Han var nesten slik kledd også, eller kanskje mer som en

ridder. Det var fullt av klær i et skap i Ryttergården, hvor

de nå var kommet fra, og det var slett ikke sånne klær

som vi bruker nå for tiden, men mer som en slags

ridderklær. Vi hadde funnet noen til meg også, de gamle

stygge fillene mine hadde jeg slengt vekk, og jeg ville

aldri se dem mer. For Jonatan sa at vi måtte være kledd

slik at det passet til den tiden vi nål evde i, ellers ville folk

i Kirsebærdalen synes at vi var merkelige. Leirbålenes og

eventyrenes tid, var det ikke det Jonatan hadde sagt?

Mens vi red rundt der i de fine ridderklærne

våre, spurte jeg ham: «Det er visst en veldig gammel tid

vi lever i her i Nangijala?» «Det kan du kanskje si, på et

vis,» sa Jonatan. «Det er jo en gammel tid for oss. Men vi

kan også si at det er en ung tid.» Han tenkte seg litt om.

«Ja, akkurat,» sa han, «en ung og frisk og god tid som

det er lett og enkelt å leve i.» Men så ble han mørk i

Øynene. «I hvert fall her i Kirsebærdalen,» sa han.

«Er det annerledes på andre kanter,» spurte jeg. Og

Jonatan sa at det sannelig kunne være annerledes på

andre kanter. Så heldig at vi hadde havnet her! Akkurat

her i Kirsebærdalen, der livet var så lett og enkelt som

Jonatan sa. Det kunne ikke være lettere og enklere og

morsommere enn slik en morgen.

Først våkner jeg i kjøkkenet vårt av at sola skinner inn av

vinduene, og fuglene kvitrer og er muntre i trærne

utenfor, og jeg ser Jonatan gå der så taus og stille og

sette fram melk og brød på bordet til meg, og når jeg har

spist, går jeg ut og mater kaninene og steller hesten. Og

så rir jeg ut, å, som jeg rir, og det er dugg i gresset, det

bare glitrer og lyser overalt, og humler og bier summer

rundt i kirse bærblomstene, og hesten legger ut i galopp,

og jeg er nesten ikke redd engang. Tenk, jeg er ikke redd

for at det plutselig skal ta slutt heller, slik som alt sånt

morsomt pleier å gjøre. Ikke i Nangijala! Ikke her i

Kirsebærdalen i hvert fall! Vi red lenge over engene, hit

og dit som det falt seg, så fulgte vi stien langsmed elva i

sving og krok, og plutselig så vi morgenrøyken fra husene

nede i dalen. Først bare røyken og så hele stedet med

gamle hus og gårder. Vi hørte haner gale og hunder

bjeffe og sauer og geiter breke, det låt som

morgen alt sammen. Stedet var visst nettopp våknet.

En kone med kurv på armen kom mot oss på stien. En

bondekone var det nok, hverken ung eller gammel, men

litt midt i mellom og brun i huden som folk blir når de er

ute i all slags vær. Hun var gammeldags kledd, omtrent

som i et eventyr. «Jaså, Jonatan, er bror din endelig

kommet nå,» sa hun og smilte så hyggelig.

«Ja, nå er han kommet,» sa Jonatan, og det var lett å

høre at han syntes det var fint. «Kavring, dette er Sofia,»

sa han,og Sofia nikket. «Ja, dette er Sofia,» sa hun. «Så

godt at jeg møtte dere. Da kan dere ta kurven sjøl.»

Og Jonatan tok kurven som om han var vant til det og

ikke trengte spørre hva som var i den. «Du tar vel med

deg bror din til Gullhanen i kveld, så alle får hilse på

ham,» sa Sofia. Jonatan sa at det skulle han gjøre, og så

nikket vi farvel til henne og red hjem. Jeg spurte Jonatan

hvem Gullhanen var. «Vertshuset Gullhanen,» sa

Jonatan. «Det er vertshuset nede i bygda. Der treffes vi

og prater om sånt som vi må prate om.» Jeg gledet meg

til å bli med til Gullhanen den kvelden og få se hva det

var for slags folk som bodde i Kirsebærdalen. Alt om

Kirsebærdalen og Nangijala ville jeg vite. Jeg ville se

om det stemte på en prikk med det Jonatan hadde sagt.

Forresten kom jeg til å tenke på noe, og det minnet jeg

ham om mens vi red. «Jonatan, du sa at i Nangijala

kunne vi oppleve spennende ting fra morgen til kveld og

om nettene også, husker du det? Men her er jo alt så

stille og rolig, og ikke noe er spennende i grunnen.»

Da lo Jonatan. «Du kom i går, har du glemt det? Din tosk,

du har jo nesten ikke stukket nesa inn hit! Spennende

opplevelser får du nok.»

Og jeg sa at når jeg tenkte etter, så var det spennende og

fint nok å ha det slik som vi hadde det med Ryttergården

og hestene våre og kaniner og allting. Noe mer

spennende enn det trengte jeg ikke. Da så Jonatan

underlig på meg, nesten som om han syntes synd på

meg, og til slutt sa han: «Ja, vet du Kavring, jeg skulle

ønske at du kunne få ha det akkurat slik. Bare akkurat

slik. For du kan tro at det. fins spennende ting som ikke

burde vært til.» Da vi kom hjem, satte Jonatan kurven til

Sofia på kjøkkenbordet og pakket opp. Det var et brød i

den og et spann melk og en liten krukke med honning og

et par pannekaker. «Holder Sofia oss med mat,» sa jeg

forbauset. Jeg hadde ikke tenkt på hvor vi skulle få mat

fra. «Noen ganger gjør hun det,» sa Jonatan.

«Helt gratis,» spurte jeg. «Gratis ja, det kan du vel kalle

det,» sa Jonatan.