Utgave 1 Høsten 2015 Studentmagasinet for sosiologi & sosialt arbeid

Hvordan vil vi bli husket?

2

Studenter går ofte rundt med en plan om at de en dag skal ut og forandre verden. Vi i styret i Prosperitas har også et mål om dette! Med

Prosperitasmagasinet ønsker vi å tilby studentene et variert innhold av tekster skrevet av studenter, tidligere studenter, og lærere.

Vi ønsker å stille spørsmål som vil komme til å prege vår arbeidshverdag både under og etter studiehverdagen. Spørsmål som er aktuelle både for sosiologi- og sosialt arbeid-studenter. Spørsmål vedrørende klasseforskjeller, begrepsdefinisjoner, etikk og menneskesyn, og mange flere. I tillegg så kommer magasinet til å inneholde skjønnlitteratur, kommentarer og debattinnlegg.

Ønsker du å bidra i Prosperitasmagasinet kan du enten kontakte styret, eller redakasjonen. Se kontaktinformasjonen nederst på denne siden.

Linjeforeningen eller magasinet tar verken politisk eller religiøst standpunkt.

Vi ønsker å være inspirerende. Er vi heldige, klarer vi kanskje å treffe en person med en drøm om å forandre verden allerede i første utgave. Og kanskje denne personen blir inspirert til å forsette arbeidet for å nå dette målet. Det gjelder bare å nå ut til én for at målet skal være nådd. Vi håper du blir med på ferden. Velkommen til Prosperitasmagasinet!

Styret

Styret i Prosperitas Leder: Madeleine Juell Svanheld. Nestleder: Kristian Fredrik Meier Ødegård. Økonomi- og sponsoransvarlig: Solveig Helene Wigestrand. Pr- og informasjonsansvarlig: Karen Rørtveit. Fagansvarlig: Maren Rise Nøstdal. Sosialtansvarlig: Tonje Eline Wea. Ansvarlig redaktør av Prosperitasmagasinet: John Kristian Flæte

Redaksjonen i ProsperitasmagasinetAnsvarlig redaktør: John Kristian Flæte. Medredaktør: Kristoffer Andersen. Skribenter: Lasse Witt, Eyvor Skogesal Digranes, Trond Marius Martinsen, Kristoffer Andersen, John Kristian Flæte. Foto og illustratører: Maren Rise Nøstdal, Regine Haugen, Cecilie Heinfelt, Elise Haaland Leveraas, Silje Myreng Skaran. Forsidefoto: PublicDomainPictures.net

Trykkeri og opplag: Trykkeriet ved Universitetet i Agder, 250 opplag

Kontakt oss: E-post styret: uia.prosperitas@gmail.com. E-post magasinet: uia.prosperitasmagasinet@gmail.com

Kjære studenter!

Styret i Prosperitas. F.v: John Kristian Flæte, Tonje Elise Wea, Maren Rise Nøstdal, Madeleine Juell Svanheld, Kristian Fredrik Meier Ødegaard. Solveig Helene Wigestrand og Karen Rørtveit kunne dessverre ikke være tilstede da bildet ble tatt.

3

I samfunnet vårt finnes det mennesker som benytter offentlige tjenester og ytelser for å klare seg i hverdagen. De omtales som «brukere». Da

denne benevnelsen ble tatt i bruk var meningen at den skulle fremstå som en nøyral benevnelse. Benevnelsen har i senere tid blitt kritisert for å være for nøytral, og at det å være en «bruker», har fått en negativ klang over seg. Dette var ikke var meningen i første omgang.

Hva er egentlig en «bruker»?For meg har benevnelsen blitt et begrep knyttet opp mot vedkommende, som av ulike årsaker, har fått denne tittelen. I pensumbøkene våre, og på arbeidsplasser hvor man arbeider med brukermedvirkning, blir begrepet «bruker» benyttet. Kritikere skriver at det er mangelen på et annet uttrykk, eller annet begrep, som kan sammenflette en rekke ting om «et vedkommende» ned i ett ord. Forsøkene på å benytte seg av «klient» har også blitt diskutert, men er stort sett blitt lagt til side. Andre benevnelser som «aktør», «deltaker», «hjelpetrengende» har blitt foreslått, men like fort lagt bort. Vi trenger altså en fellessforståelse av hva en bruker er for å kunne lage en ny og bedre be-nevnelse for vedkommende.

Hvem er egentlig en «bruker»?Er «brukeren» en han, eller en hun? Om man velger å se nøytralt på det, vil brukeren være en «det». Problemet er at brukeren som er en aktiv deltaker i eget liv, fort blir forvandlet til en «den». Brukerbegrepets tanke var at ordlyden ikke skulle føre til stigma, eller annen type negativ kritikk ved det. Men hvor ble det av det positive? Er det noe positivt over begrepet, enten det kalles bruker, eller noe annet?

Flere typer «brukere»I og med at det finnes flere typer brukere, har man

også valgt å dele begrepet inn i brukergrupper. En bruker kan være en mann som får dagpenger fra NAV. En bruker kan være et barn eller en ungdom som er under oppsyn av barnevernet. En bruker kan være en gammel dame som bor på et eldresenter. Brukeren kan være en mottaker av sosial stønad med bakgrunn i en vanskelig økonomisk situasjon, og brukeren kan også være en pensjonist som trenger hjelp fra hjemmesykepleien i sin hverdag. Alle er brukere, men trenger ulik hjelp i sin hverdag.

Forstår vi begrepet?Begrepet «bruker» kan lett misforstås. Kanskje fordi det minner om begrepet «misbruker», men gjennom media fremstår «brukeren» som en negativt laddet «den», som sliter med å gjøre gjennomslag for hvem han egentlig er.

Burde vi endre begrepet?I diskusjoner som denne, om vi burde endre begrepet for å få frem en annen mening, stopper man fort opp fordi man per i dag ikke har en bedre term å kunne vise til. Alternativene har blitt for mangelfulle, og må tidvis forklares for å forstås. Bruker har blitt stående igjen, og brukes overalt hvor brukerne har lover og rettigheter, for eksempel i pasient- og brukerrettinghetsloven. Man benytter begrepet i arbeidsjournaler, i faglitteraturen, og ikke minst i dagligtalen blant forelesere, helsefagarbeidere, NAV-ansatte, barneverenet, og mange flere. Begrepet virker på en måte satt, dog dens klang har blitt mer negativ enn nøytral gjennom årenes løp.

Men det betyr ikke at vi ikke kan klare å endre på det. Mennesker har klart å endre på ting før. Store ting. Politiske omveltninger har skjedd fordi mennesker sa sin mening. Ikke som brukere, men som mennesker. Ikke som et «det», eller «den». Men som et «vi». Spørsmålet er om vi har bitt for vant med å bruke begrepet «bruker».

Begrepet «bruker»

DEBATTINNLEGG: John Kristian Flæte

4

Pave Frans har tidligere uttalt at det frie markedet er blitt et tyranni hvor mennesker verdsettes kun for sin evne til å forbruke. Her

tar paven opp et stort tema, især i vestlige land: Eier vi tingene eller eier tingene oss? Spørsmålet blir om vi skal la pengene tjene mennesket, eller om mennesket skal tjene pengene?

I kraft av sitt paveembete uttalte pave Frans at mennesket har fått sin avgud i materialismen. Forbruket fortsetter å øke. Vi danser iherdig rundt gullkalven. Ja, vi tilber bruksgjenstandene! Status ligger i hva man har, og ikke i hva man er. På denne måten ser vi at synet på menneskeverd har en ut-fordring å overkomme. Hvordan kan mennesket elske både bruksgjenstander samtidig som mennesker? Det er på tide at vi går inn i oss selv og er ærlige med oss selv om hva som betyr mest for oss. Kun ved å innrømme saksforholdet kan vi forandre på det. Vi har alle behov for å ta et radikalt oppgjør med oss selv og hverandre.

Vi har nok penger til å løfte hele verdens befolkning ut av absolutt fattigdom. Gjør vi det? Hvorfor skjer det ikke? Er det virkelig det vi vil? Hva

Hvordan vil vi bli husket?

TEKST: Kristoffer AndersenFOTO: Maren Rise Nøstdal

skal vi med alle disse pengene om vi ikke kan ta oss råd til å dele? Vi har, slik paven formulerte det, skapt oss nye gudebilder. Den gamle dansen om gullkalven har funnet et hjerteløst uttrykk i en pengekult og et økonomisk diktatur som er uten ansikt og uten noe sant menneskelig formål. Mennesket er ikke lenger målet i seg selv. Pengene har tatt over den rollen. Hva er verdien i det?

Finanskriser herjer. Korrupsjonen brer om seg. Mye makt samles på få hender. Slik kan nåtidens hendelser komme til å beskrives med en negativ undertone av våre fremtidige generasjoner. De vil kanskje lure på hvorfor det fortsatt fantes absolutt fattigdom i våre dager når det fantes slik velstand. Hvorfor kriger herjet og ikke freden regjerte. Hvorfor vi var så opptatt av fremmedfrykt fremfor forståelse. Det verste er at de også vil huske hvordan Norge støttet alt sammen. Vi trenger å ta et radikalt oppgjør med oss selv for å finne ut hvem vi er og hvem vi ønsker å være. Min oppfordring er at vi alle gjør slik vi ønsker å bli husket; Ikke at vi gjør slik vi ikke ønsker å bli husket for.

5

6

Massemediernes pacificering af

menneskets frihedTEKST: Lasse Witt

ILLUSTRASJON: Cecilie Heinfelt

7

Har mennesket udviklet sig etisk i en mere human retning med det moderne samfunds opståen? Theodor Adorno og Max

Horkheimers klassiker «Oplysningens dialektik» fra 1947 sætter spørgsmålstegn ved denne problemstilling, som stadig diskuteres.

Det moderne samfund er ifølge Max Horkheimer (1895-1973) og Theodor Adorno (1903-1969) karakteriseret som en historisk epoke, som startede med det borgerlige samfunds opståen i 1700-tallet, hvor oplysningstiden sprang frem med nye medier, og middelalderen og det feudale samfund blev bortskaffet i de vestlige lande. Den nye tid indeholder både politiske, videnskabelige og økonomiske forandringer for menneskets udvikling, og som præger vores samfund i dag.

Ikke desto mindre sætter Adorno og Horkheimer spørgsmålstegn ved det revolutionerende paradigmeskifte i historien, for var det fremskridt, som samfundet blev vidne til?

Frankfurter-skolens kritiske stemme«Oplysningens dialektek» (på tysk: «Dialektik der Aufklärung») er en bogudgivelse af forfatterne Max Horkheimer (1895-1973) og Theodor Adorno (1903-1969) fra 1947, som diskuterer denne problemstilling, og som er blevet genudgivet i 2011 på norsk ved oversættelse af Lars Petter Storm Torjussen.

De to tyske forfattere tilhører den kendte Frankfurterskole, som de var stærke bidragsydere til gennem flere årtier med deres såkaldte kritiske teori. Da Adolf Hitler tog magten i 1933 i Tyskland, flygtede både Horkheimer og Adorno grundet deres marxistiske ideer og jødiske slægt til USA, hvorfra de fortsatte deres forfatterskab.

Påvirkning fra nazismen og fascismens udbredelse blev nogle af hovedårsagerne til Horkheimer og Adornos kritik af samfundet i deres bog «Oplysningens dialektik».

Manipulation som middel«Oplysningens dialektik» er skrevet over flere kapitler, som hver kommer ind på flere temaer. Forfatterne beskriver først begrebet oplysning og dens oprindelse med naturvidenskabens fremskridt, som leder mennesket væk fra middelalderen og ind i den moderne tid.

Dernæst tager de fat på den græske historie om Odysseen af Homer, som de skildrer som et brud fra mythos til logos-epoken. I dette værk blev mennesket i stand til at overtage herredømmet fra naturen og udvikle sig teknologisk og videnskabeligt. Men

Adorno og Horkheimer kritiserer den forståelse, som Odysseen har fået for oplysningstidens rationalitet. Med tanke på Friedrich Nietzsches kritik af moderniteten, som han så som oplysningens dialektik, ser Adorno og Horkheimer yderligere en sammenhæng mellem kulturfascismen og grundtankerne bag Homers episke fortælling i demokratiets opståen i den senere tid.

Hvordan skal dette forstås?Adorno og Horkheimer beskriver, hvordan

Odysseen benytter sig af list til at overvinde fare, eksempelvis over for kyklopen Polyfemos. Her i lærer mennesket tanken om muligheden for manipulation. Kan man manipulere, har man også midlet til at kunne kontrollere og styre andre.

Dette leder forfatterne videre til næste kapitel, hvor de diskuterer etik og moral ud fra både Immanuel Kant, Nietzsche og Marquis de Sades bog «Juliette». Adfærd og fornuft udspiller sig i denne diskussion, hvor Adorno og Horkheimer ser en lighed mellem menneskets underlæggelse af kontrol, formynderi og herskerteknik.

Mennesket bedrages af falsk frihedSåledes kommer forfatterne frem til bogens egentlige hovedpointe: bedraget af masserne i det 20. århundrede (kapitlet om kulturindustri). Teknologi og videnskab har fjernet mennesket væk fra det feudales samfunds fangenskab, men i stedet for at blive løsrevet og frigjort, er mennesket blevet fastbundet af et nyt fængsel: nemlig kapitalismens falske oplysninger.

I USA så Adorno og Horkheimer, hvordan kulturindustrien skød sig frem efter Wall Street-kraket, hvor radio, tv og reklamer gjorde mennesket til storkonsumenter. Med dette fulgte et slaveri og barbari ifølge sociologerne. Arbejdere, funktionærer og andre samfundslag blev forvandlet til forbrugere, som indtog en passiv, tom og ukritisk modtagelse af underholdning og ligegyldighed fra blockbusters, franchises, advertisers og billboards. Alt hvad der kunne tjenes profit på, blev underlagt kulturindustrien af få producenter, som udbød en kvantitativ masseproduktion og produktorientering. Adorno og Horkheimer skriver om dette:

I dag, når det frie marked går mot slutten, forskanser systemets herredømme seg i reklamen. Den gjør båndet, som lenker konsumentene til de store konserne, fastere.

Det individuelle menneske kan drømme sig væk i fremmedgørelse og i en falsk forestilling om idealer, uden at kunne indse at det bliver manipuleret med. Adorno og Horkheimer slutter dog ikke her.

8

Fascismen og nazismens opståen så de som en udvikling af oplysningens selvmodsigelser, hvor den kapitalistiske krise gjorde jøderne og samfundskritikere til syndebukke.

Med den teknologiske udvikling af massemedier i form af aviser, radio og film (eksempelvis Leni Riefenstahls «Viljens Triumf» fra 1935 og «Olympia» fra 1938) skabte de totalitære styrer i Eu-ropa nye muligheder for at kunne agitere propaganda over for sit folk. Hetz og forfølgelse kunne legitimeres og naturliggøres gennem totalitetens diktatur, og hvor kritikere blev renset ud.

Har «Oplysningens dialektik» aktualitet i dag?Adorno og Horkheimers bog forholder sig skeptisk til kapitalismens pseudofrihed med en falsk oplysning for den menneskelige humanisme. Ifølge forfatterne blev mennesket ikke frigjort med det moderne forbrugersamfunds massemedier. De påpeger en kritik af nutidens kapitalistiske system, som de mener både har bedraget og tvangsfanget mennesket som individ.

Konsekvenserne af konsum og faren for totalitære systemer er fortsat højaktuel den dag i dag. Selv om Adorno og Horkheimers bog er skrevet for mere end 60 år siden, beholder den nogle temaer, som vi ikke

kan komme udenom, når vi diskuterer dagens samfundsstrukturer og dens faresignaler. Overvågning, kapitalens uligheder, racistiske forfølgelser, og ødelæggelse af klima fortsætter med stor kraft som debat, og disse temaer kan ses som en videreudvikling af de kritiske holdninger, som Adorno og Horkheimer fremsatte.

Deres tyske landsmand, Herbert Marcuse (1898-1979), var blandt andet stærkt influeret af «Oplysningens dialektik», da han udgav «Detendimensionelle menneske» i 1964. Her i så Marcuse en arbejderklasse miste sin solidaritet, og i stedet blev de forblindet i et konsumrace og falske behov, som ikke gav større frihed – snarere tværtimod.

Bøger, som kritiserer kapitalismen og dens manglende demokratiske legitimering, bliver fortsat udgivet, og for at nævne to som på det seneste har fået gennemslag er franskmanden Thomas Pikettys «Kapitalen i det 21. århundrede» (på fransk: «Le Capital au XXIe siècle») og canadieren Naomi Kleins «This Changes Everything: Capitalism vs. the Climate». Begge bøger retter en skarp kritik mod forbrugersamfundets udvikling, som har skabt både kapitalistisk forrådnelse og menneskelig undergang, heriblandt fattigdom og klimakatastrofer. Adorno og Horkheimers kritiske teori lever videre endnu.

Forbundet for sosionom, barnevernspedagoger og vernepleiere

9

Norge har siden sommeren 2013 deltatt i de hemmelige forhandlingene om en ny internasjonal avtale om tjenester, «Trade in

Services Agreement» (fra nå: TISA). Avtalen vil kunne få store konsekvenser for offentlig velferd som barnehage, skole og sykehus. Det er Wikileaks som har kommet med de urovekkende nyhetene. I februar kom det en ny lekkasje. Den dreier seg om forhandlingene av helsetjenester. Lekkasjen tyder på at det diskuteres å lage et internasjonalt marked for helsetjenester, stikk i strid med forsikringene om at TISA ikke vil berøre offentlige helsetjenester. I stedet for å være en rettighet, skal helse være en vare på et globalt marked dominert av store forsikringsselskaper og helsekonsern.

En skralle er et håndtak for pipenøkler som bare kan skru en vei. Det er også tilnavnet på en regel i den nye avtalen som forbyr landene å gå tilbake på privatisering. Tjenester som er privatisert under en regjering, kan ikke gjøres til offentlig virksomhet under den neste. Et privat sykehjem kan ikke rekommunaliseres av byrådet eller kommunestret uansett hvor mange ganger det avsløres dårlig kvalitet eller brudd på arbeidsmiljøloven. Store deler av norsk politikk blir avviklet. Det blir ingenting å diskutere.

Fra pasient til forbrukerI stedet for å være pasienter skal vi alle behandles som forbrukere av helsetjenester som shopper behandling. Når helse blir en vare får de som kan betale mest det beste tilbudet, og de fattige får greie

seg med det de har råd til. Denne måten å organisere helse på vil gjøre helsetjenester dyrere i fattige land, og dårligere i rike land. Offentlig regulering av helsesektoren blir vanskeligere, fordi dette kan komme i strid med multinasjonale selskapers muligheter til å tjene penger.

For meg dreier dette seg om verdivalg. Om vi bestemmer oss for å innføre denne avtalen i landet, vil det altså innebære at helsehjelp gis etter kapital, og ikke etter behov. Motivasjonen bak helsehjelpen styres ut ifra jaget om profitt, og gis derfor ikke ubetinget. Mennesket er ikke lenger verdt mer enn tykkelsen på lommeboka. Skal jakten etter profitt få gå utover menneskeverdet? Et menneskeverd som finanseliten skal få lov til å definere?

Demokratiske prinsipperKlasseforskjellene vil øke drastisk. Hva kan vi som borgere, og folkevalgte politikere, gjøre med dette når den omfattende privatiseringsprosessen av offetlige tjenester er irreversibel? Velferdsstatens mange instanser må faktisk bli bygd opp helt fra bunnen av dersom samfunnet senere skulle bestemme seg for å allikevel ha offentlige tjenester som sykehus, skole, barnehage, osv.

I dag vet vi ingenting om hvilket mandat den norske forhandlingsdelegasjonen har. Åpenhet er et grunnleggende demokratisk prinsipp. Skal den nødvendige debatten om TISA-avtalen og følgene for Norge være mulig, trengs det åpenhet om forhandlingene.

Profitt foran menneskeverd

DEBATTINNLEGG: Kristoffer Andersen

10

11

Klinisk sosionom, Inger Lise Andersen, holdt på vårsemseteret et seminar med temaet seksuelle overgrep av mindreårige. Inger Lise Andersen

er utdannet klinisk sosionom og jobber til daglig ved RVTS Sør, hvor hun bedriver undervisning og konsultasjon.

Overgriperens metoderAndersen forklarer hvordan barnet som oftest blir viklet inn i overgriperens nett, hvor manipulering og overføring av skamfølelse er sentrale elementer for å få barnet til å forholde seg stille. Overgriperen går som oftest gradvis fram. Når det er gått en tid vil overgrepene ofte eskalere og bli stadig forverret.

Når barnet er viklet inn i dette nettet med skam og forakt for egen kropp ved at kroppen reagerer på stimuli uten at man vil det, vil barnet ha vansker med å si ifra. Barnet tenker kanskje: «Hvorfor skal jeg først si ifra etter disse ti gangene? Jeg er jo med på det selv», forteller Andersen. Dette er hva barn kan komme til å føle om situasjonen de befinner seg i.

Overgriperen trives best i tabubelagte områderAndersen poengterer at om man ikke snakker åpent om overgrep, vil man heller ikke finne ut mer om det. Hun fortsetter videre med å si at dette er en av hovedfaktorene for at overgripere får holde på slik de gjør: Det beste klimaet for overgripere er når ingen snakker om dem. Dette fører gjerne til at barn ikke forventer å bli trodd. Derfor sier de heller ikke ifra. Derfor kan man si at man må tro for å kunne se: Det skjer overgrep, men hvem gjelder det?

Barnet førstAndersen sier at vi som medmennesker ikke kan unngå å ta opp ubehagelige tema bare fordi vi føler oss ukomfortable med det. Om vi ikke vil ta opp slike tabubelagte områder, eller melde ifra om omsorgssvikt, setter vi ikke barnet først, men snarere vårt eget behov for å unngå ubehag først. Andersen utdyper at vi må tro at vi kan være noe for barn. Hvis ikke vil man heller ikke kunne ta initiativ til å påvirke situasjonen til det bedre. Før eller siden kommer man til å bli bekymret for barn man møter i løpet av livets gang, fortsetter

Andersen. Hun får deretter tilhørerne til å tenke over følgende scenario: «Har jeg handlet på en slik måte i forhold til barnet at jeg kan møte det som voksen, se han/hun inn i øynene, og si med god samvittighet: Jeg gjorde alt som stod i min makt for å hjelpe deg». Det handler om å ta ansvar. Hvem skal ta ansvar om ikke engang de voksne vil vedkjenne seg det?

Tall og statistikkAndersen informerte om at 2/3 av de seksuelle overgrepene som utføres mot mindreårige gjøres av voksne. 1/3 av overgrepene utføres av barn og unge under 18 år.

Stoltenborgh, van IJzendoorn, Euser & Bakermans-Kranenburg, (2011) foretok en meta-analyse av 331 uavhengige utvalg publisert i 217 forskjellige publikasjoner fra 1982 – 2008. Ved denne studien kom de frem til at den globale prevalensen var 118 overgrepsutsatte per 1000 barn, altså 11,8 %. 11,8 % av verdens befolkning har altså rapportert at de opplever/har opplevd seksuelt misbruk som barn og unge. Andersen trekker i denne sammenheng frem at det ikke finnes troverdige undersøkelser som viser tall mindre enn 5% ved slike internasjonale undersøkelser. Seksuelt overgrep mot barn og unge er i følge verdens helseorganisasjon (WHO) definert som et folkehelseproblem.

Ut ifra de 11,8 %, vil det være 609 706 personer på landsbasis som opplever seksuelt misbruk som barn (under 18 år). Blant Kristiansands befolkning vil det være 10 318 personer. For studenter på Universitetet i Agder vil dette tilsi et tall på 1301 personer, mens det i en gjennomsnittlige barneskole med 250 elever vil tilsi 28-30 barn. Det er 141 nye førsteklassinger i Kristiansand kommune som blir utsatt for dette før fylte 18 år.

Dette er bare hva som er rapportert. Etter undertegnedes egen mening kan mørketallene være store, da mange land muligens ikke har tradisjon eller mulighet for rapportering av dette. De rettigheter barn har i dagens Norge er ingen selvfølge. Ettersom vi vet at det foregår overgrep er ikke spørsmålet om det skjer, men snarere hvem det skjer.

Hvem blir utsatt for overgrep?

TEKST: Kristoffer AndersenILLUSTRASJON: Regine Haugen

12

En stor og viktig institusjon i samfunnet er i stor grad preget av profesjonsmonopol. Hvilken rolle kan sosialfaglig kompetanse spille i

skolesammenheng? Tverrfaglighet og forebygging er ord som ofte

pynter politiske taler og løfter. Dessverre stopper det ofte der. Kanskje fordi den konkrete effekten av slike tiltak er vanskelig å måle. Om vi likevel skal ta forebygging på alvor, er skolen på mange måter et naturlig sted å starte. Den videregående skolen har flere steder gått i front for utviklingen av et profesjonelt, tverrfaglig miljø. Elevtjenesten er en godt innarbeidet, og etter hvert selvsagt, del av personalet ved disse skolene. Men i hvilken ende skal vi starte? Tidlig innsats og forebygging går hånd i hånd.

Tid I medienes endeløse skoledebatter, menes det mye fra mange som først og fremst ønsker å sprengri sine egne, pedagogiske kjepphester. Fra lærerhold, er mangel på tid noe som ofte går igjen. Fagformidleren blir pålagt stadig flere oppgaver, av både sosial og administrativ art. Den sosialfaglige profesjonen kan med sin inntreden i skolen, avlaste læreren på disse feltene. Det handler om å frigjøre tid slik at læreren i

større grad kan fokusere på det mandat vedkommende i utgangspunktet er satt til å fylle.

Rent konkret kan det bety at en miljøterapeut er ute i gangene når elevene ideelt sett skulle vært i timene. Det kan handle om elevaktiviteter som ikke er dirkete knyttet til fag. Som kantinedrift eller band og ballspill i storefri. Ikke minst kan det, på et mer overordnet plan, handle om den som er tilgjengelig for en prat, og som ikke skal vurdere elevene på et faglig grunnlag.

Unødvendig profesjonskonfliktDet ligger mye i faget sosialt arbeid som retter seg inn mot utfordringer vi ser i skolehverdagen. Argumentene for formell, sosialfaglig kompetanse i skolen, er ikke et angrep på lærere eller en nedvurdering av deres kompetanse. Snarere tvert imot. Anerkjennelsen av yrkets viktighet, betyr også å sette fokus på hva som i større grad faller inn under det sosialfaglige området. Når det nå, riktig nok i et bedagelig tempo, åpnes for tverrfaglige ansettelser i skolen, er det ikke et signal om at lærerne skal trekke seg fra alle sosiale spørsmål. Det er mest av alt en forståelse for at vi som kommer fra ulike ståsted har noe å tilføre hverandre. Ikke helt ulikt det vi forsøker å lære elevene våre.

En annen arenaTEKST: Trond Marius Martinsen

FOTO: John Kristian Flæte

13

Praktisk- og relasjonell ondskap

TEKST: Kristoffer Andersen

Ondskap har vært et gjennomgående tema i menneskets historie. Ofte har spørsmålet omkring ondskap blitt sett i lys av

metafysiske forhold. Lars F. H. Svendsen skiller i sin bok «Ondskapens filosofi» mellom to måter å forstå ondskapen på. Den ene måten, er som tidligere nevnt, metafysisk (teologisk), mens den andre måten er praktisk (relasjonell). I denne skildringen kommer jeg kun til å ta for meg hovedpoengene i den praktiske ondskapen som skildres i Svendsens bok.

Praktisk ondskapSvendsen poengterer i sin bok «Ondskapens filosof» at årsaken til mange av de største humanitære krisene i historien stort sett ble utført av normale, og ikke især ondskapsfulle, mennesker. Det tydeligste eksemplet her er nok jødeutryddelsen under 2.verdenskrig, hvor mange «fulgte bare ordre». Menneskene som bidro til denne humanitære katastrofen forholdt seg til jødene på en måte som opplevdes som svært ondskapsfull.

Det kommer i denne sammenheng frem at Svendsen er mer opptatt av å gyldiggjøre ondskapen sett ut fra et praktisk plan, som han selv betegner som et mer «overfladisk» plan. Ondskapen sett fra metafysiske forklaringsmodeller vil innebære spørsmål omkring ontologi. Det innebærer å problematisere ulike forståelsesmodeller for hva som er Væren, som innebærer forståelsesmodeller for hva som er virkelig eksistens og «grader» av virkelig eksistens. Man kan si at en ontologisk undersøkelse av ondskap vil gå i «dybden», altså lete etter selve sykdomsårsaken, mens en praktisk tilnærming vil gå «i overflaten», altså etter symptomene til sykdommen.

Faren ved en ontologisk undersøkelse kan være at det i sin ytterste konsekvens fører til lite praktiske løsninger, selv om man har en god forklaring på årsaksforholdet. Ved å studere symptomene, kan man lettere få et innblikk i hvordan man kan takle disse symptomene i hverdagslivet. Det kan virke som om forfatteren har større tro på å lære å leve med symptomene, fremfor å kurere selve sykdommen. Så lenge ondskapen er et praktisk problem, så vil det også være løsninger å se på i det praktiske planet.

Relasjonell ondskapRelasjoner er en praktisk måte mennesker kan være onde mot hverandre på. Ut ifra hvordan vi handler i relasjoner med andre mennesker kan vi definere om en handling var god eller ond ut ifra den andres opplevelse av handlingen. Den andres opplevelse står helt sentralt her. Selv om intensjonen ved handlingen kan ha vært god, er det til syvende og sist opplevelsen til den andre som kan definere om handlingen anses som god eller ond. I denne sammenheng kan man også begynne å snakke om ulike grader, noe jeg kommer til å nevne veldig kort helt til slutt.

AnsvarliggjøringSvendsen hevder i et intervju til Dagbladet at vi i tidligere religiøse termer hadde stort fokus på arvesynden, men nå er gått over til å få et overdrevent fokus på biologiske forklaringsfaktorer. På denne måten er arvesynden erstattet av arvestoffet. Begge synspunktene innebærer en form for ansvarsfraskrivelse. Spørsmålet blir om vi tar noe mer ansvar enn tidligere, eller om vi tvert imot fortsetter slik vi tidligere har gjort bare med en annen forklaringsmodell?

Svendsen gir videre uttrykk for i sitt intervju til Dagbladet fra 2001 at det faktisk finnes enkelte monsterskikkelser blant oss, samtidig som han poengterer at det er altfor få av dem til å kunne forklare mellommenneskelig ondskap på generell basis. Han uttrykker videre at det stort sett er «vi - normale, og noenlunde anstendige og hyggelige mennesker - som sørger for mesteparten av all ondskapen i verden». På denne måten forstår vi at det beklageligvis er «normalt» å være ond. Det er i denne sammenhengen vi kan gjøre en gradsforskjell i våre relasjoner til andre.

Levinas formulerte en teori han kalte for rettferdighetsstrevet. I dette la han til grunn at mennesket aldri kunne bli rettferdig, men bare jobbe for å bli mindre urettferdig. Kanskje er det her vi mennesker befinner oss i møte med den andre i spørsmålet om å gjøre mest mulig godt og minst mulig ondt?

14

På tredje året på sosionomutdanningen er hele femte semester satt av til praksisstudier. Vi valgte å dra til utlandet i denne perioden,

nærmere bestemt til Bangladesh. Vi er Elise (22) og Silje (23), og vi vil her dele våre opplevelser og for-telle om hvordan det er å være i praksis i utlandet.

Hva gjør vi?Vi har til nå vært i praksis i litt over en måned, og vi trives kjempegodt. Vi bor på FWCAs hovedkvarter i Rajshahi city, Bangladesh. Vi bor sammen med grunnleggerne; Wahida (Lippy) og Sadikur. Her jobber vi som assistenter ved skolen for barn med spesielle behov, og med tenåringsjenter i slummen som tar life-skill kurs og får opplæring i blant annet å sy med symaskin. Vi driver også forskning sammen med Sadikur.

Får sett slummen på nært holdVi møter mange mennesker som befinner seg i vanskelige livssituasjoner. Gjennom både arbeid og samtaler får vi et inntrykk av hvordan det er å tilhøre en stigmatisert gruppe i et land om Bangladesh. Gjennom hjemmebesøk får vi se svært store forskjeller i boforhold. Vi har vært hjemme hos alt fra familier som bor i slummen til suksessfulle politikere. Vi får virkelig se kontrastene i landet på nært hold.

Fridagene går til litt sightseeing i og omkring Rajshahi. Vi får også muligheten til å være med på et par høytider når vi er her. Ved ankomst fikk vi oppleve hovedstaden Dhaka, og vi planlegger å bruke noen fridager på å se litt mer av landet. I november går turen til mangroveskogen – Sundarban. Vi håper å kanskje få sett et lite glimt av en bengaltiger (sjansen er heller liten, siden de er en truet art) og andre eksotiske dyr.

Bor hjemme hos lokal familieSiden vi bor hjemme hos en Bengali-familie, får vi førstehåndserfaring med kulturelle opplevelser. Allerede første uka fikk vi delta i et tradisjonelt muslimsk bryllup, hvor vi fikk bruke sari for første gang. Det var en stor opplevelse for oss. I skrivende stund er Id-høytiden rett rundt hjørnet. Det er med skrekkblandet fryd vi går inn i feiringen, mye på grunn av all slaktingen av kuer og andre dyr, som foregår hvor enn man går.

Menneskene her er utrolig gjestfrie og hyggelige. Det virker som om alle vi møter har en genuin interesse av å bli kjent med oss, og spørre hvordan forholdene er i Norge. Når vi beveger oss utendørs mottar vi oppmerksomhet på linje med filmstjerner.

Hvorfor bør andre gjøre det samme? I Norge tar vi det nærmest for gitt at vanskeligstilte grupper skal gis ekstra støtte i form av økonomiske bidrag, personlig assistanse osv. I Bangladesh er forholdene ganske ulike. Her blir for eksempel familier som inkluderer barn med spesielle behov, mer eller mindre overlatt til seg selv. Ofte er det mødrene som må bære den største byrden, siden de er ansvarlige for arbeidet i husholdningen, og i mange tilfeller stigmatiseres for å ha født et «unormalt» barn til verden.

Du får en unik mulighet til å utvikle deg på det personlige plan, så vel som faglig. Med tanke på praksis får du sjansen til å bryne deg på utfordringer vi vanligvis ikke møter i Norge. Blant annet vil du få mye erfaring med flerkulturell kommunikasjon. Dersom du er reiselysten er dette samtidig en god mulighet til å utvide horisonten.

NSU tilbyr også flere andre praksissteder, som det kan være verdt å sjekke ut. Denne høsten har også Nepal og Pakistan en utsending hver fra NSU.

Reisebrev fra Rajshahi,

Bangladesh!TEKST OG FOTO: Elise Haaland Leveraas og Silje Myreng Skaran

15

NSU «Norske Sosialarbeidere Uten grenser» er en nyoppstartet organisasjon som arbeider med internasjonalt sosialt arbeid. Hovedfokuset ligger på fattigdomsbekjempelse, menneskerettigheter og likestilling.

FWCA«Foundation for Women and Child Assistance», er en NGO med som retter sitt fokus mot særlig utsatte grupper i samfunnet. De driver hovedsakelig en skole for barn med spesielle behov. De holder også ulike kurs for mindreårige jenter og unge kvinner (gjerne i slumområdene), hvor de mottar trening i retning av personlig og økonomisk selvstendighet. Noen grupper kan også ha fokus på å takle tidligere traumatiske opplevelser ved hjelp av dans og drama.

Har du hatt praksis i utlandet, eller vært med på noe lignenede som kan være interessant for andre å høre mer om? Send oss din historie på e-post: uia.prosperitasmagasinet@gmail.com

I Dhaka sammen med noen skjønne universitetsstudenter.

Vi ble kledd opp i sari for et muslimsk bryllup.

På sightseeing med Sadikur og så ruiner av et kongelig palass.

Vi hadde med vaffelhjern i gave til organisasjonen; her får barna smake sin første norske vaffel.

16

Vi lever i et samfunn i stadig endring. Geografiske avstander er ikke lenger til hinder og kommunikasjonsmulighetene ekspanderer.

Behov og etterspørsel etter varer og tjenester øker når kunder og brukere stiller stadig større krav. Tid er kapital og effektivisering er minst like aktuelt i dag som i industrialiseringstiden, selv om tilnærmingen er en helt annen.

I en verden hvor omstillingsevne og livslang læring er stadig mer essensielt for å lykkes, står det klart for oss at inngrodde rutiner og tankesett kan bli svært hemmende. Skal man følge med i utviklingen og ikke falle av lasset, er det viktig å være bevisst på hvilket materiale som ligger i selve grunnstrukturen i organisasjonen og hvilken organisasjonskultur som regjerer. Mandatstyring, ulike former for samarbeid på tvers av organisasjoner, profesjoner, etater og fag stiller organisasjonene ovenfor nye utfordringer. Det er blitt stadig mer nødvendig med ulike samarbeid, men hvordan kan instanser med totalt ulike kulturer få til et mest mulig fruktbart samarbeid?

Hvordan vi konstruerer vår verdenPierre Bourdieu snakker om «Habitus», som sitter i kropp og ikke i sinn og er på samme tid individuelt, kollektivt og samfunnsmessig. Habitus har bakgrunn i individets unike historie og hver og en forstår sosiale begrensninger ut ifra den. Jon Elster, derimot, argumenterer for at det ligger en bevisst mål- middel kalkyle bak enhver menneskelig handling og at individuelle aktørers handlinger forklarer alle sosiale fenomener. Når Peter Senge snakker om lærende organisasjoner, er det systemtenkning han fokuserer på. Det som skiller lærende organisasjoner fra de tradisjonelle er beherskelsen av visse grunnleggende disipliner.

Læring innebærer ikke kun å tilegne seg kunnskap. Man må gjenskape seg selv og bli i stand til noe man ikke var i stand til tidligere. Man kan ikke sykle selv om man har lest en bok om hvordan. En lærende organisasjon forbedrer kontinuerlig sin evne til å skape sin egen fremtid. Bourdieu beskriver ens habitus som seigt, men likevel mulig å endre. God gruppedynamikk i en organisasjon vil kreve at

hvert medlem finner sin plass og habitus må kunne antas å ha en viss innflytelse på hvordan et samarbeid vil fungere mellom de ulike agenter.

Konflikter kan snus til det positiveI møte mellom mennesker som har ulik bakgrunn og erfaring, kan personers habitus komme overens og få dem til å finne tilhørighet med hverandre. Motsetningsvis kan ulike habitus skape gnisninger mellom mennesker med lik erfaring/bakgrunn. Kjenner du og er bevisst din egen habitus og hvordan denne farger din adferd, dine holdninger og din måte å tenke på vil du sannsynligvis være mer mottakelig for læring. Å være bevisst sin habitus kan dempe, men lite trolig totalt forhindre at konflikter oppstår.

Jon Elster trekker derimot frem et eksempel hvor uintenderte konsekvenser i en uheldig situasjon kan komme til å slå ut i positiv retning. Sett at organisasjonen din opplevde store konflikter innad. Ville ikke dette svekke effektiviteten? Kanskje det, men det motsatte ville jo være at undertrykte konflikter skapte store spenninger som på sikt kunne bryte ned hele organisasjonen. Det er bedre å slippe ut litt damp i ny og ne før hele maskinen eksploderer og konfliktens funksjon blir i så måte å holde organisasjonen i god stand. Konflikter kan snus til noe positivt dersom man evner å se den store helheten. En lærende organisasjon er en organisasjon som forstår seg på effekten av både intenderte og uintenderte konsekvenser.

Å snu seg mot vindenDe fleste suksesshistorier, enten det dreier seg om bokforfattere eller hotellkjeder, handler om evnen til å tenke nytt, lære raskere enn konkurrentene og å være på riktig sted til riktig tid. Evne til å omstille seg og snu seg med vinden handler om god læringskultur i alle ledd av organisasjonen. Vet vi hvilken habitus som styrer våre rasjonelle valg i et gitt felt, hvilke uintenderte konsekvenser valgene kan føre til og evner å se det hele i et større system, burde vi ha et godt grunnlag for å åpne opp for læring enten vi er individer eller organisasjoner.

Å tenke sammen hver for seg

TEKST: Eyvor Skogesal DigranesILLUSTRASJON: Regine Haugen

17

18

Aurora er ei dame på snart seksti år. Jeg er en gutt på litt over tjuefem. Hun har en sykdom som gjør at hun har mistet kreftene i

kroppen sin. Jeg har bein jeg kan gå på, men velger stort sett bilen eller bussen. År for år. Måned for måned. Uke for uke. Dag for dag. Time for time. Minutt for minutt. Sekund for sekund. Teller sekundene. Teller minuttene. Teller ukene. Teller månedene. Teller årene. Til jeg ringer på døren hennes og hun sitter i stolen sin, TV-en står på. Jeg beveger meg sammen med kollegaen min gjennom

gangen, inn i stua, forbi kjøkkenet og når jeg strekker frem hånden er det ingen som tar den imot. Istedet får jeg et vennlig smil tilbake. Aurora har langt, slitt, gråsvart hår, en litt for stor blå genser med noe mønster på, en grå dongeribukse, og røde tøfler med hvite striper på. Beinene hennes er plassert på en støtte som gjør at de står stille. Jeg får lov til å mate henne.

Aurora bruker hostemaskin før måltidet. Inn- og utblåsinger som får slim i halsen hennes til å hostes opp. Hun har heldigvis en gul spyttekopp i plastikk

AuroraTEKST: John Kristian Flæte

ILLUSTRASJON: Regine Haugen

19

som hun spytter slimet som kommer opp. Jeg slipper deretter en brusetablett oppi et glass med vann som hun drikker, som kommer opp igjen og tilgriser smekken hennes. Jeg finner en ny en, og det samme skjer tre-fire-fem ganger før glasset er tomt. Hun må også ha noen dråper med annen medisin, og en hvit drikk som hun ikke liker. Jeg finner ut at det er best å gjøre klar tørkepapir på forhånd. «Hun liker yoghurt til frokost», sier kollegaen min, «gjør du ikke Aurora?». Aurora trekker på skuldrene. Stolen jeg sitter på har hjul, så jeg skyver fart med beina og glir hen til kjøleskapet og finner yoghurten, vaniljesmak. Men hun vil ikke ha med liten skje. Denne gangen reiser jeg meg opp, går hen til bestikkskuffen og finner en større en. En med rødt skaft. Hun nikker og smiler.

Aurora har mange bilder i leiligheten. De fleste er plassert bak henne i to brune bokhyller som minner om noen jeg så på bilder fra søtti- eller åttitallet. Hun var gift. Nei, hun er gift. Og har to døtre. Og har vært i New York og Roma. Det kan virke som om hun har jobbet et sted ved et sentralbord, for ett av bildene viser en ung Aurora – jeg gjetter på, ja, på min alder – som setter videre telefoner på et stort videreset-tingstelefonisystem. Lite ante hun at i fremtiden ville hun sitte i en stol i en omsorgsbolig. Og at telefonen hennes ville være en mobiltelefon uten sim-kort, som ville ligge rett ved siden av henne på et bord, som hun ikke selv kunne nå.

Aurora prøver å si noe. Kollegaen min sier at hun må videre på lista si. Auroras armer vrir seg på sidene av stolen og forsøker å flytte på kroppen, og når det ikke funker får det frem et lei seg, oppgitt og slitent ansiktsuttrykk. «Har du vondt noe sted?» spør jeg forsiktig. Hun forsøker å svare meg, men det kommer bare frem lyder jeg ikke klarer å sette sammen til ord. Og på samme tid triller det en tåre fra det ene øyet hennes, og det begynner å renne fra neseborene. «Sitter du ikke noe godt?», spør jeg. «nehj», hører jeg. Jeg reiser meg opp, og forsøker å rette på henne, til siden, til den andre siden. «åh, nehj!», kommer det fortvilet fra henne. Jeg bøyer det ene kneet mitt og setter meg ned på huk, lener meg mot henne og sier jeg ikke forstår, om hun kan prøve å gjenta det en gang til? Jeg hører de første ordene som «jeg vil...», men etter det blir ordene om til lyder, og jeg forsøker å gjette meg frem til hvordan jeg kan hjelpe henne med sittestillingen. Til slutt tar jeg telefonen jeg har i lomma og ringer til kollegaen min. «Aurora prøver å si noe om hvordan hun vil sitte», sier jeg. Kollegaen min svarer at ingen forstår hva Aurora sier, at jeg bare må prøve meg frem. Hun legger på. Jeg oppdager da at Auroras stol har en

elektronisk fjernkontroll som kan regulere stolen opp og ned. Jeg får lagt henne ned så hun ligger som i en seng, strakt ut. Hun rister på armene når hun vil jeg skal stoppe. Deretter sier jeg til henne at jeg skal bøye meg ned og ta tak under armene hennes, og forsøke å heise henne lengre opp i stolen. Hun nikker. Jeg drar. Jeg tror hun sitter bedre. Jeg regulerer stolen tilbake til slik den var. «Sitter du bedre nå?». Hun puster frem et «jah» med et smil om munnen. Jeg setter meg ned på stolen igjen og fortsetter med frokosten.

Aurora bruker fort en halvtime til tre kvarter til en time på å bli ferdig med frokosten. Hun løfter armen mot ansiktet idêt jeg reiser meg for å rydde bort tallerkenen glassene-gaffelen-skjeen, og jeg skjønner at hun klør bak det høyre øret. Det er rødt der, og det flasser. Jeg finner en aloeverakrem som er veldig effektiv, tjukk i konsistensen og går fort inn i huden, som jeg vet at mamma bruker hjemme, så jeg smører. Tar litt bak det andre øret også for sikkerhets skyld. «Vil du se på NRK?», spør jeg. Hun trekker på skuldrene, jeg setter på TV-en. Det er skisport. Munnvikene hennes går fort ned. Hun gjør en armbevegelse og med pekefingeren fremover forstår jeg at hun vil prøve neste kanal. NRK2 har akkurat begynt å vise reprisen av Last Night of the Proms. Hun blir med ett interessert. «Har du sett det før?», spør jeg mens jeg strekker meg etter en pinnestol. «De sender jo denne hvert år!» Vi blir sittende en stund å se og lytte. Det blir en stemning i tonemelodiene, som beveger seg rask, sakte, opp og ned, svevende, stemningsfullt, energisk, praktfullt, og jeg snur meg mot Aurora og ser en tåre falle fra øyekroken.

Aurora er en dame på snart seksti. Jeg er litt over tjuefem. Aurora sitter ved siden av meg. Jeg sitter ved siden av henne. Vi hører musikken. Takt for takt. Rytme for rytme. Note for note. Men bare jeg kan bevege føttene i takt med musikken. Og jeg må snart gå. Jeg blunker og ser bort på henne. Det renner slim ned fra munnviken hennes. Jeg tørker det vekk med papir og sier at jeg går nå, men at hun bare kan trykke på trygghetsalarmen, så kommer jeg som et olja lyn. Hun har alarmen i en snor om halsen, som jeg legger slik at hun kan nå den. Jeg vasker opp og samler sammen søppelposene, vinker til henne der hun sitter i stolen sin, og jeg sier «Hadet så lenge, Aurora. Bare ring hvis det er noe». Døra ut har åpner på veggen, slik at den kan gå opp uten hjelp fra kroppen min. Kollegaen min ringer meg på veien ut, og jeg merker ikke hvor raskt sekundere går, hvor raskt minuttene går, hvor raskt timene går, hvor raskt ukene går, hvor raskt månedene går, hvor raskt året går.