JERNPRØVEN

Holly Black og Cassandra Clare

JERNPRØVEN

Oversatt av John Grande

Tekst © 2014 Holly Black og Cassandra Clare LLCIllustrasjoner © 2014 Scott FischerOriginalens tittel: The Iron Trial

Oversatt av John Grande

All rights reserved. Published 2014 Scholastic Press, an imprint of Scholastic Inc.Published in agreement with the authors, c/o Baror International Inc, Armonk,

New York, U.S.A.

Norsk utgave:© CAPPELEN DAMM AS, 2015

ISBN 978-82-02-39553-7

1. utgave, 1. opplag 2015Omslagsillustrasjon: Alexandre Chaudret, © 2014 Scholastic Inc.

Omslagsdesign: Whitney Lyle & Christopher StengelTypografi: Jim Thierny, © 2014 Scholastic Inc.

Sats: Type-it AS, Trondheim 2014Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2015

Satt i 10/14 pkt. Sabon og trykt på 80 g Ensolux Cream.

Sitatet fra Shakespeares Julius Cæsar er hentet fra Sigrun Anny Røssbøs oversettelse(Solum, Oslo 1989).

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og

tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillattgjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar oginndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

TIL SEBASTIAN FOX BLACK,

SOM INGEN HAR SKREVET TRUENDE

BESKJEDER OM I ISEN.

PROLOG

PÅ AVSTAND KUNNE mannen som kjempet segoppover den hvite isbreen, kanskje se ut som en maur

som langsomt krøp opp langs kanten på en middagstallerken.Langt under ham lå brakkebyen La Rinconada som en hånd-full mørke prikker. Vinden tiltok etter hvert som han klatrethøyere; han fikk kalde gufs av snøpudder i ansiktet, og de fuk-tige, svarte hårlokkene frøs til is. Til tross for de ravgule snø-brillene han hadde på seg, krympet han seg i det skarpe lysetfra solnedgangen som ble kastet tilbake fra isen.

Mannen var allikevel ikke redd for å falle, selv om han ver-ken brukte tau eller sikring, bare stegjern og en isøks. Nav-net var Alastair Hunt, og han var magus. Han formet og bear-beidet den frosne materien i isbreen under hendene mens hanklatret. Hånd- og fotfester dukket opp etter hvert som han ka-ret seg oppover.

Da han endelig nådde frem til grotten, midtveis oppe påbreen, var han halvt frossen og helt utmattet etter viljeanstren-gelsene for å ta den verste luven av elementene. Det tappetham for krefter å bruke magien så uavbrutt, men han haddeikke turt å sette ned farten.

Selve grotten åpnet seg som en munn i fjellsiden og var umu-lig å få øye på både ovenfra og nedenfra. Han halte seg opp

7

over kanten og trakk pusten dypt og grovt mens han forban-net seg selv for at han ikke var kommet før, for at han haddelatt seg narre. Nede i La Rinconada hadde folk sett eksplosjo-nen, og de hadde hvisket lavmælt om hva den kunne bety, il-den i isen.

Ild i isen. Det måtte være et nødsignal … eller et angrep.Grotten var full av maguser som var for gamle eller for ungetil å kjempe, skadede og syke, mødre med spedbarn som ikkekunne forlates – så som Alastairs egen kone og sønn. De varblitt gjemt bort her, på et av de mest avsidesliggende stedenepå jorden.

Mester Rufus hadde vært bestemt på at de ellers ville væresårbare, i skjebnens vold, og Alastair hadde hørt på ham. Menså, da Dødens fiende ikke var møtt opp på valplassen for å gå idyst med magusenes førstekjemper, makarjenta de hadde fes-tet alt sitt håp til, skjønte Alastair at han hadde tatt feil. Hanhadde dratt til La Rinconada så fort han kunne – det meste avveien hadde han fløyet på ryggen av en luftånd. Fra La Rin-conada hadde han tatt seg videre til fots, for Fiendens herre-dømme over elementæråndene var sterkt og uberegnelig. Johøyere Alastair hadde klatret, desto reddere var han blitt.

De må ha klart seg, ba han inne i seg idet han gikk inn i grot-ten. Vær så snill, de må ha klart seg.

Her oppe skulle han ha hørt lyden av unger som skrålte.Han skulle ha hørt summende, urolige samtaler og duren avdempet magi. Men det eneste han hørte, var ulet fra vindensom feide over de øde fjelltoppene. Veggene i grotten var dek-ket av hvit is med små røde og brune flekker der blodsprutenhadde fått den til å smelte. Alastair dro av seg snøbrillene ogslapp dem på bakken, og mens han holdt seg på beina medsiste rest av kreftene sine, bega han seg dypere inn i tunnelen.

Grotteveggene avga en uhyggelig, selvlysende glød. Det var

8

det eneste lyset han hadde da han beveget seg bort fra inngan-gen, og det var vel derfor han snublet over det første liket ogholdt på å ramle over ende. Alastair spratt tilbake med et rop,og han kvapp sammen idet ekkoet ble kastet tilbake mot ham.Den falne magusen var så stygt forbrent at hun ikke var til åkjenne igjen, men hun hadde på seg et skinnarmbånd med enstor bit hamret kobber som viste at hun var andreårselev vedMagisteriet. Hun kunne ikke ha vært mer enn tretten år gam-mel.

Du skulle ha rukket å venne deg til døden nå, sa han til segselv. De hadde ligget i krig med Fienden i ti år, selv om detnoen ganger føltes som hundre. I begynnelsen hadde det vir-ket helt umulig – en ung mann, riktignok en makar, som søkteå overvinne selve døden. Men etter hvert som Fiendens maktøkte og hæren av kaosbitte vokste, var det ikke til å kommebort fra at trusselen var blitt prekær … for så å munne ut idenne nådeløse nedslaktingen av de aller mest hjelpeløse, dealler mest uskyldige.

Alastair kom seg på beina og gikk lenger inn i grotten menshan fortvilet lette etter ett bestemt ansikt blant alle de andre.Han skjøv seg forbi likene av eldre mestere fra Magisteriet ogKollegiet, barn av venner og bekjente og maguser som var blittskadet i tidligere kamper. Blant dem lå de maltrakterte likeneav de kaosbitte; de virvlende øynene deres hadde mørknet éngang for alle. Selv om magusene ikke hadde vært forberedt,hadde de visst gitt dem god motstand, så mange av Fiendenstjenere som de hadde tatt av dage. Alastair stavret seg forbi altdette med valne fingre og tær mens skrekken gnagde i magenpå ham … og så fikk han øye på henne.

Sarah.Han fant henne helt innerst i grotten, der hun lå inntil en

vegg av uklar is. Hun lå med åpne øyne og stirret tomt frem-

9

for seg. Irisene så skitne ut, og hun hadde små isklumper i øy-envippene. Han bøyde seg ned og dro fingrene over det kjø-lige kinnet hennes. Han trakk pusten skarpt, og et hulk skargjennom luften.

Men hvor var sønnen deres? Hvor var Callum?Sarah holdt en dolk i et fast grep med høyrehånden. Hun

hadde hatt et usedvanlig talent for å forme malm som hun på-kalte fra jordens dyp. Denne dolken hadde hun laget selv detsiste året på Magisteriet. Den hadde et navn: Semiramis. Alas-tair visste hvor høyt Sarah hadde skattet denne kniven. Hvisjeg først skal dø, vil jeg dø med mitt eget våpen i hånden,hadde hun alltid sagt. Men han hadde ikke villet at hun skulledø i det hele tatt.

Han lot fingrene streife det kalde kinnet hennes.Han kastet seg rundt idet han hørte et hulk. Et hulk, her i

denne grotten som var full av død og stillhet.Et barn.Han snudde seg og lette desperat for å finne ut hvor den

spinkle gråten kom fra. Det virket som om lyden kom fra etsted nærmere inngangen. Han stormet tilbake den veien hanhadde kommet, mens han snublet over lik, enkelte av dem stiv-frosne som statuer – til han med ett så nok et kjent ansikt stirreopp på ham fra blodbadet.

Declan. Sarahs bror. Han var blitt skadet i det forrige slaget.Det så ut til at han var blitt kvalt med en ualminnelig grusomform for luftmagi; han var blå i ansiktet, og øynene var rødeav brustne blodkar. En av armene hans lå strukket ut til siden,og under armen, med et pledd som beskyttelse mot det iskaldegrottegulvet, lå Alastairs spedbarnssønn. Mens han sto der ogstirret forbløffet på ham, åpnet gutten munnen og ga fra segnok et spinkelt, klynkende ul.

Som i transe, og mens han skalv av lettelse, bøyde Alastair

10

seg ned og løftet sønnen sin. Gutten så opp på ham med store,grå øyne før han åpnet munnen og hylte igjen. Og da pleddetfalt til side, skjønte Alastair hvorfor. Det venstre beinet til bar-net hang ned i en grusom vinkel, som en brukket gren.

Alastair forsøkte å helbrede gutten ved å påkalle jordmagi,men han hadde bare krefter igjen til å lindre noe av smerten.Med hamrende hjerte pakket han sønnen sin godt inn i teppetog karet seg tilbake gjennom grotten dit Sarah lå. Han holdtbarnet som om hun kunne se det, og satte seg på kne ved sidenav henne.

«Sarah», hvisket han med gråtkvalt stemme. «Jeg skal for-telle ham at du døde mens du beskyttet ham. Jeg skal oppdraham til å minnes hvor modig du var.»

De tomme, bleke øynene hennes stirret på ham. Han holdtbarnet enda tettere inntil seg og strakte seg frem for å ta Semi-ramis ut av hånden hennes. Og da han gjorde det, la han merketil noen underlige merker i isen ved kniven, som om hun haddeklort der idet hun døde. Men disse merkene så ut til å ha blitttegnet med overlegg. Da han bøyde seg lenger ned, så han atdet var ord – ord som kona hans hadde brukt sine siste krefterpå å risse inn i isen før hun døde.

Da han leste dem, føltes det som to harde knyttneveslag imagen.

DREP BARNET

FØRSTE KAPITTEL

DET GIKK GJETORD om Callum Hunt i den veslehjembyen hans i Nord-Carolina, men ikke på noen

god måte. I tillegg til at han var viden kjent for å skremme bortlærervikarer med sarkastiske kommentarer, hadde han spesia-lisert seg på å irritere rektorer, ordenselever og kantinedamer.Skolerådgiverne, som alltid ville hjelpe ham i begynnelsen (hanhadde jo tross alt mistet moren sin, den stakkars gutten), endtealltid med å håpe at han aldri mer kom til å kaste skygge overkontordøren deres. Det fantes ikke noe mer pinlig enn ikke åkomme på en kjapp replikk for å svare en sint tolvåring.

Naboene var godt kjent med det skulende blikket, det bus-tete svarte håret og de mistenksomme grå øynene til Call. Hanlikte å skate, selv om det hadde tatt en stund før han fikk te-ken på det; det var fremdeles flere biler som kjørte rundt medbulker etter de tidlige forsøkene hans. Han ble ofte observertmens han lusket omkring utenfor vinduene til tegneseriebu-tikken, spillehallen og dataspillbutikken. Selv borgermesteren

13

visste hvem han var – han kunne vanskelig glemme ham etterat han hadde sneket seg forbi kassereren i dyrebutikken mensmaidagsopptoget var i gang, og nasket til seg en nakenrottesom var ment å bli mat for en kongeboa. Han hadde syntessynd på den blinde, rynkete skapningen som virket så forsvars-løs – og i rettferdighetens navn skal det sies at han i sammeslengen slapp ut alle de hvite musene som ville ha stått for turpå slangens spisekart.

Han hadde ikke regnet med at musene kom til å gå amok ogløpe under føttene på deltagerne i opptoget, men mus er ikkeså veldig lure. Han hadde heller ikke regnet med at publikumkom til å flykte fra musene, men mennesker er heller ikke sålure, som faren hans hadde forklart for ham da det hele varover. Det var ikke Calls skyld at opptoget hadde gått i vasken,men alle – og særlig borgermesteren – oppførte seg som om detvar det. Og på toppen av det hele hadde faren til Call tvungetham til å levere tilbake nakenrotta.

Faren til Call syntes ikke det var greit å stjele.Han syntes visst det var nesten like forkastelig som magi.

Callum satt rastløs på den harde stolen utenfor rektors kontorog lurte på om han kom til å være tilbake på skolen i morgen,og om noen kom til å savne ham hvis han ikke kom tilbake.Gang på gang gikk han gjennom alle teknikkene han haddefått beskjed om å bruke på magusprøven for å dumme seg ut– fortrinnsvis på spektakulært vis. Gang på gang hadde farenhans ramset opp måter å mislykkes på: Tøm hjernen helt. Ellerkonsentrer deg om det stikk motsatte av det de uhyrene berdeg om. Eller rett tankene mot en annens oppgave istedenfordin egen. Call gned seg på leggen, som hadde vært stiv og øm ide første skoletimene; den var det iblant. Beinet ble visst bare

14

vondere og vondere jo høyere han ble. Det kom i det minste tilå bli lett å stryke på den fysiske delen av magusprøven – hvanå enn den gikk ut på.

Han hørte klassekameratene i gymsalen rett nede i gangen,der joggeskoene deres knirket mot det glatte gulvet mens deropte høylytte fornærmelser etter hverandre. Han skulle ønskehan kunne få være med bare én gang. Han ville kanskje ikkeha vært like rask som de andre, eller hatt like god balanse, menhan var full av rastløs energi. Han var fritatt fra gymtimene pågrunn av beinet; allerede på barneskolen, når han hadde prøvdå hoppe eller klatre i friminuttene, hadde alltid en av assisten-tene kommet bort til ham og sagt at han måtte roe seg ned førhan ødela seg. Hvis han ikke ga seg, sendte de ham bare inn.

Som om noen skrubbsår var det verste man kunne bli utsattfor. Som om han kom til å bli noe dårligere i beinet.

Call sukket og så ut gjennom glassdørene i skolebygningen,ut dit hvor faren hans snart ville komme kjørende. Han haddeen sånn bil som man ikke kunne unngå å legge merke til, enlys metallic grå 1937-modell Rolls Royce Phantom. Det var in-gen andre der i byen som hadde noe som lignet. Faren til Calldrev en antikvitetsbutikk i Main Street som het Nå og da; detvar ingenting han likte bedre enn å ta gamle, ødelagte ting ogfå dem til å se nye og fine ut. For at bilen skulle gå, måtte hanskru på den nesten hver eneste helg. Stadig vekk skulle han haCall til å vaske den og smøre den inn med en eller annen mer-kelig, gammel bilvoks for at den ikke skulle ruste.

Rolls-Roycen gikk som en klokke … i motsetning til Call.Han kikket ned på joggeskoene sine mens han trommet i gul-vet med tærne. Når han satt slik med olabukser på seg, kunneman ikke se at det var noe galt med beinet hans, men det bleåpenbart i det øyeblikket han reiste seg og begynte å gå. Si-den han var spedbarn, hadde han gjennomgått den ene ope-

15

rasjonen etter den andre, og alle tenkelige former for fysiote-rapi, men det var ingenting som egentlig hadde hjulpet. Nårhan gikk, var det fortsatt med en slags slepende halting, somom han prøvde å holde seg på beina på en båt som vugget fraside til side.

Da han var liten, hadde han noen ganger lekt at han var sjø-røver, eller kanskje bare en modig sjømann med trebein, somgikk ned med et synkende skip etter en langvarig kanonkamp.Han hadde lekt sjørøver og ninja, cowboy og oppdagelsesrei-sende fra rommet.

Men han hadde aldri lekt noe som hadde med magi å gjøre.Aldri magi.Han hørte motordur og begynte å reise seg – bare for å sette

seg irritert ned på stolen igjen. Det var ikke faren hans, det varbare en alminnelig rød Toyota. Like etterpå kom Kylie Myles,som var på samme klassetrinn som ham, forbi i full fart meden lærer ved siden av seg.

«Lykke til med prøvedansingen, da,» sa Ms. Kemal og be-gynte å gå tilbake mot klasserommet.

«Eh … takk,» sa Kylie og ga Call et underlig blikk, somom hun vurderte ham. Kylie så aldri på Call. Det var et avtrekkene som kjennetegnet henne, sammen med det blanke,blonde håret og enhjørning-ranselen. Når de befant seg i gan-gen samtidig, lot hun alltid blikket gli forbi ham som om hanvar usynlig.

Hun vinket så vidt til ham – noe som var enda særere ogenda mer overraskende – før hun stakk ut til Toyotaen. Hanså at begge foreldrene hennes satt foran i bilen og så nervøseut.

Hun kunne vel aldri være på vei dit han skulle? Hunkunne umulig være på vei til jernprøven? Men hvis hun vardet …

16

Han skjøv seg opp fra stolen. Hvis hun var på vei dit, varnoen nødt til å advare henne.

Det er mange barn som tror det handler om å være spesiell,hadde faren til Call sagt med tydelig vemmelse i stemmen. For-eldrene deres også. Særlig i familier der de magiske evnene gårgenerasjoner tilbake. Og i noen familier der magien for detmeste har dødd ut, ser man et magisk barn som et håp om åvende tilbake til velmaktsdagene. Men det er verst for de barnasom ikke har magi i slekten. Det er de som tror det kommertil å bli sånn som det er på film.

Det er overhodet ikke som på film.Akkurat da kjørte faren til Call opp til fortauet utenfor sko-

len, og med et hyl fra bremsene parkerte han slik at Call ikkekunne se Kylie. Call haltet av sted mot dørene, men idet hanvar fremme ved Rolls Royce-en, kjørte Toyotaen til Myles-familien rundt hjørnet og forsvant ut av syne.

Det ble ikke mye til advarsel.«Call.» Faren hans hadde gått ut av bilen og sto og lente

seg mot døren på passasjersiden. Den svarte hårmanken – detsamme uregjerlige svarte håret som Call hadde – begynte ågråne i tinningene, og han hadde på seg en tweedjakke medskinnlapper på albuene, selv om det var varmt i været. Calltenkte ofte at han så ut som Sherlock Holmes i den gamle BBC-serien; folk lot iblant til å bli overrasket over at han ikke snak-ket med britisk aksent. «Er du klar?»

Call trakk på skuldrene. Hvordan kunne han gjøre seg klartil noe som kunne ødelegge hele livet hans hvis han gjorde detfeil? Eller, i dette tilfellet, riktig. «Jeg er vel det.»

Faren hans åpnet døren. «Bra. Inn med deg.»Rolls Royce-en var like plettfri inni som utenpå. Til sin over-

raskelse så Call at de gamle krykkene hans lå slengt i bakse-tet. Han hadde ikke trengt dem på mange år. Sist gang han

17

hadde brukt dem, var da han hadde falt ned fra et klatrestativog vrikket ankelen – ankelen på det friske beinet. Idet farensatte seg i førersetet og startet motoren, pekte Call på dem ogspurte: «Hva er greia med de der?»

«Jo sykeligere du ser ut, desto større sjanse er det for at dekommer til å avvise deg,» sa faren hans morskt og kastet etblikk bakover idet de kjørte ut fra parkeringsplassen.

«Det høres ut som juks,» innvendte Call.«Folk jukser for å vinne, Call. Man kan ikke jukse for å

tape.»Call himlet med øynene og lot faren tro hva han ville. Det

eneste Call visste, var at han aldri i livet kom til å bruke dekrykkene hvis han ikke var nødt. Men han hadde ikke lyst til åkrangle om det – ikke i dag, etter at faren hans hadde gjort noeså utypisk som å svi brødet han ristet til frokost, og å kjefte påCall da han klaget på at han var nødt til å gå på skolen selvom han måtte dra derfra etter bare et par timer.

Nå satt faren hans fremoverbøyd over rattet, stram i maskaog med en knyttet neve rundt girspaken, som han betjente medfruktesløs brutalitet.

Call prøvde å feste blikket på trærne utenfor, der løvet varbegynt å gulne, og å komme på alt han visste om Magisteriet.Den første gangen faren hans hadde fortalt ham om mesterneog hvordan de valgte lærlinger, hadde han fått Call til å setteseg i en av de dype skinnstolene inne på kontoret hans. Callhadde hatt bandasje på albuen, og leppen var sprukket etter etslagsmål på skolen, og han hadde slett ikke vært i humør til åhøre på. Dessuten hadde faren hans sett så alvorlig ut at Callvar blitt redd. Og det var sånn han hadde snakket også, somom han skulle fortelle Call at han hadde en eller annen grusomsykdom. Sykdommen viste seg å være et anlegg for magi.

Call hadde krøpet sammen i stolen mens faren hans snak-

18

ket. Han var vant til å bli ertet; beinet hans fikk de andre barnatil å tro at han var et enkelt offer. Som regel klarte han å over-bevise dem om at han ikke var det. Men denne gangen haddedet vært en hel gjeng med store gutter som hadde trengt hamopp i et hjørne bak skuret ved klatrestativet mens han haddevært på vei hjem fra skolen. De hadde dyttet ham rundt ogslengt de vanlige spydighetene etter ham. Callum hadde erfartat de alle fleste ga seg hvis han bare ga dem litt motstand, såhan hadde prøvd å slå til den høyeste gutten. Det var den førstetabben han hadde gjort. Snart lå han på bakken, og en av gut-tene satt oppå knærne hans mens en av de andre slo ham i an-siktet og prøvde å få ham til å si unnskyld og vedgå at han varen krøpling og en klovn.

«Unnskyld at jeg er så fantastisk, tapere,» hadde Call sagt,og så hadde han besvimt.

Han hadde visst bare vært slått ut et lite øyeblikk, for da hanåpnet øynene, rakk han akkurat å se omrisset av guttene somkom seg unna. De stakk av. Call kunne knapt tro at replikkenhans hadde vært så effektiv.

«Sånn, ja,» hadde han sagt idet han satte seg opp. «Barestikk, det er best for dere!»

Så hadde han sett seg omkring og oppdaget at betongunder-laget på lekeplassen hadde sprukket. En lang sprekk løp heleveien fra huskene til skjulet og hadde delt den lille bygningeni to.

Han lå rett i veien for noe som så ut som et minijordskjelv.Det var det kuleste som noen gang hadde skjedd, syntes han.

Faren hans hadde ikke vært helt enig.«Magi går i slekt,» sa faren hans. «Det er ikke alltid alle i

slekten har det, men det ser ut til at du kanskje har det. Dess-verre. Jeg er så lei for det, Call.»

«Så den sprekken i bakken – mener du at det var jeg som

19

fikk det til å skje?» Call hadde følt seg dratt mellom jublende,svimlende glede og lammende angst, men det var gleden somhadde overtaket. Han kjente at munnvikene var på vei opp-over, og forsøkte å tvinge dem ned. «Er det slikt maguser dri-ver med?»

«Maguser trekker kraft fra elementene – jord, luft, vann, ild– og intetheten også, som er kilden til den mektigste og gru-somste av alle former for magi, nemlig kaosmagien. De kanbruke magi til mange ting, deriblant til å rive jorden i filler,slik du gjorde.» Faren hans hadde nikket for seg selv. «I be-gynnelsen, når magien først viser seg, er den veldig intens. Råkraft … men det er likevekt som temmer den magiske evnen.Man må studere lenge for å råde over de samme kreftene somen nyutsprungen magus har. Unge maguser har veldig lite her-redømme over kreftene. Men du må kjempe imot, Call. Ogdu må aldri bruke magien din igjen. Hvis du gjør det, kom-mer magusene til å bortføre deg og ta deg med ned i tunnelenesine.»

«Er det der skolen ligger? Ligger Magisteriet under jorden?»hadde Call spurt.

«Dypt i jordens indre der ingen kan finne den,» lød farensdystre svar. «Det finnes ikke lys der nede. Ingen vinduer. Deter en labyrint. Man kan gå seg bort i grottegangene og dø ogaldri bli funnet.»

Call fuktet leppene, som brått var blitt tørre. «Men du er jomagiker, ikke sant?»

«Jeg har ikke brukt magien min siden moren din døde. Jegkommer aldri til å bruke den igjen.»

«Og mamma gikk der? Nede i tunnelene? Er det sant?» Callvar ivrig etter å høre alt han kunne få vite om moren. Detvar ikke stort han hadde etter henne. Noen gulnede bilder i etgammelt album som viste en pen dame med det samme ravn-

20

sorte håret som Call og en øyenfarge han ikke helt klarte å be-stemme. Han visste at han ikke burde stille faren for mangespørsmål om henne. Han snakket aldri om moren hans hvishan ikke var helt nødt.

«Ja, hun gjorde det,» sa faren. «Og det var magien som toklivet av henne. Når magusene går til krig, og det er ikke sjel-den, gir de blaffen i dem som dør. Og det er den andre grun-nen til at du aldri må tiltrekke deg oppmerksomheten deres.»

Den natten våknet Callum av at han skrek. Han trodde hanvar fanget under bakken, at jorden ble dynget over ham i tykkelag, som om han ble levende begravet. Uansett hvordan hankastet og vred på seg, fikk han ikke puste. Etterpå drømte hanat han flyktet fra et uhyre av røyk med øyne hvor tusen ondefarger virvlet … bare at beinet hans hindret ham i å løpe fortnok. I drømmene holdt beinet ham tilbake som noe dødt hanslepte på, helt til han falt sammen og kjente uhyret puste hamvarmt i nakken.

De andre i klassen til Call var mørkeredde, de var redde formonstre under sengen, zombier og mordere med kjempeøkser.Call var redd for magikere, men enda reddere var han for åvære magiker selv.

Og nå skulle han møte dem. De magikerne som var grunnentil at moren hans var død, og til at faren hans så å si aldri loog ikke hadde noen venner, men bare satt inne på arbeidsrom-met han hadde laget i garasjen, hvor han reparerte medtattemøbler og biler og smykker. Man trengte ikke akkurat værenoe geni, mente Call, for å skjønne hvorfor faren hans var såbesatt av å reparere ting som hadde gått i stykker.

De suste forbi et skilt som ønsket dem velkommen til Virgi-nia. Alt så helt likt ut. Han visste ikke helt hva han hadde ven-tet seg, men han hadde ikke vært så mye utenfor Nord-Caro-lina før. Det var sjelden de reiste fra Asheville, og som regel

21

var det for å besøke bildelbyttestevner og antikkmarkeder derCall ble gående omkring blant berg av anløpent sølvtøy, plas-tomtrukne basketballkortsamlinger og rare, gamle utstoppedejak-hoder mens faren hans kjøpslo om et eller annet kjedelig.

Det slo Call at hvis han ikke strøk på denne prøven, villehan kanskje aldri bli nødt til å dra på et av de markedene igjen.Det knøt seg i magen, og et kaldt grøss løp gjennom knoklene.Han tvang seg til å tenke på planen faren hadde banket inn iham: Tøm hjernen helt. Eller konsentrer deg om det stikk mot-satte av det de uhyrene ber deg om. Eller rett tankene mot enannens oppgave istedenfor din egen.

Han pustet ut. Farens engstelse begynte å smitte over påham. Dette skulle gå så bra, så. Det var lett å dumme seg ut påen prøve.

Bilen tok av fra motorveien og kjørte inn på en smal vei. Deteneste skiltet han kunne se, hadde et fly-symbol på seg, sam-men med ordene Lufthavnen er stengt for vedlikehold.

«Hvor er det vi skal, egentlig?» spurte Call. «Skal vi fly?»«Jeg håper da inderlig ikke det,» mumlet faren hans. Veien

hadde brått skiftet fra asfalt til grus. Mens de humpet noenhundre meter videre, holdt Call seg godt fast i dørkarmen forikke å fyke i været og skalle i taket. Rolls Royce-er var ikkekonstruert med tanke på grusveier.

Med ett ble veien bredere, og det lysnet mellom trærne.Rolls Royce-en befant seg nå inne på en diger rydning.I midten sto det en enorm bølgeblikkhangar, og rundt den stodet et hundretall biler, alt fra bulkete varebiler til personbilersom var nesten like fjonge som Phantomen, men mye nyere.Call så flere foreldre med barn – alle omtrent på hans alder –som fortet seg mot hangaren.

«Jeg tror vi er sent ute,» sa Call.«Bra,» svarte faren bistert tilfreds. Han stanset bilen og gikk

22

ut før han vinket Call etter seg. Call var glad for å se at farenhans etter alt å dømme hadde glemt krykkene. Det var varmti været, og solen stekte mot ryggen på den grå T-skjorten Callhadde på seg. Han tørket de svette håndflatene på olabuksenemens de gikk over parkeringsplassen mot det store, svarte ga-pet som utgjorde inngangen til hangaren.

Alt var fullstendig kaotisk der inne. Barna løp omkring, ogstemmene gjallet i det enorme rommet. Det var satt opp ben-kerader langs en av metallveggene, og selv om de ga plass tillangt flere mennesker enn det var til stede, så de knøttsmå uti det kjempemessige rommet. Rundt omkring på betonggulvetvar det tegnet kryss og sirkler med blå teip.

På den andre siden, foran noen hangardører som flyene engang i tiden hadde kjørt ut gjennom for å komme ut på rulle-banen, sto magusene.