Embed Size (px)
DESCRIPTION
Â
Citation preview
Denne boka tilhører
Denne boka tilhører
Min første store eventyrbokIllustrert av Liv Vatle
Min første store eventyrbokIllustrert av Liv Vatle
Eventyrene er illustrert spesielt for denne utgaven av Liv Vatle.
© 2015 J.M. Stenersens forlag AS
Bokdesign: Liselotte Dick, Lilo designRepro: Løvaas Lito A/SPapir: Hello Fat Mat 150 gSatt med: Scala 12/18Trykk: Print Best
ISBN 978-82-7201-588-5
J.M. Stenersens ForlagStortingsg. 120161 Oslo [email protected] Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor (www.kopinor.no).
innhold Andungen som ville snakke pent 7
Den lille røde høna 13
Hvorfor bjørnen har kort hale 21
Den stygge andungen 23
De tre bukkene Bruse 35
Den sjuende far i huset 39
Pannekaka 45
Haren og skilpadda 52
Vinden og sola 54
Løven og musa 56
Prinsessen på erten 58
Keiserens nye klær 62
Husmusa og fjellmusa 72
Askeladden som kappåt med trollet 79
Snehvit 83
Askepott 101
Tommelise 111
Lille Rødhette 123
Tornerose 128
Andungen som ville snakke pent
det var en gang en liten andunge som gikk av sted. Først møtte den
katten.
«Mjau!» sa katten.
«Å, så pent du snakker!» sa den lille andungen. «Jeg vil gjerne
snakke sånn som deg.»
Men tror du den lille andungen
kunne si mjau?
Å, nei, den prøvde så godt den kunne,
men det ble bare mj-akk, mj-akk.
7
Den lille andungen trasket videre. Etter en stund møtte den en liten
hund.
«Vov-vov!» sa hunden.
«Å, så morsomt det høres ut!» sa andungen. «Jeg vil gjerne snakke
sånn som deg.»
Men tror du den lille andungen kunne si vov-vov? Nei, den prøvde
så godt den kunne, men det ble bare v-akk, v-akk!
8
Den lille andungen gikk videre, og så fikk den øye på en liten fugl oppe i
et tre.
«Kvi-vitt, kvi-vitt!» sang fuglen.
«Å, så nydelig du synger!» sukket den lille andungen. «Jeg tror jeg
vil prøve å synge sånn som deg.»
Men tror du den lille andungen kunne synge kvi-vitt? Å, nei, selv
om den prøvde så godt den kunne, så ble det bare kvi-vakk, kvi-vakk.
Den lille andungen gikk et stykke til, og så møtte den en stor ku.
«Møøø, møøø!» sa kua.
«Å, så flott du rauter!» sa den lille andungen. «Jeg vil gjerne raute
sånn som deg.»
Men tror du den lille andungen kunne si møøøø? Å, nei, den prøvde
og prøvde, men det eneste den greide å si, var m-akk, m-akk.
Den lille andungen ble så lei seg.
Ikke kunne den si mjau sånn som katten.
Ikke kunne den si vov-vov sånn som hunden.
Ikke kunne den si kvi-vitt sånn som fuglen.
Ikke kunne den si møøø sånn som kua.
10
Den lille andungen tuslet sakte videre. Plutselig fikk den øye på en and
borte i veien.
«Kvakk, kvakk!» ropte mamma And.
«Åååå», hvisket den lille andungen. «Det der er den fineste lyden i
hele verden! Jeg tror jeg vil prøve å snakke sånn!»
Andungen prøvde, og tenk! Den greide å si kvakk, kvakk!
Den lille røde høna
det var en gang en liten rød høne. En dag fant den lille røde høna et
hvetekorn på bakken.
«Hvem vil plante dette kornet?» spurte hun.
«Ikke jeg», sa hunden.
«Ikke jeg», sa katten.
«Ikke jeg», sa gåsa.
«Da får jeg gjøre det selv, da», sa den lille røde høna og sådde kornet.
13
Etter en stund kom det et grønt strå opp av bakken. Solen skinte, regnet
falt og strået vokste. Til slutt fikk det et stort hveteaks med mange modne
hvetekorn.
«Hvem vil plukke kornet?» sa den lille røde høna.
«Ikke jeg», sa hunden.
«Ikke jeg», sa katten.
«Ikke jeg», sa gåsa.
«Da får jeg gjøre det selv, da», sa den lille røde høna og plukket
kornet.
«Hvem vil treske kornet?» spurte den lille røde høna.
«Ikke jeg», sa hunden.
«Ikke jeg», sa katten.
«Ikke jeg», sa gåsa.
«Da får jeg gjøre det selv, da», sa den lille røde høna og slo hvete-
akset med vingen så kornene løsnet.
«Hvem vil male kornet?» spurte den lille røde høna.
«Ikke jeg», sa hunden.
«Ikke jeg», sa katten.
«Ikke jeg», sa gåsa.
«Da får jeg gjøre det selv, da», sa den lille røde høna og malte kornet.
«Hvem vil male kornet?» spurte den lille røde høna.
«Ikke jeg», sa hunden.
«Ikke jeg», sa katten.
«Ikke jeg», sa gåsa.
«Da får jeg gjøre det selv, da», sa den lille røde høna og malte kornet.
«Hvem vil bake brød av melet?» spurte den lille røde høna.
«Ikke jeg», sa hunden.
«Ikke jeg», sa katten.
«Ikke jeg», sa gåsa.
«Da får jeg gjøre det selv, da», sa den lille røde høna og lagde en
deig av melet. Deigen hevet seg. Den lille høna formet den til et brød og
satte det i ovnen.
17
Nå var brødet ferdig. Det duftet deilig.
«Får jeg smake?» sa hunden.
«Får jeg smake?» sa katten.
«Får jeg smake?» sa gåsa.
«Å, nei, dette skal vi spise selv», sa den lille røde høna. Og så spiste
hun opp hele brødet sammen med de fem kyllingene sine. Det var ikke
en smule igjen til hunden, katten og gåsa.
19
