INTERVJU INTERVJU

Intervju

Gift

med

jobben 1926 – 8

– Nei, nei, nei! Langt ifra! utbryter den snart 70 år gamle professoren entusiastisk da jeg spør

om hun ikke snart skal gi seg. De lyse krøllene danser. – Det er like gøyalt fortsatt. Man kan

bli lei av all administrasjon rundt forskningen. Det legger «lite sordin på det hela». Men jeg er

veldig nysgjerrig ennå – jag vill veta!

– Tidligere satt jeg ofte på laboratoriet tilminst klokken åtte, forteller hun, – før jeggikk den korte biten hjem. 10–12 timersarbeidsdag var det vanlige. Jeg har vært giftmed jobben. Det er fordi jeg har elsket den.Og jeg har hatt friheten. Grensen mellomarbeid og hobby har vært fullstendig fly-tende for meg.

Birgitta Åsjø har vært professor i virologived Universitetet i Bergen i over 20 år, medhivforskning som spesialfelt. Helt siden1983, da det ble oppdaget at hiv forårsaketaids, har hun vært engasjert i forskningrundt viruset og aktivt deltakende i deneventyrlige utviklingen som har skjedd nårdet gjelder behandling og leveutsikter forhivpositive. Før 1996 innebar hivsmittenærmest hundre prosent sikkert en smerte-full død av aids – i dag kan man leve ettilnærmet normalt liv.

«Ei staseleg dame»Bergen viser seg ikke fra sin beste sidedenne julidagen. Et lavt skydekke liggersom et lokk over sentrum. Det regner hori-sontalt under den drøyt 150 meter langespaserturen opp til Birgittas bolig øversti Haukelandsbakken. Den elegante svenskedamen knytter et fargerikt silkeskjerf overhåret, for å beskytte seg mot regndråpene,mens jeg slår opp paraplyen. Den fine ut-sikten fra Birgittas leide hybelleilighet vedfoten av Ulriken er godt kamuflert. Her harhun bodd siden hun kom til byen, i 1992.

Før vi kommer så langt har professorenguidet meg fra inngangen til Haukelanduniversitetssykehus i nulte etasje og oppi etasjene, gjennom korridorer, over glass-broen til Bygg for biologiske basalfag(BBB), som også huser Institutt for bio-medisin, tidligere De prekliniske institutter,som i mine studiedager holdt til i nedslittelokaliteter på Årstadvollen. Vi går innomMikrobiologisk avdeling i Laboratorie-bygget, der intervjuobjektet har sin over-

1926

legestilling, hilser på sjefen, Elling Ulve-stad, og på andre kolleger og undersåtter.Med sin høyreiste, blonde skikkelse og sittsjarmerende vesen synes Birgitta Åsjø godti terrenget. Hun hilser blidt og overstrøm-mende på dem hun møter underveis, slår av

en liten prat med de fleste, sier at vi ogsåmå hilse på Torbjørn, ektemannen, somhar kontor litt lenger inne i gangen. Hun erumåtelig populær på avdelingen, og det erikke bare på grunn av sin faglige innsikt.Hun er vennlig og omtenksom, et ja-men-neske: «Ei staseleg dame, det skal verevisst, og det på alle måtar,» som sjefen sier.

Etter å ha tatt sin doktorgrad på lymfomutløst av retrovirus hos mus ved KarolinskaInstitutet i Stockholm i 1981 falt det segnaturlig at Birgitta Åsjø begynte å forskepå hiv. I Sverige var hun var den førstesom isolerte viruset fra syke pasienter forå dyrke det.– Hvordan var det å jobbe med hiv i starten– da kunnskapen var liten og frykten stor?

– Folk rundt meg var livredde! Men jegsa til dem: «Va då? På laboratoriet vet jeghvor jeg har viruset. Men tar man seg en turpå byen, vet man ingenting.»

De første årene var preget av glede ogsamarbeidsvilje, sier hun videre. – På gras-rotnivået var det lite konkurranse, vi deltepå virus, celler og reagenser. På den tiden

«På laboratoriet vet

jeg hvor jeg har viruset.

Men tar man seg en

tur på byen, vet man

ingenting»

kunne man gjerne ta med seg alt mulig påflyreiser uten at noen reagerte.– Hva visste man egentlig om smitteveieneså tidlig?

– Veldig lite, medgir hun. – Man mistenktesmitte via blod og seksuell omgang. Men ek-sakt hvordan det smittet og hvor lett det kunnesmitte – det hadde man ingen kunnskap om.

LasaruseffektenDet første som skjer når man smittes av hiv,er at det dannes DNA-kopier av virus-RNAved hjelp av enzymet revers transkriptase.Men de viruspartiklene som kommer ut avcellene, er umodne og ikke-infeksiøse. Dakutter enzymet protease opp polyproteinenetil passende byggesteiner, som blir kobletsammen, og dermed skapes en ny, infeksiøspartikkel. Hele clouet med moderne anti-viral behandling, HAART, var at manangrep første og siste trinn i denne pro-sessen. Man opplevde da at de syke pasien-tene nærmest sto opp fra de døde – den renelasaruseffekten.– Er behandlingen like effektiv for alle?

– Ja, for så å si alle, så lenge man starterbehandling før CD4-tallet blir for lavt. I ret-ningslinjene har man tatt utgangspunkt i vårforskning i Bergen, som har vist at dersomman starter behandlingen når CD4-talletfaller under 300, får man ikke restitusjonav lymfoid vev.– Den største utfordringen i dag er vel allede rundt om i verden som ikke får tilgangpå behandling?

– Det er riktig. Et viktig poeng er at vialdri vil kunne behandle oss ut av epide-mien. Det går ikke. Og kombinasjonen avhiv og tuberkulose er spesielt krevende oggir dårlig prognose.

Per i dag er anslagsvis mellom 40 og 45millioner mennesker i verden hivsmittet,60 % bor i Afrika sør for Sahara. Siden1981 har over 30 millioner menneskerutviklet aids og dødd.

Tidsskr Nor Legeforen nr. 18, 2013; 133: 1926 – 8

INTERVJU

Tidsskr Nor Legeforen nr. 18, 2013; 133

INTERVJU

Foto NTB scanpix

Birgitta ÅsjøFødt 26.9. 1943 i Stockholm• Cand.med. Karolinska Institutet 1977

• Ph.d., Karolinska Institutet 1981

• Amanuensis ved Tumörbiologisk

Institut, Karolinska Institutet, 1981 – 82

• Amanuensis ved Institut för virologi ved

Karolinska Institutet 1982 – 85

• Dosent i virologi ved Karolinska

Institutet1986 – 92

• Professor i virologi/hiv/aids ved Univer-

sitetet i Bergen 1992 – 2013

• Veileder for en rekke ph.d.-stipendiater,

postdoktorkandidater, hovedfags- og

mastergradsstudenter 1988 – 2011

• Nasjonal koordinator for det

EU-støttede hivresistensovervåkings-

programmet SPREAD 2003 – 05

• Komitémedlem i GLOBVAC (Global

helse og vaksinasjon) 2006 – 10

• I alt 106 artikler i internasjonale og

nasjonale vitenskapelige tidsskrifter,

av disse er 83 hivrelaterte

– Hva tror du om fremtiden når det gjelderen potensiell kur eller vaksine?

– Medisinene holder absolutt pasientenoppegående, men man er jo ikke kurert.Viruset ligger latent, sovende. Og det blirsannsynligvis produsert små mengder virusi lengelevende celler. Det man har forsøktå få til i forskningen på en kur, er en vold-som aktivering av de latente cellene, slikat de setter i gang med virusproduksjon.Den antivirale paraplyen som HAART gir,beskytter de uinfiserte cellene. Lymfocyttensom produserer virus, dør etter to dager.Man håper derfor på at man kan «blåse ut»hele infeksjonen på én gang. Det pågår endel eksperimenter rundt dette. Hvordan gårdet? Tja? Den store hallelujastemningen eruteblitt.

Menneskelige grønnaperHeller ikke når det gjelder vaksine, har manlyktes så langt. Nylig mislyktes nok en vak-sinestudie, der det var flere syke i vaksine-gruppen enn i gruppen som fikk placebo.

– Jeg har ikke tro på noen protektiv vak-sine. Spørsmålet er da: Kan vi «klara av»smitte? Det finnes «slow-progressors». Deter mennesker som har levd i over 25 år uten

medisiner og uten å ha smittet partneren ogheller ikke har utviklet aids. Langtidsover-leverne har lave virusnivåer og mister ikkeCD4-celler. De har en kontrollert infeksjon.De er den menneskelige versjonen av afri-kanske grønnaper. Hos grønnapene fødesbarna uten smitte, smitten skjer når de ungehannene skal jage hunner. Apene har enkontrollert infeksjon med lave virusnivåer.De mister ikke CD4-celler og utvikler ikkeaids før de blir gamle. Sannsynligvisskyldes det den naturlige svekkelsen avimmunforsvaret som skjer med alderen.Hos apene har dette skjedd gjennom natur-lig seleksjon, noe vi i menneskeverdenenikke tolererer. Jeg tror at vi kan utvikle envaksine som gjør at vi blir som afrikanskegrønnaper. Noen blir smittet, men blir ikkesyke. Andre smittes ikke. Det forskes myepå dette nå.

Birgitta Åsjø er født og oppvokst i Stock-holm. På tross av sine 20 år i Bergen frem-står hun som utpreget svensk – hun snakkerklingende stockholmsk og har den tradisjo-nelle dalahesten trygt plassert i bokhyllen.Hun var den første i sin familie som tokhøyere utdanning. Ingen andre hadde merenn vanlig folkeskole.

1927

INTERVJU INTERVJU

– Jeg var nødt til å jobbe etter realskolen,da jeg var 16 år, forteller hun. – Mine for-eldre hadde ikke råd til å forsørge meg.Men jeg var fast bestemt på å ta student-eksamen, så jeg begynte på kveldsgymnas,egentlig et tilbud til voksne. Jeg jobbet påapotek fra åtte til seks, trillet tusenvis avpiller, laget salver og blandet øyedråper, oggikk på skole fra halv sju til ti fem kvelderi uken. Så fikk jeg da min studenteksamen.Jeg kom først ikke inn på medisinstudiet,men kunne kvalifisere meg dersom jeg token «bachelor of science». Så jeg tenkte: Detgjør jeg! Men så strøk jeg i «fysikaliskkemi» – det var for mye matematikk, detvar jeg ikke så god i. Studielånet tok sluttog jeg måtte ut i arbeidslivet igjen. Det varda jeg begynte på Karolinska, på Tumorbio-logisk Institut. Der jobbet jeg i fem år sombioingeniør og fullførte bachelorgradensamtidig som jeg var forskningsassistent.

– Du tok noen omveier, med andre ord.– Ja. Men jeg visste hva jeg ville, sier

hun bestemt og ser ettertenksomt ut av vin-duet. – Jeg kom inn på medisinstudiet tilslutt. Men da var jeg allerede blitt fascinertav forskningen og hadde fått en fot innen-for. I 1976 var jeg ferdig med medisinstu-diet, og i 1981 disputerte jeg. I mellomtidentok jeg turnustjeneste. Egentlig var jeginnstilt på å bli onkolog. Men så kom hivi veien.

Tonsillprosjektet– Hvordan havnet du i Bergen?

– Jeg ble oppfordret til å søke dette pro-fessoratet, som er det eneste i Europa somhar vært øremerket hiv/aidsforskning innenvirologien. Og jeg var så heldig at jeg fikkstillingen. Venner og kolleger sa til meg:«Man kann inte förlata Karolinska Insti-tutet, det kann man bara inte!» Men jeghadde kun en åremålsstilling der på dentiden. Her fikk jeg muligheten til å starteopp med min egen forskning. Man får kan-skje bare én sånn sjanse i livet. Og skulledet ikke fungere, fikk jeg heller bare reisetilbake dit.– Så du fikk en unik mulighet til å styre noeselv?

– Absolutt! Og ved Universitetet i Bergenhar de vært underbara, legger hun til. – Jegfikk frie hender til å sette sammen en forsk-ningsgruppe og skape et miljø. I løpet avdisse årene har jeg hatt seks doktorgradssti-pendiater. Ingen av dem har fortsatt innenmitt miljø – dessverre. Det er jättetrist! Dethar ikke vært stillinger til dem.– Hvem tar over ditt professorat nå som dugår av?

– Ingen. Det blir lagt i fryseboksen.Tyvärr. Det er kanskje den største skuffelsen.Men selv har jeg hatt en fantastisk tid.

Åsjøs forskning har dreid seg om

1928

å karakterisere hivviruset, om hvordan hivforandrer immunforsvaret og hva som skjernår man gir antiviral behandling. Hun harogså forsket på interaksjonen mellom hivog mykobakterier. Det såkalte tonsillpro-sjektet har vært en sentral del av forsk-ningen hennes i Bergen. Prosjektet var etsamarbeid med øre-nese-hals-avdelingenved Haukeland universitetssykehus. Derhadde de lang erfaring med å ta biopsier fratonsiller. Ved å se på biopsier fra lymfevevfikk man en unik mulighet til studere pato-logisk og immunologisk effekt av virusetog behandlingseffekt. Prosjektet resultertei tre doktorgrader.

Intervjuobjektet er ellers opptatt av hiv-testing. Fremdeles er det mange som blirsmittet, spesielt gjelder det menn som har

sex med menn, og fremdeles er det noensom ikke blir diagnostisert før de er påaidsstadiet. Det er fortsatt et stigma vedhivtesten, mener Åsjø.

– Jeg snakker meg stadig varm omtemaet. Det bør være mye hyppigere hivtes-ting. Da slipper vi å oppleve at infeksjonenblir oppdaget på et sent stadium. Og slik jegser det, er hovedsaken til dette stigmatise-ring. Vi har hatt flere tilfeller der pasientenhar en avansert hivinfeksjon før han får endiagnose. Hivtesten burde være en naturligdel av en helsesjekk. Man må se på hiv somdet er – en alvorlig infeksjonssykdom somman kan behandle. Ikke noe hysj, hysj.– Folk flest bør vel også være mer bevissteog teste seg?

– Absolutt. De som er smittet, må få viteom det så de kan få behandling og ikke gårrundt og smitter andre.

Ugift og nygiftI tillegg til jobben er Birgitta usedvanliginteressert i klassisk musikk. Hun har storglede av å ringe til Kjell Hillveg i NRK P2sRing inn musikken på lørdag formiddag.Hun ber gjerne om musikk hun har hørt påkonsert.

Dessuten har professoren Bergens størstestrømpesamling. Hun elsker mønstretestrømper i sterke farger og er glad i å mikseog matche klær, sko, strømper og andreaccessoirer. Hun har også en sporty side.I mange år tilbrakte hun ferien i Sør-Frank-rike, der hun syklet på kryss og tverssammen med en venninne. Og det var etter

«Hivtesten burde være

en naturlig del av en

helsesjekk»

at hun hadde fylt 60 at hun prøvde para-gliding for første gang – på Voss, i tandem.

– Det var fantastisk herlig! konstatererhun entusiastisk. – Jeg hadde sett alle somhoppet fra Ulriken i alle år og hadde lyst tilå prøve selv. Jeg skulle gjerne ha fortsatt,men på grunn av mine ustabile knær kunnejeg ikke det.

I fjor høst giftet Birgitta seg for førstegang – i en alder av 69 år. Ifølge flere kilderhar hun alltid vært omsvermet, og det harvisstnok ikke manglet på tilbud. Mendamen har vært svært selvstendig. Og kan-skje hadde hun ikke møtt den rette før nå?Etter 20 år alene på hybel i Bergen flytterhun i enebolig på Askøy sammen med Tor-bjørn. I tillegg har hun fått en bonusfamiliemed to stebarn og fem barnebarn på kjøpet.– Hvordan er det å leve sammen med noenetter så mange år alene? undrer jeg.

– Vi ble begge advart! ler hun. – Men jeger overrasket over hvor bra det har gått,legger hun raskt til. – Dessuten er Torbjørnmycket sjenerøs!– Hvordan møttes dere?

– Jeg ble kjent med ham da virussenteretble «tvangsforflyttet» fra Høyteknologi-senteret i Bergen til BB-bygget for noen årsiden. Han var alltid så sympatisk og hjelp-som. Vi delte en del erfaringer rundt min farog hans kone, som ble alvorlig syke sam-tidig. I tillegg har vi begge interessen forklassisk musikk. Hans kone døde i januar2009. Litt senere samme år kom jeg tilå spørre ham om veien til Sotra. «Vet duikke hvor Sotra ligger?» spurte han for-bauset. Selv om jeg hadde bodd i Bergeni 20 år, hadde jeg aldri vært på Sotra. Jeghar verken førerkort eller bil, jeg bor 100meter fra Haukeland universitetssykehus,jobber der, spaserer til Bergen sentrum. Ogi helgene reiste jeg ofte til Stockholm, derjeg har en leilighet. Så jeg hadde ingenanelse! «Dette går ikke an,» utbrøt han.Gunnar Ulvøen, god kollega av oss, bor påSotra, så Torbjørn ringte ham og vi ble invi-tert på middag. Vi hadde en fantastisk lør-dag der ute i skjærgården. To uker senereinviterte Gunnar og kona Eli oss med påseiltur.– Hva skjedde så?

– Senere samme sommer, i august, da jegskulle tilbake til Bergen etter ferien, villeTorbjørn hente meg på Flesland. Jegavfeide ham og sa at det slett ikke var nød-vendig. Han insisterte. Det var en heltotrolig känsla å ha en som sto og ventet påmeg. Det hadde jeg aldri hatt før. Siden harvi vært sammen.

Lisbeth Homlong

lisbeth.homlong@hotmail.comAvdeling for allmennmedisinUniversitetet i Oslo

Tidsskr Nor Legeforen nr. 18, 2013; 133