Kandidatnummer 142... · Intervjuene av Anders Sooth Knutsen i VG og Kjetil Sæter i Dagens Næringsliv er ikke gjort av meg, men intervjuet med Pedersen er gjort på telefon, mens

Kandidatnummer 142

________________________________

Metodebruk og utfordringer i undersøkende journalistikk

En studie i hvordan norske medier jobber med

undersøkende journalistikk

Bacheloroppgave 2016

Bachelorstudium i journalistikk

Høgskolen i Oslo og Akershus, Institutt for journalistikk og mediefag

Oppgaven er en studie av hvordan norske journalister og mediehus jobber med

undersøkende journalistikk. Hvilke metoder de bruker, hvilke utfordringer de mener

undersøkende journalistikk står overfor og om de ser noen løsninger. Spesielt tar oppgaven

for seg Aftenpostens arbeid med Panama Papers og avsløringene om DNBs tilrettelegging for

skatteunndragelse, og hvordan metodebruk, utfordringer og løsninger for undersøkende journalistikk kommer til syne i denne saken.

Høgskolen i Oslo og Akershus, Institutt for journalistikk og mediefag Oslo 2016

JB2900 Kandidatnummer 142

3

Innholdsfortegnelse

1.0 Innledning…………………………………………………………………………………4

1.1 Problemstilling…………………………………………………………………….5

2.0 Metode……………………………………………………………………………………..5

2.1 Kvalitativt intervju som metode…………………………………………………7

3.0 Litteratur………………………………………………………………………………….9

3.1 Hva er undersøkende journalistikk?…………………………………………….9

3.1.1 SKUP…………………………………………………………………10

3.2 Metodebruk………………………………………………………………………11

3.3 Utfordringer……………………………………………………………………...14

3.3.1 Kommunikasjonsrådgivere…………………………………………15

3.3.2 En presse medieøkonomi……………………………………………16

4.0 Funn………………………………………………………………………………………17

4.1 Hvordan utvalgte norske medier jobber med undersøkende journalistikk og

hvilke utfordringer de ser for fremtiden……………………………………….17

4.1.1 Aftenposten…………………………………………………………..17

4.1.2 Klassekampen………………………………………………………..18

4.1.3 VG…………………………………………………………………….20

4.1.4 Dagens Næringsliv…………………………………………………...21

4.2 En fremstilling av hvordan Aftenposten jobbet med Panama Papers……….22

4.2.1 DNB i Panama Papers……………………………………………….25

4.3 DNBs syn på Aftenpostens håndtering av avsløringene om DNB i Panama

Papers…………………………………………………………………………….26

5.0 Drøfting av funn…………………………………………………………………………28

5.1 Likheter og ulikheter mellom norske mediers arbeid med undersøkende

journalistikk……………………………………………………………………...28

5.2 Utfordringer og muligheter for undersøkende journalistikk i Norge………..28

6.0 Konklusjon……………………………………………………………………………….30

7.0 Kildeliste…………………………………………………………………………………31

7.1 Muntlige kilder…………………………………………………………………..31

7.2 Skriftlige kilder…………………………………………………………………..31

7.2.1 Bøker og artikler……………………………………………………..31

7.2.2 Epostintervju…………………………………………………………32

7.2.3 Nettsider……………………………………………………………...32


4

1.0 Innledning

Søndag 3. april offentliggjorde Aftenposten, sammen med en rekke andre mediehus fra hele

verden, dokumenter som blant annet avslørte statsledere, politikere, embetsmenn, kriminelle

osv. som har holdt store formuer skjult i skatteparadiser ved hjelp av advokatfirmaet Mossack

Fonseca. Lekkasjen, kalt Panama Papers, avdekket også hvordan Den Norske Bank (DNB)

organiserte postkasseselskaper på Seychellene for kundene sine i nesten 10 år. Aftenposten

kalte det tidenes største graveprosjekt (Aftenposten.no. 03.04.16).

I 2007 ba daværende finansminister Kristin Halvorsen DNB om å avvikle praksisen (Nrk.no.

04.04.16). I 2014 spurte Næringsdepartementet DNB om dere filial i Luxemburg var involvert

i skatteparadis. Svaret de fikk var nei (E24.no. 07.04.16). Verken norske myndigheter eller

journalister oppdaget at DNBs svar ikke var ærlig før Panama Papers ble gjort tilgjengelig for

mediehus over hele verden.

Hvorfor måtte det en lekkasje fra Panama til for at norske journalister skulle få øynene opp

for DNBs praksis? Hva skal til for at denne og andre saker blir avslørt tidligere? Er det saker

får vi aldri vite om? Driver næringslivet, og kanskje også det offentlige, med annen ulovlig

virksomhet fordi risikoen for å bli avslørt er for lav?

Undersøkende journalistikk sultefôres, skrev leder av Pressens offentlighetsutvalg og

journalist i Kapital Siri Gedde-Dahl på NRK ytring i etterkant av at filmen Spotlight hadde

premiere i Norge (Nrk.no. 12.03.16). Filmen handler om en gruppe gravende journalister som

avdekker overgrepssaker mot barn i den katolske kirken i USA. Mens heltene bak den

gravende journalistikken hylles i filmen, kjemper norsk gravende journalistikk mot tidspress

og knapphet på ressurser.

Er den undersøkende og gravende journalistikken i Norge under press?

Det har vært skrevet en god del om undersøkende journalistikk. Blant annet Finn Sjues i

«Undersøkende journalistikk» og Morten Møller Warmedal og Guri Hjeltnes’ bok med

artikler av en rekke forfattere. Svein Halvorsen har gått lokalavisenes kildesnillisme etter i

sømmene og i SKUPs jubileumstidskrift skriver 25 skribenter om både metoder og

utfordringer for journalistikken. Men journalistikken utvikles i et enormt tempo og det er

stadig behov for å se på hvordan journalister jobber med undersøkende journalistikk. I denne

oppgaven vil jeg ikke være i nærheten av å kunne belyse alle aspekter, men jeg vil forsøke å

se nærmere på hvordan norske journalister jobber med undersøkende journalistikk. Trenger de


5

mer ressurser, er det andre utfordringer de møter i tillegg til mangel på penger og er

metodebruken effektiv nok? For å gjøre det vil jeg også kikke nærmere på den knapp to

måneder gamle gigantavsløringen Panama Papers og hvordan Aftenposten konkret jobbet

med denne i samarbeid med redaksjoner fra hele verden.

1.1 Problemstilling

Hvordan jobber norske journalister med undersøkende journalistikk, hvilke utfordringer står

de overfor og hvordan har dette kommet til syne gjennom Aftenpostens arbeid med Panama

Papers og avsløringene om DNBs tilrettelegging for skatteunndragelse?

Denne problemstillingen tar for seg tre hovedtema:

1. Metodebruken til norske journalister som jobber med undersøkende journalistikk

2. Utfordringer de står overfor

3. Hvordan disse to punktene kan belyses ved å se på Aftenpostens arbeid med Panama

Papers

Disse hovedtemaene vil jeg drøfte gjennom å se på aktuell litteratur og ved å innhente eget

materiale som kan belyse temaene.

2.0 Metode

Utgangspunktet for oppgaven var at et nettverk bestående av fagfolk ved

utdanningsinstitusjoner innen juss, økonomi og journalistikk (HiOA) som skal avholde en

konferanse på HiOA i desember. Der ønsker de å få mer informasjon om hvilke metoder og

kreative løsninger journalister har brukt, og motstanden de har møtt i arbeid med

korrupsjonssaker knytta til investeringer i utlandet.

Vi var tre journaliststudenter som meldte oss for å jobbe med tre ulike saker: Yaras

korrupsjon i India, Russland og Libya, salg av forsvarsmateriell til Nigeria og den saken jeg

valgte, DNBs tilrettelegging for skatteunndragelse gjennom sin filial i Luxemburg.

Først ville vi utvide grunnlaget for å forstå på hvilken måte norske journalister arbeider med

undersøkende journalistikk på et generelt grunnlag. Det ville vi gjøre ved å gjennomføre totalt

seks intervju med ulike redaksjoner som jobber med gravende journalistikk. Vi valgte


6

Dagbladet, NRK Brennpunkt, Aftenposten, Dagens Næringsliv, VG og Klassekampen som vi

fordelte mellom oss, for så å skulle sammenlikne svarene. Dette mente vi ville gi et godt bilde

av det vi ønsket å finne ut. Vi utformet følgende spørsmål i fellesskap:

1. Hvordan arbeider dere med undersøkende journalistikk?

2. Hvem jobber med undersøkende journalistikk? Har dere en egen arbeidsgruppe?

3. Hvilke rutiner har dere for å håndtere opplysninger som kan føre til avsløringer?

4. Hvilke rutiner har dere for å sikre kildevern og sensitive opplysninger?

5. Hvordan sikrer dere at journalistene som jobber med saker hvor kildevern står

sentralt har kompetanse til å sikre dette vernet?

6. Hvordan jobber dere for å sikre dere mot søksmål?

7. På hvilke måter skiller saker som omhandler private virksomheter seg fra saker om

omhandler offentlige virksomheter?

8. Hvilke utfordringer ser dere som størst for undersøkende journalistikk i fremtiden?

9. Hvor mye ressurser setter dere av til undersøkende journalistikk? Og mener dere dette

er nok?

10. Hva skal til for at dere skal gi en/flere journalister grønt lys til å jobbe med en sak

som krever tid og ressurser?

11. I hvilken grad mener dere at pressen er i stand til å avdekke kritikkverdige forhold

(§1.4) og beskytte enkeltmennesker mot overgrep fra offentlige og private

virksomheter (§1.5)?

12. Hva kunne dere gjort bedre?

13. Hva savner dere fra samfunnet/myndighetene? Økt pressestøtte e.l.?

14. Føler dere at avslørende gravejournalistikk som gjelder statseide selskaper får noen

reelle konsekvenser?

15. Hva gjør dere hvis en sak oppfattes som «for stor» for deres medieinstitusjon? Vil

dere i så fall søke hjelp hos andre redaksjoner?

Hvordan har dere jobbet med følgende saker:

DNB (Panama-Papers)

Yara i Russland, Libya og India

Salg av forsvarsmateriell (Nigeria-båtene)


7

Fordelen med å stille de samme spørsmålene, var å lettere kunne sammenlikne svarene med

hverandre. Hvis spørsmålene stilles annerledes vil det påvirke hvordan informanten svarer og

dermed vil ikke sammenlikningsgrunnlaget være like godt. Vi var selvfølgelig også bevisst på

å stille relevante oppfølgingsspørsmål for å få utdypende svar.

Fordi han som skulle arbeide med salg av forsvarsmateriell har bestemt seg for å utsette

bacheloroppgaven, har grunnlaget kun blitt fire redaksjoner, men basert på svarene, kan det

virke som om det allikevel kan være et godt grunnlag.

Det jeg oppdaget var at spørsmålene i for liten grad tok for seg konkret hvilke metoder

journalistene hadde benyttet. Derfor er svarene mangelfulle når det kommer til dette. En

annen utfordring var at spørsmålene er veldig omfattende. I en epost fra Håkon Borud,

nyhetsredaktør i Aftenposten, skrev han etter å ha fått tilsendt spørsmålene: «Nå ble jeg

svimmel. Jeg holder timesforedrag om hver eneste ett av disse punktene. Det dere spør om

skrives det bøker om».

2.1 Kvalitativt intervju som metode

Østbye mfl. (2013:103) skriver om flere fordeler med kvalitativt intervju som metode:

- Vi kan få informasjon som det ellers er vanskelig å få tilgang til

- Vi kan få kartlagt prosesser og sosiale relasjoner

- Vi kan få kommentarer og bekreftelser eller avkreftelser på data fra andre kilder

- Vi kan prøve ut enge hypoteser og forståelsesmåter underveis i intervjuet

- Vi kan få tilgang til aktørers snakkemåter og begrepsapparat

- Vi kan kombinere metoden med andre kvalitative og kvantitative tilnærminger i

intervjuet og i forskningsprosjektet

Valget av kvalitativt intervju som metode var dermed åpenbart i arbeidet med denne

oppgaven. For å få tilgang til informasjon om hvordan de ulike mediehusene jobber med

undersøkende journalistikk, må man spørre de.

Det finnes ifølge Østbye mfl. (2013:104) flere ulike typer kvalitative intervjuer: Ustrukturerte,

semistrukturerte og strukturerte intervjuer. Disse gjøres somregel én til én. Men det kan også

være gruppeintervju og fokusgruppeintervju.


8

I arbeidet med denne oppgaven har jeg valgt å i hovedsak bruke semistrukturerte intervjuer, i

mest fordi det var den formen som passet meg best, og som informantene var komfortable

med. Tema for intervjuet ble gitt på forhånd, og spørsmålene var som nevnt forberedt på

forhånd. Men åpenheten for oppfølgingsspørsmål gjorde at det ble som omtales som

samtaleintervju (Østbye mfl. 2013:103). Jeg benyttet meg under intervjuene av opptaksutstyr.

Dette ble avklart med informanten på forhånd, og gjorde at jeg var bedre i stant til å være en

aktiv lytter og følge nøyere med på hva som ble sagt. På den måten var det lettere å stille

oppfølgingsspørsmål. Det er også viktig for å gi informanten bekreftelse på at man har forstått

vedkommendes budskap (Østbye mfl. 2013:107). Jeg noterte også ned tanker som jeg tok opp

senere i intervjuet for å ikke glemme til jeg lurte på underveis.

Intervjuene med Veslemøy Østrem og Emilie Ekeberg ble gjort på denne måten. Det samme

ble et intervju med Martin Kolberg i kontroll- og konstitusjonskomitéen. Jeg har valgt å ikke

ta med noe fra det intervjuet, fordi jeg ikke anser det som viktig for oppgaven, men det var et

viktig intervju for å få bedre innblikk i myndighetens arbeid med korrupsjonssaker og

avsløringer knyttet til helt eller delvis statseide bedrifter og offentlige virksomheter.

Intervjuet med Even Westerveld i DNB ble gjennomført på telefon, og skilte seg ikke

nevneverdig fra de andre intervjuene. Østbye mfl. (2013:109) skriver at intervju ansikt til

ansikt gir en annen type kontakt en det «stemmekontakten» gir. Men som erfaren

kommunikasjonsrådgiver, var ikke Westerveld fremmed fra telefonintervju og samtalen

forløp noenlunde likt som de andre.

Intervjuet med Håkon Borud foregikk på epost, og hadde den ulempen at det ikke var

anledning til å stille oppfølgingsspørsmål. Han er i tillegg en svært travel mann og hadde ikke

anledning til å gi noe utfyllende svar på spørsmålene. Hans bidrag var allikevel verdifullt

fordi han bidro til å bekrefte og nyansere flere av de andre informantenes utsagn.

Intervjuene av Anders Sooth Knutsen i VG og Kjetil Sæter i Dagens Næringsliv er ikke gjort

av meg, men intervjuet med Pedersen er gjort på telefon, mens det med Sæter var et personlig

intervju hvor det også er gjort opptak.

Fra alle informantene har vi i tråd med forskningsetikken innhentet såkalt informert samtykke.

Det innebærer at de er informert om hva prosjektet går ut på og hva dere deltakelse innebærer

(Østbye mfl. 106).


9

3.0 Litteratur

I dette kapittelet vi jeg finne ut av hva litteraturen sier om hvorfor undersøkende journalistikk

er viktig, og hva den kan lære oss om metodebruk i og utfordringer for undersøkende

journalistikk.

3.1 Hva er undersøkende journalistikk?

Det finnes mange ulike måter å definere undersøkende journalistikk på. Ofte refereres det til

Robert (Bob) Green, tidligere redaktør i The New York Times, vinner av Pulitzer-prisen og en

av stifterne av den amerikanske organisasjonen IRE (Investigative Reporters and Editors) som

inspirerte til oppstarten av SKUP (Stiftelsen for en kritisk og undersøkende presse) i sin tid.

Green deltok på den føreste norske konferansen og delte sine erfaringer med norske

journalister (Breivik. 2010: 112). Han mener at følgende kriterier må være oppfylt for at

journalistikken skal kunne kalles undersøkende:

1. Etterforskningen skal være utført av journalisten selv

2. Temaet skal dreie seg om noe som har betydning for leseren eller seeren

3. Noen skal ha forsøkt å holde skjult fra offentligheten de forhold som saken gjelder

Disse kriteriene har vært mye omdiskutert. Blant annet skriver Sjue at Green umulig kan ha

ment at alle undersøkelser skal være utført av journalisten selv. Det må for eksempel også

kunne være et resultat av researcharbeid med lekket materiale som journalisten har utført selv.

Videre mener Sjue at det andre kriteriet er for svakt. Det holder ikke at temaet er av betydning

for en håndfull lesere. Han argumenterer også for at betydning for leseren, bør være synonymt

med vesentlig, men ikke i den grad at det gjør journalistikken elitistisk. Det kan ta motet fra

talenter og slitere som vil bli passive tilskuere til de han kaller «de hvite ridderne». Et begrep

jeg vil forklare under kapittelet «Utfordringer» (3.3) i litteraturdelen. (Sjue. 2011:20-21)

Det siste kravet hevder Sjue (2011:22) er delvis feilaktig. Han argumenterer for at

kritikkverdige forhold kan oppstå ved ren og skjær uvitenhet:

«En hårreisende systemfeil i NAV kan bli avdekket uten at deltakerne i dette

systemet har forstått hva som har foregått. Å avsløre stor svikt i sikkerhet og

personvern i elektroniske kommunikasjons- og lagringssystemer i


10

helsevesenet uten at de ansvarlige en gang rekker å reagere, er fullt mulig.»

(Sjue. 2011:22)

Fordi han mener Greens grunnleggende krav er mangelfulle, har Sjue laget en egen

«hjemmesnekret» definisjon:

En uavhengig, systematisk og kritisk undersøkelse og analyse som journalisten gjennomfører

på eget initiativ for å publisere opplysninger og sammenhenger som er av samfunnsmessig

interesse og som ellers ikke ville ha blitt kjent.

Jeg vil hevde at også denne definisjonen har sine utfordringer. Hvis det stilles krav om at

journalisten gjennomfører den undersøkende journalistikken på eget initiativ, betyr det at det

må være journalisten selv som kommer med idéen? Hvordan ville Sjue i så fall stille seg til

gravende journalistikk utført i forbindelse med lekkasjer som for eksempel Panama Papers?

Selv om Aftenposten valgte å gå inn i saken, var det ikke på deres initiativ at saken oppsto.

Men som Sjue (2011:22) selv skriver: «Er så dette en «perfekt» definisjon? Neppe».

Hva som er undersøkende journalistikk er ikke så lett å konkretisere i en presis definisjon,

men en kan kanskje si at journalister vil være enige om at de store avsløringene er

undersøkende journalistikk. At vi har en felles, ikke-uttalt forståelse, en slags

ryggmargsrefleks. Men Sjue mener «vi bør slutte å snakke om at gravejournalistikken betyr å

avsløre De Store Sakene. Vi må etter hvert innse at dette betyr at både små og store saker

hører til på vår dagsorden. Fellesnevneren er at sakene er vesentlige. Så kan vi ta debatten

derfra, om hva som er vesentlig.»

3.1.1 SKUP

Hva er SKUP? Det er umulig å skrive om undersøkende journalistikk i Norge uten å nevne

SKUP. Som nevnt finnes det mange måter å definere undersøkende journalistikk på. SKUP

opererer med en litt annen definisjon enn Robert Greens. Breivik viser på at det eneste som

SKUP definerer som et kriterium finner vi i statuttenes punkt 2: «Prisen består av en

pengepremie på 50.000 kroner og diplom, og gis til beste journalistiske arbeid der

undersøkende metoder er brukt til å avdekke forhold som tidligere ikke er dokumentert».

SKUP sier altså at journalisten må ha benyttet undersøkende metoder, og forholdene som er

dokumentert, skal ikke være dokumentert fra før. (Breivik. 2010:112)


11

I 2010 var det om lag 900 innsendte prosjekter som hadde blitt innsendt til SKUP-

konferansen. «De utgjør historien til SKUP, og er også et forskningsmateriale som er lite

benyttet», slår Hjeltnes (2010:17) fast. Her ligger det med andre ord et enormt potensiale for å

dokumentere grundigere hvilke metoder norske journalister har benyttet seg av i vellykkede

gravesaker.

3.2 Metodebruk

SKUP ble dannet som, og er fortsatt i dag, en metodepris. Det er de undersøkende metodene

som danner grunnlaget for den undersøkende journalistikken. Hva sier litteraturen om

metodebruk?

Et av kriteriene Sjue nevner i sin definisjon av undersøkende journalistikk, er at

undersøkelsen må være systematisk. Det betyr ikke at det må ligge rigide planer til grunn for

arbeidet. Hans råd er å legge «en hovedplan som identifiserer de vanlige fasene, rekkefølgen

og minimums- og maksimumsmål til hva du vil oppnå». Samtidig må man være forberedt

mentalt på at det vil skje uforutsette ting underveis, og dermed må ha et fleksibelt forhold til

planen. Der systematikken er viktigst er når det kommer til dokumentasjon. Det gjelder å

holde orden. (Sjue. 2011:186-187)

Sjue beskriver 15 utvalgte metoder som en kan benytte i graveprosjekter (2011:182):

Finn idéen

Finn døråpneren

Observasjon

Bruk av muntlige kilder

Intervjuet og samtalen

Bruk av anonyme kilder

Bruk av varslere

Feltarbeid

Bruk av skriftlige, visuelle og auditive kilder

Arkiv-/register-/database-søk

Dokumentanalyse

Datastøttet journalistikk

Motivanalyse


12

Ekstraordinære virkemidler («wallraffing»)

Helhetsanalyse

Verifikasjon

Det finnes mange flere, men dette viser mangfoldet i hvilke metoder journalister kan benytte

seg av. Jeg vil ikke gå inn på alle metodene her, men trekke fram noen for å gi et innblikk i

mangfoldet av metoder som kan benyttes.

Et graveprosjekt begynner som regel med en god idé. Men for mange er bare dét en barriere.

Her foreslår Sjue (2011:174) å bruke den klassiske journalistiske metoden observasjon. «Ta

deg en tur, ute i gatene, ute på bygdesentret, forbi en fabrikk […] Bruk sansene mens du går.

Da oppdager du kanskje noe nytt, noe du tidligere ikke la merke til […] Vær litt tålmodig. Bli

ikke overrasket dersom kreativiteten vender tilbake.»

Når idéen, eller kall det gjerne undringen, som det ofte er i begynnelsen, har begynt å modnes

finnes det en rekke metoder journalister kan ta i bruk.

Å finne en person som har autoritet i et miljø du ønsker å komme inn i, kan være en døråpner

(Sjue. 2011:199). Dette vil muligens spare deg for mye tid fordi vedkommende har god

oversikt over hvem du bør snakke med.

Sjue (2011:168) skriver om søk i Offentlig elektronisk postjournal som noe alle journalister,

ikke bare gravende, bør kunne. Han mener også det å lære seg den nye offentlighetsloven som

trådte i kraft i 2008 er et framskritt som gjør det lettere for journalister å få innsyn (Sjue.

2011:169-170). Dette kan være en krevende tålmodighetsprøve for mange. Derfor har Sjue

(2011:171) definert noen «fjellvettregler for dokumentsøk» som i hovedsak går ut på at man

bør ta direkte kontakt med arkivpersonale og saksbehandlere, og at man ikke må gi opp.

Verifikasjon er det siste en gjør før publisering. Her handler det om å sjekke at alle fakta og

konklusjoner er riktig. Det gjelder også å sørge for at grunnlaget for saken er godt nok. Det

betyr blant annet at det ikke holder med enkildejournalistikk. Motforestillinger kan bidra med

nyanser og være bra for saken, men det holder ikke med påstand-mot-påstand. Det gir kun et

inntrykk av balanse, men det betyr ikke nødvendigvis at det er det. En må også sjekke at

helheten stemmer, ikke kun løsrevne fakta. Men også fakta må kontrolleres. Sjue (2011:207)

anbefaler å innta rollen som «djevelens advokat», eller be en kollega gjøre det. En som stiller

kritiske spørsmål ved alt og «motarbeider» kollegaene for å se etter svakheter ved materialet

før publisering. En må også kontrollere om det finnes ledd i saken som kan få juridiske


13

konsekvenser. Disse må drøftes med redaktør og en bør ha juridisk assistanse tilgjengelig.

(Sjue. 2011:206-207)

I boken Gravende journalistikk – Metode, prosess og etikk, har Morten Møller Warmedal og

Guri Hjeltnes (2012) samlet en rekke artikler av blant annet journalister, statsvitere og jurister.

Artiklene tar for seg både metoder, og utfordringer som jeg kommer tilbake til i neste kapittel.

I artikkelen «Metode og verktøy i undersøkende journalistikk» støtter Rune Ytreberg

(2012:143) påstanden i Sjues definisjon av undersøkende journalistikk om at den skal være

preget av systematikk. Ytreberg mener også at idéarbeidet kan systematiseres ved å lage en

idébank. «Les aviser, abonner på nyhetsbrev, sett opp RSS-søk på din PC, gå på jakt i

postjournalene. Opprett en egen mappe eller perm for avisutklipp, notiser, dokumenter. Ha

alltid flere baller i lufta. Slikt kontinuerlig idéarbeid gir resultater». (Ytreberg. 2012:143)

Fordi tid er en det journalister har minst av, mener han at en bør lage en problemstilling for

hva du skal undersøke. Denne bør formuleres som en hypotese, og derfra dele den opp for å

stille spørsmål ved alle delene i hypotesen. Hvert spørsmål vil igjen gi deg en pekepinn på

hvilke kilder du bør kontakte. En hypotese bør også endres jevnlig, nettopp fordi det er en

hypotese. Den er ikke basert på funnene du har gjort, så når ny informasjon blir tilgjengelig,

vil det naturligvis føre til at hypotesen også må tilpasses. (Ytreberg. 2012:148-150)

Det finnes en rekke andre metoder som kan benyttes. Ytreberg (2012:164-205) beskriver

hvordan data og internett har gjort det mulig å få tilgang på en enorm mengde informasjon og

hvordan prosessere den. Her kan det være lett å gå seg vill, men det finnes en rekke måter å

finne informasjon effektivt.

Gunnar Skaalmo (2012:206-217) skriver om hvordan kunnskap om økonomi og å undersøke

næringslivet kan føre til store avsløringer. Også her er systematikk viktig. Samle dokumenter

og informasjon, deretter sammenstille det i som et slags mosaikk. Derfor kaller Skaalmo dette

for «Mosaikk-metoden». Han skriver også om avanserte dataprogrammer som kan samle store

mengder data slik at det kan brukes i journalistikken. Et eksempel er da Wall Street Journal i

2005 avslørte utbredt juks i amerikanske børsnoterte selskap. De kunne ikke bevise selve

jukset, men ved hjelp av dataprogram sannsynliggjøre jukset på en slik måte at det var umulig

for selskapene å motbevise det.

Slike kreative metoder finnes det massevis av. Men i hvilken grad benytter norske journalister

og redaksjoner seg av metoder som allerede er utviklet? Og hvor bevisst jobber de med å


14

tilegne seg kunnskap om slike metoder? Dette vil jeg forsøke å svare på i kapittel 5.0:

Drøfting av funn.

3.3 Utfordringer

Journalistikken vil aldri komme «i mål». Det vil alltid være nye saker å skrive, nye måter å

gjemme unna penger og holde ulovlig aktivitet skjult fra offentligheten. Dette skaper

utfordringer for journalistikken. Hva sier litteraturen om hvilke utfordringer den

undersøkende journalistikken står overfor?

Finn Sjue (2011:7-8) beskriver et fenomen han kaller «myten om den hvite ridder», en

«vinnerkultur» der bare de store, vellykkede prosjektene får oppmerksomhet (2011:69). Med

dette mener han at det har utbredt seg en forestilling om at de undersøkende journalistene er

hvite riddere «som skal frelse oss fra det Onde». «Undersøkende journalistikk skal kreve både

tid, krefter og kløkt. […] Atmosfæren har blitt for elitistisk. Derfor er det mange, ikke minst

unge, journalister som vil noe, men som ikke tør». Sammen med den økende

kommersialismen som gir folket «det de vil ha», fører dette til at «få redaksjoner prioriterer

undersøkende team. Ikke en gang ensomme ulver som vil jakte på stort bytte, får det

nødvendige armslaget».

Han mener kommersiell dominans i medieverden er noe vi som journalister får gjort lite med.

Men holdningene våre til undersøkende journalistikk kan, og bør etter hans syn, endre seg.

Sjue (2011:167-168) forsøker også å ta et oppgjør med norske journalister som ikke benytter

seg av muligheten vi har til å skaffe oss innsyn i myndighetenes affærer gjennom bruk av

Offentlig elektronisk postjournal (OEP) og Offentlighetsloven.

«Kolleger som foreleser om offentlighetsloven og dokumentsøk i utlandet,

blant annet i østeuropeiske land, kan fortelle at journalistene blir svært

overrasket over at det finnes en såpass sterk innsynslov som den norske. Når de

så får høre at relativt få journalister benytter seg av loven i yrket sitt, er de

åndenøden nær.» (Sjue. 2011:167)

En yrkestittel som svært mange har kunnet smykke seg med i de senere årene er

kommunikasjonsrådgiver. Dette har bydd på en rekke utfordringer for journalister.


15

3.3.1 Kommunikasjonsrådgivere

Antall kommunikasjonsrådgivere har økt voldsomt i antall de siste årene. I stedet for at

kommunikasjonen mellom pressen og offentlige eller private virksomheter går direkte med

beslutningstakerne, har kommunikasjonsrådgivere blitt et mellomledd. Eller «vollgraver»,

som Sjue kaller det. Han kan tolkes dithen at han mener kommunikasjonsrådgiveres rolle er å

sørge for at informasjon vedrørende virksomheten som skal ut i offentligheten, kommer ut når

og på den måten det passer best for virksomheten selv. (Sjue. 2011:31)

Oppgaven til en kommunikasjonsrådgiver er «å skjerme institusjoner, virksomheter og ledere

mot ubehagelig mediesøkelys og bedrive omdømmestyring», skriver Warmedal (2012:376-

377). De er ikke i seg selv et problem, mener Warmedal, men det er rolle de selv inntar og

som de blir tildelt av journalister som har blitt en utfordring. Kommunikasjonsrådgivere har

utviklet teknikker for blant annet å unngå å svare på spørsmål og manipulere. Dette kan være

vanskelig å gjennomskue, noe som stiller enda strengere krav til journalister og deres evne til

å gjøre selvstendige vurderinger og uavhengighet. Kampen om virkeligheten står nå mellom

flere aktører enn tidligere.

Det en kan lure på er i hvilken grad journalistikken selv må ta ansvar for denne utviklingen.

Journalister som har trådt feil har vi mange eksempler på. Og disse feilene får konsekvenser.

Da er det kanskje naturlig at en vil ønske å sikre seg mot feilaktige fremstillinger. Jeg vil vise

et eksempel på dette i kapittel 4.3 «DNBs syn på Aftenpostens avsløringer om DNB i Panama

Papers».

Dette kan en kanskje si at journaliststanden selv er klar over:

«For noen handler det også om redselen for å bli feilaktig omtalt, de er redd for

å bli misbrukt av sensasjonshungrige journalister som slurver med fakta og har

bestemt seg for vinkling og konklusjon, uavhengig av sakens fakta. Det siste er

ikke akseptabelt, men det skjer, og det er vesentlig at mediene har med seg den

kunnskapen i sin omgang med kilder og personer som er under journalistisk

granskning.» (Warmedal. 2012:378)

Kommunikasjonsrådgivere har kommet for å bli. Og det er nok lite journalistikken kan gjøre

med det. Men hvordan en velger å håndtere det, er et spørsmål om kompetanse og innstilling.

I Kapittel «5.0 Drøfting av funn», ser jeg nærmere på hvordan norske medier oppfatter

kommunikasjonsrådgivernes rolle. Og i kapittel 4.3 forteller Even Westerveld,


16

kommunikasjonsrådgiver i DNB, om hvordan de opplevde kommunikasjonen med

Aftenposten etter Panama Papers-lekkasjen.

3.3.2 En presset medieøkonomi

Svært få mediehus i Norge er skånet fra krisen i medieøkonomien. Senest onsdag 8. juni fikk

ansatte i Dagens Næringsliv beskjed om at det må kuttes 45 millioner. Det betyr at 15

journalister må gå (journalisten.no. 08.06.16). Hvilken påvirkning får dette på den gravende

journalistikken?

Undersøkende journalistikk er i sin natur ressurskrevende. De siste årene har de fleste SKUP-

vinnerne bestått av mer enn én journalist. Selv om mange viktige avsløringer har kommet fra

journalister som har jobbet alene, er det å jobbe i team en stor fordel. Det blir lettere å

kontrollere hypoteser og funn med et team bestående av folk med ulik bakgrunn og

kompetanse. Og man kan oppnevne en «djevelens advokat» som nevnt i kapittel 3.2

«Metodebruk». Dette blir vanskeligere når redaksjonene blir mindre, fordi det går på

bekostning av den daglige produksjonen i mediehuset. (Warmedal. 2012:34)

Fordi undersøkende journalistikk er kostbart og tidkrevende, har det i hovedsak vært de store

mediehusene som har tatt seg av denne typen journalistikk. Men når det må kuttes kraftig i de

fleste norske mediehus, og utsiktene for å skaffe seg nye måter å tjene penger på ikke er lys,

hvem skal da finansiere undersøkende journalistikk?

Mediehusenes økonomi hviler i hovedsak på to pilarer: folk kjøp av journalistikk og innhold

(abonnement og løssalg), og salg av annonser. Salg av papiravis har falt de siste årene og vil

sannsynligvis fortsette å falle (Warmedal. 2012:39). Facebook og Google stikker av med en

større del av annonsemarkedet. Begge disse pilarene har blitt ustødige. Dette betyr at

journalistikken enten må finne mindre ressurskrevende måter å drive undersøkende

journalistikk, eller finne nye måter å finansiere journalistikken. Eller kanskje begge deler.


17

4.0 Funn

4.1 Hvordan utvalgte norske medier jobber med undersøkende journalistikk og hvilke

utfordringer de ser for fremtiden

Norske mediehus har både likheter og ulikheter ved måten de jobber med undersøkende

journalistikk på. I dette kapittelet vil jeg redegjøre for svarene vi fikk fra redaksjonene vi

snakket med. I kapittel 5.0 «Drøfting av funn» vil jeg videre diskutere likheter og ulikheter,

utfordringer og muligheter.

4.1.1 Aftenposten

Nyhetsredaktør Håkon Borud sier de i Aftenposten jobber med undersøkende journalistikk

hele tiden. At de jobber «systematisk og med fokus på etikken». Han sier de jobber

kontinuerlig med kompetanseheving og kursing om kildevern, og deling av denne kunnskapen

slik at «kildevernet er 100 prosent».

De har ikke en egen gravegruppe som har ansvar for å grave. Hvis noen har en god idé, den er

tydelig og at det er en betydelig mulighet for å skape endring, får de jobbe med den. Det

brukes «betydelige summer på undersøkende journalistikk» i Aftenposten, sier Borud.

I forkant av publisering av saker, har de egne rutiner for å sikre at sakene er «korrekte og etisk

forsvarlige». I de vanskeligste sakene knytter de til seg juridisk kompetanse, og er nøye med å

korrigere feil raskt.

Han ser på ressursmangel som en av de største utfordringene for journalistikken.

Hverdagsgravingen kommer under press fordi medieøkonomien er under press. I tillegg

mener han at åpenheten i Norge stadig utfordres. Han tror også at norsk journalistikk er god

når den går inn i saker, men at det er alt for mange saker som de ikke har ressurser til å gå inn

i.

For å forbedre forholdene til den gravende journalistikken, mener Borud at myndighetene bør

vise mer forståelse for hvordan den teknologiske utviklingen påvirker mediebransjen. Google,

Facebook og andre har fått mye makt selv om de ikke lager noe innhold som er med på å

holde i gang den offentlige debatten.

I kapittel 4.2 «En fremstilling av hvordan Aftenposten jobbet med Panama Papers», forteller

Østrem om hvordan de opplevde å samarbeide med redaksjoner over hele verden. Denne


18

typen samarbeid sier Borud at tiden er inne for å prøve i Norge, og de har invitert andre

redaksjoner til å ta kontakt for å diskutere mulig samarbeid.

Veslemøy Østrem, avdelingsleder for politikk og økonomiavdelingen i Aftenposten, har ledet

Aftenpostens arbeid med Panama Papers-lekkasjen. Hun sier at mediehusene ikke kan sitte å

vente på den typen lekkasjer. De kommer når det kommer. Men det bør være en oppvekker

for pressen at det som kommer fram i lekkasjer som Panama Papers er ting som har foregått

«rett foran øyene våre».

Hun peker på kildearbeid som noe av det viktigste en kan gjøre. Sørge for å ha god kontakt

med et stort nettverk og pleie kildene sine. Men i en stadig mer presset arbeidshverdag, blir

dette vanskeligere. Dette er noe av det hun er mest bekymret for, for journalister. Det er

tillitsforholdet som gjør at kilden tar opp telefonen og ringer den dagen det er noe å varsle. Og

denne måten å pleie kildene tror hun «Journalisthøgskolen» ikke er gode nok på.

Det hun mener undersøkende journalistikk har behov for er kompetanse, være mindre redde

for å samarbeide i større team og samarbeid internasjonalt som skaper et verdifullt

kontaktnettverk. Østrem sier at Aftenposten etter arbeidet med Panama Papers har

opparbeidet seg en kompetanse som gjør at de nå kan gå mer aktivt inn for å lete etter

korrupsjon i Norge. De har fått mer kompetanse på systemer og utvidet kildenettverket.

En utfordring som Østrem peker på er at hun tror næringslivet forholder seg til pressen som

noe brysomt. Et nødvendig onde som skal holdes på avstand. En hun intervjuet sa: «Hver dag

vi ikke er nevnt et ord i pressen, er en god dag». Når kommunikasjonen går via en

kommunikasjonsrådgiver, får en ikke anledning til å stille de ansvarlige personene

oppfølgingsspørsmål og borre i svarene.

Så sier hun det viktig at graving ikke blir en eksklusiv oppgave. Alle journalister bør grave, de

har bare ikke blitt trent opp til det.

4.1.2 Klassekampen

Emilie Ekeberg er journalist i Klassekampen og har blant annet jobbet mye med Vimpelcom-

saken. Hun forteller at ikke Klassekampen heller har noen gravegruppe, og de har ingen

formalisert struktur på hvordan de arbeider med undersøkende journalistikk. Gravingen

foregår i det daglige arbeidet, og det er opp til hver enkelt å komme med idéer. Dette

innebærer ifølge Ekeberg ting som å følge med på Offentlig Elektronisk Postjournal og sjekke


19

premisser i den offentlige debatten. Generelt mener hun journalister bør stille spørsmål ved

alt.

Det å ikke ha en dedikert gravegruppe har ifølge Ekeberg den ulempen at det er tidkrevende å

lære seg ulike metoder for undersøkende journalistikk. På den andre siden risikerer man ved å

ha en egen gruppe, at resten av journalistene i redaksjonen slutter å drive med

hverdagsgraving. Det er ikke nødvendigvis en sammenheng mellom det å være god på metode

og det å ha gode idéer til gravesaker. Så det kan være at de beste idéene ikke vil nå fram til en

slik gravegruppe.

De har ikke et uttalt mål om å jobbe for å dele kompetanse på tvers av redaksjonen. Det betyr

at kompetansen befinner seg hos de enkeltjournalister som tilegner seg den. Og det er opp til

journalistene ta initiativ til å skaffe seg denne. Hvis det kommer tips, er det heller ingen

formelle rutiner, og den/de som mottar tipset, har ansvar for å sikre kildevernet. Her mener

Ekeberg at det er rom for forbedring.

For å sikre at sakene blir korrekte før publisering, bruker hun og noen andre som også har lært

seg metoden, en metode som de kaller line-by-line-metoden. Den går ut på å streke under alle

fakta, konklusjoner og adjektiver for å dobbeltsjekke at de stemmer.

Ekeberg peker på kommunikasjonsrådgivere som en utfordring for journalistikken. De kan

blant annet «pepre» en redaksjon med spørsmål og ting som gjør at journalistene må jobbe

med andre ting enn sak. Denne formen for trenering fungerer godt, spesielt på mindre

redaksjoner. De kan også velge å svare på spørsmål via andre mediehus. Dette gir et inntrykk

av å ha svart offentligheten, men gir ikke journalistene som har gravd frem saken anledning til

å borre i svarene med oppfølgingsspørsmål som ikke de andre mediene nødvendigvis sitter

med. Men Ekeberg sier de har hatt gode resultater ved å da skrive i sakene de publiserer

hvilke spørsmål de ikke fikk svar på. Disse har i neste omgang blitt plukket opp av både andre

mediehus og organer som kontroll- og konstitusjonskomitéen.

Mangel på kompetanse er en viktig barriere som hindrer at det blir jobbet med undersøkende

journalistikk. Etter at Ekeberg jobbet med Vimpelcom-avsløringene, har hun fått større

selvtillit til å inn i nye saker. Det kommer av erfaring og tillærte metoder som gjør at hun vet

hvor og hvordan hun skal lete og hva hun skal se etter.

For å få satset mer på undersøkende journalistikk, sier hun blant annet at et samarbeidsforum

mellom norske journalister for deling og utvikling av metoder kunne vært en god idé. Hun


20

nevner SKUP som et sted hvor dette allerede skjer, men et forum vil dette bli mer

kontinuerlig. Hun sier hun skulle ønske det var en enda sterkere laugsånd i Norge. I saker der

de har samarbeidet med Sverige, har de sett hvordan svenske journalister fra forskjellige,

konkurrerende mediehus har sittet på samme kildemøte og at redaksjoner deler informasjon

med hverandre fordi det er i alles interesse at saken kommer fram i lyset.

Det kunne også vært en plass der idéer som en redaksjon ikke har kapasitet til å jobbe med,

blir delt med andre. Hun sier at det som regel bare er journalistene selv som er opptatt av

byline og hvilket mediehus som «breaker» en sak, men tror at publikum ikke er så opptatt av

dette.

Ekeberg sier også at det å utnevne en djevelens advokat er noe hun og andre journalister i

Klassekampen gjør, for å unngå tunnelsyn og ikke bare finne informasjon som støtter

hypotesen en jobber med. De har også hatt god erfaring med å be om tilsvar tidlig. Det bidrar

til å gjøre sakene mer korrekte.

Av andre mulige forbedringer, nevner hun muligheten for å ha egen redaksjonsmøter kun for

idéer til undersøkende prosjekter og/eller en egen redaktør med dette som ansvar.

Hos Klassekampen er ikke presset på medieøkonomien et stort problem på grunn av

finansieringsmodellen. Klassekampen er eid av Rødt, Klassekampens venner og en rekke

fagforbund (klassekampen.no. 17.03.16).

4.1.3 VG

Anders Sooth Knudsen er leder for VGs Dagsorden-redaksjon. Denne gruppen har som mål å

lage «større, viktigere og grundigere saker» (medier24.no. 29.06.16), men det er ifølge Sooth

Knudsen ikke en dedikert gravegruppe. De et mål om å drive med undersøkende journalistikk

i alle avdelingene i VG, selv om dette særlig gjelder Dagorden-redaksjon.

For VG er en stor utfordring når det kommer til arbeidet med undersøkende journalistikk,

presset på medieøkonomien som for dem har blitt et spørsmål om bemanning. Men det er den

daglige nyhetsdekningen som er viktigst for VG. For dem er det viktig at vg.no er den siden

folk besøker når de lurer på hva som skjer i verden.

VG har også en egen søknadsordning kalt VG-spaden. Den er på 2 millioner, og her kan man

søke om å få jobbe med et prosjekt ved å sende inn prosjektbeskrivelse og hypoteser. Hvis


21

den blir innvilget, får man en sum penger og blir fritatt turnusen. Dette er en mer formell måte

å jobbe med undersøkende journalistikk.

Sooth Knudsen mener en av de store utfordringene for undersøkende journalistikk, er presset

på lokaljournalistikken. De landsdekkende mediehusene kan ikke ha oversikt over hva som

skjer i hver enkelt kommune og lokalbedrift rundt om i landet. Pressens blindsone blir større

jo flere kutt som rammer bransjen.

I VG er det ikke noen kultur for å samarbeide med konkurrerende redaksjoner, men det kan

kanskje bli mer aktuelt for VG å samarbeide med aviser som Aftenposten, ettersom de begge

har Schibsted som eier. Men vil i så fall dreie seg om ekstraordinære saker.

Sooth Knudsen er ikke bekymret for den teknologiske utviklingen på samme måte som Borud

i Aftenposten. Han sier han har så stor tro på håndverket journalistikk at han tror

journalistikken vil stå seg. Tvert imot kan teknologien være til nytte.

Han sier også at VG er den redaksjonen, etter NRK, som satser mest på redaksjonell utvikling

og kursing av ansatte for å tenke mer journalistisk og metodisk. Og for å kunne ta i bruk

teknologiske verktøy.

4.1.4 Dagens Næringsliv (DN)

Journalist i Dagens Næringsliv og SKUP-prisvinner, Kjetil Sæter, mener også at

medieøkonomien er en utfordring for undersøkende journalistikk: «Vi tjener jo ikke penger på

det vi lager lenger». I featureredaksjonen i DN har de snakket om at de muligens er den siste

generasjonen som har kunne drive gravende journalistikk med trygge økonomiske rammer.

Han nevner kommunikasjonsrådgivere gjør det vanskeligere å komme til primærkildene, de

personene som faktisk vet hva som har foregått. Det betyr også at blir vanskeligere å sikre

tilsvar og samtidig imøtegåelse. Selv selskaper uten egne informasjonsavdelinger, er en

utfordring. «Er det et eller annet selskap som ikke har en informasjonsavdeling, men som har

ganske mye penger, så kan du ta deg faen på at det dukker opp en kar fra first-house», uttalte

Sæter.

Men Sæter er også optimistisk. Han mener at de unge, nyutdannede journalistene som

kommer nå er smartere og mer begeistret. I tillegg ser han at de i utlandet har funnet nye,

kreative måter å tjene penger på journalistikken. Dette vil kanskje komme til Norge også. Han


22

viser blant annet til organisasjoner der man kan søke om penger til å drive prosjekter. Men

han tror det vil lønne seg å skrive journalistikk på engelsk i fremtiden. Da blir plutselig

markedet mye større.

4.2 En fremstilling av hvordan Aftenposten jobbet med Panama Papers

Alle sitatene i dette kapittelet er sitater av Veslemøy Østrem i Aftenposten.

Aftenposten var, som eneste norske redaksjon, delaktig i det internasjonale arbeidet med

lekkasjen fra advokatselskapet Mossack Fonseca i Panama. Lekkasjen fikk navnet Panama

Papers, og har blitt omtalt som verdens største graveprosjekt. Samarbeidet på tvers av

landegrensene ble initiert og fasilitert av International Consortium of Investigative Journalists

(ICIJ).

ICIJ er en donorfinansiert (blant annet av Fritt Ord) amerikansk organisasjon som jobber som

et nettverk mellom mediehus i hele verden (icij.org). Et nettverk som blant annet skaffet de

svenske journalistene Sven Bergman, Joachim Dyfvermark og Fredrik Laurin viktige

kontakter i arbeidet med dokumentarserien «The Broken Promise», en avsløring om

amerikanernes såkalte «rendition flights» som gikk til topp i en rekke medier verden over

(Warmedal: 2012:35).

Aftenposten ble kontaktet av ICIJ som hadde fått tilgang til 11 millioner dokumenter (Panama

Papers) og trengte hjelp fra hele nettverket med å søke igjennom dokumentene for å finne ut

hva dette var.

Veslemøy Østrem, som ledet arbeidet med Panama Papers, ledet også Aftenpostens arbeid

med to andre lekkasjer: Swissleaks og Luxleaks. Disse fikk lite oppmerksomhet i Norge, og

de bestemte seg i Aftenposten for at Panama Papers måtte jobbes med og presenteres på en

annen måte. Østrem ble satt til å lede arbeidet med Swissleaks raskt etter at hun ble tilsatt som

avdelingsleder for politikk og økonomi, uten å egentlig vite hvordan hun skulle gjøre det. Hun

karakteriserte Aftenpostens dekning av disse to lekkasjene som helt ok. Verken god eller

dårlig.

Per Anders Johansen, mangeårig journalist i Aftenposten som har jobbet mye med

undersøkende journalist, ble direkte kontaktet av ICIJ i juli 2015. Hans første reaksjon at han

ikke ønsket å ta i enda en lekkasje, men ga saken videre til Østrem. Hun satte seg som mål å

gjøre det bedre enn de forrige prosjektene som hun selv ikke hun syntes hun hadde ledet bra


23

nok. Det ble viktig å sette sammen et team, ikke kun én person slik det ofte hadde vært, som

skulle ha dette som hovedoppgave. De som ble valgt var mangeårig økonomireporter Sigurd

Bjørnstad og nyansatte Nina Selbo Torset. Torset hadde ingen økonomibakgrunn fra før, noe

som var helt tilsiktet slik at hun kunne starte helt på «scratch», mens Bjørnstad kunne «holde

litt i de tyngste økonomiske problemstillingene». Trond Strøm, som hadde jobbet lenge som

researcher, ble også med i teamet.

Dette teamet reiste ned på første møte med ICIJ om Panama Papers i september 2015 i

München. På dette tidspunktet visste verken Østrem eller noen andre i Aftenposten noe annet

enn at lekkasjen var betydelig større enn Wikileaks og at det handlet om skatt.

I München hadde ICIJ allerede begynt å se på materialet. Det ble raskt klart at store banker

var involvert og teamet fra Aftenposten skjønte at de kunne begynne å se etter norske banker.

Her fikk teamet også beskjed fra Marina Walker, ICIJs prosjektleder på Panama Papers, om å

«leave your ego behind». Hvis en var opptatt av byline og egen vinning hadde du ingen ting

der å gjøre. Dette var et felles prosjekt der alle delte det de jobbet med.

«Når du har muligheten til å spille ball med 300 journalister i andre mediehus,

så får du en helt annen kraft. Man får hjelp, man kan utvikle kompetanse […] I

det første gruppemøtet i München ble våre journalister spurt: Hvor har du lyst

til å jobbe? Hva vil du bidra med? Her er forskjellige temaer som vi vet vi skal

jobbe med. Hvilken gruppe vil du være med i?» (Veslemøy Østrem)

Det betydde at uavhengig av om det var norske spor i en gruppe, valgte de grupper basert på

hva de var interessert i og hadde kompetanse på. Denne måten å jobbe på karakteriserer

Østrem som en av suksessfaktorene for samarbeidet.

Deling av informasjon og tillit på tvers av redaksjonene førte også til at «plapring» ville felle

deg selv. Og derfor plapret ingen, fordi alle var gjensidig avhengig av hverandre.

Panama Papers var det Østrem kaller en aktiv lekkasje. Det betyr at det kom nye mengder

data puljer. Dette førte blant annet til at gamle søk måtte gjøres på nytt. Fordi datamengden

var så enorm, ble teamet sittende utover høsten og «pirke i en høystakk». ICIJ organiserte

filene i en søkbar database, men teamet var nødt til å åpne flere tusen dokumenter, noe

interessant og andre helt ubetydelige. Ofte kunne det være vanskelig å vite hvilke dokumenter

som hadde verdi og ikke.


24

I lekkasjen finnes det også kopi av pass. Selv om Mossack Fonseca ikke oppgir informasjon

om kontoeiere, må advokatselskapet vite hvem de er. Dette var dokumenter som Aftenposten

var nødt til å være ekstra varsomme med. Men her finnes det blant annet toppledere fra hele

verden.

Aftenposten-teamet begynte å lete i denne høystakken etter alt som kunne kobles til Norge, og

laget et Excel-dokument med alle navn som dukket opp. Deretter sjekket de disse navnene

opp mot offentlige registre.

Etter måneder med arbeid, begynte det å ta form. De fant 30-40 norske spor som de mente det

var interessant å følge. Med tre måneder igjen til publisering, valgte de å prioritere fire av

disse: DNB, Yara, rederne (inkludert Høeg-familien som var en stor aktør) og «en pakke med

dette er det norske systemet uti der». De andre sporene måtte vente til det ble tid til det.

Etter hvert ble mulig å se nettverk av selskaper med samme eier som handlet med hverandre.

Samtidig jobbet mediehus rundt om verden med samme lekkasjen og delte det de hadde. Dette

gjorde at informasjon som Aftenposten-teamet fant som var interessant for journalistene i

Sverige, ble delt i et lukket diskusjonsforum på nett slik at de fikk tilgang til det. Det betyr at

Aftenposten har vært veldig involvert i avsløringene både i Sverige og Island. Og det samme

gjorde de og andre lands journalister tilbake.

Denne måten å samarbeide på er helt ny for Aftenposten, og Østrem gir æren til ICIJ: «De har

gitt oss en ny metode, de har gitt oss et samarbeidsverktøy, som vi virkelig har fått testet ut og

som jeg tenker er en vei å gå videre hvor man kan etablere tillitsforhold på tvers av eierskap

og på tvers av redaksjoner». Dette har blant annet ført til at Aftenposten har invitert en

regionavis som ikke er Schibsted-eid inn i prosjekt fordi en av sakene de jobber med er

«relatert til et annet område enn Oslo». «Når vi har blitt trukket inn i dette samarbeidet, så får

jaggu vi dele også».

Det ble av ICIJ satt en dato, 15. mars, for når mediehusene kunne begynne å innhente

informasjon utenfra og tilsvar. Og det var heller ikke lov å omtale lekkasjen, men kun referere

til «dokumenter som viser at…». Dette var for å unngå såkalte «disclaimere». Det vil si at de

som ville fremstå i dårlig lys på grunn av lekkasjen gikk ut og sa at noen forsøker å sverte

dem før publisering. Og de kom jo. «Da var det veldig spennende å se om andre norske

medier kastet seg på og begynte å nøste og skjønte hva er dette for noe». Dette skjedde ikke

før kvelden før publisering da Dagsrevyen sendte en sak om den islandske statsministeren.


25

Da Aftenposten tok kontakt med DNB og Yara, ga de dem god tid til å svare. «Når vi har

sittet på et materiale i ett halvt år, så kan du ikke gi folk to timer på å svare». Å gi lang

svarfrist hadde Aftenposten veldig god erfaring med, fordi det også betydde at Aftenposten

fikk bekreftelse på at de var på rett vei. Ingen har avvist materialet, men de har fått

korrigeringer. Aftenposten snakket også med eksperter på blant annet skatt for å være sikre på

at de tolket materialet riktig.

I de tre siste ukene før publiseringen mobiliserte Aftenposten 30 medarbeidere med ulik

kompetanse til å jobbe med Panama Papers, og da var hele organisasjonen fokusert på det.

Østrem mener også at dette gikk utover den daglige produksjonen av journalistikk.

Dagen før publisering la Aftenposten ut en teaser om prosjektet på sosiale medier. Dette har

ikke vært gjort tidligere i Norge. Og også det at det ble publisert nye saker hver dag klokken

20:00, gjorde at folk satt klar og ventet på hva som kom den dagen. Dette var en omdiskutert

måte å publisere journalistikk på, noe blant annet Emilie Ekeberg i Klassekampen påpekte.

De fryktet i Aftenposten at Panama Papers også skulle være en sak som ville generere «tre

NTB-notiser og de var det», men Østrem tror at fordi DNB-saken ble publisert første dag, fikk

lekkasjen massiv oppmerksomhet også i Norge.

Under arbeidet hadde Aftenposten ingen kommunikasjon med andre norske medier. Det fikk

de ikke lov til av ICIJ.

En av de største utfordringene de hadde i arbeidet med Panama Papers var kildevern. De

kunne for eksempel ikke skrive informasjon om kildene som kunne føre til at

skattemyndighetene kunne sammenlikne sin informasjon med det som ble skrevet.

Men de var ikke engstelige for at andre mediehus skulle få gode saker etter at ICIJ publiserte

alt materialet. «Da var det helt fint at Dagens Næringsliv fikk opp temperaturen igjen».

4.2.1 DNB i Panama Papers

For å få et bedre innblikk i akkurat hvordan DNB bidro til å tilrettelegge for skatteunndragelse

og hvordan det systemet var, tok Aftenposten direkte kontakt med 15 av navnene som dukket

opp i Panama Papers, men som de visste de ikke kom til å lage sak på for å finne ut mer. Der

viste det seg blant annet at noen ikke en gang var klar over at de hadde selskap i Panama. De

hadde åpenbart kun forholdt seg til DNB. Det gjorde at de i Aftenposten opplevde DNB som


26

den aktive part, og at de dermed valgte DNB som hovedspor, og ikke enkeltpersonene som

benyttet seg av systemet DNB hadde laget. At banken i tillegg er statseid, har en leder med

tilknytning til Arbeiderpartiet og snakker om dugnad, gjorde at det ble det mest interessante å

forfølge.

Kontakten mellom Aftenposten og DNB har ifølge Østrem vært veldig ryddig. Aftenposten ga

DNB god tid til å svare, da forventet de også at DNB ga beskjed hvis de var nødt til å gå ut

med noe i pressen. Dette hadde de en god dialog på, ifølge Østrem. Så da Aftenposten la ut

teaseren, og nevnte at banker var involvert, ble DNB oppringt av andre mediehus. De tok da

kontakt med Aftenposten og fortalte at de ikke kunne lyve til de andre mediehusene. Dette

gjorde at Aftenposten, som egentlig hadde tenkt å spare DNB til dag to, skjøv den fram til

publisering på dag én.

Det Østrem peker på er at i motsetning til slik hun tror at resten av næringslivet forholder seg

til pressen, så skjønner DNB at de er en samfunnsaktør med et etisk ansvar, som statseid

selskap. Men hun mener DNB har en jobb å gjøre for å rette opp det hun mener er «en

skramme» de har fått.

I skrivende stund venter Aftenposten på redegjørelsen næringsministeren har bedt om fra

DNB.

4.3 DNBs syn på Aftenpostens håndtering av avsløringene om DNB i Panama Papers

Even Westerveld, informasjonsdirektør i DNB, sier at det er i næringslivets interesse at det

finnes kritisk journalistikk som både setter søkelys på selskapenes virksomhet og også har en

vaktbikkjefunksjon i samfunnet for øvrig. Han sier det er lett å tegne en karikatur av

motsetningene mellom kommunikasjonsrådgivere og journalister, men begge har ifølge han

den samme interessen: Korrekt informasjon og en opplyst offentlig debatt. Fakta og god

informasjon er en forutsetning for folk som skal velge tilbydere av ulike tjenester eller

politikere som skal ta beslutninger.

Westerveld sier at DNB er avhengig av mediene for å formidle informasjon til publikum, og

mediene er avhengige av DNB for å få snakke med deres eksperter fordi de sitter på

kompetanse som er relevant for samfunnet.

Han mener også at det er en helt naturlig utvikling, fordi mediene har blitt mer profesjonelle,

at det finnes egne folk som jobber med å håndtere forespørsler og ivareta virksomheters


27

interesser og rettigheter på den offentlige arenaen. De kan bidra til å gjøre informasjonen mer

korrekt, noe som er bedre for leserne.

Det er praktiske årsaker til at kommunikasjonsrådgivere fungerer som bindeledd mellom

media og toppsjefene. Hvis de skulle håndtere 60-70 henvendelser om dagen, som det var på

det meste etter Panama Papers, ville de ikke få tid til annet. Men han understreker at et svar

fra han som talsperson for banken, er å regne som et offisielt svar fra DNB.

DNB har ingen annerledes rutiner for å håndtere kritiske spørsmål sammenliknet med vanlige

spørsmål. Men detaljerte spørsmål kan gjøre at det blir behov for å bruke litt lenger tid på å

svare. Westerveld understreker at DNB har et samfunnsansvar og generelt er opptatt av å

svare på henvendelser fra pressen, kanskje spesielt siden fellesskapet gjennom staten har en

eierandel i DNB. DNB skriver blant annet på sine nettsider at de er opptatt av «aktiv

bekjempelse av økonomisk kriminalitet» og å stille «strenge krav til oppfølging og kontroll av

våre leverandører» (dnb.no).

Westerveld påpeker at enkelte journalister ikke har så mye erfaring med å skrive om

næringslivet. De har for eksempel fått begjæring om innsyn i interne dokumenter med

henvisning i Offentlighetsloven, som DNB ikke er underlagt. Den gjelder offentlige

virksomheter, ikke børsnoterte selskap.

Når det gjelder saken om Panama Papers-lekkasjen og avsløringene om at DNB la til rette for

ca. 40 selskaper på Seyschellene som kunne misbrukes til skatteunndragelse, bekrefter

Westerveld det Østrem sier om en god og ryddig dialog. Aftenposten ga DNB rimelig tid, i

hvert fall i første delen av saken. Han legger til at han mener Aftenposten bør få honnør for

hvordan de har jobbet med Panama Papers.

Det er allikevel noen punker han peker på hvor han mener det er et læringspotensiale for

Aftenpostens del. Når de som kritiseres ikke får se hva slags dokumentasjon journalistene

sitter på, blir det vanskelig å gi et fullgodt svar. Og da påtar Aftenposten seg et ekstra stort

ansvar for at det blir korrekt og nyansert. DNB-direktør Jarle Mortensen, klaget eksempelvis

inn Aftenposten fordi han mener de ikke helt tok dette ansvaret og sjekket godt nok før

publisering av sakene som gjaldt han.

Westerveld mener også at det er viktig at mediene generelt er påpasselige med at omfanget av

dekningen bør stå i forhold til sakens alvorlighetsgrad, og at det også kommer tilstrekkelig


28

med motstemmer og alternative stemmer til den vinklingen mediehuset og pressen for øvrig

har valgt.

5.0 Drøfting av funn

I dette kapittelet vil jeg diskutere funnene og sammenlikne svarene fra de ulike informantene.

5.1 Likheter og ulikheter mellom norske mediers arbeid med undersøkende

journalistikk

Et gjennomgående fellestrekk er at de fleste norske redaksjoner ikke har en formalisert måte å

jobbe med undersøkende journalistikk. De fleste jobber ad hoc og idéen må være god for at en

journalist skal få jobbe med den. Det virker som om alle er samstemte om at graving er viktig

for alle journalister, ikke kun noen utvalgte.

Kildevernet står sterkt, selv om Ekeberg i Klassekampen mente det var en svakhet hos dem at

det som regel var opp til journalisten selv. I Aftenposten jobbet de aktivt med kryptering av

informasjon og er veldig nøye med å sikre at de ikke bryter kildevernet.

Utover det er mitt inntrykk av at de fleste mediehusene har noenlunde likt syn på

undersøkende journalistikk. Det er noe de ønsker å drive med av ideologiske årsaker: Det er

viktig for samfunnet med en kritisk og årvåken presse, og det ligger kanskje noe yrkesstolthet

i det. Derfor er mange bekymret over utviklingen som jeg kommer tilbake til i kapittel 5.2

«Utfordringer og muligheter for undersøkende journalistikk i Norge».

VG er den redaksjonen som skiller seg mest ut fra de andre med VG-spaden. Klassekampen

har også en liknende løsning, hvor det er mulig å søke om penger fra en av eierne:

Klassekampens venner. Dette gir mer forutsigbare rammer for journalisten.

5.2 Utfordringer og muligheter for undersøkende journalistikk i Norge

Med unntak av Klassekampen, har de norske mediehusene vi har snakket med, pekt på

medieøkonomien som en klar utfordring for undersøkende journalistikk. Støtteordninger, slik

Klassekampen og VG har, for undersøkende journalistikk er kanskje en av måtene


29

journalistikken skal hente penger til å drive undersøkende i fremtidene. Dette peker også

Sæter på som noe av det han har sett andre journalister gjøre i utlandet.

Det som en kanskje bør spørre seg er om det har blitt for mye fokus på medieøkonomien. Det

er klart at det er en utfordring, men den er på sett og vis ekstern. Det er mye mediehusene kan

gjøre med økonomien, men for journalistene, er det utfordrende å skulle gjøre noe med

medieøkonomien. Kanskje har dette blitt en unnskyldning for å ikke finne nye måter å drive

undersøkende journalistikk mer kostnadseffektivt?

En annen, også ekstern utfordring, virker pressen samstemte om: Kommunikasjonsrådgivere.

Også dette er en legitim utfordring. Samtidig som et mer profesjonelt motstykke til

journalistikken stiller strengere, og kanskje helt nødvendige krav til at journalistikken må bli

bedre. Det bør være et tankekors for mange at journalister ikke kjenner til offentlighetsloven

godt nok til at de henvender seg til DNB for å be om innsyn med henvisning til loven. Det er

ikke sikkert dette gjelder så mange, men er like fullt en utfordring.

Det kan virke som om en av utfordringene som det kan være mulig å gjøre noe med relativt

enkelt hos noen mediehus, vil være å strukturere og lage interne rutiner for kompetanseheving

og -utveksling mellom journalister i redaksjonene. Det sitter journalister med inngående

kompetanse i kompliserte undersøkende metoder som kan videreformidles til resten av

mediehusene, og kanskje utenfor huset fire vegger. SKUP er en arena der dette skjer, men det

er kanskje mulig å få til en slik utveksling oftere enn én gang i året. Dette vil også kunne

styrke journalisters selvtillit i arbeid med undersøkende journalistikk og gjøre at flere tør å gå

inn i saker hvor de har fått «en vond smak i munnen» av noe, som Østrem kalte det.

I arbeidet med Panama Papers fikk Aftenposten synliggjort kraften i samarbeid på tvers av

redaksjoner. Nå har de tatt kontakt med en regionalavis for samarbeid om et nytt prosjekt.

Flere har tatt til orde for at et sånt samarbeid kan være nyttig for alle parter, og kanskje er

dette starten på et større samarbeid som likner noe av det Ekeberg foreslår: et

samarbeidsforum. Spørsmålet er hvem som skal initiere det. Borud nevnte at Aftenposten

hadde invitert andre til å ta kontakt. De har tatt kontakt med en regionalavis, men vil de være

pådrivere for det mellom de største mediehusene i Norge? Det er muligens de som har best

forutsetninger for å være det, etter arbeidet med Panama Papers.

Sverige har ifølge Ekeberg fått til samarbeid på tvers av konkurrerende mediehus. Dette er

noe det er potensiale for å forske mer på, og muligens starte liknende samarbeid i Norge.


30

Mye er bra med undersøkende journalistikk i Norge, men det må kunne sies at det er mange

muligheter for forbedring. Mye av litteraturen som er skrevet om dette inneholder en rekke

forslag til metodebruk som mediehusene kan dra fordel av å bygge opp mer kompetanse på.

Kanskje kan også systematikken undersøkende journalister tilegner seg, overføres til en mer

overordnet systematisk jobbing med undersøkende journalistikk i norske mediehus. Muligens

også på tvers av dem.

6.0 Konklusjon

I denne oppgaven har jeg forsøkt å se nærmere på hvordan norske journalister jobber med

undersøkende journalistikk. Jeg har gått igjennom noe av litteraturen på feltet for å se hva

som finnes der. Gjennom intervjuer med informanter fra pressen har jeg funnet at det er noen

likheter og en god del ulikheter mellom de ulike redaksjonene. De fleste har potensiale for å

strukturere arbeidet sitt med undersøkende journalistikk ytterligere, og det ligger muligens et

potensiale for å utveksle informasjon på tvers av mediehusene gjennom formaliserte

samarbeid. Det er også skrevet mye litteratur om metodebruk som journalister som jobber

med graveprosjekter kan ha nytte av å kunne. Men også journalister generelt fordi det kan

virke som om en samlet presse mener undersøkende journalistikk er noe man bør drive med

hele tiden. Og da er det en forutsetning å kunne metodene.

Jeg har ikke vært i nærheten av å få med alle tanker jeg har hatt i arbeidet med denne

oppgaven. Det har vært en rekke spor som det ville vært veldig interessant å forfølge, men det

har ikke mulig i en oppgave med dette omfanget. Det er derfor god grunn til at dette bør

forskes mye mer på, og ofte, for journalistikken er i kontinuerlig utvikling og det vil dukke

opp stadig nye utfordringer, og muligheter.


31

7.0 Kildeliste

7.1 Muntlige kilder

Ekeberg, Emilie (25.05.16) [personlig intervju]

Knudsen, Anders Sooth (05.05.16) [personlig intervju]

Sæter, Kjetil (01.06.16) [personlig intervju]

Westerveld, Even (27.05.16) [telefonintervju]

Østrem, Veslemøy (24.05.16) [personlig intervju]

7.2 Skriftlige kilder

7.2.1 Bøker og artikler

Breivik, Fritz Leo (2010): «Metoderapportens ABC». SKUPs jubileumstidsskrift, s. 16-21

Hjeltnes, Guri (2010): «Fra kald krig til erobring av verden». SKUPs jubileumstidsskrift, s.

16-21

Sjue, Finn (2011): Undersøkende journalistikk. Kristiansand: IJ-forlaget

Warmedal, Morten Møller (2012): «Avisdød, økonomisk krise og morgendagens

gravejournalistikk». I: Warmedal, Morten Møller og Guri Hjeltnes (red.): Gravende

journalistikk – Metode, prosess og etikk (s. 33-75). Oslo: Gyldendal Akademisk

Warmedal, Morten Møller (2012): «PR-agentenes inntog og økende press mot den gravende

journalistikken». I: Warmedal, Morten Møller og Guri Hjeltnes (red.): Gravende journalistikk

– Metode, prosess og etikk (s. 375-407). Oslo: Gyldendal Akademisk

Ytreberg, Rune (2012): «Metode og verktøy i undersøkende journalistikk». I: Warmedal,

Morten Møller og Guri Hjeltnes (red.): Gravende journalistikk – Metode, prosess og etikk (s.

142-205). Oslo: Gyldendal Akademisk

Østbye, Helge, Knut Helland, Karl Knapskog, Leiv Ove Larsen og Hallvard Moe (2013):

Metodebok for mediefag (4. utgave). Bergen: Fagbokforlaget.


32

7.2.2 Epostintervju

Borud, Håken (23.05.16) [epostintervju]

7.2.3 Nettsider

Aftenposten.no (03.04.16): «Søndag klokken 20: Aftenposten publiserer verdens største

gravejournalistiske prosjekt». URL: http://www.aftenposten.no/okonomi/Sondag-klokken-20-

Aftenposten-publiserer-verdens-storste-gravejournalistiske-prosjekt-54883b.html [lesedato:

31.05.16]

Dnb.no: «Vårt samfunnsansvar». URL: https://www.dnb.no/om-oss/samfunnsansvar.html

[lesedato: 09.06.16]

E24.no (07.04.16): «DNB innrømmer å ha feilinformert Mæland». URL:

http://e24.no/naeringsliv/panama-papers/dnb-innroemmer-aa-ha-feilinformert-

maeland/23654633 [lesedato: 31.05.16]

Icij.org: «About the ICIJ». URL: https://www.icij.org/about [lesedato: 09.06.16]

Journalisten.no (08.06.16): «Dagens Næringsliv skal kutte 45 millioner kroner – 15

journalister må gå». URL: http://journalisten.no/2016/06/kutt-i-dn [lesedato: 09.06.16]

Klassekampen.no (17.03.16): «Inn som ny eier». URL:

http://www.klassekampen.no/article/20160317/ARTICLE/160319966 [lesedato 09.06.16]

Nrk.no (04.04.16): «Ba DNB avvikle Luxembourg-praksis i 2007». URL:

https://www.nrk.no/norge/ba-dnb-om-a-avvikle-luxembourg-praksisen-i-2007-1.12884398

[lesedato: 31.05.16]

Nrk.no (12.03.16): «Gravejournalistikken sultefôres». URL:

https://www.nrk.no/ytring/gravejournalistikken-sultefores-1.12833178 [lesedato: 01.06.16]

Medier24.no (29.06.15): «Nå er ledergruppa under Torry & Gard klar: Disse skal lede VG-

redaksjonen». URL: http://www.medier24.com/nyheter/na-er-ledergruppa-under-torry-gard-

klar-disse-skal-lede-vg-redaksjonen/ [lesedato: 09.06.16]

Documents

Kandidatnummer 142... · Intervjuene av Anders Sooth Knutsen i VG og Kjetil Sæter i Dagens Næringsliv er ikke gjort av meg, men intervjuet med Pedersen er gjort på telefon, mens