Romfart 2007-1

Sea Launch-katastrofe

Sovjets hemmeligeromslagskip

Uoffisielle NASA-instrukser:

Hvordan takle gal astronaut

Århundrets romblunder:

Krise etter kinesisk satellittsprenging

Siste bilder fra Jupiter:

290 kmvulkanutbrudd

Omkomfordi NASA ikke ville lære

Radarscoop fra Titan:

Sjøer avflytendebrennstoff

2007-1

ROMFART www.romfart.no

INNHOLDINNHOLD

� ROmfaRt�007-1

www.romfart.no INNHOLDINNHOLD

Utgiver:Norsk Astronautisk ForeningPostboks 52 Blindern0313 Oslo

Redaktør: Øyvind Guldbrandsen

Sideutlegg: Øyvind GuldbrandsenPer Arne Marthinsen

Korrektur: Lóránd LukácsCathrine Hallberg

eRomfart / www.romfart.no:Erik Tronstad

Romfart Ekspress:Ragnar Thorbjørnsen

Utsendelse: Johannes Fossen m. fl

Annonseansvarlig:Margrethe Maisey

Annonsepriser:A6 kr. 450, A5 kr. 900, A4 (helside) kr. 1200, A3 (tosiders) kr. 2000.Vedlegg i utsendelse kr. 1600 (+vekttillegg).Priser for farger, annonsering i flere utgaver, kontakt annonseanvarlig: [email protected]

Kontakt:Telefon: 880 0313 0 (flexinummer)e-post: [email protected] [email protected] Bankkontonr.: 9235.15.91406Organisasjonsnr.: 979 960 875

Trykk: Tøyen Trykk A/STvetenveien 162, 0671 Oslo

Utgivelsesfrekvens: 4 nummer per år

Opplag: 1000

ISSN 1502-5276

Årgang 37 - Nr. 141 (Nr. 2007-1)

1951

NO

RSK

AS

TRONAUTISK FORENIN

G

Kina har tradisjonelt vært et lukket land, og romfartshistorien har ikke vært godt kjent, selv om den strek-ker seg mange tiår tilbake i tid.

Side 20

Bråk etter Kinesisk ASAT-test Kina sprengte egen værsatellitt og økte mengden romskrap med 10 %, til stor fortvilelse hos de andre rom-nasjonene.

Side 14

Men også USA og Sovjetunionen utviklet antisatellittvåpen under den kalde krigen. Side 16

Sea Launch-uhellTiårets rakettkesplosjon skjedde da Zenit 3-SL eksploderte på Odyssey-plattformen, i forsøket på å skyte opp en satellitt.

Side 10

Kinas romhistorie

Kunne Apollo 1-ulykken vært forhindret?Det er 40 år siden tre astronauter omkom under brannen i Apollo 1. Men ulykken kunne enkelt vært unngått om man hadde villet lære av russernes erfaringer.

Side 26

Det er 20 år siden første oppsky-tingen av Energia, Sovjets super-bærerakett. Vi ser nærmere på den topphemmelige, vanvittige nytte-lasten. Side 18

Sovjets romslagskip

ROMFART

INNHOLDINNHOLD INNHOLDINNHOLD

ROmfaRt�007-1 �

www.romfart.no

ROMFART nr. 2007-1

Aktuelt:- Lisa Nowak sparket Side 4- Hvis en astronaut går amok Side 5- Kinesisk satellittsvikt Side 5- Hubbles ACS-kamerea sviktet Side 5- Japanske spionsatellitter Side 6- Indisk rombudsjett Side 6- THEMIS-satellittene Side 7- Skitur på Månen? Side 7

Oppskytingsoversikt Side 8

Sea Launch-eksplosjon Side 10- Zenit-raketten Side 12- Sea Launch Side 12

Kinesisk ASAT-test Side 14- ASAT i USA og Sovjet Side 16

20 år siden Energia/Poljus Side 18

Kinesisk romhistorie - del 1 Side 20

40 år siden Apollo 1-ulykken Side 26

STS-121 Side 28

ISS-oversikt Side 34- Oppskytingstabell Side 35- Gjenstående ISS-byggesekvens Side 37

Asteroide-Orion + Ares IV Side 38

Nytt fra Solsystemet Side 40- Uysses Side 40 - Messenger + BepiColombo Side 41- Venus Express Side 42- Rosetta forbi Mars Side 42- New Horizons forbi Jupiter Side 43

Nytt fra Cassini Side 44

Opphavsrett:Artikler, innlegg og bilder fra Norsk Astronautisk Forenings publikasjoner kan kun gjengis etter skriftlig tillatelse fra redaktøren og/eller artikkelforfatteren/fotografen. Artikler og innlegg uttrykker forfatterens personlige meninger og er ikke nødvendigvis å oppfatte som redaksjonens eller foreningens. Dersom artikler fra blader blir helt eller delvis gjengitt, eller de blir brukt som kildemateriale, må følgende retningslinjer følges: 1)

2)

Forsiden:STS-121 i startøyeblikket. Les mer om ferden på side 28-33. Og litt om et visst besetningsmedlem på side 4.

Baksiden:1) Skyer på Venus' nattside, fotgra-

fert i infrarødt fra Venus Express, i en avstand av 60 000 km.

2) Mars fotografert med Osiris-te-lekamerat til Rosetta i nær-infrarødt, grønt og nær-ultrafiolett lys. Tatt den 24. februar 2007, i en avstand av 240 000 km.

3) Jupiter sett fra New Horizons 10. februar 2007, 29 mill. km unna.

4) Saturn fra Cassini, februar 2007.

Ulysses passerer Solens poler for tredje gang, Messenger er på vei til Merkur, Rosetta passerer Mars, New Horizons passerer Jupiter og ferdene til Mars- og Venus Express er forlenget.

Side 40

Nytt fra Solsystemet

Abonnement på Romfart /medlemskap i Norsk Astronautisk Forening (www.romfart.no):Abonnement på Romfart følger med medlemskap i Norsk Astronautisk Forening, som også inkluderer nyhetsbulletinen Romfart Ekspress, nyhetsmeldingene eRomfart (pr. e-post) og innbydelser til foreningens møter, foredrag, arrangementer og ekskursjoner.Satser: Personlige medlemmer: Kr 195,- pr. år. Gruppemedlemmer (info i tre eks.): Kr 370,-

Oppgi følgende:Gjengitt fra/Kilde: Romfart nr. xx, publikasjonsår, artikkelens tittel,artikkelfofatteren(e)s navn, "Utgitt av Norsk Astronautisk Forening".To eksemplarer (evt. kopier) av publikasjoner skal sendes redaksjonen.

Nytt fra SaturnCassini har oppdaget sjøer av hy-drokarboner på Titans overflate. Og man har bestemt hvilken bane son-den skal følge fra fra 2008 til 2010.

Side 44

Orion til asteroider?"Apollo på steroider til asteroider". Orion er bygget for måneferder, men NASA vurderer også asteroideferder.

Side 38

STS-121STS-121 var første romfergeferd på et helt år. Ferden gikk til ISS.

Side 28

Se også ISS-oversikter på side 34-37

aktueltsåpeopera

� romfart 2007-1

aktueltsåpeopera

Lisa Nowak sagt opp som astronautAstronauten Lisa Nowak ble 7.

mars 2007 sagt opp fra NASA. Oppsigelsen kommer som en følge av den mye omtalte episoden den 5. februar, hvor Nowak angrep den kvinnelige flyvåpenoffiseren Col-leen Shipman, som Nowak anså for å være rival i forhold til den mann-lige astronauten William Oefelein.

cat fightSkal man tro de tallrike gjengivelse-ne av historien, hadde Nowak, som for anledningen var iført ymse nok-så spesielle remedier, kjørt 1500 km fra Houston til Orlando på 12 timer for å konfrontere Shipman ”fysisk”. Møtet, som kom høyst bardus på Shipman, resulterte i arrestasjon av Nowak og tiltale for bl.a. forsøk på drap (senere frafalt) og kidnapping, samt overfall. Hun slapp senere ut mot $25 500 i kausjon, mot å da iføre seg GPS-fotlenke. Det er ikke opplyst hvorvidt retten anså det som trolig at Nowak, i egenskap av sitt daværende yrke, og kanskje ønske, skulle se sitt snitt til å rømme planeten.

emosjoNeLtI den grad Romfart skal nedverdige seg til å gjengi sladder som resten av medieverdenen har veltet seg i, får det holde med at Oefelein, i følge egen forklaring, hadde et ”forhold” til Nowak siden 2004, før han begynte å date Ship-man, en opplysning den 13 år eldre Nowak tilsynelatende skal ha tatt med fatning. Det samme kan neppe sies om Nowaks reaksjon da hun gravde frem dampende e-poster fra Shipman til Oefelein. Det var visst-nok disse som trigget den da nyse-parerte Nowaks handlinger.

Nowaks eskapader er så vidt vi-tes enestående i astronautsammen-heng. Det er også meget sjelden,

men visstnok ikke første gang, at aktive astronauter, eller kosmonau-ter for den slags skyld, blir avskje-diget av disiplinære årsaker.

Nowak deltok under STS-121 i juli 2006 (se side 28-33), hvor hun for øvrig fikk de beste skussmål. Før hun testet peppersprayen på Shipman var hun utpekt som cap-com (den i kontrollsenteret som snakker med astronautene i rom-met) under neste romfergeferd, S T S - 11 7 , som nylig

ble utsatt fra mars 2007 til mai eller juni. Utsettelsen skyltes for øvrig at en haglskur bulket opp fergen, ikke at NASA trengte tid til å spa frem en reservecapcom. Oefelein var pilot under STS-116 i desember 2006, hvor også svensken Christer Fuglesang (som vi i dag liker å kalle norsk-svensk) deltok.

I motsetning til hva som har vært påstått i en del av våre medier,

har de tre involverte i dramaet altså ikke deltatt på samme romferd. Shipman er ikke en gang astronaut. Det spørs vel også om hun er blitt særlig inspirert til å bli det nå.

mord på mars-expresseN?Men det har ikke hindret menings-berettigede personer i å spekulere i ”hva om” et tilsvarende trekantdra-ma skulle utarte seg under en lang-varig romferd. Plutselig er det ikke lenger urealistisk å forestille seg et tilsynelatende absurd scenario, med vilt slagsmål under en fremtidig, flerårig ekspedisjon til Mars, uten fnugg av mulighet til å runde av ferden. Det ville jo tatt seg nyde-lig ut i et multi-multi milliarddol-larprosjekt. Riktignok ville resten av turen vært sikret mer mediefokus man ellers hadde kunnet håpe på. Men neppe slik de ansvarlige hadde ønsket.

psyko-gjeNNomgaNgI kjølvannet av Nowak-krum-

springene har NASA sparket i gang en bred gjennom-

gang av rutinene for hvordan astronautkan-

didater sjekkes psyko-logisk, og hvordan

aktive astronauter følges opp tilsva-

rende.Mange

ser nok med interesse frem

til konklusjonene. En ting er å sile ut tikkende bomber. En annen er å beholde de dyktige personene.

Riktignok anses astronauter som både sammensveisede og lagspille-re. Men for å komme opp i rommet kreves et definitivt konkurransein-stinkt, samt en gedigen innsatsvilje for faktisk å gjennomføre ting de fleste bare ville fantasert om.

Man kan påstå at dette er egen-skaper Nowak med all tydelighet har bekreftet at hun har.

Øyvind Guldbrandsen

Årets trekløver: Oefelein, Ship-man (nederst t.v.) og Nowak.

aktueltsåpeopera aktueltsåpeopera

romfart 2007-1 �

hvis en astronaut "klikker" i rommetHva om en astronaut går amok

under en romferd? NASA har prosedyrene klare!

Etter ex-astronaut Lisa Nowaks fysiske angrep på en kvinnelig ”ri-val” (forrige side) har Associated Press funnet frem et NASA-doku-ment på 1051 sider som omhandler prosedyrer for alle slags eventua-liteter under en romferd. Fem av sidene tar for seg takling av en astronaut med oppførsel som anses å utgjøre en fare for romfartøyet og besetningens liv og helse.

Det må klargjøres at Lisa Nowak utførte jobben sin eksemplarisk under STS-121, da hun bl.a. styrte robotarmen. Og NASA skal aldri ha hatt bekymringer angående hennes mentale helse.

Derimot har kommandøren under to romfergeferder, i 1985 og 1995, låst romfergens luker ”siden de ikke kjente forskerne (nyttelast-spesialistene) om bord veldig godt”. Under en romfergeferd på midten av 1980-tallet skal en nyttelastspe-sialist ha blitt så skuffet over at eksperimentet hans ikke virket at kommandøren, under debrifingen etter ferden, uttalte at han hadde mer enn nok å tenke på om han ikke også skulle bekymre seg over hvorvidt et besetningsmedlem skul-le bli suicidalt (=hang til selvmord).

Nyttelastspesialistene får ikke like grundig astronautopplæring som øvrige NASA-romfarere.

stropper og sprØyterNASA-dokumentet, som NASA selv ikke akkurat har snakket høyt

om, har instruksjoner om at en astronaut som måtte bli psykotisk eller suicidal i rommet skal bindes med tape over ankler og håndledd, festes med stropper og om nødven-dig injiseres med noe beroligende.

”Snakk med pasienten mens du gjør ham fast. Forklar hva du gjør, og at du bruker stropper for å være sikker på at han er trygg” står det.

Hva som deretter skal gjøres vil bli vurdert fra gang til gang. NA-SAs ferdledelse, i samråd med en lege på bakken og kommandøren i rommet, vil avgjøre om ferden må avbrytes, eventuelt astronauten sendes hjem med deler av besetnin-gen, dersom episoden finner sted i en fullt bemannet romstasjon.

Besetningen vil kun ha rå mus-kelkraft tilgjengelig overfor en som har gått av hengslene. Det er ingen våpen i romfergen eller romstasjo-nen, heller ikke bedøvelsesvåpen. En pistol er fullstendig uaktuelt. En kule vil kunne punktere romfar-tøyet så alle omkommer.

Pr. i dag har ingen gått amok under en romferd. Men det har forekommet heftig krangling, både mellom besetning og bakkekontroll og besetningsmedlemmer seg imel-lom. Detaljstyring fra bakken har under tidligere romstasjonopphold gått romfarerne slik på nervene at en Saljut-besetning skrudde av kommunikasjonen i et par døgn, mens en Skylab-besetning gikk til en dags streik. Saljut-kosmonauter har også fortalt at de har måttet mo-bilisere all tilgjengelig godvilje for ikke å gå løs på medkosmonauten.

I så henseende kan det høres risikabelt ut med bare to romfarere om gangen i en romstasjon, slik det var under mesteparten av Saljut- og Mir-programmet, og i ISS i 2003 – 2006. Dersom et av medlemmene skulle ha gått amok ville det slett ikke vært sikkert at den andre had-de kunnet takle ham på egenhånd.

deprimereNde romferderOm håndgemeng ikke har funnet sted, er det flere tilfeller av depre-sjon. Under et opphold i Saljut 4, ble den ene kosmonauten sittende og stirre ut av vinduet i ukevis. Og John Blaha fortalte å ha følt seg ned-for i begynnelsen av sitt 4-måne-dersopphold i Mir. Antidepressiva var ikke tilgjengelig.

Det er det nå, men bare i romsta-sjonen. Slikt virker for langsomt til å gjøre nytte i romfergen, hvor man kun har beroligende, samt antipsy-kotiske midler.

Langtidsbesetninger i ISS snak-ker nå ukentlig med lege, og med psykolog annenhver uke, så man regner med å komme eventuelle sammenbrudd i forkjøpet. Dessuten snakker romfarerne jevnlig med fa-miliemedlemmer. Og man har blitt flinkere til å tilpasse arbeidsrutiner og forholdene i stasjonen generelt.

Men fortsatt er mange usikre på om NASA er fullt kapable til å sile ut uegnede personer. ”Hvilken astronaut vil fortelle at han føler seg morderisk?” spør tidligere NASA-psykiater Patricia Santy. ”De er alle meget bevisst på at en feil uttalelse vil kunne sette dem på bakken”.


hubble-troubleHubble-romteleskopets viktige ACS-instrument sluttet å virke i slutten av januar 2007. ACS (Advanced Camera for Surveys) ble installert i teleskopet i mars 2002. Det er lite sannsynlig det vil bli reparert eller erstattet under neste og siste service-ferd høsten 2008, siden tidsskjemaet allerede er stappfullt. Ø. Guldbrandsen

kinesisk sviktKinas største og mest komplekse romfartøy, Sinosat 2, har gått tapt siden solpanelene ikke lot seg åpne etter oppskytingen. Sinosat 2 skulle vært sentral under som-mer-OL i Beijing i 2008, var ventet å direktekringkaste til 100 millioner husstander i 2010 og fungere i 15 år. Den fem tonn tunge satellitten ble skutt opp 29. oktober 2006.

aktueltaktuelt

� RomfaRt 2007-1

aktueltaktuelt

IGS-satellittenes utseende er ikke offentlig kjent. Illustrasjonen over viser en antatt konfi-gurasjon av den optiske- (nederst) og radar-satellitten.

Den japanske optiske etterretningssatellitten IGS-1a fotografert frå bakken. Oppløysinga på biletet er ca. 0,13 buesek./pixel. Satellit-ten måler 35 pixel over solcellepanela. Dette tilsvarer 11,6 meter i 534 km høgd.

India har bevilget 38,6 milliarder rupi, tilsvarende 5,4 milliarder nor-ske kroner, til romvirksomhet for kommende budsjettperiode, som starter 1. april 2007. Det er en øk-ning på 29 % i forhold til året før.

Utgifter til bæreraketter, i all ho-vedsak GSLV og PSLV, tar den stør-ste biten, på 15,2 milliarder rupi. Insat-satellittene får 4,9 mrd. rupi, andre satellitter 5,6 mrd. Romfors-kning er tildelt 3,1 milliarder rupi.

Av sistnevnte får Chandrayaan-1 nesten 1/3, eller 960 millioner rupi. Chandrayaan-1 skal skytes

Japan skaut opp to etter-retningssatellittar den 24. februar 2007. Den to-trinns H-2A bereraketten tok av mot sør frå Tanegashima-romsenteret kl 0441 GMT, og plasserte satellittane i antageligvis 300 nautiske mil høge polbaner. Raketten var utstyrt med to 16 meter lange og fire mindre fast-stoffmotorar. Solcellepanela vart folda ut fleire timar etter oppskytning.

Lite er kjent om dei to satellittane – det meste er gradert. Dei to satellit-tane var utstyrte med hen-holdsvis radar og optisk nyttelast. Ein radar kan sjå gjennom skyer og mørke, mens eit optisk instrument er ubrukeleg under slikt forhold. Ein antar at SAR-radaren har ei oppløysing på halvannan til tre meter, mens kameraene på den optiske satellitten kan ha ei oppløysing på ein meter.

Japan har etter 2. verdskrig hatt ei pasifistisk grunnlov, og landet hadde ikkje eigne etterretnings-

opp i 2008 og sendes inn i bane rundt Månen. Den blir Indias første romfartøy ut av jordbane.

Av prosjekter under utvikling som bevilges et tresifret antall mil-lioner rupi kan nevnes: En kraftig rakettmotor som forbrenner para-fin/flytende oksygen, en 4-tonns geostasjonær kommunikasjons-satellitt, en geostasjonær jordob-servasjonssatellitt for kontinuerlig overvåkning med 100 m oppløsning og et navigasjonssystem av syv satellitter som vil dekke India pluss 1500 km utenfor landets grenser.

BEMANNEDE VYER 500 millioner rupi er øremerket utvikling av et romfartøy som skal kunne bringe to romfarere til og fra lav jordbane. En slik ferd ligger flere år frem i tid. Men tidlig i 2007 tilbakela India et viktig skritt mot dette målet, gjennom den vellykke-de ferden til Space Recovery Experi-ment-1. Satellitten var den første fra India som vendte helskinnet tilbake til Jorden. Det skjedde etter en rom-ferd på nesten to uker.


Japanske etterretningssatellittar

Økt indisk rombudsjett

satellittar før Nord-Korea sendte opp ein langdistan-serakett over japansk terri-torium i 1998. Før dette fekk landet etterretningsdata frå USA og sivile, kommersielle satellittar. Japan skaut opp dei første to etterretnings-satellittane i 2003. Det andre paret gjekk tapt under opp-skytning i november 2003. Den neste etterretningssatel-litten, med optisk nyttelast, vart sendt opp 11. september 2006. Han vart plassert i ei bane på 484 x 491 km med ein inklinasjon på 97,3 gra-der.

Japan kan no dagleg ta bilete av alle stader på Jorda. Ein antar at optiske og radar-satellittar flyr i tandem i solsynkrone baner i to ulike baneplan. Eit par kan fotografere eit område om morgonen, mens det andre passerer over same stad om kvelden. Ein antar at dei nyaste satellittane vil fly over oss om ettermiddagen lokal tid.

Johnny Grøneng Aase

aktueltaktuelt aktueltaktuelt

RomfaRt 2007-1 7

vil satellittane bli manøvrert inn i ulike baner, slik at dei med jamne mellomrom ligg på linje og dek-kar dei to områda der ein trur at substormane oppstår. Satellittane vil ha omløpstider på ein, to og fire dagar. Observasjonane i rommet vil vere koordinert med bakkebaserte observasjonar med allsky-kamera og magnetometer frå Canada og Alaska.

Johnny Grøneng Aase

Skitur på Månen?De neste astronautene som lander på Månen kan komme til å bruke ski, eller i det minste langrenntek-nikk, når de skal bevege seg over lengre strekninger og de ikke har kjøretøy til disposisjon. I alle fall om de skal følge anbefalingene til Har-rison Schmitt, som deltok på Apollo 17-ferden i 1972. Han er utdannet geolog og den eneste vitenskaps-

mannen som har gått på et annet himmellegeme.

Det var i februar 2007, under det årlige møtet til the American Associa-tion for the Advancement of Science, at Schmitt fortalte reportere at de kommende måneastronautene bør lære seg nordisk langrennsteknikk, i følge spacedaily.com.

Schmitt påpeker at langrenn er en utmerket metode for å bevege seg raskt over lange, flate strek-ninger. Kanskje spesielt i den lave

.Over t.h.: Oppskytingen var den første med fem NASA-satellitter på én gang. Under: Hvert fjerde døgn vil de fem THEMIS-satellittene stå på linje over Jordens nattside. Jordens magnetlinjer er inntegnet. (NASA)

tyngdekraften på Månen, hvor det blir som å gå over en gigantisk trampoline, med minimalt forbruk av energi. Han mener astronauter på måneski vil få fordoblet aksjons-radius i forhold til til fots.

Schmitt sa ingenting om hva astronautene bør smøre med. Ei hel-ler om de bør ha med seg spade, så de kan grave seg ned i tide i tilfelle meteorstorm eller solstorm.


THEMIS (Time History of Events and Macroscale Interactions during Substorms) er fem satellittar som skal finne ut kva mekanisme eller mekanismar som står bak geomag-netiske substorms. Dette er eit gam-malt og uavklart problem innanfor romfysikken. Ein substorm er ei brå frigjering av energi i det nære verdsrommet. Han vert danna i Jorda sin magnethale. Magnethalen vert til når solvinden dreg Jorda sitt magnetfelt med seg bak planeten.

Det er i dag to hovudteoriar om korleis ein substorm oppstår. Den eine seier at magnetiske substormar vert danna 80 000 km over ekvator av elektromagnetisk turbulens som påverkar flyten av intense straumar i det nære verdsrommet. Den andre seier at dei oppstår 160 000 km over ekvator ved at magnetisk energi spontant vert omgjort til termisk energi og akselerasjon av partiklar ved spleising av feltlinjer.

Dei fem identiske THEMIS-sa-tellittane vart sendt opp med ein Delta-2 bererakett frå Cape Cana-veral den 18. februar 2007. Satel-littane vart kobla frå bereraketten 73 minutt etter oppskytning. Kvar satellitt har ei masse på 128 kg, der 49 kg er drivstoff.

Rett etter oppskytning gjekk alle dei fem satellittane i elliptiske baner på rundt 435 x 92 000 km med ein inklinasjon på 16 grader. Etter kvart

THEMIS-satellittane skutt opp

OPPSKYTINGEROPPSKYTINGER

� ROmfaRT 2007-1

OPPSKYTINGEROPPSKYTINGER

Oppskytinger januar - februar 2007

Alle oppskytinger foretatt eller forsøkt foretatt til kretsløp i gjel-dende tidsrom. Ballistiske oppskytinger, det vil si hvor nyttelasten ikke skal inn i kretsløp, er vanligvis ikke ført opp.Mange av nyttelastene eller oppskytingene er omtalt i andre artikler i Romfart eller andre publikasjoner fra Norsk Astronautisk Forening. Forrige oppskytingsoversikt (oktober-desember 2006) ble publi-sert i Romfart nr. 2006-4, s. 42.

1) Cartosat-2Aerensiviljordobservasjonssatellittsomkantabildermedenoppløsningpåénmeter.

2) SRE-1(avSpaceRecoveryExperiment)landetiBengalbukten22.januar2007,ogblemeddettedenførsteindiskesatellittensomvendtehelskinnettilbaketilJorden.Satellittenhaddeenmassepå615kg.FraføravharUSA,Russ-land,Kina,Europa(ESA)ogJapanreturnertsatellitterfraverdensrommet.Indiahardesistemånedenesignalisertatlandetvilstartesitteget,bemannederomprogram.Tilbakevendingsteknologivilværeenviktigdelavetsliktpro-gram.Seside6formeromIndiasrombudsjettogplaner.

Oppskytinger januar-februar 2007

Av Per Olav Sanner

Oversikten tar for seg alle oppskytinger som er foretatt eller forsøkt foretatt til kretsløp innenfor gjeldende tidsrom.

Ballistiske oppskytinger, det vil si oppskytinger hvor nyttelasten ikke skal inn i bane, er vanligvis ikke ført opp. Mange

av nyttelastene eller oppskytingene er omtalt i andre artikler i Romfart eller andre publikasjoner fra Norsk

Astronautisk Forening. Forrige oppskytingsoversikt (oktober-desember 2006) ble publisert i Romfart nr. 4/2006, s. 42.

Dato Sted Bærerakett Nyttelast Oppdrag Note

10. jan. 2007 Sriharikota, India PSLV Cartosat-2A Jordobservasjon 1 SRE-1 Teknologiutvikling 2 LAPAN-Tubsat Jordobservasjon 3 PehuenSat 1 Kommunikasjon 4

11. jan. 2007 Xichang, Kina DF-21? ? ASAT-test 5

18. jan. 2007 Baikonur, Kazakhstan Sojuz U Progress M-59 ISS-forsyninger 6

31. jan. 2007 Odyssey, Stillehavet Zenit 3 SL NSS-8 Kommunikasjon 7

02. feb. 2007 Xichang, Kina Lang Marsj 3A Beidou 2A Navigasjon 8

18. feb. 2007 Cape Canaveral, USA Delta II 7925 THEMIS P1 Forskning 9 THEMIS P2 Forskning THEMIS P3 Forskning THEMIS P4 Forskning THEMIS P5 Forskning

24. feb. 2007 Tanegashima, Japan H-2A IGS Radar-2 Etterretning 10 IGS Optical-3V Etterretning

25. feb. 2007 Iran Shahab 3? Kavesh Teknologiutvikling? 11

1) Cartosat-2A er en sivil jordobservasjonssatellitt som kan ta bilder med en oppløsning på én meter.

2) SRE-1 (av Space Recovery Experiment) landet i Bengalbukten 22. januar 2007, og ble med dette den første indiske satellitten som vendte helskinnet tilbake til Jorden. Satellitten hadde en masse på 615 kg. Fra før av har USA, Russland, Kina, Europa (ESA) og Japan returnert satellitter fra verdensrommet. India har de siste månedene signalisert at landet vil starte sitt eget, bemannede romprogram. Tilbakevendingsteknologi vil være en viktig del av et slikt program.

3) LAPAN-Tubsat er en eksperimentell, indonesisk mikrosatellitt for jordobservasjon.

4) PehuenSat 1 er en eksperimentell, argentinsk pikosatellitt for kommunikasjon.

5) Kina skjøt opp et antisatellittvåpen (ASAT), antagelig med en faststoffrakett av typen DF-21. Våpenet traff den aldrende, kinesiske værsatellitten Feng Yun-1C, som befant seg i en om lag 850 km høy polbane. Sammenstøtet resulterte i over 900 nye, sporbare bruddstykker og et ukjent antall mindre, til stor bekymring for brukere av andre satellitter i lav jordbane. Se side XX.

6) Progress M-59 bragte 2,5 t forsyninger til den internasjonale romstasjonen (ISS). Ferden er også kjent under betegnelsen 24P. Skutt opp fra den russiske Baikonur-kosmodromen i Kazakhstan.

7) Bæreraketten eksploderte i oppskytingsøyeblikket, og NSS-8, tilhørende selskapet New Skies gikk tapt. Oppskytingsplattformen Odyssey ser ut til å ha greid seg forholdsvis bra, og er tilbake i sin hjemmehavn i Long Beach, California. (Se Nytt om Romfart nr. 3/1998 s. 20-29 for en presentasjon av Sea Launch-prosjektet. Artikkelen er også tilgjengelig på www.romfart.no.) Se side XX.

Av Per Olav Sanner

OPPSKYTINGEROPPSKYTINGER OPPSKYTINGEROPPSKYTINGER

ROmfaRT 2007-1 �

3) LAPAN-Tubsatereneksperimentell,indonesiskmikrosatellittforjordob-servasjon.

4) PehuenSat1ereneksperimentell,argentinskpikosatellittforkommunika-sjon.

5) Kinaskjøtoppetantisatellittvåpen(ASAT),antageligmedenfaststoffra-kettavtypenDF-21.Våpenettraffdenaldrende,kinesiskeværsatellittenFengYun-1C,sombefantsegienomlag850kmhøypolbane.Sammen-støtetresulterteiover900nye,sporbarebruddstykkerogetukjentantallmindre,tilstorbekymringforbrukereavandresatellitterilavjordbane.

Seside14formeromtestenogkonsekvenseneavden.

6) ProgressM-59bragte2,5tforsyningertildeninternasjonaleromstasjonen(ISS).Ferdenerogsåkjentunderbetegnelsen24P.Skuttoppfradenrus-siskeBaikonur-kosmodromeniKazakhstan.Seside34foroversiktoverøvrigeISS-ferder.

7) Bæreraketteneksploderteioppskytingsøyeblikket,ogNSS-8,tilhørendeselskapetNewSkiesgikktapt.OppskytingsplattformenOdysseyseruttilåhagreidsegforholdsvisbra,ogertilbakeisinhjemmehavniLongBeach,California.

SeNyttomRomfartnr.3/1998s.20-29forenpresentasjonavSeaLaunch-prosjektet.Artikkelenerogsåtilgjengeligpåwww.romfart.no

Seside10formeromulykken.

8) Beidou2AinngåriKinassatellittnavigasjonssystem.Deterdenfjerdeifemplanlagtegeostasjonæresatellitter.Itilleggplanlegges30satellitterilaverebaner.

9) THEMIS-satellitteneskalstudereJordensmagnetosfære.Satellittenetilhø-rerNASA.

Seside7.

10)Japanfullførtemeddenneoppskytingensinkonstellasjonavetterret-ningssatellitterkaltIGS(avInformationGatheringSatellite).Ibanefinnesnåtoradarsatellitter(Radar-1og-2)ogtooptiskesatellitter(Optical-1og-2).Optical-3Vereneksperimentellsatellittsomprøverutforbedringertenktbenyttetinestegenerasjonoptiskesatellitter.

Seside6.

11)Iranskjøtoppenballistiskrakett,muligensbasertpåtypenShahab3.Dennekannåenhøydepå150km.Lignendeoppskytingerharfunnetstedtidligere,mendettevarførstegangrakettenmedbragteenmerellermindresivilnyttelast,muligensforåtestesystemersomtenkesbenyttetnårlandetengangskalskyteoppensatellittmedenegenprodusertra-kett.

Oppdatering:DetreGlonass-M-navigasjonssatellittenesombleskuttopp25.desember2006harnåfåttnavneneKosmos-2424,-2425og–2426.

Zenit-bæreraketten eksploderer i startøyeblikket og hele Odyssey-opp-skytingsplattformen innhylles i et flammehav. Sea Launch direkteover-førte noen få sekunder av hendelsen fra to kameraer (bilde 1-5 og 6-7), før en eller annen operatør avbrøt sendingen. Se flere bilder neste side!

(Foto: Sea Launch. Kilde: YouTube. Montasje: Øyvind Guldbrandsen)

http://www.romfart.no

oppskytingeroppskytinger

10 romfart 2007-1


Det 24. oppskytingsforsøket av en Sea Launch-rakett endte med en katastrofe verden knapt har sett maken til siden romalderens tidlige år. Av Øyvind Guldbrandsen

Øyeblikket etter at nedtellingen nådde null falt den 60 meter høye

bæreraketten sammen i et flammehav, som fullstendig innhyllet hele oppsky-tingsplattformen.

Oppskytingsforsøket fant sted 31. januar 2007 (30. januar lokal tid) og ble


videooverført direkte på Internett. Men straks eksplosjonen var et faktum ble bildene erstattet av Sea Launch’ logo.

Dersom hensikten med dette var å opprettholde selskapets gode renommé må det sies å ha vært heller dårlig gjennomtenkt. Ikke bare ga det en flau


oppskytinger

oppskytingeroppskytinger oppskytingeroppskytinger

romfart 2007-1 11

smak av sensur, men å kryssklippe eksplosjonens klimaks med nettopp Sea Launch-logoen bør vel betegnes som den dårligst mulige reklamen et kommersielt oppskytingsforetak kan servere.

DEN GLOBALE LANDSBYFor flere gjorde selvfølgelig opp-tak av overføringen, og la straks ut klippene, med eksplosjon og logo, på YouTube (se side 9), hvor de i skrivende stund har hatt over 700 000 treff. I tillegg presentere de fleste større TV-stasjoner (ikke NRK) opptaket til et mangedobbelt antall seere rundt i verden. Men i all vennlighet ble logoen da gjennom-gående redigert bort.

Som vanlig for Sea Launch fore-gikk oppskytingen, eller forsøket, fra den norskombygde plattformen Ocean Odyssey, for anledningen plassert omtrent midt i Stillehavet, ved 154° vestlig lengdegrad over ekvator, ca. 3000 km rett sør for Hawaii (se neste side).

Ingen tilstedeværende personer ble fysisk skadet, som det heter, ettersom samtlige befant seg på skipet Sea Launch Commander, 5 km unna. Dermed hadde også Sea Launch kontroll over alle nevne-verdige kameraer, hvilket forklarer hvorfor det tok forholdsvis lang tid før mer enn det ene, nevnte 5-se-kundersklippet, i elendig kvalitet,

nådde utenomverdenen. Hadde det f. eks vært en oppskyting fra Cape Canaveral, ville begivenheten blitt dokumentert fra utallige vinkler og kameraer. Både basens egne og de til uavhengige pressefolk og ”van-lige” tilskuere. Sistnevnte grupper ville neppe hatt skrupler med å umiddelbart formidle blinkskud-dene sine den øvrige verden.

HVA SViktEt?Den direkte årsaken til at man "er-farte et avvik" under oppskytingen, som Sea Launch lakonisk uttrykker det, synes å være at skyvkraften fra RD-171-motoren i førstetrinnet sviktet umiddelbart etter start, da raketten bare hadde løftet seg 10-15 cm. Man mistenker at et fremmed-legeme av metall forvillet seg inn i rørene og pumpene som brakte flytende oksygen motorsystemet.

Hadde motoren sviktet litt tid-ligere kunne den ha blitt slått av og den ennå fastgjorte raketten blitt stående. Men ettersom raketten var frigjort, falt den ned i flammehullet i plattformen, drivstofftankene ble flerret opp og innholdet fosset ut og ble antent. Sekundet etter var hele stasen innhyllet i hundrevis av tonn eksploderende drivstoff.

Oppskytingsplattformen Odys-sey ser ut til å ha klart brasene over-raskende bra. Mange fryktet at den var blitt fullstendig ødelagt, men

bilder frigjort få dager etter uhellet viser plattformen, riktignok ganske sotete, kjørende for egen maskin mot hjemhavnen i Long Beach, California, hvor den nå ligger til re-parasjon. Nærmere inspeksjon viser tydeligere skader, men ikke verre enn at plattformen burde kunne gjøres klar igjen. Hvor lang tid det vil ta er imidlertid ikke kjent.

kONSEkVENSERNyttelasten som gikk tapt var den 5,9 tonn tunge kommunikasjons-satellitten NSS-8, en Boeing 702-mo-dell eid av det nederlandske sel-skapet SES New Skies. New Skies melder at tapet av satellitten ikke vil ha særlig negativ effekt i første omgang, siden de allerede har flere operative satellitter i bane. NSS-9 er for tiden under bygging.

Sea Launch hadde planlagt å foreta seks oppskytinger i år. Så mange blir det neppe nå.

Det er ikke avgjort hva som skal skje med de ventende nyttelastene, men Sea Launch har en stående av-tale om å utveksle nyttelaster med Arianespaces Ariane 5 og Japans H-IIA skulle en av disse bli rammet av uhell. Land Launch har for dår-lig kapasitet til normalt å kunne ta seg av Sea Launch-nyttelaster.

Nyere meldinger sier ellers at forsikringspremiene for oppskytin-ger ikke vil øke i denne omgang.

Nedenom:Svikt i RD-171-motoren synes å være årsak til at turen den-ne gang gikk i nokså feil ret-ning (bildesekvens t.v.) Det later til at mye av eksplo-sjonsenergien ble utløst på undersiden av dekket, og således reduserte skade-omfanget på plattformen.

Oops!: Sea Launch-teamet har en dårlig dag på jobben (øverst forrige side.)

Smoking gun: Odyssey-plattformen noen minutter etter grillfesten.


12 romfart 2007-1


Zenit-bærerakettenZenit er den mest moderne

bæreraketten i fortsatt bruk som er arvet fra Sovjetunionen. Utviklingen startet offisielt i 1976, og første oppskytinger fant sted i 1985. Til sammenligning debuterte Voskhod-raketten, som er svært lik dagens arbeidshest Sojuz, al-lerede i 1963, mens jomfruturen til den ca. tre ganger kraftigere Proton fant sted i 1965. Faktisk ble R-7, grunnversjonen av Sojuz-ra-ketten, allerede benyttet ved opp-skytingen av Sputnik 1 i 1957.

Zenit introduserte bl.a. RD-171, en ny og avansert fire-kammers rakettmotor i førstetrin-net, og gjorde bruk av fullautoma-tiserte og effektive servicesyste-mer på oppskytingsrampen. Det var utviklingen av RD-170-fami-lien, tidenes kraftigste rakettmo-torer for flytende drivstoff, som skapte mest problemer og forsin-kelser for Zenit.

Zenit ble utviklet i sammen-heng med Energia-prosjektet, Sovjets nå kansellerte superbæ-rerakett, som bl.a. ble brukt til å skyte opp romfergen Buran. (Se egen artikkel i bladet.)

tRE UtGAVERZenit er fløyet i tre utgaver: Zenit-1 bestod kun av førstetrinnet og ble benyttet som hjelperakett ved Ener-gia-oppskytingene, tilsvarende fast-stoffmotorene til de amerikanske romfergene. Fire Zenit-førstetrinn ble benyttet på hver av de to Ener-gia-oppskytingene som fant sted, i 1987 og 1988 (se side 18-19).

Zenit-2 blir skutt opp for seg selv, og benytter et andretrinn for å plassere nyttelasten i bane. Nyt-telastkapasiteten til lav jordbane ligger på 13 tonn, godt plassert mel-lom Sojuz og Proton. I praksis har nyttelastene vært lettere, men blitt plassert i noe høyere baner enn som så. Begge Energia-, og alle Zenit-2-oppskytingene har funnet sted fra den russiske Bajkonur-kosmodro-men i Kazakhstan.

Den forrige Zenit-2-oppsky-tingen fant sted i juni 2004, med Kosmos 2406, en russisk Tselina-2-elintsatellitt (elektronisk etterret-ning). Vedtaket om å tilpasse disse topphemmelige satellittene til Zenit ble gjort alt på 1970-tallet.

Zenit-3 benytter i tillegg en Blokk DM som 3. trinn. Dette sen-

Sea LaunchSea Launch er spesiell ved at den

skyter opp store bæreraketter fra en plattform i havet. Hovedfordelen er at man kan plassere rampen ved ekvator. Det gir større nyttelastka-pasitet, fordi man får utnyttet jord-rotasjonen maksimalt, samtidig som man slipper å bruke drivstoff på å ”vri” satellittens baneplane under oppskytingene til geostasjonær bane. Fra et så øde sted blir det også

lettere å sikre de nødvendige om-rådene, og man slipper å ta hensyn til andre oppskytinger fra samme base. I internasjonalt farvann unn-går man også en del byråkrati mul-tinasjonale selskap beheftes med.

MULtiNASJONALtSea Launch eies 40 % av amerikan-ske Boeing, 25 % av russiske Ener-gia, 20 % av norske Aker (opprinne-lig Kværner) og 15 % av ukrainske Jusjnoje/Jusjmasj. Zenit-illustrasjo-nen over viser hva disse produserer på Zenit-raketten.

oppskytingeroppskytinger oppskytingeroppskytinger

romfart 2007-1 13

der nyttelasten videre opp i geos-tasjonær overføringsbane (GTO). Blokk DM medbringes også på de fl este Proton-oppskytinger, da som 4. trinn.

Alle Zenit-3-oppskytingene til nå har funnet sted fra Odyssey-plattformen, under betegnelsen Zenit 3SL (Sea Launch). Nyttelast-kapasiteten er ca. seks tonn til GTO ved Sea Launch-oppskytingene, som alle fi nner sted eksakt fra ekva-tor i Stillehavet. Første Sea Launch-opskyting ble foretatt i 1999.

Sea Launch planlegger å gjen-nomføre sin første Zenit-3-oppsky-ting fra Bajkonur i løpet av 2007, under prosjektbetegnelsen Land Launch. På grunn av Bajkonurs ugunstige beliggenhet i forhold til ekvator blir Land Launch’ nytte-lastkapasitet bare 3,6 tonn til GTO. Til gjengjeld er kostnadene med å frakte rakettene hit lavere.

Alle Zenits trinn benytter driv-stoffkombinasjonen parafi n/fl yten-de oksygen. Denne er vesentlig mer miljøvennlig enn f. eks Proton-ra-kettens UDMH/nitrogentetraoksid.

kANSELLERtE PLANERSovjeterne planla en ekstra kraftig versjon av Zenit med tre sammen-buntede førstetrinn, tilsvarende Heavy-versjonen av Delta IV EELV. De planla også å fase ut bemannede oppskytinger med Sojuz-bærera-ketten til fordel for Zenit i løpet

av 1990-tallet. Men disse planene ble skrinlagt med oppløsningen av Sovjetunionen i 1991.

Hovedårsaken var at Zenits 1. og 2. trinn produseres av Jusjnoje, som ligger i Ukraina. (Rakettmoto-rene produseres riktignok av rus-siske Energomasj). Og Russland, som er den eneste av de tidligere Sovjet-statene med noe nasjonalt romprogram å snakke om, ønsket ikke å gjøre seg avhengige av så viktige, utenlandske leveranser. I hvert fall ikke fra Ukraina.

tRØBLEtE StARtSom med fl ere andre nye bærera-ketter var det så som så med suk-sessen i Zenits første år. Den aller første oppskytingen mislyktes, det samme gjorde tre oppskytinger på rad i 1990-1992, noe som brakte Zenit-programmet til randen av kansellering. Den første av disse tre rakettene fi kk motortrøbbel i 70 m høyde og ramlet ned rett ved oppskytingsrampen, som ble sma-dret i den påfølgende eksplosjonen. Alle senere Zenit-2-oppskytinger har funnet sted fra den ene gjenvæ-rende Zenit-oppskytingsrampen på Bajkonur.

Da Odyssey-plattformen fl ere år senere skulle bygges om for Zenit-oppskytinger, studerte man nøye virkningene av nevnte ulykke. Man ønsket å vite hvilke forsterkninger som var nødvendige for at plattfor-

men skulle overleve en tilsvarende ulykke til sjøs. Det har man tydelig-vis hatt god nytte av.

OPPSkYtiNGER SÅ LANGtPr. februar 2007 har 68 Zenit-raket-ter blitt forsøkt skutt opp:

8 Zenit-1, som hjelpetrinn på de to Energia-oppskytingene.

36 Zenit-2, hvorav 6 mislykkede.24 Zenit-3SL, derav to helt og en

delvis mislykket.Suksesstatistikken synes altså

nokså middelmådig så langt. Men andelen fi askoer har sunket merk-bart med årene.

Ø. Guldbrandsen

Zenit-2-rakett på Bajkonur.

NORGE OG RØkkEDet var norske Kværner som bygde skipet Sea Launch Commander og bygde om en oljeplattform til oppskytingsplattformen Ocean Odyssey. Kværner ble kjøpt opp av Aker i 2001. Fra Aker, hvor man er lett oppgitt over mediautsagn som ”Røkke-rakett eksploderte”, får Romfart opplyst at de norske Sea Launch-aksjene holdes av fi nansie-ringsselskapet Aker Maritime Fi-nance. Dette er fulleid av Aker ASA, hvor Kjell Inge Røkke har 67 % eier-skap. Røkke eier altså 13,4 % av Sea

Launch. Norske selskaper har ikke lenger driftsansvar i Sea Launch.

EttER JERNtEPPEtSkissene for Sea Launch ble lagt i 1994 og avtalen mellom partene ble formalisert i 1995. Da var det opti-misme i oppskytingsmarkedet. Det var fl ere nyttelaster enn de tilgjen-gelige bærerakettene kunne håndte-re. Samtidig fantes det mye uutnyt-tet oppskytingskapasitet etter det nylig oppløste Sovjetunionen.

Sea Launch var kanskje det mest interessante oppskytingskonseptet

som kom ut av dette. Både teknisk, økonomisk og - skal man si - poli-tisk, ved at det knyttet fl ere bånd over det tidligere jernteppet.

Men med årene kjølnet oppsky-tingsmarkedet, og Sea Launch ble aldri noen økonomisk gullgruve.

Andre oppskytingsselskaper på tvers av det tidligere jernteppet er ILS (Proton, Atlas - Krunitsjev, Energia, Lockheed Martin), Starsem (Sojuz - EADS, Samara Space, Aria-nespace, RKA) og Eurockot (Rockot - EADS, Krunitsjev).

Ø. Guldbrandsen

oppskytinger og nedskytingerMiLitÆr roMVirksoMHet

14 roMfart 2007-1

oppskytinger og nedskytingerMiLitÆr roMVirksoMHet

Bruduljer etter kinesisk antisatellittest

Av Øyvind Guldbrandsen

Kinas sprengning av en egen satellitt kan kom-me til å bli stående som den dummeste enkelt-handling i romalderen på minst 20 år.

La det likevel være klart: Teknisk var uttestingen av antisatellitt-

våpenet, eller ASAT-våpenet, både meget vellykket og en bemerkelses-verdig prestasjon.

FORKLARINGSPROBLEMER?Men verden er mer enn teknikk. Dermed har Kina fått to vesentlige ting å svare for:

For det første hvordan de poli-tisk kan (bort)forklare å ha utviklet og testet et meget aggressivt romvå-pensystem, særlig etter til stadighet å ha forsikret verden om sine ute-lukkende fredelige hensikter innen utforskningen og utnyttelsen av verdensrommet.

Og for det andre hvordan de skal forsvare å ha økt - i ett slag - den totale mengden romskrap med så mye som 10%, etter at alle rom-nasjoner i mange år har jobbet med avtaler og teknikker for nettopp å redusere mengden romskrap. F. eks er øvre rakettrinn modifisert slik at de i utbrent tilstand ikke lenger eksploderer i rommet.

Fragmentene fra den kinesiske ASAT-testen kretser nå i et område hvor både svært mange viktige

satellitter, samt alle bemannede romfartøy, inkludert den interna-sjonale romstasjonen, også kretser. I de hastighetene som råder vil et treff fra bare et lite fragment kunne ødelegge en satellitt til flere hundre millioner dollar.

GPS-satellittene og geostasjo-nære satellitter (i hovedsak kommu-nikasjonssatellitter) kretser høyere enn fragmentene etter testen.

Deler av romskrapet som ble dannet ventes å forbli i bane rundt Jorden i over 100 år.

EGEN SATELLITT SPRENGTDen kinesiske ASAT-testen fant sted 11. januar 2007 (12. januar Kina-tid.) Målsatellitt var Kinas egen værsatellitt Feng Jun 1C, som ble skutt opp i mai 1999. I tiden før testen kretset den i en bane på 843 x 862 km/98,7° inklinasjon. Det ble ikke registrert at satellitten foretok baneendringer i forkant av testen.

Syv satellitter i Feng Jun-serien er skutt opp, den første i 1988.

I følge amerikanske regjerings-kilder ble ASAT-våpenet skutt opp med en mellomdistanserakett fra Xichang-romsenteret. Stridshodet,

som ikke gikk inn i kretsløp, traff Feng Jun 1C i en høyde av 850 km, med en relativ hastighet på rundt 7 km/s. Med en slik fart trengtes ingen eksplosiver for å pulverisere målsatellitten.

Det er uklart hvor mange tilsva-rene, men mislykkede ASAT-tester Kina har utført tidligere.

ROMSKRAP I LANGE BANEREtter kollisjonen ble det registrert 900 nye romskrapfragmenter på størrelse 10 cm eller større. Dette er langt mer enn etter noen annen hendelse i romalderen. De registrer-te fragmentene havnet i baner på mellom 165 x 850 km og 850 x 3500 km. Det tyder på hastighetsendring i forhold til satellittens fartsretning på mellom -190 m/s og +550 m/s. Fragmenter med mer enn -190 m/s negativ hastighetsendring oppstod utvilsomt også, men disse ble da bremset av atmosfæren så de falt ned etter omtrent et halvt omløp.

Få uker etter testen var de fleste registrerte fragmentene blitt katalo-gisert. Det vil si at de var observert tilstrekkelig nøye til at man hadde tilegnet seg gode data om banene.

For å registreres som romskrap, noe som foregår med amerikanske radarsystemer, bør legemet ha en størrelse på minst 10 cm. Mindre legemer kan også oppdages, men bare med radarer som dekker min-dre områder, omtrent som stikkprø-ver. Disse mindre legemene er der-for mye vanskeligere å katalogisere.

De av fragmentene som havnet

6

oppskytinger og nedskytingerMiLitÆr roMVirksoMHet oppskytinger og nedskytingerMiLitÆr roMVirksoMHet

roMfart 2007-1 15

i baner med perigeum 200 km eller lavere har allerede falt ned. Men teoretiske modeller viser at en sky av omtrent 35 000 fragmenter fra testen på størrelse 1 cm eller mer fortsatt befant seg i bane omtrent en måned etter. Om dette virker mye etter én satellitt, vær klar over at 35 000 biter på 1 cm3 får plass i en sekk med diameter under ½ m.

KINA IKKE FØRSTKina er den tredje nasjon som gjen-nomfører en "vellykket" ASAT-test, etter Sovjetunionen og USA. Men kun Kina har utført den slags tes-ter siden midten av 1980-tallet. En viktig grunn til at USA og Sovjet-unionen stanset for over 20 år siden var for å unngå mer romskrap.

Etter den amerikanske ASAT-testen i september 1985 (se neste side) ble det registrert 257 fragmen-ter på 10 cm eller større, som over-levde minst ett omløp. På grunn av den relative kollisjonshastigheten på rundt 7 km/s ble noen av disse fragmentene sparket opp i baner med apogeum opp til 2800 km. Siden denne kollisjonen skjedde i en høyde av rundt 550 km (kildene spriker mellom 530 til 590 km) var det ingen fragmenter som havnet i baner med perigeum høyere enn det. De lengstlevende av de ame-rikansproduserte fragmentene falt derfor ned mye raskere enn mange av fragmentene etter Kinas test vil gjøre. Likevel holdt noen av dem seg i rommet helt frem til et par år etter siste århundreskifte.

POLITISK VEPSEBOLDet har kommet krass kritikk mot Kina fra de fleste større romna-sjoner etter ASAT-testen. Japans statsminister Shinzo Abe kalte den et brudd på internasjonal lov, med henvisning til et FN-vedtak fra 1967 som forbyr masseødeleggelsesvå-pen i rommet. Kinas utenriksminis-ter har nektet å kommentere dette. Fra Kina ble det imidlertid uttalt at landet hadde rett til å utføre testen.

Kinas talskvinne Jiang Ju sa at ”siden så mange andre nasjoner er opptatt av fredelig utnyttelse av det ytre rom, og går imot våpen og våpenkappløp i rommet, oppfor-drer vi dem til å gjennomføre felles tiltak med oss for å nå dette målet”. Jiang sa videre at hun ikke kjente til den spesifikke informasjonen som angikk romskrap, men at Kina ville være en makt for ”fred og stabili-tet”. ”Kina har ikke og vil ikke delta i noe våpenkappløp med andre na-sjoner og vil ikke true andre land”.

Også i USA er man irritert over testen. Washington har protestert både overfor den kinesiske ambas-sadøren og det kinesiske utenriks-departementet. USA har forlang forklaring i forhold til akkurat hva som skjedde, motivene for testen, hvilke planer Kina måtte ha for fremtiden og hvordan dette henger sammen med Kinas uttrykte poli-tikk om å ikke militarisere rommet.

NASA har tatt opp amerikansk-kinesiske samarbeidsplaner om utforskning av Månen til ny vurde-ring.

(1): Oppskyting fra Kina. (2): Stridshodet frakobles bæ-reraketten og (3) peiles mot målsatellitten, en avdanket

værsatellitt. Noen vrakrester faller raskt ned (4), men titusener fortsetter i bane (5), hvorav noen vil true andre satellitter i over

hundre år (6). (Tegning: Øyvind Guldbrandsen)

2

1

4

5

3

oppskytinger og nedskytingermilitær romvirksomhet

16 romfart 2007-1

oppskytinger og nedskytingermilitær romvirksomhet

I rettferdighetens navn må det påpekes at både USA og Sov-

jetunionen under den kalde krigen brukte store ressurser på å utvikle og til en viss grad teste diverse rom-våpensystemer. Dette gjaldt både systemer for å angripe satellitter, samt senere det vesentlig mer am-bisiøse SDI-programmet - Strategic Defense Initiative, også kjent som ”Star Wars”.

Som så mange andre har også militæret stor nytte av satellitter, til flere formål. I en eventuell krigssi-tuasjon ville det derfor vært om å gjøre å få satt motpartens satellitter ut av spill.

SDI skulle på sin side i utgangspunktet benytte satellitter for å beskytte USA fra sovjetiske angrep med interkontinentale, kjernefysiske rakettvåpen.

Mens SDI-teknologi ikke ble testet i rommet i nevneverdig grad, foretok USA og Sovjetunionen flere tester med antisa-tellittvåpen, kjent som ASAT-våpen.

ANGREPSSATELLITTERDet sovjetiske ASAT-sys-temet gikk ut på å skyte opp an-grepssatellitter fra Bajkonur-kosmo-dromen med ordinære bæreraketter, manøvrere seg bort til målsatellit-tens nærhet i løpet av 1-2 omløp (1½-3½ timer), og så detonere og ødelegge både angrepssatellitten og målsatellitten. Utviklingen av systemet startet allerede tidlig på 1960-tallet.

Mellom 1963 og 1982 foretok Sovjetunionen med vekslende suksess om lag 40 oppskytinger av angreps- og målsatellitter i utvik-lingsarbeidet med ASAT-systemet.

I 1983 innførte Sovjetunionen et selvpålagt forbud mot ytterligere ASAT-tester, trolig for å sette tyng-de bak kravet om et internasjonalt forbud mot våpen i rommet. USA var da godt i gang med utviklingen av sitt ASAT-system, og president Reagan holdt samme år sin berømte "Star Wars"-tale, som anses som startskuddet for SDI-programmet.

Verken Sovjetunionen eller Russland har siden brutt det selv-

pålagte ASAT-forbudet, om man ser bort fra den mislykkede oppsky-tingen av en uferdig prototyp på et større romvåpensystem på den før-ste Energia-oppskytingen i 1987 (se s. 18-19). Denne oppskytingen kom åpenbart som en reaksjon på USAs planlagte ”Star Wars”-program.

RAKETTER FRA FLYPå slutten av 1970-tallet startet

også USA utviklingen av et ASAT-system. med betegnelsen Air-La-unched Miniature Vehicle (ALMV). Her var det ikke snakk om å gå inn

i kretsløp, bare å nå opp til samme høyde som målsatellitten, begrenset oppad til anslagsvis noen hundre km. Dette krever vesentlig mindre hastighet, og dermed også energi, enn en satellittoppskyting.

MV-stridshodet bestod dessuten bare av en målsøkende sylinder på størrelse med et malingsspann, mye mindre enn de 1,4 tonn tunge, sov-jetiske ASAT-satellittene.

Disse faktorene gjorde at ALMV klarte seg med vesentlig mindre raketter enn Sov-jetunionens ASAT-system. Amerikanernes ALMV skulle skytes opp fra F-15 jagerfly. Dermed ble det også mer fleksibelt enn det sovjetiske, siden man kunne frakte raketten til et område målsatellitten snart ville passere over, i stedet for å vente på at den skulle passere over oppskytings-basen. Dessuten ble tid fra avfyring til treff redusert til noen få minutter.

MV-stridshodene hadde ingen sprengladning. Kolli-sjonen skjedde med en rela-tiv hastighet på flere km/s, mer enn nok til å ødelegge målsatellitten. Men dette krevde også avanserte sys-

temer for å sikre treff, noe som nok er forklaringen på at Sovjetunionen, i hvert fall i første omgang, valgte bort denne løsningen, tross de øvri-ge fordelene. Rykter om at Sovjeter-ne på 80-tallet startet utvikling av et ALMV-lignende system, med bruk av MiG-31-fly, ble aldri bekreftet.

Amerikanerne foretok fem tester av ALMV-systemet. Bare én var rettet mot en satellitt. Det skjedde i september 1985, og satellitten Sol-wind P78-1 ble smadret i en høyde av 555 km.

Dette førte for øvrig til sinte

Rundt 40 satellitter i Poljot- og Kosmos-serien ble skutt opp mellom 1963 og1982, som ledd i utviklingen og uttestingen av et sovjetisk ASAT-system.

ASAT-våpen i USA og Sovjetunionen

oppskytinger og nedskytingermilitær romvirksomhet oppskytinger og nedskytingermilitær romvirksomhet

romfart 2007-1 17

reaksjoner fra amerikanske solfor-skere, som fortsatt benyttet den 6½ år gamle satellitten til å observere Solen. USAF prøvde å unnskylde seg med at det tross alt var deres sa-tellitt, og at de trengte en ”levende” målsatellitt for å bekrefte treff, ved å registrere at radiosignalene fra mål-satellitten og stridshodet opphørte samtidig.

I desember 1985 skjøt USA opp to dedikerte ITV-målsatellitter med en Scout-rakett. Men allerede dagen etter, før man rakk å skyte på disse, vedtok den amerikanske kongres-sen forbud mot ytterligere ASAT-testing mot mål i rommet.

Etter politisk press ble det ame-rikanske ASAT-prosjektet offisielt nedlagt i 1988. Da var syv F-15-fly allerede modifisert for å frakte ALMV-raketter, mens ytterligere 13 ventet på tur.

STRÅLEVÅPENEtter dette har USA foretatt spo-radisk og halvhjertet utvikling av bakkebaserte ASAT-systemer, deri-blant et som skulle benytte laser-

stråler. Dette kom dels som en følge av etterretningsrap-porter som antydet at Sovjetunionen hadde utviklet en bakkebasert antisa-tellittlaser.

En ulempe med lasere som ASAT-våpen er at de er væravhengige. Men de har fordelen av at man unngår, eller i hvert fall sterkt reduserer mengden romskrap i forhold til eksploderende

eller kinetiske våpen. Romskrap skiller ikke mellom venn eller fi-ende, og resultatet etter én enkelt hendelse vil kunne forbli et problem i ge-nerasjoner.

Dessuten kan man med lasere nærmest i all stillhet skade eller ødelegge en satellitt, uten at satellittope-ratøren trenger å ha anelse om hva som har skjedd.

Rundt 1990 konsentrerte arbeidet i USA seg rundt Me-gawatt laseren MIRACL. Men en test som kun involverte peilelaseren, på noen titalls

Watt, viste at selv denne midlerti-dig kunne blinde en satellitt. Dette bekymret ikke minst amerikanerne selv, siden det viser hvor sårbare deres egne satellitter er mot ”ama-tørsabotasje”. Det førte også til spekulasjoner om at satellitter som har sviktet på merkverdig vis kan ha blitt ødelagt av fremmede mak-ters enkle laservåpen. Det er dog tvilsomt om dette har rot i virkelig-heten.

I USA har arbeidet med ASAT-våpen nå i flere år foregått på en høyst ustabil sparebluss. Den poli-tiske motstanden er stor, både innad i USA og fra andre nasjoner. Ikke minst fra Russland, som i mange år har presset på for å få til en endelig avtale om totalforbud.


De 5,5 m lange og 1,2 tonn tunge Vought ASM-135A- totrinnsrakettene ble skutt ut fra F-15 jagerfly. Testingen fant sted på midten av 1980-tallet. (USAF)

MV-stridshodene var spinnstabiliserte og benyttet infra-røde detektorer nedkjølt med flytende helium for å peile seg inn på målsatellitten.

MiniatureHomingVehicle

Rotasjons-kontroll-motorerLaser-

gyro

Styre-motorer

Infrarøddetektor

romhistoriemilitær romvirksomhet

18 romfart 2007-1

romhistoriemilitær romvirksomhet

Sovjets hemmelige "romslagskip"


Denne våren er det 20 år siden den første oppskytingen av Energia, Sovjetunionens gigantbærerakett. Først mange år senere ble det avslørt hva nyttelasten bestod i.

Etter to tiår med utvikling og test av moderate romvåpensystemer

(se s. 16) sluttet Sovjetunionen med den slags i 1983. Men samme år annonserte USAs president Reagan det såkalte "Star Wars"-initiativet, og Sovjetunionen besluttet å sette i gang mottiltak. Blant dette var utviklingen av Skif-D, en 100-tonns romvåpenplattform med et arsenal av anti-"Star Wars" og anti-ASAT-systemer.

ENERGIASovjetunionens digre Energia-bæ-rerakett hadde vært under utvikling siden midten av 1970-tallet. Dens primære formål var å skyte opp romfergen Buran. Men i motsetning til det amerikanske romfergesys-temet, som har hovedmotorene plassert under selve fergen, kunne Energia også så skytes opp med en ren nyttelastbeholder i romfergens sted. Dermed ble nyttelastkapasite-ten til lav jordbane økt fra rundt 25

Over: Den første Energia-raketten ute på oppskytingsrampen på Baj-konur. Rampen ble først bygget til N-1-rakettene, som skulle sende kos-monauter til Månen, men senere bygget om til Energia-oppskytinger.

Under: Energia-raketten i horisontal stilling i monteringshallen. Dysene på de fire RD-0120-motorene i kjernetrinnet, og hver av de fire hjelpetrinnenes RD-170-motorer (hver med fire dyser) er synlige. Nyttelasten øverst.

romhistoriemilitær romvirksomhet romhistoriemilitær romvirksomhet

romfart 2007-1 19

til oppimot 100 tonn, og tilgjengelig plass mer enn doblet.

PoljuSI 1985 var det klart at Buran ikke ville bli ferdig like tidlig som Ener-gia, og det sovjetiske Ministeriet for Generell Maskinbygging ga beskjed om å skyte opp den første Energia-raketten med en ren nyttelast i 1986.

En fullt funksjonell nyttelast av dette kaliber ville normalt ta fem år å utvikle. Med ett år på seg måtte man hive sammen det man kunne.

Polyus ble satt sammen av en fullskala Skif-D-modell, fylt med systemer lånt fra Buran og andre prosjekter, og et 20-tonns FGB-far-tøy for bl.a. banekontroll og kobling med Buran. FGB er beslektet med TKS-fartøyet, utviklet til romsta-sjonprogrammet Almaz, men uten returkapselen. FGB-designet danner basis for Zarja-modulen på ISS.

oPPSkytINGENEtter oppskyting og kobling fra Energia skulle FGB sørge for det siste puffet inn i jordbane. Siden FGB var plassert øverst, med motorene vendt forover, måtte romfartøyet foreta en 180° yaw før denne siste avfyringen.

Oppskytingen den 15. mai 1987 gikk fint, men etter frakob-lingen sendte en gyrofeil romfar-tøyet 360° rundt. Motorene ble avfyrt forover, Polyus ble bremset opp og falt ned i sør-Stillehavet.

Polyus ble skutt opp uarmert. Mer fikk man ikke tid eller lov til. Den nytiltrådte Gorbatsjov var svært skeptisk til alle romvåpen, og hadde forbudt "provoserende handlinger" med Poljus. Senere fikk han skrinlagt programmet.

Selv uarmert kunne Poljus' blotte tilstedeværelse i rommet endret den kalde krigens siste år.

På typisk sovje-tisk vis foregikk utrullingen ho-risontalt, med oppreising på rampen. Nyt-telasten har påmalt "Poljot" og "Mir-2". (Mir-1 ble skutt opp i februar 1986.) Dekselet antas å ha vært rada-rabsorberende.

Over: Illustrasjon av en fullt utstyrt Poljus-stasjon. Lengde: 37m, dia-meter: 4,1 m, masse: 80 tonn(M. Wade). T.v.: Oppskyting natt til 16. mai 1987. Energia-raketten fungerte som den skulle, men feil i nyttelastens orieneringssystem forkludret skrittet inn i jordbane.

Buran koblingsluke

Banesirkuleringsmotorer

Varmeskjold for tilbakevending

Lavobserverbar skjerming

Serviceavdeling

Lager for kjernefysiske miner

Utskyter for kjernefysiske miner

Optisk sikte for kanon og laser

Antirekylsystem

Selvforsvarskanon

Avstandsmåler/blindlaserLaserreflektorRadarsikte for kanon og laser

FGB-forsynigsskip

Poljus-stasjon

Dispensere for testmålskiver

romhistorie

20 romfart 2007-1

romhistorie

Kinas romprogramFra starten til bemannede romferder

Av Per Arne Marthinsen

4. oktober 2007 fyller romalderen 50 år. Sovjetunionen hadde skutt opp verdens første kun-stige satellitt, Sputnik 1, 4. oktober 1957. Året før, nærmere bestemt 8. oktober 1956, dannet Mao Zedong det femte forskningsakademiet til ministeriet for nasjonalt forsvar for utvikling av et kinesisk romprogram. Denne dagen er senere blitt merkedagen for starten på Kinas romprogram.

I en serie på fire artikler vil vi ta for oss utviklingen av kinesisk romfart.

I dag er kinesisk romfart helt annerledes enn hva den var i 1956. De har hatt satellittoppskytinger, bemannede ferder, og de er kommet til det punktet hvor de bruker mis-siler til å skyte ned en av sine egne utbrukte satellitter, metorologisatel-litten FY-1C, som gikk i solsynkron bane. Om dette var lurt med tanke på hva dette skapte av romsøppel, er et annet emne.

Allerede i januar 1956 hadde formann Mao Zedong foreslått en rask utvikling innenfor områdene vitenskap og teknologi, samtidig som målet var at landet skulle ta igjen verdens ledende nasjoner

innenfor økonomi og vitenskap. Som svar på forslaget ble det satt ned en vitenskapelig planleg-gingskommisjon under ledelse av statsminister Zhou Enlai. I april 1956 var det et møte i den sentrale militære kommisjonskomité, hvor grunnlaget ble lagt for fremtidens missiler og raketter. I løpet av noen dager hadde den kinesiske regjerin-gen dannet statens kommisjon for romfartsindustri, Det femte akade-miet, til utvikling av landets fly-og rakettforsvar.

Det FeMte aKaDeMietIkke nok med at tittelen var gåte-full, akademiet var også sikker-hetsgradert på samme måte som

romforskning var i Sovjetunionen på den tiden. Romindustrien til Sovjetunionen opererte under tite-len ”Ministeriet for generell mas-kinbygging”.

Akademiets første oppgave ble ikke å utføre eksperimenter, som lederne ønsket, men til å bygge opp nødvendig kunnskap for det kommende personalet. 156 uni-versitetsutdannede personer ble ansatt. Ingen av disse hadde noen gang sett missiler. Det ble satt opp en undervisningsplan med tittelen ”Introduksjon til styrbare missiler”, som inkluderte aerodynamikk, elektronikk, kontrollsystemer, data-behandling, drivstoff, radio, fysikk, motorer, montering og flystrukturer.

Mao Zedong Kinas leder

mellom 1954 - 1976

Zhou EnlaiStatsminister mellom

oktober 1949 - januar 1976

Deng XiaopingGeneralsekretær

mellom 1954 -1966

romhistorie romhistorieromhistorie

romfart 2007-1 21

skapsmenn delt i kunnskapen med å arbeide med raketter. Kopiering var en utfordring i seg selv, men de bestemte seg allikevel for å fortsette og ga prosjektet kodenavnet 1059. Det ble etterhvert en tradisjon å betegne nøkkelprosjekter med slike koder. I den senere tiden er disse kodene blitt relatert til året når prosjektet er godkjent og deretter enten måneden eller nummeret for prosjektet det året. Et eksempel er prosjekt 863; det tredje prosjektet eller måneden i året 1986.

Kina manglet evnen til å få sam-let nøkkeldokumenter til rakettene, selv de mest elementære. Gjennom første halvdelen av 1959, var det en kontinuerlig trafikk mellom Sovjetunionen og Kina for å få R-2 i produksjon. To kinesiske delegasjo-ner var i Moskva i august det året for å spørre om tilleggsutstyr. Un-

der den andre verdenskrig hadde produksjonen av tyskernes A-4 tatt mye av stål-, aluminium-, og gummiproduksjonen. Noe tyskerne hadde lært, men som Kina nå lærte på den harde måten. Produksjon av raketter var vanskelig, krevende og en sofistikert oppgave.

KineSiSK jorDobServaSjonS-SatellittDet er usikkert hvor kjent Kina var med oppskytingen av Sputnik 1.

Selv med denne ambisjonen, tok det ikke lang tid for de kinesiske lederne å innse at de trengte hjelp utenifra for å få fart i utviklingen. Den eneste de kunne henvende seg til var deres kommunistallierte, Sovjetunionen.

SaMarbeiDet Kina – Sovjet-unionenForhandlingene landene i mellom startet i 1956. Sovjetunionen var selv inne i en kritisk periode i utvik-ling av deres egne interkontinentale ballistiske raketter, sammen med et jordsatellittprosjekt. Sovjetunionen var villig til å selge to raketter av Kina av typen R-1, en omgjort ver-sjon tyskernes A4 (V-2) rakett fra den andre verdenskrig. Da disse kom til Kina i oktober 1956, viste det seg at disse ikke var til stor hjelp. Kina oppdaget at Sovjet-unionen ikke hadde gitt fra seg det siste innenfor romteknologi. En utenkelig ting for Sovjetunionen å gjøre. De var kommet lengre enn R-1. Utviklingen hadde brakt dem frem til R-5 og var underveis til å bygge bæreraketten R-7, som i løpet av kort tid skulle brukes til å sende opp Sputnik 1.

En appell ble sendt til Sovjet-unionen om de ikke kunne være mer imøtekommende. Det ble de et-ter et møte i august 1957, men avta-len ble ikke ratifisert før 15. oktober. Sovjetunionen ga Kina modeller av missiler, tekniske dokumenter og

konstruksjoner, sammen med spe-sialister. I januar 1958 ble den første av flere R-2 raketter levert Kina i ly av mørket. Hundrevis av eksperter fra Sovjetunionen ankom Kina med flere tusen blåkopier og tekniske dokumenter.

Den første gruppen på 50 nyut-dannede kinesiske ingeniører reiste til Moskva for å studere rakettekno-

logi. Vi var inne i en høykonjunktur når det gjelder spionasje, og noen av disse ingeniørene kunne ikke dy seg for å drive denne geskjeften mens de var i Sovjetunionen. Da dette ble oppdaget, ble de perso-nene det gjaldt sendt hjem umid-delbart. Uansett, til tross for et langt bedre samarbeid enn til å begynne med, følte Kina at Sovjetunionen langt fra var helhjertet i sin infor-masjon. Forespurt informasjon ble ofte ikke levert til rette innstans og gikk den til et høyere nivå, hendte det ofte at den forsvant ned i et byråkratisk sort hull.

utForDringen MeD Kopiering I januar 1958 innførte Det femte akademiet det essensielle til en ti års plan for jet- og rakettteknologi. Med Sovjetunionens raske fremdrift innen romforskning, den første romsonden var allerede sendt til Månen i 1959, var kinesiske viten-

Kart over Kina

Coronaferd 1116 - 26. april 1972. Foto: NASA/USAF

Gangsu-provinsen, hvor Jiuquan ligger, er merket mørk.

romhistorie

22 romfart 2007-1

romhistorie

Russiske media hadde publisert deres forslag om å skyte opp en jordobservasjonssatellitt flere gan-ger siden 1954. Uansett hvordan Kina reagerte på informasjonen, var de ingen i vesten som brydde seg noe særlig om dette. Da Sputnik 1 ble skutt opp den 4. oktober 1957, satte det kinesiske akademiet for vitenskap opp administrasjons-kontorer for optiske observatorier. Observasjonsstedene var i Beijing, Nanjing, Guangzhou, og Wuhan. Observasjonene ble koordinert ved

observatoriet i Zijin Shan Purpur- fjellet i Nanjing. Dette observasjons-stedet kan dateres tilbake til år 104 før Kristus, og denne gang fulgte observatoriet banen til Sputnik 1 rundt Jorden.

Det var allerede foreslått å lage en jordobservasjonssatellitt i samme periode som utviklingen av Kinas R-2 foregikk. I det andre møtet til den 8. kommunistiske parti-kongressen, hadde Mao Zedong godkjent et slikt prosjekt 17. mai 1958. Prosjektet var sannsynligvis inspirert av Sovjetunionens oppsky-

ting av den 1,5 tonn tunge Sputnik 3. Maos eneste krav var at deres satellitt ikke skulle være lik ame-rikanerens Vanguard 1, som bare veide 1,5 kg. Det femte akademiet samlet sammen de beste folkene og satte opp en plan for utviklingen av en satellitt.

proSjeKt 581 (1958)Jordobservasjonssatellitten fikk

prosjektkoden 581 og ble en nasjo-nal sak. Her kommer tittelen frem gjennom året 1958, hvor 1 enten var

måneden eller det første prosjektet i det året. En ”581” gruppe ble satt sammen, som senere ble delt opp i team for utvikling (institutt 1001) av kontroll-og forsknings systemer. I november 1958 ble oppgaven med byggingen gitt til Shanghai institut-tet for maskiner og elektrisitet.

Det tok lang tid å få prosjektet i gang, noe som ingen skjønte årsa-ken til med en gang. Maos sin støtte ble først annonsert midt under moderniseringen av industrien, jordbruket og økonomien. Med dette kom den bisarre ideen om å

utrydde rotter, fluer, moskitos og spurver. Disse kampanjene, hvor det ble forventet at hele befolknin-gen deltok, var en av årsakene til at romprosjekter ble utsatt, selv om de var godkjente. Det verste sto igjen, og det ble igjen forventet at hele befolkningen skulle delta. Denne gang var det stålproduksjonen som skulle økes. Alle skulle smelte stål for å øke den nasjonale produksjo-nen. Dette var en av årsakene til at økonomien kollapset og millioner sultet. På et tidspunkt led 70 % av

befolkningen av underernæring. Til slutt måtte ledelsen krype til korset og hente matrasjoner fra den kine-siske marinen.

jorDSatellitten lagt pÅ hyllenIdeen med en jordsatellitt ble mid-lertidig lagt på hyllen i januar 1959. En beslutning ble tatt om at Kina skulle konsentre seg om forskning og militær raketter. Beslutningen ble tatt da Kina skjønte at de ikke hadde de nødvendige ressursene til begge prosjektene. Kina manglet dessuten nødvendig kunnskap om

Byggingen av oppskytingsbasen i Jiuquan. (Bilde: Sven Grahn)


romfart 2007-1 23

arbeidsmaskiner, sveising, pressing og nagling.

Bygninger til rakettproduksjo-nen var primitive og det mest van-lige var å bruke brukte flyhangarer. Direktivet til kanselleringen av 581 kom fra Deng Xiao Ping, den gang en underordnet, men en person på vei oppover.

Noen år etter kom det frem hva dette direktivet inneholdt, og be-slutningen kan sammenfattes som følger:

I januar 1959 hadde Deng Xiao Ping sendt ut en instruksjon som sa at Kina, i den situasjonen landet var i da, ikke hadde de nødvendige re-surser som skulle til for å sende opp satellitter. Kursen skulle endres. Det ble sammenkalt til et møte i det kinesiske akademiet i vitenskap for studier av politiske spørsmål om ut-vikling av kunstige satellitter. Kon-klusjonen ble at det var nødvendig å justere kursen.Landet trengte ikke satellitter i daværende situasjon.

Det var også et stort press på å kansellere rakettprogrammet, prosjekt 1059, for noen mente at dette var for avansert for Kina. Mao Zedong og Zhou Enlai var derimot for programmet, og slik ble det. Et vesentlig antall personer, 600, ble overført til prosjekt 1059. På et tidspunkt var det 1400 institutter og foretak, samt 14 fabrikker som var involvert. I 1961 hadde antal-let steget til 15000 arbeidere. Kina sendte sine beste folk til dette pro-sjektet. For å få en bedre kontroll på fremdriften, insisterte Zhou Enlai på regelmessige rapporter.

Det hendte at viktige produkter, så som aluminiumslegeringer, rust-fritt stål og spesielt gummi pro-dukter, ikke var mulig å oppdrive i Kina. Opptil 40% av Kinas bærera-kett R-2 brukte erstatningsproduk-ter. De gangene de manglet teknisk kompetanse, ble dette hentet fra Sovjetunionen. Arbeidsforholdene for de sovjetiske arbeiderne var ganske kummelige. Det var fabrik-ker uten oppvarming om vinteren og uten ventilasjon om sommeren. Mange sov og spiste på arbeidsplas-sen for å spare tid. Rakettmotorene

ble bygget i skur og for hånd av me-tallarbeidere. Prosjektet hadde èn telefonlinje, hvor hver telefonstolpe langs telefonlinjen ble beskyttet av væpnede vakter.

utviKlingen av ForSKningS-raKetterUavhengig av det som foregikk med R-2, begynte utviklingen av en forskningsrakett kalt T-5. Ansvaret for dette var instituttet for maskin og elektrisitet i Shanghai.

Forskningsraketter er små raket-ter brukt til å utforske atmosfæ-ren, hvor de mest populære er for værvarsling. Ferdene er av kort varighet og nyttelasten går ikke inn i jordbane. Disse rakettene er langt mindre enn de rakettene som sørger for at nyttelaster kommer i bane rundt Jorden, men raketteknologien er den samme. Siden instituttet ikke hadde erfaring, var dette en stor utfordring for sin tid, men det var en av de oppgavene som skulle gjennomføres under den store mo-derniseringen.

Konstruert til å studere atmo-sfæren og dets geofysiske fenomen, ble T-5 bygget og montert i 1958. Ingeniørene hadde problemer med de nødvendige materialene til kon-struksjonen av en testplass til moto-rene. Verre var at de hadde proble-mer med å skaffe flytende oksygen til testen. Året etter ble prosjektet nedlagt. Istedenfor ble det i oktober 1959 besluttet å bygge en mindre og enklere forskningsrakett, en som var tilpasset landets økonomi. Dette ble T-7, men denne ble forbigått av utviklingsversjonen T-7M. Denne var en mindre testrakett hvor det var rakettrinn med flytende og fast drivstoff. Mulig ble dette gjort fordi kinesisk industri hadde evnen til å produsere og lagre flytende oksy-gen. T-7M hadde en vekt på 190 kg, var 5,3m høy med en skyvkraft på 226 kg. Den var konstruert for å nå en høyde på 10 km. I motsetning til T-5 var denne uten intern styring, men bare med fire trekantede hale-finner.

Den første oppskytingen av T-7M skjedde fra Laongang uten-for Shanghai, på østkysten av det kinesiske hav den 19. februar 1960. Oppskytingsstedet var meget pri-mitivt og banen ble beregnet ved hjelp av en håndholdt datamaskin og fulgt med en håndholdt antenne. En sykkelpumpe ble brukt til å trykksette drivstofftanken. Under den første ferden nådde T-7M en høyde av 8 km. I mai måned samme år ble denne raketten utstilt i Shang-hais nye teknologiutstilling og ble inspisert av ingen ringere enn Mao

Sovjetunionens bærerakett R-1.(Illustrasjon: Mark Wade)

romhistorie

24 romfart 2007-1

romhistorie

Zedong. Etter denne suksessen be-gynte arbeidet på den operasjonelle versjonen, den langt større T-7. Den første varmetesten av motoren fant sted 18. april 1960. Det ble samtidig bestemt at den nye bæreraketten skulle ha et nytt oppskytingssted. Det nye stedet ble Shijiedu, som lig-ger i innlandet i Anhui-provinsen. Stedet ble klart til jomfruturen i sep-tember 1960. Vekten til T-7 var 1138 kg på oppskytingsrampen og den hadde en nyttelast på 25 kg og nåd-de en høyde av 60 km. Nyttelasten var meteorologisk utstyr konstruert for å måle det atmosfæriske trykket, tetthet, temperatur, vindhastighet og vindretning.

oppSKytingSSteDet i gobi-ørKenenSelv om det var god fremdrift med forskningsrakettene, gikk Kina inn i et klimaks med utviklingen av de-res første virkelige rakett. På dette tidspunktet hadde det også vært en god fremdrift i byggingen av Kinas første oppskytingssted, hvor de fikk god hjelp fra Sovjetunionen. Sov-jetunionen hadde allerede bygget ikke mindre enn tre oppskytings-

steder, Kapustin Yar, som ligger ved elven Volga hvorfra de hadde testet ut den tyskkonstruerte A-4, Baiko-nor som ligger i Kazhakstan hvor de hadde skutt opp Sputnik 1 i 1957 og til slutt Plesetsk, som ligger i den nordlige delen av Russland. Dette stedet var stedet hvor de første ICBM ble skutt opp.

En topp prioritering for Kina var at oppskytingsstedet ikke skulle ligge ved kystregionen. Det ville vært et utsatt sted dersom en konflikt skulle oppstå. Stedet som ble valgt var nordøst for Jiuquan i en høyde av 1000 m over havet i Gobi- ørkenen, 1600 km vest for Beijing, ved den gamle silkeveien. På samme grunnlag som Sovjetu-nionen valgte Baikonor, valgte Kina stedet fordi det var tynt befolket. Det ville være enklere dersom en rakett skulle eksplodere, ved siden av at stedet lettere kunne holdes hemmelig. Hemmeligheten kan en muligens spørre seg om, siden det gikk en jernbanelinje fra Det femte akademiet i Beijing til oppskytings-stedet. Det må ha vært litt av en reise for bæreraketten. Det tok ikke mindre enn fem dager fra Beijing.

I april 1958 ble det 20.korpset i den kinesiske armeen beordret til dette stedet. Det må ha vært et spesielt sted å komme til. Isende kaldt omvinteren og bakende varmt om sommeren. Vann måtte bringes inn med lastebiler i den tiden det ble boret etter vann. Det er mulig at amerikanerne hadde fått nyss om denne utviklingen allerede da.

Den amerikanske etterretnings-tjenesten kom opp med en rapport om et mulig oppskytingssted for ra-ketter i Kina. Det å finne koordina-tene for det mulig stedet var ingen lett oppgave. Opplysningene var bygget på antagelsen om at stedet måtte være delvis isolert, ikke syn-bart i terrenget, riktig klima, riktig avstand fra fiendtlig territorium og med kommunikasjonsforbindelser. Den amerikanske etterretnings-tjenesten identifiserte fem mulige steder hvor Kina kunne enten skyte opp østover eller vestover. De så på det rette stedet, og fra 1958 ble det sendt spionfly av typen U-2 for å se nærmere på stedet. Fra 1960 fikk U-2 flyene hjelp fra fotorekog-noseringssatellittene Discoverer/ Corona. Den første satellittover-

Verdens første interkontinentale bærerakett, R7, ble den mest brukte og mest pålitelige bæreraketten i historien. Her på utstilling ved Vostok Kaluga museum. (Foto: Mark Wade)


romfart 2007-1 25

flygningen kan ha vært så tidlig som desember 1960. U-2 flyene og satellittene utfylte hverandre, hvor U-2- flyene sørget for nærbildene. I mars 1962 hadde amerikanerne detaljerte bilder av oppskytings-stedet Jiuquan. De fant tre opp-skytingsplattformer i tillegg til to overflate-til- luft missilplattformer. I mars 1962 hadde amerikanerne et detaljert bilde av Jiuquan-senteret.

SplittelSenDet 30 årige forholdet mellom Kina og Sovjetunionen sluttet brått i august 1960. Ingen enkel hendelse

kan sies å være årsaken, men det er antatt å være at Sovjetunionen ikke ønsket å overføre kjernetek-nologi til Kina som til slutt gjorde at Mao Zedong brøt forholdet. Nikita Khrusjtsjov, den gang leder av Sovjetunionen, var blitt mer og mer overbevist om at Kina hadde til hensikt nettopp å bruke teknologien til å angripe Sovjetunionen ved en passende anledning. Splittelsen gjorde at 1200 arbeidere ble kalt tilbake til Sovjetunionen den 12. august 1960. Alle hjelpemidler som de ikke kunne bringe med seg til-bake, ble ødelagt. 200 fellesprosjek-

ter ble kansellert, men splittelsen mellom de to kommunistpartiene kom på et viktig tidspunkt for Kina. I september 1960 hadde Kina kommet så langt at de kunne skyte opp en R-2, med kinesisk drivstoff. Den virkelige testen var ikke langt unna.

To måneder senere, 5. novem-ber 1960, skjøt Kina opp sin første selvbygde rakett. Da R-2 forsvant i horisonten, begynte feiringen. To påfølgende raketter ble skutt opp kort tid etter. Bortsett fra politi-kerne, og noen innenfor den viten-skapelige kretsen, var det ingen som visste at Kina nå var med i romkappløpet.

For fire nasjoner hadde raketten A-4 startet deres rakettprogram. Den første A-4 ble skutt opp fra Peenemünde med kurs ut over Østersjøen den 3. oktober i 1942. Amerikanerne hadde kopiert A-4 ved White sands i New Mexico i 1946 og Sovjetunionen i Kapustin Yar året etter (R-1). Da Kina sendte opp sin bærerakett, som de kalte Dong Feng 1, hadde de etterlignet Tyskland, Sovjetunionen og ameri-kanerne. Raketten hadde en enkel RD-101 rakett motor og brukte en drivstoffblanding av flytende oksy-gen og alkohol. Raketten hadde en maks rekkevidde på 550 km med en nyttelast på 500 kg.

8. oktober 1956 kom Kina med i romkappløpet, året etter så verden Sputnik 1.

Kinas romfartsemblem

Mao Zedong inspiserer en rakett. (Foto: China Astronautics Publishing House)

Prosjektkoder brukt i det kinesiske romprogrammet

Program 211 - Månesonde (2003)Program 331 - Kommunikasjonssatellitt (1977)Program 581 - Jordsatellittprosjekt (1958)Program 651 - JordsatellittprosjektProgram 701 - Ji Shu Shiyan Weixing (1970)Program 714 - Shuguang bemannet romprogram (1971)Program 761 - Forskningsraketter (1977)Program 863 - Avansert teknologiutvikling for vitenskapen (1986)Program 911 - Satellitter som kan bringes tilbake (1967)Program 921 - Bemannet romprogram (1992)Program 1059 - Kopieringen av Sovjetunionenes bærerakett R-2 (1958)

romhistoriebemannet romfart

26 romfart 2007-1

romhistoriebemannet romfart

Kunne disse astronautene vært reddet?

Av Per Arne Marthinsen

Kunne den tragiske brannen i Apollo 1-kapselen 27. januar 1967 vært unngått? 40 år etter hendelsen er det noen som igjen spør seg om dette. Hadde den amerikanske etterret-ningstjenesten nok informasjon om katastrofene hos sin kon-kurrent, Sovjetunionen, slik at brannen kunne vært unngått?

Allerede før hendelsen den 27. januar 1967, er det dokumen-

tert at noe tilsvarende hendte i et trykkammer i Sovjetunionen. Den 23. mars 1961 startet en brann i et oksygenmettet trykkammer. Inne i tanken var den 23 år gamle russiske kosmonauten Valentin Bondarenko, den gang det yngste medlemmet av det russiske kosmonautkorpset. Døden skjedde under medisinske tester og normal trening.

Publiserte kilder har noe for-skjellige detaljer, men Bondarenko var den syttende kosmonauten som hadde tilbrakt ti dager eller mer i det aktuelle trykkammeret inntil da. Trykkammeret hadde et høyt innhold av oksygen, fordi dekompresjon var blant de tingene som stresset de som trente i kam-meret. Han hadde biosensorer festet på kroppen. Da han fjernet disse, vasket han restene av limet fra sensorene med en alkoholmettet bomullsdott. Denne kastet han fra seg, uten å tenke på retningen han kastet den i. Den falt på et elektrisk element brukt til å varme opp mat.

Bomullsdotten tok øyeblikkelig fyr, og tanken som var rik på oksygen, tok fyr. 90 % av kroppen til Bonda-renko ble forbrent og han døde i løpet av noen timer. Etter en nøye undersøkelse ble testingen gjenopp-tatt, og noen uker senere gjennom-førte to kosmonauter vellykkede tester. Tre uker senere gjennomførte Sovjetunionen den berømte ferden med Yuri Gagarin, som utfordret den amerikanske teknologiske over-legenheten. Ulykken til Bondarenko kom ikke vesten for øre før i 1986. Det var det året hvor den amerikan-ske romfartsorganisasjonen opp-levde den andre store katastrofen, Challenger-ulykken i januar 1986.

Spørsmålet, da dette ble kjent i vesten, ble om Apollo 1-brannen kunne vært unngått dersom Sovjet-unionen hadde vært åpne om hen-delsen i 1961? Saken ble diskutert, og muligens kunne NASA ha kon-struert om Apollo-fartøyet fra å ha en atmosfære av rent oksygen, til en blanding av oksygen og nitrogen, som allerede var brukt i Mercury og Gemini-programmet. Eller i det

minste kunne lekkasjetesten med rent oksygen i kabinen vært sløyfet, sien dette krevde at kabinen ble trykksatt til havnivå. Kosmonauten Alexei Leonov, ikke ukjent med nær-døden oplevelse, mente at CIA må ha kjent til denne hendelsen, men at NASA allikevel ikke endret prosedyrer og gassblandingen i kabinen.

Beslutningen om å bruke en atmosfære av rent oksygen for Apollo-fartøyene var sterkt om-diskutert, men på grunn av blant annet vektbesparelsen ble dette allikevel valgt. NASA kunne også se advarsler fra ikke mindre enn syv andre eksempler på branner hvor en atmosfære av rent oksygen var årsaken. Fire av disse skjedde i tidsrommet fra to år til ni måneder før Apollo-1-ulykken. At NASA ikke lærte noe av disse brannene er beklagelig, men ikke uvanlig. Bare fire dager etter Apollo-brannen, mistet det amerikanske luftforsva-ret to teknikere i en brann nettopp i et kammer med rent oksygen. Selv ikke det amerikanske luftforsvaret

Ed White

Gus Grissom

Roger Chaffee

romhistoriebemannet romfart romhistoriebemannet romfart

romfart 2007-1 27

og kosmonautene døde, ble alle Sojuz-romfartøy en-dret, slik at kosmonautene kunne ha på seg lette, men fullt trykksatte romdrakter. Heldigvis har ingen kosmo-nauter hatt bruk for denne beskyttelsen siden. Likevel, etter at testferdene med romfergen var gjennomført, innførte ikke NASA slike drakter før etter Challenger-ulykken. Riktignok må det poengteres at under Mer-cury-, Gemini- og Apollo-ferdene hadde amerikanske astronauter på seg drakter under oppskyting og ved større manøvrer. Etter Sojuz 11 overveiet NASA å gjeninn-føre bruken av trykkdrakter på de gjenstående Apollo-ferdene, men mente at andre tiltak var tilstrekkelig. Selv langt ute i romfergeprogram-met ble russiske bevis for trykkdrakter under oppsky-ting og landing ikke overvei-et tilstrekkelig av NASA, før 15 år etter Sojuz 11-ulykken.

Årsdager for romtrage-dier er den rette tiden til å betrakte årsak og virkning. Årsaken til tapet av romfer-gen Columbia i februar 2003 var skader under oppskytin-gen, men ikke detektert før etter ulykken. Denne kom bare dager etter årsdagene for Apollo- og Challenger-ulykkene. Columbia-ulykken ble starten på slutten til rom-fergeprogrammet og starten på Orion-programmet med Månen som det ultimate må-let. Orion vil ha et rednings-tårn, som tidligere amerikan-ske romfartøy, og andre ting som gjør den langt sikrere enn det vi har sett gjennom romfergeprogrammet.

En bærerakett ikke ulik det vi så under Mercury-, Ge-mini- og Apollo-tiden, burde være et bevis på at NASA av det 21. århundre har lært av tidligere ulykker.

hadde da lært av hendelsen med Apollo-brannen.

Til tross for alt det foregå-ende, er det fremdeles mu-lig at NASA kunne ha vært motivert til å modifisere, om ikke å endre oppholdssyste-met om bord, men kutte ut rent oksygen under bakketes-tene. Det finnes to eksempler på dårlige beslutninger som det russiske romprogrammet gjorde, men som NASA ikke formaliserte i sine egne krav.

Det første eksempelet er frigjøring av mannskap fra et romfartøy, dersom en oppskyting skulle mislykkes. I 1964 og 1965 fløy Sovjet-unionen to bemannede ferder med romfartøyet Voskhod for å komme amerikanerne i forkjøpet med et mann-skap på flere enn èn. Begge Voskhod-fartøyene manglet redningstårn. De tidligere Vostok-romfartøyene hadde utskytningsseter og de senere Sojuz-systemene har hatt redningstårn. Dette var med på å redde et mannskap i 1983. Mangelen av rednings-tårn på Voskhod-romfartøy-ene skapte en forakt i vesten, inntil 1981. Da kom rom-fergen, uten redningstårn. Den første romfergen hadde riktignok utskytingsseter. Challenger-ulykken i 1986 var et bevis på hva som kan skje uten et redningssystem. Etterfølgende romfergeferder har hatt et elementært røm-ningssystem for bruk bare under landingen. Slik vil det være helt til det nye rom-fartøyet Orion står ferdig til bruk en gang i 2014.

Det andre eksempelet er om astronautenes trykksatte romdrakt. I den første Vosk-hod- og de fleste av de første ti bemannede Sojuz-ferdene hadde kosmonautene bare på seg enkle ”joggedresser”. Etter Sojuz 11-ulykken i 1971, hvor kabintrykket ble borte

Tre astronauter, Gus Grissom, Ed White ogRoger Chaffe brant inne i denne kapselen 27. januar 1967. (Foto: NASA)

Synet kan ikke ha vært vakkert da luken ble åpnet for å få astronautene ut av kapselen. (Foto: NASA)

bemannet romfart

28 romfart 2007-1

bemannet romfart

Av Ivar Johansen

Romfergeferd STS-121 hadde eksistert lenge hva planer og gjennomføring angikk. Sammen-setningen av mannskapet var for lengst på plass, men unntak av én astronaut.Det siste medlemmet var en ESA-astronaut, Thomas Reiter. Han skulle bli igjen om bord i Den internasjonale romstasjonen ISS, og dermed bli en av Ekspedisjon 13-mannskapet.ISS-mannskapet hadde vært om bord i romstasjonen i 95 dager da romfergen Discovery ble skutt opp. Dette ble første gang ISS hadde et permanent mannskap på tre etter at Sojuz TMA-1 forlot stasjonen i april 2003.

På mange måter var STS-121 vel-dig lik STS-114 i 2005, men noen

viktige arbeidsoperasjoner avvek fra grunnoppsettet på STS-114.

Det har vært skrevet side opp og side ned om romfergeprogram-mets største, og vanskeligste hinder, den store aprikosfargede drivstoff-tanken, som under STS-121 ferden hadde identifikasjonsnummer ET-119 (External Tank-119).

Vi vet alle hva som forårsaket Columbia-ulykken, og det er kan-skje ikke så rart at den eksterne drivstofftanken får så mye opp-merksomhet. Flere ganger har vi

opplevd at det isolerende skummet har løsnet under oppskytninger. Det går helt tilbake til STS-3 ferden, mars 1982, som var den første fer-den med en aprikosfarget tank.

De fire første ferdene var utvil-somt testferder. Snakker man med en romferge-astronaut, eller ti, så bekrefter ni av dem at ” hver eneste romfergeferd er en testferd, og vi kan ikke si at en ferd er en ren ru-tine eller plankekjøring. Romferge-systemet er for komplisert hva tek-nologi og systemer angår”. I så fall sto vi altså foran den 115. testferden i romfergeprogrammet.

Det er jo nettopp dette som gjør romfergeprogrammet så interes-sant, og unikt. Romfart er ikke ren rutine og vil nok heller ikke bli det i fremtiden.

Jo da, vi kan nok av og til lure dersom stikkordet er Sojuz eller Progress. I veldig mange tilfeller kan det se ut som ren rutine når et Sojuz TMA romfartøy eller forsy-ningsfartøyet Progress, kobler seg til og fra ISS. Men svaret er nei. Noen avvik forekommer selvfølge-lig, men takket være at vi mennes-ker har vært om bord ISS, har til og fra kobling sett ut som om en ren

Romfergeferd STS-121Fra oppskyting til sammenkobling med ISS

bemannet romfart romfergeprogrammetbemannet romfart

romfart 2007-1 29

rutine.Det har i mange år pågått en

diskusjon om menneskets tilstede-værelse i verdensrommet, spesiel fra opposisjonen i det amerikanske senatet. I det siste har ikke denne opposisjonen hatt så ”mye vann på

mølla” som før, men det er kanskje ikke så rart.

Nåværende NASA sjef, Michael Griffin, vet nok hvilke knapper han skal trykke på i en slik forsamling. Han har i alle fall markert seg me-get bra siden han tok over på vår-

parten i 2005, og han er utvilsomt den rette mannen i dagens situasjon for en fremdrift av NASA. Når det gjelder romfergeprogrammet og dens avvikling i 2010, så skulle det ikke forundre meg om han fik med- hold i å forlenge levetiden til rom-

FAKTA OM STS-121 Romfergeferd nummer 115

Romferge: Discovery (OV-103 – 32. ferd)

Oppskytningssted: Kennedy Space Center, plattform 39B Oppskytningstidspunkt: 4. juli 2006, klokken 20:37:55 norsk tid Landingssted: Kennedy Space Center, rullebane 15 Landingstidspunkt: 16. juli 2006, klokken 14:52:00 norsk tid Banehøyde: 225,2 km x 225,2 km (Ved inngang i sirkulær bane rundt Jorden) 341,1 km x 341,1 km (Ved møte og sammenkobling med ISS) Varighet: 12d 18t 37min 54sek. (Ved full stopp på rullebane 15, SLF –KSC) Ekvatorvinkel: 51,6 grader. Omløp rundt Jorden: 202

Besetning: 7 Kommandør: Steven Lindsey (STS-87, 95 og STS-104) Pilot: Mark Kelly (STS-108) Ferdspesialist 1: Michael Fossum Ferdspesialist 2: Lisa Nowak (se side 4) Ferdspesialist 3: Stephanie Wilson Ferdspesialist 4: Piers Sellers (STS-112) Ferdspesialist 5: Thomas Reiter (Soyuz TM-22/EuroMir 95). Thomas Reiter som tredje besetningsmedlem i ISS-Ekspedisjon 13

Parenteser bak besetningsmedlemmene angir hvilke ferder de tidligere har deltatt på.

Nyttelast i lasterommet: Leonardo Multi-Purpose Logistics Module (MPLM) Minus Eighty-Degrees Centigrade Laboratory Freezer for ISS (MELFI) Intergrated Cargo Carrier (ICC) Lightweight Multi-Purpose Experiement Structure Carrier (LMC) Oxygen Generation System rack (OGS) Nyttelast i kabinen: DSO 490B: Bioavailability and Performance Effects of Promethazine During Spaceflight. DSO 493 : Monitoring latent Virus Reactivation and Shedding in Astronauts DSO 498: Spaceflight and Immune Function (Pre/Post Flight Only) DSO 499: Eye Movements and Motion Perception Induced by Off-Vertical Axis Rotation (Ovar) at Small Angles of Tilt After Spaceflight (Pre/Post Flight Only) DSO 500: Spaceflight Induced Reactivation of Latent Epstein-Barr Virus (Pre/Post flight only) DSO 634: Sleep-Wake Actigraphy and Light Exposure During Spaceflight. DSO 635: Spatial Reorientation Following Spaceflight (Pre / Post flight only)

bemannet romfart

30 romfart 2007-1

bemannet romfart

fergene med et par år, eller tre. Vi skal huske på at oppskyt-

ningshyppigheten for å nå dette målet innen 2010 er meget stramt. Vi må tilbake til 1985 da det ble gjennomført ni ferder i løpet av ett år. For i det hele tatt å komme i mål til 2010, inklusiv en siste serviceferd til Hubble romteleskop som skal flys under betegnelsen STS-125, må NASA og deres kontraktører ha medvind.

Tilbake til 2006 og STS-121 fer-den. En romferge med tre nyover-halte hovedmotorer, hvor SSME 1 (Space Shuttle Main Engine-1) had-de serienummer 2045, SSME-2 med serienummer 2051 og SSME-3 med nummer 2056, ble romfergesyste-met STS-121/Discovery rullet ut til oppskytningsplattform 39B den 18. mai 2006 klokken 18:45 norsk tid.

Fremdriften ute på oppskyt-ningsplattform 39B gikk sin pro-grammessige gang. Astronautene fløy opp fra Houston til sin TCDT (Terminal Countdown Demostrati-on Test) fra den 14. til 16. juni 2006. Under denne testen, som vanligvis varer i to dager, går mannskapet gjennom en tørr nedtelling om bord i romfergen ute på plattfor-men. Dette består blant annet av en evakueringsprosedyre. Etter endt test, returnerer astronautene tilbake til Houston om bord i sine T-38 jetfly og ved KSC holdes det en oppsummering av det som har skjedd så langt, bedre kjent som en FRR (Flight Readiness Review). Her

blir den offisielle oppskytningsda-toen bestemt, noe som i snitt rent tidsmessig ligger tre uker etter at TCDT`en er gjennomført. Datoen for den andre retur til flystatus fer-den, var nå stipulert til å ikke være før 1. juli 2006

UENIGHET OG DISKUSJONERMen FRR møtet gikk ikke upåaktet hen. Det overskyggende problemet rundt romfergesystemet har jo i lang tid fokusert på isolasjonsbeleg-get til drivstofftanken. Under den første ”retur til flystatus” ferden, STS-114, falt det av isolasjonsbiter fra en utvekst på drivstofftanken. Denne utveksten eller ”Bi-Pod`n” som NASA og Lockheed Martin re-fererer til, sitter rundt to gassrør på drivstofftanken. Funksjonen til ”Bi-Pod`n” er å beskytte disse to gass-rørene mot tversgående luftstrøm-mer. Data man har fått i tester, og forsøk i vindtunnel, tilsier at man kan fjerne denne ”Bi-Pod`n” uten at disse rørene vil være truet av tvers-gående vindstrømmer. NASA har så besluttet å fjerne denne ”Bi-Pod`n”, men problemet er ikke slutt med det. Disse gassrørene løper langs hele yttersiden av drivstofftanken, og de er festet med 34 braketter som buer seg over rørene og er utfor-met så aerodynamiske som mulig. Som drivstofftanken ellers, er disse brakettene også forsynt med iso-lasjonsmateriale og kan virke noe klumpaktig i utførelse.

Og det er her den store disku-sjonen har pågått, noe som igjen førte til at denne ferden ble utsatt i mange måneder. Dersom isola-

sjonsmateriale skulle løsne fra disse brakettene i oppskytningsfasen, fryktet man at det kunne forårsake en ulykke, lignende Columbia-ulyk-ken. Blant ekspertene hos NASA, deriblant astronauten og sikkerhets-sjef Bryan O`Connor samt hans kollega sjefsingeniør Chris Scolese, vendte tommelen ned for å skyte opp Discovery før 1. juli 2006. Deri-mot ville de ikke gå imot Griffin og hans beslutning om å forsette frem-driften mot en oppskytning den første dagen i juli 2006.

Når det gjelder ”føljetongen” om isolasjonsmaterialet og disse 34 brakettene, kommer jeg tilbake til dette i en senere artikkel av ROM-FART. Griffin var veldig klar i en av de siste pressekonferansene som ble holdt ved KSC før STS-121 mann-skapet reiste fra Houston; ” Der ute (på oppskytningsplattform 39B) står et av de beste romfergesystem vi har hatt fremdrift på siden 1981, vi er klare for nedtelling”.

NYTTELAST OG DÅRLIG VÆRAstronautene om bord STS-121 var Steve Lindsey som kommandør, Mark Kelley, pilot og de fem ferd-spesialistene Mike Fossum, Lisa Nowak (se side 4), Stephanie Wil-son, Piers Sellers og sist men ikke minst, Thomas Reiter fra Tyskland.

Interessen for hver eneste lille bevegelse som skjedde rundt STS-121 ferden var stor, og dette var ikke direkte ugunstig for romferge-programmet som en helhet.Nyttelasten om bord i Discovery var for lengst på plass og denne er også mer eller mindre en ren kopiav

Ferdemblemet til STS-121. (NASA)

Andre eksperimenter på STS-121:

DTO 702: Mads PCMU to SSR Telemetry DTO 805: Crosswind Landing Performance (If Opertunity)

DTO 848: Orbiter Thermal Protection System (TPS) Repair TechniquesDTO 849: Obss SRMS Loads Characterization With EVA Crew MembersDTO 850: Water Spray Boiler Cooling With Water/PGME AntifreezeDTO: 851 EVA Infrared (IR) CameraDTO 852: SRMS On-Orbit Loads, Heavy Payloads


romfart 2007-1 31

hva STS-114 ferden hadde med seg.Det eneste avvik som bør nev-

nes, er at forsyningsmodulen denne gang het Leonardo. Den har en masse på 4303,5 kilo uten forsynin-ger. Det er fjerde gangen at Leonar-do brukes og forsyningene denne gangen besto av mat, klær og utstyr til mannskapet om bord i ISS.

Foruten forsyningene over, hadde modulen også med seg to nye systemkonsoller til montering om bord i Destiny-modulen.

Den ene het MELFI og er en kjølemodul som vil bli brukt til vitenskapelige og biologiske ekspe-rimenter. Den andre modulen, EX-PRESS, er en standard eksperiment-modul for eksperimenter utført om bord i romstasjonen.

En rekke forskjellige ekspe-rimenter har dratt nytte av den logistikken som EXPRESS modulen gir i romstasjonssammenheng.

Været ved Kennedy Space Cen-ter har ofte vært et tema rundt en romferge-oppskytning. Tradisjonen tro skulle dette også bli et tema denne gangen. Nedtellingen var som alltid en standard versjon på T-43 timer, hvor tiden blir stanset i litt

over 27 timer.Således tar

det tre dager fra nedtellingen blir aktivisert, til rom-fergens tre hoved-motorer våkner til liv.

Dato for opp-skytning var be-rammet til 1. juli 2006, men dårlig vær gjorde sitt til at datoen ble forskjøvet. Været var ikke bedre 2. juli, og etter å ha avventet været, ble drivstofftanken drenert og nedtel-lingen stoppet ved T-6 timer. Datoen for oppskytingen ble satt til 4. juli 2006, den ameri-kanske nasjonal-

dagen.Nedtellingen ble aktivisert nok

en gang, og tilstrømmingen av til-skuere rundt områdene ved KSC, i kommunen Brevard var påtagende, og alt lå til rette for en fin og varm dag. Astronautene gikk program-messig gjennom sitt program før oppskytning, og drøye tre timer før alvoret kunne begynne, var det duket for astronautenes avreise til oppskytningsplattform 39B.

OPPSKYTNINGMed astronautene vel oppe i det hvite rommet, inntok de sine plas-ser om bord i romfergen, en etter en. Kommandøren, Steve Lindsey, var den første til å ta plass om bord. Som seg hør og bør for en komman-dør, inntar han det venstre sete på øvre kabindekk, godt hjulpet av en tekniker i fra kontraktøren United Space Alliance , USA.

På dette tidspunktet i nedtellin-gen var ikke været på NASA`s side, men været her ute på østkysten, og i staten Florida, er alltid noe som skifter fort, veldig fort. Neste om bord var den femte ferdspesialisten og ESA`s representant, tyskeren

Thomas Reiter.Han klatret inn og ble hjulpet

inn på midtre kabindekk og det høyre sete. Piloten Mark Kelly var den neste der han tok plass ved siden av Lindsey, i høyre sete på øvre dekk.

Den første kvinnen, Stephanie Wilson, stod nå for tur. Hun tok plass nærmest luken i venstre sete på midtre kabindekk. Hjertet hen-nes slo nok litt raskere enn vanlig, der hun som første debutant. En ny debutant, Mike Fossum, fulgte rett etter. Som ferdspesialist inntok han det bakre høyre sete oppe på øvre kabindekk. Ferdspesialist fire, astronauten Piers Sellers, krabbet igjennom luken der han ble geleidet til det midtre sete på samme kabin-dekk. Utenfor romfergens vinduer tettet skyene seg rundt KSC, de var mørke og faretruende nok en gang. Så var det klart for den syvende og siste besetningsmedlemmet til å ta plass om bord. Lisa Nowak, ferdspesialist 2, klar for sin første romfergetur. Hun ble geleidet til sin plass, det midtre sete på øvre kabindekk.

Nå kunne astronautene teste ut kommunikasjonen mellom opp-skytningskontrollen ved KSC og sine kolleger ved kontrollsenteret i Houston. På dette tidspunktet i nedtellingen passerte ”90 minutter og nedtelling” og neste stopp i ned-tellingen var ”20 minutter og hold”. Luken til Discovery ble lukket, og etter at lekkasjetester var gjen-nomført, kunne personalet fra USA trekke seg tilbake etter en grundig gjennomført jobb, nok en gang.

Nå var oppskytningstidspunk-tet blitt forskjøvet i tid i forhold til 1. juli 2006. Det ideelle oppskyt-ningstidspunktet den datoen var 21:48:15 norsk tid. Nå hadde man kommet frem til 4. juli, hvor opp-skytningsvinduet åpnet seg klok-ken 20:34:26 og lukket seg klokken 20:41:39 norsk tid. NASA hadde satt klokken på 20:37:55 norsk tid som sitt valg og ved ”T-9 minuttter og hold”, klarnet været opp med det man på sommeren forbinner med Florida, skyfri himmel, fuktig og

Romfergen Discovery nærmer seg romstasjonen og befinner seg midt i den 90 sekunder lange mø-teprosedyren astronautene kaller ”bellydipping”. (NASA)

bemannet romfart

32 romfart 2007-1

bemannet romfart

varmt. Nedtellingen ble nå stanset i en periode på 45 minutter og 55 sekunder. Ved aktivisering etter denne perioden, dersom ingen tekniske problemer skulle inntreffe, ville man så komme av gårde på sekundet som ønsket. Alle dataprogrammene i data-maskinene som befant seg i det ”nyrestaurerte” opp-skytningsrom 4, sammen med 300 personer i fra NASA og sine kontraktø-rer, var for lengst klare til å ta hånd om oppskytingen.

Dette kontrollsenteret, Launch Control Center rom 4, hadde de siste to årene blitt modifisert og fornyet i tråd med hvor-dan man ville ha det frem til senhøstes 2010, da rom-fergen har gjort sin jobb.

De to båtene som pluk-ker opp faststoffrakettene var for lengst på plass. De befant seg utenfor byen Jacksonville, 225 kilometer nordøst for Kennedy Space Cen-ter. Nedtellingen ble så aktivisert igjen ved ”T-9 minutter og telling”. Astronautene om bord aktiviserte forskjellige systemer i de minuttene som nå fulgte, og presis klokken 20:37:55 norsk tid på amerikaner-nes 230 års dag, denne 4. juli, steg Discovery sakte men sikkert opp fra oppskytningsplattform 39B som den andre ”retur til flystatus”. Det var første gangen at en amerikansk bemannet romferd ble skutt opp på deres nasjonaldag.

Ved tiden T+20 sekunder, hadde oppskytningskontrollen ved KSC gjort sin jobb, og nå var det Hous-ton som tok over ansvaret. Rom-fergesystemet lå nå på ryggen med Discovery vendt ned mot bakken, der hun klatret opp mot sin bane nordøst langs USAs østlige kyst-linje.

ISS befant seg sør for Tasmania, over den sydlige delen av Stilleha-vet. Faststoffrakettene ble frakoblet ved tiden T+ 2 minutter og åtte

sekunder. Det som var litt spesielt denne gangen, var at komponenter som hadde fløyet mange ganger før. Noen stammet helt i fra den første ferden romfergeferden i april 1981.

Nå hadde nok ikke disse kom-ponentene rukket å bli verneverdi-ge, men at man kunne feire et ufor-melt 25 års jubileum er jo ganske så imponerende i forhold til gjenbruk-barhet i romfergeprogrammet.

Den videre klatringen mot Jord-bane gikk som planlagt. Discoverys tre hovedmotorer ble slått av ved tiden T+8 minutter og 38 sekunder og drivstofftanken ble frakoblet15 sekunder senere. Kommandør Steve Lindsey manøvrerte nå rom-fergen slik at de digitale kameraene var klare til å ta bilder. De er plas-sert bak begge lukene under buken på romfergen. Lukene er lokalisert rett foran den bakre horison-tale vingen, som igjen sitter under romfergens tre hovedmotorer. I tidligere artikler har jeg beskrevet dette område som ”the 17 inch dis-

sconnect”. I den venstre lukeåpningen sitter det to filmkameraer, og i den høyre sitter det et Kodak DCS760 digitalkamera. Nå kunne disse kamera-ene ta nærbilder av driv-stofftanken. Om bord var det like før man kunne løsne sikkerhetsbeltene, for så å føle vektløsheten for første gang.

Dette fant sted ved tiden T+11 minutter og 30 sekunder da to av ferdspesialistene, Mike Fossum og Stephanie Wilson, rigget seg fort til for å filme, samt å ta bilder av drivstofftanken.

ISOLASJONSMATERIALE, NOK EN GANGDet man var mest opp-tatt av nå, var hvor mye isolasjonsmateriale som denne gangen hadde løs-net i fra drivstofftanken. En egen gruppe beståen-de av folk fra produsen-

ten av drivstoff-tanken, Lockheed Martin og kontraktøren United Space Alliance, stakk nå hodene sammen for å granske alle bildene tatt i fra over 100 ulike radarer, kameraer på bakken, i luften og på ulike deler av romfergesystemet.

Det blir tatt bilder fra alle ulike vinkler, og det skal mye til om litt isolasjonsmateriale, på en milli-meter eller to, ikke blir fanget opp. Kameraene som var montert på romfergesystemet hadde utvilsomt tatt de mest interessante bildene. De viste at det hadde løsnet noe iso-lasjonsmateriale, men disse bitene var mye mindre enn det man hadde antatt, og som man hadde ansett som en fare for romfergen.

Det var ingen tegn på at noe hadde truffet romfergens eksteriør. Her tilføyde man i en pressemel-ding; ”Skulle noen isolasjonsbiter løsne senere enn 2 minutter og 45 sekunder etter oppskytning, vil ikke dette representere noen større fare”. Fra dette punktet i oppstignings-

Astronauten Lisa Nowak går gjennom en av et utall av sjekklister som brukes på en romfergeferd. Bildet er tatt på ferdens første hele dag. Hun er avbildet på Discovery`s øvre kabindekk. (NASA)

bemannet romfartbemannet romfart


romfart 2007-1 33

fasen og oppover, er atmosfæren så tynn at løse isolasjonsbiter ikke vil få stor nok hastighet i forhold til romfergen at den kan gjøre noe skades. De første analysene av det materialet som hadde løsnet, indi-kerte at dette hadde skjedd 2 minut-ter og 47 sekunder ut i ferden.

Med andre ord, sekundene var på NASAs side og STS-121 ferden hadde fått en gnistrende start bok-stavelig talt. Takket være data fra sensorer inni fremre del av Disco-

verys vinger, kunne man fastslå at disse områdene ble truffet seks ganger under oppstigningsfasen. Tre treff på styrbord og babord side. Nøyaktig det samme skjedde på STS-114 ferden i juli 2005. Av analy-

sene som ble gjort dagen etter opp-skytning, tydet dette ikke på noen måte at disse seks treffene hadde bidratt til noen skader. At man kunne konkludere med dette, er basert på de undersøkelser som ble gjort via manipulatorarmen og den 15 meter lange instrumentarmen som på enden har en lasersensor og et høyoppløsningskamera. Med en systematisk granskning med dette utstyret, fant man ingen tegn til noen skader av betydning.

Dette gjorde sitt til at sjefen for romfergeprogrammet, Wayne Hale ved KSC, kunne gi klarsignal til at romfergen Atlantis, som på dette tidspunktet hang på vent inne i den store VAB-bygningen, kunne kobles

sammen med sin drivstofftank. Romfergeferd STS-115, som var den neste for tur, var så langt i rute.

MØTE- OG SAMMENKOBLING.Etter en problemfri ferd til ISS, kunne kommandør Steve Lindsey og hans pilot Mark Kelly, aktivisere Discoverys digitale autopilot der møtesekvensen ble innledet 182 meter under romstasjonen. Denne sekvensen, hvor romfergen foretar en slags salto, eller ”bellydipping”

som astronautene sier, ble innledet mens de to rom-fartøyene befant seg over Spania. Om bord i ISS stod Jeffrey Williams og hans kol-lega Pavel Vinogradov klare til å ta bilder av denne mø-tesekvensen, som nå skulle gjennomføres for andre gang i romfergesammenheng. Den første ”retur til flystatusfer-den”, STS-114, innførte dette som en ny sikkerhetsrutine. Hele ”bellydipping” sekven-sen tar 90 sekunder, og ut-styrt med kameraer, ett med en 400 millimeter telelinse og ett med en 800 millimeter linse, fikk man fotodoku-mentert vingeflater og hele buken på Discovery i detalj. 352 bilder ble tatt fra orkes-terplass om bord i ISS, rett før sammenkoblingen kunne ta til denne gangen.

Sammenkoblingen fant sted på minuttet som plan-lagt, 6. juli 2006 klokken 16:52 norsk tid, mens begge romfartøyene fløy over Stil-lehavet, vest for Chile i en høyde av 341,1 kilometer over jordoverflaten. Etter at sammenkoblingadapteret PMA-2 (Pressurized Mating Adapter) var tett og satt under trykk, kunne STS-121 mannskapet flyte vektløst

inn i romstasjonen der det var du-ket for en velkomst på den originale russiske måten. Brød og salt er jo her en tradisjon, hva man drikker til et slikt velkomstmåltid tradisjonen tro skal være usagt. (forts. neste nr.)

Med romfergen Discovery i bakgrunnen, ser vi fra venstre: Stephanie D. Wilson, Michael E. Fossum, begge ferdspesialister. Videre fra venstre, Steven W. Lindsey, kommandør, Piers J Sellers, ferdspesialist, Mark E. Kelly, pilot. Nest ytterst mot høyre står ESAs astronaut Thomas Reiter fra Tyskland og han har Lisa M. Nowak ved siden av seg. De er begge ferdspesialister. (NASA)

Den InTeRnASJOnALe ROMSTASJOnenBeMAnneT ROMfART

34 ROMfART 2007-1


Oversikt over ferder til ISS


Oversikten neste side tar for seg alle gjennomførte bemannede og ubemannede ferder til og fra den internasjonale romstasjonen ISS siden april 2005, og alle planlagte ferder med romfergene frem til de skal pensjoneres i 2010. Forklaring på etterfølgende side.

Forrige oversikt var i Romfart 1-2005. Den viste alle ISS-ferder

siden starten i 1998, samt alle andre bemannede romferder foretatt siden oppskytingen av første ISS-modul.

revIderte planer - IgjenDen nye oversikten er basert på NASAs reviderte F-skjema fra 2006, med oppdaterte oppskytingsdatoer. Siste endring skjedde to uker før den planlagte mars-oppskytingen av STS-117, da romfergen ble ram-met av haglskur og måtte returneres til VAB for reparasjoner. Resultat: minst to måneders utsettelse.

I F-skjemaet er antall romferge-ferder skåret ned til et minimum, og de viktigste byggeferdene skjøvet lengst mulig frem. ULF4 og -5 vil kun bli gjennomført hvis tidsskje-maet holder. Erfaring viser at det skal holde hardt.

Antall besetningsmedlemmer på romfergeferdene avhenger av om ISS-besetninger med.

Bemannede Sojuz-oppskytinger skal fortsatt gjennomføres hver vår og høst, men bare de nærmeste er ført opp. Øvrige forsyningsferder, med Progress, ATV og HTV, vil bli foretatt etter behov. Også her er bare de(n) førstkommende oppført.

Selv om noen snakker om en ferd STS-134/ULF6 i 2011, er den offisielle planen å avvikle romfer-gene i oktober 2010. Håpet er at ISS da er komplett, i alle fall med de modulene som må opp med rom-fergene. Eventuelle oppskytinger av russiske moduler vil skje med rus-siske bæreraketter.

SOjuz Før OrIOnI slutten av februar 2007 ble det klart at første bemannede ferd med Orion, NASAs neste romfartøy, blir utsatt til 2015. Fra 2010 til da må man basere seg på Sojuz for trans-port av personell. Det har NASA og Russland blitt enige om etter mye om og men, bl.a. ved å omgå noen noen vriene, amerikanske lover.

Antallet Sojuz-oppskytinger skal fordobles fra 2009, når ISS' perma-nente besetning skal økes fra tre til seks. Sojuz tar bare tre romfarere, men man må alltid ha "livbåter" tilgjengelig for hele besetningen. NASAs planer om en egen "livbåt", CRV - Crew Rescue Vehicle - forduf-tet for mange år siden.

Russland har noen år hatt pla-ner om Sojuz-etterfølgeren Cliper, med plass til seks personer, men det er vanskelig å spå noe om dennes fremtidsutsikter.

Ikke andre naSjOnerKina er den eneste nasjonen utenom USA og Russland med operative bemannede romfartøy. Men slik det ser ut i dag vil det neppe bli inngått noen avtaler om å involvere Kina i ISS-samarbeidet.

Vi kommer til å se flere beman-nede kinesiske romferder i årene som kommer, men planene som er offentliggjort er for vage til at vi fører dem opp her.

De færreste tror at foreslåtte privatfinansierte romfartøy, som det amerikanske COTS, eventuelt vil bli klart særlig lenge før Orion.

Planer for øvrige deltakeres bemannede romfartøy, som ESAs Hermes og Japans Hope, er for lengst skrinlagt.

NASA tar sikte på å overlate driften av ISS til andre nasjoner og selskap flere år før måneferdene gjenoppstartes rundt 2020.

Under: ISS fotografert fra Discovery 19/12-2006. Un-der STS-116 ble P6-modu-lens venstre solpanel rullet inn og P5 montert ytterst på venstre bjelke. (NASA)

Den InTeRnASJOnALe ROMSTASJOnenBeMAnneT ROMfART Den InTeRnASJOnALe ROMSTASJOnenBeMAnneT ROMfART

ROMfART 2007-1 35

Gjennomførte ferder til ISS (forts. fra Romfart 2005-1)

Oppskyting bærerakett ISS-nr. romfartøy modul (altern. bet.) anmerkninger besetning retur

15. apr. 2005 Sojuz-FG 10S Sojuz TMA-6 Ex-11 + EP-8 (R. Vittori) opp 3

Sojuz TMA-5 Ex-10 + R. Vittori (ESA) ned 3 24. apr. 2005

Progress M-52 - 15. juni 2005

16. juni 2005 Sojuz-U 18P Progress M-53 -

26. juli 2005 STS-114 LF1 Discovery Raffaello (MPLM) første romfergeferd etter Columbia 7 9. aug. 2005

Progress M-53 - 7. sep. 2005

8. sep. 2005 Sojuz-U 19P Progress M-54 -

1. okt. 2005 Sojuz-FG 11S Sojuz TMA-7 Ex-12 + EP-9 (G. Olsen) opp 3

Sojuz TMA-6 Ex-11 + Olsen (”turist”) ned 3 11. okt. 2005

21. des 2005 Sojuz-U 20P Progress M-55 -

Progress M-54 - 3. mar. 2006

30. mar. 2006 Sojuz-FG 12S Sojuz TMA-8 Ex-13 + EP-10 (Pontes) opp 3

Sojuz TMA-7 Ex-12 + Pontes (Brasil) ned 3 8. apr. 2006

24. apr. 2006 Sojuz-U 21P Progress M-56 -

Progress M-55 - 19. juni. 2006

24. juni 2006 Sojuz-U 22P Progress M-57 -

4. juli 2006 STS-121 ULF1.1 Discovery Leonardo (MPLM-1) T. Reiter (ESA) joinet Ex-13 7/6 17. juli 2006

9. sep. 2006 STS-115 12A Atlantis P3/P4 (bjelkesegment m/solpaneler) 6

18. sep. 2006 Sojuz-FG 13S Sojuz TMA-9 Ex-14 + EP-11 (A.Ansari) opp3

Progress M-56 - 19. sep. 2006

Atlantis Frakoblet ISS 17. sept. 6 21. sep. 2006

Sojuz TMA-8 Ex-13 + Ansari (turist) ned 3 29. sep. 2006

23. okt. 2006 Sojuz-U 23P Progress M-58 -

10. des. 2006 STS-116 12A.1 Discovery P5+Spacehab S. Williams avløste Reiter og joinet Ex-14 7 22. des. 2006

Progress M-57 17. jan. 2007

18. jan. 2006 Sojuz-U 24P Progress M-59 -

Planlagte ferder til ISS:

7. apr. 2007 Sojuz-FG 14S Sojuz TMA-10 Ex-15 + turist opp 3

11. mai 2007 STS-117 13A Atlantis S3/S4 (bjelkesegment m/solpaneler) 6

12. mai 2007 Sojuz-U 25P Progress (oppskytingsdato dersom romfergen utsettes) -

19. juli 2007 STS-118 13A.1 Endeavour S5+Spacehab Anderson avløser Williams og joiner Ex-15 7

25. juli 2007 Ariane 5G ATV-1 ATV-1 Jules Verne (ESAs første forsyningsfartøy) -

3. sep. 2007 Sojuz-U 26P Progress -

6. okt. 2007 Sojuz-FG 15S Sojuz TMA-11 3

25. okt. 2007 STS-120 10A Atlantis Node-2 (sammenkoblingsmodul)

29. des. 2007 STS-122 1E Discovery Columbus (europeisk laboratoriemodul) -

7. feb. 2007 STS-123 1J/A Endeavour ELM-PS (japansk forsyningsmodul) 6-7

24. apr. 2008 STS-124 1J Atlantis Kibo (japansk laboratoriemodul) 6-7

24. juli 2008 STS-119 15A Endeavour S6 (4. og siste bjelkesegment m/solpaneler) 6-7

20. nov. 2008 STS-126 ULF2 Discovery MPLM 6-7

des. 2008 Proton-K 3R Multipurpose Laboratory Module med europeisk robotarm -

jan. 2009 STS-127 2J/A Endeavour JEM-EF+ELM-ES (japanske ISS-seksjoner) 6-7

feb. 2009 H-IIB HTV-1 Japansk forsyningsfartøy -

apr. 2009 STS-128 17A Discovery MPLM ISS klar for permanent 6-mannsbesetning 6-7

juli 2009 STS-129 ULF3 Endeavour ELC1 +-2 (Express-forsyningsmoduler) 6-7

sep. 2009 STS-130 19A Discovery MPLM 6-7

jan. 2010 STS-131 ULF4 Endeavour ELC3 + -4 (Express forsyningsmoduler) 6-7

apr. 2010 STS-132 20A Discovery Node-3 + Copula (koblingsmodul m/utkikkskupé) 6-7

juli 2010 STS-133 ULF5 Endeavour ELC4 + -5 6-7

2010? Proton-K 9R Russisk forskningsmodul

Øvrige bemannede romferder etter 2004: 12. okt. 2005 CZ-2F - Shenzhou 6 andre kinesiske bemannede romferd 2 16. okt. 2005

23. okt. 2008 STS-125 - Atlantis HST-SM4 (5. serviceferd til Hubble-romteleskopet) 6


36 ROMfART 2007-1


Oppskyting: Dato i universaltid. Sammenkobling med ISS foretas vanligvis to døgn etter oppskyting. (14 d for Zvezda).

Bærerakett: STS: Space Transportation System: Nummerering av individuelle amerikanske romfergeferder.

Proton-K, Sojuz-U og –FG: Russiske engangsbæreraketter.

Ariane 5: Europeisk engangsbærerakett.

H-IIB: Japansk engangsbærerakett

CZ-2F: Kinesisk engangsrakett for bemannede romferder. Forkortelse (vestlig omskriving) for Lang Marsj 2F.

ISS-nummer: ISS: International Space Station: Den internasjonale romstasjonen.

A: Amerikansk. R: Russisk. P: Progress (russisk). S: Sojuz (russisk).

UF: Benyttelsesferd (amerikansk). LF: Forsyningsferd (am.) ULF: Benyttelses- og forsyningsferd (am.)

Romfartøy: Endeavour, Discovery, Atlantis: De gjenværende amerikanske romfergene.

Romfergene bringer moduler, besetninger, utstyr og forsyninger opp og ned og fungerer som arbeidsplattform.

Sojuz-TMA: Russisk. Bringer besetninger opp og ned og fungerer som permanent tilkoblede «livbåter».

Progress M og -M1: Russiske, ubemannede forsyningsfartøy. Fylles med søppel før frakobling fra ISS.

Progress foretar også rutinemessig heving av ISS’ bane og kan etterfylle stasjonen med drivstoff.

ATV: Europeiske, ubemannede forsyningsfartøy. Større i volum og kapasitet enn Progress.

HTV: Japansk, ubemannet forsyningsfartøy.

Minst ett (Sojuz), og maksimalt to bemannede romfartøy (Sojuz + romferge eller to Sojuz) er alltid tilkoblet ISS.

ISS-modul: Moduler skrevet i kursiv er midlertidig tilkoblede moduler:

De gjenbrukbare Spacehab- og MPLM-forsyningsmodulene bringes opp og ned på samme romfergeferd.

Spacehab ligger i romfergens lasterom under hele ferden.

MPLM-modulene kobles direkte til ISS. Muliggjør overflytting av ”racks” som ikke får plass gjennom PMA'ene.

MPLM-modulene (Multi-Purpose Logistics Modules) er bygd i Italia og døpt Leonardo, Raffaello og Donatello.

ATV-forsyningsfartøyene vil også fungere som midlertidige (ca. 6 mnd.) laboratoriemoduler under trykk.

Følgende moduler er permanent koblet til ISS:

Zarja, Zvezda og Pirs: Russiskbygde moduler under trykk (romfarerne jobber i dem uten romdrakter).

Unity, Destiny, Quest og PMA (ISS/romferge-tilkoblingsadapterene): Amerikanske moduler under trykk.

Bjelkesegmentene: Nummereres fra innerst til ytterst (S0 i midten). P: Portside (babord). S: Starboard (styrbord)

Manuelt arbeid på bjelkesegmentene kan bare gjøres under romvandringer.

Altern(ativ) bet.: Mer formelle, tekniske betegnelser (evt. forklaringer i tabellen). Byttes ofte ut med egennavn etter oppskytingen.

Anmerkninger: ”Ex-” står for ISS-ekspedisjon, dvs. langtidsbesetningene i ISS. Avløser hverandre slik at ISS er permanent bemannet.

Består av to eller tre romfarere, hvorav minst én russer og én amerikaner. Vanligvis oppe 4-6 måneder om gangen.

Bringes opp og ned med romfergen eller Sojuz. Ekspedisjonene nummereres fortløpende.

”EP-” angir ISS-besøksbesetninger som bringes opp og ned med Sojuz. Disse er oppe i 1-2 uker. Gjelder altså ikke

besøk fra romfergene, som har tilsvarende varighet. EP-romfarerne er enten oppe i ISS under overlappingsperiodene

mellom to langtidsbesetninger, eller i tiden under skifte av Sojuz-”livbåt”. Ett eller alle tre Sojuz-setene er okkupert av

EP-besetningen. To av Sojuz-besetningen vil være profesjonelle romfarere (hvorav minst en russisk Sojuz-pilot), enten

det er langtidsbesetning (Ex-) eller besøksbesetning (EP-). Den tredje er som regel en betalende ”passasjer”, som kan

være profesjonell romfarer fra f. eks ESA (hvor da ESA betaler), eller en såkalt romturist. Når langtidsbesetningene

bringes opp og ned med romfergen vil man benytte 3-manns EP-besetninger til å bytte ut halvårsgamle Sojuz-

”livbåter”. NASA kaller dette ”taxi”-ferder. Ved samtidig bytte av Sojuz-fartøy og 2-manns langtidsbesetning (i de

første årene etter Columbia-ulykken) fyller en passasjer (proff eller ”turist”) det tredje Sojuz-setet og oppholder seg i

ISS under langtidsbesetningenes overlappingsperiode.

Besetning: Antall besetningsmedlemmer i romfartøyet. Flere kombinasjoner av besetningsutskifting kan skje:

En romferge bringer oftest opp seks til syv personer, etterlater null til tre av disse i ISS og bringer null til tre tilbake.

Returdato: Foretatt retur (universaltid) for romfartøy. Besetning kan være helt (Sojuz) eller delvis (Sojuz, romfergen) utskiftet.

Retur foretas fra noen timer (Progress og Sojuz) og opptil flere uker (noen få Progress) etter frakobling fra ISS.

Romfergen lander gjerne ett til et par døgn etter frakoblingen, avhengig av været ved landingsstedet.

Progress, ATV, samt bane- og serviceseksjonene til Sojuz og Shenzhou destrueres under tilbakevendingen.

Den InTeRnASJOnALe ROMSTASJOnenBeMAnneT ROMfART Den InTeRnASJOnALe ROMSTASJOnenBeMAnneT ROMfART

ROMfART 2007-1 37

forsyningsferder er altså ikke tatt med. Ferdig montert vil ISS være stor som en fotballbane.

StS-121 (konfigurasjon 2002-2006)

StS-127: kibo eF + elM-eSStS-119: S6

StS-124: kibo laboratoriumStS-123: kibo elM-pSStS-122: Columbus

StS-120: node-2 + flytting og utrulling av p6

StS-116: p5 + Innrulling av halve p6

StS-118: S5

StS-132: node-3 + Copula

StS-115: p3/p4

StS-117: S3/S4 + Innrulling av halve p6

ISS' gjenstående byggesekvensSTS-115 (september 2006) var første monterings- og byggeferd til ISS på nesten fire år, grunnet Columbia-

ulykken. Sekvensen under viser alle monteringsferdene til ISS etter STS-121, i kronologisk rekkefølge. Rene

utforskning av solsystemetBemannet romfart

38 romfart 2007-1

utforskning av solsystemetBemannet romfart

Asteroideferdmed Orion?Av Øyvind Guldbrandsen

Offisielt blir Orion konstruert med tanke på bemannede ferder til Månen, men romfartøyet kan også benyttes til asteroideferder.

NASA har så smått begynt å lure på om de skal sende mennesker til

en asteroide før den første bemannede Mars-ekspedisjonen.

ORIONVed NASAs Johnson romfartsenter har man siden høsten 2006 studert mulig-heten av å sende et Orion-fartøy til en nær-Jorden-asteroide (NEO - Near Earth Orbit). Selv om Orion i første omgang bare skal brukes til ferder til og fra lav jordbane, blir romfartøyet primært designet for bemannede måneferder. Konstruksjonen skal også ta høyde for senere bemannede ferder til Mars. Men NASA har også lenge visst at et bemannet Mars-fartøy uten større pro-blemer kan foreta en ekspedisjon til en NEO-asteroide. Faktisk vil en bemannet NEO-ferd kunne være vesentlig enklere å gjennomføre enn en bemannet Mars-landingsferd.

Samtidig studerer man ved NASAs Marshall romfartssenter muligheten av å benytte en Ares IV-bærerakett til en ubemannet testferd med Orion. Ferden vil ligne Apollo 8s fra 1968, altså gå i bane rundt Månen men uten å lande. Test av Orions navigasjonssystemer, varmeskjold og tilbakevending av ”skip-entry”-typen vil være blant formålene.

Menneskehetens punktum? Nær-Jorden-asteroide, representert ved den 33 km lange Eros. Fotografert fra romsonden NEAR (Near Earth Asteroid Rendezvous). (JHU-APL/NASA)

utforskning av solsystemetBemannet romfart utforskning av solsystemetBemannet romfart

romfart 2007-1 39

SKIP-ENTRYSkip-entry-tilbakevending går ut på å treffe atmosfæren i en så flat vinkel at romkapselen spretter ut i rommet igjen for så å dykke ned i atmosfæren og lande et ganske annet sted enn ved en rent ballistisk tilbakevending. Dette har så langt aldri vært foretatt under beman-nede romferder. Sovjetunionen benyttet seg imidlertid av teknik-ken under de siste Zond-ferdene for 35-40 år siden. Disse ferdene gikk rundt Månen og var forberedelser til bemannede ferder, som imidler-tid aldri fant sted.

Fordelen med skip-entry er at man blir langt mer fleksibel med hensyn til når tilbakevending fra Månen skal finne sted dersom man ønsker å lande på et spesifikt sted på Jorden. Dette fordi man nærmest kan ”fly” til det ønskede landings-sted, uten å vente på at Jorden og Månen har posisjonert seg riktig i

forhold til hveran-dre. Med Orion sø-ker NASA å lande på USAs fastland, nær vestkysten.

ARES IVDen foreløpig uof-fisielle Ares IV vil eventuelt bli en hybrid mellom Ex-ploration-program-mets allerede god-kjente bæreraketter Ares V og Ares I, og bestå av førstnevn-tes kjernetrinn og faststoffmotorer og sistnevntes 2. trinn.

Det har for øvrig blitt lagt merke til at Orion Block 1-romfartøyet, det som skal brukes til ferder til og fra ISS i jordbane, kan komme til å bli tyngre enn spesifisert, kanskje for tungt for Ares 1-bæreraketten. Og

at NASA derfor kan bli tvunget til å skyte det opp med en Ares IV-va-riant uten faststoffmotorene. NASA avviser imidlertid dette.

Det man nå altså ellers ser for seg er muligheten av å benytte Ares IV-raketten til å sende et Orion-far-tøy til en NEO.

Ares IV kan bli flyklar allerede i 2015-2017, flere år før Ares V. Men det vil ta lengre tid før den kan benyttes til bemannede ferder. Det gjelder uansett om man vil sertifise-re Ares IV for bemannede oppsky-tinger, eller utvikle teknikken med å skyte opp besetningen separat med Ares I. Da må man nemlig utvikle systemer som kan lagre det kryoge-niske drivstoffet i jordbane i opptil flere uker, i påvente av at astronau-tene skal skytes opp.

En bemannet asteroideferd vil uansett neppe kunne finne sted før godt ut på 2020-tallet, etter at romfartøyet er grundig testet under ferder til vår mye nærmere måne.

HVILKEN ASTEROIdE?Også det å finne en passende as-teroide ser ut til å være vrient. Den amerikanske kongressen har beordret NASA om å følge med på NEO-asteroidene, siden disse kan være en trussel for Jorden. Men de fem teamene som jobber for NASA med dette formålet har så langt ikke funnet noen asteroider som fyller kriteriene for å være mål for en bemannet Orion-ferd.

NASA ønsker å teste Orion-kapselen under en ubemannet måneferd. Man er spesielt inter-essert i å studere hvordan varmeskjoldet klarer påkjenningnene under tibakevendingen.

Den foreslåtte, uoffisielle Ares IV (t.h.), en slags "Ares V light", vil eventuelt kunne benytte grunntrinnene fra Ares V og det øvre trinnet fra Ares I. Til venstre Saturn V-Apollo, i midten romfergen, alle i samme skala. Innfelt tegning av Orion-kapselen, som vil ha diameter på 5 meter.

utforskning av solsystemetutforskning av solsystemet

40 romfart 2007-1


Solsystemet: Oppdatering


I slutten av februar 2006 fant det sted to planetpasseringer i løpet av halv uke, samtidig som det for første gang i romalderen befant seg romfartøy i aktivitet ved eller på hele fem planeter i Solsystemet på én gang

høy aktIvItet25. februar 2007 strøk ESAs kometsonde Rosetta 250 km over Mars' overflate. 28. februar passerte NASAs New Horizons Jupiter. Da var avstanden atskillig større – 2,3 millioner km.

I begge tilfeller var hensikten å utnytte planetenes gravitasjonsfel-ter for å bli slynget videre mot de egentlige målene, som ligger mange år frem i tid. Rosetta skal ankomme kometen Tsjuryumov-Gerasimenko i 2014, mens New Horizons skal suse forbi planeten Pluto i 2015.

I kjølvannet av Rosetta, som er ESAs mest ambisiøse romson-deprosjekt hittil, ble det bygget to romsonder, Mars Express og Venus Express. 23 februar 2007 ble begge disse ferdene vedtat forlenget, til mai 2009. Venus Express kretser ensom rundt Venus, mens Mars Express har selskap av fire NASA-fartøy på og rundt ”sin” planet.

Fra Saturn kommer det sta-dig nye oppdagelser fra Cassini, NASA-sonden med europeisk del-takelse som i snart tre år har studert ”Ringenes Herre” og dens mange måner. Cassini er nærmere omtalt i egen artikkel i dette bladet.

Den femte planeten med rom-fartøy i nærheten er selvsagt Jor-den, med et utall satellitter, pluss en romstasjon i bane rundt seg.

I tillegg har NASA én romsonde, Messenger, på vei mot Merkur. Uranus og Neptun har vært besøkt én gang tidligere, av Voyager 2 i henholdsvis 1986 og 1989. Men i dag er det ingen konkrete planer om å sende noe mer dit.

Tidlig i 2007 passerte Ulysses nes-ten direkte over, eller skal man si under, Solens sydpol. Maks sydlige breddegrad (-79,7°) ble passert 7. februar. Avstanden til Solen var 329 millioner km, eller 2,2 AE (1 AE = avstanden Jorden – Solen.) I løpet av 2007 vil Ulysses ”klatre oppo-ver”, og passere maks nordlig bred-degrad den 14. januar 2008.

Dette er tredje gang siden opp-skytingen i oktober 1990 at Ulysses passerer over Solens poler. Første gang var 1994-1995, andre i 2000-2001.

Ulysses kretser i en helt unik bane som står nesten vinkelrett på både ekliptikken og Solens ekva-tor. Dermed har Ulysses kunnet gi forskerne et ellers uoppnåelig bilde av Solens magnetosfære i alle dimensjoner. Dette gir igjen en mer komplett forståelse av prosessene på Solen, viktig med tanke på hvor-

dan forholdene på Jorden totalt er underlagt Solen.

Ingen bæreraketter var kraftige nok til å sende Ulysses direkte inn i en slik høyinklinert bane. I stedet ble Ulysses, etter oppskyting med romfergen Discovery (STS-41), og IUS/PAM øvre faststofftrinn, først sendt forbi Jupiter, som ble passert i februar 1992. Jupiters gravitasjon bøyde Ulysses bane ”nedover” og inn i den nåværende, som har om-løpstid på 6,3 år og inklinasjon på rundt 80°. Banen strekker seg fra 1,3 til 5,4 AE fra Solen.

Oppskytingen av Ulysses ble flere år forsinket, bl.a. som følge av Challenger-ulykken i 1986. Men utsettelsen var heldig i den forstand at banen nå er gunstig timet i for-hold til den 11-årige solaktivitets-syklusen. Annenhver polpassering skjer under henholdsvis solakti-vitetsminimum og –maksimum. I

Ulysses

utforskning av solsystemetutforskning av solsystemet utforskning av solsystemetutforskning av solsystemet

romfart 2007-1 41

likhet med i 1994-1995 er det nå solaktivitetsminimum. Forskerne er meget interessert i endringer i forhold til de tidligere polpasserin-gene. Det er årsaken til at ferden er blitt forlenget fra ett til foreløpig tre par polpasseringer.

Ulysses er utstyrt med instru-menter som kontinuerlig observerer magnetfelt, solplasma, solar radio-støy, energirike partikler, kosmisk stråling og kosmisk støv. Siden oppskytingen har imidlertid strøm-forsyningen fra RTG-en minket, og driften av instrumentene må gå på omgang. Også mengden hydrasin minker. Dette brukes til å holde antennen rettet mot Jorden.

Av de mange overraskende ob-

servasjonene fra Ulysses kan nevnes at solvindens hastighet er omvendt proporsjonal med temperaturen i Solens korona – helt motsatt av tidligere antatt.

Ulysses er et samarbeids-proskjekt mellom den europeiske romorganisasjonen ESA og ameri-kanske NASA. Sonden er bygget av ESA, skutt opp av NASA og har instrumenter og bakkepersonell fra begge. Opprinnelig het prosjektet ISPM (International Solar PolarInternational Solar Polar Solar Polar Mission) og skulle bestå av to son-) og skulle bestå av to son-der. Den andre skulle bygges av NASA og bl.a. være utstyrt med kameraer for å observere solpolene. NASA-sonden ble imidlertid kan-sellert tidlig på 1980-tallet.

Til nå har bare én romsonde besøkt Merkur. Det var NASAs Mariner 10, som passerte planeten tre ganger i 1974-75.

Merkur-sonde nr. 2 er Mes-senger (MErcury Surface, Space ENvironment, Geochemistry, and Ranging). Denne er bygget av APL (Johns Hopkins University Applied Physics Laboratory) og er den sy-vende sonden i NASAs Discovery-program.

Messenger ble skutt opp i august 2004, passerte Jorden ett år senere og Venus første gang i oktober 2006. Ny Venus-passering vil skje snart, i juni 2007. Da venter man noen data tilbake. Det skjedde ikke under passeringen i 2006, fordi kommunikasjonen ble hindret av at Venus befant seg rett bak Solen.

Første av tre Merkur-passerin-ger vil skje i januar 2008. Det blir altså første gang et romfartøy passe-rer Merkur på nesten 33 år. Etter 15 omløp rundt Solen skal Messenger inn i bane rundt Merkur i 2011.

De seks planetpasseringene gjøres for å spare drivstoff under oppskytingen og når sonden skal inn i bane rundt Merkur.

Etter å ha vært under planleg-ging i flere år ble Merkur-sonden BepiColombo i slutten av februar 2007 endelig godkjent av ESAs forskningsprogramkomité. ESA vil gjennomføre det 665 millioner Euro dyre prosjektet i samarbeid med den japanske romfartsorganisasjo-nen JAXA. Oppskyting er planlagt til 2013.

BepiColombo består av to son-der, som begge skal gå inn i krets-løp rundt Merkur i 2019. Mercury Planetary Orbiter (MPO) er ESAs ansvar, mens JAXA bidrar med den noe mindre Mercury Magnetosphe-ric Orbiter (MMO).

Oppskyting skal skje med en russisk Sojuz-bærerakett fra Kou-rou i Fransk Guyana i Sør-Amerika,

Observasjoner fra Ulysses viser at Solens magnetiske akse ligger parallelt med rotasjonsaksen under solaktivitetsminimum (a). Men i løpet av solsy-klusen velter den gradvis over (b) og blir liggende parallelt med Solens rotasjonsekvator under solaktivitetsmaksimum (c).Det er gjennom kroronahullene, som ligger rundt de magnetiske polene, hurtige solvinder slipper ut. Enda mer dramatiske koronamasseutbrudd forårsaker tidvis problematiske, men spektakulære solstormer på Jorden, ved at de kan slå ut strømnett og satellitter og utgjøre fare for astronauter, men også lage nordlys.Hurtige solsvider treffer sjelden Jorden under solminimum, siden færre unnslipper Solens magnetiske ekvator. Utenom solminimum oppfører Solen seg som et fyrtårn, hvor en eller annen magnetpol peker i retning Jorden hver 27. dag. Under solmaksimum dempes imidlertid solvinden av at koronahullene krymper. (NASA MSFC/S. Susess)

Ulysses pas-serte tilfel-digvis gjen-nom halen til kometen H y a k u t a -ke i 1996. (ESA/D.A. Hardy)

Messenger

BepiColombo


42 romfart 2007-1


hvor Ariane-rakettene skytes opp fra idag. Sojuz-oppskytingsrampen ventes å være ferdigbygget i begyn-nelsen av 2009.

En cruisemodul med sol-elektriske ionemotorer, også ESAs ansvar, vil styre de sammenkoblede sondene forbi Månen, Jorden, Ve-nus og Merkur og til slutt inn i bane rundt sistnevnte. Her blir delene separert. Japanske MMO skal inn i en bane som er høyere og mer av-lang enn ESAs MPO.

Det var opprinnelig planen å ha med en tredje sonde, som skulle lande på Merkur, med dette ble skrinlagt for noen år siden.

Den 23. februar 2007 vedtok ESAs forskningsprogramkomité enstem-mig å forlenge ferdene til både Mars- og Venus Express. Venus Ex-

press ble skutt opp i november 2005 og gikk inn i kretsløp rundt Venus fem måneder senere, som ESAs første sonde til denne planeneten.

Selv om Rosetta er på vei til en komet, sørget nærpasseringen av Mars i februar 2007 for å sende sonden i retning Jorden, som skal passeres i november 2007. Rosetta har allerede pas-sert Jorden én gang, i mars 2005, ett år etter oppskytingen, og skal gjøre det for tredje gang i 2009. Alt for å bygge opp nok fart til å nå ut til Tsjuryumov-Gerasimenko i mai 2014.

Vel fremme - forhåpentligvis - skal Rosetta fly i formasjon med, og observere kometen i minst halvannet år, og sende en liten robot, Philae, ned på kometkjernens overflate. I 2008 og 2010 skal Rosetta også pas-sere to asteroider.

Temperaturkart av deler av Venus-overflaten, basert på data fra Venus Express’ VIRTIS-instrument (Visible and Infrared Thermal Imaging Spectro-meter) tatt opp under ett enkelt omløp 10. august 2006. VIRTIS benyttet tre smale spektrale ”vinduer” på 1,02, 1,10, og 1,18 mikrometer for å se overflaten. Til høyre topografisk kart over samme område, basert på radardata fra NASAs radarsonde Magellan, som kretset rundt Venus gjen-nom første halvdel av 1990-tallet. (ESA/VIRTIS-VenusX Team.)

BebiColombos hoved-deler. Fra venstre:MMO, solskjold, MPO, fremdriftsenhet.

venus express

Rosetta

Utsikt over Mars, sett fra Rosettas landingssonde Philae. Rosettas ene solpanel er synlig.

BepiColombo ved Merkur.


romfart 2007-1 43

Bare 13 måneder etter oppskytin-gen passerte Pluto-sonden New Horizons Jupiter. Det skjedde den 28. februar 2007. Passeringen ser så langt ut til å ha gått etter planen. Unntaket var at problemer med det ultrafiolette spektrometeret ”Alice” førte til at man gikk glipp av noen stjerneokkultasjonsobservasjoner som skulle gi atmosfæredata om Jupiters måner.

Hoverpoenget med passeringen var å redusere reisetiden til Pluto. Men det ga også mulighet til å teste ut sonden, samt spe på prosjektets totale vitenskapelige utbytte.

Jupiter-passeringen skjedde like utenfor Callistos bane. Men siden alle de store månene da befant seg på tilnærmet motsatt side av Jupi-ter, fikk New Horizons bare gjort observasjoner av disse med mid-dels oppløsning.

Etter planen skal New Horizons ha utført 700 observasjoner og sam-let inn over 36 Gb data fra Jupiter. Siden sonden ikke kan observere og sende data til Jorden samtidig var det relativt begrenset hva som var mottatt av dette da Romfart gikk i trykken. Først i slutten av april 2007 regner man med at alle dataene fra nærpasseringen er overført.

I mange uker vil New Horizons fortsette mange, kanskje opptil 150 millioner km nedover Jupiters enor-me magnethale, et område ingen andre romfartøy har utforsket.

New Horizons er første sonde ved Jupiter siden Galileo ble styrtet inn i atmosfæren i september 2003.

Jupiters lille (ja, lille) røde flekk, fo-tografert fra New Horizons

Over t.h.: Dramatisk bilde av vulkanske utbrudd på Jupiter-månen Io.Bildet ble tatt med New Horizons LORRI-kamera den 28. februar 2007 og er med hensikt overeksponert, for å tydeliggjøre utbruddene. Minst tre er synlige, hvorav den 290 km høye, paraplyformede skyen fra Tvashtar-vulkanen nær nordpolen er tydeligst.Ved randen nær ekvator ses også utbrudd fra Prometheus. Masubi, på nattsiden på den sydlige halvkulen, spruter høyt nok til at skyen lyses opp av Solen.Bildet ble tatt i en avstand av 2,5 millioner km, fem timer etter nærmeste avstand til Jupiter. Fra denne avstanden gir LORRI (Long Range Recon-naissance Imager) bilder med en oppløsning på 12,5 km pr. piksel. Ios nattside er lyst opp av Jupiter. (NASA/APL)

Saturn-sonden Cassini har oppda-get både mange og store hydrokar-bonsjøer på Titan, både med radar og kamera. Sjøene ligger på svært nordlige breddegrader, men man antar det finnes tilsvarende rundt sydpolen også.

Ellers bekrefter nye observasjo-ner inntrykket av Titans landskap som meget flatt. Mesteparten av topografien varierer med under 500 m og de høyeste fjellene kun 1 km høye. Men lite er kartlagt så langt.

Mer fra Saturn på neste side!

New horizonsFerder til Jupiter

Navn Oppskyting AnkomstPioneer 10 1972 1973Pioneer 11 1973 1974Voyager 1 1977 1979Voyager 2 1977 1979Galileo 1989 1995Ulysses 1990 1992Cassini 1997 2000New Horizons 2006 2007Juno 2011 2016

Med unntak av banesondene Galileo og den planlagte Juno har alle sondene passert forbi Jupiter, og i de fleste tilfel-ler fortsatt til andre planeter. Galileo hadde med seg en atmosfærekapsel.

Konsepter under studier, men som ikke er godkjent, inkluder:

Europa Geophysical Explorer (Europa-banesonde med un-dergrunnsradar, tidligst opp-skyting i 2015)

Jupiter Flyby with Probes (opp-skyting tidligst i 2020)

Europa Astrobiology Lander (oppskyting tidligst i 2035).

Den planlagte JIMO (Jupiter Icy Moon Mission) ble kansellert for en tid tilbake.

Cassini


44 romfart 2007-1


Cassinis forlengede ferd


Romsonden Cassini vil være ferdig med sitt primære oppdrag i bane rundt Saturn sommeren 2008. Nylig bestemte man seg for hvilke planer Cassini skal følge årene etter det.

Cassini-prosjektets viten-skapsteam bestemte i februar

2007 seg for hvilken bane og obser-vasjonsprogram Cassini skal følge under en forlenget ferd, som vil vare fra august 2008 til juni 2010.

Prosjektets primære fase startet da Cassini/Huygens gikk inn i bane

rundt Saturn i juli 2004. Det skjedde nesten syv år etter oppskytingen. Siden da har Cassini foretatt i over-kant av 40 omløp rundt Saturn. Under de fleste av disse har den også passert tett ved en eller to av Saturns måner.

Cassinis utvidede observa-

sjonsprogram er basert på de opp-dagelser sonden har gjort under prosjektets primære fase, som nå er 2/3 ferdig. Disse har bl.a. skjø-vet Enceladus omtrent til topps på prioriteringslisten, etter at Cassini oppdaget kontinuerlige geysirut-brudd, med mulig utspring fra un-

utforskning av solsystemet


romfart 2007-1 45

derjordiske vannlommer, på denne relativt lille Saturn-månen.

Som under den primære fasen er det imidlertid Titan som Cassini vil fly forbi flest ganger under den forlengede ferden. Ikke bare fordi dette er Saturns største og mest interessante måne, men også fordi man er helt avhengig av Titans gra-vitasjonsfelt for å gjennomføre alle de ønskede baneendringene.

PF6h9Navigasjonsteamet beregnet seg frem til flere alternative baner for Cassini, som hver og en ga forskjel-lig grad av observasjonsmuligheter av Saturns atmosfære, ringer, for-skjellige måner eller magnetosfære. Det alternativet man til slutt ble enige om har betegnelsen PF6h9, og er det som gjennomgående så ut til å gi mest tilfredsstillelse blant flest forskergrupper.

Men også andre hensyn måtte tas. For eksempel måtte man sørge for å ikke passere gjennom områder med risikabelt høye konsentrasjo-ner av ringpartikler, og man måtte finne en bane som ikke krevde for mye styredrivstoff, som Cassini kun har en begrenset mengde igjen av. Drivstoffet brukes til banekorrek-sjoner, som vanligvis foretas et par

ganger pr. omløp, for å holde Cassini langs den forutbes-temte kursen.

Likevel var PF6h9 den av finalistene som krevde mest hastighetsendringer av Cas-sinis rakettmotor, nærmere bestemt 224 m/s. Dette er imidlertid bare en brøkdel av hva man i tillegg får ved å ut-nytte Titans gravitasjonsfelt.

Under PF6h9 vil Cassini foreta 60 omløp rundt Saturn, som da vil komme i tillegg til de 79 foretatt under den primære ferden. Den vil fly 26 ganger forbi Titan og syv ganger forbi Enceladus. To av Enceladus-passeringene skal skje i høyder på bare 25 km! Cassini vil også passere innen rimelig nærhet av de mellomstore månene Mimas, Tethys, Dione og Rhea tre til åtte ganger hver. En av pas-seringene bare 100 km over Rhea, Saturns nest største måne. Også flere av de små månene vil bli ob-servert på nært hold.

De svært nære passeringene av Rhea og Enceladus skal primært foretas for å undersøke støv- og an-dre rommiljøforhold nær månene. I den grad Cassini i det hele tatt vil

ta nærbilder av overflatene, kom-mer de i beste fall til å bli temmelig uskarpe, ettersom passeringene vil finne sted med relative hastigheter på flere km/s. Cassinis har ikke sys-temer som gjør at kameraene kan kompensere for slike hastigheter på så korte avstander.

Frem til og med mars 2007 had-

Utsnitt av et radarsveip Cassini foretok under T-16-passeringen den 21. juli 2006. Området ligger rundt 80 ° nordlig breddegrad, et område som da hadde ligget i vintermørke i mange år. Sveipet har her en bredde på 150 km. Sveipets totale lengde var 4000 km. Forskerne antar at de mørke flekkene er innsjøer av flytende metan, som man lenge har antatt burde finnes på Titan. Både fasongene og den svært lave radarrefleksjonsevnen tyder på at det er sjøer. Dessuten kan det se ut som elver er tilknyttet noen av sjøene. Sjøen på venstre side synes å være delvis uttørket, noe som kan ha sammenheng med at våren nærmer seg på Titans nordlige halvkule. Badetemperaturene på Titan ligger på -180 °C eller kaldere. (JPL/NASA/ASI)

En diger sky som dekker hele Titans nordlige område ned til 62. bredde-grad, fotografert i infrarødt 29. desem-ber 2006. Dette var første gang skyen ble skikkelig observert, men forskerne hadde beregnet at den måtte være der. Trolig er skyen kilde til metansjø-ene på radarbildene i disse områdene. (NASA/JPL/University of Arizona.)


46 romfart 2007-1


de Cassini foretatt 27 nærpasserin-ger av Titan. Ved utgangen av den primære ferden, den 31. juli 2008, skal totalt 45 Titan-nærpasseringer være gjennomført. 44 av disse i høyder på mellom 950 og 4000 km, med gjennomsnitt på 1480 km. På grunn av Titans tykke atmosfære tar man ikke sjansen på å sende Cassini nærmere overflaten enn 950 km.

VÅRJEVNDØGNEn interessant begivenhet vil for øvrig finne sted 11. august 2009. Da vil Solen, sett fra Saturn, passere gjennom Saturns ringplan, noe som bare skjer to ganger pr. Saturn-år, dvs. med 14,7 års mellomrom.

I en kort periode vil de tynne ringene bli belyst eksakt fra siden, og nærmest bli usynlige, noe som kan gi mulighet for en del interes-sante observasjoner. F. eks kan bittesmå måner, som ellers er bort-gjemt innimellom ringene, tre frem, mens andre vil kaste lange skygger over ringene. Også små ujevnheter i ringene vil tre tydeligere frem i sidelys.

Det er også teorier om at de

merkelige, såkalte ”eikene” i rin-gene best viser seg i tiden rundt jevndøgn. Eikene ble oppdaget og observert av Voyager-sondene 1980 og -81, men har vært forbløffende fraværende på Cassinis bilder.

BRØYTEMÅNESenere i 2009 vil en annen interes-sant begivenhet finne sted. Bereg-ninger viser at Prometheus vil bane seg vei gjennom F-ringen. Hvordan det vil ta seg ut gjenstår å se.

Prometheus og Pandora er to minimåner som i dag kretser hhv. like innenfor og utenfor den tynne F-ringen. De ble tidligere regnet å være ”gjetermåner” for ringen, ved at de holder ringpartiklene på plass i bane rundt Saturn. Men obser-vasjoner fra Cassini viser at situa-sjonen er en del mer komplisert. Månene og ringpartiklene synes å påvirke hverandre gravitasjonelt i et nesten kaotisk mønster, med det resultat at F-ringen kontinuer-lig nærmest blir tvunnet, vridd og klumpet. Gjetermånene kan være resultatet av to slike sammenklum-pinger.

IKKE IAPETUSTil manges skuffelse kommer Cas-sini ikke til å passere nær Iapetus under den utvidede ferden. Det til tross for at Iapetus er blant Saturns tre største og tre mest interessante måner. Bl.a. har månens to halvku-ler svært forskjellig refleksjonsevne, den har en enorm fjellkjede som strekker seg halvveis rundt månen, nesten eksakt langs ekvator, og baneplanet er vippet bemerkelses-verdig i forhold til Saturns ekvator og alle månene som kretser innen-for Iapetus.

Problemet er at Iapetus er van-skelig å ”treffe”, fordi den kretser meget langt unna Saturn. Ikke vanskelig å treffe rent teknisk, men en ny tur dit ville krevd forsakelse av litt for mange andre interessante gjøremål nærmere Saturn.

Én nærpassering av Iapetus er imidlertid inkludert under Cassinis primære fase. Den skal finne sted 10. september 2007, i en avstand av 1626 km. Cassinis eneste Iape-tus-passering i middels avstand (123 000 km), fant sted ved årsskif-tet 2004/2005.

Utsnitt av et radarbilde tatt 9. oktober 2006, under T-19-passeringen. Utsnittet dekker et område på 140 x 300 km og er sentrert rundt 73 grader nord på Titan. Til venstre ses tydelig hva forskerne antar er en elv eller et elveleie som munner ut i et større sjøområde av hydrokarboner, trolig flytende metan og/eller etan. (JPL/NASA/ASI)


romfart 2007-1 47

DERETTER?Ledelsen i NASA har ikke formelt godkjent en forlengelse av Cassini-ferden ennå. Men de færreste tror det vil by på problemer, selv om enkelte andre NASA-prosjekter har hatt store problemer med å bli for-lenget, til tross for at selve romfar-tøyene har vært oppe i rommet og i teknisk god stand. Når det gjelder Cassinis ”helse” er det ingen ting som tyder på at sonden vil svikte de nærmeste årene.

Men selvsagt er dette ingen garanti for at man plutselig en dag ikke hører noe mer fra Cassini. Det skjedde i november 2006 med Mars Global Surveyor, bare et par uker etter at dennes ferd var vedtatt forlenget med ytterligere to år.

Den mest umiddelbare tekniske begrensningen for Cassini ligger i mengden styredrivstoff om bord. Sonden har antakelig tilstrekkelig drivstoff til å gjennomføre ytterli-gere én utvidet toårsferd, dvs. holde det gående til 2012, dog med min-dre hyppige månepasseringer. Men selv etter det vil Cassini potensielt kunne fungere i flere år, kretsende i bane rundt Saturn, dog uten mulig-het til å dirigeres til flere nærpas-seringer av Saturn-måner. Dette burde kunne pågå så lenge gyroene er i stand til å kontrollere sonden, og RTG-ene leverer tilstrekkelig elektrisk strøm.

Selv om dette høres besnærende ut er det en situasjon NASA helst vil unngå, fordi det vil medføre fare

for at Cassini, kanskje atskillige tiår etter å ha ”dødd”, vil kunne kol-lidere med Enceladus eller Titan og forurense disse månenes hypo-tetiske biosfærer med mikrober fra Jorden. Sjansene for slik biologisk forurensning er uhyre små, men NASA har som politikk å i det aller lengste unngå det.

Det var derfor NASA vedtok å styrte Galileo inn i Jupiter i 2003, etter nesten åtte år i bane rundt planeten, for å unngå å forurense månen Europa. Og det er en vesent-lig sjanse for at Cassini vil bli tildelt en tilsvarende skjebne ved Saturn mens man ennå har drivstoff til det.

Når det eventuelt vil skje vil imidlertid neppe bli klart før om noen år.

Det første bildet noen sinne som viser Saturn fra en posisjon så høyt over ekvatorplanet at alle hovedringene kan følges hele veien rundt planeten. Bildet er en mosaikk satt sammen av 36 vidvinkelopptak (4b x 3h x 3 farger) tatt 20. januar 2007. Månene Prometheus, Pandora, og Janus skimtes rundt klokken ett-posisjonen. (NASA/JPL/SSI/Ian Regan)

romfergeprogrammet

48

1

4

3

2

Documents

Romfart 2007-1