http://www.fineart.no/doc/motiv/nasjonal_landskap

http://no.wikipedia.org/wiki/Romantikken

http://www.home.no/gjegle/Biletkunst.htm

NASJONALROMANTIKKEN- biletkunst -

 Kva er typisk for norsk natur?  Sjå for deg turisten som kjem med båt frå flate Danmark og kjem i land f. eks. i Kristiansand.  Særleg dersom han svingar vestover, må han bli ganske slått av synet av fjell og skog, fjordar og vatn.  Dette såg landskapsmålarane rundt 1850 òg, og dei såg det ofte som i eit forstørringsglas.  Dei måla tindar og stup, fossar og brear, vill og urørt natur.  Men dei måla òg folk, helst bønder, for det var bøndene som stod for det ekte norske, det stolte og trauste, det som ikkje var forandra av påverknader utanfrå.  Ikkje så rart at målarstykka får eit romantisk preg, kanskje?  Då må vi nok legge til at ettertida meiner det både i skrift og i biletkunst blei laga eit bilete av bonden som kanskje ikkje var heilt korrekt. 

J.C.DahlEin av dei fremste målarane i denne tida, var Johan Christian Dahl (1788-1857).  Då han var i 20-åra reiste han til København for å studere ved kunstakademiet, og seinare blei han professor ved kunstakademiet i den tyske byen Dresden.  Men før det var han klar over at det var landskapsmålar han var og ville vere.  Han ville skildre naturen så korrekt som mogleg, og meinte ein måtte setje seg inn i både vêrforhold og planteliv for å kunne greie dette skikkeleg.  Samtidig skulle eit vakkert landskap spegle det som rører seg i menneskesinnet, få fram romantiske stemningar.Han gjorde fleire reiser rundt i Noreg, til fots og med hest, for å samle inntrykk og teikne skisser. Særleg let han seg imponere over Vestlandsnaturen, med motsetnadene mellom høge fjell og djupe dalar, og med dei skiftande vêr- og lysforholda.   Nokre av dei mest kjende bileta hans er ”Fra Sognefjorden” (1827), ”Slindebirken” (1831) og ”Fra Stalheim”(1842).               For å sjå biletet ”Fra Stalheim” i større format, kan du klikke på det.

Tidemand og GudeDu hugsar biletet på bakgrunnssida, ”Brudeferden i Hardanger”?  Det er truleg det mest kjende biletet frå nasjonalromantikken, måla i 1848, av Adolph Tidemand og Hans Fredrik Gude. 

Adolph Tidemand (1814-76) var særleg opptatt av det norske folkelivet og skildra dette i kvardag og fest.  Ikkje minst store hendingar, som bryllaup, gravferder og religiøse vekkingsmøte fascinerte han. Som J.C. Dahl hadde han studert både i København og i Tyskland, og han gjorde  fleire reiser i Noreg for å studere landskapet og lage skisser som utgangspunkt for måleria sine  Han slo for alvor gjennom med målarstykket ”Haugianerne” (1852) Tidemand samarbeida med Hans Fredrik Gude om fleire bilete, og samarbeidet var ofte slik at Tidemand måla personane mens Gude måla landskapet, ettersom Gude spesialiserte seg på å måle landskap.  Han var særleg opptatt av lysverknadene og av å få fram dimensjonar i landskapet.  Sentrale verk av Gude er ”Høyfjell i soloppgang” og ”Innseilingen til Christiania”.  I tillegg måla både han og Tidemand ei rekkje bilete til slottet Oscarshall på Bygdøy, etter bestilling av kong Oscar 1. 

Eventyr-illustrasjonarDu hugsar at folkeeventyr og folkedikting elles var viktig i nasjonalromantikken, typisk norske som det er lett å tru at dei er?  Når eventyra blei skrivne ned og etterkvart gitt ut i bokform, måtte det òg illustrasjonar til.  Sjølv om Theodor Kittelsen (1857-1914) knapt var fødd då nasjonalromantikken var på sitt høgste, må vi innom han her, for ingen har som han fått oss til å tru at vi veit korleis tussar og troll, huldra og nøkken, ser ut.  Gjennombrotet som illustratør fekk han med teikningane til ”Eventyrbog for børn” (1883-87), og seinare måla han mellom anna ein parafrase over kjende eventyrmotiv, mellom anna ”Soria Moria slott” . 

Samtidig med Kittelsen levde Erik Werenskiold (1855-1938).  Det var Adolph Tidemand som råda han til å bli kunstnar, og som så mange andre i denne perioden, drog han til Tyskland for å få opplæring og utdanning.  Han arbeidde i ulike stilretningar, men i denne samanhengen er det viktige at han var ein original og dyktig teiknar.  Etter godkjenning av Asbjørnsen, fekk han arbeidet med å illustrere eventyrsamlingane hans, og fantasirikdommen og humoren i illustrasjonane gjorde han snart vidkjend. Ei teikning frå ”Soria Moria slott” er eit godt eksempel på dette.  Teikning henta frå ”Soria Moria slott”

 Du kan òg lese om  litteraturen og musikken i nasjonalromantikken. 

Nasjonalromantikken

Portaler: Litteratur , Kunst

Thomas Fearnley, Labrofossen ved Kongsberg,Lillehammer kunstmuseum.

Nasjonalromantikken var en kulturhistorisk periode som hadde sitt opphav i

strømninger i den tyske kulturkrets for 200 år siden. Man taler gjerne om en

høyromantikk, med utspring i den tyske byen Jena, og en noe yngre romantikk,

nasjonalromantikken, med utspring i Heidelberg. Nasjonalromantikken fant sine

særegne uttrykk både

innen billedkunst,arkitektur, filosofi, historieforskning, musikk, folkloristikk og lit

teratur. I Norge varte perioden fra ca.1840 til 1855-60. Nasjonalromantikken

var en varaint av romantikken, som var den dominerende åndsstrømningen i

Europa fra ca 1800-1830. Romantikken hadde sterke innslag av filosofi, søkte

tilbake mot middelalderen og antikken og la vekt på den skapende fantasi. Den

var grensesprengende og eksperimenterte gjerne med kunstnerisk form.

Nasjonalromantikken, også kalt Heidelbergromantikk, ville forstå og kaste lys

over nasjonale særtrekk og sugde næring av Johann Gottfried von

Herders tenkning. Den rettet oppmerksomheten mot folkelige kulturtradisjoner,

både materielle og åndelige, så som eventyr, sagn, viser, dialekter,

byggeskikker, klesskikker, folkelig dekorasjonsmaling og treskjæring m.m. Den

inspirerte språkvitenskap og historieskriving og ble opphavet til

folkeminnevitenskapen. Sentralt sto personer som Arnim, Brentano og

brødrene Grimm i Tyskland. I Norge fikk vi P. Chr. Asbjørnsen, Jørgen Moe, M.B.

Landstad, Olea Crøger, Ivar Aasen, L. M. Lindeman, P.A Munch m.fl. og en rekke

billedkunstnere, diktere og komponister som lot seg ispirere av folkelige

tradisjoner og norsk natur. Jf. Det nasjonale gjennombrudd

I arkitekturen brukes nasjonalromantikk som en samlebetegnelse på flere

stilarter som en fase innen historismen fra slutten av 1800–tallet fram til

etter 1. verdenskrig. Innen norsk trearkitektur regnes dragestilen fra før 1900.

Større bygninger kjennetegnes ved bruk av grovhugget stein (råkopp), som

motvekt til eller reaksjon på tysk klassisistisk pussarkitektur. Ornamentikken

i jugendstilen tar opp vikingtidens dyremotiver og stavkirkedekor for å

symbolisere det norske.

Edvard Grieg var en framtredende representant innen musikk.

Innhold

 [skjul]

• 1 Bakgrunn

• 2 Sveits og nasjonalromantisk maleri

• 3 Forfattere

• 4 Malere

• 5 Komponister

• 6 Se også

• 7 Eksterne lenker

Bakgrunn [rediger]

Presten og filosofen Johann Gottfried Herder ga støtet til en nydefinering av

begrepet "folk", gjennom sine utgivelse av Volkslieder folkeviser, senere

revidert utgave Stimmen der Völker in Liedern. Vokslieder I forordet påviste

han at alle folkeslag i verden besatt, og hadde rett på, sine separate

kulturuttrykk. Herder ble gjennom dette opphavet til

begrepet folkevise,folkekultur, og i videre forstand nasjonalkultur. Parallelt med

Herders arbeid introduserte Montesquieu maktfordelingsprinsippet,

og Rousseau folkesuverenitetsprinsippet. Innflytelse fra disse tre, Herder,

Montesquieu og Rousseau skulle etter hvert flyte sammen i

nasjonalromantikken og gi impulser til undertrykte folks streben etter selvstyre.

Tyskland var først ute. Det tyske kulturområdet var splittet i en rekke småstater

med felles språk. Tyskland ble først en politisk enhet i 1871. Clemens

Brentano og brødrene Grimm tok tidlig initiativet til samling og katalogisering

av tysk språk, og gjennom dette arbeidet nedtegnet de også en

rekke eventyr og sagn - en kulturarv som hadde levd sitt liv på folkemunn.

Grimms Kinder und Hausmäechen itkom i 1812 og Deutsche Sagen i 1818.

Innsamlingen av folkets kulturskatter bekreftet og styrket Herders kulturtanke.

Arnim og Brentano gav imidlertid ut en samling tysk folkeposei allerede

mellom 1805 og 1808 under tittelen Des Knaben Wunderhorn. Den ble mønster

for senere utgaver av folkepoesi i andre land. Johannes Brahms tonesatte den

tyske samlingen. Den norske dikter Henrik Wergeland lot seg inspirere av Des

Knaben Wunderhorn da han skapte sine Vinterblommer i Barnekammeret, en

samling med barnepoesi som delvis består av frie gjendiktninger med

Wergelands eget poetiske stempel. Brødrene Grimm fikk sine norske oppfølgere

i Peter Christen Asbjørnsen ogJørgen Moe, mens deres språkarbeid ble især

fulgt opp av Ivar Aasen.

I Norge knyttes nasjonalromantikken først og fremst til det nasjonale

gjennombrudd som fant sted omkring 1840. Norge hadde fått sin frihet, så nå

måtte man finne fram til et norsk kulturuttrykk. Andreas Faye hadde alt gitt ut

en samling sagn i 1833, men Henrik Wergeland erklærte at dette var på langt

nær nok.

«...nu have saamange 100 Præster færdets inde i Dalene siden Vi bleve fri

og alt Nationalt fikk sin rette Værdi igjen, uden at have enten samlet eller

berettet noget om Folkesangen derinde. Og dog har der været mange

poetiske Dilettanter imellem dem, som synes skabte til et saadant Hverv.

Men Kjærligheden maa drive dette. Alt hvad vi kan opvise af saadanne

Foretagender, er Fayes Sagn, et Rygte om at Præsten Wolff skal have

samlet nogle fra Thelemarken og en Samling av "Dialektsange" (saa har

man opgivet mig dens smagløse Titel), som nu skal være under arbeide -

en Skjald maatte gjennemvandre Norge forat opdage dem; men da maatte

han ikke ligge i Præstegaardene. Kommer jeg på Landet, skal jeg udrette

noget». (brev til Frederika Bremer, 5. februar 1840).

Det arbeidet Wergeland etterspurte kom i gang for alvor etter 1840. Magnus

Brostrup Landstad og Olea Crøger var imidlertid allerede i gang på slutten av

1830-tallet, og ettersom den «nasjonale kulturen» ble oppdaget og formidlet

gjennom konserter og utgivelser, vokste begeistringen i det urbane Norge. Den

musikalske innsamlingen begynte med Ole Bull og fortsatte med Lindeman. Et

norsk musikkuttrykk, visste Bull, måtte ta utgangspunkt i den norske

folkemusikken - og løsningen kom i møtet med Myllarguten i 1831.

Slåttemusikken ble svaret.

Toppen av den nasjonalromantiske stemningsbølgen kom i 1849. Da ble det

holdt en rekke forestillinger og konserter, og Myllarguten ble presentert for et

urbant publikum, og straks hyllet og romantisert.

Nasjonalromantikken i Norge kan deles i to typer. På den ene siden har vi et

poetisk svermeri, gjerne båret oppe av den poetiske realismen. Her finner vi

diktere som Welhaven ogAndreas Munch. Man er opptatt av naturen, hyller den

inn i mystikk, svermer for det norske bygdelivet, men mener samtidig at det i

sin umiddelbarhet ikke er dannet nok - kunsten må foredles. Den ville natur,

hvor interessant den enn er, må temmes. Mange av de ledende forfatterne i

nasjonalromantikken var tilknyttet «troppen» eller Intelligenspartiet. Dette

gjaldt til og med Vinje i unge år.

Da den unge Henrik Ibsen oppførte

skuespillet Sancthansnatten i Bergen i 1852 var det nettopp dette han drev

gjøn med. Han forsto godt at holdningen kunne være både sentimental og

fordomsfull. Reaksjonen på stykket fra den samme kulturleiren var slakt, og

Ibsen satte aldri opp stykket igjen. Som en konsekvens av disse holdningene

skrev Ivar Aasen  en artikkel omNorskhed og dannelse. Dette var åpenbart to

ulike størrelser, konkluderte Aasen. Nasjonalromantikken synliggjorde dermed

også en ganske uoverstigelig kulturkløft, som skulle komme til å være et

kulturpolitisk problem i Norge til langt opp i nyere tid (jmfr. språkstriden).

På den andre siden har vi en mer vitenskapelig orientert retning. Her finner vi

samlerne Asbjørnsen og Moe, Magnus Brostrup Landstad, Ivar Aasen, og

endelig Eilert Sundt. Disse går inn for å ta bygde- og folkekulturen på alvor,

samler inn og skriver ned, og legger fundamentet for folkeminnegranskingen

og etnologien i Norge. De kalles ofte nasjonalrealister heller enn

nasjonalromantikere.

Språkstriden gjorde seg også gjeldende under nasjonalromantikken. Nå

som Norge var et fritt land, mente mange at vi også trengte et eget språk.

Forslagene var mange, men til slutt endte vi opp med det som skulle utvikle

seg til dagens nynorsk og bokmål. Ivar Aasen og Knud Knudsen er sentrale

navn her. Fornorskningsstrebet hadde alt begynt med Henrik Wergeland, som

spådde at Norge ville ha sitt eget skriftspråk «før aarhundredet nedrødmer».

Sveits og nasjonalromantisk maleri [rediger]

Sveits var i likhet med Norge en på flere måter ung nasjon, som fikk sine

nåværende grenser og selvstendighetsstatus i oppgjøret

etter napoleonskrigene, dvs omkring 1814.

Også der ble det opplevd som viktig å finne fram til særtrekk. Plasseringen

sentralt i Europa, gjorde dette både lettere og vanskeligere. De fleste

europeiske kunstnere som ville besøke Italia, reiste gjerne over de sveitsiske

passene. Enkelte av disse, som f. eks. Jacob van Ruisdal laget «nordiske»

landskaper allerede på 1600-tallet.

I malekunsten møttes norske og sveitsiske malere i dyrkingen av den uberørte

natur, med fjell, breer, fosser og små vann eller tjern. Landskapet ble

hovedtema i bildene, gjerne med kjente landemerker. Flere av bildene ble

overført til raderinger som ble solgt i store opplag til oppheng i bedrestilte

borgerhjem.

Kjente navn i sveitsisk malekunst i perioden er: Alexandre Galame (1810 -

1864), Francois Diday (1802 - 1877), Barthélemy Menn (1815 -

1893), Wolfgang-Adam Töpffer (1766 - 1847) ogCaspar Wolf (1753 - 1783) som

hadde en funksjon i sveitsisk nasjonalromantikk som lignet på Peder Balkes i

Norge.

En del norske kunstnere bidro forøvrig med bilder med sveitsiske motiver, som

f. eks. Johan Gørbitz, Knud Baade og Thomas Fearnley.

(Avsnittet bygger på informasjon fra en utstilling om temaet som har vært vist i

Tromsøs og Bergens Kunstmuseer)

Forfattere [rediger]

• Andreas Munch

• Johan Sebastian Welhaven (1807–1873)

• Henrik Wergeland (1808–1845)

• Ivar Aasen (1813–1896)

• Knud Knudsen(1812–1895)

• Aasmund Olavsson Vinje (1818–1870)

• tidlig Bjørnstjerne Bjørnson (1832–1910)

• Den unge Henrik Ibsen (1828-1906)

• Camilla Collett

• Peter Chr. Asbjørnsen (1812–1885)

• Jørgen Moe (1813–1882) (Samlet inn eventyr)

Malere [rediger]

• Erik Bodom (1829 – 1879(?))

• Knud Baade (1808 – 1879)

• August Cappelen (1827 – 1852)

• J.C. Dahl (1788–1857)

• Thomas Fearnley (1802 – 1842)

• Hans Gude (1825–1903)

• Lars Hertervig (1830–1902)

• Adolph Tidemand (1814–1876)

• Peder Balke (1804–1887)

• Theodor Kittelsen (1857–1914)

Komponister [rediger]

• Ole Bull (1810–1880)

• Halfdan Kjerulf (1815–1868)

• Johan Svendsen (1840–1911)

• Rikard Nordraak (1842–1866)

• Edvard Grieg (1843–1907)

• Agathe Backer Grøndahl (1847–1907)Det nasjonale landskapet har alltid stått sterkt i Norge. På 1800-tallet vokste det frem en nasjonalfølelse i mange land i Europa. I kjølevannet av denne identitetsjakten fulgte Nasjonalromantikken. Nasjonalromantikken med den lille mannen mot den sublime, monumentale og dramatiske naturen oppstod først ved akademiene i Tyskland, der norske kunstnere tok med seg retningen hjem til Norge i første halvdel av 1800-tallet. Her holdt den stand fram til den ble avløst av realismen ca. 1870. Nasjonalromantikken var en videreføring av romantikken, men i tillegg var malere, forfatter og musikere opptatt av sitt eget folk, landets historie og unike tradisjoner; det som var spesielt norsk. 

Mye av grunnen til at Norge omfavnet Nasjonalromantikken var vår union med Sverige. Kunsten styrket vår selvstendighetstanke og identitet, selv om flere fjell og landskap var mer tyske enn norske. Kunstnerne var hjemme om sommeren, vandret rundt i den heilnorske naturen, skisset, og malte bildene på høsten og vinteren på atelierene i Düsseldorf og München. I tillegg til å skryte av villskapen i den vakre, norske naturen, viste maleriene motiver både fra dagliglivet og fra viktige hendelser som avskjeder, skipsforlis og brylluper. Kunstnerne ønsket å gi et idealbilde av virkeligheten. Derfor pyntet de gjerne på det de malte eller gjorde bildene mer dramatiske enn i virkeligheten. Viktige kunstnere i nasjonalromantikken var J.C.Dahl og Hans Gude, som malte landskapsmalerier, og Adolph Tidemand som skildret det norske bondelivet. Det som regnes for nasjonalromantikkens høydepunkt i

Norge er bildet "Brudeferden i Hardanger", som Tidemand og Gude malte sammen i 1848.

Romantikken

Portaler: Litteratur , Kunst

Caspar David Friedrich, Junotempelet i Agrigent (1830).

Romantikken er betegnelsen på en tankestrømning som dominerte europeisk kunst og

intellektuell kultur fra slutten av 1700-tallet og gjennom første halvdel av 1800-tallet. Det er

vanskelig å sette en klar grense for når romantikken tok slutt, da den varte lenger innenfor

enkelte kunstformer enn andre. Begrepet har sitt utspring i det franske «romance» som forklares

som «romansk fortelling» (fortelling på et romansk språk) og knyttes til ridderdiktningen på 1100-

tallet. Begrepet roman knyttes på samme måte til middelalderens «gestes», fortellinger på

folkespråkene, motsatt «legendene» som var på latin. Folkespråkene var i denne

sammenheng romanske, det vil si fransk, italiensk eller spansk. Fortellingene handler gjerne om

ulykkelig kjærlighet ogridderidealer, og er skrevet i en periode som ofte kalles den gotiske

romantikken i høymiddelalderen.

Det er vanlig å tolke romantikken som en tilbakevendende tendens i europeisk åndsliv, eller som

en fiksert litteratur- ogkunsthistorisk epoke knyttet til hovedsakelig første halvdel av 1800-tallet.

En regner med at den europiske romantikk ebbet ut med Goethes død, altså rundt 1830. Men i

Norden levde romantikken lenger. I Norge slo romantikken først igjennom i dikterkunsten med

Henrik Wergeland omkring 1830. Mens nasjonalromantikken slo igjennom for alvor i på 1840-

tallet, og på 1890-tallet fikk vi nyromantikk.

Innhold

 [skjul]

• 1 Romantikkens opprinnelse• 1

.1 Den tyske idealismen

• 2 Romantikkens innhold• 2

.1 Naturrom

Romantikkens opprinnelse

Jean-Jacques Rousseau

Det er uenighet rundt romantikkens opprinnelse, men det er gjerne to utgangspunkter man enes

om: opprør mot opplysningstidens og klassisismensidealer, og den franske revolusjonen i 1789.

Den franske revolusjonsteoretikeren Jean-Jacques Rousseau stod sentralt. Tenkerne i

opplysningstiden hadde hatt stor tro på menneskets intelligens, og mente at man gjennom bruk

av fornuft kunne løse alle slags problemer hvis man bare fikk nok informasjon om det aktuelle

emnet. I klassisismen var det skapt regler for hvordan kunsten skulle skapes. I 1750 gav

Rousseau ut en artikkel som het Discours sur les sciences et les arts (Samtaler om vitenskapene

og kunsten) hvor han mente at mennesket var godt av natur, men at vitenskap og sivilisasjon

hadde ødelagt og fordervet menneskesinnet. Han konkluderte med at teknologiens fremgang

hadde økt innflytelsen til de regjerende makter i verden på bekostning av enkeltmenneskets

frihet. Løsningen på dette, mente han, var at mennesket måtte «tilbake til naturen»; det

opprinnelige og naturlige.

Goethe i Campagna

Romantikken oppsto gjennom møtet mellom Rousseaus tanker og den tyske Sturm und Drang-

bevegelsen, der Goethe var en ledende skikkelse.

Johann Gottfried von Herder

Johann Gottfried Herder la mange av premissene for romantikken gjennom videreutvikling av

tankene til Rousseau og Kant. Sturm und Drang la stor vekt på følelsene og representerte et

opprør mot den franske rasjonalismen. Goethe og hans samtidige ivret for en tysk nasjonal

litteratur. De kalles gjerne «før-romantikerne».

Da romantikken på slutten av 1700-tallet fikk sitt gjennombrudd som en ledende strømning

i Europas kulturliv og kunstformer, var den først og fremst en reaksjon

mot renessansen og opplysningstidens krav til fornuftstenkning. I starten ble ordet brukt om det

fantastiske natur- og menneskesyn som ble uttrykt i populære 1700-tallsromaner. Senere

omfattet begrepet følelsesladde fenomener slik de ble formidlet i billedkunsten, litteraturen

og musikken. Romantikken er således en betegnelse både på en livsholdning, og en retning og

tidsepoke innen kunstformene.

Friedrich Schlegel.

Den tyske idealismen

Romantikken stod spesielt sterkt i datidens mange tyske stater hvor den kom som en reaksjon på

effektene avNapoleonskrigene. Den tyske romantikken knyttes spesielt til en artikkelserie utgitt

av Friedrich Schlegel mellom 1798 og1800. Sammen med Goethe og Schelling definerte disse en

retning som knyttes til universitetsmiljøet i byen Jena, og ofte betegnes som høyromantikk,

eller tysk idealisme. Retningen ble toneangivende for en rekke romantiske diktere, og videre for

idéhistorien gjennom Hegel.

Romantikkens innhold

Romantikken er ufattelig mangslungen. Filosofisk sett bygger den på arven

fra Platon, nyplatonismen og kristen mystikk, foruten på de nyere politiske idealene. De viktigste

nøkkelordene er lengsel og erindring, sannhet, frihet og kjærlighet. Dessuten legges det stor vekt

på følelsene, men ikke ensidig. Det romantiske perspektivet på tilværelsen var at den egentlige

virkeligheten ikke er noe håndgripelig som kan måles i objektiv forstand. Det skilles gjerne

mellom en ytre og en indre virkelighet, og romantikken streber etter den indre virkeligheten,

gjerne i platonsk forstand. En romantiker stiller seg med andre ord avvisende til positivismen. Det

viktige er hvordan verden fremstår i menneskets tanker og følelsesliv; sannheten er subjektiv.

Romantikken tok en del av mystikkens tankegods i arv, og en viktig bidragsyter til

høyromantikken var i så måte Platon. Fra ham og nyplatonikerne arvet romantikken tanken om

det sanne, det skjønne og det gode, og disse enhetenes opprinnelse i «det ene» som er Gud.

Mange av de tidlige romantikerne var direkte inspirert av mystikeren Jakob Böhme, som regnes

som pietismens «far». Tankegangen her gikk på at den religiøse skulle søke Gud i inderlighet, og

at veien gikk gjennom følelseslivet, ikke så mye gjennom intellektet.

Følelsesaspektet i romantikken er direkte knyttet til denne tankegangen. Uten dette perspektivet

kunne romantikeren lett gli ut i det sentimentale. Om forholdet mellom fornuft og følelser sier

Wergeland følgende:

Du i ditt Hjerte før i din Pande

finde det sande.

Lad din Fornuft seg med Følelsen blande...

(Wergeland: Mennesket, 1845)

Erindring er også et sentralromantisk begrep knyttet til Platon. Dette henger sammen med det

romantisk-platonske synet på kjærligheten, og kan knyttes opp mot barnet, historien og

fedrelandet - begreper som alle får nytt innhold i epoken.

Lord Byron.

Frihetstanken kom til uttrykk gjennom begeistring og politisk støtte til de mange

selvstendighetskampene som oppsto i Europa tidlig på 1800-tallet.Napoleon var en frihetshelt

for Beethoven, så langt som til 1804, da han kronte seg til keiser. Beethovens skuffelse over dette

er legendarisk. Lord Byronreiste ut og tok del i den greske frihetskampen mot tyrkerne, og den

gode vennen Shelley gikk enda lenger i synet på frihet. For ham var friheten en absolutt som

skulle berøre alle sider av livet. Det polske og det belgiske opprøret i 1830,

og Julirevolusjonen samme år oppmuntret Wergeland til å skrive en rekke flammende kampdikt,

og det at Russland gikk inn og knuste opprøret i Warszawa var noe han aldri kunne tilgi. Et ekko

av dette finnes også i diktet Republikanerne av Welhaven.

En sann romantiker ble en som søkte bort fra verden her og nå, tilbake til fortiden, til verden slik

den fortonte seg i fantasi, drømmer eller eventyr, eller mot en kommende verden. Fordi denne

higen etter skjønnhet, perfeksjon og enhet med naturen oftest kun lot seg materialisere som

kunstuttrykk, og ikke i form av en endring av den reelle verden, var den romantiske

livsinnstillingen preget av en underliggende tristhetsfølelse. Det gode i verden hørte fortiden til,

eller var i ferd med å forsvinne fra den. En begynnende kulturverntanke var dermed ikke til å

unngå.

Naturromantikk og naturfilosofi

Mye av den romantiske tenkningen har paralleller til panteisme. Man næret en nærmest religiøs

lengsel etter den ekte og uberørte naturen. Naturromantikeren Schelling mente at Gud var å finne

i naturen. Han og hans samtidige var opptatt av begrepet «Geist», dvs. «ånd», og for Schelling

var naturen besjelet. En skiller gjerne mellom naturfilosofien, som tar utgangspunkt i Schelling,

og et natursvermeri som tar utgangspunkt i Rousseau. Rousseau drøftet menneskets tilknytning

til naturen, og viktigheten av å ha naturen innpå seg, men han satte fremdeles mennesket i

sentrum for sin tenkning. Med Schelling fikk naturen en egen ånd.

Jakten på naturen førte til en oppblomstring av turismen fra de mer urbane strøkene i Europa til

fredelige landdistrikter. I musikken er Beethovens sjette symfoni, «pastoralesymfonien», et tidlig

eksempel på en musikalsk tolket naturopplevelse. Letingen etter Gud i naturen hang sammen

med jakten på «det umiddelbare», og er knyttet til nasjonalromantikken og troen på «det folkelige

uttrykk» som mer ekte og sannere enn noe annet.

Naturen fikk egenverdi i og med romantikken. Tidligere hadde folk stort sett vurdert naturen etter

hva den var nyttig til. Vanlige bønder så derfor en steinrøys uten stor bruksverdi der fotturisten

fra Christiania så stolte og ville fjell, når han endelig var kommet opp i Rondane.

Romantikkens natursyn skulle få stor betydning for miljøbevegelsen.

Gullalderdrøm og utviklingstro

Henrik Wergeland.

Dette religiøse, naturelskende aspektet stod i tydelig konflikt med utviklingen i samtiden og det

romantikerne så som den industrielle revolusjonens skitne og menneskefordervende byer.

Romantikken var derfor langt på vei å regne som samtids- og samfunnskritisk. I de tilfeller den

likevel fremhevet samfunnsstrukturer, var det alltid sivilisasjoner i tidligere

tider. Middelalderen ble gjerne fremhevet som et høydepunkt i menneskenes historie. Denne

holdningen kan sammenfattes som gullalderdrømmen i romantisk tenkning. Tanken om

gullalderen skrev seg fra Hesiod og Vergil, og er til stede i gresk mytologi. Her var mennesket på

sitt mest lykkelige i en forgangen urtid. Tankegangen er nært beslektet med Rousseaus

naturtilstandstanke.

Victor Hugo.

Parallelt med dette bærer romantikken i seg en sterk optimisme på menneskenes vegne. Det bør

og skal bli bedre igjen, og kunstneren skal vise veien til en ny gullalder.

Denne utviklingstroen finnes første gang hos Herder, som i sin historiefilosofi mente

menneskeheten skulle utvikle seg mot større og større «humanitet». Tankegangen finnes også

hos Henrik Wergeland, og er til stede i Hegels idealisme. Idéen om «historiens mål» kan endelig

spores hos Marx i en noe annerledes utforming.

Vi kan på samme måte snakke om en høyreromantikk, som virket konserverende og

tilbakeskuende, og en venstreromantikk som bar videre idealene fra den franske revolusjon. På

sine eldre dager fungerte Oehlenschläger som høyreromantiker iDanmark, mens den unge Victor

Hugo representerte den motsatte linjen i Frankrike.

Nasjonalromantikken

Brødrene Jacob og Wilhelm Grimm.

Den nasjonalromantiske retningen, også kalt Heidelberg-romantikken, tar utgangspunkt i tankene

til filosofen Herder og hans folkekultur-tanke. Han hadde alt på 1700-tallet gitt ut en

samling folkeviser fra ulike deler av verden, for å bevise og begrunne at alle folkeslag hadde hver

sin separate kultur. Dette ga støtet til den nasjonalromantiske vekkelsen i mange tyske stater,

derbrødrene Grimm kom til å stå svært sentralt. Alt som kunne knyttes til nasjonen eller folkets

historie ble ansett som verdifullt, og verdt å formidle gjennom kunsten. For i folkekulturen, ofte

forstått synonymt med kulturen i primærnæringene (bondekulturen), mente man å finne den

reneste og naturligste form for kultur: den som hadde fått utvikle seg gjennom tusenvis av år og i

nærkontakt med naturen. I denne sammenheng snakket man om das gesunkene Kulturgut, det

de fleste andre hadde glemt, men som hadde overlevd på bygdene. Dette er nærmere behandlet

i artikkelen omnasjonalromantikken.

Romantikken i Norge

I Norge hadde man egentlig bare spredte tilløp til romantikk før 1830. Professor Edvard Beyer sier

at «det nasjonalromantiske stormvær ved hundreårsskiftet nådde Norge som en lett bris».

Romantikken i den tidlige fasen er i Norge representert ved Henrik Steffens og senere Henrik

Wergeland. Man kan tidfeste romantikkens gjennombrudd i Danmark med Steffens` forelesninger

i 1802. Dette kom til å inspirere den unge Oehlenschläger, Danmarks fremste romantiker.

I Norge er det ikke vanlig å snakke om romantikk i tiden fram mot 1830. Samtidens diktere kalles

gjerne før-romantikere, og retningen slo rot ganske sent. Den patriotiske tiden, som bar

stemningsbølgen frem til 1814, kalles gjerne patriotismen og knyttes til det norske

selskab i 1770-årene. I samtiden så mange av de unge dikterne i Norge skjevt til romantikken

som retning, og fraba seg tittelen «romantiker». Både Wergeland og Welhaven omtalte

romantikken i nedsettende vendinger, og Wergelands holdning var at romantikken var

bakstreversk. Han var selv oppdratt i opplysningstidens ånd og etter Rousseaus prinsipper.

Likefullt hører Wergelands diktning til Norges mest romantiske.

I Norge slo Romantikken rot femten til tyve år etter at den hadde mistet mye av sin posisjon på

kontinentet. Nasjonalromantikken vokste frem i Norge i årene etter 1840, og hang sammen med

den økende innsamlingen av folkefortellinger fra norsk folkeliv. Den nasjonalromantiske

stemningstoppen kan tidfestes til 1849, da Myllarguten første gang spilte på hardingfele for

publikum i Christiania. Etter 1850 endret stemningen seg, og romantikkens høystemthet ble

avløst av den poetiske realismen eller senromantikken. Den egentlige romantikken var helt

tilbakelagt omkring 1870, da man ønsket større realisme i kunsten.

Virkninger av Romantikken

Romantikken ble en avgjørende faktor i 1800-tallets mange nasjonale frigjøringskamper og

påfølgende etablering av nasjonalstater. Her kan vi snakke om en positiv subjektiv-

kulturellnasjonalisme, som tar farge av nasjonalromantikken. Najonalromantikken åpnet for alvor

en interesse for forskning på historie og språk, og var en foranledning til folkeminneforskningen,

religionsvitenskapen, etnologien, og store deler av dagens humaniora. Idéhistorisk skulle

Schellings tanker bli fulgt opp av Marx, Kierkegaard og Nietzsche, og to av disse tok også et

oppgjør med romantikkens tankegods. Følgene av oppgjøret skulle vise seg å resultere i en

politisk pragmatisme, der et samfunnssyn basert på økonomiske interesser og grunnleggende

behov dannet basis for kommunismen og fascismen, to ideologier som springer ut av

industrialismen, men paradoksalt nok også hadde klare romantiske tendenser. Begge hadde de

front mot kapitalismen og en tilbakeskuende forestilling om at "folket" måtte kjempe seg fri,

hvilket munnet ut i begge bevegelsenes ekstreme nasjonalisme. Arvtagerne etter Wergeland

advarte mot fascismen da den ideologiske kampen mot den raste som verst i 30-årene, og brukte

både opplysningstid og romantikk som argument.

For enkeltmennesket og kunsten hadde romantikken en frigjørende virkning. Den dyrket

individets egenart, frihet og muligheter, fremfor massesamfunnets enhet og konformitet. Synet

på barn og barndom endret seg med Rousseaus Émile. Barndommen fikk status som den kanskje

viktigste og mest verdifulle delen av menneskelivet. Før ble barn betraktet nærmest som

ufullstendige voksne. De var vesener som måtte formes. Romantikken omdefinerte barn til

enkeltindivider. Barn ble nå i økende grad vurdert som menneskehetens mest verdifulle

representanter; nettopp på grunn av sin uformede natur. Utover på 1800-tallet og 1900-

tallet resulterte denne holdningen i et vell av lover ment å skulle stimulere, skjerme og beskytte

barn.

Innen kunsten gjorde romantikken originalitet til et ideal. Der tidligere tiders kunstnere hadde

bestrebet seg på å beherske visse grunnregler innen kunstutformingen, satte romantikerne krav

til at kunst fra nå av måtte være enestående, kreativ og nytenkende. Kunstnerens rolle var med

romantikken ikke lenger kun begrenset til å være en dyktig håndverker. Kunstneren skulle nå

være et geni, et slags gudebenådet ikon som kunne se naturen og livets skjulte sannheter, og

makte å formidle dette gjennom kunsten. Ørnen er et diktersymbol fra romantikkens dager.

Dikteren skal se langt, bakover og framover i tid, og bære visjonene sine ut til folket.

Skjald! I himle, hvor tiden ei åbenbarte seg end

bor seerens geist jo med seiren før striden,

og svæver med haabet jo foranfor den.

Glimter ei foran Jorden, foranfor Tiden hans syn?

Bagom Jordkloden drøner Historiens Torden

Men seerens sang er et foranskudt lyn.

(Wergeland: Til en ung digter)

Med romantikken blir kunstneren opphøyd til det edleste i menneskeheten. Kunstneren ble sett på

som en som kunne tolke det guddommelige, gi en nøkkel til tilværelsens gåter, og vise en vei bort

fra hverdagslivets trivialiteter, mot en høyere sannhetserkjennelse. Dette romantiske synet på

kunstneren har bestått helt til våre dager, til tross for at vår tids dominerende syn på dagens

samtidskunst isolert sett ikke lenger er romantisk.

Det finnes mange eksempler på at romantikken har endret innhold flere ganger, og det er

muligens misvisende å se på den bare som en avsluttet epoke. Nyromantikken oppsto på 1890-

tallet, og ble hyllet av dikteren Hans E. Kinck, som erklærte at all kunst i bunn og grunn var

romantisk. For ham var romantikken en livsholdning som bryter frem gang på gang i kultur og

kunst. Eksempelvis kan man finne sterke romantiske elementer i verkene til J.R.R. Tolkien, en

forfatter som ikke regnes inn under den romantiske epoken.

Romantikken er uløselig knyttet til utviklingen i de vestlige samfunn og til brytningene i europeisk

åndsliv. Den står i direkte dialog med kristendommen og den greske filosofien ved Platon, og kan

forstås som en strømning som gang på gang bryter til overflaten i konflikt med pragmatisme,

realisme og kynisme.

Eksempler på romantiske kunstnere

Eugène Delacroix: Frihet leder folket (1833),Louvre, Paris.

Adolph Tidemand og Hans Gude, Brudeferd i Hardanger (1848), Nasjonalmuseet, Oslo.

Romantikken kom på 1700-tallet og 1800-tallet tydeligst til uttrykk

innen billedkunst, litteratur og musikk. Av typiske romantiske billedkunstnere kan nevnes John

Constable i England, Eugène Delacroix og Théodore Chassériau i Frankrike, Caspar David

Friedrich i Tyskland, og her hjemme I.C. Dahl, Adolph Tidemand og Hans Gude som malte

«Brudeferd i Hardanger». I litteraturen kan nevnesHölderlin, Lord Byron og Walter Scott. For

Norges del kan nevnes diktene til Welhaven og Bjørnstjerne Bjørnson med sine bondefortellinger.

Av senere norske diktere representerer Hans E. Kinck en romantisk tendens. Mens det romantiske

grunnsynet ikke lenger var enerådende innen billedkunsten og litteraturen i andre halvdel av

1800-tallet, holdt romantikken grepet om kunstmusikken ennå lenge.

De romantiske komponistene var opptatt av at musikken skulle være følelsesladd. Musikken skulle

ha en emosjonell virkning på publikum, og det ble vanlig at verkene fikk navn som henspilte på

noe utenfor tonene. Det er derfor typisk for romantiske musikkverk at de har et tematisk

utgangspunkt som skal være inspirert av fenomener i naturen, mystiske overnaturlige hendelser,

eller personers subjektive følelser, drømmer og fantasier.

Som eksempler på romantiske komponister kan nevnes Robert Schumann, Tsjajkovskij og Grieg.

Det kan være hensiktsmessig å sette punktum for den romantiske musikken så sent som til tiden

rundt utbruddet av første verdenskrig i1914 da stadig tydeligere tendenser pekte frem mot mer

modernistiske uttrykksformer. Likevel fortsatte en sentral tysk komponist somRichard Strauss å

skrive i senromantisk stil frem til sin død i 1949.

Senromantiske klangidealer har siden vært en viktig ingrediens særlig i filmmusikk. Den

orkestermusikken som ledsager de fleste av dagens Hollywoodfilmer er nært beslektet med den

senromantiske orkestermusikken.