Hts nr 2 2014

JOBBJAKT I UGANDABrandon Trung Moen (26) fra Holmestrand og Bjørn Christian Alsaker (28) fra Stord har vært i Uganda.SIDE 12-15

NR. 2 2014, 35.ÅRG. STRØMMESTIFTELSENS INFORMASJONSMAGASIN

Olivia (21) forteller om arbeidsdagen som frukt-selger i storbyen Kampala.SIDE 6-11

På 60-tallet kjørte hun rundt i en folkevogn i Tanzania for å behandle leprasmittede. SIDE 22-25

JOBBER SEG UT AV SLUMMENET LIV I TJENESTE FOR ANDRE

2 HJELP TIL SELVHJELP 2 2014 | www.strommestiftelsen.no

STRØMMESTIFTELSEN er utviklingsorganisasjonen som hjelper folk i gang. Som gir fattige mennesker starthjelp til klare seg på egenhånd. Lang erfaring har vist oss

at milde gaver ikke hjelper folk ut av fattigdom. Derfor gir vi heller muligheter. ANSVARLIG REDAKTØR: Kristine Storsletten Sødal REDAKTØR: Siv Iren S. Kolstad JOURNALISTER: Brandon Trung Moen, Bjørn Christian Alsaker, Sverre Skjold,

Jeanette Villegas, Øyvind Aadland, Lasantha Premachandra, Kirsten Falch, Siv Iren S. Kolstad GRAFISK DESIGN: Oddvar Paulsen TRYKK: Unitedpress.no OPPLAG: 22.600 ADRESSE: Skippergaten3/5, Boks 414, 4664 Kristiansand TELEFON: 03002 Giverkontonummer: 6318.09.53878 FAX: 38 02 57 10 E-POST: [email protected]

NR. 2 2014, 35.ÅRG. STRØMMESTIFTELSENS INFORMASJONSMAGASIN

3Leder

4-5Innblikk: Er Afrikas jord til salgs? 6-11Jobber seg ut av slummen

12-15På Jobbjakt i Uganda

16-17Kari gir jobbmuligheter

18-19Fire bilder

20-21Endelig fikk Thirem jobb

22-25Et liv i tjeneste for andre

26-27Stort&Smått

30-33Da Lidia (30) lærte å lese, ble hun ektemannens sekretær

34Smilet

35Arbeidskraftens forbannelse og velsignelse

Forsidebildet: Kabale var preget av fattigdom, krangel og arbeidsledighet. Helt til innbyggerne gikk sammen om å drifte en teplantasje.Foto: Sverre Skjold

3026

12186

22

3www.strommestiftelsen.no | HJELP TIL SELVHJELP 2 2014

Magasinet kommer med fire nummer i året. Ettertrykk anbefales med henvisning til Hjelp til Selvhjelp som kilde. Trykket på miljømerket, resirkulert papir.

HJELP TIL SELVHJELP ISSN 0806 - 1602

kontrollerer at innsamlede midler brukes riktig. Strømmestiftelsen forplikter seg til å fortelle deg at gaven har kommet frem og gi deg fortløpende informasjon om arbeidet.

En hverdag uten bankkonto

Siv Iren S. Kolstadredaktør

«Jeg liker å jobbe og klare meg selv», sa hun. Hun hadde stått opp før sola, varmet tevann og skyndet seg til markedet før den beste frukten forsvant fra bodene. Nå vandret hun gatelangs med et fruktfat som hun holdt i skulderhøyde. Små porsjoner, komponert av melon, jackfrukt og papaya. Nøye valgt ut fra markedsplassen i utkanten av Kampala. Rensket og stramt pakket i plast, beskyttet mot støv fra lastebiler og motorsykler som suste forbi.

I fjor møtte jeg 21 år gamle Olivia fra Kampala. Mens hun manøvrerte seg vei gjennom markedsplasser, over kanaler og mellom biler, fortalte hun meg om sin hver-dag som tobarnsmor og aleneforsørger. For å få endene til å møtes, hadde hun tre jobber. Hun solgte frukt, laget smykker og armbånd av papirkuler og vasket klær. Hun jobbet for å gi døtrene mat, tak over hodet og skolegang. En arbeidsdag sluttet ikke før den neste begynte.

Hun gjorde inntrykk på meg. Med sitt på-gangsmot og sin fremtidsoptimisme klarte hun å se muligheter der andre ville gitt opp. Olivia hadde skapt sin egen arbeidsplass, og målsettingen var klar: «Jeg skal jobbe hardt for å flytte oss ut av slummen». Den største utfordringen var ikke de lange arbeidsdagene, sa hun. Det var usikkerheten i å ikke vite hvor mye hun tjener fra dag til dag. Og mest av alt: Bekymringen over å ikke ha et trygt sted å spare til fremtiden.

Når man har bankkonto, tenker man ikke over hvor vanskelig det hadde vært å spare uten. Se for deg å våkne opp om morgenen, uten å vite hvor mye inntekt dagen vil bringe. Se for deg at du må oppbevare alle spare-pengene dine hjemme. Pensjonssparingen er stappet i madrassen. Feriepengene klirrer i et Norgesglass bak sofaen. Ved brann eller innbrudd kan alt forsvinne. Forsikring har du ikke.

Olivia deler sin historie med millioner av mennesker verden over. De har familier som skal forsørges, men mangler muligheter til å skaffe en sikker inntekt. De prøver å spare penger, men har ikke bankkonto. De har ideer, men får ikke lån i banken til å komme i gang. Mangler de inntekt, rammes hele familien. Det påvirker hvordan de bor, hva de spiser og hvilke muligheter de har.

I dette nummeret av HTS kan du lese flere historier om mennesker som har skapt sitt eget levebrød. Thirem fra Sri Lanka gikk fra hus til hus og søkte etter jobb, men arbeids-giverne bare ristet på hodet når de så at han hadde polio. I dag har han en geiteflokk og en åkerlapp som han dyrker. Brandon og Bjørn Christian har vært i Uganda for å høre historier om hvordan en arbeidsplass skaper fellesskap og selvtillit.

De fleste ønsker seg det samme som du og jeg: En jobb som gir trygghet og forutsig-barhet. Nok til det du trenger.

2012

16

4


De siste årene har større afrikanske jordområder blitt kjøpt opp av utenlandske selskaper og land. Kenya har leaset ut 40 000 hektar jord til Qatar, i bytte mot at Qatar bygger en ny havneportal i Kenya. Sør-Korea har sikret seg en 99 år lang avtale om leie av dyrkbar jord i Madagaskar, mot byg-ging av infrastruktur. Indiske selskaper har gjort store jord-bruksinvesteringer i Etiopia. I en spesialrapport om Afrikas jordbruk, utarbeidet i FN, tennes røde varsellamper over afrikansk jord.

Selv om utenlandske investeringer kan bidra med tekno-logiske nyvinninger og oppgradert infrastruktur, er det mange som frykter den langsiktige konsekvensen av lang-tidsutleie av jordbruksarealer. Afrikanske kritikere sammen-ligner den nye trenden med neokolonialisme - en moderne kolonitid der utenlandske styresmakter igjen får kontroll over afrikansk jord. De frykter at utenlandsk innblanding i afrikansk jordbruk vil føre til dårlige vilkår for lokale bønder. I dag livnærer omlag 80 % av Afrikas befolkning seg direkte eller indirekte av jordbruk. I områder der utenlandske selskaper overtar retten til å dyrke jorda, kan afrikanske bønder miste rettigheter til jorda de kultiverer.

FLERE ARBEIDSPLASSER I JORDBRUKET Selv om enkelte argumenterer med at internasjonal leasing av jordbruket vil skape flere arbeidsplasser, er det ikke alltid det som skjer i praksis. Modernisering av jordbruksarealet skaper gjerne et mer effektivt jordbruk, som ikke krever like mange hender. Selv om internasjonale investeringer kan gi større og bedre

Er Afrikas jord til salgs?

Satellittbilder over store deler av Kenyas grønne

åser viser stramme rutenett av dyrket landskap.

Utfordringen er derimot at avlingene ikke eies av

Kenyas egen befolkning, men av internasjonale

selskaper som dyrker jorda for eksport.

Tekst: Øyvind Aadland, generalsekretær i Strømmestiftelsen


avlinger, er det ingen automatikk i at økt matproduksjon kommer det lokale markedet til gode. For å sikre at inter-nasjonale investeringer sørger for verdiskapning, kreves vann-tette avtaler som forplikter leietakeren på lokale investeringer. Dessverre hevder mange at leasingkontraktene over jord-bruksarealer er mangelfulle. Tusenvis av hektar jord leases ut ved hjelp av kontrakter bestående av bare tre-fire sider. Det stilles få krav til miljøvern og lite hensyn til lokale bønder.

JORDBRUKSPOTENSIALE Til tross for at jordbruket er Afrikas største arbeidssektor, har den i stor grad blitt ned-prioritert av afrikanske myndigheter. Afrikanske jordbruks-budsjetter ligger på mellom 5 og 10 % av statsbudsjettet. Dette er betydelig lavere enn militær- og forsvarsposten, som ofte tar størstedelen av kaka. Under den grønne revolu-sjonen i Asia, brukte mange styresmakter opp mot 20 % av statsbudsjettet på jordbruk. Resultatet ble grønne åkrer med avlinger både til det lokale markedet og for eksport.

For å skape flere arbeidsplasser og øke matvaresikkerheten, er det en forutsetning at Afrikas jordbruk settes i fokus. Helt sikkert er det at Afrikas jordsmonn har potensiale for å mette flere munner og skape flere arbeidsplasser for fremtidens bønder. Spørsmålet er bare om det er landene selv, eller internasjonale selskaper som skal bestemme kursen for Afrikas matproduksjon.

Er Afrikas jord til salgs?


– Jeg forsøkte å tørke kullbitene i sola, men det gikk ikke. Jeg tapte

100.000 ugandiske shilling (ca. 232 kroner). For meg var det ti dags-

inntekter, sier hun.Olivia (21) sukker tungt

når hun minnes flommen. Før regntiden kom og overfylte de grønne kana-lene i nabolaget, hadde hun investert i sort kull. Kull benyttes til matlaging i ugandiske hjem, og man-ge livnærer seg av å selge kullstykker på markedet. – Da kullet ble ødelagt, måtte jeg tenke helt

nytt, forteller hun ro-lig mens frokosten tilberedes.

Møt moren til Hjertevennen Layla (3)Innblikk i økonomien til en alenemor i Uganda:

Jobber seg ut av

slummen

Tekst og foto: Siv Iren S. Kolstad,Reportasje fra Kampala, 2013

Fadder

>>>


For to år siden mistet Olivia (21) levebrødet da flomvannet fylte hjemmet i Kampalas slum.

Regnet ødela to store sekker med kull, som hun skulle selge på markedet.


HJEMMET Innerst i rommet gjesper Layla (3), mens store-søsteren har fått på seg den hvite og blå skoleuniformen. Det er ingen lyskilder i rommet, bortsett fra morgenlyset som strømmer gjennom den åpne døra og lyser opp familiens fem kvadratmeter. De få møblene i rommet er hevet med mur-steiner, tilpasset flomfaren i Kampalas lavereliggende slum.– Husleien her er billigere enn andre steder, men til gjengjeld er vi sårbare når det regner, sier Olivia.Husleien ligger på 60.000 shilling per måned (140 kroner), og utgjør nesten én ukes inntekt. Skal familien flytte til et område som ikke er flomutsatt, stiger leien til mellom 150.000 og 200.000 shilling (349-465 kroner). Det har hun ikke råd til enda.

23 KRONER DAGEN Olivia ble mor allerede som 16-åring, og hun arbeider hardt for å sikre døtrenes fremtid. Så snart mor-genlyset brer seg over nabolaget, er dagen i gang. Når barna

er levert i barnehagen og på skolen, går Olivia til byen for å selge frukt. Olivias arbeidsplass befinner seg midt i Kampalas trafikkerte kjerne. Hun er lommekjent i byens gater og har skaffet seg flere faste kunder, som daglig kjøper fersk frukt til lunsj. – Etter flommen måtte jeg finne en ny måte å tjene penger på. Det er ikke marked for å selge fruktporsjoner i mitt nabolag, men i sentrum er det mange som har råd til å betale 1000 shilling (2,30 kroner) for ferdigskrellet frukt. Og så er det tryggere å selge frukt enn kull. Nå slipper jeg å være redd for at oversvømmelse skal ødelegge levebrødet vårt, forteller hun mens hun myser mot sola.

Av Ugandas 35 millioner innbyggere, regner man med at 51,5 prosent lever under fattigdomsgrensa på 1,25 dollar (7,6 kroner) om dagen. På en god arbeidsdag tjener Olivia 10.000 shilling (23 kroner). Når inntekten på 23 kroner


fordeles på henne og de to barna, havner familien på fattigdomsgrensa. Selv om man har lav inntekt, slipper man ikke unna utgifter til mat, vann, husleie, medisiner, skolepenger og klær. Det krever balansekunst å få øko-nomien til å gå rundt. – Jeg tjener nok til å fylle barnas mager, men inntekten rekker ikke til kjøtt. Vi spiser mye bønner, bananer og ugali (maisgrøt), forklarer hun.

USIKKER INNTEKT Den største utfordringen for dagar-beidere som Olivia, er at inntekten varierer fra dag til dag, avhengig av været, fruktsesongen, klokka og an-dre omstendigheter. Det gjør det vanskelig å planlegge fremtiden. For å sikre inntekten har Olivia derfor flere inntektskilder, i tillegg til fruktsalget. Hver dag vurderer >>>


hun dagens strategi for å lappe sammen økonomien.– Folk kjøper ikke frukt når det regner. Men når fruktsalget går dårlig, tjener jeg litt penger på å vaske klær for andre. I det siste har jeg også begynt å lage smykker, sier hun.

BARNEHAGEN Olivia deler sine utfordringer med mange andre kvinner i Kampala. De har alle lange arbeidsdager og barn som skal ivaretas. Det gir dem få muligheter til å spare for fremtiden. Gjennom barnehagen Miles2Smiles har Olivia fått hjelp til å løse noen av sine utfordringer. Barnehageplas-sen koster egentlig 10.000 shilling (om lag 23 kroner) i må-neden, men siden Olivia er eneforsørger, får hun kostnadene dekket gjennom en stipendordning som hjelper vanskelig-stilte.– Jeg har ikke familie i byen som kan passe Layla, så da hun begynte i barnehagen ble livet mye lettere for oss. Nå vet jeg at hun er trygg hele dagen mens jeg jobber, forteller Olivia.

PÅ EGNE BEIN Olivia arbeider hardt hver dag, og har klart å gjenskape inntekten etter at flommen fylte hjemmet. Som de fleste andre dagarbeidere, har ikke Olivia bankkonto. Derfor består økonomien av mynter og krøllete sedler som hun opp-bevarer på ulike steder, blant annet i lommene til mennesker hun kjenner. Mens hun jobber, passer en venninne på fortjenesten fra fruktsalget.– Bankgebyrene er for høye, og jeg tør ikke ha verdifulle gjenstander hjemme, fordi det er lett å bryte opp døra, forteller hun.

TRYGG SPARING Gjennom Miles2Smiles ble Olivia med i en spare- og lånegruppe, som har gitt henne en trygg måte å spare på. Hver lørdag møtes gruppa, samler inn og teller hverandres sparepenger, som de oppbevarer i en metall-boks med tre hengelåser. Bankboksen står trygt i midten av sirkelen, under alles påsyn. Olivia sparer om lag 4000 shilling

>>>


Drikkevann fra offentlig kran:

200 shilling (45 øre) for 20 liter. Regjeringen

har nå økt vannavgiften, og prisen er ventet

å stige til 500 shilling (1 krone).

Melk: 1500-2000 shilling per halvliter

(3,50-4,50 kroner)

Sukkerrør: 1000 shilling per rør

(2,30 kroner)

Brød: 2000-3800 shilling per kg.

(4,50-8,60 kroner)

(Avhengig av type brød og området man

handler i)

Ris: 2600 shilling per kg(5,90 kroner)

Maismel: 1600 shilling per kg

(maismelet benyttes til å lage ugali og grøt)

(3,60 kroner)

Tomat: 100-200 shilling per stykk.

(23-45 øre)

Bønner: 2000-2500 shilling per kg.

Avhengig av sesong. (4,50-5,70 kroner)

Løk: 50-200 shilling per stykk. Avhengig av

sesong. (11-45 øre)

Kull: 2000 shilling per boks.

En boks utgjør daglig forbruk til matlaging.

(4,50 kroner)

Coca Cola: 1000 shilling (2,30 kroner)

Biff: 5000 shilling per kilo (11,40 kroner)

Kylling: 15 000 for en hel kylling (34 kroner)

30 000 rundt juletider. (68 kroner)

Fisk: 3000-7000 shilling avhengig av

størrelse (6,80-16 kroner)

Småfisk/krill: 1500-3000 shilling

(3,40-6,80 kroner)

*priser fra 2013

matpriser i uganda:

De siste årene har økte matpriser ført til at Ugandas fat-tigste spiser mindre næringsrik mat. Prisøkningen går hardest ut over de matvarene som i utgangspunktet er rimeligst. I fjor varierte brødprisene fra 4,50 kroner til 8,60 kroner. I år koster det billigste brødet 5,80 kroner og det dy-reste koster 9,30 kroner. Kiloprisen på ris har steget fra 5,90 kroner til 7 kroner. Stykkprisen på løk har også gått opp. Den billigste lø-ken kostet i fjor 11 øre. I år koster den 23 øre.Selv de minste prisendringer har mye å si for en familie som lever på 23 kroner om dagen.

Matprisene stiger i Uganda

(9,30 kroner) i uka. Pengene oppbevarer hun ifelleskassa, langt unna innbruddstyvene i nabolaget der hun bor. – Nå som jeg har et trygt sted å oppbevare penger, klarer jeg å spare litt hver uke. Jeg har allerede fått råd til å kjøpe en madrass, forteller Olivia.Det var også sparegruppa som hjalp henne i gang med fruktsalget. – Jeg fikk et lite lån til å kjøpe fruktkniv, kurv og et forkle, sier hun.Neste målsetting er å øke inntekten, slik at familien kan flytte til et bedre nabolag.– Jeg liker å jobbe og klare meg selv. Jeg skal jobbe hardt for å flytte oss ut av slummen, sier hun.

Kampala

Uganda


Jobbskapere på Ugandabesøk:Brandon Trung Moen (26) fra Holmestrand og Bjørn Christian Alsaker (28) fra Stord har vært i Uganda. For å lære mer om utvikling, og for å møte mennesker som har skapt sin egen arbeidsplass.

På jobbjakt i Uganda– Før trodde jeg at bistand handlet om å dele ut mat, men nå skjønner jeg at det ikke hjelper folk ut av

fattigdom. Når man jobber og tjener egne penger, så får man også bedre selvtillit. Det er mye bedre enn

å ta imot penger fra andre, sier Bjørn Christian.

Tekst: Siv Iren S. Kolstad • Foto: Sverre Skjold

Kampala

Uganda


– Utvikling er mye mer komplisert enn jeg trodde, sier Brandon Trung Moen (26) og rister på hodet.Sammen med Bjørn Christian Alsaker (28) fra Stord har han akkurat kommet hjem fra Uganda. De har vært på Jobbskapertur for å lære mer om Strømmestiftelsens arbeid. I 14 dager har de besøkt tre prosjekter, lært om bistand og møtt mennesker som har skapt sin egen arbeidsplass og jobbet seg ut av fattigdom. Notatblokka er dekket av skriblerier, minner og refleksjoner, mens harddisken har fått 3000 nye bilder. – Vi så en busslast med britiske turister som kastet penger ut av vinduet, mens mennesker flokket seg rundt utenfor. Jeg har lært utrolig mye om hvordan bistand virker, og hvor

viktig det er å forstå det store bildet. Man hjelper ikke folk ut av fattigdom ved å kaste penger etter dem, forteller Brandon.

JOBBSKAPING GIR FELLESSKAP Den første delen av turen besøkte de Kabale, på den ugandiske landsbygda. Langt fra bylivet i hovedstaden Kampala, har lokalbefolkningen i Kabale bygget opp en felles teplantasje.– Hele landsbyen hadde gått sammen om å skape sin egen arbeidsplass. De hadde laget stemplingskort, og alle stemplet seg inn og ut av arbeid. På plantasjen dyrker de te-spirer som videreselges til kjøpmenn. Overskuddet legges i en fellespott.

FAKTABrandon og Bjørn Christians reiseruteBrandon Trung Moen (26) fra Holmestrand og Bjørn Christian Alsaker (28) fra Stord har vært i Uganda. For å lære mer om utvikling, og å møte mennesker som har skapt sin egen arbeidsplass. De besøkte yrkesutdan-ningen Druscilla i Kabale, barnehagen Miles2Smiles i Kampala og gatebarnprosjektet CRO i Mbale.

>


Fra denne potten kan man ta opp lån, som man tilbake-betaler med renter til hele gruppa. En gang i året samles alle og deler overskuddet fra året som har gått, forteller Bjørn Christian.Han ble imponert over at plantasjen ikke bare gir inntekt, men at den også bidrar til å bygge fellesskap.– Det var utrolig å se hvordan en mikrofinansgruppe skaper fellesskap på landsbygda. Når man har et felles prosjekt, jobber man sammen i stedet for å konkurrere. Gjennom gruppa skapes et samfunn, der folk kjenner hverandre og kan dele kunnskap, forteller han videre.

- JOBB ER VIKTIG– Før trodde jeg at bistand handlet om å dele ut mat, men nå skjønner jeg at det ikke hjelper folk ut av fattigdom. Det metter bare magen i en dag. Det kommer ikke til å løse problemene til de fattigste. De må få kunnskap og mulighet til å brødfø seg selv. Når man jobber og tjener egne penger, så får man også bedre selvtillit. Det er mye bedre enn å ta imot penger fra andre, sier Bjørn Christian.

Brandon la merke til hvordan livet på landsbygda skiller seg fra bylivet. Og at området man lever i påvirker mulighetene for å skaffe seg en jobb. – Alle prosjektene er tilpasset det området det ligger i. I by-ene fokuserer prosjektene mye på salg og forretningsdrift. For å skape seg en jobb i byen, må man forstå markedet. På landsbygda er prosjektene mer fokusert på yrkesutdan-ning. Det var interessant å se hvor ulike behovene er i byen og på landsbygda, sier Brandon.

IKKE EN TURISTREISE – Denne reisen har hatt en helt annen dimensjon enn en vanlig turistreise. Jeg har lært enormt mye om bistand. Vi kom inn under huden på Uganda, fikk snakket med mennesker og fikk større forståelse av hvordan samfunnet henger sammen, forteller Brandon.

Uganda-turen inneholdt også et sterkt møte med gatebarna i Mbale, da Brandon og Bjørn Christian ble med gatebarn-organisasjonen CRO på nattevandring.

>

U G A N D A


Tre små fortellinger om jobb i Uganda

Tekst: Brandon Trung Moen og Bjørn Christian AlsakerFoto: Sverre Skjold

Navn: John (25)Jobb: Regnskapsfører innen mikrofinansProsjekt: CRO, MbaleJohn bodde på gata da han var liten. Han kom i kontakt med CRO, og fikk hjelp til skolegang og til å gjenoppta kontakten med faren. Da han studerte på universitetet gjorde han det svært bra. Takket være gode anbefalinger fra en

professor, fikk han jobb rett etter studiet. – Jobben har gitt meg bedre selvtillit. Den gjør at jeg kan forsørge meg selv. Jeg har tak over hodet, penger til mat og kan ta hånd om lillesøsteren min. John er fortsatt i kontakt med CRO, og fungerer som mentor for barn og ungdom som har havnet på gata.

Navn: Rose (24)Jobb: SkredderProsjekt: CRO, MbaleRose mistet begge foreldrene og endte opp som gatebarn i Mbale da hun var ti år gammel. En venninne fortalte henne at det fantes store muligheter i byen, men det stemte ikke. Rose forteller at hun måtte spise råtten mat da hun bodde på gata.

Gjennom CRO fikk hun hjelp til å komme seg på beina. – Jeg hadde lav selvtillit, men gjennom CRO fikk jeg støtte og oppmuntring. De ga meg yrkesopplæring i søm, og jeg lærte å sy tradisjonelle ugandiske kjoler. Min store drøm er å spare nok penger til å starte en egen skreddervirksomhet.

Navn: Edith (35)Jobb: Klesselger på markedetProsjekt: Miles2Smiles, KampalaGjennom barnehagen Miles2Smiles fikk Edith barnehageplass til barna, slik at hun fikk muligheten til å jobbe. Hun kjøper inn dameklær som hun videre-selger på markedet. – Uganda har en dårlig sparekultur, og før levde jeg fra hånd til munn.

Miles2Smiles har gitt meg kurs i ulike temaer, som ernæring, sparing og kundebehandling. Overskuddet fra klessalget sparer hun i en sparegruppe.– Jeg har klart å spare over 1 million shilling (ca. 2000 kroner). Pengene sparer jeg for å kjøpe et hus.

– Det var merkelig å oppleve de store kontrastene på gata i Mbale. På den ene sida av gata ligger det en gjeng med barn og sover, mens det strømmer høy musikk fra et diskotek på den andre sida av gata. Det er en rekke faktorer som fører til at barn havner på gata. De rømmer fra vold, misbruk og sult. Mange blir lurt til å tro at det finnes et bedre liv i byen. Ei av jentene i reisefølget vårt begynte å gråte da hun så hvordan barna klynget seg sammen for å holde varmen. Da barna så det, kom de bort for å trøste henne, forteller Brandon. – Uganda har politiske utfordringer som ikke et enkelt-menneske på turistreise kan løse. Det trengs mye kunnskap om hele landet for å vite hvor man skal begynne. Derfor syns jeg det er bra å støtte en organisasjon som man stoler på. For meg er det en fin måte å bidra på, sier Brandon.


Kari gir jobbmuligheter– Det føles ikke som et offer for meg, men jeg vet

hvor mye det betyr for dem som mottar det, sier Kari Aas

Hansen (50). Hun har støttet Strømmestiftelsen i 23 år.

Navn: Kari Aas Hansen

Alder: 50Gift, 3 barn

Bosted: Kristiansand

Yrke: Sykepleier

Første jobb: Ekstrahjelp i butikken til onkel

Jobbskaper: Har støttet Strømmestiftelsen i 23 år.

Tekst og foto: Siv Iren S. Kolstad


Selv om jeg gir, velger jeg ikke bort noe. De fleste av oss merker ikke på lommeboka at vi deler noen hundre-lapper i måneden.

Kari Aas Hansen er trebarnsmor, sykepleier og jobbska-per gjennom Strømmestiftelsen. Siden 1991 har hun gitt til Strømmestiftelsen hver måned. I løpet av 23 år har beløpet blitt hele 97.000 kroner. Karis bidrag har gitt foreldre i Øst-Afrika muligheten til å skaffe seg en inntekt, gitt starthjelp til gründere i Mali og gitt gatebarn i Bolivia yrkesopplæring.

GODE GRUNNER – Hvorfor engasjerer du deg? – Oj, det er mange grunner til det. Den mest åpenbare grunnen er at jeg bor i Norge. Vi nordmenn er i en unik posisjon, og det føles nesten som en forpliktelse å dele med de som ikke har så mye. Den andre grunnen er nestekjærlighet, og et ønske om å bidra i verden. Den tredje grunnen er mer egoistisk; Skat-tefradrag for gaver til veldedige formål. Og så gir det meg god samvittighet, sier hun.

GIR JOBBMULIGHETER Kari er opptatt av at pengene hun gir bidrar til at fattige kan skape seg et eget levebrød og ha muligheten til å forme sin egen hverdag. Gjennom jobbskaper er hun med på å gi jobbmuligheter. – Å ha en jobb handler ikke bare om å skaffe inntekt. Jobben knyttes også til vår identitet og vår selvfølelse. Vi har behov for å oppleve at vi gjør noe meningsfylt med livet. Dette tror jeg også gjelder for de fattige, sier hun. – I Norge har vi daglig en rekke valgmuligheter, mens den største utfordringen for de fattige er at de mangler valg. Jeg syns det er fint å bidra til å gi fattige mennesker muligheter, sier hun. DET NYTTER Turid Skjævestad, leder for giverservice i Strømmestiftelsen, understreker hvor betydningsfylt engasje-mentet til mennesker som Kari er. – År etter år støtter de prosjekter. Man føler kanskje ikke at noen hundrelapper i måneden utgjør noen forskjell, men det gjør det. Hele 51 % av alle våre midler kommer fra privat-personer. I løpet av mine år i Strømmestiftelsen har jeg truf-fet mange mennesker som har fått muligheter til å jobbe seg ut av fattigdom. Dette er muligheter som de får, takket være mennesker som Kari, forteller Turid.Kari gir jobbmuligheter


KRISTIANSAND


En åpen glugge mot dagenLitt tørket fisk i magenJeg tråkker i vei på min nyinvestering:Min støvete sykkel, mitt esel, min vennFår jeg solgt noe i dagmon tro?


Tekst: Kirsten Falch • Foto: Oddvar Paulsen


– Da jeg var fire år, ble jeg rammet av polio. Foreldrene mine er veldig fattige og hadde ikke penger til legehjelp. Jeg kan huske at frokosten bestod av bare en brødbit til en kopp te. Lunsjen pleide vi å hoppe over, forteller 27 år gamle Thirem fra Sri Lanka. I dag er han voksen, og det er han som forsør-ger sine foreldre.

JOBBJAKT – Etter hvert som foreldrene mine ble eldre, ble det mitt ansvar å skaffe familien inntekt. Men siden jeg er funksjonshemmet, var det vanskelig for meg å finne en jobb, forteller Thirem. Han lette etter jobb, men uten hell. Da han i 2009 ble kjent

Endelig fikk Thirem jobbIngen ville ansette poliorammede Thirem (27).

Nå har han skapt sin egen arbeidsplass med 12 geiter

og en grønnsakåker.

Tekst og foto: Lasantha Premachandra, Sri Lanka

med PALM-programmet, fikk han håp og pågangsmot til å nå sine drømmer. – Jeg var bestemt på å skaffe meg et levebrød for å klare meg på egenhånd. Selv om jeg er funksjonshemmet, må jeg fort-satt se livet i øynene, sier han.

LÅN TIL GEITEDRIFT Thirem klarte å spare nok penger til å få innvilget et lån, som han investerte i to geiter, og laget en liten innhegning på familiens jordlapp. – Det ble redningen for min familie. I dag lever vi av geite-driften. Flokken har vokst til 12 geiter, inkludert to bukker. I løpet av de siste fire månedene har jeg solgt åtte geiter og

Colombo

Sri Lanka


tjent 64.000 srilankiske rupi (ca 2944 kroner). For overskud-det fikk jeg bygget et skur til geitene, samt kjøpt murstein til å reparere huset til familien. Målet er å utvide geiteflokken til 40, forteller han. DYRKER GRØNNSAKER Thirems geitedrift har gjort ham i stand til å tilbakebetale avdragene til spare- og lånegruppa i PALM. Da det første lånet var betalt ned, fikk han tatt opp et lån nummer to for å kunne anlegge en grønnsakåker. – Jeg tilbringer mesteparten av dagen i åkeren. De fleste grønnsakene selger jeg på det lokale markedet, men noe av avlingene spiser vi selv. Åkeren har ikke bare gitt en ekstra

inntekt, den bidrar også til å redusere husholdningsutgiftene. Det gir meg en god følelse å kunne dyrke i egen åker, fortel-ler han.

SELVSTENDIG Selv om Thirem fortsatt må leve med sykdom-men, er det viktigste for ham at han nå er selvstendig og kan forsørge familien. – Jeg er ikke lenger sårbar. Jeg har et levebrød og en sikker inntektskilde, som gjør at jeg kan forsørge mine foreldre. Jeg har vokst meg sterkere siden jeg begynte i den lille spare- og lånegruppa, sier han.

Jobber hver dag: Thirem er ikke lenger arbeidsledig, men har hendene fulle med geitedrift. – Jeg har vokst meg sterkere siden jeg begynte i den lille spare- og lånegruppa, sier han.


Et liv i tjeneste for andre

På 60-tallet kjørte helsesøster Dordi Børte (97)

rundt i en folkevogn i Tanzania for å behandle leprasmittede.

Hun har viet hele livet til å hjelpe andre.



Et liv i tjeneste for andre


BÆRUM

ÅR gamle Dordi Børte lener seg forover i sto-len på Kolsåshjemmet i Bærum. Det lille rommet

hennes er fullt av minner fra et langt yr-kesliv som helsesøster i Tanzania, India og Sør-Korea. Hun blar i et fotoalbum og peker på en yngre utgave av seg selv, iført lette linklær på den afrikan-ske landsbygda. – Vi var to helsesøstre fra Norge, som fikk et enestående tilbud om å arbeide i Brukoba-området, ved Victoriasjøen i Tanzania, minnes hun.Dette var tidlig på 60-tallet, et tiår da dødelige sykdommer som kolera og lepra herjet sør for Sahara. – Det var dyrt med medisin, og mange hadde ikke råd til nødvendig helsehjelp. For å få ned tallene på barnedødelighet i Tanzania, arbeidet vi mye med mødre og barns helse. Vi ga vaksiner og delte ut medisiner, forteller hun. Det var lange avstander mellom lands-byene som manglet helsetilbud, og de to norske helsesøstrene fikk tildelt biler slik at de kunne kjøre på hjemmebesøk. – Siden jeg var boblefrelst, fikk jeg en folkevogn, smiler Dordi.

OPPTATT AV VERDEN Dordi vokste opp i Telemark i en familie med 12 søs-ken. Tre av jentene ble sykepleiere. – Jeg fikk det nok inn i oppveksten, at man skulle bry seg om de fattigste blant oss, sier hun.For Dordi var det derfor naturlig at hun som voksen skulle dele ut lepra-medisin i skyggen fra et stort tre ved Victoriasjøen. – Det var veldig spesielt å arbeide med leprapasienter i Tanzania. De syke fikk svarte flekker på kroppen og mistet tær. Vi delte ut medisiner en gang i uka, og da sto det lange køer med mennesker som hadde gått langt for å få hjelp.

– Var du aldri redd for å bli syk selv?– Det var en gang jeg fryktet at jeg hadde fått lepra, men det var heldigvis ikke det. Stort sett hadde jeg ikke tid til å tenke på min egen helse. Det var så mange pasienter som trengte rask

behandling. Jeg husker spesielt godt arbeidet med kolerasmittede. Det var en svært eksplosiv sykdom. Det hendte at fiskere som dro ut på havet om mor-genen, kom hjem som lik om kvelden, forteller hun.

GIR BORT ALT HUN EIER Dordis yrkes-liv i alle verdenshjørner har formet livet og skapt et engasjement som fortsatt gløder. For noen år siden skrev hun testamente der hun testamenterte arven til Strømmestiftelsen og Kirkens Nødhjelp. Avgjørelsen om å testamen-tere tok hun allerede for 50 år siden.– Det var under et opphold i India, som helsesøster i Norges Kerala-prosjekt, at jeg bestemte meg for at arven min skulle gå til de fattigste. Vi arbeidet med fiskerfamilier som levde i ekstrem fattigdom. På den tiden hadde jeg ingen penger å gi bort. Det har jeg i dag. Derfor føles det nå som en gammel drøm går i oppfyllelse. Dette er mitt bidrag, forteller hun.

– Har du fått noen reaksjoner på at du testamenterer arven til organisasjoner?– Det er ingen i min slekt som er overrasket over at jeg testamenterer bort det jeg eier til veldedighet. De har alltid visst at det er det jeg ønsker, forteller hun.

GODE MINNER Blant min-nene fra et liv i tjeneste for andre, har Dordi mange sterke møter med men-nesker og samfunn.– Jeg føler meg privile-gert som har fått levd et godt og spennende liv. Jeg ville ikke vært tiden i utlandet foruten. Jeg ville valgt det samme livet på ny, sier hun.

97

Strømmestiftelsen har i vår utarbeidet en brosjyre som omhan-dler temaet Testament. Vi vet at dette temaet er sensitivt og kan oppfattes vanskelig å snakke om, men vi lever i en tid hvor det er mer og mer vanlig å testament-ere. Strømmes-tiftelsen får også stadig flere små og større gaver testamentert til arbeidet, og det betyr utrolig mye. Vårt ønske med denne informasjonsbrosjyren er å vise at en gave i sitt testament kan være av ulik karakter.

Ved bearbeidelse av brosjyren valgte vi å henvende oss til en del av dere givere med spørsmål om tilbakemelding på to utkast til brosjyre. Vi ønsker å rette en stor takk til dere som har hjulpet oss med gode innspill og kommentarer.

Resultatet ble en brosjyre som vi vil gjøre tilgjengelig både gjen-nom vårt magasin, via vår hjemmeside www.strommestiftelsen.no, på diverse advokatkontor, og selvsagt mulig å få tilsendt ved å kontakte oss på tlf 03002 eller pr. e-post: [email protected]

Vennlig hilsen Turid Skjævestad, Strømmestiftelsen

Du kan skape fremtidens muligheter

- gi en gave i ditt testament!

Telefon: 38 12 75 23 E-post: [email protected]



Strømmestiftelsens mikrofinanspartner i Myanmar, Proximity Design, har mottatt en internasjonal designpris for sine trøpumper. The Curry Stone Design Prize går til den eller de som gjennom design kan bidra til å forbedre sosiale forhold som igjen bedrer levekår i familien og lands-byen.

Tråpumpene til Proximity Design har gjort det lettere for bønder i Myanmar å drive jordbruk.U Thien Shwe er en av bøndene som benytter seg av fotpumpa. Han slipper å bære litervis med vann på slitne skuldre.– Pumpene har gjort livene våre let-tere. Det gir oss mer tid til å gjøre andre viktige og nødvendige ting på gården. Vanndammen gjør at jeg og kan drive oppdrett av fisk og tjene penger på det, sier han.

Da Fousseyni Diarra fra Mali var liten, var han med foreldrene sine på lese- og skriveopplæringskurs. Han var et av de første barna som gikk på det som etter hvert ble kalt for Speed School. Speed School er skoler utviklet av Strømmestiftelsen for å gi en ny mulighet til utdannelse til barn mellom åtte og 12 år som av ulike grunner har måttet slutte på skolen.Fousseyni er nå 22 år, og fullførte videregående opplæring i juni 2013. Dette takket være at han fikk gå på Speed School i barndommen. Han studerer nå ved lærerutdanningen på Universitetet i Bamako. Fousseyni sin drøm er å bli lærer, og sørge for at andre barn får god utdanning slik han selv fikk.

Gjennom hele skoleåret har elev-ene ved Sagavoll folkehøgskole samlet inn penger til Øst-Afrika. De har arrangert en rekke aktivi-teter som blant annet barnedisco, eplefest, sponsorløp og volley-ballturnering. Resultatet ble en kjempesjekk til Strømmestiftelsens TAHEA prosjekt i Tanzania; et pro-sjekt som driver barnehager, sko-ler, samt spare- og lånegrupper i Mwanza regionen.

– Sagavoll er en fantastisk samarbeidspartner som betyr mye for arbeidet vårt i Øst-Afrika. Det er 17. år på rad at Sagavoll samler inn penger til Strømmestiftelsen. Elevene imponerer veldig. Tusen takk for en fantastisk innsats, sier Tommy van Pelt, rådgiver skole og nettverk, i Strømmestiftelsen.

Professor Dénis Dougnon får Strømmestiftelsens Hjelp til selvhjelp pris for 2014. Han får prisen for sin medvirkning i utviklingen av vårt Speed School konsept i Vest Afrika. Dougnon har vært en sentral medspiller og en av hoved-arkitektene i utviklingen av programmet. Programmet startet i 2005 og siden da har vel 85 000 barn klart å komme tilbake til skolebenken. Her besøker han en av skolene i Bamako

i Mali. Dénis Dougnon er knyttet til Universitetet i Bamako der han er professor i høyere utdanning. Han har også hatt en helt avgjørende rolle i arbeidet for at utdanningsmyndighetene i Niger, Burkina Faso og Mali har gjort Speed School som et av sine virkemidler for å nå millennium målene om utdanning til alle innen 2015. Prisen deles ut i Kristiansand i slutten av august.

Designpris for trøpumper

Tidligere Hjertevenn og Speed School-elev er nå blitt universitetsstudent

1.117.000 kroner fra Sagavoll!

HTS pris til pedagog i Mali

Norad har økt sitt faste bidrag til Strømmestiftelsen med 40 prosent. De neste fem årene blir det årlige tilskuddet på 57 millioner kroner.

- Vi tar i mot dette med ydmyk glede. Det forplikter oss til å levere

gode resultater, samtidig som det gir oss mulighet til å nå flere. Vi vil forsøke å ska-lere opp arbeidet knyttet til kunnskapso-verføring, utdannelse og mikrofinans, sier generalsekretær Øyvind Aadland.

Generalsekretæren er også veldig glad for at andelen faste givere økte i fjor.- De faste giverne er ryggraden i Strømmestiftelsen. Det er veldig gledelig at antallet øker, understreker Aadland.

Økt Norad-støtte

Foto

: Egi

l Mon

gsta

dFoto: Sagavoll Folkehøgskole

Tekst og foto: Jeremí Traore, i Bamako, Mali


8.klassingen Yngvild Vollstad ble «ansatt» for en dag i kan-tina på Post- og teletilsynet (PT) i Lillesand. Da elevene ved Lillesand Ungdomsskole (LUS) arrangerte «Gi en dag»- aksjon, lot de mattebøkene ligge, og arbeidet en dag til inntekt for Strømmestiftelsen. Hele 113.000 kroner ble tjent inn i løpet av arbeidsdagen. Pengene fra LUS går til to prosjekter i Uganda: Barnehagen Miles2Smiles og gatebarnprosjektet CRO. På vegne av alle oss i Strømmestiftelsen: Godt jobbet!

Pengene er telt opp etter årets solidaritetsuke på Lundheim Folkehøgskole. Sluttbeløpet ble hele 81 000 kroner som går til Strømmestiftelsens arbeid. – Tusen takk for et storartet bidrag! Dette er veldig imponerende, jubler Kristine Storesletten Sødal, Markeds- og kommunikasjonssjef i Strømmestiftelsen.

Strømmestiftelsen har nylig inngått samarbeids-avtale med en ny auksjons- og donasjonstjeneste som heter Mitt Garasjesalg. I Mitt Garasjesalg kan du gratis legge ut alt du vil selge eller kvitte deg med, og det spesi-elle med denne tjenesten er at du i prosessen kan velge å donere deler av salgssummen til Strømmestiftelsen.Vi håper du vil benytte Mitt Garasjesalg og muligheten til å støtte oss på en ny måte.Mitt Garasjesalg kan du laste ned til din mobil fra App Store eller Google Play, eller du kan gå til web-siden: mgs.no

Tor Endresen og Rune Larsen har en-gasjert seg i Strømmestiftelsens arbeid gjennom en årrekke. Tor har besøkt flere prosjekter i Sør-Amerika. I år feirer artistene et 25 år langt samarbeid. Dette skal markeres med festforestilling i Grieghallen søndag 19. oktober.

I den forbindelse ønsker artistene å tilby Strømmestiftelsens givere en symbolsk rabatt ved kjøp av billetter til jubileums-konserten.

Billetter kan kjøpes for 400 kr. + avgift (mot ordinær pris 450 kr. + avgift). For å få rabatt, må man ringe Revy- og teaterservice i Grieghallen på tlf.nr. 09901 og oppgi kampanjekode STRØMME. (Tilbudet forutsetter at det er ledige billetter).

Ga en dag!

Mitt Garasjesalg! Tor Endresen og Rune Larsen gir konsertrabatt til Strømmestiftelsens givere

Lundheim Folkehøgskole satte rekord

Foto

: Lun

dhei

m fh

s

Foto: Eivind Rossen, PT

For 8 kroner dagen gir du fem mennesker en jobbmulighet!

For 8 kroner dagen gir du fem mennesker en jobbmulighet!

www.jobbskaper.no

For 250 kroner pr. måned gir du 5 jobbmuligheter på ett år.

-eller på www.jobbskaper.no03002RING OSS PÅ TLF.

Blir du med oss og utrydder fattigdom?

Fattige mennesker trenger bare en rettferdig mulighet. De har pågangsmot og initiativ,

men mangler pengene til å komme i gang.Som Jobbskaper

gir du muligheten. Gjennom vårt arbeid hjelper vi folk i gang. Når de voksne har inntekt, har barna mat på bordet og kan gå på skole.

JOBBSKAPER – DET VIRKER!

Presis klokka tre hver tirsdag og torsdag ettermiddag løper Florcita (5) hjemmefra

og til samfunnshuset i Cochapampa for å se om læreren har kommet. Et par minutter

senere løper hun samme vei tilbake, for å fortelle moren sin at læreren er på plass.


P E R U


Florcita (lille blomst) er datteren til Lidia Urbina Choque (30), en av de 20 kvinnene som deltar i Cochapampa lese- og skrivegruppe i Anchonga, Peru.

– Datteren min liker veldig godt at jeg lærer å lese og skrive. Hun motiverer meg til å gå og blir alltid med meg i klasse-rommet, forteller Lidia med et smil. Lidia er mor til tre barn. Florcita er den yngste. Ektemannen hennes driver med jordbruk, som de fleste andre menn i nabolaget. Men han er også landsbyleder og en viktig støtte-spiller for kvinnenes utdanningstilbud.– Han er høyt respektert av folket. Han støtter lese- og skrivegruppa og organiserer mennene i lokalmiljøet til å vedlikeholde samfunnshuset, forteller Lidia.

FALLEFERDIG SAMFUNNSHUS For to år siden holdt lese- og skrivegruppa til i et gammelt samfunnshus, med et tak som var i ferd med å kollapse. Men i fjor gikk alle i landsbyen sammen om å bygge et nytt samfunnshus for å gi kvinnene et trygt sted å ha undervisning.

Da Lidia (30) lærte å lese, ble hun ektemannens sekretær

Tekst og foto: Jeanette Villegas, Strømmestiftelsen i Peru

>>>



– I dag får vi støtte av mennene våre, men det er ikke lenge siden de vitset om undervisningen. De pleide å si «Nå som dere får undervisning, skal dere vel bli lærere da?». De mente at det var bortkastet tid og at vi var altfor gamle til å lære noe, forteller Lidia.Men dette har endret seg.– Når jeg føler meg litt lat og ikke har lyst til å gå til under-visning, sier mannen min: «Gå, gå! Jeg skal lage mat», forteller hun med et smil. I den andinske kulturen er matlaging en aktivitet for kvinner.

TAR IGJEN TAPT BARNDOM Lidia Urbina har blitt så stødig i lesing og skriving, at hun har fått ansvar for å hjelpe kvin-nene i gruppa som har vanskelig for å henge med. Som barn var Lidia en av de få heldige jentene fra Cochapampa som fikk lov av foreldrene å gå på skolen.– Jeg gikk på skolen til 4. klasse, men jeg forsto ikke mye av undervisningen. Læreren snakket bare spansk, som ikke er mitt morsmål. Jeg lærte veldig sakte, og jeg trodde ikke hodet mitt var i stand til å lære noe, minnes Lidia.Da hun begynte i lese- og skrivegruppa som voksen, kom minnene fra barneskolen tilbake.– I begynnelse trodde jeg ikke at jeg ville lære noe. Men så begynte undervisningen å vekke til live noen av tingene jeg lærte som liten. Nå kan jeg både lese og skrive, så det viser vel at jeg er i stand til å lære likevel, forteller hun stolt.

AnchongaLima

Peru

Lidia og Florcita sitter i klasserommet, med øyne som entusi-astisk følger undervisningen. Øynene glitrer av glede over å få tilegne seg kunnskap.– Hver gang jeg kommer hit i klasserommet, føler jeg meg så glad og fri. Når klassen samles, ler vi, snakker og lærer. Vi oppdager mye nytt som vi ble frarøvet i barndommen, forteller hun med sikker stemme.

EKTEMANNENS SEKRETÆR Lidias ektemann er analfabet. Han fikk aldri mulighet til å gå på skole. Nå som han er landsbyleder må han skrive dokumenter, søknader, rapporter og sette opp budsjetter. Siden han selv ikke kan, har Lidia blitt hans sekretær.– Før ba han meg om å holde munn. Han ønsket ikke at jeg skulle snakke. Nå lytter han til meg og han ber meg skrive referat, brev og andre viktige dokumenter. Jeg deltar på alle ledermøter i landsbyen og tar notater av diskusjonene. Hjemme spør han meg om min mening, og han får meg til å føle meg verdifull, sier hun.

I år startet Lidia på sitt tredje og avsluttende år i lese- og skrivegruppa.– Jeg ønsker å lære mer og drømmer om å kunne hjelpe Florcita med leksene hennes. Kanskje kan jeg en dag bli en av lederne i lokalsamfunnet, smiler hun.


Eit smil – glede – rein glede! Tekst og foto: Egil Mongstad


I fjæresteinene i Gorée utenfor Dakar i Senegal står fortsatt ett av flere slavehus. Et minnesmerke til skrekk og advarsel om en tid da mennesker brutalt ble fratatt sin frihet. Fra 1536, og i omlag 300 år, ble det utskipet millioner av slaver fra Gorée til Nord-Amerika. De ble utsatt for en rekke overgrep av umen-neskelig karakter. Kyniske slaveselgere kunne selge barn til sla-vehandlere i bytte mot en simpel gjenstand som en leke eller et speil. I siste ledd sto slaveherrene, som utnyttet mennesker på en forferdelig måte.

Fra slavehuset går en dør ut mot havet, «the door of no return». Den som passerte porten, kom aldri hjem – en skjebne som gjaldt millioner av mennesker. I dag besøkes den av turister. Etter å ha gått gjennom porten, sto jeg en stund og så bøl-gene slå mot land. Bak bølgene lå horisonten og det uendelige havet. Dette mørke havet var det samme da enkeltmennesker brutalt ble revet bort ifra alt: ektefeller, barn, slektninger og venner, land og kultur, for så å bli solgt til slaveri.

I forgården til slavehuset, som fungerer som et senter for historieformidling, var en skoleklasse fra fastlandet på besøk. Unge afrikanske skoleelever på ekskursjon for å lære om Afrikas mørkeste historie. En ny generasjon med framtida foran seg og en svært urettferdig historie som bakteppe. Den oppvakte skoleklassen lyttet i dyp konsentrasjon da lære-ren og guiden fortalte om et av verdenshistoriens dystreste kapitler. Elevene noterte stikkord om slaveutskiping, kolonitid og frigjøringskampen som utspant seg i Senegals tidlige historie. De tok til seg kunnskap om forfedrenes kamp for menneskeverdet og friheten.

For meg ble synet av skoleklassen et symbolsk bilde på «det nye Afrika». I denne ungdommen ligger Afrikas fremtidige po-tensiale. Det er denne kloke, oppvakte generasjonen av unge mennesker som skal ta kontinentet videre. De skal skape en fremtid og forhindre at fortidens feiltrinn og overgrep gjentas. Utfordringen er å skape et samfunn som realiserer ungdom-

mens potensiale og som gir dem mulighet til å utfolde seg og kunne påvirke sin samtid. Relevant utdanning er et viktig satsningsområde for å oppnå nettopp dette.

En tid tilbake deltok jeg på et skolearrangement i Niger. Strømmestiftelsen driver et Speed School program i Vest-Afrika, som er et undervisningsprogram for å få barn tilbake i skolen. Arrangementet skulle blant annet markere gode eksamensresultater for en gruppe jenter som hadde fullført Speed School. Det var en høytidelig stemning, der undervis-ningsministrene i Mali, Burkina Faso og Niger var tilstede for å hedre elevene. Plutselig tok arrangementet en ny vending, da en gråtende gutt kom fram mot podiet og spurte om å få mikrofonen. Han tørket tårene, og merkelig nok lot for-samlingen ham snakke. Han fortalte at i likhet med jentene, hadde også han falt ut av skolesystemet. Han ble fanget opp av Speed School, men strøk til eksamen og kom ikke videre. Nå lappet han bildekk på et dekkverksted. Etter å ha fortalt sin historie, stilte gutten spørsmålet: «Kan dere ikke gi sånne som meg en sjanse til å få utvikle hånd-verksevnene mine?»

Det ble en merkelig stillhet i rommet rundt gutten med mikrofonen og med tårer nedover kinnet. Afrika trenger ikke bare teoretisk kunnskap. Det er også stort behov for praktisk opplæring, som gir mulighet til å skape et inntektsgivende arbeid. Dersom man gir ungdom relevant utdannelse, blir det skapt jobber slik at lokalressursene kan bli forvaltet i lokalmil-jøet, til nytte for den enkelte afrikaner i distriktene og i byene. Nå må Afrikas arbeidsressurs få en sjanse på eget kontinent i de mange lokalmiljøene. Da må næringsvirksomhet etableres på makronivå, og entreprenørskap stimuleres på mikronivå!

Generalsekretær Strømmestiftelsen

Arbeidskraftens forbannelse og velsignelse

www.jobbskaper.noog du får Rune Larsens jubileums-CD & DVD

BLI JOBBSKAPER NÅ

Gi moren en jobbmulighet, og du gir Kweli en framtid.

DET HASTER FOR MANGE TUSEN BARN!Ved å gi jobbmuligheter til de voksne, skapes fremtids-mulighetene for barna. Derfor virker arbeidet vårt.

For 250 kroner pr. måned gir du 5 jobbmuligheter på ett år.

-eller på www.jobbskaper.no03002RING OSS PÅ TLF.

DU KAN VÆRE DEN STORE FORSKJELLEN:

IDÉ

/TEK

ST/L

AYO

UT/FO

TO: S

TRØ

MM

ES

TIFTE

LS

EN

Documents

Hts nr 2 2014