Kjell Arild Pollestad

To kvinnehistorierTherese

Bernadette

Therese. En kjærlighetshistorie fra virkeligheten:© CAPPELEN FORLAG AS, 1997

Bernadette. Piken som så Jomfru Maria:© CAPPELEN FORLAG AS, 2005

Denne utgaven:© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2018

ISBN 978-82-02-60124-9

1. utgave, 1. opplag 2018

Sats: Type-it ASTrykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2018

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstillingog tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillattgjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar oginndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

Therese

Til minne omModer Elisabeth av Treenigheten,

som grunnla Karmel-klosteret i Tromsø,og til alle de Søstre som der lever sitt skjulte liv

i bønn og selvfornektelse– av kjærlighet til synderne.

Forord

Mitt første møte med Therese var mislykket. Det fant stedi fastetiden for over tyve år siden, i dominikanernes klos-ter i Toulouse. 19. mars 1976 skrev jeg i min dagbok: «Påen medbrors anbefaling har jeg de siste dagene forsøkt ålese livshistorien til en underlig karmelittnonne som dødei 1897, bare fireogtyve år gammel. Hennes klosternavnvar Therese av Jesusbarnet, men hun kalles vanligvis The-rese av Lisieux, etter byen hvor hun vokste opp og levdesitt klosterliv. Før hun døde, rakk hun å skrive sin ‘selv-biografi’. Den var egentlig bare et langt, personlig brevtil den eldre søsteren Pauline, som var nonne i det sammeklosteret under navnet Agnes av Jesus. Allerede året etterThereses død sørget søsteren for at skriftet ble utgitt,sterkt bearbeidet av henne selv, under tittelen ‘En sjelshistorie’. Moder Agnes av Jesus strøk alt som etter hen-nes begreper ikke var oppbyggelig nok, og la inn en del‘forbedringer’. Boken gjorde stor lykke og ble på korttid solgt i svære opplag på mange språk. Tusener av men-nesker opplevde mirakler etter å ha bedt om Thereses for-bønn, og pilegrimer i hopetall valfartet til hennes grav iLisieux. Først i 1956 ble selvbiografien utgitt etter henneseget originale manuskript. Det var den min begeistredemedbror forærte meg. Han lurte på hva slags kristendom

9

det var i Norge, siden jeg hadde klart å leve i seksog-tyve år uten å ha hørt et ord om den hellige Therese avLisieux, ‘den største helgen i moderne tid!’ Jeg vet ikkehvor mange unge menn som ville la seg begeistre over enbok som innledes med følgende overskrift: ‘En vårhisto-rie om en liten hvit blomst som den selv har skrevet og til-egnet den Ærverdige Moder Agnes av Jesus.’ Selv ble jegikke grepet, enda jeg la godviljen til, hverken av åpningeneller fortsettelsen, og etter litt over hundre sider gav jegopp. Boken rett og slett irriterte meg ved sin ungpikeak-tige vingling mellom sutring og overdreven begeistring, ogjeg følte meg uvel ved all denne forakt for kroppen, fryktfor ‘verden’ og kjærlighet til lidelsen. Nå står boken ihyllen, og Therese av Jesusbarnet frister ikke til nærmerebekjentskap.»

Nesten tyve år senere, i 1995, fikk jeg i gave et vak-kert hefte med en kort biografi om Therese av Lisieux,skrevet av en femtenårig oslogutt, Morten Andreas Bjel-land, og utgitt av det katolske ungdomsforbundet. Av vel-vilje overfor den unge forfatteren satte jeg meg straks nedog leste heftet, og ble til min egen forbauselse sterkt gre-pet, ja, i den grad at jeg samme dag fant frem Selvbiogra-fien og leste de tre hundre sidene uten å legge boken frameg. «Det er til Dem, min elskede Moder, til Dem somi dobbelt forstand er min mor, at jeg kommer og betrormin sjels historie …» Slik begynner hun, og så følger enkjærlighetshistorie det neppe finnes maken til, hverkeni inderlighet, lidenskap eller lidelse. Som ung mann for-stod jeg ikke dette. Jeg leste med hodet, uten noen åpenlinje til hjertet. Dermed var jeg blind for selve realitetenei Thereses åndelige erfaringer og oppfattet dem mer somfromme talemåter i tidens religiøse sjargong. Hadde jegi likhet med Morten Andreas Bjelland møtt Therese da

10

jeg var femten, kunne vi nok ha forstått hverandre bedre.Men i de hovmodige tyveårene, som for mitt vedkom-mende falt i de gale 1970-årene, var evnen til innlevelse ikjærlighet på dette plan avstumpet – om jeg var aldri såmeget i kloster!

Da jeg med stort utbytte hadde lest Thereses selvbio-grafi, våknet trangen til å formidle denne eiendomme-lige kjærlighetshistorien til et bredere publikum, og jegsatte meg fore å skrive en biografi om Therese av Lisieuxsom jeg ønsket skulle komme ut på hundreårsdagen forhennes død, den 30. september 1997. Etter hvert som jegsatte meg inn i den rikholdige litteraturen som finnes omhenne, ble jeg mer og mer i villrede om hvordan jeg skullelegge dette særegne stoffet til rette for mine norske lesere,som vel for de aller flestes vedkommende har liten elleringen kjennskap til den klosterverden og den åndelige tra-disjon som Therese av Lisieux levde i. Skulle jeg forsøke åvære «pedagog», forklare og tilrettelegge, og tilpasse inn-fallsvinkler og toneleie til vårt eget åndelige jordsmonn,som først og fremst er preget av avkristning og religiøsskepsis? Det finnes nok av biografier som er skrevet ut fraet ønske om å gjøre Therese «aktuell», hvor man tonerned det tidsbestemte, psykologiserer det urovekkende ograsjonaliserer det mirakuløse – i den tro at «budskapet»da trer desto klarere frem. Men det finnes ikke noe bud-skap som lar seg adskille fra hennes eget liv, og det slo megat like vesentlig som dette livs fakta er hennes egen opp-levelse og tolkning av dem.

Denne boken er blitt det motsatte av hva jeg opprinne-lig hadde planlagt. Jeg har avholdt meg helt fra å kom-mentere og forklare. Som de gamle evangelister har jegnøyd meg med å samle stoffet og legge det slik til rette atTherese selv mest mulig får tre frem og komme til orde,

11

sammen med noen av dem som stod henne nærmest. Jeger overbevist om at den største enkelhet er det som kom-mer sannheten om Therese nærmest. Derfor tier jeg nårhun tier, og lar boken slutte med hennes død, uten å følgehenne frem til den 17. mai 1925, da pave Pius 11. i nær-vær av treogtredve kardinaler, tohundreogfemti biskoper,femti tusen mennesker i Peterskirken og en halv millionpå plassen utenfor, helgenkåret Therese av Lisieux. Hunfikk bare fireogtyve år på jorden, men mer tid trengte hunikke til å bli den hun skulle være. Bortgjemt i en kloster-celle i en fransk provinsby rakk hun å vise verden at deteneste som betyr noe i livet er Kjærligheten. Den overvin-ner alt.

Estrella de MarPort d’Alcudia (Mallorca)

Askeonsdag 1997

Sannelig, sannelig sier jeg eder: Dersom hvetekornet ikkefaller i jorden og dør, forblir det alene, men dersom detdør, bærer det megen frukt …

I

Det var en mann som het Louis Martin. Han ble født iBordeaux i Frankrike i 1823. Hans far var offiser i denfranske hær, og da han i 1830 ble pensjonert, flyttet fami-lien til den lille byen Alençon i Normandie. Begge foreld-rene var gudfryktige mennesker, og faren gjentok stadigfor sin sønn: «Gud skal elskes og æres over alle ting.» Avmoren lærte han ydmykhet og andre kristne dyder.

Louis Martin utdannet seg til urmaker og gullsmed,men kjærligheten til Gud var så sterk i hans hjerte at hani en alder av enogtyve år søkte å bli munk i augustinernesStore Sankt Bernhardkloster. Det lå i ensomheten oppe ifjellene, som et tilfluktssted for villfarne vandringsmenn.Den unge Louis ble avvist i klosteret fordi han ikke kunnelatin. Senere dro han til Paris, men i denne «babylonske»storbyen holdt han bare ut i tre år før han i 1850 flyttethjem til foreldrene i Alençon. Her drev han sin egen for-retning og ble en holden mann. Han vanket sammen medandre unge menn i «Den katolske krets», for dengangvar fiendskapet mot Kirken sterkt i Frankrike, og hatetmot prestene utbredt. Men som så ofte når Kirken møteråpen motstand, var det samtidig en åndelig blomstrings-tid, hvor klostrene fyltes av unge menn og kvinner, ogmange legfolk sluttet seg sammen i foreninger og frommeforbund.

15

Likevel elsket Louis Martin ensomheten fremfor alt, ogeneboerlivet var hans drøm. Sine beste stunder hadde hani stillheten ute i naturen, særlig når han fisket eller gikkpå jakt.

Om kveldene satt han oftest under lampen og leste.For å kunne hengi seg til enda mer ensomhet kjøpte hani 1857 et gammelt sekskantet tårn ved elven Sarthe, ikkelangt fra huset hvor han bodde sammen med foreldrene.«Paviljongen» kalte han stedet, og hit flyttet han sinebøker og fiskestenger og innredet tårnet etter sitt monas-tiske hjerte. I innhegningen utenfor satte han en statue avGuds Mor som en from frøken hadde skjenket ham. Dener senere blitt kjent som «den smilende Jomfru», endaansiktet er dypt alvorlig.

Louis Martin var en vakker mann. Hans edle skikkelse,klare blikk og kristne dyder ble lagt merke til i byen. Hanstengte bestandig sin butikk om søndagen, gikk til messehver dag, og var en trofast deltager i våkenetter og påpilegrimsferder. Men hans mor var bekymret over at hani en alder av fireogtredve år fremdeles ikke hadde vendtblikket mot noen kvinne. På et kurs hvor hun lærte å lagekniplinger, la hun merke til en livlig, vakker og elskverdigung pike, sterkt troende og meget begavet i den kniplings-kunsten som har gitt Alençon et ry i Europa. Fru Martinbegynte å legge planer.

Azélie Marie Guérin, til daglig kalt Zélie, ble født i1831, i landsbyen Gandelain. Hennes far hadde vært sol-dat i Napoleonskrigene og ble senere politimann. I likhetmed herr Martin flyttet herr Guérin til Alençon da han blepensjonist. Også Zélies hjem var preget av gudsfrykt, menfaren var svært autoritær, og moren la sin elsk på søn-nen Isidore og brydde seg tilsynelatende mindre om Zélieog storesøsteren Marie-Louise, som senere gikk i klos-

16

ter. «Min barndom og ungdom var trist som et liksvøp,»skrev Zélie til sin bror, «for om du ble forkjælt, så vet duat mor var altfor streng mot meg. God som hun tross altvar, visste hun ikke hvordan hun skulle behandle meg, ogderfor led jeg meget i mitt hjerte.»

Zélie kjente dragningen mot klosterlivet, og banketpå hos St. Vincent av Paul-søstrene i Alençon. Hun bleavvist, ikke på grunn av manglende kunnskaper i latin,men fordi hun heller burde bli «en god kristen mor». «Såvil jeg gifte meg og få mange barn,» sa Zélie, og over-vant sin skuffelse ved hardt arbeid. I en alder av toogtyveår begynte hun i 1853 som selvstendig næringsdrivende ikniplinger og satt etter hvert med over tyve ansatte.

I 1858 fikk foreldrene Guérin og Martin i stand etmøte mellom Zélie og Louis. Tre måneder senere giftet deseg. De var enige om å leve sammen som bror og søster,lik Jomfru Maria og den hellige Josef. Allikevel var densyvogtyveårige Zélies uskyld så grenseløs at hun etter timåneder begynte å undre seg over hvorfor hun ikke blemed barn. Det var skriftefaren som måtte opplyse henneom at det – med ett hellig unntak – var umulig for en jom-fru å bli mor. Presten overtalte det gudhengivne ekteparettil å begynne et ekteskapelig samliv, og dermed fødte Zélieni barn, to sønner og syv døtre.

Dengang ble «den ekteskapelige plikt» ansett som enbyrde av de fleste kvinner. Men Louis var så hensyns-full at Zélie kunne skrive: «Min mann er en helgen; jegskulle ønske at alle kvinner hadde en slik mann.» Samti-dig bekjente hun med stolthet at hun aldri i sitt liv haddekjent vellyst.

Da gamle herr Martin døde i 1865, skrev Zélie til sinbror: «Jeg innrømmer gjerne at døden skremmer meg. Jeghar nettopp sett min svigerfar; armene hans er så stive,

17

ansiktet så kaldt. Når jeg tenker på at jeg skulle komme tilå se mine egne slik, eller at de skulle se meg! … Du er kan-skje vant til å se døden; jeg er aldri kommet den så nær.»Hun skulle få rikelig anledning til å bli fortrolig med den.Begge guttene og den ene piken døde allerede som sped-barn. Datteren Hélène levde til hun var fem og et halvt.I løpet av mindre erm fire år mistet ektefellene fire barn.Rundt denne tiden døde også Zélies foreldre. Sorgen varen hyppig gjest i hjemmet. Trøsten fantes i troen på etgjensyn på den andre siden av graven, i salighetens him-mel. I sin kjærlighet ville Gud bevare disse små fra verdensondskap og livets lidelser. Slik tenkte og trodde Zélie ogLouis Martin.

Det siste barnet som døde var den sjette datteren, Méla-nie Thérèse. I 1872 venter Zélie sitt niende barn. I flereår allerede har hun lidd av en svulst i brystet, uten at denfikk hemme hennes virketrang og livsmot. Hun er like-vel bekymret, og skriver til sin svigerinne: «Om bare Gudville gi meg den nåde å kunne amme dette barnet selv, såville det bli en fornøyelse å fostre det opp. Jeg elsker jobarn inntil galskap. Jeg ble født for å føde barn, men nå erdet snart på tide at jeg holder opp. Jeg blir enogførti dentreogtyvende i denne måned; det er alderen da man blirbestemor!»

2. januar i det Herrens år 1873 fødte Zélie sitt niendebarn. Atter skriver hun til svigerinnen: «Min lille pike blefødt i går, torsdag, rundt klokken halv tolv om kvelden.Hun er meget kraftig og sunn; man sier hun veier åttepund, men jeg tenker vi sier seks, det er allerede ikke sålite. Hun virker svært snill. Jeg er ganske lykkelig. Førstble jeg overrasket, for jeg hadde forestilt meg at det dennegangen ville bli en gutt … Hun skal døpes i morgen, lør-dag.»

18

4. januar ble Marie Françoise Thérèse Martin døpt iNotre-Dame-kirken i Alençon. Nytt brev til svigerinnen:«Vi kaller henne Therese etter min siste lille. Alle sier huner vakker; hun smiler allerede. Først trodde jeg det var noejeg innbilte meg, men i går var ingen tvil mulig: Hun såoppmerksomt på meg, og så smilte hun helt henrivende.Allerede mens jeg gikk med henne, la jeg merke til noesom aldri hendte da jeg ventet de andre barna: Når jegsang, sang hun med … Jeg betror dette bare til Dem, foringen andre vil tro det.»

Therese fødes i trygge kår. I 1870 selger faren sinbutikk for å hjelpe hustruen som forretningsfører for hen-nes kniplingproduksjon. Året etter flytter familien inn i etstørre hus. Hit bringes også statuen av den hellige Jomfrufra «Paviljongen». Den nyfødte blir straks omgitt av firesøstre: Marie på tretten, som er farens yndling, en selv-stendig og særpreget pike som hverken vil høre tale omekteskap eller klosterliv. Pauline er tolv, flittig og bestemt,og sin mors fortrolige.

Begge de to eldste går på pensjonatskole i Le Mans. Såer det«stakkars Léonie» på ti; hun mangler storesøstrenesskjønnhet, er ofte syk og ikke så flink på skolen. Céline erbare fire, livsglad, men følsom, og den som kommer til åstå den nyfødte aller nærmest.

Thereses første tid i hjemmet er lykkelig, men hun fårikke morsmelk, og etter et par måneder kommer sympto-mene på den samme tarmbetennelsen som la hennes småsøsken i graven. Det er en fortvilet Zélie som skriver tilsin bror Isidore Guérin: «Da du forlot Alençon gikk detutmerket med min lille Therese. Vi så hvordan hun stadigble kraftigere, og jeg var stolt over det. Men i dag har altendret seg; det står svært dårlig til med henne, og jeg harintet håp om at hun vil overleve. Siden i går lider hun for-

19

ferdelig, det skjærer meg i hjertet å se henne … Ofte ten-ker jeg på de mødrene som opplever den gleden det måvære å amme sine barn selv. Her går jeg og ser mine dø,den ene etter den andre.»

Huslegen forordner morsmelk. Dagen etter går Zélie tilfots de åtte kilometrene ut på landsbygden til Rose Taillé,som også var amme for de to siste hun mistet. Den fermebondekonen følger straks med tilbake til byen, men The-rese vil ikke suge brystet hennes. Zélie anroper den hel-lige Josef om å gå i forbønn for barnet, og plutselig sugerTherese så hun nesten mister pusten. Et kvarter seneresmiler hun til sin mor og er utenfor fare. Det er den 11.mars 1873. En lettet mor skriver til svigerinnen: «Jeg øns-ker av hele mitt hjerte at dere aldri må oppleve et barni en slik tilstand. Man vet ikke hva man skal gjøre, maner redd for ikke å gi barnet hva det trenger; det er enstadig angst for døden. Man må ha opplevd disse kva-lene for å vite hvordan det er. Jeg vet ikke om skjærs-ilden kan være verre. – Nå, en forferdelig prøvelse er tilende.»

Med tungt hjerte må foreldrene la datteren leve sittførste år ute på landet, hos Rose og Moïse Taillé og deresfire små gutter. Men hver torsdag blir Therese tatt med tilbyen, når Rose kommer for å selge smør og egg på mar-kedet. Familien kan glede seg over hvor sterk og frisk hunser ut, men hun trives bedre sammen med ammen på tor-vet enn i sitt eget hjem. Hun blir vettskremt når morenselegante kniplingkunder vil løfte henne, og hun hyler vedsynet av damenes veldige hatter. Zélie skriver til store-søstrene på pensjonatskolen: «Ammen bragte lille Theresetorsdag, hun lo hele tiden; det var særlig Céline hun likte.Hun skoggerlo sammen med henne. Det ser ut som hunallerede har lyst til å leke – hun holder seg oppreist på de

20

små leggene sine, rank som en påle. Jeg tror hun vil væresnar til å gå, og at hun har et godt lynne.»

Frisk og herdet av sol og vind vender Therese tilbaketil sitt hjem den 2. april 1874. Her blir hun midtpunkt ien familie hvor kjærligheten er selve grunntonen. Farenhar allerede passert de femti og er helt betatt av sin «lilledronning». Hun kan allerede gå, er snar til å snakke, haren usedvanlig hukommelse, synger med høy røst og kanbokstavene før hun er tre. Men det våkes nøye over athun ikke blir bortskjemt, og religionens dyder blir snarten naturlig del av hennes liv. Foreldrene går hver mor-gen til messe klokken halv seks, fastedagene overholdesstrengt, søndagshvilen er hellig og familien samles dagligtil bønn. Kirkeårets fester og høytider, bots- og fastetidersetter preg og farve på en ellers enstonig tilværelse. For-eningslivet krever sitt. «Jeg er medlem av alle foreninger,»sukker Zélie. Det samme kunne mannen si, som dessutenikke går glipp av en eneste pilegrimsferd. Likevel finner detid til å besøke ensomme gamle, syke og døende.

«Jo mer jeg har å gjøre, desto bedre har jeg det,» hev-der den kreftsyke Zélie. Det er ingen ufrihet i denne from-heten; man går ikke rundt med tynget samvittighet ognedslått blikk. Det er Gud som elskes og æres. At hansprester derimot kan være høyst middelmådige, legges detikke skjul på. «De siste åtte dagene har det vært to misjo-nærer her, som holder tre prekener hver dag,» fortellerZélie. «Den ene preker like dårlig som den andre, ettermin mening. Vi går likevel og hører på dem av plikt, ogfor meg i det minste er det en botsøvelse ekstra.»

Therese finner seg helt til rette i det troens liv som pre-ger hjemmet, og gir tidlig uttrykk for sin barnlige from-het. Hun vil «være god mot Jesus». Hver søndag får hunbli med til vesper i kirken. En gang da hun bare var litt

21

over to år hadde familien vært på tur. Vespertiden varover da de kom hjem. Men Therese gikk alene ut i pøs-regnet, med raske skritt mot kirken. Hun ble hentet innmot sin vilje, og gråt en hel time over å bli fratatt søndags-kveldens kirkebesøk. Mer uforklarlig er hennes tåreflom2. påskedag i 1875, da familien besøkte mosteren i henneskloster i Le Mans. Therese var henrykt under hele reisen,men straks de kom inn i klosteret, begynte hun å gråtestille, for seg selv. Så falt hun til ro, og humøret vendte til-bake. Selv hevder hun at hun allerede som toåring tenkteat hun skulle gå i kloster. I selvbiografien sammenfat-ter hun minnene fra sin tidligste barndom: «Hele mitt livhar den gode Gud villet omgi meg med kjærlighet, mineførste minner er preget av smil og ømme kjærtegn! …men om Han hadde latt det være mye kjærlighet rundtmeg, hadde han også latt det være noe av den i mitt egetlille hjerte, som han skapte kjærlig og følsomt; derfor els-ket jeg Pappa og Mamma og viste dem min hengivenhetpå tusen måter, for jeg var svært meddelsom. Men de mid-lene jeg brukte var av og til merkverdige, noe som fremgåri et avsnitt fra et av Mammas brev – ’Den lille er en spill-oppmaker uten like, hun kommer og gir meg en klem ogsier at hun ønsker jeg var død: – Å, jeg skulle ønske du vardød, min stakkars lille mor! … Man irettesetter henne,men hun sier: Det er for at du skal komme til Himmelen,siden du jo sier at vi må dø for å komme dit.’»

Moren er helt forundret over hvor mye det lille bar-net tenker: «Céline sa forleden: – Hvordan kan det haseg at Gud kan få plass i det lille nattverdbrødet? – Denlille svarte: – Det er ikke så rart, for Gud er jo allmektig.– Hva betyr det å være allmektig? – Det betyr at Han kangjøre alt det Han vil!»

Therese viste selv en uvanlig sterk vilje, og en utpreget

22

stahet, som gjorde at den fire år eldre Céline oftest måttegi etter for lillesøsteren. Dermed oppnådde hun samtidig«en perle i sin krone», som det kaltes når barna innla segsmå fortjenester hos den gode Gud. Zélie skriver: «Minlille Céline er helt og holdent opptatt av dyden, det er deninnerste følelsen i hennes vesen; hun har en troskyldig sjelog en sann skrekk for det onde. Hva den lille nysgjerrig-peren angår, vet vi ikke riktig hva hun vil bli til, hun er såliten, så ubetenksom! Hun er mer intelligent enn Céline,men langt mindre medgjørlig, og med en stahet som nes-ten er urokkelig. Når hun sier nei, kan ingenting få hennetil å gi etter; vi kunne ha satt henne en hel dag i kjelleren,men hun ville nok heller ha sovet der enn å si ja …»

Léonie var kommet i en alder da hun mente hun varfor stor til å leke med dukker. En dag bar hun inn til deto småsøstrene en hel kurv med sløyfer og bånd og tøy-stykker til å sy dukkeklær av. Hun bad søstrene velge hvade ville ha, og Céline forsynte seg dydig med noen båndog stropper. Da grep Therese hele kurven og ropte: «Jegvelger alt sammen!» Som voksen syntes hun denne lillereplikken fra barndommen sammenfattet hele hennes liv.I selvbiografien dveler hun med forkjærlighet ved disseførste årene: «Å, hvor jeg var lykkelig i den alderen! Jegbegynte allerede å glede meg over livet, jeg var tiltrukketav dyden og hadde, synes jeg, de samme tilbøyelighetersom nå, med en stor grad av selvbeherskelse. – Å, hvorfort de gikk, disse solfylte årene av min tidligste barndom,men hvilke herlige spor de har etterlatt i min sjel! – Devide markene og de enorme grantrærne, med grener sombøyde seg helt ned til jorden, gjorde et inntrykk på megsom jeg ennå i dag kan føle i mitt hjerte når jeg betrak-ter naturen. – Ja, alt smilte virkelig til meg på jorden:Jeg fant blomster under hvert eneste av mine fottrinn, og

23

mitt muntre sinn bidro også til å gjøre livet behagelig.Men snart skulle min sjel oppleve en annen tid, jeg måttegå gjennom prøvelsens smeltedigel og lære å lide alleredei barndommen, for desto tidligere å kunne bli ofret tilJesus. På samme måte som vårblomstene begynner å spireunder sneen og springer ut når de første solstrålene viserseg, måtte også den lille blomsten som her skriver sineerindringer gjennomleve prøvelsens vinter …»