GENUS, BØYINGSKLASSE OG MORFOLOGISK MODELL - DIAKRONE PERSPEKTIV FRÅNORSK1

av Hans-Olav Enger

Til minne om Wolfgang U. Wurzel (1940-2001)

1 Innleiing Det er minst to gode grunnar til å drøfte norske endringar i genus og bøyingsklasse. Den eine grunnen har å gjøra med den imponerande boka Gender, som den engelske forskaren Grev Corbett gav ut i 1991. Corbett meiner genus bør predikeras på grunnlag av bøyingsklasse. Dette synet bygger på ein diskusjon av russisk, men Corbett (1991:49) meiner det kan overføras til andre

1 Eg takkar publikum ved "Historische Linguistik und Grammatiktheorie 5" ved Zentrum ftir Allgemeine Sprachwissenschaft, Berlin, desember 2000, og særlig avdøde Wolfgang U. Wurzel for invitasjon og vermande oppmuntring. Dessutan takkar eg Rolf Theil Endresen, Jan Terje Faar!und, Tore Nesset, Kjartan Ottosson og Caroline Sandstrom, forutan Eric Papazian i NORskrift-redaksjonen. Feil og veilcskapar er mine eigne.

4 Hans-Olav Enger

indoeuropeiske språk. For eksempel seier han dette: "Unfortunately, most investigators assume that the inflectional morphology of German nouns should be derived from their gender, whereas the alternative approach, as adopted for languages like Russian above, appears promising." Corbett er ikkje aleine om dette synet, jamfør dette sitatet frå Spencer (1999:36): "As is apparent from the work of Corbett ([ ... ] 1991), in the cases which have been studied in proper detail, it is gender which is dependent on inf1ectional dass".

Tradisjonelt har vi i skandinavisk grammatikk helst gått ut frå det motsette; bøyingsklasse har vorti predikert på grunnlag av genus. I Norsk referansegramrnatikk heiter det til dømes at dei fleste hankjønnsord får -ar i fleirtal (Faarlund o.t1. 1997:182)- og ikkje for eksempel at dei fleste ord som får -ar i fleirtal, er hankjønnsord. Å predikere bøyingsklasse ut frå genus er forresten same strategien som Aronoff (1994) tilrår for russisk. Corbetts syn har likevel fått noe gjennomslag også i Skandinavia; Kallstrom (1996) har hevda at genus kan predikeras på grunnlag av bøyingsklasse også i svensk.

Det er altså to motsette hypotesar som har vorti sette fram:

A) Genus blir predikert på grunnlag av bøyingsklasse B) Bøyingsklasse blir predikert på grunnlag av genus

Desse hypotesane gir ulike diakrone prediksjonar. Om A er rett, skulle vi vente at om noe endrar seg, bør det vera genus på substantivet, mens bøyingsklasse bør vera meir stabilt. Etter hypotese B bør derimot genus diakront sett vera meir stabilt enn bøyingsklasse. Etter ein presentasjon av elementære fakta om nynorsk grammatikk i avsnitt 2 vil desse hypotesane bli diskuterte i avsnitt 3. Dei dataa som blir sette fram der, viser at hypotese A vanskelig kan vera rett for norsk, men dei viser også at B heller ikkje er heile sanninga. Eg meiner ikkje å avvise det som er Corbetts hovudpoeng, nemlig at genus er prediktabelt i mye høgare grad enn ein tradisjonelt har gått ut frå. Men etter det eg kan sjå, er relasjonen mellom genus og bøyingsklasse ikkje så beintfram som ein har gått ut frå - innafor begge hypotesane over. Så eg skal legge fram eit slags kompromiss. Dataa mine tyder på at det er noe rett i både A og B, men at dei deler ein veikskap, nemlig trua på at relasjonen mellom genus og bøyingsklasse må vera den same for alle leksem.

Det er ein annan grunn til å sjå nærmare på endringar i genus og bøyingsklasse. Dei diakrone endringane vi skal sjå på i avsnitt 3, fortel ikkje "berre" noe om tilhøvet mellom genus og bøyingsklasse. Dei gir også visse indikasjonar om hossen ein morfologisk modell bør sjå ut, eller i det minste hossen ein morfologisk modell ildcje bør sjå ut. Dette emnet blir teki opp i avsnitt 4, der eg argumenterer for at mange av endringane er særs problematiske for fleire morfologiske modellar, mens dei gir god meining innafor Naturlig Morfologi og liknande modellar. Dei norske dataa tyder nemlig på at både

Genus, bøyingsklasse og morfologisk modell 5

strengt stammebaserte og strengt morfembaserte modellar får vanskar; fulle ordformer er nødvendige i morfologisk teori, iallfall iblant. Dessutan kan det verke som noen bØyingsformer er meir sentrale enn andre, og det tyder at vi treng eit omgrep "kjenneform" eller liknande, og denne forma kan neppe vera den same for alle leksem. Det kan også sjå ut til at teiknfrekvens er relevant, men det er kanskje det mest ugreie punktet. Avsnitt 3 handlar altså om relasjonen genus - bøyingsklasse, avsnitt 4 om dei utfordringane norsk byr på for morfologiske modellar. I avsnitt 5 blir dei sentrale påstandane oppsummert.

Artikkelen bygger på ein premiss om at diakron evidens er relevant for morfologisk teori. Dette bør kanskje klargjøras her. Stundom blir diakron morfologi omtalt som bindestrekslingvistikk, "hyphenated linguistics" (jf. Spencer & Zwicky 1998:7). Så kanskje ville noen innvende at diakron evidens ikkje er relevant for den morfologien som ikkje er bindestrekslingvistikk, altså synkron morfologi. Men skiljet mellom diakroni og synkroni er, slik Matthews (1997) seier det, ikkje akkurat diktert av fakta; både synkroni og diakroni er for så vidt abstraksjonar. Med andre ord bør synkrone og diakrone analysar vera kompatible, ettersom dei snarare er aspekt av studiet av språk enn av sjølve språket. Diakron evidens kan jo også nyttas til å begrense mengda av tenkelige synkrone analysar (jf. Wurzel 1999); eit viktig punkt fordi synk:rone data i utgangspunktet kan analyseras på mange ulike vis.

Nå som vi har sett kvifor diakronien er interessant, skal vi så smått vende oss til norsk diakroni (avsnitt 3), men fyrst skal vi sjå nærmare på dei relevante delane av norsk grammatikk i avsnitt 2. Trulig kan mange av lesarane av NORskrift hoppe over avsnitt 2, ettersom det inneheld få overrask:ingar, men eg har meint at det er viktig å vera mest mulig eksplisitt.

2 Enkle fakta om nynorsk

"Nynorsk" er sjølvsagt så mangt, ikkje minst innafor morfologien. I denne artikkelen avgrensar eg begrepet til lærebolmormalen. Når eg her skal bruke nynorsk og ikkje bokmål til å sjå på utviklinga frå norrønt, kan det fortene ein kort kommentar: Grammatikken i nynorsk skriftspråk ligg nærmare den dei fleste dialektane har, enn det bokmålsgrammatikken gjør, og er i noe mindre grad resultat av "eksterne" faktorar. Alle døme vil bli gitt i vanlig ortografi.

Corbett ( 199] :l) følgjer Charles Hockett i å definere genus som "classes of nouns, reflected in the behavior of associated words". Etter denne definisjonen er det (ikkje overraskande) tre genus i nynorsk. Jamfør tabell l.

6 Hans-Olav Enger

Tblll T a e re g enus 1 nynors k ubestemt artikkel , possessivpronomen adjektiv

maskulinum ein son sonen min ein snill son femininum ei dotter dottera mi ei snill dotter nøytrum eit barn barnet mitt eit snilt barn

Den ubestemte artikkelen oppviser ein kontrast mellom ein, ei og eit, altså mellom tre genus. Det same gjeld for possessivpronomen, jf. min, mi, mitt. Derimot skil adjektiva vanligvis berre mellom maskulinum og femininum på den eine sida og nøytrum på den andre, jf. snill = snill :f::. snilt. Slik indikerer adjektivbøyinga at hankjønn og hokjønn heng nærmare saman med kvarandre enn med ink:jekjønn. Andre fakta peiker i same leia. Til dømes har hankjønn og hokjønn falli sammen i standardsvensk og standarddansk, mens inkjekjønn har haldi seg. Også demonstrativpronomenet har ei form for han- og hokjønn, ei anna for inkjekjønn, slik tabell 2 viser.

Tabell 2: Samanfall mellom hankjønn og hok;jønn ved demonstrativ hankjønn hokjønn inkjekjønn den snille sonen den snille dottera det snille barnet

Etter Beito (1954:92) er den formelle skilnaden mellom hokjønn og inkjekjønn noe mindre enn den mellom hankjønn og inkjekjønn, men for oss er hovudsaka at hankjønn og hokjønn i det store og heile står saman mot inkjekjønn.

Nå som vi har sett på genus, vender vi oss til bøyingsklasse. Til vanlig sett ein opp fire "celler" for substantivparadigmet i nynorsk, nemlig ubestemt eintal, bestemt eintal, ubestemt fleirtal og bestemt fleirtal. Jamfør tabell3.

Tabell 3· Vanlige bøyingsmønster i nynorsk Ubestemt eintal Bestemt eintal Ubestemt fleirtal Bestemt fleirtal bil (maskulinum) bilen bilar bil ane sag (femininum) saga sager sagene barn (nøytrum) barnet barn barna

Det er på tide med to merknader. For det første er suffiksa i bestemt eintal etter Corbetts definisjon ilck:je genusmarkørar. Grunnen er at desse suffiksa ilck:je hører til "associated words", men til substantivet sjølv. Dette kan verke unødig å seia, men ilck:je så sjeldan blir dette suffikset faktisk oppfatta som ein genusmarkør i skandinavisk grammatikk (sjå vidare drøfting i avsnitt 3.4). For det andre er det ilck:je eigentlig noen genusdistinksjon i fleirtal, berre i eintal. Det er berre i eintal at "the behavior of associated words" viser genus. (Dette er litt forenkla, men det held her.) Jamfør tabell 4.

Genus, bøyingsklasse og morfologisk modell 7

b 114 N Ta e r Øytra 1senng av genus Istln d · · ksjon i fleirtal dei snille sønene mine dei snille døtrene mine dei snille barna mine

Her er det ingen skilnad i dei orda som står til substantivet (dei, snille, mine). Genusdistinksjonen er altså nøytralisert i fleirtal, på same vis som i tysk (jf. C01·bett 1991: 155). Likevel er det ein klar korrelasjon mellom genus og bøyingsklasse. Slik tabell 3 viser, får hankjønnsord vanligvis -ar i ubestemt fleirtal og -ane i bestemt fleirtal, hokjønnsord får vanligvis -er og -ene og inkje­kjønnsord får vanligvis inga ending i ubestemt fleirtal og -a i bestemt fleirtal.

Likevel er det unntak. Noen hankjønnsord får -er og -ene, noen hokjønns­ord -ar og -ane. Jamfør tabell5.

Tabell 5: Fleirtalssuffiksa er annleis for gjest og myr gjest (maskulinum) gjesten gjester gjestene myr (femininum) myra myrar my rane

Hankjønnsordet gjest har fleirtalssuffiks som vi elles helst knyter til hokjønnsord; hokjønnsordet myr har fleirtalssuffiks som elles helst er typiske for hankjønnsord. Derimot er det ingen unntak når det gjeld suffikset i bestemt eintal i nynorsk. For våre formål held det å seia at alle hankjønnsord får -en, alle hokjønnsord får -a og alle inkjekjønnsord får -et.

Det er ein gammal observasjon at samsvaret mellom bøyingsklasse og genus er mye tydeligare i moderne norsk enn det var i gammalnorsk. Hankjønnsord som gjest og hokjønnsord som myr var med andre ord ikkje så uvanlige for 800 år sidan som dei er nå. Dette blir ofte betrakta som ei forenkling. Emnet for avsnitt 3 er hossen denne endringa har gått føre seg.

3 Relasjonen mellom genus og bøyingsklasse i diakront lys

Nå skal vi sjå nærmare på kva norsk språkhistorie kan ha å bidra med. I avsnitt 3 .l og 3.2 skal det vise seg at det fins evidens i litteraturen både for hypotese A og for hypotese B. (!) I 3.3. kjem resultat frå ein liten studie. Ei mulig innvend­ing er diskutert og avvist i 3.4. Konklusjonen lgem i 3.5, og i 3.6 peiker eg på mulige parallellar i noen europeiske språk.

8 Hans-Olav Enger

3.1 Genus blir endra på grunnlag av bøyingsklasse

Stundom får eit substantiv endra genus, og denne endringa kan forklaras ved å vise til fleirtalsforma av dette substantivet. Slike endringar er heller uvanlige i norsk, men enkelte eksempel finn vi. I gammalnorsk, der genusskilnaden enda ikkje hadde vorti nøytralisert i fleirtal, seier Bjorvand (1994:87) at mange feminine o-stammer (altså hokjønnsord som myr) som enten var pluralia tantum eller mye brukte i fleirtal, gjekk over frå femininum til maskulinum. Til dømes er paskar 'påske' eit feminint pluralia tantum i tidlig gammalnorsk. l seinare gammalnorsk liksom i nyislandsk har paskar vorti eit maskulint pluralia tantum, trulig på grunn av suffikset -ar. Her blir altså genus endra på grunn av bøyingsklasse. Trulig er slike overgangar mindre uvanlige i gammalnorsk enn på seinare språksteg, men Aasen ([1864]/1965:139) nemner dømet iljar ('hæler'), som var eit feminint pluralia tantum i gammalnorsk, men som hadde vorti eit hankjønnsord for mange talarar, igjen trulig på grunn av fleirtals­suffikset -ar. 2 Beito (1954:44) seier han har funni 32 døme i dialektane på hokjønnsord som har gått over til hankjønnsord etter gammalnorsk på grunn av suffikset -ar. Nå er det berre to av desse trettito døma som Beito meinte var å finne i dei fleste dialektane, men dette stemmer iallfall med hypotese A.

At genus kan bli endra på grunnlag av bøyingsklasse, finn vi også døme på ved ord som bær. I dei fleste dialektane er dette ordet nøytrum i dag, liksom det var det i gammalnorsk. l noen dialektar har det likevel vorti femininum. For­klaringa er helst at bestemt fleirtal bæra kunne tolkas som bestemt eintal av eit femininum bær, ettersom bestemt fleirtal av inkjekjønnsord har same suffikset som bestemt eintal av hokjønnsord. (Jamfør Beito 1954. Det er klare likskapar med latinske døme somfolia, sjå Tiersma 1982:842).

3.2 Bøyingsklasse blir endra på grunnlag av genus

Slik avsnitt 3.1 viser, er det døme på at genus blir endra på grunnlag av bøyingsklasse. Men det fins svært mange døme på den motsette utviklinga, altså at bøyingsklasse blir endra på grunnlag av genus. For eksempel har hankjønns­ordet ven i meir konservative dialektar haldi på bøyingsmønsteret vener-venene, men i mange dialektar har dette ordet fått fleirtalsformene venar-venane. Det verkar rimelig å seia at her er bøyingsklasse endra på basis av genus. Fleirtals­suffikset -ar (og -ane) er blitt oppfatta som meir karakteristisk for hankjønns­ord, og ven har fått dette suffikset fordi det er eit hankjønnsord. Det er flust med døme som dette; eg skal berre nemne to til. I meir konservative dialektar finn vi

2 Nå er det ikkje heilt klart bossen Aasen knnne veta kva for genus dette ordet hadde i nynorsk, men kanskje bygde han på ein av dei dialektane som ennå på 1800-talet hadde eit skilje mellom femininum fleirtal på den eine sida og resten av tleirtal på den andre.

Genus, bøyingsklasse og morfologisk modell 9

at ubestemt fleirtal av gris er griser, ubestemt fleirtal av bekk er bekker. I mange dialektar er desse formene bytte ut med grisar og bekkar, og denne tendensen er tydelig alt i gammalnorsk omkring 1300, etter Bjorvand (1972: 198). Så langt har vi sett på hankjønnsord, men hokjønnsorda oppviser tilsvarande døme. For eksempel får gammalnorsk kleif 'kleiv', mil 'nål' -ar i fleirtal; jamfør kleifar og nalar. At noe har hendt, viser nynorsk kleiver, nåler. Her har bøyingsklassen vorti endra for å stemme med det vanlige for hokjønnsord.

Døme på at bøyingsklasse blir endra på grunn av genus, er mye vanligare enn det motsette. Faktisk er det norske dialektar i dag der nesten alle hankjønns­ord får -ar og nesten alle hokjønnsord får -er (jf. Bjorvand 1972:206-7 med referansar). I des se dialektane har altså bøyingsklasse jamt over vorti endra for å stemme med genus. Etter det eg kjenner til, fins det ingen dialekt der det motsette har hendt; der altså genus jamt over har vorti endra for å stemme med bøyingsklasse. Med andre ord veit eg ikkje om ein einaste dialekt der gris eller ven har vorti femininum på grunn av fleirtalssuffikset. Denne skilnaden indiker­er at hypotese B høver mye betre for norsk språkhistorie enn hypotese A gjør.

Vanlige innføringar i norsk dialektologi (som Skjekkeland 1997:136ff.) nemner støtt døme som grisar. Døme som støttar hypotese A, som bær, nemner dei praktisk talt aldri. Det er rimeligast å tolke dette som teikn på at døme som bær er få, og dette tyder på at hypotese B har mest for seg.

3.3 Ein liten studie

I avsnitt 3.1 og 3.2 har eg vist med døme frå den eksisterande litteraturen at hypotese B stemmer betre for norsk enn hypotese A. Likevel kunne det kanskje innvendas at ettersom litteraturen om norsk er skriven av forskarar som er lærte opp innafor hypotese B, kan det hende dei har oversett døme som stør hypotese A. Det kan altså hende at dei har gitt eit skeivt bilde av stoda. For å kunne vurdere denne innvendinga har eg utført ein liten studie i tillegg. Først gjekk eg gjennom eit lite utsnitt av Nynorskordboka (Hovdenak o.fl. 1993), og merka av substantiv med genus og bøyingsklasse. Deretter sjekka eg Norrøn ordbok (Heggstad o.fl. 1975) for å finne ut kva genus og bøyingsklasse kognatsubstan­tivet hadde der.

Dette medførte ei rekke metodologiske vansk:ar.3 Av 123 substantiv vart 16 kutta ut, ettersom dei medførte for store vanskar. Av dei 106 døma som var

3 Berre kognatord vart tekne med. Samansettingar vart ikkje tekne med, ettersom deira genus og bøyingsklasse både i gammalnorsk og nynorsk i stor grad er motiverte av tilsvarande simpleks. Dei 17 diskutable tilfella, som er inkluderte i dei 123 substantiva, men ute]atne av dei 106, illustrerer ei mengd ulike problem. Ein type problem kan illustreras med ordet skald, som vart gjeninnført i norsk frå sagalitteraturen i den nasjonalromantiske perioden på 1800-talet. Dette er neppe ein type diakron utvikling som ein "intern" teori kan gjøra greie for. Eit

10 Hans-Olav Enger

att, hadde 92 verken endra genus eller bøyingsklasse. Det er ikkje overraskande at majoriteten av substantiv ikkje oppviser noen endring. 7 substantiv hadde endra både genus og bØyingsklasse, 7 berre bøyingsklasse. Ingen substantiv hadde berre endra genus. Ettersom studien gjeld heller få substantiv, og heller mange av dei var problematiske, bør vi vera varsame med å legge mye inn i resultatet, men eg finn det like fullt forvitnelig at helvta av endringane gir støtte til hypotese B, mens helvta (altså dei som både har bytt genus og bøyingsklasse) - iallfall etter mitt skjønn- gir støtte til både A og B. Slik sett kan vi seia at av i alt 21 endringar kan berre ein tredel reknas til inntekt for A Det er ikkje godt nytt for hypotese A, om denne hypotesen er meint som ei universell sanning. Resultatet er noe betre for hypotese B, og til liks med evidensen i avsnitt 3.2 tyder dette på at hypotese B gjeld for norsk i større grad enn A gjør. Dette skal vi vende tilbake til i 3.5.

3.4 Ei mulig innvending

I dette avsnittet skal eg skissere det som kan sjå ut som ei alvorlig innvending mot argumentet hittiL Til sjuande og sist kan denne innvendinga avvisas, så utolmodige lesarar kan hoppe over avsnitt 3.4, men eg har sett det slik at denne innvendinga fortener å drøftas eksplisitt

3.4.1 Ei alternativ tolking Hittil har vi godteki den tradisjonelle synsmåten at når ord som ven skiftar bøyingsklasse i tleirtal, så må dette skuldas genus (jf 3.2). Denne synsmåten kan likevel diskuteras. A priori kunne ein nemlig tenke seg at grunnen til at fleirtal blei endra, var forma venen i bestemt eintal. Etter Corbetts definisjon av genus er suffikset i bestemt eintal markør for bøyingsklasse, og ikkje for genus (jf avsnitt 2 ovafor). Dermed kunne det vera tenkelig at i tilfelle som ven har t1eirtalsbøyinga vorti endra på grunn av at det heiter venen i bestemt eintal, altså på grunn av ei bøyingsform, og ikkje på grunn av genus i det heile. I så fall er endringa berre uttrykk for forenkling i bøyingssystemet, og da er døme som ven ikkje den massive motevidensen mot hypotese A som vi gjekk ut frå i avsnitt 3.2. I så fall er stoda mye betre for hypotese A.

anna problem illustrerer det nynorske ordet siffer; det gammalnorske kognatet er sjølvsagt "same" ordet fonologisk, men tydinga er ei anna (nemlig 'null'). Dette dømet vart også utelati. Eit tredje problem er når ord har fått endra fonologien på eit vis som ikkje kan skuldas regelmessig fonologisk endring; også slike ord vart plukka ut. Eit meir generelt problem er at nynorsknonna i noen grad er produkt av såkalla "eksterne" faktorar (jf. 4. 1.2 for eit tal ande døme). Dette problemet ville likevel gjelde kva standardspråk som enn hadde vorti valt. Eit anna mulig problem kunne vera at substantiva ikkje var representative, men eg ser inntil vidare ingen grunn til å tru at det skulle vera tilfellet. Kort sagt trur eg ikkje dei metodologiske problema har noe å seia for argumentasjonen.

Genus, bøyingsklasse og morfologisk modell 11

Så vidt eg veit, har denne innvendinga aldri sett fram før. Eg skal da også argumentere for at ho er feilslått, og at døme som ven faktisk er evidens for hypotese B og mot hypotese A. Dette synet er lite originalt, men grunnane er ikkje trivielle. For det første er korrelasjonen mellom suffikset i bestemt eintal og genus fullstendig (jf. avsnitt 2). Derfor verkar det lite sannsynlig at talarane ikkje skulle legge merke til denne korrelasjonen. Som nemnt vart jo korrela­sjonen mellom genus og bøyingsklasse stramma inn frå gammalnorsk til moderne norsk, enda dette samsvaret i utgangspunktet var mye mindre full­stendig. For det andre er Corbetts definisjon av genus ikkje ukontroversiell. Til dømes reknar både Andersson (1979, 2000) og Dahl (2000) suffikset i bestemt eintal i svensk som genusmarkør. Dahl nyttar tilmed dette dømet som grunnlag for eit åtak på Corbetts definisjon. Både Andersson og Dahl får fram interes­sante generaliseringar ved å avvike frå Corbetts definisjon, og Dahl legg fram ein alternativ definisjon:

if we substitute "morphemes" for "words" in Hockett's definition there seems to be no obstacle to treating same inflectional distinctions as gender. Indeed, in a case like the Swedish definite article, which may show up both as an independent word in the beginning of the noun phrase and as an ending on the head noun, as in det sto ra huset, it appears rather arbitrary to say that we are dealing with agreement only in the former - all the more in view of the fact that there is a one-to-one correspondence hetween the free and the bound forms. (Dahl 2000:583-584)

Argumentet er litt problematisk, både fordi Dahl tilsynelatande sett likskaps­teikn mellom det og -et, og fordi det å erstatte ord med morfem ikkje er ukon­troversielt; morfemet er faktisk omstridd (sjå t.d. Matthews 1972, Anderson 1992); Spencer (1999:67) seier til og med at morfologar flest forkastar mor­femet. Men ordet "morfem" har vorti brukt på så mange vis (sjå Mugdan 1986), og om det Dahl meiner, berre er "morfologisk element", er denne innvendinga mindre interessant.

Dahl har hokke som rett i at det er likskapar mellom bøyingsklasse og genus. Leiss (1997) er også kritisk til Corbetts definisjon; ho meiner kongruens ikkje bør reknas som definisjonskriterium for genus. (Sjå også Claudi 1985:60.) For mange føremål er det tenlig å handsame bøyingsldasse og genus saman. Begge er nominalklassar og diakront kan genus utvikle seg til bøyingsklassar (jf. Wurzel 1986). Det er ikkje så lett å diskutere definisjonar, og det ville vera naivt å tru at alle problema her kan løysas i denne artikkelen. På den eine sida er eg ikkje overtydd om at all kritiklcen mot Corbetts definisjon er like rimelig, for for ein del føremål er det viktig å kunne skilja mellom genus og bøyingsldasse. På den andre sida viser diskusjonen at det er problematisk å relme suffikset i bestemt eintal som berre ein markør for bøyingsklasse og fullstendig irrelevant for genus. Denne uvissa er ein grunn til at det ville vera uklokt å seia at døme som vener->venar hender berre på grunn av bøyingsklasse, og at dei dermed

12 Hans-Olav Enger

ikkje har noe med genus å gjøra og altså er irrelevante som evidens mot hypotese A. Heldigvis fins det sterkare grunnar, som i mindre grad avheng av definisjonar. I 3.4.2 skal vi sjå sterke argument mot at bestemt eintal skulle vera særlig viktig ved historisk endring. Indirekte er dette argument for den tolkinga som er lagd fram over og dermed argument mot hypotese A (og for hypotese B).4

3.4.2 Argument mot den alternative tolkinga I 3.4.1 har eg nemnt ei alternativ tolking av det som hender ved vener-> venar, nemlig at ord som ven skiftar fleirtalsbøying på grunn av forma venen i bestemt eintal, og at venen i bestemt eintal ikkje er eit faktum om genus, men om deklin­asjon. Det sterkaste argumentet mot denne alternative tolkinga er dette: Om bestemt singular hadde ei særlig sentral stilling innafor paradigmet, måtte kvart einaste genusskifte i norsk språkhistorie komma som ei overrasking. Grunnen er at bestemt singular av eit substantiv inneheld eit suffiks som i beste fall (dvs. etter Corbetts definisjon) korrelerer 100 % med genus og i verste fall (dvs. etter Dahls definisjon) er ein genusmarkør. Nå er skifte av genus mindre vanlig enn skifte av bøyingsklasse, men Beito (1954:2) seier han har eit korpus på meir enn tusen norske genusskifte. Ein analyse som gjør så mange endringar til eit mys­terium, bør vi forkaste når vi har alternativ. Kort sagt er bestemt eintal neppe særlig sentral for endringar generelt; dette forsvaret for hypotese A held ikkje.

Etter mitt skjønn er dette argumentet aleine nok til å forkaste den alterna­tive tolkinga i 3 .4.1, men det er to tilleggsargument. For det fyrste er det lite trulig at bestemt eintal har vori særlig viktig for endringar i bøyingsldasse og genus i gammalnorsk, ettersom bestemt eintal var mye mindre frekvent i gam­malnorsk. Nå har vi belegg for både skifte av bøyingsklasse (Bjorvand 1972) og skifte av genus (Bjorvand 1994) i gammalnorsk. Ettersom bestemt eintal altså neppe svarer for mange døme på endring i gammalnorsk, er det i det minste freistande å rekne med at ubestemt eintal svarer for dei fleste seinare døma også. For det andre finn vi støtte for å rekne ubestemt eintal som sentral om vi ser nærmare på noen seinare endringar. Til dømes er gammalnorsk lunga eit inkjekjønnsord. Ordet har seinare endra genus; det nynorske kognatet lunge er eit hokjønnsord. Om bestemt eintal har vori sentral innafor paradigmet, skulle samstundes genus vera det, i og med at det viser seg i suffikset, og dermed er endringa vond å forstå. Om vi derimot går ut frå at det er ubestemt eintal som har vori sentral, gir endringa god meining: Substantiv som endar på ubestemt -e

i ubestemt eintal i moderne norsk, blir gjeme hokjønnsord (jf. t.d. Trosterud 2001, Enger 2001 og fotnote 5). Dermed er døme som lunge argument for at ubestemt eintal er meir sentral enn bestemt eintal innafor paradigmet til dei

4 Eit siste argument mot å rekne med at suffikset i bestemt eintal bestemmer eller påverkar genns er at utsegna verkar sirkulær, når vi først går inn for å rekne suffikset i bestemt eintal som eksponent også for genns.

Genus, bøyingsklasse og morfologisk modell 13

fleste leksem, og dermed til sjuande og sist argument for hypotese B. Dømet er særskilt slåande fordi endringar frå inkjekjønn til han- eller hokjønn vel er mindre utbreidde enn endringar mellom han- og hokjønn.

Nå kan det framleis lagas eit forsvar for den alternative tolkinga. Substan­tiv som lunge er tradisjonelt rekna som "svake" substantiv. Med andre ord blir den eigenskapen å ende på -e i ubestemt eintal, rekna som ein morfologisk eigenskap, nemlig det å høre til ein bestemt bøyingsklasse, og ikkje som ein fonologisk eigenskap. Så kanslqe tel iklqe ord som lunge som evidens mot hypotese A, likevel? Dette kan kanskje verke som eit tiltalande forsvar for hypotese A, men det held ikkje. For det første er det framleis flust med døme på at det er genus som påverkar bøyingsklasse, og ikkje omvendt. For det andre kan det nok vera vanskelig å avgrense morfologisk frå fonologisk motivasjon i ein del tilfelle (jf. Corbett 1991 :33), men i tilfellet lunge verkar det meir rimelig at det er fonologisk motivasjon som er relevant, trass i alt: Etter den tradi­sjonelle analysen av gammalnorsk reknar vi inkjekjønnsord som endar på -a

som "svake", mens inkjekjønnsord på -i er "sterke". Mens lunga blir kalla svakt, blir altså til dømes efni kalla sterkt. I nynorsk endar begge orda på -e- og begge har vorti hokjønnsord. Dette tyder på at det er forma på ubestemt eintal som er relevant for genus skiftet, og ikkje bøyingsldassen. 5 Med andre ord er det den formelle likskapen med hokjønnsord som tunge som gjør utslaget. Dette synet blir og underbygt av at ei mengd sterke inkjekjønnsord har vorti svake han­eller hokjønnsord (jf. Beito 1954:65, 76, 97); det kan neppe forklaras på anna vis enn med fonologisk form.

Kort fortalt held ilckje den alternative tolkinga som har vorti lagd fram i avsnitt 3.4; analysen i 3.1.-3.3 held.

35 Konklusjon hittil

I byrjinga av denne artikkelen vart to ulike hypotesar nemnde:

a) genus blir predikert på basis av bøyingsklasse (Corbett) b) bøyingsldasse blir predikert på basis av genus (Faarlund o.a., Aronoff)

Vi har funni døme som taler for både A og B. Så vi må trygt kunne seia at tilhøvet mellom genus og bøyingsldasse i norsk er komplisert (nett som Kopcke 1982: 125f. seier om same tilhøvet i tysk). Likevel er det kvantitativt sett langt færre døme som taler for A enn for B. Med andre ord er eksempel som ven (3.2)

5 Ettersom genusskiftet ved lunge er allmennnorsk, går Beito (1954) ut frå at det har hendt alt i gammalnorsk tid. Det er sjølvsagt mulig, og i så fall har den relevante eigenskapen vori at ordet har endt på -a, og ikkje på -e. Dette gjør faktisk ingenting for resonnementet, lell: Rokke som har poenget vori likskap med ord som tunge.

14 Hans-Olav Enger

etter alt eg kan sjå mye vanligare enn eksempel som bær (3.1). Om hypotese A altså er meint å vera universell og utan unntak, slik både Corbett og Spencer faktisk ser ut til å meine, må vi kunna seia at denne hypotesen ilckje held. Om vi måtte velja mellom A og B for norsk, laut vi utan tvil velja B, heilt i tråd med det tradisjonelle synet blant skandinaviske forskarar. (Faktisk seier allereie Tegner ([1892]/1925:115) at å predikere fleirtal på basis av genus er betre enn å predikere genus på basis av fleirtal.)

Likevel: Dei dataa vi har sett på, støttar heller ikkje hypotese B fullt ut (jf. 3.1 og 3.3). Diakrone data tyder snarare på at det er noe gali med premissen om at relasjonen mellom genus og bøyingsklasse plent må vera unidireksjonal. Dette er ein premiss som A og B faktisk er saman om. Det ville vera for lettvint å avvise A fullstendig og gå heilt inn for B, når hypotese A faktisk får støtte frå døme som paskar, bær; det ville vera å setta mindretalet til side for deretter å neglisjere dei. Skilnaden mellom døme der bøyingsklasse blir predikert på grunnlag av genus, og tilfelle der genus blir predikert på grunnlag av bøyings­klasse, ser med andre ord snarare ut til å vera kvantitativ enn kvalitativ.

På dette grunnlaget ville kanskje noen gjøra framlegg om å rekne relasjonen mellom genus og bøyingsklasse som bidireksjonal, altså at det er gjensidig påverknad. Becker (1990:50, passim) går så langt som til å seia at morfologiske relasjonar typisk er bidireksjonale. I fugleperspektiv kan det vera rett, men i mikroperspektiv, altså for kvart einskilt leksem vi ser på nå, er det trulig ikkje noen dekkjande utsegn. Grunnen er at iallfall ut frå ei tradisjonell forståing av kva som ligg i "bidireksjonahtet" (jf. Tiersma 1978:66), er det å seia at det er ein bidireksjonal relasjon mellom X og Y det same som å seia at verken X eller Y er grunnleggjande, altså at det er gjensidig uavhengigheit, men ein viss påverknad begge vegar. Det stemmer ikkje for våre substantiv. Snarare er det slik at for noen leksem er X grunnleggjande, for andre Y.

Tilhøvet mellom bøyingsklasse og genus kan altså reknas som uni­direksjonalt for kvart einskilt substantiv, men det går ikkje i same retning for kvart einskilt substantiv. For dei t1este substantiv blir bøyingsklasse predikert på grunnlag av genus, men for noen få blir genus predikert på grunnlag av bøyingsklasse. V alet mellom desse to alternativa er motivert av markertheit og av frekvens: Om ubestemt t1eirtal er meir frekvent enn ubestemt eintal, blir genus predikert på grunnlag av bøyingsklasse. Elles blir bøyingsklasse predikert på grunnlag av genus; det er det normale.

Dette er altså min kompromisshypotese C: I noen tilfelle blir genus predi­kert på grunnlag av bøyingsklasse (som hypotese A tilseier). I andre tilfelle blir bøyingsklasse predikert på grunnlag av genus (som hypotese B tilseier). Det er det siste som er vanlig i norsk. Om genus eller bøyingsklasse blir grunn­leggjande, kjem an på teiknfrekvens. Om ubestemt eintal er meir teiknfrekvent enn ubestemt fleirtal, blir ubestemt eintal teken som grunnleggjande, og da blir genus grunnleggjande (ettersom bøyingsklasse ikkje går fram av ubestemt

Genus, bøyingsklasse og morfologisk modell 15

eintal), og bøyingsklasse predikert på grunnlag av det. Om derimot fleirtals­forma skulle vera meir teiknfrekvent enn eintalsforma - og dette er "lokal markertheit" - blir fleirtalsforma teken som grunnleggjande, og genus predikert på grunnlag av bØyingsklasse.

Det er fleire argument som taler for ein kompromisshypotese. Det er somme substantiv der dei aller fleste talarar vil vera svært usikre på genus; Tegner ([1892]/1925:191) seier: "Ingen manniska kan saga huruvida kofferdi, lovart [ ... ] vinn bora tecknas som m., f. eller n." For eigen del trur eg iallfall de i fleste nordmenn er usikre på genus på koffardi (enda ordbøkene er samstemde her). Dermed kan ikkje fleirtalsformene av slike substantiv predikeras på grunn­lag av genus. Rett nok er det ein del av dei substantiva som manglar genus, som også manglar fleirtal; døme er bl.a. substantiv som berre er å finne i idiom (som noen av Tegners døme). Likevel fins det substantiv som ikkje har genus, men som har fleirtal; alle ord som er pluralia tantum, er døme. Jamfør opptØyar. Omvendt er det uråd å predikere genus på eit singularia tantum på grunnlag av bøyingsklasse. Når talarane til dømes veit at mjølk er eit hokjønnsord, kan iklcje grunnen vera at dei predikerer dette på grunnlag av fleirtalsforma. (Det verkar heller ikkje særlig sannsynlig at bestemt eintal skulle vera særlig sentral for nett desse substantiva.)

Så verken hypotese A eller hypotese B dekker heilt den komplekse røynda norsk språkhistorie ser ut til å utgjøra. Dette resultatet stemmer med den kritikken Doleschal (2000:125) har sett fram mot hypotese A, om enn på eit anna empirisk grunnlag:

there is no universal preference for the directionality of the interrelation of gender and declensional class, and even in one and the same language mappings may occur in both directions, although usually one direction will be preferred systematically over the other

Nå må eg ta eit atterhald. Materialet mitt gir ikkje grunnlag for påstandar om universelle preferansar. (Det gjør vel heller ikkje Doleschals materiale, strengt teki, og det kan altså vera grunn til å vera skeptisk også overfor Corbett.) Alt eg kan seia, er at det å predikere genus på grunnlag av bøyingsklasse ikkje verkar like lovande for alle språk.

Nå kan ein spØ1ja seg kvifor talarane av eit språk skulle velja to ulike strategiar for å forenkle relasjonen mellom bøyingsklasse og genus. Einaste svaret eg kjenner, er den hypotesen Bjorvand legg fram, og som eg har bygd ut her. Framlegget gir meining for alle døma vi har sett på, og det er teoretisk rimelig, ettersom det sett spesielle grenser for den uvanlige utviklinga. Men Bjorvand kopla ikkje eksplisitt ideen sin til omgrepet lokal markertheit, og han la berre ideen fram for dei gammalnorske dataa.

Det står att to poeng. For det første: Endringane vi har sett på i dette avsnittet, enten dei nå er av typen paskar eller av typen ven, fører til ein auke i

16 Hans-Olav Enger

motivasjon i grammatikken, dvs. til ei slags forenkling (jf. også 4.1.1 nedafor). For det andre: Både hypotese A og hypotese B bygger på ein premiss om at relasjonen mellom genus og bøyingsklasse alltid går i ein og same retning, sjølv om dei skil seg i kva dei tek som grunnleggjande. Etter mitt syn er dette representativt for mye språkvitskap i dag. Det er ein sterk tendens til reduk­sjonisme, og ein har veldig stor tru på verdien av økonomisk beskriving. Både A og B er elegante og økonomiske hypotesar. Problemet er at dei ikkje går i hop med diakrone fakta, som indikerer ei mindre økonomisk og elegant løysing, nemlig hypotese C. Etter mitt skjønn blir det at C ikkje er så elegant og øko­nomisk, oppvegi av at hypotesen faktisk dekker fleire data. Det er ikkje a priori gitt kor mye eller lite empiri ein skal dekke. Tendensen har lenge vori å konsen­trere seg om synk:ronien. Ettersom ein da konsentrerer seg om eit lite sett fakta, må beskrivinga bli meir elegant enn om ein også freistar fange inn diakronien, men empirisk dekning er for dyr ein pris å be tala for formell eleganse.

I prinsippet er det best å sjå både genus og bøyingsklasse som motivert (altså ikkje-arbitrært). I praksis er det likevel ein risiko for at språkvetarane dyttar arbitrariteten att og fram mellom desse to komponentane. Dei som stu­derer genus, reknar gjerne bøyingsklasse som arbitrært, eller i det minste ikkje som deira problem. Motsett vil dei som fokuserer på bøyingsklasse, gjerne rekne genus som arbitrært, eller i det minste ikkje som deira problem. Dette er forståelig nok, men resultatet er likevel uheldig, og det er grunn til å minne om at språkbrukarane faktisk lærer seg både genus og bøyingsklassar.

3"6 Ekskurs." Relasjonen mellom genus og bøyingsklasse i andre dialektar og språk

Om nynorsk var einaste språket der hypotese A ikkje heilt heldt, hadde vel ikkje det vori så forvitnelig. Men når vi ser på noen andre skandinaviske og europe­iske språk, ser vi at det neppe er tilfellet. Vi skal ilckje gå så nøye inn på desse døma; målet mitt er berre å vise at i det minste noen diakrone endringar i desse språka seier tydelig mot hypotese A. Dette kan tyde på at hypotese A ikkje bør godtas fullt ut. Likevel kan det sjølvsagt vera at hypotese A kan gjelde for ein del av substantiva i desse språka, og altså at ein slags kompromisshypotese (som C) gjeld for desse språka også.

Bokmål Bokmål kan også ha tre genus, men har berre to bøyingsklassar i tleirtal. Jamfør tabell6.

Genus, bøyingsklasse og morfologisk modell 17

Tabe 116 T re genus og to b Øymgs kl assar 1 o na Ubestemt eintal Bestemt eintal Ubestemt fleirtal Bestemt fleirtal bil bilen biler bilene sag saga sager sagene hus huset hus husa/husene

Om vi veit at eit substantiv er femininum i bokmål, kan vi altså gå ut frå at det kjem til å ha suffikset -er i ubestemt fleirtal. Derimot kan vi ikkje slutte noe om genus frå suffikset -er, ettersom det er felles for hankjønns- og holgønnsord (og ein god del inkjekjønnsord). Nå er eit standardargument for hypotese A at språk i regelen har færre genus enn bøyingsklassar (t.d. Spencer 1999:36), men for bokmålet gjeld altså snarare det motsette, og det er dårlig nytt for hypotese A. Nå skal eg legge til at det ikkje er opplagt kor mange bøyingsklassar ein skal rekne med for bokmål; i tabell 6 er berre produktive, umarkerte mønstre tekne med. Det kan sjølvsagt diskuteras, men enda om eg ikkje hadde gjort det slik, ville tabell 7 indikert at hypotese A ikkje er heile sanninga.

Svensk Kallstrom (1996) har argumentert godt for verdien av hypotese A i studiet av svensk. Likevel er det grunn til å tru at heller ikkje hypotese B er verdilaus i svensk. Wessen (1969) nemner svært mange substantiv som har skifta bøyings­klasse utan å skifte genus; døme på substantiv som skiftar genus, verkar heller få i jamføring. Dette er uventa etter hypotese A.

Tysk Det er gode grunnar til at ein i tysk heller har predikert bøyingsklasse på basis av genus enn vice versa. For det første ser det ut til at tyske barn lærer seg genus før dei lærer seg bøyingsklasse, iallfall om vi skal tru Bittner (2000: 1-2). For det andre finn vi i tysk heilt klare døme på at endring av bøyingsklasse kan skuldas endring av genus. Slike døme er i grunnen det verste som kan tenkas for hypotese A. Eg har henta eit døme frå Wurzel (1999), som bruker det i ein litt annan samanheng: Tyske hokjønnsord som endar på -el, får vanligvis fleirtals­suffikset -n (liksom "svake" substantiv). I nyhøgtysk er det likevel slik at noen opphavlig feminine substantiv også kan bøyas som hanl<jønnsord eller inkje­kjønnsord, som Karto.ffel 'potet', Triitfel 'trøffel', Partikel 'partikkel'. Wurzel (1999:260) seier desse substantiva da får nye fleirtalsformer så å seie automat­isk etter det sterke mønsteret, altså eintal der Karto,tfel, der Triiffel, das Partikel - fleirtal die Kartotfel, Triiffel, Partikel. At genus har mye å seia for bøyings­klasse i tysk, viser også Kopcke (1993) og Neef (1998). Kort sagt kan ikkje tysk forlikas fullt ut med hypotese A (trass i sitatet frå Corbett i avsnitt l).

18 Hans-Olav Enger

Italiensk Iallfall noen italienske eksempel som Rohlfs (1949) nemner, tyder på at hypo­tese A ikkje kan vera heile sanninga for det språket heller. Rohlfs (1949:30) seier mange hokjønnsord av tredje deklinasjon har vorti flytte over til første deklinasjon. Tredje deklinasjon er ikkje tydelig knytt til genus, men første deklinasjon inneheld mest berre hokjønnsord. Dermed er denne endringa fullt forståelig ut frå hypotese B, men ilckje ut frå A.

Russisk Russisk er paradeeksempelet for Cm·bett (1991), og det er ingen grunn til å nekte for at hypotese A høver betre enn hypotese B for det språket. Likevel har Doleschal (1993:68) funni eit par diakrone døme som høver med B, og ikkje med A. Dette tyder på at ein kompromisshypotese som C kan vera meir gagnlig, til og med for det språket som hypotese A eigentlig bygger på.

Nå har vi sett kort på bokmål, svensk, tysk, italiensk og russisk. Konklusjonen må vera at nynorsk ikkje er aleine om å lage vanskar for hypotese A. Kanskje ville ein kompromisshypotese som C høve betre for også noen av desse språka.

4 Morfologisk teori

Dei diakrone endringane vi har sett på i avsnitt 3, kastar lys over tilhøvet mellom genus og bøyingsklasse, men dei gjør meir enn som så: Dei seier noe om hossen ein morfologisk modell bør sjå ut, om han skal vera tenlig for diakrone føremål. Dette er emne for avsnitt 4. I 4.1 skal eg skissere ei beskriving innafor Naturlig Morfologi og nemne noen fordelar og noen mulige problem. Den sentrale påstanden i 4.2 er at dei norske endringane byr på alvorlige utfordringar for fleire morfologiske modellar. Mange vanlige opp­fatningar viser seg å vera lite gagnlige. Naturlig Morfologi verkar betre.

4.1 Ei beskriving innafor Naturlig Morfologi

4.1.1 Skisse Det er som nemnt ein gammal tanke at norsk substantivbøying har vorti for­enkla sidan norrøn tid. Talet på hankjønnsord som får -er (ev. -ir), er redusert. På same vis er talet på hokjønnsord som får -ar, redusert. Innafor Naturlig Morfologi (t.d. Wurzel 1984, 1990, 1994, 1999, 2000), kan denne endringa beskrivas heller elegant. For hankjønnsorda kan vi seia at -ir er den markerte fleirtalsklassen i norrønt, mens -ar er umarkert. For hokjønnsorda kan vi der-

Genus, bøyingsklasse og morfologisk modell 19

imot seia at -ar er markert fleirtalsklasse, -ir umarkert (jf. 4.2.4). Dette er rett nok noe forenkla, som vi skal sjå.

Til vanlig kan vi gå ut frå at ubestemt eintal er den leksikalske representa­sjonen, kjenneforma (jf. 4.2.2). Vi kan også gå ut frå at genuset åt substantivet er kjent, når vi skal få fram fleirtalsforma. (Dette tyder ikkje at ikkje genus kan predikeras på anna grunnlag!) Så la oss seia at vi sett opp desse reglane eller paradigmestrukturvilkåra (som er mitt framlegg til omsetting av Wurzels Paradigmenstrukturbedingungen) for ubestemt fleirtal, i vanlig prosa:

PSV "Om eit substantiv er eit hankjønnsord, får det til vanlig suffikset -ar i ubestemt fleirtal"

PSV "Om eit substantiv er eit hokjønnsord, får det til vanlig suffikset -er i ubestemt fleirtal" 6

Dette er dei umarkerte tilfella. I døme som griser > grisar (jf 3 .1.2) kan vi seia at før endringa er det lagra leksikalsk at griser er rette fleirtalsforma, og denne leksikalske informasjonen vinn over det elles dominerande paradigmestruktur­vilkåret, ved Elsewhere-prinsippet.7 Når griser så blir erstatta av grisar, er dette ei endring som inneber reduksjon av leksikalsk merking. Dermed går talet på substantiv som både genus og bøyingsldasse ikkje kan predikeras for, ned. Her har vi modellert meir presist det tradisjonelle synet at det norske bøyings­systemet har vorti forenkla.

Vi kan også fange inn rolla til ubestemt eintal ved å postulere eit vilkår som dette (jf. Trosterud 2001:35, Enger 2001: 170f. for grunngiing):

PSV "Om eit substantiv endar på -e i ubestemt eintal, er det til vanlig eit femininum"

Som vi skal sjå, gir mange av dei diakrone endringane god meining innafor Naturlig Morfologi. Det er også verdt å merke seg at mange av endringane må forklaras ut frå eit reint språkspesifikt perspektiv. Det fins ingen universell eller semiotisk grunn til at -er skulle vera eit "betre" fleirtalssuffiks for hokjønnsord enn for hankjønnsord, eller til at -ar skulle vera "betre" for hankjønnsord. Eg

6 Noen paradigmestrukturvilkår for bestemt fleirtal: PSV "Alle substantiv som får -ar i ubestemt fleirtal, får -ane i bestemt fleirtal" PSV "Alle substantiv som får -er i ubestemt fleirtal, får -ene i bestemt fleirtal" Desse vilkåra skal vi likevel hoppe over her. 7 Dette prinsippet seier at meir spesifikk informasjon vinn over meir generell, og er heller vanlig i ei elier anna form innafor mange tilnærmingar til fonologi og morfologi. Sjå t.d. Anderson (1992). Det er kanskje ikkje like vanlig å peike på at dette prinsippet er svært vanlig også utafor grammatikken, men Elsewhere liknar faktisk til forveksling på "Wilenskys lov", slik denne er sitert av Lakoff (1987:147).

20 Hans-Olav Enger

meiner ilckje å nekte for at semiotisk funderte synsmåtar kan gi oss viktige innsikter i studiet av norsk substantivbøying; eg meiner berre å seia at også språkspesifikke faktorar er viktige (slik Wurzel 1984 la vekt på, i ein viss motsetnad til andre innafor Naturlig Morfologi).

4.1.2 Ein muHg fordel Hittil har eg beskrivi den norske utviklinga som reduksjon av markertheit. Bøyingsklasse blir tettare kopla til genus (liksom i andre germanske språk, jf. Wurzel 1986:88 med referanse), så det blir mindre arbeid med å lære bøyings­klasse separat. Likevel kan vi spørja om denne reduksjonen av kompleksitet ein stad i språksystemet medfører meir kompleksitet ein annan stad i språksystemet. Eit aprioristisk svar kunne i utgangspunktet låte slik: Om det er reglar som dekker bøyingsklasse, men som ikkje respekterer genus, vil desse kunne bli forstyrra av den diakrone utviklinga. La oss til dømes seia at det er ein regel som gjør at vi kan predikere fleirtalsforma av eit substantiv berre på basis av den fonologiske forma dette substantivet har, og at denne regelen i utgangspunktet dekker både hankjønnsord og hokjønnsord. Ein slik regel vil bli forstyrra av ei historisk utvikling som "strammar til" tilhøvet mellom bøyings­klasse og genus.

Så langt har resonnementet vori formulert a priori, men det er eit empirisk faktum at det fins reglar som gjør at vi kan predikere fleirtalsforma av noen norske substantiv berre på basis av fonn og uavhengig av genus. I det minste ein slik regel er velkjend for dei som har fått lære nynorsk skriftspråk på heHer tradisjonelt vis. I mi tid på skolen fekk vi iallfall høre at

"Hokjønnsord får -er i fleirtal i nynorsk" "Men hokjønnsord på -ing får -ar i i t1eirtal"

Jamfør tabell 7.

Tabell 7: Substantiv som endar på -ing Ubestemt eintal Bestemt eintal Ubestemt fleirtal dumming dummingen dumming ar kjerring kjerringa kjerringar

Bestemt fleirtal dumming ane kjerring ane

(Dette viser kor djupt hypotese B har seti i tradisjonell undervisning; bøyings­klasse blir predikert på grunnlag av genus.) Poenget er at å seia at "hokjønnsord på -ing får -ar i fleirtal" strengt teki er unødvendig ut frå lingvistisk teori (men trulig ikkje i pedagogisk praksis!): Hankjønnsord som endar på -ing, får også­ar i fleirtal, jf. dumming-dummingar i tabell 7. Attpåtil ser det ikkje ut til å vera eit einaste inkjekjønnsord som endar på -ing. Dermed er den teoretisk relevante observasjonen at genus ikkje har noe med saka å gjøra: Substantiv på -ing får -

Genus, bøyingsklasse og morfologisk modell 21

ar i fleirtal, og det er alt8 Kva genus desse substantiva måtte ha, er irrelevant for bØyingsklasse.

Dette er analogt med tyske substantiv som Oma, Opa, Kino: Fleirtal av slike substantiv kan predikeras utan at ein veit kva genus dei hører til; og slik sett skil dei seg frå mange andre tyske substantiv. (Jamfør die Oma, der Opa, das Kino - fleirtal die Omas, die Opas, die Kinas.) Derfor går Wurzel (2000: 201) ut frå at reglane som "produserer" fleirtal av ord som Oma, Opa, Kino kan settas føre reglane som tek utgangspunkt i informasjon om genus. Forenkla ser oppsettet hans ut slik:

a) Reglar som gir fleirtalsforma utan å ta utgangspunkt i genus b) Re glar som gir fleirtalsforma ved å ta utgangspunkt i genus

Om fleirtalsforma av eit substantiv kan produseras berre på basis av den fono­logiske forma det har, er det altså ikkje naudsynt å bruke ein regel som påkall ar genus, og dette er eit viktig punkt. Slike reglar kan som sagt skiplas om genus blir relevant også for ord på -ing.9 Med andre ord: La oss seia at eit substantiv som kjerring skulle ta til å følgje hovudregelen for hokjønnsord og altså få fleirtalssuffikset -er i staden for -ar. Dette ville vera ein auke i kompleksitet, i det minste på eit vis, ettersom bøyingsklasse da ikkje kunne lesas rett ut av fonologisk form på substantivet. Eg trur dette kan vera ein gmnn til at slike endringar ikkje har vori like vanlige som endringar av typen vener>venar, griser>grisar. 10 Nå skal det seias at også innovasjonar som kjerringer faktisk fins (t.d. i tromsømål og mye annan nordnorsk). Dei er likevel ikkje så vanlige som vener>venar osb. Som ordtaket seier, skal ein aldri seia aldri, og ettersom talarar hokke som treng å veta genus for syntaktiske formål, er kjerringer kanskje ikkje noen spesielt overraskande innovasjon. Likevel meiner eg ein føremonn med Naturlig Morfologi er at teorien hjelper oss å finne ein grunn til at denne innovasjonen er såpass sjeldsynt.

Nå er det eit alternativ til denne beskrivinga vi bør vurdere. Somme ville nemlig seia at det er unødvendig å ty til ei slags regelordning; det kunne verke som det var nok å vise til at ldassen av ord på -ing er "fonologisk koherent". Begrepet fonologisk koherens kjenner vi ikkje berre frå Naturlig Morfologi i strengaste forstand, men også frå Bybee (1985). Det er også denne forklaringa Bjorvand (1972: 197) legg fram. Han meiner hokjønnsord som endar på -ing, har hal di på -ar fordi dei var ei "morphologische Sondergruppe".

8 Eit unntak kunne hankjønnsordet ting kanskje reknas som, men der er ikkje -ing noko suffiks. Dessutan er dette ordet eit unntak etter alle beskrivingar eg kjenner til. 9 Slike reglar er heller perifere i moderne norsk, ettersom bøyingsklasse til vanlig bygger på genus, jf. avsnitt 3. 1° Former som kjerringer har da heller ikkje vorti sanksjonerte av Språkrådet, til skilnad frå gris ar osv.

22 Hans-Olav Enger

Det er ingen grunn til å avvise relevansen av fonologisk koherens generelt, men eg trur ikkje fonologisk koherens er tilstrekkelig forklaring i dette tilfellet. Argumentasjonen min kviler på ein parallell med hankjønnsord på -nad. I nynorsknorma får dei -er i fleirtal; som kjent er fleirtal av bunad etter læreboknormalen bunader. Dette er eit unntak frå hovudregelen for hankjønns­ord, og ved fyrste augekast heilt parallelt med det at hokjønnsord får -ar. Men om den beskrivinga eg har lagt fram innafor Naturlig Morfologi, kjem nær san­ninga, burde hankjønnsord på -nad halde dårligare på -er enn hokjønnsord på -ing held på -ar: Grunnen er at alle substantiv på -nad er hankjønnsord. Om desse orda får -ar i fleirtal, er det altså ikkje noen auke i kompleksiteten, snarare ei forenkling, fordi særregelen som berre gjeld ord på -nad, da kan sløyfas. Spørsmålet blir nå om det er empirisk evidens for den påståtte skilnaden mellom ord som kjerring og ord som bunad i å halde på avvikande fleirtalsbøying. Svaret er "ja". Sandøy (1995) har nylig vist at det faktisk ikkje fins noen moderne norsk dialekt med -ar som mulig fleirtalsending der hankjønnsord på -nad får -er i fleirtaL (!) Dette kan ikkje skuldas lydendring. Ettersom han­kjønnsord på -nad iklcje held på den avvikande fleirtalsbøyinga si, trass i at dei er "morphologische Sondergruppe" eller med andre ord ei fonologisk koherent gruppe, trur eg ikkje fonologisk koherens er tilstrekkelig forklaring på at kjerring ar har haldi seg så godt 11

Nå er ei klassisk innvending mot Naturlig Morfologi og liknande modellar denne: Hossen kan "unaturlige" bøyingssystem halde seg så godt i generasjon etter generasjon? (Sjå t.d. Mæhlum 1999.) Eit vanlig svar er at dette kjem av fonologi. Wurzel (1984, 1994 og andre stader) har sagt at fonologisk endring kan forstyrre morfologisk naturligheit (Det er jo ein kjent ide iallfall sidan junggrammatikarane.) Frå ein litt annan synsstad har Dressler (1985) hevda at agglutinerande bøyingssystem, som skårer høgt når det gjeld slike parametrar som ikonisitet og transparens, kan leie til mindre optimale ord, rett og slett fordi orda blir for lange, og at det dermed er ein naturligheitskonflikt her: Maksimalt naturlig morfologi med omsyn til ikonisitet og transparent ville gi så lange ord at det hadde vorti unaturlig.

Etter mitt syn er desse svara rimelige nok, men dei er trulig ikkje heile sanninga. Fonologisk naturligheit kan ikkje gjøra greie for alle tilfelle der det som ser ut som unaturlige bøyingssystem varer ved (eller tilmed oppstår), og dette er eit problem for Naturlig Morfologi. Derfor treng ein tilleggshypotesar (om ein da ilckje vil forkaste heile ideen), og noen slike hypoteser har vorti lagde fram. Etter Carstairs-McCarthy (1994, 2000) er ei viktig årsak til at tilsynelatande "unaturlige" system held seg, at det som kunne sjå ut som forenk-

11 Ein annan måte å forklare dette på hadde vori å seia at hankjønnsord som endar på -ing, er mye mindre typefrekvente enn hokjønnsord, men som vi har sett i 4.2.4, er ikkje typefrekvens ei heilt uproblematisk forklaring, og det er ikkje sikkert denne forklaringa strir mot den eg har sett fram ovafor.

Genus, bøyingsklasse og morfologisk modell 23

ling, ville gi uakseptable resultat i forhold til andre prinsipp. Vi skal ikkje gå nærmare inn på desse prinsippa; i denne samanhengen får det halde at Kontrast­prinsippet ("Every difference in form marks a difference in meaning"), som utan tvil er eit viktig prinsipp når barn lærer seg ordtilfanget, etter Carstairs­McCarthy blir overført til mmfologien på ein slik måte at dette prinsippet gjør greie for kvifor tilsynelatande meiningslause fenomen som genus og bøyings­klassar held seg.

Så medan både Wurzel og Dressler påkallar fonologien, om enn på ulike vis, og Dressler dessutan viser til semiotikk., dreg Carstairs-McCarthy inn meka­nismar som er velkjende frå leksikalsk semantikk, og bruker dei på eit mindre velkjent vis. Ein fjerde grunn til at det som verkar unaturlig, held seg, er at det som er naturlig for lågfrekvente ord, ikkje plent treng vera det for høgfrekvente ord (jf. Niibling 2000). Det eg har sagt om kjerring, er på ein måte eit femte slags svar: På eit vis hadde det vori ei forenlding for slike ord å få -ar, men på eit anna vis hadde det vori tvert om, fordi ei generalisering da hadde gått tapt. Så også på denne måten verkar Naturlig Morfologi som eit gagnlig perspektiv.

Dei svara som er gitt av Wurzel, Dressler, Carstairs-McCarthy, Niibling og meg, på kvifor det tilsynelatande unaturlige held seg, dei er nokså ulike, men eg ser ingen grunn til at dei må sjåas som motsetningar; det er betre å sjå dei som komplementære.

4.1.3 To problem for Naturlig Morfologi Nå er det ingen grunn til å tru at Naturlig Morfologi løyser alle problem. Denne delen skal derfor avsluttas med to problem som kanskje ikkje er av dei aller største, men som absolutt fortener å nemnas. For det første har eg hittil skrivi som om alle hankjønnsord i nynorsk enten fekk -ar eller -er i ubestemt fleirtaL Det er sjølvsagt overforenlda; det fins fleire alternativ, sjølv om desse stort sett er leksikalsk avgrensa. Klassen av hankjønnsord som får -er i fleirtal, har ikkje berre tapt medlem (som gris). Klassen har og fått nye medlem; eit døme finn vi i dei dialektane der menn har vorti endra til menner. Dette kunne vi ønske å beskrive som ei gradvis nedbygging av markertheit, ettersom det er mye vanligare for norske hankjønnsord å ha eit suffiks i ubestemt fleirtal enn ikkje å ha det. Det er likevel ikkje heilt klart bossen dette poenget kan byggas inn i modellen. (Argumentet bygger på Carstairs-McCarthy 1991.)

For det andre kan det ut frå beskrivinga så langt verke som at det som skjer med hankjønnsorda, og det som skjer med hokjønnsorda, er to separate hendingar. Frå ein preteoretisk synsstad (om noe slikt fins) er dette både rett og gali. Grunnen til at suffikset -ar blir bytt ut ved hokjønnsorda, er vel at det blir oppfatta som karakteristisk for hankjønnsorda (jf. Bjorvand 1972 og 4.2.4 neda­for). Det ville på ein måte ha vori poenglaust å generalisere suffikset -ar for hankjønnsord utan samtidig å generalisere -er for hokjønnsord. Eller kanskje er ikkje "poenglaust" rette ordet, men ei slik utvikling ville ha betydd at -ar berre

24 Hans-Olav Enger

var kopla til fleirtal, og ikkje til hankjønn fleirtal. Problemet er vel kjent frå fonologien: Ved at vi sett opp to distinkte prosessar, fangar vi ikkje inn det dei har sams, deira "functional unity" Uf. t.d. Kager 1999:56).

4.2 Teoretiske implikasjonar

Nå skal vi sjå enda ein gong på noen av endringane vi alt har vori innom, for å finne ut kva for ønskemål vi bør ha for ein morfologisk modelL

4.2.1 Endringane tek fulle on:l.former som utgangspunkt Endringane tek fulle ordformer - og ikkje t.d. stammar eller morfem - som utgangspunkt. (Same poenget er nemnt for tysk av Wurzel 1999:257; jf. også Bybee 1985). Eit instruktivt døme er substantiv som endar på trykklett -e, altså såkalla svake substantiv. Vi har alt vori innom dømet lunge (3.4.2 over), som er inkjekjønnsord i gammalnorsk, og har vorti hokjønnsord, kanskje på grunn av den ordfinale trykklette -e. Dette skjer ikkje berre med inkjekjønnsord, i noen norske dialektar held såkalla svake hankjønnsord på å bli heller sjeldne dyr. I mange dialektar er pause eit hokjønnsord og saus eit hankjønnsord. Begge er låneord. Den rimeligaste forklaringa på at dei har fått ulike genus, er at pause endar på -e, mens saus ikkje gjør det. Men denne finale -e kan vanskelig reknas som del av stammen i pause. La oss sjå bort frå dei tekniske detaljane nå, poenget er at ei mulig beskriving er at svake substantiv er lagra som følgjer i leksikon:

paus [+fem] [+svak]

Så skal den ordfinale -e innføras ved ein seinare regel. Haken er berre at genuset ved substantivet nettopp er motivert av den ordfinale -e: Etter det diakronien tyder på, er det den ordfinale -e som del av den leksikalske representasjonen som har "avgjort" genuset. (Sjå Linell (1976:4-5) for ei drøfting av svenske substantiv på -a og sjå Johannessen (1990:48ff) for ei drøfting- frå eit noe anna perspektiv - av norske substantiv på -e.) Det er faktisk iklcje opplagt om det å sei a at eit substantiv er lagra med eit diakritisk teikn [+svak], som så i neste runde utløyser -e, empirisk er noe anna enn å seia at substantivet er lagra med -e; om det verkelig empirisk er ein annan påstand, kan det altså vera grunn til å mistenke at påstanden er galen, men vi skal ikkje forfølgje dette problemet

At opplysningar om fonologisk form kan vera grunnlag for genus­tilordning, er eit emne som blir diskutert meir i detalj av Dobrin (1998). I vår samanheng får det vera nok å seia at døme som pause tyder på at leksemet ikkje kan vera så abstrakt ei eining som vi ofte har gått ut frå, ettersom genus ved !eksemet her av heng av fonologiske eigenskapar ved kjenneforma.

Genus, bøyingsklasse og morfologisk modell 25

Det som er meir interessant for vårt formål nå, er at mange morfologiske modellar tek noe mindre enn fulle ordformer som utgangspunkt, enten dei nå går ut frå stammar eller morfem. Slike modellar er svært vanlige. Ein rettelig klassisk starnmebasert modell presenterer Matthews (1972); ein ferskare versjon er Andersons (1992) "amorfe" morfologi. Morfembaserte modellar er mange og forskjellige; døme er "Distributed Morphology", som skriv seg frå Halle & Marantz (1993), og "Minimalist Morphology", som Wunderlich & Fabri (1995) taler for. Alle desse modellane må få vanskar med den typen data som er lagd fram her. Om modellane kan forbetras og i så fall hossen, er ikkje emne for denne artikkelen.

Sjølv om dataa tyder på at fleire modellar er problematiske, er det ikl<je slik at dei tvingar fram ein bestemt modell Til dømes går Linell (1976) ut frå eit leksikon som både inneheld fulle ordformer og stammer, mens Becker (1990) går ut frå eit leksikon som berre inneheld fulle ordformer. Eg kan ikkje sjå at dataa over har gitt oss grunnlag for å velja mellom desse to posisjonane. Som Linell (1976:2) sa, er det oftast mange fleire teoriar eller løysingar som kan sameinas med data, enn lingvistar vil vedgå.

4.2.2 Endringane byggu ofte på ei bestemt form Ofte ser ei bestemt form i paradigmet ut til å spela ei særskilt viktig rolle for endringa(ne) (jamfør Wurzel 1999:257 og Bybee 1985.) Denne forma kallar vi her kjenneforma. Oftast er denne fonna ubestemt eintal. Døme som lunge er relevante her (jf. 3.4). Dette tyder på at om ei form skal tas som grunnleggjande (altså som leksikalsk representasjon), er det ubestemt eintal. Dette strir mot modellar der alle fulle ordformer blir behandla på linje, som sekundære i høve til stammar eller morfem (t.d. Matthews 1972, Anderson 1992, Halle & Marantz 1993). Dette styrkar argumentasjonen i 4.2.1.

Men sjølv for den som på førehand tok for gitt at ei form skulle ha prioritet framfor andre, er det ikkje så trivielt som det kan sjå ut til å seia at ubestemt eintal er kjenneforma: Den mest økonomiske analysen av nynorsk substantivbøying hadde nemlig vori å ta bestemt eintal som kjenneforrn, fordi suffikset der jo også avslører kva genus substantivet har (jf. tabell 3). Ved ein slik analyse hadde vi slått to fluger i ein smekk, men dessverre indikerer altså den diakrone evidensen at analysen ville ha vori feil (jf. avsnitt 3.4 og Enger 1994).

4.2.3 Ikkje alle endringar kan forklaras på grunnlag av same form Sjølv om mange endringar kan forklaras på grunnlag av ubestemt eintal, kan ikkje alle forklaras slik. Noen endringar er motiverte primært av fleirtalsforma. Vi har alt sett på gammalnorsk paskar (jf. 3.1 ). Rett nok er det ingen sensasjon at fleirtalsforma er viktigare enn eintalsforma for eit pluralia tantum, men like fullt syner dømet at ubestemt eintal ikkje kan vera kjenneform for alle sub-

26 Hans-Olav Enger

stantiv. Det fins også døme som ikkje er pluralia tantum. Omlyden i nynorsk nagl-negler går tilbake på gammalnorsk (og eldre språksteg). I mange dialektar i dag finn vi likevel negl-negler, der altså t1eirtalsvokalismen har vorti overførd til eintal. Liknande døme finn vi i svensk, der mus-moss, lus-loss i noen folke­mål har vorti endra, og dei nye eintalsformene er moss, lOss (Wessen 1969:102, fn. 7). (Ein del parallelle døme er også lista opp i Enger 1994, sjå og dømet bær i 3.1 over.)

I tilfelle som desse treng vi ein modell der det eksplisitt kan visas til bøygde former, og desse kan påverke ubestemt eintaL Slike tilfelle er rett nok ikkje særlig talrike, men dei viser like fullt at t1eirtalsforma stundom "vinn" over eintalsforma. Det er ikkje vanskelig å sjå ein pragmatisk grunn: Iallfall i. tidligare tider var mus og lus ofte entitetar som ikkje kom ein og ein, men i flokk. (For negler gjeld vel dette framleis.) Vi kan altså tala om lokal markert­heit. Tiersma (1982) diskuterer fenomenet grundig, med døme frå mange ulike språk. Om slike endringar i siste instans skal gjøras greie for ved frekvens eller ved markertheit (eller ved noe heilt anna), har vori mye diskutert, jf. 4.1.4 nedafor. Poenget nå er at det ikkje alltid er same forma som er basis for diakrone endringar. I noen få døme er ei av fleirtalsformene meir sentral i para­digmet enn den vanlige kjenneforma (ubestemt eintal). I slike døme må minst ei fleirtalsform ha vori leksikalsk lagra på førehand. Denne forma er trulig oftast ubestemt fleirtal og ikkje bestemt fleirtal, men det problemet treng vi ikkje ta stilling til her.

Eit anna instruktivt døme på ei endring som ikkje kan skuldas ubestemt eintal, ser vi av skilnaden mellom nynorsk verd og dansk verden, begge ubestemt eintal. Den danske forma er ein innovasjon; det gamle suffikset frå bestemt eintal har vorti del av stammen. Pragmatisk sett er dette lett å skjønne, for talarar taler ikkje særlig ofte om andre verder enn denne vi nå eingong lever i, og derfor bruker dei bestemt eintal av dette substantivet svært ofte, ettersom dei går ut frå at lyttaren forstår kva verd dei viser tiL I dette tilfellet har altså bestemt eintal vori viktig for den diakrone endringa. At kjenneforma innafor eit paradigme kan variere frå eit leksem til eit anna, er ikkje noen allmennt godteken tanke, heller ikkje innafor Naturlig Morfologi, slik Wurzel har presen­tert teorien. Tanken er likevel ikkje ny, sjå til dømes Tiersma (1982), Bybee (1985) og Becker (1990).

4.2.4 Frekvens Frekvens er eit problematisk punkt. Vi kan dele opp problemet i teiknfrekvens (altså om eit ord eller ei ordform er mye eller lite brukt) og typefrekvens (altså om ein klasse inneheld mange eller få medlemmar).

Som nernnt i 3.1 ovafor har Bjorvand (1994) meint at frekvent fleirtals­form er eit vilkår for at genus skal kunne endras på grunnlag av bøyingsklasse.

Genus, bøyingsklasse og morfologisk modell 27

Dette framlegget er grunnlaget for hypotese C. Om framlegget er rett, er modellar som ikkje kan bygge inn frekvens, i vanskar. Nå er slike modellar svært vanlige i morfologien. Ei mulig tolking er dermed at diakronien indikerer at noe er gali i gjeldande morfologi; denne tolkinga er kjend frå litteraturen (sjå til dømes Carstairs-McCarthy 1992:240-244 for eit stutt oversyn av diskusjonen og noen referansar). Nå kan det innvendas mot Bjorvands ide at det er vanskelig å veta kva sikkert for frekvens orda hadde i gammalnorsk. Dette stemmer, men samstundes har iallfall eg vondt for å sjå hossen vi skal kunna seia noe som helst om endringar som dei ved paskar utan å dra inn frekvens, og Bjorvands forklaring er den rimeligaste eg har sett. Dessutan har vi etter kvart ein god del forskning som tyder på at frekvens er relevant for diakroni. (Alt vi veit om læring, tyder og på at frekvens er relevant for læring.) Etter mitt skjønn må bevisbøra nå ligge på dei som tviler på verdien av frekvens. Snarare enn å repetere teoretiske læresetningar og feie vanskelige døme under teppet må ein altså komma med alternative forklaringar av fakta som dei vi har sett på. Så langt har slike alternative forklaringar vori lite overtydande. 12

Nå kan vi sjå nærmare på eit anna intrikat spørsmål som gjeld typefrekvens. Bjorvand (1972:197) seier at i korpuset hans er det 300 holqønnsord som får -ar i fleirtal, mens det berre er 60 hokjønnsord som får -ir. Med andre ord: Om vi skal tru B jorvand, var hokjønnsord som myr ei mye større gruppe enn holqønnsord som sag. (!) Dette tyder at markertheit i gammalnorske hokjønnsord iklqe kan ha vori ein enkel følgje av talet på medlemmar i kvar bøyingsklasse, iallfall ikkje om Bjorvands korpus er repre­sentativt. B jorvand meiner grunnen til at ord som myr har vorti mindre vanlige, er at det har vori ein sterk tendens i norsk til å skilja formelt mellom hankjønns­ord og hokjønnsord. Dette er ein tiltalande tanke, men han skaper visse vanskar for Naturlig Morfologi: Etter Wurzel (1984: 130) skal nemlig produktivitet vera ein direkte konsekvens av typefrekvens. Mye det same hevdar Bybee (1985: 132-134). Det desse to seier eksplisitt, er trulig noe mange andre forskarar meiner, sjølv om dei ikkje seier det like tydelig (sjå til dømes Beito 1954:4). Det som hender med myr og sag, tyder på at dette iklqe kan vera heile sanninga.

Dei norske resultata er ikkje eineståande. Bauer (1997:550) presenterer eit liknande resultat i ein studie av ein verbldasse i engelsk: "The point here is that the number of lexemes in the class does not correlate with the pattern which is attracting new members." Maiden (1996) bringar evidens frå romansk for at frekvens iklcje behøver vera eit vilkår for at eit morfologisk fenomen skal gene­raliseras. At frekvens ikkje utan vidare fører til produktivitet, legg også Hellberg (1985) og Dressler (1998) vekt på, ut frå meir aprioristiske (og litt ulike) grunn ar.

12 Sjå til dømes Fertig (1998) og Niibling (2000) for heller fersk kritikk av hypotesen om eit "Nahbereich" som somme har hevda innafor Naturlig Morfologi.

28 Hans-Olav Enger

Kort sagt: Teiknfrekvens speler trulig ei rolle for dei endringane vi har sett på, men det ser ikkje like bra ut for typefrekvens. Ettersom typefrekvens ofte blir sett på med mindre skepsis innafor Naturlig Morfologi enn teikn­frekvens blir (noe også Ntibling 2000:254 et passim kritiserer), kan teorien trenge revisjon på dette punktet. Det må likevel seias at det kan dei fleste andre morfologiske modellar og, og det er ein stor føremonn ved Wurzels versjon av Naturlig Morfologi at ein faktisk får fram empiriske prediksjonar (Carstairs­McCarthy 1992:237).

4.2.5 Konsekvensar for morfologiske modeUar Dei diakrone faktaa vi har sett på, er ei utfordring for mange vanlige oppfatningar innafor morfologien. For det første indikerer dataa våre at morfo­logiske modellar ikkje bør vera strengt rnorfembaserte eller strengt stamme­basert. For det andre indikerer dataa at noe som svarer til begrepet kjenneform trengst innafor morfologisk teori. For det tredje indikerer dataa at kjenneforma ikkje treng vera den same for alle leksem. For det fjerde indikerer dataa at teiknfrekvens speler ei rolle for morfologisk endring.

Dataa byr altså på store problem for noen modellar. Men dei taler ikkje like eintydig for ein bestemt modell. Likevel verkar det rimelig å seia at dei endringane vi har sett på, i hØgare grad er forståelige innafor ein modell som den som er lagt fram av Bybee (1985) eller den som er lagt fram av Wurzel (t.d. 1984, 1990, 1994, 1999, 2000) enn innafor andre modellar. Vel er det skilnader mellom desse modellane, men i det store og heile er likskapane viktigare. Mange andre modellar verkar mye mindre høvelige når vi skal forstå og beskrive kva som har hendt. Det kan jo sjå ut til at stammebaserte og morfem­baserte modellar dominerer morfologien, og for begge desse typane modellar er data som dei vi har sett på, mildt sagt ei utfordring. Dessuten blir frekvens neglisjert innafor dei fleste morfologiske teoriar, liksom begrepet "kjenneform". Slik kan norsk språkhistorie brukas for å teste ulike morfologiske modellar. 13

13 Eg meiner ikkje å seia at diakron evidens bør diktere den synkrone analysen. Dataa i denne artikkelen er i stor grad henta frå Beito (1954) og Bjorvand (1972, 1994). Sjølvsagt presen­terer ikkje desse forfattarane eit sett "reine og ubesmitta" data; det er uråd å observere utan noe teoretisk (eventuelt preteoretisk) utgangspunkt. Likevel verkar det rimelig å seia at sjølv om dei diakrone endringane eg har brukt for å argumentere for bestemte morfologiske model­lar, ikkje er "reine fakta", er de i likevel i ein viss forstand fakta som språkforskaren på eit eller anna vis skal gjøra greie for. Dersom ein kan velja mellom ein synkron analyse som kan forlikas med diakronien, og ein som ikkje kan det, vil iallfall eg velja den som kan forlikas med diakronien.

Genus, bøyingsklasse og morfologisk modell 29

5 Konklusjonar

Evidens frå norsk språkhistorie tyder på følgjande:

l. Relasjonen mellom genus og bøyingsklasse treng ikkje nødvendigvis vera unidireksjonal. Oftast blir bøyingsklasse predikert på grunnlag av genus i norsk, men i noen tilfelle hender det omvendte. På grunnlag av ein liten studie som denne kan det neppe settas fram store universelle påstandar, men Corbetts (1991) tanke om at ei tilnærming som har bori frukt i russisk, også vil gjøra det i alle andre språk, verkar ikkje lovande. På dette punktet er det samsvar mellom argumentasjonen min og den som er sett fram av Doleschal (2000). Dessutan tyder resultata på at den tradisjonelle tilnærminga til genus og bøyingsklasse i skandinavisk rett nok har vori meir tenlig enn den Corbett gjer framlegg om, men like fullt har også vårt tradisjonelle syn vori litt for enkelt

2. Data frå norsk språkhistorie som ser ut til å skape alvorlige vanskar for ei mengd morfologiske modellar og oppfatningar, går betre opp innafor Naturlig Morfologi. Det er likevel både fordelar og ulemper med ei beskriving innafor Naturlig Morfologi. Fordelane er blant anna at model­len ikkje treng vera strengt stammebasert, og at ein legg vekt på ordet (snarare enn morfemet). Blant ulempene er spørsmålet om kva rolle frekvens har, og hos sen ein skal fange inn ein "functional conspiracy". Desse problema gjeld likevel ikkje berre for Naturlig Morfologi, og dei norske dataa vi har sett på, ser altså ut til å by på verre problem for mange andre modellar.

Det er merkelig kor store problem velkjent diakron evidens frå eit velkjent språk skaper for mange utbreidde idear. For dei av oss som håper på ein syntese av diakroni og synkroni, er det mye arbeid som står att.

Dessverre må dette arbeidet gjøras utan Wolfgang Wurzel.

30 Hans-Olav Enger

Litteratur Anderson, Stephen R. 1992: A-morphous morphology. Cambridge Studies in

Linguistics 62. Cambridge: Cambridge University Press. Andersson, Erik 1979: Balansen mellan grammatiskt och semantiskt genus i

svenskan. Folkmålsstudier 26, 27-48. Andersson, Erik 2000: How many gender categories are there in Swedish? I

Unterbeck o.t1. (utg.), 545-560. Aronoff, Mark 1994: Morphology by itself. Linguistic Inquiry Monograph 22.

Cambridge, Massachusetts: MIT Press. Bauer, Laurie 1997: A dass ofEnglish irregular verbs. English Studies 78, 545-

555. Becker, Thomas 1990: Analogie und morphologische Theorie. Studien zur

theoretischen Linguistik Band Il. Munich: Fink. Beito, Olav T. 1954: Genusskifte i nynorsk. Skrifter utgitt av det norske

videnskaps-akademi i Oslo. Il. Historisk-filosofiske klasse. Oslo: Jacob Dybwad.

Bittner, Dagmar 2000: Gender dassification and the inflectional system of German nouns. I Unterbeck o.fL (utg.), 1-24.

Bjorvand, Harald 1972: Zu den altwestnordischen Pluralendungen -ar, -ir und -r bei femininen Substantiva. Norsk Tidsskrift for Sprogvidenskap 26, 195-215.

Bjorvand, Harald 1994: Holt og Holtar: Utviklingen av det indoeuropeiske kollektivum i norrønt. Oslo: Solum.

Bybee, Joan L. 1985: Morphology. Typological Studies in Language 9. Amsterdam: Benjamins.

Carstairs-McCarthy, Andrew 1991: lnflection classes: two questions with one answer. I Paradigms, Frans Plank (utg.), 213-253. Empirical Approaches to Language Typology 9. Berlin: Mouton de Gruyter.

Carstairs-McCarthy, Andrew 1992: Current morphology. London: Routledge. Carstairs-McCarthy, Andrew 1994: lnflection dass, gender and the Principle of

Contrast. Language 70,737-788. Carstairs-McCarthy, Andrew 2000: Umlaut as signans and signatum. I

Yearbook of_Morphology 1999, Geert Booij (utg.), 1-21. Dordrecht: Kluwer.

Claudi, Ulrike 1985: Zur Entstehung von Genussystemen. Hamburg: Buske. Corbett, Greville 1991: Gender. Cambridge: Cambridge University Press. Dahl, Osten 2000: Elementary gender distinctions. I Unterbeck o.fl. (utg.), 577-

593. Dobrin, Lise M. 1998: The morphosyntactic reality ofphonological form. I

Yem·book of_Morphology 1997, Geert Booij & Jaap van Marie (utg.), 59-81. Dordrecht: Kluwer.

Genus, bøyingsklasse og morfologisk modell

Doleschal, Ursula 1993: Genus als grammatische und textlinguistische Kategorie: Eine kognitiv-funktionalistische Untersuchung des Russischen. Upublisert avhandling, Universitetet i Wien.

Doleschal, Ursula 2000: Gender assignment revisited. I Unterbeck o.fL (utg.), 117-165.

31

Dressler, Wolfgang Ullrich 1985: Typological aspects of Natural Morphology. Wiener Linguistische Gazette 35, 3-26.

Dressler, Wolfgang Ullrich 1998: Produktivitat als Zentralbegriff der gramrnatischen (bes. flexionsmorphologischen) Systemadaquatheit. I Il. internationales Symposion zum Thema Natiirlichkeitstheorie, 23. bis 25. Mai 1996, Karmen Terzan-Kopecky (utg.), 113-125. Maribor: Pedagoska fakulteta.

Enger, Hans-Olav 1994: Lokal markerthet og norske substantiver. Norsk Lingvistisk Tidsskrift 12, 17-42.

Enger, Hans-Olav 2001: Genus i norsk bør granskes grundigere. Norsk Lingvistisk Tidsskrift 19, 163-183.

Fertig, David 1998: Suppletion, natural morphology and diagrammaticity. Linguistics 36, 1065-1091.

Faarlund, Jan Te1je; Lie, Svein & Vannebo, Kjell Ivar 1997: Norsk referansegrammatikk. Oslo: Universitetsforlaget.

Halle, Morris & Marantz, Alec 1993: Distributed Morphology and the Pieces of Inflection. I The View from Building 20. Essays in Linguistics in Honor of Sylvain Bromberger, Kenneth Hale & Samuel Jay Keyser (utg.), 111-176. Cambridge, MA: MIT Press.

Heggstad, Leiv; Hødnebø, Finn & Erik Simensen 1975: Norrøn ordbok. Tredje utgåve. Oslo: Det norske samlaget.

Hellberg, Staffan 1985: They never come back: On improductive rules and allomorphs. Studia Linguistica 39, 130-143.

Hovdenak, Marit; Killingbergtrø, Laurits; Lauvhjell, Arne; Nordlie, Sigurd; Rommetveit, Magne & Worren, Dagfinn 1993: Nynorskordboka. Andre utgåve. Oslo: Det norske samlaget.

Johannessen, Janne B. 1990: Automatisk morfologisk analyse og syntese. Oslo­studier i språkvitenskap 8. Oslo: Novus.

Kager, Rene 1999: Optimality Theory. Cambridge: Cambridge University Press. Kallstri:im, Roger 1996: On gender assignment in Swedish. I The Nordic

Languages and_Modern Linguistics 9, Kjartan G. Ott6sson, Ruth V. Fjeld & Arne Torp (utg.), 151-168. Oslo: Novus.

Ki:ipcke, Klaus-Michael1982: Untersuchungen zum Genussystem im Deutschen. Linguistische Arbeiten 122. Ttibingen: Niemeyer.

Kopcke, Klaus-Michael 1993: Schemata bei der Pluralbildung im Deutschen. Studien zur deutschen Grammatik 47. Ttibingen: Niemeyer.

32 Hans-Olav Enger

Leiss, Elisabeth 1997: Genus im Althochdeutschen. I Grammatica Jamta Artium. Festschriftfiir Rolf Bergmann zum 60. Geburtstag, Elvira Glaser & Michael Schlaefer (utg.) 33-48. Heidelberg: Universitatsverlag C. Winter. (Engelsk omsetting i Unterbeck o.fl. (utg.), 237-259.)

Lakoff, George 1987: Women, Fire and Dangerous Things. Chicago: University of Chicago Press.

Linell, Per 1976: On the structure of morphological operations. Linguistische Berichte 44, 1-30.

Maiden, Martin 1996: The Romance gerund and 'system-dependent naturalness' in morphology. Transactions of the Philological Society 94, 167-201.

Matthews, P. H. 1972: Inflectional mmphology: a theoretical study based on aspects of Latin verb conjugation. Cambridge Studies in Linguistics 6. Cambridge: Cambridge University Press.

Matthews, P. H. 1997: Structurallinguistics in the 1990s. Lingua 100, 193-203. Mugdan, Joachim 1986: Was ist eigentlich ein Morphem? Zeitschriftfiir

Phonetik, Sprachwissenschaft und Kommunikationsforschung 39, 29-43. Mæhlum, Brit 1999: Mellom Skylla og Kharybdis: forklaringsbegrepet i

historisk språkvitenskap. Oslo: Novus. Neef, Martin. 1998: A case study in dedarative morphology: German case

inflection. I Phonology and Morphology of the Germanic Languages, Wolfgang Kehrein & Richard Wiese (utg.), 219-241. Linguistische Arbeiten 386. Tiibingen: Niemeyer.

Niibling, Damaris. 2000: Prinzipien der Irregularisierung. Linguistische Arbeiten 415. Ti.ibingen: Niemeyer.

Rohlfs, Gerhard 1949: Historische Grammatik der ltalienischen Sprache. Bern: A. Francke Verlag.

Sandøy, Helge 1995: Framlegg om ny fleirtalsbøying av maskuline substantiv på -nad og -a i nynorsk. Upublisert manuskript, Universitetet i Bergen.

Skjekkeland, Martin 1997: Dei norske dialektane. Kristiansand: Høyskolefodaget

Spencer, Andrew 1999: Gender as an inflectional category. Essex research reports in linguistics 25 (August 1999), 35-72.

Spencer, Andrew & Arnold Zwicky 1998: Introduction. I The handbook of morpology, Andrew Spencer & Arnold Zwicky (utg.), l-11. London: Blackwell.

Tegner, Esaias [1892]/1925: Ur språkens vdrld 2: Om genus i svenskan. Stockholm: Bonniers.

Tiersma, Peter Meijes 1978: Bidirectionalleveling as evidence for relational rules. Lingua 45, 65-77.

Tiersma, Peter Meijes 1982: Local and general markedness. Language 58, 832-849.

Genus, bøyingsklasse og morfologisk modell 33

Trostemd, Trond 2001: Genustilordning i norsk er regelstyrt. Norsk Lingvistisk Tidsskrift 19, 29-59.

Unterbeck, Barbara o.fl. (utg.) 2000: Gender in Grammar and Cognition. Trends in Linguistics, Studies and Monographs 124. Berlin: Mouton de Gru yter.

Wessen, Elias 1969: Svensk språkhistoria 1: Ljudliira och ordbojningsliira. Stockholm: Almqvist & WikselL

Wunderlich, Dieter & Fabri, Ray 1995: Minimalist Morphology: An approach to Inflection. Zeitschriftfiir Sprachwissenschaft 14, 236-294.

Wurzel, Wolfgang Ullrich 1984: Flexionsmorphologie und Natiirlichkeit. Studia Gramrnatica 21. Berlin: Akademie-Verlag.

Wurzel, Wolfgang Ullrich 1986: Die wiederholte Klassifikation von Substantiven: Zur Entstehung von Deklinationsklassen. Zeitschrift fiir Phonetik, Sprachwissenschaft und Kornmunikationsforschung 39, 76-96.

Wurzel, Wolfgang Ullrich 1990: The mechanism of inflection: lexicon representation, rules, and irregularities. I Contemporary Morphology, Wolfgang Ullrich Dressler o.fl. (utg.), 203-217. Berlin: Mouton de Gru yter.

Wurzel, Wolfgang Ullrich (unter Mitarbeit von Andreas Bittner und Dagmar Bittner) 1994: Grammatisch initiierter Wandel. Bochum: Brockmeyer.

Wurzel, Wolfgang Ullrich 1999: How Are Inflectional Properties Represented in the Lexicon? From Diachrony to Synchrony.lnternational Journal of Germanic Linguistics and Semiotic Analysis 4, 255-266.

Wurzel, Wolfgang Ullrich 2000: Inflectional system and markedness. I Analogy, Levelling, Markedness, Aditi Lahiri (utg.), 193-215. Trends in Linguistics, Studies and Monographs 127. Berlin: Mouton de Gruyter.

Aasen, Ivar [1864]/1965: Norsk grammatik. Oslo: Universitetsforlaget.

PRAGMATISKE FAKTORERS BETYDNING FOR GRAMMATIKALISERING1

av Toril Opsahl

Innledende flytur

En modell for språkendring. Reanalyse og analogi

Denne forelesningen skal dreie seg om en spesiell type språkendring som kalles grammatikalisering. Jeg velger likevel å starte i det generelle, med en liten flytur over det lingvistiske landskapet, på jakt etter et velegnet utgangspunkt.

Språkendring lokaliseres gjerne til barnets språktilegnelse. Innenfor formelt orientert språkvitenskap, som f. eks. generativ grammatikk, kan vi støte på modellen som er gjengitt under punkt en på støttearket deres:

1 Denne teksten er manuskriptet til min hovedfagsprøveforelesning, holdt ved Institutt for nordistikk og litteraturvitenskap ved Universitetet i Oslo våren 2001. Oppgavens ordlyd var "Pragmatiske faktorers betydning for grammatikalisering".

36 Toril Opsahl

Generasjon l Generasjon 2

Granunatikk l Granunatikk 2

Språk l

Her ser vi at barnet utvikler en grammatikk på bakgrunn av input i form av ytringer fra allerede kompetente språkbrukere. Denne grammatikken kan skille seg fra den tidligere gjennom mekanismen reanalyse. Reanalyse innebærer at barnet fester lit til en annen analyse av underliggende struktur enn forrige generasjon. Selve overflatemanifestasjonen er den samme, slik vi kan se det av eksempel to på støttearket. Her ser vi hvordan en ordstilling som i utgangspunktet er resultat av en flytteoperasjon, blir reanalysert til å være underliggende struktur:

[OV] ::::? [ti V] Oi ::::? [VO]

En annen type endringsmekanisme er analogi, der barnet bruker sin grammatiske kunnskap til å generalisere ut ifra kjente og frekvente bøynings­paradigmer. For eksempel kan preteritum av 'slå' bli 'slådde'. Denne typen innovasjoner kan feste seg, slik det er tilfelle ved verbet 't1å', der preteritumsformen 'flådde' har utkonkurrert 'flo'. Selv om analogi på en måte kan sies å være en aktiv generaliserende prosess, beskrives språkendring som abrupt endring i en mer eller mindre genetisk betinget, mental grammatikk. Hvor i all verden kommer de pragmatiske faktorene - som er mitt fokus - inn i denne individorienterte modellen?

Språksystem og språkbruk med telefonen i sentrum, strukturalistiske og generativistiske tilnærminger

Det vesentlige ved tilstedeværelsen av pragmatiske faktorer av ulik art, og erkjennelsen av behovet for lingvistiske betraktninger utover setningsnivået, er ikke egentlig lenger noe kontroversielt innen lingvistikken. Den kommunikative ytringen har kommet inn i varmen blant anerkjente studieobjekter. Samtidig skinner et stebarnstempel igjennom hvis vi konfronterer generelle

Pragmatiske faktorers betydning for grammatikalisering 37

innføringsbøker i språkvitenskap. Det følgende sitatet er hentet fra boka Språkvitenskap - en elementær innfØring som inntil ganske nylig, før ex.fac. ble innført, var pensum til forprøven i lingvistikk ved Universitetet i Oslo. Jeg siterer punkt tre på støttearket:

En fullstendig språkbeskrivelse må kunne redegjøre for pragmatiske regler. Men på samme tid som det er mulig å gi en teknisk utførlig beskrivelse av telefonen uten å ta det minste hensyn til hva den brukes til (forretningsavtaler, sladder, telefonterror, sosial kontakt, osv.), er det mulig å beskrive språket som redskap uten å ta hensyn til om det brukes til å fremsette påstander, fornærme, lykkeønske, true, osv.

Analysen av selve redskapet (grammatikken) er som regel en forutsetning for bruken (pragmatikken). Når vi i denne boken skal konsentrere oss om grammatikken, er det imidlertid ikke bare fordi den er grunnleggende, men også fordi pragmatikk er et lite utforsket felt. (Simonsen m. fl. 1988:21)

Man kan snu om på denne argumentasjonen ved å bruke den samme metaforen: Selvfølgelig kan man gi en teknisk utførlig beskrivelse av telefonen som redskap, men det grunnleggende kan like gjerne sies å være det den brukes til. Knutsen og Ludvigsen synger ganske treffende at "når det piper i telefonen som en sjøsjuk fiolin, er det noen som ringer til deg!". En låt som neppe ville slått like godt an er: "Når det piper i telefonen mottar den signal fra den telefonen som søker kontakt via elektromagnetiske impulser i ledninger og kabler i bakken." En teknisk beskrivelse av telefonen vil etter hvert kunne lide under mangel på forklaringsgrunnlag. Enhver komponent vil måtte beskrives gjennom sin relasjon til andre komponenter i telefonen som helhet. Ved å bruke en tele­fonmetafor formidler forfatterne på mange måter et strukturalistisk grunnsyn.

Den strukturalistisk orienterte språkvitenskapen støtte på problemer allerede for en godt voksen mannsalder siden. Korpusorienteringen og selve rammeverket knirket i sammenføyingene og etterlot et behov for nye lingvist­iske innfallsvinkler. Jeg forfølger den samme metaforen og hevder at jakten på lingvistikkens objekt nå, ved Noam Chomsky og framveksten av ulike varianter av generativ grammatikk, gikk fra telefonen til de elektriske telefonledningene. Generativistene jakter på de bakenforliggende strukturene og reglene for hva som muliggjør språktilegnelse. Generativistiske forklaringer kan sies å lide den samme skjebnen som de strukturalistiske: De trenger ikke gjennom telefon­ledningenes isolasjonsmateriale, og forblir internlingvistiske forklaringer. Generativistenes beskrivelser av strukturer og transformasjoner kan tjene som generaliseringer over en mengde fenomener, det kan være gode beskrivelser, men vi forholder oss hele tiden til et hypotetisk landskap innen biologiske korrelater til f.eks. universelle frasestrukturer er påvist i hjernen. Vi har å gjøre med modell-interne konstruksjoner.

38 Toril Opsahl

Verken strukturalister eller generativister avviser at språket også er et redskap for meningsskaping, men denne eksistensformen anses for å være sekundær sett i forhold til lingvistildcens egentlige oppgave. Noam Chomsky (1995 [1965]:4) skriver, som vi kan se under punkt fire på støttearket: "Ob­served use of language [ ... ] surely cannot constitute the actual subject matter of linguistics, if that is to be a serious discipline."

Jeg vil hevde at det dominerende ståsted innenfor store deler av moderne språkvitenskap har vært å lese denne typen utsagn normativt: at språkvitenskap må beskjeftige seg med et mentalistisk objekt for å framstå som en seriøs forskningsdisiplin. Vi kjenner igjen reservasjonen fra forprøveboka også hos Chomsky: Det er problematisk å ta utgangspunkt i naturlig språldig utfoldelse, "performance". Som vi hørte, føyde forprøveboka enda et moment til sin begrunnelse for å utelate språkbruk: "Pragmatikk er et lite utforsket felt", stod det. Hvem kan motstå en slik utfordring?

Jeg vil runde av denne flyturen med å vende tilbake til telefonmetaforen: Teknologiske systemer går hånd i hånd med utviklingen av kommunikative behov, om de nå er reelle eller kunstig framprovoserte. Poenget er altså at vi neppe kan beskrive, og aller minst forklare fenomenet telefon uten å ta hensyn til kommunikasjon. Det samme gjelder for språket.

Ja til pragmatiske faktorer!

Jeg har valgt å innlemme denne lange, generelle innledningen i denne fore­lesningen fordi jeg mener at oppgaven jeg har blitt tildelt inneholder så mange prinsipielle implikasjoner at det på mange måter ville være underlig å gå rett på sak. Flyturen har vist oss at det heterogene feltet språkbruk ikke har blitt sett på som noe man naturlig integrerer i grammatiske teorier. Språkbruk har primært interessert sosio-lingvister og forskere som arbeider under en mangefasettert pragmatikk-paraply. Tittelen for denne forelesningen kan sies å kople pragma­tikk og grammatikk, system og bruk, til hverandre, og åpner for å utfordre det syn som tilsier at språksystemet er primært og autonomt i forhold til språk­bruken, slik det ble hevdet bl.a. i forprøveboka. Oppgavetittelen kan sies å presupponere at det er en forbindelse mellom pragmatiske faktorer og gram­matikalisering, og at min oppgave er å illustrere og evaluere denne forbind­elsen. Mitt landingspunkt - og utgangspunkt - er som jeg vel allerede implisitt har hevdet, at pragmatiske faktorer har betydning for enhver språkbeskrivelse, og dermed også for grammatikalisering. Denne forelesningen er av en mer generell karakter enn tittelen skulle tilsi. Hvis jeg utelukkende skulle snakke om en type språkendring, nemlig grammatikalisering, ville gramrnatikalisering ha fungert som en synekdoke for språkendring generelt. Jeg ville ha snakket om

Pragmatiske faktorers betydning for grammatikalisering 39

det generelle gjennom det spesielle. Denne vissheten har nok farget min fram­stilling i ganske stor grad.

Begrepsavklaring

Pragmatiske faktorer

Før jeg kan gå videre, er det på sin plass å spesifisere hva som egentlig ligger i begrepet 'pragmatiske faktorer'. Pragmatiske faktorer er ikke- til tross for at det høres veldig flott ut - et mystisk, matematisk begrep. Pragmatiske faktorer forstår jeg som de faktorene som oppstår i og spiller sammen med språket i bruk. De omhandler forholdet mellom språket og den spesifikke konteksten der det blir brukt. Denne konteksten består både av deltakerne i kommunikasjons­situasjonen og selve den fortløpende diskursen. Ved å fokusere på pragmatiske faktorer blir momenter som økonomisering, ldarhet, ekspressivitet og rutine aktuelle å trekke inn. Økonomisering, klarhet, ekspressivitet og rutine er et resultat av at talere og lyttere forhandler fram mening i kommunikasjonssitua­sjoner. Begreper som økonomi og effektivitet brukt om språk oser av teleolog­iske implikasjoner, men det er ikke språket i seg selv som er mål orientert, det er språkbrukerne, bevisst eller ubevisst.

Grammatikalisering

Før vi kan si noe om de pragmatiske faktorenes betydning for gram­matikalisering, må vi finne ut nærmere hva grammatikalisering er for noe. Grammatikalisering er et kjerneord i tittelen for denne forelesningen, og et relativt kjent begrep. Jeg mener likevel at en framstillingen av denne typen ville bli en smule vingestekket, dersom jeg utelot en presentasjon av fenomenet.

Grarrnnatikalisering er navnet på en språkendringsprosess der et leksi­kalsk ord utvikles til et grammatisk morfem. Begrepet omfatter også prosesser som gir grammatiske morfem andre, eller flere, grammatiske funksjoner. Termen grammatikalisering ble første gang brukt av Antoine Meillet i 1912, og har rent ut i et hav av diakrone arbeider som har skvulpet fram de siste ti-femten åra. Hvorfor dette lange oppholdet? Jo, nettopp fordi de rådende paradigmene vi så på den innledende flyturen, har vært det strukturalistiske og ulike varianter av generativ grammatikk. Her har synkron orientering dominert.

Vi kan oppsummere kjennetegnene ved grammatikaliseringsprosessen som et samspill mellom frekvens, distribusjon, fonetisk reduksjon og betyd­ningsendring. En viktig egenskap hos et uttrykk som kan utgjøre kilde for en grammatikaliseringsprosess er altså at det skal ha høy frekvens og brukes

40 Toril Opsahl

allment. Syntaktisk distribusjon treldces også gjerne fram. Et tredje kjennetegn er fonetisk reduksjon, og et fjerde, viktig grammatikaliseringstrekk er deseman­tisering, også kalt semantisk bleiking. Termen bleiking blir på en måte mis­visende da svekkelse av leksikalsk betydning kan sies å bli oppveid av tilførsel­en av grammatisk betydning. Det mest alminnelige synet på grammatikalisering er at prosessen ikke er en autonom mekanisme, men en type endring som er et resultat av andre mekanismer, som for eksempel reanalyse. Debatten rundt denne problemstillingen vil sveve som et spøkelse gjennom store deler av min framstilling.

Grammatikalisering påstås å være et enveisfenomen. Et grammatisk element vil altså ikke utvikle seg til et leksikalsk element. Det finnes mye litteratur som drøfter denne enveishypotesen, og mange moteksempler. Jeg vil bruke litt tid på noen korte kommentarer, siden enveishypotesen vies såpass stor plass i litteraturen: Jan Terje Faarlund har ytret at det å løfte fram grammati­kaliseringsprosessens unidireksjonalitet er en tautologi. Enhver diakron prosess, enhver historisk utvikling, er i prinsippet irreversibel. Man kan aldri stige ned i den samme elven to ganger. Det er også viktig å holde fast ved termen enveis­hypotese. Hvis unidireksjonalitet innlemmes i definisjonen av grammati­kalisering, unnviker man moteksemplene elegant, fordi de er nØdt til å være eksempler på noe annet enn grammatikalisering. Selv om moteksempler eksi­sterer, er de i mindretall. Det finnes et bredt spekter av tverrspråklig empirisk materiale som passer inn under enveisparaplyen.

Det er vanlig å framstille grammatikaliseringsprosessen ved hjelp av en såkalt "cline". En svensk forsker oversatte denne termen med 'klin', og den direkte oversettelsen 'skråplan' vekker like festlige assosiasjoner. Jeg tror vi med fordel kan bruke termen skala. Det viktige er å unngå tenner som kjede, eller lenke, som konnoterer en sammenføyning av skarpt atskilte enheter. (Her ville sikkert en ekte etymologisk kverulant skyte inn at skala og trapp, med distinkte trinn, er det samme.) Hovedpoenget er iallfall at grammatikali­seringsskalaen mer er å betrakte som et glidende kontinuum. Den vanlige måten å fremstille skalaen på finner vi under punkt fem på støttearket, hvor eksemp­lene jeg kmmner til å referere til underveis også står oppført:

Leksikalsk ord> grammatisk ord> klitikon > (avledningsaffiks) > bøyningsaffiks

a) Bak (substantiv) :=:;,bak (preposisjon)

b) Bar( e) (adjektiv) :=:;, bare (ad verb) :=:;, diskursmarkør anføringsord subjunksjon

Pragmatiske faktorers betydning for grammatikalisering

c) Anne-Guri ler og smiler. Anne-Guri ler og smiler ikke. Anne-Guri smiler og ler.

Anne-Guri sitter og smiler. ? Anne-Guri sitter og smiler ikke. ? Anne-Guri smiler og sitter.

d) .. och diir han med bara hand er hade overrumplat delegaten.

41

Et eksempel på et leksikalsk ord som har utviklet seg til et grammatisk ord, er substantivet 'bak', som har utviklet seg til preposisjonen 'bak'. Et ord som har utviklet nye grammatiske funksjoner, er det kongruerende adjektivet 'bar', som etter lang fartstid som adverbet 'bare' har utviklet en ny subjunksjonsaktig status ved å fungere som en anføringsmarkør. Konkrete eksempler på denne funksjonen skal vi se nærmere på siden. Et eksempel på en annen type gram­matikalisering ser vi under punkt c), der den første verbfrasen i en koordinasjon har fått en så avbleika og generell betydning at koordinasjonen bare er tilsynelatende. Som vi ser skiller de to setningsparene "Anne-Guri ler og smiler" og "Anne-Guri sitter og smiler" seg fra hverandre både ved negasjon og ombyt­te av ledd. "Anne-Guri ler og smiler ikke" og "Anne-Guri smiler og ler", uten problemer. Om "Anne-Guri sitter og smiler ikke" og "Anne-Guri smiler og sitter" er like problemfrie, er mer tvilsomt. Den første verbfrasen 'sitter' i "Anne­Guri sitter og smiler" har mistet mye av sin opprinnelige betydning i denne typen kontekster, men tilfører samtidig en ny betydning ved å uttrykke aspekt. Semantisk sett og helst også syntaktisk sett har 'sitter' fått en hjelpeverbstatus. Et annet høyfrekvent tilfelle av en slik hjelpeverbutvikling er ta-konstruksjoner, som i dette nærliggende eksempelet: "Nå tar jeg og fortsetter forelesningen!"

Elementer som gjennomgår grammatik:alisering, følger gjerne metaforiske eller metonymiske mønstre. Det eksisterer et klart slektskap mellom substan­tivet 'bak' og preposisjonen 'bak'. Baken er jo unektelig bak:! Disse betydnings­overgangene kan være uttrykk for universelle trekk både ved menneskets meningsskaping og kognitive prosesser, hevder Ki:inig og Traugott i en artikkel fra 1991. Hvis de har rett, kan betydningsforskyvningene være med på å be­krefte enveishypotesen. Det er særlig metonymisk omtolking Ki:inig og Traugott forbinder med grammatikalisering, fordi elementer gjerne knyttes opp mot de elementene som allerede er kjent i konteksten. Et element som angir en tids­relasjon, vil f. eks. typisk utvikle seg til et element som angir et årsaksforhold. Vi har nå fått presentert både de pragmatiske faktorene og grammatikaliserings­prosessen. Det er på tide å kople dem sammen.

42

Pragmatiske faktorers betydning for grammatikalisering

Tre andre får ordet

Toril Opsahl

Jeg vil holde fast ved den tynne, røde telefontråden jeg rullet ut i innledningen, og ringe opp noen tilfeldig valgte forskere på pensumlista mi for å høre hva de mener om pragmatiske faktorers betydning for grammatikalisering. Forsvar for denne noe uortodokse, barnaktige refereringsmåten henter jeg i de etter min mening forhandlingsbare tekstnormene sjangeren 'prøveforelesning' forholder seg til. (Dessuten bedyret kommisjonsmedlem professor Faarlund at dette skulle være gøy!) Jeg velger først å ringe Frederic Newmeyer. Boka hans heter "Language Form and Language Function" -det høres lovende ut!

Newmeyer: "Njaaeeei ... "

-Hallo, Fred! Jeg lurer på din mening om pragmatiske faktorers betydning for grammatikalisering?!

- Dessverre, Toril. Fenomenet du kaller grammatikalisering, finnes ikke. Det utgjør bare et knippe av en rekke andre diakrone prosesser. Både reanalyse, semantisk bleiking og fonetisk erosjon forekommer helt uavhengig av hver­andre. Et samspill av helt uavhengige endringer kan vel ikke kunne kalles en diakron prosess? Dessuten, bare for å ha sagt det Dette såkalte fenomenet kan ikke sies å utfordre grunnleggende konseptuelle forutsetninger for generativ­ismen, slik mange funksjonalister vil ha det til! Vanntette skott er dog ikke all­tid det beste, det er derfor jeg har skrevet boka mi: Jeg er ikke helt fremmed for å trekke inn pragmatiske faktorer i studiet av diakron syntaks. Ring Jan Terje Faarlund, så får du et bra eksempel med på kjøpet. Ha det bra, og lykke til!

Faarlund: "Ja! Viktig for å kunne forklare!"

Litt betuttet over å ha blitt frarøvet studieobjektet mitt, men ellers full av pågangsmot ringer jeg professor Faarlund. Han tar telefonen i Chicago, og året er 1985:

- Hei, Toril! (Jo, det er meg, selv om jeg for anledningen ikke snakker nynorsk.) Pragmatiske faktorer er uhyre viktige, for de kan faktisk fungere som del av forklaringer. En vesentlig del av ytringene i et språk er formet i samsvar

Pragmatiske faktorers betydning for grammatikalisering 43

med reglene for oppbygging av setninger, det vi si de syntaktiske reglene. Men i mange tilfeller finnes det alternative måter å uttrykke det samme innholdet på. Valget avhenger av den konteksten ytringen forekommer i, og er med andre ord pragmatisk betinget. Former som ikke er pragmatisk motiverte, må derimot være betinget av de syntaktiske reglene. Ta for eksempel overgangen fra OV til VO-struktur, som du jo allerede har skissert under punkt to på støttearket for å illustrere reanalyse. Dersom vi trekker inn pragmatiske faktorer, kan vi forklare hvorfor denne flyttinga mot høyre fant sted i utgangspunktet. I mesteparten av urnordisk tid kunne man finne OV- og VO- ordstilling om hverandre. Valget mellom disse formene må ha vært pragmatisk motivert. Høyreflytting er en fokuseringsregel. Det er nemlig gjerne ledd med en viss informasjonsverdi som blir flytta til høyre. Det vil typisk være objektet som bærer ny informasjon i transitive setninger, så denne fokuseringsregelen må ha virket i mangfoldige til­feller. Nye språkbrukere tror da, på grunn av denne høye frekvensen, at de lærer et språk med en frasestrukturregel som gir rekkefølgen VO direkte! En prag­matisk regel har altså blitt en grammatisk regel. Det samme prinsippet om informasjonsstruktur ser vi dersom vi sammenlikner norrønt og moderne norsk med henblikk på tomt forfelt: En pragmatisk motivert topikaliseringsregel i norrønt har blitt en grammatisk regel i moderne norsk. Med mindre verbet står i imperativ, er tomt forfelt en syntaktisk interrogativmarkør! Med andre ord har ordstillingsforholda blitt grammatikalisert! Farvel!

Cheshire: "Ja! Viktig for å kunne beskrive!"

Jeg tar en telefon til, for sikkerhets skyld. Denne ganger ringer jeg Jenny Cheshire:

- Pragmatiske faktorers betydning for grammatikalisering? Det høres spennende ut! Du har kanskje lest min artikkel fra 1998 om negasjon i engelsk? Der viser jeg hvordan negasjonsmarkøren 'never' fyller en rekke funksjoner som har blitt oversett på grunn av en konvensjon blant lingvister som går ut på å studere formers opptreden i isolerte setninger heller enn i konversasjonene kontekster. Jeg tror vi kan tjene enormt på å trekke inn interaksjon som et viktig moment i forhold til å forstå en del syntalctiske fenomener. Metodisk innsikt fra samtaleanalyse koplet sammen med sosiolingvistisk teori har vist seg å være fruktbart og spennende. Jeg er sikker på at det samme gjelder for fenomenet grammatikalisering. Bye, bye!

44 Toril Opsahl

Det de sa

Disse tre fiktive telefonsamtalene kan oppsummeres på følgende måte: Fredrick Newmeyer avviste at det fantes en egen grammatikaliseringsprosess. Argument­et hans var at de syntaktiske, semantiske og fonologiske trekkene som kjenne­tegner grammatikalisering, kan spores helt uavhengig av hverandre. Jeg vil si, som en sann diplomat: Newmeyer argumenterer godt for påstanden sin, men de ulike trekkene som kjennetegner grammatikalisering, kan jo inngå i samspill. I de mangfoldige tilfellene dette faktisk skjer, ser jeg ingen betenkeligheter med å snakke om grammatikalisering som fenomen. Newmeyer nevnte at fenomenet grammatikalisering har blitt brukt til å utfordre konseptuelle forutsetninger for generativismen. Det utfordrende momentet har vært grammatikaliserings­skalaens glidende overganger; det faktum at grammatikaliserte elementer lever side om side med sitt grammatiske eller leksikalske opphav. Noe kan altså være både f. eks. et selvstendig ord, et klitikon og et affiks. Dette problemet har blitt forsøkt tilbakevist ved å åpne for muligheten av f1ere parallelt tilgjengelige mentale grammatikker. Denne forklaringen har igjen blitt tilbakevist ved å vise til det faktum at man må opp i et uhorvelig antall parallelle grammatikker for å dekke alle forekomster og kombinasjoner av overlappende kategoritilhørighet.

Samtalen med Faarlund viste oss at pragmatiske faktorer har en viktig betydning for grammatikalisering i kraft av å være et performance-fundert forklaringsdomene man kan ty til for å forklare competence-fenomen. Faarlund viste hvordan flere syntaktiske transformasjonsregler har en fortid som prag­matisk motiverte valgmuligheter. Disse valgene kan fikseres og resultere i grarnrnatikaliserte uttrykk, som i tilfellet spørresetninger. Jenny Cheshire argu­menterte for nødvendigheten av å trekke inn interaksjon som en viktig del av syntaktiske beslaivelser. Det overrasker neppe at en sosio-lingvist hevder at språkbruk er et attraktivt studieobjekt i seg selv, og det spennende ved samtalen med Cheshire er fusjonsforslaget hun på en måte kan sies å dele med Faarlund: Vi trenger pragmatiske faktorer for å forklare grammatikken, sier han. Vi trenger dem også for å kunne beskrive den, sier hun.

Synkront fokus: Harris & Campbells "exploraiory expresswns"

Cheshire løfter som sagt fram interaksjon som viktig moment i språk­beskrivelsen. Men grarnmatikalisering er jo en type endring, og hører vel hjemme i et diakront studium? Tro det eller ei, svaret er ikke uforbeholdent ja. For det første er grammatikaliseringsskalaen også et synkront utsnitt. De opprinnelige og de grammatikaliserte formene lever jo ofte side om side. Vi har fortsatt substantivet 'bak', vi har fortsatt adjektivet 'bar'. For det andre må vi studere hvordan mennesker skaper mening med språk, hvordan pragmatiske

Pragmatiske faktorers betydning for grammatikalisering 45

faktorer spiller inn, for å kunne si noe om hva som motiverer en endring. Harris & Campbell (1995) introduserer termen 'exploratory expressions' om kreative uttrykk som er pragmatisk motiverte; uttrykk som oppstår for å kunne uttrykke f.eks. ekspressivitet. Ekspressivitet er blant annet knyttet til talerens subjektive holdninger overfor det proposisjonene innholdet i ytringer, og kommer for eksempel til uttrykk gjennom fokuserende elementer, gjerne som ulike former for diskursmarkører eller gjennom innovative sammensetninger. (Se Kotsinas 1994:71f og Kveseth 2001.) Jeg siterer Harris og Campbell under punkt seks på støttearket

It appears that most initial exploratory expressions are made by applying the rules of grammar in a regular way. but it may be that some perhaps also involve ignoring (breaking) existing rules of grammar. (Harris og Campbell 1995:73)

"Exploratory expressions" er altså en pragmatisk motivert innovasjon som oppstår enten gjennom grammatikkens ordinære operasjoner, eller ved å bryte med dem. En slik innovasjon kan i begge tilfeller føre til grammatikalisering. Innovasjonen kan slå an og bli et populæruttrykk. Populæruttrykket kan fikseres og inngå som del av grammatikken. Vi kan altså studere grammatikalisering fra et synkront perspektiv, fordi pragmatisk motiverte innovasjoner kan feste seg og inngå som del av grammatikken. Harris og Campbell hevder at man ikke kan kalle disse kreative innovasjonene for endringer i seg selv, men at de utgjØr en type input som har et enormt potensiale for å bli reanalysert. Harris og Campbell mener altså at grammatikalisering er en type endring som er et resultat av reanalyse.

En kamerat av meg sa for et par dager siden at "jeg tro'kke ungdom som sier 'bare' og sånn har lært det av foreldra sine." Det tror jeg han har helt rett i. Mange av funksjonene til grammatikaliserte former kan ikke være generert av grammatikken, slik den er beskrevet, og blir stemplet som ugrammatiske trass i en høy bruksfrekvens. Enten er beskrivelsen av grammatikken for dårlig, slik Jenny Cheshire implisitt hevdet, eller så kan det skje endringer i grammatikken også hos kompetente språkbrukere. Begge muligheter, enten en for dårlig gram­matisk beskrivelse eller mulighet for endring annet enn ved språkinnlæring, taler for å studere grammatikalisering fra et synkront perspektiv - i lys av pragmatiske faktorer.

Grammatikalisering i diskurs~pragmatisk perspektiv: Traugotts modell

Jeg vil vende tilbake til samtalen med Faarlnnd igjen: Grammatikalisering dreier seg nemlig ikke bare om at leksikalske ord blir klitika og affikser. Det

46 Toril Opsahl

handler også om fiksering av diskursive strukturer. En diskursiv strategi kan altså bli syntaktisk eller morfologisk merket. Faarlund forklarte hvordan to pragmatisk motiverte flyttingsregler utviklet seg til syntaktiske regler ved å vise til setningers informasjonsstruktur. Det er faktisk et lite problem knyttet til Faarlunds forklaring. Den kan på en måte sies å forutsette at språket primært har en informativ funksjon, og derom strides de lærde.

Elisabeth Traugott laget i 1982 en grammatikaliseringsmodell som tar hensyn til flere språkfunksjoner enn den informative. Språkbrukere uttrykker også holdninger overfor det proposisjonene innholdet utover det å forme inn­holdet etter informasjonsverdi. Ytringer koples sammen til koherente størrelser også med andre midler enn informasjonsstrategier. Traugott har lånt Hallidays modell av tre semantisk-funksjonelle komponenter i språksystemet for å studere grammatikalisering i et diskurs-pragmatisk lys. Hun omtaler komponentene som den proposisjonene, den tekstuelle og den mellompersonlige komponenten. I den første, såkalte proposisjonelle komponenten inngår elementer som bidrar til setningens sannhetsverdi, og deiktiske element som knytter an til konteksten. Den tekstuelle komponenten omfatter de elementene som opprettholder sam­menhengen i diskursen, det vil si ulike former for kohesjonsmekanismer. I den tredje mellompersonlige komponenten inngår elementene som brukes til å ut­trykke subjektive holdninger til noe i kommunikasjonssituasjonen; altså det som omtales, diskursen eller noen av interaksjonsdeltakerne. Endring kan fore­komme både innenfor en komponent ved at meningen blir mer og mer subjektiv, og endring kan foregå mellom disse komponentene.

Eriks son "ba" tester modellen

På støtteark:et under punkt sju ser vi hvordan svensken Mats Eriksson (1992) har plassert utviklingen tilleksemet 'bara' inn i Traugotts modell:

PROPOSISJONELL TEKSTUELL MELLOMPERSONLIG

ADJEKTIV (bar)

~ ADVERB (bara)

ANFØRINGS­MARKØR (ba)

DISKURSMARKØR (ba)

Eriksson vil undersøke det frekvente anføringsordet 'ba' i svenske ungdommers samtaler som et tilfelle av granunatikalisering. Utviklingen fra adjektivet 'bar' til

Pragmatiske faktorers betydning for grammatikalisering 47

adverbet 'bara' er en utvikling innafor den proposisjonene komponenten, fordi betydningsutviklingen går fra betydning i en ytre, konkret situasjon til en betydning som avslører hvordan noen oppfatter denne situasjonen. En overgang til den mellompersonlige komponenten får vi når denne subjektive betydningen blir dominerende. Eriksson beskriver en utvilding der 'bara' etter hvert fungerer som en framhevende markør for å løfte fram sentrale talehandlinger og foreslår at den tekstuelle anføringsfunksjonen har oppstått som en følge av denne folm­serende funksjonen. 'Ba' markerer at det som fØlger, er en gjengivelse av et eller annet, 'ba' underordner en anføring og får en form for subjunksjonsstatus. Eriks­son frermner en hypotese om at utviklinga er sirkulær. Den mellompersonlige funksjonen kommer til å blekne, fordi nye talere oppfatter 'ba' som nøytralt anføringsord, uten å Igenne til den opphavlige funksjonen, 'å framheve sentrale talehandlinger'. 'Ba' kan dermed tilskrives en ny proposisjonen betydning.

,Bare' på norsk og litt om narmtiv nerve

Med unntak av den fonologiske reduksjonen til 'ba' finner vi bara-utviklingen Mats Eriksson beskriver også i norsk språk. Etter å ha hørt så mye om den framhevende funksjonen og anføringsfunksjonen, er det definitivt på tide med et eksempel. På støttearket under punkt åtte har jeg satt opp to autentiske eksempler hentet fra Kristine Hasunds UNO-materiale. Jeg trer for et øyeblikk inn i rollen som tenåringsjenta Anita:

a) ja mamma lå i senga si ja: også Jigger mamma og sover ikke sant, (utyd) like før jeg sovna jeg, så bare hører jeg (lager lyd) den verste dufer-n ikke sant, også = også går bare går det noen sekunder også mamma bare: Anita telefon, jeg bare: = hm. hu trodde at når a prompa ikke sant, at det var telefonen (ØSUNJEJA4)

Jenta i det neste eksempelet har vondt i halsen, visstnok som følge av ulovlig alkoholinntak:

b) jeg klarte ikke prate pappa bare ja når var det du ødela stemmen din da, jeg bare: i går og så tenkte jeg: <engelsk> shit, man ødelegger stemmen jævlig lett når man drikker jeg bare <tilgjort>: eh jo vi stod så skikkelig lenge ute og ventet og det var så kaldt (VEUNJEJA2)

Det er ikke tilfeldig at begge eksemplene har narrative trekk. Også i Erikssons materiale er det særlig i fortellinger i samtaleforløp at de nye funk­sjonene til 'bare' viser seg. En fortelling er et uttrykk for en subjektiv versjon av virkeligheten, og ulike former for ekspressive, evaluerende midler er nød-

48 Toril Opsahl

vendige både for å kapre en utvidet taletur og for å visualisere og poengtere viktige aspekter ved fortellingen. Narrative ytringer trenger en nerve.

Jeg skisserte økonomisering, klarhet, ekspressivitet og rutine som eksempler på momenter motivert av pragmatiske faktorer, da jeg beskrev disse innledningsvis. Det er særlig det ekspressive elementet som slår oss her, sammen med det rutinemessige2. 'Bare' er ikke bare det dominerende, men faktisk nærmest enerådende anføringsordet i eksemplene. Jenta i eksempel b) 'tenker' en gang, ellers 'bare'r hun over en lav sko.

Ungdomsspråket, ba(r)ba(r)isk stammemumling?

Man kan forestille seg at eldre Stockholmere irriterer seg grenseløst over ungdommers samtaler på tunnelbanan, samtaler som fortoner seg som et mono­tont surr av "hanba og honba og jaba hallåba!" (jf. Kotsinas 1994:71) Termen bahaisme har blitt brukt om fenomenet. Det er faktisk både riktig og galt å betrakte dette fenomenet som monoton, barbarisk stammemumling. Riktig, fordi ungdomskulturen på mange måter er en stanm1ekultur, der det er uhyre viktig å beherske sjangerkonvensjoner for ikke å bli kastet til ulvene. Det er galt å kalle ungdomsspråket monoton mumling, for det er langt fra monotont i sin natur. Kotsinas (1994:55) hevder at ungdomsspråket best kan beskrives som en nærhets- og engasjementsstil. Nærhet og engasjement er begreper som enkelt lar seg knytte opp mot subjektivitet.

Det er det subjektivt skapende - og dermed også kreative - aspektet ved ungdomsspråket som gjør det til et attraktivt objekt å ta utgangspunkt i hvis man er interessert i språkendring. Fire av seksten hovedoppgaver som ble levert ved instituttet vårt denne våren (2001) baserte seg på språkmateriale fra informanter i aldersgruppen ti til atten år. Jeg tror dette er en forskningsmessig nødvendighet snarere enn en tilfeldighet. Hvorfor? Jo, fordi ungdomsspråket er en uuttømmelig kilde for pragmatisk motiverte kreative uttrykk, det Harris og Campbell kalte "exploratory expressions". Normbrudd og identitetsmarkering er for ungdom et poeng i seg selv. Det er viktig å si ganue ting på nye måter. Gamle former får nye funksjoner, og nye former fyller gamle: det som kalles fornying i grammatikaliseringslitteraturen. Selv om slangundersøkelser, som hovedvekten av tradisjonell ungdomsspråkforskning har dreid seg om, er viktig og interessant, er ungdomsspråket interessant fra flere perspektiver. Jeg mener ungdomsspråket også er en perfekt kandidat for studiet av grammatikalisering.

2 At det rutinemessige og ekspressive dominerer, kan kanskje virke paradoksalt, da "rutine" ikke framstår som noe spesielt ekspressivt. Det er kanskje det akkumulerende rutinemessige aspektet, som nettopp kan medføre tap av ekspressivitet, som gjør at nye fonner elter hvert tar over gamle funksjoner. Jf. Mats Erikssons hypotese ovenfor; at 'bara' -utviklingen er sirkulær.

Pragmatiske faktorers betydning for grammatikalisering 49

Harris og Campbell hevdet jo at de kreative elementene kunne fikseres og inngå som del av grammatikken, hvilket har blitt tilfelle med 'bare'-eksempelet vårt.

Det var sikkert noen som kniste litt overbærende over fjortisjentene i eksemplene mine. Det er ikke fjortisalderen som frambringer et arsenal av diskurspartikler som 'bare'. Per Morten er 36 år, og kan lmapt kalles ungdom, men under sin tid som deltaker i virkelighets-TV-programmet "Big Brother" sprengte han alle tenkelige rekorder for bruk av markører som 'bare'. Det er virksomheten samtalene oppstår innafor, det er innafor det registeret Kotsinas (1994) kalte nærhets- og engasjementsstil de nye funksjonene ser dagens lys. Det subjektive engasjementet grammatikaliserte diskursmarkører formidler, har fått Kotsinas til å foreslå termen pragmatikalisering om denne utvildingen. Det er kanskje nettopp i den type kontekster der nærhets- og engasjementsstilen dominerer, at vi finner kimene til språkendring generelt og grammatikalisering spesielt. Dette registeret knyttes sjelden til skriftlige sjangre. Dette kan være noe av årsaken til at enkelte grammatikaliserte elementer faller utenfor klassiske språkbeskrivelser, og til og med stemples som ugrammatiske. Jeg vil nå sette kjepphesten ungdomsspråk trygt inn på stallen igjen, og undersøke om en reint pragmatisk teori om relevans har noe å tilføre studiet av pragmatiske faktorers betydning for grammatikalisering.

Relevansteori som mulig innfallsvinkel? Konversasjonelle implikaturer blir konvensjonalisert

Paul Grice var tidlig ute med teorier om prinsipper for språklig samhandling (1967). Grice formulerte et knippe maksimer som ligger til grunn for vellykket verbalkommunikasjon. Noen maksimer går på det kvalitative, noen på det kvantitative aspektet ved ytringene, og kravet om relevans står sentralt. Implisitt informasjon som kan nås på bakgrunn av en slik antakelse om et underliggende samarbeidsprinsipp, kalles implikaturer. Sperber og Wilson (1986) mener at alle konversasjonene implikaturer kan forstås med utgangspunkt i kravet om relevans. Ifølge dem kjennetegnes en ytring ikke bare av sitt proposisjonene betydningsinnhold, men også av et prosessuelt innhold. Det prosessuelle innholdet garanterer ytringens relevans i den spesifikke konteksten. Man ytrer alltid (minst) to ting: Informasjonen man vil formidle, samt det at man har noe å formidle. Mottakerens forståelse blir gjennom det prosessuelle innholdet styrt i en bestemt retning, og det er alltid i den retningen som avdekker det mest relevante innholdet.

Samme hvilken utgave av relevansprinsippet man velger å feste lit til, syns jeg grammatikaliseringsprosessen verbet 'sitter' har gjennomgått i "Anne­Guri sitter og smiler"-eksempelet vårt, tar seg bra ut i et relevanseteoretisk lys. Anne-Guri sitter og smiler, og uttrykker et aspektuelt innhold i et språk uten den

50 Toril Opsahl

grammatiske kategorien aspekt. 'Sitter' i konkret betydning kan ha blitt oppfattet som overflØdig i mange kontekster. Siden verbfrasen til tross for dette faktisk er til stede, er det stor sannsynlighet for at man har tolket inn et mer abstrakt innhold, og den aspektuelle betydningen så dagens lys. Her føler jeg det er relevant med et eksempel til: Overgangen fra adjektiv til adverb, 'bare'­eksempelet vårt, kan også passe inn i en teori om relevans. Elsie Wijk­Andersson hevdet at i svensk oppstod det en omtolking til adverb i løpet av 1500-tallet pga. tvetydige kontekster og metaforisk bruk. Hun brukte blant annet eksempel 5d) på støttearket: " ... och diir han med bara hiinder hade i:iver­rumplat delegaten." Ytringen er for oss tvetydig. Den kan bety "og der han med nakne hender" eller "der han med ikke noe annet enn hender" hadde over­rumplet delegaten. Kun den første betydningen var i utgangspunktet tilgjengelig på 1500-tallet. For å sette det litt på spissen: Hvis man møter en slik ytring med et krav om optimal relevans, vil mye avhenge av hanskemoten i ytrings­øyeblikket. Det er mulig å tenke seg kontekster der det ikke synes relevant å opplyse hva man har og ikke har på hendene. Men 'bare' er der, og styrer dermed prosesseringsarbeidet i retning av en mer abstrakt tolkning enn 'naken', for at kravet om relevans skal bli innfridd. Hvis en slik konversasjonen implika­tur får økt frekvens, kan den bli konvensjonalisert, og resultatet: jaggu et eksempel på grammatikalisering! En reint pragmatisk teori om relevans kan altså bidra til å illustrere og forldare fenomenet grammatikalisering.

Grammatikalisering som spesifisering av kontekstuelle forutsetninger

Jeg vil ta opp tråden fra Traugotts modell igjen. I Traugotts modell ble gram­matikalisering framstilt som en overgang fra den proposisjonene til den tekstuelle og mellompersonlige komponenten i språksystemet Denne grammati­kaliseringsmodellen kan sies å avhenge av pragmatiske faktorer, og spørsmålet er om ikke konseptet grammatikalisering i seg selv ikke kan forstås uten å trekke inn pragmatiske faktorer. Overgangen til en mer dominerende tekstueH eller mellompersonlig betydning involverer jo nettopp en form for konkreti­sering av kontekstuelle forutsetninger. Det er innenfor den mellompersonlige og den tekstuelle komponenten at de konnnuniserendes holdninger overfor det proposisjonene innholdet i ytringene, og måten ytringene koples sammen til koherente størrelser på, kommer til uttrykk. Jeg mener, dog noe intuitivt, at det stort sett er nettopp grammatikaliserte elementer som fyller det Trau gott legger i begrepene tekstuelle og mellompersonlige funksjoner. Et illustrerende eksempel kan være framveksten av artiklene i norsk. Helge Dyvik skrev i Maal og Minne i 1979 at framveksten av artiklene var en form for grammatikalisering av kontekstuelle, referensielle forutsetninger, der faktorene +/- unik og spesifikk

Pragmatiske faktorers betydning for grammatikalisering 51

referanse får direkte grammatikalisert uttrykk. Demonstrativ et, "hinn", hadde utpekende funksjon i en ytre, konkret situasjon, mens dens grammatikaliserte utgave, bestemt artikkel, uttrykker en mer abstrakt form for unik referanse. Fokusskiftet fra et konkret ytre, til et mer abstrakt nivå impliserer en overgang mot en mer mellompersonlig betydning, og bruken av bestemt artikkel har unektelig en viktig tekstuell funksjon. Grammatikalisering medfører altså en innsnevring, eller kanskje bedre sagt spesifisering av kontekstuelle forut­setninger. Sagt på en annen måte: elementer som grammatikaliseres, blir sterk­ere integrert i samhandlingssituasjonen. Pragmatiske faktorer har derfor ikke bare betydning for grammatikalisering, de kan neppe forstås uavhengig av hver­andre. Grammatikalisering er ikke noe som bare "skjer", men et resultat av aktiv utprøving, og en kreativt skapende omforming av et språklig repertoar.

Avslutning

Et diplomatisk sitat

Jeg har ridd rundt på ungdomsspråkkjepphesten min. Jeg har prøvd å illustrere at språkbrukernes subjektive, kreative rolle har betydning for språkendring generelt og grammatikalisering spesielt, men jeg har ikke blankt avvist model­len for språkendring vi så på aller først, der språkendring var endring i et indi­vids mentale grammatikk ved språktilegnelse. Jeg kan derfor slutte meg til Jan Terje Faarlunds diplomatiske uttalelse nederst på støttearket deres. Jeg har for anledningen tatt meg den frihet å oversette utsagnet til norsk, og jeg siterer:

Språket har en dobbelt ontologi: det er både et mentalt objekt og et sosialt objekt. Som mentalt objekt er språket formet og betinget av genetiske og bio­logiske faktorer forbundet med den menneskelige hjerne. Som sosialt objekt er språket formet og betinget av sin rolle som redskap for menneskelig kom­munikasjon. Derfor kan - og må - språkendring forklares både på bakgrunn av egenskaper ved den menneskelige hjerne og av egenskaper knyttet til menneskelig kommunikasjon og sosialt samkvem. (Faarlund 1990:34)

52 Toril Opsahl

Litteratur Cheshire, Jenny 1998: "English negation from an interactional perspective." I:

Trudgill, P. og Cheshire, l (red.) The Sociolinguistics Reader. Volume l. London: Arnold (s. 127-144)

Chomsky, Noam 1995 [1965]: Aspects of the Theory of Syntax. Boston: MIT press

Digranes, Anne-Guri: "Om grammatikalisering av posisjonsverbkonstruksjoner" - seminarinnlegg basert på hovedoppgave. Blindern, 28. 3. 1999

Dyvik, Helge 1979: "Omkring fremveksten av artiklene i norsk." I: Maal og Minne hefte l-2 (s. 40-78)

Eriksson, Mats 1992: "Ett fall av grammatikalisering i modem svenska: ba i ungdomars talspråk." Uppsala: SoLiD nr. l. FUMS rapport nr. 166 (s. 1-29)

Faarlund, Jan Terje 1985: "Pragmatics in Diachronic Syntax". I: Studies in Language 9 (s. 363-393)

Faarlund, Jan Terje 1990: Syntactic Change. Towards a Theory of Historical Syntax (Trends in Linguistics. Studies and Monographs 50) Berlin: Mouton de Gruyter

Harris, Alice C. og Lyle Campbell 1995: Historical Syntax in Cross-Linguistic Perspective. Cambridge: Cambridge University Press

Hasund, Kristine: Talespråkskorpus fra prosjektet Språkkontakt og Ungdomsspråk i Norden (UNO). Se http://www.uib.no/uno/

Hopper, Paul J. og Elizabeth Closs Traugott 1993: Grammaticalization. Cambridge Textbooks in Linguistics, Cambridge Univ. Press

Kotsinas, Ulla-Britt 1998 [1994]: Ungdomsspråk. Uppsala: Hallgren & Fallgren Kveseth, Aaste 2001: "Barne- og ungdomsspråkets betydning for språkendring

og grarnmatikalisering". I: NORskrift 103/200 l Newmeyer, Fredrick J. 1998: Language Form and Language Function.

Cambridge, MA: MIT Press Simonsen, Hanne Gram, Rolf Theil Endresen og Even Hovdhaugen (red.) 1988:

Språkvitenskap. En elementær innføring. Oslo: Universitetsforlaget Sperber, Dan og Deirdre Wilson 1986: Relevance, Communication and

Cognition. Cambridge, MA: Harvard Univ. Press Traugott, Elizabeth Closs 1982: "From propositional to textual and expressive

meanings: some semantic-pragmatic aspects of grammaticalization." I: Lehmann & Malkiel (red.): Perspectives on Historical Linguistics. Amsterdam: John Benjamins (s. 245-271)

Traugott, E. C. og E. Konig 1991: "The Semantics-Pragmatics of Grammaticalization Revisited." I: Traugott & Heine (red.): Approaches to Grammaticalization. Bind 1-2 Amsterdam/Philadelphia: Benjamins (s. 189-218)

Wijk-Andersson, Elsie 1997 : "Begreppet grammatikalisering belyst med svenska exempel." I: Språk & Stil (s. 19-35)

"MAN BLIR IKKE TATT SERIØST" Ei undersøking av talemålsomlegging hos innflyttarar i Oslo1

av Jonas Bakken

1 Innleiing

1.1 Østfoldmålet, ein lågstatusdialekt

Østfolddialekten er ein dialekt som høyrer til i den austlege delen av det vikværske språkområdet. Det som særmerkjer dialekten, er ei omfattande monoftongering og dei delvis reduserte endingsvokalane. Men østfolddialekten har dessutan den tvilsamme statusen som ein av dei styggaste dialektane i Noreg, og det er karakteristisk at Einar Lundeby (1995 s. 11) innleier boka si "Østfoldmål" med å seie at "en del folk fra andre landsdeler ser ned på målet i Østfold". I ei hovudoppgåve i nordisk språk og litteratur ved Universitetet i Oslo undersøkte Svein Arne Strømsodd (1979) haldningar til dialekt blant oslofolk, og på spørsmålet om kva for ein dialekt dei likte minst, svarte 20% østfolddialekten. På vestkanten var det 24% som gav dette svaret.

1 Denne artikkelen byggjer på mellomfagsoppgåva mi i nordisk, særleg norsk språk og litteratur, levert ved Universitetet i Oslo hausten 1999.

54 Jonas Bakken

Men kva er det som er så stygt med denne dialekten? Lundeby (1995 s. 11-14) seier det er spesielt setningsmelodien, nektingsadverba Jette/ eller /ennte/ og dei delvis reduserte endingsvokalane folk reagerer på. Dei fleste ordklassane har fått delvis reduserte endings-vokalar, slik at fonemet /æ/ er svært vanleg i østfolddialekten, og det meiner mange er stygt.

1.2 Problemstilling og hypotesar

Når østfolddialekten har ein så låg status, kan ein spørje seg om kva for ei framtid denne dialekten har. Spesielt aktuelt blir spørsmålet for østfoldingar som bur utafor fylket. Har dei noen sjanse til å halde på talemålet sitt? For å prøve å finne eit svar på det, har eg undersøkt talemålet til ei gruppe østfoldingar på ein stad der vi har dokumenterte, negative haldningar overfor østfolddialekten, nemleg Oslo. Eg hadde denne problemstillinga for arbeidet: Legg østfoldingar om talemålet sitt når de i flytt ar til Oslo? Eg prøvde å finne ut i kva grad dei legg om, korleis dei gjerdet, og kva dei legg om til.

Men kva for resultat kan vi vente å finne? Jo Kleiven (1979 s. 93) seier at manglande respekt for ein dialekt kan bli oppfatta som "en nedvurdering av dem som bruker denne dialekten", og det kan skape motivasjon for språkendring. Vi kan derfor vente at østfoldingar legg om til ei språkform som har høgare sosial status, men kva legg dei om til, Oslo bydialekt (OB) eller normalisert austlandsk talemål (NA)? Sandøy (1993 s. 92) seier at NA er talemålet med høgast status i landet. I tillegg kan ein høyre NA dagleg både i radio og TV, så østfoldingane kjende dette språket før dei flytta til Oslo. Ein kan derfor rekne med at dei i stor grad villeggje om til NA og ikkje til OB.

1.3 Avgrensing av undersøkinga

For å avgrense undersøkinga valde eg å ta for meg dialekten i ein del av Østfold, nernleg kommunane Sarpsborg og Fredrikstad. Eg valde dette området fordi dialekten her er ganske einskapleg, og eg kjem sjølv frå Sarpsborg, så eg kjenner dette talemålet godt. Denne dialekten blir kalla for mellomøstfoldsk og er eit brytningsområde mellom e-målet i sør og kløyvd infinitiv i nord (Lundeby 1995 s. 15, Strømshaug 1995 s. 197). Men sjølv om eg berre ser på mellom­østfoldsk, har eg valt å bruke nemninga østfolddialekt om denne dialekten, fordi skilnadene innafor Østfold ikkje har noe å seie for problemstillinga mi.

I undersøkinga mi måtte eg derfor ta for meg tre språkvarietetar, nemleg østfolddialekt (ØD), Oslo bydialekt (OB) og normalisert austlandsk (NA). Med OB meiner eg den dialekten som historisk høyrer til i Oslo og som ein særleg finn på austkanten av byen. NA er moderat bokmål med austlandsk uttale, altså

"Man blir ikke tatt seriøst" 55

talemålet på Oslo vestkant. Til undersøkinga mi valde eg ut tolv målmerke der det var skilnad mellom to eller tre av desse varietetane. Målmerka var tjukk l, monoftongering, trykkplassering i lånord, komparativ og superlativ av adjektiv, ubunden og bunden form fleirtal av hankjønnsord, bunden form fleirtal av inkjekjønnsord, presens og preteritum av a-verb, supinum av sterke verb og personleg pronomen 3. persom fleirtal. Eg valde desse målmerka fordi dei ville vise tydeleg om informantane hadde lagt om talemålet sitt, og om dei la om til OB eller NA. Dei ulike variantane av desse målmerka vil eg presentere i samband med resultata i kapittel 3.2., der eg har henta dei tradisjonelle østfoldformene frå Lundeby (1995), Strømshaug (1995) og Endresen (1990), mens osloformene er henta frå Wiggen (1990). Lundeby (1995 s. 13) trekte fram nektingsadverbet som eit svært utprega østfoldtrekk, men eg har ikkje tatt med det målmerket i undersøkinga. Eg er sjølv frå Sarpsborg og veit av erfaring at formene /ennte/ og lette/ er erstatta av /ikke/ i yngre mål i dag.

2 Metode

2.1 Informantane

Sidan denne undersøkinga har eit avgrensa omfang, valde eg å ildcje ta for meg skilnader mellom sosiale grupper. I undersøkinga mi brukte eg informantar som hadde stort sett same alder og høyrde til i same sosial klasse, og eg delte dei ikkje inn i mindre grupper. Eg stilte desse krava til informantane: Dei skulle vere universitets- eller høgskolestudentar mellom 20 og 24 år. Studentane måtte ha vakse opp i Sarpsborg eller Fredrikstad, men ha budd minst dei to siste åra i Oslo. Grunnen til at eg valde å bruke studentar, er at dei er ei ganske einskapleg sosial gruppe, og sidan eg er student sjølv, var det denne gruppa eg enklast kunne få tak i informantar frå. Eg skilde ikkje mellom austkant og vestkant i Oslo, sidan studentar ofte byter hybel og har eit sosialt nettverk som ikkje er forankra i nærmiljøet. Eg skilde heller ikkje mellom kjønn, men prøvde å få ei jamn fordeling.

Eg måtte dessutan ha ei gruppe å samanlikne resultata med. Det finst få gode oversikter over yngre østfolddialekt, så for å få eit best mogeleg resultat undersøkte eg ei tilsvarande gruppe studentar ved Høgskolen i Østfold. Eg stilte dei same krava til desse informantane, bortsett frå at dei alltid måtte ha budd i Østfold. Til saman hadde eg 20 informantar, ti i Oslo (seks kvinner og fire menn) og ti i Østfold (fire kvinner og seks menn). Eg vil omtale desse gruppene som osloinformantar og østfoldinformantar.

56 Jonas Bakken

2.2. Innsamling av materiale

Eg valde ein metode for undersøkinga som er ein kombinasjon av kvalitativ og kvantitativ metode, nemleg strukturert intervju (Brinchmann-Hansen 1994 s.

· 40). Her bruker ein intervju, ein typisk kvalitativ metode, til å skaffe kvanti­tative data. Informantane blei intervjua kvar for seg utifrå ei spørjeliste. På lista hadde eg 64 ord fordelt på dei tolv målmerka eg skulle undersøkje, og i løpet av intervjuet skulle eg få informantane til å seie desse orda, slik at eg kunne registrere uttalen. Eg sette opp orda i ei tilfeldig rekkjefølgje, slik at døma på eit og same målmerke ikkje kjem etter kvarandre. Dersom ein spør informantane om det same målmerket fleire gonger på rad, er det fare for at dei prøver å bruke målmerket meir konsekvent enn de i eigentleg gjer.

Eit fenomen som kan gi data samla inn gjennom intervju låg reliabilitet, er den såkalla intervjueffekten (ibid. s. 39). Det er nemleg ein fare for at intervjuobjekta blir påverka av intervjuaren, slik at dei svarer det dei trur at intervjuaren vil høyre. I ei målføreundersøking er faren for intervjueffekten stor, for her kan informantane bli påverka av språket til intervjuaren. Eg snakkar sjølv ei ganske brei østfolddialekt, og uttalen min av orda i undersøkinga kunne smitte over på informanten. For å redusere intervjueffekten prøvde eg å få infor­manten til å uttale ordet utan at eg hadde sagt det først. Eg stilte derfor spørsmål av typen "Kva for ein farge har himmelen?" og "Å vaske. Akkurat nå ... eg.". Etter at eg hadde notert korleis dei spontant uttalte ordet, spurde eg om dei noen gonger brukte andre former, slik at eg kunne få eit inntrykk av variasjon i språk­bruken deira. Den spontane uttalen vil eg omtale som hovudforma til infor­manten, medan dei andre formene vil bli kalla alternative former.

Eg tok opp alle intervjua på kassett så eg kunne kontrollere svara. Under­vegs i intervjua snakka eg også meir uformelt med informantane for å høyre om dei brukte andre former enn svara på spørsmåla gav inntrykk av. I tillegg til dette stilte eg osloinformantane noen spørsmål om språket deira. Eg spurde om dei hadde lagt om talemålet etter dei flytta til Oslo og kvifor dei gjorde det På den måten kunne eg lettare forklare dei resultata eg feldc Denne delen av inter­vjuet gav meir kvalitative data.

2.3 Transkripsjon

Når eg skal gi døme på ord, vil eg bruke ei enkel, fonemisk lydskrift. l staden for des se teikna i IP A: [ l! u o], vil eg bruke desse: /u o å/. For å markere lydlengd vil eg bruke enkel eller dobbel konsonant, og ikkje [:] som i IPA. Dobbel konsonant vil da stå for kort vokal og lang konsonant, mens enkel konsonant står for lang vokal og kort konsonant. Eg bruker teiknet [ ' ] føre ei staving for å markere at ho er trykksterk.

"Man blir ikke tatt seriøst" 57

3 Resultat

3.1 Kor my kje østfoldfonner blir brukt i dei to gruppene?

3.1.1 Utrekning av resultata Under intervjua hadde eg, for kvar av dei 20 informantane, registrert uttalen av dei same 64 orda. For å få ei heilskapleg oversikt over kor godt informantane held på østfolddialekten, talde eg kor mange østfoldformer den einskilde infor­manten hadde blant desse orda. Eg såg her berre på hovudformene. Utifrå det talet eg kom fram til, kunne eg rekne ut prosenten av østfoldformer for kvar informant. Eg rekna også ut gjennomsnittleg prosent for østfold- og oslo­informantane.

3.1.2 Prosent av østfoldforme:r hos informantane Dei ti osloinformantane hadde gjennomsnittleg østfoldformer i 20,2% av dei 64 orda på spørjelista. Kvar av dei hadde des se resultata:

ls1,6% 129,7% 126,6% 121,9% 117,2% 115,6% lt4,1% 110,9% 17,8% 16,3%

Bortsett frå ein av informantane har alle under 50% østfoldformer. Det ser ikkje ut til å vere ein fast grad av omlegging som går igjen hos fleire infonnantar. Dei er heller jamt fordelt mellom 29,7% og 6,3%

Hos østfoldinformantane fann eg eit gjennomsnitt på 65,2% østfoldtrekk og denne fordelinga av dei individuelle resultata:

189,1% ls7,5% ls4,4% ls4,4% 179,7% 179,7% 173,3% l2s,t% 128,1% 117,2%

Vi ser tydeleg at østfoldinformantane har ein mykje større prosentdel av østfold­former enn osloinformantane. Dei fleste har ein prosentdel på omkring 80%. I tillegg har vi tre informantar som skil seg klart ut med eit svært normalisert talemåL

Konklusjonen utifrå desse tala må vere at østfoldingar legg om talemålet sitt i ganske stor grad. Denne omlegginga skjer dessutan raskt, sidan ingen av informantane har budd i Oslo i meir enn fire år. Spørsmålet blir no kva dei legg om til og kva østfoldfonner som held seg best.

3.2 Dei einskilde målmerka

3.2.1 Utrekning av resultata Til kvart av målmerka hadde eg mellom 4 og 8 ord med på spørjelista. For kvart av desse merka samla eg svara frå alle osloinformantane og talde kor mange

58 Jonas Bakken

ØD-former, OB-former og NA-former eg fann. Eg rekna så ut prosentdelen av desse språkvariantane. For østfoldinformantane gjorde eg dei same utrek­ningane. Alle desse tala er bygd på hovudformene til informantane. Sidan denne undersøkinga har eit avgrensa omfang, kan eg ikkje gå inn på alle målmerka. Eg kjem derfor ikkje til å kommentere presens av a-verb og personleg pronomen 3. person fleirtal. Resultata for desse målmerka gir oss lite ny informasjon om omlegginga, dei bare stadfester den tendensen dei andre målmerka viser.

3.2.2 Trykkplassering i lånord I ØD har lånord trykk på første staving, same kva for ein uttale ordet hadde i det språket dei kom ifrå. Her er det samanfall med OB, som også har trykk på første staving. I NA er det derimot trykk på den stavinga ordet har trykk på i opphavs­språket. ØD og OB har såleis former som /'buttikl, /'bennsin/ og /'særrvere/ der NA har lbu'tikk/, /ben' sin/ og /sær'vere/. Trykk på første staving er eit målmerke som ofte blir oppfatta som markert, og folk har negative haldningar til det (Kristiansen 1990 s. 19-20). Ein kunne derfor vente at dei fleste osloinformant­ane har lagt av seg dette målmerket, kanskje også østfoldinformantane. Likevel har fl eire funne at dette er eit målmerke som held seg godt i dei ulike målføra på Austlandet (Skolseg 1994 s. 6, Gulbrandsen 1979 s. 64-65).

Sjølv hos østfoldinformantane kan vi sjå at dette er eit belasta målmerke, for her faun eg NA-formene i 50% av tilfella, noe som er den største over­gangen til NA-former i denne gruppa. Men overgangen var enda større blant osloinformantane. Her faun eg 98,8% NA-former. Dette viser at østfoldingar i Oslo legg om eit belasta målmerke, sjølv om det har støtte i OB.

3.2.3 Gradbøying av adjektiv I både komparativ og superlativ har ØD dei delvis reduserte endingsvokalane, noe som gir desse orda dei typisk østfoldske /æ/-endingane. Desse formene har ikkje støtte i noen av oslomåla, for her har vi full reduksjon. ØD har derfor endinga /-ære/ i komparativ og /-æst/ i superlativ der OB og NA har /-ere/ og l-est/. /æ/-endingar er også eit belasta målmerke (Lundeby 1995 s. 12), og i Vestfold har dei fleste /æ/-endingar gått over til /a/. (Gulbrandsen 1979 s. 62). Det er derfor grunn til å vente stor grad av omlegging også her.

Men sjølv om /æ/-endingar blir borte i andre dialektar, held dei seg godt i Østfold. Østfoldinformantane hadde ØD-former i 70% av orda i komparativ og 67,5% i superlativ. Resten av orda hadde OB/NA-former. Men hos osloinfor­mantane var omlegginga nesten total. Dei brukte ØD-former i 2,5% av tilfella i komparativ, og talet var 7,5% for superlativ. I dette målmerket står ØD-formene aleine mot ei felles osloform, og det ser ikkje ut til at østfoldingar kan halde på adjektivbøyinga si i Oslo.

"Man blir ikke tatt seriøst" 59

3.23 Flei:rtal av hankjønnsord I ubunden form fleirtal av hankjønnsord ser vi det same mønsteret som for adjektiva. ØD har delvis reduksjon og dermed /-ær/ som ending (t.d. /guttær/). OB og NA har full reduksjon og /-er/-ending (t.d. /gutter/). Resultata er også dei same: Østfoldinformantane har 67,5% ØD-former, mens osloinformantane bare har 5%.

Meir interessant er det å sjå på bunden form fleirtal, for her er det nemleg skilnad mellom alle tre varietetane. Vi kan da finne ut kva for eit oslomål som østfoldingane legg om til. ØD har enda ein gong delvis reduksjon og får endinga /-æne/ (t.d. /bakkæne/). OB har her si karakteristiske /-al-ending (t.d. /bakka/). I NA er det derimot endinga /-ene/ som blir brukt (t.d. /bakkene/).

Resultata for østfoldinformantane er dei vanlege: ØD-formene blir brukt i 70% av tilfella. Vi finn ingen OB-former hos desse informantane, så i dei siste 30% av orda blir NA-formene brukt. Også her har osloinformantane lagt om frå ØD-formene, som blir brukt i bene 5% av orda, noe som svarer til dei resultata vi har sett tidlegare. Men det som er interessant, er den nesten totale overgangen til NA-former, faktisk i heile 92,5% av orda. Eg fann bene eitt tilfelle av OB­former, og det var ein informant som brukte formen /gutta/, eit ord som også kan bli brukt i NA (Western 1976 s. 103). Elles blei ikkje OB-formene brukt, noe som stadfester at Østfoldingar i Oslo legg om til NA. Men vi må vere for­siktige med å generalisere, for i dette tilfellet ligg NA-forma mykje nærmare ØD enn OB-forma gjør, og da er det enkelt å leggje om til NA.

3.2.4 /æ/ i utlyd: Preteritum av a-verb og bunden form fleirtal av inkjekjønnsord /æ/ i utlyd er eit målmerke som blir borte i ØD. Dette målmerket seier ingen av litteraturkjeldene mine noe om, men eg veit av eiga erfaring at slike former finst. I både presens av a-verb og bunden form eintal av inkjekjønnsord kan ein få /-æ/-endingar (t.d. /håppæ/ og /husæ/). Men østfoldinformantane hadde /-æ/­endingar i berre 10% av orda i begge kategoriar. I inkjekjønn hadde dei resterande 90% av orda former på /-a/ (t.d. /husa/). Blant a-verba hadde 82,5% av orda /-al-ending (t.d. /håppa/), som er i samsvar med resten av vikværsk, OB og dei fleste andre dialektar. I 7,5% av orda blei NA-endinga /-et/ brukt.

Så langt har vi sett at osloinformantane legg om til NA-former, og det skulle vere grunn til å vente det denne gongen også. OB har endinga /-a/ i begge tilfella, mens NA har inkjekjønnsord på /-ene/ (t.d. /husene/) og preteritum på/­et/ (t.d. /håppet/). Men her viser det seg at osloinformantane bruker /-a/-formene i heile 90% av inkjekjønnsorda og 95% av preteritumsformene. Men vi kan ikkje konkludere med at dei har lagt om til OB-former, for østfoldinformantane viser at dei nok hadde desse formene før dei flytta til Oslo. Det er nok heller slik at /-a/-endingane ikkje er så belasta (Kristiansen 1990, s. 19) og at østfold­ingane har funne støtte for dei i OB.

60 Jonas Bakken

3.25Tjukkil Når det gjeld bruken av tjukk l, kan ein ikkje setje eit klart skilje mellom ØD, OB og NA. Tjukk l var før eit svært belasta målmerke, men fleire har funne at lyden har blitt vanlegare i det siste, både i Oslo (Jahr 1976 s. 144) og andre stader på Austlandet (Gulbrandsen 1979 s. 64, Papazian 1987 s. 16). Men det er bruken av tjukk l i staden for /l/som breier seg, mens tjukk l der alternativet er /r/ blir borte i dei fleste dialektar. ØD har tjukk l for både Ill og Ir/. Tradisjonelt skal OB ha like mykje tjukk l som ØD, men bruken er ikkje så omfattande i dag (Jahr 1976 s. 143). Minst er det i NA, og her har ein nesten aldri tjukk l for /r/ (ibid. S. 142).

Østfoldinformantane viser at tjukk l står sterkt i ØD. Dei hadde tjukk l for Ill i 90% av orda, og talet var 67,5% for tjukk l for /r/. Sidan vi har sett at tjukk l i dag står sterkt også i Oslo, kunne vi vente det same resultatet for osloinfor­mantane. Det fekk vi likevel ikkje. For tjukk l for /l/ var prosentdelen nede i 60%, og det blei brukt tjukk l for /r/ i berre 15% av tilfella. Det er tydeleg at tjukk l for /r/ er eit belasta målmerke, noe som ei språkhaldningsundersøking i Drammen viste (Kristiansen 1990 s. 19), og østfoldingar i Oslo sluttar å bruke det. Kvifor dei sluttar å bruke tjukk l for /1/, er derimot vanskelegare å forldare, for det er ikkje eit så belasta målmerke (ibid.). Vi kan kanskje sjå på dette som eit døme på hyperkorreksjon, altså at folk som prøver å snakke eit høgstatus­språk, endar opp med å snakke "rettare" enn det som er rett for den nonna dei vil følgje (Venås 1991 s. 29). Østfoldingane oppfattar tynn l som pent og tjukk l som stygt og bruker tynn l så my kje dei kan, same kva som er vanleg i Oslo.

3.2.6 Supinum av sterke verb I supinum av sterke verb er det ein klar skilnad mellom dei tre varietetane. I ØD er det stor variasjon, men det vanlegaste er former som /bete/, /funne/ og /sotte/. OB har /-i/-endingar og same rotvokal som infinitiv og får såleis former som /biti/, /finni/ og /sitti/. Dei tilsvarande formene i NA er /bitt/, /funnet/ og /sittet/.

Østfoldinformantane brukte ØD-former i 72,5% av orda, OB-forrner i 12,5% ogNA-former i 15%. Osloinformantane hadde derimot overvekt på NA­fonner, heile 50%, og dei brukte 15% OB-former. Men eg fann overraskande mange ØD-former, faktisk 35%. Dette er altså eit målmerke som held seg ganske godt, men når informantane legg om, så legg dei om til NA. Det var rett nok ein del OB-fmmer, men det var det også hos østfoldinformantane. I vest­vikværsk bruker dei dei same formene som i OB, og Endresen (1990 s. 96) seier at desse formene no er på veg inn i bymåla i Østfold. Dette er truleg grunnen til at vi finn ein del OB-former i begge informantgruppene.

3.2.7 Monoftongering Eit særmerke ved ØD er den sterke monoftongeringa av gamle diftongar, som gir ordformer som /sten/, /ben/ og /røk/. I OB har ein framleis diftongane, og her

"Man blir ikke tatt seriøst" 61

heiter det /stæin/, /bæin/ og /røyk/. Forholda i NA er vanskelegare å skildre, for her kan ein bruke både diftong og monoftong. Monoftongane har støtte i gam­malt riksmål, mens diftongane har blitt vanlege i moderne bokmål. Hos østfold­informantane står monoftongformene godt, og dei blir bmkt i 90% av orda. Det er litt mindre hos osloinformantane, 70%, men monoftongeringa er likevel det målmerket som held seg best i denne gruppa. Det må ha samanheng med at monoftongar er eit gammalt statustrekk. Sjølv om det ikkje er så vanleg i Oslo i dag, blir det nok ikkje vurdert negativt.

3.3 Alternative former

Som eg sa i metodekapitlet, spurde eg informantane for kvart av orda om dei noen gonger brukte ei anna form. Sidan osloinformantane har flytta frå Østfold og no bur på ein stad med to ulike talemål, vil ein kunne vente å finne mange alternative former. Det gjorde eg også. Hos osloinformantane undersøkte eg uttalen av til saman 640 ord, og i tillegg til hovudformene fann eg heile 212 alternative former. Men hos østfoldinformantane var det faktisk nesten like mange, nernleg 158 alternative former, så dei har også mykje variasjon i språket. Papazian (1987 s. 11) seier at variasjon er noe som kjenneteiknar talemålet i byar og tettstader i dag, og vi ser at det stemmer for Sarpsborg og Fredrikstad også. Vi kan da konkludere med at variasjonen i talemålet til dei som har flytta til Oslo, ikkje er så mykje større enn variasjonen i østfold­dialekten. Når vi ser på kva for alternative former osloinformantane bruker, finn vi at ein del ØD-former sit igjen. Dei hadde 53,8% ØD-former, 21,2% OB­former og 25% NA-former. Tala for østfoldinformantane var 41,1% ØD-former, 24,1% OB-former og 34,8% NA-former.

3.4 Vurdering av eige talemål

Etter at eg hadde fått svar på dei språklege spørsmåla, snakka eg med kvar av osloinformantane om talemålet deira. På spørsmål om dei hadde lagt om talemålet sitt etter at dei flytta til Oslo, svarte alle ja, noe som verkar sannsynleg utifrå resultata mine. Når eg spurde dei om kvifor dei hadde lagt om, sa tre av informantane at dei gjorde det bevisst. Dei opplevde at dei ikkje blei tatt på alvor når dei snakka østfolddialekt. Resten av informantane sa at språket deira hadde endra seg gradvis gjennom kontakt med oslofolk.

Men sjølv om dei seier at det har vore ei naturleg utvikling, har omleg­ginga gått svært raskt, og Kleiven (1979 s. 93) sa at når folk ikkje møter respekt for talemålet sitt, kan det vere ei motivasjon for talemålsendring. Åtte av oslo­informantane sa at dei hadde fått kommentarar frå andre om østfoldtrekk i

62 Jonas Bakken

talemålet, men dei hadde opplevd kommentarane som spøk og fleip og ikkje som eit direkte krav om at dei skulle leggje om språket Men Mæhlum (1984 s. 31-32) seier at kommentarar verker like sterkt, uansett om dei er sagt som fleip eller ikkje, og den omfattande omlegginga av talemålet hos osloinformantane kan nok gi støtte til denne teorien.

3.5 Oppsummering av og kommentarar til resultata

I innleiinga spurde eg om østfoldingar legg om talemålet sitt når dei flyttar til Oslo, og det kan vi konkludere med at dei gjer. Osloinformantane brukte østfoldformer i berre 20,2% av dei 64 orda i undersøkinga mi. Det er også klart at dei i hovudsak legg om til normalisert austlandsk, og ikkje til Oslo bydialekt. Men det er stor skilnad mellom målmerka i kva grad omlegginga skjer. Eg har funne to faktorar som påverkar graden av omlegging for eit målmerke, nemleg statusen til målmerket og om det har støtte i OB, og den første faktoren er ldart den viktigaste. Endingar med fonemet /æ/ finst ikkje i OB og har låg status, så dei blir i gjennomsnitt brukt i berre 6% av tilfella. Trykk på første staving i lånord har så låg status at det blir brukt i 1,3% av orda i undersøkinga, sjølv om målmerket har støtte i OB. Tjukk l viser også at status tel meir enn støtte i OB, for denne lyden blir brukt i berre 60% av tilfella for /l/ og 15% for /r/. Men for målmerke med ein meir nøytral status har støtte i OB mykje å seie. /-al-endinger i fleirtal av inkjekjønnsord og i preteritum av a-verb har ein både i ØD og OB, og her blir desse formene brukt i heile 92,5% av orda. Supinumsformer av sterke verb er derimot ikkje like i ØD og OB, så her er prosentdelen av ØD­former nede i 35%. Men det er ikkje tvil om at status har mest å seie. Monoftongane er kanskje det einaste østfoldtrekket som kan kallast ei høg­statusform, fordi slike former finst i gammalt riksmål. Dette målmerket held seg derfor godt, med ein prosentdel på 70%, sjølv om det ikkje har støtte i OB. Vi kan da konkludere med at østfoldingar er svært statusorienterte i språkomleg­ginga si i Oslo, men at likskap med Oslo bydialekt til ein viss grad kan hjelpe dei med å halde på einskilde målmerke.

"Man blir ikke tatt seriøst"

Litteratur Brinchmann-Hansen, Åse 1993: Prosjekt- og problembasert læring. Oslo:

Universitetsforlaget AS. Gulbrandsen, Per P. 1979: "Hvor går de øst-norske bymåla?". I Vikør, Lars S.

og Wiggen, Geirr: Språklig samling på folkemåls grunn: artikler frå bladet Språklig samling. Novus, s. 60-65.

Jahr, Ernst Håkon 1976: "Litt om bruk av tjukk l i Oslo bymål". I Ryen, Else (red.): Språk og kjønn. Novus, s. 141-146.

Kleiven, Jo 1979: "Identitet, motivasjon og språkendring. En modell for et tverrvitenskapelig forskningsfelt". l Dialekt og riksspråk i skuten. Rapportfrå eit nordisk symposium på Lysebu 2.-5. aprill979. INL, Universitetet i Oslo, s. 91-102.

Kristiansen, Elsa 1996: "En kvantitativ språkholdningsundersøkelse i Drammen". I Norskrift 9011996, s. 8-29.

Lundeby, Einar 1995: Østfoldmål. Østfold Mållag. Mæhlum, Brit 1984: "i grunn så faller det meg 'naturleg asså når je er i

sammen mæ byfolk at je praterfint" Språklige variasjonsmønstre hos innflyttere i Oslo. Hovudoppgåve i nordisk språk og litteratur. INL, Universitetet i Oslo.

63

Papazian, Eric 1987: "Bymåla og utviklingstendensene i norsk talemål i dag". I Språklig Samling 3/1987, s. 10-18.

Sandøy, Helge 1993: Talemål. Oslo: Novus. Skolseg, Ellen 1994: "Egentlig så ha'klce vi no'n spessiel Dialekt". I Språklig

Samling 2/1994, s. 5-7. Strømshaug, Kristian 1995: Mål i Østfold. Oslo: Novus. Strømsodd, Svein Arne 1979: Dialektholdninger blant folk i to bydeler i Oslo.

Hovudoppgåve i nordisk språk og litteratur. INL, Universitetet i Oslo. Endresen, Rolf The il 1990: "Vikværsk- målet i Østfold, Vestfold og Nedre

Buskerud". I Jahr, Ernst Håkon (red.): Den store dialektboka. Novus, s. 89-99.

Venås, Kjelll991: Mål og miljø. Oslo: Novus. Western, Knut 1976: "A-endinger og kjønn". I Ryen, Else (red.): Språk og

kjØnn. Novus, s. 101-112. Wiggen, Geirr 1990: "Oslo bymål". I Jahr, Ernst Håkon (red.): Den store

dialektboka. Novus, s. 179-184.

OM DJUPSTRUKTURDEBATT OG NOMINALISERINGSDEBATT: Utviklinga av generativ lingvistikk frå 1950-talet fram til i dag1

av Laila Sakshaug

1 Innleiing

Spørsmålet om behandlinga av nominaliseringar har vore eit stort stridsemne i internasjonal lingvistikk dei siste tiåra. Behandlinga av nominaliseringar har vore eit sentralt tema for interne kontroversar og påfølgjande utviklingar av

1 Denne artikkelen er ein sterkt omarbeidd versjon av prøveforelesinga mi til Dr.art., NTNU 1999, med tittelen "Om behandlinga av nominaliseringar i lingvistikken". I tida som er gått sidan da, har eg arbeidd vidare med dette temaet, og artikkelen avvik derfor nokså mykje frå det opphavlege manuskriptet, både i form og innhald. Takk til (i alfabetisk rekkjefølgje): Bodil Aurstad, Chris Corcoran, Hans-Olav Enger, Jan Terje Faarlund, John Goldsmith, Helge Lødrup, Randi Alice Nilsen, Eric Papazian, Jerry Sadock og Tor Anders Åfarli. Dei har alle bidratt til denne artikkelen på ulike vis. Dei er sjølvsagt likevel ikkje ansvarlege for synspunkt i denne artikkelen. Eg trur - og håpar - dei er usamde i fleire av synspunkta her. Ein skal liksom ikkje vere samde om alt dette. Eg ønskjer å dedisere artikkelen til minne om James D. McCawley (1938-1999), som eg var så privilegert å få møte medan det enno var tid.

66 Laila Sakshaug

generativ grammatikk, i alle fall sidan Chomskys Syntactic Structures (Chomsky 19 57). Ulike forslag til anal ysar har i stor grad utfordra heilt grunn­leggjande spørsmål i grammatikken, ikkje minst spørsmålet om grensene og samspelet mellom ulike komponentar av grammatikken.

Til dels som eit ledd i denne debatten, til dels uavhengig av han, har også djupstrukturdebattane vore viktige i same periode. Djupstrukturdebattane i denne perioden har hatt mykje å seie både for utviklinga av syntaktisk teori og analyse, og for utviklinga av synet på forholdet mellom syntaks og semantikk.

I denne artikkelen vil eg vise korleis ulike tilnærmingar til dette feltet ikkje berre er av språkvitskapleg interesse, men også av faghistorisk og fag­sosiologisk interesse. Eg har valt å avgrense dette i tid til å gjelde perioden frå ca. 1957 fram til i dag. Hovudvekta er lagt på tida da dei store djupstruktur­debattane var på det mest intense, det vil grovt sett seie tiåret 1965 til 1975, i USA. I praksis vil dette handle mest om behandlinga av nominaliseringar innanfor ulike variantar av generativ grammatikk i denne perioden, fordi det heilt klart er generativ grammatikk som har dominert denne perioden.

Fleire som har skrive om denne viktige perioden i lingvistikken si historie, hevdar at denne striden stort sett var over ein gong midt på 1970-talet (t.d. Harris 1993: 214), og at Generativ Semantikk da hadde tapt for Chomsky og interpretivistane. Dette er det nok mykje rett i, i den forstand at det knapt finst nokon i dag som kallar seg generativ-semantikarar. Likevel vil eg med denne artikkelen prøve å vise korleis generativ-semantiske idear let seg spore i ettertidas lingvistiske teoriar, til dels som tankegods i chomskyansk generativ lingvistikk, til dels som alternativ til han, heilt fram til i dag. Det finst også andre faghistoriske arbeid som argumenterer for eit liknande syn; dette gjeld m.a. Harris (1993), Huck og Goldsmith (1995) Lyons (1991), og ikkje minst Pullum (1996).

Vi skal også sjå korleis debatten om analysen av nominaliseringar har vore og er viktig for Leksikalisme-debatten i internasjonal lingvistikk. Det sentrale spørsmålet i denne debatten er om syntaktiske reglar og prinsipp kan gjere greie for ordlaging, eller om analysen av ordlaging føreset eit eige sett morfologiske eller leksikalske reglar. Denne debatten har i praksis stort sett handla om ein bestemd type nominaliseringar, nemleg nominaliseringar frå verb til (verbal)substantiv. Mellom anna derfor har eg valt å konsentrere meg om verbalnominaliseringar i denne artikkelen. Før vi går vidare, skal vi sjå nokre døme på definisjonar på nominalisering og verbalsubstantiv i nordisk språkvitskap.

Om djupstrukturdebatt og nominaliseringsdebatt 67

2 Nokre definisjonar av termen 'nominalisering'

Termen "nominalisering" har omfatta litt ulike fenomen, som dette sitatet frå Crystal (1991) viser:

Nominalisation refers to the process of forming a noun from some other WORD­CLASS (e.g. red+ness) or (in classical TRANSFORMATIONAL grammar especially) the DERIV A TJON of a noun phrase from an underlying CLAUSE (e.g. His answering the letter .. . from He answered the letter). The term is also used in the classification of RELATIVE el auses (e.g. What concerns meis his attitude) ( ... ) (Crystal 1991: 233)

Her vil eg leggje mest vekt på nominalisering i den første tydinga i sitatet frå Crystal (1991), nemleg den som handlar om ordlaging, og om nominalisering i tydinga ord eller nominalfrasar deriverte frå underliggjande setningar.

Eg brukar termen verbalsubstantiv, og definerer han på morfologisk grunnlag, som substantiv avleidde frå verb ved hjelp av eit nominalsuffiks. Termen nominalsuffiks definerer eg også på morfologisk grunnlag, som alle suffiks som kan avleie eit substantiv frå eit verb. Eit verbalsubstantiv kan dermed ende på alle slags nominalsuffiks: +arl+er (bærplukkarl+er), +ing (skihopping), +eri (kylling klekkeri), +else (oppofrelse), og inga ending (skihopp). For meir om dette, jamfør Sakshaug (1999).

Dette er sjølvsagt ikkje den einaste mulege definisjonen. Det er til dømes også vanleg å bruke ei blanding av syntaktiske, morfologiske og semantiske kriterium. Eitt døme på dette frå norsk grammatikk er Næs (1972). I sitt kapittel om "betydningskategorier" skil han mellom tre typar semantiske felt for det han kallar "verbalnornina":

Handlingens bærer (nomen agentis, først og fremst ord på +er, som lærer, forsker, regnskapsfører, men der er andre typer: bonde, reisende, forretningsdrivende ( ... ) ( ... ) Selve handlingen (nomen action is) uttrykkes ved et verbalsubstantiv i dette ords egentlige betydning, og derfor først og fremst ved ord på -ing: kjØring, opplæring, men også andre, som atferd, oppførsel, jordbruk ( ... ) Handlingens resultat er i seg selv passivt, da det står i objektsforhold til verbal­handlingen: en bygning er resultatet av bygging, en og et skrift er resultatet av skriving ( ... ) [døma her er altså en bygning og en/et skrift, LS] (Næs 1972: 430-431).

Som vi ser, reknar altså Næs berre den midre gruppa, nomen actionis, som dei eigentlege verbalsubstantiva, i aU hovudsak ut frå semantiske kriterium.

Lødrup (1989) sin omtale av verbavleiing skal få stå som døme frå norsk språkvitskap på at ein trekkjer inn både morfologiske, syntaktiske og semant­iske kriterium i definisjonen. Lødrup skisserer ei todeling, som vi ser nedanfor:

68 Laila Sakshaug

For det første er det de på -ing som er avledet ved en noenlunde produktiv regel. De kan alltid betegne handlingen eller tilstanden som V betegner, selv om en del i tillegg kan brukes om noe annet, særlig resultatet av verbhandlingen (Jf. innspilling.) De beholder alltid Vs subkategorisering og utdeling av semantiske roller, i den grad det er mulig innenfor de rammene NP setter. (F.eks. kan overrekke ta tre nominale ledd, mens overrekking kan ta to, som er maksimum forN.)

For det andre er det N som er avledet av ikke-produktive regler. De har ulike suffikser, og er idiosynkratiske på forskjellige måter. [ ... ] En del avledninger deler ikke ut noen semantisk rolle, og kan da ikke regnes som nominaliseringer: [ ... ] bygning, rydning, dekorasjon (Lødrup 1989: 128).

Når definisjonen min avvik frå framstillingane i til dømes Næs (1972) og Lødrup (1989), er det først og fremst på grunn av mitt modulære perspektiv på grammatikk, og fordi eg har valt å bruke morfologisk struktur som definisjon­skriterium. Likevel er mykje av det dei nemner i definisjonane sine, som til dømes subkategorisering og semantiske roller, sjølvsagt også relevant i min analyse, innafor dei komponentane (modulane) av grammatikken dei høyrer heime i. Til dømes er analysen i semantiske roller ein del av semantikk-kapitlet, subkategorisering er ein del av syntaksen - men ingen av desse vedkjem altså definisjonen min, som er reint morfologisk (Sakshaug 1999). Men dette skal vi ikkje gå vidare inn på her.

3 Oppbyggjing av artikkelen og sentrale problemstillingar

I det som følgjer, har eg i stor grad gått direkte til kjeldene, og inkludert mange sitat frå sentrale verk i denne debatten. Nokre av desse har eg valt å nærlese, fordi eg meiner at sjølve ordvalet og retorikken representerer verdfull infor­masjon i ein slik vitskapshistorisk/-sosiologisk studie. Sitata skal også vere med å underbyggje ein annan sentral påstand i denne artikkelen, det at sentrale kjenneteikn ved begge dei to hovudretningane i generativ lingvistikk i 1960- og 70-åra (interpretivistisk og generativ-semantisk retning) lett let seg spore i ulike versjonar av generativ lingvistikk fram til i dag. Det er to hovudtendensar eg ønskjer å få fram her: den eine er skiljet mellom ei transformasjonen linje og ei leksikalistisk i behandlinga av nominaliseringar; den andre er skiljet mellom den interpretivistiske og den generativ-semantiske linja i generativ lingvistikk.

Sjølv om vi kanskje kunne finne kjelder til diskusjon om nominalisering­ar langt bakover i tid, er Noam Chomskys artikkel 'Remarks on Nominalization' (Chomsky 1970), skriv en ca 1967, eitt av dei første viktige arbeida på dette feltet. I tillegg til å lansere Leksikalisme-hypotesen, har dette arbeidet også fått store konsekvensar for utviklinga av generativ grammatikk. Vi skal likevel gå enda litt lenger tilbake i tid. Viktige referansepunkt blir Chomsky (1965), Katz

Om djupstmkturdebatt og nominaliseringsdebatt 69

og Postal (1964), Katz og Fodor (1963), Lees (1960), Chomsky (1957), og Chomsky (1975 [1955]2). Alle desse er sentrale innlegg i ein lang debatt om nominalisering, dei vart sentrale verk i Leksikalisme-debatten, og dei var viktige lingvistiske utgangspunkt for den store kontroversen innafor generativ lingvistikk i 1960- og 1970-åra. Vi skal sjå korleis debatten om behandlinga av nominaliseringar direkte og indirekte har fått konsekvensar for utviklinga av ulike generative teoriar. Dette skal også illustrere korleis karakteristiske trekk ved behandlinga av nominalisering i 1960- og 1970-åra, både generativ­semantiske og interpretivistiske, er godt synlege i internasjonal lingvistikk fram til våre dagar.

4 Rema:rks on nominalization (Chomsky 1970 [1967]) - forskingshistorisk bakgrunn, funksjon og konsekvensar

Noam Chomskys 'Remarks on nominalizations' vart eit viktig utgangspunkt for ein lang debatt om nominaliseringar. Vi skal sjå korleis denne artikkelen også hadde ein viktig vitskapssosiologisk funksjon for utviklinga av generativ lingvi­stikk i samtida, og på lengre sikt For å beskrive dette, skal eg først plassere Chomsky (1970 [1967]) i ein lingvistikkhistorisk kontekst, ved å gå litt lenger tilbake i tid. I denne beskrivinga har eg til dels støtta meg på historisk-sosiolog­iske verk om lingvistikk. Dette gjeld særleg Harris (1993), Huck og Goldsmith (1995), Newmeyer (1986) og Pullum (1996). I tillegg har eg støtta meg til lingvistiske oversynsverk som Carstairs-McCarthy (1992), Scalise (1984), Sells (1985), og Spencer (1991).

4.1. Litt om Remarks 'forskingshistoriske bakgrunn

Alt i Logical Structure of Linguistic Theory, referert her som (Chomsky 1975 [1955]), hevda Chomsky den såkaHa autonomi-hypotesen: Syntaks kan og må analyserast utan referanse til semantikk. Rett nok modererer Chomsky denne

2 Årstal i [ ] i denne og andre referansar gjengir årstal et da verket først vart kjend, anten det var som førsteutgåve av ei bok eller som upublisert manuskript. Denne praksisen, også gjennomført m.a. i Huck og Goldsmith (1995), er konstmktiv i ein slik forskingshistorisk samanheng, m.a. fordi mykje av diskusjonane på denne tida til dels var baserte på utrykte manuskript, som seinare er blitt utgjevne. Ik:lcje minst er det viktig i samanheng med nett denne referansen, der berre introduksjonskapitlet (dei første 53 sidene) er skrive i samband med at boka vart utgjeven i l 975. Som Chomsky sjølv skriv i introduksjonen til denne boka, er alt anna praktisk talt uendra si dan 1955.

70 Laila Sakshaug

hypotesen, i eit slags etterpåklokskapens lys i innleiinga til Chomsky (1975 [1955]), som er skriven 20 år etter manuset til resten av boka vart fullført (ca. 1955). Men dei to sitata nedanfor er eintydige på dette punktet Vi ser av sitatet at "primitive nations excludes meaning", og at hovudsaka for Chomskys teori er "phonernic distinctness". Si dan semantikk ikkje bidrar til "phonernic dis tinet­ness", må semantiklc ekskluderast frå Chomskys teori. Eg inkluderer her eit litt lengre sitat, for å dokumentere at Chomsky her heilt klart ønskjer å utelukke semantikk frå generativ grammatikk, men vi skal spesielt merke oss dei to siste linjene i sitatet nedanfor:

Since we wish to apply the general theory to the evaluation of particular grammars, it must have a basis of primitive notions for which we can supply cross-culturally valid operational tests. In the present state of our knowledge, this requirement already exdudes meaning. But a closer study shows that if we grant the availability of all semantic knowledge, then it becomes even more apparent that a semantic basis for this theory must be exduded. In particular, it seems that lmowledge of sameness of meaning does not aid in determining phouemic distinctness; nor are the sentences to be generated by the grammar characterized, apparently, by a semantic property of significance. There is an effective and widely used operational test for phonemic distinctness, and much of this study is devoted to the development of a systematic account of grammaticalness in terms of the formal notion of "linguistic leve!". But nwwhere in the systematic development does it appear useful to introduce semantic considerations (Chomsky 1975 [1955]: 65-66, mi utheving, LS).

At present, it seems to me proper to say that whereas we know of many grammatical nations that have no semantic basis, we know of none for which a significant and general semantic analysis is forthcoming. This justifies the tentative assertion that the theory of linguistic form does not have semantic fmmdations (op.cit.: 97, mi utheving, LS).

Rett nok er dette innleidd med "At present", men denne formuleringa er likevel ikkje forandra i løpet av dei 20 åra frå manuset var ferdigskrive (ca. 1955) til boka vart publisert (1975). Dette synet pregar også Chomsky (1957), trass i den prinsipielle merknaden om at

An investigation of the semantic function of le vel structure ( ... ) might be a reasonable step towards a theory of the interconnections between syntax and semantics (Chomsky 1957: 102).

Trass i at Chomsky sjølv ikkje tok konsekvensen av dette prinsipielle synet, og sjølv argumenterte mot semantikken sin plass i grammatikken, vart tematiser­inga av forholdet mellom syntaks og semantikk viktig. Semantikken som eige nivå i grammatikken var no lansert innafor generativ lingvistikk, og det fanst lingvistar som var klare til å ta denne utfordringa. Slik kom inkorporeringa av semantikk i grammatikken, og korleis ein eventuelt skulle gjere det, ti.l å bli viktig i det neste tiåret.

Om djupstrukturdebatt og nominaliseringsdebatt

42 Remarks' funksjon som kritikk av Lees og av generativ semantikk

71

Samtidig som Chomsky skreiv ferdig The Logical Structure of Linguistic Theory og Syntactic Structures (Chomsky 1957), var Robert B. Lees i ferd med å avslutte si avhandling, The Grammar of English Nominalizations (Lees 1960). Medan Lees på den eine sida prøvde ut Chomskys pre-leksikalistiske idear i praksis, kom nettopp dette verket til også å bli ein første manifestasjon av ideen om at transformasjonar kan endre kategoriar. Lees (1960) viser "how very wide the variety of grammatical form in nominal compounds may be", med ei rekke døme på nominalsamansetjingar og omskrivingar av desse. Døme på dette ser vi nedanfor:

Puppydog (= dog which is a puppy) Watchdog (=dog that watches something) Police dog ( = dog u sed by the police) Sheep dog (= dog which herds sheep) (Lees 1960: 118-119)

Liknande forhold har vi også i norsk. Jamfør eit ordpar som lommetjuv og biltjuv. Ein biltjuv stel bilar, men ein lommetjuv ste! ilckje lommer. Ein norsk versjon av lista frå Lees ovanfor inneheld direkte motsvar til dei tre nedste orda: vakthund (hund som vaktar noko ), politihund (hund brukt av politiet) og gjetarhund (hund som gjeter andre dyr), og vi har blodhund (hunderase med særs fin teft og sporsans), fuglehund (hund som er særskilt eigna til fuglejakt) og småhund. Lees argumenterer for at i dei fleste tilfella vil omskrivingar som dei til høgre i lista hans fungere direkte som kjelder for transformasjonsreglane som genererer samansetjingane (op.cit.: 119):

( ... ) as is shown by these examples, English nominal compounds incorporate the grammatical forms of many different sentence types, and of many different internal grammatical relationships within sentences, such as subject-predicate, subject-verb, subject -object, verb-object, etc. Thus the variety of gramma ti ca! form in compounds must compare with that found within different sentences, and from this point of view the profusion would not seem to be too great. (Lees 1960: 119)

Med andre ord: samansetjingar er avleidde frå setningar, hevdar Lees. Som Scalise og andre peikar på, er argumentasjonen til Lees både syntaktisk og semantisk av natur. Eg meiner derfor at det trass i den til dels syntaktiske termi­nologien kanskje like gjerne er snakk om semantiske strukturar (proposisjonar, predikat osv.) som er kjelder til ordlagingsprosessen. I denne samanhengen blir det interessant å merke seg at ifølgje Jackendoff var Chomskys hovudærend med 'Remarks on nominalization' å argumentere mot Lees' (1960) generativ­semantiske tendens (Huck og Goldsmith 1995: 101).

72 Laila Sakshaug

Lees (1960) legg meir vekt på detaljane i sitt relativt store sett av trans­formasjonar enn på å konkretisere transformasjonane med døme. Derfor har eg har valt å la ein analyse frå Scalise (1984) stå som døme på korleis genereringa av ei samansetjing fungerer i Lees (1960). Figur l) nedanfor gjengir ein analyse frå Scalise (1984: 9) av setninga Archie needs a manservant. I l) a. ser vi djup­strukturen for manservant, medan l) b. er djupstrukturen for heile setninga. (#markerer setningsgrenser i djupstrukturen):

l) a.

~NP N D~".!._ r '1' ~Nz~ r 1 ''f-1 6 6 66 6 6 l 1 6

[Archie] pres. [need] [a] [servant][the] [servant] pres. be [a] [man]

Vi skal ikkje dvele ved detaljane i dette, sjølv om det kunne vere interessant. Her skal eg berre poengtere at for å generere overflatesetninga Archie needs a manservant frå djupstrukturane ovanfor, opererer Scalise med i alt 6 trans­formasjonar (der punkt (v) rommar to transformasjonar), som eg har gjengitt nedanfor:

(i) Relative transformation (ii) Wh- deletion transformation (iii) Noun Shift transformation (iv) An Aux shift transformation (v) Two transformations that introduce boundaries in the appropriate places

(sterkt redigert utdrag frå Scalise 1984: l O)

Om djupstmkturdebatt og nominaliseringsdebatt 73

Lees' (1960) argumentasjon for den transformasjonene tilnærminga gjekk blant anna ut på at ein måtte ta utgangspunkt i underliggjande setningar når ein skulle forklare genereringa av samansetjingar, fordi t.d. forholdet mellom man og servant i manservant er eit 'subjekt-predikat'-forhold. Vidare meinte Lees at ei slik tilnærming kunne forklare fleirtydingar ('multiple ambiguities') ved slike konstruksjonar. Derfor såg Lees på tvityding som forskjellige djupstrukturar som svarar til ulike innhald for ein og same overflatestruktur. Eitt døme på dette, oppsummert hos Scalise (1984: 10), er den fleirtydige samansetjinga snake poison, som i følgje Lees kan ha dei tre djupstrukturane i punkt 10.

Snake poison X extracts poison from the snake The snake has the poison The poison is for the snake (Scalise l 984: l O)

I ein gjensidig modulær syntaktisk/semantisk analyse (jamfør t.d. Sadock 1991, Jackendoff 1997 og Sakshaug 1999) kan det same forholdet uttrykkast ved at ein syntaktisk struktur svarar til tre ulike semantiske strukturar.

4.3 Remarks' funksjon som ein reaksjon mot Katz/Fodor~ hypotesen

Dei kanskje viktigaste innvendingane mot denne tilnærmingsmåten er at ein slik teori overgenererer, dvs. han er ikkje restriktiv nok. Derfor foreslo Katz og Fodor (1964) og Chomsky (1965) prinsippet om "recoverability of transfor­mations", som ekskluderer ikkje-restriktive strykingstransformasjonar. Dersom ein held seg til dette prinsippet, kan ein ikkje forklare derivasjonen av man­servant frå "[the] [servant] pres. be [a] [man]", fordi det føreset at "be" forsvinn gjennom ein strykingstransformasjon. Eit anna interessant døme frå Lees er derivasjonen av wind mill frå Wind powers the mill. Ein slik derivasjon bryt også med recoverability-prinsippet, sidan ein må gå ut frå at både "powers" og "the" blir strokne gjennom ein strykingstransformasjon.

I mellomtida hadde også Katz og Fodor (1963) postulert eit eige lingvist­isk nivå for semantisk analyse, og slik utfordra Chomskys autonomi-hypotese. Det som seinare er blitt omtalt som Katz/Fodor-hypotesen vart gjenstand for tolkingar, ei svak og ei sterk tolking. Detaljane i dette skal vi også la liggje, men vi skal merke oss at denne hypotesen, og særleg Chomskys tolking av den i Aspects (Chomsky 1965) vart eit sentralt bidrag til utviklinga av den interpretiv­istiske retninga av generativ grammatikk Denne lina ser vi til dels også i Montague-grammatikken i 1970-åra, og i GPSG, Gazdar & al. (1985). Eg tenkjer spesielt på den såkalla Rule-to-mle-hypotesen, der semantiklcen er inter-

74 Laila Sakshaug

pretasjonar av syntaktiske reglar, men ikkje omvendt. Altså: syntaksen er input for semantikken.

4.4 Remarks som leksikalismens programerklæring

Chomsky (1970) er med rette blitt skrive inn i forskingshistoria som ei program­erklæring for leksikalismen i generativ lingvistikk. Leksikalismehypotesen finst i mange variantar, men essensen i dei fleste versjonane er at syntaksen er "blind for" intern ordstruktur og ordlaging. Chomskys artikkel gjekk sterkt til rettes med det generativ-semantiske synet på forholdet mellom syntaks og leksikon, der leksikalske einingar blir avleidde gjennom syntaktiske transformasjonar (Carstairs-McCarthy 1992).

Detalj ane i Remarks skal eg la hggje her, trass i at denne artikkelen utgjer kjernen i denne faghistoriske kommentaren, fordi Remarks er detaljert omtalt andre stader, t.d. i Huck og Goldsmith (1995), Spencer (1991), Newmeyer (1986) og i Scalise (1984). I denne samanhengen skal vi nøye oss med ei opp­summering av Chomskys hovudargumentasjon, basert på Goldsmith og Hucks framstilling (1995: 28). Chomsky samanlikna det han kalla "derived nominali­zations" (som refusal i John's refusal of the offer) med "gerundive nominals" (som refusing i John's refusing the offer). Dei gerundive nominaliseringane følgjer produktive reglar, og kan dermed analyserast systematisk ved hjelp av transformasjonar, hevda Chomsky, medan dei deriverte nominaliseringane er morfologisk, syntaktisk og semantisk idiosynkratiske. Derfor, meinte Chomsky, er såkalla deriverte nominaliseringar faktisk ikkje deriverte, dei er lista i leksikon.

Vi skal i parentes merke oss at det skiljet Chomsky her etablerer for engelske nominaliseringar ikkje let seg overføre til norsk språk, etter som vi ikkje har ein konstruksjon tilsvarande gerundiv-forma. Slik sett er alle verbal­substantiv i norsk deriverte nominaliseringar, dvs. substantiv som er avleidde frå verb. Skilnaden mellom ulike typar norske verbalsubstantiv ligg derfor først og fremst i semantikken, jamfør Sakshaug (1999).

Med Leksikalisme-hypotesen oppnådde ein å redusere kompleksiteten i grammatikken m.o.t. talet på transformasjonar. Men samtidig vart "problemet" norninaliseringar og mykje anna overført til eit Leksikon som tiltok i kompleks­itet. Leksikalisme-hypotesen i ulike versjonar har dei siste 30 åra vunne mange tilhengarar, i følgje Spencer (1991: 73) nesten alle generative lingvistar. I tillegg til versjonen i Chomsky (1970) finst både The Extended Lexicalist Hypothesis (Jackendoff 1972), The Strong Lexicalist Hypothesis, The Weak Lexicalist (Split Morphology) Hypothesis og The Generalized Lexicalist Hypothesis (Lapointe 1985 [1980]).

Om djupstrukturdebatt og nominaliseringsdebatt 75

4.5 Generativ semantikk veks fram som alternativ: "The shit hit the syntactic fan"

Den første kritikken av den interpretivistiske teorien om ein semantikk for generativ grammatikk kom med eit manuskript av George Lakoff (Lakoff 1963), i sirkulasjon på denne tida, som seinare er publisert i McCawley (red. 1976). Dette er det første arbeidet der termen generativ semantikk var i bruk, men seinare arbeid av Lakoff, særleg avhandlinga hans (Lakoff 1970 [1965]) vart viktigare framover. Det var m.a. ein hypotese i Lakoffs avhandling Chomsky gjekk direkte til åtak på i Remarks, noko vi kjem tilbake til om litt.

Eit anna verk som vart viktig i samtida og for utviklinga av generativ grammatikk framover var McCawleys artikkel frå 1968, 'The role of semantics in grammar'. Her la han fram konkretiseringar av korleis han tenkte seg ein semantisk analyse i generativ grammatikk, bl.a. i fonn av ein logisk-semantisk analyse som kunne løyse viktige problem for integrasjonen av semantikk og syntaks. Eit sentralt tema i denne artikkelen er spørsmålet om monosemi versus polysemi i leksikon. Etter ei drøfting av Katz & Fodors (1963) polysemi-hypo­tese, kontra Weinreichs (1966) monosemi-hypotese, konkluderer McCawley slik:

I will thus henceforth assume that each terminal node in a deep structure has exactly one semantic reading attached to it (McCawley 1968: 127).

Eit anna viktig tema i McCawleys artikkel var spørsmålet om syntaktisk kontra semantisk seleksjon, der han diskuterer Chomskys (1965) syn (seleksjon er syn­taktisk) kontra Katz & Fodors (1963) syn (seleksjon er semantisk). McCawleys syn går fram av sitatet nedanfor:

An adequate account of selection must be in terms of semantic selectional restrictions ( ... ),and that there is no reason to have the 'syntactic selectional features' of Chomsky (1965) ( ... ) (McCawley 1968: 133).

Seinare er det blitt meir vanleg å skilje mellom, på den eine sida, semantisk seleksjon, og på den andre, syntaktisk subkategorisering. I denne samanhengen er det også relevant å nemne Jane Grimshaw. I ein interessant artikkel frå 1979 (Grimshaw 1979) argumenterte ho for å skilje klart mellom desse to, men i løpet av det neste tiåret ser ho ut til å ha forlate dette synspunktet, og Grimshaw (1990) er meir på linje med Chomsky (1965). Som vi ser, den semantisk­syntaktiske pendelen svingar.

Eit tredje viktig tema for grensesnittet mellom syntaks og semantikk i McCawley (1968) var indeksering og kor det høyrer heime, i syntaks og/eller semantikk. McCawley argumenterer for at indeksering er del av både syntaks og semantikk. Chomsky ( 1965) hadde foreslått at indeksering for å markere

76 Laila Sakshaug

identitet mellom to NPar skjer ved at basekomponenten i grammatikken utstyrer kvar NP med ein indeks som markerer den intenderte referansen hans. Slik vil to setningar som Ein mann drap ein mann og Ein mann drap seg sjølv ha same djupstruktur, ved at begge har to førekomstar av ein mann. Skilnaden i (lco-) referanse består i at dei to førekomstane av ein mann får ulik indeks i den første setninga, og same indeks i den andre. Som eit alternativ foreslår McCawley at:

( ... )the most common reading of the word man be represented as an expression such as 'human(x) A male(x) A adult(x) ( ... ) (McCawley 1968: 138).

Med dette var kontroversen mellom Generativ Semantikk og Interpretivistisk Semantikk: eit faktum, eller for å seie det med ein av Chomskys studentar: det var da "the shit hit the syntactic fan" (Harris 1993: 141). Kontroversen var sterkast i perioden ca. 1965-1975. Det er rimeleg å seie at grunnlaget for striden om behandlinga av norninaliseringar vart lagt i denne perioden. Derfor vil nettopp denne kontroversen få relativt stor plass i det følgjande. Alle desse lingvistiske og vitskapssosiologiske straumdraga er viktige, når vi skal prøve å forstå på den eine sida Chomskys intensjonar med Remarks, og på den andre sida kva funksjon Remarks hadde i samtida, og for ettertida.

Om Jackendotf har rett i at den viktigaste intensjonen med Chomsky (1970) var å svare på Lees' generativ-semantiske tendens, om det var meint som eit åtak mot generativ semantikk, eller om dette rett og slett "berre" var meint som ein artikkel om norninalisering, er eigentleg ikkje så viktig. Men at artik­kelen hadde alle desse tre funksjonane, er eit viktig forskingshistorisk poeng. Dette var ikkje "berre" ein grunnleggjande ny analyse av (engelske) nominali­seringar; artikkelen vart også ein katalysator for utviklinga av dei to retningane innafor generativ lingvistiklc. Lees hadde utvikla eit større mengd transforma­sjonar, mellom anna transformasjonar som skulle gjere greie for skilnaden i derivasjon mellom setningar som desse:

a) Drowning cats are hard to rescue. b) Drowning cats is against the law. c) *Drowning cats, which is against the Jaw, are hard to rescue.

(Lees 1960, 1968-utgåva: 75-76, mi nummerering, LS)

Eg skal ikkje diskutere desse transformasjonsreglane her, men eg skal kort gå inn på kva det er desse setningane skal illustrere. Vi skal her nøye oss med å merke oss at drowning cats i a) og b) har ulik grammatisk status. I a) er Drowning cats ein NP som fungerer som subjekt i setninga, og drowning er avleidd frå verbet "to drown". Dette kan omsetjast til norsk som "druknande katter (er vanskeleg å redde)". I b) er drowning cats også subjekt, men her er drowning eit gerundium, og drowning cats kan omsetjast til norsk som "(det) å drukne katter/drukning av katter (er ulovleg)". Den stigmatiserte setninga c)

Om djupstrukturdebatt og nominaliseringsdebatt 77

ovanfor skal berre vise at kombinasjonen av a) og b) ikkje er muleg, og at dei to tilfella av drowning cats derfor har ulik syntaktisk (og semantisk) struktur, sjølv om dei har same syntaktiske funksjon og morfosyntaktiske form. Desse skil­nadene i grammatisk status burde ein ifølgje Lees forklare transformasjonelt.

Samtidig kom også Lakoffs avhandling (1970 [1965]), med den sentrale hypotesen om at verbalnominaliseringar er transformasjonelt relaterte til sine respektive relaterte verb: norninaliseringar som criticism og refusal var transfor­masjonelt relaterte til verba criticize og refuse. Det er blitt diskutert om Chomsky på den tida kjende til detalj ar i Lakoffs avhandling, og Chomsky sjølv vaklar faktisk i synet på det i ettertid (Huck og Goldsmith 1995: 149, note 19). Det er i alle fall rimeleg å tru det, etter som Lakoff var aktiv i lingvistikkmiljøet på den tida, og fordi Chomsky (1970) var ferdigskriven ca 1967. Det er dermed rimeleg å tru at både Lees' avhandling (ferdigskriven 1960), som Chomsky var ein av rettleiarane for, og Lakoffs (ferdigskriven 1965), var til direkte inspira­sjon, for ikkje å seia provokasjon, for Chomsky (1970), saman med fleire arbeid av McCawley, Postal og Ross.

5 Djupstrukturdebattane i 1960~ og 70=åra og spora etter dei i dagens lingvistikk

I denne seksjonen skal vi sjå nokre døme på korleis generativ-semantiske idear kan seiast å ha inspirert utviklinga av generativ lingvistikk fram til i dag, trass i den vanlege oppfatninga om at generativ semantikk vart lagt daud på midten av 1970-talet. Døma vi skal sjå på er prinsippet om leksikalsk dekomposisjon (5.1, 5.4), hypotesen om ein universell, underliggjande djupstruktur (5.2), og ideen om funksjonelle nodar (5.3).

5.1. Leksikalsk dekomposisjon og The Larsonian shell structure

Ein tendens var analysen gjennom leksikalsk dekomposisjon. Eit ofte sitert døme på dette er McCawleys ((1968) og (1973)) analyse av verbet kili som ein slags kausativ, dekomponert i ein trestruktur som "CAUSE BECOME NOT ALIVE". McCawley argumenterte for at ei setning som John killed Harry har ein underliggjande struktur som den i 2) a.:

78 Laila Sakshaug

(McCawley 1973: 330)

McCawleys analyse utløyste ei rekkje artiklar og manuskript med inngåande drøftingar. Figuren ovanfor er frå McCawley (1973), som er ein vidare diskusjon av, og i hovudsak eit forsvar for, analysen frå 1968. I mellomtida hadde Morgan (1970), som eit argument for semantisk konstituens og struktur, vist korleis John almost killed Harry er Heirtydig m.o.t kva a/most modifiserer. Det kan setjast inn på fleire ulike stader i strukturen ovanfor, noko som gir (minst) tre ulike tolkingar av setninga. Dei tre tydingane og strukturane deira er attgjevne med ein spennande diskusjon i McCawley 1973: 331-335. Her skal vi merke oss at sjølv om denne analysen er mykje omdiskutert og kritisert, og sjølv om ingen i dag marknadsfører seg som generativ-semantikarar, ser vi klare spor frå denne tenkinga, denne typen strukturar, i dagens lingvistikk.

Bitt døme er det som er blitt kjend som the Larsonian shell structure, her vist med ein struktur frå Platzack (1998) i 2) b.:

2) b. The Larsonian shell strncture (R. Larson 1988, Platzack 1998: 129-130)

VP

~Jbj~"P '~ DP~'

(Irld Obj.) ver~Lbj.

Det ville føre alt for langt å ta opp alle detaljane i denne strukturen her. Det vi skal merke oss som ein likskap med McCawleys analyse, er tilhøvet mellom dei to V 0 -ane: for å tilfredsstille kravet om binære frasestrukturar, og samtidig

Om djupstrukturdebatt og nominaliseringsdebatt 79

kunne generere rett leddstilling i overflatestrukturen, innfører ein eit abstrakt, fonetisk ikkje-realisert hjelpeverb.

Denne setninga inneheld altså to verbfrasar, der subjektet er spesifikator i den øvste frasen, det indirekte objektet er spesifikator i den nedste verbfrasen, og det direkte objektet er komplement i den nedste verbfrasen. Verbet blir generert som kjerne i den nedste verbfrasen, og kjernen i den øvste verbfrasen er det abstrakte, fonetisk ikkje-realisert hjelpeverbet. Fordi verbet skal stå framfor både direkte objekt og indirekte objekt, tenkjer ein seg at verbet flytter til vo i den øvste VPen før realiseringspunktet ("Spell-out"), og den nedste V­noden blir ståande tom (eventuelt med eit spor). Funksjonen til den øvste V0 -en, og "samansmeltinga" av dei to V-nodane, har slik eg ser det mylge til felles med McCawleys CAUSE-predikat (predikatstrykingstransformasjon).

5.2 Om djupstruktur og wtderliggjande, universell konstituentstruktur:.frå Postal (1972) til Chomsky (1993)

Som eit anna døme på dette skal vi stø oss på Pullum (1996), som er ei bok­melding av Hale og Keyser (1993). Pullum diskuterer Chomskys artikkel i denne samlinga, der Chomsky lanserer Minimalisme-programmet (Chomsky 1993). I denne versjonen av chomskyansk generativ teori finst det ikkje lenger eit djupstruktur-nivå. I staden for eit transformasjonelt forhold mellom to eller fleire trestrukturanalysar (djupstruktur, mellomliggjande struktur og overflate­struktur), skjer flyttingane no internt i ein og same trestruktur. Med mini­malisme-programmet er det igjen blitt vanleg å argumentere for at alle språk har ei felles, grunnleggjande ordstilling, SVO, medan alle andre ordstillingsmønster er deriverte frå basismønsteret. Kayne (1994) har utvikla dette vidare.

Dette i seg sjølv, og den relaterte påstanden om at den underliggjande konstituentstrukturen er universell, stod sentralt i Postal (1972), det vart argu­mentert for i fleire arbeid av McCawley, det var sentralt i Lakoffs avhandling, og det er formulert som ein hypotese i Ross (1970 [1968]):

THE UNIVERSAL BASE HYPOTHESIS The deep structures of alllanguages are identical, up to the orde ring of constituents immediately dominated by the same node.

Utan referanse til desse arbeida går Chomsky inn for noko som liknar svært mykje på dei: Det Pullum refererer til i denne samanhengen er ein teoretisk nokså tung sekvens, der Chomsky prøver å forklare korleis SVO- og SOV-språk på den eine sida og VSO-språk på den andre er forskjellige på grunnlag av ulike former for flyttingar (abstrakte og konkrete flyttingar), motivert mellom anna av ulike tempustreklc for dei ulike språka (Chomsky 1993: 31).

80 Laila Sakshaug

Dette treng ikkje i seg sjølv å vere så dramatisk, men det blir, som Pullum påstår (s. 138), nokså påfallande, sidan Chomsky argumenterte mykje og ofte mot nettopp desse arbeida av Postal og McCawley da djupstrukturdebattane rasa på det sterkaste. Dette blir også omtalt i Lyons (1991: 172-173).

5.3 Funksjonelle nodar i generativ semantikk og i minimalisme

Eit tredje døme i denne samanhengen er kanskje det mest aktuelle, faghistorisk sett: Dei funksjonelle nodane som representerer noko "nytt" frå og med Pollock (1989), og særskilt karakteriserer Minimalisme-versjonen av chomskyansk grammatikk, kunne ein ifØlgje Pullum (1996) spore i tidlege arbeid av Ross og McCawley, der tempus-element var "verb-like heads of full projections".

Pullum viser ikkje til konkrete arbeid av Ross og McCawley, men Ross (1969), der vi finn trestrukturar som denne, for ei setning som they don't know who, er definitivt eitt av dei. Her står Neg for Negation, Aux står for Auxiliary og Tns står for Tense. Sjølv om dei funksjonelle nodane verken er så mange eller så konfigurasjonelt komplekse som i minimalistiske framstillingar, er dette same fenomen:

Neg

Om dette er godt eller dårleg nytt for generativ semantikk (eller for mini­malismen), skal ikkje eg avgjere - det som er viktig her er å vise at ikkje alt vi tenkjer på som nytt og revolusjonerande nødvendigvis alltid er det.

5"4 Pieter A.M. Seuren (1996): Semantic Syntax

Seurens arbeid frå 1996 er eit arbeid som ikkje berre byggjer på generativ semantikk, men faktisk også eksplisitt seier at det gjerdet:

Semantic Syntax has pursued the course that was set out by McCawley in the late '60s and early '70s. The general idea is that theoretical decisions and hypotheses that have proved their value in syntax so far should be applied as much as possible to less visible, more abstract parts of the syntax, the main motivation being Occam's razor, the principle of maximal empirical profit for minimal theoretical expenditure. (Seuren 1996: 23)

Om djupstrukturdebatt og nominaliseringsdebatt 81

Ei konkretisering av denne "arven" ser vi i Seurens forsvar for regelen om "predicate raising" (predikatsløfting) i samband med analysen av konstruksjonar medfaire ("gjere") og laisser ("late" el. "tillate") i fransk. Dette er gjengitt i ein lengre diskusjon i Seuren 1996 (s. 191-203), der Seuren supplerer McCawleys analyse av "CAUSE-BECOME-NOT-AUVE" med franske kausativar som denne:

Je ferai manger une pomme a Jules I make-FUT eat an apple to Jules 'Til get Jules to eat an apple" (Seurens eksempel (27)a., s. 192)

Seurens argumentasjon er at trass i at McCawleys analyse av det engelske verbet "kili" til dels med rette har møtt mange motførestellingar, er regelen om predikatsløfting korrekt for mange språk, ifølgje Seuren både dei fleste romanske språk og tysk og nederlandsk. Samtidig kritiserer han Chomskys (1972) avvisning av regelen om predikatsløfting for å springe ut frå utilstrekke­leg kunnskap om grammatikken til andre språk enn engelsk (Seuren 1996: 192).

Ein liknande eksplisitt referanse til McCawleys analyse, innafor rammene av moderne chomskyansk generativ lingvsitikk (GB/Minimalisme), er Boyles (2002) analyse av setningar som Eg drap ein kanin i sioux-språket Hidatsa, der "kili" nettopp er "cause to die":

itakiwatfwaac itaki -wa -ti -waa -c Rabbit-DET.I-die- CAUS-DECL 'I kil! ed a rabbi!' (I rabb it -killed) (Boyle 2002)

5.5 Levi (1978) som reaksjon på Rema:rks og ei vidareutvikling av det generativ~semantiske programmet.

Går vi no tilbake til nominaliseringsanalysene att, representerer Levi (1978) ein annan type semantisk analyse, som også er tydeleg inspirert av McCawleys arbeid. Ein viktig hypotese for dette arbeidet er at alle komplekse nominal (Complex Nominals) er deriverte anten via predikatnominalisering eller predi­katstryking (Levi 1978: 6). Konstruksjonen nominali-seringar blir ifølgje Levi (1978) delt inn i fire typar, på semantisk grunnlag (her nemner eg berre to døme på kvar type):

a) Act nominalizations: parental refusal, dream analysis b) Product nominalizations: musical critiques, oil imports c) Agent nominalizations: city planner, financial analyst d) Patient nominalizations: student inventions, designer creations (Le vi 1978: 168)

82 Laila Sakshaug

På overflatenivå (Surface Structure), seier Levi, er alle desse N-strukturar (sub­stantiv). På mellomliggjande derivasjonssteg (Intermediate/Remote Structures) er dei NPar av to ulike typar (NP + komplement eller NP + relativsetning). I Logical Structure, som er det djupaste nivået i analysen, er alt semantisk inn­hald organisert som trestrukturar med berre tre typar kategoriar: proposisjonar (S), predikat (PRED), og argument (ARG) (Levi 1978: 13) Dette, ved sida av Sadock (1991) og Cresswell (1973), er mykje av inspirasjonen til den seman­tiske moduletten3 Function/Argument-structure i Sakshaug (1999).

Levi foreslår ein transformasjonen analyse, der norninaliseringstypane i a) og b) blir analyserte som derivasjonar frå NP +komplement-konstruksjon, og norninaliseringstypane i c) og d) blir analyserte som deriverte frå ein type NP + relativsetningskonstruksjon. Dette systemet skal gi rom for analysar av alt frå standard substantiv + substantiv-samansetjingar som apple cake til lange kon­struksjonar som horseback riding school cafeteria breakfast menu substitution list (s. 5). Innafor dette systemet vil konstruksjonen musical critiques bli ana­lysert som i 3) nedanfor, nemleg som ein derivasjon frå input-strukturen, via ein transformasjon, til output-strukturen. Resultatet av denne derivasjonen er Critique by students ofmusic (Levi 1978: 177):

3) Product Nominalization Examp!e: IPRODUCT/ # # criticize by students of music##

Critique by students of music

Input tree NP4

Nr~ 1)-.!I V NPz (NP3) l /'"---.... /"""---...

/PRODUCT/ by NP of NP

Output tree ~

Nil~ NK N by NP of NP ...............

N1 V l

/PRODUCT/

3 Termen "modulett" er brukt i tydinga "liten modul": "the internal structure of each module is organized in intramodular modulettes." (Sakshaug 1999: 9)

Om djupstrukturdebatt og nominaliseringsdebatt 83

Comments l. This rule applies optionally. ( ... ) 2. /PRODUCT/ represents a morpheme whose phonological shape is spelled

out by a later rule; in al most all cases in English, however, the noun formed by incorporating a verb with /PRODUCT/ is isomorphic with the noun formed by incorporating that verb with /ACT/.

3. The S node of the input three is presumably removed by a structure-deleting convention which removes Ss that have come to dominate only NPs. (See footnote 8.) (Levi 1978: 177).

Men enda har vi ikkje nådd overflatestrukturen; Levi skriv her berre at det skjer "later", men ho gir seg heldigvis ikkje med det. Litt seinare i boka gir ho nemleg eit oversyn over kva transforrnasjonar som skal til for at /PRODUCT/ # # CRITICIZE x MUSIC## skal ende opp som [musical critique]. Dette er det vi ser i 4) (Levi 1978: 185). I denne tabellen er transformasjonane til venstre, og resultata av dei til høgre:

4) TABLE5.2

Product Nominalization in an Objective NOM CN

Transformation

First cycle l. Lexical Insertion 2. Case Prep Speiling

Second cycle 3. Product nominalization

4. Lexical Insertion of Nominalization

5. Unspecified NP Deletion 6. Subject Preposing 7. Object Adjunction 8. Object Preposing 9. Subjective Genitive

10. Subject Adjunction 11. Morph Adj

Output Stmctnre

/PRODUCT/ # # CRITICIZE x MUSIC## /PRODUCT/## [criticize] [x] [music]## /PRODUCT/## [criticize] [by x] [of music]##

[/PRODUCT/ + criticize] [by x] [of music] [critique] [by x] [of music]

[critique] [of music]

[ critique [of music]] [music critique]

[;;,usical critique)

Poenget mitt med å inkludere dette dømet i detalj er ikk:je å vise at dette nødvendigvis er analytisk korrekt. Levi (1978) og andre generativ-semantiske arbeid er blitt omfattande kritiserte, til dels med rette. Det som likevel så absolutt tiltrekker meg med denne analysen, er at ho prøver å spesifisere, trinn for trinn, kva som skjer, og at ho ikk:je nøyer seg med å seie at overflate­strukturen er "noko" som berre "skjer", og at dette "det" "slger" "seinare".

Ein liknande type analyse finn vi også i McCawley (1988: 405-406), der the city's destruction by the invaders blir analysert frå ein underliggjande struktur "the ACTION the invaders des tro y the city". Analysen består av fire trinn, der kvart av dei fire trestrukturane representerer kvart sitt ledd i analysen, som er relaterte ved hjelp av transformasjonar.

84 Laila Sakshaug

Harris (1993: 214) hevdar at Levi (1978), med McCawley som rettleiar, gjorde for generativ semantikk det Lees (1960), med Chomsky som rettleiar, gjorde for tidleg transformasjonen grammatikk. Dei demonstrerte, med kvar sine arbeid, at generativ semantikk og tidleg transformasjonsgrammatikk fungerte. Dette synest til dels å vera riktig. Eg vil likevel seie meg samd med Jackendoff i at Lees (1968 [1960]), trass i at intensjonen hans først og fremst var å demonstrere tidleg transformasjonen grammatikk i praksis, også kom til å bli ein av dei aller første til å vise ein generativ-semantisk tendens. Slik sett kan vi seie at Lees (1960), McCawley (1973), og Levi (1978) på ein måte representerer ei linje i utviklinga, sidan dei alle opererer med underliggjande (syntaktisk-semantiske) strukturar som gjennomgår transformasjonar, med ulike overflaterepresentasjonar som resultat Alle desse kom til å representere ei anna line i utviklinga enn den Chomsky lanserte med Remarks i 1970.

5. 6 Utviklinga av generative teoriar om morfologi, med utgangspunkt i Aspects og Rema:rks

No skal vi sjå litt nærare på behandlinga av norninaliseringar hos lingvistar som, med utgangspunkt i Standardteorien (Chomsky 1965), prøvde å følgje opp Chomskys Leksikalisme-hypotese, for på den måten å utvikle ein generativ teori om morfologi.

Eitt slik forsøk sto Halle (1973) for. I Halles teori er leksikon ei liste av morfem, og ord blir deriverte med utgangspunkt i denne lista, ved hjelp av eit sett orddanningsreglar ("Word-formation rules"). Desse orddanningsreglane er produktive reglar. For at denne teorien ikkje skal overgenerere, dvs. tillate ord som ikkje er mulege, blir desse orddanningane kontrollerte mot eit filter (Spencer 1991: 76). I Halles "Dictionary" finst de1med ei liste over deriverte (og simplekse) ord. Ifølgje Carstairs-McCarthy (1992) består denne lista i praksis ikkje berre av alle mulege ord (dictionary), men også ei liste over alle umulege ord4 (anti-dictionary) (Carstairs- McCarthy 1992: 25).

Halle (1973) danna, saman med Chomsky (1965) og Chomsky (1970) grunnlaget for utviklinga av ein generativ morfologi. For den vidare utviklinga er både Jackendoff (1975), Aronoff (1976), og Siegel (1979) viktige verk. Dei tok opp tråden frå Chomsky og Halle sine programmatiske arbeid, og prøvde å konkretisere. Denne retninga skal vi la Jackendoff (1975) få representere. Jackendoff prøvde å finne ei løysing på spørsmålet om korleis verb/substantiv­par som refuse og refusal er leksikalsk relaterte (i motsetnad til transfor-

4 Eg er heilt på linje med den eine konsulenten på denne artikkelen som påpeiker at "Den lista skulle eg gjerne sett!".

Om djupsttukturdebatt og nominaliseringsdebatt 85

masjonelt relaterte). Han tok derfor utgangspunkt i redundansreglar, slik både Chomsky og Halle hadde gjort.

Jackendoffs redundansreglar verka mellom leksikonoppslag. Paret refuse og refusal blir dermed lista som element i leksikon gjennom leksikonoppslag (lexical entries) som vist i 5) (dømet er henta frå Carstairs-McCarthy 1992: 26-27):

5)

~ /ri=fuz+al/ j +N +NPt's---- ofNP2 ABSTRACT RESULT OF AC OF NPt's REFUSING NP2

Desse inneheld ein fonemisk representasjon, opplysningar om syntaktisk kategori, subkategoriseringsrammer og semantiske opplysningar. Dette blir komplettert med redundansreglar, som viser det som finst av systemisitet i forholdet mellom slike ordpar. Dette ser vi eit døme på i 6) (Carstairs-McCarthy 1992: 27):

6)

~.)'+al/ J +N + NP1's---- P NP2 ABSTRA8t RESULT OF ACT OF NP1 's Z-ING NP2

Ein tredje type utvikling etter Chomsky (1970) er den enda sterkare leksikalske orienteringa i arbeid som Bresnan (1978) og Wasow (1977), som var starten på det som etter kvart er blitt kjend som LFG, Leksikalsk Funksjonell Grammatikk. LFG er ein ikkje-transformasjonell leksikalistisk teori, lgenneteikna ved at transformasjonene operasjonar blir erstatta med leksikalske.

Slik blir mellom anna passiv analysert som eit leksikalsk forhold, formu­lert som ein leksikalsk redundansregel. I tillegg til at LFG er ein leksikalsk teori, er han også ein funksjonell teori, med grammatiske funksjonar som primi­tivar.

Ein klassisk LPG-analyse består av to relativt modulære representasjonar; ein for C-struktur (konstituentstruktur) og ein for F-struktur (funksjonsstruktur). I 7) ser vi forenkla konstituentstruktur og funksjonsstruktur for setninga Laila behandlar nominaliseringar, inspirert av analysar i Horrocks (1987):

86 Laila Sakshaug

7) Laila behandlar nominaliseringar c-struktmr

~ (i SUBJ) =1 1 =1

~p -~(i OBJ) =!

i 1.. NP Laila behaniilar l

(IPRED) (IPRED) ='behandle N ='Laila' <(i SUBJ) (i OBJ)>' nominallseringar

(i TENSE) = PRES (i PRED) = 'nominaliseringar'

Laila behandlar nominaliseringar !-struktur

[ SUBJ JPRED'Laila'] J OBJ PRED'Nominaliseringar'] TENS PRES PRED'behandle <(l SUBJ) (i OBJ)>'

Horrocks (1987) viser korleis ein kan bruke ein kombinasjon av slike f- og c­strukturar til å få fram at to ord av ulik syntaktisk kategori har same predikat/ argument-struktur. Døma er kategoriane til assault i setninga Chomsky assaulted Gazdar og i NPen Chomsky's assault on Gazdar, jamfør 8):

8) Assault, V 'ASSAULT < (SUBJ) (OBJ)>'

AGENT P ATIENT

Assault, N, 'ASSAULT < (SUBJ) (ON-OBJ)>'

AGENT PATIENT (Horrocks 1987: 243)

Ut frå dette kan ein så generalisere om den formelle relasjonen mellom eit verb og eit verbalsubstantiv ved hjelp av ein redundansregel, slik vi ser det i 9):

9) Derived nominalisation: (OBJ) -> (OF-OBJ) (Horrocks 1987: 243)

5.7 Andre tendensar i tida: lingvistar som er vanskelege å plassere

Avslutningsvis skal eg også nemne eit par døme på lingvistar som ikkje så lett let seg plassere i høve til hovuddistinksjonane i denne forskingshistoriske diskusjonen; leksikalistisk kontra transformasjonalistisk og generativ-semantisk kontra interpretivistisk. Alle desse er meir utfØrleg omtalte i Sakshaug (1999).

Om djupstrukturdebatt og nominaliseringsdebatt 87

Roeper & Siegel (1978) lanserer ein analyse basert på ein leksikalsk transformasjon for verbalsamansetjingar. Dei prøver altså å forklare forholdet mellom ordpar som destroy og destruction ved ei transformasjonen tilnærming. Til skilnad frå andre transformasjonene framstillingar er dette ikkje ein trans­formasjon mellom overflate- og djupstrukturar, men ein transformasjon internt i leksikon.

Andre døme er arbeid som Pesetsky (1985) og Lebeaux (1986). Lebeaux foreslår at tydingsskilnaden mellom nominale og verbale "deverbal nominals" skal forklarast ved at den eine typen (den nominale) er gjenstand for affiks­hopping i LF (Logical Form), den andre ikkje.

Ray Jackendoff si rolle i denne historia er også interessant. I åra da djup­strukturdebattane var sterkast, var Jackendoff, saman med Chomsky, ein av dei tydelegaste interpretivistane. Kanskje var Jackendoff på den tida ein tydelegare interpretivist enn Chomsky, fordi han tok utgangspunkt i Chomskys program og teori, og konkretiserte. Boka hans frå 1972, Semantic lnterpretation in Genera­tive Grammar, er eit klart døme på det. Nokre år seinare publiserte han Jacken­doff (1977), som også klart står i den interpretivistiske tradisjonen. Gjer vi så eit nokså langt sprang i tid, ser vi at han i Jackendoff (1997) delvis er kommen på andre tankar. Det klaraste vitnemålet om det er ein av dei seks føresetnadene hos Chomsky, som Jackendoff ikkje lenger ser på som konseptuelt nødvendige ("conceptually necessary", s. 12), nemleg syntaktosentrismen):

Assumption 6 (Syntactocentrism) The fundamental generative component of the computational system is the syntactic component; the phonological and semantic components are "interpretive". (Jackendoff 1997: 15)

Eit fjerde og siste døme er arbeida til Rochelle Lieber. Lieber var ein overtydd leksikalist i 1970- og 1980-åra. Gradvis skifta ho synspunkt, og med avhand­linga Deconstructing M01phology i 1992 har ho klart skifta side, sidan ho der argumenterer for at reglane for ordlaging eigentleg også er reglar for syntaks.

6 Oppsummering

Eg har prøvd å vise tendensar i analysen av nominaliseringar, gjennom ein forsldngshistorisk periode frå ca. 1955 fram til i dag. Samtidig har eg prøvd å vise korleis utviklinga i analysen av nominaliseringar i denne perioden har sett spor i generativ lingvistikk i perioden etter den store kontroversen i generativ lingvistikk. I samband med dette siste håpar eg også å ha vist at noko av det vi i dag kjenner som nyutvildingar innafor (chomskyansk) generativ lingvistikk, kan sporast i dei tidlege versjonane av generativ grammatikk. Ikkje berre

88 Laila Sakshaug

versjonar av den eigentlege chomskyanske lingvistikken (den interpretative retninga), men også den generativ-semantiske. Vidare har eg argumentert for at det slett ikkje alltid er lett å setja aktørane i djupstrukturdebattane og i ling­vistikken si forskingshistorie i klare båsar (Grimshaw, Jackendoff, Lieber). Dette viser etter mi meining at den semantiske pendelen framleis svingar i generativ lingvistikk, og at (nokre av) aktørane i faget heldigvis tillet seg å skifte meining. Sist, men ikkje minst, håpar eg å ha demonstrert tydeleg at det i beste fall er upresist og i verste fall direkte misvisande å bruke termen "generativ lingvistikk" synonymt med "chomskyansk lingvistikk". Rett nok er all chomskyansk grammatikk generativ, men generativ granunatikk er slett ikkje alltid chomskyansk.

Om djupstmkturdebatt og nominaliseringsdebatt 89

Litteratur Anderson, Stephen R. (1982): Where's morphology? Linguistic Inquiry 13: 571-

612. Aronoff, Mark (1976): Word Formation in Generative Grammar. Cambridge:

MA: MIT Press. Bach, Emmon (1968): Nouns and Noun Phrases. I Bach & Hatms (red.l968):

90-122. Bach, Emmon & Robert T. Hanns (red.l968): Universals in Linguistic Theory.

New York: Holt, Rinehart & Winston. Botha, R. P. (1968): The Function of the Lexicon in Transformational

Generative Grammar. Mouton: The Hague. Boy le, John P. (under utgjeving): Incorporation vs. Compounding in Hidatsa

Relative Clauses or an "lncorporation"-Relative Clause in Hidatsa that Doesn't Føredrag på Chicago Linguistic Society 38. Blir trykt i konferansepublikasjonen til CLS 38.

Bresnan, Joan (1978): A Realistic Transformational Grammar. I Halle, Monis, Joan Bresnan, & G. Miller (red.): Linguistic Theory and Psychological Reality. Cambridge, Massachusetts: MIT Press: 1-59.

Carstairs-McCarthy, Andrew (1992): Current Mmphology. (Linguistic Theory Guides, edited by Richard Hudson.) USA, Canada, & Great Britain: Routledge.

Chomsky, Noam (1957): Syntactic Structures. The Hague: Mouton. Chomsky, Noam (1965): Aspects of the Theory of Syntax. Cambridge,

Massachusetts: MIT Press. Chomsky, Noam (1970): Remarks on nominalization. I Jacobs, Roderick A. &

PeterS. Rosenbaum (red.): Readings in Transformational Grammar. Waltham, Mass.: Ginn & Co.: 184-221.

Chomsky, Noam (1972): Studies on Semantics in Generative Grammar. Mouton: The Hague.

Chomsky, Noam (1975 [1955]): The Logical Structure of Linguistic Themy. Chicago & London: The University of Chicago Press.

Chomsky, Noam (1993): A Minimalist Program for Linguistic Theory. I Hale, Kenneth & Samuel Jay Keyser (red. 1993): 1-52.

Cresswell, M. J. (1973): Logic and Languages. London: Methuen. Crystal, Davi.d (1991): A Dictionmy of Linguistics and Phonetics. Blackwell:

Oxford, UK- Cambridge, USA. 3. utgåve. Fillmore, Charles (1963): The position of embedding transformations in a

grammar. Word 19: 208-31. Frank, Robert & Anthony Kroch (1995): Generalized Transformations and the

Theory of Grmmnar. Studia Linguistica 49 (2): 103-151.

90 Laila Sakshaug

Gazdar, Gerald, Ewan Klein, Geoffrey Pullum, & Ivan Sag (1985): Generalized Phrase Structure Grammar. Cambridge, Massachusetts: Harvard University Press.

Grimshaw, Jane (1979): Complement Selection and the Lexicon. Linguistic Inquiry 10: 279-326.

Grimshaw, Jane (1990): Argument Structure. 'Linguistic Inquiry Monograph' 18. Massachusetts Institute of Technology: The MIT Press.

Hale, Kenneth & Samuel Jay Keyser (red.l993): The View from Building 20. Essays in Honor of Sylvain Bromberger. Cambridge, Massachusetts -London- England: The MIT Press.

Halle, Morris (1973): Prolegomena to the Theory of Word Formation. Linguistic lnquiry 4: 3-16.

Halle, Morris, & Alec Marantz (1993): Distributed Morphology. I Hale, Kenneth & SamuelJay Keyser (red. 1993): 111-176.

Harris, Randy Allen (1993): The Linguistics Wars. New York & Oxford: Oxford University Press.

Horrocks, Geoffrey (1987): Generative Grammar. Essex, England, & New Y ork, USA: Longman.

Huck, Geoffrey J. & John A. Goldsmith (1995): Ideology and Linguistic Theory. Noam Chomsky and the Deep Structure Debates. London & New Y ork: Routledge.

Jackendoff, Ray R. (1972): Semantic /nterpretation in Generative Grammar. Cambridge, Ma.: MIT Press.

Jackendoff, Ray R. (1975): Morphological and semantic regularities in the lexicon. Language 51: 639-71.

Jackendoff, Ray R. (1977): X-bar syntax. Cambridge, Mass.: MIT Press. Jackendoff, Ray R. (1997): The Architecture of the Language Faculty.

Linguistic Inquiry Monograph 28. Cambridge, Mass.: The MIT Press. Katz, Jerrold J. & Jerry A. Fodor (1963): The structure of a semantic theory.

Language 39: 170-210. Katz, Jerrold J. & Paul M. Postal (1964): An Integrated Theory ofLinguistic

Descriptions. Cambridge, MA: MIT Press. Kayne, RichardS. (1994): The Antisymmetry of Syntax. Cambridge,

Massachussetts: The MIT Press. Lakoff, George (1963): Toward Generative Semantics. Manuskript. Seinare

publisert i McCawley (1976): 43-61. Lakotl, George, (1970 [1965]): On the Nature of Syntactic Irregularity. The

Computation Laboratory of Harvard University Mathematical Linguistics and Automatic Translation, Report No. NSF-17: I-l to I-16.

Lapointe, Stev en G. (1985 [1980]): A The o ry of Grammatical Agreement. Doktoravhandling, University of Massachusetts, Amherst 1980. Publisert 1985. New York & London: Garland Publishing, Inc.

Om djupstrukturdebatt og nominaliseringsdebatt 91

Larson, Richard (1988): On the Double Object Construction. Linguistic Inquiry 19: 335-391.

Lebeaux, David (1986): The interpretation of derived nominals. I Farley, Farley, & McCullough (red.) CLS 22, Part l, General Session. Chicago: Chicago Linguistic Society: 231-24 7.

Lees, Robert B. (1968 [1960]): The Grammar of English Nominalizations. 5th

Printing, 1968. Indiana University- Bloomington. The Hague: Mouton. Le vi, Judith ( 1978): The Syntax and Semantics of Complex Nominals. New

York: Academic Press. Lieber, Rochelle (1981): On the Organization ofthe Lexicon. Bloomington:

Indiana University Linguistics Club. Lieber, Rochelle (1992): Deconstructing Morphology. Chicago: University of

Chicago Press. Lyons, John (1991): The Chomskyan Revolution: a Progress Report (1991).

Chomsky. Tredje utgåve: 154-232. (Første utgåve 1970.) London: Fontana Press.

Lødrup, Helge (1989): Norske hypotagmer. En LFG-beskrivelse av ikke-verbal hypotagmer. Oslo: Novus forlag.

Marantz, Alec (1984): On the Nature ofGrammatical Relations. 'Linguistic Inquiry Monograph', 10. Cambridge, Massachusetts/ London, England: The MIT Press.

McCawley, James D. (1968): The role of semantics in a grammar. I Bach & Harms (1968).

McCawley, James D. (1973): Syntactic and Logical arguments for semantic structures. I Fujimura, Osamu (red. 1973): Three Dimensions of Linguistic Theory. Tokyo: TEC Corporation.

McCawley, James D. (red. 1976): Notes from the Linguistic Underground. Vol. 7 i serien Syntax and Semantics. New York: Academic Press.

McCawley, James D. (1988): The Syntactic Phenomena of English. Volume 2. Chicago: University of Chicago Press.

Morgan, Jerry L. (1970): On arguing about semantics. Papers in Linguistics 1: 49-70.

Newmeyer, Frederick J. (1986): The Politics of Linguistics. Chicago & London: The University of Chicago Press.

Næs, Olav (1972): Norsk grammatikk. Elementære strukturer og syntaks. 3. utgåve. Oslo: Fabritius.

Pesetsky, David (1985): Morphology and Logical Form. Linguistic Inquiry 16: 193-246.

Platzack, Christer (1998): Svenskans inre grammatik- det minimalistiska programmet. En introduktion till modern generativ grammatik. Lund: Studentlitteratur.

92 Laila Sakshaug

Pollock, Jean-Yves (1989): Verb Movement, UG, and the Structure ofiP. Linguistic lnquiry, 20: 365-424.

Postal, Paul M. (1972): The best theory. I Peters, Stanley (red.): The Goals of Linguistic Theory. Englewood Cliffs, NJ: Prentice-Hall: 131-70.

Pullum, Geoffrey (1996): Nostalgic Views from Building 20. Review Artide of Hale and Keyser (eds. 1993). !Journal of Linguistics, 32: 137-147.

Roeper, Thomas, & Muffy E.A. Siegel (1978): A Lexical Transformation for Verbal Compounds. Linguistic Inquiry 9: 199-260.

Ross, John Robert (1969): Guess Who? CLS 5: 252-286. Også trykt i Schiller & al (1988): The Best ofCLS: 1010-127. Chicago: Chicago Linguistic Society.

Ross, John Robert (1970 [1968]: On declarative sentences. I Jacobs & Rosenbaum (red.): Readings in English transformational grammar. Washington: Georgetown University Press: 222-272.

Sadock, Jerrold M. (1991): Autolexical Syntax: A Theory of Parallel Grammatical Representations. Studies in contemporary linguistics. Chicago & London: The University of Chicago Press.

Sakshaug, Laila (1999): Norwegian Compound Deverbal NoLms: An Autolexical Analysis in Morphology, Syntax, and Semantics. Dr. Artium thesis, NTNU, Trondheim, Norway.

Scalise, Sergio (1984): Generative Morphology. 'Studies in Generative Grammar', 18 Dordrecht- Holland/Cinnaminson- U.S.A.: Foris Publications.

Sells, Peter (1985): Lectures on Contemporary Syntactic Theories. CSU Lecture Notes, 3. Stanford: CSU.

Sem·en, Peter A. M. (1996): Semantic Syntax. Oxford, UK & Cambridge USA: Blackwell Publishers.

Siegel, Dorothy (1979): Topics in English Morphology. New York: Garland. Spencer, Andrew (1991): Morphological Theory. An Introduction to Word

Structure in Generative Grammar. Oxford UK & Cambridge USA: Blackwell.

Wasow, Thomas (1977): Transformations and the Lexicon. I Culicover, Peter, Thomas Wasow, & A. Akmaijian (red. 1977): Formal Syntax. New Y ork: Academic Press: 327-360.

Weinreich, Uriel (1966): Explorations in semantic theory. I Sebok, Thomas (ed.) Current trends in linguistics, HL The Hague.