KILL THEM ALL! –SØRGESPILLav Tore Vagn Lid

For Nationaltheatret, som ønsker å være en offensiv deltaker i samfunnsdebatten, er det derfor både riktig og viktig å sette opp en forestilling som Kill them all!.

Velkommen i teatret

Hanne Tømta

NatioNaltheatret skal være et åpent, dristig, relevant og engasjerende teater. Kill them all! er en forestilling som setter søkelyset på ett av vår tids største dramaer som nå utspiller seg i Europa – en hel verdensdel og et system i krise. Kill them all! tar inn over seg en del av krisen som ikke alltid får like mye oppmerksomhet i media; selvmordsbølgen som nå rir Europa, den massive arbeidsledighet blant unge, og mennesker som kastes ut av sine hjem. Regissør Tore Vagn Lid har etablert seg i Norge og Europa med en serie relevante og formsterke oppsetninger. Denne gangen har han ønsket å se enkeltmennesket i systemet og systemet i enkeltmennesket.

KJÆRE PubLIKum!

Av Tore Vagn Lid.

Kai Dikic Kai Remlov Laila Hole Laila Goody Mariann Remlov Mariann Hole Ågot Goody Ågot Sendstad Dino Nilsson Dino Dikic Tomas Sendstad Tomas Nilsson Regi Tore Vagn Lid Musikkarrangement / lyddesign Tore Vagn Lid / Tomas Nilsson Scenografi Ada Hesjevoll / Tore Vagn Lid Scenografiassistent Birgit Hove Maskør Annikka Andersen Kostyme Linn Therese Michelsen Videodesign Aleksander Andreassen Videoassist Åsmund Bøe Videoteknikk Klaus Kottmann Regiassistent Silje Underhaug Fosseli Assisterende lyddesign A.K. Schille Dramaturg Kristian Lykkeslet Strømskag Produsent Kirsti Holm-Glad

Inspisient: Ida Nilsen Aune. Scenemester: Hans R. Jarn. Lysmester: Hilde Løken. Lyd: Sven Erga / Kai Priddy. Produksjonsansvarlig kostymer: Liv Tønnessen. Rekvisitør: Eva Hauge. Sufflør: Silje Underhaug Fosseli. Research: Tor Dishington Johansen, Tor Christian F. Bleikli. Lydproduksjon: Einar Thorbjørnsen. Infomasjonsansvarlig: Torbjørn Haugen. Salgsansvarlig: Ellen Lorenzen. Takk til: «Sigøynerorkesteret», Kai Schwind, Petros Kyris, gresk dramaturgiat, Margit Bratlie Selsiord, Thomas Simonsen Balmbra, Par X, Lene Teigen & Ulf Breistrand, Kyrre Bjørkås og Trine M. Lid.

Forestillingen varer ca. 1 time og 50 minutter. Ingen pause.

urpremiere 27. fEbRuaR 2013Amfiscenen

KiLL THem ALL! –SØRGESPILL

Ågot Sendstad Laila Goody Dino Dikic Mariann Hole Kai Remlov Tomas Nilsson

«I show in the first place that the state of men without civil society (which state may be called the state of nature) is none other than a war of all against all; and that in that war, all have a right to all things.» (T. Hobbes)

i Athenernes stAtsforfAtning forteller Aristoteles om hvordan athenerne, før demokratiet ble innført, opplevde en «lang periode med politisk strid mellom overklassen og folket». «Ikke bare var styret fullstendig oligarkisk, men de fattige, med kvinner og barn, var slaver under de rike,» skriver han. «All jord var i hendene på noen få, og hvis leien ikke ble avlevert, risikerte både jordarbeiderne selv og deres barn å bli bortført. Alle som fikk lån, måtte stille sin egen person som sikkerhet. Det massene opplevde som det tyngste og bitreste var den slavetilstand som det politiske systemet holdt dem i.»

Da finanskrisen slo ut i full blomst i september 2008 framsto den som en uvirkelig, nærmest absurd og uved- kommende hendelse: Noen amerikanske finansetablissementer hadde snekret sammen og tjent milliarder på en rekke

TIDENS SyNDEfLoD

«kompliserte» finansprodukter basert på råtne lån til fattige amerikanere som aldri ville være i stand til å betjene dem. Da dette pyramidespillet nådde sin grense, kollapset det slik pyramidespill gjør, med det enkle unntaket at dette spillet truet å ta med seg hele den menneskelige sivilisasjonen i fallet – eller i minste ble det framstilt slik. Men ingenting var strengt tatt annerledes etter de skjebnesvangre ukene og månedene – ingenting hadde tatt fyr, eksplodert eller sunket i havet. «Det er bare en gjeng idiotiske bankfolk som har inngått idiotiske veddemål mot hverandre i fylla. Ingenting fælt har skjedd, det er ikke som om alle grisene i Sør-Amerika plutselig døde av meldugg,» sa den britiske komikeren David Mitchell på BBC.

Katastrofen hadde en uhåndgripelig fiksjonell karakter: Menneskene var de samme etter finanskrakket, arbeidskraften

og kunnskapen var der, i likhet med kulturen, bøkene og teknologien. Ingen umiddelbar retur til steinalderen kunne skimtes. Alt er her fortsatt, hele menneskets akkumulerte kunnskap, historie og kultur, bortsett fra at kvantiteten av denne under-lige, flyktige substansen – kapital – truet og truer fortsatt med å senke et helt kontinent.

Dette er det store paradokset som har fått utfolde seg uhemmet og med stadig større intensitet i årene som har gått siden 2008. Ingenting fysisk er ødelagt, likevel er alt annerledes, likevel synker Europa – med Norge som et foreløpig unntak – ned i stadig større sosial nød og oppløsning. En kollaps i en avgrenset del av finans- markedene ble til en statlig gjeldskrise etter at det offentlige overtok de private finans-konsernenes gjeld, og så til en samfunns-krise da de private kreditorene nedgraderte betalingsevnen til de europeiske statene og

skrudde opp lånekostnadene, noe som dermed tvang de europeiske statene til å kutte i budsjetter – med solid støtte og press fra den hellige treenighet IMF, EU-kommisjonen og Den europeiske sentralbanken.

I mediene blir denne krisen til stadighet framstilt som en moralsk krise. Skylden plasseres enten hos kreditorene eller hos debitorene. Begge anklages for å ha hengitt seg uforbeholdent til et bredt spekter av dødssynder – griskhet, fråtseri, hovmod, misunnelse, latskap – som har satt hele «systemet», om ikke hele sivilisasjonen, i fare. Kreditorene skal, drevet av kynisk grådighet, ha pervertert den egentlig samfunnsnyttige rollen deres – med god hjelp fra deres mer eller mindre korrum-perte politiske venner og støttespillere. Goldman Sachs satt på begge sider av bordet i Hellas: De hjalp regjeringen pynte

Kai Remlov

6 Amfiscenen KILL thEm aLL!

på budsjettene for å tilfredsstille kravene for å bli med i eurosonen (foran de lukkede øynene og foldede hendene til Tyskland og Frankrike, som selv ikke oppfylte alle bud-sjettkravene), samtidig som de gamblet mot Hellas' kredittverdighet. Bankene var too big to fail og ble kjøpt fri av sine venner og tidligere kolleger i regjeringskontorene. «Vi er alle sosialister nå» sto det på forsidene av liberalistiske magasiner etter at krisen brøt ut, men sosialismen nådde aldri folket, bare finansinstitusjonene med massive rednings-pakker og rentebetingelser andre juridiske personer (det vil si mennesker) bare kan drømme om (utlånsrenten i USA er fortsatt tilnærmet null prosent, mens inflasjonen er på 1,9 prosent (2012), noe som i praksis er en ren subsidiering av finanssektoren).

Debitorene, borgerne, har levd over evne, hevdes det. Vi har tatt opp for store lån (hvem delte dem ut?). Vi er for late, vi jobber for lite. Vi har for gode velferdsordninger, for lav pensjonsalder, for dårlig arbeids-moral. Politikerne har lovet for mye eller vi har krevd for mye av dem, noe som in fine vil si at demokratiet ikke er kompatibelt med moderasjonen den økonomiske fornuft uavlatelig doserer.

Denne fortellingen har et enkelt budskap: For at ingenting skal forandres, må alt forandres, som den konservative fyrsten sier i Giuseppe di Lampedusas Leoparden. Ingen grunn til å bygge en Noahs ark, ingen grunn til å flykte fra den kommende synde-floden av uvirksom kapital. Alt man trenger er en gjennomgripende moralsk opp- stramming – og en økonomisk inn- stramming. «Systemet» trenger bare korrigeringer, finjusteringer, og moral, massevis av moral, på bunnen så vel som på toppen. Men hva om krisen stikker

langt dypere? Hva om den strekker seg lenger tilbake, bakenfor IT-boblen, som ble til en boligboble og i dag blåser opp nye bobler (råvarer, matvarer, studielån) som forlengst har ført finansmarkedene tilbake til nivået i 2007? For verdiskapningen på finansmarkedene realiseres ikke i økt produksjon og dermed vekst i arbeids-plasser, til det er profitten i den såkalte realøkonomien for liten; den realiseres i nye finansprodukter.

Katastrofen Vesten nå seiler inn i med øynene åpne og ørene lukket, presenteres, på tross av den moralske mediefortellingen, som en naturkatastrofe – jordskjelv, vulkanutbrudd, tsunami – med årsaker som er virtuelle, usynlige og immaterielle, men like fullt er dødelig, nedbrytende og opp-løsende som et datavirus med biologiske skadevirkninger. Uansett hvor immaterielle katastrofens drivkrefter er, kan den ikke forhindres, blir europeerne fortalt. Alt europeerne kan gjøre er å vise måtehold, stramme inn, holde ut, så vil den passere forbi som en tropisk storm, og alt vil vende tilbake til slik det var, før katastrofen. Men hva om krisen verken er en storm eller en tsunami, men snarere en autoimmun sykdom, der samfunnslegemets immun-forsvar går amok og identifiserer sine egne organer som skadelige fremmedlegemer? For å redde finansverdiene angripes selve grunnlaget for verdisettingen, nemlig borgernes arbeid og forbruk.

Samfunnet basert på solidaritet og sosial sikkerhet er i ferd med å gå i oppløsning i Hellas, i Spania, i Portugal, i Italia. Tiden skrus tilbake – grekerne hogde trær i vinter for å holde kulden unna, slik beste- foreldrene deres en gang gjorde. Tiggerne blir flere, giverne færre. Tilgangen til et

verdig liv, nedfelt i FNs menneskerettighets-erklæring, blir stadig fjernere for de stadige flere arbeidsledige som ikke lenger kan stole på en solidarisk samfunnsorden. I 2011 var bare 34 prosent av de unge i EU mellom 15 og 29 år i arbeid, det laveste tallet noen-sinne registrert i unionen. Samme år falt 20 prosent av unge mellom 25 og 29 år inn under kategorien NEET – Not in employment, education or training.

Krisen gjør en voksende andel av Europas befolking uvirksomme. Enorme menneske-lige ressurser står ubrukt, mens samfunnene forvitrer. Dette får stadige flere til å erkjenne noe få tenkte på for bare få år siden, nemlig at penger (både som kapital og som kjøpe-kraft) ikke er annet enn en sosial relasjon, en måte å regulere fordeling av ressurser, oppgaver og posisjoner i samfunnet på, det vil si en måte å organisere og å styre mennesker på. Pengene i seg selv er ikke problemet, la oss ikke være naive på dette punktet. Problemet er den usynlige hånden, det sekulariserte forsynet, som vi ble fortalt skulle fordele og øke samfunnets ressurser til alles fordel. For dette forsynet er gjeld aldri et tema.

Før demokratiet, forteller Aristoteles, reiste athenerne seg mot de rike i «voldsomme uroligheter» før Solon (ca. 638–558 f. Kr.), den «første folkelederen», grep inn og reformerte Athens forfatning: «Han [ga] folket frihet, både for øyeblikket og for fremtiden, ved å forby lån mot sikkerhet i skyldnerens person. Videre ga han lover, og slettet lån, både private og offentlige.» Hvem kan i dag gi europeerne en slik reell frihet?

Av Remi Nilsen

Laila Goody

KILL thEm aLL! Amfiscenen 98 Amfiscenen KILL thEm aLL!

foto: Aleksander Andreassen / Åsmund Bøe

«De personer som begår selvmord, utgjør egentlig en ørliten minoritet (...) Hver enkelt person utfører handlingen helt isolert, ingen av dem aner at det akkurat da kanskje er andre som utfører den samme handlingen. Likevel fortsetter selvmordstallene i et samfunn å være uforandret, så lenge samfunnet ikke forandrer seg.» Emile Durkheim, «Selvmordet» (1897)

KILL thEm aLL! Amfiscenen 1312 Amfiscenen KILL thEm aLL!

Biscaya: F. 1951 Fra Syd-Vest lærer (litteratur) Sønn (20), arbeidsledig lidenskapelig elvis-kjenner eier en leilighet (6. etg) Kan se Biscaya-bukta (i godt vær) DØD: 2012

Sangeren: F. 1963 Fra Syd Middelklassebakgrunn Sanger/tekstforfatter/musiker Selveier siden 2002 Bor med sin mor (87 år), pleietrengende DØD: 2012

Evighetsstudenten: F. 1985 Fra Syd Middelklassebakgrunn Studert litteratur og filosofi har lært seg norsk for å kunne lese henrik ibsen på original-språket (men muntlig klinger det mer i retning svensk). DØD: 2012

Investoren: F. 1962 Fra Sentrum Siv. ing. Ph.D. tidligere senioranalytiker i et privat hedgefond, nå rådgiver for eSM Gift to ganger. to barn. DØD: 2012

Pensjonisten: F. 1929 Fra Syd arbeiderklassebakgrunn Utdannet farmasøyt Deltok i frigjøringskrigen i 1945, på kommunistenes side. Fengslet under diktatur-epoken 1973. har en datter, journalisten «emmy» DØD: 04.04.2012

Skuespilleren: F. 1951 Fra Nord arbeiderklassebakgrunn Statens teaterhøgskole arbeidet i over 30 år ved samme teaterhøgskole DØD: ?

Vandreren: F. ? Fra Syd-Øst ? ? Åtte barn ? Død: ?

BriKKe–BiO

Spiller – musikere og skuespillere i scenerommet Brikke – virkelige personer fra dagens og morgendagens Europa Trekk – spilleren triller terningen, flytter brikken og mottar en oppgave Runde – trekkene struktureres etter hverandre opp mot spillereglene

I sørgespillet er brikkene basert på virkelige personer. Disse skjebnene inngår i et spillsystem som til sammen danner et innblikk i, eller et overblikk over, et Europa i krise. Spillets logikk og struktur blir samtidig dramaturgiens og scenografiens struktur. Spilleflaten – kartet over Europa – forstørres opp gjennom video og lys, og hørespill, musikk og lyd gjør spillet tredimensjonalt.

Spillerne kan velge å ta på seg brikkene, ta med seg brikkene eller selv representere brikkene. Slik kan spillerne forsvare brikkene enten kroppslig (brikkenes stemmer og spillernes kropper), eller ved at spillerne overtar helt eller delvis for brikkene sine (ikke ulikt det gode advokater gjør for sine klienter).

Spillerne inntar advokatoriske posisjoner, de representerer, men de tar også på seg roller og, går i dialog med originalstemmene (opptak som er anonymisert). Konflikter oppstår, stemmene sier seg ofte uenig i framstillingen, trer fram fra skyggelandskapet og truer med å bryte den anonyme tausheten. Spillerne som spiller for og med brikkene, og som prøver å orientere seg i skrevne og uskrevne regler, blir våre guider i spillet.

Spillereglene avdekkes underveis; spillerne tvinges til å spille mens de prøver å forstå reglene de spiller etter – ikke ulikt de menneskeskjebnene som står midt i krisene. Den som begir seg inn i spillet, støter på tilsynelatende absurditeter, kortslutninger og vilkårlige hinder, som igjen avføder nye spilleregler. Et vinner-trekk viser seg å bli et taper-trekk. For noen oppleves alt rasjonelt, logisk. For andre oppleves det som et drømspill, hvor alle veier går tilbake til start.

Sett fra avstand, trer det enkle, nesten barnslige frem i alt det som en trodde var komplekst, tungt og knapt til å få grep om. Alt blir enklere, ja, lettere i spillets overflate. Massive grenser ser ut som om de var tegnet med tusj. De store finansbankene ser ut som små esker. Overblikket minner mest av alt om blikket ned på det landskapet av veier, skoger og underlige skapninger som tilsammen dannet landskapet for barndommens jakt på den forsvunne diamant. Et barnslig blikk, så absolutt, men et blikk som likefullt kunne fange inn en hel verdensdel ovenfra, som gjorde endeløse avstander ørsmå, slik at en - om en var heldig – kunne gjøre reisen fra Tanger til Elfenbeinkysten unna på tre kast! Og var en enda mer heldig, så snudde en brikken med den glitrende diamanten, og trengte ikke lenger være redd for å måtte streve seg rundt Kapp Horn, stå over det ene og avgjørende kastet, eller å gå i angst for å snu brikken med bildet av en røver.

Sørgespillet er et spill med et spill, og altså ikke noe "ekte" spill. Spørsmålet blir da: hva spiller de om og hvem spiller?

(Sørge)spillet sett ovenfra– spilleregler

MuSIKK BRuKT I foRESTILLINGEN

Per Nørgård: I ching (4. sats)

Johan Sebastian Bach: Die Kunst der Fuge

Per Nørgård: Utdrag fra Waves

György Ligeti: 1 sats av Musia Ricercata

Linton Kwesi Johnsen: Command Dub

King Tubby/Lee "Scratch" Perry: Jungle Dub

Lee "Scratch" Perry: Set them free

Alex North/Elvis Presley: "Unchained Melody"

Mariann Hole Laila Goody Kai Remlov Ågot Sendstad

«Det finnes bare ett virkelig alvorlig filosofisk problem: selvmordet. Å avgjøre om livet er verdt å leve eller ikke, er å besvare filosofiens grunnspørsmål.» (Albert Camus)

Vi har sett en flodbølge av selvmord skylle over det sydlige Europa de seneste årene. Det burde fortelle oss noe. Vi kan ikke redusere forklaringen til rene psykologiske eller biologiske modeller. Teatret kan kanskje hjelpe oss til å se det klarere.

DET NyE SELVMoRDET

“i rom skød en 59-årig indehaver af et byggefirma sig selv onsdag og forklarede i et afskedsbrev sin familie, at forretningen var gået ned. selvmordet er blot det seneste i en række i landet. en 78-årige siciliansk kvinde sprang tirsdag i døden, fordi hendes pension var blevet beskåret, og tidligere på ugen hængte en mand, som lavede billedrammer, sig selv på grund af øko- nomiske problemer. i sidste uge satte to mænd ild til sig selv i norditalien, også på grund af økonomien.” (www.bt.dk)

Da den 77 år gamle Dimitris Christoulas løftet pistolen og skjøt seg selv i hodet ved et tre utenfor det greske parlamentet i athen, gikk det få timer før den greske innenriksministeren proklamerte den gamle mannens selvmord som først og fremst en dyp personlig tragedie. han snakket videre om motiv, ting som kunne ligge bak og som kunne drive fram en slik fryktelig tragedie. han nevnte mulige familiære problemer, han nevnte samvittighet.

Ministerens ord lyder velkjente og for- ståelige, de finner gjenklang og resonans i en lang og stolt litteraturhistorie, hvor selvmordet knyttes til ensomme skjebner som finner døden som eneste utvei. hedda Gablers tragedie og Strindbergs Frøken Julie er bare to dramatiske skjebner. eksistensialisten albert Camus så i Myten om sisyfos selvmordet som «det eneste virkelige filosofiske problemet.» Men kanskje er det også et helt annet problem som eksploderer i athen-luften denne tragiske dagen, opptakten til et helt nytt europeisk drama.

EN ANNEN TRAGEDIE

Før det fatale skuddet, forteller øyenvitner at den gamle mannens siste ord er et rop: «Dette er ikke et selvmord, de dreper meg!». og på seg har han et slags avskjedsbrev som anklager et system som har fratatt enkeltmennesket siste rest av menneske-lighet. teksten er brutal og usentimental; et opprop om å kjempe mot – med alle midler:

tsolakoglou-regjeringen [Qusling- regjeringen] har tatt fra meg livsgrunnlaget, som var basert på en ærlig pensjon jeg har

betalt inn til i 35 år uten hjelp fra staten. og fordi min alder gjør at jeg ikke har kraft nok til å gjøre opprør (skjønt om en av mine greske landsmenn skulle gripe en Kalasjnikov, ville jeg være like bak ham), ser jeg ingen annen løsning enn å avslutte mitt liv på denne verdige måten, slik at jeg slipper å rote i søppelkasser for å overleve. Jeg tror unge mennesker uten framtid en dag kommer til å gripe til våpen og henge landsforræderne på syntagma-plassen, slik italienerne gjorde med Mussolini i 1945.

Det er bemerkelsesverdig at brevet ikke gir skinn av å være enestående, det gir ingen psykologiske begrunnelser, ingen eksistens-ielle kvaler. Det peker ikke innover, slik det psykologiske dramaet gjør, men utover. Det er dypt tragisk, men samtidig sosialt, eller det er kanskje nettopp det som gjør det så dypt tragisk: Selvmordet som «ikke er et selvmord», er samtidig et desperat varsel om en annet type mord, en drepende kraft som forener skuddet i athen med en bølge

av lignende selvmord som hjemsøker et europa på kanten av stupet.

ET VITENSKApELIG pRoBLEM

For å få øye på dette spøkelset, som akkurat nå er på vandring fra syd mot nordvest, kan en nettopp ikke – som de naturalistiske dramaene, eller for den saks skyld den greske innenriksministeren – kun betrakte selvmordet isolert, som en «personlig tragedie». For når selvmordsrater stiger radikalt over store deler av europa, når unge mennesker brenner seg til døde på motor-veiene, 90 år gamle ektepar hopper foran togene eller offentlig ansatte lærere kaster seg ut fra terrassene sine, er tragedien ikke lenger bare «dypt personlig»; motivet ikke lenger bare individuelt. i en slik situasjon kan plutselig nakne tall bli til dramatikk, stati-stikk til nådeløs poesi: 400 000 utkastelser i Spania, 26 millioner arbeidsledige i europa, 56 % arbeidsledige blant unge i Spania,

Illustrasjon: Aleksander Andreassen

16 Amfiscenen KILL thEm aLL!

40 % økning i antall selvmord i hellas. 30 % kutt i greske pensjoner. og når det nå skytes, brennes, knuses eller kveles, så skjer det overalt, samtidig. De nye selvmorderne forvirrer i skrivende stund psykologien og forstyrrer – ikke minst – biologisk orienterte forklaringsmodeller. etter at en arbeidsledig musiker på sensommeren i fjor tok med seg sin nittiårige, og alvorlig pleietrengende mor i døden, rykket psykologer ut og snakket om genetiske disposisjoner og arvelige drivkrefter. Mulig det, men hva med alle de andre? hvordan forklarer vi sammen-fall i tid, spredningen i alder, i nasjonalitet, i kultur og kjønn?

SÅ HVA MED TEATER?

Mye tyder på at den enorme krisen som akkurat nå utspiller seg en liten flyreise unna, bare er opptakten til det som vil bli vår tids store drama. i august i år var ledigheten på 54,10 % blant spanjoler under 25 år, og den kryper nå – i skrivende stund – oppover mot 56 %. For en regissør er spørsmålet hvordan i all verden teatret kan nærme seg en slik krise? Det er utgangspunktet for sørgespillet Kill them all!

Som inngang søkte jeg først etter et klassisk dramamateriale, men fant ingenting. Så gikk det opp for meg at det som nå skjer i europa nettopp er en ny type drama, som kanskje også fordrer nye typer sceniske virkemidler. Der det naturalistiske dramaet ser på selvmordet som en unik historie (om det er i sofaen til hedda Gabler, eller på kjøkkenet til Frøken Julie) så er skuddet i athen en dråpe i bølgen av lignende tragedier. De er sluttprodukter av en krise som knytter enkeltskjebner sammen i et system av parallelle (eller samtidige) hendelser, spredt ut over en verdensdel på randen av

sammenbrudd. Forsøket har gått i retning av en form som ser etter enkeltmennesket i systemet og systemet i enkeltmennesket. Det søker sammenhenger mellom isolerte tragedier, men uten å miste enkelt- mennesket av syne, forsøker å forene overblikk med innblikk.

Jeg har kalt formen for sørgespill, eller sosiologiske sørgespill. Dette er det andre sørgespillet-forsøket i en planlagt triologi. Det første var straff, som gikk på jakt etter straffens og avstraffelsens vesen. På ekspedisjonen inn i sørgespillet ble grensene mellom musikere og skuespillere visket ut og erstattet av et lag med spillere. i spillet bruker de brikker, dvs. både reelle og oppdiktede menneskeskjebner i det som for mange har vist seg å bli et sørgelig spill, ofte med selvmordet som utgang.

Som et slags teatrets svar på spillet «Den forsvunne diamanten» – med europa og ikke afrika på brettet – blir sørgespillet Kill them all! en oppdagelsesreise fra en utpost langt nord på spillflaten der reglene spores under-veis. For ting henger jo sammen på en måte. Når noen nå hever armen for å stemme over en beslutning i europas finanssentrum Frankfurt, hever kanskje noen pistolen for å skyte seg ut av fornedrelsen i Madrid. og når noen fortviler over at en hel generasjon unge mennesker synes å få framtiden lagt i grus, jubles det lenger nord – på spilleflaten – uhemmet over at prisene stuper på ferieboliger langs rivieraen.

STRuKTuRELL VoLD

Det finnes situasjoner hvor det å løfte blikket og fokusere på tall og på sammenhenger kan være er langt mindre kynisk , langt mindre «kjølig», enn å stirre seg blind på

enkeltskjebnen. Pensjonisten som skjøt seg foran det greske parlamentet, og som skrev sitt brutale avskjedsbrev, forsøkte også å advare oss mot nettopp mot å betrakte tragedien som «privat» og «unik». Dermed advarer han mot å se handlinger – også de mest ekstreme – som enkle uttrykk for personlige forhold og dermed gjøre seg blind for sammenhenger: Strukturell vold, kalles det når bøddelen ikke ser enkelt-mennesker, og volden ikke kan lokaliseres i direkte fysiske voldshandlinger, selv om virkningen på offeret kan være minst like dramatisk.

teatret har derimot en naturlig higen mot det individuelle og det private. Slik har det vært siden vi for mer enn hundre år siden kunne titte rett inn i det Gablerske hjem. ingenting tyder på at denne interessen for det private og det unike har blitt mindre, snarere tvert om. Det som er like sikkert er at disse nye europeiske tragediene vil komme til å presse fram helt nye drama, helt nye konflikter. Faren i å møte det nye med det gamle ligger kan hende i at vi da også kan reprodusere forestillinger som nettopp bommer på samtiden; på samtidens drama. Men faren går også hånd i hånd med dem som frem for alt ønsker å se det private i det som er felles, dyrke det unike i det som er delt, som ønsker å fremelske det enkelt-stående og avsluttede i det som akkurat er i ferd med å bli en bølge av tragiske hendelser.

og for å vende tilbake til den greske ministeren: 77-åringens selvmord var først og fremst en dyp personlig tragedie, sa han. Jeg tror Margaret thatcher, Michael tetzschner og mange, mange andre vil være enig med ministeren. tenk det, hedda!

Av Tore Vagn Lid

Tore Vagn Lid

KILL thEm aLL! Amfiscenen 19

Kai Remlov Kai Remlov er utdannet ved Statens Teaterhøg-skole og har vært ansatt ved Nationaltheatret siden 1973. Roller i utvalg, Nationaltheatret: Capulet i Romeo og Julie, Professor Turman i Geografi og kjærlighet, Jørgen Tesman i Hedda Gabler, John i Oleanna, Hjalmar Ekdal i Vildanden, Dec i Gaucho, Golaud i Pelléas og Mélisande, Far i Flammefjes, Mannen i Vinterforvaring, Hamm i Sluttspill, Gamle Ekdal i Vildanden, Willy Brandt i Demokrati, Faren i Blodbryllup, Far i Skuggar, Faren i Seks personer søker en forfatter, Al i Under åpen himmel, Ulrik Brendel i Rosmersholm, medvirkende i Hamsuns gate, Dorn i Måken, Mercutio i Romeo og Julie. Remlov spilte også Elias Rukla i enmannsforestillingen Genanse og verdighet i tre sesonger fra høsten 2000. Film og TV i utvalg: Herman, Aldri mer 13!, Thranes metode, Blodsbånd, Fox Grønland, Marias Menn, O´Horten, Varg Veum, Kodenavn Hunter og Hjem til jul. Priser: Skandinavisk Nasjonalteaterpris for enmannsforestillingen Genanse og verdighet, Per Aabels ærespris i 2007 og Årets lydbokstemme i 2002.

Mariann Hole Mariann Hole er utdannet ved Statens Teaterhøg-skole (2004–07) og Nordisk Institutt for Scene og Studio (NISS) 2000–03. Hun debuterte som Ophelia i Hamlet ved Riksteatret, og har siden blant annet spilt Sykepleieren i Barnet ved Rogaland Teater. Ansatt ved Nationaltheatret siden 2008. Roller ved Nationaltheatret: Petra Stockmann i En folkefiende, Aljosja i Brødrene Karamasov, Titania i En midtsommernattsdrøm, Nina i Måken og den kvinnelige tittelrollen i Romeo og Julie. Del av den kunstneriske ledelsen ved Torshovteatret – Komilab fra høsten 2010–12. Der har hun spilt i Herr Kolpert – Komilab nr 1, Endelig skjer det noe – Komilab nr 2, Ti liv! – Komilab nr 3 og De foreldreløse – Komilab nr 5, Jåtåkdag – komilab nr.6 og Håndtering i Spokane – komilab nr.7. Diverse roller i Radioteatret. Aktuell som Vera i TV-serien Halvbroren, NRK 2013.

Tomas Nilsson Tomas Nilsson er utdannet ved Østlandets Musikkonservatorium. Han er kunstnerisk ansvarlig for SISU-ensemblet, og har spilt en viktig rolle for SISU siden begynnelsen av 1993. Nilsson bidrar jevnlig i andre ensembler som Oslo Sinfonietta og Opera Omnia, og har arbeidet frilans i flere symfoniorkestre i Norge og Sverige.

Dino Dikic Dino Dikic er utdannet billedkunstner med bachelorgrad fra Kunst- og Designerhøgskolen i Bergen. Han jobber som utøvende kunstner med fagkompetanse innen samtidsgrafikk. Han har hatt en rekke utstillinger de siste årene. Det er første gang Dino Dikic er med i en oppsetning på Nationaltheatret.

Tore Vagn Lid Tore Vagn Lid er regissør, forfatter og musiker. Han er kunstnerisk leder for Transiteatret-Bergen. og har doktorgrad fra Institut für Angewandte Theaterwissenschaft i Giessen. Lid har skrevet og regissert en rekke forestillinger innenfor og uten-for rammene av Tt-B, blant annet Fatzer (2012), Almenrausch – En Radiohøring (2011), Avgjørelsen (2008), Før Soloppgang (2011) og Straff, sørgespel (2012). Han ble tatt ut som første norske regissør til Salzburger Festspieles "Junge Regisseure" i 2008, han fikk Heddapriser for Mann = Mann (2007) og Almernasuch (2007). Radioteatrets Blå fugl-pris (2011) og Bergen kommunes kunstnerpris (2012).

Ågot Sendstad Ågot Sendstad er utdannet ved Statens Teater-høgskole (1990–93). Roller i utvalg, National-theatret: Lisbeth i Erasmus Montanus, Hedvig i Vildanden, Masja i Måken, Ophelia i Hamlet, Fru Linde i Et dukkehjem, Leiemorderen i I Hired a Contract Killer, Maja Rubek i Når vi døde våkner, Kvinna i Vinter, Mette i Festen, Damen i Til Damaskus, Aurelia i Et spansk stykke, Inspisienten i Seks personer søker en forfatter, medvirket i Misantropen, Vertinnen i Salong, Anna i På bunnen, Anette i Blodig alvor, Nora Helmer i Et dukkehjem, Bestyreren i Foreldremøte, Anna Karenina i Anna Karenina, Beverly i Abigails party og fru Bastian i Folk og røvere i Kardemomme by. Film: Folk flest bor i Kina. Priser: Tildelt Per Aabels Ærespris 2006. Nominert til Heddaprisen for Salong, i kategorien beste kvinnelige hovedrolle.

Laila Goody Laila Goody er utdannet ved Statens Teaterhøg-skole (1991–94). Roller i utvalg, Nationaltheatret: Bernadette Dixon i Oppvokst i fangenskap, Dottie i Killer Joe, Thomasina Coverly i Arkadia, Helen i Krøplingen, Rebecca West i Rosmersholm, Hilde i Fruen fra havet, Olga i Flammefjes, Eleonora i Påske, tittelrollen i Maria Stuart, Gina Ekdal i Vildanden, Klytaimnestra i Ifigenia, Desdemona i Othello og Dolly i Anna Karenina. Centralteatret i Oslo: hovedrollen i Det gode mennesket fra Sezuan. Trøndelag Teater: Catherine i Bevis. Film og TV i utvalg: Den som frykter ulven, Jonny Vang, Kodenavn Hunter (NRK). Priser: Heddaprisen 2003 for Bevis, Gösta Ekmans Nordiske Minnefonds pris, Per Aabels ærespris i 2001, Radioteatrets Blå Fugl i 2002, Gullruten for beste kvinnelige skuespiller i Rosmersholm NRK i 2002 og Gammleng-prisen 2004.

mEDVIRKENDE KILL thEm aLL! Amfiscenen 21

Ada HesjevollAda Hesjevoll har bakgrunn fra filmlinjen på Nordland Kunst- og Filmskole i Kabelvåg. Hun har studert filmteori, kunsthistorie og teatervitenskap og avsluttet våren 2012 scenografutdanning ved Den Norske Filmskolen på Lillehammer. Hun har tidligere bl.a. arbeidet som rekvisitør og kostymedesigner og arbeider nå frilans som scenograf både innen teater og film.

Annikka Nilsson AndersenAnnikka Nilsson Andersen har maskør- og parykk-makerutdanning fra Dramaten i Stockholm, der hun arbeidet i 13 år. Deretter var hun ansatt ved Den Norske Opera i 17 år, der hun hadde ansvar for mange store ballett- og operaforestillinger. Ansatt ved Nationaltheatret siden 2004, der hun bl.a. har vært maskør for Markens grøde, Sult, Et drømspill, Brødrene Karamasov, Plastilina, Romeo og Julie, Ibsenmaskin, Trær som faller, Istialia, Minus 2, Anna Karenina, Folk og røvere i Kardemomme by og Baby.

Aleksander AndreassenAleksander Andreassen er utdannet på Kunsthøg-skolen i Bergen med fotografi som fagområde. Han hadde i 2011 cinematografi på animasjons-filmen Orfeus av Thomas Simonsen Balmbra.Andreassen hadde videodesign på teaterstykket Straff, sørgespel av Tore Vagn Lid.

Linn Therese MichelsenLinn Therese Michelsen ble utdannet ved Esmod i 1998. Hun er fast ansatt ved Den Nationale Scene i Bergen, hvor hun bl.a. har hatt kostymedesign på Invasjon, Før Soloppgang og Karlsson på taket. Hun har også jobbet på Hordaland Teater, Fest-spillene i Bergen, TV2 og StandupNorge. Hun har tidligere jobbet med Tore Vagn Lid på fore- stillingene Før Soloppgang, Straff og Fatzer.

Kristian Lykkeslet StrømskagKristian Lykkeslet Strømskag er utdannet ved Universitet i Oslo med mastergrad i nordisk litteratur. Han har også studert dramaturgi ved Humboldt- universitetet i Berlin. Fra 2002 var han ansatt som dramaturg ved Teatret Vårt i Molde, og fra 2007 til 2009 ved Rogaland Teater. Han har hatt engasjement ved Det Norske Teatret, Nationaltheatret, Den Nationale Scene og Kabul Teater, Afghanistan. På Nationaltheatret har han blant annet arbeidet med produksjonene Faderen, Ad hoc, Fanny og Alexander og Anna Karenina. Lykkeslet Strømskag debuterte som dramatiker i 2006 med Havfruens sønn som var Teatret Vårt sitt bidrag til Ibsenåret.

Trykk: 07 Oslo AS

MILJØMERKET

07 OSLO - 241 344

Ågot Sendstad Laila Goody Mariann Hole

22 Amfiscenen KILL thEm aLL!

Utgitt av Nationaltheatret. Ansvarlig utgiver: Hanne Tømta. Redaktør: Torbjørn Haugen. Foto: Erik Aavatsmark. Layout: Odd-Arne Steen. Trykk: 07 Oslo AS. Opplag: 800, februar 2013. Adresse: Johanne Dybwads plass 1, Postboks 1225 Vika, 0110 Oslo.

Billettbestilling: 815 00 811 eller www.nationaltheatret.no Kr 30,– Kr 30,–