S. J. BOLTON

Nå ser du megOversatt av Pål F. Breivik

S.J. BoltonOriginalens tittel: Now You See Me

Oversatt av Pål F. Breivik

Opprinnelig utgave:Copyright © S.J. Bolton 2011

Norsk utgave:© CAPPELEN DAMM AS, 2013

Denne utgave:© CAPPELEN DAMM AS, 2014

ISBN 978-82-02-43788-6

1. utgave, 1. opplag 2014

Omslagsfoto: Steve Peet/Arcangel Images (dame) ogJacek Ostrowski/Arcangel Images (bygning)

Sats: Type-it AS, TrondheimTrykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen, 2014

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovensbestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS erenhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt

i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtalemed Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføreerstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter

eller fengsel.

www.cappelendamm.nowww.sjbolton.com

Til Andrew, som leser bøkene mine først;og til Hal, som ikke kan vente på å

få komme i gang.

7

Prolog

For elleve år siden

Blader, gjørme og gress virker dempende på lyd. på skrikogså. Dette vet jenta. Enhver lyd hun måtte lage, kanumulig bære de 400 meterne til frontlysene på bilene ogtil gatelysene, til de opplyste vinduene i de høye bygnin-gene hun kan se bortenfor muren. Byen like i nærhetenkan ikke hjelpe henne, og hvis hun skriker, vil hun barebruke energi hun ikke har råd til å miste.

Hun er alene. For et øyeblikk siden var hun ikke det.«Cathy,» sier hun. «Cathy, dette er ikke morsomt.»Det er vanskelig å forestille seg noe mindre morsomt.

Så hvorfor er det noen som kniser? Deretter en ny lyd. Enkvernende, skrapende larm.

Hun kunne løpt. Broen er ikke langt unna. Kanskje hunklarer det.

Hvis hun løper, lar hun Cathy være igjen.Et vindpust får bladene til å rasle i trærne ved siden

av henne, og hun oppdager at hun ikke klarer å slutte åskjelve. For noen timer siden kledde hun seg for en varmpub og en oppvarmet busstur hjem, ikke for denne åpneplassen ved midnatt. Hun vet hun kanskje må løpe når

9

som helst nå, så hun løfter først den ene foten, deretterden andre, og tar av seg skoene.

«Nå har jeg fått nok,» sier hun med en stemme somikke låter som hennes egen. Hun tar et skritt forover, bortfra treet, litt nærmere den store steinblokken som liggerforan henne på gresset. «Cathy,» sier hun, «hvor er du?»

Steinene ser høyere ut om natten. Ikke bare større, mensvartere og eldre. Likevel ser sirkelen de danner, ut til å hakrympet. Hun fornemmer at de som er like utenfor syns-vidde, lister seg nærmere, i en slags katt og mus-lek, at omhun snurrer seg rundt nå, så er de der, nær nok til at hunkan ta på dem.

Det er utenkelig ikke å snu seg med en slik forestilling ihodet, ikke å klynke når en mørk skikkelse tydelig beve-ger seg nærmere. En av de høye steinene er delt i to, somen steinsplint som løsner fra en klippe. Splinten trer framog kommer forover.

Da løper hun, men ikke lenge. En annen svart skikkelsestenger veien for henne og blokkerer ruten til broen. Hunsnur seg. Enda en. Og enda en. Mørke skikkelser kommermot henne. Umulig å løpe. Nytteløst å skrike. Alt hun kangjøre, er å snu seg rundt der hun står, som en rotte fangeti en felle. De griper tak i henne og sleper henne mot denstore, flate steinen, og nå står i det minste én ting klart forhenne.

Lyden hun kan høre, kommer fra en knivegg som blirslipt mot stein.

del én

Polly

«Mordets brutalitet er umulig å fatte og umulig åbeskrive.» Star, 31. august 1888

1

Fredag 31. august

En død kvinne lente seg mot bilen min.Den døde klarte på en eller annen måte å stå rett

opp og ned med utstrakte armer, med fingrer som holdtrundt kanten av passasjerdøren, en død kvinne det strøm-met blod ut fra, blod som la seg på lakken, hver sprutla seg over den forrige til mønsteret begynte å likne etedderkoppnett.

Et sekund seinere snudde hun seg, og øynene hennesmøtte mine. Døde øyne. Hun hadde et fryktelig kutt somfikk strupen til å gape; buken var en skarlagenrød masse.Hun strakte ut hånden; jeg klarte ikke å røre meg. Hungrep tak i meg, hun var sterk til død å være.

Jeg vet det, jeg vet det, hun sto på beina og beveget segfremdeles, men det var umulig å se inn i disse øynene ogtenke på henne som noe annet enn død. Kroppen holdtfortsatt ved livet mekanisk sett, for det svekkede hjertetslo fortsatt. Men det var tekniske detaljer. Øynene vissteat spillet var over.

Plutselig ble jeg varm. Før solen gikk ned, hadde detvært en varm dag, av typen der Londons bygninger og

13

fortau holder på dagens hete og sender en bølge av varmluft mot deg når du beveger deg utendørs. Men dettevar noe nytt, denne pumpende, klebrige varmen. Dennevarmen hadde ikke noe med været å gjøre.

Jeg hadde ikke sett kniven. Men jeg kjente skjeftetpå den nå, der den presset seg mot meg. Hun holdtmeg godt fast, og trykket bladet lenger inn i sin egenkropp.

Nei, ikke gjør det!Jeg prøvde å holde henne unna, bare nok til å fjerne

trykket fra kniven. Hun hostet, men hostet kom fra såreti halsen, ikke fra munnen. Noe sprutet ut over ansiktetmitt, og så begynte verden å spinne rundt oss.

Vi hadde falt. Hun sank ned på bakken, og jeg fulgtemed, jeg traff asfalten hardt og skrapet opp skulderen. Nålå hun på ryggen på fortauet, hun stirret opp mot him-melen, og jeg knelte over henne. Brystkassen beveget segfortsatt – så vidt.

Vi har fremdeles tid, sa jeg til meg selv, i visshet omat det hadde vi ikke. Jeg trengte hjelp. Den var ikke å få.Den lille parkeringsplassen var forlatt. Vi var omringetav høye bygninger med leiligheter i seks og åtte etasjer,og et øyeblikk syntes jeg at jeg så noe bevege seg på enav balkongene. Deretter ingenting. Skumringen ble stadigmørkere.

Hun hadde blitt angrepet for få øyeblikk siden. Densom hadde gjort det, måtte være like i nærheten.

Jeg strakte meg etter radioen min og klappet på lom-mene mens jeg hele tiden iakttok kvinnens øyne. Veskenhadde falt ned en meter unna. Jeg fomlet rundt i den,fant mobilen og tilkalte politi og ambulanse til parke-

14

ringsplassen utenfor Victoria House ved Brendon Estate iKennington. Da det var gjort, oppdaget jeg at hun haddegrepet tak i hånden min.

En død kvinne holdt meg i hånden, og det var nestenumulig for meg å se inn i disse øynene og se dem prøveå fokusere på mine. Jeg måtte snakke med henne, holdehenne ved bevissthet. Jeg kunne ikke høre på stemmen ihodet, som fortalte meg at det var over.

«Det går bra,» sa jeg. «Det går bra.»Situasjonen var åpenbart svært langt fra bra.«Hjelpen er på vei,» sa jeg, vel vitende om at hun var

hinsides hjelp. «Alt kommer til å ordne seg.»Vi lyver til døende mennesker, gikk det opp for meg

den kvelden, akkurat idet de første sirenene kunne høresi det fjerne.

«Hører du dem? Folk er på vei. Bare hold ut.» Bådehennes og min hånd var klebrig av blod. Metallbåndetpå klokken hennes presset seg inn mot meg. «Kom igjen,ikke bli borte for meg.» Lyden fra sirenene ble høyere.«Hører du dem? De er her nesten.»

Løpende fottrinn. Jeg kikket opp og fikk se blinkendeblålys reflektert i flere av vinduene. En patruljebil haddesvingt inn ved siden av Golfen min, og en uniformert kon-stabel kom joggende mot oss mens han snakket i radioensin. Han kom fram til oss og bøyde seg ned.

«Hold ut nå,» sa jeg. «Det er folk her, vi skal ta oss avdeg.»

Konstabelen hadde en hånd på skulderen min. «Ta detrolig,» sa han, akkurat slik jeg hadde gjort få sekundertidligere, bare at det var meg han sa det til. «Ambulansener på vei, bare ta det rolig.»

15

Betjenten var midt i førtiårene, kraftig, og med grått,tynt hår. Jeg mente jeg kanskje hadde sett ham før.

«Kan du fortelle meg hvor du er skadet?» spurte han.Jeg snudde meg mot den døde kvinnen igjen. Nå var

hun virkelig død.«Kan du snakke til meg? Kan du si meg hva du heter?

Fortelle meg hvor du er skadet?»Ingen tvil om det. Lyseblå øyne med fiksert blikk.

Kroppen helt urørlig. Jeg lurte på om hun hadde hørt noeav det jeg sa til henne. Hun hadde ordentlig vakkert hår,la jeg merke til da, lys, lys askeblondt. Det spredte seg utrundt henne som en vifte. Øreringene hennes gjenspeiletlyset fra gatelyktene, og det var noe ved måten de glit-ret gjennom hårstråene på, som virket velkjent. Jeg slapphånden hennes og begynte å skyve meg opp fra fortauet.Noen holdt meg varsomt der jeg var.

«Jeg tror ikke du bør bevege deg. Vent til ambulansenkommer.»

Jeg hadde ikke krefter til å motsi ham, så jeg fortsattebare å stirre på den døde kvinnen. Blodet hadde sprutetutover den nedre delen av ansiktet. Halsen og brystet varbadet i det. Det var i ferd med å danne en pøl under hennepå fortauet, og fant fram til små sprekker i fortausteinenedet kunne renne langs. Jeg øynet så vidt stoffet i skjor-ten hennes midt på brystet. Lenger ned på kroppen vardet umulig. Såret i strupen var ikke den verste av skadenehennes, langt ifra. Jeg husket jeg en gang hadde hørt at engjennomsnittlig kvinnekropp inneholder fem liter blod.Jeg hadde bare aldri tenkt på akkurat hvordan det ville seut når alt sammen fløt ut.

2

«Jeg har det bra, jeg er ikke skadet, det er ikke mittblod.»

Jeg ville reise meg, men de lot meg ikke bevege på meg.Tre ambulansearbeidere hadde stimlet sammen rundt

den blonde kvinnen. Det lot til at de holdt kompres-ser mot buken hennes. Jeg hørte noen nevne trakeotomi.Deretter noe om en fjern puls.

Skal vi avslutte? Jeg tror det, hun er borte.Nå vendte de seg mot meg. Jeg kom meg på beina.

Kvinnens blod var klissent mot huden, allerede i ferd medå tørke i den varme luften. Jeg kjente at jeg svaiet, og sånoe bevege seg. Leilighetsblokkene rundt plassen haddelange balkonger langs etasjene. For noen minutter sidenhadde de vært tomme. Nå var de stappfulle av folk. Jegtok fram politilegitimasjonen og holdt den fram mot dennærmeste betjenten.

«Kriminalbetjent Lacey Flint,» sa jeg.Han leste den, og så meg inn i øynene for å få det

bekreftet. «Syntes det var noe kjent ved deg,» sa han.«Stasjonert i Southwark, ikke sant?»

Jeg nikket.«Kriminalpolitiet,» sa han til ambulansearbeiderne

17

som sto der og trippet, de hadde skjønt at det ikke varnoe de kunne gjøre for den blonde kvinnen, så nå rettetde oppmerksomheten mot meg. En av dem tok et skrittforover. Jeg rygget.

«Du bør ikke ta på meg,» sa jeg. «Jeg er ikke skadet.»Jeg kikket ned på de blodflekkede klærne mine og kjentealles øyne på meg. «Jeg er bevis.»

Jeg fikk ikke lov til å luske meg bort til anonymiteten iden nærmeste politistasjonen. Kriminalbetjent Stenning,den første etterforskeren på åstedet, hadde fått en telefonfra den ansvarlige førstebetjenten. Hun var på vei, og villeikke at jeg skulle dra noen steder før hun fikk sjansen tilå snakke med meg.

Pete Stenning hadde vært en kollega av meg i South-wark før han begynte i områdets Drapsavsnitt, eller MIT,stasjonert i Lewisham. Han var ikke så mye eldre ennmeg, rundt tretti, kanskje, og var en av disse heldige ty-pene som er velsignet med nesten allmenn popularitet.Menn likte ham fordi han arbeidet hardt, men ikke såhardt at noen rundt ham følte seg truet, han likte jord-nære arbeiderklasseidretter som fotball, samtidig somhan fint kunne føre en samtale om golf eller cricket, hansnakket ikke altfor mye, men det han sa, var alltid fornuf-tig. Kvinner likte ham fordi han var høy og slank, medkrøllete, mørkt hår og et frekt smil.

Han nikket mot meg, men var for travel med å holdepublikum tilbake, til å komme bort. På dette tidspunk-tet hadde politiet satt opp en skjerm rundt liket av denblonde kvinnen. Siden tilskuerne ble nektet det mest spen-nende synet, vendte alle seg mot meg. Nyheten hadde

18

spredt seg. Folk hadde sendt tekstmeldinger til venner,som hadde strømmet til for å være med på moroa. Jeg satti baksetet på en patruljebil, unngikk nysgjerrige blikk ogprøvde å gjøre jobben min.

De første seksti minuttene etter en stor begivenhet erde viktigste, der bevisene er ferske og sporet etter gjer-ningsmannen fortsatt varmt. Vi har strenge prosedyrer åfølge. Jeg jobbet ikke med et drapsteam, den daglige job-ben min besto i å spore opp eierne av stjålet eiendom ogvar mye mindre spennende, men jeg visste jeg måtte huskeså mye som mulig. Jeg var flink med detaljer, noe jeg ikkealltid var takknemlig for når de kjedelige jobbene utenunntak fant veien til meg, men nå burde jeg være glad fordet.

«Jeg har en kopp te til deg, miss.» Politikonstabelensom hadde utpekt seg selv som omsorgspersonen min, vartilbake. «Det er best å drikke den fort,» tilføyde han ogga meg koppen. «Førstebetjenten er her.»

Jeg fulgte blikket hans, og så at en sølvgrå Mercedessportsbil hadde svingt inn ved siden av bilen min. To per-soner steg ut. Mannen var høy, og selv på avstand så jeg athan var en flittig bruker av treningsstudio. Han var iførtjeans og en grå tennisskjorte. Solbrune armer. Solbriller.

Kvinnen gjenkjente jeg øyeblikkelig fra fotografier.Hun var slank som en modell, med skinnende, mørkt hår ien bobfrisyre, og hadde på seg jeans av typen som kvinnerbetaler over hundre pund for. Hun var den nyeste over-ordnede rekrutten til de 27 store etterforskningsteamenestasjonert rundt omkring i London, og ansettelsen haddeblitt dekket offisielt i interne rundskriv, og uoffisielt iforskjellige politiblogger på nettet. Hun var ung for rol-

19

len som førstebetjent, men hadde nettopp jobbet med enhøyprofilert sak i Skottland. Det gikk også rykter om athun visste mer om HOLMES 2, det største datasystemetfor etterforskning, enn praktisk talt noen annen polititje-nestemann. Det skadet selvfølgelig ikke, hadde en eller toav de mindre begeistrede bloggene bemerket, at hun varkvinne og ikke helt hvit.

Jeg betraktet henne og mannen der de dro på seg ly-seblå Tyvek beskyttelsesdrakter og skotrekk. Hun stakkhåret inn under hetten. Deretter gikk de inn bak skjer-men, og mannen steg til side i siste øyeblikk for å la hennegå først.

På dette tidspunktet svirret skikkelser i hvite drakterrundt på åstedet som gjenferd. Åstedsgranskerne haddeankommet. De kom til å opprette en indre sperring rundtliket, og en ytre rundt åstedet for forbrytelsen. Fra nå avkom alle som entret sperringene til å kvitteres inn og ut,og det nøyaktige tidspunktet for ankomst og utgang villeregistreres. Jeg hadde lært alt dette på etterforskningssko-len for bare noen måneder siden, men det var første gangjeg så det i praksis.

En lysthusliknende konstruksjon var i ferd med å blisatt opp rundt stedet der liket fortsatt lå. Skjermer varallerede på plass som vegger, og på kort tid haddeetterforskerne et stort, innesperret område å jobbe på. Po-litibånd var allerede hengt opp rundt bilen min. De haddebegynt å hente lys fra varebilen akkurat idet førstebetjen-ten og ledsageren hennes kom ut. De snakket sammen inoen sekunder før mannen snudde seg og gikk, skrevdeover det stripete båndet som anga grensen for sperringen.Førstebetjenten kom gående mot meg.

20

«Jeg skal la dere få snakke,» sa omsorgspersonen min.Jeg ga ham koppen, og han steg unna. Den nye første-betjenten sto foran meg. Selv i Tyvek-drakten så hunelegant ut. Huden var mørkt kremfarget, øynene grønne.Jeg husket å ha lest at moren hennes var indisk.

«Kriminalbetjent Flint?» spurte hun med svak skotskaksent. Jeg nikket.

«Vi har ikke truffet hverandre før,» fortsatte hun. «Jeger Dana Tulloch.»

3

«Ok,» sa førstebetjent Tulloch, «ta det med ro og snakkvidere.»

Jeg satte i gang, føttene mine raslet mot fortauet. Tul-loch hadde kastet ett blikk på meg, og insistert på at deskulle komme med en Tyvek-drakt og et par lette skotil meg. Jeg kom til å fryse, sa hun, på tross av denvarme kvelden, og dessuten ville jeg tiltrekke meg myemindre oppmerksomhet hvis blodflekkene var dekket til.Jeg hadde også på meg et par gummihansker for å ikkeødelegge eventuelle bevis på hendene mine.

«Jeg hadde vært i fjerde etasje,» sa jeg. «Leilighet 37.Jeg kom ned den trappen og svingte til høyre.»

«Hva gjorde du der?»«Snakket med vitner.» Jeg stoppet opp for å rette på

meg selv. «Et potensielt vitne,» fortsatte jeg. «Jeg harkommet hit på fredagskveldene i noen uker nå. Det er deneneste tiden jeg kan være ganske sikker på ikke å treffemoren hennes. Jeg prøver å overtale henne til å vitne i ensak, og moren er ikke glad for det.»

«Klarte du det?» spurte Tulloch.Jeg ristet på hodet. «Nei,» medga jeg.Vi kom til enden av gangstien og kunne se plassen

22

igjen. Uniformerte politifolk prøvde å overtale folk til ågå hjem, men til liten nytte.

«Det kan ikke være så mye på tv i kveld,» sa Tullochlavt. «Hvilken sak?»

«Gjengvoldtekt,» svarte jeg, i visshet om at jeg sann-synligvis måtte regne med trøbbel. Jeg jobbet ikke medforbrytelser som involverte seksuelle overfall, og tidli-gere på kvelden hadde jeg jobbet ekstra. For noen årsiden opprettet London-politiet en rekke skreddersyddeteam kjent som Sapphire-enheter, som skulle ta seg avalle slike lovbrudd. Jeg hadde begynt i politiet for å gjøreden type arbeid, og jeg ventet på at en stilling skulle bliledig. I mellomtiden holdt jeg meg oppdatert på det somskjedde. Jeg klarte ikke å la være.

«Var passasjen tom da du kom ned av trappen?» spurteTulloch.

«Jeg tror det,» sa jeg, selv om sannheten var at jeg ikkevar sikker. Jeg hadde vært irritert over svaret jeg fikkfra Rona, det potensielle vitnet mitt; og jeg hadde tenktpå hva det neste trekket skulle bli, om jeg i det hele tatthadde et. Jeg hadde ikke vært så oppmerksom på det somforegikk rundt meg.

«Hva fikk du se da du kom ut på plassen? Hvor mangemennesker?»

Vi gikk langsomt gjennom den forrige gangen jeghadde gått denne veien, mens Tulloch fyrte av spørsmålmot meg med korte mellomrom. Jeg gjorde mitt beste, ir-ritert på meg selv for ikke å ha vært mer årvåken tidligere.Jeg trodde ikke det kom til å være noen der. Jeg haddehørt musikk, en slags høy rap som jeg ikke gjenkjente. Ethelikopter hadde passert over meg, lavere enn vanlig, for

23

jeg hadde tittet opp. Jeg var sikker på at jeg aldri haddesett den blonde kvinnen før i kveld. Jeg hadde kjent noe iet lite øyeblikk da jeg så på henne, noe urovekkende, mennei, det ble borte.

«Jeg så meg tilbake akkurat her,» sa jeg og snudde megpå stedet. «Jeg hørte en høy lyd bak meg.»

Jeg møtte Tullochs blikk og skjønte hva hun tenkte. Jeghadde sett meg tilbake og sannsynligvis unngått å se over-fallet med få sekunders – brøkdels sekunders – margin.

«Når fikk du øye på henne?» spurte hun meg.«Jeg var litt nærmere,» svarte jeg. «Jeg fomlet i vesken

mens jeg gikk – jeg trodde jeg hadde lagt igjen bilnøklene– da jeg så opp og fikk øye på henne.»

Vi var tilbake midt i det hele. En skikkelse i hvit draktvar i ferd med å ta bilder av blodsølet på bilen min.

«Fortsett,» sa hun.«Jeg så ikke blodet til å begynne med,» sa jeg. «Jeg

trodde hun hadde stoppet for å spørre om veien, at hunkanskje trodde det satt noen i bilen.»

«Fortell meg hvordan hun så ut. Beskriv henne formeg.»

«Høy,» begynte jeg, usikker på hvor dette bar hen.Hun hadde nettopp sett kvinnen det var snakk om selv.

Hun sukket. «Du er etterforsker, Flint. Hvor høy?»«175 centimeter,» tippet jeg. «Høyere enn oss begge.

Og slank.»Hun hevet øyebrynene.«Størrelse 38,» sa jeg fort. «Bakfra trodde jeg hun var

ung, sikkert fordi hun var slank og velkledd, men da jegfikk se fjeset hennes, virket hun eldre enn jeg hadde ventetmeg.»

24

«Fortsett.»«Hun så bra ut,» fortsatte jeg, varm i trøya nå. Hvis

Tulloch ville ha endeløse detaljer, kunne jeg etterkommeønsket. «Hun var velkledd. Klærne så dyre ut. Enkle, menpene i snittet. Håret var åpenbart klippet i en dyr frisørsa-long. Den fargen kommer ikke fra en flaske du kjøper påBoots, og det var ingen tegn til røtter. Huden var fin, detsamme var tennene, men hun hadde rynker rundt øynene,og hakepartiet var ikke så stramt.»

«Så hvor gammel ville du sagt hun var?»«Jeg ville sagt godt vedlikeholdt midt i førtiårene.»«Ja, det ville jeg også.» Det var bevegelse rundt oss på

alle kanter, men Tullochs øyne forlot ikke ansiktet mitt.Det kunne ha vært bare oss to på parkeringsplassen.

«Hadde hun legitimasjon?» spurte jeg. «Vet vi hvemhun er?»

«Ingenting i vesken,» sa en mannsstemme. Jeg snuddemeg. Tullochs ledsager fra tidligere hadde sluttet seg tiloss. Han hadde skjøvet solbrillene opp på hodet. Hanhadde skrammer rundt det høyre øyet som så ferske ut.«Ingen legitimasjon, ingen bilnøkler, litt kontanter ognoen sminkesaker,» fortsatte han. «Det er et mysteriumhvordan hun kom seg hit. Det er et stykke til T-banen, oghun slår meg ikke som typen til å ta buss.»

Tulloch sto og så på de store leilighetsblokkene somomringet plassen.

«Bilnøklene kunne så klart ha blitt stjålet sammen medbilen hennes. En slik kvinne kjører sikkert en fin bil,» sahan. Han hadde en svak Sør-London-aksent.

«Hun hadde diamantøredobber,» sa jeg. «Dette varikke et ran.»

25

Han så på meg. Han hadde blå øyne, nesten turkise.Øyet med skrammene rundt var blodskutt. «De kan havært falske,» foreslo han.

«Hvis jeg skulle skjære over strupen og kutte oppmagen på noen for å rane vedkommende, ville jeg tatt allesynlige smykker bare i tilfelle, ville ikke du? Hun hadde etpent armbåndsur også. Jeg kjente det skrape mot håndenmin da hun døde.»

Det likte han ikke, det så jeg på ham. Han løftet hån-den og gned seg i det såre øyet mens han rynket pannenmot meg.

«Flint, dette er førstebetjent Joesbury,» sa Tulloch.«Han har ingenting med etterforskningen å gjøre, han blebare med meg hit i kveld fordi han kjeder seg. Dette erkriminalbetjent Flint. Lacey, tror jeg, stemmer det?»

«Det minner meg på,» sa Joesbury, som knapt nokhadde lagt merke til presentasjonen. «Lewisham vil vitenår du skal ta henne med tilbake.»

Tulloch sto fortsatt og så på bygningene rundt oss. «Jegskjønner det ikke, Mark,» sa hun. «Vi er omgitt av leilig-heter, og det er ikke så seint, en masse folk kan ha værtvitne til hva som skjedde. Hvorfor ville du ha myrdetnoen her?»

Jeg hørte en hund bjeffe et sted i nærheten.«Vel, hun var ikke her tilfeldig,» svarte Joesbury.

«Kvinnen hører hjemme i Knightsbridge, ikke Kenning-ton. Takket være kriminalbetjent Flints kjennskap tilsmykker, vet vi at et ran er usannsynlig, selv om vi er nødttil å finne bilen hennes.»

«Ungdommen her omkring ville ikke drept for en bil,»sa jeg da de snudde seg mot meg. «Å, de ville ha stjålet

26

den, ingen tvil om det, men de ville bare ha nappet til segnøklene og gitt henne en dytt. De ville ikke ha trengt å –»

«Kutte strupen hennes så dypt at de skar seg gjennomluftrøret?» avsluttet Joesbury. «Sprette opp buken frabrystbeinet til skambeinet. Nei, du har rett, kriminalbe-tjent Flint, det virker overdrevet.»

OK, jeg fikk så visst ingen gode vibber fra denne fyren.Jeg tok et skritt bakover, deretter et til. Av en eller annengrunn, sannsynligvis sjokk, hadde jeg snakket mye merenn jeg vanligvis ville ha gjort. Kanskje jeg bare trengte åla være å si noe på en stund. Holde en lav profil.

«Hvordan da?» sa Tulloch.«Unnskyld?» sa Joesbury, som hadde stått og sett på at

jeg rygget unna.«Hun var fortsatt på beina da kriminalbetjent Flint så

henne,» sa Tulloch. «Fortsatt i live, men grusomt såret.Det betyr at hun ble angrepet sekunder før. Kanskje til ogmed mens Flint vandret rundt og fomlet i vesken sin etternøkler. Hvordan gjorde han det? Hvordan kunne hanpåføre slike skader, og deretter forsvinne fullstendig?»

Vandret rundt og fomlet? Tulloch fikk det til å høresut som om angrepet var min skyld. Jeg holdt på å åpnemunnen igjen før jeg husket det. Lav profil.

«Det finnes ingen overvåkningskameraer på plassen,»sa Joesbury. «Men hovedgaten er bare noen meter unna.Stenning har gått for å få tak i eventuell filming. Hvisskurken vår forlot området, må han ha blitt sett på etkamera derfra.»

Kanskje det hadde vært min feil. Hvis jeg hadde værtmer våken, kunne jeg ha sett angriperen før han slo til. Jegkunne ha ropt på hjelp, tilkalt det lokale politiet på ra-

27

dioen min. Jeg kunne ha stanset angrepet. Faen, den typenskyldbevissthet var bare det som manglet.

«Den som gjorde det, må være dekket av blod,» sa Jo-esbury, som fortsatt så på meg. «Vedkommende må haetterlatt seg et spor.» Han kikket bak seg. «Høres ut somhundene er her.»

Vi så bort mot parkeringsplassen. To hunder haddeankommet. Schæfere, begge med sin egen fører.

«Ikke nødvendigvis,» sa jeg før jeg fikk stoppet megselv. Begge snudde seg mot meg igjen. «Hvis strupenhennes ble skåret over bakfra, kan den som gjorde det,ha unngått å bli stenket. Siden alt blodet hennes sprutetforover. På bilen min.»

«Og deretter på deg,» sa Joesbury og flyttet blikket fraansiktet mitt til blodflekkene som så vidt var synlige gjen-nom Tyvek-drakten. «Er vi ferdige her, Tully?» fortsattehan. «Du bør virkelig få kriminalbetjent Flint tilbake tilstasjonen.»

Tulloch så usikker ut et øyeblikk. «Jeg må bare sørgefor at Neil –»

«Anderson vet nøyaktig hva han gjør,» sa Joesbury.«Han har seks betjenter som tar opp vitneforklaringer,trafikken er omdirigert, og de begynner å gå fra dør til dørså snart hundene er ferdige.»

«Kan du ta henne med tilbake?» spurte Tulloch. «Jegvil ta meg en god titt rundt her når ting roer seg.»

Joesbury så ut som om han ville motsi henne, før hansmilte. Han hadde veldig pene tenner. «Får jeg lov til åkjøre Tully-mobilen?» spurte han.

Tulloch ristet på hodet, dro ned glidelåsen på den lyse-blå drakten og gravde i lommen. Hun ga ham bilnøklene

28

med et skulende blikk. «Om du smadrer den, smadrer jegdeg,» advarte hun.

«Kom igjen, Flint, før hun ombestemmer seg.» Joes-bury hadde lagt en hånd på albuen min og styrte meg iretning av førstebetjentens sølvgrå Mercedes.

«Og pass på at hun beholder drakten på,» ropte Tul-loch idet Joesbury holdt passasjerdøren opp og jeg sattemeg inn. Kupeen så flunkende ny ut. Jeg lente meg tilbakei skinnsetet og lukket øynene.