Årsskrift 201324

Minner fra et politilivAv Frode Kirkemo, Oslo politikammer

Frode Kirkemo – en av Oslo politikammers mest trofaste medarbeidere – forteller her om sitt liv før, under og etter krigen. Det var et spennende liv og disse sider er skrevet for ettertiden for at ting ikke skal bli glemt. Mange av våre kolleger over det ganske land skulle følge Frode Kirkemos eksempel… for enhver politimann har mye å fortelle. Det er viktig å huske på at politihistorie også er kulturhistorie.

Like før påske 1940 ble jeg innkalt til nøytralitetsvakt. På den tiden var jeg ansatt som kontorassistent ved Asker og Bærum politikammer. Politikammeret hadde sine kontorer i lokalene

Frode Kirkemo i uniform.

Frode Kirkemo i politikantina i Politihuset.

25Årsskrift 2013

til det gamle Rikshospitalet, i bygningen som nå er gjenreist på Grev Wedels plass.

Jeg skulle møte på Akershus festning en av de siste dagene i mars, for å få utlevert effekter. Det var bare det aller nødven-digste, som uniformer og våpen, vi fikk foreløpig. Det som manglet, ville vi få når vi kom til bestemmelsesstedet som viste seg å være Stavanger. For å komme til Stavanger måtte vi den gangen med tog til Bergen og videre med båt.

Da vi kom til Stavanger, vi var oppsatt i et regiment på 800 mann, ble vår tropp tatt ut til vakttjeneste på Sola flysta-sjon. Etter en uke fikk vi avløsning. I løpet av denne uken hadde det skjedd en del ting: Det var for det første forliset av transportskipet «Rio de Janeiro», og for det andre et tysk fly som ville nødlande på Sola pga. skader. Imidlertid ombe-stemte besetningen seg, fløy over flyplassen og satte flyet ned på et jorde i nærheten. Der forsøkte besetningen å sette det i brann, men det lyktes ikke. Besetningen ble arrestert og sendt til Kongsvinger festning. Dette skjedde fredag den 5. april. Lørdag, den 6. april, fikk vi avløsning, og ble transportert til Madlamoen (nå «Harald Hårfagre»).

Denne weekenden fikk vi permisjon, en permisjon som ble benyttet til å se oss om i Stavanger.

Følgende mandag, den 8. april, var det bataljonsoppstilling. Da oppstillingen var over, ble en tropp sendt med buss til Egersund. At bussen holdt på å reise uten å få med seg ammunisjon, fikk vi heldigvis avverget. At troppssjefen senere ble nestkomman-derende i Førergarden, var nærmest en tilfeldighet!

Natt til 9. april ble vi vekket ca. kl. 03.00 ved at vår troppssjef gikk rundt på brakka, vekket oss med et lett slag på skulderen og sa: «Opp karer! – Det er krig!» – Ingen hyling eller brøling.

I stor fart fikk vi på oss uniformene og pakket sekkene. Vår tropp skulle være baktropp, så vi fikk den siste bussen og var de siste som forlot Madlamoen.

Jegerkorpset deltok i kamper til 23. april, da ble våpnene

Årsskrift 201326

lagt ned og overtatt av tyskerne, og vi som hadde båret og brukt dem, havnet i krigsfangeleir på Madlamoen. Der ble vi værende til 16. mai, da ble vi sendt hjem, og kom til Oslo den 17. mai ved midnatt.

De tre ukene vi var i krigsfangeleir, ble vi satt til å arbeide med utvidelse av Sola flyplass. Et arbeide som ble belønnet med 1 RM (riksmark) pr. dag (kurs kr. 1,60).

Under krigen i 1940 ba jeg ofte til Gud, og jeg tror nok at man-ge av de øvrige soldatene gjorde det samme. Bombeangrep fra fly og infanteri som forfulgte oss hver dag. En evig nerve- påkjenning.

En dag etter et flyangrep, oppdaget vi et kulehull i en stål snøplog som noen hadde søkt dekning bak da det ble gitt fly-alarm, men som de hadde flyttet fra før angrepet kom. Det var en sjokkerende opplevelse.

Selv om det skjedde sent på vinteren, trakk jeg sammenlignin-ger med Wergelands «En julenatt på Tivedskogen – I slik en natt får du bønner, Gud!» Jeg tror nok det var mange, ikke bare blant oss som var på nøytralitetsvakt, men også de som var hjemme.

ReservepolitiDen 18. mai meldte jeg meg tilbake på politikammeret. Der fikk jeg høre at det var opprettet et reservepoliti ved Oslo politikammer. Lønnen der var kr. 250,- pr. måned, altså vesentlig bedre enn kontorassistent. Jeg søkte og ble antatt! Først 14 dagers konstabelkurs, og så ut på gata.

Selv ble jeg plassert på det som den gang het «D» – for Grunerløkka. Et eiendommelig tilfelle, for politimester Kristian Welhaven hadde vanskelig for å ansette Oslogutter, og slett ikke i distriktet hvor de var født og oppvokst. Jeg er nemlig født i Sofienberggaten, hvor jeg også vokste opp. Grünerløkka politistasjon lå i Thv. Meyersgate 37. Det var så og si like rundt hjørnet.

Noe av det første tyskerne ga ordre om, var full blending, det vil si at intet lys skulle slippe ut gjennom den minste sprekk.

27Årsskrift 2013

De som først og fremst skulle overvåke at ordren ble etterfulgt, var naturligvis politiet. Enkelte politifullmektiger var så ivrige til å etterkomme ordren at de ga ordre om minimums antall anmeldelser. Ordren ble naturligvis sabotert så langt det lot seg gjøre.

På Grünerløkka hadde vi et annet problem. Noen mindre-årige hadde funnet ut at det var spennende å kaste småsten og skitt på vinduene til folk. Dette medførte at vedkommende som eide vinduet i fullt sinne slapp rullgardinene opp så fullt lys slapp ut. Da var naturligvis de mindreårige og tankeløse 12 – 15 åringene forsvunnet.

Alle hadde lommelykter som de rettet mot øynene til vedkom-mende som slapp opp blendingsgardinen. De forsto naturlig-vis ikke hva de utsatte vinduseierne for hvis det skulle befinne seg en tysk patrulje i nabolaget. Den slags oppførsel førte til utallige telefonklager, og det igjen førte til at vi som var unge og relativt spreke, ble satt ut på spesialpatrulje. Jeg gikk sammen med Finn Roll, en av landets dyktigste 400 og 800 meter løpere i de siste par årene før krigen. Finn rømte til USA ganske tidlig under krigen, og kom tilbake i 1945. Hans far, konsul Sigurd Roll, ble uten noen direkte foranledning, hen-tet av de såkalte «Blomsterplukkerne», en gjeng Gestapister som oppsøkte gode nordmenn og «inviterte» dem på biltur. For konsul Rolls vedkommende endte bilturen på en sti fra Frognerseterveien opp til Holmenkollen kapell, hvor han ble myrdet med skudd i nakken.

Finn og jeg pågrep noen av guttene, forklarte dem hva de utsatte seg og andre for ved slik oppførsel. De av guttene som hadde lommelykter fikk disse inndratt med beskjed om at de ville få lyktene tilbake på Grünerløkka politistasjon hvis de møtte der i følge med en av sine foreldre. Det var ingen som reiste krav. Etter hvert ble det slutt med denne «sporten».

I den tiden jeg tjenestegjorde på Grünerløkka, var jeg ved et par anledninger avgitt til Møllergata 19 og utsatt til tjeneste på Slottet.

Ut på høsten 1940 ble jeg beordret til tjeneste ved 1. politi-

Årsskrift 201328

fullmektigens kontor på Møllergt. 19. 1. politifullmektigen behandlet alle bevillingssaker samt en del helt spesielle saker. Tyskerne hadde bl.a. bestemt at alle våpen i privat eie skulle innleveres, eller i spesielle tilfelle, registreres. Skytevåpen var i utgangspunktet forbudt, men hvis våpnene var antikvar-iske, eller ubrukelige, kunne de oppbevares hjemme. Når det gjaldt andre våpen, f.eks. sidevåpen som skulle ha klinger med maksimum 20 cm’s lengde.

Det å påse at disse bestemmelser ble overholdt, ble det pålagt politiet å utføre. Innleverte våpen ble i første omgang lagret i 2. etasje på «F» (Grønland politistasjon i Tøyenbekken), men her ble det snart for liten plass, så man måtte se seg om et-ter noe større. Valget falt på loftet i Axel Jensens Pølsemakeri i Fredensborgveien. Bygningen er nå bygget om til kontorer som benyttes av Trafikksjefens etat.

De forskjellige våpenforretningene hadde fått beholde sine vanlige våpenlagre i forretningene, men etter at politiet hadde fått lageret i Fredensborgveien, ble det bestemt at våpenfor-retningene skulle flytte sine våpen dit. Til dette formål fikk de hvert sitt rom.

I forordningen om innlevering og registrering av våpen ble det gitt anledning til å søke om tillatelse til å beholde våpnene, evt. få innleverte våpen tilbake. Disse søknadene skulle i Oslo behandles på politimesterens forværelse, hvor det satt to eldre tjenestemenn. I Asker og Bærum politikammer hadde man med en gang forordningen kom, opprettet et eget «Jakt- og våpenkontor». Det tok ikke lang tid før de som hadde myndig-het til det, besluttet å slå de to kontorene sammen. En meget god og praktisk ordning. Dette kontoret hadde først sine kon-torer i Teatergaten, senere ble det flyttet til Henrik Ibsensgt. 7, hvor det ble slått sammen med «Legitimasjonskontoret» og (grenseboer) «Reisetillatelsekontoret».

Vi var en skikkelig samling Jøssinger i de lokalene.

Jeg kan ikke huske hvor lenge vi fikk drive disse kontorene uten kontroll fra tyskerne, men etter noen måneder ble an-svaret overført til en offiser med tittel Meister og navn Manke.

29Årsskrift 2013

Meister Manke hadde ikke kontor sammen med oss, og heller ikke på lageret i Fredensborgveien.

I Fredensborgveien ble vaktholdet overlatt til en Østerriksk underoffiser ved navn Sep Kastner. Han hadde eget kontor, og der hadde han radio. Når vi kom på våre daglige besøk, gikk Sep som regel ut på gårdsplassen, og overlot radioen til oss.

Jeg husker ikke hvor mange våpensamlinger vi fikk melding om, men det var mer enn 100. Alle disse skulle kontrolleres.

Bøtene som ble ilagt før, under og etter krigen kan synes små, men sammenlignet med den tidens pengeverdi, var de i mange tilfeller nesten uoverkommelige. Bøtene kunne være kr. 10,-, 15,-, – ja, de kunne være helt opp til kr. 50,-, i helt ekstreme tilfeller kanskje kr. 100,-. Disse beløp kan i dag synes ubetyde-lige, men den gang var de i mange tilfeller uoverkommelige.

Bøtekontoret sto for inndrivelsen av bøtene, og bøter som ikke ble betalt innen fastsatt frist, ble sendt til de forskjellige sta-sjonene til innkreving av distriktbetjentene, som var den tids «torpedoer». Jeg tror hovedtyngden av bøtene på den tiden må ha vært for overtredelse av Løsgjengerloven.

Distriktsbetjentene var for det meste eldre menn som ikke satte særlig pris på å klatre gjerder etc. for å finne frem til debitor. På den tiden det her gjelder, var alle eiendommer omgitt av plan-kegjerder som ofte måtte forseres for å nå frem til debitoren.

Jeg husker ennå at vi, vaktkommandøren og jeg, kom til en låst port. Hva gjorde vi så? Inn skulle vi! – Altså måtte vi undersøke om det var mulig å komme inn via en eller annen naboeien-dom. Klokken var omlag 5 om morgenen, så de fleste portene i kvartalet var fremdeles låst. Da vi kom inn på gårdsplassen, viste det seg at den var skilt fra naboeiendommen med et godt og vel 2 m høyt plankegjerde. Men, som sagt, inn skulle vi, og det var bare en måte å gjøre det på. Jeg måtte klatre. Det lå an-tagelig under vaktkommandørens verdighet å utføre denslags gymnastiske øvelser, eller kanskje han var for tung i sessen.

Tre slike gjerder måtte jeg forsere, et av dem hadde piggtråd på

Årsskrift 201330

toppen, men jeg kom helskinnet frem til gårdsplassen hvor jeg skulle. Men hva skjedde da? Jo, gangdøren var låst! Heldigvis var et vindu i mellometasjen (mellom første og annen etasje) åpent, og utenfor dette var det en avløpsrenne som jeg klatret opp. Da jeg ringte på, kom en sliten kone med et lite barn på armen og åpnet. Jeg forklarte hva det gjaldt. Hun fant frem portemoneen sin og spurte om hun kunne slippe med å betale kr. 2,- i avdrag. Jeg samtykket i dette, men jeg hadde en vond følelse av å ha tatt maten ut av munnen på den lille hun bar på armen.

Jeg skylder å gjøre oppmerksom på at det var ektemannen som hadde fått boten, og så vidt jeg husker, var den på kr. 15,-. Selv så små bøter hadde, så vidt jeg husker, en subsidiær feng-selsbestemmelse. I dette tilfelle hadde mannen nylig fått jobb, og jeg kunne ikke forsvare å ta ham med for å sone de kr. 15,-. Det ville være for rått.

NattloserUtover høsten 1940 ble det som vanlig mørkere og mørkere. Mange, særlig kvinner, likte ikke å gå alene ut i mørket om kveldene, og snart dukket det opp annonser i avisene med tilbud om nattjenester. Dette var en virksomhet som politi-kammeret gjerne ville føre en viss kontroll med, og da ble det naturligvis bestemt at nattlosene skulle registreres og utstyres med legitimasjon og foto. Registreringen ble lagt til første-politifullmektigens kontor og utført av meg.

Til å begynne med var det forholdsvis mange nattloser, men etter hvert forsvant EN DEL av dem. Hva årsaken til dette var, vet jeg ikke. Det kan være at de forsto at det ble undersøkt grundig i registrene våre for å se om de var «kjent av politiet» tidligere.

Muligens kunne det skyldes at de hadde funnet den livsled-sageren de savnet. Hva vet jeg?

HilsepliktEn sommerdag i 1942 sto vi fire uniformerte konstabler og vekslet noen ord nedenfor hovedtrappen på Nr. 19. Jeg tror at vi alle samtidig ble oppmerksom på en grønnkledt politi-

31Årsskrift 2013

offiser som kom gående i retning fra Pløensgate. Som om det skulle vært avtalt, så vi ham ikke! – Men han hadde sett oss! Han skrådde over fortauet og rett på oss. I en akutt roting i et forsøk på å strekke våre armer opp til «Den ny (gamle norske) hilsen, ble bare rot.

Det viste seg at den grønnkledde var ukjent på politikamme-ret. Han var ansatt som inspektør ved Tromsø politikammer, men naturligvis kunne han arrestere oss, og det gjorde han!

Vi måtte vise veg til «Vakten», hvor vi på behørig måte ble inn-ført i «Vaktboken» etter en inkvisitorisk undersøkelse om hva saken gjaldt. Etter at vi var behørig innført og registrert, ville inspektøren snakke med politipresident Askvik. Det kunne man naturligvis ikke nekte ham.

En konstabel ble beordret til å lede inspektøren til politipresi-denten. Vi, de arme syndere, ble beordret til å vente på forhal-len. Der ble vi sittende, og tiden gikk. Forholdet var at vaktha-vende politifullmektig, som hadde tjeneste på forværelset, var opptatt med å avhøre en annen politifullmektig, en grov syn-der som hadde begått den æreløse handling å melde seg ut av det «Statsbærende parti. En gjerning som vel var verre enn vår.

Jeg tror vi satt på forhallen i omlag 30 minutter før vi ble hen-tet for å fremstilles for politipresidenten. Like lenge hadde jo inspektøren ventet, og hans sinne hadde vel ikke blitt noe mindre da han oppdaget at politipresidenten ikke var opptatt.

Omsider ble vi fremstilt for de høye herrer. Politipresidenten forlangte først nummer, navn og tjenestested på oss alle fire. Deretter ble vi på en lite høvisk måte skjelt ut etter alle kunst-ens regler. Ordgyteriene endte med at han, politipresidenten: «F.... sprette meg skulle lære oss å hilse!» Deretter skrittet han i all sin velde frem foran skrivebordet sitt, slo hælene sammen, strakte høyre arm opp og nærmest skrek ut: «Heil og sel!». Deretter skrek han: «Ut!» Men han hadde glemt noe, og vi ble kalt tilbake. Da vi igjen sto i Giv akt! foran ham, spurte han hver enkelt om vi var medlemmer av NS. Samtlige svar var negative, og han avsluttet seansen med: «Det kunne jeg vel for f..... tenke meg!» Til meg sa han: «Hils kaptein Hauglid

Årsskrift 201332

fra meg og si ham at nå får han f.... gale lære dere der borte å hilse!» Så ble vi igjen kastet ut.

Jeg løp tilbake til kontoret for å komme politipresidenten i forkjøpet, men telefonen hadde vært raskere enn mine føtter, så da jeg kom til Hauglids dør, hørte jeg bare korte og mili-tære: «Ja, vel! – Ja, vel! – Ja, vel! ....»

Da samtalen var slutt, banket jeg på døren og gikk inn. Jeg ble mottatt av en kaptein som hadde vanskelig for å holde smilet tilbake. Den refselsen jeg fikk av ham. lød omtrent som så: «Hvis du kommer i lignende situasjoner, så forsøk å late som du hilser!»

Jeg hørte ikke mer fra politipresidenten, men jeg har latt meg fortelle at hilsesynderne noen dager senere ble sendt til Bretvedt.

UnntagelsestilstandDet var en meget uhyggelig tid. Jeg hadde vært så heldig at jeg ikke hadde fått utlevert den nye uniformen, men uniform måtte vi være iført, så vi som ikke hadde annet enn de gamle blå, måtte være iført disse. En ting var imidlertid understreket: Vi skulle være bevæpnet, og våpnene skulle være ladet, men jeg kan ikke huske om de skulle være usikret.

Dette var etter at politimester Welhaven var byttet ut med Askvik, og de to politikamrene var slått sammen. Sjef for Aker avdeling var politiinspektør Sigurd Skalmerud, og den avdel-ingen hadde sine lokaler i Henrik Ibsensgt. 7. I denne gården hadde også Statspolitiet sine kontorer. Dette var en stadig påminnelse for oss om å være forsiktige. Vi måtte være opp-merksomme på øyne som så og ører som hørte, men dette var jo ting vi måtte være obs på til enhver tid. Og i bakhodet ringte hele tiden tanken på pistolen vi bar. Vi bar den jo bare for å bruke den mot landsmenn, for ordren var klar: «Alle tilløp til opptøyer eller uro skulle slås ned!» Underforstått, med alle midler, det var så viktig for tyskerne at enhver tysker kunne kontrollere uniformerte, norske politifolk for å konstatere at bevæpningen var i orden.

33Årsskrift 2013

Vi forsto det faktisk slik som: «Skutt blir den som saboterer ordren om å bære våpen!» Det var meget nerveslitende!

Jeg har nevnt tidligere at politiinspektør Skalmerud var sjef for Akeravdelingen. I kraft av denne stillingen måtte han jo daglig til konferanser på Møllergt. 19.

Adressene var så nær hverandre at han måtte gå hver dag. I lik-het med de fleste, var han en innbitt motstander av den såkalte «norske hilsen». Han sørget derfor alltid for å ha noe i den høyre armen, og hvis vi tilfeldigvis møttes på gaten, kunne vi tydelig se på munnen hans at han sa: «Ikke hils – ikke hils!» Vi betraktet det nærmest som en ordre, og fant på ett eller annet som forhindret oss fra å hilse.

I disse dagene, under unntagelsestilstanden, gikk vi naturlig-vis minst mulig ut, men mat måtte vi jo ha, og da var det å ta en rask tur hjem.

Kong Haakons 70-årsdagVi hadde en kollega som hadde egen have. Han var meget glad i blomster, og det hadde han på skrivebordet hver eneste dag så lenge sommeren varte. Men denne dagen hadde han med seg blomster nok til å pynte hele kontoret. Og slik ble det! Det var ikke et bord uten blomster.

Men, som nevnt tidligere, noen etasjer over oss i Henrik Ibsensgt. 7, var kontorene til Stapo. Dette var vi klar over, men vi tok vel lite hensyn til det da vi pyntet kontorene for å feire Hans Majestet den 3. august.

Jeg ante etter hvert at noe kunne skje. Hjemme hadde jeg våpen som kunne bringe både mine foreldre, min forlovede og meg selv i store vanskeligheter. I tillegg til våpen, var det også en del illegale aviser. Altså var det ingen tid å miste. Jeg måtte hjem å rydde. Det skjedde raskt.

Da jeg kom tilbake til kontoret, var det enda ikke skjedd noe. Men, det varte ikke lenge før ting begynte å skje. Plutselig kjørte politibiler opp til inngangsdøren, og vi som var i kon-torene ble alle arrestert og brakt inn i bilene. Det varte ikke

Årsskrift 201334

lenge, så visste vi hvor vi skulle. Vi skulle til Grini! Om dette skulle være en mellomstasjon eller om den skulle være fast, var et åpent spørsmål. I det hele tatt var alt usikkert. Vi visste hvor vi var, men ikke hvor lenge vi kom til å bli.

Jeg fikk seng i brakke nr. 12. I sengen ved siden av, lå general-sekretær i Røde Kors, Rørholt. Før jeg ble arrestert, var jeg blitt kjent med Laurits Sand. Han som har fått sitt minnesmerke ved Grini gård, og som er blitt symbolet for det norske «NEI!» – i likhet med Kong Haakons «NEI!». Da jeg sist snakket med ham, var han en eldre, distingvert herre i sekstiårene, som man ikke kunne drømme om hadde noe aktivt, illegalt arbeid bak seg. Men, det hadde han i aller høyeste grad. Sist jeg snak-ket med ham, var han høyst oppegående, frisk og rask, men nå var han sengeliggende. Han var Norges mest torturerte mann.

Under avhørene var så og si alle fingrene brukket, og likele-des armene. Etter hva han fortalte, hadde han omlag 30 brudd i kroppen. Indre lesjoner var det også en god del av. Disse skadene skyldtes spark og slag han fikk under avhørene. Når han besvimte, forsøkte tyskerne å få ham til bevissthet ved å helle skittent vann over ham, dette medførte naturligvis infek-sjonssykdommer.

Man kan jo spørre hvorfor det ikke ble gjort noe for å lin-dre smerter eller helbrede ham. Det skyldtes jo først og fremst at det var gode norske leger som behandlet ham. Etter avtale dem imellom og samtykke av Laurits Sand, skulle han ikke helbredes, men tilstanden skulle holdes mest mulig status quo. Han måtte ikke bli så frisk at han kunne bli utsatt for nye pinlige avhør. For at han helst skulle se sykere ut enn han egentlig var, var rullegardinen for det meste rullet så og si ned, slik at minst mulig lys slapp inn. Det var også etablert et slags vakthold, slik at man kunne observere om det kom biler fra Victoria Terrasse, og trekke gardinene ned hvis disse var oppe.

Det var den beryktede Fehmer som hadde saken mot Sand,: «Hvorfor skyter dere meg ikke?» – Fehmer hadde da svart: «Vi skyter ikke den høna som legger gulleggene!» Til dette svarte Sand: «Denne høna kommer ikke til å verpe i det hele tatt!»

35Årsskrift 2013

Sand ble liggende på sykestua på Grini til frigjøringen, da ble han overført til Bærum sykehus. En tid senere, det var antage-lig medio juni, besøkte jeg Sand på sykehuset. Tilfellet ville at samtidig med at jeg kjørte inn på sykehuset, kjørte Hans Majestet ut. Senere traff Sand og jeg hverandre av og til.

I den tiden jeg var på Grini, var jeg en tid sammen med politimester Welhaven og hoffmarskalk Broch samt skipsreder Erpecum. Utenom disse, var professor Francis Bull i samme gjengen. Det var en ualminnelig fin gjeng.

Da tyskerne kom til Norge, ble samtlige filmer som gikk på kinoene beslaglagt og samlet i en brakke på Grini. Store verdier i meget brannfarlig brakke.

Direktør Steen i firma Steen & Strøm, som var fangenes personalsjef, tok da for seg vedkommende tysker som hadde ansvaret for lagringen og ga ham uttrykkelig ordre om å finne et sikrere lager. Hvis han ikke gjorde det, ville han bli gjort personlig økonomisk ansvarlig for verdien av filmene når kri-gen var slutt. Tyskeren ble så skremt at han allerede søndagen etter hadde funnet et nytt og sikrere lager, og overflyttingen måtte vi fangene gjøre.

Apropos flytting. så var det om å gjøre for tyskerne å hol-de oss i virksomhet, også på søndager. En søndag hadde en eller annen «sjefstysker» funnet ut at en lemmebrakke, som lå lagret på appellplassen, ikke kunne bli liggende der. Den måtte flyttes omgående, og det måtte naturligvis skje søndag! Neste søndag måtte den flyttes tilbake til samme plass hvor den lå for en uke siden.

Jeg var heldig. Allerede i slutten av september ble jeg løslatt. Det var en deilig følelse å kunne skifte av seg de gamle garde-uniformene og trekke i sine egne sivile klær igjen.

Vi var to mann som ble løslatt samtidig. Vi var fri, men ingen av oss hadde penger da vi sto utenfor porten etter å ha gjennomgått de vanlige løslatelsesformalitetene. Naturligvis kunne vi ikke vente å få noe tilbud om transport til byen, så vi måtte bare sadle apostlenes hester og begi oss på veg. Vi gikk

Årsskrift 201336

til Røa, der fikk vi trikk til Majorstua (vi hadde noen kroner hver). Bussen kostet kr. 0,15, så vi kom oss helt hjem. For at vi ikke skulle komme bardus på foreldre og familie, ringte vi hjem og forberedte dem på hjemkomsten.

Neste dag reiste jeg til politikammeret for å undersøke hvor-dan saken min sto. Jeg fikk da beskjed om at jeg var suspen-dert, og at Justisdepartementet ville ta standpunkt til om jeg skulle tas inn igjen.

På de to månedene jeg var på Grini, hadde jeg gått ned fra 83 kg til 69 kg. En eldre gårdbruker jeg ble kjent med i 1941, hadde besøkt mine foreldre flere ganger mens jeg satt på Grini. Hver gang hadde han med seg flesk, egg og mel. Dessuten gjentok han hver gang at jeg måtte komme ut på gården hans i Tomter for å ta meg opp igjen. Da jeg ikke fikk begynne i politiet igjen, fant jeg at jeg ville godta invitasjonen.

Jeg ble på gården i 14 dager, men jeg fikk ikke lov til å jobbe. Det eneste jeg skulle gjøre, var å gå i skogen med hunden og passe måltidene. I løpet av de 14 dagene hadde jeg tatt igjen tolv av de kiloene jeg hadde mistet.

Da jeg kom tilbake til Oslo, hadde politikammeret ende ikke fått noen melding fra Justisdepartementet og Politidepartementet om min skjebne. Jeg måtte imidlertid vente til brevet kom.

En dag var jeg innom politikammeret for å få en attest, jeg hadde familie og måtte ha inntekter for at vi skulle kunne overleve. Overbetjentens kontor ga meg en god attest, og gjen-nom bekjentskaper fikk jeg jobb i Transportutvalget for Stor-Oslo. Jeg kan ikke i dag huske om det var samme dag eller en av de nærmest følgende dager jeg mottok avskjedsbrevet fra departementet, underskrevet av fungerende politimester Risnes. Jonas Lie befant seg på Østfronten. I brevet sto det intet om at jeg var suspendert uten lønn. Det hadde heller ikke politikammeret fått noen beskjed om. Pengene jeg hadde til-gode ble utbetalt uten vanskelighet.

Jobben i Transportutvalget ga mange muligheter. Jeg var, i likhet med flere andre, trafikkinspektør, og vi hadde adgangskort til

37Årsskrift 2013

alle brygger og jernbanestasjoner og spor i Oslo-området. En av inspektørene hadde til og med kjøretillatelse for bensindrevet bil i grenseområdet mot Sverige, og selv hadde han grensesonebe-vis. Denne inspektøren het Reidar Larsen. Han hadde en medar-beider ved Oslo politikammer, politibetjent Alf Pettersen. Disse to foretok en rekke turer til Sverige med flyktninger, vesentlig jøder. Den siste turen foretok de antagelig i 1944 og den gjaldt dem selv. Noen hadde fått snusen i hva de drev med, og hadde gitt opplysningene videre til Gestapo eller Stapo. Heldigvis var det også på disse stedene folk som var villige til å gi slike opplys-ninger tilbake til de det angikk. De tok konsekvensene av varse-let, og reiste omgående. Alf Petersens hustru var høygravid, og nedkom like etter at de hadde passert grensen.

Og så brøt freden løs!Den 7. mai begynte ryktene å løpe. Tyskerne hadde strukket våpen. Det var fred!!

Ikke til å tro. Neste dag, den 8. mai 1945 ble det bekreftet. Det var fred. Etter fem lange år med arrestasjoner, fengsler, terror og konsentrasjonsleire hjemme og ute, var vi fri.

Etter at jeg fikk avskjed i politiet av Justis og politideparte-mentet, fikk jeg som før nevnt ansettelse i Transportutvalget for Stor-Oslo, men der kunne jeg ikke fortsette. Sannsynligvis ville det være større bruk for meg hos min gamle arbeidsgiver. På den tiden bodde vi i Gimle terrasse, og gatene derfra og til Sentrum var smykket med norske flagg. Utenfor en forretning var det en stor plakat med teksten: «Stengt på grunn av glede!».

Ja det var en deilig dag!

På politikammeret var det stor mangel på folk. Noen var i tyske fangeleire, andre hadde møtt, men var blitt sendt hjem fordi de var medlemmer av det såkalte «Statsbærende poli-ti». Bl.a. var overbetjenten fra krigens begynnelse, blitt sendt hjem. I hans sted var overbetjent Brekke, som ble pensjonist i 1936, blitt forespurt om han ville fortsette i stillingen en tid. Det ville han!

Da jeg meldte meg, ble jeg registrert med en gang og sendt

Årsskrift 201338

over til Brannvakten for å få utlevert uniformseffekter. Etter å ha fått det nødvendigste, var det raskest mulig hjem og skif-te, og så melde seg på tjenestekontoret. Først ble jeg satt til tjeneste på Hegdehaugen politistasjon, men etter et par dager overført til Grünerløkka.

Like i nærheten av Politiskolen hadde tyskerne rekvirert en hel boligblokk hvor det var innkvartert tyske sykepleiersker og kontordamer. Disse hadde naturligvis radioapparater, hvil-ket var stor mangelvare blant nordmenn. Denne gården hadde norsk vaktmester. Han hadde tilsyn med leilighetene. En av de første dagene etter 8. mai var han innom Hegdehaugen poli-tistasjon og spurte om han kunne låne en radio inntil videre. Vaktsjefen var, under de rådende forhold, villig til å gi ham en slik tillatelse og ga ham det. Dette ble registrert. Det gikk imid-lertid ikke mange timene før det kom telefon om at vaktmes-teren hadde kommet hjem med et kjerrelass med radioer og andre ting. (Han bodde i Vibesgate.) Han hadde altså vært så slu at han hadde ordnet seg en polititillatelse for å gjennom-føre sine tyverier. Saken ble nå overlatt til Kriminalavdelingen.

Dette var forsåvidt ikke noen sak som er av noen betydning, men et bevis på hva som kan skje i opphetede tider.

Så ble jeg altså forflyttet til Grünerløkka. En av de første dagene jeg var der, ble jeg sendt til en eiendom i Sannergaten, hvor tyskerne hadde anlagt en treningsbane med skyttergra-ver. Noen barn skulle ha funnet våpen på området. Før jeg var kommet i gang med mine undersøkelser etter våpen, ble jeg hentet tilbake til stasjonen. Der fikk jeg ordre om å melde meg for førstepolitifullmektigen snarest. Jeg reiste med en gang til Møllergt. 19 og meldte meg for politifullmektig Klavenes Stavnum, som jeg skulle være ordonans for. Som ordonans for ham måtte jeg bl.a. være med på alle arrangementer som skulle gjennomføres i forbindelse med frigjøringen. Jeg husker ikke i dag alle de dagene som skulle celebreres, men det var mange. Det var H.K.H. Kronprins Olavs hjemkomst, regjerin-gens hjemkomst og alle de andre, også alle de allierte nasjoners dager. Stort sett var det muligheter for feiring av et eller annet hele våren og sommeren. Alt kuliminerte med Kongefamiliens hjemkomst den 7. juni.

39Årsskrift 2013

Det var mange minnerike dager jeg fikk være med på. Politifullmektig Stavnum var gift og hadde en sønn på ca. 3 år. Hans hustru ville naturligvis være med på så meget som mu-lig, men barnepass hadde de ikke – og så fikk jeg forespørsel om jeg ville ta meg av gutten. Naturligvis ville jeg det, og fikk adgangskort med sitteplass til de fleste arrangementene.

En av de første dagene etter 8. mai – det må ha vært den 10. eller 11. – ble en ung dame påkjørt av en lastebil i Karl Johansgate. På den tiden hadde jeg vært i tjeneste i ca. 2 døgn uten hvil. Da vi kom til legevakten, så nok oversøster at jeg var noe nedkjørt. Hun ga meg et par piller, en måtte jeg ta med en gang og den andre ved behov. Henimot ett døgn senere fikk jeg fri for å reise hjem og hvile. Etter å ha hvilt, skulle jeg tilbake til Møllergt. 19. I Bygdøy Allè kom det en politibuss med to grønnkledde politimenn i. På signal fra meg stanset de og slapp meg inn. Det viste seg at de to hadde vært på Skallum gård, hvor Jonas Lie og en del andre av krigsårenes koryfeer hadde forskanset seg. De to jeg traff, hadde stjålet bussen og rømt fra Skallum – og nu ville de melde seg. De var imidlertid usikre på hvordan de kunne komme til å bli møtt av publikum hvis det skulle bli konfrontasjoner i Sentrum. Det passet der-for godt å ta meg med i bussen som et slags gissel.

Bussen ble kjørt ned Bygdøy Allè og Drammensveien til Fredriksgate, men i Karl Johans gate var det tett med folk, slik at vi ikke kom fram. Ruten ble lagt om til Universitetsgaten frem til Christian den IV gate og Grensen. Hele området rundt Møllergt. 19 var avsperret. Vi måtte prøve med noen omkjø-ringer. Via Akersgaten, Apotekergaten, Grubegaten, Torggaten over Youngstorget opp Youngsbakken – kom vi omsider fram til Møllergt. 19 hvor jeg leverte rømlingene på Vakten. Vi ble ikke antastet av publikum på vegen.

Noen dager senere, kanskje var det allerede dagen etter, kom det underretning om at Vidkun Quisling og noen av hans mi-nistre ville melde seg på Møllergt. 19 ved et nærmere bestemt tidspunkt. Kortesjen var gitt fritt leide. På denne tiden var enda ikke ødeleggelsene av det gamle regjeringskvartalet begynt. Hospitalsgaten med Aker og Bærum politikammer eksisterte fortsatt. (Bygningen ble i 60-årene flyttet til Grev Wedels plass.)

Årsskrift 201340

På den tiden kortesjen skulle komme, hadde jeg spisepause og hadde tatt oppstilling på balustraden foran brannstasjonen. Det var min hensikt å få tatt fotografier når kortesjen kom. Jeg knipset og knipset, men beklageligvis ble det ikke noe av bildene, fotoapparatet var lånt, og jeg hadde ikke satt meg inn i bruken av det.

Kortesjen kom fra Akersgaten opp Hospitalsgaten via Pløensgate og fram foran hovedinngangen. Jeg fulgte etter, og da jeg kom fram til bilene, sto en av ministrene og forsøkte å beordre meg til å bære kofferten for ham. Han fikk imidlertid beskjed om at hvis han ville ha med seg kofferten, fikk han bære den selv.

Med det samme fotoapparatet forsøkte jeg noen dager senere å ta bilde av Quisling da han skulle fremstilles for fengsling. Resultatet var like negativt.

Massegraven på TrandumEn dag skulle Mordkommisjonen på inspeksjon til Tran-dumskogen. Ett av kommisjonens medlemmer var politifull-mektig Mikael Klavenes Stavrum, et annet prosektor Einar Hval. Jeg måtte følge med politifullmektig Stavrum. Et tred-je medlem av kommisjonen var politioverbetjent Konrad Flørenes Hauge ved Landssvikavdelingen. Alle disse er nå døde.

Beklageligvis har jeg ikke ført noen dagbok, så jeg må stole på hukommelsen, men jeg mener å huske at det antagelig var tid-lig i mai, antagelig før den 17. Det var en fin dag, med høy, blå himmel hvorfra solen kastet sine nådeløse stråler ned over alle.

Da vi hadde passert Jessheim og nærmet oss Trandumskogen, ble vi møtt av en gjennomtrengende stank av forråtnelse. Stanken kom fra massegraven som var avdekket og hvor ca. 150 døde ble bestrålt av den nådeløse solen. De som arbei-det med avdekkingen, var fengslede NS-folk.

Dagen før Mordkommisjonen var i Trandumskogen, var Quisling og noen av hans nærmeste medarbeidere fremstilt der for å se hva deres handlinger hadde resultert i.

41Årsskrift 2013

Mange tanker surret rundt i hodet på meg da jeg sto og så ned på alle disse avsjelede legemer. Hvem var disse brødre og søstre, hva hadde de gjort? Sikkert en god innsats for sitt – vårt land. «De beste har nok med å dø!» skriver Øverland. Han hadde selv sittet i konsentrasjonsleir og visste hva han skrev om. Synet av alle disse avsjelede legemer gjorde at jeg ikke kunne holde tårene tilbake.

Varmen hadde forårsaket en fryktelig lukt som ikke lot seg lufte ut av klærne våre. Selv måtte jeg sende min uniform til rensing, men på tross av dette måtte den luftes i flere dager før jeg kunne bruke den.

I den gjengen som arbeidet i graven, var det en lege som het Even Hval. Det viste seg at det var en fetter av prosektoren. Prosektoren fortalte at han helt fra studietiden hadde hatt problemer med navnelikheten, bl.a. var han blitt innblandet i en farskapssak p.g.a. denne fetteren.

EksekusjonspelotongEn dag fikk jeg ordre om å møte på Møllergt. 19 en bestemt dag og et bestemt klokkeslett. Jeg kan ikke huske om det sto noe i ordren om hva saken gjaldt. På nr. 19 ble vi lesset inn i transportbiler og kjørt til Østre Skytterlags bane på Årvoll. Der ble vi møtt av politifullmektig Pål Feiring, som redegjorde for hva ordren gjaldt. Vi skulle være med i eksekusjonspelo-tong, og i dag skulle vi være med på den første treningen.

Etter at vi hadde gjennomgått hele prosessen teoretisk, mar-sjerte vi til standplass hvor vi fikk se en pappfigur som var stilt opp i ca. 50 – 100 meters avstand. Figuren hadde fått festet en hvit lapp på venstre side av brystet for å markere hjertet.

Jeg var også med en gang senere, da var det politifullmektig Johan Gjerde som ledet instruksjonen, så vidt jeg husker.

Etter første instruksjon tenkte jeg ofte på om det var riktig av meg å stille meg til disposisjon. Hadde jeg rett til å ta liv i fredstid, – men hvis ikke jeg gjorde jobben, måtte jo en annen gjøre den. Det endte imidlertid med at jeg ba om å bli fritatt, hvilket jeg ble med en gang.

Årsskrift 201342

I 1950 ble Landssvikavdelingen nedlagt og Kriminalavdelingen flyttet inn i de ledige lokalene. Til å begynne med hadde vi det veldig trangt på «Terrassen»,

Prinsesse Märtha LouiseDette er skrevet den 22.9.1997, på prinsesse Märthas 26-års dag. Tanken gikk med en gang 26 år tilbake i tiden. På denne dagen, den 22.9.1971, var jeg vaktleder på Kriminalavdelingen. Om ettermiddagen innløp det en melding om at det på Fødeavdelingen på Rikshospitalet, hvor kronprinsesse Sonja lå, var plassert en bombe. Det var en rystende melding, som måtte tas absolutt alvorlig.

De som var på vakt ble pålagt absolutt taushet. Ingen opplys-ninger til presse eller andre media. Så vidt jeg har kunnet kon-statere, ble ordren etterkommet. Jeg har aldri noe sted kunnet finne noe trykket om historien. Alle tenkelige og utenkelige steder ble undersøkt av oss fra Kriminalvakten og spesialister fra K-sentralen, men heldigvis – vi fant intet. En eller annen forrykt person hadde skremt oss og vi måtte ta det hele alvorlig.

30-årene30-årene var en tid med stor arbeidsledighet. Det var langt mellom arbeidstilbudene, og det ble, vel nærmest som noe melodramatisk, sagt at for å oppnå en viserguttjobb, måtte du ha en brukbar juridikum og egen sykkel. For en søker med kun middelskoleeksamen, var sjansene meget små.

Etter en del rent kortvarige vikarjobber, ble jeg sendt fra Arbeidskontoret til Aker og Bærum politikammer. I utgangs-punktet skulle dette også være midlertidig, men etterhvert ut-viklet forholdene seg slik at jeg fikk fortsette. Blant annet var det den lille mannen med den karakteristiske barten, mannen som professor Jac. Worm-Müller så karakteristisk kalte «der Tromler» – Adolf Hitler. Den 1. september 1939 ga han sine tropper ordre om å marsjere inn i Polen. Det var krig! – Dette førte til kjørerestriksjoner, noe som trakk med seg et veldig merarbeid for bilregisteret.

Hver dag, lenge før kontoret åpnet, var det lange køer utenfor og køene holdt seg til kontoret stengte. Slik holdt det på i flere

43Årsskrift 2013

måneder, og i denne tiden ble alt annet arbeide liggende. Alle hadde bruk for bilene sine, og de som kunne bevise sitt behov fikk tillatelse. En følge av dette var at jeg fikk fortsette som kontorist.

Jeg kan ikke forlate 30-årene og de tidligste etterkrigsårene uten å si noen ord om bolignøden som var en følge av arbeids-løsheten og pengemangelen. Fremdeles sto en del gamle brak-ker som Aftenposten hadde satt opp. Går vi litt lengre tilbake, til 1920-årene, finner vi en del uhyggelige tall når det gjelder fattigunderstøttelse. Like uhyggelig var tallene når det gjaldt alle dem som ikke hadde noe sted å bo. I Oscar Pedersens bok: «Vore dages Kristiania», som ble utgitt i 1924, kan vi finne opp-lysninger om nedverdigende forhold: (sitat) «Og naar en vet at i tiden januar – oktober 1923 114 mennesker tilbragte natten i politihovedstationens vestibyle, og at flere av disse mennesker var kvinder og barn, saa gir ogsaa det et gløtt ind i de fattiges Kristiania. Naar en videre vet at i de samme 10 maaneder over 2 800 personer forøvrig søkt ly i husvildearrestene i politiets hovedstation og over 25 000 i bistationene, saa gir det ogsaa et bidrag til forstaaelse av Kristiania-elendigheten.»

En del av denne elendigheten var jeg selv vitne til. Jeg ble født i 1916, i en ettværelses leilighet på Grünerløkka, og far hadde fast og god jobb. Men det var mange av mine leke- og senere skolekamerater som ikke var så heldige.

Mor hadde alltid et medfølende og varmt hjerte og en åpen portemoné. Jeg husker en gang, jeg var vel omlag 6 år, hun fikk høre om en familie på 4 personer – 2 voksne og 2 barn – som hadde vært så heldige å få en liten leilighet. En av år-sakene var vel at både mor og barn var tuberkuløse, og mor og far arbeidsløse. De sto der nå med nøkkel til egen dør, men ingen penger, ingen møbler, ingen sengeklær og meget, meget liten garderobe. Mor satte med en gang igang en innsamling av møbler, sengeklær og garderobe for barn og voksne. En del kontanter ble det også.

Fremmedkontroll En gang rundt 1970 fikk Fremmedkontrollen under hånden melding om at en Volkswagen varebil var under vegs til Norge

Årsskrift 201344

med ca. 10 pakistanere. Hvorfra meldingen kom, vet jeg ikke, men bilen var kontrollert ved grensepasseringer og reisemålet skulle være Norge.

Vi ble satt i alarmberedskap. Da det var noen dager siden det var kommet meldinger om bilen, ble det antatt at den kunne være kommet til Oslo. Det var hit de skulle. Ved kontroll i alle registrerte hospitser i byen, ble alle funnet. Dette var antagelig de første pakistanere som kom til Norge.

Vedkommende jeg fikk saken på hadde britisk pass og med sitt eget foto. Innehaverens navn var Ala Ditta, født i Pakistan og med britisk pass, et pass som var godkjent som ekte av den britiske konsul i Oslo.

Ala Ditta kom til landet uten å ha innreisetillatelse og uten å ha løfte om arbeide. Han fikk lov til å forlate politikamme-ret mot meldeplikt. Fordi han hadde kommet ulovlig til lan-det, måtte han utvises, og som britisk borger, kunne vi sende ham til England. Enkelt og greit. Neste dag ble han innbrakt fra Lorentzen på Karl Johan for butikktyveri. Ved ransaking på Kriminalvakten, ble han funnet i besittelse av 2 gr. hasj og varetektsfengslet. Utvisningen ble raskt besluttet, og da det den gang gikk båter fra Oslo til Newcastle, ble han satt om-bord i en av disse.

Stor var vår overraskelse da han returnerte med samme båt. Forholdet var at da båten kom til Newcastle og passkontrol-len kom ombord, fattet de straks mistanke om at ikke alt var som det skulle være. Ala Ditta ble fratatt passet og beordret til å bli ombord. Passet ble sendt til Home Office i London. Passregisteret hadde ikke foto av Ala Ditta, men av en langt annen person på registreringskortet. Resultatet var at han ikke fikk sette fot på engelsk jord, men måtte bli med båten tilbake til Oslo.

Nå var problemet igjen blitt vårt! Vi hadde en mann som påsto at han var pakistansk statsborger, men som var uten legitimasjonspapirer. Pakistan hadde ikke ambassade i Norge, men et konsulat som ikke hadde anledning til å utstede pass eller annen legitimasjon. Nærmeste pakistanske ambassade

45Årsskrift 2013

var i Stockholm, og der fikk vi utstedt et dokument «To who it my konsern» og utstyrt med dette og transportfører, gikk turen hjem til Pakistan.

Under etterforskingen forklarte «Ala Ditta» at han hadde betalt ca. nkr. 30 000,- for passet. Han hadde ikke så mange penger, så familien hadde skillinget sammen.

Kidnapperen fra BerlinEn dag i begynnelsen av 1970-årene fikk vi besøk av noen tyske gutter som lå i telt på Bogstad Camping. De hadde med seg et tysk ukeblad med bilder av en annen tysk gutt som var ettersøkt i forbindelse med kidnapping i Berlin. Vedkommende lå i telt ved siden av dem på Bogstad Camping. Akkurat nå var han imidlertid ikke på Bogstad, for de hadde sett bilen hans stå parkert ved oppkjørslen til Rådhuset.

Vi var to mann som ble satt ut på vakt i nærheten av bilen, og såvidt jeg husker ble vi stående et par timer før bileieren kom tilbake. Han ble arrestert uten dramatikk. Heldigvis var det liten trafikk, og pågripelsen foregikk uten å forårsake noen oppmerksomhet.

Ved innbringelsen på Kriminalvakten, Victoria Terrasse, tilsto han hvordan han hadde fått ideen til kidnapping og hvordan han hadde gjennomført den. Detaljer fra dette kan jeg ikke huske. Saken ble overført til avsnittet som behandlet saker av denne art. Selv fikk jeg fremmedsaken. Politiet i Berlin ble un-derrettet om pågripelsen og satte med en gang fart i arbeidet med utleveringssaken. Jeg skulle ha ansvaret for utleveringen og transporten.

Transporten skulle foregå med Jahre-Lines «M/S Kronprins Harald», men dette var jo et turistskip og intet fangetran-sportskip, så vi måtte be om noen endringer.På underste dekk fant jeg et rom som uten større omkostnin-ger kunne forsterkes slik at det kunne benyttes som fange-lugar. Etter konferanse med skipets kaptein, ble vi enige om å montere en stålbom og en solid lås. Inne i «lugaren» ble det satt en brukbar stol og utenfor en liknende. Vi skulle være to transportører og dele vaktene med en time på hver.

Årsskrift 201346

Første del av båtreisen gikk som planlagt. Fangen satt inne og kjedet seg, og vi, i tur og orden, utenfor og kjedet oss nes-ten like meget. Så da båten var kommet ut i Skagerrak, ble vi, transportørene, enige om å snakke med kapteinen om å få ta med fangen til en dobbeltlugar på et av de øvre dek-kene. Fangen hadde på forhånd gitt løfte om å oppføre seg pent. Kapteinen samtykket, og vi ble anvist en meget bra lu-gar. Fangen ble lenket til køyen med håndjern, og vi følte oss trygge. Men vi transportørene sov lite den natten.

Da vi kom til Kiel og så ut av koøyene i lugaren, fikk vi se kaien full av mennesker. Det var uniformerte tjenestemenn, noen sivile som sto like ved landgangen og en hel del nysgjerrige. De første som kom ombord var fem sivile tjenestemenn fra Berlin som skulle hente fangen. Etter at vi hadde fått kvitte-ring for fangen og tyskerne hadde overtatt ham begynte mo-roa. Dokumentmapper ble åpnet og fra mappenes dyp dukket det frem kjettinger som ble trædd gjennom bukseben og låst til bena med bøyler som var festet til en kjetting i kryss rundt livet, og til kjettingbeltet var det også festet håndjern som var konstruert slik at armene var låst i kryss på ryggen.

Vi ventet med å gå i land til bilen fra Berlin var reist. Da vi gikk i land, sto en bil fra kriminalpolitiet i Kiel og ventet på oss. Før vi var ferdig med saken, måtte vi ha en kvittering for bilen med innhold (fangens bil).

Da formalitetene var i orden, ble vi spurt om vi hadde lyst til å se oss om i Kiel og omegn. Det hadde vi begge. Vi fikk låne kri-minalsjefens bil og sjåfør, og fikk en aldeles prima tur, men det har intet med denne artiklen å gjøre. Bare en ting vil jeg nevne:

Mot slutten av turen var det spørsmål om vi hadde lyst på en øl, og det skulle smake. Vi kjørte til en fiskehavn på sydsiden av Kielerförde hvor det var en koselig kro. Vi bestilte våre øl og ble sittende å prate. Etter en stund kom det en liten, lubben mann bort til oss. Han hadde hørt at vi var fra Norge og kun-ne gledesstrålende fortelle at han hadde vært «In Drontheim werhent das Krieges».– Ja, de tyskerne, de tyskerne!

47Årsskrift 2013

Drukningsulykke på RådhusplassenJeg husker ikke hvilket år det skjedde, men det var en meget varm sommerdag. Håndverkerne på Rådhusplassen holdt på med å legge siste hånd på arbeidene med den store fontenen foran Rådhuset. Jeg kan ikke forklare hvorfor, men fontenens basseng var fylt med vann. Som nevnt foran, var det en varm sommerdag og mange turister hadde samlet seg rundt bas-senget.

Sokkelen med kvinnene og barna var enda ikke reist og sluket var ikke tildekket. Åpningen i sluket var så vidt liten at den an-tagelig ikke representerte noen fare for at barn kunne falle, el-ler bli suget ned i den, men det skulle det vise seg at det var det.

Blant alle de turistene som oppholdt seg ved fontenen, var en svensk familie. De hadde en sønn på 11-12 år som i likhet med de andre barna vasset i bassenget. Plutselig hadde fami-lien savnet sønnen, og da de lette i området rundt bassenget, kunne de ikke finne ham noe sted. Siste utvei var å kontakte kriminalvakten og melde gutten savnet.

Vaktsjefen og jeg rykket ut. Da vi kom til åstedet, fikk vi adgang til renseanlegget under fontenen, og da vi åpnet en av kontrollukene, møtte det oss et grufullt syn. En liten gutte-kropp presset inn i det trange røret. Forferdelig!!

PolitihistorierDe forunderligste ting hender som ikke blir skrevet ned, men går fra munn til munn og ofte kan forandre seg som fjæren i eventyret.

Historiene jeg skal fortelle er, såvidt jeg vet, ikke tidligere ned-tegnet, men jeg har ingen grunn til å tro at de er oppdiktet.

Frøen politistasjon – ansettelsesmetoderJeg vil begynne med anlegget av Frøen politistasjon. Politikernes øyne hadde falt på en eiendom som tilhørte Holmenkollbanen. Forholdet var imidlertid at huset som sto på eiendommen ble benyttet til boliger for en del av banens funksjonærer. Før politikammeret kunne overta eiendommen måtte de som bodde der skaffes nye bosteder, for nå skulle

Årsskrift 201348

polititjenestemennene ha leilighetene. Det gikk bra til å be-gynne med, men den siste skapte visse problemer. Problemene ble løst ved at vedkommende som bodde der ble tilbudt jobb som politibetjent, og som sådan kunne han bli boende. Han godtok tilbudet. Vedkommende ble en pålitelig og god politi-mann.

Dette skjedde før Vinderen politistasjon ble bygget og riktig-heten kan kontrolleres i forbindelse med planer etc. for denne stasjonen..

Ja, dette var en annerledes ansettelsesmetode. Denne metoden førte senere til at samtlige politibetjenter i Aker og Bærum po-litikammer, etter at dette politikammer ble slått sammen med Oslo, fikk beholde sine titler. Dette medførte, da Staten over-tok politiet i 1937, at samtlige betjenter i Aker og Bærum ble plassert i samme ansiennitetsliste som kollegene i Oslo. Dette førte til at mange i Oslo fikk ansienniteten og dermed lønns-messig fremgang forskjøvet. For mange virket dette naturlig-vis urettferdig og førte til sterk misnøye blant dem som fikk økonomiske tap på grunn av overgangen til Staten og sam-menslåingen av politikamrene.

Det har ikke alltid vært like populært å arbeide i politiet. Etter streikene i begynnelsen av 1920-årene, var det periodevis liten søkning, særlig til Oslo. Et forhold som førte til at man i noen tilfeller ansatte personer som ikke passet i etaten.

Som eksempel på dette kan nevnes en person som etter ansettelse som konstabel ble stasjonert på Vika politistasjon. Nå var forholdet at stasjonsbetjenten på stasjonen hadde ned-lagt forbud mot å komme inn på stasjonen for å gå på WC i patruljetiden.

Blant patruljestasjonene i Vika var det en som dekket brygge-områdene fra Tingvallabrygga ved Oslo V til Akershusbrygga, altså den delen av området som dekket samtlige fjordbåter. En av disse båtene var «Oscarsborg» som anløp Drøbak som før-ste stopp. Vår mann var, som før nevnt, stasjonert på Vika, og en dag han patruljerte på brygga, måtte han på WC. Da han ikke turde gå inn på stasjonen, valgte han å spørre om å få lov

49Årsskrift 2013

til å benytte WC ombord i «Oscarsborg». Det fikk han! Han var imidlertid så lenge på stedet at da han kom opp på dekk, var båten utenfor Nesoddtangen. Han forsøkte å få kapteinen til å vende, men det lot seg ikke gjøre.

Første anløp var, som nevnt, Drøbak, og da båten la til bryg-gen der, var vår mann raskt i land og på vei til politikammeret. Han fikk låne telefon, og ringte til Vika og fortalte hvor han var havnet. Etter denne episoden ble vår mann forflyttet til Grünerløkka politistasjon – altså, så langt som mulig vekk fra båtene.

Vår mann hadde forspilt sine sjanser til avansement, og som politikonstabel var aldersgrensen 55 år, med adgang til å gå av 3 år tidligere. Jeg tror han valgte dette alternativet.

Forholdet til journalisteneJeg kan ikke skrive om erindringer fra politiet uten å nevne forholdet til journalister. Mange er meget hensynsfulle og for-står hvilke vanskeligheter det kan få for etterforskingen om de skriver om en sak for tidlig, mens andre ikke tar hensyn i det hele tatt. Det eneste som teller, er det å komme ut med nyheten først!

Særlig en av middagsavisene har periodevis hatt meget pågå-ende journalister. Journalister som ikke unnså seg for å lytte ved dørene til etterforskerne på Victoria Terrasse. En del ny-heter kan nok ha kommet for tidlig ut på denne måten, men noen fatale glipp har jeg ikke hørt om. Irriterende har det i alle fall vært.

Denne snikende journalistikken var meget enerverende, og kunne få selv rolige og avbalanserte tjenestemenn og embets-menn til å gå fra konseptene.

Etter ranet av Spareskillingsbankens filial på Briskeby for om-lag 40 år siden, var gjerningsmannen pågrepet og det skulle foretas konfrontasjonsparade. En journalist tilhørte gruppen av de som var villige til å gå over lik, for å skaffe seg nyheter til sin avis. Han, journalisten, forsøkte å stanse pfm og forlangte å få en uttalelse om saken. Svaret var: «Nei!» – kort og godt.

Årsskrift 201350

Men den pågående journalisten tok ikke «Nei!» for noe svar. Hans pågåenhet var irriterende, og det var naturlig at politi-fullmektigen ble avvisende. Det hele endte med at journalis-ten nærmest brølte: «Da skriver jeg – Politiet nekter å gi noen opplysninger i saken!» Dette utløste ingen annen reaksjon fra politifullmektigen enn: «Skriv hva du vil!»

Om journalisten skrev noe om episoden, kan jeg ikke huske, men det er jo sannsynlig at han ombestemte seg når han had-de fått tid til å tenke seg om.

Journalistene kunne ikke bare være plagsomme ved fremmøte på politikammeret, men da vi fikk trådløs forbindelse med bilene, hadde vi fått et kommunikasjonsmiddel vi måtte være forsiktige med å bruke. Forholdet var at flere av avisene var tidlig ute, og etter kort tid fikk de avslørt våre frekvenser og lyttet stadig på våre biler. Mange av oss var utsatt for denne lyttingen, men når vi påtalte det, ble det alltid benektet. En gang ble et par av dem avslørt:

Det hadde snødd om natten, og i snøen var det fine fotav-trykk. Innbruddet hadde skjedd i Ormøya postkontor hvor telefonen var satt ut av drift. For å få tilkalt spesialavdelingene måtte derfor radioen tas i bruk. Hva skjedde så? Jo, først kom Dagbladet, så Verdens Gang, deretter Kriminalsentralen med sine spesialister. I mellomtiden hadde journalistene, på tross av advarsler, labbet rundt i sneen og ødelagt de fine sporene.En av ekspertene ble så sint at han truet med å reise. Ultimatumet var: «Enten reiser de – eller jeg!»

Ved senere anledninger ble det i de fleste tilfeller benyttet telefon hvis det var noen i nærheten som stilte sin telefon til disposisjon.

Et drap i uteliggermiljøet ble således ferdig etterforsket før den første journalisten innfant seg. Både åstedsgranskerne og de øvrige etterforskerne fikk utført sine arbeidsoppgaver uten å bli forstyrret av uvedkommende. I hele tre timer varte arbeidsfreden!

51Årsskrift 2013

Det må imidlertid innrømmes at de langt fl este journaliste-ne er seriøse og forstår hvor grensene går. Disse er det ingen grunn til å klandre, men de såkalte revolverjournalistene skal man være meget forsiktige med å gi opplysninger til.

PensjonistopplevelseDette skjedde for ca. 20 år siden. Jeg hadde antagelig vært pen-sjonist i 4-5 år, men noe av den gamle opplæringen og innstil-lingen satt enda igjen.

En ettermiddag sto jeg og snakket med en tidligere kollega utenfor vinmonopolet i Munkedamsveien. Ved siden av oss sto tre karer og trettet. Etter en stund begynte de å puffe på hverandre – ikke kameratslig, men ganske brutalt. Jeg tenkte meg ikke om, men uten videre sto jeg midt imellom de tre. Hva jeg sa, eller hvordan jeg taklet det hele, kan jeg ikke si noe om, men i løpet av kort tid var krangelen over og kranglefan-tene forsvunnet i hver sin retning. Ro og orden var opprettet.

Da jeg så meg om etter mine tidligere kolleger, var de for-svunnet.

Frode Kirkemo arresterer en landsviker i mai-dagene i 1945.