l

I

1

l

l

EDVARD VALBERG

Møtet med Reykjavik og det mo-derne lsland hadde stormens omstyrt-ende karakter, også i bokstaveligforstand. For i Laugardalur, hvor jegopprettet hovedkvarter, kunne vidaglig registrere vind av kulingsstyrke. Og allerede første natten varmitt solide Tirich $ir-telt farlig nærtotalhavari da taket glapp f or tre

r barduner i lovart. Etter en ny solidforankring av teltet, holdt jeg somlngolf fast ved den opprinneligeboplass her i Reykjavik. Og selv omcampingprosjektet ofte var gjenstandfor skeptiske betraktninger, så spartejeg ved dette midler til å reise meromkring i dette merkelige landet.

Her kunne en tydelig se hvordan degeologiske kreftene skaper et konti-nent. I vårt solide gamle land er detstort sett bare nedbrytinga vi kan værevitne til, og den går så langsomt at defleste av oss ikke registrerer det spøtt.Men her i lsland kunne vi både se,høre og lukte selve skapelsen, og daskal en være temmelig bevisstløs omen ikke fatter interesse for geologi.Aller helst burde en kunne litt omjorden og bergene tør en reiser tillsland.

Landet er plassert i krysnings-punktet for den verdensomspennendemidtatlantiske rygg, og den under-sjøiske rygg mellom Øst-Grønland ogStorbritannia. Dypt nede i dettekreftenes sentrum er det i løpet av desiste 50 millioner år produsert etmeki'g basaltplatå som lsland er endel av.

De eldste basaltformasjoner finnervi i aust, vest og nordvest i landet, ogde kan tidfestes til den nest yngste avjordens geologiske perioderTertiærtiden. Mellom disse eldstebasaltformasjoner og den aktivt vul-kanske sone finner vi basalt trakvartiærtiden, ca. 1 million år gam-mel. Den qktive vulkanske sone strek-ker seg tvers over landet fra Myrdals-jokull i sør og til Axarfj0rdur i nord, ogaustover tra Reykjanes i vest tilHofsj6kull midt inne i landet. Disseaktive områder dekker ca. 1/3 avlandarealet. Etter istiden har nærmere200 vqlkaner vært i virksomhet ogdekkeFl 1o/o ay landet med ny lava. I

102

Framfor turen til lslandOver heier og hraun

I samband med den nye islandsturen til sommeren gir vi herdeltakerne en forsmak på landet slik vår spesialmedarbeider,amanuensis Edvard Valberg, opplevde det under en reportasjetur hanhadde til lsland for Norden. Red.

gjennomsnitt for de sekler en har førtkontroll med vulkanismen, viser detseg at en må regne med kraftigeutbrudd hvert 5. år. Det siste, påHeimaloy, kom neert bebodde om-råder og forårsaket store materielleskader, men det kosta ikke menneske-liv. Ved et undersjøisk utbrudd i

1963/67 ble Surts6y, på 2,8 kvadrat-kilometer og med en fjelltopp i 180 mhøgde, presset opp av havet. Og slikfortsetter det bakover gjennom histo-rien med Hekla, Katla, Grimsv6tn,Askja, Krafla og Leirhnukr i hoved-rollene. Den mest vanlige vulkantype i

lsland er lange lavaproduserendesprekker, men en f inner også deklassiske kjeglevulkaner. Når dissebygger seg langt nok opp i høgden, sådekker isen topperog krater. Utbrudd i

disse blir derfor eksplosive og forår-saker syndefloder av smeltevatn. Nårlavastrømmene flyter utover, blir altsvart i3-4 tusen år før mosen makterå dekorere den med sitt mattgrønneskjær. Etter noen tusen år til kommergras og krattskog inn i bildet ogforvandler den ødslige hraun til etmildere landskap. I utbruddenes kj.,l-vann kommer asken fra vulkanene ogdekker omlandet med opptil meter-tykke lag,-avhengig av vindretning ogavstand fra vulkanen. Beiter og gårderer blitt utslettet. Landsomfattendenedslakting av husdyr med påfølg-ende hungersnød har forekommet.Dbt er derfor ikke så rart at en harrespekt for vulkaner her ute. Fra enmenneskelig synsvinkel kan det lettbety kaiastrofe om en kommer skapel-sen for nær. Men det nyfødte land-skap imponerer. Vi kom til Myvatn-traktene, og det var tydelig at landetnyss hadde kokt, for boblene lå stiveog halvsprengte som i fosskokendegrøt som plutselig ble forstenet. Herhadde lavaelvene bygd voller og demtopp en innsjø på 37 kvadratkilometer,og opp av denne innsjøen vokste detfrodige øyer som i utforming ogbalanse trosset enhver naturlov. Enplass ved vatnet stod det «Dimmu-

borgir, på et veiskilt, og her nådde detkreative vannvidd toppen. Området eren skulpturutstilling i lava på ca. 10kvadratkilometer, og utstilleren haringen sett, men det bør ikke hersketvil om hans evner. Her kan enbokstavelig talt gå seg vill mellomportaler og sluk, byster og statuer,liggende og stående, elskende,drepende - en orgie av former i stortog smått. Og teknikken var stivnendelava i sakte f lyt - stans, påfylling ognytt flyt - helt til lavaelven ble tømtfor alt annet enn de halvstive skulp-turer som ennå står her med kul påryggen.

Her kunne godt alle verdens troll oghekser ha vært samlet til kongress.Og så danset de kan hende for lenge,og nå er de stein. Det er kanskje derforvi selv kom til å overta trollenes rglle i

den ondes tjeneste. Bare vi nå ikkedanser for lenge.

Det er ingen sak å holde fast påeventyret i denne geologien. Like vedden store skulpturpark ligger glass-berget. Her er et helt fjell av svarteglasskuler som storsmeden har kastetut i vrede. Dette grandiose glassberger sikkert like vanskelig å bestige tilhest som eventyrets, og når det vokser

grønne strå ble borte. Svovelkildenebulderkokte nede i dypet og sendte en

sammenhengende hestesPrut av

svovel og damp opp i luften. Kildenesnærhet var brolagt med svovel, ogstanken svarte til de ypperste kjentebeskrivelser av Gehenna. Her måttevære et inspirerende miljø både forrefsere og profeter. Men vi såg ingen'og solen gikk sin gang.

Etter turen i svoveldalens guleørken slo vår Moses på berget, og detåpnet seg - en grotte for kvinner ogen for menn. Her i en forkastninghadde arkitekten ikke bare utformet toflotte svømmebasseng, men også fyltdem med det reneste tempererte vatnen kunne tenke seg. Det var stuPingog fryd uten like, og støvete kaller bleblanke og sterke i blikket etterhulebadet i ungdomskilden.

For øyeblikket er MYvatn-områdetfalt til ro, men det har vært andretider. I årene 1724-1730 var det storeutbrudd her. Den ene vulkanen avløsteden andre i ildsprutende aktivitet og laøde gard etter gard. I 1729 ble kirkenpå Reykjalid omringet av lavaelvene,men den stod på et høgt sted og bleberget. Folk og fe famlet i mørkretunder askeskyene og ventet På dom-medag.

Men ennå er det varme i grunn og i

vatn, og derfor lever larver, snegler ogsmåkreps herrens glade dager i MY-

Ender ved Myvatn.

vatns mudderbunn. De danner etettertraktet spiskammer for ørret ogandefugler som utgjør neste ledd i

næringskleden.

På toppen av Myvatns økologiskepyramide finner vi sportsfiskeren ogornitologen. Disse er neppe utenbetydning for landets valutasituasjon-

Det fortelles med krav På f ullvederheftighet at islendinger er sådyktige til å selge sine lakseretter dyrtat de selv f inner det lønnsomt å reisetil Skottland på laksefiske i stedet forå nytte sine egne elver. Det skullesåledes ikke veere noen grunn tilbekymring f or broderfolket vest i

havet. Forretningsf olk med sliketalenter vil alltid komme ned Påf øttene.

De har til og med laget forretning avlslands landbruk, og det er beund-ringsverdig, selv om islandsk land-bruk sett gjennom en plantedyrkersbriller langt fra er beundringsverdig'Vi finner det meste av gardene Påflatlandet i sørlog vest ved Borgar-fj6rdur. Fjordene på nordkysten harimponerende jordreserver, men av ogtil siger isen inn fra nord, og derfor'holder en sørkystens tåkeridde storm-sletter for å være det beste jordbruks-landet.

Mye av jorda er i disse områder avmyrkarakter, men innholdet av askekan være betydelig. Videre finner enlangs elvene tidvis oversvømte sand-moer.

Da islendingene ved hjelP av ma-skiner gikk inn for å rasjonalisere sittprimitive jordbruk, måtte de ut f ra sinetørre turlrned god naturlig grasvekst,og ut #$ oisse flate og våtlendtevidder. Gravemaskinene laget rynker i

landskapet. I hver bidige bygd fra sørtil nord går det åpne kanaler i alleretninger, på innmark og utmark. Fra1942 til 1972 er det grøftet 18 900 kmmed kanaler, og bare i løPet av desiste 11 år er det fullført 39 400 kmmed lukket grøft. Produksjonen avforenheter pr. hode har auka lra715 i

perioden 1882-1892 til 6840 i perio-den 1961-1970. Produktivitets-indeksen har i forhold til perioden1882-90 kommet opP i 955. Total-arealet og arealet av dyrka jord pågjennomsnittsbruket har auka. Kunst-gjødselforbruket er mer enn fordoblethvert 10-år siden 1950.

Nyker På Sør-lsland.

gras på dette fjellet, da har det sikkertgått et helt sekund av evigheten.

Fra grønne grender ved MYvatn bardet over heia til Namskard, og alle

103

Fra Myvatn-traktene.

På husdyrsektoren har tallenesteget like bratt. Antall dYr ogproduksjon pr. dyr har auka. Kraftfor-forbruket er 4-dobla i løpet av 20 år.

Landbruksøkonomer og teknikerefaller i staver. Her er rasjonaliserings-drømmen blitt til virkelighet, og deti et område hvor de naturlige vekst-betingelser virkelig er marginale' Herkunne man lære ett og annet. Somplantedyrkervar jeg til å begynne medinteressert i grasavlingene, sidendette har vist seg å være det svakeledd i vår egen rasjonalisering. Menetter en tids overbærende taushet gikkdet opp for meg hvor lite utviklet vårehjemlige begrePer er På dette om-rådet. For å kunne drive det rasjonellejordbruk, eller rettere sagt husdyrbrukmot nye rekorder, er det en uf ravikeligforutsetning at framgangen må kunnemåles på en entydig skala, hvorproduksjon og fortjeneste pr. hode ogtidsenhet er hovedsaken' Andreproduksjonsmål blir i høgden av

sekundær betydning. Etter islandskmålestokk vil den relativt svake rasjo-nalisering av nord-norsk jordbrukskyldes en inkonsekvent holdning tilde problemer som oPPStår. Når av-

linga blir redusert som følge av denrasjonelle drift, henger vi oss opp i

dette i stedet for å akseptere enarealekstensiv driftsform. De må nokvedgå at den opprinnelige bosettingog struktur med vide vidder i alleretninger har gjort det lettere for den

islandske bonde å ekstensivere sindrift sammenlignet med den inne-klemte bonde i Nord-Norges trangegrender. Men dette utgjør likevel ikke

104

hele forskjellen. Både tenkemåter ogbehov er meget ulikl våre. Pioneråndeller profittmotiv - vi er i hvert falltregere i takten. Så trege at vi lar vårefrodige sauebeiter gro til med kratt,mens lsland tilsynelatende over-beskatter sine beiter for å nyttiggjøremest mulig, så effektivt som mulig.Denne filosofi forutsetter at viten-skap, teknikk og politikk er istand tilåløse de problemer som oPPstår i

akselererende fart. Her ser det ut til atvår gode tro svikter noe i forhold tilislendingenes, og dette er kanskjeberettiget. For islendingen gyver denkorteste vei, direkte løs på problemet,mens vi ville bruke langt størreressurser på diskusjon, administra-sjon og planlegging uten dermed å fågjort så mye med den konkreteoppgave.

For å være ærlig, må en nokinnrømme at de nedbeita islandskeenger med småvokst engraPP, rød-svingel, sølvbunke og knerverumPe

ikke var noe oppløftende skue. Menetter hvert som en fikk bedre syn forsammenheng og Plan bak dennearealekstensive, men pr. hode inten-sive drift, som tii og med kan forsyneNord-Norge medlsauekjøtt i et knipe-tak, da forstår enilitt avden prestasjonsom det må være å drive et økonomiskforsvarlig jordbrqk under virkelig tøffeforutsetninger. Hvorvidt dette også erøkologisk forsvarlig, får bli islendinge'nes egen sak. Her harde, i motsetningtil hva situasjonQn er på bankene, f ullkontroll over relssursene, og ingenfornuftig bonde kan vel finne På åødelegge den jotd han skal leve av i

f ramtiden.Men hvorfor rnakter ikke vi På vår

side av dammen å utnYtte de Produk-tive ressurser noe bedre? Vi er kanskjeikke nødt til det i samme grad somislendingene. Spørsmålet var likevelså irriterende at jeg ble omvendt tilpersonlig teknokrat, selv om detkanskje skal bli vanskelig å omvurderedekaravli ngens betyd ning.

Det var ellers så mangt en burdeskrive om. Hesten, dett"tungsindigelavaskip, som i stående hestesøvnlater seg på de grønne enger i

SkagafjOrdur. Fgr han er pensjons-tiden et faktum etter 1000 års tjenestepå heier og hraun. Hans eneste trøster pølsemaskinen og bYenes nY-

romantiske ridderklasse.En annen hovedPerson er sauen,

ulldotter i jordfarger og kvitt, mot allehorisonter. Nær veiene galoppererulldottene på stive fyrstikkbein, ogmarkerer det sPinkle liv På dissefremmedarta vidder.

Av fuglene er ravnen suveren. En

lumsk og svart levning fra Æsenes tidskjener med hese skrik omkring i

tåkehavet. I slike stunder kunne enformelig savne vår folkelig, ondskaps-fulle kråke.

Og så savner en skog, særlig nårbussene stanser elter noen timerskjøring. Men flora kan også fortrylleog fortrolles. Små, uanselige sildrerkunne plutselig dominere et landskap.I Bodømarka ville ingen ha sett dem,så små var de.

Det var nesten ingen ende Påinntrykk og merkverdigheter, og derforer det bare et resolutt Punktum somkan gjøre ende på historien' Dessutener det meste ubeskrivelig, så dere fårselv ta en tur til frendene vest i havet.