KURS: Å skrive resonnerende tekster

Resonnerende skriving

Å resonnere er det samme som å tenke. I resonnerende tekster blir du bedt om å trekke

fornuftige slutninger og følge en tankerekke på en logisk måte fram mot en konklusjon.

Mange elever som starter på studiespesialisering Vg1, har skrevet resonnerende tekster på

ungdomsskolen og mener at de kjenner denne teksttypen. Samtidig er det ganske mange

som opplever at det stilles andre krav enn på ungdomsskolen. Tekstene som

ungdomsskoleelever blir bedt om å skrive, handler gjerne om livsnære og kjente temaer som

mobbing, kroppsfiksering og reality-tv, der egne tanker, følelser og meninger får stor plass.

På videregående kreves det som oftest at det personlige og følelsesladde tones ned. Elevene

blir isteden bedt om å skrive så saklig som mulig. Det vil for eksempel være irrelevant hva

forfatteren personlig mener i en utredning om hvorvidt et bolighus skal fjernes fordi det skal

anlegges vei. Det er saksforholdene som er det interessante. Temaene på

studiespesialisering er gjerne knyttet til innholdet i de enkelte fagene eller til ulike

samfunnsspørsmål.

Sakkunnskap

Det viktigste for å lykkes med den resonnerende skrivingen er å sette seg grundig inn i

temaet du skal skrive om. Et godt tips er å lese aviser og tidsskrifter, følge med i nyhetene og

gjøre seg opp selvstendige meninger i ulike typer samfunnsspørsmål. Å arbeide jevnt og trutt

med fagene er også viktig for å kunne skrive mange av tekstene i skolesammenheng.

Om du mangler faktakunnskap, blir teksten vag. Språket vil bære preg av den manglende

faktakunnskapen. Uttrykk som «mange hevder at», «flere enn før» og «i gamle dager» er

ikke presise nok. Overdrivelser og bombastiske utsagn bidrar også til at meningsinnholdet

blir unøyaktig, som for eksempel i denne påstanden: «Valgdeltakelsen ved stortingsvalget

var veldig mye høyere enn ved forrige valg.» Det virker mer troverdig når det står:

«Valgdeltagelsen var 7% høyere i år enn ved stortingsvalget for fire år siden.» Tenk også over

bruken av generaliseringer som bestandig, aller viktigst, aldri osv. En slik uttrykksmåte bidrar

til at du blir oppfattet som lite presis, mottakeren kan dermed komme til å tvile på dine

faktiske kunnskaper om emnet.

Kildebruk

Tekstene du skriver i skolesammenheng, stiller som regel krav til bruk av kilder. Hvorfor blir

du bedt om å bruke kilder? Jo, det er først og fremst fordi du skal vise at du har satt deg inn i

og kan bygge videre på det andre har skrevet om det samme emnet. Du er nemlig sjelden

den første som skriver om et emne. God kildebruk er et tegn på fagkompetanse og

profesjonalitet og derfor et viktig kriterium når teksten din skal vurderes.

Noen ganger får du tips i oppgaveteksten om relevante kilder du kan bruke, andre ganger

må du finne fram til dem selv. Du bør bygge på mer enn en kilde i framstillingen din, ellers

står teksten din i fare for å bli ensidig eller i hvert fall oppfattet som ensidig. For mange

kilder kan på den andre siden virke forvirrende. Når det gjelder relativt korte tekster, bør du

konsentrere deg om noen få, nøye utvalgte kilder.

Det å oppøve god kildekritikk er et viktig mål innenfor alle fag. Det finnes mange kilder,

særlig på lnternett, som ikke er særlig godt egnet for bruk i skolesammenheng. Tenk derfor

nøye gjennom hvilke kilder du tar med, og hvilke du bør utelate. Det viktigste er at kildene er

pålitelige og relevante. Noen enkle spørsmål kan hjelpe deg med å avgjøre hvor god kilden

er, for eksempel: Hvem er forfatteren? Har han greie på det han skriver om? Hva vil han

oppnå med det han skriver? Hvor ble stoffet publisert? Hvor gammel er kilden?

Det er et godt råd å starte med alt det du selv kan og vet om emnet du skal skrive om. Det

bidrar til at teksten blir ditt eget prosjekt. «Ikke skynd deg til biblioteket, gå først til deg selv,

har en skrivekyndig mann en gang uttalt. Gjør alt du kan for å unngå den såkalte

«kopieringsfella» når du skriver. Legg gjerne bort kildene mest mulig mens du skriver. Da blir

språkføringen i større grad din egen og mer enhetlig gjennom teksten.

Plagiat

God kildebruk handler om hvordan du vurderer informasjon i bøker, på Internett og andre

steder, og hvordan du bruker det du har funnet, på riktig måte. Når du bruker kilder, er det

svært viktig at det kommer tydelig fram hvor du har hentet informasjonen. Hvis ikke kan du

risikere å bli anklaget for plagiat, det vil si å bruke andres verk på en uakseptabel måte ved å

utgi det for å være ens eget.

Plagiering dreier seg om ikke å være ærlig om hvilke kilder som er brukt i teksten. Den

vanligste formen for plagiering er å kopiere andres arbeid direkte i egen tekst uten å oppgi

referansen. Men det kan også dreie seg om å omformulere med egne ord andres originale

ideer uten å oppgi hvem som er opphavsmannen. Plagiat kan i tillegg være å oppgi

referansen, men gjøre små endringer i innholdet slik at det passer bedre inn i ens egen

sammenheng.

Hva skal belegges med kilder? Det er ikke alltid så lett å avgjøre. Selv når vi skriver noe helt

på egen hånd, er vi jo inspirert og påvirket av det vi har hørt og lest i ulike sammenhenger.

Mye av det du skriver om, har du lært gjennom å lytte til lærere, i samtale med medelever

og gjennom å lese pensum. Det er ikke alltid vi kan gjøre rede for hvor vi har hentet dette

tankegodset fra. Det er dette som kalles allmennkunnskap.

Noen enkle råd gjelder for hva du bør belegge med en kilde i teksten din, og hva som ikke

trenger kildehenvisning. Allmennkunnskapen du har tilegnet deg, trenger ikke å belegges

med kilder. At Henrik Ibsen ble født i Skien i 1828, eller at obligatorisk sidemålseksamen ble

innført i 1907, er noe mange vet, og som vi kan lese i utallige tekster. Derimot må alle

opplysninger det hersker tvil om, belegges med kilde. Hevder du at sosiale medier er

avhengighetsskapende, må du vise til forskning som beviser nettopp det. Opplysninger som

bare finnes i en bestemt kilde, må du også belegge.

Sitat og referat

Når du skal henvise til kildene underveis i teksten din, kan du gjøre det på to forskjellige

måter. Du kan for det første sitere fra den kilden du bruker. Da må du være svært nøye med

at du siterer kilden helt ordrett, selv om den kan inneholde skrivefeil. Om du vil understreke

at det ikke er din egen skrivefeil, kan du markere det med uttrykket [sic!] etter sitatet. Det

betyr at det er slik det faktisk står skrevet. Du må heller ikke oversette sitater, for eksempel

skrive et sitat om fra nynorsk til bokmål.

Den andre måten å henvise til kilder på er å referere innholdet i kilden med egne ord. Da

omformulerer du og korter gjerne ned innholdet. Et godt råd er å være gjerrig med sitatene

og rausere med referatene. En tekst der mye av innholdet er direkte sitater, blir ofte tung og

usammenhengende å lese. Teksten framstår som lite helhetlig når andres formuleringer til

stadighet trekkes inn i din egen tekst.

EKSEMPEL PÅ SITAT:

Språket vart er i stadig endring. Det er vanskelig å spå om framtiden til det norske

språket. Vil vi fremdeles kommunisere med hverandre på norsk om hundre år?

Språkforskeren og forfatteren Helene Uri skriver: «Vi antar at norsk overlever. Det

vil bli tjokkfullt (fra det engelske uttrykket chuck full) av engelske ord, og vi vil

også se spor etter innvandrende sprak.» (Uri, 2005, s. 139.)

EKSEMPEL PA REFERAT

Språket vårt er i stadig endring. Det er vanskelig å spå om framtiden til det norske

språket. Språkforskeren og forfatteren Helene Uri drøfter framtidsutsiktene til det

norske språket i sin bok Hva er språk. Hun tror at det norske språket vil overleve

de neste hundre årene, men at det kommer til å være sterkt påvirket av både

engelsk og andre innvandrerspråk. Uri hevder videre at språklige endringer ikke

innebærer noen kvalitetssenking, og at det blir feil å snakke om språklig forfall.

(Uri,2005, s.139.)

Sitater kan du gjerne bruke når du synes at en setning eller et avsnitt fra en kilde sier noe

viktig på en særlig treffende måte. Du kan selvsagt også sitere utsagn som du ikke er enig i.

Det viktigste er at du alltid gjør det klart at du siterer. Det finnes ulike måter du kan

innlemme sitater i din egen tekst på. En vanlig måte er å bruke anførselstegn ved kortere

sitater. Ved lengre sitater skal sitatet skilles ut som en egen tekstdel. Er sitatet på tre fulle

linjer eller lengre, kan det markeres med ett linjeskift over og ett under sitatet og innrykk av

selve sitatet. Sitater bør imidlertid aldri være for lange. Poenget er at leseren lett skal

skjønne hva som er din egen tekst, og hva som er hentet fra kilden.

EKSEMPEL PÅ KORTERE SITAT I EGEN TEKST

Det kan være vanskelig å definere hva som skal regnes som sakprosatekster.

Professor i sakprosa Johan L. Tønnesson skriver: «Oppfatningen av hva sakprosa

er, har endret seg over tid, og uenighetene er store om hvilke tekster som kan

betegnes som sakprosa.» (Tønnesson,2008, s. 9.) Jeg skal videre likevel forsøke å

gjøre rede for noen sentrale kjennetegn ved sakprosaen.

EKSEMPEL PÅ LENGRE SITAT I EGEN TEKST

I boka Hva er sakprosa skriver professor Johan L. Tønnesson følgende om

sakprosaens plass i livene våre:

«Fra du står opp om morgenen til du legger deg, er du omgitt av sakprosa:

En avis som kastes opp mot trappa, hilsenen på melkekartongen,

rutetabellen på bussholdeplassen, tekstmeldingen fra samboeren om at du

må huske tannlegetimen, e-postene, brevene, ex. phil-læreboka, ABC for

førerprøven, bruksanvisningene, kveldens kinooversikt, nyhetene i

Facebook, verket om andre verdenskrig som ligger på nattbordet som du

aldri får lest ferdig …» (Tønnesson, 2008, s. 7.)

Sakprosa dreier seg med andre ord om mange ulike teksttyper som rammer inn

livene våre. Til daglig tenker vi kanskje ikke over hvilken betydning disse tekstene

har i hverdagen vår.

Det er ulike måter å henvise til kildene på gjennom teksten. Det enkleste er å sette kilden inn i en

parentes rett etter sitatet eller referatet. Det som skal med i parentesen, er etternavnet på

forfatteren, publikasjonsaret og sidetallet: (Etternavn, publikasjonsår, sidetall.)

Litteraturliste

Alle kildene du har brukt, skal listes opp i en egen del til slutt. Litteraturlisten skal være

enkel, oversiktlig og systematisk. Leseren må få alle de opplysningene som er nødvendige for

å finne fram til de kildene som er ført opp. Litteraturlisten skal alltid være satt opp

alfabetisk. Ordningsordet i litteraturlisten er betegnelsen på det ordet som star først i hver

oppføring i litteraturlisten, og som alfabetiseringen er basert på. I de fleste tilfeller er det

etternavnet på forfatteren. Om det er mer enn to forfattere, setter du opp førsteforfatter og

legger til mfl., som betyr med flere. Hvis forfatternavnet mangler, er det første ord i tittelen

som er ordningsordet.

LITTERATURLISTE

Bøker:

Etternavn, fornavn (årstall). Boktittel (i kursiv). Utgivelsessted: Forlag

Enkelttekster i samlinger med flere tekster:

Etternavn, fornavn (årstall). «Kapitteltittel» (i anførselstegn), Fornavn Etternavn

(red.). Boktittel (i kursiv). Utgivelsessted: Forlag

Tidsskriftartikler:

Etternavn, fornavn (årstall). «Artikkeltittel», tidsskrift (i kursiv) årgang: sidetall.

Internettkilder:

Etternavn, fornavn og/eller tittel (årstall). Nettadressen. Lastet ned: dato og årstall.

Tekststruktur

En god struktur etableres på ulike nivåer i teksten. Aktuelle spørsmål å stille er:

• Hvem skriver du for? I hvilken sammenheng står teksten? Har teksten en rød tråd,

det vil si et overordnet tema som binder de ulike innholdselementene sammen?

• Utgjør avsnittene meningsfulle enheter? Er det god sammenheng mellom

setningene innenfor avsnittene? Er setningene fullstendige, og gir de god mening?

• Hvilke ord og formuleringer vil best få fram tankene og meningene dine?

• Passer de valgte ordene i den kommunikasjonssituasjonen teksten står i?

Mottakeren

De tekstene vi skriver, har en eller flere mottakere, om vi ser bort fra dagbøker og andre

personlige notater. Det er derfor nødvendig å ha klart for seg under hele skriveprosessen

hvem du skriver for. Det er med på å tydeliggjøre formålet med skrivingen. Det er dessuten

motiverende å vite at teksten skal leses av andre.

Tekstene du skriver i skolesammenheng, blir som regel lest av læreren din. En utfordring ved

skoleskrivingen er vurderingen og karaktersettingen. Det at læreren leser tekstene dine for å

se hvor god du er, og hvilken karakter du fortjener, kan gjøre det vanskelig for deg å utvikle

deg som skriver. Det er da lett å bli for opptatt av selve karakteren. Om du skriver for å vise

hvor dyktig du er, flyttes oppmerksomheten bort fra det du vil skrive, til hva læreren

kommer til å mene om teksten din, og prestasjonsangsten kan bli en sperre for skrivelyst og

skriveglede.

Forestill deg derfor gjerne en mottaker i tillegg til læreren din når du skriver. Vi kan kalle

denne mottakeren en modelleser, som for eksempel er en jevnaldrende person på samme

faglige nivå som deg selv, men uten spesialkunnskap om det temaet du skal skrive om. Dette

kan hjelpe deg med å avklare hva som må forklares, og hva du kan forutsette som kjent når

du skriver. Det mest motiverende er selvfølgelig at modelleseren er et lyst levende

menneske. La derfor medelevene dine lese tekstene dine så ofte du har muligheten til det.

Be om respons, og tilby deg samtidig å gi respons på andres tekster. Dette bidrar i stor grad

til å øke din egen tekstkompetanse.

Svar på oppgaven

I norskfaglig sammenheng får du sjelden velge selv hva du skal skrive om. Du blir oftest bedt

om å gi et skriftlig svar på ferdig formulerte oppgaver. Det første du bør gjøre, er derfor å

lese oppgaveteksten nøye - flere ganger. En oppgavetekst lyder som følger:

«De sosiale mediene er blitt en av de viktigste arenaene for kommunikasjon og bygging av

identitet i var tid. Drøft hvilke fordeler og ulemper ungdommer kan oppleve gjennom sin

bruk av denne typen kommunikasjon.»

Vær først sikker på at du har forstått oppgaven, og forsøk å formulere med egne ord hva den

går ut på. Oppgaven innledes med en påstand. Er du enig i denne? Er det virkelig slik at

sosiale medier er blitt en av de viktigste arenaene for kommunikasjon og bygging av identitet

for ungdom? Ikke sjelden kan påstander som denne trenge å bli problematisert. Da kan det

være lurt å definere sentrale begreper for a klargjøre oppdraget. Hva menes med sosiale

medier, kommunikasjon og identitet? Er dette entydige begreper? Det kan også ofte være

fornuftig å avgrense oppgaven og begrunne hvorfor du velger å gjøre det. Om du gjør dette,

viser du at du har et reflektert forhold til det oppgaven spør om.

Still spørsmål til oppgaven ved hjelp av spørreordene hva, hvem, hvor, når, hvordan og

hvorfor. Hva er sosiale medier egentlig? Hvilke ungdommer er de ivrigste brukerne? Hvor

ofte og når på døgnet benytter de sosiale medier? Hvordan brukes de? Hvorfor er nettopp

ungdommer så opptatt av a være aktive gjennom sosiale medier? Noter ned alt du kommer

på. Du oppdager raskt alt du kan om emnet. Skriv gjerne hele setninger når du idemyldrer på

denne måten. Kanskje noen av setningene kan brukes i den ferdige teksten?

Et godt råd når du skal skrive, er a forsøke å grave i dybden og ikke for mye i bredden. Det er

med andre ord bedre å skrive mye om lite enn lite om mye. Det som gjør en tekst interessant

å lese, er at den ikke er overfladisk, men forsøker å trenge ned i emnet. Dyktige skrivere

forsøker sjelden å dekke alt som kan sies om en sak. Om du blir bedt om å skrive om vide

temaer, for eksempel ytringsfrihet, er det umulig å få med alt som kan skrives om temaet -

du må gjøre en avgrensning. Det kan av og til innebære å la være å ta med noe du vet mye

om, og som du gjerne vil ha med. På engelsk sier man «kill your darlings» om dette

fenomenet.

Eksempler

Tekster blir mer engasjerende og interessante å lese når resonnementet blir belyst med

konkrete eksempler. Uten eksempler blir generelle påstander vage og vanskelige å forholde

seg til. Eksemplene fungerer som små fortellinger, og mottakeren får konkrete knagger å

henge den mer abstrakte informasjonen på. Bruk derfor god tid på å hente fram de gode

eksemplene. Ikke vær for detaljert og heller ikke for «sær» i valget av eksempler.

En fare ved å bruke egne erfaringer er at teksten kan bli for personlig. Eksemplene skal

belyse saken, ikke fokusere på deg som privatperson.

De valgte eksemplene bør ikke ta for stor plass i teksten som helhet. Om du skriver en tekst

om bruk av karakterer i skolen, bør dine egne og andres erfaringer bare trekkes fram når det

belyser problemstillingen som helhet og er av allmenn interesse.

Oppgaveteksten

Oppgavetekster inneholder ofte en eller flere faste formuleringer, uttrykt som imperativer:

Gjør rede for, gi en oversikt over, drøft, diskuter og vurder er noen av de mest brukte. Dette

er instruksjoner som forteller deg hvilket oppdrag du står overfor. Du må derfor vite hva

disse oppdragene innebærer.

Å gjøre rede for eller gi en oversikt over noe innebærer å presentere hovedtrekk i en tekst, et

historisk forløp eller et saksforhold. Et eksempel kan være:

«Gjør rede for årsakene til at nynorsk har lav status blant mange i elever i den videregående

skolen.»

Ditt oppdrag er da å presentere / gi en oversikt over de viktigste grunnene.

Ber oppgaven deg om å drøfte eller diskutere, krever det at du ser saken fra flere sider og

viser hvorfor noen synspunkter eller argumenter er mer holdbare enn andre. Argumenter er

ulike begrunnelser for et bestemt synspunkt, og hva som regnes som gode argumenter, vil

variere. Argumentene du bruker, må uansett oppleves som relevante, akseptable og

vesentlige i sammenhengen.

Om du skal drøfte om elever i videregående skole skal beherske en eller to målformer,

holder ikke argumentet om at nynorsk er vanskelig å lære seg. På hvilket grunnlag er det

mulig å hevde at alt som skal læres, må være enkelt? Finnes det dokumentasjon på at

nynorsk er vanskeligere å lære seg enn andre fag? I en drøfting må du forsøke å se saken fra

minst to sider og vekte argumentene til de ulike sidene mest mulig likt. Etter at du har

drøftet fordeler og ulemper eller styrker og svakheter ved et saksforhold, kan du

avslutningsvis ta stilling og presentere ditt eget standpunkt.

En vurdering vil som regel plasseres til slutt i teksten, etter at du har bygd opp et relevant

vurderingsgrunnlag gjennom drøftingen. Å vurdere vil si å kommentere om noe er rett eller

galt, bra eller dårlig, godt eller vondt. Et synonym er å ta stilling til. En vurdering gjør man på

bakgrunn av egne verdier og meninger. Det er din personlige oppfatning det blir spurt etter.

Derfor er det viktig å gjøre rede for grunnlaget for vurderingen. Oppgavene i norsk består

gjerne av flere deloppgaver. Vær derfor alltid sikker på at du svarer på alle delene.

Overskriften

Ikke undervurder betydningen av å formulere en god overskrift eller tittel. Overskriften er

det aller første leseren legger merke til. Den skaper forventninger hos mottakeren om hva

teksten skal handle om. Forsøk å «fange» leseren med overskriften. Overskriften kan være

lang eller kort, men unngå klisjeer, fyllord og muntlig språkbruk. For å sette det litt på

spissen: Ikke bruk overskriften «Verden kommer til å gå til helvete» som overskrift til en

tekst om klimakrisen. Formuler gjerne overskriften til slutt, når du har full oversikt over

innholdet.

Innledningen

Innledningen er viktig. Her må du prøve å vekke interessen til mottakeren i løpet av de første

setningene og det første avsnittet. Det finnes flere måter å innlede på. Vi skal med

utgangspunkt i denne oppgaveordlyden se på ulike typer innledninger:

«En av tre ungdommer dropper ut av videregående skole. Drøft årsakene til at så mange

velger å avslutte skolegangen sin, og vurder til slutt hvilke tiltak som kan settes i verk for å

minske frafallet.»

I en innledning kan du gjerne forklare hvordan du vil løse oppgaven, det vil si gjøre greie for

selve strukturen. Hvis oppgavelyden kan oppfattes på flere måter, kan du presisere hvordan

du oppfatter og tolker den. Du kan videre avklare begreper, hva du legger i dem, eller

hvordan du vil angripe dem. En innledning der du bare forteller hva du skal gjøre videre i

teksten, kan lett bli skjematisk og kjedelig:

«En av tre ungdommer dropper ut av videregående skole. Jeg skal drøfte årsakene til at så

mange elever velger å avslutte skolegangen sin, og vurdere hvilke tiltak som kan settes i verk

for å minske frafallet.»

Du kan bruke innholdet i oppgaveteksten, men da må du skrive om, formulere med egne ord

og få «litt kjøtt på beinet».

En informativ innledning gir et kort historisk riss av emnet:

«Før Reform 94 var det ikke selvsagt at norsk ungdom fikk seg en skoleplass på

videregående. En del var flere år i arbeidslivet før de fikk den skoleplassen de

ønsket seg. Yrkesfag var vanskelig å komme inn på, og det hendte ikke sjelden at

elever med fullført studiekompetanse søkte seg inn på populære yrkesfaglige

linjer. Med Reform 94 fikk all norsk ungdom rett til 3-årigvideregående opplæring.

Målet med reformen var blant annet å minske frafallet i yrkesfagene. Dette målet

ble ikke nådd, og i 2007 kom en ny reform, Kunnskapsløftet. Kunnskapsløftet

skulle sørge for større sammenheng og helhet i et 13-årig utdanningsløp. Kravet

til tilpasset opplæring og vekt på fem grunnleggende ferdigheter i alle fag skulle

være med på å løfte det faglige nivået og få flere gjennom løpet. Nye tall om

frafall i videregående kan tyde på at heller ikke Kunnskapsløftet har lyktes med å

få flere elever til å fullføre.»

I en sammenlignende innledning blir aktuelle begivenheter, personer eller årsaksforhold satt

opp mot hverandre. Da må du imidlertid være nøye med å spare selve drøftingen til

hoveddelen, slik at innledningen bare antyder det som kommer senere:

«Hvert ar starter titusenvis av norsk ungdom på videregående skole. Ferske tall

fra 2011 viser at bare 70,5% fullfører utdanningen innen fem år. Bare 56 %

fullfører på tre år, som er normert tid. Tallene fra Norge er svake sammenlignet

med andre OECD-land. Gjennomsnittet i OECD-landene er at 68% prosent av

ungdommene fullfører på normert tid, og innen fem år har 81% fullført

utdanningen sin. I USA og Estland er gjennomstrømningen enda høyere. Der

fullfører sa mange som 87% innen fem år. Bare i Mexico, i Luxemburg og på Island

er gjennomstrømningen lavere enn i Norge.»

En innledning kan også ha et fortellende preg, med et skildrende språk. Husk da at dette bare

er et virkemiddel for å vekke interesse, og at resten av teksten skal være sakpreget og

resonnerende:

«Han setter seg tungt ned på pulten fem minutter etter at klokka har ringt. Stirrer

på de femten andre guttene han skal gå i klasse med dette året. Han kjenner

ingen av dem fra før. Alle stirrer de inn i PC-skjermene. Hva er det de driver med?

Det har i alle fall ikke noe med skole å gjøre. Minecraft? Kanskje han kan bli med i

spillet? Det var forresten skikkelig kjipt ikke a komme inn på elektro, han hadde

gleda seg til det. Sett fram til endelig å holde på med noe gøy på skolen. Byggfag

var tredjeønsket, kan liksom ikke se for seg en framtid som snekker heller ...»

Innledningen kan også reise et problem i form av ett eller flere spørsmål. Spørsmålene bør

ikke være for mange, og de må besvares i løpet av teksten:

«Mange ungdommer dropper ut av videregående og fullfører aldri skolegangen

sin. Gjennom skolereformer har myndighetene forsøkt å få ned frafallet, men

reformene har ikke løst problemet. En del av dropout-ungdommene går ut i jobb,

men for mange er arbeidsledige eller ender på uføretrygd. Høyest er frafallet på

yrkesfagene. Hvorfor går en del ungdom til det store og drastiske skrittet å hoppe

av skolegangen sin? Hvorfor er det spesielt mange som slutter innenfor

yrkesfagene? Hvilke tiltak kan settes i verk for å minske dette store frafallet?»

Andre måter å innlede på er å komme med et slående faktum, bruke et sitat, en allusjon, en

overraskende opplysning eller en situasjonsbeskrivelse. Mulighetene og valgene er altså

mange. Poenget er å få leseren til å ville lese videre. Det kan være lurt først å skrive et

forslag til en innledning, for så å gå tilbake og eventuelt revidere den senere i

skriveprosessen, når det er tydeligere hva teksten som helhet handler om.

Hoveddelen – struktur er viktig

I hoveddelen skal du overbevise mottakeren om det du kan om emnet. Innholdsmomentene

i hoveddelen må ha en forståelig og logisk rekkefølge. Gjennom en god struktur får du vist at

du har en selvstendig tilnærming til det du skriver om. Strukturen er dessuten et viktig

vurderingskriterium når teksten skal bedømmes. Tekster med en tydelig struktur skårer ofte

høyt på karakterskalaen.

Et svært vanlig struktureringsprinsipp er det som kan karakteriseres som en temastruktur.

Undertemaene blir da presentert i hvert sitt avsnitt. Rekkefølgen av dem må være slik at det

en tydelig forbindelseslinje gjennom hele teksten.

En kronologisk struktur kjennetegnes av at innholdselementene blir presentert etter

hverandre langs en tidsakse. Historiske framstillinger bygger gjerne på et slikt

struktureringsprinsipp. Den kronologiske strukturen kan imidlertid lett gli over i en kjedelig

oppramsing av fakta. For å unngå det kan det kronologiske prinsippet erstattes eller

kombineres med andre måter å sortere momentene på.

Det er vanlig i oppgavetekster å legge opp til en årsak-virkning-struktur, der årsakene til et

fenomen, et problem eller en hendelse blir presentert først, deretter virkningene. Så kan

man eventuelt legge til forslag til løsninger til slutt. Da blir strukturen fortid-nåtid-framtid,

altså kronologisk. Det vil ikke si at du er nødt til å følge samme struktur i ditt svar på

oppgaven, selv om du gjerne kan gjøre det. Det er også mulig å endre på strukturen i

oppgaveteksten i svaret ved at man for eksempel presenterer virkninger (nåtid) først, så

årsakene til situasjonen (fortid), og så løsninger (framtidsperspektiv) på situasjonen til slutt.

Ved å lage din egen, selvstendige struktur kan du få fram at du har godt grep på fagstoffet.

For å hjelpe leseren med å få tak i strukturen i teksten kan du benytte deg av såkalte

tekstordnere. Det er en type metakommentarer som viser hvordan momentene i teksten er

strukturert. Eksempler på dette kan være «Vi har så langt sett at ...», «Jeg vil først se på ...,

før jeg beveger meg over på», «Jeg vil presentere tre årsaker til at ..., for det første ..., for det

andre ..., for det tredje ...» og «Avslutningsvis mener jeg ...».

Avslutningen

Avslutningen skal avrunde teksten din og bekrefte hovedinntrykket du har etablert tidligere.

En presis og gjennomtenkt avslutning er alltid nødvendig for at teksten skal bli god. Teksten

skal ikke slutte for brått, slik at leseren sitter igjen med ubesvarte spørsmål. Det ideelle er at

innledningen og avslutningen henger sammen på et vis. Det kan være naturlig å runde av

med å gå tilbake til utgangspunktet, konkludere og summere opp.

Samtidig er det viktig ikke a gjenta seg selv i avslutningen. Da oppleves det som om teksten

går litt på tomgang. Avslutningen skal heller ikke inneholde nye innholdsmomenter - her skal

trådene samles. Vær gjerne direkte og engasjert i tonen, men avslutninger av typen «Jeg

håper problemet blir løst i framtiden» eller «Den som lever, får se» er klisjeer som du bør

unngå. Unngå også å komme med oppfordringer eller «ordrer» til mottakeren. Du bør heller

ikke skrive ordet «SLUTT» - mottakeren har vanligvis ikke problemer med å forstå hvor

teksten opphører.

EKSEMPEL 1:

«Mange ungdommer velger å avslutte skolegangen sin før de har bestått

videregående skole. Det er, som vi har sett, mange ulike årsaker til det. Mange

tiltak på fylkeskommunalt og nasjonalt nivå har vært satt i verk for a forsøke å snu

denne trenden, men det ser foreløpig ikke ut til at noen av dem har greid å

påvirke den negative utviklingen. Det er ulike framtider som venter disse

ungdommene. Noen får et aktivt og godt arbeidsliv uten å ha bestått

skolegangen. Det er fortsatt plass til en del av disse ungdommene i norsk

arbeidsliv. Det er imidlertid vanskelig å spå om de vil få beholde arbeidsplassene

sine i årene framover. Andre som dropper ut, trenger noen år på å modnes før de

greier å ta opp igjen skolegangen. Det er viktig å gi disse en ny sjanse til å

gjennomføre. Den største bekymringen gjelder de ungdommene som dropper ut,

og som ikke blir en del av arbeidslivet, men lever på ulike trygdeordninger. Dette

er en sårbar gruppe i samfunnet som vi må ta på alvor og forsøke å hjelpe på best

mulig måte. Det vil være svært gunstig, både samfunnsøkonomisk og for

fellesskapet.»

EKSEMPEL 2:

«Jeg har i denne artikkelen skrevet om frafallet i den videregående skolen. Jeg

hard drøftet nøye årsakene til dette. For å oppsummere vil jeg peke på lav

motivasjon og det at skolen blir opplevd som kjedelig og unødvendig. Dessuten

får det ikke noen følger for ungdommene at de dropper ut, om de ikke får seg en

jobb, får de jo penger fra Nav. Jeg har også vurdert mange måter å snu den

negative trenden blant ungdom på. For å oppsummere vil jeg peke på at

informasjon er viktig. Det er også viktig at det får tydelige konsekvenser å droppe

ut, noen må følge disse ungdommene opp og vekke dem om morgenen. Jeg håper

inderlig at det vil være færre som dropper ut framover. Til alle politikere og

lærere: Husk hvilket ansvar dere har for at ungdom holder ut gjennom årene på

videregående! Dette avhenger mye av dere!»

Avsnitt

Avsnittet er det absolutt viktigste verktøyet du har i arbeidet med å skape god struktur, og er

ment å gi leseren de rette pausene i lesingen. Når du deler teksten inn i avsnitt, synliggjør du

hvilke deler av teksten som hører sammen innholdsmessig, samtidig som du uttrykker visuelt

tekstens struktur. Hvor i teksten er det så naturlig å markere pauser? Hovedregelen er at

hvert nytt hovedmoment skal ha et eget avsnitt. Avsnittet skal altså bare ha ett hovedpoeng,

det skal kunne stå alene, og det skal gi god mening. Start gjerne avsnittet med en

nøkkelsetning som fungerer som en slags overskrift for hele avsnittet. Utdyp videre i

avsnittet innholdet i nøkkelsetningen. Følg prinsippet om fallende viktighet. Leseren må ikke

føle at han snubler seg gjennom avsnittet. Den siste setningen må avrunde avsnittet eller

peke framover mot neste avsnitt.

Den typografiske overgangen mellom avsnittene kan markeres på to ulike måter, litt

avhengig av sjanger og teksttype. Blokkoppstilling innebærer at overgangen markeres med

en blanklinje, som man oppnår ved å trykke to ganger på Enter-tasten. Den andre måten er å

markere avsnitt med innrykk. Velg en av måtene, ikke begge på en gang. Du bør heller ikke

veksle mellom de to måtene å markere avsnittsoverganger på gjennom teksten.

Setningene

Gode og velformulerte setninger er byggesteinene i en tekst. For å kunne skrive presise og

fullstendige setninger er det nødvendig å avklare hva en setning er. Vi kan starte med

begrepetytring. En ytring er det som står mellom to store skilletegn i en tekst, det vil si enten

punktum, utropstegn eller spørsmålstegn. Ytringene består av en eller flere setninger.

Setningene kan være helsetninger eller leddsetninger. En setning som kan stå alene og gi

fullstendig mening, kaller vi en helsetning. «Tore sparker fotball» er et eksempel på en

helsetning. En leddsetning gir derimot ikke mening når den står alene: Tore begynte å sparke

fotball da han var seks år. Vi kan ikke skrive «da han var seks år» med punktum etter.

Leddsetninger kan du som regel kjenne igjen på at de innledes med en subjunksjon, et

bindeord, som for eksempel da, når, hvis, at, fordi, mens, slik at. Kravet til alle typer

setninger er at de må inneholde et subjekt og et finitt verbal for å kunne kalles fullstendige.

Et finitt verbal er et verb i presens, preteritum eller imperativ, som: sparker, sparket og

spark. Står verbet i imperativ, trenger det ikke subjekt. Subjektet i setningen finner du ved å

spørre hvem eller hva pluss verbalet: Hvem spiller? Jo, Tore spiller.

Å skrive fullstendige setninger innebærer å tenke gjennom hvordan innholdsmomentene

henger sammen: Hvem tenker, sier, mener eller gjør hva? Fullstendige setninger gjør både

dine og mottakerens tanker klarere. Mange av de tekstene vi omgir oss med til daglig, er

imidlertid preget av en utbredt bruk av ufullstendige setninger, særlig avistekster og tekster

vi leser på lnternett. Se bare på disse overskriftene hentet fra dagspressen: «Drept i

frontkollisjon» og «Politiker i hardt vær». Den første overskriften mangler subjekt - hvem ble

drept? Den andre overskriften mangler verbalet: Er eller var denne politikeren i

vanskeligheter? Leseren må på egen hånd finne fram til sammenhengen. I en avisartikkel kan

formålet med en ufullstendig og dermed uklar overskrift være å få oss til å lese videre. I

resonnerende tekster du skriver på skolen bør slike overskrifter ikke brukes.

Mye tungt og uklart språk skyldes at avsenderen forsøker å presse for mye informasjon inn i

en og samme ytring. Her kommer et eksempel på en forfatterpresentasjon:

«Lars Saabye Christensen er en av Norges mest anerkjente forfattere både som

lyriker, romanforfatter og novellist, samt filmmanusforfatter, ikke minst fordi han

mottok Nordisk råds litteraturpris for Halvbroren i 2001, men også fordi han er

oversatt til mange språk, dessuten regnes han som en av våre beste nålevende

fortellere, i tillegg er også flere av romanene og novellene filmatisert.»

Det er enkelt å unngå dette problemet ved å løse opp ytringen og skrive om til flere:

«Lars Saabye Christensen er en av Norges mest anerkjente forfattere både som

lyriker, romanforfatter og novellist, samt filmmanusforfatter. Han fikk Nordisk

råds litteraturpris i 2001 for Halvbroren. Bøkene til Saabye Christensen er oversatt

til mange språk, og han regnes som en av våre største nålevende fortellere. I

tillegg er flere av romanene og novellene hans filmatisert.»

Ofte kan det altså være fornuftig å bytte ut komma med punktum. Tenk deg at du bare skal

presentere en ny tanke i hver ny setning. Ikke forsøk å si to ting samtidig, da må leseren

bruke mye kapasitet på å etablere sammenhengen. Vær også alltid sikker på at du har

avsluttet en setning før du starter en ny. I for lange setninger er det lett å miste oversikten

og vanskelig å vite om tankerekken virkelig er utført.

Setningene i en tekst kan også bli for korte. Mange korte hovedsetninger etter hverandre gir

dårlig flyt:

«Lars Saabye Christensen ble født i 1953. Han vokste opp på Skillebekk i Oslo. Han

debuterte med diktsamlingen Historien om Gly. Det var i 1976. Den fikk han

Vesaas' debutantpris for. Den første romanen kom året etter debuten. Tittelen er

Amatøren. Gjennombruddet kom i 1984 med Beatles. I 2001 kom Halvbroren. For

den romanen fikk forfatteren Nordisk råds litteraturpris og Brageprisen».

I en tekst som består av mange korte setninger med punktum mellom, er det noen enkle

grep du kan gjøre for å skape bedre flyt. Én mulighet er å sette inn bindeordet og mellom to

setninger og erstatte punktum med komma: «Lars Saabye Christensen ble født i 1953, og

han vokste opp på Skillebekk i Oslo.» Du kan også stryke subjektet i den andre setningen og

føye den til den første: «Han debuterte med diktsamlingen Historien om Gly i 1976.» Hvis

det ikke går, har du muligheten til å gjøre den andre setningen om til en leddsetning og føye

den til hovedsetningen foran: «I 2001 kom romanen Halvbroren, som han fikk Nordisk råds

litteraturpris og Brageprisen for.» Konklusjonen må bli at det er variasjonen mellom korte

og lengre - men ikke for lange - setninger som skaper et godt inntrykk av teksten.

En vanlig tilbakemelding på elevtekster er at setningene bør «varieres mer». Du står overfor

valg når det gjelder rekkefølgen av leddene i den enkelte setningen. Selv om rekkefølgen på

setningsleddene i norsk språk, ordstillingen, er ganske fast, kan du variere ved å plassere

ulike ledd aller først i helsetningen, i forfeltet, altså på plassen før verbalet. Det er subjektet

som er det vanligste setningsleddet i forfeltet i norske helsetninger. Men setningene blir fort

ensformige om det samme setningsleddet alltid settes først:

«Det er slitsomt a være ung. Det stilles høye krav til ungdommen om å være

vellykket. Det er mange lekser som skal gjøres. Det er også lagt opp til at

ungdommen skal være aktive på fritiden. Det kan for mange bli for høye

forventinger å innfri.»

Framstillingen blir mer variert, og kjedelige gjentakelser unngås, ved å sette ulike

setningsledd i forfeltet:

«Å være ung er slitsomt. Kravene til ungdommen om å være vellykket er høye.

Mange lekser skal gjøres. På fritiden er det lagt opp til at ungdommen skal være

aktiv. For mange kan det bli for høye forventninger å innfri.»

Sammenbinding av setninger

Ordene og setningene i en tekst skal følge etter hverandre som perler på en snor og danne

et forståelig mønster. Det er dette som ligger i begrepet «god flyt». Når ord og setninger

settes sammen til en tekst, vil mottakeren automatisk søke etter forbindelsen mellom dem.

Særlig i muntlig tale, men også i skrift, sparer vi på ordene. Vi lar være å ta med det som

mottakeren lett kan forstå på egen hånd ut fra sammenhengen. Alle tekster utnytter i større

eller mindre grad de vanene mottakeren har. Dette økonomiseringsprinsippet er nødvendig

for at mottakeren skal orke å lese teksten vår- det blir for omstendelig å forklare alt

bestandig. Det er ikke vanskelig å forstå sammenhengen her: «I Norge har vi to skriftspråk,

bokmål og nynorsk» Teksten blir tværete og tung å lese om alle opplagte sammenhenger

skal tydeliggjøres: «I Norge har vi to skriftspråk. Det ene skriftspråket er bokmål. Det andre

skriftspråket er nynorsk.»

I resonnerende tekster er det imidlertid oftest mangelen på presise og varierte

setningsforbindelser som ødelegger for sammenhengen og flyten. Setningsforbindelse er

funksjonsord som viser hvilken sammenheng det er mellom setningene. Språket vårt er rikt

på slike ord. Sammenbindingsordene får fram nyansene og meningen i teksten - vi kan si at

de fungerer omtrent på samme måte som veiskilt.

Eksempler på sammenbindingsord og -uttrykk du kan bruke for å få til en presis

og variert sammenheng mellom setninger: og, eller, men, for, likevel, imidlertid,

derfor, fordi, på tross av, i tillegg til, en årsak til dette er, i motsetning til, for, nå,

dessuten.

En del tekster får lett preg av en «så-og-så-struktur» om avsenderen ikke er oppmerksom på de

mulighetene sammenbindingsordene gir: En elev skrev:

«Så er det mange elever som blir deprimerte av de dårlige karakterene de får. Og

så blir de demotiverte for skolearbeidet, og så mister de lysten på å gjøre lekser.

Og så går det ikke bedre på neste prøve. Og er man først kommet inn i en ond

sirkel av dårlig selvtillit, så er det ikke så lett å komme ut av den.»

Denne teksten blir mer presis og nyansert om ordet «så» byttes ut med varierte

sammenbindingsord:

«En følge av dette er at det er mange elever som blir triste av de dårlige

karakterene de får. Dermed blir de demotiverte for skolearbeidet og mister i

tillegg lysten på å gjøre lekser. Da går det ikke bedre på neste prøve. Hvis man

først er kommet inn i en ond sirkel med dårlig selvtillit, er det ikke lett å komme ut

av den.»

Undersøkelser av elevbesvarelser har vist at de tekstene som ofte blir vurdert høyt

karaktermessig, særpreges av en bevisst og nyansert bruk av sammenbindingsordene.

En annen strategi for å få til sammenheng og god flyt er referansebindinger.

Referansebindingene er forbindelsene mellom ord og ordgrupper fra setning til setning. En

vanlig type referansebinding er bruk av pronomener. Pronomener bruker vi for å unngå at

teksten blir monoton, og for at teksten ikke skal bli kjedelig å lese: «Henrik Ibsen er Norges

mest kjente dramatiker. Han ble født i Skien i1828.» Når vi bruker pronomener, er det

avgjørende at det kommer klart fram hva de viser tilbake på. Det er for eksempel ikke tydelig

hva pronomenet de viser tilbake på her: «Unge i dag bruker sosiale medier på en annen

måte enn foreldregenerasjonen. De deler mer intime sider ved privatlivet sitt.»

Ordene

Gjennomtenkte valg av ord og uttrykksmåter er nødvendig for å uttrykke seg klart og presist,

men også for å få fram sin personlige stemme. Opplysningsfilosofen Montesquieu skal

allerede på I700-tallet ha uttalt: «En mann som skriver godt, skriver ikke som man skriver,

men som han skriver.» Bruk ikke ord du ikke er sikker på betydningen av. Det er ikke noe

poeng i å skape unødig avstand mellom det språket du bruker muntlig, og måten du

formulerer deg på skriftlig. Skriv enkelt og presist, ikke bruk for mange ord på å få fram

tanker, meninger og saksforhold. Det er dette som på folkemunne er å «kalle en spade for

en spade».

I en tegneseriestripe av Børge Lund («Lunch») skriver en jobbsøker om tidligere

arbeidserfaring at han «har dyp og inngående erfaring fra sammenstilling av håndholdte

nytteinstrumenter for masseforflytning og grunnbearbeiding av halvfaste jordsjikt.» Hva tror

du han har jobber med? Svaret finner du på side 212 i Moment VG1.

Banning, dialektuttrykk og slang bør du holde ute. Vær også bevisst bruken av fagbegreper

og fremmedord. Fagord skal brukes når du har bruk for dem, og må forklares hvis du mener

at mottakeren ikke vet hva de betyr. Bruk bare fremmedord du selv er fortrolig med, ellers

virker det kunstig.

Rettskriving og tegnsetting

Å skrive grammatisk riktig er nødvendig for å få fram meningen i en tekst. Om du ikke følger

reglene, risikerer du å skrive noe annet enn det du egentlig mener. Det er forskjell på å

skrive «hun hentet vesken hennes» og «hun hentet vesken sin». Å følge reglene er altså en

forutsetning for å få sagt det du vil si. Det er også en forutsetning for å bli oppfattet som en

sikker og god skriver. Om teksten inneholder mange feil, vil mottakeren kunne komme til å

tvile på din generelle kunnskap og kompetanse.

Vi skal ikke gå inn på alle typer rettskrivingsfeil og tegnsettingsregler her. Det viktigste rådet

er å ikke stole blindt på digitale retteprogrammer, de hjelper bare et stykke på vei. Bruk

ordboka, og les nøye gjennom teksten flere ganger. En type feil som går igjen i elevtekster,

er bruken av da og når, og og å og hennes eller hans og sin, samt orddelingsfeil.

Kommareglene er det også nødvendig å kunne for å få fram meningen i tekst: «En mann ble

bedt i bryllup, og han svarte: 'Om jeg kan så kommer jeg ikke om jeg ikke kan så kommer

jeg!’ Hvilket yrke har mannen?» Sett inn to kommaer og ett punktum, sa får du svaret. Et

annet godt råd er å ikke bruke utropstegn, bare punktum, når skal avslutte en setning.

Utropstegn gir teksten et unødig ekspressivt og appellativt preg. Den amerikanske

forfatteren Francis Scott Fitzgerald skal ha uttalt: «Dropp alle disse utropstegnene. Et

utropstegn er som å le av sin egen vits.» Å bruke utropstegn kan sammenlignes med å skrive

med store bokstaver på nettet.

Et godt råd er ikke la finpussingen av enkeltord og tegnsetting ødelegge flyten i selve

skrivearbeidet. For de fleste fungerer det best å gjøre dette helt til slutt. Sett imidlertid av

god nok tid til denne sluttføringen. Grammatisk slurv kan trekke ned helhetsinntrykket av

teksten, så her er det mye å hente.

Sjekkliste for resonnerende tekster

Start med det overordnede nivået i teksten din. Skriv slik at du er sikker på at mottakeren

lett oppfatter innholdet. Ha alltid modelleseren din i tankene.

• Har teksten en overskrift?

• Svarer du poppgaven? Les oppgaveteksten nøye, og sjekk at du har besvart alle

delspørsmålene.

• Er du tydelig på hvilke kilder du har benyttet deg av?

• Siterer og refererer du på korrekt måte? Er litteraturlisten riktig satt opp?

• Har teksten en klar innledning og avslutning?

• Er teksten delt inn i tydelige avsnitt? Hver påstand / hvert moment skal ha sitt eget

avsnitt.

• Er det setninger eller avsnitt som er vanskelige forstå eller kronglete formulert? Skriv

i så fall om.

• Gjentar du deg selv? Finn nye ord og formuleringer som uttrykker det samme. Ta til

slutt en siste gjennomgang for luke ut eventuelle skrive- og tegnsettingsfeil.