Embed Size (px)
DESCRIPTION
Vårsemesteret ble ikke slik de tre venninnene Nancy, Bess og George hadde tenkt seg. I stedet for noen rolige dager i San Francisco får de i oppdrag å finne Mildred, en gammel dame som har forsvunnet sporløst. De få ledetrådene de har fører dem til Hawaii. Mistanken rettes først mot en surfer som satt ved siden av Mildred på flyet, men så begynner Nancy å fundere på om oppdragsgiverne, Ed og Harriet, kan stå bak forsvinningen. De har det i alle fall med å dukke opp på de mest uventede steder ... Det eneste Nancy er helt sikker på er at de må finne Mildred før det er for sent.
Citation preview
La meg få presentere meg. Mitt navn er Nancy Drew. Ven-nene mine kaller meg bare Nancy. Mine fiender kaller meghelt andre ting. Men hva annet kan man forvente? Jeg ertross alt detektiv. Det vil si, ikke egentlig. Jeg er ikke poli-tiutdannet eller noe sånt. Jeg går ikke med våpen. Det erbåde fordi jeg ikke ville tatt i en pistol selv om jeg kunne,og fordi jeg ikke er gammel nok. Men jeg er gammel noktil å vite når noen blir utsatt for urettferdighet og når noengjør noe de ikke skulle ha gjort. Og jeg gjør alt for å stoppedem, og sørge for at synderne stilles for retten.
Bestevenninnene mine, Bess og George, forteller megofte at jeg er distré. Med det mener de at jeg nok en ganghar glemt å fylle bensin på bilen min eller å ta med nokpenger til lunsj. Men begge vet at jeg aldri er distré når detgjelder ulovligheter. Aldri.
Nancy Drew
Carolyn Keene
Frøken DetektivLedetråd: Hawaii
Oversatt av Kari Engen
© 2009 CAPPELEN DAMM AS (norsk utgave)Text copyright © 2005 by Simon & Schuster Children’s Publishing Division,New York
ISBN 978-82-02-30581-9
3. opplag 2012
Originalens tittel: Trade Wind Danger
Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.Uten særskilt avtale med CAPPELEN DAMM AS er enhver eksemplarfrem-stilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i loveller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshaveretil åndsverk.Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inn-dragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.
Oversatt av Kari EngenOmslagsillustrasjon: Andreas BennwikOmslagsdesign: Johanna BlomSats: Type-it AS, TrondheimTrykt hos Livonia Print SIA, Latvia, 2012
1
San Francisco er den vakreste byen jeg harsett – og det sier en god del ettersom jeg blantannet har vært i Paris … Uansett: I detteøyeblikk var jeg akkurat ankommet verdensvakreste by sammen med mine to besteven-ner George Fayne og Bess Marvin, og vi nøtden friske vårluften i fullt monn.
«Er du sikker på at du har tatt med degnok klær?» sa George. «Du har ikke glemtnoe?»
Hun nikket ironisk mot de fire matchendebagene til Bess som var stablet på bagasjetral-len utenfor hotellet vårt, The Old Bay Mare.
«Jeg? Glemme klær?» svarte Bess, uten åbry seg om kusinens spydige undertone. «Detskjer ikke.»
Hun dro frem en tynn jakke fra den enebagen og tok den på seg over toppen sin.
«Ifølge reisehåndboken kan været her være
5
nokså uforutsigbart,» tilføyde hun. «Jeg tenk-te at det var like greit å stille forberedt.»
«Mitt motto er ’Én reise – én reiseveske’,»sa George og satte sekken sin ved siden av minpå trallen. «To par jeans, shorts, T-skjorter ogen genser. Det kaller jeg å stille forberedt!»
Jeg smilte for meg selv. Til tross for at Bessog George er kusiner, er de veldig forskjel-lige. Bess er blond, alltid moteriktig kledd oghelt uinteressert i sport. George, derimot, ermørk, ikke det minste opptatt av klær – og enav de beste idrettsutøvere jeg har truffet. Menén ting har de i hvert fall felles, og det er at dealltid er snille mot hverandre – og mot meg.
«Dere kommer til å like San Francisco,»sa drosjesjåføren da jeg hadde betalt ham.«Denne byen tiltrekker seg alle mulige slagssære typer, og dere vil sikkert møte mangeinteressante mennesker. Ha en fin dag og godferie!»
Han strakte armen ut gjennom vinduet ogvinket idet han svingte ut fra fortauskanten.Vi ble stående og se etter bilen og så hvor-dan sjåføren kjørte om kapp med en kollegaopp den bratte bakken.
«Han er jo ikke riktig klok!» utbrøt George.«Jeg er sikker på at han holder over hundrekilometer i timen.»
6
«Som sagt, San Francisco tiltrekker seg endel sære typer,» bemerket jeg.
«Jeg skal vedde på at du kommer til åsnuble over et mysterium mens vi er her,Nancy,» sa Bess. «Det må jo finnes en goddel av dem, når man ser hvordan folk opp-fører seg, mener jeg.»
Jeg smilte. Tanken på nye mysterier fikkdet alltid til å krible i kroppen.
I det samme kom det en gjenstand susendegjennom luften, rett forbi hodet mitt. Jeg kas-tet meg rundt og fulgte den med blikket.
«En tennisball!» sa George.«Tror dere at noen kastet den på deg med
vilje?» spurte Bess nervøst.Mannen som var i gang med å hjelpe oss
med bagasjen, hadde også fått med seg hen-delsen. «Det tror jeg ikke,» sa han og ristetpå hodet. «Det er nok bare noen barn somleker. Det er umulig å fange en ball når denførst har fått fart ned disse bakkene. Vær gladså lenge dere ikke støter på løpske skateboardeller biler med dårlige bremser. Eller et jord-skjelv.»
«Denne byen høres jo livsfarlig ut,» sa Bess.«Man kan ikke engang stå på fortauet uten åbli angrepet.»
«Kom, så går vi og sjekker inn,» sa George.
7
«Jo raskere vi kommer i orden på rommet,desto fortere kan vi gå ut igjen og se på byen.»
Vi fulgte etter bæreren inn i resepsjonenog så oss omkring. The Old Bay Mare var etviktoriansk hus som var blitt bygget om tilet hotell i gammeldags stil med blomstretetapeter og antikke møbler. Vi ble ført til etkoselig, lite rom med to store messingsengerog en ekstraseng. I det ene hjørnet brant detliflig i en peis.
Da bæreren var forsvunnet ut, sank Bessned på feltsengen.
«Jeg kan ta denne,» sa hun. «Jeg er ikke sånøye på det.»
Jeg smilte. Det var typisk Bess å væreomtenksom mot oss andre.
«God natt,» tilføyde hun så og lukket øy-nene.
«Hva mener du med ’god natt’?» sa George.«Hva skjedde med turen vår i byen?»
Bess gjemte hodet under puten.«Gå dere,» sa hun med utydelig stemme.
«Jeg er så trøtt etter den lange flyreisen fraChicago. Og dessuten er det så deilig her,med fyr på peisen og alt.»
«Du blir bare enda trøttere av varmen,»sa George og begynte å dra henne i armen.«Kom igjen.»
8
«George har rett,» sa jeg. «Og hvis væreter så omskiftelig som du påstår, er det best vipasser på å gå ut mens solen skinner.»
Bess satte seg sakte opp med et dorskuttrykk i ansiktet.
«Må du bruke alt jeg sier mot meg, Nancy?Ja, det er vel ikke annet å vente når man erdatter av en berømt advokat.»
Jeg lo. Faren min, Carson Drew, jobbersom advokat i River Heights, og som vanlighadde Bess rett. Det var nok ham jeg haddedet fra.
En stund senere var vi på vei ned mot UnionSquare, der portieren hadde sagt at vi kunnehoppe på en av de berømte trikkene. Måletvar Fisherman’s Wharf og en båttur ut tilAlcatraz, det gamle fengselet.
«San Francisco … » sa Bess med et sukk.«Til og med navnet er romantisk.»
«Apropos romantisk,» sa George. «Synd atNed var nødt til å lese til eksamen og ikkekunne bli med.»
«Ja, jeg skulle virkelig ønske at han varher.»
Plutselig kjente jeg hvor mye jeg savnetkjæresten min og fikk et anfall av hjemleng-sel. Men jeg hentet meg fort inn igjen.
9
«San Francisco handler jo ikke bare omromantikk, da,» fortsatte jeg. «Krimforfatte-ren Dashiell Hammett la mange av handlin-gene i bøkene sine hit. Husker dere den gamlefilmen Malteserfalken? Humphrey Bogartsom leter etter ledetråder i San Franciscoståke?»
Hverken Bess eller George svarte. Antage-lig var de for opptatt av alt det nye som varå se på.
Vi rundet et hjørne og fikk øye på en trikksom hadde stoppet ved en liten park i nær-heten.
«Den ser akkurat ut som trikken i annon-sen,» sa Bess og viftet med brosjyren vi haddetatt med oss fra hotellet.
Det var en gammeldags brun sporvognmed store vinduer og trebenker. Utvendigvar det plattformer for de mer eventyrlystnepassasjerene som foretrakk å stå og holde segfast i stengene. Dessverre var alle de plasseneopptatt.
Før vi steg på, benyttet Bess anledningentil å ta en titt på understellet. Hun måtte alltidvite hvordan ting fungerte. Så vidt jeg kunneforstå fikk trikken strøm fra en kabel som låi et spor i gaten, og trikkeføreren manøvrerteved hjelp av en slags spak.
10
I det samme ringte det i en bjelle.«Jeg går ut ifra at det betyr at vi må komme
oss på,» sa George.«Hvordan nå det skal gå til,» mumlet Bess
mens vi forsøkte å klemme oss inn i den fullevognen. «Folk står jo trengt sammen som sildi tønne.»
Hun trakk pusten og holdt inn magen i etforsøk på å smyge seg inn på en liten plassmellom to tenåringer. Selv presset jeg meginn ved siden av et eldre ektepar.
«Unnskyld,» sa jeg da jeg kom til å dulteborti damen.
I stedet for å svare sendte hun meg et surtblikk. Det var ikke akkurat den reaksjonenjeg hadde ventet meg.
Like etter kom konduktøren for å ta beta-ling, og jeg tenkte ikke noe mer over det. Selvhan, som burde være vant til trengselen, vir-ket irritert over at det var så vanskelig å taseg frem.
«Vi burde kanskje ha ventet på neste trikk,»stønnet Bess. «Jeg får nesten ikke puste.»
«Den kommer til å være akkurat like full,»sa mannen ved siden av meg. «Det er på grunnav alle turistene.»
Jeg kikket bort på ham. Han var høy ogflott med gråsprengt hår og et strålende smil.
11
«Vi bor her i San Francisco,» fortsatte man-nen. «Min kone Harriet og jeg bruker sjel-den disse trikkene. Men vi hadde akkuratgjort unna handleturen ved Union Square dadenne kom, og siden vi gjerne ville raskestmulig hjem, tenkte jeg at det var fornuftig åhoppe på. Ikke sant, kjære?» tilføyde han ogsmilte til den gråhårete damen.
Harriet snurpet munnen sammen. Jeg ven-tet spent på å høre hva hun hadde tenkt åsvare.
«Jo da, Ed,» sa hun til slutt. «Du er jo for-nuften selv.»
Ed lo.«Jeg gjør mitt beste!»«Har dere bodd her bestandig?» spurte jeg
Harriet. «Du får unnskylde om jeg virker nys-gjerrig. Det er detektiven i meg.»
Jeg ville bare se om det var mulig å få hennepå glid.
Harriet knep øynene sammen, og en langstund var det helt stille. Det var tydelig at hunikke ønsket å dele tankene sine med noen – ihvert fall ikke med fremmede.
«Vi flyttet hit fra New York for fem årsiden,» svarte Ed i hennes sted. «San Franciscoer virkelig en fantastisk by. Akkurat passe stor.Vakker natur. Og kulturtilbudet er ypperlig,
12
i tillegg til at det er enkelt å komme seg utfor å gå turer eller leie båt og den slags. Jegføler meg aldri innestengt her.»
«Ikke engang nå?» sa George. «Du må joinnrømme at det er ganske trangt akkurather.»
«Å, sånt plager ikke meg. Jeg kan jo hoppeav når jeg selv vil.»
Trikken begynte sin ferd opp en bratt bak-ke, og jeg kjente hvordan jeg ble dratt bak-over. Hadde jeg ikke visst bedre, ville jegtrodd at vi kom til å velte.
Jeg strakte hals for å se ut. Hellingen var såsteil at den skjulte for himmelen. Det enestejeg så var palmer og en rekke fargeglade husi viktoriansk stil på begge sider av gaten.
«Se!» utbrøt Bess. «Det fortauet der hartrappetrinn!»
«Ja, en del av bakkene er for bratte tilvanlige fortau,» forklarte Ed. «Man trengertrappetrinn for å komme seg opp. Hvor erdere fra, forresten?»
«River Heights,» svarte Bess. «I nærhetenav Chicago. Vi landet i morges. Nancy harhatt lyst til å reise hit helt siden hun begynteå lese Dashiell Hammetts krimbøker, og såovertalte hun oss til å bli med.»
«Chicago er en hyggelig by,» sa Ed. «Men
13
jeg foretrekker likevel San Francisco. Bak-kene, havet, tåken … listen er uendelig.»
I det samme bråstoppet trikken, og allerundt oss ble stille.
«Skal vi plukke opp flere passasjerer midti bakken?» var det noen som sa.
Jeg speidet ut gjennom vinduet og slo fastat nærmeste holdeplass befant seg et godtstykke unna. Likevel var det først da jegså hvordan Harriets ansiktsuttrykk forandretseg, at jeg skjønte alvoret i situasjonen. Hunkastet et urolig blikk mot avlukket til trikke-føreren.
Det var tomt.Med en svak gnissende lyd begynte trikken
å gli bakover, rett mot en stor, rød firehjuls-trekker femten meter lenger ned i bakken.
