Inn i det ukjente - hungarilarssen.com i det ukjente.pdfEtter å ha vært i Egypt noen år tilbake, er jeg forberedt på litt små kaos. Jeg blir langt ifra skuffet i åpningsminuttet,

www.roaldhungarilarssen.com

Copyright © Roald Hungari Larssen 2015 1

Inn i det ukjente

Roald Hungari Larssen



888,- direkte, kun fly, ja takk! Det er finanskrise og lavsesong: året er 2009 og måneden er januar. I Norge herjer minus-gradene friskt og fritt. Hva er vel da bedre enn litt varme? Destinasjonen er Aqaba, en badeby i den sørlige delen av Jordan som nettopp har kommet på det norske charterkartet. Prisen er et kupp i seg selv: for å ta seg til Jordan må man ha minst en mellomlanding og prisen tur/retur kommer fort opp i 4000. Men hva i all verden er det å se i Jordan?

Etter å ha vært i Egypt noen år tilbake, er jeg forberedt på litt små kaos. Jeg blir langt ifra skuffet i åpningsminuttet, enn noe overrasket. Ved landing er første hinder å komme meg helskinnet av flyet blant hordene av taxfree kunder som klamrer seg til posen, som om det skulle være barnet deres. Deretter følger en lang visumkø i god charter tradisjon hvor røyk-sugne nordmenn står og små tripper med store tålmodighetsproblemer. Etter endelig å ha funnet bag’n dukker trøbbel opp: på flyplassen eksisterer ingen minibank og jeg har ikke org-anisert noen form for transport. Takket være Onkel Sam er derimot verden ikke like stor som den en gang var, verdensvalutaen dollar kan brukes i de fleste land. Jordan er intet unntak, taxien tar “den amerikanske gringo dollaren”. Jeg får dessuten sjåføren til å svippe innom nærmeste minibank for frisk kapitalinnsprøyting.

Det å kjøre rundt i Midtøsten i en taxi (eller andre kjøretøy for så vidt) er et eventyr i seg selv. Her gjelder det å sette på arabisk musikk for ”alle penga”, gi full gass, bruke hornet, og gjerne gestikulere heftig med kroppsspråk. En opplevelse som nesten er verdt flybilletten i seg selv, jeg er sjanseløs i forsøket på å gjemme mitt fårete smil. Omsider kommer jeg fram til hostellet (som jeg booket kvelden i forveien), og rekker å få se solnedgangen før vannpipa får kjørt seg. Jeg befinner meg nærmest ute i intet en plass, rundt en mil unna Aqaba blant cara-vanfolk og ørken (eller kall det gjerne en steinrøys). Dog er jeg ikke langt unna havet, som er det store trekkplasteret. Vi vet jo alle at det er mye fint å se under vannet… Dykking i verdensklasse I mitt liv har jeg hatt mange forskjellige interesser, kanskje litt for mange (spesielt sære) vil nok enkelte påstå. Grunnen til at destinasjonen ble lagt til Aqaba er enkel, i første rekke av ren nysgjerrighet på hva det er å se og oppleve i Jordan. En ting jeg imi-dlertid visste på forhånd er at dykking i Rødehavet, i følge ryktebørsen, er fantastisk. Som den dykkefantasten jeg er, tar det ikke lange stunden før jeg befinner meg under vann. Hvis det ikke hadde vært for at jeg har en regulator i kjeften, som gir det velkjente fisketrut syndromet, ville du se meg smile fra øre til øre. Dykking i Rødehavet er utvil-somt i verdenstoppen. Rundt meg er det koraller, levende organismer i alle slags farger og fasonger, å se. Dette til tross for at vi har beveget oss få meter fra strandkanten. Eller strandkanten var for så vidt litt for mye å ta i, steinrøyskanten er bedre dekkende. Dette gjør imidlertid ingen ting, gleden over at det er lavsesong og dermed minimalt med turister gjør dykkingen til en vinner. Under vann er det kun meg, min buddy og en divemaster. Pluss mange fisker, et ukjent antall fisker i alskens farger og fasonger. Litt bedre definert vil dette si det meste fra klovnefisk til små revhaier. Det er vel neppe nødvendig å si at det er en fryd å cruise vektløs flere titalls meter under havoverflaten og glane, dog kan jeg ikke styre meg.





Langs hele Aqababukta er det en rekke forskjellige steder å dykke. Alt fra nybegynner om-råder til dypere områder. Dykking i Rødehavet er som kjent i verdenstoppen, og velger man Aqaba som base, blir man ikke skuffet. Og det beste: korallene er såpass nærme land at en båt er unødvendig. Men vil man om bord på båt så finnes det mange muligheter, og blir man lei korallene har man en rekke forskjellige vrak å velge mellom, fra båter til tanks, eller strids-vogner som det heter på godt norsk. Jeg har etter hvert fått dykket i en god del forskjellige land og hvis jeg må sammenligne Rødehavet med en plass så må det bli Great Barrier Reef, Australias kronjuvel. Kort og greit: sikten er knall (selv 35 meter under havoverflaten) og undervannslivet er topp. Og skulle man være allergisk mot dykking er dette ingen problemer. Lokalisasjonen og sikten gjør området perfekt for snorkling. Pengene og tida flyr imidlertid fort av gårde, det er på tide å se mer av Jordan.

Et rosa underverk I Jordan har man to valg for å komme seg rundt: buss eller taxi. Busstider er ikke-eksis-terende, så det å komme seg til de mange severdighetene blir fort et eventyr i seg selv. Med taxi kan man som kjent leie en lokal helt som kjører deg fra A til B. Valget er dermed lett og faller på lokal sjåfør. Dog er prisen en smule stiv, men å bidra med penger til ”the locals” er alltid viktig. Oppladningen til et av verdens nye syv underverker blir imidlertid så som så. Gjennom natten holdes jeg våken av store forventinger til morgendagen og av at neder-lenderen, som jeg deler rom med, føler for å holde en konsert gjennom natten. Han har ikke



hatt en fuktig kveld på byen, han er trolig tittelforsvarer i VM for snorkere. Og jeg som trodde irer var verdensmestere i snorking…

Sola er på vei til å stå opp og jeg venter i spenning på at frokostserveringa på hostellet/campingområdet skal settes i gang, mens sjåføren min tripper utålmodig omkring. Enden på visa blir at vi kjører til sentrum av Aqaba og inntar frokosten på en lokal sjappe. Ikke har jeg en anelse av hva jeg spiser, men godt er det! Deretter følger en lang kjøretur gjen-nom knusktørr ørken og daler, til et av verdens nye syv underverker. Trafikken er det så som så med, desperadoer ser ut til å regjere og det er kanskje ikke så rart at det er hyppige kon-troller. Det er dog ikke snakk om fartskontroller, men ID kontroller. Jordan er nemlig langt ifra en demokratisk stat.

Før man går løs på Jordans fremste severdighet må man gjennom metalldetektor. Muligens frykter man det sam-me som skjedde i Egypt for noen år tilbake, imidlertid er Jordan i bunn og grunn et trygt land. Om metalldetektoren er til pynt, er en annen tanke som streifer meg. I sekken har jeg nemlig glemt å ta ut dykkerkniven, men tiltross for dette glir jeg rett igjennom uten et eneste pip og blir fort fritt vilt for de mange turistjagende hestemenneskene som hevder det er et stykke å gå. Kamelfolket kan ikke være dårligere og rekla-merer med aircondition taxier. Å trylle turister opp på heste- og kamelrygger ser imidlertid ikke ut til å være god business, trolig med god grunn. For det første starter severdighetene med en gang, dog i form av noen små huler. Men dette gjør ingen verdens ting, sola skinner, landskapet er fascinerende og folk er hyggelige. Fort tar trange passasjer med fargerike og sandblåste vegger over. Og det tar ikke lange stunden før Jordans største severdighet åpenbarer seg mellom stupbratte klipper og trange passasjer, Petras al-Khazneh som jeg over-setter med mine flaue arabiske gloser til selve skatte-kammeret. Og et virkelig skattekammer er det, hvis du har sett legendariske “Indiana Jones and the Last Crusade” vet du hva jeg snakker om. Ord kan nesten ikke beskrive hva som åpenbarer seg, men jeg forsøker likevel: hugget inn i en steinvegg åpenbarer en fasade med søyler og alskens prakt i en høyde på syv etasjer. Stilen ser ut til å være en blanding av lokal kunst, med tydelig romersk og gresk inspirasjon. Det er imidlertid kun fasaden å rope hurra for, forsøker man å komme inn i bygningen kommer man ikke langt ettersom rommene er avstengt. Hugget inn i fjellveggen utgjør dette imidlertid et syn som kan ta pusten fra enhver. For å krone det kunstneriske praktverket står det på toppen en urne, som visstnok skal inneholde en skatt for menneskeheten. Og dette er formelen for området, Petra er kort fortalt en oldtidsby hugget ut av fjell/daler/stein. Selve området stammer ifra år 7000 før Kristus, men det var først da nabateerne (en arabisk kara-vanestamme) tok kontrollen rundt det sjette århundre før Kristus at Petra virkelig blomstret med hjelp av teknologiske framskritt og et naturlig karavaneknutepunkt. På byens storhetstid regnet forskerne at det bodde så mange som 30 000 mennesker her, men så kom romerne. Nabateerne valgte feil side, Petra mistet sin status og ble en visnende blomst. Praktbyen ble i løpet av de neste århundrer redusert til en skygge av seg selv, og sakte men sikkert glemt.



Oldtidsbyen er så utrolig at den like greit kunne vært tatt ut av en Donald Duck historie. I motsetning til pyramidene i Giza, Egypt, som for øvrig er et obligatorisk besøk i livet, trenger man mer enn noen timer her, helst et par dager. Man kan selvfølgelig utføre besøket på et halvt døgn, Petra kan lett oppsummeres som et huleområde. Men det er så mye mer! En rekke fantastiske bygninger (teater, boliger og kirker/kloster for å nevne noen) er spredt over et stort område med 800 såkalte sights. Det er fullt mulig å befare området på hesteryggen, traske rundt, klatre oppover fjellbyen eller utforske i eget tempo. Med andre ord har man stor frihet. Imidlertid tærer dette på området, noe som igjen betyr at man må være oppmerksom på hva man holder på med. Jeg storkoser meg, og kunne gjerne tilbrakt flere dager her. For strand-løvene kan det trøstes med at stedet er solrikt samtidig som man får beveget seg litt. Dog er området fullt av selgere som forsøker å prakke på turister alskens ting, fra steinskulpturer til kort. Selgerne skal dog ha et pluss i margen, her er de ikke like påtrengende som på andre turistområder.



I fotsporene til han Lawrence Skal man tro nyhetsopplesere nå for tiden leker jeg med livet. Ute i intet, i et ørkenreservat sammen med to ukjente arabere, kjører vi rundt og nyter landskapet. Forhåpentligvis har de ikke kontakter innenfor Hamas eller andre terroristorgani-sasjoner. Men vent nå litt, er Midtøsten full av terrorister? Nei, selvfølgelig ikke! Personlig mener jeg at terrorisme er opphauset til de grader, hvor mye større er sjansene for å dø i en bilulykke framfor å bli knertet i et angrep? Veldig store.

Wadi Rum er et enormt ørkenreservat som befinner seg mellom Petra og Aqaba, og ble udødeligjort med klass-ikeren “Lawrence of Arabia”. For den yngre garde var Thomas Edward Lawrence en engelsk offiser som kjempet i fronten på arabernes side under den første verdenskrig. Målet var å løsrive Midtøsten fra “Europas syke mann”, Det os-manske riket. Dette har ført til at både arabere og briter ser på han som en stor helt den dag i dag. Om det var i dette områ-det store slag stod er heller uvisst, men det var i dette om-rådet den legendariske filmen ble spilt inn. Tilbake til nåtid, hva er spennende med ørken? Godt spørsmål, det er noe mys-tisk tiltrekkende og fascinerende med ørken. Spesielt Wadi Rum som fremstår i en egen klasse med mørke granittfjell, forblåst sandstein og et stort fargespekter. Helleristninger vitner om at her har det levd mennesker i lang tid. Fram-komstmiddelet er firehjulstrekker, som suser over store sand-dyner, noe som igjen fort byr på en ekte karusellfølelse. Imidlertid er det lite liv å se, ikke så mye som en skorpion. Dette gjør dog ingenting, det farg-



erike landskapet og fjellene, som står majestetisk plassert i ørkenen, er et forrykende syn. Vinden og sanden har gjort sitt, flere av de digre steinene har erodert med tiden og utviklet en rekke fascinerende mønstre. Og for spesielt interesserte kan det nevnes at man finner tre for-skjellige farger på sanden; rød, svart og “klassikeren” brun.

"Seven Pillars of Wisdom", fjellet som inspirerte Lawrence.

Byen Aqaba La en ting være klart, foruten strender (som er litt “bob bob”) og et digert flagg byr ikke Aqaba på noen nevneverdige severdigheter. Det mest fascinerende er at man kan se fire land samtidig, Saudi-Arabia, Egypt, Israel og (selvfølgelig) Jordan. Dette er imidlertid ikke et stort minus, tvert imot. Her støter jeg sjeldent på slitsomme selgere, kontrasten fra Egypt er dermed enorm. At byen er liten byr på avslapping og lite stress, samtidig som jeg tenker at situasjonen sikkert er en annen når enorme turisthorder inntart byen, gjør ingen verdens ting. Når jeg be-søker byen og dens slappe gater, virker det meste laidback. Her går tiden sin egen gang mens jeg fyller opp magen med noe som minner om en kyllingkebab.

Foruten severdighetene jeg allerede har nevnt, er det en rekke andre ting å se i Jordan. Blant annet kan man besøke Dødehavet, praktfulle Amman og en rekke steder med religiøs og stor betydning. Maten er god og man får mye for pengene. Jeg spiste såkalt lokalmat i en hel uke, alt fra fisk til kylling, og overlevde uten magesyke og varige men. Folk i farta Som alltid støter jeg på mange folk når jeg reiser, mange mennesker som jeg aldri ellers ville ha snakket med. Dette er halve opplevelsen av å reise. I et par netter deler jeg rom med en hollandsk PSV fan som startet sin tur i Eindhoven på sykkel! Han skal sykle hele veien til Egypt, og når han kom-mer så langt skal han selvfølgelig sykle hele veien hjem igjen, endog en annen rute. En brite som har vært igjennom de fleste land i nabolaget, og dermed lange avhør i Israel, en svensk dive buddy, to britiske fremmedarbeidere i Saudi-Arabia som krysser grensen ofte for å få seg pils og noen amerikanere som turer frem i kjent stil, er andre som kan nevnes i farten for å gjøre en lang liste kort. Ellers så har man jo selvfølgelig også charterturister som til sin store forargelse oppdaget at Jordan ikke akkurat var syden, hehe. De lokale er veldig hyggelig og pratsomme, i god arabisk ånd. Selv om engelskkunnskapene er så som så med, er det lett å gjøre seg for-ståelig. Tar man turen innom en suvenirbutikk starter ballet med tedrikking og lodding av hva man er ute etter. Så fører samtalen over til familiære forhold, så drøftes prisen før man så be-gynner å snakke om livet. Den siste dansen består i nok en gang å drøfte prisen før den ende-



lige handelen. Samtidig er det viktig å nevne i disse dager at den arabiske/muslimske kulturen er langt fra kun terrorisme (selv om mediene ser ut til å hevde noe annet): den er faktisk vel-dig interessant, lærerik og spennende. Selv om det er enkelte elementer der som er langt fra mitt syn, er gjensidig respekt viktig. Det samme kan vel sies om mitt forhold til kristen-dommen. Samtidig er det utrolige mengder av ideer, teknologi og kunnskap som har kommet fra denne regionen, som vesten har fått nytte av. Legg igjen alle tvangstanker om at Midtøsten er full av terrorister og banditter, og ta turen til Jordan. Du vil neppe angre.

Documents

Inn i det ukjente - hungarilarssen.com i det ukjente.pdfEtter å ha vært i Egypt noen år tilbake, er jeg forberedt på litt små kaos. Jeg blir langt ifra skuffet i åpningsminuttet,