NORSK LOVTIDEND - Lovdata§ 3-1 nivå E, kan en yrkesutøver med kvalifikasjoner som kursbevis, som nevnt i § 3-1 nivå A, nektes adgang til å utøve yrket. § 3-4. Utligningstiltak

For ev. rettelser se nederst i den elektroniske versjonen: https://lovdata.no/LTI/forskrift/2017-12-22-2384

NORSK LOVTIDEND Avd. I Lover og sentrale forskrifter mv.

Utgitt i henhold til lov 19. juni 1969 nr. 53.

Kunngjort 29. desember 2017 kl. 16.10 PDF-versjon 16. januar 2018

22.12.2017 nr. 2384

Forskrift om godkjenning av yrkeskvalifikasjoner

Hjemmel: Fastsatt av Kunnskapsdepartementet 22. desember 2017 med hjemmel i lov 16. juni 2017 nr. 69 om godkjenning av

yrkeskvalifikasjoner (yrkeskvalifikasjonsloven) § 2, § 4, § 5, § 6, § 7, § 8, § 9, § 10, § 11, § 12, § 13, § 14, § 15, § 16, § 17, § 19,

§ 20, § 21, § 23 og § 24.

EØS-henvisninger: EØS-avtalen vedlegg VII nr. 1 (direktiv 2005/36/EF endret ved direktiv 2006/100/EF, forordning (EF) nr.

1430/2007, forordning (EF) nr. 755/2008, forordning (EF) nr. 279/2009, forordning (EU) nr. 213/2011, forordning (EU) nr.

623/2012, direktiv 2013/25/EU, direktiv 2013/55/EU og forordning (EU) 2015/983).

Kapittel 1. Innledende bestemmelser

§ 1-1. Virkeområde

Forskriften gir bestemmelser som utfyller og presiserer yrkeskvalifikasjonsloven.

For yrker som omfattes av lov 2. juli 1999 nr. 64 om helsepersonell m.v. og lov 15. juni 2001 nr. 75 om

veterinærer og annet dyrehelsepersonell, gjelder kun § 9-1. For borgere av Sveits gjelder ikke

bestemmelsene i kapittel 5, 6 og 7.

§ 1-2. Definisjoner

I forskriften forstås med

a) foretaksleder: en person som i et foretak innenfor den aktuelle bransjen har utøvd en virksomhet

- som foretaksleder eller leder av en filial av et foretak,

- som stedfortreder for eieren av et foretak eller en foretaksleder, der stillingen innebærer et ansvar som

tilsvarer eierens eller lederens ansvar, eller

- i en lederstilling med oppgaver av forretningsmessig eller teknisk art samt ansvar for én eller flere av

foretakets avdelinger.

b) livslang læring: allmenn utdanning, yrkesutdanning, ikke-formell opplæring og uformell læring som en

yrkesutøver tilegner seg gjennom livet og som resulterer i økt kunnskap, ferdigheter og kompetanse,

herunder faglig etikk.

c) tvingende allmenne hensyn: årsaker eller hensyn som er anerkjent som dette i rettspraksis.

Kapittel 2. Midlertidig tjenesteytelse

https://lovdata.no/LTI/forskrift/2017-12-22-2384

2


§ 2-1. Krav til yrkesutøver ved midlertidig tjenesteytelse

En yrkesutøver som er lovlig etablert i en annen EØS-stat eller Sveits, og som har rett til å utøve yrket

der, har rett til å utøve det samme yrket midlertidig i Norge. Er verken yrket eller utdanningen lovregulert

i etableringsstaten, må yrkesutøveren ha utøvet yrket i minst ett av de siste ti årene i en eller flere stater

innen EØS eller Sveits.

Tjenesteytelsens midlertidige karakter skal vurderes fra sak til sak, særlig på grunnlag av ytelsens

varighet, hyppighet, regelmessighet og kontinuitet.

Yrkesutøveren skal følge norske bestemmelser som gjelder for utøvelse av yrket.

§ 2-2. Krav til dokumentasjon ved forhåndsmelding

Dersom yrkesutøveren skal arbeide i Norge for første gang, kan ansvarlig myndighet kreve at

yrkesutøveren leverer følgende dokumenter i tillegg til en forhåndsmelding:

a) bevis på identitet og nasjonalitet,

b) bekreftelse på at yrkesutøver er lovlig etablert i en annen EØS-stat eller Sveits og at vedkommende har rett

til å arbeide i staten,

c) bevis på yrkeskvalifikasjoner,

d) bekreftelse på at yrkesutøveren har arbeidet i minimum ett år i løpet av de siste ti årene i etableringsstaten,

når verken yrket eller utdanningen er lovregulert der,

e) vandelsattest, eller annen bekreftelse på at yrkesutøveren har rett til å arbeide i etableringsstaten, dersom

yrkesutøver skal arbeide med yrker som gjelder offentlig sikkerhet eller undervisning av mindreårige,

herunder barnehage,

f) for yrker omfattet av automatisk godkjenning av yrkeserfaring, attest utstedt av ansvarlig myndighet som

bekrefter innhold og omfang av aktiviteten.

Ansvarlig myndighet kan kreve ny dokumentasjon etter første ledd hvis det er vesentlige endringer i

yrkesutøverens tidligere innleverte dokumentasjon.

§ 2-3. Saksbehandling ved midlertidig tjenesteytelse som krever forhåndskontroll

Den ansvarlige myndigheten skal innen en måned etter å ha mottatt forhåndsmelding informere

yrkesutøveren om de vil tillate yrkesutøvelse uten videre kontroll, eller foreta kontroll av

yrkeskvalifikasjonene herunder å

a) kreve at yrkesutøveren gjennomfører en egnethetsprøve som nevnt i tredje ledd, eller

b) tillate yrkesutøvelse av yrket.

Hvis den ansvarlige myndigheten ikke kan overholde fristen som nevnt i første ledd, skal myndigheten

innen én måned etter å ha mottatt forhåndsmeldingen, underrette yrkesutøveren om dette og årsaken til

forsinkelsen. Årsaken til forsinkelsen skal løses innen én måned etter underrettelsen. Avgjørelse om

yrkesutøveren kan utøve yrket skal treffes innen to måneder etter årsaken til forsinkelsen er løst.

Yrkesutøveren kan pålegges å gjennomføre egnethetsprøve som nevnt i § 8-8, når det er vesentlig

forskjell mellom yrkesutøverens yrkeskvalifikasjoner og de yrkeskvalifikasjonene som kreves for å utøve

yrket i Norge, og denne forskjellen kan være skadelig for offentlig helse eller sikkerhet. Egnethetsprøve

kan likevel ikke kreves dersom yrkesutøveren har tilstrekkelig yrkeserfaring eller kunnskap ved livslang

læring til å avhjelpe den vesentlige forskjellen. Med vesentlig forskjell menes forskjeller i kunnskap,

ferdigheter og generell kompetanse som er nødvendig for å utøve yrket. Den ansvarlige myndigheten skal

avgjøre om yrkesutøveren kan utøve yrket innen en måned etter at yrkesutøveren har gjennomført pålagt

egnethetsprøve.


3


Dersom den ansvarlige myndigheten ikke treffer avgjørelser innen disse fristene kan yrkesutøveren

utøve yrket.

§ 2-4. Yrkesutøvers bruk av yrkestittel

Yrkesutøveren skal bruke tittelen på yrkeskvalifikasjonen som er gitt i etableringsstaten. Tittelen skal

gjengis på etableringsstatens offisielle språk for å unngå sammenblanding med eksisterende norske

lovbeskyttede yrkestitler.

Dersom etableringsstaten ikke har en tittel for yrkesutøvers yrkeskvalifikasjon, skal yrkesutøveren

benytte tittelen på kvalifikasjonsbeviset fra hjemstaten.

Yrkesutøvere som er godkjent for å kunne utøve et yrke hvor det er krav til forhåndsgodkjenning etter §

2-3, kan benytte norsk yrkestittel.

§ 2-5. Informasjon til tjenestebrukere

I de tilfeller yrkesutøveren bruker yrkestittelen fra en medlemsstat vedkommende er etablert i eller

benytter tittelen på sitt kvalifikasjonsbevis, kan den ansvarlige myndigheten kreve at yrkesutøveren gir

tjenestemottakerne en eller flere av følgende skriftlige opplysninger:

a) registreringsnummer i offentlig register i etableringsstat eller annen type identifikasjon av yrkesutøver,

b) navn og adresse på tilsynsmyndigheten i etableringsstaten, hvis virksomheten er underlagt en

godkjenningsordning,

c) eventuelt navn på bransjeorganisasjon eller lignende hvor yrkesutøver er registrert,

d) yrkestittel, eller eksamensbevis hvis yrkestittel ikke finnes,

e) eventuell forsikringsdekning eller andre former for personlig eller kollektiv beskyttelse med hensyn til

yrkesansvar.

§ 2-6. Delvis adgang ved midlertidig tjenesteytelse etter forhåndskontroll

Yrkesutøver som ikke gis rett til å utøve yrket midlertidig, kan gis delvis adgang til yrket. Rett til delvis

adgang gjelder for yrker som er omfattet av forhåndskontroll. Vilkårene for delvis adgang i § 3-7 gjelder

tilsvarende.

§ 2-7. Administrativt samarbeid

Den ansvarlige myndigheten i Norge kan ved begrunnet tvil be en ansvarlig myndighet i annen EØS-stat

og Sveits om informasjon om yrkesutøveren

a) er lovlig etablert

b) har redelig adferd

c) har vært ilagt disiplinære eller strafferettslige sanksjoner i forbindelse med utøvelse av yrket.

I de tilfeller den ansvarlige myndigheten ønsker å kontrollere yrkesutøverens yrkeskvalifikasjoner, kan

de be om informasjon om yrkesutøverens utdanningsløp fra ansvarlig myndighet i etableringsstaten. En

slik kontroll kan gjennomføres for å kunne vurdere om det er vesentlige forskjeller i yrkesutøverens

utdanning sammenliknet med den utdanningen som kreves i Norge, og hvorvidt de vesentlige forskjellene

kan føre til skade på offentlig sikkerhet og helse.

Utveksling av slik informasjon skal foregå via Det indre markeds informasjonssystem (IMI).

Den ansvarlige myndigheten skal sikre at utveksling av opplysninger vedrørende klager fra en

tjenestemottaker over en tjenesteyter behandles korrekt. Tjenestemottakeren skal underrettes om klagens

resultat.


4


Kapittel 3. Etablering – godkjenning etter generell ordning

§ 3-1. Kvalifikasjonsnivåer

Ved vurdering av vilkår for godkjenning etter dette kapittelet skal yrkeskvalifikasjonene inndeles på

følgende nivå:

Nivå A Kursbevis på kvalifikasjon utstedt av ansvarlig myndighet, på grunnlag av

1. opplæring som ikke leder til en formell kvalifikasjon

2. særskilt eksamen uten forutgående opplæring

3. utøvelse av yrket i tre sammenhengende år på fulltid eller av tilsvarende varighet på deltid i

løpet av de siste ti år

4. dokumentasjon på antall år eller fullførte fag på grunnskole, eller kompetansebevis fra

videregående opplæring dersom denne ikke er fullført

Nivå B Vitnemål på fullført videregående opplæring. Med dette menes:

1. studieforberedende videregående opplæring

2. yrkesfaglig videregående opplæring

Nivå C Vitnemål på fullført utdanning utover videregående opplæringsnivå, men som ikke er på nivå

med høyere utdanning, dette gjelder

1. utdanning med en varighet på minst ett år

2. yrkesopplæring med særlig struktur som går utover det som kreves i nivå B

Nivå D Vitnemål på fullført høyere utdanning med en varighet på minst tre år og høyst fire år ved et

universitet eller annen høyere utdanningsinstitusjon. Utdanningen kan uttrykkes i et tilsvarende

antall studiepoeng (ECTS).

Niva E Vitnemål på fullført høyere utdanning med en varighet på minst fire år ved et universitet eller

annen høyere utdanningsinstitusjon. Utdanningen kan uttrykkes i et tilsvarende antall

studiepoeng (ECTS).

§ 3-2. Likebehandling av kvalifikasjonsbevis

Andre kvalifikasjonsbevis enn de som er nevnt i § 3-1, skal likestilles med bevis etter den bestemmelsen

dersom følgende krav oppfylles:

a) kvalifikasjonsbeviset er utstedt av en ansvarlig myndighet i en EØS-stat og har gitt søker rett til å utøve

yrket der, og

b) opplæringen er på tilsvarende nivå i en annen EØS-stat eller Sveits.

§ 3-3. Vilkår for godkjenning

En yrkesutøver som har kvalifikasjoner nevnt i § 3-1 nivå A til E, har rett til å utøve et lovregulert yrke

på lik linje med en yrkesutøver som har ervervet sine yrkeskvalifikasjoner i Norge.

I tilfeller hvor yrket ikke er lovregulert i etableringsstaten, skal kvalifikasjonsbeviset være utstedt av en

ansvarlig myndighet i en EØS-stat eller Sveits og den ansvarlige myndigheten skal ha bekreftet at

yrkesutøveren kan utøve yrket.

Yrkesutøveren skal ha utøvd yrket i minst ett av de siste ti år i en eller flere stater innen EØS eller Sveits

dersom yrket ikke er lovregulert i etableringsstaten. Krav til praksis gjelder ikke hvis utdanningen til

yrkesutøveren er lovregulert.


5


Den ansvarlige myndigheten skal godta at opplæring med særlig struktur fra hjemstaten, som nevnt i §

3-1 nivå C nr. 2, tilsvarer nivået i norsk opplæring utover videregående opplæringsnivå med minst ett års

varighet, som nevnt i § 3-1 nivå C nr. 1.

I yrker hvor det kreves kvalifikasjoner med høyere utdanning med minst fire års utdanning, som nevnt i

§ 3-1 nivå E, kan en yrkesutøver med kvalifikasjoner som kursbevis, som nevnt i § 3-1 nivå A, nektes

adgang til å utøve yrket.

§ 3-4. Utligningstiltak

Den ansvarlige myndigheten kan pålegge yrkesutøveren å fullføre en prøveperiode i inntil tre år eller

bestå en egnethetsprøve etter § 8-7 og § 8-8, når:

a) innholdet i yrkesutøverens utdanning er vesentlig forskjellig fra innholdet i den norske utdanningen, eller

b) yrket i Norge omfatter regulerte yrkesaktiviteter som ikke inngår i en sammenlignbar form i det

tilsvarende yrket i yrkesutøvers hjemstat, og den norske utdanningen omfatter fag som er vesentlig

forskjellig fra yrkesutøvers utdanning.

Med vesentlig forskjell menes forskjeller i kunnskap, ferdigheter og generell kompetanse som er

nødvendig for å utøve yrket.

§ 3-5. Unntak fra yrkesutøvers valgfrihet ved utligningstiltak

Yrkesutøveren kan velge mellom en prøveperiode eller en egnethetsprøve. Dersom det er nødvendig,

kan det gjøres unntak fra yrkesutøverens valgfrihet i et av følgende tilfeller:

a) utøvelsen av yrket krever særlig kjennskap til nasjonal rett, og yrket består i vesentlig grad av å gi råd og

veiledning om nasjonal rett,

b) yrkesutøver som ikke omfattes av godkjenning av yrkeserfaring, som nevnt i kapittel 4, og som ønsker å

etablere seg som selvstendig næringsdrivende innenfor et område som krever kunnskap om og anvendelse

av nasjonale særregler,

c) yrkesutøver med kvalifikasjoner vist med kursbevis som nevnt i § 3-1 nivå A, og hvor det i Norge kreves

kvalifikasjoner på nivå C,

d) yrkesutøver med kvalifikasjoner vist med attest med fullført videregående utdanning som nevnt i § 3-1

nivå B, og hvor det i Norge kreves kvalifikasjoner på nivå D, eller

e) yrkesutøver som omfattes av forskrift om utførelse av arbeid, bruk av arbeidsutstyr og tilhørende tekniske

krav kapittel 26 om sikkerhet og helse ved arbeid under vann eller økt omgivende trykk.

Dersom yrkesutøveren innehar kursbevis som nevnt i § 3-1 nivå A, men hvor yrket i Norge krever

kvalifikasjoner på nivå D, kan den ansvarlige myndigheten pålegge yrkesutøveren å utføre både

prøveperiode og egnethetsprøve.

§ 3-6. Særlige krav som stilles til vedtak om utligningstiltak

Den ansvarlige myndigheten skal vurdere om den kunnskap som yrkesutøveren har ervervet ved sin

yrkeserfaring, eller livslange læring, helt eller delvis utligner den vesentlige forskjellen fra utdanningen

som kreves i Norge, før vedtak om utligningstiltak treffes.

Vedtak om utligningstiltak skal begrunnes og den ansvarlige myndigheten skal informere yrkesutøveren

om

a) hvilket kvalifikasjonsnivå som kreves for å utføre yrket og hvilket kvalifikasjonsnivå yrkesutøver har i

henhold til § 3-1, og

b) hvilke vesentlige forskjeller som ble lagt til grunn for vurderingen og begrunnelse for hvorfor forskjellene

ikke kan bli avhjulpet av den kunnskapen som yrkesutøveren har ervervet ved sin yrkeserfaring eller


6


livslang læring.

Yrkesutøveren skal gis mulighet til å ta egnethetsprøve senest seks måneder etter vedtaket, der det ikke

kreves prøveperiode.

§ 3-7. Delvis adgang til et yrke ved etablering

Den ansvarlige myndigheten kan, etter en individuell vurdering, gi yrkesutøveren delvis adgang til et

yrke når:

a) yrkesutøveren er fullt ut kvalifisert til å utøve yrket i etableringsstaten,

b) forskjellen mellom yrkesutøverens kvalifikasjoner og de kvalifikasjoner som kreves i Norge er så store at

yrkesutøveren må ta hele utdanningen på nytt, og

c) yrkesaktiviteten kan skilles ut fra annen aktivitet i det lovregulerte yrket i Norge.

Den ansvarlige myndigheten skal i vurderingen av om yrkesutøveren kan få delvis adgang etter første

ledd bokstav c, ta hensyn til om yrkesutøveren kan utøve yrket selvstendig i hjemstaten.

Delvis adgang til et yrke kan avslås dersom tvingende allmenne hensyn tilsier det.

Når yrkesutøveren får delvis adgang til et yrke, skal yrkesaktiviteten bli utøvet i tråd med den

yrkestittelen som ble gitt i hjemstaten. Yrkesutøveren må tydeliggjøre omfanget av egen yrkesaktivitet

overfor mottaker av tjenesten. Den ansvarlige myndigheten kan kreve at yrkestittelen oversettes til norsk.

Kapittel 4. Etablering – Automatisk godkjenning på grunnlag av

yrkeserfaring

§ 4-1. Anvendelsesområde

For yrker som omfattes av aktivitet som krever spesifikk yrkeserfaring og opplæring, jf. vedlegg 1 til

denne forskriften, kan yrkesutøveren få godkjenning basert på tidligere yrkeserfaring og opplæring.

Yrkeserfaring og opplæring skal være tilstrekkelig dokumentert.

§ 4-2. Krav til yrkeserfaringens lengde som omfattes av yrker nevnt i vedlegg 1, liste 1

For å få godkjenning som nevnt i § 4-1, må yrkesutøveren ha utøvet slike aktiviteter som nevnt i liste 1

i:

a) seks sammenhengende år som selvstendig næringsdrivende eller foretaksleder,

b) tre sammenhengende år som selvstendig næringsdrivende eller foretaksleder kombinert med at

vedkommende har minimum tre års opplæring innenfor fagområdet,

c) fire sammenhengende år som selvstendig næringsdrivende eller foretaksleder kombinert med at

vedkommende har minimum to års opplæring innenfor fagområdet,

d) tre sammenhengende år som selvstendig næringsdrivende kombinert med at vedkommende har utøvet

yrket innenfor fagområdet i minimum fem år som arbeidstaker, eller

e) fem sammenhengende år i ledende stilling, hvorav minst tre år med tekniske oppgaver og med ansvar for

minst en avdeling i foretaket, hvor yrkesutøver kan dokumentere at vedkommende har minimum tre års

opplæring innenfor fagområdet.



7



i:

a) fem sammenhengende år som selvstendig næringsdrivende eller foretaksleder,

b) tre sammenhengende år som selvstendig næringsdrivende eller foretaksleder kombinert med at

vedkommende har minimum tre års opplæring innenfor fagområdet,

c) fire sammenhengende år som selvstendig næringsdrivende eller foretaksleder kombinert med at

vedkommende har minimum to års opplæring innenfor fagområdet,

d) tre sammenhengende år som selvstendig næringsdrivende kombinert med at vedkommende har utøvet

yrket innenfor fagområdet i minimum fem år som arbeidstaker,

e) fem sammenhengende år som arbeidstaker kombinert med at vedkommende har minimum tre års

opplæring innenfor fagområdet, eller

f) seks sammenhengende år som arbeidstaker kombinert med minimum to års opplæring innenfor

fagområdet.



i:

a) tre sammenhengende år som selvstendig næringsdrivende eller foretaksleder,

b) to sammenhengende år som selvstendig næringsdrivende eller foretaksleder og opplæring innenfor

fagområdet,

c) to sammenhengende år som selvstendig næringsdrivende eller foretaksleder kombinert med at

vedkommende har utøvet yrket innenfor fagområdet i minimum tre år som arbeidstaker, eller

d) tre sammenhengende år som selvstendig næringsdrivende eller foretaksleder kombinert med

opplæring innenfor fagområdet.

§ 4-5. Krav til dokumentasjon av yrkeserfaring og eventuell opplæring

Den ansvarlige myndigheten kan be om en attest på virksomhetens art og varighet utstedt av en

ansvarlig myndighet eller et organ i hjemstaten eller etableringsstaten.

Dokumentasjon på eventuell opplæring skal bekreftes ved en attest som er godkjent av myndighetene,

eller at opplæringen er ansett som fullt ut tilfredsstillende av et bransjeorgan.

I tilfeller som nevnt i § 4-2 bokstav a og d, § 4-3 bokstav a og d og § 4-4 bokstav a og c, kan ikke

yrkeserfaringen være eldre enn ti år innen søknad om godkjenning er sendt til en ansvarlig myndighet.

Kapittel 5. Etablering – godkjenning etter felles opplæringsramme og

opplæringsprøve

§ 5-1. Felles opplæringsrammer og opplæringsprøver

En felles opplæringsramme eller opplæringsprøve vil ikke erstatte nasjonale opplæringsprogrammer om

ikke annet følger av lov eller forskrift.

Kapittel 6. Europeisk profesjonskort

§ 6-1. Yrker regulert av yrkeskvalifikasjonsloven som omfattes av profesjonskort


8


Yrker som omfattes av ordningen med profesjonskort:

a) eiendomsmegler

b) fjellfører.

§ 6-2. Søknad om profesjonskort

Søknad om profesjonskort skal gjøres via nettportal etablert av Europakommisjonen.

Yrkesutøveren skal legge inn den dokumentasjonen som er nødvendig for å behandle søknad om

profesjonskort og i hvilken EØS-stat yrkesutøveren ønsker å utøve yrket.

Dersom innehaveren av et profesjonskort ønsker å arbeide i en annen EØS-stat enn der hvor

yrkesutøveren fikk innvilget profesjonskort, må yrkesutøveren søke om nytt profesjonskort for den EØS-

staten.

§ 6-3. Ansvarlig myndighet for behandling av profesjonskort hvor Norge er etableringsstat

Den ansvarlige myndigheten for europeisk profesjonskort er den myndighet som har ansvar for

godkjenning av yrkeskvalifikasjonene for det aktuelle yrket. Oppgaven kan delegeres til en annen

ansvarlig myndighet.

Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen (NOKUT) er ansvarlig myndighet ved behandling av

profesjonskort for ikke-lovregulerte yrker.

§ 6-4. Generelle regler for behandling av profesjonskort hvor Norge er etableringsstat

Den ansvarlig myndigheten skal behandle profesjonskort via IMI.

Den ansvarlige myndigheten skal innen en uke bekrefte at søknaden om profesjonskort er mottatt, og

opplyse om manglende dokumenter.

Den ansvarlige myndigheten skal bekrefte at yrkesutøveren er lovlig etablert og verifisere at

dokumentene er gyldige og autentiske. Dersom det foreligger begrunnet tvil, kan den ansvarlige

myndigheten undersøke med utsteder av kvalifikasjonen direkte eller be yrkesutøveren om å levere

bekreftede kopier av dokumentene.

Den ansvarlige myndigheten skal ved forespørsel fra en ansvarlig myndighet i annen EØS-stat, sende

opplysninger eller bekreftede kopier innen to uker.

§ 6-5. Behandling av profesjonskort ved midlertidig tjenesteytelse når det ikke kreves forhåndskontroll i

vertsstaten og hvor Norge er etableringsstat

Den ansvarlige myndigheten skal behandle søknaden og dokumentene til yrkesutøveren og utstede

profesjonskort innen tre uker etter at søknad om profesjonskort er komplett. Den ansvarlige myndigheten

skal deretter sende profesjonskortet til den ansvarlige myndigheten i vertsstaten og skal underrette søker

om dette.

Profesjonskortet gjelder for 18 måneder. Yrkesutøveren kan søke om en forlengelse av profesjonskortets

gyldighet.

Yrkesutøveren må levere ny dokumentasjon hvis det har skjedd endringer siden sist søknaden ble

vurdert. Ansvarlig myndighet skal sende et oppdatert profesjonskort til yrkesutøveren og den ansvarlige

myndigheten i vertsstaten.

§ 6-6. Behandling av profesjonskort ved etablering eller midlertidig tjenesteytelse når det kreves

forhåndskontroll i vertsstaten og hvor Norge er etableringsstat


9


Den ansvarlige myndigheten skal behandle søknaden og dokumentene til yrkesutøveren innen en måned

etter at søknaden er komplett, og sende søknaden til vertsstaten via IMI. Når søknaden sendes til

vertsstaten for endelig behandling og utstedelse av profesjonskort, skal den ansvarlige myndigheten i

etableringsstaten informere yrkesutøveren om dette.

§ 6-7. Behandling av profesjonskort ved etablering hvor Norge er vertsstat

Ved behandlingen av profesjonskort skal den ansvarlige myndigheten vurdere om yrkesutøveren kan

utøve yrket i Norge. Søknad om profesjonskort skal derfor anses som en søknad om godkjenning.

I yrker som omfattes av kapittel 3 i denne forskriften skal den ansvarlige myndigheten utstede

profesjonskort eller pålegge yrkesutøveren utligningstiltak senest to måneder etter at søknad er mottatt fra

hjemstaten.

Hvis den ansvarlige myndigheten ikke fatter vedtak om profesjonskort innen fristene i andre ledd,

utstedes profesjonskortet automatisk til yrkesutøveren via IMI. Den ansvarlige myndigheten kan forlenge

fristene med inntil to uker. En fristforlengelse må være strengt nødvendig, og begrunnet med hensyn til

offentlig helse eller tjenestemottakers sikkerhet. Den ansvarlige myndigheten skal informere

yrkesutøveren om fristforlengelsen og begrunnelsen for denne.

Dersom det foreligger behørig begrunnet tvil og yrket omfattes av kapittel 4 i forskriften, kan den

ansvarlige myndigheten be den ansvarlige myndigheten i etableringsstaten eller hjemstaten om ytterligere

opplysninger eller bekreftede kopier. Den ansvarlige myndigheten i etableringsstaten eller hjemstaten skal

gi slike opplysninger innen to uker.

Den ansvarlige myndigheten kan avslå søknad om profesjonskort dersom den ikke mottar de

nødvendige opplysninger som den kan kreve etter forskriften, fra etableringsstaten, hjemstaten eller

yrkesutøveren. Avslaget skal begrunnes.

§ 6-8. Oppdateringer og tilgang til informasjon i IMI

Den ansvarlige myndigheten skal gi yrkesutøveren de registrerte opplysningene i IMI om vedkommende

dersom yrkesutøveren ber om det.

Den ansvarlige myndigheten skal så raskt som mulig oppdatere opplysningene i IMI dersom

yrkesutøveren har fått disiplinære eller straffbare sanksjoner som har konsekvenser for utøvelse av et yrke.

Innholdet i informasjonen som skal oppdateres følger av § 7-1 første ledd.

Personlige opplysninger i IMI er registrert så lenge yrkesutøveren innehar et profesjonskort.

Yrkesutøveren har rett til uten kostnad, å kreve retting av feilaktig eller ufullstendig informasjon. Dette

gjelder også sletting eller blokkering av yrkesutøverens opplysninger i IMI, med unntak for opplysninger

registrert etter § 20 i yrkeskvalifikasjonsloven. Yrkesutøveren skal få informasjon om denne retten når

profesjonskortet utstedes.

Kapittel 7. Varslingsplikt hvor yrkesutøver har fått begrenset retten til å utøve

yrket

§ 7-1. Innholdet i varslingen

Varslingsplikten omfatter yrker som gjelder opplæring av mindreårige, inkludert barnehage, og hvor

yrkesutøver har fått begrenset retten til å utøve yrket av nasjonal myndigheter eller domstoler, både

midlertidig og permanent. Varslingsplikten omfatter også tilfeller der en yrkesutøver er dømt for bruk av

falske dokumenter i forbindelse med søknad om godkjenning til et lovregulert yrke som omfattes av

loven.


10


Den ansvarlige myndigheten skal sende varsel til andre ansvarlige myndigheter i EØS via IMI med

følgende opplysninger:

a) yrkesutøvers identitet,

b) hvilket yrke det gjelder,

c) opplysninger om den nasjonale myndigheten eller domstolen som har truffet avgjørelsen om begrensning

eller forbudet,

d) omfanget av begrensningen eller forbudet, og

e) tidsrommet som begrensningen eller forbudet gjelder for.

Opplysningene om varsler kan behandles i IMI så lenge de er gyldige. Dersom vedtaket eller dom

opphører, skal varslingen slettes i løpet av tre dager. Den ansvarlige myndigheten som la inn varselet skal

via IMI orientere andre ansvarlige myndigheter i EØS uten ugrunnet opphold om når begrensningen eller

forbudet mot å utøve yrket opphører for en yrkesutøver.

§ 7-2. Klagerett på varslingen

Den ansvarlige myndigheten skal skriftlig underrette yrkesutøveren om avgjørelsen om varsling

samtidig med at den sendes via IMI. Yrkesutøver har rett til å klage på varslingen etter reglene i

forvaltningsloven. Yrkesutøver kan søke om erstatning dersom varslingen er feil.

Kapittel 8. Saksbehandlingsregler

§ 8-1. Krav til dokumentasjon ved søknad om etablering

Den ansvarlige myndigheten kan ved søknad om etablering kreve dokumentasjon som nevnt i vedlegg 2

i forskriften. Dokumenter som nevnt i vedlegg 2 bokstav d, e og f skal ikke være eldre enn tre måneder.

Den ansvarlige myndigheten må sørge for at opplysningene den mottar behandles fortrolig.

Dersom det foreligger begrunnet tvil, kan den ansvarlige myndigheten kreve at hjemstatens eller

etableringsstatens ansvarlige myndighet bekrefter ektheten av utstedt attest og kvalifikasjonsbevis. Der det

er relevant kan den ansvarlige myndigheten kreve en bekreftelse på at yrkesutøveren oppfyller kravene til

automatisk godkjenning etter kapittel 4.

For kvalifikasjonsbevis som er utstedt av en ansvarlig myndighet i hjemstaten, og som omfatter

opplæring helt eller delvis tatt i en annen EØS-stat enn hjemstaten, kan den ansvarlige myndigheten i

Norge ved begrunnet tvil, og i samarbeid med hjemstaten, kontrollere:

a) om opplæringen ved den berørte utdanningsinstitusjonen er formelt godkjent av utdanningsinstitusjonen i

hjemstaten,

b) om det utstedte kvalifikasjonsbeviset er det samme som ville vært utstedt dersom opplæringen i sin helhet

hadde funnet sted i hjemstaten, og

c) om kvalifikasjonsbeviset gir samme yrkesmessige rettigheter i hjemstaten hvor kvalifikasjonsbeviset er

utstedt.

Dersom det foreligger begrunnet tvil kan den ansvarlige myndigheten be om en bekreftelse fra ansvarlig

myndighet i annen EØS-stat om at yrkesutøveren ikke har fått begrenset, eller et forbud mot å utøve yrket,

som følge av alvorlig forsømmelse eller dom for et straffbart forhold i forbindelse med utøvelsen av yrket.

Utveksling av opplysninger i henhold til denne bestemmelsen skal foregå via IMI.

§ 8-2. Generelle saksbehandlingsfrister ved søknad om etablering


11


Den ansvarlige myndigheten skal bekrefte mottak av søknaden innen en måned etter at den er mottatt,

og opplyse om eventuelle manglende dokumenter eller mangler ved søknaden.

Søknaden skal behandles innen tre måneder etter at søknaden er komplett. For yrker som omfattes av

kapittel 3 og 4, kan fristen forlenges med en måned.

For yrker som omfattes av kapittel 6 gjelder de saksbehandlingsfrister som omtales der.

§ 8-3. Krav til språkkunnskaper og språkkontroll

Den ansvarlige myndigheten kan kun utføre språkkontroll når en yrkesutøver har fått sine

yrkeskvalifikasjoner godkjent.

Språkkontroll kan foretas dersom det er alvorlig og konkret tvil om hvorvidt yrkesutøveren har

tilstrekkelige språkkunnskaper for å kunne utøve yrket i Norge.

Språkkontrollen og krav til språkkunnskaper skal stå i rimelig forhold til den aktivitet som skal utføres.

Yrkesutøveren kan påklage språkkontrollen.

§ 8-4. Bruk av akademisk tittel

Med forbehold om bestemmelsene § 2-4 i denne forskriften og § 16 i loven, har yrkesutøveren rett til å

benytte akademisk tittel og eventuelle forkortelser fra hjemlandets språk. Den ansvarlige myndigheten kan

kreve at den tittelen etterfølges av navn og adresse til den utdanningsinstitusjonen som har tildelt graden

eventuelt hvilken myndighet som har godkjent graden. Hvis den akademiske tittelen på hjemstatens språk

kan forveksles med en tittel hvor det kreves en tilleggsutdanning som yrkesutøveren ikke har, kan den

ansvarlige myndigheten kreve at yrkesutøveren benytter akademisk tittel fra hjemstaten i en form som gjør

at titlene ikke forveksles.

§ 8-5. Elektronisk søknad

Yrkesutøver kan søke om godkjenning av sine yrkeskvalifikasjoner elektronisk. Den ansvarlige

myndigheten kan be om bekreftede kopier på et senere tidspunkt ved begrunnet tvil og dersom det er

strengt nødvendig.

Første ledd får ikke anvendelse ved gjennomføringen av prøveperiode eller egnethetsprøve.

§ 8-6. Kvalifikasjonsbevis ervervet i tredjeland og tredjelandsborger

En yrkesutøver fra en EØS-stat har rett til å få sin søknad om godkjenning vurdert etter forskriften

kapittel 3 dersom yrkesutøveren har kvalifikasjonsbevis utstedt i et tredjeland og har minst tre års

yrkeserfaring fra den EØS-staten som har godkjent kvalifikasjonen.

En yrkesutøver fra tredjeland og som omfattes av direktiv 2004/38/EF har rett til å få sin søknad om

godkjenning vurdert dersom yrkesutøveren har et kvalifikasjonsbevis utstedt i en EØS-stat.

§ 8-7. Prøveperiode

Prøveperioden skal være gjenstand for en vurdering. De nærmere reglene om gjennomføringen av

prøveperioden og vurderingen av denne skal fastsettes av den ansvarlige myndigheten.

§ 8-8. Egnethetsprøve

Den ansvarlige myndigheten skal sammenligne utdanningen som kreves i Norge med utdanningen som

yrkesutøveren har, og utarbeide en liste over de fag som ikke dekkes av det vitnemål eller andre

kvalifikasjonsbeviser som yrkesutøveren har.


12


Egnethetsprøven skal ta hensyn til at yrkesutøveren er kvalifisert i hjemstaten eller den EØS-stat hvor

yrkesutøveren sist oppholdt seg. Prøven skal omfatte fag som velges fra listen og som det er en vesentlig

forutsetning å ha kunnskap om for å kunne utøve yrket i Norge. Prøven kan også omfatte kunnskap om de

yrkesetiske regler som gjelder for den berørte virksomheten i Norge.

Den ansvarlige myndigheten fastsetter detaljerte regler om gjennomføring av egnethetsprøven.

Kapittel 9. Administrative bestemmelser

§ 9-1. Assistansesenter

Assistansesenteret skal gi yrkesutøvere og assistansesentre i andre EØS-stater informasjon om nasjonal

lovgivning som gjelder for lovregulerte yrker og utøvelsen av disse, og der det er relevant, yrkesetiske

regler.

Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen er assistansesenter i Norge.

§ 9-2. Statistikk

Kunnskapsdepartementet kan be om statistikkrapportering. Statistikkrapportering kan blant annet

innebære antall søknader, innvilgelser og avslag, samt søkerland og saksbehandlingstid etter denne loven

og forskriften. Departementet kan gi nærmere retningslinjer for innholdet i statistikkrapporteringen.

Nasjonal organ for kvalitet i utdanningen skal innhente statistikk fra de ansvarlige myndigheter.

Kapittel 10. Avsluttende bestemmelser

§ 10-1. Ikrafttredelse

Forskriften trer i kraft 1. januar 2018 med unntak av bestemmelsene i kapittel 5, 6 og 7, som trer i kraft

senere.

§ 10-2. Gjennomføring av kommisjonens gjennomføringsforordning 2015/983

EØS-avtalens vedlegg VII nr. 1 forordning (EU) 2015/983 av 24. juni 2015 om prosedyren for

utstedelse av europeisk profesjonskort og bruk av varslingsmekanismer i henhold til Europaparlamentets

og Rådets direktiv 2005/36/EF gjelder som norsk forskrift med de generelle tilpasninger som følger av

EØS-avtalens protokoll 1 og EØS-avtalen for øvrig.

Vedlegg 1: Virksomhet knyttet til kategoriene av yrkeserfaring som vist til i §

4-2 til § 4-4 og yrkeskvalifikasjonsdirektivets artikkel 17, 18 og 19

Liste I

Nærings-

hovedgrupper som omfattes av direktiv 64/427/EØF, endret ved direktiv 69/77/EØF,

og av direktiv 68/366/EØF og 82/489/EØF


13


1

(liberaliseringsdirektiv 64/429/EØF)

NICE-nomenklatur (tilsvarer Nærings- hovedgruppene 23–40 ISIC) Nærings-

hovedgruppe

23 Tekstilindustri

232 Foredling av tekstilråvarer på ullbearbeidingsmaskiner

233 Foredling av tekstilråvarer på bomullsbearbeidingsmaskiner

234 Foredling av tekstilråvarer på silkebearbeidingsmaskiner

235 Foredling av tekstilråvarer på lin- og hampbearbeidingsmaskiner

236 Annen tekstilfiberindustri (jute, harde fibrer osv.), repslageri

237 Veving og strikking

238 Etterbehandling av tekstiler

239 Annen tekstilindustri

Nærings-

hovedgruppe

24 Produksjon av sko, klær og sengetøy

241 Serieproduksjon av sko (unntatt gummi- og tresko)

242 Håndsøm og reparasjon av sko

243 Produksjon av klær (unntatt pelsvarer)

244 Produksjon av madrasser og sengetøy

245 Pelsvareindustri

Nærings-

hovedgruppe

25 Tre- og korkindustri, unntatt tremøbelindustri

251 Sagbruk og høvleri

252 Produksjon av halvfabrikata av tre

253 Serieproduksjon av byggeelementer av tre og parkett

254 Produksjon av treemballasje

255 Produksjon av andre trevarer (unntatt møbler)

259 Produksjon av strå-, kurv-, kork-, flette- og børstevarer

Nærings-

hovedgruppe

26 260 Tremøbelindustri

Nærings-

hovedgruppe

27 Treforedlingsindustri

271 Produksjon av tremasse, cellulose, papir og papp

272 Foredling av papir og papp

Nærings-

hovedgruppe

28 280 Grafisk virksomhet og forlagsvirksomhet

Nærings-

hovedgruppe

29 Produksjon av lær og lærvarer

291 Produksjon av lær (garving og beredning)

292 Produksjon av lærvarer

ex nærings-

hovedgruppe

30 Produksjon av gummi, basisplast, kunstige og syntetiske fibrer og stivelsesprodukter

301 Gummi- og asbestforedling

302 Foredling av basisplast

303 Produksjon av kunstige og syntetiske fibrer

ex nærings-

hovedgruppe

31 Kjemisk industri

311 Produksjon av kjemiske grunnstoffer og videreforedling av disse produkter


14


312 Spesialisert produksjon av kjemiske produkter, hovedsakelig for anvendelse

innenfor industri og landbruk (herunder produksjon av industrielt fett og oljer av

vegetabilsk eller animalsk opprinnelse innbefattet i næringsgruppe 312 ISIC)

313 Spesialisert produksjon av kjemiske produkter hovedsakelig for privat forbruk og

for kontorbruk (bortsett fra framstilling av legemidler og farmasøytiske produkter

(ex næringsgruppe 319 ISIC)

Nærings-

hovedgruppe

32 320 Petroleumsindustri

Nærings-

hovedgruppe

33 Produksjon av mineralprodukter (unntatt metaller)

331 Teglverk

332 Produksjon av glass og glassvarer

333 Produksjon av steintøy, porselen, fajanse og ildfaste produkter

334 Produksjon av sement, foredling av kalkstein og gipsstein

335 Produksjon av bygningsmaterialer og materialer til offentlige arbeider av betong,

sement og gips

339 Bearbeiding og foredling av naturstein og produksjon av andre ikke-metalliske

mineralprodukter

Nærings-

hovedgruppe

34 Jern- og metallindustri

341 Jern- og stålproduserende industri (i henhold til EKSF-traktaten, herunder

smelteovner)

342 Stålrørsproduksjon

343 Trekkerier og kaldvalseverk

344 Produksjon og første foredling av ikke-jernholdige metaller

345 Støperier

Nærings-

hovedgruppe

35 Jern- og metallvareindustri (unntatt maskiner og transportmidler)

351 Smi-, press- og hammerverk

352 Videreforedling og overflatebehandling av stål

353 Produksjon av stål- og lettmetallkonstruksjoner

354 Bygging av kjeler og beholdere

355 Produksjon av verktøy og artikler av metall (unntatt elektrisk materiell)

359 Forskjellig hjelpevirksomhet for mekanisk industri

Nærings-

hovedgruppe

36 Maskinindustri

361 Produksjon av landbruksmaskiner og traktorer

362 Produksjon av kontormaskiner

363 Produksjon av metallbearbeidingsmaskiner, innretninger for maskiner og

maskinverktøy

364 Produksjon av tekstilmaskiner med tilbehør og symaskiner

365 Produksjon av maskiner og apparater for nærings- og nytelsesmiddelindustrien,

kjemisk industri og tilknyttet industri

366 Produksjon av smelte- og valseverksinnretninger, bergverksmaskiner,

støperimaskiner, bygningsmaskiner, løfte- og frakteinnretninger

367 Produksjon av tannhjul, drivhjul, valselagre og andre drivkraftelementer

368 Produksjon av maskiner for andre bestemte industribransjer

369 Produksjon av andre maskiner og apparater

Nærings-

hovedgruppe

37 Elektronisk industri


15


371 Produksjon av isolerte elektrokabler og ledninger

372 Produksjon av elektromotorer, generatorer og transformatorer og fordelings- og

installasjonsutstyr

373 Produksjon av industrielt elektrisk utstyr

374 Produksjon av telekommunikasjonsutstyr, måle- og regneapparater og

elektromedisinske apparater

375 Produksjon av radio- og fjernsynsmottakere, elektroakustisk utstyr og elektronisk

utstyr

376 Produksjon av elektriske husholdningsapparater

377 Produksjon av lamper og belysningsartikler

378 Produksjon av batterier og akkumulatorer

379 Reparasjon montering og teknisk installasjon av elektroniske produkter

ex nærings-

hovedgruppe

38 Produksjon av transportmidler

383 Produksjon av motorvogner og motorvogndeler

384 Motorvogn- og sykkelreparasjonsverksteder

385 Produksjon av motorsykler, sykler og deler til disse

389 Produksjon av andre transportmidler

Nærings-

hovedgruppe

39 Finmekanikk, optikk og annen foredlingsvirksomhet

391 Produksjon av finmekaniske produkter, måle- og kontrollapparater

392 Produksjon av medisinsk-mekaniske og ortopedisk-mekaniske produkter (unntatt

ortopedisk skotøy)

393 Produksjon av optisk og fotografisk utstyr

394 Produksjon og reparasjon av ur

395 Produksjon av smykke- og gullsmedvarer, bearbeiding av edelstener

396 Produksjon og reparasjon av musikkinstrumenter

397 Produksjon av leke- og sportsvarer

399 Annen foredlingsvirksomhet

Nærings-

hovedgruppe

40 Bygge- og anleggsvirksomhet

400 Alminnelig bygge- og anleggsvirksomhet (ikke spesialisert), nedrivningsvirksomhet

401 Oppføring av råbygg (for beboelseshus og annet)

402 Anleggsvirksomhet, bygging av veier, broer, jernbaner osv.

403 Installasjonsvirksomhet

404 Innredningsvirksomhet

2

Direktiv 68/366/EØF


NICE-nomenklatur

Nærings-

hovedgruppe

20A 200 Produksjon av vegetabilske og animalske oljer og fett

20B Produksjon av næringsmidler, unntatt drikkevarer

201 Slakting og produksjon av kjøttvarer, herunder kjøtthermetikk

202 Produksjon av meierivarer

203 Konservering av frukt og grønnsaker


16


204 Konservering av fisk og andre produkter fra havet

205 Produksjon av kornvarer

206 Produksjon av baker- og konditorvarer

207 Sukkerindustri

208 Produksjon av kakao, sjokolade og andre sukkervarer

209 Produksjon av næringsmidler ellers

Nærings-

hovedgruppe

21 Produksjon av drikkevarer

211 Produksjon av etylalkohol ved gjæring, gjær og sprit

212 Produksjon av vin og alkoholholdige drikkevarer uten malt

213 Produksjon av øl, malt og maltdrikker

214 Tapping av mineralvann og produksjon av alkoholfrie drikkevarer

ex 30 Foredling av gummi, basisplast, kunstige og syntetiske fibrer og stivelsesprodukter

304 Produksjon av stivelsesprodukter

3


ISIC-nomenklatur

ex 855 frisørvirksomhet (unntatt fotterapeutvirksomhet og fagskoler for skjønnhetspleie)

Liste II

Næringshovedgrupper som omfattes av direktiv 75/368/EØF, 75/369/EØF, og

82/470/EØF

1

Direktiv 75/368/EØF (virksomhet vist til i artikkel 5 nr. 1))

ISIC-nomenklatur

ex 04 Fiske

043 Innlandsfiske

ex 38 Produksjon av transportmidler

381 Skipsbygging og reparasjon av skip

382 Produksjon av jernbanemateriell

386 Produksjon av luftfartøy (herunder romfartsmateriell)

ex 71 Virksomhet

knyttet til

transport og

annen

virksomhet

enn transport

innenfor

følgende

grupper:

ex 711 Drift av sove- og spisevogner; vedlikehold av jernbanemateriell på

reparasjonsverksteder; rengjøring av jernbanevogner


17


ex 712 Vedlikehold av materiell til persontransport i by- og forstadsområder samt

mellom byer

ex 713 Vedlikehold av annet materiell til persontransport på landevei (f.eks. biler,

rutebiler, drosjer)

ex 714 Drift og vedlikehold av anlegg i forbindelse med landeveistransport (f.eks.

landeveier, tunneler og broer med bompenger, rutebilstasjoner, parkeringsplasser,

vognstaller for buss og sporvogner)

ex 716 Virksomhet knyttet til transport på innlands vannvei (f.eks. drift og vedlikehold

av vannvei, havner og andre anlegg for transport på innlands vannvei;

bukserings- og losvirksomhet i havner, merking av farvann, lasting og lossing av

fartøy og andre tilsvarende virksomheter som f.eks. berging av skip, tauing, drift

av båthus)

73 Kommunikasjon: posttjenester og telekommunikasjoner

ex 85 Personlige tjenesteytelser

854 Vask, kjemisk rensing, farging

ex 856 Fotografatelier: portrettfotografering, kommersiell fotografering, unntatt

pressefotografer

ex 859 Personlige tjenesteytelser ikke nevnt andre steder (kun vedlikehold og rengjøring

av bygninger eller lokaler)

2

Direktiv 75/369/EØF (artikkel 6: der virksomheten anses for å være industri- eller

håndverksvirksomhet)

ISIC-nomenklatur

Følgende virksomhet utenom fast utsalgssted:

a) Kjøp og salg av varer

- ved omreisende selgere, dørselgere og gateselgere (ex næringsgruppe 612 ISIC),

- utenom faste anlegg i salgshaller, og på torg;

b) virksomhet som omfattes av overgangstiltak som allerede er vedtatt, og som uttrykkelig utelukker eller

unnlater å nevne utøvelse av slik virksomhet utenom fast utsalgssted.

3

Direktiv 82/470/EØF (artikkel 6 nr. 1) og 3))

Gruppe 718 og 720 i ISIC-nomenklaturen

Virksomheten består særlig i

- å tilrettelegge, tilby og selge, til fast pris eller mot provisjon, enkeltstående eller samlede arrangementer i

forbindelse med en reise eller et opphold (transport, kost, losji, utflukter osv.), uansett formålet med reisen

(artikkel 2 avsnitt B bokstav a)),

- å opptre som mellommann mellom speditører innenfor de forskjellige transportformer og avsendere eller

mottakere av gods, samt å utføre forskjellige oppgaver i tilknytning til dette, som for eksempel

aa) å inngå kontrakter med speditørene for oppdragsgivernes regning,

bb) å velge den transportform, det foretak og den rute som anses mest fordelaktig for oppdragsgiveren,

cc) å sørge for den praktiske tilrettelegging av transporten (f.eks. den nødvendige emballasje) og utføre


18


forskjellige tilleggsoppgaver under transporten (f.eks. sørge for isforsyning til kjølevogner),

dd) å utføre formalitetene i forbindelse med transporten, f.eks. utstede fraktbrev, og å samle og fordele

forsendelser,

ee) å samordne de forskjellige transportetapper ved å sørge for transitt, videreforsendelse og omlasting og

forskjellige avsluttende oppgaver,

ff) å sørge for frakter til transportørene og transportmuligheter for avsendere og mottakere av gods,

- å beregne transportkostnadene og kontrollere avregningen av disse,

- å treffe visse midlertidige eller permanente tiltak i en reders eller en sjøtransportvirksomhets navn og for

dennes regning (overfor havnemyndigheter, skipsutstyrsfirmaer osv.).

De virksomheter som det er vist til i artikkel 2 avsnitt A) bokstav a), b) og d).

Liste III

Direktiv 64/222/EØF, 68/364/EØF, 68/368/EØF, 75/368/EØF, 75/369/EØF,

70/523/EØF og 82/470/EØF

1


(liberaliseringsdirektiv 64/223/EØF og 64/224/EØF)

1. Selvstendig virksomhet innenfor engroshandel, med unntak av engroshandel i legemidler og farmasøytiske

produkter, i giftige produkter og sykdomsframkallende stoffer og i kull (ex næringsgruppe 611).

2. Yrkesvirksomhet som mellommann som i henhold til en eller flere fullmakter har i oppdrag å forberede

eller avslutte forretninger i en annens navn og for en annens regning.

3. Yrkesvirksomhet som mellommann som, uten å ha varig oppdrag, etablerer forbindelser mellom personer

som ønsker å inngå kontrakter direkte med hverandre, forbereder deres forretninger eller hjelper til med

avslutningen av disse.

4. Yrkesvirksomhet som mellommann som avslutter forretninger i eget navn og for en annens regning.

5. Yrkesvirksomhet som mellommann som gjennomfører engroshandelsauksjoner for en annens regning.

6. Yrkesvirksomhet som mellommann som går fra dør til dør for å oppta bestillinger.

7. Virksomhet som består i forretningsmessig ytelse av tjenester gjennom en lønnet mellommann som er i

lønnet arbeid ved et eller flere foretak innenfor handel, industri eller håndverk.

2



Ex næringsgruppe 612 ISIC: Detaljhandel

Virksomheter som ikke omfattes:

012 Utleie av landbruksmaskiner

640 Omsetning av fast eiendom, utleie

713 Utleie av motorvogner, vogner og hester

718 Utleie av jernbanevogner og -godsvogner


19


839 Utleie av maskiner til handelsbedrifter

841 Utleie av kinoplasser og -filmer

842 Utleie av teaterplasser og teaterutstyr

843 Utleie av skip, båter, sykler og myntautomater

853 Utleie av møblerte rom

854 Utleie av hvitvask

859 Utleie av klær

3



ISIC-nomenklatur

Ex Næringshovedgruppe 85 ISIC:

1. Restauranter og skjenkesteder (næringsgruppe 852 ISIC)

2. Hoteller og andre overnattingssteder og campingplasser (næringsgruppe 853 ISIC)

4

Direktiv 75/368/EØF (artikkel 7)

All virksomhet oppført i vedlegget til direktiv 75/368/EØF, bortsett fra virksomhet som

vist til i artikkel 5 nr. 1 i dette direktiv (liste II nr. 1 i dette vedlegg).

ISIC-nomenklatur

ex 62 Banker og andre finansinstitusjoner

ex 620 Foretak som kjøper og lisensierer patentrettigheter

ex 71 Transport

ex 713 Persontransport på landevei, unntatt transport med motorkjøretøyer

ex 719 Transport i rørledninger av hydrokarboner og andre flytende kjemiske produkter

ex 82 Tjenesteytelser til allmennheten

827 Biblioteker, museer, botaniske og zoologiske hager

ex 84 Fritidsaktiviteter

843 Fritidsaktiviteter som ikke er oppført andre steder:

- Idrettsaktiviteter (idrettsplasser, arrangement av idrettsstevner osv.), unntatt

virksomhet som idrettsinstruktør

- Spill (veddeløpsstaller, spillebaner, veddeløpsbaner osv.)

- Andre fritidstilbud (sirkus, fornøyelsesparker og annen underholdning osv.)

ex 85 Personlige tjenesteytelser

ex 851 Hushjelp

ex 855 Skjønnhetspleie og manikyrevirksomhet, unntatt pedikyrevirksomhet, fagskoler

for skjønnhetspleie og frisører


20


ex 859 Personlige tjenesteytelser ikke nevnt andre steder, unntatt idrettsmassasje og

paramedisinsk massasje utført av ikke-legeutdannede personer, og dessuten

fjellførervirksomhet, gruppert som følger:

- Desinfeksjon og skadedyrbekjempelse

- Utleie av klær og oppbevaring

- Ekteskapsbyråer og liknende virksomhet

- Virksomhet som har karakter av sannsiger- og spådomsvirksomhet

- Tjenester innenfor hygiene og virksomhet knyttet til dette

- Begravelsesbyråer og vedlikehold av kirkegårder

- Reiseledere og turisttolker

5

Direktiv 75/369/EØF (artikkel 5)

Følgende virksomhet utenom fast utsalgssted:

a) Kjøp og salg av varer

- ved omreisende selgere, dørselgere og gateselgere (ex næringsgruppe 612 ISIC),

- utenom faste anlegg i salgshaller, og på torg;

b) virksomhet som omfattes av overgangstiltak som allerede er vedtatt, og som uttrykkelig utelukker eller

unnlater å nevne utøvelse av slik virksomhet utenom fast utsalgssted.

6


Selvstendig virksomhet innenfor engroshandel med kull og mellommannsvirksomhet på kullsektoren

(ex næringsgruppe 6112 ISIC).

7

Direktiv 82/470/EØF (artikkel 6 nr. 2))

De virksomheter det er vist til i artikkel 2 avsnitt A) bokstav c) og e), avsnitt B) bokstav b), avsnitt C)

og avsnitt D).

Disse virksomhetene består særlig i

- å leie jernbanevogner til person- eller godstransport,

- å opptre som mellommann ved kjøp, salg eller leie av fartøyer,

- å utarbeide, forhandle og avslutte kontrakter om transport av emigranter,

- å motta til oppbevaring for deponentens regning alle slags gjenstander og varer, uansett om disse er

undergitt tollbehandling eller ikke, i lager, pakkhus, møbellager, kjølelager, siloer osv.,

- å utstede til deponenten en kvittering for den gjenstand eller vare som er mottatt til oppbevaring,

- å skaffe innhegninger, fôr og salgssteder for kveg i midlertidig forvaring, enten i påvente av salg, eller i

transitt til eller fra markedet,

- å foreta kontroll eller teknisk vurdering av motorkjøretøyer,

- å måle og veie varer.


21


Vedlegg 2: Dokumenter som kan kreves i samsvar med § 8-1 og artikkel 50 nr.

1) i yrkeskvalifikasjonsdirektivet

a) Bevis på vedkommendes statsborgerskap.

b) Kopier av kompetanse- eller kvalifikasjonsbeviser som gir adgang til det berørte yrket, samt, der det er

hensiktsmessig, en attestering av vedkommendes yrkeserfaring.

Den ansvarlige myndigheten i vertsstaten kan anmode søkeren om å legge fram opplysninger om

utdanning i den utstrekning det er nødvendig for å slå fast om det foreligger mulige vesentlige

forskjeller sammenliknet med den utdanningen som kreves i vertsstaten. Har ikke søker mulighet til å

legge fram disse opplysningene, skal den ansvarlige myndigheten i vertsstaten henvende seg til

assistansesenteret, den ansvarlige myndigheten eller annet relevant organ i hjemstaten.

c) Når det gjelder tilfellene i forskriftens kapittel 4, en attest på virksomhetens art og varighet utstedt av en

ansvarlig myndighet eller et organ i hjemstaten eller i den seneste oppholdsstaten. Den ansvarlige

myndigheten skal fremlegge de nødvendige dokumentene innen to måneder.

d) I enkelte tilfeller kan den ansvarlige myndigheten i vertsstaten gjør adgang til et lovregulert yrke betinget

av ett eller flere av følgende:

- at søkeren legger fram bevis på god vandel eller hederlighet,

- at søkeren legger frem bevis på at vedkommende ikke er erklært konkurs,

- utelukker eller forbyr utøvelse av yrket på grunn av alvorlig forsømmelse i utøvelsen eller overtredelse

av straffeloven.

Da skal denne medlemsstaten godta som tilstrekkelig bevis, når det gjelder borgere i andre

medlemsstater som ønsker å utøve dette yrket på denne statens territorium, dokumenter utstedt av en

ansvarlig myndighet i hjemstaten eller den seneste oppholdsstaten, som viser at disse kravene er

oppfylt.

Der den ansvarlige myndigheten i hjemstaten eller den seneste oppholdsstaten ikke utsteder

dokumenter nevnt i første ledd, kan dette erstattes av en erklæring under ed, eller i stater der det ikke

er anledning til slik edsavleggelse, av en forsikring på ære og samvittighet, avgitt av den berørte

personen for vedkommende retts- eller forvaltningsmyndighet, eventuelt for en notarius publicus eller

et kvalifisert bransjeorgan i hjemstaten eller seneste oppholdsstat, som utsteder en attest som bekrefter

gyldigheten av nevnte erklæring eller forsikring.

e) Dersom en vertsstat krever at egne borgere som ønsker å starte en lovregulert virksomhet legger frem

attest på vedkommendes fysiske eller psykiske helse, skal denne medlemsstaten godta som tilstrekkelig

bevis det dokument som kreves i hjemstaten. I tilfeller der hjemstaten ikke utsteder et slikt dokument, skal

vertsstaten godta en attest utstedt av den ansvarlige myndigheten i denne staten. I så fall skal den

ansvarlige myndigheten i hjemstaten legge frem de nødvendige dokumentene innen to måneder.

f) Dersom en vertsstat krever at egne borgere som ønsker å starte i et lovregulert yrke, legger frem

- bevis på søkerens finansielle stilling,

- bevis på at søker er søkeren er forsikret mot den økonomiske risiko som er forbundet med deres

yrkesansvar i samsvar med gjeldende lover og forskrifter i vertsstaten om forsikringens vilkår og

dekning,

skal denne medlemsstaten godta som tilstrekkelig bevis en attest om dette utstedt av banker eller

forsikringsselskaper i en annen medlemsstat.

g) Der medlemsstaten krever dette for egne borgere, bevis for at tjenesteyteren ikke er midlertidig eller

endelig frakjent retten til å utøve yrket eller dømt for noe straffbart forhold.


22


Veiledning til forskrift om godkjenning av yrkeskvalifikasjoner

Forord

Denne veiledning er ikke juridisk bindende og bygger på Kunnskapsdepartementets forståelse av

rettsavgjørelser tatt i EU-domstolen og uttalelser fra Europakommisjonen, særlig «Brugervejledning

Direktiv 2005/36/EF: Alt, hvad du altid har ønsket at vide om anerkendelse af faglige kvalifikationer, 66

spørgsmål 66 svar», og «Adfærdskodeks vedtaget af koordinatorgruppen for Direktiv 2005/36/EF om

anerkendelse af erhversmæssige kvalifikationer – national administrativ praksis, der falder ind under

direktiv 2005/36/EF».

Kapittel 1. Innledende bestemmelser

Til § 1-1 – Forskriftens formål og virkeområde

I første ledd er det presisert at forskriften gir bestemmelser som utfyller og presiserer

yrkeskvalifikasjonsloven.

Yrkeskvalifikasjonsloven skal gjøre det enklere for yrkesutøvere som er statsborger av en EØS-stat eller

Sveits å utøve det yrket de er kvalifisert for i hjemstaten (dvs. i en annen EØS-stat eller Sveits).

Yrkesutøvelsen skal skje på lik linje med yrkesutøvere som har ervervet sine yrkeskvalifikasjoner i Norge.

Retten gjelder det samme yrket, i yrkeskvalifikasjonsdirektivets artikkel 4 nr. 2 er det en omtale av hva

som regnes som samme yrke.

For profesjonskort vil forskriften også gjelde for borgere som har Norge som hjemstat, jf. nærmere

omtale i kapittel 6.

Forskriften gir yrkesutøveren en rett til å få sin søknad vurdert dersom EØS-borgeren har fått et

kvalifikasjonsbevis utstedt fra et tredjeland. Yrkesutøveren må i slike tilfeller oppfylle noen betingelser,

herunder krav til yrkeserfaring. Når en EØS-borger med yrkeskvalifikasjoner fra et tredjeland flytter innen

EØS, kan ikke godkjenningsmyndigheten i EØS-staten nekte å godkjenne utdanningsbeviset hvis det

tidligere har blitt godkjent i en annen EØS-stat. Dette er nedfelt i artikkel 3 nr. 3 i direktivet.

Det følger av EU-retten at borgere fra tredjeland i visse tilfeller vil være omfattet av regelen som gjelder

for EU-borgere. Dette er borgere som omfattes av direktiv 2004/38/EF om unionsborgere og deres

familiemedlemmers rett til å reise og oppholde seg fritt på medlemsstatenes område vil også omfattes av

direktiv 2005/36/EF. Det betyr at familiemedlemmer av en EØS-borger vil kunne påberope seg direktivet

ved søknad om godkjenning i Norge, da direktiv 2004/38/EF er tatt inn i EØS-avtalen. Hva som regnes

som familiemedlem er nevnt i artikkel 2 nr. 2 i direktiv 2004/38/EF.

I andre ledd presiseres at for yrker som omfattes av helsepersonelloven og dyrehelsepersonelloven så

gjelder kun reglene om assistansesenter, jf. § 9-1.

I andre ledd andre punktum presiseres at reglene for felles opplæringsramme og opplæringsprøve,

europeisk profesjonskort og varslinger ikke gjelder for borgere fra Sveits. Dette har sammenheng med at

direktiv 2005/36/EF gjelder for borgere fra Sveits siden det direktivet er tatt inn i EFTA-avtalens vedlegg

K. Praksis er at direktivene tas først inn i avtalen mellom Sveits og EU, deretter tas de inn i EFTA-avtalen.

Som følge av folkeavstemmingen i Sveits i februar 2014 hvor det ble flertall for å sette et tak på

innvandringen fra EU og EFTA-statene, er prosessen med å ta inn endringsdirektiv 2013/55/EU satt på

vent. Dette medfører at de nye bestemmelsene ikke får anvendelse, og for borgere fra Sveits vil kun

reglene fra direktiv 2005/36/EF gjelde. I endringsdirektivet er det satt krav til at landene skal benytte Det


23


indre markeds informasjonssystem, Sveits benytter foreløpig ikke dette systemet, men det betyr ikke at en

ansvarlig myndighet kan la være å besvare henvendelser fra Sveits med begrunnelse av at de ikke gjøres

via IMI. Det er fortsatt en plikt til å besvare henvendelser fra andre ansvarlige myndigheter etter

direktivets artikkel 56. Varslinger og søknad om profesjonskort er nye ordninger i endringsdirektiv

2013/55/EU og Sveits omfattes ikke av de ordningene.

Ved at det kun er de aktuelle kapitlene som er unntatt vil de andre ordningene som innføres i

endringsdirektivet gjelde for borgere fra Sveits, dette gjelder for eksempel ordningen med delvis adgang

til et yrke, jf. § 2-6 og § 3-7.

Til § 1-2 – Definisjoner

Bestemmelsen utfyller yrkeskvalifikasjonslovens § 3 om definisjoner, jf. yrkeskvalifikasjonsdirektivet

artikkel 3. Definisjonene er gjentatt mer eller mindre ordrett for å sikre at direktivet gjennomføres korrekt

i norsk rett. Forskriften inneholder definisjoner av begreper som blir benyttet i forskriften. De andre

definisjonene er i loven.

Bokstav a definerer foretaksleder.

Bokstav b definerer livslang læring.

Bokstav c definerer tvingende allmenne hensyn. Begrepet tvingende allmenne hensyn omfatter en rekke

forskjellige hensyn som er anerkjent av rettspraksis fra domstolen, herunder EU- og EFTA-domstolen,

som for eksempel hensynet til offentlig orden og sikkerhet, folkehelsen, forbrukervern og miljøvern.

Opplistingen er ikke uttømmende. I forskriften er begrepet tvingende allmenne hensyn nevnt i § 3-7 om

delvis adgang til et yrke ved etablering. I fortalen til direktiv 2013/55/EU står det at «dersom det

foreligger tvingende allmenne hensyn, som definert av Den europeiske unions domstol i rettspraksis som

gjelder artikkel 49 og 56 i traktaten om Den europeiske unions virkeområde (TEUV), og som fortsatt

utvikler seg, bør medlemsstaten imidlertid kunne nekte å gi delvis adgang».

Den domstolsskapte læren om tvingende allmenne hensyn anerkjenner langt flere hensyn enn det som

fremgår av EØS-avtalens hovedbestemmelser. Begrepet er i kontinuerlig utvikling. Forskriften gjøre ingen

endringer i gjeldende rett når det gjelder hva som anses som tvingende allmenne hensyn.

Tvingende allmenne hensyn kan være svært forskjellige, og hvilke hensyn en medlemsstat kan påberope

seg kommer an på hvilken bestemmelse som vil være gjeldende. Unntaket kan for eksempel begrunnes i

orden og sikkerhet, vernet om menneskers og dyrs liv og helse, nasjonale skatter av kunstnerisk, historisk

eller arkeologisk verdi, hensyn til forbrukervern, god forretningsskikk, miljøhensyn, arbeidsmiljøhensyn,

kultur og trafikksikkerhet for å nevne noen. Dersom en medlemsstat skal unnta en bestemmelse i EØS-

avtalen eller et direktiv må unntaket begrunnes med tvingende allmenne hensyn og resultatet, altså

forskjellsbehandlingen, må ikke være vilkårlig, men objektivt begrunnet. Nærmere omtale av tvingende

allmenne hensyn se EØS-rett 3. utgave av Fredrik Sejersted, Finn Arnesen, Ole-Andreas Rognstad og

Olav Kolstad. Tvingende allmenne hensyn er også omtalt i Ot.prp.nr.70 (2008-2009) Om lov om

tjenestevirksomhet (tjenesteloven).

Nedenfor følger en omtale av definisjonene som er i yrkeskvalifikasjonsloven.

Lovregulert yrke: én eller flere former for yrkesvirksomhet som er underlagt lov- eller forskriftsfestede

krav om bestemte yrkeskvalifikasjoner, eller hvor bruken av en yrkestittel ved lov eller forskrift er

begrenset til innehavere av en gitt yrkeskvalifikasjon. Kravene kan være direkte eller indirekte. EU-

domstolen har i forskjellige avgjørelser uttalt at et yrke anses indirekte lovregulert der det er en indirekte

lovmessig kontroll med retten til utøve yrket, jf. EU-domstolens avgjørelse i sak C-294/00 § 32 og C-

164/94 § 27. Videre har EU-domstolen uttalt i sak C-234/97 § 18 – § 21 at for eksempel kollektive avtaler

mellom arbeidsmarkedets parter som ikke bare er bindende for de som har underskrevet avtalen, men også

er bindende for tredjepersoner og således medfører rettsvirkning for disse vil gjøre at det anses som et

lovregulert yrke. På den annen side vil det ikke være indirekte lovregulert dersom arbeidsgivere i praksis


24


kun velger personer med en spesiell utdannelse for å utøve en spesiell aktivitet. EU-domstolen i sak C-

164/94 § 23 har uttalt at spørsmål om hvorvidt et yrke er lovregulert, avhenger av de rettslige forhold og

ikke av arbeidsmarkedsforholdene i den aktuelle staten. Et lovregulert yrke vil det være der det stilles krav

til yrkesutøvers kvalifikasjoner, i motsetning til der det stilles krav til virksomhetens kvalifikasjoner.

Yrkeskvalifikasjoner: kvalifikasjoner bekreftet ved et kvalifikasjonsbevis, et kursbevis eller

yrkeserfaring. Yrkeskvalifikasjoner kan i enkelte tilfeller kun være yrkeserfaring. Dette er grunnen til at

det i direktivet er nevnt både bevis og yrkeserfaring.

Kvalifikasjonsbevis: Innholdet i begrepet kvalifikasjonsbevis må leses i sammenheng med

kvalifikasjonsnivåene i artikkel 11. Kvalifikasjonsbevis er en vid betegnelse på en rekke dokumenter som

dokumenterer en bestått yrkeskvalifikasjon i en EØS-stat eller Sveits. Et kvalifikasjonsbevis kan f.eks.

være Datakortet, kurstilbud i regi av NAV eller andre offentlige organer eller fagforeninger som for

eksempel saksbehandlerkurs, truckførerkurs samt fag- og svennebrev og vitnemål fra høyere utdanning

(f.eks. bachelorgrad, mastergrad, ph.d.-grad).

Ansvarlig myndighet: myndigheter eller organer som er bemyndiget til å utstede eller motta

kvalifikasjonsbevis og andre dokumenter eller opplysninger. Videre vil det være myndigheter eller

organer som kan motta søknad eller fatte beslutning etter loven. Slike myndigheter vil også som oftest

omtales som godkjenningskontor.

Lovregulert utdanning: For at en utdanning skal kvalifisere som lovregulert utdanning må det være

fastsatt særskilte krav til utdanningens innhold ved lov eller forskrift. Utdanningens innhold vil gjelde

både kurs og eventuelle praksis- eller prøveperioder. En lovregulert utdanning er ikke ensbetydende med

at selve yrkesutøvelsen er lovregulert. Det er derfor viktig å skille mellom lovregulert utdanning og

lovregulert yrke. En lovregulert utdanning kan være utdanninger med rammeplaner som for eksempel

sykepleier og bachelorutdanning i ingeniørfag. Sykepleier er et lovregulert yrke i Norge, mens ingeniør

ikke er det.

Yrkeserfaring: Yrkeserfaring er faktisk og lovlig utøvelse av det berørte yrket i en EØS-stat eller Sveits.

Dokumentasjon på yrkeserfaring kan være attester fra tidligere arbeidsgivere, attester fra skattekontor eller

utskrift av ligninger, utskrift fra Brønnøysundregisteret i de tilfeller hvor yrkesutøver er selvstendig

næringsdrivende, eller utskrifter fra autorisasjonsregister i de tilfeller hvor yrket er lovregulert.

Prøveperiode: Prøveperiode er utøvelse av et lovregulert yrke under tilsyn av en kvalifisert utøver av

dette yrket og eventuelt etterfulgt av videreutdanning. Ansvarlig myndighet skal vurdere om

prøveperioden med praksis under tilsyn skal være gjenstand for en vurdering. De nærmere reglene for

prøveperioden og vurderingen av denne, samt status for yrkesutøver under tilsyn, skal fastsettes av

ansvarlig myndighet.

Egnethetsprøve: Egnethetsprøve er en prøve avgrenset til søkerens faglige kunnskaper som

gjennomføres av ansvarlig myndighet i vertsstaten med sikte på å vurdere søkerens evne til å utøve et

lovregulert yrke i nevnte EØS-stat eller Sveits. Ansvarlig myndighet skal sammenligne utdanningen som

kreves i Norge med den utdanningen som yrkesutøveren har, og utarbeide en liste over de fag som ikke

dekkes av det vitnemål eller andre kvalifikasjonsbevis som yrkesutøveren har. Egnethetsprøven skal ta

hensyn til at yrkesutøveren er kvalifisert i hjemstaten eller den EØS-stat hvor vedkommende sist oppholdt

seg. Egnethetsprøven skal omfatte fag som velges fra listen og som det er en vesentlig forutsetning å ha

kunnskap om for å kunne utøve yrket i vertsstaten. Egnethetsprøven kan også omfatte kunnskap om de

yrkesetiske regler som gjelder for den aktuelle virksomheten i Norge. Ansvarlig myndighet skal fastsette

detaljerte regler for anvendelse av egnethetsprøven og hvilken status en søker som ønsker å forberede seg

til egnethetsprøven, har i Norge.

Etableringsstat: Etableringsstat er staten hvor yrkesutøveren er etablert og utøver sitt yrke i EØS eller

Sveits, som selvstendig næringsdrivende eller arbeidstaker. Dette kan være forskjellig fra hjemstat.


25


Vertsstat: Vertsstat er staten hvor yrkesutøveren ønsker å utøve sitt yrke i EØS eller Sveits, enten ved

søknad om etablering eller melding om midlertidig tjenesteytelse.

Hjemstat: Hjemstat er staten i EØS eller Sveits hvor yrkesutøveren, som selvstendig næringsdrivende

eller arbeidstaker, har ervervet sine yrkeskvalifikasjoner. Dette kan både være utdanning og praksis.

Hjemstat kan være en annen stat en etableringsstat. En yrkesutøver kan ha sin utdanning fra Sverige

(hjemstat), etablert i Finland (etableringsstat) og søker godkjenning i Norge (vertsstat).

Europeisk profesjonskort: Europeisk profesjonskort er et elektronisk sertifikat som dokumenterer at

yrkesutøveren enten oppfyller alle nødvendige betingelser for midlertidig tjenesteytelse i vertsstaten, eller

at yrkesutøveren oppfyller alle nødvendige betingelser for godkjenning av yrkeskvalifikasjoner for

etablering i vertsstaten. Profesjonskortet gir ingen automatisk rett til å utøve yrket.

Det indre markeds informasjonssystem (Internal Market Information System, forkortet IMI): IMI er en

elektronisk database hvis formål er informasjonsutveksling mellom ansvarlige myndigheter i EØS-statene,

for eksempel i forbindelse med autorisasjon eller godkjenning av yrkeskvalifikasjoner. Databasen er

utviklet, vedlikeholdt og oppdatert av Europakommisjonen. Nærmere bestemmelser om ulike prosedyrer i

forhold til IMI er hjemlet i europaparlaments- og rådsforordning 1024/2012 om forvaltningssamarbeidet

gjennom informasjonssystemet for det indre marked (IMI-forordningen). IMI-forordningen er tatt inn i

norsk rett. Tilgangen til IMI-systemet er begrenset, det er kun myndigheter eller organer som utøver

myndighetsutøvelse som har tilgang. Opplysninger som er lagret i IMI-systemet slettes automatisk etter en

viss tid. Det er derfor viktig at den ansvarlige myndigheten i tilfeller hvor de har mottatt informasjon fra

etableringsstaten arkiverer dette i eget arkiv, dersom det er arkivverdig. IMI tilfredsstiller bestemmelsene i

personverndirektivet. På bakgrunn av en modernisering av direktiv 2005/36/EF, vil IMI også være

plattformen som brukes i forbindelse med varslingsmekanismer og europeisk profesjonskort. Sveits er

ennå ikke tilknyttet IMI og ansvarlige myndigheter kan ikke benytte IMI ved spørsmål til ansvarlige

myndigheter i Sveits.

Kapittel 2. Midlertidig tjenesteytelse

Til § 2-1 – Krav til yrkesutøver ved midlertidig tjenesteytelse

Bestemmelsen utfyller prinsippet om midlertidig tjenesteytelse i yrkeskvalifikasjonsloven § 4 første

ledd, jf. yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 5.

Første ledd første punktum slår gjengir lovens bestemmelse § 4 første ledd om at en yrkesutøver i en

annen EØS-stat eller Sveits har rett til å utøve yrket midlertidig i Norge. Det er et krav om at

yrkesutøveren må være etablert i den andre staten og at vedkommende har rett til å utøve det samme yrket

i den staten for å komme inn under reglene om midlertidig tjenesteyting.

Første ledd andre punktum setter krav til yrkesutøverens yrkeserfaringen ved midlertidig tjenesteytelse.

Dersom verken yrket eller utdanningen er lovregulert i etableringsstaten, må vedkommende ha utøvet i

yrket i minst ett av de siste ti årene i en eller flere stater innen EØS eller Sveits. Dersom yrket eller

utdanningen er lovregulert er det ikke et slikt krav til varighet.

Andre ledd presiserer hva som menes med midlertidig tjenesteytelse. Ved vurdering av hva som er

midlertidig yrkesutøvelse skal det legges vekt på ytelsens varighet, hyppighet, regelmessighet og

kontinuitet, jf. yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 5 nr. 2 andre ledd. EU-domstolen har i en dom C-

55/94 § 39, bl.a. uttalt at en yrkesutøver kan innrette de fasiliteter som er nødvendig for å kunne utøve

ytelsen i vertsstaten. Samtidig slo domstolen fast at dersom en yrkesutøver på en stabil og vedvarende

måte utøver yrket i en annen medlemsstat, og har et forretningssted hvor vedkommende tilbyr sine

tjenester vil det ikke omfattes av midlertidig yrkesutøvelse. Det skal være en individuell og skjønnsmessig

vurdering fra sak til sak. I vurderingen vil det være avgjørende om yrkesutøveren kan anses for å være

etablert eller ikke. Europakommisjonen har uttalt at det kan være ulike tidsgrenser for når yrkesutøvelse


26


anses for midlertidig. Det kan være både et yrke som typisk er sesongbetont og et yrke tilknyttet en

aktivitet som gjelder et byggeprosjekt over en lengre periode. EU-domstolen har lagt til grunn at et

byggeprosjekt over en lengre periode kan være midlertidig tjenesteytelse dersom yrkesutøver ikke hadde

til hensikt å etablere seg i staten, jf. sak C-215/01. I denne saken hadde et portugisisk bygg- og

anleggsforetak et oppdrag i Tyskland i tre år uten at foretaket ble ansett som etablert i Tyskland av EU-

domstolen.

Tredje ledd presiserer at yrkesutøveren er underlagt norske bestemmelser som gjelder for utøvelsen av

yrket i Norge. I dette ligger at yrkesutøveren ikke nødvendigvis kan utøve yrket på samme måte som

vedkommende utøvet yrket på i hjemstaten. Er de norske standardene for yrkesutførelsen videre eller

strengere enn det som yrkesutøveren er vant med i hjemstaten, må vedkommende likevel følge de reglene

som gjelder i Norge. Det betyr at yrkesutøveren må følge tekniske regler eller standarder samt relevante

HMS-reguleringer og arbeidslivskunnskap som er gjeldende på den aktuelle arbeidsplassen i Norge.

Til § 2-2 – Krav til dokumentasjon ved forhåndsmelding

Bestemmelsen utfyller prinsippene om forhåndsmelding i yrkeskvalifikasjonsloven § 5, jf.

yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 7 nr. 1 og 2 bokstav a til g. Yrkeskvalifikasjonsdirektivets artikkel 6

bokstav a gjennomføres ikke fordi det ikke er krav til medlemskap i yrkesorganisasjoner eller

fagforeninger for å kunne utøve et yrke i Norge. Direktivets artikkel 6 bokstav b gjennomføres ikke fordi

dette ikke omfattes av virkeområdet til loven, jf. § 2 andre ledd. Direktivets artikkel 7 nr. 2a bokstav a til d

gjennomføres ikke siden Norge ikke har begrensninger for utøvelse av lovregulerte yrker i forhold til

territorier i Norge.

Første ledd lister opp de dokumenter godkjenningsmyndigheten kan kreve i tillegg til

forhåndsmeldingen. I følge yrkeskvalifikasjonsloven § 5 kan den ansvarlige myndigheten kreve at en

yrkesutøver med kvalifikasjoner fra en EØS-stat eller Sveits, leverer en forhåndsmelding til

godkjenningsmyndigheten før vedkommende skal arbeide i Norge for første gang. Det er opp til den

enkelte godkjenningsmyndighet å vurdere hvorvidt det er nødvendig å be om en forhåndsmelding og det

foreligger derfor ikke et krav om at yrkesutøveren må levere forhåndsmelding.

Dersom godkjenningsmyndigheten har bestemt at yrkesutøveren skal levere forhåndsmelding, kan den

ansvarlige myndigheten i tillegg til forhåndsmeldingen kreve at yrkesutøveren leverer

tilleggsdokumentasjon. Første ledd bokstav a til f angir hva slags type dokumentasjon som kan kreves.

Den ansvarlige myndigheten må vurdere hvilken dokumentasjon som er nødvendig å kreve, det er ikke

mulig å kreve annen dokumentasjon enn den som er nevnt i bokstav a til f.

Etter bokstav a kan en ansvarlig myndighet kreve at yrkesutøveren legger ved bevis på identitet og

nasjonalitet. Bevis på identitet og nasjonalitet må være et offisielt identifikasjonsbevis utstedt av offentlig

myndighet, for eksempel pass eller nasjonalt ID-kort som er utstedt av en EØS-stat eller Sveits.

Identifikasjonsbeviset må være gyldige.

Etter bokstav b kan en ansvarlig myndighet kreve at yrkesutøveren legger ved en bekreftelse for at

vedkommende er lovlig etablert. Med lovlig etablert menes i denne sammenheng at yrkesutøveren

oppfyller alle betingelser for å utøve et yrke i en EØS-stat, og ikke har fått forbud, verken midlertidig eller

permanent, mot å utøve yrket. Yrkesutøveren kan være etablert som selvstendig næringsdrivende eller

som lønnsmottaker. Bevis for at man er lovlig etablert kan være en bekreftelse fra en ansvarlig myndighet

i etableringsstaten der yrket er lovregulert, eller i de tilfellene yrket ikke er lovregulert i etableringsstaten

en bekreftelse fra f.eks. et næringsregister som bekrefter at yrkesutøver er lovlig etablert.

Etter bokstav c kan en ansvarlig myndighet kreve at yrkesutøveren legger ved bevis på

yrkeskvalifikasjoner. Yrkeskvalifikasjoner er kvalifikasjoner bekreftet ved et kvalifikasjonsbevis, et

kursbevis og/eller yrkeserfaring. Yrkeskvalifikasjoner kan i enkelte tilfeller kun være yrkeserfaring. Dette

er grunnen til at det i direktivet er nevnt kursbevis og/eller yrkeserfaring.


27


Kvalifikasjonsbevis og kursbevis omtales nærmere under § 3-1.

Yrkeserfaring er faktisk og lovlig utøvelse av det berørte yrket i en EØS-stat eller Sveits.

Dokumentasjon på yrkeserfaring kan være attester fra tidligere arbeidsgivere, attester fra skattekontor eller

utskrift av ligninger, utskrift fra et næringsregister tilsvarende Brønnøysundregisteret, i de tilfeller hvor

yrkesutøver er selvstendig næringsdrivende eller utskrifter fra autorisasjonsregister i de tilfeller hvor yrket

er lovregulert.

Bokstav d gjelder de tilfeller der verken yrket eller utdanningen er lovregulert i etableringsstaten, da kan

den ansvarlige myndigheten i vertsstaten kreve en bekreftelse på at yrkesutøveren har arbeidet i minimum

ett år i løpet av de siste ti årene i etableringsstaten. Eksempel på dokumentasjon kan være attest fra

tidligere arbeidsgiver, utskrift av lønnsslipper, eller attester fra skattekontor og annet. Hensikten er at

bekreftelsen skal bevise at yrkesutøveren har arbeidet minimum ett av de siste ti år.

Etter bokstav e kan den ansvarlige myndigheten kreve vandelsattest eller annen bekreftelse på at

yrkesutøveren har rett til å arbeide innenfor det berørte yrket i etableringsstaten dersom vedkommende

skal arbeide innenfor et yrke som gjelder offentlig sikkerhet eller undervisning av mindreårige. Dette

gjelder der det er krav om vandelsattest til egne borgere. Vandelsattest, eller politiattest, er en attest utstedt

av politiet som bekrefter hvorvidt yrkesutøveren har blitt dømt for straffbare handlinger. Det er imidlertid

ikke bare krav til at yrkesutøveren har «plettfri vandel»; yrkesutøveren skal også kunne dokumentere at

vedkommende har rett til å arbeide innenfor yrket i etableringsstaten. En yrkesutøver behøver ikke ha

gjort noe straffbart for å miste retten til å arbeide, det kan også foreligge disiplinære forhold. Den

ansvarlige myndigheten kan derfor be om annen bekreftelse enn vandelsattest, som for eksempel

autorisasjonsbevis. I følge vedlegg VII til direktivet kan yrkesutøveren, i de tilfellene det ikke er mulig å

fremskaffe vandelsattest, gi en erklæring under ed til en rettslig eller administrativ myndighet eller notar i

etableringsstaten. I bokstav e blir begrepene offentlig sikkerhet og undervisning av mindreårige nevnt,

men ikke definert.

Med undervisning av mindreårige menes yrkesutøvelse som vil omfatte kontakt med mindreårige i

opplæringsøyemed. I Norge legger Kunnskapsdepartementet til grunn at blant annet trafikklærer, kantor,

kateket, diakon og prest omfattes av opplæring av mindreårige. For de kirkelige yrkene gjelder dette

spesielt for yrkesutøvere som har ansvar for konfirmasjonsundervisning (kateket og prest) og de som

jobber som orgelinstruktør/musikklærer (kantor). Denne listen er ikke uttømmende, men gir eksempler på

den variasjon av yrker som kan omfattes av bestemmelsen. Det er ikke satt kvalifikasjonskrav til de som

skal utøve yrket midlertidig for yrkene pedagogisk leder eller styrer i barnehage og lærer i

grunnopplæringen i Norge. De omfattes ikke av bestemmelsen i kapittel 2 i forskriften.

Bokstav f gir den ansvarlige myndigheten en mulighet til å kreve at en yrkesutøver som skal utøve et

yrke som er omfattet av automatisk godkjenning av yrkeserfaring, jf. kapittel 4, legger ved en attest utstedt

av en ansvarlig myndighet i hjemstaten som bekrefter innhold og omfang av yrkesaktiviteten.

Etter andre ledd kan den ansvarlige myndigheten kreve at yrkesutøveren leverer en ny forhåndsmelding

dersom det har skjedd vesentlige endringer i yrkesutøverens tidligere innleverte dokumentasjon. Med

vesentlige endringer i yrkesutøverens situasjon kan f.eks. hvor yrkesutøveren har endret navn siden den

første forhåndsmeldingen ble sendt, jf. bokstav a.

Til § 2-3 – Saksbehandlingsfrister for midlertidig tjenesteytelse som krever forhåndsgodkjenning

Bestemmelsen setter saksbehandlingsfrister for behandling av melding om midlertidig tjenesteyting, jf.

yrkeskvalifikasjonsloven § 7 og yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 7 nr. 3 og 4. Det er en forutsetning

at yrket kommer inn under reglene i yrkeskvalifikasjonsloven § 6 og at det derfor skal foretas en

forhåndskontroll av yrkeskvalifikasjonene til yrkesutøver.

Første ledd slår fast at den ansvarlige myndigheten innen en måned etter mottak av forhåndsmeldingen

må informere yrkesutøveren om de vil tillate yrkesutøvelsen uten videre kontroll av yrkeskvalifikasjonene,


28


eller om de vil foreta en kontroll. Resultatet av kontrollen kan være at yrkesutøveren må gjennomføre en

egnethetsprøve som nevnt i tredje ledd, eller at de tillater yrkesutøveren å utøve yrket uten en

egnethetsprøve. Etter yrkeskvalifikasjonsloven § 6 kan ansvarlig myndighet foreta kontroll av

kvalifikasjoner dersom yrket har konsekvenser for offentlig helse eller sikkerhet. I følge

yrkeskvalifikasjonsloven § 7 vil yrkesutøveren få rett til å utøve yrket dersom den ansvarlige myndigheten

ikke følger de fristene som er gitt i forskriften. Det vil si at i de tilfellene den ansvarlige myndigheten ikke

finner det nødvendig å foreta en kontroll kan de sende varsel om det, men dersom de ikke foretar seg noe

vil yrkesutøveren få rett til å utøve yrket en måned etter at meldingen ble sendt.

Med offentlig sikkerhet menes yrker som har konsekvenser for den fysiske sikkerheten for

tjenestemottakerne, men ikke yrker som har konsekvenser for tjenestemottakers materielle sikkerhet slik

som juridiske og økonomiske yrker. Det er lite praksis fra EU-domstolen som omtaler eventuelle yrker

som faller inn under dette begrepet. Europakommisjonen har i en ikke bindende uttalelse om deres

forståelse av begrepet uttalt at for eksempel en gassinstallatør kan være et yrke som omfattes av offentlig

sikkerhet og hvor en kan foreta en forhåndskontroll av yrkeskvalifikasjonene. I Norge har ansvarlige

myndigheter lagt til grunn at blant annet bergsprenger, maskinfører og trafikklærer er yrker som omfattes

av offentlig sikkerhet og derfor underlagt forhåndskontroll av yrkeskvalifikasjoner. Da det for disse

yrkene kreves en forhåndskontroll av yrkeskvalifikasjoner før yrkesutøver kan utøve yrket midlertidig i

Norge. Det foreligger informasjon om hvilke yrker som i Norge er omfattet av forhåndskontroll hos

assistansesenteret (NOKUT).

Andre ledd sier at i de tilfeller den ansvarlige myndigheten ser at den ikke kan overholde fristen som

nevnt i første ledd, må de innen en måned etter at de har mottatt forhåndsmeldingen gi en tilbakemelding

til yrkesutøveren om at de ikke klarer å overholde fristen og bakgrunnen for dette. Videre skal årsaken til

forsinkelsen løses inne en måned etter at yrkesutøveren har blitt underrettet. Den ansvarlige myndigheten

må deretter treffe en avgjørelse om yrkesutøveren kan utøve yrket innen to måneder.

Tredje ledd slår fast at yrkesutøveren kan pålegges å gjennomføre en egnethetsprøve som nevnt i § 8-8,

når det er vesentlige forskjell mellom yrkesutøverens kvalifikasjoner og de yrkeskvalifikasjoner som

kreves i Norge for å utøve yrket. Vesentlige forskjeller er beskrevet nærmere i omtalen av § 3-4. Dersom

den ansvarlige myndigheten har fattet vedtak om at yrkesutøveren må gjennomføre en egnethetsprøve, må

selve gjennomføringen være ferdig innen en måned etter at vedtaket om egnethetsprøve ble fattet, dvs.

innen to måneder etter at meldingen først ble mottatt og i tilfeller hvor det er forsinkelse innen fire

måneder. Når egnethetsprøven er gjennomført, må den ansvarlige myndigheten vurdere om yrkesutøveren

skal ha rett til å utøve yrket. Dette vedtaket må fattes innen en måned etter at yrkesutøveren gjennomførte

egnethetsprøven, dvs. innen tre måneder etter at meldingen først ble mottatt og i tilfeller hvor det er

forsinkelse innen fem måneder.

Fjerde ledd slår fast at dersom den ansvarlige myndigheten ikke overholder fristene som er gitt i

bestemmelsen, har yrkesutøveren rett til å utøve yrket. Dette betyr også at dersom den ansvarlige

myndigheten ikke har vurdert egnethetsprøven innen fristen kan yrkesutøveren utøve yrket selv om

vedkommende ikke har bestått egnethetsprøven.

Oppsummert har den ansvarlige myndigheten som hovedregel en måneds saksbehandlingstid hvis det

ikke foreligger vesentlige forskjeller og tre måneders saksbehandlingstid fra melding er mottatt til endelig

vedtak om yrkesutøvelse må være fattet i de tilfeller det er vesentlige forskjeller. Hvis det påløper

forsinkelse kan det gis ytterligere to måneder til saksbehandling som gir en total saksbehandlingstid på

inntil tre eller fem måneder. I løpet av denne fristen må det vurderes om det foreligger vesentlige

forskjeller, om yrkesutøveren må gjennomføre en egnethetsprøve og yrkesutøveren må ha gjennomført

egnethetsprøven.

Det er svært viktig at den ansvarlige myndigheten overholder de fristene som er gitt i direktivet. Det vil

også si at der yrkesutøver ikke svarer eller ikke gjennomfører en egnethetsprøve må den ansvarlige

myndigheten treffe et vedtak om avslag.


29


Til § 2-4 – Yrkesutøvers bruk av yrkestittel

Bestemmelsen regulerer hvilken yrkestittel yrkesutøveren har rett til å benytte ved midlertidig

tjenesteytelse hvor kvalifikasjonen ikke skal forhåndsgodkjennes og i tilfeller hvor den skal

forhåndsgodkjennes, jf. yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 7 nr. 3.

Første ledd presiserer hvilke språk som skal benyttes ved bruk av yrkestitler. Yrkesutøveren skal bruke

tittelen på yrkeskvalifikasjonen som er gitt i etableringsstaten, dvs. at tittelen skal gjengis på

etableringsstatens offisielle språk. Hvis yrkesutøverens kvalifikasjon er ervervet i for eksempel Spania er

dette hjemstaten og i utgangspunktet etableringsstaten, og da skal yrkesutøver benytte den spanske tittelen

på kvalifikasjonen når vedkommende arbeider i Norge. Dersom yrkesutøveren er etablert i et annet land

en Spania, skal yrkesutøveren benytte den yrkestittelen vedkommende har i etableringsstaten.

Etter andre ledd skal yrkesutøveren benytte tittelen på kvalifikasjonsbeviset fra hjemstaten, dersom det

ikke finnes en yrkestittel i etableringsstaten. Dette kan f.eks. være hvor vedkommende har fullført en

akademisk utdanning. Dette kan være en gradstittel som for eksempel Bachelor in Accounting.

Tredje ledd er et unntak fra kravet om at yrkesutøveren skal benytte etableringsstatens tittel. Etter

bestemmelsen kan yrkesutøveren benytte den norske lovbeskyttede yrkestittel dersom kvalifikasjonene til

yrkesutøveren har blitt forhåndsgodkjent etter § 2-3.

Til § 2-5 – Informasjon til tjenestebrukere

Bestemmelsen er gitt med hjemmel i yrkeskvalifikasjonsloven § 4 tredje ledd, jf.

yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 9 bokstav a til f, med unntak av bokstav e, gjennomføres ikke fordi

dette gjelder skatt. EØS-avtalen har spesifikt unntatt regler om skatt og direktivets artikkel 9 bokstav e

omfattes ikke av EØS-avtalen.

I de tilfeller yrkesutøveren benytter etableringsstatens yrkestittel eller kvalifikasjon, kan den ansvarlige

myndigheten kreve at yrkesutøveren fremlegger tilleggsopplysninger til tjenestemottakeren. Dette er en

kan-regel og det er derfor ikke et ubetinget krav til yrkesutøveren, men opptil den ansvarlige

myndighetens skjønn. Bestemmelsen lister fem alternative tilleggsopplysninger som den ansvarlige

myndigheten kan kreve at yrkesutøveren fremlegger men den ansvarlige myndigheten kan bare kreve at

yrkesutøveren fremlegger de tilleggsopplysningene som fremgår av denne bestemmelsen. Listen er

uttømmende.

Til § 2-6 – Delvis adgang ved midlertidig tjenesteytelse

Bestemmelsen utfyller prinsippet om delvis adgang i yrkeskvalifikasjonsloven § 4 andre ledd, jf.

yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 4f nr. 4 og 5.

Formålet med bestemmelsen er å legge til rette for at en yrkesutøvere kan utøve et yrke de er fullt ut

kvalifisert for i hjemstaten uten å måtte ta hele utdanningen på nytt i vertstaten.

Bestemmelsen slår fast at en yrkesutøver som ikke gis rett til å utøve yrket midlertidig, kan gis delvis

adgang til yrket. Dette gjelder kun i de tilfeller det skal gjennomføres en forhåndskontroll og den viser at

yrkesutøver ikke vil bli godkjent, da skal den ansvarlige myndigheten vurdere om yrkesutøveren kan gis

delvis adgang til yrket. Vurderingen skjer i samsvar med bestemmelsene i kapittel 2 om midlertidig

tjenesteytelse, og vil kun gjelde for yrker hvor yrkesutøvelsen har konsekvenser for offentlig helse og

sikkerhet, jf. lovens § 6. Yrker som omfattes av offentlig sikkerhet er omtalt under merknad § 2-3. Noen

av disse yrkene vil også kunne omfattes av bestemmelsen om delvis adgang. Ved vurdering av delvis

adgang gjelder vilkårene i § 3-7. Se nærmere omtale til den bestemmelsen.

Til § 2-7 – Administrativt samarbeid

Bestemmelsen utfyller prinsippet om administrativt samarbeid i yrkeskvalifikasjonsloven § 19, jf.

yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 8 nr. 1 og 2.


30


Første ledd gir den ansvarlige myndigheten i Norge ved begrunnet tvil hjemmel til å be om bestemte

opplysninger av den ansvarlige myndigheten i etableringsstaten. Dette er en kan-regel og det er derfor

ikke et ubetinget krav, men opptil den ansvarlige myndighetens skjønn. Kravet til administrativt

samarbeid krever utveksling av informasjon som kan regnes som sensitive opplysninger, men slike

opplysninger kan deles uten hinder av forvaltningslovens § 13 om lovbestemt taushetsplikt. Dette kommer

frem i yrkeskvalifikasjonslovens § 19 andre ledd.

Dersom den ansvarlige myndigheten i Norge er i tvil om hvorvidt yrkesutøveren kan utøve det

spesifikke yrket, og denne tvilen er begrunnet, kan de be den ansvarlige myndigheten i den andre EØS-

staten om informasjon om yrkesutøvers status i forhold til om vedkommende er lovlig etablert, om redelig

adferd og om yrkesutøveren har vært ilagt disiplinære eller strafferettslige sanksjoner i forbindelse med

utøvelsen av yrket. Det kan være situasjoner der en yrkesutøver har mistet retten til å utøve yrket i

etableringsstaten, men hvor grunnen til at yrkesutøveren har mistet retten til å utøve yrket ikke har noen

betydning for utøvelsen av yrket i Norge. Et eksempel på dette kan være der en yrkesutøver er fradømt

retten til å utøve yrket i etableringsstaten og begrunnelsen for utestengelsen ikke ville medført bortfall av

retten i Norge. Et annet eksempel er der en ansvarlig myndighet i etableringsstaten har begrenset retten til

yrkesutøveren pga. manglende betaling av en kontingent.

Etter andre ledd gis den ansvarlige myndigheten som ønsker å kontrollere yrkesutøverens

yrkeskvalifikasjoner en hjemmel til å be om informasjon om yrkesutøverens utdanning fra den ansvarlige

myndigheten i etableringsstaten. Dette kan være aktuelt der den ansvarlige myndigheten trenger mer

informasjon for å vurdere om det er vesentlige forskjeller i yrkesutøverens utdanning i forhold til den

utdanningen som kreves i Norge, og dersom de vesentlige forskjellene kan føre til skade på offentlig

sikkerhet og helse.

Tredje ledd gjennomfører en ny bestemmelse i endringsdirektivet som pålegger at administrativt

samarbeid skal foregå via Det indre markeds informasjonssystem (IMI). IMI er en elektronisk database

hvis formål er informasjonsutveksling mellom ansvarlige myndigheter i EØS-statene, for eksempel i

forbindelse med autorisasjon eller godkjenning av yrkeskvalifikasjoner. Se omtale om IMI under

definisjoner.

Fjerde ledd angir at tjenestemottakeren skal underrettes i de tilfeller tjenestemottakeren klager på

tjenesteytelsen. Dette skal sikre at klager fra en tjenestemottaker over en tjenesteyter behandles korrekt og

tjenestemottakeren skal underrettes om klagens resultat. I denne sammenheng betyr tjenestemottaker en

som har betalt for en tjeneste, for eksempel en som har behov for elektriker eller en som har barna sine i

en barnehage. Dersom en yrkesutøver utfører arbeidet på en slik måte at tjenestemottakeren ønsker å klage

på vedkommende, skal den ansvarlige myndigheten behandle denne klagen. Når den ansvarlige

myndigheten har behandlet klagen, skal tjenestemottakeren få kopi av avgjørelsen.

Kapittel 3. Etablering – godkjenning etter generell ordning

Til § 3-1 – Kvalifikasjonsnivåer

Bestemmelsen utfyller reglene om kvalifikasjonsnivåer i yrkeskvalifikasjonsloven § 8 fjerde ledd, jf.

yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 11 bokstav a til e. Bestemmelsen presiserer innholdet i de ulike

kvalifikasjonene og plasserer oppnådde kvalifikasjoner i forskjellige nivåer fra uformell opplæring til

universitetsutdanning.

Nivå A gjelder kursbevis utstedt av ansvarlig myndighet. Kursbeviset må være utstedt av en ansvarlig

myndighet i hjemstaten og være utformet ifølge den statens lover eller administrative bestemmelser. Nivå

A nevner fire forskjellige alternativer.

Nivå A nr. 1 gjelder kursbevis med bekreftelse på opplæring som ikke leder til en formell kvalifikasjon

og derfor ikke omfattes av de øvrige nivåene B til E. Norsk kvalifikasjonsrammeverk har definert slik type


31


opplæring som resultatet av organisert læring som har funnet sted på ikke-formelle læringsarenaer

(frivillig sektor, læring på arbeidsplassen, private kurstilbydere osv.). Opplæringstilbudet er ikke bundet

av offentlige fag- eller læreplaner, men dokumenteres gjerne med et kursbevis. Læringsaktiviteten kan

videre karakteriseres som hverdagslæring fra de ulike situasjoner en person deltar i gjennom hjem, skole,

arbeidsliv og samfunnsdeltakelse. Den slags kompetanse kan dokumenteres gjennom en individuell

utfylling av et dokument for kompetansekartlegging.

Nivå A nr. 2 gjelder særskilt eksamen uten opplæring. Dette gjelder de tilfeller hvor yrket kun krever at

yrkesutøveren gjennomfører en eksamen for å utøve yrket uten at det kreves spesielle forkunnskaper.

Nivå A nr. 3 gjelder dokumentasjon på yrkeserfaring. Yrkeserfaring er faktisk og lovlig utøvelse av det

berørte yrket i en EØS-stat eller Sveits. Dokumentasjon på yrkeserfaring skal være utstedt av ansvarlig

myndighet i etableringsstaten.

Nivå A nr. 4 gjelder dokumentasjon på antall år eller fullførte fag på grunnskole, eller kompetansebevis

fra videregående opplæring dersom denne ikke er fullført. Direktivet omtaler dette som attest på generell

kunnskap. Siden videregående opplæring regnes som fullført i tråd med nivå B, legger departementet til

grunn at nivå A dreier seg om ikke-fullført opplæring. Et kompetansebevis er dokumentasjon på

gjennomførte fag på videregående opplæring. Kompetansebeviset gir ikke generell studiekompetanse,

men det kan benyttes som supplerende dokumentasjon ved opptak til særskilte studier. Det kan være stater

med yrker hvor det er nok med en delvis gjennomført videregående opplæring for å kunne utøve yrket,

disse yrkene vil da komme inn under nivå A nr. 4.

Nivå B er vitnemål på fullført videregående opplæring, det er to forskjellige alternativer.

Nivå B nr. 1 gjelder studieforberedende videregående opplæring. Dette er fullført videregående

opplæring som fører frem til et vitnemål. Vitnemålet gir generell studiekompetanse og gir opptak til

studier på høyskole- og universitetsnivå.

Nivå B nr. 2 gjelder yrkesfaglig videregående opplæring. Dette er fullført videregående opplæring som

fører frem til et fagbrev, svennebrev eller en yrkeskompetanse.

Nivå C omfatter vitnemål på fullført utdanning utover videregående opplæring, men som ikke er på nivå

med høyere utdanning. Det er to forskjellige alternativer. Det er en endring i forhold til direktiv

2005/36/EF i bokstav c ii), hvor det var vist til vedlegg nr. II i direktivet. Vedlegget er opphørt ved

direktiv 2013/55/EU. Det er ikke lenger en liste over yrker med utdanning med særlig struktur i direktivet.

Det er i stedet nå et krav om at landene skal opplyse elektronisk om lovregulerte yrker med utdanninger

med særlig struktur i nettportalen for tjenestedirektivet.

For at en utdanning skal falle inn under nivå C nr. 1, må det være utdanninger ut over videregående

opplæring med en varighet på enten ett år eller utdanninger med særlig struktur ut over videregående

opplæring. I Norge vil dette f.eks. kunne være fagskoleutdanninger med varighet over ett år. I lov om

fagskoleutdanning § 1 andre ledd, er det presisert at fagskoleutdanning er yrkesrettede utdanninger som

bygger på videregående opplæring eller tilsvarende realkompetanse, og som har et omfang tilsvarende

minimum et halvt studieår og maksimum to studieår.

Nivå D og E gjelder høyere utdanning på minimum tre år (nivå D) eller minimum fire år (nivå E) som er

fullført ved et akkreditert lærested, for eksempel en høyskole eller et universitet. Utdanningen kan

uttrykkes i et tilsvarende antall studiepoeng, disse må samsvare med det europeiske ECTS-systemet

(European Credit Transfer and Accumulation System). Slik utdanningen kan være bachelorgrad,

mastergrad eller doktorgrad.

Til § 3-2 – Likebehandling av kvalifikasjonsbevis

Bestemmelsen utfyller reglene om kvalifikasjonsnivåer i yrkeskvalifikasjonsloven § 8 fjerde ledd, jf.

yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 12. Bestemmelsen gjelder likebehandling av kvalifikasjonsbevis og


32


presiserer at kvalifikasjoner som er oppnådd i andre EØS-stater eller Sveits skal likestilles med

kvalifikasjoner oppnådd i Norge, og at de nevnte kvalifikasjonene skal gi adgang til utøvelsen av et yrke.

Denne bestemmelsen gjelder for kvalifikasjoner som ikke oppfyller kravene i § 3-1. Selv om

kvalifikasjonene ikke oppfyller betingelsene er det likevel et krav om at den ansvarlige myndigheten

likebehandler disse kvalifikasjonene. For at et kvalifikasjonsbevis etter denne bestemmelsen skal bli

likestilt med kvalifikasjoner etter § 3-1 må begge vilkårene være oppfylt. Opplæringen kan være fullført

på fulltid eller deltid, og innenfor eller utenfor formelle programmer.

Til § 3-3 – Vilkår for godkjenning

Bestemmelsen utfyller reglene om vilkår for godkjenning i yrkeskvalifikasjonsloven § 8 fjerde ledd, jf.

yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 13. Det er en forutsetning at yrkesutøveren har en rett til å utøve

yrket i etableringsstaten, dette kommer frem av yrkeskvalifikasjonslovens § 8 andre ledd.

Første ledd fastslår prinsippet om at en yrkesutøver med kvalifikasjonsbevis som nevnt i § 3-1 nivå A til

E har rett til å utøve et lovregulert yrke på lik linje med en yrkesutøver som har ervervet sine

yrkeskvalifikasjoner i Norge. Bestemmelsen må leses i sammenheng med yrkeskvalifikasjonslovens § 8.

I andre ledd er det regler om at dersom yrket ikke er lovregulert i etableringsstaten så må det

kvalifikasjonsbeviset yrkesutøveren har være utstedt av en ansvarlig myndighet i etableringsstaten.

I tredje ledd er det et krav om at yrkesutøveren må ha utøvd yrket i minst ett av de siste ti år. Dette

gjelder allikevel ikke der selve utdanningen er lovregulert, som nevnt i andre punktum i bestemmelsen.

Det er flere land hvor utdanningen er lovregulert men hvor yrket ikke er lovregulert. I slike tilfeller vil

yrkesutøveren kunne starte å utøve yrket uten at det kan settes krav til praksis fra hjemstaten.

Fjerde ledd gjelder for de tilfeller kvalifikasjonskravet i Norge er fullført utdanning utover videregående

nivå med varighet på minst ett år. Da skal den ansvarlige myndigheten godta yrkesopplæring fra andre

land med særlig struktur som nevnt i nivå C nr. 2. Det antas at dette er lite aktuelt i Norge, da det er få

yrker med krav til kvalifikasjoner på nivå C nr. 1.

I femte ledd er det et unntak fra at yrkesutøveren har rett til å utøve et yrke i Norge. Dette gjelder der

den utdanningen som kreves i hjemstaten kun er på nivå a, men hvor kravet i Norge for å kunne utøve

yrket er minst fire års høyere utdanning (nivå E). Da kan den ansvarlige myndigheten nekte yrkesutøveren

adgang til å utøve yrket i Norge, jf. yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 13 nr. 4.

Til § 3-4 – Utligningstiltak

Bestemmelsen utfyller kravene til utligningstiltak i yrkeskvalifikasjonsloven § 8 fjerde ledd, jf.

yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 14 nr. 1 bokstav a og b. Bestemmelsen omhandler vilkår for å

iverksette utligningstiltak. Utligningstiltak kan være en prøveperiode på inntil tre år eller en

egnethetsprøve. Bestemmelsen må leses sammen med § 3-5 og § 3-6.

Yrkeskvalifikasjonsdirektivet setter ingen begrensninger i hvor mange ganger det kan tilbys

utlikningstiltak. Det er opp til den ansvarlige myndigheten å vurdere, basert på nasjonale regler som ellers

gjelder for relevant opplæring. Dersom en yrkesutøver i sin opplæring i Norge kan gå opp til eksamen

eller prøve tre ganger, kan den ansvarlige myndigheten sette den samme begrensningen for en yrkesutøver

som må gjennomføre utlikningstiltak.

Første ledd, bokstav a gir den ansvarlige myndigheten rett til å pålegge yrkesutøveren utligningstiltak

dersom yrkesutøverens utdanning fra en annen EØS-stat er vesentlig forskjellig fra innholdet i den

utdanningen som gis i Norge. Et eksempel på et yrke med vesentlige forskjeller i utdanningen er

trafikklærer. For å bli trafikklærer i Norge er det et krav til at yrkesutøveren fullfører en to-årig høgskole-

/universitetsutdanning med blant annet fag innenfor pedagogikk og etikk, samt at det skrives en

kandidatoppgave. I andre land, som for eksempel Danmark, er det mulig å ta utdanningen som et syv


33


måneders fulltidskurs. Denne forskjellen i utdanningens innhold og lengde vil samlet sett utgjøre en

vesentlig forskjell.

Første ledd, bokstav b gir ansvarlig myndighet rett til å pålegge yrkesutøver utligningstiltak hvis det

aktuelle yrket i Norge omfatter lovregulerte yrkesaktiviteter som ikke inngår i en sammenlignbar form i

det tilsvarende yrket i yrkesutøvers hjemstat og det i Norge kreves en særskilt utdanning som er vesentlig

forskjellig fra yrkesutøvers utdanning. Et eksempel på et yrke med vesentlige forskjeller i yrkesaktiviteter

er eiendomsmegler. I Norge er eiendomsmegler en tre-årig bachelorutdanning, med blant annet fag

innenfor økonomi, juss, statistikk, oppgjør og regnskapsføring av betrodde midler. I noen EØS-stater er

for eksempel enkelte av oppgavene som en eiendomsmegler gjør i Norge lagt til en notar. Videre kan

oppgavene til en eiendomsmegler i noen EØS-stater være begrenset til kun å presentere og vise

eiendommen, eiendomsmegleren har da ingen oppgaver i forbindelse med selve oppgjøret. Da vil det både

være vesentlige forskjeller i utdanningen og i de oppgavene som en eiendomsmegler utfører.

Andre ledd definerer vesentlig forskjell. Med vesentlig forskjell menes forskjell i kunnskap, ferdigheter

og generell kompetanse som er nødvendig for å utøve yrket og at kvalifikasjonen til yrkesutøveren er

vesentlig forskjellig i innhold i forhold til hva som kreves av kvalifikasjonen i Norge.

Utlikningstiltak forutsetter at den ansvarlige myndigheten vurderer og treffer en beslutning etter

gjennomført prøveperiode eller egnethetsprøve.

Til § 3-5 – Unntak fra yrkesutøvers valgfrihet ved prøveperiode eller egnethetsprøve

Bestemmelsen har noen unntak fra yrkesutøverens valg av utligningstiltak i yrkeskvalifikasjonsloven § 8

fjerde ledd, jf. yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 14 nr. 2 og 3. Enkelte avsnitt i direktivet

gjennomføres ikke fordi dette er krav som er rettet mot Europakommisjonen og ikke den enkelte

medlemsstat eller yrkesutøver.

Første ledd, første punktum fastsetter hovedregelen om at yrkesutøveren selv kan velge mellom en

prøveperiode eller en egnethetsprøve der det er aktuelt.

Første ledd, andre punktum slår fast at dersom det er nødvendig kan det gjøres unntak fra

yrkesutøverens rett til selv å velge. Det er fem alternative unntak fra hovedregelen, men denne listen er

ikke uttømmende. I yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 14 nr. 2 andre og tredje avsnitt kan den

ansvarlige myndigheten melde fra til Europakommisjonen, for EØS/EFTA-statene er det EFTA

overvåkingsorgan (ESA), om at valgmuligheten faller bort. For at et slikt unntak skal bli gjeldende må

unntaket være tilstrekkelig begrunnet. ESA skal foreta en vurdering av unntaket. Hvis ESA aksepterer

unntaket eller ikke gir noen tilbakemelding innen tre måneder, så kan den ansvarlige myndigheten gjøre

unntak fra yrkesutøverens valgfrihet. Dette er ikke forskriftsfestet da det er krav til myndighetene og ESA.

Bokstav e) er et slikt eksempel hvor norske myndigheter har bedt om unntak fra regelen om at

yrkesutøveren selv kan velge, se omtale nedenfor.

Første ledd andre punktum bokstav a gjelder utøvelse av et yrke som krever særlig kjennskap til

nasjonal rett, og der yrket i vesentlig grad består av å gi råd og veiledning om nasjonal rett. Unntak fra

valgfriheten i dette tilfellet vil primært omfatte juridiske yrker, herunder advokat og rettshjelper, hvor

informasjon om nasjonal rett er hovedaktiviteten. Unntaket kan også gjelde for yrker som ikke er

juridiske, men som likevel har omfattende veiledningsplikt om regelverk til tjenestemottakere. Dette kan

for eksempel være revisor.

Første ledd andre punktum bokstav b gjelder en yrkesutøver som ikke omfattes av godkjenning av

yrkeserfaring (som nevnt i kapittel 4) ved at yrkesutøveren f.eks. mangler den yrkeserfaringen som kreves

i de ulike bestemmelsene. Videre er det et krav om at yrkesutøveren ønsker å etablere seg som selvstendig

næringsdrivende innenfor et område som krever kunnskap om og anvendelse av nasjonale særregler i

samme omfang som for det som kreves av norske borgere. Eksempler på yrker i Norge som omfattes av

kapittel 4 er elektriker og heismontør.


34


Første ledd andre punktum bokstav c gjelder hvor en yrkesutøver med kvalifikasjoner vist med

kursbevis som nevnt i § 3-1 nivå A, og hvor det i Norge kreves kvalifikasjoner vist med diplom på fullført

utdanning utover videregående opplæringsnivå, men som ikke er på nivå med høyere utdanning, dvs. nivå

C.

Første ledd andre punktum bokstav d gjelder hvor en yrkesutøver med kvalifikasjoner vist med attest

med fullført videregående utdanning som nevnt i § 3-1 nivå B, og hvor det i Norge kreves minst tre år

høyere utdanning, dvs. nivå D.

Første ledd andre punktum bokstav e gjelder en yrkesutøver som omfattes av forskrift om utførelse av

arbeid, bruk av arbeidsutstyr og tilhørende tekniske krav kapittel 26 om sikkerhet og helse ved arbeid

under vann eller økt omgivende trykk. I forskrift 6. desember 2011 nr. 1360 om administrative ordninger

på arbeidsmiljølovens område (forskrift om administrative ordninger) § 9 tredje ledd fremgår det at søkere

skal avlegge egnethetsprøve dersom opplæringen er av en vesentlig annen art enn det som er kravet i

Norge. Yrkesutøveren har ingen valgmulighet mellom en prøveperiode eller egnethetstest. Dette vil gjelde

en yrkesutøver som ønsker godkjenning for å kunne utøve yrket som dykker i Norge.

Etter andre ledd kan den ansvarlige myndigheten kreve at yrkesutøveren både gjennomfører en

prøveperiode og en egnethetsprøve i de tilfeller der yrkesutøveren har kursbevis, men hvor yrket i Norge

krever minst tre års høyere utdanning, dvs. nivå D. Et eksempel på dette kan være der det f.eks. i en EØS-

stat kun er krav om at yrkesutøveren har et kursbevis for å arbeide som eiendomsmegler, i Norge er det et

krav om at en eiendomsmegler har en bachelorgrad i eiendomsmegling. Da vil yrkesutøveren ha et

kvalifikasjonsbevis på nivå A fra hjemstaten, i Norge er det et krav om nivå D. I slike tilfeller kan

ansvarlig myndighet kreve at yrkesutøveren både gjennomfører og består en prøveperiode og en

egnethetstest for å bli godkjent.

Til § 3-6 – Særlige krav som stilles til vedtak om utligningstiltak

Bestemmelsen utfyller reglene i yrkeskvalifikasjonsloven § 8 fjerde ledd, jf.

yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 14 nr. 4, 5, 6 og 7. Bestemmelsen pålegger den ansvarlige

myndigheten å vurdere yrkeserfaringen til yrkesutøveren før de eventuelt fatter vedtak om utligningstiltak.

Bestemmelsen stiller også krav til vedtakets innhold.

Etter første ledd skal den ansvarlige myndigheten der de har funnet at yrkesutøveren har vesentlig

mangler i utdanningen, vurdere om den kunnskap eller livslang læring yrkesutøveren har tilegnet seg, helt

eller delvis, veier opp for de vesentlige forskjellene i utdanningen som kreves i Norge, før vedtak om

prøveperiode eller egnethetsprøve treffes. Den ansvarlige myndigheten må vurdere det faktiske innholdet i

yrkesaktiviteten og eventuelle kurs yrkesutøveren har fullført, både formelle og uformelle før det eventuelt

fattes vedtak om prøveperiode eller egnethetsprøve. Det kan være at yrkesutøveren ved sin yrkeserfaring

eller eventuelle kurs oppveier for de mangler yrkesutøveren har i utdanningen fra sin hjemstat.

Andre ledd stiller krav til vedtakets innhold. Dette kommer i tillegg til de reglene som er i

forvaltningsloven § 24 om at vedtak skal begrunnes. Vedtaket skal inneholde informasjon om hvilket

kvalifikasjonsnivå som kreves for å utføre yrket i Norge og hvilket kvalifikasjonsnivå yrkesutøver har i

henhold til tabellen i § 3-1 første ledd. Vedtaket skal videre vise til hvilke vesentlige forskjeller som ble

lagt til grunn for vurderingen og begrunnelse for hvorfor forskjellene ikke kan bli avhjulpet av

yrkesutøverens yrkeskvalifikasjoner eller livslang læring.

Tredje ledd stiller krav til at yrkesutøveren skal gis mulighet til å ta en egnethetsprøve senest seks

måneder etter at vedtak om utligningstiltak er truffet.

Til § 3-7 – Delvis adgang til et yrke ved etablering

Bestemmelsen utfyller prinsippet om delvis adgang til et yrke i yrkeskvalifikasjonsloven § 8 tredje ledd,

jf. yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 4f nr. 1 bokstav a til c.


35


Første ledd viser til at en ansvarlig myndighet kan, etter en individuell vurdering, gi yrkesutøveren

delvis adgang til et yrke dersom tre kumulative vilkår er oppfylt. Det er viktig å presisere at en vurdering

om å gi delvis adgang skal foretas etter en konkret vurdering av alle tre vilkårene. Det er ikke anledning til

å foreta vurderinger utfra predefinerte kriterier som i praksis vil føre til at det ikke er foretatt en

individuell vurdering.

Første ledd bokstav a krever at yrkesutøveren må være fullt ut kvalifisert til å utøve yrket i

etableringsstaten. Med dette menes at yrkesutøveren har rett til å arbeide i det berørte yrket i

etableringsstaten.

Første ledd bokstav b er det et krav om at forskjellen mellom yrkesutøverens kvalifikasjoner og de

kvalifikasjoner som kreves i Norge er så store at yrkesutøveren må ta hele utdanningen på nytt. Et

eksempel på hvor delvis adgang kan vurderes er der yrkesutøveren har en spesialutdanning for å legge

høyspentledninger i hjemstaten men der det ikke er krav om en elektroutdanning. I Norge er det et krav

om at slikt arbeid utføres av en med elektroutdanning. Den ansvarlige myndigheten kan da vurdere å gi

yrkesutøveren delvis adgang til å utøve sitt yrke i Norge, med en begrensning at vedkommende ikke kan

gjøre annet elektroarbeid.

I følge første ledd bokstav c skal yrkesaktiviteten som yrkesutøveren ønsker å utøve kunne skilles ut fra

annen aktivitet som hører inn under det lovregulerte yrket i Norge. Hvis det ikke er mulig å skille ut

aktiviteten vil det ikke omfattes av delvis adgang.

Etter andre ledd skal den ansvarlige myndigheten i vurderingen om hvorvidt yrkesutøveren kan få delvis

adgang til å utøve yrket etter bokstav c, ta hensyn til om yrkesutøveren kan utøve yrket selvstendig i

hjemstaten. Det vil si at dersom yrkesutøvere ikke kan utøve den delen av yrket selvstendig i hjemstaten

kan vedkommende ikke få delvis adgang til å utøve yrket i Norge.

Etter tredje ledd kan delvis adgang til et yrke avslås dersom tvingende allmenne hensyn tilsier det. Den

ansvarlige myndigheten skal foreta en vurdering fra sak til sak og selv om vilkårene over er oppfylt, kan

den ansvarlige myndigheten likevel avslå søknad om delvis adgang til et yrke. Avslaget kan være

berettiget hvis det foreligger tvingende allmenne hensyn. Det vil være tvingende allmenne hensyn når et

avslag er nødvendig for å sikre måloppnåelse for reguleringen av yrket. Med det menes at formålet for

lovreguleringen av et yrke blir opprettholdt kun ved et avslag. Dersom kravene som stilles i lov og

forskrift til f.eks. advokattjenester er begrunnet i hensynet til forbrukerne, og disse kravene også må gjelde

for andre yrkesutøvere fra EØS-stat eller Sveits for å sikre at hensynet blir ivaretatt, kan delvis adgang til

et yrke nektes. Avslaget er således nødvendig for å ivareta intensjonen med lovreguleringen. Det er viktig

at ansvarlig myndighet ikke går lenger enn nødvendig i forbindelse med vurderingen.

I følge fjerde ledd skal en yrkesutøver som har fått delvis adgang til yrket, utøve yrkesaktiviteten i tråd

med den yrkestittelen som ble gitt i hjemstaten. Den ansvarlige myndigheten kan kreve at yrkestittelen

oversettes til norsk. Yrkesutøver som har fått delvis adgang, skal tydeliggjøre omfanget av egen

yrkesaktivitet ovenfor mottakere av tjenesten slik at ikke tjenestemottakeren får en feil forståelse av hva

yrkesutøveren faktisk kan bedrive av yrkesaktivitet.

Kapittel 4. Etablering – Automatisk godkjenning på grunnlag av yrkeserfaring

Til § 4-1 – Anvendelsesområde

Bestemmelsen utfyller prinsippet om automatisk godkjenning av yrkeserfaring i

yrkeskvalifikasjonsloven § 9 andre ledd, jf. yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 16. Bestemmelsen angir

hva slags type yrkeserfaring og opplæring som kreves for å bli godkjent.

Yrket må omfattes av de aktivitetene som er oppført i vedlegg 1 til forskriften, det er aktiviteter innenfor

håndverks-, industri- og handelsvirksomhet. Da kan vedkommende bli godkjent automatisk som en følge

av yrkeserfaring. Det er ikke mange yrker i Norge som omfattes av denne ordningen. Det er typisk yrker


36


hvor det kreves en yrkesfagutdanning enten fra videregående eller fagskole. Det vil i Norge f.eks. være

yrker innenfor elektrosektoren inkludert heismontør, samt teknisk leder ved godkjent kontrollorgan for

periodisk kjøretøykontroll.

Det er et krav om at yrkeserfaring og eller opplæringen skal være tilstrekkelig dokumentert. Dokumentet

bør klart identifisere den yrkesmessige aktivitet yrkesutøveren har utøvet. Videre kan den ansvarlige

myndighet be om en attest fra ansvarlig myndighet i etableringsstaten med opplysninger om den

pågjeldende aktiviteten og hvor lenge yrkesutøveren har utøvd yrket. Dette betyr at den ansvarlige

myndigheten i etableringsstaten beskriver yrkesaktiviteten, da vil ansvarlig myndighet i Norge se hvilken

aktivitet yrkesutøver har utøvd. Dersom yrkesutøver f.eks. kun har hatt en administrativ stilling og uten

det faglige innholdet som yrkesaktiviteten omfatter, vil yrkesutøver ikke omfattes av ordningen om

automatisk godkjenning. Videre kan ansvarlig myndighet i enkelte tilfeller be om bevis for opplæringen til

yrkesutøver. Dette kommer frem i brukerveiledning1 utarbeidet av Europakommisjonen. I samme

brukerveiledning skriver Europakommisjonen at dersom søker oppfyller vilkårene til automatisk

godkjenning etter artikkel 16, dvs. yrkeskvalifikasjonsloven § 9, kan ikke ansvarlig myndighet kreve at

yrkesutøver legger ved bevis for opplæring. Dette gjelder allikevel ikke dersom yrkesutøver søker

godkjenning som kombinerer yrkeserfaring med opplæring. I slike tilfeller bør ansvarlig myndighet be om

en attest fra ansvarlig myndighet i etableringsstaten som nevnt over.

Dersom yrkesutøver ikke oppfyller kravene i kapittelet til automatisk godkjenning skal vedkommende

vurderes etter den generelle ordningen i kapittel 3, dette kommer frem av yrkeskvalifikasjonsloven § 8.

1 Brugervejledning Direktiv 2005/36/EF: Alt, hvad du altid har ønsket at vide om anerkendelse af faglige kvalifikationer, 66 spørgsmål

66 svar.

Til § 4-2 – Krav til yrkeserfaringens lengde som omfattes av yrker nevnt i liste 1, vedlegg 1

Bestemmelsen utfyller prinsippet om godkjenning av yrkeserfaring og krav til yrkeserfaringens lengde i

yrkeskvalifikasjonsloven § 9 andre ledd, jf. yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 17 nr. 1 bokstav a til e.

Artikkel 17 nr. 3 gjennomføres ikke fordi frisør ikke er et lovregulert yrke i Norge. Bestemmelsen lister

fem alternative vilkår for at yrkeserfaring skal kunne bli godkjent. Eksempel på slike yrker er elektriker og

heismontør. For andre yrker, vises det til liste 1, vedlegg 1.

Til § 4-3 Krav til yrkeserfaringens lengde som omfattes av yrker nevnt i liste 2, vedlegg 1


yrkeskvalifikasjonsloven § 9 andre ledd, jf. yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 18 nr. 1 bokstav a til f.

Bestemmelsen lister seks alternative vilkår for at yrkeserfaring skal kunne bli godkjent. Det er ingen

lovregulerte yrker som faller inn under denne kategorien i Norge. For andre yrker, vises det til liste 2,

vedlegg 1.

Til § 4-4 Krav til yrkeserfaringens lengde som omfattes av yrker nevnt i liste 3, vedlegg 1


yrkeskvalifikasjonsloven § 9 andre ledd, jf. yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 19 nr. 1 bokstav a til d.

Bestemmelsen lister fire alternative vilkår for at yrkeserfaring skal kunne bli godkjent. Eksempel på et

slikt yrke er teknisk leder ved kontrollorgan for periodisk kjøretøykontroll. For andre yrker, vises det til

liste 3, vedlegg 1.

Til § 4-5 – Krav til dokumentasjon av yrkeserfaring og eventuell opplæring

Bestemmelsen utfyller prinsippet om godkjenning av yrkeserfaring i yrkeskvalifikasjonsloven § 9 andre

ledd, jf. yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 17 nr. 2, artikkel 18 nr. 2 og artikkel 19 nr. 2. Videre

yrkeskvalifikasjonsdirektivets artikkel 50 nr. 1 og vedlegg VII nr. 1 bokstav c). Bestemmelsen oppstiller

krav til dokumentasjon, yrkeserfaringens varighet og dokumentasjon på eventuell opplæring.


37


Etter første ledd kan ansvarlig myndighet be om en attest utstedt av ansvarlig myndighet i hjemstaten

eller etableringsstaten som viser den yrkesaktiviteten og hvor lenge yrkesutøver har utøvd den. Dette

kommer frem i artikkel 50 nr. 1 og vedlegg VII punkt nr. 1 bokstav c). Vedlegget er vedlegg 2 til

forskriften.

Etter andre ledd skal i de tilfellene hvor yrkesutøver har opplæring innenfor fagområdet være attestert

av en ansvarlig myndighet i etableringsstaten eller av et bransjeorgan med opplysninger om den

pågjeldende aktiviteten. Det vil f.eks. si at dersom en yrkesutøver har utøvd yrket i tre sammenhengende

år som selvstendig næringsdrivende og har minimum tre års opplæring i fagområdet, jf. § 4-2 bokstav b,

skal opplæringen være attestert enten av en ansvarlig myndighet eller et bransjeorgan som har myndighet

til det.

Etter tredje ledd er det et krav om at yrkeserfaringen ikke skal være eldre enn ti år før søknad om

godkjenning sendes til ansvarlig myndighet.

Kapittel 5. Etablering – godkjenning etter felles opplæringsramme og

opplæringsprøve

Til § 5-1 – Felles opplæringsrammer og opplæringsprøver

Bestemmelsen utfyller prinsippet om felles opplæringsprinsipper, herunder opplæringsrammer og

opplæringsprøver, i yrkeskvalifikasjonsloven § 11 og § 12, jf. yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 49a

og 49b.

Europakommisjonen har foreløpig ikke utarbeidet noen felles opplæringsprinsipper, men har startet flere

prosjekter for å se på yrker hvor dette kan være aktuelt. Det er usikkert når Europakommisjonen vil foreslå

slike prinsipper.

Kapittel 6. Europeisk profesjonskort

Departementet vil understreke at selv om det omtales som et profesjonskort utstedes det ikke et fysisk

kort, det er mer en elektronisk prosedyre for å godkjenne yrkesutøverens yrkeskvalifikasjonsdokumenter.

Yrkesutøver vil kunne skrive ut et dokument som viser at dokumentene er gjennomgått. Det er også mulig

for potensielle arbeidsgivere å undersøke på en nettside utarbeidet av Europakommisjonen om

yrkesutøveren har et gyldig profesjonskort.

Bestemmelsene i dette kapittelet trer i kraft når direktiv 2013/55/EU som endrer

yrkeskvalifikasjonsdirektivet og innfører ordningen med europeisk profesjonskort, trer i kraft i EØS-

avtalen.

Til § 6-1 – Yrker regulert av yrkeskvalifikasjonsloven som omfattes av profesjonskort

Bestemmelsen utfyller reglene om europeisk profesjonskort i yrkeskvalifikasjonsloven § 14 første ledd,

jf. yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 4a nr. 2. Yrkeskvalifikasjonsdirektivets artikkel 4a nr. 1

gjennomføres ikke fordi det er krav til Europakommisjonen og ikke til en medlemsstat eller yrkesutøver.

Det er Europakommisjonen i samarbeid med medlemslandene som har bestemt hvilke yrker som skal

omfattes av profesjonskort. Kommisjonens gjennomføringsforordning 2015/983 av 24. juni 2015 om

prosedyren for utstedelse av europeisk profesjonskort og bruk av varslingsmekanismer i henhold til

Europaparlamentets og Rådets direktiv 2005/36/EF har fastslått hvilke yrker som omfattes av ordningen.

Følgende yrker omfattes: sykepleier, provisorfarmasøyt, fysioterapeut, eiendomsmegler og fjellfører.

Yrker som i yrkeskvalifikasjonsloven omfattes av ordningen med profesjonskort er eiendomsmegler og

fjellfører. Helsepersonellyrkene sykepleier, provisorfarmasøyt og fysioterapeut omfattes også av


38


profesjonskort, men dette reguleres i forskrift om autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning for

helsepersonell med yrkeskvalifikasjoner fra andre EØS-land eller Sveits.

Ordningen med profesjonskort kan bli utvidet til andre yrker på et senere tidspunkt.

Det er foreløpig ikke mulig å søke om profesjonskort for å utøve et yrke i Sveits, jf. § 1-1 andre ledd.

Til § 6-2 – Søknad om profesjonskort

Bestemmelsen utfyller reglene om europeisk profesjonskort i yrkeskvalifikasjonsloven § 14 fjerde ledd,

jf. yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 4.

Første ledd slår fast at søknaden om profesjonskort gjøres via en nettportal fra EU. Profesjonskortet er

et elektronisk sertifikat som bekrefter yrkesutøvers yrkeskvalifikasjoner og som behandles via IMI.

Yrkesutøver som ønsker profesjonskort må opprette brukerprofil og søke via nettportalen «Your Europe»,

http://europa.eu/youreurope. Det er Europakommisjonen som har etablert og vedlikeholder nettportalen.

Etter andre ledd skal søker legge den informasjon og laste opp de dokumentene som er nødvendig for å

kunne behandle søknad om profesjonskort. Dokumentasjonskravene for hver enkelt stat er beskrevet i

nettportalen hvor en søker om profesjonskort. Dokumentasjonskravene kan være forskjellig fra stat til stat.

Yrkesutøver skal i søknadsportalen velge en aktuell stat som etableringsstat, det er den staten

vedkommende er etablert på søknadstidspunktet. Etableringsstat kan være en annen stat enn der

yrkesutøveren har sin utdannelse fra, hvilket forutsetter at ansvarlige myndigheter i de ulike statene har et

administrativt samarbeid i forbindelse med søknaden om profesjonskort. Yrkesutøver må også velge stat

vedkommende ønsker å etablere seg i eller tilby sine tjenester midlertidig, som da blir vertsstat.

Tredje ledd slår fast at yrkesutøver som har et profesjonskort og som ønsker å arbeide i en annen EØS-

stat enn der hvor personen har fått innvilget profesjonskort, må søke om nytt profesjonskort for den EØS-

staten. Dette fordi profesjonskortet kun gjelder for den staten som det er søkt for. Det er ikke være

nødvendig å laste opp dokumentasjonen på nytt, ettersom dokumentene vil være tilgjengelig i

yrkesutøverens profil i nettportalen.

Til § 6-3 – Ansvarlig myndighet for behandling av profesjonskort hvor Norge er etableringsstat


jf. yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 4a nr. 5 og 6. I direktivets artikkel 4a nr. 5 andre står det at ved

etablering, vil utstedelse av et profesjonskort ikke automatisk gi en rett til å utøve et bestemt yrke dersom

det finnes registreringskrav eller andre fremgangsmåter for kontroll i vertsstaten. Direktivets artikkel 4a

nr. 7 gjennomføres ikke fordi det er krav til Europakommisjonen.

Første ledd slår fast at det er den ansvarlige myndigheten for godkjenningen av yrkeskvalifikasjonene

som er ansvarlig for profesjonskort for det aktuelle yrket. Etter bestemmelsens andre punktum kan dette

delegeres til andre myndigheter.

Etter andre ledd er det Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen (NOKUT) som er ansvarlig myndighet

for behandling av profesjonskort for ikke-lovregulerte yrker i Norge. De er ansvarlig myndighet for

behandling av profesjonskort for yrket fjellfører, da dette yrket ikke er lovregulert i Norge. Ved en

eventuell utvidelse av ordningen for andre ikke-regulerte yrker i Norge og som ikke er helsepersonell-

eller dyrehelsepersonellyrker, vil NOKUT være ansvarlig myndighet.

Til § 6-4 – Generelle regler for behandling av profesjonskort hvor Norge er etableringsstat


jf. yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 4b nr. 3. Direktivets artikkel 4b nr. 1, 2 og 4 gjennomføres ikke

fordi dette er krav til Europakommisjonen. Bestemmelsen angir prosedyrer for hvordan ansvarlig

myndighet i Norge skal behandle søknad om profesjonskort når Norge er etableringsstat. Dette er tilfelle


http://europa.eu/youreurope

39


der en yrkesutøver som er etablert i Norge søker om profesjonskort for å utøve sitt yrke i en annen stat,

f.eks. Sverige.

Første ledd slår fast at ansvarlig myndighet behandler søknaden om profesjonskort via IMI. Ansvarlig

myndighet mottar melding via IMI når yrkesutøveren har søkt om profesjonskort.

Andre ledd oppstiller krav til saksbehandlingstid ved mottakelse av søknad om profesjonskort.

Ansvarlig myndighet skal bekrefte at søknaden om profesjonskort er mottatt innen en uke. Ansvarlig

myndighet skal i løpet av denne uken undersøke om alle dokumenter som er nødvendige for å kunne

behandle søknaden er lastet opp. Dette gjøres ved å undersøke via IMI hvilke dokumenter vertsstaten

krever. Dersom det foreligger mangler ved søknaden, skal ansvarlig myndighet innen en uke gi

yrkesutøver beskjed om hvilke dokumenter som mangler. Yrkesutøveren må laste opp de manglende

dokumentene innen tre måneder, ellers slettes søknaden automatisk i IMI. Da må yrkesutøveren søke om

profesjonskort på nytt. Søknaden anses som komplett når alle de nødvendige dokumentene er lastet opp i

nettportalen.

Etter tredje ledd første punktum skal ansvarlig myndighet i Norge, etter at søknad om profesjonskort er

mottatt og komplett, å kontrollere at yrkesutøver er lovlig etablert og verifisere at dokumentene er

autentiske og gyldige. Med kontrollere menes her at ansvarlig myndighet bekrefter at yrkesutøveren er

lovlig etablert i Norge. For mer informasjon om innholdet i begrepet lovlig etablert, vises det til merknad

til § 2-2 første ledd bokstav b. Med verifisering menes her at ansvarlig myndighet skal undersøke om

yrkesutøverens kvalifikasjonsbevis er autentiske og gyldige, dvs. ikke falske eller utløpt. Dette innebærer

at ansvarlig myndighet kan kontakte læresteder, myndighetsorganer eller foretak hvor yrkesutøver har

oppnådd sine kvalifikasjoner for å få disse bekreftet.

Etter tredje ledd andre punktum kan ansvarlig myndighet i Norge, dersom det foreligger rimelig tvil,

sjekke direkte med utsteder hvorvidt kvalifikasjonen er ekte eller be yrkesutøver om bekreftede kopier.

Hva som regnes som bekreftet kopi kan variere fra land til land, men etter en alminnelig språklig

forståelse er en bekreftet kopi en kopi tatt av en offentlig myndighet som for eksempel notarius publicus

eller av et profesjonelt kopibyrå. Noen land krever også apostiller. Med dette menes et dokument som er

legalisert ved at det påføres et apostillestempel. Dokumentet må først være notarialbekreftet, det vil si

signert og stemplet av en notar. For norske borgere er det Fylkesmannen som legaliserer dokumenter for

bruk i utlandet.

Det er viktig å presisere at bekreftede kopier ikke er en garanti for ekthet. En bekreftet kopi er kun en

bekreftelse på at kopien som er forelagt den ansvarlige myndigheten er tatt direkte fra originaldokumentet.

Den som gir en bekreftet kopi sjekker således ikke originaldokumentets ekthet. Dersom det foreligger

rimelig tvil om dokumentenes ekthet, ville det derfor være mer hensiktsmessig at ansvarlig myndighet tar

kontakt direkte med utsteder av kvalifikasjonen. Ansvarlig myndighet må i alle tilfeller foreta en

skjønnsmessig vurdering fra sak til sak hvorvidt det foreligger rimelig tvil.

I de tilfellene yrkesutøver er etablert i Norge og har oppgitt Norge som etableringsstat, men der

kvalifikasjonsbevisene er fra en annen stat, må ansvarlig myndighet i Norge ta kontakt med utsteder av

bevisene i den andre staten eller ta kontakt med ansvarlig myndighet i den andre staten for å få bekreftet

opplysningene.

Fjerde ledd gjelder de tilfellene der en ansvarlig myndighet i en annen stat ber den ansvarlige

myndigheten i Norge om ytterligere opplysninger i en sak. Da skal ansvarlig myndighet i Norge ved

forespørsel fra ansvarlig myndighet i annen EØS-stat, sende opplysninger eller bekreftede kopier innen to

uker. Dersom en yrkesutøver med norske kvalifikasjoner har søkt om profesjonskort ved etablering i

Nederland, og det nederlandske kontoret trenger mer dokumentasjon enn det yrkesutøver har lastet opp i

IMI, skal norske ansvarlige myndigheter sende forespurt dokumentasjon innen to uker. Det kan også være

tilfeller der Norge er hjemstat, da kan den ansvarlige myndigheten i etableringsstaten be om opplysninger

og norske myndigheter må svare innen to uker.


40


Den ansvarlige myndigheten i etableringsstaten kan i gitte tilfeller utstede eventuelle

tilleggsdokumentasjon som den ansvarlige myndigheten i vertsstaten ber om i forbindelse med søknad om

profesjonskort. Dette er kun dokumentasjon som direktivet åpner for at vertsstaten kan be om. I direktivet

omtales dette som støtteerklæring, en slik erklæring kan for eksempel være bekreftelse på at yrkesutøver

er lovlig etablert jf. artikkel 7 nr. 2 bokstav b.

Til § 6-5 – Behandling av profesjonskort ved midlertidig tjenesteytelse når det ikke kreves



jf. yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 4c. Bestemmelsen angir prosedyrer for behandling av

profesjonskort og saksbehandlingsfrister ved søknad om profesjonskort ved midlertidig tjenesteytelse.

Bestemmelsen gjelder der Norge er etableringsstat og bestemmelsene i kapittel 2 er i denne sammenheng

ikke relevant. Dette er tilfelle der yrkesutøver som er etablert i Norge søker om profesjonskort for å utøve

sitt yrke midlertidig, f.eks. i Sverige, og der svenske myndigheter har sagt at de ikke foretar noen

forhåndskontroll av opplysningene.

Første ledd oppstiller krav til saksbehandlingstid ved søknad om profesjonskort ved midlertidig

tjenesteytelse hvor det ikke skal foretas forhåndskontroll etter lovens § 6. I slike tilfeller skal den

ansvarlige myndigheten behandle søknaden og dokumentene til yrkesutøveren, og utstede profesjonskort

innen tre uker etter at søknad om profesjonskort er komplett. Det betyr at ansvarlig myndighet har 4 ukers

saksbehandlingstid totalt; 1 uke for komplettering av søknaden og 3 uker for behandling av søknaden. Det

vil være ansvarlig myndighet i Norge som utsteder profesjonskort, dette fordi Norge er hjemstat og det

skal ikke foretas noen forhåndskontroll av kvalifikasjonene i vertsstaten. Den ansvarlige myndigheten i

Norge vil sende profesjonskortet til den ansvarlige myndigheten i vertsstaten via IMI og skal underrette

søker om dette.

Andre ledd presiserer at profesjonskortet er gyldig i 18 måneder og at yrkesutøveren kan søke om

forlengelse av profesjonskortets gyldighet.

Tredje ledd sier at yrkesutøver må levere ny dokumentasjon hvis det har skjedd endringer siden sist

søknaden ble vurdert. Ansvarlig myndighet skal deretter sende et oppdatert profesjonskort til

yrkesutøveren og ansvarlig myndighet i vertsstaten.

Til § 6-6 – Behandling av profesjonskort ved etablering eller midlertidig tjenesteytelse når det kreves


Bestemmelsen utfyller reglene om europeisk profesjonskort i yrkeskvalifikasjonslovens § 14 fjerde ledd,

jf. yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 4d nr. 1. Bestemmelsen angir prosedyrer for saksbehandling og

saksbehandlingsfrister ved søknad om profesjonskort ved etablering eller midlertidig tjenesteytelse hvor

kvalifikasjonene skal forhåndskontrolleres og hvor Norge er etableringsstat. Dette er tilfelle der

yrkesutøver som er etablert i Norge søker om profesjonskort for å utøve sitt yrke midlertidig, f.eks. i

Sverige, og der svenske myndigheter krever at dokumentene kontrolleres før yrkesutøver kan starte.

Videre vil det gjelde der yrkesutøver i Norge har sagt at han eller hun ønsker å etablere seg i vertsstaten.

Bestemmelsen setter krav til saksbehandlingstid ved søknad om profesjonskort ved etablering og

midlertidig tjenesteytelse hvor det skal foretas forhåndskontroll. I slike tilfeller skal den ansvarlige

myndigheten i Norge behandle søknaden og dokumentene til yrkesutøveren innen én måned etter at

søknaden er komplett, og sende søknaden til vertsstaten via IMI. Det betyr at ansvarlig myndighet har noe

over fem ukers saksbehandlingstid totalt; én uke for komplettering av søknaden og én måned for

behandling av søknaden. Når søknaden sendes til vertsstaten for endelig behandling og eventuell

utstedelse av profesjonskort, skal ansvarlig myndighet i Norge informere yrkesutøveren om at den er sendt

til vertsstaten.

Til § 6-7 – Behandling av profesjonskort ved etablering hvor Norge er vertsstat


41



jf. yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 4d.

I direktivet gjelder disse reglene også der vertsstaten krever forhåndskontroll av kvalifikasjonene etter

lovens § 6 om midlertidig tjenesteytelse. Det er ingen yrker etter denne loven i Norge som omfattes av

europeisk profesjonskort og forhåndskontroll. Når det gjelder direktivets artikkel 4d nr. 2 så gjennomføres

kun den delen som gjelder godkjenning etter artikkel 16 i direktivet. Videre gjennomføres ikke artikkel 4d

nr. 3, da dette gjelder midlertidig tjenesteytelse.

I de foregående bestemmelsene i kapittelet er Norge etableringsstat. I denne bestemmelsen er Norge

vertsstat og vil motta søknaden automatisk via IMI fra en etableringsstat. Det kan f.eks. være en

yrkesutøver som er etablert i Sverige og har søkt om profesjonskort og som ønsker å etablere seg i Norge.

Første ledd presiserer at en søknad om profesjonskort skal anses som en søknad om godkjenning.

Dersom yrket er lovregulert i Norge som vertsstat, får ikke yrkesutøveren en automatisk rett til å utøve sitt

yrke i Norge. Profesjonskortet blir derfor grunnlaget for en søknad om godkjenning og profesjonskortet

skal derfor sørge for at selve godkjenningsprosessen for å kunne utøve yrket, kan skje raskere enn det ville

gjort uten et profesjonskort. Det er derfor ikke anledning for ansvarlige myndigheter å behandle søknad

om profesjonskort og søknad om godkjenning som to separate søknader. Det vil si at bestemmelsene om

saksbehandlingsfrister i § 8-2 ikke gjelder for profesjonskort da det er egne saksbehandlingsfrister i

kapittel 6. Formålet med profesjonskort er for å effektivisere arbeidet med godkjenning av

yrkeskvalifikasjoner.

Andre ledd slår fast saksbehandlingsfristen for behandling av profesjonskort som faller inn under

godkjenning etter den generelle ordningen i kapittel 3. I henhold til bestemmelsen skal ansvarlig

myndighet utstede profesjonskort eller pålegge yrkesutøver utligningstiltak to måneder etter at søknad er

mottatt fra hjemstaten. Dette er kortere tid sammenlignet med søknad om etablering etter de ordinære

reglene. Profesjonskort vil ikke utstedes før utlikningstiltakene er gjennomført. Dette er grunnen til at

søknad om profesjonskort skal anses som en søknad om godkjenning.

Tredje ledd presiserer at profesjonskort utstedes automatisk dersom den ansvarlige myndigheten i Norge

ikke overholder saksbehandlingsfristene i andre ledd. Den ansvarlige myndigheten kan forlenge fristene

med inntil to uker. En fristforlengelse må være strengt nødvendig, og begrunnet med hensynet til offentlig

helse eller tjenestemottakers sikkerhet. Ansvarlig myndighet skal informere yrkesutøveren om

fristforlengelsen og begrunnelsen for denne.

Etter fjerde ledd kan den ansvarlige myndigheten i Norge be den ansvarlige myndigheten i

etableringsstaten eller hjemstaten om ytterligere opplysninger eller bekreftede kopier. Ansvarlig

myndighet i etableringsstaten eller hjemstaten må gi slike opplysninger eller dokumenter innen to uker.

Dette gjelder kun for yrker som omfattes av kapittel 4 i forskriften om automatisk godkjenning på

grunnlag av yrkeserfaring. Det er kun mulig i tilfeller hvor det foreligger behørig begrunnet tvil om

dokumentene eller hvor den ansvarlige myndigheten i Norge ønsker ytterligere opplysninger. Det kan med

andre ord ikke gjøres som en fast rutine, det må være begrunnet tvil om opplysningene eller dokumentene

som gjør at ansvarlig myndighet ber om ytterligere opplysninger.

I femte ledd gis den ansvarlige myndigheten i Norge rett til å avslå søknaden om profesjonskort dersom

den ikke mottar de nødvendige opplysningene som de kan kreve fra etableringsstaten, hjemstaten eller fra

søker. De opplysningene som mangler må være nødvendige for å fatte vedtak om profesjonskort. Dette er

en kan-bestemmelse, og ansvarlig myndighet kan velge å gi profesjonskort selv om de ikke har alle

opplysningene. Hvis det gis avslag må et slikt avslag begrunnes, dette følger også av forvaltningslovens

regler.

Til § 6-8 – Oppdateringer og tilgang til informasjon i IMI


42



jf. yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 4e nr. 3, 5 og 7. Artikkel 4e nr. 4 gjennomføres ikke fordi dette er

krav til automatiske opplysninger i IMI-filen. Artikkel 4e nr. 6 gjennomføres ikke fordi dette er krav til

Europakommisjonen, og ikke til medlemsstat eller yrkesutøver. Artikkel 4e nr. 5 andre ledd gjennomføres

ikke, da dette gjelder for midlertidig tjenesteyting og yrker som omfattes av forhåndskontroll og som

nevnt under § 6-7 er det ikke slike yrker hvor det kreves forhåndskontroll og som omfattes av

profesjonskortet i Norge.

I direktivet artikkel 4e nr. 1 er det også et krav om at de opplysningene som ansvarlig myndighet får i

forbindelse med melding om disiplinære eller straffbare sanksjoner skal behandles etter

personverndirektivet (direktiv 95/46/EF) og kommunikasjonsverndirektivet (direktiv 2002/58/EF). Dette

gjennomføres ikke da det er krav til myndigheter.

Etter første ledd skal den ansvarlige myndigheten i etableringsstat eller vertsstat gi en yrkesutøver som

har søkt eller fått profesjonskort de opplysningene som er registrert i IMI om vedkommende. Dette gjelder

kun for henvendelser til den ansvarlige myndigheten til det aktuelle yrket, dette fordi det er kun den

myndigheten som har tilgang til opplysningene i IMI. Opplysningene skal gis kostnadsfritt til yrkesutøver.

IMI-systemet vil automatisk sende ut informasjon til yrkesutøveren om denne retten hvert andre år så

lenge vedkommende har et profesjonskort.

I andre ledd påligger det en plikt for den ansvarlige myndigheten å oppdatere opplysningene i IMI

dersom yrkesutøver har fått disiplinære eller straffbare sanksjoner rettet mot seg. Det er et krav om at

sanksjonene må ha konsekvenser for utøvelsen av yrket. Videre gjelder dette for yrkesutøvere som har fått

et profesjonskort. Det er den samme informasjonen som skal oppdateres som i varsling etter § 7-1 første

ledd. Kravet i bestemmelsen er en oppdatering av opplysningene i IMI og for profesjonskortet og er

forskjellig fra den varslingsplikten som følger etter kapittel 7 i forskriften, da kravet i § 6-8 forutsetter at

vedkommende har et profesjonskort. Varslingsplikten etter kapittel 7 i forskriften gjelder uansett om

personen har et profesjonskort eller ikke og skal gå til alle medlemsstatene.

I tredje ledd slås det fast at opplysningene om yrkesutøveren er registrert i IMI så lenge yrkesutøveren

har et profesjonskort. Videre kan yrkesutøveren kostnadsfritt be om retting av feilaktig eller ufullstendig

informasjon. Det samme gjelder sletting eller blokkering av yrkesutøverens opplysninger, dette gjelder

dog ikke i de tilfellene hvor ansvarlig myndighet har sendt varsel etter yrkeskvalifikasjonsloven § 20 og

kapittel 7 i denne forskriften. Yrkesutøver skal få informasjon automatisk via IMI om denne retten når

profesjonskortet utstedes.

Kapittel 7. Varslingsplikt hvor yrkesutøver har fått begrenset retten til å utøve yrket

Til § 7-1 – Innholdet i varslingen

Bestemmelsen utfyller reglene om varslingsplikt i yrkeskvalifikasjonsloven § 20 fjerde ledd, jf.

yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 56a nr. 2, 5 og 7. Direktivets artikkel 56a nr. 4 gjennomføres ikke

fordi dette er krav til nasjonale myndigheter og ikke bestemmende for yrkesutøverens rettigheter eller

plikter. Direktivets artikkel 56a nr. 8 gjennomføres ikke fordi det er krav til Europakommisjonen, og ikke

en medlemsstat eller yrkesutøveren. Bestemmelsen presiserer hva slags type dokumentasjon den

ansvarlige myndigheten må laste opp i IMI dersom den ansvarlige myndigheten skal sende varsel til de

andre medlemsstatene i tilfeller hvor en yrkesutøver mister retten til å utøve yrket i Norge.

Yrkeskvalifikasjonsdirektivet legger ikke opp til at informasjon om bakgrunnen for varslingen skal gå

automatisk via IMI. Det er derfor ikke mulig i IMI å legge inn bakgrunnen for varslingen. Dersom den

ansvarlige myndigheten ønsker å få motta informasjon om hva som er grunnlaget for et varsel må den ta

kontakt med den ansvarlige myndigheten i landet som har utstedt varsel IMI.

Første ledd gjentar av pedagogiske grunner yrkeskvalifikasjonslovens regler om hvilke yrker som

omfattes av varslingsplikten. Varslingsplikten gjelder for yrker som gjelder opplæring av mindreårige og


43


hvor yrkesutøver har fått begrenset retten til å utøve yrket av nasjonale myndigheter eller en domstol.

Begrensningen kan både være permanent eller for en begrenset periode. Varslingsplikten gjelder yrker

innenfor barnehage, grunnskole og videregående opplæring. Departementet legger til grunn at det også

kan være andre lovregulerte yrker så lenge yrkesutøver har eller kan ha kontakt med mindreårige i

opplærings- og undervisningsøyemed, dette kan f.eks. være de lovregulerte yrkene trafikklærer, kateket,

prest eller diakon. Oppramsingen er ikke uttømmende, men gir eksempler på den variasjon av yrker som

kan omfattes av bestemmelsen. For de kirkelige yrkene vil dette f.eks. gjelde for en yrkesutøver som har

ansvar for konfirmasjonsundervisning (kateket og prest) eller en som jobber som

orgelinstruktør/musikklærer (kantor).

Varslingsplikten gjelder også for helsepersonell og veterinærer, men dette reguleres av forskrifter

fastsatt av Helse- og omsorgsdepartementet og Landbruks- og matdepartementet.

Varslingsplikten omfatter også tilfeller hvor en yrkesutøver er dømt for bruk av falske dokumenter i

forbindelse med søknad om godkjenning til et lovregulert yrke som omfattes av loven. Domfellelse for

bruk av falske dokumenter gjelder uansett yrke. Dette kan for eksempel være en yrkesutøver som har søkt

om advokatbevilling, men hvor vitnemålet var falskt. I slike tilfeller skal Norge varsle samtlige EØS-stater

om domfellelse yrkesutøveren via IMI.

Sveits er foreløpig ikke med i varslingsordningen.

Andre ledd bokstav a krever at den ansvarlige myndighet legger inn informasjon om yrkesutøvers

identitet, dette gjelder også yrkesutøvers nasjonalitet. Det er viktig at det legges inn nok informasjon slik

at yrkesutøveren kan identifiseres av ansvarlige myndigheter i andre EØS-stater.

Andre ledd bokstav b krever at den ansvarlige myndigheten legger inn informasjon om hvilket yrke

varslingen gjelder.

Andre ledd bokstav c krever at den ansvarlige myndigheten legger inn informasjon om hvilken nasjonal

myndighet eller domstol som har fattet avgjørelsen om begrensning eller forbudet mot å utøve yrket. Hvis

det gjelder tilbakekall av autorisasjon, vil det være den ansvarlige myndigheten som har gitt yrkesutøveren

autorisasjon. Hvis yrket er f.eks. er trafikklærer, er Statens Vegvesen ansvarlig myndighet.

Andre ledd bokstav d krever at den ansvarlige myndigheten skal informere om omfanget på

begrensningen eller forbudet. Det vil typisk være om det er en permanent eller midlertidig begrensning.

Dersom yrkesutøveren har arbeidet som f.eks. trafikklærer, og vedkommende har mistet rettet til å utøve

dette yrket fordi vedkommende har forgrepet seg på en elev, skal den ansvarlige myndigheten legge inn

informasjon om at varslingen gjelder trafikklærer, men ikke grunnlaget for varslingen. I noen tilfeller kan

det være at det kun er deler av yrkesaktiviteten som er begrenset.

Andre ledd bokstav e krever at den ansvarlige myndigheten skal informere om tidsrommet for

begrensningen eller forbudet. I noen tilfeller kan tilbakekallelsen av en autorisasjon være midlertidig, da

skal den ansvarlige myndigheten opplyse om hvor lenge begrensningen for yrkesutøveren varer. Er

begrensningen permanent skal det også fremkomme.

Tredje ledd gir prosedyrer for hvor lenge informasjonen skal fremgå av IMI-filen og om sletting av

informasjonen. Informasjonen skal være i IMI så lenge vedtaket om begrensningen er gyldig. Dersom

vedtaket eller en dom opphører skal den ansvarlige myndigheten opplysningene i IMI slettes og de andre

statene skal få melding om dette uten ugrunnet opphold og senest innen tre dager. Det er de samme

tidsfrister den ansvarlige myndigheten for å melde fra om opphør som ved innføring av begrensningen.

Til § 7-2 – Klagerett på varslingen

Bestemmelsen utfyller reglene om varslingsplikten i yrkeskvalifikasjonsloven § 20 fjerde ledd, jf.

yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 56a nr. 6. Bestemmelsen fastsetter at den ansvarlige myndigheten

skal samtidig med at varsel sendes via IMI, underrette den aktuelle yrkesutøveren skriftlig om at varsel er


44


sendt. Yrkesutøver gis en rett til å klage på varslingen som blir sendt til alle medlemsstatene og en rett til å

søke om erstatning dersom varslingen skulle vise seg å være feil. Varslingen vil derfor måtte utformes

som et enkeltvedtak slik at det gis klagerett og en eventuell klage skal behandles etter forvaltningslovens

regler.

Kapittel 8. Saksbehandlingsregler

Til § 8-1 – Krav til dokumentasjon

Bestemmelsen utfyller reglene om krav til dokumentasjon i yrkeskvalifikasjonsloven § 12, jf.

yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 50. Direktivets artikkel 50 nr. 4 er ikke gjennomført fordi det der

krav til nasjonale myndigheter og ikke bestemmende for yrkesutøvers rettigheter eller plikter.

Første ledd presiserer hvilke dokumenter den ansvarlige myndigheten kan kreve ved søknad om

etablering og viser til vedlegg 2 i direktivet. I tillegg settes det krav om at enkelte dokumenter ikke kan

være eldre enn tre måneder. Opplysningene som den ansvarlige myndighet mottar må behandles fortrolig.

Andre ledd presiserer at en ansvarlig myndighet i Norge kan be om at en ansvarlig myndighet både i

hjemstat og etableringsstat der det er aktuelt, bekrefter ektheten (verifisering) av de forskjellige

dokumentene. Den ansvarlige myndigheten i Norge kan be om dette dersom det foreligger begrunnet tvil

hvorvidt dokumentene som yrkesutøveren har levert er ekte. I andre ledd andre punktum kan ansvarlig

myndighet be om en bekreftelse på innhold og lengde på yrkesaktiviteten, etter kapittel 4 i forskriften.

Tredje ledd gjelder de tilfeller hvor en yrkesutøver har tatt hele eller deler av opplæring i en annen stat

enn i hjemstaten og hvor hjemstaten har utstedt kvalifikasjonsbevis eller attest. Da kan den ansvarlige

myndigheten i Norge som vertsstat kontrollere kvalifikasjonsbeviset. Dette gjøre i samarbeid med

hjemstaten. Det må være begrunnet tvil før den ansvarlige myndigheten kan kontrollere dokumentene. De

som kan kontrolleres er opplistet i bokstav a til c. For det første kan den ansvarlige myndigheten i Norge

etter bokstav a undersøke om opplæringen i den andre staten er formelt godkjent av

utdanningsinstitusjonen i hjemstaten. For det andre kan den ansvarlige myndigheten i Norge etter bokstav

b undersøke om det kvalifikasjonsbeviset som er utstedt ville vært det samme dersom opplæringen i sin

helhet hadde funnet sted i hjemstaten. For det tredje om kvalifikasjonsbeviset gir de samme yrkesmessige

rettigheter i hjemstaten. Det vil si at yrkesutøveren kan utøve yrket i hjemstaten basert på det

kvalifikasjonsbeviset.

Fjerde ledd presiserer at den ansvarlige myndigheten i Norge kan be ansvarlig myndighet i en annen

EØS-stat bekrefter at yrkesutøver ikke har mistet retten til å utøve yrket i hjemstaten.

Femte ledd presiserer at utveksling av opplysninger etter bestemmelsen skal foregå via IMI. Dette

gjelder ikke ved spørsmål til en ansvarlig myndighet i Sveits, da de foreløpig ikke har tilgang til IMI. En

ansvarlig myndighet må da benytte andre kanaler for å få nødvendig informasjon fra sveitsiske

myndigheter.

Til § 8-2 – Generelle saksbehandlingsfrister ved søknad om etablering

Bestemmelsen utfyller reglene om saksbehandlingsfrister i yrkeskvalifikasjonsloven § 13, jf.

yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 51. En eventuell oversittelse av saksbehandlingsfristene gir

yrkesutøver en klagerett etter yrkeskvalifikasjonsloven § 13. Merk at det er egne saksbehandlingsfrister

for behandling av godkjenning for midlertidig tjenesteytelse i kapittel 2 i forskriften, se § 2-3. Forskjellen

er bl.a. at en oversittelse av fristene i § 2-3 gir yrkesutøver en automatisk rett til å utøve yrket, dette er

ikke tilfelle ved en oversittelse av fristene i § 8-2. Det er også egen saksbehandlingsfrister for behandling

av profesjonskort i kapittel 6.

Etter første ledd skal den ansvarlige myndigheten innen en måned etter at søknad om godkjenning er

mottatt, bekrefte mottakelsen av søknaden og opplyse om eventuelle manglende dokumenter eller mangler


45


ved søknaden. Dersom det foreligger mangler ved søknaden, skal den ansvarlige myndigheten gi

yrkesutøveren beskjed om hvilke dokumenter som mangler. I løpet av denne fristen er det ingen plikt for

ansvarlig myndighet å realitetsbehandle søknaden.

Etter andre ledd første punktum skal søknad om godkjenning behandles innen tre måneder etter at

søknaden er komplett. Saksbehandlingstiden begynner derfor å løpe fra søknaden er komplett, ikke

automatisk etter at kompletteringsfristen på en måned er oversittet. En søknad vil være komplett der

eventuelle manglende dokumentasjon er mottatt hos den ansvarlige myndigheten. I flere tilfeller kan

yrkesutøveren bruke mer enn en måned på å fremskaffe nødvendig dokumentasjon. I andre ledd andre

punktum kan fristen i første punktum forlenges med en måned for yrker som omfattes av kapittel tre og

fire i forskriften (den generelle ordningen eller automatisk godkjenning på grunnlag av yrkeserfaring). Det

betyr at den ansvarlige myndigheten vil kunne få en mulighet for fire måneders saksbehandlingstid i

tilfeller som omfattes av den generelle ordningen eller automatisk godkjenning på grunnlag av

yrkeserfaring.

Til § 8-3 – Språkkontroll

Bestemmelsen utfyller reglene om krav til språkkunnskaper i yrkeskvalifikasjonsloven § 15, jf.

yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 53 nr. 1, 3 og 4. Direktivets artikkel 53 nr. 2 gjennomføres ikke da

det er krav til myndighetene.

Etter yrkeskvalifikasjonslovens § 15 skal yrkesutøveren ha de språkkunnskaper i norsk som er

nødvendig for å utøve det lovregulerte yrket.

Hovedregelen etter første ledd er at ansvarlig myndighet bare kan kreve språkkontroll etter at

yrkesutøver har fått sine yrkeskvalifikasjoner godkjent. Det betyr at språkkontroll ikke kan gjøres før eller

når godkjenningsmyndigheten vurderer søknad om godkjenning. Prosedyren om godkjenning av

yrkeskvalifikasjoner og eventuell kontroll av språk er to forskjellige prosedyrer. I Europakommisjonens

veiledning1 til direktivet står det at yrkesutøveren ikke kan få avslag eller utsatt behandlingen av søknaden

om godkjenning med den begrunnelse at språkkunnskapene ikke er tilstrekkelige. Det er dog ett unntak fra

denne regelen og det er der språkkunnskaper er en del av utdannelsesbeviset, f.eks. for talepedagog.

Talepedagog er ikke et lovregulert yrke i Norge.

Etter andre ledd kan språkkontroll bare kreves hvor det foreligger alvorlig og konkret tvil om hvorvidt

yrkesutøver har tilstrekkelige språkkunnskaper for å utøve yrket. Med dette menes at språkkunnskapene er

så dårlige at yrkesutøveren ikke vil kunne ha muligheten til å utøve yrket på en forsvarlig måte. Dette

gjelder spesielt hvis yrkesutøveren har utstrakt kontakt, både muntlig og skriftlig, med tjenestemottaker,

som f.eks. en trafikklærer eller advokat.

Tredje ledd første punktum slår fast at språkkontrollen skal stå i rimelig forhold til den aktivitet som skal

utføres. Med dette menes at godkjenningsmyndigheten må foreta en proporsjonalitetsvurdering.

Tredje ledd andre punktum slår fast at yrkesutøveren kan påklage eventuelt vedtak om språkkontrollen.


66 svar.

Til § 8-4 – Bruk av akademisk tittel

Bestemmelsen utfyller reglene om krav til bruk av akademisk tittel i yrkeskvalifikasjonsloven § 16, jf.

yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 54.

Bestemmelsen presiserer at yrkesutøveren har rett til å benytte hjemstatens språk ved bruk av akademisk

tittel, men hvis den utenlandske tittelen kan forveksles med en norsk tittel hvor det kreves en

tilleggsutdanning som yrkesutøver ikke har, kan yrkesutøveren benytte den norske tittelen. Et eksempel på

en mulig forveksling av utenlandsk og norsk tittel er gamle, nederlandske grader. På 90-tallet kunne en


46


person studere fire år og oppnå kvalifikasjonen «doctoraal» eller «doctorandus» innenfor mange ulike

fagområder. Dette er verken en doktorgradsutdanning (ph.d.) eller en legeutdanning innenfor medisin. En

slik tittel kan være misvisende og ansvarlig myndighet kan i slike tilfeller pålegge at yrkesutøveren

benytter en annen tittel som ikke forveksles med eksisterende «doktortitler» i Norge. Hensikten med

bestemmelsen er å unngå at yrkesutøveren benytter en tittel som kan gi inntrykk av at vedkommende har

en annen utdanning eller kvalifikasjoner enn det vedkommende egentlig har.

Til § 8-5 – Elektronisk søknad

Bestemmelsen utfyller reglene om krav til elektronisk søknad i yrkeskvalifikasjonsloven § 17, jf.

yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 57a nr. 1 og 2. Direktivets artikkel 57a nr. 3 og 4 gjennomføres ikke

fordi det er krav til nasjonale myndigheter og ikke bestemmende for yrkesutøvers rettigheter eller plikter.

Elektronisk informasjon om de lovregulerte yrkene finnes på nettsidene til Altinn, www.altinn.no.

Første ledd slår fast hovedregelen at yrkesutøveren kan søke om godkjenning via en elektronisk

søknadsportal. Det betyr at både søknadsskjema og dokumenter skal kunne leveres elektronisk.

Bestemmelsen gir likevel den ansvarlige myndigheten hjemmel til å kreve bekreftede kopier på et senere

tidspunkt hvis det foreligger begrunnet tvil og er strengt nødvendig.

Andre ledd presiserer at bestemmelsen ikke gjelder dersom søknaden innebærer at yrkesutøveren må

fullføre en prøveperiode eller en egnethetsprøve.

Til § 8-6 – Kvalifikasjonsbevis ervervet i tredjeland og tredjelandsborger

Bestemmelsen utfyller reglene om kvalifikasjonsbevis ervervet i tredjeland og tredjelandsborger i

yrkeskvalifikasjonsloven § 2 første ledd tredje punktum, jf. yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 3 nr. 3.

Første ledd slår fast at en yrkesutøver fra en EØS-stat med kvalifikasjonsbevis utstedt i ett tredjeland har

rett til å få sin søknad vurdert etter kapittel 3 i forskriften. Det forutsettes da at søker har fått godkjent sine

kvalifikasjoner i en annen EØS-stat og har minst tre års yrkeserfaring fra den staten.

Etter andre ledd kan en yrkesutøver fra et tredjeland og som omfattes av direktiv 2004/38/EF også bli

vurdert etter direktivet dersom vedkommende har et kvalifikasjonsbevis utstedt i EØS-stat. Dette vil f.eks.

gjelde en ektefelle av en EØS-statsborger med statsborgerskap fra et tredjeland, jf. merknad til § 1-1. Hvis

ektefellen omfattes av direktiv 2004/38/EF vil denne ha rett til å få vurdert en søknad om godkjenning for

å kunne utøve et lovregulert yrke.

Til § 8-7 – Prøveperiode

Bestemmelsen utfyller reglene om krav til prøveperiode i yrkeskvalifikasjonsloven § 3 bokstav g, jf.

yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 3 bokstav g. Prøveperiode er definert i yrkeskvalifikasjonsloven.

Prøveperioden skal avsluttes med en vurdering om yrkesutøveren er kvalifisert til å utøve det aktuelle

lovregulerte yrket. De nærmere praktiske regler for prøveperiode skal fastsettes av den ansvarlige

myndigheten. Yrkesutøveren kan motta lønn under prøveperioden. Tilretteleggelse og avvikling av

prøveperioden kan settes ut til en institusjon og/eller godkjente veiledere. Europakommisjonen har uttalt i

brukerveiledning1 til direktivet at det er viktig at yrkesutøveren kan gjennomføre prøveperioden ikke alt

for langt vekk i forhold til bosted/etableringssted eller at betingelsene under prøveperioden er for

restriktive.


66 svar.

Til § 8-8 – Egnethetsprøve

Bestemmelsen utfyller reglene om krav til egnethetsprøve i yrkeskvalifikasjonsloven § 3 bokstav h, jf.

yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 3 bokstav h. Egnethetsprøve er definert i yrkeskvalifikasjonsloven.


http://www.altinn.no/

47


Den ansvarlige myndigheten skal vurdere den utdanning yrkesutøveren har fra hjemstaten opp mot den

utdanningen som kreves i Norge. Hensikten med prøven er å etterprøve de faglige kvalifikasjonene til

yrkesutøveren, og skal kun være for de fag som er en forutsetning for utøvelsen av yrket i Norge og hvor

det er konstatert betydelig forskjell i utdanningen fra hjemstaten og det som kreves i Norge. Prøven skal

avdekke om yrkesutøveren er kvalifisert til å utøve yrket i Norge. Det er verdt å merke seg at kunnskaper i

norsk ikke anses som en vesentlig forskjell i utdanningen, med noen unntak, se merknad til § 8-3 om

språkkontroll.

Det er viktig å lese denne bestemmelsen i sammenheng med § 3-6 i forskriften, jf. kommentar til den

bestemmelsen. Det kan være at de mangler som den ansvarlige myndigheten avdekker kan utlignes ved

den kunnskap yrkesutøveren har ervervet seg ved sin yrkeserfaring eller livslang læring.

Europakommisjonen har i veiledning til direktivet uttalt at der det stilles krav til egnethetsprøve eller

prøveperiode skjer dette på vertslandets språk. Det vil si at yrkesutøver ikke kan kreve å få gjennomført

egnethetsprøven eller prøveperioden på et annet språk enn norsk.

Kapittel 9. Administrative bestemmelser

Til § 9-1 – Assistansesenter

Bestemmelsen utfyller reglene om krav til opprettelse av assistansesenter i yrkeskvalifikasjonsloven §

23, jf. yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 57b nr. 1, 2 og 3. Direktivets artikkel 57b nr. 4 gjennomføres

ikke fordi det er krav til nasjonale myndigheter og ikke bestemmende for yrkesutøvers rettigheter eller

plikter.

I følge første ledd skal assistansesenteret veilede yrkesutøvere og assistansesentre i andre EØS-stater.

Det er viktig å påpeke at assistansesenteret ikke overtar den veiledningsplikt som den ansvarlige

myndigheten har etter forvaltningsloven. Assistansesenteret vil ha mange av de samme oppgavene som

det tidligere kontaktpunktet for yrkeskvalifikasjonsdirektivet hadde ansvaret for. Assistansesenteret kan i

tillegg til oppgavene nevnt i denne bestemmelsen også være ansvarlig myndighet. Dette gjelder blant

annet utstedelse av profesjonskort for ikke-lovregulerte yrker.

I andre ledd er det sagt at Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen (NOKUT) er assistansesenter i

Norge. Det er kun ett assistansesenter og NOKUT vil også være assistansesenter for helsepersonell- og

dyrehelsepersonellyrker..

Til § 9-2 – Statistikk

Bestemmelsen utfyller reglene om statistikkrapportering i yrkeskvalifikasjonsloven § 24, jf.

yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 60 nr. 1. Direktivets artikkel 60 nr. 2 gjennomføres ikke fordi det er

krav til Europakommisjonen, og ikke medlemsstat eller yrkesutøver. Bestemmelsen gir

Kunnskapsdepartementet hjemmel til å innhente statistikk fra andre departement eller

godkjenningskontorer vedrørende søknader om godkjenning, saksbehandlingstid, avslag med mer. Det er

gitt hjemmel i forskriften til at Kunnskapsdepartementet kan gi nærmere retningslinjer for innholdet i

statistikkrapporteringen. Det er Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen (NOKUT) som innhenter

statistikk fra ansvarlige myndigheter, også for helsepersonell- og dyrehelsepersonellyrker.

Kapittel 10. Avsluttende bestemmelser

Til § 10-1 – Ikrafttredelse

Forskriften trer i kraft 1. januar 2018, med unntak av bestemmelsene i kapittel 5 om godkjenning etter

felles opplæringsramme og opplæringsprøve, 6 om europeisk profesjonskort og kapittel 7 om

varslingsplikt hvor yrkesutøver har fått begrenset retten til å utøve yrket. De bestemmelsene vil tre i kraft


48


senere. Dette fordi de gjennomfører bestemmelser i direktiv 2013/55/EU og som ikke kan tre i kraft før

endringen i EØS-avtalen som tar inn det direktivet har trådt i kraft.

Til § 10-2 – Gjennomføring av Kommisjonens gjennomføringsforordning 2015/983

Det er i forskriften lagt inn en henvisning til kommisjonens gjennomføringsforordning 2015/983 om

europeisk profesjonskort og varslingsmekanismer. I forordningen er det nærmere regler for den ansvarlige

myndigheten til profesjonskort og varslingsmekanismer. Forordningen gjelder som norsk forskrift.


Documents

NORSK LOVTIDEND - Lovdata§ 3-1 nivå E, kan en yrkesutøver med kvalifikasjoner som kursbevis, som nevnt i § 3-1 nivå A, nektes adgang til å utøve yrket. § 3-4. Utligningstiltak