Pym pettersons mislykka familie

Tenk deg at læreren din foreslår at alle i klassenskal skrive noe om sin egen familie – en ekte og heltsann historie, som gjerne kan være spennende ellermorsom.Hva gjør du da? Og hva gjør Pym? Som slett ikkesynes familien hennes er noe å skrive om. Den errett og slett ganske … mislykka!

– Jeg mener fortsatt at det vil være mer spennende åskrive en oppgave om forbløffende fakta, sa jeg. – Visste du at vi mennesker bruker hele 300 forskjelligemuskler bare for å holde balansen når vi står oppreist?– Pym, sa Hilde. – Eller at maten bare bruker 7 sekunder fra munnen ogned i magen? sa jeg.– Pym! sa Hilde.– Eller at et hårstrå kan bære 3 kilo? sa jeg. – Tenk det,da! Tre kilo!– PYM! sa Hilde. – Gi deg!Da ga jeg meg. Hilde var en skikkelig grei og tålmodiglærer, men når hun uttalte navnet mitt på den måten,med liksom store bokstaver og minst ett utropstegnetter, visste jeg det var på tide å gi seg.

FØRSTE BOK I NY HUMORSERIE OMANTIHELTINNEN PYM PETTERSON, 11 ÅR,

OG HENNES MISLYKKA LIV.

© Gyldendal Norsk Forlag AS 2012 – Gyldendal Barn & Ungdom 2012

Omslag og illustrasjoner: Anders Nederhoed/www.svovel.noSats: HS-Repro A/S

Trykk og innbinding: TBB a.s., Slovakia 2012Papir: 90 g Ensolux Cream (1,6)

Boken er satt med Adobe Garamond Pro 12,5/14

ISBN 978-82-05-39966-2

www.gyldendal.no

Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier. Se www.gyldendal.no/miljo

Pym Pettersons mislykka familie.indd 4 10.04.12 10.03

HEIDI LINDE

Pym Pettersons mislykka familie


7

1Om legobiler, perspektiv og flyvertinner som er

dynka i parfyme

Alt starta den dagen læreren vår Hilde fortalte at hun hadde fått en helt strålende idé. Det var en norsktime i slutten av mai, og for å være ærlig hadde jeg sett for meg en time der jeg kunne følge sånn akkurat passe med. Kanskje kikke litt ut av vinduet og tenke på sommer og London-ferien jeg snart skulle på mens Hilde snakka om for eksempel verb.

Men det var altså før Hilde fortalte at hun hadde fått en helt strålende idé.

Den strålende ideen gikk ut på at alle skulle skrive en liten fortelling om familien sin.

Om noe sant og virkelig som hadde skjedd med oss selv eller med noen andre i familien. Så skulle vi lese historiene våre høyt for de andre i klassen, før vi hengte dem opp bakerst i klasserommet på et stort tre av papp.

– Alle får hver sin grein til seg og sin familie, sa Hilde entusiastisk, – og så henger dere historiene deres på treet. Høres ikke det morsomt ut?

Til min store overraskelse så det ut til at alle de andre var enige med Hilde i at det hørtes morsomt ut.

Både Jonas og Eline hadde allerede begynt å notere i


8

bøkene sine. Selv Omar, som bestandig klagde over alle oppgavene og leksene som Hilde ga oss, kikka ut av vin-duet med et lurt blikk og et fjernt smil og så ut som om han pønska på noe skikkelig spennende.

Selv rakk jeg opp hånda.– Hva mener du egentlig med sant og virkelig? spurte

jeg.Hilde forklarte at denne gangen skulle vi ikke finne på,

men skrive om noe som faktisk hadde hendt.– For absolutt alle har et eller annet spennende i fami-

lien sin! sa Hilde.Akkurat der syntes jeg hun var litt vel optimistisk.– Ville det ikke være bedre med en oppgave om for

eksempel verdensrommet? foreslo jeg.– Du skrev om verdensrommet forrige gang, Pym, sa

Hilde.– Nå vet jeg det! ropte jeg. – En historie om forbløf-

fende fakta!Jeg kikka meg rundt i klasserommet mens jeg tenkte at

det nok ville bli både jubel og applaus over det forslaget.Forbløffende fakta, liksom! Hvor kult er ikke det?Men ingen jubla. De færreste gadd så mye som å kikke

i min retning. Og de som gjorde det, så på meg som om de for eksempel var i en dyrepark og jeg var det absolutt minst spennende dyret.

– Fint, Pym, sa Hilde, – men denne gangen går vi for familien.

– Er du sikker på det? sa jeg.Hilde nikka. Hilde så sikker ut.Faktisk tror jeg aldri at jeg kan ha sett henne så sikker

noensinne, og i det samme rakte Omar opp hånda:– Kan jeg få være den første til å lese opp historien

min? spurte han.


9

Etter at timen var slutt og jeg sto og pakka sekken, kom Hilde bort til pulten min.

– Det interessante er ofte mye nærmere enn vi tror, sa hun.

– Tror du? sa jeg.– Det gjelder bare å se på det fra en litt annen vinkel,

sa Hilde. – Ta et skritt til siden, liksom!Jeg tok et langt skritt mot vasken.– Ser ingenting nytt herfra, sa jeg.Hilde la armene i kors foran på brystet, men virkelig

streng var hun ikke og jeg kunne se at det satt et lite smil i den ene munnviken.

– Jeg syns fremdeles det vil være mer spennende med en oppgave om forbløffende fakta, sa jeg. – Visste du at vi mennesker bruker tre hundre forskjellige muskler bare for å holde balansen når vi står oppreist?

– Pym, sa Hilde.– Eller at maten bare trenger sju sekunder for å komme

fra munnen og ned i magen? sa jeg.– Pym! sa Hilde.– Eller at et hårstrå kan bære tre kilo? sa jeg. – Tenk

det, da! Tre kilo!– PYM! sa Hilde. – Gi deg!Da ga jeg meg.Hilde var en skikkelig grei og tålmodig lærer, men når

hun uttalte navnet mitt på den måten, med liksom store bokstaver og minst ett utropstegn etter, visste jeg det var på tide å stoppe.

– Se ting fra siden, altså? sa jeg.– Ja! sa Hilde. – Fra et annet perspektiv!– Hæ? sa jeg. – Perspektiv?– Nettopp! sa Hilde og nikka så ivrig at de lange øre-

dobbene hennes dunka mot halsen.


10

Det var da jeg kom på det. Det med perspektivet. Det med å fly.

Den aller første gangen jeg var oppe i et fly, ble jeg nemlig så svimmel at jeg holdt på å besvime.

Hvis du tenker at jeg har høydeskrekk, er du helt på jordet. Og om du tror at det var tanken på at flyet (og dermed også jeg og hele familien min) kunne komme til å falle ned som gjorde meg dårlig, tar du også feil.

Hvis du ser for deg at jeg ble svimmel på grunn av lukta av de overparfymerte flyvertinnene, så har du faktisk litt rett, men ikke så rett heller, for selv om flyvertinnene som svinsa forbi, og som så ut som de var med i VM i smiling, måtte ha dynka seg med cirka tre liter godlukt før ombordstigning, var det ikke det som først og fremst gjorde meg svimmel.

Grunnen til at jeg holdt på å besvime, handla rett og slett om dette:

Perspektivet.

For selv om man kan bli smågæren av å tenke på at man faktisk befinner seg ti tusen meter oppe i lufta, og selv om man kan bli ganske svett når man forstår at man til og med er høyere enn skyene, så var det først da jeg kikka ned på bakken, at svimmelheten kom.

For bakken der nede – veien som jeg vanligvis gikk på eller løp langs eller snubla over – var ikke annet enn en tynn spagettistrimmel. Og bilene, som kanskje egentlig raste av sted i over hundre kilometer i timen, var ikke annet enn ubevegelige legobiler.

Jeg klemte hendene rundt armstøttene på hver side av flysetet og ble enda mer svimmel av å tenkte på at det satt folk inni bilene. Minimennesker som ikke ante at de – akkurat nå – ble stirra på av et annet menneske (nemlig meg!) høyt, høyt oppe i lufta.


11

Men sånn var det.Sånn hang det sammen, og mens jeg klamra meg så

hardt til armstøttene at svetten begynte å piple ut fra håndflatene, kom jeg til å tenke på noe enda mer ube-gripelig. Nemlig at noen andre mennesker, andre dager, kikka ned fra et fly på en bil der jeg satt, eller ned på en hårstråtynn vei der jeg gikk, og at jeg, for dem, var på størrelse med en halv fyrstikk.

– Tenk, Pym, sa pappa fra setet ved siden av meg. – Nå flyr vi i nesten tusen kilometer i timen!

Han ga meg et muntert smil mens han bretta sammen avisa si. Merkelig nok så han ikke ut til å oppdage hvor skrekkslagen jeg var.

Og det som var enda merkeligere: Hvorfor var det bare jeg i hele flyet som hadde forstått hvor sprøtt dette egentlig var!?

Flyvertinnene svinsa opp og ned midtgangen mens de kvitra Mer kaffe? Mer te? som det mest naturlige i hele verden. Mamma satt i setet foran meg og sov med åpen munn, og ved siden av henne satt storesøsknene mine Sanna og Sigmund og krangla og dunka til hverandre, sånn som de bestandig brukte å gjøre.

Og akkurat idet jeg tenkte at jeg var nødt til å si noe om denne galskapen, rope det ut til alle de andre der inne i flyet, lente pappa seg over meg, mot vinduet, og dunka fingrene sine lett mot ruta.

– Perspektiv, Pym! sa han. – Når man sitter sånn, høyt oppe i lufta, ser man liksom verden med et helt nytt blikk, ikke sant?

Dette hadde skjedd for lenge siden. Og det var et sånt minne som jeg trodde var sletta fra hukommelsen. Men nå – mens jeg sto her i klasserommet mange år seinere, dukka det plutselig opp igjen.


Hilde så på meg og smilte. Øredobbene hennes dingla fremdeles.

Og i det samme var det som om svimmelheten kom veltende tilbake.

Det begynte å bråke oppi hodet, som om ti tusen knøttsmå legobiler hadde begynt å kjøre rundt der inne, alle i hver sin retning.

Og mellom bilene: hundrevis av fyrstikkmennesker som virra rundt uten at de visste at noen satt høyt oppe i lufta og fulgte med på dem.

– Pym? sa Hilde.Jeg strakk ut hånda og støtta meg til vasken for ikke

å gå rett i bakken.– Pym? sa Hilde. – Er det noe galt?Jeg blunka og retta meg forsiktig opp.– Tror bare det er noe stort på gang, mumla jeg. – En

skikkelig god idé.Hilde lo og la en hånd på armen min.– Jeg gleder meg til å høre historien din, Pym!Hun smilte og forsvant mot døra, og mens jeg trakk

på meg sekken og så etter henne, tenkte jeg: Det har du ingen grunn til.


13

2Om vanlige navn,

rare navn og legetabber

Men la oss begynne med begynnelsen.Ikke den virkelige begynnelsen, da, Big Bang eller

Adam og Eva eller hvordan du tenker deg at ting henger sammen. Men den begynnelsen som handler om meg og om hvordan jeg ble Pym.

For jeg regner med at du for lengst har hengt deg opp i navnet mitt.

De fleste gjør det. Nei. Alle gjør det. Alle bortsett fra familien min, men for dem har jeg vært Pym så lenge at det klinger like vanlig som for eksempel Mari. Eller Anna. Eller Ingrid Katrine.

Da mamma dro på sykehuset for å føde meg, trodde hun og alle andre at det skulle komme en gutt. Legen som flere måneder tidligere hadde tatt ultralyd av magen hennes, hadde pekt på skjermen foran seg og sagt at det der ser ut som en aktiv, liten gutt. Da dro pappa rett på butikken og kjøpte en blåstripete ulldress.

Storesøsknene mine, som da var litt over to år, hadde ment mye om hva den nye broren burde hete. Sanna insis-terte på at jeg skulle kalles Emil, mens Sigmund syntes jeg burde hete Diesel 10 etter et av togene fra Thomas-toget.


14

Av en eller annen grunn, som jeg aldri helt har forstått, endte det med Trym.

Trym skulle jeg hete.Alle var enige og alle var glad for akkurat det navnet.

Men så, da jeg endelig kom ut, viste det seg at jeg slett ikke var noen gutt. Jeg var jente.

Mamma har fortalt om hvordan Sanna og Sigmund kasta seg over meg da de kom på besøk på sykehuset.

– Trym! ropte Sanna og prøvde å legge kinnet sitt mot det bitte lille ansiktet mitt.

Sigmund var ikke så god til å snakke, og hadde ennå ikke lært seg å si r.

– Pym! sa han og klappa meg på hodet. – Hei, hei, Pym!

Sanna lo. Hun syntes visst at Pym var et utrolig mor-somt navn.

– Ja! ropte hun. – Lillebror kan hete Pym!– Lillesøster, retta mamma.– Pym! ropte Sanna.– Pym! ropte Sigmund. – Pym! Pym! Pym!

Det var sånn det skjedde. Mamma og pappa måtte pakke vekk de lyseblå klærne og lete fram de gamle kjolene etter Sanna. Og så begynte jobben med å finne et jentenavn.

– Désirée? foreslo pappa.– For søtt, sa mamma. – Hva med Ragnhild?– For kjedelig, sa pappa. – Hva med Anne?– For vanlig, sa mamma. – Hva med Kaspara?– For spesielt, sa pappa.Sånn holdt de på i mange måneder. Og da de endelig

fant noe de likte begge to, var det for seint.For Sigmund og Sanna var jeg Pym. For tante Unni

og onkel Jan var jeg Pym. For mormor og besten og far-mor og farfar var jeg Pym. Til og med mamma og pappa


kalte meg Pym. Og selv om de høytidelig slo fast at jeg fra og med nå skulle hete Victoria med c, var det ingen som kalte meg det.

Jeg var rett og slett resultatet av en legetabbe. Og for all framtid var jeg dømt til å være Pym. Pym Pettersson.


16

3Om hundre tusen hender

og om å være så lett som en pakke smør

Treet bakerst i klasserommet var så stort at det dekka nes-ten hele veggen. Alle greinene var tomme, men akkurat det skulle det snart bli slutt på, og etter loddtrekning var det blitt bestemt at Sofia skulle være først ut.

Sofia hadde skrevet historien sin på et grønt ark, og da hun skulle lese den, stilte hun seg ved tavla foran klas-sen. Det var en fortelling fra da hun ble født. Sofia hadde bursdag i august, men egentlig skulle hun ikke ha blitt født før i november. Men etter at hun hadde ligget inne i mørket i magen til mora si i nesten sju måneder, begynte Sofia å kjede seg. Det var da hun bestemte seg for at nå var det nok. Nå ville hun ut og hilse på verden!

– Mamma og pappa skulle akkurat til å sette på en film som handlet om fødsler, leste Sofia, – for siden de ikke hadde noen barn fra før, ville de prøve å lære litt om hvor-dan det hadde vært for andre. Men akkurat idet mamma bøyde seg ned for å putte inn dvd-en, kom et høyt knepp inne fra den store magen, og så begynte det å renne noe ned langs buksebeina hennes og helt ut på gulvet.

Sofia leste med en høy og klar stemme. Jeg tenkte på mora hennes. Hun var alltid så fin på håret og klærne


17

hennes var ofte i sterke farger og helt uten nupper eller løse tråder. Det var vanskelig å se for seg vann som fossa ned mellom beina hennes.

– Pappa ble helt forskrekka, fortsatte Sofia. – Først trodde han at mamma sto der midt på gulvet og tissa. Men så skjønte han at det var vannet som gikk. Når babyer er inni magen, ligger de nemlig i en slags pose av vann som gjør at de flyter deilig rundt, og når posen sprekker og vannet fosser ut, betyr det at babyen straks er på vei.

Sofia kikka opp fra arket og kasta et raskt blikk ut i klasserommet før hun leste videre.

– Da pappa skjønte dette, ble han enda mer forskrekka. Han trodde jo ikke at det skulle komme noen baby før om nesten to måneder. Og selv om mamma og pappa ikke hadde rukket å se den filmen om fødsler, hadde de heldigvis lest noen bøker om å få barn, og i en av dem sto det at hvis babyen ville ut altfor tidlig, var det viktig at man la seg ned på gulvet og bare lå der til sykebilen kom. Hvis ikke kan nemlig slike bitte små babyer få navle-strengen rundt halsen og kanskje bli kvalt.

Mens Sofia leste, satt alle i klassen stille som de stilleste mus. Faktisk kunne jeg ikke huske at det hadde vært så stille i klasserommet vårt noen gang.

Bashar satt og lytta med åpen munn. Salimas øyne var så store at de så ut som de når som helst kunne sprette ut av hodet hennes og trille ned på gulvet. Lukas tygde hardt på toppen av blyanten uten å slippe Sofia med blikket og Julia satt med hendene foran øynene, som om hun så en skikkelig skummel film. Og jeg?

Da jeg kikka ned på hendene mine, oppdaga jeg at jeg hadde pressa neglene så hardt inn i håndflata at det var blitt røde, dype hakk i huden.

– Pappa ropte at mamma skulle legge seg ned på gul-vet, og så ringte han til sykebilen, leste Sofia. – Og selv


18

om mamma ikke hadde noe lyst til å legge seg ned på det klissvåte gulvet, gjorde hun det, og da hun la hendene oppå magen, kunne hun kjenne hvordan babyen sparka hardt der inne, men hun kunne ikke vite at det var meg.

Heldigvis hadde ambulansen kommet raskt, og med blålys og sirener ble mora til Sofia kjørt av sted til syke-huset. Faren kjørte etter i sin egen bil og han var så nervøs at han nesten meide ned ei gammel dame med stokk som stabba seg over et fotgjengerfelt i sneglefart. Men heldigvis var det bare nesten, og heldigvis gikk alt fint.

Babyen kom ut og viste seg å være Sofia og selv om hun var frisk som en sprellende fisk, måtte hun bli seks uker på sykehuset, for sånn var det når man kom nesten tre måneder før planen og var så liten at man ikke veide mer enn en kilo.

Alle klappa kjempehøyt da Sofia var ferdig med å lese.– Dette var en kjempeflott fortelling! utbrøt Hilde.Sofia smilte. Jeg tenkte på faren hennes. Han brukte

bestandig å tøyse og si morsomme ting. Jeg prøvde å se han for meg bak rattet i bilen sin mens han kjørte etter Sofia og mora i sykebilen, så fort at svetten kanskje silte ned i øynene hans, så fort at han nesten drepte ei gammel dame med stokk.

– Jeg har bilde, også! sa Sofia.Hun snudde det grønne arket, og nederst, under teks-

ten, var det festa et bilde av henne som nyfødt. Et knøttlite menneske som lå sammenkrølla på siden og sov med en tynn slange inn i nesa, for så små babyer klarte ikke å suge, de måtte få melk gjennom nesa på den måten.

Etter at alle hadde fått kikke på bildet, og etter at Sofia hadde festa det grønne arket til en av greinene på treet bakerst i klasserommet, fant hun fram en smørpakke fra sekken. Den veide nemlig en kilo, akkurat det samme


19

som Sofia hadde veid da hun ble født, og når vi holdt i pakka med smør kunne vi prøve å forestille oss hvor lett hun hadde vært.

Smørpakka gikk rundt i klasserommet, nedover pul-tene ved vinduet, og videre innover i rommet. Og sjelden hadde vel noen vært så interessert i å holde i en pakke med smør!

Alle tok den forsiktig imot, som om pakka inneholdt noe veldig verdifullt, eller faktisk var et ett kilo lett barn. En etter en veide den i hånda, forsiktig opp og ned i lufta, noen lukka til og med øynene mens de sikkert så for seg at det var en liten, nyfødt baby de løfta.

– Kom igjen, dere! sa Hilde. – Send videre nå!Endelig ble det min tur.Salima rakte meg smørpakka fra plassen bak meg. Jeg

tok forsiktig imot den, og mens jeg løfta pakka så lett som bare det, kikka jeg bort på Sofia.

Det var virkelig helt umulig å forestille seg at hun en gang hadde vært like lett som dette! Sofia med det aller lengste håret. Sofia som kunne slå hjul med bare en hånd og som løp fortere enn flere av gutta i klassen.

Da alle hadde fått kjenne på smørpakka, og Sofia hadde lagt den tilbake i sekken sin, spurte Hilde:

– Hvem vil være neste ut?Og alle hendene som akkurat hadde løfta forsiktig på

en pakke med smør og før det igjen dunka mot hverandre i applaus, føyk opp i lufta helt på likt.

En skog av hender! tenkte jeg forundra. Hundre tusen hender som kjempa om å bli sett.

Okei, så var det kanskje ikke hundre tusen, da. Vi var ikke mer enn tjuesju i klassen, og Syver var syk den dagen, så da var vi tjueseks. Dessuten måtte jeg trekke fra Sofia som nettopp hadde lest og meg selv, for jeg rakte jo ikke


20

noe som helst i været, da ble det tjuefire elever, og nå har du sikkert for lengst regna ut at selv om alle de tjuefire elevene hadde rukket begge hendene sine i været, ville det uansett ikke blitt mer enn førtiåtte hender. Og selv om førtiåtte hender er mye, er det mye mindre enn hundre tusen, faktisk veldig mye mindre.

Men det er ikke det som er poenget!Poenget er at det ikke var særlig vanskelig å være usyn-

lig akkurat da. Faktisk var jeg egentlig utrolig snill der jeg satt helt i ro med hendene hvilende på pulten sånn at jeg lot de andre i klassen få lov til å gå foran i køen.

– Ta det med ro! lo Hilde. – Alle skal få lov!Hun så utover klassen der hendene liksom ble lengre

og lengre og snart nådde helt opp til taket.– Ta meg! sa Julia.– Please, a, Hilde! sa Jonas. – Please!– Lukas, sa Hilde. – Da fortsetter vi med Lukas på

mandag.

I friminuttet ble alle stående i en ring rundt Sofia borte ved vannfontena. Det var som om ingen helt kom nærme nok, og vi kikka opp og ned på henne og kunne nesten ikke tro at hun var virkelig.

– Tenk at du var så liten! sa Bashar.– Tenk at du kjeda deg så fælt at du bare ville ut, sa

Eline.– Var det ikke skikkelig ekkelt med den slangen inni

nesa? spurte jeg.Sofia heiste på skuldrene.– Jeg husker jo ikke noe av det der.– Gjør du ikke? sa jeg.– Så klart ikke, sa Sofia. – Husker du noe fra da du

var baby, liksom?– Ja, sa jeg. – Jeg husker alt.


De andre begynte å le.– Gleder meg til å høre historien din, Pym, sa Lukas.– Det bør du! sa jeg.Sofia så på meg. Og plutselig så alle de andre på meg,

også. Hundre tusen øyne. Og hundre tusen ører som venta på et svar.

Og i det samme falt det en historie ned i hodet mitt. En historie om hvordan jeg hadde vært enda mindre enn Sofia da jeg ble født. Bare en halv kilo, faktisk! Jeg kunne ta med en pakke med bomull og sende rundt og si at så lett hadde jeg vært, liksom!

Men akkurat idet historien holdt på å bli til ord i mun-nen min, kom jeg på det med bildet. Jeg mangla jo bilde. Alle bildene som fantes av meg som baby, viste en tjukk ball med valker på lårene og minst tre dobbelthaker. For i motsetning til Sofia hadde ikke jeg hatt det noe travelt med å komme ut og hilse på verden.

– Dere bør glede dere, sa jeg. – Men jeg skal ikke skrive om å være baby.

– Hva skal du skrive om, da? spurte Jonas.– Det er foreløpig hemmelig, sa jeg. – Men det kan

bli ganske brutalt.Jonas sperra opp øynene. Julia blunka med de lange

øyenvippene.– Brutalt? sa Bashar. – Hvordan brutalt?– Det blir i hvert fall skikkelig spennende! sa jeg. – Og

morsomt og litt trist.Sofia så på meg og smilte.Det blinka i de blå øynene hennes, og selv om jeg

virkelig prøvde, fikk jeg ikke til å smile ordentlig tilbake.


Tenk deg at læreren din foreslår at alle i klassenskal skrive noe om sin egen familie – en ekte og heltsann historie, som gjerne kan være spennende ellermorsom.Hva gjør du da? Og hva gjør Pym? Som slett ikkesynes familien hennes er noe å skrive om. Den errett og slett ganske … mislykka!

– Jeg mener fortsatt at det vil være mer spennende åskrive en oppgave om forbløffende fakta, sa jeg. – Visste du at vi mennesker bruker hele 300 forskjelligemuskler bare for å holde balansen når vi står oppreist?– Pym, sa Hilde. – Eller at maten bare bruker 7 sekunder fra munnen ogned i magen? sa jeg.– Pym! sa Hilde.– Eller at et hårstrå kan bære 3 kilo? sa jeg. – Tenk det,da! Tre kilo!– PYM! sa Hilde. – Gi deg!Da ga jeg meg. Hilde var en skikkelig grei og tålmodiglærer, men når hun uttalte navnet mitt på den måten,med liksom store bokstaver og minst ett utropstegnetter, visste jeg det var på tide å gi seg.

FØRSTE BOK I NY HUMORSERIE OMANTIHELTINNEN PYM PETTERSON, 11 ÅR,

OG HENNES MISLYKKA LIV.

Documents

Pym pettersons mislykka familie