Et fiksert, lysende punktVennskap, kjærlighet og tidløshet i Gustave Flauberts Frédéric Moreau.

”Jeg har vært altfor logisk og du alt for sentimental” sier Deslaureir på slutten av Frédéric

Moreau (Flaubert 1996:487*). Frédéric er for følelsesfull, mener både vennen og ham selv.

Deslauriers er for logisk. I denne dikotomien eros-logos som betegnende nok logos definerer,

forsøker Frédéric å finne ut hvorfor de ikke har fått mer ut av livet; han mener at de manglet

en rett linje å gå etter, Deslaurier innser at han har brydd seg for lite om ”underordnede

tilfeldigheter”(487).

Når ettertiden karakteriserer denne romanen som en roman der alt bare dreier rundt sin

egen akse, der ingenting egentlig skjer, og hovedpersonen som handlingslammet og vek, viser

det frem nettopp denne dikotomien og logos -dominansen; han er ikke målrettet, han burde ha

”hatt en rett linje å gå etter” og fremdrift. Vi tenker ut fra denne logikken når vi leser Frédéric

Moreau. Det er vanskelig å la være, men Deslaurier innser til slutt at ”underordnede

tilfeldigheter”, det ikke -lineære, underliggende, har like stor verdi.

Jeg vil i denne teksten forsøke å rikke litt i den dominerende logos-senex måten å tenke

på når det gjelder denne romanens hovedperson og verkets innhold ved blant annet å bruke

noe av James Hillmans tankemateriale og måte og nærme seg ideer på. James Hillman var sjef

for jungiansk institutt i Zurich i ti år. Han bruker jungianske terminologi, men blir av mange

jungianere sett på som en overløper og anti-jungianer. Noe av dette kommer av Hillmans

undersøkelser omkring tankestrukturene og diskursen i jungiansk tenkning, hans anti-

hermenautiske holdninger og nytenkning omkring psykologi, terapi og fantasi. Hillman legger

stor vekt på fantasiens skapende kraft, han snur ofte opp ned på hierarkiske dikotomier,

oppvurderer den ”underlegne” siden og skriver på en lekende, undersøkende måte som ligger

nærmere kunsten enn psykologien. (Moore 1989 : 1-10)

Frédéric Moreau innehar mange av den typiske puerens egenskaper. Puer er en

grunnform innen arketypisk psykologi, som er et sentralt begrep innen moderne

dybdepsykologi. Det er ”urbilder dannet i den menneskelige erfaring, og overlevert i det

kollektive ubevisste hos det enkelte sosiale individ […] Arketypene virker bestemmende på

utformingen av den individuelle drøm og fantasi, og utrykkes gjennom religiøs og kunstnerisk

virksomhet, deriblant litteratur” (Lothe, Refsum, Solberg 1999:21). *Alle videre referanser til Frédéric Moreau henviser til denne utgivelsen

1

Frédéric bærer mange av puerens kjennetegn slik de blir skissert i James Hillmans bok

Senex and Puer; en sterkt forlenget ungdomstid, de er estetiserende, oppadstigende, preget av

tidløshet (vil ikke stige inn i tiden, bli eldre), selvdestruktivitet (lengsel etter å feile, falle),

amoralitet eller super -moralitet, og overdreven foreldretilknytning. Pueren benekter og sloss

mot senex, som står for tid, arbeid, orden, grenser, læring, historie, og kontinuitet. (Hillman

2005: 187)

Det er mange måter å lese Frédéric Moreau på, og mange måter å møte hovedpersonen i

romanen. En av disse måtene kan være å lese romanen inne i fra puerens univers, eller med et

blikk på vår tradisjonelle senex -måte å lese denne figuren i. Begrepet kan brukes som en linse

å se ham gjennom, for å rense blikket, for å se ham på en litt annen måte.

Senex har som nevnt med tid å gjøre, det er den gråhårede gamle mannen, den

lovgivende, monoteistiske instans, den har med rutiner, samfunnsbygging, penger, hierarkier

og begrensninger å gjøre. Frédéric Moreau er født inn i et samfunn i en tid i en familie som

legger stor vekt på disse verdiene. Anne-Lisa Amadou som har forfattet etterordet til den

norske oversettelsen av romanen skriver at Flaubert vil skrive historien om hans ”egen

generasjons følelsesliv” og med det mener hun; ”nettopp den generasjonen som har fått sine

følelser forvaklet av romantikkens forestillinger”( 491). Det er ikke sikkert at det er lesning av

romantiske bøker, romantikkens idealer og verdier som virker ødeleggende, men tiden de

lever i og måten vi leser på. Flaubert og Amadou ser med senex-blikk på romanens karakterer.

Hillman understreker at teorier selv har underliggende, ofte ubevisste fantasier som blir

ivaretatt av arketypiske former. Noen av disse fantasiene dukker opp i materialet skrevet om

denne romanen.

Denne lesningen tar utgangspunkt i tanken om at symptomer må oppfylles, ikke løses,

og at pueren ikke trenger ”jording” i klassisk forstand (å være i den ordinære hverdagen) men

frigjørelsen i et giftemål med psyken gjennom refleksjon, fordypelse og komplikasjoner. Det

pueren behøver er en tilbakegang til psykisk realitet, til en psykisk bakkekontakt, og ikke

nødvendigvis til det bokstavelige hverdagsgrunnlaget. (Hillman 2005:11) Arketypisk

psykologi beskriver viktigheten av både kreativitet og forståelse, det ene aspektet er spontant

åndelig, det andre en mer objektiv disiplin. Når de er splittet fra hverandre kan disse

kvalitetene bli enten ”eterisk” estetisering eller en dødelig intellektualisering.(Hillman

2005:10). Frédéric Moreau slår en sirkel i form av en historie rundt disse energiene og holder

dem opp for oss en stund, slik at vi kan studere dem, og ikke minst våre egne reaksjoner på

dem.

2

Den åpne kammersdøren

De to vennene Frédéric og Charles Deslauriers er bærere av hver sin hang, hver sin sjelelige

retning: Charles leser metafysikk og filosofi og drømmer om å utarbeide et filosofissystem

som ”skulle kunne anvendes på de mest fjerntliggende felter”( 22). Frédéric leser skuespill og

memoarer, tegner religiøse motiver og drømmer om å bli forfatter. Disse tingene snakker de

med hverandre om i friminuttene og de ”drømte om dem på sovesalen, uten å ense utsikten til

gravlunden”(22) skriver Flaubert og legger på denne måten inn en advarsel. ”Og når klassen

skulle ut på tur, marsjerte de bakerst og snakket i ett kjør”. (23) De blir så oppslukt av naturen

og hverandre når de er ute på landturer at de må legge seg på ryggen i gresset ”grepet av en

slags åndenød som gjorde dem så svimete og øre”, men når de kommer hjem igjen er de så

”sørgmodige til sinns som om de hadde vært på rangel”. Både samværet og naturen oppleves

som en rus, og ”skoleinspektøren hevdet at de gjorde hverandre forstyrret i hodet.”

Vennskapet og fellesskapet ser ut som om det kan ha oppstått likeså mye på grunn av evnen

til å drømme og å være, som de utfyllende motsetningene dem i mellom (Flaubert 1996: 22-

23).

Francesco Alberoni skriver i sin bok Vennskap om Marx og Engels at ”Dei utførte difor

ei verkeleg felles gransking.” (Alberoni 1986:160) han skriver om flere vennskap som også på

andre og mindre opplagte måter gransker en sak sammen fra ulike vinkler og som fordeler

arbeidsoppgavene slik at de hver for seg kan fordype seg i hver sin særegne retning. Frédéric

og Charles ”prosjekt” kan sees på samme måte; de utfører en felles granskning av tilværelsen,

de tar for seg ulike sider og fordyper seg i dem. Denne ”kontrakten” fungerer fint i

barndommen, der de hjelper hverandre å vokse, men i voksenlivet kan de søke å utligne og

balansere den andre slik at den andre ikke kan ”synke til bunns” i det denne søker å

undersøke, og dermed forsinkes erkjennelse og individuasjon.

Som voksne vokser de to vennene i hver sin retning. Når Frédéric møblerer sin nye

leilighet og inviterer vennene sine blir han møtt med kritikk for bøkene sine i biblioteket; han

har for få vitenskapelige bøker, det er et bibliotek ”for småpiker” med bare samtidslitteratur

og ”dekadente modernister”. ”Frédéric satt igjen alene. Han tenkte på kameratene og så ned i

den mørke avgrunnen som lå mellom ham og dem.” (167) Splittelsen øker mellom ham og de

hver på sin måte mer pragmatiske og samfunnsbevisste vennene. Betegnende nok er

Deslauriers plan for kunsttidsskriftet L`Art ”å gjøre bladet gradvis hvassere i tonen og så en

vakker dag - uten å endre staben - servere en rent politisk avis og så fortsette med det” (134).

Puer og Senex henger sammen i roten skriver Hillman. De er egentlig den samme, og

helbredelse er egentlig en ”union of sames”. Denne drømmeaktige unions -tilstanden levde de

3

sammen i i barndommen, men i voksenlivet oppstår splittelsen, og janus -ansiktene ser hver

sin vei. Deslaurier snakker politikk, han drømmer om tiden da ”.. vi fikk sjansen til å hevde

oss og vise hva vi kunne! Simple sakførere kommanderte over generaler, en lassis kunne

pryle en konge. I dag derimot…”,mens Frédéric later som om han hører etter mens han

studerer utstillingsvinduene for å finne passende stoffer og møbler (135). Deslauriers hemmes

også av denne splittelsen. (132) Han taper hodet under doktorgradsdisputaset og begynner å

agitere politisk på grunn av eiendomsretten, han mister vurderingsevne og takt, blir påståelig

og ensidig og Frédéric mistenker ham for å være kynisk i vennskapet: ”Det var Frédéric pluss

formuen han var glad for å treffe, ikke Frédéric selv.”(133) Deslauriers livsfilosofi er ren ego

og viljesanstrengelse; ”Hvis det var noe man virkelig ønsket, var det bare å ville det sterkt

nok.” (92) Han tar det ille opp når Frédéric går andre veier; ” Han hadde tatt mål av seg til å

beholde styringen over Frédéric og se ham utvikle seg i uoverensstemmelse med idealene fra

skoledagene, og vennens totale tiltaksløshet føltes både som et utslag av trass og som et

forræderi.” (74)

Frédéric ser ut til å alltid omgi seg med senex - venner; Sènècal var ”utelukkende

opptatt av prinsipper og systemer. Regimbart, derimot, holdt seg til fakta” (73). Herr Arnoux

er mest opptatt av å penger og for Deslauriers var ”kvinnen utelukkende et tidsfordriv”(73). I

denne atmosfæren er det ikke rart at en annen puer-skikkelse virker så forlokkende; fru

Arnoux. Det er samtidig noe i Frédéric som ikke vil ha et egentlig forhold med en virkelig

kvinne. Han søker henne, men når hun i slutten av boken søker ham tilbake blir han grepet av

frykt for noe incestuøst. Det er kanskje ikke så rart, hvis man tenker ham inn i en puer –

sammenheng. Han er ”selvforsynt”, den feminine siden er inkorporert i ham selv, og en

kvinne som fremstår som en gråhåret senex-skikkelse vil plutselig være farlig nær en ”mor”

og kan derfor ikke være nær på seksuelt vis:

”As the senex i perfected through time, the puer is primordially perfect. Therefore there is no

development; development means devolution, a loss and fall and restriction of possibilities. So for all

its changeability the puer, like the senex, at core resists development. […] There is therefore no need

for relationship or woman, unless it be some magical puella or some mother-figure who can

admiringly reflect and not disturb this exclusive hermaphroditic unity of oneself with one’s archetypal

essence” (Hillman 1005:52).

Sènècal hevder at “Kunstens eneste oppgave var å høyne massenes moralske standard. Et

bilde måtte ikke vise annet enn slikt som kunne motivere massene til å gjøre det riktige. Alt

4

annet var skadelig”(66), og Deslauriers var ”mest opptatt av å bli rik, slik at han kunne få

makt over menneskene”(68). I denne situasjonen kunne Frédéric kanskje hatt best av å vende

seg bort fra vennene og enten gå lengre inn i seg selv eller finne noen andre. De systematiske

forstyrrelsene som Peter Brooks noterer seg i Retropective Lust, or Flaubert`s Perversities i

boken Reading for the plot, tar form av feil adresser, tapte kjærlighetsmøter, forstyrrede møter

og så videre som alle ser ut til å lyde en pervers logikk “of not being there and when one

ought to be” (Brooks 1992:191). Dette kan også peke på noen andre forstyrrelser, men den

andre veien, og det er også denne ”ought to be” som er spøkelset det er vanskelig å unngå i

lesningen av romanen.

Frédéric blir som Brooks påpeker hele tiden forstyrret, men ikke nødvendigvis på den

måten at han blir forstyrret i det å skulle handle, - gå på den middagen, oppsøke den kvinnen,

- men forstyrret av forslag om å ta seg en jobb, gå i en middag, finne en annen kvinne, bli

minister eller politisk taler. Han blir forstyrret i det å bli utkrystallisert innenfra, senex-

trykket forsøker å presse ham inn dens form, der han ikke vil kunne passe. Slik sett er ikke

Frédéric viljessvak. Han har tvert i mot en sterk vilje. Han står i mot. Bevisstheten hans

godtar vennene og morens forsøk på å presse ham i retninger, men hans puer -side, hans

underbevisste holdning er motstandsdyktig. Problemet til Frédéric er ikke hans mangel på

senex -bevissthet men nettopp denne, her uttrykt i forholdet til vennen; ” Døren til kammerset

sto alltid åpen, slik at de kunne prate videre når de hadde lagt seg”(68). Den nattlige samtalen

mellom de to bevissthetene forhindrer dem begge fra å gå sin egen skjebne ut.

Mefistofeliske utsettelser

Gjennom bekjentskapet med fru Arnox hører derimot Frédéric høyt og tydelig hvor han skal

bevege seg hen; etter den første middagen hjemme hos henne går han til elven og ser at

”Gatelyktene dannet to uendelige, parallelle linjer og speilte seg som lange, skjelvende

flammetunger dypt nede i vannet” (64). Det er interessant å lese dette sitatet ut fra puerens

”proclivity for fire and water (Icarus)”(Hillman 2005: 187) Han opplever en helhet, en

sammensmeltning i lyder og syn og får en innsikt; ” Han kjente et grøss i sjelen, et av disse

øyeblikkene hvor man føler seg løftet opp i en høyere sfære. Han hadde fått en nådegave, men

visste ennå ikke hva han skulle bruke den til” (64). Han aner at han skal bli dikter eller maler,

noe som vil bringe ham nærmere fru Arnoux.

Han har forfatterambisjoner. Han skal skrive ”Fiskergutten Sylvio” med ham selv

og fru Arnoux i hovedrollene, men han innser sin uorginalitet og mister motet, senere får han

ambisjoner om å skrive estetikkens historie, dramatisere faser i den franske revolusjonen og

5

skrive en komedie, men ”mens han arbeidet, svevde det ene eller det andre av de to

kvinneansiktene forbi”, og han ender opp med å oppgi arbeidet

Frédérics frykt er at han er en taper som kommer til å ”gå i graven uten noensinne å ha

fått vite om det er gull eller glitter” det han har inne i seg, og i det han tenker dette kommer

gamle Rogue frem fra skyggene som en Mefisto-skikkelse i ”vid, brun ridefrakk. En spiss

nese stakk frem under skyggeluen” (26). Han forklarer at han er ute for å se etter fellene sine

og forsøker å få Frédéric i tale. Han svarer ikke men Deslauriers blir ivrig:” Du burde be

gamle Rogue om å presentere deg for Dambreuse. Ingenting er nyttigere enn et rikt

bekjentskap”(27). Han råder Frédéric til å gjøre seg til for ham og hans kone, gjerne bli

hennes elsker og slik sett spiller han Frédéric over i ”djevelens” hender.

Når pueren er ureflektert blir den avhengig og grådig skriver Hillman; ”Hungering for

eternal experience makes one a consumer of profane events”( Hillman 2005: 53) Senex blir

for Frédéric en frister gjennom hele romanen; legge vekk følelsene, romantiseringen,

religiøsiteten, estetiseringen. Forlate de kreative impulsene, den du ikke kan få, finne en nest-

best kjærlighet, finne en jobb som gir penger og status, -erstatninger hele veien. ”Always the

puer is described from within the senex-puer duality and therefore comes out negatively,

which also implies a positive senex view of itself.”(Hillman 2005:56) De vanlige rådene for å

”kurere en puer” i den første halvdelen av hans liv er blant annet å redusere fantasiene, tørke

ut det hysteriske, konfrontere intuisjonen, bringe ned på jorden, inn i realiteten, ”turn the

poetry into prose”( Hillman 2005:56) og dirigere seksualiteten inn i forhold, begynne å jobbe,

bli praktisk, lære seg å ofre, lære seg om grenser og bli herdet oppøve konsentrasjon,

pålitelighet, røtter og historisk kontinuitet; med andre ord bare senex kvaliteter. Deslauriers

råd som han alt for ofte lytter til er ” Sørg for å ta dine eksamener! En akademisk tittel er

alltid god å ha. Og spar deg selv for de katolske og sataniske diktene dine. De har hengt seg

opp i en filosofi som var moderne på ellevehundretallet. Det er bare dumt å gå rundt å være

deprimert”(27).

Å frata pueren kontakten med sine opprinnelige røtter er ikke nødvendigvis det beste

for ham, men å separere disse røttene fra det personlige og foreldre –tilknyttede. Videre er

ikke å de-mytologisere ham inn i en hard virkelighet nødvendig, men å finne mytisk mening i

realiteten, slik at fantasien får beskyttelse og næring. Hovedproblemet er ikke mangel på

realitet men ”..lack of psychic reality” […] He needs devotion to the anima”, (Hillman

2005:57) Først psyke så verden, eller gjennom psyke til verden. Ikke den noe nedlatende

senex -kuren som hevder at kun det å bli involvert med en ”virkelig” kvinne kan gjøre ham fri

fra den mors -bundne barnslige tvangen.

6

Dette aner Frédéric og han forblir i lange perioder ”tro” mot sin fru Arnoux, men han

mister refleksjonene rundt det, han blir avbrutt i fortvilelsen omkring det av sin venn som ber

ham om å glemme henne, som fremholder hennes ordinæritet og som stadig latterliggjør

denne ”forelskelsen”; ”Han led av kronisk angst og kunne sitte i timesvis uten å røre seg, hvis

han da ikke rett og slett satt og gråt”(86). Her viser Frédéric et alvor, han lider reelt og

underkjenner ikke lidelsen, men Deslaurier overbeviser ham om at han er gal og bør gå ut og

finne andre jenter. Frédéric går sammen med ham. Dermed er vi tilbake til avbrytelsene som

Brooks påpeker, bare at min overbevisning ligger i at han stadig blir avbrutt i å synke så langt

ned og inn at han begynner å reflektere, at handling oppstår innenfra. En arketype kan ikke

beveges eller endres av ego og viljestyrke. Den befinner seg utenfor egoets domene. En

arketype kan kun heles av seg selv, av den regionen den selv kommer fra, med en

oppmerksomhet på de indre skikkelsenes behov og mønstre. Hvis han hadde skaffet seg tid til

å være fortvilt lenge nok kunne noe begynt å skje.

In the absence of ego and into its emptiness an imaginal stream can flow, providing mythical

solutions for the psychic connection or ”progressive mediation” between the senex/puer

contradictions. These mythical solutions will be unclear, ambivalent, foolish. Ego-absence will feel

first like ego-weakness; the solutions will seem to regress rather to advance the problem into the new

terrain. But at this moment of transition we cannot advance until we have first retreated enough inward

and backward so that the unconscious figures within can catch up with us.”(Hillman 2005: 66)

Barnet som hviler hos dem begge

Følelsen av kontakt med fru Arnoux ser ut til å komme fra en uskyld og en religiøs

motivasjon som de begge har hver på sin måte. På vei hjem i vognen sammen med henne og

får han en overveldende følelse av sorg; ”Han hadde på følelsen av å stå i kontakt med hele

henne gjennom barnet som hvilte hos dem begge” (103). Både Frédéric og fru Arnoux blir

beskrevet av Flaubert med ironi og kynisme men de er, kanskje med unntak av Dussardier og

Louise de som kommer best fra det. Sett i forhold til persongalleriet rundt dem er de

velmenende og uskyldige. ”Hun avskydde alt som smakte av hykleri”(101). Hun tror på

drømmer, hun liker å lese historiske bøker, hun skulle gjerne selv vært skribent eller taler, hun

er kort sagt Frédérics kvinnelige motstykke.

Kvinnene i Frédérics liv rangerer fra den helt uskyldige unge Louise, via Rosanette den

halvprostituerte, madam Dambreuse med pengene og statusen, den manipulerende fru Moreau

7

og fru Arnoux. Alle disse kvinnene kan personifisere ulike anima-stadier i en manns liv, og

Frédéric går en psykologisk krokvei når han så å si forsøker å komme til fru Arnoux nedenfra,

gjennom Rosanette som er sammenbundet med fru Arnoux, i og med at de deler herr Arnoux.

Når han ikke kan få det sjelen hans begjærer, tar han noe annet, men hun er tross alt

sammenbundet med Fru Arnoux på ett vis. Han veksler mellom troen på at fru Arnoux kan bli

hans elskerinne og mismodige tanker om at hun aldri vil bli det. ”The puer cannot do with

indirection, with timing and patience. It knows little of the season and of waiting” (Hillman

2005:51). Han kan heller ikke vente på fru Arnoux. Han blir fascinert av Rosanette som

”røyker pipe og jodler”(169), fru Arnoux rake motsetning. Fru Arnoux blir beskrevet som

”rolig og majestetisk”(169), passende til å dele ut almisser og tørke tårer, en slags kvinnelig

helgen -skikkelse som også heter Marie- Angelia og som senere betegnende nok ender opp i

en ikon-butikk.

Frédéric har problemer med å takle avvisningene hennes. Han besøker henne, assosierer

henne med en sfinks og kjolen hennes får overnaturlig størrelse, den blir grenseløst stor og

ugjennomtrengelig og han forsterkes i begjæret, men også en religiøs frykt (229). Han

blottstiller seg og forsøker å få henne i tale, spør henne om hun ikke syns det er riktig å elske

en kvinne, men hun svarer med å si at ”tilhører hun en annen, holder man seg unna” (230).

Hun fremhever plikt og religion og avviser alle hans forsøk på å opprette en følelsesmessig

kontakt. Da han går fra henne tar han feil vei i sin tåkete sårethet. Han kaller i hjertet sitt fru

Arnoux stygge ting der han går; ”Hun er en gås, et fe, et beist!” ,– og det var ”som om alle

dagens viderverdigheter allerede var skjøvet ned i en fjern fortid”(231).

”It it is a strange experience to find oneself betraying oneself, turning against one`s own

experiences by giving them the negative values of the shadow and by acting against one`s

own intentions and value-system” (Hillman 2005: 204). Men Frédéric reflekterer ikke over

dette. Han går hjem og finner et brev fra Rosanette. Han blir med en gang oppsøkt av det som

vil dra ham i den andre retningen. ”Hvorfor skal jeg ikke følge invitten? tenkte han. –Men

tenk om fru Arnoux får greie på det! Å blås i det! La henne bare få greie på det. La henne bli

skikkelig sjalu!”( 231) Kynisme er den farlige fienden i Frédérics tilfelle, sviktet og skuffet i

kjærligheten utleveres han til sitt eget indre svik; ”He not only denies the value of the

particular person and the relationship, but all love becomes a cheat (…) So the betrayed one

vows never to go so high again on the stairs. He remains grounded in the world of the dog,

Kynus, cynical” (Hillman 2005:203). Som kyniker slår han seg sammen med en annen

kyniker; Rosanette, og slik innledes forholdet deres, basert på usannheter og lureri som de

begge er klar over. ”At the moment of betrail, these delicate and very sensetive seed-pearls

8

become merely grit, grains of dust. The love letter becomes silly sentimental stuff, an the

poem, the fear, the dream, the ambition, all reduses to something ridiculous.(…) The

alchemical process is reversed: the gold turned back into faecec, ones pearls cast before

swine”(Hillman 2005:204).

Frédéric går i denne fellen igjen og igjen. Barnet som ”hviler hos dem begge” blir

forlatt, overgitt til en indre fiende.

The first condition of primal trust is largely unconscious and pre-anima. It is followed by betrayal,

where the word is broken by life. For all its negativity, betrayal is yet an advance over primal trust

because it leads to the “death” of the puer through the anima experience of suffering. This may then

lead, if not blocked by the negative vicissitudes of revenge, denial, cynicism, self-betrayal and

paranoid defences, to a firmer fatherhood where the betrayed can in turn betray others less

unconsciously, implying an integration of man’s untrustworthy nature.” (Hillman 2005:212)

Peter Brooks er også inne på viktigheten av svik i denne romanen. Men han ser det i lys av

forstyrrelser, som han mener er svikets ”forkledning”; sviket av kjærligheter og vennskap. I

narratologiske termer er svik forstyrrelse, innblanding, og han viser til når Madame Arnoux

ikke kommer til det planlagte kjærlighetsmøtet deres og Frédéric plukker opp Rosanette i

stedet for henne. Han tror at han blir sveket og sviker henne igjen som hevn og trøst.

Hillman skriver i et essay om eros og psyke, om umulig kjærlighet som en form for innvielse.

En sjel torturert av kjærlighet arbeider. Uskyldigheten i Frédéric og fru Arnoux må punkteres.

I kjærligheten er mennesket idioter, tømt for ”klokskap” og på denne måten kan de arbeide

seg frem til å bli gjennomsiktige. En gjennomsiktighet skapt av fraværet av uskyldighet. Han

siterer Erasmus som sier at det er dumhet som tillater intimitet, og Hillman rangerer denne

dumme kjærlighetslogikken høyt over helse, normalitet, tilpassning og suksess. (Moore 1989)

Innbrudd, spøkelser og den nye europeiske tonen.

Parallelt med revolusjonens fremdrift vises Frédérics stagnasjon. ”Den utvikling som med

voldsom kraft bryter opp over overflaten i den franske revolusjon, er ikke simpelthen en

overgang fra én ideologi til en annen. Det er selve overgangen fra en ikke-ideologisk til en

ideologisk dominert kultur. Det er overgangen fra en kultur bygget på nedarvet autoritet til en

kultur hvor meningsdannelse innenfor massene er det avgjørende. Dermed er det også et

skifte i verdensanskuelse” skriver Kai Østberg i Ideologiens fødsel (25). Dette skiftet i

9

tankesett parallellføres med Frédérics og puerens mistrøstige forsøk på å prege verden,

gjennom eros, det vises til verdier som beveger seg dypt nede i Frédérics sinn, men som

motarbeides både innenfra og utenfra. Selvrefleksjonen kunne ha arbeidet for ham, skaffet

ham et ståsted, slik at han visste hva det var han ville med erfaringene sine, men det lykkes

ikke.

Frédéric er på vei til å møte fru Arnoux. Et avgjørende stevnemøte blir parallellført med

en stor demonstrasjon. Demonstrantene marsjerer mot et forbud av en stemmerettbankett og

sivilkledde politifolk begynte å arrestere ”de hissige demonstrantene og slepte dem brutalt

med seg til stasjonen. Dette fikk det til å koke i Frédéric men han holdt seg i ro. Han ville ikke

risikere å bli tatt, han også, og gå glipp av stevnemøtet med fru Arnoux.” (317) Dagen etter

skuffelsen av at fru Arnoux manglende oppmøte, går han på måfå rundt i gaten og føler at det

ligger noe ”sprekt og krigersk i luften” og han ble ”opprømt av å føle uroen som ulmet i den

store byen” (323). Han løfter Rosanette opp i luften og utbryter: ”Jeg følger med i tiden. Jeg

går inn for reformer” (324), og så svikter han seg selv og sitt kjærlighetsideal, våkner

gråtende og erklærer at det er fordi han er lykkelig. Han drar på landet med Rosanette og ”Av

og til hørte de trommevirvlene langt borte. Det var landsbyene som mobiliserte til forsvar for

Paris. –Ja visst, opprøret…, sa Frédéric med en blanding av forakt og medlidenhet. Alt

oppstyret virket så smått ved siden av forelskelsen og naturens uforgjengelighet.” (375)

Revolusjonen i Frankrike banet vei for demokrati og menneskerettigheter, men den

kollektive tenkemåten hos revolusjonens ivrigste forkjempere var et ”overdreven optimistisk

syn på mennesket” skriver Østberg, og mener at utgangspunktet var at ”troen på at mennesket

egentlig var godt, samt begrepet om menneskets naturlige rettigheter dannet utgangspunkt for

mye av opplysningstidens samfunnskritikk: samfunnet respekterte ikke individets naturlige

rettigheter, dermed fikk ikke menneskehet utfolde sin gode natur, og derfor var både

individene og samfunnet blitt fordervet.” ( Østberg 1990: 27) Frédéric er fanget i en

mellomposisjon, en handlingslammelse, som i Derridas spøkelsesbegrep. I sonen mellom liv

og død, – det å se men ikke kunne ta i besittelse, på både det personlige og det kollektive

planet, som i Foucaults tanke om historiske epoker som rom; historien har en epoke, en statisk

struktur, men så oppstår det innimellom en revolusjon i tankesystemet, og et annet rom

erobres, åpnes. Frédéric står på dørstokken, fanget, og han søker erstatninger og enkle

løsninger. På samme måte som ideene som bygget opp under opplysningstidens forestilling

var at problemene kunne løses ved enkle og hurtige midler: å ofre aristokratiet på datidens

henrettelsesmaskiner.

10

Jacques Ranciére skriver om politeia som lov og ordens-dimensjonen ved det politiske,

der individet finner en plassering innenfor et organisasjonsmønster. Denne inndelingen går

grunnleggende sett på en inndeling i det synlige og det som ikke kan sees og høres. Politikk

representerer et innbrudd i politeia av dette tause, usynlige som alltid vil falle utenfor. Når

politikk skjer som et innbrudd i politeia oppstår det en rekonstruering og en refigurering av

menneskenes posisjon i tiden. På samme måte hviler samfunnets diskurser på det tause og

historieløse i Foucaults tenkning. Litteraturen kan gi stemme til det som ikke har stemme i

politeia, slik psykoterapi kan gi stemme til det ubevisste, undertykte, slik undertrykte i

samfunnet kan få stemme gjennom å erobre seg språk og tid.

Frédéric flyter gjennom romanen, berører nesten aldri bakken, puer-energien i ham

erobrer ikke verken tiden eller språket. Han står utenfor, ser inn, han har lite refleksjon

omkring det som hender ham, også rundt det som hender i samfunnet. Peter Brooks nevner

dette i forbindelse med begravelsen til herr Dambreuse og kommenterer at Frédéric interessert

studerer utsikten under talene; ”And thats all:” skriver Brooks ” –there is no last tear of youth,

no visionary possession, no challenge: no attempt to dramatize the situation of death and

ambition, no attempt to read the significance of the place, the position, the moment.[….] –a

refusal of the narrative to achieve the kinds of significance that we expect from narrative

arrangements of experience – or simply from narrative arrangements of discourse.” (Brooks

1992:174) Denne benektelsen i narrasjonen er også en benektelse i Frédéric; å ikke komme

inn i verden, friheten i å være utenfor, bare så vidt berørende som et spøkelse, som ånd, uten

kontakt med sjel, grusomheter, krig, smerte og selvfølgelig død. Nettopp derfor vil en

begravelse hos Frédéric føre til betraktninger omkring utsikten.

Derrida skriver at utsagnet ”å lære å leve” alltid vil stå i et forhold til vold når den

kommer fra en eldre til en ung, en lærer til en elev. Den vil ha form av oppdragelse og

dressur, men ”å lære å leve er noe som per definisjon ikke kan læres. Ikke av seg selv, ikke av

livet gjennom livet. Bare av den andre og gjennom døden.” (Derrida 1996:21) Han sier videre

at hvis det er noe å lære å leve, kan det bare skje i mellom livet og døden i mellom, i

mellomtilstanden, så man får lære seg å omgås ånder, å samrå seg med spøkelser. ”Og denne

med-væren med spøkelser ville også, ikke bare, men også, være en erindringens, arvens og

generasjonens politikk”( Derrida: 1996:22) Flauberts hovedperson lever seg ut, han utvikler

seg ikke. Freud noterte seg at det som er undertrykt ser ut til å forbli uforandret gjennom

tiden. Det har et preg av spøkelsets tids-forfrysning. ”What has been repressed neither decays

and disappairs –nor does it devolop. But since the ego does develop, repression causes one`s

inner time to be out of joint, parts moving, and parts standing still.”( Hillman 2005:288)

11

På et mer abstrakt plan har puer-energien i seg omveltningens energi: som senex i den

personlige diskursen definerer og slik holder nede puer-energien, slik holder politeia nede det

tause materialet, eller i Foucaults tenkning: galskapen og den gale holdt nede av fornuften og

systemet.

Senex-fantasier

Pesonifikasjonen av senex-prinsippet kan være kongen, herskeren, dommeren og det

etablerte. Det er hovedbildet på Gud i vår kultur: en hersker via abstrakte prinsipper omkring

rettferdighet, moral, orden, –fjernet fra det feminine og det seksuelle aspektet ved skapelsen

(Hillman 2005: 252) Denne senex-dominansen har har ført til en tilranelse av en gud over

mange, en type bevissthet som presser andre typer ned i ubevissthet. Senex forbindes med

Saturn, som presenterer form-prinsipper mer enn sammenkoblinger, vekselvirkninger og

følelses-flyt. Den kobles til avslutninger og pessimistisk, kynisk refleksjon fremfor puerens

optimistiske begynnelser. (Hillman 2005:253)

Hillman skriver om gamle greske og romerske festivaler som fantes i forbindelse med

senex, Kronos eller Saturnalia. Disse senex-fantasiene, som lengsel etter lov og orden, ble

æret med anarki, og på den måten ble de forhindret fra å hardne til en despotisk tendens. Den

rigide strukturen i komplekset kurerte seg selv ved å gjøre plass til sin egen selv-destruksjon.

Slik ble senex-ordenen en orden som inkluderte anarki. Festivalene til ære for Kronos og

Saturn sørget for en fantasi om fritid, fred og belønninger, om mat og drikke uten slit og

slutten på slaveri og eiendomsrett. I vesten bruker man ikke disse homeopatiske kurene. I

stedet for forsøker vi å bryte ned senex-makten fra utsiden, med vold. Men disse angrepene

kan føre til en forsterkning av det herskende komplekset og en enda mer rigid ubøyelighet.

Når senex glemmer sin fornyelses-form gjennom sin egen asosiale og anarkistiske fantasi,

mister den en side av strukturen og blir ensidig. Ved å forby nedbrytning, garanterer man for

nettopp dette. (Hillman 2005:255)

Politisk litteratur kan assosiativt virke på samme måte. Adorno argumenterer blant

annet for at engasjert litteratur lett blir rigid: den motsetter seg alle impulser som forstyrrer,

den kan ikke frigjøre seg fra de meningene som allerede finnes, det språket som allerede er.

Flauberts roman omgår dette problemet, den viser frem det utelatte på en poengtert måte; man

trekkes hele tiden inn i det usagte, ureflekterte, utelatte, på grunn av Flauberts fremvisning av

det kyniske og overfladiske. Adorno poengterer at engasjement -språk ligner motstandens

språk på den måten at den skaper poler som hardner motstanden. I Frédéric Moreau løser

Flaubert denne knuten ved å ikke vise engasjement, med å vise det og den som ikke er

12

engasjert, den som befinner seg under og på utsiden, så lite klar over sin egen

utenforståendehet at noe motstand ikke mobiliseres. Ranciére skriver at ”Flubert`s equality

of style is thus at once an implementation of the democracy of the written word and its

refutation. Moreover, this equality of style aims at revealing an immanent equality, a passive

equality of all things […] (Ranciére 2006:53) Ranciére mener at man har med politikk å gjøre

når man skaper en scene der man inkluderer sin fiende, og dette har Flaubert gjort. Inkludert

en motpart, også på det personlige plan, der forsøkene på å bryte seg inn nedenifra fremvises.

Når Ranciére bruker begrepet estetikk politisk endrer det også noe av tenkningen omkring

Frédéric Moreau. Han sier i et intervjuv i Le Monde at på slutten av 1700 tallet betydde

begrepet ikke det som var vakkert eller kunstfilosofi. Det var noe som gav erfaringen en ny

status. Kunstverk ble for første gang definert ut fra ”noe annet enn reglene for deres

produksjon eller hvilke målgrupper de hadde innenfor et hierarkisk system. De ble oppfattet

som en spesifikk type sanseerfaring. ( www.eurozine.com: 23.04. 2007: 5) Denne dyrkelsen

av sanserfaringen fremviser Flaubert i Frédéric Moreau. Denne måten å være på. På 1700-

tallet fødes ideen om estetisk erfaring og felleskap som noe som har mulighet i seg til å

omformes til en annen type revolusjon. En kartlegging av ”det synlige, det forståelige og også

det mulige. Estetikk var i sin tid en omfordeling av erfaringen. Den var grunnet i en ide om at

det fantes en sfære for erfaring som ikke livnærte den tradisjonelle fordelingen.”

(www.eurozine.com: 23.04.2007:5) Dette er puerens verden, den ikke -hierarkiske

erfaringsverdenen. Muligens infantil, fanget, uten mulighet for å tre inn i tiden. Men for å gå

tilbake til Freuds utsagn om det undertrykte som ikke utvikler seg, det kan snus: for å

konservere noe, beholde det inntakt; la det forbli opprinnelig og tidløst; undertrykk det, la det

forbli ”den andre”, det tause, den unge, fanget mellom livet og døden. I denne statiske

”utenfor tiden” tilværelsen er Frédéric selv blitt det han først oppdaget i Fru Arnoux: ”Han

fant ingenting å legge til, og ingenting å trekke fra skikkelsen hennes […] Hun var det

lysende punktet som all bevegelse rettet seg mot” (17).

Når boken slutter med mimringen omkring det mislykkede besøket hos ”tyrkerdamen”

bekjenner de begge en puer-logikk. Begynnelsen er viktigere enn slutten, fantasien

oppvurderes over den faktiske erfaringen, det som ikke har skjedd, har heller ikke dødd og

stivnet, blitt fiksert i tiden, men pågår stadig.

13

Litteratur:

Alberoni, Francesco Vennskap 1986 0slo Det Norske Samlaget

Brooks, Peter Reading for the plot 1992 London Harvard University Press

Derrida, Jacques Marx`spøkelser 1996 Oslo Pax forlag

Flaubert, Gustave Frédéric Moreau: en ung manns historie 1996 Oslo Ascheoug & Co.

Hillman, James Senex and Puer: uniform Edition of the Writings of James Hillman. Volume

3. 2005. Connecticut. Spring publications

Moore, Thomas (red) A blue fire: selected writings by James Hillman 1989 New York Harper

Perennial

Ranciére, Jacques The politics of the aesthetics 2006 New York Continuum

Ranciére, Jacques i intervju med Truls Lie i Le Monde diplomatique

httpOslo://www.eurozine.com/articles/2006-08-11-lieranciere-no.html

Østberg, Kai Ideologiens fødsel: Dyade nr 2 1990: Hvordan vi ble så fornuftige: om

mentalitet og mentalitetshistorie.

14