HjelpekorpsHjelpekorpsFagblad for Norges Røde Kors Hjelpekorps

Nr. 1 - 20005. årgang

Foto: Åndalsnes AvisRauma Røde Kors Hjelpekorps øver til ”NM for Hjelpekorps”

2 3

Et av våre prinsipper heter Fri-villighet. Det betyr at medlemmer i Røde Kors yter noe, ut fra egen fri vilje. Alle kan frivillig slutte seg til Røde Kors. Med det forplikter man seg til å respektere våre prinsipper. Av og til skulle jeg ønske at vi hadde et åttende prinsipp, nemlig Lojalitet.

I Norges Røde Kors har vi, som i alle andre organisasjoner, et lovverk. Hos oss mer kjent som VOVV. Her finnes de viktigste vedtak som gjel-der for oss i Røde Kors.

I Hjelpekorpset har vi i tillegg et eget regelverk. Det er “våre” regler som regulerer og forteller deg og meg blant annet hvordan vi skal vise vårt ansikt og holdning utad.

Alt for mange ganger opplever vi at regelverket brytes, det være seg på uniformsbruk, krav til medlemmer eller for den sagt skyld oppfølgning

av vedtak gjort av Landsrådet eller dis-triktsråd.

Min uniform er etter uniformsreg-lementet korrekt, jeg har tatt første-hjelpsprøven, hva med deg eller ditt korps?

Landsrådet består av frivillige, på lik linje med dere. Vi er satt til å utføre et oppdrag til beste for alle 333 korps. Enkelte ganger må vi ta avgjørelser som ikke faller i like god jord hos alle, men totalt sett gjør vi det vi mener blir den beste løsningen.

Likevel opplever vi at ikke alle synes vi gjør en god nok jobb. Når du ikke er fornøyd, så tenk deg om to ganger før du setter igang noe som du senere vil angre på. Husk at det er ca. 16.000 av dere, du er ikke alene.

Ta en telefon eller send en mail til landsrådet eller sekretariatet, vi er her for å hjelpe. Det er lojalt å følge tje-

nestevei, og det eneste riktige.I mine øyne er ingen ting umulig,

det tar bare litt lengre tid.Lykke til med vårens aktiviteter!

Lojalitet

Leder . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 2Fagkurs skred. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 3Skogbrann . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 4Ny førstehjelpsvideo . . . . . . . . . . . . . . . . 5Bruddskader . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 6Hjelp - nye uniformer! . . . . . . . . . . . . . . . . 7Hjelpekorpset i resten av verden . . . . 8Hvor mange er vi ... egentlig? . . . . . . . . 9Tanker fra Landsrådet . . . . . . . . . . . . . . . . 10Rauma Røde Kors Hjelpekorps . . . . . . . . 11Når ulykken blir katastrofe . . . . . . . . . . . . 12To døgn i snøhule . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 14Kåres Kårner . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 15Skredkurs for snøbrettkjørere . . . . . . . . 16Trygg sommer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 16Sminkesymposium . . . . . . . . . . . . . . . . 17Norsk grunnkurs i førstehjelp . . . . . . . . 17Karmøy folkehøgskole. . . . . . . . . . . . . . . . 18Selvmord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 19GPS-veiledning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 20FIG-gruppene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 21Hvem svarer på hva? . . . . . . . . . . . . . . . . 23Nytt hjelpekorpsmerke . . . . . . . . . . . . 24

Utgiver:Norges Røde Kors Hjelpekorps

Ansvarlig redaktør:Landsrådsleder Arvid Ryen

Redaktør:Eli Merethe Hageberg

Redaksjonskomité:Jan Erik Kregnes, Kjell Løvik, Robert Morberg, Arvid Ryen og Eli Merethe Hageberg

Adresse:Pb. 1 Grønland, 0133 Oslo.Tlf. 22 05 40 00, faks. 22 05 40 40E-post: hjelpekorps@redcross.no

Annonser:Anne-Frid Mc Hugh KittelsenTlf. 98 81 61 09, faks. 22 74 40 81

Signerte innlegg står for forfatterens oppfatning og er ikke nødvendigvis Røde Kors Hjelpekorps’ offisielle syn. Det samme gjelder annonser i bladet.

Opplag: 17 000Stens Trykkeri A.S, Dilling

HjelpekorpsHjelpekorps

Tekst: Faglig leder Terje TørrissenFoto: Jens-Morten Øvervoll

Fagkurs skred gikk av stabelen i de vakre Lyngsalpene siste uken av mars. Det var første gang kurset ble arran-gert i Nord-Norge og forholdene var helt optimale med hensyn til under-søkelse av snø- og snøskred. En svært snørik og spesiell vinter i nord gjorde forholdene realistiske. Det var helt til det siste uvisst om vi kom oss til kurs-stedet på grunn av stengte veier og fare for skred.

Kursstedet må vies noen linjer. Fast-dalen skole er en nedlagt grendeskole med fire do, hvorav to som ikke virker. Den har en gymsal i kjelleren, som ble omgjort til sovesal for 20 stykker på for-svarets utmerkete feltsenger. Et klasse-rom og et annet rom ble også omgjort til sovesal. Dusjene var av den riktig gode gamle typen, som det kommer lite og spredt vann ut av. Ingen badstu og dårlige tørkemuligheter. Vi hadde 16-mannstelt som vi tenkte å gjøre om til tørkerom ved behov. Strømforsynin-gen var ikke god, så vi måtte finne ut hvor mye hver krets tålte. Kjøkkenet var for så vidt greit utstyrt, men også her måtte vi skaffe en god del ting. Vi er evig takknemlig til Åse Rørnes (Leder i Lyngen RK) og Aslaug Skille, som stod for middagen og kjøkkenet. Jeg vet ikke hvor vi hadde vært uten disse to damene. Med stab og delta-keres gode vilje (forhåndsinformert) gikk dette fint. Konklusjonen er: Stan-dard på lokaliteter er ikke det viktig-ste. Regnskapet taler et tydelig språk: kost/losji ca. kr 40.000,-, noe til etter-tanke for en frivillig organisasjon.

Programmet var meget tett og hektisk. Foruten flere øvelser var del-takerne blant annet gjennom samvirke på skadested, 3-punktssøk, fremgra-ving av skredtatt, fagleder skred-rollen, forebyggende virksomhet samt panel-debatt om ekstremsport i forhold til skredfarevurderinger.

Det går ikke an å skrive om årets fagkurs skred uten å trekke frem inn-satsen til meget dyktige veiledere fra Nord- og Sør-Norge. En blanding av yngre og eldre, men med stort erfa-rings-grunnlag. Det var en glede å få lov

til å arbeide sammen med alle sammen. Kursleder Jørgen Eriksen holdt en fast hånd over oss. Takk til alle som bidro!

Vi savnet flere kvinner, både som stab og deltakere. Det finnes mange dyktige kvinner/jenter i Røde Kors som utmerket kan være veiledere/deltakere på dette kurset. Det ville skredmiljøet i Norge sette pris på. Herved er oppfor-dringen sendt til alle kvinner i Norges Røde Kors Hjelpekorps.

Fagkurs skred

Deltaker Øyvind Grindes opplevelser:Våkner søndag morgen, ser ut på blå himmel og nydelig solvær. Vurderer å anlegge nøttebrun farge og fregner på ferie i de vakre Lyngsalpene, og det allerede før påske. Bussturen går utover mot Lyngen og som en av de mer lokale deltagerne fra Tromsø kan jeg skryte av alle de spisse ruvende fjelltoppene og lyge om alle de flotte fjellturene. Slik startet sosialiseringen med denne nokså varierte menneske-mengde som jeg skulle tilbringe de neste dagene sammen med. Sprednin-gen var stor. Foruten den variasjonen det er innen Røde Kors alene, så hadde vi i tillegg deltagere fra politiet, Norske Redningshunder, forsvaret, hovedred-ningssentralene og fjellredningstjenes-ten i Sverige. Vi brukte mye tid på å leke og grave i snøen, og senere fikk vi redde hverandre ut fra snømassene i de kunstige skredene. Det ble mange

gode bekjentskaper og jeg håper alle ønsker å komme tilbake til Tromsø og Lyngen, selv om de eneste dagene med godt vær, var dagen vi kom og dagen vi dro. Nøttebrunfargen får komme en annen gang.

Kurset hadde i grove trekk to deler; skredfarevurdering og orga-nisert redning. Skredfarevurdering er veldig lett om en holder seg i god avstand og veldig vanskelig om en ønsker å begi seg ut i de bratte fjellsi-dene. Når vi skal gjøre en innsats i snø-skred, må vi nødvendigvis bevege oss inn i områder som er utsatt for skred, og da starter debatten: sikkerhet for egne mannskaper, skal vi gå inn eller returnere.

Den organiserte redningsdelen var veldig bra på kurset. Tiden ble brukt til praktisk trening. Selv hadde jeg ekstra stort utbytte siden jeg var så heldig å få være fagleder skred på den avsluttende øvelsen. Det var en følelse av makt å ha så mange ressurser til min rådighet: søkemannskap, hunder, søker/mottager-utstyr, scootere, heli-kopter m.m. Samtidig var det en stor følelse av avmakt fordi de savnede under snøen ikke har tiden på sin side.

Jeg ønsker alle som ferdes i fjellet, muligheten til å delta på dette kurset.

Innleggene er forkortet. Red. anm.

4 5

tilgjengelig terreng.Mange av disse brannene starter

på steder langt fra vann, slik at det blir nødvendig å frakte vann over lange avstander. Mye utstyr skal også fram, og her kan et hjelpekorps være med å gjøre en god innsats. Det er et hardt, og til dels farlig arbeid. Det kan være lurt å ta kontakt med det stedlige brannvesen, som sikkert er villig til å holde kurs, og fortelle om hva hjelpe-korpset kan bidra med.

SpredningPå flat skogsmark – i stille vær og med noenlunde ensartet vegetasjon, vil et skogbranntilløp spre seg i sirkelform.

Når det blåser, vil spredningen skje raskest med vinden. Den går raskest der det er mye brennbart materiale, og den sprer seg i vifteform.

Det er brannfronten som forflytter seg ved en skogbrann, og det er der selve ”skogbrannen” pågår. På flan-kene og i ryggen forflytter skogbran-nen seg sakte. De fleste skogbranner beveger seg sjelden med høyere has-tighet enn 10 meter i minuttet, men kan under spesielle forhold bevege seg opp i 30 meter i minuttet.

Bekjempelse av skogbrannDet er to hovedprinsipper for bekjem-pelse av skogbranner:F Direkte bekjempelseF Indirekte bekjempelse

I det første tilfellet går mannska-

pene direkte på ilden med det slok-kingsutstyr som er til rådighet. De langt fleste slokkes på denne måten. Det avhenger av rask varsling, rask utryk-ning, godt utstyr, tilgang på vann, og god beredskap.

Ofte kan et sikrere tiltak være den indirekte og defensive slokkemetoden. Det innebærer at man ofrer et område, der det ikke er fare for menneskeliv eller større verdier. Slike tiltak kan være å lage branngater og å starte motbran-ner. Det er svært viktig å sikre brannen, slik at brannen ikke ”hopper over”. Veier og elver er naturlige brannga-ter.

Selve slukningsmetodene blir for omfattende å komme inn på her, men brosjyren ”Skogbrann – vern og slok-king”, utgitt av Det Norske Skogsel-skap, er vel verdt å ha i biblioteket i korpset. Mye av innholdet i denne artikkelen er hentet derfra.

Når skjer skogbranner?I Norge er det i første rekke i mai, juni og juli vi opplever de store brannene, og som oftest de årene vi har lange varme- og tørkeperioder om våren. Det skyldes at bunnlaget i skogen får god tid til å tørke opp, og dermed blir lett-antennelig. I tillegg så bidrar økt vind til større skogbrannfare. Når Meteoro-logisk institutt melder om stor skog-brannfare, så bygger de på en såkalt ”skogbrannindeks” hvor følgende punkter må være med:

F Lenge siden siste regnværF Høy temperaturF Den relative fuktigheten i luften

er litenF Sterk vind

Hvor skjer skogbranner?Ikke uventet er det flest skogbranner på Øst- og Sørlandet. Spesielt utsatte fylker er Buskerud, Telemark og Aust-Agder.

Skogbrannfaren avhenger av om-rådets tørke- og varmeforhold, samt av type og mengde brensel i skogbunnen. Sydvendte lier har derfor mer skog-branner enn nordvendte. Tilsvarende er faren for antennelse større i tørrere skogstyper med mye dødt materiale, f. eks. hogstavfall, på skogbunnen.

De viktigste årsakene til skogbran-ner er: F LynnedslagF Næringsvirksomhet i skogF Uforsiktig omgang med bar ild

(bålbrenning) F Gnister fra jernbane F Brannstiftelse

”Tørre tordenvær”, torden uten regn skaper, vanskelige forhold. De slår ofte ned på flere steder og i vanskelig

Skog-brann!

Tekst: Kjell Løvik

I vår lille serie om naturkatastrofer fort-setter vi med skogbrann. De fleste som har vært med i et hjelpekorps en stund, har opplevd skogbrann, enten den lille eller de store som brenner over flere dager og uker. Store ressurser blir satt inn i arbeidet for å slokke. Der er vi en viktig ressurs. Det er mange som må samarbeide i slike situasjo-ner, og samøvelse burde være en viktig del. Det har faktisk vært øvd på skogbrann – og erfarin-gene var svært gode. En viktig del av det skogbrannfore-byggende arbeidet er Norsk Aeroklubbs Flytjeneste. Et samarbeid med dem (som også er FORF medlemmer) burde la seg gjøre.

Uansett hvor lite området er, kan brannen fort bli til en katastrofe, spesi-elt dersom det skjer i tettbygd strøk. Da får man i tillegg problemene med eva-kuering. Et av de verste eksemplene på skogbranner må vi nok hente fra utlan-det. Det er den såkalte ”askeonsdags-brannen” i februar 1983. 180 branner startet i Sør-Australia på en dag da temperaturen steg til 40 grader Cel-sius. Brannene for av gårde i en has-tighet på 65 til 80 kilometer i timen og ti branner kom helt ut av kontroll. 360 000 hektar brant ned, 72 mennes-ker ble drept, 8000 ble hjemløse og en branntornado steg hele 360 meter til værs. I Norge har det også vært en del store skogbranner som har vært vanskelig å slukke. Antall branner her i landet varierer fra ca. 500 til 2000 i året. ”Elverumsbrannen” og ”Heddals-brannen” i 1976 sitter fortsatt i minnet hos mange hjelpekorpsere.

Generelt er regelen at åpen ild i skog og mark er forbudt i tiden 15. april til 15. september. Ønsker man å tenne bål i denne perioden, skal brann-vesenet kontaktes.

”Når sekundene teller…” henvender seg i første rekke til personer som har ansvar for barn. Filmen er nå opp-datert etter de gjeldende retningslin-jer. Det er lagt inn nye sekvenser og filmen er gjort mer ”strømlinjeformet” ved at scenarioene er kuttet ned i tid. Gjennom realistiske dramatiseringer og enkel førstehjelpsinstruksjon viser den blant annet hvordan man utfører riktig hjerte-lungeredning, førstehjelp ved brannskader, hodeskade og for-giftninger hos barn.

Videoen er et godt hjelpemiddel i undervisningen for å illustrere situa-sjoner hvor førstehjelpstiltak må iverk-settes. I tillegg er den ypperlig som repetisjon av førstehjelp for dem som har ansvaret for barn.

Filmen kan bestilles fra Hordaland Røde Kors, Midttunhaugen 17, 5224 Nesttun, faks 55 10 22 45 eller per e-post dk.hordaland@redcross.no og koster kr. 198,- + porto.

Olav Aasland

6 7

Vintertiden forbinder vi ofte med bruddskader, enten de har skjedd i ski-bakken, på glatte fortau eller i hjem-met. De fleste bruddskadene i Norge skjer faktisk i, eller i umiddelbar nærhet av hjemmet. De fleste tilfeller av lår-halsbrudd skjer i stuen og på soverom-met! I 1998 ble mer enn 8.600 pasienter over 70 år behandlet for lårhalsbrudd i Norge! Aldersgruppen 20 – 59 år domi-nerer statistikkene over antall brudd i underekstremitetene (unntatt lårhal-sen), med over 4000 behandlede pasi-enter.

Barn og ungdom i alderen 9 til 19 år er mest utsatt for brudd i overek-stremitetene (armer). Tallene er hentet fra Statistisk Sentralbyrås oversikt over utskrevne pasienter fra sykehus etter skadetype i 1998.

Hjelpekorpsmedlemmer over det ganske land har nok vært i kontakt med noen av disse pasientene. Den umiddelbare førstehjelpen kan være med på å gjøre en forskjell, både ved å begrense skadeomfanget og ved å lindre smerter.

Kanskje det er på sin plass med en liten repetisjon på bruddskader? I kroppen har vi over 230 knokler, fra lår-beinet som det største, til hammeren, ambolten og stigbøylen i øret blant de minste. De store knoklene har, i til-legg til å sørge for at vi holder oss opp-reist, en viktig funksjon ved å danne blodlegemer. Dette skjer i den røde beinmargen, hvor cellene produserer blodceller som spesialiseres ut fra krop-pens behov. Hver dag dør mellom 2 og 3 millioner røde blodceller, og den samme mengde produseres i beinmar-gen.

De vanligste årsakene til brudd-skader er kraftpåvirkning. Enten som slag som forårsaker brudd på stedet, eller indirekte, som kraft som fører til bruddskade et annet sted på knok-kelen, eller i en annen knokkel. De indirekte skadene finner man gjerne ved trafikkulykker, hvor kraften har rammet kneet, forskjøvet seg opp lår-benet, og forårsaket et brudd i lårhal-sen.

Som kjent, skiller vi mellom luk-kede (ukompliserte) og åpne (kompli-

serte) brudd. Ved de lukkede bruddene er huden hel. Ved de åpne bruddene er det skade i huden hvor beinendene

har trengt gjennom huden, eller det er et sår med forbindelse til bruddstedet. Et åpent brudd gir større muligheter for komplikasjon enn et lukket brudd, fordi forurensning av såret kan føre til infeksjon i knokkelen. Dette vil føre til forsinket tilheling av bruddet, i tillegg til at infeksjonen er vanskelig og tid-krevende å behandle.

Ved røntgenfotografering kan man se ulike typer brudd, forårsaket av ulike skademekanismer. En vridnings-skade forårsaker gjerne et spiralbrudd, mens et direkte slag ofte forårsaker et tverrbrudd. For førstehjelperen betyr det imidlertid lite hvilken type brudd det er snakk om. Symptomene på brudd og behandlingen er den samme.

Tradisjonelt skiller vi mellom sikre og usikre bruddtegn. Mange ganger har jeg spurt meg selv hvorfor, for vi konkluderer jo alltid med at vi skal behandle alle mistenkte brudd som om de virkelig er brudd. Men dog, her er de:

Sikre bruddtegn:• Åpent brudd, hvor beinpipene er

synlige (eller lukket brudd hvor beinpipene er synlige like under huden)

• Unaturlig bevegelse (”ekstra ledd”)

• Akseknekk • Forkorting av ekstremiteten (som

for eksempel ved enkelte lårhals-brudd)

• Krepitasjon (føles og høres som å ta i potetmel eller kram snø, for-årsaket av at bruddendene gnisser mot hverandre)

• Pasienten har hørt eller følt at ekstremiteten knakk

Usikre bruddtegn:• Smerte (som følge av blødning og

skade i omkringliggende vev)• Nedsatt bevegelse (som følge av

blødning og skade i vevet)• Hevelse og misfarging av huden

(som følge av blødning og utsiving av væske fra vevet i området rundt bruddet)

UndersøkelseI tillegg til å observere de ovenstående tegn på brudd, bør vi ta følgende i betraktning:

Arterier (pulsårer) går gjerne tett inntil knoklene. Ved et brudd vil disse

i mange tilfelle bli skadet eller avrevet, og forårsake blødninger. Ved et lukket brudd vil det blø helt til mottrykket på arterien fra det omkringliggende vevet er like stort som den kraften blodet pumpes ut med. Et åpent brudd vil kunne blø mer, fordi det vil mangle et mottrykk fra blodansamling i vevet.

Vi bør alltid undersøke om pasi-enten har puls nedenfor bruddstedet. Mangler denne, kan det bety at arte-rien er avrevet, eller at den er avklemt av bruddstedet. I visse tilfeller kan arte-riens indre hinne bli skadet og ”brette seg” i blodstrømmen slik at den virker som en propp. Er det akseknekk med påfølgende nedsatt, eller manglende sirkulasjon nedenfor bruddstedet, bør den spesialtrente førstehjelperen repo-nere bruddet. Manglende følelse eller nedsatt følelse nedenfor bruddstedet tyder på at nerver er i klem eller skadet av bruddet. Ved akseknekk bør man også her reponere bruddet.

BehandlingDen førstehjelpsmessige behand-

lingen ved mistanke om brudd, tros være kjent! Alle husker nok kravene om at en spjelk skal være lang nok (leddet over og nedenfor bruddste-det), stiv nok (skal gi støtte til brudd-stedet), ikke gnage, ikke lede kulde, og ikke være for tung.

Det finnes etter hvert en rekke gode spjelker eller støttemekanismer til bruk ved mistanke om brudd. Vaku-umspjelk og strekk-skinner av ulik utforming er nok antagelig de beste. De fleste av oss har forsøkt luftspjel-kene, men har vel kommet til at de egner seg svært dårlig i kulde, i tillegg til at de har en tendens til å punktere.

Det er en stadig tilbakevendende diskusjon om man skal ta av skotøy eller ikke. Argumentasjonen for ikke å gjøre det, er at det kan være svært smerte-fullt for pasienten. Dette må veies opp mot ulempene ved å beholde skotøy på. Brudd fører, som sagt, til hevelse som følge av blødning, og betennel-sesreaksjon i det omkringliggende vev. Ved brudd i leggen eller ankelen kan hevelsen bli betydelig. Beholder man skotøy på vil det bli vanskelig å få dette av dersom man venter for lenge. I tillegg vil blodsirkulasjonen kunne bli hindret av skotøyet. Min anbefaling er at skotøy bør fjernes så fort som mulig, før hevelsen blir for stor, men med største forsiktighet, selvfølgelig.

BruddskaderTekst: Olav Aasland

Legg med åpne vekstsoner og skrå-/spiral-brudd (7 år gammel gutt).

Hjelpekorpsene i Valdres hadde områ-demøte 23.02.00. Et av temaene som ble tatt opp på møtet, var de nye uniformene og uniformsreglementet. Det ble uttrykt frustrasjon fra samt-lige møtedeltagere om prisnivået på de nye uniformene, og også nødven-digheten av å tilby uniformer av så høy og avansert kvalitet som det nå har blitt gjort.

Det utøves forskjellig praksis rundt omkring i hjelpekorpsene når det gjel-der finansiering av uniformer. Den vanligste er vel at medlemmene beta-ler sine egne uniformer, men enkelte korps med god økonomi, er på for-skjellige måter med på å sponse dette. Uansett hvordan dette foregår, vil det bli en vanskelig oppgave å utstyre medlemmene, når prisen på en kom-plett vinteruniform kommer opp i ca. kr. 5.000.- per sett. Medlemmene rea-gerte også tidligere på pris, men da var feltuniformen priset til under det halve av dagens priser.

Vi tror at kvaliteten og funksjona-liteten på den nye kolleksjonen er på topp. Men, er dette hva vi trenger? Vi trenger medlemmer som har råd til å være med i hjelpekorpset. Vi trenger ikke et kjøpepress som er med på å få nye medlemmer til å vegre seg for å gjøre en frivillig innsats for hjelpe-korpsene.

Alle av oss har klær som er laget for utebruk, de fleste har til og med klær for bruk på fjellet eller annet godt vintertøy. Hva om det hadde kommet en vindtett, lett og luftig overtrekkskjeledress med så god plass, at vi kunne bruke det vinter/skitøyet de fleste av oss allerede har, under? Dette til en så hyggelig pris at man kanskje kunne kjøpe to, den andre av litt mindre størrelse, slik at den kunne brukes om sommeren, uten tykt undertøy. Og, store størrelser er viktig, jeg bruker selv str. 64 og ønsker ikke at mine klær skal sitte som ”pøl-seskinn”.

Når man ser på uniformeringen av hjelpekorpsmedlemmer på for eksem-pel idrettsarrangementer i dag (les bl. a. Skiskytter-VM i Holmemkollen), stil-ler de aller fleste med hjelpekorpsvest og sivilt tøy. Skal hjelpekorpsmedlem-mene stille med enhetlig antrekk, må prisene senkes, ellers blir trafikkvesten

med rødt kors og sivilt tøy den nye uniformen.

Vi håper at de ansvarlige tar mer kontakt på medlemsplanet, når så vik-tige ting som uniformreglement skal forandres og ny kolleksjon innføres. For å få til rekruttering av nye med-lemmer til hjelpekorpsene, må i hvert fall ikke folk skremmes med skyhøye priser for å få kledd seg slik en første-hjelper fra hjelpekorpset bør framtre.

For oss som kjenner litt til uni-formsreglementet og tar dette på alvor, er det jo godt å vite at vi nå kan bruke sivilt sort belte med enkel spenne til våre røde uniformer, bare dette ikke er synlig…

Med vennlig hilsenHjelpekorpsene i Valdres

Bjørn E. BerntsbergAdm. leder i Øystre Slidre RKH

Hjelp – nye uniformer!

Svar fra landssekretær Eli M. Hageberg:Dersom man ønsker å starte en dis-kusjon, er det bare å nevne ordet ”uniform”. Dette var medlemmene av Landsrådet veldig oppmerksom på da de vedtok å lage ny uniformskollek-sjon. Det lar seg ikke gjøre å samle inn synspunkt fra alle medlemmene, men det var hele tiden en dialog med med-lemmer både på lokalt og distriktsnivå. Prototyper ble vist frem på ledersam-linger og alle innspill ble notert. Resul-tatet er nye uniformer av meget god kvalitet. De gamle uniformene ble kri-tisert fordi kvaliteten var for dårlig.

Det er dyrere å utvikle en egen RKH-kolleksjon enn å kjøpe massepro-dusert bekledning. Vi hadde gjerne sett at prisen var lavere, men sam-menlignet med plagg av tilsvarende kvalitet, er de nye uniformene faktisk ikke dyre. Komplett friluftsuniform i GoreTex koster kr. 4047,- mens Ven-tile-utgaven koster kr. 3349,-. Når man fjerner armletsene på den nye frilufts-uniformen, er den et meget anvende-lig plagg til privat bruk. Dermed får man to antrekk til prisen av ett!

Når det gjelder bruk av svart belte med enkel spenne, så sier det nye regelverket (8.2.5) at beltet ikke kan bæres utenpå jakke. På bukser og kje-ledress er det helt OK, også at det synes!

8 9

Denne gangen er det ikke flommen på Østlandet det gjelder. Da hadde vi en oppegående og bra beredskap. En person omkom i denne flommen. I dag er det Mosambik som rammes. Minst en million mennesker er hjemløse, tusen-vis er døde. De mangler mat, utstyr, båter, redningsutstyr, klær, erfarne hjel-pemannskaper. Og det verste av alt: Det tar tid før hjelpeapparatet blir sta-blet på bena. Pengene ligger der, og andre store organisasjoner er på plet-ten, også Røde Kors, men etter min mening kom vi sent på banen. Dermed bruker jeg anledningen til på nytt å kaste fram en ide jeg brant for, nemlig hjelpekorpset som utrykningsenhet på den internasjonale arena.

Redning er hjelpekorpset gode på, og spesielt den delen som krever en viss del kreativitet og improvisering. Det er jo dette man trener på. Jeg kan ikke fatte og begripe hvorfor det skal være så tungt å kunne bruke disse res-sursene også i andre sammenhenger enn innenlands. Vi har en masse godt skolerte og trente medlemmer som på kort varsel kunne rykke ut og gjøre en glimrende jobb. Jeg forstår rett og slett ikke at dere finner dere i å ikke bli brukt.

I Sivilforsvaret har de skjønt dette. Også på dette området holder de på å gå ifra Røde Kors. Med sine inter-nasjonale grupper ligger de flere hes-tehoder foran hjelpekorpsene i Røde Kors i forhold til katastrofehjelp i en

akuttfase. De bør i det minste få noen i Røde Kors til å sette dette på dagsorde-nen, og da mener jeg ikke utenlands-avdelingen, som lever i sin egen verden og ikke ser de ressursene som ligger i eget hus. Det er i første rekke ledel-sen som må ta dette ansvaret, både fra sekretariatets side og de som er valgt til å sitte på toppen av Røde Kors.

I dag er det svært vanskelig å komme ut for å hjelpe nødstilte i en akutt situasjon. Utenlandsavdelingen er rett og slett en sperre, men det er jo ikke i denne sammenhengen snakk om delegater og langvarige forhold. Det er snakk om utrykningsgrupper som skal redde liv, bidra med redningsfag-lige råd, stille utstyr og kompetanse til rådighet. Dette utstyret har vi i Røde Kors. Kunnskapen er der, viljen også om man ser på det vanlige medlem.

Dette handler også om å redde liv. Ikke alle tusen, men noen få, kan-skje bare 100, men det er nå en gang 100 det da. I tillegg ville disse med-lemmene som var i en slik utryknings-gruppe, dra med seg verdifull erfaring tilbake til Norge. Røde Kors ville styrke sin kompetanse og igjen bli best i landet på redning når det gjelder stor skala.

Det ville også være en stor inspira-sjonskilde spesielt for eldre og erfarne medlemmer som sikkert for lengst er lei av å sitte på brytevakter og kjede-lige fotballkamper. Vi ser jo også at det er vanskelig å beholde de eldre med-

lemmene innenfor hjelpekorpset. Egentlig mener jeg ikke at dette

er en ren hjelpekorpsoppgave. Det er en Røde Kors-oppgave. Tenk om man kunne fått til fleksible team som kunne rykke ut raskt. Nå dør det mennesker blant annet fordi Røde Kors er noe handlingslammet på enkelte felt. Hvor-for skal det måtte ta år fra en ide blir lansert til den settes ut i livet. Det er ikke snakk om at det er kua som dør, mens graset gror. Det er mennesker vi snakker om. En beredskapsgruppe bestående av hjelpere, redningsperso-nell, sykepleiere, spesialister på vann, fjell osv. ville helt sikkert løfte hjelpe-korpsets anseelse både nasjonalt og internasjonalt.

Om man ikke finner nye veier og stadig lar andre komme inn på hjelpe-korpsets tradisjonelle områder så blir man taperne. Ordet ”rødnisser” ligger allerede på flere lepper i dag, og vil nok bli forsterket dersom man ikke har evnen til å fornye seg, tenke nytt og gå inn i oppdrag som gjør det spennende og utviklende å være med i et hjelpe-korps. Andre innen redningstjenesten har forstått dette. De blir raskt dykti-gere, om de ikke allerede er det, så rykker de faglig sett forbi, blir dermed mer brukt, og Røde Kors Hjelpekorps er snart redusert til et vakt- og etter-søkningslag.

Det finnes en mengde godt sko-lerte og erfarne medlemmer i Røde Kors som kan gjøre en god tjeneste

Hjelpekorpset i resten av verden

dersom de blir tatt vare på og blir gitt utfordringer. Da står det vel bare på viljen fra de styrende organer og ledel-sen i Røde Kors.

Gjør det ikke?………… Kjell Løvik

Svar fra landsrådsleder Arvid Ryen:Det er ikke ofte jeg tar meg bryet verdt å skrive svar mot et innlegg, men denne gangen syntes jeg det var på sin plass. I Kjell Løviks innlegg “ Hjelpe-korpset i resten av verden” er det noe av stoffet som direkte går på oss som sitter på toppen i de styrende organer. Det er dessuten noen tallfeil.

Vel, la meg få røpe en liten hem-melighet med engang. Det er tre år siden Løvik første gang tok opp denne saken om at vi i hjelpekorpset skulle lage en utrykningsgruppe , men hold-ningen i daværende landsråd var til-bakeholden. Imidlertid la du igjen et frø hos meg, som jeg har latt få spire hos meg selv og jeg syntes det nå er på tide å la mine tanker og ideer få luft. Gjennom det siste året har jeg sett på muligheten for å få til en slik utrykningsenhet og ikke minst hvilke begrensninger vi ville ha mot alle de grupper i verden som driver med nett-opp dette.

Røde Kors internasjonalt er unikt. Når Røde Kors går inn med hjelp, så blir vi der, inntil samfunnet kan klare seg selv. I motsetning til andre grupper som

går inn når hjelpen er størst, og trekker seg forholdsvis raskt ut igjen. Om det er det riktige, lar jeg andre bedømme. At vi kan gjøre samme jobben, er jeg ikke i tvil om, og vi har den fordelen at vårt eget apparat står klart med den videre hjelp til katastrofeområdet.

Vi kan bidra og jeg tror viljen til å stille opp i en “frivillig” gruppe er meget stor. Da vi i fjor vinter forsiktig spurte om noen kunne delta i en skred-gruppe som kunne brukes i alpene (Østerrike og Sveits), var tilbakemel-dingene formidable. På null komma niks kunne vi stille hundre personer, klar på mindre enn 24 timers varsel.

På landsrådsmøtet i slutten av mars presenterte jeg for Landsrådet hva som er kriteriene for det videre arbeidet med oppstart av en utrykningsgruppe. Behovet er til stede, og positive til-bakesignaler ble gitt fra Landsrådet, og ikke minst har jeg fått positive til-bakemeldinger fra de styrende orga-ner i Genève som steller med dette til daglig. Jeg velger å holde kortene inntil brystet foreløpig, men i løpet av året vil Landsrådet legge frem et for-prosjekt for en utrykningsenhet, bestå-ende av frivillige fra NRKH.

Til slutt vil jeg knytte noen kom-mentarer til situasjonen i Mosambik. I Løviks innlegg beskrives forholdene i Mosambik som det reneste kaos, og det er en riktig beskrivelse. At det man-glet helikoptre i de første dagene er

Jeg leser i hjelpekorpsbladet at det skal være 15616 aktive hjelpekorpsmedlemmer. Finnes det passive hjelpe-korpsmedlemmer da? Passive medlemmer er vel å betrakte som støttemedlemmer og hører derfor hjemme i lokalfore-ningsarkivene? Altså er det 15616 hjelpekorpsere i Norge, - eller er det det? La oss anta at en viktig forutsetning for å kalles hjelpekorpser, er å stå oppført i varslingsplanene til det enkelte hjelpekorps.

I Telemark har distriktsrådet produsert informasjonsma-teriell som vi er i ferd med å sende til alle hjelpekorpsmed-lemmer i fylket. For å slippe å skrive adressene for hånd bestilte vi adresselapper fra Norges Røde Kors. Sammen med lappene fikk vi en utskrift av medlemsarkivet som bl.a. ligger til grunn for utsendelse av hjelpekorpsbladet (og for-sikringer?). Tilsynelatende skulle dette arkivet danne et rea-listisk bilde av de hjelpekorpsere vi har til disposisjon for aksjoner og andre humanitære oppdrag.

En gjennomgang av varslingsplaner for alle 16 hjelpe-korps i Telemark sett opp mot medlemsarkivet til Norges Røde Kors viser dessverre noe annet. Av 1013 registrerte hjelpekorpsmedlemmer hos Norges Røde Kors, viser det seg

at bare 482 står i korpsenes varslingsplaner. Derimot er det 168 navn som står på korpsenes varslingsplaner, uten å være registrert i arkivet til Norges Røde Kors. Disse tallene viser altså at det totalt sett i Telemark er 35 % færre reelle hjel-pekorpsmedlemmer enn det arkivet til Norges Røde Kors viser.

La oss videre anta at hjelpekorpsere iblant bør gjøre tje-neste for korpset for å holde seg oppdatert, at de bør ha gjennomført hjelpekorpsprøven, og ellers oppfylle de krav som regelverket stiller for å bære uniform. I Telemark har bare halvparten av korpsene innført hjelpekorpsprøven. Fra min tid som korpsleder, erfarte jeg at en del av dem som står på varslingsplaner, sjelden eller aldri viser seg i aktiv tjeneste. På bakgrunn av dette vil jeg tro at det reelle tallet på hjel-pekorpsere i Telemark er nærmere 500, enn de 1013 regis-trerte. Dersom denne sammenligningen gjelder for store deler av landet vil det si at tallet på ”aktive” hjelpekorps-medlemmer i Norge ligger mellom sju og åtte tusen. Noe å tenke på...

Roy BjurholtD-rådsleder i Telemark RKH

Hvor mange er vi ... egentlig?

kjent, men det er mindre kjent at både materiell og erfarent personell var til-stede i Mosambik, men på feil sted. Det som gjorde denne flommen spesiell, var at vannet steg svært fort, og ikke minst at infrastrukturen (veier, kom-munikasjon etc,) var og er i en elendig forfatning. Det er kommet frem at anti-personellminer og andre miner flyter opp fra bakken. Du kan for øvrig lese mer om situasjonen i Mosambik på Røde Kors sine web-sider eller på adres-sen til det internasjonale Røde Kors: www.ifrc.org.

Disse innleggene om hjelpekorps og uten-landsarbeid reiser viktige spørsmål og Uten-landsavdelingens ledelse vil invitere ledelsen i Landsrådet til en drøfting av disse spørs-mål i nær framtid.

Magne BarthUtenlandssjef

Bør frivillige delta i utenlandsarbeidet?

10 11

Like etter landsmøtet ble nyvalgte landsrådsmedlemmer spurt om hvilke tanker de hadde for den organisasjon de var valgt til å lede, samt om hvilke utfordringer som hviler på de sentralt tillitsvalgte. Her presenterer nestleder Knut Einar Hanssen et utvalg av de indi-viduelle synspunktene:

Gullkornet…En organisasjons fremtid ligger sjel-den i å gjøre dagens operasjoner bedre. Oftest ligger veien til suk-sess i å gjøre nye og annerledes ting.

Min hjertesak…Vi må få korpsene til å forstå sin plass i redningstjenesten, priori-tere utdanning og øvelser, og se nødvendigheten av å sette krav til medlemmene. Å kunne legge for-holdene til rette for lokale korps, slik at de kan drive med det som er rett i forhold til lokalsamfunnet.

Å diskutere og utvikle nye sats-ningsområder for korpsene, områ-der som vil skape ny aktivitet, nye medlemmer og økt innsats av de gamle medlemmene våre. Med den sammensetning landsrå-det har fått, tror jeg landsrådet kan legge føring for å få opp aktivite-ten i hjelpekorpsene. Mine hjerte-saker er mange, spesielt innenfor operativ ledelse og beredskap. Å jobbe for at det skal bli attraktivt å være med i hjelpekorpsene som det var før kravene ble innført.

Tanker om hvordan frem-tidens hjelpekorps ser utVi må utvikle spisskompetanse på områder i det nærmiljøet vi arbei-der. Vi må tilpasse oss lokale for-hold, satse på verving av nye aktive medlemmer og pleie dagens med-lemmer, og gi dem utfordringer, oppgaver og vilkår slik at de fort-setter i organisasjonen. Det forven-tes balanse mellom spesialisering og generalisering. Vær varsom med krav. Det er en viss fare for reduksjon i antall korps. Flere frem-står nå som passive.

Jeg tror at vi på sikt må endre organisasjon, og slå ned noen skott. Antall spesialavdelinger kan endres. De fremtidige korpsene kan bli en gruppe mennesker som driver en tjeneste bygget på det samfunnet har behov for – ikke har hatt behov for.

Utfordringer som lands-rådsmedlem og regionle-derÅ være med å utforme hva som er viktig for hjelpekorpsene, og ta signaler fra grasrota og distriktsrå-dene på alvor. Arbeidet må bygges på utstrakt samarbeid med dis-triktsrådene og korpsene, og vi må lytte til deres ønsker og behov. Ønske om å få lov til å være med på videreutvikling og tilpassing til samfunnets behov. Samtidig som vi skal bidra til å trekke opp de riktige strategiske retninger for organisasjonen.

Hjelpekorpsenes styrkeVi er sjelden langt unna når noen trenger oss. RKH finnes ”over alt” og er raske på plass når det er behov for oss. Røde Kors Hjelpe-korps nyter stor respekt i samfun-net, besitter høy kompetanse og har et godt renommé. Det kreves at vi strever mot anerkjennelse hos lokalt politi, og at vi opptrer med seriøsitet i lokalsamfunnet.

Landsrådets tanker er ført i pennen av nest-leder Knut Einar Hanssen

Først en takk til Longyearbyen Røde Kors Hjelpekorps for utfordringa. Den gikk riktignok til Åndalsnes Røde Kors Hjelpekorps (stifta i mars 1948) men i 1986 ble dette korpset sammenslått med Mittet RKH og Åfarnes RKH. Og vi ble altså hetende Rauma RKH.

Vi er plassert midt i Romsdal, og byen Åndalsnes er kommunesenteret. Her ligger også lokalene våre, populært kalt ”Brygga”, pga at vi har brygge / kai på baksiden. Vi overtok butikklokalene til en trevarehandel, som nå er betrak-telig oppusset. Vi har en stor under-visningssal, møterom, kontor, kjøkken, depot, lager og garasje. Fortsatt gjen-står en del oppussing.

I tillegg til huset, har vi ei hytte i Skorgedalen. Den ligger ved alpin-anlegget hvor hjelpekorpset har vakt-tjeneste alle helger hele vinteren. Her driver vi også en kiosk/kafé. Med sine

Rauma Røde Kors Hjelpekorps

fire soverom og 14 sengeplasser, pluss evt. ekstramadrasser på gulvet egner hytta seg også godt til kurssted for mindre kurs. I tillegg til kioskinntek-tene har vi også inntekter fra vare-transport med snøscooter til de mange hyttene i området.

I dag er vi ca. 20 aktive medlem-mer pluss noen mindre aktive som til-kalles ved behov. Aldersspredningen er god, fra 17 år til den eldste, som var med å starte Åndalsnes RKH. De siste to årene har vi hatt litt svak rekrutte-ring. I tillegg har noen av våre erfarne medlemmer flyttet herfra pga. jobb og utdanning. Nå er det begynt noen nye aspiranter, så framtida ser mye lysere ut.

Utad er nok Åndalsnes mest kjent for naturen, med Trollveggen og Troll-stigen som de store turistmagnetene. Årlig besøker rundt en million turister

Tekst: Therese Andersen, Linn C. Tokle og Bård TokleFoto: Åndalsnes Avis

Trollstigen. Til tross for et folketall på bare 7500 innbyggere dekker kommu-nen vår 10 % av arealet til hele fylket. Fjellklatrere og basehoppere er hyp-pige brukere av naturen her. Rauma er en vidstrakt kommune med mye natur. Dette gjør at vi enkelte år har mange oppdrag i ettersøkning og redning.

Siden Rauma Røde Kors Hjelpe-korps ligger midt i Møre og Romsdal, samt at vi har en oppegående gjeng instruktører med brei fagkunnskap, brukes vi ofte i staben på distrikts-kurs. Vi har de siste ti åra vært teknisk arrangør for en rekke kurs på fylkes-plan, blant annet samtlige grunnkurs i ”Redning krevende lende” og noen ”Vinter B”-kurs. Dette har hevet fagni-vået generelt i hjelpekorpset.

Vi har i dag ei aktiv gruppe kla-trere, men vi setter ei grense for hvor ”bratt” hjelpekorpset går før Romsdal Fjellrednings-gruppe tilkalles. Gjennom flere aksjoner har vi utviklet et godt samarbeid. Det har vi også med Sivil-forsvarets FIG-gruppe gjennom felles øvelser, utlån av instruktører, markører og skadesminkører.

Vi utfører instruksjoner i første-hjelp til bedrifter, badevakter, skoler og andre organisasjoner. Vakter ved idrettsarrangement er det også en del av.

I 1999 var Rauma teknisk arrangør for DM i førstehjelp. Vårt lag vant og gikk videre til NM i førstehjelp, hvor vi oppnådde en 7. plass vi er stolte av. Nå står snart et nytt DM for tur, og sitter noen på gode ideer til opp-gaver tas disse imot med takk (e-post: btokle@online.no).

Vi sender stafettpinnen videre til Oppland og Lesja Røde Kors Hjelpe-korps, og gleder oss til å høre hvordan de har det der.

Til slutt vil vi ønske alle en riktig fin vår.

Fra samarbeidsøvelse med politi, ambulanse og Viking redningstjeneste

? Ca. 5000 hjelpekorpsere deltar i påsketjenesten.? Påsken 1999 deltok Røde Kors Hjelpekorps i 26 leteaksjoner etter til-

sammen 65 savnede.? Hjelpekorpsene deltok på 432 aksjoner i 1999.? Den nye opplæringsplanen skal presenteres for representanter fra alle

d-rådene 13.-14. mai.? Norges Røde Kors Hjelpekorps arrangerer kurs i luftalpin redning 14.-17.

juni i Hemsedal.? Norges Røde Kors Hjelpekorps arrangerer vannredningsseminar i Hau-

gesund 31. august - 3. september.? Hjelpekorpset skal få egne internettsider.? Du kan komme med forslag til hva som bør være med på disse sidene.

Send innspill til eli.hageberg@redcross.no. Skriv ”Internett” i emnefel-tet.

? Nestleder i Landsrådet, Knut Einar Hanssen, er valgt som ny leder av FORF (Frivillige Organisasjoners Redningsfaglige Forum).

? Selv om det er laget en ny uniformskolleksjon, kan du fortsatt bruke din gamle hjelpekorpsuniform (ensfarget rød)

Visste du at...

12 13

Fakta om SleipnerulykkenHurtigbåten Sleipner er på vei fra Sta-vanger til Bergen med 78 passasjerer og et mannskap på åtte. Totalt 86 mennesker befinner seg om bord. Tids-punktet er fredag 26. november 1999. Litt over kl. 1900 grunnstøter båten på skjæret Store Bloksen litt nord for Ryvarden fyr.

Selve ulykkeskvelden og utover natten var det 165 mannskap i aksjon, ledet av Røde Kors Hjelpekorps. På lørdag var det 218 i aksjon, et tall som steg til 353 mannskaper på søndag.

En korpsleder fortellerSom korpsleder får jeg telefon fra en som har sett nyheten på TV. Utrolig mange tanker raser gjennom hodet,

og pulsen stiger om mulig til det doble. På turen til iland-føringsstedet på Bømlo, en strek-ning på 3 mil, melder tusen spørsmål seg i hodet: Hvordan er tilstanden på de som kommer inn, er de i live, er de savnede venner eller bekjente av oss, har vi nok utstyr,

hvordan skal vi organisere det hele når vi kom-

mer frem?Vi prøver å planlegge mens vi

kjører, men personlig må jeg inn-rømme at tankene er vanskelig å samle. Da første redningsflåte kom til land, var lettelsen enorm fordi det viste seg at alle om bord var i live. ”Autopilo-ten” slo inn og de neste par timene fikk vi ikke tid til å tenke så mye, her var det bare å handle etter beste evne.

Erfaringer rikereSom korpsleder er jeg mange erfaringer rikere, både på godt og vondt. Det er tungt å skulle sitte med ansvar når slike for-ferdelige ting skjer. Vi har vært ute i hardt vær før, men aldri noe lignende dette.

Korpset består av femten aktive, ulykkeskvelden var vi tjue. Vi er en godt ”sveiset” gjeng som kjenner hverandre godt, det tror jeg er den beste styrken i korpset. Det at vi er trygge på hver-

Når ulykken blir katastrofe - hvordan påvirker det oss?

Sleipner

Tekst: Knut Einar Hanssen

I en serie artikler skal vi se på hvilke tanker våre tillits-valgte gjør seg når ulykker blir katastrofe, med vekt på personlige erfaringer. Innleggene vil bli satt sammen på bakgrunn av individuelle rapporter etter katastro-fene, og representerer ikke en journalistisk fremstil-ling.

andre og vet hva den enkelte er god for, mener jeg kom spesielt godt med i denne situasjon.

Det ble mange sterke opplevelser og tøffe inntrykk. En viktig oppgave i ettertid har vært å sørge for oppføl-ging av mannskapene. Vi hadde flere samlinger internt i korpset og sammen med andre hjelpemannskap, men jeg var veldig usikker på om vi klarte å fange opp alles behov. Vi fikk bistand, men måtte motivere noen medlemmer til å stille på dette møtet. Gruppesam-talene gjorde stor nytte og tilbakemel-dingene er udelt positive, selv fra de som i utgangspunktet ikke trodde de hadde behov for det.

Konklusjon; ikke nøl med å ta kontakt med distriktets akuttomsorgs-gruppe. Disse folkene kan jobben sin, det har vi erfart. Bedre føre var enn etter snar; her har vi jo hjelpen i vår egen organisasjon, og de kjenner arbeidsoppgavene våre.

Fortalt av: Ann-Kristin StensenBømlo Røde Kors Hjelpekorps

Hjelpekorpset gjør seg klar til innsats.Foto: Stein-Erik Ovesen

Alarmen går…En helt vanlig arbeidsdag for Jorulf Dæhlin som er operativ leder i Hed-mark Røde Kors Hjelpekorps. Han er på sin arbeidsplass på Rudshøgda hos Maskin og Fjøsteknikk. Mobiltelefo-nen ringer, det er fra Distriktskontoret til Hedmark Røde Kors, som betjener Hedmark RKH sin varslingstelefon på dagtid. ”Togulykke på Åsta, to person-tog har kollidert, brann i to vogner, flere døde og skadde, antall passasje-rer ca. 96.”

Akkurat da jeg mottok meldingen, hørte jeg flere ambulanser passere på E6 like nedenfor jobben og jeg skjønte at dette var alvor. Jeg igangsatte vars-lingsplanen, og hjelpekorpsene i Åmot, Våler, Hamar, Stor–Elvdal og Nes ble varslet. De fikk beskjed om å komme seg raskest mulig til Åsta, med nød-vendig utstyr for katastrofeinnsats. Jeg kastet meg i bilen og reiste for å finne frem det nødvendige utstyret som jeg trengte for å lede Røde Kors-mannska-pene.

Tilbakemeldingene fra korpsene begynte å komme inn, og totalt hadde vi da ca. 50 mannskaper som kunne møte på kort tid. Ledelsen i korpsene ønsket ytterligere opplysninger om ulykken, noe jeg ikke kunne bidra med da politiet ikke visste mer i denne fasen av ulykken.

Dette var en vanskelig tid syntes Jorulf. Jeg hadde mottatt en melding om at mange var døde og skadde, men jeg var usikker på hvilke synsinntrykk som ville møte meg. Jeg nærmer meg Rustad stasjon og ser tykk, svart røyk velte opp. Det skjer noe med kroppen min, jeg blir urolig, og igjen lurer jeg på hva som møter meg.

Hva møter oss ?Det første jeg ser på ulykkesplassen er et Sea-King redningshelikopter som er i ferd med å lande, og det hele er et stort røyk- og snøkav. De første Røde Kors-mannskapene hadde allerede ankom-met og noen av disse var allerede satt

i innsats på selve skadestedet. Jeg meldte meg for skadestedsle-der og det ble bestemt at Røde Kors-mannskapene skulle brukes på et mot-takssenter for lettere s k a d d e , uskadde og pårø-rende på Trudvang H o t e l l Rena.

Åstaulykken

Nye typer av oppgaverMannskapene ble samlet og vi tok oss til Rena for organisering av mottaket. Her ble vi møtt av politiet, leger og sykepleiere, og det var disse vi skulle bistå. Noen ble satt til å registrere let-tere skadde og uskadde som kom til mottaket. Andre fikk oppgaver som å drive psykologisk førstehjelp mot de som hadde vært involvert i ulykken og mot pårørende som kom til hotel-let. Vi ble også brukt til å holde pres-sen på avstand fra de forulykkede og pårørende. Dette ble en tung og van-skelig oppgave for mange av Røde Kors-mannskapene. Er vi egentlig godt nok skolert til slike jobber? Vi i hjel-pekorpsene i Hedmark har nå ved to anledninger sett at vi blir brukt til omsorgsoppgaver ved større ulykker/ katastrofer og ikke til innsats på selve skadestedet. Dette er noe vi bør tenke over, og kanskje se på opplæringen vår om den bør relateres mer mot slike oppgaver, sier Jorulf Dæhlin.

LærdommenI etterkant av ulykken har våre mann-skaper fått tilbud om oppfølging av psykolog og vi har hatt flere samtale-møter og debrifinger. Et stort apparat ble satt i sving for å ta vare på mann-skapene som var i innsats, dette inklu-derte også våre medlemmer.

Slik jeg føler det i ettertid, så gjorde Røde Kors-mannskapene en fenome-nal innsats, men Jorulf ber oss huske på at vi kun er en liten, men kanskje viktig del av det totale redningsappa-ratet.

For min egen del føler jeg å ha kommet styrket ut av dette ved at jeg har lært mye av selve innsatsen på ulyk-kesdagen og ikke minst av det arbei-det som ble gjort i etterkant.

Fortalt av: Jorulf DæhlinOperativ leder i Hedmark RKH

HJELPEKORPS

14 15

Samtidig ble det arrangert B-kurs vinter med 30 deltakere. A-kurset er et kurs i aksjonsledelse, mens B-kurset tar for seg lagledelse, og er noe kor-tere. Deltakerne øver blant annet på

orientering, nød-biuvac og skredsitua-sjoner.

SkredsøkPå fredagen øvde både A- og B-kurset på søk i skred. En snøskavl ble spadd opp for å simulere et skredområde, og figuranter ble gravd ned. Bjarte Mohn forteller at han fant en av de ned-gravde.

”Dette har jeg kjent før. Det var det første jeg tenkte, selv om jeg aldri selv har funnet noen før. Vanligvis når man søker går man alltid og lurer på om man kjenner noe. Da jeg faktisk traff noen med søkestaven, så var jeg ikke tvil. Det var bare sånn –yess– jeg fant noen”, forteller Mohn. ”Når du treffer noen er det mykt, men likevel hardt. Da jeg trykket staven ned, kom den opp igjen”, beskriver Mohn. Han er medlem i Fana RKH, og deltok på B-kurset. ”Jeg har lært en hel del om lederskap. Både i teori og praksis. Vi har fått prøve oss selv, og vi har fått ansvar”, forteller Bjarte Mohn.

Han beskriver øvelsen som tøff, med lange dager ute, men sier han er svært fornøyd. ”Kurset har vært veldig bra. Det har vært tett program, og mye som har skjedd.

Eneste A-kursI år er det bare på Finse det har vært arrangert toppkurs i vinterred-ning. Deltakerne bodde på Turistfore-ningen sin hytte. I tillegg til Røde Kors sine egne mannskaper kom det delta-kere fra politiet, hæren, sjøforsvaret og Hovedredningssentralen.

To døgn i snøhuleKursdeltakerne møtte tøffe utfordringer på vinterkurset på Finse. Deltakerne på A-kurset var ute i snøen tre dager i strekk, med to overnattinger i snøhule.

”Noen synes kurset er hardt, men det er en del av utfordringen”

Arild Himlekursansvarlig

”Målet med øvelsen er å heve nivået på aksjonsledelse i fjellet. Jeg tror det er veldig viktig lærdom å øve seg på å både bli ledet og å lede opera-sjoner”, sier kursansvarlig Arild Himle. Han har også en tanke bak det relativt harde programmet på kurset.

”Når folk blir trøtte, oppstår det nye situasjoner, og man handler anner-ledes. I en virkelig operasjon vil folk bli slitne, og det er god læring å ha trent på dette”, sier Himle. ”Klimaet gir utfordringer og været skifter fort på Finse. Det gjør oppgavene mer ufor-utsigbare, akkurat slik som mange vil oppleve når de leter etter savnede på alvor”, avslutter Himle.

I løpet av åtte dager var de 25 delta-kerne på A-kurset gjennom ledelses-teori, nattorientering i skikkelig uvær, ettersøkingsøvelser og skredsøk. På den avsluttende øvelsen lå mannska-pet to dager i snøhule. De forlot hytten torsdag kveld, og var ikke tilbake før på lørdag ettermiddag.

Tekst og foto: Bjørn Halse

KåresK

årner

Norges Røde Kors Landsstyre (så het virkelig vårt høyeste organ mellom landsmøtene den gang) bestemte i sitt møte den 31. mai 1946 at alle korpssjefer skulle samles på Modum Bad i september samme år for å høste erfaring, og - ikke minst - å orientere alle korpssjefer inngående om de bestemmelser Landsstyret hadde truffet om hjel-pekorpsets organisasjon, administrasjon, utdannelse og arbeidsoppgaver. Dette skulle bli den aller første lands-dekkende ledersamlingen i hjelpekorpshistorien.

Jeg vil referere de sakene som ble tatt opp på dette møtet, for å vise at selv om teknikken og hjelpemidlene har gjort store fremskritt siden den gang, er det mange av de samme tankene og emnene man er opptatt av den dag i dag. Men først noen ord om selve møtet som var lagt til Modum, ca. 8 mil fra Oslo på vestsiden av Tyrifjor-den, i nærheten av Vikersund. Mandag den 7. september skulle møtet begynne, og vare i hele seks dager.

Hele søndagen og natt til mandag rykket repre-sentantene inn. Noen i store ambulansevogner, andre med toget og atter andre i privatbiler. En representant reiste endog i fly til Oslo. Mange hadde hatt harde og anstrengende turer, f.eks. korpssjefen fra Narvik som var kommet gjennom Sverige og en korpssjef fra Vestlandet som hadde kjørt over fjellet i dårlig vær med åpen Jeep.

Mandag morgen kl. 07.45 var 60 korpssjefer samlet til frokost. Det hersket dyp taushet ved bordet. Nesten ingen kjente hverandre. Man satt bare og spiste og kastet nå og da et forskende blikk over bordet, eller forsiktig hen på sidemannen.

I forsamlingssalen ønsket sjefen for hjelpekorpsene, general Tobiesen, velkommen og innledet selv til det første av de 19 temaene som skulle debatteres og hvor korpssjefene skulle instrueres.

Og så til sakslisten med innledere.1. Hjelpekorpsenes organisasjon, utstyr og administra-

sjon, ved general Tobiesen.2. Hjelpekorpsenes utdannelsesarbeid og dets systema-

tiske oppbygning, ved general Tobiesen.3. Hjelpekorpsenes oppstillingsformer og utstyr, kom-

mandoføring, forflytning og samling av hjelpekorps, ved sekretær Guldvik fra Landsforeningen.

4. Tilsyn og pass av ambulansebiler, ved transportsjef Simonsen og L. Larsson, Oslo.

5. Anlegg av større øvelser, ved sanitetsmajor Florelius.6. Organisasjon av hjelpearbeidet på større skadested,

ved sanitetsmajor Florelius.

7. Hjelpekorpsenes magasiner, ved forval-ter Himberg, Drammen.

8. Hjelpekorpsenes samarbeid med Sivilfor-svaret, ved general Tobiesen.

9. Maskering av sårede til bruk under større øvelser, ved hr. Oddvar Strand, Trond-heim.

10. Hjelpekorpsenes samarbeid med Hjem-mevernet, ved sanitetsmajor Foss, Oslo.

11. Organisasjon av hjelp til sykehus, ved korpssjef Berg, Trondheim.

12. Ordning av ettersøkninger, ved distrikts-sekretær Bertelsen, Bergen.

13. Orientering og orienteringsøvelser, ved Odd Tvedt, orienteringsforbundet, Oslo.

14. Brannvern og brannøvelser, ved branninspektør Niel-sen, Oslo.

15. Organisasjon av blodgivervirksomhet, ved sanitets-major Florelius.

16. Ordning av samband, ved troppsjef Hans Sveri, Oslo.17. Hjelpekorpsenes virksomhet i syketransporttjenes-

ten, ved sanitetsmajor Florelius.18. Livredning og livredningsøvelser, ved oberst Borchre-

vink og skoleinspektør Johansen, Norges Livrednings-selskap, Oslo.

19. Ordning av sportsvakthold og assistanse ved stevner, ved korpssjef Width-Endresen, Oslo.

Alle foredragene ble avsluttet med en halvtimes dis-kusjon og over halvpartene av foredragene ble fulgt av praktiske øvelser. I fritiden og under senere måltider ble det diskutert videre. Også andre emner ble debattert, så som korpsenes økonomi, standardisering og materiell.

Det hele ble avsluttet med en hyggelig aften med ekstra bevertning og dans. Men nå var det bare 3 damer på samlingen, nemlig korpssjefen fra Oppegård, en repre-sentant fra Valestrandsfossen og en av Landsforenin-gens damer - og det var jo litt lite å danse med for 57 spreke karer i alle aldre. Problemet ble løst i beste hjelpe-korpsånd; det kvinnelige personalet på Modum Bad og betjeningen fra en barnehage i nærheten ble invitert til festlighetene.

Oppsummeringen etter møtet fastslo at dette ikke bare burde gjentas en eller annen gang, men fast hvert år fremover - og så ble det.

Ta vare på vennskapet og oppretthold hjelpekorp-sånden til vi treffes i neste nummer!

Etter at landet var begynt å komme på bena etter krigen, og hjelpekorp-sene var blitt mange flere og med en mer “normal” medlemsmasse, var det naturlig å finne fram til “fellesnevnere” i hjelpekorpsarbeidet. Rundt omkring i korpsmiljøene befant det seg mange ressurspersoner som kunne være til nytte for organisasjonen.

16 17

Tekst: Albert LundeFoto: Håkon Rasmus Bergseth

3.–5. mars arrangerte Norges Røde Kors Hjelpekorps snø-skredkurs for instruktører i Norges Snowboardforbund. Snow-boardforbundet har tatt utviklingen i utlandet på alvor, og ville forberede sine instruktører på en mer aktiv rolle i arbeidet med å forebygge ulykker i forbindelse med frikjøring.

Statistikk fra IKAR viser at enkeltkategorien offpist-kjøring utgjør en betydelig del av snøskredulykkene. Vinteren 1999 utgjorde offpist-kjøring alene ca. 18 % av ulykkene, noe som ikke avviker stort fra de siste års statistikk. Det er grunn til å tro at denne trenden også vil gjøre seg gjeldende i Norge – dersom vi bare sitter rolig og ser på.

Kurset i mars, som ble arrangert i Oppdal, var et aktivt forsøk på å gjøre det motsatte, nemlig å rope varsko innad i Snowboardmiljøet – og kanskje bidra til større (og smittsom) sik-kerhetsbevissthet blant trendsetterne i denne spesielle sporten. Kurset hadde også som formål å gi deltakerne realistiske for-ventninger til skredfarevurdering og redning.

Tidligere i vinter bidro NRKH faglig og økonomisk til Fri Flyt og Snowboardforbundets utgivelse av en ny brosjyre om snø-skredfaren ved offpist-kjøring. Dette vitner om at bransjen selv tar ansvar, og at NRKH har gode samarbeidspartnere i det skade-forebyggende arbeidet.

Skredkurs

Planleggingen for Trygg Sommer- kampanjen er i full gang, og i disse dager blir seilingsruten bestemt.

Vi kommer til å gjøre en del for-andringer basert på tilbakemeldinger fra lokale ledd og erfaringer fra tidli-gere år. Vi kommer blant annet til å gå ned på antall havner og gjøre mer aktivitet på hvert sted.

Vi ønsker en tettere dialog med kommunene langs seilingsruten for å få dem til å bidra både med gode hav-neforhold og bedre plass samt skaffe oss en oversikt over hvilke aktiviteter som skjer på hvert enkelt sted. Vi kommer først og fremst til å prioritere de stedene hvor det skjer aktiviteter og hvor folk samles. Klarer ikke vi å samle nok mennesker, så må vi gå dit hvor folk oppholder seg.

Vi kommer til å dele programmet

i to deler. Første del gjennomføres på formiddagen og vil bli spesielt rettet mot barn og neste del på ettermidda-gen hvor vi kjører redningsdemonstra-sjoner, førstehjelpsopplæring og andre aktiviteter.

Videre har vi planer om å gjøre strandhugg på store badeplasser eller uthavner på de stedene vi besøker i samarbeid med lokalt Røde Kors, if… og Redningsselskapet.

Det jobbes også med å skaffe oss samarbeidspartnere som kan bidra til å skaffe oss aktivitet i havnene som for eksempel politiet, leverandører av fly-teutstyr, osv.

Totalt sett bør dette gjøre at vi klarer å nå flere mennesker med vårt budskap enn tidligere.

Lokalt Røde Kors vil få anledning til å markere seg mer enn tidligere hvis

de ønsker dette.Det er sendt brev til berørte lokale ledd som informerer om hvilke planer vi har for Trygg Sommer-kampanjen i år og hva vi ønsker at de skal bidra med. Samtidig ber vi en til-bakemelding om hva det lokale ledd ønsker å bidra med, og hvilke aktivi-teter de vil at Trygg Sommer-kampan-jen skal inneholde. Hvis det er praktisk mulig, kan vi til en viss grad gjøre lokale tilpasninger.

Etter hvert som planleggingen for årets Trygg Sommer-kampanje skrider frem, vil vi informere så godt som mulig.

Vi tror at med de forandringen vi gjør fra i år, vil kampanjen bli løftet noen hakk opp, oppmerksomheten vil bli større, og ikke minst vil lokale ledd få en større rolle i kampanjen enn tid-ligere.

Trygg sommerTekst: Prosjektleder Karl Fredrik Lindman

European Symposium of Accident SimulationFredag 7. januar møttes Susann Syversen, Karl Johan

Gjevenes, Elisabeth Lysfjord, Dag Tommy Tomteberget og Terje Dahl på Gardermoen kl. 0600 på morgenen. Vi skulle til Nederland på symposium. Flyet skulle ta av kl. 0700, men på grunn av tåke i Amsterdam ble det utsatt til kl. 0900. Dette ga oss anledning til å bli litt bedre kjent med hver-andre mens vi satt på Gardermoen og ventet på flyet. Vi kom oss avgårde, og etter en reise med fly og tog kom vi frem til The Valkenberg i Rheden utpå ettermiddagen.

The Valkenberg er en gammel herre-gård som er bygd om til hotell. Stedet er spesialtilpasset for folk med psykiske eller fysiske handikap. Hotellet ligger vakkert til på en høyde, og er omgitt av en park. Et riktig så vakkert sted.

Vi var 44 deltakere på symposiet fra 13 forskjellige land. Vi ble delt i fire grupper, og skulle jobbe i disse gruppene resten av helgen. Symposiet var lagt opp med åtte forskjellige hovedtemaer. Vi jobbet med fire temaer lørdag, og fire på søndag. De fire temaene på lørdag var bevisstløshet, blødninger, brudd og akutte sykdomstilstander. På søndag var temaene kvelning, sjokk, muskelskader og knusningsskader.

Arbeidsformen var slik at vi sminket skader fra hvert tema. Noen sminket på seg selv og noen jobbet to og to. Etter at skaden var sminket skulle den spilles slik at vi fikk se

forskjeller også på markørspill. Skadene og spillet ble så dis-kutert i gruppen. Vi diskuterte materialvalg, måten skaden var sminket på, og spillet. Det var ikke meningen å komme frem til noen fasit, men å utveksle erfaringer.

Mitt inntrykk er at det er at det er liten forskjell på hvordan de forskjellige landene sminker skadene. Det kan variere noe når det gjelder materialvalg, med oppbygging

og utforming av skadene er veldig like. Det som avgjør materialvalget, er i hoved-sak de forskjellige landenes økonomi. Vi i Norge bruker mye kostbart materiell i for-hold til mange andre. Mange lager også mye av materiellet selv.

Den største forskjellen mellom lan-dene ligger i oppbyggingen av sminke og markørtjenesten. En del av landene har egne folk som kun driver med sminking og markørspill. Disse sminker seg selv og spiller så skaden etterpå. Det er på områ-det markørspill vi i Norge har mest å lære fra de andre.

Hovedinntrykket etter helgen er at dette er noe vi må gjøre igjen. Det er artig og lærerikt å få møte Røde Kors-folk fra andre land, for å se at forskjellene er veldig små. Håper dette er noe Norges Røde Kors vil sende folk på også i fremtiden.

Terje Dahl

Etter at jeg deltok på kurset for å bli instruktør, har jeg avholdt rundt ti kurs. Jeg var engstelig første gangen da jeg skulle huske alt i praksis. Kurset har blitt svært godt mot-tatt av bedriftene i Drammen. En skole ringte til en annen skole og fortalte om kurset, og dette resulterte i to kurs til. Vi er per i dag fem instruktører i Drammen på kurset, men dette er langt i fra nok. Lørdag 25. mars arrangerer vi kurset for hele Drammen Røde Kors. Samtidig kjører vi en gruppe på ti instruktører parallelt for å ta unna alle kursene nå på våren.

Jeg har valgt at de nye instruktørene vi utdanner på kurset, skal gå kurset først, for deretter å være med som vei-ledere noen ganger, og overta når de selv føler de er klare. De fleste hos oss syntes det var vanskelig å kjøre kurset kun etter én gjennomgang. Instruktørene syntes det var litt vanskelig å ikke skulle forholde seg til lysarkene mer, men etter at de har prøvd dette, er de meget fornøyd. Vi har full ordreperm frem til 1. august (og et sprengt budsjett i positiv retning), og vi regner ikke med at det stopper der. Bli med på bølgen i praksis dere også. Husk; alle lærer aller mest av hva de selv gjør!

Janne BråthenOpplæringsleder i Drammen RKH

Erfaringer fra Norsk grunnkurs i førstehjelp

Illustrasjon fra ”Norsk grunnkurs i førstehjelp”, gjengitt med til-latelse fra Lærdal A/S

18 19”Jeg er en jente som heter Mira Eileen Johannessen, og kommer fra Moss. Jeg er vanligvis medlem i Moss Røde Kors Hjelpekorps, og begynte der i 1993. For tiden går jeg på Karmøy Folkehøg-skule i Rogaland fylke. Gruppefaget mitt er litt spesielt. Det er nemlig bare denne skolen i hele Norge som har denne linjen. Gruppefaget heter Red-ning og beredskap. Temaet er blant annet førstehjelp. I tillegg kommer alt det andre som hører til et slikt fag. I løpet av dette skoleåret skal vi igjen-nom for eksempel avansert førstehjelp og ambulanse, vann- og sjørednings-tjeneste, ettersøkning, og mye mer.

Det er også tid til ekskursjoner, for eksempel Hydro aluminium Karmøys beredskap og Falcken i Danmark. Elev-ene i gruppefaget er også medlemmer i Åkra Røde Kors Hjelpekorps. Lærer for dette faget er Ernst Johannessen. Han er også korpsleder i Åkra RKH. Elevene har muligheter for å delta i lokale redningsaksjoner. De kan også delta i vaktturnus i Åkra RKH. Det er inndeling av lag, og det laget som har vakt, går med personsøkere for å kunne stille fort opp på aksjoner.

Neste skoleårFor å høre mer om planene for neste skoleår og hvilke erfaringer Åkra Røde Kors Hjelpekorps har høstet, kontak-tet ”Hjelpekorps” lærer og korpsleder Ernst Johannessen. Han kunne fortelle følgende:

Etter et år med prøving og feiling er planene for neste skoleår mer klare. Skoleåret 2000/2001 vil gruppefaget ha følgende innhold:

Generell delDen generelle opplæringen tar sikte på å fokusere på lederen sine oppga-ver når det gjelder ansvar, egen og andres sikkerhet. Som en forlengelse av dette skal den enkelte elev i løpet av skoleåret lage en beredskapsplan med utgangspunkt i sitt eget lokalmiljø. Beredskapsplanen skal bygges opp fra bunn, med kartlegging av behov, til-gjengelige ressurser, beredskapsplan-legging, kompetanseoppbygging og tiltakskort for sannsynlige scenarier. Gjennom et samarbeid med Stento ASA, importøren av Motorola sam-band, sikres elevene tilgang på helt nytt sambandsutstyr, noe som er meget bra i en opplæringssituasjon. Dette blir

Karmøy Folkehøgskole– et godt sted å være

Vil du lære mer om redning og beredskap og samtidig få 3 utdan-ningspoeng? Her forteller Mira Eileen Johannessen om sine opp-levelser som elev ved Rednings- og beredskapslinjen på Karmøy Folkehøgskole

Dette er et spennende gruppefag, og jeg anbefaler dette faget til alle som er interessert i førstehjelp. Et skoleår på folkehøgskole gir mye. Husk at en får tre poeng til høyere utdanning også.

Velkommen til å søke!”

Elevene fra rednings- og beredkapslinjen er medlem i Åkra Røde Kors Hjelpekorps

Mira og Teddy

Strandsøk

derfor noe som inngår som en del i hele opplæringen.

Spesiell delI den spesielle delen vil elev-ene gå gjennom opplæring i vann- og sjøredningstje-neste, noe som er et stort felt for hjelpekorpsene i områ-det. Ellers vil eleven få opp-læring i ambulanse. Skolen tar sikte på å gå til anskaf-felse av fire biler, der de 16 elevene som blir tatt opp ved linjen, blir delt inn i fire grupper à fire personer. Grup-pene skal da ha fullstendig ansvar for hver sin bil, både økonomisk, teknisk og medisinsk. Dette skal gjøres paral-lelt med opplæringen i ambulansens operative funksjoner, akutte skader og akutte sykdommer.

Elevene vil også få opplæring i søk og søketeknikker. Etter hvert vil hovedtyngden her ligge på ledelse, med planlegging av søk, vurdering av ressurser, varsling, taktisk og strategisk gjennomføring, forpleining, håndte-ring av media, optimal utnyttelse av tilgjengelige ressurser osv.

I tillegg til opplæring kommer klassen til å drive en del forebyg-gende arbeid, blant annet skal de få kjennskap til Røde Kors-bam-sen Teddy, som kommer fra Karmøy. Dette er noe elevene kan ta med seg til sine hjel-pekorps og drive videre der. Ekskursjoner blant annet til hovedredningssentralen på Sola, Luftambulansen, bered-skapsavdelinger ved større bedrifter og flyplasser er også noe som står på tapetet i løpet av skoleåret. Det kan også se ut til at det kan bli en klassetur til Longyearbyen, Svalbard, for å få kjennskap til redningstjenes-ten der oppe. Selve opplegget er ikke helt klart ennå.

SamarbeidElevene ved rednings- og beredskapslinjen ved Karmøy folkehøgskole har dette året fulgt vaktturnusen til Åkra Røde Kors Hjelpekorps. Gjen-nom dette samarbeidet har de fått følge et hjelpekorps gjennom et helt år, fått kjenn-skap til ulike rutiner og fått delta i flere leteaksjoner,

blant annet innsats i forbindelse med Sleipners forlis i november i fjor.

Dette har uten tvil vært en fordel både for elevene og hjelpekorpset. Hjelpekorpset har fått elever med ulik bakgrunn, som også har kommet med mange gode ideer som hjelpekorpset har gjort noe med, og høstet gode erfaringer fra.

Elevene ved skolen er hovedsaklig i alderen 18–21 år, og kommer fra hele landet. Dersom du er interessert i mer informasjon, kan du ta kontakt med skolen på telefon 52 85 50 50, eller se på skolens hjemmeside www.karmoy.fhs.no.

Trafikkulykke

Elin sjekker Mari i ambulansen

KO-arbeid

Jeg vil gjerne ta tak i det som Michael Setsaas skriver om i ”Hjelpekorps” 3/99. Etter mange år som hjelpekorpsmed-lem, og etter hvert i Norske Rednings-hunder, har jeg deltatt i en del søk etter personer som vi regner med har hatt til hensikt, eller har gjennomført selvmord. Dette er dessverre, som Sets-aas skriver, noe vi må regne med å komme borti som aktører i rednings-tjenesten. Det jeg har lyst til å ta opp her, er litt om hvilke erfaringer vi sitter igjen med, og hvordan vi i praksis bør forberede oss på slike oppdrag.

I altfor mange tilfeller opplever vi at opplysninger fra pårørende holdes tilbake. Det kan være pårørende selv som ikke vil fortelle alt, eller at poli-tiet siler opplysninger. Årsaken til dette er vel at folk synes det er vanskelig å opplyse om at de nærmeste har psy-kiske problemer, eller at de ikke kjen-ner vedkommende godt nok til å vite om slike ting. For oss er det viktig å kjenne mest mulig til slike forhold, ikke bare for å kunne forberede mannska-pet best mulig, men også med tanke på hvordan søket skal legges opp.

Det er en del ting vi som hjelpe-personell kan gjøre for å unngå å gå i slike feller:U Spør politiet konkret om slike opp-lysninger når oppdraget gis, og gjerne underveis om deres etterretning avslø-rer slike opplysninger.

U Forbered mannskapet på slike funn. Hva som kan ha skjedd, hvor-dan ting kan se ut, søketeknikker, opp-treden ved funn osv. Dette bør gjøres under opplæring/trening, og i hvert enkelt tilfelle der den savnede kan ha slike hensikter, uavhengig av hva som opplyses på forhånd. Samtidig gjør hvert enkelt medlem seg opp en mening om sin deltagelse ved slike aksjoner. Det må være fullt ut aksep-tert at folk sier nei. Mannskaper som er i søk, men som ikke ønsker å finne noe, leter svært lite effektivt.

U Det at politiet i størst mulig grad kjenner hjelpekorpset og hva dette står for, gjør at de i større grad gir fra

SelvmordForberedelser til søk etter selv-mordskandidater.

20 21

Tekst: Ronny Solli

Etter egen erfaring med praktisk bruk av satelittnavigator vet jeg at det er mange feilkilder og feilbruk som kan gi mange slags ubehagelige overras-kelser. Dette er derfor en meget foren-klet veiledning som beskriver metoder for praktisk bruk av GPS (Global Positio-ning System). Detaljert informasjon om systemet kan interesserte få i fra leve-randører av tilgjengelig utstyr. Uansett teknisk innsikt vil GPS aldri erstatte kunnskap om kart og kompass, og må derfor brukes med fornuft.

SystemRundt jorden har For-svarsdepartementet i USA utplassert en rekke satellitter som svever rundt i faste baner og stort sett dekker hele kloden. Mottakerforholdene kan til tider hindres av terreng/vær eller dår-lige atmosfæriske for-hold, og USA kan i perioder legge inn forstyrrelser, eller rett og slett slå av GPS-senderne.

KartI de fleste GPS-mottakere kan en velge mellom en rekke forskjellige typer kart og variasjoner av presentasjon av posi-sjoner. Det er derfor viktig at riktig karttype velges. For brukere av M711 Natokart med blått rutenett innstilles GPS på WGS 84 (World Geodic System 1984), gamle kart med sort rutenett refereres til ED50 (European Datum 1950). Utlesing av posisjon settes til UTM\UPS og vil da ha samme referanse som rutenettet til Natokart. Rutenett til svenske kart kan være presentert som Swedish Grid og UTM kun som informasjon i marg. Uansett; kontrol-ler beskrivelsen som er nederst på de fleste kart. Posisjoner kan også pre-senteres som grader, minutter og sek-under og er mest brukt til sjøs.

NøyaktighetStatens Kartverk har enda mye arbeid igjen før alle kart er oppdatert med

GPS-veiledningønskelig nøyaktighet. Avleste posisjo-ner med GPS kan dessuten variere. Derfor kan man regne med avvik mellom posisjonen avlest på GPS og kart på inntil ca. 300 meter. Det mest nøyaktige er å avlese posisjon med GPS, deretter notere den eller lagre posisjonen i minnet til GPS-mottakeren (Waypoint ).

KartreferanseUTM avlesning på GPS er komplett med sonereferanse og oppløsning på 1 meter, og avlesningen må derfor for-enkles før den kan oppgis med stan-dard metode.

Eksempel: 32 V 0616442 UTM 6674625 Forenkling: 32 V 0616442 UTM 6674625 Kartreferanse: (Blå) 164746 (bortover/

opp) Overført fra kart til GPS benyttes

motsatt metode, husk bare å legge til øvrige referanser. Som regel er dette greit når GPS-mottakeren er oppdatert i riktig geografisk område. Lagrede posisjoner i GPS-mottaker konverteres automatisk mellom valgte karttyper.

KrysspeilingDenne metoden kan brukes når det brukes kart uten rutenett, typisk er O-kart og enkelte lokale turkart. For-enklet så legger man inn kjente refe-ransepunkter på kartet og lagrer dem som waypoint, bruker deretter GPS-mottakeren til å vise kurs og avstand til punktene. Med kompass kan en deret-ter overføre informasjonen til kartet, og finne egen posisjon på kartet.

seg slike opplysninger. Å bruke tid på en god kontakt med det lokale politi-/ lensmannskontor er en viktig investe-ring, ikke bare når det gjelder dette. En profesjonell og disiplinert opptre-den fra hjelpemannskapene er også viktig for tilliten pårørende får til lete-mannskapene. Dette gjør at de lettere forteller om slike mistanker.

Slekt og venner til savnede ønsker i mange tilfeller å delta i letinga. Dette må diskuteres med politiet i hvert enkelt tilfelle. Vår erfaring er at i mange tilfeller er det beste å inn-lemme disse i RK-lag, for å få best mulig kontroll på hvor folk er. Slike er som regel svært motiverte til å lete, og setter seg ikke ned om de ikke får en søketeig. Det kan derfor oppstå vanskelige situasjoner der mannskapet skal forberedes på ubehagelige funn, der slekt og venner av savnede er til stede. En måte å gjennomføre dette på, er å presisere overfor disse at dette er et ledd i en fast prosedyre før ethvert søk. Men vær ærlig og ikke utelukk at alvorlige ting har skjedd. I hoved-sak må informasjon til forberedelse av slekt og venner være en politioppgave, men blir disse med Røde Kors-perso-nell ut, må vi forholde oss til dem.

Jeg har her prøvd å få fram noen av våre erfaringer. Jeg vil avslutnings-vis oppfordre alle til å dele sine erfa-ringer gjennom dette bladet enten det gjelder dette eller andre tema. Kanskje kunne redaksjonen oppfordre mer til erfaringsutvekslinger gjennom å ta opp forskjellige tema til diskusjon. Gjerne med en artikkel som etterlater seg spørsmål som kan besvares eller kommenteres i påfølgende nummer.

Olav ØstborgLevanger Røde Kors Hjelpekorps

Landredningstjenesten her i landet er basert på frivillig inn-sats - som oftest representert ved Norges Røde Kors Hjel-pekorps, Norske Redningshunder og Norsk Folkehjelp. De enkelte organisasjonene har i utgangspunktet en definert plass i landredningstjenesten, og utvikler seg i takt med lokalsamfunnets beredskapskrav. Organisasjonene utfyller hverandre, både geografisk og faglig. I alle landets kom-muner finnes det lokallag av en eller flere frivillige red-ningsorganisasjoner. Det er såvidt meg bekjent ennå ikke påpekt manglende eller utilstrekkelig landredningsbered-skap i noen deler av Norge.

Jeg tror at en tankeløs satsing på utvidelse av FIG-gruppenes virkeområde vil få en negativ innvirkning på frivilligheten i redningstjenesten, og en utvikling mot kom-mersialisering av redningstjenesten. Flere og flere vil stille seg det velkjente spørsmålet: “What’s in it for me?” før de bruker sin tid på å opparbeide kompetanse til beste for medmennesker i nød. Og det er viktig å tenke på at det største “offeret” gjør den frivillige når han bruker sin tid på forberedende trening. Dersom medlemmer av de frivil-lige beredskapsorganisasjonene mer eller mindre frivillig innrulleres i FIG-gruppene, og fristes med dagpenger og materielle goder, vil det gjøre det vanskeligere å rekruttere kompetente personer til den frivillige redningstjenesten.

En utvidelse av virkeområdet for FIG-gruppene, på bekostning av de frivillige, vil også føre til en forringelse av kvaliteten i landredningstjenesten. De frivillige nedlegger adskillig flere treningstimer per år enn FIG-mannskapene, og de er jevnt over bedre skikket til særlig krevende opp-drag, som for eksempel fjellredning.

RKH-medlemmers tilknytning til FIG.“Tilsnikelse av kompetanse og egnet personell”Helt siden etableringen av de første FIG-gruppene, har vi opplevd at kompetente RKH-medlemmer har blitt innrullert i Sivilforsvaret/FIG. Dette er en opplagt snarvei til kompe-tanse for FIG-gruppene, som i realiteten svekker de frivillige organisasjonene i både kvalitet og antall. Dette er en prak-sis som slår ekstra sterkt ut i mindre kommuner og tettste-der.

Utkalling til tjeneste for Sivilforsvaret er lovbestemt (Sivilforsvarsloven av 17.juli 1953, nr 9), og står over ev. til-hørighet til en frivillig redningsorganisasjon. De praktiske

følger dette får ved en samtidig utkalling, er åpenbare. Hjelpekorpsenes nøkkelpersonell og ildsjeler forsvinner, og derved også mye av kvalitetsstyringen.

FIG-gruppene– statsstøttet nedbygging av den frivillige redningstjenesten

Tekst: Albert Lunde

Over de siste år har DSB/Sivilforsvaret etablert stadig flere fredsinnsatsgrupper rundt om i landet. Utplassering av disse gruppene har vært moti-vert av at Sivilforsvarets materiell og kompetanse i større grad skal stilles til disposisjon for samfun-net ved store ulykker og katastrofer i fredstid. I varierende grad har risikoanalyser og målrettet

beredskapsplanlegging ligget til grunn for den geografiske plassering av disse gruppene. I perio-den 1992 til 1998 økte antallet FIG-grupper fra 28 til 115. I 1997 var FIG-gruppene i innsats ved 71 leteaksjoner og 53 skogbranner (Kilde: ”Sivilt Beredskap”).

Albert Lunde er skeptisk til FIGs rekruttering av frivillige.

22 23

Spørsmål angående.. rettes til... ved... telefon... e-post...

Ambulanse Ambulansesekretariatet Øistein Gravdal 22 05 41 58 oistein.gravdal@redcross.noAmbulanse Ambulansesekretariatet Steinar Pettersen 22 05 40 94 steinar.pettersen@redcross.noBeredskapsarbeid Beredskapskonsulent Morten Grøtvedt 22 05 41 68 morten.grotvedt@redcross.noBeredskapsarbeid Beredskapskomiteen Yngve Tørrestad 33 31 15 02 yngve.torrestad@nrk.noFagbladet Hjelpekorps Sekretariatet Eli M. Hageberg 22 05 41 63 eli.hageberg@redcross.noFORF Landsrådet Knut Einar Hanssen 97 08 40 66 knut-einar.hanssen@c2i.netForsikringer Markedsavd. Øivind Granlund 22 05 42 15 oivind.granlund@redcross.noForskrifter kjøretøyer Ambulansekomiteen Morten Hofft 22 16 40 34 91 83 16 06FRIFO Sekretariatet Jørgen Eriksen 22 05 41 04 jorgen.eriksen@redcross.noFørstehjelp Sekretariatet Olav Aasland 22 05 41 03 olav.aasland@redcross.noFørstehjelpsrådet Sekretariatet Olav Aasland 22 05 41 03 olav.aasland@redcross.noHjelpekorpsprøven (bestilling) Distriktskontorene Se ovenforHjelpekorpsprøven (innh./regler) Landsrådet Landsrådsmedlem Se ovenforID-kort Landsrådet Landsrådsmedlem Se ovenforInternett Norges Røde Kors Dataavdelingen 22 05 40 00Klatring, alpin fjellredning Ress.gr. krevende lende Nils Faarlund 32 06 03 06 32 06 05 66 (fax) Konkurranser (DM, NM, EM) Landsrådet Arvid Ryen 90 98 78 12 arvid.ryen@c2i.netKursplaner (bestilling) Distriktskontorene Se ovenforLandsrådsvedtak Landsrådet Landsrådsmedlem Se ovenforMånedsposten Sekretariatet Eli M. Hageberg 22 05 41 63 eli.hageberg@redcross.noOpplæring Opplæringskomiteen Ole Gladsø 90 16 27 94 ole.gladso@dsb.dep.noPresseutspill Landsrådet Arvid Ryen 90 98 78 12 arvid.ryen@c2i.netProfilprogrammet Info-avd. Unni T. Kristoffersen 22 05 40 48 unni.kristoffersen@redcross.noRefusjoner (GP-1440) Landsrådet Arvid Ryen 90 98 78 12 arvid.ryen@c2i.netRegelverk Landsrådet Landsrådsmedlem Se ovenfor Regelverk (bestilling) Norges Røde Kors Internettsider www.redcross.no/hjelpekorpsSamband Ress.gruppe samband Tor Helland 93 44 33 66 tor.helland@kokom.hibinc.noSertifikater (bil/scooter etc:) Ambulansekomiteen Morten Hofft 22 16 40 34 91 83 16 06Snøskred Ress.gruppe skred Albert Lunde 61 21 25 36 91 54 98 51Uniformering Landsrådet Landsrådsmedlem Se ovenforVannredning/dykking Ress.gruppe vannredning Håkon Melkevik 90 17 86 10Varebestillinger Røde Kors Service 22 05 40 00VOVV Sekretariatet Anne Schrøder 22 05 40 43 anne.schroder@redcross.no

Hvem svarer på hva?

Landsrådsleder Arvid Ryen 90 98 78 12 arvid.ryen@c2i.netNestleder Knut Einar Hanssen 97 08 40 66 knut-einar.hanssen@c2i.netRegion Øst Yngve Tørrestad 93 21 59 61 yngve.torrestad@nrk.noRegion Mjøs Håkon Gilberg 90 86 75 15 h-gilbe@online.noRegion Syd Nils Henrik Jenssen 90 88 46 11 nhjenss@online.noRegion Vest Audun Ingvartsen 90 98 70 36 aingvart@online.noRegion Midt Ole Gladsø 90 16 27 94 ole.gladso@dsb.dep.noRegion Nord Thommy Dahl Olsen 90 86 83 17 fossum.tbm@nl.telia.no

Landsrådet

Daglig drift Liv Fadum 91 10 28 61 liv.fadum@intentia.noEttersøkning Tormod Heier 22 58 92 44 tormodhei@gitnauk.comFriluftsliv Jakob Hildebrandt 90 73 75 61 jakobhil@online.noFørstehjelp Frode Mæland 91 60 61 99 frode.maeland@seatrans.noKrevende lende Nils Faarlund 32 06 03 06 32 06 05 66 (fax)Samband Tor Helland 93 44 33 66 tor.helland@kokom.hibinc.noSkred Albert Lunde 91 54 98 51 albert.lunde@lom.online.noVannredning Håkon Melkevik 90 17 86 10 legevakt@online.no

Ressursgruppenes ledere

Østfold 69 14 94 00Akershus 64 84 58 80Oslo 22 99 23 30Hedmark 62 52 42 02Oppland 61 14 01 20Buskerud 32 21 80 50Vestfold 33 38 10 90Telemark 35 90 55 00Aust-Agder 37 02 20 71Vest-Agder 38 02 64 30Rogaland 51 67 78 88Hordaland 55 10 53 00Bergen 55 31 88 50Sogn og Fjordane 57 82 22 99Møre og Romsdal 70 14 11 40Sør-Trøndelag 73 52 20 21Nord-Trøndelag 74 16 29 27Nordland 75 52 72 46Troms 77 83 03 70Finnmark 78 95 36 87

Distriktskontorene

Den kompetansen som de frivillige tar med seg inn i FIG-gruppene utnytter Sivilforsvaret for alt den er verdt, både i forbindelse med intern opplæring og markedsføring. Kompetanse, metodeutvikling og lederopplæring som det har tatt de frivillige årevis å bygge opp, føres med et pen-nestrøk over til Sivilforsvaret. Med dette gjør staten seg en stor bjørnetjeneste.

Ifølge § 24 i Sivilforsvarsloven plikter enhver som påleg-ges tjenesteplikt, å tjenestegjøre som befal eller instruktør. Innrullering av nøkkelpersonell fra hjelpekorpsene, og tje-nesteplikt som instruktør i FIG-grupper, er jevngodt med lovhjemlet tyveri av kompetanse. Og dette tap av kompe-tanse vil på lang sikt undergrave frivilligheten i redningstje-nesten, og utarme de frivillige organisasjonene.

Ansvaret for å hindre en slik utvikling ligger i Justisde-partementet, hos DSB og Sivilforsvaret. Vi frivillige bruker vår tid på rekruttering, fagutvikling, kompetanseheving og pengeinnsamling. Vi bør slippe å kjempe mot statsstøttet nedbygging av den frivillige landredningstjenesten.

Vi samarbeider svært gjerne, til beste for redningstje-nesten. Men redningstjenesten er ikke tjent med uvettige ekspansjonstanker og aktivitetsbehov i DSB og de lokale fredsinnsatsgruppene.

Hvordan det berører organisasjonenDet vil bli stadig vanskeligere å rekruttere nye medlem-mer. Engasjement i FIG vil sperre for engasjement i frivillige grupper. Fristelser som materielle goder og godtgjørelse i form av penger vil selvsagt øke forventninger om gjenytelse også hos våre medlemmer. “What’s in it for me?”.

RKH-medlemmer vil bli presset inn i en lojalitetskon-flikt. Lovhjemlet pålegg om å tjenestegjøre for FIG, mens de har all sin tilhørighet og faglige kompetanse i RKH, vil gi opphav til situasjoner som i verste fall vil få negative kon-sekvenser for det enkelte medlem. (Det er forbundet med straffeansvar å ikke møte til tjeneste i FIG). Et eksempel her er sammenfall av treningsdager/kurs eller redningsaksjoner i FIG og RKH.

“Lekkasjen” av personell og kompetanse er åpenbar. Sivilforsvarsloven, § 24, pålegger sivilforsvarspersonell å tje-nestegjøre som befal eller instruktør. Dette fører til gratis opplæring av FIG-soldater. Kapasitetsproblemer hos det enkelte medlem tvinger dem til passivitet i RKH.

Samtidig må nøkkelpersonell i RHK møte for FIG ved samtidig utkalling. RKH vil oppleve problemer med å bemanne viktige posisjoner ved større ulykker. Dette vil føre til redusert kvalitet på de tjenester som utføres, og redu-sert troverdighet hos våre oppdragsgivere. Redusert trover-dighet betyr færre utkallinger til aktuelle oppdrag. En ond sirkel er begynt...

Innrullering av frivillige i FIG og betydning for den frivillige landredningstjenesten“Flere hatter, men ikke flere hoder” Det sier seg selv at innrullering av medlemmer i den fri-villige redningstjenesten ikke fører til en økning i antallet “beredte” innsatspersoner. Det vil ikke hjelpe noen å plas-sere flere hatter på allerede ivrig opptatte hjelpekorps-medlemmer. Men det vil bety mye for totalberedskapen å innrullere, aktivisere og lære opp et visst antall personer som ellers ikke ville engasjert seg i redningstjenesten.

De eneste som tjener på å innrullere hjelpekorpsmed-lemmer, er Sivilforsvaret. For dem er innrulleringen en gratis og korttenkt snarveg til kompetanse. Jeg tror at en slik framgangsmåte vil redusere redningstjenestens totale evne til å respondere på en uønsket hendelse.

Hovedkonklusjoner• DSBs behov for å aktivisere FIG-gruppene kan føre til en

statsstøttet nedbygging av den frivillige landrednings-tjenesten

• FIG-gruppene “stjeler” kompetanse og nøkkelpersonell fra de frivillige

• FIG-gruppenes udisiplinerte framferd undergraver fri-villigheten i redningstjenesten

• FIG-gruppene må oppdras - og trenes - til å mestre det viktige ansvarsområdet de har fått tildelt - nemlig (vegnær) innsats ved store ulykker og katastrofer.

• Hjelpekorpsledere må legge til rette for et konstruktivt samarbeid med FIG-gruppene, både i forberedelser og innsats, til beste for totalberedskapen.

Neste steg Alle medlemmer i Frivillige Organisasjoners Redningsfaglige Forum (FORF) må avklare sitt forhold til FIG, med tanke på oppgavefordeling og plass i redningstjenesten. Det bør også utarbeides retningslinjer for hvordan FORF-medlemmer bør forholde seg dersom de innrulleres i en FIG-gruppe.

De frivillige organisasjonene bør gå i dialog med DSB, og forhandle fram løsninger som innebærer at de frivillige ikke skal pålegges redningstjenesterelatert undervisning/opplæring i FIG-grupper uten at dette gjennomføres i regi av tilhørende organisasjon. Instruktøren må i så tilfelle møte i egen organisasjons antrekk.

Det bør kreves godtgjørelse for slik undervisning, som for vanlige undervisningsoppdrag for eksterne oppdragsgi-vere. Det er ingen grunn til at innsamlede midler skal brukes til gratis opplæring av Sivilforsvaret.

FORF, HRS og Justisdepartementet bør i større grad for-dele hovedaktørene på de ulike ansvarsområdene. Dette kan gjøres med utgangspunkt i risiko-/behovsanalyser, og vil føre til mer målrettede og kvalitetsbevisste forberedelser for hver enkelt innsatsgruppe.

Til slutt ønsker jeg alle redningsmenn og -kvinner lykke til med et konstruktivt samarbeid i redningstjenesten! Hver og en er uunnværlig.

SIVILARBEIDERSøkes til prosjektet ”Ung i Røde Kors”

Har du særlig interesse for data/web-design? Helst bør du kunne programmet ”Frontpage” & HTML-koding.

Er du i tillegg kreativ og glad i å uttrykke deg skriftlig, kan vi love deg 14 spennende måneder i Hausmanns-gate, Oslo! Ansettelse: SNAREST!!

For mer informasjon kontakt Merete Mihle.Tlf: 22 05 40 19, e-post: merete.mihle@redcross.no

24

RETURADRESSE:Norges Røde KorsPostboks 1 Grønland0133 OSLO

C-BLAD

Internasjonale bestemmelser for bruk av Røde Kors- og Røde Halvmåne-emblemet sier at unntatt i spesielle situa-sjoner, skal emblemet brukes sammen med navnet på eller initialene til den nasjonale foreningen. Dagens uniforms-merking tilfredsstiller ikke dette kravet da ordet ”Norges” mangler. Det er derfor laget et nytt Røde Kors-merke som skal benyttes på hjelpekorpsets uniformer. Det nye merket er i tråd både med internasjonale bestemmelser og med Norges Røde Kors sitt profilprogram for øvrig (rødt kors på hvitt kvadrat). Som illustrasjonen viser, består den nye uniformsmerkingen av ett merke. Det er enklere å sy på enn dagens merker, noe som forhåpentligvis vil resultere i at vi heretter unngår Røde Kors-merker som står ”på halv åtte”.

Landsrådet har vedtatt at det nye uniformsmerkingen skal tas i bruk fra 1. januar 2001. Som en overgangsord-ning, vil dagens uniformsmerke være tillatt brukt frem til 1. januar 2002.

Det nye merket kommer i salg senhøstes. Nærmere informasjon om tidspunkt vil komme i ”Månedsposten”.

Nytt hjelpekorpsmerke!

Ny caps er satt i produksjon og er snart klar for salg. Den har fått nytt emblem, slik at den tilfredsstiller Norges Røde Kors sitt profilprogram.

Capsen er laget i ull og har ørevarmere som kan brettes ned. Størrelsen kan tilpasses hodet ved hjelp av en stram-memekanisme bak.

I tråd med vedtaket om ny uniformsmerking, vil caps med rødt kors på hvit sirkel være tillatt som uniformsplagg frem til 1. januar 2002.

Ny caps!