Jonas Gahr Størei samtale med Jonas Bals

I bevegelseVeivalg for det 21. århundre

© CAPPELEN DAMM AS 2014ISBN 978-82-02-45368-81. utgave, 1. opplag 2014Omslagsdesign: Stian Hole

Forsats: «Les constructeurs à l’aloès»Billedvev av Fernand Léger (1881–1955)

Les constructeurs à l’aloèsTissé par les ateliers Pinton Frères, Aubusson

MNFL02070 Léger, Fernand (1881–1955) (d’après) © ADAGPLocalisation: Biot, musée National Fernand Léger

Photo © RMN-Grand Palais (musée Fernand Léger)/Gérard Blot

Sats: Type-it AS, Trondheim 2014Trykk og innbinding: Livonia Print Sia, Latvia 2014

Satt i 10,6/14 pkt. Sabon og trykt på 100 g Munken Print Cream 1,5

Kapittelet «Forsoning» er en omarbeidet versjon av artikkelen«Møtet med Mandela», som sto på trykk i Dagbladet 29. oktober 2005

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling

og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillattgjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar oginndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

Innhold

BevegelserOm forandring, fjell og politikk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

ReiserSosialdemokrat gjennom modning, partimedlem vedbeslutning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

OpprinnelseOm sosialdemokratiet før og nå . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

PartiOm organisasjoner og sivilsamfunn, og om å lytte og lære. .

VelferdsstatOm utfordringer, muligheter og trusler, og omfellesskapet som ressurs . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

TillitOm ledelse og mål for offentlig sektor, . . . . . . . . . . . . . . .

FolkehelseOm nye og gamle klasseforskjeller, . . . . . . . . . . . . . . . . . .

7

15

59

85

103

129

149

ViOm innvandring, integrering . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

EuropaOm europeisk integrasjon, Norden og Norge . . . . . . . . . . .

HøyrepopulismeOm et europeisk fenomen med norske realiteter . . . . . . . . .

KlimaOm klima som ramme og mulighet, . . . . . . . . . . . . . . . . . .

KunnskapOm hva vi må kunne, og hva vi må erfare . . . . . . . . . . . . .

StrategierOm å bygge landet; byer, regioner og næringsliv . . . . . . . .

TidsskilletEssay om 22. juli og sammenhengen mellom holdningerog handlinger . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

ForsoningOm Nelson Mandela, Lev Tolstoj og den vanligekjærligheten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Takk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Kilder . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Litteraturliste . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Personregister . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

183

211

253

275

305

333

363

421

433435443449

Bevegelser

Om forandring, fjell og politikk

Historikeren oppsummerer sitt fag med å si at det eneste konstanteer forandringen.

Det er en vanskelig erkjennelse for oss mennesker. Vi ønsker bådeå bevare og forandre. Vi vil holde fast ved det vi opplever som trygg-het og forutsigbarhet, det som er godt for oss, det som gir en positivgjenkjennelse, mens vi vil forandre det vi vil bort fra, det som holdeross tilbake, det som begrenser vår frihet.

Fra min barndom har jeg lagret et bilde av et stykke norsk natursom jeg har tatt med meg som et symbolsk ankerfeste i voksenlivet,noe som ligger fast. Det er synet av Hallingskarvet, fjellmassivet somligger der på tvers av landet, fjellet som forbinder øst og vest, i detsmale Norge på sitt bredeste.

På en seter ved Strandevatn i Hol kommune, fra et smårutet kjøk-kenvindu, hadde vi strak utsikt rett til Folarskardnuten, fjellets høy-este punkt, like under totusenmetersmerket; den rager 1933 meterover havet. En av mine tidligste opplevelser av mestring var skiturenopp, å bestige fjellet, komme oppå. Det var en dagstur, jeg var åtte-niår første gang, rundt fire timer opp og en halvtime ned. Det var høy-tid i familien om kvelden når vi hadde gått på Hallingskarvet.

Senere gikk vi nye veier, det aller beste var å komme oppå og gåover på tvers, fra nærheten av Finse helt over til Prestholtskaret påGeilo-siden, for så å stå ned fra fjellets nordside og gå gjennom Bjør-kedalen tilbake til Strandevatn. Det var et eventyr.

7

Slik har det fortsatt. Nå har min egen familie hytte noen mil len-ger øst, ved Tunhovd i Nore og Uvdal kommune. Hallingskarvetsom daglig turmål er utenfor rekkevidde, det må en biltur til. Fort-satt ser jeg fjellet, nå gjennom stuevinduet, hytta er bygget for åfange utsikten. Vi kan se mot Skarvets østside, der det lange fjellet – ivolum skal det være blant Europas større fjell – rundes av og terren-get faller fredelig ned på begge sider. Når påsken faller midt i aprilgår solen ned rundt nitiden om kvelden, som en ildkule i massivetstopp.

Fortsatt opplever jeg det store, lange fjellet som et ankerfeste.I møte med fjell kan vi tenke at mennesker blir små, men det er

noe annet som skjer i møte med Hallingskarvet, skrev filosofen ArneNæss. Fjellet kneiser ikke, det faller ikke over oss. Det er en erfaringjeg kjenner meg igjen i.

Også fjell kommer et steds fra, de ble til i en annen tid, men deendrer seg, de også. De består i uendelig mye lenger tid enn men-nesker. Ser vi på Hallingskarvets livsløp, er det nesten like spekta-kulært i forandring som et menneske fra fødselen av. Fjelltaket somdanner øvre del av massivet oppsto for 350–500 millioner år siden,da den europeiske landplaten i øst kolliderte med den amerikansk-grønlandske landplaten i vest. Landet rundt fjellet ble gradvis pres-set ned over en periode på 300 millioner år. Deretter begynte land-området å stige, og i løpet av 20–30 millioner år hevet det seg opptil dagens terreng. Istider og klimaendringer kom og gikk, og vas-ket og skrubbet fjellmassivet. Slik tok det form inntil det ble som vikjenner det i dag, for rundt 9000 år siden. I et fjells liv er det somnoen timer å regne, om vi skulle sammenligne det med et menneske-liv.

Likevel, når vi bruker sansene er fjellet langt fra uforanderlig foross som lever noen tiår på jorden. Vi kan betrakte årstidenes for-andringer, fjellet som endrer utseende etter vær og vind, sol og ned-bør. Et ankerfeste, men aldri helt det samme. «Enig og tro til Dovrefaller,» sa eidsvoldsmennene oppstemt da Grunnloven var klar imai 1814. Noe mer solid ankerfeste kunne de ikke se for seg. Men

8

også Dovre vil kanskje falle en dag, om lenge. For alt er i beveg-else.

Slik er det i livet, og slik er det i politikken.

I oktober 2013 forlot vi regjeringskontorene. Etter syv år som uten-riksminister og ett år som helseminister startet jeg som folkevalgt ogstortingsrepresentant for Arbeiderpartiet, nå i opposisjon.

Det er slående hvor raskt det skjer; perspektivet endrer seg nårposisjonen endres. Distansen blir større, i opposisjon blir du mer aven kritisk observatør, kritisk til regjeringen, selvsagt, det er opposi-sjonens rolle i demokratiet. Men også mer kritisk til egen innsats,eget parti, egne innarbeidete holdninger. Det er en nødvendig øvelseå være både kritisk og åpen, om vi skal ruste oss og komme tilbakemed styrke og kraft.

Etter disse spennende, givende og dramatiske årene i regjering øns-ket jeg å skrive om politikk, jeg hadde et ønske om å belyse sosial-demokratiet fra flere innfallsvinkler.

Et perspektiv var å tenke høyt om sosialdemokratiets utfordrin-ger og muligheter. Arbeiderpartiet tapte valget og mistet regjerings-ansvaret. Samtidig er jeg overbevist om at sosialdemokratiet har demest moderne løsningene for organisering av et godt samfunn, somgir mennesker frihet, tilhørighet og verdighet. Ordene sammenfal-ler: Vi lever i et samfunn i bevegelse, og jeg tilhører en politisk ret-ning som kaller seg nettopp det, en politisk bevegelse. Testen erda: Klarer den politiske bevegelsen å forstå samfunnets forandrin-ger?

Et annet perspektiv var å forsøke å sette ord på en uro som harligget i meg de siste årene; å søke en bredere forståelse av det mestdramatiske øyeblikket i det norske sosialdemokratiets moderne his-torie, terrorangrepet den 22. juli 2011. Det var et nøye planlagtangrep på det norske demokratiet og på Arbeiderpartiets ungdom.Saken er oppklart, gjerningsmannen er dømt, samfunnsberedskapener saumfart. Men hva med holdningene som inspirerte handlingen?Har vi forsøkt å forstå hvor de kom fra? De deles jo av mange. Kan

9

noe liknende skje igjen? Dette har jeg tenkt mye på for meg selv, ogsnakket med noen veldig få om. Nå ønsket jeg å gi denne uroen etspråk.

Etter stortingsvalget i 2013 begynte jeg å skrive, innimellom en nypolitisk og privat hverdag. Utpå høsten ble jeg kontaktet av en skri-bent som ville intervjue meg om sosialdemokratiets fremtid. Nav-net kjente jeg, jeg hadde merket meg Jonas Bals og hans interessantebokanmeldelser i Klassekampens litteraturmagasin. Han tenkte klartog skrev godt. Senere dukket han opp som nyvalgt medlem til styret iOslo Arbeiderparti. Jeg husker en prat med ham på et partimøte, detvar noe veldig gjennomtenkt i det han sa. Bals var fagforeningsmann,rådgiver i Fellesforbundet, malersvenn og historiker. Intet mindre.Han forklarte at han ikke hadde vært medlem av noe parti, han til-hørte venstresiden, hans forankring var fagbevegelsen, men etter 22.juli var han ikke tvil, han meldte seg inn.

Det ble interessante og lange samtaler. Noe av det fineste medpolitikken er menneskene du treffer rundt om i landet, ute i verden,og i selve det politiske – møter med partifeller og politiske motstan-dere. Jeg pleier alltid å forsøke å forstå hva det er som driver akku-rat denne politikeren. Hvor kommer engasjementet fra, hva ønskerhan eller hun å oppnå?

Jonas Bals har et annet utgangspunkt enn mitt. Han er 17 år yngreog har gjort seg ganske andre erfaringer enn meg. Han har også værti synlig utvikling gjennom livet, på vei mot noe – og for noe. Hanintervjuet meg, skrev ut samtalene og sendte dem over. Tekstene dek-ket saksområder jeg var i gang med å skrive om på egen hånd. Der-for gjorde vi det enkelt: Vi gikk sammen om arbeidet med deler avdenne boken. Det har vært en spennende øvelse.

Arbeidet begynte mens jeg var helseminister på oppsigelse, og fort-satte mens jeg var stortingsrepresentant og nestleder i Finanskomi-teen. Så kom senvinteren med meldingen om at Jens Stoltenbergkunne være på vei til NATO. Samme dag som nyheten kom, pektemediene på meg. De var samstemte i at jeg var best plassert til åoverta som Arbeiderpartiets neste leder. Partifeller over hele landet

10

sendte meg støttende meldinger, og meningsmålinger pekte i sammeretning.

Det hele var ganske overveldende. Raskt beskyttet jeg meg bakpartiets formelle prosesser, min faste replikk var at Arbeiderpartietvelger sine ledere, de peker dem ikke ut. Nå fikk vi følge prosedyrene,det måtte settes ned en valgkomité, partiet måtte få si sitt.

Så fikk jeg tenke mitt.

Nå erfarte jeg for fullt hvordan alt er i forandring. Alt jeg fra nå avsa, mente og gjorde, ville bli tolket. Og alt jeg skrev i denne boken,måtte formes med tanke på at det kunne være lederen av Arbeider-partiet som sto som forfatter ved utgivelse noen måneder frem i tid.

Hva skulle jeg svare valgkomiteen? Det lå i kortene at de villekomme til meg. I disse dagene og ukene erfarte jeg at fasen for ja ognei i politikken ikke alltid faller sammen i tid. Egentlig hadde tids-punktet for å svare nei passert for et par år siden, da spørsmåletvar om jeg skulle stille til valg som stortingsrepresentant for en nyperiode. Når du sier ja til det vervet, da er du i det politiske hoved-feltet om det skulle skje forandringer. Så om og når partiet peker pådeg til et nytt verv, vel, da er du med, og det skal mye til for ikke åsvare ja.

Jeg landet på ja, fullt og helt. Når ble det klart? Er svaret å hentei erfaringer tilbake til ungdommen, da jeg var ivrig i samfunnsfag-timene? Tilbake til studietiden i Paris, da jeg for alvor formet minpolitiske identitet? Tilbake til tiden ved Statsministerens kontor somembetsmann, tett på våre politiske ledere gjennom ni år? Eller i tidensom utenriksminister og helseminister?

Svaret er vel at inntrykk fra alle disse erfaringene ledet til mitt ja.Samtidig, når jeg ser meg tilbake, var tanken på at jeg skulle bli lederav Arbeiderpartiet fremmed helt frem til senvinteren 2014. Pressenhadde spekulert i mulige, fremtidige kandidater, men det hadde værtnettopp det – spekulasjoner. Jeg hadde sett på tidligere ledere ogtenkt at dette vervet vil gå til en som har brukt det meste av livet ibevegelsen, for partiet. Det hadde ikke jeg.

11

Nå pekte partiet likevel på meg. Det var ikke vanskelig å listeopp argumenter som kunne tale for et nei; et ønske om mer egentid,mindre arbeidspress, mindre offentlighet om det private, mer tid medfamilie og venner, frihet til å gjøre noe helt annet.

De klart tyngste argumentene talte likevel for et ja. Det var en stormulighet til å kunne gjøre en forskjell i politikken, i Norge og inter-nasjonalt. En betydelig lederutfordring – av et parti, en bevegelse.Nye oppgaver i et ikke helt ukjent landskap. Og viktigst – en mulig-het til å forme en politikk, forankret i et verdigrunnlag jeg mener erdet beste for samfunnet.

Den dagen valgkomiteen la frem sin enstemmige innstilling den19. mai, ble jeg spurt om når jeg hadde bestemt meg for å si ja. Fre-dag i påskeuken, på toppen av Hallingskarvet, svarte jeg. I ettertidskrev et par kommentatorer at det ikke var et troverdig svar. En slikbeslutning måtte jeg ha tenkt på over lang tid.

De har rett, og de tar feil. Det er nesten ikke mulig å tidfeste når detblir et ja på et slikt spørsmål, grunnlaget formes gjennom år, mangetiår. Samtidig er det godt å kunne være litt høytidelig ved noen anled-ninger, som denne.

Tidlig fredag morgen i påskeuken kjører jeg opp Hallingdal fra Tun-hovd, noen kilometer fra Nesbyen, rundt tolv mil til avstikkeren frariksvei 7 i Hol kommune, tett ved Strandevatn. Det er påskens finestedag, og jeg er i barndommens trakter.

Jeg gjør skiene klare til den gamle hedersturen til Hallingskarvetsnest høyeste topp. Da ringer mobiltelefonen. Min søster Elisabethforteller at far har falt og brukket lårhalsen, han ligger på sykehus ogventer på operasjon. Det aner meg hva det betyr her og nå, hva detkan bety for begge mine foreldre, som er så avhengige av hverandresomsorg, og hva det kan bety for oss, familien.

I dag kan jeg ikke gjøre noe for ham, jeg kjenner at det beste er ågå opp minnene fra langturene, tenke tilbake til seksti- og syttitallet,da han gikk bak og oppmuntret, heiet og løftet humøret når jeg blemotløs på veien opp, delte sjokolade, brødskiver og solbærtoddy.

12

Løypene går inn til den store demningen ved Standevatns østside,jeg går langs vannet i nyoppkjørte spor, det er vindstille, solen skin-ner, det vil bli klisterføre i løpet av dagen. Det er enda tidlig og kaldt isnøen, så bærer det oppover, snøen blir tørrere, det holder med voks.Ved Fauglibekken vender det svakt sørover, hele veien stiger det, detjeg forlater blir til lavland, jeg fortsetter videre mot toppen av fjellet,med Storeskuta på venstre hånd og Folarskardnuten på høyre.

Det er rundt tusen meters stigning. Denne turen er bare mulig igodvær. Blåser det opp eller skyer det over, er ikke toppen av Hal-lingskarvet et blivende sted. Det er tvert imot farlig. Dette fjellet haringen spiss topp, men det har stupbratte sider langs hele omkretsen.Dette er et fjell du bokstavelig talt kan falle ned fra.

Jeg stopper og drikker litt underveis, så går jeg løs på det sistebratte skaret til Hallingskarvets flate høydeparti, taket av Norge,tenkte jeg som barn, en hel vidde som tak. Her var fars oppmunt-ring særlig viktig, for varden som markerer toppen, det nest høyestepunktet på 1905 meter, ligger der på enden av en vidde som aldri tarslutt, slik føltes det. Men så finner jeg den, en samling stein innhyl-let i forblåst snø, herfra ser jeg rundt en femtedel av Norge – Jotun-heimen i nord, Hardangervidda og Jøkulen i vest, Norefjell i øst,Gaustatoppen og nesten helt til Sørlandsheiene i sør.

Her passer det å stå, alene, med egen tvil og egen tro og tenke atdet er nettopp her, med sterke bånd til viktige minner i mitt eget liv,at jeg sier ja til denne utfordringen. Fra nå av vil det alltid være noespesielt med denne dagen. I min levetid vil Hallingskarvet stå støtt.For meg er veldig mye i bevegelse.

Som fellesskap skal vi ikke bestige fjell, vi skal utvikle samfunn.Foran oss ligger det år der vi kan vise om vi evner å bygge lan-

det. Befolkningen vil vokse. Flere flytter til byene. Vi skal bygge nytt,bygge om og bygge på. De neste 10–20 årene tror jeg vil bli blant demest spennende i Norges moderne historie. For år med en slik utvik-ling er nettopp år med forandring, vi får vist og testet hva som bor ioss, enkeltvis og samlet.

13

I dag regnes Norge blant verdens rikeste land, der folk har denhøyeste livskvaliteten. Det er det samme landet som var fattig for150 år siden, det samme landet der folk fra utkanten strømmet tilbyene for arbeid. Mange levde i nød og fattigdom, folk eide ikke ret-tigheter, de sto med lua i hånda. Det er det samme Norge som folkutvandret fra i titusener for over 100 år siden – mange var drevet avsult og armod, andre av jakten på nye muligheter.

Evnen til å løse viktige samfunnsoppgaver i fellesskap er et av desterkeste kjennetegnene ved det norske samfunnet. Små forskjeller ogen politikk for å sikre alle like muligheter er et annet.

Fortellingen om Norge skal få nye kapitler. Historien stopper ikkeopp, setter ikke sluttstrek, det oppstår nye forskjeller, ny og gammelurettferdighet, vi møter uløste samfunnsoppgaver, hjemme og ute.

«Bygge landet». Slagordet fra 1. mai 1946 inspirerer meg. Sosial-demokratiet har verdier om frihet, likhet og solidaritet som funda-ment. Nå trenger vi å drive vårt politiske arbeid på nye måter, ta innover oss nye sammenhenger, nettopp vise evne til forandring, visevilje til å fornye politikken. Det er hva denne boken handler om.

Flere av kapitlene bygger på samtaler. Disse måtte vi runde av dadeadline for produksjonen nærmet seg, midt i en sommeruke.

Nå inviterer vi til at samtalen fortsetter.For historikeren har rett. Det eneste konstante er forandringen.

Reiser

Sosialdemokrat gjennom modning,partimedlem ved beslutning

Familien jeg vokste opp i, var full av engasjement.Mine søstre og jeg så på våre foreldre som «unge foreldre». Av

tre barn er jeg yngst, mine søstre Elisabeth og Catherine er seks ogsyv år eldre. Det preget familiens puls, de eldste barna setter tonen.Som yngst handlet det om å bli sett og å komme til orde. Det blejeg ganske god til. I den nære familien snakket vi om hverdagsliv,det nære rundt oss, om familiens felles aktiviteter og referater fradet vi opplevde på hver vår kant. Vi kommenterte og diskuterte detsom skjedde i samfunnet og ute i verden. Tonen var liberal og åpen.Det kan vel kanskje kalles politikk, men politiske holdninger i fami-lien kom i ord og vendinger langt utenfor partipolitikkens vokabu-lar.

Vårt hus hadde en åpen dør, venner kom og gikk, vi hadde utveks-lingsstudenter boende, alltid var noen innom. Årets høydepunkt varsomrene på Sørlandet, i Kilsund der morfar kjøpte et sommerhus i1950. Der kom generasjonene sammen, hvert år sto tiden stille i noensommeruker, mor og jeg flyttet ned den dagen skolen sluttet i juni ogreiste inn dagen før den startet igjen i august.

Mest av alt var det energi og trygghet, og mye humor, fra en tettfamiliekrets i tre generasjoner, både på mors- og farssiden. Foreld-rene mine hegnet om familien som det nærmeste, de vi kunne stolepå, et lite rom der innerst som bare var vårt. Vi opplevde våre ned-

15

turer og sorger, og vi bærer minner om noen tragedier i den nærefamilien som fortsatt preger oss.

«Lyckliga gatan,» sier de på svensk. Slik var også min gate, enblindvei som slutter der skogen begynner i retning Sognsvann i Oslo.Vi spilte slåball i gaten, og gikk inn og ut hos naboene. Var ikke morog far hjemme, spiste jeg i nabohuset.

Hvordan blir politisk overbevisning til? For meg startet det tidlig,gjennom interesse for små og store saker i samfunnet, i politikkenog ganske særlig ute i verden. Men å finne tilhørighet i en politiskfamilie tok tid. Den kom gradvis, jeg nådde først frem i voksen alder.Jeg ble ikke født inn i arbeiderbevegelsen, kanskje snarere tvert imot.Når jeg fant tilhørighet i sosialdemokratiet, kan jeg vel si at jeg ikkeer «født sånn, men blitt sånn».

Veien til politikken ble min egen, jeg kan vanskelig se at noen ifamilien førte an. Jeg måtte på utsiden av familiekretsen, ut av opp-vekstmiljøet fra barneårene, for å finne svar. Denne reisen tok sineår. I dag ser jeg at jeg ble sosialdemokrat gjennom modning, og såmedlem av Arbeiderpartiet ved beslutning, 34 år gammel.

Så lenge jeg kan huske var jeg interessert i politikk, hvordan poli-tikk blir til, hvordan den gjennomføres. Næringen til fri diskusjon,retten til å være uenig, takhøyde for egne meninger; alt det husker jegfra oppveksten og familiekretsen. Mine verdier, meninger og hold-ninger er fortsatt preget av barne- og ungdomsår i det nærmeste fel-lesskapet, i familien – i samspillet med foreldre, søstre og fire beste-foreldre. Videre med venneflokk i skole og fritid.

Politikkens mer særegne verden dukket opp sent i ungdomstidenog på vei mot voksenlivet; forståelsen av hva som skaper et godt sam-funn, hvordan vi retter det som ikke er godt og ikke minst engasje-mentet jeg kjente for verden rundt. Min generasjon ble i vår familieden første som valgte høyere utdanning, med unntak av farfars to årved universitetet. Elisabeth studerte til å bli sykepleier. Catherine bleen spore for meg gjennom studier i statsvitenskap i USA.

«Skipsmeglersønn», ser jeg det står i avisen. Det er riktig, fararbeidet i mange år på skipsmeglerkontor. Likevel tror jeg ikke hans

16

arbeidsplass hadde noen spesiell føring på mine tanker om politikkog tilhørighet. Ett forhold fra hans arbeidsplass slo inn i hverda-gen vår; det var telefonene midt på natten fra andre tidssoner. Hanledet kjøps- og salgsavdelingen på meglerkontoret, og virksomhe-ten dreide seg blant annet om å forhandle kontrakter med land ogverft i Asia. Telefonen sto ikke på lydløs eller vibrering på 1960- og1970-tallet. Når det ringte midt på natten, våknet hele huset.

Det viktigste med far for meg var ikke jobben hans, men nærvæ-ret og bidraget til det stabile familielivet. Vi kunne stille klokkenetter når han kom hjem. Han ble min veiviser til naturen – til sko-gen gjennom Nordmarka på ski og sykkel, i fjellet som følgesvenn tilHallingskarvet og på sjøen ved Sørlandskysten. Vi pleier å si at farer god på «applied love» – kjærlighet i handling – kanskje ikke såmange ord, men så mange gode gjerninger, for oss og med oss. Morvalgte flere ord, gode ord. Hun kunne gjøre mindre. Fra hun var 40og jeg var ti, satte kroniske ryggplager strenge grenser for hva hunkunne delta i. Hun måtte gi opp drømmen om en bibliotekarutdan-ning. Desto sterkere var hun til stede for oss, flokken.

Familiefortellingen som sterkest formet min identitet, henter jeghos besteforeldregenerasjonen. Den sier noe om det moderne Nor-ges historie, kraften som utvikler seg når det 20. århundre virkeligskyter fart. Her ligger den sosiale reisen i min familie, forflytningeni geografi og sosial posisjon.

Det sier også noe om samfunnet for 100 år siden at det er beste-fedrene jeg forteller om her. Bestemødrene var sterke kvinner, de tokseg av hjem og familie. I denne tiden er det nesten ikke relevant åsnakke om likestilling, men snarere om sterkt forankrede kjønnsrol-ler. I kvinne- og morsrollen var begge mine bestemødre forutsetnin-ger for mennenes virke i arbeidslivet. Men de var hjemme.

Mine bestefedres liv følger de mest rivende årene i den norskesamfunnsutviklingen, fra tidlig på 1900-tallet til 1970- og 80-årene.Både morfar og farfar brøt opp fra familie og hjemsteder, den ene fraFredrikstad, den andre fra Levanger. «De var oppkomlinger?» spurteen journalist meg en gang. «Jeg opplevde dem ikke slik,» svarte jeg

17

med ettertrykk – jeg var ukjent med begrepet og fant det nesten kren-kende. Men trolig inneholdt det en del sannhet.

Både farfar og morfar satte kurs mot hovedstaden som unge menn,tok arbeid i industrien, ikke som arbeidere, men som funksjonærer.De endte opp som industriledere. For begge var det en klassereise. Påhjemstedet så de få muligheter; de brøt opp og reiste bort, for knaptnoen gang å vende tilbake. De var innflyttere, men inntok fullt oghelt en Oslo-identitet. Hadde de vært født noen år tidligere, ville velen eller begge reist over havet mot den nye verden.

Den tyrkiske forfatteren Orhan Pamuk skriver at mennesker leng-ter etter å fortelle sin historie. Det har slått meg at den lengselen kan-skje ikke gjelder alle. Mine bestefedre så seg i liten grad tilbake, defortalte sjelden eller aldri om oppveksten. Senere generasjoner, sommin, forteller gjerne engasjert om sin egen historie fra barndommenav, som jeg gjør her. Men ikke disse to. Det de forlot var hyllet inni noe fordums. Fantes det en anelse skam? De erfarte ikke den bru-tale fattigdommen. Likevel var de tydelig drevet av å ville bort franoe.

Da jeg ble eldre, spurte jeg særlig morfar om barne- og oppvekstår.Han, som gladelig tegnet og fortalte om alt i verden omkring oss, blesom oftest taus. Desto mer snakket han om samtid og fremtid, somen bærer av et gammelt ideal fra bondesamfunnet, om at neste gene-rasjon skal kunne overta noe bedre enn det de overtok selv.

I voksen alder har jeg lært mer om bakgrunnen til farfar og morfar,lenge etter at de gikk bort. Nå ser jeg også klarere hvordan deres ferdkunne vært kapitler i Norges økonomiske, sosiale og politiske his-torie tidlig på 1900-tallet – i litterær forstand en parallell til hoved-personene i Roy Jacobsens fortelling om Seierherrene. Kanskje somen motsats, eller kanskje ikke, snarere på en annen banehalvdel, menlike fullt på samme bane: Den norske.

Jonas Henry Støre, min farfar, ble født i Levanger i 1889. Hanvokste opp i en liten familie i en stor familiekrets. Faren hans var énav tolv søsken som vokste opp på Støre gård i Skogn – min oldefarhadde ikke odelsrett og flyttet til Levanger, og stiftet familie der.

18

Farfar vokste opp med én søster. Det er i seg selv verdt å dvele ved.På dette tidspunktet på 1800-tallet var antall barnefødsler på vei nedi Norge. Det stemmer med en trend i utviklingen av samfunn: Nårkvinner og menn erfarer at barna deres overlever de første årene,velger de å få færre barn. Vi ser det i utviklingsland i dag. Mulig-heten til å vaksinere mot smittsomme sykdommer fører til at barnaoverlever de første leveårene. Fødselstallene eksploderer ikke, tvertimot er dette det første steget mot at antall barnefødsler går ned. Ogtil at samfunn utvikler seg; foreldrene kan arbeide, barna ta utdan-ning.

Fra en Røde Kors-tillitsvalgt i Nord-Trøndelag fikk jeg et foto avLevanger fotballklubb tatt i 1906. Der sitter farfar alvorlig på førsterekke, 16–17 år gammel, i en improvisert drakt for hjemmelaget. Sådro han, etter konfirmasjonen, til hovedstaden for å gå på Handels-gym. Norge hadde akkurat brutt med Sverige. En selvstendig, ungmann i en selvstendig nasjon.

I Kristiania bodde han hos en tante, tok sin artium, gjennomførteto års studier i sosialøkonomi ved Universitetet i Oslo og arbeidet i enbank på si. I 1908 ble han ansatt ved AS Notodden Salpeterfabrikk,og flyttet videre til Trondhjem i 1915 for å tiltre som administre-rende direktør ved den elektrokjemiske fabrikken A/S Sodium. Der-etter returnerte han til hovedstaden i 1918 som kontorsjef for NorskSprængstofindustri. Der ble han administrerende direktør i 1926, enstilling han beholdt helt til 1953.

Farfar etablerte seg, fikk kjæreste og stiftet familie. Paret fikk ensønn i 1915, og i 1918 ventet de barn nummer to. Så ble hun – i likhetmed tusener av nordmenn på den tiden – rammet av spanskesyken,en smittsom og dødelig influensa. Hun overlevde ikke.

Med ansvar for en tre år gammel sønn ble farfar enkemann. Hansnye kone, min farmor, kom fra Stockholm. Hun var en markant per-sonlighet med kunstneriske evner og en tidlig feminist. De fikk tresønner, den eldste er min far. Farmor drev en voksende husholdning,og innimellom gikk hun på kunst- og håndverksskole. Hun malte ogmodellerte.

19

Farmors svenske familie og bakgrunn vet jeg lite om, jeg har ingenslektninger jeg kjenner til. Til tross for det er båndet til Sverige fort-satt sterkt. Far slår lett om til svensk hvis det trengs, vi har mangereferanser til svensk kultur og ikke minst mattradisjoner, men båndeter mest merkbart ved at min søster Catherine er gift i Sverige og bormed familien i Stockholm. Eldste søster Elisabeth bor borte i gaten iOslo, og er både venn og nabo.

I voksen alder har jeg fått møte Støre-slekt på mange steder i Nord-Trøndelag og fått brev fra etterkommere av utvandrere til USA. Nåvet jeg at min oldefar var ordfører i Levanger tidlig på 1900-tallet.Graven hans på kirkegården besøker jeg når jeg er i byen, jeg tokmed hele familien hit da far rundet 80, det var hans første besøk tilLevanger. Vennlige mennesker fra mange slags inntrønderske histo-rielag sender meg utskrifter av familiehistorien bakover i generasjo-ner. Som salmeboken til min tippoldefars søster fra 1837.

På den andre siden av riksveien for Norske Skogs fabrikk i Skogn,ligger gården Støre. Den har skiftet eier to ganger siden den gikk utav mine forfedres slekt på 1860-tallet. For noen år siden besøkte jegfamilien som bor der. Nå står en ny generasjon klar til å overta. Defortalte at de har bestemt seg for å ta navnet Støre, og lurte på hvajeg mente om det. Jeg ønsket dem velkommen.

Morfar ble den voksenpersonen som fikk størst innflytelse på meg,utover mor og far. Johannes Nielsen ble født i Fredrikstad i 1895.Familiebakgrunnen vet jeg fortsatt lite om. To av hans eldre søskendøde av 1890-årenes smittsomme sykdommer. Faren var slakter somgikk konkurs. Morfar fikk artium, og resten av familien stolte påham. Han brøt opp, dro mot byen og tok med en del av familienunder sine vinger.

For å markere en ny tid lot han etternavnet bli igjen. Et skriv fradet kongelige justis- og politidepartement av 28. mai 1918 «gjør vit-terlig» at han kan anta navnet Gahr. Navnet er hans eget påfunn. Detvar visst snakk om at han hadde slike evner at han kunne bli prest.Det gikk annerledes. Han ble sterk i sin tro på at det ikke fantes noengud.

20