M I L ET Try ks a (gjennomføring av direktiv 2011/83/EU om ......Prop. 64 L (2013–2014) Offentlige institusjoner kan bestille flere eksemplarer fra: Departementenes sikkerhets-

Lov om opplysningsplikt og angrerettved fjernsalg og salg utenom faste

forretningslokaler (angrerettloven) (gjennomføring av direktiv 2011/83/EU

om forbrukerrettigheter)

Prop. 64 L(2013–2014)

Proposisjon til Stortinget (forslag til lovvedtak)

Lov om opplysningsplikt og angrerett ved fjernsalg og salg utenom

faste forretningslokalerP

rop

. 64

L (20

13

–20

14

)

Offentlige institusjoner kan bestille flere eksemplarer fra:Departementenes sikkerhets- og serviceorganisasjonInternett: www.publikasjoner.dep.noE-post: [email protected]: 22 24 20 00

Opplysninger om abonnement, løssalg og pris får man hos:FagbokforlagetPostboks 6050, Postterminalen5892 BergenE-post: [email protected]: 55 38 66 00Faks: 55 38 66 01www.fagbokforlaget.no/offpub

Publikasjonen er også tilgjengelig påwww.regjeringen.no

Trykk: 07 Aurskog AS – 04/2014

MILJØMERKET

241 Trykksak 379

Prop. 64 L(2013–2014)


Lov om opplysningsplikt og angrerett ved fjernsalg og salg utenom faste



Innhold

1 Proposisjonens hovedinnhold ............................... 7

2 Bakgrunnen for lovforslaget .... 92.1 Innledning ...................................... 92.2 Nærmere om forbrukerrettighets-

direktivet ......................................... 92.3 Generelt om gjennomføring av

direktivet ......................................... 102.4 Gjeldende norsk rett ...................... 102.5 Lovsystematikk .............................. 112.6 Høringen ......................................... 11

3 Ny lov om opplysningsplikt og angrerett .................................. 13

3.1 Innledning ...................................... 133.2 Virkeområde ................................... 133.2.1 Innledning ...................................... 133.2.2 Salg fra salgsautomater og

automatiserte forretningslokaler .. 143.2.3 Småkjøp – maksimum 50 Euro ..... 143.2.4 Auksjonssalg .................................. 143.2.5 Fast eiendom .................................. 143.2.6 Avtaler om deltidsbruksrett og

langtidsferieprodukter mv, og om pakkereiser ..................................... 15

3.2.7 Næringsdrivende blir tilkalt av forbruker ......................................... 15

3.2.8 Visse avtaler som inngås med ekomtilbyder .................................. 15

3.2.9 Persontransporttjenester .............. 163.2.10 Øvrige avtaler ................................. 173.3 Den næringsdrivendes

opplysningsplikt før avtale-inngåelse ......................................... 18

3.3.1 Gjeldende rett ................................. 183.3.2 Direktivet mv. – opplysningskrav –

generelt ........................................... 193.3.3 Når opplysningene skal gis ........... 203.3.4 Språkkrav ........................................ 213.3.5 Opplysninger om varer og

tjenesters viktigste egenskaper .... 223.3.6 Opplysninger om digitalt

innhold ............................................ 233.3.7 Opplysninger om den nærings-

drivendes identitet ......................... 243.3.8 Opplysninger om pris .................... 253.3.9 Opplysninger om kostnader ved

bruk av fjernkommunikasjons-middel ............................................. 26

3.3.10 Opplysninger om ordning for betaling, levering mv. .................... 27

3.3.11 Generelle opplysninger om angrerett .......................................... 27

3.3.12 Opplysninger om returkostnader for varer ved bruk av angre-retten ............................................... 27

3.3.13 Opplysninger om oppgjør ved bruk av angrerett – tjenester ......... 28

3.3.14 Opplysninger om unntak fra angreretten ...................................... 28

3.3.15 Opplysninger om rett til kontraktsmessig vare ..................... 28

3.3.16 Opplysninger om ettersalgs-service, kommersielle garantier mv. ................................................... 28

3.3.17 Opplysninger om relevante atferdsregler ................................... 29

3.3.18 Opplysninger om varighet og vilkår for opphør av avtale ............. 30

3.3.19 Opplysninger om minstetid for forbrukerens forpliktelser ............. 30

3.3.20 Opplysninger om eventuelle depositum mv. ................................ 30

3.3.21 Opplysninger om utenrettslig klage- og erstatningsordning ........ 30

3.3.22 Opplysninger i forbindelse med offentlige auksjoner – valgfrie unntak .............................................. 31

3.4 Virkninger av brudd på visse opplysningskrav ............................. 32

3.5 Bevisbyrde ...................................... 323.6 Formelle krav til avtaler inngått

utenom den næringsdrivendes faste forretningslokaler .................. 33

3.6.1 Definisjoner – avtale inngått utenom faste forretningslokaler ... 33

3.6.2 Definisjoner – faste forretnings-lokaler .............................................. 34

3.6.3 Definisjoner – varig medium ......... 343.6.4 Opplysningsplikt ved avtale-

inngåelse og bekreftelse på inngått avtale ................................... 36

3.6.5 Oppstart av levering av tjenester før angrefristen utløper .................. 37

3.6.6 Unntak fra kravene til opplysninger og skriftlighet .......... 38

3.7 Formelle krav til fjernsalgs-avtaler .............................................. 40

3.7.1 Definisjoner – avtale om fjernsalg ........................................... 40

3.7.2 Formelle krav til avtalen – utgangspunkt .................................. 42

3.7.3 Særkrav ved elektronisk inngått betalingsforpliktelse ...................... 43

3.7.4 Informasjon om leverings-begrensninger m.m. ...................... 45

3.7.5 Begrenset plass eller tid til informasjon ..................................... 45

3.7.6 Minimumskrav ved uanmodet telefonhenvendelse ........................ 46

3.7.7 Formelle krav mv. ved telefon-salg .................................................. 46

3.7.8 Bekreftelse til forbrukeren ........... 493.7.9 Oppstart av levering av tjenester

før angrefristen utløper ................. 503.7.10 Direktivet om elektronisk

handel .............................................. 513.8 Bruk av angreretten ....................... 513.8.1 Gjeldende rett ................................. 513.8.2 Direktivet ........................................ 513.8.3 Forslag i høringsnotatet mv. og

departementets vurderinger ......... 523.9 Angrefristens lengde og utgangs-

punkt ............................................... 523.9.1 Gjeldende rett – varer .................... 523.9.2 Gjeldende rett – andre tjenester

enn finansielle tjenester ................ 533.9.3 Direktivet ........................................ 533.9.4 Forslag i høringsnotatet ................ 533.9.5 Høringsinstansenes syns-

punkter ............................................ 533.9.6 Departementets vurdering ............ 543.10 Angrefristens utløp når

opplysningsplikten ikke er oppfylt ............................................. 54

3.10.1 Gjeldende rett ................................. 543.10.2 Direktivet ........................................ 553.10.3 Forslag i høringsnotatet og

departementets vurderinger ......... 553.11 Unntak fra angrerett ...................... 553.11.1 Generelt .......................................... 553.11.2 Fullførte tjenester .......................... 563.11.3 Varer og tjenester hvis pris

avhenger av svingninger i finansmarkedet ............................ 56

3.11.4 Tilvirkningskjøp ............................. 573.11.5 Varer som forringes eller foreldes

raskt ................................................. 583.11.6 Varer det knytter seg helsevern-

messige eller hygieniske hensyn til ...................................................... 58

3.11.7 Varer som ikke kan skilles fra andre varer etter levering ............. 60

3.11.8 Visse alkoholholdige drikker ....... 603.11.9 Avtaler om kjøp av varer og

tjenester som inngås ved anmodet besøk ............................... 60

3.11.10 Forseglet programvare mv. ........... 613.11.11 Aviser og tidsskrifter mv. .............. 613.11.12 Offentlig auksjon ............................ 613.11.13 Spill og lotteri .................................. 623.11.14 Enkelte tjenester som leveres

innenfor bestemt tidsrom .............. 623.11.15 Digitalt innhold ............................... 653.12 Virkninger av at angreretten

brukes .............................................. 653.13 Virkninger for tilknyttede avtaler

at angreretten brukes .................... 663.13.1 Gjeldende rett ................................. 663.13.2 Direktivet ........................................ 663.13.3 Høringsnotatet og hørings-

instansenes syn .............................. 663.13.4 Departementets vurderinger ........ 663.14 Den næringsdrivendes

forpliktelser når angreretten brukes .............................................. 67

3.14.1 Tilbakeføring av ytelser ................. 673.14.2 Frist for tilbakebetaling ................. 683.14.3 Tilbakebetalingsmåte ..................... 693.14.4 Forslag i høringsnotatet og

høringsinstansenes synspunkter .. 693.14.5 Departementets vurderinger ........ 693.15 Forbrukerens forpliktelser ved

gjennomføring av angreretten ...... 703.15.1 Frist for tilbakeføring av varer ...... 703.15.2 Utgifter ved retur ............................ 703.15.3 Hvordan retur av varer skal

foregå ............................................... 713.15.4 Ansvar for redusert verdi på

varene .............................................. 713.15.5 Angrerettoppgjør ved tjenester ..... 713.15.6 Forslag i høringsnotatet og

høringsinstansenes synspunkter .. 723.15.7 Departementets vurderinger ........ 733.16 Fjernsalg og salg utenom faste

forretningslokaler av finansielle tjenester ........................................... 74

3.16.1 Gjeldende rett ................................. 743.16.2 Direktivet ........................................ 743.16.3 Forslag i høringsnotatet ................ 743.16.4 Departementets vurderinger mv. .. 743.17 Håndheving og sanksjoner ............ 753.17.1 Gjeldende rett ................................. 753.17.2 Direktivet ........................................ 753.17.3 Forslaget i høringsnotatet og

høringsinstansenes syn ................. 753.17.4 Departementets vurderinger ........ 763.18 Voldgift ............................................ 773.19 Verneting ......................................... 783.19.1 Gjeldende rett og direktivet .......... 783.19.2 Forslag i høringsnotatet og

høringsinstansenes synspunkter .. 78

3.20 Lovvalgsklausuler .......................... 793.20.1 Gjeldende rett og direktivet .......... 793.20.2 Forslag i høringsnotatet og

høringsinstansenes synspunkter .. 793.20.3 Departementets vurdering ............ 793.21 Levering .......................................... 793.21.1 Gjeldende rett og direktivet .......... 793.21.2 Forslag i høringsnotatet og

høringsinstansenes synspunkter .. 793.21.3 Departementets vurderinger ........ 793.22 Varer og tjenester som ikke kan

leveres ............................................. 80

4 Opplysninger før avtale-inngåelsen ved andre avtaler enn fjernsalg og salg utenom faste forretningslokaler ............. 81

4.1 Gjeldende rett ................................. 814.2 Direktivet ........................................ 814.2.1 Krav om at det skal gis

opplysninger før avtale-inngåelsen. ...................................... 81

4.2.2 Virkeområde ................................... 814.2.3 Unntaket for daglige avtaler,

artikkel 5 nr. 3 ................................ 824.2.4 Adgang til å oppstille ytterligere

opplysningskrav ............................. 824.2.5 Når og hvordan opplysningene

skal gis ............................................ 824.2.6 Nærmere om opplysnings-

kravene ........................................... 834.2.7 Sanksjoner ...................................... 834.3 Forslag i høringsnotatet ................ 834.3.1 Lovteknisk løsning ......................... 834.3.2 Virkeområde ................................... 844.3.3 Særlig om unntaket for daglige

avtaler, artikkel 5 nr. 3 ................... 844.3.4 Når og hvordan opplysningene

skal gis ............................................ 844.3.5 Nærmere om opplysnings-

kravene ........................................... 854.4 Høringsinstansenes syns-

punkter ............................................ 874.5 Departementets vurderinger ........ 914.5.1 Lovteknisk løsning ......................... 914.5.2 Virkeområde ................................... 924.5.3 Særlig om unntaket for «daglige

transaksjoner», artikkel 5 nr. 3 ..... 934.5.4 Når og hvordan opplysningene

skal gis ............................................ 944.5.5 Nærmere om de enkelte

opplysningskravene ....................... 954.5.6 Sanksjoner ...................................... 95

5 Andre forbrukerrettigheter ....... 975.1 Tilleggsvederlag – direktivet

artikkel 22 ....................................... 975.1.1 Gjeldende rett ................................. 975.1.2 Direktivet ........................................ 975.1.3 Forslag i høringsnotatet ................ 975.1.4 Høringsinstansenes synspunkter .. 985.1.5 Departementets vurderinger ........ 985.2 Kjøpsrettslige regler om levering

og risikoens overgang – artikkel 18 og 20 ............................. 99

5.2.1 Virkeområde ................................... 995.2.2 Levering .......................................... 1015.2.3 Risikoens overgang ........................ 1055.3 Gebyr ved bruk av betalings-

midler .............................................. 1065.3.1 Gjeldende rett ................................. 1065.3.2 Direktivet ........................................ 1065.3.3 Departementets forslag

i høringsnotatet .............................. 1075.3.4 Høringsinstansenes synspunkter .. 1075.3.5 Departementets vurderinger ........ 1085.4 Telefonkostnader ........................... 1095.4.1 Gjeldende rett mv. .......................... 1095.4.2 Direktivet ........................................ 1105.4.3 Forslag i høringsnotatet ................ 1105.4.4 Høringsinstansenes synspunkter .. 1115.4.5 Departementets vurderinger ........ 1115.5 Uanmodet levering/salg ................ 112

6 Økonomiske og administrative konsekvenser av lovforslaget ... 113

7 Merknader til lovforslaget ........ 1147.1 Til ny lov om opplysningsplikt og

angrerett ved fjernsalg og salg utenom faste forretningslokaler (angrerettloven) ............................. 114

7.2 Til endringene i avtaleloven .......... 1247.3 Til endringene i finansavtale-

loven ................................................ 1267.4 Til endringene i forbrukerkjøps-

loven ................................................ 1267.5 Til endringene i markedsførings-

loven ................................................ 1267.6 Til endringene i forbrukertvist-

loven ................................................ 127

Forslag til lov om opplysningsplikt og angrerett ved fjernsalg og salg utenom faste forretningslokaler (angrerettloven) (gjennomføring av direktiv 2011/83/EU om forbrukerrettigheter) ............................. 128

Vedlegg1 Europaparlaments- og rådsdirektiv

2011/83/EU av 25. oktober 2011 om forbrukerrettigheter, om endring av rådsdirektiv 93/13/EØF og europaparlaments- og rådsdirektiv 1999/44/EF og om oppheving av rådsdirektiv 85/577/EØF og europaparlaments- og rådsdirektiv 97/7/EF .......................................... 139

2 Lovspeil ........................................... 166

Prop. 64 L(2013–2014)


Lov om opplysningsplikt og angrerett ved fjernsalg og salg utenom faste



Tilråding fra Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet 11. april 2014, godkjent i statsråd samme dag.

(Regjeringen Solberg)

1 Proposisjonens hovedinnhold

Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartemen-tet legger med dette frem forslag til lov om opplys-ningsplikt og angrerett ved fjernsalg og salgutenom faste forretningslokaler. Loven vil erstattegjeldende lov om opplysningsplikt og angrerett(lov 21. desember 2000 nr. 105 (angrerettloven)).

Det legges også frem forslag til endringer imarkedsføringsloven, avtaleloven, forbruker-kjøpsloven, finansavtaleloven og forbrukertvistlo-ven. Endringsforslagene i de fem sistnevntelovene legges frem i samråd med Justis- og bered-skapsdepartementet.

Lovforslagene gjennomfører europaparla-ments- og rådsdirektiv 2011/83/EU av 25. oktober2011 om forbrukerrettigheter (forbrukerrettig-hetsdirektivet). Direktivet erstatter rådsdirektiv85/577/EØF av 20. desember 1985 om forbruker-

vern ved avtaler som inngås et annet sted enn påden næringsdrivendes faste forretningssted (dørs-algsdirektivet) og europaparlaments- og rådsdi-rektiv 97/7/EF av 20. mai 1997 om forbrukervernved fjernsalgsavtaler (fjernsalgsdirektivet). Dissedirektivene bygget på prinsippet om mini-mumsharmonisering. Forbrukerrettighetsdirekti-vet er imidlertid basert på prinsippet om totalhar-monisering, som innebærer at medlemsstateneinnenfor direktivets virkeområde ikke kan hanasjonale regler som avviker fra direktivets regler.Direktivet gjør imidlertid enkelte unntak fra detteutgangspunktet.

Direktivets formål er blant annet å lette hande-len over landegrensene. Medlemsstatene skal haensartede regler når det gjelder visse aspekterved avtaler som inngås mellom forbrukere og

8 Prop. 64 L 2013–2014Lov om opplysningsplikt og angrerett ved fjernsalg og salg utenom faste forretningslokaler (angrerettloven)

(gjennomføring av direktiv 2011/83/EU om forbrukerrettigheter)

næringsdrivende. Det er også et formål å oppnå ethøyt nivå på forbrukervernet. Direktivet omhand-ler alle avtaler om varer og tjenester mellom for-brukere og næringsdrivende, uansett om avtaleninngås i butikk, ved fjernsalg eller utenom fasteforretningslokaler. Proposisjonens punkt 2 omtalerforbrukerrettighetsdirektivet, heretter omtaltsom «direktivet» og bakgrunnen for lovforslaget.

Direktivets bestemmelser som gjelder avtalersom inngås ved fjernsalg og ved salg utenom fasteforretningslokaler foreslås gjennomført i ny lovom opplysningsplikt og angrerett. Forslagetomhandles i proposisjonens punkt 3. Forslaget omen helt ny lov skyldes at direktivet nødvendiggjøromfattende strukturelle endringer i gjeldende lov.Lovforslaget vil ikke redusere det høye forbruker-vernet som følger av gjeldende lov.

Formålet med ny lov er i likhet med gjeldendelov å sikre at forbrukeren får relevant og nødven-dig informasjon før avtale inngås ved fjernsalg ogsalg utenom faste forretningslokaler. Eksemplerpå salg utenfor faste forretningslokaler er gate-salg, messesalg og opppsøkende dørsalg. Fjerns-alg er salg ved bruk av fjernkommunikasjon, foreksempel TV, Internett og telefon. Lovforslagetinneholder krav til avtalen, og gir som gjeldendelov forbrukeren rett til å gå fra avtalen i 14 dager(angrerett).

Unntakene fra gjeldende lovs virkeområdeforeslås videreført. I samsvar med direktivet fore-

slås det også å unnta avtaler som omfattes av lovom pakkereiser og reisegaranti (pakkereiselo-ven), avtaler om persontransporttjenester, ogvisse avtaler inngått med e-komtilbyder. Avtalerpå disse områdene er godt dekket opp av annetregelverk.

Etter lovforslaget får forbrukeren krav på flereopplysninger før avtale inngås. Reglene forenkles,ved at bestemmelser om angerrett blir felles foravtaler inngått ved fjernsalg og ved salg utenomfaste forretningslokaler. Det blir også felles reglerfor varer og tjenester. Det blir strengere krav tilden næringsdrivende, som blant annet ikke kankreve dekket kostnader det ikke er opplyst om føravtale inngås. Det foreslås også økt adgang til åangre kjøp av vare, selv om den ikke kan returne-res i samme stand og mengde. Se for øvrig nær-mere beskrivelse av endringene under punkt 3.1.

Proposisjonens punkt 4 omhandler forslag tilopplysninger som skal gis forbrukeren før avtaleinngås på områder som ikke dekkes av forslagettil ny lov om opplysningsplikt og angrerett. Punkt5 gjelder forslag om andre forbrukerrettighetersom følger av direktivet. Dette er blant annet for-slag om begrensning i den næringsdrivendesadgang til å kreve gebyrer og tilleggsbetaling foravtalt ytelse, samt bestemmelser om leveringstids-punkt når dette ikke er avtalt, og risikoens over-gang ved sendekjøp.

2013–2014 Prop. 64 L 9Lov om opplysningsplikt og angrerett ved fjernsalg og salg utenom faste forretningslokaler (angrerettloven)


2 Bakgrunnen for lovforslaget

2.1 Innledning

Lovforslaget gjennomfører europaparlaments- ogrådsdirektiv 2011/83/EU av 25. oktober 20011 omforbrukerrettigheter (forbrukerrettighetsdirekti-vet). Direktivet erstatter direktiv 85/577/EØF(dørsalgsdirektivet) og direktiv 97/7/EF (fjern-salgsdirektivet). Direktivene ble gjennomført inorsk rett ved angrefristloven, som senere bleerstattet av angrerettloven.

Forbrukerrettighetsdirektivet er totalharmoni-sert, noe som vil si at EØS-statene i sin nasjonalelovgivning ikke kan innføre eller opprettholderegler som avviker fra direktivet, med mindredirektivet selv åpner for avvikende nasjonale regler,jf. artikkel 4. Bakgrunnen for forbrukerrettighets-direktivet er beskrevet i direktivets fortale punkt 2til 7. Blant annet fremgår det at full harmoniseringav forbrukerinformasjon og angrerett i fjernsalgs-avtaler og avtaler inngått utenom faste forretnings-lokaler vil bidra til et høyt nivå av forbrukervern,og til at det indre markedet i forholdet mellomnæringsdrivende og forbrukere fungerer bedre.

Samlet sett øker direktivet forbrukernesrettigheter på noen områder, mens de blir svekketpå andre.

Enkelte av direktivets bestemmelser er detlikevel valgfritt for medlemsstatene å gjennom-føre. Dette er direktivets bestemmelser om– adgang til å unnta småkjøp (som ikke oversti-

ger 50 Euro) fra reglene knyttet til kjøp utenomfaste forretningslokaler (artikler 3 nr. 4),

– adgang til å unnta daglige transaksjoner somutføres umiddelbart på det tidspunkt avtaleninngås fra reglene om forhåndsopplysninger(artikkel 5 nr. 3),

– hvilket språk opplysninger skal være gitt på(artikkel 6 nr. 7),

– ytterligere krav til forhåndsopplysninger (arti-klene 5 nr. 4 og 6 nr. 8),

– å innføre begrensede krav til tilkalt næringsdri-vende når betalingen ikke overstiger 200 Euro(artikkel 7 nr. 4),

– å kreve skriftlig samtykke av forbrukeren vedfjernsalgsavtale som inngås per telefon for atavtalen skal være gyldig (artikkel 8 nr. 6) og

– adgang til å opprettholde gjeldende bestem-melser om at betaling ikke kan kreves i angre-rettperioden for utførte tjenester (artikkel 9 nr. 3).

Med unntak av artikkel 6 nr. 8 om ytterligere for-håndsopplysninger som det ikke sees behov fornå, og artikkel 9 nr. 3 som ikke er relevant forNorges del, foreslår departementet at valgfrihetenbenyttes. Lovforslagene er omtalt der de tematiskhører hjemme.

Forbrukerrettighetsdirektivet ble innlemmet iEØS-avtalen ved EØS-komiteens beslutning nr.181/2012 av 28. september 2012 om endring avEØS-avtalens vedlegg XIX (Forbrukervern). Vedbehandling av Prop. 45 S (2012–2013) ga Stortin-get sitt samtykke til å innlemme direktivet i EØS-avtalen. Fristen for gjennomføring av direktivet iEU-landenes nasjonale rett var 13. desember 2013.For Norge er gjennomføringsfristen 1. februar2014. Bestemmelsene som gjennomfører direkti-vet skal tre i kraft fra og med 13. juni 2014, jf.direktivet artikkel 28.

2.2 Nærmere om forbrukerrettighetsdirektivet

Direktivet kapittel I inneholder definisjoner ogbestemmelser om direktivets virkeområde og har-moniseringsgrad. Direktivet unntar en rekke avta-ler fra sitt virkeområde, fordi disse områdeneanses tilstrekkelig regulert ved annet regelverk.

Direktivet kapittel II oppstiller krav til forbru-keropplysning for andre avtaler enn fjernsalgsav-taler eller avtaler inngått utenom faste forretnings-lokaler, dvs. hovedsakelig avtaler inngått i dennæringsdrivendes forretningslokaler.

Direktivet kapittel III omhandler forbruker-opplysning og angrerett for fjernsalgsavtaler ogavtaler inngått utenom faste forretningslokaler.Dette er bestemmelser som har sin parallell i gjel-dende angrerettlov. Foruten opplysningskrav(artikkel 6) oppstilles formelle krav til avtaler inn-gått ved fjernsalg eller salg utenom faste forret-ningslokaler (artiklene 7 og 8). Videre reguleresstarttidspunktet for og lengden på angrefristen



(artikkel 9). Kapitlet har også bestemmelser omfremgangsmåten for å bruke angreretten (artik-kel 11), virkningen av at den brukes (artikkel 12),hvilke forpliktelser som hviler på henholdsvis for-brukeren og den næringsdrivende i denne forbin-delse (artiklene 13 og 14), forholdet til tilknyttedekontrakter når angreretten brukes (artikkel 15),virkning for angrefristen at den næringsdrivendeikke har gitt opplysninger om angreretten (artik-kel 10), og unntak fra angreretten (artikkel 16).

Direktivets kapittel IV omhandler andre for-brukerrettigheter: Artiklene 18 og 20 regulererlevering i forbrukerkjøp og risikoovergang nården næringsdrivende skal sende varen til forbru-keren. Det oppstilles forbud mot å avkreve forbru-kerne kostnader utover de faktiske kostnadeneved bruk av ulike betalingsmidler (artikkel 19).Artikkel 21 bestemmer at dersom den næringsdri-vende har en telefontjeneste for å kunne kontaktesi forbindelse med en inngått avtale, skal forbruke-ren ikke betale mer enn grunntakst for samtalen.Artikkel 22 fastslår at den næringsdrivende skal fåuttrykkelig samtykke fra forbrukeren til tilleggs-betaling utover betaling for hovedytelsen. Etterartiklene 23 og 24 skal medlemsstatene påse atdirektivets bestemmelser håndheves og sanksjo-neres. Artikkel 27 fritar forbrukeren fra betalings-plikt ved uanmodet levering av varer og tjenester.

De viktigste endringene i det nye direktivet iforhold til tidligere direktiv som er gjennomført inorsk rett er:– utvidede opplysningskrav før inngåelse av

avtale– synliggjøring av regler knyttet til digitale

ytelser– tydeliggjøring av betalingsforpliktelser når

avtaler inngås over internett– styrking av den næringsdrivendes interesser

på bekostning av forbrukeren ved gjennomfø-ring av angrerettoppgjør for varer

– at brudd på visse opplysningskrav får økono-miske konsekvenser for den næringsdrivendesom ikke får rett til å kreve kostnader fra for-brukeren

– utvidet adgang til å bruke angrerett, selv omvaren ikke kan leveres tilbake i tilnærmetsamme stand og mengde. Forbrukeren gisadgang til å erstatte varens reduserte verdi.

2.3 Generelt om gjennomføring av direktivet

EØS-direktiver skal gjennomføres i nasjonal rettpå en slik måte at formålet med direktivene oppnås.

Det er i utgangspunktet opp til medlemsstatenehvordan dette gjøres. Ved gjennomføring av EØS-regelverk, som ved annet regelverk, er det viktig åtilstrebe klarhet for å skape forutberegnelighetfor brukerne av loven. EFTAs overvåkningsorgan(ESA) vil også stille visse krav til at gjennomførin-gen av direktivet er synbar og kan etterprøves.

Det nye forbrukerrettighetsdirektivet byggerpå totalharmonisering. Dette taler for at man vedden nasjonale gjennomføringen legger seg nærtopp til ordlyden i direktivet. Dette gjelder spesieltbegrepene som er viktige for å definere reglenesvirkeområde.

I siste instans er det EFTA-domstolen og EU-domstolen som avgjør tolkningen av EØS-retten,herunder det nye forbrukerrettighetsdirektivet.Avgjørelsene i EU-domstolen er ikke bindende forNorge eller EFTA-domstolen, men i praksis vilEFTA-domstolen legge stor vekt på avgjørelser iEU-domstolen i tilsvarende saker.

2.4 Gjeldende norsk rett

I norsk rett er det ingen samlet lovregulering avforbrukeravtaler i sin alminnelighet. Forbrukerav-taler omfattes dels av avtalerettslig lovgivning,dels av ulike kontraktslover og dels av ulovfestedeprinsipper. Avtaleloven inneholder alminneligeregler om inngåelse av avtaler, herunder om full-maktsforhold og ugyldighet, mens ulike kon-traktslover regulerer forbrukeres rettigheter ogplikter i bestemte typer avtaleforhold. Sentralelover er forbrukerkjøpsloven, håndverkertjeneste-loven, finansavtaleloven, bustadoppføringslova ogavhendingslova.

Når det gjelder salg av varer og tjenester vedfjernsalg eller salg utenom faste forretningsloka-ler, er dette underlagt særskilt regulering i angre-rettloven. Loven stiller blant annet krav om for-håndsinformasjon til forbrukeren før avtale inn-gås, og gir forbrukeren rett til å gå fra avtaleninnen 14 dager (angrerett). Gjeldende lov skillermellom ulike salgsformer. Ved telefonsalg og salgutenom faste forretningslokaler gis forbrukerenflere rettigheter enn ved annet fjernsalg enn tele-fonsalg. Dette gjelder for eksempel med hensyn tilhvem av avtalepartene som skal bære returkost-nadene og hvem som skal yte først der forbruke-ren bruker angreretten. Bakgrunnen for de sær-lige reglene er at man anser at det er særligebehov for forbrukerbeskyttelse ved disse salgsfor-mene, se Ot.prp. nr. 36 (1999–2000) punkt 3.1.



2.5 Lovsystematikk

Forbrukerrettighetsdirektivet regulerer forbru-keravtaler i alminnelighet. Ettersom det ikkeeksisterer noen norsk lov med et tilsvarende vir-keområde, foreslår departementet at direktivetgjennomføres i norsk rett ved endring i henholds-vis markedsføringsloven, avtaleloven, forbruker-kjøpsloven, finansavtaleloven og forbrukertvistlo-ven. Når det gjelder forholdet til angrerettloven,fordrer direktivet så omfattende strukturelleendringer at departementet foreslår å erstattegjeldende angrerettlov med en ny lov om opplys-ningsplikt og angrerett, se nærmere punkt 3.

2.6 Høringen

Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartemen-tet sendte 4. juli 2013 høringsnotat med forslag tilgjennomføring av forbrukerrettighetsdirektivet inorsk rett på alminnelig høring. I høringsnotatetble det foreslått ny lov om opplysningsplikt ogangrerett mv. ved fjernsalg og salg utenom fasteforretningslokaler, samt endring av avtaleloven,forbrukerkjøpsloven, håndverkertjenesteloven,finansavtaleloven, forbrukertvistloven og mar-kedsføringsloven. Høringsfristen var 1. oktober2013.

Følgende fikk høringsnotatet til uttalelse:DepartementeneDet juridiske fakultet, Universitetet i BergenDet juridiske fakultet, Universitetet i OsloDet juridiske fakultet, Universitetet i TromsøHøyesterettLagmannsretteneBergen tingrettKristiansand tingrettNord-Troms tingrettOslo tingrettStavanger tingrettSør-Trøndelag tingrett

FylkeskommuneneBergen kommune Kristiansand kommuneOslo kommuneStavanger kommuneTrondheim kommune

BanklovkommisjonenBarneombudetBrønnøysundregistreneDatatilsynet

FinanstilsynetForbruker EuropaForbrukerombudetForbrukerrådetForbrukertvistutvalgetHusbankenKonkurransetilsynetLotteri- og stiftelsestilsynetMarkedsrådetMedietilsynetNorges BankPost- og teletilsynet (PT)RegjeringsadvokatenSivilombudsmannenStatens institutt for forbruksforskningStatens lånekasse for utdanningStatens pensjonskasseStatistisk sentralbyråVerdipapirsentralenØkokrim

AbeliaAkademikerneAksjonærforeningen i NorgeANFO – AnnonsørforeningenBedriftsforbundetBilimportørenes LandsforeningBoligprodusentenes ForeningBoligtvistnemndaByggenæringens landsforeningCoop Norge SADagligvareleverandørenes foreningDe norske Bokklubbene ASDen Norske AdvokatforeningDen norske BokhandlerforeningDen norske DataforeningDen norske DommerforeningDen norske ForleggerforeningDirektesalgsforbundetDistansehandel NorgeEforum.noEgmont Serieforlaget ASEiendomsmeglerforetakenes ForeningElektronikk Importør ForeningenEL & IT ForbundetElektronisk Forpost NorgeEnergibedriftenes LandsforeningEntreprenørforeningen – Bygg og AnleggFinansforbundetFinansieringsselskapenes ForeningFinansklagenemndaFinans NorgeForbrukerkontaktForening for interaktiv markedsføring (INMA)Framtiden i våre hender



Frivillighet NorgeGrønn hverdagHovedorganisasjonen VirkeHuseiernes LandsforbundIKT-NorgeInnovasjon NorgeJuridisk Rådgivning for Kvinner (JURK)Juss-BussJussformidlingen Jusshjelpa i Nord-NorgeKLP – Kommunal LandspensjonskasseKommunesektorens interesse- og arbeidsgiverorganisasjon (KS)Kreativt ForumLandsorganisasjonen i NorgeLeketøybransjens FellesrådMarkedsføringsforeningen i OsloNorsk Kennel KlubbMediebedriftenes LandsforeningMicrosoftNei til EUNHO ReiselivNORBOATNORDMANorges Automobil-ForbundNorges BilbransjeforbundNorges BlindeforbundNorges BondelagNorges EiendomsmeglerforbundNorges FondsmeglerforbundNorges JuristforbundNorges kemner og kommuneøkonomers forbundNorges KreditorforbundNorges Kvinne- og FamilieforbundNorges MarkedsføringsforbundNorges MusikkhandlerforbundNorges NaturvernforbundNorges RederiforbundNorges Zoohandleres BransjeforeningNorpost ASNorsk BergindustriNorsk Forening for Bygge- og EntrepriserettNorsk IndustriNorsk Markedsanalyse ForeningNorsk Renseri- og VaskeriforeningNorsk senter for menneskerettigheterNorske Annonsørers ForbundNorske arkitekters landsforbundNorske Boligbyggelags LandsforbundNorske Elektroleverandørers LandsforeningNorske Forsikringsmegleres ForeningNorske Inkassobyråers ForeningNorske Kredittopplysningsbyråers ForeningNæringslivets Hovedorganisasjon

Næringslivets Servicekontor for Markedsrett (NSM)PensjonskasseforeningenPosten Norge ASProtector Forsikring ASAReklamasjonsnemnda for eiendomsmeglingstjenesterRettspolitisk foreningSelgerforbundet – Norges Handelsreisendes LandsforbundStiftelsen elektronikkbransjenTelenorVerdipapirfondenes ForeningYrkesorganisasjonenes Sentralforbund

Følgende instanser har kommet med realitetsut-talelser:FinansdepartementetHelse- og omsorgsdepartementetNærings- og handelsdepartementet (NHD, nå Nærings- og fiskeridepartementet NFD)SamferdselsdepartementetDistansehandel NorgeEnergi NorgeFinanstilsynetForbruker EuropaForbrukerombudetForbrukerrådetForbrukertvistutvalgetHovedorganisasjonen VirkeJussformidlingenNORDMA (Norsk Direkte Markedsføringsforening)NHO LuftfartNorges Automobil-ForbundNæringslivets Hovedorganisasjon NHOPost- og teletilsynet (PT)

Følgende har svart at de ikke har merknader:ArbeidsdepartementetFiskeri- og kystdepartementetFornyings-, administrasjons- og kirkedepartementetJustis- og beredskapsdepartementetKunnskapsdepartementetUtenriksdepartementetBrønnøysundsregistreneHøyesteretts kontorLandsorganisasjonen i Norge (LO)Lotteri- og stiftelsestilsynetRegjeringsadvokatenStatens lånekasse for utdanningStatistisk sentralbyråStiftelsen ElektronikkbransjenTelenor



3 Ny lov om opplysningsplikt og angrerett

3.1 Innledning

Forbrukerrettighetsdirektivet nødvendiggjøromfattende strukturelle endringer i gjeldende lovom opplysningsplikt og angrerett m.v. ved fjerns-alg og salg utenfor fast utsalgssted (angrerettlo-ven). Derfor foreslås en ny lov om opplysnings-plikt og angrerett ved fjernsalg og salg utenomfaste forretningslokaler. Det foreslås at også nylov får kortformen «angrerettloven», da denne ergodt innarbeidet, selv om en vesentlig del av lovenogså gjelder den næringsdrivendes opplysnings-plikt. Med angrerett forstås adgang til å gå fra enavtale uten å oppgi noen grunn.

Hovedendringene i ny lov sammenlignet medgjeldende lov er:– felles regler for varer og tjenester– utvidet adgang til å angre kjøp av vare, selv om

den har fått redusert verdi– utvidet plikt for forbrukeren til å betale for

retur av vare– forbrukeren skal som hovedregel returnere

mottatt ytelse før vederlaget betalt til dennæringsdrivende er mottatt i retur

– brudd på visse opplysningskrav får økono-miske konsekvenser for den næringsdrivende

– reglene om opplysningsplikt og angrerett gjel-der også når forbrukeren tilkaller den nærings-drivende, med mindre samlet vederlag ikkeoverstiger 1500 kr

– fjernsalg per telefon likebehandles med annetfjernsalg

– bestemmelser om håndheving og sanksjonerinntas i loven

– økte krav til opplysninger fra den næringsdri-vende før avtale inngås

– særbestemmelsene som gjennomfører fjern-salgsdirektivet om finansielle tjenester samlesi én del av loven.

Forarbeidene til gjeldende angrerettlov, først ogfremst Ot.prp. nr. 36 (1999–2000), vil fortsattkunne gi veiledning og illustrasjon til tolkning avregler som videreføres med lovforslaget i proposi-sjonen her.

Regler om finansielle tjenester i angrerettlo-ven er en gjennomføring av EØS-direktivet omfjernsalg av finansielle tjenester (2002/65/EF).Gjennomføringen av disse reglene er omtalt iOt.prp. nr. 36 (2004–2005). Bestemmelsene somda ble innført i angrerettloven foreslås videreført iny lov om angrerett, se punkt 3.16 og forslagetkapittel 7 og 8.

3.2 Virkeområde

3.2.1 Innledning

Gjeldende angrerettlov gjelder ved salg av varerog tjenester til forbrukere, når selgeren eller tje-nesteyteren opptrer i næringsvirksomhet, og avta-len inngås ved fjernsalg eller salg utenfor fastutsalgssted, jf. angrerettloven § 1. Avtaler knyttettil fast eiendom omfattes i utgangspunktet ikke avloven, se nærmere punkt 3.2.5. Loven gjelder forSvalbard og Jan Mayen, med mindre annet erbestemt i forskrift. Lovens bestemmelser om opp-lysningsplikt og plikt til å gi opplysninger på varigmedium gjelder også den som i næringsvirksom-het opptrer på vegne av en næringsdrivende sel-ger eller tjenesteyter, jf. § 1 annet ledd.

En rekke unntak fra lovens virkeområde ernedfelt i § 2. Unntakene medfører at verkenreglene om forhåndsinformasjon, skriftlig bekref-telse eller angrerett kommer til anvendelse. Unn-takene innebærer også at lovens regler i kapittel 6om gjennomføring av avtalen ikke får anvendelse.

Direktivets bestemmelser får i utgangspunktetanvendelse på alle avtaler som inngås mellom ennæringsdrivende og en forbruker. Unntak fra vir-keområdet er inntatt i artikkel 3 nr. 3. Det står idirektivets fortale punkt 13 at medlemsstatene erberettiget til å anvende bestemmelsene i direkti-vet på områder som ikke omfattes av direktivetsvirkeområde, i samsvar med unionsretten. Derforer det opp til statene om de helt eller delvis vilgjennomføre direktivets unntak fra virkeområde isin nasjonale rett.

I det følgende omhandles spørsmål om unnta-kene i direktivet skal gjennomføres i ny lov omangrerett. Når det gjelder ny lovs stedlige virke-



område, legger departementet til grunn at gjel-dende bestemmelse videreføres, se forslag til nylov om angrerett § 1 tredje ledd.

3.2.2 Salg fra salgsautomater og automatiserte forretningslokaler

Angrerettloven unntar salg av varer og tjenesterfra salgsautomater og automatiserte forretnings-lokaler fra alle lovens bestemmelser, jf. § 2 bok-stav a. Kjøp av finansielle tjenester er ikke omfat-tet av unntaket, fordi direktiv 2002/65/EU omfjernsalg av finansielle tjenester ikke gjør unntakfor slike salgsformer. Direktivet artikkel 3 nr. 3bokstav l unntar avtaler som inngås ved bruk avsalgsautomater eller automatiserte forretningslo-kaler fra sitt virkeområde. Eksempel på varer somselges på denne måten er sjokolade, brus ellerbensin fra helautomatisk bensinstasjon. Eksem-pler på tjenester er avtaler om automatisk bilvask,parkering og bruk av oppbevaringsbokser.

Departementet foreslo i høringsnotatet å vide-reføre unntaket for salg fra salgsautomater ogautomatiserte forretningslokaler. Forslaget blebegrunnet med at markedsføringslovens mergenerelle regler er tilstrekkelig til å ivareta forbru-kerhensynene. Ingen høringsinstanser har hattsynspunkter til forslaget som opprettholdes. Foravtaler om salg fra salgsautomat og automatiserteforretningslokaler, vil imidlertid reglene i denforeslåtte avtaleloven § 38b gjelde.

Se forslag til ny lov om angrerett § 2 bokstav a.

3.2.3 Småkjøp – maksimum 50 Euro

Angrerettloven § 2 bokstav b gjør unntak fralovens virkeområde for salg utenfor fast utsalgs-sted når den samlede kontraktssummen, inklu-dert frakt- og tilleggskostnader som forbrukerenskal betale, er under kr 300.

Etter direktivet artikkel 3 nr. 4 kan medlems-statene velge å unnta avtaler inngått utenom fasteforretningslokaler, der beløpet forbrukeren skalbetale ikke overstiger 50 Euro. Verdien i nasjonalrett kan settes lavere. I henhold til direktivets for-tale punkt 28 bør to eller flere avtaler med beslek-tet innhold som inngås samtidig av forbrukeren,vurderes samlet når det gjelder terskelverdien. Sepunkt 3.6.2 om definisjonen av faste forretningslo-kaler.

I Danmark har man foreslått å anvende direkti-vets unntak for småkjøp, og sette beløpsgrensennærmest mulig 50 Euro, dvs. til DKK 350. Også iSverige vil man gjøre bruk av unntaksbestemmel-sen, og beløpet er satt til SEK 400. I Finland vil

gjeldende unntaksbestemmelse for småkjøp vide-reføres ved gjennomføring av direktivet. Beløpeter satt til 30 Euro.

Departementet foreslo i høringsnotatet å vide-reføre unntaket for småkjøp utenom faste forret-ningslokaler. Gjeldende beløpsgrense ble foreslåttbeholdt, med en liten justering; unntaket ble fore-slått å gjelde avtaler som ikke overstiger kr 300, imotsetning til etter gjeldende rett, hvor unntaketomfatter avtaler under kr 300. Bestemmelsen har ipraksis betydning typisk ved gatesalg, der en stordel av omsetningen gjelder mindre beløp, som foreksempel kjøp av en kurv jordbær på torget, por-trettegning osv. Unntaket gjelder ikke småkjøpinngått ved fjernsalg.

Ingen høringsinstanser har uttalt seg til forsla-get som opprettholdes. Se forslag til ny lov omangrerett § 2 bokstav g.

3.2.4 Auksjonssalg

Angrerettloven § 2 bokstav c gjør unntak fralovens virkeområde for auksjonssalg av varer ogandre tjenester enn finansielle tjenester. Lovengjelder likevel når det er lagt opp til at budgivnin-gen utelukkende skal skje ved fjernkommunika-sjon, og gjelder annet enn brukte varer og sær-skilt tilvirkede gjenstander. Loven gjelder uansettnår auksjonssalg skjer som ledd i en salgsutfluktarrangert av selgeren eller tjenesteyteren.

I motsetning til angrerettloven unntar ikkedirektivet auksjonssalg fra sitt virkeområde. Somfølge av dette er bestemmelsen som unntar visseauksjoner fra lovens virkeområde ikke foreslåttvidereført i ny lov om angrerett. Direktivet inne-holder likevel visse særregler for offentlige auk-sjoner. Se nærmere punktene 3.3.22 og 3.11.12.

3.2.5 Fast eiendom

Angrerettloven § 2 bokstav d gjør unntak fralovens virkeområde for avtaler om salg eller opp-føring av fast eiendom eller avtaler som gjelderrettigheter i fast eiendom. Slike avtaler reguleres iavhendingsloven og boligoppføringsloven. Somsalg av fast eiendom regnes også salg av adkomst-dokumenter med tilknyttet leierett eller borett ibolig. Loven gjør imidlertid ikke unntak for utleieav fast eiendom, heller ikke utleie for boligformål.

Direktivet artikkel 3 nr. 3 bokstav e unntar for-brukeravtaler om stiftelse, erverv og overføringav fast eiendom og rettigheter i fast eiendom frasitt virkeområde. I bokstav f unntas avtaler omoppføring av nye bygninger, vesentlig ombyggingav eksisterende bygninger og avtale om leie for



boligformål. I henhold til fortalen punkt 26 skyl-des dette både at disse forholdene er regulert vedsærkrav i nasjonal lovgivning, samt at bestemmel-sene i direktivet ikke er egnet for disse kontrak-tene. Dette gjelder likevel ikke tjenesteavtaler, jf.fortalen;

«[…]særlig avtaler knyttet til oppføring av til-bygg til bygninger (for eksempel en garasjeeller en veranda), og avtaler knyttet til repara-sjon og renovering av bygninger, bortsett fraen vesentlig ombygging, bør omfattes av dettedirektivs virkeområde i likhet med avtalerknyttet til en eiendomsmeklers tjenester ogavtaler knyttet til leie av eiendommer for andreformål enn boligformål.»

Departementet foreslo i høringsnotatet å videre-føre gjeldende rett og ikke gjøre bruk av direkti-vets adgang til å gjøre unntak for utleie av bolig.

Forbrukerombudet slutter seg til departemen-tets forslag. Øvrige høringsinstanser har ikkekommentert forslaget som opprettholdes. Forsla-get innebærer at all utleie av fast eiendom omfat-tes av angrerettloven.Se forslag til § 2 bokstav b.

For avtaler om rettigheter i fast eiendom, vilimidlertid reglene i den foreslåtte avtaleloven § 38b gjelde.

3.2.6 Avtaler om deltidsbruksrett og langtidsferieprodukter mv, og om pakkereiser

Angrerettloven § 2 bokstav e unntar fra lovens vir-keområde avtaler som omfattes av lov om deltids-bruksrett og langtidsferieprodukter mv. (tidspart-loven) og henvendelser med sikte på å inngå slikeavtaler. Tidspartloven gjennomfører direktiv2008/122/EF om forbrukervern med hensyn tilvisse aspekter ved avtaler om deltidsbruksrett,langtidsferieprodukter, videresalg og bytte (time-sharedirektivet). Avtaler om pakkereiser er ikkeunntatt fra angrerettlovens virkeområde, kun frareglene om angrerett. Dette følger av unntaket i§ 19 bokstav b for enkeltstående tjenester somskal leveres på et bestemt tidspunkt eller innenforet bestemt tidsrom.

Forbrukerrettighetsdirektivet unntar bådeavtaler som omfattes av timesharedirektivet ogavtaler som omfattes av direktivet om pakkereiser,jf. artikkel 3 nr. 3 bokstavene g og h. Pakkereisedi-rektivet er gjennomført i norsk rett ved pakkerei-seloven.

Både tidspartloven og pakkereiseloven inne-holder detaljerte krav til forhåndsinformasjon til-

passet avtaletypen og formelle krav til avtalen.Tidspartloven gir forbrukeren angrerett. Pakke-reiseloven inneholder ikke bestemmelser omangrerett, kun regler om avbestilling. I høringsno-tatet la departementet til grunn at disse avtalety-pene er tilstrekkelig regulert i spesiallovgivnin-gen. Departementet foreslo å videreføre unntaketfra virkeområdet for avtaler som omfattes av tids-partloven. Det ble også foreslått å gjøre unntak foravtaler som omfattes av lov om pakkereiser.

Hovedorganisasjonen Virke bemerker at flyrei-ser med rutefly for privatreisende svært ofte erkomponent i en pakkereise, og mener at det ernødvendig med en klar markering av at pakkerei-ser som sådan ikke er underlagt andre regler ennde elementer de er bygget opp av. Hovedorganisa-sjonen Virke er derfor enig i forslaget om at pak-kereiser unntas fra lovens virkeområde. Ingenandre høringsinstanser har uttalt seg til forslagetsom opprettholdes.

Se forslag til ny lov om angrerett § 2 boksta-vene c og d.

3.2.7 Næringsdrivende blir tilkalt av forbruker

Angrerettloven § 2 bokstav f gjør unntak fralovens virkeområde for salg utenfor fast utsalgs-sted, dersom selgeren eller tjenesteyteren oppsø-ker forbrukeren etter dennes uttrykkelige anmod-ning. Det er en forutsetning at avtalen angår envare eller tjeneste som omfattes av henvendelsen,eller en vare eller tjeneste direkte forbundet meddenne.

Direktivet gjør ikke tilsvarende unntak fra sittvirkeområde for tilkalt selger eller tjenesteyter.For enkelte avtaler med tilkalte næringsdrivendegir direktivet imidlertid medlemsstatene adgangtil å lempe på kravene til forhåndsopplysninger, senærmere punkt 3.6.6.

Det er dermed ikke adgang til å videreføregjeldende lovs generelle unntak for tilkaltnæringsdrivende fra virkeområdet i ny lov.

3.2.8 Visse avtaler som inngås med ekomtilbyder

Gjeldende rett og direktivet

Etter direktivet artikkel 3 nr. 3 bokstav m fårdirektivet ikke anvendelse på avtaler

«som inngås med teleoperatører ved bruk avoffentlige betalingstelefoner for bruk av disse,eller som inngås for bruk av én enkelt telefon-,



Internett- eller telefaksforbindelse som er opp-rettet av en forbruker.»

Bestemmelsen er en videreføring av artikkel 3 nr.1 tredje strekpunkt i fjernsalgsdirektivet, somgjaldt avtaler som inngås med teleoperatører vedbruk av offentlige telefonbokser. Unntaket bleimidlertid ikke gjennomført i angrerettloven.

Forslag i høringsnotatet og høringsinstansenes synspunkter

I forslaget til ny lov om angrerett foreslo departe-mentet å opprettholde gjeldende rett, ved ikke åinnta direktivets unntak.

Post- og teletilsynet (PT) forstår det slik at før-ste del av direktivet artikkel 3 nr. 3 bokstav m gjel-der selve bruken av offentlige betalingstelefoner.PT forstår videre at annen del av bestemmelsengjelder tilfeldig bruk av telefon eller internett, foreksempel i telefonboks eller på Internettkafé.Dette vil være forbrukers bruk av andres telefon-linje, bredbånd eller telefaks, eksempelvis ved atman benytter telefonen på en bensinstasjon ellerlignende, eller benytter trådløst nettverk på enkafé. PT legger til grunn at de ulike unntaksbe-stemmelsene ikke vil gjelde for avtaler om kjøp avekomtjenester mellom forbruker og ekomtilbyderetter ekomloven, slik som for eksempel telefon- ogbredbåndsabonnement. Slike avtaler vil dermedomfattes av angrerettloven.

Samferdselsdepartementet (SD) uttrykker atdet vil være unødvendig og teknisk komplisert åimøtekomme kravene til informasjon og skriftligavtale i de situasjonene bestemmelsen gjelder ogat slike situasjoner bør unntas i ny lov. SD bemer-ker videre at det normalt vil gjelde kurante kjøpog mindre beløp, hvor det antas å være upraktiskmed mye informasjon, skriftlig bekreftelse ogangrerett. SD støtter PTs høringsuttalelse.

Departementets vurderinger

Slik departementet forstår direktivet, gjelderbestemmelsen kun selve benyttelsen av det offent-lig tilgjengelige kommunikasjonsmiddelet. Der-som en forbruker for eksempel gjennom en pc påen internettkafé inngår en handel over Internett,er denne avtalen omfattet av direktivets bestem-melser, på lik linje med avtaler inngått ved bruk avegen pc.

Det er ikke begrunnet i Ot.prp. nr. 36 (1999–2000) hvorfor man valgte ikke å gjennomførefjernsalgsdirektivets bestemmelse om unntak foravtaler som inngås med teleoperatører ved bruk

av offentlige telefonbokser i gjeldende angrerett-lov. Det kan imidlertid tyde på at forholdet bleansett omfattet av direktivets bestemmelse omautomatiserte salgslokaler, se Ot.prp. nr. 36(1999–2000) punkt 3.12 siste avsnitt.

Departementet slutter seg til Samferdselsde-partementets synspunkt om at det er praktisk van-skelig å gjennomføre direktivets informasjons- ogformkrav for slike avtaler. Etter en samlet vurde-ring foreslår departementet derfor å gjennomføredirektivets bestemmelse i ny lov om angrerett,dvs. at slike avtaler unntas fra lovens anvendelses-område. Etter innspill fra Post- og teletilsynet fore-slås å anvende ordet «ekomtilbyder» isteden forordet «teleoperatør» som er anvendt i norsk over-settelse av direktivet. «Ekomtilbyder» er mer dek-kende enn «teleoperatør», ettersom loven omfat-ter avtaler om både telefonabonnement og bred-båndsabonnement, med andre ord kjøp av uliketyper ekomtjenester.

Se forslag til ny lov om angrerett § 2 bokstav f.

3.2.9 Persontransporttjenester

Direktivet og gjeldende rett

Direktivet artikkel 3 bokstav nr. 3 bokstav k gjørunntak fra direktivets virkeområde for avtaler ompersontransporttjenester. Unntaket gjelder like-vel ikke den næringsdrivendes opplysningspliktom betalingsforpliktelser ved elektronisk inngå-else av fjernsalgsavtale (artikkel 8 nr. 2), gebyrerfor bruk av betalingsmidler (artikkel 19) og til-leggsbetalinger (artikkel 22).

Gjeldende angrerettlov gjør ikke unntak frasitt virkeområde for persontransporttjenester.Avtaler om persontransport er i utgangspunktetomfattet av unntaket fra angreretten i loven § 19bokstav b, se nærmere punkt 3.11.14.


I høringsnotatet foreslo departementet å opprett-holde gjeldende rett, ved å la persontransporttje-nester omfattes av ny lov om angrerett. Forslagetinnebar blant annet at angrerettlovens krav til for-håndsopplysninger vil gjelde. Forslaget medførteangrerett for avtaler om persontransporttjenester,med mindre tjenestene etter en konkret vurderingomfattes av unntaket fra angreretten etter forslagtil ny lov om angrerett § 22 bokstav m, fordi deanses som fritidstjenester som leveres på etbestemt tidspunkt eller innenfor et bestemt tids-rom.



Samferdselsdepartementet (SD) viser til forta-len punkt 27 hvor unntaket fra direktivets anven-delsesområde begrunnes med at persontransportallerede er underlagt annen EU-lovgivning, eller,hva angår offentlig transportmidler og taxier,underlagt nasjonale regler. SD mener forbruker-avtaler om passasjertransport er tilstrekkeligregulert i spesiallovgivningen, og at forhåndsin-formasjonen og de formelle kravene til avtalen ertilpasset avtaletypen. SD foreslår derfor at direkti-vets unntak anvendes, og bemerker videre at detkan skape uklarheter dersom flere regelverkregulerer det samme området. Når det gjelderjernbane er det fastsatt nærmere regler i passa-sjerrettighetsforordningen. Forordningen ermeget detaljert når det gjelder hvilke rettigheterpassasjerene har og hvilke plikter transportørenhar, blant annet når det gjelder informasjon, kom-pensasjon mv.

For luftfart stilles det blant annet krav til infor-masjon og ikke-diskriminering i artikkel 23 i Luft-transportforordningen. SD mener det vil få storeøkonomiske og operative konsekvenser for dennorske luftfartsnæringen dersom direktivets unn-tak for persontransporttjenester ikke innføres inorsk rett. Departementet sier videre at når detgjelder buss, trikk og bane vil det ofte være snakkom mindre beløp, og det vil være unødvendig ogteknisk komplisert å imøtekomme kravene tilinformasjon og skriftlig avtale i slike situasjoner.

SD viser til høringsnotatets forslag om unntakfor salg fra salgsautomater og automatiserte for-retningslokaler fra angrerettlovens bestemmelser.Unntaket omfatter også kjøp av tog- og bussbillet-ter. SD viser til at det er fastsatt standardvilkår fortransport med rutegående busstrafikk i Norge.Dersom busselskapenes transportvilkår avvikerfra disse kreves det godkjenning fra Samferdsels-departementet. Selskapenes transportvilkår over-sendes forbrukermyndighetene for uttalelse førgodkjenning fra departementet. Samferdselsde-partementets henvisninger til regelverk er utdy-pet i brev til Barne-, likestillings- og inkluderings-departementet av 13. desember 2013;

På luftfartsområdet finnes det fem passasjer-rettighetsregelsett, derunder luftfartsloven §§ 10-1til 10-41 som gjennomfører den globale Montreal-konvensjonen fra 1999. På Jernbaneområdet erforordning (EF) nr. 1371/2007 om jernbanepassa-sjerers rettigheter og forpliktelser gjennomført inorsk rett gjennom jernbanepassasjerforskriftenav 3. september 2010 nr. 1241 og transportklage-nemndforskriften av 20. januar 2012. På Kollektiv-og yrkestransportområdet forventes forordning(EU) nr. 181/2011 om busspassasjerers rettighe-

ter å bli innlemmet i EØS-avtalen i løpet av 2014. Igjeldende norsk rett følger busspassasjerers ret-tigheter i stor grad av avtaler mellom passasjererog transportører gjennom fastsatte transportvil-kår. Disse vilkårene skal godkjennes av Samferd-selsdepartementet, jf. yrkestransportloven § 33 ogyrkestransportforskriften § 31 første ledd. God-kjenningen innebærer en kvalitetssikring av avta-legrunnlaget mellom passasjer og transportør,blant annet ved at utkast til transportvilkår somavviker fra standardvilkårene blir forelagt forbru-kermyndighetene til uttalelse. Standardvilkår fortransport med rutegående busstrafikk i Norge blefastsatt av Samferdselsdepartementet 12. juli2004.

Det vises også til Hovedorganisasjonen Virkesog NHO Luftfarts høringsuttalelse vedrørendepassasjertransport, som er referert under punkt3.11.14 om unntak fra angreretten.


Unntak for persontransport fra angrerettlovensvirkeområde vil innebære en svekkelse for forbru-keren ved avtaler hvor det ikke er fastsatt tids-punkt for når tjenesten skal utføres. Dette gjelderfor eksempel kjøp av klippekort, eller tog- ellerbussbilletter som ikke fastsetter bestemt gyldig-hetsdato eller -periode. For disse avtalene er det idag angrerett. Etter en vurdering av høringsut-talelser og hensynet bak direktivets unntak forpersontransporttjenester foreslår departementetlikevel å unnta persontransport fra angrerettlo-vens virkeområde. Departementet legger tilgrunn at forbrukeren blir ivaretatt av det omfat-tende regelverket som gjelder ved persontrans-port. Direktivets krav i artikkel 8 nr. 2 til fjern-salgsavtaler vil likevel gjelde og ivareta hensyn tilforbrukeren. Det samme gjelder artikkel 19 ombegrensning av gebyr og artikkel 22 om begren-set adgang til å kreve tilleggsbetaling. Se punk-tene 3.7.3, 5.2 og 5.3. Også Danmark og Sverigehar gjennomført direktivets unntak for person-transporttjenester.

Se forslag til ny lov om angrerett § 2 bokstav e.

3.2.10 Øvrige avtaler

Direktivet får i henhold til artikkel 3 nr. 3 hellerikke anvendelse på avtaler om (direktivets alfabe-tisering):a) sosialtjenester, herunder sosialboliger, bar-

nepass og støtte til familier og personer somhar permanent eller midlertidig behov forslik støtte, herunder langtidspleie



b) helsetjenester som definert i direktiv 2011/24/EU artikkel 3 bokstav a, uansett om deytes i helseinstitusjoner eller ikke

c) pengespill, som innebærer innsats med pen-geverdi i hasardspill, herunder lotterier,kasinospill og veddemål

d) finansielle tjenesteri) som i samsvar med medlemsstatenes lover

og forskrifter er opprettet av en offentlig tje-nestemann som har en lovfestet forpliktelsetil å være uavhengig og upartisk, og som vedå gi fullstendige juridiske opplysninger skalsikre at forbrukeren inngår avtalen bare pågrunnlag av moden juridisk overveielse ogmed kunnskap om avtalens juridiske rekke-vidde

j) levering av næringsmidler, drikker ellerandre varer som er beregnet på løpende for-bruk i husholdningen og som leveres fysiskav en næringsdrivende på hyppige ogregelmessige runder i forbrukerens hjem,bolig eller arbeidsplass.

I høringsnotatet foreslo departementet å videre-føre gjeldende rett, i den utstrekning direktivetåpner for det, dvs. at det ikke gjøres unntak forslike avtaler i ny lov om angrerett. En forutsetningfor anvendelse av loven på slike avtaler, er at avta-lene inngås mellom en forbruker og en nærings-drivende, jf. forslaget til § 1. HovedorganisasjonenVirke bemerker at departementets forslag til opp-lysningsplikt og angrerett når det gjelder direkti-vets unntak i artikkel 3 nr. 3 bokstav j er uklart.Virke mener det blir langt enklere for både dennæringsdrivende og forbruker dersom man i stedetgjennomfører direktivets unntak fullt ut. For øvriger det ikke kommet merknader til forslaget om åvidereføre gjeldende rett på ovennevnte avtaler.

Departementet bemerker at når det gjelderfjernsalg og salg utenom faste forretningslokalerav næringsmidler mv., er det av sentral betydningfor forbrukeren å vite hva produktet består av, dennæringsdrivendes kontaktopplysninger etc.

Regelmessig levering av næringsmidler til pri-vathusholdninger har blitt mer vanlig den seneretid, for eksempel at forbrukeren får ingredienserog oppskrift til ukens middager levert på døren.En videreføring av gjeldende rett innebærer atslike avtaler vil omfattes av ny lov om angrerett. Ipraksis innebærer dette at reglene om opplys-ningsplikt og formkrav får anvendelse. Denenkelte levering vil imidlertid kunne unntas fraangrerett, som følge av unntaket fra angrerett forvarer som raskt forringes eller foreldes, se nær-mere punkt 3.11.5. For enkelte varer, f.eks. bleier,

vil hensynet bak unntaket imidlertid ikke gjøreseg gjeldende.

Departementet opprettholder forslaget om åvidereføre gjeldende rett, slik at direktivets unn-tak for ovennevnte avtaler ikke gjennomføres i for-slaget til ny lov om angrerett.

3.3 Den næringsdrivendes opplysningsplikt før avtaleinngåelse

3.3.1 Gjeldende rett

Angrerettloven har utførlige krav til forhåndsopp-lysninger som skal gis forbrukeren før avtale inn-gås. Bestemmelsen som gjelder avtaler om varerog andre tjenester enn finansielle tjenester er ned-felt i § 7. Før det blir inngått en avtale skal forbru-keren blant annet ha opplysninger vedkommendehar grunn til å regne med å få, derunder følgendeopplysninger:– om varens eller tjenestens viktigste egenska-

per (§ 7 første ledd bokstav a)– om de totale kostnadene (§ 7 første ledd bok-

stav b)– om angreretten (§ 7 første ledd bokstav c)– om alle vesentlige avtalevilkår (§ 7 første ledd

bokstav d)– selgerens eller tjenesteyterens navn og

adresse (§ 7 første ledd bokstav e)– tidsrommet tilbudet eller prisen er gyldig (§ 7

første ledd bokstav f)– kostnadene ved bruk av fjernkommunikasjons-

metoden, dersom de ikke beregnes etter nor-maltakst (§ 7 første ledd bokstav g)

– hvilke språk informasjon og avtalevilkår er til-gjengelig på (§ 7 første ledd bokstav h)

Ved uanmodet oppringning stilles det ytterligerekrav til forhåndsopplysninger i § 7 annet ledd, senærmere punkt 3.7.7. Forbrukeren skal mottaskriftlige opplysninger om– at forbrukeren ikke blir bundet før et tilbud er

akseptert skriftlig (§ 7 annet ledd bokstav a)– varens eller tjenestens art (§ 7 annet ledd bok-

stav b)– de totale kostnadene forbrukeren skal betale,

inklusive alle avgifter og leveringskostnader(§ 7 annet ledd bokstav c)

– eventuell bindingstid, abonnement eller min-stekjøp (§ 7 annet ledd bokstav d).

Kravene i § 7 annet ledd gjelder ikke ved oppring-ning om salg av varer eller tjenester fra frivilligeorganisasjoner og ved salg av avisabonnement, jf.



§ 7 tredje ledd. Kravene til forhåndsopplysninger i§ 7 er ikke uttømmende. De utfylles av krav i spesi-allovgivning. Etter omstendighetene kan krav til for-håndsopplysninger også følge av alminnelige, ulov-festede avtale- og kontraktsrettslige prinsipper, somprinsippet om gjensidig lojalitet i kontraktsforhold.

Opplysningskrav kan videre følge av lovgiv-ning av mer offentligrettslig karakter. For eksem-pel inneholder tjenesteloven krav til informasjontil tjenestemottakere, jf. lovens § 20, og markeds-føringsloven krav til prisinformasjon til forbru-kere, jf. lovens § 10. I medhold av sistnevntebestemmelse er det i forskrift oppstilt krav til pris-informasjon. Ehandelsloven gjennomfører direk-tiv om elektronisk handel (2000/31/EF). Lovengjelder for elektronisk handel og andre informa-sjonssamfunnstjenester og offentlige myndig-heters kontroll av slike tjenester. Loven gjelderbåde i og utenom forbrukerforhold, med noensærbestemmelser for forbrukerforhold. Lovenstiller krav til opplysningsplikten i forbindelsemed elektronisk bestilling. Blant annet skal tje-nesteyteren etter første ledd på en klar, forståeligog utvetydig måte gi tjenestemottakeren opplys-ning om de forskjellige tekniske etappene som erknyttet til avtaleinngåelsen og om de tekniskemidlene til å finne og rette inntastingsfeil førbestilling er foretatt. Det skal også opplyses ominngått avtale vil bli arkivert av tjenesteyteren, ogom den vil være tilgjengelig.

Etter forskrift om universell utforming av IKT-løsninger skal alle virksomheter ha universeltutformede nettløsninger dersom de yter informa-sjon eller tjenester til allmennheten i Norge. Uni-versell utforming etter forskriftens krav inne-bærer implementering av standarden Web Con-tent Accessibility Guidelines (WCAG) 2.0 på nivåAA. For salgsavtaler som inngås gjennom en nett-løsning gjelder derfor krav om universell utfor-ming, og nettsiden må være utformet i tråd medWCAG-standarden. Det er forutsatt at markedsfø-ringen er rettet mot allmenheten. Dette kan hakonkret innvirkning på kravene til hvordan opp-lysningene skal gis. Forskriften er begrenset til ågjelde nettløsninger og automater. Forskriftengjelder ikke der utformingen av IKT-løsningerreguleres av annen lovgivning.

3.3.2 Direktivet mv. – opplysningskrav – generelt

Innledning

Direktivet artikkel 6 gjelder opplysninger somden næringsdrivende skal gi forbrukeren i forbin-

delse med fjernsalgsavtaler og avtaler inngåttutenom den næringsdrivendes faste forretningslo-kaler. Når det gjelder definisjon av begrepene«avtaler inngått utenom den næringsdrivendesfaste forretningslokaler» og «fjernsalgsavtaler»,vises det til punktene 3.6.1, 3.6.2 og 3.7.1. Opplys-ningene skal gis på en klar og forståelig måte.

Opplysningskravene i artikkel 6 er utdypet iartiklene 7 og 8 om formelle krav til avtaler. Ret-ningslinjer når det gjelder hvilke opplysninger somskal gis følger av direktivets fortale punkt 34. Detfremkommer her at den næringsdrivende bør tahensyn til særskilte behov hos forbrukere som ersærlig sårbare på grunn av nedsatt mental, fysiskeller psykisk funksjonsevne, alder eller godtroen-het på en måte som den næringsdrivende medrimelighet kan forventes å forutse. Plikten til å til-rettelegge opplysninger for forbrukere med sær-skilte behov reflekterer det generelle forbudet motdiskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne.Disse retningslinjene er ivaretatt i markedsførings-loven, hva gjelder markedsføring rettet mot barn.

Det slås fast i gjeldende rett at forbrukeren, itillegg til de opplysningene som er konkret listetopp, skal få «opplysninger som det er grunn til åregne med å få». Direktivet skjerper opplysnings-kravene sammenlignet med gjeldende rett, ved atflere opplysningskrav spesifiseres.

Enkelte opplysningskrav i angrerettloven harikke sitt motstykke i direktivet; kravet i § 7 førsteledd bokstav f om at forbrukeren skal ha opplys-ninger om tidsrommet tilbudet eller prisen er gyl-dig i, er ikke inntatt i direktivet. Heller ikke kraveti § 7 første ledd bokstav h om opplysninger omhvilke språk informasjon og avtalevilkår er tilgjen-gelig på.

Det er ikke anledning til å supplere opplys-ningskravene i artikkel 6 med nasjonale bestem-melser, med mindre disse er i overensstemmelsemed e-handelsdirektivet eller tjenestedirektivet, jf.artikkel 6 nr. 8, se nærmere nedenfor om adgangtil å oppstille ytterligere opplysningskrav i nasjo-nal rett.

Kravene som stilles til den næringsdrivende iartikkel 6 nr. 1 gjelder avtaler om varer og tjenes-ter. Av direktivets fortale punkt 19 fremgår det atavtaler om levering av vann, gass eller elektrisitetsom ikke er lagt ut for salg i begrenset eller fast-satt mengde, av fjernvarme eller av digitalt inn-hold som ikke leveres på et fysisk medium verkenskal klassifiseres som avtaler om varer eller tje-nester. Reglene i artikkel 6 nr. 1 gjelder isolert settikke for disse avtalene. Etter artikkel 6 nr. 2 skalreglene om den næringsdrivendes opplysnings-plikt likevel gjelde for disse avtalene.



Departementet foreslår at tredelingen avytelser, i varer, tjenester og ytelser som verken ervarer eller tjenester, ikke gjennomføres i ny angre-rettlov. Departementet legger i sitt lovforslag opptil at avtaler om slike ytelser håndteres som tje-nesteavtaler. En særregel foreslås likevel når detgjelder unntak fra angrerett for digitalt innhold.Se nærmere punkt 3.11, og lovforslaget § 22 bok-stavene c og n. Dersom disse ytelsene er lagt utfor salg i begrenset eller fastsatt mengde eller erlevert på et fysisk medium, dvs. batterier, gass,vannbeholdere mv., anses ytelsene som varer, jf.direktivet artikkel 2 nr. 3.

Ettersom forbrukerrettighetsdirektivets kravtil forhåndsopplysninger ved fjernsalg og salgutenom faste forretningslokaler må gjennomføresi norsk rett, gjøres det nedenfor kort rede for kra-vene, som alle foreslås inntatt i ny lov om angre-rett. Enkelte av direktivets krav gjelder først der-som det er «relevant» å gi de nevnte opplysning-ene. I hvilke tilfeller dette er, er ikke nærmereomtalt i direktivet. Etter departementets syn mådette bero på avtalens og ytelsens karakter.

Direktivet artikkel 6 nr. 7 om språkkrav og 6nr. 3 om adgang til å gjøre unntak i nasjonal rettfor identitet og kontaktopplysninger til nærings-drivende som selger varer eller tjenester påoffentlig auksjon er valgfrie for medlemsstatene, imotsetning til øvrige bestemmelser i artikkel 6. Senærmere punkt 3.3.4 og 3.3.22.

Adgang til å oppstille ytterligere opplysningskrav i nasjonal rett

Til tross for at forbrukerrettighetsdirektivet ertotalharmonisert, se punkt 2.1, er det frivillig forden enkelte medlemsstat å gjennomføre enkelteav kravene i artikkel 6 i nasjonal rett. Det kan etterartikkel 6 nr. 8 også innføres ytterligere opplys-ningskrav i tillegg til direktivets bestemmelser, sålenge disse kravene er i overensstemmelse medkravene i tjenestedirektivet (2006/123/EF) og e-handelsdirektivet (2000/31/EF). Disse direkti-vene er minimumsharmonisert, og gjennomført inorsk rett ved henholdsvis tjenesteloven og ehan-delsloven. På enkelte områder er det nyanse-forskjeller i hvordan reguleringen av samme for-hold er regulert i nevnte direktiver. Dette kangjøre det noe komplisert for næringsdrivende åvite hvilke informasjonsplikter de må overholde.

Departementet mente i høringsnotatet at detikke er behov for ytterligere opplysningskrav vedgjennomføring av forbrukerrettighetsdirektivet.Samme konklusjon har man trukket i Danmark.

Nærings- og handelsdepartementet (NHD, nåNFD) viser i sin høringsuttalelse til at tjenestelo-ven inneholder en rekke prekontraktuelle infor-masjonskrav i §§ 7 og 20 som gjelder både overforforbrukere og næringsdrivende, og at det er § 20som er relevant her. NHD viser til at opplysnings-kravene i tjenesteloven § 20 delvis er overlap-pende med de foreslåtte opplysningskravene iangrerettloven. Etter NHDs syn er imidlertid kra-vene av en slik karakter at det ikke er hensikts-messig å harmonisere noen av de foreslåtte kra-vene med kravene i tjenesteloven. NHD påpekerat det også finnes en del særlige regler i tjeneste-loven som ikke fremgår av de nye reglene somgjennomfører forbrukerrettighetsdirektivet.

Når det gjelder ehandelsloven, derimot, menerNHD at det bør vurderes å harmonisere enkelteav forslagene til ny angrerettlov § 8 første leddmed denne. NHDs forslag omtales nedenfor i til-knytning til omtale av de enkelte opplysningskra-vene. Av hensyn til tjenesteyter mener NHDvidere at det for sammenhengens skyld bør leg-ges en henvisning til tjenesteloven og til ehandels-loven i § 8 i den nye angrerettloven og til angre-rettloven fra ehandelsloven § 9.

Siden direktivet, jf. artikkel 3 nr. 5, ikke får inn-virkning på nasjonale regler om avtalers gyldig-het, vil direktivets informasjonskrav måtte supple-res med alminnelige avtalerettslige prinsipper,blant annet om lojalitet i kontraktsforhold, reglerom svik osv. For å rekke fristen for gjennomføringav direktivet, har departementet ikke sett mulig-het for å utrede forslaget fra NHD om å innta hen-visninger til ehandelsloven fra angrerettloven ogfra ehandelsloven til angrerettloven. Det følger avforslaget til § 4 at ny lov om angrerett gjelder i til-legg til andre regler. En henvisning til enkeltelover, kan føre til oppfatning om at opplysnings-kravene i andre lover ikke gjelder i tillegg tilreglene i angrerettloven.

3.3.3 Når opplysningene skal gis

Angrerettloven § 7 opererer med to angivelser avtidspunkt for når opplysninger skal gis forbruke-ren. Etter første ledd skal forbrukeren motta nær-mere bestemte opplysninger «før det blir inngåtten avtale». Etter annet ledd som omhandler uan-modet oppringning, skal forbrukeren motta nær-mere bestemte opplysninger «før denne blir bun-det».

Direktivet artikkel 6 nr. 1 slår fast at før forbru-keren blir bundet av en fjernsalgsavtale eller enavtale inngått utenom faste forretningslokalereller et tilsvarende tilbud, skal den næringsdri-



vende gi forbrukeren opplysningene i henhold tilnr. 1, bokstavene a til t. Det presiseres ikke nær-mere i direktivet hvor lang tid forut for bindings-tidspunktet den næringsdrivende må gi informa-sjonen til forbrukeren. Departementet foreslo ihøringsnotatet at direktivets bestemmelse gjen-nomføres i ny lov om angrerett. En naturlig forstå-else av ordlyden sammenholdt med de hensynopplysningsplikten bygger på, tilsier at forbruke-ren må få mulighet til å sette seg inn i opplysnin-gene før avtalen blir bindende, slik at han ellerhun kan foreta en beslutning på kvalifisert grunn-lag.

Ingen høringsinstanser har uttalt seg til forsla-get som opprettholdes.

Se forslag til ny lov om angrerett § 8 førsteledd.

3.3.4 Språkkrav


Angrerettloven § 7 sjette ledd påbyr at opplysnin-gene som gis før avtaleinngåelsen ved avtaler omvarer og andre tjenester enn finansielle tjenesterskal gis på norsk, så fremt markedsføringen errettet direkte til norske forbrukere. Påbudet gjel-der også i andre tilfeller der markedsføringen erpå norsk. Tilsvarende norskkrav er nedfelt i loven§ 9 tredje ledd om opplysningsplikt ved avtaleinn-gåelse, dvs. i avtalen, ved avtaler om varer ogandre tjenester enn finansielle tjenester.

Direktivet artikkel 6 nr. 7 gir medlemsstateneadgang til å beholde eller innføre språkkrav inasjonal lovgivning når det gjelder avtalerettsligeopplysninger, dvs. både markedsføringen og selveavtalen, for å sikre at slike opplysninger er lett for-ståelige for forbrukeren.

Nordisk rett

I Danmark innførte man språkkrav i forbindelsemed gjennomføring av forbrukerrettighetsdirekti-vet. Opplysningene som den næringsdrivende harplikt til å gi forbrukeren, skal gis på dansk,såfremt den næringsdrivende har markedsførtvaren eller tjenesten på dansk. Dette gjelder ikkedersom forbrukeren har gitt uttrykkelig sam-tykke til å motta opplysningene på et annet språk,se forbrukeravtaleloven § 8 tredje ledd1.

I Finland og Sverige er det ikke krav til hvilketspråk forbrukeropplysninger skal gis på.


Departementet foreslo i høringsnotatet å inntaspråkkrav i ny lov om angrerett. Forslaget inne-bærer at næringsdrivende som retter sin henven-delse mot norske forbrukere må gi opplysningenepå norsk. Forslaget innebærer at også avtalenmellom forbrukeren og den næringsdrivende måinngås på norsk, dersom den næringsdrivendehar anvendt norsk i markedsføringen av sinytelse.

Forbrukerombudet og Forbrukerrådet støtterforslaget. Forbrukerombudet bemerker likevel atmange norske forbrukere behersker andre språkenn sitt eget, noe som kan tale for at språkkraveter mindre viktig. Ombudet mener på den annenside at det er svært viktig at språkkravet viderefø-res av hensyn til personer som ikke beherskerandre språk. Forbrukerrådet uttaler

«Dersom de samme opplysningene fritt kan gispå et annet språk enn norsk, vil opplysnings-kravene i verste fall ikke ha noen reell betyd-ning. De er viktig å sikre at alle forbrukere haren reell mulighet til å forstå opplysningene somgis, og dette kan ivaretas ved at gjeldende rettopprettholdes på dette punktet. Dette vil samti-dig bidra til å øke forbrukernes tillitt og trygg-het ved kjøp på internett.»


Etter departementets syn skal bestemmelser igjeldende rett som ivaretar forbrukernes interes-ser videreføres, i den utstrekning direktivet åpnerfor det. Språkkravet som har fungert godt i prak-sis, har de beste grunner for seg. Ingen høringsin-stanser har kommet med motforestillinger.Språkkravet skal gjelde generelt, ikke kunnæringsdrivende som er etablert i Norge. Kravetkan likevel begrense markedsføring i Norge frautenlandske aktører. Med norsk menes bokmåleller nynorsk. Det vil også være i den næringsdri-vendes interesse at norske forbrukere forstår opp-lysningene som gis. Departementet opprettholderforslaget om språkkrav i tråd med gjeldende rett,dvs. at det gjelder et norskkrav for både forhånds-opplysninger og selve avtalen, så fremt markeds-føringen er rettet mot norske forbrukere.

Se forslag til ny lov om angrerett § 8 tredjeledd og § 11 første ledd siste punktum.

1 https://www.retsinformation.dk/Forms/R0710.aspx?id=160666&exp=1



3.3.5 Opplysninger om varer og tjenesters viktigste egenskaper


Etter angrerettloven § 7 første ledd bokstav a skalforbrukeren ha opplysninger om varens eller tje-nestens viktigste egenskaper. Hva som ligger idette kravet avhenger av hvilke varer og tjenesterdet er tale om, for eksempel om det er standardi-serte eller spesielt tilvirkede varer. I Ot.prp. nr. 36(1999–2000) Om lov om opplysningsplikt ogangrerett mv. ved fjernsalg og salg utenfor fastutsalgssted bemerkes det at bestemmelsen måtolkes ut fra formålet. Formålet er at forbrukerenskal få de opplysninger som er relevante og avbetydning for kjøpsbeslutningen.

Angrerettloven § 7 femte ledd annet punktumbestemmer at dersom opplysningene gis vedfjernkommunikasjon skal de tilpasses det midletsom anvendes.

Direktivet skal sikre forbrukeren opplysnin-ger om de viktigste egenskapene til varene ellertjenestene, i den utstrekning som er hensiktsmes-sig for kommunikasjonsmediet og for varene ellertjenestene, jf. artikkel 6 nr. 1 bokstav a. Direktivetgir ikke retningslinjer for hva som skal anses som«de viktigste egenskapene» ved varer eller tjenes-ter, og opplysningsplikten begrenses i den gradkommunikasjonsmediet ikke er egnet. Av direkti-vets fortale punkt 36 fremgår at når det gjelderfjernsalgsavtaler bør opplysningskravene tilpas-ses de tekniske begrensningene til visse medier,for eksempel begrensninger i antallet tegn påvisse mobiltelefonskjermer eller tidsbegrensnin-gene på reklameinnslag på fjernsyn. I slike tilfellerbør den næringsdrivende overholde et minimumav opplysningskrav, og vise forbrukeren til enannen opplysningskilde. Et gratis telefonnummereller en hyperlenke til den næringsdrivendes nett-sted, der relevante opplysninger er direkte ogenkelt tilgjengelige, kan være eksempler på dette.

Begrensningene knyttet til kommunikasjons-mediet er ikke gjentatt i de øvrige bokstavene iartikkel 6 nr. 1.


Departementet la i høringsnotatet til grunn atdirektivets ordlyd er i overensstemmelse medgjeldende praksis, og foreslo at direktivet gjen-nomføres i ny angrerettlov. Departementetbemerket at hvilke opplysninger det er hensikts-messig å gi om varen eller tjenesten, og hvorvidtavtalemediet er egnet til at det gis opplysninger

om de viktigste egenskapene, må bero på en kon-kret vurdering. Det kan ikke være slik at bruk avet kommunikasjonsmedium med begrenset plass,skal unnta den næringsdrivende fra plikt til å girelevante opplysninger om egenskaper.

Forbrukerombudet bemerker i sin høringsut-talelse at problemet med plassbegrensninger sær-lig har vært aktuelt ved avtaler inngått ved hjelpav mobiltelefon. Ombudet viser til den teknolo-giske utviklingen på mobile plattformer de sisteårene, og kan vanskelig se at næringsdrivende isærlig grad kan høres med at manglende plassgjør det vanskelig å oppfylle opplysningsplikten.Skulle det være slik at opplysningene om varenseller tjenestens viktigste egenskaper ikke lar segformidle på en hensiktsmessig måte over mobileplattformer med begrenset skjermstørrelse, erdet ombudets syn at den næringsdrivende hellermå velge et kommunikasjonsmedium som erbedre egnet til å selge de aktuelle varene eller tje-nestene.


Departementet legger til grunn at opplysningenesdetaljeringsnivå om egenskaper må tilpasses hvasom er relevant og av nødvendig betydning forkjøpsbeslutningen. At direktivet ikke stiller kravom uttømmende opplysninger om en vares ellertjenestes egenskaper, følger av at opplysningskra-vet kun gjelder «de viktigste» egenskapene. Klartgeneriske produkter som ikke er tilvirket ellermodifisert i særlig grad må kunne bli solgt utennærmere opplysninger om varenes egenskaper.Dette forutsetter at varenes egenskaper må antaså være allment kjent, for eksempel kontaktlinserav bestemt styrke. Imidlertid vil det kunne værerelevant å gi opplysninger om egenskaper vedslike varer, dersom de avviker fra det forbrukerennormalt vil forvente, for eksempel at kontaktlin-sen er tilsatt farge. For en pakketransport vil detvære mindre behov for nøyaktig spesifisering avegenskapene ved tjenesten, mens det derimot vilvære av stor betydning for den som skal leie loka-ler til et selskapsarrangement.

Departementet bemerker at direktivet lar dennæringsdrivende velge kommunikasjonsmedium,uansett varens eller tjenestens art. Det er ikkeanledning til å snevre inn denne adgangen, selvom det finnes alternative kommunikasjonsformersom objektivt sett er bedre egnet. Forslaget om ågjennomføre direktivets bestemmelse i ny lov omangrerett opprettholdes. Se forslag til § 8 førsteledd bokstav a.



3.3.6 Opplysninger om digitalt innhold

Gjeldende rett

Angrerettlovens virkeområde omfatter også kjøpav digitale innholdstjenester, jf. blant annet lovenskapittel 2 om opplysningsplikt før avtaleinngåelse.Loven inneholder ingen definisjon av digitalt inn-hold. Ytelsene regnes som tjenester dersom destrømmes, nedlastes eller lignende. De anses somvarer dersom de er lagret på et fysisk medium, foreksempel på en DVD. Se Ot.prp. nr. 36 (1999–2000) punkt 3.3 og spesielle merknader til § 1. E-handelsloven har regler knyttet til tjenesteytersopplysningsplikt ved elektronisk handel.

Direktivet

Artikkel 2 nr. 11 definerer «digitalt innhold» som«data som blir framstilt og levert i digital form».Direktivet gjør i fortalen punkt 19 nærmere redefor hva som menes med «digitalt innhold». Dettekan være data som blir produsert og levert i digi-tal form, for eksempel dataprogrammer, applika-sjoner, spill, musikk, video eller tekst, uansett omtilgangen til disse er ved nedlasting eller strøm-ming, fra et fysisk medium eller via andre midler.

Direktivet anvender en kategorisk tredelingmellom varer, tjenester og ytelser som verken skalanses som varer eller tjenester. Ettersom digitaltinnhold ikke skal anses som vare eller tjeneste,med mindre det leveres på fysisk medium, omfat-tes digitalt innhold isolert sett ikke av kravene tilopplysning om de viktigste egenskapene for varerog tjenester. Artikkel 6 nr. 2 bestemmer imidlertidat kravene i artikkel 6 nr. 1 også skal gjelde foravtaler om slike ytelser.

Artikkel 6 nr. 1 bokstav r og s stiller tilleggs-krav til opplysninger om egenskaper hva gjelderdigitalt innhold. Den næringsdrivende skal gi for-brukeren opplysninger der det er relevant, omfunksjonaliteten, herunder relevante tekniske ver-netiltak, til digitalt innhold (bokstav r). Begrepet«funksjonalitet» bør etter fortalen punkt 19 vise til

«de måtene digitalt innhold kan benyttes på, foreksempel til sporing av forbrukeradferd. Detbør også vise til fravær eller tilstedeværelse aveventuelle tekniske begrensninger, for eksem-pel beskyttelse via digital rettighetsadministra-sjon (DRM – Digital Rights Management) ellerregionkoding».

Den næringsdrivende skal også gi forbrukerenopplysninger om digitalt innholds relevante drifts-kompatibilitet med maskinvare og programvare

som den næringsdrivende kjenner til eller medrimelighet kan forventes å kjenne til (bokstav s).Driftskompatibilitet er i henhold til fortalen mentå beskrive opplysninger om standard maskin- ogprogramvaremiljø som det digitale innholdet erkompatibelt med, for eksempel operativsystemet,nødvendig versjon og visse maskinvarekrav.


Opplysninger om særskilte forhold ved digitaltinnhold som nevnt i direktivet artikkel 6 nr. 1 bok-stavene r og s vil være nødvendig for at forbruke-ren skal få en tilstrekkelig forståelse av om pro-duktet kan benyttes som forutsatt. For å tydelig-gjøre at også digitale innholdstjenester er omfattetav angrerettlovens regler om opplysningsplikt,foreslo departementet at kravene lovfestes i nyangrerettlov. Departementet foreslo videre at digi-talt innhold som ikke leveres på fysisk mediumbehandles etter reglene om tjenester, med mindreannet er uttrykkelig fastsatt. Departementet fore-slo å ikke innta en definisjon av digitalt innhold iloven.

Både Forbrukerombudet og Forbrukerrådetønsker at en definisjon av digitalt innhold inntas iny lov om angrerett. Ombudet hevder at det syneså råde en usikkerhet både blant næringsdrivendeog forbrukere knyttet til hvilke regler som gjelderved digitale innholdstjenester. En definisjon avbegrepet «digitalt innhold» i loven, vil bidra til åøke bevisstheten om at denne kategorien tjenes-ter er omfattet av angrerettloven. For øvrig støtterombudet departementets forslag om å tydelig-gjøre at digitale innholdstjenester omfattes avangrerettlovens regler om opplysningsplikt.


Opplysninger om særskilte forhold ved digitaltinnhold vil være nødvendig for at forbrukerenskal få en tilstrekkelig forståelse av om produktetkan benyttes som forutsatt.

Aktuelle innholdstjenester kan være applika-sjoner, spill, lydbøker, ringetoner, logoer, smurfe-bær, varslingstjenester o.l. Det kan dreie seg bådeom enkelttjenester og abonnement. Tjenestenefaktureres ofte over telefonregningen (såkalte«fellesfakturerte tjenester» jf. ekomforskriftenkap. 5a) eller betales via kredittkort. I følge For-brukerrådet er det i praksis usikkerhet blantnæringsdrivende og forbrukere knyttet til hvilkeregler som gjelder ved slike tjenester, og i praksisovertres en eller flere av gjeldende krav til infor-



masjon relativt ofte. Vanlig brudd på regelverketer at den næringsdrivende ikke tar ansvar for pro-dukter som ikke er kompatible med kundens mas-kinvare eller programmer, ikke gir opplysning omangrerett og om at den faller bort ved nedlastingav produkt, manglende opplysninger om identitet,geografisk adresse eller e-postadresse. Andrebrudd er at forbrukeren får uriktig inntrykk av atet spill er gratis, mens det fordrer betaling etter-som spillet skrider frem. Det gis heller ikke syste-matisk opplysninger om hvorvidt nedlastet digi-talt innhold kan brukes i annet land2.

Ved at det inntas særlige krav knyttet til opp-lysninger om digitalt innhold, synliggjøres det iloven at slike ytelser er omfattet av lovens bestem-melser. Departementet presiserer at også deøvrige opplysningskravene i forslaget til § 8 gjel-der for avtaler om digitalt innhold. Etter departe-mentets syn foreligger det en alminnelig forstå-else av begrepet «digitalt innhold» som ikke direk-tivets definisjon bidrar til å utdype. Ettersom For-brukerrådet og Forbrukerombudet ber om atdigitalt innhold defineres i loven, foreslår departe-mentet likevel at direktivets definisjon inntas i nylov om angrerett.

Ingen høringsinstanser har hatt merknader tilforslaget om at ytelser med digitalt innhold børkategoriseres som tjenester etter angrerettloven,og ikke som en særkategori i tillegg til varer ogtjenester. Forslaget opprettholdes.

Se forslag til ny lov om angrerett §§ 5 førsteledd bokstav i og 8 første ledd bokstav b og c.

3.3.7 Opplysninger om den næringsdrivendes identitet

Gjeldende rett

Etter angrerettloven § 7 første ledd bokstav e skalforbrukeren motta opplysninger om selgerenseller tjenesteyterens navn og adresse. Tjenestelo-ven § 20 krever at tjenesteyteren utover navn ogadresse skal opplyse om foretaksform, og andreopplysninger som gjør at tjenestemottakeren kanhenvende seg raskt og direkte til tjenesteyteren.

Direktivet

Etter direktivet artikkel 6 nr. 1 skal den nærings-drivende opplyse om sin identitet, for eksempel

dennes firma (bokstav b), samt geografiskeadresse der den næringsdrivende er etablert ogeventuelt den næringsdrivendes telefonnummer,telefaksnummer og e-postadresse, slik at forbru-keren raskt kan kontakte den næringsdrivende ogkommunisere med denne på en effektiv måte. Derdet er relevant skal det også opplyses om den geo-grafiske adressen og identiteten til den nærings-drivende på hvis vegne denne opptrer (bokstav c).

Dersom den næringsdrivendes geografiskeadresse er forskjellig fra den næringsdrivendesforretningssted, skal dette opplyses. Der det errelevant, skal det også opplyses om adressen tilden næringsdrivende på hvis vegne denne opptrerog som forbrukeren kan rette eventuelle klagertil, jf. bokstav d.


Departementet viste i høringsnotatet til at enkelteav opplysningskravene om identitet finnes i tjenes-teloven, men at det ikke er tilsvarende bestemmel-ser for selgere av varer. Departementet foreslo atkravene for sammenhengens skyld nedfelles sam-let i angrerettloven.

Norges Automobil Forbund (NAF) og Forbru-ker Europa er opptatt av organisasjonsnummersom del av den næringsdrivendes identitet. For-bruker Europa bemerker at i de aller fleste tilfel-lene vil det være interessant for forbruker å fåopplyst organisasjonsnummeret til selskapet. I til-legg til hvilke land selskapet er etablert i og hvorman kan sende en klage til, vil organisasjonsnum-meret bidra til å gjøre det enklere å finne selska-pet i bedriftsregistre i de enkelte land. ForbrukerEuropa bemerker videre at det er svært viktig atfokuset også ligger på hvilken stat selskapet eretablert i, da dette er en problemstilling i forholdtil lovvalg og vernetingsregler. Forbruker Europasier videre:

«Forbruker Europa har erfaring for at mangeaktører som opererer på internett spekulerer imuligheten for å etablere nettsider som forbru-kerne oppfatter som norsk. Rettsvirkningen avikke å opplyse tydelig om identitet og etablerings-land bør gi forbrukerne utvidede rettigheter mht.angrerett og avtalens gyldighet.»

Nærings- og handelsdepartementet (NHD, nåNFD) viser til at ehandelslovens opplysningskraver delvis overlappende med reglene i forbruker-rettighetsdirektivet. NHD mener at forslaget til nyangrerettlov om den næringsdrivendes identitetbør harmoniseres med ehandelsloven § 8 om tje-nesteyterens opplysningsplikt om virksomheten.

2 Se Den Europeiske Kommisjonens undersøkelse av prak-sis vedr on-line spill, bøker, videoer og musikk – Memodatert 6. desember 2012 http://europa.eu/rapid/press-release_MEMO-12-945_en.htm




Opplysninger om den næringsdrivendes identitetvil lette forbrukerens mulighet til å komme i kon-takt med den næringsdrivende. Direktivetsbestemmelse om hvilke opplysninger som skalgis, er noe mer detaljerte enn etter angrerettloven§ 7 første ledd bokstav e, som bare stiller krav omselgerens eller tjenesteyterens navn og adresse.

Når det gjelder Nærings- og handelsdeparte-mentets (nå Nærings- og fiskeridepartementets)forslag om at lovens ordlyd harmoniseres medehandelsloven § 8, vil departementet bemerke atbestemmelsen inneholder krav som går utoverkravet til identitet. Ehandelsloven § 8 lyder innled-ningsvis:

«En tjenesteyter skal ved utøving av sin virk-somhet alltid gi informasjon om navn, adresse,elektronisk postadresse og øvrige opplysnin-ger som gjør det mulig å komme i direkte for-bindelse med tjenesteyteren. I tillegg skal tje-nesteyteren opplyse om:…»

Kravet i direktivet som foreslås gjennomført iangrerettloven § 8 gjelder både ved fjernsalg ogsalg utenom faste forretningslokaler. I sistnevntetilfelle er det ikke gitt at den næringsdrivende hare-postadresse. Det betyr at ordlyden i ehandelslo-ven som krever at elektronisk postadresse alltidskal oppgis favner for vidt.

Når det gjelder organisasjonsnummer erdepartementets syn at kravet til den næringsdri-vendes identitet i direktivet er uttømmende. Deter derfor ikke anledning til å innta et slikt krav iny lov om angrerett. For øvrig er opplysning omorganisasjonsnummer et krav etter ehandelslovenog tjenesteloven som også gjennomfører EØS-direktiver. Dette innebærer at det kun er fornæringsdrivende som selger varer at det ikke blirstilt krav til organisasjonsnummer.

Direktivet gir heller ikke adgang til å innføreutvidet angrerett eller bestemmelser om avtalensgyldighet ved brudd på bestemmelser om identi-tet, slik Forbruker Europa ønsker. Overtredelsermå sanksjoneres tilsvarende brudd på andrebestemmelser i direktivet som direktivet ikkeknytter spesielle rettsvirkninger til.

Se forslag til ny lov om angrerett § 8 førsteledd bokstav d.

3.3.8 Opplysninger om pris


Etter angrerettloven § 7 første ledd bokstav b skalforbrukeren ha opplysninger om de totale kostna-dene vedkommende skal betale, herunder alleavgifter og leveringskostnader. Forbrukeren skalogså ha spesifikasjon av de enkelte elementene itotalprisen.

Forskriften om prisopplysninger, hjemlet imarkedsføringsloven § 10, definerer salgsprissom den fullstendige prisen for en vare, jf. § 4 bok-stav a. Prisene skal oppgis slik at de lett kan ses,og gjelder uten hensyn til hvor varen forevises.Både salgspris og pris per enhet skal oppgis, se§ 5. Forskriften, som gjelder næringsdrivendesom er etablert i Norge og selger varer og tjenes-ter til forbruker, sondrer ikke mellom butikksalg,salg utenom faste forretningslokaler og fjernsalg.

Direktivet artikkel 6 nr. 1 bokstav e førstepunktum pålegger den næringsdrivende å opplyseom

«den samlede prisen på varene eller tjenestenemedregnet avgifter, eller, dersom varenes ellertjenestenes art innebærer at prisen ikke medrimelighet kan forhåndsberegnes, hvordan pri-sen skal beregnes, samt eventuelt alle tillegg-skostnader for frakt, levering eller porto ogandre kostnader, eller, dersom disse kostna-dene ikke med rimelighet kan forhåndsbereg-nes, opplysning om at det kan forekomme sliketilleggskostnader».

For en avtale som ikke er tidsbegrenset eller enavtale som inneholder et abonnement, skal densamlede prisen omfatte de samlede kostnadeneper faktureringsperiode. Når slike avtaler fakture-res med et fast beløp, skal den samlede prisenogså omfatte samlede månedlige kostnader. Derde samlede kostnadene ikke med rimelighet kanberegnes på forhånd, skal det oppgis på hvilkenmåte prisen blir beregnet.


Departementet foreslo at en bestemmelse tilsva-rende direktivet artikkel 6 nr. 1 bokstav e inntas iny angrerettlov.

Forbruker Europa mener at selger også børvære forpliktet til å informere om sin kontrakts-medhjelper og deres vilkår for levering, herundertotalkostnadene for leveringen. Forbruker Europaviser til at dette er aktuelt i de tilfellene forbruker



vil kunne bli belastet utleggsgebyr som frakt-selskapet tar for å fortolle varen i Norge. Forbru-ker Europa viser videre til at mange norske for-brukere opplever å bli avkrevd høye gebyrer ogavgifter fra fraktførere som i noen tilfeller oversti-ger varens verdi. Etter instansens syn bør detogså informeres om at forbrukeren selv kan velgefraktfører.

Nærings- og handelsdepartementet (nåNærings- og fiskeridepartementet) mener at manbør vurdere å harmonisere forslaget med ehandels-loven § 9 annet ledd om angivelse av priser for å fåmer likelydende regler.

Ehandelsloven § 9 annet ledd lyder:

«Hvis det angis priser i forbindelse med eninformasjonssamfunnstjeneste, skal det opply-ses om avgifter og leveringsomkostninger. Iforbrukerforhold skal det opplyses om total-kostnadene forbrukeren skal betale, medreg-net alle avgifter og leveringskostnader, medmindre opplysninger om prisen for tjenesten erregulert i annen lovgivning.»


Direktivet artikkel 6 nr. 1 bokstav e første punk-tum skal sikre at forbrukeren før avtalen inngåsfår fullstendig informasjon om prisen på vareneller tjenesten. Prisen skal oppgis som én samletpris. Det vil si at prisopplysningen må fremståsom én sum inkludert alle relevante avgifter og til-legg som nevnt i bestemmelsen. «Avgifter» måher forstås som både offentlige skatter og avgifter,samt avgifter av privat karakter. Dersom foreksempel pris på bredbåndstjeneste forutsetter atman har fasttelefon fra samme leverandør, måsamlet pris oppgis. Også alle kostnader knyttet tillevering må det opplyses om, derunder toll ogunderleverandørers kostnader, eventuelt hvordandisse leveringskostnadene beregnes.

Direktivet artikkel 6 nr. 1 bokstav e annetpunktum flg. gjelder når en vare eller tjenesteleveres som en løpende ytelse. Det kan gjeldeavtale om kraft, kabel-tv-signaler, bredbånd, avisa-bonnement, vaktmestertjenester, helsestudiodel-takeravgift, forsikring mv. Det generelle kravetom at fullstendig pris skal oppgis gjelder påsamme måte som ved kjøp av enkeltstående vareeller tjeneste. Det synes som om direktivet kreverat det skal gis prisopplysning per tidsenhet, dvs.per måned, uten at det samtidig stilles krav ommånedlig fakturering. Eksempel på at de samledekostnadene ikke med rimelighet kan beregnes påforhånd, er ved salg av elektrisk kraft hvor både

forbruket og kraftprisen kan variere. I slike tilfel-ler må det før avtaleinngåelse opplyses hvordanprisen beregnes. Til sammenligning har gjel-dende forskrift om prisopplysning § 20 krav om atdet ved ethvert krav om forskuddbetaling skalopplyses på fakturaene hvilket årsforbruk bereg-ningen av innbetalingsbeløpet bygger på, hvorstor del av årsforbruket som forventes brukt ikommende regningsperiode, og gjeldende nett-leie, kraftpris og fastbeløp. Det skal også opplysesom hvilken kraftpris som ligger til grunn vedberegningen av hvor mye forbrukerne skal betalefor neste fakturaperiode.

Departementet bemerker at ehandelslovenkun gjelder tjenesteytere. Ettersom loven også ersubsidiær sammenlignet med prisopplysninger iannen lovgivning, opprettholdes forslaget om kravtil prisopplysninger som er utformet i overens-stemmelse med ordlyden i direktivet.

Se forslag til ny lov om angrerett § 8 førsteledd bokstav e.

3.3.9 Opplysninger om kostnader ved bruk av fjernkommunikasjonsmiddel

I henhold til angrerettloven § 7 første ledd bok-stav g skal forbrukeren ha opplysninger om kost-nadene ved bruk av fjernkommunikasjonsmeto-den, dersom de ikke beregnes etter normaltakst.Regelen tar sikte på ytelser som leveres ved hjelpav fjernkommunikasjon, for eksempel teletorgtje-nester eller nedlasting av programmer over Inter-nett. Et annet eksempel er der bestilling av varerskjer ved at forbrukeren ringer et utenlandsnum-mer, og forbrukeren ikke kan forventes å kjennetaksten. I proposisjonen til gjeldende angrerettlov(Ot.prp. nr. 36 (1999–2000)) er det ikke gjort nær-mere rede for hvordan begrepet «normaltakst»skal forstås.

Etter direktivet artikkel 6 nr. 1 bokstav f skalden næringsdrivende opplyse om kostnader vedbruk av et fjernkommunikasjonsmiddel for inngå-else av avtalen, når disse kostnadene beregnes påannen måte enn etter grunntaksten. Begrepet«grunntakst» kom inn under EU-parlamentetsbehandling av direktivet, og forekommer to gan-ger i direktivet; i artikkel 6 nr. 1 bokstav f og artik-kel 21, men er ikke definert. Det finnes ikke vei-ledning til forståelse av begrepet i direktivets for-tale.

Begrepet «grunntakst» eksisterer ikke i daginnen telekommunikasjon. Priser settes på kom-mersielt grunnlag, dvs. med priskonkurranse mel-lom tilbydere. Departementet foreslo i høringsno-tatet at den næringsdrivende skal opplyse forbru-



keren dersom det koster noe ekstra utover vanligbruk av fjernkommunikasjonsmiddelet å inngåavtale, for eksempel at forbrukere får beskjed omat bestilling per sms koster kr 5. Dersom det erden næringsdrivende som tar betalt for bestillin-gen, skal opplysningen om avgiften imidlertidopplyses i henhold til direktivet artikkel 6 nr. 1bokstav e som stiller krav om at den samlede pri-sen oppgis. Se nærmere punkt 5.9 om telefonkost-nader.

Departementet foreslo å innta en bestemmelsetilsvarende direktivet artikkel 6 nr. 1 bokstav f i nylov om angrerett. Post- og teletilsynet og Samferd-selsdepartementet mener at det bør presiseres hvasom menes med begrepet «grunntakst» enten ilovteksten eller i merknadene. Høringsuttalelseneer nærmere gjengitt under punkt 5.9. Departe-mentet kan ikke se at det er innkommet andrehøringsuttalelser knyttet til forslaget om opplys-ningskravet som opprettholdes.

Se forslag til ny lov om angrerett § 8 førsteledd bokstav f.

3.3.10 Opplysninger om ordning for betaling, levering mv.

Angrerettloven § 7 første ledd bokstav d bestem-mer at forbrukeren, når avtalen gjelder løpendeytelser, i alle fall skal ha opplysninger om allevesentlige avtalevilkår, herunder om betaling,levering eller annen oppfyllelse av avtalen, samtom avtalens varighet.

Direktivet artikkel 6 nr. 1 bokstav g krever atden næringsdrivende gir informasjon om ordnin-gene for betaling, levering, utførelse, innen hvil-ken frist den næringsdrivende påtar seg å leverevarene eller utføre tjenesten, og eventuelt dennæringsdrivendes ordninger for behandling avklager. Etter departementets forståelse vilbestemmelsen først og fremst gjelde hvilke opp-gjørsmetoder den næringsdrivende tilbyr forbru-keren, så som kontant betaling, girobetaling, kort-betaling osv. Bestemmelsen kan også omfatte opp-lysning om hele beløpet skal betales med en gang,eller deles i to eller flere innbetalinger.

Fristen for når den næringsdrivende påtar segå levere en vare kan sammenholdes med direkti-vet artikkel 18 om levering. Bestemmelsen kreverat varen skal leveres innen 30 dager, hvis ikkeannet er avtalt. Se nærmere punkt 5.2.2 om direk-tivet artikkel 18.

Opplysningsplikten vil også omfatte andre for-hold knyttet til levering, slik som for eksempelleveringsmetoder. Det kan blant annet dreie segom hvorvidt den næringsdrivende tilbyr levering

av varene, eller om forbrukeren selv må sørge fortransport.

Den «næringsdrivendes ordninger for behand-ling av klager» vil primært gjelde den næringsdri-vendes egne interne klageordninger. Tvisteløs-ning som involverer tredjeparter, som for eksem-pel muligheten for behandling i klagenemnd, eromhandlet i direktivet artikkel 6 nr. 1 bokstav t.

Departementet foreslo at direktivets bestem-melse ble gjennomført i ny lov om angrerett.Ingen høringsinstanser har hatt merknader til for-slaget som opprettholdes.

Se forslag til ny lov om angrerett § 8 førsteledd bokstav g.

3.3.11 Generelle opplysninger om angrerett

I henhold til angrerettloven § 7 første ledd bok-stav c skal forbrukeren ha opplysninger om ved-kommende har rett til å gå fra avtalen (angrerett)etter loven, eller ikke. Etter direktivet artikkel 6nr. 1 bokstav h skal den næringsdrivende gi for-brukeren opplysninger om angrerett, dersom slikrett foreligger, samt vilkårene, tidsfristene ogfremgangsmåtene for å bruke angreretten, i hen-hold til direktivet artikkel 11 nr. 1. Den nærings-drivende skal også gi forbrukeren standardangre-skjemaet i direktivets vedlegg I B.

Direktivets bestemmelser om krav til opplys-ninger om angreretten høyner opplysningskra-vene og er en forbedring av forbrukervernet,fordi flere opplysninger skal gis før avtale inngåsenn etter gjeldende rett. Når det gjelder overgivel-sen av standard angreskjema, blir det lite hen-siktsmessig å kreve at dette skal være gitt føravtale inngås. Brudd på dette opplysningskravetforeligger først dersom avtale blir inngått, og skje-maet ikke er gitt. Departementet foreslo at opplys-ningskravet gjennomføres i ny lov om angrerett.Ingen høringsinstanser har hatt merknader, ogforslaget opprettholdes.

Se forslag til ny lov om angrerett § 8 førsteledd bokstav h og annet ledd.

3.3.12 Opplysninger om returkostnader for varer ved bruk av angreretten

Angrerettloven kapittel 4 gjelder gjennomføringav angrerett ved kjøp av varer. Det er forskjelligeregler avhengig av om avtalen er inngått ved tele-fonsalg eller salg utenfor fast utsalgssted, eller omavtalen er inngått ved annet fjernsalg enn telefon-salg. I sistnevnte tilfelle skal forbrukeren somhovedregel bære kostnadene ved retur (§ 15),mens selgeren skal bære kostnadene ved telefon-



salg eller salg utenfor fast utsalgssted (§ 14). For-brukeren skal ha disse opplysningene i forbin-delse med at avtale inngås, jf. § 9 første ledd bok-stav b.

I henhold til direktivet artikkel 6 nr. 1 bokstav iskal den næringsdrivende, der det er relevant, giforbrukeren opplysninger om at forbrukeren måbære kostnadene ved å returnere varene dersomdenne bruker angreretten. Når det gjelder fjern-salgsavtaler, og dersom varene etter sin art ikkekan returneres med post på normal måte, skal detogså gis informasjon om kostnadene. Kravet skalanses oppfylt dersom den næringsdrivende foreksempel spesifiserer en bestemt befrakter (foreksempel den som er benyttet for levering avvaren) og kostnaden ved retur av varene, jf. direk-tivets fortale punkt 36. I enkelte tilfeller kan ikkekostnaden ved retur av varene beregnes på for-hånd, for eksempel fordi den næringsdrivendeikke tilbyr seg å ordne returen av varene selv. Islike tilfeller bør den næringsdrivende gi enerklæring om at en slik kostnad vil måtte betales,og at denne kostnaden kan bli høy. Den nærings-drivende skal også gi et rimelig anslag av den høy-este kostnaden, som kan være basert på kostna-den ved levering til forbrukeren.

Departementet foreslo i høringsnotatet atbestemmelsen gjennomføres i ny lov om angre-rett. Ingen høringsinstanser har hatt merknadertil forslaget som opprettholdes.

Se forslag til ny lov om angrerett § 8 førsteledd bokstav i og annet ledd.

3.3.13 Opplysninger om oppgjør ved bruk av angrerett – tjenester

Angrerettloven § 21 har bestemmelser om gjen-nomføring av angreretten ved tjenester, og pliktfor den næringsdrivende til å opplyse om dette iforbindelse med inngåelse av avtale, jf. § 9 førsteledd bokstav b.

I henhold til direktivet artikkel 6 nr. 1 bokstav jskal den næringsdrivende opplyse om at forbruke-ren har ansvar for å betale den næringsdrivendeet rimelig beløp dersom han eller hun har bedt omoppstart av tjeneste og deretter bruker angreret-ten. Hvordan et rimelig beløp skal beregnes ernærmere omtalt i punkt 3.15.

Departementet foreslo i høringsnotatet atbestemmelsen blir gjennomført i ny lov om angre-rett. Ingen høringsinstanser har hatt merknadertil forslaget som opprettholdes.

Se forslag til ny lov om angrerett § 8 førsteledd bokstav j og annet ledd.

3.3.14 Opplysninger om unntak fra angreretten

Gjeldende rett har en bestemmelse i § 7 førsteledd bokstav c om at forbrukeren skal få opplys-ninger før avtaleinngåelse om det foreliggerangrerett etter loven eller ikke.

Direktivet har i artikkel 16 bestemmelser omunntak fra angreretten. Unntakene omfatter bådevarer og tjenester, se nærmere punkt 3.11. I hen-hold til direktivet artikkel 6 nr. 1 bokstav k skalden næringsdrivende opplyse forbrukeren om atangreretten ikke får anvendelse, dersom avtalenomfattes av unntak fra angreretten. Hvis det errelevant, skal det også opplyses under hvilkeomstendigheter forbrukeren taper angreretten.

Departementet foreslo i høringsnotatet å gjen-nomføre bestemmelsen i ny lov om angrerett.Ingen høringsinstanser har hatt merknader til for-slaget som opprettholdes.

Se forslag til ny lov om angrerett § 8 førsteledd bokstav k.

3.3.15 Opplysninger om rett til kontraktsmessig vare

I angreskjemaene som etter gjeldende rett skalgis til forbrukeren er det informasjon om at angre-retten ikke berører andre rettigheter forbrukerenhar, som for eksempel rett til reklamasjon ved for-sinket eller mangelfull levering. Direktivet artik-kel 6 nr. 1 bokstav l pålegger den næringsdri-vende å opplyse om sin juridiske forpliktelse til ålevere en kontraktsmessig vare. Bakgrunnen fordenne regelen er at forbrukere ofte blander rekla-masjon og angrerett. Det er ønskelig at forbruke-ren oppfatter at han/hun i tillegg til 14 dagersangrerett på helt feilfrie varer, har en lengre fristtil å klage på/returnere/foreta beføyelser nårvaren ikke er kontraktsmessig.

Departementet foreslo i høringsnotatet atdirektivets bestemmelse gjennomføres i ny lov omangrerett. Ingen høringsinstanser har hattmerknader til forslaget som opprettholdes.

Se forslag til ny lov om angrerett § 8 førsteledd bokstav l.

3.3.16 Opplysninger om ettersalgsservice, kommersielle garantier mv.

Etter tjenesteloven § 20 skal tjenesteyteren utensærskilt forespørsel opplyse tjenestemottaker omgarantier som ikke følger av ufravikelig lov ellerforskrift. Etter gjeldende angrerettlov skal opplys-ninger om eventuell ettersalgsservice og gjel-



dende garantivilkår først gis i forbindelse med atavtalen inngås, jf. § 9 første ledd bokstav c. Detkan også etter en konkret vurdering tenkes inn-fortolket i kravet etter § 7 første ledd bokstav dom at det skal gis opplysninger om alle «vesent-lige avtalevilkår» før avtaleinngåelse.

I henhold til direktivet artikkel 6 nr. 1 bokstavm skal det gis opplysninger om hvorvidt det fin-nes og vilkårene for å få kundestøtte etter salg ogettersalgsservice, samt om kommersielle garan-tier. Med «kundestøtte etter salg» antar departe-mentet at det siktes til hjelp i forlengelsen av opp-fyllelsen av avtalen. Opplysninger om ettersalgs-service vil kunne omfatte service og support avulikt slag som forbrukeren vil kunne ha nytte avetter at avtalen er oppfylt. Selger må altså opplyseom vilkårene som gjelder for en eventuell slik ser-vice, slik som åpningstider, pris og varighet, hvordette er relevant, dvs. der den næringsdrivendetilbyr slik garanti.

Kommersielle garantier er forpliktelser dennæringsdrivende påtar seg å yte som går utoverkravene i lovgivningen. Bestemmelsen inneholderdet forbehold at opplysningene bare skal gis «derdet er relevant».

Departementet foreslo i høringsnotatet atreglene nedfelles samlet i ny angrerettlov, selv omdet isolert sett ikke er nødvendig å dekke oppopplysninger om kommersielle garantier for tje-nesteytere, som allerede er nedfelt i tjenesteloven.Departementet foreslo at det ikke ble inntatt defi-nisjon av kommersielle garantier i loven.

Ingen høringsinstanser hadde merknader tilforslaget om at det skal fremgå av angrerettlovenat det skal gis opplysninger om hvorvidt det fin-nes og vilkårene for kundestøtte etter salg, etter-salgsservice og kommersielle garantier. Forslagetopprettholdes.

Forbrukerrådet bemerker at det for den almin-nelige forbruker ikke umiddelbart er klart hvasom menes med «kommersiell garanti» og fore-slår at en definisjon tilsvarende direktivets inntasblant annet i den nye angrerettloven. Alternativt atbegrepet omskrives, slik at det fremgår at det ergarantier selgeren påtar seg som går utover dethan eller hun er forpliktet til å yte etter lovgivnin-gen. Forbrukerrådet foreslår også at ordet «kom-mersiell» fjernes, da garantien som faller innunder angrerettloven uansett må forutsettes åvære kommersiell.

Departementet opprettholder sitt synspunktom ikke å innta definisjon av kommersielle garan-tier i ny lov om angrerett. Det fremgår av både for-brukerkjøpsloven § 18a og markedsføringsloven§ 5 bokstav e at garanti er forpliktelser den

næringsdrivende har påtatt seg og som gir rettig-heter i tillegg til de rettighetene forbrukerenellers har.

Se forslag til ny lov om angrerett § 8 førsteledd bokstav l.

3.3.17 Opplysninger om relevante atferdsregler

Tjenesteloven § 20 har regler om krav til å opplyseom atferdsregler i annet ledd bokstav d. Dette eropplysninger som tjenesteyteren på forespørselskal opplyse om. Det skal opplyses om bransjenor-mer og andre regler for god atferd som gjelder fortjenesteyterens virksomhet, hvor de finnes elek-tronisk, og på hvilket språk.

I henhold til direktivet artikkel 6 nr. 1 bokstavn skal det opplyses om relevante atferdsreglersom definert i direktivet om urimelig han-delspraksis artikkel 2 bokstav f, og eventuelt hvordisse kan finnes. Artikkel 2 bokstav f lyder slik inorsk oversettelse;

«atferdsregler», en avtale eller et sett medregler som ikke er pålagt av en medlemsstatslover og forskrifter, men som definerer atfer-den til næringsdrivende som forplikter seg til åvære bundet av reglene i forbindelse med éneller flere former for handelspraksis ellernæringssektorer»

Departementet foreslo i høringsnotatet at direkti-vets bestemmelse gjennomføres i ny lov omangrerett. Nærings- og handelsdepartementet (nåNærings- og fiskeridepartementet) foreslår at for-slaget harmoniseres med ehandelsloven § 11 bok-stav a som lyder: «relevante atferdsregler som tje-nesteyteren følger og om og hvor disse er tilgjen-gelig elektronisk».

Forbrukerrettighetsdirektivet går lenger enntjenestedirektivet ved at det skal opplyses, uav-hengig av anmodning fra forbrukeren, om rele-vante atferdsregler. Etter ordlyden skal dennæringsdrivende opplyse om reglene, selv om dennæringsdrivende ikke selv følger dem. Ordlyden itjenesteloven er kun innrettet på elektronisk han-del og tjenesteytere. Bestemmelsen i forbruker-rettighetsdirektivet gjelder også salg utenom fasteforretningslokaler, og uavhengig av om dennæringsdrivende har nett-tilgang, og gjelder ogsånæringsdrivende som selger varer, dvs. ikke kuntjenesteytere. Departementet opprettholder sittforslag til ordlyd.

Se forslag til ny lov om angrerett § 8 førsteledd bokstav m.



3.3.18 Opplysninger om varighet og vilkår for opphør av avtale

I henhold til angrerettloven § 7 første ledd bok-stav d skal forbrukeren blant annet ha opplysnin-ger om avtalens varighet, når avtalen gjelderløpende ytelser. Opplysninger om vilkår for oppsi-gelse av avtalen dersom den er tidsubegrenseteller av mer enn ett års varighet skal først gis i for-bindelse med at avtalen inngås, jf. § 9 første leddbokstav d. Slikt opplysningskrav kan også etter enkonkret vurdering tenkes innfortolket i kravetetter § 7 første ledd bokstav d om at det skal gisopplysninger om alle «vesentlige avtalevilkår» føravtaleinngåelse.

Direktivet artikkel 6 nr. 1 bokstav o påleggerden næringsdrivende å informere forbrukeren omavtalens varighet, der dette er relevant. Dersomavtalen ikke er tidsbegrenset eller den forlengesautomatisk, skal forbrukeren ha opplysning omvilkårene for å kunne gå fra avtalen.

Manglende eller tilslørte opplysninger omhvordan en løpende avtale skal avsluttes kan med-føre at en forbruker ikke kommer seg ut av etavtaleforhold, og blir pliktig til å betale for ytelsersom ikke lenger er ønsket. Departementet foresloi høringsnotatet at direktivets bestemmelse gjen-nomføres i ny lov om angrerett. Ingen høringsin-stanser har hatt merknader til forslaget som opp-rettholdes.

Se forslag til ny lov om angrerett § 8 førsteledd bokstav n.

3.3.19 Opplysninger om minstetid for forbrukerens forpliktelser

Etter angrerettloven er det kun ved uanmodetoppringning, dvs. telefonsalg, at det uttrykkeligstilles krav om at det gis opplysninger om eventu-ell bindingstid, se § 7 annet ledd bokstav d. Bak-grunnen for dette er at det ofte selges abonne-mentsavtaler via telefon, for eksempel mobilabon-nement og avisabonnement. For andre salgsfor-mer vil det ofte være naturlig å tolke inn et sliktkrav under § 7 første ledd bokstav d, som krever atdet opplyses om alle vesentlige avtalevilkår. I hen-hold til direktivet artikkel 6 nr. 1 bokstav p skalden næringsdrivende, der det er relevant, opplyseom korteste varighet for forbrukerens forpliktel-ser etter avtalen. Det antas at det siktes til bin-dingstider, for eksempel på treningssentre, husleie-avtaler og diverse abonnementer, som mobiltje-nester, bredbånd og digitale tv-signaler.

Opplysning om minste bindingstid vedløpende ytelser er sentral for forbrukeren å

kjenne til før inngåelse av avtale, og utgjør envesentlig del av forbrukerens beslutningsgrunn-lag. Departementet foreslo i høringsnotatet atbestemmelsen gjennomføres i ny lov om angre-rett. Ingen høringsinstanser har hatt merknadertil forslaget som opprettholdes.

Se forslag til § 8 første ledd bokstav n.

3.3.20 Opplysninger om eventuelle depositum mv.

Etter angrerettloven § 7 første ledd bokstav d skalforbrukeren ha opplysning om alle vesentligeavtalevilkår, herunder blant annet betalings- ogleveringsvilkår.

I henhold til direktivet artikkel 6 nr. 1 bokstavq skal den næringsdrivende, dersom det er rele-vant, gi forbrukeren opplysninger om eventuellebeløp som skal deponeres eller andre økonomiskegarantier som skal betales eller gis av forbrukerenpå anmodning fra den næringsdrivende, samt vil-kårene for disse. Direktivets bestemmelse kanblant annet være relevant for leverandører av elek-trisk kraft som fakturerer hele eller deler av sinleveranse forskuddsvis. Det samme gjelder vedutleie av bolig og ved forskudd på en tilvirknings-tjeneste, for eksempel dersom man bestiller etmalt portrett, o.l.

Departementet foreslo i høringsnotatet at opp-lysningskravet i direktivet gjennomføres i nyangrerettlov. Ingen høringsinstanser har hattmerknader til forslaget som opprettholdes.

Se forslag til § 8 første ledd bokstav o.

3.3.21 Opplysninger om utenrettslig klage- og erstatningsordning

Angrerettloven inneholder ikke krav om at forbru-keren skal få opplysninger om aktuelt utenrettsligtvisteløsningsorgan før avtalen er inngått.

I henhold til tjenesteloven § 20 første ledd bok-stav j skal tjenesteyteren, uten særskilt fore-spørsel, opplyse tjenestemottakeren om eventuelladgang til utenrettslig tvisteløsning som tjeneste-yter er omfattet av. Det skal også opplyses om hvortjenestemottaker kan få informasjon om ordnin-gen og vilkårene for å benytte den.

Dersom det er relevant, skal den næringsdri-vende i henhold til direktivet artikkel 6 nr. 1 bok-stav t opplyse forbrukeren om muligheten for åkunne benytte seg av en utenrettslig klage- ogerstatningsordning som den næringsdrivende erunderlagt, samt forutsetningene for å få tilgang tildenne.



Utenrettslige tvisteløsningsorganer vil værenemnder i regi av Forbrukerrådet og bransjeorga-nisasjoner, Forbrukertvistutvalget, eller internebransjevise klagenemnder. Foruten å opplyse omtvisteorganets eksistens, skal den næringsdri-vende opplyse forbrukeren om vilkårene for å fåtilgang til den. Dette kan for eksempel være at enklage må fremmes skriftlig overfor den nærings-drivende, slik at denne får anledning til å ordneopp i saken før den tas videre. Departementetforeslo i høringsnotatet at opplysningskravene omtvisteløsningsorganer inntas i ny angrerettlov.Ingen høringsinstanser har hatt merknader til for-slaget som opprettholdes.

Se forslag til § 8 første ledd bokstav p.

3.3.22 Opplysninger i forbindelse med offentlige auksjoner – valgfrie unntak


Angrerettloven har ingen særregler om opplys-ningskrav knyttet til salg på auksjoner, og define-rer heller ikke begrepet auksjon. Begrepet erimidlertid anvendt i loven § 2 bokstav c om unntakfra lovens virkeområde for nærmere definert auk-sjonssalg. Se punkt 3.2.4 om virkeområde.

Direktivet artikkel 2 nr. 13 definerer «offentligauksjon» som

«en salgsmetode der varer eller tjenester tilbysav den næringsdrivende til forbrukere, der for-brukeren er personlig til stede eller har mulig-heten til å være til stede ved auksjonen, ved enåpen, konkurransebasert budprosedyre somledes av en auksjonarius, og der budgiverensom får tilslaget, må kjøpe varene eller tjenes-tene».

I fortalen punkt 24 fremholdes som kjennetegnved en auksjon at varene eller tjenestene tilbysforbrukeren av den næringsdrivende ved en bud-prosedyre som i enkelte medlemsstater forutset-ter autorisasjon. Det følger av fortalen at brukenav Internett-plattformer for auksjonsformål ogsom står til forbrukers og næringsdrivendes dis-posisjon ikke skal anses som offentlig auksjon.

Direktivet artikkel 6 nr. 3 inneholder en særre-gel knyttet til den næringsdrivendes identitet. Ihenhold til bestemmelsen kan opplysningskra-vene om den næringsdrivendes identitet, geo-grafiske adresse, telefonnummer etc. erstattes avtilsvarende opplysninger om auksjonarius, jf. nr. 1bokstavene b, c og d. Det er valgfritt for medlems-

statene om de vil gjennomføre denne bestemmel-sen i sin nasjonale lovgivning.


Departementet foreslo i høringsnotatet at det ikkeinntas en definisjon av offentlig auksjon i ny lovom angrerett. Forslaget ble begrunnet med at deter tilstrekkelig at innholdet i begrepet «offentligauksjon», fremkommer i forarbeidene til lov-bestemmelsen som gjennomfører direktivetsbestemmelse om unntak fra angreretten for avta-ler som inngås ved offentlig auksjon (direktivetsartikkel 16 første ledd bokstav k). Departementetforeslo videre at direktivets bestemmelse om unn-tak fra opplysningskravene i artikkel 6 nr. 1 bok-stav b, c og d, om selgerens identitet og kontakt-opplysninger ved auksjonssalg, ikke gjennom-føres i norsk regelverk.

Forbrukerrådet mener at det ikke kan leggestil grunn at hva som anses som en «offentlig auk-sjon» vil være klart for forbrukere og næringsdri-vende, og mener at en definisjon bør fremgå avloven. Forbrukerrådet støtter imidlertid forslagetom at direktivets unntaksregel for næringsdri-vende ved salg på offentlig auksjon ikke gjennom-føres. Forbrukerrådet antar at forbrukerne erbedre stilt dersom de har kjennskap til selgerensidentitet, for eksempel ved reklamasjoner ellerkonkurs hos ett eller flere av de bakenforliggendeleddene.

NHO og Hovedorganisasjonen Virke er uenige iforslaget og mener at det skal være opp til dennæringsdrivende om vedkommende vil identifi-sere seg eller benytte seg av auksjonarius’ identi-tet.


Til forskjell fra gjeldende angrerettlov som gjørunntak for auksjoner kun for brukte varer og sær-skilt tilvirkede gjenstander (§ 2 bokstav c annetpunktum), omfatter direktivet salg av alle typervarer og tjenester på auksjon. Kravene i direktivetartikkel 6 nr. 1 gjelder også ved salg av for eksem-pel kunststykker/malerier, altså i motsetning til idag. Etter departementets syn vil et krav om sel-gerens identitet mv. kunne forhindre salg av foreksempel kunstgjenstander, fordi selgeren ikkeønsker å bli identifisert. Etter nærmere vurderinghar departementet funnet å likevel anvende unn-taksbestemmelsen i direktivet. Ved vurderingener det også sett hen til at bestemmelsen eranvendt blant annet i dansk og svensk rett.



Departementet bemerket i høringsnotatet atdefinisjonen av offentlig auksjon vil ha betydningfor å fastlegge virkeområdet for direktivetsbestemmelser om angrerett for fjernsalg og salgutenom faste forretningslokaler, jf. unntaket foroffentlig auksjon i artikkel 16 bokstav k, se nær-mere punkt 3.11.12. Definisjonen vil også habetydning for virkeområdet for unntak fra infor-masjonskravet i artikkel 6 nr. 3. Etter nærmereoverveielse foreslår departementet likevel å inntaen definisjon av begrepet i ny lov om angrerett.

Se forslag til § 5 bokstav h og § 8 fjerde ledd.

3.4 Virkninger av brudd på visse opplysningskrav

Angrerettloven § 11 har bestemmelser om virk-ningen av at reglene om opplysningsplikt ikke eroppfylt i forskjellige typetilfeller. Konsekvensen erat angrefristen på 14 dager blir utvidet.

Direktivet artikkel 6 nr. 6 bestemmer at der-som den næringsdrivende ikke har oppfylt opplys-ningskravene om tilleggskostnader eller andrekostnader som omhandlet i direktivet artikkel 6nr. 1 bokstav e, skal forbrukeren ikke betale disse.Det samme gjelder dersom det ikke er opplyst omkostnadene ved å returnere varene som omhand-let i artikkel 6 nr. 1 bokstav i. At forbrukeren ikkeskal betale returkostnader dersom dette ikke eropplyst, følger også av direktivet artikkel 14 nr. 1.Brudd på opplysningskravene får også betydningfor den erstatning forbrukeren skal betale vedretur av varer som har fått redusert verdi. Det føl-ger av direktivet artikkel 14 nr. 2. Forbrukerensom angrer en påbegynt tjeneste, skal heller ikkebetale for utført tjeneste frem til angreretten bru-kes, dersom opplysning om dette ikke er gitt, jf.direktivet artikkel 14 nr. 4. Direktivet har også ensærregel i artikkel 10 om at manglende opplysnin-ger om angrerett får betydning for angrefristenslengde.

Departementet foreslo i høringsnotatet å gjen-nomføre direktivet artikkel 6 nr. 6 i ny lov omangrerett. Bestemmelse om virkningen av at dennæringsdrivende ikke har opplyst forbrukeren omeventuelle tilleggskostnader og kostnader ved åreturnere varen ved bruk av angreretten, vil moti-vere næringsdrivende til å gi fullstendige opplys-ninger om økonomiske vilkår. I motsatt fall vil detramme den næringsdrivende selv, som da ikke fårrett til å kreve forbrukeren for disse kostnadene.

Bestemmelsen kompletteres av regelen om bevis-byrde, se punkt 3.5.

Ingen høringsinstanser har hatt merknader tilforslaget som opprettholdes.

Se nærmere punkt 3.10 om utvidet angrefristved manglende opplysninger og punkt 3.15 omforbrukerens forpliktelser og unntak fra disse.Når det for øvrig gjelder konsekvenser av bruddpå bestemmelser, vises det til punkt 3.17 om sank-sjoner.

Se forslag til ny lov om angrerett § 9.

3.5 Bevisbyrde

Gjeldende angrerettlov har ingen bestemmelseom bevisbyrde. Den som har bevisbyrden hartvilsrisikoen, dersom det er uklart om et bestemtfaktisk forhold foreligger, for eksempel dersom ethandlingsforløp er like sannsynlig som et annet.De fleste norske bevisbyrderegler er ulovfestede.

I henhold til direktivet artikkel 6 nr. 9 er detden næringsdrivende som har bevisbyrden for atopplysningskravene som oppstilles i direktivetskapittel III, dvs. artiklene 6 flg. er oppfylt. Dersomforbrukeren for eksempel påstår at den nærings-drivende ikke har oppfylt sine opplysningsplikter,skal dette legges til grunn, med mindre dennæringsdrivende sannsynliggjør det motsatte.

Departementet foreslo i høringsnotatet å gjen-nomføre bestemmelsene i direktivet artikkel 6 nr.9 i ny lov om angrerett. I forslaget ble imidlertidregelen om bevisbyrde kun knyttet til bestemmel-sene om opplysningsplikt før avtaleinngåelse. Iettertid ser departementet at forslaget var for sne-vert sammenlignet med direktivets bestemmelse.Direktivet pålegger den næringsdrivende bevis-byrden for at opplysningskravene «i dette kapit-tel» er oppfylt. «Dette kapittel» omfatter artiklene6–16. Opplysningskrav er nedfelt i artiklene 6–8.Bestemmelsene i disse artiklene er foreslått gjen-nomført i ny lov om angrerett §§ 8-16 og 18. Bevis-byrderegelen støttes av bestemmelsene om form-krav, se nærmere punkt 3.6.4 og 3.7. Næringsdri-vende som har fulgt reglene om formkrav, vil let-tere kunne sannsynliggjøre at kravene til opplys-ningsplikt er oppfylt. Ingen høringsinstanser haddemerknader til forslaget om bevisbyrde. Forslagetjusteres, slik at også øvrige bestemmelser omopplysningskrav i angrerettloven §§ 8-16 og 18omfattes av bestemmelsen om beviskrav.




3.6 Formelle krav til avtaler inngått utenom den næringsdrivendes faste forretningslokaler

3.6.1 Definisjoner – avtale inngått utenom faste forretningslokaler


Angrerettloven § 6 første ledd bokstav d definerersalg utenfor fast utsalgssted som

«salg der forbrukeren inngår avtale eller inngirkjøpetilbud (ordre) i nærvær av selgeren ellertjenesteyteren på annet sted enn dennes fasteutsalgssted.»

Bestemmelsen omfatter ikke tilfeller hvor det erforbrukeren selv som har tilkalt tjenesteyteren, seloven § 2 bokstav f og Ot.prp. nr. 36 (1999–2000)punkt 3.2.1. Forutsetningen er imidlertid at avta-len som inngås omfattes av forbrukerens henven-delse eller gjelder en vare eller tjeneste som erdirekte forbundet med denne.

Direktivet definerer avtale utenom faste forret-ningslokaler i artikkel 2 nr. 8 som

«enhver avtale mellom den næringsdrivendeog forbrukerena. som inngås med både den næringsdrivende

og forbrukeren fysisk til stede samtidig, pået sted som ikke er den næringsdrivendesfaste forretningslokaler,

b. der forbrukeren har kommet med et tilbudunder samme omstendigheter somomhandlet i bokstav a),

c. som inngås i den næringsdrivendes forret-ningslokaler eller ved bruk av et fjernkom-munikasjonsmiddel umiddelbart etter atforbrukeren er blitt kontaktet personlig ogindividuelt på et sted som ikke er dennæringsdrivendes faste forretningslokalerog der den næringsdrivende og forbruke-ren samtidig er fysisk til stede, eller

d. som inngås under en utflukt organisert avden næringsdrivende der formålet er å pre-sentere og selge varer eller tjenester til for-brukeren.»

«Utenom faste forretningslokaler» kan i henholdtil fortalen punkt 21 for eksempel være i forbruke-rens hjem eller på forbrukerens arbeidsplass. Idenne sammenhengen kan forbrukeren bli utsattfor et mulig psykologisk press eller bli stilt over-for et overraskelseselement, uansett om det er for-brukeren som har bedt om et besøk av den

næringsdrivende eller ikke. Definisjonen bør, ihenhold til fortalen, ikke omfatte situasjoner derden næringsdrivende først kommer til forbruke-rens hjem utelukkende for å ta mål eller gi en vur-dering uten forpliktelse for forbrukeren, og derselve avtalen inngås på et senere tidspunkt i dennæringsdrivendes faste forretningslokaler ellerved bruk av et fjernkommunikasjonsmiddel pågrunnlag av den næringsdrivendes vurdering.


Departementet foreslo i høringsnotatet at direkti-vets definisjon av avtale inngått utenom faste for-retningslokaler gjennomføres i ny lov om angre-rett. Ingen høringsinstanser har hatt merknadertil forslaget.


Departementet legger til grunn at direktivet artik-kel 2 nr. 8 bokstavene a, b og d er i samsvar meddefinisjonen i gjeldende angrerettlov. Bestemmel-sen i bokstav c, om avtale inngått i den nærings-drivendes forretningslokaler eller gjennom etfjernkommunikasjonsmiddel, umiddelbart etterpersonlig og individuelt rettet henvendelse på etsted som ikke er den næringsdrivendes faste for-retningslokaler, innebærer imidlertid en utvi-delse av definisjonen sammenlignet med gjel-dende rett. Dersom en forbruker eksempelvis inn-går avtale med selger ved salgsbod utenom defaste forretningslokalene, men må inn i butikkenfor å gjennomføre betalingen, anses avtalen like-vel etter direktivet som å være avtale inngåttutenom faste forretningslokaler. Denne situasjo-nen anses etter gjeldende rett å være inngått i for-retningslokalet, dvs. loven kommer ikke til anven-delse. Begrepet «forretningslokaler» skal forståstilsvarende uttrykket «utsalgssted» i gjeldendeangrerettlov. Som forretningslokaler anses ikkebare bygninger, men også området utenfor, foreksempel fortau. Er det for eksempel markedsda-ger med salg fra boder utenfor en forretning, skalsalget anses som salg fra forretningslokaler. Desærlige kravene til salg utenom faste forretnings-lokaler kommer dermed ikke til anvendelse.

En tilsynelatende forskjell mellom loven ogdirektivet ligger i at loven omtaler salg, mensdirektivet omhandler enhver avtale. At også avta-ler mellom næringsdrivende og forbruker somikke er salg omfattes av loven, er imidlertid i over-ensstemmelse med gjeldende praksis. At direkti-vets definisjon likevel ikke gjelder ethvert salg føl-



ger imidlertid av begrensninger i lovens virkeom-råde. Beløpsgrensen på kr 300 for at loven skalkomme til anvendelse ved avtale utenom faste for-retningslokaler, se nærmere punkt 3.2.3, gjør atkurant torg- og gatesalg i mange tilfeller ikkeomfattes av loven.

En gjennomføring av direktivets definisjoninnebærer en styrking av forbrukervernet, idetflere avtaler vil anses inngått utenom faste forret-ningslokaler.

Se forslag til ny lov om angrerett § 5 førsteledd bokstav d.

3.6.2 Definisjoner – faste forretningslokaler


Hva som forstås med fast utsalgssted eller forret-ningslokale er ikke definert i gjeldende angrerett-lov og heller ikke i annet regelverk av relevans forgjennomføring av forbrukerrettighetsdirektivet.Begrepet er anvendt i definisjonen av salg utenforfast utsalgssted i angrerettloven § 6 første leddbokstav d, se punkt 3.6.1.

Direktivet artikkel 2 nr. 9 definerer faste for-retningslokaler som– alle faste forretningslokaler for detaljsalg der

den næringsdrivende utøver sin faste virksom-het, og

– alle flyttbare forretningslokaler for detaljsalgder den næringsdrivende vanligvis utøver sinvirksomhet.

Ifølge direktivets fortale punkt 22 bør dennæringsdrivendes forretningslokaler omfatte for-retningslokaler i enhver form (for eksempel butik-ker, boder eller varebiler) som tjener som et per-manent eller vanlig forretningslokale for dennæringsdrivende. Markedsboder og salgsplasserpå messer bør behandles som forretningslokalerdersom de oppfyller dette vilkåret. Forretnings-lokaler for detaljhandel der den næringsdrivendeutøver sin virksomhet på sesongmessig grunnlag,for eksempel i løpet av turistsesongen ved et ski-eller strandferiested, bør anses som forretnings-lokaler, ettersom den næringsdrivende normaltutøver sin virksomhet på disse stedene. Steder derpublikum har adgang, for eksempel gater, kjøpe-sentre, strender, sportsanlegg og offentlig trans-port, og som den næringsdrivende unntaksvisbruker til sin forretningsvirksomhet, samt privatehjem eller arbeidsplasser bør, i henhold til forta-len, ikke anses som forretningslokaler. Forret-ningslokalene til en person som opptrer i dennæringsdrivendes navn eller på vegne av den

næringsdrivende som definert i direktivet, børanses som forretningslokaler i henhold til direkti-vet.

Forslag i høringsnotatet, høringsinstansenes synspunkter og departementets vurderinger

Departementet foreslo i høringsnotatet at direkti-vets definisjon av faste forretningslokaler gjen-nomføres i ny lov om angrerett. Fordi definisjoneninneholder skjønnsmessige kriterier (vanligvis,fast mv.) vil det kunne oppstå tilfeller hvor man eri tvil om loven får anvendelse eller ikke. Definisjo-nen vil imidlertid synliggjøre vurderingskriteri-ene, og at også flyttbare innretninger kan utgjørefaste forretningslokaler. Forbrukerombudet erpositiv til forslaget om å innta en definisjon avbegrepet, og forslaget opprettholdes.

Retningslinjene for hva som skal anses somfast utsalgssted etter gjeldende rett anses fortsattrelevante. Utgangspunktet er forretningslokaletsytre karakter. Jo mer stasjonært og permanentselve salgslokalet er, desto mer nærliggende erdet å betegne det som faste forretningslokaler.Det er imidlertid ikke tilstrekkelig at selve salgs-lokalet er stasjonært eller permanent. Det måogså være en viss kontinuitet over den nærings-drivendes virksomhet på det aktuelle stedet. Hvor-vidt næringsdrivende som leier et mindre lokale/område i et kjøpesenter i et visst tidsrom, kananses å ha sine faste forretningslokaler der, måvurderes konkret. Momenter er blant annet hvorlang leieperioden er, og om firmaet normalt selgersine produkter eller tjenester på slike steder.Faste forretningslokaler er der hvor næringsdri-vende vanligvis selger varene eller tjenestenesine. Dette kan også være flyttbare innretninger.

Se forslag til ny lov om angrerett § 5 førsteledd bokstav c.

3.6.3 Definisjoner – varig medium

Gjeldende rett

Angrerettloven definerer ikke begrepet «varigmedium», men benytter formuleringen «skriftligpå et varig medium» flere steder i kapittel 3, blantannet i overskriften. I Ot.prp. nr. 36 (2004–2005)om endringer i angrerettloven utdypes i spesial-merknaden til § 9 a hva som forstås som varigmedium;

«Som varig medium regnes fysiske lagrings-medier som papir, disketter, CD-rom, DVD og



harddisken i en datamaskin der forbrukerense-post er lagret.»

Det fremgår at det sentrale er at forbrukeren skalkunne oppbevare opplysningene og avtalevilkå-rene, slik at de er tilgjengelig for fremtidig bruk.Hvis forbrukeren ikke mottar informasjonen på etfysisk lagringsmedium, men den overføres digi-talt, skal den kunne lagres av forbrukeren på etvarig medium.

I lov om avtaler om deltidsbruksrett og lang-tidsferieprodukter mv. (tidspartloven) § 2 bokstavh defineres «varig medium» som

«enhver innretning som gjør forbrukeren ellerden næringsdrivende i stand til å lagre opplys-ninger som er rettet til denne personlig og påen slik måte at dette i framtiden vil være tilgjen-gelig i et tidsrom som er tilstrekkelig for opp-lysningenes formål, og som tillater uendretgjengiving av de lagrede opplysningene».

Definisjonen gjennomfører artikkel 2 nr. 1 bok-stav h i timesharedirektivet (direktiv 2008/122/EF). Begrepet omfatter tradisjonell skrift på papir,men også elektroniske media, forutsatt at vilkå-rene til uforanderlighet mv. er oppfylt, jf. Prop. 57 L(2011–2012) Lov om avtaler om deltidsbruksrettog langtidsferieprodukter mv., merknader til § 2.For eksempel kan informasjonen gjengis elektro-nisk på pdf-filer som kan lagres hos forbrukerenpå minnepinner, harddisker etc. Samme sted stårdet at begrepet antas å skulle forstås på tilsva-rende måte som i andre direktiver og den vanligeforståelsen i norsk rett ellers, for eksempel iangrerettloven.

I finansavtaleloven § 12 bokstav n defineres«varig medium» som

«enhver innretning som gjør det mulig for kun-den å lagre informasjon som er rettet personligtil kunden på en måte som tillater fremtidigsøking i et tidsrom tilpasset formålet med infor-masjonen, og som gir mulighet til uendret gjen-givelse av den lagrede informasjonen».

Definisjonen er gitt på bakgrunn av betalingstje-nestedirektivet (direktiv 2007/64/EF) og forbru-kerkredittdirektivet (direktiv 2008/48/EF).

Direktivet

Direktivet artikkel 2 nr. 10 definerer «varigmedium» som

«enhver innretning som gjør forbrukeren ellerden næringsdrivende i stand til å lagre opplys-ninger som er rettet til disse personlig, på enslik måte at opplysningene er tilgjengelige forbruk i framtiden i et tidsrom som er tilstrekke-lig for opplysningenes formål, og som girmulighet til uendret gjengivelse av de lagredeopplysningene».

Etter fortalen punkt 23 bør varige medier gjøreforbrukeren i stand til å lagre opplysningene sålenge det er nødvendig for å kunne ivareta sineinteresser som følge av forbrukerens forhold tilden næringsdrivende. Slike medier bør særligomfatte papir, USB-minner, CD-ROM og DVD-pla-ter, minnekort eller harddisk på datamaskin, samte-post.

Forslag i høringsnotatet og departementets vurderinger

Departementet foreslo i høringsnotatet at defini-sjonen av «varig medium» gjennomføres i ny lovom angrerett. Forbruker Europa ønsker nærmerepresisering av «innretning som gjør forbrukereller den næringsdrivende i stand til å lagre opp-lysninger», da særlig i forhold til et varig mediumhos den næringsdrivende.

Departementet vil bemerke at etter en vanligforståelse av begrepet «varig medium» dreier detseg om mulighet for oppbevaring av informasjonsom kan gjenfinnes i uendret versjon etter lengretids forløp. Begrepet innebærer ikke krav om atmediet skal være søkbart. Papir må derfor ansessom varig medium. Forbrukerombudet har opp-lyst til departementet at det, etter hvert som tek-nologien har utviklet seg, i sin praksis ikke lengerser så mange grunner til å behandle SMS og e-post forskjellig, dvs. at også SMS kan anses som«varig medium». På de fleste nyere mobiltelefonerkan SMS lagres på minnekort, eventuelt overfø-res til PC og lagres eller skrives ut.

Etter departementets syn er det ikke grunn tilå avgrense begrepet ved ytterligere presiseringer.Utviklingen av nye lagringsmedier gjør at defini-sjonen bør holdes mest mulig åpen. Dersom for-brukeren har tilgang til digital lagring hos dennæringsdrivende, er det for øvrig intet i veien forat for eksempel digitalt medium hos den nærings-drivende kan fylle lovens krav til varig medium.Dette må imidlertid gjøres slik at informasjonensikres, dvs. at den ikke kan endres i ettertid avden næringsdrivende, og at informasjonen ikkeslettes eller faller bort dersom den næringsdri-vende avslutter eller overfører sin virksomhet til



andre. Dette vil imidlertid kreve egne teknolo-giske løsninger. Forslaget til definisjon oppretthol-des.

Se forslag til ny lov om angrerett § 5 førsteledd bokstav f.

3.6.4 Opplysningsplikt ved avtaleinngåelse og bekreftelse på inngått avtale

Gjeldende rett

Angrerettloven § 9 gjelder avtaler om varer og tje-nester, inngått ved fjernsalg og ved salg utenforden næringsdrivendes faste utsalgssted. Etter § 9første ledd skal forbrukeren motta opplysningerskriftlig på et varig medium som forbrukerenråder over. Kravet innebærer at forbrukeren måkunne nyttiggjøre seg opplysningene.

Opplysningene som er opplistet i angrerettlo-ven § 9 første ledd bokstav b–e, skal gis på varigmedium etter at avtale er inngått, selv om de ergitt på varig medium tidligere. Dette erb. vilkårene og fremgangsmåten for, samt virk-

ningene av å benytte angreretten,c. opplysninger om eventuell ettersalgsservice

og gjeldende garantivilkår,d. vilkår for oppsigelse av avtalen dersom den

er tidsubegrenset eller av mer enn ett årsvarighet

e. bekreftelse av bestillingen.

Opplysningene som listes opp i § 7 bokstav a–f,og som er gitt tidligere, behøver ikke gis på nyttetter at avtale er inngått, dersom de tidligere ergitt på varig medium. Opplysningene skal gis sna-rest mulig etter avtaleinngåelsen ved avtaler omtjenester, jf. § 9 annet ledd. Ved kjøp av varer skalforbrukeren motta opplysningene senest ved leve-ring. Dersom varene skal leveres til andre enn kjø-peren, kan det avtales at opplysningene først gisetter levering.

Angrerettloven § 9 tredje ledd krever at opp-lysningene til forbrukeren gis på norsk, så fremtmarkedsføringen forut for avtaleinngåelsen er ret-tet direkte mot norske forbrukere eller er pånorsk.

Ekomforskriften § 1-8 stiller krav til tilbud omavtale mellom ekomtilbyder av offentlig elektro-nisk kommunikasjonstjeneste og sluttbruker.Bestemmelsen lyder:

«Tilbyder av offentlig elektronisk kommunika-sjonstjeneste skal tilby sluttbruker avtale forabonnementstjenester, herunder kontant-

korttjenester. Avtalen skal blant annet omfatteopplysninger om:1. tilbyders navn og adresse2. avtalens omfang, herunder relevante opp-

lysninger om nett og tjenester, kvalitetspa-rametre, vedlikeholdsvilkår og tidspunktfor tilknytning

3. pris, samt hvor man får tilgang til oppdatertinformasjon om pris

4. avtalens varighet og vilkår for fornyelse ogopphør

5. sted for lagring av lagringspliktige data imedhold av ekomloven § 2-7a

6. kompensasjons- og refusjonsordninger vedkvalitetssavvik eller ved manglende leve-ring

7. reservasjonsordninger for nummeropplys-ning og fellesfakturert tjeneste

8. prosedyre for klagebehandling.

Avtalen kan endres eller opphøre i henhold tilekomloven § 2-4, herunder skal sluttbrukerved flytting av lagringssted for lagringspliktigedata til annen stat varsles minst en måned førendringen trer i kraft. »

Ekomforskriften skiller ikke mellom sluttbrukersom er forbruker eller næringsdrivende, og detfremgår ikke noe om tidspunktet for når opplys-ningene skal gis. Bestemmelsen er ikke avgrensetnegativt mot visse avtaletyper, og gjelder derforogså for fjernsalg og salg utenom faste forret-ningslokaler.

Direktivet

Direktivet artikkel 7 omhandler formelle krav tilavtaler inngått utenom den næringsdrivendesfaste forretningslokaler. Begrepet «avtaler inngåttutenom faste forretningslokaler» er definert idirektivet artikkel 2 nr. 8, se nærmere punkt 3.6.1.Artikkel 7 stiller krav til både den næringsdri-vende og til forbrukeren.

Etter direktivet artikkel 7 nr. 1 skal opplysnin-gene som den næringsdrivende i henhold tildirektivet artikkel 6 nr. 1 har plikt til å gi forbruke-ren før avtale inngås, gis til forbrukeren på papir,etter at avtale er inngått. Dersom forbrukerensamtykker, kan opplysningene isteden gis på etannet varig medium. «Varig medium» er definert idirektivet artikkel 2 nr. 10, se punkt 3.6.3. Opplys-ningene skal være lett leselige og på et enkelt, for-ståelig språk.

Etter direktivet artikkel 7 nr. 2 skal dennæringsdrivende gi forbrukeren papirkopi av sig-



nert kontrakt eller av bekreftelse på inngått kon-trakt. Alternativt kan kopi eller bekreftelse gis pået annet varig medium, dersom forbrukeren sam-tykker til dette. Direktivet artikkel 16 har bestem-melser om unntak fra angreretten. I henhold tilartikkel 16 bokstav m, taper forbrukeren angre-retten ved levering av digitalt innhold som ikke erlevert på et fysisk medium, dersom leveringen harstartet med forbrukerens forutgående uttrykke-lige samtykke og erkjennelse av at vedkommendedermed taper sin angrerett. Den næringsdriven-des kopi eller bekreftelse ved kjøp av digitalt inn-hold skal derfor også inneholde forbrukerenseventuelle forutgående samtykke eller erkjen-nelse av at angrerett ved nedlastning av digitaltinnhold er tapt. Se nærmere punkt 3.11.15 omunntak fra angrerett for digitalt innhold.

Forslag i høringsnotatet og høringsuttalelser

Departementet foreslo i høringsnotatet å gjen-nomføre direktivet artikkel 7 nr. 1 og nr. 2 i ny lovom angrerett. Man viste til at formålet med kravettil opplysninger på papir eller annet varig mediumbåde er hensynet til at avtalevilkår og forhånds-opplysninger ikke ensidig skal kunne endres iettertid, og at forbrukeren skal kunne oppbevareopplysningene og avtalevilkårene for å ha dem til-gjengelig for fremtidig bruk.

Samferdselsdepartementet viser til at ekomfor-skriften § 1-8 om krav til tilbud om avtale mellomekomtilbyder og sluttbruker har bestemmelsersom delvis overlapper forslagene i forslag til nylov om angrerett. Høringsuttalelsen er nærmereomtalt under punkt 3.7.2 vedrørende krav til avta-ler ved fjernsalg.


Også etter gjeldende angrerettlov er det krav omat den næringsdrivende skal gi forbrukeren opp-lysninger på varig medium ved inngåelse avavtale, samt bekrefte inngått avtale. Forslaget omå gjennomføre direktivets krav i artikkel 7 nr. 1 og2 om at den næringsdrivende skal gi forbrukerenavtalevilkårene skriftlig i forbindelse med inngå-else av avtalen vil likevel bedre forbrukerensrettsstilling, fordi omfanget av opplysninger etterdirektivet er noe mer omfattende enn etter gjel-dende lov. Språkkravet i direktivet artikkel 7 nr. 1er krav til tydelighet og godt språk, og regulererikke hvilket språk informasjonen skal gis på.

I motsetning til etter gjeldende rett, synliggjørgjennomføringen av direktivets bestemmelse om

bekreftelse at det er særlige forhold som gjør seggjeldende ved digitalt innhold som ikke leveres påfysisk medium og som følgelig ikke kan leverestilbake. Departementet opprettholder forslagetom å gjennomføre direktivets artikkel 7 nr. 1 og 2 iny lov om angrerett. Se forslag til § 11.

3.6.5 Oppstart av levering av tjenester før angrefristen utløper

Gjeldende rett

Angrerettloven har ikke bestemmelser omadgang til å kreve oppstart av levering i løpet avangrerettperioden ved salg utenom den nærings-drivendes faste forretningslokaler. Dersomytelsen påbegynnes i disse tilfellene og forbruke-ren benytter angreretten, blir konsekvensen fortjenesteyter, eller selger som tilvirker varer spesi-elt for forbrukeren, at denne ikke kan ta seg for-holdsmessig betalt for arbeidet som er utført.Dette følger motsetningsvis av loven § 21 tredjeledd, som gjelder avtale inngått ved fjernsalg somikke er telefonsalg, se nærmere punkt 3.7.9.

Gjeldende rett har heller ikke egne bestem-melser knyttet til oppstart før angrerettens utløpved levering av vann, gass eller elektrisitet i tilfel-ler der disse ytelsene ikke er lagt ut for salg ibegrenset eller fastsatt mengde, eller fjernvarme.Disse ytelsene reguleres av de generelle bestem-melsene som gjelder tjenester.

Direktivet

Etter direktivet artikkel 7 nr. 3 skal den nærings-drivende kreve at forbrukeren kommer med enuttrykkelig anmodning på et varig medium, der-som forbrukeren ønsker oppstart av visse ytelserinnen utløpet av angrefristen. I henhold til direkti-vet omfatter bestemmelsen tjenester, samt leve-ring av vann, gass eller elektrisitet i tilfeller derdette ikke er lagt ut for salg i begrenset eller fast-satt mengde, samt fjernvarme. Vann, gass ellerelektrisitet i begrenset/fastsatt mengde er blantannet flasker med vann, gassbeholdere og batte-rier. Eksempler på at disse ytelsene ikke er lagt utfor salg i begrenset mengde er løpende leveringav vann i springen, gass i rør, og strøm via el-net-tet. Virkningen av brudd på bestemmelsen er atforbrukeren ikke hefter for kostnadene for levertytelse, jf. direktivet artikkel 14 nr. 4. Se nærmerepunkt 3.15.5.



Forslag i høringsnotatet

Departementet foreslo å gjennomføre direktivetsbestemmelse i ny lov om angrerett.

Når det gjelder forbrukerens krav om oppstartav levering i løpet av angrefristen av løpendeytelser som elektrisitet mv. som det er inngåttavtale om utenom den næringsdrivendes faste for-retningslokaler, foreslo departementet at manikke inntok en egen bestemmelse om disseytelsene i ny lov om angrerett. Departementetantok at årsaken til at disse ytelsene er særbe-handlet i direktivet, er at avtaler om disse i direkti-vets fortale punkt 19 er kategorisert som verkensalgsavtaler eller tjenesteavtaler. Avtaler om digi-tale innholdstjenester som ikke er knyttet tilfysisk medium anses heller ikke som avtale omvare eller tjeneste. Man har derfor uttrykkeligregulert i direktivet hva som skal gjelde for disseavtalene. Departementet foreslo at avtaler omslike ytelser i ny angrerettlov skal omfattes avreglene for tjenesteavtaler, med mindre særligegrunner til avvikende regler gjør seg gjeldende.

Høringsinstansenes synspunkter

Energi Norge slår i sin høringsuttalelse fast at gjel-dende angrerettlov gjelder ved kjøp av nettleie ogelektrisk strøm. Instansen viser til NOU 2004: 4hvor ulike problemstillinger knyttet til angreret-ten på leveranser som strøm og nettleie er drøftet.Energi Norge påpeker at forbrukerens plikt til ågjøre opp for elektrisk forbruk som faktisk løper iangreperioden er slått fast i denne utredningen.Energi Norge skriver videre:

«Reglene i NVEs forskrifter for leverandør-bytte i strømmarkedet er slik utformet atangreretten i praksis har mindre verdi for kun-den i og med at tiden det tar å bytte leverandørtidsmessig er lik eller kortere enn angrefristen.For forbrukeren vil det således være enklereog noen ganger raskere å bytte leverandør til-bake til gammel eller en ny tredjeleverandørsamt at dette er administrativt enklere for leve-randøren som er involvert.»


Departementet opprettholder forslaget om atdirektivets bestemmelse i artikkel 7 nr. 3 gjen-nomføres i ny lov om angrerett. Den næringsdri-vende kan kreve at forbrukeren anmoder om opp-start av levering på et varig medium, dersom leve-ring av tjenesten skal begynne før angrefristen er

utløpt. Forbrukeren kan for eksempel sende enanmodning om oppstart til den næringsdrivendeper e-post. Bestemmelsen vil styrke stillingen tilden næringsdrivende som får rett til å få betalt forutført arbeid, selv om forbrukeren angrer seg.Hensynet til forbrukeren som for eksempel bliroverrumplet av en omreisende næringsdrivendeog takker ja til å få malt huset, blir ivaretatt, ved atvedkommende har krav på opplysninger om virk-ningen av at oppstart kreves, jf. punkt 3.3.13.

Departementet opprettholder også forslagetom at avtaler om elektrisk kraft, nettleie, fjern-varme og digitale ytelser som ikke leveres påfysisk medium skal behandles som tjenesteavta-ler. På denne måten er det ikke nødvendig å inntasærbestemmelse for disse avtalene i ny lov omangrerett. Også etter dansk rett anses slikeløpende avtaler som avtaler om tjenester. Dersomvann, gass eller elektrisitet er lagt ut for salg ibegrenset eller fastsatt mengde, siktes det blantannet til vann og gass i flasker eller beholdere,samt batterier. Disse ytelsene er det naturlig åanse som varer. Dette følger for øvrig også avdirektivets definisjon av varer i artikkel 2 nr. 3.


3.6.6 Unntak fra kravene til opplysninger og skriftlighet

Gjeldende rett

Angrerettloven § 2 bokstav b gjør unntak fralovens virkeområde for salg utenfor fast utsalgs-sted når den samlede kontraktssummen, inklu-dert frakt- og tilleggskostnader som forbrukerenskal betale, er under 300 kr.

Etter § 2 bokstav f er også salg utenfor fastutsalgssted unntatt fra hele loven «dersom selge-ren eller tjenesteyteren oppsøker forbrukerenetter dennes uttrykkelige anmodning, og avtalenangår en vare eller tjeneste som omfattes av for-brukerens henvendelse, eller en vare eller tje-neste som er direkte forbundet med denne.»

Direktivet

Direktivet artikkel 7 nr. 4 omfatter avtaler der for-brukeren uttrykkelig anmoder om den nærings-drivendes tjenester for å få utført reparasjonereller vedlikehold og betalingen ikke overstiger200 Euro. Det er også et krav at den næringsdri-vende og forbrukeren umiddelbart utfører sineavtaleforpliktelser. Ved slike avtaler er det adgangfor medlemsstatene til å begrense kravene til opp-lysninger og skriftlighet som følger av artikkel 7



nr. 1. Artikkel 7 nr. 4 bokstav a gir den næringsdri-vende adgang til kun å gi forbrukeren skriftligeopplysninger om sin identitet og adresse, samthvordan prisen beregnes, sammen med et pris-anslag. Disse opplysningene skal gis på papir ellerpå et annet varig medium, så fremt forbrukerensamtykker til dette. Ytterligere opplysninger kanforbrukeren uttrykkelig samtykke i at ikke gis påpapir eller på annet varig medium, dvs. at opplys-ningene gis muntlig. Dette er opplysninger om deviktigste egenskapene ved varene eller tjenestene,om at det foreligger angrerett og vilkårene, tids-fristene og fremgangsmåtene for å bruke den, ogeventuelt opplysninger om at angreretten ikkegjelder, jf. direktivet artikkel 6 nr. 1 bokstavene a,h og k.

Direktivet artikkel 7 nr. 4 gjør ikke unntak frakravet til bekreftelse som stilles i artikkel 7 nr. 2.Dvs. at selv om det gis adgang for medlemssta-tene til å innføre mindre omfattende krav til for-håndsopplysninger ved tjenester hvis kontrakts-sum ikke overstiger 200 Euro, skal avtalen bekref-tes skriftlig. Bekreftelsen skal inneholde alle opp-lysningene fastsatt i direktivet artikkel 6 nr. 1,samt eventuelt uttrykkelig samtykke og erkjen-nelse av at angreretten bortfaller i samsvar medartikkel 16 bokstav m (nedlasting av digitalt inn-hold).


Direktivets generelle opplysningskrav kan vedavtaler for vedlikeholds- og reparasjonstjenestersom ikke koster mer enn 200 euro og som utføresumiddelbart etter at avtalen inngås, fremstå somuforholdsmessig tyngende. Forbrukeren kanønske rask bistand til vedlikehold eller repara-sjon, og ha særlig interesse i at det ikke tar formye tid å få en avtale i stand. Det er frivillig formedlemsstatene å gjøre unntak fra de alminneligekravene til informasjon i disse tilfellene. Ettersombeløpsgrensen er så vidt lav, blir det spørsmål omunntaksregelen vil komme til praktisk anvendelsei særlig mange tilfeller. Dersom man tilkaller envaskemaskinreparatør, en blikkenslager som skalfikse takrennen eller en som skal beskjære eple-trærne, vil prisen som regel beløpe seg til mer ennca. 1500 kr. Departementet uttrykte i høringsnota-tet usikkerhet når det gjaldt hensiktsmessighetenav å gjennomføre direktivets bestemmelse omunntak for tjenester, knyttet til reparasjoner ogvedlikehold av begrenset verdi med umiddelbartoppgjør, og bad spesielt om høringsinstansenessynspunkter.


Ingen instanser som har uttalt seg går i mot forsla-get om lettere informasjonsregime for avtaler avbegrenset verdi. Distansehandel Norge, Forbruker-rådet, Forbrukerombudet, NHO og Hovedorganisa-sjonen Virke støtter forslaget. NHO mener regelener viktig av hensyn til forenkling og Hovedorgani-sasjonen Virke bemerker at forslaget er absoluttnødvendig. Forbrukerrådet bemerker at dersomforslaget opprettholdes, bør det presiseres i forar-beidene at det er den næringsdrivende som harbevisbyrden for at forbrukeren har mottatt opplys-ningene muntlig. Forbrukerombudet antar at stør-steparten av alle avtaler om reparasjoner og vedli-kehold som inngås faller utenom unntaket, pågrunn av den lave beløpsgrensen. Ombudet serderfor få betenkeligheter med å innføre et sliktunntak, og antar at det vil kunne være praktisk itilfeller hvor forbruker ønsker å få i stand en kjappavtale om reparasjoner eller vedlikehold av min-dre omfang.


Til forskjell fra gjeldende angrerettlov som gjørunntak fra hele loven for avtaler med tilkaltnæringsdrivende, uansett avtalens størrelse, gjel-der bestemmelsen her kun opplysningskravenefor avtaler av begrenset verdi. EUs medlemsstaterer splittet i synet på om man skal introdusere etslikt «lettere informasjonsregime» som direktivetartikkel 7 nr. 4 åpner for. Danmark har ikkeanvendt adgangen til å innføre lempeligere opp-lysningskrav i forkant av en avtale med tilkalt tje-nesteyter for å utføre reparasjon eller vedlikeholdav begrenset verdi. Begrunnelsen er at man ikkehar funnet tilstrekkelige fordeler ved en slik regel,ettersom alle opplysningene likevel må gis ibekreftelsen på inngått avtale. Heller ikke Finlandog Sverige har en slik unntaksbestemmelse.

Departementets utgangspunkt har vært at gjel-dende rett skal videreføres i den utstrekning direk-tivet åpner for det. Departementet opprettholderderfor forslaget om å videreføre ordningen medunntak fra visse formelle krav ved inngåelse avavtaler, selv om unntaket antagelig får begrensetpraktisk betydning. I sin vurdering har departe-mentet også lagt vekt på at alle høringsinstansenesom har uttalt seg til forslaget, slutter seg til det.




3.7 Formelle krav til fjernsalgsavtaler

3.7.1 Definisjoner – avtale om fjernsalg

Gjeldende rett

Fjernsalg er definert i angrerettloven § 6 førsteledd bokstav a som «salg der forberedelse og inn-gåelse av en avtale skjer utelukkende ved bruk avfjernkommunikasjon, forutsatt at selgeren ellertjenesteyteren i sin markedsføring tilbyr eller opp-fordrer til inngåelse av avtaler på denne måten»Dersom fjernkommunikasjon brukes bare som etledd i avtaleslutningen og ikke under forberedel-sene, foreligger ikke fjernsalg. For eksempel tilfel-ler der forbrukeren har oppsøkt selgeren på den-nes utsalgssted og fått opplysninger om varen,men så vil tenke over tilbudet, og deretter ringertil selgeren og foretar bestilling på et senere tids-punkt, jf. merknader til fjernsalgsdefinisjonen iOt.prp. nr. 36 (1999–2000).

Fjernkommunikasjon er definert i bokstav bsom «kommunikasjon som skjer uten at parteneer til stede samtidig, for eksempel ved telefon,trykksaker, fjernsyn og Internett».

Direktivet

Fjernsalgsavtale er definert i direktivet artikkel 2nr. 7 som

«enhver avtale inngått mellom den næringsdri-vende og forbrukeren innenfor en organisertordning for fjernsalg eller tjenesteyting uten atden næringsdrivende og forbrukeren er fysisktil stede samtidig, utelukkende ved bruk av etteller flere fjernkommunikasjonsmidler fram tilog med det tidspunkt da avtalen inngås».

I direktivets fortale punkt 20 nevnes postordre,Internett, telefon eller telefaks som eksempler påfjernkommunikasjonsmidler. I henhold til fortalenbør situasjoner der forbrukeren besøker dennæringsdrivendes forretningslokaler bare meddet formål å innhente opplysninger om vareneeller tjenestene, og deretter forhandler frem oginngår fjernsalgsavtalen, også omfattes av defini-sjonen. Derimot bør en avtale som er forhandletfrem på den næringsdrivendes forretningslokalerog endelig inngått med et fjernkommunikasjons-middel, ikke anses som en fjernsalgsavtale. Enavtale som det er tatt initiativ til med et fjernkom-munikasjonsmiddel, men som endelig inngås påden næringsdrivendes forretningslokaler, bør hel-ler ikke anses som en fjernsalgsavtale. Detsamme gjelder reservasjoner som en forbruker

foretar gjennom et fjernkommunikasjonsmiddelfor å anmode om at det ytes en tjeneste av enyrkesutøver, for eksempel når en forbruker ringerfor å be om en avtale hos en frisør.

Begrepet «organisert plan for fjernsalg ellerfor fjerntjenesteyting» bør i henhold til fortalenomfatte de ordninger som tilbys av en annen tred-jepart enn den næringsdrivende, men som benyt-tes av den næringsdrivende, for eksempel enInternettplattform. Det bør imidlertid ikkeomfatte tilfeller der nettsteder bare tilbyr opplys-ninger om den næringsdrivende, den næringsdri-vendes vare og/eller tjenester og kontaktopplys-ninger.


Departementet foreslo at en definisjon av fjern-salgsavtale inntas i ny lov om angrerett.

Forbrukerrådet er enig i at begrepet «fjern-salg» bør defineres i ny lov om angrerett. Forbru-kerrådet bemerker at forslaget til definisjon kanmedføre tvister med en vanskelig bevissituasjonder forbrukeren har besøkt den næringsdriven-des forretningslokaler i forkant av at en avtale inn-gås ved hjelp av fjernkommunikasjon og fortset-ter:

«[…] og hvor partene i ettertid er uenige omhvorvidt besøket kun gjaldt innhenting av opp-lysninger, slik at tilfellet anses som et fjernsalg,eller om avtalen i realiteten ble ferdig fremfor-handlet på stedet, slik at tilfellet faller utenfor..»

For å unngå at det oppstår tvister om dette, menerForbrukerrådet at det bør fremgå av forarbeidenetil ny lov om angrerett hvor grensen går og hvilketilfeller som er ment å falle henholdsvis innenforog utenfor definisjonen av fjernsalg. I tillegg børdet fremgå av forarbeidene at det er den nærings-drivende som har bevisbyrden for at avtalen i rea-liteten ble inngått i hans/hennes forretningsloka-ler, og at etterfølgende kommunikasjon via inter-nett kun representerer en bekreftelse fra forbru-kers side på inngått avtale.

Forbrukerrådet ber om at det klargjøres omordlyden «innenfor en organisert ordning forfjernsalg eller tjenesteyting» innebærer reell for-skjell fra ordlyden i gjeldende definisjon om at«selgeren i sin markedsføring tilbyr eller oppfor-drer til inngåelse av avtale» ved fjernkommunika-sjon. Forbrukerrådet viser til Høyesteretts domreferert i Rt. 2010 s. 1003, der Høyesterett kom tilat en ordinær annonsering på finn.no ikke innfrir



kravet for å anses som fjernsalg. Også Forbruke-rombudet er usikker på hva som menes med«organisert ordning for salg».


Direktivets definisjon i artikkel 2 nr. 7 oppstillerfølgende krav for at det skal foreligge fjernsalg: 1)næringsdrivende og forbruker er ikke fysisk tilstede samtidig, 2) avtalen inngås utelukkende vedbruk av fjernkommunikasjonsmidler, 3) den eks-klusive bruk av fjernkommunikasjonsmidler måskje fram til og med tidspunktet for avtaleinngåel-sen, og 4) avtalen inngås innenfor en organisertordning for fjernsalg.

Kravene gjelder ikke bare selve avtaleinngåel-sen, men også prosessen i forkant. Det synes åligge en forskjell mellom gjeldende rett og direkti-vets definisjon av fjernsalg i kravene til organisertordning, og utelukkende bruk av fjernkommunika-sjon.

Kravet «utelukkende bruk av fjernkommuni-kasjonsmidler» i direktivet avviker fra praksisetter gjeldende rett, når det gjelder virkningen avopplysningssamtaler i forretningslokalene. Ettergjeldende rett er man utenfor fjernsalgsdefinisjo-nen dersom forbrukeren har oppsøkt selgeren idennes forretningslokaler og fått opplysninger omvaren, så gått hjem for å tenke over tilbudet, forderetter å ringe selgeren og foreta bestilling. Slikesituasjoner omfattes imidlertid av direktivetsfjernsalgsdefinisjon, jf. fortalen punkt 20. Det eretter direktivet viktig å vurdere hvorvidt det kuner gitt opplysninger, eller om samtalen i forret-ningslokalene heller er å karakterisere som for-handlinger.

For øvrig er direktivet i overensstemmelsemed gjeldende retts krav om at forberedelse oginngåelse av en avtale skjer utelukkende ved brukav fjernkommunikasjon. Der eksempelvis dennæringsdrivende fremsetter tilbud om produk-tene i en reklamekatalog som distribueres til for-brukerne i posten, men forbrukeren i stedet for åbestille per e-post, møter opp på selgerens forret-ningslokaler og inngår avtalen der, foreligger ikkefjernsalg.

Når det gjelder Forbrukerrådets anførsel omat den næringsdrivende må ha bevisbyrden nårdet gjelder hva som faktisk har funnet sted, vildepartementet bemerke at forbrukerrettighetsdi-rektivet ikke gir støtte for en slik ordning. Hvor-vidt en avtale faktisk ble inngått i den næringsdri-vendes forretningslokaler eller ikke må avgjøresetter ordinære, ulovfestede bevisbyrderegler.

En reservasjon som bare er bindende fornæringsdrivende, men ikke for forbrukeren,anses heller ikke som inngått fjernsalgsavtale. Eteksempel er ordningen med bestilling av kino-eller teaterbilletter som ikke er forhåndsbetalt, ogder avtalen først inngås når billettene hentes.

Direktivets krav om at avtaleinngåelsen måskje i henhold til en organisert ordning for fjern-salg eller tjenesteyting, avviker fra ordlyden iangrerettloven § 6 bokstav a. I angrerettloven for-utsettes at selgeren eller tjenesteyteren i sin mar-kedsføring tilbyr eller oppfordrer til inngåelse avavtaler ved bruk av fjernkommunikasjon. I hen-hold til direktivet er det ikke nødvendig med aktivmarkedsføring fra næringsdrivendes side for åfalle inn under fjernsalgsdefinisjonen. Direktivetstiller ikke krav til verken omfanget eller varighe-ten av den organiserte ordningen for at fjernsalgskal anses å foreligge. Departementet antar atogså næringsdrivende som vanligvis selger frasine forretningslokaler, vil kunne omfattes avdirektivet, dersom vedkommende ved en ellerflere anledninger tilrettelegger for fjernsalg. Foreksempel bør Mammutsalg per nett av bøker engang i året anses som fjernsalg, selv om bokhand-lerne ellers ikke driver med fjernsalg. Derimot vilen næringsdrivende som bare unntaksvis aksepte-rer bestilling per telefon som en ekstraservice,ikke kunne sies å ha en organisert ordning forfjernsalg.

Etter direktivet er det ikke noe vilkår for at enavtale skal anses inngått ved fjernsalg at vareneeller tjenestene skal sendes til forbrukeren. Ipraksis medfører avtaler om fjernsalg av varer atselgeren tar på seg å sende eller på annen måtelevere varen til forbrukeren. Det samme kangjelde tjenester som leveres ved fjernkommunika-sjon, for eksempel programvare som forbrukerenmå laste ned fra Internett og teletjenester. For tje-nester er bildet sammensatt, fordi mange tjeneste-ytelser er av en slik art at de ikke kan sendes ellerleveres ved bruk av fjernkommunikasjon ellersendes i det hele tatt. Tjenesteytelsen forutsettereksempelvis at partene møtes hos tjenesteytereneller at tjenesteyteren oppsøker forbrukeren.

Departementet opprettholder forslaget til defi-nisjon av avtale om fjernsalg i ny lov om angerett.Etter departementets syn vil definisjonen utvidevirkeområdet noe i forhold til gjeldende rett, vedat det er rom for noe mer kontakt mellom kjøperog selger før avtalen inngås ved fjernkommunika-sjonsmiddel, uten at kontakten fratar avtalenkarakter av å være fjernsalgsavtale. Reglene idirektivet innebærer en styrking av forbrukerver-



net i forhold til gjeldende norsk rett, ved at flereavtaler vil anses som fjernsalg.

Se forslag til ny lov om angrerett § 5 førsteledd bokstav b.

3.7.2 Formelle krav til avtalen – utgangspunkt

Gjeldende rett

Angrerettloven § 9 oppstiller felles opplysnings-krav ved fjernsalgsavtaler og avtaler om salg uten-for fast utsalgssted, se punkt 3.6.4. Ekomforskrif-ten § 1-8 stiller krav til tilbud om avtale mellomekomtilbyder av offentlig elektronisk kommunika-sjonstjeneste og sluttbruker, se nærmere punkt3.6.4.

Ehandelsloven gjelder for elektronisk handelog andre informasjonssamfunnstjenester ogoffentlige myndigheters kontroll av slike tjenes-ter. Loven gjelder både i og utenfor forbrukerfor-hold, med noen særbestemmelser for forbruker-forhold. Loven stiller krav til opplysningsplikten iforbindelse med elektronisk bestilling. Etter § 11annet ledd skal avtalevilkår, standardvilkår oggenerelle vilkår gjøres tilgjengelige for tjeneste-mottakeren på en måte som gjør det mulig å lagreog gjengi dem.

Direktivet

Direktivet artikkel 8 nr. 1 gir utgangspunktet foropplysningskravene ved fjernsalgsavtaler. Dennæringsdrivende skal gi de opplysningene som erfastsatt i artikkel 6 nr. 1, se punkt 3.3, eller gjøredisse tilgjengelige for forbrukeren på en måtesom er tilpasset det benyttede fjernkommunika-sjonsmiddelet. Bestemmelsen er utdypet i direkti-vets fortale punkt 36. Dersom mediet er uegnetmå den næringsdrivende opplyse hvor forbruke-ren kan få resten av opplysningene. Det fremgårav fortalen at opplysningskravene bør tilpasses detekniske begrensningene til visse medier, foreksempel begrensninger i antallet tegn på vissemobiltelefonskjermer eller tidsbegrensningene påreklameinnslag på fjernsyn. Den næringsdrivendebør overholde et minimum av opplysningskrav ogvise forbrukeren til en annen opplysningskilde,for eksempel ved å ha et gratis telefonnummereller en lenke til den næringsdrivendes nettsted,der relevante opplysninger er direkte og enkelt til-gjengelige.

Opplysningene skal gis på et enkelt og forståe-lig språk. Dersom opplysningene gis på et varigmedium, skal de være lett leselige. I motsetning til

direktivet artikkel 7 om krav til avtaler inngåttutenom den næringsdrivendes faste forretningslo-kaler, stiller ikke artikkel 8 nr. 1 krav om at opplys-ningene gis på papir eller annet varig medium.Direktivets krav innebærer at den næringsdri-vende eller dennes representant må gi forbruke-ren anledning til å gjøre seg kjent med opplysnin-gene, ved at alle opplysningene listet opp i artik-kel 6 nr. 1 fremgår av kommunikasjonsmediet, foreksempel en pc, nettbrett eller mobil.

Forslag i høringsnotatet og høringsinstansenes uttalelser

Departementet foreslo i høringsnotatet å gjen-nomføre bestemmelsen i ny lov om angrerett.

Samferdselsdepartementet (SD) påpeker atekomforskriften § 1-8 har et delvis overlappendevirkeområde med informasjonskravene som stil-les i forslaget til ny lov om angrerett om opplys-ningsplikt før avtaleinngåelse, om krav til avtalerinngått utenom faste forretningslokaler, om kravtil fjernsalgsavtaler, om krav til opplysninger førfjernsalgsavtaler inngås, og om krav til bekref-telse på inngått avtale. SD uttaler at

«..det i lovforslaget [er] stilt mer detaljerte ogspesifikke krav til opplysningene som skal gis,samt krav til blant annet opplysninger omangrerett og fremgangsmåte for å bruke angre-retten. Ekomforskriften § 1-8 inneholder påden annen side sektorspesifikke krav til opplys-ninger. Dette gjelder blant annet opplysningerom sted for lagring av lagringspliktig data ogreservasjonsordninger for nummeropplysningog fellesfakturert tjeneste.»

Samferdselsdepartementet bemerker at det eruheldig dersom bestemmelsene blir overlap-pende.


Direktivets bestemmelse i artikkel 8 nr. 1 er total-harmonisert, dvs. det er ikke adgang for med-lemsstatene til å innføre avvikende regler. Imidler-tid følger det av forbrukerrettighetsdirektivetartikkel 3 nr. 2 at direktivet viker for annen sektor-spesifikk EU-lovgivning ved motstrid, og at direk-tivet kan suppleres av opplysningskrav i ehandels-direktivet og tjenestedirektivet, jf. forbrukerrettig-hetsdirektivet artikkel 6 nr. 8. Eventuelle behovfor å tilpasse ekomregelverket på forskriftsnivåsom følge av innføringen av forbrukerrettighetsdi-



rektivet vil bli vurdert av Samferdselsdepartemen-tet.

Departementet opprettholder forslaget om ågjennomføre forbrukerrettighetsdirektivet artik-kel 8 nr. 1 i ny lov om angrerett, som da vil gjelde itillegg til bestemmelsene i ehandelsloven.


3.7.3 Særkrav ved elektronisk inngått betalingsforpliktelse

Gjeldende rett

Verken angrerettloven eller ehandelsloven harbestemmelser tilsvarende direktivet artikkel 8 nr.2 første ledd, om at vital informasjon skal tydelig-gjøres rett før forbrukeren sender inn elektroniskbestilling, eller krav om tydeliggjøring av at bestil-ling medfører plikt til å betale. Ehandelsloven harbestemmelser om tjenesteyters opplysningspliktved elektronisk markedsføring i § 9. I forbruker-forhold skal det opplyses om totalkostnadene for-brukeren skal betale medregnet alle avgifter ogleveringskostnader, med mindre opplysninger omprisen for tjenesten er regulert i annen lovgivning.For øvrig krever bestemmelsen at reklametilbudog salgsfremmende konkurranser og spill lett skalkunne identifiseres. Det følger av § 9 siste ledd atmarkedsføringslovens bestemmelser gjelder i til-legg til bestemmelsene i ehandelsloven § 9.

Direktivet

Ved fjernsalgsavtale som skal inngås elektroniskog som forplikter forbrukeren til å betale, skal dennæringsdrivende, etter direktivet artikkel 8 nr. 2,på en klar og tydelig måte gjøre forbrukeren opp-merksom på:– varenes eller tjenestenes viktigste egenskaper

(artikkel 6 nr. 1 bokstav a)– den samlede prisen (artikkel 6 nr. 1 bokstav e)– avtalens varighet, eventuelt vilkårene for å gå

fra avtalen (artikkel 6 nr. 1 bokstav o)– der det er relevant, korteste varighet for for-

brukerens forpliktelser (artikkel 6 nr. 1 bok-stav p).

Disse opplysningene skal gis umiddelbart før,(eng. «directly before») forbrukeren foretar bestil-lingen. Av direktivet artikkel 8 nr. 2 annet leddfremgår at den næringsdrivende skal påse at for-brukeren uttrykkelig erkjenner at bestillingenmedfører forpliktelse til å betale. Dersom bestillin-gen utføres ved å trykke på en «bestill» knappeller lignende, skal ordene «bestilling med forplik-

telse til å betale» fremgå av knappen. Dersom slikinformasjon knyttet til bestillingen ikke er gitt,skal forbrukeren ikke være bundet av avtaleneller bestillingen.

Av direktivets fortale punkt 39 fremgår det atdet er viktig å sikre at forbrukeren kan lese og for-stå alle hovedelementene i avtalen før bestillingenforetas.

«Når det gjelder fjernsalgsavtaler inngått pånettsteder, er det viktig å sikre at forbrukerenkan lese og forstå hovedelementene i avtalenfør bestillingen foretas. For dette formål børdet i dette direktiv fastsettes at de nevnte ele-mentene skal vises i nærheten av bekreftelsensom kreves for å foreta bestillingen. Det erogså viktig å sikre at forbrukeren i slike situa-sjoner kan avgjøre fra hvilket tidspunkt dennepåtar seg forpliktelsen til å betale den nærings-drivende. Forbrukerens oppmerksomhet børderfor ved hjelp av en utvetydig formuleringsærlig rettes mot det faktum at en bestillingfaktisk medfører en forpliktelse til å betale dennæringsdrivende.»


Departementet foreslo å gjennomføre bestemmel-sen i ny lov om angrerett. Forslaget gjaldt fjern-salg per elektronisk kommunikasjonsmiddel, ikkeved fjernsalg på andre måter, for eksempel viatelefon.

Virkningen av brudd på bestemmelsen; at for-brukeren ikke blir bundet av sin bestilling/avtale,ble også foreslått inntatt i ny lov om angrerett.


Forbrukerombudet viser til at det mottar en god delklager fra forbrukere som føler seg lurt inn i ulikeformer for abonnementsavtaler på Internett. Type-tilfellet er forbrukeren som tror at han eller hunhar bestilt en såkalt «gratisprøve» på et produktuten videre forpliktelser, men hvor det i realitetenviser seg å være et abonnement. Ombudet siervidere:

«Det legges gjerne opp til at forbrukeren må siopp abonnementet innen en viss tid for ikke åmotta flere produkter. All den tid man ikke erklar over at man har inngått et abonnement vilman imidlertid ikke foreta seg noe, og ender daopp med å motta første ordinære forsendelse.Denne er gjerne betydelig dyrere enn den opp-rinnelig bestilte prøvepakken. Forbrukere som



kontakter selger får beskjed om at man hargodtatt vilkårene ved bestilling ved å huke avfor disse, og fordi varen ikke er avbestilt er manforpliktet til å betale. Forbrukere som har lagtinn sin kredittkortinformasjon kan også alle-rede ha blitt trukket for et langt større beløpenn vedkommende har hatt en forventningom.»

Forbrukerombudet viser til at praksisen reiserspørsmål etter markedsføringsloven § 11 omnegativt salg og § 6, jf. §§ 7 og 8 om urimelig han-delspraksis. De siste årene har ombudet behand-let en rekke saker hvor det har tatt problemstillin-gene opp med de næringsdrivende.

Forbrukerombudet bemerker at direktivbe-stemmelsen er betydelig strengere i sin ordlydenn det som fremgår av forslaget i høringsnotatet.Forbrukeren skal ikke bare gjøres oppmerksom påopplysningene, dette skal gjøres i tydelig og frem-hevet form, slik at gjennomsnittsforbrukeren ikkekan unngå å få informasjonen med seg. Ombudetsier videre at i et bestillingsskjema på Internett vildet derfor være klart at disse opplysningene ikkekan fremgå av de generelle vilkårene «ett klikkunna», men må komme tydelig frem på sammeside hvor forbrukeren avgir sin bestilling. Ombu-det fortsetter:

«Ved kun å gjøre forbrukeren «oppmerksompå» enkelte av opplysningene fastsatt i § 7 før-ste ledd, ser jeg faren for at mange næringsdri-vende vil fortsette sin praksis som før; angidisse vesentlige opplysningene i de generellebetingelsene, og vise til at forbrukeren blegjort oppmerksom på disse ved å måtte hukeav for at betingelsene er lest/godkjent førbestilling.»

Ombudet foreslår at også kravene til «tydelig og ifremhevet form» inntas i lovbestemmelsen.

NORDMA omtaler direktivets bestemmelse iartikkel 8 nr. 2 som «dobbeltklikkmetoden»;

«Etter bestemmelsen plikter den næringsdri-vende å sikre at når forbrukeren gjør en bestil-ling, må forbrukeren samtidig gis anledning tileksplisitt å vise at vedkommende har forstått atdette også medfører en betalingsforpliktelse.Forbrukerne må derfor bekrefte at vedkom-mende har lest informasjonen som er gitt somledd i oppfyllelse av den prekontraktuelle opp-lysningsplikten og at vedkommende har for-stått at bestillingen også medfører en betalings-forpliktelse. Dette må skje før vedkommende

bekrefter at vedkommende vil kjøpe tjenesten/produktet on line, og kalles derfor dobbelt-klikkmetoden.»

NORDMA bemerker at de har forståelse for at deter viktig med god informasjon til forbrukeren omat vedkommende gjennom bestillingen ogsåpådrar seg en betalingsforpliktelse. Dette er også iden næringsdrivendes interesse og følger dess-uten av opplysningsplikten. NORDMA er imidler-tid skeptisk til innføring av dobbeltklikkmetodensom en plikt og ikke som en beste praksis.NORDMA mener dette vil skape en relativtomstendelig bestillingsprosess som kan føre til ettap av kunder. NORDMA stiller også spørsmålved om dette alltid vil gi forbrukeren en hensikts-messig kjøpssituasjon i en tid da også forbrukerenhar et sterkt ønske om rask og enkel tilgang til åkjøpe produkter over internett.

Samferdselsdepartementet foreslår å endreforeslått overskrift i bestemmelsen for å skapebedre samsvar med begrepsbruken i ekomregel-verket. SD bemerker at det kan stilles spørsmålom bestemmelsen for eksempel gir forbrukerenrett til å beholde varen som er bestilt i slike tilfel-ler, eller dersom varen må returneres, hvem somskal bære kostnaden ved dette.


Departementet opprettholder forslaget om å gjen-nomføre direktivet artikkel 8 nr. 2 i ny lov omangrerett. Det sentrale i direktivet artikkel 8 nr. 2synes å være at forbrukeren skal få klart for segde vesentligste avtalevilkår før vedkommende girsin elektroniske bestilling. Det skal også sikres atforbrukeren er klar over at bestillingen utløser enbetalingsforpliktelse. Hvordan dette kan gjøres ipraksis må variere med hvilket medium/kommu-nikasjonsmiddel det er snakk om. Forbrukerenskal gjøres klar over på hvilket tidspunkt hun ellerhan faktisk inngir en bindende bestilling. Forsla-get innebærer at det ikke er tilstrekkelig å hukeav i en rute etter «dobbeltklikkmetoden», sombekreftelse på at informasjon annet sted er lest.Tvert i mot krever direktivet at tilstrekkelig infor-masjon skal fremgå nært bestill-knappen, slik atgjennomsnittsforbrukeren ikke kan unngå å fåmed seg informasjonen. Departementet slutterseg til Forbrukerombudets forslag om at det pre-siseres i lovteksten at opplysningene skal fremgåtydelig og i fremhevet form. Bestemmelsen vilbedre forbrukervernet og bidra til å avverge mis-forståelser som for eksempel uønsket inngåelseav abonnement, derunder bidra til å forhindre at



forbrukeren tror vedkommende bestiller gratis-ytelser.

Dersom kravet til merking av bestillingsfunk-sjonen ikke er overholdt, blir virkningen i henholdtil direktivet at forbrukeren ikke blir bundet avavtalen eller bestillingen. Departementet opprett-holder forslaget om at dette inntas i ny lov omangrerett.

Direktivet regulerer ikke spørsmålene Sam-ferdselsdepartementet reiser om forbrukeren haradgang til å beholde varen som er mottatt, selv omforbrukerne ikke var bundet av bestillingen, oghvem som skal betale for eventuell retur. Løsnin-gen på slike spørsmål må derfor finnes i alminne-lig nasjonal kontraktsrett, som det i henhold tildirektivet artikkel 3 nr. 5 som hovedregel er opptil nasjonalstatene å regulere. Når det gjelderspørsmålet om hva som blir virkningen ved dennæringsdrivendes andre brudd på nasjonalebestemmelser som gjennomfører direktivet, visesdet til punkt 3.17.


3.7.4 Informasjon om leveringsbegrensninger m.m.


Etter direktivet artikkel 8 nr. 3 skal nettsteder forelektronisk handel klart og tydelig og senest pådet tidspunkt bestillingsprosessen begynner, angiom det eksisterer eventuelle leveringsbegrensnin-ger. Det skal også opplyses om hvilke betalings-midler som aksepteres.

I gjeldende rett er det ingen bestemmelsersom tilsvarer kravet i direktivet. Mer generelleopplysningskrav følger imidlertid av angrerettlo-ven § 7 første ledd bokstav d; forbrukeren skal haopplysninger om alle vesentlige avtalevilkår, her-under om betaling, levering eller annen oppfyl-lelse av avtalen før avtaleinngåelsen.

Forslag i høringsnotatet mv.

Departementet foreslo i høringsnotatet å gjen-nomføre direktivets krav i ny lov om angrerett.Departementet bemerket at kravet om opplysnin-ger om leveringsbegrensninger knyttet til avtalengjelder i tillegg til kravet i direktivet artikkel 6 nr.1 bokstav g om at den næringsdrivende skal giopplysninger om ordninger for levering, leverings-tid mv., se punkt 3.3.10. Med «leveringsbegrens-ninger» siktes det blant annet til begrenset behold-ning; for eksempel «Kun to per kunde», at varener utsolgt og det kan ta tid før bestillingen kan

effektueres, kun salg til personer over 18 år osv.Ingen høringsinstanser har uttalt seg til forslaget.


Kravet til opplysninger om leveringsbegrensnin-ger vil føre til at forbrukeren kan unnlate å fullføresin bestilling, dersom opplysningene medfører attilbudet bli uinteressant.

Når det gjelder kravet til opplysninger omhvilke betalingsmidler som aksepteres, er dette ioverensstemmelse med angrerettloven § 7 førsteledd bokstav d om krav til å opplyse om allevesentlige avtalevilkår mv, og utbredt praksis. Ettav formålene med bestemmelsen er å unngå atforbrukeren starter en bestilling som uansett ikkekan fullføres fordi forbrukeren ikke råder over debetalingsmidlene som aksepteres. Dette vil ogsåvære i den næringsdrivendes interesse. Departe-mentet opprettholder forslaget i høringsnotatet.


3.7.5 Begrenset plass eller tid til informasjon


Angrerettloven § 7 femte ledd stiller krav om atopplysninger som gis ved fjernkommunikasjonskal tilpasses det middelet som anvendes. Ehan-delsloven § 11 tredje ledd krever at avtalevilkår,standardvilkår og generelle vilkår skal gjøres til-gjengelige for tjenestemottakeren på en måte somgjør det mulig å lagre og gjengi dem.

I tilfeller hvor fjernkommunikasjonsmiddelethar begrenset plass eller tid til å vise opplysnin-ger, skal visse nærmere bestemte opplysningergis før avtale inngås. Øvrige opplysninger somlistes opp i direktivet artikkel 6 skal gis på enegnet måte for det benyttede fjernkommunika-sjonsmiddelet, jf. direktivet artikkel 8 nr. 4, jf. kra-vet i artikkel 8 nr. 1. De opplysningene som uan-sett skal gis før avtalen inngås er:– varenes eller tjenestenes viktigste egenskaper,– den næringsdrivendes identitet,– den samlede prisen,– angreretten,– avtalens varighet,– eventuelle vilkår for å gå fra avtalen dersom

den ikke er tidsbegrenset.


Departementet foreslo i høringsnotatet at direkti-vets bestemmelse ble gjennomført i ny lov om



angrerett. Ingen høringsinstanser har uttalt seg tilforslaget som opprettholdes. Bestemmelsen iangrerettloven suppleres av bestemmelsene iehandelsloven.

Direktivets bestemmelse knyttet til begrens-ninger i fjernkommunikasjonsmediets plass ellertid er ikke knyttet til elektroniske medier, slikflere av direktivets øvrige bestemmelser er. Detteinnebærer at bestemmelsen også vil gjelde fjern-kommunikasjon per telefon.


3.7.6 Minimumskrav ved uanmodet telefonhenvendelse

Gjeldende rett

Etter angrerettloven § 7 første ledd bokstav e skalforbrukeren ha opplysninger om selgerens ellertjenesteyterens navn og adresse før avtaleinngåel-sen. Det oppstilles imidlertid ikke særlige krav tilpå hvilket tidspunkt opplysningene skal gis i løpetav en telefonsamtale. Markedsføringsloven § 16omhandler den næringsdrivendes opplysnings-plikt ved uanmodet markedsføring ved telefoneller adressert post. Ved uanmodet markedsføringved telefon til forbrukere skal den næringsdri-vende straks presentere seg og opplyse om athenvendelsen skjer i markedsføringshensikt. Detskal også informeres om forbrukerens adgang tilå reservere seg mot slik markedsføring.

Direktivet

Direktivet artikkel 8 nr. 5 gjelder salgsfremstøt/markedsføring per telefon. Den næringsdrivendesom ringer til forbrukere med sikte på å inngå enfjernsalgsavtale, skal oppgi sin identitet, eventueltidentiteten til den person samtalen skjer på vegneav. I tillegg skal det kommersielle formålet medsamtalen oppgis. Disse opplysningene skal gisved telefonsamtalens begynnelse.


Departementet viste i høringsnotatet til at forhol-det som direktivet artikkel 8 nr. 5 omtaler er regu-lert i markedsføringsloven § 16. Denne bestem-melsen inneholder imidlertid ikke krav om at detskal opplyses om hvem det eventuelt ringes påvegne av. Departementet foreslo at markedsfø-ringsloven § 16 endres, slik at den blir i overens-stemmelse med direktivet. Ingen høringsinstan-ser har uttalt seg til forslaget som opprettholdes.

Se forslag til endret markedsføringslov § 16.

3.7.7 Formelle krav mv. ved telefonsalg

Gjeldende rett

Angrerettloven § 7 annet ledd stiller særlige kravnår den næringsdrivende henvender seg til for-brukeren per telefon, ved såkalt uanmodet opp-ringning. «Uanmodet oppringning» innebærer atforbrukeren ikke har bedt om å bli oppringt.

Ved uanmodet oppringning skal forbrukerenfå noen forhåndsopplysninger i tillegg til de sometter § 7 første ledd skal gis før annet fjernsalgeller salg utenom fast utsalgssted. Forbrukerenskal få opplysninger om varens eller tjenestens artbokstav b), de totale kostnadene inklusive alleavgifter og leveringskostnader bokstav c) og even-tuell bindingstid, abonnement eller minstekjøpbokstav d). Dessuten skal forbrukeren bli infor-mert om at vedkommende ikke blir bundet avavtalen før han eller hun har akseptert tilbudetskriftlig, jf. bokstav a. Disse opplysningene skalgis forbrukeren skriftlig. Kravet til skriftlighet kanoppfylles ved papir eller elektroniske medier, foreksempel ved tekstmelding eller e-post.

Kravet om skriftlige opplysninger før avtaleinngås gjelder imidlertid ikke ved oppringning omsalg av varer eller tjenester fra frivillige organisa-sjoner, og ved salg av avisabonnement, jf. § 7tredje ledd. Med «avisabonnement» menes abon-nement på aviser som utkommer regelmessigmed minst ett nummer ukentlig, og som har retttil momsfritak, dvs. papiraviser3. Med «frivilligeorganisasjoner» menes organisasjoner som harregistreringsrett i frivillighetsregisteret i Brønn-øysund4, jf. fjerde ledd. Unntaket gjelder ikke derandre aktører benytter frivillige organisasjoner tiltelefonsalg av sine varer eller tjenester, for eksem-pel der idrettslaget ringer og tilbyr abonnementpå strøm på vegne av en næringsdrivende samar-beidspartner.

§ 7 annet til fjerde ledd kom inn i angrerettlo-ven i forbindelse med ny markedsføringslov i2009.

Angrerettloven § 10 a bestemmer at tilbud fraselger eller tjenesteyter ved uanmodet oppring-ning må aksepteres skriftlig av forbrukeren for atbindende avtale skal være inngått. Tilbudet skalinneholde opplysning om dette, og selgeren ellertjenesteyteren skal på forespørsel kunne doku-

3 Se lov LOV 2009-06-19 nr. 58: Lov om merverdiavgift (mer-verdiavgiftsloven) § 6-1.

4 Se lov 29. juni 2007 nr. 88 § 3, jf. § 4.



mentere mottatt aksept fra forbrukeren. Kravetom skriftlig bekreftelse innebærer at forbrukerenikke blir avtalerettslig forpliktet før vedkom-mende har akseptert et tilbud skriftlig. Forbrukersom i telefonsamtalen har takket ja og i ettertidangrer, trenger ikke å foreta seg noe. Så lenge for-brukeren lar være å sende inn skriftlig aksept erdet ikke inngått noen avtale. Foreligger skriftligaksept vil spørsmålet om det er inngått en bin-dende avtale bero på alminnelige avtalerettsligevedtakelsesregler.

For at det skal foreligge skriftlig aksept må detsom et minimum være benyttet skrifttegn. For-brukeren kan ikke akseptere selgerens tilbud vedå taste et siffer på telefonen i løpet av samtalen.Elektronisk aksept per tekstmelding, e-post ellertelefaks godtas som skriftlig aksept. Som § 7tredje ledd gjør angrerettloven § 10 a fjerde leddunntak for telefonsalg av avisabonnement og forfrivillige organisasjoners telefonsalg av varer ogtjenester.

Reglene i angrerettloven § 10 a suppleres avreglene i markedsføringsloven § 16 som gjelderopplysningsplikt ved uanmodet markedsføringved telefon eller adressert post. Det fremkommerher at næringsdrivende skal opplyse hvem somhar gitt personopplysningene som ligger til grunnfor henvendelsen. Videre skal den næringsdri-vende informere om reservasjonsretten hjemlet imarkedsføringsloven § 12. Det skal legges til rettefor at mottakeren enkelt og gebyrfritt kan reser-vere seg hos den næringsdrivende.

Direktivet

Direktivet har ingen særlige opplysningskravknyttet til markedsføring og salg per telefon.

Direktivet artikkel 8 nr. 6 inneholder imidler-tid to særlige bestemmelser ved salg per telefon. Imotsetning til de aller fleste bestemmelser i direk-tivet, er det frivillig for medlemsstatene å innføredisse reglene. Medlemsstatene kan i sitt nasjonaleregelverk kreve at den næringsdrivende skalbekrefte tilbudet til forbrukeren og at denne førstblir bundet etter å ha undertegnet tilbudet ellersendt skriftlig samtykke til den næringsdrivende.Medlemsstatene kan dessuten kreve at bekreftel-sene fra den næringsdrivende skal gis på et varigmedium.

Forslaget i høringsnotatet

Direktivet stiller ikke krav om at det i tilbudet fraden næringsdrivende skal opplyses om at forbru-keren først blir bundet etter å ha akseptert tilbu-

det skriftlig. Fordi informasjonsbestemmelsene idirektivet er totalharmonisert, la departementet ihøringsnotatet til grunn at det ikke er anledningtil å videreføre et slikt opplysningskrav i ny lov omangrerett. Det ble heller ikke foreslått å innta kravi ny lov om at den næringsdrivende skal bekreftesitt tilbud til forbrukeren.

Departementet foreslo imidlertid at regleneom forbrukerens skriftlige aksept ved uanmodettelefonoppringning blir videreført i ny lov omangrerett. Departementet foreslo å benytte direk-tivets adgang til å kreve at forbrukerens akseptskal foreligge på et varig medium. Departementetforeslo også å videreføre gjeldende ordning om atkravet om at de næringsdrivendes skriftligebekreftelse ikke skal gjelde ved telefonsalg avabonnement på papiraviser og ved salg av varerog tjenester fra frivillige organisasjoner. Spørsmålom unntak fra et krav om skriftlig bekreftelse avtelefonsalg for aviser og humanitære organisasjo-ner ble grundig vurdert i forbindelse med utarbei-delse av forslag til ny markedsføringslov, og ulikehensyn ble avveid. Departementet opplyste i pro-posisjonen om markedsføringsloven (Ot.prp. nr.55 (2007–2008)) at ordningen med telefonmar-kedsføring skal evalueres etter 5 år. Statens Insti-tutt for Forbruksforskning (SIFO) er nå i gangmed dette.


Forbrukerombudet bemerker at forbrukere somhar blitt kontaktet på telefon fortsatt vil ha behovfor relevant og nødvendig informasjon i skriftligform før de inngår avtale. Ombudet er av den opp-fatning at direktivet åpner for nasjonale regler omdette. Ombudet gir imidlertid sin fulle tilslutningtil forslaget om å videreføre gjeldende regler omskriftlig avtaleinngåelse ved telefonsalg. Ombudetviser til at det nå mottar relativt få klager fra for-brukere som opplever å få tilsendt uønskede varermed krav om betaling etter oppringning fra tele-fonselgere.

Samferdselsdepartementet gjør oppmerksom påat forslaget om skriftlig aksept er delvis overlap-pende med ekomforskriften § 1-10 som stiller kravtil skriftlig fullmakt ved blant annet videresalg avabonnement for elektronisk kommunikasjon ogved annen avtaleinngåelse om levering av telefon-tjeneste eller internettilgang. Ekomforskriften § 1-10omfatter flere avtalesituasjoner enn forslaget i nyangrerettlov, som er begrenset til «uanmodet»oppringninger fra næringsdrivende.

NORDMA finner det svært positivt at unntaketfor abonnement på papiraviser og ytelser fra frivil-



lige organisasjoner beholdes, men påpeker at detfor dem og deres øvrige medlemmer opplevessom en noe tilfeldig forskjellsbehandling. NORDMAviser til at forbrukerne har et ønske om enkelt ograskt å kunne inngå avtaler, også per telefon, og atnæringsdrivendes mulighet til enkelt å tilfreds-stille forbrukerens ønske om enkel tilgjengelighetforvanskes med disse kravene. NORDMA bemer-ker at dersom flere land i Europa legger seg påden norske linjen, kan dette få store konsekvenserogså for norske virksomheter. Etter NORDMAssyn har forbrukerne god nok beskyttelse i eksis-terende lovverk utover gjeldende bestemmelser iangrerettloven med krav om skriftlig bekreftelse.NORDMA viser til at over halvparten av den nor-ske befolkningen har reservert seg i Det sentralereservasjonsregisteret og telefonhenvendelserskjer derfor i størst grad til forbrukere som gjen-nom å avgi samtykke, selv uttrykkelig har anmo-det om kontakt med spesielt angitte aktører.Angreretten gir dessuten forbrukerne et ytterli-gere vern. NORDMA mener at unntaket for salgav avisabonnement og humanitære organisasjo-ner bør gjelde generelt. Et slikt unntak ville væreet viktig tiltak for å støtte opp under en bransjesom har skapt og fortsatt skaper mange arbeids-plasser og skatteinntekter av betydning for Norge.

Forbrukerombudet derimot, viser til at det eret forbrukerproblem at det ikke er innført et kravom skriftlig aksept ved frivillige organisasjonersinnsamlingsaksjoner. Ombudet mottar en god delklager fra forbrukere som får tilsendt fakturaer frafrivillige organisasjoner som de hevder at de ikkehar takket ja til. Ombudet bemerker at dersom detdreier seg om reelt salg, eksempelvis loddsalg,kan ombudet ta opp saken etter markedsføringslo-ven § 11 om negativt salg. De fleste av sakenedreier seg imidlertid om alminnelig innsamling,noe som faller utenfor markedsføringsloven § 11,og ombudet kan ikke gripe inn i saken. Ombudetuttaler videre:

«Mange av de som henvender seg til Forbruke-rombudet om denne praksisen er gjerne pårø-rende til eldre familiemedlemmer som fortellerat vedkommende ikke har forstått hva samta-len har gått ut på. De som i etterkant av en sliksamtale mottar faktura med både betalingsfristog ferdig utfylt beløp føler seg likevel forpliktettil å betale. Enkelte frivillige organisasjoneropererer også med purrebeløp, noe som ermed på å forsterke følelsen av å være forpliktettil å betale, selv om støtten i utgangspunktet erbasert på frivillighet.»


Telefonsalg er en salgsform hvor kjøperen kan habehov for ekstra beskyttelse mot pågående sel-gere. I gjeldende rett gis det særlig beskyttelse avforbrukeren ved telefonsalg som skjer ved «uan-modet oppringning». Det er krav om at forbruke-ren skal få muntlig tilbud bekreftet skriftlig, og atforbrukeren først blir bundet av avtalen etter at til-budet fra den næringsdrivende er akseptert skrift-lig.

Behov for ekstra beskyttelse ved uanmodetoppringning kan imidlertid foreligge også der for-brukeren har bedt den næringsdrivende ringe.Dersom forbrukeren har bedt selgeren om åringe, og selgeren markedsfører og selger andrevarer eller tjenester enn dem forbrukerensanmodning gjaldt, har imidlertid forbrukerenbehov for det samme vernet som når den nærings-drivende ringer uoppfordret.

Ekstra beskyttelsesbehov kan også foreliggeder salg inngås etter at forbrukeren har ringt dennæringsdrivende. For eksempel dersom forbruke-ren ringer bredbåndsleverandøren for å øke has-tigheten. Mens forbrukeren først er på tråden,benytter internettleverandøren anledningen til åmarkedsføre tv-tjenester.

Etter departementets syn bør reglene om atforbrukeren først blir bundet etter skriftlig å haakseptert tilbudet fra den næringsdrivende, ogsåomfatte de ovennevnte situasjonene.

Departementet la i høringsnotatet til grunn atdet ikke er anledning til å kreve at den næringsdri-vende i sitt tilbud opplyser forbrukeren om atskriftlig aksept fra forbrukeren er et vilkår for atbindende avtale skal være inngått. Et slikt opplys-ningskrav står verken i direktivets artikkel 6 eller8. Når man velger å kreve at den næringsdrivendeskal gi forbrukeren en rekke opplysninger skrift-lig før avtale inngås, synes det imidlertid inkonse-kvent om den næringsdrivende ikke også skalpålegges å opplyse om virkningen av forbruke-rens manglende skriftlige aksept. Departementethar endret syn, og legger til grunn at et slikt kravkan tolkes inn i den valgfrie bestemmelsen i direk-tivet artikkel 8 nr. 6.

Departementet foreslår at krav om at dennæringsdrivende skriftlig skal bekrefte sitt tilbudtil forbrukeren og opplyse at vedkommende førstblir bundet av avtalen etter at et tilbud er aksep-tert skriftlig på et varig medium, inntas i ny lov omangrerett.

Den næringsdrivende skal bekrefte sitt tilbudetter telefonsamtalen. Dermed får forbrukerenanledning til å tenke seg om. Departementet fore-



slår at både bekreftelsen på tilbudet fra dennæringsdrivende og aksepten fra forbrukerenskal gis skriftlig på et varig medium. Hva som skalanses som varig medium må vurderes konkret,ettersom teknologien utvikler seg. I dag er detogså mulig å lagre SMS på minnekort, eventueltoverføre SMS til PC. Se punkt 3.6.3 om definisjonav varig medium. Kravet til skriftlighet tas med forå utelukke bekreftelser per lyd/stemmeopptak.

Direktivet inneholder utførlige krav i artikkel6 til hvilke opplysninger som skal gis før en avtaleinngås, og som også skal gjøres til del av eventuellsenere avtale med forbrukeren, jf. også direkti-vets artikkel 6 nr. 5. Disse opplysningskravene, seforslag til § 8 første ledd, må inntas i bekreftelsenpå tilbudet som den næringsdrivende gir forbru-keren.

Departementet foreslår å videreføre kravet tilforbrukerens skriftlige aksept ved uanmodet tele-fonsalg. Departementet foreslår at slik aksept skalgis på varig medium. Et krav om aksept på varigmedium vil i praksis ikke skjerpe kravene til tele-fonsalg vesentlig sammenlignet med gjeldenderett. I mange tilfeller vil tekstmelding kunne ansessom varig medium.

Danmark, Finland og Sverige har ikke anvendtmuligheten til å kreve skriftlig aksept av avtalerinngått etter uanmodet telefonoppringning. Lan-dene har heller ikke bestemmelser om skriftligopplysningsplikt ved telefonsalg. I Sverige erspørsmålet pt. til utredning.

Det er siden markedsføringsloven trådte ikraft i 2009 gjennomført årlige undersøkelser omhvordan reglene for telefonmarkedsføring virkerog blir etterlevd. En sluttrapport vil bli utarbeidet i2014. Departementet vil deretter evaluere bestem-melsene. Departementet foreslår at unntaksord-ningene videreføres i ny lov. Det foreslås også athjemmel til å stille krav i forskrift om registreringi frivillighetsregisteret for å anses som frivilligorganisasjon, videreføres i ny lov om angrerett.


3.7.8 Bekreftelse til forbrukeren


Se punkt 3.6.4 om angrerettloven § 9 første tiltredje ledd.

Ehandelsloven § 12 har krav til bekreftelserved avtaler inngått per elektronisk handel mellomforbruker og tjenesteyter hvor tjenesteyteren all-tid og uten ugrunnet opphold skal sende en elek-tronisk bekreftelse om at bestilling er mottatt.

Det følger av direktivet artikkel 8 nr. 7 at dennæringsdrivende skal gi forbrukeren en bekref-telse på den inngåtte avtalen innen rimelig tidetter inngåelse av avtalen, og senest på leverings-tidspunktet for varene eller før utførelsen av tje-nesten begynner. Bekreftelsen skal gis på et varigmedium. Bekreftelsen skal inneholde de opplys-ningene som den næringsdrivende i henhold tildirektivet artikkel 6 nr. 1 har plikt til å gi forbruke-ren før avtale inngås, med mindre den næringsdri-vende allerede har gitt forbrukeren disse opplys-ningene på et varig medium. Dersom det er rele-vant, skal bekreftelsen også inneholde en bekref-telse av forbrukerens uttrykkelige forhåndssam-tykke til oppstart av levering av digitalt innhold oggodkjenning av at angreretten dermed går tapt, jf.direktivet artikkel 16 bokstav m.

Forslag i høringsnotatet og høringsuttalelser

Departementet foreslo å gjennomføre direktivetartikkel 8 nr. 7 i ny lov om angrerett.

Norges Automobilforbund (NAF) har synspunktpå tidspunktet bekreftelsen foreslås gitt. NAFviser til at det i lovutkastet foreslås at dennæringsdrivende skal gi bekreftelse på den inn-gåtte avtale innen rimelig tid og senest påleveringstidspunktet. NAF foreslår at dette endrestil før leveringstidspunktet, og fortsetter:

«Ved en slik regel vil forbrukeren få en påmin-nelse om bestillingen og kunne foreta en nær-mere vurdering av hvorvidt vedkommendeønsker varen/tjenesten eller ikke. Ved eventu-elt å gjøre angreretten gjeldende på dette tids-punkt, vil både forbrukeren og den næringsdri-vende kunne spare betydelig «ulemper» frem-for at dette først skjer ved mottakelsen avvaren.»


Formålet med kravet til bekreftelse på varigmedium er både hensynet til at avtalevilkår og for-håndsopplysninger ikke ensidig skal kunneendres i ettertid, og at forbrukeren skal kunneoppbevare opplysningene og avtalevilkårene forfremtidig bruk. Et krav til bekreftelse vil medføreat alle opplysninger som er relevante og dermedgitt forbrukeren i forkant av en avtale, også skalbekreftes skriftlig i forbindelse med inngått avtale.I praksis vil dette utgjøre en skriftlig kontrakt.

Kravet i direktivet er stort sett som kravetetter gjeldende rett, med unntak av kravet om for-brukerens uttrykkelige samtykke og godkjenning



etter artikkel 16 bokstav m som vilkår for unntakfra angrerett (levering av digitalt innhold). Direk-tivet gir adgang til å videreføre språkkravet i gjel-dende rett, se direktivet artikkel 6 nr. 7.

Reglene om bekreftelse av mottatt bestilling iforbrukerrettighetsdirektivet artikkel 8 nr. 7 ogehandelsdirektivet nr. 11 divergerer. I henhold tilforbrukerrettighetsdirektivet skal bekreftelse påbestilling gis på varig medium, uansett hvilketfjernkommunikasjonsmiddel som er anvendt vedbestilling. Ehandelsdirektivet bestemmer at elek-tronisk bestilling skal bekreftes elektronisk.Bestemmelsen er gjennomført i ehandelsloven§ 12. Det fremgår imidlertid kun at bestillingenskal bekreftes, ikke det nærmere innholdet ibestillingen. Kravet til når bekreftelse skal gis erogså noe forskjellig. I henhold til forbrukerrettig-hetsdirektivet artikkel 8 nr. 7 skal bekreftelse påvarig medium gis innen rimelig tid, og senest påleveringstidspunktet for varene eller før utførel-sen av tjenesten begynner. Ehandelsdirektivetkrever at bekreftelse gis uten ugrunnet opphold.Ved annet fjernsalg enn elektroniske bestillingervil angrerettlovens bestemmelser komme tilanvendelse.

Forslaget til gjennomføring av direktivet artik-kel 8 nr. 7 opprettholdes.


3.7.9 Oppstart av levering av tjenester før angrefristen utløper

Gjeldende rett

Ved annet fjernsalg enn telefonsalg av varer somskal tilvirkes eller tilpasses spesielt for forbruke-ren, kan det avtales at tilvirkningen eller tilpassin-gen starter før angrefristen løper ut, jf. angrerett-loven § 16. En slik påbegynnelse skal imidlertidavtales særskilt, jf. annet ledd. Også ved salg avtjenester som skjer ved annet fjernsalg enn tele-fonsalg, skal det avtales særskilt dersom tjenestenskal starte opp før utløpet av angrefristen, jf.angrerettloven § 21 tredje ledd. Virkningen avoppstart blir at dersom forbrukeren benytterangreretten må det betales for den delen av tje-nesten som er utført og for medgåtte materialer.Oppstart kan ikke skje før selgeren eller tjeneste-yteren har gitt opplysningene som kreves etterangrerettloven kapittel 3 på foreskreven måte,dvs. skriftlig på et varig medium, jf. henholdsvisangrerettloven §§ 16 annet ledd og 21 tredje ledd.Opplysningene som skal gis er blant annet vilkå-rene og fremgangsmåten for, samt virkningene avå benytte angreretten, jf. § 9 første ledd bokstav b.

Ved telefonsalg og salg utenfor fast utsalgssteder det ikke særskilte krav til denne delen av avta-leprosessen. Oppstart av levering av tjenesten førangrefristen er utløpt skjer på den næringsdriven-des risiko.

Direktivet

Dersom forbrukeren ønsker oppstart av bestiltetjenester innen utløpet av angrefristen, skal dennæringsdrivende etter direktivet artikkel 8 nr. 8kreve at forbrukeren kommer med uttrykkeliganmodning om dette. Det samme gjelder leveringav vann, gass eller elektrisitet der dette ikke erlagt ut for salg i et begrenset volum eller en fast-satt mengde, eller levering av fjernvarme. Sepunkt 3.3.2 om levering av vann, gass, elektrisitetog fjernvarme.

Forslag i høringsnotatet mv. og departementets vurderinger

Departementet foreslo at direktivet artikkel 8 nr. 8gjennomføres i ny lov om angrerett.

Artikkel 8 nr. 8 om oppstart av levering førangrefristen er utløpt avviker noe fra gjeldenderett. Én forskjell er at direktivet ikke stiller kravom at forbrukerens anmodning om fremskutt opp-start skjer skriftlig eller på varig medium. Dennæringsdrivendes rett til å få oppgjør for levertytelse vil avhenge av om vedkommende har star-tet levering før angrefristen utløper av eget tiltak,eller etter anmodning fra forbrukeren. Det er kundersom tidlig levering skjer etter anmodning avforbrukeren at den næringsdrivende har rett tilforholdsmessig oppgjør for levert ytelse, jf. direk-tivet artikkel 14 nr. 3, se nærmere punkt 3.15.5.

En annen forskjell mellom direktivet og gjel-dende rett er at bestemmelsene om oppstart avlevering av tjeneste før angrefristen er utløpt ogsåomfatter telefonsalg av tjenester.

Ved telefonsalg vil det være vanskelig å etter-prøve om det var forbrukeren som bad om at leve-ringen skulle starte i løpet av angrefristen, ellerom det ble avtalt etter den næringsdrivendes initi-ativ.

Departementet viser til punkt 3.7.7 om direkti-vet artikkel 8 nr. 6 og forslaget om at gjeldenderegler om bekreftelse på varig medium ved tele-fonsalg videreføres. Departementet antar at ipraksis må forbrukeren ta uttrykkelig stilling tilspørsmålet om oppstart, slik at den næringsdri-vende har dokumentasjon på at anmodning fra for-brukeren er gitt.



Departementet antar videre at det vil værepraktisk at det fremgår av den næringsdrivendesbekreftelse til forbrukeren på den inngåtte avta-len, at forbrukeren har anmodet om oppstart avlevering før utløpet av angrefristen, jf. direktivetartikkel 8 nr. 7 og punkt 3.7.8.

Ingen høringsinstanser har uttalt seg til forsla-get som opprettholdes.


3.7.10 Direktivet om elektronisk handel

Bestemmelsene i direktivet skal, i henhold tilartikkel 8 nr. 9, ikke berøre reglene om inngåelseav elektroniske avtaler og elektroniske bestillin-ger i artiklene 9 og 11 i direktivet om elektroniskhandel (direktiv 2000/31/EF, om visse juridiskeaspekter ved informasjonssamfunnstjenester, sær-lig elektronisk handel i det indre marked). Ehan-delsdirektivet artikkel 9 bestemmer blant annet atmedlemsstatene skal påse at deres rettsorden gjørdet mulig å inngå kontrakter elektronisk. Artikkel11 har regler om når bestilling og mottakskvitte-ring anses mottatt. Artikkel 11 nr. 1 bestemmer attjenesteyteren må bekrefte mottak av tjenestemot-takerens bestilling uten ubegrunnede forsinkelserog med elektroniske midler. Som nevnt underpunkt 3.3.2 bestemmer også forbrukerrettighets-direktivet artikkel 6 nr. 8 at opplysningskravene idirektivet kommer i tillegg til opplysningskravenei tjenestedirektivet og ehandelsdirektivet, og erikke til hinder for at medlemsstatene innførerytterligere opplysningskrav i samsvar med dissedirektivene.

Direktivet om elektronisk handel er gjennom-ført i norsk rett ved ehandelsloven (lov 23.05.2003nr. 35 om visse sider av elektronisk handel ogandre informasjonssamfunnstjenester) med for-skrifter.

3.8 Bruk av angreretten


Dersom forbrukeren vil benytte angreretten, måhan/hun gi melding til selgeren eller tjenesteyte-ren innen utløpet av den dagen angrefristen løperut, jf. angrerettloven § 13 første ledd ved kjøp avvarer og § 20 ved avtaler om andre tjenester ennfinansielle tjenester. Dersom det er en vare somskal returneres, skal forbrukeren i meldingenopplyse hvordan retur av varen vil skje, jf. § 13 før-ste ledd annet punktum. Med hjemmel i § 10 erdet gitt forskrift om at opplysninger om angrerettskal gis forbrukeren ved bruk av et angreskjema.

Forbrukeren kan enkelt utøve angreretten ved åfylle ut skjemaet og sende det til den næringsdri-vende. Det er likevel ikke formkrav til meldingenom bruk av angrerett.

Angrerettloven regulerer ikke hvem som harbevisbyrden for at forbrukeren har brukt angre-retten.

3.8.2 Direktivet

Dersom forbrukeren vil bruke angreretten, måforbrukeren gi melding til den næringsdrivendeom sin beslutning om å gå fra avtalen før utløpetav angrefristen, jf. direktivet artikkel 11 nr. 1.Bestemmelsen gjelder både avtaler om varer ogavtaler om tjenester som omfattes av direktivet.Melding til den næringsdrivende kan gis ved atforbrukeren bruker angreskjemaet i vedlegg I (B)til direktivet, jf. artikkel 11 nr. 1 bokstav a. Opplys-ning om angreskjemaet skal forbrukeren ha fått iforkant av avtalen, i henhold til direktivet artikkel6 nr. 1 bokstav h. Det er ikke adgang for medlems-statene til å innføre andre formelle krav til angre-skjemaet, enn de som fremgår av vedlegg 1 (B).

Det fremgår av fortalen punkt 44 at innførin-gen av et harmonisert standardangreskjema somforbrukeren kan benytte kan forenkle fremgangs-måten for bruk av angreretten og føre til en styr-king av rettssikkerheten. Av denne grunn børmedlemsstatene ikke legge til nye formelle kravnår det gjelder utformingen av skjemaet, foreksempel krav knyttet til skriftstørrelse. Alterna-tivt kan forbrukeren fremsette en annen utvetydigerklæring om sin beslutning om å gå fra avtalen,jf. artikkel 11 nr. 1 bokstav b. Et brev, en telefon-samtale eller retur av varen med en tydelig erklæ-ring kan oppfylle kravet til melding, i henhold tilfortalen. Angrefristen anses overholdt dersom for-brukerens melding er sendt før utløpet av angre-fristen, jf. artikkel 11 nr. 2.

Den næringsdrivende kan også gi forbrukerenadgang til å utøve angreretten elektronisk. Dettekan forbrukeren gjøre ved å fylle ut og sendeangreskjemaet i vedlegg I (B) elektronisk, ellerved at forbrukeren lager en utvetydig erklæringom dette på den næringsdrivendes nettsted, jf.artikkel 11 nr. 3. Hvis forbrukeren sender meldin-gen elektronisk, skal den næringsdrivende umid-delbart sende en mottaksbekreftelse på et varigmedium, for eksempel via e-post, jf. fortalen punkt45.

Bevisbyrden for at angreretten er brukt i sam-svar med artikkel 11 påhviler forbrukeren, jf.artikkel 11 nr. 4. Av den grunn er det i forbruke-rens interesse å gjøre bruk av et varig medium



når forbrukeren kommuniserer til den nærings-drivende at vedkommende vil bruke angreretten,jf. fortalen punkt 44.

3.8.3 Forslag i høringsnotatet mv. og departementets vurderinger

Departementet foreslo i høringsnotatet at direkti-vets bestemmelse om bruk av angreretten og atforbrukeren har bevisbyrden for brukt angrerettgjennomføres i ny lov om angrerett. Ingenhøringsinstanser har uttalt seg til forslaget somopprettholdes. Til forskjell fra gjeldende rett erbestemmelsen felles for varer og tjenester.Bestemmelsen må sees i sammenheng med for-slaget om fristens lengde og utgangspunkt, og omfristberegning, se forslag til §§ 21 og 6. Bestem-melsene om standardskjema for angrerett foreslåsinntatt i forskrift til ny lov, se forslag til forskrifts-hjemmel i § 8 siste ledd.

I motsetning til gjeldende rett stiller ikkedirektivet krav om at forbrukeren opplyser hvor-dan en vare skal returneres. Dette skyldes at deter forbrukeren som har ansvaret for å ordne medretur, med mindre annet er avtalt, se artikkel 14nr. 1.

I direktivet presiseres det at det er opp til dennæringsdrivende å gi forbrukeren adgang til elek-tronisk utøvelse av angreretten. En forskjell fragjeldende rett er at elektronisk melding om å gåfra avtalen må bekreftes av den næringsdrivendepå varig medium. Dersom slik bekreftelse ikkemottas, bør forbrukeren få mistanke om at mel-ding om å gå fra avtalen ikke er kommet frem tilden næringsdrivende. Det fremgår av både direk-tivet og gjeldende rett at bruk av angrerett fordreren melding fra forbrukeren, dvs. en aktiv hand-ling. Passivitet fra forbrukerens side, for eksem-pel at forbrukeren unnlater å hente en bestilt varepå postkontoret, kan ikke anses som bruk avangrerett.

Ved tvil om melding om bruk av angrerettenfaktisk er sendt og om angrefristen er overholdt,vil det være vesentlig hvem som har bevisbyrden.Forbrukeren er nærmest til å sannsynliggjøreoverholdelse av lovens krav.


3.9 Angrefristens lengde og utgangspunkt

3.9.1 Gjeldende rett – varer

Angrerettloven § 11 første ledd bestemmer atangrefristen på 14 dager ikke begynner å løpe før

«hele varen og de opplysninger som kreves medhjemmel i kapittel 3 er mottatt på foreskrevenmåte». Foruten opplysninger som gjelder bruk avangreretten, skal forbrukeren blant annet ha mot-tatt opplysninger om varens viktigste egenskaper,totale kostnader, selgerens navn og adresse mv.

At forbrukeren skal ha mottatt varen skal for-stås som at forbrukeren skal ha varen i fysiskbesittelse, jf. Ot.prp. nr. 36 (1999–2000), merkna-der til § 11. Det er ikke tilstrekkelig med hente-lapp til postkontoret, varen skal også være hentetfor at den skal anses mottatt. Dersom forbrukerenanvender en representant, skal varen anses mot-tatt når denne har varen i sin fysiske besittelse.Dersom alle opplysningene er gitt, men ikke på enmåte som oppfyller lovens krav, begynner ikkeangrefristen å løpe. Dette kan for eksempel væretilfellet der selger henviser til en internettside deralle relevante opplysninger finnes, i stedet for å giforbrukeren opplysningene direkte.

Hvilket tidspunkt hele varen skal anses mot-tatt, er uproblematisk å fastslå dersom varen er énenkelt gjenstand. Dersom en avtale gjelder flerevarer som skal leveres samlet og hvor en del avleveransen er mer eller mindre verdiløs uten deøvrige delene, starter ikke angrefristen før forbru-keren har mottatt alle elementene, og således harmulighet til å undersøke varen. Forbrukeren harfor eksempel bestilt en stasjonær pc, og skjermenog harddisken ankommer på forskjellig tidspunkt.Angrefristen regnes da fra alle deler er mottatt.

Dersom forbrukeren har bestilt flere varersom er innbyrdes uavhengig i en og samme bestil-ling, som av ulike årsaker leveres til forskjellig tid,regnes angrefristen fra mottak av den enkeltevare, dvs. det opereres med flere angrefrister. Foreksempel ved bestilling av to DVDer, og den eneer midlertidig utsolgt, regnes angrefristen framottak av hver enkelt DVD.

Gjeldende angrerettlov har ingen generellregulering av utgangspunktet for angrefristen vedavtaler om regelmessig levering av varer i løpet aven lengre periode. Angrerettloven § 11 tredje leddhar imidlertid en særbestemmelse ved salg avbokverk, hvor delleveringer fordeles utover etnærmere bestemt tidsrom. I disse tilfellene reg-nes angrefristen fra forbrukeren har mottatt detførste bindet i bokverket, forutsatt at dette bindetgjør det mulig for forbrukeren å danne seg enoppfatning av hele bokverket.

Ved andre abonnement på varer, for eksempelabonnement i en bokklubb, regnes angrefristenfra mottakelse av den enkelte bok, jf. utgangs-punktet i § 11 første ledd.



For varer som skal tilvirkes eller tilpasses spe-sielt for forbrukeren, løper fristen ved annet fjern-salg enn telefonsalg fra opplysningene med hjem-mel i kapittel 3 er mottatt på foreskreven måte, jf.angrerettloven § 11 annet ledd. Det er ikke kravom at den tilvirkede eller tilpassede varen er mot-tatt. Ved tilvirkningskjøp utenfor fast utsalgsstedog ved telefonsalg regnes imidlertid utgangspunk-tet for fristberegningen etter lovens hovedregel i§ 11 første ledd, fra mottakelse av både vare ogopplysninger på foreskreven måte. Se Ot.prp. nr.36 (1999–2000) punkt 3.16.2.3.

3.9.2 Gjeldende rett – andre tjenester enn finansielle tjenester

Etter angrerettloven § 18 har forbrukeren rett til ågå fra tjenesteavtalen etter at de opplysningenesom kreves med hjemmel i kapittel 3 er mottatt påforeskreven måte. Det er i utgangspunktet irrele-vant om tjenesteyteren har påbegynt tjenesten.Dersom opplysningene er gitt før avtaleinngåel-sen, regnes angrefristen fra avtaletidspunktet.

3.9.3 Direktivet

Direktivets bestemmelser om rett til å angre seg,angrefristens lengde og utgangspunkt står i artik-kel 9. Forbrukeren skal ha en frist på 14 dager til åkunne gå fra en fjernsalgsavtale, eller en avtaleinngått utenom den næringsdrivendes faste for-retningslokaler, uten å måtte oppgi noen grunn tildette. Forbrukeren skal ikke pådra seg andrekostnader enn visse kostnader knyttet til retur, inærmere bestemte tilfeller. Hvordan angrefristenpå 14 dager beregnes er omtalt i direktivets for-tale punkt 41. Den dagen en avtale inngås regnesikke med i fristen, som for øvrig medregner allekalenderdager. 14-dagers fristen gjelder bådevarer og tjenester.

Angrefristen regnes fra den dag avtalen om tje-nesten inngås, så fremt nødvendige opplysningerer gitt, jf. direktivet artikkel 9 nr. 2 bokstav a. Detsamme gjelder avtaler om levering av vann, gasseller elektrisitet, der dette ikke er lagt ut for salg iet begrenset volum eller en fastsatt mengde, samtavtaler om levering av fjernvarme eller av digitaltinnhold som ikke leveres på et fysisk medium, jf.artikkel 9 nr. 2 bokstav c.

Angrefristen ved kjøp av varer (salgsavtaler)regnes «fra den dag forbrukeren eller en annentredjemann enn transportøren og som forbruke-ren har utpekt, får varene i fysisk besittelse», jf.direktivet artikkel 9 nr. 2 bokstav b. Vilkåret for

dette utgangspunktet er at nødvendige opplysnin-ger er gitt, jf. direktivet artikkel 10.

Direktivet gir også utgangspunktet for angre-fristen ved ulike typetilfeller, jf. artikkel 9 nr. 2bokstav b, punkt i–iii. I alle tilfeller stilles det kravom at forbrukeren får første eller siste varen ellerdel av varen i fysisk besittelse. Dette eri. ved flere varer bestilt av forbrukeren i én bestil-

ling og levert separat, er utgangspunktet dendag vedkommende får den siste av varene ifysisk besittelse

ii. ved levering av vare som består av flere partiereller deler, er utgangspunktet den dag vedkom-mende får det siste partiet eller den siste deleni fysisk besittelse

iii. ved avtaler om regelmessig levering av varer iløpet av et definert tidsrom, beregnes fristenfra vedkommende får den første av varene ifysisk besittelse.

3.9.4 Forslag i høringsnotatet

Departementet foreslo at direktivet artikkel 9 blegjennomført i ny lov om angrerett. Departementetslo fast at det er en rekke likhetspunkter mellomdirektivets bestemmelser om angrefrist og gjel-dende rett. Imidlertid er det forskjeller mellomgjeldende rett og direktivet artikkel 9 nr. 2 bok-stav b, underpunkt i og iii som begge gjelder leve-ring av varer i flere forsendelser. Direktivets løs-ning innebærer en henholdsvis forbedring og for-verring av forbrukervernet i forhold til gjeldendeangrerettlov.

Departementet opplyste at særregelen i gjel-dende angrerettlov § 11 tredje ledd om salg avbokverk ikke kan videreføres, fordi direktivet ikkehar en tilsvarende bestemmelse. Angrerett vedsalg av bokverk må derfor, etter departementetssyn, utledes av bestemmelsen som gjennomførerdirektivet artikkel 9 nr. 2 bokstav b punkt ii. Dettebetyr at angrefristen for hele leveransen løper fralevering av verkets siste bind. Departementet fore-slo at det ble innført en egen bestemmelse omfristberegning i ny lov om angrerett.

3.9.5 Høringsinstansenes synspunkter

Forbrukerombudet viser til at direktivet artikkel 9nr. 2 bokstav b punkt iii gjelder avtaler om regulærlevering av varer i løpet av et definert tidsrom.Ombudet påpeker at avtaler om levering av ensar-tede varer som oftest ikke er tidsbestemte, meninnebærer en løpende levering av varene frem tilforbrukeren sier opp avtalen. Angrefristens



utgangspunkt bør klargjøres også i disse tilfel-lene.

3.9.6 Departementets vurdering

Angrefristens lengde og beregningsmåte i direkti-vet er i overensstemmelse med gjeldende angre-rettlov. Også direktivets bestemmelser om at frist-beregningen i utgangspunktet løper fra en vare eri forbrukerens fysiske besittelse, synes å være ioverensstemmelse med gjeldende rett. Dennefristberegningen foreslås videreført. Det sammegjelder dersom det ikke er forbrukeren selv, menen representant som mottar varen. Også direkti-vets bestemmelser om utgangspunktet for angre-fristen ved salg av tjenester som ikke er finansielletjenester, er i overensstemmelse med gjeldenderett.

Når det gjelder de forskjellige typetilfeller avvareleveranser nevnt i direktivet artikkel 9 nr. 2bokstav b, vil departementet bemerke følgende:

Punkt i: Flere varer bestilt av forbrukeren i énbestilling og levert separat. Departementet antarat dette omfatter ulike varer, også selv om det ersamme varetype, for eksempel to DVD-er. I mot-setning til gjeldende angrerettlov, vil angrefristenetter direktivet gjelde fra den siste DVD-en erlevert. At angrefristen vil løpe fra siste vare er ifysisk besittelse, innebærer en forbedring av for-brukerens stilling. I dag løper angrerett for hverenkelt vare fra mottak av denne.

Punkt ii: En vare som består av flere partiereller deler, antar departementet er anvendelig foreksempel på stasjonær pc, hvor harddisk ogskjerm blir levert til forskjellig tid. Direktivetsregel er etter departementets syn i overensstem-melse med gjeldende rett. Angrefristen løper frahele leveransen er mottatt.

Punkt iii: Avtaler om regelmessig levering avvarer i løpet av et definert tidsrom, avviker fragjeldende rett i forbrukerens disfavør. Departe-mentet antar at det med «regulær levering avvarer» siktes til ensartede varer som leveresregelmessig. Dersom forbrukeren skulle inngåavtale om kjøp av 12 par sokker, levert et par imåneden, følger det av direktivet at angrerettenkun gjelder det første paret. En begrunnelse fin-nes implisitt i direktivets fortale punkt 37. Det føl-ger blant annet her at forbrukeren bør kunneprøve ut og inspisere de innkjøpte varene i denutstrekning som er nødvendig for å fastslå vare-nes art, egenskaper og funksjon. Etter å ha prøvdut det første sokkeparet, bør forbrukeren kunnefastslå hvorvidt de etterfølgende sokkeparene fal-ler i smak. Argumentet for fortsatt angrerett er

derfor ikke lenger til stede. Når det gjelder For-brukerombudets synspunkt om at utgangspunk-tet for angrefristen bør klargjøres for avtaler somgjelder inntil forbrukeren sier dem opp, vil depar-tementet bemerke at det at direktivet ikke regule-rer disse avtalene, betyr at forholdet kan regule-res i nasjonal rett. Departementet anser at desamme hensynene gjør seg gjeldende, som vedtidsbestemte kontrakter.

Finland har ikke avgrenset sin lovbestem-melse5 om angrefrist for regelmessige leveransertil kun å gjelde avtaler for begrenset tidsrom,mens Danmark og Sverige ikke har bestemmelseom angrefristens utgangspunkt ved tidsubestemtevarekontrakter. Departementet foreslår at bestem-melsen om fristberegning ved regelmessigeytelser, dvs. abonnementsordninger, gjøres gene-rell. Det betyr at den gjelder både dersom abonne-mentsperioden er tidsavgrenset, og der den løpertil den blir sagt opp.

Som følge av at direktivet unntar tilvirknings-kjøp eller særlig tilpassede varer fra angreretten,jf. artikkel 16 bokstav c, kan bestemmelsen i gjel-dende angrerettlov § 16 ikke videreføres. Sepunkt 3.11.4 om unntak fra angreretten. Direkti-vets bestemmelser om utgangspunkt for angre-fristen ved salg av tjenester som ikke er finansielletjenester er i overensstemmelse med gjeldenderett, som foreslås videreført.

Departementet opprettholder forslaget om åinnta en egen bestemmelse om fristberegning i nylov om angrerett.

Se forslag til ny lov om angrerett §§ 6 og 21første og annet ledd.

3.10 Angrefristens utløp når opplysningsplikten ikke er oppfylt


Angrerettloven § 11 om angrerett ved kjøp avvarer avskjærer angrerett etter en viss tid, selv omopplysningsplikten ikke er oppfylt. Reglene gjel-der kun for fjernsalg; ved salg utenfor fast utsalgs-sted er det ingen regel om angrerettens opphør.

Ved salg av varer er utgangspunktet at angre-retten utløper tre måneder etter at varen er mot-tatt, selv om kravet til opplysninger ikke er opp-fylt. Dette gjelder så fremt forbrukeren har fåttopplysningene om angrerett. Dersom forbruke-ren ikke har fått disse opplysningene, opphørerangreretten ett år etter at varen er mottatt.

5 Konsumentskyddslagen 14 § (30.12.2013/1211)



For varer som skal tilvirkes eller tilpasses spe-sielt sondrer angrerettloven § 11 annet ledd mel-lom fjernsalg som ikke er telefonsalg og annetfjernsalg. Ved fjernsalg som ikke er telefonsalg,utløper angreretten tre måneder fra avtalen bleinngått.

For bokverk som skal leveres som delleve-ranse over tid er det både en tre måneders, og enett års absolutt angrerettgrense. Det følger avangrerettloven § 11 tredje ledd at fristen uansettløper ut «senest 3 måneder etter at det første bin-det er mottatt eller etter 1 år dersom opplysnin-gene om angrerett ikke er gitt». Videre sierbestemmelsen at i tilfeller der forbrukeren ikkehar mottatt opplysningene som kreves med hjem-mel i kapittel 3 på foreskreven måte, «regnes til-svarende frist som nevnt i annet punktum fra mot-takelsen av hvert enkelt bind». Se nærmereOt.prp. nr. 36 (1999–2000) punkt 3.16 og spesiellemerknader til § 11.

Loven § 18 regulerer opphør av angrerett vedmanglende opplysninger ved kjøp av tjenester.Ved fjernsalg løper fristen ut senest tre månederetter at avtalen ble inngått, eller etter ett år der-som opplysning om angreretten ikke er gitt.Bestemmelsen sondrer ikke mellom fjernsalg pertelefon og annet fjernsalg. For salg utenfor fastutsalgssted er det ingen regel om opphør avangrefristen ved manglende opplysninger.

3.10.2 Direktivet

Direktivet artikkel 10 regulerer virkningen av atden næringsdrivende ikke har gitt forbrukerenopplysninger om angrerett, vilkårene, tidsfristeneog fremgangsmåten for å bruke angreretten, samtangreskjema, jf. direktivet artikkel 6 nr. 1 bokstavh.

Artikkel 10 sondrer ikke mellom varer og tje-nester; reglene er de samme. Dersom dennæringsdrivende ikke har gitt forbrukeren opplys-ninger om angrerett, utvides angreretten til ågjelde ytterligere 12 måneder etter utløpet av denopprinnelige angrefristen, jf. bestemmelsens nr. 1.Dersom den næringsdrivende før dette tidspunk-tet gir forbrukeren opplysninger om angrerett,utløper angreretten likevel 14 dager etter dette, jf.artikkel 10 nr. 2. Det betyr at angreretten uansettvil opphøre 12 måneder og 14 dager etter det tids-punktet fristen skal regnes fra, jf. direktivet artik-kel 9 nr. 2.

3.10.3 Forslag i høringsnotatet og departementets vurderinger

Departementet foreslo å gjennomføre direktivetartikkel 10 i ny lov om angrerett. Ingen høringsin-stanser har uttalt seg til forslaget. Reglene i direk-tivet om angrerettens absolutte grense avviker fragjeldende rett. Direktivets regler er vesentligenklere å forholde seg til enn gjeldende bestem-melser. Direktivet opererer med kun én maksi-mumsfrist, som kan utgjøre 12 måneder pluss 14dager fra fristens start. Den absolutte grensengjelder både varer og tjenester. Det sondres ikkemellom avtaletype; fjernsalg eller salg utenomfaste forretningslokaler. Dette innebærer at det inorsk rett må innføres maksimumsgrense forangrefristen også ved salg utenom faste forret-ningslokaler. Det samme gjelder telefonsalg.

Innføring av begrensning for angrerettensmaksimale utstrekning i tid ved salg utenom fasteforretningslokaler betyr en svekkelse for norskeforbrukere. Departementet antar likevel at end-ringen ikke får stor praktisk betydning, og atbestemmelsen vil medføre større klarhet og forut-sigbarhet. På den annen side utvides maksimums-fristen fra ett år til 12 måneder og 14 dager. I mot-setning til gjeldende rett, er det kun manglendeopplysninger om angrerett som får betydning forangrerettens utstrekning i tid. Brudd på andreinformasjonskrav må sanksjoneres etter reglerfastsatt i nasjonal rett. Se nærmere punkt 3.17 omsanksjoner.

Se forslag til ny lov om angrerett § 21 tredje ogfjerde ledd.

3.11 Unntak fra angrerett

3.11.1 Generelt

Ved visse avtaler om varer og tjenester bør det avulike årsaker ikke være angrerett. Dette kan værefordi angrerett er uegnet, ut fra arten av vareneeller tjenestene. Dersom varer er fremstilt etterforbrukerens spesifikasjoner eller er klart person-lige, slik at de vanskelig kan selges til andre, kandet være urimelig for den næringsdrivende omdet er adgang til å angre seg. Det samme vil væretilfelle der tjenesteavtalen innebærer at dennæringsdrivende må sette til side kapasitet, somkan være vanskelig å fylle dersom avtalen frafal-les, for eksempel bestilt selskapslokale til mangepersoner.



3.11.2 Fullførte tjenester


Det forutsettes i angrerettloven § 21 annet ledd atangrerett kan gjøres gjeldende, selv om hele tje-nesten er levert. Ved annet fjernsalg enn telefon-salg kan det bli liten realitet i angreretten fordi for-brukeren likevel må gjøre opp for seg, forutsatt avkravene som stilles til avtale om oppstart er opp-fylt. Ved telefonsalg og salg utenfor fast utsalgs-sted gjelder angreretten fullt ut. En påbegynnelseav tjenesten før utløp av angrefristen skjer dermedpå den næringsdrivendes risiko.

Etter direktivet artikkel 16 bokstav a kan tje-nester som er utført fullt ut ikke angres. Forutset-ningen er at utførelsen har begynt med forbruke-rens uttrykkelige forhåndssamtykke, og forbru-keren har erkjent at angreretten vil gå tapt nåravtalen er oppfylt fullt ut av den næringsdrivende.Direktivets bestemmelser gjelder både salgutenom faste forretningslokaler og fjernsalg, der-under telefonsalg.


Departementet foreslo at direktivets bestemmelseom unntak fra angreretten for tjenester som erutført fullt ut, blir gjennomført i ny lov om angre-rett. Departementet foreslo i høringsnotatet atavtaler om levering av digitalt innhold og øvrigeytelser som omtales i direktivets fortale punkt 19(avtaler om levering av vann, gass eller elektrisi-tet, som ikke leveres på et fysisk medium, ogfjernvarme) etter angrerettloven skal anses somavtaler om tjenester. Det var derfor ikke nødven-dig å innta en egen bestemmelse om unntak fraangreretten for avtaler om levering av digitalt inn-hold i ny lov om angrerett. Forholdet omfattes avunntaket for tjenester som er utført fullt ut.


Forbrukerrådet uttalte at hva som ligger i kravet tilforbrukerens «uttrykkelige samtykke» bør presi-seres nærmere i forarbeidene og det bør krevesen særskilt bekreftelse fra forbrukeren som viserat forbrukeren forstår at angreretten faller bort.Kravet om uttrykkelig samtykke bør ikke væreoppfylt kun ved at det inntas som et av flere vilkåri en standardkontrakt.


En gjennomføring av direktivets bestemmelse omfullførte tjenester vil innebære en utvidelse av

unntak fra angreretten, ved at unntaket også vilgjelde tjenesteavtaler inngått ved telefonsalg ellerved salg utenom faste foretningslokaler. Når detgjelder unntak fra angreretten for avtaler om leve-ring av digitalt innhold, vises det til punkt 3.11.15.

Som etter gjeldende rett er det nødvendig medforbrukerens uttrykkelige samtykke til oppstartav levering av tjenesten, for at angreretten skalfalle bort. Begrepet «uttrykkelig forhåndssam-tykke» er ikke definert i direktivet. Av sammen-hengen i direktivet fremgår det imidlertid at kra-vet i seg selv ikke forutsetter skriftlighet. Unnta-ket fra angreretten for fullførte tjenester i artikkel16 bokstav a må sees i sammenheng med de for-melle kravene til avtaler inngått utenom faste for-retningslokaler, artikkel 7 nr. 3. Av denne bestem-melsen fremgår det at den næringsdrivende skalkreve at forbrukeren kommer med en uttrykkeliganmodning på et varig medium. At de tilsvarendekravene i artikkel 8 ikke inneholder krav om varigmedium (nr. 7 b og nr. 8), antas å skyldes at kom-munikasjonen foregår ved fjernkommunikasjon.For eksempel e-posten som forbrukeren senderden næringsdrivende fyller krav til varig medium/skriftlighet. For at unntaket fra angreretten forfullførte tjenester i artikkel 16 bokstav a skalkomme til anvendelse, er det følgelig nødvendigmed skriftlighet.

Det er ikke tilstrekkelig at levering av tje-nesten er startet opp for at angreretten skal bort-falle. Tjenesten må være fullstendig levert. Inntildette tidspunktet kan angreretten brukes. Depar-tementet opprettholder forslaget i høringsnotatetom unntak fra angrerett for fullførte tjenester.

Se forslag til ny lov om angrerett § 22 bokstavc.

3.11.3 Varer og tjenester hvis pris avhenger av svingninger i finansmarkedet

Gjeldende rett gjør unntak fra angrerett for tjenes-ter der prisen avhenger av svingninger på finans-markedet som tjenesteyteren ikke har innflytelsepå, og som kan forekomme i angreperioden, jf.angrerettloven § 22b. Bestemmelsen gjelder kunved avtaler om finansielle tjenester.

Direktivet artikkel 16 bokstav b gjør unntakfra angreretten for levering av varer eller tjenesterder prisen er avhengig av svingninger i finansmar-kedet som ikke kan kontrolleres av den nærings-drivende, og som skjer innen utløpet av angrefris-ten. Som eksempel på varer som omfattes av unn-taket, kan nevnes edelmetaller og visse råstoffer,for eksempel olje.



I høringsnotatet ble det foreslått å gjennom-føre direktivets bestemmelse i ny lov om angre-rett. Ved vurderingen av om en vare eller tjeneste-ytelse faller innenfor unntakets anvendelsesom-råde, bør det legges vekt på om prisen varierer påen uforutberegnelig måte på grunn av svingnin-ger på kapitalmarkedet. Ingen høringsinstanserhar hatt merknader til forslaget som oppretthol-des.

Se forslag til ny lov om angrerett § 22 bokstavd.

3.11.4 Tilvirkningskjøp


Etter angrerettloven § 11 annet ledd er det angre-rett på varer som skal tilvirkes eller tilpasses spe-sielt for forbrukeren, såkalte tilvirkningskjøp.Ordlyden forutsetter at tingen ikke allerede er til-virket på avtaletidspunktet. Tilvirkningen vil nor-malt skje etter kjøperens spesifikasjoner i samrådmed selgeren.

Direktivet artikkel 16 bokstav c gjør unntak fraangreretten for levering av varer som er fremstiltetter forbrukerens spesifikasjoner eller som harfått et tydelig personlig preg. Fortalen punkt 49nevner som eksempel skreddersydde gardiner.Begrepet «varer framstilt etter forbrukerens spe-sifikasjoner» er definert i direktivet artikkel 2 nr. 4som «varer som ikke er prefabrikert, og somframstilles på grunnlag av forbrukerens individu-elle valg eller beslutninger».


Departementet foreslo å gjennomføre direktivetsunntak fra angreretten for varer som er fremstiltetter forbrukerens spesifikasjoner, eller som erklart personlige, i ny lov om angrerett.

Forbrukerombudet bemerker at i tilfeller hvordet vil være vanskelig å selge varen til noen andre,tilsier hensynet til den næringsdrivende at detikke bør være angrerett. I enkelte tilfeller kan detvære uklart om varen kan sies å være fremstiltetter forbrukerens spesifikasjoner, eller om den erklart personlig. Ombudet fortsetter:

«Jeg mener at et tilfelle som kan diskuteres ervarer hvor det er trykket årstall, eksempelvispå gensere, bager eller luer. Årstallet vil i segselv medføre at varen vil være vanskelig å fåsolgt året etter, noe som isolert sett kunne talefor at det ikke bør være angrerett på varen. I

mange tilfeller er det imidlertid tale om mereller mindre masseproduserte varer, som der-med ikke er produsert etter forbrukerens spe-sifikasjoner. Den kan heller ikke sies å væreklart personlig. Varen kan strengt tatt ogsåvidereselges, forutsatt at man er i samme år.»

Etter Forbrukerombudets syn bør nevnte typevare ikke omfattes av unntaket fra angreretten.

Forbrukerrådet bemerker at uttrykket «klartpersonlige» feilaktig kan oppfattes å omfatte varersom benyttes til personlige formål, for eksempeltoalettartikler eller annet. Forbrukerrådet foreslårat uttrykket endres, slik at det fremgår at unnta-ket gjelder varer som har fått et tydelig personligpreg.


Departementets forslag til lovtekst i høringsnota-tet var basert på uoffisiell norsk oversettelse avforbrukerrettighetsdirektivet, som nå er justert.Departementet slutter seg til Forbrukerrådets for-slag om at ordlyden endres, slik at det fremgår atunntaket foruten varer som er fremstilt etter for-brukerens spesifikasjoner, gjelder varer som harfått et «tydelig personlig preg». Denne ordlydener i overensstemmelse med den danske, svenskeog engelske direktivteksten. Gjennomføring avdirektivets unntak fra angrerett for varer som erfremstilt etter forbrukerens spesifikasjoner ellerhar et tydelig personlig preg innebærer en svek-kelse av forbrukervernet i forhold til gjeldenderett. Bestemmelsen er likevel ikke ny; den er envidereføring av fjernsalgsdirektivet artikkel 6tredje ledd, som imidlertid ikke ble gjennomført iangrerettloven.

Direktivets unntak gjelder to forskjellige tilfel-ler, som kan overlappe hverandre; varer som erfremstilt etter forbrukerens spesifikasjoner i hen-hold til definisjonen i artikkel 2 nr. 4, og varer somhar fått et tydelig personlig preg. Begrunnelsenfor bestemmelsen er at angrerett kan påføre dennæringsdrivende store tap, fordi det ikke er, ellerer svært vanskelig å selge varen til andre. Formå-let med unntaksbestemmelsen er imidlertid ikkeå omfatte standardvarer som den næringsdri-vende, for å unngå lagringskostnader, først tilvir-ker etter bestilling fra forbrukeren som gjør vissemindre valg. Som eksempel på vare som ikkeanses omfattet av definisjonen i artikkel 2 nr. 4kan nevnes nye biler, som settes sammen av for-brukeren ved valg mellom en rekke standardele-menter. Forbrukeren kan for eksempel velge mel-lom flere forskjellige tilbudte farger, tilleggsutstyr



og setetrekk. Slike biler anses som standardvarerog det er angrerett.

En atypisk eller omfattende kombinasjon avstandardvalg kan imidlertid etter omstendig-hetene innebære at varen likevel anses som et til-virkningskjøp, og angrerett avskjæres. Det sammekan gjelde standardvarer, som det etter forbruke-rens ønske er gjort endringer på, for eksempelved at varen har fått et særskilt kjennetegn elleregenskap, for eksempel gravering eller spesielttrykk. Hvorvidt dette er tilfellet må bero på enkonkret vurdering, hvor selgers mulighet for åselge varen på ny, eventuelt etter å ha foretattvisse tilpasninger, kan inngå som et element.

Når det gjelder Forbrukerombudets eksempelmed varer med påtrykte årstall, og spørsmål omangrerett bør kunne utøves, vil departementetbemerke at unntaksbestemmelser bør fortolkessnevert. Kjøp av masseproduserte varer medpåtrykt årstall kan ikke anses som tilvirknings-vare, og angreretten må være i behold. Det måvære den næringsdrivendes risiko å selge dentype varer.

I enkelte tilfeller vil en vare anses å ha et tyde-lig personlig preg, som innebærer at den ikke harinteresse for andre forbrukere, og vanskelig kanselges videre. Som eksempel kan nevnes portret-ter av forbrukerens familie, skreddersydd/spesi-altilpasset kjole/dress. Også disse tilfellene unn-tas fra angreretten.

Direktivets unntaksbestemmelse foreslåsgjennomført i ny lov om angrerett. Se forslag til§ 22 bokstav e.

3.11.5 Varer som forringes eller foreldes raskt

Etter angrerettloven § 12 første ledd bokstav c erdet ikke angrerett på varer som raskt forringesfysisk. Enkelte varer har etter sin natur begrensetholdbarhet, uten at det skyldes manglendeomsorg for eller ytre påvirkning av varen. Eksem-pel på slike varer er ferske matvarer og avskårneblomster. Lovens unntak gjelder bare fysisk for-ringelse, ikke for eksempel klær som kan gå avmoten, eller sesongvarer som halloween-kostyme.

Unntaket fra angrerett gjelder selv om varenpå det tidspunkt forbrukeren ønsker å benytteangreretten, ikke er fysisk forringet, for eksempelat blomsterbuketten ennå ikke er visnet.

Direktivet artikkel 16 bokstav d gjør unntakfra angreretten for varer som kan forringes ellerforeldes raskt. Departementet foreslo i høringsno-tatet å gjennomføre direktivets bestemmelse.Departementet legger til grunn at dette ikke inne-bærer en svekking av forbrukervernet. Departe-

mentet forstår uttrykket «foreldes» til å omfattevarer som raskt går ut på dato, typisk mat ogdrikke, men ikke sesongvarer. Ingen høringsin-stanser har hatt merknader til forslaget som opp-rettholdes.

Se forslag til ny lov om angrerett § 22 bokstavb.

3.11.6 Varer det knytter seg helsevernmessige eller hygieniske hensyn til

Gjeldende rett

Gjeldende angrerettlov har ikke unntak fra angre-rett av helsevernmessige eller hygieniske årsaker.I praksis skjer det likevel at næringsdrivende ikketillater angrerett på varer av hygieniske årsaker.Dette gjelder særlig undertøy og helsekostpro-dukter. Forbrukerne blir gjerne møtt med innsi-gelser om at angreretten er bortfalt fordi vare-forsendelsen er åpnet.

Direktivet

Direktivet gjør i artikkel 3 nr. 3 bokstav b unntakfra sitt virkeområde for helsetjenester som defi-nert i pasientrettighetsdirektivet artikkel 3 bok-stav a. Som helsetjenester anses også legemidlerog medisinsk utstyr. Direktivet artikkel 16 bok-stav e gjør unntak fra angrerett for avtaler om for-seglede varer som av hensyn til helsevern ellerhygiene ikke er egnet for retur, og der forseglin-gen er brutt etter levering.


Direktivets bestemmelse om unntak fra angrerettfor avtaler om levering av forseglede varer somikke er egnet for retur på grunn av helsevernmes-sige eller hygieniske årsaker ble foreslått gjen-nomført i ny lov om angrerett.

Forbrukerombudet uttaler at det er klart atbrutt forsegling må forstås som noe annet enn atman har åpnet en vareforsendelse. Ombudet fort-setter:

«Velger næringsdrivende å selge varer somikke er egnet for retur på grunn av hygieniskeårsaker, bør det etter min oppfatning være opptil den næringsdrivende å måtte sørge for atvaren blir forseglet på en slik måte at det ikkeer tvilsomt at man her bryter en forsegling somtjener til beskyttelsesformål.»



Helse- og omsorgsdepartementet (HOD) harmerknader til forslaget når det gjelder legemidlerog medisinsk utstyr. HOD viser til at apotek, medvisse begrensede unntak, har enerett på salg avlegemidler, og at legemidlers kvalitet og holdbar-het forutsetter at de oppbevares i henhold til god-kjente spesifikasjoner som kan omfatte tempera-tur (frost, varme), fuktighet og lys. HOD fortset-ter:

«Apoteket vil ikke kunne dokumentere at lege-midlene er oppbevart under de betingelsersom kreves når de har vært utenfor apoteketslokaler, og de kan heller ikke sikre at legemid-lene ikke er forurenset eller forfalsket. Det erinnarbeidet praksis at apotek ikke tar i retur forvideresalg legemidler som har vært ute hos for-bruker. Tilsvarende vil gjelde for mange typermedisinsk utstyr. Medisinsk utstyr selges bådefra apotek og fra andre forhandlere.»

HOD uttaler videre at forslaget i høringsnotatet vilinnebære at apotek og andre forhandlere har enplikt til å oppheve salgsavtaler for legemidler ogmedisinsk utstyr ved fjernsalg, og at de returnertevarene må kasseres. HOD bemerker at dette ikkehar representert et reelt problem på legemiddel-området, fordi forsendelse av legemidler kun harvært tillatt i begrenset utstrekning. Dette harmedført at netthandel av legemidler ikke har fore-kommet i Norge. Med virkning fra 1. januar 2010ble det imidlertid åpnet for netthandel av resept-frie legemidler, og det vurderes å åpne for detteogså når det gjelder reseptpliktige legemidler.HOD bemerker videre at legemidler og medisinskutstyr etter en konkret vurdering vil være unntattfra angreretten etter lovforslaget § 21 (senereendret til § 22) bokstav b og f. Disse bestemmel-sene ivaretar imidlertid bare i begrenset gradbehovet for kontroll med produktene. HOD fore-slår derfor at det inntas bestemmelse i angrerett-loven som unntar legemidler og medisinsk utstyrfra angreretten.


Direktivets unntaksbestemmelse må ses i sam-menheng med bestemmelsen om forbrukerensforpliktelser ved bruk av angrerett i direktivetartikkel 14 nr. 2, se punkt 3.15.4. Etter dennebestemmelsen er utgangspunktet at varer kanleveres tilbake, men at forbrukeren blir ansvarligfor en eventuell redusert verdi som følge av hånd-teringen av varene.

En del varer bør av hygieniske årsaker ikkeselges på nytt etter at de er returnert til selgerenetter at forseglingen er brutt. Dette kan foreksempel være helsekostprodukter, legemidler ogkosmetikk. Andre eksempler er under- eller bade-tøy. Dersom slike varer kan returneres, vil detinnebære et økonomisk tap for selgeren, dersomvarene ikke kan selges på nytt. Gjennomføring avdirektivet innebærer en innsnevring i forbruker-vernet, fordi man etter gjeldende rett har angre-rett, selv om forseglingen er brutt. Med «forseg-ling» forstår departementet en særlig emballasjesom beskytter varen og tjener som sikkerhet forat varen ikke har vært åpnet. For eksempel plast-folien som omslutter krukken med ansiktskrem.

Det forhold at legemidler og medisinsk utstyromfattes av unntaket fra direktivets virkeområde iartikkel 3 nr. 3 bokstav b, innebærer at dissevarene ikke er tenkt omfattet av unntaket fraangreretten i artikkel 16 bokstav e. Departemen-tet har som utgangspunkt at bestemmelsene i gjel-dende angrerettlov skal videreføres, i den utstrek-ning direktivet muliggjør. Direktivet gir somnevnt medlemsstatene adgang til å anvende direk-tivets bestemmelse på områder som unntas fradirektivets virkeområde, se punkt 3.2.1 om forta-len punkt 13. Legemidler og medisinsk utstyr erikke unntatt fra angreretten i dag. I praksis harikke dette utgjort noe problem for næringsdri-vende, idet fjernsalg i svært liten grad har funnetsted. Departementet antar at det kan være behovfor særlig nettsalg av medisinsk utstyr, for eksem-pel diagnostiseringsverktøy som graviditetstest,insulinmålingsinstrumenter mv. Departementetantar at økt bruk av fjernsalg vil medføre økt han-del også med legemidler. Spørsmålet er derfor omdet er forhandlerne som skal ta tapet ved at retur-nerte varer ikke kan selges på nytt, eller omvarene skal unntas fra angrerett.

Departementet foreslår at legemidler og medi-sinsk utstyr unntas fra angreretten. Dermed vilman fjerne et hinder for fjernsalg av slike produk-ter, og øke tilgjengeligheten for forbrukerne.Departementet presiserer at forslaget om unntakfor legemidler og medisinsk utstyr ikke omfattersalg av helseprodukter som kosttilskudd, kropp-spleieprodukter og lignende artikler. Forbruker-rådet har opplyst at det årlig mottar en rekke kla-gesaker på helsekostprodukter. Klagene begrun-nes med ulike forhold, blant annet med uklare ogulovlige avtalevilkår, mangelfulle opplysninger omblant annet angrerett, og manglende vilje til ågjøre opp for seg. Det er derfor vesentlig å opp-rettholde angreretten for slike produkter så fremtforseglingen ikke er brutt, og ha en klar avgrens-



ning i loven av hva som er legemidler og legemid-delutstyr.

Departementet opprettholder forslaget ihøringsnotatet og foreslår en ekstra unntaksbe-stemmelse basert på forslaget fra Helse- ogomsorgsdepartementet.

Se forslag til ny lov om angrerett § 22 boksta-vene f og g.

3.11.7 Varer som ikke kan skilles fra andre varer etter levering

Angrerettloven § 12 første ledd bokstav b gjørunntak fra angreretten for varer der selve leverin-gen har medført at de ikke kan leveres tilbake.

Enkelte varer er av en slik karakter at selveleveringen medfører at varene faktisk ikke kanleveres tilbake. I Ot.prp. nr. 36 (1999–2000) erfyringsolje som er fylt på tank i forbrukerens hjemnevnt som eksempel. Det er urimelig om selgereni slike tilfeller må bære tapet fordi varene ikke kanreturneres. Unntaket kommer bare til anvendelsenår varen faktisk er levert. Før levering gjelderangreretten fullt ut.

Direktivet artikkel 16 bokstav f gjør unntak fraangreretten når «levering av varer som på grunnav sin art etter levering blandes med andre varerpå en slik måte at de ikke kan skilles fra hver-andre». Det kommer også frem i fortalen punkt 49at angreretten ikke bør få anvendelse på foreksempel levering av flytende brensel, som er envare som av natur ikke kan skilles fra andre vareretter levering.

I høringsnotatet ble det vist til at direktivetsbestemmelse samsvarer med gjeldende rett, somble foreslått videreført. Ingen høringsinstanserhar uttalt seg til forslaget som opprettholdes.

Se forslag til ny lov om angrerett § 22 bokstava.

3.11.8 Visse alkoholholdige drikker

Gjeldende rett inneholder ingen bestemmelse til-svarende direktivet artikkel 16 bokstav g.

Bestemmelsen gjør unntak fra angrerett ved

«levering av alkoholholdige drikker til en prissom ble avtalt på det tidspunkt salgsavtalen bleinngått, og først kan skje etter 30 dager, og derden faktiske verdien er avhengig av svingnin-ger i markedet som ikke kan kontrolleres avden næringsdrivende».

I direktivets fortale punkt 49 nevnes eksempelmed vin som blir levert lenge etter inngåelsen av

en avtale av spekulativ art, der verdien er avhen-gig av svingninger i markedet («vin en primeur»).

I høringsnotatet ble det foreslått å gjennom-føre direktivets bestemmelse i ny lov om angre-rett. Ingen høringsinstanser har uttalt seg til for-slaget som opprettholdes.

Se forslag til ny lov om angrerett § 22 bokstavh.

3.11.9 Avtaler om kjøp av varer og tjenester som inngås ved anmodet besøk

Det følger av angrerettloven § 2 bokstav f at lovenikke gjelder for salg utenfor fast utsalgssted der-som– selgeren eller tjenesteyteren oppsøker forbru-

keren etter dennes uttrykkelige anmodning,og

– avtalen angår en vare eller tjeneste som omfat-tes av forbrukerens henvendelse, eller

– en vare eller tjeneste som er direkte forbundetmed denne.

Se nærmere om bestemmelsen i Ot.prp. nr. 36(1999–2000) punkt 3.2.1.

Direktivet artikkel 16 bokstav h unntar fraangrerett avtaler der forbrukeren har anmodetom et besøk av den næringsdrivende med det for-mål å utføre reparasjoner eller vedlikehold somhaster. Dersom den næringsdrivende ved et sliktbesøk yter tjenester i tillegg til de som forbruke-ren særlig har anmodet om, eller leverer andrevarer enn erstatningsdeler som er nødvendig for åutføre vedlikeholdet eller foreta reparasjonene, fårangreretten anvendelse på disse tilleggstjenesteneeller varene.

Departementet foreslo i høringsnotatet atdirektivets bestemmelse gjennomføres i ny lov omangrerett. Direktivet gir i utgangspunktet forbru-keren vesentlig større angrerett enn gjeldende lovom angrerett. Både etter direktivet og etter gjel-dende rett er vilkåret for unntak fra angrerett atforbrukeren tilkaller den næringsdrivende. Mensloven unntar alle varer eller tjenester som omfat-tes av forbrukerens uttrykkelige anmodning frahele loven, og derunder også fra angreretten, unn-tar direktivet kun avtaler om reparasjoner og ved-likehold fra angreretten, mens resten av direktivetgjelder for disse avtalene. Direktivet stiller dessu-ten det tilleggskrav at reparasjonene eller vedlike-holdet haster. Hvorvidt noe haster, må vurdereskonkret. Som eksempel kan nevnes reparasjon aven vaskemaskin, eller åpning av tett avløp ellertømming av en oversvømt kjeller. Det er ikke etvilkår for unntak fra angreretten at tjenesten fak-



tisk er utført. Unntaket gjelder også dersom for-brukeren ombestemmer seg etter å ha tilkalt dennæringsdrivende, jf. ordene «for å utføre». Det erikke noen beløpsgrense for forbrukerens veder-lag som vilkår for unntaket fra angrerett. Det sen-trale med bestemmelsen er det hastepreget sommedfører at det ikke stilles krav om at forbruke-ren uttrykkelig samtykker i at utførelse av tje-nesten starter. Det er heller ikke krav om at for-brukeren uttrykkelig erkjenner at angreretten gårtapt. Ingen høringsinstanser har hatt merknadertil forslaget som opprettholdes.

Se forslag til ny lov om angrerett § 22 bokstavi.

3.11.10 Forseglet programvare mv.

Etter gjeldende rett kan angreretten ikke gjøresgjeldende for lyd- eller bildeopptak eller datamas-kinprogram der forbrukeren har brutt forseglin-gen, ved annet fjernsalg enn telefonsalg, jf. angre-rettloven § 12 annet ledd. Opplysning om at angre-retten bortfaller skal fremgå klart og tydelig påselve forseglingen. Se Ot.prp. nr. 36 (1999–2000)merknader til § 12 og de generelle merknadene ipunkt 3.16.5.

Direktivet artikkel 16 bokstav i gjør unntak fraangreretten ved avtaler om levering av forsegledelyd- eller bildeopptak eller forseglet edb-program-vare der forbrukeren har brutt forseglingen.Direktivets løsning innebærer en innsnevring avangreretten i forhold til gjeldende rett. Unntaketetter direktivet omfatter i motsetning til gjeldenderett også telefonsalg og salg utenom faste forret-ningslokaler. Bestemmelsen omfatter digitalt inn-hold som leveres på et fysisk medium, for eksem-pel en CD, DVD eller lignende. Direktivetsbestemmelse inneholder ikke krav om at det skalfremgå av forseglingen at angreretten bortfallernår den blir brutt. Fordi direktivet er totalharmo-nisert, er det ikke adgang til å videreføre detteopplysningskravet i norsk rett. At den næringsdri-vende skal gi forbrukeren opplysninger om atangrerett går tapt ved brutt forsegling følger imid-lertid av direktivet artikkel 6 nr. 1 bokstav k, senærmere punkt 3.3.14.

I høringsnotatet ble det foreslått å gjennom-føre direktivets bestemmelse i ny lov om angre-rett. Ingen høringsinstanser har uttalt seg til for-slaget som opprettholdes.

Se forslag til ny lov om angrerett § 22 bokstavj.

3.11.11 Aviser og tidsskrifter mv.

Etter gjeldende rett gjøres det ikke spesielle unn-tak fra angrerett ved fjernsalg av aviser, tidsskriftmv. Ved salg utenfor fast utsalgssted vil slike varersom regel være unntatt fra hele loven når prisenpå varen er under kr 300, jf. angrerettloven § 2bokstav b.

Direktivet artikkel 16 bokstav j gjør unntak fraangrerett for avtale om levering av en avis, et tids-skrift eller et magasin. Unntaket gjelder ikkeabonnementsavtaler for levering av slike publika-sjoner. I høringsnotatet ble det foreslått å gjen-nomføre direktivet i ny lov om angrerett. Unnta-ket vil i praksis få betydning ved fjernsalg. Vedsalg utenom faste forretningslokaler gjør unntaketfra lovens virkeområde for småkjøp, jf. punkt3.2.3, at unntaket fra angreretten ikke har noenselvstendig betydning. Ingen høringsinstanserhar uttalt seg til forslaget.

Direktivets unntak foreslås gjennomført i nylov om angrerett. Se forslag til § 22 bokstav k.

3.11.12 Offentlig auksjon

Auksjonssalg av varer og tjenester som ikke erfinansielle tjenester unntas i utgangspunktet frahele angrerettloven, jf. § 2 bokstav c, se punkt3.2.4. Loven gjelder likevel når det er lagt opp til atbudgivningen utelukkende skal skje ved fjern-kommunikasjon og gjelder annet enn brukte varerog særskilt tilvirkede gjenstander. Et praktisk vik-tig eksempel er internettauksjoner der det selgesnye varer. Loven gjelder uansett når auksjonssalgskjer som ledd i en salgsutflukt arrangert av sel-geren eller tjenesteyteren.

Direktivet artikkel 16 bokstav k unntar avtalersom inngås ved offentlig auksjon, slik denne erdefinert i direktivet artikkel 2 nr. 13, fra angreret-ten. Se punkt 3.3.22 om definisjon av offentlig auk-sjon. For alle andre auksjonstyper er det iutgangspunktet angrerett, derunder auksjon perfjernsalg. I høringsnotatet ble det foreslått å gjen-nomføre direktivets bestemmelse i ny lov omangrerett. Ingen høringsinstanser har uttalt seg tilforslaget som opprettholdes.

Se forslag til ny lov om angrerett § 22 bokstavl.



3.11.13 Spill og lotteri

Gjeldende rett

Angrerettloven § 19 bokstav a gjør unntak fraangrerett for «spille- og lotteritjenester» ved annetfjernsalg enn telefonsalg.

Det fremgår av Ot.prp. nr. 36 (1999–2000)punkt 3.9 at unntaket tar sikte på tradisjonelle lot-terier, som forhåndstrukne lotterier (skrapeloddo.l.) og etterhåndstrukne lotterier og lykkespill,som for eksempel bingo og rulett.

Lovens unntak omfatter bare reelle spill og lot-terier, forutsatt at de drives i lovlige former. Lotte-rier distribuert gjennom alminnelig post, telefon,Internett e.l., må ha tillatelse etter lotteriloven. Endel spill og lotterier omfattes ikke av unntaket fraangreretten, både fordi de ikke er reelle lotterier,og fordi de mangler nødvendig tillatelse.

Loven gjør ikke unntak fra angrerett for avta-ler som inngås utenfor fast utsalgssted. Som følgeav bestemmelsen i angrerettloven § 2 bokstav bom at salg under kr 300 er unntatt fra hele angre-rettloven ved salg utenfor fast utsalgssted, blir deti praksis likevel ikke angrerett ved kjøp av loddkjøpt i en salgsbod og lignende.

Direktivet

Ifølge artikkel 3 nr. 3 bokstav c får ikke direktivetanvendelse på avtaler om «pengespill, som inne-bærer innsats med pengeverdi i hasardspill, her-under lotterier, kasinospill og veddemål». Det blirderfor opp til den enkelte medlemsstat om denønsker å innføre regler om informasjonsplikt ogangrerett, eventuelt kun informasjonsplikt, forslike avtaler, jf. fortalen punkt 13.

Ifølge direktivets fortale punkt 31 kan med-lemsstatene treffe andre, herunder strengere, for-brukerverntiltak for slike virksomheter. Se punkt3.2.10.


Departementet foreslo at man ikke benytter direk-tivets adgang til å gjøre unntak fra angrerettlovensvirkeområde for avtaler om hasardspill, slik direk-tivet artikkel 3 nr. 3 bokstav c legger opp til.Departementet foreslo at det ikke ble innført unn-tak fra angreretten for hasardspill.

Forbrukerrådet støtter forslaget om ikke åunnta spill fra angreretten, og viser til at etter for-slaget vil det være angrerett også ved fjernsalgsom ikke er telefonsalg. Rådet bemerker at enlikestilling av avtaler om spill og lotteri for disse

avtaleformene må antas å gjøre praktiseringen avloven enklere.


Departementet har merket seg at Lotteri- og stif-telsestilsynet ikke har merknader til forslaget. Deter klart at man ikke kan angre på kjøp av spilltje-nester etter at vinner er kåret, gevinst er trukket,loddet er skrapet etc. Unntak fra angrerett følgerher av forslaget til unntak for tjenester som er fulltutført, se punkt 3.11.2.

På den annen side kan det være ønskelig meden mulighet til å angre et kjøp før hesteløpet ellerlottotrekningen starter mv., særlig dersom forbru-keren har satset større beløp. Dette tilsier at manikke innfører et særlig unntak fra angreretten forhasardspill.

Forslaget innebærer en styrking av forbruker-vernet, ved at gjeldende angrerett utvides til ågjelde også ved fjernsalg som ikke er telefonsalg.Endringen innebærer også en regelteknisk forenk-ling. Forslaget opprettholdes, dvs. at det ikkegjøres unntak fra angreretten. Som følge av depar-tementets forslag om at det ikke er nødvendigmed særlig unntak fra angreretten for hasardspill,er det heller ikke nødvendig med en nøyaktigavgrensning av begrepet.

3.11.14 Enkelte tjenester som leveres innenfor bestemt tidsrom

Gjeldende rett

Ved annet fjernsalg enn telefonsalg gjelder ikkeangreretten for «enkeltstående tjenester dersomselgeren ved avtaleinngåelsen forplikter seg til ålevere tjenesten på et bestemt tidspunkt ellerinnenfor et bestemt tidsrom», jf. angrerettloven§ 19 bokstav b.

Eksempel på dette er en avtale om hotellromeller feriehus, eller kultur- eller sportsarrange-menter. Felles for disse avtalene er at det kanvære vanskelig å få solgt tjenesten til noen andre,dersom forbrukeren går fra avtalen. Bestemmel-sen medfører ikke begrensninger i retten til avbe-stilling som følger av kutymer eller av tjenesteyte-rens avtalevilkår. For avtaler der leverings- elleroppfyllelsestidspunktet står åpent, som for eksem-pel et «klippekort» til kino, vil angreretten gjelde.

Direktivet

Det følger av direktivet artikkel 16 bokstav l atangreretten ikke kan benyttes ved avtaler om



«levering av innkvarteringstjenester for andre for-mål enn boligformål, transport av varer, bilutlei-etjenester, catering eller tjenester knyttet til fri-tidsaktiviteter, dersom det i avtalen er fastsatt enbestemt dato eller et bestemt tidsrom for utførel-sen av slike tjenester». Unntaket gjelder bådefjernsalgsavtaler og avtaler inngått utenom fasteforretningslokaler.

Av fortalen punkt 49 fremgår det at det eruhensiktsmessig å gi forbrukeren angrerett hvagjelder visse tjenesteytelser, når avtalen inne-bærer at det settes til side kapasitet, som dennæringsdrivende vil ha vanskelig for å fylle hvisangreretten brukes. Som eksempler vises det tilreservasjoner av hotell og ferieboliger eller kul-tur- eller sportsbegivenheter.

Bestemmelsen synes å være en videreføringav unntaket i fjernsalgsdirektivet (Europaparla-ments- og rådsdirektiv 97/7/EF av 20. mai 1997om forbrukervern ved fjernsalgsavtaler) artikkel3 nr. 2 annet strekpunkt, hvis første alternativlyder i norsk oversettelse:

«avtaler om levering av innkvarterings-, trans-port- og forpleiningstjenester samt fritidstilbuddersom leverandøren ved inngåelsen av avta-len forplikter seg til å levere disse ytelsene pået fastsatt tidspunkt eller i et nærmere angitttidsrom;…»


Departementet foreslo at bestemmelsen i direkti-vet artikkel 16 bokstav l gjennomføres i ny lov omangrerett.

Forbrukerrådet og NHO viser i sine høringsut-talelser til at vurderingskriteriet i den nye bestem-melsen ikke lenger bare er om tjenesten skal leve-res på et bestemt tidspunkt eller innenfor etbestemt tidsrom, men om tjenesten, dersom denikke er listet opp, er en tjeneste knyttet til fritids-aktivitet. Spørsmålet blir derfor hvordan «fritids-aktiviteter» skal tolkes.

NHO legger til grunn at tjenester knyttet til fri-tidsaktiviteter er alle tjenester som ikke er knyttettil arbeid, og de er unntatt fra angrerett dersomavtalen fastsetter en bestemt dato eller en periodefor utføring av tjenesten. NHO Luftfart forutsetterat presiseringen som gjøres, basert på ordlyden idirektivet om at unntaket gjelder «tjenester knyt-tet til fritidsaktiviteter», ikke medfører materielleendringer med hensyn til kjøp/salg av flybilletter,med andre ord at alt salg/kjøp av flybilletter i for-brukerøyemed er omfattet av unntaksbestemmel-

sen. Når det gjelder salg/kjøp av flybilletter i for-bindelse med forretningsreiser, forutsetter NHOLuftfart at denne typen avtaler fortsatt faller uten-for lovens virkeområde, jf. at forbruker er definerti § 5 litra f) som en fysisk person som ikke hoved-saklig handler som ledd i næringsvirksomhet.NHO Luftfart understreker at en eventuell end-ring med hensyn til angrerett ved kjøp av flybillet-ter vil få store økonomiske og operative konse-kvenser for de norske flyselskapene.

Også Samferdselsdepartementet bemerker atden internasjonale prisstrukturen for kjøp og salgav flybilletter bygger på et system om at salgetikke kan kanselleres når et sete er solgt, med min-dre det er i en billettkategori som tillater dette (foreksempel business class). Særnorske regler, somgir angrerett resten av verden ikke har, vil rammeden norske luftfartsnæringen hardt i konkurransemed utenlandske selskaper. Samferdselsdeparte-mentet viser til at innsnevringen i direktivet i for-hold til gjeldende unntaksbestemmelse, blantannet må sees i lys av at forbrukeravtaler om pas-sasjertransport er unntatt fra direktivets virkeom-råde etter artikkel 3 nr. 3 bokstav k. Samferdsels-departementet mener forbrukeravtaler om passa-sjertransport er tilstrekkelig regulert i spesiallov-givningen, og at forhåndsinformasjonen og de for-melle kravene til avtalen er tilpasset avtaletypen.Departementet viser også til at det har fastsattstandardvilkår for transport med rutegående buss-trafikk i Norge. Dersom busselskapenes trans-portvilkår avviker fra disse, kreves det godkjen-ning fra Samferdselsdepartementet. Selskapenestransportvilkår oversendes forbrukermyndighe-tene for uttalelse før godkjenning fra departemen-tet. Hovedorganisasjonen Virke hevder at uten unn-tak for også passasjertransporttjeneste vil det opp-stå umiddelbare og meget alvorlige konsekvenserfor reisebyråene i Norge. Reisebyråene er flypas-sasjerenes beste garantist for priskonkurranse.Skadevirkningene for kjøpere av transporttjenes-ter synes større uten unntaket. Dersom det ikkeinnføres unntak for persontransporttjeneste forut-setter Hovedorganisasjonen Virke at lovens unn-tak kan og vil tolkes så bredt at dagens unntak forpersontransporttjeneste i angrerettloven § 19 bok-stav b videreføres.

Forbrukerrådet bemerker at fordi bestemmel-sen ikke lenger er generell, men kun omfatter deopplistede typer tjenester, vil alle andre tjenesterundergis angrerett, selv om de er tidsbegrensede.Det vil blant annet være angrerett ved inngåelseav tidsbegrensede skoletjenester via internett,uansett hvor langt tidsrom det dreier seg om.




Direktivet artikkel 16 bokstav l gjør unntak fraangreretten for enkelte tidsbestemte tjenester,dvs. tjenester som skal utføres på et bestemt tids-punkt eller i løpet av en nærmere bestemt peri-ode. Foruten nærmere opplistede tjenester, gjel-der unntaket tjenester knyttet til fritidsaktiviteter.Tidskravet gjelder alle alternativene. Unntaket ersnevrere enn gjeldende angrerettlov § 19 bokstavb, som gjelder enkeltstående tjenester generelt,som skal leveres på et bestemt tidspunkt ellerinnenfor et bestemt tidsrom. Direktivets bestem-melse vil dermed styrke forbrukervernet.

Til forskjell fra gjeldende rett, omfatter ikkedirektivets unntak fra angreretten i artikkel 16bokstav l persontransport. Dette skyldes at direk-tivet artikkel 3 nr. 3 bokstav k unntar persontrans-port fra hele sitt virkeområde, med unntak av arti-klene 8 nr. 2, 19 og 22 (tydelige opplysninger førelektronisk bestilling, forbud mot gebyr ved brukav betalingsmidler som overstiger den nærings-drivendes kostnader og forbud mot tilleggsbeta-ling som ikke er avtalt). Etter gjeldende angrerett-lov omfattes ofte persontransporttjenester av unn-takene fra angrerett, fordi tjenestene er tidsbe-grensede. Persontransport omfattes imidlertid avlovens bestemmelser om opplysningsplikt mv.Departementet foreslår på bakgrunn av innspill ihøringsrunden, at persontransport unntas helt fraangrerettlovens virkeområde, se nærmere punkt3.2.9. Det legges vekt på at forbrukerne blir ivare-tatt ved regler i markedsføringsloven, spesiallov-givning for persontransport, samt standardvilkårfor transport med rutegående busstrafikk i Norge.Som følge av dette blir det uaktuelt å innta unntakfra angrerett for persontransport i ny lov omangrerett.

Unntaket for bilutleie reiser spørsmål vedrø-rende omfanget av unntaket, derunder hva somforstås med uttrykket «bil», som ikke er definert idirektivet. Det antas at uttrykket skal forstås somkjøretøy som har til formål å transportere passa-sjerer, dvs. personbiler, motorsykler, mindre vare-biler etc. Begrepet «utleie» omfatter både kort-tids- og langtidsleie. Også billeasing omfattes avdirektivets unntak.

Direktivet gir ikke konkret anvisning på hvor-dan begrepet «tjenester knyttet til fritidsaktivite-ter» skal forstås. I fortalen punkt 49 nevnes tilfel-ler hvor angrerett er uegnet fordi den næringsdri-vende må sette til side kapasitet, for eksempel«ved reservasjon av hotell eller feriebolig, ellerkultur- eller sportsarrangementer». Unntaksbe-stemmelsen i direktivet artikkel 16 bokstav l

synes å være en videreføring av begrepsbruken iartikkel 3 nr. 2 i fjernsalgsdirektivet, som omtalerleisure services, mens forbrukerrettighetsdirekti-vet omhandler «services related to leisure activi-ties». Å legge til grunn at alle tjenester knyttet tilaktiviteter som ikke er arbeid, er fritidsaktiviteter,slik NHO foreslår, synes for vidt.

Sverige bruker uttrykket «kulturevenemang,idrottsevenemang eller någon annan liknande fri-tidsaktivitet» i sin lov6. Danmark anvender uttryk-ket «tjenesteydelser i forbindelse med fritidstil-bud», se lov om forbrugeravtaler § 18 annet leddnr. 127. I sin lovproposisjon med forslag til gjen-nomføring av forbrukerrettighetsdirektivet punkt4.7.3.14.28 står det blant annet følgende vedrø-rende fritidstilbud:

«I et tidligere utkast til det generelle fjernsalgs-direktiv blev undtagelsen formuleret som«entertainment», altså «underholdsningstil-bud» eller lignende. Det generelle fjernsalgsdi-rektiv er fortolket i overensstemmelse her-med, og det må derfor lægges til grund, at und-tagelsen navnlig taker sigte på aktiviteter derkan betegnes som rekreative, f.eks. billett-bestilling mv. til biograf- eller teaterforestillin-ger, til sportsstævner, koncerter eller lignendebegivenheter.»

Også Finland synes å legge til grunn at unntaketgjelder tjenester som er nært knyttet opp motbestemte fritidsaktiviteter.

Unntakene bør tolkes snevert. At unntak fraangreretten tolkes snevert, tilsies også av hensyntil forbrukeren. Sammenhengen med ordlyden ifjernsalgsdirektivet tilsier også at fritidsaktivitetertolkes restriktivt, og ikke som enhver avtale omaktivitet som vanligvis utøves i forbrukerens fritid.

Europakommisjonen har opplyst at den vilkomme med retningslinjer for tolkingen av direk-tivet i løpet av 2014. Det er mulig at disse også vilgjelde tolkning av unntaket knyttet til «fritidsakti-viteter».

Etter departementets syn må grensedragnin-gen for direktivets unntak i artikkel 16 bokstav mfastsettes i praksis. Utgangspunktet blir imidlertidat unntak fra angreretten skal tolkes restriktivt.

6 Lag (2005:59) om distansavtal och avtal utanför affärslokaler3 § nr. 4 (Prop. 2013/14:15 Bilaga 3, Förslag till lag omändring i distans- och hemförsäljningslagen (2005:59) 12 §nr. 12)

7 https://www.retsinformation.dk/Forms/R0710.aspx?id=160666

8 Lovforslag nr. L39, Folketinget 2013-14, fremsatt 9. oktober2013 av justitsministeren.



Departementet foreslår at direktivets ordlyd istørst mulig grad gjenspeiles i ny lov om angre-rett.

Se forslag til ny lov om angrerett § 22 bokstavm.

3.11.15 Digitalt innhold


Angrerettloven har ingen bestemmelse om unn-tak fra angreretten for digitale ytelser som ikkeleveres på fysisk medium.

Direktivet artikkel 16 bokstav m unntar avtaleom levering av digitalt innhold, som ikke leverespå et fysisk medium, fra angrerett, dersom leve-ringen er begynt med forbrukerens uttrykkeligeforhåndssamtykke og erkjennelse av at angreret-ten dermed går tapt. Se nærmere punkt 3.3.6 omdigitalt innhold.


Departementet foreslo i høringsnotatet at digitaleytelser og øvrige ytelser som omtales i direktivetsfortale punkt 19 etter angrerettloven, skal ansessom tjenester. Det var derfor ikke nødvendig åinnta direktivets bestemmelser om unntak fraangreretten for levering av digitalt innhold somikke leveres på et fysisk medium i ny lov omangrerett, fordi forholdet omfattes av unntaket fortjenester som er utført fullt ut.

Forbrukerombudet er enig i at det kan synesunødvendig å innta en egen bestemmelse om unn-tak for digitalt innhold, når forholdet uansett vilomfattes av bestemmelsen om fullførte tjenester.Ombudet viser imidlertid til at det i praksis opp-står usikkerhet knyttet til hvilke regler som gjel-der ved digitale innholdstjenester. At unntakettydeliggjøres i ny lov synes derfor hensiktsmes-sig, for eksempel ved en presisering i ordlyden i§ 21 bokstav c.

Også Forbrukerrådet understreker at det erviktig at unntaket for digitale tjenester synliggjø-res i loven. Forbrukerrådet bemerker at digitaletjenester har en stadig økende betydning i våre liv.Det er viktig at forbrukerlovene er brukervenn-lige, og at relevante regler kan leses direkte ut avloven.


Departementet slutter seg til Forbrukerrådets ogForbrukerombudets syn om at angrerettloven bør

være pedagogisk og lett tilgjengelig, derunder atunntaket fra angrerett for avtaler om digitaleytelser bør synliggjøres i loven. Som følge avdepartementets forslag om at digitale ytelser somikke leveres på fysisk medium, skal anses som tje-neste, omfattes avtale om levering av digitalt inn-hold av unntaket fra angreretten for fullførte tje-nester, så fremt leveringen er fullført. Direktivetsunntak fra angreretten for avtaler om levering avdigitalt innhold som ikke leveres på et fysiskmedium, dvs. som lastes ned på en eller annenmåte, avviker imidlertid fra direktivets unntak fortjenester. Mens angrerett for tjenester avskjæresførst når tjenesten er fullført, avskjærer direktivetunntak fra angrerett av digitalt innhold alleredenår leveringen er begynt, så fremt kravene til for-håndssamtykke og erkjennelse foreligger. Detteinnebærer at selv om forbrukeren avbryter ned-lastingen før den er fullført, er angrerett likevelavskåret. Som følge av dette foreslår departemen-tet at unntaket fra angrerett for avtale om leveringav digitalt innhold, inntas i en egen bestemmelse iny lov om angrerett.

Se forslag til § 22 bokstav n.

3.12 Virkninger av at angreretten brukes

Angrerettloven slår fast at ved bruk av angreret-ten faller partenes plikt til å oppfylle avtalen bort.Dette gjelder uansett om avtalen gjelder varereller tjenester, og uansett om avtalen er inngåttved telefonsalg, annet fjernsalg eller salg utenforfast utsalgssted, jf. §§ 14 første ledd, første punk-tum, 15 første ledd første punktum og 21 førsteledd.

Direktivet bestemmer i artikkel 12 bokstav aat dersom angreretten brukes, bortfaller partenesforpliktelser til å gjennomføre avtalen. Dette gjel-der uansett om avtalen er inngått ved fjernsalgeller ved salg utenom faste forretningslokaler.Fjernsalg per telefon er ikke behandlet som egenkategori. Ifølge bokstav b bortfaller også partenesforpliktelser til å inngå en fjernsalgsavtale elleravtale utenom faste forretningslokaler, i tilfellerder forbrukeren har gitt et tilbud. Tilsvarendebestemmelse finnes ikke i gjeldende lov. Departe-mentet foreslo i høringsnotatet å gjennomføredirektivet artikkel 12 i ny lov om angrerett. Ingenhøringsinstanser har hatt merknader til forslagetsom opprettholdes.




3.13 Virkninger for tilknyttede avtaler at angreretten brukes


Ved inngåelse av avtale forekommer det at selge-ren eller tjenesteyteren tilbyr forbrukeren kredittfor å finansiere kjøpesummen eller vederlaget fortjenesten. Kreditten ytes enten av selgeren selv,eller av en tredjepart, men formidles av selgeren.Angrerettloven har ingen definisjon av slik tilknyt-tet avtale. Lov om avtaler om deltidsbruksrett oglangtidsferieprodukter av 25.05.2012 nr. 27 § 2bokstav g definerer «tilknyttet avtale» som

«en avtale der forbrukeren mottar tjenestersom er knyttet til en avtale om deltidsbruksretteller til en avtale om et langtidsferieprodukt, ogsom ytes av den næringsdrivende eller en tred-jemann på grunnlag av en overenskomst medden næringsdrivende».

Angrerettloven § 17 omhandler kredittavtalerknyttet til kjøp av varer, og regulerer virkningenefor kredittavtalen av at angreretten benyttes.Bestemmelsen innebærer at avtaler om kredittsom ytes av selgeren selv eller av en tredjepersonpå grunnlag av avtale mellom denne og selgeren,skal oppheves vederlagsfritt. Er avtalen helt ellerdelvis oppfylt av noen av partene, skal det mot-tatte tilbakeføres. Selgeren skal gi melding til kre-dittyteren umiddelbart etter at melding om brukav angreretten er mottatt, jf. § 17 annet ledd.

Tilknyttede avtaler omhandles også i § 22 d,som bestemmer at regelen i § 17 gjelder tilsva-rende for kredittavtaler knyttet til finansielle tje-nester.

3.13.2 Direktivet

En «tilknyttet avtale» defineres i direktivet artik-kel 2 nr. 15 som en avtale der forbrukeren mottarvarer eller tjenester i forbindelse med en fjern-salgsavtale eller en avtale inngått utenom dennæringsdrivendes faste forretningslokaler, og dervarene leveres eller tjenestene ytes av dennæringsdrivende eller en tredjemann på grunnlagav en ordning mellom tredjemann og dennæringsdrivende.

Direktivet artikkel 15 nr. 1 fastsetter at dersomangreretten brukes, skal alle tilknyttede avtaleroppheves automatisk og kostnadsfritt for forbru-keren. Bestemmelsen supplerer artikkel 15 i for-brukerkredittdirektivet (Europa-Parlamentets ogRådets direktiv 2008/48/EF av 23. april 2008 om

forbrukerkredittavtaler (forbrukerkredittdirekti-vet)). Forbrukerkredittdirektivet artikkel 15 nr. 1innebærer at en kredittavtale, som er knyttet tilfor eksempel en fjernsalgsavtale om kjøp av enoppvaskmaskin (hovedavtalen), som forbrukerenangrer på, også vil bortfalle. En tilknyttet kredit-tavtale defineres i forbrukerkredittdirektivet artik-kel 3 bokstav n, som en kredittavtale, som uteluk-kende tjener til å finansiere en avtale om leveringav bestemte varer eller tjenester, og som sammenmed disse utgjør en kommersiell helhet. En kom-mersiell helhet foreligger når leverandøren entenselv forestår finansieringen, eller overlater det tiltredjemann etter avtale, og den bestemte vareeller tjeneste er uttrykkelig angitt i kredittavtalen.

Selv om tilknyttede avtaler oppheves kostnads-fritt, kan forbrukeren måtte dekke kostnader somomfattes av direktivet artikkel 13 nr. 2 og artikkel14, dvs. ekstra kostnader i forbindelse med leve-ring, og blant annet ekstra kostnader i forbindelsemed tilbakelevering av varene. Etter artikkel 15nr. 2 skal medlemsstatene fastsette nærmerebestemmelser om opphør av tilknyttede avtaler.Dette er imidlertid et mer alminnelig kontrakts-rettslig spørsmål, som ikke tilsier forskriftshjem-mel i angrerettloven.

Se nærmere punkt 3.15 om forbrukerens for-pliktelser ved bruk av angreretten.

3.13.3 Høringsnotatet og høringsinstansenes syn

Departementet foreslo i høringsnotatet å inntadirektivets definisjon av tilknyttet avtale i ny lovom angrerett, samt å innta en hjemmel til å giutfyllende bestemmelser om definisjonene i for-skrift. Departementet foreslo videre å gjennom-føre direktivet artikkel 15 i ny lov om angrerett,derunder å gi departementet kompetanse til i for-skrift å fastsette nærmere bestemmelser om opp-hevelse av tilknyttede avtaler.

Forbrukerrådet er usikker på formålet medforeslått forskriftshjemmel vedrørende tilknyttetavtale.

Forbrukerrådet uttaler videre at det børfremgå av loven eller forarbeidene hva som kanbli konsekvensen av at den næringsdrivende unn-later å gi melding til en tredjeperson, som den til-knyttede avtalen er inngått med, om at angreretter gjort gjeldende.

3.13.4 Departementets vurderinger

Det fremgår av direktivet at dersom forbrukerenbruker sin angrerett i samsvar med artiklene 9–14,



skal den tilknyttede avtalen automatisk heves utenkostnader for forbrukeren. Etter direktivet artik-kel l5 er det ikke bare tilknyttede kredittavtalersom bortfaller ved bruk av angreretten, men ogsåandre tilknyttede avtaler som er omfattet av enfjernsalgsavtale eller avtale inngått utenom fasteforretningslokaler. Dersom forbrukeren brukerangreretten, vil han eller hun ikke ha behov forden tilknyttede varen eller tjenesten. Ved foreksempel kjøp av en PC, innebærer direktivetartikkel 15 nr. 1 at en tilknyttet avtale om bru-kerservice bortfaller, dersom forbrukeren angrerpå selve hovedavtalen (kjøp av PC).

At det skal foregå en tilbakeføring eller et opp-gjør av mottatte tilknyttede ytelser, følger av hen-visningen til direktivets artikkel 13 og 14 om dennæringsdrivendes og forbrukerens forpliktelserved bruk av angreretten.

Som følge av at finansielle tjenester omfattesav ny lov om angrerett, til forskjell fra direktivetsvirkeområde, se punkt 3.2, vil bestemmelsen omtilknyttede ytelser også gjelde finansielle tjenes-ter, derunder kredittavtaler, uavhengig av direkti-vets henvisning til forbrukerkredittdirektivet.

Etter departementets syn er det hensiktsmes-sig å innta en definisjon av tilknyttet avtale i ny lovom angrerett. Dermed vil det klargjøres at detdreier seg om en tilleggsavtale til en hovedavtale.Denne kan være inngått mellom forbrukeren ogden næringsdrivende eller mellom forbrukerenog en tredjeperson, som den næringsdrivende hartilknytning til. Det vil også synliggjøres at det ikkebare dreier seg om kredittavtaler slik som ettergjeldende lov, men også om andre typer tilleggs-ytelser, varer eller tjenester. Eksempler på tilknyt-tede avtaler, som ikke er kredittavtaler, er avtalerom vedlikehold, service, oppdateringer, tilleggs-ytelser, forsikringer, osv. Ingen høringsinstanserhar uttalt seg til forslaget om å innta definisjon avtilknyttet avtale i ny lov om angrerett, og forslagetopprettholdes.

Virkningene for tilknyttede avtaler etter direk-tivet artikkel 15 avviker noe fra gjeldende rett. Vedangrerettoppgjøret etter direktivet kan det gjøresfradrag for kostnader ved retur av de tilknyttedevarene og tjenestene. Det kan også gjøres fradragfor redusert verdi/mottatt tjeneste tilsvarendesom ved tilbakeføring av hovedytelsen i henholdtil direktivet artikkel 14 og forslag til ny lov omangrerett §§ 24 og 25. Adgangen til å gjøre slikefradrag er ikke regulert i gjeldende angrerettlov.Selv om adgangen svekker forbrukervernet, erdet ikke urimelig at forbrukeren gjør opp for mot-tatte tjenester og reduksjon i verdi av varer somskal returneres, på samme måte som for hoved-

ytelsen. Bestemmelsen bidrar til å balansere forhol-det mellom den næringsdrivende og forbrukeren.Utfordringen med å fastsette fradrag blir tilsva-rende som for hovedytelsen og må avklares i prak-sis, med mindre Kommisjonen gir retningslinjer.

Direktivet pålegger medlemsstatene å gibestemmelser om opphevelse av tilknyttede avta-ler. For å imøtekomme dette kravet foreslår depar-tementet en forskriftshjemmel. Denne er kunment å regulere eventuelle problemstillinger sommåtte oppstå knyttet til opphør av tilknyttet avtale,som verken reguleres av lovgivning som gjennom-fører direktivet eller alminnelig avtale/kontrakts-rett. Problemstillinger kan blant annet være for-hold knyttet til returoppgjøret for den tilknyttedeytelsen, derunder oppgjøret mellom forbrukerenog eventuell tredjeperson som har bidratt medden tilknyttede ytelsen. Eventuelle spørsmål omavgrensning mellom tilknyttet avtale og hoved-avtalen mv. må imidlertid vurderes i lys av defini-sjonen av tilknyttet avtale, jf. forslaget til § 5 bok-stav g i ny lov om angrerett.

Når det gjelder Forbrukerrådets spørsmål omvirkningen av at den næringsdrivende ikke girbeskjed til tredjemann som er part i den tilknyt-tede avtalen, vil departementet bemerke atbestemmelsen er en ordensbestemmelse, slik atdet ikke får noen betydning i forhold til forbruke-ren om slik melding ikke blir gitt.

Departementet foreslår at direktivets artikler2 nr. 15 og 15 gjennomføres i ny lov om angrerett.

Se forslag til §§ 5 første ledd bokstav g og 27.

3.14 Den næringsdrivendes forpliktelser når angreretten brukes

3.14.1 Tilbakeføring av ytelser

Gjeldende rett

Når forbrukeren benytter angreretten må dennæringsdrivende tilbakebetale det som forbruke-ren har betalt, uansett hvordan avtalen ble inngått.Det klargjøres i Ot.prp. nr. 36 (1999–2000) punkt3.16.6.7 at selgeren ikke bare skal betale tilbakekjøpesummen, men også ekspedisjonsgebyr,postoppkravsgebyr, porto for forsendelse til for-brukeren o.l. som forbrukeren har betalt. Gjel-dende rett skiller imidlertid mellom ulike salgsfor-mer når det gjelder hvorvidt det er forbrukereneller selgeren som skal dekke returkostnadenefor varene. Returkostnadene ved avtaler som erinngått ved telefonsalg eller salg utenfor fastutsalgssted, dekkes av selgeren, jf. angrerettloven



§ 14 første ledd siste punktum. Forbrukeren dek-ker returkostnadene der avtalen er inngått vedannet fjernsalg enn telefonsalg, jf. angrerettloven§ 15 første ledd. Hvis selgeren har misligholdtavtalen eller i henhold til avtalen har levert enerstatningsvare, fordi den bestilte varen ikke vartilgjengelig, må selgeren dekke returkostnadeneogså i disse tilfellene.

Returoppgjøret når forbrukeren vil gå fra entjenesteavtale, reguleres av angrerettloven § 21.Se nærmere punkt 3.15.5.

I visse tilfeller har selgeren plikt til å hentevaren hos forbrukeren. Dette gjelder der selgerenikke har ordnet med hensiktsmessig returpak-ning, jf. angrerettloven § 14 femte ledd. Dersomvaren ble sendt på annen måte enn gjennom pos-ten eller selvstendig fraktfører, skal varen stilles tilselgerens rådighet for avhenting på det stedetvaren ble mottatt av forbrukeren, jf. angrerettlo-ven § 14 sjette ledd. Det følger av § 14 syvendeledd at forbrukeren ved avtaler som er inngått vedtelefonsalg eller salg utenfor fast utsalgssted, ikkeplikter å motta eller innløse en vare før den retur-neres til selgeren. I stedet kan forbrukeren be densom leverer varen om å returnere den til selgeren.Det samme gjelder ved avtaler inngått ved annetfjernsalg enn telefonsalg. I disse tilfellene måimidlertid forbrukeren dekke returkostnadene, jf.§ 15 sjette ledd.

Dersom varen ikke blir hentet innen tre måne-der fra forbrukeren har gitt den næringsdrivendemelding om at varen kan hentes, tilfaller den for-brukeren vederlagsfritt, jf. angrerettloven § 14åttende ledd.

Direktivet

Det følger av direktivet artikkel 13 nr. 1 at dennæringsdrivende skal tilbakeføre alle beløp mot-tatt fra forbrukeren, herunder eventuelle leve-ringskostnader. Det følger videre av bestemmel-sens nr. 2 at det likevel ikke skal kreves at dennæringsdrivende tilbakebetaler eventuelle tilleggs-kostnader, dersom forbrukeren uttrykkelig harvalgt en annen type levering enn den minst kost-bare type standardlevering som den næringsdri-vende tilbød.

Av direktivets fortale punkt 46 fremgår det atdersom forbrukeren uttrykkelig velger enbestemt type levering (for eksempel ekspressleve-ring innen 24 timer), og den næringsdrivende hartilbudt en vanlig og generelt akseptabel type leve-ring til lavere leveringskostnader, bør forbruke-ren betale differansen mellom de to typene leve-ring. Forbrukeren skal som hovedregel betale

returkostnadene ved bruk av angreretten. Dennæringsdrivendes forpliktelser til å betale retur-kostnadene i visse tilfeller, fremgår av direktivetartikkel 14 nr. 1 annet og tredje ledd. Bestemmel-sen gjelder bare når den næringsdrivende harunnlatt å informere forbrukeren om at forbruke-ren skal bære returkostnadene ved bruk av angre-retten, jf. artikkel 6 nr. 1 bokstav i. Ved avtaler inn-gått utenom den næringsdrivendes faste forret-ningslokaler, og varene er levert til forbrukerenshjem på tidspunktet for inngåelsen av avtalen, skalden næringsdrivende hente varene for egen reg-ning. Forutsetningen er at varene etter sin art nor-malt ikke kan returneres med post.

Se punkt 3.14.4 og 3.14.5 om forslag i hørings-notatet, høringsinstansenes synspunkter ogdepartementets vurderinger.

3.14.2 Frist for tilbakebetaling

Gjeldende rett

Ved avtaler om varer (salgsavtaler), inngått vedannet fjernsalg enn telefonsalg, plikter selgeren åtilbakebetale det forbrukeren har betalt innen 14dager. Fristen regnes fra den dag selgeren mottarvaren eller henteseddel, eller varen er stilt tilrådighet, jf. angrerettloven § 15 femte ledd. Vedsalgsavtaler inngått ved telefonsalg eller salg uten-for fast utsalgssted, skal tilbakebetalingen skjesenest 14 dager fra den dagen melding om brukav angreretten er mottatt. Det er ikke noe krav omat forbrukeren skal ha sendt varen, eller på annenmåte stilt den til selgerens rådighet. Dette følgerav angrerettloven § 14 annet ledd.

Bestemmelsene for varer gjelder tilsvarendeved avtaler om andre tjenester enn finansielle tje-nester, jf. angrerettloven § 21, se punkt 3.15.5.

Direktivet

Tilbakebetaling skal skje «uten unødig opphold»,og i alle tilfeller senest 14 dager fra den dag dennæringsdrivende får melding om forbrukerensbeslutning om å gå fra avtalen, jf. artikkel 13 nr. 1.

Når det gjelder salgsavtaler, har direktivet ensærregel om oppgjør for de tilfellene varene ikkeer mottatt i retur fra forbrukeren. Til tross for 14dagers fristen i artikkel 13 nr. 1, kan den nærings-drivende, med mindre vedkommende har tilbudtseg å hente varene selv, holde tilbake tilbakebeta-lingen til varene er mottatt. Alternativt kan dennæringsdrivende holde tilbakebetalingen tilbaketil forbrukeren har lagt frem dokumentasjon på atvarene er sendt. Tilbakebetalingsfristen er det av



disse tidspunktene som inntreffer først, jf. artikkel13 nr. 3.

Se punkt 3.14.4 og 3.14.5 om forslag ihøringsnotatet, høringsinstansenes synspunkterog departementets vurderinger.

3.14.3 Tilbakebetalingsmåte

Gjeldende rett

Angrerettloven stiller ingen krav til hvordan dennæringsdrivende skal returnere mottatt vederlagmv. Etter loven skal det skje en «tilbakeføring», ogselgeren plikter å «tilbakebetale», uten nærmerespesifisering, se §§ 14 og 15.

Direktivet

Tilbakebetalingen fra den næringsdrivende skalskje ved å benytte de samme betalingsmidlenesom forbrukeren benyttet i den opprinneligetransaksjonen, med mindre noe annet er avtalt, jf.artikkel 13 nr. 1 annet ledd. Annen form for tilba-kebetaling kan bare skje dersom at forbrukerenikke pådras noen form for gebyrer som følge avtilbakebetalingen.

Det følger av direktivets fortale punkt 46 at til-bakebetalingen ikke bør være i form av en kvitte-ring om tilgodehavende, med mindre forbrukerenhar benyttet slike kvitteringer som betaling i denopprinnelige transaksjonen, eller uttrykkelig hargodtatt dette.

3.14.4 Forslag i høringsnotatet og høringsinstansenes synspunkter

Departementet foreslo i høringsnotatet at direkti-vets bestemmelser ble gjennomført i ny lov omangrerett. Departementet foreslo også at bestem-melsen i gjeldende angrerettlov § 14 åttende leddom at en vare som den næringsdrivende ikke hen-ter, tilfaller forbrukeren vederlagsfritt, blir videre-ført.

Ingen høringsinstanser har kommentert for-slagene.


Direktivet skiller ikke mellom avtaler som gjeldervarer og avtaler som gjelder tjenester, ved gjen-nomføring av angrerett. Direktivet har i stor gradogså like regler for ulike salgsformer. Reglene omgjennomføring av angreretten innebærer envesentlig forenkling i forhold til gjeldende angre-rettlov. For forbrukeren innebærer imidlertid

direktivets regler et svakere vern enn etter gjel-dende rett, mens den næringsdrivendes posisjoner styrket.

Når det gjelder hva som skal tilbakebetales tilforbrukeren er direktivet i stor grad i overens-stemmelse med gjeldende angrerettlov. Detteinnebærer at den næringsdrivende skal returneretil forbrukeren alle mottatte betalinger, inkludertkostnader for varen og levering. Dekning av kost-nadene ved å returnere varen til den næringsdri-vende ved salg utenom faste forretningslokaler(og telefonsalg), blir i større grad lagt på forbru-keren etter direktivet. Unntaket er der varen ettersin art ikke kan returneres pr. post. Når det gjel-der ansvaret for utgifter til retur ved fjernsalgsav-taler som ikke er telefonsalg, er direktivets regleri hovedsak i overensstemmelse med gjeldenderett.

Den næringsdrivende kan vente med retur avmottatt vederlag til varen er tilbakelevert ellervedkommende mottar dokumentasjon på at varener sendt. Direktivet oppstiller ikke krav til hvaslags dokumentasjon som bør godtas. Risikoen forat den andre parten ikke returnerer mottatt ytelseflyttes dermed fra den næringsdrivende til forbru-keren, når det gjelder salg utenom faste forret-ningslokaler og telefonsalg. Det er i forbrukerensinteresse å sende bevis for at varen er returnert.Det fremgår av direktivets fortale punkt 48, at isituasjoner der den næringsdrivende eller forbru-keren ikke oppfyller forpliktelsene knyttet tilangreretten, bør sanksjoner fastsatt av nasjonallovgivning, i samsvar med direktivet og avtale-rettslige bestemmelser, få anvendelse.

Fristen for tilbakebetaling er 14 dager, bådeetter direktivet og gjeldende rett, uansett avtale-type. Ved avtaler som er inngått ved annet fjern-salg enn telefonsalg, er det tilsynelatende ulikthvordan fristen for tilbakelevering skal beregnes.Etter gjeldende rett begynner 14 dagers fristen åløpe den dag den næringsdrivende har mottattenten varen eller henteseddelen, eller den dagvaren er stilt til rådighet. Direktivets 14 dagersfrist begynner imidlertid å løpe den dag dennæringsdrivende får melding om forbrukerensbeslutning om å bruke angreretten. Som følge avbestemmelsen i direktivet artikkel 13 nr. 3, om atden næringsdrivende kan holde tilbake tilbakebe-talingen inntil de returnerte varene er mottatt,eller til forbrukeren har lagt frem dokumentasjonpå at varene er sendt tilbake, blir det ingen reellforskjell mellom direktivets ordning og gjeldenderett. Direktivet oppstiller imidlertid ikke mottakav henteseddel som tidspunkt for fristberegning.Det er tilstrekkelig at forbrukeren dokumenterer



at varen er innlevert til for eksempel postkontoreteller befrakter.

Kravet til hvordan den næringsdrivendes tilba-kebetaling kan foregå, og til at forbrukeren ikkeskal pådras noen form for gebyrer i forbindelsemed tilbakebetalingen, medfører en styrking avforbrukervernet.

Departementet opprettholder forslaget om atdirektivet artikkel 13 og artikkel 14 nr. 1 annet ogtredje ledd gjennomføres i ny lov om angrerett.Departementet opprettholder også forslaget om åvidereføre bestemmelsen om at en vare som ikkeblir hentet av den næringsdrivende innen tremåneder etter at vedkommende har mottatt mel-ding om at forbrukeren vil bruke angreretten, til-faller forbrukeren vederlagsfritt.


3.15 Forbrukerens forpliktelser ved gjennomføring av angreretten

3.15.1 Frist for tilbakeføring av varer

Gjeldende rett

Ved avtaler som er inngått ved telefonsalg ellerved salg utenfor fast utsalgssted, skal forbrukerensende eller levere varen til selgeren «innen rime-lig tid», jf. angrerettloven § 14 fjerde ledd. Forut-setningen er at han eller hun har mottatt tilbake-betalingen av selgeren. Hva som er rimelig tid vilblant annet bero på hvordan returen skal skje, oghvor enkelt det er for forbrukeren å ordne retu-ren.

Også ved avtaler som er inngått ved annetfjernsalg enn telefonsalg, skal varen tilbakeføresinnen rimelig tid, jf. loven § 15 annet ledd. I dissetilfellene har forbrukeren plikt til å tilbakeførevaren, selv om forbrukeren ikke har fått det haneller hun har krav på fra selgeren.

Direktivet

Etter direktivet artikkel 14 skal forbrukerensende tilbake varene uten unødig opphold, ogsenest 14 dager fra den dag beslutningen om åbruke angreretten er meddelt den næringsdri-vende. Dette gjelder likevel ikke dersom dennæringsdrivende, har tilbudt seg å hente varene.Alternativt kan forbrukeren overlevere varene tilden næringsdrivende eller til en person som ergodkjent av den næringsdrivende til å mottavarene, jf. direktivet artikkel 14 nr. 1.

Det fremgår av fortalen punkt 48 at der dennæringsdrivende eller forbrukeren ikke oppfyller

pliktene knyttet til angreretten, bør sanksjonerfastsatt av nasjonal lovgivning, i samsvar meddirektivet og avtalerettslige bestemmelser, fåanvendelse.

Se punkt 3.15.6 og 3.15.7 om forslag i hørings-notatet, høringsinstansenes synspunkter og departe-mentets vurderinger.

3.15.2 Utgifter ved retur

Gjeldende rett

Forbrukeren dekker returkostnadene ved gjen-nomføringen av angreretten, der avtalen er inn-gått ved annet fjernsalg enn telefonsalg, jf. angre-rettloven § 15 første ledd. I spesialmerknadene iOt.prp. nr. 36 (1999–2000) står det:

«Returutgiftene bæres som hovedregel av for-brukeren. Forbrukeren kan imidlertid barebelastes direkte returkostnader i form avporto, vederlag til fraktfører o.l. Selgeren kanikke kreve noen form for ekspedisjonsgebyr,administrasjonsgebyr e.l. i forbindelse medreturen.»

Dersom selgeren har misligholdt avtalen ellerlevert en erstatningsvare, fordi den bestilte varenikke var tilgjengelig, skal selgeren betale retur-kostnadene også ved fjernsalg som ikke er tele-fonsalg. Det følger av angrerettloven § 14 førsteledd tredje punktum at returkostnadene ved avta-ler inngått ved telefonsalg eller salg utenfor fastutsalgssted, bæres av selgeren.

Direktivet

Forbrukeren skal etter direktivet artikkel 14 nr. 1annet ledd betale de direkte kostnadene ved returav varer. Unntakene fra denne hovedregelen fore-ligger dersom– den næringsdrivende har påtatt seg å betale

disse, (artikkel 14 nr. 1 annet ledd)– den næringsdrivende har unnlatt å opplyse for-

brukeren om at forbrukeren skal betale kost-nadene (artikkel 14 nr. 1 annet ledd). Bestem-melsen må sees i sammenheng med artikkel 6nr. 1 bokstav i om den næringsdrivendes plikttil å gi forbrukeren opplysning om at forbruke-ren skal betale utgiftene ved retur i tilfelleangrerett.

– varene er kjøpt utenom den næringsdrivendesfaste forretningslokaler og levert til forbruke-rens hjem på tidspunktet for inngåelsen avavtalen, og disse etter sin art normalt ikke kan



returneres per post. I disse tilfellene skal dennæringsdrivende for egen regning hente varene(artikkel 14 nr. 1 tredje ledd).

– – –Se punkt 3.15.6 og 3.15.7 om forslag i

høringsnotatet, høringsinstansenes synspunkterog departementets vurderinger.

3.15.3 Hvordan retur av varer skal foregå

Gjeldende rett

Dersom en vare er sendt ved post eller en annenselvstendig fraktfører, skal den sendes tilbake påtilsvarende måte, jf. angrerettloven § 14 femteledd vedrørende avtaler som er inngått ved tele-fonsalg eller salg utenfor fast utsalgssted, og § 15tredje ledd ved avtaler som er inngått ved annetfjernsalg enn telefonsalg. Dersom selgeren ikkehar ordnet med hensiktsmessig returpakning,skal varen ved telefonsalg eller salg utenfor fastutsalgssted stilles til selgerens rådighet for avhen-ting på det stedet varen ble mottatt, jf. angrerettlo-ven § 14 femte, jf. sjette ledd. Er varen i disse tilfel-lene levert på et annet sted enn i forbrukerenshjem, kan det avtales at varen skal sendes ellerleveres på en annen måte som ikke medfører uri-melig ulempe for forbrukeren. Forbrukeren målikevel kunne stå fritt til å velge en annen fraktfø-rer enn den selgeren brukte, dersom dette erenklere for forbrukeren og ikke medfører øktekostnader eller ulemper for selgeren, jf. Ot.prp. nr.36 (1999–2000) punkt 3.16.6.4. Ved fjernsalg somikke er telefonsalg har forbrukeren også adgangtil å levere eller sende varen til selgeren, jf. § 15femte ledd.

Direktivet

Direktivet inneholder ingen bestemmelser omhvordan retur av varer skal foregå, når forbruke-ren skal returnere varene.

– – –Se punkt 3.15.6 og 3.15.7 om forslag i hørings-

notatet, høringsinstansenes synspunkter og departe-mentets vurderinger.

3.15.4 Ansvar for redusert verdi på varene

Gjeldende rett

Angreretten gjelder ikke «dersom varen ikke kanleveres tilbake i tilnærmet samme stand ogmengde, og beskadigelsen eller forringelsen skyl-

des uaktsomhet eller manglende omsorg fra for-brukerens side», jf. angrerettloven § 12 førsteledd bokstav a. Forbrukerens rett til å undersøkevaren innebærer imidlertid at det ikke er adgangtil å nekte retur av en vare, med den begrunnelseat forpakningen er brutt, med unntak av de pro-dukter der det er en særlig hjemmel for dette, sepunkt 3.11.10.

Omsorgspliktens omfang må vurderes kon-kret etter hvilken type vare det gjelder, og hvilkeopplysninger selgeren har gitt om stell, oppbeva-ring osv, se Ot.prp. nr. 36 (1999–2000) punkt3.16.4. For mange varer vil omsorgsplikten ikkeinnebære noe mer enn en plikt til å oppbevare detmottatte på en forsvarlig måte. For eksempel måtrematerialer som er levert utendørs beskyttesmot regn, og puter til et hagemøblement oppbeva-res innendørs ved dårlig vær.

Direktivet

Ifølge direktivet artikkel 14 nr. 2 skal forbrukerenbare være ansvarlig for eventuell redusert verdipå varene som følge av håndteringen av varene.Dette gjelder ikke håndteringen som er nødven-dig for å fastslå varenes art, egenskaper og funk-sjon. Forbrukeren skal uansett ikke være ansvar-lig når den næringsdrivende har unnlatt å opplyseforbrukeren om angreretten i samsvar med artik-kel 6 nr. 1 bokstav h.

Forbrukeren kan bare undersøke varene påsamme måte som han eller hun kunne gjort i enbutikk, jf. fortalen punkt 47. Forbrukeren bør foreksempel bare kunne prøve et klesplagg, og ikkebeholde det på. Enkelte forbrukere bruker sin retttil å angre et kjøp etter å ha brukt varene mer enndet som er nødvendig for å fastslå varenes art,egenskaper og funksjon. I slike tilfeller bør forbru-keren ikke tape retten til å angre kjøpet, menvære ansvarlig for eventuell redusert verdi avvarene. Det står også i fortalen at forbrukerensforpliktelser i tilfeller der angreretten brukes,ikke bør holde forbrukeren fra å bruke sin angre-rett.

– – –Se punkt 3.15.6 og 3.15.7 om forslag i hørings-

notatet, høringsinstansenes synspunkter og departe-mentets vurderinger.

3.15.5 Angrerettoppgjør ved tjenester

Gjeldende rett

Ved tjenesteavtaler skal det skje en tilbakeføringså langt det er mulig, dersom noen av partene har



oppfylt hele eller deler av avtalen, jf. angrerettlo-ven § 21 annet ledd. Unntak gjøres dersom detved annet fjernsalg enn telefonsalg er avtalt at tje-nesten skal påbegynnes før utløpet av angrefris-ten. Virkningen av dette er at forbrukeren vedbruk av angreretten, skal betale for den delen avtjenesten som er utført, samt for medgåtte materi-aler. Unntaket følger av § 21 tredje ledd.

Bestemmelsene i §§ 14 og 15 om gjennomfø-ring av angreretten, gjelder tilsvarende for tilbake-betaling av vederlag og tilbakeføring av varer for-brukeren har mottatt i forbindelse med tjenesteav-talen, jf. § 21 annet ledd siste punktum.

Direktivet

Når angreretten brukes etter at forbrukerenuttrykkelig har anmodet om påbegynnelse av entjeneste, skal forbrukeren betale et beløp som ståri forhold til det som er levert frem til det tidspunktden næringsdrivende ble underrettet om bruk avangreretten, jf. direktivet artikkel 14 nr. 3. Det for-holdsmessige beløpet som skal betales, skalberegnes på grunnlag av den samlede prisen fast-satt i avtalen. Dersom prisen er urimelig høy, skalbeløpet beregnes på grunnlag av markedsverdientil det som er levert. Veiledning til begrepet «mar-kedsverdi» står i fortalen punkt 50. Her fremgårdet at markedsverdien bør defineres ved å sam-menligne prisen på en tilsvarende tjeneste utførtav andre næringsdrivende på det tidspunktet avta-len ble inngått.

Forbrukeren skal likevel ikke betale for påbe-gynt utførelse av tjenester der den næringsdri-vende ikke har fulgt kravet i direktivet artikkel 6nr. 1 bokstav h om å gi opplysninger om angrerettmv. Det samme gjelder der det ikke er gitt opplys-ninger om at forbrukeren skal betale for rimeligekostnader for utførte tjenester etter direktivetartikkel 6 nr. 1 bokstav j, jf. direktivet artikkel 14nr. 4 bokstav a.

Det skal også gjøres unntak fra de kostnaderforbrukeren skal betale, dersom forbrukeren ikkeuttrykkelig har anmodet om at utførelsen ellerleveringen av tjenesten skal begynne innen utlø-pet av angrefristen i samsvar med artikkel 7 nr. 3(utenom faste forretningslokaler) eller artikkel 8nr. 8 (fjernsalg).

Forbrukeren skal i henhold til direktivet artik-kel 14 nr. 4 bokstav b heller ikke hefte for kostna-der for hel eller delvis levering av digitalt innhold,som ikke leveres på et fysisk medium, dersom– forbrukeren ikke uttrykkelig har gitt forhånds-

samtykke til at leveringen av digitalt innholdkan starte, før utløpet av 14-dagers perioden og

– forbrukeren ikke har erkjent at angrerettengår tapt når slikt samtykke gis, eller

– den næringsdrivende har unnlatt å gi bekref-telse på avtalen i samsvar med artikkel 7 nr. 2eller artikkel 8 nr. 7.


Departementet foreslo i høringsnotatet at direkti-vets bestemmelser om angrerettoppgjør og for-brukerens forpliktelser blir gjennomført i ny lovom angrerett. Forbrukerombudet, Forbrukerrådet,og Jussformidlingen har uttalt seg til forslaget omforbrukerens plikt til å erstatte en vares reduserteverdi i bestemte tilfeller. Instansene uttrykker atregelen i direktivet i utgangspunktet er en rimeligløsning, som innebærer en forbedring av forbru-kervernet sammenlignet med gjeldende rett. For-brukeren er ikke lenger fullstendig avskåret fra åbruke angreretten, selv om varen er skadet ellerbrukt. På den annen side ser instansene at det kanoppstå uenigheter mellom næringsdrivende ogforbrukere med hensyn til hva som skal ansessom nødvendige undersøkelser, og hvordanerstatningens størrelse skal fastsettes. Ombudetpåpeker faren for at forbrukeren, som den svakeparten i kontraktsforholdet, uten videre må godtaat den næringsdrivende holder vedkommendeansvarlig for det den næringsdrivende mener erredusert verdi.

Forbrukerrådet bemerker at der en vare erpåført slitasje som følge av bruk, kan den væreverdiløs for en selger som lever av å tilby nye,ubrukte varer. Forbrukerrådet spør om forbruke-ren da blir erstatningspliktig for hele varensbeløp, slik at angreretten blir uten innhold i sliketilfeller. Forbrukerrådet og Forbrukerombudetber om at det gis retningslinjer i forarbeidene omhenholdsvis erstatningsplikten, og hva som ernødvendig undersøkelse.

Når det gjelder ordningen om at forbrukerenskal returnere varen før selgeren har returnertvederlaget, bemerker Jussformidlingen at det eruheldig å overføre risikoen fra den næringsdri-vende til forbrukeren, da det som regel er forbru-keren som er den svakeste part i avtaleforholdet.Jussformidlingen mener også at formuleringen«uten unødig opphold», i flere av bestemmelsene iden nye angrerettloven, gir anvisning på et stren-gere krav til forbrukeren enn formuleringen«innen rimelig tid» i gjeldende angrerettlov. Juss-formidlingen viser til at mange av klientene berom juridisk bistand på et tidspunkt hvor aktuelletidsfrister snart utløper eller allerede er utløpt. De



er derfor negative til å endre lovens ordlyd på enmåte som tilsynelatende skjerper kravet til forbru-kerne i forhold til gjeldende rett.


Angrerettoppgjør ved varer

Som følge av direktivets ordning, må det innføresén hovedregel for tilbakeføring av varer.Sondringen mellom ulike salgsformer i gjeldendeangrerettlov kan ikke videreføres. Gjeldende rettavviker fra direktivet når det gjelder gjennomfø-ringen av angreretten ved avtaler som er inngåttved telefonsalg eller salg utenom faste forret-ningslokaler. Også ved disse salgsformene måvarene etter direktivet tilbakeføres uten unødigopphold, og i alle tilfeller senest 14 dager fra dendag forbrukeren meddelte den næringsdrivendesin beslutning om å bruke angreretten.

Direktivets løsning innebærer en svekkelse avforbrukervernet når det gjelder utveksling avytelser, idet forbrukeren ikke lenger kan vente påtilbakebetaling fra selgeren før varene må retur-neres. Endringen innebærer både kortere tids-rom før varene må returneres når det gjelder tele-fonsalg og salg utenom faste forretningslokaler,samt at risikoen for å sitte igjen uten motytelse erflyttet fra den næringsdrivende til forbrukeren.

Når det gjelder begrepene «innen rimelig tid»og «uten unødig opphold» om forbrukerens fristfor retur av vare til næringsdrivende, gir direkti-vets ordlyd mindre fleksibilitet enn gjeldende rett.Som følge av at direktivet er totalharmonisert, erdet ikke adgang til å opprettholde kravet «innenrimelig tid».

Når det gjelder virkningen av at forbrukerenikke oppfyller forpliktelsene knyttet til angreret-ten, følger det av fortalen punkt 48 at sanksjonerfastsatt i nasjonal lovgivning i samsvar med direk-tivet og avtalerettslige bestemmelser, får anven-delse.

I motsetning til etter gjeldende rett, skal for-brukeren etter direktivet dekke de direkte kostna-dene ved retur av varene, også ved salg utenomfaste forretningslokaler og telefonsalg. Unntakgjøres ved salg utenom faste forretningslokalerder varene er levert til forbrukerens hjem på tids-punktet for inngåelsen av avtalen, og varene ettersin art normalt ikke kan returneres pr. post. Someksempel kan tenkes en stor støvsuger som ersolgt og levert på døren hos forbrukeren. Det

fremgår ikke av direktivet hva som forstås meddirekte kostnader. Departementet antar at det sik-tes til leveringskostnader, samt emballasje, der-som originalemballasjen ikke kan gjenbrukes.Derimot skal ikke forbrukeren betale andre kost-nader som for eksempel forsikring eller erstat-ning, dersom varen skades på returen. I overens-stemmelse med gjeldende rett, kan ikke ekspedi-sjons- eller administrasjonsgebyr anses somdirekte kostnader som forbrukeren skal dekke.Ingen høringsinstanser har hatt synspunkter tildette.

Når det gjelder hvordan retur skal skje, er detikke nødvendig å regulere dette i loven. Ettersomdet er forbrukeren som i de fleste tilfeller skalbetale for retur, vil vedkommende selv kunnevelge hvordan returen skal skje. Det stilles ikkenoe krav i direktivet om at næringsdrivende måordne med returemballasje.

Etter gjeldende rett mister forbrukeren angre-retten dersom varen ikke kan leveres tilbake i til-nærmet samme stand og mengde, og beskadigel-sen eller forringelsen skyldes uaktsomhet ellermanglende omsorg fra forbrukerens side. Direkti-vet har ikke unntak fra angreretten i slike situasjo-ner. Direktivet legger imidlertid til grunn enerstatningsrettslig løsning. Det fremgår ikke avdirektivet hvordan erstatningsberegningen skalforegå. Departementet antar at Kommisjonen vilgi nærmere anvisninger om erstatningsberegningi sine retningslinjer til direktivet, som forventesvåren 2014.

Angrerettoppgjør ved tjenester

Når det gjelder angrerettoppgjør ved tjenester,synes selve oppgjøret å skulle foregå på sammemåte som etter gjeldende rett. Ettersom det blirmulig å avtale oppstart også av tjenester inngåttved telefonsalg og salg utenom faste forretnings-lokaler, i motsetning til etter gjeldende rett, kanforbrukerens betalingsforpliktelser ved angrerett-oppgjør bli noe utvidet. Unntakene som foreslåsfra regelen om at forbrukeren skal betale for-holdsmessig for påbegynt tjeneste, er noe meromfattende enn etter gjeldende rett, derundersærreglene for digitale ytelser.

Departementet foreslår at direktivets bestem-melser om forbrukerens forpliktelser ved bruk avangrerett, gjennomføres i ny lov om angrerett§§ 25 og 26.



3.16 Fjernsalg og salg utenom faste forretningslokaler av finansielle tjenester


Ved fjernsalg av finansielle tjenester har angrerett-loven krav til forhåndsopplysninger (§ 7a), reglerom rett til å få opplysninger og avtalevilkår påvarig medium (§ 9a), rett til å få avtalevilkår påpapir, og til å bytte fjernkommunikasjonsmetode(§ 9b). Loven inneholder også regler om rett til ågå fra avtalen (angrerett) ved fjernsalg av finansi-elle tjenester. Angrerettloven inneholder ogsåvisse bestemmelser om finansielle tjenester vedsalg utenfor fast utsalgssted. Bestemmelsen gjel-der rett til å få opplysninger på varig medium(§ 9c) og rett til gå fra avtalen. Angrerettloven § 6første ledd bokstav f definerer «finansiell tjeneste»som «enhver tjeneste som har karakter av bank-,kreditt-, forsikrings-, individuell pensjons-, investe-rings- eller betalingstjeneste».

Reglene om fjernsalg av finansielle tjenester iangrerettloven er en gjennomføring av EUs direk-tiv om fjernsalg av finansielle tjenester (2002/65/EF). Dette direktivet gjelder fortsatt, og setterrammer for hvordan fjernsalg av finansielle tjenes-ter kan reguleres i norsk rett. Direktivet er imid-lertid under revisjon. Gjennomføringen av direkti-vet om fjernsalg av finansielle tjenester i gjel-dende angrerettlov er omtalt i Ot.prp. nr. 36(2004–2005). Se punkt 2.5.5 om begrunnelse forat direktivet ble gjennomført i angrerettloven,fremfor i spesiallovgivning.

Reglene om salg av finansielle tjenester uten-for fast utsalgssted ble innført ved angrerettlovenog skyldes dørsalgsdirektivet (85/577/EF). Forsalg utenfor fast utsalgssted var vurderingen atdet finnes tilstrekkelig lovregulering av informa-sjonsplikten knyttet til finansielle tjenester i spesi-allovgivning, og det ble dermed ikke innført infor-masjonskrav knyttet til denne avtaletypen.Bestemmelsene om salg utenfor fast utsalgsstedav finansielle tjenester ble videreført da fjernsalgs-direktivet ble gjennomført i angrerettloven.

Etter gjeldende lov er det angrerett ved avtalerom finansielle tjenester, både ved fjernsalg og salgutenfor fast utsalgssted. Det er noen unntak, blantannet for realkreditt og korttidsforsikringer. Pågrunn av unntakene og andre regler, som foreksempel rett til førtidig innfrielse av lån, harangreretten begrenset betydning. Som følge avdirektiv 2002/65/EF må reglene opprettholdesfor fjernsalg.

3.16.2 Direktivet

Forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 3 nr. 3 bok-stav d gjør unntak fra sitt virkeområde for avtalerom finansielle tjenester. Det fremgår av fortalenpunkt 32 at eksisterende unionsregelverk inne-holder en rekke bestemmelser om forbrukervernfor finansielle tjenester. Direktivet bør derfor ikkefå anvendelse på slike avtaler.

Forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 2 nr. 12definerer «finansiell tjeneste» som «enhver tje-neste som er knyttet til bankvirksomhet, kreditter,forsikring, personlig pensjon, investering ellerbetaling».


Departementet foreslo i høringsnotatet å innta endefinisjon av finansielle tjenester i ny lov omangrerett. Det ble foreslått å videreføre definisjo-nen i gjeldende lov, som synes å være i samsvarmed definisjonen i direktivet.

Departementet foreslo at bestemmelsene omfinansielle tjenester videreføres i ny lov om angre-rett, selv om direktivet gjør unntak for finansielletjenester (artikkel 3 nr. 3 bokstav d). Departemen-tet foreslo også å videreføre angreretten for avta-ler inngått utenom faste forretningslokaler, selvom dette ikke lenger er nødvendig fordi direktiv85/577/EF (dørsalgsdirektivet) er erstattet av for-brukerrettighetsdirektivet, som gjør unntak forfinansielle tjenester.

Informasjonskravene for fjernsalg av finansi-elle tjenester avviker noe fra informasjonskravenesom foreslås ved fjernsalg av varer og tjenestersom ikke er finansielle tjenester. Gjeldendebestemmelser om finansielle tjenester ble fore-slått videreført i en egen del i ny lov om angrerett.

3.16.4 Departementets vurderinger mv.

Realitetsendringer er i utgangspunktet ikke tilsik-tet ved videreføring av bestemmelsene om finansi-elle tjenester i ny lov om angrerett. Noen justerin-ger av ordlyden, sammenlignet med ordlyden igjeldende lov, er likevel nødvendig grunnet lovensendrede struktur. Noen endringer foreslås av hen-syn til ensartet begrepsbruk. For eksempel eruttrykket «fast utsalgssted» erstattet med «fasteforretningslokaler» også i den delen av lovforsla-get som gjelder finansielle tjenester.

Departementet ser ikke grunn til å endre vur-deringen av hvor bestemmelsene om fjernsalg avfinansielle tjenester bør nedfelles.



Ingen høringsinstanser har hatt merknader tilforslaget i høringsnotatet om å videreføre gjel-dende bestemmelser om finansielle tjenester i nylov om angrerett, derunder definisjonen. Forsla-get opprettholdes.

Se forslag til ny lov om angrerett § 5 førsteledd bokstav e og lovens kapittel 7 og 8.

3.17 Håndheving og sanksjoner


Angrerettloven inneholder ikke regler om offentli-grettslige sanksjoner, tilsyn og håndheving. Vedgjennomføringen av fjernsalgsdirektivet (direktiv97/7/EF) og direktivet om fjernsalg av finansielletjenester (direktiv 2002/65/EF) la departementettil grunn at tilsyns- og sanksjonsapparatet ettermarkedsføringsloven ville ivareta behovet for til-syn med at lovens bestemmelser overholdes, seOt.prp. nr. 36 (1999–2000) punkt 3.18 og Ot.prp.nr. 36 (2004–2005) punkt 3.5.1.

Etter markedsføringsloven er det Forbruke-rombudet som fører tilsyn med at næringsdri-vende overholder bestemmelsene i markedsfø-ringsloven. Ved lovbrudd søker Forbrukerombu-det å finne frivillige løsninger gjennom dialog.Dersom dette ikke fører fram, kan markedsfø-ringslovens sanksjonssystem benyttes. Forbruke-rombudet forelegger saken for Markedsrådet,som treffer vedtak i saken. Under bestemte forut-setninger kan også Forbrukerombudet treffe ved-tak selv (se mfl. § 37). Vedtakene kan gå ut på åilegge forbud, påbud, tvangsmulkt og/eller over-tredelsesgebyr (se mfl. § 39 flg.). Brudd på vissebestemmelser sanksjoneres også med straff (semfl. § 48).

3.17.2 Direktivet

Etter direktivet artikkel 23 skal medlemsstatenepåse at det finnes egnede og effektive midler til åsikre at bestemmelsene i direktivet overholdes.Midlene skal omfatte bestemmelser som gir nær-mere bestemte organer adgang til å bringe en sakinn for domstol eller forvaltningsmyndighet.

Direktivet artikkel 24 stiller krav om at med-lemsstatene skal fastsette bestemmelser om sank-sjoner som får anvendelse på overtredelser av denasjonale bestemmelsene som gjennomførerdirektivet, og om at medlemsstatene skal treffealle nødvendige tiltak for å sikre at bestemmel-sene blir gjennomført. Sanksjonene skal være vir-kningsfulle, stå i forhold til overtredelsen og virkeavskrekkende.

Sanksjoner og håndheving er omtalt i punkt 57i direktivets fortale. Her heter det:

«Medlemsstatene skal fastsette sanksjonenesom får anvendelse ved overtredelse av dettedirektiv og påse at disse håndheves. Sanksjo-nene bør stå i forhold til overtredelsen og virkeavskrekkende.»

3.17.3 Forslaget i høringsnotatet og høringsinstansenes syn

I høringsnotatet foreslo departementet at det ikkeinntas egne bestemmelser om håndheving ogsanksjoner i ny lov om angrerett. Departementetviste til at tilsynet som Forbrukerombudet førermed markedsføringstiltak og standardvilkår ettermarkedsføringsloven, vil være av betydning vedbrudd på angrerettloven. Departementet begrun-net dette med at brudd på angrerettloven vilkunne tas i betraktning ved vurderingen av om etmarkedsføringstiltak er urimelig etter markedsfø-ringsloven § 6, eller om et avtalevilkår er urimeligetter markedsføringsloven § 22.

Forbrukerombudet påpeker at systemet forhåndheving av gjeldende angrerettlov i svært litengrad har vært synliggjort for de næringsdrivende.Ombudet uttaler videre:

«Man må lete i forarbeidene til loven for å finneinformasjon om at overtredelse vil kunne med-føre inngrep fra Forbrukerombudet. Når manhar å gjøre med en lov som stiller omfattendekrav til næringsdrivende og regulerer rettighe-ter av stor betydning for forbrukerne, menerjeg det er prinsipielt viktig å synliggjøre iangrerettloven at Forbrukerombudet skalhåndheve reglene som følger av denne, og harhjemmel til å fastsette nærmere angitte sank-sjoner ved overtredelse.»

Forbrukerombudet mener at den beste måten åsikre effektiv etterlevelse av reglene er gjennomForbrukerombudets tilsynsarbeid, og at det der-for bør synliggjøres i den nye loven at Forbruke-rombudet har ansvar for å håndheve regelverket.Etter ombudets syn bør dette gjøres etter sammemodell som i markedsføringsloven § 34.

Når det særskilt gjelder sanksjoner, påpekerForbrukerombudet at det virker det noe tilfeldighvilke overtredelser det vil kunne reageres motmed henholdsvis tvangsmulkt og overtredelses-gebyr. Ombudet viser blant annet til at det å ikkeha bestemmelser om sanksjoner i ny lov, vil inne-bære at ingen av bestemmelsene i angrerettloven



eller de øvrige bestemmelsene som foreslåsimplementert andre steder enn i markedsførings-loven, vil kunne sanksjoneres med annet enntvangsmulkt. Ombudet mener at det bør foreliggehjemmel til å ilegge overtredelsesgebyr vedbrudd på flere av bestemmelsene som foreslåsimplementert i ny angrerettlov. Forbrukerombu-det fortsetter:

«Ser man for eksempel på forbudet mot å ta til-leggsbetaling, er dette et forbud som har myetil felles med forbudet mot negativt salg, oghvor det etter mitt syn bør foreligge hjemmel tilå ilegge overtredelsesgebyr ved brudd påbestemmelsen.

Forbrukerombudet viser til at det ved innfø-ringen av overtredelsesgebyr som sanksjons-form i markedsføringsloven ble fremhevet atdette var viktig for å kunne gripe effektivt innmot næringsdrivende som bevisst eller uakt-somt unnlater å følge de klareste reglene iloven.»

Ombudet uttaler også:

«Min oppfatning er at mange av bestemmel-sene i angrerettloven har samme karakter av åvære klare krav som stilles til næringsdrivendefor å verne forbrukernes interesser, og at detvil være hensiktsmessig ut fra en tankegangom like sanksjoner for like typer lovbrudd atman kan gripe inn med overtredelsesgebyr idisse tilfellene.»


Uten bestemmelser om håndheving og sanksjo-ner i ny angrerettlov må man benytte markedsfø-ringslovens tilsyns- og sanksjonsapparat. Detavgjørende vil da være om brudd på angrerettlo-vens bestemmelser også strider mot markedsfø-ringslovens bestemmelser. De sentrale materiellebestemmelsene i markedsføringsloven i dennesammenheng er mfl. §§ 6, 7, 8 og 22.

Tidligere er det lagt til grunn at det gjelder etsåkalt lovstridsprinsipp. Dette går ut på at praksissom er i strid med spesialregelverk alltid vil væreurimelig, og dermed også i strid med markedsfø-ringslovens materielle regler, se særlig mfl. § 6 og§ 22, hvor det overordnede vurderingskriteriet erom den aktuelle handelspraksisen eller det aktu-elle avtalevilkåret er urimelig. Uttalelser om lov-stridsprinsippet finnes blant annet i Ot.prp. nr. 38(1979–1980) om endringer i markedsføringslo-ven, hvor det på s. 39 heter at vilkår som strider

mot preseptorisk (ufravikelig) lovgivning alltid måanses som urimelige ved urimelighetsvurderin-gen etter markedsføringsloven § 22 (tidligere § 9a).

Uttalelsene i forarbeidene til markedsførings-loven av 2009 er noe mer reserverte med hensyntil lovstridsprinsippets rekkevidde. I Ot.prp. nr. 55(2007–2008) s. 21–22 heter det:

«Departementet legger til grunn at overtre-delse av spesialregelverk som beskytter for-brukerinteresser også vil kunne rammes avden nye markedsføringsloven. Det vil være enkonkret vurdering om vilkårene i § 6 om urime-lig handelspraksis eller § 2 om uetisk markeds-føring er oppfylt. Departementet foreslår ikkeen særlig henvisning til lovstridsprinsippet ilovteksten. Om og i hvilken grad lovstrid tilleg-ges vekt vil måtte vurderes fra sak til sak.»

Uttalelsen ovenfor tilsier at det ikke er noen auto-matikk i at bestemmelsene i markedsføringslovener overtrådt fordi det foreligger brudd på særlov-givning. Dette underbygges også av at både mar-kedsføringsloven § 6 og § 22 forutsetter at det skalforetas en konkret og helhetlig skjønnsmessigvurdering av den aktuelle handelspraksisen ellerdet aktuelle avtalevilkåret, for å konstatere bruddpå bestemmelsene. Departementet legger pådenne bakgrunn til grunn at lovstridsprisippetsrekkevidde er begrenset, og anvendelsen av prin-sippet på enkeltsaker forutsetter en konkret vur-dering.

Forslaget i høringsnotatet om å ikke inntaegne bestemmelser om tilsyn, håndheving ogsanksjoner kan i lys av det ovennevnte sies å reiseuklarheter, være vanskelig tilgjengelig for de somskal etterleve regelverket, og også lite forutsig-bart. Departementet er derfor enig med Forbru-kerombudet i at det bør synliggjøres i den nyeloven at Forbrukerombudet har ansvar for å hånd-heve regelverket. Dette vil i større grad ivaretaformålet om å sikre en effektiv etterlevelse avloven.

Departementet foreslår en bestemmelse somtar sikte på å sikre at Forbrukerombudets tilsyns-arbeid etter angrerettloven skal skje på sammemåte som etter markedsføringsloven. Dette kan –som Forbrukerombudet foreslår – gjøres ved å tautgangspunkt i samme modell som i markedsfø-ringsloven § 34. Det er likevel behov for å gjørenødvendige tilpasninger. Saksbehandlingen ettermarkedsføringsloven bygger på den såkalte for-handlingsmodellen, som går ut på at Forbruker-ombudet skal forsøke å få den næringsdrivende til



å inngå en frivillig ordning om at en ulovlig prak-sis skal opphøre før Forbrukerombudet går innfor andre tiltak. Dette gjelder ikke uten unntak, ogmfl. § 36 oppstiller regler for når det ikke er nød-vendig å forsøke frivillig ordning. Så lenge depar-tementets forslag går ut på at samme regler skalgjelde ved tilsynsarbeidet etter angrerettloven, erdet nødvendig å ta stilling til ved hvilke brudd påangrerettloven det ikke er nødvendig å forsøke fri-villig ordning. Departementet foreslår å unntabrudd på de samme bestemmelsene som foreslåssanksjonert med overtredelsesgebyr, fra kravet tilfrivillig ordning. Se nærmere nedenfor.

Departementet er enig med Forbrukerombu-det i at det etter dagens ordning kan virke noe til-feldig hvilke overtredelser av bestemmelser iangrerettloven som kan sanksjoneres med tvangs-mulkt, og hvilke som kan sanksjoneres med over-tredelsesgebyr. Departementet foreslår at det skalgå uttrykkelig fram av angrerettloven hvilke sank-sjoner som skal kunne brukes i håndhevingen.Dette foreslås gjort i en egen bestemmelse, hvorman tar utgangspunkt i mfl. § 39 som modell. Her-under foreslår departementet en hjemmel for åilegge overtredelsesgebyr ved brudd på enkelteav bestemmelsene, på samme vilkår som ettermarkedsføringsloven § 43.

Departementet foreslår at det ved vurderingenav hvilke konkrete bestemmelser i angrerettlovensom skal sanksjoneres med overtredelsesgebyr,skal legges til grunn samme vurderingskriteriersom ble lagt til grunn ved utformingen av mar-kedsføringsloven § 43. I Ot.prp. nr. 55 (2007–2008) punkt 15.9.7.1 heter det:

«Departementet har tatt utgangspunkt i atovertredelsesgebyr bør være forbeholdt de avlovens bestemmelser som på en forholdsvisklar måte angir hva som er forbudt, slik at detvil være forutberegnelig for de næringsdri-vende at det kan komme en reaksjon (vedgrove eller gjentatte overtredelser)»

Samme sted vises det til overveielsene i Ot.prp.nr. 55 (2007–2008) punkt 15.7.4 om mulighetenefor vedtak uten forutgående forhandlinger vedbrudd på visse spesifikke forbud. I Ot.prp. nr. 55(2007–2008) punkt 15.7.4 er «Spesifikke forbudsom inneholder konkrete og objektive kriterier»og «klar gjerningsbeskrivelse» egenskaper somfremheves som sentrale.

Ut fra de ovennevnte vurderingskriteriene hardepartementet identifisert følgende bestemmel-ser i forslaget til ny lov om angrerett som foreslåssanksjonert med overtredelsesgebyr: § 8 første og

tredje ledd, forskrift gitt i medhold av § 8, § 10første ledd, § 11, § 14, § 15, § 16 første og annetledd, § 17, § 18, § 24 første ledd, § 28, forskrift gitti medhold av § 29, § 30, § 32, § 36 fjerde ledd eller§ 39 annet ledd.

Ved vurderingen av hvilke bestemmelser somkan sanksjoneres med overtredelsesgebyr, hardepartementet tatt i betraktning at man foreslår atovertredelsesgebyr kan ilegges på samme vilkårsom etter markedsføringsloven § 43. Dette betyrfor det første at det stilles krav om at lovbruddeneer av kvalifisert art, i form av at de enten ansessom vesentlige eller har skjedd gjentatt, for atovertredelsesgebyr skal være aktuelt. Mindrebrudd av mer bagatellmessig art på bestemmel-sene som departementet har identifisert ovenfor,vil ved første gangs overtredelse ikke kunne sank-sjoneres med overtredelsesgebyr. Når det gjeldergrensen mellom «simpel» og «vesentlig» overtre-delse, vil denne måtte trekkes i praksis. At manforeslår at overtredelsesgebyr kan ilegges påsamme vilkår som etter markedsføringsloven§ 43, betyr for det andre at det kun er uaktsommeog forsettlige brudd som kan sanksjoneres medovertredelsesgebyr.

Det vises til forslag til ny lov om angrerett§§ 41 og 42.

3.18 Voldgift

Etter angrerettloven § 4 første ledd kan forbruke-ren ikke på forhånd avtale voldgift. Se merknadertil § 4 i Ot.prp. nr. 36 (1999–2000), og generellemerknader samme sted punkt 3.19 om tvisteløs-ning. Også bustadoppføringslova § 64 annet leddog pakkereiseloven § 10-5 har bestemmelser omvoldgift. Voldgiftsloven av 14. mai 2004 nr. 25 hardessuten en egen bestemmelse om forbrukerfor-hold i § 11. Her slås det fast at voldgiftsavtale inn-gått før tvisten oppsto, ikke er bindende for for-brukeren.

Selv om det er inngått en gyldig voldgiftsav-tale, er dette ikke til hinder for at saken kan brin-ges inn for Forbrukertvistutvalget, jf. forbruker-tvistloven § 13. Dette gjelder både forhåndsavtalerog avtaler som er inngått etter at tvist er oppstått.

Direktivet har ingen bestemmelser om vold-gift.

Departementet foreslo i høringsnotatet at gjel-dende bestemmelse i angrerettloven ikke videre-føres i ny lov. Det ble vist til at en forhåndsavtaleom voldgift vil rammes av bestemmelsen om for-brukerforhold i voldgiftsloven § 11. Ingen hørings-



instanser har hatt synspunkter til forslaget somopprettholdes.

3.19 Verneting

3.19.1 Gjeldende rett og direktivet

Når det oppstår en tvist over landegrensene ved-rørende kjøp av vare eller tjeneste, vil vernetings-reglene avgjøre ved hvilket lands domstol forbru-keren kan reise sak eller bli saksøkt. Gjeldendeangrerettlov bestemmer i § 4 annet ledd at en for-bruker ikke på forhånd kan vedta annet vernetingenn de lovbestemte, med unntak av sitt alminne-lige verneting, med mindre annet følger av lov.Forbrukerens alminnelige verneting er der ved-kommende har bopel, jf. tvisteloven § 4-4 (2).Luganokonvensjonen 2007 kapittel II avsnitt 4 haret eget kapittel om verneting i saker om forbru-kerkontrakter. Det følger av tvisteloven § 4-8 atLuganokonvensjonen 2007 om domsmyndighetgjelder som norsk lov. Særregelen for forbruker-forhold i tvisteloven § 4-5 (7) bestemmer at en for-bruker som har inngått avtale med en næringsdri-vende om varer eller tjenester til personlig bruk,kan anlegge sak mot den næringsdrivende ved sittalminnelige verneting. Dette gjelder likevel ikkehvis forbrukeren personlig har møtt opp og inn-gått avtale på den næringsdrivendes faste forret-ningssted. Tvisteloven § 4-6 (3) fastslår at avtaleom verneting mellom næringsdrivende og forbru-ker inngått før tvisten oppsto, ikke er bindende forforbrukeren.

Direktivet inneholder ikke bestemmelser omverneting.


Departementet foreslo i høringsnotatet at det ikkeinntas bestemmelse om verneting i ny lov omangrerett. Departementet viste til at det følger avangrerettloven at forbrukeren (ved fjernsalg ogsalg utenom faste forretningslokaler) alltid kaninngå avtale om at tvist løses ved forbrukerensalminnelige verneting, dvs. der han eller hun harbopel. Etter tvisteloven § 4-5 (7) kan forbrukerenanlegge sak ved sitt alminnelige verneting, såfremt avtalen med den næringsdrivende gjeldervarer eller tjenester til personlig bruk. Det kanimidlertid reises spørsmål om avgrensningen«personlig bruk» for forbrukeren medfører at ret-ten til å anlegge sak ved alminnelig verneting blirinnsnevret. Ettersom forhåndsavtaler om verne-

ting uansett ikke er bindende for forbrukeren, jf.tvisteloven § 4-6 siste ledd, antok departementetat en bestemmelse som gjeldende angrerettlov § 4annet ledd, ikke vil få praktisk betydning. Viderevil vernetingsklausuler i strid med tvistelovenkunne forbys etter markedsføringsloven § 22 og/eller settes til side etter avtaleloven § 36, jf. § 37.Departementet viste til at man var kommet til til-svarende konklusjon i Prop. 57 L (2011–2012) omlov om avtaler om deltidsbruksrett og langtids-ferieprodukter mv. punkt 13.3.

Forbrukerrådet viser til at reguleringen av ver-neting og lovvalg i forbrukerforhold er nedfelt iulike regelsett, og reglene er vanskelig tilgjenge-lige både for forbrukere og næringsdrivende.Etter Forbrukerrådets syn bør spørsmålene bligjenstand for en grundig gjennomgang og revi-sjon, før det er hensiktsmessig å innta regler omlovvalg og verneting i blant annet angrerettloven.Forbruker Europa viser til et eksempel der ennorsk forbruker har inngått avtale med en tyskselger via dennes nettside. Dersom nettsiden ret-ter seg mot Norge, ved at den er på norsk, harnorske avtalevilkår og det kan betales med norskvaluta mm., så vil vernetinget være norsk (Luganokonvensjonen). Lovvalget vil i et slikt tilfelleregelmessig også være norsk rett, da virksomhe-ten retter seg mot den norske forbruker. Forbru-keren vil da ha nytte av forbrukervernet nedfelt inorsk rett. Forbruker Europa fortsetter:

«I et motsatt tilfelle vil den norske forbrukersom retter seg mot en tysk nettside og gjøravtale med en tysk næringsdrivende måtte for-holde seg til Tyskland som rett verneting. RomI [-forordningen, anm. dep.] vil da ikke sikre atden norske forbruker kan oppebære et landsrettighetsnivå (som for andre europeiske for-brukere) da vi ikke er del av forordningen. For-brukeren vil da være avhengig av at beskyttel-sesnivået i tysk rett er tilstrekkelig og påsamme nivå som internasjonal privatretts pre-septoriske nivå for forbrukere.»

Bestemmelser om verneting i angrerettloven haretter departementets syn ikke selvstendig betyd-ning. Det at man ikke viderefører bestemmelsenom verneting i angrerettloven, vil derfor ikkeinnebære svekket forbrukervern. Departementetslutter seg til synspunktet fra høringsinstanseneom at det er behov for klargjøring av reglene omlovvalg og verneting, men at dette eventuelt mågjøres uavhengig av ny lov om angrerett.



3.20 Lovvalgsklausuler


Fjernsalgsdirektivet, som er avløst av forbruker-rettighetsdirektivet, bestemte i artikkel 12 nr. 2 atmedlemsstatene skulle treffe de tiltak som varnødvendige for at forbrukeren ikke fratas det vernsom direktivet gir, dersom en tredjestats rett utpe-kes til å være den rett som får anvendelse på avta-len, og avtalen har nær tilknytning til en eller fleremedlemsstaters territorium. Denne bestemmel-sen ble gjennomført ved angrerettloven § 5.

Gjeldende angrerettlov § 5 gjennomfører ogsåbestemmelsen i artikkel 12 nr. 2 i direktivet omfjernsalg av finansielle tjenester (2002/65/EU).Denne lyder i norsk oversettelse:

«Medlemsstatene skal setje i verk dei tiltakasom er naudsynte for å sikre at forbrukarenikkje misser det vernet som dette direktivetgjev, når lovgjevinga i ein tredjestad vert valdsom den lovgjevinga som skal nyttast på avtala,og avtala er nært knytt til territoriet til ein ellerfleire medlemsstatar.»

Forbrukerrettighetsdirektivet inneholder ikkenoen tilsvarende bestemmelse. Bakgrunnen fordette er, som det også fremgår av fortalen punkt58, at man legger til grunn at Rom I-forordningenvil komme til anvendelse ved avgjørelse av om for-brukeren skal beholde det vernet som følger avdirektivet.


Departementet opplyste i høringsnotatet at manville foreta en nærmere vurdering av om det ernødvendig og hensiktsmessig å videreførebestemmelsen i angrerettloven § 5, eventuelt barefor finansielle tjenester. Forbruker Europa bemer-ker at det er behov for en opprydding av verne-ting- og lovvalgsspørsmål i norsk rett/internasjo-nal privatrett. Det vises til uttalelsene inntattunder punkt 3.19 om verneting.

3.20.3 Departementets vurdering

Etter departementets syn har det ikke betydningfor spørsmål om lovvalg at bestemmelser omdette er inntatt i angrerettloven. Det at man ikkeviderefører bestemmelsen om lovvalg i angrerett-loven, vil derfor ikke innebære svekket forbruker-vern. Departementet slutter seg til synspunktet

om at det er behov for klargjøring av reglene omlovvalg og verneting. Spørsmålet vil derfor ikkebli foreslått regulert i ny lov om angrerett.

3.21 Levering


Etter angrerettloven § 23 skal varen eller tje-nesten leveres innen rimelig tid og senest 30dager etter den dagen da forbrukeren innga kjø-petilbud (ordre), dersom ikke annet er opplyst ogavtalt. Bestemmelsen er basert på tilsvarendebestemmelse i fjernsalgsdirektivet, jf. Ot.prp. nr.36 (1999–2000) punkt 3.17.2. Bestemmelsen iloven gjelder både ved fjernsalg og salg utenforfast utsalgssted.

Direktivet har bestemmelser om levering forsendekjøp i artikkel 18, se punkt 5.2.2. Direktivetstiller ikke krav til leveringstid for tjenester.


Departementet foreslo i høringsnotatet at bestem-melsene i gjeldende angrerettlov om leverings-tidspunkt for varer og tjenester (§ 23) videreføresi ny lov om angrerett. Departementet viste til at vii norsk rett ikke har en generell bestemmelse omleveringstidspunkt for tjenester annet sted enn iangrerettloven, og bestemmelsen ble foreslåttvidereført. For sammenhengens skyld ble detforeslått at også bestemmelsen om leveringstids-punktet for varer blir videreført, selv om denneogså foreslås regulert i forbrukerkjøpsloven.Departementet viste til at bestemmelsen må juste-res i forhold til gjeldende rett, slik at kravet tilleveringstiden, i overensstemmelse med direkti-vet artikkel 18, blir «uten unødig opphold» og ikke«innen rimelig tid», som etter gjeldende lov. Ingenhøringsinstanser har uttalt seg til forslaget, lovfes-ting av tidsfrister i angrerettloven.


Departementet har i utgangspunktet lagt opp til atbestemmelser som tjener forbrukerne i gjeldendeangrerettlov skal videreføres i ny lov om angre-rett, med mindre direktivet er til hinder for det.Når det gjelder gjennomføring av direktivet artik-kel 18 om levering, er det etter departementetssyn likevel ikke nødvendig å innta bestemmelse iangrerettloven i tillegg til gjennomføringen avbestemmelsen i forbrukerkjøpsloven, se punkt5.2.2. Som det fremgår av punkt 5.2.1, gjelder



direktivet kun salgsavtaler, dvs. salg av varer, ogkombinerte avtaler, dvs. avtaler som består av envare- og en tjenestedel. Direktivet regulerer, tilforskjell fra gjeldende angrerettlov, ikke virknin-gen av manglende levering av tjenester.

Departementet foreslår likevel ikke at bestem-melsen om leveringstid for varer og tjenester vide-reføres i ny lov om angrerett. Problemstillingerknyttet til levering av bestilte varer og tjenesterstiller seg stort sett likt ved fjernsalg og salgutenom faste forretningslokaler, som for eksem-pel salg i butikk. Etter departementets syn hørerreguleringen hjemme i alminnelig kontraktsrett,og ikke i angrerettloven. Det at bestemmelsenikke videreføres, innebærer ikke at forbrukerensrettsstilling svekkes.

3.22 Varer og tjenester som ikke kan leveres

Etter angrerettloven § 24 første ledd skal det gismelding snarest mulig, dersom selgeren eller tje-nesteyteren ikke kan levere den bestilte vareneller tjenesten. I Ot.prp. nr. 36 (1999–2000) punkt3.17.3.2 vises det til at det særlig ved fjernsalg kan

oppstå situasjoner der forbrukeren bestiller varereller tjenester som ikke lenger er tilgjengelig,eller som for tiden er utsolgt, eller at tilbudethadde begrenset varighet. Loven § 24 annet leddhar en bestemmelse om at eventuell forskuddsbe-taling skal betales tilbake til forbrukeren snarestmulig, og senest innen 14 dager etter at avtalen erhevet.

Direktivet har ingen tilsvarende bestemmelse.Departementet foreslo i høringsnotatet at gjel-dende rett videreføres i ny lov om angrerett.Ingen høringsinstanser har uttalt seg om forsla-get.

Departementet foreslår likevel ikke at bestem-melsen om varer og tjenester som ikke kan leve-res, videreføres i ny lov om angrerett. Problemstil-linger knyttet til manglende levering av bestiltevarer og tjenester stiller seg stort sett likt vedfjernsalg og salg utenom faste forretningslokaler,som for eksempel salg i butikk. Etter departemen-tets syn hører reguleringen hjemme i alminneligkontraktsrett, og ikke i angrerettloven. Det atbestemmelsen ikke videreføres, skal imidlertidikke innebære en endring av forbrukerens retts-stilling. Se punkt 3.21 om gjennomføring av direk-tivet artikkel 18.



4 Opplysninger før avtaleinngåelsen ved andre avtaler enn fjernsalg og salg utenom faste forretningslokaler

4.1 Gjeldende rett

Den norske avtale- og kontraktslovgivningen inne-holder ikke alminnelige krav til opplysninger somskal gis før avtale inngås (prekontraktuell infor-masjonsplikt). Krav til slike forhåndsopplysningerkan imidlertid følge av spesiallovgivning for et gittområde. Et eksempel er reglene om opplysnings-plikt forut for inngåelse av kredittavtale i finansav-taleloven § 46 a. Av andre eksempler nevnes lovom avtaler om deltidsbruksrett og langtidsferie-produkter § 5 og pakkereiseloven § 3-3.

Etter omstendighetene kan krav til forhånds-opplysninger også følge av alminnelige, ulovfes-tede avtale- og kontraktsrettslige prinsipper, somprinsippet om gjensidig lojalitet i kontraktsfor-hold.

Informasjonskrav kan videre følge av lovgiv-ning av mer offentligrettslig karakter. For eksem-pel inneholder tjenesteloven krav til informasjontil tjenestemottakere, jf. lovens § 20, og markeds-føringsloven krav til prisinformasjon til forbru-kere, jf. lovens § 10. I medhold av sistnevntebestemmelse er det videre oppstilt krav til prisin-formasjon i prisopplysningsforskriften.

4.2 Direktivet

4.2.1 Krav om at det skal gis opplysninger før avtaleinngåelsen.

Direktivet artikkel 5 oppstiller en plikt for dennæringsdrivende til å gi forbrukeren opplysningerom en rekke nærmere angitte forhold av betyd-ning for avtalen, før bindende avtale inngås. For-målet med opplysningsplikten er å gi forbrukerentilstrekkelig informasjon om avtaleforholdet føravtalen inngås, slik at forbrukeren kan gjøre etinformert valg om hvorvidt han eller hun ønsker åinngå den aktuelle avtalen, jf. forutsetningsvisartikkel 5 og fortalen punkt 34 hvor det heter:

«Den næringsdrivende bør gi forbrukerenklare og forståelige opplysninger før forbruke-

ren blir bundet av en fjernsalgsavtale eller enavtale inngått utenom faste forretningslokaler,en annen avtale enn en fjernsalgsavtale eller enavtale inngått utenom faste forretningslokaler,eller ethvert tilsvarende tilbud.»

Hensikten er altså å sette forbrukeren bedre istand til å ta rasjonelle valg og utnytte valgmulig-hetene i markeder preget av konkurranse. Kon-kurransen vil i seg selv kunne styrkes dersomrelevant informasjon fra ulike tilbydere er tilgjen-gelig for forbrukeren på det tidspunktet forbruke-ren fatter sin beslutning om å inngå avtale. Samti-dig kan forbrukerens tillit til grensekryssendehandel bli styrket, dersom forbrukeren erfarer atrelevant informasjon gis før avtaleinngåelsen.

4.2.2 Virkeområde

Virkeområdet for reglene om plikt til å gi opplys-ninger før avtale inngås i artikkel 5 fremgår avartikkel 5 nr. 1 og nr. 2, sammenholdt med direkti-vets alminnelige virkeområde etter artikkel 3.Etter artikkel 3 nr. 1 får direktivet «anvendelse påalle avtaler som inngås mellom en næringsdri-vende og en forbruker, på de vilkår og i denutstrekning som er fastsatt i direktivets bestem-melser» jf. for øvrig proposisjonens punkt 3.2.1.Plikten til å gi opplysninger før en avtale inngåsgjelder dermed som et utgangspunkt for alle for-brukeravtaler, med mindre direktivet selv bestem-mer noe annet.

Det presiseres i artikkel 3 nr. 1 at direktivet fåranvendelse på avtaler om levering av vann, gass,elektrisitet eller fjernvarme, herunder fra offent-lige leverandører, i den utstrekning levering skjerpå avtalefestet grunnlag. Bakgrunnen for dennepresiseringen synes å være at leveranser fraoffentlige leverandører ville kunne falle utenfordirektivets virkeområde dersom disse leverandø-rene ikke faller inn under definisjonen av «nærings-drivende» i artikkel 2 nr. 2.

På lignende vis presiseres i artikkel 5 nr. 2 atopplysningsplikten også gjelder for avtaler om



levering av vann, gass eller elektrisitet som ikkebys ut for salg i begrenset volum eller fastsattmengde, fjernvarme eller digitalt innhold somikke leveres på fysisk medium. Denne presiserin-gen handler om avtaler som etter direktivet ikkeanses som salgsavtaler, jf. artikkel 2 nr. 3 og 11sammenholdt med nr. 5. Presiseringen synesimidlertid unødvendig, all den tid plikten til å giprekontraktuell informasjon ikke er begrenset tilsalgsavtaler, men som utgangspunkt gjelder foralle forbrukeravtaler, jf. artikkel 3 nr. 1.

Etter artikkel 3 nr. 3 faller en rekke avtalerutenfor direktivets virkeområde til tross for at deellers ville falle inn under det generelle virkeområ-det nevnt i artikkel 3 nr. 1. Det vises til omtalen avde enkelte unntakene i punkt 4.5.2.

Direktivets fortale punkt 13 presiserer imidler-tid at medlemsstatene står fritt til å anvende direk-tivets regler også på avtaler som ikke omfattes avdirektivet. Det vil si at selv om direktivet gjør unn-tak for enkelte avtaletyper, kan det nasjonaltbestemmes at reglene som gjennomfører direkti-vet, også skal anvendes på slike avtaler.

Plikten til å gi opplysninger før avtale inngåsetter artikkel 5 er negativt avgrenset mot avtalerom fjernsalg og salg utenom faste foretningsloka-ler, som på sin side reguleres av artikkel 6, jf.artikkel 5 nr. 1.

Direktivet er etter artikkel 25 ufravikelig tilvern av forbrukeren. Det vil si at det ikke kanavtales vilkår som gir forbrukeren en mindre gun-stig beskyttelse enn det direktivet krever.

4.2.3 Unntaket for daglige avtaler, artikkel 5 nr. 3

Direktivet åpner for at medlemsstatene selv kanvelge å unnta visse avtaler fra enkelte av direkti-vets bestemmelser. For kravene om prekontraktu-ell opplysningsplikt følger det av artikkel 3 nr. 1første punktum, sammenholdt med artikkel 5 nr. 3,at medlemsstatene kan unnta nærmere bestemtedaglige transaksjoner fra de prekontraktuelle opp-lysningspliktene. Dersom medlemsstaten gjørbruk av unntaksmuligheten, innebærer dette atden næringsdrivende ikke behøver å oppfylle opp-lysningskravene for visse avtaler som ellers villefalle inn under reglene. Avtalene som kan unntasetter artikkel 5 nr. 3, er «daglige transaksjoner(…) som oppfylles umiddelbart på det tidspunktavtalen inngås». De ulike språkversjonene avdirektivet kan tyde på at unntaket er noe videreenn den norske språkversjonen tilsier. I den sven-ske språkversjonen brukes uttrykket «avtal som

innefattar vardagliga transaktioner», på dansk«aftaler, der omfatter dagligdags transaktioner»,på engelsk «contracts which involve day to daytransactions», på tysk «Verträge … die Geschäftedes täglichen Levens zum Gestand haben» og påfransk «contrats qui portent sur des transactionsintéressant la vie quotidienne».

4.2.4 Adgang til å oppstille ytterligere opplysningskrav

Artikkel 5 nr. 4 fastslår at medlemsstatene kanvedta eller beholde ytterligere krav til forhånds-opplysninger for avtaler som reguleres av artikkel5. Artikkel 5 stiller derfor minimumskrav til for-håndsopplysninger ved forbrukerkontrakter, jf.her artikkel 4 som slår fast at direktivet er fullhar-monisert når ikke annet er fastsatt.

Artikkel 3 nr. 5 presiserer at direktivet ikkepåvirker den nasjonale alminnelige avtaleretten,herunder bestemmelser om avtalens gyldighet,inngåelse eller virkning. Direktivets opplysnings-krav må derfor i norsk rett suppleres med opplys-ningskrav forut for og i forbindelse med avtaleinn-gåelsen som måtte følge av alminnelige lov- ogulovfestede avtalerettslige regler.

4.2.5 Når og hvordan opplysningene skal gis

Direktivet artikkel 5 nr. 1 slår fast at før forbruke-ren blir bundet av en annen avtale enn en fjern-salgsavtale eller en avtale inngått utenom faste for-retningslokaler, eller et tilsvarende tilbud, skalden næringsdrivende gi forbrukeren nærmerebestemte opplysninger som fremgår av artikkel 5nr. 1 bokstav a til h. Krav til tidspunktet opplysnin-gene skal gis, følger av at informasjonen skal gis«før forbrukeren blir bundet». Det presiseres ikkenærmere i direktivet hvor lang tid forut for bin-dingstidspunktet den næringsdrivende må stilleinformasjonen til rådighet for forbrukeren. Slikdepartementet forstår direktivet, regulerer direk-tivet tidspunktet for når opplysningene skal gis.Det er ikke holdepunkter i direktivet for at manher også regulerer hvorvidt bindende avtale erkommet i stand, jf. artikkel 3 nr. 5, se punkt 4.5.4.Spørsmålet om hva som skal til for at avtalerettsligbindende avtale er inngått, må dermed bero pånasjonal rett.

Direktivet slår videre fast i artikkel 5 nr. 1 atopplysningene skal gis på en «klar og forståeligmåte», dersom informasjonen ikke allerede klartgår frem av sammenhengen.



4.2.6 Nærmere om opplysningskravene

De nærmere konkrete opplysningskravene følgerav bokstav a til h i artikkel 5. Etter bokstav a skaldet opplyses om «varenes eller tjenestenes viktig-ste egenskaper, i den utstrekning som er hensikts-messig for kommunikasjonsmediet og for vareneog tjenestene». Bokstav b krever at det skal opply-ses om «den næringsdrivendes identitet, foreksempel den næringsdrivendes firma, geo-grafiske adresse der den næringsdrivende er eta-blert, og den næringsdrivendes telefonnummer».Etter bokstav c skal det opplyses om «den sam-lede prisen på varene eller tjenestene, medregnetavgifter, eller, dersom varenes eller tjenestenesart innebærer at prisen ikke med rimelighet kanforhåndsberegnes, hvordan prisen skal beregnes,samt eventuelt alle tilleggskostnader for frakt,levering eller porto eller, dersom disse kostna-dene ikke med rimelighet kan forhåndsberegnes,opplysning om at det kan forekomme slike tilleggs-kostnader». Bokstav d krever opplysninger om«der dette er relevant, ordningene for betaling,levering, utførelse, innen hvilket tidspunkt dennæringsdrivende påtar seg å levere varene ellerutføre tjenesten, samt den næringsdrivendes ord-ninger for behandling av klager». Bokstav e kre-ver opplysninger «i tillegg til en påminnelse om atdet finnes en juridisk forpliktelse til å levere enkontraktsmessig vare, eventuelt at det finnesettersalgsservice og kommersielle garantier samtvilkårene for disse». Bokstav f krever opplysnin-ger om «avtalens varighet, der dette er relevant,eller, dersom dette er en ikke-tidsbegrenset avtaleeller avtalen forlenges automatisk, vilkårene for åkunne gå fra avtalen». Etter bokstav g skal det«der dette er relevant», opplyses om «funksjonali-teten, herunder relevante tekniske vernetiltak,når det gjelder digitalt innhold». Begrepet refere-rer etter fortalen punkt 19 til de måter digitalt inn-hold kan benyttes på, for eksempel sporing av for-brukeratferd, samt til eventuelle tekniskebegrensninger, for eksempel via digital rettig-hetsadministrasjon (DRM – Digital Rights Mana-gement) eller regionkoding. Til slutt krever bok-stav h, hvor det er relevant, opplysninger om «detdigitale innholds relevante driftskompatibilitetmed maskinvare og programvare som dennæringsdrivende kjenner til, eller med rimelighetkan forventes å kjenne til». Fortalens punkt 19viser i denne forbindelse til opplysninger om«standard maskin- og programvaremiljø som detdigitale innholdet er kompatibelt med, for eksem-pel operativsystemet, nødvendig versjon og vissemaskinvarekrav».

4.2.7 Sanksjoner

Direktivet artikkel 23 bestemmer at medlemssta-tene skal påse at det finnes egnede og effektivemidler som kan sikre at bestemmelsene i direkti-vet overholdes. Disse midlene skal omfattebestemmelser som gir nærmere bestemte orga-ner adgang til å bringe en sak inn for domstol ellerforvaltningsmyndighet for å sikre at nasjonalebestemmelser som gjennomfører direktivet, kom-mer til anvendelse.

Artikkel 24 stiller videre krav om at medlems-statene skal fastsette bestemmelser om de sank-sjoner som får anvendelse på overtredelse av denasjonale bestemmelsene som gjennomførerdirektivet, og om at medlemsstatene skal treffealle nødvendige tiltak for å sikre at bestemmel-sene blir gjennomført. Sanksjonene skal være virk-ningsfulle, proporsjonale i forhold til overtredel-sen og virke avskrekkende. Direktivets fortalepunkt 57 presiserer:

«Medlemsstatene skal fastsette sanksjonenesom får anvendelse ved overtredelse av dettedirektiv, og påse at disse håndheves. Sanksjonenebør stå i forhold til overtredelsen og virkeavskrekkende.»

4.3 Forslag i høringsnotatet

4.3.1 Lovteknisk løsning

Departementet foreslo i høringsnotatet at direkti-vets regler om plikt til å gi opplysninger før avtaleinngås mellom en næringsdrivende og en forbru-ker gjennomføres ved en egen bestemmelse iavtaleloven og utformes slik at reglene i utgangs-punktet vil gjelde for forbrukeravtaler i alminne-lighet. Bakgrunnen for valg av avtaleloven er atdenne loven er den eneste alminnelige avtaleretts-lige loven i norsk rett som dekker alle de avtalety-per som direktivet omfatter. Avtaleloven gjelderavtaler mellom næringsdrivende og forbrukere, itillegg til avtaler mellom næringsdrivende, ogavtaler mellom forbrukere – altså alle avtaler i sinalminnelighet. Direktivet omfatter bare først-nevnte avtaletype. Et sentralt poeng er videre atavtaleloven gjelder så vel salgsavtaler som tjenes-teavtaler, uansett salgsform. Ingen andre privat-rettslige lover i norsk rett har et slikt virkeom-råde. Departementet foreslo i høringsnotatet åinnføre et nytt kapittel 4 i avtaleloven som gir sær-lige regler om forbrukeravtaler. For å klargjørekapitlets virkeområde ble det foreslått å innta ikapitlet definisjoner av henholdsvis «forbruker»og «næringsdrivende» i tråd med direktivets defi-



nisjoner og i tråd med gjeldende norsk rett.Videre uttalte departementet i høringsnotatet at:

«Departementet anser det ikke nødvendig åpresisere at avtaler om levering av vann, gasseller elektrisitet som ikke bys ut for salg ibegrenset volum eller fastsatt mengde, fjern-varme eller digitalt innhold som ikke leveres påfysisk medium, omfattes, da dette allerede føl-ger av virkeområdet som nevnt. Departemen-tet har heller ikke foreslått å særskilt presisereat avtaler om levering av vann, gass, elektrisiteteller fjernvarme på avtalefestet grunnlag fraoffentlig leverandør omfattes, men vil vurderebehovet for dette i lys av høringen.»

4.3.2 Virkeområde

I høringsnotatet argumenterte departementet forat Norge i begrenset grad bør benytte medlems-statenes frihet til å unnta visse kontraktstyper frareglene om forhåndsopplysninger. Departementetanså at det ut fra hensynet til de næringsdrivendeog forbrukerne ikke var ønskelig å gjøre unntakfra reglene i større utstrekning enn hva som erstrengt nødvendig. Departementets syn var atunntak ville føre til et mer fragmentert regelverkog dermed kunne gjøre det vanskeligere å prakti-sere for den næringsdrivende, samtidig som detmuligens vil fremstå som uklart for forbrukernehvorfor de mottar forhåndsopplysninger ved visseforbrukeravtaler, men ikke ved andre. Ut fra etslikt forenklingshensyn antok departementet atdet enkleste utgangspunktet vil være at regleneom forhåndsopplysninger gjelder ved alle forbru-keravtaler, med unntak av de forbrukeravtalerhvor det foreligger gode grunner for å gjøre unn-tak. Når det gjelder avtaler om finansielle tjenes-ter, avtaler om pakkereiser og avtaler som omfat-tes av tidspartloven, viste departementet til at detfor disse avtaletypene allerede følger krav til for-håndsopplysninger av lovgivningen som gjennom-fører sektordirektiver inntatt i EØS-avtalen. Disseavtaletypene er unntatt fra direktivets virkeom-råde etter artikkel 3 nr. 3 bokstav d, g og h. Depar-tementet foreslo derfor i høringsnotatet at disseavtaletypene unntas fra de alminnelige reglene omprekontraktuell opplysningsplikt, for å unngå dob-beltregulering. Departementet ba om høringsin-stansenes synspunkter på behovet for å unntaavtaler om sosiale tjenester, helse- og omsorgstje-nester, pengespill, erverv og overføring av rettig-heter knyttet til fast eiendom, oppføring av byg-ninger, leie av overnattingssted for boligformål,avtaler opprettet av en offentlig tjenestemann,

levering av næringsmidler til forbrukerens hjemeller arbeidssted, persontransporttjenester, avta-ler inngått ved bruk av salgsautomater eller auto-matiserte forretningslokaler og bruk av offentligebetalingstelefoner fra opplysningsreglene.

Departementet ba også om høringsinstanse-nes synspunkter på behovet for å samordne deforeslåtte prekontraktuelle opplysningskravene iavtaleloven med opplysningskrav i spesiallovgiv-ningen. Departementet pekte blant annet på at enslik samordning vil kunne medføre utfordringerder opplysningskravene følger av offentligrettsliglovgivning, i motsetning til avtalelovens privat-rettslige karakter. Det vil typisk være knyttet ulikesanksjoner til brudd på henholdsvis offentligretts-lige og privatrettslige regler.

4.3.3 Særlig om unntaket for daglige avtaler, artikkel 5 nr. 3

Departementet antok i høringsnotatet at unntaks-adgangen etter denne bestemmelsen i alle fall tarsikte på avtaler om kjøp av en kopp kaffe i en kaf-febar, kjøp av aviser eller magasiner i en kiosk ogkjøp av alminnelige dagligvarer i en dagligvarebu-tikk. Departementet uttalte videre at det synesnoe mer uklart i hvilken utstrekning unntaketogså omfatter transaksjoner som normalt ikkeforetas daglig, men som likevel ligger innenfor etregelmessig forbruksmønster, eksempelvis kjøpav klær og sko.

Departementet foreslo i høringsnotatet åbenytte muligheten til å unnta fra opplysningsplik-ten avtaler som omfatter dagligdagse transaksjo-ner som oppfylles umiddelbart ved avtaleinngåel-sen. Det ble vist til at slike avtaler i hovedsak gjel-der avtaler om varer eller tjenester av begrensetøkonomisk verdi for forbrukeren, og at det ofte vildreie seg om varer ment for umiddelbar ellersnarlig bruk og ikke med lengre varighet ellerholdbarhet. Departementet antok derfor at for-brukerens interesse i å få den omfattende infor-masjonen som direktivet foreskriver, er begrensetved slike avtaler og neppe står i samsvar med deadministrative og økonomiske byrdene opplys-ningskravene påfører den næringsdrivende.


Opplysningene skal etter artikkel 5 nr. 1 gis for-brukeren «før forbrukeren er bundet» av avtalenuten at tidspunktet presiseres nærmere. Departe-mentet antok i høringsnotatet at en naturlig forstå-else av ordlyden sammenholdt med de hensynkravene til forhåndsopplysninger bygger på, til-



sier at informasjonen må gis slik at forbrukerenfår en mulighet til å sette seg inn i opplysningenefør avtalen blir bindende for forbrukeren – altsåfør avtalen blir sluttet – og slik at forbrukeren kanforeta sin beslutning på et kvalifisert grunnlag.

Hva som ligger i kravet om at opplysningeneskal gis på en «klar og forståelig måte», måtteetter departementets syn i høringsnotatet bero påde konkrete omstendighetene knyttet til avtalen,partene og den næringsdrivendes ytelse. Departe-mentet ga videre uttrykk for at det avgjørendeville være hvorvidt opplysningene er gitt på enmåte som er forståelig for forbrukeren, og somsetter forbrukeren i stand til å foreta en beslut-ning på kvalifisert grunnlag. For en rekke avtalerom produkter og tjenester viste departementet tilat flere av de opplysningskravene som følger avartikkel 5, vil fremgå av sammenhengen. Så langtdette er tilfelle, vil ikke forbrukeren ha behov forat informasjonen blir uttrykkelig gjentatt. Depar-tementet la til grunn at denne reservasjonen vil hapraktisk betydning og vil bidra til å reduserenæringslivets administrative og økonomiske byr-der som følge av opplysningsplikten. Begrensnin-ger i opplysningsforpliktelsen kan også følge avde enkelte opplysningskravene, jf. nedenfor.

4.3.5 Nærmere om opplysningskravene

Til artikkel 5 nr. 1 bokstav a, som krever at dennæringsdrivende opplyser om «varenes eller tje-nestenes viktigste egenskaper, i den utstrekningsom er hensiktsmessig for kommunikasjonsme-diet og for varene eller tjenestene», uttalte depar-tementet i høringsnotatet:

«Bestemmelsen krever at den næringsdri-vende gir forbrukeren opplysninger om de ‘vik-tigste egenskapene’ ved varene eller tjenesteneavtalen gjelder. Ordlyden presiserer ikkehvilke egenskaper dette er. Hvilke egenskaperved varen eller tjenesten det i en konkret situa-sjon må opplyses om, må etter dette bero på enskjønnsmessig vurdering. Departementetantar at det særlig vil være relevant å gi opplys-ninger om produktets bruksmåte, holdbarhetog eventuelle avvikende egenskaper sammen-lignet med tilsvarende produkter som måttevære allment kjent.

Opplysningsplikten begrenses etterbestemmelsen ved at den bare gjelder i denutstrekning kommunikasjonsmåten og vareneeller tjenestene egner seg for å gi den aktuelleinformasjonen. Departementet antar foreksempel at den begrensede plassen som er til-

gjengelig ved visse kommunikasjonsformer,eksempelvis tekstmeldinger, vil legge begren-singer på hvilke opplysninger den næringsdri-vende er pålagt å gi. Hvorvidt varen eller tje-nesten er egnet til å gi opplysninger som nevnt,må bero på en konkret vurdering. Klart gene-riske produkter som ikke er tilvirket ellermodifisert i særlig grad, må antakelig kunneselges uten nærmere opplysninger om varensegenskaper, gitt at varen må antas å være all-ment kjent. Imidlertid vil det kunne være rele-vant å gi opplysninger om egenskapene til slikeprodukter dersom disse avviker fra hva forbru-keren normalt vil forvente.»

I forbindelse med kravet i artikkel 5 nr. 1 bokstavb, til opplysninger om «den næringsdrivendesidentitet, for eksempel den næringsdrivendesfirma, geografisk adresse der den næringsdri-vende er etablert og den næringsdrivendes tele-fonnummer» uttalte departementet i høringsnota-tet:

«Bestemmelsen krever at den næringsdri-vende identifiserer seg overfor forbrukeren.

Bestemmelsen svarer langt på vei til, menrekker noe kortere enn, bestemmelsene iartikkel 6 nr. 1 bokstav b og c, som oppstillerkrav til prekontraktuell informasjon ved fjern-salgsavtaler og avtaler inngått utenfor fast for-retningssted. I tillegg til opplysningene somfølger av artikkel 5 nr. 1 bokstav b, omhandlerartikkel 6 nr. 1 bokstav c opplysninger om dennæringsdrivendes eventuelle telefaksnummerog e-postadresse, samt identitet og geografiskadresse til næringsdrivende det opptres påvegne av.»

Departementet foreslo at kravet til forhåndsopp-lysninger om den næringsdrivendes identitetutformes likt for fjernsalgsavtaler og avtaler inn-gått utenfor fast forretningssted og for andre avta-ler, og viste til at artikkel 5 nr. 4 åpner for en slikløsning. Departementet antok at en lik utformingpå dette punkt vil bidra til å redusere næringsli-vets administrative kostnader ved at samme stan-dardiserte informasjonsutforming knyttet til dennæringsdrivendes identitet kan anvendes i alleavtaler. Departementet bemerket at riktignok kanden næringsdrivende alltid på eget initiativ opp-lyse om flere forhold enn loven og direktivet kre-ver, men når informasjonskravene blir så vidtdetaljerte som her, antas det at mange næringsdri-vende vil følge lovens krav uten nærmere tilpas-



ninger. Forbrukeren får ved dette mer informa-sjon enn direktivet krever.

Departementet bemerket videre at der forbru-keren selv har tatt kontakt med den næringsdri-vende, og kanskje selv har oppsøkt den nærings-drivende på forretningsstedet, vil enkelte av opp-lysningene som nevnt her, normalt fremgå avsammenhengen. I slike tilfeller er det ikke nød-vendig uttrykkelig å opplyse om det aktuelle for-holdet.

Til artikkel 5 nr. 1 bokstav c, som omhandleropplysninger om «den samlede prisen på vareneeller tjenestene, medregnet avgifter, eller, dersomvarenes eller tjenestenes art innebærer at prisenikke med rimelighet kan forhåndsberegnes, hvor-dan prisen skal beregnes, samt eventuelt alle til-leggskostnader for frakt, levering eller porto eller,dersom disse kostnadene ikke med rimelighetkan forhåndsberegnes, opplysning om at det kanforekomme slike tilleggskostnader», uttalte depar-tementet i høringsnotatet:

«Bestemmelsen sikrer forbrukeren fullstendiginformasjon om ‘den samlede prisen’ for vareneller tjenesten og med det de fullstendige kost-nadene i forbindelse med avtalen. Prisen skaloppgis som én samlet pris. Det vil si at prisopp-lysningen må fremstå som én sum inkludertavgifter som vil påløpe og tillegg som nevnt ibestemmelsen. ‘Avgifter’ må her forstås sombåde offentlige skatter og avgifter og avgifterav privat karakter.

Bestemmelsen svarer langt på vei til, menrekker noe kortere enn, bestemmelsene iartikkel 6 nr. 1 bokstav e, som oppstiller krav tilprekontraktuell informasjon ved fjernsalgsav-taler og avtaler inngått utenfor fast forretnings-sted. I tillegg til opplysningene som følger avartikkel 5 nr. 1 bokstav c, omhandler artikkel 6nr. 1 bokstav e opplysninger om enhver annenomkostning, samt for avtaler som ikke er tids-begrenset eller abonnementsavtaler, opplys-ning om de samlede kostnadene for hver avreg-ningsperiode, og ved betaling med fast beløp,de samlede månedlige kostnadene. Dersom desamlede kostnadene ikke kan forhåndsbereg-nes, opplyses om metoden for beregning av pri-sen.»

Departementet foreslo at kravet til forhåndsopp-lysninger om varens eller tjenestens pris utformeslikt for fjernsalgsavtaler og avtaler inngått utenforfast utsalgssted og for andre avtaler, og viste til atartikkel 5 nr. 4 åpner for en slik løsning. Departe-

mentet antok at en lik utforming på dette punktkan bidra til å redusere næringslivets administra-tive kostnader ved at samme standardiserte infor-masjonsutforming knyttet til pris og prisbereg-ning kan anvendes i alle avtaler. Riktignok kanden næringsdrivende alltid på eget initiativ opp-lyse om flere forhold enn loven og direktivet kre-ver, men når informasjonskravene blir så vidtdetaljerte som her, antok departementet at mangenæringsdrivende vil følge lovens krav uten nær-mere tilpasninger. Forbrukeren får ved dette merinformasjon enn direktivet krever.

I forbindelse med artikkel 5 nr. 1 bokstav d ogkravet om at den næringsdrivende «der det errelevant», skal gi opplysninger om «ordningenefor betaling, levering, utførelse, innen hvilket tids-punkt den næringsdrivende påtar seg å leverevarene eller utføre tjenesten, samt den nærings-drivendes ordninger for behandling av klager»anførte departementet i høringsnotatet:

«Betalingsordning vil, slik departementet serdet, først og fremst vise til hvilke oppgjørsme-toder selgeren tilbyr forbrukeren, så som kon-tant betaling, girobetaling, kortbetaling osv.

Leveringsordning knytter seg til hvor og påhvilken måte levering praktisk skal skje. Detkan ved kjøp blant annet dreie seg om hvorvidtselgeren tilbyr hjemkjøring av varene eller omforbrukeren selv må sørge for transport.

Den næringsdrivendes frist for å levere envare er aktuell for avtaler om kjøp, og må sam-menholdes med direktivet artikkel 18 om leve-ring […]. Av sistnevnte bestemmelse følger detat når partene ikke har avtalt noe annet, skalvaren leveres uten unødig opphold og innen 30dager fra avtaleinngåelsen. Det kan derforsynes uklart hva selgeren skal opplyse om derleveringstiden ikke er regulert i selgerens kon-traktsvilkår. Departementet antar at plikten tilå opplyse om leveringstid vil være mest aktuellder selgerens avtalevilkår inneholder særligebestemmelser om leveringstid.

Den næringsdrivendes ordninger forbehandling av reklamasjoner vil blant annetkunne omfatte private tvisteløsningsmekanis-mer som nemndsbehandling.»

I omtalen av artikkel 5 nr. 1 bokstav e («i tillegg tilen påminnelse om at det finnes en juridisk forplik-telse til å levere en kontraktsmessig vare, eventu-elt at det finnes ettersalgsservice og kommersiellegarantier samt vilkårene for disse»), heter det ihøringsnotatet:



«Bestemmelsen synes etter sin ordlyd begren-set til avtaler om kjøp av varer. Det kan synesnoe unødvendig å skulle opplyse forbrukerkjø-peren om at selgeren er forpliktet til å leverevarene i henhold til avtalen. Slik departementetforstår bestemmelsen, vil dette bare være nød-vendig i tilfeller hvor det kan være uklart forforbrukeren om selgerens forpliktelse følgerav alminnelige kontraktsrettslige regler ellerom selgeren tilbyr en form for oppfyllelsesga-ranti som går utover det som følger av bak-grunnsretten. Normalt vil det etter departe-mentets syn kunne hevdes at det går frem avsammenhengen, jf. artikkel 5 nr. 1, at selgerskal levere i samsvar med avtalen, slik at selge-ren ikke behøver uttrykkelig å opplyse om sinrettslige forpliktelse til dette.

Opplysninger om eventuell ettersalgsser-vice selgeren tilbyr, vil kunne omfatte opplys-ninger om service- og support-tjenester avulike slag. Ettersom slike tjenester kan hasvært ulikt innhold, er opplysninger om dettenyttig for forbrukeren. Det må samtidig opply-ses om vilkårene for slike tjenester, slik somåpningstider, priser og varigheten av tjeneste-tilbudet.

Opplysning om kommersielle garantier måses i sammenheng med direktivets definisjonav slike garantier […]. Direktivet artikkel 2 nr.14 definerer kommersiell garanti vidt som‘enhver forpliktelse som en næringsdrivendeeller en produsent (garantisten) har påtatt segoverfor forbrukeren, ut over sin rettslige for-pliktelse til å levere en kontraktsmessig ytelse,til å tilbakebetale kjøpesummen eller omle-vere, reparere eller på annen måte avhjelpemangler ved varene, dersom disse ikke svarertil spesifikasjonene eller ethvert annet kravsom fremgår av garantierklæringen eller avrelevant reklamemateriale som var tilgjengeligpå tidspunktet for eller forut for inngåelsen avavtalen, og som ikke relaterer seg til ytelsenskontraktmessighet’.

Etter forbrukerkjøpsloven § 18 a er engaranti en forpliktelse selgeren påtar seg somgår utover det han eller hun er forpliktet til åyte etter lovgivningen, jf. forbrukerkjøpsloven§ 18 a.»

Videre heter det i høringsnotatet i forbindelsemed artikkel 5 nr. 1 bokstav f og kravet til opplys-ning om avtalens varighet:

«Bestemmelsen innebærer at for tidsbegren-sede avtaler må den næringsdrivende opplyse

om avtalens varighet, herunder om eventuellbindingstid, utløpstid og om eventuelt vilkårom automatisk forlengelse av avtalen. For avta-ler som ikke er tidsbegrenset, eller som er tids-begrenset, men som forlenges automatisk(løpende avtaler), må den næringsdrivendeogså opplyse om vilkårene for oppsigelse avavtalen.»

Når det gjelder kravet til opplysninger om digitaltinnhold etter artikkel 5 nr. 1 bokstav g, heter det ihøringsnotatet:

«Opplysninger om funksjonalitet og tekniskebeskyttelsestiltak for digitalt innhold er nød-vendige for å gi forbrukeren tilstrekkelig for-ståelse for hvorvidt det digitale innholdet kanbenyttes som forutsatt.

Opplysning om digitalt innhold må ses isammenheng med direktivets definisjon avbegrepet […]. Direktivet artikkel 2 nr. 11 defi-nerer ‘digitalt innhold’ som ‘data som blir pro-dusert og levert i digital form’.»

Til artikkel 5 nr. 1 bokstav h, som gjelder supple-rende opplysninger om digitalt innhold, uttaltedepartementet i høringsnotatet:

«Også opplysninger om det digitale innholdsevne til å virke sammen med maskinvare ogprogramvare er nødvendig for at forbrukerenskal kunne vurdere om det digitale innholdetkan benyttes som forutsatt.

Departementet antar at det foruten opplys-ninger om evnen til å virke sammen med spesi-fikk maskin- og programvare bør opplyses omdet foreligger begrensinger som vil forhindreforbrukeren fra å ta i bruk digitalt innhold påen annen digital plattform enn den som innhol-det opprinnelig var kjøpt til. Dette kan foreksempel være opplysninger om at en applika-sjon for mobiltelefoner kun vil virke på gitteenheter og på visse operativsystemer.»

4.4 Høringsinstansenes synspunkter

I sine høringsuttalelser uttaler DistansehandelNorge, Hovedorganisasjonen Virke, NORDMA ogNæringslivets Hovedorganisasjon (NHO) at de eruenige i den lovtekniske løsningen departementethar foreslått til gjennomføring av direktivet artik-kel 5 ved å gjennomføre de prekontraktuelle infor-masjonskravene i avtaleloven.

Distansehandel Norge uttaler:



«Av forenklingshensyn for den næringsdri-vende bør opplysningsplikten fremkomme avde enkelte forbrukerlover, da disse lover harsom formål å regulere avtaleforholdet mellomforbrukere og den næringsdrivende.»

NHO viser blant annet til at «det er uklart hvorfordepartementet ønsker å innta en slik bestem-melse i avtaleloven og ikke i forbrukerkjøpsloven,som nettopp har som formål å regulere avtalefor-holdet mellom næringsdrivende og forbrukere».

NORDMA er imidlertid positiv til at reglene iavtaleloven avgrenses eksplisitt mot reglene iangrerettloven.

Jussformidlingen er positiv til at det oppretteset nytt kapittel i avtaleloven med særskilte reglerfor forbrukeravtaler, og viser til at dette synliggjørat opplysningsplikten gjelder for alle former forforbrukeravtaler, med mindre de omfattes av unn-takene som er nevnt i forslaget til ny avtalelov § 38b annet ledd.

Når det gjelder unntakene fra direktivets vir-keområde, etter artikkel 3 nr. 3 mener Hovedorga-nisasjonen Virke at denne bør benyttes fullt utogså for den prekontraktuelle opplysningsplikten.

Hovedorganisasjonen Virke uttaler at det ikkeer i de næringsdrivendes interesse at direktivbe-stemmelsene gis et større virkeområde enn nød-vendig. Hensynet til totalharmonisering av forbru-kerrettigheter i Europa tilsier videre at det ikkebør innføres strengere krav i Norge enn øvrigeland i unionen. Hovedorganisasjonen Virke erdessuten av den oppfatning at departementet ikkei tilstrekkelig grad har vurdert konsekvensene forde ulike bransjer ved ikke å innføre unntakene.Hovedorganisasjonen Virke uttaler videre:

«Et […] eksempel på at unntaksmulighetenåpenbart bør benyttes er som nevnt over unn-taket i artikkel 3 bokstav j om matvarer mv. tilhusholdningens løpende forbruk. I departe-mentets forslag legger man opp til at dette delsunntas opplysningsplikten i avtaleloven § 38 aog dels unntas angreretten i foreslåtte § 21.Løsningen innebærer at det er uklart omdepartementets forslag til regulering er ment ådekke direktivets unntak fullt ut eller ikke, oghva forskjellen i så fall går ut på. Virke mener atdet blir langt enklere for både den næringsdri-vende og forbruker dersom man i stedet gjen-nomfører direktivets unntak fullt ut.»

Distansehandel Norge stiller seg bak Hovedorga-nisasjonen Virkes uttalelse. NHO ønsker også at

unntakene skal innføres fullt ut i norsk rett oguttaler:

«NHO mener det er viktig at hensynet til total-harmonisering veier tungt når direktivet nåskal gjennomføres i norsk rett, og minner omat såkalt ‘gold plating’ eller overoppfyllelse kanvære til direkte ulempe for norske bedrifter ikonkurransen med de utenlandske.»

NHO bemerker at det er vesentlig at det innføreslikt regelverk i alle EØS-land, slik at konkurranse-vilkårene blir like, og at alle aktører kan forholdeseg til ett forutberegnelig regelverk ved grense-overskridende handel. NHO reagerer på at behovetfor særnorske tilpasninger ikke er blitt begrunneti tilfredsstillende grad i høringsnotatet, og etter-spør en konsekvensutredning av hvilke følger detvil få for bransjer som blir omfattet av forbruker-rettighetsdirektivet i sitt hjemmemarked, menikke i det indre marked, jf. utredningsinstruksen,punkt 2.3.2, andre avsnitt.

NHO viser også til at dersom unntaket for for-brukeravtaler som er inngått ved bruk av salgsau-tomater eller automatiserte forretningssteder(bokstav l) ikke innføres, blir konsekvensen at detskal opplyses om alt fra håndtering av reklama-sjon til varens viktigste egenskaper, samt gis enpåminnelse om at varen er kontraktsmessig, føravtale om for eksempel kjøp av brus kan inngås.NHO viser til at gjeldende angrerettlov unntarsalg fra salgsautomater og automatiserte forret-ningslokaler fra alle sine bestemmelser, nettoppfordi det er både unødvendig og teknisk kompli-sert å imøtekomme kravene til informasjon ogskriftlig avtale. Departementet har foreslått atdette unntaket skal videreføres. NHO undres overhvorfor ikke tilsvarende unntak kan gjøres når detkommer til reglene om opplysningsplikt vedandre avtaler enn fjernsalg og salg utenfor fast for-retningssted.

NHO ser ingen grunn til hvorfor ikke unnta-ket for avtaler om oppføring av nye bygninger, jf.artikkel 3, nr. 3, bokstav f, kan innføres i norskrett. Instansen viser til at det allerede finnesomfattende og detaljerte krav i lovgivningen tilhva slags type informasjon som skal gis, og nården skal gis, i avtaleforhold som gjelder fast eien-dom. Et godt eksempel er håndverkertjenestelo-ven § 32 om hvordan beregning av pris skal fast-settes, eller bustadoppføringslovens § 8 om plikttil fraråding. Langt på vei inneholder gjeldendelovgivning forbrukerdirektivets informasjonskrav.



Finanstilsynet støtter departementets forslagom å gjøre unntak for finansielle tjenester etterartikkel 3 nr. 3 bokstav d.

Forbrukerrådet er enig med departementet i atdet ikke bør gjøres unntak fra den alminneligeprekontraktuelle opplysningsplikten i størreutstrekning enn det er behov for, og uttaler at manheller ikke kan se at det er spesielle hensyn somtaler for å unnta avtaletypene som omfattes avartikkel 3 nr. 3 bokstav a til c, samt i til m fra plik-ten til å gi opplysninger før avtale inngås. Forbru-kerrådet uttaler videre om behovet for å harmoni-sere eksisterende opplysningskrav i lovgivningenmed de foreslåtte bestemmelsene som gjennomfø-rer opplysningskravene i forbrukerrettighetsdi-rektivet artikkel 5:

«Ettersom avtaleloven er en generell lov, ogfordi norsk rett legger til grunn lex specialis-prinsippet ved motstrid mellom to regler, kanForbrukerrådet ikke se at det er behov for har-monisering med andre lover som følge av gjen-nomføringen av opplysningskravene i forbru-kerrettighetsdirektivet artikkel 5.»

Samferdselsdepartementet mener man bør benyttemuligheten til å unnta passasjertransporttjenesterog avtaler om visse typer ekomtjenester etterartikkel 3 nr. 3 fra direktivets virkeområde. Detvises til høringsuttalelsen som er inntatt underpunkt 3.2.9.

Samferdselsdepartementet viser til at forbru-keravtaler om passasjertransport er tilstrekkeligregulert i spesiallovgivningen, og at forhåndsin-formasjonen og de formelle kravene til avtalen ertilpasset avtaletypen. Departementet foreslår der-for at unntaket innføres i samsvar med direktivetsordlyd i artikkel 3 nr. 3 bokstav k.

Samferdselsdepartementet mener videre atdet er hensiktsmessig å innføre direktivets unntaki artikkel 3 nr. 3 bokstav m for avtaler «som er inn-gått med teleoperatører gjennom offentlig tilgjen-gelige betalingstelefoner for bruk av disse ellersom er inngått for bruk av en enkelt telefon-, inter-nett-, eller telefaksforbindelse som er opprettet aven forbruker» i norsk rett uten forbehold, i sam-svar med direktivets ordlyd i artikkel 3 nr. 3 bok-stav m.

Samferdselsdepartementet bemerker videre:

«Unntaket vil eksempelvis kunne omfatte brukav telefon eller internett for eksempel i telefon-boks eller bruk av trådløst nett på kafe. Etterdepartementets syn vil det være unødvendig

og teknisk komplisert å imøtekomme kravenetil informasjon og skriftlig avtale i slike situasjo-ner. Videre vil det normalt gjelde kurante kjøpog mindre beløp, hvor det antas å være uprak-tisk med mye informasjon, skriftlig bekreftelseog angrerett. Når det gjelder bestemmelseneom levering og risikoovergang, gebyr ved brukav betalingsmidler, telefonkostnader, tilleggs-betaling og uanmodet salg som gjennomførerdirektivets artikkel 18, 19, 20, 21, 22 og 27,antas reglene å være lite praktisk relevante forde avtaletypene dette unntaket gjelder.»

Ingen høringsinstanser har uttalt seg mot forsla-get om å unnta dagligdagse transaksjoner fra dealminnelige reglene om prekontraktuell opplys-ningsplikt.

Forbrukerrådet viser til at det kan oppståspørsmål om forståelsen av og rekkevidden avbegrepet «dagligdagse avtaler» og uttaler i denneforbindelse:

«Begrepet bør, etter vår oppfatning, omfatteprodukter av begrenset økonomisk verdi, somdet er uforholdsmessig tyngende for dennæringsdrivende å gi omfattende informasjon[SIC], og som det kun unntaksvis fremstår somnaturlig å gi slike opplysninger om. Grense-dragningen kan by på problemer selv om detpresiseres at ‘dagligdagse avtaler’ somutgangspunkt omfatter varer med lav økono-misk verdi og der varen i seg selv ikke tilsier atdet er naturlig å gi ytterligere opplysninger.For eksempel kan det tenkes at enkelte typerrimelige, masseproduserte klær eller sko vilomfattes, mens eksempelvis eksklusive ellerkostbare klær eller sko, vil falle utenfor. Ved åsette en beløpsgrense, vil tvil om grensedrag-ningen kunne unngås. Klare retningslinjer omhvordan begrepet skal tolkes bør i motsatt fallfremgå av forarbeidene til ny § 38 b i avtalelo-ven.»

NHO støtter forslaget men stiller spørsmål vedhvordan «dagligdagse avtaler» skal tolkes. NHOviser til at departementet legger til grunn at «dag-ligdagse avtaler» gjelder avtaler om tjenester ellervarer av «begrenset økonomisk verdi for forbru-keren», ikke bare tjenester som er ment for umid-delbart eller snarlig bruk. NHO bemerker at vilkå-ret om begrenset økonomisk verdi ikke er beskre-vet i direktivet, og NHO ønsker heller ikke atbegrepet skal tolkes på den måten. NHO uttalervidere:



«Hva som har begrenset økonomisk verdi foren forbruker er et svært relativt begrep og erikke egnet til å definere noe. Et restaurant-besøk, en drop in hotellbooking eller kjøp avklær eller sko er typiske dagligdagse avtalersom oppfylles umiddelbart, men hvor den øko-nomiske verdien vil variere.»

Når det gjelder tidspunkt for når og hvordan opp-lysningene skal gis, uttaler Jussformidlingen:

«Jussformidlingen er positiv til at bestemmel-sen klart angir at opplysningene er en forutset-ning for at bindende avtale er inngått.[…]

Departementet antar at ordlyden sammen-holdt med de hensyn den prekontraktuelleopplysningsplikten bygger på, tilsier at infor-masjonen gis slik at forbrukeren gis mulighettil å sette seg inn i opplysningene før avtalenblir bindende og ved det settes i stand til åforeta en beslutning på kvalifisert grunnlag.Jussformidlingen er enig i Departementetstolkning, men vil påpeke at den vanlige forbru-keren trolig ikke vil være i stand til å trekkeden samme slutningen av lovteksten. Viderehar vi erfart at avtaler i forbrukerforholdgjerne blir inngått hurtig og at den næringsdri-vende gjerne kan være pågående før avtaleinn-gåelsen. Til tross for utgangspunktet om atenhver hefter for egne forutsetninger, mener viat bestemmelsen bør presisere at forbrukerenskal gis rimelig tid til å sette seg inn i opplysnin-gene.

Videre vil Jussformidlingen bemerke atbestemmelsen ikke angir hvordan opplysnin-gene skal overgis. Vi er av den oppfatningen ati de tilfeller opplysningene ikke allerede gårfrem av sammenhengen, bør forbrukerenkunne kreve at opplysningene gis skriftlig ellerpå annen måte [SIC] gjort tilgjengelig, og atforbrukeren i alle tilfeller må kunne kreve atopplysningene skal oppgis skriftlig etter avta-len er inngått. Vi mener dette som nødvendigav bevismessige hensyn, ettersom brudd påopplysningsplikten vil medføre at forbrukerenikke er bundet av avtalen. Til tross for at det erformfrihet ved inngåelsen av avtaler, kan viikke se at dette vil være urimelig å kreve i enforbrukeravtale hvor næringsdrivende har opp-lysningsplikt.»

Forbrukerrådet er enig i departementets vurde-ring om å utforme kravet til prekontraktuelle opp-lysninger om den næringsdrivendes identitet likt

for fjernsalgsavtaler og avtaler inngått utenomfaste forretningslokaler som for andre avtaler:

«De ekstra opplysningskravene som oppstillesfor fjernsalgsavtaler og avtaler inngått utenforfast forretningssted – opplysninger om dennæringsdrivendes eventuelle telefaksnummerog e-postadresse, samt identitet og geografiskadresse til næringsdrivende det opptres påvegne av – er opplysninger forbrukere kan ten-kes få behov for, for eksempel ved en reklama-sjon. Det vil være enkelt for næringsdrivende åutforme standardisert informasjon som kanbenyttes ved alle typer salg og dette fremstårsom lite tyngende.»

Forbrukerrådet er ut fra samme begrunnelse enigi departementets forslag om å utforme kravet tilprekontraktuell opplysninger om varens eller tje-nestens pris likt for fjernsalgsavtaler og avtalerinngått utenom faste forretningslokaler som forandre avtaler.

NHO og Hovedorganisasjonen Virke er uenigi forslaget om å utforme kravene til næringsdri-vendes identitet og prisopplysninger likt som foravtaler inngått ved fjernsalg og salg utenom fasteforretningslokaler. Hovedorganisasjonen Virkeser fordelen med et enhetlig rettslig regime, mener usikre på hvordan den næringsdrivende skalgjennomføre dette i praksis, for eksempel hvor-dan den næringsdrivende skal opplyse om tele-faksnummer og e-postadresse før avtale inngås.Hovedorganisasjonen Virke er ikke enig i at etenhetlig rettslig regime vil bidra til å reduserenæringslivets administrative kostnader ved at densamme standardiserte informasjonsutformingenkan benyttes i alle avtaler. HovedorganisasjonenVirke viser til at de næringsdrivende i dag erunderlagt to ulike sett med opplysningsregler ogde kan ikke se at et enhetlig rettslig regime nød-vendigvis gir forbrukeren økt beskyttelse. Jussfor-midlingen uttaler at man støtter forslaget.

NHO er negativ til en sammenslåing avreglene fordi de ulike reglene ivaretar ulike infor-masjonsbehov. NHO stiller spørsmål ved hvadepartementet baserer antagelsen om en reduk-sjon av næringslivets kostnader på. NHO viser forøvrig til at, dersom næringslivet mener de kaneffektivisere driften ved å utarbeide standardisertinformasjon og gi mer informasjon enn nødvendigi enkelte forhold, gjøres dette på eget initiativ.NHO bemerker videre:

«Det er på det rene at man bør stille strengekrav til den prekontraktuelle opplysningplikten



til selger når en forbruker handler på nett. Deter i forbrukers interesse i [SIC] å få opplysnin-ger om epostadresse og geografisk adresse tilden næringsdrivende det opptres på vegne av.Spørsmålet er om dette er tilfellet også når for-bruker går inn i butikken og snakker med sel-ger direkte. Er det departementets intensjon atselger eller ekspeditør skal opplyse om tele-faksnummer før han går i dialog med forbrukerom den aktuelle varen? Dette virker relativt litegjennomtenkt, og disse praktiske konsekven-sene er nok også årsaken til at direktivet harutformet informasjonsplikten ulikt for forbru-keravtaler som inngås utenfor og på fast forret-ningssted.»

Nærings- og handelsdepartementet (nå Nærings-og fiskeridepartementet) peker i sin høringsut-talelse på forholdet til informasjonskravene i tje-nesteloven:

«Tjenestelovens § 4 inneholder en bestem-melse som regulerer eventuelle motstridstilfel-ler med annen lovgivning som gjennomførerEU-regelverk. Ved motstrid går bestemmelseri lov eller forskrift som gjennomfører Norgesforpliktelser etter EØS-avtalen foran bestem-melser i tjenesteloven. En eventuell motstridmellom tjenestelovens regler og reglene somgjennomfører forbrukerrettighetsdirektivet regu-leres da av § 4 i tjenesteloven.»

4.5 Departementets vurderinger

4.5.1 Lovteknisk løsning

I høringen har enkelte av høringsinstansene uttaltat de er uenig i den lovtekniske løsningen depar-tementet har foreslått til gjennomføring av direkti-vet artikkel 5 ved å gjennomføre de prekontraktu-elle informasjonskravene i avtaleloven.

Departementet viser i den forbindelse til at vi inorsk rett ikke har en generell sivilrettslig lovsom kun gjelder avtaler mellom næringsdrivendeog forbrukere, og som samtidig omfatter alletyper avtaler en forbruker og næringsdrivendekan inngå. Direktivet artikkel 3 nr. 1, jf. artikkel 5nr. 1 og nr. 2, medfører at de prekontraktuelleinformasjonsforpliktelsene som utgangspunktskal gjelde alle typer avtaler inngått mellom ennæringsdrivende og en forbruker, med mindreavtaletypen er positivt unntatt. Forbrukerkjøpslo-ven gjelder riktignok for avtaler mellom ennæringsdrivende og en forbruker, men den ersaklig begrenset til kjøp av ting, jf. lovens § 1. Det

er en stor andel forbrukeravtaler som faller uten-for forbrukerkjøpslovens virkeområde, men somskal være omfattet av opplysningskravene etterdirektivet artikkel 5. Eksempler på slike avtaler eravtale om hårklipping hos frisør, kjøp av konsert-og teaterbilletter, opplevelsesarrangementer, advo-kattjenester osv. Felles for avtaletypene som herer nevnt, er at de ikke er omfattet av en spesifikkkontraktsrettslig lov. I norsk rett er slike avtalerregulert av ulovfestet kontraktsrett. Direktivetsopplysningskrav kan derimot ikke anses gjennom-ført ved å henvise til ulovfestet kontraktsrett, ogman må derfor finne en egnet lov å gjennomførebestemmelsene i, alternativt foreslå å gjennom-føre bestemmelsene i en egen lov.

Når bestemmelsene ikke er foreslått gjennom-ført i angrerettloven, er det fordi denne loven ersaklig begrenset til avtaler inngått ved fjernsalgeller utenom selgers faste forretningslokale. Etalternativ kunne være markedsføringsloven, mendenne loven er i hovedsak av offentligrettsligkarakter. Departementet vurderer det av dengrunn slik at loven er lite egnet til å benyttes tilgjennomføring av de prekontraktuelle informa-sjonsforpliktelsene siden brudd på forpliktelsenevil kunne ha sivilrettslige konsekvenser.

En egen lov som har som sitt virkeområde alleavtaler mellom næringsdrivende og forbrukere –en «forbrukeravtalelov» – kunne ha vært egnet,men departementet anser at vurdering av hvor-vidt man i norsk rett skal innføre en slik lov liggerutenfor rammene for gjennomføringen av forbru-kerrettighetsdirektivet. Innføringen av en slik lovville krevet en bredere utredning av lovstrukturenpå forbrukeravtalerettens område.

Avtaleloven er en generell lov som gjelder alleprivatrettslige avtaler, uansett avtaletype og avtale-parter. Avtaleloven er derfor en sentral «forbru-kerlov» som næringsdrivende må forholde seg tilved inngåelse av avtaler med forbrukere. Sentraleavtalerettslige regler om tilbud og aksept, full-maktsforhold og avtalers gyldighet finnes i avtale-loven. Sentral er også generalklausulen i avtalelo-ven § 36 som kan brukes mot urimelige avtalevil-kår. Denne bestemmelsen er særlig relevant forforbrukeravtaler grunnet ubalansen i partsforhol-det mellom en næringsdrivende og en forbruker.Departementet viser også til den særlige regelen iavtaleloven § 37, som gjelder urimelige avtalevil-kår i standardavtaler mellom en næringsdrivendeog en forbruker. Avtaleloven en sentral lov somnæringsdrivende må ha kunnskap om, og somkommer direkte til anvendelse ved alle forbruker-avtaler.



Departementet er etter dette blitt stående vedat de prekontraktuelle informasjonsforpliktelseneved andre forbrukeravtaler enn avtaler inngått vedfjernsalg eller salg utenom næringsdrivendesfaste forretningslokaler bør gjennomføres i avtale-loven. Departementet foreslår at det opprettes etnytt kapittel 4 i avtaleloven med ny § 38 a og § 38b, i tråd med departementets forslag i høringsno-tatet, som vil være avgrenset til å gjelde avtalermellom en næringsdrivende og en forbruker.

De prekontraktuelle opplysningenes ufravike-lige karakter følger i utgangspunktet av ordlyden iden foreslåtte § 38 b hvor opplysninger «skal» gistil forbrukeren, og vil således ivareta kravet tilufravikelig forbrukervern etter direktivet artikkel25. Departementet har imidlertid funnet detønskelig å synliggjøre reglenes ufravikeligekarakter mer uttrykkelig enn det som var foreslåtti høringsnotatet. Det er hensiktsmessig at dettydelig kommer frem at forbrukeren for eksempelikke i avtale med en næringsdrivende kan fra-skrive seg retten til å motta informasjon etter denforeslåtte § 38 b ved fremtidige kjøp av varer ellertjenester fra den næringsdrivende. Videre vil enpresisering om at reglene ikke ved avtale kan fra-vikes til ugunst for forbrukeren, også være medpå å tydeliggjøre at det ikke er noe i veien for atreglene fravikes til gunst for forbrukeren, og atden næringsdrivende gir forbrukeren mer infor-masjon enn hva som kreves etter lovforslaget.Departementet har derfor inntatt en slik presise-ring i et forslag til ny § 38 a første ledd annet punk-tum.

4.5.2 Virkeområde

Det har i høringsrunden kommet enkelte kritiskemerknader om at departementet ikke i tilstrekke-lig grad har vurdert konsekvensene av å ikke inn-føre enkelte av unntakene for visse avtaletypersom direktivet oppstiller i artikkel 3 nr. 3. Depar-tementet ba i høringsnotatet om høringsinstanse-nes synspunkter på behovet for å unnta de avtale-typene som er nevnt i artikkel 3 nr. 3 fra direkti-vets virkeområde. Særlig ba departementet omhøringsinstansenes synspunkt på behovet for åunnta avtalene som er omfattet av bokstavene a tilc, e og f, samt i til m fra opplysningskravene.Ingen av høringsinstansene har uttalt seg motdepartementets forslag om å unnta avtaler somfaller inn under bokstav d (finansielle tjenester),bokstav g (pakkereiser) og bokstav h (tidspart-/timeshareavtaler) siden omfattende informasjons-krav allerede følger av spesiallovgivningen fordisse avtaletypene. Departementet har på denne

bakgrunn tatt inn unntaksregler for de nevnteavtaletypene i lovforslaget § 38 b annet ledd nr. 2til 4.

Når det gjelder unntakene omfattet av artikkel3 nr. 3 bokstav k (persontransporttjenester) og m(avtaler inngått med ekomtilbyder ved offentlig til-gjengelige betalingstelefoner for bruk av disseeller som er inngått for bruk av én enkelt telefon-,internett-, eller telefaksforbindelse opprettet av enforbruker), slutter departementet seg til syns-punktene i høringsuttalelsen fra Samferdselsde-partementet. Departementet foreslår derfor i lov-forslaget § 38 b nr. 6 og 7 at disse avtaletypeneskal unntas fra virkeområdet til bestemmelsenesom gjennomfører informasjonskravene i artikkel5.

Departementet har forståelse for synspunktetNæringslivets Hovedorganisasjon har gitt uttrykkfor under høringen om å unnta avtaler omfattet avbokstav l (avtaler inngått ved salgsautomater ogautomatiserte forretningslokaler). Når det gjeldersalgsautomater, antar departementet at de flesteavtaletyper det her vil dreie seg om, er omfattet avunntaket for «daglige transaksjoner» – eksempel-vis ved kjøp av næringsmidler som brus og godte-rier fra automater, jf. nedenfor. Potensielt er detimidlertid ingen grense for hvilke type varer somkan falle inn under unntaket i bokstav l. Det finnesi dag eksempler på at kunden selv både skannerog betaler for varene sine med betalingskort i for-retningen, uten bistand fra personalet. Slike avta-ler vil ikke være omfattet av angrerettlovens opp-lysningskrav. Det virker lite hensiktsmessig at for-brukernes rett til informasjon skal være forskjel-lig avhengig av hvilken kasse (betjent ellerubetjent, dvs. automatisert forretningslokale)man velger å benytte. På samme vis vil avtaler inn-gått ved bruk av IKT-utstyr i den næringsdriven-des forretningslokaler kunne være omfattet avunntaket. Departementet er dermed blitt ståendeved at unntaksbestemmelsen ikke bør benyttes.Når det gjelder bekymringene NæringslivetsHovedorganisasjon gir uttrykk for, synes disselangt på vei ivaretatt av unntaket for «dagligetransaksjoner». For avtaletyper som ikke kananses som dagligdagse, har departementet van-skelig for å se noen grunn til at forbrukeren skalvære dårligere beskyttet når avtalen er inngått vedsalgsautomater og automatiserte forretningsloka-ler enn ved mer ordinære kjøpssituasjoner. Tvertimot kan det anføres at forbrukeren i disse tilfel-lene kan ha særlig nytte av direktivets opplys-ningspliktbestemmelser.

Departementet har i lovforslaget § 38 b annetledd nr. 8 også hensyntatt innspillet fra Hovedor-



ganisasjonen Virke om å unnta avtaler etter artik-kel 3 nr. 3 bokstav j om levering av matvarer tilhusholdningenes løpende forbruk og som leveresfysisk av den næringsdrivende på hyppige ogregelmessige runder til forbrukerens hjem, boligeller arbeidsplass. Et lignende unntak er for øvriginntatt i dansk lov om forbrugeraftaler § 17 stk 31

som gjennomfører de tilsvarende reglene i danskrett.

Departementet har også merket seg atNæringslivets Hovedorganisasjon tar til orde forat unntaket for avtaler vedrørende oppføring avnye bygninger, jf. direktivet artikkel 3 nr. 3 bok-stav f bør innføres i norsk rett. Departementet erenig i at norsk rett allerede inneholder en rekkeinformasjonskrav vedrørende oppføring av nybolig og ombygging av eksisterende boliger.Departementet har ikke tatt sikte på å endre deeksisterende opplysningskravene som følger avdenne lovgivningen, eksempelvis håndverkertje-nesteloven § 32. Departementet viser imidlertid tilat direktivet inneholder en rekke opplysningskravsom vil supplere gjeldende lovgivning. Det er ihøringsrunden ikke fremkommet argumentersom tilsier at forbrukeren ikke vil ha behov for deytterligere opplysningene som direktivet gir anvis-ning på. Tvert imot er det i høringen gitt støtte tilat unntakene ikke innføres, jf. uttalelsen fra For-brukerrådet. I de tilfeller spesiallovgivningenogså inneholder krav til opplysninger vil disse kra-vene etter lex specialis-prinsippet gå foran de kra-vene som følger av reglene i avtaleloven som gjen-nomfører direktivet artikkel 5. På samme måte føl-ger det av direktivet artikkel 3 nr. 3 at dersomregler i direktivet strider mot andre EØS-rettsak-ter for spesifikke sektorer, skal sektordirektiveneha forrang. Videre kan spørsmålet om motstridvære uttrykkelig regulert i det aktuelle regelver-ket – slik som i tjenesteloven § 4.

Av disse prinsippene følger det derfor at foreksempel håndverkertjenestelovens regler omprisopplysninger, jf. lovens § 32, vil gå foranreglene i avtaleloven som gjennomfører direktivetartikkel 5 nr. 1 bokstav c. På den annen side vileksempelvis direktivets krav om opplysning omselgerens identitet måtte oppfylles.

Departementet har likevel valgt å legge vektpå næringens synspunkter, samt sett hen til atunntaket for oppføring av bygninger er gjennom-ført i dansk rett2. Departementet har derfor i lov-forslaget § 38 b annet ledd nr. 5 tatt inn et unntak

for avtaler om oppføring av bygninger. Unntaketomfatter ikke arbeid som utføres på eksisterendebygninger.

Bortsett fra en generell motstand fra nærings-siden av hensyn til totalharmonisering er det ikkekommet argumenter i høringsrunden mot depar-tementets forslag om ikke å innføre unntak fraplikten til å gi forhåndsopplysninger ved avtaleromfattet av artikkel 3 nr. 3 bokstav a, b, c, e og i.På den annen side er det gitt en generell støtte fraforbrukersiden til at unntakene ikke skal innføresmed mindre det foreligger gode grunner for dette.Når det gjelder argumentet om totalharmonise-ring, viser departementet til at det ikke vil væremulig å oppnå en totalharmonisering for disseavtalene, idet medlemsstatene har valgt ulike løs-ninger. Hensynet til totalharmonisering er derforetter departementets syn ikke et avgjørende argu-ment. Totalharmonisering er det uansett ikkemulig å oppnå. For avtaletyper der det ikke erkommet konkrete argumenter som tilsier at detgjøres unntak, har departementet valgt å opprett-holde forslaget i høringsnotatet.

Jussformidlingen har uttrykt bekymring for aten del av unntakene i lovforslaget er skjønnsmes-sig angitt. Departementet er enig i at grensedrag-ningen for unntakene i visse tilfeller kan by på tvil.All den tid unntakene er fullharmoniserte, jf. artik-kel 4, er det vanskelig å foreta en mer detaljertpresisering ved gjennomføringen i norsk rett.Unntakene må tolkes direktivkonformt og finnesin løsning i praksis.

4.5.3 Særlig om unntaket for «daglige transaksjoner», artikkel 5 nr. 3

Departementet går inn for å innføre unntaket fordaglige transaksjoner i samsvar med direktivetartikkel 5 nr. 3. Det vises til § 38 b annet ledd nr. 1i departementets lovforslag. Det er ikke kommetmotforestillinger i høringsrunden. Imidlertid harflere høringsinstanser bedt om at det klargjøreshvordan unntaket skal forstås. Europakommisjo-nen har foreløpig ikke utgitt retningslinjer for tol-king av direktivet. I møter med kommisjonenssekretariat og andre medlemsstater er det imidler-tid antatt at unntaket skal forstås snevert, menikke så snevert at det kun omfatter produkter somen gjennomsnittforbruker ville kjøpe hver enestedag. Unntaket bør isteden forstås slik at det omfat-ter produkter og tjenester som en gjennomsnitt-forbruker kjøper ofte og regelmessig, slik sombrød og melk.

I forståelsen av unntaket er vilkåret om at kon-trakten må oppfylles umiddelbart ved avtalens

1 www.retsinformation.dk/Forms/R0710.aspx?id=1606662 Lov om forbrugeraftaler § 7 stk 2 nr. 3

www.retsinformation.dk/Forms/R0710.aspx?id=160666



inngåelse, sentralt. Departementet antok i hør-ingsnotatet at unntaket vil omfatte varer og tjenes-ter av relativ lav økonomisk verdi for forbrukeren.Det har i høringen blitt etterlyst en beløpsgrensesom gjør unntaket lettere å praktisere, men direk-tivet gir ikke anledning for medlemsstatene til åoppstille en slik beløpsgrense. Næringslivets Hoved-organisasjon har bemerket at det er relativt hvasom er av økonomisk verdi for forbrukeren, ogviser til at den økonomiske verdien av avtalen vilkunne variere. Departementet legger til grunn atunntaket er snevert og bare omfatter avtaler engjennomsnittforbruker kjøper ofte og regelmes-sig. En gjennomsnittforbruker kan neppe sies åinngå avtaler av større økonomisk verdi ofte ogregelmessig. Departementet antar ut fra dette atet drop-in hotellbesøk, som Næringslivets Hoved-organisasjon nevner i sin høringsuttalelse, ikke vilvære omfattet av unntaket fra opplysningsplikten.Departementet foreslår at direktivets unntaksbe-stemmelse inntas i lovforslaget. Ved tvil om envare eller tjeneste faller innenfor unntaket, vildepartementet bemerke at den næringsdrivendehar anledning til å overoppfylle sin informasjons-forpliktelse på frivillig grunnlag og gi opplysnin-ger i tvilstilfeller. En nærmere grensedragning avunntaket må gjøres i praksis. Departementet harforståelse for behovet som er uttrykt i høringenom en nærmere presisering av unntaket, men kanikke se at direktivet gir adgang til dette.


Etter direktivet skal opplysningene gis forbruke-ren «før forbrukeren er bundet av […]avtale», jf.artikkel 5 nr. 1 første punktum. Bestemmelsenangir tidspunktet eller tidsrommet opplysningeneskal gis. At opplysninger ikke er gitt, betyr ikke atgyldig avtale ikke er inngått. Høringsuttalelsen tilJussformidlingen tyder imidlertid på at dette eruklart og kan misforstås. Hvorvidt forbrukeren erbundet av avtalen beror på alminnelige avtalestif-tende momenter. Se i den forbindelse direktivetartikkel 3 nr. 5 som viser at avtalerettslige reglerom binding ikke reguleres av direktivet. For åunngå tvil foreslår departementet at formulerin-gen «før det blir inngått avtale» som tydeliggjørtidsaspektet inntas i lovteksten. Se forslaget tilavtaleloven § 38 b første punktum første ledd.

Den næringsdrivende må etter lovforslaget giopplysningene «før» forbrukeren blir bundet,dette i motsetning til å gi forbrukeren informasjo-nen i etterkant av at avtale er inngått.

Jussformidlingen ønsker at tidspunktet opplys-ninger skal gis presiseres til «i rimelig tid» før

avtale inngås. Departementet kan ikke se at direk-tivet åpner for en slik presisering i nasjonal rett.Den nærmere vurderingen av når opplysningerskal gis vil etter departementets syn måtte bero påopplysningens karakter. Forsøker for eksempel enforbruker å forhandle seg til en rimeligere prisenn den som er oppgitt, må det være tilstrekkeligat selgeren opplyser om ny pris rett før avtaleninngås. Til en viss grad vil slike opplysningerkunne anses å falle inn under de alminneligereglene om tilbud og aksept, og partene må der-med selv kunne regulere spørsmålet om når opp-lysningene gis. På den annen side kan det muli-gens anses å stride mot direktivets formål og setteforbrukeren under tidspress når det opplyses omtekniske spesifikasjoner, samvirkningsevne og lig-nende, gitt at formålet med de prekontraktuelleopplysningskravene er å sette forbrukeren i standtil å ta et informert valg på avtaletidspunktet.

Departementet har ikke foreslått regler omkrav til hvordan opplysningene skal gis (form-krav). Det er i høringen tatt til orde for at en for-bruker skal kunne kreve å få opplysningene skrift-lig, jf. høringsuttalelsen fra Jussformidlingen. Etterdepartementets syn vil dette kunne fremstå som ioverkant byråkratisk ved en lang rekke avtaler, ogde administrative kostnadene dette vil påføre dennæringsdrivende vil neppe stå i forhold til forbru-kerens behov for opplysningene. Det sammeanser departementet må gjelde forslaget om at for-brukeren skal kunne kreve at opplysningene gisskriftlig etter at avtaler er inngått. Normalt vil sen-trale opplysninger være angitt på emballasje ogkvittering som forbrukeren mottar fra selgeren.Departementet mener derfor at det bør gjelde etprinsipp om formfrihet. Det vil si at opplysningenekan gis skriftlig – for eksempel ved oppslag i sel-gers forretningslokale. Men opplysningene målike gjerne kunne gis muntlig dersom forholdenetilsier dette. Videre må opplysningen kunne gisved bruk av symboler og tegninger, så lengelovens vilkår om at opplysningen er gitt på «en klarog forståelig måte» oppfylles. Dersom opplysnin-gene allerede klart fremgår av sammenhengen, erdet ikke nødvendig å gi ytterligere informasjon.Det vil eksempelvis måtte sies å fremgå av sam-menhengen at det trengs en VHS-spiller for å spilleav en VHS-kassett, eller en Blu-ray-spiller for åspille av en Blu-ray-disk. Det vil da sannsynligvisikke fremstå som nødvendig å opplyse en forbru-ker om at han eller hun trenger en VHS-spiller forå spille VHS-kassetten. Derimot vil det kunne værerelevant å opplyse om at Blu-ray-disken ikke nød-vendigvis vil fungere på alle typer Blu-ray-spillere,på grunn av regionkoding eller lignende.



4.5.5 Nærmere om de enkelte opplysningskravene

Enkelte høringsinstanser på næringssiden har uttaltat de er imot forslaget i høringsnotatet om at enkelteav opplysningskravene utformes likt for avtalergenerelt og avtaler inngått ved fjernsalg og salgutenom næringsdrivendes faste forretningslokaler.

I høringsnotatet foreslo departementet at i til-legg til de opplysningene om identitet som frem-kommer av artikkel 5 nr. 1 bokstav b, skal dennæringsdrivende opplyse om sitt eventuelle tele-faksnummer og e-postadresse, samt identitet oggeografisk adresse til den næringsdrivende haneller hun opptrer på vegne av. Disse opplysnin-gene skal gis ved salg utenom faste forretningslo-kaler og fjernsalg. Forslaget innebar at opplys-ningskravene til den næringsdrivendes identitetblir like ved alle salgsformene.

Departementet slutter seg til synspunktet For-brukerrådet har gitt uttrykk for i høringen om atdette kan være praktiske opplysninger for en for-bruker å få. Den næringsdrivende må uansett opp-lyse om sitt telefonnummer etter artikkel 5 nr. 1bokstav b. Etter departementets syn fremstår detsom lite byrdefullt for den næringsdrivende å gi deekstra opplysningene, idet det lett opplyses omdisse opplysningene på samme måte som dennæringsdrivende velger å gi opplysninger om sitttelefonnummer. Eksempelvis kan opplysningenoppfylles ved et enkelt oppslag i den næringsdriven-des forretningslokaler hvor informasjon om identi-tet, telefonnummer osv. fremkommer. Når det gjel-der Næringslivets Hovedorganisasjons innvendingvedrørende tilfeller der forbrukeren henvender segdirekte til selgeren, må det etter departementetssyn være tilstrekkelig at opplysningen eksempelvisfremkommer ved et oppslag. Det fremstår som litepraktisk at en næringsdrivende skulle velge å opp-fylle direktivets krav om å opplyse om telefonnum-mer ved å gjøre dette muntlig til forbrukeren forutfor hver enkelt avtaleinngåelse. Opplysninger omtelefaksnummer og e-postadressene skal forøvrigbare gis dersom den næringsdrivende rent faktiskhar et telefaksnummer eller en e-postadresse.

Departementets forslag til ny § 38 b nr. 3 somgjennomfører artikkel 5 nr. 1 bokstav c om prisopp-lysninger, går på enkelte punkter lenger enn detdirektivet krever. Departementet foreslår å formu-lere kravet til prisopplysning likt som for avtalerinngått ved fjernsalg og salg utenom den nærings-drivendes faste forretningslokaler, jf. artikkel 6 nr.1 bokstav e. Forslaget medfører at forbrukerenogså for andre salgssituasjoner enn de som eromfattet av forslaget til ny angrerettlov, skal – der

det er relevant – opplyse om de samlede kostna-dene per avregningsperiode med hensyn til avtaleruten tidsbegrensning og abonnementsavtaler. Vedbetaling med et fast beløp, skal det etter forslagetopplyses om de samlede månedlige kostnadene.Der de samlede kostnadene ikke med rimelighetkan beregnes på forhånd, skal det opplyses på hvil-ken måte prisen blir beregnet. Departementet kanikke se at det foreligger gode grunner til at forbru-keren kun skal få slike opplysninger ved avtalersom faller inn under angrerettloven. Det har ikkekommet spesifikke innvendinger mot departemen-tets forslag på dette punktet i høringen.

Når det gjelder forslaget fra Norges Automo-bil-Forbund om at den næringsdrivende også skalopplyse om sitt organisasjonsnummer, anserdepartementet at dette ikke bør innføres, og visertil at et slikt krav ikke kan innføres ved fjernsalgog salg utenom faste forretningslokaler. Til for-skjell fra kravene i direktivets artikkel 5, kan ikkeopplysningskravene i artikkel 6 suppleres medytterligere krav. Videre er departementet usikkerpå om en slik opplysning i realiteten vil gi forbru-keren relevant informasjon utover det som alle-rede fremkommer av forslaget til avtaleloven § 38b første ledd nr. 2.

Opplysningskravene foreslås gjennomført i nyavtalelov § 38 b første ledd nr. 1 til 7 og gjelder iutgangspunktet alle avtaler mellom en nærings-drivende og en forbruker, jf. forslaget til avtalelo-ven § 38 a første punktum. Unntakene fra opplys-ningsplikten fremkommer av annet ledd nr. 1 til 8.Unntakene i annet ledd er uttømmende angitt.

4.5.6 Sanksjoner

Direktivet artikkel 23 bestemmer at medlemssta-tene skal påse at det finnes egnede og effektivemidler som kan sikre at bestemmelsene i direkti-vet overholdes. Disse midlene skal omfattebestemmelser som gir nærmere bestemte orga-ner adgang til å bringe en sak inn for domstol ellerforvaltningsmyndighet for å sikre at nasjonalebestemmelser som gjennomfører direktivet, kom-mer til anvendelse.

Artikkel 24 stiller videre krav om at medlems-statene skal fastsette bestemmelser om de sank-sjoner som får anvendelse på overtredelse av denasjonale bestemmelsene som gjennomførerdirektivet, og om at medlemsstatene skal treffealle nødvendige tiltak for å sikre at bestemmel-sene blir gjennomført. Sanksjonene skal være vir-kningsfulle, proporsjonale i forhold til overtredel-sen og virke avskrekkende. Direktivets fortalepunkt 57 presiserer:



«Medlemsstatene skal fastsette sanksjonenesom får anvendelse ved overtredelse av dettedirektiv, og påse at disse håndheves. Sanksjo-nene bør stå i forhold til overtredelsen og virkeavskrekkende.»

Direktivets regler om sanksjoner må ses i sam-menheng med direktivets alminnelige virkeom-råde etter artikkel 3. Direktivets regler om sank-sjoner kommer derfor bare til anvendelse i de til-fellene det rent faktisk er inngått en avtale mellomen næringsdrivende og en forbruker. Etter depar-tementets syn står dermed medlemsstatene fritttil å vurdere nasjonale sanksjoner i de tilfellerhvor det ikke er inngått en konkret avtale mellomen næringsdrivende og en forbruker, idet slikesanksjoner faller utenfor direktivets virkeområde.Som det fremgår av vurderingen nedenfor, anserdepartementet at norsk rett inneholder sanksjons-muligheter overfor den næringsdrivende også i detilfeller hvor det ikke er inngått en konkret avtalemed en forbruker.

Når det gjelder forslaget i høringsnotatet oghøringsinstansenes syn, vises det til fremstillin-gen i proposisjonen punkt 3.17.

I lys av høringen, og da særlig høringsut-talelsen fra Forbrukerombudet, har departemen-tet kommet til at det vil være behov for en noe merutvidet adgang til sanksjoner ved brudd påreglene i avtaleloven § 38 b enn det som ble lagt tilgrunn i høringsnotatet.

Den næringsdrivendes brudd på plikten til å giforhåndsopplysninger vil kunne medføre privat-rettslige sanksjoner. De privatrettslige sanksjo-nene vil være av retroaktiv karakter. Det er førstetter at en avtale er inngått, at man kan konstatereat det foreligger brudd på opplysningsplikten. Detvil si at en forbruker ikke selv kan håndhevebrudd på informasjonsforpliktelsene i de tilfellerforbrukeren ikke har inngått eller forsøkt å inngåen avtale med den næringsdrivende.

Brudd på informasjonsforpliktelsene vil kunnemedføre sanksjoner i henhold til alminnelige avta-lerettslige regler og prinsipper, som avtaleloven§ 33 om ugyldighet og § 36 om urimelige avtalevil-kår eksempelvis gir anvisning på. Hvorvidt enavtale kan settes til side som ugyldig fordi dennæringsdrivende ikke har oppfylt et informasjons-krav, vil etter departementets syn måtte bero påde konkrete omstendighetene og hvor alvorligbruddet anses for å være. Den konkrete avveinin-gen må det bli opp til tvisteløsningsorganene å tastilling til – gitt de konkrete forholdene i denenkelte sak.

Brudd på de prekontraktuelle informasjons-kravene vil også kunne få betydning for kontrakts-rettslige mangelsregler og misligholdsbeføyelser.Eksempelvis vil brudd på lovforslaget § 38 b førsteledd nr. 7 kunne utgjøre en kontraktsrettslig man-gel etter forbrukerkjøpsloven § 16 første ledd bok-stav b som sier at «tingen har en mangel dersom[…] selgeren ved kjøpet har forsømt å opplyse omforhold ved tingen eller dens bruk som han ellerhun burde kjenne til, og som forbrukeren haddegrunn til å regne med å få, dersom unnlatelsenkan antas å ha virket inn på kjøpet». Innvirknings-kriteriet i den siterte bestemmelsen vil stå sentralti vurderingen av hvorvidt brudd på opplysnings-kravene i avtaleloven kan sies å utgjøre en mangeletter forbrukerkjøpslovens § 16 første ledd bok-stav b og tilsvarende bestemmelser i så vel lovfes-tet som ulovfestet kontraktsrett. Samtidig vilbestemmelsene i avtaleloven måtte sies å gi visseføringer på hvilke opplysninger forbrukeren«hadde grunn til å regne med å få».

Brudd på enkelte av informasjonsforpliktel-sene vil for den enkelte forbruker i gitte tilfellerfremstå som nokså bagatellmessige og derforneppe medføre at en forbruker vil forsøke å hånd-heve informasjonskravene ut fra de privatrettsligesanksjonene som er beskrevet ovenfor. Det vilsom nevnt også i gitte tilfeller være tvilsomt omprivatrettslige sanksjoner av betydning vil væretilgjengelig – som for eksempel ved brudd på plik-ten for den næringsdrivende til å opplyse om sitttelefonnummer etter § 38 b første ledd nr. 2.

Forbrukerombudet fører etter markedsfø-ringsloven § 34 tilsyn med urimelig handelsprak-sis, jf. markedsføringsloven § 6. Forbrukerombu-det skal etter markedsføringsloven § 35 veilede ogforsøke å oppnå frivillig ordning med dennæringsdrivende. Sanksjoner dersom frivillig ord-ning ikke oppnås, følger av markedsføringsloven§ 35 tredje ledd med videre henvisninger.

Forbrukerombudet vil kunne ta de foreslåtteopplysningskravene i avtaleloven § 38 b i betrakt-ning når ombudet på selvstendig grunnlag vurde-rer hva som utgjør en urimelig handelspraksisetter markedsføringsloven § 6. Departementetlegger derfor til grunn at det offentligrettsligesanksjonssystemet etter markedsføringsloven vilkunne få anvendelse når brudd på opplysnings-kravene etter avtaleloven § 38 b kan sies å utgjøreen «urimelig handelspraksis». Et slikt offentlig-rettslig tilsyn utenfor de konkrete tilfellene derdet er inngått en konkret avtale mellom ennæringsdrivende og en forbruker, bidrar etterdepartementets syn til å gjøre reglene mer effek-tive i norsk rett.



5 Andre forbrukerrettigheter

5.1 Tilleggsvederlag – direktivet artikkel 22


Om en forbruker anses å ha akseptert et tilbud ogmed det anses bundet av en avtale, beror etteralminnelige lov- og ulovfestede avtalerettsligeregler på en konkret og helhetlig vurdering avavtalesituasjonen, herunder partenes stilling,omstendighetene rundt avtaleslutningen, avta-lens innhold mv.

Det følger av alminnelige regler om avtale-rettslig binding at forbrukeren ikke blir forpliktettil å betale et tilleggsvederlag uten å ha akseptertdette. Spørsmålet om hva som skal til for at en slikaksept anses å foreligge, herunder hvorvidtaksepten kan gis ved passivitet eller ved ikke å fra-velge en standardløsning som på forhånd er pre-sentert av den næringsdrivende, vil etter departe-mentets syn i alminnelighet, og så langt spørsmå-let ikke er særskilt lovregulert, bero på en slikkonkret og helhetlig vurdering av avtalesitua-sjonen som nevnt.

5.1.2 Direktivet

Direktivet har regler om tilleggsvederlag i artik-kel 22, der det heter:

«Før forbrukeren blir bundet av avtalen ellertilbudet skal den næringsdrivende be om for-brukerens uttrykkelige samtykke til eventu-elle tilleggsbetalinger utover den betaling somer avtalt for den næringsdrivendes viktigsteavtaleforpliktelse. Dersom den næringsdri-vende ikke har fått forbrukerens uttrykkeligesamtykke, men har gått ut fra dette ved bruk avstandardvalg som forbrukeren skal avvise for åunngå tilleggsbetaling, skal forbrukeren harett til å få tilbake denne betalingen.»


Departementet foreslo i høringsnotatet en ny § 38c i avtaleloven til gjennomføring av artikkel 22 idirektivet. I punkt 8.3.3 heter det:

«Direktivet oppstiller her en spesialregel knyt-tet til avtaleinngåelse (bindingsspørsmålet) fortilleggsvederlag utover vederlaget for dennæringsdrivendes hovedytelse i forbrukerfor-hold. Ettersom gjeldende norsk rett ikke opp-stiller en tilsvarende spesialregulering av dettespørsmålet, må direktivets bestemmelse gjen-nomføres i norsk rett. Departementet foreslårat direktivet artikkel 22 gjennomføres ved til-føyelse av en ny § 38 c i avtaleloven. Virkeom-rådet for regelen fremgår av forslaget til ny § 38a første ledd som fastslår at avtaleloven kapittel4 gjelder for «avtaler som inngås mellom ennæringsdrivende og en forbruker». Unntakenesom følger av § 38 b annet ledd nr. 2, 3 og 4 erikke foreslått å få anvendelse for bestemmel-sen om tilleggsbetaling i § 38 c. […]

Departementet antar at samtykke til til-leggsvederlag ved bruk av standardløsningersom forbrukeren må avvise for å unngå til-leggsbetaling, i praksis særlig vil gjelde situa-sjoner hvor forbrukeren må endre et forhånds-utfylt valg som medfører at et tilleggsvederlagpåløper, på et skjema som er del av en stan-dardavtale eller i nettbutikk (såkalte ‘pre-tickedboxes’). Et eksempel kan være bestilling av fly-billetter på internett, der forbrukeren aktivt måvelge bort en tilleggstjeneste, slik som avbestil-lingsforsikring, for at det ikke skal påløpe til-leggsvederlag for tilleggstjenesten. Direktivetsynes ikke å regulere spørsmålet om hvorvidtden næringsdrivende er forpliktet til å levereen tilleggstjeneste som nevnt i et tilfelle hvorforbrukeren har rett til å søke tilleggsbetalin-gen tilbake. I mangel av uttrykkelig holde-punkter i direktivet, antar departementet atspørsmålet må løses etter alminnelige regler inasjonal rett.»




Jussformidlingen er positiv til den foreslåtte regu-leringen av tilleggsvederlag og til at forbrukerefår et uttrykkelig vern mot uforutsette ekstra beta-linger.

Forbrukerombudet støtter også et forbud mottilleggsbetaling, men mener at bestemmelsen børplasseres i markedsføringsloven. Forbrukerom-budet uttaler:

«Mfl. § 11 forbyr næringsdrivende å ta betalingfor varer eller tjenester uten etter avtale medforbrukere. Dette forbudet regulerer sammetype situasjon som forbudet mot tilleggsbeta-ling. I tillegg til at regelen håndheves offentlig-rettslig gjennom Forbrukerombudets tilsynmed markedsføringsloven, har den også sivil-rettslige konsekvenser ved at den kan påbero-pes av forbruker som grunnlag for å nekte åbetale krav fra næringsdrivende i tilfeller hvorforbrukeren mener det ikke er inngått gyldigavtale.

Det kan hevdes at forbudet mot tilleggsbe-taling allerede er dekket av forbudet mot nega-tivt salg i mfl. § 11. Jeg er likevel positiv til atman presiserer i lovverket at tilleggsbetalingsom ikke er aktivt vedtatt av forbrukeren er for-budt, men vil på det sterkeste anbefale at rege-len flyttes fra avtaleloven § 38 c til markedsfø-ringsloven § 11. Regelen vil i så fall både bligjenstand for offentligrettslig håndheving medde muligheter for å gripe inn med sanksjonersom følger av markedsføringsloven, i tillegg tilat den kan påberopes av forbrukere i sivilretts-lige tvister med næringsdrivende.»

Norges Automobil-Forbund og Forbrukertvistutval-get reiser spørsmål om forholdet til håndverkertje-nesteloven § 9. Forbrukertvistutvalget uttaler omdette:

«Når det gjelder direktivet art. 22 om tilleggs-betaling og forslaget til ny § 38 c i avtalelovenstiller jeg spørsmål om forholdet til håndver-kertjenestel. § 9, jfr. 33, bør klargjøres. Dissebestemmelsene regulerer tilleggsarbeid og til-leggsbetaling (pristillegg) for dette. Så veldirektivets art. 22 som forslaget til ny regel iavtaleloven knytter forbrukerens rett til tilba-kebetaling til ‘standardløsning’ som forbruke-ren må velge bort. Det er noe annet enn til-leggsarbeid og pristillegg etter håndverkertje-nesteloven. Første del av direktivetsbestemmelse og forslaget til § 38 c er derimot

generelt utformet, og gjelder tilsynelatendeenhver betaling utover hovedytelsen.»

Ingen av høringsinstansene har tatt til orde for atdet gjøres unntak fra direktivets artikkel 22 forenkelte av avtaleområdene som det er adgang tiletter reglene i direktivet artikkel 3 nr. 3. Det viseslikevel til den generelle merknaden fra Samferd-selsdepartementet som er gjengitt i proposisjonenspunkt 4.4 i forbindelse med gjennomføringen avprekontraktuell opplysningsplikt etter direktivetartikkel 5. Samferdselsdepartementet argumente-rer her for at det også ved gjennomføringen avartikkel 22 gjøres unntak for avtaler om vissetyper ekomtjenester.


På bakgrunn av Forbrukerombudets innspill ihøringsrunden har departementet kommet til atregelen om tilleggsbetalinger bør plasseres i mar-kedsføringsloven § 11 i stedet for i avtaleloven slikdet var foreslått i høringsnotatet. Det vises til for-slaget om et nytt fjerde ledd i markedsføringslo-ven § 11. Som Forbrukerombudet peker på, vilforbudet mot tilleggsvederlag som ikke er uttryk-kelig godkjent av forbrukeren, kunne håndhevesprivatrettslig på samme måte som forbudet motnegativt salg i markedsføringsloven § 11, samtmedføre offentligrettslige sanksjoner etter mar-kedsføringsloven.

Når det gjelder forholdet til håndverkertjenes-teloven § 9, jf. § 33, som det er reist spørsmål omunder høringen, vil departementet bemerke athåndverkertjenestelovens regel regulerer etannet rettsspørsmål enn direktivets regel. Hånd-verkertjenesteloven § 9 regulerer spørsmålet ombetaling for tilleggsarbeid som det under utførel-sen av oppdraget viser seg praktisk for forbruke-ren å få utført sammen med det avtalte oppdraget.Tjenesteyteren skal i slike tilfeller kontakte for-brukeren. Er det ikke mulig å komme i kontaktmed forbrukeren, kan tilleggsarbeidet likevelutføres om forbrukeren må antas å ville ha til-leggsarbeidet utført og prisen for tilleggsarbeideter ubetydelig i seg selv, eller den er lav i forhold tilprisen på den avtalte tjenesten. Tjenesteyterenkan kreve pristillegg for slikt tilleggsarbeid etter§ 33, jf. § 32. Som det fremkommer dreier det segikke her om et vederlag som forbrukeren i avtalenmed tjenesteyteren må fravelge. Det dreier segsnarere om en lovbestemt regel gitt ut fra forbru-kerens egeninteresse.

Departementet legger etter dette til grunn atdet ikke er nødvendig med en presisering av for-



holdet til reglene i håndverkertjenesteloven.Tvert imot antar departementet at en slik presise-ring ville kunne skape tvil om andre alminneligeavtalerettslige konsepter, som eksempelvis rege-len om negotiorum gestio (uanmodet forretnings-førsel), som innebærer at en person forvalter enannen persons interesse på dennes vegne utenførst å ha fått godkjennelse eller anmodning om ågjøre det. Lovforslaget kan med andre ord ikkeforstås slik at det generelt griper inn i retten til åkreve betaling fra en forbruker der en slik rett føl-ger av avtalen, lovhjemmel eller alminnelige retts-regler.

Departementet foreslår ikke å gjøre unntak forenkelte avtaletyper etter direktivet artikkel 3 nr. 3fra forbudet mot tilleggsbetaling etter et forhånds-utfylt standardvalg. For avtaler om visse typerekomtjenester, der forbrukeren eksempelvis kjø-per nett-tilgang på en kafé, kan ikke departemen-tet se at det er vektige argumenter som tilsier atden næringsdrivende bør kunne kreve ekstrabetaling fra forbrukeren ved et forhåndsutfyltalternativ.

5.2 Kjøpsrettslige regler om levering og risikoens overgang – artikkel 18 og 20

5.2.1 Virkeområde

Direktivet

Direktivet artikkel 18 om levering og artikkel 20om risikoens overgang får anvendelse på «salgsav-taler», jf. direktivet artikkel 17 nr. 1. Salgsavtalerer i artikkel 2 nr. 5 definert som «enhver avtaleder den næringsdrivende overfører eller påtar segå overføre eiendomsretten til varer til forbrukerenog forbrukeren betaler eller påtar seg å betale pri-sen for disse, herunder alle avtaler som omhand-ler både varer og tjenester». Salgsavtaler i direkti-vets forstand omfatter etter dette både avtaler omkjøp av varer og kombinerte avtaler som bådeinneholder et kjøps- og et tjenesteelement. Salgs-avtaler er imidlertid betinget av at det eksistereren salgsgjenstand – en vare. Vare er i direktivetartikkel 2 nr. 3 definert som «enhver løsøregjen-stand, med unntak av gjenstander som selges påtvangsauksjon eller på annen måte i henhold tillov; vann, gass og elektrisitet skal anses som vareri henhold til dette direktiv når de tilbys for salg i etbegrenset volum eller en fastsatt mengde». Digi-talt innhold som leveres på fysisk medium, ansesogså etter direktivet som en vare, jf. direktivet

artikkel 2 nr. 11 sammenholdt med fortalen punkt19.

Når det i artikkel 17 nr. 1 annet punktum presi-seres at artiklene 18 og 20 ikke får anvendelse påavtaler om levering av vann, gass eller elektrisitetsom ikke bys ut for salg i begrenset volum ellerfastsatt mengde, fjernvarme eller levering av digi-talt innhold som ikke leveres på fysisk medium,følger dette allerede av at virkeområdet er begren-set til salgsavtaler.

De kjøpsrettslige reglene i direktivet får iutgangspunktet et begrenset virkeområde somfølge av at en rekke avtaletyper er unntatt direkti-vets anvendelsesområde i artikkel 3 nr. 3 bokstava til m. De fleste av unntakene er likevel ikke aktu-elle for de kjøpsrettslige reglene, idet de kjøps-rettslige reglene som nevnt kun gjelder for «salgs-avtaler». Unntakene i artikkel 3 nr. 3 gjelder ihovedsak tjenesteavtaler og vil derfor uansett falleutenfor anvendelsesområdet til artikkel 18 og 20. Inoen situasjoner kan disse avtaletypene likevelfalle inn under direktivets definisjon av «salgsav-tale» i den grad avtalen anses som en kombinertavtale som omfatter både et vare- og et tjenesteele-ment. Medlemsstatene kan etter fortalen punkt 13bestemme at direktivets regler også skal anven-des på de avtaletypene som i utgangspunktet fallerutenfor direktivets virkeområde.

Gjeldende rett

Forbrukerkjøpsloven regulerer forbrukerkjøp iform av «salg av ting til en forbruker når selgereneller selgerens representant opptrer i nærings-virksomhet», jf. § 1 annet ledd. Etter en naturligspråklig forståelse av salgsbegrepet forutsetterdette at eiendomsretten til tingen overdras franæringsselgeren til forbrukeren mot at forbruke-ren betaler et vederlag.

For kombinerte avtaler – avtaler som inne-holder både et kjøps- og et tjenesteelement – føl-ger det av forbrukerkjøpsloven § 1 sammenholdtmed § 2 annet ledd bokstav d at disse reguleres avforbrukerkjøpsloven med mindre tjenesten utgjørden «overveiende del» av de samlede forpliktel-sene.

Kombinerte avtaler som etter dette faller uten-for forbrukerkjøpsloven, vil kunne reguleres avhåndverkertjenesteloven eller av alminnelig, ulov-festet avtale- og kontraktsrett. Håndverkertjenes-telovens virkeområde er i § 2 regulert slik at lovenikke får anvendelse på et arbeid som ellers eromfattet av loven, når avtalen i sin helhet måanses som et kjøp.




I høringsnotatet, hvor «salgsavtaler» ble omtaltsom «kjøpsavtaler» (idet den offisielle oversettel-sen av direktivet til norsk ikke forelå på dette tids-punktet), het det om den lovtekniske løsningen:

«Direktivet artikkel 18 om levering og artikkel20 om risikoens overgang får altså anvendelsepå ‘kjøpsavtaler’, jf. direktivet artikkel 17 nr. 1.Kjøpsavtaler er definert i artikkel 2 nr. 5, jf.punkt 7.1 med videre henvisninger ovenfor.Kjøpsavtaler i direktivets forstand omfatteretter dette både avtaler om kjøp av varer ogsammensatte avtaler som både inneholder etkjøps- og et tjenesteelement, uavhengig av for-holdet mellom vare- og tjenestedelen av avta-len.

Direktivet artikkel 18 om levering og artik-kel 20 om risikoens overgang er på sin sideknyttet til varer på en slik måte at disse bestem-melsene etter sin art utelukkende kan få anven-delse på varedelen av en sammensatt kjøpsav-tale med så vel et kjøps- (vare-) som et tjeneste-element.

Når direktivets definisjon av ‘kjøpsavtale’sammenholdes med forbrukerkjøpslovensanvendelse overfor sammensatte avtaler medbåde et kjøps- og et tjenesteelement, fremgårdet at sammensatte avtaler der tjenesteelemen-tet er dominerende, vil anses som kjøpsavtaleri direktivets forstand, men ikke vil reguleres avforbrukerkjøpsloven.

Departementet foreslår at direktivetsregler om kjøp gjennomføres i forbrukerkjøps-loven, og for de aktuelle lovbestemmelsenesdel, foreslår departementet å utvide virkeområ-det for loven for sammensatte avtaler med bådeet kjøps- og et tjenesteelement, i tråd meddirektivets videre anvendelse på dette punktet.Departementet foreslår at dette gjøres ved entilføyelse til forbrukerkjøpsloven § 2 annet leddbokstav d. Tilføyelsen medfører at reglene omlevering, risikoens overgang, heving ved for-sinket levering og virkninger av heving i for-brukerkjøpsloven §§ 6, 7, 14, 23 og 49 gisanvendelse for varedelen av en sammensattkjøpsavtale med både et kjøps- og et tjeneste-element uavhengig av hvorvidt avtalen forøvrig reguleres av forbrukerkjøpsloven, hånd-verkertjenesteloven eller alminnelig, ulovfestetkontraktsrett.

Av pedagogiske hensyn antar departemen-tet at det vil være hensiktsmessig å innta enbestemmelse i håndverkertjenesteloven § 2

nytt annet punktum som innebærer at for sam-mensatte tjenesteavtaler med både et tjeneste-og et kjøpselement som faller innenfor hånd-verkertjenestelovens virkeområde, gjelder for-brukerkjøpsloven §§ 6, 7, 14, 23 og 49 for dendelen av avtalen som knytter seg til salg av ting(kjøpselementet).»


Jussformidlingen uttaler:

«Jussformidlingen er i all hovedsak enig i devurderinger som er gjort av departementet, ogstiller seg positiv til endringene. Ved å utvideforbrukerkjøpslovens virkeområde til å gjeldevaredelen ved alle sammensatte avtaler, gis detmer tilpassede regler for varedelen av en sam-mensatt kjøpsavtale, samt at varedelen i en slikavtale alltid vil bli vernet av de nye bestemmel-sene i fkjl §§ 6, 7, 14, 23 og 49.»

Ingen av høringsinstansene har tatt til orde for atdet bør gjøres unntak fra direktivets artikkel 18 og20 etter reglene i direktivet artikkel 3 nr. 3. Selikevel merknaden fra Samferdselsdepartementetsom er gjengitt i proposisjonens punkt 4.4 i forbin-delse med gjennomføringen av prekontraktuellopplysningsplikt etter direktivet artikkel 5. Sam-ferdselsdepartementet argumenterer her for atdet ved gjennomføringen av artikkel 18 og 20 børgjøres unntak for avtaler om visse typer ekomtje-nester etter artikkel 3 nr. 3 bokstav m, og viser tilat reglene må anses lite praktisk relevante fordenne avtaletypen.


I høringsnotatet la departementet til grunn atdirektivet fordret et ubetinget skille mellom tje-neste- og vareelementet av kombinerte avtaler,slik at man måtte la varedelen av en kombinert tje-neste- og vareavtale følge de kjøpsrettsligereglene. Denne forståelsen av direktivet bygget pådirektivets definisjon av henholdsvis «salgsavtale»og «varer» i direktivet artikkel 2 nr. 5 og nr. 4. IEuropakommisjonens opprinnelige utkast tildirektiv – KOM (2008) 614 – var det i artikkel 21nr. 1 (som tilsvarer det vedtatte direktivets artik-kel 17) klart formulert et krav om at kjøpsrettsligeregler skulle gjelde for varedelen av en kombinertavtale:

«This Chapter shall apply to sales contracts.Without prejudice to Article 24(5), where the



contract is a mixed-purpose contract having asits object both goods and services, this Chaptershall only apply to the goods.»

Denne formuleringen i direktivet falt ut i løpet avforhandlingene mellom Rådet og Europaparla-mentet, og det har fremstått som uklart om dettevar ment å ha en realitetsbetydning.

Europakommisjonen har i løpet av 2013 arran-gert implementeringskonferanser for å bistå med-lemsstatene i gjennomføringen av direktivet inasjonal rett, samtidig som dette gir medlemssta-tene et forum for å drøfte tvilsspørsmål ved tolk-ning av direktivet. På bakgrunn av uttalelser fraKommisjonen i denne sammenheng, leggerdepartementet nå til grunn at det vil være forsvar-lig å tolke direktivet slik at dersom vareelementetbare utgjør en liten del av en kombinert avtale,kan avtalen anses som en tjenesteavtale. (Kommi-sjonens uttalelse gjaldt eksemplet språkkurs somogså inkluderer kursbøker.) Departementet antarderfor at det ikke er grunnlag for å opprettholdeden lovtekniske løsningen som ble foreslått ihøringsnotatet.

Etter departementets vurdering innebærerKommisjonens syn på begrepene «tjenesteavtale»og «salgsavtale» i direktivet at man i norsk rettkan opprettholde gjeldende rett med hensyn tilhvilke avtaler som faller inn under forbruker-kjøpslovens virkeområde, jf. forbrukerkjøpsloven§ 2 annet ledd bokstav d som slår fast at lovenikke gjelder for «avtale som pålegger den partsom skal levere tingen, også å utføre et arbeideller annen tjeneste, dersom dette utgjør den over-veiende del av hans eller hennes forpliktelser». Påsamme vis kan man i norsk rett dermed opprett-holde den nåværende reguleringen i håndverker-tjenesteloven § 2.

Når det gjelder den nærmere grensedragnin-gen mellom kjøpssavtaler og avtaler som faller innunder håndverkertjenesteloven eller ulovfestedekontraktsrettslige regler om tjenesteavtaler, viserdepartementet til Ot.prp. nr. 44 (2001–2002) Omforbrukerkjøp (forbrukerkjøpsloven) punkt 3.8.6og spesialmerknadene til lovens § 2 annet leddbokstav d. Den nærmere grensedragningen vilmåtte bero på en konkret vurdering. Ved tolknin-gen vil man måtte legge vekt på presumsjonsprin-sippet, som innebærer at norsk rett presumeres åvære i overensstemmelse med Norges folkeretts-lige forpliktelser etter EØS-avtalen.

Departementet har ikke fulgt opp Samferd-selsdepartementets forslag om å unnta avtaler omvisse typer ekomtjenester etter artikkel 3 nr. 3bokstav m fra reglene som gjennomfører artikkel

18 og 20. Som hovedregel vil disse tjenesteavta-lene ikke være omfattet av reglene i artikkel 18 og20 av den grunn at disse reglene gjelder varer.Skulle en kombinert avtale som inneholder enekomtjeneste, etter alminnelig kontraktsrett like-vel falle inn under forbrukerkjøpslovens regule-ring, anser departementet det som upraktisk atman for disse avtalene skulle ha en annen løsningpå spørsmål om levering og risikoens overgangenn for andre kombinerte avtaler. Etter dette hardepartementet funnet det mest hensiktsmessig åopprettholde forslaget fra høringsnotatet om atdet ved gjennomføringen av artikkel 18 og 20 inorsk rett ikke innføres noen unntak etter artikkel3 nr. 3.

5.2.2 Levering

Gjeldende rett

Etter forbrukerkjøpsloven § 6 første ledd skal envare leveres «innen rimelig tid etter kjøpet», medmindre noe annet er avtalt. Bestemmelsen svarerinnholdsmessig til kjøpslovens regler, jf. kjøpslo-ven § 9 første ledd.

Utgangspunktet er med andre ord partenesavtale. Har partene avtalt når levering skal skje,legges dette til grunn. Dersom partene ikke haravtalt leveringstidspunkt, skal levering skje innenrimelig tid etter kjøpet. Utgangspunktet for frist-beregningen er avtaletidspunktet. Hva som ansessom «rimelig tid» i lovens forstand, må vurdereskonkret. I Ot.prp. nr. 44 (2001–2002) spesial-merknaden til § 6 på side 160 vises det til kjøpslo-vens forarbeider. I Ot.prp. nr. 80 (1986–87) s. 54–55 heter det:

«Hva som er ‘rimelig tid’ vil bero på tilhøva.Gjelder det f eks et tilvirkningskjøp, er detrimelig at selgeren har lengre tid på seg ennhvor det gjelder levering av en kurant lager-vare. Men også for tilvirkningskjøp kan forhol-dene variere sterkt. Imidlertid er det grunn tilå rekne med at leveringstiden som regel vilvære regulert i avtale når det gjelder kompli-serte og omfattende kjøp. I praksis vil derfor‘rimelig tid’ ofte være et temmelig kort tids-rom.»

Etter § 7 skjer levering «når tingen overtas av for-brukeren». Bestemmelsen bygger på kjøpslovensregler, jf. kjøpsloven § 6 annet ledd og § 7.

Forbrukerens krav som følge av forsinket leve-ring følger av forbrukerkjøpsloven kapittel 5. Vik-tige beføyelser er retten for forbrukeren til å



holde kjøpesummen tilbake etter § 20, kreve opp-fyllelse etter § 21, heve etter § 23 og kreve erstat-ning etter kontrollansvarsregelen i § 24. Etter for-brukerkjøpsloven § 23 første ledd kan forbruke-ren heve kjøpet når forsinkelsen er «vesentlig».Vesentlighetskravet for heving er i samsvar medalminnelige obligasjonsrettslige prinsipper ogkjøpsloven. Hvorvidt forsinkelsen er «vesentlig»,vil etter rettspraksis bero på om forsinkelsen hargitt forbrukeren «en rimelig grunn for […] å siseg løst fra kontrakten», jf. Rt. 1998 s. 1510 på side1518. Vurderingen beror på en helhetsvurderinghvor det ikke lar seg gjøre å oppstille en uttøm-mende liste over relevante momenter. Forsinkel-sens betydning for forbrukeren vil stå sentralt, jf.forbrukerkjøpsloven § 23 annet ledd.

Etter forbrukerkjøpsloven § 23 fjerde ledd erhevingsterskelen skjerpet for tilvirkningskjøp vedat forbrukeren bare kan heve dersom forsinkel-sen medfører at formålet med kjøpet blir «vesent-lig forfeilet». Begrunnelsen for dette er at hevingher regelmessig vil ramme selgeren hardere ennved ordinære kjøp, i og med at dekningssalg ofteikke vil være aktuelt.

Av forbrukerkjøpsloven § 23 tredje ledd følgerat kjøpet også kan heves dersom selgeren ikkeleverer tingen «innen en rimelig tilleggsfrist foroppfyllelse» som forbrukeren har fastsatt. Sålenge tilleggsfristen løper, er forbrukeren avskå-ret fra å heve, med mindre selgeren har sagt athan eller hun ikke vil oppfylle innen fristen.Bestemmelsen svarer til kjøpsloven § 25 annet ogtredje ledd.

Hevingsoppgjøret er regulert i forbrukerkjøps-loven § 49. Partenes oppfyllelsesplikt faller bort,jf. § 49 første ledd. Der kjøpet helt eller delvis eroppfylt fra noen av sidene, kan det mottatte krevestilbakeført, jf. § 49 annet ledd.

Reglene som er omtalt her, er etter forbruker-kjøpsloven § 3 ufravikelige til vern av forbrukerenslik at det ikke kan avtales vilkår som er «ugunsti-gere» for forbrukeren enn det som følger av for-brukerkjøpsloven.

Direktivet

Direktivet artikkel 18 nr. 1 fastslår at «[m]ed min-dre partene har avtalt noe annet når det gjelderleveringstidspunkt, skal den næringsdrivendelevere varene ved å overføre den fysiske besittel-sen av eller kontrollen over varene til forbrukerenuten unødig opphold, men senest 30 dager etterinngåelsen av avtalen».

Direktivet artikkel 18 nr. 2 første ledd fastslårat dersom den næringsdrivende ikke har oppfylt

sin forpliktelse til å levere varene på avtalt tids-punkt eller innen fristen som fremgår av artikkel18 nr. 1, «skal forbrukeren oppfordre dennæringsdrivende til å foreta leveringen innenfor etytterligere tidsrom som er tilpasset omstendighe-tene». Videre fremgår det av bestemmelsen atdersom den næringsdrivende unnlater å leverevarene innenfor dette ytterligere tidsrommet, harforbrukeren rett til å heve avtalen.

Det følger forutsetningsvis av ordlyden ibestemmelsen og av direktivets fortale punkt 52at forbrukeren ikke kan heve så lenge tilleggsfris-ten løper. Heving kan først skje ved utløpet av til-leggsfristen. Av direktivets fortale punkt 52 frem-går at begrunnelsen for en bestemmelse om til-leggsfrist som nevnt er hensynet til den nærings-drivende der varen skal tilvirkes eller kjøpes innspesielt for forbrukeren, og hvor selgeren somfølge av dette ikke kan nytte varen på annen måteuten betydelig tap. Om tilleggsfristens lengde,presiseres samme sted at den skal være «rimelig».

Direktivet artikkel 18 nr. 2 annet ledd tilføyer:

«Første ledd får ikke anvendelse på salgsavta-ler der den næringsdrivende har nektet ålevere varene, eller der levering innen denavtalte leveringsfristen er avgjørende i betrakt-ning av alle omstendigheter omkring avtalensinngåelse, eller der forbrukeren før inngåelseav avtalen underretter den næringsdrivendeom at levering innen eller på et bestemt tids-punkt er avgjørende. I disse tilfellene skal for-brukeren, dersom den næringsdrivende unnla-ter å levere varene på det tidspunkt som eravtalt med forbrukeren, eller innen fristen i nr.1, ha rett til å heve avtalen umiddelbart.»

Av fortalen punkt 52 følger at direktivet ikke berø-rer nasjonale regler om måten forbrukeren med-deler selgeren at avtalen heves.

Direktivet artikkel 18 nr. 3 fastslår at dersomavtalen heves, skal den næringsdrivende utenunødig opphold betale tilbake alle midler som erbetalt i henhold til avtalen.

Direktivet artikkel 18 nr. 4 slår fast at forbru-keren, i tillegg til å heve avtalen, kan påberope segandre rettsmidler i nasjonal lovgivning. Dettypiske eksempelet vil være andre misligholdsbe-føyelser etter nasjonale kontraktsrettslige regler.

Departementets forslag i høringsnotatet

I høringsnotatet ble det i punkt 7.3.3 slått fast atdirektivet artikkel 18 nr. 1 om tidspunktet for leve-



ring på enkelte punkter avviker fra gjeldendenorsk rett:

«Utgangspunktet for levering både etter direk-tivet og forbrukerkjøpsloven er partenesavtale. Har partene avtalt når levering skal skje,legges dette til grunn.

Forskjellen viser seg der så ikke er tilfellet.Da fastsetter direktivet at levering skal skjeuten unødig opphold og senest 30 dager etterinngåelsen av avtalen. Forbrukerkjøpsloven påsin side fastsetter at levering skal skje innenrimelig tid etter kjøpet. Så langt departementetkan se, er direktivets leveringsplikt noe skjer-pet sammenliknet med gjeldende norsk rett.Rent språklig synes ‘uten unødig opphold’ åstille strengere krav til selgers levering enn‘innen rimelig tid’. Forskjellen i praksis er deri-mot neppe vesentlig, all den tid det ved vurde-ringen av hva som i et konkret tilfelle utgjør‘rimelig tid’, typisk vil måtte tas hensyn til hvor-vidt selgeren har et legitimt behov for å ventemed levering, altså hvorvidt eventuelt oppholder nødvendig eller ikke.

En ytterligere forskjell er direktivets kravom at i mangel av avtale om leveringstiden skallevering under enhver omstendighet skjesenest 30 dager etter inngåelsen av avtalen. Etslikt krav finnes ikke i forbrukerkjøpsloven.For en forbruker som ønsker å påberope segforsinket levering fra selgerens side, vil detkunne fremstå som uklart hva skjønnsmessigetermer som ‘innen rimelig tid’ og ‘uten unødigopphold’ innebærer. Selgerens forpliktelse til ålevere innen 30 dager fra inngåelsen avkjøpsavtalen avhjelper dette.

Utgangspunktet for fristberegningen etterdirektivet og forbrukerkjøpsloven antas å væreden samme, nemlig avtaletidspunktet.

Fristen for levering uten opphold og innen30 dager fra avtaleinngåelsen gjelder absoluttnår ikke annet er avtalt, og vil også gjelde der-som den næringsdrivende måtte ha rimeligunnskyldning til ikke å levere, eksempelvis derlevering ikke er mottatt fra underleverandør.Bestemmelsen antas derfor å gi næringssel-gere oppfordring til å avtalefeste tidspunkteteller perioden for levering med forbrukeren.

Direktivet begrenser ikke partenes frihet tilå selv å fastsette leveringstiden ved å avtale enkonkret leveringstid, herunder en leveringstidsom strekker seg utover 30 dager fra avtaleinn-gåelsen. Dette følger klart av både ordlyden iartikkel 18 nr. 1 og av fortalen punkt 52. Etter-som direktivet ikke kan fravikes til ulempe for

forbrukeren, jf. artikkel 25, er det imidlertidetter departementets syn tvilsomt om selgereni avtale med forbrukeren kan benytte skjønn-spregede formuleringer knyttet til leverings-tidspunktet, som for eksempel ‘innen rimeligtid’. Partenes avtalefrihet er i den danske ver-sjonen av direktivet knyttet til ‘leveringstids-punktet’ i artikkel 18 nr. 1 og til ‘en bestemtleveringsdato’ i fortalen punkt 52, i den sven-ske versjonen til ‘leveranstiden’ i artikkel 18 nr.1 og ‘något exakt leveransdatum’ i fortalenpunkt 52, i den engelske versjonen til ‘the timeof delivery’ i artikkel 18 nr. 1 og ‘a specific deli-very date’ i fortalen punkt 52 og i den franskeversjonen til ‘le moment de la livrasion’ i artik-kel 18 nr. 1 og ‘une date de livraison’ i fortalenpunkt 52. Ordlyden i de ulike versjonene avdirektivet tilsier at et avtalt leveringstidspunktmå konkretiseres, og at en skjønnsmessigangivelse av leveringsforpliktelsen ikke er til-strekkelig til å fravike direktivet.

En ytterligere forskjell er direktivetsbestemmelse om at forbrukeren skal fastsetteen rimelig tilleggsfrist for levering dersom sel-geren ikke leverer i tråd med avtalen og ellersuten unødig opphold og senest innen 30 dagerfra avtaleinngåelsen. Forbrukerkjøpslovenoppstiller også regler om tilleggsfrist for leve-ring i § 23 tredje ledd, men disse reglene forut-setter at forbrukeren selv velger å oppstille enslik tilleggsfrist. Etter direktivet gjøres ordnin-gen med tilleggsfrist obligatorisk.»

Departementet antok under en viss tvil at forbru-kerkjøpslovens regler om levering i § 7 var forene-lig med artikkel 18 nr. 1. Det heter i høringsnota-tet:

«Direktivet artikkel 18 nr. 1 omhandler ogsåmåten levering skal skje på. Det fremgår atlevering skjer ved ‘å overlate den fysiske besit-telsen av eller kontrollen med varene til forbru-keren’. Av fortalen punkt 51 fremgår at direkti-vet bør åpne for muligheten for at forbrukerenoverlater til en tredjeperson å overta denfysiske besittelsen av eller kontrollen medvarene på forbrukerens vegne.

Når det gjelder kontrollalternativet, heterdet samme sted at forbrukeren bør anses å hakontroll med varene dersom forbrukeren selv,eller en tredjeperson forbrukeren har utpekt,har adgang til å benytte varene som eier, ellerkan videreselge varene, eksempelvis der for-brukeren har mottatt nøkler eller er i besittelseav dokumenter som beviser eierskapet.



Etter forbrukerkjøpsloven § 7 anses leve-ring skjedd ‘når tingen overtas av forbrukeren’.Bestemmelsen bygger på kjøpslovens regler,selv om sistnevnte også benytter begrepet‘mottas’ og formelt er annerledes oppbygget, jf.kjøpsloven § 6 annet ledd og § 7. Det vises tilOt.prp. nr. 44 (2001–2002) spesialmerknadentil § 7 på side 160–161.

Overtakelsesbegrepet innebærer at kjøpe-ren må ha fått gjenstanden ‘i sin besittelse’.Regelen gjelder både for hentekjøp, plasskjøpog sendekjøp. Det vises til Ot.prp. nr. 44 (2001–2002) side 161 med videre henvisning til forar-beidene til kjøpsloven, NOU 1993:27 på side116. Samme sted fremgår det at kjøperen kanoverlate til en tredjeperson å overta besittelsenav tingen på forbrukerens vegne.

Besittelse forutsetter at kjøperen har fåttfaktisk herredømme over tingen. Den nær-mere vurderingen av hvorvidt kjøperen anses åha fått besittelsen, må imidlertid gjøres kon-kret for det enkelte kjøp. I forbrukerkjøp synesdet som hovedregel å kreves at forbrukerenhar fått den fysiske besittelsen over tingen, jf.Arnulf Tverberg: Forbrukerkjøpsloven medkommentarer, 2008, på side 169–175.

Det er etter dette tvilsomt om direktivetsalternativ om levering ved at forbrukeren harfått kontroll over varen, eksempelvis ved doku-ment eller nøkkel som gir tilgang til varene, erforenelig med den gjeldende forståelsen av for-brukerkjøpsloven § 7. Departementets forelø-pige vurdering er at det vil være tilstrekkelig tilgjennomføring av direktivet dersom overtakel-sesbegrepet i forbrukerkjøpsloven § 7 tolkes isamsvar med direktivet for de leveringstilfellersom her er omtalt, i samsvar med det alminne-lige prinsippet om konvensjonskonform for-tolkning.

Departementet foreslår etter dette ingenendring i forbrukerkjøpsloven § 7.»

Når det gjelder hevingsretten ved forsinket leve-ring, la departementet til grunn at direktivet inne-bærer at de norske reglene må endres:

«Bortsett fra reglene om hevingsrett i tilfellerder en tilleggsfrist for oppfyllelse er fastsatt,skiller forbrukerkjøpslovens regler om hevingved forsinket levering seg fra direktivetsregler. Mens lovens regler knytter hevingsretttil tradisjonelle skjønnsmessige vurderingskri-terier som hvorvidt forsinkelsen er ‘vesentlig’og om formålet med kjøpet er ‘vesentlig forfei-let’, knytter direktivet hevingsretten til konsta-

tering av at gitte frister for levering er over-trådt.

Departementet foreslår å gjennomføredirektivets regler om heving ved forsinket leve-ring ved endringer i forbrukerkjøpsloven § 23.

Departementet antar at bestemmelsen i§ 23 første ledd annet punktum kan oppretthol-des uendret. Det vises til presiseringen av atdirektivet ikke berører nasjonale regler ommåten forbrukeren meddeler selger at avtalenheves, jf. direktivets fortale punkt 52 avslut-ningsvis.»

Departementet antok at direktivet ikke nødven-diggjør endringer i forbrukerkjøpslovens reglerom hevingsoppgjøret:

«Der en avtale heves som følge av den nærings-drivendes forsinkede levering, skal dennæringsdrivende uten unødig opphold betaletilbake alle midler som er betalt i henhold tilavtalen, jf. direktivet artikkel 18 nr. 3.

Hevingsoppgjøret er regulert i forbruker-kjøpsloven § 49. Partenes gjensidige oppfyllel-sesplikt faller da bort, jf. § 49 første ledd. Erkjøpet helt eller delvis oppfylt fra noen avsidene, kan det mottatte kreves tilbakeført, jf.§ 49 annet ledd første punktum.

Departementet antar etter en foreløpig vur-dering at forbrukerkjøpslovens regler omhevingsoppgjøret er forenelige med direktivetsregler. Departementet viser til at forbruker-kjøpsloven § 49 annet ledd første punktum måtolkes i lys av den presisering som følger avdirektivet artikkel 18 nr. 3. Departementet leg-ger videre til grunn at direktivet ikke berørernasjonale regler om gjensidig tilbakeholdsrett,jf. forbrukerkjøpsloven § 49 annet ledd annetpunktum.

Departementet foreslår etter dette ingenendring i forbrukerkjøpsloven § 49.»


Jussformidlingen uttaler:

«Jussformidlingen har en del saker somomhandler forbrukerkjøp, og ettersom ‘innenrimelig tid’ jf. fkjl. § 6 er en svært skjønnsmes-sig vurdering, mener vi en maksgrense på 30dager gjør det lettere for både forbruker ognæringsdrivende å forutse sin rettsstilling.Næringsdrivende kan som følge av den nyemaksgrensen bli oppfordret til å avtalefeste



leveringstidspunkt, og dette vil kunne føre tilfærre tvister generelt.

Jussformidlingen er enig i at direktivetartikkel 18 nr. 1 gir et svakere vern enn det somallerede følger av fkjl § 7, ettersom leveringetter artikkel 18 nr. 1 har skjedd i det ‘kontrol-len’ med varene. Vi er derfor enig i departe-mentets forslag om ingen endring i forbruker-kjøpsloven § 7.

Jussformidlingen er enig i departementetsforslag til endringer i forbrukerkjøpsloven§ 23. Vi vil også bemerke at vi anser endringensom positiv for forbrukernes vern, ettersomforhåndsgitte frister er lettere å forholde seg tilenn skjønnsmessige vurdering for lekmenn.

Jussformidlingen er enig i de vurderingersom er gjort av departementet, og stiller osspositive til ingen endring av fkjl. § 49.»

Det er for øvrig ikke kommet merknader til depar-tementets forslag til gjennomføring av artikkel 18om levering.


Departementet foreslår i lys av høringen, medunntak av den lovtekniske løsningen for kombi-nerte avtaler som det er redegjort for i punkt5.2.1, å opprettholde forslaget fra høringsnotatetom endringer i forbrukerkjøpsloven §§ 6 og 23.

5.2.3 Risikoens overgang

Gjeldende rett

Hovedregelen om risikoens overgang fremgår avforbrukerkjøpsloven § 14 første ledd første punk-tum, som slår fast at risikoen går over på forbru-keren når tingen er levert i samsvar med § 7, dvs.når tingen «overtas» av forbrukeren. § 14 førsteledd annet punktum fastsetter et begrenset unn-tak fra denne hovedregelen ved at forbrukeren,selv om levering ikke er skjedd, har risikoen fortap eller skade som skyldes egenskaper ved tin-gen selv, eksempelvis forråtnelse. En slik partiellrisiko er imidlertid betinget av at leveringstiden erkommet, tingen er stilt til forbrukerens rådighet,og forbrukeren tross dette unnlater å overta tin-gen.

Også § 14 annet ledd innebærer at forbruke-ren bærer risikoen selv om levering ikke erskjedd. Forutsetningen er at forbrukeren skalhente tingen et annet sted enn hos selgeren,leveringstiden er inne, og forbrukeren er kjent

med at tingen er stilt til hans eller hennes rådighetpå leveringsstedet.

Etter § 14 tredje ledd oppstilles som et tilleggs-vilkår for risikoovergang at det ved merking,transportdokument eller på annen måte er gjortklart at tingen er tiltenkt forbrukeren. Der risi-koovergang er skjedd ved levering, overtakelse,er nødvendig individualisering allerede skjedd.Tilleggsvilkåret får derfor kun praktisk betydningder risikoen etter loven går over på forbrukerenfør levering (overtakelse), altså for tilfelleromhandlet i § 14 første ledd annet punktum ogannet ledd.

Paragraf 14 fjerde ledd regulerer risikoen nårtingen er kjøpt og levert med rett til tilbakeleve-ring. Bestemmelsen, som forutsetter at risikoensom utgangspunkt er gått over på forbrukerenved at tingen er levert, slår fast at forbrukeren harrisikoen for tingen inntil den igjen er overtatt avselgeren, jf. første punktum. Dette gjelder likevelikke når forbrukeren har rett til å levere tingen til-bake etter angrerettloven eller tilsvarende angre-frist etter avtale om forbrukerkjøp, jf. annet punk-tum.

Direktivet

Direktivet artikkel 20 regulerer risikoens over-gang ved sendekjøp. Bestemmelsens første punk-tum slår fast at ved avtaler hvor den næringsdri-vende sender varene til forbrukeren, går risikoenfor tap av eller skade på varene over på forbruke-ren når forbrukeren eller en tredjeperson forbru-keren har pekt ut, og som ikke er transportøren,fysisk har fått varene i besittelse.

Bestemmelsen annet punktum fastslår:

«Risikoen skal imidlertid gå over til forbruke-ren ved levering til transportøren dersom for-brukeren har anmodet transportøren om åtransportere varene, og dette ikke ble tilbudtav den næringsdrivende, men uten at detteberører forbrukerens rettigheter overfor trans-portøren..»

Av fortalen punkt 55 fremgår at direktivet i sende-kjøp tar sikte på å verne forbrukeren mot «enhverrisiko for at varer går tapt eller skades før forbru-keren har fått varene i fysisk besittelse».Uttalelsen synes å stå noe i motstrid til artikkel 20første punktum som åpner for at risikoen kan gåover på forbrukeren også når en tredjeperson for-brukeren har pekt ut, har fått varene fysisk i besit-telse. Departementet antar at fortalen på dettepunktet må forstås på bakgrunn av artikkel 20 før-



ste punktum, slik at poenget er å beskytte forbru-keren mot enhver risiko for tap av eller skade påvarene ved sendekjøp inntil forbrukeren eller entredjeperson som forbrukeren har pekt ut, likevelikke fraktføreren, har fått varene fysisk i sin besit-telse.

Av fortalen punkt 55 fremgår det videre atdette ikke skal gjelde «avtaler der det er opp tilforbrukeren å ta hånd om leveringen av vareneselv, eller be en transportør om å foreta leverin-gen».

Samme sted fremgår endelig at når det gjeldertidspunktet for risikoens overgang, «bør en for-bruker anses å ha fått varene fysisk i besittelsenår de er mottatt».

Departementets forslag i høringsnotatet

I forslaget til gjennomføringen av artikkel 20 ihøringsnotatet punkt 7.4.3 heter det:

«Direktivet artikkel 20 oppstiller en spesialre-gulering av risikoens overgang ved sendekjøp.Bestemmelsen i artikkel 20 første punktum er,så langt departementet kan se, i samsvar medhovedregelen om risikoovergang i forbruker-kjøpsloven § 14 første ledd første punktum.Derimot er direktivets regel om at risikoen gårover på forbrukeren først når forbrukeren elleren tredjeperson forbrukeren har pekt ut, ogsom ikke er fraktføreren, fysisk har fått varenei besittelse, ikke forenelig med unntaksregeleni forbrukerkjøpsloven § 14 første ledd annetpunktum.

For sendekjøp er det etter dette nødvendigå ta inn en spesialregel i forbrukerkjøpslovensom svarer til direktivet artikkel 20. Departe-mentet foreslår at en slik regel tilføyes som etnytt fjerde ledd i § 14, og at nåværende fjerdeledd med det blir nytt femte ledd. Ettersomregelen er avgrenset til sendekjøp, vil den ikkeberøre de eksisterende reglene om andre typerkjøp.»


Jussformidlingen stiller seg positiv til de vurderin-ger som er gjort av departementet i høringsnota-tet, og dermed til de foreslåtte endringene av for-brukerkjøpsloven § 14.

Det er ikke kommet andre merknader i hørin-gen til departementets forslag på dette punktet.


I lys av høringen foreslår departementet, medunntak for den lovtekniske løsningen for kombi-nerte avtaler som det er redegjort for i punkt5.2.1, å opprettholde forslaget fra høringsnotatet.

Direktivets artikkel 20 foreslås dermed gjen-nomført ved et nytt fjerde ledd i forbrukerkjøpslo-ven § 14. Nåværende fjerde ledd blir nytt femteledd.

5.3 Gebyr ved bruk av betalingsmidler


Den næringsdrivendes adgang til å avkreve for-brukeren gebyr ved bruk av et gitt betalingsmid-del beror i dag på avtalen mellom partene. Detalminnelige prinsippet om avtalefrihet får her somellers anvendelse så langt det ikke er gitt ufravike-lige lovregler. Avtalefriheten på dette punktetfremgår videre forutsetningsvis av finansavtalelo-ven § 39 b første ledd annet punktum og det fak-tum at forskriftshjemmelen i § 39 b første leddtredje punktum ikke er benyttet. De nevnte lovbe-stemmelsene gjennomfører betalingstjenestedi-rektivet (2007/64/EF) artikkel 52 nr. 3 første ogannet punktum.

Finansavtaleloven § 2 har regler om lovensufravikelighet i forbrukerforhold. Loven kan ikkeved avtale fravikes til skade for en forbruker.

5.3.2 Direktivet

Direktivet artikkel 19 slår fast at medlemsstateneskal «forby næringsdrivende å pålegge forbrukeregebyrer som overstiger de kostnadene som dennæringsdrivende har for bruken av disse mid-lene».

Av direktivets fortale punkt 54 følger det at for-brukerrettighetsdirektivet ikke begrenser med-lemsstatenes adgang etter europaparlaments- ogrådsdirektiv 2007/64/EF av 13. november 2007om betalingstjenester i det indre marked (beta-lingstjenestedirektivet) artikkel 52 nr. 3 til å forbyeller begrense næringsdrivendes rett til å avkreveforbrukeren gebyr.

Etter artikkel 25 annet ledd skal reglene somgjennomfører direktivet i nasjonal rett, være ufra-vikelige til vern av forbrukeren. Det vil si at detikke kan avtales avtalevilkår som gir forbrukerenet dårligere vern enn direktivet.



5.3.3 Departementets forslag i høringsnotatet

I høringsnotatet punkt 8.2.3 foreslo departemen-tet en regel tilsvarende artikkel 19 som et nytttredje punktum i finansavtaleloven § 39 b førsteledd. Nåværende tredje punktum ble foreslått somet nytt fjerde punktum. Departementet pekte på atvirkeområdet for en slik regel vil følge av finansav-taleloven § 9 nr. 2 som fastslår at lovens kapittel 2avsnitt VI, der § 39 b inngår, regulerer «forholdetmellom betaleren og mottakeren ved betalingso-verføringer mv.»

Når det gjelder det nærmere innholdet i denforeslåtte regelen, vurderte departementet omman bør benytte begrepet «betalingsmiddel» ellerbegrepet «betalingsinstrument»:

«Artikkel 19 benytter begrepet ‘betalingsmid-del’, ‘betalningsätt’ i den svenske versjonen,‘means of payment’ i den engelske versjonenog ‘d’un moyen de paiement’ i den franske ver-sjonen av direktivet. Begrepet er ikke definerti forbrukerrettighetsdirektivet. Terminologienavviker på dette punktet fra den som er benyt-tet i betalingstjenestedirektivet, der begrepet‘betalingsinstrument’, ‘payment instrument’ iden engelske versjonen og ‘instrument de paie-ment’ i den franske versjonen benyttes. Begre-pet er i betalingstjenestedirektivet artikkel 4nr. 23 definert som ‘personlig(e) innret-ning(er) og/eller sett av framgangsmåter avtaltmellom brukeren av betalingstjenesten og yte-ren av betalingstjenester og som benyttes avbrukeren av betalingstjenesten til å initiere enbetalingsordre’. Betalingsordre er i artikkel 4nr. 16 definert som ‘en instruksjon fra en beta-ler eller betalingsmottaker til dennes yter avbetalingstjenester som anmoder om at det blirutført en betalingstransaksjon’.

Departementet er kjent med at det i EU-kommisjonens ekspertgruppe for gjennomfø-ring av forbrukerrettighetsdirektivet er blittdrøftet hvordan ulikheten i begrepsbrukenmellom betalingstjenestedirektivet og forbru-kerrettighetsdirektivet på dette punktet skalforstås. Ekspertgruppen har konkludert medat ulikheten i begrepsbruk neppe er tilsiktet,og at ‘betalingsmiddel’ i forbrukerrettighetsdi-rektivet artikkel 19 må forstås i samsvar medbegrepet ‘betalingsinstrument’ i betalingstje-nestedirektivet. Departementet legger denneforståelsen til grunn, og foreslår at begrepet‘betalingsinstrument’ benyttes i forslaget til til-

føyelse i finansavtaleloven § 39 b første leddnytt tredje punktum.»

Departementet tok også opp spørsmålet om hvor-dan et tilbud om rabatt for bruk av et bestemtbetalingsinstrument skal forstås i lys av denbegrensning i adgangen til å avkreve gebyr forbruk av et betalingsinstrument som direktivetoppstiller. Departementet uttalte:

«Dersom den næringsdrivende ikke krevergebyr for bruk av et bestemt betalingsinstru-ment, men i stedet tilbyr avslag i prisen forbru-keren skal betale ved bruk av et annet beta-lingsinstrument, vil realiteten være at brukenav de ikke-rabatterte betalingsinstrumentenevil fremstå som kostnadsbelagt. Omgåelses-hensyn taler etter departementets syn for at enslik fremgangsmåte også bør omfattes av denbegrensningsregel som her foreslås. Dersomrabatter som nevnt godtas, er det etter departe-mentets syn vanskelig å se at begrensningsre-gelen som følger av direktivet vil utgjøre eteffektivt vern mot at kostnader som overstigerden faktiske kostnaden ved bruk av et bestemtbetalingsinstrument veltes over på forbruke-ren.»


Finanstilsynet, Forbrukerombudet og Jussformidlin-gen slutter seg til departementets lovforslag. Nårdet gjelder uttalelsene i høringsnotatet om brukav rabatten, uttaler Forbrukerombudet:

«Jeg er enig i at bestemmelsen bør omfattesituasjoner der rabatt ved bruk av ett bestemtbetalingsinstrument i realiteten fungerer somet skjult gebyr på et alternativt betalingsinstru-ment. Dette vil for eksempel være tilfelle der-som en næringsdrivende i stedet for å krevegebyr for bruk av betalingsinstrument A, vel-ger å gi en rabatt til kunder som benytter beta-lingsinstrument B, og denne rabatten er størreenn kostnaden ved bruk av betalingsinstru-ment A. For å forhindre en uthuling av forbudetmot å ilegge større gebyrer ved betaling ennden reelle kostnaden for det valgte betalingsin-strumentet, bør det etter min mening presise-res i forarbeidene til bestemmelsen at rabattersom i realiteten fungerer som skjulte gebyrerogså omfattes av forbudet.

Forbrukerombudet har tidligere pekt påproblemer også med rabatter som gis av kre-dittytere, og som er knyttet opp mot bruk av et



kredittkort. Ulike rabatter, bonuspoeng, ‘cash-back’ o.l. som kredittytere tilbyr sine kreditt-kortkunder, er egnet til å påvirke en forbrukersvalg av betalingsinstrument, og vil etter minmening også kunne brukes på en slik måte atdet i realiteten blir en omgåelse av den fore-slåtte § 39 b.»

NORDMA uttaler i sitt høringssvar:

«Som oppfølging av direktivets artikkel 19 fore-slås det en endring i finansavtaleloven § 39 bførste ledd. Det fremgår av høringsnotatet atden næringsdrivende verken kan tilby rabatteller ta gebyr for bruk av spesielle betalings-midler. NORDMA stiller seg kritisk til departe-mentets tolkning om at det vil innebære enomgåelse av artikkel 19 dersom den nærings-drivende gir forbrukeren rabatt for bruk avspesielle betalingsmidler, men ellers ikke tarnoe ekstra gebyr for andre betalingsmidler.

Når det gjelder utformingen av forslaget tilny bestemmelse i finansavtaleloven § 39 b før-ste ledd stiller NORDMA spørsmål ved hvor-dan det skal beregnes hvorvidt gebyret ikkeoverstiger betalingsmottakerens faktiske kost-nader, også indirekte utgifter (overhead) rela-tert til valg av betalingsmetode må tas med.»

Ingen av høringsinstansene har tatt til orde for atdet bør gjøres unntak fra direktivets artikkel 19etter reglene i direktivet artikkel 3 nr. 3. Det viseslikevel til merknaden fra Samferdselsdepartemen-tet som er gjengitt i proposisjonens punkt 4.4 i for-bindelse med gjennomføringen av prekontraktuellopplysningsplikt etter direktivet artikkel 5. Sam-ferdselsdepartementet argumenterer her for atogså ved gjennomføringen av artikkel 19 skal detgjøres unntak for avtaler om visse typer ekomtje-nester etter artikkel 3 nr. 3 bokstav m, og leggertil grunn at artikkel 19 er lite relevant for denneavtaletypen.


Departementets forslag til gjennomføring avdirektivet artikkel 19 har i hovedsak fått støtte ihøringsrunden. Departementet foreslår etterdette, i tråd med forslaget i høringsnotatet, atartikkel 19 gjennomføres i norsk rett ved at detinntas et nytt tredje punktum i finansavtaleloven§ 39 b første ledd.

Forståelsen av artikkel 19 har vært grundigdrøftet i Europakommisjonens ekspertgruppe forgjennomføring av forbrukerrettighetsdirektivet. I

den sammenheng har ekspertgruppen gittuttrykk for slike synspunkter om bruk av rabattersom det ble redegjort for i høringsnotatet, jf. sita-tet i punkt 5.3.3.

I ekspertgruppen har man videre drøftet hvasom omfattes av «gebyrer» og «kostnader» i rela-sjon til artikkel 19. Kostnader omtalt som «boo-king-, administrasjons- og transaksjonskostna-der», blir gjerne brukt ved salg av billetter påinternett, særlig av flyselskaper og fergeselskaper.Det kan være en risiko for at selgeren forsøker åomgå forbudet i artikkel 19 ved å differensieremellom bestillings- og betalingskostnader. For åunngå en slik omgåelse har ekspertgruppen lagttil grunn at alle kostnader som er knyttet til for-brukerens valg av betalingsinstrument, skal ansessom en «kostnad» eller «gebyr» i relasjon til artik-kel 19.

For en selger er gjerne gebyret som påleggesselgeren i forbindelse med korttransaksjoner denstørste utgiftsposten knyttet til å akseptere kort-betalinger (brukerstedsgebyret – Merchant Ser-vice Charge «MSC»). Denne avgiften inkluderergjerne (i) interbankgebyr betalt av selgerens leve-randør av betalingstjenester til kortutstederen, (ii)avgift betalt av betalingstjenestetilbyderen til kort-nettveket (for eksempel Visa eller MasterCard)og (iii) marginen som blir beholdt av selgerensleverandør av betalingstjenester for å dekke kost-nader og sikre profitt. For kredittkort er bruker-stedsgebyret typisk fastsatt til en prosentsats avtransaksjonsverdien, mens det for debetkort ermer vanlig med en flat kostnad. Disse gebyrenekan imidlertid variere med omsetning, vare- ellertjenestesektor og karakteristikker ved selger.

Bankene som innløser korttransaksjonene, ogmellommenn tar også gjerne avgifter for installe-ring og leie av betalingsterminaler og annet utstyr.

Videre er det administrative kostnader for sel-ger knyttet til å prosessere en betalingstransak-sjon, slik som personalkostnader og utgifter tilhåndtering av kontanter. Disse utgiftene er gjernevanskelige å tallfeste og ses mer som en helhetligdel av selgerens administrative kostnader.

Videre har selgeren kostnader knyttet tilrisiko- og svindelhåndtering, som varierer mellomde ulike vare- og tjenestesektorene. Denne utgifts-posten anses imidlertid å vise en nedadgåendetrend takket være ny og sikrere betalingstekno-logi.

Europakommisjonen har foreslått at kun utgif-ter som direkte faktureres til selgeren for brukenav et bestemt betalingsinstrument skal anses som«kostnad» i relasjon til artikkel 19. Andre kostna-der, som administrative kostnader, kostnader til



installasjon og leie av betalingsterminaler og lig-nende, samt kostnader knyttet til risiko- og svin-delhåndtering, må på den annen side anses somgenerelle kostnader knyttet til det å drive en for-retning, og bør således ikke anses som en «kost-nad» etter direktivet artikkel 19.

Eksempelvis ville det fremstå som noe ube-grunnet at en forretning som kun selger varereller tjenester via internett, og dermed for allepraktiske formål bare aksepterer elektroniskebetalingsinstrumenter, skulle kunne kreve et egetgebyr fra forbrukeren ved betalingen som inklu-derer utgifter til ansatte i forbindelse med å pro-sessere betalingstransaksjonen, eller kostnaderknyttet til risiko- eller svindelhåndtering. Dissekostnadene må heller sies å springe ut av denvalgte forretningsmodellen enn av forbrukerensvalg av betalingsinstrument.

Dersom alle kostnader som på en eller annenmåte kunne settes i forbindelse med en beta-lingstransaksjon – uansett hvor avledet disse er –skulle kunne veltes over på forbrukeren, ville detundergrave effekten av og formålet med artikkel19. Det ville også være praktiske problemer knyt-tet til en tolkning hvor administrative utgifter oglignende i så fall måtte spres på et ubestemt antalltransaksjoner, og således nærmest gjøre det umu-lig å etterprøve om artikkel 19 ble overholdt. Der-for legger departementet til grunn at kostnadensom veltes over på forbrukeren, ikke kan værehøyere enn brukerstedsgebyret som selgerenbetaler for en gitt transaksjon, og eventuelle trans-aksjonskostnader som selgeren betaler til en inn-løser eller mellommann.

Det har i Europakommisjonens arbeidsgruppefor gjennomføring av direktivet vært drøftet hvor-dan artikkel 19 skal forstås i forbindelse med kon-tanter. På bakgrunn av drøftelsene i ekspertgrup-pen legger departementet til grunn at kontanteromfattes av begrepet «betalingsmiddel» i artikkel19 og begrepet «betalingsinstrument» som ervalgt ved den foreslåtte gjennomføringen i norskrett. Videre vil dette også medføre at dersom enselger aksepterer betaling i fremmed valuta, kanselgeren ikke betinge seg en vekslingskurs somoverstiger de faktiske kostnadene knyttet til trans-aksjonen. Vekslingskursen kan imidlertid inklu-dere typisk de kostnadene selgeren rent faktiskhar ved veksling av valuta som er mottatt sombetaling, til nasjonal valuta.

Det har også vært drøftet om artikkel 19 er tilhinder for at selgeren tilbyr rabatt dersom kundenbetaler med direktedebitering, eksempelvis avta-legiro i Norge. Løsningen på spørsmålet må iutgangspunktet følge synspunktene som er gjen-

gitt ovenfor. Imidlertid kan ikke artikkel 19 tolkesså strengt at den forbyr all type rabatt – og særligrabatt hvor selgeren har en legitim interesse i åstyre forbrukeren mot å velge direktedebitering.Direktedebitering er ikke bare et betalingsinstru-ment, men det er også en betalingsløsning hvorselgeren i større grad kan forutse sine finansinn-tekter. Valg av direktedebitering, eksempelvisavtalegiro, er ikke bare et spørsmål om å velge etgitt betalingsinstrument, men vil også kunne giforbrukeren et incentiv til foreta sine betalingerregelmessig og til faste tidspunkter. Artikkel 19 viletter denne forståelsen ikke være til hinder for aten selger, for eksempel en strømleverandør,gebyrlegger girobetaling i samsvar med sine fak-tiske utgifter, men tilbyr forbrukeren å betale viaavtalegiro uten gebyr. Rabatten brukes i dette til-fellet ikke som et «skjult gebyr» i relasjon til artik-kel 19, men som et middel til å oppnå en fordel forselgeren i form av mer forutsigbare innbetalingerfra forbrukeren. Vurderingen av om en slik rabattfaller utenfor virkeområdet til artikkel 19, må beropå en konkret vurdering av selgerens gebyrprak-sis.

Departementet foreslår ikke å følge opp forsla-get fra Forbrukerombudet om at den foreslåtte til-føyelsen i finansavtaleloven § 39 b også skalomfatte såkalt «cash-back», rabatter og bonusergitt av kredittyteren. Departementet har vanskeligfor å se at «cash-back» mv. kan ses som en omgå-else av artikkel 19. Artikkel 19 regulerer kun for-holdet mellom forbrukeren som betaler og selge-ren av varer og tjenester. De produktene Forbru-kerombudet beskriver, gjelder avtaleforholdetmellom kunden/forbrukeren på den ene siden ogkortutstederens/kundens tilbyder av betalingstje-nester på den andre siden og faller dermed uten-for hva artikkel 19 regulerer. Departementet serat bonuspoeng, «cash-back», rabatter og reise-forsikring som bakes inn i kortproduktet, kanvære egnet til å styre forbrukerens økonomiskeadferd ved valg av betalingsinstrument, mendepartementet anser det ikke som hensiktsmes-sig å vurdere dette spørsmålet i forbindelse medgjennomføringen av direktivet.

5.4 Telefonkostnader

5.4.1 Gjeldende rett mv.

Gjeldende rett har ingen bestemmelser som gjel-der generelle påslag på forbrukeres telefonkost-nader ved kontakt med næringsdrivende. Hvisanropsmottaker ønsker å motta betaling for en tje-neste som leveres i telefonsamtalen, skjer dette i



praksis enten via et såkalt fellesfakturert nummer,hvor kostnaden for tjenesten påføres telefonreg-ningen, eller gjennom ordinære direktefakturerteløsninger, Visa-betaling osv. Innhold som fakture-res på egen regning (faktureres av andre ennekomtilbyder) reguleres ikke av ekomregelver-ket.

Ekomforskriften sier at «[f]ellesfakturert tele-fontjeneste kan bare tilbys over særskilte num-merserier fastsatt av myndigheten, jf. ekomloven§ 7-1», jf. § 5a-1. Fellesfakturerte tjenester er regu-lert i ekomforskriften kapittel 5a. Ekomtilbydernestår ansvarlig overfor sine kunder med hensyn tilom kravene oppfylles. De serier som er avsatt tilfellesfakturerte tjenester er 820-serien, 829-serienog 18xx-serien. I tillegg kommer visse SMS-kort-nummer. Post- og Teletilsynet (PT) forvalter ikkekortnummer (4- og 5-sifrede nummer) for SMS-baserte innholdstjeneste. Disse nummerne blirdisponert av de mobile netteierne i fellesskap.Forbrukerombudet har utarbeidet retningslinjerfor mobile innholdstjenester i samarbeid medbransjen.

Innehaver av et 5-sifret nummer kan ikke få endel av det innringer betaler til sin ekomtilbyder.Dette fremgår blant annet av Post og teletilsynetsProsedyrer for tildeling og bruk av 5-sifrede num-mer i Norge, hvor det fremgår at «[d]et vil ikkevære tillatt å bruke 5-sifrede nummer til teletorg-formål. Dette betyr at tjenestetilbyderen ikke kanutbetale takstpart til innehaveren av det 5-sifredenummeret.»

Tilbydere av elektronisk kommunikasjon ogIKT-Norge har i samarbeid med Forbrukerombu-det, Forbrukerrådet og Post- og teletilsynet utar-beidet God skikk regler for kundeservice blant til-bydere av elektroniske kommunikasjonstje-nester. Punkt 1 c i disse reglene gjelder pris for åkontakte kundeservice. Det fremgår her at kun-den i utgangspunktet ikke skal betale mer for åkontakte kundeservice enn hva bruk av kundenskommunikasjonsmidler vanligvis koster. Detfremgår imidlertid at det unntaksvis kan avtalesen høyere pris for å ringe kundeservice. Dennemå uttrykkelig være avtalt med kunden på for-hånd og må gi kunden klare fordeler på andreområder, eksempelvis i form av lavere pris påabonnement og/eller intervalltaksering. Det frem-går også at den næringsdrivende skal gi kundentydelig informasjon om hva det koster å ta kontaktmed kundeservice. Det skal på den næringsdri-vendes hjemmeside fremgå eksempler på hva detvil koste å ringe kundeservice fra noen av de van-ligste abonnementene.

5.4.2 Direktivet

Direktivet artikkel 21 omhandler kommunikasjonvia telefon og gjelder prisen for en samtale når enforbruker ringer til en næringsdrivende som ved-kommende har inngått en avtale med. I første leddslås det fast at der den næringsdrivende har enkontakttelefon for å kunne kontaktes i tilknytningtil den inngåtte avtalen, skal forbrukeren ikkebetale mer enn grunntaksten for samtalen.

Begrepet «grunntakst» er ikke definert i direk-tivet, og heller ikke omtalt i direktivets fortale.Bestemmelsen om grunntakst ved telefonkommu-nikasjon var ikke inntatt i det opprinnelige forsla-get fra Europakommisjonen, men kom inn i direk-tivet ved behandling av EU-parlamentet for å økenivået av forbrukerbeskyttelse. Det er derfor litetolkningsveiledning å hente i forarbeider tilbestemmelsen.

Artikkelen pålegger ikke næringsdrivende åha en telefontjeneste som forbrukeren kan nå ved-kommende på etter inngått avtale.

Bestemmelsens annet ledd fastslår at førsteledd ikke berører tilbyder av ekomtjenesters, dvs.teleoperatørens, rett til å ta betalt for slike samta-ler.


Begrepet «grunntakst» er ikke definert verken inasjonal rett eller i EU-rett, derunder EU-direkti-ver som gjelder elektronisk kommunikasjon.Ekomtilbyder fastsetter sine takster på kommersi-elt grunnlag og prisene varierer fra selskap til sel-skap. Det er i praksis ingen fast minimumspris, ogdet er heller ikke direktivets intensjon at dettefastsettes.

Formålet med direktivet artikkel 21 førsteledd er å beskytte forbrukeren, ved å forhindre atnæringsdrivende tjener penger på telefonsamtaleri etterkant av en inngått avtale, i tillegg til prisensom er avtalt for varen eller tjenesten.

Kostnadene ved en telefonsamtale for forbru-keren avhenger både av hva slags avtale forbruke-ren har med sin ekomtilbyder, samt hvilke avtalerden næringsdrivende har med sin ekomtilbyder.Det sentrale ved direktivets bestemmelse i artik-kel 21 første ledd er at hele telefonavgiften skal gåtil ekomtilbyder og ikke til den næringsdrivendeavtaleparten.

Et spørsmål i denne forbindelse er om ekstra-pris en næringsdrivende betaler sin ekomtilbyderfor å ha et femsifret nummer som alle skal ringe,kan inkluderes i den samtalepris som forbrukerenskal betale, eller om de næringsdrivende må ha en



ekstralinje som kundene kan ringe for å imøte-komme kravet i direktivet. Dette kan for eksempelvære et automatisert sentralbord for hele bedrif-ten, istedenfor individuelle nummer til de lokalefilialer. Dersom forbrukeren er med på å dekkeden næringsdrivendes utgifter til sentralbord, kandet være et element av fortjeneste i det for dennæringsdrivende. På den annen side utgjør disseavgiftene svært lite per samtale, og kan være medpå å styrke den næringsdrivendes kundeservice.

Et annet spørsmål er hvor i norsk lovgivningman kan regelfeste intensjonen i direktivet omprisbegrensning for kontakttelefonsamtaler.Artikkelen gjelder generelt, dvs. for både varer ogtjenester, og både ved avtaler inngått ved fjerns-alg, salg utenom faste forretningslokaler (direkti-vet artikkel III), og avtaler inngått i situasjonerregulert i direktivets kapittel II, dvs. hovedsakeligordinært butikksalg.

Markedsføringsloven fastslår i § 11 at det inæringsvirksomhet er forbudt å kreve betaling forvarer, tjenester og andre ytelser uten etter avtale.Bestemmelsen dekker forbud mot å ta betalingutover grunntaksten for samtalen som går til tele-selskapet, så lenge dette ikke er avtalt. Departe-mentet foreslo at forbudet i direktivet om å tabetaling utover grunntaksten, uansett avtale, inn-tas i markedsføringsloven.


Høringsuttalelsene gjelder forslaget om gjennom-føring av direktivet artikkel 21 første ledd, og erstort sett knyttet til ønske om definisjon av begre-pet «grunntakst», samt synspunkter til hvorvidtkostnader knyttet til 5-sifret nummer bør omfattesav begrepet eller ikke.

De høringsinstanser som har uttalt seg, slutterseg til forslaget om å gjennomføre bestemmelsen idirektivet artikkel 21 første ledd i markedsførings-loven § 11 nytt annet ledd. Flere høringsinstanserbemerker at dersom den næringsdrivendes øktekostnader for fem-sifret nummer ikke kan dekkesinn av kontakttelefonsamtalen, må utgiften dek-kes på annen måte, derunder ved generell økningav produktprisene. Forbrukerrådet og Jussformid-lingen er negativ til at den ekstrapris som dennæringsdrivende betaler for å ha et femsifret num-mer som alle kan ringe skal inkluderes i begrepet«grunntakst». Forbrukerombudet kan ikke se atdet foreligger sterke forbrukerhensyn som tilsierat man bør tolke forbudet så strengt at det ikke vilvære anledning for næringsdrivende til å få dek-ket utgifter til felles fem-sifrede nummer, all den

tid dette vil dreie seg om svært beskjedne sum-mer.

Post- og teletilsynet (PT) tror det vil være en for-del om det i lov eller forarbeider presiseres hvasom menes med begrepet «grunntakst». PT visertil at innehaver av 5-sifrede nummer ikke kan fåutbetalt deler av takstparten fra ekomtilbyderen.Den næringsdrivende vil følgelig ikke kunneoppnå noen fortjeneste på telefonsamtaler ved åbenytte et 5-sifret nummer. PT foreslår at 5-sifredenummer bør omfattes av begrepet «grunntakst» iforslaget til bestemmelse i § 11 annet ledd i mar-kedsføringsloven, samt angrerettlovens § 8 førsteledd bokstav g. PT presiserer at det er sluttkun-dens egen ekomtilbyder som fastsetter prisen påsamtaler til 5-sifrede nummer. Samferdselsdeparte-mentet uttaler at det sentrale med direktivet artik-kel 21 er at telefonsamtalen ikke skal utgjøre etfaktisk pristillegg for avtalt vare eller tjeneste,utover det som går til ekomtilbyder. Kostnadeneved en telefonsamtale for forbrukeren avhengerbåde av hva slags avtale forbrukeren har med sinekomtilbyder, samt hvilke avtaler den næringsdri-vende har med sin ekomtilbyder. Det sentrale vedgjennomføringen av bestemmelsen er at heleavgiften skal gå til ekomtilbyder og ikke til avtale-parten.


I henhold til direktivet artikler 5 og 6 skal dennæringsdrivene gi forbrukeren opplysninger omen rekke forhold før avtalen inngås, derunder densamlede prisen på varen eller tjenesten. En konse-kvens av artikkel 21 blir at den næringsdrivendeikke kan unnlate å oppfylle opplysningskravene,og tjene på å gi opplysningene per telefon i etter-kant. Egne serviceavtaler, for eksempel pc-hjelpper telefon, må likevel holdes utenfor bestemmel-sens anvendelsesområde.

Direktivet artikkel 21 annet ledd fastslår at før-ste ledd ikke berører retten for tilbyder avekomtjenester til å ta betalt for slike samtaler.Bestemmelsen presiserer første ledd. Departe-mentet forstår dette slik at bestemmelsen om for-bud om å ta mer enn grunntaksten, også gjelderder den næringsdrivende er en ekomtilbyder. Enekomtilbyder vil imidlertid kunne innkrevegrunntakst på oppringningen til kontakttelefonenetter inngått avtale. Dvs. at dersom en kunde rin-ger opp teleselskapet etter inngått avtale om foreksempel mobilabonnement, kan tilbyderen avekomtjenester ta betalt på vanlig måte, dvs. at for-brukeren må betale ordinær samtaleavgift tilekomtilbyderen, men ikke mer enn dette. Depar-



tementet foreslår ikke å innta innholdet i direkti-vet annet ledd i lovteksten.

Når det gjelder innholdet av begrepet «grunn-takst» er det viktig at dette forstås likt i hele EØS-området, slik at forbrukerrettighetsdirektivet nårsin intensjon om like regler over landegrensene.Ettersom direktivet ikke inneholder en definisjon,slik definisjon heller ikke er inntatt i annen EU-lovgivning, og det per i dag ikke er helt klart hvor-dan begrepet skal avgrenses, foreslår departe-mentet at begrepet foreløpig ikke defineres nær-mere i norsk rett.

Heller ikke i dansk, svensk og finsk rett harman presisert begrepet «grunntakst» eller «basis-takst» i sin lovgivning. Europakommisjonen vilkomme med retningslinjer for anvendelse avdirektivet før dette trer i kraft 13. juni 2014. Vedavgrensningen av begrepet, derunder om merprisfor femsifret telefonnummer kan omfattes avbegrepet, må man derfor se hen til disse retnings-linjene som forhåpentligvis klargjør dette.

Det har ikke kommet motforestillinger frahøringsinstansene mot å gjennomføre direktivetsbestemmelse om forbud for næringsdrivende motå ta betalt for bruk av kontakttelefon etter inngåttavtale i markedsføringsloven. Forslaget opprett-holdes.

Dersom den næringsdrivende tar betalt forbruk av kontakttelefon, bør forbrukeren kunnekreve beløpet tilbake av den næringsdrivendeavtaleparten, og ikke av ekomtilbyderen. I mangetilfeller vil brudd på forbudet utgjøre svært småsummer for forbrukeren, slik at det ikke vil værebryet verdt å kreve tilbakebetalt. Den næringsdri-vendes brudd på forbudet mot å ta ekstra betalt

kan imidlertid sanksjoneres, se nærmere punkt3.17 om sanksjoner.

Se forslag til markedsføringsloven § 11 nytttredje ledd.

5.5 Uanmodet levering/salg

Direktivet inneholder i artikkel 27 en bestem-melse om at forbrukeren skal være fritatt for å ytenoen form for vederlag ved enhver levering avikke bestilte varer, vann, gass, elektrisitet, fjern-varme, digitalt innhold eller tjenester. Manglendereaksjon fra forbrukeren på slik uanmodet leve-ring skal ikke anses å utgjøre et samtykke til leve-ringen.

En bestemmelse tilsvarende direktivet artik-kel 27 finnes i direktivet om urimelig handelsprak-sis (2005/29/EU), som er innlemmet i EØS-avta-len og gjennomført i markedsføringsloven (lov 9.januar 2009 nr. 2) § 11 annet ledd, jf. første leddbokstav a. Denne gjelder også i forhold til nærings-drivende, og beskytter således ikke bare forbru-kere. Den gjelder «varer, tjenester eller andreytelser» og vil således dekke alle produkter somer omfattet av forbrukerrettighetsdirektivet, inklu-dert vann, gass osv.

Departementet anså bestemmelsen i forbru-kerrettighetsdirektivet som tilstrekkelig gjennom-ført ved bestemmelsen i markedsføringslovens§ 11, og foreslo ingen bestemmelse om uanmodetsalg i ny lov om angrerett. Jussformidlingen slutterseg til departementets vurdering. Ingen øvrigehøringsinstanser har hatt merknader til departe-mentets vurdering som opprettholdes.



6 Økonomiske og administrative konsekvenser av lovforslaget

De økonomiske konsekvensene av forslaget tilendringer i avtaleloven og ny lov om angrerett larseg vanskelig tallfeste. Kravene til prekontraktuellopplysningsplikt etter forslaget til ny § 38 b (seproposisjonens punkt 4.5) og ny lov om angrerettvil medføre kostnader for den næringsdrivende,men omfanget vil bero på de konkrete omstendig-hetene. Eksempelvis vil mange næringsdrivendetrolig oppfylle flere av kravene etter § 38 b førsteledd nr. 2 allerede i dag, idet opplysningene alle-rede fremgår av sammenhengen. Lovforslagetlegger videre opp til stor valgfrihet for dennæringsdrivende med hensyn til hvordan dennevil formidle opplysningene. Flere av kravene vildessuten følge av gjeldende avtale- og kontrakts-rettslige regler – slik som prinsippet om lojalitet ikontraktsforhold og forbrukerkjøpsloven § 16 før-ste ledd bokstav b. Opplysningskravene etterdisse reglene er imidlertid skjønnspregede, noesom kan gjøre det vanskelig for den næringsdri-vende å forutberegne sin rettsstilling, samt atusikkerheten kan føre til flere tvister. At opplys-ningskravene blir mer konkretisert, vil kunnemedføre økt forutberegnelighet for så vel forbru-keren som den næringsdrivende. For dennæringsdrivende vil dette kunne medføre redu-serte kostnader. For forbrukeren kan opplysnin-gene gi økt tillit til å foreta innkjøp og økt konkur-ranse. I den grad forbrukeren får informasjon føravtaleinngåelsen etter de foreslåtte reglene iavtaleloven, som ikke allerede følger av andreregler i gjeldende rett, vil opplysningene kunnemedføre et redusert antall tvister, idet forbruke-ren får et bedre grunnlag for sin kjøpsbeslutning.

I forbindelse med innføringen av prekontrak-tuell opplysningsplikt vil det kunne oppstå øktekostnader og administrative byrder på dennæringsdrivende ved tilpasning av sitt informa-sjonsmateriell til de foreslåtte reglene i avtalelo-ven og ny lov om angrerett.

De foreslåtte endringene i finansavtaleloven(proposisjonen punkt 5.3) vil medføre reduserteinntekter for den næringsdrivende i den grad dennæringsdrivende i dag benytter «gebyr» ved brukav ulike betalingsinstrumenter som en mulighet

til å skaffe seg inntekt utover det som er kostna-den knyttet til transaksjonen.

De foreslåtte endringene i forbrukerkjøpsloven(se proposisjonen punkt 5.2) vil kunne føre til etredusert antall tvister, idet reglene vil være rett-steknisk enklere å forholde seg til og mindreskjønnspregede. På den annen side blir reglenemindre fleksible, og selgeren vil kunne ha behovfor å vurdere sitt avtaleverk på nytt i forbindelsemed at reglene innføres og tilpasse seg disse.Videre kan et mer konkret angitt leveringstids-punkt enn det som følger av dagens regler, medføreat selgeren vil kunne oppleve at flere avtaler blirhevet. For forbrukeren kan reglene medføre bespa-relser fordi det kan være lettere å sammenligneulike tilbud med hensyn til leveringstidspunktet, ogforbrukeren vil kunne få større tillit til at selgerleverer innen den avtalte eller lovbestemte fristen.For selgere som allerede i dag er konkurransedyk-tige med hensyn til leveringstidspunkt, vil de nyereglene i forbrukerkjøpsloven medføre at de kanutnytte dette konkurransefortrinnet i større grad.

Reglene om levering og risikoovergang antasogså å kunne være praktisk ved grensekryssendehandel. Klare og harmoniserte regler om leve-ring, risikoovergang og vilkårene for å heve vedforsinkelse vil kunne øke forbrukernes tillit til åhandle varer ved utenlandsopphold. Eksempelvisvil en tysk turist på besøk i Norge kunne ha størretillit til å kjøpe varer som selgeren deretter skalsende til forbrukerens bosted i og med at forbru-keren kan forholde seg til fullharmoniserte reglerher.

Foreslått nytt fjerde ledd i markedsføringslo-ven § 11 medfører neppe økte kostnader av betyd-ning for den næringsdrivende. Avviket fra gjel-dende rett antas å være minimale. Forbrukerom-budet slår allerede i dag ned på forhåndsutfyltevalg som medfører ekstra kostnader for en forbru-ker. Departementet antar derfor at gjennomførin-gen av direktivet artikkel 22 vil kunne medførereduserte kostnader for norske næringsdrivende,siden de på dette punktet etter forslaget vil kunnekonkurrere på like vilkår i det indre markedet.



7 Merknader til lovforslaget

7.1 Til ny lov om opplysningsplikt og angrerett ved fjernsalg og salg utenom faste forretningslokaler (angrerettloven)

Til § 1 Virkeområde

Bestemmelsen viderefører bestemmelsen i gjel-dende angrerettlov (lov 2000 nr. 105) § 1, se despesielle merknadene i Ot.prp. nr. 36 (1999–2000). Begrepene «selger» og «tjenesteyter» igjeldende lov er erstattet av begrepet «næringsdri-vende» som fellesbetegnelse. Begrepet «fastutsalgssted» er erstattet av begrepet «faste forret-ningslokaler», i overensstemmelse med norskoversettelse av direktivet om forbrukerrettigheter(2011/83/EU). Det fysiske området det dreier segom inkluderer også tomten (fortau o.l.) rundt byg-ningen. Det ligger ingen realitetsendring i endretbegrepsbruk.

Loven gjelder ved salg av varer og tjenester.Det har vært reist spørsmål om hvordan en delytelser skal klassifiseres. Avtaler om levering avvann, gass eller elektrisitet som ikke er lagt ut forsalg i begrenset eller fastsatt mengde, om leveringav fjernvarme eller av digitalt innhold som ikkeleveres på et fysisk medium skal ved anvendelseav loven klassifiseres som avtaler om tjenester, sede generelle merknadene punkt 3.3.2.

Annet ledd viderefører bestemmelsen i lov2000 nr. 105 § 1 annet ledd om plikt til å gi opplys-ninger før avtaleinngåelse og formelle krav tilavtalen når avtale inngås ved hjelp av en mellom-mann som er næringsdrivende. Dette gjelder selvom den reelle selgeren ikke er næringsdrivende.Motsetningsvis gjelder ikke lovens bestemmelserom angrerett når avtale inngås ved hjelp av enmellommann, og den reelle selgeren ikke ernæringsdrivende. Se spesielle merknader i Ot.prp.nr. 36 (1999–2000). Lovens bestemmelser omsanksjoner får anvendelse også for mellommenn.

Tredje ledd viderefører bestemmelsen i lov2000 nr. 105 § 1 tredje ledd. Forskriftskompetanseer imidlertid lagt til departementet i stedet for tilKongen.

Se de generelle merknadene punkt 3.2.1.

Til § 2 Unntak fra lovens virkeområde

Bestemmelsene i lov 2000 nr. 105 § 2 om unntakfra lovens virkeområde videreføres i stor utstrek-ning. Se de generelle merknadene i Ot.prp. nr. 36(1999–2000) punkt. 3.12 og de spesielle merkna-dene til § 2.

Bokstav a viderefører § 2 bokstav a i lov 2000nr. 105. Bestemmelsen gjennomfører forbruker-rettighetsdirektivet artikkel 3 nr. 3 bokstav l. Sede generelle merknadene punkt 3.2.2.

Det er presisert i bokstav b at loven ikke gjel-der avtaler om salg eller oppføring av fast eien-dom og avtaler som gjelder rettigheter i fast eien-dom, med unntak av utleie. Dette kan tilsynela-tende være unødvendig, ettersom lovens virkeom-råde er avgrenset til å gjelde salg av varer og tje-nester, jf. § 1 første ledd. Fast eiendom er ettervanlig definisjon ikke en vare. For enkelte forholdknyttet til fast eiendom kan det imidlertid oppståtvil om de likevel skal anses som salg av vare ellertjeneste, for eksempel ved salg av adkomstdoku-menter med tilknyttet leierett eller borett i bolig.For å unngå tvil, er virkeområdet knyttet til fasteiendom presisert i loven. Bestemmelsen gjen-nomfører forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 3nr. 3 bokstav e og f. Se de generelle merknadenepunkt 3.2.5.

Som etter lov 2000 nr. 105 gjør bokstav c unn-tak for avtaler som omfattes av lov om avtaler omdeltidsbruksrett og langtidsferieprodukter mv., oghenvendelser med sikte på inngåelse av slike avta-ler. Bestemmelsen gjennomfører forbrukerrettig-hetsdirektivet artikkel 3 nr. 3 bokstav h. Se degenerelle merknadene punkt 3.2.6.

I bokstav d gjøres unntak for avtaler som omfat-tes av pakkereiseloven. Bestemmelsen gjennom-fører forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 3 nr. 3bokstav g. Se de generelle merknadene punkt3.2.6.

Ettersom passasjerrettigheter i stor utstrek-ning er dekket opp av spesiallovgivning, er detgjort unntak for avtaler om persontransporttjenes-ter i bokstav e. Bestemmelsen gjennomfører for-brukerrettighetsdirektivet artikkel 3 nr. 3 bokstavk. Se de generelle merknadene punkt 3.2.9.



Bokstav f gjør unntak fra loven for avtaler sominngås med ekomtilbyder for enkeltstående bruk.For eksempel når man på en internettkafé betalerfor bruk av en telefon eller for en internettforbin-delse. Bestemmelsen gjelder avtalen mellom for-brukeren og ekomtilbyderen som leverer telefon-eller bredbåndstjenesten. Det samme gjelder tele-faks. «Ekomtilbyder» er ment å dekke de som til-byr telekommunikasjonstjenester. Unntaket skyl-des at det er upraktisk dersom kravene til for-håndsinformasjon, avtalebekreftelse og angrerettskal gjelde for disse tjenestene. Bestemmelsengjennomfører forbrukerrettighetsdirektivet artik-kel 3 nr. 3 bokstav m. Se de generelle merknadenepunkt 3.2.8.

I bokstav g er beløpsgrensen økt med enkrone, slik at unntaket omfatter kontraktssummerpå kr 300 eller mindre. Bestemmelsen gjennomfø-rer forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 3 nr. 4.Se de generelle merknadene punkt 3.2.3.

Til forskjell fra lov 2000 nr. 105 § 2 bokstav cgjør ikke ny lov om angrerett unntak fra lovensanvendelsesområde for auksjonssalg av varer ogandre tjenester enn finansielle tjenester. Lovensutgangspunkt blir derfor at reglene om opplys-ningsplikt, bekreftelse og angrerett gjelder, medmindre bestemmelser i loven gjør uttrykkeligunntak for denne salgsformen. Se de generellemerknadene punkt 3.2.4.

Til forskjell fra lov 2000 nr. 105 § 2 bokstav f, erikke avtaler som inngås etter at den næringsdri-vende oppsøker forbrukeren etter dennes uttryk-kelige anmodning, unntatt fra lovens virkeom-råde. Beslektede avtaler er omtalt i forbrukerret-tighetsdirektivet artiklene 7 nr. 4 og 16 bokstav h.Disse bestemmelsene er gjennomført ved ny lovom angrerett §§ 12 og 22 bokstav i.

Til § 3 Ufravikelighet

Bestemmelsen er en videreføring av bestemmel-sen i lov 2000 nr. 105 § 3. Se spesielle merknader iOt.prp. nr. 36 (1999–2000). Bestemmelsen er itråd med direktivet artikkel 3 nr. 6.

Til § 4 Forholdet til annet regelverk

Kravene som stilles til opplysninger og avtalenetter loven her, gjør ikke noen innskrenkninger idet som følger generelt eller særskilt for enkelteavtaletyper etter annen lovgivning eller ulovfes-tede prinsipper. Ettersom det ikke er adgang til ågi avvikende regler (totalharmonisering), forut-settes det at øvrige bestemmelser som gjelder i til-legg til angrerettloven også er i samsvar med

direktivet. Forbrukerrettighetsdirektivet vikerimidlertid for annen sektorspesifikk EU-lovgiv-ning ved motstrid, jf. artikkel 3 nr. 2. Dette inne-bærer at nasjonale regler som gjennomfører sek-torspesifikk EU-rett vil ha forrang ved eventuellmotstrid med bestemmelsene i loven. Med«regler» omfattes også forskrifter gitt i medholdav andre norske lover som gjennomfører sektor-spesifikke EU/EØS-regler. Det følger imidlertidav direktivet artikkel 6 nr. 8 at tjenestedirektivet(direktiv 2006/123/EF) og e-handelsdirektivet(direktiv 2000/31/EF) gjelder i tillegg til forbru-kerrettighetsdirektivet. Det betyr at tjenestelovenog e-handelsloven som gjennomfører disse direk-tivene gjelder, selv om de har bestemmelser omopplysningskrav som går lenger enn forbrukerret-tighetsdirektivet. Også direktivet artikkel 8 nr. 9bestemmer at artikkel 9 og 11 i e-handelsdirekti-vet om inngåelse av elektroniske avtaler og innle-vering av elektroniske bestillinger går foranbestemmelser i forbrukerrettighetsdirektivet. Selov 19. juni 2009 nr. 103 om tjenestevirksomhet(tjenesteloven) § 20 og lov 23. mai 2003 nr. 5(ehandelsloven) § 9.


Til § 5 Definisjoner

Bokstav a – bestemmelsen viderefører definisjo-nen i lov 2000 nr. 105 § 6 første ledd bokstav e. Sespesielle merknader i Ot.prp. nr. 36 (1999–2000).Bestemmelsen gjennomfører forbrukerrettighets-direktivet artikkel 2 nr. 1.

Det følger av bokstav b at det ikke er tilstrekke-lig for å anses som fjernsalg, at en avtale er inngåttved bruk av fjernkommunikasjonsmidler. Det skalogså foreligge en «organisert ordning for salg».Dersom den næringsdrivende ikke har lagt opp tilsalg per e-post, omfattes ikke avtalen av angrerett-loven. I motsetning til etter lov 2000 nr. 105 er detikke lenger krav om at den næringsdrivende i sinmarkedsføring tilbyr eller oppfordrer til inngåelseav avtaler på denne måten. Ved inngåelse av avta-len kan det anvendes ett eller flere fjernkommuni-kasjonsmidler. Det er en forutsetning at dennæringsdrivende og forbrukeren ikke er fysisk tilstede samtidig. Enhver samtidig fysisk tilstedevæ-relse vil imidlertid ikke frata en avtale karakterenav å være fjernsalgsavtale. Det sondres mellomdet å innhente opplysninger, og det som ansessom forhandlinger eller forberedelser til inngå-else av avtale. Bestemmelsen gjennomfører for-brukerrettighetsdirektivet artikkel 2 nr. 7. Se degenerelle merknadene punkt 3.7.1.



Lovens definisjoner gjelder også finansielle tje-nester som er regulert i lovens kapittel 7 og 8.Begrensningen til «organisert ordning» som skyl-des gjennomføring av forbrukerrettighetsdirekti-vet, er likevel uproblematisk når det gjelderfjernsalg av finansielle tjenester. Slik fjernsalg erdefinert i direktivet om fjernsalg av finansielle tje-nester til forbrukere artikkel 2 bokstav a, somomtaler «innan ramma av ei ordning for fjernsaleller fjerntenesteyting».

Bokstav c om faste forretningslokaler gjen-nomfører forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 2nr. 9 bokstav a og b. Se de generelle merknadenepunkt 3.6.2. Norsk offisiell oversettelse av direkti-vet innebærer at ordet «forretningssted» ihøringsnotatet, «utsalgssted» i gjeldende lov, ererstattet med «forretningslokaler» i ny lov. Reali-tetsendring er ikke tilsiktet. Hva som skal regnessom faste forretningslokaler må vurderes kon-kret. Se Ot.prp. nr. 36 (1999–2000) spesiellemerknader til § 6 bokstav d. Mange næringsdri-vende satser i stadig større utstrekning på bruk avInternett som salgskanal fremfor salg i lokaler.Internett skal imidlertid ikke anses som «forret-ningslokaler» etter definisjonen. Definisjonen gjel-der avgrensning av fysiske forretningslokaler.Forbrukerrådet har opplyst at det har hatt til vur-dering om det er angrerett ved kjøp av kunst påfaste og midlertidige kunstgallerier/ lokaler. Spørs-målet er om slike lokaler utgjør kunstnerens fasteforretningslokaler. De fleste kunstnere i dag sel-ger sin kunst på ulike måter, dvs. både via Inter-nett, på enkeltutstillinger eller de har faste avtalermed gallerier, i tillegg til utsalg hjemme i eget ate-lier. Kunst vil måtte ses som tilvirket vare og såle-des falle utenfor angreretten i henhold til unntaketi § 22 bokstav e, dersom kunden har gitt kunstne-ren spesifikasjoner. Dette vil ikke gjelde for kunstsom er lagt ut til salg på gallerier og lignende loka-ler. I slike tilfeller har Forbrukerrådet lagt tilgrunn at avgjørelsen av om salgslokalet er åbetrakte som faste forretningslokaler, vil væreavhengig av hvordan og hvorfra kunstneren van-ligvis selger sin kunst. Forbrukerrådet antar atsporadiske utstillinger neppe vil tilfredsstille kra-vet til faste forretningslokaler. Departementet leg-ger til grunn at Forbrukerrådets vurderinger errelevante også etter ny lov.

Etter bokstav d annet alternativ anses visseavtaler inngått på den næringsdrivendes faste for-retningslokaler eller gjennom fjernkommunika-sjonsmiddel også som salg utenom faste forret-ningslokaler. Bestemmelsen gjennomfører forbru-kerrettighetsdirektivet artikkel 2 nr. 8. Den

næringsdrivende skal ikke kunne omgå lovensregler, ved at avtaleslutningen skjer i forretnings-lokalene, rett etter forutgående forhandlingerannet sted. Hensynene bak regelen om øktbeskyttelse ved visse salgsformer tilsier også enslik løsning. Direktivets definisjon inneholderogså alternativet at en avtale inngås under enutflukt organisert av den næringsdrivende, derformålet er å presentere og selge varer eller tje-nester til forbrukeren, jf. artikkel 2 nr. 8 bokstav d.Denne delen av direktivet anses dekket opp avdefinisjonen i lovens bokstav c. Se de generellemerknadene punkt 3.6.2.

Bokstav e gjennomfører forbrukerrettighetsdi-rektivet artikkel 2 nr. 12. Se de generelle merkna-dene punkt 3.16.

Bokstav f gjennomfører forbrukerrettighetsdi-rektivet artikkel 2 nr. 10. Se de generelle merkna-dene punkt 3.6.3. I dom C-49/11 av 5. juli 2012 vur-derte EU-domstolen blant annet om en nærings-drivendes hjemmeside tilfredsstiller kravet til«varig medium». Domstolen uttalte følgende omkravet til varig medium:

«I det omfang et medium gjør det mulig for for-brukeren å lagre de opplysninger, som er blittsendt til ham personlig, såfremt det sikrer, atdet ikke skjer endringer i deres innhold, og atde er tilgjengelige i et passende tidsrom, ogsåfremt det gir forbrukeren mulighet til å kopi-ere dem uendret, skal dette medium anses forå være «varig»….»

Domstolen viste til at samme forståelse legges tilgrunn også i annen europeisk lovgivning. Om for-holdet mellom begrepet «varig medium» og skrift-lighetskravet i finansavtaleloven, herunderbestemmelsen i § 8 om bruk av elektronisk kom-munikasjon og elektroniske medier, vises tilutredningen fra arbeidsgruppen som foreslo gjen-nomføring av betalingstjenestedirektivet i norskrett, punkt 8.4.3 og Ot.prp. nr. 94 (2008–2009)punkt 5.6. Videre vises til kredittkjøpslovutvalgetsutredning NOU 2009: 11 punkt 5.1.5 på side 46–48og til Prop. 65 L (2009–2010) punkt 4.5.5.

Bokstav g gjennomfører forbrukerrettighetsdi-rektivet artikkel 2 nr. 15. Se de generelle merkna-dene punkt 3.13.

Bokstav h gjennomfører forbrukerrettighetsdi-rektivet artikkel 2 nr. 13. Se de generelle merkna-dene punkt 3.3.22. Med «offentlig» forstås tilgjen-gelig for allmennheten, og ikke bare offentligeinstansers auksjoner, som politiets hittegodsauk-sjon eller lignende.



Bokstav i gjennomfører forbrukerrettighetsdi-rektivet artikkel 2 nr. 11. Se de generelle merkna-dene punkt 3.3.6.

Til § 6 Fristberegning

Bestemmelsen samler regler om fristberegning.Bestemmelsen gjennomfører forbrukerrettighets-direktivet artikkel 6 nr. 9. Se de generelle merkna-dene punkt 3.9. Annet ledd annet punktum inne-holder en bestemmelse om fristforlengelse, derfristen ender på lørdag, søndag eller annen hellig-dag, eller 1. mai eller 17. mai.

Til § 7 Bevisbyrde

Bestemmelsen som gjennomfører forbrukerret-tighetsdirektivet artikkel 6 nr. 9, pålegger dennæringsdrivende å sannsynliggjøre at opplys-ningsplikten i nærmere bestemte paragrafer eroppfylt. Bestemmelsen gjelder ikke andre forhold,for eksempel hvorvidt et bestemt faktum fore-ligger. Se de generelle merknadene punkt 3.5.

Til § 8 Opplysningsplikt før avtaleinngåelse

Bestemmelsen gjennomfører direktivet artikkel 6.Direktivets bestemmelse gjelder avtale eller «til-svarende tilbud». Med uttrykket siktes det til til-bud fra forbrukeren, eller aksept som går utoverden næringsdrivendes tilbud. Departementet harikke ansett det nødvendig å innta denne presise-ringen i lovens ordlyd. Til tross for ordlyden idirektivet som i oversatt versjon lyder «[f]ør for-brukeren er bundet», anses bestemmelsen i førstepunktum å gjelde tidspunktet opplysningene skalgis. Bestemmelsen er ikke et gyldighetsvilkår.Dette er tydeliggjort i lovteksten.

Lovbestemmelsen fastsetter at opplysningenemå gis forbruker på en «klar og forståelig måte».Det er ingen spesielle formkrav, som for eksempelkrav om at opplysningene skal være skriftlige.Den næringsdrivende har imidlertid en viss plikttil å tilrettelegge informasjonen for forbrukeremed særskilte behov.

Dette er nedfelt i fortalen til direktivet punkt34 hvor det står at når den næringsdrivende giropplysninger, bør denne ta hensyn til særskiltebehov hos forbrukere som er særlig sårbare pågrunn av nedsatt mental, fysisk eller psykisk funk-sjonsevne, alder eller godtroenhet på en måte somden næringsdrivende med rimelighet kan forven-tes å forutse. Det samme følger av norsk diskrimi-neringslovgivning som gjelder allment ved den

næringsdrivendes informasjonsforpliktelser tilforbrukere.

Første ledd bokstav a gjennomfører forbruker-rettighetsdirektivet artikkel 6 nr. 1 bokstav a. Sede generelle merknadene punkt 3.3.5.

Første ledd bokstav b gjennomfører forbruker-rettighetsdirektivet artikkel 6 nr. 1 bokstav r. Sede generelle merknadene punkt 3.3.6. Endret ord-lyd sammenlignet med ordlyden som ble sendt påhøring, skyldes endret oversettelse av direktivet.

Første ledd bokstav c gjennomfører forbruker-rettighetsdirektivet artikkel 6 nr. 1 bokstav s. Sede generelle merknadene punkt 3.3.6. Endret ord-lyd sammenlignet med ordlyden som ble sendt påhøring, skyldes endret oversettelse av direktivet.

Første ledd bokstav d gjennomfører forbruker-rettighetsdirektivet artikkel 6 nr. 1 bokstav b, c ogd. Se de generelle merknadene punkt 3.3.7.

Første ledd bokstav e gjennomfører forbruker-rettighetsdirektivet artikkel 6 nr. 1 bokstav e. Sede generelle merknadene punkt 3.3.8.

Første ledd bokstav f gjennomfører forbruker-rettighetsdirektivet artikkel 6 nr. 1 bokstav f. Sede generelle merknadene punkt 3.3.9 og 5.4.

Første ledd bokstav g gjennomfører forbruker-rettighetsdirektivet artikkel 6 nr. 1 bokstav g. Sede generelle merknadene punk 3.3.10.

Første ledd bokstav h gjennomfører forbruker-rettighetsdirektivet artikkel 6 nr. 1 bokstav h. Sede generelle merknadene punkt 3.3.11. Det følgerav § 25 annet ledd at dersom opplysningene i hen-hold til § 8 første ledd bokstav h ikke er gitt, blirikke forbrukeren ansvarlig for redusert verdi påvarene, ved bruk av angreretten.

Første ledd bokstav i gjennomfører forbruker-rettighetsdirektivet artikkel 6 nr. 1 bokstav i. Sede generelle merknadene punkt 3.3.12. Direktivetpålegger ikke den næringsdrivende å gi opplys-ninger om at denne bærer returkostnadene, der-som det skulle være tilfelle. Det følger av § 25annet ledd at dersom opplysningene om at forbru-keren skal betale kostnadene ikke er gitt, blir ikkeforbrukeren ansvarlig for returkostnadene, vedbruk av angreretten.

Første ledd bokstav j gjennomfører forbruker-rettighetsdirektivet artikkel 6 nr. 1 bokstav j. Sede generelle merknadene punkt 3.3.13.

Første ledd bokstav k gjennomfører forbruker-rettighetsdirektivet artikkel 6 nr. 1 bokstav k. Sede generelle merknadene punkt 3.3.14.

Første ledd bokstav l gjennomfører forbruker-rettighetsdirektivet artikkel 6 nr. 1 bokstav m. Sede generelle merknadene punktene 3.3.15 og3.3.16.



Første ledd bokstav m gjennomfører forbruker-rettighetsdirektivet artikkel 6 nr. 1 bokstav n. Sede generelle merknadene punkt 3.3.17.

Første ledd bokstav n gjennomfører forbruker-rettighetsdirektivet artikkel 6 nr. 1 bokstav o. Sede generelle merknadene punktene 3.3.18 og3.3.19.

Første ledd bokstav o gjennomfører forbruker-rettighetsdirektivet artikkel 6 nr. 1 bokstav q. Sede generelle merknadene punkt 3.3.20.

Første ledd bokstav p gjennomfører forbruker-rettighetsdirektivet artikkel 6 nr. 1 bokstav t. Sede generelle merknadene punkt 3.3.21.

Etter annet ledd anses opplysningene i førsteledd bokstav h, i og j gitt, dersom den næringsdri-vende har gitt forbrukeren korrekt utfylt angre-skjema. Brudd på disse bestemmelsene får sær-lige virkninger som ikke gjelder ved den nærings-drivendes brudd på øvrige opplysningskrav, bort-sett fra bokstav e. Det er dermed ekstra viktig forden næringsdrivende at disse opplysningskraveneblir oppfylt. Bestemmelsen gjennomfører forbru-kerrettighetsdirektivet artikkel 6 nr. 4. Bestem-melse om angreskjema i lov 2000 nr. 105 er gitt i§ 10 om forskriftshjemmel og forskrift om angre-skjema.

Tredje ledd gjennomfører forbrukerrettighets-direktivet artikkel 6 nr. 7. Se de generelle merkna-dene punkt 3.3.4.

Fjerde ledd gjennomfører forbrukerrettighets-direktivet artikkel 6 nr. 3. Se de generelle merkna-dene punkt 3.3.22.

Femte ledd viderefører delvis forskriftshjem-melen i lov 2000 nr. 105 § 8 annet ledd. I forskriftkan det blant annet også utdypes hvordan opplys-ninger skal gis for å tilfredsstille krav til universellutforming.

Til § 9 Virkningen av brudd på visse opplysningskrav

Ved brudd på opplysningskravet etter § 8 førsteledd bokstav i, blir virkningen at forbrukeren like-vel ikke skal betale returkostnadene for varen vedbruk av angreretten. Dette fremgår også av § 25annet ledd. Bestemmelsen gjennomfører forbru-kerrettighetsdirektivet artikkel 6 nr. 6, som gir etfragmentarisk bilde av de økonomiske konsekven-sene ved brudd på opplysningskrav. Også bruddpå opplysningskravene i artikkel 6 nr. 1 bokstav hog j får økonomiske konsekvenser. Ved brudd påopplysningskravene i § 8 første ledd bokstav j blirkonsekvensen at forbrukeren ikke skal betale forden delen av mottatt tjeneste som er levert førangreretten brukes, jf. § 26 annet ledd bokstav a.Det samme gjelder ved brudd på opplysningsplikt

om at forbrukeren må betale erstatning for redu-sert verdi på vare hvis kjøp angres, jf. § 8 førsteledd bokstav h. Brudd på denne bestemmelsen fårogså betydning for angrefristens lengde, jf. § 21tredje ledd. Se de generelle merknadene punkt3.4.

Til § 10 Uanmodet telefonsalg

Bestemmelsen viderefører kravet i lov 2000 nr.105 § 7 annet ledd om at tilbud ved uanmodet opp-ringning, skal bekreftes. Begrepet «uanmodettelefonsalg» skal forstås på samme måte som idefinisjonen av telefonsalg i lov 2000 nr. 105 § 6første ledd bokstav c, se nærmere omtale i spesi-elle merknader i Ot.prp. nr. 36 (1999–2000). Detfølger her at dersom kjøperen har oppfordret sel-geren til å ringe, foreligger det ikke telefonsalg ilovens forstand. Og videre:

«På den annen side vil ikke et hvilket som helstinitiativ fra kjøperens side medføre at salget fal-ler utenfor definisjonen av telefonsalg. Dersomforbrukeren har bedt selgeren om å ringeangående en bestemt vare eller tjeneste, og sel-geren benytter sjansen til å markedsføre ogselge andre varer eller tjenester, vil markedsfø-ringen og eventuell inngåelse av avtale omslike andre varer eller tjenester regnes somtelefonsalg.»

Forbrukerombudet har bedt departementet vur-dere om det bør kunne anses å foreligge et tele-fonsalg i angrerettlovens forstand også der det erforbrukeren som ringer den næringsdrivende.For eksempel dersom forbrukeren ringer sininternettleverandør for å øke hastigheten. Mensforbrukeren først er på tråden, benytter dennæringsdrivende anledningen til å markedsføresine tv-tjenster. Forbrukerombudet er av den opp-fatning at reglene om at forbrukeren først blirbundet etter at denne har bekreftet tilbudet fraden næringsdrivende, jf. nedenfor, også børomfatte denne situasjonen. Selv om forbrukerenhar mulighet til å angre på avtalen er det likeveluheldig at det da er forbrukeren som må foretaseg noe aktivt for å komme seg ut av avtalen – enavtale han eller hun kanskje ikke ville inngått der-som den næringsdrivende hadde operert medskriftlig tilbud og aksept.

Etter departementets syn er direktivet ikke tilhinder for en slik tolking. Direktivet artikkel 8 nr.6 gjelder adgang til å stille krav om bekreftelserved avtaler som inngås per telefon. Departemen-tet legger til grunn at begrepet «uanmodet opp-



ringning» også omfatter de tilfeller der dennæringsdrivende gjør et salgsfremstøt per telefonsom ikke har direkte sammenheng med forbruke-rens oppringning.

Den næringsdrivendes tilbud per telefon tilforbrukeren etter uanmodet oppringning måbekreftes skriftlig overfor forbrukeren. Det skrift-lige tilbudet skal altså sendes til forbrukeren ettertelefonsamtalen. Dette er i overensstemmelsemed ordningen etter gjeldende lov, hvor detteikke fremkommer av lovens ordlyd, men er presi-sert i de generelle merknadene til bestemmelsen(Ot.prp. nr. 55 (2007–2008) s. 88–89). Formåletbak ordningen – bedre anledning for forbrukerentil å sette seg inn i innholdet for å ta en informertkjøpsbeslutning, unngå press – faller bort dersomnæringsdrivende praktiserer bestemmelsen slikat tilbud og aksept sendes/mottas under telefon-samtalen.

Bekreftelsen på tilbudet fra den næringsdri-vende skal foreligge skriftlig på et varig medium.Se de generelle merknadene punkt 3.6.3 om defi-nisjon av varig medium.

Tilbudet som den næringsdrivende skal gi for-brukeren per telefon skal inneholde alle opp-lysningselementene i § 8 første ledd. Det er dettetilbudet som skal bekreftes skriftlig av dennæringsdrivende etter telefonsamtalen. Utgangs-punktet modifiseres noe av bestemmelsen i § 15første ledd om informasjonsbegrensninger vedfjernsalgsavtaler, og hvilke krav til opplysningersom gjelder som et minimum. Det følger imidler-tid av § 15 annet ledd at den næringsdrivendesamlet sett skal gi alle opplysningene som krevesetter § 8 første ledd. De opplysningene som ikkeer uttrykkelig opplyst, skal gjøres tilgjengelige påannen måte, for eksempel ved hyperlenke til nett-sted hvor opplysningene enkelt kan finnes.

I norsk rett er hovedregelen at det ikke erformkrav til avtaler. Muntlige avtaler er like bin-dende som skriftlige. Loven gjør imidlertid et unn-tak fra dette utgangspunktet ved uanmodet tele-fonsalg. For at avtalen skal være bindende, måden aksepteres skriftlig av forbrukeren. At skrift-lig aksept er et gyldighetsvilkår, skal den nærings-drivende gi forbrukeren opplysning om i sinskriftlige bekreftelse. Direktivet artikkel 8 nr. 6siste punktum lyder i norsk oversettelse: «Med-lemsstatene kan også fastsette at slike bekreftel-ser skal gis på et varig medium». Departementetantar at «slike bekreftelser» også omfatter forbru-kerens samtykke. At den næringsdrivende harbevisbyrden for at slik aksept er gitt, følger av kra-vet om at den næringsdrivende skal kunne doku-mentere aksepten.

Annet ledd viderefører unntaket fra kravet omden næringsdrivendes skriftlige bekreftelse veduanmodet oppringning fra lov 2000 nr. 105 § 7tredje ledd og unntaket fra kravet om forbruke-rens skriftlige aksept for å bli bundet av avtale ilov 2000 nr. 105 § 10 a fjerde ledd. Se også Ot.prp.nr. 55 (2007–2008) om lov om kontroll med mar-kedsføring og avtalevilkår mv. (markedsføringslo-ven), spesielle merknader til §§ 7 og § 10 a.

Tredje ledd viderefører forskriftshjemmelen fra§ 7 fjerde ledd og § 10 a femte ledd i lov 2000 nr.105.


Til § 11 Avtalen

Første ledd bestemmer at forhåndsopplysningeneetter § 8 første ledd skal anses som del av avtalenog ikke skal endres, med mindre partene uttryk-kelig avtaler noe annet. Avtalen skal utformes pånorsk, så fremt forhåndsopplysningene er gitt pånorsk. Dette er også fastslått i siste punktum.Bestemmelsen gjennomfører forbrukerrettighets-direktivet artikkel 6 nr. 7 og 7 nr. 1.

Annet ledd åpner for at opplysninger etter § 8kan gis på annet varig medium enn papir. Dersomavtaler inngås ved bruk av IKT-løsninger rettetmot allmennheten skal løsningene være univer-selt utformet, jf. diskriminerings- og tilgjengelig-hetsloven § 14 og tilhørende forskrift. Bestemmel-sen gjennomfører forbrukerrettighetsdirektivetartikkel 7 nr. 2.

Se de generelle merknadene punkt 3.3.4 og3.6.4.

Til § 12 Krav om oppstart av levering før utløpet av angrefristen

Bestemmelsen gjennomfører direktivet artikkel 7nr. 3. Bestemmelsen har parallell i § 18. Se degenerelle merknadene punkt 3.6.5.

Til § 13 Tjenesteavtaler som ikke overstiger 1500 kr

Bestemmelsen gjennomfører forbrukerrettighets-direktivet artikkel 7 nr. 4 bokstav a og b. Bestem-melsen lemper på lovens krav til opplysninger føravtale inngås. Hovedregelen er likevel skriftlighetogså ved inngåelse av slike avtaler. Ved hva somskal forstås med kravet til «uttrykkelig» må seshen til hva som er praktisk. Det kan ikke liggekrav til skriftlighet i dette. Det må være tilstrekke-lig at forbrukeren muntlig ber om tjenesten. Ogsånår det gjelder forbrukerens samtykke til at opp-lysninger kan gis muntlig, må uttrykkelig inne-



bære tydelig e.l. og ikke krav til skriftlighet. Tilforskjell fra § 22 er det ikke et vilkår at det hasterå få utført tjenesten. Se de generelle merknadenepunkt 3.6.6.

Til § 14 Fjernsalgsavtalen

Bestemmelsen gjennomfører direktivet artikkel 8nr. 1. Kravet til hvordan opplysninger skal gis,dersom kommunikasjonsmediet er uegnet, erutdypet i direktivets fortale punkt 36. Det fremgårher at

«opplysningskravene bør tilpasses slik at dettas hensyn til visse mediers tekniske begrens-ninger, for eksempel begrensninger i antallettegn på visse mobiltelefonskjermer eller tids-begrensningene for reklameinnslag på fjern-syn. I slike tilfeller bør den næringsdrivendeoppfylle et minimum av opplysningskrav ogvise forbrukeren til en annen opplysningskilde,for eksempel ved å oppgi et gratis telefonnum-mer eller en hyperlenke til den næringsdriven-des nettside der relevante opplysninger erdirekte og enkelt tilgjengelige.»

Se de generelle merknadene punkt 3.7.2.Annet punktum gjennomfører direktivet artik-

kel 6 nr. 5.

Til § 15 Informasjonsbegrensninger

Bestemmelsen gjennomfører forbrukerrettighets-direktivet artikkel 8 nr. 4. Som følge av begrensetplass eller tid til å gi opplysninger, kan enkelteopplysninger gis ved å oppgi gratis telefonnum-mer eller en hyperlenke til den næringsdrivendesnettside der relevante opplysninger er direkte ogenkelt tilgjengelige, jf. fortalen til direktivet punkt36. Visse opplysninger skal imidlertid uansett gisfør avtale inngås. Opplysningene er oppregnet ibestemmelsen. Bestemmelsen kan sees i sam-menheng med § 16. I bestemmelsen fremkommerdet at opplysninger om de viktigste egenskapenetil varene eller tjenestene, den samlede prisen,avtalens varighet eller vilkårene for å gå fra avta-len, skal gis umiddelbart før man trykker på enbestill knapp, ved elektronisk avtalemedium. For-uten disse opplysningene, skal det alltid gis opp-lysninger om identiteten til den næringsdrivendeog angrerett. Alle øvrige opplysninger i § 8 førsteledd kan gis på egnet måte. Se de generellemerknadene punkt 3.7.5.

Til § 16 Fjernsalgsavtale inngått ved bruk av elektronisk kommunikasjon

Bestemmelsen gjennomfører forbrukerrettighets-direktivet artikkel 8 nr. 2.

Første ledd presiserer at visse opplysningerskal tydeliggjøres før avtale inngås.

Annet ledd stiller ekstra krav til den nærings-drivende. Det skal gjøres helt klart for forbruke-ren at bestillingen ved å aktivere en knapp e.l.medfører plikt til å betale. Forbrukeren skal gjø-res kjent med forpliktelsene ved bestillingen «påen lett leselig måte». Den næringsdrivende har enviss plikt til å tilrettelegge informasjonen for for-brukere med særskilte behov. Dette følger avnasjonal diskrimineringslovgivning, herunderblant annet forskrift om universell utforming avIKT-løsninger, og fortalen til direktivet punkt 34.Dersom salg foregår gjennom en nettløsning ret-tet mot allmennheten vil forskrift om universellutforming stille krav til virksomheten nettopp påslike vilkår som oppstilles i første og annet ledd.

Det følger av tredje ledd at kravet i annet ledder et gyldighetsvilkår. Forbrukeren blir ikke bun-det av avtalen eller bestillingen dersom dennæringsdrivende ikke har fulgt kravet til merkingav bestillingsfunksjonen. Se de generelle merkna-dene punkt 3.7.3.

Til § 17 Leveringsbegrensninger og betalingsmidler

Bestemmelsen gjennomfører forbrukerrettighets-direktivet artikkel 8 nr. 3. Se de generelle merkna-dene punkt 3.7.4.

Til § 18 Bekreftelse på inngått avtale

Bestemmelsen gjennomfører forbrukerrettighets-direktivet artikkel 8 nr. 7. Se de generelle merkna-dene punkt 3.7.8.

Til § 19 Krav om oppstart av levering før utløpet av angrefristen

Bestemmelsen gjennomfører forbrukerrettighets-direktivet artikkel 8 nr. 8. I motsetning til artikkel7 nr. 3, stilles det ikke krav om at anmodningenskal fremsettes på et varig medium. Se de gene-relle merknadene punkt 3.7.9.

Til § 20 Rett til å gå fra avtalen (angrerett)

Bestemmelsen gjennomfører forbrukerrettighets-direktivet artikkel 11. Utforming av et standardangreskjema er inntatt som vedlegg til direktivet.



Forbrukeren kan enkelt utøve angreretten ved åfylle ut skjemaet og sende til den næringsdri-vende. Det er likevel ikke formkrav til meldingenom bruk av angreretten. Skjemaet vil også være tilhjelp for den næringsdrivende til å oppfylle sinplikt etter loven.

Til § 21 Angrefristen

Første ledd må sees i sammenheng med regleneom fristberegning i § 6. Selv om det i § 20 står atfristen skal regnes «fra» avtale om tjeneste ble inn-gått, eller forbrukeren får varen i fysisk besittelse,følger det av § 6 at angrefristen først løper fradagen etter. Hentes varene på posthuset mandag14. april, løper angrefristen fra og med 15. april.Siste dag angreretten kan brukes blir 28. april.

Bestemmelsen gjennomfører forbrukerrettig-hetsdirektivet artikkel 9. Fristene i første ledd for-utsetter at den næringsdrivende har gitt forbruke-ren opplysninger om angreretten. Ved varer somleveres ved flere forsendelser, regnes angrefristenfra forbrukeren har fått siste varen eller delen i sinfysiske besittelse. Forskjellen mellom første leddbokstav a og b er at varene som består av flere par-tier eller deler (bokstav b) kan være bestilt i flereetapper, uten at dette influerer på angrefristensutgangspunkt for den enkelte del. Fristen vil reg-nes fra hele partiet er mottatt. Etter bokstav a erdet derimot et vilkår at varene som leveres til for-skjellig tid er bestilt samlet for at det skal væresamme angrefrist for alle varene, uansett leve-ringstidspunkt.

Bokstav c omhandler utgangspunktet forangrefristen for varer som leveres regelmessig.Bestemmelsen avviker fra direktivets artikkel 9nr. 2 bokstav b alternativ iii). Til forskjell fra direk-tivet er bestemmelsen ikke begrenset til varersom leveres regelmessig over et bestemt tidsrom.Direktivet regulerer ikke hva som er utgangs-punktet for angrefristen, i tilfeller stoppdato forden regelmessige leveringen (abonnementet)ikke er fastsatt. I praksis løper ofte abonnements-avtaler til de blir sagt opp. Reelle hensyn tilsier atutgangspunktet for angrefristen for den enkelteleveranse er den samme uansett om sluttdato erfastsatt eller ikke; dvs. fra første vare er mottatt.Det følger av direktivets fortale punkt 13 siste set-ning, at medlemsstatene kan beholde eller innførenasjonale bestemmelser om spørsmål som ikke ersærskilt behandlet i direktivet. Angreretten forselve abonnementet, avtalen om regelmessigytelse, reguleres av første ledd første alternativ;den dag avtalen om tjeneste ble inngått.

Tredje ledd – dersom den næringsdrivendeikke gir opplysninger om angrerett, legges det12 måneder til angrefristen. Dersom den nærings-drivende før det er gått 12 måneder gir opplysnin-gene, utløper angrefristen etter 14 dager fra opp-lysningene ble gitt, jf. fjerde ledd. Maksimal angre-frist kan bli 12 måneder og 14 dager. Tredje leddog fjerde ledd gjennomfører forbrukerrettighets-direktivet artikkel 10.

Se de generelle merknadene punkt 3.9 og 3.10.

Til § 22 Unntak fra angreretten

Se generelle merknader punkt 3.11.Bokstav a gjennomfører forbrukerrettighetsdi-

rektivet artikkel 16 bokstav f. Se de generellemerknadene punkt 3.11.7

Bokstav b gjennomfører forbrukerrettighetsdi-rektivet artikkel 16 bokstav d. Se de generellemerknadene punkt 3.11.5.

Bokstav c gjennomfører forbrukerrettighetsdi-rektivet artikkel 16 bokstav a. Se de generellemerknadene punkt 3.11.2.

Bokstav d gjennomfører forbrukerrettighetsdi-rektivet artikkel 16 bokstav b. Se de generellemerknadene punkt 3.11.3.

Bokstav e gjennomfører forbrukerrettighetsdi-rektivet artikkel 16 bokstav c. Se de generellemerknadene punkt 3.11.4.

Bokstav f – se de generelle merknadene punkt3.11.6.

Bokstav g gjennomfører forbrukerrettighetsdi-rektivet artikkel 16 bokstav e. Se de generellemerknadene punkt 3.11.6.

Bokstav h gjennomfører forbrukerrettighetsdi-rektivet artikkel 16 bokstav g. Se de generellemerknadene punkt 3.11.8.

Bokstav i gjennomfører forbrukerrettighetsdi-rektivet artikkel 16 bokstav h. Se generellemerknader punkt 3.11.9, 3.2.7 og 3.6.6. Adgangentil å gjøre unntak gjelder kun dersom reparasjo-nen eller vedlikeholdet haster. Til forskjell fra § 13er det ikke noen beløpsgrense for at unntaksbe-stemmelsen skal komme til anvendelse.

Bokstav j gjennomfører forbrukerrettighetsdi-rektivet artikkel 16 bokstav i. Se de generellemerknadene punkt 3.11.10.

Bokstav k gjennomfører forbrukerrettighetsdi-rektivet artikkel 16 bokstav j. Se de generellemerknadene punkt 3.11.11.

Bokstav l gjennomfører forbrukerrettighetsdi-rektivet artikkel 16 bokstav k. Se de generellemerknadene punkt 3.11.12.

Bokstav m gjennomfører forbrukerrettighets-direktivet artikkel 16 bokstav l. Et spørsmål er her



hvilke tjenester som kan knyttes til fritidsaktivite-ter. For eksempel hvilke undervisningsaktivitetersom skal anses som fritidsaktiviteter, må avgjøresetter en konkret vurdering i det enkelte tilfellet. Iutgangspunktet bør all aktivitet tilknyttet opplæ-ringsloven og privatskoleloven anses som under-visningsaktiviteter hvor det er angrerett. Det vilogså være naturlig at andre undervisningslik-nende tjenester der det gis opplæring i eller somer basert på deler av læreplanverket, regnes somundervisningstjenester som ikke er fritidsaktivite-ter. Se de generelle merknadene punkt 3.11.14som utdyper spørsmålet om fritidsaktiviteter ytter-ligere. Europakommisjonen har opplyst at den vilkomme med retningslinjer for tolking av direkti-vet i 2014. Ved den nærmere avgrensning avspørsmålet må det sees hen til disse retningslin-jene i den utstrekning de klargjør dette.

Bokstav n gjennomfører forbrukerrettighetsdi-rektivet artikkel 16 bokstav m. Se de generellemerknadene punkt 3.11.15 som utdyper spørsmå-let om fritidsaktiviteter ytterligere.

Europakommisjonen har opplyst at den vilkomme med retningslinjer av direktivet i 2014.Ved den nærmere avgrensning av spørsmålet mådet sees hen til disse retningslinjene i den utstrek-ning de klargjør dette.

Til § 23 Virkningene av at angreretten brukes

Bestemmelsen gjennomfører forbrukerrettighets-direktivet artikkel 12 a og b. Se de generellemerknadene punkt 3.12.

Til § 24 Den næringsdrivendes forpliktelser når angreretten brukes

Første ledd gjennomfører forbrukerrettighetsdi-rektivet artikkel 13 nr. 1 første pkt. og artikkel 13nr. 2.

Annet ledd gjennomfører de øvrige bestemmel-ser i forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 13 nr.1 første ledd og annet ledd.

Den næringsdrivendes adgang til å holde tilba-kebetalingen igjen etter tredje ledd, gjelder inntilden returnerte varen er mottatt, eller dokumenta-sjon på at varene er sendt tilbake er mottatt. Deter tidspunktet som inntreffer først som er avgjø-rende. Det betyr at den næringsdrivende ikke kanvente på både dokumentasjon og vare før vedkom-mende betaler tilbake kjøpesummen. Bestemmel-sen gjennomfører forbrukerrettighetsdirektivetartikkel 13 nr. 3. Som næringsdrivende regnesogså person som den næringsdrivende har gittfullmakt til å motta varene.

Bestemmelsen i fjerde ledd gjennomfører for-brukerrettighetsdirektivet artikkel 14 nr. 1 tredjeledd.

Femte ledd er en videreføring av lov 2000 nr.105 §§ 14 og 15 begges siste ledd. Bestemmelsenpåvirker ikke forbrukerens rett til å kreve kjøpe-summen tilbake. Se spesielle merknader i Ot.prp.nr. 36 (1999–2000).

Se de generelle merknadene punkt 3.14.

Til § 25 Forbrukerens forpliktelser når angreretten brukes – varer

Bestemmelsen gjennomfører forbrukerrettighets-direktivet artikkel 14 nr. 1 og 2. Til forskjell fragjeldende rett, kan ikke forbrukeren utøve angre-retten ved å unnlate å motta eller innløse en vare.Det er forbrukeren som skal betale returkostna-dene og ordne med returen, også dersom varen erkjøpt utenom fast forretningslokale, eller ved salgper telefon.

Forbrukeren skal ikke betale for retur av vare,dersom den næringsdrivende ikke har opplyst omdette. Dette følger også av § 9.

Se de generelle merknadene punkt 3.14.1 og3.15.

Til § 26 Forbrukerens forpliktelser når angreretten brukes – tjenester

Bestemmelsen gjennomfører forbrukerrettighets-direktivet artikkel 14 nr. 4.

Første ledd – det forholdsmessige beløpet somforbrukeren skal betale, beregnes på grunnlag avden samlede prisen for full oppfyllelse av avtalen.

Annet ledd regulerer når forbrukerens beta-lingsplikt faller bort.


Til § 27 Virkninger for tilknyttede avtaler av at angreretten brukes

Bestemmelsen gjennomfører forbrukerrettighets-direktivet artikkel 15. At forbrukeren ikke skalpådra seg kostnader ved opphevelse av tilknyttedeavtaler gjelder uansett om den tilknyttede avtalener inngått med den næringsdrivende eller medtredjemann. Forutsetningen er at avtalen medtredjemann er inngått på grunnlag av avtale mel-lom tredjemann og den næringsdrivende. Henvis-ningen til §§ 24 til 26 innebærer at forbrukerenskal dekke kostnadene fastsatt i disse bestemmel-sene ved opphevelse/bortfall av en tilknyttetavtale.




Til § 28 Opplysningsplikt før avtaleinngåelse ved fjernsalg av finansielle tjenester

Bestemmelsen viderefører § 7 a i lov 2000 nr. 105.Ingen realitetsendring er tilsiktet. Ordet «tjeneste-yter» er erstattet med «næringsdrivende» etter-som det er denne benevnelsen som anvendes i § 1første ledd. Ordene «før forbrukeren blir bundetav en fjernsalgsavtale» er erstattet av «før det blirinngått fjernsalgsavtale» for å synliggjøre at detgjelder tidspunkt for når opplysningene skal gisog ikke et vilkår for bindende avtale. Se tilsva-rende i § 8 første ledd. Se generelle merknaderpunkt 3.16 og spesielle merknader i Ot.prp. nr. 36(2004–2005).

Til § 29 Forskrift

Bestemmelsen viderefører forskriftshjemmelen ilov 2000 nr. 105 § 8 hva gjelder finansielle tjenes-ter. Opplysningskravene for slike tjenester er ikketotalharmonisert, til forskjell fra kravene i lovenskapittel 2 til 6.

Til § 30 Opplysninger og avtalevilkår på varig medium ved fjernsalg av finansielle tjenester

Bestemmelsen viderefører § 9 a i lov 2000 nr. 105.Se spesielle merknader i Ot.prp. nr. 36 (2004–2005).

Til § 31 Rett for forbrukeren til ved fjernsalg av finansielle tjenester å få avtalevilkår på papir og til å bytte fjernkommunikasjonsmetode

Bestemmelsen viderefører § 9 b i lov 2000 nr. 105.Se spesielle merknader i Ot.prp. nr. 36 (2004–2005).

Til § 32 Opplysninger på varig medium ved salg av finansielle tjenester utenom faste forretningslokaler

Bestemmelsen viderefører § 9 c i lov 2000 nr. 105.Se spesielle merknader i Ot.prp. nr. 36 (2004–2005).

Til § 33 Forskrift

Bestemmelsen viderefører forskriftshjemmelen§ 10 i lov 2000 nr. 105 hva gjelder finansielle tje-nester.

Til § 34 Rett til å gå fra avtalen (angrerett) ved fjernsalg

Bestemmelsen viderefører § 22 a i lov 2000 nr.105. Ingen realitetsendring er tilsiktet. Se spesi-elle merknader i Ot.prp. nr. 36 (2004–2005) Hen-visningen i § 22a tredje ledd til bestemmelse om

fristberegning i gjeldende lov § 13 er ikke videre-ført. Dette skyldes at det er en egen bestemmelseom fristberegning i ny lov om angrerett § 6.

Til § 35 Unntak fra angreretten ved fjernsalg

Bestemmelsen viderefører § 22 b i lov 2000 nr.105. Se spesielle merknader i Ot.prp. nr. 36 (2004–2005).

Til § 36 Gjennomføring av angreretten ved fjernsalg

Bestemmelsen viderefører § 22 c i lov 2000 nr.105. Se spesielle merknader i Ot.prp. nr. 36 (2004–2005).

Til § 37 Oppheving av visse tilknyttede avtaler ved fjernsalg

Bestemmelsen viderefører § 22 d i lov 2000 nr.105. Se generelle merknader i Ot.prp. nr. 36(2004–2005) punkt 3.3.3.3.

Til § 38 Rett til å gå fra avtalen (angrerett) ved salg utenom faste forretningslokaler

Bestemmelsen viderefører § 22 e i lov 2000 nr. 105.

Til § 39 Gjennomføring av angreretten ved salg utenom faste forretningslokaler

Bestemmelsen viderefører § 22 f i lov 2000 nr. 105om gjennomføring av angreretten ved ved avtalerom finansielle tjenester. Bestemmelsene omfjernsalg og salg utenfor fast utsalgssted berøresikke av forbrukerrettighetsdirektivet, og siktemå-let har vært at disse bestemmelsene skulle videre-føres i ny lov om angrerett. Lov 2000 nr. 105 § 22 fviser til bestemmelsene i §§ 14 og 15. Innholdet ibestemmelsene er videreført i angrerettloven§§ 24 og 25. Fordi innholdet avviker fra §§ 14 og15 med hensyn til hvem som skal betale returkost-nader for varer, hvem som skal yte først, og nårforbrukeren skal tilbakeføre varen mv., kan detikke henvises til disse bestemmelsene fra § 39.Bestemmelsene knyttet til retur av varer som for-brukeren har mottatt i forbindelse med finansielltjenesteavtale er derfor tatt inn i § 39.


Til § 40 Angrerett ved kredittavtaler

Bestemmelsen viderefører § 22 g i lov 2000 nr.105.



Til § 41 Tilsyn

Bestemmelsen gjennomfører forbrukerrettighets-direktivet artikkel 23.

Første ledd angir at Forbrukerombudet skalføre tilsyn med lovens bestemmelser.

Annet ledd presiserer at nærmere bestemtebestemmelser i mfl. gjelder ved Forbrukerombu-dets og Markedsrådets saksbehandling. Etter mfl.§ 33 har «enhver» plikt til å gi de opplysninger somForbrukerombudet og Markedsrådet krever for åkunne utføre sine gjøremål etter loven. Mfl. § 34annet ledd første punktum slår fast at Forbruke-rombudet skal føre tilsyn ut fra hensynet til for-brukerne. Med hensynet til forbrukerne menesde kollektive forbrukerinteressene, dvs. hensynettil forbrukerfellesskapet som sådan, jf. de spesi-elle merknadene til § 34 i Ot.prp. nr. 55 (2007–2008). Mfl. § 35 stiller krav til Forbrukerombu-dets saksbehandling. Den såkalte forhandlings-modellen går ut på at Forbrukerombudet førstskal forsøke å få den næringsdrivende til å inngåen frivillig ordning om at en ulovlig praksis skalopphøre. § 35 regulerer også når saker kan fore-legges Markedsrådet. Etter mfl. § 37 første ogannet ledd har Forbrukerombudet adgang til åfatte vedtak i hastesaker og i tilfeller der den aktu-elle handlingen som Forbrukerombudet vil gripeinn mot tilsvarer handlinger som Markedsrådettidligere har nedlagt forbud mot. Mfl. § 37 tredjeledd bestemmer at Forbrukerombudet skalunderrette Markedsrådet om vedtaket. Det frem-går også i tredje ledd at den som vedtaket retterseg mot kan påklage vedtaket til Markedsrådet.Mfl. § 38 angir hvilke saker Markedsrådetbehandler.

Tredje ledd første punktum bestemmer på til-svarende måte som mfl. § 36 første ledd førstepunktum at det ved brudd på enkelte bestemmel-ser i loven ikke er nødvendig å søke og oppnå fri-villig ordning etter mfl. § 35 annet ledd.

Tredje ledd annet punktum tilsvarer mfl. § 36første ledd annet punktum med noen tekniske til-pasninger.

Se de generelle merknadene i punkt 3.17.

Til § 42 Forbrukerombudets og Markedsrådets vedtak

Bestemmelsen gjennomfører forbrukerrettighets-direktivets artikkel 24.

Vedtaksmulighetene i § 42 skal gi de sammevedtaksmulighetene som i markedsføringsloven,se markedsføringsloven §§ 39 til 43. Forskjelleneligger i noen nødvendige tekniske tilpasninger.

Realitetsforskjell fra vedtakssystemet i markedsfø-ringsloven er ikke tilsiktet.

Første til tredje ledd er utarbeidet med mar-kedsføringsloven (mfl.) §§ 39 til 41 som modell.Det vises til de spesielle merknadene til bestem-melsene i Ot.prp. nr. 55 (2007–2008). Når det gjel-der regelen i mfl. § 39 annet ledd, om at Markeds-rådets vedtak ikke kan påklages, vil departemen-tet presisere at Markedsrådet har adgang til åomgjøre egne vedtak etter reglene i forvaltnings-loven § 35, jf. forskrift om Forbrukerombudets ogMarkedsrådets saksbehandling 5. juni 2009 nr.588 § 12 annet ledd. Denne omgjøringsadgangenble benyttet i Markedsrådets vedtak MR-2012-1245-2, hvor Markedsrådet gjorde en fornyetbehandling etter å ha mottatt en anmodning omomgjøring.

Fjerde ledd er utarbeidet med mfl. § 42 sommodell. Det vises til de spesielle merknadene tilmfl. § 42 i Ot.prp. nr. 55 (2007–2008) punkt 19.

Femte ledd er utarbeidet med mfl. § 43 sommodell. Bakgrunnen for og forståelsen av mfl.§ 43 er nærmere behandlet i Ot.prp. nr. 55 (2007–2008) punkt 15.9.6 til 15.9.9 og punkt 19. Femteledd gir håndhevingsmyndighetene anledning til åsanksjonere overtredelser. I motsetning til for-budsvedtak med tvangsmulkt, som er rettet moteventuelle fremtidige overtredelser, er vedtak omovertredelsesgebyr tilbakeskuende. Overtredel-sesgebyr er, i motsetning til tvangsmulkt, å ansesom en administrativ sanksjon etter Sanksjonslov-utvalgets terminologi i NOU 2003:15 punkt 9.1.For en nærmere redegjørelse av forholdet mellomovertredelsesgebyr og tvangsmulkt vises det tilOt.prp. nr. 55 (2007–2008) punkt 15.9.9, hvordette er behandlet i forbindelse med de tilsva-rende bestemmelsene i mfl.

Innholdet i vesentlighets- og gjentakelseskra-vet er ment å være det samme som i mfl. § 43. Detvises til de spesielle merknadene til bestemmel-sen i Ot.prp. nr. 55 (2007–2008) punkt 19.

Se for øvrig de generelle merknadene punkt3.17.

7.2 Til endringene i avtaleloven

Til § 38 a

Bestemmelsen fastlegger i første ledd virkeområ-det for det foreslåtte nye kapittel 4 i avtaleloven.Virkeområdet for ny § 38 b om prekontraktuelleinformasjonskrav for forbrukerkontrakter er ytter-ligere avgrenset ved § 38 b annet ledd.



Bestemmelsen gjennomfører forbrukerrettig-hetsdirektivet artikkel 3 nr. 1 og nr. 3, jf. artikkel 5nr. 2. Det vises til punkt 4.2.2 i proposisjonen her.

Første ledd annet punktum fastslår reglenesufravikelige karakter til vern av forbrukeren isamsvar med direktivets artikkel 25.

Annet ledd definerer begrepene «forbruker»og «næringsdrivende». Definisjonene har betyd-ning for rekkevidden av virkeområdet som fastsatti første ledd. Bestemmelsen bygger på forbruker-rettighetsdirektivet artikkel 2 nr. 1 og nr. 2.

Til § 38 b

Bestemmelsen fastsetter i første ledd prekontrak-tuelle opplysningskrav for forbrukeravtaler.Bestemmelsen omfatter i utgangspunktet alleavtaler inngått mellom en forbruker og ennæringsdrivende, med mindre unntak følger avparagrafens annet ledd. Bestemmelsen omfatterogså avtaler om levering av gass, vann og elektri-sitet som ikke er lagt ut for salg i et begrensetvolum fra offentlig leverandør, i den utstrekningdisse varene blir levert på et avtalefestet grunn-lag, jf. direktivet artikkel 3 nr. 1 og artikkel 5 nr. 2– uten at departementet har funnet det nødvendigå presisere dette i lovteksten. Etter ordlyden ret-ter plikten seg til den næringsdrivende, mendenne kan selvsagt la sin kontraktsmedhjelperoppfylle plikten på sine vegne i samsvar alminne-lige regler om representasjon og fullmakt.

De prekontraktuelle opplysningskravene sup-plerer opplysningskrav som følger av alminneligekontraktsrettslige prinsipper, eksempelvis prinsip-pet om lojalitet i kontraktsforhold, og krav til opp-lysninger etter annet regelverk. Motstrid mellomde prekontraktuelle opplysningskravene i avtale-loven § 38 b og opplysningskrav etter annet regel-verk må løses i samsvar med alminnelige tolk-ningsprinsipper. Opplysningskrav i spesiallovgiv-ningen vil ha forrang ved motstrid med reglene iavtaleloven § 38 b i henhold til prinsippet om lex-specialis, når ikke annet er særskilt bestemt, jf.her også artikkel 3 nr. 2 om forhold til annet EØS-regelverk.

Opplysningene skal gis «før» den næringsdri-vende inngår avtale med forbrukeren. Denne pas-susen er ment å angi tidspunktet for når opplys-ningene skal gis. Ordlyden er noe annerledes for-mulert enn direktivet artikkel 5 nr. 1 som angirtidspunktet til «før forbrukeren er bundet». Direk-tivet berører ikke alminnelige avtalerettsligeregler om binding, jf. artikkel 3 nr. 5. Kravet om atopplysningen skal gis «før avtale blir inngått» erikke ment å ha innvirkning på hvorvidt forbruke-

ren rent faktisk blir avtalerettslig bundet. Hvor-vidt bindende avtale er kommet i stand, må beropå en vurdering av alminnelige avtalestiftendemomenter.

Opplysningene må gis forbrukeren på en slikmåte at denne blir i stand til å foreta en informertbeslutning om å inngå en avtale. Dette gjelder såvel tidsmessig som ved utformingen av selve opp-lysningene. Kravet etter første ledd er at opplys-ningene skal gis på «en klar og forståelig måte».Det er ingen spesielle formkrav, som for eksempelkrav om at opplysningene skal være skriftlige.Den næringsdrivende har imidlertid en viss plikttil å tilrettelegge informasjonen for forbrukeremed særskilte behov. Dette følger av nasjonal dis-krimineringslovgivning og fortalen til direktivetpunkt 34. Det er ikke et krav at opplysningeneskal utleveres til forbrukeren. Det vil med andreord si at flere av opplysningskravene må kunneoppfylles fra den næringsdrivendes side ved etoppslag i sitt forretningslokale. For å ivareta for-målet med reglene i direktivet må forbrukeren gisanledning til å notere ned opplysninger gitt vedoppslag. Det vises for øvrig til proposisjonenpunkt 4.5.4.

Et vesentlig unntak fra plikten til å gi opplys-ninger fremkommer innledningsvis i § 38 b førsteledd første punktum. Plikten gjelder ikke nårinformasjonen allerede fremkommer av sammen-hengen. Den næringsdrivende må i en vissutstrekning kunne legge til grunn at de viktigsteegenskapene til allment utbredte og generiskeprodukter er allment kjent. Det tilsvarende mågjelde for tjenester. Eksempelvis må den nærings-drivende blomsterselgeren kunne legge til grunnat det er allment kjent at snittblomster har begren-set holdbarhet og konsertarrangøren må kunnelegge til grunn at det er allment kjent at det måpåberegnes noe støy og trengsel på en rock-kon-sert.

De konkrete opplysningskravene fremkom-mer av første ledd nr. 1 til 7 og tilsvarer opplys-ningskravene i direktivet artikkel 5 nr. 1 bokstav atil h, med unntak av nr. 2 som i tillegg til de opp-lysninger som fremkommer av direktivet artikkel5 nr. 1 bokstav b, krever at den næringsdrivendeskal opplyse om eventuell e-postadresse, telefaks-nummer samt identitet og geografisk adresse tilnæringsdrivende det opptres på vegne av, og nr. 3som innholdsmessig svarer til direktivet artikkel 6nr. 1 bokstav e. Det vises til proposisjonen punkt4.5.5.

Annet ledd viser hvilke avtaletyper som er unn-tatt fra den allmenne prekontraktuelle informa-sjonsforpliktelsen etter første ledd. Annet ledd nr.



1 svarer til unntaket etter direktivet artikkel 5 nr.3, mens nr. 2 svarer til unntaket etter direktivetartikkel 3 nr. 3 bokstav d. Nr. 3, 4, 5 og 6 svarerhenholdsvis til unntakene etter direktivet artikkel3 nr. 3 bokstav g, h, f og k. Nr. 7 og 8 svarer til unn-takene etter artikkel 3 nr. 3 bokstav m og j.

Tredje ledd avgrenser bestemmelsens virke-område mot den nye angrerettloven foreslått i pro-posisjonen her.

Unntakene i annet og tredje ledd er uttøm-mende angitt.

7.3 Til endringene i finansavtaleloven

Til endringene i § 39 b første ledd:

Det foreslås tilføyd et nytt tredje punktum ibestemmelsen om begrensning av betalingsmot-takerens adgang til å kreve gebyr for bruk av etbestemt betalingsinstrument. Nåværende tredjepunktum blir nytt fjerde punktum. Tilføyelsen ernødvendig til gjennomføring av forbrukerrettig-hetsdirektivet artikkel 19. Forbudet mot å krevegebyr for et bestemt betalingsinstrument omfatterogså de tilfeller der betalingsmottakeren gir rabattsom i realiteten har samme virkning som et gebyr.Betalingsmottakerens faktiske kostnader som vel-tes over på forbrukeren, må ikke være høyere ennbrukerstedsgebyret (MSC) som betalingsmotta-keren betaler for en gitt transaksjon og eventuelletransaksjonskostnader som betalingsmottakerenbetaler til en innløser eller mellommann. Det visestil fremstillingen i proposisjonen punkt 5.3.

7.4 Til endringene i forbrukerkjøpsloven

Til endringene i § 6:

Det foreslås en endring i § 6 første ledd omleveringstiden. Bestemmelsen gjennomfører for-brukerrettighetsdirektivet artikkel 18 nr. 1. End-ringen medfører en viss skjerping av leverings-tidspunktet for selger når ikke annet er avtalt.Gjennomføringen av direktivbestemmelsen med-fører også en rettsteknisk forenkling idet selge-ren, når ikke annet er avtalt, skal levere uten unø-dig opphold og senest innen 30 dager. Det vises tilfremstillingen i proposisjonen punkt 5.2.2.

Til § 14 nytt fjerde ledd:

Forslaget føyer til et nytt fjerde ledd i bestemmel-sen. Den nye regelen oppstiller en særlig regule-ring av risikoens overgang ved sendekjøp. Nåvæ-

rende fjerde ledd blir nytt femte ledd. Bestemmel-sen er nødvendig til gjennomføring av forbruker-rettighetsdirektivet artikkel 20. Det vises til frem-stillingen i proposisjonen punkt 5.2.3.

Til § 23:

Bestemmelsen, som regulerer heving ved forsin-ket levering fra selgerens side, foreslås endret itråd med forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 18nr. 2. Endringen medfører at det tradisjonelle ogskjønnsmessige kriteriet om at forsinkelsen måvære «vesentlig» for at forbrukeren skal kunneheve, utgår. Endringen antas å ville medføre enrettsteknisk forenkling. Det vises til fremstillin-gen i proposisjonen punkt 5.2.2.

7.5 Til endringene i markedsføringsloven

Til § 11 nytt tredje ledd

Bestemmelsen gjennomfører forbrukerrettighets-direktivet artikkel 21. Bestemmelsen slår fast atnæringsdrivende ikke kan ta betalt utover grunn-takst for oppringninger fra forbrukere som kon-takter den næringsdrivende i forbindelse med eninngått avtale. Det sentrale ved bestemmelsen erat hele telefonavgiften skal gå til ekomtilbyder ogikke til den næringsdrivende avtaleparten. Ekom-tilbyder fastsetter sine takster på kommersieltgrunnlag og prisene varierer fra selskap til sel-skap. Bestemmelsen tar sikte på å forhindre atnæringsdrivende krever betalt for telefonsamta-ler i etterkant av en inngått avtale, i tillegg til pri-sen som er avtalt for varen eller tjenesten.

Begrepet «grunntakst» er ment å tilsvarebegrepet som er brukt i direktivet artikkel 21 (påengelsk: «basic rate»). Direktivet definerer ikkebegrepet, som heller ikke er omtalt i direktivetsfortale. Det er også lite tolkningsveiledning åhente i øvrige EU-relevante rettskilder. Av hensyntil direktivets målsetning om like regler over lan-degrensene er begrepet foreløpig ikke definertnærmere i norsk rett. Europakommisjonen vilkomme med retningslinjer for anvendelse avdirektivet før dette trer i kraft 13. juni 2014. Vedden nærmere avgrensingen av begrepet må manse hen til disse retningslinjene i den utstrekningde klargjør dette. Annet ledd i direktivet fastslår atbestemmelsen ikke berører retten for telekommu-nikasjonsoperatører til å ta betalt for slike samta-ler. Det vil si at ekomtilbydere som blir oppringt itilknytning til en inngått avtale kan kreve segbetalt for telefontjenesten etter grunntaksten.



Bestemmelsen er ikke lovfestet, men anses å følgeav § 11 tredje ledd.

Se for øvrig de generelle merknadene i punkt5.4.

Til § 11 nytt fjerde ledd

Bestemmelsen oppstiller en særregel for avtale-inngåelsen hva gjelder tilleggsbetaling utovervederlaget for den næringsdrivendes hovedytelse.Bestemmelsen gjennomfører forbrukerrettighets-direktivet artikkel 22. Bestemmelsen er ikke mentå gjøre endringer i retten til å kreve betaling etterandre rettsregler, som eksempelvis håndverker-tjenesteloven § 9 jf. § 33 eller den sedvanerettsligeregelen om negotiorum gestio.

I og med at bestemmelsen er foreslått plasserti markedsføringsloven, vil regelen også være gjen-stand for offentligrettslig håndheving med demuligheter for å gripe inn med sanksjoner somfølger av markedsføringsloven, i tillegg til atbestemmelsen kan påberopes av en forbruker isivilrettslige tvister med en næringsdrivende. Detvises til fremstillingen i proposisjonen punkt 5.1.

Til endret § 16

Direktivet artikkel 8 nr. 5 inneholder blant annetet krav om at identiteten til den som en telefon-salgshenvendelse skjer på vegne av skal oppgisder det er relevant. Endringen i § 16 annet leddskal sikre at dette kravet i direktivet er korrekt

gjennomført. Bestemmelsen innebærer at forbru-keren skal få opplyst hvem telefonmarkedsføringskjer på vegne av, i de tilfellene slik markedsføringer satt bort, for eksempel til et kundesenter.

Se for øvrig de generelle merknadene punkt3.7.6.

Til endret § 34 første ledd

Endringen fra «skjedd gjentatt» til «skjedd gjen-tatte ganger» skyldes en språklig «inkurie».

7.6 Til endringene i forbrukertvistloven

Endringen i § 1 første ledd bokstav b består i åendre punktum til komma. Endringen i første leddbokstav c skyldes endret tittel på angrerettloven.

Barne-, likestillings- og inkluderingsdeparte-mentet

t i l r å r :

At Deres Majestet godkjenner og skriverunder et framlagt forslag til proposisjon til Stortin-get om lov om opplysningsplikt og angrerett vedfjernsalg og salg utenom faste forretningslokaler(angrerettloven) (gjennomføring av direktiv2011/83/EU om forbrukerrettigheter).

Vi HARALD, Norges Konge,

s t a d f e s t e r :

Stortinget blir bedt om å gjøre vedtak til lov om opplysningsplikt og angrerett ved fjernsalg og salgutenom faste forretningslokaler (angrerettloven) (gjennomføring av direktiv 2011/83/EU om forbruker-rettigheter) i samsvar med et vedlagt forslag.



Forslag

til lov om opplysningsplikt og angrerett ved fjernsalg og salg utenom faste forretningslokaler (angrerettloven)


Kapittel 1. Alminnelige bestemmelser

§ 1 VirkeområdeLoven gjelder ved salg av varer og tjenester til

forbruker, når den næringsdrivende opptrer inæringsvirksomhet og avtalen inngås ved fjern-salg eller salg utenom faste forretningslokaler.

Lovens kapittel 2 til 5 og §§ 41 og 42 gjelderogså den som i næringsvirksomhet opptrer påvegne av en ikke-næringsdrivende selger eller tje-nesteyter i situasjoner som nevnt i første ledd.

Loven gjelder for Svalbard og Jan Mayen.Departementet kan likevel i forskrift bestemme athele eller deler av loven ikke skal gjelde, og gisærlige regler av hensyn til de stedlige forhold.

§ 2 Unntak fra lovens virkeområdeLoven gjelder ikke for:

a) avtaler om salg av varer og andre tjenester ennfinansielle tjenester fra salgsautomater ogautomatiserte forretningslokaler,

b) avtaler om salg eller oppføring av fast eiendomog avtaler som gjelder rettigheter i fast eien-dom, med unntak av utleie. Som salg av fasteiendom regnes også salg av adkomstdoku-menter med tilknyttet leierett eller borett ibolig,

c) avtaler som omfattes av lov om avtaler om del-tidsbruksrett og langtidsferieprodukter mv.(tidspartloven),

d) avtaler som omfattes av lov om pakkereiser ogreisegaranti (pakkereiseloven),

e) avtaler om persontransporttjenester. Kravene i§ 16 får likevel anvendelse,

f) avtaler som er inngått med ekomtilbyder gjen-nom offentlig tilgjengelige betalingstelefonerfor bruk av disse, eller som er inngått for brukav én enkelt telefon-, internett-, eller telefaks-forbindelse opprettet av en forbruker,

g) avtaler om salg av varer og andre tjenester ennfinansielle tjenester utenom faste forretnings-lokaler når den samlede kontraktssummen,inkludert frakt- og tilleggskostnader som for-brukeren skal betale, er 300 kr eller mindre.

§ 3 UfravikelighetLoven kan ikke fravikes ved avtale til ulempe

for en forbruker.

§ 4 Forholdet til annet regelverkLoven medfører ingen begrensninger i opplys-

ningsplikt eller krav til avtalen som følger avandre regler.

§ 5 DefinisjonerI loven menes med:

a) forbruker: fysisk person som ikke hovedsake-lig handler som ledd i næringsvirksomhet,

b) fjernsalg: avtale inngått ved organisert ordningfor salg eller tjenesteyting uten at dennæringsdrivende og forbrukeren er fysisk tilstede samtidig, og der inngåelse av avtaleskjer utelukkende ved bruk av fjernkommuni-kasjonsmidler,

c) faste forretningslokaler: sted for detaljsalg derden næringsdrivende utøver sin faste virksom-het, eller flyttbare forretningslokaler for detalj-salg der den næringsdrivende vanligvis utøversin virksomhet,

d) avtale inngått utenom faste forretningslokaler:avtale der forbrukeren inngår avtale eller frem-setter tilbud i nærvær av den næringsdrivendepå annet sted enn dennes faste forretningslo-kaler, samt avtale inngått i den næringsdriven-des faste forretningslokaler eller gjennom etfjernkommunikasjonsmiddel umiddelbart etteren personlig og individuelt rettet henvendelsetil forbrukeren i en situasjon som omfattes avførste alternativ,

e) finansiell tjeneste: banktjeneste, kredittjeneste,forsikringstjeneste, individuell pensjonstje-neste, investeringstjeneste, eller betalingstje-neste,

f) varig medium: enhver innretning som gjør for-brukeren eller den næringsdrivende i stand tilå lagre opplysninger på en slik måte at opplys-ningene i fremtiden er tilgjengelige i uendretform,



g) tilknyttet avtale: avtale der forbrukeren mottarvarer eller tjenester i forbindelse med enfjernsalgsavtale eller en avtale inngått utenomfaste forretningslokaler, og der varene levereseller tjenestene ytes av den næringsdrivendeeller en tredjeperson på grunnlag av en ord-ning mellom en tredjeperson og den nærings-drivende,

h) offentlig auksjon: salgsmetode der varer ellertjenester tilbys av den næringsdrivende til for-brukere, der forbrukeren er personlig til stedeeller har mulighet til å være til stede, ved enåpen, konkurransebasert budprosedyre somledes av en auksjonarius, og der budgiverensom får tilslaget, må kjøpe varene eller tjenes-tene,

i) digitalt innhold: data som blir fremstilt oglevert i digital form.

§ 6 FristberegningNår en frist uttrykt i dager skal beregnes fra

det tidspunkt en hendelse inntreffer eller en hand-ling finner sted, skal den dag hendelsen inntreffereller handlingen finner sted, ikke anses som endel av fristen.

Alle kalenderdager medregnes i en frist.Ender en frist på en lørdag, helligdag eller høy-tidsdag forlenges den til nærmeste virkedag.

§ 7 BevisbyrdeDen næringsdrivende har bevisbyrden for at

opplysningsplikten i §§ 8 til 16 og § 18 er oppfylt.

Kapittel 2. Den næringsdrivendes opplys-ningsplikt ved fjernsalg og salg utenom faste forretningslokaler av varer og tjenester som ikke er finansielle tjenester

§ 8 Opplysningsplikt før avtaleinngåelseFør det blir inngått en avtale om fjernsalg eller

avtale utenom faste forretningslokaler, skal dennæringsdrivende på en klar og forståelig måte giforbrukeren opplysninger om:a) varenes eller tjenestenes viktigste egenskaper,

i den utstrekning kommunikasjonsmåten ogvarene eller tjenestene er egnet til dette,

b) der dette er relevant, funksjonaliteten, her-under relevante tekniske beskyttelsestiltak,for digitalt innhold,

c) det digitale innholds evne til å virke sammenmed maskinvare og programvare som dennæringsdrivende kjenner til eller med rimelig-het kan forventes å kjenne til,

d) den næringsdrivendes identitet, slik som fore-taksnavn, geografisk adresse og eventuelt tele-

fonnummer, telefaksnummer og elektroniskpostadresse, samt identitet og geografiskadresse til næringsdrivende det opptres påvegne av og som forbrukeren kan rette eventu-elle klager til,

e) den samlede prisen for varen eller tjenestenmedregnet avgifter, eller, dersom varens ellertjenestens art gjør at prisen ikke med rimelig-het kan forhåndsberegnes, metoden for bereg-ning av prisen, samt eventuelle tilleggskostna-der til frakt, levering, porto eller annet, eller,dersom disse ikke med rimelighet kan for-håndsberegnes, at slike tilleggskostnader kanforekomme. For avtaler uten tidsbegrensningog for abonnementsavtaler skal den samledeprisen omfatte de kostnadene per avregnings-periode, og ved betaling med fast beløp, ogsåde samlede månedlige kostnadene, og om desamlede kostnadene ikke kan forhåndsbereg-nes, metoden for beregning av prisen,

f) kostnadene for bruk av fjernkommunikasjons-middelet, når disse ikke beregnes etter grunn-takst,

g) ordningene for betaling, levering, oppfyllelse,leveringsfrist og hvordan den næringsdri-vende håndterer reklamasjoner,

h) at det foreligger angrerett og standardisertskjema for bruk av angrerett (angreskjema),samt vilkårene, tidsfristene og fremgangsmå-tene for å bruke angreretten jf. § 20 første ogannet ledd,

i) at forbrukeren må bære kostnadene ved åreturnere varene dersom angreretten brukes.Dersom varene etter sin natur normalt ikkekan returneres med post, skal kostnadene vedå returnere varene opplyses,

j) at forbrukeren som bruker angreretten, etter åha bedt om oppstart av tjenesteleveringen ihenhold til §§ 12 eller 19, skal ha ansvar forrimelige kostnader, jf. § 26 første ledd,

k) dersom avtalen omfattes av unntakene fraangrerett i § 22, skal det opplyses om dette,eventuelt om under hvilke omstendigheterangreretten kan tapes,

l) den rettslige forpliktelsen til å levere en kon-traktsmessig vare, eventuell ettersalgsserviceog eventuelle kommersielle garantier, samt vil-kårene for disse,

m) relevante atferdsregler og hvor disse kan fin-nes,

n) der dette er relevant, avtalens varighet ogeventuell minste bindingstid, eller, for avtalersom er uten tidsbegrensning eller forlengesautomatisk, vilkårene for å si opp avtalen,



o) eventuelle depositum eller andre økonomiskegarantier betalt eller stilt av forbrukeren og vil-kårene for disse,

p) der dette er relevant, utenrettslig klage- ogerstatningsordning som den næringsdrivendeer tilknyttet, samt fremgangsmåten for å få til-gang til denne.Den næringsdrivende skal anses for å ha gitt

opplysninger etter første ledd bokstav h, i og j der-som denne har gitt forbrukeren korrekt utfyltangreskjema.

Når næringsdrivende retter sin markedsføringmot norske forbrukere, skal opplysningene etterførste ledd gis på norsk.

Ved offentlige auksjoner er det tilstrekkelig atopplysningene i første ledd bokstav d erstattes avtilsvarende opplysninger om auksjonarius.

Departementet kan i forskrift gi nærmerebestemmelser om hvordan opplysningspliktenskal oppfylles, herunder at opplysninger omangreretten skal gis ved bruk av et standardisertskjema for bruk av angrerett (angreskjema) fast-satt av departementet.

§ 9 Virkningen av brudd på visse opplysningskravHar den næringsdrivende ikke opplyst om til-

leggskostnader eller andre kostnader somomhandlet i § 8 første ledd bokstav e og i, skal for-brukeren ikke bære disse kostnadene.

Kapittel 3. Krav til avtaler inngått ved uanmo-det telefonsalg

§ 10 Uanmodet telefonsalgFør det blir inngått en avtale som følge av at

den næringsdrivende uanmodet har fremsatt et til-bud på telefon skal den næringsdrivende bekreftetilbudet skriftlig på et varig medium etter at tele-fonsamtalen er avsluttet. Forbrukeren blir ikkebundet før tilbudet er akseptert skriftlig, noe dennæringsdrivende skal opplyse om i bekreftelsennevnt i første punktum. Den næringsdrivende skalkunne dokumentere forbrukerens aksept.

Første ledd gjelder ikke ved salg av avisabon-nement eller salg fra frivillige organisasjoner.

Departementet kan i forskrift stille krav omregistrering i frivillighetsregisteret etter frivillig-hetsregisterloven for å bli regnet som frivilligorganisasjon.

Kapittel 4. Formelle krav til avtaler som ikke er finansielle tjenester inngått utenom faste forretningslokaler

§ 11 AvtalenAvtaler inngått utenom faste forretningsloka-

ler skal inneholde opplysningene fastsatt i § 8 før-

ste ledd. Opplysningene skal regnes som en del avavtalen og skal ikke endres, med mindre parteneuttrykkelig avtaler noe annet. Opplysningene skalvære lett leselige og på et enkelt og forståeligspråk. Er opplysningene gitt på norsk, skal avtalenutformes på norsk.

Den næringsdrivende skal gi forbrukeren eteksemplar av undertegnet avtale eller bekreftelseav avtalen på papir eller, dersom forbrukeren sam-tykker, på annet varig medium. Har forbrukerensamtykket i nedlastning av digitalt innhold ogerkjent at angrerett dermed bortfaller, jf. § 22 bok-stav n, skal dette også fremgå av avtalen ellerbekreftelsen.

§ 12 Krav om oppstart av levering innen utløpet avangrefristen

Ønsker forbrukeren at levering av tjenesterstarter før utløpet av angrefristen, jf. § 21, skal dennæringsdrivende kreve at forbrukeren uttrykkeligber om dette på et varig medium.

§ 13 Tjenesteavtaler som ikke overstiger 1500 krDersom forbrukeren uttrykkelig ber om å få

utført reparasjoner eller vedlikehold, parteneumiddelbart utfører sine forpliktelser etter avtalenog kontraktssummen ikke overstiger 1500 kr, erdet tilstrekklig at den næringsdrivende gir forbru-keren opplysningene i § 8 første ledd bokstav d, jf.§ 11 annet ledd, og opplysninger om prisen ellerhvordan prisen skal beregnes, samt et anslag avden samlede prisen. Opplysningene omhandlet i§ 8 første ledd bokstav a, h og k kan gis muntlig,dersom forbrukeren uttrykkelig samtykker idette.

Bekreftelsen av avtalen, jf. § 11 annet ledd,skal inneholde opplysningene fastsatt i § 8 førsteledd.

Kapittel 5. Formelle krav til fjernsalgsavtaler som ikke gjelder finansielle tjenester

§ 14 FjernsalgsavtalenAvtaler inngått ved fjernsalg skal inneholde

opplysningene fastsatt i § 8 første ledd eller gjøredem tilgjengelig for forbrukeren på et enkelt ogforståelig språk på en måte som er tilpasset fjern-kommunikasjonsmiddelet. Opplysningene skalregnes som en del av avtalen og skal ikke endres,med mindre partene uttrykkelig avtaler noe annet.Dersom opplysningene gis på et varig medium,skal de være lett leselige.

15. InformasjonsbegrensningerNår avtale inngås gjennom et fjernkommuni-

kasjonsmiddel som har begrenset plass eller tid til



å vise opplysninger, skal den næringsdrivende giopplysninger etter § 8 første ledd bokstav a, d, e, hog n før avtale inngås.

Øvrige opplysninger i § 8 første ledd gis på enmåte som er tilpasset fjernkommunikasjonsmid-delet, jf. § 14.

§ 16 Fjernsalgsavtale inngått ved bruk av elektro-nisk kommunikasjon

Når en avtale som skal inngås elektronisk, for-plikter forbrukeren til å betale, skal den nærings-drivende tydelig og i fremhevet form gjøre forbru-keren oppmerksom på opplysningene fastsatt i § 8første ledd bokstav a, e, og n umiddelbart før for-brukeren foretar bestillingen.

Den næringsdrivende skal påse at forbrukerenuttrykkelig erkjenner at bestillingen medfører enforpliktelse til å betale. Utføres bestillingen ved åaktivere en knapp eller annen funksjon, skal knap-pen eller funksjonen være merket på en lett leseligmåte med ordene «bestilling med forpliktelse til åbetale» e.l.

Overholder ikke den næringsdrivendebestemmelsen i annet ledd, blir forbrukeren ikkebundet av avtalen eller bestillingen.

§ 17 Leveringsbegrensninger og betalingsmidlerNettsteder for elektronisk handel skal klart og

tydelig og senest på det tidspunktet bestillingspro-sessen begynner, opplyse om eventuelle leve-ringsbegrensninger. Det skal også opplyses omhvilke betalingsinstrument som aksepteres.

§ 18 Bekreftelse på inngått avtaleDen næringsdrivende skal innen rimelig tid

etter avtaleinngåelsen og senest på leveringstids-punktet for varene eller før levering av tjenestenbegynner gi forbrukeren skriftlig bekreftelse påden inngåtte avtalen på et varig medium.

Bekreftelsen skal inneholde opplysningernevnt i § 8 første ledd, dersom disse ikke tidligereer gitt forbrukeren på et varig medium, og opplys-ning om at forbrukeren har gitt slikt samtykkesom nevnt i § 22 bokstav n.

§ 19 Krav om oppstart av levering før utløpet avangrefristen

Ønsker forbrukeren at levering av tjenesterstarter opp før utløpet av angrefristen, jf. § 21, skalden næringsdrivende kreve at forbrukeren uttryk-kelig ber om dette.

Kapittel 6. Angrerett for avtaler som ikke gjel-der finansielle tjenester

§ 20 Rett til å gå fra avtalen (angrerett)Forbrukeren har rett til å gå fra avtalen (angre-

rett) ved å gi melding til den næringsdrivende førutløpet av angrefristen, jf. § 21. Angrefristen ansesoverholdt dersom melding er sendt før utløpet avfristen.

Meldingen kan fremsettes ved bruk av utfyltangreskjema eller ved fremsettelse av annenutvetydig erklæring.

Dersom den næringsdrivende gir forbrukerenadgang til å gi melding etter annet ledd elektro-nisk, skal den næringsdrivende umiddelbartbekrefte på et varig medium at meldingen er mot-tatt.

Bevisbyrden for at melding er gitt, påhviler for-brukeren.

§ 21 AngrefristenAngrefristen utløper 14 dager fra den dag avta-

len om tjeneste ble inngått, ellera) den dag forbrukeren får varen i fysisk besit-

telse. Dette er:b) ved varer bestilt samlet og levert ved flere for-

sendelser, den dag forbrukeren får den sistevaren i fysisk besittelse,

c) ved varer som består av flere partier ellerdeler, den dag forbrukeren får det siste partieteller den siste delen i fysisk besittelse,

d) ved avtaler om regelmessig levering av varer,den dag forbrukeren får den første av varene ifysisk besittelse.Likt med forbrukeren regnes annen tredjeper-

son enn fraktføreren, som forbrukeren har utpekti sitt sted.

Gir ikke den næringsdrivende forbrukerenopplysninger om angreretten i henhold til § 8 førsteledd bokstav h, utløper angrefristen 12 månederetter utløpet av den opprinnelige angrefristen, jf.første ledd.

Dersom den næringsdrivende gir forbrukerenopplysninger om angreretten etter til § 8 førsteledd bokstav h innen 12 måneder fra dagenomhandlet i første ledd, utløper angrefristen 14dager etter den dagen forbrukeren mottok opplys-ningene.

§ 22 Unntak fra angrerettenAngreretten gjelder ikke avtaler om:

a) levering av varer som på grunn av sin art blan-des med andre varer etter levering på en slikmåte at de ikke kan skilles fra hverandre,



b) levering av varer som forringes eller raskt gårut på dato,

c) tjeneste etter at tjenesten er levert, dersomlevering har begynt med forbrukerens uttryk-kelige forhåndssamtykke, og forbrukeren harerkjent at angreretten vil gå tapt når dennæringsdrivende har oppfylt sine forpliktelseretter avtalen,

d) levering av varer eller tjenester der prisen eravhengig av svingninger i finansmarkedet somkan skje innen utløpet av angrefristen og somikke kan kontrolleres av den næringsdrivende,

e) levering av varer som er fremstilt etter forbru-kerens spesifikasjoner, eller som har fått ettydelig personlig preg,

f) levering av legemidler, jf. legemiddelloven § 2,og medisinsk utstyr, jf. lov om medisinskutstyr § 3,

g) levering av forseglede varer som av hensyn tilhelsevern eller hygiene ikke er egnet for retur,og der forseglingen er blitt brutt etter levering,

h) levering av alkoholholdige drikker til en prissom ble avtalt på avtaletidspunktet, og leveringførst kan skje etter 30 dager, og der den fak-tiske verdien avhenger av svingninger i marke-det som ikke kontrolleres av den næringsdri-vende,

i) reparasjoner eller tjenester som det haster å fåutført der forbrukeren uttrykkelig ber dennæringsdrivende om å besøke forbrukeren.Tilleggstjenester eller tilleggsvarer som ytessamtidig, og som ikke dekkes av første punk-tum, omfattes ikke av unntaket fra angreret-ten,

j) levering av forseglede lyd- eller bildeopptakeller forseglet programvare som forbrukerenhar brutt forseglingen på,

k) levering av en avis, et tidsskrift eller et maga-sin, med unntak av abonnementsavtaler forlevering av slike publikasjoner,

l) varer eller tjenester som er inngått ved offent-lig auksjon,

m) levering av innkvarteringstjenester for andreformål enn boligformål, transport av varer,bilutleietjenester, catering og tjenester knyttettil fritidsaktiviteter når det i avtalen er fastsatten bestemt dato eller et bestemt tidsrom forutførelsen av slike tjenester,

n) levering av digitalt innhold som ikke leverespå et fysisk medium, dersom leveringen erbegynt med forbrukerens uttrykkelige sam-tykke og forbrukeren erkjenner at angrerettendermed går tapt.

§ 23 Virkningene av at angreretten brukesVed bruk av angreretten bortfaller partenes

forpliktelser til å oppfylle avtalen. I tilfeller der for-brukeren har gitt et tilbud, bortfaller tilbudet.

§ 24 Den næringsdrivendes forpliktelser når angre-retten brukes

Den næringsdrivende skal tilbakeføre allebetalinger som er mottatt fra forbrukeren. Der-som forbrukeren uttrykkelig har valgt en annentype levering enn standardleveringen som dennæringsdrivende tilbød, skal den næringsdri-vende likevel ikke betale tilleggskostnadene dettemedførte.

Tilbakebetaling skal skje uten unødig opphold,og senest 14 dager fra den næringsdrivende fikkmelding om forbrukerens beslutning om å benytteangreretten etter § 20. Med mindre noe annetuttrykkelig er avtalt med forbrukeren, skal tilba-kebetalingen skje ved bruk av samme betalingsin-strument som forbrukeren benyttet. Forbrukerenskal ikke betale noen form for gebyr som følge avtilbakebetalingen.

Den næringsdrivende kan holde tilbakebeta-lingen tilbake til varene er mottatt, eller til forbru-keren har lagt frem dokumentasjon på at vareneer sendt tilbake. Dette gjelder ikke når dennæringsdrivende har tilbudt seg å hente varene.

Ved avtaler inngått utenom faste forretningslo-kaler og der varene er levert til forbrukerens hjempå avtaletidspunktet, skal den næringsdrivendefor egen regning hente varene, om disse etter sinart normalt ikke kan returneres med post.

Er det avtalt at varene skal hentes hos forbru-keren, og dette ikke skjer innen tre måneder fraden dagen da den næringsdrivende fikk meldingetter § 20, tilfaller varen forbrukeren vederlags-fritt.

§ 25 Forbrukerens forpliktelser når angreretten bru-kes ved avtale om levering av varer

Forbrukeren skal uten unødig opphold ogsenest 14 dager fra melding etter § 20 ble gitt,sende varene tilbake, eller overlevere dem til dennæringsdrivende dersom den næringsdrivendeikke har tilbudt seg å hente varene.

Forbrukeren skal bare betale de direkte kost-nadene ved å returnere varene. Den næringsdri-vende skal likevel dekke kostnadene hvis dennehar påtatt seg å betale disse eller ikke har opplystforbrukeren om at forbrukeren skal betale retur-kostnadene.

Den næringsdrivende kan kreve at forbruke-ren erstatter verdireduksjon som følge av forbru-



kerens håndtering av varene, som ikke er nødven-dig for å fastslå varenes art, egenskaper og funk-sjon. Dette gjelder bare dersom forbrukeren harmottatt opplysninger om angrerett, jf. § 8 førsteledd bokstav h.

§ 26 Forbrukerens forpliktelser når angreretten bru-kes ved avtaler om levering av tjenester

Ved bruk av angreretten ved tjenester som for-brukeren uttrykkelig har bedt den næringsdri-vende om å begynne levering av, skal forbrukerenbetale et beløp som står i forhold til det som erlevert frem til det tidspunkt forbrukeren gir mel-ding om bruk av angreretten. Er den samlede pri-sen urimelig høy, skal det forholdsmessige belø-pet beregnes på grunnlag av markedsverdien avdet som er levert.

Forbrukerens betalingsplikt faller bort når:a) den næringsdrivende ikke har gitt opplysnin-

ger i samsvar med § 8 første ledd bokstav h ogj,

b) forbrukeren ikke uttrykkelig har bedt om atleveringen skal begynne innen utløpet avangrefristen i samsvar med §§ 12 eller 19,

c) levering av digitalt innhold som ikke kan leve-res på et fysisk medium, er begynt uten forbru-kerens uttrykkelige forhåndssamtykke ogerkjennelse av at angreretten dermed går tapt,eller uten at den næringsdrivende har gittbekreftelse i samsvar med § 11 annet ledd og§ 18 annet ledd.

§ 27 Virkninger for tilknyttede avtaler av at angre-retten brukes

Dersom forbrukeren bruker sin angrerett, fal-ler alle tilknyttede avtaler bort uten kostnad forforbrukeren. §§ 24 til 26 gjelder tilsvarende.

Etter å ha mottatt forbrukerens melding ombruk av angrerett skal den næringsdrivendestraks gi beskjed til tredjeperson som har inngåtten tilknyttet avtale med forbrukeren.

Kapittel 7. Regler om opplysningsplikt og avtalebekreftelse for fjernsalg og salg utenom faste forretningslokaler av finansielle tjenes-ter

§ 28 Opplysningsplikt før avtaleinngåelse ved fjern-salg av finansielle tjenester

I rimelig tid før det blir inngått en fjernsalgs-avtale som gjelder finansielle tjenester, skal dennæringsdrivende gi forbrukeren opplysninger om:a) den næringsdrivendes navn, organisasjons-

nummer og ervervsmessige hovedaktivitet ogden næringsdrivendes geografiske adresse.Har en utenlandsk næringsdrivende en repre-

sentant her i landet, eller for øvrig represente-res overfor forbrukeren av en annen nærings-drivende, skal forbrukeren ha tilsvarende opp-lysninger om representanten,

b) eventuelle godkjenningsordninger som virk-somheten er underlagt og opplysninger omden relevante tilsynsmyndigheten,

c) den finansielle tjenestens viktigste egenska-per,

d) eventuelle særskilte risikoer knyttet til detfinansielle instrumentet eller til operasjonersom skal utføres. Er tjenestens pris avhengigav svingninger i finansmarkedene, skal detopplyses om dette og om at historisk verdiut-vikling og avkastning ikke kan brukes somindikator på framtidig utvikling og avkastning,

e) den samlede prisen forbrukeren skal betale,inklusive provisjoner, gebyrer og alle skatterog avgifter som betales gjennom den nærings-drivende, og spesifikasjon av alle enkeltele-menter i prisen. Kan det ikke opplyses om nøy-aktig pris, skal det opplyses om utregnings-grunnlaget,

f) at det kan finnes andre avgifter og/eller kost-nader som ikke betales gjennom eller blirpålagt gjennom den næringsdrivende,

g) eventuelle grenser for hvor lenge opplysnin-gene er gyldige,

h) ordninger for betaling og for oppfylling av avta-len,

i) eventuelle særlige tilleggskostnader sombelastes forbrukeren ved bruk av fjernkommu-nikasjonsmetoden,

j) hvorvidt forbrukeren har angrerett eller ikke,den eventuelle angrefristens lengde, vilkår forå bruke angreretten, herunder hvilket beløpforbrukeren kan bli avkrevd ved bruk avangreretten,

k) hvordan angreretten kan brukes, blant annethvilken adresse melding om bruk av angreret-ten kan sendes til, samt om følgene av å ikkebruke angreretten,

l) avtalens korteste varighet for avtaler omløpende eller tilbakevendende finansielle tje-nester,

m) eventuelle rettigheter avtalen gir partene tilførtidig eller ensidig å avslutte avtaleforholdet,herunder eventuelle vederlag som pålegges ihenhold til avtalen i slike tilfelle,

n) navnet på den medlemsstaten eller medlems-statene hvis lover er brukt av den næringsdri-vende som grunnlag for å kontakte forbruke-ren før avtalen inngås,

o) eventuelle lovvalgs- eller vernetingsbestem-melser i avtalen,



p) på hvilket eller hvilke språk avtalevilkårene ogforhåndsopplysningene nevnt i denne bestem-melsen fins, samt på hvilket eller hvilke språkden næringsdrivende, med samtykke fra for-brukeren, forplikter seg til å kommunisere sålenge avtalen løper,

q) muligheten for å få løst eventuelle tvister medden næringsdrivende utenfor domstolene oghvordan forbrukere eventuelt kan bruke ord-ningene,

r) garantifond eller erstatningsordninger somikke er omfattet av direktiv 94/19/EF om inn-skuddsgarantiordninger og direktiv 97/9/EFom erstatningsordninger for investorer.Hvis fjernsalgsavtalen gjelder betalingstje-

nester som definert i finansavtaleloven § 11, skalden næringsdrivende istedenfor opplysningersom nevnt i første ledd bokstav a, b, c, e, l, m, o, pog q gi opplysningene nevnt i finansavtaleloven§ 15 annet ledd, eventuelt opplysningene nevnt ifinansavtaleloven § 23 første ledd hvis det gjelderen enkeltstående betalingstransaksjon som ikkeer omfattet av en rammeavtale.

Opplysningene skal gis på en klar og forståeligmåte og i en form som er tilpasset den fjernkom-munikasjonsmetoden som er brukt. Det skal tassærskilt hensyn til behovet for beskyttelse av per-soner uten rettslig handleevne, som for eksempelmindreårige. Der markedsføringen er rettet tilnorske forbrukere, skal opplysningene være pånorsk. Hvis den næringsdrivende ikke gir alleopplysningene i markedsføringen, skal det opply-ses om hvor forbrukeren kan få dem.

Forutsatt at forbrukeren uttrykkelig har gittsitt samtykke til dette, kan den næringsdrivende itelefonsamtaler nøye seg med å gi opplysningenenevnt i første ledd bokstav a, c, d, e, f og j. Dennæringsdrivende skal i så fall informere forbruke-ren om at flere opplysninger er tilgjengelige påforespørsel, og hva slags opplysninger dette er.Den næringsdrivende skal uansett gi fullstendigeopplysninger etter første ledd skriftlig på varigmedium på det tidspunktet som følger av reglene i§ 30 første ledd.

Hvis det utføres flere separate transaksjonerav samme type mellom de samme partene uten atdet foreligger noen innledende avtale om tje-nesten, gjelder bestemmelsen her bare for denførste transaksjonen. Hvis det går mer enn ett årmellom transaksjonene, skal opplysningene like-vel gis på nytt.

Ved uanmodet tilbud fremsatt på telefon blirforbrukeren ikke bundet før han eller hun har

akseptert tilbudet skriftlig. Dette skal dennæringsdrivende gi forbrukeren skriftlig opplys-ning om før denne blir bundet av en fjernsalgsav-tale. Dette gjelder ikke ved fjernsalg av betalings-tjenester som definert i finansavtaleloven § 11.

§ 29 ForskriftDepartementet kan i forskrift fastsette at den

næringsdrivende plikter å gi ytterligere opplysnin-ger enn de som er oppregnet i § 28.

Departementet kan i forskrift gi nærmerebestemmelser om hvordan opplysningspliktenetter § 28 skal oppfylles.

§ 30 Opplysninger og avtalevilkår på varig mediumved fjernsalg av finansielle tjenester

I rimelig tid før avtale blir inngått skal dennæringsdrivende gi forbrukeren alle avtalevilkårog alle opplysninger etter § 28 første ledd skriftligpå et varig medium som forbrukeren råder over.Hvis avtalen inngås på forbrukerens oppfordringog det brukes en fjernkommunikasjonsmetodesom ikke gjør det mulig å gi avtalevilkår og opp-lysninger på varig medium før avtaleinngåelsen,skal den næringsdrivende oppfylle sine forpliktel-ser straks etter at avtalen er inngått.

§ 28 fjerde ledd gjelder tilsvarende.

§ 31 Rett for forbrukeren til ved fjernsalg av finansi-elle tjenester å få avtalevilkår på papir og til å byttefjernkommunikasjonsmetode

Forbrukeren kan når som helst under avtale-forholdet be om å få avtalevilkårene på papir.

Forbrukeren har rett til å bytte til en annenfjernkommunikasjonsmetode, med mindre detteer i strid med avtalen eller med den typen finansi-ell tjeneste som ytes.

§ 32 Opplysninger på varig medium ved salg avfinansielle tjenester utenom faste forretningslokaler

I forbindelse med inngåelse av en avtale omfinansielle tjenester utenom faste forretningsloka-ler, skal den næringsdrivende gi forbrukeren opp-lysninger som nevnt i § 28 første ledd bokstav j ogk skriftlig på et varig medium som forbrukerenråder over.

§ 33 ForskriftDepartementet kan i forskrift fastsette nær-

mere bestemmelser om krav til oppfyllelse av opp-lysningsplikten etter §§ 30 og 32, herunder at opp-lysninger om angreretten skal gis ved bruk av etangreskjema fastsatt av departementet.



Kapittel 8. Angrerett ved fjernsalg og salg utenom faste forretningslokaler av finansielle tjenester

§ 34 Rett til å gå fra avtalen (angrerett) ved fjern-salg

Forbrukeren har rett til å gå fra avtalen (angre-rett) ved å gi melding til den næringsdrivende førutløpet av angrefristen, jf. annet ledd. For avtalerom livsforsikring og individuelle pensjonsavtalerer fristen 30 dager. For andre avtaler er fristen 14dager.

Fristen løper fra avtalen er inngått eller, vedlivsforsikringsavtaler, fra forbrukeren har fått mel-ding om at avtalen er inngått, forutsatt at avtalevil-kårene og opplysningene som kreves i § 30 førsteledd er mottatt på foreskreven måte. Dersom opp-lysningsplikten først oppfylles etter avtaleinngåel-sen eller melding om at en livsforsikringsavtale erinngått, løper fristen fra det tidspunktet opplys-ningsplikten er oppfylt.

§ 35 Unntak fra angreretten ved fjernsalgAngreretten gjelder ikke for:

a) tjenester der prisen avhenger av svingninger ifinansmarkedet som den næringsdrivendeikke har innflytelse på og som kan forekommei angreperioden,

b) avtaler om reise- og reisegodsforsikring ellerandre forsikringsavtaler med kortere varighetenn en måned,

c) avtaler som etter forbrukerens uttrykkeligeanmodning er blitt oppfylt av begge parter førforbrukeren utøver sin angrerett,

d) kreditt som er sikret ved pant i fast eiendomeller i rettighet knyttet til fast eiendom.

§ 36 Gjennomføring av angreretten ved fjernsalgVed bruk av angreretten faller partenes plikt til

å oppfylle avtalen bort. Dersom noen av partenehar oppfylt deler av avtalen, skal det skje en tilba-keføring.

Ved bruk av angreretten kan forbrukeren kunpålegges å betale for den tjenesten som faktisk erlevert. Det beløpet forbrukeren skal betale skalstå i rimelig forhold til omfanget av den tjenestensom allerede er levert sammenlignet med avtalensfulle oppfyllelse.

Rett til betaling forutsetter at oppfyllelse avavtalen er påbegynt etter forbrukerens anmod-ning, og at forbrukeren er blitt opplyst om detbeløpet som skal betales i henhold til reglene i§ 28 bokstav j, jf. § 30 første ledd.

Den næringsdrivende skal snarest mulig ogsenest innen 30 dager tilbakebetale ethvert beløp

som er mottatt fra forbrukeren i forbindelse medavtalen, med unntak av eventuelle beløp etterannet ledd. Fristen løper fra den dagen dennæringsdrivende mottar melding om bruk avangreretten.

Forbrukeren skal snarest mulig og senestinnen 30 dager tilbakeføre ethvert beløp ellerannet formuesgode som han eller hun har mottatt.Fristen løper fra den dagen forbrukeren sendermelding om bruk av angreretten.

§ 37 Oppheving av visse tilknyttede avtaler vedfjernsalg

Hvis det til en finansiell tjeneste er knyttet enannen fjernsalgsavtale om tjenester som skal leve-res av den næringsdrivende, oppheves den andreavtalen uten at det kan kreves vederlag for opphe-velsen dersom forbrukeren bruker angrerettenetter § 34.

Første ledd gjelder tilsvarende når den tilknyt-tede tjenesten ytes av en annen enn den som yterden finansielle tjenesten på grunnlag av avtalemellom dem. Den som yter den finansielle tje-nesten skal i så fall gi melding til den andrenæringsdrivende umiddelbart etter at melding ombruk av angreretten er mottatt fra forbrukeren.

§ 38 Rett til å gå fra avtalen (angrerett) ved salgutenom faste forretningslokaler

Forbrukeren har rett til å gå fra avtalen (angre-rett) ved å gi melding til den næringsdrivendeinnen 14 dager etter at de opplysningene som kre-ves etter § 32 er mottatt på foreskreven måte.Bestemmelsene i § 20 første og tredje ledd og § 6gjelder tilsvarende.

Departementet kan i forskrift fastsette særligeregler om angreretten og kan herunder gjøre unn-tak fra angreretten for bestemte typer tjenester.

§ 39 Gjennomføring av angreretten ved salg utenomfaste forretningslokaler

Ved bruk av angreretten faller partenes plikt tilå oppfylle avtalen bort. Dersom noen av partenehar oppfylt hele eller deler av avtalen, skal det skjeen tilbakeføring.

Den næringsdrivende plikter å tilbakebetaledet forbrukeren har betalt, samt eventuelt et beløptil dekning av returkostnader, senest 14 dager fraden dagen melding om bruk av angreretten ermottatt.

Har forbrukeren mottatt varer i forbindelsemed tjenesteavtalen gjelder følgende:a) returkostnader bæres av den næringsdri-

vende,



b) forbrukeren kan holde varen tilbake inntil haneller hun har mottatt tilbakebetaling og even-tuelt et beløp tilsvarende returkostnader fraden næringsdrivende,

c) når forbrukeren har mottatt det den nærings-drivende skal betale, skal forbrukeren sendeeller levere varen til den næringsdrivendeinnen rimelig tid,

d) er varen sendt gjennom posten eller en annenselvstendig fraktfører, skal den sendes tilbakepå tilsvarende måte. Dersom den næringsdri-vende ikke har ordnet med hensiktsmessigreturpakning, gjelder bestemmelsen i bokstave,

e) er varen levert på annen måte, skal den stillestil den næringsdrivendes rådighet for avhen-ting på det stedet varen ble mottatt. Er varen idisse tilfellene levert på et annet sted enn i for-brukerens hjem, kan det avtales at varen skalsendes eller leveres på en annen måte somikke medfører urimelig ulempe for forbruke-ren,

f) forbrukeren plikter ikke å motta eller innløseen vare før den returneres til den næringsdri-vende, men kan i stedet be den som leverervaren, om å returnere den til den næringsdri-vende,

g) dersom forbrukeren har gitt melding til dennæringsdrivende om at varen kan hentes ihenhold til bokstav e, og dette ikke skjer innentre måneder fra meldingen er mottatt, tilfallerden forbrukeren vederlagsfritt.Bestemmelsene i § 27 første punktum og

annet ledd gjelder tilsvarende.

§ 40 Angrerett ved kredittavtalerFor angrerett ved kredittavtaler etter finans-

avtaleloven gjelder finansavtaleloven § 51 b.

Kapittel 9. Håndheving og sanksjoner

§ 41 Tilsyn og håndhevingForbrukerombudet skal føre tilsyn med at

bestemmelser i eller bestemmelser gitt i medholdav denne lov overholdes.

Ved Forbrukerombudets og Markedsrådetssaksbehandling gjelder markedsføringsloven§§ 33, 34 annet ledd første punktum, 35, 37 og 38tilsvarende.

Dersom Forbrukerombudet finner at en hand-ling eller en unnlatelse er i strid med bestemmel-sene som nevnt i § 42 femte ledd, er det ikke nød-vendig å søke å oppnå frivillig ordning etter mar-kedsføringsloven § 35 annet ledd. Det sammegjelder dersom handlingen eller unnlatelsen i detvesentlige er identisk med handlinger eller unnla-

telser som Markedsrådet tidligere har nedlagt for-bud mot eller påbud om, eller den næringsdri-vende handler i strid med en skriftlig bekreftelseetter markedsføringsloven § 35 annet ledd.

§ 42 Forbrukerombudets og Markedsrådets vedtakForbrukerombudet og Markedsrådet kan, der-

som de finner at inngrep tilsies av hensyn somnevnt i markedsføringsloven § 34 annet ledd før-ste punktum, fatte enkeltvedtak oma) forbud mot handlinger som strider mot

bestemmelser i eller gitt i medhold av dennelov,

b) påbud som finnes nødvendige for å sikre atbestemmelser i eller gitt i medhold av dennelov overholdes,

c) tvangsmulkt etter fjerde ledd,d) overtredelsesgebyr etter femte ledd.

Markedsrådets vedtak kan ikke påklages.Vedtak kan også rettes mot medvirkere.For å sikre at vedtak etter bokstav a og b her

overholdes, skal det fastsettes en tvangsmulktsom den vedtaket retter seg mot, skal betale der-som vedkommende overtrer vedtaket. Fastset-telse av tvangsmulkt kan unnlates dersom særligegrunner tilsier det. Markedsføringsloven § 42annet til fjerde ledd gjelder tilsvarende.

Ved forsettlig eller uaktsom overtredelse av§ 8 første og tredje ledd, forskrift gitt i medhold av§ 8, § 10 første ledd, § 11, § 14, § 15, § 16 første ogannet ledd, § 17, § 18, § 24 første ledd, § 28, for-skrift gitt i medhold av § 29, § 30, § 32, § 36 fjerdeledd eller § 39 annet ledd som enten anses somvesentlig eller har skjedd gjentatte ganger, kandet fastsettes et overtredelsesgebyr som den somvedtaket retter seg mot, skal betale. Ved vedtakom overtredelsesgebyr gjelder markedsføringslo-ven § 43 annet og tredje ledd tilsvarende.

Kongen kan ved forskrift gi nærmere reglerom ileggelse av tvangsmulkt og utmåling av over-tredelsesgebyr.

Kapittel 10. Sluttbestemmelser

§ 43 Ikrafttredelse og overgangsbestemmelserLoven gjelder fra den tid Kongen bestemmer.Loven får bare virkning for markedsføringstil-

tak og betalinger foretatt etter lovens ikrafttre-delse, samt avtaler som inngås etter at loven trer ikraft.

Lov 21. desember nr. 105 om opplysningspliktog angrerett m.v. ved fjernsalg og salg utenfor fastutsalgssted og forskrifter fastsatt i medhold avden, gjelder for avtaler som er inngått før opphe-ving av loven.



§ 44 Endringer i andre loverFra den tid loven trer i kraft gjøres følgendeendringer i andre lover:1. Lov 21. desember nr. 105 om opplysningsplikt

og angrerett m.v. ved fjernsalg og salg utenforfast utsalgssted oppheves.

2. I lov 31. mai 1918 om avslutning av avtaler, omfuldmagt og om ugyldige viljeserklæringer gjø-res følgende endringer:

Nytt kapittel 4 skal lyde:

4de kapitel. Særlige bestemmelser for forbrukeravta-ler

§ 38 a VirkeområdeBestemmelsene i dette kapitlet gjelder for avtaler

som inngås mellom en næringsdrivende og en for-bruker, med mindre annet følger av lov eller avbestemmelser gitt i medhold av lov. Bestemmelsenekan ikke ved avtale fravikes til ugunst for en forbru-ker.

Med forbruker menes en fysisk person som ikkehovedsakelig handler som ledd i næringsvirksomhet.Med næringsdrivende menes en fysisk eller juridiskperson som handler, herunder ved fullmektig, somledd i næringsvirksomhet.

§ 38 b Informasjonskrav i forbrukeravtalerFør det blir inngått avtale skal den næringsdri-

vende gi forbrukeren følgende opplysninger på enklar og forståelig måte, såfremt opplysningene ikkeallerede går frem av sammenhengen:1. varens eller tjenestens viktigste egenskaper, i den

utstrekning kommunikasjonsmåten og vareneller tjenesten er egnet til dette,

2. den næringsdrivendes identitet, slik som foretaks-navn, geografisk adresse og eventuelt telefon-nummer, telefaksnummer og elektronisk postad-resse samt identitet og geografisk adresse tilnæringsdrivende det opptres på vegne av,

3. den samlede prisen for varen eller tjenesten med-regnet avgifter, eller, dersom varens eller tjenes-tens art gjør at prisen ikke med rimelighet kanforhåndsberegnes, metoden for beregning av pri-sen, samt eventuelle tilleggskostnader til frakt,levering, porto eller annet, eller, dersom disseikke med rimelighet kan forhåndsberegnes, atslike tilleggskostnader kan forekomme. For avta-ler uten tidsbegrensning og for abonnementsavta-ler skal den samlede prisen omfatte de samledekostnadene per avregningsperiode, og ved beta-ling med fast beløp også de samlede månedligekostnadene, og om de samlede kostnadene ikke

kan forhåndsberegnes, metoden for beregning avprisen,

4. ordningene for betaling, levering, oppfyllelse ogleveringsfrist samt hvordan den næringsdrivendehåndterer reklamasjoner,

5. den rettslige forpliktelsen til å levere en kon-traktsmessig vare, eventuell ettersalgsservice ogeventuelle kommersielle garantier samt vilkå-rene for disse,

6. avtalens varighet, eller, for avtaler som er utentidsbegrensning eller forlenges automatisk, vilkå-rene for å si opp avtalen,

7. der dette er relevant, funksjonaliteten, herundertekniske beskyttelsestiltak, for digitalt innhold ogdet digitale innholdets evne til å virke sammenmed maskinvare og programvare så langt dennæringsdrivende kjenner til eller med rimelighetkan forventes å kjenne til dette.

Bestemmelsene i første ledd gjelder ikke1. avtaler om dagligdagse transaksjoner som oppfyl-

les umiddelbart ved avtaleinngåelsen,2. avtaler om finansielle tjenester,3. avtaler som er omfattet av pakkereiseloven,4. avtaler som er omfattet av tidspartloven,5. avtaler om oppføring av bygninger,6. avtaler om persontransporttjenester,7. avtaler som er inngått med ekomtilbyder gjen-

nom offentlig tilgjengelige betalingstelefoner forbruk av disse, eller som er inngått for bruk av énenkelt telefon-, internett-, eller telefaksforbindelseopprettet av en forbruker,

8. avtaler om levering av næringsmidler, drikkeva-rer eller andre varer som er beregnet på løpendeforbruk i husholdningen, og som leveres fysisk aven næringsdrivende på hyppige og regelmessigerunder til forbrukerens hjem, bolig eller arbeids-plass.Første ledd gjelder heller ikke avtaler om fjern-

salg og avtaler inngått utenom faste forretnings-lokaler. For slike avtaler gjelder angrerettloven.

Nåværende kapittel 4 blir nytt kapittel 5. Nyttkapittel 5 overskriften skal lyde:

5te kapitel. Slutningsbestemmelser.1. 3. I lov 25. juni 1999 nr. 46 om finansavtaler og

finansoppdrag skal

§ 39 b første ledd lyde:(1) Dersom en betalingsmottaker krever

gebyr eller gir rabatt for bruk av et bestemtbetalingsinstrument, skal betaleren opplyses omdette før en betalingstransaksjon iverksettes.Institusjonen kan ikke hindre betalingsmottake-ren i å kreve gebyr eller gi rabatt som nevnt.Dersom en betalingsmottaker krever gebyr for bruk



av et bestemt betalingsinstrument fra en forbruker,kan gebyret ikke overstige betalingsmottakerens fak-tiske kostnad ved bruk av betalingsinstrumentet.Kongen kan i forskrift forby eller begrense ret-ten til å kreve gebyrer som nevnt i første og tredjepunktum for å fremme konkurranse og bruk aveffektive betalingsinstrumenter.4. I lov 21. juni 2002 nr. 34 om forbrukerkjøp gjø-

res følgende endringer:

§ 6 første ledd skal lyde:Tingen skal leveres uten unødig opphold og

senest innen 30 dager etter kjøpet, hvis ikke noeannet er avtalt.

§ 14 nytt fjerde ledd skal lyde:Ved sendekjøp går risikoen over på forbrukeren

når forbrukeren, eller en tredjeperson forbrukerenhar pekt ut som ikke er fraktføreren, fysisk har fåttvarene i sin besittelse. Risikoen går likevel over påforbrukeren når varene overlates til fraktføreren,dersom det er forbrukeren som har gitt fraktførerentransportoppdraget, og det ikke var selgeren som til-bød dette transportalternativet. Annet punktumberører ikke forbrukerens rettigheter overfor fraktfø-reren.Nåværende fjerde ledd blir nytt femte ledd.

§ 23 skal lyde:§ 23 Heving

Har selgeren ikke levert tingen i tide i samsvarmed § 6, skal forbrukeren oppfordre selgeren til ålevere innen en rimelig tilleggsfrist for oppfyllelse.Dersom selgeren ikke leverer innen denne tilleggs-fristen, kan forbrukeren heve avtalen.

Første ledd gjelder ikke hvis selgeren har nektetå levere varene, hvis levering innen avtalt tid eravgjørende for inngåelsen av avtalen, eller hvis for-brukeren før inngåelsen av avtalen har underrettetselgeren om at levering innen eller på et bestemttidspunkt er avgjørende. Har selgeren i slike tilfellerikke levert i tide i samsvar med § 6, kan forbruke-ren umiddelbart heve avtalen.

Er tingen levert, må kravet om heving gjøresgjeldende innen rimelig tid etter at forbrukeren fikkvite om leveringen.

5. I lov 9. januar 2009 nr. 2 om kontroll med mar-kedsføring og avtalevilkår mv. gjøres følgendeendringer:

§ 11 nytt tredje og fjerde ledd skal lyde:I næringsvirksomhet er det forbudt å henvise for-

brukere som skal ta kontakt med den næringsdri-vende i forbindelse med en inngått avtale, til et tele-fonnummer som belaster forbrukeren med en høyerekostnad enn grunntakst.

Før en avtale blir inngått skal den næringsdri-vende innhente forbrukerens uttrykkelige samtykketil enhver betaling utover vederlaget for hovedytel-sen. Dersom slikt samtykke ikke er innhentet, mener lagt til grunn ved bruk av standardløsninger somforbrukeren må velge bort for å unngå tilleggsbeta-ling, har forbrukeren rett til å få tilbakeført tilleggs-betalingen.Nåværende tredje ledd blir nytt femte ledd.

§ 16 annet ledd skal lyde:

Ved uanmodet markedsføring på telefon til forbru-kere skal den næringsdrivende straks presentereseg og opplyse om at henvendelsen skjer i mar-kedsføringshensikt. Dersom henvendelsen skjer påvegne av en annen, skal dette opplyses. Dennæringsdrivende skal informere om reservasjons-retten etter § 12. Det skal legges til rette for atmottakeren enkelt og gebyrfritt kan reservere seghos den næringsdrivende.

§ 43 første ledd skal lyde:Ved forsettlig eller uaktsom overtredelse av

forskrift gitt i medhold av § 6 femte ledd, § 10,forskrift gitt i medhold av § 10, § 11, § 12, § 13,§ 14, § 15, § 16, § 17, § 18 første ledd eller§ 20 annet ledd, som enten anses som vesentligeller har skjedd gjentatte ganger, kan det fastset-tes et overtredelsesgebyr som den som vedtaketretter seg mot, skal betale.

6. I lov 28. april 1978 nr. 18 om behandling av for-brukertvister skal § 1 første ledd bokstav b ogc lyde:b) tvister om håndverkertjenester som faller

inn under reglene i lov 16. juni 1989 nr. 63,jf. dens § 1,

c) tvister om avtaler faller inn under lov omopplysningsplikt og angrerett ved fjernsalgog salg utenom faste forretningslokaler(angrerettloven).



Vedlegg 1

Europaparlaments- og rådsdirektiv 2011/83/EU av 25. oktober 2011 om forbrukerrettigheter, om endring

av rådsdirektiv 93/13/EØF og europaparlaments- og rådsdirektiv 1999/44/EF og om oppheving av rådsdirektiv 85/577/EØF og europaparlaments- og rådsdirektiv 97/7/EF

(Uoffisiell oversettelse)

EUROPAPARLAMENTET OG RÅDET FOR DENEUROPEISKE UNION HAR –

under henvisning til traktaten om Den euro-peiske unions virkemåte, særlig artikkel 114,

under henvisning til forslag fra Europakommi-sjonen,

under henvisning til uttalelse fra Den euro-peiske økonomiske og sosiale komité1,

under henvisning til uttalelse fra Regionkomi-teen2,

etter den ordinære regelverksprosessen3 ogut fra følgende betraktninger:

1) Rådsdirektiv 85/577/EØF av 20. desember1985 om forbrukervern ved avtaler som inngåset annet sted enn på den næringsdrivendesfaste forretningssted4 og europaparlaments-og rådsdirektiv 97/7/EF av 20. mai 1997 omforbrukervern ved fjernsalgsavtaler5 fastsetteren rekke avtalefestede rettigheter for forbru-kere.

2) De nevnte direktiver er gjennomgått i lys averfaring med sikte på å forenkle og ajourførede relevante bestemmelsene og å fjerne man-glende konsekvens og uønskede huller ibestemmelsene. Gjennomgåelsen har vist atdet er hensiktsmessig å erstatte de to nevntedirektiver med ett enkelt direktiv. Dette direk-tiv bør derfor fastsette standardbestemmelserfor felles aspekter som gjelder både fjernsalgs-avtaler og avtaler inngått utenom faste forret-

ningslokaler, og ikke lenger bygge på prinsip-pet om minsteharmonisering i de tidligeredirektivene, samtidig som det i forbindelsemed visse aspekter bør være mulig for med-lemsstatene å beholde eller vedta nasjonalebestemmelser.

3) Artikkel 169 nr. 1 og artikkel 169 nr. 2 bokstava) i traktaten om Den europeiske unions virke-måte (TEUV) slår fast at Unionen skal bidra tilå oppnå et høyt nivå for forbrukervern gjen-nom de tiltak som vedtas i henhold til trakta-tens artikkel 114.

4) I samsvar med artikkel 26 nr. 2 i TEUV skaldet indre marked utgjøre et område uten indregrenser, der fritt varebytte og fri bevegelighetfor tjenester samt etableringsadgang er sikret.Harmoniseringen av visse aspekter ved forbru-keravtaler om fjernsalg og forbrukeravtalerinngått utenom faste forretningslokaler er nød-vendig for å fremme et virkelig indre markedfor forbrukerne, med en riktig balanse mellomet høyt nivå for forbrukervern og foretakeneskonkurranseevne, samtidig som det sikres atnærhetsprinsippet blir overholdt.

5) Mulighetene ved fjernsalg over landegren-sene, som bør være et av de viktigste konkretetegn for forbrukerne på at det indre marked ergjennomført, er ennå ikke fullt ut utnyttet.Sammenlignet med den betydelige veksten iinnenlandsk fjernsalg i de siste få årene, harveksten i fjernsalg over landegrensene værtbegrenset. Dette misforholdet er særlig tyde-lig for salg over Internett, der muligheten forytterligere vekst er stor. Mulighetene ved salgover landegrensene ved avtaler inngåttutenom faste forretningslokaler (direktesalg)blir hindret av en rekke faktorer, herunder deulike nasjonale forbrukervernbestemmelsene

1 EUT C 317 av 23.12.2009, s. 54.2 EUT C 200 av 25.8.2009, s. 76.3 Europaparlamentets holdning av 23. juni 2011 (ennå ikke

offentliggjort i EUT) og rådsbeslutning av 10. oktober2011.

4 EFT L 372 av 31.12.1985, s. 31.5 EFT L 144 av 4.6.1997, s. 19.



som næringslivet skal overholde. Sammenlig-net med veksten i det innenlandske direktesal-get i de siste få årene, særlig på tjenestesekto-ren, for eksempel forsyningstjenester, er antal-let forbrukere som benytter denne kanalen forkjøp over landegrensene, ikke endret. Somreaksjon på økte forretningsmuligheter imange medlemsstater bør små og mellom-store bedrifter (herunder individuellenæringsdrivende) eller agenter for foretaksom driver direktesalg, være mer tilbøyelige tilå søke nye forretningsmuligheter i andre med-lemsstater, særlig i grenseområdene. Derforvil full harmonisering av forbrukeropplysningog angrerett i fjernsalgsavtaler og avtaler inn-gått utenom faste forretningslokaler bidra til ethøyt nivå for forbrukervern og til at det indremarked fungerer bedre i forholdet mellomnæringsdrivende og forbrukere.

6) Visse forskjeller som påvirker både nærings-drivende og forbrukere, skaper betydeligehindringer for det indre marked. Disse for-skjellene øker kostnadene ved å overholdebestemmelsene for næringsdrivende somønsker å selge varer eller yte tjenester overlandegrensene. Uforholdsmessig fragmente-ring undergraver også forbrukernes tillit til detindre marked.

7) Full harmonisering av enkelte viktige aspekterved regelverket bør i betydelig grad øke retts-sikkerheten for både forbrukere og nærings-drivende. Både forbrukere og næringsdri-vende bør kunne forholde seg til ett enkeltregelverk som bygger på klart definerte juri-diske begreper, og som regulerer visse aspek-ter ved avtaler mellom forbrukere og nærings-drivende i hele Unionen. Virkningen av en slikharmonisering bør være at hindringene somfølger av den nevnte fragmenteringen avbestemmelsene, fjernes, og det indre markedpå dette området fullføres. Disse hindringenekan bare fjernes ved å etablere ensartedebestemmelser på unionsplan. Forbrukerne børdessuten kunne nyte godt av et høyt felles nivåfor forbrukervern i hele Unionen.

8) De aspektene ved regelverket som skal har-moniseres, bør bare gjelde avtaler som inngåsmellom næringsdrivende og forbrukere. Dettedirektiv bør derfor ikke påvirke nasjonal lov-givning på området arbeidsavtaler, avtaler omarverett, familierettslige avtaler og avtaler omstiftelse av selskaper og selskapsvedtektereller partnerskapsavtaler.

9) Dette direktiv fastsetter bestemmelser omhvilke opplysninger som skal gis for fjernsalgs-

avtaler, for avtaler inngått utenom faste forret-ningslokaler og for andre avtaler enn de oven-nevnte avtalene. Dette direktiv regulerer ogsåangreretten i tilknytning til fjernsalgsavtalerog avtaler inngått utenom faste forretningslo-kaler, og harmoniserer visse bestemmelsersom gjelder oppfyllelse og andre aspekter vedavtaler mellom næringsdrivende og forbru-kere.

10)Dette direktiv bør ikke berøre europaparla-ments- og rådsforordning (EF) nr. 593/2008av 17. juni 2008 om hvilken lovgivning som fåranvendelse på avtaleforpliktelser (Roma I)6.

11)Dette direktiv bør ikke berøre Unionens regel-verk for særlige sektorer, for eksempel lege-midler for mennesker, medisinsk utstyr, per-sonvern og elektronisk kommunikasjon, pasi-entrettigheter ved helsetjenester overlandegrensene, merking av næringsmidler ogdet indre marked for elektrisitet og naturgass.

12)Opplysningskravene i dette direktiv bør utfylleopplysningskravene i europaparlaments- ogrådsdirektiv 2006/123/EF av 12. desember2006 om tjenester i det indre marked7 og euro-paparlaments- og rådsdirektiv 2000/31/EF av8. juni 2000 om visse rettslige aspekter vedinformasjonssamfunnstjenester, særlig elek-tronisk handel, i det indre marked (direktivetom elektronisk handel)8. Medlemsstatene børkunne beholde muligheten til pålegge ytterli-gere opplysningskrav for tjenesteytere som eretablert på medlemsstatens territorium.

13)Medlemsstatene bør fortsatt, i samsvar medunionsretten, være berettiget til å anvendebestemmelsene i dette direktiv på områdersom ikke omfattes av dette direktivs virkeom-råde. Medlemsstatene kan derfor beholdeeller innføre nasjonal lovgivning som tilsvarerbestemmelsene, eller visse av bestemmelsene,i dette direktiv når det gjelder avtaler som ikkeomfattes av dette direktivs virkeområde. Med-lemsstatene kan for eksempel bestemme at devil utvide anvendelsen av bestemmelsene idette direktiv til juridiske personer ellerfysiske personer som ikke er forbrukere i hen-hold til dette direktiv, for eksempel ikke-stat-lige organisasjoner, nyetablerte foretak ellersmå og mellomstore bedrifter. Likedan kanmedlemsstatene anvende bestemmelsene idette direktiv på avtaler som ikke er fjernsalgs-avtaler i henhold til dette direktiv, for eksem-

6 EUT L 177 av 4.7.2008, s. 6.7 EUT L 376 av 27.12.2006, s. 36.8 EFT L 178 av 17.7.2000, s. 1.



pel fordi de ikke er inngått innenfor en organi-sert ordning for fjernsalg eller tjenesteyting.Videre kan medlemsstatene også beholde ellerinnføre nasjonale bestemmelser om spørsmålsom ikke er særskilt behandlet i dette direktiv,for eksempel tilleggsbestemmelser om salgs-avtaler, herunder i tilknytning til levering avvarer, eller opplysningskrav i avtalens løpetid.

14)Dette direktiv bør ikke berøre nasjonal lovgiv-ning på området avtalerett for avtalerettsligeaspekter som ikke blir regulert ved dettedirektiv. Dette direktiv bør derfor ikke berørenasjonal lovgivning som for eksempel regule-rer avtalers inngåelse eller gyldighet (foreksempel i tilfelle av manglende samtykke).Dette direktiv bør heller ikke berøre nasjonallovgivning når det gjelder alminnelige avtale-rettslige rettsmidler, bestemmelser om offent-lig økonomisk orden, for eksempel bestem-melser om urimelig høye priser eller ågerpri-ser, og bestemmelser om uetiske juridisketransaksjoner.

15)Dette direktiv bør ikke harmonisere språkligekrav som stilles til forbrukeravtaler. Medlems-statene kan derfor beholde eller innføre inasjonal lovgivning språklige krav som gjelderopplysninger og vilkår i avtaler.

16)Dette direktiv bør ikke påvirke nasjonal lovgiv-ning om juridisk representasjon, for eksempelbestemmelser om den person som opptrer i ennæringsdrivendes navn eller på dennes vegne(for eksempel en agent eller en forvalter).Medlemsstatene bør beholde sin myndighetpå dette område. Dette direktiv bør få anven-delse på alle næringsdrivende, både offentligeog private.

17)Definisjonen av «forbruker» bør omfattefysiske personer som opptrer utenom sinnærings-, forretnings-, håndverks- elleryrkesvirksomhet. Når det gjelder kombinerteavtaler der avtalen er inngått for formål somligger delvis innenfor og delvis utenfor en per-sons næringsvirksomhet, og næringsformåleter så begrenset at det i hovedsak ikke er fram-tredende i avtalens generelle sammenheng,bør imidlertid denne personen også anses somforbruker.

18)Dette direktiv påvirker ikke medlemsstatenesfrihet til i samsvar med unionsretten å definerehva de anser som tjenester av allmenn økono-misk interesse, hvordan disse tjenestene børorganiseres og finansieres i samsvar medbestemmelsene om statsstøtte, og hvilke sær-lige forpliktelser de bør være underlagt.

19)Med digitalt innhold menes data som blirframstilt og levert i digital form, for eksempeldataprogrammer, applikasjoner, spill, musikk,video eller tekst, uansett om tilgang skjer vednedlasting eller strømming, fra et fysiskmedium eller via andre midler. Avtaler omlevering av digitalt innhold bør omfattes avdette direktivs virkeområde. Dersom digitaltinnhold leveres på et fysisk medium, foreksempel en CD eller en DVD, bør det ansessom en vare i henhold til dette direktiv. Påsamme måte som avtaler om levering av vann,gass eller elektrisitet, som ikke tilbys for salg iet begrenset volum eller en fastsatt mengde,eller av fjernvarme, bør avtaler om digitalt inn-hold som ikke leveres på et fysisk medium, fordette direktivs formål verken klassifiseres somsalgsavtaler eller som tjenesteavtaler. For slikeavtaler bør forbrukeren ha en angrerett, medmindre forbrukeren har samtykket i at leve-ring i henhold til avtalen skal begynne førangrefristen utløper, og har erkjent at retten tilå gå fra avtalen følgelig vil gå tapt. I tillegg tilde generelle opplysningskravene bør dennæringsdrivende informere forbrukeren omdet digitale innholdets funksjonalitet og rele-vante driftskompatibilitet. Begrepet funksjona-litet bør vise til de måtene digitalt innhold kanbenyttes på, for eksempel til sporing av forbru-keratferd. Det bør også vise til fravær eller til-stedeværelse av eventuelle tekniske begrens-ninger, for eksempel beskyttelse via digital ret-tighetsadministrasjon (DRM – Digital RightsManagement) eller regionkoding. Begrepet«relevant driftskompatibilitet» er ment åbeskrive opplysninger om standard maskin- ogprogramvaremiljø som det digitale innholdeter kompatibelt med, for eksempel operativsys-temet, nødvendig versjon og visse maskinvare-krav. Kommisjonen bør se nærmere på beho-vet for ytterligere harmonisering av bestem-melsene om digitalt innhold, og om nødvendigfremme et forslag til regelverk for behandlingav disse spørsmålene.

20)Definisjonen av fjernsalgsavtaler bør omfattealle tilfeller der en avtale inngås mellom dennæringsdrivende og forbrukeren innenfor enorganisert ordning for fjernsalg eller tjenestey-ting, utelukkende ved bruk av ett eller flerefjernkommunikasjonsmidler (for eksempelpostordre, Internett, telefon eller telefaks)fram til og med det tidspunkt avtalen inngås.Denne definisjonen bør også omfatte situasjo-ner der forbrukeren besøker den næringsdri-vendes forretningslokaler bare med det formål



å innhente opplysninger om varene eller tje-nestene, og deretter forhandler fram og inngårfjernsalgsavtalen. Derimot bør en avtale somforhandles fram i den næringsdrivendes forret-ningslokaler, og endelig inngås ved bruk av etfjernkommunikasjonsmiddel, ikke anses somen fjernsalgsavtale. En avtale som det er tattinitiativ til ved bruk av et fjernkommunika-sjonsmiddel, men som endelig inngås i dennæringsdrivendes forretningslokaler, bør hel-ler ikke anses som en fjernsalgsavtale. Tilsva-rende bør begrepet «fjernsalgsavtale» hellerikke omfatte reservasjoner som en forbrukerforetar ved bruk av et fjernkommunikasjons-middel for å anmode om at det ytes en tjenesteav en yrkesutøver, for eksempel når en forbru-ker ringer for å bestille time hos en frisør.Begrepet «organisert plan for fjernsalg ellerfor fjerntjenesteyting» bør omfatte de ordnin-ger som tilbys av en annen tredjemann ennden næringsdrivende, men som benyttes avden næringsdrivende, for eksempel en Inter-nett-plattform. Det bør imidlertid ikke omfattetilfeller der nettsteder bare tilbyr opplysningerom den næringsdrivende, den næringsdriven-des varer og/eller tjenester og kontaktopplys-ninger.

21)En avtale inngått utenom faste forretningsloka-ler bør defineres som en avtale som inngås vedat den næringsdrivende og forbrukeren samti-dig er fysisk til stede på et sted som ikke erden næringsdrivendes faste forretningsloka-ler, for eksempel i forbrukerens hjem eller påforbrukerens arbeidsplass. I denne sammen-hengen kan forbrukeren bli utsatt for et muligpsykologisk press eller bli stilt overfor et over-raskelseselement, uansett om det er forbruke-ren som har bedt om et besøk av den nærings-drivende eller ikke. Definisjonen av en avtaleinngått utenom faste forretningslokaler børogså omfatte situasjoner der en næringsdri-vende henvender seg til forbrukeren personligog individuelt i en sammenheng utenom dennæringsdrivendes faste forretningslokaler,men avtalen inngås umiddelbart etter i dennæringsdrivendes faste forretningslokalereller ved bruk av et fjernkommunikasjonsmid-del. Definisjonen av en avtale inngått utenomfaste forretningslokaler bør ikke omfatte situa-sjoner der den næringsdrivende først kommertil forbrukerens hjem utelukkende for å ta måleller gi en vurdering uten forpliktelse for for-brukeren, og der selve avtalen inngås på etsenere tidspunkt i den næringsdrivendes fasteforretningslokaler eller ved bruk av et fjern-

kommunikasjonsmiddel på grunnlag av dennæringsdrivendes vurdering. I disse tilfelleneer avtalen ikke å anse som inngått umiddelbartetter at den næringsdrivende har henvendtseg til forbrukeren dersom forbrukeren harhatt tid til tenke gjennom den næringsdriven-des vurdering før avtalen inngås. Kjøp foretattunder en utflukt organisert av den næringsdri-vende der de innkjøpte produktene blir pre-sentert og tilbudt for salg, bør anses som avta-ler inngått utenom faste forretningslokaler.

22)Den næringsdrivendes forretningslokaler børomfatte forretningslokaler i enhver form (foreksempel butikker, boder eller varebiler) somtjener som et permanent eller vanlig forret-ningslokale for den næringsdrivende. Mar-kedsboder og salgsplasser på messer børbehandles som forretningslokaler dersom deoppfyller dette vilkåret. Forretningslokaler fordetaljhandel der den næringsdrivende utøversin virksomhet på sesongmessig grunnlag, foreksempel i turistsesongen ved et vintersports-eller badested, bør anses som forretningsloka-ler, ettersom den næringsdrivende normaltutøver sin virksomhet på disse stedene. Stederder publikum har adgang, for eksempel gater,kjøpesentre, strender, sportsanlegg og offent-lig transport, og som den næringsdrivendeunntaksvis bruker til sin forretningsvirksom-het, samt private hjem eller arbeidsplasser,bør ikke anses som forretningslokaler. Forret-ningslokalene til en person som opptrer i dennæringsdrivendes navn, eller på vegne av dennæringsdrivende som definert i dette direktiv,bør anses som forretningslokaler i henhold tildette direktiv.

23)Varige medier bør gjøre forbrukeren i stand tilå lagre opplysninger så lenge det er nødvendigfor å kunne verne sine interesser som følge avvedkommendes forhold til den næringsdri-vende. Slike medier bør særlig omfatte papir,USB-minner, CD-ROM-er og DVD-er, minne-kort eller en datamaskins harddisker samt e-poster.

24)En offentlig auksjon innebærer at næringsdri-vende og forbrukere personlig er til stede ellerhar mulighet til å være til stede ved auksjonen.Varene eller tjenestene blir tilbudt forbrukerenav den næringsdrivende etter en framgangs-måte med budgivning som i visse medlemssta-ter krever tillatelse, for å tilby varer eller tje-nester ved offentlig salg. Den budgiveren somfår tilslaget, er forpliktet til å kjøpe varene ellertjenestene. Bruken av Internett-plattformer tilauksjonsformål, som står til forbrukeres og



næringsdrivendes rådighet, bør ikke ansessom en offentlig auksjon i henhold til dettedirektiv.

25)Avtaler knyttet til fjernvarme bør omfattes avdette direktiv, i likhet med avtaler om leveringav vann, gass eller elektrisitet. Med fjernvarmemenes levering av varme, blant annet i form avdamp eller varmt vann, fra en sentral produk-sjonskilde gjennom et overførings- og distribu-sjonssystem til flere bygninger for oppvar-mingsformål.

26)Avtaler knyttet til overføring av fast eiendomeller av rettigheter i fast eiendom, eller til opp-rettelse eller erverv av slik fast eiendom ellerslike rettigheter, avtaler om oppføring av nyebygninger eller en vesentlig ombygging aveksisterende bygninger samt avtaler om leieav eiendommer til boligformål er alleredeunderlagt en rekke særlige krav i nasjonal lov-givning. Slike avtaler omfatter for eksempelsalg av fast eiendom som senere skal utvikles,og kjøp på avbetaling. Bestemmelsene i dettedirektiv er ikke egnet for slike avtaler, somderfor ikke bør omfattes av dette direktivs vir-keområde. En vesentlig ombygging er enombygging som kan sammenlignes med opp-føring av en ny bygning, for eksempel der barefasaden på en gammel bygning beholdes. Tje-nesteavtaler, særlig avtaler knyttet til oppfø-ring av tilbygg til bygninger (for eksempel engarasje eller en veranda), og avtaler knyttet tilreparasjon og renovering av bygninger, bort-sett fra en vesentlig ombygging, bør omfattesav dette direktivs virkeområde, i likhet medavtaler knyttet til en eiendomsmeklers tjenes-ter og avtaler knyttet til leie av eiendommer tilandre formål enn boligformål.

27)Transporttjenester omfatter person- og god-stransport. Persontransport bør ikke omfattesav dette direktivs virkeområde ettersom denallerede er underlagt annet unionsregelverkeller, når det gjelder offentlig transport og dro-sjer, nasjonale regler. Bestemmelsene i dettedirektiv som verner forbrukere mot for høyegebyrer for bruken av betalingsmidler ellermot skjulte kostnader, bør imidlertid også fåanvendelse på avtaler om persontransport. Nårdet gjelder varetransport og bilutleie, som reg-nes som tjenester, bør forbrukerne nyte godtav det vern dette direktiv gir, med unntak avangreretten.

28)For å unngå administrative byrder for denæringsdrivende kan medlemsstatenebestemme at de ikke skal anvende dette direk-tiv når varer eller tjenester av lav verdi blir

solgt utenom faste forretningslokaler. Beløps-grensen for dette bør settes tilstrekkelig lavt,slik at den bare utelukker kjøp av liten betyd-ning. Medlemsstatene bør kunne fastsettedenne verdien i nasjonal lovgivning, forutsattat den ikke overstiger 50 euro. Når to ellerflere avtaler med beslektet innhold inngåssamtidig av forbrukeren, bør den samledekostnaden tas hensyn til ved anvendelsen avdenne grensen.

29)Sosialtjenester har grunnleggende karakteris-tiske trekk som gjenspeiles i sektorregelverk,dels på unionsplan og dels på nasjonalt plan.Sosialtjenester omfatter på den ene side tjenes-ter for særlig vanskeligstilte personer ellerpersoner med lav inntekt, og dessuten tjenes-ter for personer og familier som har behov forbistand til å utføre rutinemessige hverdags-oppgaver, og på den annen side tjenester foralle som har et særlig behov for bistand, støtte,vern eller oppmuntring i en bestemt livsfase.Sosialtjenester omfatter blant annet tjenesterfor barn og ungdom, tjenester til støtte forfamilier, aleneforeldre og eldre menneskersamt tjenester for innvandrere. Sosialtjenesteromfatter både kort- og langsiktige pleie- ogomsorgstjenester, for eksempel slike som ytesav hjemmetjenester eller i serviceboliger ogeldreboliger (pleiehjem). Sosialtjenesteromfatter ikke bare dem som ytes av staten pånasjonalt, regionalt eller lokalt plan av tjeneste-ytere på oppdrag fra staten, eller av statlig god-kjente veldedige organisasjoner, men også tje-nester som ytes av private tjenesteytere.Bestemmelsene i dette direktiv er ikke egnetfor sosialtjenester, som derfor ikke bør omfat-tes av dette direktivs virkeområde.

30)Helsetjenester krever særlige regler på grunnav sin tekniske kompleksitet, sin betydningsom en tjeneste av allmenn interesse og pågrunn av sin omfattende offentlige finansier-ing. Helsetjenester er definert i europaparla-ments- og rådsdirektiv 2011/24/EU av 9. mars2011 om anvendelse av pasientrettigheter i hel-setjenester over landegrensene9 som «helse-tjenester som ytes av helsepersonell til pasien-ter for å vurdere, opprettholde eller gjenopp-rette deres helsetilstand, herunder forskriving,utlevering og levering av legemidler og medi-sinsk utstyr». Helsepersonell er definert inevnte direktiv som leger, sykepleiere medansvar for alminnelig sykepleie, tannleger,jordmødre eller farmasøyter i henhold til euro-

9 EUT L 88 av 4.4.2011, s. 45.



paparlaments- og rådsdirektiv 2005/36/EF av7. september 2005 om godkjenning av yrkes-kvalifikasjoner10 eller andre yrkesutøvere somdriver sin virksomhet i helsesektoren, mensom er begrenset til et lovregulert yrke somdefinert i artikkel 3 nr. 1 bokstav a) i direktiv2005/36/EF, eller personer som anses somhelsepersonell i samsvar med lovgivningen iden behandlende medlemsstat. Bestemmel-sene i dette direktiv er ikke egnet for helsesek-toren, som derfor ikke bør omfattes av dettedirektivs virkeområde.

31)Pengespill bør ikke omfattes av dette direktivsvirkeområde. Pengespill innebærer innsatsmed pengeverdi i hasardspill, herunder lotte-rier, kasinospill og veddemål. Medlemsstatenebør kunne treffe andre, herunder strengere,forbrukerverntiltak for slik virksomhet.

32)Eksisterende unionsregelverk, blant annet forfinansielle tjenester til forbrukere, pakkereiserog deltidsbruksrett, inneholder en rekkebestemmelser om forbrukervern. Av dennegrunn bør dette direktiv ikke få anvendelse påavtaler på disse områdene. Når det gjelderfinansielle tjenester, bør medlemsstatene opp-fordres til å hente inspirasjon fra eksisterendeunionsregelverk på dette område ved lovgi-ving på områder som ikke er regulert på uni-onsplan, slik at det sikres like vilkår for alleforbrukere og for alle avtaler knyttet til finansi-elle tjenester.

33)Den næringsdrivende bør være forpliktet til påforhånd å informere forbrukeren om eventu-elle ordninger som fører til at forbrukeren måbetale et forskudd til den næringsdrivende,herunder en ordning der et visst beløp sperrespå forbrukerens kredittkort eller debetkort.

34)Den næringsdrivende bør gi forbrukeren klareog forståelige opplysninger før forbrukerenblir bundet av en fjernsalgsavtale eller enavtale inngått utenom faste forretningslokaler,en annen avtale enn en fjernsalgsavtale elleren avtale inngått utenom faste forretningsloka-ler, eller ethvert tilsvarende tilbud. Når dennæringsdrivende gir slike opplysninger, børdenne ta hensyn til særskilte behov hos for-brukere som er særlig sårbare på grunn avnedsatt mental, fysisk eller psykisk funksjons-evne, alder eller godtroenhet på en måte somden næringsdrivende med rimelighet kan for-ventes å forutse. At det tas hensyn til slike sær-lige behov, bør imidlertid ikke føre til ulikenivåer for forbrukervern.

35)De opplysningene som den næringsdrivendeskal gi til forbrukeren, bør være obligatoriskeog bør ikke endres. Like fullt bør avtaleparteneuttrykkelig kunne avtale å endre innholdet iavtalen som skal inngås, for eksempel når detgjelder leveringsordninger.

36)Ved fjernsalgsavtaler bør opplysningskravenetilpasses slik at det tas hensyn til visse medierstekniske begrensninger, for eksempelbegrensninger i antallet tegn på visse mobilte-lefonskjermer eller tidsbegrensningene forreklameinnslag på fjernsyn. I slike tilfeller børden næringsdrivende oppfylle et minimum avopplysningskrav og vise forbrukeren til enannen opplysningskilde, for eksempel ved åoppgi et gratis telefonnummer eller en hyper-lenke til den næringsdrivendes nettside derrelevante opplysninger er direkte og enkelt til-gjengelige. Når det gjelder kravet om å infor-mere forbrukeren om kostnaden ved å retur-nere varer som på grunn av sin art normaltikke kan returneres med post, vil dette kravetanses for å være oppfylt dersom den nærings-drivende for eksempel angir en bestemt trans-portør (for eksempel den som den næringsdri-vende benyttet for levering av varen) og énpris som gjelder for kostnaden ved retur avvarene. Når kostnaden ved retur av vareneikke med rimelighet kan beregnes på forhåndav den næringsdrivende, for eksempel fordiden næringsdrivende ikke tilbyr seg å ordnereturen av varene selv, bør den næringsdri-vende gi en erklæring om at en slik kostnadmå betales, og at den kan bli høy, sammenmed et rimelig anslag over den høyeste kost-naden, som kan være basert på kostnaden vedlevering til forbrukeren.

37)Ettersom forbrukeren ved fjernsalg ikke kanse varene før avtalen inngås, bør forbrukerenha angrerett. Av samme grunn bør forbruke-ren kunne prøve ut og undersøke de varenevedkommende har kjøpt, i den utstrekningsom er nødvendig for å fastslå varenes art,egenskaper og funksjon. Når det gjelder avta-ler inngått utenom faste forretningslokaler,bør forbrukeren ha angrerett på grunn av etmulig overraskelsesmoment og/eller psykolo-gisk press. Bruk av angreretten bør innebæreat avtalepartenes forpliktelser til å oppfylleavtalen bortfaller.

38)Nettsteder for elektronisk handel bør klart ogtydelig, og senest på det tidspunkt bestillings-prosessen begynner, angi om eventuelle leve-ringsbegrensninger får anvendelse og hvilkebetalingsmidler som aksepteres.10 EUT L 255 av 30.9.2005, s. 22.



39)Når det gjelder fjernsalgsavtaler inngått pånettsteder, er det viktig å sikre at forbrukerenkan lese og forstå hovedelementene i avtalenfør bestillingen foretas. For dette formål børdet i dette direktiv fastsettes at de nevnte ele-mentene skal vises i nærheten av bekreftelsensom kreves for å foreta bestillingen. Det erogså viktig å sikre at forbrukeren i slike situa-sjoner kan avgjøre fra hvilket tidspunkt dennepåtar seg forpliktelsen til å betale den nærings-drivende. Forbrukerens oppmerksomhet børderfor ved hjelp av en utvetydig formuleringsærlig rettes mot det faktum at en bestillingfaktisk medfører en forpliktelse til å betale dennæringsdrivende.

40)De nåværende forskjellene i lengden på angre-fristene både mellom medlemsstatene og forfjernsalgsavtaler og avtaler inngått utenomfaste forretningslokaler, medfører rettsligusikkerhet og kostnader for å overholdebestemmelsene. Den samme angrefristen børderfor få anvendelse på alle fjernsalgsavtalerog avtaler inngått utenom faste forretningslo-kaler. Når det gjelder tjenesteavtaler, børangrefristen utløpe 14 dager etter inngåelsenav avtalen. Når det gjelder salgsavtaler, børangrefristen utløpe 14 dager etter den dag for-brukeren eller en annen tredjemann enn trans-portøren, som forbrukeren har utpekt, fårvarene i fysisk besittelse. I tillegg bør forbru-keren kunne bruke sin angrerett før vedkom-mende får varene i fysisk besittelse. Når for-brukeren bestiller flere varer i én bestilling,men varene leveres separat, bør angrefristenutløpe 14 dager etter den dag forbrukeren fården siste varen i fysisk besittelse. Når varerleveres i flere partier eller deler, bør angrefris-ten utløpe 14 dager etter den dag forbrukerenfår det siste partiet eller den siste delen i fysiskbesittelse.

41)For å ivareta rettssikkerheten er det hensikts-messig at rådsforordning (EØF, Euratom)nr. 1182/71 av 3. juni 1971 om fastsettelse avregler for frister, datoer og tidspunkter11 fåranvendelse på beregningen av alle frister idette direktiv. Alle frister i dette direktiv børderfor forstås som uttrykt i kalenderdager.Når en frist uttrykt i dager skal beregnes fradet tidspunkt en hendelse inntreffer eller enhandling finner sted, bør den dag denne hen-delsen inntreffer eller handlingen finner stedikke anses som en del av fristen.

42)Bestemmelsene om angrerett bør ikke berøremedlemsstatenes lover og forskrifter omheving av avtaler eller avtalers manglendetvangskraft, eller forbrukerens mulighet til åoppfylle sine avtaleforpliktelser før det tids-punkt som er fastsatt i avtalen.

43)Dersom den næringsdrivende ikke i tilstrekke-lig grad har informert forbrukeren før inngåel-sen av en fjernsalgsavtale eller en avtale inn-gått utenom faste forretningslokaler, børangrefristen forlenges. For å ivareta rettssik-kerheten med hensyn til angrefristens lengde,bør det imidlertid innføres en begrensning påtolv måneder.

44)Forskjeller i måten angreretten brukes på imedlemsstatene har medført kostnader fornæringsdrivende som driver salg over lande-grensene. Innføringen av et harmonisert stan-dardangreskjema som forbrukeren kanbenytte, bør gjøre det enklere å bruke angre-retten og skape rettssikkerhet. Av dennegrunn bør medlemsstatene ikke innføre nyeformelle krav når det gjelder utformingen avskjemaet som skal benyttes i hele Unionen, foreksempel med hensyn til skriftstørrelse. For-brukeren bør imidlertid fremdeles ha mulighettil å bruke angreretten gjennom en erklæringuttrykt med egne ord, forutsatt at vedkommen-des erklæring til den næringsdrivende ombeslutningen om å gå fra avtalen, er utvetydig.Et brev, en telefonsamtale eller retur av varenesammen med en tydelig erklæring kan opp-fylle dette kravet, men bevisbyrden for atangreretten er brukt innen utløpet av fristenefastsatt i dette direktiv, bør ligge hos forbruke-ren. Av denne grunn er det i forbrukerensinteresse å bruke et varig medium når dennæringsdrivende skal underrettes om at ved-kommende vil bruke angreretten.

45)Ettersom erfaring viser at mange forbrukereog næringsdrivende foretrekker å kommuni-sere via den næringsdrivendes nettsted, børden næringsdrivende kunne gi forbrukerenmulighet til å fylle ut et nettbasert angre-skjema. I dette tilfelle bør den næringsdri-vende umiddelbart sende et mottakingsbevis,for eksempel via e-post.

46)Dersom forbrukeren går fra avtalen, bør dennæringsdrivende tilbakebetale beløp som ermottatt fra forbrukeren, herunder de beløpsom omfatter kostnader som den næringsdri-vende har hatt for å levere varene til forbruke-ren. Tilbakebetalingen bør ikke skje i form aven kvittering på et tilgodehavende, med min-dre forbrukeren har benyttet slike kvitteringer11 EFT L 124 av 8.6.1971, s. 1.



ved den opprinnelige transaksjonen elleruttrykkelig har godtatt dette. Dersom forbru-keren uttrykkelig velger en bestemt type leve-ring (for eksempel ekspresslevering innen 24timer), og selv om den næringsdrivende hartilbudt en vanlig og allment akseptert typelevering som ville ført til lavere leveringskost-nader, bør forbrukeren betale kostnadsdiffe-ransen mellom de to typene levering.

47)Visse forbrukere bruker sin angrerett etter åha brukt varene i større utstrekning enn detsom er nødvendig for å fastslå varenes art,egenskaper og funksjon. I dette tilfelle bør for-brukeren ikke tape angreretten, men bør væreansvarlig for en eventuell reduksjon i varenesverdi. For å fastslå varenes art, egenskaper ogfunksjon bør forbrukeren bare håndtere ogundersøke varene på samme måte som dennekunne gjort i en butikk. Forbrukeren bør foreksempel bare kunne prøve et klesplagg ogikke beholde det på. Forbrukeren bør følgelighåndtere og undersøke varene med tilbørligaktsomhet inntil utløpet av angrefristen. For-brukerens plikter ved bruk av angreretten børikke avskrekke forbrukeren fra å bruke sinangrerett.

48)Forbrukeren bør være forpliktet til å sende til-bake varene senest 14 dager etter å ha under-rettet den næringsdrivende om sin beslutningom å gå fra avtalen. I situasjoner der dennæringsdrivende eller forbrukeren ikke opp-fyller forpliktelsene knyttet til bruk av angre-retten, bør sanksjoner fastsatt i nasjonal lovgiv-ning i samsvar med dette direktiv samt avtale-rettslige bestemmelser få anvendelse.

49)Det bør være visse unntak fra angreretten,både for fjernsalgsavtaler og avtaler inngåttutenom faste forretningslokaler. En angrerettkan være uegnet i enkelte tilfeller, for eksem-pel på grunn av visse varers eller tjenesters art.Dette er for eksempel tilfelle med vin som blirlevert lenge etter inngåelsen av en avtale avspekulativ art, der verdien er avhengig avsvingninger i markedet («vin en primeur»).Angreretten bør heller ikke få anvendelse påvarer framstilt etter forbrukerens spesifikasjo-ner eller som har fått et tydelig personlig preg,for eksempel skreddersydde gardiner, og hel-ler ikke på for eksempel levering av brensel,som er en vare som av natur ikke kan skillesfra andre varer etter levering. Dersom forbru-keren innrømmes angrerett, kan det ogsåvære uhensiktsmessig ved visse tjenester derinngåelsen av avtalen innebærer at det måavsettes kapasitet som det kan bli vanskelig for

den næringsdrivende å benytte dersom angre-retten brukes. Dette vil for eksempel være til-felle ved reservasjon av hotell eller feriebolig,eller kultur- eller sportsarrangementer.

50)På den ene side bør forbrukeren kunne brukesin angrerett selv om vedkommende har bedtom at tjenestene ytes før utløpet av angrefris-ten. På den annen side bør den næringsdri-vende, dersom forbrukeren bruker sin angre-rett, være sikker på å få tilstrekkelig betalt forden del av tjenesten som er levert. Beregnin-gen av det forholdsmessige beløpet bør værebasert på den pris som er fastsatt i avtalen,med mindre forbrukeren kan påvise at denneprisen i seg selv er uforholdsmessig, da belø-pet som skal betales, i så fall skal beregnes pågrunnlag av den utførte tjenestens markeds-verdi. Markedsverdien bør defineres ved åsammenligne prisen på en tilsvarende tjenesteutført av andre næringsdrivende på det tids-punkt avtalen ble inngått. Forbrukeren børderfor anmode om at tjenestene ytes innenutløpet av angrefristen, i form av en uttrykke-lig anmodning, og, når det gjelder avtaler inn-gått utenom faste forretningslokaler, på etvarig medium. Likedan bør den næringsdri-vende på et varig medium informere forbruke-ren om en eventuell forpliktelse til å betale deforholdsmessige kostnadene for de tjenestenesom allerede er utført. Når det gjelder avtalersom omfatter både varer og tjenester, børbestemmelsene i dette direktiv om retur avvarer få anvendelse på varedelen av avtalen, ogkompensasjonsordningen for tjenester bør fåanvendelse på tjenestedelen av avtalen.

51)Forbrukernes største problem og en av de vik-tigste kildene til tvister med næringsdrivendegjelder levering av varer, herunder varer somgår tapt eller skades under transporten, samtforsinket eller delvis levering. Det er derforhensiktsmessig å klargjøre og harmonisere denasjonale bestemmelsene om når levering børskje. Leveringssted og leveringsmåte samtbestemmelsene om fastsettelse av vilkårenefor overføring av eiendomsretten til varene ogtidspunktet for når en slik overføring finnersted, bør være underlagt nasjonal lovgivningog bør derfor ikke påvirkes av dette direktiv.Bestemmelsene om levering i dette direktivbør omfatte en mulighet for forbrukeren til åtillate at en tredjemann på forbrukerens vegnefår varene i fysisk besittelse eller tar kontrollover dem. Forbrukeren bør anses å ha kontrollover varene når denne, eller en tredjemannutpekt av forbrukeren, har tilgang til varene og



kan benytte dem på samme måte som en eier,eller har mulighet til å videreselge varene (foreksempel når forbrukeren har mottatt nøklereller er i besittelse av eiendomsdokumentene).

52)Når det gjelder salgsavtaler, kan levering avvarer finne sted på ulike måter, enten umiddel-bart eller på et senere tidspunkt. Dersom par-tene ikke har avtalt noe bestemt leveringstids-punkt, bør den næringsdrivende levere vareneså snart som mulig, men i alle tilfelle senest 30dager etter den dag avtalen ble inngått.Bestemmelsene om forsinket levering børogså ta hensyn til varer som må framstilleseller anskaffes spesielt for forbrukeren, ogsom ikke kan ombrukes av den næringsdri-vende uten et betydelig tap. Av denne grunnbør det i dette direktiv fastsettes en bestem-melse som under visse omstendigheter girden næringsdrivende en rimelig forlengetfrist. Dersom den næringsdrivende har unnlattå levere varene innen den fristen som er avtaltmed forbrukeren, bør forbrukeren, før dennekan heve avtalen, oppfordre den næringsdri-vende til å foreta levering innen en rimelig for-lenget frist, og ha rett til å heve avtalen dersomden næringsdrivende ikke leverer vareneinnen denne forlengede fristen. Dennebestemmelsen bør imidlertid ikke få anven-delse når den næringsdrivende i en utvetydigerklæring har nektet å levere varene. Den børheller ikke få anvendelse under visseomstendigheter der leveringsfristen er av storbetydning, for eksempel når det gjelder enbrudekjole, som bør leveres før bryllupet. Denbør heller ikke få anvendelse underomstendigheter der forbrukeren underretterden næringsdrivende om at det er av størstebetydning at levering skjer på en bestemt dato.For dette formål kan forbrukeren bruke dennæringsdrivendes kontaktopplysninger, somskal oppgis i samsvar med dette direktiv. Idisse særlige tilfellene bør forbrukeren, der-som den næringsdrivende unnlater å leverevarene i tide, ha rett til å heve avtalen umiddel-bart etter utløpet av den leveringsfristen somopprinnelig ble avtalt. Dette direktiv bør ikkeberøre nasjonale bestemmelser om hvordanforbrukeren bør underrette den næringsdri-vende om sitt ønske om å heve avtalen.

53)I tillegg til forbrukerens rett til å heve avtalennår den næringsdrivende har unnlatt å opp-fylle sine forpliktelser til å levere varene i sam-svar med dette direktiv, kan forbrukeren isamsvar med relevant nasjonal lovgivning taandre rettslige skritt, for eksempel forlenge

leveringsfristen for den næringsdrivende,kreve at avtalen oppfylles, holde tilbake beta-ling og søke erstatning.

54)I samsvar med artikkel 52 nr. 3 i europaparla-ments- og rådsdirektiv 2007/64/EF av 13.november 2007 om betalingstjenester i detindre marked12 bør medlemsstatene kunneforby eller begrense næringsdrivendes rett tilå kreve gebyrer fra forbrukerne, idet det tashensyn til behovet for å stimulere konkurran-sen og fremme bruken av effektive betalingsin-strumenter. I alle tilfeller bør det være forbudtfor næringsdrivende å pålegge forbrukeregebyrer som overstiger de kostnadene dennæringsdrivende har for bruk av et bestemtbetalingsmiddel.

55)Når den næringsdrivende har sendt varene tilforbrukeren, kan det, dersom varene går tapteller skades, oppstå tvist om tidspunktet forrisikoens overgang. I dette direktiv bør detderfor fastsettes at forbrukeren bør vernesmot enhver risiko for at varer går tapt ellerskades før forbrukeren har fått varene i fysiskbesittelse. Forbrukeren bør være vernet i for-bindelse med transport som er ordnet ellerutført av den næringsdrivende, selv når forbru-keren har valgt en særlig leveringsmåte blanten rekke alternativer som den næringsdri-vende har tilbudt. Denne bestemmelsen børimidlertid ikke få anvendelse på avtaler der deter opp til forbrukeren å ta hånd om leveringenav varene selv, eller å be en transportør omforeta leveringen. Når det gjelder tidspunktetfor risikoens overgang, bør en forbruker anseså ha fått varene i fysisk besittelse når de ermottatt.

56)Personer eller organisasjoner som i henhold tilnasjonal lovgivning anses å ha en rettmessiginteresse i å verne forbrukerens avtalefestederettigheter, bør ha rett til å bringe saker inn foren domstol eller en forvaltningsmyndighetsom kan avgjøre klager eller ta de nødvendigerettslige skritt.

57)Medlemsstatene skal fastsette sanksjonenesom får anvendelse ved overtredelse av dettedirektiv, og påse at disse håndheves. Sanksjo-nene bør stå i forhold til overtredelsen og virkeavskrekkende.

58)Forbrukeren bør ikke fratas det vern somdette direktiv gir. Når den lovgivning som gjel-der for avtalen, er lovgivningen i en tredjestat,bør forordning (EF) nr. 593/2008 få anven-

12 EUT L 319 av 5.12.2007, s. 1.



delse for å avgjøre om forbrukeren får beholdedet vern som dette direktiv gir.

59) Kommisjonen bør, etter samråd med med-lemsstatene og berørte parter, treffe tiltak for åfinne den mest egnede måte å sikre at alle for-brukere blir gjort oppmerksom på sine rettig-heter på salgsstedet.

60)Ettersom uanmodet levering, det vil si leveringav varer eller yting av tjenester til forbrukeresom ikke er bestilt, er forbudt i henhold tileuropaparlaments- og rådsdirektiv 2005/29/EF av 11. mai 2005 om foretaks urimelige han-delspraksis overfor forbrukere i det indre mar-ked (direktivet om urimelig handelspraksis)13,mens det ikke er fastsatt noen avtalefestet kla-geadgang, er det i dette direktiv nødvendig åinnføre de avtalefestede rettslige skrittenesom fritar forbrukeren for forpliktelsen til mot-ytelse for slik levering av varer eller yting avtjenester som ikke er bestilt.

61)Europaparlaments- og rådsdirektiv 2002/58/EF av 12. juli 2002 om behandling av person-opplysninger og personvern i sektoren forelektronisk kommunikasjon (direktivet ompersonvern og elektronisk kommunikasjon)14

regulerer allerede kommunikasjoner det ikkeer bedt om, og fastsetter et høyt nivå for for-brukervern. Tilsvarende bestemmelser omdisse spørsmålene i direktiv 97/7/EF er derforikke nødvendige.

62)Det er hensiktsmessig at Kommisjonen gjen-nomgår dette direktiv dersom det identifisereshindringer for det indre marked. I sin gjen-nomgåelse bør Kommisjonen særlig ta hensyntil de muligheter medlemsstatene har til åbeholde eller innføre særlige nasjonalebestemmelser, herunder på visse områder irådsdirektiv 93/13/EØF av 5. april 1993 omurimelige vilkår i forbrukeravtaler15 og euro-paparlaments- og rådsdirektiv 1999/44/EF av25. mai 1999 om visse sider ved forbrukerkjøpog tilknyttede garantier16. Denne gjennomgå-elsen kan føre til et forslag fra Kommisjonenom å endre dette direktiv, som også kanomfatte endringer i andre deler av regelverketfor forbrukervern som uttrykk for Kommisjo-nens forpliktelser i sin strategi for forbruker-politikken til å gjennomgå Unionens regelverkfor å oppnå et høyt felles nivå for forbruker-vern.

63)Direktiv 93/13/EØF og 1999/44/EF børendres slik at medlemsstatene pålegges åunderrette Kommisjonen om vedtak av sær-lige nasjonale bestemmelser på visse områder.

64)Direktiv 85/577/EØF og 97/7/EF bør opphe-ves.

65)Ettersom målet for dette direktiv, som er åbidra til at det indre marked virker på en til-fredsstillende måte gjennom å oppnå et høytnivå for forbrukervern, ikke kan nås i tilstrek-kelig grad av medlemsstatene og derfor pågrunn av tiltakets omfang og virkninger bedrekan nås på unionsplan, kan Unionen treffe til-tak i samsvar med nærhetsprinsippet som fast-satt i artikkel 5 i traktaten om Den europeiskeunion. I samsvar med forholdsmessighetsprin-sippet fastsatt i nevnte artikkel, går dette direk-tiv ikke lenger enn det som er nødvendig for ånå dette mål.

66)Dette direktiv er forenlig med de grunnleg-gende rettigheter og de prinsipper som eranerkjent særlig i Den europeiske unions paktom grunnleggende rettigheter.

67)I samsvar med nr. 34 i den tverrinstitusjonelleavtalen om bedre regelverksutforming17 opp-fordres medlemsstatene til, for eget formål og iUnionens interesse, å utarbeide og offentlig-gjøre egne tabeller som så langt det er muligviser sammenhengen mellom dette direktiv oginnarbeidingstiltakene –

Vedtatt dette direktiv:

Kapittel I

Formål, definisjoner og virkeområde

Artikkel 1

Formål

Dette direktivs formål er, gjennom å oppnå et høytnivå for forbrukervern, å bidra til at det indre mar-ked virker på en tilfredsstillende måte ved en til-nærming av visse aspekter ved de lover og for-skrifter i medlemsstatene som gjelder avtaler sominngås mellom forbrukere og næringsdrivende.

Artikkel 2

Definisjoner

I dette direktiv menes med:1) «forbruker» enhver fysisk person som i forbin-

delse med avtaler som omfattes av dette direk-13 EUT L 149 av 11.6.2005, s. 22.14 EFT L 201 av 31.7.2002, s. 37.15 EFT L 95 av 21.4.1993, s. 29.16 EFT L 171 av 7.7.1999, s. 12. 17 EUT C 321 av 31.12.2003, s. 1.



tiv, handler for formål som ikke er knyttet tilvedkommendes forretnings-, industri-, hånd-verks- eller yrkesvirksomhet,

2) «næringsdrivende» enhver fysisk eller juridiskperson, privat eller offentlig, som i forbindelsemed avtaler som omfattes av dette direktiv,handler for formål som gjelder vedkommen-des forretnings-, industri-, håndverks- elleryrkesvirksomhet, og enhver som handler ivedkommendes navn eller på vedkommendesvegne,

3) «varer» enhver løsøregjenstand, med unntakav gjenstander som selges på tvangsauksjoneller på annen måte i henhold til lov; vann,gass og elektrisitet skal anses som varer i hen-hold til dette direktiv når de tilbys for salg i etbegrenset volum eller en fastsatt mengde,

4) «varer framstilt etter forbrukerens spesifika-sjoner» varer som ikke er prefabrikkert, ogsom framstilles på grunnlag av forbrukerensindividuelle valg eller beslutninger,

5) «salgsavtale» enhver avtale der den nærings-drivende overfører eller påtar seg å overføreeiendomsetten til varer til forbrukeren, og for-brukeren betaler eller påtar seg å betale prisenfor disse, herunder alle avtaler som omhandlerbåde varer og tjenester,

6) «tjenesteavtale» enhver avtale, bortsett fra ensalgsavtale, der den næringsdrivende ytereller påtar seg å yte en tjeneste til forbrukeren,og forbrukeren betaler eller påtar seg å betaleprisen for denne,

7) «fjernsalgsavtale» enhver avtale inngått mel-lom den næringsdrivende og forbrukereninnenfor en organisert ordning for fjernsalgeller tjenesteyting uten at den næringsdri-vende og forbrukeren er fysisk til stede samti-dig, utelukkende ved bruk av ett eller flerefjernkommunikasjonsmidler fram til og meddet tidspunkt da avtalen inngås,

8) «avtale inngått utenom faste forretningsloka-ler» enhver avtale mellom den næringsdri-vende og forbrukerena) som inngås med både den næringsdrivende

og forbrukeren fysisk til stede samtidig, pået sted som ikke er den næringsdrivendesfaste forretningslokaler,

b) der forbrukeren har kommet med et tilbudunder samme omstendigheter somomhandlet i bokstav a),

c) som inngås i den næringsdrivendes forret-ningslokaler eller ved bruk av et fjernkom-munikasjonsmiddel, umiddelbart etter atforbrukeren er blitt kontaktet personlig ogindividuelt på et sted som ikke er den

næringsdrivendes faste forretningslokaler,og der den næringsdrivende og forbruke-ren samtidig er fysisk til stede, eller

d) som inngås under en utflukt organisert avden næringsdrivende der formålet er å pre-sentere og selge varer eller tjenester til for-brukeren,

9) «faste forretninglokaler»a) alle faste forretningslokaler for detaljsalg

der den næringsdrivende utøver sin fastevirksomhet, eller

b) alle flyttbare forretningslokaler for detal-jsalg der den næringsdrivende vanligvisutøver sin virksomhet,

10)«varig medium» enhver innretning som gjørforbrukeren eller den næringsdrivende i standtil å lagre opplysninger som er rettet til dissepersonlig, på en slik måte at opplysningene ertilgjengelige for bruk i framtiden i et tidsromsom er tilstrekkelig for opplysningenes formål,og som gir mulighet til uendret gjengivelse avde lagrede opplysningene,

11)«digitalt innhold» data som blir framstilt oglevert i digital form,

12)«finansiell tjeneste» enhver tjeneste knyttet tilbankvirksomhet, kreditter, forsikring, indivi-duell pensjon, investering eller betaling,

13)«offentlig auksjon» en salgsmetode der varereller tjenester tilbys av den næringsdrivendetil forbrukere, der forbrukeren er personlig tilstede eller har mulighet til å være til stede vedauksjonen, ved en åpen, konkurransebasertbudprosedyre som ledes av en auksjonarius,og der budgiveren som får tilslaget, må kjøpevarene eller tjenestene,

14)«kommersiell garanti» enhver forpliktelse somen næringsdrivende eller en produsent(garantisten) har påtatt seg overfor forbruke-ren, i tillegg til sin juridiske forpliktelse til ålevere i henhold til avtalen, til å tilbakebetaleden prisen som er betalt, eller å erstatte, repa-rere eller utføre enhver form for service påvarene dersom de ikke oppfyller spesifikasjo-nene eller eventuelle andre krav som ikke erknyttet til varens samsvar med avtalen, somfastsatt i garantierklæringen eller i relevantreklamemateriale som er tilgjengelig før ellerved avtaleinngåelsen,

15)«tilknyttet avtale» en avtale som innebærer atforbrukeren mottar varer eller tjenester i for-bindelse med en fjernsalgsavtale eller enavtale inngått utenom faste forretningslokaler,og der varene leveres eller tjenestene ytes avden næringsdrivende eller en tredjemann på



grunnlag av en ordning mellom nevnte tredje-mann og den næringsdrivende.

Artikkel 3

Virkeområde

1. Dette direktiv får anvendelse på alle avtalersom inngås mellom en næringsdrivende og enforbruker, på de vilkår og i den utstrekningsom er fastsatt i direktivets bestemmelser.Direktivet får også anvendelse på avtaler omlevering av vann, gass, elektrisitet eller fjern-varme, herunder fra offentlige leverandører, iden utstrekning dette blir levert på grunnlagav avtale.

2. Dersom en bestemmelse i dette direktiv kom-mer i konflikt med en bestemmelse i en annenunionsrettsakt som gjelder for særlige sekto-rer, skal bestemmelsen i vedkommende uni-onsrettsakt ha forrang og få anvendelse på desærlige sektorene.

3. Dette direktiv får ikke anvendelse på avtalera) om sosialtjenester, herunder sosialboliger,

barnepass og støtte til familier og personersom har permanent eller midlertidig behovfor slik støtte, herunder langtidspleie,

b) om helsetjenester som definert i artikkel 3bokstav a) i direktiv 2011/24/EU, uansettom de ytes i helseinstitusjoner eller ikke,

c) om pengespill, som innebærer innsats medpengeverdi i hasardspill, herunder lotte-rier, kasinospill og veddemål,

d) om finansielle tjenester,e) om stiftelse, erverv eller overføring av fast

eiendom eller av rettigheter i fast eiendom,f) om oppføring av nye bygninger, vesentlig

ombygging av eksisterende bygninger ogavtaler om leie av eiendommer for bolig-formål,

g) som omfattes av rådsdirektiv 90/314/EØFav 13. juni 1990 om pakkereiser, herunderpakkeferier og pakketurer18,

h) som omfattes av europaparlaments- ogrådsdirektiv 2008/122/EF av 14. januar2009 om forbrukervern med hensyn tilvisse aspekter ved avtaler om deltidsbruks-rett, langtidsferieprodukter, videresalg ogbytte19,

i) som i samsvar med medlemsstatenes loverog forskrifter er opprettet av en offentlig tje-nestemann som har en lovfestet forpliktelsetil å være uavhengig og upartisk, og somved å gi fullstendige juridiske opplysningerskal sikre at forbrukeren inngår avtalenbare på grunnlag av moden juridisk over-veielse og med kunnskap om avtalens juri-diske rekkevidde,

j) om levering av næringsmidler, drikker ellerandre varer som er beregnet på løpende for-bruk i husholdningen, og som leveresfysisk av en næringsdrivende på hyppige ogregelmessige runder til forbrukerens hjem,bolig eller arbeidsplass,

k) om persontransporttjenester, med unntakav artikkel 8 nr. 2 og artikkel 19 og 22,

l) som inngås ved bruk av salgsautomatereller automatiserte forretningslokaler,

m) som inngås med teleoperatører ved bruk avoffentlige betalingstelefoner for bruk avdisse, eller som inngås for bruk av énenkelt telefon-, Internett- eller telefaksfor-bindelse som er opprettet av en forbruker.

4. Medlemsstatene kan beslutte ikke å anvendedette direktiv eller ikke å beholde eller innføretilsvarende nasjonale bestemmelser for avtalerinngått utenom faste forretningslokaler derbeløpet som forbrukeren skal betale, ikkeoverstiger 50 euro. Medlemsstatene kan fast-sette en lavere verdi i sin nasjonale lovgivning.

5. Dette direktiv påvirker ikke nasjonal alminne-lig avtalerett, for eksempel bestemmelsene omen avtales gyldighet, utforming eller virkning,ettersom allmenne avtalerettslige aspekterikke er regulert i dette direktiv.

6. Dette direktiv skal ikke være til hinder for atnæringsdrivende tilbyr forbrukere avtalefes-tede ordninger som går lenger enn det vernsom gis ved dette direktiv.

Artikkel 4

Harmoniseringsnivå

Medlemsstatene skal i nasjonal lovgivning ikkebeholde eller innføre bestemmelser som avvikerfra bestemmelsene i dette direktiv, herunderstrengere eller mindre strenge bestemmelser, forå sikre et annet nivå for forbrukervern, med min-dre noe annet er fastsatt i dette direktiv.18 EFT L 158 av 23.6.1990, s. 59.

19 EUT L 33 av 3.2.2009, s. 10.



Kapittel II

Forbrukeropplysning for andre avtaler enn fjernsalgsavtaler eller avtaler inngått utenom faste forretningslokaler

Artikkel 5

Opplysningskrav for andre avtaler enn fjernsalgsavtaler eller avtaler inngått utenom faste forretningslokaler

1. Før forbrukeren er bundet av en annen avtaleenn en fjernsalgsavtale eller en avtale inngåttutenom faste forretningslokaler, eller et tilsva-rende tilbud, skal den næringsdrivende gi for-brukeren følgende opplysninger på en klar ogforståelig måte, dersom disse opplysningeneikke allerede klart framgår av sammenhengen:a) varenes eller tjenestenes viktigste egenska-

per, i den utstrekning som er hensiktsmes-sig for kommunikasjonsmediet og forvarene eller tjenestene,

b) den næringsdrivendes identitet, for eksem-pel den næringsdrivendes firma, geografiskadresse der den næringsdrivende er eta-blert og den næringsdrivendes telefonnum-mer,

c) den samlede prisen på varene eller tjenes-tene, medregnet avgifter, eller, dersomvarenes eller tjenestenes art innebærer atprisen ikke med rimelighet kan forhånds-beregnes, hvordan prisen skal beregnes,samt eventuelt alle tilleggskostnader forfrakt, levering eller porto eller, dersomdisse kostnadene ikke med rimelighet kanforhåndsberegnes, opplysning om at detkan forekomme slike tilleggskostnader,

d) der dette er relevant, ordningene for beta-ling, levering, utførelse, innen hvilket tids-punkt den næringsdrivende påtar seg ålevere varene eller utføre tjenesten, samtden næringsdrivendes ordninger forbehandling av klager,

e) i tillegg til en påminnelse om at det finnesen juridisk forpliktelse til å levere en kon-traktsmessig vare, eventuelt at det finnesettersalgsservice og kommersielle garan-tier samt vilkårene for disse,

f) avtalens varighet, der dette er relevant,eller, dersom dette er en ikke-tidsbegrensetavtale eller avtalen forlenges automatisk,vilkårene for å kunne gå fra avtalen,

g) der dette er relevant, funksjonaliteten, her-under relevante tekniske vernetiltak, nårdet gjelder digitalt innhold,

h) eventuelt det digitale innholds relevantedriftskompatibilitet med maskinvare ogprogramvare som den næringsdrivendekjenner til, eller med rimelighet kan forven-tes å kjenne til.

2. Nr. 1 får også anvendelse på avtaler om leve-ring av vann, gass eller elektrisitet, når detteikke tilbys for salg i et begrenset volum elleren fastsatt mengde, samt på avtaler om leve-ring av fjernvarme og av digitalt innhold somikke leveres på et fysisk medium.

3. Medlemsstatene skal ikke være forpliktet til åanvende nr. 1 på avtaler som innebærer dag-lige transaksjoner, og som oppfylles umiddel-bart på det tidspunkt avtalen inngås.

4. Medlemsstatene kan vedta eller beholde ytter-ligere krav til forhåndsopplysninger som skalgis før inngåelse av avtaler som denne artikkelfår anvendelse på.

Kapittel III

Forbrukeropplysning og angrerett for fjernsalgsavtaler og avtaler inngått utenom faste forretningslokaler

Artikkel 6

Opplysningskrav for fjernsalgsavtaler og avtaler inngått utenom faste forretningslokaler

1. Før forbrukeren er bundet av en fjernsalgsav-tale eller en avtale inngått utenom faste forret-ningslokaler, eller et tilsvarende tilbud, skalden næringsdrivende gi forbrukeren følgendeopplysninger på en klar og forståelig måte:a) varenes eller tjenestenes viktigste egenska-

per, i den utstrekning som er hensiktsmes-sig for kommunikasjonsmediet og forvarene eller tjenestene,

b) den næringsdrivendes identitet, for eksem-pel dennes firma,

c) den geografiske adressen der den nærings-drivende er etablert, og eventuelt dennæringsdrivendes telefonnummer, tele-faksnummer og e-postadresse, slik at for-brukeren raskt kan kontakte den nærings-drivende og kommunisere med denne påen effektiv måte, samt, der dette er rele-vant, den geografiske adressen og identite-ten til den næringsdrivende på hvis vegnedenne opptrer,

d) dersom den er forskjellig fra den adressensom er oppgitt i samsvar med bokstav c),den geografiske adressen til den nærings-drivendes forretningssted, og, der dette er



relevant, adressen til den næringsdrivendepå hvis vegne denne opptrer, og som for-brukeren kan rette eventuelle klager til,

e) den samlede prisen på varene eller tjenes-tene, medregnet avgifter, eller, dersomvarenes eller tjenestenes art innebærer atprisen ikke med rimelighet kan forhånds-beregnes, hvordan prisen skal beregnes,samt eventuelt alle tilleggskostnader forfrakt, levering eller porto og andre kostna-der, eller, dersom disse kostnadene ikkemed rimelighet kan forhåndsberegnes,opplysning om at det kan forekomme sliketilleggskostnader. For en ikke-tidsbegren-set avtale eller en avtale som inneholder etabonnement, skal den samlede prisenomfatte de samlede kostnadene per faktu-reringsperiode. Når slike avtaler faktureresmed et fast beløp, skal den samlede prisenogså omfatte samlede månedlige kostna-der. Der de samlede kostnadene ikke medrimelighet kan beregnes på forhånd, skaldet oppgis på hvilken måte prisen blirberegnet,

f) kostnadene ved bruk av et fjernkommuni-kasjonsmiddel for inngåelse av avtalen nårdisse kostnadene beregnes på annen måteenn etter grunntaksten,

g) vilkårene for betaling, levering, utførelse,innen hvilken frist den næringsdrivendepåtar seg å levere varene eller utføre tjenes-tene, og eventuelt den næringsdrivendesordninger for behandling av klager,

h) dersom det foreligger angrerett, vilkårene,tidsfristene og framgangsmåtene for åbruke en slik rett i samsvar med artikkel 11nr. 1, samt standardangreskjemaet i ved-legg I B,

i) der dette er relevant, at forbrukeren måbære kostnadene ved å returnere varene itilfeller der denne bruker sin angrerett,samt når det gjelder fjernsalgsavtaler, ogdersom varene på grunn av sin art normaltikke kan returneres med post, kostnadeneved å returnere varene,

j) at forbrukeren, dersom denne bruker sinangrerett etter å ha kommet med enanmodning i samsvar med artikkel 7 nr. 3eller artikkel 8 nr. 8, skal ha ansvar for åbetale den næringsdrivende et rimeligbeløp i samsvar med artikkel 14 nr. 3,

k) dersom angreretten ikke får anvendelse isamsvar med artikkel 16, opplysninger omat forbrukeren ikke vil kunne bruke noenangrerett, eller, der dette er relevant, under

hvilke omstendigheter forbrukeren tapersin angrerett,

l) en påminnelse om at det finnes en rettsliggaranti for at varene er kontraktsmessige,

m) der dette er relevant, kundestøtte etter salg,ettersalgsservice og kommersielle garan-tier samt vilkårene for dette,

n) relevante atferdsregler, som definert i artik-kel 2 bokstav f) i direktiv 2005/29/EF, ogeventuelt hvor eksemplarer av disse kanfinnes,

o) avtalens varighet, der dette er relevant,eller, dersom det er en ikke-tidsbegrensetavtale eller en avtale som forlenges automa-tisk, vilkårene for å gå fra avtalen,

p) der dette er relevant, korteste varighet forforbrukerens forpliktelser i henhold til avta-len,

q) der dette er relevant, eventuelle beløp somskal deponeres, eller andre økonomiskegarantier som skal betales eller gis av for-brukeren på anmodning fra den nærings-drivende, samt vilkårene for disse,

r) der dette er relevant, funksjonaliteten, her-under relevante tekniske vernetiltak, fordigitalt innhold,

s) eventuelt det digitale innholds relevantedriftskompatibilitet med maskinvare ogprogramvare som den næringsdrivendekjenner til eller med rimelighet kan forven-tes å kjenne til,

t) der dette er relevant, muligheten for åkunne benytte en utenrettslig klage- ogerstatningsordning som den næringsdri-vende er underlagt, samt vilkårene for til-gang til denne.

2. Nr. 1 får også anvendelse på avtaler om leve-ring av vann, gass eller elektrisitet, når detteikke tilbys for salg i et begrenset volum elleren fastsatt mengde, samt på avtaler om leve-ring av fjernvarme og av digitalt innhold somikke leveres på et fysisk medium.

3. Når det gjelder offentlige auksjoner, kan opp-lysningene omhandlet i nr. 1 bokstav b), c) ogd) erstattes med tilsvarende opplysninger omauksjonarius.

4. Opplysningene omhandlet i nr. 1 bokstav h), i)og j) kan gis ved hjelp av skjemaet for opplys-ninger om angrerett i vedlegg I A. Dennæringsdrivende skal anses å ha oppfylt opp-lysningskravene i nr. 1 bokstav h), i) og j) der-som denne har gitt forbrukeren dette skjemaetutfylt på korrekt måte.

5. Opplysningene omhandlet i nr. 1 skal utgjøreen integrert del av fjernsalgsavtalen eller avta-



len inngått utenom faste forretningslokaler, ogskal ikke endres, med mindre avtaleparteneuttrykkelig avtaler noe annet.

6. Dersom den næringsdrivende ikke har oppfyltopplysningskravene med hensyn til tillegg-skostnader eller andre kostnader somomhandlet i nr. 1 bokstav e), eller kostnadeneved å returnere varene som omhandlet i nr. 1bokstav i) , skal forbrukeren ikke betale dissekostnadene.

7. Medlemsstatene kan i nasjonal lovgivningbeholde eller innføre språklige krav når detgjelder avtaleopplysninger for å sikre at slikeopplysninger er lett forståelige for forbruke-ren.

8. Opplysningskravene fastsatt i dette direktivkommer i tillegg til opplysningskravene idirektiv 2006/123/EF og direktiv 2000/31/EF,og er ikke til hinder for at medlemsstatene inn-fører ytterligere opplysningskrav i samsvarmed de nevnte direktivene.Med forbehold for første ledd skal bestemmel-sene i dette direktiv ha forrang dersom enbestemmelse i direktiv 2006/123/EF ellerdirektiv 2000/31/EF om innholdet i opplysnin-gene og måten de skal gis på, kommer i kon-flikt med en bestemmelse i dette direktiv.

9. Bevisbyrden for oppfyllelse av opplysningskra-vene i dette kapittel skal påhvile den nærings-drivende.

Artikkel 7

Formelle krav til avtaler inngått utenom faste forretningslokaler

1. Når det gjelder avtaler inngått utenom fasteforretningslokaler, skal den næringsdrivendegi de opplysningene som er fastsatt i artikkel 6nr. 1, til forbrukeren på papir eller, dersom for-brukeren samtykker, på et annet varigmedium. Disse opplysningene skal være lettleselige og gis på et klart og forståelig språk.

2. Den næringsdrivende skal gi forbrukeren eteksemplar av den undertegnede avtalen ellerbekreftelsen av avtalen på papir eller, dersomforbrukeren samtykker, på et annet varigmedium, herunder eventuelt en bekreftelse avforbrukerens uttrykkelige forhåndssamtykkeog godkjenning i samsvar med artikkel 16 bok-stav m).

3. Når en forbruker ønsker at utførelsen av tje-nester eller levering av vann, gass eller elektri-sitet, når dette ikke tilbys for salg i et begren-set volum eller en fastsatt mengde, eller leve-

ring av fjernvarme, skal påbegynnes innenutløpet av angrefristen fastsatt i artikkel 9 nr.2, skal den næringsdrivende kreve at forbruke-ren framsetter en uttrykkelig anmodning omdette på et varig medium.

4. Når det gjelder avtaler inngått utenom fasteforretningslokaler, der forbrukeren uttrykke-lig har anmodet om den næringsdrivendes tje-nester for å få utført reparasjoner eller vedlike-hold, og der den næringsdrivende og forbru-keren umiddelbart utfører sineavtaleforpliktelser, og beløpet forbrukerenskal betale ikke overstiger 200 euro, skala) den næringsdrivende gi forbrukeren opp-

lysningene omhandlet i artikkel 6 nr. 1 bok-stav b) og c) og opplysninger om priseneller hvordan prisen skal beregnes,sammen med et anslag over den samledeprisen, på papir eller, dersom forbrukerensamtykker, på et annet varig medium. Dennæringsdrivende skal gi opplysningeneomhandlet i artikkel 6 nr. 1 bokstav a), h)og k), men kan velge ikke å gi disse på papireller et annet varig medium dersom forbru-keren uttrykkelig samtykker i dette,

b) bekreftelsen av avtalen som gis i samsvarmed nr. 2 i denne artikkel, inneholde opp-lysningene fastsatt i artikkel 6 nr. 1.

Medlemsstatene kan velge ikke å anvendedette nummer.

5. Medlemsstatene skal ikke pålegge ytterligereformelle krav til opplysninger som skal gis førinngåelse av avtaler, med hensyn til oppfyllelseav opplysningskravene i dette direktiv.

Artikkel 8

Formelle krav til fjernsalgsavtaler

1. Når det gjelder fjernsalgsavtaler, skal dennæringsdrivende gi opplysningene fastsatt iartikkel 6 nr. 1, eller gjøre disse opplysningenetilgjengelige for forbrukeren på en måte somer tilpasset det benyttede fjernkommunika-sjonsmiddelet, på et klart og forståelig språk.Dersom disse opplysningene gis på et varigmedium, skal de være lett leselige.

2. Dersom en fjernsalgsavtale som skal inngåselektronisk, innebærer en betalingsforplik-telse for forbrukeren, skal den næringsdri-vende gjøre forbrukeren oppmerksom på opp-lysningene fastsatt i artikkel 6 nr. 1 bokstav a),e), o) og p) på en klar og tydelig måte, umid-delbart før forbrukeren foretar bestillingen.



Den næringsdrivende skal påse at forbruke-ren, når denne foretar bestillingen, uttrykkeligerkjenner at bestillingen medfører en beta-lingsforpliktelse. Dersom bestillingen foretasved å aktivere en knapp eller en lignende funk-sjon, skal knappen eller den lignende funksjo-nen være merket på en lett leselig måte baremed ordene «bestilling med betalingsforplik-telse» eller en tilsvarende utvetydig formule-ring som angir at bestillingen som foretas,medfører en forpliktelse til å betale dennæringsdrivende. Dersom den næringsdri-vende ikke har overholdt dette ledd, skal for-brukeren ikke være bundet av avtalen ellerbestillingen.

3. Nettsteder for elektronisk handel skal klart ogtydelig og senest på det tidspunkt bestillings-prosessen begynner, angi om eventuelle leve-ringsbegrensninger får anvendelse og hvilkebetalingsmidler som aksepteres.

4. Dersom avtalen inngås ved bruk av et fjern-kommunikasjonsmiddel som gir begrensetplass eller tid til å vise opplysningene, skal dennæringsdrivende på det aktuelle kommunika-sjonsmiddelet, og før en slik avtale inngås, giminst de opplysningene som kreves før avta-len inngås om varenes eller tjenestenes viktig-ste egenskaper, den næringsdrivendes identi-tet, den samlede prisen, angreretten, avtalensvarighet og, dersom dette gjelder en ikke-tids-begrenset avtale, vilkårene for å gå fra avtalen,som omhandlet i artikkel 6 nr. 1 bokstav a), b),e), h) og o). De andre opplysningene omhand-let i artikkel 6 nr. 1 skal gis av den næringsdri-vende til forbrukeren på en egnet måte i sam-svar med nr. 1 i denne artikkel.

5. Med forbehold for nr. 4 skal den næringsdri-vende, dersom denne kontakter forbrukerenper telefon med sikte på å inngå en fjernsalgs-avtale, ved begynnelsen av samtalen med for-brukeren oppgi sin identitet og, der dette errelevant, identiteten til den person som ved-kommende ringer på vegne av, samt det kom-mersielle formålet med samtalen.

6. Når en fjernsalgsavtale skal inngås per telefon,kan medlemsstatene fastsette at den nærings-drivende skal bekrefte tilbudet til forbrukeren,som først blir bundet når denne har underteg-net tilbudet eller sendt sitt skriftlige samtykketil den næringsdrivende. Medlemsstatene kanogså fastsette at slike bekreftelser skal gis pået varig medium.

7. Den næringsdrivende skal gi forbrukeren enbekreftelse på den inngåtte avtalen på et varigmedium innen rimelig tid etter inngåelsen av

fjernsalgsavtalen, og senest på leveringstids-punktet for varene eller før utførelsen av tje-nesten begynner. En slik bekreftelse skal inne-holdea) alle opplysningene omhandlet i artikkel 6

nr. 1, med mindre den næringsdrivendeallerede har gitt forbrukeren disse opplys-ningene på et varig medium forut for inngå-elsen av fjernsalgsavtalen, og

b) der dette er relevant, en bekreftelse av for-brukerens uttrykkelige forhåndssamtykkeog godkjenning i samsvar med artikkel 16bokstav m).

8. Når en forbruker ønsker at utførelsen av tje-nester eller levering av vann, gass eller elektri-sitet, når dette ikke tilbys for salg i et begren-set volum eller en fastsatt mengde, eller leve-ring av fjernvarme, skal påbegynnes innenutløpet av angrefristen fastsatt i artikkel 9 nr.2, skal den næringsdrivende kreve at forbruke-ren framsetter en uttrykkelig anmodning omdette.

9. Denne artikkel skal ikke berøre bestemmel-sene om elektroniske avtaler og elektroniskebestillinger i artikkel 9 og 11 i direktiv 2000/31/EF.

10. Medlemsstatene skal ikke pålegge ytterligereformelle krav til opplysninger som skal gis førinngåelse av avtaler, med hensyn til oppfyllelseav opplysningskravene i dette direktiv.

Artikkel 9

Angrerett

1. Med mindre unntakene i artikkel 16 får anven-delse, skal forbrukeren ha en frist på 14 dagertil å gå fra en fjernsalgsavtale eller en avtaleinngått utenom faste forretningslokaler, uten åoppgi noen grunn og uten å pådra seg andrekostnader enn dem som er fastsatt i artikkel 13nr. 2 og artikkel 14.

2. Med forbehold for artikkel 10 skal angrefris-ten omhandlet i nr. 1 i denne artikkel utløpeetter et tidsrom på 14 dager fraa) den dag avtalen inngås, når det gjelder tje-

nesteavtaler,b) den dag forbrukeren eller en annen tredje-

mann enn transportøren, som forbrukerenhar utpekt, får varene i fysisk besittelse, nårdet gjelder salgsavtaler, elleri) den dag forbrukeren eller en annen

tredjemann enn transportøren, som for-brukeren har utpekt, får den siste vareni fysisk besittelse, når det gjelder flere



varer bestilt av forbrukeren i én bestil-ling og levert separat,

ii) den dag forbrukeren eller en annentredjemann enn transportøren, som for-brukeren har utpekt, får det siste partieteller den siste delen i fysisk besittelse,når det gjelder levering av en vare sombestår av flere partier eller deler,

iii) den dag forbrukeren eller en annentredjemann enn transportøren, som for-brukeren har utpekt, får den førstevaren i fysisk besittelse, når det gjelderavtaler om regelmessig levering avvarer i et bestemt tidsrom,

c) den dag avtalen blir inngått, når det gjelderavtaler om levering av vann, gass eller elek-trisitet, når dette ikke tilbys for salg i etbegrenset volum eller en fastsatt mengde,samt avtaler om levering av fjernvarmeeller av digitalt innhold som ikke leveres pået fysisk medium.

3. Medlemsstatene skal ikke forby avtaleparteneå oppfylle sine avtaleforpliktelser innen utløpetav angrefristen. Når det gjelder avtaler inngåttutenom faste forretningslokaler, kan medlems-statene likevel beholde eksisterende nasjonallovgivning som forbyr den næringsdrivende åinnkreve betaling fra forbrukeren i løpet av etvisst tidsrom etter inngåelsen av avtalen.

Artikkel 10

Manglende opplysninger om angrerett

1. Dersom den næringsdrivende ikke har gitt for-brukeren opplysninger om angreretten slikdet kreves i artikkel 6 nr. 1 bokstav h), skalangrefristen utløpe 12 måneder etter utløpetav den opprinnelige angrefristen, som fastsatt isamsvar med artikkel 9 nr. 2.

2. Dersom den næringsdrivende har gitt forbru-keren opplysningene fastsatt i nr. 1 i denneartikkel innen 12 måneder etter den dag somer omhandlet i artikkel 9 nr. 2, skal angrefris-ten utløpe 14 dager etter den dag da forbruke-ren mottok disse opplysningene.

Artikkel 11

Bruk av angreretten

1. Før utløpet av angrefristen skal forbrukerenunderrette den næringsdrivende om sinbeslutning om å gå fra avtalen. For dette for-mål kan forbrukeren enten

a) bruke standardangreskjemaet i vedlegg I Beller

b) avgi en annen utvetydig erklæring om sinbeslutning om å gå fra avtalen.

Medlemsstatene skal ikke innføre andre for-melle krav til standardangreskjemaet enn demsom framgår av vedlegg I B.

2. Forbrukeren skal anses å ha brukt sin angre-rett innen angrefristen omhandlet i artikkel 9nr. 2 og artikkel 10 dersom forbrukeren harsendt sin melding om bruk av angreretten førutløpet av angrefristen.

3. Den næringsdrivende kan i tillegg til de mulig-heter som er omhandlet i nr. 1, gi forbrukerenmulighet til å fylle ut og sende enten standar-dangreskjemaet i vedlegg I B, eller en annenutvetydig erklæring på den næringsdrivendesnettsted. I slike tilfeller skal den næringsdri-vende umiddelbart oversende forbrukeren etmottaksbevis for mottak av meldingen ombruk av angreretten på et varig medium.

4. Bevisbyrden for bruk av angreretten i samsvarmed denne artikkel skal påhvile forbrukeren.

Artikkel 12

Virkningene av at angreretten brukes

Dersom angreretten brukes, bortfaller partenesforpliktelser til åa) gjennomføre fjernsalgsavtalen eller avtalen

inngått utenom faste forretningslokaler, ellerb) inngå fjernsalgsavtalen eller avtalen inngått

utenom faste forretningslokaler, i tilfeller derforbrukeren har gitt et tilbud.

Artikkel 13

Den næringsdrivendes forpliktelser i tilfeller der angreretten brukes

1. Den næringsdrivende skal tilbakebetale allebeløp som er mottatt fra forbrukeren, her-under eventuelle leveringskostnader, utenunødig opphold og i alle tilfeller senest 14dager etter den dag den næringsdrivende blirunderrettet om forbrukerens beslutning om ågå fra avtalen i samsvar med artikkel 11.Den næringsdrivende skal foreta tilbakebeta-lingen omhandlet i første ledd med de sammebetalingsmidler som forbrukeren benyttet iden opprinnelige transaksjonen, med mindreforbrukeren uttrykkelig har akseptert et annetbetalingsmiddel, og forutsatt at forbrukerenikke blir pålagt noen form for gebyrer somfølge av en slik tilbakebetaling.



2. Uten hensyn til nr. 1 skal det ikke kreves atden næringsdrivende tilbakebetaler eventuelletilleggskostnader dersom forbrukeren uttryk-kelig har valgt en annen type levering enn denbilligste typen standardlevering som dennæringsdrivende tilbød.

3. Med mindre den næringsdrivende har tilbudtseg å hente varene selv, kan den næringsdri-vende, når det gjelder salgsavtaler, holde til-bake tilbakebetalingen til vedkommende harmottatt de returnerte varene, eller til forbruke-ren har lagt fram dokumentasjon på at vareneer sendt tilbake, eller det av disse tidspunk-tene som inntreffer først.

Artikkel 14

Forbrukerens forpliktelser i tilfeller der angreretten brukes

1. Med mindre den næringsdrivende har tilbudtseg å hente varene selv, skal forbrukeren utenunødig opphold, og i alle tilfeller senest 14dager etter den dag forbrukeren meddeler sinbeslutning om å bruke sin angrerett til dennæringsdrivende i samsvar med artikkel 11,sende tilbake varene eller overlevere dem tilden næringsdrivende eller til en person somden næringsdrivende har gitt fullmakt til åmotta varene. Fristen skal anses for å væreoppfylt dersom forbrukeren sender tilbakevarene før fristen på 14 dager er utløpt.Forbrukeren skal bære bare de direkte kostna-dene ved å returnere varene, med mindre dennæringsdrivende har akseptert å bære disse,eller den næringsdrivende har unnlatt å infor-mere forbrukeren om at forbrukeren skalbære dem.Når det gjelder avtaler inngått utenom faste for-retningslokaler, der varene er levert til forbru-kerens hjem på tidspunktet for inngåelsen avavtalen, skal den næringsdrivende for egenregning hente varene dersom disse på grunnav sin art normalt ikke kan returneres medpost.

2. Forbrukeren skal være ansvarlig bare for eneventuell reduksjon i varenes verdi som skyl-des en annen håndtering av varene enn densom er nødvendig for å fastslå deres art, egen-skaper og funksjon. Forbrukeren skal i alle til-feller ikke være ansvarlig for en reduksjon ivarenes verdi når den næringsdrivende harunnlatt å informere forbrukeren om angreret-ten i samsvar med artikkel 6 nr. 1 bokstav h).

3. Når en forbruker bruker sin angrerett etter åha framsatt en anmodning i samsvar medartikkel 7 nr. 3 eller artikkel 8 nr. 8, skal for-brukeren betale den næringsdrivende et beløpsom står i forhold til det som er levert fram tildet tidspunkt da forbrukeren underrettet dennæringsdrivende om sin bruk av angreretten,sammenlignet med full oppfyllelse av avtalen.Det forholdsmessige beløpet som skal betalesav forbrukeren til den næringsdrivende, skalberegnes på grunnlag av den samlede prisenfastsatt i avtalen. Dersom den samlede prisener urimelig høy, skal det forholdsmessigebeløpet beregnes på grunnlag av markedsver-dien til det som er levert.

4. Forbrukeren skal ikke hefte for kostnader fora) utførelse av tjenester eller levering av vann,

gass eller elektrisitet, når dette ikke tilbysfor salg i et begrenset volum eller en fast-satt mengde, eller av fjernvarme, helt ellerdelvis, innen utløpet av angrefristen, der-somi) den næringsdrivende har unnlatt å gi

opplysninger i samsvar med artikkel 6nr. 1 bokstav h) eller j), eller

ii) forbrukeren ikke uttrykkelig har anmo-det om at utførelsen eller leveringenskal begynne innen utløpet av angrefris-ten i samsvar med artikkel 7 nr. 3 ogartikkel 8 nr. 8, eller

b) levering, helt eller delvis, av digitalt innholdsom ikke leveres på et fysisk medium, der-somi) forbrukeren ikke har gitt uttrykkelig

forhåndssamtykke til at utførelsen kanbegynne før utløpet av 14-dagersperio-den omhandlet i artikkel 9,

ii) forbrukeren ikke har erkjent at angre-retten går tapt når slikt samtykke gis,eller

iii) den næringsdrivende har unnlatt å gibekreftelse i samsvar med artikkel 7 nr.2 eller artikkel 8 nr. 7.

5. Med unntak av det som er fastsatt i artikkel 13,nr. 2 og i denne artikkel skal forbrukeren ikkepådra seg noe ansvar som følge av at angreret-ten brukes.

Artikkel 15

Virkninger for tilknyttede avtaler av at angreretten brukes

1. Med forbehold for artikkel 15 i europaparla-ments- og rådsdirektiv 2008/48/EF av 23. april



2008 om kredittavtaler for forbrukere20 skalalle tilknyttede avtaler, dersom forbrukerenbruker sin angrerett og går fra en fjernsalgsav-tale eller en avtale inngått utenom faste forret-ningslokaler i samsvar med artikkel 9–14 idette direktiv, automatisk heves uten kostna-der for forbrukeren, unntatt kostnader somfastsatt i artikkel 13 nr. 2 og artikkel 14 i dettedirektiv.

2. Medlemsstatene skal fastsette nærmere reglerfor heving av slike avtaler.

Artikkel 16

Unntak fra angreretten

Medlemsstatene skal ikke fastsette at angrerettenkan brukes som fastsatt i artikkel 9–15 når detgjelder fjernsalgsavtaler og avtaler inngått utenomfaste forretningslokaler med hensyn til følgende:a) tjenesteavtaler etter at tjenesten er utført fullt

ut, dersom utførelsen har begynt med forbru-kerens uttrykkelige forhåndssamtykke ogdenne har erkjent at angreretten vil gå tapt nåravtalen er oppfylt fullt ut av den næringsdri-vende,

b) levering av varer eller tjenester hvis pris eravhengig av svingninger i finansmarkedet somikke kan kontrolleres av den næringsdrivende,og som kan oppstå innen utløpet av angrefris-ten,

c) levering av varer framstilt etter forbrukerensspesifikasjoner eller som har fått et tydelig per-sonlig preg,

d) levering av varer som kan forringes eller forel-des raskt,

e) levering av forseglede varer som av hensyn tilhelsevern eller hygiene ikke er egnet for retur,og der forseglingen er blitt brutt etter levering,

f) levering av varer som på grunn av sin art etterlevering blandes med andre varer på en slikmåte at de ikke kan skilles fra hverandre,

g) levering av alkoholholdige drikker til en prissom ble avtalt på det tidspunkt salgsavtalen bleinngått, og levering først kan skje etter 30dager, og der den faktiske verdien er avhengigav svingninger i markedet som ikke kan kon-trolleres av den næringsdrivende,

h) avtaler der forbrukeren uttrykkelig har anmo-det den næringsdrivende om å besøke forbru-keren for å utføre reparasjoner eller vedlike-hold som haster. Dersom den næringsdri-vende ved et slikt besøk yter tjenester i tilleggtil dem som forbrukeren uttrykkelig har anmo-

det om, eller leverer andre varer enn reserve-deler som er nødvendige for å utføre vedlike-holdet eller foreta reparasjonene, får angreret-ten anvendelse på disse andre tjenestene ellervarene,

i) levering av forseglede lyd- eller bildeopptakeller forseglet edb-programvare som forbruke-ren har brutt forseglingen på,

j) levering av aviser, tidsskrifter eller magasiner,med unntak av abonnementsavtaler for leve-ring av slike publikasjoner,

k) avtaler som inngås ved offentlig auksjon,l) levering av innkvarteringstjenester for andre

formål enn boligformål, transport av varer,bilutleietjenester, catering eller tjenester knyt-tet til fritidsaktiviteter dersom det i avtalen erfastsatt en bestemt dato eller et bestemt tids-rom for utførelsen av slike tjenester,

m) levering av digitalt innhold som ikke leverespå et fysisk medium, dersom leveringen erpåbegynt med forbrukerens uttrykkelige for-håndssamtykke, og forbrukeren erkjenner atangreretten dermed går tapt.

Kapittel IV

Andre forbrukerrettigheter

Artikkel 17

Virkeområde

1. Artikkel 18 og 20 får anvendelse på salgsavta-ler. De nevnte artiklene får ikke anvendelse påavtaler om levering av vann, gass eller elektri-sitet, når dette ikke tilbys for salg i et begren-set volum eller en fastsatt mengde, og hellerikke på levering av fjernvarme eller av digitaltinnhold som ikke leveres på et fysisk medium.

2. Artikkel 19, 21 og 22 får anvendelse på salgs-og tjenesteavtaler og på avtaler om levering avvann, gass, elektrisitet, fjernvarme eller digi-talt innhold.

Artikkel 18

Levering

1. Med mindre partene har avtalt noe annet nårdet gjelder leveringstidspunkt, skal dennæringsdrivende levere varene ved å overføreden fysiske besittelsen av eller kontrollen overvarene til forbrukeren uten unødig opphold,men senest 30 dager etter inngåelsen av avta-len.

2. Når den næringsdrivende har unnlatt å opp-fylle sin forpliktelse til å levere varene på det

20 EUT L 133 av 22.5.2008, s. 66.



tidspunkt som er avtalt med forbrukeren, ellerinnen fristen fastsatt i nr. 1, skal forbrukerenoppfordre den næringsdrivende til å foretaleveringen innenfor et ytterligere tidsrom somer tilpasset omstendighetene. Dersom dennæringsdrivende unnlater å levere vareneinnenfor dette ytterligere tidsrommet, skal for-brukeren ha rett til å heve avtalen.Første ledd får ikke anvendelse på salgsavtalerder den næringsdrivende har nektet å leverevarene, eller der levering innen den avtalteleveringsfristen er avgjørende i betraktning avalle omstendigheter omkring avtalens inngå-else, eller der forbrukeren før inngåelse avavtalen underretter den næringsdrivende omat levering innen eller på et bestemt tidspunkter avgjørende. I disse tilfellene skal forbruke-ren, dersom den næringsdrivende unnlater ålevere varene på det tidspunkt som er avtaltmed forbrukeren, eller innen fristen i nr. 1, harett til å heve avtalen umiddelbart.

3. Når avtalen heves, skal den næringsdrivendeuten unødig opphold betale tilbake alle beløpsom tidligere er betalt i henhold til avtalen.

4. I tillegg til at avtalen heves i samsvar med nr. 2kan forbrukeren ta andre rettslige skritt somfastsatt i nasjonal lovgivning.

Artikkel 19

Gebyrer for bruk av betalingsmidler

Når det gjelder bruk av et gitt betalingsmiddel,skal medlemsstatene forby næringsdrivende åpålegge forbrukere gebyrer som overstiger dekostnadene som den næringsdrivende har for bru-ken av disse midlene.

Artikkel 20

Risikoens overgang

Ved avtaler der den næringsdrivende sendervarene til forbrukeren, skal risikoen for at varenegår tapt eller skades gå over til forbrukeren nårdenne eller en annen tredjemann enn transportø-ren, som forbrukeren har utpekt, får varene ifysisk besittelse. Risikoen skal imidlertid gå overtil forbrukeren ved levering til transportøren der-som forbrukeren har anmodet transportøren om åtransportere varene, og dette ikke ble tilbudt avden næringsdrivende, men uten at dette berørerforbrukerens rettigheter overfor transportøren.

Artikkel 21

Kommunikasjon per telefon

Dersom den næringsdrivende har en telefontje-neste for kundekontakt i tilknytning til den inn-gåtte avtalen, skal medlemsstatene sørge for atforbrukere som kontakter den næringsdrivende,ikke er forpliktet til å betale mer enn grunn-taksten for samtalen.

Første ledd berører ikke den rett leverandørerav telekommunikasjonstjenester har til å ta betaltfor slike samtaler.

Artikkel 22

Tilleggsbetalinger

Før forbrukeren blir bundet av avtalen eller tilbu-det skal den næringsdrivende be om forbruke-rens uttrykkelige samtykke til eventuelle tilleggs-betalinger utover den betaling som er avtalt forden næringsdrivendes viktigste avtaleforpliktelse.Dersom den næringsdrivende ikke har fått forbru-kerens uttrykkelige samtykke, men har gått ut fradette ved bruk av standardvalg som forbrukerenskal avvise for å unngå tilleggsbetaling, skal for-brukeren ha rett til å få tilbake denne betalingen.

Kapittel V

Alminnelige bestemmelser

Artikkel 23

Håndheving

1. Medlemsstatene skal påse at det finnesegnede og effektive midler til å sikre atbestemmelsene i dette direktiv overholdes.

2. Midlene omhandlet i nr. 1 skal omfattebestemmelser som gir ett eller flere av orga-nene nedenfor, som fastsatt i nasjonal lovgiv-ning, adgang til, i henhold til nevnte lovgiv-ning, å bringe en sak inn for domstolene ellervedkommende forvaltningsmyndigheter for åsikre at nasjonale bestemmelser som innarbei-der dette direktiv i nasjonal lovgivning, kom-mer til anvendelse:a) offentlige organer eller deres representan-

ter,b) forbrukerorganisasjoner som har en beret-

tiget interesse i å verne forbrukere,c) bransjeorganisasjoner som har en beretti-

get interesse i å gripe inn.



Artikkel 24

Sanksjoner

1. Medlemsstatene skal fastsette bestemmelserom de sanksjoner som får anvendelse på over-tredelser av de nasjonale bestemmelsene somvedtas i henhold til dette direktiv, og skaltreffe alle nødvendige tiltak for å sikre atbestemmelsene blir gjennomført. De fastsattesanksjonene skal være virkningsfulle, stå i for-hold til overtredelsen og virke avskrekkende.

2. Medlemsstatene skal senest 13. desember2013 underrette Kommisjonen om dissebestemmelsene, og skal omgående underretteden om eventuelle senere endringer som berø-rer dem.

Artikkel 25

Direktivets ufravikelighet

Dersom den lovgivning som får anvendelse påavtalen, er lovgivningen i en medlemsstat, kan for-brukere ikke fraskrive seg de rettigheter de gisved de nasjonale tiltak som innarbeider dettedirektiv i nasjonal lovgivning.

Alle avtalevilkår som direkte eller indirektesetter til side eller begrenser de rettigheter somfølger av dette direktiv, skal ikke være bindendefor forbrukeren.

Artikkel 26

Informasjon

Medlemsstatene skal treffe egnede tiltak for åinformere forbrukere og næringsdrivende om denasjonale bestemmelsene som innarbeider dettedirektiv i nasjonal lovgivning, og skal der det erhensiktsmessig oppfordre næringsdrivende ogansvarlige for atferdsregler som definert i artikkel2 bokstav g) i direktiv 2005/29/EF, til å informereforbrukere om sine atferdsregler.

Artikkel 27

Uanmodet levering

Forbrukeren skal fritas for forpliktelsen til å ytenoen form for vederlag ved levering av ikke-bestilte varer, vann, gass, elektrisitet, fjernvarmeeller digitalt innhold eller ikke-bestilte tjenester, isamsvar med forbudet i artikkel 5 nr. 5 og nr. 29 ivedlegg I til direktiv 2005/29/EF. I slike tilfellerskal et uteblitt svar fra forbrukerens side etter en

slik levering eller tjenesteyting, ikke regnes somsamtykke.

Artikkel 28

Innarbeiding i nasjonal lovgivning

1. Medlemsstatene skal senest 13. desember2013 vedta og offentliggjøre de lover og for-skrifter som er nødvendige for å etterkommedette direktiv. De skal umiddelbart oversendeKommisjonen teksten til disse tiltakene i formav dokumenter. Kommisjonen skal benyttedisse dokumentene til rapporten omhandlet iartikkel 30.Medlemsstatene skal anvende disse tiltakenefra og med 13. juni 2014.Når de vedtas av medlemsstatene, skal dissebestemmelsene inneholde en henvisning tildette direktiv, eller det skal vises til direktivetnår de kunngjøres. Nærmere regler for henvis-ningen fastsettes av medlemsstatene.

2. Bestemmelsene i dette direktiv får anvendelsepå avtaler inngått etter 13. juni 2014.

Artikkel 29

Rapporteringskrav

1. Når en medlemsstat gjør bruk av noen av delovgivningsmessige valgene som er omhandleti artikkel 3 nr. 4, artikkel 6 nr. 7, artikkel 6 nr.8, artikkel 7 nr. 4, artikkel 8 nr. 6 og artikkel 9nr. 3, skal medlemsstaten senest 13. desember2013 underrette Kommisjonen om dette samtom eventuelle senere endringer.

2. Kommisjonen skal påse at opplysningeneomhandlet i nr. 1 er lett tilgjengelige for for-brukere og næringsdrivende, blant annet på etdertil egnet nettsted.

3. Kommisjonen skal oversende opplysningeneomhandlet i nr. 1 til de andre medlemsstateneog til Europaparlamentet. Kommisjonen skalrådføre seg med berørte parter om disse opp-lysningene.

Artikkel 30

Kommisjonens rapportering og revisjon

Senest 13. desember 2016 skal Kommisjonenframlegge for Europaparlamentet og Rådet en rap-port om anvendelsen av dette direktiv. Rapportenskal særlig omfatte en vurdering av bestemmel-sene i dette direktiv om digitalt innhold, herunderangreretten. Rapporten skal om nødvendig ledsa-ges av forslag til regelverk for å tilpasse dette



direktiv til utviklingen på området forbrukerret-tigheter.

Kapittel VI

Sluttbestemmelser

Artikkel 31

Oppheving

Direktiv 85/577/EØF og direktiv 97/7/EF, endretved europaparlaments- og rådsdirektiv 2002/65/EF av 23. september 2002 om fjernsal av finansi-elle tenester til forbrukarar21 og ved direktiv2005/29/EF og 2007/64/EF, oppheves fra og med13. juni 2014.

Henvisninger til de opphevede direktiveneskal forstås som henvisninger til dette direktiv ogleses som angitt i sammenligningstabellen ivedlegg II.

Artikkel 32

Endringer i direktiv 93/13/EØF

I direktiv 93/13/EØF skal ny artikkel 8a lyde:

«Artikkel 8a1. Når en medlemsstat vedtar bestemmelser i

samsvar med artikkel 8, skal den under-rette Kommisjonen om dette, samt omeventuelle senere endringer, særlig dersomdisse bestemmelsene– utvider urimelighetsvurderingen til å

omfatte individuelt forhandlede avtale-vilkår eller hvorvidt prisen eller vederla-get er tilstrekkelig, eller

– inneholder lister over avtalevilkår somskal anses som urimelige.

2. Kommisjonen skal påse at opplysningeneomhandlet i nr. 1 er lett tilgjengelige for for-brukere og næringsdrivende, blant annetpå et dertil egnet nettsted.

3. Kommisjonen skal oversende opplysnin-gene omhandlet i nr. 1 til de andre med-

lemsstatene og til Europaparlamentet.Kommisjonen skal rådføre seg med berørteparter om disse opplysningene.».

Artikkel 33

Endringer i direktiv 1999/44/EF

I direktiv 1999/44/EØF skal ny artikkel 8a lyde:

«Artikkel 8aRapporteringskrav1. Når en medlemsstat i samsvar med artikkel

8 nr. 2 vedtar strengere bestemmelser forforbrukervern enn dem som er fastsatt iartikkel 5 nr. 1–3 og i artikkel 7 nr. 1, skalmedlemsstaten underrette Kommisjonenom dette samt om eventuelle senereendringer.

2. Kommisjonen skal påse at opplysningeneomhandlet i nr. 1 er lett tilgjengelige for for-brukere og næringsdrivende, blant annetpå et dertil egnet nettsted.

3. Kommisjonen skal oversende opplysnin-gene omhandlet i nr. 1 til de andre med-lemsstatene og til Europaparlamentet.Kommisjonen skal rådføre seg med berørteparter om disse opplysningene.».

Artikkel 34

Ikrafttredelse

Dette direktiv trer i kraft den 20. dag etter at deter kunngjort i Den europeiske unions tidende.

Artikkel 35

Mottakere

Dette direktiv er rettet til medlemsstatene.Utferdiget i Strasbourg, 25. oktober 2011.

For Europaparlamentet For RådetJ. BUZEK M. DOWGIELEWICZPresident Formann

21 EFT L 271 av 9.10.2002, s. 16.



Vedlegg I

Opplysninger om bruk av angreretten

A. Skjema for opplysninger om angrerett

Angrerett

Du har rett til å gå fra denne avtalen innen 14dager uten å oppgi noen grunn for dette.

Angrefristen utløper 14 dager etter dag (1)For å kunne bruke angreretten må du under-

rette oss (2) på en utvetydig måte om din beslut-ning om å gå fra avtalen (f.eks. i et brev sendt medpost, telefaks eller e-post). Du kan benytte detvedlagte standardangreskjemaet, men det er ikkeobligatorisk. (3)

For å overholde angrefristen er det tilstrekke-lig at du sender meldingen om at du vil brukeangreretten før angrefristen utløper.

Virkningene av at angreretten brukes:

Dersom du går fra denne avtalen, skal vi tilbake-betale alle betalinger vi har mottatt fra deg, her-under leveringskostnadene (med unntak av til-leggskostnader som følge av at du har valgt enannen type levering enn den billigste typen stan-dardlevering vi tilbyr), uten unødig opphold og ialle tilfeller senest 14 dager etter den dag vi mot-tar melding om din beslutning om å gå fra denneavtalen. Vi foretar tilbakebetalingen med sammebetalingsmiddel som du benyttet ved den opprin-nelige transaksjonen, med mindre du uttrykkelighar avtalt noe annet med oss; i alle tilfeller vil duikke bli pålagt noe gebyr som følge av tilbakebeta-lingen. (4)

(5)(6)Instruksjoner for utfylling av skjemaet:

1. Sett inn et av følgende alternativer i anførsels-tegn:a) For en serviceavtale eller en avtale om leve-

ring av vann, gass eller elektrisitet, nårdette ikke tilbys for salg i et begrensetvolum eller en fastsatt mengde, eller leve-ring av fjernvarme eller av digitalt innholdsom ikke leveres på et fysisk medium, «vedinngåelsen av avtalen».

b) For en salgsavtale, «den dag du eller enannen tredjemann enn transportøren, somdu har utpekt, får varene i fysisk besittelse».

c) For en avtale som omfatter flere varerbestilt av forbrukeren i én bestilling oglevert separat, «den dag du eller en annentredjemann enn transportøren, som du har

utpekt, får den siste varen i fysisk besit-telse».

d) For en avtale knyttet til levering av en varesom består av flere partier eller deler, «dendag du eller en annen tredjemann enntransportøren, som du har utpekt, tar detsiste partiet eller den siste delen i fysiskbesittelse».

e) For en avtale om regelmessig levering avvarer i et bestemt tidsrom, «den dag dueller en annen tredjemann enn transportø-ren, som du har utpekt, får den første vareni fysisk besittelse».

2. Sett inn ditt navn, geografisk adresse og even-tuelt telefonnummer, telefaksnummer og e-postadresse.

3. Dersom du har gitt forbrukeren mulighet til åfylle ut og sende opplysninger om bruk avangreretten elektronisk på ditt nettsted, settinn følgende: «Du kan også elektronisk fylle utog sende standardangreskjemaet eller enannen utvetydig erklæring på vårt nettsted[sett inn Internett-adresse her]. Dersom dubenytter dette alternativet, sender vi deg umid-delbart et mottaksbevis på et varig medium(f.eks. via e-post).».

4. For salgsavtaler der du ikke har tilbudt deg åhente varene i tilfelle av bruk av angreretten,sett inn følgende: «Vi kan holde tilbake tilbake-betalingen til vi har fått varene tilbake eller tildu har lagt fram dokumentasjon på at vareneer sendt tilbake, eller til det av disse tidspunk-tene som inntreffer først.».

5. Dersom forbrukeren har mottatt varer i forbin-delse med avtalen:a) Sett inn:

– «Vi vil hente varene.» eller– «Du må returnere varene eller levere

dem til oss eller til … [navn og eventueltgeografisk adresse på den person duhar gitt fullmakt til å motta varene], utenunødig opphold og i alle tilfeller senest14 dager etter den dag du underrettetoss om at du ville gå fra avtalen. Fristener overholdt dersom du sender tilbakevarene før fristen på 14 dager er utløpt.»,

b) Sett inn:– «Vi vil bære kostnadene ved å returnere

varene.»,– «Du må bære de direkte kostnadene

ved å returnere varene.»,– Dersom du i en fjernsalgsavtale ikke til-

byr å bære kostnadene ved retur avvarene, og varene på grunn av sin artnormalt ikke kan returneres med post,



sett inn: «Du vil måtte bære de direktekostnadene ved retur av varene, … euro[sett inn beløp].», eller dersom kostna-dene ved retur av varene ikke med rime-lighet kan beregnes på forhånd: «Du måbære de direkte kostnadene ved å retur-nere varene. Kostnadene anslås tilhøyst ca. … euro [sett inn beløp].», eller

– Ved avtaler inngått utenom faste forret-ningslokaler, der varene er levert til for-brukerens hjem på tidspunktet for inn-gåelsen av avtalen og på grunn av sin artnormalt ikke kan returneres med post,sett inn: «Vi vil hente varene for egenregning.» og

c) «Du er ansvarlig bare for en eventuellreduksjon i varenes verdi som skyldes enannen håndtering av varene enn den som ernødvendig for å fastslå deres art, egenska-per og funksjon.».

6. For en avtale om tjenesteyting eller levering avvann, gass eller elektrisitet, når dette ikke til-bys for salg i et begrenset volum eller en fast-satt mengde, eller levering av fjernvarme, settinn følgende: «Dersom du har anmodet om atutførelsen av tjenestene eller leveringen avvann/gass/elektrisitet/fjernvarme [stryk det

som ikke passer] skal påbegynnes før angre-fristen utløper, skal du betale oss et beløp somstår i forhold til det som er utført eller levertfram til du underrettet oss om at du ønsket ågå fra avtalen, sammenlignet med full oppfyl-lelse av avtalen.».

B. Standardangreskjema

(Fyll ut og returner dette skjemaet bare dersomdu ønsker å gå fra avtalen)– Til [her skal den næringsdrivende sette inn

sitt navn, geografiske adresse og eventuelttelefaksnummer og e-postadresse]:

– Jeg/vi(*) underretter herved om at jeg/vi(*)ønsker å gå fra min/vår(*) avtale om salg avfølgende varer(*)/om utførelse av følgendetjeneste(*).

– Bestilt(*)/og mottatt(*)– Forbrukerens/forbrukernes navn– Forbrukerens/forbrukernes adresse– Forbrukerens/forbrukernes underskrift (bare

dersom papirskjema benyttes)– Dato

* Stryk det som ikke passer.



Vedlegg II

Sammenligningstabell

Direktiv 85/577/EØF Direktiv 97/7/EF Dette direktiv

Artikkel 1 Artikkel 3 sammenholdt med artikkel 2 nr. 8 og 9, og artikkel 16 bokstav h)

Artikkel 1 Artikkel 1 sammenholdt med artikkel 2 nr. 7

Artikkel 2 Artikkel 2 nr. 1 og 2

Artikkel 2 nr. 1 Artikkel 2 nr. 7



Artikkel 2 nr. 4 første punktum Artikkel 2 nr. 7

Artikkel 2 nr. 4 annet punktum –

Artikkel 2 nr. 5 –


Artikkel 3 nr. 2 bokstav a) Artikkel 3 nr. 3 bokstav e) og f)

Artikkel 3 nr. 2 bokstav b) Artikkel 3 nr. 3 bokstav j)

Artikkel 3 nr. 2 bokstav c) –

Artikkel 3 nr. 2 bokstav d) Artikkel 3 nr. 3 bokstav d)

Artikkel 3 nr. 2 bokstav e) Artikkel 3 nr. 3 bokstav d)


Artikkel 3 nr. 1 første strekpunkt Artikkel 3 nr. 3 bokstav d)

Artikkel 3 nr. 1 annet strekpunkt Artikkel 3 nr. 3 bokstav l)

Artikkel 3 nr. 1 tredje strekpunkt Artikkel 3 nr. 3 bokstav m)

Artikkel 3 nr. 1 fjerde strekpunkt Artikkel 3 nr. 3 bokstav e) og f)

Artikkel 3 nr. 1 femte strekpunkt Artikkel 6 nr. 3 og artikkel 16 bokstav k) sammenholdt med artikkel 2 nr. 13

Artikkel 3 nr. 2 første strekpunkt Artikkel 3 nr. 3 bokstav j)

Artikkel 3 nr. 2 annet strekpunkt Artikkel 3 nr. 3 bokstav f) (for leie av innkvartering for boligformål), bokstav g) (for pakkereiser), bokstav h) (for deltidsbruksrett), bokstav k) (for passasjertransport, med enkelte unntak) og artikkel 16 bokstav l) (unntak fra angreretten)

Artikkel 4 første punktum Artikkel 6 nr. 1 bokstav b), c) og h), og artikkel 7 nr. 1 og 2

Artikkel 4 annet punktum Artikkel 6 nr. 1 bokstav a) og artikkel 7 nr. 1

Artikkel 4 tredje punktum Artikkel 6 nr. 1

Artikkel 4 fjerde punktum Artikkel 10

Artikkel 4 nr. 1 bokstav a) Artikkel 6 nr. 1 bokstav b) og c)



Artikkel 4 nr. 1 bokstav b) Artikkel 6 nr. 1 bokstav a)

Artikkel 4 nr. 1 bokstav c) Artikkel 6 nr. 1 bokstav e)

Artikkel 4 nr. 1 bokstav d) Artikkel 6 nr. 1 bokstav e)

Artikkel 4 nr. 1 bokstav e) Artikkel 6 nr. 1 bokstav g)

Artikkel 4 nr. 1 bokstav f) Artikkel 6 nr. 1 bokstav h)

Artikkel 4 nr. 1 bokstav g) Artikkel 6 nr. 1 bokstav f)

Artikkel 4 nr. 1 bokstav h) –

Artikkel 4 nr. 1 bokstav i) Artikkel 6 nr. 1 bokstav o) og p)

Artikkel 4 nr. 2 Artikkel 6 nr. 1 sammenholdt med artikkel 8 nr. 1, nr. 2 og nr. 4



Artikkel 5 nr. 2 Artikkel 3 nr. 3 bokstav m)

Artikkel 6 nr. 1 Artikkel 9 nr. 1 og nr. 2, artikkel 10, artikkel 13 nr. 2, artikkel 14

Artikkel 6 nr. 2 Artikkel 13 og artikkel 14 nr. 1, annet og tredje ledd

Artikkel 6 nr. 3 første strekpunkt Artikkel 16 bokstav a)

Artikkel 6 nr. 3 annet strekpunkt Artikkel 16 bokstav b)

Artikkel 6 nr. 3 tredje strekpunkt Artikkel 16 bokstav c) og d)

Artikkel 6 nr. 3 fjerde strekpunkt Artikkel 16 bokstav i)

Artikkel 6 nr. 3 femte strekpunkt Artikkel 16 bokstav j)

Artikkel 6 nr. 3 sjette strekpunkt Artikkel 3 nr. 3 bokstav c)

Artikkel 6 nr. 4 Artikkel 15

Artikkel 7 nr. 1 Artikkel 18 nr. 1 (for salgsavtaler)

Artikkel 7 nr. 2 Artikkel 18 nr. 2, nr. 3 og nr. 4


Artikkel 8 –

Artikkel 9 Artikkel 27

Artikkel 10 –(men se artikkel 13 i direktiv 2002/58/EF)



Artikkel 11 nr. 3 bokstav a) Artikkel 6 nr. 9 for bevisbyrden med hensyn til opplysninger før avtalen inngås, for resten: –

Artikkel 11 nr. 3 bokstav b) Artikkel 24 nr. 1




Artikkel 13 Artikkel 3 nr. 2




1 EUT L 364 av 9.12.2004, s. 1.







Artikkel 17 –



Artikkel 5 nr. 1 Artikkel 9 og 11



Artikkel 7 Artikkel 13, 14 og 15



Vedlegg til europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 2006/2004 av 27. oktober 2004 om samarbeid mellom nasjonale myndigheter med ansvar for håndheving av forbrukervernlovgivning (forordningen om forbruker-vernsamarbeid)(1) Skal forstås som en henvisning til

Nr. 2 og 11 Dette direktiv



Vedlegg 2

Lovspeil

Direktiv 2011/83/EU Gjennomføring i norsk rett

Gjeldende lov om opplysningsplikt og angrerett (angrl.)

Artikkel Nr./Bokstav Lov/paragraf Kommentar Lov/paragraf

Art.1 Gjennomføres ikke

Art. 2 Nr. 1 Angrerettl. § 5 bokstav a

Angrl. § 6 første ledd bokstav e

Nr. 2 De relevante norske lovenes henvisning til selgerens, tjeneste-yterens og entrepre-nørens næringsvirk-somhet antas tilstrek-kelig til gjennomføring av direktivet.

Nr. 3 Kjøpslovgivingens tingsbegrep antas til-strekkelig til gjennom-føring av direktivet.

Nr. 4 Definisjon ikke nødvendig



Nr. 7 Angrerettl. § 5 bokstav b

Angrl. § 6 første ledd bokstav a

Nr. 8 Angrerettl. § 5 bokstav d

Angrl. § 6 første ledd bokstav d

Nr. 9 Angrerettl. § 5 bokstav c

Ny

Nr. 10 Angrerettl. § 5 bokstav f

Ny

Nr. 11 Angrerettl. § 5 bokstav i

Ny

Nr. 12 Angrerettl. § 5 bokstav e

Angrl. § 6 første ledd bokstav f

Nr. 13 Angrerettl. § 5 bokstav h

Ny



Nr. 14 Forbrukerkjøpsloven § 18 a, mfl. § 5 bokstav e

Nr. 15 Angrerettl. § 5 bokstav g, tidspartloven § 2 bokstav g

Angrl. §§ 17 og 22 d

Art. 3 Nr. 1 Angrerettl. § 1, avtaleloven § 38 a første ledd

Angrl. § 1

Nr. 2 Angrerettl. § 4

Nr. 3 bokstav a Gjennomføres ikke

Nr. 3 bokstav b Gjennomføres ikke

Nr. 3 bokstav c Gjennomføres ikke

Nr. 3 bokstav d Gjennomføres ikke

Nr. 3 bokstav e Angrerettl. § 2 bokstav b

Angrl. § 2 bokstav d

Nr. 3 bokstav f Angrerettl. § 2 bokstav b

Angrl. § 2 bokstav d

Nr. 3 bokstav g Angrerettl. § 2 bokstav d

Ny

Nr. 3 bokstav h Angrerettl. § 2 bokstav c

Angrl. § 2 bokstav e

Nr. 3 bokstav i Gjennomføres ikke

Nr. 3 bokstav j Avtl. § 38 b annet ledd nr. 8

Nr. 3 bokstav k Angrerettl. § 2 bokstav e

Nr. 3 bokstav l Angrerettl. § 2 bokstav a

Angrl. § 2 bokstav a

Nr. 3 bokstav m Angrerettl. § 2 bokstav f, avtl. § 38 annet ledd nr. 7

Nr. 4 Angrerettl. § 2 bokstav g

Angrl. § 2 bokstav b

Nr. 5 Gjennomføres ikke

Nr. 6 Angrerettl. § 3 Angrl. § 3

Art. 4 Særlovgivning i sam-svar med direktivet

Art. 5 Nr. 1 bokstav a Avtaleloven § 38 b første ledd nr. 1

Nr. 1 bokstav b Avtaleloven § 38 b første ledd nr. 2






Nr. 1 bokstav c Avtaleloven § 38 b første ledd nr. 3

Nr. 1 bokstav d Avtaleloven § 38 b første ledd nr. 4

Nr. 1 bokstav e Avtaleloven § 38 b første ledd nr. 5

Nr. 1 bokstav f Avtaleloven § 38 b første ledd nr. 6

Nr. 1 bokstav g Avtaleloven § 38 b første ledd nr. 7

Nr. 1 bokstav h Avtaleloven § 38 b første ledd nr. 7

Nr. 2 Gjennomføres ikke. Ytelsene anses som tjenester

Nr. 3 Avtaleloven § 38 b annet ledd nr. 1


Art. 6 Nr. 1 bokstav a Angrerettl. § 8 første ledd bokstav a

Angrl. § 7 første ledd bokstav a

Nr. 1 bokstav b Angrerettl. § 8 første ledd bokstav d


Nr. 1 bokstav c Angrerettl. § 8 første ledd bokstav d


Nr. 1 bokstav d Angrerettl. § 8 første ledd bokstav d


Nr. 1 bokstav e Angrerettl. § 8 første ledd bokstav e

Angrl. § 7 første ledd bokstav b

Nr. 1 bokstav f Angrerettl. § 8 første ledd bokstav f

Angrl. § 7 første ledd bokstav g

Nr. 1 bokstav g Angrerettl. § 8 første ledd bokstav g

Angrl. § 7 første ledd bokstav d

Nr. 1 bokstav h Angrerettl. § 8 første ledd bokstav h

Angrl. § 7 første ledd bokstav c

Nr. 1 bokstav i Angrerettl. § 8 første ledd bokstav i

Ny

Nr. 1 bokstav j Angrerettl. § 8 første ledd bokstav j

Ny

Nr. 1 bokstav k Angrerettl. § 8 første ledd bokstav k

Ny

Nr. 1 bokstav l Angrerettl. § 8 første ledd bokstav l

Ny






Nr. 1 bokstav m Angrerettl. § 8 første ledd bokstav l

Ny

Nr. 1 bokstav n Angrerettl. § 8 første ledd bokstav m

Ny

Nr. 1 bokstav o Angrerettl. § 8 første ledd bokstav n


Nr. 1 bokstav p Angrerettl. § 8 første ledd bokstav n


Nr. 1 bokstav q Angrerettl. § 8 første ledd bokstav o

Ny

Nr. 1 bokstav r Angrerettl. § 8 første ledd bokstav b

Ny

Nr. 1 bokstav s Angrerettl. § 8 første ledd bokstav c

Ny

Nr. 1 bokstav t Angrerettl. § 8 første ledd bokstav p

Ny

Nr. 2 Gjennomføres ikke. Ytelsene anses som tjenester

Nr. 3 Angrerettl. § 8 fjerde ledd

–

Nr. 4 Angrerettl. § 8 annet ledd

Ny

Nr. 5 Angrerettl. § 14 annet punktum

Ny

Nr. 6 Angrerettl. § 9 Ny

Nr. 7 Angrerettl. § 8 tredje ledd

Angrl. § 7 sjette ledd


Nr. 9 Angrerettl. § 7 Angrl. § 13 annet ledd, og ny

Art. 7 Nr. 1 Angrerettl. § 11 første ledd

Angrl. § 9 første og tredje ledd

Nr. 2 Angrerettl. § 11 annet ledd

Angrl. § 9 første, og ny.

Nr. 3 Angrerettl. § 12 Angrl. § 16 annet ledd, og ny

Nr. 4 Angrerettl. § 13


Art. 8 Nr. 1 Angrerettl. § 14ehandelsloven § 11, ekomforskriften § 1-8

Angrl. § 9






Nr. 2 første ledd Angrerettl. § 16 første ledd

Ny

Nr. 2 annet ledd Angrerettl. § 16 annet og tredje ledd

Ny

Nr. 3 Angrerettl. § 17 Ny

Nr. 4 Angrerettl. § 15 Angrl. § 7 femte ledd annet punktum

Nr. 5 Mfl. § 16 annet ledd

Nr. 6 Angrerettl. § 10 Angrl. § 7 annet ledd og tredje ledd og § 10a

Nr. 7 Angrerettl. § 18 Angrl. § 9 annet ledd fjerde punktum

Nr. 8 Angrerettl. § 19 Angrl. § 21 tredje ledd




Angrl. §§ 11 første ledd og 18.

Nr. 2 bokstav a Angrerettl. § 21 første ledd bokstav a

Ny

Nr. 2 bokstav b i) Angrerettl. § 21 første ledd bokstav a

Ny

Nr. 2 bokstav b ii) Angrerettl.§ 21 første ledd bokstav b

Ny

Nr. 2 bokstav b iii) Angrerettl. § 21 første ledd bokstav c

Ny

Nr. 2 bokstav c Angrerettl. § 21 første ledd

Angrl. § 18


Art. 10 Nr. 1 Angrerettl. § 21 tredje ledd

Angrl. § 11 første ledd annet punktum, § 18 annet punktum


Angrl. § 11 første ledd annet punktum, § 18 annet punktum

Art. 11 Nr. 1 første ledd, første pkt.

Angrerett. § 20 første ledd, første pkt.

Angrl. § 13 første ledd første punktum og tredje ledd

Nr. 1 første ledd bokstav a

Angrerettl. § 20 annet ledd

Nr. 1 første ledd bokstav b

Angrerettl. § 20 annet ledd

Angrl. § 13 første ledd

Nr. 1 annet ledd Gjennomføres ikke






Nr. 2 Angrerettl. § 20 første ledd annet pkt.

Angrl. § 13 første ledd første punktum og tredje ledd


Ny


Ny

Art. 12 Bokstav a Angrerettl. § 23 Angrl. § 14 første ledd første punktum, og § 21 første ledd

Bokstav b Angrerettl. § 23 Angrl. § 14 første ledd første punktum, og § 21 første ledd

Art. 13 Nr. 1 første ledd Angrerettl. § 24 første og annet ledd

Angrl. § 14 annet ledd, § 15 femte ledd

Nr. 1 annet ledd Angrerettl. § 24 annet ledd


Nr. 2 Angrerettl. § 24 første ledd




Art. 14 Nr. 1 første ledd Angrerettl § 25 første ledd

Angrl. § 14 fjerde til sjette ledd, § 15 annet til fjerde ledd

Nr. 1 annet ledd Angrerettl. § 25 annet ledd

Angrl. § 14 første ledd if, § 15 første ledd 2. pkt.

Nr. 1 tredje ledd Angrerettl. § 24 fjerde ledd

Angrl. § 14 sjette ledd

– Angrerettl. § 24 femte ledd

Angrl. §§ 14 og 15 begges syvende ledd


Ny

Nr. 3 Angrerettl. § 26 Angl. §§ 16 og 21 tredje ledd

Nr. 4 bokstav a i) Angrerettl. § 26 annet ledd bokstav a

Angrl. § 21 tredje ledd

Nr. 4 bokstav a ii) Angrerettl. § 26 annet ledd bokstav b

Ny

Nr. 4 bokstav b Angrerettl. § 26 annet ledd bokstav c

Ny



Angrl. § 17






Nr. 2 Angrerettl. § 27 første ledd?

Angrl. § 17

Art. 16 Bokstav a Angrerettl. § 22 bokstav c

Ny

Bokstav b Angrerettl. § 22 bokstav d

Ny

Bokstav c Angrerettl. § 22 bokstav e

ny (smln. Angrl. § 16 første ledd)

Bokstav d Angrerettl. § 22 bokstav b

Angrl. § 12 første ledd bokstav c

– Angrerettl. § 22 bokstav f

Ny

Bokstav e Angrerettl. § 22 bokstav g

Ny

Bokstav f Angrerettl. § 22 bokstav a

Angrl. § 12 første ledd bokstav b

Bokstav g Angrerettl. § 22 bokstav h

ny

Bokstav h Angrerettl. § 22 bokstav i

Ny

Bokstav i Angrerettl. § 22 bokstav j

Angrl. § 12 annet ledd

Bokstav j Angrerettl. § 22 bokstav k

Ny

Bokstav k Angrerettl. § 22 bokstav l

Ny

Bokstav l Angrerettl. § 22 bokstav m

Angrl. § 19 bokstav b

Bokstav m Angrerettl. § 22 bokstav n

Ny

Art. 17 Gjennomføres ikke

Art. 18 Nr. 1 Forbrukerkjøpsloven § 6

Nr. 2 første ledd Forbrukerkjøpsloven § 23

Nr. 2 annet ledd Forbrukerkjøpsloven § 23

Nr. 3


Art. 19 Finansavtaleloven § 39 b første ledd

Art. 20 Forbrukerkjøpsloven § 14 fjerde ledd






Art. 21 Første ledd Markedsføringsloven § 11 tredje ledd

Ny

Annet ledd Ny

Art. 22 Markedsføringsloven § 11 fjerde ledd

Art. 23 Nr. 1 Angrerettl. § 41 og markedsføringsl. §§ 32–38

Ny

Nr. 2 bokstav a Angrerettl. § 41 og Markedsføringsl. § 38

Ny

Nr. 2 bokstav b Angrerettl. § 41 og Markedsføringsl. §§ 32–38

Ny

Nr. 2 bokstav c Angrerettl. § 41 og Markedsføringsl. §§ 32–38

Ny

Art. 24 Nr. 1 Angrerettl. § 42 og Markedsføringsl. §§ 39–43

Ny

Nr. 2 Underrettingskrav for norske myndigheter. Gjennomføres ikke

Art. 25 Første og annet ledd

Angrettl. § 3 ogAvtaleloven § 38a første ledd siste punktum Forbrukerkjøpsloven § 3

Art. 26 Gjennomføres ikke

Art. 27 Markedsføringsloven § 11

Art. 28 Nr. 1 første ledd Gjennomføringsfrister

Nr. 1 annet ledd Gjennomføringsfrister

Nr. 1 tredje ledd

Nr. 2 Ikrafttredelses-bestemmelse

Art. 29 Nr. 1 Rapporteringskrav for norske myndigheter. Gjennomføres ikke

Nr. 2 Retter seg mot kommisjonen. Gjennomføres ikke

Nr. 3 Retter seg mot Kommisjonen. Gjennomføres ikke






Art. 30 Retter seg mot Kommisjonen. Gjennomføres ikke

Art. 31 Første ledd Opphevings-bestemmelse

Annet ledd Formalitet. Gjennom-føring ikke nødvendig

Art. 32 Opplysning om endringer direktiv 93/13/EØFRetter seg hhv. mot myndighetene og Kommisjonen. Gjennomføres ikke

Art. 33 Nr. 1 Rapporteringskrav for norske myndigheter. Gjennomføres ikke

Nr. 2 Retter seg mot Kommisjonen

Nr. 3 Retter seg mot Kommisjonen

Art. 34 Ikrafttredelses-bestemmelse

Art. 35 Formalia

– Angrerettl. § 28 første ledd bokstav a

Angrerettl. § 7 a første ledd bokstav a

– Angrerettl. § 28 første ledd bokstav b

Angrerettl. § 7 a første ledd bokstav b

– Angrerettl. § 28 første ledd bokstav c

Angrerettl. § 7 a første ledd bokstav c

– Angrerettl. § 28 første ledd bokstav d

Angrerettl. § 7 a første ledd bokstav d

– Angrerettl. § 28 første ledd bokstav e

Angrl. § 7 a første ledd bokstav e

– Angrerettl. § 28 første ledd bokstav f

Angrl. § 7 a første ledd bokstav f

– Angrerettl. § 28 første ledd bokstav g

Angrl. § 7 a første ledd bokstav g

– Angrerettl. § 28 første ledd bokstav h

Angrl. § 7 a første ledd bokstav h

– Angrerettl. § 28 første ledd bokstav i

Angrl. § 7 a første ledd bokstav i

– Angrerettl. § 28 første ledd bokstav j

Angrl. § 7 a første ledd bokstav j






– Angrerettl. § 28 første ledd bokstav k

Angrl. § 7 a første ledd bokstav k

– Angrerettl. § 28 første ledd bokstav l

Angrl. § 7 a første ledd bokstav l

– Angrerettl. § 28 første ledd bokstav m

Angrl. § 7 a første ledd bokstav m

– Angrerettl. § 28 første ledd bokstav n

Angrl. § 7 a første ledd bokstav n

– Angrerettl. § 28 første ledd bokstav o

Angrl. § 7 a første ledd bokstav o

– Angrerettl. § 28 første ledd bokstav p

Angrl. § 7 a første ledd bokstav p

– Angrerettl. § 28 første ledd bokstav q

Angrl. § 7 a første ledd bokstav q

– Angrerettl. § 28 første ledd bokstav r

Angrl. § 7 a første ledd bokstav r

– Angrerettl. § 28 annet ledd

Angrl. § 7 a annet ledd

– Angrerettl. § 28 tredje ledd

Angrl. § 7 a tredje ledd

– Angrerettl. § 28 fjerde ledd

Angrl. § 7 a fjerde ledd


Angrl. § 7 a femte ledd

– Angrerettl. § 28 sjette ledd

Angrl. § 7 a sjette ledd og § 10 a første ledd

– Angrerettl. § 29 Angrl. § 8

– Angrerettl. § 30 første ledd

Angrl. § 9 a første ledd




Angrl. § 9 b første ledd


Angrl. § 9 b annet ledd

– Angrerettl. § 32 Angrl. § 9 c



Angrl. § 22 a første ledd



– Angrerettl. § 35 Angrl. § 22 b







Angrl. § 22 c første ledd


Angrl. § 22 c annet ledd


Angrl. § 22 c tredje ledd


Angrl. § 22 c fjerde ledd


Angrl. § 22 c femte ledd


Angrl. § 22 d første ledd


Angrl. § 22 d annet ledd

– Angrerettl. § 38 Angrl. § 22 e


Angrl. § 22 f første ledd


Angrl. § 22 f annet ledd









– Angrerettl. § 39 sjuende ledd


– Angrerettl. § 39 åttende ledd


– Angrerettl. § 39 niende ledd


– Angrerettl. § 40 Angrl. § 22 g
















Angrl. § 25 første ledd


Angrl. § 25 annet ledd


Angrl. § 25 tredje ledd





Lov om opplysningsplikt og angrerettved fjernsalg og salg utenom faste



Prop. 64 L(2013–2014)


Lov om opplysningsplikt og angrerett ved fjernsalg og salg utenom

faste forretningslokalerP

rop

. 64

L (20

13

–20

14

)

Offentlige institusjoner kan bestille flere eksemplarer fra:Departementenes sikkerhets- og serviceorganisasjonInternett: www.publikasjoner.dep.noE-post: [email protected]: 22 24 20 00

Opplysninger om abonnement, løssalg og pris får man hos:FagbokforlagetPostboks 6050, Postterminalen5892 BergenE-post: [email protected]: 55 38 66 00Faks: 55 38 66 01www.fagbokforlaget.no/offpub

Publikasjonen er også tilgjengelig påwww.regjeringen.no

Trykk: 07 Aurskog AS – 04/2014

MILJØMERKET241 Trykksak 3

79

Documents

M I L ET Try ks a (gjennomføring av direktiv 2011/83/EU om ......Prop. 64 L (2013–2014) Offentlige institusjoner kan bestille flere eksemplarer fra: Departementenes sikkerhets-