«Denne boka er frodig og dyp, fjetrende og spektakulær. Til tider føltes det som om jeg åpnet en portal mot noe storslått og klokt om kjærlighet og blod og båndene

som knytter oss sammen. Les den, så vil du kjenne hva stor litteratur kan gjøre, du vil kjenne at du blir mer levende.»

AnnA Funder, forfatter

«Taiye Selasi er en ung forfatter med forbløffende talent og usedvanlig følsomhet. Det er som om Pakke og dra rommer hele verden, og jeg kommer aldri til å glemme den.»

elizAbeth Gilbert, forfatter av Spis, elsk, lev

i Pakke og dra av den nye litterære stjernen taiye Selasi, veves historiene til medlemmene i familien Sai sammen i et frodig og rørende drama om atskillelse og gjenforening, som strekker seg over flere generasjoner og kulturer; fra Vest-Afrika til england, london, new York og tilbake igjen. det er en forry- kende original debutroman med forbløffende kraft, skrevet av en usedvanlig begavet forfatter.

romanen er hyllet av toni Morrison og Salman rushdie og ga taiye Selasi en plass på Grantas 2013-liste over de tjue mest interessante forfatterne under førti år.

T A I Y E S E L A S I

Utenlandsk presse om Pakke og dra:

«Med blikk for den minste detalj … en uforglemmelig stemme … Hvis du går glipp av Pakke og dra, går du glipp av en av de beste nye romanene denne sesongen.»

the economist

«Taiye Selasi er kvinnen som får den litterære verden til å sikle … Pakke og dra er teknisk ambisiøs, poetisk fortettet … en uforutsigbar familiehistorie om kjærlighet, svik, ambisjoner og migrasjon.»

ClAire AllFree, Metro

«Taiye Selasi skriver glitrende poetisk, med en form for dristighet og dyp følelsesmessig forankring i livet og til karakterenes forvandling … et mektig portrett av en ødelagt familie.»

diAnA eVAnS, The Guardian

TA

IYE

SE

LA

SI

K A l i G r A F e r i n G : t A i Y e S e l A S iO M S l A G S F O t O © n A n C Y C r A M p t O n O M S l A G S d e S i G n : d A r r e n h A G G A r

R O M A N

«Med sin uhyre finstemte prosa og plettfrie teknikk gjør Selasi mer enn å fornye vårt møte med den afrikanske romanen: Hun fornyer vårt møte med romanen, punktum. En forbløffende debut.»

TEju CoLE, forfatter

9 788205 411944

Taiye SelaSi er født i London og oppvokst

i Massachusetts. Hun har en bachelor i American

Studies fra Yale og en master i filosofi fra Oxford. Pakke og dra er hennes romandebut, og hun er på Grantas 2013-liste over de mest lovende engelske

forfatterne under førti år. Taiye Selasi bor i Roma.

Originaltittel: Ghana Must Go

Copyright © Taiye Selasi 2013

All rights reserved

Norsk utgave © Gyldendal Norsk Forlag AS 2013

www.gyldendal.no

Første gang utgitt av

The Penguin Press, New York 2013

Utdrag fra «Approximations», copyright © 1962, 1966 Robert Hayden.

Fra Collected Poems of Robert Hayden av Robert Hayden,

redigert av Frederick Glaysher.

Gjengitt med tillatelse av Liveright Publishing Corporation

«a word forgot to remember what to forget …» av Renee C. Neblett

Gjengitt med tillatelse av forfatteren

Printed in Slovakia

Trykk/innbinding: TBB, a. s.

Sats: Type-it AS, Trondheim 2013

Papir: 70 g Holmen Book Cream 1,6

Boken er satt med Minion 11/13,5 pkt.

Omslagsdesign: Darren Haggar

Omslagstypografi: Taiye Selasi

Oversetter Bente Klinge er medlem av Norsk Oversetterforening

ISBN 978-82-05-41194-4

Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier.

Se www.gyldendal.no/miljo

Taiye Selasi

Pakke og dra

Oversatt fra engelsk av

Bente Klinge

Not sunflowers, notroses, but rocks in patterned

sand grow here. And bloom.

robert hayden,«Approximations»

a word forgot to rememberwhat to forgetand every so oftenlet the truth slip

reneé c. neblett,«Snapshots»

OrdlisteUttale Betydning Opprinnelse

Accra a-kra Hovedstad i Ghana Ghana

Ekua e-kui-a Jente født på en onsdag Ghana

Femi fe-mi Kortform av Babafemi,

«Elsket av sin far»

Nigeria

Fola fo-la Kortform av Folasadé Nigeria

Folasadé fo-la-sha-de «Rikdom bekler min

krone»

Nigeria

Idowu i-do-vou Født etter tvillinger Nigeria

Kehinde ky-inde Tvilling nummer to Nigeria

Kokrobité ko-kro-bi-te Kystby nær Accra Ghana

Kweku kuei-kou Gutt født på en onsdag Ghana

Lagos lei-goss Nigerias største by Nigeria

Niké ni-ke Kortform av Adeniké,

Omoniké

Nigeria

Olukayodé o-lu-kai-o-de «Gud bringer lykke» Nigeria

Philae fai-li Egypts sørlige grense Hellas

Sadé sha-de Kortform av Folasadé Nigeria

Sai sai Etternavn Ghana

Sena se-na «Gave fra Gud» Ghana

Somayina so-ma-ji-na «Måtte jeg slippe å

reise alene»

Nigeria

Taiwo tai-vo Førstefødt tvilling Nigeria

F A M I L I E T R E

Maud Nwaneriskotsk

John Nwaneri

SomayinaNwaneri

OlukayodéSavage

Olabimbo(Elskerinne)

Kweku SaiSøsken: Naa,

Shormeh, Ekua (avdød)Navnløs bror (avdød)

FolasadéSavage

BabafemiSavage

NikéSavage

Ling WeiSøsken: Lee-Ann

Olukayodé Sai (Olu), Taiwo Sai,Kehinde Sai, Folasadé Sai (Sadie)

D e l I

B O R T E

t

t

1

Kweku dør barføtt en søndag før soloppgang, med tøflene veddøren til soverommet som bikkjer. Akkurat nå står han påterskelen mellom hagestuen og hagen og lurer på om han skalgå tilbake og hente dem. Han gjør ikke det. Hans andre kone,Ama, ligger i sengen og sover med leppene lett adskilt, en svaknyve i pannen, det varme kinnet søkende etter en kjølig flekkpå puten, og han vil helst ikke vekke henne.

Han ville ikke greid det om han hadde prøvd.Hun sover som en taro-rot. En ting uten sanser. Hun sover

som moren hans, uten forbindelse til verden. Huset dereskunne blitt plyndret – av nigerianere i flippfloppsandaler somkommer rullende helt opp til døren i rustne russiske militær-tanks og gir fullstendig blaffen i å ligge lavt, slik de har begyntå gjøre på Victoria Island (det har han i hvert fall hørt av ven-nene sine: Råoljekongene og cowboyene som er demobiliserttil Lagos og omegn, en besynderlig type afrikanere: fryktløseog rike) – og hun ville stadig snorke søtt, et slags musikalskarrangement, og drømme om sukkerplommer og Tsjajkovskij.

Hun sover som et barn.Men han har båret med seg tanken likevel, fra soverom til

hagestue, og konsentrert seg om å være forsiktig. Oppført enforestilling for seg selv. Han gjør dette, har alltid gjort dettesiden han forlot landsbyen, små friluftsforestillinger for et

13

publikum på én person. Eller for to: Ham og kameramannen,den taust usynlige kameramannen som snek seg bort sammenmed ham for mange tiår siden i mørket før daggry, med havetrett ved, og som har fulgt ham hver dag overalt siden. Stille fil-met livet hans. Eller: Livet til Mannen han ønsker å bli, og somhan ennå ikke har blitt.

I denne scenen, en soveromsscene: Den omtenksommeektemann.

Som ikke lager en lyd idet han sniker seg ut av sengen,løfter teppet lydløst til side, setter hver fot for seg i gul-vet, anstrenger seg for ikke å vekke sin uvekkelige kone, ikkestå opp for fort så han skumper til madrassen, går gjennomrommet veldig stille, lukker døren uten lyd. Og ned gan-gen på samme måte, gjennom døren ut til gårdsplassen hvorhun åpenbart ikke kan høre ham, men fremdeles på tå hev.Bortover den korte, oppvarmede stien, fra sovefløy til stue-fløy, hvor han stanser opp et øyeblikk for å beundre husetsitt.

Det er et genialt arrangement, dette énetasjes bygningskom-plekset, men funksjonelt, og elegant utlagt: en enkel gårdsplassi midten med en dør i hvert hjørne til stue-, spise-, sove-og gjestefløy. Han skisserte det opp på en serviett i en syke-huskafeteria det tredje året som assistentlege, da han var 31år gammel. 48 år gammel kjøpte han tomten av en napoli-tansk pasient, en rik eiendomsspekulant med forbindelser tilmafiaen og type II diabetes, som flyttet til Accra fordi byenminner ham om Napoli på 1950-tallet, sier han (rikdom klemtopp mot nød, frisk sjøluft mot kloakk, lutfattig mot søkkrikpå stranden). 49 år gammel fant han en snekker som var vil-lig til å bygge det, den eneste ghaneseren som ikke steilet vedtanken på et hull i midten av huset. Snekkeren var 70 og hadde

14

grå stær og vaskebrettmage. Han arbeidet upåklagelig og aleneog ble ferdig på to år.

Femtien år gammel flyttet han inn tingene sine, men syntesdet var for stille.

Femtitre år gammel tok han seg en ny kone.Elegant planlagt.Nå stanser han øverst i firkanten, mellom dørene, hvor

plantegningen er tydelig, hvor han kan se utformingen, ogbetrakter den slik en kunstner må betrakte sitt maleri eller enmor sin nyfødte: med forvirring og ærefrykt over at denne tin-gen som ble unnfanget der inne i hodet eller i kroppen, harkommet seg ut, fått sitt eget liv. Lettere forbløffet. Hvordankom det hit, fra inni til foran ham? (Selvsagt vet han det: vedriktig anvendelse av egnede redskaper; det er det samme forkunstneren, moren, amatørarkitekten – men det er likevel etunder å se til.)

Huset hans.Det nydelige, funksjonelle, elegante huset, som kom til ham

helt, hele konseptet, på et blunk, som en befruktet zygotesom spinner uforklarlig ut av mørket, bærende på en kom-plett genetisk kode. En komplett logikk. De fire kvadrantene:et nikk til symmetrien, til tiden under spesialistutdanning,til millimeterpapir, til kompasset, evig reise / evig retur, etcetera, et cetera, en grå gårdsplass, ikke grønn, polert stein,skiferheller, pusset betong, en slags nesepeking til tropene, tilhjemstedet: altså et hjemland tenkt på en annen måte, hvoralle linjer er rene og rette, ingenting frodig, mykt eller grønt.På et blunk. Alt var der. Nå her. Flere tiår etterpå på en gate igamle Adabraka, en smuldrende forstad med villaer i koloni-stil, hvitkalket stukk, løsbikkjer. Det er det vakreste han noengang har skapt –

unntatt Taiwo, tenker han plutselig, et sjokk av en tanke.

15

Hvorpå Taiwo selv – med svart buskas til øyevipper og meis-let stein til kinnben og edelsteiner til øyne, rosa lepper medsamme farge som det indre av konkylier, ubegripelig vakker, enubegripelig jente – liksom dukker opp der foran ham og avbry-ter hans oppføring av Den omtenksomme ektemann, før hungår opp i røyk. Det er det vakreste han noen gang har skaptalene, korrigerer han observasjonen.

Fortsetter så langs gangveien gjennom døren til stuefløyen,gjennom spisestuen, til hagestuen, til terskelen.

Hvor han stanser.

2

Senere samme morgen etter at det har begynt å snø, og man-nen er ferdig med å dø, og en bikkje har luktet døden, vil Oluta seg god tid med å gå ut av sykehuset, avslutte samtalen iBlackBerryen sin, sette fra seg kaffen og begynne å gråte. Hankan umulig vite hvordan dagen startet i Ghana; han er milevisog oseaner og mange tidssoner unna (og andre slags avstandersom er vanskeligere å nå over, som hjertesorg og sinne og for-kalket sorg og de spørsmålene som altfor lenge er blitt liggendeuformulert eller ubesvart og generasjoners far-sønn-taushetog skam), rører soyamelk i kaffen i en sykehuskafeteria, uklari blikket, søvndeprivert, her og ikke der. Men han vil se detfor seg – faren hans, der, død i en hage, en frisk mann, 57, ioppsiktsvekkende god form, små-runde bicepser som presserseg opp mot huden på armene, liten-rund mage som presserutover mot stoffet i trøyen hans, tynnvevd singlet fra Fruit ofthe Loom, kritthvit mot mørkebrunt, sammen med de latter-

16

lige MC Hammer-buksene han hater og Kweku elsker – og selvom han kommer til å prøve (han er lege, han vet bedre, hanhater det når pasientene hans spør «hva om du tar feil?»), fårhan ikke ristet av seg tanken.

At legene tok feil.At slike ting ikke «skjer iblant».At noe skjedde der ute.Ingen så erfaren lege, for ikke å snakke om en så fremra-

gende – og si hva du vil, mannen var dyktig i arbeidet sitt, selvde som baktaler ham, innrømmer det, «en kunstner med kni-ven», generell kirurg uten sidestykke, en ghanesisk Carson, også videre – kunne ha oversett alle tegnene på et hjerteinfarktsom bygde seg opp så langsomt. Alminnelig blodpropp. Lettsom en plett. Grip raskt inn. Og det ville ha vært tid, minst enhalv time etter det mamma sier, tretti minutter til å gjøre noe,til å «gå tilbake til basiskunnskapen», for å bruke ordene til dr.Soto, den overlegen Olu likte best, hans Xicano skytshelgen:plotte inn symptomene, spytte ut en diagnose, reise seg, gå inn,vekke kona, og hvis kona ikke kunne kjøre – sikkert ikke, forhun kan ikke lese – selv kjøre i sikkerhet. Til å ta på seg tøfler,for guds skyld.

I stedet gjorde han ingenting. Ingen innplotting, ingen ut-spytting. Ruslet bare gjennom en hagestue og falt sammen pågresset. Kweku Sai, hans far, det store ghanesiske håp, et typiskvidunderbarn. Helt uten grunn – eller av uransakelige grunnersom Olu ikke kan spore opp og ikke kan tilgi fordi han ikkekan vite noe om dem – lå bare der i pyjamas uten å foreta segnoe som helst til solen steg, heftig, ikke så mye en oppgang somet opprør, død over det gustengrå ved gullsverdet, mens konainne i huset åpnet øynene og så tøflene ved døren, og sidenhun syntes det var rart, gikk for å finne og fant ham død.

*

17

En usedvanlig kirurg.Med et vanlig hjerteinfarkt.I gjennomsnitt har man førti minutter mellom inntreden

og døden, så selv hvis det er tilfelle at slike ting «skjer iblant»,det vil si at det «iblant skjer» at friske menneskehjerter bare fårkrampe, uten mål og mening, som lyn fra klar himmel, som enmuskel som blir støl, er det et spørsmål om tid. Alle minuttenei sprekken. Mellom første stikk og siste åndedrag. Akkurat deøyeblikkene var Olus store fascinasjon, en besettelse så lengehan hadde levd, først i barndommen som idrettsutøver, så ivoksen alder som lege.

De øyeblikkene som danner et utfall.De uanselige.De glimtene av stillhet mellom trigger og handling når

den foreliggende utfordringen er bevissthetens eneste fokusog hele verden senker farten for å se hva som vil skje. Nårman gjør noe eller ikke. Etter hvilke det er For Sent. Ikkeslutten – de få, desperate og disharmoniske sekundene forutfor den siste alarmen eller den lange pipelyden når EKG-linjen flater ut – men stillheten før, stansen i handlingen.Det er alltid en slik stans, vet Olu, uten unntak. Så i sekun-dene rett etter at pistolen går av og løperen blir liggende istøtet eller spretter opp for fort, eller skuddofferet føler enkule bryte gjennom huden, løfter en hånd til såret eller ikke,stanset verden. Om denne løperen vil vinne eller pasientenvil klare seg, har i siste instans mindre å gjøre med hvor-dan han krysset streken enn med hva han gjorde i de stilleøyeblikkene forut. Kweku gjorde ingenting, og Olu vet ikkehvorfor.

Hvordan var det mulig at faren hans ikke skjønte hva somskjedde, og hvordan, hvis han skjønte det, kunne han bliliggende der og dø? Nei. Noe må ha skjedd som svekket, des-

18

orienterte ham, en sterk følelse, en mental forstyrrelse, Oluvet ikke hva. Det han vet, er dette: aktiv mann under seksti,ingen tidligere sykdom, oppfostret på ferskvannsfisk, som løpåtte kilometer om dagen, knullet en varmblodig landsbyidiot– og si hva du vil, den nye kona er ingen sykepleier: Det nytterikke å klandre henne, men det kan ha vært håp, hjertemassa-sje gjort riktig / hadde hun bare våknet – dør ikke i en hage avhjertestans.

Noe må ha stanset ham.

3

Duggdråper i gress.Duggdråper på gresstrå som diamanter slengt vilkårlig fra

posen til en alvegud som tilfeldig kom forbi, ruslet lett ogsprettent gjennom Kweku Sais hage bare noen øyeblikk førKweku dukket opp der selv. Nå glitrer hele hagen, blunker ogkniser som skolejenter som hysjer på seg selv, rødmer, idetderes kjære nærmer seg: glitrende mangotre, monarksommer-fugl, kriblende vesen innerst inne med sine tykke, lysegrønneblader og lysende gule egg; glitrende fontene full av sprekkernå og ugress med hvite blomster, men statuen står fortsatt,«tvillingmoren», iya-ibeji, en gang en gave til hans ekskoneFolasadé, nå forlatt i fontenen med steintvillingene som varmeislet for hånd; glitrende planter Folasadé kunne gjenkjennepå blomsten, engelske navn, latinske navn, en million lyserødesjatteringer; glødende himmel i Sydens myke gråtone utensolskinn, glitrende skyer i kantene.

Glitrende hage.Glitrende våt.

19

«Denne boka er frodig og dyp, fjetrende og spektakulær. Til tider føltes det som om jeg åpnet en portal mot noe storslått og klokt om kjærlighet og blod og båndene

som knytter oss sammen. Les den, så vil du kjenne hva stor litteratur kan gjøre, du vil kjenne at du blir mer levende.»

AnnA Funder, forfatter

«Taiye Selasi er en ung forfatter med forbløffende talent og usedvanlig følsomhet. Det er som om Pakke og dra rommer hele verden, og jeg kommer aldri til å glemme den.»

elizAbeth Gilbert, forfatter av Spis, elsk, lev

i Pakke og dra av den nye litterære stjernen taiye Selasi, veves historiene til medlemmene i familien Sai sammen i et frodig og rørende drama om atskillelse og gjenforening, som strekker seg over flere generasjoner og kulturer; fra Vest-Afrika til england, london, new York og tilbake igjen. det er en forry- kende original debutroman med forbløffende kraft, skrevet av en usedvanlig begavet forfatter.

romanen er hyllet av toni Morrison og Salman rushdie og ga taiye Selasi en plass på Grantas 2013-liste over de tjue mest interessante forfatterne under førti år.

T A I Y E S E L A S I

Utenlandsk presse om Pakke og dra:

«Med blikk for den minste detalj … en uforglemmelig stemme … Hvis du går glipp av Pakke og dra, går du glipp av en av de beste nye romanene denne sesongen.»

the economist

«Taiye Selasi er kvinnen som får den litterære verden til å sikle … Pakke og dra er teknisk ambisiøs, poetisk fortettet … en uforutsigbar familiehistorie om kjærlighet, svik, ambisjoner og migrasjon.»

ClAire AllFree, Metro

«Taiye Selasi skriver glitrende poetisk, med en form for dristighet og dyp følelsesmessig forankring i livet og til karakterenes forvandling … et mektig portrett av en ødelagt familie.»

diAnA eVAnS, The Guardian

TA

IYE

SE

LA

SI

K A l i G r A F e r i n G : t A i Y e S e l A S iO M S l A G S F O t O © n A n C Y C r A M p t O n O M S l A G S d e S i G n : d A r r e n h A G G A r

R O M A N

«Med sin uhyre finstemte prosa og plettfrie teknikk gjør Selasi mer enn å fornye vårt møte med den afrikanske romanen: Hun fornyer vårt møte med romanen, punktum. En forbløffende debut.»

TEju CoLE, forfatter

9 788205 411944

Taiye SelaSi er født i London og oppvokst

i Massachusetts. Hun har en bachelor i American

Studies fra Yale og en master i filosofi fra Oxford. Pakke og dra er hennes romandebut, og hun er på Grantas 2013-liste over de mest lovende engelske

forfatterne under førti år. Taiye Selasi bor i Roma.