Jill Mansell

Kjærlighetved første blikk

© 2014 CAPPELEN DAMM AS (norsk utgave)© 2013 Jill Mansell

ISBN 978-82-02-43830-21. opplag 2014

Originalens tittel: Don’t want to miss a thingOversettelse: Kristi Heggli

Omslagsdesign: Camilla NygårdSats: Type-it AS, Trondheim 2014Trykk: UAB Print-it, Litauen 2014

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovensbestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS erenhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt iden utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtalemed Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvarog inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

Kjærlig tilegnet far, Paul og Judi

1

Det var nesten midnatt, og Dexter Yates lå i sengen medkjæresten da telefonen hans våknet til liv. Hun var enkvinne med lynraske reflekser, og snappet den til seg førhan rakk å ta den selv.

Ærlig talt. Enkelte folk hadde bare ingen tillit.«Det står Laura.» Hun myste med smale øyne mot nav-

net som kom opp på skjermen. «Hvem er Laura?»Sjalusiens ansikt var aldri vakkert. «Kan jeg få telefonen

min, er du snill?»«Hvem er hun?»Dexter var heroisk og sa ikke «en som er mye pe-

nere enn deg». Han holdt frem hånden og ventet tilhun ga ham telefonen, og det gjorde hun med et irritertsnøft som betydde at han definitivt ikke ville treffe henneigjen.

«Hei, Laura.»«Å, Dex, beklager. Jeg vet det er sent. Vekket jeg

deg?»Han smilte. Ingen andre enn Laura kunne finne på å tro

at han ville sove før midnatt. «Selvsagt ikke. Hvordan gårdet med deg?»

«Alt … er i skjønneste orden.» Gleden i stemmen hen-nes strømmet gjennom telefonlinjen, og akkurat i det øye-blikket visste han hva som hadde skjedd. «Det er en jente,

7

Dex. Hun er her! Og hun er så vakker, det er helt ufatte-lig. Tre og et halvt kilo. Hun er det meste fantastiske i heleverden.»

Smilet hans ble bredere. «En jente! Så fantastisk. Oghvorfor skulle hun ikke være vakker? Når kan jeg kommepå besøk?»

«Vel, ikke i kveld, selvfølgelig. Visittiden er fra ti til tolveller sju til ni om kvelden. Har du tid til å komme i mor-gen, tror du? Etter jobb?»

«Det skal jeg sørge for,» lovte Dex. «Jeg kommer. Serhun ut som meg?»

«Ikke vær dum. Hun er bare en time gammel. Du ertjueåtte, du har skjeggstubber.»

«Du vet at du virkelig burde vurdere en karriere somstandupkomiker.»

«Etter all lystgassen jeg har svelget unna i kveld, erjeg ganske sikker på at jeg ikke kan bli standup noesom helst. Ok, jeg har litt lite batteri igjen. Det er bestjeg legger på. Vil du at jeg skal sende en e-post medbilde, eller vil du heller vente til du ser henne i mor-gen?»

«Ikke tenk på det, jeg kan vente. Og, du,» Dex stemmeble mykere, «godt jobbet.»

Han avsluttet samtalen, lente seg bakover mot puteneog stirret opp i taket. Jøss.

«Ikke for å gjenta meg selv, men hvem er Laura?» Atmo-sfæren i rommet var nå blitt svært kjølig. «Og hvorfor vildu vite om babyen hennes ligner på deg?»

«Kom igjen.» Dexter svingte beina ned på gulvet ogplukket opp dongeribuksen og T-skjorten sin. «Det ersent. Jeg skal kjøre deg hjem.»

«Dex…»

8

«Jeg mener det, ok?» sa Dexter. «Laura er søsteren min.Og hun har nettopp født min niese.»

* * *

Laura halvsov da sykepleieren banket på døren og dyttetden forsiktig opp.

«Hallo? Er du våken?»Laura åpnet øynene. Nå som hun var blitt mor, var hun

nødt til å venne seg til avbrutt søvn. «Ja, nesten. Hva erdet?»

«Du har besøk,» hvisket sykepleieren.«Hva? Nå?»«Jeg vet det, og det er egentlig ikke lov, men da han for-

klarte situasjonen … Vel, hva skulle jeg gjøre? Jeg kunneikke akkurat sende ham vekk.»

Jentas glitrende blikk og stemmeleie ga Laura all infor-masjonen hun trengte. Hun heiste seg opp i sittende stil-ling – au, det gjorde vondt – idet døren gikk helt opp ogsykepleieren ledet den nattlige gjesten inn på enerommet.«Og situasjonen er?»

«At jeg må være på Heathrow om tre timer for å ta flyettil New York.» Dex vendte seg mot sykepleieren og sa:«Tusen takk, snuppa, du er en knupp.»

Laura ventet til den forgapte jenta hadde forlatt rom-met, før hun himlet med øynene. «Og på en skala fra entil ti, hvor sant er det?»

«Ah, men det fikk meg inn, ikke sant?» Dex’ legenda-riske sjarm var en gammel vits dem i mellom. «Jeg klarteikke å vente. For oppspilt til å sove. Disse er til deg, for-resten. Beklager at de er litt kjipe.»

Han hadde stukket innom det døgnåpne supermar-

9

kedet i Kensington og kjøpt glorete, oransje roser, enkjempesvær Toblerone, en lekeblekksprut og massevis avgummibjørner. Som man pleier å gjøre.

«Så nydelige,» sa Laura idet han dumpet alt oppi sengenhennes.

«Vel, hvis du driver og får barn midt på natten, såer det begrenset utvalg. Men det samme kan det være.Kom her.» Han ga henne en klem og kysset henne høy-lydt på kinnet. «Du er så flink. Godt jobbet. Hvor erden?»

«Den?»«Beklager, hun.» Dex trakk uanfektet på skuldrene.

«Men vi har kalt den for ’den’ i månedsvis. Hvor er hun,da? I en kurv under sengen?»

«Hvis du skal være sånn, så får du ikke se henne.» MenLaura mente det ikke. Fra der han sto, kunne han ikke sebabysengen. Hun la hodet på skakke mot venstre side forå vise Dex at han måtte gå rundt til den andre siden avsengen.

Og så lente hun seg bakover og så på mens Dex – mu-ligens for første gang i sitt liv – ble forelsket.

Det var helt uforståelig. Hun kunne faktisk se at detskjedde. I et øyeblikk var han interessert, og i neste var hanfullstendig forhekset. Og like etterpå, som om høytidenved øyeblikket hadde nådd frem til henne, beveget famili-ens siste tilskudd på seg og åpnet øynene.

«Hun heter Delphi,» sa Laura.«Å herregud,» Dex pustet sakte ut. «Se, så skjønn hun

er.»Laura smilte. «Hun ser på deg.»«Hun er så vakker. Jeg mener, virkelig vakker.» Han sto

som lamslått.

10

Var det mulig å sprekke av stolthet? «Det var det jeg sa,»sa Laura.

«Kan jeg løfte henne opp?»«Bare du ikke mister henne, så»Det mørke håret hans falt fremover da han bøyde seg

ned og smatt hendene sine inn under Delphis små skuldre.Han stoppet og så bort på Laura. «Jeg vet ikke hvordanman gjør det.»

Dex hadde alltid vært avslappet og struttet av selvtillit.Det var søtt å se ham innrømme at han følte seg usikker.Oppmuntrende sa Laura: «Du klarer det fint. Bare huskå holde hodet hennes. Sånn som dette.» Hun viste hamhvordan han skulle gjøre det med sine egne hender, og såpå fra sengen mens Dex imiterte henne. «Sånn ja. Der hardu det.»

Han løftet henne opp. «Hun er som en solsikke medvinglete nakke. Jøss, se på deg, Delphi Yates. Se på hen-dene dine.» Han ristet på hodet i undring. «Har du sett defingerneglene? Og øyenvippene! Se, hun blunker …»

Laura smilte enda bredere. Han var virkelig forelsket.Hun så på mens han tok Delphi med seg på en liten turrundt i rommet og endte opp foran speilet. Etter at hanhadde satt henne trygt i armkroken, studerte Dex speil-bildet av dem sammen. «Hei, Delphi. Det er deg! Komigjen, vink nå da. Å nei, ikke lag grimaser, det er burs-dagen din, du får ikke gråte … Neeeei, se i speilet, ta endans!»

«Kanskje hun er sulten,» sa Laura.«Ikke noe problem. Du skal få litt godteri. Hei, Delphi,

vil du ha en gummibjørn? Hvilken farge foretrekker du?»«Dex, du kan ikke gi henne godteri!»Han så på henne, og hun skjønte at han bare tullet. «Å?

11

Vel, da blir det bare mer til oss. Sånn ja, hun begynner ikkeå gråte nå uansett. Slapp av, mamma.»

Mamma. Etter så lang tid, mot alle odds, så hadde detendelig skjedd. Akkurat idet hun hadde gitt opp håpet omat det ville skje noen gang. I sitt førtiførste år hadde hunpå mirakuløst vis blitt gravid, og nå var Delphi her.

«Jeg er mamma,» sa Laura. «Kan du begripe det?»«Og hun er skikkelig sterk.» Delphis lille, sammenkrøl-

lete hånd holdt knallhardt rundt Dex’ pekefinger, og hanlot som om det gjorde skrekkelig vondt. «Jeg tror hun bliren bryter når hun blir stor.»

«Vent litt, jeg skal ta bilde av dere.» Laura tok telefonenog ba ham legge ansiktet inntil Delphis.

«Gjorde det vondt å føde?» Han skar en grimase. «Jegvil ikke høre noen ekle detaljer.»

«Det var enkelt,» sa Laura. «Som å pille erter. Det gjordeikke vondt i det hele tatt.»

«Flink jente.» Dex var fornøyd med løgnen og nikketanerkjennende til Delphi. «Bare vent til du blir eldre. Jegskal lære deg alle triksene. Hvordan du får kontroll på gut-tene, hvordan du knuser hjertene deres …» Delphi så al-vorlig opp på ham med tallerkenøyne mens han snakket.«Jeg må sjekke dem først for å se om de er bra nok til å gåpå stevnemøte med Delphi Yates, før jeg slipper deg ut avhuset med dem. Og de får med meg å gjøre hvis det blirbråk.»

«Kan du tenke deg? Hun kommer til å bli tenåring,» saLaura overveldet. «Gå med upassende klær, drikke sider ogklage på oss bak ryggen vår. Et bilde til.»

Han holdt Delphi opp en gang til og var nøye med ålegge hånden bak nakken hennes. Laura kunne kjenne athjertet hennes tok et ekstra bilde. Det var et bånd mellom

12

dem som var lett å se. Når de så hverandre inn i øynene,var det som om de delte en fantastisk hemmelighet. Detvar en fysisk likhet der også, i fasongen på øynene og vin-kelen på de mørke brynene. Det var lett å se at Delphi villeligne på Dex når hun ble større. Laura trykket på knappenog foreviget øyeblikket. Det var magisk, bildet av dem varnå godt forvart i telefonen.

«Send meg en kopi,» sa Dex.«Det skal jeg. Men du må passe på hvem du viser det

til. Det kan gå utover imaget.»«Det er sant.» Han gliste til Delphi. «Det er det du har

tenkt? Er det planen? Jøye meg, du er jammen en farligtype.»

«Hvordan er den nye kjæresten?» Laura husket ikke nav-net hennes, men det gjorde ingenting. Dex forventet ikkelenger at hun skulle gjøre det. Han ble ferdig med den eneetter den andre i toppfart.

«Det er slutt,» sa Dex bedrøvet. «Jeg er singel og aleneigjen. Stakkars meg.»

Nå ja. «Jeg vet at du antakelig kommer til å bli en ensomog trist ungkar for resten av livet,» sa Laura.

Døren gikk halvveis opp, og sykepleieren stakk hodetinn og hvisket: «Beklager, men du må gå nå før jeg får megen smekk.»

«Og det kan vi ikke ha noe av,» sa Dex med det samme.«Tusen takk for at du slapp meg inn. Du har vært en engel,og jeg setter virkelig pris på det.»

«Det er greit.» Smilehullene kom til syne. «Du fikk settDelphi i det minste.»

«Og det betyr at det er to mennesker jeg er veldig gladjeg fikk treffe i kveld. Å herregud, det hørtes skikkeligkvalmt ut. Glem det.» Han ga Delphi forsiktig tilbake til

13

Lauras ustrakte armer. Dex kysset dem etter tur. «Nå er detpå tide dere sover litt begge to. Du vet forresten ikke omAlice har en kjæreste, gjør du?»

Bak ham sto Alice fremdeles på dørstokken, halvveisutenfor, halvveis innenfor. Hun ble mørkerød da hunskjønte at han hadde lagt merke til navnet hennes på skil-tet tidligere.

«Det er rart med det,» sa Laura, «men jeg rakk ikke åspørre henne tidligere. Jeg var opptatt med å få barn.»

«Vel, hun har ingen ringer på seg,» sa Dex. «Så det er engod start.»

«Jeg har ikke kjæreste,» sa Alice. «Hvorfor lurer du pådet?»

Han snudde seg for å se på henne. «Jeg bare lurte på nårneste frikveld er. For hvis du tror at du kunne tenke deg åta en drink med meg, så kunne jeg definitivt tenke meg åta en drink med deg.»

Laura observerte ham mens hun ventet. Han var alde-les uforbederlig. For Dex var det like naturlig å flørte somå puste. Var sjekkereplikkene hans spontane, eller haddehan en godt innkjørt rutine?

Mottakeren av kveldens komplimenter rødmet avglede. «Vel, jeg har faktisk fri i morgen kveld …»

«Fantastisk!»«Men det går jo ikke,» sa Alice og ristet på hodet. «For

da er du i New York!»Dex dunket seg i tinningen. «Du har rett. Jeg har jetlag

allerede. Selv om det bare er en lyntur. Jeg kommer tilbakedagen etter.»

«Jeg har fri neste torsdag,» sa Alice forventningsfullt.«Vet du hva? Gi meg nummeret ditt, så ringer jeg deg.

Jeg er ingen øksemorder, jeg lover.» Han tok frem mobilen

14

sin og tastet inn nummeret hun ga ham. «Og nå må jeg gåfør du får kjeft. Dette stedet er litt av en labyrint. Jeg fat-ter ikke hvordan jeg skal finne veien ut.»

Han hadde tydeligvis Alice i sin hule hånd allerede, forhun sa: «Kom igjen. Jeg skal vise deg hvor heisen er.»

«Ha det. Ikke glem å kjøpe med deg en lekker gave tiloss fra New York!» ropte Laura ertent fra sengen idet degikk ut av rommet.

2

Akkurat samtidig som Dexter Yates forlot et sykehus tid-lig en morgen, kjørte Molly Hayes inn og parkerte foranet annet sykehus hundre og femti kilometer vekke.

Og lurte på hvordan hun hadde kunnet la seg presse tilå gjøre det.

Bortsett fra at hun visste svaret, og det plaget henne,som en skarp liten stein i skoen. Fordi det gikk en hårfingrense mellom å være grei og å være dumsnill.

Og hun begynte å lure på om hun ikke nettopp haddekrysset den grensen.

For å se positivt på det så var det i det minste plass tilå parkere på denne tiden av døgnet, selv om det hørtes utsom om det var en del ganske fulle pasienter der også, fastbestemt på at kveldens uhell ikke skulle få ødelegge formoroa. Molly hoppet ut av bilen – og nei, hun hadde ikketenkt å betale for parkeringen – gikk forbi billettmaskinenog mot inngangen til legevakten. På vei mot døren så hunsitt eget speilbilde i et vindu, og det blonde, bustete håretsto i alle retninger. Synd.

Hun fant fort ut at den fulle pasienten som laget mestbråk av alle, var den hun hadde kommet for å hente.

Festlig.«Hei! Der er hun!» Idet Graham fikk øye på henne, av-

brøt han brått fremføringen av Return to sender og kastet

16

seg ut i The most beautiful girl in the world. Og det var endapinligere enn vanlig siden hun akkurat nå lignet mest pået fugleskremsel.

Det gikk etter hvert opp for Graham også, og han så for-undret på henne. «Hva har skjedd med håret ditt? Og …ja, du vet, ansiktet ditt.» Han laget skrukkebevegelser medfingrene. «Hvorfor er du så … annerledes?»

«Klokken er tre om natten,» sa Molly kaldt. «Tro deteller ei, men jeg sov da du ringte. Det er sånn jeg ser ututen sminke. Akkurat som du ser sånn ut etter en kveld påbyen med rugbyvennene dine. Skal vi gå?»

«Å nei, du kan ikke gå nå,» protesterte en kvinne somsatt overfor dem med et lite barn på fanget. «Da begynnerTimmy å gråte igjen.» Hun vendte seg mot Molly. «Hanelsker syngingen. Mannen din har reddet oss – han har un-derholdt ham i hele kveld.»

«Det er ikke mannen min,» sa Molly, og som på signalbegynte den lille gutten å sutre og vri på seg.

«Vel, han har vært en velsignelse,» gjentok damen. «Ogsnart er det vår tur. Kan du ikke vente litt?»

Hvorfor? Hvorfor måtte sånne ting alltid skje medhenne? Graham begynte å synge igjen – Elvis-sanger varspesialiteten hans – og Timmy sluttet å sutre og stirret påham i full beundring. Overraskende nok kunne det se utsom om alle de andre på venterommet også koste seg medforestillingen. Da Molly innså at hun ville bli oppfattetsom en hatsk og kaldhjertet heks hvis hun dro ham medseg nå, seg hun ned på en av plaststolene og forsynte segmed et av de maltrakterte bladene fra bordet foran henne.

Det var tre måneder siden de hadde truffet hverandre.Hun hadde truffet Graham i en kinokø, og på veldigmange måter hadde han virket som den perfekte kjæreste.

17

Intelligent. Snill. Ikke en pikenes jens – stort pluss. Pådagtid var han regnskapsfører, og det hadde virkelig gjortinntrykk på henne. Og han hadde ingen irriterende vanersom å lage mye lyd når han spiste, snufse uten stans ellerle som et esel.

Men ingen er perfekt, og Grahams irriterende vane visteseg å være en lidenskap for rugby. Eller, for å være helt pre-sis, å gå ut med de rugbyspillende vennene selv når rug-bysesongen var slutt, og drikke seg drita full med jevnemellomrom.

Hun ville ikke ha brydd seg hvis det ikke hadde plagethenne, men nå var det gått så langt at det faktisk gjordedet. I forrige måned hadde Grahams enorme tømmer-menn ført til at de ikke kunne gå på en grillfest. Og for etpar uker siden hadde han klart å skyte seg i øyet med enchampagnekork i et bryllup. Blåmerket, som var ganskeimponerende, hadde så vidt forsvunnet.

Og så kom dette. For å gjøre vondt verre hadde hunvært midt i en deilig drøm da telefonen hadde vekkethenne.

«Hei, Molly. Jeg elsker deg, det er meg.» Han haddesnøvlet. «Du vil ikke tro hva som har skjedd. Jeg har rettog slett brukket foten. Jeg kan ikke gå …»

«Å herregud, hvor er du?» Hun satte seg opp så fort athun ble helt svimmel, og så med en gang for seg Grahamligge og vri seg i smerte i bunnen av en kløft. Det var kon-sekvensen av å bli vekket fra en drøm som involverte ski-gåing og De sveitsiske Alper sammen med Robert DowneyJunior, med brød festet under føttene.

«Jeg er på sykehuset. På legevakten. De har funnet utav det, men jeg kommer meg ikke hjem. Jeg måtte brukedrosjepengene på å komme meg hit. Og jeg kan ikke gå,»

18

sa Graham sørgmodig. «Å, Molly. Jeg er så glad i deg. Kandu komme og hente meg?»

«Å herregud …»«Hvis jeg hadde hatt kredittkortet mitt på meg, ville jeg

ikke ha trengt å spørre,» sa han innsmigrende.Molly sukket. Det var hun som hadde sagt at han måtte

la bankkortene ligge igjen hjemme etter at han hadde mis-tet dem en kveld han var ute.

Skjønner du? For svak. Og når hun nå endelig var her,kunne de ikke dra.

Heldigvis hadde moren rett, og de ble raskt ropt inn tillegen. Da de hadde gått, strakte Graham hendene sine motMolly og sa: «Sånn ja. Det går fint med ham. Skal vi gånå?»

Hun måtte hjelpe ham med å reise seg. Den høyre skoenstakk ut av jakkelommen, den høyre foten var bar og fullav tørkede blodflekker. Han hadde teip rundt tærne.

Molly rynket pannen. «Hvis foten din er brukket, burdedu ikke ha gips på?»

«Vel, jeg brakk ikke akkurat foten. Det var tærne. Lil-letåen og den ved siden av. De gipser dem ikke,» forklarteGraham. «De bare teiper dem sammen. Men det gjør jævlavondt. Au.» Han lente seg tungt mot skulderen hennes,tok et steg og rykket til av smerte. «Au. AU.»

Han veide nitti kilo, og hun veide femti. Hvis de fort-satte slik, ville ryggen hennes gå i lås. «Kunne de ikke hagitt deg krykker?» sa Molly.

«Hva? Jo, de gjorde det. Hva har skjedd med dem? Jeghadde dem her i sted. Jeg glemte dem!»

Krykkene lå under stolen til en annen. Det var ende-lig på tide å gå. Idet de gikk mot døren, kom en gutt motdem. Han var nærmere tjue og gikk med armen i fatle.

19

«Hei, kompis,» sa han. «Jeg får ikke tak en drosje, og kjæ-resten min er rasende fordi jeg skulle ha vært hjemme forevigheter siden. Du kan ikke tilfeldigvis gi meg skyss tilHorfield?»

«Beklager, det kan vi ikke.» Molly ristet på hodet ogunngikk øyenkontakt.

«Nei, Molly, ikke si det! Selvfølgelig kan han sitte påmed oss.» Graham var ikke bare full, han var sjenerøs ogfull. «Ikke noe problem, kompis. Bli med oss. Horfield ernesten på veien. Vi kjører deg hjem.»

Etter at alle hadde satt seg inn i bilen, åpnet Molly vin-duet for å lufte ut alkoholdunstene.

«Hvordan klarte du å brekke tærne?» spurte hun Gra-ham.

«Falt ned fra et bord.» Han trakk på skuldrene som omdet helt og holdent var bordet sin feil, og at det burde hasørget for at han ikke falt utfor kanten.

«Hvor kom alt blodet fra?»«Jeg mistet halvliteren min da jeg falt. Det var glass

overalt. Du skulle ha sett hånden til Steven. Den ble skå-ret i filler da han landet på den!»

«Alt i alt en katastrofal kveld, med andre ord.»«Tuller du?» Graham lo vantro. «Vi hadde det kjempe-

gøy. Gøyeste vi noen gang har hatt!»Molly nikket sakte, og bestemte seg for at det var til alles

beste at hun konsentrerte seg om kjøringen. Og hun somhadde sett så lyst på det, da han hjalp henne med å fylleut selvangivelsen på nettet for en måned siden.

Men det fikk ikke hjelpe. Graham var definitivt ikkedrømmemannen.

Det måtte bli slutt.

3

Dexter koste seg sammen med Alice. Hun var en hyggeligjente med fin figur og pene grå øyne. Hun hadde søtt nek-tet å ha sex med ham etter den første daten, og stolt sagtat hun ikke var den typen jente.

Det hadde skjedd etter den andre daten istedenfor.Nå var det gått to uker, og beskjemmet måtte Dex som

vanlig innrømme at entusiasmen var på hell. Han ville ikkeat det skulle være sånn, men det hjalp ikke, det ble sånnuansett. Det var jakten, og forførelsen som var spennende,så lenge det varte. Så fort den fasen var over, begynte spen-ningen å gi seg, og glansen falmet. Han hadde det frem-deles moro, likte å være sammen med dem, men aldri likemye som i begynnelsen.

Morgenen etter den første natten sammen, hadde Alicesagt: «Du må ikke tro at dette blir en vane, forresten. Jeghar aldri gjort det før.»

Det sa de alltid.Stakkars Alice. Hun fortjente bedre enn en slabbedask

som ham.Mens Dex holdt på å lage kaffe, kom hun inn på

kjøkkenet ikledd morgenkåpen hans, som var altfor stortil henne. Hun hadde pusset tenner, kjapt børstet håretog tatt på lipgloss mens han var på kjøkkenet, som hunpleide.

21

«Vær så god.» Han ga henne en kopp. «Når må du værepå jobb?»

Det glimtet i øynene hennes. «Prøver du å bli kvittmeg?»

«Selvfølgelig ikke. Men jeg har et par avtaler senere.»«Jeg vet det.» Alice smilte der hun satt på en av stålkrak-

kene og forsynte seg med en av brosjyrene som lå ved sidenav kaffemaskinen. Hun dunket med pekefingeren på da-toene og tidspunktene han hadde rablet på hver av dem.«Jeg så dem i går kveld. Er det til deg?»

«Vel, ikke alle sammen. Men kanskje ett av dem.» Dethadde begynt som et tilfeldig påfunn. En venn på jobbenhadde nevnt at han gledet seg sånn til å reise ut av Londoni helgene for å slappe av i landhuset sitt. Ideen hadde vek-ket Dex’ interesse, og han hadde lagt igjen navn og adressepå nettsidene til en del eiendomsmeglere. Deretter haddede glansede brosjyrene begynt å strømme på. Et tilflukts-sted, et sted han kunne komme vekk fra alt sammen. Detbegynte å høres ut som noe han kunne like. Å kjøpe etlite hus var absolutt innenfor rekkevidde. Og så lenge hanvalgte et bra sted, spilte det ingen rolle om han trivdes dereller ikke. Det ville ikke være å kaste bort penger heller.Det ville være en investering.

«Så nydelig. De er så … koselige.» Alice la bildene etterhverandre på kjøkkenbenken. «Særlig sammenlignet meddette stedet.»

Dex tok en slurk kaffe. Dette stedet var en leilighet isjette etasje i et ultramoderne bygg med utsikt over Them-sen og Canary Wharf. Han hadde kjøpt det for et par årsiden, vel vitende om at det var selve arketypen på en ung-karsleilighet. Utsikten gjorde inntrykk på alle som kompå besøk. Stuen hadde en imponerende glassvegg som re-

22

flekterte lyset, og åpnet opp mot en stål- og glassbalkong.Alle teknologiske finesser var av beste kvalitet. Han anteikke hvordan ovnen virket, men det spilte ingen rolle; hanpleide å spise ute. Og takket være vaskehjelpen var hvereneste krok gullende ren.

«Jeg tenkte jeg skulle prøve noe nytt.» Han trakk påskuldrene.

«Hvilket hus liker du best?»«Aner ikke. Jeg har ikke sett dem ennå.»«Moreton-in-Marsh.» Mens hun leste opp navnene på

stedene, gled badekåpen litt opp. «Stow-on-the-Wold. Bri-arwood.» Hun lot som om hun dånte. «Det høres ut somnoe fra et kostymedrama. Kanskje alle går med lange skjørtog kyser?»

«Jeg kler ikke kyse,» sa Dex.«Jeg kan bli med deg hvis du vil. Hjelpe deg å velge. Jeg

skal ikke på jobb før i kveld.»Dex nølte. Da han hadde fortalt Laura om visningene,

hadde hun foreslått å bli med ham. Og det var en god idé,i teorien, men ikke fullt så praktisk nå som Delphi var endel av pakken. For det første ville ikke babysetet få plassi Porschen. Da han påpekte det, sa Laura kjekt og greit:«Det er ikke noe problem. Vi tar min bil istedenfor!»

Men alvorlig talt, hvem ville foretrukket å kjøre gjen-nom Cotswolds i en loslitt gammel Ford Escort fremfor enPorsche? Og dessuten, selv om han elsket Delphi, så haddehun ingen volumknapp. Når hun først fikk for seg at hunskulle skrike av full hals, var det ikke lett å overtale hennetil å slutte.

Og enda verre var faren for et BM. Et bleiemareritt. Noehan hadde vært utsatt for i forrige uke da Laura haddebedt ham passe på Delphi i tjue minutter mens hun tok

23

et bad. Det hadde blitt til tjue minutter han ikke kom tilå glemme med det første. Tenk om det skjedde mens derullet på motorveien i en gammel Ford Escort …

Greit, han hadde tenkt nok. Han visste svaret allerede.«Flott, vi reiser om en time.»«Jippi,» sa Alice fornøyd. Dex kvelte skyldfølelsen. Det

var en solfylt dag, de ville ha det moro sammen. Og i mot-setning til Delphi, ville Alice neppe hyle som en stukkengris på veien til Gloucestershire.

Han skulle ringe Laura og si ifra. Hun ville forstå.

Med London liggende bak dem, ble trafikken lettere oglandskapet stadig vakrere. Før de hadde kommet til Stow-on-the-Wold, var Alice aldeles henført. De fant megler-kontoret og fulgte megleren til huset de hadde avtalt å sepå. Eieren tok ivrig imot dem med te og hjemmelaget si-tronkake og insisterte på at de skulle ta med seg restene,som hun sirlig pakket inn da de dro.

Selve huset hadde et fint interiør og var godt vedlike-holdt. Dessverre hadde meglerfirmaet glemt å nevne at detlå like ved siden av et lastebildepot. Den nesten uopphør-lige lyden av flyttebiler som kjørte inn, lastet opp og pepidet de rygget ut av gårdsplassen, gjorde det vanskelig åføre en samtale.

«Når begynner de om morgenen?» Dexter måtte hevestemmen for å bli hørt.

«Å, ikke før klokken sju,» sa megleren med mildstemme.

«Og de er helt ferdig når klokken blir ni om kvelden,»stemte eieren i med falsk munterhet.

Så det var dette meglerne mente med at huset lå «i nær-heten av lokale tjenester».

24

Dex syntes synd på kvinnen som helt klart var desperatetter å selge, men huset hennes lå så nært at man kunnekjenne vibrasjonene fra lastebilene i kroppen. All verdenssitronkake kunne ikke veie opp for et slikt bråk.

Neste eiendom lå i Moreton-in-Marsh. Den lå helt per-fekt til med nydelig utsikt, og det var ingen depoter i sikte.Det vokste til og med babyrosa roser rundt inngangsdø-ren.

«Å, milde himmel.» Alice slo hendene sammen da hunså det. «Dette stedet er perfekt.»

Det så definitivt sånn ut. Helt til eiendomsmeglerenåpnet døren, og de gikk over dørstokken.

Dex visste med en gang at han ikke kunne bo der.Atmosfæren inne i huset var helt motsatt av inntrykkethan hadde fått av bildene i brosjyren. Det var som å treffeen fremmed og øyeblikkelig mislike personen. Bøkene ieikebokhyllen var ikke ekte bøker, bare plastomslag mednavn på klassikere på de falske bokryggene. Det luktetsterk av billig luftfrisker. Veggene var malt i kvalmende ny-anser av rosa, og kunsten som hang på veggene, var intet-sigende.

Ingenting av dette spilte noen rolle selvfølgelig. Hanvisste det. Hele poenget med å kjøpe, var at man slappå holde ut med andre folks smak; stedet var ditt, og dukunne gjøre med det hva du ville. Men når følelsen av av-smak var så ekstrem, var det helt umulig å se forbi den.Dex visste at han ikke kunne bo i et hus som hadde tilhørtnoen med så dårlig smak.

«Skal vi ta en titt i overetasjen?» Den skjeggete eien-domsmegleren vinket til dem for at de skulle følge etterham, og sa jovialt til Alice: «Det tredje soverommet er et la-gerrom nå, men det egner seg veldig godt til barneværelse.»

25

Å herregud …Dex ristet på hodet. «Beklager, men det er ingen vits.

Jeg liker ikke dette stedet.»«Hvorfor ikke?» Alice så forbløffet på ham. «Det er helt

fantastisk. Jeg liker alt!»Dex kunne ikke noe for det. At Alice faktisk likte ste-

det, fikk entusiasmen han følte for henne, til å dale endanoen hakk.

Det burde ikke plage ham, men det gjorde det.Men var ikke det en gjenganger i livet hans?Det var alltid noe som plaget ham.