1861-2011 rudolf steiner 150 år 34

Rudolf Steiner i idéhistorisk lys

TROND BERG ERIKSEN

«Det er et overgrep mot Steiner å stille ham utenfor historien og reservere en egen hylle for ham som om han var hevet over tidens omskiftelser.»

Takk for invitasjonen. Jeg skal forsøke å si litt om hvordan Rudolf Steiner kan oppfattes utenfra, dvs. av et his-

torisk blikk som ikke gir ham andre fortrinn enn dem det går an å bli enige om at han har gjort seg fortjent til. Det kan jo virke noe fremmedgjørende på oss som ikke er en del av bevegelsen, at Steiner gjerne fremhe-ves som en stor unntagelse. I historisk lys spiller han for det meste med kort som ble utdelt i 1890-årene, og som han i høy grad deler med sin samtid. Selv kalte han seg en «individualistisk anarkist» (1898). Jeg vil portrettere ham som en dyktig modernistisk krisetenker av en type som ikke var ukjent år 1900.

«Nyromantikk» – «Vitalisme» – «Deka-danse» – «Symbolisme» – «Fin-de-Siècle» – «Art nouveau» – «Jugend» – «Tidlig-mo-dernisme»? Hva skal man kalle 1890-årenes hegemoniske stil i kunst og tenkning? Alle disse karakteristikkene er i bruk, og alle tref-fer noe særegent ved de kreative tendensene i perioden. Jeg synes 1890-årene er spennen-de, fordi tiden åpenbart oppleves både som en avslutning og som en begynnelse. Slik er det ofte ved et århundreskifte. De som snak-ker om «dekadanse» og «fin-de-siècle», ser andre sider ved tidens skaperevner enn dem som snakker om «Art nouveau» eller «Ju-gend».

Kanskje vi også må trekke inn teknologi-utviklingen og vitenskapelige nyvinninger for å få et dekkende kart over 1890-tallets livsbetingelser. Røntgenstrålene ble oppda-get (1895) – slik ble det tradisjonelle mate-riebegrepet problematisert; storbyene fikk elektrisk gatebelysning; sosialismen og kvin-nesaksforkjempere stormet frem med sine slagord; bilene begynte å rulle og skremte hestene vekk fra veiene. Det europeiske jern-banenettet ble fordoblet både i omfang og hastighet. Industriens maskinpark begynte å bevege seg i friluft over engene som lokomo-tiver. Flere byer passerte milliongrensen mot slutten av 1800-tallet. Man oppdaget de store folkemassenes psykologi (Le Bon, 1895), og en modernisert utgave av den arkaiske antise-mittismen gikk som en farsott over Frankrike med Dreyfussaken som fanget oppmerksom-heten fra 1894. I Østerrike-Ungarn styrte Karl Lueger og Georg von Schönerer den første nasjonalsosialistiske populismen fra Wien. Valget mellom individualisme og kol-lektivisme var selvsagt påtrengende.Darwin inspirerte den filosofiske vitalismen, naturalismen og utviklingsperspektivet på alle fagområder. Tiåret omfatter starten på den olympiske bevegelsen (1896), og den organiserte idretten som leverer et slags dar-winistisk teater hvor styrke og kappestrid spiller hovedrollen. Slik blir den filosofiske vitalismen kjøtt og blod. Ved århundre-

150 år rudolf steiner 1861-2011 35

skiftet begynte man å bruke kunstgjødsel og sprøytemidler i jordbruket. Det finnes åpen-bart en underjordisk forbindel-se mellom Kristian Birkelands salpeterfabrikasjon og Rudolf Steiners alternative jordbruk noe senere. Det var nok å ta fatt i for dem som ville «kjem-pe mot sin samtid», for å låne Rudolf Steiners karakteristikk av Nietzsche som lenge var et forbilde for ham.Hva er forbindelsen mellom Ibsens symbolisme og Freuds drømmetydning? Hva er for-bindelsen mellom Nietzsches vitalisme og livsdyrkelsen hos Edvard Munch? Hva er for-bindelsen mellom estetismen hos Oscar Wilde og Gustav Klimt? Hvordan henger Ru-dolf Steiners frihetsfilosofi sammen med Max Stirners idé om det allmektige jeget (Der Einzige und sein Eigentum, 1844)? Hva skyldes parallellene mellom sy-nene i Haugtussa (1895) til Arne Garborg og Steiners symbolistiske visjoner? Hva er de dypere forbindelsene mellom kunstartenes avantgardisme og vitenskapenes elitisme og på 1890-tallet? Ærlig talt vet jeg det ikke, men av og til får de flyktige likhetstrekkene oss til å føle at vi forstår begge sammenligningsled-dene bedre.Ifølge Rudolf Steiner gir Charles Darwin en ytterligere vitenskapelig bekreftelse på Goet-hes naturalisme. Darwin hadde stilt vitalite-ten, utviklingsdynamikken og den sterkes-tes rett i sentrum av sitt bilde av naturen og historien. Steiner sier i talen til Ibsens 70-års dag: «Darwin har uttalt i populær form, det som Goethe har forkynt for de utvalgte.» En interesse for livet, livsformene og betingel-sene for å overleve som utvalgt av livskampen

er en noe vag fellesnevner for flere tenkere og litterater rett før århundreskiftet. Steiner er mer enn vanlig opptatt av Henrik Ibsen, og de to drømmer om en «åndsrevolu-sjon» og et «åndsaristokrati» av samme type. Det er kanskje særlig Ibsens symbolistiske fase som interesserer ham. Steiner anmelder både «Når vi døde våkner» (1899) og «De unges forbund» (1900). Om dikterhelten og dramatikeren sier Steiner: «For meg er Ibsen en natur som er sterk nok til å fornemme det problematiske i vår tid som sin egen smerte.» Bildet av geniet som personlig gjennomlever sin egen tids kriser, betyr åpenbart noe spe-sielt for Steiner. Han sier om Nietzsche at «tidens krise ble en helt personlig og hjerte-skjærende opplevelse for ham». I det ligger det også en bekjennelse til et ideal fra Stei-ners side. Han ville gjennomleve og erfare

Rudolf Steiner i 1896.

1861-2011 rudolf steiner 150 år 36

sin samtid på eksemplarisk vis, slik Ibsen og Nietzsche hadde gjort det.Rudolf Steiner leser, foruten Darwin og Spencer, evolusjonisten Ernst Haeckel og fol-kepsykologen Wilhelm Wundt. Steiner finner dypsindigheter i deres skrifter som det nå, på god avstand, er vanskelig å få øye på. Steiner reserverer seg riktignok mot evolusjonistenes materialisme, men er tiltrukket av utviklings-tanken som organisk modell for naturens tilblivelse. Han leser den hegelske historie-matrisen inn i de darwinistiske konstruksjo-nene. Det er utviklingen mot selvbevissthet som er naturens dypeste hemmelighet. Om materien er spørsmålet, er menneskeånden svaret. Steiner leser Friedrich Albert Langes Geschichte des Materialismus (1866) – i likhet med Nietzsche – som historien om filosofe-nes jakt på naturens hemmelige intensjoner, dvs. med Goethes blikk. Først i og med menneskets tenkning når naturen selvbevissthetens stadium. Det er derfor ingen motsetning eller noe uoversti-gelig sprang mellom naturen og bevissthe-ten. Kjernen i Steiners filosofi i 1890-årene utvik-les gjennom kritikken av Descartes og Kant. Steiner vil ikke vite noe av deres skarpe skille mellom tenkningen og tingene, mellom subjektet og objektene. Han beve-ger seg i retning av Fichte og Schelling som nettopp hadde knyttet tenkningen og naturen sammen i en form for gnosis. Om Fichte in-spirerer Steiners frihetsfilosofi, er det Schel-ling og Goethe som styrer Steiners lesning av Darwin og evolusjonistene.Både hos Nietzsche, Edvard Munch, Oscar Wilde, Knut Hamsun og Henrik Ibsen er det kunstens oppgave å gi den blinde livsviljen form og mening. Kunsten er meningsleve-randør fordi den kan skape livsfremmende illusjoner. For så vidt ligger tanken om et liv som forsterker seg eller som svekkes, til grunn for både begrepene om «dekadanse» og «fin-de-siècle», på den ene siden, og «Art nouveau» eller «Jugend», på den andre. Både i den pedagogiske kunstforståelsen og særlig som arkitekt – Steiner tegnet hele 17 bygnin-ger – tilhører han åpenbart den siste gruppen, modernistene som flykter fra dekadansen og

vender blikket mot fremtiden. Han tilhører de unges forbund. De nyromantiske trekkene ved 1890-årene skyldes ikke minst et nyoppusset genibegreps betydning for kunstnernes selvforståelse innenfor alle virksomheter. De fleste av nyro-mantikerne er også modernister som pusher opprørende prosjekter på en nølende samtid. De er påvirket av vitenskapenes prestisje og oppfatter sin kunstneriske virksomhet som en «utforskning» av ukjente sider ved livet og av nye tankemuligheter. Den tyske idea-lismens konsentrasjon om jegets mangfoldige hemmeligheter fremstår i nysekularisert form som en interesse for psykologien. En viss nervøs hypersensitivitet er noe vi kan vente oss, som i Hamsuns Sult (1890). Det «ubevis-ste sjelsliv» dukket opp i god tid før Ham-sun og Freud hos Steiners trofaste brevvenn Eduard von Hartmann som hadde utgitt sin Philosophie des Unbewussten allerede i 1869. Hos Steiner, som hos hans samtidige, er psy-kologien fremdeles en filosofisk disiplin.I 1890-årene var krisemarkørene ennå for-varsler, foregripelser og profetiske rop. De som den gang grep til dekadente eller nihi-listiske gester, følte seg dels som ofre for forandringer som fant sted i det skjulte, dels serverte de sine innsikter med selvbevisst stolthet, fordi de fleste ennå ikke ante at noe var i veien. Blant Nietzsches, Rudolf Steiners og Arne Garborgs samtidige var «Guds død» fremdeles en smertelig, elitær erfaring. Ryk-tet var ennå ikke sluppet ut til allmuen. Stei-ner ble oppbrakt og beveget over Nietzsches Antichrist (1895), og sa at det var «en av de betydeligste bøker som var skrevet på mange hundreår».Det disse tre forfatterne har felles, er tema-tikken, verdiproblemet, fornemmelsen av at «’Tis all in pieces, all coherence gone» som en engelsk poet (John Donne: The Anatomy of the World, 1611) formulerte det allerede 300 år tidligere. Det må et krafttak til for å gjenfin-ne helheten. Tenkningens oppgave er å redde stumpene eller forberede en stor forvandling. Både Nietzsche og Garborg bærer på deka-dansen som et følelsesmessig og intellektuelt problem av første grad. De to gjennomlever

150 år rudolf steiner 1861-2011 37

nihilismens erfaring via sine litterære skik-kelser. Det samme kan sies om Amalie Skram (død 1905) eller Ragnhild Jølsen (død 1908) som Jens Bjørneboe jo har skrevet den vak-reste boken om. På tysk område, i Steiners virksomhetssfære, er det særlig Max Nordau (Entartung, 1892) og Julius Langbehn (Rem-brandt als Erzieher, 1890) som, ved siden av Nietzsche, utstiller dekadansens svakheter og krever noe helt nytt av fremtidens samfunn.Kjennetegn ved den dekadentes tilstand er at fremskrittstroen og håpet om at det finnes noe bedre som er underveis, vakler. Spiritis-mens bankelyder og dansende bord kommer igjen i bevegelse. Man lever i en fatalistisk for-nemmelse av at årsaken til undergangen er en arv, en råtten flekk man bærer på fra tidligere generasjoners overtredelser. «Hele århundret er sykt og døende!» blir det sagt. Slik kan man oppsummere en side ved 1890-årenes stemninger.På den andre siden, på den progressive fron-ten var det å «kjempe mot sin egen tid» et grunnleggende krav for modernister av Stei-ners type. Skandalen var en egen kategori for resepsjonen av modernistiske kunstverk og skriftstykker. Skandalen var et forsøk på å slå kiler inn i de borgerlige befestningsverkene. Skandalene vakte oppsikt, fikk folk til å holde pusten et lite øyeblikk og tematiserte selve den borgerlige identiteten på en slik måte at alle ble fornøyd. I samfunn hvor skanda-ler er mulige, har avantgardismen – miljøer som ønsker å være fanebærere for fremtiden – optimale livsbetingelser. Gjennom tilknyt-ningen til Nietzsche-Arkivet levde Steiner i stormsenteret til en av tidens store skandale-produsenter. I motsetning til det førmoderne, det moderne og det postmoderne er «modernismen» ikke en objektiv tilstand, men et aggressivt pro-gram. En modernist forholder seg ikke bare til utviklingen og fremskrittet som en kjens-gjerning, men modernisten vil dessuten selv drive utviklingen fremover gjennom bevisste valg. Modernismen henter, som sagt, metafo-rer fra vitenskap og teknologi: eksperimenter, saklighet, sannhetsvilje, realisme, utforsk-ning, fremstøt, avantgarde.

Modernismen gir et bilde av fremskrittet som noe man kan bidra til ved å oppdage eller fremstille noe nytt og overraskende. Sannhe-ten skal være smertefull og opprørende. Man tar nyhetens parti mot det konvensjonelle, det beroligende, det velbrukte. Blant mange andre oppfylte Rudolf Steiner og Sigmund Freud alle vilkår for å være modernister. De drev frem en kunst og en vitenskap som had-de til formål å forandre de verdimessige for-utsetningene som samfunnet omkring dem bygde på. For begge to var århundreskiftet startsignalet for noe helt nytt. Både Rudolf Steiners mystikk-forelesninger, som Peter Normann Waage har kommentert utførlig og utmerket, og Freuds bok om drømmetyd-ning så dagens lys år 1900. Vi legger merke til korrespondansen mellom krisestemningen og den objektive, historiske terskelen.Boken om mystikken rommer de siste fore-lesningene Steiner holdt før han tok spran-get over i teosofien (1901), Hovedpoenget er fremdeles kritikken av Descartes og Kant. For mystikeren bærer all sannhet i seg. Han er det punktet hvor det innerste og det yt-terste møtes, hvor helheten og delen finner hverandre. Den mystiske erfaringen er ho-lismens og monismens garantist. Som øyet ser virkelige farger utenfor seg, ser mystike-ren tingenes enhet og helhet, fordi den fak-tisk finnes der ute. Mystikeren har ikke gått seg vill i subjektive fornemmelser og ekso-tiske innfall, men har utviklet et eget erkjen-nelsesorgan som tilsvarer den ytre verdens, naturens karakter. Steiner er altså en ikke-eskapistisk mystiker, for den mystiske erfa-ringen, slik han oppfatter den, er tvertimot noe som krever handling.Modernismen er gjerne elitær. Den vil ikke være allemannseie. Den venter ikke å bli for-stått av alle. Modernismen i alle kunstarter krever at mottakeren anstrenger seg for å gri-pe budskapet. En tekst, et bilde, et byggverk, et musikkstykke, en film som krever nye vur-deringskriterier, artikulerer nye sannheter, vil vi gjerne kalle «modernistisk». Modernisten trekker ikke sjelden i profetens gevanter når han peker på det nye. Nietzsches Zarathustra er en modernistisk profet. Modernismen gir

1861-2011 rudolf steiner 150 år 38

det som er usett og uhørt – i alle betydninger av ordet – et fortrinn. Modernismen forsøker å utnytte den latente fascinasjonen ved kjette-riet i opprøret mot autoritetene. Modernisten bærer sin anarkisme med en viss stolthet. Vir-kelige modernister omfavner sitt filosofiske eller kunstneriske prosjekt med en intensitet som først ble mulig i en gudløs verden. Mange i Steiners omkrets spekulerer over det virkelighetstapet som sekulariseringen har brakt til veie. Hans Vaihinger skrev en berømt bok på 1890-tallet som het Philo-sophie des Als-Ob (1911). Hos ham gjør Kant, Goethe og Nietzsche felles sak. «Alt forgjengelig er bare lignelser», sa Goethes Faust. En hovedpåstand hos Vaihinger var at vitenskapene svømte omkring i illusjoner og gjetninger på samme måte som kunstartene. Skeptisismen tar overhånd hos ham. Alt er forgjeves, alt er illusjoner. Dermed opphø-rer refleksjonene aldri, og handlingslivet lammes. I billedkunsten ser vi de livstrette i Toulouse-Lautrecs kafébilder fra Paris hvor de sitter fjerne, sammensunket og ubevege-lig stirrende over absinthglasset. Per Kroghs store veggbilde av Grand Café i Kristiania på 1890-tallet er da faktisk noe mer livsbe-kreftende. De var den unge Steiners samti-dige og første publikum.Hvor henter så Rudolf Steiner sine begreper om sunnheten og redningen fra? En påvirk-ning er åpenbart retningsgivende for ham, nemlig Goethes. Steiner skriver to bøker om Goethe, om hans erkjennelsesteori (1886) og om hans verdensbilde (1897). Steiner ble etterhvert en mester i å tyde Goethes hånd-skrift og utlegge hans tenkning. Goethe står, som kjent, sentralt i den tyske i tankehisto-rien hvor han markerer seg i forhold til Kant, Fichte, Schelling og Hegel. Den unge Steiner startet som kritiker av Kant og Fichte. Allerede tidlig fremstilte Steiner Goethe som det store, strålende alternativet. For Steiner er Goethe like mye tenker og vi-tenskapsmann som han er dikter. Hans Faust er like mye en Phenomenologie des Geistes som det er ren diktning. Hos Goethe åpner ikke diktningen for en annen verden enn den han lever i. Goethes diktverk skal ikke

kompenserte for ulevd liv. Her er diktning og liv, diktning og natur, to sider av samme sak. Overalt finner vi Goethes universelle indivi-dualitet i midtpunktet.Som gammel mann kalte Goethe seg selv den tyske diktnings «befrier». Han tenkte vel på at han var en av de første som satte seg selv, sitt liv og sine egne erfaringer i sentrum for diktningen. Mye av den tidligere tyske dikt-ningen var lån fra Frankrike eller spill med konvensjonelle skjemaer som stammet fra antikken. Når Goethe selv bruker slike skje-maer og forholder seg til historien, er etterlig-ningen alltid styrt av hans egenvilje og hans konkrete uttrykksbehov. Goethe gjorde det samme for diktningen som Kant gjorde for tenkningen. Han satte jeget og dets erfaringer i sentrum. Goethe skrev aldri om noe som ikke var gjennom-levd og opplevd. I hans diktning innebærer dette ikke en oppblåst og anmassende indi-vidualisme, som hos romantikerne eller hos narsissistene i våre dager. Goethes individu-elle erfaringer river ham ikke ut av alle re-lasjoner, men knytter ham desto tettere til natur, historie og objektive ordninger. Goet-hes individualisme søker ikke det isolerte, men det partikulære og egenartede. Det er noe Steiner som «individualistisk anarkist» kunne forstå.Faust har studert alt mellom himmel og hel-vete, husker vi, men har ikke fått svar på sine spørsmål. Men han har oppdaget at kunnska-pen lammer ham når den ikke er knyttet til handling. Derfor vil han prøve seg på magien og livets innerste krefter. I sin store bok fin-ner han først tegnet på mikrokosmos som ikke tiltaler ham. Men så finner han tegnet for jordånden. Der ligger de hemmeligheter han vil avsløre. Jordånden selv viser seg for ham og forteller om sin virksomhet. Her møter vi nok Spinozas deus sive natura – naturen selv som guddom – i motsetning til alle speku-lasjoner om det transcendente og hinsidige. Faust, og senere Steiner, føler jordånden i seg selv og som sin egen.Som ganske ung ble Steiner satt til å utgi Goethes naturvitenskapelige skrifter (1884-97), og det er ikke for mye sagt at hans før-

150 år rudolf steiner 1861-2011 39

ste litterære og forskningsmessige oppdrag ble bestemmende for hele hans forfatterskap. Goethe avviser både den litterære romantik-kens og de religiøse inderlighetssvermernes fluktruter. Han blir hvor han er, på jorden og midt i virkeligheten som han tyder og fortol-ker i språket. Goethe avskyr alt som er overspent, ekstremt og formløst. Han var fra først av romanti-ker, men ble romantikernes mest hårdhendte kritiker. Han ble klassisist, men han bruker bare det av den klassisiske kulturens idealer som han kan fordøye og utnytte til eget bruk. Goethe henter ikke målestokker utenfra og oppstiller ingen idealer som ikke er bekref-tet av hans egen erfaring. Steiner fastholder Goethes program hele livet.Som Leibniz tenkte Goethe seg at alle enheter i naturen speiler både hverandre og helheten. Den som finner ut av sin egen monade, vil derfor også finne ut av alle andre monader og trenge dypere ned i alt liv. Gjennom Leib-niz og Spinoza blir Goethe ledet mot pante-ismen, men reserverer seg også her mot å ta det siste skrittet, på samme måte som når det gjaldt romantikken og klassisismen. Goethe beholder alltid en reservasjon, en skepsis som fører til at han ikke kan regnes som medlem av en gruppe. Også hos Goethe er det naturens objektive krefter, dens uendelige kretsløp og nødven-dige prosesser som er grunntanken. Han er opptatt av biologiske archetyper og av farge-nes problem. Er fargene bare noe i øyet el-ler også noe der ute? Fra Spinoza henter han oppfatningen av friheten som en mulighet for å la seg omfatte av nødvendigheten. Det frieste menneske er det som ikke har noe valg. Det er naturens egen frihet og nødvendighet mennesket bærer i seg. Goethes individualis-me lar seg ikke påvirke av begreper som «vil-jens frihet» eller «Ding an sich» som rykker den enkelte bort fra helheten og later som om tanken står i en slags suveren uavhengighet av tingene og naturen.Hovedpunktet er at Goethe oppfatter både historiens hendelser og sin egen diktergjer-ning som naturprosesser. Han bruker ofte og gjerne ordet «skjebne» for å beskrive denne

erfaringen av nødvendighet. Skjebne er ikke noe alle har eller kan ha. «Den empiriske pø-bel» – som han kaller dem – er kjemisk fri for skjebne. De lever utenfor både frihet og nødvendighet. De lar seg bare puffe hit og dit. Eller de halser etter den minste utsikt til å oppleve noe, som fuglehunder på søndags-tur. Goethes skjebnebegrep dukker opp igjen i lett retusjert form i antroposofiens karma-lære.Geniet derimot er fritt, nettopp fordi det er et nødvendig og skjebnebestemt naturfenomen, mener Goethe. Folk flest lever sine tilfeldige liv uten mål og med. De har nok fullstendig valgfrihet, men den er vilkårlig og verdiløs. Virkelig frihet finner man bare i den indre nødvendigheten. Tenkningens kreativitet er en modell: «Å være fri er det samme som å være i stand til å tenke sine egne tanker.» Humanismens imperativ lyder: «Bli den du er!» Meningen er ikke at man ikke skal for-andre seg, men at man skal virkeliggjøre sin artstilhørighet ved å oppfylle sin naturlige bestemmelse. Steiner går et skritt videre og understreker ofte det uerstattelige ved den individuelle verdenserfaring. «Bli den du er!» får dermed et navn og et fingeravtrykk. Kul-turen er nettopp virkeliggjøringen av naturen i de individuelle livsformer. Enhver annen dikter ville ha nøyde seg med et vagt og annenhånds naturbegrep. Men Goethe slipper ikke noe uten å gå igjennom alle erfaringens stadier. I Weimar løper han omkring som anatom, botaniker, mineralog og geolog med en hale av interesserte perso-ner i hælene. Friedrich Schiller syntes det var temmelig motbydelig å se dette svermeriet for planter, sommerfugler, biller, skjeletter og stener første gang han var i Weimar, mens Goethe oppholdt seg i Italia (1786-88).For Goethe selv var disse undersøkelsene konsekvente. Var det slik at kunstneren og dikteren skapte med naturens egne krefter, så måtte man undersøke hvordan naturens egne krefter skapte! Naturstudiene kunne derfor gi stoff til teorier om diktningen som virk-somhet, ikke bare stoff til diktningens fortel-linger. Både for den skapende og den som be-trakter, er naturen en enhet og kunstverket en

1861-2011 rudolf steiner 150 år 40

helhet. Naturen røper Guds hånd og visdom, slik kunstverket røper kunstnerens ferdighet og skaperevne. Naturbegrepet er det som gir Goethes idea-lisme og individualisme objektivitet allerede før reisen til Italia. Men i Syden forstår han samspillet mellom kunst og natur på en ny måte. Vekten forflyttes mot det objektive, mot de formverdier som kan betraktes. Det brusende, heroiske, ungdommelige subjektet glatter seg ut og gjenfinner seg selv i Italias natur og kunstverk. Anskuelsen av den skap-te natur (natura naturata) blir like viktig for ham som enheten med den skapende naturen (natura naturans). Goethes «idé» er ikke en allmenn tankegjen-stand, som Platons «idéer», men den bestemte gjenstands vesen. Den står ikke for noe som ligger utenfor stoffet, men gjelder stoffets egen form. Platon hadde ingen sans for den konkre-te gjenstand, og Goethe hadde ingen respekt for abstrakte allmennbegreper. Nøkkelen til naturens skjønnhet, orden og harmoni ligger i naturgjenstanden selv, mente Goethe. Han er ikke en forvirret naturforsker som likevel er stor som dikter. Den som ikke har sans for hans biologi, hans botanikk, anatomi, geologi,

osv. vil heller aldri skjønne bakgrunnen for og meningen med hans diktning.Når Goethe utpeker Faust, den gamle troll-mannen, til å spille rollen som han selv i hans største epos, da legg merke til at Faust er naturforsker og lærd. Han er en fantast som drømmer med sitt liv, men han er ingen rim-smed. Goethes selvfremstilling i Faust (1806-28) forteller noe om hva han selv la vekt på i sitt livsverk. Han lar seg lese som naturfor-sker når han dikter, og han kan leses som dik-ter når han skriver om planter, sommerfugler, farger, biller, skjeletter og stener. Rudolf Steiners andre, avgjørende inspira-sjonskilde var Nietzsche. På en merkverdig måte lar han Goethe og Nietzsche bytte his-torisk plass slik at Goethe leverer svarene på de spørsmålene som Nietzsche – og Henrik Ibsen – stiller i hans egen samtid. Nietzsche radikaliserer behovet for Goethes løsninger. Alt det vi har portrettert som 1890-årenes problematikk, finner en ny orden om man bare lærer seg å lese Goethe på ny. Det var i Norden at Nietzsche ble oppdaget for alvor og på en slik måte at han påvirket en hel generasjon av diktere og essayister. Først i siste halvdel av 1890-årene ble han en impuls i det nye Tyskland. Men allerede ca. 1890 spredtes ryktet om den gale dikterfilo-sofen i den litterære eliten i Danmark, Sve-rige og Norge. Mange av de holdningene og forestillingene som ble knyttet til Nietzsches navn av hans første lesere, skyldtes deres egne behov alene. At Nietzsche faktisk fikk en sykdom og et livsløp som skulle gi dem som overlevde ham, stoff til romantiske spe-kulasjoner om geni og galskap, ensomhet og sannhetsvilje, verdioppløsning og sykelighet – var ikke planlagt fra heltens egen side.Steiner og Nietzsche møttes faktisk i levende live. Men da var Nietzsche satt ut av spillet. Han gikk på et nervesammenbrudd i Torino i januar 1889 etter en syfilis han hadde pådratt seg i studietiden. Nietzsche vegeterte videre i morens og søsterens pleie frem til 1900 da

Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832).

150 år rudolf steiner 1861-2011 41

han døde for annen gang. Fra 1894 og frem til århundreskiftet hadde den unge Steiner nære forbindelser med Nietzsche-Arkivet som Nietzsches søster Elizabeth Förster-Nietz-sche bygde opp i løpet av 1890-tallet. Stedet var først Naumburg an der Saale og så – fra 1897 – Weimar hvor Steiner som Goethe-filolog arbeidet ved Goethe-Schiller-arkivet. Historien om Steiners forhold til Nietzsche er i høy grad en historie om Steiners forhold til Nietzsches søster som broren kalte «den antisemittiske gåsa». Nietzsches søster Eliza-beth var av en tvers igjennom kriminell natur. Steiners fortjeneste i denne sammenhengen var at han var en av de første som gjennomskuet henne og den første som sa fra offentlig om hennes notoriske upålitelighet. Men da hadde han sprellet i hennes garn en god stund.Brevvekslingen mellom den unge Steiner og Elizabeth er nå utgitt og er temmelig omfat-tende. Jeg kan ikke tenke meg at vi har noen bedre eller mer dekkende karaktertegning av den unge Steiner noe sted enn den vi har her. Vi møter en ytterst korrekt og borgerlig talt anstendig Goethe-forsker som argumenterer prinsipielt og saklig for sine beslutninger. Steiner var oppriktig opptatt av Nietzsche som tenker. Ikke noe annet litterært navn var hetere i Tyskland og Skandinavia i 1890-åre-ne. Steiner ser at forvaltningen av Nietzsches etterlatenskaper er i usedvanlig slette hender og blir først lokket til Naumburg, hvor Eli-zabeth holder til, av nysgjerrighet på hva de upubliserte skriftene inneholder. Alle visste at Elizabeth satt på et større, upublisert for-fatterskap fra brorens hånd. Elizabeth spiller sine kort beundringverdig. De to leser Nietz-sches utrykte selvbiografi – «Ecce homo» – høyt for hverandre, og som en særlig gunst får Steiner oppholde seg og meditere i Nietz-sches værelse, mens den syke sitter og brum-mer i bartene.Steiner er den aller første som lager en bi-bliografi over de skriftene som ble utgitt om Nietzsche i 1880- og 1890-årene. Det er en

av de få konkrete oppgaver han fullfører for Nietzsche-Arkivet. Ellers holder Steiner fore-drag, skriver anmeldelser og essays om Nietz-sches tenkning gjennom 32 år – fra 1892 til 1924. Nietzsche er et av de peilepunkter han trekker med seg fra den ungdommelige be-geistringen for Goethe og Fichte til antropo-sofien eller det han kaller «åndsvitenskapen».Noe av det som trekker Steiner i Nietzsches retning, er nok Nietzsche særegne natura-lisme. Begge forsøker, som kjent, det samme som Goethe, nemlig å formulere en dynamisk naturlære som forener materialismens og ide-alismens interesser. Beundringen for Goethe er noe Nietzsche og Steiner har felles. Goethe er vel den eneste skikkelsen i tysk tradisjon som Nietzsche aldri sier et vondt ord om. For Nietzsche, som for Goethe selv og Steiner, var Jacobis bok om Spinoza (Über die Lehre des Spinoza in Briefen an den Herrn Moses Mendelssohn, 1785) kilden til en ganske sær-egen naturforskning. Steiner leser Nietzsche som om «overmen-nesket» skulle være Goethe, og han fester seg særlig ved Nietzsches lære om «alle tings evige gjenkomst» som foregriper hans egen reinkarnasjonslære. Det er en lære som pos-

Friedrich Nietzsche (1844-1900).

1861-2011 rudolf steiner 150 år 42

terer evighetens kretsløp i det forgjengelige og som faktisk slår bro mellom Schopenhau-ers begeistring for den østlige filosofien 75 år tidligere og den senere antroposofen Steiners interesse for den samme. Steiner deltok også en tid i utgivelsen av Schopenhauers etterlatte skrifter. Nietzsches venn Paul Deussen var en av 1800-tallets fremste fortolkere av indisk filosofi. For Steiner etter 1900 er reinkarna-sjonslæren og karmabegrepet sentrale lån fra Østens tenkning.Steiner føler seg tiltrukket av Nietzsche, ikke bare fordi de har felles tanker, men fordi Nietz-sche er et bête noir i den tyske vitenskapen. For Steiner er nok en pyntelig borger, men han avskyr tidlig den akademiske prestekasten i Tyskland. Steiner er en outsider som har fulgt sin egen løype og likevel kommet dit han ville. I 1892 ble Rudolf Steiner spurt om hvem han helst ville ha vært om han ikke hadde vært seg selv? Da svarte han: «Nietzsche før galskapen tok ham!» Dette har Steiner-Arkivet på en lapp fra 8. februar 1892. Steiner selv leser da allerede sin lille bok om Goethes verdensan-skuelse (1886) som et bevis på at han selv og Nietzsche lenge hadde tenkt i de samme baner. «Jeg følte at han skrev sine bøker til meg», sier Steiner. Han forsøker å ta Nietzsche i forsvar mot hans angivelig ubegavede lesere. Det byg-ges opp en tydelig identifisering. Nietzsche gjør rent bord, er Steiners påstand, «han er den mest moderne ånd som vi har overhodet».I 1896 flyttet Nietzsche-Arkivet fra Naum-burg til Weimar. Det er etter flyttingen til Wei-mar at Steiner holder regulære skoletimer for Elizabeth i Kants og Schopenhauers filosofi. Steiner blir så offentlig utropt til ny leder av arkivet uten at han er blitt spurt. Offentliggjø-ringen var et forsøk på å sette Steiner under press. I disse stormene viste Steiner seg i ett og alt som en hedersmann. Men fordi Koegel var en bølle og Elizabeth den fødte forbryterna-tur, virker Steiner i sammenligning noe svak, svimmel og overdrevent ærekjær.Steiner skriver en nekrolog over Nietzsche ved hans død den 25. august 1900. Han deltar også aktivt i det store offentlige oppgjøret om Nietzsche-Arkivet som varer hele året 1900, og hvor alle som på en eller annen måte hadde

vært involvert i forvaltningen av hans etter-latte papirer, deltar. Elizabeth blir rundjult for alles øyne og frakjent all ære, men over-lever likevel i kraft av å være sin brors søster. Nietzsche dør midt i oppgjøret, og Elizabeth kan drapere seg dramatisk som en slags enke etter tenkeren, mens bølgene går høyest. Slik slipper hun altfor billig unna.Det er lett å kritisere Steiner som filosof i teknisk mening. Verdifull er særlig hans programmatiske monisme som vil nøytrali-sere parselleringen av den moderne verden og den moderne tenkningen i isolerte deler og adskilte felter. Men det er også mye over-raskende og fremtidsrettet i hans sosiallære og hans antropologi. Mange lesere har lagt merke til at frihetens og individualitetens konstituerende rolle knytter Steiner til ek-sistensfilosofene i det 20. århundre. Det som sjelden blir understreket i bildet av Steiner, er at han – både i ungdomsfasen, som antropo-sof og som samfunsskritiker – er en moder-nistisk krisetenker. Han har en rekke progressive trekk, blant an-net tar han, med betydelige personlige om-kostninger, parti for Zola i Dreyfussaken. Av Nietzsche har han lært at antisemittisme er po-pulistisk, vulgært og utillatelig. Det er et over-grep mot Steiner å stille ham utenfor historien og reservere en egen hylle for ham som om han var hevet over tidens omskiftelser. I alle fall skyldes min beundring hans kreative svar på 1890-årenes filosofiske utfordringer og den enorme encyklopediske moderniseringsviljen som styrer hans forfatterskap og hans sosiale aktivisme. At det som en gang var moderne, ikke for alltid kan vedbli å være moderne, er en pris alle modernister må betale. ■

Foredrag holdt i Litteraturhuset i Oslo, tirs-dag 1. mars 2011.

Trond Berg Eriksen (f. 1945) er professor i idéhistorie ved Universitetet i Oslo.

150 år rudolf steiner 1861-2011 43

Replikk til Trond Berg Eriksen | Peter Normann Waage

Trond Berg Eriksen har konsentrert seg om 1890-åre-ne. Hvordan kan man annet? Rudolf Steiner er overgripende, omfattende – og pre-senterer seg selv i flere av sine antroposofiske fore-drag på en måte som kan ta pusten fra noen hver.Da er det enklere med Goethe og Nietzsche. Der er ånden og tingene forbundet, formen er stoffets egen form, som Trond Berg Eriksen nettopp sa. Jeg bemerker med glede at formann i Antroposofisk Selskap, Frode Barkved, gir uttrykk for en tilsva-rende åndsforståelse også når det gjelder antroposo-fien generelt: «Åndelighet handler ikke om noe som surrer rundt i hodet eller noe som sjelen kan duppe rundt i, men derimot en opparbeidelse i seg av ev-nen til ut fra selverkjennende arbeid å virke i den allmenne menneskehetens tjeneste,» sier han til bla-det Cogito (nr. 21). Det er også verdt å merke seg at da Steiner avholdt den første verdenskongressen for Teosofisk Samfunn i egenskap av å være formann for den tyske seksjonen, plasserte han byster av Fichte, Schelling og Hegel i salen.Antroposofen Steiner holder likevel kortene tett til brystet, han har få eller ingen kildehenvisninger. Han hevder at han «ser» alt. Prinsipielt sett er jo det mu-lig, selv om andre har påpekt de samme fenomenene tidligere. Kruttet kan oppfinnes flere ganger.Før århundreskiftet kan Steiner plasseres i idéhisto-rien og filosofien. Etter århundreskiftet blir det verre. Da knytter han mer an til den okkulte tradisjonen. Det er en interessant og spennende tradisjon som det er forsket lite på. Kanskje ikke uten grunn: den bri-tiske anglikanske presten C. G. Harrison (f. 1855), senere medlem av Teosofisk Samfunn, ble omkring 1930 spurt om han kjente til Steiner. Han svarer i et brev at han ikke gjør det, «men», tilføyer han, «gene-relt er det slik innen okkultismen at de som ikke vet noe, taler meget, og de som vet, tier». Det er et utsagn som også er tillagt Lao tze. Steiner talte svært meget; pussig da, at Harrison sier han ikke kjente til ham, når han samtidig kommer med en bemerkning som kan leses som en knusende kritikk – fra en okkultist. Dette bare være nevnt som eksempel på problemer som kan oppstå om man skal skrive den okkulte tra-disjonens historie.Det er dessuten sannelig ikke lett å forholde seg til en mann som på den ene siden plasserer seg i filo-sofihistorien og den allmenne kulturhistorien, og på den annen side snakker om luftskip drevet med plantekraft på Atlantis, og om at han leser i «Akasha-kronikken», en form for verdenshukommelse der alt

er lagret. Da kan vi bringes til underholdningsverde-nens historie: Science-fiction serien «Eureka» i USA (siden 2006) tar utganspunkt i «The Akasha-field». Men i rettferdighetens navn, det gjør også professor i filosofi, systemstudier og futurologi Ervin Laszlo, bl.a. i sin bok «Science and the Akashic Field (2007). An Integral Theory of Everything».Som Trond Berg Eriksen var inne på: Steiner insis-terer på å kalle sin antroposofi for vitenskap. Det er også for meg svært problematisk, men skal vi se til slike som Laszlo, synes det som om visse grener av vitenskapen i alle fall benytter seg av tilsvarende ter-mer som Steiner. Jeg kjenner dem ikke, og skal hver-ken gå inn på dem eller god for dem.Jeg vil heller påpeke at det også er mulig å relatere Steiner til idéhistorien i hans senere periode, og da først og fremst gjennom hans praktiske aktiviteter, eller rettere sagt: i de praktiske aktivitetene han in-spirerte til, særlig hans samfunnssyn, tregreningen. Den bygger på slagordene fra Den franske revolu-sjonen og på erklæringen om borgernes og mennes-kenes rettigheter. Men Steiner forankrer rettighetene i den enkelte, ikke i nasjonen. Derfor søker han å skille stat og nasjon, eller rettsliv og kulturliv – et grep som synes mer og mer nødvendig i en globa-lisert og kulturelt blandet verden. Han søkte også å sikre den enkeltes rettigheter innen økonomien, ved å vise hvordan den kunne omstruktureres gjennom et nytt syn på penger, og gjennom en ny organisering av forholdet mellom produsenter, konsumenter og handelsledd. Dette er grep som peker ut av historien og inn i fremtiden, dersom Steiners skisser benyttes slik Barkved antyder: som grunnlag for selverkjen-nelse og egen bearbeiding.Trond Berg Eriksen nevnte Goethe og Darwin som fellesnevnere for Nietzsche og Steiner. Jeg vil gjerne trekke inn enda en av deres samtidige – som Eriksen også berørte: Sigmund Freud. Jeg tror det kan være fruktbart å stille Steiner i kontrast mot Freud, i alle fall skissemessig. Det kaster nytt lys over Steiner, og setter dessuten hans pretensjon om vitenskapelighet inn i en større sammenheng.Freuds betydning er ulike mye større enn Steiners, men heller ikke hans virkningshistorie skal under-vurderes. I likhet med Freuds er den global. I juli 2007 var det 958 steinerskoler i hele verden, førsko-ler og barnehager ikke medregnet. Nærmere en tred-jedel av dem ligger utenfor Europa.1 De eldste, som

1 Se: http://www.waldorfschule.info/upload/pdf/schulliste.pdf

1861-2011 rudolf steiner 150 år 44

befinner seg i Europa, har eksistert siden begynnel-sen av 1920-tallet og er for de flestes vedkommende 12-årige. Det er derfor ikke få elever som har stiftet bekjentskap med Steiners tanker gjennom praktise-ringen av hans pedagogikk.Freud har øvet – og øver fortsatt – en særlig tiltrek-ning på forfattere og kunstnere. Det er tilstrekkelig å nevne André Gide, James Joyce, Thomas Mann, André Breton – og for den saks skyld Sigurd Hoel og Aksel Sandemose. Steiner har også helt fra sin før-ste fremtreden fenget i kunstmiljøet. Vi har for ek-sempel den russiske forfatteren Andrej Belyj. Hans landsmann, maleren Vassilij Kandinskij er en annen. Kandinskij skrev sitt verk Om det åndelige i kunsten inspirert av Steiner. Saul Bellow, Andrej Tarkov-skij og Joseph Beuys er andre internasjonalt kjente kunstnere som har hentet viktig inspirasjon hos Stei-ner. Beveger vi oss til mer hjemlige trakter, skulle det være nok å nevne Jens Bjørneboe.Freud og Steiner er til dels stikk motsatte, men med store overlappende felter. Bortsett fra en liten studie som i 1911 ble utgitt av Steiner-tilhengeren Ernst Boldt, vet jeg ikke om noe arbeid som sammenligner de to eller setter dem opp mot hverandre. Boldt søk-te å skape en syntese av dem. Uten at jeg skal si hvor fruktbar en slik syntese måtte være for noen av de to, vil jeg bemerke at et slikt arbeid vel måtte ha særlig interesse i Norge. Harald Schjelderup (1895–1974) som har oversatt flere av Freuds verker og var den som introduserte psykoanalysen i Norge, var også interessert i Steiner, som han traff personlig. Det samme gjelder for broren hans, den senere biskopen Kristian Schjelderup. Han utdannet seg likeledes til psykoanalytiker, hos Freuds venn Oscar Pfister.Om det blant deres samtidige og etterfølgere fore-gikk en viss glidning mellom Steiner og Freud, betyr ikke det at de selv hadde særlig stor sans for hver-andre. Den «svarte mudderflom av okkultisme» som Freud ifølge Jung hevdet at seksualdogmet skulle demme opp for, tør nok innbefatte Steiners antropo-sofi. På sin side kaller Steiner Freuds psykoanalyse for en «kvartsannhet», «dilletantisme», og foreslår at han heller skulle holdt seg til den rene, materialistiske vitenskapen.Både Freud og Steiner ble født i utkanten av det østerriksk-ungarske riket, Freud i 1856 i den lille byen Pribor, nåværende Tsjekkia, Steiner i 1861 i Kraljevec, nåværende Kroatia. De vokste begge opp i trange kår og måtte tidlig finne måter å forsørge seg selv på. For Freuds vedkommende kom hans jødiske bakgrunn til som ytterligere hindring. Freuds familie flyttet til Wien da han var fire år; Steiner kom til ho-vedstaden da han var ni. De vokste altså begge opp i

keiserbyen som var preget av dobbeltmonarki, dob-beltmoral og dobbelt bokholderi.Begge var avgjørende inspirert av Goethe og Dar-win. De to benyttet dem i oppgjøret med og opprør mot den borgerlige verdens krav og konvensjoner. I deres hender blir de samme tenkerne utgangspunkt for helt forskjellige, til dels motsatte, men altomfat-tende og overgripende verdensanskuelser – som både Freud og Steiner insisterte på at var vitenskap.Freud ble av Darwin ledet til menneskets biologiske opphav. Hos Goethe fant Freud en metode han kun-ne benytte i forståelsen av menneskelivet: Jeg’et opp-står i møtet med utenverdenen, slik Goethe beskrev i sine Bildungsromaner. I ham gjenfant også Freud sin egen skepsis mot religion. I Ubehaget i kulturen siterer han et vers av Goethe som er blitt stående som kulturradikalismens programerklæring: «Den som har vitenskap og kunst, han har også religion. Den som ikke har disse to, han må ha religion».2 Forøvrig er Freuds, som Steiners, verk gjennomrislet av goet-hesitater og henvisninger til ham.Rudolf Steiner utviklet sin erkjennelsesteori med henvisning til Goethe. Han benyttet Goethe mot Kant og mente å påvise at erkjennelsesgrensene er ikke-eksisterende og at vi gjennom tenkningen gri-per virkelighetens essens. Darwin – og Goethe – står faddere for hans forståelse av mennesket som et ve-sen i utvikling. Darwins utviklingslære hadde vist hvordan noe kvalitativt nytt kan komme inn i ver-den, og hvordan en helt ny art kan utvikle seg av den gamle, uten at den derfor kan forutsies fra fortiden. Den prosessen benytter Steiner som bilde på men-neskets utvikling til frihet.Begge har den menneskelige frihet og frigjøring som mål for sine kulturbidrag. Begge fremhever det men-neskelige Jeg’s selvstendighet som kronen på verket. «Der hvor det var, der skal bli jeg. Et kulturarbeide, på linje med tørrleggingen av Zuidersjøen,» skriver Freud.3 I likhet med Freud følger Steiner Goethe i fortolkningen av sammenhengen mellom mennes-kets jeg og verden, men for Steiner er det ikke blinde drifters sammenstøt med utenverdenen som skaper jeg’et. Jeg’et er formet av individets skjebne, slik den er blitt til gjennom inkarnasjonsrekkene. Steiner sammenligner et sted de enkelte individene med dy-rearter, individenes forskjellige inkarnasjoner er ek-semplarer i arten. I etterordet til sin filosofihistorie, Rätsel der Philosophie, behandler han forholdet mel-lom jeg, legeme og utenverden: «Når man blir klar over at jeg’et med sin sjelelig-åndelige verden lever

2 Sigmund Freud, Ubehaget i kulturen, s. 17.

3 Samme, s. 67.

150 år rudolf steiner 1861-2011 45

utenfor legemet og at det altså selv bringer opplevel-sen av utenverden til dette legemet, så vil man også finne en vei til en i sannhet åndelig oppfatning av skjebnens gåter. Mennesket er i sine sjelelige opple-velser helt forbundet med det som det opplever som skjebne. Man kan bare betrakte det sjelelige innhold hos et tredve år gammelt menneske. Det virkelige innholdet i vedkommendes indre vesen ville jo vært et helt annet dersom han eller hun hadde hatt andre opplevelser i de årene som har gått forut, enn tilfellet har vært. Vedkommendes jeg er ikke tenkelig uten disse opplevelsene.»4 Det som møter meg og former meg, skjebneslag like meget som lykkelige tildragelser, er for Steiner meg selv, mitt jeg – som trer meg i møte utenfra.Steiner og Freud er enige om at det enkelte mennes-ket i utgangspunktet ikke er fritt, men kan frigjøre seg gjennom sine rasjonelle krefter. De ser likeledes begge menneskets sinn som en arena der veldige makter møtes og kjemper om herredømmet; Eros og Thanatos hos Freud, Lucifer og Ahriman hos Steiner – blant flere andre. Men fordi Freud forankrer jeg’et i biologi og Steiner befester det i ånd, blir disse og andre mytologiske skikkelser – og mytene selv – de-konstruert av Freud, mens de blir utvidet og satt inn i en større sammenheng av Steiner. Derav følger også deres forskjellige syn på religionene. De plukkes fra hverandre av Freud, mens bevares i annen skik-kelse av Steiner. Deres utgangspunkt og siktemål var da også svært forskjellige, tross de sammenfallende trekkene. Mens Freud vendte blikket nedover, mot kropp og jord, vendte Steiner det oppover, mot ånd og himmel. Men begge skaper en større verden enn den borgerskapet bebor.Freud var interessert i sjelen, i psyken – og begynte som terapeut. Steiner var interessert i menneskeån-den og dens sammenheng med den øvrige verden – og var opprinnelig filosof. Antagelig er dette én av grunnene til at Steiner i sitt uhyre bindsterke verk nesten ikke berører seksualiteten, mens Freud om-trent ikke gjør annet. Kjønnslivet hører sjelen og kroppen til.Men begge ville grunnlegge vitenskaper likeverdige med naturvitenskapen, og begge etterlot seg noe som for ettertiden snarere ligner trosretninger – og som er blitt kritisert for at de er for helhetlige. De har ingen åpning for falsifikasjon. Den som kritiserer Steiner og antroposofien blir altfor lett av tilhengerne stem-plet som «Gegner», motstander. Kritikken omfor-tolkes i psykoanalysen til «motstand mot analyse»: I et brev Freud skrev til Jung 1. januar 1907 heter det

4 Rudolf Steiner, Die Rätsel der Philosophie, s. 622.

klart og utvetydig: «Jeg er tilbøyelig til å behandle de kolleger som gjør motstand mot mine teorier, på nøyaktig samme måte som vi behandler pasienter i den samme situasjonen.»I rettferdighetens navn må vi nevne et apokryft Freud-sitat, som jeg virkelig håper han har uttalt: «Av og til er det slik at en sigar simpelthen bare er en sigar». Jeg er ikke helt sikker på om Steiner ville kunne si det samme. For ham er tingene alltid så mye mer enn de ser ut til å være – noe som lett kan føre de som fascineres av ham inn i en nærmest magisk verden.5 Begge har nemlig ytterst fantasifulle, pus-sige og overraskende fortolkninger av historiske og dagligdagse fenomener. I sin utmerkede lille studie av Freud fra 1991, skriver Trond Berg Eriksen: «Det er ikke spor vanskelig å se at Freud vrøvler når han vrøvler. Det fortjenstfulle er at han makter å forfølge en tanke til siste konsekvens ut fra premisser som riktignok avslører seg som mangelfulle, men som er dypt originale. De aller fleste mennesker har ingen evne til å forfølge tankemessige konsekvenser. Der-for vrøvler de kanskje noe sjeldnere enn Freud, men de sier heller aldri noe nytt. Om Freud ikke hadde hatt andre sannhetskilder enn den såkalte sunne for-nuft, ville hans menneskebilde ha blitt rimeligere, men fullstendig konvensjonelt.»Også Steiner «vrøvler» en rekke steder. Men det er lettere å få øye på det hos ham enn hos Freud, fordi hans terminologi og forståelse ikke er blitt del av vårt dagligspråk og eget blikk, slik Freuds er. Tvert imot: Steiner er et randfenomen i vår kultur og er allerede i utgangspunktet rar og pussig. Men som arrangemen-tene disse dagene viser: Han hører i høy grad med.Det beste håp om å bli med videre er imidlertid om Steiner utsettes som samme kvern som Freud har gått igjennom: Selv om det finnes en del hard-liners som tviholder på at Freuds opprinnelige innsikter og påstander skal bevares hermetisk, er den psykoana-lysen som han var opphavsmann til utvidet, bearbei-det, modifisert og tilpasset av dyktige etterfølgere og kritikere.Det må vi håpe at også vil skje med antroposofien. ■

5 I samtalen etter foredraget kom det frem at heller ikke Freud har, eller kunne ha sagt noe slikt. En sigar er tvert imot aldri bare en sigar, heller ikke for Freud. Så her stiller de to herrene helt likt.

«Replikken» ble fremført i forlengelsen av Trond Berg Eriksens foredrag (se foran).

Peter Normann Waage (f. 1953) er idéhistori-ker, journalist og forfatter.