I havet er det krokodiller

I havet er det

krokodillerROMAN

I h

ave

t e

r det k

rokodille

r

Fabio

Geda

Enaiatollah er ti år da moren hans smugler ham ut av Afghanistan. Menen kveld Enaiatollah skal legge seg, sier moren med alvorlig stemme: Deter tre ting du aldri må gjøre i livet, Enaiat jan, uansett hva som skjer …Enaiatollah lover å aldri bruke narkotika, aldri bruke våpen og aldristjele. Morgenen etter har moren dratt sin vei. For første gang i sitt liv erEnaiatollah alene.

I havet er det krokodiller er den gripende beretningen om en liten guttstilværelse som papirløs flyktning, og den lange ferden som fører ham tilen trygg tilværelse i Italia. Enaiatollahs reise er en dramatisk odyssé i etlandskap der farene lurer bak hver sving – men også en verden avlojalitet og vennskap blant mennesker som deler den skjebnen det er åvære på flukt.

I et levende og spontant språk formidler I havet er det krokodiller dypinnsikt i menneskelivet – sett fra et barns bråmodne ståsted.

«Liaqat sukket. Da får vi gå i dekning, sahan. Så langt unna sjøen som mulig. Oghan sendte et lurt øyekast i retning Hus-sein Ali: For alt vi vet kan det komme en

villbølge og angripe oss mens vi sover. Hussein Ali tok ikke poenget.

Han nikket og sa: Eller en krokodille.Han sa det på alvor, med øynene vidt opp-sperret. Det er ikke krokodiller i havet, sa

Liaqat. Hva vet du om det? Jeg bare vetdet, din dust. Du bare snakker fordi du

har en stemme. Du kan ikke engangsvømme. Det kan ikke du heller. Det er

sant. Hussein Ali trakk på skuldrene. Deter derfor jeg er redd for krokodillene. Som

ikke finnes. Skjønner du ikke det? Detfinnes i-n-g-e-n krokodiller i havet.

De lever i elver. Jeg ville ikke vært for sikker på

det, hvisket Hussein Ali og så ut på havet.I det tette mørket der ute, sa han og flyttet

på en liten stein med tåspissen, kan detfinnes hva som helst.»

«Geda makter å la oss erfare krig,vold, menneskesmugling, letingenetter et nytt liv … som en liten guttville gjort. Det er et barns historie,

men voksne bør definitivt lese den.» Corriere della Sera

Fabio Geda er født i Torino i 1972, ognår han ikke skriver, arbeider han medvanskeligstilte barn og ungdommer.Geda skriver for en rekke italienskemagasiner og aviser og underviser iskriving og fortellerkunst. Han har tid-ligere utgitt to romaner, men det er førstmed I havet er det krokodiller at han harnådd ut til et internasjonalt publikum.

I havet er det krokodiller er nominert tilStrega-prisen 2011.

Foto: Basso C

annarsa

krokod

illerI have

t er det

ENAIATOLLAH AKBARIS HISTORIE FRA VIRKELIGHETEN

Fabio G

edaFabio Geda og Enaiatollah Akbari

9 788205 412071

Geda-IHavetErDetKrokodiller_Geda-IHavetErDetKrokodiller 28.06.11 09.54 Side 1

Mal: A3, 130x205 mm, Sabon, 11/15 pkt, 21 cic, 29 linjer (Ordrenr:: 23187)Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 9. juni 2011 - 9:40

NOT PRINT READY!

Fabio Geda

I havet er det krokodillerEnaiatollah Akbaris historie fra virkeligheten

Oversatt fra italiensk avJon Rognlien


NOT PRINT READY!

Originaltittel: Nel mare ci sono i coccodrilli

Copyright © 2010 Baldini Castoldi Dalai editoreB.C. Dalai editore

Norsk utgave © Gyldendal Norsk Forlag AS 2011

www.gyldendal.no

Første gang utgitt av B.C. Dalai editore, Milano 2010

Printed in SlovakiaTrykk/innbinding: Tlaciarne BB s.r.o.

Sats: Type-it AS, Trondheim 2011Papir: 90 g Ensolux Cream (1,6)

Boken er satt med Sabon 11/15 pkt.Omslagsillustrasjon: Winfried Bahrle

Oversetter Jon Rognlien er medlem av Norsk Oversetterforening

Etter ønske fra Enaiatollah Akbari er enkelte personnavn i boka endret

ISBN 978-82-05-41207-1


NOT PRINT READY!

Innhold

Afghanistan 9

Pakistan 30

Iran 62

Tyrkia 99

Hellas 133

Italia 160


NOT PRINT READY!

F R A N K R I K E

T Y S K L A N D

R ø d e h a v e t

S v a r t e h a v e t

L I B Y A

E G Y P T S A U D I -A R A B I A

I R A K

S Y R I A

R U S S L A N

N I G E RT S J A D

Azovhavet

TUNISIA

S U D A N

ØSTERRIKEUNGARN

P O L E N

U K R A I N A

H V I T E R U S S L A N D

S V E R I G E

NORGE

N o r d -s j ø e n

Ankara

GEO RGIA

ASERBAJDSJANARMENIA

B U L G A R I A

R O M A N I A Det kaspiske hav

Torino Venezia

Roma Istanbul

Aten

I T A L I A

HELLAS

Qom

TabrizSalmas

VanAyvalik

T Y R K I A

Mytilene

Korint

M i d d e l h a v e t

6


NOT PRINT READY!

Det arabiske hav

Kabul

R ø d e h a v e t

S v a r t e h a v e t

Lagod’Aral

G Y P T S A U D I -A R A B I A

I R A K

S Y R I A

R U S S L A N D

Azovhavet

LagoBalhas

OM

AN

S U D A N

K R A I N A

L A N D

Ankara

GEO RGIA

ASERBAJDSJANARMENIAT U R K M E N I S T A N

U S B E K I S T A N

K A S A K H S T A N

T A D S J I K I S T A N

KIRGIS ISTANDet kaspiske hav

stanbul

Nava

Kandahar

QuettaKerman

Qom

Esfahan

Teheran

TabrizSalmas

Vanyvalik

A F G H A N I S T A N

IR

AN

P A K I S T A N

T Y R K I A

Herat

0 km 800

7


NOT PRINT READY!


NOT PRINT READY!

AFGHANISTAN

Jeg hadde faktisk aldri, nei faktisk aldri, trodd at hun vir-kelig skulle gå fra meg. Det er bare ikke sånn at når duer ti år og legger deg til å sove en kveld, en kveld som såmange andre – hverken mørkere, med flere stjerner, stillereeller mer illeluktende enn andre – til lyden av muezzinenessanger, alltid de samme, de samme overalt der det kallestil bønn fra toppen av minaretene, det er bare ikke sånnat når du er ti år – og jeg sier ti for å ha noe å si, fordi jegvet ikke sikkert når jeg ble født, det finnes ikke noe folke-register eller noe sånt i Ghazni-provinsen – altså, jeg saat det er bare ikke sånn at når du er ti år, selv om morendin tar hodet ditt og holder det inn til brystet sitt i en langstund før du sovner, lenger enn vanlig, og sier: Det er treting du aldri må gjøre i livet, Enaiat jan, uansett hva somskjer. Den første er å bruke narkotika. Det finnes stoffersom lukter og smaker godt, og de hvisker deg i øret at dekan gjøre slik at du får det bedre enn det er mulig å hadet uten dem. Ikke tro på det. Lov meg at du aldri gjørdet.

Jeg lover.

9


NOT PRINT READY!

Den andre er å bruke våpen. Selv om noen skulle øvevold mot din hukommelse, mot dine minner eller dinefølelser, fornærme Gud, jorden, menneskene, så må dulove meg at hånden din aldri vil klemme rundt en pis-tol, en kniv, en stein, og ikke engang rundt en tresleiv tilqhorma palaw, dersom sleiva skal brukes til å skade etannet menneske. Lov meg det.

Jeg lover.Den tredje er å stjele. Det som er ditt, tilhører deg, det

som ikke er det, gjør ikke det. De pengene du trenger skaldu tjene ved å jobbe, uansett om jobben er slitsom. Og duskal heller aldri svindle noen, ikke sant, Enaiat jan? Duskal være gavmild og tolerant mot alle. Lov meg at du vilvære det.

Jeg lover.Sånn ja. Selv om moren din sier sånt som dette, og

deretter hever blikket mot vinduet og begynner å snakkeom drømmer, mens hun hele tiden kiler deg i nakken,om drømmer slik som månen, som gir lys til måltidet omkvelden, eller om ønsker – at man alltid må ha et ønske isikte, slik et esel har en gulrot, og at det er når vi forsø-ker å oppnå våre ønsker, at vi finner styrke til å reise ossopp igjen, og at hvis man holder sitt ønske, uansett hvadet handler om, høyt opp foran seg, en håndsbredd foranpannen, da vil det alltid være verdt å leve – altså, selvom moren din sier alle disse tingene med lav og underligstemme når hun hjelper deg til å sovne, varmer hendenedine som glør og fyller stillheten med ord, hun som alltidhar vært så knapp og kvikk for å holde tritt med livet, så

10


NOT PRINT READY!

er det likevel i denne situasjonen vanskelig å skjønne atdet hun prøver å si til deg er: Khoda negahdar, adjø.

Men sånn var det.

Om morgenen, da jeg våknet, strakte jeg på armene for å fåkroppen ut av søvnen og famlet til høyre for å finne trygg-het i mammas kropp, den betryggende duften av hudenhennes, som for meg betydde: våkn opp, stå opp, og altdet der. Men under håndflaten var det ingenting, og mel-lom fingrene fant jeg bare det hvite bomullslakenet. Jegtrakk lakenet til meg. Jeg snudde meg, med vidåpne øyne.Jeg reiste meg opp på albuene og prøvde å rope: Mamma.Men hun svarte ikke, og ingen andre svarte heller, i hen-nes sted. Hun lå ikke på madrassen, hun var ikke i salender vi hadde sovet, salen som fortsatt var varm av krop-pene som nå beveget seg rundt i grålysningen, hun varikke ved døra, hun sto ikke ved vinduet og så på trafik-ken ute på gata, biler og kjerrer og sykler, hun drev ikkeog pratet med noen, slik hun ofte hadde gjort i disse tredagene, borte ved vannmuggene eller i røykehjørnet.

Fra utsiden hørtes støyen fra Quetta, som er mye, myemer bråkete enn min lille landsby, den smale stripen avjord, hus og bekker der jeg kommer fra, det vakreste ste-det i verden, i Ghazni-provinsen (og jeg sier ikke dette forå skryte, men fordi det er sant).

Liten, stor.Jeg tenkte ikke at det var byens størrelse som førte til

alt levenet, jeg trodde det dreide seg om normale forskjel-

11


NOT PRINT READY!

ler mellom nasjoner, sånn som med måten å krydre kjøttpå. Jeg tenkte at lyden av Pakistan var forskjellig fra lydenav Afghanistan, punktum, og at alle land har sin spesiellelyd, at det skyldes en masse ting, som for eksempel hvafolk spiser og hvordan de beveger seg.

Mamma, ropte jeg.Ikke noe svar. Dermed kom jeg meg ut fra teppene, tok

på meg sko, gned meg i øynene og gikk for å finne sjefensom bestemte på dette stedet, for å spørre ham om hanhadde sett henne. Da vi kom for tre dager siden, haddehan sagt at ingen gikk inn eller ut på samavat Ghazi utenat han merket det, noe jeg syntes var ganske rart, fordijeg regnet med at også han måtte sove litt, innimellom.

Solen skar inngangen til samavat Ghazi i to deler. Idenne delen av verden blir sånne steder også kalt hotell,men de likner overhodet ikke på de hotellene dere tenkerpå, nei, nei. Mer enn å være et hotell, var samavat Ghaziet lagerbygg for kropper og sjeler; en silo der man kanstappe seg inn i påvente av å bli pakket og sendt til Iraneller Afghanistan eller hvor det måtte være; et møtestedfor å få kontakt med trafikanter – menneskesmuglere.

Vi hadde vært på samavaten i tre dager uten å gå ut eneneste gang. Jeg lekte mellom putene mens mamma snak-ket med grupper av kvinner med barn, av og til med helefamilier, folk hun så ut til å stole på.

Jeg husker at hele denne tiden i Quetta holdt mammaansiktet og kroppen innhyllet i burkaen sin, den burkaensom hun aldri hadde på seg hjemme hos oss i Nava nårvi var sammen med tante og mors venner. Jeg visste ikke

12


NOT PRINT READY!

engang at hun hadde burka. Første gang jeg så hennebruke den, var på grensen, og da jeg spurte henne hvorfor,smilte hun og sa: Det er bare en lek, Enaiat, kom inn her.Hun løftet opp en flik av drakten. Jeg smatt inn mellombeina hennes under det lyseblå stoffet, som om jeg stupteut i et svømmebasseng. Jeg holdt pusten, men svømte ikke.

Nå dekket jeg øynene med hånden på grunn av detskarpe lyset og gikk bort til kaka Rahim, sjefen, og sa unn-skyld at jeg forstyrrer. Jeg spurte etter mamma, om hantilfeldigvis hadde sett henne gå ut, siden ingen kunne gåut eller inn uten at han la merke til det, ikke sant?

Kaka Rahim satt og leste en avis på engelsk, med littrødt og litt svart, uten bilder, og dampet på en sigarett.Han hadde buskete øyebryn, og kinnene var dekket avtynt hår, som på en fersken eller en varulv, og ved sidenav avisen på bordet ved inngangen sto det en tallerken fullav aprikossteiner og tre store, oransje aprikoser klare tilå bli spist opp, pluss en håndfull morbær.

Mamma hadde sagt det: Det er masse frukt i Quetta.Hun hadde sagt det for at jeg skulle få lyst til å reise, forjeg er veldig glad i frukt. På pashtu betyr Quetta befestet

handelspost eller noe sånt, et sted der man utveksler varer– gjenstander, liv, og så videre. Quetta er hovedstaden iBalutsjistan: Pakistans frukthage.

Uten å snu seg blåste kaka Rahim røyken ut i sollysetog svarte: Ja, jeg har sett henne.

Jeg smilte. Hvor gikk hun, kaka Rahim? Kan jeg få vitedet?

Bort.

13


NOT PRINT READY!

Bort hvor da?Bort.Når kommer hun tilbake?Hun kommer ikke tilbake.Kommer hun ikke tilbake?Nei.Hva betyr det? Kaka Rahim, hva betyr det at hun ikke

kommer tilbake?Hun kommer ikke tilbake.Da hadde jeg ikke flere spørsmål. Kanskje det fantes

andre spørsmål som kunne passet, men jeg visste ikke omdem. Jeg ble stående taus og se på det hårete kinnet tilsjefen for samavaten, men uten egentlig å se det.

Det var han som begynte å snakke igjen: Hun ba meghilse deg og si en ting, sa kaka Rahim.

Hva da?Khoda negahdar.Bare det?Nei, én ting til.Hva da, kaka Rahim?Hun sa at du aldri må gjøre de tre tingene hun har sagt

at du ikke skal gjøre.

Moren min vil jeg kalle mamma. Broren min, bror. Søs-teren min, søster. Landsbyen der vi bodde, nei, den vil jegikke kalle landsbyen, men Nava, for det er det den heter,og det betyr takrenne, for den er plassert i bunnen av etdalføre, klemt mellom to fjellkjeder. Så da mamma, enkveld da jeg kom hjem etter å ha lekt ute, sa: Gjør deg

14


NOT PRINT READY!

klar, vi skal reise, og jeg spurte: Hvor da? og hun svarte:Vi skal reise fra Afghanistan, så tenkte jeg at vi sikkertskulle dra rett over fjellene, ikke noe mer, fordi for megvar Afghanistan det som lå mellom disse fjellene, det vardisse bekkene, jeg visste ikke at landet var mye større.

Vi tok en tøypose og fylte den med ett klesskift til meg,ett til henne, og noe å spise, brød, dadler. Jeg gledet megvilt til å reise, jeg ville løpe og fortelle om det til alle andre,men mamma ville ikke det, og hun sa hele tiden at jegskulle være flink gutt og ta det med ro. Tanten min, søs-ter til mamma, kom innom, og de snakket sammen forseg selv. Så kom det en mann, en gammel venn av pappa,og han ville ikke komme inn; han sa vi skulle forte oss, atmånen ennå ikke var kommet opp og at mørket var sandi øynene på talibanerne eller hvem det nå var vi risikerteå møte.

Skal ikke broren min og søsteren min være med,mamma?

Nei, de skal være hos tante.Broren min er liten, han vil ikke være hos tante.Søsteren din skal passe ham. Hun er nesten fjorten. Hun

er voksen.Men når kommer vi tilbake?Snart.Når da, snart?Snart.Men vi skal jo spille Buzul bazi-turnering.Har du sett så mange stjerner det er i kveld, Enaiat?Hva har stjernene med dette å gjøre?

15


NOT PRINT READY!

Tell dem, Enaiat.Det er umulig. Det er altfor mange.Du får begynne, sa mamma. Ellers blir du aldri ferdig.

I Ghazni-distriktet, der vi bodde, bor det bare hazaraer,altså sånne afghanere som meg, med mandelformede øyneog flat nese, ikke helt flat, altså, men litt flatere enn andreneser, for eksempel flatere enn din, Fabio, typisk for demongolske folkeslagene. Noen sier vi er etterkommere avDjengis Khans soldater. Noen sier at fedrene til våre fedrevar koshanere, de opprinnelige innbyggerne i området, delegendariske byggmestrene som lagde buddhaene i Bami-yan. Og noen sier at vi er slaver, og de behandler oss somslaver.

Å dra ut fra Ghazni-distriktet eller ut av provinsen, varekstremt farlig for oss (og jeg sier var bare fordi jeg ikkevet hvordan det er nå, men jeg tror ikke det har endretseg mye), fordi ute blant talibanere og pashtunere – somikke er det samme, neida, men som uansett alltid har værtslemme mot oss – må du være oppmerksom på hvem dumøter. Jeg tror det var derfor vi dro om natten, vi tre: Jeg,moren min og mannen – denne mannen som jeg ganskeenkelt vil kalle mann – som mamma hadde bedt om å følgeoss. Vi gikk avgårde til fots, og i tre netter nøt vi godtav mørket og lyset fra stjernene – et lys som i et områdehvor det ikke finnes strøm, er et veldig kraftig lys. Vi gikki retning Kandahar.

Jeg hadde på meg min vanlige, grå pirhan, vide bukserav bomull og en knelang jakke i samme stoff. Mamma

16


NOT PRINT READY!

gikk med chador, men i posen hadde hun en burka somhun kunne ta på seg når vi møtte noen; en lur teknikk forå skjule at hun var hazara og for å gjemme meg.

Den første dagen stanset vi om morgenen ved daggry forå hvile i et karavaneserai som i en tid må ha vært brukt somfengsel av talibanerne eller av noen andre, det kunne manse av gitteret for vinduene. Det var ingen der, og det varbra, men jeg kjedet meg, så jeg fant en klokke som hang ien lyktestolpe til å bruke som blink. Jeg samlet noen stei-ner og prøvde å treffe klokka på hundre skritts avstand.Til slutt traff jeg, men da kom mannen løpende bort tilmeg, tok tak rundt håndleddet mitt og ba meg holde opp.

Den andre dagen så vi en rovfugl som sirklet over eneselskrott. Eselet var dødt (så klart), med beina klemt fastmellom to steiner. For oss var det helt ubrukelig, fordi detikke var spiselig. Jeg husker at vi var i nærheten av Shajoi,som er den skumleste delen av Afghanistan for hazaraer.Vi hadde hørt at i dette området kunne reisende hazaraer,slike som oss, bli tatt av talibanerne og kastet levende nedi en dyp brønn, eller bli gitt til ville hunder som mat. Nit-ten mannfolk fra landsbyen min var forsvunnet på denmåten på vei til Pakistan, og broren til en av dem haddedratt for å lete etter broren sin, og det var han som fortalteom de ville hundene. Han hadde bare funnet klærne tilbroren sin, og inni klærne bare knokler, ingenting annet.

Sånn er det hos oss.Talibanerne har et ordtak: Tadsjikistan til tadsjikerne,

Uzbekistan til uzbekerne og Goristan til hazaraene. Deter det de sier. Og Gor betyr grav.

17


NOT PRINT READY!

Den tredje dagen traff vi en masse mennesker som varpå vei til et eller annet sted, de så ut til å være på fluktfra noe – en konvoi av kjerrer lastet med menn, kvinner,barn, høner, stoffer, vanntanker og så videre.

Når det nærmet seg lastebiler som kjørte i vår retning,ba vi om å få sitte på, gjerne korte turer også. Hvis devar bra folk, stoppet de og tok oss med, men hvis de varslemme eller sinte på seg selv eller verden, kjørte de tettinntil oss og satte opp farten så vi ble fulle av støv. Så snartvi hørte lyden av en motor bak oss, fortet mamma og jegoss ned i grøfta for å gjemme oss, eller bak noen buskereller steiner, hvis det var steiner som var store nok der.Mannen ble stående i veikanten og gjorde tegn til bileneat de skulle stanse. Akkurat som om han haiket, men hanbrukte ikke bare tommelen, han viftet med armene forå være sikker på at de skulle se ham og ikke kjøre hamned. Hvis lastebilen stoppet og alt var i orden, sa han atvi kunne komme opp av grøfta, og mamma og jeg satteoss foran (det skjedde to ganger) eller bak, blant varene(det skjedde én gang). Den gangen vi satte oss bak, varlasterommet fullt av madrasser. Da sov jeg utrolig godt.

Da vi var kommet til Kandahar, etter å ha krysset elvenArghandab, hadde jeg telt tre tusen fire hundre stjerner (etbra antall, synes jeg) hvorav minst tjue var store som fers-kensteiner, og jeg var veldig sliten. Ikke bare det. Jeg haddeogså telt antall broer som var sprengt med dynamitt avtalibanerne, og utbrente biler og svarte stridsvogner etter-latt av de militære. Men jeg skulle ønske jeg kunne dratthjem til Nava for å spille Buzul bazi med vennene mine.

18


NOT PRINT READY!

I Kandahar sluttet jeg å telle stjerner. Jeg sluttet fordidet var første gang jeg var i en så stor by, og lysene frahusene og gatelysene var veldig distraherende. Jeg var velogså altfor sliten til å fortsette tellingen. Gatene i Kan-dahar var asfaltert. Det var biler, motorsykler, vanligesykler, butikker og mange lokaler der menn samlet seg forå drikke chay og prate, og bygninger som var enda høyereenn tre etasjer og med antenner på taket, og støv, vind ogstøv, og på fortauet var det så mye folk at jeg tenkte atdet ikke kunne være noen igjen hjemme i husene.

Etter at vi hadde gått en stund, stanset mannen og sa viskulle vente mens han gikk for å avtale. Han sa ikke hvoreller med hvem. Jeg satte meg på en lav mur og telte bilenesom kjørte forbi (de som hadde farge) mens mamma blestående oppreist, urørlig, som om det ikke var noen innei burkaen. Det luktet stekeos. En radio sendte nyheter omat i Bamiyan forsvant det stadig masse mennesker og atdet var funnet et stort antall døde i et hus. En gammelmann med armene strakt opp mot himmelen gikk forbiog ropte khodaia khair, en bønn til Gud om å få fred. Jegvar sulten, men ba ikke om mat. Jeg var tørst, men baikke om vann.

Mannen kom smilende tilbake, sammen med en annenmann. Dette er en god dag for dere, sa han. Denne mannener Shaukat, og han tar dere med til Pakistan i lastebilen sin.

Mamma sa: Salaam, agha Shaukat. Tusen takk.Shaukat, pakistaneren, svarte ikke.Dra nå, sa mannen. Vi sees snart.

19


NOT PRINT READY!

I havet er det

krokodillerROMAN

I h

ave

t e

r det k

rokodille

r

Fabio

Geda

Enaiatollah er ti år da moren hans smugler ham ut av Afghanistan. Menen kveld Enaiatollah skal legge seg, sier moren med alvorlig stemme: Deter tre ting du aldri må gjøre i livet, Enaiat jan, uansett hva som skjer …Enaiatollah lover å aldri bruke narkotika, aldri bruke våpen og aldristjele. Morgenen etter har moren dratt sin vei. For første gang i sitt liv erEnaiatollah alene.

I havet er det krokodiller er den gripende beretningen om en liten guttstilværelse som papirløs flyktning, og den lange ferden som fører ham tilen trygg tilværelse i Italia. Enaiatollahs reise er en dramatisk odyssé i etlandskap der farene lurer bak hver sving – men også en verden avlojalitet og vennskap blant mennesker som deler den skjebnen det er åvære på flukt.

I et levende og spontant språk formidler I havet er det krokodiller dypinnsikt i menneskelivet – sett fra et barns bråmodne ståsted.

«Liaqat sukket. Da får vi gå i dekning, sahan. Så langt unna sjøen som mulig. Oghan sendte et lurt øyekast i retning Hus-sein Ali: For alt vi vet kan det komme en

villbølge og angripe oss mens vi sover. Hussein Ali tok ikke poenget.

Han nikket og sa: Eller en krokodille.Han sa det på alvor, med øynene vidt opp-sperret. Det er ikke krokodiller i havet, sa

Liaqat. Hva vet du om det? Jeg bare vetdet, din dust. Du bare snakker fordi du

har en stemme. Du kan ikke engangsvømme. Det kan ikke du heller. Det er

sant. Hussein Ali trakk på skuldrene. Deter derfor jeg er redd for krokodillene. Som

ikke finnes. Skjønner du ikke det? Detfinnes i-n-g-e-n krokodiller i havet.

De lever i elver. Jeg ville ikke vært for sikker på

det, hvisket Hussein Ali og så ut på havet.I det tette mørket der ute, sa han og flyttet

på en liten stein med tåspissen, kan detfinnes hva som helst.»

«Geda makter å la oss erfare krig,vold, menneskesmugling, letingenetter et nytt liv … som en liten guttville gjort. Det er et barns historie,

men voksne bør definitivt lese den.» Corriere della Sera

Fabio Geda er født i Torino i 1972, ognår han ikke skriver, arbeider han medvanskeligstilte barn og ungdommer.Geda skriver for en rekke italienskemagasiner og aviser og underviser iskriving og fortellerkunst. Han har tid-ligere utgitt to romaner, men det er førstmed I havet er det krokodiller at han harnådd ut til et internasjonalt publikum.

I havet er det krokodiller er nominert tilStrega-prisen 2011.

Foto: Basso C

annarsa

krokod

illerI have

t er det

ENAIATOLLAH AKBARIS HISTORIE FRA VIRKELIGHETEN

Fabio G

edaFabio Geda og Enaiatollah Akbari

9 788205 412071

Geda-IHavetErDetKrokodiller_Geda-IHavetErDetKrokodiller 28.06.11 09.54 Side 1

Documents

I havet er det krokodiller