Hjalmar Dale - Den glemte eventyrer av Randulf Valle

98058_hjalmar dale_cc_.indd 3 27/08/14 09:43

© CAPPELEN DAMM AS 2014

Forfatter har mottatt støtte fra Det faglitterære fond til å skrive manuskriptet til denne boken.

ISBN 978-82-02-42030-7

1. utgave, 1. opplag 2014

Layout omslag og materie: Trine + Kim designstudioOmslagsfoto: NWT Archives / Henry Busse Fonds

Der ikke annet er angitt er fotografier ved forfatteren

Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2014

Satt i 9/13 pkt. Mamantov og trykt på 120g Multioffset.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring

bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no


FORORD......................................................................................................................................................................................... . 6

1. EN.SLUTT.OG.EN.BEGYNNELSE........................................................................................................................... . 9

2. VEIEN.MOT.NORD 1894–1920......................................................................................................................... . 13

3. OLJEEVENTYRET 1920–1921............................................................................................................................ . 23

4. LÆRETID.SOM.PELSJEGER 1921–1926................................................................................................ . 41

5. VEIEN.TIL.ELGSJØEN 1926–1927................................................................................................................. . 59

6. VINTER.OG.VEISKILLE 1927–1928............................................................................................................. . 85

7. BLANT.INUITTENE.PÅ.TUNDRAEN 1929–1932............................................................................. . 117

8. RADIUM,.OLJE,.URAN.OG.GULL 1932–1945.................................................................................... . 155

9. ARBEIDER.I.OLJEBYEN.OG.GULLGRAVER.I.FJELLENE 1945–1961.......................... . 191

10. LIVETS.HØST 1959–1967..................................................................................................................................... . 213

11. ETTERSPILL 1968–1970........................................................................................................................................ . 239

12. ET.LIV.I.NORD......................................................................................................................................................................... . 253

KILDER............................................................................................................................................................................................ . 260

REGISTER.................................................................................................................................................................................... . 262


• 6 •

H vordan endte jeg opp med å skrive denne boka? Hva er det med nordområdene i Canada og Hjalmar Dale som har grepet meg så sterkt, at jeg

i nesten ti år har jobbet med dette prosjektet? Det hele startet med boka Pelsjegerliv av

Helge Ingstad. Akkurat når jeg leste den første gang, er jeg ikke sikker på. Jeg tror jeg plukket den med meg fra skolebiblioteket på barneskolen – uten å vite at den også stod hjemme i bokhylla. Som så mange andre ble jeg grepet av bokas fremstilling av det store eventyret i villmarka, og følte trang til en gang å gjøre det samme.

I juli 1986 var jeg 11 år gammel og brukte 30 kroner på et eksemplar av bladet Villmarksliv. Der skrev Carl Træholt om kanoturer på lange elver i de jomfruelige Nordvestterritoriene i Canada. Det gjorde et uutslettelig inntrykk. I mars 1989 trykte bladet en ny artikkel fra samme skribent, med fire sider praktiske tips til planlegging og gjennomføring av lange kanoturer i Canadas villmark. Noen få

elver ble nevnt i artikkelen, og av en eller annen grunn la jeg min elsk på Thelon River. Hvorfor? Kanskje var det beskrivelsen av det rike dyrelivet? Var det en trang til å se Hornby Point, hvor hytteruiner og kors markerer gravene til tre engelskmenn som sultet i hjel her på 1920tallet? Eller så rasjonelt som at elva skulle være relativt grei å padle? Det var i alle fall ingen tvil: Jeg skulle padle Thelon – spørsmålet var bare når.

Det skulle gå 12 år før Mons Grøvlen og jeg kunne skyve kanoen fra bredden av Lynx Lake og sette kursen nedover Thelon. Det eneste lesestoffet vi hadde med oss, var David Pellys bok om elva. I løpet av de 35 dagene vi brukte på de drøye 900 kilometerne til Baker Lake, ble den lest fra perm til perm – mange ganger. Blant personene som ble beskrevet i boka, var det særlig én som fanget vår interesse: Hjalmar Nelson – i Norge bedre kjent som Hjalmar Dale. Helge Ingstads makker fra året ved Elgsjøen var den første hvite mann som padlet samme tur som vi var ute på. Vi ante at han kunne


• 7 •

ha en livshistorie som på mange vis var like spennende som Ingstads. Samtidig hvilte det et slør av mystikk over ham. Han virket som en mann som holdt seg i bakgrunnen – og hvorfor skiftet han navn flere ganger?

I årene som kom, vendte jeg flere ganger tilbake til nordområdene i Canada og kjente at interessen for urbefolkningen, naturen og de vestlige pionerene i regionen vokste. Ikke minst bidro 90 dager på ski gjennom Nordvestpassasjen sammen med Bengt Rotmo til at jeg fikk en trang til å vite og forstå mer. Samtidig begynte jeg så smått å lese Pelsjegerliv på en ny måte. Jeg la merke til hullene i handlingen. Ikke minst stusset jeg over at boka kun beskrev tre sesonger i villmarka, mens det på baksiden tydelig stod at Ingstad hadde vært der i fire. Kanskje det ikke bare var Hjalmar Dales liv som hadde et slør av mystikk over seg?

Tidlig i 2005 trappet jeg opp letingen etter stoff om Hjalmar Dale, noe som nesten umiddelbart brakte meg i kontakt med Ole Petter Rekvig. Han hadde kjent Helge Ingstad og samlet informasjon om Hjalmar Dale siden sent på 1990tallet. Han inviterte meg på besøk til Tromsø, og da helgebesøket gikk mot slutten, valgte Ole Petter å gi alt han hadde samlet til meg. Samtidig overlot han meg oppgaven å skrive denne boka og inviterte på tur til Elgsjøen kommende høst. Det ble ikke bare starten på mitt arbeid med Hjalmar Dale, men også på et vennskap jeg fortsatt setter stor pris på. Uten Ole Petter hadde det neppe blitt noen bok, og jeg er ham stor takk skyldig.

En varm takk til Benedicte Ingstad, som uten forbehold ga meg full tilgang til foreldrenes arkiv. Det har vært av avgjørende betydning. Takk også til samarbeidsvillige ansatte ved Nasjonal biblioteket, Hammerfest bibliotek, Archives of Manitoba, Glenbow Museum, Norman Wells Historical Centre, Prince of Wales Northern Heritage Centre i Yellowknife, Thomas Fisher Rare Book Library ved University of Toronto og Library and Archives Canada.

Mange har også bidratt ved å vise vei til informasjon, med kommentarer til manus eller som generelle diskusjonspartnere. Deriblant Stein P. Aasheim, Halfdan Carstens, Eirik Sandberg Ingstad, Ole Petter Lien, Øystein Skålevik, Ola Klefsås, Frode Skarstein, «Tundra» Tom Faess, Calvin Sikstrom, Jerry Loomis, Cookie Morgan, Ted Keniston, Bern Brown samt Edy og Mitzy Hodgeson.

Også Warren Wright og North Wright Airways fortjener takk for å ha flydd både meg og Ole Petter rundt til Hjalmar Dales gamle hytter. Det samme gjør Cappelen Damm og Sverre Aurstad, som valgte å satse på denne boka.

Sist, men ikke minst, takker jeg min kjære Hilde som har holdt ut med mine entusiastiske utgreiinger om canadisk polarhistorie i alle de årene vi har vært sammen ...

RANDULF VALLEHAMMERFEST, 25. AUGUST 2014


• 8 •

hjalmar dale


• 9 •

L itt nord for bosetningen Norman Wells, i Canadas Nordvest territorier, ligger et lite gravsted pent til ved bredden av mektige Mackenzie

River. På godværsdager kan man se fjellene reise seg i vest. Andre dager ligger tåke og skyer som et teppe helt nede ved elvebredden. Kun en enslig oljepumpe bryter stillheten.

Den lille kirkegården forteller i seg selv en historie: Norman Wells er ikke et sted hvor folk dør. Hit kommer man en periode i livet for å jobbe lange dager på oljefeltene. Håpet er å returnere mot sør – rikere enn da man kom. Få blir her lenge, og de færreste velger å tilbringe alderdommen på denne utposten.

Tar man til høyre idet man passerer porten inn til kirkegården, og så følger første rekke med graver ned mot elva, kommer man etter hvert til en liten, enkel gravstein. Den markerer Hjalmar Dales siste hvilested, og enden på en livsreise som startet i Norge nesten 73 år tidligere.

Mange som hadde sitt liv og virke i nord

områdene, kjente til Dale, men kun et fåtall kan si at de kjente ham. Til og med hans beste venner var klar over at det var mye de ikke visste om mannen. Selv da Dale var i live, ville neppe noen andre enn ham selv vært i stand til å presentere en noenlunde fullstendig oversikt over livet hans.

Et portrett og et tidsportrettDa arbeidet med å samle Hjalmar Dales livshistorie startet, var det allerede gått 30 år siden han forlot denne verden. Nå nærmer det seg et halvt århundre. Færre og færre av dem som kjente Dale er i live, og i løpet av tiårene som har gått siden de hørte hans historier, har minnene for de fleste blitt svake og utydelige: «Jeg husker at han fortalte fantastiske historier fra reisene sine, men jeg kan ikke huske hva de dreide seg om», kommenterte en av Dales venner. I dag må vi akseptere at deler av Hjalmar Dales livslinje ligger i tåke, og at mange fantastiske historier om denne mannen ugjenkallelig er borte.

1

På.dette.gravstedet,.litt.

nord.for.bosetning.en.

i.Norman.Wells,.ble.

Hjalmar.Dale.gravlagt.


• 10 •

hjalmar dale

Heldigvis er mye også blitt funnet og bevart i løpet av arbeidet med denne boka – enten historiene er overført verbalt eller har dukket opp i bøker eller gamle dokumenter. Selv om enkelte biter i puslespillet mangler, bidrar de bitene som finnes til å tegne et bilde av en mann og livet hans.

Hjalmar Dale var ikke alene i nord områdene. Han var del av en større historie, om pionérlivet nord i den canadiske villmarka. Fortellinger fra hans sam tidige kan si oss noe om hvordan livet hans artet seg i den samme perioden, og fylle ut historien der kunnskapen om Hjalmar Dale er mangelfull. Derfor har dette dels blitt en bok om Hjalmar Dale, og dels

en bok om Canadas nordområder i den tiden Dale levde der. Det var en periode preget av raske endringer, store eventyr og spennende personligheter. Men det var også en tid fylt av hardt arbeid, sult og tragedier. Noen skapte seg formuer på kort tid, andre jobbet i årevis uten annet utbytte enn en stadig økende gjeld. Andre igjen satte livet til i sitt forsøk på å skaffe seg et utkomme i nord.

Navn og betegnelserI Norge ble Hjalmar Dale kjent som fangstmann gjennom Helge Ingstads bok Pels jegerliv. De som møtte ham i Canada, kjente ham også fra andre situasjoner og ikke minst under

Nordlys.over.Thelons.kilder.


• 11 •

andre navn. Hjalmar Dales navneendringer kan kort oppsummeres slik: Han ble døpt og reiste fra Norge under navnet Hjalmar Nilsson Hundhammer. Hjalmar Dale brukte han i en kort periode etter utvandringen. I 1918 hadde han byttet til Hjalmar Nelson – sannsynligvis en omskrivning av mellomnavnet Nilsson. I 1933 byttet han igjen navn, denne gang til Hjalmar N. Hamar, som han offisielt beholdt livet ut. På slutten av sitt liv var han først og fremst kjent som Hamar, og man var ikke helt sikker på om det var fornavn eller etternavn. Mange kalte ham Hamar Nelson. For å unngå forvirring brukes navnet Hjalmar Dale konsekvent i denne boka, uansett hvilket

navn han offisielt eller uoffisielt brukte i den aktuelle perioden.

Når det gjelder stedsnavn, har jeg holdt meg til de engelske navnene. Eneste unntak er Store Slavesjø, som Ingstad har innarbeidet på norsk. Forfatteren er klar over at den delen av urbefolkningen som omtales som indianere i boka, i dag foretrekker betegnelsen «dené». Dette ordet er imidlertid lite utbredt i Norge, noe som er grunnen til at indianere er brukt. Politistyrken med ansvar for nordområdene i Canada – Royal Canadian Mounted Police – er forkortet til RCMP.

Oljepumpe.i.aksjon.ved.Norman.Wells


• 12 •


• 13 •

B ergen 17. juli 1913: Været er sedvanlig grått og trist, men det er likevel feststemning i vestlandsbyen. Passasjer skipet Kristiania fjord fra Den

Norske Amerikalinje skal straks legge ut på turen over Atlanterhavet. Det er en stor begivenhet. Kristianiafjord var Amerikalinjens første skip. Bare en drøy måned tidligere gjorde hun jomfruturen sin mot det forjettede land i vest, etter å ha gjennomført den reneste signingsferden langs kysten. Både konge og regjering var om bord, for å understreke betydningen av at en ung nasjon hadde fått direkte forbindelse til den nye verden.

Idet skipet vinsjer inn ankeret og damper ut fra Puddefjorden, står folk tett i tett, både på dekk og på land. De fleste vinker og jubler, andre feller tårer. Noen ser nære familiemedlemmer bli borte fra landet. Andre ser fedrelandet forsvinne. Bånd brytes. Livsløp endres. En del skal aldri møte sine kjære igjen.

Blant de 1800 passasjerene finner vi Hjalmar Dale. 18 år gammel er han i ferd med å

forlate fødelandet, men helt alene er han ikke. Hans 12 år eldre søster, Gjertrud Andrea, utvandret til USA for flere år siden. Nå har hun vært hjemme på besøk, og Hjalmar reiser sammen med henne. Også Bergljot Alvilda, den nest yngste i søskenflokken, er om bord. Det er fortsatt tre dager til hun fyller 14.

Hva tenker Hjalmar idet han ser vestlandskysten forsvinne bak seg? Hva foregår i hodet til en ung mann som forlater sitt hjemland, uten å vite om han noen gang kommer tilbake? Hvilke drømmer ser han mot vest? I emigrasjonsprotokollen har han angitt håp om bedre fortjeneste som utreisegrunn. Kanskje bærer han med seg drømmen om å vende tilbake til Norge som rik mann, eller som eier av egen gård. Det kan også være bare et diffust håp om bedre muligheter som driver ham.

Hjalmar hører i alle fall til blant dem som tør å kutte alle bånd, kaste loss og seile inn i solnedgangen. Men der og da er det neppe noe som tilsier at akkurat denne gutten skal bli en av de aller tøffeste og mest respekterte

2

«Kristianiafjord».

fotografert.i.1913/1915.foto: k. knudsen (ubb)

Dale.fotografert.i.1900..

Skytterplassen,.hvor.

Hjalmar.Dale.vokste.

opp,.helt.oppe.til.høyre,.

fabrikkene.i.midten.og.

hovedgata.til.venstre.foto: mikal langhelle, utlånt av bernhard solberg

1894–1920


• 14 •

hjalmar dale

Hjalmar.Dale.i.canadisk.

uniform.i.1918.eller.1919.foto: helge ingstads arkiv, riksarkivet


• 15 •

pionerene i utforskningen og utnyttelsen av Canadas enorme nordområder. Den tanken er nok fjern for Hjalmar selv også. Hadde han hatt den minste anelse om hvilke eventyr som venter ham, ville nok hjertet hamret enda mer intenst ...

Samme dag satt Nils Steffensen Hundhammer og Sygni Johnsdatter Hundhammer i sitt arbeiderhjem, i industribygda Dale, ganske nøyaktig 10 mil østover langs jernbanen fra Bergen stasjon. For ekteparet var denne julidagen neppe spesielt munter. De hadde sett fram til å få eldstedatteren hjem, og gledet seg over besøket. Nå hadde hun altså dratt tilbake til Amerika, og tatt med seg to av søsknene. I alt hadde fem av deres ni barn utvandret. Siden en av døtrene deres døde som niåring, hadde de bare tre barn igjen. Spesielt hardt gikk det inn på foreldrene at purunge Bergljot Alvilda hadde reist. Heldigvis kunne de ikke vite at hun få år senere skulle dø i barselseng, og at de derfor aldri skulle få se henne igjen. Da hadde nok ikke sorgen vært til å bære i Hjalmar Dales barndomshjem.

BegynnelsenHjalmar Nilsson Hundhammer, som senere skulle bli kjent som Hjalmar Dale, kom til verden 14. november 1894 på industristedet Dale i Hordaland, og ble døpt 16. desember samme år. Hans far var født i 1859, og moren var ett år yngre. De giftet seg i 1881, flyttet til Dale i tidsrommet rundt Hjalmars fødsel

og bygde hus på Skytterplassen omkring 1895. Eksakt tidspunkt er vanskelig å fastslå, da tinglysing kostet penger og ofte ble utsatt i årevis.

Tettstedet Dale var bygd på tekstil industri, basert på vannkraften i elva. Industrieventyret, som i form av Dale fabrikker har fått sin fortsettelse helt til i dag, var allerede i gang. En bomullsfabrikk ble satt i drift i 1879, og i 1889 fulgte også en ullvarefabrikk. Ifølge folketellinga fra 1900 bodde ca. 1 400 personer i bygda. Av disse jobbet omkring halvparten på fabrikkene. Arbeidet var hardt, med 60 timers arbeidsuke og lav lønn, og det var lite overskudd av både penger og tid. Like fullt var fabrikkarbeidet å foretrekke fremfor tilværelsen som bonde eller gårdsarbeider. På slutten av 1800tallet var de fleste vestlandsgårder delt opp så mange ganger at det var vanskelig å leve av brukene. Selv om fabrikkarbeidet var tungt, monotont og dårlig betalt, var det mer forutsigbart.

Mot slutten av 1890tallet gikk driften av fabrikkene dårligere, og selskapet som eide dem, gikk til slutt konkurs i 1902. Produksjonen fortsatte under nye eiere, men mange mistet jobben. De som fikk fortsette, måtte for en stund gå ned til fire dagers uke. En vinternatt i 1907 brant bomullsfabrikken ned til grunnen. Det var et hardt slag for det lille bygdesamfunnet, men bedriftens styre bestemte seg fort for å satse videre. I løpet av kort tid stod en toppmoderne bomullsfabrikk klar, og senere ble det referert til «den heldige

veien mot nord


• 16 •

hjalmar dale

brannen i 1907», siden den ble foranledningen til en modernisering som rustet industristedet for fremtiden.

Faren til Hjalmar var skomaker, men det var lite å tjene på å lappe sko for lavtlønte og arbeidsledige som ikke var i stand til å betale for jobben. Han fikk etter hvert stadig større gjeld til leverandørene i Bergen, som til slutt nektet å levere råvarer. Løsningen ble å selge både forretningen og huset og ta seg jobb som vaktmann på fabrikken. Rundt 1915 hadde han råd til å bygge igjen, og satte opp det som fortsatt kalles Hundhammerhuset, i Berdalsvegen 10C. Foreldrene beskrives ellers som hyggelige og rolige folk. De var «kirkefolk» som deltok i gudstjenester og forsamlinger, men på ingen måte pietistiske.

Dale gikk på vanlig folkeskole i bygda, uten at vi vet noe om resultatene. Når han ikke var på skolen, deltok han nok i «indianerkrigene» mellom ungene fra Skytterplassen og Gatå. Disse feidene kunne tidvis bli ganske voldsomme. Ellers var togstasjonen stedet for å høre nytt, og se folk komme og gå.

Selv om Dale var ei industribygd, var naturen rett rundt hjørnet, og som barn flest dro nok Dale på oppdagelsesferder der. Bjørn var ikke uvanlig i fjellområdene rundt bygda, og småviltterrenget strakk seg nesten ned til bebyggelsen, noe både Hjalmar og andre skal ha benyttet seg av. Bygda hadde dessuten et aktivt skytterlag.

Elva som renner gjennom bosetningen, var tradisjonelt en god lakseelv. Etter oppstarten

av tekstilfabrikken gikk bestanden en del ned, til man fikk en viss kontroll på hva som ble sluppet ut i vassdraget. Men selv om bestanden etter hvert tok seg opp, var fisket forbeholdt grunneierne. Det forekom likevel at arbeidere og arbeiderbarn tjuvfisket i mørke sensommernetter for å supplere et ellers ensidig kosthold. Dette fisket var ettertrykkelig forbudt, og foreldrene kunne miste jobben på fabrikken om barna ble knepet.

Vinterstid var ski og skøyter tilgjengelig, i alle fall for en del av barna, og de bratte veiene ble brukt som akebakker. Samtidig var dette en periode hvor den unge nasjonen Norge bygde sin identitet, og polarhelter som Amundsen, Nansen og Sverdrup var datidens superstjerner. Som andre unge gutter ble nok Hjalmar påvirket av denne tidsånden.

I arbeiderboligene bodde opp mot ti personer på ett rom og delte kjøkken med andre familier. Alt drikkevann måtte bæres, og utslagsvannet ble helt ut i rennesteinen langs gata. Flere hundre personer brukte de samme utedoene. Smittsomme sykdommer hadde derfor lett for å utvikle seg til epidemier. Både difteri, skarlagensfeber og tuberkulose forekom, i tillegg til sykdommen som skulle ramme den unge Hjalmar Dale – poliomyelitt. Denne virussykdommen hadde ofte influensalignende symptomer, men forårsaket også muskelsvekkelser og lammelser. I verste fall kunne den være dødelig. Hjalmar Dale ble angrepet i bena, og i en periode var han ikke i stand til å gå. Når han var ordentlig dårlig,


• 17 •

måtte han trekke seg fram langs gulvet ved hjelp av armene. Helge Ingstad forteller at Dale trente målbevisst for å utvikle alternative muskler og komme seg på bena igjen, men han skal fortsatt ha brukt stokk da han utvandret i 1913.

Treningsdisiplinen og det langsiktige arbeidet med å lære å gå igjen, sier mye om Hjalmar Dale. Om vi skal se etter opplevelser i barndommen som formet mannen Ingstad senere skulle bli kjent med, er sykdommen og opptreningen sentral. Ingstad opplevde selv at erfaringen fra ungdommens månedslange loffeturer på Hardangervidda hadde liten direkte overføringsverdi til livet som pelsjeger i den langt større og tøffere canadiske villmarka. Mye viktigere enn praktisk erfaring var viljen til å holde ut, og evnen til å takle motgang og smerte. Kanskje var det derfor på stuegulvet hjemme at Dale la det viktigste grunnlaget for sitt videre liv.

Hjalmar ble konfirmert 6. juni 1909. Etter konfirmasjonen ble man regnet som voksen på den tid, og for en Daleungdom var det vanlig at man tok arbeid på tekstilfabrikken. Det er usikkert akkurat hva slags jobb Hjalmar fikk, men da han registrerte seg som emigrant oppga han «gartnerarbeider» som yrke.

Selv om fabrikken gjorde det mulig å få fast jobb, var det ikke alle som passet like godt i den monotone arbeidsdagen man opplevde der. Enkelte klarte å avansere i systemet, men andre hadde ansvar for den samme vevstolen og de samme oppgavene i tiår etter tiår. Om

Dale.fotografert.i.ca..1909..Skytterplassen.øverst.i.bildet.foto: vaksdal kommune, salsbergsamlinga


• 18 •

hjalmar dale

disse utsiktene var et bidrag til Hjalmars avgjørelse om å utvandre kan vi ikke si sikkert, men fire år etter at han ble konfirmert, valgte han å dra fra Norge.

UtvandringHjalmar var nummer seks i en søskenflokk på ni, født i tidsrommet fra 1882 til 1901. Fem av de ni søsknene emigrerte til USA eller Canada, mens et sjette dro til Sverige. Kun to døtre ble igjen i nærheten av barndomshjemmet; den ene i Dale og den andre i Nesttun, sør for Bergen. Nelly Sigvarda, nummer sju i søskenflokken, ble bare ni år gammel, mens Bergljot Alvilda altså døde ung i barselseng. Med de øvrige sju søsknene gikk det i all hovedsak godt. De skaffet seg arbeid, og alle unntatt Hjalmar stiftet familie. Men de var spredd over store deler av verden.

Nå var det ikke bare i familien Hundhammer at det var slik. Svært mange fra Dale emigrerte til USA og Canada i denne perioden. Stadig var utvandrede Dalefolk tilbake i gamlelandet på besøk, og rundt jul kom det mengder av amerikabrev til posthuset. Den store utvandringen fra stedet var nok selvforsterkende: Det var lettere å bryte opp og sette kursen vestover når man visste om mange andre som hadde gjort det. Hjalmar hadde også tre søsken som allerede var utvandret og hadde etablert seg, da han dro etter. Det betydde at han hadde muligheten til å søke hjelp den første tiden på et nytt kontinent.

Han forlot altså Norge i juli 1913, og ved ankomst i USA la han fra seg sitt opprinnelige etternavn; Hundhammer. Det var ikke uvanlig for utvandrere å endre navn, og det var kjent praksis å ta navn etter stedet man kom fra. Hjalmar Hundhammer ble til Hjalmar Dale. Hjalmars eldste bror – Steffen – valgte også Dale til etternavn. Han bodde i Rochester i Minnesota. I emigrasjonsprotokollen oppga Hjalmar at han skulle nettopp til dit, samt at han skulle reise til familie og ta seg jobb på en gård. Det er derfor svært sannsynlig at Hjalmar tilbragte den første tiden på det nye kontinentet hos broren.

Allerede i 1914 krysset Hjalmar Dale grensen til Canada. Ingstad sier at han tjente til livets opphold den første tiden ved å jobbe med jernbanebygging og ved å ta seg strøjobber på gårder. Spesielt jernbanearbeid var en vanlig måte for immigranter å spare opp penger på til å starte en ny tilværelse. Både Alberta og British Colombia omtales som steder han jobbet i denne perioden. Folk som kjente Dale sent i livet, mener at han kan ha hatt tilknytning til den norske bosetningen Hagensborg i Bella Coola Valley i British Colombia.

Etter hvert ønsket Dale seg sin egen gård. På prærien var det mulig å få en «homestead»; et landområde man kunne få eiendomsrett til ved å dyrke det opp og sette opp hus. Dale fant sannsynligvis sin jordflekk i Alliance i delstaten Alberta. Han var i alle fall registrert med dette som hjemsted og bonde som yrke da


• 19 •

han møtte på sesjon for de væpnede styrker i 1918. I mellomtiden hadde han fått status som canadier. Sitt «Citizen’s Paper» fikk han i Edmonton 5. mars i 1917. Aldersgrensen for en «homesteader» var 21 år, så Dale kan tidligst ha startet i november 1915. Han levde i et skur, spiste bannocks og flesk, og brøt land som nybygger så svetten silte.

KrigstidTo og et halvt år senere byttet Dale altså spade og hakke med gevær. Første verdenskrig raste i Europa, og 11. juni 1918 var Dale på legesjekk hos den canadiske ekspedisjonsstyrken. I slutten av august vervet han seg til første depotbataljon i Alberta Regiment. Papirene ble undertegnet i Calgary. I dag er det vanskelig å se hvorfor Dale ønsket å slutte seg til militærstyrkene. Norge var nøytralt, så om det skulle være ideelle grunner til handlingen, måtte han allerede føle et ansvar for sitt nye hjemland. I 1918 var nok alle glamorøse forestillinger om en kort og ærerik krig ettertrykkelig motbevist. Dale må ha kjent til de enorme tapene i skyttergravene på vestfronten – enten det var sykdom eller krigshandlinger som var dødsårsaken. Det var også en klar tendens til at britene sendte soldater fra de gamle koloniene på de farligste oppdragene.

En grunn til at han valgte militæret, kan ha vært at nybyggerlivet rett og slett var så hardt at tilværelsen som soldat fremstod som et bedre alternativ. Tre måltider om dagen

og en seng å sove i kan ha blitt i overkant fristende, spesielt om han trodde krigen gikk mot slutten. Likevel var nok møtet med militær disiplin og eksersis ganske brutalt.

Dale ble aldri sendt i strid, og papirene viser entydig at han aldri forlot Canada i løpet av tjenestetiden. Andre som vervet seg på omtrent samme tid, rakk å bli transportert over Atlanterhavet til baser i Storbritannia. Selv blant de som ikke kom i kamp, omkom mange under transporten. Sykdom spredde seg lett i de trange troppetransportskipene, og faren for tyske torpedoer var alltid der. Selv om krigen var over i november 1918, var Dale innrullert omtrent et halvår etter dette. Først 14. mai 1919 ble han dimittert i Edmonton. Da tjenestegjorde han ved et militærsykehus.

Dale oppgav at han hadde til hensikt å returnere til Alliance i Alberta etter endt tjeneste. Om han i det hele tatt dro tilbake, så ble han ikke der lenge, for han merket etter hvert at dette ikke var det livet han ønsket seg. Ingstad beskriver den nagende følelsen slik, i en artikkel han skrev om Dale i ukebladet Hjemmet i oktober 1936:

«Det rolige, sikre farmerliv på prærien falt ham tungt for brystet. Ikke det at han kvidde seg for slitet. Tvertimot, var det noen som riktig likte sig når det røinet hardt på og arbeidet gikk radig unda, så var det Dale. Nei, det var noe annet: En brann i blodet som drev ham mot det frie jegerliv i

veien mot nord


villmarken. Nordenom farmerlandet lå den og lokket. Her strakte sig Kanadas veldige NorthWestTerritories med ende løst skogland og tundra, gjennemfuret av mektige floder. Der nord fristet noen få tusen mennesker, hvorav de fleste indianere og eskimoer, jegerens harde, men frie tilværelse. Med hundeslede flakket de vinterstid omkring i villmarken på jakt etter bever, rev, gaupe, mår, mink, ulv, elg og villrein. Sommerstid padlet de i sine kanoer langveis oppover de store floder. The land of the north var det som drømte i Dales sinn da han kjørte plogen over sin homestead.

En dag brøt han over tvert. Han solgte sin gård, kjøpte kano, bøsse og litt mer, strøk så nordefter flodene, som tusener av kilometer slynger sig fra Kanadas hjerte like op mot Ishavet.»

Endelig kunne eventyret begynne ...

Livet.som.«homesteader».

på.prærien.var.hardt..

Dette.tidstypiske.skuret.

var.bosted.for.to.mann.i.

Strike.District,.Alberta.

omkring.1910.foto: glenbow archives


Documents

Hjalmar Dale - Den glemte eventyrer av Randulf Valle