side 6

Nyhet /aktualitet

Ska VI GJør Det

må VI GJør Det sjøl

side 7

Feature

Sorgenfri er på geriljatur til alnabru, litt utenfor ei kok-varm oslo-gryte. vi trasker inn blikkportene og finner prepple Houmb i samtale med en fortvilet bileier.

TeksT: viljaR valSø FoTo: maRi volD

Prepple har gått med på å skulke jobben en times tid. Nils Aune

svinger inn bak oss på en svart Yamaha-sykkel, med crocs på beina og lys hawaiskjorte. Det lukter solvarme dekk og olje her. Motorsykler og biler i alle tilstander står spredt utover plassen.

– Det var Nils som lærte meg punk, begynner Prepple. Vi sitter tilbakelent i hver vår skitne kontorstol utenfor verkstedhallen.

Hastverk ut i verdenPrepple er nok best kjent som voka-list i DumDum Boys. Nils har holdt seg lenger fra scenekanten, men har blant mye annet vært med på gitar, tangenter og en del som produsent i Raga Rockers.

De to ble kjent allerede i 7. klasse på Blussuvoll ungdomsskole i Trond-heim.

– Ja, Prepple gikk i sosseklassen han.

– Og Nils gikk i krangleklassen, kontrer Prepple med et lite smil.

Begge har røtter i Norges tidlige punkscene, og allerede i 1978 laga de bandet Hastverk. Prepple spilte trommer, Nils tok ansvar for gitar og sang. Ingenting av dette ble utgitt. Prepple var en periode i USA før han kom tilbake til Trondheim og ble med i Wannskrækk, som senere ble til DumDum Boys. Nils dro via London til Oslo og ble sentral i Blitzmiljøet. De to forble kompiser.

OverskuddHvordan oppsto idéen til plata?– Jeg har fora Michael Krohn i Raga Rockers med riff oppgjennom åra. Noen av dem var tenkt som Raga-låter. Så dette begynte nok som et overskuddsprosjekt, forklarer Nils.

rocKeFoTen

må VI GJør Det sjøl

side 8

Nyhet /aktualitet

Selve innspillingen starta som ei lekestue hjemme hos Nils. Han har skrevet tekstene og selv spilt inn alle instrumenter, bortsett fra trompeten og trommene som han programmerte selv. Prepple har sunget vokalen og har vært med på å gjøre små tilpas-ninger.

– Det var et lekent prosjekt, som trilla lett inn, mener Prepple.

– Ikke noe fancy greier, og ikke med noe budsjett i ryggen, sier Nils.

Han har «alltid» hatt hjemmestu-dio av varierende kvalitet. Blant annet ble demoen til Raga-plata Übermen-sch miksa hjemme hos Nils.

Tilbake til startHvorfor gi ut på en liten Trond-heimsbasert label? – Etter å ha lyttet og mikset litt tenkte vi at det kunne være morsomt å gi det ut som en «low profile, low frequency»-utgivelse, i stedet for å bare putte det i skuffen. Det er jo ikke noe penger i dette her, så det måtte bli en ildsjel som gjør det for moro skyld, uten tanke på profitt. Det var gjennom Nils’ nevø de kom i kontakt med Torgeir Lund og Crispin Glover Records.

– Det var fint å gi ut på et lite sel-skap, jeg er jo gammel blitzer. At det ble Trondheim er en morsom tilfel-dighet, da vi begge er trøndere og det var fra Trondheim vi satte kursen ut i verden. Tilbake til start!

Vi snakker litt løst om koblinga til Trondheim. Oslo-eksil til tross, det er tydelig at begge fortsatt har hjerte for hjembyen.

– Alt starta jo der for oss, poengte-rer Prepple.

De to har ingen planer om å holde konserter. Det er de klare på. Etter en del år på veien er det kanskje ikke så rart.

– Det er jævlig kult å spille live, men det ekke kult hele tia. Jeg var veldig metta etter siste runde med Raga.

Klisjerock på norsk– Nils, kan du beskrive stilen på plata?– Et oppkok av alt vi har spilt og lytta til oppgjennom. Nils har hørt mye på AC/DC. Vel å merke er det «Bon Scott-tiden» vi snakker om her.

– Det hele låter noe røft og upolert. Jeg står for det, og de som forventer en smooth, velprodusert greie, må bruke ørepropper eller skru av.

– Prepple, hva synes du om tek-stene til Nils?

– Jeg er vant til å synge tekstene til Kjartan og Aslak i DumDum, så det var litt uvant, svarer riksmålsrocke-ren kontant.

– enn du Nils?– Jeg står for alt jeg skriver, sier

han alvorlig før han lysner opp. – Jeg tar tak i klisjeene, synes det

hører med i den her typen musikk.

Mye av rocken generelt handler om mannens testosteron og hans fasci-nasjon av kvinnen.

Låter lever sitt eget livGår det en rød tråd gjennom plata? – Jeg føler at låtene på denne plata tilhører samme bolken, samme tids-rom. Det var en kvinne inne i bildet, som katalysator for kreativiteten i starten. Han hadde en kort greie med ei jente han traff på slutten av den siste Raga Rockers-turnéen.

– Det var kort og intenst, og rett i kjelleren etterpå. Kjærlighetssorg er ingen ny oppfinnelse i musikk eller litteratur, dog er det bare tre, fire låter som handler om henne. Noe handler om det, og noe handler om andre forhold. Etter som tiden går, lever låtene sitt eget liv og kan handle om Prepple, om meg – like mye som alt annet.

– beste låt på plata?– Sol i det fjerne, kommer det kon-

tant fra Nils. Prepple tenker i brøkde-len av et sekund.

– Hvem der og Sol i det fjerne. – Hvilke forventninger har dere til

utgivelsen?– Vi har null forventninger, sier

Nils. Ved å gi det ut så er vi liksom ferdige med det.

KomponistenDessuten har Nils mer materiale på lager.

«Det var fint å løfte blikket og se at alle har sitt, lære å tilgi og bli mer ydmyk. Det har vært en lang reise for å komme dit.»

side 9

14. mars, 1964 (i Oslo)Rundt Blussevold Vokal, litt bass, trommer og munnspill Hastværk, Belsen Boys,Wannskrækk, DumDum Boys

Skrur bil og MC

The Damned, Clash, Sex Pistols

Dr. Feelgood på Skansen, tror det var i -83Drammen tidlig 90-tallDevildriver, Napalm Death, Aerosmith48 crash med Suzie QuatroSlapper av med å gjøre andre ting enn det man gjør til daglig

FødT:

VOKsTe Opp HVOR i TRONdHeiM:

iNsTRuMeNT:

HAR spiLT i FøLgeNde bANd:

gjøR TiL dAgLig:

TRe bANd sOM HAR VæRT ViKTige FOR Meg:

besTe KONseRTOppLeVeLse sOM pubLiKuM:

besTe KONseRTOppLeVeLse sOM MusiKeR:

HVA jeg HøReR på FOR TideN:

FøRsTe pLATA sOM gjORde iNNTRyKK:

gjøR FOR å sLAppe AV:

26. februar, 1964Frydenberg, EbergGitar, bass og piano

Hastverk, Betong Hysteria,Svart Framtid, Kafka prosess, Fire Fæle fyrer,Norsk Pittbull Sanatorium,Schweinhund, Raga RockersJobber som Apple-konsulent i Atea

AC/DC - Bon Scott-tiden, Beatles, diverse punkIggy Pop, Islington 1980 New Values

Roskilde med Raga 1998 står høyt.Klassisk

Leave home Ramones.Bok

Nils AunePrepple Houmb

«De Som ForVenter en Smooth, VeL-

proDuSert GreIe, må Bruke ørepropper

eLLer Skru AV.»

side 10

Nyhet /aktualitet

– Jeg har låter som kommer i neste bolk, nesten nok til en ny cd, men jeg vil jobbe mer med gitarlyden. Har lært mye underveis, så jeg får se hva jeg kan forbedre på neste runde.

– Som du synger på selv?– Kladdevokal, men jeg er ikke

vokalist, jeg er komponist. – For meg er det et privilegium å

kunne lage musikk, og et privilegium å sitte hjemme og kose seg.

– Noen du vil samarbeide med?– Jeg har noen navn på blokka,

men kan ikke si noe om det enda.– Prepple, har du planer om å

samarbeide mer med Nils?– Det får tiden vise. Om han kom-

mer med verdens ti beste låter, så kanskje.

– Dere hadde ikke tenkt å snakke med media, hvorfor sa dere ja til Sorgenfri?

– For å unngå at folk oppfatter oss som arrogante. Men vi snakket om det og kom fra til at det er bedre å gi et enkelt intervju og ferdig med det, forteller Nils.

– Vi er ikke så PR-kåte, har holdt på altfor lenge til det, sier Prepple. Jeg gir egentlig aldri intervjuer lenger, smiler han og vrir seg litt i stolen. Han vil skru sykkel. Vi tar en pause for fotosession. Inn i bilslakte-hallen. Rett på, ikke no klamt band-bilde, selv om Nils skifter av seg den flashy skjorta.

å bende strengerNils forlot barndommen tidlig. I 1981, 17 år gammel, rømte han fra Trondheim. Seint en kveld la han igjen en lapp på hodeputa, hoppa ut vinduet og sikta mot punkens hjerte, London. «Ikke vær redd, jeg klarer meg selv,» sto det på lappen.

Her spilte han på undergrunnen og bodde i et okkupert hus.

– Jeg lærte meg å bende strenger av en maestro på undergrunnen i London.

Da han i 82 via tommelen kom tilbake til Oslo, ble han med i Betong Hysteria og ble en del av miljøet rundt Blitz-huset. I 83 ble han med i Svart Framtid, i 84 Kafka prosess og i 86 Fire Fæle Fyrer. Svart Framtid var for øvrig det første norske punk-bandet som dro på utenlandsturné sammen med Bristol-bandet Disor-der. De reiste på interrailbilletter og booka spillejobber på veien.

Det var også Nils som ordna PA til Blitzhuset gjennom jobben hos Oslo lyd.

– Da sto jeg mye bak miksern med lang kabel og tok lydsjekken på eget band.

en lang reise med Raga RockersHvordan ble du med i Raga Rockers?– Det var i forbindelse med filmen om blitzmiljøet Du hakke en sjans, ta n. Mikael Krohn var hyra inn som pro-dusent for musikken. Jeg satt i studio og drodlet på et flygel. Michael likte det han hørte og ville ha meg med på bandprosjektet Love Deniers.

– Jeg spilte orgel, og Michael spilte trommer. Vi hadde med Bitten på tuba og Gabba på vokal. Bandet ga aldri ut noe og holdt kun en konsert. Noen måneder senere spurte jeg om Mic-hael ville spille trommer i Fire Fæle, og han spurte om jeg ville spille gitar i Raga.

London CallingI 1990 ble det nok. Han slutta i Raga Rockers og bestemte seg for å dra til Manchester for å studere musikk. Her bodde han fra 1991 til 1993, og

fikk endelig orden på AC/DC-riffene. Etterpå flytta han tilbake til London, prøvde å stable et band på beina, men mislyktes og ble etter hvert veldig frustrert.

– Jeg var en sint, ung mann på den tiden og ble bare sintere og sintere. Jeg traff jo masse folk, men klarte ikke å knytte meg ordentlig til dem.

Han fikk også rusproblemer der nede. Raste rundt som motorsykkel-bud med hodet fullt av kaos og sinne.

– Det kulminerte til slutt, da hang jeg i en tynn tråd altså, sier han alvorlig. I 1996 flytta han tilbake til Oslo.

ydmyk i OsloTilbake i Oslo ble han med i Raga Rockers igjen, på plata Raga Roc-kers, og den legendariske konserten på Roskilde i 98. Bandet gikk i dvale, men starta igjen i 2005. Da var Nils med på Übermensch-plata og påføl-gende turne. Men etter dette hadde han fått nok.

– Tiden var kommet for å konse på jobb og egen musikk.

– Jeg har gjort mye rart og inntatt mye rart, men nå er jeg gjennom det. Det er ikke slik at folk må dope seg for å lage musikk. Man lager musikk på tross av dop, ikke på grunn av det.

Nå for tiden er han gira på offroad-sykling og setter pris på et glass vin.

– Jeg har også beveget meg i ret-ning meditasjon og yoga. Det var fint å løfte blikket og se at alle har sitt, lære å tilgi og bli mer ydmyk. Det har vært en lang reise for å komme dit.

Plata heter Brent og resirkulert, kommer på CD 1. september og på vinyl senere i høst

side 11

anmeldelse: Dag Rønning

det er viktig å holde tunga beint i denne anmeldelsen. Referansene er så umiddelbare. Aunes musikalske, sosiale og profesjonelle nærhet til dem er for enkle tabloide knagger å anmelde etter.

Til de fleste som foreløpig bare har hørt singelen, vil jeg si: Gled dere, resten er råere, tyngre og snålere.

«Hvem der» Et herlig aggressivt stykke tekst og musikk. «Mørket blender / Bølgelengde stemmer / Hva vil de meg / La meg være nå.»

Her begynner vi også å ane et forventet gitararbeid. Aune har ry som elgitarist, som innfris. Det er kvast og presist, saftig og deilig. Et stakkato, zeppelinsk riff hugger seg fremover, en fuzza slide jamrer seigt oppå. «I mørket jeg brenner / Kan det være hodet mitt eller en engel som sender».

Om riffene kom etter ordene, eller om ordene kom etter riffene, er ikke greit å si, men av og til klinger det i en komplett sammensmelting av ord og melodi, en kompakt syntese.

Aunes tekster er korthugde setnin-ger på NRK-bokmål. Småkryptiske stemningsrapporter, av og til med en Tor Ulvensk tone: «På jorden vi går / Historien vi trår er knokler og blod» Men setninger som «Første gangen du ble med hjem / Den sommeren vi ble kjent» hadde jeg håpet var opp-brukt i norsk rock.

Prepple. Av de såkalte fire store er det tre osloband. De synger på oslo-dialekt, ikke på riksmål, som Prepple. Jeg vil tro at han likte å synge disse låtene. For det er en sjanger han eier. Ingen andre kan synge «Hvor lenge vil verden bedras / Før den antenner det totale hat» like overbevisende og naturlig som han. Med sobert riksmål og snørrtøff arroganse som Andrè Bjerke, parret med en romantisk eplekjekkhet som kler Aunes tekster.

For gitaronanister med ur-referan-ser i norsk rock er skiva en nytelse. Vi som elsket Bjørn Christiansen, Pete Knutsen, Geir «Slashand» Nymark, Hans Aafløy. Man må nesten gripe til fordums anmelderklisjeer som «glassklare riff».

Det velsignede gitarregn, krispt, tøft og veldig presist. Det er også en nifst bra bassist på plata, hvilket viser seg å være Aune selv.

Jimmy Page er en nevnt gitarassosia-sjon, stemningen sender ellers mine tanker mot Gun Club og Hanoi Rocks. Andre ganger mot Fugazi, tidlig DAD og Seigmen. Men mest nærliggende er koblinga til tidlig AC/DC. Tung bluesrock med feit gitar hvor Aune også har lekt inn pop- og punkele-menter.

Vi gir den en femmer. På Richters skala. «Can cause major damage over small regions. Slight damage to well-designed buildings.»

nILS & preppLe. Brent & reSIrkuLert

Anmeldelse

Plateanmeldelse

side 12

Født: 6. juli 1973

Oppvokst hvor i Trondheim: Bak Rosendal Kino

drevet med i musikkmiljøet: Driver en plate-label sammen med noen kompiser. Holdt på siden 2005

gjør til daglig: Jobber på Big Dipper Trondheim

Torgeir Lund

side 13

Nyhet /aktualitet

torgeir lund er vinylmann, driver plateselskap og job-ber på platesjappe. Han tvilte ikke da han fikk tilbud om å gi ut plate med to av norges store rockere.

TeksT: viljaR valSø FoTo: maRi volD

Det var Nils Aunes nevø som først satte han i kontakt med Torgeir

– Jeg sa ja før jeg hadde hørt på det. Og så var jo skiva kjempebra. Jeg likte det fra første stund, og det er jo nok det. Dessuten har jeg alltid vært glad i både Dumdum Boys og Raga Rockers.

Torgeir starta plateselskapet Crispin Glover i 2005, sammen med kamerat Rune Holm.

– Tanken var å gi ut et par vinyl-singler, finansiere den andre med den første, forklarer han. Det har blitt noen utgivelser både med vinyl og CD'er så langt.

Vinyl– er vinylen populær for tiden?– Jeg har alltid likt vinyl, og nå er det jo veldig in.

– Hva er det som gjør vinyl bedre?

– Jeg har alltid kicka på coveret. Spesielt når du holder på med vinyl, er det viktig. CD-en har jeg aldri fått den samme følelsen for.

Torgeir skryter litt av Håvard Gjeld-seth, som hele veien har hatt ansvar for designarbeid for labelen, noe som endog førte til designprisen ved The independent music awards for coveret til Patrick Fitzgerald-tributen All sewn up.

Hva kommer til å skje med plate-bransjen?– Framtiden vil nok føre med seg et digitalt stereoanlegg plugga rett i veggen, og det er det.

Selv liker han singler best og tror formatet overlever.

– Vinylen lever i beste vegående og vil gjøre det i min levetid, mener entusiasten.

Gjør det sjøl– Hvordan står det til med trøndersk musikkliv for tiden?– Det har aldri vært noen mangel på bra band i Trondheim, uansett hva avisa sier, slår han fast og fortset-ter: – Omtrent de fleste band starter jo sin egen label nå. Vi er tilbake til «ska du gjør det, må du gjør det sjøl».

Men Crispin Glover begrenser seg ikke til norsk musikk. De har tidli-gere gitt ut både Atilla the Stockbro-ker og Patrick Fitzgerald, to gamle punkpoeter med stor pondus innen-for smale kretser.

– Så lenge det er finansielt mulig å gi ut og vi liker musikken, så gjør vi det.

Forventninger til plata? – At gutta får litt eksponering, at folk kjøper skiva og liker den, i alle fall litt uttafor Rosendal. Kanskje litt radiospilling. Det er ikke så mye mer å håpe på

Low proFILe, Low FreQuency

Crispin Glover Records• Etablert 2005• Drives av Torgeir Lund, Rune Holm og Håvard Gjeldseth

Har gitt ut band som:Dog & Sky, The School, Patrik Fitz-gerald / Attila the Stockbroker, The Kulta Beats, BC, Bladed og Capricorn

FAKTA