Forelesninger i Rettsfilosofi, semiobligatorisk valgfag...Svein Eng [email protected] Forelesninger i Rettsfilosofi, semiobligatorisk valgfag (jus4123) 6 1.6. Sammenfatning En norm

Svein Eng [email protected]

Forelesninger i Rettsfilosofi, semiobligatorisk valgfag (jus4123) 1

Forelesninger i Rettsfilosofi, semiobligatorisk valgfag

Om denne disposjonen

Vi skal ikke gå gjennom alle punktene i denne disposisjonen i løpet av forelesningene. Jeg har ført dem inn for å vise linjene i spørsmålsstil-linger og diskusjon. Dermed kan disposisjonen også brukes som momentliste ved lesning, kollokvering, o.l., og på kurs

Oversikt over forelesningene

Et leseråd

Hvorfor rettsfilosofi?

Forkortelser

RF = S. Eng, Rettsfilosofi. Universitetsforlaget 2007.

RPD = S. Eng, Rettspositivismedebatt. Akademika forlag 2015.

1 “Hva er en norm?” 1.1. Spørsmåls- og metoderefleksjon

1.1.1. “Hva er x?”-spørsmål

1.1.2. Grunnleggende utsagnstyper. Figur 9.

1.1.3. Særlig om definisjoner (RF I 2, II 1.4.2, II 5). Figur 9

Definisjon av begrepet ‘definisjon’: Utsagn som bidrar til å fastlegge språklige størrelsers betydning (bidrar til å fastlegge begreper)

Definisjoners rolle i jus og rettsfilosofi. Her skisserer vi begre-pet og noen grunnleggende distinksjoner. Vi skal så bruke dem i våre definisjoner av ‘normativt utsagn’ og ‘norm’, se pkt. 1.4.2 c–1.4.3 og 1.5–1.6 nedenfor. Senere skal vi ta opp andre sider ved definisjoner, se pkt. 17–18.

1.1.4. Hvorfor refleksjon over norm og normativitet er viktig for jurister



1.2. Et vidt område for normterminologi, dvs. bruk av ord som “norm”, “regel”, “prinsipp”, e.l Litt om terminologien

Språknormer, logiske normer, skikk-og-bruk-normer, moralnormer, religiøse normer, juridiske normer

Hvorfor jeg foretrekker ordet “norm” framfor “regel”

“Regel” brukes i dagligspråket bare om utsagn rettet mot en åpen klasse av personer, ikke om utsagn rettet mot bestemte personer

“Regel” er i litteraturen blitt brukt i mer tekniske betydninger (avsnitt 8 nedenfor)

Mer naturlig å si “norm og normativitet” enn “regel og norma-tivitet”

1.3. Noen sentrale trekk ved de fenomener vi betegner “norm”, “regel”, e.l. (RF II 1.3)

Virkelighetstrekk

Adferd

Språklige størrelser

Sanksjoner

Det vi kaller “norm”, “norm”, “regel”, “prinsipp”, e.l., kan ikke redu-seres til adferd, språklige størrelser eller sanksjoner fordi normer har et meningsinnhold. La oss kalle dette for normers “meningskomponent” i kontrast til normers “virkelighetskomponent”.

Oversikt over drøftelsen videre. Figur 1.

1.4. Normers meningskomponent – det normative utsagnet (RF II 1.4)

1.4.1. Utsagn; Utsagns saksinnhold og modalitet

Definisjon av utsagn: Meningsinnholdet til setninger (aktuelle setninger eller mulige setninger)

Meningsinnholdet i utsagn kan vi dele i to hovedkategorier. Figur 1:

Utsagnets saksinnhold Definisjon: De trekk ved virkeligheten som utsagnet refererer til

Utsagnets modalitet Definisjon: Hvorvidt utsagnet er deskriptivt eller normativt, og hvis det er normativt: hvorvidt det er et pliktregulerende utsagn, et kompetansegivende utsagn, et kvalifiserende utsagn, eller et utsagn med en annen normativ modalitet



Særlig om samme saksinnhold, men forskjellig modalitet.

Tilfelle hvor det klart framgår av setningen selv hva som er modaliteten

“Per slår ikke andre mennesker” Beskrivende utsagn

“Per skal ikke slå andre mennesker” Samme saksinnhold, men normativ modalitet

Tilfelle hvor setningen selv er uklar

“Nå lukker Per døren”, “I forsamlinger tier kvinner” Her er setningene tvetydige mellom deskriptiv og normativ modalitet

Siden deskriptive og normative utsagn kan ha samme saksinn-hold, så kan ikke forskjellen mellom dem ligge i utsagnets angi-velse av person, situasjon eller handling. Hvordan skal vi da forklare forskjellen?

1.4.2. Skillet mellom deskriptive utsagn og normative utsagn. Måter å fastlegge skillet på (RF II 1.4.2)

a. Reaksjonskriteriet

Hvordan reagerer avgiver av utsagnet på uoverensstemmelse mellom utsagnet og virkeligheten?

b. Sannhetsverdikriteriet

Kriteriet går ikke på om utsagnet i det enkelte tilfellet er sant eller usant. Kriteriet går derimot på om vi i det hele tatt vil si at utsagnet kan ha en av disse sannhetsverdiene

c. Nærmere om selve definisjonsmetoden: Finnes det alternativer?

Konnotasjonsangivelse (angivelse av generelle kriterier) vs denotasjonsangivelse (angivelse av enkelttilfelle eller typetilfelle)

Konnotasjonsangivelse gjennom betingelser vs konnotasjonsangivelse gjennom momenter



Et fellestrekk ved definisjonsmetodene i (a) og (b): Defini-sjonen skjer gjennom overart og underart, dvs. gjennom (i) generelle kriterier (konnotasjonsangivelse) (ii) i form av et sett med felles kjennetegn (et sett med nødvendige og tilstrekkelige betingelser).

Eksempel Stol = Møbel (overart) til å sitte på (underart, mot seng m.v.), for én person (underart, mot sofa m.v.), og med ryggstøtte (underart, mot krakk m.v.)

Dette er den klassiske definisjonsmetoden i fag, vitenskaper og filosofi

Definisjon gjennom overart og underart passer ikke alltid. Tre problemer som kan oppstå:

Kriteriene kan være filosofisk omtvistede Eksempel: “Normativt utsagn = utsagn (overart) som ikke har sannhetsverdi”

Det kan være umulig å finne et sett med felles kjennetegn Eksempel: “Spill = ...?”

Det kan være umulig å finne en overart Eksempel: “Rett = ...?”

En alternativ definisjonsmetode: Typetilfelledefinisjoner.

Første del: Generelt om typetilfelledefinisjoner

Definisjon av uttrykket “typefilfelledefinisjon”: definisjon av ord og uttrykks betydning – eller som vi også kan si: definisjon av begreper – gjennom å angi typer av tilfelle som omfattes. Motsetningen er en definisjon gjennom å angi enkelttilfelle.

Eksempel: fvl. § 2 tredje ledd

Andre del: Typetilfelledefinisjon av normativt utsagn

For å kunne gi en typetilfelledefinisjon av normativt utsagn, må vi foregripe litt og se på noen hovedtyper av normative utsagn. (De vil bli behandlet nærmere i pkt. 2–4 nedenfor)



1.4.3. Hovedtyper av normative utsagn (RF II 1.4.3)

•Pliktreguleringer •Kompetansereguleringer •Kvalifiseringer

En typetilfelledefinisjon av “normative utsagn”: Med normativt utsagn mener vi særlig pliktreguleringer, kompetanseregulerin-ger og kvalifiseringer.

1.4.4. Tolking

Hvorvidt vi overhodet står overfor et normativt utsagn, og iså-fall, av hvilken art, er et tolkingsspørsmål. Jeg går ikke i bredden på dette her, men nøyer meg med å peke på en hovedsondring:

Subjektiv mening, dvs. avgivermening eller en bestemt persons forståelse

Objektiv betydning, dvs. betydning ifølge utbredt språklig praksis

Jeg minner om at reaksjonskriteriet for skillet mellom deskrip-tive og normative utsagn, ligger i planet for subjektiv mening: Kriteriet spør etter avgivers reaksjon på uoverensstemmelse mellom utsagnet og virkeligheten (pkt. 1.4.2 (a) ovenfor).

1.5. Normers virkelighetskomponent (RF II 1.5, IV B)

1.5.1. Det normative utsagnet må ha en viss tilknytning til menneskers liv for at det kan sies å foreligger en norm

Hvordan kan et normativt utsagn angå oss? Hva vil det si at en norm “eksisterer”? Hva vil det si at en norm er “bindende”? Hvori består den “bindende kraft” av en norm?

1.5.2. Psykologiske normbegreper; “internalisering”

Definisjoner: “psykologiske normbegreper” vil si at individets positive følelsesmessige innstilling til det normative utsagnet – dvs. dets “internalisering” av utsagnet – settes som kriterium på at det foreligger en norm.

Direkte internalisering

Indirekte internalisering

Et psykologisk normbegrep er nærliggende for jurister

1.5.3. Ikke-psykologiske normbegreper; “naturrett”

Definisjon av uttrykket “ikke-psykologisk normbegrep”

Naturrettsproblemet: Rår vi over kriterier til vurdering og kritikk av positiv rett? Har vi en spesifikt praktisk fornuft?



1.6. Sammenfatning

En norm er et normativt utsagn (meningskomponenten, jfr. 1.4) med en viss tilknytning til menneskers liv (virkelighetskomponenten, jfr. 1.5).

Med normativt utsagn mener vi særlig pliktreguleringer, kompetan-sereguleringer og kvalifiseringer. Se 1.4.3

Med normative utsagns virkelighetstilknytning mener vi særlig føl-gende to alternativer:

Psykologisk basert tilknytning (internalisering), som i skandi-navisk rettsrealisme. Se 1.5.2 og 12

Fornuftsbasert tilknytning (naturrett sett som fornuftens egen-normativitet), som i Kants rettsfilosofi. Se 1.5.3 og 14

På kortform: Psykologiske normbegreper vs Ikke-psykologis-ke normbegreper



2. Plikt og pliktnormer. Særlig om frihet (RF II 2, IV A) 2.1. Pliktnormer

Definisjon: Normer som bestemmer hvilke plikter som foreligger, ved å pålegge plikter eller ved å frita for dem.

2.2. Plikt og frihet (fra plikt)

2.2.1. De fire pliktmodalitene: Påbud, forbud, fritakelse, tillatelse Termen “pliktnorm”

2.2.2. Avgrensninger

a. Plikt vs betingelse Skillet avgrenser ikke mot betingelser som del av normen

(hvis-leddet i normen på hvis-så–form), men mot betingelser som selvstendig element i regulering av samhandling. Eksempler på det siste

b. Plikt vs andre former for normativitet. Se pkt. 3–10

2.2.3. Et system for definisjon av pliktmodalitetene

Presentasjon: Figur 2. “Opposisjonskvadratet”

Forklaring av relasjonstermene

Pliktmodalitetene er gjensidig definerbare. Eksempler

Forskjellige normtyper eller forskjellige formuleringsmåter?

2.2.4. Siden “plikt”er tvetydig mellom påbud og forbud, blir “frihet (fra plikt)” tretydig:

frihet fra påbud (fritakelse)

frihet fra forbud (tillatelse)

frihet fra begge (valgfrihet)

2.2.5. Fra opposisjonskvadratet til tre-delingen påbud, forbud, valg-frihet

2.2.6. Særlig om den allminnelige handlefrihet

2.2.7. Plikt og følelse; psykologiske og ikke-psykologiske normbegre-per. Se pkt. 1.5



2.3. Mulige grunnlag for rettslig frihet (RF II 2.2)

2.3.1. Handlingen faller utenfor rettssystemet

Etter hvilke kriterier kan denne grensen fastlegges?

a. Juridiske kriterier: Lite viktige handlinger

Grensedragningen: På den ene side middagsavtaler, balalaika-orkester (Rt. 1979/468); på den annen side medlemskap i fagforening (1969/1373)

b. Rettsfilosofiske kriterier: Handlinger vi mener bør være en privatsak

Eksempel: John Stuart Mills skadeprinsipp (nærmere om utilitaristisk rettsfilosofi i pkt. 13 nedenfor, jfr. RF IV B 3)

c. Rettsfilosofiske kriterier: Eksisterer det handlingstyper som ikke kan tenkes regulert av retten?

Eksempel: Kants resonnement om at retten ikke kan gjen-nomtvinge god vilje (nærmere om kantiansk rettsfilosofi i pkt. 14 nedenfor, jfr. RF IV B 4)

2.3.2. Handlingen faller innenfor rettssystemet, men er uregulert av påbud og forbud

Den allminnelige handlefrihet

Kan utgangspunktet overhodet tenkes å være noe annet?

2.3.3. Handlingen faller innenfor rettssystemet, og det foreligger en særskilt bestemmelse

Tillatelse til å foreta det som ellers er forbudt

Fritakelse fra det som ellers er påbudt

2.4. Hvilke grunner kan foreligge for uttrykkelig regelfesting av friheter under den allminnelige handlefrihet (pkt. 2.3.2)?

2.5. Hva er det “mest grunnleggende” – plikt eller frihet?



3. Kompetanse og kompetansenormer (RF II 3, IV A) 3.1 Hvorfor begrepene kompetanse og kompetansenormer er viktige

(a) Forståelse av gjeldende rett: Spørsmål om hvorvidt en normfast-setter har overtrådt sin kompetanse står sentralt i drøftelser av fast-satte normers gyldighet, og gyldigheten av fastsatte normer er kanskje den mest sentralse drøftelsestype i jusen (RF s. 79)

(b) Korrigering av et vanlig bilde av retten: “rett er plikt og plikt er straff”. Retten setter ikke bare skranker, den skaper også nye handlingsmuligheter gjennom kompetansenormene (RF s. 79)

(c) Forståelse av den viktigste faktiske forskjellen mellom rett og moral: de offentligrettslige kompetansenormene (RF ss. 234–35)

(d) Hvilken er den mest “grunnleggende” normative modalitet: plikt eller kompetanse? Det beror på hva man mer presist spør om. For detaljer, se RF 79–80.

I det følgende skal vi ha fokus på de normer som regulerer hvorvidt en fastsatt norm er gyldig eller ugyldig (smnl. (a) ovenfor). For korthets skyld bruker vi i en del tilfelle formen “u/gyldig”; dette er to sider av samme sak. Blant disse normer står kompetansenormene sentralt.

3.2 Definisjoner

Kompetansenormer: Normer som gir og avgrenser kompetanse

Kompetanse: En evne til å fastsette nye normer som bedømt ved hjelp av gyldighetsnormer kan bli å regne som gyldige

3.3. Nærmere om enkelte ledd i definisjonene

3.3.1 “... til å fastsette nye normer” – Forskjellige typer normer som kan fastsettes i medhold av kompetanse

Lovgivningskompetanse; domskompetanse; forvaltnings-kompetanse

Løfte- og avtalekompetanse; ektepaktskompetanse; testaments-kompetanse

Kompetanse til å fastsette generelle eller spesielle normer

Kompetanse til å fastsette pliktnormer eller nye kompetanse-normer

Kompetanse til å legge plikter på seg selv eller på andre (autonom vs heteronom kompetanse)



3.3.2. “Evne ...” – Hva som ligger i at kompetanse er en evne

a. “Evne”– Kompetanse er en normativ evne, ikke faktisk

Kompetansen er for det første normativ i den forstand at den er grunnlagt gjennom en egen type normer, kompetanse-normene, se nedenfor

Kompetansen er for det andre normativ i den forstand den gir evne til å fastsette nye normer

b. “Evne” – Kompetansenormene avgrenser den normative evne i tre relasjoner

Personelle kriterier: Hvem som må opptre

Hvor to eller flere er rette vedkommende finner vi tre ho-vedmodeller for fordelingen av kompetanse dem imellom

Delt kompetanse Enekompetanse Konkurrerende kompetanse

Innholdsmessige kriterier: Hva som kan bestemmes

Positive og negative kriterier

En karakteristisk forskjell mellom privattslig og offent-ligrettslig kompetanse:

Løfter og avtaler: Vi kan bestemme alt vi ikke uttryk-kelig er gjort inkompetente til

Forvaltningsvedtak: Forvaltningen kan bare bestem-me det den positivt er gitt kompetanse til

Situasjonelle kriterier: Når den personelt kompetente kan utøve kompetansen

Utrykket “materiell kompetansebetingelse”

Sammenfatning: Enheten av de personelle, situasjonelle og innholdsmessige kriterier i kompetansenormen grunnlegger den normative evne, kompetansen



c. “Evne” – Kompetansenormene er konstitutive

Hva som menes med å si at kompetansenormer er “konstitutive” og pliktnormer “regulative”?

Test: Hva skjer med handlingsmuligheten hvis normen ten-kes bort?

d. “Evne” – Kompetanse og frihet er to forskjellige ting

Forskjellen Kombinasjoner av kompetanse og påbud, forbud eller

frihet Ordet “kan”

3.3.3. “... som bedømt ved hjelp av gyldighetsnormer kan bli å regne som gyldige” Se pkt. 4.3



4. Kvalifikasjonsnormer (RF II 4–5) 4.1. Definisjon

Normer som sier noe om hva som hører til en kategori og eventuelt hvilket navn det har; f.eks. normer om hva som skal regnes som gyldige eller ugyldige normer.

Kvalifikasjonsnormer er en type definisjon, nærmere bestemt normativ definisjon

Kvalifikasjonsmodaliteten er en særegen modalitet, dvs. den kan ikke reduseres til plikt eller kompetanse

“Individuasjonsspørsmålet” (RF I 5)

4.2. Betydning i jus (RF II 4.3.2, 5)

Hvorfor er begrepet kvalifikasjonsnorm viktig i jusen?

Jus kan ses som en løpende definitorisk aktivitiet: “Hva betyr ... “testament”/ “kommet frem”/ “uaktsom”/ “lov” / “u/gyldig”/ .../ osv./ i denne rettsregelen?” – Kvalifikasjons-normene hjelper oss til å svare på disse løpende tolkings- og subsumsjonsspørsmålene

Rettskildelærens normer kan ikke forstås fullt ut som pliktnormer eller kompetansenormer; normer med kvalifikasjonsmodalitet er også vesentlige

Kvalifikasjonsaspektet er allestedsnærværende

4.3. Særlig om u/gyldighetsnormer

4.3.1. U/gyldighet som koblingsord

Definisjon av “koblingsord” Med “koblingsord” sikter jeg til ord som kobler sammen alternative rettsfakta med kumulative rettsfølger

Emnet her Vi begrenser oss til rettsfaktasiden og skisserer en modell for hvilke rettsfakta u/gyldighetsbetegnelsene typisk brukes til å koble sammen i det norske rettssystemet: Figur 3

4.3.2. U/gyldighetsnormer

a. Definisjon

Med “u/gyldighetsnormer” sikter jeg til normer som sier noe om hvorvidt en normfastsettelse skal bli å regne som gyldig eller ugyldig.

U/gyldighetsnormene er normene på rettsfaktasiden av u/gyldighet som koblingsord, se Figur 3



b. Tre hovedtyper

U/gyldighetsnormer som refererer til kompetanse

Definisjon og eksempler

Hovedregler:

Ingen nødvendig sammenheng mellom mangel på kompetanse og ugyldighet

Ingen nødvending sammenheng mellom overholdelse av kompetansenormens personelle, situasjonelle og inn-holdsmessige kriterier og gyldighet. Det kan foreligge mangler ved utøvelsen av kompetansen, eller ha skjedd noe i tiden etter normfastsettelsen, slik at en ny gyldig norm ikke kommer istand

U/gyldighetsnormer som refererer til utøvelsen av kompetansen

Definisjon

Hovedtyper:

Disposisjonsnormer setter kriterier overgang fra forbere-delse til disposisjon

Fri-vilje-normer setter kriterier for en fri og informert vilje. Eks: Fravær av tvang, svik, o.l.

Motivasjonsnormer setter kriterier vedrørende moti-vasjonen. Eks: Læren om utenforliggende hensyn i forvaltningsretten; likestillingsl. § 4 jfr. § 3

Saksbehandlingsnormer setter kriterier for fram-gangsmåten ved normfastsettelsen. Eks: Forvaltnings-loven, skriftlighetskrav, andre formkrav.

U/gyldighetsnormer som refererer til utviklingen i tiden etter kompetanseutøvelsen

Definisjon

Hovedtyper:

På den ene side: Etterfølgende forhold kan reparere en opprinnelig ugyldighet. Eks: Fvl. § 41

På den annen side: Etterfølgende forhold kan frata en opprinnelig gyldig fastsatt norm dens bindende kraft. Eks: Avtl. § 39, §36



c. Forholdet mellom kompetanse og u/gyldighet

Kompetanse er hverken tilstrekkelig eller nødvendig for gyldigheten av en fastsatt norm

4.3.3. Et eksempel på en «modell», en «teori i jusen

4.4. Legaldefinisjoner (RF II 5.3)

Definisjon: Fastsatt definisjon i lovs form



5. Verdier og vurderinger. “Skjønn” (RF II 7–8) 5.1. Innledning

Også verdier og vurderinger er viktige i jusen. Det viser seg bl.a. i det vi kaller det juridisk “skjønnet”. Dette skal vi se nærmere på i pkt. 8 nedenfor. Før vi kan si noe om verdiers og vurderingers rolle, må vi imidlertid se deres egenart, herunder særlig forskjellene mellom vårt normspråk og vårt verdispråk

5.2. To betydninger av “verdi”, “vurdere” og “vurdering”

Normativ betydning – Deskriptiv betydning

Vårt emne her er den normative betydning

5.3. Forskjeller mellom normeringer og vurderinger

“Normere”, “normering” – Vurdere”, “vurdering”

Hvorvidt kompetanse er nødvendig

5.4. Forskjeller mellom normer og verdier

Sorteringsmåten Normer: todeling vs Verdier: gradualitet

Gradualitet ... i forhold til en skala i form av rangering, f.eks. av alternative lovtolkinger

(“min lovforståelse er bedre enn din”) Emnet

Normer: handlinger vs Verdier: alt?

Styrke og rekkevidde Normer: nedre grense vs Verdier: idealer

“Skal impliserer kan”: Gjelder normene, ikke verdiene

5.5. Betydningen av skillet norm – verdi i jusen

I forhold til jusen har skillet mellom norm og verdi betydning for å forstå et sentralt trekk ved juridisk tolking og rettsanvendelse: nemlig jusens gjennomgående avveiningspreg (pkt. 8 nedenfor).

Skillet har mindre betydning for spørsmålet om vi rår over en spesifikt praktisk fornuft, som setter oss i stand til å vurdere den positive rettens godhet; se nærmere RF II 7.4



6. Rettigheter (RF II 6) 6.1. Hovednivåer i analyser av rettigheter

• Språkbruksanalyser

• Som delspørsmål under spørsmålet om vi rår over en spesifikt praktisk fornuft

• Mellomnivåer

6.2. “Hva er mest grunnleggende – normer, verdier eller rettigheter?”

6.2.1. Spørsmålsstillingen

6.2.2. På et visst refleksjonsnivå glir hovedformene for normativitet over i hverandre (RF II 6.3.2)

Illustrasjon: Kants praktisk filosofi

6.3. Særlig om koblingsordanalysen til Alf Ross

6.3.1. Analysens grunnstruktur (Figur 4)

6.3.2. Hvilket spørsmål gir koblingsordanalysen svar på?

Motsatt av hva Ross synes å hevde, gir ikke koblingsordanaly-sen noe svar på spørsmål om rettigheters virkelighetsnivå eller deres erkjennbarhet (RF II 6.3.3)

6.4. Særlig om Hohfelds analyse av “right” i anglo-amerikansk jus og retts-teori

6.4.1. Én-personsanalyse vs to-personsanalyse

6.4.2. Hohfelds skjemaer (Figur 5)

6.4.3. Hvilket spørsmål gir Hohfelds analyse svar på?

Hvem sin språkbruk?

Hvilke deler av det juridiske språket?

Deskriptiv eller normativ analyse? Eller en sammensmeltet deskriptiv og normativ analyse?

6.4.4. Problematisering av Hohfelds analyse: Svarer det et kravs-subjekt til enhver rettsplikt?

6.5. Viljesteorier og interesseteorier

6.6. Tilbake der vi startet: Hovednivåer i analyser av rettigheter

«Hva er en rettighet?» → «Hva er X?»-spørsmål



7. Normer, verdier og rettigheter: Oversikt over motstridstilfelle og modeller for løsningen av dem (RF II 2.1, II 6.2.2, II 8, III 2.5.3 (4), III 3)

7.1. To hovedtyper av motstrid i rettssystemet

7.1.1. Motstrid i form av motsigelse (“motsigelsestilfelle”)

7.1.2. Motstrid i form av argumenter som trekker i retning av forskjel-lige resultat i det enkelte tilfelle, uten at dette forholdet repre-senterer noen logisk motsigelse (“tilfelle av henvisning til kon-kret vurdering”, “skjønnstilfelle”)

7.2. Modeller for løsning av motstrid i rettssystemet

7.2.1. I tillelle av logisk motsigelse søkes en eliminering gjennom rangordningsnormer

Logisk motsigelse i rettssystemet ses tradisjonelt som en “feil”, dvs. som noe som bør fjernes

Jusens hovedmodell: Prinsipper for vekt som angir generell prio-ritet (“rangordningsmodell”):

– Lex superior, lex specialis, lex posterior

– Hovedregel–Unntak

7.2.2. I tilfelle av henvisning til en konkret vurdering i det enkelte til-felle, et skjønn, søkes en styring gjennom normer som lar argu-mentenes vekt varierere fra sak til sak

En henvisning til en konkret vurdering i det enkelte tilfelle, et skjønn, som ledd i rettsutøvelsen ses tradisjonelt som en “fris-telse til” lemfeldig behandling og dermed vilkårlighet, dvs. som noe som bør styres inn i de riktige baner og kontrolleres

Jusens hovedmodell: Prinsipper for vekt som, på den ene side, tillater at de typisk relevante argumentenes vekt kan variere i forhold til hverandre fra sak til sak, og som, på den annen side, forsøker å styre ved å si noe om hvordan denne variasjonen av-henger av typisk relevante trekk ved argumentene som i form og grad kan variere fra sak til sak (“avveiningsmodell”).



Eksempel på avveiningsmodellen på planet for de lege ferenda:

Tillatelse til overvåking

Hovedargument: Privatlivets fred og ukrenkelighet

Hovedargument: Avverging av kriminelle handlinger

Trekk ved hovedargumentene som typisk er relevante til den konkrete vur-dering og som kan variere i form og grad fra sak til sak

Hvor omfattende overvåking? -Tlf, epost, brev, samtaler

-Også familie, venner, kolleger

-Hvor lenge

Hvor alvorlig kriminalitet? -Økonomisk kriminalitet

vs

-Rikets sikkerhet -Krig

Hvor sannsynlig at den overvå-kede er implisert i den kriminelle aktivitet?

Hvor nær sammenheng mellom eventuell overvåking og avver-ging av den kriminelle aktivitet?

Muligheten av at en domstol går gjennom materialet for å sjekke relevans før overlevering til påtalemyndighet, etterretnings-tjeneste, e.l.

-Alt materialet vs utvalgt materiale

-Løpende vs med bestemte mellomrom

Muligheten av alternative etterforskningsmidler

-Mindre tjenlige

-Like tjenlige

-Mer tjenlige

Osv. (Andre trekk ved hovedargumentene ovenfor; andre hovedargumenter)

Eksempler på avveiningsmodellen på planet for de lege lata og på planet for rettskildelæren, se pkt. 8 nedenfor

7.3. Oversikt over drøftelsen videre av motstridstilfelle

7.3.1. Begrunnelsesmessig normaltilstand. Juristskjønnet og styringen av det, se pkt. 8 nedenfor

7.3.2. Begrunnelsesmessig unntakstilstand. Motstridstilfelle uten noen klar løsningsmodell, se pkt. 9 nedenfor



8. Juristskjønnet og styring av det. Avveiningsnormer med tilhørende retningslinjer og typetilfelleutsagn (RF II 8)

8.1. Avveiningsnormer (RF II 8.1–8.2)

8.1.1. Definisjon

Normer som gir rom for eller krever en avveining av argumenter

8.1.2. Avveiningers rolle i jusen

Kan være åpne eller “skjulte”

Ordlyden krever avveining. Eks: avtl. § 36, straffeutmåling

Avveiningskarakteren følger ikke av ordlyden, men pr. fortolkning. Eks: grl. § 97

Mange navn er brukt om rettsregler som klart eller pr. for-tolkning henviser til en vurderingsmessig avveining: “rettslige standarder”, “generalklausuler”, “skjønnsregler”, etc.

8.1.3. Problematisering av begrepet ‘avveiningsnorm’ (smnl. 8.1.1)

På den ene side: Gir begrepet mening?

På den annen side: Er alle rettsregler avveiningsnormer? Finnes det overhodet noen rettsnormer som ikke gir rom for en avveining? Det vil si: Skal vi trekke et skille mellom av-veiningsnormer og andre normer, eller mellom forskjellige former for og grader av avveining? (RF s. 165)

8.1.4. Problematisering av avveiningers rolle (smnl. 8.1.2)

Avveininger bør ikke innebære mangel på forutberegnelighet eller fare for vilkårlighet

Vi har visse intuisjoner om en “objektivitetsstige”, i form av en rangering etter hvor sterkt vi vil stå på at det vi sier gjelder bare for oss selv eller for alle. For eksempel:

Logikk, matematikk

↓

Jus ↓

Estetikk

↓

Mat og drikke

“Moral” – hvor plassere? Muligheten av å etablere kriterier til vurdering og kritikk av den positive retten

Innenfor rettssystemet får juridiske avveininger sin “objektivitet” fra retningslinjene og fra typetilfelleutsagnene



8.2. Retningslinjer (RF II 8.3, 8.5)

8.2.1. Definisjon Normer som sier noe om hva som er relevante eller irrelevante argumenter til en avveining, eventuelt også noe om hvor stor vekt et argument skal tillegges og i hvilken retning det trekker

Eks: avtl. § 36, annet ledd; normer om straffeutmåling

Nærmere om analysen som ligger til grunn for definisjonen (RF II 8.5) En handlingstema-definisjon?

Hvorfor en slik definisjon ikke er treffende

En resultatrelativ definisjon? Hvorfor heller ikke en slik definisjon er treffende

En spørsmålsrelativ definisjon En slik definisjon viser styrkeforskjellen mellom retningslinjer og andre normer

Oppsummering

8.2.2. Typer

Relevans, retning, vekt. Særlig om vektnormer

Lovfestede vs ulovfestede

Positive (hva som er relevant) vs negative (hva som er irrelevant). Særlig om grensen mot politikk

Regelspesifikke vs ikke-regelspesifikke

Typer av ikke-regelspesifikke retningslinjer

→ rettssikkerhetsprinsiper

→ rettferdighets- og godhetsprinsipper

→ rettskildeprinsipper

8.2.3. Særlig om rettskildeprinsippene

Hva kan vi si generelt om forholdet mellom rettskildefaktorene? Kan vi si at én type rettskildefaktor, f.eks. loven, alltid går foran andre typer rettskildefaktorer?

Etter hvordan man besvarer dette spørsmålet, kan vi skille mellom to hovedsyn på rettskildelæren:

Rangordningsmodell

Avveiningsmodell



8.3. Modalitetsspørsmål

8.3.1. Spørsmålsstilling

Vi kan skille mellom deskriptiv og normativ modalitet (se pkt. 1.4.2); og forsåvidt angår normativ modalitet, kan vi skille mellom flere hovedformer (se pkt. 2–6). Hvilken normativ modalitet har avveiningsnormer og retningslinjer?

8.3.2. Avveiningsnormer

Kan være av enhver normativ modalitet

8.3.3. Retningslinjer

Den enkelte retningslinje: pliktmodaliteten

Retningslinjene til en bestemt avveining sett under ett: kvalifikasjonsmodaliteten

8.4. Typetilfelleutsagn

8.4.1. Definisjon

Utsagn som sier noe om utfallet av avveiningen i forhold til typetilfelle.

Typetilfelle vil si en angivelse av en faktisk situasjon gjennom generelle ord og uttrykk (i kontrast til enkelttilfelle, som angis gjennom egennavn eller bestemte beskrivelser). Se eksemplene i 8.3.2, hvor typetilfelleangivelsene er understreket.

8.4.2. Eksempler

Uten tallfesting

Om den ulovfestede lære om bristende forutsetninger: ««Det kan sikkert opstilles som en nesten undtagelsesfri regel at pengemangel ikke bør være relevant.» (Augdahl, Den norske obligasjonsretts almindelige del, 5. utg., 1978, s. 151)

Med tallfesting

Om urimelighetskriteriet i avtl. § 36: «[S]om regel vil det være urimelig når det er blitt en forskjell mellom vederlag og markedspris på 50–100%» (Huser, Avtalesensur, 1984, s. 49)



9. Motstridstilfelle uten noen klar løsningsmodell: Problemstilling og to kasus til illustrasjon (RF III 2.5.3)

9.1. Løsningsmodeller for motstridstilfelle

Rangordningsmodell – Lex superior; lex specialis; lex posterior – Hovedregel–Unntak

Avveiningsmodell

9.2. Tradisjonelle utgangspunkter vedrørende logisk motsigelse i retts-systemet

Motsigelsen må elimineres

Elimineringen skjer gjennom en rangordning av elementene som motsier hverandre

9.3. To kasus til til illustrasjon og diskusjon av problemstillingen

9.3.1. Slottsplasseksemplet

9.3.2. Norsk rett om selvvalgt livsavslutning

(a) Reglene og motsigelsen Individets autonomi: frihet, selvbestemmelse

vs

Livets ukrenkelighet

(b) Motsigelse i én-personssituasjoner og i to-persons-situasjoner

9.4. Kan motsigelsen analyseres bort?

9.4.1. Slottsplasseksemplet

(a) Analyseres bort gjennom en rangordningsmodell?

– Lex superior, lex specialis, lex posterior?

– Hovedregel–Unntak?

(b) Analyseres bort gjennom en avveiningsmodell?

9.4.2. Norsk rett om selvvalgt livsavslutning

(a) Analyseres bort gjennom en rangordningsmodell?

– Lex superior, lex specialis, lex posterior?

– Hovedregel–Unntak?

(b) Analyseres bort gjennom en avveiningsmodell?

(c) Motsigelsen kan bare løses ved en nærmere bestemmelse av gjeldende norsk rett

(d) Motsigelsen som symptom på begrunnelsesmessig unntakstilstand



10. Motstridstilfelle uten noen klar løsningsmodell (forts.): Utvi-delse av perspektivet til grunnleggende normative elementer i et faktisk forekommende rettssystem, som det norske rettssystemet av idag (RF III)

10.1. Noen grunnleggende normative elementer (det være seg vi ser dem som normer, verdier eller rettigheter) i det norske rettssystemet av idag

Likebehandling

Rettferdighet

Verd, likeverd

Personlig integritet, Frihet, Individets autonomi

Rettssikkerhet

10.2. Normative elementers argumentative innhold vs deres argumentative kraft

De normative elementene nevnt i pkt. 10.1 kan sies å være grunnleggende etter sitt argumentative innnhold, idet de kan ses som fellesnevnere for mange og spredte spesifikke argumenter i det norske rettssystemet av idag.

Er de også grunnleggende i den betydning at de har en spesielt stor argumentativ kraft? Her synes vi å støte på følgende sam-menheng (paradoks):

Sett fra den ene siden: Jo mer grunnleggende et normativt element er, desto mer kontekstløst, og dermed uforplik-tende, vil elementet være

Sett fra den andre siden: Jo mer bundet til enkeltregler et normativt element er, desto mer bestemt av regelens sam-menheng og formål, og dermed forpliktende, vil elementet være

La oss vende tilbake til løsningsmodeller for motstridstilfelle (pkt. 9 ovenfor) til belysning av former og grader for den argu-mentative kraft av de grunnleggende normative elementer



10.3. Begreper om løsningsmodeller for motstridstilfelle (pkt. 9 ovenfor) som middel til klargjøring av hva som kan ligge i at et normativt ele-ment er “grunnleggende” (pkt. 10.1 ovenfor)

Utgangspunkt: Et normativt element kan være mer eller mindre grunnleggende alt etter hvilken motstandskraft det har i en mot-strid med andre normative elementer:

Rangordningsmodell – Lex superior; lex specialis; lex posterior – Hovedregel–Unntak

Avveiningsmodell

Motstridstilfelle uten noen klar løsningsmodell vil typisk bestå i motstrid mellom grunnleggende normative elementer

Eksemplet selvvalgt livsavslutning:

Individets autonomi vs livets ukrenkelighet (pkt. 9 ovenfor)

Motstrid mellom grunnleggende normative elementer vil typisk være motstridstilfelle uten noen klar løsningsmodell

De enkelte grunnleggende normative elementer... ...forstår vi uavhengig av enkeltnormer og deres

sammenheng

...har en egennormativitet

...mangler ytre konstaterbare kjennetegn som muliggjør an-vendelse av rangordningsprinsipper, slik som lex superior, lex specialis, lex posterior, o.l.

Derfor henger de regelmessig ikke sammen med noen klar løsningsmodell

Eksempler Likebehandling; rettferdighet; verd, likeverd; personlig integritet; frihet; individets autonomi; retts-sikkerhet

Derimot, normative elementer med tilknytning til enkeltnormer... ...får sin argumentative betydning gjennom enkeltnormen

...har ofte ikke noen klar egennormativitet

Derfor vil deres tilknytning til enkeltnormen og dens sam-menheng regelmessig også innebære en løsningsmodell

Eksempler Argumentene i avtl. § 36, 2. ledd



10.4. Tilbakeblikk og blikk framover: Grunnleggende normative elementer (jfr. pkt. 10.1) kommer inn i retten og jusen i mange former og grader. Stilisert kan vi skille mellom tre plan:

Kilder til argumenter i forhold til de enkelte regler, formet av enkeltregelens sammenheng og formål (se pkt. 8 ovenfor, se også rettskildelæren)

Fellesnevnere for mange og spredte elementer i rettssystemet (RF III, se pkt. 9 ovenfor og inneværende pkt. 10)

Argumenter til vurdering og kritikk av et positivt rettssystem (RF IV, se pkt. 11 nedenfor)



11. Rett og praktisk fornuft – overgang og problemstilling 11.1. Overganger

11.1.1. Overgang fra drøftelsen av avveiningsnormer og retningslinjer (pkt. 8 ovenfor jfr RF III 3)

Er visse prinsipper eller verdier – f.eks. alle menneskers egenverd, konkretisert f.eks. til forbud mot tortur – så grunnleggende at vi ikke kan tenke oss at de kan settes til side gjennom en avveining med andre argumenter?

Dette er et spørsmål om vi overhodet skal se det normative problem-tilfellet vi står overfor, som et motstridstilfelle, dvs. et spørsmål om anvendelsesområdet for avveiningstenkningen.

Dette siste spørsmålet kan ses som et spesialtilfelle av spørsmålet om hvorvidt vi rår over en spesifikt praktisk fornuft, og hvordan en for-nuftsmessig normativitet isåfall ser ut: Har den avveiningskarakter eller setter den absolutte skranker, dvs. skranker som ikke kan tenkes oppveid av motstående hensyn?

11.1.2. Overgang fra internt til eksternt perspektiv på retten (RF III 1)

Internt perspektiv på retten: Vi analyserer det positive rettssystemet på dets egne premisser. Hvor langt kan vi komme i retning av “gode” resultater innenfor rammen av rettskildelæren og grunnleggende prinsipper og verdier?

Eksternt perspektiv på retten: Vi forutsetter det interne perspektivet og spør om den positive retten står seg også overfor “fornuftens domstol”. Noen eksempler fra aktuell debatt:

Rammene for ytringsfrihet (karikaturdebatten)

“Coercive interrogation techniques” (tortur mot terror)

Lagring av persondata (EU-direktiv)

Foreldre og barn (avstraffelse, omskjæring, skolegang)

11.1.3. Overgang fra normers meningskomponent til normers virkelighetskomponent

Figur 1



11.2. Nærmere om problemstillingen (RF IV B 1.1–1.3)

Kan vi etablere kriterier til vurdering og kritikk av den positive retten – eller er vi henvist til “smak og behag”; se Figur i pkt. 8.1.3 ovenfor. To formuleringer av spørmålsstillingen (11.2.1–11.2.2)

11.2.1. Sett som et spørsmål om hva som eksisterer: det normative utsagnets virkelighetstilknytning

Av systematiske grunner er dette ført inn i pkt. 1.5 ovenfor

11.2.2. Sett som et spørsmål om fornuftens rekkevidde (hva vi kan erkjenne): kognitivisme vs. non-kognitivisme

Definisjoner

Kognitivisme i vid forstand: Den oppfatning at vi gjennom bruk av vår fornuft kan skille mellom holdbare og uholdbare normative utsagn

Kognitivisme i snever forstand: Den oppfatning at vi kan skille mellom holdbare og uholdbare normative utsagn gjennom en spesifikt moralrelevant bruk av vår fornuft

To sentrale retninger i rettsfilosofien: utilitarisme (pkt. 13 nedenfor) og kantiansk inspirert rettsfilosofi (pkt. 14 nedenfor)

Non-kognitivisme: Benektelse av et kognitivistisk syn på normer

En viktig retning i rettsfilosofien: skandinavisk rettsrealisme (pkt. 12 nedenfor)

Forskjellen mellom kognitivisme i vid forstand og snever forstand

Vi fokuserer på kognitivisme i snever forstand



11.3. Oversikt over hovedsvar og drøftelsen videre (RF IV B 1.4–1.5)

Oversikt over hovedsvar (Figur 6)

Inndelinger av kognitivistiske teorier

Empiriske teorier vs. Ikke-empiriske teorier

Teorier som hevder at kriteriene til vurdering og kritikk av normative utsagn stammer fra sanse-erfaring vs. teorier som hevder at kriteriene stammer annetsted fra

Blant ikke-empiriske teorier kan vi skille mellom:

Fornuftsbaserte teorier vs. religiøst baserte teorier

Blant de empiriske teorier kan vi skille mellom:

Teorier som hevder at kriteriene til vurdering og kritikk av normative utsagn består i beskrivelse av ting eller handlinger (“objektive teorier”) vs. teorier som hevder at normative utsagn egentlig er beskrivelser av avgivers følelser, og at kriteriet følgelig er om denne beskrivelsen er sann (“subjektive teorier”)

Det viktigste eksempel på en empirisk, objektiv teori er utilitarismen.

En empirisk, subjektiv teori er det ikke mange som har hevdet, men muligheten er tatt med for å vise kontrasten til non-kognivismen og dens emotivisme.

Det avgjørende skillet:

beskrivelse av følelser (kognitivisme) vs uttrykk for følelser (non-kognitivisme)

Alf Ross, dansk jurist og rettsfilosof: “å påberope seg rettferdighet. er som å slå knyttneven i bordet”

I stedet for “emotivisme” kan vi også snakke om “ekspressivisme” for å få fram dette.

11.4. Ordet “Naturrett”



12. Skandinavisk rettsrealisme (RF IV B 2) 12.1. To betydninger av uttrykket “Skandinavisk rettsrealisme”

I en videre og løsere forstand, RF, ss. 290–91

I en filosofisk forstand. Dette er emnet i det følgende.

12.2. Problemstillingen i den skandinaviske rettsrealismen

Hva normers bindende kraft – normativitet – kan tenkes å bestå i, RF s. 279

12.3. Hovedtesen i den skandinaviske rettsrealismen

Normative utsagn uttrykker våre følelser; “emotivisme”, se pkt. 11.3 ovenfor og RF ss 258, 275

12.4. En sentral argumentasjonsstruktur i den skandinaviske rettsrealis-men

RF ss. 277–78, 279 flg. (se også ss. 253–54):

→ På den ene side: vår bevissthet om normativitet → På den annen side: en rasjonalitetsstruktur som anerkjenner

to og kun to sett med holdbarhetskriterier. Nærmere om disse (se under første del av pkt. 12.8 nedenfor)

12.5. De enkelte ledd i Olivecronas diskusjon

RF ss. 279–288

→ Mot sanksjonsanalyse → Mot følelsesanalyse → Mot fakta-analyser generelt → Mot “metafysisk” analyse

12.6. Utbredelsen av den skandinaviske rettsrealismen

12.7. Skandinavisk rettsrealisme er et typetilfelle av hva som betegnes «rettspositivisme»

Betegnelsen «rettspositivisme» er imidlertid ekstremt mangetydig; derfor hindrer den mer enn fremmer innsikt; og derfor skal vi ikke bruke betegnelsen til mer enn å fastslå at den også brukes om Karl Olivecrona (Sverige), Alf Ross (Danmark), Torstein Eckhoff (Norge), og andre skandinaviske rettsrealister.

Se videre pkt. 19 nedenfor



12.8. Et begrunnelsesproblem i den skandinaviske rettsrealismen

RF IV B 2.6 (ss. 312–14)

Den skandinaviske rettsrealismen anerkjenner to, og kun to, typer kriterier til vurdering av utsagns holdbarhet:

Empirisk sannhet og usannhet, dvs:

hvorvidt utsagnet stemmer med erfaringen vår eller ikke

Analytisk sannhet og usannhet, dvs:

sannhet og usannhet på bakgrunn av forutsatte definisjoner, f.eks:

“alle ungkarer er ugifte” = analytisk sann

“alle ungkarer er gifte” = analytisk usann

Den skandinaviske rettsrealismen hevder at utsagn hvis holdbarhet ikke lar seg avgjøre på én av disse to måter, er “meningsløse”, “metafysiske”, e.l.

Hvilken holdbarhetsverdi har så den skandinaviske rettsrealismens setning om hvilke holdbarhetskriterier som står til vår rådighet?

“Bare utsagn hvis holdbarhet lar seg kontrollere etter kriteriene for empirisk u/sannhet eller analytisk u/sannhet er meningsfylte.”

Hevdet de skandinaviske rettsrealister at denne setningen selv var sann ut fra ett av de to kriteriesett den anerkjenner, dvs. sann ut fra erfaring eller sann pr. definisjon?

Svaret er nei på begge spørsmål. Dermed blir setningen meningsløs ifølge seg selv. Dette er den skandinaviske rettsrealismens begrunnelsesproblem.



13. Utilitaristisk rettsfilosofi (RF IV B 3)

13.1. Hva er det som kjennetegner den utilitaristiske tenkemåten?

13.1.1. Konsekvensorientering

Ikke handlingen i seg selv, kun konsekvensene

13.1.2. Hedonisme

Hva er målestokken for hva vi skal regne som gode og dårlige konsekvenser?

“Lyst”, “Lykke”, “Velferd”, “Nytte”

13.1.3. Generalisering

Alle områder og objekter for praktiske bedømmelser

Alle trekk ved rettssystemet: handlinger, regler, subjektive rettigheter, institusjoner (f.eks. straffen, familien), og systemet som helhet

13.1.4. Absoluttering

Nytteaspektet er det eneste relevante aspektet

13.2. Sammenfatning av sætrekkene ved utilitarismen (“Benthams grunn-setning”)

Alle spørsmål om normativ verdi og plikt (jfr. generalisering) er et spørsmål om, og bare om (jfr. absoluttering), utfallet av en kalkyle over konsekvensenes (jfr. konsekvensialisme) samlede produksjon av lyst og ulyst (jfr. hedonisme) – dvs. et faktisk og dermed åpent spørsmål.

“Faktisk og åpent spørsmål” vil si: Ingen handling eller regel er i seg selv så ond at den ikke kan oppveies av gode konsekvenser (RF s. 330)

13.3. Problemer ved utilitarismen

13.3.1. Sammenligningsproblemet

Sammenligning av noe ved å tildele en felles verdienhet (“kardinal nyttetenkning”): vanskelig – jfr. problemet med å finne en felles enhet

Sammenligning av noe ved å stille i rekkefølge, dvs. rangere (“ordinal nyttetenkning”): fullt mulig – jfr. et marked av varer og tjenester (hva gjør du med kr. 10.000 ekstra?)



13.3.2. Rettighetsproblemet

Det som har verdi og skal behandles likt, er lyst- og ulystenheter, ikke individer

Å dømme en uskyldig... ...er din moralske plikt hvis det leder til overskudd i lystkalkylen

Du kan velge hvis lystkalkylen står med like stor verdi på hver side

Kan utilitaristen begrunne at våre forestillinger om rettigheter for in-dividet er illusjoner, så er det verst for rettighetene. Men utilitaristen må begrunne.

Dette leder oss over til utilitaristens begrunnelsesproblem.

13.4. Særlig om utilitarismens begrunnelsesproblem (RF ss. 329, 344–45)

Hvorfor skal rettssystemet og hver og en av oss ha plikt til å handle slik som leder til størst overskudd i lystkalkylen? Hvorfor skal jeg handle mot mine egne interesser fordi det alt i alt leder til størst overskudd av lyst? Det vil si: Hvorfor skal vi være moralske, i den forstand utilitarismen definerer det å handle “moralsk”?

Vi søker en begrunnelse, men utilitarismen viser oss kun til empiriske fakta – fakta i rom og tid: våre lyst- og ulystopplevelser eller våre rangeringer av handlingsalternativer.

Når vi spør f.eks. hvilke lover det er akseptabelt å vedta, eller hvilke domstolsavgjørelser det er er akseptabelt å treffe – så hjelper det oss ikke å bli henvist til våre egne psykologiske opplevelser og valg.

Vi søker en normativitet som kan rettferdiggjøres for “fornuftens domstol”, dvs. innenfor rammen av vår begrunnelsesnormativitet (vår normativitet vedørende hva som skal telle som en holdbar begrunnelse).



14. Kantiansk rettsfilosofi (RF IV B 4)

14.1. Bakgrunn

Begrunnelsesproblemer

→ Skandinavisk rettsrealisme; se pkt. 12.8 ovenfor

→ Utilitarisme; se punkt 13.4 ovenfor

14.2. Kortformulering (RF ss. 346–47)

Særtrekk i forhold til skandinavisk rettsrealisme: Kants påstand om, og hans bevismåte for, at vi rår over en spesifikt praktisk fornuft, dvs. at vi rår over kriterier til å vurdere den positive rettens godhet.

Særtrekk i forhold til utilitarismen: Kants påstand om, og hans bevis-måte for, at den praktiske fornufts kriterium på moral og rett ikke kan være en henvisning til hva som rent faktisk gir det enkelte individ et lystoverskudd (en empirisk lykkekalkyle); men må være et fornuftens eget bud uavhengig av erfaring.

Fornuftens eget bud = Et resultat av fornuftens selvlovgivning (“auto-nomi”) = “Det kategoriske imperativ”, herunder rettsprinsippet

14.3. Den praktiske filosofiens overordnede rolle (RF ss. 351–52, 384–86)

Den vesentlige påstand i Kants filosofi: Gjennom refleksjon i og over vår frihet erkjenner vi en fornuftsbasert normativitet som binder oss fordi den er et utslag av selvlovgivning. I egenskap av selvlovgivning er denne normativiteten grunnlaget og målestokken for all annen normativitet; den er en fornuftsbasert naturrett.

14.4. Bruken av termene “moral”, “rett” og “etikk” (RF ss. 355–56)

14.5. Noen hovedelementer i Kants teori om en spesifikt praktisk fornuft (RF ss. 356 flg)

14.5.1 Frihet og natur: to hovedperspektiver på oss selv

14.5.2. Frihet og lov: en nødvendig sammenheng

14.5.3. Avvisning av all fremmedlovgivning (“heteronomi”)

14.5.4. Bindende normativitet kan ikke ha noen annen endegyldig kilde enn i subjektet selv, dvs. subjektets fornuft. Selv-lovgivning (“autonomi”)

14.5.5. Maksimene vs. Det kategoriske imperativ

Rett

Etikk

Moral



14.6. Hovedformuleringer av fornuftens morallov: “Det kategoriske impe-rativ” (RF ss. 360–61)

Allmenngjøringsformuleringen: “Handl bare etter den maksime gjennom hvilken du samtidig kan ville at den skal bli en allmenn lov”

Egenverdiformuleringen: “Handl slik at du alltid bruker menneske-heten både i din egen person og i enhver annens person samtidig som et formål og aldri bare som et middel”

Selvlovgivningsformuleringen: “Ideen om ethvert fornuftig vesens vilje som en allment lovgivende vilje”

Tre sider av samme sak: Det at jeg skal kunne ville at maksimen for min handling blir gjort til en allmenn lov (allmenngjøringsform.), innebærer nettopp at ethvert individ skal kunne komme til orde, og at ethvert individ dermed representerer en absolutt skranke for hva jeg skal kunne foreta meg (egenverdiform.). Og det å se disse to aspekter i sammenheng, innebærer nettopp ideen om ethvert fornuftig vesens vilje sett som en allment lovgivende vilje (selvlovgivningsform.)

14.7. Det kategoriske imperativ i etikken og i retten (RF ss. 362–64)

Den avgjørende forskjell: motivasjonens rolle

Etikken stiller krav om at vi handler riktig fordi det riktig

Retten kan ikke stille et slikt krav. Hvorfor? Selvmotsigelse:

Sinnelagskravet er et krav om å handle riktig ut fra det at handlingen er riktig, i kontrast til å handle ut fra andre motiver. Den positive retten og dens sanksjoner er å regne som andre motiver. Dermed er det umulig å tenke seg en rettslig regulering av sinnelaget i denne forstand, dvs. som en plikt til å handle på en viss måte fordi det er riktig.



14.8. Kants rettsprinsipp (RF ss. 372 flg.)

→ Formuleringer, RF ss. 372–73

→ Frihet som “medfødt rettighet”

“Frihet (uavhengighet av en annens valg og tvang mot meg) i den utstrekning den kan bestå sammen med friheten til enhver annen under en allmenn lov, er den eneste opprinnelige rettighet; den tilkommer enhver i kraft av det å være et menneske”

→ Indre og ytre frihet

Indre frihet: Vår uavhengighet av naturlovene; vår selvlovgiv-ning; grunnen til den enkeltes absolutte egenverdi

Ytre frihet: Den rettsfilosofisk grunnleggende frihet; en negativ frihet, en “frihet fra”, vår eneste “medfødte rettighet”

Altså, iflg Kant: Retten skal beskytte mot at noen brukes kun som en ting

14.9. Parafrasering (RF ss. 375–77)

Størst mulig handlingsrom for den enkelte som er forenlig med et tilsvarende handlingsrom for andre under en allmenn lov

Størst mulig behovstilfredsstillelse? Nei

Størst mulig respekt for den enkelte og dennes identitet som er forenlig med tilsvarende respekt for andre, sett som en allmenn lov

Rettens og statens oppgave er ikke å gjøre deg lykkelig: det vil være “det største despoti”



14.10. Kants begrunnelsesmåte: noen hovedtrekk (RF ss. 378 flg.)

(i) Den indre frihetens realitet

Teoretisk bevis? Nei, ikke mulig; frihetens realitet er ikke noe vi kan peke på i erfaringen eller kalkulere oss fram til (jfr. 14.5.1 ovenfor)

Praktisk bevis (RF ss. 378 flg.)

(ii) Hva kan den indre frihet være?

Fravær av lov? Nei, vanskelig å skjønne hva det skal bety (jfr. 14.5.2 ovenfor)

Lov

(iii) Hva slags lov?

Heteronomi (“fremmedlovgivning”)? Nei, det er utilitarismens svar (jfr. 14.5.3 ovenfor)

Autonomi (“selvlovgivning”) (jfr. 14.5.4 ovenfor)

(iv) Hvilken lov er det fornuften kan gi seg selv?

“Det eneste kategoriske imperativ” (jfr. 14.5.5 og 14.6 ovenfor)

(v) Hva er så minstekravet til ethvert positivt rettssystem?

Rettsprinsippet (jfr. 14.7–14.8 ovenfor)

En viktig metodisk forskjell mellom, på den ene side, tenkemåten til de skandinaviske rettsrealister og utilitaristene, og, på den annen side, tenkemåten til Kant:

Tredjepersonsperspektiv vs førstepersonsperspektiv

Grammatikkens tredjeperson: den, det, han, hun, de osv. Vi ser oss selv som objekt

Grammatikkens førsteperson: jeg, vi. Vi ser oss selv som et subjekt som er forutsatt i all handling og tenkning

Nærmere om skillet: RF ss. 359, 380–81; se også ss. 304 i slutt-note 21, 509–10. Se videre i Emneregisteret under stikkordene førstepersonsperspektiv og tredjepersonsperspektiv



14.11. Kants begrunnelsesmåte: særlig om frihets- og autonomibevisene (RF IV B ss. 378–86, 395–96, se også 470–75, 479–85)

Kants argument til og fra frihet representerer et mønstertilfelle på det han kaller et “transcendentalt bevis”:

Det som skal bevises (min frihet og fornuftens egennormativitet) muliggjør sin egen bevisgrunn (min handling)

14.12. Noen anvendelser av rettsprinsippet

RF ss. 394 flg. (se også 402 flg.)

Avgi et løfte i den hensikt ikke å holde det

Utslettelse av eget eller andres selv gjennom blind underkastelse, bedrag, tvang, tortur



15. Representativiten og fruktbarheten av de tre teoriene vi nå har sett på (pkt. 12–14)

De tre teoriene representerer tre sentrale teorifamilier i drøftelsen av rett og praktisk fornuft.



16. Juristers utsagn de lege lata: deskriptive, normative, eller sammensmeltet deskriptive og normative? (RF V 3.4)

16.1. Innledning. Spørsmålsstillingen og oversikt over hovedsvar

16.1.1. Utsagns modalitet

16.1.2. Juristers utsagn de lege lata Som jurister kontrasterer vi “utsagn de lege lata” med “utsagn de lege ferenda” og sikter med det siste uttrykket til utsagn om hvordan retten bør være. Dermed kunne det være nærliggende å tro at utsagn de lege lata pr. definisjon anses rent deskriptive. Imidlertid, på dette punkt, modaliteten, er juristers bruk av “utsagn de lege lata” som oftest ubestemt. – Definitorisk åpenhet vedrørende modaliteten av juristers utsagn de lege lata er også forutsatt her. Derved kan vi formulere emnet: Hvilken modalitet har juristers utsagn de lege lata i deres faktisk forekommende argumentasjon?

16.1.3. Tre retninger i rettsfilosofien med eksempler fra rettsdogmatisk litteratur a. Juristers utsagn de lege lata er deskriptive. Særlig om

teorien til Alf Ross og dens betydning

b. Juristers utsagn de lege lata er normative

c. Juristers utsagn de lege lata har en sammensmeltet deskriptiv og normativ modalitet

16.2. Allment om begrepet ‘sammensmeltning’

16.2.1. Utgangspunkt: Reaksjonskriteriet for skillet mellom deskriptive og normative utsagn

a. Hvis vi ser på klassen av sammensmeltede utsagn – ut-sagn de lege lata – under ett, så ser vi at avgiver ikke bare bruker to muligheter med hensyn til retting, henholdsvis bare utsagnet eller bare virkeligheten; men at avgiver bru-ker alle grader og kombinasjoner, altså også delvis retting av utsagn kombinert med delvis retting av virkelighet

16.2.2. Supplement til reaksjonskriteriet: Kriterier vedrørende språkbrukerens overveielser

b. Avgiver lar det ved framsettelsen av utsagnet stå åpent om hun ved senere uoverensstemmelse mellom utsagn og virkelighet, vil rette på utsagnet (“jeg tok feil om innhol-det av gjeldende rett”) eller fastholde utsagnet og forsøke å rette på virkeligheten (“andre jurister, herunder dom-stolene, tar feil”)



c. Avgiver anser en eventuell uoverensstemmelse mellom utsagn og virkelighet som i seg selv et relevant argument ved overveielsen av hva som skal rettes på (er f.eks. en senere og uoverensstemmende domstolsavgjørelse avsagt av en underordnet eller overordnet domstol; er den godt begrunnet; er den enstemmig eller med dissens; osv.)

16.3. Påvisning av den sammensmeltede modaliteten i juristers utsagn de lege lata

16.3.1. Kilden til den deskriptive komponent

16.3.2. Kilden til den normative komponent

16.3.3. Sammensmeltning i konkret argumentasjon

16.4. Det psykologiske underlag for den deskriptive komponenten i sam-mensmeltet modalitet: Perspektivet til “den generaliserte jurist”

16.5. Kontrastering av sammensmeltning med enkelte andre fenomener

16.5.1. Oversikt

16.5.2. Avgrensning mot strukturer i språk, moral, og forholdet mellom foreldre og barn

16.6. Uttrykksformer for sammensmeltning innenfor rammen av juristers språk og argumentasjon de lege lata

Ikke direkte uttrykk gjennom enkeltstående ord, men indirekte visning gjennom argumentasjonsmønstre

16.7. Tilbakeblikk på statusen av analysen

Positiv angivelse Karakteristikker, ikke definisjon av et nytt begrep ‘juristers utsagn de lege lata’

Deskriptiv, ikke normativ analyse

Dertil Betydningen av å avgrense sammensmeltningsfenomenet mot andre fenomener som i en eller annen vag forstand kan sies å vedrøre “forholdet mellom det deskriptive og det normative”



17. Begreper og begrepsdannelse i jus og rettsvitenskap (RF V 3)

17.1. Innledning

17.1.1. Termene “rett”, “jus” og “rettsvitenskap”

17.1.2. Jus og dagligspråk

17.1.3. Refleksjonsnivåer i forhold til jus og rettsviten skap (Figur 7)

17.1.4. Det normative og det deskriptive (Figur 8)

17.1.5. Oversikt over den videre drøftelse

17.2. Hva er det vi nå skal reflektere over? (“objektspørsmålet”)

17.2.1. Definisjoner – Begreper

17.2.2. Definisjoners struktureringsfunksjon – Definisjoners navngivingsfunksjon

17.2.3. Begreper i rettsregler – Begreper om rettsregler; se nærmere under 17.5 jfr. 17.4

17.3. Hvilke midler står til vår rådighet når vi danner begreper, dvs. når vi definerer? (“middelspørsmålet”)

17.3.1. Konnotasjonsangivelse – Denotasjonsangivelse – Kombinasjoner

17.3.2. Rent kognitive kriterier – Vurderingsanvisning

17.3.3. Momenter – Betingelser



17.4. Etter hvilke kriterier stiller vi opp og velger mellom begreper (defi-nisjoner)? (“kriteriespørsmålet”) (RF V 3.3.3)

17.4.1. Innledning

a. Formuleringer av kriteriespørsmålet

b. Kriteriespørsmålets betydning

17.4.2. Logiske kriterier

Minimumskrav: at begrepet ikke er selvmotsigende

17.4.3. Operasjonaliserbarhet

At vi kan avgjøre om noe faller inn under begrepet eller ikke

17.4.4. Henvisninger til “hensiktsmessighet”, “fruktbarhet”, “formålet med undersøkelsen”, e.l.

Kan være nødvendig med videre spesifiseringer

17.4.5. Erkjennelse

Ingen begrepsdannelse leder til “mer sannhet” enn andre begrepsdannelser

Begrepsdannelse er ikke spørsmål om logiske kriterier eller sann-hetskriteriet, men om interesse, vurderinger og valg

Eksempel: Rommet for kreativitet i jusen; “konstruert ratio” i forhold til dommer

17.4.6. Handlingspåvirkning

Eksempel: “Kvinnerettens formål er å beskrive, forklare og forstå kvinners rettslige stilling, med særlig sikte på å bedre kvinners stilling i retten og i samfunnet.” T.S.Dahl, Kvinnerett I, s. 21, Oslo 1985.

17.4.7. Heuristiske hensyn

Gjøre en informasjonsmengde lettere å forstå, huske og anvende. Åpne nye perspektiver, og dermed bidra til begrepsutvikling og teoridannelse

Eksempel: Debatten om den konstruktive metode (Hagerup, Castberg, Stang, m.fl.)

17.4.8. Estetiske hensyn

Hensyn til enkelhet, symmetri, konsekvens, o.l.

Som middel til et mål eller som egenverdi

Eksempler: Hohfelds rettighetsanalyse; legalitetetsprinsippet i nyere versjon



17.5. Særlig om begreper i rettsregler vs begreper om rettsregler (RF V 3.3.2)

17.5.1. Kort introduksjon av skillet

Når vi som jurister diskuterer hva som er rett, benytter vi dels begre-per som inngår i rettsregler, og dels begreper som omfatter rettsregler.

For korthets skyld: begreper “i” rettsregler – begreper “om” rettsregler

17.5.2. Hvorfor skillet er viktig

Konsekvensen av at vi som jurister benytter begge typer begreper, er at det ved holdbarhetsvurderingen av utsagn i jusen blir relevant å ta i betraktning både kriterier for definisjoner av begreper i rettsregler og kriterier for definisjoner av begreper om rettsregler.

Disse holdbarhetskriteriene er forskjellige: Ved fastleggingen av be-greper i rettsregler bruker vi rettskildelæren. Det er dermed denne som gir kriteriene til vurdering av holdbarheten av den ene eller annen definisjon av et begrep i en rettsregel: f.eks. den definisjon (eller vanligere uttrykt: tolking) at begrepet skip i straffeloven § 422 omfatter fritidsbåter.

Ved vurderingen av begreper om rettsregler er det andre kriterier enn rettskildelærens som er relevante: se pkt. 17.4 ovenfor.

Noen kriterier er relevante på begge nivåer; særlig logiske hensyn, hensynet til erkjennelse, samt estetiske hensyn

17.5.3. Nærmere om distinksjonen

Jeg vil si at vi står overfor et begrep “i” rettsregler, når rettsanvendere motiveres normativt av begrepet, dvs. oppfatter subsumsjon under be-grepet som direkte eller indirekte å lede til visse rettsfølger framfor andre.

Jeg vil si at vi står overfor et begrep “om” rettsregler, når rettsanven-dere bruker begrepet til å omtale (systematisere m.v.) begreper som motiverer normativt.

Vi kan stikkordsmessig også snakke om henholdsvis begreper med “normeringsfunksjon” og begreper med “systematiseringsfunksjon”.



17.5.4. Noen trekk ved distinksjonen

• Grensen er graduell

• Grensen er relativ til den enkelte beslutning, idet hva som nor-mativt motiverer rettsanvendere kan variere

• Bruksmåten vil ofte typisk være den ene eller andre

• Et begrep kan skifte funksjon

• Ett og samme begrep kan fylle begge funksjoner; eksempler: ‘u/gyldighet’, de forskjellige rettighetsbegreper, dvs. ‘eiendoms-rett’, ‘panterett’, ‘menneskerettighet’, o.l.

• Ved uskreven rett er begrepets funksjon ofte særlig uklar; eksempel : ‘myndighetsmisbruk’

17.5.5. Bruk av distinksjonen som middel til klargjøring av statusen av en begrepsdannelse

Eksemplene i gjennomgangen ovenfor

Klargjøring av statusen til legalitetsprinsippet i dets nyere versjon

Klargjøring av statusen til begrepsdannelser i forskjellige rettsvitenskapelige disipliner (Figur 10)



18. Jus og vitenskap. Overtalelsesdefinisjoner (RF V 2)

18.1. Spørsmålsstillingen

18.1.1. Spørsmålsstillingens historie. Særlig om Alf Ross’s teori om gjeldende rett

18.1.2. Spørsmålsstillingens ubestemthet.

Som alle “Hva er X”-spørsmål, så er spørsmålet “Hva er vitenskap?” blant de mest ubestemte spørsmål det overhodet er mulig å stille.

Analyse av spørsmålsstillingen ut fra de grunnleggende utsagnstyper.

18.2. Svarenes preg av overtalelsesdefinisjon

18.2.1. Appellfunksjonen til ordet “vitenskap”

18.2.2. Strukturen i en overtalelsesdefinisjon (Figur 11)

18.2.3. Alf Ross’s teori om gjeldende rett som eksempel

18.3. Vi må skille mellom spørsmål og svar som er av interesse, og de som ikke er det



19. Rettspositivismedebatt

19.1. Oversikt: En kartlegging av forskjellige spørsmål som har vært drøftet i debatter for og imot “rettspositivisme” (RPD A). Se egen disposisjon

19.2. Debatten mellom Dworkin, på den ene side, og Hart og hans elever, på den annen. Første runde (RPD B 2–4)

19.2.1. Dworkins argumentasjon fra prinsipper

19.2.2. Rettspositivistens svar – innledning og oversikt

19.2.3. Svaret fra eksklusiv rettspositivisme

19.2.4. Svaret fra inklusiv rettspositivisme

19.3. Debatten mellom Dworkin, på den ene side, og Hart og hans elever, på den annen. Andre runde (RPD B 5–6)

19.3.1. Dworkins argumentasjon fra jus som en fortolkende virksom-het, metodens tilknytning til rettssystemets formål, og for-målets sammenheng med moral

19.3.2. Rettspositivistens svar

19.4. Et mønster i argumentasjonen – og hvordan bryte ut av mønsteret (RPD B 7, C)

19.5. En gjennomgående kilde til ubestemthet i debatten: definisjonsspørs-mål eller karakteristikkspørsmål? (RPD A 2.2.3 (2), B 1.5–1.6, B 2.3.4 (2), B 5.2, C 2.2.2 (1))

19.5.1. Hva ubestemtheten består i

19.5.2. Terminologiske variasjoner i debatten

“concept”, “conception”, “nature”, o.l.

“essential”, “necessary”, o.l.

19.6. Oppløsningen av “rettspositivismen” – og av debatten mellom Dworkin og Hart og hans elever

Debatten viker unna de filosofisk viktigste spørsmål: normativitetens virkelighetsunderlag og erkjennbarhet

Debatten består for en stor del i drøftelser av hva de forskjellige delta-kerne har ment med det de i løpet av debatten har sagt. Debatten står igjen med et ubestemt resultat forsåvidt gjelder erkjennelse av noe utenfor dette

N o r m e r s s t r u k t u r

Normer

Meningskomponenten (Det normative utsagnet)

Rettsfilosofi, avsnittene II 1.3.1–1.3.2, 1.3.4, 1.4

Virkelighetskomponenten (Psykologiske vs ikke- psykologiske normbegreper; «naturrettsproblemet»)

Rettsfilosofi, avsnittene II 1.3.3–1.3.4, 1.5.1–1.5.3; IV B 2, 3 og 4

Saksinnhold Person Situasjon Handlingsangivelse

Rettsfilosofi, avsnitt II 1.4.1

Modalitet Plikt Kompetanse Kvalifikasjon

(normativ definisjon)

Rettsfilosofi, avsnitt II

Svein Eng Forelesninger i Rettsfilosofi, semiobligatorisk valgfag, Jus, UiO Figur 1 Til 1 og gjennomgående i disposisjonen

Ethvert utsagn kan analyseres i:

Første trinn:

[ Saksinnhold ] Modalitet

Andre trinn:

[ Person, Situasjon → Handling ] Modalitet

se RF II 1.4.1

Handlinger kan for vårt formål deles inn i to hovedgrupper:

Når vi skal anvende skjemaet på en handling er det viktig å avgjøre om vi står overfor en rent faktisk handling eller er normfastsettelse:

En rent faktisk handling vil i egenskap av handling alltid ha

en eller annen pliktmodalitet

se RF II 2

En normfastsettelse vil i egenskap av handling alltid ha

en eller annen pliktmodalitet

+

dertil forutsette kompetanse

se RF II 3–4

Svein Eng Forelesninger i Rettsfilosofi, semiobligatorisk valgfag, Jus, UiO Til Figur 1 – Særlig om meningskomponenten Til 1 og gjennomgående i disposisjonen

Svein Eng Forelesninger i Rettsfilosofi, semiobligatorisk valgfag, Jus, UiO Figur 2 Til 2 i disposisjonen

Fra Rettsfilosofi, ss. 73–74

P l i k t m o d a l i t e t e r

For en forklaring av dette opposisjonskvadratet for pliktmodali-tetene, se RF, ss. 73–74.

For mange formål er vi ikke interessert i frihet i form av implikasjo-nene i opposisjonskvadrater; vår reelle interesse ligger i stedet i fri-het i betydningen ‘uavhengighet av påbud og forbud’. I forhold til et normsystem uten motsigelse, så må enhver handling som faller inn under systemet være enten påbudt, forbudt eller valgfri, slik:

Handlinger man er fritatt fra å foreta

Påbudt Valgfri Forbudt

Handlinger det er tillatt å foreta

H er påbudt for P H er forbudt for P

H er tillatt for P P er fritatt fra H

kontrære normer

implikasjon implikasjon

subkontrære normer

kontradiktoriske normer

Svein Eng Forelesninger i Rettsfilosofi, semiobligatorisk valgfag, Jus, UiO Figur 3 Til 3–4 i disposisjonen

Fra Rettsfilosofi, s. 111

U / g y l d i g h e t s o m k o b l i n g s o r d

U/GYLDIGHETSNORMER som refererer til kompetanse

U/GYLDIGHETSNORMER som refererer til utøvelsen av kompetanse

KOMPETANSENORMER grunnlegger KOMPETANSE, dvs. de grunnlegger:

– en evne

– til å fastsette normer

– som bedømt ved hjelp av gyldighetsnormer kan bli å betrakte som gyldige

UTØVELSESNORMER regulerer utøvelsen av kompetansen. De faller i fire hovedgrupper:

– disposisjonsnormer

– fri-viljenormer

– motivasjonsnormer

– saksbehandlingsnormer

U/GYLDIGHET

UTVIKLINGSNORMER regulerer virkningen av utviklingen i tiden etter kompetanseutøvelsen

U/GYLDIGHETSNORMER som refererer til utviklingen i tiden etter kompetanseutøvelsen

Svein Eng Forelesninger i Rettsfilosofi, semiobligatorisk valgfag, Jus, UiO Figur 4 Til 4.3.1 og 6.3 i disposisjonen


R o s s’ k o b l i n g s o r d a n a l y s e av r e t t i g h e t s b e g r e p e t (e n - p e r s o n a n a l y s e)

EIENDOMSRETT

AVTALE

ARV

HEVD

EKSPRO-PRIASJON

rettsfaktum n

FRIHET TIL Å BRUKE TINGEN

PLIKT TIL Å BETALE FORMUESSKATT

KOMPETANSE TIL Å FORBY ANDRE Å BRUKE TINGEN

KRAV PÅ ERSTATNING VED EKSPROPRIASJON

rettsfølge p

eller

eller

eller

ellerog

og

og

og

Svein Eng Forelesninger i Rettsfilosofi, semiobligatorisk valgfag, Jus, UiO Figur 5 Til 6.4 i disposisjonen

Fra Rettsfilosofi, ss. 146–47

H o h f e l d s s k j e m a e r o v e r f o r s k j e l l i g e r e t t i g h e t s f o r m e r (t o - p e r s o n a n a l y s e)

A har KRAV [“right”] mot B på H

B har PLIKT [“duty”] overfor A til

å H

A har IKKE KRAV [“no-right”]

mot B på H

B har FRIHET [“privilege”]

overfor A til H

betyr det samme som betyr det samme som

betyr det motsatte av


A har KOMPETANSE

[“power”] til å fastsette N overfor

B

B er AVHENGIG av A’s fastsettelse

av N [“liability”]

A har IKKE KOMPETANSE TIL (er inkompe-tent) til å fastsette

N overfor B [“disability”]

B er IMMUN i forhold til A’s

fastsettelse av N [“immunity”]

betyr det samme som betyr det samme som



Svein Eng Forelesninger i Rettsfilosofi, semiobligatorisk valgfag, Jus, UiO

Figur 6

Til 11.3 i disposisjonen


F o r s k j e l l i g e e t i s k e t e o r i e r s a n a l y s e av n o r m a t i v e u t s a g n

NON-KOGNITIVISME KOGNITIVISME I VID FORSTAND

EMPIRISK IKKE-EMPIRISK

Utsagnene uttrykker avgivers følelser

(“ekspressivisme”, “emotivisme”)

Eks: Den skandi-naviske rettsrealismen hos Axel Hägerström,

Karl Olivecrona og Alf Ross

RF IV B 2 (jfr. 6.2)

SUBJEKTIV

Utsagnene beskriver avgivers følelser

OBJEKTIV

Utsagnene beskriver tings eller

handlingers objektive egenskaper

Eks: Utilitarismen hos Jeremy Bentham og John Stuart Mill


RELIGIØS

Utsagnene er gitt av gud

Eks: Kristendom-men, Islam

FORNUFTSMESSIG (KOGNITIVISME I

SNEVER FORSTAND)

Utsagnene har en kilde og et korrektiv i en spesifikt praktisk

fornuft

Eks: Kant (Det kategoriske imperativ)


“Naturrett”

RF IV B 1.6

Svein Eng Forelesninger i Rettsfilosofi, semiobligatorisk valgfag, Jus, UiO Figur 7 Til 17.1.3 i disposisjonen

R e f l e k s j o n s n i v å e r i f o r h o l d t i l j u s o g r e t t s v i t e n s k a p

Det sosiale: Personers handlinger innenfor jurisdiksjonen

har som gjenstand

Retten

Faget og vitenskapen om retten: jusen og rettsvitenskapen

har som gjenstand

Emne: Begrepsdannelse i jus og rettsvitenskap

har som gjenstand

Svein Eng Forelesninger i Rettsfilosofi, semiobligatorisk valgfag, Jus, UiO Figur 8 Til 17.1.4 i disposisjonen

D e t n o r m a t i v e o g d e t d e s k r i p t i v e på f o r s k j e l l i g e r e f l e k s j o n s n i v å e r i f o r h o l d t i l j u s o g r e t t s v i t e n s k a p

Normative utsagn

Deskriptive utsagn

Sammensmeltet normative og deskriptive utsagn

Emnet: Begreps-dannelse i jus og rettsvitenskap

+ +

Jusen + + +

Rettsvitenskapen utenom jusen

+ +

Retten +

Svein Eng Forelesninger i Rettsfilosofi, semiobligatorisk valgfag, Jus, UiO Figur 9 Til 1.1.2–1.1.3, 1.4.2 c og 17.2–17.3 i disposisjonen

Fra S. Eng, U/enighetsanalyse – med særlig sikte på jus og allmenn rettsteori, Universitetsforlaget 1998, s. 53.

Se også Rettsfilosofi, s. 15

G r u n n l e g g e n d e u t s a g n s t y p e r

DEFINISJONER Strukturerings-

funksjon

Konnota- sjons-

angivelse

Denota- sjons-

angivelse

Navngivings- funksjon

KARAKTERI- STIKKER

DESKRIPTIVE UTSAGN

NORMATIVE UTSAGN

SAMMEN- SMELTEDE UTSAGN

ANALYTISK

U/SANNE UTSAGN

ANALYTISK U/SANNE UTSAGN

Svein Eng Forelesninger i Rettsfilosofi, semiobligatorisk valgfag, Jus, UiO

Figur 10 Til 17.5 jfr. 17.4 i disposisjonen


BEGREPER OM RETTSNORMENE BEGREPER I RETTSNORMENE

RETTSFILOSOFI

eksempler: ‘normativitet’: ‘norm’, ‘verdi’, ‘ret-

tighet’ ‘norm’: ‘kompetanse’, ‘plikt’, ‘kva-

lifikasjon’ → avsnittene II–III ovenfor

‘umoralsk’, ‘fornuftsstridig’ → avsnitt IV ovenfor

Hvis man mener at det er en nødvendig sammenheng mel-lom positiv rett og naturrett, f.eks. som i kantiansk rettsfilo-sofi, så kan man her føre de mer spesifikke positivrettslige begreper i den grad de passe-rer de fornuftsrettslige kriterier.

JUS

eksempler: ‘offentlig rett’, ‘privatrett’

‘rettsstridig handling’

‘legalitetsprinsippet’

‘u/gyldighet’

‘relative ugyldighetsgrunner’ ‘absolutte ugyldighetsgrunner’

‘nullitet’, ‘angripelighet’

eksempler: strl. 1902 §§ 191 flg, 2005 §§ 291 flg: ‘seksuell omgang’

veitrl. § 2: ‘kjøretøy’

RETTSØKONOMI

eksempel: ‘Pareto-effektivitet’

eksempler: konkurransel. § 1: ‘effektiv’

klimakvotel. § 1: ‘kostnadseffek-

tiv’

RETTSSOSIOLOGI

eksempler: ‘allmennprevensjon’, ‘individualprevensjon’

‘manifeste funksjoner’, ‘latente funksjoner’

Fra Rettsfilosofi, s. 497 (S. Eng, U/enighetsanalyse – med særlig sikte på jus og

allmenn rettsteori, Universitetsforlaget 1998, s. 244)

S t r u k t u r e n i o v e r t a l e l s e s d e f i n i s j o n e r

EN FØRSTE LESNING AV formuleringer etter mønsteret: «x er a, b, ...» – hvor «x» eller

«a», «b», «...» står for språklige uttrykk med appell

til følelser

DESKRIPTIVE KARAKTERISTIKKER

SPRÅK- OG ARGUMENTASJONSANALYSE

NORMATIVE DEFINISJONER AV/VED HJELP AV SPRÅKLIGE UTTRYKK MED APPELL TIL

FØLELSER(«kampen om ordene»)

MOTIVANALYSE

NORMATIVE KARAKTERISTIKKER

DISKUSJONSDELTAKERNES PSYKOLOGI:

Deres oppfatninger og normer

Svein Eng Forelesninger i Rettsfilosofi, semiobligatorisk valgfag, Jus, UiO Figur 11 Til 18 i disposisjonen

Documents

Forelesninger i Rettsfilosofi, semiobligatorisk valgfag...Svein Eng [email protected] Forelesninger i Rettsfilosofi, semiobligatorisk valgfag (jus4123) 6 1.6. Sammenfatning En norm