Fra ølkartell tilmatva re m o n o p01?I februar 1987 opphørte ølkartellet i Norge. Da ble bryggerienes hovedavtaleom øl endret slik at den såkalte markedsdelingsavtalen ble opphevet. Betyr sådette et skritt i retning av frikonkurranse i dette markedet? Dessverre er vi reddat det heller er et av flere symptomer på det motsatte, nemlig en tiltagendemonopolisering, ikke bare av ølmarkedet, men av hele matvarebransjen iNorge. Den som kontrollerer ølomsetningen vil også i realiteten kontrollere deviktigste distribusjonskanalene i mineralvannmarkedet. Kontroll med dennedistribusjonen betyr igjen at man er inne i hver eneste matvareforretning i helelandet og det gir et godt utgangspunkt for et stort konsern til kontroll også medandre produkter som omsettes gjennom dagligvarehandelen. Opphevelsen avølkartellet kom omlag samtidig med, og antakelig som et resultat av, at Noragjennom fusjon med Nidar skaffet seg kontroll med det relativt betydelige E.C.Dahls bryggeri i Trondheim. Etter dette oppkjøpet og den senere overtagelsenav Hamar bryggeri, er det bare tre bryggerier av noen størrelse, nemlig Hansa,Tou og Mack, som ikke direkte eller indirekte er kontrollert av holdingsselskapetNora Industrier. Med dette utgangspunktet er Nora muligens ikke lengerinteressert i deltakelse i et kartell, men trakter kanskje heller etter å overta helemarkedet? Bekymringen blir ikke mindre av at Nora også har betydeligeposisjoner i andre markeder enn øl- og mineralvannmarkedet.

5. oktober i fjor satte patriotiske bergensere antakelig morgenkaffen ivrangstrupen da meldingen kom om at Nora hadde kjøpt opp de trebergensbakeriene Martens, Jørgensen og Solbrød, som tilsammenhar 90% av brødomsetningen i Bergen. Nora kontrollerer fra før 35-40% av brødomsetningen i Oslo og Akershusområdet gjennombakerikjeden Bakers. Men Noras innflytelse i brødmarkedet er størreenn disse tallene gir inntrykk av, siden konsernet også har betydeliginnflytelse i vareinnsatsmarkedene. Nora kontrollerer BjølsenFabrikker som er hovedleverandør av mel i Østlandsområdet. Pågjærsiden eies den eneste produsenten i Norge, 'dun Gjærfabrikken,100% av Nora. !dun Gjærfabrikken er på sin side part i en nordiskavtale hvor gjærprodusentene i Norge, Danmark og Sverige harforpliktet seg til ikke å eksportere til hverandre. Som et mottrekk motNoras bakerikupp i Bergen er en gruppe frittstående bakerier påVestlandet i ferd med å etablere en ny norsk gjærfabrikk i Odda.

Det gjærer i bakerisektoren og det skummer i ølbransjen. Men ,nårdisse prosessene har gått sin gang, er vi redd for at vi vil stå igjenmed et gigantkonsern som kontrollerer store deler av norskmatvareomsetning. Selv om vi ikke er blinde for at en slik utvikling kaninnebære et visst effektiviseringspotensiale både på produksjons- ogikke minst distribusjonssiden, synes vi betenkelighetene er store.Siden nærings- og nytelsesmiddelsektoren er så skjermet motutenlandsk konkurranse som den faktisk er, representerer detmonopolspøkelset som lurer i horisonten en trussel som fortjener fulloppmerksomhet.

Rolf Golombek

AVROLF GOLOMBEK"OG RAGNAR NYMOEN*

Formålet med Scenarier 2000 (S-2000) er «å utfordre til å tenke lang-siktig og lå stimulere til debatt omframtidens utfordringer og mulighe-ter» (s. 8). Prosjektgruppen menerdet er nødvendig å tenke alternativtom framtiden. Denne oppfatningenspringer bl.a. ut fra en vurdering avdagens planleggings- og prognose-modeller som utilstrekkelige. Forfat-terne foreslår at den såkalte scena-rio-metoden benyttes som et supple-ment til tradisjonelle planleggings-modeller. Scenario-metoden tar ut-gangspunkt i definisjonen av scena-rier som en skissering av internt kon-sistente, men kvalitativt forskjelligeframtidsbilder.

S-2000 presenterer tre framtidsbil-der av Norge — omsorg, forvitring ogfornyelse. Hvert scenario beskriveren mulig utvikling i Norge fram mot år2000. 1987 er felles startpunkt. Idéen

* Rolf Golombek, cand. oecon. fra 1984, erUniversitetstipendiat ved Sosialokonomisk in-stitutt.— Ragnar Nymoen, cand. oecon. fra1984, arbeider med økonometrisk modellut-vikling i Norges Bank.

er at prosessen mot år 2000 skalfange opp økonomiske, sosiale, kul-turelle og politiske utviklingstrekk.

Scenario-metodenFor å sikre intern konsistens i sce-

nariene har prosjektet benyttet enmakroøkonomisk modell. Den okono-miske analysegruppen ECON harstått for utviklingen av modellen.ECON var dessverre ikke ferdig medå dokumentere modellen da denneanmeldelsen skulle skrives. Etter te-lefonsamtaler med ECON sitter viigjen med følgende inntrykk: Makro-modellen synes å være av relativt tradi-sjonell type. Tallfestingen har skjedddels ved estimering, dels ved å henteparameterverdier fra andre arbeider,og dels basert på skjønn. Historisktest er ikke foretatt. Dette betyr at deter vanskelig å vurdere den empiriskerelevansen av de ulike utviklingsba-nene. Videre blir programerklærin-gen om «å integrere de kvalitative ogkvantitative elementene i en egenøkonomisk modell» (s. 9) et lite mys-terium. Vi sitter igjen med et inntrykkav at integrasjonsmålsettingen for enstor del har bestått i å justere eksogenebaner for økonomiske variable og ulikekonstantledd i strukturrelasjonene.Spørsmålet blir da: Hvilke kriterierhar en til rådighet for å vurdere tro-verdigheten av de ulike banene?

Ragnar Nymoen

Et annet aspekt ved dette proble-met er hvilken logisk status vi skaltilskrive de tre scenariene. Er detsnakk om realistiske eller rent hypo-tetiske utviklingsforløp? Det er greitnok at de tre presenterte scenariene«kan være mulige», men uten ennærmere diskusjon av realisme ogen innsnevring av mulighetsområdetkan scenarier bli rene eventyr.

I prosjektrapporten gis det toforklaringer på hvorfor scenarieneblir forskjellige: «Aktørene oppfatterspenningene og motsetningene iståstedet er tolket forskjellig, og degjør ulike valg underveis. Aktoreneshandlinger er avhengig av hvordande tolker situasjonen» (s. 202). Detteutsagnet har ikke hjulpet oss mye. Tomulige presiseringer av scenarierkan være: (i) Utviklingsbaner med uli-ke eksogene anslag, men med likatferd (teori) (ii) Utviklingsbaner medeksogene anslag, men med ulik at-ferd (teori). I Norge fins det flere eks-

Aktuell kommentar:

SCENARIER 2000Framtidsbilder

med turbo

Første gang vi hone om Scenarier 2000 var i en notis i Aftenposten 4.3.1986(«Osmundsen får konsernstøtte»). Prosjektstart var oktober 1986. Boka somoppsummerer prosjektet foreligger et drøyt år senere. Dette er raskt levert,særlig når en tar i betraktning at prosjektgruppen underveis har utarbeidetarbeidsrapporter og holdt prosjektmoter med samarbeidspartnere fra nærings-liv og offentlig administrasjon. Etter den allmenne mottakelsen av Scenarier2000 å dømme, står vi overfor noe nytt i norsk sammfunnsforskning. Vi menerat dette er riktig når det gjelder presentasjonsform, men det er lite nytt å finne iinnholdet. Hovedbudskapet i Scenarier 2000 er ikke overraskende: Mer utdan-ning, mer EF og mer sosialdemokrati.

2 Sosialøkonomen nr. 1 1988

empler på studier av type (i). Detproblematiske ved S-2000 er at enbenytter en kombinasjon av (i) og (ii).For eksempel er forvitringscenarietdet eneste framtidsbildet der oljepri-sen er «lav». I dette scenariet, derdet meste går galt, er det nettoppden lave oljeprisen som driver utvik-lingen.

Bruk av scenarier blir motivert utfra ønsket om å kartlegge det framti-dige mulighetsområdet. En må derforpresentere flere scenarier. Samtidiger det umulig å ta med svært mange(alle) mulige utviklingsbaner. På bak-grunn av scenariene kan en forsøkeå fatte beslutninger. Dette er imidler-tid problematisk. For det første må enplukke ut et få antall scenarier. Hvaer bakgrunnen for at akkurat omsorg,forvitring og fornyelse er utplukket?På hvilken måte sikrer disse at«spennvidden og samspillet mellomulike utviklingstrekk» (s. 9) blir be-lyst? Videre, ethvert utvalg av allemulige utviklingsbaner må gi gal in-formasjon om sannsynligheten forframtidige utfall. Det er derfor megetvanskelig å få god veiledning omvalg av politikk fra studier som base-rer seg på scenarier.

Fleksible planerDen teoretisk mest tilfredsstillende

tilnærmingen til behandling av plan-legging under usikkerhet er å basereseg på strategitankegangen: En stra-tegi er en regel som fastlegger hvor-dan en aktør skal handle på ethvertstadium i et spill, som funksjon avden informasjon aktoren har på dettestadiet. Legg merke til at denne defi-nisjonen av en strategi avviker fravanlig bruk av ordet strategi. For åunngå misforståelser skal vi viderekalle strategier etter vår definisjon forfleksible planer. En fleksibel plan vilalltid angi hvilke handlinger som enskal utføre på et tidspunkt som funk-sjon av historien fram til dette tids-punktet. En fast plan vil derimot værehistorieuavhengig; en fast plan fast-legger på forhånd bestemte handlin-ger for alle framtidige tidspunkt. Deter opplagt at Norge ikke kan finne sinoptimale fleksible plan, men vi tror atidéen om fleksible planer er fruktbarved at den kan benyttes til å lageretningslinjer for valg av politikk:

Hvordan bør vi i dag og framoverinnrette oss for å ta hensyn til usikrepetroleumsinntekter, en mulig inter-nasjonal finanskrise, en aldrende be-folkning, miljøproblemer osv. Sombeskrevet ovenfor består scenarienei 5-2000 av utviklingsbaner medbåde ulike eksogene anslag og ulikatferd. Vi mener at denne metodisketilnærmingen gjor det spesielt van-skelig å trekke lærdom mht. utfor-ming av fleksible planer. Rett nok girlesing av 5-2000 inntrykk av at detteer et viktig spørsmål ved at en under-streker betydningen av at scenario-analyser benyttes som et supple-ment i planleggingsarbeid, men for-fatterne gjor ikke engang tilløp til ådrøfte utforming av fleksible planer.Alt de sier er «Hvis vi ikke velger — såvelger framtiden oss» (s. 253).

DesignSpråket i 5-2000 er både godt og

spenstig. Det norske språket girsvært vidt rom for nye ordsammen-stillinger, og forfatterne utnytter dettepå en inspirert måte: «kjønnsvippa»og «livsfaseklemmen» er fine ny-skapninger. Et friskt språk er én sideved den ukonvensjonelle framstil-lingsformen i 5-2000. Den utstraktebruken av figurer og bilder er et an-net virkemiddel. Rundt regnet kom vifram til at 5-2000 inneholder 3/4 bildeeller figur pr. side. I det, sisteLangtidsprogrammet er tilsvarendeforholdstall 1/4. Antakeligvis er S-2000 nærmere den optimale skalaenenn regjeringen og det meste av an-nen samfunnsvitenskapelig litteratur.Kvaliteten på figurer og grafer erdessuten gjennomgående sværthøy. Figurene er varierte og med enoppfinnsom formgivning. Hatten avfor Cover Design as som var ansvar-lig fra grafisk design og illustrasjoner!

Det hadde imidlertid vært ønskeligmed litt strammere redigering av«billedstoffet». Det er uheldig at figu-rer ikke blir kommentert i teksten,spesielt fordi opplysningene i flere avfigurene er mangelfulle. I enkelte til-feller blir figurene bent fram misvis-ende. Et eksempel er figuren på s.147 som viser kortidssykefraværetfor menn og kvinner. Det går ikkefram om dette er tall basert påN.A.F.'s banns- og fraværsstatistikk

(og dermed mest relevant for indu-strien) eller fra en annen kilde. Figu-ren viser et nivå i 1980 på 1,8 prosentfor kvinner og 1,2 prosent for menn.En lærenem leser, som ikke tilfeldig-vis vet at kortidsfraværet utgjør ensvært liten del av det samlede fravæ-ret, kan ikke unngå å sitte igjen medet helt galt bilde av fraværsomfanget.Det er for øvrig helt gjennomfort atdet ikke er en eneste kildehenvisningi hele boka. Det er mulig at forsker-gruppen har ment at kildehenvisnin-ger og referanser bare er drass somhemmer framstillingen og senker les-barheten. Uansett er dette et eklatantbrudd på vanlig fagetikk. Kilder ogreferanser er en selfolgelig serviceovenfor leseren.

Et viktig aspekt ved S-2000 ertverrfagligheten: Boka integrerer inn-sikt og tilnærmingsmåte frasamfunnsvitenskapelige disipliner ogfra historie. Tverrfaglig samarbeid ervanskelig, men 5-2000 er vel et av demest vellykkede eksempler på sliktsamarbeid her til lands. Spesielt godtfungerer den tverrfaglige tilnærmin-gen i deler av omsorgsscenariet. Herkombineres økonomi, sosiologi ogdemografi på en fin måte. Det er drivover drøftingen uten at tempoet ogjakten på nye «highligths» blir likeheseblesende som i senere aysnitt.

Sak og vurdering?Det er gammelt nytt at samfunnsvi-

tenskapelig forskning ikke er verdifri.En verdig måte å forholde seg tildette problemet er å forsøke å gjøredet klart for leseren når det snakkessak, og når forfatteren ønsker å be-rike framstillingen med egne verdi-normer. I 5-2000 er det ikke gjort noeforsok på å overholde dette prinsip-pet; sak o9 vurdering flyter over i hver-andre. Det er imidlertid viktig å merkeseg at dette ikke går sammen med etensidig verdisyn. Både næringsliv,miljø- og kvinnebevegelsen og dis-trikts-Norge kommer til orde. Bud-skapet om mer utdanning, mer EF ogmer sosialdemokrati (samarbeidsfor-mer mellom offentlig og privat sektor)er allikevel tydelig nok. Slik sett fram-står hovedbudskapet i 5-2000 somsvært konvensjonelt, om enn i tidsrik-tig og ukonvensjonell innpakning.

Sosialøkonomen nr. 1 1988 3

AVJAN PERSSON"

Boka «Scenarier 2000» er stimule-rende og underholdende lesning.Forfatterne spenner ut et bredt lerretnår de skisserer utviklingsmulighetenefor Norge mot årtusenskiftet. Hvert avde tre scenariene er tegnet med dyb-de og innlevelse. Bokas styrke liggeri at forfatterne fokuserer på samspil-let mellom økonomiske, kulturelle ogsosiale faktorer. Det er tre svært for-skjellige samfunn som avtegner seg iAr 2000.

Forfatterne har vært dristige i opp-bygningen av scenariene. For ensom arbeider i Finansdepartementetmed de bindinger det medfører, erdet forfriskende å lese framstillingentil kolleger som har kunnet boltre segfritt.

Forvitring-scenarietI forvitring-scenariet tegnes et bilde

av en utvikling der kombinasjonen avytterligere forverring av terms of tradeog manglende omstillingsevne med-forer stagnasjon og sterk økning iarbeidsløsheten fram mot århun-dreskiftet. Den sosialdemokratiske

* Jan Persson er cand. oecon. fra 1978. Haner nå engasjert som spesialrådgiver i Planleg-gingsavdelingen i Finansdepartementet.

samfunnsmodellen går langsomt ioppløsning. De sosiale kloftene blirdypere og konfliktnivået oker. Ut fravåre tilvante forestillinger kan slikeperspektiver fortone seg skrem-mende. Ja, angsten for de sosiale ogpolitiske konsekvensene av en slikutvikling har vel vært medvirkende tilat vi i liten utstrekning tidligere harsett forsøk på å beskrive et slikt utvik-lingsforløp i klartekst. Likevel, desosiale og 'okonomiske problemenesom oppstår i dette scenariet er ikkestort verre enn den vi kan observere iandre vesteuropeiske land. Vi har velimidlertid til nå inntatt en «det kanikke hende her» holdning til mulighe-tene for en slik utvikling, som slettikke fortoner seg usannsynlig.

Omsorg-scenarietTematisk er kanskje omsorg-sce-

nariet det mest spennende. Her skis-seres mulige samfunnsmessige konsekvenser av okt kvinnelig yrkesakti-

-

vitet og økning i kvinnenes maktposi-sjon i samfunnet, spesielt innenforoffentlig sektor. Et annet trekk veddette scenariet er at de politiske prio-riteringer endres som følge at nyegenerasjoner med sine særegne er-faringer kommer i politisk maktposi-sjon. Legger en disse utviklingsten-densene oppå hverandre, kan resul-tatet bli betydelige endringer i rolle-delingen mellom det offentlige og

Jan Persson

den private uformelle sektoren i øko-nomien. En annen interessant hypo-tese som forfølges er at det vil kunneoppstå økende motsetninger mellom«myk» omsorgsrasjonalitet som vilprege tenkningen innenfor offentligsektor og den harde foretaksrasjona-litet som vil prege næringslivet somfolge av påtrykket fra internasjonalemarkeder. Kamplinjene mellom kjøn-nene forskyves ved at kvinnene erob-rer tradisjonelle mannsbastionerinnenfor offentlig sektor og det poli-tiske system, mens mennene søkertilflukt i foretaksmiljoet i privat sektorpreget av maskuline verdier.

TverrfaglighetOmsorg-scenariet illustrerer hvor-

dan en tverrfaglig angrepsmåte kangripe noe av vekselspillet mellom deulike dimensjonene ved samfunnsut-viklingen. Mens vi økonomer tradisjo-nelt har avgrenset oss å tilstrebe in-tern konsistens i de økonomiske re-sonnemnetene, har scenariegruppenforsøkt å konstruere et konsistent hel-hetsbilde av samfunnsutvikllingen.For de økonomene som har deltatt iprosjektet, må dette ha betydd at dehar kunnet trekke på andre faggrup-per i arbeidet med å fastlegge oko-nomieksogene variable og adferds-forutsetninger i simuleringene médden økonomiske modellen.

Jeg tror vi i de tradisjonelle øko-

Aktuell kommentar:

Scenarier 2000 Samspillmellom økonomi ogandre samfunnsfag

Styrken ved boka «Scenarier år 2000» er den tverrfaglige angrepsmåten.Her har det tradisjonelle okonommiljefet noe å lære. Fra et makroøkonomisksynspunkt er kontrastene mellom fornyelse- og forvitring-scenariene demest interessante. Imidlertid virker fornyelse-scenariet urealistisk hva angårforutsetningene om okonomiens tilpasningshastighet. En kritisk innvending erat metodedrøftingen er svært knapp. Ukritisk lesning av boka kan gi inntrykkav at de enkelte scenariene nærmest er entydige resultat av en modell-framskrivning. Er en imidlertid bevisst begrensningene, kan scenarieteknikkentidlig i planleggingsprosessen gi et bidrag til å kartlegge mulighetsområdet forsamfunnsutviklingen.

4 Sosialøkonomen nr. 1 1988

nommiljoene har noe å lære her. Våregodt utviklede kvantitative metoderhar kanskje gitt oss en arrogant hold-ning overfor andre samfunnsviteresom må famle seg fram med et mindrearsenal av rigide, formaliserte model-ler. De strenge formelle krav vi harstilt til våre analysemetoder har gittoss velutviklede empirisk basertemodeller med betydelig utsagnskraftpå enkelte områder. Samtidig harnok den sterke fokuseringen påkvantitative metoder fort til en vissfaglig sterilitet ved at vi har skyggetunna de problemfeltene der våre mo-deller kommer til kort. I stedet for ågå los på de store og vanskeligespørsmålene, forsøke å åpne opp fornoen lysstrimer inn i de mørke feltene,har vi foretrukket å holde oss påtrygg grunn i det kjente og opplyste.Ved å anlegge en helhetlig betrakt-ningsmåte på samfunnsutviklingen,følger scenariegruppen opp en tradi-sjon fra Schumpeter og de klassiskeøkonomene.

De makrookonomiske forlopeneFra et makroøkonomisk synspunkt

er kontrastene mellom fornyelse- ogforvitring-scenariene de mest inter-essante. Disse scenariene spiler ut etmulighetsområde for den økonomiskeutviklingen som på enkelte punktersamsvarer med det bildet som ertegnet i Nasjonalbudsjettet 1987 og iperspektivmeldingen som ble lagtfram i host:

- Dersom vi ikke lykkes i å få til end-ringer på tilbudssiden i norsk økonomisom kan bringe oss over i en eksport-ledet vekstprosess, vil betydeligeubalanser i utenriksokonomien(eventuelt også i offentlige finanser)kunne framtvinge en brutal tilpasningi finanspolitikken i løpet av 1990-åre-ne. Dette vil i såfall lede til sterk ok-ning i arbeidsløsheten, kanskje oppmot nivået i andre vesteuropeiskeland.

- En vellykket snuoperasjon vil ta tid.Vi kan neppe unngå en periode medokt arbeidsløshet.

Går en de makroøkonomiske forlo-pene nærmere etter i sømmene, kan

det imidlertid være grunn til å stilleenkelte spørsmål ved den internekonsistensen. I fornyelse-scenariethar gruppen beveget seg inn i deturealistiske når det gjelder hvor rasktdet er mulig å få til en snuoperasjon —et par vanskelige år med økende le-dighet avløses av en periode medeksplosjonsartet vekst først på 1990-tallet. Arbeidsløsheten reduseres til 2prosent og blir liggende på dettenivået, samtidig med at konkurranse-evnen stadig forbedres. Ut fra deterfaringsmaterialet vi har fra Norgeog andre land om tilpasningstreghe-tene i økonomien, virker dette ikkerealistisk. Resonnementene omkringpolitikkpakken som skal understøtteen slik utvikling (devaluering i 1989etterfulgt av pris- og inntektsstopp)virker heller ikke særlig overbevis-ende.

ScenarieteknikkenJeg har noen kritiske merknader til

diskusjonen av selve scenarieteknik-ken i boka. Den velstrukturerte fram-stillingen sammen med den sværtsnappe metodedrøftingen kan forledetil overdrevne forestillinger om detmodellverktøy og de analysemetodergruppen har rådet over. Ukritisk les-ning kan gi inntrykk av at de enkeltescenariene er noe i retning av et en-tydig resultat av en modellframskriv-ning basert på visse forutsetningerom utgangssituasjonen og en be-stemt utvikling i eksogene okono-miske og ikke-økonomiske forhold.Gruppen kunne unngått dette der-som de hadde utdypet at scenarienei stor utstrekning er resultatet av frihistorieskriving.

Kravet om intern konsistens er vel ipraksis ikke mer retningsgivendeenn at det forhindrer at det utviklerseg åpenbare selvmotsigelser innen-for de enkelte scenariene. De skis-serte økonomiske forløpene i hvert avscenariene er bare ett av mange for-lop som vil kunne oppfattes som ri-melig konsistent med utgangssitua-sjonen og utviklingen i eksogene for-hold. På samme måte er vår forstå-else av interaksjonen mellom sosialeog økonomiske prosesser såvidt

mangelfull at vi ikke kan fastslå hvor-dan den sosiale og politiske utviklin-gen som svarer til et bestemt okono-misk forløp, vil arte seg. Den politiskeog sosiale historien som skisseres ihvert scenario er derfor bare en avmange historier som kunne knyttes tildet økonomiske forløpet en har ibunn.

Scenarieteknikkens styrke må velnettopp være at ved å renonnsere påde formelle krav vi vanligvis stiller tilprognoser, kan en gjøre forsok påforfølge prosesser som vi ikke klarerå håndtere ved hjelp av tradisjonelleframskrivningsteknikker.

Er en seg bevisst begrensningene,framstår scenarieteknikken som ennyttig formalisert metode som kan bi-dra til step- re oversikt over det farvannvi beveger oss i. Scenarieanalyserkan ha verdi i ulike stadier av denmakroøkonomiske planleggingspro-sessen. De kan tidlig i prosessen giet bidrag til å kartlegge mulighetsom-rådet for samfunnsutviklingen, og dekan i en senere fase anvendes for åteste robustheten av alternative stra-tegier for økonomisk politikk. Medden store usikkerheten som råder omutviklingen i internasjonal økonomi,kan det spesielt være nyttig å tenkeigjennom hvordan en skal håndtereekstreme situasjoner på en rasjonellmåte.

FramstillingsformenScenariegruppen har funnet fram

til en god presentasjonsform. Fram-stillingen er poengtert og tilgjengeliguten å virke lettvint (her har bådeFinansdepartementet, og andre øko -nommiljoer mye å hente). Idéen medå avrunde hvert scenario med be-traktninger av en fiktiv utenlandsk ob-servator fungerer godt og bidrar tilstilistisk avveksling. Figurene er gjen-nomgående lettleste og støtter godtopp under teksten. Oppsummerin-gen av sentrale forutsetninger og re-sultater i scenariene, samt virknings-beregninger på tvers av scenariene,er samlet i et eget hovedkapittel bak iboka. Denne redigeringen gir storrefrihet ved beskrivelsen av utviklingeni de enkelte scenariene.

Sosialøkonomen nr. 1 1988 5

AVJØRN RATTSØ*

1. InnledningSpørsmålet om fri beskatningsrett

for kommunene er blitt aktuelt i denoffentlige debatt. Det handler om atkommunene selv skal kunne be-stemme sine skattesatser, også forinntektsskatten. I denne forbindelseer det reist spørsmål om inntektssys-temet for kommunene kan ivaretas ien situasjon med fri beskatningsrett.

Artikkelen behandler krav til ut-forming av inntektssystemet ved inn-føring av fri beskatningsrett for kom-muner og/eller fylkeskommuner. Deter de prinsipielle spørsmål som dis-kuteres. Den viktigste forenklingsom gjøres er en forutsetning om atkommunenes skatteinntekter er knyt-tet til én skattetype, bestemt av enskattesats og en fastlagt skattbarinntekt.

Det foreligger en betydelig littera-tur om utjevningsordninger mellomkommuner (equalisation grants). Herinngår også diskusjon om inntektsut-jevning. Musgrave (1961) represen-terer et banebrytende bidrag omskatteutjevning. King (1984) gir enmoderne framstilling. Vår behandlingav alternative losninger tar utgangs-punkt i hovedresultater fra denne lit-teraturen.

* Jørn Rattso er cand. oecon. fra 1978. Haner nå førsteamanuensis ved Institutt for Økonomi,Universitetet i Trondheim.

2. Argumentene for lokal beskat-ningsrett.

Det er to hovedargumenter for å gikommunene ansvar for en stor del avdet offentlige tjenestetilbud. For detførste kan kommunene bedre ennstaten fange opp befolkningens for-skjellige ønsker om offentlige ytelserrundt om i landet. For det andre kankommunene foreta en bedre avvei-ning av nytte kontra kostnader vedde enkelte aktiviteter. Dette kan kal-les «det økonomiske ansvars prin-sipp». Det er viktig at finansierings-ordninger for kommunene sikrer etlokalt ansvar for virksomheten. Lokalbeskatningsrett kan være et virke-middel for å gi kommunene ansvarfor omfanget av sitt tjenestetilbud.

et system hvor staten fastleggerbeskatningen for kommunene kande ikke selv foreta noen avveiningom hva som er rett omfang av aktivi-tetsnivået. Kommunene bestemmerkun prioriteringer innenfor en gittbudsjettramme (og gitt lovverk, for-skrifter m.v.), og staten får i prinsip-pet ansvaret for den økonomiske si-tuasjon i alle kommuner. Det betyr ensterk konsentrasjon av oppmerksom-het og ansvar til staten. I Norge erikke eiendomsskatten og avgiftenebetydelige nok til å bidra til lokaltansvar for inntektssiden.

Det er to argumenter mot beskat-ningsrett som må vurderes. For detførste representerer de store forskjel-ler i skattegrunnlag mellom kom-mune et problem. De kommuner medlavest skattegrunnlag oppnår relativtlite merinntekt ved å øke skattesat-sene. Vi vil her vise at en utjevnings-ordning kan konstrueres for å lose

Jørn Rattso

dette problemet. For det andre kan etsystem med lokal beskatnigsrett føretil uønsket økning i skattenivået. 1 litte-raturen uttrykkes det bekymring for atde lokale folkevalgte organer kanvære for svake til å motstå presset fradet kommunale byråkrati og lokaleinteressegrupper for høyere aktivitetog høyere utgifter. På den annenside kan en lokal beskatningsrettvære et virkemiddel for nettopp åstyrke de folkevalgtes og innbygger-nes innflytelse.

3. Kort om prinsippene for inntekts-systemet.

1 litteraturen er det bred enighetom de viktigste faktorer det skal tashensyn til i statstilskudd for å sikreutjevning mellom kommunene. Detfundamentale begrep i teorien for ut-jevningstilskudd er onytte/ytelses-forholdet» lansert av Thurow (1970).Utjevningsordningene skal sikre etlikt forhold mellom nytte og ytelse ialle kommuner. Forenklet kan nyttenbeskrives ved de lokale tjenestetil-bud og ytelsen ved den skatt sombetales, skattesatsen.

Det er således to typer forhold somkan betinge utjevningstilskudd: Fordet første ulikt inntektsgrunnlag ikommunene som gjør at kommune-nes skatteinntekt varierer selv om dehar samme skattesats. For det andreufrivillige kostnads- eller etterspor-selsfaktorer som gjor det nødvendigmed ulike ugifter pr. innbygger for åoppnå et likt tjenestilbud.

Prinsippet om nytte/ytelses-forhol-det betyr at det lokale tjenestetilbu-det ma sees i forhold til det lokaleskattenivå. En høyere skatesats i en

Aktuell kommentar:

Fri beskatning forkommunene og detnye inntektssyste met

Innføring av fri beskatningsrett for kommunene endrer forutsetningene forkommunenes inntektssystem. I denne artikkelen diskuteres hvordan utjevnin-gen mellom kommunene kan ivaretas ved fri beskatningsrett. Det konkluderesmed at inntektsutjevningen brat' være avhengig av kommunenes skattesatser.

6 Sosialøkonomen nr. 1 1.988

kommune skal muliggjøre et høyeretjenestetilbud. Det er forholdet mel-lom disse som er avgjørende forstatstilskuddet — hvor mye kom-munene «får ut av» skattenivået. Ge-nerelt betyr dette at et utjevningstil-skudd skal være avhengig av skatte-satsen i kommunen. Tilskuddet skalsikre at den økte inntekt av en økningi skattesatsen utjevnes. Dette er etkjernepunkt som skal diskuteres ned-enfor.

4. Kort om dagens inntektssystem.Det nye inntektssystemet som ble

innført i 1986 er dokumentert i Ot.prp.nr. 48 (1984-85) «Om endringer i lo-ver vedrørende inntektssystemet forkommunene og fylkeskommunene».En bred evaluering av systemet ergitt i Rattso (1987). Inntektssystemethar innført et klart skille mellomutgiftsutjevning og inntektsutjevning.Utgiftsutjevning skal ivareta forskjel-ler i ufrivillige kostnads- ogettersporselsfaktorer som nevntovenfor. Den er organisert som ram-metilskudd for de enkelte sektorer.Inntektsutjevningen skal primærtkompensere for forskjeller i inntekts-grunnlag. Staten bestemmer hvorstor vekt som skal legges på de for-skjellige elementer. Dimensjonerin-gen av dagens inntektssystem synesførst og fremst å være bestemt vedarvstorrelsen på de mange tilskudds-ordninger som ble samlet i de enkel-te rammetilskudd. Det er et aktuelttema om størrelsesforholdet mellominntektsutjevningen og utgiftsutjevni-nen er tilfredstillende.

Det klare skillet gjor at vi kan sebort fra utgiftsutjevningen nedenfor.De hensyn utgiftsutjevningen skalivareta er uavhengig av skattesy-stem. Størrelsen på de beløp somstilles til disposisjon for utgiftsutjev-ningen bør riktignok sees i sammen-heng med skatteutformingen, mendet berører ikke de prinsipielle sidersom behandles her.

5. Inntektsutjevning etter dagensinntektssystem.

Det kan være et fruktbart utgangs-punkt å se på en losning hvor utfor-mingen av inntektsutjevningen be-holdes som nå, selv når det er innførtlokal beskatningsrett. Det forutsetesat alle kommuner skal sikres en mini-mum samlet inntekt pr. innbygger,som består av skatteinntekt og stats-tilskudd for inntektsutjevning.

Skatteinntekten pr. innbygger i

kommune j settes lik Ti og TG ergjennomsnittlig skateinntekt pr. inn-bygger (veid) i alle kommuner. Sta-ten skal sikre en minste samlet inn-tekt som skal sees i forhold tilgjennomsnittsinntekten.Det antas atkommunene skal ha en minste inn-tekt tilsvarende en andel a av gjen-nomsnittlig skatteinntekt pr. innbyg-ger.Inntektsutjevningen til kommunej,10, vil utgjøre:

(1) = a TG — T 1

Kommuner som har positiv 10skal motta tilskudd som er avviketmellom den fastlagte minimumskatteinntekt (a TG) og faktisk skatte-inntekt (Ti) pr. innbygger. Gene-relt gir denne ordning ikke noe insen-tiv for kommuner med skatteinntektpr. innbygger under normen til å styrkesitt eget inntektsgrunnlag. Den pAvir-ker heller ikke skatteinntektene for dekommuner som ligger over mins-teinntekten.

I prinsippet kan utjevningen skjepå denne måten selv om kommune-nes skattesatser varierer. Staten be-stemmer selv minsteinntektsnivået.Kommuner med lavere skatteinntektfår et tilskudd tilsvarende avviket fradenne, uavhengig av hva slagsskattesats de anvender.

Det er to hovedproblemer meddette opplegget. For det første vilkommuner som har en skatteinntektunder minsteinntekten ha et sterkt in-sentiv til å redusere skattesatsen til etminimum for å få størst mulig stats-tilskudd. Hvis en slik kommune okerskattesatsen vil statstilskuddet bli re-dusert og den vil fortsatt få en samletinntekt pr. innbygger tilsvarende.minsteinntekten pr. innbygger. Slikekommuner kan bare få høyere skat-teinntekter pr. innbygger over mins-tenivået, og de vil da miste statstil-skudd. Dette insentiv for lave skatte-satser kommer i tillegg til at dissekommunene ikke har noe insentiv til åstyrke inntektsgrunnlaget.

For det andre vil økningen av inn-tektene pr. innbygger ved en lik ok-ning av skattesatsen variere sterktmellom kommunene. De kommunenesom ligger klart under minsteinntek-ten vil som nevnt ikke få noen øktinntekt fordi statstilskuddet reduse-res tilsvarende. De kommuner som iutgangspunktet har skatteinntekterpr. innbygger like under misteinntek-ten vil få okt inntekt kun for den delsom overstiger minsteinntekten etter

økt skattesats. Kommuner med ska-teinntekter pr. innnbygger overminsteinntekten i utgangspunktet vilfå en økning i skatteinntektene av-hengig av det lokale inntektsnivå.Blant disse vil en kommune med 50%høyere skattbar inntekt pr. innbyggerenn en annen, få 50% mer skatte-inntekt pr. innbygger av et prosent-poengs økning i skattesatsen.

Denne forskjellen i skatteinntekts-effekt av en lik økning i skattesatsenstrider mot prinsippet om likt forholdmellom nytte og ytelse som vi etab-lerte foran. Alle skatteytere uansettbosted oker ytelsen med en lik ok-ning av skattesatsen. Men økningen inytte vil variere fordi forskjellen i kom-munenes økte skatteinntekter gjor atøkningen i det kommunale tjenteste-tilbud vil variere. Dette prinsippet til-sier at tilskuddssystemet bør utfor-mes slik at en viss økning av skatte-satsen gir økning av inntektene i allekommuner.

6. Inntektsutjevning med standardskattesats.

lnsentivet til lavest mulig skattesatsfor kommuner innenfor minste-inntektsordningen skyldes at kunskatteinntekt pr. innbygger påvirkerstatstilskuddet. Dette kan loses vedat det tas utgangspunkt i en standardskattesats for alle kommuner. Inntekt-sutjevningen basert på en standardskattesats kan framstilles ved ekspli-sitt å trekke inn skattbar inntekt pr.innbygger i kommune j, Yi, oggjennomsnittlig skattbar inntekt pr.innbygger (veid), YG. Inntektsutjev-ningen kan beskrives ved:

(2) = t a YG — t Yj =t (a YG — YJ)

Et slikt system kan benevnes somikke-ytelsesavhengig inntektsutjev-ning, — statstilskuddet er uavhengigav kommunenes egne ytelser måltved skatesatsen. Gitt skattesatsen erdet avviket mellom skattbar inntektpr. innbygger i kommunen ogminstenivået for skattbar inntekt sombestemmer statstilskuddet. Kommu-nene innenfor minsteinntektsordnin-gen kan nå ikke øke statstilskuddetved å redusere skattesatsen. Stats-tilskuddet er uavhengig av kommu-nenes valg av skattesats.

Merinntekten ved å fake skattesat-sen vil for alle kommuner være pro-porsjonal med skattbar inntekt pr.innbygger. Det vil således være be-

Sosialøkonomen nr. 1 1988 7

tydelig forskjell i forholdet mellomnytte og ytelse. En slik ordning bidrarikke til å utjevne forskjellene i effektav endring i skattesatsene mellomkommunene.

7. Inntektsutjevningen avhengig avkommunenes skattesatser.

Vi forutsetter nå at inntektsutjevnin-gen varierer med skattesatsen ikommunene. Skattesatsen for kom-mune j er tj. Inntektsutjevningenblir avhengig av skattesatsen i hverkommune når vi innfører denne i for-mel (2):

lUi = ti a YG — ti Yj =(3) tj (a YG — Yj)

Dette systemet kan kalles ytelsesav-hengig inntektsutjevning, — statstil-skuddet varierer med kommunenesytelser målt ved skattesatsen. Allekommuner med minstenivå for skatt-bar inntekt pr. innbygger høyere ennegen skattbar inntekt får statstil-skudd for å sikre en minsteinntekt.Ved en slik ordning vil minsteinntek-ten variere med skattesatsen i kom-munene. Staten sikrer en minsteskatteinntekt pr. skatteøre. Kommu-ner som kommer inn under minste-inntektsordningen får en samlet inn-tekt lik tiaYG. Minsteinntekten erfølgelig økende med skattesatsen fordisse kommunene. Det er heller ikkeher noe insentiv til å holde lavestmulig skattesats for kommuner medsvakt skattegrunnlag.

Et opplegg hvor statstilskuddet eravhengig av skattesatsen i den en-kelte kommune gjor at alle kommunerkan øke sine inntekter ved å Jokeskattesatsen, som ved en standard

skattesats. En økning i skattesatsenmed ett prosentpoeng vil gi en ok-fling i inntekten med 1 °/.3 av minsteni-vået for skattbar inntekt pr. innbyg-ger for kommuner under minste-inntektsgrensen og økningen skjer iform av statstilskudd. Kommunenekan altså rake statstilskuddet ved åøke skattesatsen. En tilsvarende ok-ning for kommuner over minste-inntekten gir en økning i inntektenmed 1% av deres eget skattegrunn-lag. Det vil blant disse kommunenefortsatt være forskjell i inntektsoknin-gen proporsjonal med forskjellen iskattbar inntekt pr. innbygger.

8. Alternative utforminger av inn-tektsutjevningen.

En modifikasjon av dagens inn-tektsutjevning slik at den varierermed kommunenes skattesatser gjorat alle kommuner under minste-inntekten får like stor økning i samletinntekt pr. innbygger av en like storøkning i skattesatsen. Dette er isamsvar med prinsippet om likt for-hold mellom nytte og ytelse. Denneeffekten oppnås ved at statstilskud-det oker med økende skattesats. Detkan gjøres ved å sette en mire grensefor skattesatsen i utjevningssystemet(selv om kommunene kan velge å hahøyere skattesats enn den mire gren-se) eller ved å innføre et degressivtelement som gir avtagende økning istatstilskudd med økende skattesatsover et visst nivå.

En minsteinntektsordning som harvært diskutert hittil påvirker ikke for-delingen mellom kommunene overminstenivået, og en tilsvarende utjev-ning av effekten av økt skattesats

finner ikke sted blant disse. Den mo-difiserte minsteinntektsordningen harfortsatt det problem at den ikke sti-mulerer kommuner under minste-inntekten til å styrke sitt inntekts-grunnlag. Det kan innføres ordnignersom sikrer insentiv for alle kommunertil å styrke inntektsgrunnlaget og somsikrer utjevning overfor kommunermed inntekt over minsteinntekten.Også slike systemer kan utformes forsituasjoner med og uten fri beskat-ningsrett. Det faller utenfor rammenav denne artikkelen å diskutere slikealternative inntektsutjevninger.

9. Sluttmerknader.Etter økonomiske kriterier bra rinntektsutjevningen være avhengigav kommunenes skattesatser i et sys-tem med fri beskatningsrett. En slikordning sikrer en utjevning av denmerinntekt kommunene oppnår vedå øke skattesatsen. Det kan væreønskelig å begrense kommunenesmuligheter til å øke statstilskuddetved å rake skattesatsen.

REFERANSER:D. King (1984), Fiscal Tiers. London, Allen &

Unwin.R. Musgrave (1961), Approaches to a Fiscal

Theory of Political Federalism. I boka PublicFinances: Needs, Sources and Utilization,National Bureau of Economic Research.

J. Rafts() (1987), Evaluering av kommunenesinntektssystem. Rapport 4/87, Kommunal-økonomisk Forskning, NORAS.

L.Thurow (1970), Aid to State an Local Go-vernments. National Tax Journal 33, 1, 23-35.

Sosialøkonomen beklager

I november-nummeret av Sosialøkonomen var det dessverre en alvorlig trykkfeil i leder-artikkelen, tredje sisteaysnitt. Avsnittet skal lyde slik:

«Den samlede virkningen på lønningene er usikker. Sett over et lengre tidsrom enn ett år vil trolig virkningenvia okt etterspørsel dominere. Siden den direkte virkningen av okt etterspørsel på importen er entydig, følgerat skattelettelse med stor sannsynlighet virker negativt på utenriksokonomien.»Dessverre var forfatter-navnet på minnetalen over Knut Getz Wold i desember-nummeret falt ut. Talen varskrevet av Eivind Erichsen. Sosialøkonomen beklager.

red.

8 Sosialøkonomen nr. 1 1988

Debatt:

Analysen av utviklingen påkredittmarkedet i Norges BanksKvartalsrapport nr. 3/87

Svar på Steinar Weis kommentari Sosialøkonomen nr. 10, 1987

AVANNE BERIT CHRISTIANSENOG AUDUN GRØNN*

I en kommentar i Sosialøkonomennr. 11/87 stiller Steinar Juel seg kri-tisk til deler av Norges Banks analyseav utviklingen på kredittmarkedet 1.halvår 1987. Kritikken rettes for enstor del mot måten Kredittbudsjetteter blitt stilt opp på i Nasjonalbudsjet-tene, men også mot Norges Banksomtale av utviklingen på kredittmar-kedet. Juels innvending mot Kreditt-budsjettet er at dette er en sammen-blanding av netto- og bruttostorrel-ser. Innenlandsk kredittilførsel for-esopp brutto, mens kapitalinngangenfores netto. Det vil derfor være mis-visende å summere disse to storrel-sene slik som i Kredittbudsjettet og iNorges Banks analyse. Juel skrivervidere at dersom Norges Banks ana-lysemetode legges til grunn, vil vikunne komme til den konklusjon atutviklingen på kredittmarkedet både i1985 og 1986 var i samsvar medmyndighetenes opplegg.

For vi går nærmere inn på Juelskritikk, kan det være på sin plass åredegjøre for bakgrunnen for denanalysen Norges Bank foretok. Utvik-lingen første halvår 1987 var pregetav avdemping og/eller fall i flere indi-katorer for utviklingen i innenlandsketterspørsel. Mest markert var reduk-sjonen i indikatorene for privatkonsumetterspørsel. Arbeidsmarke-det virket imidlertid strammere enn

* Anne Berit Christiansen og Audun Grønner cand. oecon. fra hhv. 1983 og 1979. Dearbeider nå i Økonomisk avdeling i Norges Bank.

antatt. Samtidig med dette var detfremdeles sterk vekst i innenlandskkredittilførsel, og spørsmålet somstadig ble reist var: «Hvor blir det avalle pengene?» Dette spørsmålet vil-le vi forsøke å besvare. Dernest ons-ket vi å undersøke om det var sam-svar mellom utviklingen på kreditt-markedet og den realøkonomiske ut-viklingen ved å sammenligne oknin-gen i netto finansgjeld beregnet pågrunnlag av kredittmarkedsstatistik-ken, utenriksregnskap mv., og nettofinansgjeld beregnet på grunnlag avutviklingen i etterspørsel og inntekter.Erfaringene fra 1985 og 1986 tydetnemlig på at indikatorene for realoko-nomien ikke helt klarte å fange oppden sterke ettersporselsveksten. Ennærmere analyse av utviklingen i fi-nansielle størrelser kunne derforvære et nyttig supplement ved vur-deringen av den realøkonomiske ut-viklingen. Formålet med vår analysevar ikke å dele ut «karakterer» for ihvilken grad det kredittpolitiske opp-legget var gjennomført.

Spørsmålene vi stilte oss forsøktevi å besvare på grunnlag av reneokosirk-betraktninger — en «flow offunds»-analyse av faktisk utvikling 1.halvår 1987. En av de konklusjonenevi kom fram til basert på dette, var atdet var sammenheng mellom utvik-ling på finanssiden og realsiden iøkonomien — dvs. det kunne forklareshvor pengene ble ay.

Juel hevder at vi som «forklaring»på den høye innenlandske kredittil-gangen i 1. halvår 1987, viser til dennettokapitalutgang som fant sted.Dette er ikke riktig. Det vi påpeker erat det basert på rene okosirk-betrakt-ninger er sammenheng mellom den

høye innenlandske kredittilførselenog avdemping av realetterspørselen,fordi en stor del av kredittilførselenhar gått til oppbygging av finansiellefordringer (både innenlands og uten-lands). Et annet spørsmål som vi iliten grad kom inn på, er om denneoppbyggingen av finansielle fordrin-ger 1. halvår 1987 på litt lengre siktkan virke etterspørselsstimulerende,og at dette kan være bekymringsfullt.

Juel fremhever videre i sin kom-mentar at netto kapitalinngang oginnenlandsk kredittilførsel ikke ersammenlignbare størrelser. Dette ervi selvfølgelig klar over, men for ossvar det naturlig å ta utgangspunkt iKredittbudsjettets oppstilling når visom første ledd i vår undersøkelseønsket å sammenligne faktisk utvik-ling med anslagene i Kredittbudsjet-tet. Det hadde selvfølgelig vært inter-essant å sette opp bruttotall for kapi-talstrommene til og fra utlandet også.Da hadde det imidlertid ikke værtmulig å få fram så «ferske» tall somde som ble presentert i kvartalsrap-porten. Det eneste vi hadde tall forvar en brutto utgang fra rederiene på5-6 milliarder kroner. Her må manforeta en avveining mellom aktualitetog ønsket om en mest mulig fullsten-dig og riktig analyse.

Til slutt noen kommentarer til atNorges Banks analyse kan fore til enkonklusjon om at «kredittilførselen i1985 og 1986 ble om lag som plan-lagt». For det første er ikke (nå er detvel riktig å si var) anslagene i Kreditt-budsjettet bare ment som måltall forsamlet kredittilførsel, men også forsammensettingen av kredittilforse-len, spesielt gjelder dette fordelingenav kreditt mellom innland og utland.

Sosialøkonomen nr. 1 1989 9

Boken om

Den «nye» konkurransepolitikkeninneholder følgendeartikler:

• Velferdsteoretiske syns-punkter på konkurranse-former,Kåre Petter Hagen

• Norsk konkurransepo-litikk,Rolf Jens Brunstad

• Etableringsvilkår og kon-kurranse,Einar Hope

• Kostnader og priser i enmonopolbedrift,Morten Berg

• Privatisering,Agnar Sandmo

• Urproduktiv profittsøking,Rögnvaldur Hannesson

• Omsettelige produksjons-kvoter,Rögnvaldur Hannesson

• Markedskonkurranse,offentlige tiltak ogg Bedriftsokonomens foretaksstrategi,

Forlag Kjell Gronhaug

Rolf Jens Brunstad/Einar HopeMarkedsstruktur ogkonkurranseKr 196, - 202 s.

Bedømt ut fra det siste kriteriet kan vineppe si at kredittilførselen ble somplanlagt. Dette gjelder også førstehalvår i 1987, noe som ble påpekt ikvartalsrapporten: «. . Derimot varsammensettingen av kreditt-tilgan-gen helt annerledes enn lagt opp til.Låneetterspørselen ble i første halvår1987 i langt storre grad enn antattdekket av innenlandske kredittkilderog følgelig i tilsvarende mindre graddekket fra utlandet.. Igjen var detikke poenget å diskutere hvilke pro-

Svar fra Steinar NeiChristiansens og Gronns innlegg

er avklarende i forhold til den måtenNorges Banks analyse i kvartalsrap-port nr. 3/87 om kredittutviklingen iinneværende år er blitt brukt på. Jegoppfatter det slik at Christiansen ogGrønn er enige i at samlet kredittilfor-sel ikke er et godt styringsmål, elleren god indikator, for utviklingen i kre-dittmarkedet. Det hadde vært nyttigom Norges Bank hadde gått ut ogpresisert dette da enkelte nettoppbrukte analysen til å hevde at kreditt-

blemer dette avdekket eller forer til.For det andre ble tross alt veksten isamlet kredittilførsel, slik som målt iKredittbudsjettet, i 1985-86 15-20%høyere enn forutsatt.

Skal vi i ettertid vurdere den oko-nomiske politikken, må vi vel først ogfremst gjøre det ut fra hva som er de«endelige» målsettingene, slik somutviklingen i realøkonomiske storrel-ser og priser. Vurdert ut fra slike målvar både finans- og penge- og kre-dittpolitikken i 1985-86 for ekspansiv,

utviklingen i år samlet sett var i trådmed opplegget. Norges Bank må tasin del av ansvaret for at analysenble feilbrukt slik, i det enkelte formule-ringer i kvartalsrapporten gir inntrykkav at Norges Bank mente det var bedreå bruke samlet kredittilførsel som in-dikator enn innenlandsk kredittilfør-sel, og at kredittutviklingen i 1987 (deførste 6-7 måneder av året) om laghadde vært som myndighetene haddelagt opp til.

enten en velger å karakterisere sam-let kredittilførsel på 15-20% over mål-tallet som «om lag som planlagt» ellerikke. Sett i ettertid er det et mer inter-essant spørsmål om en grundigereanalyse av utviklingen i finansiellestørrelser på et tidlig tidspunkt disseårene kunne ha gitt oss et korrektivved vurderingen av de løpende real-økonomiske indikatorene. Særlig forprivat konsum viste disse betydeliglavere vekst enn senere mer gjen-nomarbeidede nasjonalregnskaps-tall.

Svakheten med netto- og brutto-størrelse i kredittbudsjettet er noesom har eksistert i mange år. Dettehar imidlertid ikke vært noe stort pro-blem i og med at samlet kredittilførselaldri har vært brukt hverken som sty-ringsmål eller som indikator for kre-dittutviklingen. Den dagen en brukersamlet kredittilførsel som et styrings-mål eller indikator, blir det imidlertidet stort problem at en summerer netto-og bruttotall. Jeg tolker Christiansenog Grønn slik at dette ikke blir aktuelt.

Begge innlegg mottatt av redaksjonen, desember 1987.

10 Sosialøkonomen nr. 1 1988

Renteutviklingen i små åpneØkonomier

De senere års liberaliseringsprosess har gjort konven-sjonell teori for porteføljevalg stadig mer relevant åanvende både på det svenske og det norske kredittmar-kedet og den danner utgangspunktet for Lars Hörngrensbok 00n Monetary Policy and Interest Rate Determina-tion in an Open Economy». Boken tar opp en rekkeviktige penge- og kredittpolitiske temaer med vekt påvirkningen av ulike måter .4 utforme systemet for bank-enes låneadgang i sentralbanken og kapitalbevegelse-nes rolle i rentepolitikken. Dessverre gir boken, såvidt vikan bedømme, ingen klare retningslinjer for hvordan

man skal utforme en rasjonell selvstendig pengepolitikkutfra et makroøkonomisk styringssynspunkt. Dersom ka-pitalbevegelsene mellom Norge og omverdenen liberali-seres ytterligere, vil etter alt å domme den viktigstekanal for norske myndigheters påvirkning av rentenivåetligge i en vellykket inntektspolitikk eller i å ha kontrollover finanspolitikken og dermed over balansen i utenriks-okonomien. I såfall kan man inkassere de potensielleallokeringsgevinstene som ligger i frie kapitalbevegel-ser, men man må samtidig akseptere at rentenivået istor grad følger av det utenlandske.

AVMORTEN JENSEN OG VIDAR KNUDSEN

InnledningVirkemåten til det norske penge- og kredittmarkedet

har endret seg svært mye de siste fire—fem årene. Mestoppmerksomhet har private husholdningers nye mulig-heter og deres store villighet til å lånefinansiere løpendeforbruk eller investeringer i varige forbruksgoder fått.Disse nye mulighetene har bl.a. gitt seg uttrykk i boo-men i 1985 og 1986 med svært høy konsumvekst oghistorisk sett uhørt negative sparerater. Andre deler avkredittmarkedet har imidlertid også opplevd storeforandringer. Dette gjelder særlig obligasjonsmarkedetog i noen grad sertifikatmarkedene, som ble åpnet såsent som i 1985. Vi har dessuten sett en eksplosjonsar-tet utvikling i finansmarkedenes evne til å kanaliserekreditt utenom bankvesenet. Mulighetene for tilpasnin-ger ved å ta posisjoner i fremmed valuta og antalltilgjengelige valutainstrumenter har også vokst sværtmye.

Alt i alt er det derfor rimelig å hevde at vi nå ståroverfor et kredittmarked som har lite med tradisjonellnorsk tenkning omkring administrativt fastlagt (lavt) ren-tenivå og kvantumsrasjonering av kreditt på et detaljertnivå å gjøre. I det Reviderte Nasjonalbudsjett for 1987blir da også poenget klart slått fast når det sies at:

«Enten en ser dette fra et makroøkonomisk styrings-synspunkt eller fra publikums side, er den viktigsteendring i kredittpolitikken at den tradisjonelle kreditt-rasjoneringen i det alt vesentlige er avviklet. I motset-ning til tidligere kan nå bedrifter og husholdningermed tilfredsstillende sikkerhet i hovedsak oppta såmye lån de ønsker så lenge de er villige til å betalegjeldende rente på kredittmarkedet.»

Hvordan et slik «nytt» kredittmarked virker sies det påbakgrunn av de begrensede erfaringer man til nå harhostet, ikke altfor mye om utover at renten i en liten åpenøkonomi som den norske

ornå benyttes til å nå mål for valutakursen og valuta-beholdningen, og at kredittomfanget da langt på veivil tilpasse seg det rentenivå som er nødvendig avkursstyringshensyn».

I den grad man likevel har noen mulighet til å påvirkedet innenlandske kredittmarkedet, vil renten i høyeregrad enn tidligere måtte spille en rolle som virkemiddel istedet for å være en målvariabel:

«En uønsket etterspørsel etter lån til gjeldende rente-nivå vil nå i storre grad måtte motes med å tilpasserenten»

På bakgrunn av den erkjennelsen som er vokst framom endringene i det norske kredittmarkedet kastet vioss med store forventninger over Lars Hörngrens bok«On Monetary Policy and Interest Rate Determination inan open economy». Hörngren arbeider ved Handelshoy-

Morten Jensen, cand. oecon. fra 1981, arbeider iECON.

Sosialøkonomen nr. 1 1988 11

skolen i Stockholm og boken utgjør hans doktorarbeid.Utgangspunktet er hele tiden konvensjonell teori forportefoljevalg som de senere års liberaliseringsprosesshar gjort stadig mer relevant å anvende både på detsvenske og det norske kredittmarkedet. På sammemåte som i det Reviderte nasjonalbudsjettet påpekerHörngren i sitt innledningskapittel at den lovtekniskedereguleringen av det svenske kredittmarkedet i storgrad først har kommet etter at markedsutviklingen hargjort tidligere reguleringsambisjoner svært vanskelig ågjennomføre. Som viktigst i denne sammenheng frem-heves utviklingen av det såkalte gråmarkedet og denstadig sterkere integrasjon av kredittmarkedene overlandegrensene. For Norges del har nye tilpasningsmu-ligheter internasjonalt dessuten blitt nødvendiggjort avde store positive og negative ubalansene vi har hatt inorsk utenriksøkonomi de siste årene.

GråmarkedetResten av Hörngrens bok tar opp problemstillinger

omkring virkemåten til et deregulert penge- og kreditt-marked og begynner i kap. 2 med en drøfting av sam-spillet mellom banksektoren og gråmarkedet ved ulikeutforminger av penge- og kredittpolitikken. I motsetningtil drøftingene i resten av boken er modellapparatet idette kapitlet vanskelig å trenge ordentlig inn i, og såvidt vi kan forstå har banksektorens tilpasning ingen klarforankring i den porteføljeteori som det ellers leggesstor vekt på. Det er heller ingen låneadgang i sentral-banken. At modellen gjelder en lukket økonomi er ogsåen svakhet. Noen hovedpoenger om overveltningsme-kanismer mellom et bankvesen myndighetene dispone-rer virkemidler overfor, og et uregulert gråmarked kom-mer likevel klart fram. Den viktigste er at dersom bank-ene har muligheten til å tiltrekke seg midler — eller«funde» seg — kortsiktig i pengemarkedet ved utleggingav sertifikater (i Norge betyr særvilkårsinnskudd mye idenne sammenheng), så kan de forsøke å motvirke

Vidar Knudsen, cand. oecon. fra 1983, arbeider i Dennorske Creditbank.

sentralbankens likviditetsstyring ved å legge ut sertifika-ter. Pengemarkedsrenten drives i så fall opp og — 0111

utlånsrentene i bankene ikke øker like mye — vil lonns-omheten og dermed omfanget av kredittformidling igråmarkedet gå ned. Om på den annen side bankenevelger å redusere utlånene sine som svar på redusertlikviditet, vil utlånsrenten kunne gå opp mer enn penge-markedsrenten og dermed føre til okt aktivitet i grámar-kedet.

Et likvid obligasjonsmarked i Norge?Et viktig poeng i denne sammenheng er at de virke-

midlene som sentralbanken har bare treffer den «regu-lerbare» delen av kredittmarkedet og dermed bringerinn allokeringsmessige skjevheter. Mer nøytrale måter åtrekke inn likviditet på ville derfor vært nyttig. Lærebøke-nes obligasjonsmarkeder er imidlertid av en rekke grun-ner vanskelig å ty til i Norge. For det første har ikke dennorske stat hatt noe behov for å finansiere underskudd ide offentlige budsjetter slik tilfellet har vært i de flesteandre OECD-land. Norge utmerker seg med at denoffentlige sektor har en betydelig positiv netto fordrings-posisjon overfor privat sektor. Dermed er det norskemarkedet for statsobligasjoner eller offentlig gjeld blittklart mindre likvid enn i de fleste andre land. Paradok-salt nok kan man si at de sunne statsfinansene i Norgeer medvirkende til at vi ikke har det nyttige pengepolitiskeinstrument et likvid statsobligasjonsmarked represen-terer.

En annen viktig grunn til at obligasjonsmarkedet er såtynt i Norge har å gjøre med etterlevninger fra plasse-ringsplikten. En rekke aktorer i finansmarkedene — bl.a.bankene, forsikringsselskapene og pensjonskassene —ble tidligere pålagt å kjøpe — først og fremst private —obligasjoner med lav fast avkastning. Resultatet er atdisse institusjonene nå sitter med store beholdninger avslike såkalte lavkupongolDligasjoner og dermed, med dethøye rentenivået vi nå har, også med store urealisertekurstap. Obligasjonene bringes i liten grad ut på marke-det fordi tapene i så fall må realiseres. Dette kan synesirrasjonelt for sosialøkonomer, men vårt inntrykk er atdet i mange sammenhenger har en skyggepris å belastede løpende resultatregnskapene med tap; bl.a. av hen-syn til utviklingen i aksjekursene. Dessuten vil selvsagtrenteforventningene til en hver tid spille en rolle for nårdet er fornuftig å selge av obligasjonsbeholdningen.Etterhvert som de eldre obligasjonene innløses og volu-met av markedstilpassede obligasjoner raker, vil imidler-tid et bedre marked med basis i frivillig kjøpte obligasjo-ner kunne vokse fram.

Sentralbanken: Lender of first resort?Selv i land med store og likvide obligasjonsmarkeder

er markedsoperasjoner et for lite fleksibelt instrument ilikviditetsstyringen. I mange land har bankene derforhatt en eller annen form for låneadgang i sentralbankene.F.eks. hadde norske banker i oktober 1987 gjennomgå-ende tatt opp dagslån og fastrentelån i Norges Bank for i alt56 mrd. kroner. Man kunne således være fristet til åkalle sentralbanken «lender of first resort» og renten påsentralbanklån har derfor vært viktig for pengemarkeds-renta. Kapittel 3 av Hörngrens bok inneholder en treff-

12 Sosialøkonomen nr. 1 1988

ende og innsiktsfull analyse av ulike måter å utformesystemet for bankenes adgang til å låne i sentralban-ken. Utgangspunktet er en modell for den kortsiktigelikviditetstilpasningen i et finansmarked som består avbanksektoren, husholdningene og sentralbanken. Hus-holdningene plasserer sin portefølje i penger, kortsiktigepapirer og i utenlandske obligasjoner alt etter hvor defår størst avkastning. Bankenes tilpasningsproblem be-står — litt forenklet — i å avgjøre hvor mye de, gittinnskuddsmassen og plasseringene i kortsiktige rente-bærende papirer, må låne i sentralbanken for å innfrisine reservekrav. Reservekravene kan alternativt innfrisved salg av kortsiktige papirer og det oppstår dermeden avveining mellom disse to «finansieringsmåtene».Sentralbanken på sin side styrer valutakursen slik atkapitalbevegelser for gitt rente slår rett ut i valutareser-vene og står dessuten for dagslånene til bankene.

Åpent «discount window»Slik det svenske systemet for sentralbanklån tidligere

var utformet, kunne bankene låne så mye de ville til engitt rente. Tilbudskurven for sentralbankkreditt var altsåvannrett. Dette kalles gjerne et «completely open dis-count window». Et lukket «discount window» har vi nårdet ikke er mulig å ta opp dagslån i sentralbanken. Itilfellet når bankene har ubegrenset låneadgang i sen-tralbanken til en gitt rente, vil denne renten utgjørealternativkostnaden for alle bankens disposisjoner og vildermed også bestemme pengemarkedsrenten. End-ringer i sentralbankrenta vil i en slik situasjon være eteffektivt middel til å påvirke pengemarkedsrenten ogdet vil være en-til-en sammenheng mellom endringer ide to rentesatsene. Forsok på likviditetsstyring fra sen-tralbankens side vil derimot ha relativt liten effekt. F.eks.vil et sentralbanksalg av obligasjoner i første omgangvirke likviditetsinndragende, men bankene kan snu segog låne det de vil. Et liknende poeng gjelder kapitalbe-vegelser. En kapitalutgang vil f.eks. skje ved at bankenekjøper valuta i sentralbanken og i første omgang derfortappes for likviditet. Men ved ubegrenset låneadgang isentralbanken kan bankene snu seg og låne den ønske-de likviditeten. Et slikt system vil derfor innebære nær-mest en automatisk likviditetsmessig sterilisering av ka-pitalbevegelsene. ønsker man å stabilisere kapitalbe-vegelsene er derfor ikke en slik låneadgang fornuftig.Fordi pengemarkedsrenten hele tiden vil være fast ogknyttet til renten på sentralbanklån, vil ikke kapitalutgan-gen virke til å redusere pengemengden og drive renter)opp. Dermed vil heller ikke kapitalbevegelser automa-tisk bli motvirket av kompenserende rentebevegelserinnenlands. Slike renteendringer vil kreve diskrete be-slutninger om å endre sentralbankrenta.

Vi har til nå implisitt forutsatt at sentralbanken holdersin utlånsrente konstant. Om sentralbanken fixer enfastrentepolitikk eller ofte benytter seg av renteendrin-ger slik at det er knyttet usikkerhet til sentralbankrentensfremtidige nivå og utvikling, kan imidlertid ha betydningfor rentedannelsen i pengemarkedet. Da vil nemlig penge-markedet framstå som en alternativ finansieringskilde tilsentralbanken med muligheter for ulikheter i forventnin-gene om renteutviklingen i de to markedene. Endringer isentralbankrenta vil da påvirke pengemarkedsrenta,men hvor mye avhenger av substitusjonsgraden mellom

de to markedene. Dersom sentralbanklån og lån i pen-gemarkedet oppfattes som nære substitutter, vil sentral-bankrenten påvirke pengemarkedsrenta kraftig. Etpoeng i denne sammenheng, som er relevant for Norge,er dessuten at man kan ha intertemporære effekter vedat dagslånsordningen innebærer at man får disponereet gitt antall kroner i én dag, men kan spre disponerin-gen over låneperioden som for tiden er en måned. Detman får låne senere i låneperioden avhenger da av hvormye man låner idag. Når lånebehovet er usikkert vildette redusere substituerbarheten mellom sentralbank-lån og låneopptak i pengemarkedet og bidra til at rente-utviklingen i pengemarkedet kan atskille seg noe frasentralbankrenta. Dette har vi flere eksempler på i detnorske pengemarkedet de seneste år.

Lukket «discount window))Dette siste poenget bringer oss inn i en situasjon som

egentlig ikke er treffende beskrevet ved ubegrensetmulighet til å låne i sentralbanken, ved at man treffer ettak for sine låneopptak i sentralbanken for eller senere,men samtidig har konstant rente fram til taket. Sentral-banken vil kunne presse bankene opp mot taket medmarkedsoperasjoner eller reservekrav. I en situasjonhvor alle bankene har nådd taket, vil bankenes margi-nale fundingrente være pengemarkedet. Renta i penge-markedet vil derfor i en slik situasjon være helt «frigjort»fra sentralbankrenta som vil danne et gulv for renten ipengemarkedet. Markedsoperasjoner vil påvirke pen-gemarkedsrenten, mens sentralbankrentens høydeførst og fremst vil påvirke bankenes lønnsomhet ved atde må betale mye eller lite for lån de likevel må ta opp.Dessuten vil man .få en automatisk stabilisering av kapi-talbevegelsene ved at f.eks. kapitalinngang raker likvidi-teten innenlands og dermed drives rentenivået ned ogreduserer innenlandske plasseringers relative lønns-omhet.

Dette systemet likner endel på den norske utformin-gen av bankenes låneadgang i Norges Bank. Man kanaltså ikke — slik mange hevdet ifjor vinter — si at rente-nivået innenlands i betydningen pengemarkedsrenten,entydig bestemmes av renta på låneopptak i NorgesBank. Pengemarkedsrenta bestemmes bl.a. av denneog forventningene til dens fremtidige utvikling. Nærhe-ten i sammenhengen mellom de to rentesatsene vilavhenge av hvor gode alternativer de to finansieringskil-dene er og av lånekvotenes størrelse i forhold til lånebe-hovet. Bankenes utlånsrente påvirkes i tillegg direkte aven rekke andre kredittpolitiske virkemidler. Det er derforingentig i veien for at ulike rentesatser beveger seg iulike retninger; i alle fall over kortere perioder.

I det norske systemet tar man nå ved innføringen avde såkalte F-lånene sikte på å implementere et klartskille mellom den kortsiktige likviditetsstyringen og mar-kedet for mer langsiktige plasseringer. Poenget her erat det kan kreves en meget høy dagsrente for A ri avf.eks. devalueringsspekulasjoner og kapitalutganger,men det er ikke nødvendig at dette, slik tilfellet har værttil nå, får slå igjennom til markedene for den mer lang-siktige kreditten. Disse lånene vil bidra til en bedretoverensstemmelse mellom løpetiden på bankenes inn-lån og utlån. F-lånene har foreløpig ulike løpetider heltopp til 12 måneder og variasjoner i den «korte renten»

Sosialøkonomen nr. 1 1988 13

vil derfor få mindre virkning på den lange (bolig?) rentaog på bankenes fortjenester. Arsaken er at bankeneunder det nye systemet vil kunne tilpasse seg slik atikke hele deres lånebehov i Norges Bank består avdagslån. Rentesatser opp mot 50%, slik man opplevdefor devalueringen i mai 1986, vil derfor bare treffe en delav deres sentralbanklån. Den kortsiktige marginale fun-dingkostnaden vil likevel være renten på D-lån.

Stigende tilbudsfunksjon av sentralbankkredittHörngren går i sin bok inn for et system som er en

slags mellomting av de vi har drøftet ovenfor og somgjaldt i Norge fram til mars 1986; nemlig en stigendetilbudsfunksjon for sentralbankkreditt. Sentralbankrentavil da være høyere jo storre lån bankene har tatt opp. Etslikt system kombinerer flere tiltrekkende egenskaper.Ved kapitalutgang vil f.eks. renta innenlands drives oppetterhvert som bankene oker sine lån i sentralbanken ogbidra til å stabilisere kapitalbevegelsene. Et viktigpoeng er det også at denne renteøkningen vil kommeautomatisk fordi man tilpasser seg en stigende likvidi-tetstilbudsfunksjon. Sentralbanken ville altså ikke be-visst måtte endre — eller kanskje viktigst, heve — rentenpå en synlig og politisk vanskelig måte. Den må «bare»bestemme hvordan tilbudsfunksjonen skal se ut. Omman så har bestemte ønsker om rentenivået kan disseimplementeres ved markedsoperasjoner som påvirkerrentenivået via tilbudsfunksjonenes beliggenhet i for-hold til bankenes lånebehov. Et slikt system, men medrenteøkning bare på det marginale låneopptaket, bleimplementert i Sverige omtrent samtidig som det bleforlatt i Norge og virker ifølge Hörngren relativt bra. (AtHörngren trekker denne konklusjonen er kanskje ikkesærlig overraskende siden han er en av idémakerne.)Så vidt vi kan forstå har nok systemet klare fordeleroverfor sine «konkurrenter» vurdert utfra sine makro-okonomiske egenskaper. Men vi synes Hörngren tar forlett på de allokeringsmessige problemene innenforbanksektoren idet systemet i praksis utformes som entilbudsfunksjon overfor hver enkelt bank og det dermedkan oppstå stivheter i strukturen som hemmer de mestvekststerke bankene. Vi er heller ikke helt overbevist omat det er så mye mindre politisk følsomt å fastlegge enlikviditetstilbudsfunksjon som i realiteten bestemmerrentenivået enn å fastlegge renten direkte. Vi tror sam-menhengen er til å forstå og at i alle fall bankene villegge stor vekt på å gjøre den forstått i situasjoner hvorrenten stiger som folge av at bankene må tilpasse seghøyere på tilbudsfunksjonen. Et viktig praktisk poeng erdessuten at for situasjoner med store kapitalbevegelserog valutaspekulasjon — når Hörngren mener at systemeter på sitt aller beste — er det vanskelig på forhånd å lageet system som takler problemene. Den høyeste lånerentai den svenske tilbudsfunksjonen er 16%; deretter er detkonstant rente ved økning i sentralbanklånene. I Norgevar renta, som nevnt, oppe i 50% i et forsok på å hindrestor kapitalutgang i mai ifjor.

En viktig avveining i valg av «discount window»-system og brattheten i en eventuell likviditetstilbuds-funksjon har, som vi har sett, med stabilisering avkapitalbevegelser og innenlandsk likviditet å gjøre.Hörngren tar opp noen avveiningsproblemer av dennetype i kapittel 4 «Optimal Monetary Policy Rules; the

Role of the Discount Window». Ut av all teknikken, sommuligens horer hjemme i en doktoravhandling som den-ne, kommer det svært lite og til alt overmål gjelderdrøftingen en lukket økonomi slik at hovedproblemstil-lingen fra kapittel 3 forsvinner helt.

RentepariteterI de tradisjonelle makroportefoljemodellene som er

blitt beskrevet foran blir vanligvis portefoljevalgets sam-menheng med rentestrukturen forutsatt uten noen nær-mere begrunnelse for hvorfor man skulle plassere iandre objekter enn det med høyest avkastning. I enadferdsmessig mer tilfredsstillende, mikroteoretisk inn-fallsvinkel er forklaringen nært knyttet til eksistensen avusikkerhet, men denne teorien gir ikke de entydigeresultatene som gjerne forutsettes i makromodellene.Likevel gir Hörngren seg i kast med det mikroteoretiskegrunnlaget for virkemåten til penge- og kredittmarkedet.I en åpen økonomi blir det sentrale å drøfte eksistensenav såkalte risikopremier i valutamarkedet og mulighetentil å påvirke disse på en systematisk måte. Som ut-gangspunkt for diskusjonen gis i kapittel 5 en sjeldentklar og informativ oversikt over sammenhengen mellominternasjonal renteavhengighet og risikopremier forutenlandsk valuta.

Sikrede valutaposisjonerHörngren starter med å ta utgangspunkt i noen inter-

nasjonale paritetsbetingelser. Spørsmålet om slike be-tingelser er oppfylt eller ikke viser seg å ha stor betyd-ning for i hvilken grad innenlandsk rentenivå kan avvikefra det utenlandske, og i hvilken grad pengepolitikken kanbrukes til å påvirke renten. Den første betingelsen kalles«Covered Interest Parity» (CP), og går ut på at avkast-ningen på innenlandske plasseringer skal være lik av-kastningen på utenlandske plasseringer korrigert forkostnadene ved å forsikre seg mot valutarisikoen knyttettil uteplasseringene ved kjøp av valuta i forward-marke-det. Dette markedet, også kalt terminmarkedet, omfatterkjøp og salg av valuta for fremtidig levering. Om rt og rler henholdsvis innenlandsk og utenlandsk nominelt ren-tenivå, s t er (logaritmen til) spotvalutakurs og forward-valutakursen, ft er (logaritmen til) den prisen man idagavtaler for kjøp og salg av valuta pa et framtidig tids-punkt, gjelder altså følgende sammenheng under CIP 1 )

rtf

—rt

CIP kan sees på som en ren arbitrasjebetingelse.Hvis betingelsen er oppfylt, er det ikke mulig å arbitreremellom ulike valutaer, dvs. å få rentegevinster, uten å tavalutakursrisiko. At CIP er oppfyllt kan dermed sees påsom et uttrykk for perfekt kapitalmobilitet. CIP gjelderstrengt tatt bare for plasseringer som er identiske bort-sett fra valutadenominering, og for Norges vedkom-mende er dette best oppfylt i eurokronemarkedet. Dertar handelen form av swapper mellom kroner og dollar,dvs. salg/kjøp av kroner mot dollar nå mot reversering

1 ) Strengt tatt er uttrykket i formelen fremkommet som en logaritmisktilnærmelse til Ft • (1 +r f ) = (1 +r t ), S t , der Ft og S t er hhv. forward ogspot valutakursene. t

st

14 Sosialøkonomen nr. 1 1988

av handelen på et fremtidig tidspunkt til en kurs somavtales idag. Forskjellen på termin- og spotkursen, ter-minpremien, bestemmes ut fra CIP, som dermed pr.definisjon er oppfylt. De fleste andre norske rentemar-keder er i varierende grad skjermet fra utlandet gjen-nom valutareguleringen, og kan derfor i prinsippet, ogdelvis også i praksis avvike fra eurokronerenten. Dess-uten vil generell markedsineffisiens fore til at CIP ikkegjelder.

CIP er én likning mellom fire variabler, der som regelbare to er «gitt utenfra», nemlig renten ute og spot-valutakursen. Dette gir én «frihetsgrad», og CIP kansåledes også betraktes som en definisjon av forward-valutakursen til gitt rentenivå hjemme. I såfall sier lignin-gen hva forward-kursen på valuta må være for at denrisikofrie avkastningen på plasseringer ute og hjemmeskal være like. Det at CIP er oppfylt fører derfor isolertsett ikke til noen restriksjoner på pengepolitikken. End-ringer i innenlandsk rentenivå kan tenkes å fore tiltilsvarende endringer i forward-kursen. En ser av uttryk-ket for CIP f.eks. at hvis innenlandsk og utenlandskrentenivå er like blir forward-kurs lik spotkursen.

Åpne, «spekulative», valutaposisjonerDersom en imidlertid har andre forventninger om

framtidig spotkurs enn den som gir seg uttrykk i for-ward-kursen, kan en gjennom å ta åpne posisjoner ivalutamarkedet spekulere i at utviklingen skal ga slik enselv tror. Anta at forward-kursen i utgangspunktet liggernær «markedets» forventning om framtidig spotkurs.Dersom sentralbanken nå f.eks. ønsker å drive opp detinnenlandske rentenivået, vil forward-kursen øke der-som CIP skal gjelde. Forward-kursen — den pris manidag avtaler for kroner levert i neste periode — vil da bliliggende over den forventede framtidige spotkursen, ogdet vil bli lønnsomt med forward-kjøp av norske kroner,fordi det forventes at kronene kan veksles tilbake tilutenlandsk valuta til en gunstigere kurs på oppgjørs-tidspunktet. Forward-kjøpene av norske kroner vil imid-lertid gi kapitalinngang til Norge fordi bankene, som ermotpart i forwardtransaksjonen er underlagt såkalt null-posisjonsregulering. Dette innebærer at summen avnetto spot og termin fordringer (gjeld) skal være omtrentnull. Når bankene kjøper valuta på termin må de derforgjøre en motgående forretning, og dette vil ofte innebæ-re å øke sin spot valutagjeld. Den kapitalinngangen somfølger av valutainnlåningen gir økt likviditetstilførsel,som vil virke i retning av å presse renten ned igjen. 2) Iden grad slike transaksjoner fører til at forwardkursentenderer mot den forventede spotkursen, får vi en nytype paritet, Uncovered Interest Parity (UIP), som sier at

rt + E(st+i)

2) Dette eksemplet viser forovrig at en kapitalinngang er betinget avat noen tar åpne posisjoner, dvs. valutatransaksjoner som ikkedekkes inn via forward-markedet.

der E(St±i ) er forventningene på tidspunkt t om spotkur-sen på tidspunkt t+1. Betingelsen sier altså at rentedif-ferensialet er lik forventet depresiering av valutakursen,og innebærer at forventet avkastning på innenlandskeog utenlandske plasseringer er like. UIP kan dermedogså oppfattes som betingelsen for perfekt substituer-barhet mellom plasseringer i ulike valutaer og man harfølgelig lite rom for en selvstendig pengepolitikk. For envaluta der det finnes funksjonerende forward-markeder,er det naturlig at CIP er oppfylt dersom UIP er det. Hvisbåde CIP og UIP er oppfylt vil forward-kursen være enforventningsrett prediktor for framtidig spotkurs. Hvisvalutakursutviklingen forventes å bli bestemt av infla-sjonsdifferensialer, vil vi i tillegg få real renteparitet.

RisikopremierHörngrens poeng er nå at dersom UIP ikke er oppfylt,

er en mulig tolkning at det eksisterer en risikopremie(gjerne varierende over tid). Denne vil «drive en kile»inn mellom innenlandsk og utenlandsk rentenivå utoverforventet depresiering av valutakursen. Denne størrel-sen blir dermed sentral for å forstå rentedannelsen ogfor muligheten til å drive selvstendig pengepolitikk i enåpen økonomi. Diskusjonen om det siste temaet harvært fort siden Mundell og Fleming publiserte sinearbeider tidlig på 60-tallet. De forutsatte UIP i sineanalyser, og andre forutsetninger her kan selvsagt gihelt andre politikkimplikasjoner. Ettersom CIP opprett-holdes som hypotese, innebærer dette at risikopremiener lik forventningsskjevheten for forward-kursen somprediktor for framtidig spotkurs. Det finnes imidlertidogså andre forklaringer på hvorfor slik forvent-ningsskjevhet oppstår, f.eks. imperfekt markedsintegra-sjon pga. valutareguleringer eller mer generelt mar-kedsineffisiens.

Det naturlige temaet å forfølge videre er nå å under-søke empirisk om det finnes en signifikant risikopremie,om den varierer systematisk, og om den kan påvirkesved pengepolitiske virkemidler. Dette er temaet forkap. 6, som analyserer problemstillingen innenfor ulikemikroorienterte modeller for internasjonal porteføljefor-valtning. De grunnleggende ingrediensene er nytte-funksjoner og risiko samt første og annengradsmomen-tene til sannsynlighetsfordelingene. Ut fra det generelleteoretiske opplegget følger at investorene må værerisikonøytrale eller valutakursutviklingen kjent med sik-.kerhet for at UIP skal gjelde. Det er derfor ikke overrask-ende at den empiri som presenteres og som basererseg på at forward-valutakursen er en forventningsrettprediktor for spotkursen, trekker klart i retning av at UIPikke gjelder. Det er imidlertid svært vanskelig å si noeom hvorfor det er slik og empirien er til liten hjelp forhvordan en systematisk skulle kunne påvirke den risiko-premien som ser ut til å eksistere. Han finner at nåvær-ende spot-valutakurs er en bedre prediktor for framtidigspotkurs enn nåværende forward-valutakurs. Dette erogså konklusjonen i flere utenlandske undersøkelser,der det viser seg at nåværende spotkurs er en bedreprediktor enn de fleste standardmodeller for valutakur-ser, deriblant forward-kursen. Det er imidlertid verd åpåpeke noen av de problemene som oppstår ved ana-lyser av denne typen. For det første ligger CIP i bunnensom en «maintained hypothesis», mens kapitalen ialle-

Sosialokonomen nr. 1 1988 15

fall ikke ennå er perfekt mobil i de land som empirien erfra. Videre er testene som utføres relativt svake og liteutsagnskraftige og det må i tillegg gjøres ganske groveantakelser om de uobserverbare variable som inngår.

Valutakurvså langt har resonnementene ikke gått inn på betyd-

ningen av hva slags valutakurssystem som benyttes.Det valutakurvsystemet bl.a. Norge og Sverige benytterinnebærer at selv om kurven holdes helt fast, og marke-det faktisk oppfatter at så er tilfelle, kan det allikeveloppstå risikopremier for enkeltvalutaer. Dessuten tilla-tes vanligvis kurvindeksen å svinge innenfor et bånd; iNorge 2,25 prosent på hver side av sentralverdien. Ikapittel 7 går Hörngren nærmere inn på dette, medhenblikk på hvilken betydning et valutakurvsystem harfor eksistensen og dannelsen av valutakurs-risikopremier.

Et valutakurvsystem har bl.a. den egenskapen at hvisindeksen er fast, må en depresiering av kroner motdollar skyldes en generell appresiering av dollar motalle valutaer. Hvis derimot dollar er fast mot alle valutaerutenom kroner, må en depresiering av kroner mot dollarskyldes en generell depresiering av kroner (dvs. atindeksverdien stiger). Dersom indeksen holdes fast, ogdette oppfattes som sikkert av aktorene i markedet, vilen nominelt sikker krone -portefølje være et perfekt sub-stitutt til en «kurvportefølje». I såfall ville den innen-landske renten bli et «kurvsnitt» av utenlandske renter,og bare endringer i kurvindeksen kunne i såfall gisentralbanken en viss pengepolitisk uavhengighet.

I de modellene Hörngren setter opp, som inkorpore-rer eksistensen av et valutakurvsystem, fås tilsvarendekonklusjoner som i tilfellet da vi så på enkeltvalutaer.Det viktigste poenget er at variabiliteten i indeksen eravgjørende for dannelsen av en risikopremie. Usikker-het blant markedsaktørene mht. utviklingen i kurvindek-sen skaper altså muligheter for en viss grad av selvsten-dig pengepolitikk. Dersom dette er målet, kunne enkonsekvens være at sentralbanken hemmeligholderbredden på den tillatte svingningsmarginen. Dersombredden offentliggjøres, slik tilfellet er for Norge ogSverige, vil autonomien i pengepolitikken bli storre jobredere båndet er. Dersom poenget med et kurvsystemer å holde en slags fast valutakurs, vil imidlertid et sværtbredt bånd bryte med dette. Spørsmålet om båndbreddemå derved loses ved en mer pragmatisk avveiningmellom disse hensynene. De empiriske resultater somHörngren refererer gir overbevisende indikasjoner på atUIP ikke er oppfylt, men resultatene gir igjen lite hjelp forå fastlegge hvordan en politikk for å påvirke risikopremienlow utformes.

RentestrukturI det foregående har Hörngren sett på risikopremier i

forbindelse med plassering av ulike valutaer. Det bleder pekt på den nære sammenhengen mellom forward-kursen og renten. I modellene foran ble det operert medkun én forward-kurs og én rente, men i praksis vil manselvsagt ha ulike forward-kurser for ulike framtidigetidspunkter og korresponderende ulike renter for ulikeløpetider. Forholdet mellom renter for ulike perioder,rentestrukturen eller rentekurven, er sett bort fra i mo-

dellene foran, der det opereres med en «representativ»rente. En mer eksplisitt behandling av korte og langerenter er av stor betydning både for politikkutformingenog for portefoljeforvaltningen. Sentralbanken har rimeliggod kontroll med de korteste rentene i pengemarkedet,mens det er de noe lengre rentene som har betydningfor atferden i realøkonomien. Norges Bank har nå innførtauksjon av et gitt kvantum F-lån slik at renten på «lange»banklån i sentralbanken blir markedsbestemt. Innenfordette feltet er det mange spørsmål som fortjener opp-merksomhet, som f.eks. hva som bestemmer rente-strukturen og i hvilken grad forward-rentene som liggerimplisitt i rentestrukturen kan brukes til å forutsi framtidigespotrenter. I tråd med hva som har vært temaet tidligerei boken tar imidlertid Hörngren opp en annen problem-stilling, nemlig i hvilken grad det finnes en premie pålange renter i forhold til korte. Dette gir en ny dimensjontil spørsmålet om risikopremier. Mens vi tidligere harsett på risikopremier i tilknytning til ulike valutadenomi-neringer, går dette på risikopremier for ulike løpetider.Denne problemstillingen kan sies å ligge noe på sidenav bokens hovedtema, men siden den har vært litediskutert i Norge synes vi likevel det er på sin plass å silitt om den her.

ForventningshypotesenI de fleste modeller for rentestrukturen spiller den

såkalte forventningshypotesen en viktig rolle. Den reneforventningshypotesen går ut på at forventede fremtidigespotrenter bestemmer hele rentestrukturen. Vi skal ut-dype dette ved å se på et eksempel med en horisont påto perioder, men som lett kan generaliseres til flere. Vibetrakter en investor som ønsker å foreta en plasseringfor en viss periode. Hvis formålet er å foreta en toårs-plassering, vil avkastningen bli (1 +r 2 ) 2 hvis man velgeren toårs-obligasjon til spotrenten r2 , og (1+ r 1 )(1+E(1r2))hvis man først velger en ettårs-obligasjon med spotrenter 1 og deretter en ny ettårs-obligasjon der E( 1 r2) er for-ventet spotrente på ettårs-obligasjoner om ett år. Denførste strategien kan alternativt tolkes som at en foretaren plassering til spotrenten r 1 for det første året, og til ensikker forwardrente f 2 for det andre året. Forward-rentenligger altså implisitt i toårs-spotrenten r 2 , og den sikreavkastningen kan uttrykkes som (1 +r i )(1+f2). De tostrategiene gir samme forventede avkastning nårE(1r2)=f2 . Hvis formålet derimot er å foreta en ettårs-plassering, vil avkastningen bli (1 +r 1 ) hvis man velgeren ettårs-obligasjon. Hvis man velger en toårs-obliga-sjon som selges etter ett år blir avkastningen (1 +r2 ) 2/(1 +E( i r2)), dvs. avkastningen ved slutten av periode 2neddiskontert med ettårsrenten om ett år. På sammemåte som over kan dette uttrykkes som (1+r2)(1+f2)/(1+ E( i r2)). De to strategiene gir dermed samme forven-tede avkastning når f2 =E( 1 1.2). Vi ser dermed at for atbade ett- og toars-obligasjoner skal kunne eksistereside om side, må E( 1 r2)=f2 . Hvis forward-renten er størreenn forventet spotrente, vil alle investorer velge toårs-obligasjoner, og ettårs-obligasjoner hvis forwardrentener lavere.

Siden framtidige spotrenter ikke er kjent, er det imid-lertid klart at eksistensen av risiko må tas i betraktning. Isåfall kan det være at implisitte forward-renter ikkenødvendigvis blir lik de forventede spotrentene. Det

16

Sosialøkonomen nr. 1 1988

finnes ulike hypoteser for eksistensen av slike risikopre-mier, eller «lopetidspremier», og de gir ulike konklusjo-ner mht. fortegnet på premien. Den såkalte likviditets-preferansehypotesen sier at risikopremien vil være po-sitiv. Hypotesen bygger på at investorer gjennomgå-ende har kort horisont, mens låntakere gjennomgåendeer interessert i lange lån. Hvis en investor nå kjøper enlang obligasjon og selger den etter en periode, løperhan risikoen at prisen kan ha falt. For å bære dennerisikoen må de lengre rentene være høyere enn dekorte. For å få «klarert» markedet, dvs. at investorenefaktisk holder all utestående gjeld, må rentekurven værestigende, dvs. renten være høyere jo lengre «bindings-tid», selv om forventede spotrenter er konstante. Forut-setningen om hva slags løpetider hhv. investorer oglåntakere ønsker er imidlertid kunstig, og trolig ureali-stisk. En tredje hypotese, den såkalte «preferred habitathypothesis», sier derimot at ulike typer investorer harulike investeringshorisonter, og at en risikopremie ernødvendig for at de skal investere med andre løpetiderenn den foretrukne. I såfall er det klart at fordelingen avinvestorer og utestående gjeld «langs tidsaksen» vilbestemme fortegnet på eventuelle risikopremier og der-ved formen på rentekurven. En konsekvens av dette erigjen at endringer i fordelingen av utestående gjeld,f.eks. gjennom markedsoperasjoner, kan påvirke rente-kurvens utseende.

Resten av kapitlet omhandler endel empiriske tester,der hensikten er å undersøke eksistensen av og eventu-elt fortegnet på risikopremiene, og dermed i hvilkengrad implisitte forward-renter kan brukes til å spå utvik-lingen i framtidige spotrenter. Konklusjonene for svens-ke data er at det stort sett har vært negative risiko — eller«løpetids» -premier, som indikerer at det i Sverige harvært negativ ekstra avkastning på instrumenter medlengre løpetider. Dette er motsatt av hva amerikanskeundersøkelser har vist, men dette kan til en viss gradskyldes bruk av ulike typer data og det faktum atHörngren begrenser seg til å se på løpetider opp til ethalvt år. Hörngren finner videre at implisitte forward-renter gir noe informasjon om framtidige spotrenter,men mindre jo lengre fram i tid vi ser. Ingen av konklu-sjonene står empirisk sett særlig sterkt, og forfatterensier selv at «the important question of their (risk premi-ums) determinants and the extent to which they can beaffected by systematic monetary policy must be leftunanswered».

Pengepolitikk i en åpen økonomi

Som en oppsummering av Hörngrens bok vil vi si atden utgjør et nyttig bidrag for å forstå de mekanismenesom har gjort seg stadig mer gjeldende i penge-, kre-ditt- og valutamarkedene de siste årene. Boken er be-regnet på svenske forhold, men skulle være temmeligdekkende også for problemstillinger i vårt land. Spesieltnyttig er boken siden det er skrevet lite om utviklingen i

det norske pengemarkedet fra norsk okonomhold,ihvertfall på det mer teoretiske planet. Vi vil allikevel ikkegi en generell anbefaling av boken. Til det er temaenesom behandles altfor spredt og kanskje også for spesi-elle for en bred leserkrets, noe som nok kan skyldes atboken er Hörngrens doktorarbeid. Dessuten er analy-sen tidvis for abstrakt og teknisk.

Vi synes også det er skuffende at en bok som skalhandle om «monetary policy» har så lite utsagnskraftigå si om dette emnet. Så vidt vi kan bedømme girdrøftingene av ulike risikopremier nesten ingen ret-ningslinjer for hvordan man skal utforme en rasjonellselvstendig pengepolitikk utfra et makroøkonomisk sty-ringssynspunkt. Skylden ligger selvfølgelig først ogfremst i at verken den økonomiske mikroteorien ellerempiriske undersøkelser har klart å stable på benaentydige resultater på feltet. Vi vil dessuten for egen delanføre at de empiriske resultatene er sterkt påvirket avat Hörngrens modell inneholder en forutsetning om atdet ikke er restriksjoner på kapitalbevegelsene, noesom må være en dårlig tilnærming til forholdene selv på1 980-tallet. Med frie kapitalbevegelser kunne det derforgodt hende at risikopremien empirisk sett ble av litenbetydning og sammenhengen mellom rentenivået uteog hjemme tilsvarende strammere via UIP.

Man kan derfor nesten fristes til å trekke den konklu-sjon at enten forsøker man å beholde noen kredittpolitis-ke styringsinstrumenter i form av restriksjoner på kapi-talbevegelsene, eller så bør man ikke ha styringsambi-sjoner i form av en selvstendig renteutvikling i det heletatt. I såfall kan man inkassere de potensielle alloke-ringsgevinstene som ligger i frie kapitalbevegelser, menman må samtidig akseptere det rentenivå som følger.Man må dessuten akseptere at rentenivået i stor gradfølger av det utenlandske og dermed at utenlandskeaktorer er svært viktige i rentedannelsen. Norske myn-digheters muligheter til påvirkning av rentenivået vil i etslikt tilfelle ligge i en vellykket inntektspolitikk eller i å hakontroll over finanspolitikken og dermed over balansen iutenriksokonomien. Derigjennom legges grunnlaget foren stabil valutakurs og evt. brutte depresieringsforvent-ninger. Men regler for en systematisk påvirkning avstørrelsen og eventuelle risikopremier for valuta er detaltså vanskelig å sette opp utfra det materialet som ergjengitt hos Hörngren. Likevel, både problemstillingeneog analyseteknikken vil bli stadig mer treffende i forstå-elsen av virkemåten til det norske penge- og kredittmar-kedet og dets samspill med utlandet dersom også, slikmye tyder på, kapitalbevegelgene mellom Norge ogomverdenen liberaliseres ytterligere.

REFERANSE:Lars Hörngren, 00n Monetary Policy and Interest Rate Determination

in an Open Economy», Stockholm School of Economics, The Eco-nomic Research Institute. 1986.

Sosialøkonomen nr. 1 1988 17

Artikkel:

Lonnsstatistikkfor sosialøkonomer

I folge årets data var gjennomsnittslønna for sosial--økonomer kr. 22 301 pr. måned. Dette gir en reallonns-nedgang på 1 ,4% i forhold til fjorårets data.

Aldersgruppa 50-54 år og gruppa med 23-25 praksis-år hadde den høyeste gjennomsnittslonna. Disse tjenteh.h.v. kr. 28 591 og kr. 29515.

AVLARS-ERIK BORGE OG RAGNAR TORVIK

1. Undersøkelsens omfang og temaSosialøkonomenes Forening har siden 1957 regelmes-

sig utarbeidet lønnsstatistikk for sosialøkonomer. Siden1983 er det blitt utarbeidet årlige undersøkelser.

Tidligere har populasjonen omfattet alle med sosial-økonomisk embetseksamen. I år har imidlertid kun med-lemmer av Sosialøkonomenes Forening fått tilsendtspørreskjema. Det kan i prinsippet ikke utelukkes at for-delinga for medlemmene er annerledes enn fordelingafor samtlige sosialøkonomer. Vi tror imidlertid denneforskjellen ikke er større enn at vi kan sammenligne medtidligere års undersøkelser uten å gjøre betydelige feil.

Innsamlinga av data er foretatt pr. post. Hver enkelt erblitt bedt om å oppgi medlemsnummer. Dette har gjort

Lonna er høyest i privat sektor. Disse tjener i gjennom-snitt 39,9% mer enn statsansatte. Lønnsforskjellene erstørst i privat sektor.

I årets data var gjennomsnittslønna for menn klarthøyere enn for kvinner.

det mulig med individuell purring til de som ikke svartepå henvendelsen første gang. 585 av de i alt 1091medlemmene som er i fast arbeid pr. september 1987har gitt tilstrekkelige opplysninger til å delta i undersøk-elsen. Dette gir en svarprosent på 53,6, noe som erhøyere enn tidligere år. Svarprosenten er imidlertid ikkeså høy at vi kan utelukke skjevheter i utvalget i forhold tilpopulasjonsfordelinga.

Undersøkelsen tar utgangspunkt i en forklarings-model! hvor variablene alder, antall praksisår og ar-beidssted inngår som forklaringsvariable for lønn. Re-spondentene bes oppgi lønn i hovedstilling, fødselsår,eksamensår og arbeidssted. Lønn i hovedstilling omfat-ter fast lønn pr. måned i september 1987, godtgjørelsefor overtidsarbeid samme måned og eventuelle gratia-ler og provisjon mottatt i hovedstilling siste år. Med lønnmenes «nettolønn» som her er bruttolønn minus pen-sjonsinnskudd. Ekstrainntekter som ikke har direkte til-knytning til hovedstilling blir ikke tatt med. Deltidsansat-tes lønn er omregnet til fulltidslønn.

Lars -Erik Borge til venstre og Ragnar Torvik er studenter ved Sosialøkonomisk institutt, Universitetet i Oslo.

18 Sosialøkonomen nr. 1 1988

Gjennomsnittlig minedalOnn etter alder

›

16 19 23 26 99praksis

19

3 5 7 9 11 1 3

2. Lorin etter alderGjennnomsnittslønna for sosialøkonomene i utvalget

var kr. 22 301 i september 1987. Dette er en nominelløkning på 6,3% fra september 1986. Målt ved kon-sumprisindeksen økte prisnivået med 7,8% i denneperioden. Dette gir en reallønnsnedgang på 1 ,4%.

Medianen ligger i intervallet på kr. 20 000-22 000.Lineær interpolasjon gir en median på kr. 20 753. Damedianen er lavere enn gjennomsnittet tyder dette på atfordelinga er høyreskjev, noe som er vanlig for inntekts-fordelinger.

Fast månedslønn utgjør i gjennomsnitt 94,3% av totalmånedslønn. Dette er ingen vesentlig endring fra tidli-gere år.

Tabell 1 . Gjennomsnittlig netto månedslønn etter alder.

Fast Gratiale Måneds-Antall måneds- Overtid Natural provisjon lønn

lønnlønn etc. i alt

0-29 45 15 381 882 95 141 16 499

30-34 80 17 533 784 396 456 19 169

35-39 125 21 074 266 638 409 22 387

40-44 157 22 875 303 763 190 24 131

45-49 54 22 980 278 1 135 362 24 755

50-54 15 26 884 41 1 369 297 28 591

55-99 109 21 463 244 239 235 22 181

I alt 585 21 033 385 587 296 22 301

Lonna øker med alderen til et toppnivå for aldersgruppa50-54 år. Denne gruppa har ei gjennomsnittelig må-nedslønn på kr. 28 591. Dette er 28,2% høyere enngjennomsnittet og 73,3% høyere enn yngste alders-gruppe (0-29 år).

Aldersgruppa 50-54 år utgjør 2.6% av utvalget ogtjener 3,3% av den totale inntekten.

Figur 1 viser lønnsfordelinga etter alder på histogram-form. Lonna oker med alder fram til gruppa 50-54 år, forderetter å gå ned for eldste aldersgruppe. Tverrsnitts-

data for lønn viser ofte en tendens til at lønna stiger medalder, for deretter å avta over en viss alder. Vi ser atdette også er tilfelle blant sosial-økonomer.

I tabell 2 ser vi hvilke aldersgrupper topplønna harfordelt seg på over tid. Topplønnsgruppa har variertmelom 40 og 54 år. Det kunne se ut som om topplønnahadde stabilisert seg i aldesgruppa 45-49 år, men iårets utvalg er det økonomene mellom 50 og 54 år somtjener best.

Aldersgruppa 50-54 år har hatt en nominell lønnsøk-ning på hele 38%, mens aldersgruppa 45-49 år har hatten nominell lønnsnedgang på 5,7%. Vi vil kommenteredette nærmere under punkt 3.

3. Lenin etter praksisårMed praksisår mener vi her antall Ar etter avlagt

eksamen, uavhengig om man faktisk har vært i arbeideller ikke. Antall praksisår er derfor høyt korrelert medalder, og deres respektive fordelinger vil derfor habetydelige felles trekk.

Gruppa med 23-25 praksisår har høyest gjennom-snittslønn. For disse er gjennomsnittslønna kr. 29 515pr. måned. Denne gruppa utgjør 2,4% av utvalget ogtjener 3,2% av samlet inntekt. Videre tjener topplonns-gruppa 81% mer enn sosialøkonomene med mindreenn tre praksisår, og 32,4% mer enn gjennomsnittet.

Tabell 2: Topplonnsutvikling etter aldersgrupper overtid.

1975 1977 1979 1981 1983 1984 1985 1986 1987

45-49 50-54 50-54 40-44 45-49 45-49 45-49 45-49 50-54

Figur 2. Gjennomsnittlig månedslOnn etter praksisår

lOnn i 1000 kr.

År Alders-gruppe

30

Sosialøkonomen nr. 1 1988

20

10

79 Ar

+ + 4

81 83 84 85 86 87

Figur 3. Gjennomsnittlig reallOnnsutvikling 1977-1987for enkelte eksamenskohorter og totalt.(Tallene er deflatert med KPI 1979=100)

1000

sept.1979 kr.

^

15

64-66

\

10 -1--

82-84

0-4 14 644

5-8 16 967

9-12 19 277

13-18 19 619

19-22 20 869

23-25 21 610

26-99 20 543

1 230 11 0 15 935

488 179 9 17 643

432 425 721 20 855

396 1 067 59 21 141

0 64 0 20 933

0 60 0 21 670

215 82 257 21 097

Tabell 3. Gjennomsnittlig netto månedslønn etter prak-sisår.

Antall måneds- Overtidlønn

Fast Natural provisjon lønn

lønn etc. i alt

Gratiale Måneds-

0-2 .. 53 15 210 964 102 35 16 3113-4 .. 41 16 408 894 165 268 17 7355-6 .. 33 17 910 492 186 382 18 9707-8 .. 27 19 061 243 386 31 19 7219-10 .. 48 21 542 239 968 1 159 23 908

11-12 .. 59 21 920 481 535 487 23 42313-15.. 87 22 131 328 858 141 23 45816-18 .. 73 24 060 243 1 227 93 25 62319-22 .. 40 23 607 55 725 255 24 64223-25 .. 14 27 960 0 943 612 29 51526-99.. 110 21 588 241 275 226 22 330

I alt 585 21 032 385 587 296 22 300

I figur 2 ser vi gjennomsnittlig månedslønn etterpraksisår på histogramform. Vi ser at lonna stiger medpraksisår til og med gruppa med 16-18 praksisår. Der-etter får vi en liten nedgang for vi når topplonnsgruppamed 23-25 praksisår. Denne gruppa ligger i gjennom-snitt 32,2% over de med med flest praksisår.

Gruppa 19-22 praksisår har hatt en nominell lønns-nedgang påpå 5,7%, mens økonomene med 23-25praksisår har hatt en nominell lønnsøkning på 21,8%.De med 19-22 praksisår vil i stor grad falle sammenmed aldersgruppa 45-49 år. Likeledes vil de med 23-25praksisår i stor grad falle sammen med aldersgruppa

50-54 år. Vi ser at den noe merkelige lønnsutviklingasom vi kommenterte under punkt 2 også gjenspeilerseg når vi ser på lønn etter praksisår.

En mulig årsak til nominell lønnsnedgang for okono-mene med 19-22 praksisår er at andelen av privatansattei utvalget har gått ned fra 46% til 35% for denne gruppa.På tilsvarende måte kan noe av den sterke lønnsvekstenfor sosialøkonomene med 23-25 praksisår forklaresmed at andelen av privatansatte har okt fra 43,8% til50%.

Tabell 4. Netto månedslønn etter arbeidssted og prak-sisår.

Gjennomsnittlig månedslønn

Fast

Over- Natural Grat. 'Annlønn tid lønn prov. i alt

Statsansatte

I alt 18 536 524 308 181 19 549

Kommune— eller fylkesansatte

0-4 16 818 0

0 0 16 818

5-8 18 234 563

48 0 18 845

9-12 19 067 194

51 94 19 406

13-18 20 221 302

90 0 20 613

19-22 21 093 171

292 17 21 573

23-25 23 265 0

53 0 23 318

26-99 20 225 35

38 0 20 348

I alt 19 799

238 87 19 20 143

Privatansatte

0-4 17 951

5-8 21 525

9-12 24 756

13-18 27 694

19-22 28 533

23-25 33 837

26-99 26 216

309 426 477 19 213

71 584 772 22 952

389 1 226 1 099 27 470

192 1 621 248 29 755

36 1 789 716 31 074

0 1 829 1 224 36 890

436 1 120 256 28 028

I alt 25 241

261 1 239 601 27 342

Økonomer i alt0-4 15 733 934 129 137 16 933

5-8 18 428 380 276 224 19 308

9-12 21 751 373 729 789 23 642

13-18 23 011 289 1 026 119 24 445

19-22 23 507 55 725 255 24 042

23-25 27 960 0 943 612 29 515

26-99 21 588 241 275 226 22 330

I alt 21 033 335 587 296 22 301

20 Sosialøkonomen nr. 1 1988

4. Lorin etter arbeidsstedArbeidssted er inndelt etter institusjonelle grupper,

og ikke etter næring. Fra og med lønnsstatistikken for1984 har personer som arbeider i Norges Bank, stats-bedrifter og statsaksjeselskaper blitt regnet som privat-ansatte. Disse ble tidligere regnet som statsansatte.

De statsansatte utgjør 48,9% av utvalget, og tjener42,9% av samlet inntekt. Personene ansatt i kommunalog fylkeskommunal virksomhet utgjør 1 7,1°/o av utvalget,og tjener 15,4% av de totale inntekene. Privatansatteutgjør 34,0% av utvalget. Disse tjener 41,7% av inntekt-ene.

Gjennomsnittslønna i privat sektor er kr. 27 342 pr.måned. Dette er 39,9% høyere enn gjennomsnittet forstatsansatte og 35,7% mere enn gjennomsnittet for desom jobber i kommunesektoren. Privatansatte har høy-est gjennomsnittslønn i samtlige praksisårsgrupper.

For de statsansatte utgjør tilleggene 5,2% av totalmånedslønn, mens de tilsvarende tall for kommunesek-toren og privat sektor er h.h.v. 1,7% og 7,7%. Overtid erden største tilleggsposten for stats- og kommunean-satte, mens naturallønn veier tyngst for privatannsatte.

I tabell 6 ser vi den relative lønnsforskjellen mellomprivat- og statsansatte over tid. Lønnsforskjellen er

Tabell 5. Sysselsattes fordeling på lonnsgrupper etter arbeidssted og praksisår.

Fordeling på lønnsgrupper

Praksisår 0— 12000— 14000— 16000— 18000— 20000— 22000— 24000— 26000— 28000— 30000— 32000— 34000— I alt11999 13999 15999 17999 19999 21999 23999 25999 27999 29999 31999 33999 99999

Statsansatte

0-4 3 12 22 11 9 2 0 1 0 0 0 1 0 61

5-8 0 3 7 9 11 2 3 0 0 0 0 0 0 35

9-12 0 0 1 3 20 5 4 1 1 3 2 0 0 40

13-18 0 1 3 9 15 11 5 4 1 1 0 1 2 53

19-22 0 0 0 0 6 5 1 4 0 0 0 0 0 16

23-25 0 0 1 0 0 2 0 1 0 1 0 0 0 5

26-99 0 1 4 10 15 19 10 11 2 2 1 0 1 76

I alt 3 17 38 42 76 46 23 22 4 7 3 2 3 286

Kommune- ellerfylkesansatte

0-4 0 1 2 1 1 0 1 0 0 0 0 0 0 6

5-8 0 0 2 2 0 3 0 1 0 0 0 0 0 8

9-12 0 0 0 4 8 6 0 0 0 0 0 0 0 18

13-18 0 0 1 6 10 13 9 3 0 1 0 0 0 43

19-22 0 0 0 2 2 2 2 1 0 1 0 0 0 10

23-25 0 0 0 0 0 1 0 1 0 0 0 0 0 2

26-99 0 0 0 5 1 2 4 1 0 0 0 0 0 13

I alt 0 1 5 20 22 27 16 7 0 2 0 0 0 100

Privatansatte

0-4 0 0 6 7 5 2 4 2 0 0 0 1 0 27

5-8 0 1 0 4 2 1 1 2 4 1 0 0 1 17

9-12 0 0 0 1 2 8 12 0 5 7 5 3 6 49

13-18 0 0 1 1 2 8 2 6 11 5 4 7 17 64

19-22 0 0 0 0 1 0 1 3 1 2 1 0 5 14

23-25 0 0 0 0 0 0 0 0 1 1 0 0 5 7

26-99 0 0 0 0 0 3 6 1 2 2 1 3 3 21

I alt 0 1 7 13 12

22 26 14 24 18 11 14 37 199

Økonomer i alt

0-4 3 13 30 19 15 4 5 3 0 0 0 2 0 94

5-8 0 4 9 15 13 6 4 3 4 1 0 0 1 60

9-12 0 0 1 8 30 19 16 1 6 10 7 3 6 107

13-18 0 1 5 16 27 32 16 13 12 7 4 8 19 160

19-22 0 0 0 2 9 7 4 8 1 3 1 0 5 40

23-25 0 0 1 0 0 3 0 2 1 2 0 0 5 14

26-99 0 1 4 15 16 24 20 13 4 4 2 3 4 110

I alt 3 19 50 75 110 95 65 43 28 27 14 16 40 585

Sosialøkonomen nr. 1 1988 21

størst for økonomer med mer enn 23 praksisår. Dette erogså den eneste gruppa hvor lonnsforskjellene har oktsiden i fjor.

Tabell 5 viser sysselsattes fordeling på lønnsgrupperetter praksisår og arbeidssted, og gir et inntrykk avspredningen i materialet.Spredningen er størst for privatansatte, og minst forkommune- og fylkesansatte. Videre er fordelinga forprivatansatte forskjøvet til høyere i forhod til de to andrefordelingene. Dessuten har fordelinga for privatansatteen tung hale i owe del.

20,3% av de statsansatte tjener mindre ennkr. 16 000, mens 2,8% tjener mere enn kr. 30 000. Ikommunesektoren er det 6,0% som tjener underkr. 16 000. Det er derimot ingen som tjener overkr. 30 000. De tilsvarende tall for privat sektor er hhv.4,0% og 31,2%.

5. Lønn etter kjefnnVed at respondentene i år har oppgitt medlemsnum-

mer, har det for første gang vært mulig å identifiseremenn og kvinner i utvalget. I årets utvalg var det 40kvinner. Dette utgjør bare 6,8% av det totale antallpersoner i utvalget.

Gjennomsnittslønna for kvinner var kr. 18 206, mensden for menn var kr. 22 602. Mennene tjente altså igjennomsnitt 24,1%, mere enn kvinnene. Noe av dennelønnsforskjellen kan forklares med at relativt færre kvin-ner enn menn er ansatt i privat sektor. I utvalget var 25%av kvinnene privatansatte, mens det tilsvarende tall formenn var 34,7%. Videre har kvinnene i gjennomsnittfærre praksisår (9,8 år) enn menn (15,7 år). Da kvinneroftere enn menn har avbrudd i yrkeskarrieren (f.ekssvangerskapspermisjon) vil vi slik antall praksisår erdefinert her sannsynligvis undervurdere denne for-skjellen.

Siden det er så få kvinner i utvalget kan vi ikke sisikkert om kvinner gjennomgående har lavere lønn ennmenn når vi korrigerer for arbeidssted og praksisår. Idra framover forventer vi at kvinneandelen i utvalgetoker. Framtidige lønnsstatistikker bor derfor ta sikte på åundersøke om kjønn er en relevant forklaringsvariabelfor lønn.

6. ReallonnsutviklingÅrets utvalg har en gjennomsnittlig reallønnsnedgang

på 1,4% i forhold til fjorårets utvalg. De statsansatte harimidlertid en reallonnsokning på 0,7%. Sosialøkonomene iprivat og kommunal sektor har reallønnsnedgang påhhv. 0,3% og 2,1%.

Figur 3 viser reallonnsutvikling for enkelte eksamens-kohorter og for hele utvalget. Vi ser at det i perioden1977-81 var reallønnsnedgang for alle grupper samlet.

Tabell 6: Lønnsforskjeller mellom privatansatte og stats-ansatte i prosent av form for statsansatte etterpraksisår.

Reallønnsnedgangen var spesielt sterk for eldste eksa-menskohort. De yngste eksamenskohortene opplevdeimidlertid en reallønnsøkning. Dette kan ha sammen-heng med at de fleste sosialøkonomene jobber i detoffentlige, hvor det var inntektsutjevning i denne perio-den. Denne inntektsutjevninga ga seg utslag i at yngresosialøkonomer fikk ei relativt gunstigere lønnsutviklingenn eldre.

I perioden 1981-86 var det reallonnsokning for samtligegrupper unntatt de som tok eksamen i 1964-66. Disseopplevde nemlig en reallonnsnedgang. fra 1985 til 86.

Det kan se ut som om trenden med reallønnsøkningble brutt i perioden 1986-87. Hvis vi ser bort fra eksa-menskohorten 1973-75, hadde samtlige eksamensko-horter reallønnsnedgang fra 1986 til 87.

7. Avsluttende bemerkningerVi kan til en viss grad undersøke om utvalgets og

populasjonens fordeling på arbeidssted stemmer over-ens. Fra medlemsregisteret vet vi at ca. 49% av sosial-økonomene i populasjonen er ansatt i staten, ca. 13% ikommuner/fylker og ca. 38% i privat virksomhet. Detilsvarende andelene i utvalget er hhv. 49%, 17% og34%. Det er altså bra overenstemmelse mellom popula-sjon og utvalg når det gjelder fordeling på arbeidssted.

Skjevheter i utvalget kan videre oppstå på grunn av atsvartilbøyeligheten varierer med lønnsforhold. Økono-mer som er fornøyd med sine lønnsforhold kan ikkeutelukkes å ha høyere svartilbøyelighet enn sosialoko-nomer som er mindre fornøyd med lønnsforholdene.

På grunn av feil i dataprogrammet har det i de senereår sneket seg inn en feil i tabell 5 som viser sysselsattesfordeling på lønnsgrupper etter arbeidssted og praksi-sår. Dette har fort til at en har fått for få individerhøyeste lønnsgruppe, og for mange i laveste. Dennefeilen er nå rettet opp slik at årets tabell er korrekt. Vi vilderfor advare mot å sammenlikne tabell 5 for i år medtilsvarende tabeller i siste års lønnsstatistikker.

22 Sosialøkonomen nr. 1 1988

Sosialokonomenes Foreninginnbyr til seminar om

KONJUNKTURUTSIKTENE FOR NORSK ØKONOMITirsdag 16. februar

Sosialøkonomenes Forening inviterer igjen til en-dags seminar om konjunkturutsiktene for norsk økonomi.Seminaret vil bli holdt i Ingeniørenes Hus i Oslo sentrum.

Målgruppen er økonomer i næringsliv og offentlig forvaltning som utarbeider eller bruker konjunkturvurde-ringer i sitt arbeid.

På seminaret vil en gjennomgå og drøfte konjunktursituasjonen og -utsiktene framover, både for internasjo-nal og norsk økonomi. En vil spesielt vurdere virkningene av aksjekursfallet hosten 1987 på vekstutsiktene forindustrilandene, og hvilke virkninger dette vil ha for norsk økonomi. Dessuten vil en drøfte årsaker ogvirkninger av det høye nominelle rentenivået i Norge.

På seminaret vil det bli gitt en oversikt over lønnsutviklingen i 1987 og hvilke faktorer som synes åbestemme lønnsdannelsen i Norge. Dessuten vil en drøfte utsiktene for lønnsveksten framover. Seminaretholdes samme dag som LO's representantskap behandler kravene til tariffoppgjøret for 1988.

Den sterkere pris- og kostnadsveksten og det høye rentenivået i Norge i forhold til våre handelspartnerepeker mot at vi har et nominelt problem i norsk økonomi og seminaret vil bli aysluttet med en diskusjon omhvordan en skal få det nominelle forløpet under kontroll.

Basert på erfaringer fra tidligere seminarer vil det ikke bli foretatt modellberegninger under selveseminaret. Programkomitéen vil imidlertid på forhånd utarbeide referansebaner og virkningsberegninger forden økonomiske utviklingen i 1988 og 1989 med sikte på å belyse problemstillingene som tas opp påseminaret.

Mer detaljert program vil bli sendt medlemmene av SF i særskilt sending. Programmet kan dessuten fåesved henvendelse til SF's sekretariat, tlf. 02-36 26 10.

Den norske Bankforening og Bankforeningens Servicekontor er to samarbeidende orga-nisasjoner for forretningsbankene som har samme styre og administrative ledelse.

BANKFORENINGENS SERVICEKONTOR SØKER:

SOSIALØKONOMI økonomisk-politisk avdeling i Bankforeningens Servicekontor skal det ansettes enmedarbeider med sosialokonomisk embetseksamen eller lignende utdannelse.

Arbeidsoppgavene i økonomisk-politisk avdeling dekker i prinsippet hele det økonomiskefelt, fra konjunkturanalyser til realøkonomiske, penge- og kredittpolitiske og bankøkono-miske utredninger. Arbeidet danner bl.a. grunnlag for drøftelser med myndighetene omden løpende penge- og kredittpolitikk, og kontakt- og kursvirksomhet overfor medlems-bankene, massemedia og politikere.

Arbeidsområdet vil i noen grad kunne tilpasses den enkeltes interesser og kompetanse.Det kan nevnes at utvikling og bruk av makroøkonomiske modeller vil stå sentralt iavdelingens arbeide fremover, sammen med sektoranalyser både på real- og kredittsideni økonomien. Den løpende konjunktur- og markedsovervåkningen er også tenkt styrket itiden fremover. Avdelingen har et godt utbygd EDB-apparat. Vi kan tilby et stimulerendefaglig miljø, gode utviklingsmuligheter og konkurransedyktige lønnsvilkår.

Søker bor ha gode eksamensresultater og helst noe yrkespraksis. Vi håper på søknaderfra både kvinner og menn.

Nærmere forespørsler rettes til direktør Steinar Juel eller avd.direktor Alf Hageler påtelefon (02) 41 18 30.

Søknaden sendes innen 12. februar tilBANKFORENINGENS SERVICEKONTORDronning Maudsgt. 15, Postboks 1489 Vika, 0116 OSLO 1.

Sosialøkonomen nr. 1 1988 23

Redaktør:Rolf J. Brunstad

Redaksjon:Bent Vale, redaktør for dettenummerTorstein ByeTor HersougArild HervikKnut N. KjærKO11 Erik Lommerud

Redaksjonsutvalg:Jarle BergoReidun GrefsrudSteinar JuelHarald Thune LarsenAmund LundeElizabeth NygaardJørn RattstaKarl RobertsenHans Henrik ScheelJon StrandAnne-Birgitte Sven'Stein Ostre•Utgitt avSosialøkonomenes ForeningFormann: John L. Rogne0Bladets adresse:Storgt. 261V0184 OSLO 1Telefon (02) 20 22 64/36 26 10/36 26 11Telefax (02) 41 81 01Postgiro: 5 16 78 87Bankgiro: 6001.05.13408•Medlem av Den NorskeFagpresses ForeningUtkommer med 11 nummerpr. år, den 15. i hver månedunntatt juli.Abonnement kr 320,—.Studentabonnement kr. 160,—.Enkeltnr. kr 40,— inkl. porto.

Nye forskningsrapporterRapportene fåes kjøpt ved henvendelse til institusjonen.

TRANSPORTØKONOMISK INSTITUTTBiblioteket, postboks 6110/Etterstad, 0602 Oslo 6. Tlf. 02-65 95 00.

Perspektiver på sysselettingen i reiselivet.Av Eriksen, Knut Sandberg, sosialøkonom.

I notatet gjengis beregninger av sammenhengen mellom ytre økonomiske ramme-vilkår og sysselsettingsutviklingen i reiselivssektoren. Det er beregnet hvordan Lang-tidsprogrammets (1986 — 1989) framskrivninger av sysselsettingen på sektornivåunder ulike forutsetninger vil slå ut for reiselivsvirksomheten. Veksten i reiselivs-sysselseitingen vil etter beregningene kunne ligge mellom 20 og 45 prosent fra1983 til 2003.

Oslo, mai 1987. 33 sider + vedlegg. NOK 75,—. Best.nr. 828/87.

TOI-bibliografi 1986.Av Hvaal, Anne-Marie, bibliotekar.

0T01-bibliografi 1986» gir en oversikt over alle rapporter, notater og andrepublikasjoner utgitt ved Transportøkonomisk institutt i 1986, samt eksternepublikasjoner der TOI har samarbeid eller der 101-ansatte har vært forfattere.

Oslo, mai 1987. 76 sider. Gratis. ISBN 82-7133-570-7.

Kjorekostnadshandboken. Tabellhefte og eksempelsamling 1987.Av Skarra, Nils, sivilingeniør og Gabestad, Knut, sosialokonom.

Som en del av Kjorekostnadshåndboken utgir Vegdirektoratet og Transportø-konomisk institutt (T01) med dette en ny samling tabeller og eksempler, revidertpr. 1.januar 1987. Heftet erstatter håndbokens tabellhefter med eksempelsaml-ing fra 1983 og 1985. 1 og med at det er tabeller og eksempler som i første rekkeberøres av pris- og kostnadsutviklingen, vil teoridelen av håndboken fra 1983,fortsatt kunne brukes.

Oslo, mai 1987. Fl.pag. NOK 75,—.

Kollektiv lokaltrafikk. FoU-program og arbeidsplan for Nils virksomhet fra 1987.Av Froysadal, Edvin, ingeniør, Larsen, Odd I., Sosialøkonom, Nielsen, Gustav,sivilingeniør og Norheim, Bård, sosialøkonom.

Nbtatet er en plan for TOls forskningsvirksomhet innenfor kollektiv lokaltra-fikk i 1987 og videre framover. Arbeidsplanen tar utgangspunkt i et forslag til etnasjonalt program for forsok og utvikling på området.

Oslo, juni 1986. 33 sider. NOK 75,—. Best. nr. 833/87.

ANNONSEPRISER (eksid m v a):1/1 side kr. 2 650,—3/4 side kr. 2 100,-½ side kr. 1 550,—

Trykt i offset.Reklametrykk Grafisk As,Bergen

Godstransport i byer og tettsteder. En oversikt over problemer og tiltak.Av Froysadal, Edvin, ingeniør.

Notatet gir en oversikt over problemområdet godstransportplanlegging i byerog tettsteder Temaene omfatter arealbruk, organisering av transporten, trafikkre-guleringer, terminaler, varemottak, lovverk og informasjon/plansamarbeid.

Oslo, juni 1987. 158 sider. NOK 75,—. Best. nr. 827/87.

24 Sosialøkonomen nr. 1 1988

Retur: Sosialøkonomen, Storgt. 26, 01 84 Oslo 1