Norsktentamen 2009, oppgave 3

Maiken FO3A

Det overfladiske samfunnet

”Samfunnets støtter, de virker frie og kule, men har et kjønnsrollemønster som tilhører

steinalderen.” er det en leser når en kaster et blikk på siden i ukebladet; det er et blikkfang,

designet for å få deg til å reagere, og til å lese artikkelen. ”Samfunnets støtter” er en tekst fra

magasinet ”Henne” fra 2007, skrevet av Shabana Rehman. Tittelen er den samme som på et

av Henrik Ibsens dramaer.

Som sagt spiller førsteinntrykket av teksten på følelsene til leseren. Det er vel ofte sånn, men

Rehman fortsetter gjennom teksten å spille på følelser; å bruke patos. Hovedbudskapet ser

ut til å være at ungdommen i dag er håpløse, ”dødt blod.” som teksten avslutter med, eller i

allefall at den typen ungdom som samfunnet legger opp til og vil ha; ”kapitalismens perfekte

barn,” er håpløse, med et foreldet kjønnsrollemønster og verdier som de aller fleste leserne

vil se med motvilje på, et tegn på at dette ikke blir helt sant for henne; hun hevder at denne

måten å være på er den som storsamfunnet vil ha, og hinter til at vi må forandre den, men

dette er ikke de normene som gjelder i samfunnet, noe en forstår etter å ha tenkt seg litt om.

Den umiddelbare reaksjonen er imidlertid ”uff, ungdommen i dag, dette burde det gjøres

noe med.”

Under teksten ligger et bilde av en dame, sannsynligvis Shabana Rehman, det er i allefall

nærliggende å tro det med teksten over og ved siden av som forankring til bildet. Kvinnen

har et vitende uttrykk i ansiktet og ser rett på leseren. Dermed får en en følelse av at hun

skriver dette til deg, som leser. Dette intrykket blir forsterket av det håndskrevne navnet

under teksten, som gir den et personlig preg, og gir leseren følelsen av å kjenne forfatteren.

Dette personlige preget forsterkes ytterligere med språket som er brukt. I teksten finner en

uttrykk som ”pulbare”, ”kikkersamfunnet”, ”sjampis-gutta” og ”golddigger-damene”; i det

hele tatt et litt muntlig språk, men ett som passer til mediet.

Teksten åpner slik:

”Mens København brant av opprør fra protesterende ungdom hengt ut som

samfunnsfiendtlige pøbler, kunne vi i norske aviser lese om unge mennesker som

ingen har problemer med. De helt uten aggresjon.” (Rehman 2007)

Og fortsetter med å beskrive disse ungdommene som vi kunne lese om i norske aviser. Det

er en sterk kontrast mellom de to typene ungdom beskrevet her, men ingen av beskrivelsene

er spesielt flatterende ovenfor ungdommen. Det er lett å gjøre generaliseringer, spesielt når

det gjelder grupper som er langt borte. Jeg vet ikke om det virkelig er slik blant rik ungdom i

Stockholm, og dermed må jeg velge å tro eller ikke tro på Shabana Rehman.

Beskrivelsen av ”de uten aggresjon,” altså Stockholms-ungdommens elite, beskrives med

korte setninger, ikke alle fullstendige. Dette gjør at leseren oppfatter den underliggende

fordømmende tonen.

Deretter kommer den åpenlyse fordømmelsen av dem, den som leseren har ventet på; den

står jo uthevet med stor skrift midt under de to første avsnittet og var det første en så da en

kastet et blikk på siden:

”De virker frie og kule, men har et kjønnsrollemønster som tilhører steinalderen. But

who fucking cares as long as you’re fucking?” (Rehman 2007)

Og så slenger Rehman på et ordspill på engelsk som ikke ville fungert like bra på norsk, med

skråstilt skrift slik at det får en ekstra ”trøkk”. Atter en gang er det patos som gjelder; det er

vel gjerne slik det er i ukeblader, en setter seg ned for å bli underholdt, men mangelen på

logos gjør at teksten mangler troverdighet i mine øyne.

Det neste som kommer er metaforen at denne ungdommen er ”de lobotomerte anno 2007”.

De har altså et avstumpa følelsesliv, og ikke nok med det, en lobotomi er noe som blir gjort

mot en, og dermed antydes det at dette er noe samfunnet har gjort mot disse unge

menneskene; det er altså ikke bare deres feil, siden dette er de menneskene samfunnet vil

ha – det er slik de er oppdratt – og dermed blir dette en slags liten moralpreken til

foreldrene, det er vel gjerne de som leser ”Henne”. Ethos, med andre ord.

Deretter kaller hun fenomenet for ”det nye Stockholmssyndromet”. Stockholmssyndrom er

jo det at en som er kidnappet får sympati med sin kidnapper, slik at den kan finne på å

forsvare vedkommende, selv om han eller hun har gjort grusomme ting mot dem. Så her

kaller hun indirekte normgiverne i samfunnet for kidnappere. Ganske provoserende hvis en

tenker litt etter, noe men gjerne ikke gjør mens en leser ukeblad eller magasiner, slik at den

sammenhengen blir noe de fleste ikke får med seg når de leser ukebladet. Er dette mangel

på mottagerbevissthet eller en internvits?

Før avrundingen kommer en provoserende beskrivelse av kjønnsrollene til disse

ungdommene, og hvordan samfunnet belønner dem. Og der slår hun ihjel et av de sterkeste

motargumentene, nemlig at det også er ungdom som er politisk bevisste, som ber om frihet

og protesterer. Disse er en trussel for autoritetene, hevder hun. Hun slår det ihjel med en

apell til moralen: ”dette er jo dem som skaper vekst og forandring i samfunnet, ting vi (folk

flest), vil ha,” er budskapet, ”men det vil ikke autoritetene; autoritetene er slemme.”

Avslutningen peker tilbake på tittelen, og understreker budskapet:

”Det er de ufarlige unge menneskene som er samfunnets støtter i dag. Det er dødt

blod.”

”Samfunnets støtter” er altså en tekst uten et eneste logos-argument, men som er full av

patos- og ethos-argumenter og virkemidler, slik som en ukebladtekst skal være. Bildet under,

samt et muntlig språk gir teksten et personlig preg. Sjøl finner jeg meg ikke helt overbevist av

Rehmans budskap; tross alt klaget en over den håpløse ungdommen allerede i antikkens

Hellas. Jeg er enig i at det finnes mye overfladisk ungdom, men usikker på hvor mye

belønning de får av samfunnet for å være det.