Cecilia Gaathe bor på Perlen pensjonat sammen med faren sin, Alan W. Gaathe, som eier og driver stedet. Moren Iselin Gaathe druknet på mystisk vis i Skutebukta forrige sommer.

Leo Bast har nettopp flyttet til Skutebukta. Han bor i den private delen av pensjonatet sammen med moren sin, Rebekka, som er nyansatt i stillingen som hotellsjef. Foreldrene hans er skilt. Faren er journalist og bor i Dubai.

Une Flaker bor sammen med foreldrene og de to brødrene sine i et gammelt skipperhus på østsiden av Skutebukta. Der har hun bodd bestandig. Faren, Widar Flaker, er fisker, mens moren er lærer på den videregående skolen inne i byen.

Egon er hunden til Une. Den heter Egon fordi den er så egen og sta, og stort sett gjør som den vil. Det er en knehøy blandingshund, med brun, krøllete pels, lang hale og våt snute. Det sies at den stammer fra en politihund.

Perlen pensjonatPensjonatet Perlen ble bygget av Cecilias tippoldefar for over hundre år siden. Den gangen kom gjestene med dampbåt til dypvannskaia eller med jernbanen til byen og videre derfra til kysten med hest og kjerre. Under krigen ble eiendommen tatt av tyskerne, som lot offiserene sine bo der. Etterpå har det vært flere forskjellige eiere helt til moren og faren til Cecilia kjøpte det tilbake, pusset det opp og begynte å leie det ut til gjester. Cecilia og faren bor i en privat del i andre etasje på pensjonatet. Det samme gjør Leo og moren. Høyt over resten av pensjonatet rager tårnværelset.

CLUE-serien

1. Salamandergåten

2. Maltesergåten

3. Undervannsgåten

4. Gravrøvergåten

5. Libertygåten

6. Esmeraldagåten

7. Rivertongåten

8. Hodesakallegåten

9. Ulvehundgåten

Hver bok i CLUE-serien er en egen historie som blir avsluttet, og du trenger ikke lese bøkene i noen bestemt rekkefølge. Likevel er det slik at gjennom de fire første bøkene løser Cecilia, Leo, Une og Egon et større mysterium, nemlig: Hva var det som egentlig skjedde forrige sommer da moren til Cecilia forsvant? I de fire neste bøkene er det Kutter-skattens hemmelighet som avsløres. Det er altså slik at fire og fire bøker i CLUE-serien henger sammen, i tillegg til gåten som løses i hver enkelt bok. Denne boka du nå holder i hendene handler om den mystiske ulvehunden og hvordan CLUE-gjengen løser en forbrytelse, men det er også starten på et større mysterium: jakten på den verdifulle Bolette-ringen. Om Cecilia, Leo og Une finner den, får du først svar på i bok nummer 12. Den som leser får se.

Jørn Lier HorstForfatter

Jørn Lier HorstUlvehundgåten

© 2016 Kagge Forlag AS

Omslagsdesign: Niklas Lindblad, Mystical Garden DesignOmslagsillustrasjon: Bildekollasj: Niklas Lindblad (Foto: Shutterstock)Sats: TypelineKart/plantegning for- og ettersats: TypelinePapir: Holmen Book Cream 80 g 1,8 bBoka er satt med Minion Pro 13/17 pkt.Trykk og innbinding: Livonia Print

ISBN: 978-82-489-1779-3

Kagge Forlag ASStortingsg. 120161 Oslo

www.kagge.no

Innhold 1. Alle duene 11 2. Lady Anetta 16 3. Spor 22 4. Cocheplassen 29 5. Mann og bil 34 6. I mørket 40 7. Døden 46 8. Under snøen 51 9. Stiv av skrekk 5710. Spøkelsesbildet 6311. Noen må dø 6912. Papirjakt 7513. Hundebur 8014. Loftet 8615. Felle 9216. Fangst 9817. Blodspor 10418. Gjeterøya 10919. Angrep 11420. Mannen på isen 12021. Mot land 12522. Nummer tre 131

«Panta rhei; Alt flyter»

HERAKLIT, 540 F.KR.–480 F.KR.

11

KAPITTEL 1

Alle duene

Det hadde ikke vært så kaldt i Skutebukta så lenge Cecilia hadde bodd der. I nesten en hel uke hadde gradestokken holdt seg rundt tjue minus. Nå var det blitt litt mildere, men det lå fremdeles tykke lag med rimfrost på vinduene, og det hang istapper fra takene på Perlen pensjonat. Til og med Gamle-Tim hadde problemer med å huske tilbake til sist gang det hadde vært så kaldt at hele bukta hadde frosset igjen, slik som nå. Vinden gjorde at det føltes enda kaldere, men hadde også blåst isen fri for snø. Hele Skutebukta var gjort om til en stor skøytebane.

Cecilia satt på benken foran badehusene og snørte på seg skøytene mens Une gled ut på isen og begynte å snurre rundt. Hun var ganske god, men Leo, derimot, var ikke særlig stødig og vaklet litt der ute på isen.

12

Egon, hunden til Une, forsøkte seg også, men potene hans gled unna under ham, og han ble liggende flat på magen mens han snurret rundt.

Cecilia tok på seg vantene igjen, reiste seg og gikk langs kanten før hun slapp seg ut på isen. Først tok hun noen prøvende skøytetak, så gled hun i lange bevegelser over bukta.

«Hei! Vent på meg!» ropte Leo.Cecilia beveget seg i en bue på isen, kom tilbake til

ham og tok tak i den ene armen hans mens Une tok den andre. Så satte de av sted med Leo mellom seg. Egon kom seg på beina og forsøkte å følge etter dem som best han kunne.

På signal fra Cecilia slapp de taket i Leo, og han måtte forsøke å stå på egne bein. De første meterne gikk det greit. Så mistet han balansen og begynte å fekte med armene. Så falt han og ble liggende langflat på isen.

En stor flokk med fugler lettet fra skogen ute på Fjelltangen. De kom ut mellom trærne i en voldsom fart, virvlet rundt hverandre før de spredte seg ut over bukta.

Leo satte seg opp og pekte.«Det er duer», sa han.Over dem suste det i vinger. De grå duene gled

samlet gjennom lufta i en stor bue, skiftet retning og

13

spredte seg igjen før de forsvant inn i skogen på den andre siden av bukta.

«Noe må ha skremt dem», sa Cecilia og snudde seg mot skogen som duene hadde kommet fra.

Noe beveget seg inne mellom trestammene der. En svart skygge mot den hvite snøen. Det så ut som et dyr, men forsvant før noen av dem egentlig rakk å se hva det var.

Egon hadde oppfattet det, han også. Han tok noen ustøe skritt på isen og ga fra seg noen skarpe bjeff i retning skogen. En enslig due lettet fra en grein og fløy samme vei som de andre hadde flydd.

Une tok tak i Leo og halte ham opp på beina igjen. Han tok noen ustøe skøytetak før han falt på nytt.

Cecilia lo. Pusten sto som en hvit sky foran munnen hennes.

«Opp igjen», sa hun og bøyde seg over ham.Leo tok tak i hendene hennes og dro seg opp. Hun

gikk baklengs uten å slippe tak i ham. For hvert tak gikk det litt bedre, og hun lot fingrene hans sakte gli ut av sine, før hun slapp taket helt. Han sto noen meter alene før han begynte å sjangle igjen.

«Der!» ropte han og pekte mot Fjelltangen der duene hadde lettet fra, før han falt på isen.

«Det er en hund», sa han og rettet på hjelmen sin.

14

Cecilia snudde seg og så den, hun også. Den var stor og svart og sto og kikket på dem.

Egon bjeffet på nytt, og den fremmede hunden forsvant inn mellom trærne.

«Hvem sin hund er det?» undret Une. «Det er ingen andre enn jeg som har hund rundt her.»

«En løshund?» foreslo Leo og forsøkte å reise seg.«Det må jo være noen som eier den», mente Cecilia

og hjalp ham opp.Leo trakk på skuldrene.«Den kan ha slitt seg løs», sa han.«Der er den igjen!» sa Une og pekte.Den hadde kommet helt fram på fjellkanten. Først

nå så de hvor stor den var. Avstanden fra der de sto, til hunden var omtrent hundre meter. Hadde det ikke vært for den bratte fjellskrenten ned mot isen foran hunden, hadde Cecilia følt seg utrygg.

«Det ser ut som om den har noe i munnen», oppdaget Leo. «En due eller noe.»

I det samme bøyde den fremmede hunden seg, åpnet munnen og slapp fra seg det den bar på. Så ble den stående noen sekunder, før den snudde seg og forsvant inn mellom trærne igjen.

«Det så egentlig ikke ut som noen vanlig hund», sa Une.

«Hva var det da?»

«Det lignet mer på en ulv.»Cecilia og Leo kikket på henne.«En ulv? Det finnes ikke ulver her.»I det samme hørte de et ul fra den andre siden

av Fjelltangen. Et dypt og sårt ul som skiftet tone og steg i styrke før det døde ut.

16

KAPITTEL 2

Lady Anetta

Cecilia, Leo og Une så på hverandre. De ble stående og vente, som om de var usikre på hva de egentlig hadde hørt, og ville høre etter lyden en gang til for å være sikre.

«Hørte dere det?» spurte Une til slutt, og trakk Egon helt inntil seg.

De andre to svarte ikke.«Kom», sa Leo. «Vi stikker.»Han tok noen skøytetak mot land, men falt nesten

med en gang. Une hjalp ham opp og støttet ham videre. Egon var rett bak dem. Cecilia ble stående litt før hun fulgte etter. På vei mot land kastet hun stadig noen blikk bak seg for å være sikker på at hunden, eller hva det var, ikke fulgte etter dem.

17

De tok av seg skøytene og skiftet til vanlige støvler. Så gikk de opp til pensjonatet.

De la fra seg skøytene på utsiden og trampet av seg snø før de gikk inn. Une lot vanligvis Egon stå i bånd på utsiden, men nå tok hun ham med seg.

Arthur ønsket dem velkommen fra plassen sin i papegøyeburet i resepsjonen.

«Sitter du deraaa?» sa han og gapte med nebbet.Gamle-Tim satt ved det faste bordet sitt med avisa

og en kaffekopp foran seg. Den gamle sjøkapteinen bodde i et av skipperhusene i Skutebukta, og tok hver dag en tur bort til pensjonatet. Han kikket opp og skjøv avisa til side da han så dem, som tegn på at de gjerne måtte komme og sette seg ned.

De gikk bort til plassen hans.«Hvordan var isen?» spurte han.De trakk ut hver sin stol og satte seg. Egon la seg

under bordet.«Vi så noe rart der ute», sa Leo.Gamle-Tim klødde seg i skjegget.«En stor hund», forklarte Cecilia.«Eller en ulv», sa Une.«Den ulte i alle fall som en», sa Leo.Gamle-Tim lente seg fram over bordet.«Hvordan så den ut?» ville han vite.Det var vanskelig å forklare. Nå husket de den

18

mest som en stor, svart skygge som forsvant like raskt som den hadde dukket opp. De hjalp hverandre med å huske detaljene, og til slutt hadde de fortalt hele historien til Gamle-Tim.

«Vet du om noen som har en slik hund i nærheten her?» spurte Une.

Gamle-Tim ristet på hodet og lente seg tilbake.«Det høres ut som om dere har sett Ulvehunden fra

Lady Anetta», sa han.«Ulvehunden?» spurte Leo.Gamle-Tim tok av seg brillene og pusset dem med

skjorteflaket, slik han pleide hver gang han skulle fortelle en historie. Cecilia, Leo og Une satt stille og ventet.

«Det var Gabriel Coch som brakte den til land. Han rakk aldri å gi den noe navn», begynte Gamle-Tim.

Han satte brillene på plass og fortsatte: «Gabriel Coch var fisker og los. Han holdt til her i Skutebukta på begynnelsen av 1800-tallet. Det var faren hans som bygde Cocheplassen.»

Gamle-Tim gjorde et lite kast med hodet, i retning av de tomme og fraflyttede bygningene på Cocheplassen.

«En høstdag han var ute på fiske, fikk et ul ham til å løfte hodet og snu seg mot sørvest. Ulet var som fra en ulv, fortalte han senere. Ut av havtåken kom det en seilskute. Lady Anetta.»

19

Gamle-Tim løftet kaffekoppen og tok seg en slurk. Cecilia satte seg fram på kanten av stolen.

«Seilene var tatt ned, men kapteinen hadde heist signalflagget som varslet andre skip om at de var i nød og at de som var om bord, trengte hjelp», fortsatte Gamle-Tim.

«Gabriel reiste seg i fiskebåten sin og ropte, men fikk ikke noe svar. Han manøvrerte båten sin mot den store seilskuta og fikk kastet over en line og gjort fast. Han forsøkte å rope på nytt, men ingen svarte ham. Så spyttet han i havet og gikk om bord i Lady Anetta.»

Moren til Leo kom og plasserte tre krus med kakao foran dem. Cecilia hadde vært så oppslukt av historien til Gamle-Tim at hun ikke hadde sett henne komme. Hun skvatt da krusene ble satt på bordet.

«Var det kaldt ute?» spurte moren til Leo. «Dere kom så raskt inn igjen.»

Leo dro et av kakaokrusene til seg.«Ja», svarte han og nippet til den varme drikken.«Det blir væromslag til kvelden», sa Gamle-Tim.

«Det blir mildere, og det skal komme snø. Dessuten er det meldt fralandsvind. Snart slipper isen taket.»

Moren til Leo smilte og gikk igjen uten å spørre noe mer. Cecilia la hendene rundt kruset sitt og lyttet til fortsettelsen på historien om ulvehunden fra Lady Anetta.

20

«Det første Gabriel Coch fikk se da han entret skuta, var en død matros. Han lå på dekk med ansiktet forvridd av skrekk. I styrhuset lå kapteinen og en annen fra besetningen. Døde begge to. Hele mannskapet hadde lidd samme skjebne. Ingen var i live. Den eneste som hadde overlevd, var skipshunden. En stor svart hund som var stengt inne på kapteinens lugar.»

«Hva hadde skjedd?» spurte Leo.«Det er det ingen som vet», svarte Gamle-Tim.

«Det var ingenting om bord som tydet på at det hadde vært en slåsskamp eller noe, og snart etter at Gabriel Coch var gått om bord brøt det ut brann i lasten. Gabriel Coch måtte rømme skuta, men reddet med seg skipshunden før Lady Anetta eksploderte, som om det var krutt i lasten, og sank i havet.»

Gamle-Tim kastet et blikk ut av vinduet, mot havet og horisonten.

«Men hva døde sjømennene av?» ville Une vite.«Gabriel Coch mente at det var noe som hadde

skremt livet av mannskapet, mens andre mente at de var blitt matforgiftet. Uansett var det noe som ikke stemte om bord. Ingen hadde lagt merke til noen hund da skuta hadde gått fra havn noen uker tidligere.»

«Hvem sin hund var det da?»Gamle-Tim kremtet, drakk litt kaffe og kremtet på

nytt.

«Det hadde vært en hund med på tidligere seilaser. Den tilhørte den forrige styrmannen. Et stort beist av en hund som flekket tenner og knurret når noen andre enn styrmannen gikk nær den. Den spiste mer enn de andre om bord. Det ble en krangel mellom styrmannen og kokken. Det endte i en slåsskamp der styrmannen ble slått i hjel. Etterpå sperret de hunden inne på lugaren hans og gravla styrmannen til sjøs. Man gjorde det sånn den gangen. Det var langt til nærmeste havn, og et dødt menneske kunne spre sykdom og smitte, så man surret den døde kroppen inn i et hvitt laken sammen med tunge gjenstander. Så ble den døde senket ned i havet. Gravlagt til sjøs, som man sa. Men på en eller annen måte hadde hunden kommet seg løs fra lugaren. Den hoppet over rekka, svømte etter og bet seg fast i bylten med den døde styrmannen i et forsøk på å holde ham flytende, men hunden forsvant til slutt i bølgene sammen med eieren sin.»

Gamle-Tim tok en ny slurk av kaffekoppen.«Det sies at det ble liggende en forbannelse over

Lady Anetta etter det, og at hunden som Gabriel Coch reddet i land noen år senere, egentlig var en spøkelseshund», avsluttet han.