Maleren

Sigrun Slapgard

Maleren

Roman

© CAPPELEN DAMM AS 2016Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS 2016Utgitt etter avtale med Stilton Literary Agency.

ISBN 978-82-02-51042-8

1. utgave, 1. opplag 2016

Omslagsdesign: Miriam EdmundsOmslagsfoto: (Portrett Sigrid Undset) Culture Club/Getty Images og

(Par i park) FPG/Hulton Archive/Getty ImagesSats: Type-it AS

Trykk og innbinding: ScandBook UAB, 2016

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovensbestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er

enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i denutstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med

Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar oginndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

Til Ina, mitt kunstkyndige reisefølge,

til Alice, mitt under.

«Uansett hvor godt vi lærer verden å kjenne,

beholder den en dagside og en nattside.»

J. W. von Goethe

Bok en

Kristiania, 1908

Kall meg Castus.Han knyttet neven og betraktet muskelspillet. Han

hadde sterke armer, blodårene på underarmen svingte segsom slanger mot albuen. Noe hadde han fått ut av altslitet. Han strammet til, svingte armen opp og kjente påmusklene med den andre hånden. Hvor hardt det mykekan bli. Det var det hun hadde sagt for litt siden. Og ennåføltes morgenen ubrukt. Han slo teppet til side og sto opp,strakte seg foran speilet. Det filtrerte lyset løy og gjordeham til en glatt yngling, han slapp rullegardinen opp medet lite smell.

Jo, så menn, sa han til speilet. Jeg tåler dagslys.Kall meg gjerne Castus.Han snudde seg for å se seg selv fra siden, rakte armen

frem. Nei, den høyre foten må et trinn bak, en lett bøy.Holde armen fremstrakt som med pensel. Dette kunne hanmale. Han strøk seg nedover magen, var ennå ikke an-stendig myk. Spillet i overarmen tegnet seg som klare lin-jer, skulderen gjemt i muskelmasse, hoften mer tydelig ogkantete. Michelangelo lar i grunnen sine mannspersoner

11

ha alt for frodige rumper og lår. Han flyttet foten litt frem,så hvordan vinkelen forandret rundheten bak og bestemteseg for den bakre posisjonen. Så grep han skisseblokken ogblyanten, satte seg ned på skammelen og trakk opp linjene.Måtte reise seg opp igjen, finne posisjonen og bli minnetom spillet i musklene og skjelettets gjemmelek.

Han grep seg i å nynne.Fra etasjen under kom det et surr av hjemlige lyder. Han

lot seg oppsluke av skissen helt til han ble forstyrret av so-len. Da reiste han seg og strakte på kroppen en gang til, påtide å starte dagen for alvor, sa han til seg selv, men ombe-stemte seg, stakk hodet ut døren og ropte ned trappen.

– Ragna!Han hørte hennes raske skritt og rakk å stille seg i

samme posisjon, nå med sol over hele seg og oppildnet avtanken på henne. Hun kom brasende inn, han sto side-vendt mot henne og var en statue.

– Er det ikke en fantastisk morgen?Han tok latteren som et ja, gav henne ikke tid til å løsne

håret eller kle av seg.

Etterpå lå han som korsfestet på sengen og betraktet athun ordnet seg mens hun mumlet noe.

– Hva var det du sa?– Du er verre enn en ungfole.Det glitret i blikket, og hun hastet mot døren igjen. Så

var hun borte og ble til muntre harelabber ned trappen.Snart hørte han stemmen hennes der nede fra, nei, ikkeopp til far ennå, han arbeider.

12

Han skylte av seg i vaskevannsfatet og kledde langsomt påseg. Til slutt den flekkete malerfrakken. Ikke en gang denslitte fillefrakken kunne ta fra ham morgenfølelsen. Alt varmulig, alt var fortsatt mulig.

Jeg er bare trettini unge år, snart i min beste alder. Ogjeg får endelig til det jeg vil.

I noen portretter lyktes det som aldri før, som i Fabrikk-arbeidersken og Tora i Paris. Han hadde klart å gjenskapedet ubestemmelige forholdet mellom ynde og styrke somvar så slående hos Tora Holmström. Han hadde fanget noehan ikke helt kunne forklare med ord. Noe sto der og dir-ret. Det var blitt et sjelebilde uten å være påtrengende oghan kjente seg sikker på at det var mykhet i samspill medskarphet som var nøkkelen, det handlet om mer enn psy-kologi og fotografisk likhet. Det finnes ikke noe gyllentsnitt for mykhetens styrke og alle store mestere utkjem-pet sine slag med den gåtefulle kraften i mykhet. Tiziansloss med det, Velasquez og Goya. Alle tre briljerte i naknekvinnekropper som uttrykte mye mer enn vakker fysikk.Venus fra Urbino, Venus med speilet, Den nakne Maja.Med hver sin mykhet, hver sin styrke. Leonardo med sinsfumato. Han hadde trykkene i sin samlemappe, de haddeblitt stiftet opp på mang en vegg, i Paris, i Brugge, i Napoliog senest i Roma. Der hadde han brukt mye tid på å stu-dere forskjellen mellom Michelangelo og Botticelli. Hvor-dan de utnyttet kraften og sartheten på hver sin måte.

Da Ragna satt for ham hadde han fått til håret, et bøl-gende flammehav av et hår. Men uttrykket i ansiktet haddeblitt for utydelig. Han hadde kjøpt en grønn silkekjole til

13

henne, alt for dyr, men den var vel verdt pengene. Kjolenhadde gjort henne til en farlig tilstedeværelse i rommet.Den dypgrønne fargen på kjolen var riktig, den fremhevethuden og blikket, den slanke midjen og de runde hoftene.Fingrene hans kunne fremdeles nå rundt livet hennes. Ut-trykket i øynene var forresten ikke så verst og løy ikke.Han hadde fått til Ragnas varme og trygge blikk. Hen-nes vesen, åpent og likefrem. Jeg vet hvem jeg er, sa blik-ket, med en viss sjenanse. Så veldig forskjellig fra Torasuttrykk. Men noe med ansiktslinjene var blitt for stivt.I virkeligheten var hun mykere. Det var ikke bare han somhadde sett det. Christian Krohg hadde vært vennlig i sinkorrigering, men pekt på den ene hånden. Noe kluntet,hadde han sagt. Ragna var heldigvis begeistret.

Han åpnet vinduet på vidt gap.Mykheten! hadde han lyst til å rope.Man burde kauke mer i Kristianias gater.

Det var en morgen uten hoste og han kjente seg lettere ibrystet, han hadde nok pust til både å rope og plystre. Hanvar dessuten på riktig kurs og fast bestemt på å holde segunna malerpøsene, håndverkeroppdragene og all stankensom gav ham pustebesvær og vonde lunger. Han skulle ar-beide med mykheten. Tegne og skisse med lettere hånd.Han fektet for mye, han sloss med kullstift og pensel sommed kårde. Det ble for hardt, skarpt. Han skulle ikke an-gripe, han skulle fange. Glem forbitrelsen, glem klasse-kampen, fang skjønnheten, skap den, få den til å leve. Skapliv slik du ser det.

Han løftet hendene og så på dem.

14

Disse to kan skape forvandling. De skal gi oss vår frem-tid.

Han tok trinnene to og to, han ville gå til apoteket, kjøpetubene og kjemikaliene han trengte for å blande fargene.Dette var en dag for å få oljefarger ut på et lerret. Han villehive i seg et glass melk og en brødskive, komme seg ut avdøren. Han lengtet etter å kjenne luktene, stå midt i blan-dingen og være i forventningen om å skape sine helt egnekulører. Han skulle myke opp det han forlot for skarpt ogkantete i går. Det måtte flere nyanser til. Han måtte blandeen dristigere palett, få det til å leve i fargespillet.

Han åpnet kjøkkendøren og så rett på et lyshåret hode,Ragna holdt barnet frem mot ham.

– Kan du ta deg av henne et øyeblikk?Jentungen så ut som hun skulle protestere, men han

tok toåringen raskt under armene og gynget henne rundti en valsesving. Og dermed gav hun seg over og ville hamer. Han skyndte seg å bore nesen inn mot halsen hennes,blåste trompet på den måten som fikk henne til å le. Hangav seg ikke før han hørte klukking.

Ved kjøkkenbordet satt Ragna og matet den minste.Hun var konsentrert om grøten og de livlige håndbe-vegelsene til guttungen. Han la merke til at hun slik-ket seg om munnen og fikk barnet til å gjenta bevegel-sen. Han ble sittende og se på henne, hva var det forusynlige tråder mellom mor og barn? Hun var der medskjeen for å fange opp sølet alt før Trond hadde spyt-tet ut halve munnfullen. I første etasje var sollyset fil-trert, huden levde på en annen måte enn i direkte sol.

15

Det livlige og lubne barnet kunne vært malt av Leo-nardo.

Han så på henne, det røde håret hadde gnistret der oppe,nå var det annerledes. Hun var vakker på en eterisk måteher nede. Det duse lyset kledde henne. Han måtte huske åarbeide mer med det grønne. Hun så plutselig opp, glattetover det uregjerlige håret. Han gav henne blikket sitt ogfikk svar. Så slo hun øynene ned. Hva var dette for noe?Hun, åpenheten selv, slo blikket ned.

Det måtte være noe hun ikke ville vise ham, dele medham.

– Hva er det?Hun reiste seg opp, hun hadde knyttet forkledet stramt

og var vepsesmal i livet. Hun svarte ikke og han spurteigjen.

– Er det noe galt?Ragna løftet gutten ned og la ham på en skinnfell på gul-

vet. Ved siden av satt snart fem år gamle Ebba og var full-stendig oppslukt av trelekene han hadde hatt med.

– Jeg synes han er så annerledes enn søstrene var, jeg vetikke …

Hun lente seg inntil ham, han la munnen ned i det storerøde håret og hysjet på henne.

– Husk at han er gutt. Han skal være forskjellig fra sinesøstre.

Men hun svarte ikke på munterheten.– Jeg vet ikke, sa hun igjen.Hun har vært for mye alene med dem, stakk det i ham,

stadig bekymring for penger og mat. Men guttungen lå derog så stor og velfødd ut, hun hadde vært velsignet med

16

mye melk. Nå hadde han allerede sovnet der på fellen,midt i skrålet fra storesøsteren.

– Han er så stille, gir aldri lyd fra seg.– Er det noe rart, slike luksusvarer som du varter ham

opp med.Han la fingeren under haken hennes og løftet ansiktet

opp, kysset henne.– Ikke bekymre deg, alt skal bli bra. Bare vent og se.

Blikket hans fulgte hustruen mens hun øste et glass melktil ham fra spannet. Hun kom med glasset, men rakte detikke frem, lente seg inntil ham. Først da han lirket sin le-dige arm rundt livet hennes, lot hun ham drikke, slikketleende bort melkedråpene som rant ned haken hans. Somtakk bet han henne i kinnet.

Da hun løsnet Gunhilds grep for å befri ham fra ungen,ville hun ikke lenger til moren. Hun hylte og klamret segtil faren.

Skisseblokken, tenkte han, en blyant og papir. Det kanavlede, få henne på andre tanker.

– Se her! Jeg skal trylle for deg!Han fisket opp blokk og stift, fikk øynene hennes med

seg, skisset med kraftige streker og lente seg mot henne.– Ser du hva det er?Hun sluttet å gråte, kom med et tynt mjau.– Nå må pappa få fred til å spise, sa Ragna.Hun kom med en brødskive med sukker på. Han så at

en del av skorpen var skåret vekk.– Det er den siste. Og vi har heller ikke mer poteter

igjen.

17

Han reiste seg fra bordet, lot fingrene møtes rundt mid-jen hennes og kysset henne på rynken mellom øyebrynene.

– Jeg skal skaffe mat.

Han rev med seg hatten i gangen og forlot leiligheten somom han skulle rekke noe. En liten uro fulgte med ham ut.I munnen var det en ettersmak av gammelt brød. Han villeriste det av seg og forsøkte å spytte ut smaken. Han has-tet nedover Herman Foss’ gate og kastet seg inn i tankerom hvordan han ville komponere dagens palett. Dessutenmåtte han skaffe penger. Han kunne selge Napoli-bildetslik det var og begynne på et nytt. Det var et marked forham nå, han kunne tillate seg et privatsalg og likevel rekkeen ny versjon til utstillingen om fem måneder.

For pokker, trøstet han seg selv. Jeg er i ferd med å bliden mannen jeg skal være. Den jeg alltid visste at jeg var.En maler. En kunstmaler!

Han hadde lyktes med å komme vekk fra seg selv, hus-mannsskyggen hang ikke over ham som før. Det ble snak-ket om et gjennombrudd, at det var kommet mer lys ogkraft i hans malerier. Han kjente også til hva det ble hvis-ket om ham, at han hadde livnært seg som landeveisrøveri Amerika, at han skulle være etterlyst i Chicago og at hanfor hver eneste Europa-tur kom hjem med mer gjeld ennda han reiste.

Hva visste de vel om det han hadde i lerretsrullen og omhvordan han hadde levd.

Kvelder i København, Berlin, München og i Paris haddegått med til den samme avkoblingen. Når timene for ma-ling, lesing og skriving var over, spikket han små tredyr til

18

barna. Om lyset var for dårlig, kunne han fortsatt føle segfrem med fingre og kniv, fil og pussepapir. Han var syssel-satt og holdt seg våken til han kunne velte seg over i sen-gen. Slik sparte han penger, han var ikke blant dem somsatte seg i gjeld på kroene.

Nå er min ensomhet over. Jeg har til og med funnet enmalervenn.

For første gang i sitt liv sto han gjerne og malte sammenmed en annen maler. Søren Onsager var om mulig endamer selvkritisk enn ham selv, og han tålte alle hans spissekommentarer. De er så tverr at jeg liker Dem, hadde Ons-ager sagt, og det ble starten på flere malerutflukter. Til sinforundring kunne han tenke på ord som hygge når han stoog kjempet med et lerret og ikke bare var prisgitt sitt egetselskap.

De kunne rette seg opp og dele et blikk og en latter ogderetter angripe på nytt med mysende blikk.

Det hjalp i uroen for Trond. Den satt der og var en hardklump i magen.

Han orket ikke tanken på ny motgang. Han trengte lat-ter og full konsentrasjon om palett og pensel.

Sønnen så da robust ut med sine runde bollekinn.Ragnas bekymringer for Trond er ubegrunnede, bestemtehan.

Trond er en velsignelse, og mine verste prøvelser er over.

Der fremme brisket det nye Petersborg seg over Ruseløkk-basarene. I rekken av salgsboder bugnet det av kjøtt ogfisk og grønnsaker han ikke hadde råd til. Apoteket låfor enden og hadde nøkkelen til fremtiden. Pulveret som

19

hadde hjulpet og fått ham på kjøl igjen, de viktige blande-midlene til fargene. Han kunne ikke tape tid nå, han villevære der han hadde startet denne dagen. I fargene, i livs-kraften, i det han skulle skape. Han entret apoteket meden vilje til å bli i denne besluttsomheten.

– Jeg må be om å få skrive det.Den forrige regningen hadde han betalt med et maleri,

det første fra Vøyenengen. Det var et utkast til det som blesolgt på utstillingen, men det visste neppe apotekeren. Nåsto det skrevet et stakkars i blikket over monokkelen. Menhan nikket og fant frem, pakket alt i en papirpose.

– De ser meget bedre ut, Svarstad. Ta nå vare på helsen.– Takk.Etterpå kom han på at han hadde glemt å løfte på hat-

ten. Jeg må ta meg sammen. De kommer til å vite hvemjeg er. Svarstad var innom, han så bedre ut. Maleren, Devet. Husk å være den du vil bli. Det er slutt på den tiden,at jeg må låses fast under et pledd på et sanatorium. Minehender har annet å drive med. Han skrittet av gårde medposen under armen. Han var mye bedre, han hadde ikkehostet siden han kom hjem fra Belgia. Kullgruvene i Char-leroi hadde muligens fått ham til å se skarpere hva hanville male, men luften hadde fått lungene til å krympe ogskaffet ham en lei hoste.

Han skulle arbeide mer med grønnfargene, i dag skullehan fordype seg i det irrende grønne. Han trykket papirpo-sen med kjemikalier inntil seg og måtte stoppe et øyeblikkfor å nyte synet av solstrålene som omdannet Victoria Ter-rasse til byens Soria Moria. Det ble sagt at leilighetene

20

kunne ha ti rom i dette rikmannsbygget som stadig gikkunder navnet Petersborg. Ikke langt unna, i Ruseløkk-veien, lå Arbeiderboligen av 1851, den så ut som et gråttfengsel i sammenligning.

Det var ikke lange avstanden ned til havnen, og hanville innom lyden fra de mekaniske verkstedene, synet avdampskipene og veien ut til verden før han stengte seg innepå atelieret. Bak ham kom en flokk unger løpende, åpen-bart ikke fra den velstående delen av Petersborg. Lederenhadde ulike sko og en jakke som nok var en avklippetmannsfrakk. Bakerst i gjengen diltet det en guttunge somknapt så ut til å ha fylt fem. Han gikk til side og lot denstøyende gjengen passere. Den lille gutten så opp på hammed en åpenbaring av to manglende fortenner.

– Vi er pøbler, vi, lespet han med nesen i sky og satte oppfarten.

En latter ville opp, men satte seg fast. Igjen denne hardeklumpen i magen. Er det mine barn jeg ser? Hva slagsfremtid er det for mine barn her i denne bakevjen. Hangrep om pakken i lommen, skrådde tvers over og droppethavnen. Han hadde ingen tid å miste og han skulle lykkes.Måtte lykkes. En utstilling skulle forberedes og han var av-hengig av at den solgte bra.

Opp trappen til loftsatelieret traff han sin læremesterChristian Krohg på vei ut, han også med et hastverk overseg.

– Paris, sa han, − vi sees vel i Paris?– Det blir nok ikke med det første.– Fikk De ikke stipend?– Nei.

21

– Hva gjør De da?– Maler her.– Lån og reis!Han ville gå videre opp trappen, husket å løfte på hat-

ten. Christian Krohg tok ham i armen.– Vinteren er for faen ikke blivende her for Dem, Svar-

stad. Kom til Paris.Krohg løftet også på sin vide hatt, smilte et farvel i skjeg-

get. Anders Svarstad ble stående et øyeblikk, lyttende tilde tunge skrittene som forsvant ned trappen. Kraft som etmagnetfelt, det var denne kraften han måtte ha. Være envårflom som brøt seg frem. Vi skal nå de brede lag, vekkemedfølelse og vise hverdagsheltene. Krohg var høyrøstetnår han langet ut mot düsseldorfernes forskjønning, hankalte det søndagspyntet sentimentalitet og falsk skjønnhet.Mannen var et brak, og han hadde rett. Det var på høytid å skildre verden som den virkelig var. En må gripe ogforarge, skape uro. Få menneskene til å tenke over hvorvi vil, hva det er fare for at vi kan miste. Jeg har malt fa-brikkpiper og telefonstolper, ståltråder i spenn, skrapjernog skrot og arbeiderrønner, og jeg har malt det alt sammenmed farger av sot, det har luktet av mine bilder. Luktet avden sotete, fuktigmettede luften vi puster inn. Brunsvart ogmønjerødt.

Jeg vil noe enda skarpere, verden går hurtigere rundtenn før.

Jeg har så mye ugjort!Han tok to og to trinn videre. Kanskje Paris igjen. Ja

visst. Før eller senere. Eller kanskje heller Italia. Dyrke denfølelsen som hadde løsnet i Italia denne våren, dyrke far-

22

gene og lyset. At det gikk an å male skarpt på en annenmåte.

Han ble stående og grunne på om han skulle appelleretil stipendkomiteen. Anke og sende ny søknad vedlagt enskisse av det nesten ferdige maleriet fra Bocca di Leone ogutkastene til Napoli-bildene.

Han skulle virkelig kunne trenge en ny Italia-tur.Hans italienske venn Luigi hadde sagt at det var rom i

herberget. Jeg bor på fattighuset og det er det beste stedetdu kan bo. Nesten gratis og nonnenes hjemmelagde mat.Han burde ta denne mannen på ordet.

Skulle han sette seg i gjeld heller enn å risikere et nyttavslag?

Et nytt opphold i Roma, gå enda dypere i sine studier avden klassiske kunstarven. Det ville vært ideelt akkurat nå.

Han hadde travet gjennom Europa på slitte skosåler oget håndverkerstipend. Museene og mesterne. Dampmaski-ner og det de kalte fremskritt. Han hadde stått og sett svartmenneskeliv i en bikube av en kullgruve og lurt på hvor-dan han skulle male sin tid. Han hadde skrevet om det.Europeismen og vestens motbydelige maskinkultur, et inn-trengende og hurtig fremvoksende barbari. Det fantes bareett svar.

Man måtte søke i menneskehetens historie, i den klas-siske kunstarven og fremfor alt i Italia. Der lå svaret.

Han åpnet døren til flomlyset fra skråvinduene. Det varpost til ham på skrivebordet. Noen hefter og et brev fraKristiansand. Hvem var det han kjente på Sørlandet?

Han rev opp konvolutten.

23

Jeg vil kjøpe Deres Myrens mekaniske verksted for engod pris, men husk at De skylder meg et ordentlig portrett.

Brevet var fra kaptein Børresen på Amerikabåten. Denhvithårede sørlandskapteinen som hadde hjulpet ham engang før. Nå ville han betale mer enn han noen gang haddefått for et maleri.

Hvem faen trenger å logre for en stipendkomité.Han tok av seg ytterfrakken og bøyde seg ivrig over far-

geblandingen.

*

Han hadde glemt tiden, det var blitt mørkt da han komhjem. Til gjengjeld hadde han et ferskt brød i den brukteapotekerposen. Alle tre barna sov. Hun tok imot ham medå knappe opp frakken, tre armene inn i hans varme og stålent inntil ham.

– Du, sa han.– Jeg vet det.Han strøk håret hennes så han kunne se øynene.– Hva vet du?– At du må ut, at du må reise.

Ringerike, 1880

Lyden kom først. En lyd som fikk skolestuen til å svingeog bli til dirrende streker foran øynene. Hendene smatt innunder pultlokket, men han visste at det ikke nyttet. Den ut-flytende skikkelsen kom mot ham, og røret hylte i luften.Så kom korpeskriket.

– Frem med lankene, brølte stemmen.Han kunne høre smellet komme susende og kjenne

hvordan fingrene ville hovne opp til nytteløse pølser. Viss-heten fikk øynene til å renne over. Snart slår han kloa imeg, og det må ikke skje. Ikke nå. Han blunket hardt ogtvang skyggen til å klarne, en ravn i frakk. Ventet til hanvar kommet like ved og sto midt i rekken av pulter. Så duk-ket han idet læreren hevet spanskrøret til slag, krøp undertre pulter og kastet seg ut av døren.

Det var blitt vått langs det ene buksebenet.Han løp som om han hadde ravneskyggen sirklende

over seg, tok bakveien forbi fjøset til han var sikker på athan var ute av syne. Blyantstumpene truet med å hoppe utav lommen, han presset den ene hånden mot det bulendeullstoffet og stanset ikke før han var fremme hos faren og

26

malerpøsene. Ansiktet på stigen lyste opp, et skjevt smil et-terfulgt av et smalnende blikk og et spørsmål.

– Tidlig ferdig?Han nøyde seg med et nikk og kontrollerte i det samme

at den slitte vadmelbuksen ikke ville avsløre det han kjentenedover låret. Han var allerede i ferd med å tørke. I lom-men lå alle småstumpene han spisset så bratt som mu-lig for å få dem til å vare. Han så opp på faren, han varigjen opptatt av taket og myste mot malerpenselen. Dumå ha skole, gutt. Du skal skaffe deg en fremtid. Ordene,gjengangerordene, formaningene. Hva visste vel faren omdenne mannen de kalte lærer. Om den grå skolestuen heltuten farger. Og ennå var det ingen som visste dette hanhadde oppdaget om seg selv, at han hadde en spesiell evne.

Det var noe som satt i fingrene hans som en hemmeliggave, noe han skulle vokte over og bruke.

Han pakket ut kosten fra det våte omslaget. Først skal jeglære meg dette. Å dekorere en rikmannsstue. Han fikk ennåikke lov til å prøve seg på akantusrankene som skulle for-mes i takhjørnene. Hans jobb var å grunne, male listverket.

På gulvet sto tildekkede møbler, en stabel av malerier stolent mot et bord. Han løftet opp tøystykket som var lagtover det store bildet som sto ytterst. Han kjente det godtnå, og kraften var ikke blitt mindre. Det slo bølger ut framaleriet, og det tok ham som et gisp når han dro av kledetfor å få sett det hele. Med ett svømte han og sloss, trakkinn saltvann. Han var i ferd med å synke på et skip, hanvar prisgitt en klippe og krefter utenfor alt menneskelig. Etpar solstråler lovet ingen redning. Han var fortapt.

Han ble stående låst og hørte bare havet som slo, et jam-

27

rende, krengende skip, mennesker som skrek, tordenskrallog så en sol, en gud, en himmel som sviktet menneskene.

Det var innrammet i bladgull.– Hva er det med deg, gutt?Kan maling også få frem et tordenvær, slå hull i en tilvæ-

relse? Som et hull man faller ned i for deretter å bli bortei en annen verden?

Han lot fingrene løpe over skip og bølger og lysstrålerog kjente at det var flere lag. Hvordan kan man male pådenne måten? Han ville gå inn i dette maleriet, la seg for-hekse og bli en del av fortellingen han ikke kjente.

– Hva er det med deg?– Jeg kommer.

Han så opp på faren igjen. Det hadde dryppet flekker i an-siktet hans. De store nevene hadde tykke, trælete fingre,det var svarte bekkefar der jord og skitt hadde trengt seginn. Det lot seg verken vaske eller skrubbe vekk. Arbeidetmed maling og farger var en velkommen pause fra den kar-rige jorden. Når de begge sto oppunder taket på hver sinstige kunne faren fortelle om andre malere han kjente til.Ekte malere.

Anders klatret opp og balanserte pøsen med grunningpå det bredeste trinnet.

– Fortell om maleren som bor i Italia, ba han.Så fortalte faren om mannen som malte bibelhistorien i

en takhimmel kalt Capella Sistina og selv ble Skaperen ogverdens største skulptør.

*

28

Veien hjem ble lang, bakkehellingene vokste for hvertskritt og faren tok hånden hans. Det var først til den al-ler siste hilsenen fra solen at de rundet svingen og Tyri-fjorden kom til syne. Bønsneskirken lå der foran dem ogvar ikke hvit lenger, den var nymalt i rosa av sol og him-mel.

Han slapp taket og løp, det var kortere vei dit han skullenå enn til gården Svarstad de hadde flyttet fra for et par årsiden. Solen forsvant ned bak åsen på den andre siden avfjorden, og kirken lyste igjen hvitt i alt som var i ferd medå miste dagens farger.

Så var han der ved den forseggjorte grinden og kunneslippe seg inn.

Ute av syne fra alt som hadde vært før.De hadde flyttet den gamle kafteinstuen stokk for stokk

og satt den opp igjen. Det var husmannsplassen nederstved skogkanten de bodde på nå, og tømmeret slapp norda-vinden gjennom i hvislende sukk. En malerjobb til, sa far,og de skulle få råd til utvendig panel. Sørjordshaugen hetplassen og lå for seg selv på nedsiden av veien, godt gjemtbak trærne. De var blitt en familie som gikk i ett med jor-den og gråfargene hadde krøpet inn i huset. Faren maltefor andre, men hadde ennå ikke råd til farger hos seg selv.

29

Det beste med husmannsplassen var den korte veien nedtil fjorden. Her kunne han stå og kaste stein eller fiske,eller bare se inn i vannet som slo mot et nes og en steinvik.

Det var ikke Tyrifjorden, det var Atlanterhavet, og påden andre siden var Amerika.

Han vente seg til å ta omveier for å unngå synet av detgamle huset på Svarstad. Det lå der oppe på den andre si-den av veien og kunne skinne like sterkt i solen som Bøns-neskirken. Han husket lys og farger i et stort og romsliggårdshus, gulv han kunne løpe over. Blanke, høye vin-duer og klatreroser utenfor. Ennå satt det som et skram-lende minne i hodet, den forvirrende dagen da Svarstad påRøyse skulle selges og alt de eide ble satt ut og klubbensmalt, lensmannen som ropte og forkynte.

Bygdefolk var kommet som til fest.Han hadde gjemt seg på låven og kikket ned. Faren og

moren og lillebror Johan sto tett inntil hverandre borten-for alle de andre. Han skjønte med ett hva som haddeskjedd.

De var blitt alene midt i bygden.

I tiden etterpå syntes han ordene ble uttalt nøye og syntesviktigere enn før. Faren snakket på en måte som var mestinnover. Vi eier ikke mye, men det vi eier skal være pent.Moren tok med seg røtter og avleggere fra den gamle ha-gen og flyttet jord som om de kunne bygge seg inn i bloms-ter og busker og glemme den stusslige stuen. De flestemøblene var blitt solgt, og kveldene den første tiden gikkmed til å snekre stoler og benker. Faren lærte ham å skjære

30

ut i tre og la hånden om hans og viste ham den varsommeveien inn i treet.

Du må være lett på hånden.Du må lære deg noe ingen kan ta fra deg, gutt.Faren malte akantusranker i andres finstuer og hjemme

kunne han skape møbler som formet seg etter kroppen. Enstol av tre skal være myk å sitte på og god for blikket, for-mante han.

Han så på faren, på hendene hans, på måten han løftethaken og knep leppene sammen. Han så på sine egne hen-der, de hadde fått sine første furer, deretter gikk han borttil speilet med det ujevne sølvet og så om han kunne få sineegne lepper til å stramme på samme måten.

Han så på faren og lurte på om livet handlet om å holdeut.

Noe hardt boblet inni ham, det samme som av og til vel-tet frem i skolestuen, i nærheten av de andre. Jeg er ikkesom dem. Han klemte hånden rundt blyantstubbene. Jegkan tegne hva som helst, jeg kan tegne på en planke, påen utedo, på et ark når jeg har. Hva som helst på hva somhelst.

Nå så han på faren igjen, jeg er ikke som ham.Jeg vil ikke bli som ham.Leppene var røde av å bli bitt sammen da blikket på nytt

traff speilet.

Det var uutholdelig å finne seg i alt sammen. Særlig iskolestuen. Det er viktig at vi holder på retten til skole-gang, sa faren. Han fortalte om høvdingeslekten de komfra, om Eidsvoll og grunnloven og rettigheter, men Anders

31

kunne ikke fatte hva skoletimene i Gammelklokkergårdenpå Hundstad hadde med rettigheter å gjøre. Og hvordanskulle han uttrykke det når han slettes ikke ville stå forpresten.

Han bøyde seg over et tegneark og hørte at foreld-rene fabulerte og snakket om en ny tid og jernbanen somvar kommet, telegraf og elektrisk strøm. Vann som kunnerenne av seg selv inn i husene og ikke måtte hentes i bøtter.Faren snakket om Hattemakeren på Hønefoss, den enestepå Ringerike som våget å stå opp mot øvrigheten. Jeg støt-tet ham ikke den gang, nå tenker jeg annerledes. Han snak-ket lavt som om det bare var for morens ører, men An-ders var gammel nok til å kjenne historien om hattemakerHallsten Knudsen. Det ble sagt at mannen hadde rent ho-det i murveggen heller enn å bli arrestert. Siden den gangvar det blitt mange thranitter i fylket. Svarstadfamilien varikke de eneste som hadde blitt tvunget fra gård og grunn.Kanskje vi burde dra over havet dit Marcus Thrane dro isin tid? hørte han faren si. Vi kunne slå oss ned i Minne-sota. De kjente flere fra Ringerike som hadde dratt.

Og Anders var med det samme tilbake i de grå, veldigebølgene, han var i maleriet og det pisket et hav rundt ham.De skulle til Amerika, og over dem hang det et domme-dagslys. Det lovte seier like mye som undergang. Slik hankjente det når han dro fingrene over oljemalingen, bølgenekunne dra ned eller de løftet frem. Og der, over havet, fan-tes lyset som brøt igjennom, selve fremtiden.

Alt var mulig, det visste han, der på den andre siden, ogman måtte være villig til å betale med livet. Fetter Ole komaldri frem, det ble bare et halvferdig brev. Et brev som lå i

32

treskrinet under sengen og fikk ham til å grøsse. Amerika-brev skulle dale fra himmelen og skinne av håp, men dettehadde etterlatt seg uhygge. Den 16. juli døde Anna, og den20. døde min sønn Ole om bord på skipet, begge av dy-senteri. Onkelens skrift var nesten fornærmende nøkternmens han leverte opplysninger som tok pusten fra dem.Ole var begynt på et brev til Anders, jeg legger det ved.Tidligere på sommeren hadde han kapprodd med fetterOle på Tyrifjorden, fetteren med de klamme hendene ogalle fregnene hadde vært irriterende overlegen. Ole haddelovet å skrive og fortelle om livet om bord i skipet, om lan-det på den andre siden. Nå var han borte, forsvunnet inni et maleri, og det påbegynte brevet var en halv side medgyngende bokstaver.

– Hva er det du tegner, gutt?På arket reiste kong Neptun seg i mektige bølger, et skip

gikk under. Det flakkende lyset fra oljelampen fikk stre-kene hans til å leve. Faren kom med en klukkende lyd.

– Maren, kom her og se.Hun slo seg på knærne og lo.De hadde begge sett hvem ravnenesen på den fæle Nep-

tun egentlig tilhørte.