasjoner med andre mennesker, og å motstå at disse oppløses. Ikke bare

har mennesker et sterkt behov for å tilhøre sosiale grupper, men Aronson et al. (2014)

argumenterer også for at mennesker har et behov for å føle seg distinkt fra de som ikke hører

til de samme gruppene. Derfor vises det til at også mindre grupper er å foretrekke, da disse

kan gi mennesker en følelse av tilhørighet med andre gruppemedlemmer, men også en

opplevelse av at en føler seg spesiell og distinkt. En annen viktig gruppefunksjon er ifølge

20

Aronson et al. (2014) at grupper hjelper oss å definere hvem vi er. Andre mennesker kan være

en viktig kilde til informasjon, ved å hjelpe oss å løse tvetydigheter vedrørende den sosiale

verdens natur. Alle grupper har antakelser om dette, og gir oss derfor en linse vi kan forstå

verden og vår plass gjennom. Grupper er også en viktig del av vår identitet, i tillegg til at de

hjelper oss å etablere sosiale normer, som er eksplisitte eller implisitte regler som definerer

hva som anses som akseptabel atferd.

Borum (2011) viser til at teorier og empiriske forskningsfunn fra det sosialpsykologiske feltet

har bidratt fremtredende i akademisk forskning og formuleringer om radikalisering.

Sosialpsykologi bidrar i den sammenheng med et fokus på dynamikk og konflikter mellom

grupper til studiet av radikalisering. Fordi voldelig ekstremisme for det meste er et

grupperelatert fenomen, vil sub-disiplinens empiriske leksjoner om gruppedynamikk hjelpe å

belyse terrorgruppers atferd. Dette innebærer for eksempel at gruppekontekster dyrker

ekstreme holdninger, der individuelle meninger og holdninger har en tendens til å bli mer

ekstreme i konteksten av grupper. Gruppepersepsjoner er også ofte farget av

gruppemedlemsskapet, hvor mennesker har en tendens til å identifisere og klassifisere

medlemmer av inn-grupper sin atferd mer positivt, samt tillegge dem flere positive

attribusjoner. På samme måte vil individer utenfor gruppen, inkludert andre grupper, bli

identifisert med flere negative trekk og negativ atferd. Videre vil individer ofte føle seg

mindre ansvarlig for gruppehandlinger, ved å spre ansvaret over på hele gruppen. Hvis et

individ oppfører seg voldelig innen konteksten, eller navnet, til en gruppe, vil nærværet av

gruppen redusere den oppfattede agensen, og derfor senke den akseptable grensen for voldelig

oppførsel. Videre fremheves det at individer kan velge å bli med i grupper på grunn av

oppfattede insentiver og belønninger, hvor insentivene for å bli med i en gruppe varierer og er

dynamisk. Enkelte individer søker primært sosial tilknytning eller personlig opplevelse av

mening, mens andre igjen kan være på søken etter spenning, eller på søken etter å få

tilfredsstilt grunnleggende behov for overlevelse, som mat og husly. Sist, men ikke minst, har

grupper også indre normer og regler som kontrollerer medlemmers atferd. De har implisitte

og eksplisitte forventninger om hva individuelle medlemmer tenker, og hvordan de oppfører

seg. De utnytter forventingenes sosiale press for å få medlemmer til å opptre konformt. Når

grupper er mer sammenhengende, mer isolert, eller påkaller høye kostnader for dissens, er

gruppekonformitet enda sterkere, og vilkår for overholdelse forhøyet.

Det er blitt foreslått at det kanskje eksisterer en sammenheng mellom gruppeidentifikasjon og

psykologisk velvære, hvor det vises til funn som tilsier at gruppeidentifisering korrelerer

21

positivt med en rekke mål på psykologisk velvære og affekt (Abrams, Hogg & Marques,

2004). Abrams et al. (2004) viser videre til at denne effekten har blitt demonstrert i studier

utført med forskjellige grupper, inkludert afrikansk-amerikanske (Branscombe, Schmitt &

Harvey, 1999), døve mennesker (Jambor & Elliot, 2005), eldre voksne (Garstka, Schmitt,

Branscombe & Hummert, 2004), kvinner (Schmitt, Branscombe, Kobrynowicz & Owen,

2002), og internasjonale studenter (Schmitt, Spears & Branscombe, 2003). Abrams et al.

(2004) viser videre til Schmitt & Branscombe (2002), som foreslår at identifisering med en

devaluert gruppe, kan lindre noen av de negative effektene av diskriminering eller eksklusjon

på ens psykologiske velvære. Konsistent med dette viser Abrams et al. (2004) til Branscombe

et al. (1999), som peker på funn som tyder på at oppfattet diskriminering mot afrikansk-

amerikanske var negativt assosiert med ulike indikatorer på psykologisk velvære, som

personlig selvtillit, kollektiv selvtillit og negative emosjoner, og positivt assosiert med

identifiseringen med minoritetsgruppen. Videre ble identifikasjonen med minoritetsgruppen

funnet å dempe de negative effektene av oppfattelsen av den ufordelaktige statusen til de

afrikansk-amerikanske individene. Lignende funn (Schmitt et al., 2002), viser for eksempel til

at jo mer kvinner oppfattet diskriminering basert på deres kjønn, jo lavere psykologisk

velvære rapportere de, som personlig selvtillit, depresjon, angst og generell livskvalitet, men

jo sterkere identifiserte de seg med andre kvinner. Selv om disse studiene viser til at

gruppeidentifisering kan ha en viktig rolle i å beskytte individer fra de negative konsekvenser

av gruppebasert eksklusjon eller diskriminering, er det ikke helt tydelig hvorfor økt

identifisering med en devaluert gruppe skal ha en slik positivt effekt. Én mulighet kan handle

om at tilhørighet med andre mennesker som er like devaluert kan gi en mulighet til å motta og

dra fordel av sosial støtte, som i seg selv kan gi en buffer til de negative effektene av oppfattet

diskriminering på ens velvære. Konsistent med dette har en rekke studier rapportert positive

forhold mellom sosial støtte, gruppeidentifisering og en rekke indikatorer på psykologisk

helse og velvære (Abrams et al., 2004). Abrams et al. (2004) viser til Haslam, O`brien, Jetten,

Vormedal og Penna (2005) som et eksempel, hvor forholdet mellom disse variablene i

grupper utsatt for ekstreme nivåer av stress ble undersøkt. De fant at gruppeidentifisering var

positivt assosiert med oppfattet sosial støtte og livskvalitet, og negativt relatert til stress.

Oppfattet sosial støtte medierte forholdet mellom gruppeidentifisering og livskvalitet, og

gruppeidentifisering og stress. Dess mer individer identifiserte seg med andre individer som

opplevde lik type stress, jo mer sosial støtte opplevde de, og desto større velvære opplevde de.

Abrams et al. (2004) viser videre til Schmitt og Branscombe (2002), som foreslår at

gruppemedlemsskap og sosial identifisering kan spille en viktig rolle i å beskytte individer fra

22

å få uheldige reaksjoner til potensielt skadelige situasjoner, inkludert opplevelser av

diskriminering, marginalisering og ekskludering.

3.3.2 Identitet

Identitet kan sies å være fasjonabel. Alle vil ha en, og mange lover å gi oss en.

Livsstilmagasiner reklamerer for identiteter, motebutikker hevder å selge dem, og pop-

psykologi streber etter å oppdage menneskers sanne identitet. Det kan virke som om

interessen rundt identitet er spesielt sterk i våre tider, en tid preget av prosesser av akselerert

modernisering og globalisering. For noen er denne interessen drevet av håp, og for andre, av

frykt. Identitetens generelle popularitet foreslår at de fleste mennesker, uavhengig av håp eller

frykt, er fasinert av identitet og hva den gjør med oss og for oss, og ikke minst for andre.

Mange er kanskje enig i at identiteten er ansvarlig for hvordan og hva vi føler om oss selv, og

at mangel på en identitet, eller en identitetskrise, truer vårt velvære eller til og med vår fysiske

eksistens. Identitet er også sett på som å ligge til grunn for mye av, om ikke all, vår atferd.

Forskjellige mennesker antas å oppføre seg ulikt fordi de har forskjellige identiteter. Vi drar

til forskjellige bygninger som for eksempel kirker, synagoger eller moskeer, fordi vi har ulike

religiøse identiteter som kristne, jøder eller muslimer. Alternativt holder en seg kanskje

hjemme, fordi en for eksempel identifiserer seg som ateist. Identitet antas også å være i spill

på for eksempel en fotballstadion, hvor tusenvis av mennesker i blå drakter forsøker å rope

høyere enn tusenvis av mennesker i røde drakter. På samme måte, men med mer dramatiske

konsekvenser, er identitet også involvert når en majoritetsgruppe stigmatiserer, mishandler

eller til og med tilintetgjør, en minoritetsgruppe. Identitet blir også roset for sine sosialt

ønskelige konsekvenser. Det er for eksempel vanskelig å forestille seg hvordan lojalitet,

solidaritet eller sosialt samarbeid kunne blitt oppnådd og opprettholdt uten en følelse av delt

identitet (Simon, 2004).

Behovet for tilhørighet er nært knyttet til begrepet identitet. Identitet sies å være en plass i den

sosiale verden. Videre er plass i denne sammenheng et metaforisk uttrykk, og står for enhver

posisjon i enhver sosial relevant dimensjon, som for eksempel kjønn, alder, etnisitet, trekk,

holdning og så videre (Simon & Klandermans, 2001). I motsetning til individuell identitet, vil

kollektiv identitet være en plass som deles med en gruppe av andre individer, og følgelig en

mer inkluderende identitet (Simon & Klandermans, 2001; Turner, Hogg, Oakes, Reicher &

Wetherell, 1987). I det moderne samfunn spesielt, vil mennesker ha tilgang til mange delte

plasser i den sosiale verden. Selv om de deles med andre mennesker, vil ikke alle disse

stedene nødvendigvis deles med akkurat den samme gruppen av andre mennesker. Som en

23

konsekvens, vil det være et potensial for flere, delvis overlappende, eller til og med

motstridende, kollektive identiteter (Simon & Klandermans, 2001).

Videre vil ikke alle de kollektive identitetene til et individ være fremtredende samtidig. For

eksempel, avhengig av tidligere erfaringer eller livshistorier, vil mennesker sannsynligvis

tillegge forskjellig emosjonell og verdimessig signifikans til spesifikke gruppemedlemsskap,

som for eksempel etnisitet. I kombinasjon med flere medierende sosialpsykologiske prosesser,

som for eksempel stereotyping, konformitet, fordommer og diskriminering, har kollektiv

identitet flere viktige psykologiske funksjoner for individet, der tilfredshet med ens kollektive

identitet avhenger av i hvilken grad den oppfyller disse funksjonene. Det argumenteres for at

det eksisterer fem funksjoner som ses på som særlig viktig. Disse relaterer seg til de

grunnleggende psykologiske behovene, nemlig tilhørighet, egenart, respekt, forståelse (eller

mening), og agens, og bidrar til en meningsfull sosial eksistens (Simon & Klandermans, 2001;

Maslow, 1970). For mange vil kollektiv identitet bekrefte at en tilhører en spesifikk plass i

den sosiale verden, samtidig som den tilbyr særegenhet fra de andre sosiale plassene, eller

menneskene, hvor en ikke hører til. Videre signaliserer den at en er lik andre mennesker, men

ikke nødvendigvis alle, slik at en kan forvente respekt, i det minste fra de en er lik, som i sin

tur argumenteres for å være en nødvendig forutsetning for selvrespekt eller selvfølelse.

Kollektiv identitet gir også et meningsfullt perspektiv på den sosiale verden, hvorfra denne

verden kan tolkes og forstås. Ikke minst, signaliserer også kollektiv identitet at en ikke er

alene, men kan regne med den sosiale støtten og solidariteten fra andre medlemmer i inn-

gruppen (Simon & Klandermans, 2001).

3.4 Sosial ekskludering

Det vises til at begrepene marginalisering, ekskludering og utenforskap er nært knyttet til

hverandre. Det argumenteres for at de til en viss grad både kan anvendes om hverandre, men

også for å beskrive ulike situasjoner, hvor det vises til situasjoner der mennesker er delvis

eller helt på siden av sentrale og viktige samfunnsarenaer. Det betegner altså former for

utenforskap på ulike arenaer i samfunnet, der grupper eller individer er utenfor fellesskapet,

og ikke føler tilhørighet til samfunnet. Dette innebærer spesielt utdanning og jobb, men også

andre sosiale arenaer. Videre pekes det på at i den grad en skiller mellom begrepene, ser man

ofte på marginalisering som en prosess, mens ekskludering heller viser til en mer varig

tilstand. I den sammenheng kan marginalisering fungere som en prosess som kan føre til en

varierende grad av ekskludering (Rasmussen, Dyb, Heldal & Strøm, 2010). Videre er

utenforskap blant annet blitt knyttet til en risiko for radikalisering og voldelig ekstremisme. I

24

den sammenheng nevnes eksempelvis sosial eksklusjon, arbeidsledighet, mangel på

integrering og brudd i sentrale verdier, og at dette kan være sannsynlig å bidra til forhold som

gjør det lettere for talsmenn for vold og ekstreme midler å oppnå sympati (Hörnqvist &

Flyghed, 2012).

I en nylig utgitt rapport fra politiets sikkerhetstjeneste (2016) har det blitt undersøkt hvilken

bakgrunn individer i ekstreme, islamistiske miljøer i Norge har før de har blitt radikalisert.

Innenfor ekstrem islam vises det til radikalisering som et multietnisk fenomen, for det meste

bestående av unge menn med lav utdanning, løs kobling til arbeidslivet og mye kriminalitet.

Videre tyder det på at flere av de sannsynligvis opplever en redusert tilhørighet til det norske

samfunnet, på bakgrunn av blant annet liten deltakelse i arbeidslivet og generelt sosiale

utfordringer. Basert på dette vil behovet for tilhørighet, fellesskap og deltakelse gjennom

sosiale relasjoner kunne sies å være viktig for mennesker for å unngå opplevelser av

utenforskap, da utenforskap kan medvirke i å øke risikoen for radikalisering og voldelig

ekstremisme.

3.4.1 Potensielle effekter av sosial ekskludering på individets helse

Sosial ekskludering er komplekst og innebærer en rekke sammenhengende prosesser og

problemer. Det har i tillegg vidtrekkende konsekvenser for individer og grupper, og har blitt

knyttet til en rekke negative utfall, inkludert dårlig helse og velvære, akademisk

underprestering, antisosial og kriminell atferd, samt redusert tilgang til bolig, jobb og sosial

rettferdighet (Abrams et al., 2004). Abrams et al. (2004) viser til begrepet sosial eksklusjon

som konsekvensen av å bli ekskludert, avvist, eller marginalisert fra ønskede relasjoner eller

grupper, så vel som de sosialpsykologiske prosesser der dette oppstår.

Konsekvensene av sosial ekskludering for mennesker og grupper er ofte negative, og kan

være relatert til det grunnleggende menneskelige behovet for tilhørighet. Det har blitt foreslått

at behovet for tilhørighet er en av de sterkeste menneskelige motivasjoner, etter

grunnleggende overlevelsesbehov som behovet for næring og behovet for husly (Abrams et

al., 2004). Abrams et al. (2004) viser til flere studier, deriblant Baumeister og Tice (1990),

hvor de har undersøkt menneskers reaksjoner mot sosial ekskludering på ulike

selvrapportmålinger på psykologisk tilvenning, velvære og affekt. Flere av studiene har vist at

mennesker som er ekskludert fra ønskede forhold eller grupper, føler en rekke negative

emosjoner, inkludert tristhet, skuffelse, sjalusi, sinne og skam. Å være ekskludert kan også

føre til nervøsitet og redusert livskvalitet, i tillegg til en redusert følelse av å ha en

25

meningsfull eksistens og håp. Videre kom det frem at disse effektene oppsto uavhengig av

eksklusjonens kilde.

Det argumenteres for at mennesker som er ekskludert fra grupper mister alle sine

psykologiske og materielle fordeler assosiert med medlemskap, som for eksempel sosiale

nettverk, sosial og informativ støtte, tilgang til ressurser og så videre. Videre påpekes det at

det derfor ikke er overraskende at mennesker som opplever sosial ekskludering ofte kan føle

en reduksjon med hensyn til tro på egen mestringsevne. Redusert mestringsevne kan igjen

undergrave persepsjon av kontroll, som i seg selv har vist seg å korrelere med en rekke

negative emosjoner, inkludert frustrasjon og sinne (Abrams et al., 2004). Videre viser Abrams

et al. (2004) til at menneskers følelse av fellesskap og tilhørighet kan reduseres som følge av

sosial eksklusjon, og at mennesker med lav følelse av fellesskap er mer sannsynlig å oppleve

flere negative effekter, inkludert depresjon, negativ affekt, lav selvtillit og redusert

psykologisk velvære.

Følelsen av å være utenfor er også vist å være relatert til fysisk smerte. Abrams et al. (2004)

viser til Williams (2007), som fant at når mennesker ble spurt om å huske fysiske eller sosiale

smertefulle hendelser, ble den nåværende opplevde smerten større for de sosiale smertefulle

hendelsene som ble husket, spesielt de som involverte avvisning eller utfrysning. Videre viser

Abrams et al. (2004) til Eisenberger, Lieberman og Williams (2003), som i sin studie benyttet

funksjonell magnetresonanstomografi for å undersøke nevrale korrelater til sosial eksklusjon.

Det ble funnet at den samme regionen som aktiveres under opplevelsen av fysisk smerte også

er aktivert ved sosial eksklusjon.

Abrams et al. (2004) viser til at responser i form av atferd til sosial eksklusjon kan variere,

hvor enkelte studier foreslår at det eksisterer en link mellom sosial eksklusjon og antisosial,

aggressiv, og selvdestruktiv atferd, mens andre studier heller har vist til prososiale og

forsonlige responser til eksklusjon og erfaringer med avvisning. Mennesker som er utenfor

sosialt, kan muligens forsøke å hevne seg, kritisere gruppen de er ekskludert fra, og potensielt

også skade den. Abrams et al. (2004) viser videre til Twenge, Baumeister, Tice og Stucke

(2001), som i en rekke eksperimenter i laboratorium fant at mennesker som ble ekskludert var

mer aggressiv mot andre mennesker, mindre villig til å hjelpe eller samarbeide med andre, og

var mer sannsynlig å delta i risikofylt, usunn og selvdestruktiv atferd, relativ til dem som ble

inkludert. Til slutt viser Abrams et al. (2004) også til et annet eksempel, hvor en studie av

dagbokopptak (Leary, Kowalski, Smith & Phillips, 2003) argumenterer for at individer

26

involvert i skoleskytinger i USA, på en eller annen måte har blitt ekskludert eller avvist i

perioden som ledet opp mot skytingen.

Mens noen kan reagere på aggressive måter på det å være sosialt utenfor, kan andre igjen

reagere mer passivt (Abrams et al., 2004). Dette kan innebære at en responderer ved å

distansere seg fra gruppen(e) en er ekskludert fra. Andre kan til og med velge å trekke seg

fullstendig unna situasjoner og relasjoner der det finnes potensiale for eksklusjon, der for

eksempel barn eller ungdom som føler seg ekskludert på skolen eller føler seg annerledes

behandlet fordi de for eksempel tilhører en stigmatisert gruppe, kan risikere å droppe ut av

skolen (Abrams et al., 2004).

Flere studier, i kontrast til det foregående, viser at mennesker ofte forsøker å endre eller

redusere risikoen for ekskludering ved å opptre på prososiale eller forsonende måter. Dette

kan involvere å arbeide hardere for gruppen eller å samsvare med andres meninger. I den

sammenheng er det foreslått at ofre for eksklusjon ofte opptrer på måter som vil gagne andre.

Kanskje, som en konsekvens, kan slike mennesker være mer sannsynlig å bli påvirket av

autorative figurer og ekstreme grupper (Abrams et al., 2014).

3.5 Radikalisering og sosiale medier Sosiale medier trenger ikke å være en årsak til radikalisering, men har en sterk påvirkning i

form av dets effektivitet, spesielt i land der internettforbindelsen er sterk. Det argumenteres

derfor for at mennesker som lever i vestlige land, hvor internett er tilgjengelig for hele

populasjonen, er mer sannsynlig å rekrutteres og radikaliseres via internett. Sosiale medier lar

deg koble deg til andre mennesker og dele informasjon. Fordi sosiale medier enkelt kobler

mennesker sammen med et bredt publikum, vil synergien skape en bevegelse av likesinnede

mennesker, der det ikke vil være behov for en leder. Idéer utveksles, der mennesker velger

enten å handle på dem eller ikke. Det påpekes derfor at gruppetenking er en veldig mektig

kraft (Thompson, 2011).

Det hevdes at Osama bin Laden var den første terroristen til å omfavne internetteknologien så

tidlig som i 1997 (Liang, 2015). Lederen for Al-Qaida konstaterte i 2005 at «(…) we are in a

battle and more than half of this battle is in the media» (Liang, 2015, s. 2).

Terrororganisasjonen Al-Qaida er kjent for å rette sitt fokus på å rekruttere unge mennesker

fra vesten for å hjelpe dem i å transportere materialer, bli selvmordsbombere, eller gjøre det

de kan for saken de kjemper for. Enkelte terrornettsider har også forsøkt å imøtekomme barn,

ved å anvende tegneserier og underholdningsmedia for å spre deres ideologi. Al-Qaida sine

27

forsøk på å rekruttere og radikalisere vestlige mennesker, har også vært synlig i deres online-

magasin, Inspire Magazine, hvor intensjonen er at unge menn i engelsktalende land skal

selvradikaliseres i sitt eget land og utføre angrep i vesten (Thompson, 2011).

I dag har terrorgruppen IS tatt cyber jihad, propagandering og rekruttering for voldelig islam i

mediene, til et helt nytt nivå. Dette innebærer alt fra statiske websider, chatteforums, og

online-magasiner, til effektivt å bruke dagens interaktive og raske plattformer for sosiale

medier. Mens Al Qaida så dette som en plass for å spre informasjon og møtes anonymt, er IS

sine medlemmer mye mer synlig i offentligheten. De er aktive brukere av blogger,

direktemeldinger, videodelingssider, Twitter, Facebook, Instagram, WhatsApp, Tumblr og

Ask FM. Deres suksessfulle kampanjer er et effektivt verktøy for psykologiske operasjoner så

vel som for rekruttering. Sosiale medier er videre det mest populære mediet for

kommunikasjon for unge mennesker i dag. Det er trendy, interaktivt, og befolket av en veldig

ung, og noen ganger naiv, demografi. På grunn av dette har IS-krisen blitt en av de mest

dokumenterte og sosialt medierte konflikter i historien (Liang, 2015). På bakgrunn av

synligheten, og ikke minst den store trusselen IS har utgjort de siste årene, er det derfor

naturlig å ta for seg ekstrem, voldelig islamisme og IS, i større grad enn andre ekstremistiske

grupper og ideologier, i sammenheng med radikalisering og sosiale medier.

Internetts rolle som en drivkraft for radikalisering og terrorangrep kan argumenteres for ved å

vise til en rekke hendelser. Både brødrene Tsarnaev som i 2013 plantet en bombe under

Boston maraton, og universitetsstudenten Roshonara Choudry som knivstakk et medlem av

parlamentet i Storbritannia, ble begge radikalisert av innhold på internett som inspirerte dem

til å begå terrorhandlinger. Begge så på nettsider og audio-visuelle prekener av radikale

predikanter som Anwar al-Awlaki, lederen for Al-Qaida på den arabiske halvøy (AQAP), som

inspirerte over et dusin mennesker i USA, Canada og Frankrike til å utføre terrorangrep i

deres egne land. Anwar al-Awlaki inspirerte og hjalp også brødrene Kouachi, som angrep det

satiriske magasinet Charlie Hebdo i Paris (Liang, 2015). Det er i den sammenheng viktig å

påpeke at internettinspirerte terrorangrep kan forekomme også i andre ekstremistiske

ideologier. ABB sitt angrep på regjeringskvartalet og Utøya 22.juli 2011 belyser nettopp

dette. Han kan karakteriseres som det en kaller for en «ensom ulv». Slike individer kan finne

likesinnede gjennom internett, der nettverk også kan etablere seg over lengre avstander uten at

individene kjenner hverandre, og ikke minst kan individer som søker å utføre angrep finne

operativ veiledning og støtte gjennom bruk av internett (Pantucci, 2011).

28

Liang (2015) peker på at mange studier viser til at selvradikalisering og selvrekruttering via

internett, med liten eller ingen relasjon til omverdenen, avviker fra normen. Likevel kan

internett fasilitere, intensifisere og akselerere radikaliseringsprosessen. Åpne forum og

chatterom kan fungere som en transformasjonsmotor fordi de kan hjelpe å validere

eksisterende idéer og fasilitere støtte fra likesinnede mennesker. I dag kan ekstremistiske

sympatisører fritt legge ut videoer, opplæring og propaganda med mål om å rekruttere,

kultivere og befeste brorskap online for å utføre terror. Som et eksempel har de fleste av IS

sine sympatisører vokst opp med internett, i tillegg til at de lever og sosialiserer seg på nettet.

Liang (2015) viser til Farah Pandith, en tidligere spesialrepresentant for muslimske samfunn

ved det amerikanske statsdepartementet, som har reist til mer enn 80 land og møtt tusenvis av

muslimer, som argumenterer for at et økende antall muslimer i dag lider av en sterk

identitetskrise. Siden angrepet på tvillingtårnene 11.september 2001, har muslimer vokst opp

med ordene islam eller muslim på forsider i aviser og vært utsatt for intens gransking på

grunn av deres religion. Dette har drevet enkelte av dem til å se innover, og tvunget dem til å

stille spørsmål ved hva det betyr å være en moderne muslim og å finne en respons til hva som

konstituerer forskjellen mellom kultur og religion. Tidligere kunne en nær familiekrets innad i

et større samfunn tilby en respons. I dagens samfunn hevdes det at det er mindre religiøs

støtte, noe som kan lede enkelte unge muslimer til å se mot internett for å finne svar. Her kan

de møte personer som rekrutterer, og «religiøse» sanksjonærer, som tilbyr spesielt

skreddersydde svar som appellerer og tilbyr mening til denne generasjonen.

Individer som innehar synspunkter som er ekstreme og fremmer disse på internett, vil altså

lettere kunne finne støtte og legitimering for sine oppfatninger. Hatretorikk og budskap som

fremmer vold får også via internett stor utbredelse da informasjonen kan spres veldig raskt.

Ekstremistiske holdninger og meldinger kan gjennom internett lett nå personer som enten

virtuelt eller fysisk er i randsonen av ekstremistiske miljø og dermed i risiko for påvirkning.

Denne typen påvirkning, i tillegg til det å komme i kontakt med andre som deler det samme

synet på nett, kan både åpne døren til en radikaliseringsprosess, men også påvirke en allerede

påbegynt prosess. Det vises videre til at det kan være vrient å vite hvem som utgjør en reell

trussel og ikke, i store mengder med anonyme profiler på nettet. En slik skjult aktivitet kan

medføre radikalisering som en konsekvens av nettbruken, uten at andre plukker det opp

(Justis- og beredskapsdepartementet, 2014).

29

3.6 Kulturforståelse

3.6.1 Hva er kultur?

Det vises til at menneskeheten innehar fellestrekk, som for eksempel det at vi alle benytter oss

av ord for å kommunisere. Videre består alle språk av abstrakte begreper, som eksempelvis

samfunn, Gud, fremtid, løgn og død. Ikke minst er mennesker sosiale, i den betydning at det

kun gjennom kontakt med andre mennesker er mulig å lære seg å være menneskelig. Dette

betyr at en lærer seg språk, forskjeller rundt hva som er riktig og galt og så videre. På samme

tid er mennesker også ulike og unike på hver sin måte, som at vi for eksempel har forskjellige

kunnskaper og erfaringer. Likheter og forskjeller mellom mennesker kan for eksempel ses i

sammenheng med kultur. Dette utspiller seg i likheter eller forskjeller både mellom og innad i

kulturer med hensyn til religion, språk, moral og erfaringsverden. Videre understrekes

viktigheten av hvordan begrepet kulturforskjeller benyttes. Dette for ikke å gjøre mennesker i

forskjellige kulturer mer ulike enn de er, men også for ikke å gjøre mennesker innad i kulturer

mer like enn de er. Sentralt i denne definisjonen er at forskjeller mellom grupper ikke er

medfødt, men at mennesker i ulike samfunn erverver seg ulike kunnskaper og ferdigheter

basert på samfunnets og miljøets krav. Videre handler kultur også om overføring. Det læres

ikke bare, men overføres ofte fra generasjon til generasjon. Sist, men ikke minst, er kultur

også dynamisk (Eriksen & Sajjad, 2011).

Når det snakkes om kultur, nevnes begreper som for eksempel ungdomskultur, politisk kultur,

ukjente kulturer, subkulturer, studentkultur og lignende. Eriksen og Sajjad (2011) viser til at

det kan være problematisk at ett ord kan beskrive så mange ulike fenomener, fordi dette

følgelig betyr at begrepet også betyr ulike ting. I den sammenheng kan kultur for eksempel

vises til som «(…) den komplekse helhet som består av kunnskaper, trosformer, kunst, moral,

jus og skikker, foruten alle de øvrige ferdigheter og vaner et menneske har tilegnet seg som

medlem av et samfunn» (Eriksen & Sajjad, 2011, s.35). Kulturbegrepet beskrives også av

enkelte som et isfjell bestående av en synlig overflatedel og en usynlig underflatedel, hvor

den usynlige delen består av så mye som sju åttedeler. Overflaten består av de uttrykk for

kultur som er synlig, hvor det vises til for eksempel språk, skikker, ritualer, tradisjoner, mat

og normer og så videre. Dette viser til hva vi gjør og hvordan vi gjør det. Underflatedelen

består av de uttrykk for kultur som ikke er synlig, hvor det vises til de mer abstrakte og

bakenforliggende årsaker til det som finner sted på overflaten. Her vises det til for eksempel

verdier, religion, verdenssyn, idealer og historie. Dette er aspekter ved kultur som er

vanskeligere å endre, implisitt lært og som ofte er ubevisste. Denne delen kan derfor sies å

handle om hvorfor, fremfor hva og hvordan (Salole, 2013). Forståelsen og definisjonen av

30

kultur som et isfjell skildrer et godt bilde av kultur som bestående av både bevisste og

ubevisste prosesser, men kan samtidig fremstå som utilstrekkelig, ved å begrense begrepets

kompleksitet og bredde.

3.6.2 Møter mellom mennesker fra ulike kulturer

Eriksen og Sajjad (2011) argumenterer for at kultur ikke bare er det som læres, men også det

som muliggjør kommunikasjon. Følgelig kan det sies at kultur er noe som befinner seg

mellom individer som møtes. På bakgrunn av dette virker det sannsynlig med grader av

kulturfellesskap mellom forskjellige individer. Forfatterne påpeker derfor at det i møter

mellom kulturer i flerkulturelle samfunn er mennesker som møtes, men med ulike kulturer.

Mennesker er et resultat av deres kulturelle bakgrunn. Det er derfor viktig ikke bare å se

mennesker i lys av deres kultur, men også å klare å skille mennesker fra kulturer. Selv om

dette perspektivet er viktig å ha i bakhodet, skal en likevel ikke undervurdere

kulturforskjellers bidrag til kommunikasjonsproblemer, misforståelser og konflikter i møter

mellom individer.

Salole (2013) viser til at måten vi tenker på, og hva vi tenker, formidles gjennom språk, og at

språket derfor formidler bakenforliggende verdisett og verdisyn. Følgelig kan språk forme,

men også bli formet, av vår forståelse av virkeligheten. Videre vises det til at det finnes

uttrykk og ord som ikke eksisterer i alle språk. Samtidig finnes det også språk som har ord for

samme fenomen, der den kulturelle konnotasjonen kan være forskjellig. Videre påpekes det at

språkforståelse, samt det å forstå regler, koder og normer er vesentlig for følelsen av

tilhørighet og følelsen av at en representerer en kultur. Dette handler om å få muligheten til å

dele meningene og tankene sine, samt det å få en bekreftelse på dem. Dette har påvirkning på

hvor mye en føler seg som en del av et samfunn.

Etnosentrisme og kulturrelativisme er sentrale begreper når en skal forstå møter mellom

mennesker fra ulike kulturer. Eriksen og Sajjad (2011, s.47) viser til etnosentrisme som «Å

vurdere fremmede skikker og verdier ut fra ens egen kultur (…)». Dette vil si at en setter sin

egen kultur i sentrum, og deretter rangerer alle andre kulturer basert på hvor lik de er ens

egen. Videre vises det til kulturrelativisme som det motsatte, «Altså synspunkter om at

kulturer er relative og bare kan forstås ut fra seg selv» (Eriksen & Sajjad, 2011, s.47). Et slikt

synspunkt tillater ikke rangering av kulturer, men ser heller kulturer som like bra, der alle

mulige slags praksiser vil kunne forsvares så lenge disse fremstår som meningsfylte for de

som praktiserer dem. Eriksen og Sajjad (2011) viser til at en ren versjon av en av disse

holdningene verken er ønskelig eller mulig, men at alt mennesker foretar seg burde ses og

31

forstås i sin egen kontekst. Det vises i den forbindelse spesielt til relasjonene mellom

nordmenn og innvandrere, hvor det ofte er vanlig at nordmenn ikke ser personens egen kultur,

men en slags dårlig etterligning av sin egen. Det er derfor viktig å prøve å forstå andre

mennesker og den verden de eksisterer i. Videre vektlegges det at en ikke trenger å være enig

for å forstå andre mennesker. Følgelig er ikke krysskulturell kommunikasjon mulig, dersom

en ikke vet noe om den andre parten, og dersom en ikke møter den med et kulturrelativt og

åpent sinn. Det er i den sammenheng likevel viktig å trekke frem det etnosentriske

perspektivet. Hvordan skal en kunne forsøke å forstå andre mennesker og kulturer hvis en

ikke kan vurdere de etter det en selv er kjent med? Eriksen og Sajjad (2011) argumenterer

derfor for at begge parter i en eventuell situasjon må vurdere andre ut fra egne verdier, men at

det også burde finnes rom for å skifte synspunkt etter hvert som en forstår hvordan den andre

parten ser situasjonen. Videre presiseres det derfor at mennesker burde legge inn en innsats i å

forsøke å forstå et kulturelt fremmed fenomen i sin egen kontekst, før en eventuelt velger å ta

avstand fra det.

Salole (2013) argumenterer for at kulturer består av instrukser for hvordan mennesker tolker

verden og hendelser i et samfunn, men også hvordan en bør oppføre seg i henhold til dem.

Dette kaller hun kulturelle skjemaer. Videre påpeker hun at det er vanskelig å få øye på

innflytelsen, fordi man ikke ser kulturpåvirkningen. Fordi vi gjerne er ubevisst denne

påvirkningen, går vi gjerne ut ifra at det vi kjenner til og det vi representerer, har gyldighet for

alle, overalt og til enhver tid. Vi mennesker er likevel avhengige av disse skjemaene for å

kunne tolke, navigere og interagere med omgivelsene. Salole (2013) viser videre til at det

også er et biologisk aspekt ved dette. Når hjernen mottar eller observerer signaler fra

omverdenen, vil hjernen tolke disse slik at de blir meningsgivende. Dette gjør at persepsjonen

blir kalt et kulturelt filter, som vil si at tolkning blir gjort i lys av lærte kulturelle verdier,

oppfatninger og antagelser. Fysiske og biologiske inntrykk sorteres ved hjelp av minner og

erfaringer vi har tilegnet oss tidligere. Dette kan være medvirkende til å forklare hvordan og

hvorfor mennesker har en tendens til å organisere informasjon på en måte som går overens

med deres bilde av verden. Følgelig kan det argumenteres for at det en person ser på som

logisk eller fornuftig i den sammenheng er relativt. Det vises videre til at det lett kan

forekomme misforståelser eller frustrasjon når to mennesker med ulike verdier og verdenssyn

møtes, og at i tilfeller der en blir presentert med atferd eller holdninger som innehar en annen

kulturell ramme enn ens egen, er det sannsynlig å reagere med å bli usikker. I den forbindelse

påpekes det at vi som mennesker har behov for å kategorisere, tolke og sortere hverandre og

32

det som skjer rundt oss, og at dette kan forstås som evolusjonært. Dette handler hovedsakelig

om å vurdere hvilken mulig trussel andre rundt oss utgjør, der det som er annerledes eller

fremmed kan forstås som truende. Dette fordi det som er annerledes bryter med egne

synspunkt. På bakgrunn av dette kan vi ofte reagere med skepsis rundt andres måter å forstå

verden på, hvor denne kategoriseringstendensen vises til som en kulturell forsvarsmekanisme

der stereotypier og fordommer kan være en del av dette. Salole (2013, s.67) viser til

stereotypier som «generaliseringer basert på forutinntatte forestillinger om hvordan bestemte

grupper oppfører seg, tror og tenker». Disse kan ta både positiv og negativ form, hvor det

videre påpekes at mangel på korrigering og nyansering av forståelsen kan bidra til en uheldig

eller feilaktig forestilling av et individ, en gruppe, et land eller et sted. Videre karakteriserer

Salole (2013, s.68) fordommer som «forutfattede meninger eller forestillinger som man gjør

seg opp uten å ha fått ordentlig kjennskap til en person eller sak». Dette kan innebære alt fra

mild skepsis til maks avstand fra bestemte mennesker eller grupper. I den sammenheng vises

det til diskriminering som den mest alvorlige formen for fordommer, der en behandler

personer som mindre verdt på bakgrunn av de fordommene en har mot dem.

Salole (2013) påpeker viktigheten av å vite hvor mangfoldig begrepet kultur er og derfor hvor

misvisende det kan være, og at det følgelig vil gi mer mening å prate om begreper som

verdensforståelser, verdier, fordommer og stereotypier, for å forstå hvilke erfaringer

flerkulturelle mennesker sitter med. Flerkulturelle mennesker vil ofte ha en

virkelighetsforståelse bestående av elementer fra flere kulturer, ofte med motsetningsfulle

verdiuttrykk. Dette vil igjen si at de har flere kulturelle skjemaer og perspektiver til å se og

tolke verden med. Det å bli påvirket fra flere samfunn, kan føre til en ikke føler helt innpass

noen som helst steder, og at en derfor også opplever en følelse av tilhørighet som er flytende.

Dette kan føre til at en må håndtere både det å være utenfor og innenfor på samme tid.

3.6.3 Interkulturell kompetanse

I møte med mennesker fra ulike kulturer er det behov for en kompetanse som går utover

vanlig kommunikasjonskompetanse. Dette kalles interkulturell kompetanse og handler om at

en gjør tydelig egne perspektiver og forutsetninger, samtidig som en søker å hente forståelse

og kunnskap både med tanke på egen kulturell bakgrunn, men også den andre personens

kulturbakgrunn (Dahl, 2001). Interkulturell kompetanse er fordelsmessig for å kunne fungere

bra i ulike situasjoner, i privatlivet så vel som i skole- eller arbeidslivet (Bøhn & Dypedahl,

2017). Dahl (2001) viser til at interkulturell kompetanse består av tre essensielle

komponenter. Den første komponenten er kommunikativ og omhandler atferd. Dette dreier

33

seg om evnen til å bruke det kommunikative systemet, ved både verbalt og nonverbalt språk, i

ens kulturelle kontekst. Det innebærer også evnen til å avkode, samt innkode, meldinger,

evnen til å skape, men også opprettholde kontakt, i tillegg til å være en aktiv lytter og innta

sosiale roller på en måte som er kulturelt akseptabelt. Den andre komponenten er kognitiv og

handler om kunnskap. Dette innebærer at den interkulturelle kommunikasjonen ikke bærer

preg av etnosentrisme, at en vurderer den andre parten ut ifra egne målestokker. Det er derfor

viktig med både en generell forståelse av kultur og grunnleggende prinsipper om interkulturell

kommunikasjon, i tillegg til å søke kunnskap om relevante kulturelle referanserammer som

den andre parten forholder seg til. Den siste komponenten er affektiv og omhandler

holdninger. Dette innebærer personlighetstrekk som for eksempel åpenhet, nysgjerrighet,

evnen til å ta andres perspektiv, evnen til å undre, men også det å ha respekt for andres

verdier, i tillegg til at en evner å forholde seg mentalt fleksibelt til situasjoner som er ny og

kanskje fremstår tvetydig, og dermed åpner opp for ulike fortolkninger. Å oppnå interkulturell

kompetanse innebærer at individer arbeider med både seg selv og miljøet en deltar i. Å være

bevisst de ulike komponentene kan bidra til å takle interkulturelle utfordringer på en bedre

måte.

3.6.4 Minoritet og majoritet

«En etnisk minoritet kan defineres som en gruppe som er i mindretall i et storsamfunn, som

er politisk relativt avmektig, og som eksisterer som etnisk kategori over en viss tidsperiode»

(Eriksen & Sajjad, 2011, s.77). Eriksen og Sajjad (2011) viser videre til at vi i Norge for det

meste snakker om to typer etniske minoriteter. Dette er urbefolkningen i nord, og urbane

minoriteter, som innvandrere, flyktninger, samt deres barn og barnebarn. Mye skiller disse

gruppene fra hverandre, men de har også felles utfordringer. Dette handler mye om forholdet

til det norske storsamfunnet og staten, da disse ikke alltid tar hensyn til de kulturelle

forskjellene som skiller de fra majoriteten. Forfatterne påpeker også begrepenes relativitet,

som innebærer at en minoritet bare kan eksistere i forhold til en majoritet, og omvendt.

3.6.5 Akkulturasjon

Salole (2013, s.104) viser til akkulturasjon som «(…) sosiokulturelle tilpasninger som

mennesker gjennomgår i forbindelse med kulturelle skifter». Akkulturasjon kan sies å

omhandle tilpasninger for både vertskultur og tilflyttende. Det vises derfor også til at

«Acculturation comprehends those phenomena which result when groups of individuals

having different cultures come into continuous first-hand contact, with subsequent changes in

the original cultural pattern of either or both groups» (Redfield, Linton & Herskovits, 1936,

34

s.149). Berry (1997) presiserer at akkulturasjon i praksis har en tendens til å indusere mer

endring hos den ene gruppen enn den andre. For mennesker som flytter til andre land, vil

forandring skje på ulike måter og på forskjellige områder. Dette vil være en prosess der en må

prøve og feile for å klare å tilpasse seg det nye miljøet og den nye kulturen. Dette innebærer

både en fysisk og en psykisk tilpasning. Denne prosessen handler om å venne seg til nye sett

av verdier, levesett og normer, og kan forårsake både engstelse, konflikt vedrørende lojalitet,

samt tap eller forvirring rundt sin identitet (Salole, 2013).

Kulturelle grupper og deres medlemmer, både i dominerende og ikke-dominerende

situasjoner, må håndtere spørsmålet om hvordan en skal integreres. Strategier med hensyn til

to hovedproblemer er vanligvis utarbeidet av grupper og individer i deres daglige møter med

hverandre. Disse er kulturell opprettholdelse, som omhandler i hvilken grad deres kulturelle

identitet og karakteristikker er sett på som viktig, og kontakt og deltakelse, som omhandler i

hvilken grad de burde involveres i andre kulturelle grupper eller forbli primært hos seg selv

(Berry, 1997). Videre viser Berry (1997) til at når disse to underliggende problemene blir

vurdert samtidig, genereres et konseptuelt rammeverk med fire akkulturasjonsstrategier. Han

argumenterer for at disse strategiene innehar forskjellige navn, avhengig av hvilken gruppe

som vurderes. Fra ikke-dominerende grupper sitt perspektiv, vises det til assimilering som en

strategi der personer ikke ønsker å opprettholde deres kulturelle identitet, og dermed søker

interaksjon med andre kulturer. Når individer foretrekker å holde fast ved deres originale

kultur, og samtidig ønsker å unngå interaksjon med andre, vises det til separasjon. Når

individer har interesse av både å opprettholde ens originale kultur, og samtidig interagerer

med andre grupper, har de valgt integrering som strategi. Her vil individer til en viss grad

opprettholde sin kulturelle integritet, mens de samtidig søker å delta som en del av det større

sosiale nettverket. Når det er få muligheter eller interesse for kulturell opprettholdelse, og

liten interesse i å ha relasjoner med andre, ofte på grunn av ekskludering eller diskriminering,

snakker vi om marginalisering som strategi. Berry (1997) presiserer at denne presentasjonen

av strategier er basert på antagelsen om at ikke-dominerende grupper og deres medlemmer har

muligheten til å velge hvordan de vil akkultureres. Videre påpeker han at dette ikke alltid er

tilfelle. Når den dominerende gruppen påtvinger visse former for akkulturasjon, eller

begrenser valgmulighetene for ikke-dominerende grupper eller individer, må andre termer tas

i bruk. Mennesker kan for eksempel velge separering, men når denne strategien kreves fra det

dominerende samfunnet, vises det heller til begrepet segregering. På samme måte vises det til

at når mennesker velger å la seg assimilere, er det passende å anvende begrepet «Melting

35

Pot», men når det blir påtvunget, vises det heller til «Pressure Cooker» (Berry, 1997, s.10).

Videre vises det til at mennesker sjeldent velger marginalisering. De blir heller marginalisert

som et resultat av tvungen assimilering kombinert med tvungen ekskludering (segregering).

Følgelig vises det til at andre termer ikke trengs i dette tilfellet. Integrering kan bare bli valgt

fritt, og bli vellykket av ikke-dominerende grupper, dersom det dominerende samfunnet er

åpen og inkluderende i sin orientering mot kulturelt mangfold. Følgelig er en gjensidig

tilpasning nødvendig for at integrering skal finne sted, som involverer aksept fra begge

grupper om retten til å leve som kulturelt forskjellige mennesker hos alle grupper. Denne

strategien krever at ikke-dominerende grupper adopterer grunnleggende verdier i det store

samfunnet, mens den dominerende gruppen på samme tid er forberedt på å tilvenne nasjonale

institusjoner, som utdanning, helse og så videre, til bedre å møte behovene til alle grupper

som lever sammen i samfunnet. Eriksen og Sajjad (2011) påpeker at integreringsstrategien

som oftest er å foretrekke blant både stater og minoriteter i flere europeiske land. Det påpekes

likevel utfordringen vedrørende hvor en bør sette grensen mellom kravet om likhet og retten

til å være forskjellig.

Videre behøver ikke de ulike strategiene å utelukke hverandre, da flere minoriteter kan velge

å la seg assimilere på visse områder, som for eksempel språklig, mens de kanskje velger å

styrke gruppefellesskapet på andre typer områder. Det argumenteres for at de fleste nok vil si

seg enig i at minoriteter burde integreres med hensyn til økonomi, som vil si å ta del i samme

arbeidsmarked som majoriteten. På andre områder igjen, som for eksempel religion, ville det

derimot vært vanskelig å kreve integrering. På bakgrunn av dette vises det til at det ofte

benyttes en kombinasjon av de tre strategiene. Det argumenteres for at minoriteter som

kommer fra andre land ofte tar med seg kulturelle ressurser fra hjemlandet som de videre

benytter seg av i vertslandet. Det vises videre til at disse ulike kulturelle ressursene kan bidra

til å forklare forskjellige måter å tilpasse seg vertslandet på, selv om diskriminering og

forskjeller i klasse også i enkelte tilfeller kan ha noe med saken å gjøre (Eriksen & Sajjad,

2011).

Eriksen og Sajjad (2011) viser til at makt har mye å si i relasjonen mellom majoritet og

minoritet. Det påpekes at majoriteten ikke bare har makt rent politisk og økonomisk, men at

de også ofte er overlegne med hensyn til å mestre kulturelle uttrykksmåter og ferdigheter som

ses på som avgjørende for et bra og fordelaktig liv. Majoriteten definerer også ofte i tillegg

hva som ses på som de riktige kulturelle rammene og hvilke ferdigheter og kunnskaper som er

nyttige i en norsk kontekst. På bakgrunn av dette kan flere medlemmer av minoriteter føle at

36

de blir diskvalifiserte i arbeidsmarkedet, men også i andre sammenhenger der

kvalifikasjonene deres ikke blir satt pris på. Et typisk trekk ved en slik situasjon kan være at

majoritetsparten ignorerer minoritetspartens ferdigheter og kunnskaper, og bare ser en svakere

versjon av seg selv. Et slikt symbolsk overtak fra majoriteten sin side kan medvirke til å forstå

hvorfor enkelte minoriteter må tilpasse seg kulturelt for å kunne fremme sine syn og krav.

37

4.0 Metode Som nevnt innledningsvis er radikalisering og voldelig ekstremisme komplekse fenomener,

hvor det ikke finnes noe fasitsvar på hvordan og hvorfor mennesker radikaliseres eller utfører

voldelig ekstremisme. Dette er fenomener som samfunnet møter og forsøker å forstå. På

bakgrunn av dette, fant jeg ut at jeg ville undersøke fenomenene radikalisering og voldelig

ekstremisme, og utvikle en bredere forståelse for hva vi står overfor. Jeg hadde en

nysgjerrighet rundt hva de betyr, hvilken type mennesker som trekkes mot dette, samt hva

som kan bidra til, og hindre, at dette skjer, der identitet, inkludering, integrering, tilhørighet,

utenforskap og urettferdighet var generelle faktorer jeg så for meg kunne spille inn. Kvalitativ

forskning har som mål å utdype og kartlegge et fenomen og dets egenskaper, og søker derfor

etter innhold. Forskeren stiller i denne sammenheng spørsmål som tar for seg hva noe betyr

og handler om (Widerberg, 2001). Jeg fant det derfor naturlig å utføre kvalitativ forskning, da

min forskningsinteresse omhandlet å utforske et utvalg ansatte sine erfaringer og tanker rundt

sitt arbeid med forebygging av fenomenene radikalisering og voldelig ekstremisme. Følgelig

har dette dreid seg om en nysgjerrighet omkring å lære og forstå mer av disse fenomenene,

heller enn om å forsøke å bekrefte idéer eller hypoteser. Fordi grounded theory er en

eksplorerende metode, og følgelig velegnet for studiens formål, har jeg i min masteroppgave

uført en grounded theory-studie, hvor jeg har samlet inn data ved bruk av intervju som

metode.

4.1 Det kvalitative forskningsintervju Intervju er en konversasjonell praksis hvor kunnskap produseres gjennom interaksjon mellom

intervjuer og informant, eller en gruppe av informanter, og kan defineres som en konversasjon

som har som mening å oppnå beskrivelser av informanters livsverden for å tolke betydningen

av fenomenet som er i fokus (Brinkmann, 2014).

Tradisjonelle debatter omkring intervju som metode har omhandlet forskningsintervjuers

validitet og reliabilitet. Kritikere har argumentert for at intervju ikke er et valid

forskningsinstrument på grunn av dets avhengighet av person, og at det ikke er reliabelt fordi

forskjellige forskere vil gjøre og analysere intervjuet på ulike måter. Mange forskere i dag

aksepterer derimot intervju som en legitim forskningsmetode, og viser til at metoden nok er

det mest valide forskningsinstrumentet for å studere kvalitative, diskursive og

konversasjonelle aspekt ved den sosiale verden (Brinkmann, 2014). Fordi jeg har brukt

intervju som metode, har jeg som forsker fått mulighet til å undersøke fenomenene på et

38

dypere plan, ved at jeg har fått rike og nyanserte beskrivelser av informantenes tanker og

erfaringer.

4.1.1 Intervjuguiden

En intervjuguide består av spørsmål knyttet til temaet forskeren ønsker å belyse. Den kan

bestå av en grov og løs skisse, eller den kan bestå av mer konkrete og formulerte spørsmål

(Kvale, 1997). Jeg fant tidlig ut at jeg ønsket å utforme en semi-strukturert intervjuguide (se

vedlegg 3.). Dette gjorde at jeg kunne formulere mange og konkrete spørsmål basert på min

innledende forståelse og interesse, i tillegg til at jeg i intervjusituasjonen hadde mulighet til å

stille oppfølgingsspørsmål og spørsmål som ikke var forhåndsbestemt. Dette åpnet i tillegg

opp for at informantene kunne fortelle om ting som ikke var forhåndsbestemt. Dette gjorde

jeg for å forsøke å åpne opp for nye og eventuelt uventede perspektiver. Smith (2007)

fremhever at semi-strukturerte intervju har en tendens til å produsere rikere data, noe jeg

finner særlig formålstjenlig i denne typen forskning. Likevel var spørsmålene også rettet mot

det jeg var nysgjerrig på å undersøke innenfor fenomenene radikalisering og voldelig

ekstremisme. Jeg hadde på forhånd lest meg litt opp på temaet, og fikk derfor dannet meg

noen tanker. Dette styrte arbeidet med intervjuguiden min til en viss grad. Jeg ser på denne

forforståelsen både som positiv og negativ. Den kan være negativ, da dette for eksempel kan

styre min tolkning av det informantene forteller. I den forbindelse vil det hermeneutiske

perspektivet være sentralt. Enhver forsker vil fra dette perspektivet ta med seg sin horisont av

forståelse inn i alle forskningsprosesser, der forståelseshorisonten består av både ubevisste og

bevisste oppfattelser, holdninger og fordommer (Sletnes, 2017). Datamaterialet har derfor

naturligvis blitt tolket i lys av min egen horisont, som også innebærer en forforståelse av

fenomenene jeg har studert. Jeg forsøkte likevel gjennom hele prosessen å være bevisst dette,

og så det heller som hensiktsmessig og positivt, da dette gjorde meg bedre i stand til å forstå

mer av informantenes refleksjoner, men også i bedre stand til å stille gode

oppfølgingsspørsmål.

Jeg valgte å benytte den samme intervjuguiden hos alle informantene. Under alle tre

intervjuene fant jeg ut at ikke alle spørsmålene var naturlig å stille, da informantene hadde

ulike forutsetninger for å besvare ulike temaer. Dette fordi de alle har ulike jobbstillinger

knyttet til dette feltet. Underveis i alle intervjuene fant jeg det også naturlig å stille utdypende

og oppfølgende spørsmål, i tillegg til at det dukket opp nye, spennende vinklinger omkring

temaet.

39

4.2 Etiske refleksjoner

Kvale (1997) viser til at etiske refleksjoner og avgjørelser er noe som må gjøres fra

planleggingsfasen og gjennom hele forskningsprosessen. Før jeg startet forskningen, sendte

jeg inn et meldeskjema av prosjektet mitt til personvernombudet for forskning; Norsk

samfunnsvitenskapelig datatjeneste (NSD). Meldeskjemaet mitt tilfredsstilte kravene i

personvernopplysningsloven og ble derfor godkjent. På bakgrunn av forskningstemaet mitt,

ble jeg imidlertid gjort oppmerksom på noen områder jeg måtte ta ekstra hensyn til før jeg

kunne starte studien (se vedlegg 2.). Dette omhandlet blant annet sensitive opplysninger om

tredjepersoner med hensyn til ekstremisme/radikalisme relatert til politisk, filosofisk eller

religiøs oppfatning, da dette innebærer at tredjepersoner må samtykke. I den forbindelse var

det viktig at informantene ble minnet på ikke å fortelle om personer, utenom det som allerede

er kjent gjennom media, på en slik måte at de ble gjenkjennbare. I samtykkeerklæringen ble

informantene informert om hensikten med studien, behandling av datamaterialet og om deres

rett til når som helst å kunne trekke seg uten å måtte oppgi noen grunn. Intervjuene ble tatt

opp på bånd med min mobiltelefon.

I utgangspunktet var det meningen at informantene skulle være anonyme, og dermed også

kommunen. Underveis, men også etter det første intervjuet, fant jeg ut at dette ikke ville være

hensiktsmessig. Dette ville innebære å utelate mye viktig informasjon med hensyn til

gjenkjennbarhet. På bakgrunn av dette sendte jeg inn et endringsskjema til NSD, der jeg

meldte om at det ville kunne forekomme direkte eller indirekte opplysninger om en eller flere

av informantene. Jeg fikk dette godkjent, under forutsetning av at det ble innhentet eksplisitt

samtykke fra informantene om at personopplysninger om dem ville publiseres (se vedlegg 2.).

Jeg formulerte derfor to samtykkeerklæringer, slik at informantene selv kunne velge om de

ville være anonyme eller ikke. Alle de tre informantene fikk informasjon om dette, og signerte

den nyeste samtykkeerklæringen (se vedlegg 1.).

4.3 Utvalg og presentasjon av informanter

Å velge intervju som metode for datainnsamling krever at en som forsker gjør strategiske valg

angående hvem og hvor mange personer som skal intervjues, samt hvilke kriterier de skal

velges ut ifra. I tråd med prinsippet om teoretisk utvalg i grounded theory, ble informantene

selektert på basis av deres kunnskap om og erfaring med fenomenene (Murphy, Klotz &

Kreiner, 2017). Teoretisk utvalg handler også om, dersom det anses som nødvendig, å samle

inn mer data for å utfylle datamaterialet jeg allerede har samlet inn. Dette for blant annet å

være sikker på at det jeg som forsker har funnet ut, faktisk beskriver de underliggende

40

kvaliteter til mine informanters erfaringer, i tillegg til at det vil tillegge forskningen en

detaljert beskrivelse og forklaring på fenomenene (Smith, 2015). På grunn av tidsbegrensing,

både med hensyn til gjennomføring og bearbeiding, gjorde jeg ikke flere runder med intervju.

Da jeg var kommet dithen i prosessen at jeg skulle finne informanter, var det flere faktorer

som spilte inn angående hvem jeg ville kontakte. Først og fremst var det viktig for meg at de

kunne gi meg et rikt datamateriale, som følgelig kunne gi grunnlag for gode beskrivelser. Jeg

ønsket å intervjue personer med en solid kunnskap om fenomenene, og som besitter sentrale

stillinger knyttet til dette. Videre kom jeg frem til at det ville være interessant å undersøke

fenomenene ved å undersøke hvordan disse forebygges i en spesifikk by. Fordi både

gjennomføring og bearbeiding av intervju er en tidkrevende prosess, endte jeg opp med å

rekruttere tre informanter i Trondheim for intervju, som oppfyller disse kriteriene. Samtlige

av intervjuene varte mellom én og to timer. Informantene representerer i tillegg ulike

stillinger og har forskjellig bakgrunn i forbindelse med arbeidet mot radikalisering og voldelig

ekstremisme. På bakgrunn av dette, anså jeg det som tilstrekkelig med tre informanter, og

derfor ikke nødvendig med flere runder med intervju, da disse ut ifra deres ulike roller knyttet

til arbeidet har forskjellige perspektiver og solid kunnskap om temaet. Dette mener jeg at

både nyanserte og ga datamaterialet mitt bredde.

Abdel Karim Essahli (heretter referert til som informant 2) har universitetsutdanning blant

annet i språk og historie. Han arbeider som prosjektleder for prosjektet arbeid mot

radikalisering og voldelig ekstremisme ved ressurssenter om vold, traumatisk stress og

selvmordsforebygging, region midt.

Audun Vårvik (heretter referert til som informant 3) er utdannet politi og har arbeidet mye

med forebyggende saker, i tillegg til å ha jobbet som politimester. Han har tidligere arbeidet

mye opp imot det flerkulturelle miljøet. Nå jobber han som radikaliseringskontakt for

Trøndelag politidistrikt, og har hatt denne stillingen i to år.

Even Ytterhus (heretter referert til som informant 1) har arbeidet 20 år i politiet, og har siden

år 2000 jobbet som SLT-koordinator i rådmannens stab i Trondheim kommune. SLT står for

samordning av lokale kriminalitetsforebyggende tiltak og er et samarbeid mellom politiet og

kommunen. I denne stillingen inngår områdene barne- og ungdomskriminalitet, prostitusjon

og menneskehandel, organisert kriminalitet, samt forebygging av radikalisering og voldelig

ekstremisme.

41

4.4 Grounded theory

Grounded theory (heretter referert til som GT) som metode oppsto i 1960-årene gjennom

samarbeid mellom Barney G. Glaser og Anselm L. Strauss. Glaser og Strauss motsatte seg

konvensjonelle forestillinger om forskning, metoder og teori, og utfordret flere syn. Disse

handlet blant annet om det vilkårlige forholdet mellom teori og forskning, det rådende syn på

kvalitativ forskning som en forløper til mer strenge kvantitative metoder, tanker om at

kvalitative metoder var impresjonistisk og usystematisk, separasjonen av datainnsamling og

faser av analyse i forskningen, og antagelser om at kvalitativ forskning ikke kunne generere

teori (Smith, 2015).

Det finnes flere typer retninger innenfor GT (Hjalmhult, Giske & Satinovic, 2014). Kathy

Charmaz i Smith (2015) utfordret den klassiske versjonen av GT med sitt konstruktivistiske

perspektiv. Dette perspektivet bevarer de metodologiske strategiene i GT, men på et

relativistisk epistemologisk grunnlag.

Fra et konstruktivistisk, tolkende perspektiv, må forskeren studere meningen, intensjonene og

handlingene til deltakerne. Det første spørsmålet forskeren må stille er: hva er det som skjer

her? Videre argumenterer Charmaz (Charmaz & Belgrave, 2007) for at Glaser og Strauss i

deres tidligere arbeid impliserer at kategorier ligger i datasamlingen og på bakgrunn av dette

fremtrer for forskeren. Dette er et synspunkt Charmaz (Charmaz & Belgrave, 2007) sier seg

uenig i. Hun argumenterer heller for at kategoriene reflekterer interaksjonen mellom forsker

og deltaker, og at enhver forskers verdenssyn, antagelser, og teoretiske tilbøyeligheter og

forskningsinteresser, vil påvirke hans eller hennes observasjoner og fremtredende kategorier. I

analysen har jeg derfor anvendt mine bakgrunnsantagelser og interesser når jeg har sett etter

temaer og prosesser i datasamlingen. Videre påpekes det at dette gir grunnlag for utvikling av

perspektiver og idéer, heller enn å begrense (Charmaz & Belgrave, 2007). Smith (2015) viser

til at refleksivitet derfor vil være en viktig del av studiens gjennomsiktighet. Dette handler om

å vise til spesifikke måter der det er sannsynlig at studiet har blitt påvirket av meg som

forsker. Selv om jeg i arbeidet med intervjuguiden til en viss grad har blitt guidet til spørsmål

fra eksisterende litteratur, vises det til at interessen og nysgjerrigheten bør sentrere seg rundt

det å utforske og forstå det foreslåtte fenomenet, heller enn å skulle bekrefte forutinntatte

idéer eller hypoteser. Dette eksplorerende tankesettet har holdt meg som forsker innenfor GT

sine prinsipper, ved å forhindre at jeg utilsiktet har utelukket målene med studien med fokus

på bestemte idéer, på bekostning av nye retninger som kan oppstå etter hvert som data samles

inn. En vanlig tilnærming for å kunne holde seg åpen for slike muligheter, er at en istedenfor

42

kun å begynne med ett forskningsspørsmål, starter med et sett med to eller tre spesifikke, men

likevel fleksible, forskningsspørsmål (Murphy et al., 2017). I tråd med dette, valgte jeg å lese

meg opp på eksisterende forsking og litteratur om radikalisering og voldelig ekstremisme på

et generelt plan, i tillegg til hvordan ulike kommuner i Norge arbeider på feltet. Som nevnt,

hadde jeg også på forhånd dannet meg noen generelle tanker og spørsmål rundt temaet. Disse

var nokså generelle og brede, og gikk ut på hvilken betydning ulike faktorer kan spille for om

individer havner i radikaliseringsprosessen eller ikke. Før arbeidet med masteroppgaven

startet, skisserte jeg disse som hypoteser, men fant raskt ut at spørsmålene mine var veldig

generelle og grovt sett stiller spørsmål om hvordan radikalisering og voldelig ekstremisme

kan forebygges. Jeg forsto derfor at denne nysgjerrigheten best kunne undersøkes videre ved

hjelp av en GT-studie. Som påpekt, styrte nysgjerrigheten og forforståelsen utarbeidingen av

intervjuguiden min til en viss grad, men jeg hadde også utarbeidet en del generelle spørsmål.

Jeg forsøkte i tillegg å unngå ledende spørsmål. Under selve intervjuene var det likevel rom

for alternative temaer og oppfølgingsspørsmål. I tråd med det Charmaz (Charmaz & Belgrave,

2007) nevner, påvirket dette hvordan jeg så på datamaterialet, men jeg var likevel hele tiden

bevisst dette, slik at det var det informantene fortalte som dannet grunnlag for analysen. Etter

hvert som datamaterialet ble bearbeidet og analysert, ble det mer og mer klart for meg hvilke

temaer som var viktige for informantene. Dette gjorde at jeg kunne ta opp igjen tråden med

litteratursøk, noe som også hjalp meg i forståelsen av det resterende arbeidet med analysen.

Smith (2015) viser til at en sammenhengende analyse må presentere nok data for at leseren

skal forstå hva de analytiske tolkningene er basert på. I samsvar med dette, har jeg i

analysekapitlet i tillegg til å vise til mange sitater, også gjengitt utdrag med egne ord, samt

vist til tabeller og figurer som oppsummerer funnene.

På bakgrunn av dette, har analysen min blitt gjort med utgangspunkt i Chamaz i Smith (2015)

sin versjon av GT.

4.4.1 Transkribering

Kvale (1997) viser til at analyse av intervjuer sjelden gjøres direkte fra lydopptaket, men at

lydopptaket blir transkribert til skriftlig tekst. Kort tid etter intervjuene var gjennomført,

transkriberte jeg derfor lydopptakene ved å gjøre tale om til tekst. Kvale (1997) vektlegger

videre at dette ikke bare er en enkel prosess, da det også innebærer tolkning. I den forbindelse

viser han til ulike krav. Det første innebærer at det faktisk er blitt gjort opptak av intervjuene.

Det andre kravet innebærer at samtalen som er tatt opp er mulig å høre. En annen viktig faktor

er at intervjuet blir gjort et sted der en ikke risikerer å bli forstyrret. Av den grunn ble alle

43

intervjuene mine gjort på deres respektive arbeidsplasser i lukkede rom, der lydopptakeren ble

plassert nærme.

Kvale (1997) argumenterer for at transkripsjoner handler om å oversette et muntlig språk med

egne regler, til et skriftlig språk med helt andre regler, og at transkripsjoner derfor ikke er en

gjengivelse av en realitet, men heller abstraksjoner. Basert på dette påpeker han at det ikke

finnes en korrekt, objektiv og sann transkripsjon. Han peker på at det heller vil være mer

fruktbart å stille seg spørsmålet om hva som er nyttig transkripsjon for forskeren selv. Fordi

jeg valgte å gjøre en GT-studie, så jeg det som hensiktsmessig å gjengi intervjuene mest

mulig ordrett, der jeg også inkluderte eventuelle pauser og gjentagelser. Dette mener jeg har

styrket den teoretiske modellen, da prinsippet om at teori skal være grunnet i data er sentralt

innenfor denne tradisjonen.

4.4.2 Fra koding av data til utvikling av kjernekategori og konseptuelle

kategorier

Kodingsprosessen tok for seg flere steg, og hjalp meg å definere hva datamaterialet mitt

handlet om ved at datamaterialet ble redusert og tillagt mening. Disse var linje-for-linje

koding, fokusert koding og aksial koding (Smith, 2015). I linje-for-linje koding har jeg

undersøkt hver linje av data og definert hendelsene. Ved å gjøre dette har jeg holdt meg nært

datasamlingen, separert den inn i kategorier og oppdaget prosesser (Smith, 2015). Det

argumenteres for at det er viktig at analysen er grunnet direkte i data, der min teoretiske, men

også personlige, forforståelse ikke skal påvirke analysen for mye. Som nevnt tidligere, skal

den allikevel ikke være fraværende, da jeg som forsker vil ha min forforståelse med meg. I

tillegg til dette, så jeg det som hensiktsmessig å tilegne meg bakgrunnskunnskap på forhånd,

da dette gjorde meg bedre i stand til å utføre intervjuene. Derfor har idéer jeg har adoptert fra

tidligere teori og forskning fått sin plass i analysen. I den forbindelse har jeg allikevel vært

bevisst at dette ikke skulle styre tolkningen min for mye, i tillegg til at jeg bare har involvert

aspekter fra min bakgrunnskunnskap som hjalp meg å forstå hva datasamlingen indikerte.

Etter linje-for-linje koding, startet jeg med fokusert koding for å sammenfatte og forklare

større segmenter av data. I den fokuserte kodingen har jeg brukt de mest signifikante og

hyppigste kodene for å sile store mengder av datamaterialet. Denne typen koding er mer

rettet, selektiv og konseptuell enn linje-for-linje koding. Fokusert koding har krevd at jeg som

forsker har tatt avgjørelser både om hvilke innledende koder som ga mest analytisk mening,

og som kategoriserte datasamlingen mest nøyaktig og komplett. Den fokuserte kodingen

gjorde kodene om til konseptuelle kategorier, ga de konseptuell definisjon og analytisk

44

behandling i narrativ form. Dette går utover det å bruke en kode som deskriptivt verktøy for å

se på og sammenfatte data. Kategoriene som ble etablert gjennom fokusert koding var med å

forklare idéer, hendelser og prosesser i datasamlingen, og inneholdt felles temaer og mønstre i

flere koder. Videre fikk jeg klarhet i kategoriene ved å undersøke all data den dekket og ved å

identifisere variasjoner i den og mellom andre kategorier. I løpet av denne prosessen fulgte

jeg prinsippet om hele tiden å sammenligne data. Kategorier kan bestå av såkalte in vivo-

koder, det vil si koder tatt direkte fra informantenes diskurs, eller de kan representere

forskerens definisjon av hva som skjer i datasamlingen (Smith, 2015). Jeg valgte å gjøre

begge deler, der deltakelse i samfunnet, er en kode tatt fra informantenes diskurs, mens

bevisstgjøring rundt forskjeller i måter å tenke og leve på, representerer min egen definisjon.

Videre etablerte denne formen for koding innhold og form på den begynnende analysen.

Charmaz i Smith (2015) viser til aksial koding som prosessen hvor forskeren spesifiserer

dimensjonene til en kategori. Denne prosessen hjalp meg å sortere, skape og organisere store

mengder data og reorganisere de på nye måter. Ved bruk av aksial koding, koblet jeg sammen

kategorier med konsepter, og spurte hvordan de kan relateres til hverandre.

Selve forskningsprosessen har vært lang, hvor jeg har bevegd meg frem og tilbake i

analysematerialet etter hvert som jeg har dannet meg ny forståelse. Jeg har gått fra å stå

overfor et udefinert kaos, til langsomt å skape en struktur. På grunn av dette vil ikke hele

prosessen presenteres i analysekapitlet. Selve analyseprosessen består derfor av

kodingsprosessen som er presentert i dette metodekapitlet. Videre presenteres derfor resultat-

og analysekapitlet i samsvar med resultatene.

4.4.3 Memo

Memo-skriving er en sentral del av forskningsprosessen innenfor GT-tradisjonen. Den er et

analytisk hjelpemiddel som hjelper forskeren å tolke og å klargjøre forhold mellom

konseptene. Jeg har derfor gjennom hele prosessen tatt notater med ujevne og jevne

mellomrom, som videre har hjulpet meg i arbeidet med teorigenereringen. Dette innebærer at

jeg har tatt kategoriene fra hverandre, ved å dele de inn i deres komponenter. Skriving av

memo gjøres for å undersøke, sammenligne og analysere data, koder og fremvoksende

kategorier, i tillegg til at det inngår i prinsippet om hele tiden å sammenligne. Memo-skriving

har dermed vært steget mellom definering av kategorier og skriving av det første utkastet av

den komplette analysen, og har derfor blitt gjort gjennom hele prosessen (Smith, 2015).

45

5.0 Resultat og analyse I dette kapitlet vil jeg beskrive det teoretiske rammeverket som er utarbeidet gjennom

forskningsprosessen. Aller først vil jeg vise til kjernekategorien og hovedkategoriene, i tillegg

til den teoretiske modellen. Jeg vil deretter i en tabell presentere hovedkategoriene og

tilhørende konsepter, samt eksempler på intervjusitater som belyser disse. Deretter vil det

redegjøres for de ulike kategoriene og konseptene for å vise hva som menes med disse. For å

bedre forstå kategoriene og konseptene, kommer jeg også til å vise til sitater fra intervjuene,

samt hvordan jeg tolker disse. Dette gjør jeg også for å støtte opp under prinsippet om at

teorien er grunnet i data. Det er i denne sammenheng viktig å presisere at informantenes

utsagn kan forstås på flere måter, hvor mine perspektiver og konklusjoner er én av dem. Til

slutt kommer jeg til å oppsummere og fremstille resultatene ved å vise til en beskrivende

modell (figur 1.) som består av både kjernekategori, hovedkategorier og konsepter. Etter

denne har blitt skissert, vil den genererte teoretiske modellen (figur 2.) bli presentert.

I løpet av kodingsprosessen fikk jeg et overblikk over hva som gjentok seg i datamaterialet.

Dette førte til dannelsen av mange koder, hvor jeg etter hvert så at flere av dem hadde

fellestrekk, og følgelig kunne grupperes sammen. Videre utviklet disse gruppene seg til

konsepter. Dette førte etter hvert til etableringen av hovedkategorier. Disse har i løpet av

prosessen blitt endret flere ganger i lys av ny forståelse og tolkning. Jeg kom til slutt frem til

tre hovedkategorier. Disse er eksponering av tanker, utveksling av fenomenkunnskap og

kulturkompetanse. Det ble videre klart for meg at disse tre kategoriene kan knyttes opp mot

kommunikasjon. Kommunikasjon ble derfor identifisert som kjernekategori. På bakgrunn av

datamaterialet, fremstår den utarbeidede kjernekategorien, samt hovedkategoriene og de

tilhørende konseptene, som viktige for informantene for å forstå hvordan radikalisering og

voldelig ekstremisme kan forebygges.

Den teoretiske modellen er basert på den beskrivende modellen, og argumenterer for at

radikalisering foregår i den private sfære på grunn av ulike former for opplevd utenforskap.

Modellen argumenterer videre for at et forebyggende fokus rettet mot bevisstgjøring, både

hos storsamfunnet og i den private sfæren, vil være formålstjenlig i målet om å forene det

marginaliserte fellesskapet med storsamfunnet, og derfor også i målet om å forebygge

radikalisering og eventuelt voldelig ekstremisme.

46

Tabell 1. Hovedkategorier, tilhørende konsepter og eksempler på sitater

Hovedkategorier Tilhørende konsepter Eksempler på sitater

«Eksponering av tanker»

Dialog med enkeltindivider

Deltakelse i samfunnet

Sitat kodet som deltakelse i

samfunnet

«(…) vi må prøve å skape en

arena der ungdom føler at

dem er inkludert og har en

opplevelse av tilhørighet og

har mestringsopplevelser»

(Informant 1)

«Utveksling av

fenomenkunnskap»

Verdensanskuelse

Tilhørighet

Utenforskap

Sitat kodet som utenforskap

«Utenforskap (…) kan

komplisere relasjonen til det

store fellesskapet. Det kan

skade det. Ikke bare

komplisere det, men det kan

skade det, og det er jo ikke en

behagelig følelse å skjønne at

du ikke er … godt tatt imot i

en gruppe» (Informant 2)

«Kulturkompetanse»

Relasjonsbygging

Bevisstgjøring rundt

forskjeller i måter å tenke og

leve på

Sitat kodet som bevisstgjøring

rundt forskjeller i måter å

tenke og leve på

«(…) Så det er egentlig litt

sånn tosidig. (…) hvis vi skal

integrere de godt, så må vi og

se det som er bra med det de

kommer med» (Informant 3)

47

5.1 «Eksponering av tanker» Et gjennomgående tema som gikk igjen under intervjuene handler om det å få utløsning for,

men også respons, på tanker og frustrasjon, som for eksempel ved dialog med enkeltindivider

og det å delta på ulike arenaer i samfunnet.

5.1.1 Dialog med enkeltindivider

Hos alle informantene kommer det frem at det å gå i dialog med enkeltindivider blir sett på

som essensielt. Det tyder på at det i denne sammenheng er et ønske og mål om at samtalene

skal utvikle seg til en dialog karakterisert av velvilje og samarbeid, også hos den aktuelle

personen. I den forbindelse nevnes mentorordningen som en sentral og viktig del av arbeidet

mot radikalisering og voldelig ekstremisme i Trondheim, der informant 1 påpeker at «Vi har

håndplukket dem ut ifra interesse for feltet, personlig egnethet, og kvalifikasjonene». Slik jeg

ser det, øker dette sannsynligheten for at en dialog skal finne sted, og vil være det første steget

for å klare å ta den andre personen sitt perspektiv. På bakgrunn av dette vil kanskje mentorene

være i bedre stand til å lytte, samarbeide, forstå og ikke minst kanskje ha en vilje og egenskap

til å oppnå innsikt i det den aktuelle personen tenker. Videre nevner han at de har forskjellig

kompetanse, men at de alle har lang erfaring med å arbeide med utsatte ungdommer. De har i

tillegg fått mye opplæring og faglig påfyll, som for eksempel kurs og studieturer. Hensikten

med mentorordningen er at mentorene kan gå i dialog både med enkeltpersoner og familier

der det er grunnlag for bekymring. En del av målet med dialogen blir da å forsøke å nyansere

og potensielt endre personens perspektiv på ulike saker, og forsøke å få personer som befinner

seg i radikaliseringsprosessen til å snu. Dette er fullt mulig, så fremt en forstår hvordan en

skal gjøre det. Det fremheves derfor som svært viktig at mentorene har nok kunnskap til å

kunne gå inn i ulike typer politiske, ideologiske eller religiøse diskusjoner. Informant 1

eksemplifiserer dette ved å vise til et argument flere anvender: «vesten er imot alle muslimer»

og viser til at:

Og da må du ha såpass historisk kunnskap da at du kan trekke frem det vesten

gjorde i Bosnia for eksempel, da krigen på Balkan gikk og de ville utrydde alle

muslimer, som var realiteten egentlig. Da gikk vesten inn og reddet alle

muslimene da. Så det er noen nyanser her …

Sett i lys av den kunnskapen jeg har tilegnet meg i dette forskningsarbeidet, tenker jeg at

evnen og kunnskapen til å klare å presentere ulike perspektiver på en god måte, vil være

essensielt. Det vil derfor være sentralt å klare å fremstille alternative fortellinger til de

gjeldende narrativer som personen måtte ha. I den sammenheng vil det også være av høy

48

betydning at personer som er i fare for radikalisering ikke blir snakket til, men med, og at det

unngås enveistale fra den som forsøker å hjelpe. Dette kan resultere i at den aktuelle personen

går i forsvarsposisjon, fordi det som kommuniseres kan oppfattes som belærende. Det vil

derfor være hensiktsmessig med en meningsutvekslende samtale, hvor ulike perspektiver,

meninger og argumenter blir presentert på en saklig måte, for at et individs tankesett skal ha

mulighet for å nyanseres eller endres. Videre påpekes viktigheten av å ha jevnlige møter, stille

kritiske spørsmål og gi inputs som kan bidra til at individer som befinner seg et eller annet

sted i radikaliseringsprosessen, starter å reflektere selv. Informant 2 viser til at mentorene for

eksempel blir kjent med en ungdom hvor det er grunnlag for bekymring. Det lages deretter en

plan for hvordan mentoren skal bistå ungdommen. Dette går blant annet ut på å redegjøre for

hvor stor fare det er for utøvelse av vold, hva som forsterker ungdommens holdninger, samt

hva som bidrar til at ungdommen har ekstreme tanker. Han påpeker videre at samtaler

generelt har en god effekt:

Det har en god effekt å snakke med folk ja. Og finne ut hva de tenker og hvorfor

de tenker slik som de gjør, å finne ut hva egentlig som har med tanker å gjøre og

hva som har med realiteten.

Dette synes å fremheve det å konversere som viktig generelt, og ikke bare i situasjoner der det

er grunn til bekymring. Jeg forstår det slik at personer som blir hørt, der andre har et ønske og

en interesse i å forstå hva og hvorfor de tenker slik de gjør, som bidragsytende til at de føler

seg tatt på alvor. Videre kan det å hjelpe noen å finne ut hva som har med tanker å gjøre og

hva som har med realiteten å gjøre, bidra til mening og orden i menneskers tilværelse. Det vil

her være viktig å være bevisst at forsøket på å hjelpe og forstå, ikke behøver å bety at en er

enig. Videre nevnes det at mentoren vil forsøke å finne ut om personens tanker stemmer

overens med realiteten. I den forbindelse ser jeg det som sentralt at det vil eksistere flere

realiteter, fordi mentor og den aktuelle personen vil ha ulike virkelighetsforståelser. Det

gjelder derfor å finne ut hva slags realitet personen opplever, og hvorfor og på hvilken måte

den skiller seg fra storsamfunnets forståelse. Informant 2 viser til at tanker for eksempel kan

handle om at en ikke trives, ikke kjenner seg igjen i den gruppen en tilhører eller at en har

radikale idéer om hvordan ting skal være. Videre peker han på at:

(…) … og … med intervensjon, når de har fått snakket med folk og sånn, så har

de skjønt også det med at, nå er jeg så ekstrem at jeg har fått så mye

oppmerksomhet, hva er galt, ikke sant. Men vi vet at ingen av dem bare har

49

forlatt alt og dratt sin vei, selvfølgelig med forbehold om at det jeg sier ikke er

sånn 100 %, vi vet ikke hvilket antall folk som er 100 %, men hvis du spør meg

om de som vi har fått bekymring om eller har vært bekymret for selv, så er det

sånn at når det har blitt avklart en del forhold rundt dem selv, så har den

intensiteten gått ned egentlig.

I dialog får en mulighet til å dele tankene sine, hvor en videre for eksempel kan få råd,

veiledning og andre perspektiver. Dette kan igjen åpne opp for ny innsikt og flere nyanser, der

en gjennom samtaler får hjelp til å reflektere og få klarhet i egen situasjon og eget tankesett.

Informant 2 forteller også at det er lettere å kommunisere med enkeltindivider enn grupper, da

enkelte grupper ikke er mulig å komme inn i, verken fysisk eller på annen måte. Han utdyper

at det for fagfolk alltid vil være mulig å kjøre en dialog med enkeltindivider, uavhengig av

individets bakgrunn og intensitet. Det kan tenkes at det kan være lettere å påvirke individer på

tomannshånd, da de ikke vil ha nærværet av en gruppe de identifiserer seg med og føler

tilhørighet til, i tillegg til at det kanskje vil være vanskeligere å opptre avvikende i nærvær av

egen gruppe med hensyn til sosial påvirkning. Informant 3 snakker også om kommunikasjon

og forteller at:

For der vi har mistanker og kommer i dialog, så er det jo med at, ehm, du har blitt

påvirket på et eller annet vis, ikke sant. Eh, og da er det sånn at det går an å

påvirke tilbake igjen da. Noen har bestemt seg som fremmedkrigere og drar

nedover og kriger, men vi har jo stoppet noen. Og vi har jo ikke stoppet med

fysisk makt, vi har stoppet dem mest med å snakke med dem. Så dem har skjønt

at, ja men, kanskje ikke, ikke sant. Er det så smart?

Fra intervjuene kommer det frem at dialog med enkeltindivider er viktig på flere ulike

arenaer. Informant 1 påpeker at regionen så langt bare har én hjemvendt fremmedkriger, men

at flere fengsler generelt har en stor utfordring med radikalisering i fengsel. Dette fordi både

hjemvendte fremmedkrigere, men også andre som innehar ekstreme meninger knyttet til vold,

kan havne der. I fengsler finnes det generelt sårbare mennesker. Det er derfor ikke umulig at

disse er sårbare for rekruttering til ekstreme miljøer. På bakgrunn av dette forteller han at de

sammen med kriminalomsorgen skal starte opp en mentorordning i fengslene, som skal

kobles opp mot Trondheim sine egne mentorer. Informant 2 nevner også dette, og påpeker at

hjemvendte fremmedkrigere trenger oppfølging i fengsel:

50

De må ha en mentor kanskje som kan følge dem, besøke dem, lage en plan

sammen med dem om hva de har lyst til å bli når de kommer ut av fengsel. Hva

jobber du med, hva har du lyst til å jobbe med, eller er det noen mulighet for

utdanning? Er det mulighet for å snakke om egentlig ekstreme tanker kontra

moderate tanker og sånn? Det kan også være en sånn hjelp til individets

utvikling, individet i seg selv, de har en verdi i seg selv, de har en erfaring med

seg. Kan den erfaringen brukes i forebygging? Det lurer jeg på.

Fremtidsutsikter og planlegging er sentrale nøkkelbegrep i samtaler med hjemvendte

fremmedkrigere. Her lager man en plan sammen med, og ikke for, den aktuelle personen, noe

som kan bidra til myndiggjøring, hvor personen får formidle egne synspunkt.

Fremtidsnarrativer står i sentrum, som videre kan bidra til sammenheng og orden. Individet

blir tatt på alvor og blir en aktiv deltaker i eget liv, der deltakelse og relasjoner med andre

mennesker gjennom jobb og skole oppfattes som viktig for å få et bedre og tryggere liv.

Informant 1 forteller at planen også er at mentorene som jobber med disse individene skal

følge de ut i bostedskommunen ved løslatelse hvis det skulle være behov. Et viktig kjennetegn

ved mentorordningen i Trondheim, som både informant 1 og informant 3 påpeker, er at det

kun er de som absolutt må vite det som vet hvem mentorene er. Informant 3 utdyper at:

Men vi har en sånn strategi der vi prøver på en måte å, hva skal jeg si da, å

normalisere det mest mulig. Og passe på at de som på en måte har begynt i det

sporet, hvis de skal komme tilbake igjen, så må ikke vi være for … hvis det blir

for stemplet, så vil det være vanskelig å gå tilbake. Og da hvis vi har et, hva skal

jeg si da, det blir … mentorordningen er her når vi virkelig trenger den, også vil

vi ikke gjør noe mer ut av det enn å si at, vi vil ikke skryte og si at vi har så, så

mange og sånn, for det er ikke poenget. For det skaper bare mer sånn urolighet og

frykt og sånn. Vi vil, vi vil ha barriere når vi trenger det.

Informant 1 forteller om andre steder i landet hvor mentorene er profilerte, og legger til at

dette er en overraskende strategi:

Det syns jeg er en underlig tilnærming da. For hvem … ung mann eller dame i

Trondheim vil gå gjennom Trondheim sentrum med en profilert mentor for

voldelig ekstremisme. Det ser jeg for meg vil være rett og slett … ja, det vil være

å ta livet av hele mentorordningen da slik som jeg ser det da. Så det er ingen som

51

jobber her, ikke rådmannen heller som … unntatt jeg, som vet hvem de

mentorene her er. Og den strategien ønsker vi å beholde da.

5.1.2 Deltakelse i samfunnet

I intervjuene kommer det frem at det å ha mulighet til å delta i samfunnet på ulike måter og på

forskjellige positive arenaer, er fundamentalt for å unngå ulike former for negativ utvikling.

Det vil derfor være viktig å ha mulighet til å kommunisere gjennom dialog med andre

mennesker, da deltakelse i samfunnet veldig ofte innebærer kommunikativ interaksjon med

andre mennesker. I den forbindelse snakker informant 2 om integrering, der han forteller at

integrering handler mye om deltakelse, og at dette er en prosess hvor både samfunnet og den

enkelte må bidra:

(…) … jeg har prøvd å gjøre det så tydelig som mulig at integrering det er en

dynamisk prosess som handler om storsamfunnet og sånn som må ivareta

individet, men som også handler om at individet kan påvirke storsamfunnet fra

sitt eget ståsted, ikke sant.

Han viser til at dette innebærer hva en selv gjør for å være en del av samfunnet og hva som

eventuelt hindrer en i dette. Han peker på det å delta i organisasjoner, markeringer og politikk

og lignende, enten det er på grunn av frustrasjon eller fordi en brenner for noe:

Det handler også om å si til ungdom at, er du frustrert på grunn av

verdenspolitikk, så er det faktisk veldig mange organisasjoner du kan jobbe med.

Du kan hjelpe. Du kan lage demonstrasjoner, markeringer, du kan jobbe i skolen

din, ikke sant.

Det kan oppfattes som at frustrasjon kan være en medvirkende årsak til radikalisering og

voldelig ekstremisme, og at deltakelse i samfunnet kan være med å forhindre dette ved at en

får mulighet til å påvirke, i tillegg til at det vil gi livet en følelse av mening. Videre sier

informant 2 at jo mer individer deltar i samfunnet, jo bedre blir det både for dem og for

samfunnet, og derfor har de også en dialog gående med ungdom og ungdomsorganisasjoner.

Han viser til viktigheten av å kunne uttrykke frustrasjonen eller meningene sine på en legal og

positiv arena ved å peke på at:

Hvis du ikke gir dem en arena der de kan uttrykke det, så vil de uttrykke det

kanskje på arenaer som egentlig er ekstreme eller bare er knyttet til nett og sånn.

Istedenfor at det skal komme i form av aggresjon, sinne, eh … i sinne og sånn, på

52

nettet eller kontakt med folk, med jevnaldrende og andre, så må det komme inn i

form av noe positivt, og noe positivt, det kan skje gjennom deltakelse.

Mennesker generelt, men kanskje spesielt de som bærer på sinne eller frustrasjon, har et

behov for å bli sett og hørt, og et behov for å bli anerkjent. Dette behovet blir best møtt

gjennom deltakelse og interaksjon med andre mennesker, der tankeutveksling kan forekomme

på en sunn måte. Det ser videre ut til at individer som er frustrerte, vil være ekstra sårbare for

negativ påvirkning, og spesielt dersom de er utenfor det store fellesskapet, hvor internett for

flere vil bli en driver. Videre vil eksponering av tanker som regel føre til en form for svar,

som at noen for eksempel vil kunne korrigere tankene dine. Informant 2 påpeker at flere av de

han har snakket med ikke har hatt et sted der de har kunnet fremstille tankene sine, og nevner

at:

(…) for at når du sier noe om tankene dine høyt og til andre, så vil du få en eller

annen form for svar, enten applaus eller korrigering eller moderering eller … fan

kanskje, du får masse fans kanskje hvis du sier noe bra.

Han utdyper videre at:

Så det blir jo alltids sånn at du får tilhengere på den ene siden og du får folk som

ikke liker deg på den andre siden. Men jeg tror at deltakelse, det å være

deltakende i samfunnet, kan være nøkkelen til at man demper ned det her nivået

på frustrasjonen og gir dem praten og sånn, det tror jeg nok at det kan ha positive

resultater, i hvert fall på sikt.

Individer som ikke formidler tankene sine på en slik måte kan finne på å uttrykke det i form

av vold, aggresjon eller på andre mer ekstreme arenaer:

De som ikke deltar i noe, som bare går og grubler alene om at jeg er marginalisert

og jeg er satt til side og verden er ikke bra og etc., de kan finne på å skade seg

selv, ty til rus og sånne ting, eller, eventuelt skade andre, på grunn av den samme

frustrasjonen. Så hvis du gir frustrasjonen utløsning i det legale, offentlige rom,

så tror jeg du vil ta brodden av veldig mye, både ekstremister og de som kan bli

fristet av dem.

Det fortelles om deltakelse som særlig viktig for å redusere frustrasjon. Deltakelse gjennom

kommunikasjon vil være sentralt for å kunne forhindre at noen havner i et negativt eller farlig

53

spor. Ved å delta i samfunnet gjennom ulike former for kommunikasjon med andre blir en

sett, hørt og anerkjent, uavhengig av hvilken respons en får. Informant 2 viser videre til at

fremmedkriging skjedde på såpass kort tid, at mange av disse nok ikke fikk korrigert

tankegangen sin, «De bare ble rekruttert og stappet hodet fullt av … av forklaringer og sånn,

og så fikk de en billett, en flybillett eller skaffet selv … og dro». Forklaringene kan oppfattes

som løsninger på eventuell frustrasjon og kaos, som for eksempel kan ha hatt noe å gjøre med

identitets- og tilhørighetsdilemmaer. Videre har dette kanskje bidratt til å gi livene deres en

form for mening og sammenheng.

Deltakelse i samfunnet handler også om å ha en jobb, der det å kunne dele tankene sine

gjennom denne ses på som viktig. Informant 1 forteller om et tett samarbeid med NAV, og at

dette er sentralt i det forebyggende arbeidet, da det å komme seg ut i jobb bidrar til en

meningsfull tilværelse:

Og i et sånt forebyggende perspektiv så er jo det å gi folk en meningsfull

tilværelse en av strategiene. Og har du klart å få alle ut i jobb så har du jo høyst

sannsynlig ville lagt en hyggelig demper på mange negative ting. Den store

utfordringen er jo dem som ikke kommer seg ut i jobb av en eller annen årsak og

som heller ikke har noe annet nettverk og ikke har noe meningsfullt å fylle livet

sitt med. Det er jo veldig lett å bli trukket til ulike typer miljøer, og også det her

da. Har du først kommet deg ut i jobb, så … så er sikkerhetsnettverket mye

større, føler jeg.

Gjennom deltakelse i form av for eksempel jobb, vil følelsen av at en bidrar, følelsen av at en

er en del av det store fellesskapet, følelsen av at en har en verdi, samt opplevelsen av

mestring, bidra til å opprettholde en god helse og en meningsfull tilværelse. Informant 1

legger vekt på at det videre forebyggende arbeidet bør fokusere på å skape arenaer der

ungdom føler seg inkludert, slik at de på sikt kan få seg en jobb. Han viser i den forbindelse

også til ungdommer som er ny i landet og påpeker at:

Norge prøver å tvinge alle sammen igjennom et langt skoleløp. Og vi gir dem to

års opplæring når de kommer hit, og plasserer dem rett ut på videregående skole.

At de mislykkes da er kanskje ikke så rart. For de mangler basiskunnskaper. Men

vi må gi dem en form for mestringsfølelse og så må vi klare å så fylle på med det

54

her som gjør at de kommer seg gjennom et skoleløp som i hvert fall gir dem …

gjør de i stand til å få seg en jobb, etterpå. Så de har noe meningsfullt å fylle livet

sitt med. Og så må vi … og så pøser vi jo på med fritidsaktiviteter, og det er jo,

men det er jo ikke fotball, eller det er jo ikke fritidsaktiviteter du skal leve av. Du

må gjøre dem kvalifisert til å så på sikt skaffe seg en eller annen jobb da. Og det,

det tror jeg er liksom enden på det forebyggende arbeidet. Det forebyggende

arbeidet handler jo om å komme inn før ting har skjedd.

5.2 «Utveksling av fenomenkunnskap» Jeg har gjennom intervjuene fått inntrykk av at fenomenforståelse er essensielt i arbeidet mot

radikalisering og voldelig ekstremisme, der en sentral del av hvordan radikalisering og

voldelig ekstremisme håndteres i Trondheim baserer seg på den lokale veilederen og den

lokale tiltaksplanen. Disse er ment å gi informasjon om hvordan fenomenene bør håndteres,

hvilke bekymringstegn en bør se etter og hvem en eventuelt skal kontakte ved bekymring. Det

vises til et system som de tror kan være i stand til å avdekke eventuelle bekymringer på et

tidlig stadium. Informant 1 illustrerer dette slik:

(…) den ligger jo åpen på nettsidene til Trondheim kommune, eh, og vi har både

til fylkeskommunen da og til Trondheim kommune, og i hver videregående skole

i regionen og hver ungdomsskole i Trondheim kommune har vi utpekt en

ressursperson som skal være rådgiver for kollegiet hvis det dukker opp noen

bekymringer. Og det kan være helt sånn banalt enkelt at folk begynner å, ja,

levere inn stiler, oppgaver med et innhold som gjør at de reagerer, eh, at de

skifter klesdrakt, skifter venner, begynner å ha radikale ytringer på sånn veldig

lavterskelnivå. Da skal den råd ..., eller hvis det her skjer på en skole da, og det

har skjedd, så skal lærerne først kontakte han ressurspersonen sin. Hvis de tar

bekymringen ned så går ikke de lenger. Hvis de løfter bekymringen opp, så går

det til meg.

På bakgrunn av dette ser jeg derfor på kommunikasjon, og utveksling av fenomenkunnskap

gjennom kommunikasjon, som en veldig sentral brikke i dette arbeidet, der en er avhengig av

at mennesker i deler av tjenesteapparatene er klar over hva som er bekymringsverdig og ikke,

for at dette arbeidet skal lykkes. I den forbindelse forteller informant 2 at folk trenger å vite

når det er grunn til bekymring, hvor stor bekymringen egentlig er og hva som burde gjøres, og

forteller videre om veilederen som hjelpemiddel. Likevel erfarer han at folk synes det er

vrient å skulle vurdere:

55

Men av og til så er det vanskelig for folk å vurdere risikoen og bekymringen i seg

selv, hvor mye trenger jeg å bekymre meg, skal jeg ta kontakt med noen med en

gang, eller kan jeg vente litt med det? Så kommer vi inn og … og sier litt om

hvordan de skal lage en sånn grunnleggende vurdering av hva er situasjonen og

hvor går jeg til.

Kompetanseheving står derfor sentralt i RVTS sitt arbeid mot radikalisering og voldelig

ekstremisme:

Det vil si fra fenomenkunnskap, hva er voldelig ekstremisme, høyreekstremisme

eller islamistisk ekstremisme, og hvordan forebygge det. Det er et mandat som vi

har ifra helsedirektoratet og justis, som går ut på kompetanseheving for

tjenestefolk, folk som møter eventuelt ungdom og andre familier som er enten

bekymret eller, eller har et familiemedlem som er i ferd med å innta noen radikale

posisjoner og kan eventuelt utøve vold.

Informant 3 peker på at han ikke jobber så mye med saker, men at en del av arbeidet hans går

ut på å formidle kunnskap om fenomenene ut i hele organisasjonen. Han uttrykker at det

generelt, men også i politiet, er behov for større kunnskap og forståelse for hva fenomenene

går ut på. Han utdyper dette med «Så er det spørsmålet at når du kommer til den mer, når du

skal begynne å gå inn i materien, så er vi færre som kan se og på en måte kanskje forstå en del

ting da». Han nevner også spesielt risikovurdering, det å forstå og å klare å sette sammen

ulike indikatorer. Videre sier han at dette er vanskelig, da fenomenene er komplekse og kan

utarte seg forskjellig fra sak til sak:

Vi må ha mer fenomenforståelse og forståelse for det her, hvorfor det skjer og

hva vi skal gjøre, i hele organisasjonen altså, hva som er smart. Men så er det

vanskelig igjen, for hver sak kan være litt forskjellig fra hverandre. Så det som

funker der, det funker jo overhodet ikke på andre ting, ikke sant. Det blir

individuelle saker, der du på en måte, du må ha en forståelse for mange ting, som

du setter sammen, hva er det som påvirker og hva skal vi gjøre her nå, det er

vanskelig.

Fenomenene kan sies å være komplekse, der det ikke finnes noe fasitsvar på hvem som

radikaliseres og hvorfor. Det finnes heller ikke noe enkelt svar på hvordan prosessen utarter

seg, og hvorfor enkelte tyr til voldelige midler. Følgelig vil personer ha sin egen prosess, med

egne unike kjennetegn. Det vil derfor kunne være flere ulike og sammensatte faktorer som

56

spiller inn, og dette vil igjen gjøre det vanskeligere og mer komplisert å oppdage for personer

i tjenesteapparater.

Under intervjuene forsto jeg det også slik at det ikke bare er i organisasjoner det er behov for

å kommunisere større fenomenkunnskap, men også til befolkningen generelt, der familier

med barn nevnes spesielt. Selv om arbeidet på et overordnet strategisk nivå er på plass,

nevner informant 1 at det likevel gjenstår at denne informasjonen når ut til de som har behov

for den, hvor han opplever at den ikke når frem til familier generelt. Dette handler om hva

som er faresignaler, når det er grunnlag for å være bekymret, og hvem bekymringen skal

meldes til. Han nevner de to søstrene fra Bærum som for noen år siden dro til Syria for å

slutte seg til IS som et eksempel på hva som kan skje dersom en ikke er klar over

faresignalene:

Og mor og resten av familien så ikke tegnene på det her, og det er vi veldig

bekymret for sånn generelt. At det sitter en del familier rundt omkring med unger

som bruker alt for mye tid på data, og de ser ikke tegnene på at ting er i ferd med

å utvikle seg, i den retningen da, før det eventuelt er for sent.

Videre viser han til at de for eksempel når frem til deler av det minoritetsspråklige miljøet,

men at det er mange som glipper fordi det er en utfordring å nå de. Det kan være ulike

forklaringer på hvorfor dette er en utfordring. Det kan for eksempel være en utfordring å nå

og kommunisere med dem, fordi mennesker fra ulike kulturer kan ha ulike måter å se saker

på. Med dette mener jeg at andre typer forståelser kan bunne ut i kulturbundne måter å tenke

på. Det kan også handle om kommunikasjonsvansker, som for eksempel at mennesker som

ikke kan verken norsk eller engelsk på en tilfredsstillende måte, fort kan endre opp med å

misforstå eller oppfatte ting på en annen måte. Motsatt kan også personer som jobber i ulike

tjenesteapparat misforstå minoritetsspråklige personer på grunn av ulike måter å forstå verden

og saker på. Hvilke kommunikasjonskanaler vil da være mest effektiv å benytte? Informant 1

viser likevel til at mange av de store institusjonene er klar over hvor de skal melde

bekymring, og siden de fleste forhåpentligvis går på skole, vil mange innenfor dette området

nås.

En del av det å kunne hindre radikalisering og voldelig ekstremisme, forstår jeg altså som

utveksling av fenomenforståelse. Under intervjuene var det spesielt tre temaer jeg opplevde at

var særlig sentrale innen fenomenforståelse. Dette går ut på hva som kan kjennetegne

individer som befinner seg i prosessen, men også de som er sannsynlig å kunne utøve vold,

57

samt hvilke faktorer som kan bidra til å fremme radikalisering og voldelig ekstremisme, og

hva som eventuelt kan bidra til å forhindre dette.

5.2.1 Verdensanskuelse

Et tema som gikk igjen hos alle informantene under beskrivelsen av hva som kan

karakterisere individer i radikaliseringsprosessen, omhandlet hvordan de tenker. Slike

personer har ofte en tankegang som på en eller annen måte er ekstrem eller radikal. Informant

3 viser til at det i utgangspunktet ikke er noe galt i dette:

(…) så radikalisering her, det er sånn at når du er ekstrem, så er det helt greit.

Men når du begynner å ytre deg og drar voldsspiralen inn i det her, da blir vi på

en måte, da ser vi på en måte den radikaliseringen som en sånn, noe som er

ulovlig, og som er straffbart.

Han påpeker likevel at slike personer uansett vil fange deres oppmerksomhet. Informant 2

viser også til at en del av disse er ekstrem med hensyn til hvordan de ser på verden. Han

påpeker at det ikke trenger å være noen automatikk i at ekstreme tanker fører til vold, men at

det hos noen likevel kan gå veldig kort tid fra de blir ekstrem til de utøver vold. Han viser til

at slike ekstreme holdninger ofte er polariserte, og peker videre på at «Vi ser mest dessverre

de her holdningene som har med, som har med vi-dem å gjøre, oss-dem å gjøre, sånt svart-

hvitt-tenking, såkalt polarisering, ikke sant». Han utdyper at det er veldig lett å gå inn i den

polariserte verdenen hvis en ikke er klar og bevisst seg selv og omstendighetene. Ungdom og

barn er spesielt sårbare for å adoptere slike holdninger:

Enten så har mamma og pappa rett, eller så har de andre i systemet rett, og så når

det blir enten eller, så har vi en situasjon egentlig. Det er kanskje grobunn for …

kanskje voldelig ekstremisme, det er at, at man er fastlåst i det her med svart-

hvitt.

Jeg opplever først og fremst disse holdningene som et menneskelig behov for å kategorisere,

slik at verden fremstår som meningsgivende og forutsigbar, men også som et behov for å

identifisere seg med andre mennesker. Dermed blir de som er ulik sett på som «dem». I noen

tilfeller kan dette utvikle seg til noe mer ekstremt, slik at avstanden forstørres og «dem» blir

oppfattet som fiender, noe jeg oppfatter som tilfelle hos radikaliserte individer.

Informant 2 påpeker også at tanken om oss og dem og enten/eller, samt holdningen om aksept

for vold som enkelte innehar, ofte gjelder på tvers av ideologier:

58

Jeg tror at det har veldig lite å si om hva … kilden til motivasjonen er. Ikke sant,

om det er høyreekstremisme eller en annen form for ekstremisme, så er det … så

er det, det er nemlig det som er fellesnevneren på for eksempel religiøs, la oss si

islamistisk ekstremisme og høyreekstremisme (…).

At denne holdningen er noe som ser ut til å gjelde på tvers av ideologier, oppfatter jeg som

noe universelt for mennesker. Det vil si at det er naturlig, og kanskje også iboende, i

mennesker, det med å ville tillegge mennesker og handlinger mening. Jeg forstår det også slik

at denne skilnaden mellom «oss» og «dem», kan være en måte å dehumanisere, men også

generelt psykologisk distansere seg fra andre på, slik at det vil bli lettere å både rettferdiggjøre

og opprettholde ideologien, men også kanskje rettferdiggjøre eventuelle voldelige handlinger.

Alle informantene snakker om radikalisering som en prosess, hvor det refereres til

radikalisering som en tunnel. På vei inn i prosessen, så vel som på ulike stadier, påpeker

informant 1 at man ofte får input fra ulike kilder der man etter hvert utvikler et mer og mer

snevert og unyansert verdensbilde, ofte grunnet i konspirasjonsteorier og såkalt

«hjernevasking»:

For det vi ser er jo at mange av dem er veldig, eh, de har blitt veldig, ja jeg bruker

ordet hjernevasket, det finnes sikkert et finere ord for det, til å tro på en smal ting,

at det er det eneste rette. For eksempel, det beste eksemplet som jeg har da, i

farten, er vesten er imot alle muslimer.

Videre nevner han at det å endre tankesettet til et fullradikalisert individ er veldig vanskelig,

mens individer på vei inn i et slik løp derimot er lettere å påvirke, så fremt en forstår hvordan

en skal gjøre det. Informant 2 snakker om at individers tankesett også ofte bærer preg av

intensitet og viser til at:

(...) bekymringen kan du jo måle enten i form av for eksempel intensitet, hvor

intenst man er, eh, opptatt av akkurat den tolkningen man har av situasjonen sin

og verden, og hvor åpen er man for å diskutere den … den intensiteten. Fordi litt

av målet vårt det er å dempe ned intensiteten først for å kunne gjøre noe med det,

ikke sant.

Det kan oppfattes som at de som er veldig intenst opptatt av det de tror på, ikke har blitt

presentert for alternative synspunkter. Dermed har kontakten med andre likesinnede, eller

tiden brukt på nettsider, forsterket denne tankegangen, og for noen, også styrket argumentene

59

deres. Videre er det derfor viktig å se disse individene før denne forsterkingen finner sted. Jeg

forstår det også slik at denne intensiteten kan bunne ut i at vi som mennesker har behov for å

bli stilt i et godt lys, og derfor argumenterer for egne synspunkt før en er åpen for andres

perspektiver. Andres perspektiver kan også bryte med den opplevde psykologiske tryggheten

ens egen intense tankegang bidrar til, som kanskje kan medvirke til at de ikke vil endre

mening. Det kan derfor være viktig at en gjennom samtaler ikke bare kommer med alternative

argumenter til disse personene, men også andre alternativer som kan medvirke til å fylle

behovet for psykologisk trygghet. Informant 2 nevner i den forbindelse nyfrelste og

nykonvertitter som eksempler på personer som ofte blir svært intenst opptatt av ting, da

spesielt det de har konvertert til. Videre påpeker han at om ikke intensiteten er mulig å slå

sprekker i, kan det være fare for at den blir omsatt til vold mot seg selv eller andre.

Det kommer også frem hos informantene at mange av individene som radikaliseres, eller som

er i prosessen, i større eller mindre grad har en eller annen form for ideologisk orientering.

Dette påpeker de ved blant annet å vise til begrepsdefinisjonene de jobber ut ifra. Informant 1

forteller om voldelig ekstremisme som et begrep som er definert av flere, men at det i

utgangspunktet tenkes at det omhandler individer som er villige til å bruke vold for å oppnå et

politisk eller religiøst mål. Dette favner både høyreekstremisme, venstreekstremisme og

radikal islam. Videre viser han til radikalisering som en prosess, der selve verdensbildet

endrer seg og blir mer snevert og unyansert. I denne prosessen peker han på at det er fullt

mulig å stoppe og snu, men at noen går hele løpet og kommer ut fullradikalisert. Informant 2

påpeker at enkelte i løpet av denne prosessen kan utvikle en aksept for eller vilje til bruk av

vold, men at det ikke nødvendigvis er ensbetydende med at de selv har til hensikt å utøve det.

Han påpeker også at det ikke er noen religion eller ideologi som er unik når det kommer til

enkelte grupper som er villige til å bruke vold. Han eksemplifiserer dette med islam, og viser

til at selv om ekstrem islam har eksistert i flere hundre år, er voldelig ekstrem islam derimot

av mer moderne karakter. Jeg forstår det som viktig at religionens rolle ved radikalisering og

voldelig ekstremisme belyses, der forståelsen av religion som majoriteten besitter, ikke

anerkjenner eller aksepterer de som velger å trekke inn det ekstreme og det voldelige.

Videre nevnes både ekstrem islam, høyre- og venstreekstremisme av alle informantene når det

fortelles om hvilken ideologisk orientering mange av individene innehar. Informant 3 viser til

at det har variert, men at ekstrem islam har vært mest i fokus i det siste:

60

Men vi har jo hatt fokus på høyreekstreme og venstreekstreme og. Men nå har det

vært det som har vært mest utsatt og det viser jo trusselvurderingen til PST, det er

jo det som gjør at trusselvurderingen var så høy nå før de tok den ned.

Informant 1 viser også til dette, og peker på at hos mange av dem de har jobbet med, har det

vært flest tilfeller hvor de har hatt bekymring knyttet til radikal islam, og at det bare er noen

få enkeltpersoner som har ytret seg i retning av det høyreekstreme i Trondheim. Informant 2

forteller også om økt forekomst av bekymring vedrørende radikal islam og nevner at:

(…) på grunn av sikkert både det som har skjedd og klima rundt islam og den

problematikken, så har vi fått mer bekymring rundt ungdommer med utenlandsk

bakgrunn som har … som har ekstreme tanker eller som man er bekymret for, for

å si det sånn.

Informant 1 påpeker likevel at de nå har fått inn mange bekymringer vedrørende

høyreekstreme ytringer. Selv om ekstrem islam har vært mye i fokus, viser han til at det

likevel er andre krefter de er like bekymret for:

Men nå snakker jeg veldig mye om ISIL her, og vi har jo andre krefter her som vi

er like bekymret for og det er jo det høyreradikale miljøet som er på sterk

fremmarsj i hele Europa, i kjølvannet av den store flyktningkrisen.

Han forteller at det i Trondheim aldri har vært noen tradisjon for høyreekstreme miljøer, men

at det eksisterer enkelte miljø i Trøndelag. Det kan se ut som at disse miljøene er på

fremvekst, og de forsøker derfor å følge opp dette. Han viser også til at det i Europa, men

også på Sørlandet og Østlandet, ser ut til at det høyreekstreme miljøet rører litt på seg. Han

nevner også tidligere rekrutteringskampanjer som har vært rettet mot somaliske miljø, der de

har ønsket å rekruttere personer inn til Al-Shabaab. Det har også vært personer fra Norge som

har reist til Ukraina for å kjempe på pro-russisk side. Han påpeker at dette viser til et stort

mulighetsrom, og at radikaliserte personer eller personer i radikaliseringsprosessen kan

inneha ulik ideologisk orientering.

Alle tre informantene viser til at grunnlaget for å si noe om kjønnsfordeling rundt dette er

tynt, men at det innenfor alle de ideologiske retningene har vært flest gutter. Det påpekes

likevel at det har vært størst bekymring for jenter, da disse har vært vanskeligere å påvirke

fordi de ofte har vært dypere i materien. Når det gjelder hvilken nasjonalitet disse personene

har, viser de alle til at det absolutt ikke er noe ensartet bilde, hvor informant 1 nevner at «Det

61

er en veldig stor variasjon. Det er ikke noe ensartet bilde. De kommer fra Midtøsten området,

nord-øst Afrika, men også Norge … etnisk norsk og med minoritetsbakgrunn, men bodd hele

livet i Norge. Altså andregangsinnvandrer da».

På bakgrunn av dette forstår jeg fenomenene som veldig komplekse, da det er stor variasjon

med hensyn til både ideologisk orientering, intensitet, kjønnsfordeling og alder. Istedenfor å

angripe problemet ved å vurdere hvilke personer som er mest sannsynlig å bli radikalisert

eller utøve voldelig ekstremisme basert på nasjonalitet, kjønn eller alder, forstår jeg det derfor

slik at det vil være mer hensiktsmessig å se på hvilke samfunnsmessige faktorer som kan ha

betydning.

Ideologi knyttet til ekstreme versjoner av religion er noe som også kommer frem i intervjuene

med hensyn til hvilken betydning det kan spille for individer i radikaliseringsprosessen. I den

forbindelse forteller informant 2 at veldig mange av de som har dratt som fremmedkrigere de

siste årene, fra hele verden, er konvertitter. Videre peker han på forskning der det ser ut til at

folk som konverterer, enten til religion eller andre ideologier, plutselig over svært kort tid blir

veldig ekstreme. Han viser også til at det på overflaten kan se ut til at religion har stor

betydning, og viser til vesten er i krig mot islam som et eksempel. Et annet eksempel kan

være at islam er religionen til ens foreldre eller seg selv, eller at en identifiserer seg med

kristne eller muslimske personer som er undertrykte en eller annen plass i verden. Jeg får

inntrykk av at identitet spiller en sentral rolle, der religion for mange vil være en del av denne.

Videre oppfatter jeg ikke identiteten som statisk, men dynamisk og foranderlig. Dette kan

også forklare hvorfor noen plutselig velger å konvertere og etter kort tid blir veldig ekstreme.

En annen vesentlig ting informant 2 trekker frem, er at religion for noen bare kan være en

unnskyldning, og når du spør vedkommende litt grundigere om religionen sin, kan det vise

seg at personen vet ekstremt lite eller bare én enkelt tolkning. Informant 2 utdyper videre der

han for eksempel nevner islam, og forteller at for å forstå islam, så må en faktisk kunne

arabisk godt nok for å i det hele tatt kunne danne seg et eget bilde av religionen. Videre

forteller han at religion ikke har vært særlig gjeldende for tilfellene her i Trondheim. Der det

derimot har vært tilfelle, har det vært religion fortalt fra ekstreme synsvinkler, som for

eksempel kan fungere som meningsgivende for deres egen situasjon:

Ja, jeg hører det når jeg snakker med en ung jente eller gutt som er veldig opptatt

av islam for eksempel. Så … så, ofte er det klart for meg hvor de har kildene sine

fra. Jeg kan si om, til en viss grad selvfølgelig, om det er de som snakker, det vil

62

si, det er en kultur, en kunnskap som de har opparbeidet seg etter hvert og etc.,

eller, om de bare gjengir det de har hørt på en youtube video eller noe sånn.

Han utdyper dette ved å presisere at mesteparten av inspirasjonen til disse menneskene har

kommet fra nettsider og sosiale medier, og ikke moskeer eller andre type miljøer:

Det vil si at ofte så har man prøvd å finne i moskeen for eksempel, hvor de får

inspirasjon for ekstrem islam. Men vi vet nå at, eh, for det meste, brorparten av

dette her, kommer ikke fra moskeene, men det kommer fra nettsider og youtube

og andre sosiale medier, der hatpredikanter og ekstreme folk har fått utfolde seg

uavhengig av moskeen, ikke sant.

I den forbindelse forteller han også at:

Men også en del folk som kan være ekstrem, kan godt tilhøre en moske eller be i

en moske og sånn, men de bruker bare moskeen for å være i det fellesskapet. Når

de skal snakke om, eh … andre ting, så velger dem gjerne en liten gruppe som

ikke har egentlig noen direkte kobling til moskeen, men som kanskje ble kjent

der eller noe sånn. Men det er ofte at sosiale medier har spilt en vesentlig rolle i

radikalisering av en del ungdom.

Det kan virke som om at religion for flere som er i radikaliseringsprosessen på denne måten

kan bidra som et kritisk, men også meningsgivende, alternativt perspektiv til det en eventuelt

er frustrert over i utgangspunktet. At mye av inspirasjonen kommer fra nettsider og sosiale

medier, og ikke moskeer eller andre miljøer, viser til at mye av radikaliseringen ikke skjer i

storsamfunnet, men i den private sfære, som for eksempel i det virtuelle rom, hjemme eller

andre typer mindre miljøer. Det ser også ut til at ungdom er spesielt sårbare for påvirkning, da

ungdom er i en alder der de kan være usikker, og ikke nødvendigvis vet helt hvem de er og

hva de vil i livet. Videre virker det som at religion derfor kan bidra som en psykologisk

trygghet, i form av at en har noe å tro på og noe å identifisere seg med, som tillegger livet

mening. Det vil videre være ulike forståelser av hva som bidrar til trygghet. Ikke minst, ser

jeg det også slik at dette alternative perspektivet for mange vil bidra som et sosialt fellesskap

som en tidligere kanskje ikke hadde. Informantene har videre fortalt at det i det siste har vært

ekstra bekymring for ungdom med utenlandsk bakgrunn. Denne forståelsen kan derfor

kanskje være særlig tilfelle for disse, da de kanskje står overfor identitetsdilemmaer som

andre ikke har, der det ikke nødvendigvis er klart for dem hvor de selv mener de hører til. Det

vil si familiens kultur og forståelse av verden på én side, og venners og samfunnets forståelse

63

på den annen. Mennesker har ikke nødvendigvis et bevisst mål eller ønske om å radikaliseres.

Det kan være en prosess der en kanskje prøver seg frem for å finne ut hvem en faktisk er, der

det for noen kan gå for langt, og få negative utfall som for eksempel radikalisering og

voldelig ekstremisme.

5.2.2 Tilhørighet

Informant 3 viser til tilhørighet som noe han mener kan være en signifikant medvirkende

faktor for å hindre, men også bidra til, radikalisering og voldelig ekstremisme. Han peker på

at tilhørighet og det å bli akseptert med den identiteten du har, er viktig for å ikke havne i

skadelige miljøer, da slike miljøer selv ofte tilbyr individer en følelse av tilhørighet:

Eh … jeg personlig da, så ville jeg tenkt det med tilhørighet. Det å få tilhørighet

til noe. Det føler jeg er en sånn motivasjonsfaktor som har vært for en del her. Så

derfor har det vært en sånn … når du på en måte … og når du lever i et samfunn

og du føler at du står litt utenfor her og litt utenfor der, hvis du da plutselig får

tilhørighet til noe så vil du holde på det.

Informant 1 påpeker også dette og viser til at det å tilhøre et fellesskap er avgjørende:

Finn deg et fellesskap der du hører til, og da spiller det nesten ingen rolle hvor

ekstremt det egentlig er. Bare det er noen som vil være glad i deg liksom, for den

du er. Det der ser vi, det der går igjen i mange sånne typer utfordringer det.

Det kan tyde på at tilhørighet innehar flere egenskaper, deriblant det å ha positive relasjoner

og fellesskap med andre mennesker, der en føler seg inkludert, hvor andre mennesker bryr seg

om deg, og ikke minst aksepterer deg for den du er. Det at det pekes på at det ikke har så mye

å si hvor ekstremt et fellesskap er, og at det i tillegg går igjen i flere typer problematikk, tyder

på at opplevelse av tilhørighet er et veldig sentralt, men også generelt, behov hos mennesker,

og ikke bare tilfeller av radikalisering og voldelig ekstremisme. Mennesker har et behov for å

ha en sosial identitet, og dermed en motivasjon til å tilhøre grupper, da grupper bidrar til å

hjelpe oss å definere hvem vi er. Følgelig vil tilhørighet ikke bare være positivt, men også

negativt, i den forstand at en på bakgrunn av dette behovet kan trekkes mot ekstreme,

voldelige grupper og miljøer.

Tilhørighet i form av å ha et solid nettverk rundt seg kommer tydelig frem som avgjørende

hos alle informantene. Informant 3 viser til isolasjon som et eksempel på hva mangel på et

godt nettverk kan føre til, og utdyper dette ved å vise til at enkelte for eksempel kan velge å

isolere seg hjemme og bruke mye tid på internett. Som et eksempel utdyper han videre at:

64

Hvis du da for eksempel ikke kjenner noen fysisk og du bare er lukket inne på et

rom og bruker nettet, så har du jo … så er det så mye annet som kan påvirke deg.

Det at det norske samfunnet, det norske demokratiet påvirker de som kommer hit,

det er positivt. For det … da vil de på en måte ta vårt levemønster, vårt …

selvfølgelig så skal de integreres og få beholde sin identitet, men hvis du da ikke

gjør det, så vil du og komme i en situasjon der du, eh ... der du overlater det til

andre, altså, la oss si internett da. Alle imamene der som på en måte som ligger

ute der som har radikaliserte holdninger, ikke sant, og vil bruke vold, så blir det

på en måte, det er ikke bra.

I den forbindelse nevner informant 1 at «(…) og særlig her i Midt-Norge der vi har få såkalte

radikalisatorer da. (…) Vi har ingen Arfan Bhatti eller Mulla Krekar her i Midt-Norge, eh, og

da er det internett som er den store driveren». Informant 3 utdyper i den sammenheng at:

Eh altså … ja, jeg har et inntrykk av at de på en måte søker et fellesskap ofte via

internett, at det er på en måte der dem søker på nettet og på en måte legger ut

noen ytringer, får tilbakemeldinger, ergo så på en måte etablerer de en slags sånn

aksept for sine holdninger da, og de møter likesinnede. Det er ikke noen motsvar

og kritiske svar på det. Så det er liksom det jeg tenker, at de oppsøker vel egentlig

… det er litt sånn at hvis jeg synes det er ålreit med fotball, så oppsøker jeg og

snakker med kanskje de jeg tror kanskje er interessert i det, ikke sant. Det er litt

sånn de også gjør, er mitt inntrykk da. Kanalene er ofte internett. Det er ikke de

du kanskje sitter og snakker om mest på ungdomsklubben eller i kirken eller i

moskeen, sant.

Dette kan videre være med på å øke risikoen for negativ påvirkning. Informant 2 viser til

eksempler fra ungdommer han har vært i dialog med. Der kommer det frem at det å ha et

nettverk med ressurssterke foreldre er vesentlig for å kunne håndtere skuffende hendelser eller

utfordringer i livet på en positiv måte:

(…) så ofte så har det vært for eksempel en ungdom som har gjort, la oss si

videregående skole, med mer eller mindre hell eller uhell, eller strever igjennom

det, strever igjennom mange ting, igjennom valg her i livet, hva skal jeg bli, en

snekker eller skal jeg bli lege eller hva skal jeg bli? Min bakgrunn og sosiale

forhold, er det en familie som støtter om ditt prosjekt, har du ressurssterke

foreldre som følger deg i den prosessen og etc., har du andre motivatorer, voksne

65

folk, betydningsfulle voksne folk i livet ditt og sånn, så klarer du allikevel å se at

det er en del av innsatsen din som vil føre frem og at det er deler av den støtten

og hjelpen du får av andre. Det vil si at du er inne i et fellesskap.

Han viser videre til ungdommer som ikke har hatt ressurssterke foreldre eller betydningsfulle

voksne rundt seg, hvor disse ikke har gjort det så bra på skolen og ikke fått seg jobb. Disse

personene har lett for å tenke tanker som går ut på at en selv blir diskriminert eller at andre er

rasister. Dette kan være grobunn for at personer trekkes mot alternative fellesskap som er

destruktive.

Det virker som at det for mange, spesielt ungdommer, er særlig viktig å oppleve mestring i

livet sitt, der skolegang og planlegging av fremtiden er en viktig del av dette. Det vises derfor

til viktigheten av å være inne i et positivt fellesskap, der familie og venner vil være en viktig

kilde til informasjon, som kan bidra til å nyansere personens årsaksforklaringer av eventuelle

negative hendelser. Samtidig kan det å ikke ha betydningsfulle voksne rundt seg, og dermed

ikke være en del av et positivt fellesskap, drive mennesker inn i fellesskap som kan være

farlige.

Følelsen av tilhørighet gjennom å ha et solid nettverk rundt seg, oppfatter jeg at også handler

om hvilket oppvekstmiljø en har. Informant 1 illustrerer dette ved å peke på at:

Det å ha tilhørighet og trives i det nærmiljøet der du bor, ha aktiviteter,

muligheter til det du eventuelt måtte ha interesse i ikke så langt unna der du bor

og ha et godt sånt oppvekstmiljø som vi kaller det da, det er jo alfa omega for, for

alt det, egentlig. Og det gjelder jo uansett hvor du kommer fra, om du er norsk

eller ikke norsk, det å så ha gode oppvekstmiljø og oppvekstsvilkår er jo liksom

essensen i alt.

Opplevelse av tilhørighet handler også om det å ha en meningsfull tilværelse. Informant 1

viser til opplevelse av mestring, og sikter da spesielt til ungdom. Han presiserer viktigheten av

å skape arenaer der ungdom føler seg inkludert og har en opplevelse av mestring og

tilhørighet, og at dette vil kunne legge en god demper på ulike typer negativ utvikling, også

innenfor dette feltet. Informant 2 peker på jobb og utdanning som eksempler på dette og

utdyper at «Det er egentlig skadelig å kjenne at man er ikke akseptert eller anerkjent og

godtatt som sådan». Han eksemplifiserer dette ved å vise til at:

66

Hvis du er for eksempel fra Somalia og er en ung mann eller dame og ikke har

jobb og ikke har de beste forholdene hjemme og føler at du ikke blir tatt på alvor

når du søker jobber og etc., så kan du gjerne prøve å gjøre mer av det. Men hvis

du møter veggen gang på gang så kan ideen om at det er, det er i kraft av det jeg

er at jeg ikke har det bra, det vil si at noen ikke aksepterer meg og ikke inkluderer

meg etc., og ikke leser cv’ en min engang. Så hvis det da skjer samtidig som man

får fra andre kilder egentlig informasjon eller oppfordring til å være seg selv, til å

klamre seg til sin egen identitet og at det er på grunn av rasisme og

diskriminering at du ikke har det bra, og så kommer tilbudet om at du bare

kommer til den islamske staten og så vil alt være bra, så kan fristelsen bli stor.

Det kan virke som at det ved gjentatte negative livshendelser kanskje er større risiko for en

forsterkning av tanken om «oss» og «dem», og å årsaksforklare med hensyn til person og ikke

andre eksterne forhold, hvis en har en fremmedkulturell bakgrunn. Grupper eller personer

som ønsker å radikalisere og rekruttere andre til for eksempel terrororganisasjoner, virker å

spille på nettopp dette, ved å tilby å tilfredsstille grunnleggende behov som tilhørighet og

identitet. Følgelig kan tilhørighet sies å være både en positiv og en negativ faktor.

5.2.3 Utenforskap

Informant 2 viser til at det å føle seg utenfor for mange kan være bidragsytende til at de

havner i farlige miljøer. Utenforskap kan derfor fungere som en bro til alternative og negative

fellesskap:

Men når du har ungdommer som i det her temaet vårt, der de hørte til et lite

fellesskap og dermed også til det store felleskapet, og de avviser begge deler og

velger seg et innbilt eller reelt fellesskap et annet sted, så er de ikke lenger i

utenforskap. De har valgt et annet, det er litt komplisert …

Jeg oppfatter det slik at en ikke nødvendigvis trenger å være utenfor for å føle seg utenfor.

Som nevnt tidligere, spiller ofte de som vil rekruttere personer til for eksempel

terrororganisasjoner på det at mange føler seg frustrert eller utenfor. Dermed tilbyr de ofte

selv et fellesskap og en løsning, og fungerer derfor som en bro. Videre nevner informant 2 at

opplevelse av utenforskap eller urettferdighet både kan komplisere og skade relasjonen til det

store fellesskapet:

67

Det kan … det kan komplisere relasjonen til det store fellesskapet. Det kan skade

det. Ikke bare komplisere det, men det kan skade det, og det er jo ikke en

behagelig følelse å skjønne at du ikke er … godt tatt imot i en gruppe.

Informant 1 viser også til det å føle seg utenfor og presiserer at det helt klart har en betydning

for hvorvidt noen velger alternative og farlige fellesskap:

Og alle de bøkene jeg har lest, når du går og kikker på bakgrunnen til de

personene som har blitt trukket til den typen miljøer, i hvert fall i Norge som jeg

har lest om da i hvert fall, så har dem, kanskje med unntak av de to jentene, vært

egentlig litt på siden av … ja, dem har ikke følt seg inkludert da, i det store gode

fellesskapet. Dem har vært inkludert i sitt marginaliserte lille miljø ja (...).

Informant 3 peker også på viktigheten av å ikke havne utenfor og viser til:

Ja, det å være utenfor, det vil alltid være et mas om å gjøre noe spesielt for å

vises, eller et spesielt jag for å bli en del av det, komme innenfor. Det er jo, det er

jo ting vi må følge med på. Det har noe med menneskene sitt vesen da, som art,

vi vil føle en tilhørighet, vi er flokkdyr, som på en måte vil høre sammen.

Segregering, at grupper av mennesker er skilt fra hverandre innenfor ett og samme samfunn,

kan bidra til opplevelsen av utenforskap. Av den grunn peker informant 1 på at de i

Trondheim har vært bevisst på å bosette flyktninger og andre mennesker som kommer fra

andre land over hele byen. Han viser til andre steder i Norge og Sverige, der enkelte bydeler

har en prosentandel som ligger opp mot nesten hundre, og påpeker at «Å da har du skapt en

ghetto, og det er det vi ikke ønsker da. Det har vi ikke noe tro på at er noe bra løsning». Dette

tyder på at segregering assosieres med risiko for utenforskap, som igjen ses i sammenheng

med radikalisering og voldelig ekstremisme. På bakgrunn av dette er også mottaksskolene i

Trondheim lokalisert på ulike steder. En slik strategi legger til rette for at befolkningen blir

vant til å være multikulturell.

Informant 2 viser til at marginalisering og diskriminering med hensyn til sosioøkonomiske

forhold kan være bidragsytende til radikalisering, da dette kan bidra til en negativ og

unyansert tankegang:

68

Hadde man bare tenkt på, fordi at jeg er sikker på at i grunn så har du en

situasjon, og så har du alt som er intellektuelt rundt situasjonen, tolkningen av

verden, verdensanskuelse, din egen utdanning og nivå på utdanning og inntekt,

sier veldig mye om hvordan du forholder deg til virkeligheten. Så hvis du har

noen som er veldig, veldig diskriminert og veldig egentlig marginalisert når det

gjelder de sosialøkonomiske forhold, så kan de jo tolke alt som ikke går deres vei

i retning av at det er faktisk ikke det, men det er min religion eller min hudfarge

eller … og sånt.

Han forteller at de som i bunn og grunn har det bra, er lite sannsynlig å bli intenst opptatt av

ekstreme ting, med unntak av enkelte tilfeller, og at sosioøkonomiske forhold ofte har vært

gjeldende for mange av de tilfellene han har erfaring med. Det kan her tyde på at mennesker

med lav utdanning og inntekt, samt mennesker uten utdanning eller jobb, kan ha større risiko

for å havne i farlige miljøer, da disse oftere årsaksforklarer sosioøkonomiske hendelser ved å

peke på seg selv og hva en står for.

Utenforskap vil også favne individer som har en problematisk sosial bakgrunn, da disse ofte

havner utenfor det store fellesskapet. Informant 1 nevner at disse ofte er sosialt frustrerte,

hvor flere har erfaring med vold og kriminalitet. Han påpeker at disse skiller seg fra mange

som har blitt rekruttert inn i radikal islam fra andre deler av Europa, da mange av de som har

latt seg rekruttere i Norge har hatt erfaring med vold og vært kjente voldskriminelle.

Informant 3 viser til at individer med problematisk sosial bakgrunn ofte er sårbare personer

som ikke har hatt det mest stabile livet. Videre peker informant 2 på at det å være utenfor det

store fellesskapet kan føre til ekstreme tanker eller ekstreme handlinger. Han utdyper at dette

ikke trenger å føre til radikalisering eller voldelig ekstremisme, men at det for eksempel kan

føre til at en ruser seg, eller skader seg selv eller andre.

Informant 1 viser til rusmiljøet som et miljø hvor en havner utenfor det store fellesskapet og

samfunnet. Videre peker han på at dette har vært bidragsytende for enkelte individer som har

blitt radikalisert og havnet i farlige miljøer:

Nå kan ikke jeg gå inn på enkeltsaker jeg da, men jeg kan jo si noe om de sakene

som er kjent gjennom media, for vi hadde jo to menn og en dame fra Levanger-

området, som reiste til konflikten i Syria. Han ene mannen ble jo drept ganske

tidlig. Han andre … han, pågår jo rettsaken rundt nå. Han har jo kommet tilbake

69

igjen, eh, og alle de her tilhørte jo rusmiljøet på Levanger-Værdals området og

var egentlig kjente personer i det miljøet. Altså, de vil dette rett inn i den her

sosialt frustrerte kategorien, kanskje bortsett fra han som ble drept, som hadde en

litt mer ideologisk tilnærming, kanskje. Dem hadde jo konvertert, men hvor mye

som lå i det, vil kanskje vises i rettssaken da.

Det kan se ut til at konseptene «verdensanskuelse», «tilhørighet» og «utenforskap» skisserer

et felles fokus hos informantene i utveksling av fenomenkunnskap. Det er en helhetlig

tankegang som går igjen, hvor fokuset verken er problembasert eller individorientert i

forståelsen av hva som kan bidra til at individer radikaliseres eller utfører voldelig

ekstremisme. Det sentreres heller rundt den helhetlige konteksten rundt individet, der fokus

og forståelse rettes mot flere ulike nivåer for å forstå hvorfor enkelte personer går denne

veien.

5.3 «Kulturkompetanse» Kulturkompetanse er et tema jeg oppfatter som sentralt hos alle informantene på ulike måter.

En del av dette handler om at det å tilegne seg kompetanse om andres kultur er viktig både for

de som arbeider i tjenesteapparater, men også for befolkningen generelt. Jeg forstår det derfor

slik at kompetanse vedrørende ulike måter å tenke og leve på er sentralt, gjennom både

relasjonsbygging og bevisstgjøring, da mangel på dette kan bidra til uheldige relasjoner og

situasjoner, som i lengden kan være med å bidra til mer ekstreme negative utfall som for

eksempel radikalisering eller voldelig ekstremisme.

5.3.1 Relasjonsbygging

Alle informantene viser til de minoritetsspråklige miljøene, moskeene og kirkesamfunnene

som sentrale samarbeidsarenaer. Det har blant annet blitt holdt samfunnskurs for imamene i

de tre store moskeene, hvor informant 1 påpeker at «Og dem har selv lagt dagsorden og vi har

hentet inn de ressurspersonene som kreves for å svare på det dem lurer på. Det har vært

kjempeinteressant». Informant 2 nevner også dette og viser til at:

Ja, vi har god kontakt med mangfoldsrådet for eksempel, og så har kommunen

(…) hatt en masse dialogmøter med moskeen, med imamene i moskeene. De har

hatt kurs for imamer i samfunnsfag og sånn, hvordan det norske samfunnet

fungerer og institusjons-Norge og organisasjons-Norge og hva som er greit og

ikke greit og den slags.

70

Informant 3 påpeker at imamene er forskjellige. Noen av dem har bodd i Norge over lengre

tid, mens andre ikke har vært her så lenge. Disse behøver også å vite hvordan Norge fungerer.

Derfor har også politiet jevnlig dialog med dem. Videre har han inntrykk av at imamene

støtter det norske samfunnet, men at flere av dem gjerne kunne ha vært enda tydeligere på

dette overfor medlemmene sine. Han belyser videre at dette er viktig, da imamene er personer

som har tillit innad i eget miljø. Informant 1 konstaterer at imamene er en viktig

samarbeidspartner også fordi de har innflytelse på de som kommer i moskeen for å høre på:

De er opptatte folk, men de er veldig viktig samarbeidspartner da. For vi er jo i

jevnlig dialog med dem, og selv om imamer selv sier at de ikke har så stor

påvirkningskraft som det vi kanskje liker å tro, så har dem nok det likevel. For

det som blir formidlet i fredagsbønnen og den typen ting i moskeen har faktisk en

stor innflytelse på dem som kommer og hører på. Og så foregår det jo … en

moske er ikke en samling med en gruppe ensartet folk. Her er det jo, alt ifra dem

som er like religiøs som de fleste nordmenn, som bare er i moskeen når det er

begravelse og bryllup, til dem som er mer, mer litt sånn salafistisk retning da, litt

sånn gammeltroende. Det er hele spennet der da, som det er i kirken. Å imamene

har jo oversikt over de miljøene her, i hvert fall til en viss grad. Så derfor så er jo

dem en sentral samarbeidspartner da.

Alle tre informantene vektlegger samarbeid særlig med moskeene. Jeg oppfatter her et fokus

som i stor grad åpner opp for andres perspektiver. Imamene legger selv dagsordenen, og får

dermed kommunisert hva det er de synes er utfordrende, vanskelig eller uklart, og ikke hva

andre tror at de mener er vanskelig. Det blir i stor grad en samarbeidende dialog, som åpner

for ny innsikt og kunnskap for begge parter. Ved at imamene får kunnskap om Norge og

hvordan det fungerer her, og ikke minst kommunisere dette på en positiv måte til de som

kommer for å høre på, kan dette redusere eventuelle misforståelser og misoppfatninger. Ikke

minst kan det også redusere følelsen av «oss» og «dem», som jeg oppfatter at gjerne bunner ut

i at mennesker fra ulike kulturer har ulike forståelser og referanserammer. Dette kan videre

påvirke hvor vellykket inkluderingen og integreringen i samfunnet blir, og dermed også

påvirke graden av for eksempel usikkerhet eller utenforskap som enkelte kan føle på.

Informant 1 påpeker at de innenfor det minoritetsspråklige miljøet også har startet en

kvinnegruppe. Dette for å kunne gi dem noen verktøy for å vite hvordan de skal fange opp

eventuelle bekymringstegn rettet mot radikalisering, men også når det gjelder andre ting, og

71

nevner videre at kvinnene har veldig stor innflytelse på barna sine. Informant 2 forteller også

om dette:

Fordi at ofte så er det en del mødre som trenger veiledning, hjelp, de trenger noen

å snakke med om hvordan, hva med disse ungene sine de er bekymret for etc.

Kvinner spiller en nøkkelrolle, ikke sant, de er oftere i mer kontakt med ungene

sine, de ser dem kanskje mer. De bekymrer seg kanskje litt fort, men de bekymrer

seg og det er bra. Fordi at hvis de ser noe ikke er normalt så stiller de spørsmål.

Det er viktig for dem å ha en gruppe som de kan snakke med eller veiledere som

kan gi dem råd om hva de kan gjøre og sånn, så det håper vi kommer skikkelig på

plass i Trondheim kommune.

Informant 3 forteller om politiet, og nevner at de har vært i dialog med ulike grupper, hvor

disse etter hvert har forstått at politiet ikke er slik som de trodde. I andre tilfeller kan personer

være mistenksomme mot politiet i lang tid. Det kan virke som at de kanskje baserer tankene

sine på tidligere erfaringer, og dermed automatisk overfører dem til den nye konteksten.

Politiet har derfor blant annet vært ute hos forskjellige asylmottak for å få bedre kontakt med

dem. Informant 1 forteller også om dette, og viser til at mange opplever politiet som ganske

ulikt det de selv er vant til, og at det derfor er viktig at blant annet politiet er i dialog med

disse gruppene og forsøker å skape gode relasjoner. Tillit innad i disse miljøene viser han til

at kan bidra til mer forståelse for hva som kan være bekymringsverdig, og ikke minst at de tør

å melde ifra om bekymring og vet hvem de skal henvende seg til.

Tillit og gode relasjoner med ulike minoritetsspråklige grupper kan derfor bidra til å redusere

misforståelser og opplevelser av utenforskap, og dermed også risikoen for radikalisering og

voldelig ekstremisme.

5.3.2 Bevisstgjøring rundt forskjeller i måter å tenke og leve på

Under intervjuene kom det frem at det er stor variasjon med tanke på både tilliten til og

forståelsen for hvordan institusjoner og tjenesteapparater jobber, hvor noen også er redd for

visse tjenester, blant diverse minoritetsspråklige miljø. Informant 1 viser til barnevernet som

et eksempel:

Vi har et omdømmeproblem for deler av tjenesteapparatene våre. Særlig

barnevernet, ja. Og det er vi nødt til å gjøre noe med. For dem går jo inn og gir

råd og veiledning til de familiene da. Det er det dem bruker nesten all tiden sin

på, og dem har jo også midler som kan hjelpe dem på forskjellige områder, eller

72

kanalisere det mot dem som kan hjelpe dem. Men det fokuseres kun på

omsorgsovertakelse som er en bitteliten bit av det dem driver med. Og det er der

det henger liksom, de klarer ikke få det der ifra, og det er vi nødt til å prøve å få

gjort noe med.

Han presiserer derfor at det er viktig å jobbe med å få ulike grupper til å forstå det norske

samfunnet, hvilke tjenester vi har og hva de kan brukes til, og at det er flere yrkesgrupper som

har behov for avmystifisering. Han konstaterer at dette spesielt gjelder for deler av det

minoritetsspråklige miljøet der mennesker kommer fra land som ikke innehar disse typer

tjenester eller kommer fra steder der de er vant til undertrykkelse fra staten, og derfor ikke har

noen tiltro til offentlige myndigheter. Videre viser han til misoppfatninger rundt

barnevernstjenesten der han forteller at:

(…) og vi har jo hatt tolker fra den offentlige tolketjenesten som har oversatt

begrepet barnevern til den etaten som tar barna dine, de har oversatt det sånn, for

at det finnes ikke noe ord for barnevern i enkelte land, for det har dem ikke, og så

har dem oversatt det til den etaten som tar dine barn. Og det … det er ikke så

lenge siden, og når vi oppdaget det så, og det var bare flaksen at det ble oppdaget,

så må man jo begynne å justere litt da. For det er ikke noe rart at dem ikke vil ha

noe med den etaten å gjøre.

For å unngå slike misoppfatninger ser jeg på det som viktig at tjenesteapparater tilegner seg

tilstrekkelig med kulturkompetanse, slik at de er bevisst at individer vil inneha ulike

referanserammer, og dermed forskjellige forståelsesmåter, i møte med mennesker fra andre

kulturer. Det blir vist til at enkelte land ikke har noe ord for barnevern. Menneskers språk er

formet av sin kultur og hva som eksisterer innad i kulturen, hvor enkelte kulturer eller land

derfor ikke nødvendigvis har de samme ordene, og følgelig ikke særlig hensiktsmessige

assosiasjoner til disse.

Videre forteller informant 1 at «(…) og vi har jo, det er mange slike eksempler (…)». Dette

tyder på at mangel på kulturkompetanse og svikt i kommunikasjon er en generell tendens, og

ikke nødvendigvis noe som handler om enkelttilfeller. Han nevner i den forbindelse

barnehagen som et eksempel, og forteller at:

Det var ei somalisk kvinne fra nord i Somalia som kom hit, ikke til Trondheim,

men kom til en by i Norge da. Hun var alene og hadde en sønn, og

mottaksapparatet ønsket at den her sønnen hennes skulle gå i barnehage, slik at

73

hun fikk den opplæringen og den typen ting hun skulle da. Der hun kom ifra så

fantes det ikke noen barnehage, så hun visste ikke hva det var. Så hun spurte hva

det var. Så sa dem at, jo, barnehage der har foreldrene barna sine, og der er det

høyt utdannede personer som tar vare på dem, og det er inngjerdet og det er trygt.

Jaja, dit ville hun ikke sende ungen sin nei. Så skulle de ta henne med og vise

henne dette her da. Så tok de henne med og viste henne barnehagen. Ungen

hennes lekte seg og hadde det kjempebra. Det var en enetasjes bygning den her

barnehagen her da, med gjerde rundt sånn som barnehagene stort sett har. Og det

gikk kjempebra og de var jo så fornøyd, og så når de tok kontakt med henne igjen

og spurte om ungen skulle i barnehagen, så ville hun ikke. Og så hentet de inn en

fra samme land som henne da, som har vært i Norge lenge, for å prøve å finne ut

hva er egentlig det her, og så viste det seg det at den eneste assosiasjonen hun

hadde til et lavt hus med gjerde rundt var barnefengsel fra hjemlandet. Der ble

ungene plassert hvis foreldrene, ikke hvis ungene hadde gjort noe galt, men hvis

foreldrene hadde gjort noe galt, så plasserte de ungene i såkalte barnefengsel, og

der var det ... det så akkurat likedan ut da, i gåseøyne. Og så sir hun damen her at

hun hadde sett en mann som kom til den her barnehagen og leverte ungen sin,

løftet han over grinden og leverte han til en av de her høyt utdannede personene

på innsiden. Og da antok hun at han var så farlig da at han ikke fikk slippe innom

gjerdet engang, og da … (…) Det var det hun hadde oppfattet av hele det

systemet her, og da er det klart, da har du et kjempeproblem.

Basert på dette utsagnet viser begrepet kulturelle briller, eller forforståelse, seg som sentralt.

Den somaliske kvinnen, men også tjenesteapparatet, tolket situasjonen ut ifra sitt eget

perspektiv. Personen som arbeidet i barnehagen tok det kanskje for gitt at den somaliske

kvinnen forsto hva han/hun mente. Den somaliske kvinnen kommer fra en kultur uten ordet

barnehage og dermed ingen referanser knyttet til dette, og koblet det derfor til det hun

umiddelbart fikk assosiasjoner til. I kommunikasjon mellom personer med ulik

kulturbakgrunn forstår jeg det derfor som essensielt med bevisstgjøring rundt slike forskjeller,

hvor tilegnelse av kulturkompetanse blir sentralt for både tjenesteapparater og befolkning for

blant annet å bedre mestre den interkulturelle kommunikasjonen.

Informant 3 viser også til kulturelle forskjeller i måter å tenke og leve på når han viser til ulik

tankegang ved for eksempel trygghet:

74

Og det er litt sånn at vi må tenke at … altså, kanskje en viktig sånn, helt sånn

overordnet viktig bit, det er at for deg nå, som har vokst opp i det norske

demokratiet, du forventer at demokratiet produserer tryggheten for deg, også

politiet og den utøvende makten som vi er. Mens fra den arabiske og muslimske

verden, der er det familien som produserer tryggheten. Det er familien som har

ansvaret, som hjelper deg når du sliter, ikke sant. Og dem som på en måte

bestemmer over deg. Mens det tredje alternativet, det er det markedsøkonomien

sier. Hvis ikke du er trygg nok, Amerika og Los Angeles da, ja men da bygger du

et gjerde og så leier du ut et vaktselskap og kjøper den tjenesten, så er du trygg.

De bygger veldig mye på det, eller så kjøper de pistol for å forsvare seg selv. Så

det å integrere og forstå det, det er ikke like lett for en som kommer hit og er vant

med å stole på familien og det er det som er kulturen og det som er erfaringen

hans. Skal han da bryte med det? Men det er både rettigheter og plikter i det

systemet og, som kommer inn. Og det kan være vanskelig for oss å på en måte

forstå og integrere det inn i systemet vårt. For her er det norsk lov som gjelder.

Frem til du bor hjemme og er 18 så er det mamma og pappa som bestemmer, ikke

sant, men etter hvert er det norsk lov som bestemmer, for både deg og mamma og

pappa. Men der vil det være familien, når du er 18 og etter det så er det familien

og onkelen som bestemmer i familien, eh, og da må du høre med han først. Og

her har vi en del fenomener, og det kan gripe seg i andre kriminalitetsformer og,

ikke bare i forhold til radikalisering. Og det er ting som vi må ta innover oss i

integreringen, at slik har de lært seg at ting skal være.

Det tyder på at vi som mennesker fra ulike kulturer alltid vil ha vår egen forforståelse basert

på tidligere erfaringer og den konteksten vi er vant til å leve i. Denne forforståelsen vil da

automatisk produsere visse forventninger i de situasjonene vi møter. Jeg oppfatter videre at

dette er noe vi alle burde bli mer bevisst på i møter med andre mennesker, da dette kanskje

kan redusere misforståelser, men også eventuell skepsis en kan ha til fremmede perspektiver

og tankesett.

I den forbindelse viser informant 3 videre til at vi kanskje har litt for høye forventninger til at

ting skal endre seg raskt, og at integrering og gjensidig forståelse blant både tjenesteapparater

og befolkning tar tid. Videre forteller han om gjensidig anerkjennelse mellom mennesker fra

ulike kulturer som et viktig moment for hvordan integrering skal lykkes bedre:

75

Informant 3: Der har du … du ser … der, bokstaven A (…).

Intervjuer: Åh, ja.

Informant 3: A … bokstaven har en betydning, derfor fikk jeg den tegnet da.

Blant annet betyr det, det er jo bokstaven til Allah, ikke sant, A. Blant annet betyr

det at du skal bli den beste av deg selv. Du skal ikke bli bedre enn den eller den,

men du skal bli den beste av deg selv. Og da tenker jeg, ja men det var fint, det

passer jo meg veldig bra. At jeg vil bli den beste av meg selv. Jeg vil ikke bli

bedre enn deg eller bedre enn noen, jeg vil bli så god som jeg kan bli. Den

kulturen, det er noe som vi kan lære av. Det var fint, det kan vi lære av. Og så har

vi de 10 bud, du skal ikke drepe, du skal hedre din mor og din far. Det er slike

fine ting. (…). Så det er egentlig litt sånn tosidig. Noen ganger tenker vi at de

skal integrere seg inn bare til oss, men vi og har noe vi kan ta med fra dem, og

med en gang at når jeg ikke bare snakker til deg, men at jeg faktisk hører på det

du har å si og, så vil du på en måte med en gang snakke mer med meg. For da vil

du på en måte gi litt mer. Så jeg tror det noen ganger at vi må, hvis vi skal

integrere de godt, så må vi og se det som er bra med det de kommer med.

Jeg opplever at han her viser til viktigheten av å være åpen i møte med mennesker fra ulike

kulturer. Videre ser jeg derfor i denne sammenheng begrepet etnosentrisme som sentralt. En

bør basert på dette perspektivet ikke rangere andre kulturer basert på hvor lik de er sin egen.

Andre kulturer vil ut ifra dette synet ofte bli sett på som en dårligere versjon av sin egen

kultur. Det er derfor viktig å være åpen for å bli kjent med, og kanskje anerkjenne, det som er

annerledes, istedenfor å reagere med skepsis bare fordi forståelsen er annerledes enn hvordan

en selv er vant til å tenke. Først da vil en meningsfull dialog finne sted, der begge parter er

interessert i hva den andre har å si. Dette oppfatter jeg at videre vil bidra til at begge parter vil

føle på anerkjennelse og verdi, at kunnskapen og forståelsen en kommer med er en ressurs. En

slik tankegang vil bidra til større inkludering, som igjen kan bidra til større tilhørighet. Dette

vil igjen minske risikoen for opplevelsen av utenforskap, og dermed redusere risikoen for

radikalisering og voldelig ekstremisme.

Det ser ut til at forskjeller i måter å tenke og leve på også kan medføre dilemmaer og

utfordringer for personer med fremmedkulturell bakgrunn. I den forbindelse forteller

informant 2 at:

76

Det er derfor vi må bygge, vi må jobbe for at folk, eh … folk kan misforstå det

her med at de hører egentlig … la oss si ungdommene vi snakket om i sta med

fremmedkulturell bakgrunn og sånn, egentlig så hører de til her. Men i hodet sitt,

så kan de bli forvirret med det her med at de får masse input her og der og sånn.

Noen sier at du ikke er herifra, kanskje familien selv sier det, og så kanskje noen

høyreekstreme sier til dem, nei du er ikke herifra, om du er født her eller ikke det

spiller ingen rolle, du er ikke herifra. Se bare på fargen din og på deg selv og

sånn. Eh … når sånne ungdommer er i den her mellom barken og veden som

noen kaller det, mellom to stoler, så er det veldig vanskelig å sitte, sitte godt

mellom to stoler. Du må velge den ene eller den andre. Men vi får håpe at man

lager en modell der man slår sammen de stolene til en stol som er komfortabel

nok til å romme dem og deres ambisjoner og sånn, det tror jeg nok. Men det er

alltids krefter som jobber for det ene, det andre, eller noen som jobber for … en

middelvei da.

Informant 3 forteller også om dette, og viser til et eksempel:

(…) der at eldste gutt i en familie, ikke sant, begynner på en måte å si at vi

kikker for mye på norsk TV. Vi må se litt mer på muslimsk, eller ikke muslimsk

TV da men, det muslimske, vi må følge koranen, ikke sant. Begynne å på en måte

ha en litt annen atferd. Der foreldrene kanskje sier at han er blitt så rar, ikke sant,

det kan jo være naturlig at han kanskje skal ta … far er kanskje borte og fars

rolle, han er eldstemann og det er tradisjon, ikke sant, og uerfaren. Det er mye

slike ting, men det er slik vi får melding om og bekymringer rundt og så sjekker

vi opp da. Så ser vi at det her er bare en som ikke har funnet rollen sin og som vil

gjøre det som er rett.

Basert på disse to utsagnene forstår jeg det slik at personer som er omgitt av flere ulike

kulturer, vil ha flere og vanskeligere dilemmaer knyttet til tilhørighet og identitet, enn

personer med bare én. Tanken om at du er annerledes enn majoriteten, forvirret angående

hvem du er og hvem du vil være, eller at du ikke vil bli for norsk, kan trigges av at enkelte

personer forteller deg at du ikke hører til her. Dette kan føre til en opplevelse av utenforskap,

og i verste fall bidra til radikalisering og eventuelt voldelig ekstremisme. Jeg oppfatter det

også slik at det kan være vanskelig hvis en har familiens kultur på den ene siden, og venner

og samfunnet på den andre. Vil en ta del i bare den ene, eller forsøke å holde på begge? Det

77

kan være utfordrende, særlig i ungdomsårene, å finne ut hvem du vil være, der det å være

mellom flere kulturer kan bidra til at en kanskje ikke føler 100 % tilhørighet til noen av

delene. En vil derfor forsøke å teste ut ulike strategier på hva som oppleves best, eller hvordan

en på best mulig måte skal klare å integrere de i hverdagen, i en situasjon der en har flere

ulike kulturer en er en del av.

Informant 1 viser også til tanker om å ikke bli for norsk som en medvirkende faktor til

radikalisering, der han viser til:

(…) eh, hvis familien ikke ønsker at du skal bli norsk da, forlanger at du skal …

ja hva skal en si her da, eh … til noen av dem som vi har sett som har blitt

radikalisert i hvert fall, så har familiens frykt for at dem skal bli for norsk vært en

medvirkende årsak til at det har gått som det har gått. Nå ser vi ikke det i så stor

grad her i Trondheim, men vi har jo tendensen her og.

Det kan være flere mulige tolkninger og forklaringer på foreldres frykt for at barna ikke skal

bli for norsk. Selv så oppfatter jeg at dette kan være en tilpasningsstrategi, der det ikke

nødvendigvis er et bevisst forsøk på å separere seg fra majoriteten. Det kan være et forsøk på

å opprettholde egne kulturelle verdier og uttrykk, der det i noen tilfeller har fått fatale

konsekvenser. Jeg oppfatter disse konsekvensene som en følger av at forsøket på å

opprettholde de kulturelle verdiene har gått for langt, og dermed enten medført en opplevelse

av utenforskap, eller forsterket følelsen av annerledeshet, som igjen har medført tiltrekking

mot mer ekstreme miljøer for å forsøke å få tilbake en opplevelse av tilhørighet. Informant 1

peker på at dette på sikt er en utfordring. Samtidig nevner han også nordmenn som har flyttet

utenlands, som også ofte har holdt seg sammen, der «(…) dem forlanger at frisøren og

bakeren og alle skal snakke norsk liksom. Så vi er ikke noe annerledes selv heller». Dette er

kanskje en utfordring fordi det kan få negative konsekvenser, men det tyder samtidig på at det

kanskje er en normal atferd og tendens. En vil naturlig opprettholde eller oppsøke det en

identifiserer seg med, er kjent med og føler er trygt.

I forbindelse med bevisstgjøring rundt forskjeller i måter å tenke og leve på, viser informant 1

til oppdragelse som et eksempel, og at den hos enkelte grupper er veldig forskjellig fra den

norske:

Og oppdragerrollen til en del i Nord-Afrika og noen arabiske land er jo motsatt

av det norske. For vi har veldig kontroll på ungene når dem er bittesmå vi, passer

på dem, er med overalt og så slipper vi mer og mer opp, og så slipper vi mer og

78

mer opp jo eldre de blir, mens vi har jo funnet, det har blitt ringt inn

bekymringsmeldinger hit til små unger fra enkelte nasjoner som ligger og sover

på lekeplassen og er ute i skogen, ingen som passer på dem. Dem har veldig

frihet når dem er veldig små da, og så strammes det mer og mer til. Så løpet er

helt motsatt. Og det gjør jo at, og det særlig jenter, der det virkelig strammes til,

eh … og det ser du hvis du går i sentrum, så vil du se jenter fra en del afrikanske

land som har et par litt eldre menn eller gutter gående sammen med seg, alltid.

Dem får ikke bevege seg ut uten det. Og det er klart at i en sånn norsk kontekst

når du ser på hva venninnene dine gjør, så vil jo det være utfordrende, men så

skal du jo være lojal, alle barn er jo ekstremt lojal mot sine foreldre. Du skal jo

være lojal mot det foreldrene sier og tror og gjør, men samtidig så ser du jo

hvordan de andre har det og det kan jo være med på å skape en slags form for

utenforskap. Og i ytterste konsekvens så kan det jo gi veldig rare uttrykk da.

Ulike måter å tenke og leve på kan skape en slags ambivalens hos ungdommer med foreldre

fra andre kulturer. De vil være lojal mot foreldre sine og høre på dem, mens de samtidig

kanskje vil være med å gjøre det vennene gjør. Jeg oppfatter det derfor som viktig at

bevisstgjøring går begge veier, der det vil være viktig hos enkelte personer eller grupper i

minoritetsspråklige miljøer å få vite hvordan kulturen er her. Dette betyr ikke at de skal gi helt

avkall på det de selv tror på, men at en slik bevisstgjøring kan være med på å forhindre

utenforskap blant ungdom, som igjen kan redusere risikoen for radikalisering og eventuelt

voldelig ekstremisme. I den forbindelse viser han også til en norsk hjemvendt fremmedkriger:

(…) det han sier selv da, det er at moren hans ikke forstod betydningen av å ha

en gymbag. Hun ville ikke bruke penger på det, så han hadde alltid gymklærne

sine i en plastikkpose fra Rema eller tilsvarende. Det synes han var pinlig. Det

gjorde at han begynte å skulke gymmen. Der startet det. Når han først hadde

begynt å skulke gymmen, så begynte han å skulke andre fag og. Og etter kort tid

så var han egentlig ute av skolen da, og trakk mot andre miljøer, som følte det på

samme måten.

Han presiserer derfor viktigheten av at spesielt foreldre forstår hva som gjør at barna føler seg

inkludert, og at ting som kanskje fremstår som banalt og enkelt faktisk kan ha stor betydning

79

for om et individ føler seg utenfor eller ikke. For at bevisstgjøring skal finne sted, viser

informant 1 til imamene som en viktig brikke:

Men hvordan man skal finne den gylne middelvei her er utrolig vanskelig, men

når man gjør det i dialog, og der er det de imamene kommer inn da. Dem er nødt

til å si noe om det her. Veldig vanskelig å få dem på banen og si noe om den her

sånne vanskelige spørsmål. Vi har jo et dialogsenter i Trondheim, som ligger

borte i Elvegata her, under Trondheim kommune, som handler om dialogen

mellom den trondheimske befolkning og alle innvandrere. Dem er en

kjempeinteressant gruppe å snakke med og, for dem er jo med på å prøve å løse

alle disse konfliktene her. Hvordan skal vi fungere, hvordan skal vi få det til å

fungere her. Jeg skjønner jo at det er ganske utfordrende da, for en del

nasjonaliteter å komme til et land som er så fristilt som oss da med så stort

demokrati og så stor likestilling og alt det der som … helt motsatt av det dem er

vant til. Men det her er noe vi må jobbe med, og i ytterste konsekvens så kan det

jo gå sånn som med de to jentene fra Bærum da.

Jeg oppfatter imamene som sentrale, da flere minoritetsspråklige miljø vil identifisere seg

med dem. Imamene blir derfor en mer naturlig inn-gruppe. Det fokuseres på dialog og

samarbeid. Dette ser jeg som avgjørende for at disse ulikhetene skal kunne diskuteres, da

dette er med å fremme anerkjennelse og respekt. At en gylden middelvei ses på som ønskelig,

viser til at ingen av kulturene ses på som bedre enn den andre. Dialog og samarbeid med

sentrale personer i ulike miljø vil derfor kunne bidra til en bevisstgjøring rundt forskjeller i

måter å tenke og leve på.

5.4 Oppsummering

For meg utkrystalliserte det seg sju konsepter, fordelt på tre hovedkategorier, i datamaterialet.

Disse står i relasjon til kjernekategorien kommunikasjon. Kjernekategorien, de ulike

hovedkategoriene, samt de tilhørende konseptene, står frem som viktig for informantene for å

forebygge radikalisering og voldelig ekstremisme. Den første hovedkategorien, «eksponering

av tanker», består av konseptene dialog med enkeltindivider og deltakelse i samfunnet. Den

andre, «utveksling av fenomenkunnskap», består av konseptene verdensanskuelse, tilhørighet

og utenforskap. Den siste hovedkategorien, «kulturkompetanse», handler om

80

relasjonsbygging og bevisstgjøring rundt forskjeller i måter å tenke og leve på. Disse

skisseres i den beskrivende modellen i figur 1.

81

Figur 1. Beskrivende modell

Den beskrivende modellen inviterer videre til den teoretiske modellen (figur 2.).

Kommunikasjon

Eksponering av

tanker

Utveksling av

fenomenkunnskap Kulturkompetanse

• Dialog med

enkeltindivider

• Deltakelse i

samfunnet

• Verdensanskuelse

• Tilhørighet

• Utenforskap

• Relasjonsbygging

• Bevisstgjøring

rundt forskjeller i

måter å tenke og

leve på

?

Hvordan kan radikalisering og

voldelig ekstremisme forebygges?

82

5.5 Teoretisk modell

Figur 2. Teoretisk modell

Arbeidet med å forebygge radikalisering og voldelig ekstremisme konsentrerer seg

hovedsakelig om å fremme tilhørighet og forhindre utenforskap i storsamfunnet. Det forsøkes

derfor å forene det marginaliserte fellesskapet og storsamfunnet for å unngå dette. Basert på

analysen argumenterer den utviklede teorien for at radikalisering forekommer i den private

sfæren på bakgrunn av ulike former for opplevd utenforskap. Videre viser den teoretiske

modellen til at et fokus rettet mot bevisstgjøring vedrørende ulike måter å tenke og leve på,

både hos storsamfunnet og i den private sfæren, vil være hensiktsmessig i forsøket på å forene

det marginaliserte fellesskapet med storsamfunnet, og derfor også i målet om å forebygge

radikalisering og eventuelt voldelig ekstremisme. Bevisstgjøring rundt ulike måter å tenke og

leve på handler om hvilke ulike virkelighetsforståelser den private sfære formidler versus

storsamfunnet, om eksempelvis hva som kan bidra til tilhørighet og hva som bidrar til

opplevelser av utenforskap. Et annet aspekt omhandler ulikheter vedrørende referanserammer,

der en manglende bevisstgjøring og manglende kulturkompetanse kan bidra til misforståelser,

skepsis og sterkere opplevelser av inn-grupper og ut-grupper. Dette kan skape frustrasjon og

sinne, og dermed en større risiko for utenforskap, og følgelig radikalisering og eventuelt

Storsamfunnet

Forebygging

Det

marginaliserte

fellesskapet

Radikalisering

i den private

sfære

Bevisstgjøring

83

voldelig ekstremisme. For å klare å skape en slik bevisstgjøring vil det bli naturlig, men også

avgjørende, å trekke inn samtlige av hovedkategoriene fra den beskrivende modellen, da disse

vil virke inn på bevisstgjøringen. Eksponering av tanker, gjennom deltakelse i samfunnet,

men også ved å gå i dialog med enkeltindivider, vil kunne åpne opp for både nye relasjoner,

men også nye perspektiver. Videre vil utveksling av fenomenkunnskap, som skildrer

kompleksiteten i ulike syn på hva som kan kjennetegne, men også virke inn på

radikaliseringsprosessen og voldelig ekstremisme, kunne bidra til en rikere bevisstgjøring

vedrørende forskjeller i tankesett. Til slutt vil også kulturkompetanse, gjennom

relasjonsbygging med ulike typer minoritetsspråklige miljø, kunne medvirke til større

kunnskap for begge parter, og dermed virke inn på bevisstgjøringen. Hovedkategoriene vil

også fungere som en dynamisk prosess, som bidrar som et forebyggende verktøy i arbeidet

med å forebygge radikalisering og voldelig ekstremisme, der eksponering av tanker vil føre til

utveksling av fenomenkunnskap, som igjen vil kunne bidra til større kulturkompetanse.

Bevisstgjøring påvirket av flere typer faktorer, vil dermed kunne forebygge skjult

marginalisering i den private sfæren, og derfor lettere tilbakeføre det marginaliserte

fellesskapet til storsamfunnet.

84

6.0 Diskusjon De sju konseptene, fordelt på tre hovedkategorier, ses i sammenheng med kjernekategorien,

kommunikasjon. Basert på dette ble det generert en teoretisk modell som jeg mener forklarer

hovedfunnene. Der kom jeg frem til at arbeidet med forebygging av radikalisering og voldelig

ekstremisme i Trondheim først og fremst sentrerer seg rundt det å fremme tilhørighet og

forhindre utenforskap i storsamfunnet. Basert på dette er det derfor et ønske om å forene det

marginaliserte fellesskapet med storsamfunnet. Den teoretiske modellen viser videre til at

ulike former for opplevd utenforskap bidrar til radikalisering i den private sfæren. For å

forebygge dette argumenterer modellen for at det vil være hensiktsmessig å rette fokuset mot

bevisstgjøring angående forskjellige måter å tenke og leve på, både hos storsamfunnet, og i

den private sfæren. Videre er bevisstgjøring tilknyttet alle de tre hovedkategoriene fra den

beskrivende modellen. Jeg vil videre diskutere og sammenligne mine funn med eksisterende

forskning og litteratur.

Alle informantene trekker frem tilhørighet og fellesskap som noe grunnleggende viktig for å

forebygge at mennesker havner i situasjoner som gjør dem sårbare for eksempelvis

radikalisering. I likhet med dem, vises det av flere til behovet for tilhørighet som noe

fundamentalt viktig for mennesker, der dette innebærer å danne og opprettholde

mellompersonlige relasjoner. Videre påpekes det at mennesker naturlig drives mot dette, og at

det derfor kan være medfødt, og eksistere til en viss grad hos alle mennesker i alle kulturer

(Aronson et al., 2014; Baumeister & Leary, 1995; Webber & Kruglanski, 2018). Begrepet

identitet kan også argumenteres for å være relevant her, da Simon (2004) påpeker at den er

nært tilknyttet tilhørighet. Simon og Klandermans (2001) og Turner et al. (1987) viser i den

sammenheng spesielt til kollektiv identitet, og at den ses på som inkluderende, da den viser til

en sosial plass som deles med andre individer. Simon (2004) presiserer også at interessen

rundt identitet er særlig sterk i våre tider, en tid karakterisert av globalisering og

modernisering. Videre uthever han at mangelen på en identitet, også kalt identitetskrise, kan

true vårt velvære og vår fysiske eksistens. Dette kan for eksempel ses i sammenheng med det

informant 3 forteller om tilhørighet. Han peker på at en person som lever i et samfunn og står

utenfor, og som plutselig får muligheten til å bli med i et fellesskap, vil holde på det. I tråd

med dette fortalte også informant 1 at det nesten ikke spiller noen rolle hvor ekstremt

fellesskapet er, så lenge det er noen som bryr seg og godtar deg for den du er. Motivasjonen

for dette kan også belyses ved konsekvensene av utenforskap, der Svare (2006) peker på at

fravær av sosiale dialoger kan gi alvorlige negative konsekvenser, der det kan virke inn både

85

på vårt velvære, vår utvikling og vår eksistens. Videre kan det også resultere i mangel på

selvtillit, depresjon og generelt en redusert livsvilje. I den sammenheng kan det også være

hensiktsmessig å trekke frem begrepet kollektiv identitet, da det vises til at den tilbyr både

tilhørighet, egenart, respekt, forståelse, og agens, i tillegg til å bidra til en meningsfull sosial

eksistens for individet (Simon & Klandermans, 2001; Maslow, 1970). Dette mener jeg kan

bidra til å belyse hvorfor enkelte mennesker som føler seg utenfor og marginalisert, lettere

kan rekrutteres til ekstremistiske miljøer, noe informantene også påpeker, da de fremhever at

ekstremistiske miljøer selv ofte tilbyr sårbare mennesker å fylle behovet for tilhørighet.

Det ble av informantene fortalt om integrering gjennom å delta i samfunnet som viktig for å

dempe nivået på eventuell frustrasjon, og at tilrettelegging i form av ulike arenaer derfor kan

være med på å forhindre aggresjon på nettet eller i virkeligheten. Dette kan knyttes til

begrepet velvære, hvor velvære ikke handler om individuell helse, men heller om

transaksjonen mellom individ og miljø på ulike nivåer. I likhet med hva informantene

fremhever som viktig, innebærer dette blant annet å ta del i ulike nettverk med positive

relasjoner, delta i lokalsamfunn(er) og generell deltakelse på det sosiale og politiske plan, der

spesielt jobb og utdanning pekes på som essensielt (Nelson & Prilleltensky, 2010). Deltakelse

i samfunnet bidrar videre til følelsen av fellesskap gjennom kommunikasjon og sosiale

relasjoner med andre individer, og kan derfor knyttes til opplevelsen av tilhørighet. I likhet

med dette, påpeker også Svare (2006) hvor viktig det er med deltakelse og interaksjon med

andre individer, der han forteller at dialog er en betingelse for livet som er like betydningsfullt

som vann, mat, luft og lys. Videre konstaterer han at dette gjelder i alle arenaer i samfunnet,

både i relasjon med venner, jobb, ulike kulturer og så videre. Han fremhever at denne typen

sosiale dialoger skaper fellesskap, samhørighet og en gjensidig forståelse, og at denne typen

dialog er viktigere enn en kanskje er klar over. Dette kan videre knyttes til konseptet dialog

med enkeltindivider, da deltakelse i samfunnet gjennom sosiale relasjoner også kan bidra som

en kilde til innsikt, der en kan drøfte dilemmaer, problemer, frustrasjon og eventuelt løse

disse. Dette sammenfaller også med det Abrams et al. (2004) viser til som

gruppeidentifikasjon, da identifisering med en gruppe bidrar til fellesskap Videre signaliserer

kollektiv identitet sosial støtte fra andre medlemmer av inn-gruppen. Abrams et al. (2004)

viser til at det har blitt foreslått å være en sammenheng mellom gruppeidentifikasjon og

psykologisk velvære, der funn tilsier at gruppeidentifisering korrelerer positivt med en rekke

mål på psykologisk velvære og affekt. Videre vil begrepet «empowerment», eller

myndiggjøring, være sentralt. Begrepet kan knyttes til vekst og utvikling, og vektlegger særlig

86

deltakingskompetanse, som vil si å kunne få frem meningene sine og klare å formidle dem til

de som innehar makt (Heggen & Ekeland, 2007). Det hevdes videre at individer som har

erfart mangel på kontroll i livet sitt, ikke bare trenger å endre tankesettet sitt, men også å

oppleve det å ha autoritet over livshendelser, der aktiv deltakelse i lokalsamfunn derfor

fremstår som en viktig komponent (Nelson & Prilleltenksy, 2010; Rappaport, 1987). Simon

og Klandermans (2001) fremhever at kollektiv identitet for mange tilbyr følelsen av

tilhørighet, da dette innebærer å dele en spesifikk plass i den sosiale verden med andre

individer, og ikke minst at den tilbyr et meningsfullt perspektiv på den sosiale verden hvorfra

verden kan forstås og tolkes. I den forbindelse vil det også her være viktig å fremheve at det

nevnte ikke bare kan bidra som noe positivt, da ekstremistiske miljøer som diskutert tidligere

også kan tilby nettopp tilhørighet og en linse en kan se verden gjennom. Det kom frem under

intervjuene at slike miljøer kan fungere som en bro, for eksempel fra et marginalisert

fellesskap til et ekstremistisk fellesskap. Disse tilbyr ofte tilhørighet, og ikke minst, en løsning

på eventuell frustrasjon og eventuelle problemer eller spørsmål.

Samtlige av informantene vektlegger hvor viktig og sentralt det er å kunne gå i dialog med

enkeltindivider det er bekymring for, for å forhindre at de blir fullt ut radikaliserte. Mentorene

fremheves i den sammenheng som sentral, der disse både må være personlig egnet, men også

inneha nok kunnskap om feltet. Å gå i dialog med enkeltindivider gjør de blant annet for å

kunne nyansere individers tankegang og få de til å reflektere selv. I tråd med dette forteller

Svare (2006) at dialog er viktig, da veien til innsikt, og følgelig nyansering av tanker, bare er

mulig gjennom dialog. Begrepet myndiggjøring vil også i dette tilfelle kunne omtales som

betydningsfullt. Det pekes på at dette er et begrep med et positivt fortegn, som vektlegger

løsninger mer enn problemer, der en arbeider og konverserer med, og ikke for, individer som

enten er utenfor samfunnet eller på en eller annen måte behøver hjelp (Heggen & Ekeland,

2007; Rappaport, 1987). I den sammenheng kom det frem i intervjuene at kommunikasjon har

dempet ned intensiteten i tankegangen til flere individer det har vært bekymring for, i tillegg

til at også politiet har stoppet enkelte personer fra å dra som fremmedkrigere gjennom dialog.

Det fremheves også i intervjuene at samtaler kan bistå personer det er bekymring for i å

planlegge både kortere og lengre frem i tid for å forhindre videre utvikling i

radikaliseringsprosessen. Dette kan knyttes opp mot det Svare (2006) forteller om når han

nevner at dialog muliggjør refleksjon over eget liv gjennom å skape narrativer i fellesskap

med andre mennesker. Videre vil dette bidra til en form for mening, der både små og

komplekse fortellinger om livet kan bidra i forståelsen av hvem en er, hva en vil i livet og så

87

videre. Gjennom slike fortellinger skapes det sammenheng, orden og trygghet i livet. Dette ser

jeg i tilknytning til tilhørighet og identitet, da sammenheng og orden ofte handler om å ta del i

ulike fellesskap. Dette kan derfor igjen ses i sammenheng med redusert risiko for å havne i

negative spor, som eksempelvis radikalisering.

Alle informantene forteller om utenforskap som en mulig bidragsytende faktor til

radikalisering. Det utdypes at utenforskap blant annet kan komplisere og skade relasjonen til

storsamfunnet, og at det er en særdeles ubehagelig følelse å kjenne på. Det fortelles videre om

ulike former for utenforskap, som for eksempel ikke å være i jobb, skole eller generelt sosiale

arenaer, men også segregering. De viser også til andre former for utenforskap, som hos

individer med problematisk sosial bakgrunn, der vold, kriminalitet og rus fremheves. Sist men

ikke minst, påpekes det at veldig mange som har blitt radikalisert i Norge har vært på siden av

storsamfunnet og egentlig bare vært en del av det marginaliserte fellesskapet. Dette er i tråd

med det politiets sikkerhetstjeneste (2016) viser til i sin nylig utgitte rapport, der de beskriver

bakgrunnen til individer i ekstreme, islamistiske miljø i Norge før de har blitt radikalisert. Det

nevnes blant annet at mange av de har lav utdanning, liten tilknytning til arbeidslivet, og

videre mye kriminalitet. De fremhever også at det er sannsynlig at de har opplevd liten

tilhørighet til storsamfunnet på grunn av dette.

Abrams et al. (2004) forteller om en rekke mulige reaksjoner mot det å bli ekskludert eller

være marginalisert, der de viser til studier som blant annet peker på redusert livskvalitet,

redusert opplevelse av mening og håp, og at disse oppsto uavhengig av type eksklusjon.

Videre peker de på ekskludering som bidragsytende til at en mister både psykologiske og

materielle fordeler som sosial støtte og sosiale nettverk, ressurser, og lignende. Dette kan

igjen påvirke individets tro på egen mestring, som videre kan redusere persepsjonen av

kontroll, som i seg selv har vist seg å korrelere med flere negative emosjoner, som blant annet

frustrasjon og sinne. Relatert til dette, viser også Abrams et al. (2004) til forsking som

anvendte funksjonell magnetresonanstomografi for å studere nevrale korrelater til sosial

ekskludering, der de fant at den samme regionen i hjernen som er aktiv under opplevelsen av

fysisk smerte, også ble aktivert ved sosial eksklusjon. Dette kan ses i sammenheng med det

informant 2 fremhever, der han peker på at det å føle seg utenfor storsamfunnet kan føre til

ekstreme tanker eller ekstreme handlinger mot enten seg selv eller andre. Disse funnene kan

derfor videre knyttes til argumentet om å fremme tilhørighet for å forebygge, men også

argumentet om utenforskap som medvirkende faktor for radikalisering og voldelig

ekstremisme.

88

Som nevnt tidligere, foregår mye av radikaliseringen i den private sfære, der internett og

sosiale medier utgjør en stor rolle. Det ble blant annet fremhevet av informant 1 at Midt-

Norge ikke har såkalte radikalisatorer, og at internett derfor ofte er en stor driver for mange.

Informant 2 viste også til dette, ved å fortelle at mesteparten av de tilfellene han selv er kjent

med, ikke har funnet inspirasjon i moskeer og andre type miljøer, men på nettsider og sosiale

medier der sympatisører for ekstreme holdninger og atferd får tale fritt. På samme måte

utdypet også informant 3 dette, og fortalte at mennesker ofte kan velge å søke et fellesskap

via internett, der en både kan få bekreftelse og aksept for ekstreme holdninger, og at det

derfor skjer litt skjult. Hvorfor den private sfære, og da spesielt internett, er en stor

radikaliseringsarena, kan for eksempel ses i lys av det Thompson (2011) beskriver, om at

internett på grunn av dets effektivitet, spesielt har påvirkning i land der internettforbindelsen

er sterk. Videre formidles det at det derfor er mer sannsynlig å radikaliseres og rekrutteres via

internett i vestlige land, der internett er tilgjengelig for hele populasjonen. I likhet med

Thompson (2011) forteller også informantene at internett, og sosiale medier generelt, tillater

utveksling av idéer og meninger hvor ekstern korreksjon eller nyansering ikke får plass. Som

nevnt tidligere, presiserer samtlige av informantene at dialog for å bidra til endring av

tankesett til individer i denne prosessen er nødvendig for å få de til å snu. Dermed kan

internett sies å representere en slags skjult radikaliseringsplattform, som forsterker eller

inviterer til utvikling av ekstreme tanker og holdninger. I sammenheng med dette, peker også

Borum (2011) på at gruppekontekster dyrker ekstreme holdninger, hvor individuelle meninger

og holdninger har en tendens til å bli mer ekstreme i konteksten av grupper. Liang (2015)

viser til at IS, en av terrorgruppene som har representert den største trusselen for blant annet

vestlige land de siste årene, hyppig har anvendt sosiale medier for synlig propaganda, men

også skjult rekruttering gjennom radikalisering. Det kan være flere grunner til at IS har valgt

særlig å vektlegge denne plattformen. Det vil for det første naturligvis være lettere å nå mange

mennesker raskt. Videre kan også rekrutteringen foregå mer skjult, noe som reduserer

risikoen for uønsket påvirkning, eksempelvis i form av det informantene peker på som viktig,

nemlig personer som kan få de ut av denne prosessen gjennom dialog. Det kan for eksempel

også ha å gjøre med det Liang (2015) viser til med at sosiale medier i dag er svært populært

for konversasjon blant unge mennesker, og at den derfor er befolket av en ung, og til tider

naiv, demografi. Unge mennesker kan være mer sårbare i form av naivitet, og kan være lettere

påvirkelig, men de kan også stå overfor dilemmaer knyttet til for eksempel identitet,

tilhørighet og religion. Som Salole (2013) viser til, har personer med flerkulturell bakgrunn

ofte større og flere dilemmaer med tanke på tilhørighet, noe som kanskje kan bidra til å

89

forklare det politiets sikkerhetstjeneste (2016) viser til når de forteller om bakgrunnen til flere

tilknyttet ekstreme, islamistiske grupper før de ble radikalisert. I sammenheng med dette viser

Liang (2015) til Farah Pandith, som har besøkt mer enn 80 land og møtt tusenvis av muslimer.

I likhet med det nevnte påpeker hun at muslimer i dag står overfor en identitetskrise, og at de

har vokst opp med ordene islam eller muslim på forsider av aviser, i tillegg til å ha vært utsatt

for gransking på bakgrunn av deres religion. Hun argumenterer for at dette kan ha drevet flere

av dem til å stille spørsmål ved hva det vil si, og hva det betyr, å være en moderne muslim, og

at flere av dem har sett mot internett for å finne svar. I den sammenheng mener jeg det er

viktig å presisere at radikalisering med internett som plattform ikke reduseres til muslimer

eller andre personer med flerkulturell bakgrunn, men at disse basert på kanskje å ha flere

tilhørighetsdilemmaer, muligens kan være mer sårbare for påvirkning og følelser av

utenforskap. Videre kan dette også knyttes til det informant 2 sier om at det har vært størst

bekymring for unge mennesker med utenlandsk bakgrunn. Dette kan igjen kanskje ha vært et

bevisst rekrutteringsmål for blant annet IS. Sist, men ikke minst, kan det argumenteres for at

internett er en arena som kan bistå behovet for tilhørighet og gi deg svar på hvem du er og

hvem du vil være. På bakgrunn av dette kan det argumenteres for at individer som føler seg

utenfor det store fellesskapet, der internett for mange kan bli en plattform de søker seg til, vil

være mer sårbare for radikalisering.

I intervjuene ble det blant annet nevnt at deler av tjenesteapparatene har et omdømmeproblem

blant diverse minoritetsspråklige miljø. Som et eksempel nevnes barnevernet, der de som

tjeneste tilbyr hjelp på flere områder. Likevel vises det til at flere minoritetsspråklige har et

fokus rettet kun mot omsorgsovertakelse. Det blir i den forbindelse pekt på at dette kan ha noe

å gjøre med at enkelte grupper kommer fra land som ikke har slike tjenester, eller land der de

ikke har tiltro til verken tjenester eller stat. Videre nevnes det også at enkelte tolker har

oversatt begrepet om barnevern helt misvisende. Dette på grunn av at enkelte mennesker eller

grupper kommer fra land der visse ord ikke eksisteter. Det nevnes også flere typer

misforståelser, som i forbindelse med eksempelvis barnehagen, der den minoritetsspråklige

damen sin assosiasjon til dette bygget var tilknyttet barnefengsel fra hjemlandet. Verken den

ansatte eller damen i den situasjonen forsto hverandre på en god måte. I tråd med dette, peker

Salole (2013) på at visse ord og uttrykk ikke eksisterer i alle språk, og at kulturelle

konnotasjoner kan være ulike. Med tanke på bevisstgjøring, ser jeg det også i den

sammenheng som hensiktsmessig å belyse det Salole (2013) peker på når hun viser til

kulturelle skjemaer. Hun argumenterer for at kulturer påvirker hvordan mennesker tolker

90

verden og ulike hendelser, og følgelig hvordan en reagerer på dem. Fordi det ikke alltid vil

være så lett å få øye på denne innflytelsen, presiserer Salole (2013) at vi derfor gjerne

interagerer som om at det vi kjenner til og representerer, gjelder for alle til enhver tid. I likhet

med dette påpeker Dahl (2001) at misforståelser ofte kan oppstå når mennesker fra

forskjellige kulturer møtes, fordi situasjoner tolkes ut ifra ulike referanserammer. Dette ser jeg

som essensielt i situasjoner mellom personer som er fra kulturer som står langt ifra hverandre,

da disse sannsynligvis vil ha større avstand mellom seg i form av tankesett.

I sammenheng med forforståelse og ulikheter i måter å tenke og leve på, ble det også under

intervjuet av informant 3 vist til trygghet som et eksempel på at ulike mennesker har lært

forskjellige ting, og at vi alle må ta dette innover oss i integreringen. I forbindelse med god

integrering peker han videre på at det er viktig også å se det andre kommer med av ressurser,

tankesett og verdier. I møter mellom mennesker fra ulike kulturer mener jeg det vil være

sentralt å rette bevisstgjøring mot det Eriksen og Sajjad (2011, s.47) kaller for etnosentrisme

og kulturrelativisme. Etnosentrisme handler om å plassere egen kultur i sentrum, og dermed

bedømme andres basert på hvor lik de er ens egen. Kulturrelativisme derimot, omhandler

synet om at alle kulturer er relative og kun kan forstås ut ifra seg selv. Det kan argumenteres

for at ingen av prinsippene i seg selv er å foretrekke. Mennesker burde likevel se andre fra sin

egen kontekst, da dette er eneste mulighet for å prøve å forstå andre mennesker. Likevel burde

en også være bevisst å være åpen og prøve å forstå andre mennesker og den verden de lever i,

og at det burde være rom for forandring av synspunkt når en etter hvert bedre forstår den

andre partens forståelse av situasjonen.

Det ble under intervjuene nevnt at forskjellige måter å tenke og leve på for personer med

fremmedkulturell bakgrunn kan medføre utfordringer og dilemmaer. Informant 3 nevner i den

forbindelse en bekymring som ble meldt i forbindelse med en muslimsk gutt, der realiteten

viste seg å være at det bare handlet om en som ikke hadde funnet rollen sin helt. Videre ble

det nevnt av informant 1 at familiens frykt for at barna skal bli for norsk har vært en

medvirkende faktor i enkelte tilfeller der personer har blitt radikalisert. En kan stille seg

spørsmålet om hvorfor enkelte innehar denne frykten. Én mulig forklaring kan handle om

tilpasningsstrategier. Salole (2013) viser til at individer som flytter til andre land må igjennom

en tilpasningsprosess, som handler om både å prøve og feile for å klare å tilpasse seg fysisk

og psykisk til den nye kulturen. Frykten for å bli for norsk kan i den sammenheng knyttes til

at det å tilvenne seg både kan forårsake engstelse og forvirring rundt egen identitet, da det kan

oppleves som vanskelig å skulle finne balansen mellom opprettholdelse av egne verdier og

91

tankesett, og det å skulle tilegne seg nye måter å leve og tenke på. Simon og Klandermans

(2001) forteller at mennesker ofte vil ha tilgang til flere kollektive identiteter, og at en derfor

kan oppleve at noen av disse kan være motstridende. I den forbindelse vil det også være

hensiktsmessig å påpeke at mennesker naturlig trekkes mot det og de vi identifiserer oss med,

i tillegg til at mennesker naturlig vil ha et behov for å føle seg distinkt fra andre individer

(Aronson et al., 2014). I tråd med dette viser Simon og Klandermans (2001) til at de fleste

mennesker sannsynligvis på bakgrunn av tidligere unike opplevelser og erfaringer, vil tillegge

ulik verdimessig og emosjonell signifikans til spesifikke gruppemedlemsskap. En

bevisstgjøring rundt dette, både hos storsamfunnet og i den private sfære, kan bidra til større

forståelse og kanskje færre konflikter. I den sammenheng forteller også informant 1 om

nordmenn som har flyttet utenlands, og sier at vi ikke er noe annerledes selv. Manglende

bevisstgjøring rundt ulikheter vedrørende måter å tenke og leve på kan også medvirke til

opplevelser av utenforskap. Likeså ble det av informant 1 nevnt ulike eksempler, deriblant

ulikheter i oppdragelse, der han presiserer viktigheten av at også foreldre er bevisst at slike

ulikheter faktisk kan bidra til at barna deres kan føle på en form for utenforskap.

Sentralt i den skisserte teoretiske modellen er altså begrepet bevisstgjøring, hvor forebygging

bør rette fokuset sitt mot dette i både storsamfunnet og den private sfæren. Både eksponering

av tanker, utveksling av fenomenkunnskap, og kulturkompetanse, vil være viktig i forbindelse

med å skape større bevisstgjøring. Den teoretiske modellen viser videre at en slik

bevisstgjøring kan medvirke til å forhindre skjult radikalisering i den private sfæren, da

mangel på dette kan skape opplevelser av utenforskap, og dermed en større risiko for blant

annet radikalisering og eventuelt voldelig ekstremisme. En slik bevisstgjøring vil videre også

gjøre det lettere å tilbakeføre det marginaliserte fellesskapet til storsamfunnet.

92

7.0 Avslutning I dette masterprosjektet har jeg undersøkt hvordan radikalisering og voldelig ekstremisme kan

forebygges. I den forbindelse har jeg undersøkt tre ansatte sine erfaringer og tanker rundt sitt

arbeid med forebygging av disse fenomenene i Trondheim. Forskningsmetoden grounded

theory innenfor det sosialkonstruktivistiske perspektivet ble benyttet, ved bruk av semi-

strukturert intervju som datainnsamlingsmetode. Sju konsepter fordelt på tre hovedkategorier

ble identifisert, og sett i sammenheng med den identifiserte kjernekategorien, og sto frem som

viktige for informantene. Basert på disse funnene, ble det videre generert en teoretisk modell

som jeg mener forklarer funnene. Modellen argumenterer for at radikalisering forekommer i

den private sfære, da spesielt internett og sosiale medier, på grunn av ulike former for opplevd

utenforskap. Videre påpeker den at et fokus rettet mot bevisstgjøring, både i den private

sfære, og i storsamfunnet, vil kunne bidra til å forebygge skjult radikalisering. Her vil

hovedkategoriene stå frem som en dynamisk prosess, og bidrar som et forebyggende verktøy i

dette arbeidet. Videre vil dette lettere føre tilbake det marginaliserte fellesskapet til

storsamfunnet.

I tråd med GT sine prinsipper, har jeg som forsker forsøkt så godt det lar seg gjøre å utføre

studien med et åpent sinn, og med et fokus på teorigenerering grunnet eksplisitt i data, heller

enn verifisering eller falsifisering av allerede utarbeidede hypoteser. Basert på dette mener jeg

studien bidro med uforutsette aspekt ved fenomenene, som for eksempel at radikalisering i

denne konteksten forekommer mer i den private sfære, heller enn i storsamfunnet.

Når det kommer til hva som kunne ha blitt gjort annerledes, ville det basert på funnene mine

ha vært interessant å følge opp informantenes responser ytterligere under intervjuene. Det

kunne også ha vært interessant å utføre flere runder med intervju, for å undersøke andre

mulige aspekter ved fenomenene som eventuelt ikke kom frem under intervjuene. Ikke minst,

kunne det også ha vært spennende å intervjue flere. På grunn av omfang og tidsramme, ble

ikke noen av dette mulig i denne omgang.

Med hensyn til muligheter for videre forskning, mener jeg det ville ha vært interessant å

undersøke og eventuelt videreutvikle den teoretiske modellen, i lys av sosial

representasjonsteori, som beskrevet i Moscovici (2000).

93

8.0 Litteratur

Abrams, D., Hogg, M. A., & Marques, J. M. (2004). Social psychology of inclusion and

exclusion: New York: Psychology Press.

Aronson, E., Wilson, T. D., & Akert, R. M. (2014). Social psychology. Edinburgh: Pearson

Education Limited.

Baumeister, R. F., & Leary, M. R. (1995). The need to belong: desire for interpersonal

attachments as a fundamental human motivation. Psychological bulletin, 117(3), 497-

529. http://dx.doi.org/10.1037/0033-2909.117.3.497

Baumeister, R.F. & Tice, D.M. (1990). Anxiety and social exclusion. Journal of Social and

Clinical Psychology, 9(2), 165-195. http://doi.org/10.1521/jscp.1990.9.2.165

Berry, J. W. (1997). Immigration, acculturation, and adaptation. Applied psychology, 46(1), 5-

34. http://doi.org/10.1111/j.1464-0597.1997.tb01087.x

Bjorgo, T., & Horgan, J. (2008). Leaving terrorism behind: Individual and collective

disengagement: New York: Routledge.

Bjørgo, T., & Gjelsvik, I. M. (2015). Forskning på forebygging av radikalisering og voldelig

ekstremisme: En kunnskapsstatus. (2:2015). Hentet fra

https://brage.bibsys.no/xmlui/bitstream/handle/11250/284584/forskning_paa_forebygg

ing.pdf?sequence=4

Borum, R. (2011). Radicalization into violent extremism I: A review of social science

theories. Journal of Strategic Security, 4(4), 7-36. Hentet fra

https://search.proquest.com/docview/1618848595?pq-origsite=gscholar

Branscome, N.R., Schmitt, M.T. & Harvey, R.D. (1999). Perceiving discrimination among

African Americans: implications for group identification and well-being. Journal of

Personality and Social Psychology, 77(1), 135-149. http://dx.doi.org/10.1037/0022-

3514.77.1.135

Brinkmann, S. (2014). Interview. I: Teo, T. (Red.) Encyclopedia of critical psychology. New

York: Springer. http://doi.org/10.1007/978-1-4614-5583-7_161

Bøhn, H., & Dypedahl, M. (2017). Veien til interkulturell kompetanse. Bergen:

Fagbokforlaget.

Charmaz, K., & Belgrave, L. L. (2007). Grounded theory. I: Ritzer, G. (Red.) The Blackwell

encyclopedia of sociology. UK: Blackwell Publishing Ltd.

http://doi.org/10.1002/9781405165518.wbeosg070.pub.2

94

Dahl, Ø. (2001). Møter mellom mennesker: interkulturell kommunikasjon. Oslo: Gyldendal

akademisk.

Dalgaard-Nielsen, A. (2010). Violent radicalization in Europe: What we know and what we

do not know. Studies in Conflict & Terrorism, 33(9), 797-814.

http://doi.org/10.1080/1057610X.2010.501423

Eisenberger, N.I., Lieberman, M.D. & Williams, K.D. (2003). Does rejection hurt? An fMRI

study of social exclusion. Science, 302(5643), 290-292.

http://doi.org/10.1126/science.1089134

Eriksen, T.H., & Sajjad, T.A. (2011). Kulturforskjeller i praksis: perspektiver på det

flerkulturelle Norge. Oslo: Gyldendal akademisk.

Garstka, T.A., Schmitt, M.T., Branscombe, N.R. & Hummert, M.L. (2004). How young and

older adults differ in their responses to perceived age discrimination. Psychology and

Aging, 19(2), 326-335. http://doi.org/10.1037/0882-7974.19.2.326

Gule, L. (2012). Ekstremismens kjennetegn. Oslo: Spartacus.

Hannah, G., Clutterbuck, L., & Rubin, J. (2008). Radicalization or Rehabilitation:

understanding the challenge of extremist and radicalized prisoners. California: RAND

Corporation.

Haslam, S.A., O`brien, A., Jetten, J., Vormedal, K. & Penna, S. (2005). Taking the strain:

social identity, social support and the experience of stress. British Journal of Social

Psychology, 44(3), 355-370. http://doi.org/10.1348/014466605X37468

Heggen, K., & Ekeland, T. J. (2007). Meistring og myndiggjering:-reform eller retorikk?

Oslo: Gyldendal akademisk.

Hjalmhult, E., Giske, T., & Satinovic, M. (2014). Innføring i grounded theory.

Oslo/Trondheim: Akademika forlag.

Hörnqvist, M., & Flyghed, J. (2012). Exclusion or culture? The rise and the ambiguity of the

radicalisation debate. Critical Studies on Terrorism, 5(3), 319-334.

http://doi.org/10.1080/17539153.2012.717788

Jambor, E. & Elliot, M. (2005). Self-esteem and coping strategies amon deaf students. The

Journal of Deaf Studies and Deaf Education, 10(1), 63-81.

http://doi.org/10.1093/deafed/eni004

Justis- og beredskapsdepartementet. (2014). Handlingsplan mot radikalisering og voldelig

ekstremisme. Hentet fra

https://www.regjeringen.no/contentassets/6d84d5d6c6df47b38f5e2b989347fc49/handl

ingsplan-mot-radikalisering-og-voldelig-ekstremisme_2014.pdf

95

Justis- og beredskapsdepartementet. (2015). Nasjonal veileder for forebygging av

radikalisering og voldelig ekstremisme. Hentet fra

https://www.regjeringen.no/contentassets/b702f87f25274ea5a55eee0800cd7860/nasjo

nal-veileder-for-forebygging-av-radikalisering-og-voldelig-ekstremisme.pdf

Kvale, S. (1997). Det kvalitative forskningsintervju. Oslo: Gyldendal akademisk.

Kriminalomsorgen. (2016). Radikalisering og voldelig ekstremisme: håndbok for ansatte i

kriminalomsorgen med særskilt fokus på håndtering i fengsel. Hentet fra

https://brage.bibsys.no/xmlui/bitstream/handle/11250/2425537/Radikalisering%20og

%20voldelig%20ekstremisme.pdf?sequence=1&isAllowed=y

Leary, M.R., Kowalski, R.M., Smith, L. & Phillips, S. (2003). Teasing, rejection, and

violence: case studies of the school shootings. Aggressive Behaviour, 29(3), 202-214.

http://doi.org/10.1002/ab.10061

Liang, C. S. (2015). Cyber Jihad: understanding and countering Islamic State propaganda.

GSCP Policy Paper,2(4), 1-12. Hentet fra

https://www.jugendundmedien.ch/fileadmin/user_upload/3_Medienkompetenz/Gegen

narrative/Cyber_Jihad_-

_Understanding_and_Countering_Islamic_State_Propaganda.pdf

Lyons-Padilla, S., Gelfand, M. J., Mirahmadi, H., Farooq, M., & van Egmond, M. (2015).

Belonging nowhere: Marginalization & radicalization risk among Muslim immigrants.

Behavioral Science & Policy, 1(2), 1-12. http://doi.org/10.1353/bsp.2015.0019

Martin, G. (2017). Understanding terrorism: Challenges, perspectives, and issues. California:

SAGE Publications, Inc.

Maslow, A. H. (1970). Motivation and personality. New York: Harper & Row.

Moscovici, S. (2000). Social representations: Explorations in social psychology. Cambridge:

Polity Press.

Moskalenko, S., & McCauley, C. (2009). Measuring political mobilization: The distinction

between activism and radicalism. Terrorism and political violence, 21(2), 239-260.

http://doi.org/10.1080/09546550902765508

Murphy, C., Klotz, A. C., & Kreiner, G. E. (2017). Blue skies and black boxes: The promise

(and practice) of grounded theory in human resource management research. Human

Resource Management Review, 27(2), 291-305.

http://doi.org/10.1016/j.hrmr.2016.08.006

96

Nasser-Eddine, M., Garnham, B., Agostino, K., & Caluya, G. (2011). Countering violent

extremism (CVE) literature review. Hentet fra

http://www.dtic.mil/dtic/tr/fulltext/u2/a543686.pdf

Nelson, G. & Prilleltenksy, I. (2010). Community psychology: In pursuit of liberation and

well-being. New York: Palgrave Macmillian.

NOU 1998:18. (1998). Det er bruk for alle: Styrking av folkehelsearbeidet i kommunene.

Oslo: Statens forvaltningstjeneste, statens trykning.

Pantucci, R. (2011). What have we learned about lone wolves from Anders Behring Breivik?

Perspectives on Terrorism, 5(5-6), 27-42. Hentet fra

http://www.terrorismanalysts.com/pt/index.php/pot/article/view/what-we-have-

learned/332

Politiets sikkerhetstjeneste. (2018). Trusselvurdering 2018. Hentet fra

https://www.pst.no/trusselvurdering-2018/

Politiets sikkerhetstjeneste. (2016). Temarapport: hvilken bakgrunn har personer som

frekventerer ekstreme islamistiske miljøer i Norge før de blir radikalsiert? Hentet fra

https://www.pst.no/globalassets/artikler/utgivelser/norsk_radikaliseringsprosjektets-

rapport_ugradert.pdf

Rappaport, J. (1987). Terms of empowerment/exemplars of prevention: Toward a theory for

community psychology. American journal of community psychology, 15(2), 121-148.

Hentet fra https://link.springer.com/content/pdf/10.1007/BF00919275.pdf

Rasmussen, I., Dyb, V. A., Heldal, N. & Strøm, S. (2010). Samfunnsøkonomiske konsekvenser

av marginalisering blant ungdom. Hentet fra http://kriminalitetsforebygging.no/wp-

content/uploads/2017/10/va_rapport_nr_2010-

07_samfunns_konomiske_effekter_av_marginalisering_blant_ungdom.pdf

Redfield, R., Linton, R. & Herskovits, J.M. (1936). Memorandum for they study of

acculturation. American Anthropologist, 38(1), 149-152.

http://doi.org/10.1525/aa.1936.38.1.02a00330

Salole, L. (2013). Krysskulturelle barn og unge: om tilhørighet, dilemmaer, anerkjennelse og

ressurser. Oslo: Gyldendal Akademisk.

Sarason, S. B. (1974). The psychological sense of community: Prospects for a community

psychology. Oxford: Jossey-Bass.

Schmid, A. P. (2013). Radicalisation, de-radicalisation, counter-radicalisation: A conceptual

discussion and literature review. The Hague, Netherlands: International Centre for

Counterterrorism.

97

Schmitt, M.T. & Branscombe, N.R. (2002). The meaning and consequences of perceived

discrimination in disadvantaged and privileged social groups. European Review of

Social Psychology, 12(1), 167-199. http://doi.org/10.1080/14792772143000058

Schmitt, M.T., Branscombe, N.R., Kobrynowicz, D. & Owen, S. (2002). Perceiving

discrimination against one`s gender groups has different implications for well-being in

women and men. Personality and Social Psychology Bulletin, 28(2), 197-210. Hentet

fra http://journals.sagepub.com/doi/pdf/10.1177/0146167202282006

Schmitt, M.T., Spears, R. & Branscombe, N.R. (2003). Constructing a minority group identity

out of shared rejection: the case of international students. European Journal of Social

Psychology, 33(1), 1-12. http://doi.org/10.1002/ejsp.131

Simon, B. & Klandermans, B. (2001). Politicized collective identity: A social psychological

analysis. American psychologist, 56(4), 319-331. http://doi.org/10.1037//0003-

066X.56.4.319

Simon, B. (2004). Identity in modern society: A social psychological perspective. UK:

Blackwell Publishing Ltd.

Sletnes, K.B. (2017). Forståelse. Hentet fra https://snl.no/forst%C3%A5else

Smith, J. A. (2007). Qualitative psychology: A practical guide to research methods. London:

SAGE Publications Ltd. .

Smith, J. A. (2015). Qualitative psychology: A practical guide to research methods. London:

SAGE Publications Ltd.

Svare, H. (2006). Den gode samtalen. Kunsten å skape dialog. Oslo: Pax forlag.

Thompson, R. L. (2011). Radicalization and the use of social media. Journal of Strategic

Security, 4(4), 167-190. http://doi.org/10.5038/1944-0472.4.4.8

Turner, J. C., Hogg, M. A., Oakes, P. J., Reicher, S. D., & Wetherell, M. S. (1987).

Rediscovering the social group: A self-categorization theory. Oxford, England: Basil

Blackwell.

Twenge, J.M., Baumeister, R.F., Tice, D.M. & Stucke, T.S. (2001). If you can`t join them,

beat them: effects of social exclusion on aggressive behavior: Journal of Personality

and Social Psychology, 81(6), 1058-1069. http://dx.doi.org/10.1037/0022-

3514.81.6.1058

Veldhuis, T., & Staun, J. (2009). Islamist radicalisation: a root cause model: The Hague,

Netherlands: Netherlands Institute of International Relations Clingendael.

98

Webber, D., & Kruglanski, A. W. (2018). The social psychological makings of a terrorist.

Current opinion in psychology, 19, 131-134.

http://doi.org/10.1016/j.copsyc.2017.03.024

Widerberg, K. (2001). Historien om et kvalitativt forskningsprosjekt: en alternativ lærebok:

Oslo: Universitetsforlaget.

Williams, K.D. (2007). Ostracism. Annual Review of Psychology, 58, 425-452.

http://doi.org/10.1146/annurev.psych.58.110405.085641

99

9.0 Vedlegg

Vedlegg 1: Samtykkeerklæring

Forespørsel om deltakelse i masterprosjekt om forebygging av radikalisering og voldelig

ekstremisme i Trondheim kommune

Bakgrunn og formål

Mitt navn er Kristin Skog Godø, og jeg er masterstudent ved Norges teknisk-

naturvitenskapelige universitet i Trondheim, fakultet for samfunns- og utdanningsvitenskap,

institutt for psykologi.

Høsten 2017 skal jeg starte å skrive avsluttende masteroppgave. Dette er derfor et spørsmål til

deg om å delta i mitt forskningsprosjekt hvor temaet for oppgaven min er forebygging av

radikalisering og voldelig ekstremisme i Trondheim kommune.

Hva innebærer deltakelse i studien?

Datainnsamling i denne studien vil foregå ved intervju, og spørsmålene vil omhandle dine

erfaringer og tanker rundt ditt arbeid med forebygging av radikalisering og voldelig

ekstremisme. Intervjuet vil trolig vare mellom 30 og 60 minutter. Intervjuet vil bli tatt opp på

lydbånd (mobil). Opptaket vil slettes kort tid etter det er blitt transkribert.

Prosjektet er meldt inn til personvernombudet for forskning (NSD).

Planen er at intervjuet skal utføres innen utgangen av desember 2017.

Har du spørsmål angående prosjektet kan jeg kontaktes på:

Tlf.: 92666192

E-post: [email protected]

Veileders kontaktinformasjon:

Navn: Sven Hroar Klempe

E-post: [email protected]

Tlf.: 73590956

mailto:[email protected]

100

Hva skjer med informasjonen om deg?

Opplysninger som navn, kjønn, yrke, arbeidsplass, alder og kommune vil publiseres i

oppgaven. Spørsmålene i intervjuet vil ikke etterspørre sensitive opplysninger. Lydopptaket

vil bli slettet etter transkribering. Det transkriberte intervjuet vil slettes ved prosjektslutt.

Oppgaven skal avsluttes og innleveres 01.05.18. Dersom du ønsker å få en kopi av oppgaven,

kan dettes ordnes.

Frivillig deltakelse

Deltakelse i studien er frivillig, og du kan når som helst trekke deg fra studien uten å måtte

oppgi noen begrunnelse. Dersom du velger å trekke deg fra prosjektet, kan du kreve å få alt

materiale fra deg slettet.

Dersom du ønsker å delta, undertegner du samtykkeerklæringen nederst på siden.

Samtykke til deltakelse i studien

Jeg har mottatt informasjon om studien, og samtykker til å delta i intervjuet

(Signert av prosjektdeltaker, dato)



101

Vedlegg 2: Godkjenning fra NSD

Hroar Klempe

7491 TRONDHEIM

Vår dato: 19.09.2017 Vår ref: 55409 / 3 / L AR Deres dato: Deres ref:

Tilbakemelding på melding om behandling av personopplysninger

Vi viser til melding om behandling av personopplysninger, mottatt 22.08.2017.

Meldingen gjelder prosjektet:

55409 Forebygging av radikalisering og voldelig ekstremisme

i en utvalgt kommune i Norge

Behandlingsansvarlig NTNU, ved institusjonens øverste leder

Daglig ansvarlig Hroar Klempe

Student Kristin Skog Godø

Personvernombudet har vurdert prosjektet og finner at behandlingen av

personopplysninger er meldepliktig i henhold til personopplysningsloven §31.

Behandlingen tilfredsstiller kravene i personopplysningsloven.

Personvernombudets vurdering forutsetter at prosjektet gjennomføres i tråd med

opplysningene gitt i meldeskjemaet, korrespondanse med ombudet, ombudets

kommentarer samt personopplysningsloven og helseregisterloven med

forskrifter. Behandlingen av personopplysninger kan settes i gang.

Det gjøres oppmerksom på at det skal gis ny melding dersom behandlingen endres i forhold

til de opplysninger som ligger til grunn for personombudets vurdering.

102

Endringsmeldinger gis via et eget skjema. Det skal også gis melding etter tre år dersom

prosjektet fortsatt pågår. Meldinger skal skje skriftlig til ombudet

Personvernombudet har lagt ut opplysninger om prosjektet i en offentlig database.

Personvernombudet vil ved prosjektets avslutning, 01.05.2018, rette en henvendelse

angående status for behandlingen av personopplysninger.

Dersom noe er uklart ta gjerne kontakt over telefon.

Vennlig hilsen

Katrine Utaaker Segadal Lasse André Raa

Kontaktperson: Lasse André Raa Tlf.: 55 58 20 59 / [email protected]

Vedlegg: Prosjektvurdering

Kopi: Kristin Skog Godø, [email protected]

http://www.nsd.uib.no/personvernombud/meld_prosjekt/meld_endringer.html

http://www.nsd.uib.no/personvernombud/meld_prosjekt/meld_endringer.html

http://pvo.nsd.no/prosjekt

http://pvo.nsd.no/prosjekt

mailto:[email protected]

103

Personvernombudet for forskning

Prosjektvurdering - Kommentar

Prosjektnr: 55409

INFORMASJON OG SAMTYKKE

Utvalget informeres skriftlig om prosjektet og samtykker til deltakelse. Informasjonsskrivet er

hovedsakelig godt utformet. Vi ber imidlertid om at følgende endres/tilføyes:

- Det må presiseres at personopplysninger vil slettes eller anonymiseres innen prosjektslutt

(01.05.2018). Selv om det oppgis at lydopptak vil slettes etter transkribering, vil

transkriberte intervjuer fortsatt kunne inneholde identifiserende bakgrunnsopplysninger som

må anonymiseres/slettes ved prosjektslutt.

- Kontaktinformasjon til veileder må tilføyes.

SENSITIVE OPPLYSNINGER OM TREDJEPERSON

Personvernombudet gjør oppmerksom på at omtale av identifiserbare tredjepersoner i

tilknytning til ekstremisme/radikalisme vil regnes som særlig sensitive opplysninger relatert

til politisk, filosofisk eller religiøs oppfatning. Dette vil som hovedregel innebære at det må

innhentes samtykke fra disse tredjepersonene. Det bemerkes i denne forbindelse at

bakgrunnsopplysninger som kjønn, alder, nasjonalitet og kommune kan være identifiserende.

Personvernombudet forutsetter at det ikke fremkommer opplysninger om identifiserbare

tredjepersoner i intervjuene. Det er derfor svært viktig at informantene minnes om å omtale

andre personer på en måte som ikke gjør dem identifiserbare. Dette kan med fordel gjentas før

spørsmål som kan tenkes å invitere spesielt til slike opplysninger, især i forbindelse med tema

4 i intervjuguiden.

104

DATASIKKERHET

Personvernombudet legger til grunn at forsker etterfølger NTNU sine interne rutiner for

datasikkerhet. Dersom personopplysninger skal lagres på mobile enheter, bør opplysningene

krypteres tilstrekkelig.

PROSJEKTSLUTT

Forventet prosjektslutt er 01.05.2018. Ifølge prosjektmeldingen skal innsamlede opplysninger

da anonymiseres. Anonymisering innebærer å bearbeide datamaterialet slik at ingen

enkeltpersoner kan gjenkjennes. Det gjøres ved å:

- slette direkte personopplysninger (som navn/koblingsnøkkel)

- slette/omskrive indirekte personopplysninger (identifiserende sammenstilling av

bakgrunnsopplysninger som f.eks. bosted/arbeidssted, alder og kjønn)

- slette digitale lydopptak

105

BEKREFTELSE PÅ ENDRING

Hei.

Viser til endringsmelding registrert hos personvernombudet 21.11.2017.

Vi har nå registrert at det vil kunne fremkomme direkte eller indirekte identifiserende

personopplysninger i publikasjonen om enkelte av informantene.

Personvernombudet forutsetter at det innhentes eksplisitt samtykke fra informantene til at

personopplysninger publiseres, enten det er snakk om direkte identifiserende opplysninger

som navn eller indirekte identifiserende opplysninger (bakgrunnsopplysninger) som kjønn,

yrke, alder, kommune, etc.

Det forutsettes videre at prosjektopplegget for øvrig gjennomføres i tråd med det som

tidligere er innmeldt, og personvernombudets tilbakemeldinger. Vi vil ta ny kontakt ved

prosjektslutt.

Med vennlig hilsen

Lasse André Raa

Rådgiver | Adviser

Seksjon for personverntjenester | Data Protection Official

T: (+47) 55 58 20 59

NSD - Norsk senter for forskningsdata AS | NSD - Norwegian Centre for Research Data

Harald Hårfagres gate 29, NO-5007 Bergen

T: (+47) 55 58 21 17

[email protected] www.nsd.no

106

Vedlegg 3: Intervjuguide

Intervjuguide

Tema 1: Bakgrunn

• Hvor gammel er du?

• Hvilken utdanning har du?

• Hva jobber du med, og hvor jobber du?

• Hvor lenge har du jobbet med dette?

Tema 2: Begreper

• I det forebyggende arbeidet mot radikalisering og voldelig ekstremisme, hva legger

du/dere i begrepene radikalisering og voldelig ekstremisme? Hvordan definerer dere

disse?

• Opplever du at måten begrepene er definert på og måten dere forholder dere til de på,

stemmer overens med hva du erfarer og ser i praksis?

• Vet du om andre kommuner i Norge forholder seg til begrepene på samme måte?

Tema 3: Informanten og informantens arbeidsplass sitt arbeid med forebygging av

radikalisering og voldelig ekstremisme

I 2014 lanserte regjeringen en handlingsplan mot radikalisering og voldelig ekstremisme

• Hvor mange er det fra din arbeidsplass som jobber med dette?

• Hvordan arbeider du og din arbeidsplass med dette?

• Hva er din og din arbeidsplass sin rolle i dette arbeidet?

• Har du i din rolle satt i gang noen konkrete tiltak for å forebygge radikalisering og

voldelig ekstremisme?

107

- Hvis ja, hvilke?

• Vet du hvilke tiltak som er satt i gang i kommunen generelt?

Tema 4: Erfaringer med radikaliserte individer og/eller individer i risikosonen for

radikalisering

• Hvilke erfaringer har du med radikaliserte individer og individer som er i risikosonen

for å bli radikalisert?

• Hvordan opplever du fordelingen er med tanke på kjønn, alder og nasjonalitet når det

kommer til radikaliserte individer i denne kommunen?

• Hvilke typer ekstremistiske holdninger er det du ser mest av?

• Opplever du at det er visse motivasjonsfaktorer som sier seg mer gjeldende enn andre

når individer søker radikale miljøer?

- Hvis ja, hvilke?

- Hvilken betydning har religion i søken etter radikale miljøer?

• Hva mener du kjennetegner radikaliserte individer?

- Hvilke bekymringstegn mener du det er viktig å se etter når en skal vurdere om

noen er i risikosonen for radikalisering?

- Hvilke av disse har du sett mest av i praksis?

- Opplever du at disse menneskene kan ha enkelte felles personlighetstrekk?

- Kan det være hensiktsmessig å se etter en «profil» som karakteriserer mange av

disse?

- Opplever du at mennesker søker slike miljøer på egenhånd?

- Hvilken betydning kan sosial påvirkning fra andre grupper eller mennesker ha i

radikaliseringsprosessen?

- Hvilken betydning kan internett ha i denne prosessen?

108

• Hvor lang tid opplever du at radikaliseringsprosessen tar?

- Hvor mye variasjon ser du i jobben din her?

Tema 5: Deradikalisering

• Hvilke erfaringer har du med hjemvendte fremmedkrigere?

• Er det noen sammenheng mellom hjemvendte fremmedkrigere som har begått

voldelige handlinger, som for eksempel terror, og psykisk sykdom?

• Har dere noen tiltak/program for deradikaliserte mennesker?

Tema 6: Andre arbeidsplasser i kommunen sitt arbeid med forebygging av

radikalisering og voldelig ekstremisme

• Vet du hvilke andre arbeidsplasser og aktører i denne kommunen som jobber aktivt

med dette?

• Har du/dere et samarbeid med andre personer og arbeidsplasser i dette arbeidet?

- Hvis ja, hva slags samarbeid?

- Hvordan fungerer dette?

- Hvilken type fagbakgrunn har disse menneskene?

• Finnes det en mentorordning her i kommunen?

- Hvis ja, hva går den ut på?

- Hvordan fungerer denne ordningen?

- Hvilke erfaringer har dere rundt denne ordningen?

- Hvilken fagbakgrunn har de som jobber med dette?

- Er det mange mennesker som trenger denne ordningen?

- Hva kjennetegner de som trenger denne ordningen? Alder, kjønn, nasjonalitet etc.

109

Tema 7: Integrering og inkludering

• Opplever du i ditt arbeid at tiltak som integrering og inkludering har betydning for

hvorvidt et individ kan gå inn i en radikaliseringsprosess eller ikke?

- Hvis ja, på hvilken måte?

- Hvilke andre tiltak mener du har betydning?

- Hvis nei, hvorfor ikke?

- Hvilke andre tiltak mener du har større betydning?

• Hvilken betydning føler du at kulturforskjeller spiller når det kommer til dette?

Tema 8: Identitet og tilhørighet

• Opplever du i ditt arbeid at faktorer som identitet og tilhørighet kan motivere enkelte

individer inn i en radikaliseringsprosess?


- Hva mener du skal til for at mennesker velger å endre sin identitet eller

tilhørighet?

- Hvilke andre faktorer mener du har betydning?


- Hvilke andre faktorer mener du har større betydning?

Tema 9: Opplevd utenforskap og urettferdighet

• Opplever du i ditt arbeid at opplevd utenforskap og urettferdighet kan bidra som

pressfaktorer som kan drive individer inn i en radikaliseringsprosess?


- Hvilke andre faktorer mener du har betydning?


110

- Hvilke andre faktorer mener du har større betydning?

Tema 10: Evaluering og tanker rundt fremtidig arbeid

• Hvor lenge skal du og din arbeidsplass arbeide med dette?

• Skal arbeidet evalueres?

- Hvis ja, når?

- Hvem skal evaluere dette?

- Hvordan skal dette evalueres?

• Hvilke tanker har du rundt arbeidet som er gjort så langt?

• Er det noe du mener mangler i dette arbeidet?

• Hva mener du er viktig å fokusere på i det videre forebyggende arbeidet?

Tema 11: Andre kommuner sitt arbeid

• Vet du noe om hvordan andre kommuner i Norge arbeider med dette i forhold til din

egen kommune?

Annet: Avslutningsvis, er det noe annet du kommer på som du mener er viktig å nevne?

Documents

Forebygging av radikalisering og voldelig€¦ · hovedsakelig ungdom som var etnisk norsk. I kontrast til dette, er de ekstreme miljøene i Norge i dag i større grad etnisk sammensatt,