UTGITT AV SOS-BARNEBYER / NR 3 • 2014

BYGGER SAMFUNN FOR BARNA SIDE 12LIVET I MWANZA SIDE 15

BYEN ER BERGEN SIDE 20Tema

DEN LANGE SKOLEVEIEN SIDE 4-9

• ABB• Ansatte i SAS• Dips• Eplehuset• Espira Gruppen AS• Finn.no• Kruse Smith• Lilleborg• Mercuri Urval• Norges Rederiforbund• OBOS• Prosafe• Skretting

SOS-bedriftspartnere finansierer bygging eller drift av en SOS-barneby, et SOS- familieprogram, et familiehus, en barne-hage, en skole eller et medisinsk senter.

For mer informasjon, kontakt Linda Cecilie Dale. Telefon: 23 35 39 00E-post: bedrift@sos-barnebyer.no

Vi takker for støtten fra våre HOVEDSAMARBEIDSPARTNERE:

Vi takker for støtten fra våre HOVEDBIDRAGSYTERE:

SOS-BEDRIFTSPARTNERE

LEDER2

SVEIN GRØNNERN generalsekretær

Utdanning for alleEn god utdanning gir alle barn muligheten til å få fram det beste i seg selv. Men skal vi gjøre skoleveien lettest mulig, må vi sørge for at barna har en trygg familie å komme hjem til når skoledagen er over.

Gode lærere, nok lærebøker og en trygg skolevei. Det er mye som skal på plass før barn kan få den utdanningen de fortjener. SOS-barnebyer hjelper skoler, lærere og elever med både materiell og økonomisk støtte. Det er en viktig del av jobben vår.

Men jobben begynner allerede før barna tar fatt på skoleveien. Den begyn-ner med å gi barna et trygt hjem og en god og omsorgsfull familie. Hvis barna må jobbe for å forsørge søsknene sine, eller ikke får nok næringsrik mat, får de også mindre ut av skolehverdagen. Derfor hjelper SOS-barnebyer familier med å holde sammen. Vi gjør det lettere for foreldre å forsørge barna sine. Da gir vi også barn en trygg og stabil ramme rundt oppveksten.

En god utdanning gir alle barn muligheten til å få fram det beste i seg selv. Men for mange er veien til skolen både lang og hard. Sammen gjør vi den litt lettere.

SOS-magasinet utgis av Stiftelsen SOS-barnebyer Norge, Mariboes gt. 13, Postboks 733 Sentrum, 0105 Oslo Telefon: 23 35 39 00 E-post: sos@sos-barnebyer.noAnsvarlig redaktør: Svein GrønnernRedaktør: Thomas Havro Hansen

Design og layout: Itera GazetteTrykk: Color Print ASOpplag: 154 000Forsidefoto: Patrick WittmannRed. avsluttet: 15.08.2014Kontonr.: 8380 08 73730www.sos-barnebyer.no

MILJØMERKET

241 519

TrykksakC

M

Y

CM

MY

CY

CMY

K

Svanemerke norprint [Converted].pdf 02-04-08 08:18:40

«Hvis barna må jobbe for å forsørge søsknene sine, eller ikke får nok

næringsrik mat, får de også mindre ut av skolehverdagen.»

For fem år siden lanserte FN sine retnings-linjer for alternativ omsorg, et verktøy for alle som jobber med sårbare barn. Ret-ningslinjene skal både forhindre at barn må flytte fra familiene sine, og samtidig sørge for at de barna som mister sine foreldre får et godt liv i alternativ omsorg.

Nå viser en ny rapport at myndighetene i flere land ikke følger disse retningslin-jene. Rapporten er laget av SOS-barnebyer i Malawi, i samarbeid med Universitetet i Strathclyde i Storbritannia, og tar for seg situasjonen i åtte afrikanske land.

MANGLER FORMELLE TILTAKI rapporten slås det fast at det ofte mangler formelle tiltak for sårbare barn. I stedet gjøres mye av arbeidet for disse barna i ufor-

melle sammenhenger, ofte uten tilstrek-kelig tilsyn eller godkjenning av de som jobber med barna. Det utgjør en risiko for barnas ve og vel.

I tillegg legges det for lite vekt på arbei-det med å forhindre at barn mister famili-ene sine. Rapporten viser at mange av barna som i dag befinner seg i alternativ omsorg – altså hos fosterforeldre eller liknende – fint kunne ha bodd hos sin egen familie dersom den offentlige støtten hadde vært sterkere, mer utbredt og bedre koordinert.

KREVER ET NYTT BLIKKNå krever SOS-barnebyer at myndighetene trekker flere med seg i arbeidet. Lokal-samfunnene må involveres, og ikke minst familiene og barna selv. Både barn, foster-

AKTUELT 3

FOR LITEN INNSATS FOR BARNA

Myndigheter og ikke-statlige organisasjoner må arbeide sammen for barnas beste. Det viser en ny rapport SOS-barnebyer har vært med på å utarbeide.

tekst: THOMAS HAVRO HANSEN foto: BJØRN-OWE HOLMBERG

foreldre og biologisk familie må lyttes til dersom situasjonen skal bedres.

I tillegg må myndighetene i de ulike landene ta en aktiv lederrolle. Barneverns-tjenesten må koordineres og ressursene må settes inn på riktig sted.

Samtidig må myndighetene involvere andre bidragsytere. Vi vet fra andre land at både privat sektor og ikke-statlige organi-sasjoner kan bidra både med kompetanse og med ressurser.

Vi vet også at innsatsen må begynne tidlig. SOS-barnebyer driver familieprogrammer over hele verden, og hjelper flere hundre tusen barn og voksne å holde sammen i sine fami-lier. Den typen innsats trengs det mer av.

4 TEMA: UTDANNING

DEN LANGE SKOLEVEIENUtdanning er en forutsetning for utvikling. Men et trygt hjem er en forutsetning for at utdanningen skal bli vellykket.

tekst: THOMAS HAVRO HANSEN

FO

TO: C

LAIR

E LA

DA

VIC

IUS

p

5TEMA: UTDANNING

DEN LANGE SKOLEVEIEN

12 ÅR GAMLE KUDZAI fra Zimbabwe ble mobbet av sine jevnaldrende fordi hun ikke kunne lese eller skrive. Hun og broren er foreldreløse og hadde verken fødselsat-test eller skolepenger. I Zimbabwe koster de offentlige skolene penger, og Kudzai og broren deler skjebne med mange barn som ikke får tilgang til en god utdanning.

En lokal ildsjel ble redningen. 84 år gam-le Doris Makombe aksepterte ikke at så mange barn skulle gå uten utdanning. Hun startet sin egen skole i Mokokoba-området sør i Zimbabwe, der Kudzai og broren bor. Doris fikk låne et rom av den lokale kirken, og underviser mer enn 60 barn fra første til sjuende klassetrinn.

Omtrent en tredjedel av barna deltar også i SOS-barnebyers familieprogram i regionen. Familieprogrammet hjelper Doris med skolebøker og andre ting hun trenger.

NÅR IKKE MÅLENEI juni la den norske regjeringen fram en stor-tingsmelding om utdanning i utviklingspoli-tikken. Økt tilgang til utdanning er en del av FNs tusenårsmål, en serie utviklingsmål som ble satt i år 2000, og som skulle innfris innen 2015. Målene handler blant annet om helse, miljø og fattigdom, i tillegg til utdanning.

Siden årtusenskiftet har mye gått i riktig retning. Fattigdommen er på vei ned, og stadig flere får tilgang til rent vann. Men fortsatt dør det årlig nesten åtte millioner barn under fem år. Fortsatt lever for mange i slum og ekstrem fattigdom. Og fortsatt vokser for mange barn opp uten tilgang til utdanning.

Tusenårsmålene sier at alle barn skal sikres retten til grunnskoleutdanning. Men i dag står fremdeles 57 millioner barn uten skole-tilbud, og halvparten av dem bor i land preget av konflikt eller svake myndigheter. Kvalite-

ten er også varierende, og 250 millioner elever mangler grunnleggende lese- og regneferdig-heter selv etter fire års skolegang. I tillegg er kjønnsbalansen svært ujevn mange steder. Med dagens tempo er det anslått at jenter i Afrika sør for Sahara ikke vil ha universell tilgang til utdanning før i 2086.

Siden mange av målene vil stå uoppnådd i 2015, har FN påbegynt en prosess for hva som skal skje videre – den såkalte «Post 2015»-prosessen. I stortingsmeldingen sier regjeringen at den vil «bidra til en ny inter-nasjonal offensiv for å sikre relevant utdan-ning for alle». Alle barn må få de samme mulighetene til å begynne på og fullføre skolen, de må lære grunnleggende ferdighe-ter, og hjelpes til en overgang til arbeidslivet. I tillegg lover meldingen å satse på jenter, fattige barn, barn i krise og konflikt, samt barn med nedsatt funksjonshemming.

TRYGGE FAMILIER– Det er positivt at regjeringen vil ta en global lederrolle i arbeidet med utdanning, sier Svein Grønnern, generalsekretær i SOS-barnebyer Norge. – Det er riktig at utdan-ning er en forutsetning for utvikling, og en viktig del av fattigdomsbekjempelsen.

6

FOTO

: CO

NO

R A

SH

LEIG

H.

TEMA: UTDANNING

«Det er positivt at regjeringen vil ta en global lederrolle i arbeidet med utdanning» Svein Grønnern

SOS-barnebyers grunnskole i Bangui i Den sentralafrikanske republikk har 420 elever. Her har mange av dem møtt opp for å feire slutten på skoleåret.

Men Grønnern er også opptatt av at grunnlaget må legges enda tidligere. Nær 160 millioner barn i verden har i dag ingen voksne omsorgspersoner eller foreldre til å passe på seg. De lever på gaten, hos andre familier, hos arbeidsgiver eller vandrer fra sted til sted under svært farlige og usikre omstendigheter. De har ingen tilgang til utdanning, helsetjenester, informasjon eller trygghet.

– Alle barn trenger nære omsorgsper-soner og en trygg og stabil oppvekst, sier Grønnern. – Barn som for eksempel lever i frykt for at foreldrene skal dø av aids, eller frykter vold og overgrep, vil også ha store problemer med å ta til seg kunnskap og gjøre seg nytte av en utdanning.

Dette er et perspektiv som må løftes ty-deligere fram når utdanning skal gjøres til en viktig del av utviklingspolitikken, mener Svein Grønnern.

– Utdanning er en forutsetning for utvikling. Men et trygt hjem er en forutset-ning for at utdanningen skal bli vellykket, sier han.

MÅ JOBBE SYSTEMATISKStortingsmeldingen om utdanning i ut-viklingspolitikken skal behandles i høst,

og SOS-barnebyer er med når stortings-høringen avholdes i oktober. Utdanning er en hovedpilar i flere av SOS-barnebyers programmer, og gjennom mange års arbeid med sårbare barn over hele verden har orga-nisasjonen mye erfaring å dele.

En av de viktigste jobbene er å identifi-sere de barn og unge som blir systematisk marginalisert. I fattige land har barn som er foreldreløse eller står i fare for å miste foreldrene sine mindre sjanse til å gå på skolen enn andre barn. De foreldreløse barna kan oppleve å bli frosset ut, at de må flytte ofte, eller at de må jobbe for å for-sørge seg selv.

Dessuten må omsorgen for de mest sår-bare barna prioriteres høyere. FN har laget egne retningslinjer for hvordan vi tar hånd om barn som har mistet foreldrene sine, men i mange land klarer ikke myndighe-tene å følge opp disse retningslinjene. Her må det både mer penger og bedre koordine-ring til.

I tillegg er det viktig å bruke alle gode krefter i lokalsamfunnene. Utdannings-tilbudet må nå alle. Da må også lokal-samfunn og familier engasjeres. Lokale organisasjoner vet ofte mer enn andre om utfordringene for barna i deres område og

kan gi verdifull hjelp. De må både støttes og lyttes til.

NY FINANSIERINGI tillegg til å drive egne skoler, barnehager og yrkesopplæringssentreover hele ver-den, jobber SOS-barnebyer sammen med familier, lokalsamfunn, offentlige skoler og myndigheter for å sikre flest mulig barn en god utdanning. Det handler både om å motivere foreldre til å sende barn på skolen, sørge for at skolene er billige eller gratis, bidra til skoleutstyr og hjelpe politikere til å få øynene opp for hvor viktig utdanning kan være for samfunnet de har ansvar for.

Det gjelder også i Zimbabwe, der flere av elevene i Doris Makombes improviserte hjemmeskole deltar i SOS-barnebyers fami-lieprogram.

– Utdanning er en hovedkomponent i familieprogrammet, og SOS-barnebyer Zimbabwe dekker utgiftene til skolegang, inkludert skolepenger og skoleuniformer for barna som er med, sier Britt Schumann, som er rådgiver for utdanning i SOS-barne-byer Norge. Hun er også programansvarlig for Zimbabwe, og besøker programmene i landet jevnlig.

– I flere år gikk en stor andel av budsjet-

7

FOTO

: CO

NO

R A

SH

LEIG

H.

FOTO

: KAT

ERIN

A IL

IEV

SK

AFO

TO: C

LAIR

E LA

DA

VIC

IUS

FOTO

: BR

ITT

SC

HU

MA

NN

TEMA: UTDANNING

Øverst til venstre: Et klasserom i en SOS-skole i Louga i Senegal. Nederst til venstre: En jente i SOS-barnebyers familieprogram i Jerevan i Armenia viser fram det russiske alfabetet. Høyre: Gutter lærer søm i Harare i Zimbabwe.

tet for familieprogrammet i Zimbabwe til å dekke skolepenger. I samarbeid med flere lokale skoler har vi nå funnet andre inn-tektskilder slik at barna i familieprogram-met kan få gratis skolegang, samtidig som skolene får sine nødvendige inntekter, sier Schumann. – På en skole i Harare ble det satt opp et drivhus for tomatdyrking, og de får nå gode inntekter av tomatsalg til lokale butikker. Andre skoler driver med kylling-produksjon, fiskeoppdrett eller bikuber som produserer honning.

I Zimbabwe har det tidligere vært et problem at mange ønsker seg en akademisk utdanning, mens arbeidsmarkedet skriker etter håndverkere og annen praktisk kom-petanse. Arbeidsledigheten i landet anslås til ca 80 %.

– Det har nok vært en forestilling om at teoretisk kunnskap er viktigere enn prak-tisk kunnskap, men inntrykket nå er at ungdom ønsker seg en mer praktisk utdan-ning, sier Schumann.

Gjennom samarbeidet med myndigheter og lokale skoler prøver SOS-Zimbabwe å på-virke utdanningstilbudene slik at de bedre gjenspeiler behovene både til de unge og til

samfunnet. Og gjennom et likestillingspro-sjekt støttet av Grieg Foundation har SOS-barnebyer Norge bidratt til at det opprettes yrkesfagklasser som nå tilbyr undervisning i blant annet søm, matlaging, snekring og

mekanikk. Dette har blitt svært populært blant elevene, og guttene deltar i søm og matlaging på like fot som jentene.

– Når de unge får tilbud om en yrkes-

8

FOTO

: CO

NO

R A

SH

LEIG

H

«Når vi snakker med de unge hører vi at de ønsker seg en mer praktisk utdanning» Britt Schumann

TEMA: FOSTERBARN

Tre unge jenter fra SOS-skolen i Port-au-Prince på Haiti gjør seg klare til kroppsøving. SOS-barnebyer har vært med i mange skoleprosjekter på Haiti etter jordskjelvet i 2010.

8 TEMA: UTDANNING

9

En jente fra SOS-barnebyer går på skolen i Tbilisi i Georgia.

Gutter og jenter i skoleuniform i Medan i Indonesia.

Fra et klasserom på en SOS-skole i Guinea-Bissau.

9

FOTO

: CLA

IRE

LAD

AV

ICIU

SFO

TO: T

ESS

A JO

LFO

TO: K

ATER

INA

ILIE

VS

KA

TEMA: UTDANNING

opplæring som gjør at de kan etablere en virksomhet og få inntekter, er det klart mye bedre enn å utdanne seg til arbeidsledighet, sier Schumann.

BRA FOR SAMFUNNETGjennom å støtte familier i krise, forebygge at barn blir forlatt, sørge for at omsorgsperso-nene er i live og tilby alternative omsorgsløs-ninger skaper vi en trygg ramme rundt barns liv og gjør at de kan få dekket andre basale menneskerettigheter, sier Svein Grønnern.

– Å satse på barn er bra for det enkelte barn, for familien og for utvikling i sam-funnet, sier Grønnern. – Omsorg og et trygt hjem er utgangspunktet for at barn skal kunne få oppfylt alle sine andre rettigheter.

Tidlig innsats for barn gir både mer øko-

nomisk vekst og et mer likestilt samfunn. Det viser også økonomiske studier, påpeker Grønnern.

– Barn som vokser opp i trygge familier er i stand til å delta i samfunnet på en helt annen måte enn de som sliter med traumer etter en evig kamp for å overleve. Derfor må utviklingspolitikken begynne med barns rett til et hjem, og med omsorg og trygghet for de som er alene, sier Grønnern.

FORANDRER LIVENEI Zimbabwe får barna en ny sjanse takket være et godt samarbeid mellom lokale kref-ter og organisasjoner som SOS-barnebyer. Kudzai er nå ferdig med sjuende trinn, og gjør seg klar til ungdomsskolen.

– Jeg håper å kunne gjøre det beste ut av

sjansen jeg har fått, sier Kudzai. – Drøm-men min er å bli sykepleier.

Familieprogrammet til SOS-barnebyer jobber med å skaffe henne og broren gyldige fødselsattester så de kan fortsette utdan-ningen sin også etter at de har forlatt Doris Makombes hjemmeundervisning.

For 84 år gamle Doris er barnas lykke lønn nok i seg selv.

– Det som motiverer meg er å se disse barna som egentlig hadde blitt fratatt sin mulighet til å lære, sier hun. – Nå forandrer vi livene deres gjennom utdanning.

– Jeg er egentlig gjerrig, sier Rolf Bakken. Nå har han gitt en halv million til SOS-barnebyers arbeid i Tanzania.

Det skjedde gjennom Hamar Arbeiderblad. 73 år gamle Rolf Bak-ken leste at SOS-barnebyer manglet 500 000 kroner til et nytt barnehus i Tanzania. Da han hadde lest artikke-

len ferdig, hadde han bestemt seg: Han ville donere alt.

– Jeg er egentlig veldig gjerrig, og har verken avisabonnement, moderne tele-fon eller annet elektronisk utstyr. Det er kanskje derfor jeg har penger til overs. Jeg er en enslig mann uten etterfølgere, så da kan jeg like gjerne dele pengene mine med noen som trenger dem, sier han til avisa.

Nå håper Rolf Bakken å kunne besøke Innlandshuset når det etter planen skal stå ferdig i 2016. I mellomtiden vil han oppfordre og utfordre andre til å gi penger til veldedige organisasjoner.

– SOS-barnebyer skal blant annet pusse opp en skole for 900 elever, så de trenger bidrag fra flere enn meg, sier han.

10

Ga sommerjobb til SOS-barnI to år har SOS-barn i Vilnius hatt sommer-jobb hos Møller Auto. I år jobbet Emilja i to måneder med å ringe klienter og oppdatere datasystemet til bilbutikken. I fjor jobbet Egidijus med vedlikehold av biler.

I tillegg til å lære om hobbyen sin fikk Egidijus yrkesopplæring og kombinerer nå vanlig skolegang med praksis hos Møller Auto. Selv sier han at jobben motiverer ham og bidrar til at han kan forstå de voksnes verden bedre.

Det er fint å vite at jeg kan jobbe mer og tjene mer, og dermed også legger penger til side, forteller Egidijus. For sin første lønn kjøpte han gaver til sine brødre og søstre, og fra Møller sies det at alle er veldig fornøyde med både Emilja, Egidijus og de andre som har jobbet hos dem en kort periode.

SOMMERSKOLE MED SOS-KURS

For tredje år på rad arrangerte Ulstein Group sommerskole for 27 barn av ansatte. I løpet av årets sommerskole ble det valgt å ha SOS-bar-nebyer som ett av temaene, og barna på dette kurset fikk lære om SOS-barnebyer og deres arbeid verden rundt, samt om Ulstein Groups viktige samarbeid med SOS-barnebyer.

I tillegg fikk barna så sine egne solsikker til støtte for at barn over hele verden skal ha en god barndom med gode relasjoner og trygge voksne.

Forbi sardinenes rikeIngunn og Snorre har lagt ut på sin jordomseiling og er på vei ut av Middelhavet. Først stanset de opp i sardinenes rike.

I sommer gikk startskuddet. Ingunn og Snorre legger ut på en jordomseiling der de både skal besøke og samle inn penger til barnebyen i Ipiales i Colombia. SOS-maga-sinet fortalte om planene i fjor høst, og nå er paret altså underveis. De la ut fra Hellas, og første stopp var på Sardinia – sardinenes

rike. Nå nærmer de seg Kanariøyene før ferden går over Atlanterhavet.

Du kan følge innsamlingen på http://innsamling.sos-barnebyer.no/bidra-ipiales, og reisebloggen til Ingunn og Snorre på http://www.sy-spinnvill.com/.

EGENTLIG GJERRIG

FOTO

: CH

RIS

TIA

N E

. BER

GH

EIM

, HA

MA

R A

RB

EID

ERB

LA

STØTTESPILLERE

FOTO

: ULS

TEIN

11STØTTESPILLERE

FOTO

: OLA

RYE

, AR

BEI

DET

S R

ETT

STORT & SMÅTT

RUSSEN SAM-LET INN FOR UTØYA-OFFER

Emil Okkenhaug var 15 år gammel da han døde på Utøya. Nå har skolekameratene hans gitt overskuddet fra russerevyen til SOS-barnebyer.

For snart to år siden var foreldrene og søskenene til Emil Okkenhaug på besøk i SOS-barnebyen i Juliaca i Peru. Etter at Emil døde på Utøya besluttet familien å opprette et minne-fond til inntekt for det såkalte trønderhuset i denne barnebyen. På huset henger det en plakett med innskriften «Til minne om Emil».

I år skulle Emil vært russ. Skolekameratene hans ga overskuddet på mer enn 100 000 kroner til Emils minnefond. Til sammen har det nå kommet inn mer enn en halv million kroner til barnebyen. SOS-barnebyer retter en stor takk til en familie som har klart å bruke sorgen over sitt eget barn til å hjelpe barn i andre deler av verden.

Prinsesser på fertenEn gjeng godt voksne prinsesser i Stjørdal har i fire år på rad samlet inn penger til SOS-barnebyer gjennom en egen «prinsesselunsj». Totalt har nærmere 50.000 kroner blitt samlet inn til Mwanza i Tanzania.

ROAD TRIP FOR BARNS BESTEDet er 9 300 km fra Åsgårdstrand til Kirgisis-tan. Vennegjengen på tre kjørte hele veien for å overlevere en Nissan Pajero til SOS-barnebyen i Biskhek.

Kjøreturen tok Morten Finnebråten, Ole Bjerkebæk og Per Ole Bjønnes tre uker, og gleden var stor da bilnøklene – og en uskadd bil – kunne overleveres til bestyrerinnen i barnebyen. Turen har vært planlagt siden januar i år.

– Vi fikk en flott mottakelse, og ble invitert til middag med lederen for SOS-barnebyer i Kirgi-sistan, forteller de fire til Gjengangeren. – Bilen skal brukes på landsbygda, der veinettet er ganske elendig. Slik får de kontakt med barn som ikke har det så bra.

AkershusIngrid Steen Malt/91 82 30 09

Buskerud Grith Overgaard Fosnæs/93 44 51 14

FinnmarkRosel Olsen/95 04 66 15

HedmarkEva Bækkel/99 01 83 06

HordalandSonal Patel/41 30 45 83

Møre og RomsdalKari Mette Abusland/95 12 55 60Gerd Watten/90 93 58 74

NordlandStåle Bakken/95 90 13 31

Nord-TrøndelagIngrid Hallan/99 58 24 12

Oppland Eva Engenes/97 78 65 63

OsloSolveig Hauge/41 60 46 27

RogalandRagne Rødstøl/91 82 35 07

Sogn og FjordaneRalf Einar Johannessen/48 27 55 96

SvalbardAnne Lise Klungseth Sandvik/91 71 31 63

Sør-TrøndelagIda Marie Ulriksborg/95 85 29 28

TelemarkSissel Berit Hoell/91 36 50 81

TromsBodil Skotnes/91 57 92 30

VestfoldBernhard Marti/99 61 17 54

ØstfoldMary Gander/48 16 37 24

ØNSKER DU Å BIDRA SOM SOS-FRIVILLIG? For mer info: sos-barnebyer.no/frivillig. Ta også gjerne kontakt med din fylkesleder.

67 år gamle Per Ove Lilleeng har byttet ut hjertet og amputert en fot. Likevel hogger han ved til inntekt for SOS-barnebyer.

– Vi snakker om at vi er så flinke til å gi her i lan-det. Utgangspunktet mitt er litt annerledes; det er alt en får ved å gi, sier Per Ove Lilleng til Arbeidets Rett. Han har transplantert et hjerte og amputert en fot, men hogger likevel ved til inntekt for SOS-barnebyer. I løpet av tjue år har han bidratt med over en million kroner, anslår han.

Lilleng er uføretrygdet, men har ikke lyst til å bruke alle pengene på seg selv. I tillegg til vedkap-pingen har han to fadderbarn, ett på Sri Lanka og ett i Vietnam.

Da han fikk nytt hjerte i 1990 var prognosen for videre levetid på 10 år. – Jeg konstaterer at jeg har overskredet prognosen med god margin, sier Lil-leng, som også har sanket medaljer i internasjonale mesterskap for transplanterte. Det er mye som tyder på at han kommer til å hogge ved for SOS-barnebyer i mange år til.

Alt man får ved å gi

1212 LOKALSAMFUNN

BYGGER SAMFUNN FOR BARNADe kaller det bare «Guinaw Rail». På wolof betyr det «området bak jernbanen», et av slumområdene i Louga i Senegal. Før var det jernbanen som delte området i to, men nå har alle jernbaneskinnene blitt plukket fra hverandre og solgt som skrapjern. I et av stråhusene her bor 35 år gamle Mame, hennes syke mann og deres fem barn på mellom to og tolv år. Huset har ett rom, gulv av leire og en dør uten lås. Like i nærheten ligger en søppelfylling. Brønnen er nesten en kilometer unna. Mannen lider av nyresvikt. Selv trenger hun en øyeopera-sjon. Men Mame er likevel optimist.

Å HJELPE BESTHvordan hjelper man best familier som sliter? Familier som har mistet sin hoved-

forsørger, eller som ledes av besteforeldre eller eldste søsken? Det er et spørsmål SOS-barnebyer jobber med daglig. Det er også et spørsmål som nylig ble stilt til våre egne ansatte og representanter fra lokale sam-arbeidsorganisasjoner i ti afrikanske land. Målet var å lære mer om hva som virker, og hva det må gjøres mer av.

SOS-barnebyer internasjonalt har eksistert i 65 år, og i løpet av den tiden har utfordringene for de svakeste blant oss endret seg. I etterkrigstiden var det viktig-ste å ta vare på foreldreløse barn. I dag er situasjonen for verdens sårbare barn langt mer kompleks.

Derfor arbeider også SOS-barnebyer på et bredere felt enn noensinne. De tradisjonelle barnebyene er fortsatt kjernen i virksomhe-

Når familiene skal styrkes, må hele lokalsamfunnet stille opp. Det har 35 år gamle Mame fra Senegal fått merke.

Tekst: THOMAS HAVRO HANSEN

Foto: CLAIRE LADAVICIUS

13

ten, men arbeidet med familieprogrammer, sosialsentre, helsearbeid og utdanningstil-bud har blitt stadig mer sentralt. Dermed blir det også stadig viktigere å samarbeide med lokale organisasjoner som er forankret i det samfunnet der barna vokser opp.

GIR OPPLÆRINGI Guinaw Rail jobber SOS-barnebyers fami-lieprogram sammen med en lokal organisa-sjon som hjelper kvinner og familier som har problemer.

– Når du har små barn er det vanskelig å gjøre noe utenfor hjemmet, sier Mame.

Hun livnærer seg og familien ved å selge smultringer fra stråhuset de bor i, og skal snart få opplæring i hvordan hun starter og driver sin egen forretning. Hun får tilgang til mikrolån som gjør det lettere for henne å utvide den forretningen hun allerede har. Hun har allerede fått opplæring i å lese og skrive. Og siden Mame selv har dårlig syn, går den yngste datteren hennes nå jevnlig til kontroll hos en øyelege.

TREKKER ANDRE MEDMame og familien hennes er et eksempel på hvor viktig det er å trekke andre med

seg i arbeidet. Målet om et trygt hjem for alle barn nås best hvis barnet lever i et trygt lokalsamfunn med sterke, selvhjulpne familier.

Snart skal Guinaw Rail bli koblet til det offentlige vann-nettet. De lokale myndighe-tene har fått øynene opp for slumområdet, og har lovet bedring. De får hjelp fra lokale organisasjoner og fra SOS-barnebyers mange aktiviteter i området.

Også Mame bidrar det hun kan. Hun er nå en såkalt «Bajaan Gokh», en som hjelper til med nyfødte barns helse. Hun snakker med nybakte mødre om barnevaksinering og har ansvar for at alle barn blir veid og kontrollert regelmessig.

Mame har et mål om å klare seg selv. Inntil videre hjelper hun andre.

13LOKALSAMFUNN

BYGGER SAMFUNN FOR BARNAJohannes sier han kan stole på mamma, pappa og storebror. Nå kan barna i Syria også stole på ham.

35 år gamle Mame smiler, selv om livet har gitt henne og familien hennes store utfordringer. Nå bidrar både hun og andre til et bedre lokalsam-funn i Guinaw Rail.

«I etterkrigstiden var det viktigste å ta vare på foreldreløse barn. I dag er situasjonen for verdens sårbare barn langt mer kompleks»

14 VERDEN RUNDT

USKADD PÅ BALKANI sommer har vi sett nye oversvømmelser i Bosnia og Serbia, men både mødre og barn i SOS-barnebyen er uskadd.

Voldsomme regnskyller forårsaket over-svømmelsene, bare noen måneder etter at en flodbølge skapte store ødeleggelser i mai. Barnebyen i Gracanica ligger på en høyde og er fysisk uskadd, selv om den en periode var uten både vann og strøm.

SOS-barnebyer har iverksatt nødtiltak både i Bosnia, Kroatia og Serbia, og følger situasjonen nøye.

– Etter bombingene er barna redde og spør hva som skjer. Vi har forsøkt å fortelle dem sannheten om konflikten med Israel, men også sagt at SOS-barnebyen er det tryggeste stedet i verden. De trenger ikke uroe seg.

Det sier Samy Ajjour, som jobber i SOS-barnebyen i Gaza. Han og mange andre har vært reddere enn de har ønsket å innrømme overfor barna.

– Vi har hatt trøbbel med å sove, og både barn og voksne har vært bekymret og slitne. Bygningene i barnebyen har ristet av lyden etter bombingene, forteller han.

Det har også vært vanskelig for ansatte i barnebyen å komme seg på jobb, sier han. – All utendørs aktivitet har blitt avlyst, og det er begrenset med drivstoff og elektrisitet. Dette påvirker selvsagt barna våre.

FÅR HJELP FRA ISRAELOgså SOS-barnebyen i Neradim i Israel

merker krigen. Barna i barnebyen må stadig søke tilflukt, men så langt har bombingen ikke truffet barnebyen direkte.

– De fleste aktivitene våre foregår nå i tilfluktsrommene i tilfelle alarmen går av, forteller Matti Rose, som er direktør for barnebyen i Neradim. – Noen ganger har vi bare tjue sekunder på oss før bombene tref-fer i nærheten.

Det er vanskelig å forklare situasjonen for små barn, sier han. – Vi forteller at ikke alle mennesker er gode, og at noen forsøker å skade oss. Vi forteller også at det er SOS-barn på Gaza som opplever det samme som oss. Vi har også gitt beskjed til den israelske hæren om hvor SOS-barnebyen på Gaza befinner seg, så de ikke skal bli truffet av bomber.

SOS-barnebyen i Neradim har både jø-diske, muslimske og kristne barn, forteller Rose. – Det sier seg selv at alle barna er like mye verdt.

SOS-BARNA UROLIGE I GAZA OG ISRAEL

Nettene er rastløse, og det er dårlig med strøm. I SOS-barnebyene i Gaza og Israel er barna urolige. Tekst: THOMAS HAVRO HANSEN

På vakt mot ebolaIngen i SOS-barnebyene er smittet av ebola-viruset, men både SOS-mødre og andre ansatte er på vakt.

Myndighetene i Sierra Leone, Liberia og Guinea får nå hjelp fra det internasjonale samfunnet i kampen mot ebola-viruset. Nær 900 mennesker er døde av viruset, men så langt har verken barn eller voksne i SOS-barnebyene blitt smittet.

Alle SOS-barna har blitt bedt om å holde seg inne i barnebyen i sommer, og det er satt i verk strenge tiltak for å sikre gode sanitære forhold i barnebyene. Også barn og unge som deltar i SOS-programmene utenfor barnebyene har fått tildelt klor, hansker og andre hjelpemidler. De SOS-drevne skolene og barnehagene holder stengt inntil videre.

LIVET I MWANZAI Mwanza i Tanzania hjelper vi 1 000 barn og voksne i familieprogrammet, samtidig som en helt ny barneby åpner senere i år. Vi reiste ned og besøkte menneskene som bor der. Tekst ogfoto: BJØRN-OWE HOLMBERG

15FOTOREPORTASJE

Salima (16) sitter på toppen av noen klipper i nabolaget sitt og ser ut over Mwanza. Hun har fullført 7. klasse, men går ikke på skole nå.

16 FOTOREPORTASJE16

En kvinne sleper en striesekk etter seg på markedet i Bugarika.

Pendo Mwita er med i SOS-barnebyers familieprogram. Her er hun med fem av sine seks barn utenfor huset hennes blant steiner og klipper i Bugarika.

Et lite barn ligger og sover på en trebenk på markedsplassen i Bugarika mens moren selger fisk.

FOTOREPORTASJE 17

Said (29) selger kull i Bugarika. Han er gift og har to barn og eier et lite skur og en haug med kullsekker.

Asiamis (53) er også med i familieprogrammet. En dame med glimt i øyet, som har sin faste plass på et gatehjørne i Mwanza. Her selger hun frukt og grønnsaker, hovedsaklig mango.

Sarah (32) jobber som gatefeier. Hun tjener 320 kroner i måneden, har et barn hun forsørger og må leie et lite rom i Mwanza.

18 FOTOREPORTASJE18

Mor og sønn sitter på fortauet og ser på livet på markedet i Bugarika.

En gutteklasse på videregående, som spilte fotball på en høyde utenfor Bugarika, like ved der den nye SOS-barnebyen bygges. Det første de gjorde når de skjønte at de kunne bli tatt bilde av, var å løpe og ta på seg de hvite skoleskjortene sine.

En liten gutt på fem år foran familiens toalett, i bushen utenfor Bugarika. Moren hans, Anastasia (27), er alenemor og må i tillegg til sønnen ta seg av sine fem søsken. Mannen har stukket av, og foreldrene er døde.

FOTOREPORTASJE 19

Kredo (35) fra Mwanza har vært fisker på Victoriasjøen i seks år. Han liker jobben sin, selv om det er et hardt liv. Han er ute hele natten og kommer inn til fiskemottaket tidlig om morgenen. Her sitter han i båten sin utenfor mottaket.

En bestemor, som er med i SOS-barnebyers spare- og lånegruppe, sammen med barnebarnet etter et møte i gruppen i Bugarika.

En liten gutt i Bugarika, både litt skeptisk og litt fornøyd når han blir foto-grafert. Moren er med i SOS-barnebyers spare- og lånegruppe.

20 SOS-HISTORIEN

– Nærmiljøet var veldig positivt, forteller Tu-rid Weisser. Hun var faglig leder i barnebyen i Bergen da den åpnet i 2008. – Både skolene, barnevernstjenesten og kommunen var vel-dig positive til barnebyen. De så det som en styrke å få dette tilbudet, sier hun.

Men det var en lang vei fram. Da bar-nebyen endelig åpnet, var det gått 35 år siden spørsmålet om en norsk SOS-barneby første gang ble diskutert.

VANLIG I EUROPAMange tenker på SOS-barnebyer som en bistandsorganisasjon. Men utgangspunk-tet var europeisk, da østerrikeren Hermann Gmeiner stiftet organisasjonen i 1949 for å hjelpe barn som var blitt foreldreløse etter

andre verdenskrig. Barnebymodellen spred-te seg til nabolandene, og først i 1963 åpnet den første SOS-barnebyen utenfor Europa – i Daegu i Sør-Korea. Riskornaksjonen som samlet inn penger til de sørkoreanske barna ble også springbrettet for stiftelsen av SOS-barnebyer Norge i 1964.

Bare noen få år senere, i 1973, ble spørs-målet om en norsk barneby diskutert første gang. Styret i SOS-barnebyer Norge fikk tilbud om å overta en tomt på Tjøme til byggingen av en barneby, men det var stor skepsis til ideen. For det første var Tjøme et kjent feriested, for det andre var det usik-kert både om det var behov for en norsk barneby og om det ville være mulig å skaffe nok SOS-foreldre.

Så styret sa nei. Som de gjorde i 1977, og igjen i 1984. Vi måtte over i et nytt årtusen før SOS-barnebyers styre fant et konsept de mente var mulig å gjennomføre i Norge. Fo-kuset skulle være å holde søsken sammen, og 17. mars 2007 avduket Bergens-ordfører Herman Friele den første grunnsteinen i bydelen Olsvik.

BYGGET PÅ VERDIERAvduket grunnsteinen, spør du? Ja, i stedet for en tradisjonell grunnsteinsnedleggelse valgte SOS-barnebyer å grave fram åtte grunnsteiner, gravert med hver sin tydelige verdi: Respekt. Vennskap. Likeverd. Hjem. Samfunn. Selvstendighet. Foreldre. Søsken.

Barnebyen ble bygget med åtte familie-hus, felleslokaler, treningssal, musikkrom og en grillplass. Våren 2008 var tre SOS-mødre på plass, og høsten samme år kom de fem første barna: To søskenpar og en som var alene.

I dag bor det ni fosterforeldre og 17 fos-terbarn i barnebyen. 16 av de 17 er der med sine søsken, og den langsiktige søskensat-

Barnebyen i Bergen åpnet våren 2008. Da var det gått nesten 35 år siden spørsmålet om en norsk SOS-barneby første gang ble diskutert.

Tekst: THOMAS HAVRO HANSEN

BYEN ER BERGEN

21SOS-HISTORIEN

Både skolen og andre krefter i lokalmiljøet var positive til å få en ny barneby i Olsvik i Bergen.

singen har også gitt politisk gjennomslag. Høsten 2013, fem år etter at de første barna flyttet inn i barnebyen i Bergen, la den nye norske regjeringen fram en politisk plattform med et eget punkt om satsing på søsken i barnevernet. En undersøkelse SOS-barnebyer har gjennomført viser at seks av ti søsken blir skilt fra hverandre når de plasseres i fosterhjem. Barnebyen i Bergen er et av tiltakene som kan trekke statistik-ken i motsatt retning.

ROS FOR SØSKEN OG STABILITETHøsten 2013 ble det også gjennomført en grundig evaluering av barnebyen, der både skolen, den kommunale barnevernstjenes-ten og statlige BUF-etat fikk gi sine tilba-kemeldinger. Responsen var overveiende positiv, og søskensatsingen og stabiliteten barnebyen tilbyr er noe av det som slår positivt ut.

Barnevernstjenesten og BUF-etat er spe-sielt fornøyd med at barna får bo i hjemmet sitt også når fosterforeldrene har avlastning – i SOS-barnebyer er det fosterforeldrene som flytter ut, mens barna blir boende. De

skryter også av den langsiktige tenkningen som preger barnebyen. Barnevernstjenesten legger vekt på de individuelle tilpasningene barnebyen gjør rundt hvert enkelt barn, og BUF-etat skryter av kvaliteten på omsorgen for barna.

Evalueringen viser også at skolene er fornøyd med samarbeidet om barnas sko-legang, og at barnebyen legger godt til rette for barnas skolearbeid.

I dag er det Morten Lillestøl Madsen som er leder for SOS-barnebyen i Bergen. Han er glad for de gode skussmålene arbei-det hans får.

– Disse tilbakemeldingene betyr mye for oss som jobber i barnebyen, sier han. – Det er godt å se at både barnevernet og skolen skryter av jobben vi gjør.

FLERE BARNEBYER I NORGEDet synes også Sissel Aarak, som er leder for de nasjonale programmene hos SOS-bar-nebyer Norge. Hun ønsker å dra nytte av av SOS-barnebyers erfaringer i Europa. – Vi ser internasjonalt at barna som har vokst opp i en SOS-barneby får gode resultater, og det

ønsker vi å oppnå også i Norge, sier hun.Barneminister Solveig Horne besøkte

barnebyen i februar 2014. – Vi kan lære mye av hvordan SOS-barnebyer sikrer stabilitet for barna og ivaretar fosterforeldrene, sa hun. – Dette er et konsept vi bør få på plass også andre steder.

Det er et ønske Horne kan få oppfylt. Arbeidet med barnebyen i Bergen har gitt mersmak, og nå jobbes det med å få eta-blert en ny barneby, denne gang i østlands-regionen. Også den nye barnebyen vil være spesielt tilpasset søsken. Foreløpig er den på skissestadiet, men dersom de politiske myndighetene mener alvor med å satse mer på å holde søsken sammen, vil det også bli lettere å få etablere en ny barneby.

Turid Weisser var på plass da de første grunnsteinene ble avduket i Bergen. Hun er imponert over hvor langt arbeidet har kommet siden de første fosterforeldrene flyttet inn.

– Vi startet nytt tilbud som ingen i Norge kjente til fra før, forteller Weisser. – Det er ikke lett å være pionérer, og de første SOS-mødrene våre gjorde en fantastisk jobb. Det må vi aldri glemme.

I stedet for en tradisjonell grunnsteins-nedleggelse valgte SOS-barnebyer å grave fram åtte grunnsteiner, gravert med hver sin tydelige verdi: Respekt. Vennskap. Likeverd. Hjem. Samfunn. Selvstendighet. Foreldre. Søsken.

«

HØSTENS VIKTIGSTE FOTAVTRYKK

Barnebymarsjen sprer seg. I år kan barn og voksne i sju norske kommuner gå søndagstur til inntekt for SOS-barnebyers arbeid.

Det begynte i Stavanger i fjor. Seks hundre voksne og barn gikk i Norges før-ste barnebymarsj til inntekt for SOS-bar-nebyers arbeid i Mwanza i Tanzania. I år sprer marsjen seg til Oslo, Bergen, Trond-heim, Skien, Levanger og Sandefjord. Alle har avmarsj søndag 14. september, bortsett fra Bergen, som tar en lørdagstur den 27. september i stedet.

Distansene varierer fra 1,5 til 3 kilome-ter, med aktiviteter og underholdnings-innslag både før, under og etter marsjen. Voksne betaler 100 kroner, mens barn under 16 år går gratis. Det er de frivillige i SOS-barnebyer som arrangerer barne-bymarsjen, og inntektene går til SOS-barnebyers arbeid i Tanzania, Somalia og Angola.

Nå er målet å gjøre barnebymarsjen til en tradisjon, og samtidig spre den til enda flere steder i Norge. Ta en titt på www.sos-barnebyer.no/barnebymarsjen og meld deg på!

SANG FOR SOS-BARN

De tre venninnene Anna Teresia, Selma og Astrid stilte seg opp i Holmestrand sentrum og sang for SOS-barnebyer. – Vi lagde en plakat og dro ned til byen. Vi sto på og samlet inn mye penger, sier ti år gamle Anna Teresia til avisen Jarlsberg. Rundt tusen kroner samlet jentene inn. – Vi føler oss riktig stolte og har lyst til å gjøre det igjen en annen gang, sier de.

OM BARN FOR BARN

BARN HJELPER BARN

« Vi er heldige som har så mye. Andre har lite eller ingenting.

Tekst: LENE MOEN VIK

Foto: ATRÅ BARNESKOLE.

Elevene i første klasse på Atrå barne- og ungdomsskole vant 2. premie i årets Nysgjerrigper-konkurranse i regi av Norsk Forskningsråd. Problemstillingen var: «Hvorfor har ikke bonden dyr i fjøset sitt?» Premien på 20 000 kroner syntes de var så stor at de ikke kunne beholde alt selv! Her måtte det tenkes klokt. Etter en grundig diskusjon kom de fram til at pengene måtte deles i tre; en til å bruke, en til å spare og en til å gi til noen som trenger det bedre enn oss!

Det ble holdt avstemming i klassen og alle elevene stemte for at de pengene som skulle gis bort skulle sendes til SOS-barnebyer.

«Det er flott å kunne gi bort noe – vi trenger jo ikke så mye penger vi», sa elevene. Og pen-gene, 6666 kroner, skal brukes til å gi barn et trygt hjem. Og hele oppgaven deres kan leses på nysgjerrigper.no. Tusen takk til de gavmilde nysgjerrigperene fra Telemark

Elevene i første klasse på Atrå barne- og ungdomsskole vant 2. premie i årets Nysgjerrigper-konkurranse i regi av Norsk Forskningsråd.

Gavmilde nysgjerrigperer

Nysgjerrigperene i 1. klasse sammen med læreren sin Gro-Synnøve Brekka.

FOTO

: ATR

Å B

AR

NES

KOLE

OM BARN FOR BARN

OM BARN FOR BARN

« Alle hus har en rangoli, utenfor døren når de ferier lysfesten diwali eller andre festdager. Bildet kan være stort eller lite, og består av geometriske figurer.

He i! Jeg heter Adhi og bor i SOS-barnebyen i Puducherry i India sammen med SOS-moren min og alle søsknene mine.

tekst: LENE MOEN VIK

foto: BJØRN-OWE HOLMBERG

Jeg er den eldste datteren i huset, og derfor er det min oppgave å tegne rangolien hver morgen når vi feirer ulike høytider. Rangoli, eller kolam som det også heter i denne delen av landet, lages av hinduer over hele India. Alle hus, store og små, har en rangoli utenfor døren når de ferier lysfesten diwali eller andre festdager. Bildet kan være stort eller lite, og består av geometriske figurer.

Jeg lager mønsteret med rismel og fyller inn med farger. Her kan jeg egentlig bruke hva som helst – kritt, kull, farget pulver, malt kaffe, korn eller blomster, alt som gjør bildet vakkert. Søsknene mine følger spent med.

I følge tradisjonell tro skjenker rangolien velstand til huset. Uansett er det en vakker velkomsthilsen til alle som kommer på besøk. Det er mange som går ut og inn av et familiehus i en barneby i løpet av en dag, så når kvelden kommer er det ikke så mye igjen av bildet.

Men det gjør ikke noe, for i morgen lager jeg bare en ny!

• Det bor 1,2 milliarder men-nesker i India

• Hovedstad er New Dehli• Offisielle språk er hindi og

engelsk• India er landet med flest

SOS-barnebyer i verden, hele 32

FAKTA OM INDIAFAKTA

Returadresse:

SOS-barnebyer

PB 733 Sentrum

0105 Oslo

B-Postabonnement

sos-barnebyer.no/testament • Tlf. 23 35 39 49 / 23 35 39 00

Når Lars er ferdig med å høste, tenker

han på å så.

Skriv eT TeSTamenT Som handler om liveT • ingen arveavgift • fri advokathjelptilgodeser du SoS-barnebyer med hele eller deler av arven etter deg, hjelper du foreldreløse og sårbare barn å skape seg sin egen framtid.