Men han klarte å styre seg — for ellers ville det nok bli

bråk, og da kunne det hende at faren i rent raseri ble

hjemme! Hvem kan vite hva slags tanker voksne kan få?

«Vi vil snart bli kjent med kameraten din,» sa moren til

Anton. «Og foreldrene hans også, naturligvis.»

«Foreldrene hans?» utbrøt Anton. «Naturligvis,» sa

moren, «vi vil da vite hvem vår sønn blir venner med.»

«Men jeg er da ikke venn med foreldrene!» ropte Anton.

«Likevel!» sa moren. «Hvor bor

forresten kameraten din?» «Vi må skynde oss,» avbrøt

faren, «kom, Helga!» «Ja, jeg kommer straks,» sa

moren. Anton som alt hadde begynt å håpe at han

skulle slippe å svare, begynte å stamme: «Han — han

bor like ved k-kirkegården.» «Hvor?» utbrøt moren

forferdet, men faren tok henne forsiktig i armen og

trakk henne med ut i trappeoppgangen.

«Skjønner du ikke at han bare lurer deg,» lo han.

«Hvor fins det noe slikt? Karneval om sommeren,

vampyrer, kirkegård!» På trappeavsatsen snudde han

seg enda en gang og vinket. «Ha det, Anton!» moren

vinket også, men hun virket urolig og ettertenksom.

Hadde hun fått mistanke? Anton lukket døra og gikk inn

på rommet sitt. Fra vinduet kunne han se at foreldrene

satte seg inn i bilen og kjørte av sted. Forhåpentligvis

gikk det ikke så lang tid før Rydiger kom !

Sola hadde gått ned. Stor og rund stod månen på

himmelen. Seks etasjer under ham var gatelyktene blitt

tent. En stor svart sommerfugl flagret der, kom langsomt

nærmere og begynte å stige i vide svinger, helt til den var

på høyde med Antons vindu. I samme øyeblikk

gjennomgikk den en merkelig forandring: først dukket

det fram to føtter under vingene, så viste det seg to

hender, og til slutt så Anton et uhyggelig hode som bare

var så altfor kjent for ham. Det var den vesle vampyren

som med en imponerende sving landet i vinduskarmen

ved siden av Anton. «Som du skremte meg!» gispet

Anton. «Hva mener du med skremte?» sa vampyren og

ristet på seg. «Flyr du alltid som en nattsvermer?» spurte

Anton. «Unnskyld?» utbrøt vampyren, og øynene hans

glitret rasende. «Det var ingen nattsvermer, men en

flaggermus!» «Det så jeg ikke,» sa Anton forlegen.

Alltid måtte han tråkke i salaten! Men vampyren var ikke

særlig nærtagende. Han satte alt opp et vennlig ansikt, så

langt han kunne det som vampyr. «Er du alene?» spurte

han. Anton nikket. «Jeg har tatt med noe til deg!» Og

fram fra kappen sin trakk han enda en kappe, med

samme snitt og like svart. At det var en ekte vampyr-

kappe, kjente Anton igjen på de mange blodflekkene og

lukta av fuktig jord, råttent tre og innestengt gravluft.

«Ta den på deg,» hvisket vampyren. «Ska jeg ta den på

meg?» spurte Anton engstelig. «Ja, sett i gang!»

«Ja men,» mumlet Anton. Han tenkte plutselig på

fortellingen om maskeraden. Kanskje han ville forvandle

seg til vampyr når han tok på seg kappen? Riktignok

måtte ofrene i de fortellingene han hadde lest, bli bitt av

en vampyr — men visste han hva den vesle vampyren

hadde tenkt å gjøre med ham? Han begynte å skjelve

voldsomt, og tok noen usikre skritt bakover. «Men

Anton,» sa vampyren, «jeg trodde da vi var venner!»

«J-ja,» stammet Anton, og i opphisselsen snublet han i

skoleveska ved siden av skrivebordet og falt så lang han

var på golvet. Vampyren hjalp ham opp på beina igjen.

«Tror du at jeg kunne gjøre deg noe?» spurte han og så

lurende på Anton i øyekroken. «N-nei,» sa Anton og

rødmet, «jeg tenkte bare at kanskje kappen ...

Men det er naturligvis bare t-tull,» tilføyde han. «Ja

visst!» bekreftet vampyren, tok kappen opp fra golvet og

rakte den til Anton. «Her, ta den på deg!»

Anton merket med ett at han ble forferdelig kvalm, men

likevel tok han kappen og trakk den langsomt over hodet.

Vampyren så på ham med lysende øyne. «Og nå — nå

kan du fly!»

«Fly?» spurte Anton. «Hvordan da?»

«Ikke noe er lettere enn det!» ropte vampyren, hoppet

opp på skrivebordet og slo med armene. «Du tenker

bare at armene dine er vinger! Og så beveger du dem

som vinger, helt rolig og i takt. Opp, ned, opp, ned ...»

Han hadde bare gjort noen få vingeslag før han begynte

å sveve.

Denne teksten er hentet fra boka ”Den Vesle Vampyren”

den tyske forfatteren Angela Sommer-Bodenburg.

Den vesle vampyren er en barnebokserie på foreløpig

nitten bøker av den tyske forfatteren Angela Sommer-

Bodenburg. De tolv første bøkene er oversatt til norsk,

oversatt av Tormod Haugen og utgitt av Gyldendal.

Bøkene har solgt over 10 millioner titler og er oversatt til

30 språk. Serien handler om vennskapet mellom

menneskebarnet Anton Bohnsack og vampyrbarnet

Rydiger von Schlotterstein

Andre viktige personer er Antons foreldre, som for all del

ikke må finne ut at Rydiger ikke bare er en gutt som liker

å kle seg ut, Rydigers lillesøster Anna, som har en sterk

(og gjengjeldt) romantisk interesse i Anton, Rydigers

storebror, den oppfarende Lumpi, og Rydigers andre

slektninger, som alle er vampyrer (den vi støter mest på

er Tante Dorothea). Jeg håper dette har gitt dere lyst til å

lese mer om Anton og Rydiger.