Hts nr 1 2014 issuu

10 MÅNEDER I NORGEAct Now-studentene fra Afrika og Sør-Amerika forteller om sitt møte med Norge. SIDE 20-25

NR. 1 2014, 35.ÅRG. STRØMMESTIFTELSENS INFORMASJONSMAGASIN

Kristine Fonneløp og Elisabeth Helgøy har plantet trær i Kenya.SIDE 12-15

Oda Lien (19) fra Hønefoss skriver om barndom i jungel-byen Iquitos. SIDE 6-9

MILJØAKTIVISTENEHVA ER LYKKE FOR EN SJUÅRING?

2 HJELP TIL SELVHJELP 1 2014 | www.strommestiftelsen.no

STRØMMESTIFTELSEN er utviklingsorganisasjonen som hjelper folk i gang. Som gir fattige mennesker starthjelp til klare seg på egenhånd. Lang erfaring har vist oss at milde gaver

ikke hjelper folk ut av fattigdom. Derfor gir vi heller muligheter. ANSVARLIG REDAKTØR: Kristine Storsletten Sødal REDAKTØR: Siv Iren S. Kolstad JOURNALISTER: Karen M. Liane, Ester Hatle, Annabel Garred, Karoline Bråten, Elisabeth Helgøy,

Kristine Marie Fonneløp, Oda Lien, Anja Marie H. Thorsen, Jeanette Villegas, Nine Justvik, Siv Iren S. Kolstad GRAFISK DESIGN: Oddvar Paulsen TRYKK: Unitedpress.no OPPLAG: 22.000 ADRESSE: Skippergaten3/5, Boks 414, 4664 Kristiansand TELEFON: 03002 Giverkontonummer: 6318.09.53878 FAX: 38 02 57 10 E-POST: [email protected]

NR. 1 2014, 35.ÅRG. STRØMMESTIFTELSENS INFORMASJONSMAGASIN

3 Leder

4-5Innblikk: Et år av en annen verden6-9Hva er lykke for en sjuåring?

10-11Når Amazonas flommer over

12-15Miljøaktivistene

16-19Hjertevenner: Hjemme hos Latif

20-21Minner fra et år i Norge

22-23Sirkusinstruktør i Kristiansand

24-25Minner fra et år i Norge 26-27Stort&Smått

28-29Gaver i 2013

30-31Talentfull toppelev

32-33En dag fri fra limet

34Smilet

35Refleksjoner rundt en avisselger og avislesing i Øst Afrika

Forsidebildet: Act Now-student Ester Hatle (19) fra Bryne har syv måneder praksis i barnehagen Miles2Smiles i Uganda. Foto: Annie Veggeland Knudsen

SLIK BRUKER VI PENGENE

Administrasjon4,5%

Formål84,6%

Innsamling10,9%

12

16

6

10

3www.strommestiftelsen.no | HJELP TIL SELVHJELP 1 2014

Magasinet kommer med fire nummer i året. Ettertrykk anbefales med henvisning til Hjelp til Selvhjelp som kilde. Trykket på miljømerket, resirkulert papir.

HJELP TIL SELVHJELP ISSN 0806 - 1602

kontrollerer at innsamlede midler brukes riktig. Strømmestiftelsen forplikter seg til å fortelle deg at gaven har kommet frem og gi deg fortløpende informasjon om arbeidet.

Min dannelsesreise

Siv Iren S. Kolstadredaktør

Jeg husker enda synet av barn som sniffet lim i gatene. 8-åringen med bleket pannelugg, ring i øret og en skorpiontatovering på overarmen. Han trakk på skuldrene og forklarte at stefaren hadde gitt ham tatoveringen. En liten gutt med barneansikt i en voksen kropp, som nap-pet meg i t-skjorta og lurte på om jeg ville spil-le basketball. Jeg var 19 år, Act-Now student, og hadde praksis hos gatebarn-organisasjonen Alalay i Bolivia.

Læringskurven var bratt som Andesfjellene. Språket og kulturen var fremmed. Min uten-landserfaring begrenset seg den gang til en turistreise til Tunisia og en langhelg i London. Forventningsfull flyttet jeg ut av min norske hverdag og ut på den bolivianske landsbygda. Jeg ønsket å bruke et år av livet på å gjøre en forskjell. Mitt nye hjem var en landsby for tidli-gere gatebarn utenfor millionbyen Santa Cruz i Bolivia. Mørket hadde lagt seg da flyet landet, og flere titalls barn geleidet meg gjennom nat-ten og til rommet mitt. Morgenen etter våknet jeg i en grønn oase som duftet av mango.

Det gjorde inntrykk på meg å bli møtt med en virkelighet så fremmed fra min egen. Mange av barna hadde levd og jobbet på gata i årevis. Nå testet de meg. Viste meg de verste arrene og ventet på min reaksjon. Så lo de. De lo av mine rosa barndomsminner og mitt naive verdensbilde. Deres livserfaring gikk meg en høy gang. Det var bare den første dagen jeg så arrene. Dagen etter så jeg bare barn.

Så snart jeg kom over min forutinntatte opp-fatning av gatebarn, forsvant avstanden mel-lom oss, og vi kunne le sammen. Hver kveld satt vi under stjernehimmelen, spiste mango og sang spanske barnesanger og Celine Dions «My Heart will go on». Jeg hadde lært en lekse: Jeg trodde jeg kom til Bolivia for å lære bort. I stedet viste det seg at det var jeg som var eleven.

I dette nummeret av HTS forteller årets Act Now-studenter sine historier. Norske studenter skriver fra Sør-Amerika og Afrika, mens uten-landske studenter deler sine observasjoner fra 10 måneder i Norge. Oda fra Hønefoss reflek-terer over livet i jungelen i Peru, mens bolivian-ske Jonathan har gjort seg opp noen tanker om nordmenns mobilbruk. Ester fra Bryne har vært på hjemmebesøk hos tre år gamle Latif i Kampala. I Kristiansand har Charles fra Sør-Sudan erfart at bussen følger rutetabellen, mens Alex har gjort en analyse av hvordan nordmenn feirer jul.

Utveksling skaper kunnskap og forståelse på tvers av kulturer. Det binder vennskapsbånd som strekker seg over kontinenter og bryter ned begreper som «oss» og «dem». Det gir en mulighet til å se forbi tabloide overskrifter om fattigdom i utviklingsland. Er man der lenge nok til å lære språket og forstå kultu-ren – så er man ikke lenger en observatør, men en deltaker. Nettopp derfor samarbeider Strømmestiftelsen med Fredskorpset for å sende studenter ut i verden.

Som 19-åring trodde jeg året som Act Now-student ville bli et eventyr. 10 år senere ser jeg tilbake på halvåret i Bolivia som min dannelses-reise. Ett av mine fineste og mest lærerike år. 4

32



Et år av en annen verdenEt år av en annen verden innebærer ikke bare en geogra-fisk reise eller å komme til en ny kultur. Et år av en annen verden innebærer også en indre reise. En mental forflytting som fører til personlig, åndelig og mental vekst. Som Act Now-student tar du del i dette. Jeg går på et marked i Jungelbyen Iquitos. Hit kommer du bare ved å ta fly eller kjøre flere dager i båt på Amazonas-elven. Det er 30 varmegrader og luften er fuktig.Salgs-bodene og den intense lukten endrer seg ettersom jeg be-veger meg innover i markedet: Duft av spennende krydder, rått kjøtt, friske frukter og fersk fisk. De fleste jeg møter smiler og hilser. Noen roper og spør om jeg vil kjøpe. Jeg lar meg fascinere av alligatorkjøttet og den halvparterte apekatten som ligger til salgs, men som ikke er et alternativ for oss som er ute for å kjøpe lunch. Derimot lar jeg meg friste av de nyfriterte larvene. Jeg må bare smake! Mens jeg tygger på en lillefingertykk larve, hører jeg Julio som sier: «You see Nine, this is very different from Rema 1000.»

Ja, for en forskjell! Ikke bare forskjellig med tanke på utvalg av varer og temperatur, men totalt forskjellig med tanke på sosialt samspill, struktur, estetikk og språk, for å nevne noe.

Julio er født og oppvokst i jungelbyen og han var Act Now-student for noen år tilbake. I år er det Michel som er studenten fra Iquitos. Michel jobber nå i en barnehage på Hånes og bor på Søm. Hun har byttet land med Oda fra Hønefoss og Anja fra Homborsund. De to norske jentene bor og arbeider i jungelbyen. Michel, Oda og Anja har til felles å oppleve en ny kultur, et nytt språk, et nytt sosialt miljø, ny natur og nytt klima. De må takle hverdagens gjøremål og møte helt nye utfordringer langt borte fra mor og far og vennegjengen. Hva gjør dette med dem?

Disse ungdommene får en unik visdom som du ikke kan lese deg til eller lære av andre. Grunnen er rett og slett at kunnskapen er erfart. Jeg kom nettopp hjem fra Lima og møtte blant annet Oda og Anja på et oppfølgingskurs som vi gir alle våre studenter midt i praksisperioden. Det er oppløftende å lytte til studentenes erfaringer om personlig vekst, refleksjoner om bistand eller takknemlighet for den gode oppveksten de har hatt i Norge.

I skrivende stund er Act Now-studentene godt over halvveis i sin praksisperiode på sju måneder. De er i full sving med

å gi av sin arbeidskraft, bruke sine talenter, dele sin kultur og få venner i et helt nytt og annerledes land. De tilegner seg ny kunnskap og får økt forståelse for et annerledes ver-densbilde. Det beste kommer likevel til slutt og kan opp-summeres med et «slogan» fra Fredskorpset: «Changing the world by changing one individual at the time.»

På slutten av skoleåret bringer nemlig Act Nowerne videre hva de har lært gjennom diverse skole- og institusjonsbe-søk, avisartikler, blogger, fotoutstillinger, filmer, vennekvel-der med mer. De fleste fortsetter som endringsagenter re-sten av sitt liv og blir trofaste støttespillere for ideelle organisasjoner. De internasjonale studentene forplikter seg til å jobbe som frivillig to måneder for sin organisasjon når de kommer tilbake. Da underviser de om det de har lært i Norge, for eksempel barneoppdragelse, datakunnskap og håndtering av søppel, for å nevne noe. Gjennom dette arbeidet styrker de sin organisasjon og sitt lokalmiljø.

Et år av en annen verden gir endringsagenter for en bedre verden. Endringsagenter i kampen for å utrydde fattigdom!

FAKTAAct NowAct Now er Strømmestiftelsens utvekslingsprogram for unge voksne i alderen 18-25 år, og er et fagskolestudium i tverr-kulturell forståelse og bistand ved Hald Internasjonale Senter i Mandal. Act Now finansieres av Fredskorpset og Kunnskapsdepartementet, og er for både norske og inter-nasjonale studenter. Skoleåret starter med et høstkurs, før en praksisperiode på 7 måneder, og avsluttes med et vårkurs. Norske studenter har praksis hos en av Strømmestiftelsens partnerorganisasjoner i Øst-Afrika eller Sør-Amerika. De internasjonale studentene har sin praksis på ulike skoler, barnehager, organisasjoner og bedrifter i Norge.

Hald Internasjonale Senter huser til sammen tre utvekslings-linjer, drevet av Strømmestiftelsen, Laget og NMS. Skoleåret 2013/2014 har skolen 84 studenter fra 16 ulike nasjoner.

Les mer om Act Now på hald.no og strommestiftelsen.no Søknadsfrist for neste skoleår er 1.april 2014.

Tekst: Nine Justvik, sosialantropolog og programmedarbeider, Act Now Foto: Anja Thorsen, Act Now-student

6 HJELP TIL SELVHJELP 1 2014 | www.strommestiftelsen.noHJELP TIL SELVHJELP 4 2013 | www.strommestiftelsen.no

Hva er lykke for en sjuåring?

P E R U


>>>

Da jeg var sju år var jeg lykkelig. Vi hadde en le-keplass tjue meter unna huset, og både vinter og sommer tilbrakte jeg på lekeplassen sammen med

ungene i nabolaget. Vi spilte slåball, hoppet tau eller på na-boens trampoline, plukket blomster, og om vinteren akte vi. Det var alltid like kjipt når mamma ropte at jeg måtte komme hjem for å spise middag eller legge meg. «Bare fem minutter til!». Mamma syntes det var greit med fem minutter, men hvis det gikk mer enn ti kom hun for å hente meg.

Hva er lykke for en sjuåring?

Tekst: Oda Lien, Act Now-student i Peru Foto: Anja Marie Homestad Thorsen

I Peru blir det mørkt rundt klokken seks, og etter

at solen går ned er det ikke trygt i Beléns gater.

Likevel er det ingen bekymrede foreldre som fortvilet

prøver å få ungene i hus.

Iquitos

Lima

PeruOda Lien (19) fra Hønefoss og Anja Marie Homestad Thorsen (20) fra Homborsund er Act Now-studenter. Siden i fjor høst har de jobbet med barn og ungdommer i Strømme-stiftelsens kulturprosjekt La Restinga, i den peruanske byen Iquitos.


>>> I år er jeg med i Strømmestiftelsens utvekslingsprogram som heter Act Now. Jeg skal tilbringe syv måneder i Peru, seks av dem i verdens største jungelby, Iquitos. Organisasjonen jeg jobber i, La Restinga, har flere ulike prosjekter i Belén, som er det fattige strøket i Iquitos. Belén består av et stort marked og mange hus på påler. Når vannet begynner å stige i desember sluker Amazonaselven gatene, og båt er det eneste mulige fremkomstmiddelet. For øyeblikket er det gater i Belén, og de myldrer av barn. Barn som leker gjemsel, barn som hopper tau, barn som lekeslåss og barn som danser til musikken som alltid runger i Belén. Men det er sjelden noen som roper at de må skynde seg hjem til middag eller for å legge seg.

I Peru blir det mørkt rundt klokken seks, og etter at solen går ned er det ikke trygt i Beléns gater. Likevel er det ingen

bekymrede foreldre som fortvilet prøver å få ungene i hus. De leker ute så lenge de vil, og det er ingen til å sette gren-ser. Det høres ut som lykke for meg som var norsk sjuåring, og som syntes det var irriterende at mamma tvang meg til å komme hjem mens jeg var midt i en lek. Men bak mange av smilene vi ser i gatene her skjuler det seg likevel mye smerte.

Sannheten er at de utrygge gatene i Belén ofte er et bedre sted å være enn hjemme for mange av disse barna. Vi jobber i et prosjekt som skal forebygge seksuelle overgrep. Av famili-ene vi jobber med, har ca. fire av fem familier en opplevelse knyttet til seksuell vold. Vold generelt er et stort problem. Det blir brukt som avstraffelse når barna har uønsket atferd, og dermed som et ledd i oppdragelsen. Det blir også brukt når den verbale kommunikasjonen svikter. Alkoholisme og nar-

P E R U

LÆRER: Oda Lien underviser i spansk.


kotika er veldig utbredt, og med det følger ofte vold. Selv om husene rager høyt over bakken, og man er trygge for farene som skjuler seg i Amazonaselven, er likevel ikke hjemmet en trygg sone for alle.

Det som noen kan betegne som frihet, ville vi i Norge kalt omsorgssvikt. Foreldrene jobber ofte lange dager på markedet for å få penger til mat, noe som går på bekostning av tilstede-værelsen i barnas oppvekst. Det er heller ingen der som kan rettlede dårlig oppførsel på en god måte. Det gjør at normene og reglene disse barna får stort sett er formet av gatemiljøet. Det er en tøff oppvekst, og mange av barna i Belén vokser opp vant til å klare seg selv. Skolen er heller ikke en arena for trygghet og fred. Barn blir straffet fysisk, og seksuelle overgrep i skolen er dessverre også et vanlig problem. Det

er ingen som ser enkeltindividene i mengden av barn, og det er ingen til å høre på deres tanker, problemer, ideer og und-ringer. Det er rett og slett få som bekymrer seg for hvordan de har det, og det er enda færre som spør.

Jeg tror mange ville satt pris på om mødrene deres innimel-lom ropte: «Nå må du komme hjem, det er snart mørkt!». Slik som min mamma pleide å rope til meg. For selv om lykke for en sjuåring kan være å leke ute sammen med jevnaldrende, husker jeg det var fint å komme hjem til en klem, kakao og noen som spurte meg om hvordan dagen min hadde vært. Denne tryggheten er hva jeg ønsker for barna i Belén.

LEKSEHJELP: Anja Thorsen hjelper til med leksene.

LEKEPLASS: Den grønne plenen er lekeplass for barna i Belén. Anja og Oda sammen med barna i La Restinga-prosjektet.

Når Amazonas flommer overTekst: Oda Lien, Act Now-studentIllustrasjonsfoto: Gro J. Kiledal

P E R U


Når Amazonas flommer over

Når snøen begynner å falle i Norge, faller regnet i jungelen. Himmelen blir mørk. Man kan se at det lyner i horisonten like over Amazonas-elven. Som et forvarsel på regnet,

og på flomtiden som er i ferd med å begynne. Belén er i ferd med å bevise sin rolle som Sør-Amerikas Venezia.

Tiden stopper når det regner i den peruanske jungelen. Når regnet plasker i asfalten står verden stille i Iquitos. De ellers travle gatene tømmes, og det er nesten umulig å oppdrive en motortaxi. Det er også sånn at alle avtaler automatisk avlyses. For det er en gjensidig forståelse for at man ikke forlater huset dersom det regner.

Regnet faller hardt i Iquitos. Ofte regner det gjennom takene, selv i de fine husene nær sentrum. I det fattigste strøket, Belén, mangler det ofte en vegg, eller det er store sprekker i taket. Menneskene søker dermed tilflukt på de få tørre flekkene i huset. Belén blir omgjort til et gjørme-basseng. De eneste som våger seg ut i regnet er barna. De hopper, danser og sklir i gjørma.

Litt etter litt begynner Amazonaselven å stige, helt til den har slukt gatene i Belén. Husene, som vanligvis står på påler langt over bakken, ligger med ett jevnt med vannoverflaten. På bare noen få dager har elven steget med omtrent ti meter. Det vanlige fremkomstmiddelet motortaxi blir byttet ut med kanoer og trebåter som kalles «peke peke».

Gatene i Belén blir omgjort til et offentlig toalett. Ettersom det ikke eksisterer et kloakksystem, går avfallet direkte ut i elvevannet som flommer i gatene. I dette vannet vasker man både klær og kropper. Døden befinner seg like under vannoverflaten. Den smitter med sykdommer og sluker de som ikke kan svømme. Døden er ikke diskriminerende, for den sparer hverken barn, unge, voksne eller gamle.

Belén kalles på folkemunne for Sør Amerikas Venezia. Det er en underlig sammenligning, for de fattigslige trehusene minner ikke i det hele tatt om de praktfulle bygningene man finner i Italias Venezia. Belén er likevel vakkert på sitt vis. Hvis man legger merke til menneskene, fargene, musikken og gleden, kan man se at det peruanske Venezia er vakkert. Kanskje til og med vakrere enn det virkelige Venezia. Belén lever. Belén er ekte.



Over oss flyr et par digre storker. Det er først idet de gigantiske fuglene lander, at vi legger merke til de enorme søppelhaugene som omringer

skoleområdet. De ligner i første øyekast på små fjelltopper, men når vi beveger oss nærmere, ser vi at det er søppelet som danner de store haugene hvor storkene har slått seg til ro. Stanken blir sterkere ettersom vi beveger oss nærmere.

Langs murene som skiller skolegården fra søppeldynga, er det plantet en rekke med trær. De grønne bladene svaier svakt i takt med vinden, og utgjør en stor kontrast til omgivelsene. Forbi oss trasker elever i lyseblå uniformer med bøkene under armen. Friminuttet er over, det er tid for neste time. Men noen elever jobber utendørs i dag. Mange har funnet fram spader og trillebår. Andre har allerede begynt å gå løs med hakka for å lage groper til nye trær. Engasjementet er stort, og smilene og latteren sitter løst. Både humøret og innsatsviljen er på topp. Det er ingen tvil om at elevene på Dandora Secondary synes at det er kjekt å få være med å plante trær.

ALLE GODE TING ER TRE Mary Kabati, frivillig medarbeider i

Sola skinner, og en mild bris

blåser svakt idet vi ankommer

skolegården. Lufta er varm,

men langt i fra ren. Det er

umulig å ikke legge merke til

den svake, råtne søppellukta.

Vi er på besøk hos Dandora

Secondary School i utkanten av Nairobi, i regi av

CHRISC sitt miljøprogram. Med oss har vi en sekk

full av bittesmå trær. Det er tid for treplanting.

Tekst og foto: Elisabeth Helgøy og Kristine Marie Fonneløp, Act Now-studenter i Kenya

Miljøaktivistene

>>>

K E N Y A

Miljøaktivistene

www.strommestiftelsen.no | HJELP TIL SELVHJELP 1 2014 13


av treplantingen. De får også ta del i prosessen, og de lærer om hvilke tresorter som er bra for miljøet, og hvilke som krever for mye vann og stell.

TREPLANTING ER KJEKT Sarah Wangui(17) og Gloria Wan-gari (17) er to av elevene som deltar denne dagen. Jentene synes det er kjekt å få være med å plante trær. Ingen av dem har vært med på å plante trær på skolen før, og de forteller med stor entusiasme. De er begge aktive volleyballspillere på CHRISC sitt volleyballag på skolen, og synes det er fint at CHRISC kommer og planter trær.

– Vi lærer hvordan man planter trærne, og jeg og de andre elevene må ta ansvar for å passe på dem. Senere kan jeg komme tilbake og se på trærne og være stolt over det jeg har bidratt med for miljøet. Det hjelper å plante trær! Ofte er det mye røyk fra søppelhaugene, og trærne bidrar til å rense luften så den blir friskere, sier Sarah.– Jeg planter trær hjemme hos moren min. Nå kan jeg ta med meg hjem den kunnskapen jeg får her og bruke den når jeg planter der. Det er kjekt å få være med å plante trær på sko-len vår gjennom CHRISC. Miljøklubben på skolen har plantet

CHRISC og aktiv treplanter, snakker ivrig til elevene om viktigheten av treplanting mens de små trærne blir plassert i jorda. Elevene bruker hendene for å dekke de vesle røttene med jord, og trærne får rikelig med vann og pleie. Mary veileder og stiller elevene spørsmål gjennom hele plantepro-sessen: «Hvorfor trenger vi å vanne trærne? Hvilken nytte har lokalmiljøet av at disse trærne plantes? Hvorfor er det viktig å fokusere på miljøet?» Elevene lytter mens rekken av trær stadig blir lengre, og det er tydelig at de er interesserte i å høre om det Mary har å fortelle. Vi tar en liten prat med henne, mens nye trær får tildelt sine plasser.

– Tror du treplantingen har en positiv effekt på miljøet? – Ja, jeg tror treplantingen vil ha en positiv effekt på miljøet i lang tid fremover. Når ungdommene er med på å plante disse trærne, er de samtidig med på å skape en bedre frem-tid. Lokalsamfunnet her har lite kunnskap om miljøspørsmål, og gjør derfor heller ingenting med det.

– Hva er positivt med at elevene her planter trær? – Noen av elevene har aldri vært med på å plante trær før, og de vet ikke hvordan det gjøres. Nå får de se viktigheten

Søppelfjell: På den andre siden av skolegjerdet vokser et fjell av stinkende søppel.

Planter for fremtiden: Act Now-studentene Kristine Marie Fonneløp (20) fra Asker og Elisabeth Helgøy (21) fra Bru jobber i år frivillig i prosjektet Chrisc Kenya. Prosjektet driver med idrett og holdningsskapende arbeid blant barn og unge. Et av initiativene er treplanting på skoler. Chrisc Kenya er en av Strømmestiftelsens samarbeidspartnere.

>>>


trær her tidligere, men det er veldig gøy å få bidra selv også, skyter Gloria inn.

EGEN MILJØKLUBB PÅ SKOLEN Vi blir nysgjerrige når vi hører at de har en egen miljøklubb på Dandora Secondary School, og forhører oss litt om «The Environmental Club». Det viser seg at den nyvalgte lederen for miljøklubben, Brent Otieno, er blant de ivrige treplanterne. Han slår av en liten prat med oss.

– Hva gjør dere i miljøklubben?– I «Environmental Club» arbeider vi for å øke elevenes og lærernes miljøfokus, og å gjøre dem mer bevisste på miljøet. Vi har møter hver onsdag, og hver fredag plukker vi søppel og rengjør skolens område. Vi arrangerer også opprydninger i lokalmiljøet. Etter at klubben fikk flere medlemmer, har det blitt lettere å gjøre ting utenfor skolens område. Miljøklubben er viktig for elevene, da de blir mer bevisste på miljø og natur.

– Hva synes du om at CHRISC planter trær sammen med skoleelevene?

Før var vi mye plaget av stanken fra søppelhaugene, men etter at det ble plantet nye trær har vi merket mindre til lukta, og lufta føles mye friskere.

Brent Otieno, leder for miljøklubben

«The Environmental Club» på Dandora

Secondary School.

– Jeg synes det er et veldig bra initiativ. Treplantingen er bra for både skolen og lokalmiljøet. Før var vi mye plaget av stanken fra søppelhaugene, men etter at det ble plantet nye trær har vi merket mindre til lukta, og lufta føles mye friskere, sier han.

Mens vi står og prater med Brent, blir det siste treet puttet i jorda. En gutt vanner den vesle planten, mens en annen klapper bort jorda fra hendene. Elevene rundt smiler og ler, enkelte jubler og klapper svakt. Synet er vakkert: små, spin-kle planter på rekke og rad, som etterhvert skal bli store, grønne trær. Lufta skal bli enda renere på Dandora Secondary School, og miljøet i nærområdet et lite hakk bedre. Brent nik-ker og smiler fornøyd. Som leder for skolens miljøklubb må de nyplantede trærne være et herlig syn.

Treplantingen ser ut til å være vellykket, og både elever og lærere pakker fornøyde sammen hakker og spader. Rester av søppel og plast etter plantingen blir samlet sammen, og tatt med. Det er tydelig at elevene har blitt inspirerte av dagens miljøkampanje.

Nairobi

Kenya

Grønne lunger: Iført skoleuniform planter elevene grønne trær på skolens område. Om noen år skal trærne rense luften i skolegården.


Hjemme hos Hjertevennen Latif

Strømmestiftelsen har mange prosjekter som hjelper barn på ulike måter. Noen prosjekter arbeider med gatebarn, andre tilbyr barnehage, førskole eller grunnleggende skolegang. Alle jobber for barns rettigheter. Vi kaller dem våre

Hjertevenn-prosjekt. I tiden fremover følger vi spesielt Hjertevenn-prosjektet Miles2Smiles, slik at du blir kjent med barna og barnehagen. Under her kan du lese mer om Latif og hvor og hvordan han bor.


Det er tirsdag formiddag, og millionbyen Kampala er travel. Hvite og blå taxier suser forbi i stor fart. Over alt er det små butikker, slakterier og salonger. Det

regner voldsomt denne morgenen.

For å komme dit de bor, må vi ta taxi. Etter å ha ventet en stund, dukker Latifs mor opp fra en smal gate mellom to lave hus. Hun holder Latif i hånden. Mor og sønn må gå sikk-sakk mellom vanndammene. Lufta er uvanlig kjølig, og alle ugan-dere har tatt fram de varmeste klærne de har. Latif er kledd i en god og varm rød genser. Det er litt uvant å se ham uten den rødrutete uniformen han alltid bruker når han er i barne-hagen. Men Latif kjenner oss igjen. I det han får øye på oss, smiler han det store smilet vi har sett så mange ganger før. Han er en av de gladeste guttene på Miles2smiles. Sjelden ser vi ham verken grine eller være sint. Jeg får en velkomstklem av ham. Han har gode bollekinn som gir de mykeste klemmene, men så spør han moren om noe

Tekst& foto: Ester Hatle, Act Now-student i Kampala, Uganda

Et lite stykke fra barnehagen Miles2smiles, i utkanten

av Kampala, bor Hjertevennen Latif sammen med

sin familie. I dag skal jeg og min medstudent, Annie

Veggeland Knudsen, besøke ham hjemme.

Kampala

Uganda

>>>


på lokalspråket sitt, luganda, og jeg spør hva de snakker om. Moren forteller at han lurte på om han skulle til barnehagen nå, siden vi kom. Men det er juleferie, og Latif skal ha ferie i over en måned. Moren forteller meg at hun er lærer på en barneskole i nærheten. Denne skolen har også ferie, så derfor har hun mulighet til å være hjemme sammen med sønnen og datteren. Etter at vi har stått og snakket en stund, begynner vi å gå sammen mot Latifs hjem. Langs den smale grusveien er det lave hus og butikker. Luktene endrer seg for hver meter vi går. Jeg kjenner på lukten av matlaging, av kjøttet som henger i slakterbutikkene og av søppelet som ligger langs veien. For ikke lenge siden stoppet det å regne, så nå er kvinnene i gang med å henge ut klesvasken igjen.

På en åpen plass stopper Latif og peker mot en dør som viser seg å være hans hjem. Utenfor står en ung jente som også bor sammen med dem. Jeg vet ikke om hun er i slekt med ham, men hun er tydeligvis en del av familien. Det er formiddag, de voksne er på arbeid, det er juleferie og noen har dratt til landsbyene. Området rundt familiens hus er stille. Familiens hjem består av ett rom som er både kjøkken, so-verom og stue. Alle fem sover her. Det er akkurat plass til en madrass på gulvet slik at Latif og den unge jenta har et

sted å sove. Moren, stefaren og lillesøsteren, som er baby, sover i sengen.

Latifs mor forteller at de nettopp har flyttet hit, men at de fortsatt leter etter et større sted. Vi blir invitert inn og set-ter oss ned der det er plass. Rommet er mørkt, og dagslyset fra døråpningen er den eneste naturlige lyskilden. Til tross for at hjemmet deres er lite, har de klart å gjøre det koselig. Veggene er dekorert med avisutklipp og sitater. Sengen er skjult av et fint tøystykke som også fungerer som en slags dekor.

Jeg lurer på hva Latif gjør når han er hjemme. Siden det er regntid, bruker han sannsynligvis mye av tiden sin innendørs. Der er det ikke særlig mye å ta seg til. Jeg tenker at det er godt han kan komme til Miles2smiles for å være sammen med andre barn når ferien er over. Moren forteller at det ikke er så mange barn i nærheten, men at han er flink til å leke med dem som er der. Han har jo ikke leker, så for det meste springer han etter hønene på gårds-plassen utenfor huset.

Vi sitter innendørs mens moren forteller. Så dukker plutselig far i huset også opp. Han er slakter og jobber mye, sier han. — Det er godt at Latif kan være på Miles2smiles, for da har

>>>

Fadder

både jeg og mannen min muligheten til å arbeide og forhå-pentligvis snart kjøpe et større og et mer sikkert hjem, fortel-ler moren. Latif sitter i en stol og følger med på når vi voksne snakker. Utenfra hører vi lyder av høner som kakler og mennesker som snakker høyt på luanda.— Skal vi ta en tur ut, spør jeg ham, og han nikker. To nabo-gutter vil ha ham med å leke. Han smiler bredt og ser på meg som om han vil ha en bekreftelse på at det er greit at han går fra meg. Guttene springer litt rundt og leker i et tre i nærhe-ten. Jeg prøver å ta et bilde av dem, men da stiller de seg bare stivt opp for å smile til kameraet, så jeg klarer ikke å fange selve øyeblikket.

Det er snart lunsjtid, og mor til Latif er i gang med å forbe-rede bønner og ris. Vi bryter opp og takker høflig for at vi fikk komme på besøk. Hele familien følger oss opp den smale grusveien og tar farvel. Solen er i ferd med å komme frem bak skyene og Latif kan ta av seg den varme genseren. Når ferien er over om en måned vil vi møte denne lille solstrålen av en Hjertevenn igjen i barnehagen. Det gleder vi oss til!

Siste nytt fra Miles 2 Smiles


I hele mitt liv har jeg aldri opplevd en jul så fylt av gaver, klemmer, kjærlighet og smil. Jeg har fått smake på salt lammekjøtt, hvit fisk, julebrus, pepperkaker og mange typer desserter. Vi sang og gikk rundt juletreet, som var så vakkert pyntet, og det likte jeg veldig godt! Jeg følte meg så spesiell den dagen, og hadde aldri forestilt meg at JEG skulle få gaver fra så mange ulike mennesker. For jeg har aldri fått gaver på julaften før, faktisk. Og bare det å høre julesanger på et språk jeg ikke forstår, var så vakkert!Noe jeg ønsker å ta med meg tilbake til min egen kultur, er det å gi hverandre gaver til jul. I år vil jeg derfor prøve å få kjøpt noen gaver som jeg skal spare til denne spesielle dagen. Og så skal jeg fortelle alle der hjemme om jula i Norge.Jeg kommer aldri til å glemme denne julen! Den vil bli i mitt hjerte for bestandig.

Jeg vet at jeg ikke vil være den samme når dette året er omme. Jeg har fått kunnskap og ferdigheter som vil hjelpe meg til å takle utfordringer, som fattigdom, i Uganda. Hver dag lærer jeg noe nytt, som jeg enten ob-serverer eller lærer teoretisk. Jeg har blitt mer åpen, og jeg ønsker å omfavne alle utfordringer som kommer min vei. Dersom man jobber hardt og målrettet, vil man nå sine drømmer. Som ambassadør for min organisasjon i Uganda, ønsker jeg å takke for denne unike muligheten. Dette året har virkelig endret meg.

Minner fra et år i Norge


Faridah Namuyomba (25) fra barnehagen Miles2Smiles, Kam-pala, Uganda. I praksis hos Læringsverkstedet barnehage og på Misjonshuset i Kristiansand.

Klem fra John Longora (22) fra gatebarnprosjektet CRO, Uganda. I praksis hos Varodd attførings- og rehabiliterings-bedrift samt Misjonshuset i Kristiansand.

Min beste jul noensinne!

Kunnskap for livet

Ti måneder i Norge er en unik opplevelse. Kulturen her er annerledes enn den jeg er vant til.Nordmenn er ikke like utadvendte som oss sør-ameri-kanere. Jeg tror de er mer fokuserte på sine egne saker, som mobiltelefonene sine. Det er også mange kule folk her. Noen ganger blir jeg invitert med hjem til folk, eller vi finner på sportsaktiviteter. Mange her er veldig interesserte i sport. Jeg lærer mye nytt, om ansvarlighet og om hvordan man jobber med barn. Jeg har også lært mye om å sette pris på naturen. Jeg liker spesielt godt hvordan folk i Norge tar ansvar for miljøet ved å resirkulere søppel. Når jeg reiser tilbake til Bolivia, ønsker jeg å gi videre det jeg har lært til barna i Alalay.

Min første dag i Norge var jeg redd og forvir-ret. Jeg visste at norsk kultur var annerledes enn kulturen i Peru, men jeg bestemte meg for å være meg selv, ta utfordringer på strak arm og nyte denne erfaringen. De første dagene var “Google Translate” min beste venn. Selv om jeg forsto mye engelsk, klarte jeg ikke å forme ordene med munnen. Siden jeg kom hit har jeg blitt mye bedre i språk. Jeg nyter dagene i Norge og lærer nye ting hver dag. Jeg har funnet meg godt til rette her, og har blitt veldig glad i mine venner her. De er som mine engler, som stiller opp når jeg trenger dem. De vil alltid være i mitt hjerte, og jeg kommer til å savne dem når jeg reiser tilbake til Peru. Her i Norge føler jeg meg like mye hjemme som jeg gjør hos min egen familie.

Minner fra et år i Norge


Limber Jhonatan Marin Copa (20) fra gatebarn-organisasjonen Alalay, Bolivia. I praksis hos Læringsverk-stedet barnehage og Misjonshuset i Kristiansand.

Marjore Michel Montano Lopez (19) fra kulturprosjektet La Restinga, Peru. I praksis ved Solkollen barnehage på Søm i Kristiansand.

Mobiltelefoner og resirkulering

Språkforvirret, men klar for en utfordring


eg er ikke lenger en umoden gutt som kaster bort livet sitt på gata. Nå er jeg sirkusinstruktør, forteller Act Now-studenten Edinson Joel Altamirano Figueroa fra Peru.

Det har nå gått fem år siden Edinson ble med i Tierra de Niños sitt kunst- og kulturprosjekt, som støttes av Strømmestiftelsen. – Før jeg begynte i kulturprosjektet, pleide jeg å slå broren min og plage de andre barna i prosjektet. Jeg var en skikkelig pøbel. Jeg likte ikke å gjøre lekser, og jeg ville ikke høre på mamma. En dag så jeg noen gutter som gikk på stylter. Det imponerte meg, og jeg bestemte meg for å begynne selv, mimrer han.

UNNGIKK EN KRIMINELL LØPEBANE Edinson Joel Altamirano ble født i Bagua Chica, en jungelby i Peru. Senere flyttet han sammen med familien til det nord-lige hjørnet av Lima, Pachacutec - en bydel som gir tak over hodet til over 150 000 innbyggere som lever i provisoriske boliger laget av matter, kryssfinér, pinner og biter av plast. – Alle familiene som lever i min bydel er fattige. Noen er fattigere enn andre, forklarer Edinson.

Pachacutec har begrenset tilgang til elektrisitet, vann og helsesenter. Det finnes få kulturtilbud til ungdom, og kriminelle ungdomsgjenger er et stort problem. – Dersom barn og unge er engasjert med arbeid, sport, studier eller familie, er det mindre sjanse for at de involveres i kriminalitet. Hadde det ikke vært for aktivitetsgruppa i Tierra de Niños, ville jeg kanskje ikke vært her i dag. Kanskje ville jeg vært en del av de lokale gjengene som skaper trøbbel for familien min og lokalsamfunnet, forteller Edinson.

LÆRER BORT SJONGLERING I dag er han president av ACJP (The Association of Youth and Children), en gruppe som er formet for å promotere kunst- og kulturprosjektet. – Lederne så hvordan jeg endret meg, og de ga meg nye oppgaver og utfordrin-ger. Jeg endret personlighet når jeg begynte å fokusere på å lære nye ting, som å sjonglere. I dag er jeg en av dem som underviser i sjonglering. Mestrings-følelsen ga meg troen på meg selv, og jeg ble mer ansvarlig, sier Edinson.

I år er Edinson Act Now-student og bor i Kristiansand i 10 måneder. I løpet av månedene i Norge får han sjansen til å lære bort sine sirkuskunster. – I fjor høst sjonglerte jeg på Barn er Bra-festivalen i Haugesund. Jeg underviser også i sirkusaktiviteter på Samsen Kulturhus i Kristiansand. Det er veldig gøy å få jobbe som sirkusinstruktør i Norge!

Tekst og foto: Jeanett Villegas, Strømmestiftelsen ,Lima, Peru

Sirkusinstruktør i KristiansandEt kulturprosjekt i Limas fattigste bydel fikk Edinson Joel (19) bort fra gjengmiljøet. I år lærer han barn i Kristiansand å sjonglere.


Sirkusinstruktør i Kristiansand

Foto: Privat

Foto: Privat

Foto: Gro J. Kiledal

Foto: Gro J. Kiledal

Foto: Privat

Norsk vinter er en helt ny erfaring for meg. Siden jeg har vokst opp i et varmt klima i Uganda, har jeg aldri opplevd vær som dette. Selv om det er kaldt, er det veldig interessant. Snø er vakkert. For første gang i mitt liv har jeg bygget en snømann. Jeg har også badet i snø. Det var veldig kaldt, men et minne som jeg vil ta med meg hjem. Jeg takker Gud for at jeg har fått muligheten til å besøke Norge.

Faith Tukahirwa (23), fra yrkesskolen Druscillla, Uganda. I praksis hos Solkollen barnehage på Søm i Kristiansand.

1. I jula samles hele familien i ett hjem. Slik bygges nære bånd mellom familiemedlemmene. Dette syns jeg var fint. 2. Gatene pyntes med juletrær og lys. Det gir byen et varmt inntrykk og motiverer mennesker til å besøke sentrum. 3. Nordmenn bruker mye tid på å forberede julegaver til hverandre. Gaver gjør at man skaper gode minner. For meg var dette helt nytt og interessant. 4. Nyttår feirer man med å skyte opp fyrverkeri i alle byene i landet.Dette var noen av mine observasjoner, som en som for første gang har feiret jul i Norge.

Alex Ndayambaje (26) fra idrettsorganisasjonen CHRISC, Uganda. I praksis hos Linerla barnehage, KIA og Internas-jonal kirke i Kristiansand.

HJELP TIL SELVHJELP 1 2014 | www.strommestiftelsen.no24

Snøminner for livet

Observasjoner av hvordan man feirer jul og nyttår i Norge

Minner fra et år i Norge (2)

Selv om Norge er kaldt, er det helt fantastisk å være her. Jeg hadde aldri drømt om å besøke et land som er så velorganisert som Norge. Etter at jeg kom hit, har jeg endret livet mitt. Jeg har lært meg å være punktlig og å respektere avtaler. Jeg har fått mange gode venner som får meg til å føle meg hjemme her. Jeg er glad for å være i Norge og kommer til å savne tiden her.

Hans Eduardo (23), fra kulturprosjektet Tierra de Niños, Peru. I praksis hos Varodd attførings- og rehabiliteringsbedrift i Kristiansand.

Jeg vil begynne med å hilse dere alle i Jesu navn. Siden i fjor høst har jeg vært i Norge som utvekslingsstudent og jobbet på Tangen Videregående skole i Kristiansand. I mitt hjemland, Sør-Sudan, jobber jeg også med yrkesopplæring. Derfor er det veldig interessant å teste ut kunnskapen min i en ny kultur. Det er fint å kunne utveksle kultur, kroppsspråk og faglig kunnskap. Etter at jeg kom hit, føler jeg meg som en del av en global landsby, med venner i både nord og sør. Jeg har hatt en fantastisk op-plevelse her i fredfulle Norge. Vise menn sier at TID er alt vi har her i verden. Dette er virkelig sant her i Norge. Er det noe jeg vil ta med tilbake til Sør-Sudan, så er det nordmenns forhold til tid. Her går bussen etter klokka, uansett om det er folk med eller ikke. Hjemme går bussen når den er full. Jeg kommer aldri til å glemme det jeg har sett og lært her i Norge.

Til slutt, et lite visdomsord: To hoder tenker bedre enn ett stort. Må Gud være med dere.

Charles Drici Irra Satire (33) fra fredslandsbyen Kuron, Sør-Sudan. Charles er i praksis på Tangen Videregående skole i Kristiansand. (Ikke Act Now-student, men i direkte utveksling gjennom Fredskorpset.)


Årets lærdom: Punktlighet

Nordmenns forhold til tid

Minner fra et år i Norge (2)


Arbeidsledighet er et utbredt pro-blem blant indianerbefolkningen i Andesregionen i Bolivia. Mange har aldri fått skolegang, noe som hindrer dem i å skaffe seg inntekt. I 2008 startet derfor stiftelsen Futuro Bolivia et voksenopp-læringsprosjekt i Tarvita kommune i Chuquisaca, Bolivia. Tilbudet er 2-årig og kombinerer teori med praktisk yrkes-opplæring. Prosjektet har allerede gode resultater å vise til, og flere kursdeltakere

Strømmestiftelsen er stolt over å ha fått til et nært samarbeid med svenske Läkarmissionen. Midler fra Läkarmissionen skal bidra til at 1000 kvinner i Strømme-stiftelsens spare- og lånegrupper i Niger får lese- og skriveopplæring. Niger er verdens fattigste land, og kun 15 % av kvinnene i landet kan lese og skrive. For

S T O R T & S M Å T T

Jobbskaping i Bolivia

Skolegang til 1000 kvinner i NigerKaspar Strømme AS og Start Life Support har bygget fotballbaner, toaletter og garderobebygg til gatebarnprosjektet CRO (Child Restoration Outreach) i byen Mbale i Uganda. Fotballen er et viktig ledd i arbeidet med å hjelpe vanskelig-stilte barn og unge i den fattige byen. For reisefølget fra Kristiansand ble det et sterkt møte med gatebarnas virkelighet.– Det er først når man besøker prosjek-tet, at man får et ordentlig inntrykk av hva det dreier seg om. Det bør oppleves i løpet av livet for å sette ting litt i per-spektiv, sier Start-spiller Espen Hoff.

Sterkt møte med gatebarna i Uganda

Foto: Roy Emanuelsen

har nå skaffet seg et levebrød innen ulike håndverksgrener. – Vi har samarbeidet med Futuro Bolivia siden 2011, og ser frem til å fort-sette samarbeidet. Vi har stor tro på at prosjektet vil bidra til å skape varige arbeidsplasser i Chuquisaca. På sikt ønsker vi å utvikle utdanningstilbudet til å favne flere yrker, sier Peter Moers i Strømmestiftelsen.

at kvinner skal kunne ta del i landets utvikling, er det viktig at de lærer seg grunnleggende kunnskaper som å lese og skrive, slik at de kan stemme ved valg. Läkarmissionen støtter også Strømmestiftelsens arbeid for jenters rettigheter i Sør-Sudan og Uganda.

Espen Hoff og Gudmundur Kristjansson på besøk i CRO.

JUBILEUMS-FEIRING?For noen «som har alt», kan en gave til Strømmestiftelsens arbeid bety en forskjell for mange mennesker.

RING OSS PÅ 03002!

I midten av februar fikk Strømme-stiftelsen besøk av biskop Paride Taban fra Sør-Sudan. Han kom til Norge etter å ha deltatt på fredsforhandlinger i Etiopia. Biskop Paride Taban er en viktig mann for Sør-Sudans fremtid, og en av Strømmestiftelsens sentrale samarbeids-

Biskop Paride Taban i Norgepartnere. Vi sender våre tanker til alle som er berørt av vinterens krigs-handlinger i Sør-Sudan.

Strømmestiftelsen har mange prosjekt i dette landet, og vårt arbeid fortsetter.

Illustrasjonsfoto: Jeremi Traroré

Foto: Strømm

estiftelsen


Et år som Act Now-student vil prege deg for livet!

www.hald.no

I ÅR ER SØKNADSFRISTEN

1. APRIL

Fjerdeklassingene Konrad Falch Traasdahl (t.h.) og Leo Lid Sundsfjord fra Åsane Skole i Kristiansand kom før jul i fjor innom Strømmestiftelsen med to store syltetøyglass fulle av penger. Hele fjerde trinn hadde innsamlingsaksjon i adventstiden, og fikk til sammen inn 2.328 kroner til barnehagen Miles2Smiles i Uganda.– Både vi og de andre har jobba hjemme, rydda, vaska, støvsugd, passet småsøsken og tjent penger som vi har puttet på glassene, forklarte de to unge guttene.Tusen, tusen takk for flott innsats!

Har du lyst til å være med på noe spennende i Stavanger?

Ta kontakt med kampanjeleder Gunnar Jansen Bjorland på [email protected] eller mobil 962 32 582.

Musikeren, vokalisten og låtskriveren Jan-Erik «Gino» Mæland gir en av sine låter til Strømmestiftelsen. Sammen med Espen Olsen, Roar Farstad og Rolf Magne Tømte, står han bak plateselskapet G’Bless Records AS, som har pro-dusert låten «Verdier». De er også kjent fra flere opp-tredener på Skjærgårds Music & Mission på Risøya. Selskapet hører til i Kristiansand.

— Jeg håper og tror at denne låten har et budskap som vil røre med folk. Vi ønsker å være en motstemme og bruke musikken og vårt talent til å formidle og inspirere, gi håp, spre kjærlighet og peke på de viktige verdiene i livet, sier Jan-Erik «Gino» Mæland. Musikkvideoen finner du på Youtube

SEPTEMBER 2014 I STAVANGER

Vi trenger deg som bor i Stavanger-området

Fjerdeklassinger donerte to syltetøyglass med penger

Låta «Verdier» til inntekt for Strømmestiftelsen

Foto: Strømm

estiftelsen

TESTAMENTARISKE GAVER 2013Jorunn J. BrandtzægNiels Petter BangHalldis B PedersenAnny Elisa SundLina Bergliot Ekehaug BergetSolveig SvegeMagdalene J. Tørbakken

Totalt kr: 1.136546,-

MINNEGAVER 2013Gaver gitt ifm begravelsene til:Inge LønningLill LarvågMarie Louise LarsenTone Anette JustvikAslaug Vigemyr

Totalt kr: 74.678,-

JUBILEUMSGAVER 2013Lene Grimsrud 40 årEllef Grimsrud 40 årBjørn Einar Strandberg 47 årIngrid Wold 50 årJan Arne Wold 50 årArne Gunnar Holvik 50 årHåvard Venås 50 årKari Furuseth Væge 70 årNils Olaf Espeland 70 årGunnar Eckhoff 80 årOdd Bergseth 80 årAslaug Sandvik 80 årJohannes Sandvik 90 årOdd Hindernes 90 årHilde Steffensen og Terje C. Olsen. BryllupRune Larsen. 50 år som artist.Lisbeth Kvalevaag-Holm. CD-utgivelse

Totalt kr: 582.202,-

Gaver i 2013MANGE STØTTESPILLERE:



JUBILEUMSGAVER 2013Lene Grimsrud 40 årEllef Grimsrud 40 årBjørn Einar Strandberg 47 årIngrid Wold 50 årJan Arne Wold 50 årArne Gunnar Holvik 50 årHåvard Venås 50 årKari Furuseth Væge 70 årNils Olaf Espeland 70 årGunnar Eckhoff 80 årOdd Bergseth 80 årAslaug Sandvik 80 årJohannes Sandvik 90 årOdd Hindernes 90 årHilde Steffensen og Terje C. Olsen. BryllupRune Larsen. 50 år som artist.Lisbeth Kvalevaag-Holm. CD-utgivelse

Totalt kr: 582.202,-

Takk!Mange har sikkert også gitt i anledning sin åremålsdag eller annen merkedag, men som vi ikke har fått med på denne oversikten.. Hjertelig takk til alle dere som har valgt å benytte anledninger som bryllup og åremålsdag til å gi en gave til vårt arbeid!

Vi er også svært glad for den tillit som vises oss gjennom minnegaver og testamentariske gaver. Vi vet at vårt arbeid blir husket på i mange testamenter, og kjenner stor ydmykhet og ansvar for forvaltningen av disse gavene. Hjertelig takk til alle som tilgodeser vårt arbeid på denne måten!

Strømmestiftelsen er fritatt for å betale arveavgift. Veiledning i opprettelse av testamenter gis til alle som ønsker det, og Strømmestiftelsen tilbyr gratis advokatbistand hvis ønskelig.

Ønsker du også å være med? Kontakt Turid Skjævestad, tlf. 38 12 75 23 eller

epost: [email protected]


Sola skinner mykt og varmt gjennom vinduene, og lukten av nyslått gress siver inn. Vi er i Afrikas perle, Uganda, og værgudene smiler til oss. Helt i sør, nesten

på grensen til Rwanda, finner du den lille byen Kabale, med sine omtrent 40 000 innbyggere. Opp en av Kabales mange bratte åser ligger Druscilla Balaba Vocational Training School, en yrkesskole for jenter som på ulike stadier og av ulike år-saker har falt ut av det vanlige skolesystemet. Druscilla tilbyr undervisning over to år i fag som hotelledelse, catering, data, engelsk og forskjellig håndarbeid.

60 ELEVER Skolen huser omkring seksti elever, og blant dem er Docus Asiimwe. 20 år gamle Docus er blant jentene på Druscilla som har mest utdanning i ryggen, med sitt vitnemål fra videregående. På Druscilla kan elevene ta alle de fagene de selv vil, og dette tilbudet har hun virkelig benyttet seg av. Som førsteklassing har hun fylt dagene med timer i søm,

strikking, hekling, smykkelaging, brodering, catering, data, jordbruk og engelsk.

– Mine favorittfag er strikking og søm, sier Docus med et smil, og forteller videre at det er dette hun håper skal bli hen-nes levebrød. Målet til Docus er å drive en egen systue hvor hun kan strikke gensere til skoleuniformer og skreddersy far-gerike plagg. Når hun er ferdig på skolen, vil moren hennes hjelpe henne å komme i gang og skaffe sy- og strikkemaskin. – Etter hvert håper jeg at jeg kan hjelpe mamma og gjøre livet lettere for familien min, forteller hun.

MOREN BLE ENKE Docus er en av mange søsken, og etter at moren ble enke har familien strevd med å få endene til å møtes. Likevel har hun gitt Docus mye støtte og sørget for at hun alltid har fått gå på skole. Det er moren som har inspirert og motivert henne til å arbeide hardt. Det er med stolthet

Annabel Garred fra Skudesneshavn (19) og Karoline Bråten (21) fra Marnardal er Act Now-studenter.Siden i fjor høst har de bodd og jobbet på landsbygda i Uganda. Prosjektet de er utplassert i heter Druscilla, og driver yrkesopplær-ing blant ungdom.

U G A N D A


Talentfull toppelevDocus (20) lar seg ikke stoppe selv om hun er landsbyjente.

Hun jobber for toppkarakterer.

Tekst: Annabel Garred og Karoline Bråten, Act Now-studenter i UgandaFoto: Annabel Garred

hun kan si at hun bare har toppkarakterer på vitnemålet etter første året på Druscilla. Mulighetene for en jente som kommer fra landsbygda er få, og det er ofte ikke forventet mer enn at hun skal sette barn til verden. Nå vet Docus at hun har andre fremtidsutsikter.

VANSKELIG Å FÅ JOBB I Uganda er det få jobbmuligheter. Dersom man vil lykkes, må man starte opp for seg selv. Selv personer med høy utdannelse sliter med å skaffe seg en jobb, og dersom de blir ansatt, er jobben ofte veldig dårlig betalt. Dette problemet er størst på landsbygda. Menneskene som bor der har ofte lav utdannelse og få muligheter til å utvikle evnene sine. Mange drømmer om livet i byen, men veien dit er veldig lang. Det er dyrt og vanskelig å etablere seg. Etter å ha bodd på Druscillas internat i Kabale, drar derfor mange tilbake til landsbyen de kom fra. Nå har de noe nytt å tilføre lokalsam-funnet og kan også lære bort de nye ferdighetene til andre.

UTDANNER ENTREPRENØRER På yrkesskolen Druscilla utdanner de entreprenører. De lærer jenter ferdigheter som gjør at de kan klare seg selv og være selvstendige. Lærerne som jobber her vet hva jentene trenger og kjenner livet på landsbygda. Jentene får god veiledning og oppfølging når de er ferdige på skolen. Skolen samarbeider med en rekke hotel-ler i distriktet, og de elevene som vil jobbe innen hotelledelse får tildelt praksisplass. Innen de andre fagene driver men-nesker som regel enkeltmannsforetak, og det er få muligheter for å bli ansatt i en bedrift. Derfor blir elevene godt lært opp til hvordan de best mulig kan lykkes med å starte sin egen bedrift. De får tro på seg selv og et håp om en bedre fremtid for seg selv og familien.

FAKTA JobbskaperI Afrika er arbeidsledighet et stort pro-blem blant ungdom. Strømmestiftelsen gir jobbmuligheter gjennom mikrofi-nans og utdanning. En inntekt brødfør familien, gir barna skolegang og gjør en forsørger i stand til å kjøpe medisiner hvis noen blir syke. Å gi ungdom og voksne relevant utdannelse og jobb-muligheter er en viktig satsning for å bekjempe fattigdom. Ønsket om en selvstendig og trygg hverdag er like stort over hele verden.

Jobbskaper er enkelt, og det virker! www.jobbskaper.no


Klokken er ti en tirsdagsmorgen i La Paz, Bolivia, og solen står høyt på himmelen. Det er siste uken før jul, og vi skal ha juleavslutning med gatebarna. Vi er

i en av de penere parkene, med en stor fotballbane. Mens Eduardo, en av psykologene, tar på seg forkleet og begynner å grille pølser, har guttene allerede fått tak i en fotball og står på banen og deler opp i lag. I dag, her på fotballbanen, be-tyr det ikke lenger hvem du er. Det betyr ikke noe om du er gategutt fra Prado, eller gategutt fra den rivaliserende gjengen fra Obrajes. Her betyr det bare hvor god du er til å sparke ballen i mål.

Jeg sitter ved siden av banen og ser på det som skjer der ute. Guttene drar med seg noen av jentene også for å spille, og latter og rop gjaller mellom trærne. I fanget har jeg en liten boks. I dag er det jeg som er ansvarlig for å passe på limfil-lene, for her på banen er det ikke lov å sniffe lim. Det er en av Alalays regler for å kunne være med på de aktivitetene de har for dem som bor på gata. Gjemt bak et tre ser jeg at en av gutta har sneket seg bort. Jeg skjønner hva han holder på med, og spør om han kan gi meg filla og limflasken slik at jeg kan passe på den. Limet er noe av det han holder kjærest. Trettenåringen ser motvillig på meg, men etter at jeg lover at han skal få den igjen med en gang vi går ut av parken,

En dag fri fra limet

Tekst: Karen Mathilde Liane, Act Now-student med praksis i gatebarnorganisasjonen Alalay i La Paz, Bolivia Foto: Hemma Strutz

B O L I V I A


rekker han det til meg. «Men jeg må ha det tilbake altså», sier han igjen. «Jeg klarer ikke en natt uten limet som døver sansene mine når kulden kommer, og dette er det siste jeg har». Så løper han fra meg og inn på banen for å bli med de andre.

Denne gutten er en av de 800 000 barna under 18 år som bor på gaten i Bolivia. Av de 4.8 millioner barn og unge som bor i Bolivia, står 2.9 millioner av disse i fare for å havne på gaten. Disse gatebarna utgjør noe under 10 % av Bolivias be-folkning, og er et stort sosialt problem i dette landet. Går du langs gatene her i La Paz, kan du se små jenter og gutter løpe mellom bygningene sent på kvelden i fillete klær. Jeg lurer ofte på om de er på vei hjem til foreldrene sine med det de har fått inn fra kvelden og nattens tigging. Eller kanskje de skal til en park for å sove i et av trærne, hvor de forhåpentlig-vis kan være trygge for politiet en natt til. De sover også an-dre steder enn i parkene, som en tidligere dyrepark, tomme graver på kirkegårdene, under broen Las Americas og i Dikter-Avenyen.

Gatebarn i Bolivia er et økende problem, selv om landet er i utvikling. Flere og flere barn trekker ut på gaten for å søke en trygghet de ikke får hjemme. En større andel av barn opple-

ver vold i hjemmet nå enn for ti år siden. Større sosiale problemer og færre barn i skolen, gjør at Bolivia går en ustabil fremtid i møte.

18 år gamle Mariella løper forbi meg på fotballbanen mens hun smiler og vinker til meg. Hun har diagnosen AIDS, og kommer til å begynne å merke symptomene fremover. Likevel smiler hun og jobber hardt på jobben hun endelig, etter mye slit, har klart å få tak i. Håpet skinner i øynene hennes, ikke for henne selv, men for hennes tre år gamle sønn. Han har blitt tatt inn i barnelandsbyen til Alalay, får mat hver dag, og skolegang. Han har en fremtid, selv om hun ikke har. Han er alt som teller for henne.

Dette blir mer tydelig for meg enn noen gang: «Så blir de stående, disse tre: tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten.»

Karen Mathilde Liane sammen med noen av barna i Alalay.

Fotballspill i parken.Øverst til høyre: Ung mor.


Eit ekte mikrofinanssmil. Foto: Jérémi Traore


Refleksjoner rundt en avisselger og avislesing i Øst Afrika

Det er søndag morgen og jeg er på vei til flyplassen i Entebbe, utenfor Kampala. Avisselgerne er ivrige når bilen stopper på rødt lys. Jeg ruller ned vinduet og tar en avis som koster 250 ugandiske shilling Jeg bestemmer meg for å kjøpe en avis til og gir avisselgeren 500 shilling. Selgeren reagerer umiddelbart og forklarer at den andre avisen er 50 shilling billigere enn den første. Idet trafikklyset er i ferd med å bli grønt, lener han seg mot vinduet for å gi meg tilbake 50 shilling. Jeg ser inn i et åpent ansikt på en ugandisk gutt og sier «du fortjener de ekstra 50 shillingene for din ærlighet». I retur får jeg et bredt smil og «takk» fra en gutt, som umiddelbart gav meg et inn-trykk av selvbevissthet. Det er et ordtak som sier at øynene er vinduene til hjertet.

På flyet tar jeg fram avisene og leser om den forferdelige konflikten i Sør-Sudan. Nyhetsreportasjene forteller om over 350 000 mennesker på flukt og flere tusen drept de siste fem ukene. Det skrives også om båtforliset på Nilen der 200 druknet idet de forsøkte å flykte fra krigshandlingene. Krig i verdens yngste nasjon Sør-Sudan. Et land som har vært i krig i årevis for selvstendighet. Nå når egen nasjonalstat er et faktum, starter denne forferdelige etniske rivaliseringen som river i stykker mulighetene for å utvikle et land som er fullt av naturressurser!

Når jeg blar videre i avisa, ser jeg et portrett-intervju med ei ung ugandisk jente, som takket være sangkonkurranser er i ferd med å slå igjennom. I intervjuet forteller hun sin livshistorie. Hun ble bokstavelig talt født på et offentlig bad i Kampala. Tvunget av nøden hadde moren funnet nattlig tilflukt i et lite, offentlig dusjhus. Alternativet var bedre enn å sove på gata, og her hadde hun jo også mulighet til å kunne vaske seg og sine. Ei natt ble Grace født på gulvet her. Moren var aleneforsørger og tok tilfeldige strøjobber for å kunne oppfostre sine barn. Grace forteller hvordan mor kjøpte et par chapati (hvete-pannekaker), som de tre søsknene delte. Som drikke fikk de te. Det var sjelden at mor hadde råd til sukker i teen, og Grace be-skriver at da hun foldet sine hender og bad for maten, så håpet hun at Gud ville skape sukker i teen.Hver natt i årevis rigget den lille familien seg til for å sove i baderommet. Dagen etter stod

de tidlig opp for å gjøre dusjrommet greit for dagens bruk. Det var kanskje grunnen til at de ikke ble kastet ut.

For å gjøre en lang historie kort, så klarte mor å holde Grace i offentlig skole. Hun begynte i et gospelkor og der ble hennes ressurs, sangstemmen, oppdaget. Det ga henne tro på at hun hadde noe å bidra med. Gospelkoret ble stigen som Grace klatret på til sangkonkurransene hvor hun i dag har fått vist sitt talent, og fått mulighet til inntekt. I dag er jenta full av håp og drømmer om framtida.

Disse to ungdommene, avisselgeren og Grace er to av flere millioner unge mennesker med ressurser og pågangsmot i Afrika. Vil de få muligheter til å utvikle sine evner? Faktisk er de svært overlatt til flaks og tilfeldigheter i land som fullstendig holdes nede av dårlig lederskap og endeløse etniske konflikter. I avisene her i Øst-Afrika skrives det om opptil 70 % arbeidsle-dighet blant unge mennesker, og i noen afrikanske land utgjør barn og ungdom nesten 80 % av den totale befolkning!

Utvikling er ikke endimensjonal. Våre politiske myndigheter har et ansvar ovenfra som en del av det internasjonale samfunn, og her skal det sies at norske utenriksmyndigheter forsøker. Så må vi i Strømmestiftelsen finne vår teig og utvikle samfunnet nedenfra, gjennom samarbeid med offentlige strukturer og sivilsamfunn. Vi må skape stiger så enkeltmennesker kan få muligheten til selv å klatre ut av fattigdom.

Takk for at du støtter oss i arbeidet med å skape en framtid for Afrikas ungdommer!

Generalsekretær Strømmestiftelsen

Noen hundre-lapper gav meg en ny jobb!

Send SMS JOBB til 03002For kr. 250,- pr. mnd. gir du fem jobbmuligheter på ett år.

Bli Jobbskaper!

www.jobbskaper.no

- eller bruk www.jobbskaper.no

IDÉ

/TEK

ST/LA

YOU

T/FOTO

: STR

ØM

ME

STIF

TELS

EN

Documents

Hts nr 1 2014 issuu