Stortingstidende Referat fra møter i Stortinget · krise i Europa, ble det et forlik her på Stortinget der Stor-tinget sa at landet vårt skulle ta imot 8 000 syriske kvote-flyktninger

Stortingstidende Referat fra møter i Stortinget

Nr. 80 · 28. mai Sesjonen 2018–2019

2019 413728. mai – Dagsorden

Møte tirsdag den 28. mai 2019 kl. 10

President: To n e W i l h e l m s e n Tr ø e n

D a g s o r d e n (nr. 80):

1. Innstilling fra finanskomiteen om Muligheter foralle – Fordeling og sosial bærekraft(Innst. 282 S (2018–2019), jf. Meld. St. 13 (2018–2019))

2. Debatt om utviklingsministerens utviklingspoli-tiske redegjørelse(Redegjørelsen holdt i Stortingets møte 23. mai2019)

3. Interpellasjon fra representanten Trygve SlagsvoldVedum til helseministeren:«Flere helseforetak vurderer sentralisering avambulansetjenesten – noe som vil gi lengreresponstid i distriktene. Akkurat nå er det størstbekymring for dårligere ambulanseberedskap iNord-Norge, Trøndelag og Møre og Romsdal, men isum legger dagens system i helsesektoren opp til atalle helseforetak har mulighet til å spare inn påambulanseberedskap i distriktene. Det mest effek-tive mottiltaket mot en slik utvikling er å innførelovfestet responstid for ambulanse, noe som ville gien sterkere garanti for at alle skal ha samme godehelsetilbud uansett hvor i landet de bor. Ved ånekte å innføre denne typen styring akseptererman at den norske befolkningen deles inn i et A- oget B-lag når det gjelder ambulansetjenester.Hvorfor aksepterer statsråden at noen i Norge skalha dårligere ambulansetjenester fordi regjeringennekter å bruke lovfestede krav om responstid somstyringsinstrument i ambulansetjenesten?»

4. Interpellasjon fra representanten Åslaug Sem-Jacobsen til kultur- og likestillingsministeren:«Redaktørstyrte journalistiske massemedier er enav de viktigste bærebjelkene i et demokratisk sam-funn. De bidrar til en mer opplyst og bredere sam-funnsdebatt og kontrollerer maktutøvelse. Menskal de fungere godt, er de avhengige av at befolk-ningen har tillit til den journalistikken som produ-seres. De siste årene har det vært stor framvekst avalternative medier og produksjon og spredning av«fake news». Dette truer tilliten og troverdighetentil de seriøse redaktørstyrte mediene, noe som i sintur rokker ved hvilke sannheter vi har å forholdeoss til når demokratiet vårt skal formes. Mangeredaktører sier at det beste botemiddelet er at defortsatt får muligheten til å produsere god og grun-dig journalistikk. Hvordan vil statsråden bidra til å styrke tilliten tilden redaktørstyrte journalistikken i Norge?»

5. Innstilling fra næringskomiteen om Noregs fiske-riavtalar for 2019 og fisket etter avtalane i 2017 og2018(Innst. 281 S (2018–2019), jf. Meld. St. 15 (2018–2019))

6. Innstilling fra næringskomiteen om Representant-forslag fra stortingsrepresentantene Siv Mossleth,Geir Pollestad og Geir Adelsten Iversen om øktebøtesatser ved ulovlig utførsel av fisk(Innst. 268 S (2018–2019), jf. Dokument 8:96 S(2018–2019))

7. Interpellasjon fra representanten Lene Westgaard-Halle til olje- og energiministeren:«Som verdens fremste offshorenasjon har Norge etenormt potensial for satsing på havvind. Flytendehavvind gir mulighet til å kutte utslipp, samtidigsom vi kan sikre at norsk offshoreleverandørindu-stri kan utvikle nye fornybarløsninger og ta enposisjon i et voksende verdensmarked. Norge harsterk kompetanse og tradisjon for maritime og offs-hore verdikjeder som enkelt kan overføres til for-nybar offshoreindustri. Havvind vil kutte utslipp,skape arbeidsplasser og ha potensial for verdiska-pende teknologieksport. Det er behov for å få påplass effektive prosesser for utbygging av havvindog transmisjon av kraft, også på tvers av landegren-sene. Vil regjeringen stimulere til satsing på flytende hav-vind, blant annet gjennom å utarbeide en forskriftfor åpning og tildeling av konsesjoner for havvind,legge til rette for teknologiutvikling gjennomdemoparker for havvind og bidra til kostnadsfall?»

8. Interpellasjon fra representanten Kjersti Toppe tilhelseministeren:«Helsepolitisk barometer 2019 viser at den norskebefolkningen er mer bekymret enn før for omhelsevesenet klarer å dekke behovet for helse- ogomsorgstjenester i fremtiden. Nesten halvpartenav de spurte i undersøkelsen er tvilende til at detoffentlige helsevesenet alene vil være i stand til ådekke samfunnets fremtidige behov for helse- ogomsorgstjenester. 62 prosent av de spurte mener atvi allerede har et todelt helsevesen, der personligøkonomi har betydning for hvor god behandlingman får. De fleste mener dette bidrar til at forskjel-lene mellom folk øker. I Granavolden-plattformener det flere punkt om å legge til rette for økt privati-sering og konkurranseutsetting av vår offentligehelsetjeneste. Mener statsråden at vi har et todelt helsevesen idag, er økt privatisering av det offentlige helseve-sen et mål for regjeringen, og hva gjør regjeringenfor å hindre en utvikling av et todelt helsevesen?»

4138 201928. mai – Permisjoner

9. Interpellasjon fra representanten Kjersti Toppe tilhelseministeren:«God habilitering og rehabilitering er en investeringi den enkeltes mulighet til å oppnå best mulig funk-sjons- og mestringsevne, og er god samfunnsøko-nomi. Vi er nå i det siste året av Opptrappingsplanfor habilitering og rehabilitering (2017-2019). Hel-sedirektoratet leverte i oktober 2018 en midtveisoppsummering av opptrappingsplanen. Dette ersørgelig lesning. Oppsummeringen dokumentererat færre brukere mottar rehabilitering både i spesia-list- og kommunehelsetjenesten. Det er nedgang iandelen kommuner med plan for habiliterings- ogrehabiliteringstjenesten, det er jevn nedgang i brukav individuell plan, det er store forskjeller i kommu-nenes koordinerende enheter, markant nedgang iansatte som har fått kompetanseheving, nedgang itilskudd til innovasjonsprosjekt m.m. Hva vil regjeringen gjøre for at opptrappingspla-nen for habilitering og rehabilitering ikke skal blien nedtrappingsplan?»

10. Interpellasjon fra representanten Knut ArildHareide til utenriksministeren:«Etter at de kommunistiske regimene i Øst- og Sen-tral-Europa ble tvunget til å gi fra seg makten fraslutten av 1980-årene, vokste troen på at demokra-tiet, rettsstaten og menneskerettighetene ville styr-kes i denne delen av Europa. Denne optimismen erde siste årene avløst av bekymring over at land somRussland, Hviterussland, Aserbajdsjan og Tyrkia,men også EU-land som Ungarn og Polen, bevegerseg i feil retning. Det er urovekkende når bl.a. retts-vesen og massemedier blir kontrollert av og under-lagt regjeringen. Hva er Norges viktigste virkemidler når det gjelder åarbeide mot autoritære styreformer og beskytterettsstatens prinsipper, vil regjeringen bruke EØS-midlene enda mer målrettet til å fremme demokratiog et sterkt sivilsamfunn, hvordan kan Norge bidratil å styrke Europarådet og OSSE og spille på lag medEU i denne sammenhengen, og hva er status forregjeringens arbeid med å etablere menneske-rettighetssanksjoner?»

11. Stortingets vedtak til lov om endringer i skipsar-beidsloven mv.(Lovvedtak 59 (201–2019), jf. Innst. 250 L (2018–2019) og Prop. 49 LS (2018–2019))

12. Referat

Presidenten: Representantene Kari Henriksen,Abid Q. Raja, Åsmund Aukrust, Torill Eidsheim, Else-May Botten Norderhus, Fredric Holen Bjørdal, EirikSivertsen, Jonny Finstad, Siv Mossleth, Guri Melby og

Lene Westgaard-Halle, som har vært permittert, harigjen tatt sete.

Følgende vararepresentanter tar nå sete:For Buskerud fylke: Anne SandumFor Sør-Trøndelag: Kristian TorveDet foreligger to permisjonssøknader:

– fra Høyres stortingsgruppe om sykepermisjon forrepresentanten Marianne Haukland fra og med28. mai og inntil videre

– fra representanten Une Bastholm om sykepermi-sjon fra og med 28. mai og inntil videreDisse søknader foreslås behandlet straks og innvil-

get. – Det anses vedtatt.Fra første vararepresentant for Oslo, Per Espen Stok-

nes, foreligger søknad om fritak for å møte i Stortingetunder representanten Une Bastholms permisjon av vel-ferdsgrunner.

Etter forslag fra presidenten ble enstemmig besluttet:1. Søknaden behandles straks og innvilges.2. Vararepresentantene Vetle Langedahl, for Finn-

mark fylke, og Kristoffer Robin Haug, for Oslo, inn-kalles for å møte i permisjonstiden.

Presidenten: Vetle Langedahl og Kristoffer RobinHaug er til stede og vil ta sete.

Fra Høyres stortingsgruppe foreligger meddelelseom at den innvilgede foreldrepermisjon for represen-tanten Tina Bru i tiden fra og med 23. oktober 2018 til ogmed 17. juni 2019 endres til å gjelde til og med 10. juni2019.

– Denne meddelelsen tas til etterretning.

S t a t s r å d S i v J e n s e n overbrakte 5 kgl. proposi-sjoner (se under Referat).

Presidenten: Representanten Geir Pollestad vilfremsette et representantforslag.

Geir Pollestad (Sp) [10:02:32]: På vegner av megsjølv vil eg leggja fram eit representantforslag om ei ek-stern gransking av Mattilsynet. Eg ber om at forslagetvert behandla etter § 39 andre ledd bokstav c i Stortin-gets forretningsorden.

Presidenten: Representanten Bjørnar Moxnes vilfremsette et representantforslag.

Bjørnar Moxnes (R) [10:03:04]: Jeg vil fremme etforslag om rettferdige og sosiale alternativer til bom-penger.

Presidenten: Forslagene vil bli behandlet på regle-mentsmessig måte.

2019 413928. mai – Muligheter for alle – Fordeling og sosial bærekraft

Presidenten vil foreslå at det velges to settepresi-denter for Stortingets møte i dag – og anser det som ved-tatt.

Valg av settepresidenter

Presidenten: Presidenten vil foreslå Svein RoaldHansen og Kari Henriksen. – Andre forslag foreliggerikke, og Svein Roald Hansen og Kari Henriksen ansesenstemmig valgt som settepresidenter for dagens møte.

Fra Statsministerens kontor foreligger følgendebrev til Stortinget datert 24. mai 2019:

«Endringer blant statssekretærene.Statsråd ble holdt på Oslo slott 24. mai 2019 kl.

11.00 under ledelse av Hans Majestet Kongen. Detble truffet følgende vedtak:

Statssekretær Torkil Åmland gis avskjed i nådesom statssekretær for statsråd Jøran André SmedalKallmyr i Justis- og beredskapsdepartementet.

Advokat Kristoffer Sivertsen utnevnes til stats-sekretær for statsråd Jøran André Smedal Kallmyr iJustis- og beredskapsdepartementet.

Endringene skjer med virkning fra 24. mai 2019kl. 12.00.»Presidenten foreslår at det refererte brevet vedleg-

ges protokollen.– Det anses vedtatt.Før sakene på dagens kart tas opp til behandling, vil

presidenten opplyse om at møtet i dag fortsetter utoverkl. 16.

S a k n r . 1 [10:04:25]

Innstilling fra finanskomiteen om Muligheter for alle– Fordeling og sosial bærekraft (Innst. 282 S (2018–2019), jf. Meld. St. 13 (2018–2019))

Presidenten: Etter ønske fra finanskomiteen vil pre-sidenten foreslå at debatten blir begrenset til 2 timer og5 minutter, og at taletiden fordeles slik:

Arbeiderpartiet 25 minutter, Høyre 25 minutter,Fremskrittspartiet 15 minutter, Senterpartiet 10 minut-ter, Sosialistisk Venstreparti 10 minutter, Venstre 10 mi-nutter, Kristelig Folkeparti 10 minutter, Miljøpartiet DeGrønne 10 minutter, Rødt 10 minutter og regjeringen 10minutter.

Videre vil presidenten forslå at det blir gitt anled-ning til inntil fire replikker med svar etter innlegg frapartienes hovedtalere.

Presidenten vil også foreslå at det – innenfor denfordelte taletid – blir gitt anledning til replikker medsvar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg påtalerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid påinntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Henrik Asheim (H) [10:05:35] (komiteens leder ogordfører for saken): La meg som vanlig begynne med åtakke komiteen for et godt samarbeid i behandlingenav denne store og viktige meldingen. Det kommer ogsåfrem av en lang innstilling fra komiteen at her har detvært mange meninger og meningsbrytninger. Det erpositivt i en så stor og viktig sak som mulighetsmeldin-gen er.

Det er viktig når vi skal diskutere dette, å begynnemed å definere om all ulikhet er galt. Det finnes jo ulik-het som resulterer i frie valg, altså simpelthen at man ien familie f.eks. har valgt å gå ned i stilling, flytte ut pålandet, jobbe mindre og være mer sammen med barnasine, mens andre velger å bli boende midt i byen, jobbemye og dermed også ha høyere inntekt. Det er ulikhetmellom disse familiene, men det er ulikhet som resultatav at to familier har tatt frie valg ut fra det livet de ønskerå leve.

Det finnes også ulikhet som oppstår som resultat avpolitiske valg som man ønsker å ta. Da det var flyktning-krise i Europa, ble det et forlik her på Stortinget der Stor-tinget sa at landet vårt skulle ta imot 8 000 syriske kvote-flyktninger. Det er mange gode, høyverdige, riktige argu-menter for at et rikt land som Norge gjør det, men ulik-heten i Norge går jo noe opp når de 8 000 menneskenekommer til landet.

Da vi hadde en finanskrise i 2008, førte det til athundrevis av milliarder av kroner forsvant på Oslo Børs.Ulikheten gikk ned i Norge, men det var ingen som fikkdet bedre, altså er ikke ulikhet den eneste parameterenvi kan måle ut fra om ting går bra eller dårlig.

Det betyr ikke at stor ulikhet ikke er et problem hvisf.eks. ulikheten blir for stor, slik som man kan se i landsom USA, hvor lederlønningene galopperer av gårde ogblir svært høye sammenlignet med inntektene til vanligefolk, som blir hengende etter i lønnsutviklingen, ellerhvis ulikhetene ikke er et resultat av ulike valg, men avulike muligheter. Det finnes land hvor barna går på elite-skoler, gitt at de har riktig bakgrunn, mens andre går påandre skoler. Da blir mulighetsulikheten stor. Det er ikkeen utvikling vi ønsker i Norge, og heldigvis heller ikkehar.

Situasjonen i landet vårt er – hvis man tar med vel-ferdsordningene våre – at vi har den laveste ulikheten ihele EØS-området. Det er positivt, og det er noe vi skal tavare på. Det er flere grunner til at ulikheten i Norge erstabilt lav og har vært det over mange år. For det førstehar vi et progressivt skattesystem. De 10 pst. med høyest


personskatt i Norge betaler nesten 40 pst. av de samledepersonskatteinntektene til staten. De 10 pst. rikeste be-talte 38,8 pst. av all personskatt i 2017.

Men skatt er ikke bare omfordeling, skattesystemetvårt har mange formål – vi skal skape arbeidsplasser, viskal hindre forurensning, det skal lønne seg for flere åjobbe. Derfor er det mange hensyn som ligger til grunnfor skattesystemet vårt. Derfor er den andre delen avsuksessfaktoren i Norge ikke bare at skattesystemet erprogressivt, men hva vi bruker skatteinntektene på. Detat vi har gratis utdanning for alle i Norge, er svært, sværtomfordelende. Det at vi har gratis helsevesen i Norge fordem som trenger det, når de trenger det, er svært, sværtomfordelende. I tillegg har vi ordninger for dem som harlav inntekt, og det gjør at man også målretter noen avskattepengene mot dem som trenger det mest.

85 pst. av økningen i antall barn i familier med variglavinntekt er i innvandrerfamilier. Det er ikke en unn-skyldning, og det er ikke en bortforklaring, men det eren svært viktig faktor å ha med seg dersom man skal set-te inn de riktige tiltakene for å hindre at ulikheten i Nor-ge vokser.

Så hva gjør vi med dette? I 2019 gjennomfører regje-ringen en rekke tiltak som kommer barn og barnefami-lier til gode, f.eks. gratis kjernetid i barnehagene også for2-åringer i familier med lav inntekt. Denne regjeringenhar innført en moderasjonsordning som gjør at ingenfamilier i Norge bruker mer enn 6 pst. av inntekten sintil barnehage. Det er svært omfordelende. Barnetrygdener økt, bostøtten er spisset og rettet nettopp mot debarnefamiliene man er bekymret for, og man har utvi-det ordningen med oppfølgings- og losfunksjoner forungdom og økt bevilgningen til områdesatsinger i utsat-te byområder.

En annen gruppe som vi vet har vært representertpå statistikken over dem med lavest inntekt, er landetspensjonister. Derfor har vi gjennom de årene dagens fireregjeringspartier har hatt ansvaret for landet, øktminstepensjonen med 12 000 kr. Andelen alderspen-sjonister med vedvarende lavinntekt har gått ned fra iunderkant av 30 pst. på slutten av 1990-tallet til 10 pst. iperioden nå. Alt dette er viktige tiltak for å løfte demsom lenge har sittet nederst ved bordet.

Allikevel er de tre viktigste tiltakene for å hindreøkende ulikhet arbeid, utdanning og god integrering.

Denne regjeringen har, i tillegg til å føre en politikksom har ført til rekordlav arbeidsledighet og økendesysselsetting i Norge, ikke slått seg til ro med det, for deter også viktig at flere av dem som står utenfor arbeidsli-vet, kommer inn. Derfor har man tatt initiativ til en in-kluderingsdugnad som gjør at flere med nedsatt arbeids-evne eller hull i cv-en kommer inn i arbeidslivet. 5 pst. avnyansettelser i staten skal gjøres av folk med hull i cv-en.

Vi har innført krav om aktivitetsplikt for sosialhjelps-mottakere, og den økes nå frem til fylte 40 år, men vi serogså at det er en nedgang i antall unge som er mottakereav økonomisk sosialhjelp. Ungdomssatsingene, som nåer etablert i hele landet, sørger også for at flere av demsom slet med å komme inn i sin første jobb, nå får nett-opp det.

Det andre er utdanning, og her mener jeg det er enpolitisk brodd mellom høyre og venstre side. Et av destore paradoksene med Norge har vært at vi gjennommange år har hatt en skole som ikke bare har reprodu-sert, men også forsterket sosiale forskjeller. Bakgrunn oghvor lang utdanning ens foreldre har, har vært svært vik-tig for hvor godt en selv gjør det på skolen. Derfor var dethelt avgjørende at det daværende borgerlige flertalletfaktisk allerede på begynnelsen av 2000-tallet innførteKunnskapsløftet, som handlet om nettopp å løfte demsom trengte det mest. Etter at denne viktige reformenhar fått virke, har andelen elever under kritisk grense ilesing i 4. klasse gått fra 10 pst. til 2 pst. Det er å utjevnesosiale forskjeller.

På integreringsfeltet er det mye som gjøres, og myesom fortsatt må gjøres. Derfor har denne regjeringensatt i gang en rekke tiltak for å sørge for at andelen inn-vandrere vi tar inn til landet, som flyktninger og asylsø-kere, er i en slik målestokk at vi faktisk er i stand til å in-tegrere dem. Men i tillegg stiller vi også noen krav, f.eks.at en må ta norskopplæring for å få sosialhjelp, at ung-dom med kort botid skal få et bedre tilrettelagt tilbudmed kombinasjonsklasser på videregående skole, slik atflere fullfører og består. Med utvidet gratis kjernetid ibarnehagen, som ble vedtatt høsten 2018, vil den totaleandelen barn som får dette tilbudet – og mange av demer barn av innvandrere – ha gått fra 11 300 til 45 100.

La meg allikevel få avslutte med å nevne noe av detsom kanskje er den viktigste grunnen til at forskjellene iNorge er små. Det er samfunnsmodellen vår. Det er f.eks.at vi har ansvarlige parter som sørger for at når det gårtrått i industrien, sørger arbeidstakerne for ikke å krevemer enn at bedriftene overlever den perioden, men detpartssamarbeidet sørger også for at når det går bra medbedriftene, får arbeidstakerne sin andel av suksessen ogoverskuddet. Dermed unngår vi det man kan se i mangeandre land.

Ved at vi har en lønnsdannelse som ikke handler omat vi i Stortinget sitter og vedtar en minstelønn, slik manser i andre land, som ikke blir et gulv, men ofte et tak, harvi tillit til at partene, sammen med staten, finner godeløsninger for arbeidstakere og arbeidsgivere over helelandet.

Det er også slik at vi har institusjoner som det er høytillit til, vi har lav korrupsjon, folk samarbeider og stoler


på hverandre – og på den måten utjevnes også ulikhete-ne.

Debatten vi skal ha i dag om en sak som finanskomi-teen har jobbet mye med, og som er et resultat av enmelding regjeringen leverte til Stortinget, er viktig, fordisse resultatene har ikke kommet av seg selv, og det eringen naturlov at de fortsetter. Men vi må også være ty-delige på hva som er de viktigste tiltakene for å sørge forat ulikheten forblir lav i Norge, den laveste i EØS-områ-det, og det er samfunnsmodellen vår, det er utdannings-systemet vårt, det er omfordelende skatt, og det er et vel-ferdssamfunn som gir til dem som trenger det, når detrenger det.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Rigmor Aasrud (A) [10:15:43]: Når man hører pårepresentanten Asheim, kan det virke som om ulikhe-tene i Norge har gått ned de siste årene, men etter seksår med en Høyre–Fremskrittsparti-ledet regjering harjo ulikhetene i Norge økt.

Jeg tror representanten Asheim og jeg er enige om atnoe av det aller viktigste er å få folk i arbeid, men når jeghører på det som representanten Asheim lister opp avgode tiltak som er gjennomført av denne regjeringen, vilveldig mye av det bidra til at det blir mer krevende forfolk å gå ut i arbeid, fordi trygden blir høyere enn detman kan få i arbeidsinntekt – det blir altså en fattig-domsfelle.

Kan representanten Asheim si noe om hva man hartenkt å gjøre i framtiden for å redusere det som er detstore spørsmålet her i dag, at ulikhetene faktisk øker?

Henrik Asheim (H) [10:16:40]: La meg begynnemed å si at ulikhetene i Norge, som sagt, er de laveste iEØS-området. De har økt svakt de siste 30 årene. Vi harav interesse sett tilbake på den perioden da de rød-grønne styrte. Det som var litt pussig, var at i 2007 økteulikhetene, på den måten vi måler dem, mens i 2008gikk de ned. I 2007 gikk landet bra. Det betyr også atbørsene gikk bedre. I 2008 kollapset børsene. Så dettehar svingt over tid. Det viktigste, tror jeg, er at vi merkeross at selv om ulikhetene har økt svakt i 30 år, er de alt-så de laveste i hele EØS-området.

Så til poeng nummer to fra representanten Aasrud,dette med at trygden blir for høy. Jeg tror vi skal ha et sys-tem som på den ene siden sørger for at folk får jobb, ogdet ser vi jo skjer, men samtidig skal vi ha gode velferds-ordninger for dem som sliter med å komme ut i arbeid,eller for f.eks. barnefamilier som i en periode vil brukenoe mer tid med barna sine, bl.a. gjennom kontantstøt-ten.

Til slutt: Hva skal vi gjøre fremover? Det viktigste erinkluderingsdugnaden, og det er et svært dokumentsom regjeringen jobber med hele tiden.

Rigmor Aasrud (A) [10:17:43]: Jeg registrerer at As-heim brukte tre sekunder på det som var framtiden. Mittpoeng er at når man innfører en beløpsgrense for nårman f.eks. får gratis barnehage og gratis skolefritidsord-ning, vil det jo ikke lønne seg for folk å komme ut i ar-beid, for da må man plutselig betale mye mer. Jeg menerogså at universelle ordninger burde gjelde for betalinger.

Jeg synes ikke Asheim svarer på det som er de storeutfordringene, men bruker masse tid på å fortelle hvor-dan det var for 30 år siden. Nå har altså Høyre styrt i seksår. Det er vanskelig å få øye på hva som er det store bidra-get til å redusere forskjellene mellom folk når det erskattelette til dem som har aller mest, til dem som tarden største delen av kaka.

Kan representanten Asheim si noe om hvorfor deter riktig å gi dem som har aller mest, de største skattelet-tene, når forskjellene samtidig øker?

Henrik Asheim (H) [10:18:41]: La meg bare begyn-ne helt kort med dette med terskler. Det er grunnentil at denne regjeringen innførte noe helt nytt, nemlig6-prosentsregelen for barnehagepriser. Det gjør at in-gen skal betale mer enn 6 pst. av lønnen sin i barne-hagepris. Går man opp i lønn, går man også noe opp ibarnehagepris, men det vil alltid lønne seg å jobbemer. Det er grunnen til at vi har laget det.

Det andre er dette med gratis kjernetid. Jeg er enig iat det for så vidt kan ses på som en terskel, men det er joikke de sterkeste gruppene i samfunnet vi snakker om,dette er familier med dårlig økonomi. Vi vet hvor viktigbarnehage er både for integrering og for kvinners delta-kelse i arbeidslivet. Det er tiltak vi er for, men som vi re-gistrerer at Arbeiderpartiet åpenbart er imot.

Så kommer vi til det som er fremtiden, og det ernettopp at noe av kjernen og noe av det som var para-dokset sist vi hadde en stor oppgang i Norge, var at viskapte flere arbeidsplasser, men flere av dem som stoutenfor, kom ikke inn i arbeidslivet. Hvis man virkeligvil gjøre noe med ulikhetene i Norge, kan man entenrette alt skytset mot dem som skaper arbeidsplasser, el-ler man kan sørge for at flere av dem som står utenfor,kommer inn i arbeidslivet.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [10:19:53]: Her avsluttet re-presentanten Asheim med å fokusere på arbeidsmarke-det. Jeg er helt enig med representanten Asheim i atsituasjonen på arbeidsmarkedet er svært viktig, altsådet at folk har jobb, det at en har en trygg jobb, og det aten har en positiv utvikling i sine lønns- og arbeidsvil-kår.


Det som en har sett vedvarende over tid, er en redu-sert sysselsettingsandel i Norge, ikke bare totalt sett,men også i kjernegrupper. Blant dem som er i sin – jegholdt på å si – beste yrkesaktive alder, har sysselsettings-andelen gått ned over mange år. Samtidig ser en også atdet er store grupper av arbeidstakere i det norske sam-funnet som opplever et press på lønns- og arbeidsvilkår,som opplever at reallønnen deres går ned, bl.a. på grunnav at en har en uregulert arbeidsinnvandring. På toppenav det opplever mange av dem økte avgifter, mens desom får redusert skatt, framfor alt er de som har mest frafør. Ser representanten Asheim at det er behov forendringer i hvordan vi styrer arbeidsmarkedet i Norge?

Henrik Asheim (H) [10:20:55]: La meg begynnemed å berolige representanten Gjelsvik med at syssel-settingsgraden nå går opp. Dette var jo den store be-kymringen i valgkampen i 2017, da opposisjonen, ogsåSenterpartiet, var veldig kritiske: Ja, ledigheten er lav,men sysselsettingsgraden går ikke opp. Nå går den opp.Jeg tror kanskje at selv om man er i opposisjon, må mankunne glede seg over de resultatene man ser, når flereav dem som sto utenfor, kom inn.

Så er det slik at arbeidslivet vårt, som sagt, er et trygtog stabilt arbeidsliv. Ni av ti nordmenn oppgir at de tri-ves på jobb. Det er også en viktig del av det bildet man avog til forsøker å male fra opposisjonen av at nå er det lik-som ragnarok i arbeidslivet. – Overhodet ikke, det gårveldig bra, og det er fordi vi stoler på partene våre.

Så til slutt dette med skatter og avgifter. Det er jegenig i – jeg tror at skatter og avgifter, den personlige øko-nomien hver familie har, er veldig viktig ikke bare i etulikhetsperspektiv, men også for familiens velferd. Der-for har denne regjeringen senket skattene og avgiftenemed nesten 25 mrd. kr i sum. Opposisjonen, Senterpar-tiet ikke minst, har hvert år foreslått å øke skatte- og av-giftstrykket. Det betyr mindre penger til familiene ogmindre til bedriftene.

Kari Elisabeth Kaski (SV) [10:22:09]: Igjen forsøkerregjeringspartiene å gjøre en debatt om ulikhet til endebatt om fattigdom. Det er ikke så veldig overrasken-de, for det har vært tåkeleggingsstrategien fra denne re-gjeringen hele veien. Men ulikhet i seg selv er viktig ådiskutere. Det handler om at veksten i land som Norgeville vært større hvis ulikheten ikke var så stor. En nyOECD-rapport slår nettopp fast akkurat det og er ogsåtydelig på at dette ikke handler om tiltak utelukkendefor de aller fattigste.

Så trekker representanten Asheim fram arbeid, ut-danning og integrering som de viktigste tiltakene. Ja,mot fattigdom er de kanskje det, men når det gjelderulikhet, er det helt sentralt å være opptatt av skatt, av ar-beid og av velferd. Vi ser eksempler fra andre land på

hvordan fallet i organisasjonsgrad i arbeidslivet nettoppskaper økt ulikhet. Så la meg da kjapt spørre: Når skatte-ne kuttes med 25 mrd. kr, når fagforeningsfradraget ipraksis blir redusert, og når folk mister arbeidsavkla-ringspenger, øker det eller reduserer det ulikheter?

Henrik Asheim (H) [10:23:19]: Det disse tallene vi-ser, er først og fremst at denne regjeringen på den enesiden har – ja – redusert noen skatter, som jeg vet at SVer veldig tilhenger av å innføre, arveavgift, f.eks. Det erjo et argument som SV bruker ofte – at det er en omfor-delende skatt. Poenget i mitt innlegg når jeg snakketganske mye om det omfordelende skattesystemet vihar, nemlig at nesten 40 pst. av personskatteinntektenekommer fra de 10 pst. med høyest inntekt, er at det eren god illustrasjon på at skattesystemet ikke bare hand-ler om omfordeling. Det handler også om rettferdighet.Det handler også om at man opplever at de pengeneman betaler inn, er legitimt å betale inn. Derfor har visagt at arveavgiften skal bort – den er usosial, og denoppleves som urettferdig.

Så summerer representanten Kaski opp de forskjel-lige tingene man har gjort når det gjelder skatt, og nårdet gjelder velferdsordninger, og spør om det øker ulik-hetene. Vel, det vi ser, er at på den ene siden har vi enskattepolitikk som skaper flere arbeidsplasser. Vi sørgerfor at det blir flere jobber, og flere av dem som sto uten-for, kom inn. Jeg vil foreslå at representanten Kaski rei-ser til en som har stått utenfor arbeidslivet de siste seksårene og kanskje sittet i en kjellerstue og spilt dataspill,men som nå har jobb, og spør om vedkommende opple-ver at ulikheten har gått opp eller ned.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Fredric Holen Bjørdal (A) [10:24:42]: I årevis har vidiskutert – i og utanfor denne salen – konsekvensane avaukande forskjellar i makt og rikdom i Noreg, og likelenge har høgrepartia hatt vanskeleg for å erkjenna1. at forskjellane aukar også i Noreg2. at det er eit problem3. at politikken kan bidra til å redusere forskjellar

Difor var det ikkje så mange som hadde forventin-gar til denne stortingsmeldinga som regjeringa motvil-lig måtte leggje fram, men det var då lov å håpe på at einher kanskje skulle ta eit oppgjer med høgrepartia sin arvog formuleringar frå Framstegspartiet som at det ikkjeer ei offentleg oppgåve å utjamne lønsforskjellar somnaturleg oppstår i arbeidsmarknaden.

Men vi skjønte allereie på lanseringsdagen at slikkom det ikkje til å bli. Det var ei sjeldan oppvising i kom-munikasjonsspinn, der innvandring vart stempla somsyndar og hovudforklaring. Det passa heilt sikkert fintinn i Framstegspartiets narrativ, men det var ganske


flautt å sjå kanossagangen til finansministeren etter å hafått passet sitt påskrive av halve det offentlege Noreg forbåde feil diagnose og feil medisin.

Trass i at høgreregjeringa har slept beina etter seg ikampen for sterkare fellesskap og mindre forskjellar, ogstår fram som både motvillig og makteslaus, meiner egat vi med denne debatten har kome eit lite steg vidare.For det går ikkje lenger an å vri seg unna følgjande: Deiøkonomiske forskjellane mellom folk aukar i Noreg,målte både i inntekt og i formue. Dei rikaste drar ifrå, ogdei har blitt endå rikare under denne regjeringa, forster-ka av milliardar i skattekutt til dei som allereie har mest.

Samtidig sakkar dei som tener minst, akterut. Berresidan Solberg-regjeringa tok over, har dei 30 pst. lågastlønte hushalda fått mindre å rutte med. Når dei skalhandle mjølk og brød i butikken, må dei tenkje seg endålitt grundigare om enn før, mens dei rikaste blant ossstadig ikkje anar kor mykje ein liter mjølk eigentlegkostar. Så sjølv om forskjellsdebatten kan verke teore-tisk, og grafar og tabellar kan forvirre, er konsekvensanefor vanlege folk høgst reelle og merkbare. Dette er alvor-lege teikn, for det er inga naturlov som seier at det akku-rat her, akkurat i Noreg, skal vere mindre forskjellar enni andre land.

Når vi har klart oss betre enn dei fleste andre, er detpå grunn av den norske modellen, med sterke fagforei-ningar, ein sterk velferdsstat og eit omfordelande skatte-system. Det er ein modell som ikkje står i vegen for detnorske folk, men som skapar mindre forskjellar mellomfolk, ein modell som høgrepartia påstår at dei forsvarar,men som dei med handling gjennom snart seks år i re-gjering har bidratt til å svekkje.

Arbeidarpartiet trur på politikkens kraft til å endresamfunnet. Vi har difor lansert våre 83 tiltak for å redu-sere økonomiske og sosiale forskjellar i Noreg, for å re-dusere inntekts- og lønsforskjellar, for å hindre atlommeboka avgjer kva slags hjelp ein får viss ein blirsjuk, eller kva slags tilbod ungane våre skal ha i fritida,for å sikre at det er talentet og ikkje formuen som avgjerkva slags moglegheiter ein har. Vi vil bruke den økono-miske politikken til å ha eit meir rettferdig og omforde-lande skattesystem.

Arbeidarpartiet meiner at aukande forskjellar truargrunnleggjande verdiar i Noreg: den høge tilliten, rela-tivt høge og jamne løningar og evna vår til å møteendringar saman og vere omstillingsdyktige i framtida.Difor er forskjellar eit gjennomgripande problem somikkje har ei enkel løysing. Likevel føreset det politikararsom har evna til både å stille rett diagnose og skrive utrett medisin. Då er det alvorleg at regjeringa feilmelderom begge delar.

Eg vil med dette ta opp dei forslaga Arbeidarpartietstår bak i innstillinga.

Presidenten: Representanten Fredric Holen Bjørdalhar tatt opp de forslagene han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Henrik Asheim (H) [10:29:08]: Arbeiderpartiet harjo, før denne debatten, også lansert 83 forslag mot for-skjeller på papplater på partilederens kontor. Der er detnevnt en hel del forslag – drosjepolitikk, bredbånd –som man godt kan være positiv til, men det er vel ikkede viktigste argumentene i en ulikhetsdebatt. For detArbeiderpartiet selv griper til hver gang de skal argu-mentere – og nå representanten Bjørdal – mot ulikhet,er skatt. Han sier at vi må øke skattene fordi det da blirmer omfordeling. Vi har sett på de forslagene Arbeider-partiet har fremmet i sitt alternative budsjett for 2019,og ser at denne Gini-koeffisienten så å si ikke rører påseg med Arbeiderpartiets forslag.

Mitt spørsmål er todelt: Hvilke skatter mener repre-sentanten Bjørdal at må økes, utover det Arbeiderparti-et foreslo i sitt alternative budsjett? Og det andre er: Vilrepresentanten Bjørdal vurdere å stemme for SVs forslagom å gjeninnføre en arveavgift, hvis det reduserer for-skjellene i Norge?

Fredric Holen Bjørdal (A) [10:30:10]: Spørsmåletfrå Henrik Asheim er eigentleg ganske avslørande, fordidet viser at høgrepartia ikkje forstår samspelet mellompolitikken og dei ulike politiske grepa som det er mog-leg å ta. Høgrepartia forstår ikkje at skal ein redusereforskjellar, kan ein ikkje – slik Henrik Asheim og SivJensen forsøker seg på – redusere det til ein fattigdoms-debatt aleine, eller redusere det til ein innvandrings-debatt aleine, fordi alt heng saman med alt.

Når vi lanserer 83 forskjellige tiltak for å redusereøkonomiske og sosiale forskjellar, er det nettopp fordi atskal ein klare å redusere desse forskjellane, må ein gjeredet langs heile fjøla, ein må bruke heile det politiskespekteret. Det viser representanten Asheim at hananten ikkje forstår, eller at han ikkje er villig til å brukedei politiske verkemidla som han kan ha i verktøykassasi til å ta i bruk.

Henrik Asheim (H) [10:31:09]: Det var et svar pånoe helt annet enn det jeg spurte om, for det jeg spurteom, var: Hvilke skatter mener representanten Bjørdalbør økes, utover Arbeiderpartiets alternative forslag for2019, som vi har sjekket at ikke påvirker ulikhetennevneverdig, og vil representanten Bjørdal stemme foren arveavgift, som SV foreslår, dersom det redusererulikheten i Norge?

Fredric Holen Bjørdal (A) [10:31:34]: For Arbeidar-partiet er det ikkje aktuelt å innføre arveavgifta att. Det


har vi hatt ein ganske grundig diskusjon om her i salenfor ikkje lenge sidan, så det gjentek eg ikkje.

Elles synest eg det er ganske fornøyeleg at represen-tanten Asheim har brukt såpass mykje tid på å gå igjen-nom og vere nysgjerrig på vårt skatteopplegg, men detviser jo igjen at han ikkje forstår samanhengane i poli-tikken. For viss ein skal redusere Gini-koeffisienten, vissein skal redusere inntektsforskjellane og forskjellanemellom folk i dette landet, er det ikkje nok å sjå på skat-ten isolert. Ja, vårt skatteopplegg har, isolert sett, kan-skje ikkje ein så ekstrem effekt når det gjeld å redusereforskjellane, men skal ein redusere inntektsforskjellane,må ein angripe det langs skatteaksen, ein må angripedet langs arbeidsaksen, og ein må angripe det langs vel-ferdsaksen. Og vi har eit kommuneopplegg som er langtmeir ambisiøst, vi har eit velferdsopplegg som er langtmeir ambisiøst, og vi har ein arbeidslivspolitikk sombidreg til eit organisert, ryddig og regulert arbeidsliv,som i sum reduserer forskjellane mellom folk – og somer heilt motsett av det høgreregjeringa legg opp til, dess-verre.

Jan Steinar Engeli Johansen (FrP) [10:32:52]: Nor-ske innbyggere har tilgang til et helt sett av velferdsgo-der, som helsevesen, utdanning og gratis tannlege foralle under 18 år. Regjeringen har også styrket innsatsengjennom økte bevilgninger til foreldrestøtte, barnever-net, rusomsorgen, psykiatrien og helsestasjonene. Vihar økt barnetrygden, og engangsstønaden er økt ve-sentlig siden 2013. Ungdommer i lavinntektsfamilierhar fått mer i skolestipend, og det er satt i gang et prøve-prosjekt med gratis SFO. Tilskuddsordninger for barnfra lavinntektsfamilier er økt fra 100 mill. kr til over300 mill. kr, som gjør at veldig mange flere nå enn førkan delta på ferie- og fritidsaktiviteter. I en av sinemerknader til meldingen skriver, bl.a. Arbeiderpartiet:

«Regjeringen er i ferd med å avvikle den univer-selle velferdsstaten skritt for skritt.»Jeg lurer på om Arbeiderpartiet kan peke på hvilke

av de tiltakene jeg nå nevnte, som gjør at velferdsstatener i ferd med å avvikles, skritt for skritt.

Fredric Holen Bjørdal (A) [10:33:52]: Eg synestikkje den skrytelista frå Framstegsparti-representantenvar så veldig imponerande, med den rekordhøge olje-pengebruken vi har sett under denne regjeringa. Overtusen oljemilliardar er brukte utan at det eigentleg står

noko som helst igjen, verken ei stor sosial reform ellerei stor innsparingsreform, så eg hadde kanskje håpt ogforventa at Framstegspartiet skulle gå litt stillare i døre-ne, eit parti som normalt ikkje vedkjenner seg å vere såveldig stolt over den store offentlege pengebruken,men tidene har snudd.

Det som er hovudkritikken vår av regjeringa, i til-legg til at ein brukar dei store pengane feil, er at ein vel åbruke så mykje resursar og innsats på behovsprøvdeordningar, for vi meiner at det er fattigdomsfeller. Viburde ha universelle velferdsordningar. For eksempelgjer behovsprøvde ordningar når det gjeld barnehage, atdersom ein hamnar over den grensa, løner det seg ikkjeå jobbe, det løner seg å halde inntekta låg slik at einframleis hamnar innanfor dei behovsprøvde ordninga-ne. Dei kan vere ei fattigdomsfelle. Vi ønskjer at velferds-ordningar skal vere universelle.


Sivert Bjørnstad (FrP) [10:35:19]: I Norge har vismå ulikheter mellom folk og mellom ulike grupper.Det har vært et politisk mål for mange partier overmange år. Vi har høy levestandard, og tilliten mellomfolk og mellom folk og myndighetene er svært høy.

Når man leser innstillingen vi behandler i dag, skul-le man tro at Norge ikke er til å kjenne igjen etter 2013,da høyrepartiene, eller de blå-blå, overtok makten gjen-nom et demokratisk valg. Når man leser innstillingen,virker det enda rarere at de samme partiene vant velger-ne på nytt i 2017. For om man leser innstillingen, serman et dystert, dystopisk bilde av Norge. Det er det sam-me bildet som de sosialistiske og kommunistiske partie-ne i opposisjonen forsøkte å tegne før valgene i 2013 og2017 – av et land som har forlatt sine prinsipper om lik-het, om rettferdighet, om frihet. Landet vi nå lever i, erpreget av fattigdom, av et brutalisert arbeidsliv, av etskattesystem som langt på vei, om ikke mer, ligner pådet amerikanske – eller enda verre – på skatteparadiservi ikke liker å sammenligne oss med.

Norge har verdens laveste ulikhet om man inklude-rer et omfordelende skattesystem og overføringer ogvelferdsgoder fra det offentlige. Sånn jeg oppfatter det,er forskjellen på venstresiden og høyresiden i denne de-batten at mens venstresiden stort sett er opptatt av åsnakke om de rikeste blant oss og hvordan man kan gjø-re dem fattigere eller mindre rike, er høyresiden mestopptatt av hvordan vi kan løfte dem som sitter nederstved bordet.

Det er ikke en eneste fattig person som har fått detbedre av at en rik person har blitt litt mindre rik. Selv omulikhet kan være en god indikator på hvordan det står tili et land, er det ikke den eneste indikatoren eller deteneste en måler. Arbeiderpartiet har f.eks. vært med på åsette ned selskapsskatten til norske bedrifter de sisteårene. Det har vært et kraftfullt tiltak for å hindre out-sourcing av norske bedrifter til utlandet, og det har værtviktig for å tiltrekke oss utenlandske selskaper. Har vihøyere selskapsskatt enn våre naboland over tid, kankonsekvensen bli at man flytter til våre naboland. Men


det har også økt ulikhetene, og det viser noen av dilem-maene vi står oppe i når vi gjør endringer. På kort siktkan ulikhetene øke – på lang sikt skaper det forhåpent-ligvis flere arbeidsplasser her hjemme.

Selv om Arbeiderpartiets leder ikke trodde på det iPolitisk kvarter for en tid tilbake, øker dette ifølge SSBulikheten mer enn kutt i formuesskatten. Og for å ta for-muesskatten: Hvis man er helt fullstendig likegyldig tilom norske bedrifter har utenlandske eller norske eiere,er det fullt mulig å forsvare en skatt på formue. Hvis mantenker at utenlandske eiere sitter gjennom stormen,sånn som norske eiere av bedrifter og arbeidsplassergjør når det blåser som verst, kan man under tvil forsva-re det, selv om man tapper arbeidsplasser for kapital forå betale skatten. Men sånn er det jo ikke. Det betyr noeom hjørnesteinsbedriften er eid av norske eiere mednorsk patriotkapital, eller om de taper kampen mot ut-lendinger med skattefordeler og må selge selskapene tildem.

At særlig Senterpartiet, som ellers er opptatt avnorsk eierskap, er varme forsvarere av denne skatten,som favoriserer utlendinger over nordmenn og norskeeiere, er overraskende. Det er godt mulig at kutt iformuesskatten fører til økt ulikhet der og da, men det erog har vært riktig å gjøre det, akkurat som det har værtdet med selskapsskatten.

Arbeid er veien ut av fattigdom og mye av løsningenpå inntektsulikheten. Det å ikke være i arbeid over tidforringer levekårene, helsen og livskvaliteten til den en-kelte. Denne regjeringen har satset kraftfullt på å få folki arbeid, og resultatene ser vi nå. Den registrerte ledighe-ten er den laveste på ti år, og sysselsettingen øker. Det erogså veldig gledelig at sysselsettingsandelen øker etterflere år med nedgang. I Norge har vi et velfungerende ar-beidsmarked og ansvarlige parter på både arbeidstaker-og arbeidsgiversiden. Det har også gjort at medianinn-tekten før skatt de siste 30 årene er økt med 60 pst. Dettehar kommet alle til gode.

Det er likevel noen faresignaler vi skal ta på alvor.Den teknologiske utviklingen kan på kort sikt føre tilfærre hender i jobb, og til at de med minst formell ut-danning vil slite mest med å skaffe seg arbeid. Det er entrend vi har sett de siste tiårene, at det blir færre og færrearbeidsplasser for dem med lite eller ingen skolegangutover grunnskolen. Derfor er utdanningssystemet heltavgjørende for om vi skal få flere inn i arbeidslivet ogsånn sikre dem inntekt og et verdig liv og få et samfunnmed små forskjeller.

Flere fullfører nå videregående utdanning enn forseks år siden. Etter innføringen av fraværsgrensen, somflere av opposisjonspartiene var imot, deltar flere i time-ne. Det gjør at faren for å falle fra blir mindre. Derfor erdet bekymringsfullt at f.eks. Senterpartiet advarer mot

fraværsgrensen. Den er «frekk og helseskadelig», skriverSenterungdommen på sine hjemmesider. AUF gikk iforrige valgkamp ut og krevde at det første en Arbeider-parti-ledet regjering skulle gjøre, var å fjerne fraværs-grensen. Det viktigste for Arbeiderpartiets ungdoms-parti var å skrote det som gjør at flere elever er på skolennå enn tidligere.

Den største faren for å falle fra under videregåendeutdanning har gutter som går på yrkesfag. En av de stør-ste fallgruvene er at de ikke får lærlingplass. Derfor harstortingsflertallet, i motsetning til hva den rød-grønneregjeringen gjorde, økt lærlingtilskuddet, sånn at flerebedrifter finner det lønnsomt å ta inn lærlinger.Sammen med krav om lærlinger for å vinne offentligeanbud, tidlig innsats, mer realfag og flere og bedre lære-re vil dette gjøre at flere fullfører skolen.

Flere partier i opposisjonen, bl.a. Arbeiderpartiet ogSenterpartiet, bruker ganske sterke ord i innstillingen.«Regjeringen er i ferd med å avvikle den universelle vel-ferdsstaten skritt for skritt», skriver de. Det er sterk kost.Som nevnt tidligere gjør velferdsgodene at vi er landetmed lavest ulikhet i verden. Jeg mener at man med jevnemellomrom skal evaluere godene for å se om de trefferetter hensikten, og jeg mener det er fornuftig å gjøreendringer når de ikke gjør det, eller når vi kan brukepenger på andre fornuftige ordninger. Men å si at manavvikler den universelle velferdsstaten skritt for skritt –det er ikke måte på!

Dette sier man altså om en regjering og et stortings-flertall som har invitert til en inkluderingsdugnad derfelles innsats fra offentlige og private aktører skal få fleremed nedsatt funksjonsevne eller hull i CV-en over i faste,ordinære jobber. Det er en regjering som har forenkletlønnstilskuddsordningen, sånn at flere skal ta den ibruk, og som har økt bevilgningene til individuell jobb-støtte og antallet plasser for varig tilrettelagt arbeid. Deter en regjering som har økt bevilgningene kraftig til for-eldrestøtte, til barnevernet, til arbeidet mot rus og psyki-atri og til arbeidet mot vold og overgrep, som har gittmer i utdanningsstipend til ungdom i lavinntektsfamili-er, som har gjort det de rød-grønne partiene bare pratetom i åtte år, og gitt studentene elleve måneders studie-finansiering, og som har mer enn doblet støtten til barnfra økonomisk vanskeligstilte familier, sånn at de kandelta på ferie- og fritidsaktiviteter.

Dette er altså et flertall som avvikler den universellevelferdsstaten skritt for skritt. Jeg kunne ha nevnt atminstepensjonen for enslige pensjonister er økt kraftigde siste seks årene, at ventetiden ved sykehusene hargått ned, at barnetrygden er økt for første gang på over20 år, og at barnehagenormen gjør barn i barnehagentryggere og fører til at barna lærer mer og leker bedre.Men alt dette ville nok også bare vært bevis for de sosia-


listiske og kommunistiske partiene i opposisjonen på atden universelle velferdsstaten avvikles skritt for skritt.

La meg igjen slå fast at små forskjeller i samfunnet eret politisk mål også for Fremskrittspartiet – et politiskmål som ikke kan nås gjennom å ta ned dem på toppen,men som nås gjennom å løfte dem som sitter nederstved bordet. Det er det politikk handler om. Den jobbener vi godt i gang med, og den skal vi fortsette med i årenesom kommer.


Svein Roald Hansen (A) [10:44:40]: Representan-ten Bjørnstad åpnet og sluttet med å si at det er et poli-tisk mål å ha små forskjeller i et samfunn – det er bra. Såbrukte han mye tid på å understreke at vi sannsynligviser det landet i verden som har lavest ulikhet og størstlikhet – det er også riktig. Og han listet opp mye av detregjeringen har gjort når det gjelder barnefamilier osv.– det er også riktig. Men det han hopper bukk over, er atutviklingen går i retning av større forskjeller, det erkrefter som drar dette fra hverandre til tross for detman har gjort når det gjelder gratis kjernetid osv. Det erdet som er faren over tid, at strekket i laget blir så stortat vi ikke lenger er et samfunn med små forskjeller medhøy tillit. Det er faresignalene som er der. Hvorfor hop-per representanten så lett over det?

Sivert Bjørnstad (FrP) [10:45:43]: Jeg hoppet ikkebukk over det – jeg opplevde slett ikke det. Jeg sa at ulik-heten har økt svakt de siste 30 årene. Fremskrittspartiethar vært med på å styre landet i 6 av de 30 årene, i 24 avde 30 årene har vi ikke styrt landet. Arbeiderpartiet harstyrt landet i en stor del av disse årene. Jeg tror ikke atArbeiderpartiet har hatt som mål å øke forskjellene iNorge, men det er noen faktorer som ligger utenfor bådemin og representanten Hansens mulighetsområde, ogsom gjør at utviklingen har blitt sånn, bl.a. en tekno-logisk utvikling som går i rasende fart, og som gjør – somjeg også var inne på i mitt innlegg – at færre med lav ut-danning får ta del i arbeidslivet fordi kravene til formellutdanning blir høyere. Men Arbeiderpartiets løsning, åse ensidig på skattesystemet som omfordelende, er ikkemåten å løse dette på. Man må skaffe arbeidsplasser tildem som trenger det, det er det som gjør at vi får folk utav fattigdom, og at ulikhetene minker.

Svein Roald Hansen (A) [10:46:48]: Det er helt rik-tig at vi står overfor ulike krefter, internasjonale trenderog nasjonale krefter som trekker i retning av ulikhetover tid, og det må møtes med politikk. Det vi har settde siste årene, er at lavtlønte mister kjøpekraft, høyt-lønte får betydelig økt kjøpekraft. Regjeringens skatte-lette har i størst grad kommet dem til gode som tjener

mest og har mest. Mener representanten Bjørnstad atdenne skatteletten – for å isolere det til det – bidrar til ådempe eller øke forskjellene i samfunnet?

Sivert Bjørnstad (FrP) [10:47:22]: Jeg var i mitt inn-legg også inne på at når man reduserer f.eks. selskaps-skatten, som man har gjort de siste årene – man har gåttfra 28 pst. til 22 pst., Arbeiderpartiet har vært med på ennedgang til 23 pst. – så øker det i øyeblikksbildet ulik-hetene noe. Men det er på lang sikt likevel riktig å gjøredet fordi det fører til at flere bedrifter vil investere herhjemme i stedet for å flytte arbeidsplassene og bedrifte-ne ut av landet. Det gjør at vi får flere arbeidsplasser påsikt, selv om ulikhetene øker noe akkurat nå.

Så er det sånn at omtrent halvparten av skattelettel-sene i personskatten har gått til personer med under600 000 kr i inntekt, det er den store majoriteten somhar fått tatt del i skattelettelsene våre. Jeg synes det er ar-tig at Arbeiderpartiet nå har begynt å prate om skatte-lette, til tross for at skattelettelsene har vært 25 mrd. krde siste årene. Nå mener Arbeiderpartiet at tiden er innefor å gi vanlige folk skattelettelser, selv om man ikke syn-tes det da skattenivået var 25 mrd. kr høyere enn det er idag.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [10:48:35]: Det er fascineren-de å høre representanten fra Fremskrittspartiet snakkeom skatter og avgifter og fordeling og ulikhet. Det somhar skjedd under dagens regjering, er jo at de storeskattekuttene har kommet dem til gode som har detbest fra før, mens vanlige folk har fått rekordhøye avgif-ter, rekordhøye bompenger.

Jeg har registrert at representanten Bjørnstad harvært ute og tenkt høyt om bompenger. Man har sett atetter seks år med Fremskrittspartiet i regjering har denok blitt for høye. Hva er svaret? Jo, at man skal øke av-giftene for folk ytterligere. Det er helt ok å se på innret-ningen av avgiftssystemet, men skal avgiftene øke ytter-ligere? Er det slik at skattekuttet til dem som har mest frafør, skal vernes av Fremskrittspartiet, og så skal folk iNorge få ytterligere økte avgifter?

Sivert Bjørnstad (FrP) [10:49:24]: Svaret på det ernei. Vi har redusert skattene og avgiftene med rundtregnet 25 mrd. kr de siste årene. Det har kommet alle tilgode, også dem med lav inntekt. Jeg tror det er slik atdet er sluttsummen på kassalappen som teller. Det erdet samlede skatte- og avgiftsnivået som betyr noe forfamiliene når de gjør opp regnskapet på slutten av året.Da betyr det noe at man har fått 11 000 kr mer å ruttemed hvert eneste år med denne regjeringen. Da Senter-partiet styrte, fikk hver enkelt familie mindre penger årutte med.


Så legger jeg merke til at i innstillingen til denne sa-ken skriver bl.a. Senterpartiet at miljøavgiften er et godtog kraftfullt virkemiddel for å påvirke folks atferdsvaner.Det må jeg si er overraskende etter alle de replikkord-skiftene Senterpartiet har hatt mot Fremskrittspartietde siste årene, da man har beskyldt Fremskrittspartietfor bare å ville øke avgiftene. Hvilke avgifter er det Sen-terpartiet nå ønsker å øke gjennom sine merknader idenne innstillingen?

Solfrid Lerbrekk (SV) [10:50:40]: Regjeringa har sålangt kutta kraftig i arbeidsavklaringspengane, i bustøt-ta og i den statlege støtta til tannregulering. År etter århar pensjonistane fått mindre kjøpekraft, bortsett frå iår, då det kan sjå ut til at pensjonistane i snitt får 365 kri årleg auka kjøpekraft – altså ei krone dagen. Pensjo-nistane sjølve seier at dei opplever dette som ein hån,og at dei ikkje hadde rekna med at det kom frå Fram-stegspartiet.

Støtta til arbeidslause har òg vorte kutta, feriepenga-ne har vorte fjerna, og karantenetida for dagpengar harauka. Tenkjer representanten Bjørnstad at dette er kuttsom minkar forskjellane, eller tenkjer han at dette erkutt som aukar forskjellane?

Sivert Bjørnstad (FrP) [10:51:33]: Som jeg sa i mittinnlegg, mener jeg det er fornuftig at man går gjennomvelferdsordningene og -godene med jevne mellomromfor å se om de treffer etter hensikten. I dem vi har gjortendringer, har man ikke over tid truffet etter hensikten.Det gjelder f.eks. støtten til tannregulering.

Så er det slik at jeg gjerne skulle vært uten pensjons-reformen, men den var det altså Sosialistisk Venstrepar-ti i regjering som kjempet gjennom – sammen med Ar-beiderpartiet og Senterpartiet. Fremskrittspartiet stem-te imot den. Likevel har vi klart å redusere avkortingenfor gifte og samboende pensjonister. Enslige minste-pensjonister har fått 12 000 kr mer å rutte med fra i høst.Så vi gjør kraftfulle grep også for pensjonistene.

Så er det riktig at vi har gjort endringer i noen vel-ferdsgoder, men vi har økt mange andre. Vi har øktbarnetrygden, vi har økt engangsstønaden, vi har øktbostøtten, vi har økt pleiepengene, vi har økt tilskuddettil ferie- og fritidstilbud. Fraværsgrensen er innført, slikat flere fullfører videregående skole. Det er grepene sam-let sett som teller, og der har vi gjort mye riktig.


Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [10:53:02]: Norge er et riktland med enorme muligheter. Vi skal være glade for atvi bor i et land med veldig gode muligheter, som histo-risk sett har blitt bygd gjennom at generasjoner før osshar tatt kloke politiske valg og lagt til rette for den vel-

ferd og velstand som vi har i Norge i dag. Vi er også etland som i internasjonal målestokk relativt sett har småforskjeller. Det skal vi også vite å ta vare på.

Men at det er bildet, er ikke noen unnskyldning foross som er politikere i dag, til å unnlate å ta kloke valg,også for framtiden. Det at vi har hatt framsynte politike-re før oss, som gjennom politiske vedtak har lagt til rettefor at en skal ha gode universelle velferdsordninger, aten skal ha et godt organisert arbeidsmarked som byggesskritt for skritt, og at en skal ha et skattesystem basert påskatt etter evne, må en bygge videre på for å bidra til å re-dusere forskjellene i samfunnet, for å bidra til å gjøre detbedre for dem som ikke har det bra i det norske samfun-net – ikke bruke vår historie som en unnskyldning tilikke å ta de riktige valgene i dag.

Derfor er det utrolig viktig i Norge og i det fellesska-pet som vi har. Det er viktig at vi bidrar til at det skalvære godt å bo, leve, arbeide og leve et godt liv i hele Nor-ge. Skal en det også i framtiden, må vi for det første hagode universelle velferdsordninger. Vi må ha nasjonalerammer for politikken, vi må være herre i eget hus, vi måha folkevalgt styring over arbeidsmarkedet, vi må ha enorganisering av arbeidsmarkedet der faste hele stillingerer hovedregelen, der det er mulig for alle, i ulike yrker, åha en lønn å leve av, og vi må sørge for at en har tilgangtil gode offentlige tjenester i hele Norge.

Det er dette som på område etter område blir utfor-dret i dag. Når det gjelder tilgang til offentlige tjenester ihele Norge, er det med den sentraliseringen som i dagskjer, ikke likeverdighet. Likhet handler ikke bare omøkonomiske forskjeller, det handler også om at en skalha tilgang til grunnleggende tjenester nær der en bor,uansett hvor hen i Norge en bor. Derfor er det viktig åsørge for at det legges til rette for, enten det er innenforpoliti, helsevesen, ambulanse eller på andre områder –at en legger til rette for gode tjenester der folk bor.

Det er også viktig at skatte- og avgiftssystemet errettferdig, at det er skatt etter evne som ligger til grunn,at en sørger for en god sosial profil, at de som har rygg tilå bære det, bidrar mer til fellesskapet enn de gjør i dag,mens en sørger for å redusere summen av avgiftene, ogat en må ha et blikk på hvordan skatte- og avgifts-endringer slår ut geografisk.

Jeg må si: År etter år har Senterpartiet forsøkt å stillespørsmål til Finansdepartementet om hva slags effekterderes forslag har på den geografiske fordelingen. Hvertår får jeg til svar at det kan en dessverre ikke beregne. Jeger glad for at opposisjonen i denne innstillingen samlerseg om at slike svar må en også ha, for å se på ikke barehvordan endringsforslag som en har, slår ut med hensyntil sosial fordeling, men også hvordan endringer slår utgeografisk.


Derfor er det viktig å legge til rette for et arbeidsmar-ked som er bedre enn det vi har i dag. Representanter fraregjeringspartiene har så langt i debatten forsøkt å skry-te hemningsløst av en liten vipp opp igjen på sysselset-tingsandelen, samtidig som sysselsettingsandelen hargått kraftig ned i løpet av de senere årene – ikke bare to-talt sett, men også i kjernegruppen, i alderen 25–55 år,har sysselsettingsandelen gått kraftig ned de senere åre-ne. Samtidig ser en også tall som viser at i en rekke yrkeri Norge, anslagsvis 130 yrker, gikk reallønnen ned i fjor,og anslagsvis 30 pst. av arbeidstakerne har fått laverereallønn de senere årene. Det er utfordringer som mågripes fatt i gjennom en aktiv politikk i det norske sam-funnet, og derfor trengs det nye tiltak.

Jeg vil med det ta opp forslag nr. 17, som Senterpar-tiet har sammen med Sosialistisk Venstreparti og Rødt.

Presidenten: Representanten Sigbjørn Gjelsvik hartatt opp det forslaget han refererte til.

Elin Rodum Agdestein (H) [10:58:24]: Senterpartietskriver i innstillingen mye om at de mener ulikhetenvokser på grunn av økte, flate avgifter. Samtidig vil Sen-terpartiet samarbeide med Arbeiderpartiet og SV, somvil øke avgiftene med mange milliarder. SV ville øke av-giftene med 9,5 mrd. kr, Arbeiderpartiet med 5 mrd. kr,bare i 2019.

Hvis Senterpartiet mener at det er uheldig for ulik-het og fordeling, hvordan kan de da forklare at de skaloppnå en annen utvikling sammen med partier som viløke avgiftene så kraftig?

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [10:58:59]: Sist Senterpartietsatt i regjering og SV satt med finansministeren, var av-giftene flere milliarder kroner lavere enn de er i dag. Deter med dagens regjering en har fått en kraftig økning ide samlede avgiftene i Norge. Jeg har god tro på at ulikepartier vil se at, ja, vi skal bruke avgifter til å oppnå poli-tiske mål. Men hvis man bare tenker at man skal brukeavgiftene til å øke inntektene til staten, mister også av-giftene legitimitet som et politisk virkemiddel. Derforer det behov for å redusere avgiftene i Norge, ikke å økedem, slik dagens regjering dessverre har gjort – og somogså opposisjonspartier dessverre har hevet seg på.

Elin Rodum Agdestein (H) [10:59:50]: Senterpartietbeskriver også en negativ inntektsutvikling i jordbru-ket og har spådd en kraftig inntektsnedgang i 2019. Nåer jordbruksoppgjøret i havn, og rammen ble økt med1,24 mrd. kr. Er Senterpartiet enig med Nationen, sommener at det nå er grunn til større optimisme blantbønder?

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [11:00:10]: Det som er resul-tatet av årets jordbruksoppgjør, etter veldig krevende

år for jordbruket, er en forsiktig inntektsøkning, som ermilevis unna å tette noe som helst av det store inntekts-gapet som er for bøndene. Derfor er det behov for enhelt ny landbrukspolitikk der en bidrar til å gi bøndenebedre inntekter, ikke minst fordi vi har et samfunns-oppdrag i Norge som går ut på at vi skal produsere mattil vår egen befolkning. Selvforsyningsgraden i Norge eralarmerende lav. Den må opp, og det må vi sørge forbl.a. gjennom å gi bøndene bedre rammevilkår enn detde har hatt de senere årene.

Bård Hoksrud (FrP) [11:01:11]: Dette er en debattsom handler om ulikhet, og det er litt artig å lese hvaSenterpartiet skriver i merknadene sine. De skriver at

«avgifter eller insentiver som premierer klimavenn-lige valg hos folk flest vil være lettere å bære for de somtjener mye, enn for de som tjener lite».

Ja, det er jeg helt enig i, men det tyder jo på at Senter-partiet gjerne vil innføre klimaavgifter. Hvordan menerSenterpartiet at det vil utjevne ulikhetene – for det ram-mer jo alle?

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [11:01:45]: Det er fullt muligå ha to tanker i hodet samtidig. Senterpartiet har ogsåvært med på å foreslå – og også støttet i inneværendeperiode – endringer eksempelvis i bilavgiftene i en mermiljøvennlig retning. Men det betyr ikke at en samtidigmå øke de samlede avgiftene, som dagens regjering, derFremskrittspartiet har finansministeren, har gjort i riktmonn. Avgiftene i Norge har aldri vært høyere ennmens Fremskrittspartiet har styrt Norge. Det er fulltmulig å gjøre endringer i avgiftssystemet uten å brukeavgiftene som ytterligere en melkeku for staten.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Kari Elisabeth Kaski (SV) [11:02:34]: Øker forskjel-lene i Norge? Gjennom hele forrige stortingsperiodeforsøkte SV å få et svar fra regjeringen på det. Menfinansminister Siv Jensen ville ikke svare, og hun ville ialle fall ikke innrømme at forskjellene øker, selv om tal-lene i mange år har vist akkurat det.

Derfor foreslo SV at regjeringen skulle legge fram enstortingsmelding om ulikhet, fordi vi trenger en faktaba-sert debatt, som anerkjenner at forskjellene finnes i Nor-ge, de øker, og det er særlig de på toppen som drar ifra.

Mon det – for da finansministeren la fram stortings-meldingen, var det med stor grad av tåkelegging. Hoved-årsaken til økte forskjeller er innvandring til Norge, saJensen samme dag som meldingen ble lagt fram. Mel-dingen slår imidlertid fast at det ikke er innvandring,men det at de rikeste drar ifra, som er hovedårsaken tiløkt ulikhet. De rikeste drar ifra, mens resten blirhengende etter. Meldingen viser at siden 2013 har de


10 pst. rikeste husholdningene fått høyere inntekter.Resten av oss har blitt stående omtrent stille. De 20 pst.med minst har fått mindre i samme periode. I 2018 fikk130 yrker, som renholdere, resepsjonister, grunnskole-lærere og elektrikere, lavere reallønn enn året før, mensdirektører og toppledere igjen fikk en økning. I 2018 sat-te vi rekord i antall unger som vokser opp i familier medvedvarende lav inntekt, og rekord i antall milliardærer iNorge.

Ser vi på formue, er Norge et eksepsjonelt rikt land,men ikke et eksepsjonelt likt land. I dag eier den rikesteprosenten en femtedel, sannsynligvis enda mer, av allformue i Norge. Det er på høyde med Storbritannia ogmer enn i land som Frankrike, Canada og Spania. Da blirdet vanskeligere å tegne et bilde av et Norge med uniktsmå forskjeller.

Konsentrasjon av formue innebærer også en kon-sentrasjon i makt, ikke bare i næringslivet, men også iform av politisk makt. Gjennom finansiering av tenke-tanker og partier på høyresiden har noen av landets ri-keste investert tungt i å styrke de politiske stemmenesom ivaretar deres interesser. Konsentrasjon av formueog makt på få hender er en utfordring for demokratiet.

Vi kommer til å høre fra alle partier i dag at de øn-sker små forskjeller. Men den politiske viljen til å ta grepsom faktisk reduserer forskjellene, er liten. Regjeringenhar i denne meldingen ikke kommet med noen politis-ke tiltak som vil redusere ulikhetene, men har nøyd segmed å liste opp allerede iverksatt politikk – det til trossfor at den politikken ikke gjør noe med de stadig økendeforskjellene, og til tross for at vedtaket fra 2018 var klin-kende klart: Regjeringen skulle legge fram en meldingmed tiltak.

Der regjeringen fører en politikk som øker forskjel-lene i Norge, fremmer SV forslag som vil redusere dem. Ivårt alternative budsjett for 2019 foreslår vi helhetligegrep i skattesystemet, hvor skatten på formue, arv ogeiendom økes, mens skatt på arbeid reduseres. Det vilvære et skattesystem som faktisk omfordeler og gir min-dre forskjeller. Men det er ikke det skattesystemet regje-ringen vil ha. De har kuttet skatter med 25 mrd. kr. Ti-delen med størst formue i Norge har fått en tredel av alleskattekuttene. De 0,1 pst. rikeste i Norge har samlet fått1,4 mrd. kr i skattekutt.

Regjeringen er selv opptatt av hvor viktig velferds-staten er for å sikre små forskjeller. Men det bør være ettankekors at ulikhetene øker i Norge til tross for velfer-den vår. For å bygge et samfunn med små forskjellertrengs det modige velferdsreformer som bygger velfer-den videre ut.

Å sikre at alle unger får delta på lik linje er kanskjeden viktigste investeringen vi kan gjøre for framtiden –som i Oslo, hvor SV har fått gjennomslag for og gjen-

nomført gratis kjernetid i aktivitetsskolen. På Furusetskole i Groruddalen økte deltakelsen fra 30 pst. av unge-ne til 90 pst. Det betyr noe at alle ungene får være med ileken og læringen. Det vi har gjort i Oslo, kan vi gjøre iresten av landet. Vi må ha en skole der alle barn kan læ-re, mestre og trives.

Mange med dårlig råd har fått mindre under Sol-berg-regjeringen – som de uføre, eller de som har mistetarbeidsavklaringspengene. SV har flere ganger bedt re-gjeringen vise konsekvensene av kuttene i ytelser og vel-ferdsordninger, men det har de ikke villet. Derfor frem-mer vi igjen forslag i dag. Hva er konsekvensene for demsom har fått kutt i bostøtten? Og hva med enslige forsør-gere som har fått kutt i overgangsstønaden? Mindre for-skjeller gir det i alle fall ikke, og det blir stadig flere fatti-ge i Norge.

I velferdsstaten ser vi at det knaker i sammenføyin-gene. Det er sykepleiermangel, det er lærermangel påvei, det er opprør blant ansatte i barnevernet og i barne-hagene. I flere deler av velferden vår er det ikke nok folkpå jobb, og det svekker vår felles velferd.

Full sysselsetting, små lønnsforskjeller og et velorga-nisert arbeidsliv er helt nødvendig for å få et samfunnmed små forskjeller. Vi trenger sterke fagforeninger somkjemper for å flytte penger og makt, fra kapital til arbeidog fra sjefer til ansatte. Organisasjonsgraden i arbeidsli-vet må opp. Men regjeringen tar ikke det ansvaret. Vi ernødt til å øke fagforeningsfradraget, vi må styrke rettentil hele og faste stillinger, og bemanningsbransjen må utav arbeidslivet.

Den norske boligmodellen har vært sentral i etter-krigstidens velstandsvekst i Norge, men nå er boligmar-kedet blitt en driver for økt ulikhet. Likevel omtales te-maet knapt i stortingsmeldingen. Unge førstegangs-etablerere må ha mer hjelp fra foreldrene sine. Unge fralavinntektsfamilier og fra distriktene har dårligere mu-lighet til å få slik hjelp og komme seg inn i boligmarke-det i byene. Under halvparten av lavinntektshushold-ningene eier nå sin egen bolig.

Vi har et skattesystem som favoriserer dem medmange og dyre boliger. De som er utenfor boligmarke-det, får ikke ta del i disse skattefordelene, men er prisgittet deregulert leiemarked. Det er nødvendig med et skat-teskift med lavere skatt på arbeid og høyere skatt påeiendom. Kommunene og staten må ha en mer aktivboligpolitikk, og handlingsrommet til Husbanken måøkes.

Når man hører høyresiden snakke om ulikhet, kandet høres ut som om dette bare handler om fattige inn-vandrere. Men det handler om noe mer. Det handler omforutsetningene for et levende demokrati, det handlerom hvem som har makt over økonomien og politikken.Konsentrasjonen av formue, globalisering og teknolo-


gisk utvikling påvirker maktforholdene i Norge. De øko-nomiske forskjellene har økt – og det fortsetter. Sentra-liseringen har tiltatt, arbeidsmarkedet har gjennomgåttstore endringer, og vi merker konsekvensene av klima-endringene – for å nevne noen av de store endringenesom samfunnet vårt står i nå. Da må vi møte disseendringene med en kraftfull politikk for omfordeling,en politikk for mindre forskjeller enn i dag, en politikksom sprer makt. Denne stortingsmeldingen gjør dess-verre ikke det. I stedet har vi en regjering som fører enpolitikk som øker forskjellene i Norge. Desto større bliroppgaven for et nytt flertall i 2021.

Med det tar jeg opp de forslagene SV, MiljøpartietDe Grønne og Rødt står sammen om.

Presidenten: Da har representanten Kari ElisabethKaski tatt opp de forslagene hun refererte til.


Mudassar Kapur (H) [11:11:11]: Så langt i debattentror jeg vi alle kan slå fast at kampen mot ulikhet førstog fremst handler om at våre barn ikke faller ut av sko-len, og at voksne ikke faller ut av arbeidslivet. For barnog voksne med innvandrerbakgrunn er dette ekstraviktig hvis vi skal lykkes med integreringen. SV er i dagmed på å fremme 20 forslag, og de handler i stor gradom å øke skatter og avgifter eller å utrede hvordan vikan gjøre det. Vi har også kunnet lese forslag om klima-tiltak og ulikheter. Mitt spørsmål til representanten gårlangs akkurat den aksen: Hvorfor er det slik at SV harprioritert slike forslag om skatter og avgifter foran heltkonkrete tiltak for integrering, boliger og å skape flerejobber, som faktisk kan løse utfordringene?

Kari Elisabeth Kaski (SV) [11:12:14]: Jeg er opprik-tig nysgjerrig på hva representanten viser til her. Hvisrepresentanten viser til vårt alternative budsjett, har vider både et omfordelende skattesystem som gir folkflest lavere skatt enn det denne regjeringen gjør, ogsamtidig lykkes med et mer klimavennlig skatteskifte,og vi prioriterer tiltak for en mer praktisk og variertskoledag som vil hindre at flere faller ut av skolen, somvi opplever i dag. Vi prioriterer mange flere tiltak tilintegrering for å få folk med minoritetsbakgrunn ut i ar-beidslivet. Dette er tiltak man kan gjennomføre. Vifremmet nettopp et forslag for en mer rettferdig bolig-politikk, som faktisk vil innebære at vi får tatt grep omhele boligmarkedet, sånn at flere kan komme seg inn ogta del i den velferden og velstanden det er faktisk å kun-ne eie sin egen bolig. Jeg håper representanten og Høy-re vil støtte det forslaget og være med på flere politisketiltak for å redusere forskjellene i Norge.

Mudassar Kapur (H) [11:13:17]: Jeg noterer meg atfor Sosialistisk Venstreparti er det faktisk slik at nårman må konkretisere dette ned til forslag i forbindelsemed denne meldingen, nevner man ikke de viktigstetiltakene på dette feltet. Man konsentrerer seg først ogfremst om å øke skatter og avgifter, for det er det manmener er viktigst i kampen mot ulikhet. Det er notert.

Representanten nevnte også at å øke skatten på bo-lig er viktig i kampen mot ulikheter. Er det én ting vi harsett, er det at hvis vi får byggetakten opp og byggekost-nadene ned samtidig som vi ikke belaster innbyggernemed eiendomsskatt, er det med på å skape en mer sosialboligpolitikk. Representanten sier at boligskattene måopp. Da vil jeg faktisk ha et svar fra SV – dette har jeg lurtpå mange ganger før og ikke fått svar på: Hvor høy måeiendomsskatten i Norge være for at ulikhetene skal gåned?

Kari Elisabeth Kaski (SV) [11:14:15]: Vi har i for-bindelse med denne stortingsmeldingen fremmet enlang rekke tiltak, som f.eks. omhandler at man skal fåtabeller fra regjeringen om omfordelingseffekten av deskattekuttene som regjeringen gjør. Jeg registrerer atregjeringspartiene vil stemme imot det. Men vi viser tilalle de øvrige tiltakene som vi har fremmet en lang rek-ke ganger – bl.a. i forbindelse med budsjettet – som vilredusere forskjellene i Norge. Det er jo regjeringen, tiltross for et klinkende klart stortingsvedtak, som i den-ne stortingsmeldingen ikke kommer med noen nye til-tak som reduserer ulikheten i Norge. Ingen tiltak! Det erbare en oppramsing av det som er etablert politikk –som vi faktisk vet ikke reduserer forskjellene, for for-skjellene øker i Norge.

Vi har fremmet forslag om et skatteskifte som inne-bærer økt skatt på eiendom og redusert skatt på arbeid.Folk flest kommer ut i pluss, men man får også stabili-sert boligmarkedet i større grad. Jeg vil ikke si at skatt påeiendom er et tiltak for å redusere ulikhet. Det er et tiltakfor å stabilisere boligmarkedet. Og det har vi heleøkonomstanden med oss på å foreslå.

Bård Hoksrud (FrP) [11:15:35]: Jeg hadde tenkt åstarte med å si at det var en høy og mørk SV-represen-tant. Det var det jo ikke, men det var i hvert fall en tøffSV-representant. Ulikhet er noe som er viktig å jobbemed, og det handler i utgangspunktet om å hjelpe demsom sliter, og å få løftet dem.

Når man skal være høy og tøff, bør man kunne sinhistorie. Da er det morsomt å be representanten om åsvare på følgende: Ble det flere eller færre fattige underde åtte rød-grønne årene? Når ble barnetrygden økt un-der de rød-grønne? Og hvor mange ganger ble den økt?


Kari Elisabeth Kaski (SV) [11:16:20]: Jeg har forsøktå bidra til at denne debatten skal handle om ulikhet ogikke bare om fattigdom. Det synes jeg egentlig regje-ringspartiene også skal gjøre, for ulikhet i seg selv erdramatisk for et samfunn når den øker. Det kommeraltså ikke noen ny politikk fra denne regjeringen ellerdisse regjeringspartiene som vil redusere ulikheten iNorge.

Da vi satt i regjering, lyktes vi ikke med å få ned an-tallet unger som vokser opp i vedvarende lavinntekt.Det er nettopp på bakgrunn av det at vi har vært så opp-tatt av å øke barnetrygden i denne stortingsperioden ogden forrige. Vi har fremmet forslag om det hvert enesteår. Fremskrittspartiet har stemt imot det hvert eneste år.Jeg er glad for at Kristelig Folkeparti har kommet inn iregjeringen og nå får gjennomslag for å øke barnetryg-den. Der har vi og Kristelig Folkeparti stått sammen. Deter riktignok ikke så stor økning som vi skulle ha sett,men jeg imøteser årets budsjett med stor entusiasme forå se om barnetrygden fortsatt vil gå opp, og gå opp til detnivået den bør være på for faktisk å redusere antallet un-ger som vokser opp i vedvarende lavinntekt.

Bård Hoksrud (FrP) [11:17:23]: Jeg registrerer at re-presentanten prøver ikke å prate om det som jeg i hvertfall synes er det viktige. Det handler om at de som erutenfor arbeidslivet, de som sliter, de som er fattige, erde man faktisk bør jobbe for å løfte. Det aller viktigstefor dem er faktisk å komme seg i jobb og få hjelp til åløfte seg. Det gjelder ikke nødvendigvis hvor stor ulik-het det er. Det aller viktigste er faktisk å løfte dem somhar aller minst.

Så registrerer jeg at representanten ikke ville svareklart og tydelig på om det ble flere eller færre fattige un-der de åtte rød-grønne årene, og jeg registrerer at hunheller ikke ville svare på hvor mange ganger barnetryg-den ble økt under de rød-grønne.

Kari Elisabeth Kaski (SV) [11:18:09]: Det var færrefattige i Norge da SV styrte enn det det er i dag. Det blirstadig flere fattige under denne regjeringen, og jeg serikke at regjeringspartiene fremmer en politikk som vilredusere antallet fattige i Norge – tvert imot. Vi vetkonsekvensene av å fjerne arbeidsavklaringspengene, vivet konsekvensene av å ta bort barnetillegget til de ufø-re, og vi vet konsekvensene av at alderspensjonisteropplever at deres kjøpekraft faller eller blir stående påstedet hvil. Vi ber om at også regjeringen tar de konse-kvensene på alvor, men det ser vi ikke at regjeringsparti-ene vil gjøre.

Men ulikhet – i tillegg til fattigdom – er viktig å dis-kutere. Derfor er vi opptatt av å diskutere også ulikheten,for det rammer hele samfunnet når den vokser. Derforsynes jeg det er ganske alvorlig når stortingsrepresen-

tanten ikke vil diskutere ulikhet eller mener at det ikkeer så viktig om de tallene blir større, for det er det faktisk.Og det handler ikke bare om de fattigste i Norge, dethandler om hele samfunnet.


Terje Breivik (V) [11:19:31]: Me som bur i 2019-Noreg, er mellom dei aller heldigaste menneska somnokon gong har levd. Me bur i eit land med fantastiskemoglegheiter, eit solid velferdssamfunn som tek varepå dei som har behov for det, med små forskjellar, godøkonomi og ljose framtidsutsikter.

Noreg skal vera eit land der alle har moglegheit til ådelta og lukkast, uavhengig av bakgrunn, kjønn, etnisi-tet og funksjonsnivå. Like rettar og tilgang til grunnleg-gjande velferdstenester er viktig for å oppnå det.

Den gode levestandarden me har, byggjer på høg ar-beidsinnsats og produktivitet saman med velfungeran-de marknader, breitt og tillitsfullt samarbeid mellompartane i arbeidslivet og god marknadstilgang for ek-sport av det me produserer.

For Venstre har like moglegheiter vore eit berandeprinsipp for politikken vår sidan partiet vart skipa. Åsørgja for like moglegheiter for alle var den viktigastegrunnen til å oppretta folkeskulen, til å innføra dei cast-bergske barnelovene og til å innføra folketrygda. Det eròg grunnlaget for engasjementet Venstre har for miljøog klima i dag. Framtidige generasjonar skal nyta godtav den same fridomen og dei same moglegheitene meopplever i dag.

Regjeringa har med støtte frå eller på initiativ fråVenstre innført ei rekkje tiltak dei siste åra som nettoppbidreg til å utjamna forskjellar og gje alle like mogleg-heiter til å lukkast i livet. Det gjeld ikkje minst tiltakasom er innførte for å gje fleire ungar moglegheit til å gå ibarnehage.

Så er det eit paradoks at dei store summane me bru-kar over statsbudsjettet til å gje gratis kjernetid i barne-hagen til stadig fleire ungar i familiar som har behov fordet, ikkje nødvendigvis viser igjen i statistikkane. Tekme med verdien av offentlege tenester, har Noreg denlågaste ulikskapen i Europa.

Økonomiske overføringar til barnefamiliar, gratisutdanning og gode studiefinansieringsordningar redu-serer betydinga av familiebakgrunn og aukar den sosialemobiliteten i samfunnet. Folketrygda gjev inntekt vedsjukdom, arbeidsløyse, uførheit, tap av forsørgjar ogpensjon. Mesteparten av kostnadene ved medisinsk be-handling vert dekte av folketrygda, som på den måtenbidreg til å redusera følgjene for levekår og livskvalitet avforhold som ligg utanfor kontrollen kvar og ein av osshar.


Skattesystemet bidreg til omfordeling gjennomfinansieringa av offentlege tenester og overføringar ogved at skattesystemet er utforma progressivt, dvs. atskatten aukar med inntekta. Det er òg slik at i dei flesteindustriland har ulikskapen auka sidan 1980-talet – iulik grad i ulike land, men likevel auka. Slik er det òg iNoreg. Det er mange grunnar til det, m.a. at fleire buraleine, og at det kjem fleire innvandrarar til landet. Deter ei utvikling som må og skal møtast offensivt, ikkjeminst gjennom integreringspolitikken. Å læra språk re-duserer forskjellar, å sørgja for at fleire kan eiga sin eigenbustad, reduserer forskjellar, og å få fleire i arbeid, bådegjennom næringsutvikling som skapar fleire arbeids-plassar over heile landet, og gjennom kvalifiseringstil-tak for menneske som av ulike grunnar har hamna utan-for arbeidslivet, bidreg til å redusera forskjellar.

Noreg er mellom dei landa i Europa med minst om-fang av vedvarande låginntekt og lågast del av befolk-ninga med risiko for fattigdom og sosialt utanforskap.Delen av personar i Noreg som lever i hushald med ved-varande låginntekt, har likevel stige noko dei seinareåra. Omfanget av låginntekt har gått sterkt ned blantalderspensjonistar, men har auka blant personar sombur i hushald med einsleg forsørgjar, og blant personarmed innvandrarbakgrunn. Delen med vedvarande lå-ginntekt blant innvandrarar vert likevel monaleg redu-sert med auka butid i Noreg. Integreringsdugnaden ogintegreringsløftet som regjeringa har sett i gang, er sånnsett noko av det aller viktigaste tiltaket for å reduseraforskjellen mellom folk i Noreg.

Som for så mange andre spørsmål, er det viktigastesvaret på korleis forskjellar og ulikskap best kan reduse-rast, kunnskap. Utdanning er nøkkelen for å ha mogleg-heit til å utvikla eigne evner og talent som menneske ogfor å skapa seg eit godt liv. Det gjeld både akademisk ut-danning og fagutdanning. Arbeidsløyseraten er overdobbelt så høg for personar med berre grunnskule somfor personar som har fullført vidaregåande opplæring,og tre gonger så høg som for personar med høgare ut-danning.

Og det kan ikkje vera nokon tvil om at regjerings-partia verkeleg prioriterer kunnskap og utdanningsvært høgt. Skulane har fått fleire lærarar, studentane fårfleire studentbustader og meir studiestøtte, det vertoppretta mange nye studieplassar, lærlingordninga ermedvete og monaleg forsterka, og samarbeidet mellomnæringslivet og utdanningsinstitusjonane vert stadigbetre. I eit likestillingsperspektiv er det òg svært gledelegat kvinner no tek høgare utdanning i stadig større grad,og for nokre år sidan gjekk dei forbi mennene i utdan-ningsnivå. Samstundes er det viktig at regjeringa følgjeropp arbeidet med å løfta gutane i skulen, m.a. på bak-grunn av rapporten til Stoltenberg-utvalet.

Ulikskapsdebatten i Noreg viser fram både nokrefundamentale forskjellar og nokre grunnleggjande lik-skapar mellom partia i salen. Det finst vel knapt nokonigjen i Noreg som vil argumentera for at større forskjel-lar er ynskjeleg, eller at det er naturgjevne forskjellarmellom menneske som gjer det rimeleg at nokon skalleve i fattigdom mens andre kan velta seg i luksus. Detfinst land der den debatten framleis lever. Eg er glad forat Noreg ikkje er eitt av dei. Men debatten viser at sjølvom me er samde om mange av desse måla, har me einganske ulik inngang til debatten. Det er ein skilnad påkorleis me tenkjer om universelle kontra målretta fattig-domstiltak, og det er ein skilnad på kva me tenkjer omrolla til det offentlege kontra sivilsamfunnet og borgara-ne – som regel ein konstruktiv skilnad, der det er moglegå finna gode løysingar i kryssingspunktet. Sjølv om Ven-stre er eit parti som er tufta på ein ideologi som alltid tekutgangspunkt i individet, er det ingen tvil om at felles-skap er svært viktig for oss sosialliberale, anten det er fel-lesskap ein kan oppleva på arbeidsplassen, i familien, isjakklubben, på den lokale puben eller i rockebandet,fellesskap som kjempar for interesser, eller fellesskapsom berre er laga for å skapa glede og samhøyrsle blantdei som deltek i fellesskapet. Ungdomane som klima-streika utanfor her på fredag, gjer det fordi dei er ein delav eit fellesskap som kjempar for ein kraftigare miljø-politikk, fordi dei vil ha like moglegheiter og den samefridomen som foreldre og besteforeldre har.

For Venstre er fellesskap og like moglegheiter foralle to sider av same sak, for fellesskap byggjer mennes-ke òg som individ, og fellesskap byggjer ned forskjellanemellom menneske. Difor er me glade for at me har fåtthøve til å debattera ulikskapane i Noreg i stor breiddgjennom denne stortingsmeldinga, og ser fram til at re-gjeringa no følgjer opp det viktige arbeidet regjerings-partia og regjeringa allereie er godt i gang med.


Åsunn Lyngedal (A) [11:28:11]: Noe av det besteved norsk næringsliv og – for så vidt også – offentlig sek-tor er vår høye produktivitet. Vi har tatt ny teknologi ibruk tidlig. Vi har et høyt utdanningsnivå og trygge,selvstendige ansatte, som tar ansvar for sluttresultatet.

I Arbeiderpartiet er vi opptatt av at ansatte som stårsammen i fagforeninger, er sterkere. Vi ser at det styrkerdeltakelse og kan virke inn på produktivitet – og derfordirekte på bedriftenes bunnlinje. Nå hører vi at organi-sasjonsgraden i norsk arbeidsliv synker til under 50 pst.Bare halvparten av dem som er ansatt, er organisert. Blirrepresentanten Breivik da bekymret for produktiviteteni norsk arbeidsliv, og hva ønsker Venstre eventuelt å gjø-re for å øke organisasjonsgraden?


Terje Breivik (V) [11:29:04]: Ja, det gjev grunn til åvera bekymra. Det er ikkje tvil om at trepartssamarbei-det er det viktigaste instituttet me har i Noreg for å ska-pa gjensidig tillit mellom arbeidsgjevar og arbeidstakar.Det er kanskje òg hovudgrunnen til at Noreg, trass i atme er eit høgkostland, i så stor grad konkurrerer inter-nasjonalt, i marknader som har heilt andre kostnader.

Det er heller ikkje tvil om at ein høg organisasjons-grad og den jobben fagforeiningane har gjort, òg harbidrege til at me kan ta vare på den konkurranseforde-len og det ansvaret dei viser. For min del og for Venstresdel har me allereie teke initiativ til å vera i tett dialogmed fagforeiningar og har hatt eigne høyringar her påhuset, nettopp for å få innspel til korleis me i fellesskapkan bidra til å auka organisasjonsgraden.

Åsunn Lyngedal (A) [11:30:00]: Så til et litt annettema: I kontakt med rettsvesenet vårt og med litt inn-sikt i straffesaker blir det tydelig at veldig mange avdem som straffeforfølges i Norge, er unge menn fra littdårligere økonomiske kår enn de flestes. Ofte har hellerikke omsorgen i de hjemmene de kommer fra, vært denbeste – kanskje heller ikke oppfølgingen av skole og fri-tidsaktiviteter.

Sett i lys av at det er slik virkeligheten ser ut, er detbekymringsfullt når de som har de 30 pst. laveste inn-tektene, har fått mindre kjøpekraft siden regjeringenSolberg tok over i 2013. Mens de fleste får det bedre, sak-ker disse 30 pst. lavest lønte akterut. De opplever segogså veldig mye svakere stilt når de på toppen drar fra. Itillegg vet vi at barnefattigdommen øker.

Ser representanten at økende forskjeller og økendebarnefattigdom kan ha en innvirkning på omfanget avkriminalitet i det norske samfunnet?

E v a K r i s t i n H a n s e n hadde her overtatt presi-dentplassen.

Terje Breivik (V) [11:31:03]: Ja, definitivt, det erikkje tvil om at utanforskap og det at ein føler at ein sliti barndommen og i oppveksten, kan bidra til den typenresultat.

Det er òg hovudgrunnen til at me heilt sidan Venstrekom til makta som eit samarbeidsparti hausten 2013 ogvart ein del av eit fleirtal som hadde moglegheit til å gje-ra noko med det, har – heilt medvitne og i storstilt grad– prioritert i alle budsjettforhandlingane, både på Stor-tinget og no, etter at me har vorte ein del av ei regjering,nettopp å setja i verk tiltak for å redusera særleg barne-fattigdom, bl.a. ved å innføra gratis kjernetid i barneha-gen og i skulefritidsordninga og å styrkja ulike tiltak i eintidleg fase i livet – helsesysterteneste i skuleverket etc.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [11:32:08]: RepresentantenBreivik nevnte veldig mange ulike måter å vurdere ut-vikling i ulikhet ut fra. Men det var én ting han ikkenevnte i den opplistingen, og det var hvor en bor. Deten ser, er jo at det både er betydelige forskjeller i tilgan-gen til tjenester og forskjellige inntektsmuligheter av-hengig av hvor en bor i Norge – både internt i en del avvåre største byer og mange steder rundt omkring i Nor-ge. Med dagens regjering har vi sett en massiv sentrali-sering som har bidratt til at grunnleggende tjenestetil-bud er blitt fjernere for folk mange steder i Norge, ogendringer som er gjort i skatte- og avgiftspolitikken, harfått store konsekvenser for områder i Norge. Hvorfor erdet slik at Venstre stemmer imot et forslag som går utpå å synliggjøre de geografiske virkningene av regjerin-gens skatte- og avgiftspolitikk?

Terje Breivik (V) [11:33:18]: Det er all grunn til å tapå alvor dei ganske tunge sentraliseringskreftene, gravi-tasjonseffekten, som over lang tid bidreg til at ein fårsentralisert både makt, menneske og kanskje òg kapitalrundt dei største byane. Faktum er at det aldri har voremindre fart i den sentraliseringa i moderne tid enn no.Det samla resultatet av den politikken som Venstre i lagmed dei tre andre regjeringspartia fører, anten det gjeldnæringspolitikk eller samferdselspolitikk, bidreg tvertimot til at me gradvis har klart å stoppa sentraliseringa.Eg er jo sjølv i høgaste grad ein distriktsrepresentant ogbur i ei lita grend med seks–sju, kanskje ti, fastbuande.Eg har lyst til å seia at når eg høyrer på Senterpartiet, såhøyrest det av og til ut som om eg bur i ein underutvikladel av landet. Eg føler meg tvert imot så til dei graderprivilegert som får lov til å bu i ei så flott bygd i så flotteomgjevnader.

Torleif Hamre (SV) [11:34:34]: Det offentlige helse-tilbudet har et stort hull, og det sitter i tennene. Det ertil størst pine og plage for dem som har minst, for alledem som må utsette på ubestemt tid både tannlegebe-søk og nødvendige reparasjoner fordi prisen blir forhøy. Tennene er fortsatt ikke en del av kroppen for helebefolkningen i Helse-Norge. Det synes å være bredenighet om at dette faktisk er et stort sosialt helsepro-blem, men i meldingen vi behandler i dag, er det usyn-lig. Her er problemet hva regjeringen ikke gjør, nemlig åfremme en ordentlig tannhelsereform. En anledningkom og gikk i fjor, da regjeringspartiene her i salen av-viste representantforslag om styrking av norsk tannhel-se. SV har i forbindelse med statsbudsjettet foreslått enreform med utvidelse av det offentlige tannhelsetilbu-det og et mål om at ingen skal betale mer enn 2 500 kr itannlegeutgifter per år.

Venstre var et sosialliberalt reformparti. Jeg vil der-for spørre representanten Breivik: Hva vil Venstre i re-


gjering gjøre med de sosiale forskjellene på tannhelse-området?

Terje Breivik (V) [11:35:40]: Venstre er eit sosial-liberalt reformparti. Når det gjeld tenner, kan represen-tanten vere trygg på at for Venstre sin del er me med ogkjempar for at fleire av dei som treng det mest, gradvisfår eit auka tilbod om å få gjort noko med tennene sine.


Tore Storehaug (KrF) [11:36:16]: Lat meg begynnemed å takke saksordføraren og komiteen for eit godtsamarbeid og ei god innstilling, som viser dei områdader det er stor usemje og som òg viser at det er mykje idenne debatten som går på tvers av dei ulike partia istortingssalen. Det er òg noko som er viktig å ta med seginn i dette, som òg blir ein viktig debatt.

Små forskjellar er ein av dei kvalitetane som fleire avoss trekkjer fram som ein viktig verdi, anten det er somfor nokre veker sidan då fleire av oss heldt 17. mai-talar,eller når vi skal skrive og lage politiske løysingar som tekvare på og fornyar den verdien inn i vår tid. At dette erein verdi som fleire i denne salen er opptekne av, er ògbakgrunnen for at Stortinget bad regjeringa om ei stor-tingsmelding som omhandlar skilnader i rikdom ogmakt. Denne meldinga slår òg fast og viser korleis Noreger eit av landa med dei lågaste inntektsskilnadene i ver-da, men at desse skilnadene har auka over tid, samstun-des som skilnadene mellom land har minka.

Noreg er blant dei landa i verda med høgast leve-standard, høgast livskvalitet og minst forskjell på folk.Dette kjem av at vi har eit samfunn med tillit mellomfolk, velfungerande marknader, familiar som gjev ungarein trygg oppvekst, gode velferdsordningar og eit tillits-fullt samarbeid mellom partane i arbeidslivet. Bådetrenden med små inntektsskilnader – som no er aukan-de – og tiltaka som ligg bak dette, har brei støtte i det po-litiske landskapet i Noreg.

Ser ein samfunnet vårt i ein global samanheng, erdet trendar som viser kvifor forskjellane i vårt land au-kar. Globalisering og ny teknologi er ein trend som òggjeld i Noreg. Det er sterke krefter både på godt ogvondt. Det gode er at forskjellane mellom fattige og rikeland har blitt mykje mindre sidan 1980-talet. Men derfattige land har blitt rikare takk vere bistandsarbeid ogfriare verdshandel – millionar av arbeidarar i fattigeland har òg blitt løfta ut av fattigdom – ser ein òg at glo-baliseringa skapar større skilnader i dei rike landa. Ar-beidarar i rike land opplever at konkurransen om jobba-ne blir hardare, og lønningane stagnerer særleg for deiufaglærte.

Ifølgje OECD er lønningane i dei rike landa i snittfalne frå 66 pst. av nasjonalinntekta på 1990-talet til

62 pst. på 2000-talet. Gevinsten ved globalisering ogauka verdshandel må bli fordelt til breie lag i samfunnet.Dette er òg ein debatt der vi ser på korleis vi gjer det i No-reg i dag. Det er her dei politiske måla og dei politiskeløysingane kjem inn. Sidan Stortinget bestilte dennemeldinga, har Kristeleg Folkeparti blitt ein del av regje-ringa. Vi har stilt oss bak ei regjeringserklæring, som slårfast at Noreg skal vere eit land med små forskjellar, og atregjeringa skal jobbe målretta med å kjempe mot fattig-dom og sosial nød, spesielt i barnefamiliar. Arbeid er einnøkkelfaktor og eit av dei viktigaste verkemidla, og detvil vere ein integreringsdugnad for å få flest mogleg i ar-beid og eit løft for psykisk helse og rusomsorg.

Det er gode formuleringar som skal fyllast med inn-hald. Tidlegare då vi diskuterte aukande forskjellar ogkven som blei hengande etter i samfunnet vårt, var dendebatten dominert av alderspensjonistar og minstepen-sjonistar, og dei var ei naturleg gruppe som blei løfta idebattar som dette. Slik er det heldigvis ikkje lenger. Deimomenta i debatten som har kome fram om minste-pensjonistane til no, peiker på korleis det nye stortings-fleirtalet etter 2013 har løfta minstepensjonistane medtil saman 12 000 kr i dei forskjellige statsbudsjetta. Mendei gruppene som ein no ser dominerer debatten omkven som heng etter i samfunnet vårt, handlar omeinslege forsørgjarar, om nykomne nordmenn, og dethandlar om familiar med vedvarande låg inntekt. Det erein god grunn til at vi skal snakke meir om dei gruppeneog klare å løfte dei ytterlegare.

For at vi skal skape eit samfunn der det kan vere småforskjellar, treng vi eit samfunn der vi tek vare på denviktigaste ressursen i samfunnsøkonomisk forstand ilandet vårt, og det er arbeidskrafta. Noverdien av framti-dig arbeidsinnsats til nordmenn står for 75 pst. av No-regs nasjonalformue. Den beste måten å forbetre ar-beidsstyrken på er å investere i utviklinga til arbeidsstyr-ken vår òg når dei er små. Familiepartiet Kristeleg Folke-parti har over tid prøvd å løfte fram at ein god barndomvarar livet ut, og den ambisjonen høyrer òg heime i eindebatt om korleis forskjellane i landet vårt utviklar seg.

Nyare forsking slår fast at det er dei fyrste leveårasom er avgjerande for korleis eit menneske utviklar seg.Det er i dei fyrste leveåra at det blir meir enn ein millionnye nervesamband i hjernen som blir skapte kvart ei-naste sekund. Desse sambanda er dei som formar ut-viklinga i sjølve arkitekturen i hjernen, og som skapargrunnlaget for framtidig læring, framtidig åtferd ogframtidig helse. Skal vi ta vare på det, treng vi omsorgs-fulle relasjonar og trygge deltakande vaksne for å sørgjefor ei sunn utvikling av hjernen til ungane.

I dei aller fleste tilfella er det foreldra som er dei fyr-ste og viktigaste og tryggaste omsorgspersonane til bar-na, og seinare er det barnehagetilsette og andre vaksne


som er avgjerande i desse åra. Uheldige faktorar somvedvarande høgt stress og usikkerheit i oppveksten gjevirreversible negative konsekvensar for den mentale ut-viklinga til barn. Forsking viser at allereie når barn erseks år, kan ein gå ut frå skilnader i skuleresultat ti år sei-nare. Med andre ord – det som skjer i familiane ogbarnehagen dei fyrste leveåra, er minst like viktig somdet som skjer gjennom tolv år med skulegang. Allereieunder svangerskapet kan utviklinga til barn og evna tillæring seinare i livet bli påverka negativt, t.d. om moropplever sterkt vedvarande stress frå ein valdeleg part-nar.

Harvard-professor Robert Putnam vektlegg i boka siom skilnader i USA nettopp at familiepolitikk òg betyrnoko når det gjeld forskjellar mellom folk. Han under-strekar at ungar som opplever noko så enkelt som at for-eldra jamleg et middag med dei, eller les for dei, gjer detlangt betre på skulen. Alt dette stadfester at politikk somstøttar opp om samlivet til foreldre og foreldreskap, gjeveit rom for at foreldre skal ha tid til ungane sine, og deter eit stort gode for samfunnet. Det er eit behov for høgvaksentettleik og nok kvalifisert personell i barnehaga-ne, og barnehagane er særleg viktig for familiar med lågeller vanleg inntekt for kjøp av mat, klede og ustyr, oghelsestasjonane treng meir ressursar ikkje minst for åkunne hjelpe familiar som er i faresona for vald og over-grep eller andre faktorar som er skadelege for ungane.Får vi t.d. til eit samfunn som berre blir lagt opp på pre-missa til arbeidslivet, på kostnad av familiane, tapar vialle, fordi vi då risikerer at ungane mistar viktig kontaktmed dei næraste omsorgspersonane sine.

Familievernet treng tilstrekkelege ressursar for å bi-dra til at ein unngår fleire samlivskonfliktar og -brot,noko som kan føre til store positive konsekvensar forbarn og storsamfunnet.

Med ei betre foreldrepengeordning for foreldre somhar vore lite i jobb, slik det nye fleirtalet på Stortingethar levert, kan òg ungar i låginntektsfamiliar i dei førsteviktige leveåra vekse opp med trygge og meir stabileøkonomiske rammer – med små negative effektar for ar-beidstilbodet til mødrene, ifølgje fleire offentlege utval.Mange overser òg at kontantstøtta gjev eittåringar einpositiv moglegheit til å vere meir saman med dei vikti-gaste omsorgspersonane. Alt dette er investeringar iframtida vår, og det er noko Kristeleg Folkeparti har pri-oritert høgt etter at vi har fått vere med på å lage stats-budsjett og å leggje føringar for korleis landet og sam-funnet vårt skal utvikle seg.

Det handlar òg om at vi skal lage eit samfunn der viinvesterer i den viktigaste ressursen for framtida, som erungane våre. Og skal vi lage eit samfunn med små for-skjellar, skal ein òg løfte det perspektivet vidare framover.

Vi ser at fødselstala er rekordlåge. Det er ein saman-heng mellom kva politikk samfunnet fører som heil-skap, og fødselstala. Vi er nøydde til å prioritere det for åtryggje velferda framover og for å lage eit samfunn der vikan bruke ressursane til å ta vare på den velferdsstatensom det er brei støtte til i salen, som sørgjer for at det ersmå forskjellar, og at det er moglegheiter for alle.


Ingrid Heggø (A) [11:45:36]: Arbeidarpartiet eroppteke av å bruka dei store pengane på dei store opp-gåvene, nettopp for å gje alle like mogelegheiter. Diforhar vi eit meir omfordelande skattesystem, difor skjer-mar vi dei som tener minst, og lèt dei som tener mest oghar størst formue, bidra meir til fellesskapet. Hushaldamed lågast inntekt har mista kjøpekraft. Vil KristelegFolkeparti-representanten seia at forskjellane aukar el-ler minkar når regjeringa har gjeve 1,3 mill. kr til kvarav dei ti rikaste i formuesskattelette og samtidig gjevelangt meir i skattelette til dei som tener mest, enn til deisom har lite å rutta med?

Tore Storehaug (KrF) [11:46:28]: Svaret på det eriallfall todelt. Om ein ser på lettane som har blitt gjeve ipersonskattlegging, har om lag halvparten gått til per-sonar som har ei inntekt på under 600 000 kr. Det betyrat ein òg har løfta inntekta til dei familiane som harminst, og gjeve dei eit større handlingsrom og mogeleg-heit til større kjøpekraft.

Ein del av desse skattedebattane vi har i Stortinget,blir ofte meir polariserte enn det er grunnlag for. BådeArbeidarpartiet og Kristeleg Folkeparti var jo ein del avskatteforliket som handla om og la føringar for korleis viønskjer å utforme skattepolitikken i tida framover – derein har teke ned selskapsskatten, der ein for første gonghar fått eit skilje som gjer det mogeleg å senke formues-skatten på arbeidande kapital. Det er viktige tiltak for ågjere det som er aller viktigast: å sørgje for at det er småforskjellar i landet vårt, at familiar kan leve i god vel-stand, at vi kan skape fleire arbeidsplassar, og at dei ar-beidsplassane òg kjem til gode dei som ikkje nødvendig-vis har dei høgste kvalifikasjonane.

Ingrid Heggø (A) [11:47:27]: Tre av ti har fått min-dre kjøpekraft. Det er ei lita trøyst for dei som har mistakjøpekrafta, at gjennomsnittet har auka ho – eller at einhar brukt mykje midlar. Spørsmålet var om regjeringasin omvendte Robin Hood-politikk, med å gje storeskattelettar til dei med høgst inntekt og formue, harminska eller auka skilnadene.

Tore Storehaug (KrF) [11:47:56]: Som eg nemnde iinnlegget mitt, har ein over tid sett ein trend der for-skjellane i landet vårt har auka. Sidan 1980-talet har det


skjedd under skiftande politiske styre. Då er det viktigat vi har eit politisk fleirtal i landet som klarer å priori-tere jobbskapande skattelette når ein prioriterer skatte-lette, og der om lag halvparten av letten i personskatt-legginga har gått til dei familiane med inntekt under600 000 kr.

Det meiner eg òg er viktig når ein skal sjå samanhen-gen i korleis ein prioriterer dei midlane ein har. Tidlega-re kritiserte Arbeidarpartiet det stortingsfleirtalet somhar laga statsbudsjetta, for at vi berre snakka om ar-beidsløysa og ikkje såg på sysselsettingsraten. No har òghan snudd. Ting går bra i norsk økonomi, og det er fordivi har klart å styre godt, fordi det har vore tryggleik ògom pilarane i velferdssamfunnet vårt, at vi har eit sam-funn som er ope og driv handel med resten av Europa.Det er eg glad for at vi har eit stortingsfleirtal som styrertrygt på i dag.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [11:49:10]: En viktig erkjen-nelse som Kristelig Folkeparti og Senterpartiet har ståttsammen om, og som også representanten Storehaugvar inne på i sitt innlegg, er at et velorganisert arbeidsliver en forutsetning for et godt familieliv. Det å ha tryggerammer rundt arbeidslivet, med faste, hele stillinger, atde fleste av oss har en jobb med en lønn til å leve av, erviktig og et godt grunnlag for familielivet og for at folkskal velge å få unger, som også er noe vi ønsker å leggetil rette for.

Samtidig ser vi en utvikling der det er press pålønns- og arbeidsvilkår for mange ansatte, ikke minst ipraktiske yrker. Reallønnen har gått ned for anslagsvis30 pst. av dem som er i jobb. Da er spørsmålet hva slagsgrep en skal ta, f.eks. få folkevalgt styring av arbeidsmar-kedet, regulere arbeidsinnvandring, men også gå inn ogforeta en utredning av hva som skjer. Hvorfor ønskerikke Kristelig Folkeparti å støtte et slikt forslag?

Tore Storehaug (KrF) [11:50:16]: Eg føler meg gan-ske trygg på at dersom vi skal ta vare på dei elementasom er viktige for at vi skal ha eit trygt arbeidsliv i No-reg, er handel og moglegheita for Noreg til å delta i deneuropeiske marknaden ein heilt essensiell berebjelke.Eg er bekymra når parti seier nei til EØS-avtalen og tilsjølve pilaren som gjer at familiebedriftene langs Vest-Noreg og kysten kan vere med og skape dei arbeids-plassane og drive den eksporten som sikrar velferdavår. Kva er det vi skal leve av då, dersom vi ikkje skaldelta i den viktigaste marknaden som ligg nær oss?

Freddy André Øvstegård (SV) [11:51:07]: Et av deverste bildene på Forskjells-Norge er barnefattigdom-men som fortsetter å øke – over 100 000 barn som vok-ser opp i fattige familier og ikke får like gode mulighetersom andre barn. Derfor skulle det bare mangle at ikke

barnetrygda endelig økte, noe SV har kjempet for lenge.Men det som gjør det så hult, er at omkring 60 000 barnikke får noe barnetrygd i dag, fordi foreldrene deresmottar sosialstønad, og de bor i kommuner som trek-ker vekk barnetrygden. De som kanskje trenger detmest, får det altså ikke.

Hva gjør Kristelig Folkeparti da? Jo, de sier at bareøkningen kan komme disse barna til gode, men ikkehele resten av barnetrygden. De 60 000 barna som tren-ger det mest, får bare smuler av økt barnetrygd med den-ne regjeringens politikk. Mener representanten Store-haug at det er rettferdig?

Tore Storehaug (KrF) [11:52:07]: I dag kom ReddBarna med ein rapport som slo fast at Noreg er dettredje beste landet i verda å vere barn i. Sjølv om det erveldig gledeleg, har representanten heilt rett når hanseier at vi bør vere bekymra over den utviklinga som eri barnefattigdom i Noreg. Det burde ein også vere fordiho har gått stabilt same veg heilt sidan eg og represen-tanten sjølve var ein del av den statistikken.

SV har heilt rett i at dei har kjempa lenge for å aukebarnetrygda. Forskjellen på SV, som har kjempa lengefor det, og Kristeleg Folkeparti, som har kjempa lengefor det, er at Kristeleg Folkeparti har fått med seg andrepå å gjere det, slik at det faktisk blir ein realitet, og at einfor første gong sidan midten av 1990-talet har klart å fåein reell auke i barnetrygda. Det er ein stor og viktig si-ger. Så er det opp til skjønnet til kommunane korleis eindefinerer og tel inn andre gode, som har gjort at det harslått litt uheldig ut nokre plassar. Då er det òg viktig atdei kommunane som ønskjer det, har moglegheit til å tagrep for å få gjort endringar.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Bjørnar Moxnes (R) [11:53:36]: Av og til har ord altå si. Da stortingsflertallet ba regjeringen legge fram enstortingsmelding om tiltak mot økende ulikhet i maktog rikdom, var ingen av de ordene valgt tilfeldig. Detvar dette vi lurte på: Hva kan vi gjøre med det storesamfunnsproblemet som økende ulikhet utgjør? Der-for ventet vi på ulikhetsmeldingen. Men da den kom,var det ingen ulikhetsmelding. Da var barnet av regje-ringen omdøpt til mulighetsmelding. Og da finansmi-nister Siv Jensen la fram resultatet, var det klart hvilkemuligheter de tenkte på: en gyllen mulighet til å skyldepå innvandrerne, til å bortforklare problemet og til åfraskrive seg ansvar. Til det har mulighetsmeldingenfungert aldeles ypperlig.

Samtidig er det sånn at folk landet rundt nå gjøropprør mot urettferdige avgifter og bompenger, mot atdistriktene bygges ned, og mot stadige kutt i viktige vel-ferdsordninger. I en sånn tid framstår regjeringen som


«Komiske Ali» når de påstår at alt går godt her i landet.For folk merker det jo når familier som allerede haddedårligst råd, har fått mindre kjøpekraft under denne re-gjeringen. Da er det ikke bare tall.

Folk merker det når de kastes ut av arbeidsavkla-ringsordningen, eller når foreldre i barnehagen har fåttkuttet barnetillegget i uføretrygden, eller når det blir dy-rere for dem som bor på brakke eller pendler til jobb.Folk får også med seg, om de leser det være seg i Se & Høreller i Kapital, at de rikestes formuer vokser under densamme regjeringen, samtidig som de som har dårligstråd, sakker enda mer akterut. Da lurer Siv Jensen ingennår hun peker på innvandrere med den ene hånden, ogtar fra de fattige og gir til de rike med den andre.

Er det én ting stortingsmeldingen har vist oss, er detat regjeringens politikk fungerer. Det trengs ingen tall-magi for å forstå at milliarder i skatteletter til landets ri-keste gjør at de rike blir rikere, eller at kutt i inntektsord-ningene for dem som trenger fellesskapet aller mest,gjør at de familiene blir fattigere. Resultatet er et sam-funn som henger mindre sammen, der ens makt, frihetog trygghet blir mer avhengig av hvem man har som for-eldre, hvor i landet man bor, og hvilken helse man har.

Det går et grunnleggende skille i norsk politikk mel-lom dem som mener at dette er et problem, og dem sommener at det ikke er et problem. Rødt har selv et forslagsom viser nøyaktig hvor det skillet går i dag. Vi foreslårenkelt og greit at Stortinget skal vedta at dagens nivå avøkonomisk og sosial ulikhet er for høyt, og at vi må få til-tak fra regjeringen for å redusere ulikheten. Det forslagetstøttes av Arbeiderpartiet, Senterpartiet, SV og Miljø-partiet De Grønne, mens de borgerlige partiene stem-mer imot. De er åpenbart fornøyd med dagens situa-sjon. Det er ikke Rødt, og vi skal bruke kommunevalgettil høsten, med våre sannsynligvis sterke resultater, til åbruke kommunene som en motkraft mot regjeringenspolitikk for økte forskjeller her i landet.

Forskjeller kan måles på mange måter, også geo-grafisk mellom dem som venter barn nært et sykehus, ogdem som får beskjed om at fødeavdelingen er sommer-stengt. Det er også demokratiske forskjeller mellomdem som har makt over andres bolig, andres jobb, ogdem som må følge ordre fra det være seg boligeier ellerbedriftseier. Dette er vanskelig å måle, men det kan un-dersøkes. Det vil ikke regjeringen, selv om vi vet at sel-skaper og folk med gode advokater gjemmer bort storesummer i skatteparadiser, og at de reelle verdiene av for-muene er langt større enn det som framgår av statistik-ken. Vi foreslår tiltak for økt åpenhet om ulikhet. Folkflest fyller ut skjemaer til den store gullmedaljen, mensmange av de rikeste gjemmer bort sine formuer. Menheller ikke her støtter regjeringspartiene oss. Jeg tror

folk flest skjønner at problemet ikke forsvinner selv omregjeringspartiene ser en annen vei.

Med det anbefaler jeg Rødts forslag til mulighets-meldingen.

Presidenten: Presidenten vil si at det å kalle regje-ringen for «Komiske Ali» ikke er helt innenfor den par-lamentariske språkbruken her i salen.


Stefan Heggelund (H) [11:59:05]: Jeg vet at alle par-tier på Stortinget er opptatt av at vi skal ha høy organi-sasjonsgrad i Norge, nettopp for å bevare noe av detviktigste i vår politiske tradisjon for å motvirke ulikhetog et useriøst arbeidsliv, nemlig trepartssamarbeidet.Den beste måten å få til det på er å ha et velfungerendetrepartssamarbeid med reell dialog og reelle forhand-linger mellom alle partene.

I merknadene i innstillingen viser Rødt til at de harforeslått at regjeringen skal legge fram tiltak om hvor-dan organisasjonsgraden skal økes. Rødts egne svar pådette er å heve terskelen til arbeidslivet for dem som stårutenfor, og å heve fagforeningsfradraget. Da lurer jeg påhvor fornuftig Rødt tror det er, for da vi hadde rød-grønnregjering og fagforeningsfradraget ble hevet kontinuer-lig, gikk jo organisasjonsgraden ned. Så hvor gode for-slag har egentlig Rødt selv?

Bjørnar Moxnes (R) [12:00:12]: Rødt ser hele bildet,til forskjell fra Høyre. Vi ser at bemanningsbyråfrislip-pet, som de borgerlige og Arbeiderpartiet sto sammenom, i kombinasjon med øst-utvidelsen av EU, er denbakenforliggende årsaken til sosial dumping i norsk ar-beidsliv, og til at organisasjonsgraden stuper i mangebransjer. Det er vanskelig å forsvare tariffavtalene nårarbeidsgivere har en nesten uendelig tilgang på arbeids-kraft fra land som er fattigere enn de nordiske landene.

Vi ønsker både å øke fagforeningsfradraget – det er iseg selv et helt OK og greit tiltak – og å få bemannings-byråene ut av norsk arbeidsliv. Det har regjeringspartie-ne dessverre stemt ned. For dem er det viktigere å ha enåpning for det som i praksis er løsarbeiderbedrifter, ennå sørge for at folk får fast stilling. Hvis folk har fast stil-ling, vil flere tørre å bli med i en fagforening. Har man in-gen stillingssikkerhet, vil man vegre seg for det. Det ser vibl.a. i byggebransjen.

Stefan Heggelund (H) [12:01:17]: Jeg er helt sikkerpå at hvis representanten Bjørnar Moxnes hadde tattseg tid til å lese statistikken om hvordan det går meddem som faktisk får jobb gjennom et bemanningsbyrå,ville han kanskje revurdert sitt standpunkt. Men han vilikke det, for han er kommunist – dvs. Rødts landsmøtehar bestemt at Bjørnar Moxnes fortsatt er kommunist.


Det er noe helt spesielt med et parti som på Stortin-gets talerstol prøver å få Arbeiderpartiet til å bli en del avhøyresiden, og som fortsatt hyller resultatene av kom-munismen verden over. Intet annet parti har hatt såmange fyrtårn i verden som Rødt. Det siste fyrtårnet de-res var Venezuela. Der ser vi hvordan det går med ulik-heten. Det er et land som mangler mat og medisiner.

Vil representanten Bjørnar Moxnes ta avstand framåten Hugo Chavez ødela Venezuela på? Vil han ta av-stand fra at pressefriheten ble innskrenket? Eller er Ve-nezuela fortsatt et fyrtårn for partiet Rødt?

Bjørnar Moxnes (R) [12:02:23]: Først: Landsmøtet iRødt bestemmer ikke hva medlemmer i Rødt kaller seg.Et kommunistparti ville nok ha gjort det, men det erikke Rødt. Der bestemmer ikke landsmøtet hvilkemerkelapper man ønsker å bruke om seg selv. Jeg kallermeg sosialist og er stolt over det. Jeg vil ha et klasseløstsamfunn og er stolt over det også. Jeg er imot et klasse-samfunn, som er det Høyres politikk fører til og har førttil i over 100 år.

Når det gjelder spørsmålet om hva som skjer i Vene-zuela, er vi tydelige på at de alvorlige problemene i lan-det skyldes både regjeringens politikk – naturligvis – ogde utenlandske sanksjonene. Vi slår ring rundt demon-strantenes rett til å demonstrere mot enhver regjering,naturligvis også i Venezuela. Vi er også bekymret over atrapporter viser at kanskje opp mot 40 000 venezuel-anere har dødd som følge av sanksjoner som nekter lan-det tilgang til mat og medisiner. Vi mener også at Norgemå bidra til en fredelig løsning, som vi er i gang med, ogsom vi støtter at regjeringen fortsetter med.

Sivert Bjørnstad (FrP) [12:03:39]: La også meg fåbegynne med å takke representanten Moxnes for Rødtslandsmøtevedtak om at det fortsatt skal være et kom-munistisk parti. Det gir stor glede, entusiasme og kamp-vilje hos oss i posisjon. Gode skillelinjer gjør det enklerefor velgerne å gjøre kloke valg.

Jeg er usikker på hvordan ulikheten er i kommunis-tiske samfunn som Venezuela og Nord-Korea, og var idet tidligere Sovjet, for å nevne noen. På en måte er detnok ganske store forskjeller mellom dem på toppen ogdem under, men fordi resten er omtrent alle, og fordialle har det like ille, er det godt mulig at ulikheten i disseregimene er ganske liten. Men skal man få ned den regis-trerte ulikheten, er det særlig to virkemidler som er vel-dig kraftfulle. Det ene er krig, for det er kapitalen sombombes først og hardest. Det andre er brede børsfall ver-den over. Jeg tror ikke at Moxnes håper på krig, men erdet slik at når børsene raser og han legger hodet på pu-ten, så er det med et smil om munnen?

Bjørnar Moxnes (R) [12:04:44]: For det første: Had-de vi vært et kommunistparti, ville ikke lederen ha tapten votering, så vi er åpenbart ikke det, ettersom detgikk som det gikk på landsmøtet.

Når det gjelder nivåene på ulikhet, er vårt mål ogpoeng ikke at vi ønsker krig eller børsfall. Tvert imot ervel Rødt blant de minst krigerske partiene i dette stor-tinget. Mens de andre med liv og lyst sender bombeflyfor å bombe fattige land, er Rødt stort sett imot disse kri-gene, som Fremskrittspartiet med liv og lyst støtter iStortinget.

Vår politikk mot ulikhet handler om at vi for det før-ste vil ha et ryddig arbeidsliv, hvor arbeidsfolk er organi-sert og kan få sin rettmessige andel av verdiskapingen.Det ble et problem med sosial dumping, og derfor øn-sker vi tiltak mot det. For det andre skjermer vi dem somtjener vanlig eller har lave inntekter, i våre alternativestatsbudsjetter, og øker skattene for dem som har over10 mill. kr i formue eller over 1 mill. kr i inntekt, for åsikre penger til fellesskapet og for å løfte dem som i daghar minst. Det trengs definitivt i Norge.


Statsråd Siv Jensen [12:06:08]: Norge er blant delandene i verden som har minst ulikhet. Vi har ogsåhøy levestandard, og vi har høy tillit til hverandre.Mange forhold har bidratt til denne gode situasjonen.

I Norge er forskjellene i markedsinntektene mindreenn i de fleste andre OECD-land. I tillegg har vi byggetopp omfattende velferdsordninger som gir utdanning,helsetjenester og omsorg til alle. Dette bidrar til å jevneut forskjeller og til å skape et samfunn med muligheterfor alle.

Skjærer vi gjennom konjunkturene, har Norge hattrelativt høy økonomisk vekst de siste 30 årene. Denneveksten har kommet alle grupper i befolkningen til go-de. For de 80 pst. av befolkningen som samler seg rundtmidten av inntektsfordelingen, har kjøpekraften øktmed i størrelsesorden 75 pst. til 85 pst. i denne perioden.

Likevel opplever vi også i Norge at inntektene forde-les litt mindre likt enn for 30 år siden. For tidelen med la-vest inntekt har veksten i kjøpekraft vært svakere ennfor det store flertallet, mens de på toppen har hatt ster-kere vekst, og særlig på 1990-tallet. Det er også flere barnsom lever i familier med vedvarende lav inntekt, enn forti år siden.

Den høye innvandringen til Norge de siste 15 åreneer en viktig del av forklaringen på en noe mer ulik forde-ling av inntekt. Barn med innvandrerbakgrunn er over-representert i lavinntektsgruppen, og det er først ogfremst det økte innslaget av barn med innvandrerbak-grunn som forklarer økningen i lavinntekt blant barn de


siste årene. 85 pst. av økningen i barnefattigdom erblant innvandrere.

Denne utviklingen bekymrer meg. Det er alvorlig atstadig flere barn faller inn under denne kategorien. Vivet at fattigdom påvirker helse, utdanningsmuligheterog sosialt nettverk. Derfor har regjeringen startet et inte-greringsløft for å få flere i utdanning og arbeid, samt ensærskilt ungdomsinnsats mot arbeidssøkere under 30år.

Det viktigste for regjeringen er å gi alle barn godemuligheter til å lykkes. Som samfunn har vi ikke råd til atnoen faller utenfor allerede som barn på grunn av forel-drenes inntekt.

De siste årene har også inntektsfordelingen blitt på-virket av konjunkturutviklingene. Fallet i oljeprisen i2014 førte til et kraftig tilbakeslag for norsk økonomi.Fra 2014 til 2016 var det nedgang i kjøpekraften for så åsi alle grupper. Denne nedgangen snudde til oppgangigjen i 2017, og oppgangen var sterkest for den lavestedesilen. Inntektsveksten har imidlertid ikke vært sterknok til å bringe de enkelte gruppene tilbake til de tidli-gere toppnivåene.

I et lengre tidsperspektiv har også forhold som tek-nologisk utvikling og globalisering påvirket inntektsfor-delingen. For eksempel bidro utvidelsen av EU i 2004 tilrask vekst i Norges befolkning de påfølgende 15 årene,og personer med bakgrunn fra andre land er overrepre-sentert i de nederste delene av inntektsfordelingen.

Regjeringen arbeider målrettet, og på et bredt felt,for et samfunn med små forskjeller og muligheter for al-le. Men det er ikke bare små forskjeller som gjør Norgetil et av verdens beste land å bo i. Høy levestandard erogså viktig for vår livskvalitet.

I en moderne økonomi blir inntektsnivå og inn-tektsfordeling til i et samspill mellom mange forhold.Våre høye inntekter skapes gjennom innsats fra lønns-mottakere og bedrifter. De bygger på arbeidsinnsats oghøy produktivitet. Satsing på utdanning og vilje og evnetil omstilling betyr også noe.

Effektiv bruk av våre samlede ressurser er avgjøren-de for inntektsnivået, og dermed for hvor mye som kandeles. Derfor må vi verne om de grunnleggende betin-gelsene for økonomisk vekst og stabilitet, også i et forde-lingsperspektiv.

Vi vet at skatter og overføringer betyr mye for forde-lingen av inntekt og kjøpekraft i Norge. Skatter og over-føringer bidrar til å redusere ulikheten mellom hushold-ninger i Norge med i størrelsesorden 40 pst. Bidraget harvært ganske stabilt over tid.

Forskjellene mellom folk reduseres med ytterligere20 pst. dersom vi også tar hensyn til verdien av viktigeoffentlige tjenester. Forskere i SSB har regnet ut at når vitar hensyn til verdien av tjenester som barnehage, ut-

danning, helse og omsorg, kommer Norge ut med minstulikhet av de landene i Europa som dekkes av undersø-kelsen.

Skattesystemet er den viktigste kilden til å finansi-ere våre omfattende velferdsordninger, og ja: Skatte-systemet virker omfordelende. Men vi må også ta på al-vor at skatter og overføringer påvirker arbeidstilbud,sparing, risikotaking og investeringer. Dermed påvirkerskatter og overføringer også evnen til omstilling ogvekst. Både skatter og overføringer må utformes medomtanke, slik at de motiverer til innsats og legger til ret-te for god bruk av våre samlede ressurser.

Politikk for å begrense ulikhet og styrke muligheterfor alle bør ikke reduseres til et spørsmål om skatter ogoverføringer. Noe av det viktigste vi kan gjøre for å mot-virke ulikhet, er å få flere i jobb, bedre integreringen ogøke kompetansen til befolkningen gjennom utdanning.Dette har vært førende for regjeringens politikk.

Vi går foran i inkluderingsarbeidet, slik at den posi-tive utviklingen i arbeidsmarkedet kan brukes til å få fle-re av dem som står utenfor arbeidslivet, over i jobb. Re-gjeringens integreringsstrategi staker ut en kurs for å re-dusere utenforskap og øke sysselsettingen blant innvan-drere. Gjennom tidlig innsats, intensiv opplæring, styr-king av yrkesfagene og tilpassing av høyere utdanningtil arbeidslivets behov og studentenes ønsker styrker vikompetansen og reduserer frafall.

Fullført videregående opplæring skaper et viktiggrunnlag for en vellykket inngang og senere karriere i ar-beidslivet. Andelen som fullfører videregående innenfem år, har ligget stabilt mellom 67 pst. og 71 pst. sidenmålingene startet for 17 år siden. Regjeringen har gjen-nomført flere tiltak for å hindre frafall, og tiltakene fun-gerer. Elevene lærer mer og er mer til stede, fraværet gårned, færre faller fra, og andelen som fullfører videregå-ende opplæring, øker.

Regjeringen vil fortsette å føre en politikk for å beva-re et samfunn med små forskjeller, der velstandsvekstenkommer alle til gode, og der det er trygghet for velferd.Små forskjeller og muligheter for alle bygger fellesskapog tillit innad i det norske samfunnet. Vår politikk forlevekår og fordeling spenner vidt: fra makroøkonomiskstabilitet, virksom konkurranse og effektiv bruk av sam-funnets ressurser, via tillitsbygging og samhandling for åløse fellesoppgaver, til utdanning, integrering, inklude-ring og arbeid for hver enkelt av oss.

Presidenten: I tråd med det vedtatte debattoppleg-get vil presidenten åpne for replikkordskifte.

Jonas Gahr Støre (A) [12:13:41]: Dette er en viktigdebatt, og jeg hører finansministeren flere ganger si atdet er bra med et samfunn med små forskjeller. Men énting er jo hva man sier, en annen ting er hva man gjør,


og en tredje ting er hva man skriver. I forrige periodeminnet jeg finansministeren en del ganger på hva hunhadde i programmet sitt. Som statsråd går man jo meddet i bakhodet når man går på jobb: Hva er det jeg har iprogrammet mitt? Finansministerens parti gikk til valgi 2013 på et partiprogram der det sto: «Det er ikke en of-fentlig oppgave å utjevne lønnsforskjeller som naturligoppstår i arbeidsmarkedet.» Det er en klar holdning, ogdet må jo bety at det er greit at de forskjellene oppstår,at de utvikler seg, og at de får konsekvenser for samfun-net.

I 2017 fjernet Fremskrittspartiet denne formulerin-gen fra sitt program, den forsvant ut. Jeg synes det er in-teressant å se, siden forskjellene fortsetter å øke. Så jegvil stille finansministeren to spørsmål: Hva var grunnentil at Fremskrittspartiet fjernet den formuleringen etterfire år i regjering? Og oppfølgingsspørsmålet: Er det enoffentlig oppgave å utjevne forskjeller eller ikke?

Statsråd Siv Jensen [12:14:47]: Jeg tror jeg skal min-ne representanten Gahr Støre på at forskjellene i Norgehar økt svakt gjennom veldig mange år, også under deåtte årene han selv satt i regjering. Det betyr ikke at par-tiene i denne sal skal beskylde hverandre for ikke åvære opptatt av å ha et samfunn med små forskjeller –jeg tror alle partiene er opptatt av det – men denne de-batten viser at vi har ulike svar. Vi har ulike tiltak og uli-ke forslag til hvordan vi skal gjøre det.

Når det gjelder lønnsdannelsen, har vi et velfunge-rende system i Norge. Partene i arbeidslivet er selv medog tar ansvar for å forhandle frem lønnsoppgjør som ertilpasset den økonomiske situasjonen vi står i – og dethar de gjort.

Gahr Støre har selv prøvd å skape et inntrykk av atmye av det vi nå ser, skyldes regjeringens politikk, menhan hopper elegant bukk over det faktum at vi har hattet oljeprisfall, som regjeringen møtte med god politikk,og som partene var med og tok ansvaret for, som bidrotil at vi kom ut av den situasjonen.

Jonas Gahr Støre (A) [12:15:50]: Takk for svar på despørsmålene jeg ikke stilte. Jeg skal gjenta de spørsmå-lene jeg stilte: Hva var grunnen til at Fremskrittspartietfjernet den delen i sitt program som gjør at finansmi-nisteren nå går på jobb uten det i sitt program? Og deter fristende å stille følgende spørsmål: Er det en offent-lig oppgave å utjevne forskjeller som oppstår i arbeids-markedet, eller ikke?

Statsråd Siv Jensen [12:16:10]: Jeg tror Fremskritts-partiets partiprogram blir til på samme måte som deblir til i Arbeiderpartiet – gjennom demokratiske pro-sesser og flertallsbeslutninger. Det er det korte svaret påhvordan programmer blir til i ulike partier.

Når denne finansministeren går på jobb, gjør hundet på vegne av en flertallsregjering, basert på en platt-form som vi regjerer på, som har som ambisjon å leggetil rette for at velferden i dette landet kan trygges videre.Forutsetningen for at vi skal kunne gjøre det, er at vi haret godt, velfungerende arbeidsliv. Og det har vi, bådesom følge av at vi har gode reguleringer, at vi har ansvar-lige parter, og ikke minst at vi har mennesker i dette lan-det som er villige til å investere kapitalen sin i å skapebedrifter og arbeidsplasser. Det er nøkkelen til at oppo-sisjonen kan bruke hele denne debatten om ulikhet til åkappes om å fremme nye, dyre forslag. Men forutsetnin-gen for å ha råd til å finansiere det er at noen skaper ar-beidsplasser og skatteinntekter, og da må vi ikke sendedem ut av landet gjennom skyhøye skatteskjerpelser.

Jonas Gahr Støre (A) [12:17:18]: Da stiller jeg spørs-målet for tredje gang. Mens det i forrige periode sto iprogrammet at det ikke var et mål for politikken åutjevne lønnsforskjeller, at det ikke er en offentlig opp-gave, så står det nå ikke i programmet. Spørsmålet lyderda: Er det en offentlig oppgave, politikkens oppgave, åutjevne forskjeller som oppstår i arbeidsmarkedet? Jaeller nei?

Statsråd Siv Jensen [12:17:43]: Jeg har svart på detspørsmålet. Hovedspørsmålet til Gahr Støre var hvor-dan endringer i et partiprogram blir til. De blir til gjen-nom demokratiske prosesser i de ulike partiene. Jeg an-tar det er sånn det fungerer i Arbeiderpartiet også. Hvisikke er jeg sikker på at representanten Gahr Støre vil bi-dra til å oppklare det.

Så til spørsmålet om lønnsdannelsen: Det har jegogså svart på. Hele poenget med det systemet vi har iNorge, er at lønnsdannelsen blir til gjennom partene iarbeidslivet. Jeg har ikke registrert at Arbeiderpartiethar tatt til orde for å endre på det, og det har heller ikkedenne regjeringen gjort. Det at vi har ansvarlige parter,bidrar til at vi får lønnsoppgjør som er tilpasset den kon-junktursituasjonen norsk økonomi til enhver tid er i.Det ansvaret partene har tatt i kjølvannet av oljeprisfal-let, har bidratt til at vi raskere har kommet gjennom dealvorlige konsekvensene av oljeprisfallet. Det skal vivære veldig glade for. Sammen med en lang rekke av deandre politiske tiltakene denne regjeringen har iverk-satt, bidrar det nå til at vi har lav ledighet og høy syssel-setting, og sysselsettingsandelen går opp.

Jonas Gahr Støre (A) [12:18:48]: Jeg trenger ikkefinansministeren til å fortelle denne sal at partipro-grammer blir vedtatt demokratisk. Det skjer i mitt par-ti, og det skjer i finansministerens parti, og det skal vivære glade for. Spørsmålet er jo politikken. En behøverheller ikke få et svar fra finansministeren om at lønnin-


ger i store deler av norsk arbeidsliv blir til gjennom for-handling mellom parter. Men det er en forskjellsutvik-ling i formue – og det er jo en hovedgrunn, som regje-ringen bruker tre–fire sider på i en stor melding på overhundre sider, til at forskjellene øker – og også gjennominntekter.

Spørsmålet er: Når inntektsforskjeller øker, er altsåfinansministerens svar at det er avgjort gjennom for-handlinger mellom partene, og at det ikke er en politiskoppgave å gjøre noe med det. Det er slik vi må tolke det.Det betyr at den formuleringen de hadde i sitt program,gjelder fortsatt, selv om den ikke står i programmet.

Men da kan man jo høre en gang til fra finansmi-nisteren: Er det en offentlig oppgave – etter at det er inn-gått avtaler om hvordan inntektsutviklingen skal være isamfunnet vårt, og inntekter kommer på flere måter,bl.a. gjennom lønnsinntekt – å bekjempe de forskjelle-ne, eller er det ikke det?

Statsråd Siv Jensen [12:19:46]: Jeg registrerer atopposisjonsleder Gahr Støre bruker fire replikker når viskal diskutere den store meldingen om ulikhet og mu-ligheter i det norske samfunn, på en diskusjon omhvordan partiprogrammet til Fremskrittspartiet blir til.Det viser egentlig at Arbeiderpartiet ikke har veldigmye å fare med her.

Så til debatten om inntektsforskjeller. Inntektsfor-skjeller oppstår av mange ulike årsaker i et samfunn. Dethandler ikke bare om lønnsdannelsen. Hovedårsakentil inntektsforskjeller i et samfunn er skillet mellomdem som er i jobb, og dem som ikke er i jobb. Og vi ser aten av hovedårsakene til at forskjell i inntekt faktisk økeri Norge, noe som også fremkommer godt i denne mel-dingen, er at innvandringen til Norge har økt. Når detgjelder barnefattigdom, ser vi dette. Det er inntektsfor-skjellene som har bidratt til det. Men så peker regjerin-gen i denne meldingen på en lang rekke tiltak som vilvære viktige for oss for å holde ulikheten lav. Det hand-ler om arbeid, det handler om kompetanse, det handlerom integrering, og ikke minst handler det om å legge tilrette for at det investeres mer i dette landet, slik at flerekommer i jobb.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [12:21:03]: Statsråden lavekt på at utviklingen i arbeidslivet er svært viktig.Statsråden erkjente at forskjellene øker. Da synes jegspørsmålet fra representanten Gahr Støre er ganske be-timelig: Hva er Stortingets rolle oppi dette? Hvordanser regjeringa Stortingets rolle? Skal Stortinget, som detfolkevalgte organet, bruke sin makt og myndighet til åorganisere arbeidslivet slik at forskjellene blir mindre?Ja eller nei?

Statsråd Siv Jensen [12:21:43]: Er det noe jeg har re-spekt for, er det Stortinget som folkevalgt organ. Jeg harselv vært innvalgt på Stortinget siden 1997. Jeg menerat Stortinget skal gjøre jobben sin med å forvalte opp-gavene på en lang rekke områder i et samfunn. Det be-tyr ikke at alle partier i Stortinget er enige om hvilkevirkemidler og tiltak vi skal iverksette. Det er jo derforvi har debatt. Det er derfor vi har diskusjoner. Det erderfor det fremmes mange ulike forslag. Men jeg synesjo vi skal tillate oss å heve blikket og se på konsekvense-ne av de flertallsvedtakene denne sal har fattet gjen-nom de siste seks årene. Konsekvensen er at det gårgodt i norsk økonomi. Den registrerte ledigheten harikke vært lavere på ti år. Sysselsettingen går opp, og dengår opp bredt over hele landet. Arbeidsmarkedet vårtfungerer. Folk opplever trygghet, glede over å gå på job-ben. Det er vekst i alle næringer. Det handler selvfølge-lig om skattepolitikk, det handler om konkurransepoli-tikk, det handler om infrastruktur, det handler omforskning, og det handler om kompetanse.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [12:22:48]: Det er korrektat det er mye som går bra. En av de viktigste årsakene erat vi har et stadig økende lånefinansiert privat konsumsom utløser en enorm etterspørsel. Men det er ikke mittspørsmål.

Statsråden innrømmer nå at Stortinget har en rolle iå dempe forskjellene. Vi har en faktisk situasjon med friarbeidsinnvandring, vi har fri tilgang på arbeidskraft fraEØS-land utenfor Norden som har helt andre og dårlige-re lønns- og arbeidsvilkår enn dem vi har. Da er det ikkesærlig overraskende at forskjellene øker. Senterpartietog Fremskrittspartiet har ulikt syn på EØS-avtalen, menvi burde ha en felles virkelighetsforståelse av hva somskjer i arbeidslivet. Mitt spørsmål er derfor: Fører dagensfrie arbeidsinnvandring til større jevnbyrdighet i norskarbeidsliv, et mer velorganisert arbeidsliv og mindre for-skjeller?

Statsråd Siv Jensen [12:23:48]: RepresentantenLundteigen får det til å høres ut som om jeg ikke tidlige-re har anerkjent Stortingets rolle som øverste folkevalg-te organ i Norge. Det er jeg uenig i. Det er ikke noe jeginnrømmer. Det håper jeg virkelig at alle vi som er endel av det demokratiske Norge, anerkjenner og setterstor pris på.

Visitten til lånefinansiert privat konsum er jeg ikkehelt sikker på hvorfor representanten Lundteigen kommed, all den tid vi har gjennomført nye og velfungeren-de reguleringer også på denne delen av utlånsmarkedet,nettopp for å beskytte forbrukerne.

Men så til arbeidsinnvandring. Det er nå engangsånn at de første som reiste fra Norge etter oljeprisfallet,var arbeidsinnvandrerne. Det vi nå ser, er at det er ikke


der veksten i sysselsettingen kommer. Den kom der un-der den forrige regjeringen – det er helt riktig. Da komveksten i sysselsettingen utelukkende fra arbeidsinn-vandring. Det må Senterpartiet svare for hvorfor skjed-de under deres tid. Nå kommer veksten i det ordinærearbeidsmarkedet, blant dem som har vært utenfor ar-beidsmarkedet, og det skal vi glede oss over.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [12:24:52]: Forskjellene iNorge har økt over tid. Det startet før nåværende regje-ring. Vi er enige om det. Vi er enige om at Stortinget erdet øverste folkevalgte organet. Vi er enige om at stor-tingsrepresentantene før de blir valgt, agiterer for atman skal gjøre det sånn og sånn bedre for folk. Ingenagiterer for større forskjeller. Alle agiterer for størrejevnbyrdighet. Og så har vi et system med fri arbeids-innvandring fra EØS-området utenfor Norden, sominnebærer at tilbud på og etterspørsel av arbeidskraftfor yrke etter yrke blir endret, noe som fører til at makt-forholdene i arbeidslivet endres. Organisasjonsgradenhar gått ned. Er ikke statsråden enig i at systemet uten-for demokratisk kontroll i Norge på arbeidsområdetinnebærer grunnlaget for økte forskjeller?

Statsråd Siv Jensen [12:25:41]: Jeg er ikke helt sik-ker på hvor det er representanten Lundteigen vil. Anta-gelig vil han ha en diskusjon om EØS-avtalen. Jeg trorkanskje det er det jeg hører. Jeg tror det et bredt flertall idenne sal som mener at det at Norge er en del av dettemarkedet, sikrer oss eksport og tilgang på varer og tje-nester, og at det sikrer arbeidsplasser, vekst og verdiska-ping over hele landet. Det skal vi være veldig glade for.

Men å skape et inntrykk av at store deler av det somskjer i vårt arbeidsliv, skjer utenfor denne salens vilje ogkontroll – det er jeg uenig i. Vi har en lang rekke lovregu-leringer som bidrar til å sikre at vi har et godt og velfun-gerende arbeidsliv. Og som jeg sa i mitt forrige svar, ar-beidsinnvandringen som Lundteigen snakker om, øktekraftig i tidligere år. Nå er det ikke fra arbeidsinnvand-ring sysselsettingsveksten kommer, nå kommer den fak-tisk fordi store deler av inkluderingsdugnaden begyn-ner å virke og flere mennesker hjelpes inn i det ordinærearbeidslivet.

Kari Elisabeth Kaski (SV) [12:26:58]: Som spådd erdet bred enighet om at vi skal ha små forskjeller – slikdet blir uttrykt i denne salen. Det store spørsmålet erom man mener at forskjellene er for store, og om maner villig til å gjennomføre tiltak for å få ned forskjellene.Erfaringer fra land rundt oss viser at økte forskjeller kanvære vanskelige å reversere. Det fører bl.a. til at oppslut-ningen om velferdsordninger blir mindre. Vi ser at nårlønnsforskjellene først øker, svekkes oppslutningen omvelferdsstaten. IMF har anslått at økt ulikhet gir økt

ulikhet – igjen erfaringer fra ulike land – og man ser atjo lenger man venter med å bekjempe de voksende for-skjellene, jo vanskeligere blir det å reversere dem.

Derfor er spørsmålet: Mener regjeringen og finans-ministeren at forskjellene er for store i Norge i dag, og erdet et mål for regjeringen å redusere forskjellene?

Statsråd Siv Jensen [12:28:03]: Ja, det er et mål forregjeringen å redusere forskjellene. Det tror jeg vi har etfelles mål om på tvers av alle partigrenser i denne sal. Såer spørsmålet hvilke tiltak vi skal sette inn. Jeg menerdenne regjeringen iverksetter tiltak hele tiden for å hol-de ulikhetene i Norge minst mulig og bidra til å be-kjempe fremveksten av dem.

Så er det en erkjennelse at det har vært en svak ut-vikling gjennom de siste 30 årene, under vekslende re-gjeringer. Jeg tror ingen av de regjeringene har hatt somambisjon å øke forskjellene. Det er jo derfor vi gjennomdenne meldingen peker på noen helt grunnleggendeting vi må jobbe med. Det handler om arbeidslivet, omsysselsetting, om å unngå arbeidsledighet og utenfor-skap. Det handler om utdanning og kompetansepåfyllgjennom hele livet. Det handler om integreringspoli-tikk, for det handler jo også om at mennesker med mi-noritetsbakgrunn som er bosatt i Norge, skal delta i sam-funnslivet – bidra, jobbe og betale skatt. Det handler omhelse. Det handler om oppvekstvilkår. Det handler omarbeidsplasser. Det handler om deltakelse i kultur, osv.,osv. Vi har pekt på alle disse tingene, og vi gjennomførertiltak hele tiden.

Kari Elisabeth Kaski (SV) [12:29:08]: Jeg takker forsvaret. Når vi da har fått etablert at det er et politisk målå redusere forskjellene, kan vi jo måle den politikkensom blir ført, opp mot det målet.

Internasjonalt – igjen – ser vi at troen på at skatte-kutt skal føre til vekst, har blitt kraftig svekket i den in-ternasjonale debatten. Vi ser at det ikke finnes bevis in-ternasjonalt for at det er noen påståtte vekstødeleggen-de virkninger av omfordeling via skattesystemet. Vi harogså forsøkt mange ganger å få svar fra regjeringen påhvor mange arbeidsplasser som er blitt skapt med deskattekuttene som har vært her i Norge.

Spørsmålet til finansministeren blir da: Når skatte-ne kuttes med 25 mrd. kr og de 0,1 pst. rikeste har fått1,4 mrd. kr i skattekutt, øker det eller reduserer det for-skjellene? Eller når fagforeningsfradraget i praksis blirredusert og vi ser mer deltid og midlertidighet i arbeids-livet, øker det eller reduserer det forskjellene? Eller nårfolk mister arbeidsavklaringspenger og tvinges over påsosialhjelp, øker det eller reduserer det forskjellene?

Statsråd Siv Jensen [12:30:13]: Først: Når det gjel-der arbeidsavklaringspenger, er jo hele poenget med å


tydeliggjøre det at folk tidligere skal få avklart om deskal tilbake til arbeidslivet, eller om de skal få en varigtrygdet situasjon. Den avklaringen tror jeg veldig man-ge mennesker trenger å få. Derfor mener jeg det er braat vi nå tar grep for å gjøre det.

Så til spørsmålet om skatt. Jeg har til gode å få råd fraIMF eller OECD om å skjerpe skattene i Norge. Snareretvert imot opplever jeg at det vi har gjort, har bidratt tilå styrke vår egen konkurransekraft.

Det er i hvert fall et faktum at for høye skatter bidrartil kapitalflukt. Det bidrar til færre bedrifter. Det bidrartil færre arbeidsplasser. Det bidrar til høyere arbeidsle-dighet. Det bidrar til færre skatteinntekter, og det bidrartil økte trygdeutbetalinger. Det mener jeg er en veldigdårlig vei å gå hvis vi skal ha råd til å finansiere velferds-samfunnet vårt over tid. Da må vi ha et konkurransedyk-tig skattesystem som gjør at kapitalen investeres her, atarbeidsplassene skapes her, og at vi holder ledighetenpå et lavest mulig nivå og sikrer at flere mennesker kom-mer i jobb.

Bjørnar Moxnes (R) [12:31:27]: I revidert budsjettpeker regjeringen på at det er skapt 50 000 nye arbeids-plasser det siste året i Norge. Det vi vet, er at 30 000 avdisse jobbene har gått til arbeidsinnvandrere, og at vek-sten er særlig sterk blant østeuropeere på korttidsopp-hold i Norge. Det ble tidligere spurt om Siv Jensen ikkeser at det er et problem når arbeidsplasser med norskelønns- og arbeidsvilkår erstattes med folk som har dår-ligere lønns- og arbeidsvilkår, som er billigere å bruke,som vi jo ser skjer – dessverre – i stort omfang med ar-beidsinnvandrere fra Øst-Europa.

Ser Siv Jensen at dette følger med EØS-avtalens frieflyt, altså at tre av fem nye jobber går til arbeidsinnvan-drere, mens vi samtidig har mange som ikke får jobb iNorge, og at det er fordi disse arbeidsinnvandrerne erbilligere å bruke for sjefene enn å ansette folk på norskelønns- og arbeidsvilkår?

Statsråd Siv Jensen [12:32:29]: I perioden 2008–2014 kom hele veksten i sysselsettingen blant innvan-drere. De siste årene har vi sett at arbeidsgiverne i størregrad rekrutterer fra den innenlandske arbeidsstyrken,og mange innvandrere har også kommet i jobb, og dasærlig innvandrere som var bosatt i Norge da de blesysselsatt. Da mener jeg regjeringen er i ferd med å be-gynne å svare. Da svarer vi på utfordringen med man-glende integrering, da svarer vi på at flere som har værtutenfor lønnet arbeid, kommer i jobb. Det bidrar til åøke skatteinntektene, som igjen bidrar til å trygge vårevne og mulighet til å finansiere velferdsordningene.

Så er jeg veldig opptatt av at vi fortsatt skal legge tilrette for at det skal skapes enda flere jobber, enda flerearbeidsplasser, enda flere bedrifter i dette landet. Men

da kan vi jo ikke sende kapitalen ut av landet, som erMoxnes’ oppskrift, da må vi sørge for at den investeresher. Det er forutsetningen for at flere kan komme i jobbfremover.


Jonas Gahr Støre (A) [12:33:48]: For drøyt en uke si-den var Eva Britt Søvdsnes Myklebust på besøk på mittkontor. Hun har et langt yrkesliv bak seg innen fiskeriog siden i omsorg. Hun fikk problemer med helsa ogflyttet arbeidskapasiteten sin til et område hvor hunmestret situasjonen. Hun ville jobbe, hun ville bidra.Hun har betalt skatt og stått på for fellesskapet. Så sahelsa nærmest full stopp. Hun ble sykmeldt og gikkover på arbeidsavklaringspenger. Så, mens hun ventetpå å bli såkalt avklart, stoppet pengene, fordi regjerin-gen bestemte seg for å kutte i denne stønadsordningen.

Eva Britts historie forteller om én av de mange veie-ne inn i ulikhet, om ulikhet vi kunne ha begrenset, stop-pet og snudd med politikk, og om konsekvensene avflertallets politikk i Norge, der vi har råd til å stille oppsom fellesskap, mens vi tilsynelatende ikke har råd til ågi dem som virkelig trenger det, den hjelpen de fortjener– vi har altså råd til å gi dem som har mest lettelser ogskattelette, men ikke dem som virkelig trenger hjelp forå komme videre. Vi har en regjering som uten blygselinntektsfører reduserte utgifter til arbeidsavklarings-penger, fordi de har kuttet dypt i ordningen. Dette er enav mange veier til ulikhet.

Forskjellene mellom folk øker. Det er vi enige om.Det dokumenteres svart på hvitt i den meldingen vi dis-kuterer, som regjeringen ble pålagt av Stortinget å utar-beide. Den viser at inntektsulikheten har økt under den-ne regjeringen. Formuesulikheten har vokst kraftig un-der denne regjeringen. Målt med formue har vi høyereulikhet enn andre OECD-land, som bl.a. Storbritanniaog Frankrike. Få ville trodd det. De rikeste ti prosentenei Norge eier nå 60 pst. av formuen i landet. Tre av ti hus-holdninger har fått redusert kjøpekraften sin mellom2013 og 2017, mens de rikeste har blitt rikere. De medmest har fått 8,1 mrd. kr i skattekutt.

I denne meldingen ser vi at regjeringen ikke tar etsamlet grep for å begrense de mange veiene til ulikhet.Lanseringen av meldingen viser også at de tar dobbeltfeil om de økte forskjellene, bl.a. feil om årsaken. Førmeldingen ble lagt fram sa finansministeren at hovedår-saken til økende ulikhet er arbeidsinnvandring ellerinnvandring i stort. Feil, sa SSB noen timer etter. Og re-gjeringen tar feil om medisinen mot forskjeller.

Ikke noe enkelt tiltak gir oss løsningen på denne ut-fordringen. Ulikhet som vokser, er krevende å snu. Der-for er det så avgjørende at politikken samlet motvirkervoksende ledighet og ulikhet, at den samlet gir alle men-


nesker mulighet til god helse, utdanning og opplæring,arbeid til å leve av, mulighet for alle til å leve liv til entrygg alderdom. Regjeringens melding mangler en sam-let politikk for å stake ut en slik kurs. Derfor har Arbei-derpartiet, i arbeidet med en alternativ fortelling, en al-ternativ ulikhetsmelding, konkretisert ved 83 tiltak for-delt over en rekke politikkområder – fra arbeid til sam-ferdsel til helse, som vil redusere forskjellene i Norge.Bare noen eksempler: skolemat til alle barn i grunnsko-len, gratis SFO for førsteklassinger – uavhengig av øko-nomi, pensjon fra første krone – en million nordmennhar ikke det, å regulere pensjonen slik at ingen pensjo-nister får dårligere kjøpekraft når lønnstakerne får øktkjøpekraft, mer penger til Husbanken, slik at den blir istand til å sikre at folk får seg bolig, og nær 80 andre til-tak.

Selv med en slik politikk ville ikke ulikhetene gå nedfra et år til et annet. Men det ville gjøre en forskjell. Ogmer grunnleggende: Å bekjempe økte forskjeller hand-ler om hvilket samfunn vi vil ha. Her mener jeg det er enav de tydeligste forskjellene i kurs og retning mellom enHøyre- og Fremskrittsparti-ledet regjering og et rød-grønt alternativ. En universell velferdsstat som gir etgodt og likeverdig tilbud til alle, er en bærebjelke i detnorske samfunnet. En kjerneverdi er at den aktivt bidrartil muligheter til alle og motvirker ulikhet. Vi har tradi-sjonelt hatt høy tillit og sterkt samhold i Norge. Økteforskjeller truer alt dette. Det svekker også vår mulighettil å møte endringer – alt fra kutt i klimautslipp og storeendringer i norsk økonomi til bruk av ny teknologi.OECD og IMF kaller ulikhet gift for omstilling.

Våre naboer Sverige gikk fra å ha OECDs laveste ulik-het under sosialdemokratisk styre inntil 2005, til å kla-tre midt på treet under høyreregjeringene. Så fort kandet skje, og den veien må Norge ikke gå.

Mudassar Kapur (H) [12:39:07]: Vi er et land medstore muligheter og små forskjeller. Mange deltar i ar-beidslivet, vi har store naturressurser, en kompetent ar-beidsstyrke og solide statsfinanser. Velstanden i Norgeer jevnere fordelt enn i de fleste andre land. Det er sik-kert også grunnen til at representanten Gahr Støre måt-te trekke fram Sverige som et eksempel – fordi det man-gler eksempler i Norge hvis man ser på helheten.

Men det er grupper og enkeltmennesker i vårt sam-funn som står utenfor, og den største sosiale forskjelleni vårt samfunn er mellom de som står utenfor arbeidsli-vet, og de som er i arbeidslivet. En annen stor forskjell ermellom de som står utenfor samfunnslivet, og de som ergodt integrert. Begge gruppene finner vi over hele lan-det, men særlig i de største byene. Storbyene er Norge iminiatyr.

I 2030 vil vi i Oslo ha over 800 000 innbyggere. Vi vetat utdanning er en av de viktigste faktorene for både in-tegrering og sosial mobilitet. Derfor er regjeringens sat-sing på ekstra midler til tidlig innsats i skolen, gratiskjernetid i barnehage for familier med lav inntekt,igangsetting av en ny Oslo Sør-satsing og en forsterkingav Groruddalssatsingen viktige tiltak. Likevel er Arbei-derpartiet jevnlig ute med kritikk av områdesatsingene,senest i en debatt for noen uker siden her i denne salen.Men kritikken blir ekstra hul når deres egne løsningersjelden består av noe annet enn større bevilgninger. Jegsavner de konkrete løsningene og en debatt om hvordanvi kan få mest mulig igjen for pengebruken: Hvordan fårvi flere i arbeid? Hvordan får vi flere til å fullføre skoleneller lære seg norsk? Hvordan får vi flere barn til å kunnenorsk første skoledag? Jeg opplever et Arbeiderpartisom kun ønsker å bevilge seg ut av utfordringene, mensom ikke har noen klare planer for den bevilgningen ut-over ren symbolpolitikk. Ofte er det en repetisjon av re-gjeringens politikk pluss å legge på ekstra midler somselve nyheten.

I storsamfunnet skal det være plass til alle. Det skalvære plass til den som søker jobb, men det må også væreplass til den som vil skape en jobb for seg selv og andre.Det skal være plass til den som har flyttet til byen for åstudere, men har hjertet sitt i hjembygda. Det skal væreplass til flyktningfamilien som etter hard jobbing flytterut av sin kommunale bolig og inn i sin egen. Det er der-for regjeringens satsing på en sosial boligpolitikk,tilrettelegging for flere boliger og en bedre bostøtteord-ning er med på å utjevne de sosiale ulikhetene.

Mange av de familiene og enkeltmenneskene jegsnakker om i dag, har barn. Når vi snakker om barnefat-tigdom, er det viktig å huske på at det ikke er barna somer fattige – det er ofte familien som er fattig. De fattige fa-miliene har oftest bare én eller ingen inntekt, og de be-står ofte av mennesker med kort botid i Norge, altså inn-vandrerfamilier. Det er derfor regjeringen har jobbetmålrettet mot ulike områder for å bekjempe fattigdom,særlig blant barnefamilier. Integreringsdugnaden, gratiskjernetid i barnehage og at den utvides til 2-åringer frafamilier med lav inntekt, økt barnetrygd, økt engangs-stønad, økt bostøtte, økt tilskudd til ferie- og fritidstil-bud – alt dette er med på å gi familiene et løft. Det er ogsådet som gjør at vi får barn som kommer seg gjennom etskoleløp, gjennom en oppvekst, uten å falle ut, slik at deikke blir en del av morgendagens ulikhetsstatistikk. Deter den delen av debatten jeg skulle ønske vi kunne hamye mer av i denne salen i dag.

Vi debatterer en mulighetsmelding, en melding omulikheter, men det har fra opposisjonens side egentligvært en debatt om skatter og avgifter. Jeg håper vi kanfortsette langs den aksen regjeringen har lagt opp til: å


adressere ulikhet gjennom å adressere menneskers ut-fordringer og skape gode liv for disse menneskene derde bor.

Bård Hoksrud (FrP) [12:44:04]: Det har vært en in-teressant debatt så langt, og jeg synes representantenHolen Bjørdal fra Arbeiderpartiet sa det ganske greit –vi har holdt på å diskutere ulikheter i mange, mange år,også da de rød-grønne styrte. Heldigvis er ulikheteneforholdsvis små i Norge, det er bra.

Jeg mener at det viktige her er å løfte fram dem somhar minst, og dem som er utenfor arbeidslivet, for det åvære en del av arbeidslivet er utrolig bra, både for detøkonomiske og for å sørge for å redusere ulikhetene –mange andre momenter som er viktige for å komme iarbeid. Skal vi få til det, er det viktig å ha et næringslivder det er godt å jobbe, og som går godt, for det gjør atman faktisk kan ansette folk, og det bidrar til at folk medhull i cv-en sin får nye muligheter og får prøve seg i ar-beidslivet.

For ikke lenge siden var jeg på en «Inn på tunet»-gård og fikk høre om en ung gutt som skolen egentlighadde gitt opp, men fordi han kom inn i nye miljøer ogfikk utfordret seg på andre måter, klarte han å bestå ogfikk tatt traktor- og maskinførerfagbrev. Dette er noesom vil være en del av det å sørge for at ulikhetene ermindre, også for ham, fordi han kommer i jobb og ikkevil måtte stå utenfor arbeidslivet – og det er det som erviktig. Det å ha arbeid er bra for økonomien, som jeg sa,men det er også bra for både det psykiske og det sosiale,og derfor er det viktig å ha fullt trykk på å få flere ut ijobb.

Sysselsettingen går opp, og det betyr at flere får detbedre. Så kan man si at på grunn av at aksjene plutselighar gått veldig bra en periode, har noen har blitt rikere,og kanskje har ulikhetene økt litt. Men som represen-tanten Bjørnstad sa – hvis aksjekursene faller kraftig, gårulikhetene ned. Og jeg er ikke sikker på om det er detsom vil være bra.

Så opplever jeg i denne debatten, som alltid er ty-pisk i denne typen debatter, at sosialistenes fiendenummer én er rikingene eller de som gjør det godt i næ-ringslivet. Det er trist, for vi burde være glad for at vi haret næringsliv, at vi har folk som vil satse, som vil investe-re pengene sine i å skape nye ting, skape vekst og skapearbeidsplasser som gjør at folk kommer i jobb og i akti-vitet. Det er viktig for folk flest. Jobb er utrolig bra og vik-tig.

Også denne debatten har vært – som tradisjoneltalltid når man diskuterer dette – en debatt hvorformuesskatten er den store, stygge ulven. Rødt, SV ogArbeiderpartiet mener at formuesskatten er noen for-ferdelige greier. Det er litt artig at det er f.eks. en familie-

bedrift, Isola, i mitt hjemfylke som har lokale eiere, somhar norske eiere, og som altså må betale formuesskatt –og som Arbeiderpartiet SV, Senterpartiet og Rødt gjernevil sørge for skal betale mer skatt. Men internasjonalekapitalistiske store selskaper som f.eks. konkurrentenederes, som har mange tusen ansatte, skal slippe å betaleformuesskatt fordi eierne ikke er norske – eller kanskjeenda bedre: Lerum, som driver med saft- og brusproduk-sjon, som konkurrerer med Coca-Cola, Pepsi Cola og an-dre internasjonale selskaper, skal måtte betale formues-skatt, mens disse ikke gjør det, fordi de har utenlandskeierskap. Jeg synes det er dumt, for jeg hadde gjerne settat man hadde vært mye mer opptatt av faktisk å legge tilrette for at norske eiere, norske bedrifter, skal ha de sam-me konkurransemulighetene og den samme konkur-ransekraften som dem man konkurrerer med.

Så tenker jeg at det som både statsråden og andrehar vært innom, dette med å legge til rette for å skapeverdier, også gir muligheter til å få folk, som jeg sa, i akti-vitet og i arbeid. Det er kjempebra, for da blir ulikhetenemindre, og det er positivt.

Jeg mener at i stedet for å dogmatisere bør man hel-ler sørge for muligheter til å hjelpe dem som ofte sitternederst ved bordet, og som er en del av utenforskapet,og sørge for at de blir en del av innenforskapet og fårhjelp til å få arbeid, for det bidrar til mindre ulikhet.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [12:49:22]: Alle som haruttalt seg, erkjenner at de økonomiske og sosiale for-skjellene mellom folk øker. Det gir svakere fellesskap oget mer utrygt samfunn. Senterpartiets prosjekt er jam-byrdighet mellom folk – økonomisk, sosialt og kultu-relt. Det krever gjensidig respekt mellom folk i ulikelivssituasjoner og ulike yrker, uansett om de kommerfra Loppa eller Holmlia. For å gjennomføre dette må vifå en sterkere folkevalgt styring av kapitalkreftene ogprivat eiendomsrett. Jeg understreker det. Det er heltnødvendig at folkevalgte kan styre det viktigste. Der harvi imidlertid EØS-avtalen som står i veien.

Fri bevegelse av arbeidsfolk svekker et velorganisertarbeidsliv hver dag. EØS er ikke noen sak, men en sam-funnsorganisering som gir større forskjeller på grunn avsvakere folkevalgt makt i Norge. EU har ikke noe folke-valgt organ på tilsvarende nivå som gjør jobben. Derforhar vi problemene.

Senterpartiets parole er at Stortinget må styre ar-beidsmarkedet. Dagens regjering arbeider systematiskfor at den folkevalgte styringen skal bli svakere. Derforer Høyre Senterpartiets motpol i norsk politikk. DenHøyre-ledede regjeringa gjennomfører dette gradvis,mer eller mindre brutalt, alt avhengig av hvor sterkopposisjonen i Stortinget er til å medvirke, stimulere tileller etablere motmakt mot regjeringas politikk, enten


det gjelder arbeidsavklaringspengene, som gir fleresosialhjelpsmottakere, eller det gjelder kvinners dårli-gere muligheter til et godt fødetilbud ved at føde-avdelinger blir nedlagt over landet. Regjeringa måtte taen taktisk tilbaketrekking da bunadsgeriljaen greide åetablere 80 000 støttespillere for sitt standpunkt.

Når det gjelder regjeringas økonomiske politikk,har representanten Sivert Bjørnstad sagt det presist – re-gjeringa ønsker å løfte dem i bånn, men de vil ikke tanoen ting på toppen. Hvis man skulle løftet dem i bånn,hadde det blitt meget dyrt, og det er ikke mulig å få tiljambyrdighet uten at man både løfter i bånn og tar stør-re skatt og ytelser fra dem som har best evne.

Men det er arbeidslivspolitikken som er den viktig-ste, og for Senterpartiet er et velorganisert arbeidsliv detsom gir trygghet i familielivet. Vi må regulere arbeids-innvandringen fra land utenom Norden fordi det gir ossmulighet til å sikre et arbeidsliv som er velorganisert. Viønsker å se etter inspirasjon fra Sveits, som er et velorga-nisert land med høy og god teknologisk utvikling oggode velferdsordninger.

Jeg vil også ta med at Senterpartiet går inn for bedreintegrering av flyktninger og asylsøkere gjennom delta-kelse i arbeidslivet. Arbeidslivet må forsterkes slik at vikan ha flere jobber for disse menneskene i både privatog offentlig sektor. Her er det et nødvendig samspillmed det jeg sa om regulert arbeidsinnvandring innenforEØS-området. Senterpartiet står for annerledeslandetsom ikke er seg sjøl nok. Vi vil ta vårt ansvar for flyktnin-ger og asylsøkere i henhold til FNs prinsipper.

Jeg vil også trekke fram tidligere statsråd MagnhildMeltveit Kleppa, som la fram en tilsvarende meldingsom den vi nå diskuterer, den 25. juni 1999 – den såkalteutjamningsmeldinga, St.meld. nr. 50 for 1998–1999. Derble det sagt:

«Slik Regjeringa ser det, er arbeidslinja i hovud-sak eit rett val, fordi ho gir signal om at retten til ar-beid også skal gjelde grupper som er svakt stilte påarbeidsmarknaden.»Merk «retten til arbeid»: Vi snakker ikke bare om

plikt, men om at de som her er sårbare, også har en retttil å få seg et arbeid.

Det er fulgt opp videre i formuleringer fra daværen-de regjering at «fleire skal kunne medverke til verdiska-pinga gjennom å kunne kombinere arbeid og trygd». Idag, 20 år senere, er dette en enda større utfordring fordivi har relativt færre slike arbeidsoppgaver for folk sombor i Norge. Stortinget kan øke etterspørselen etter folkmed nedsatt arbeidsevne. Stikkord kan være kvoter, ek-sempelvis 10 pst. ansatte med nedsatt arbeidsevne i of-fentlig sektor samt offentlig stimulans til arbeidsgivere,slik at differansen mellom den ansattes arbeidsevne og100 pst. lønn i faget dekkes av det offentlige, som støtte

til arbeidsgiver. Denne politikken må kombineres, ogSenterpartiet går imot å redusere sosiale ytelser for folksom er i en slik sårbar situasjon.

Dette er kjernen i Senterpartiets politikk når detgjelder sosialpolitikken, og det er vesentlig å få fram heri dag.

Rigmor Aasrud (A) [12:54:22]: «Muligheter for alle»er tittelen på den stortingsmeldingen vi har til behand-ling i dag. «Muligheter begrenses av din økonomiskestilling» ville vært en mer treffende tittel. Et lite treffen-de tittelvalg er likevel ikke det største problemet. Pro-blemet er at denne regjeringen ikke tar økte forskjellerpå alvor. Vi har hørt representanter for regjeringsparti-ene her forklare at det ikke er et problem at de rike blirrikere, det er bare et problem at de fattige blir fattigere.Vi har hørt Høyres Henrik Asheim si at vi har den laves-te ulikheten i Europa, og Fremskrittspartiets Bjørnstadsa at vi hadde den laveste ulikheten i verden. De kanikke ha lest på side 28 i sin egen melding. Der står detnoe annet.

Det det ikke står noe om i meldingen, er hvordanulikhet i formue øker, og vi har måttet bruke andre kil-der. I en rapport vi har funnet fra Credit Suisse, står detat land som Sveits, Frankrike og Storbritannia nå er pas-sert av Norge når det gjelder ulikhet i formue – land somikke akkurat er kjent for å ha en jevn fordeling av formu-en sin. Vi burde ikke vært i denne klassen. Men isteden-for å gjøre noe med det, snakker regjeringen om at vi haroljefondet vi kan dele ut. Det er jo i beste fall en teoretiskunnamanøver. Jeg tror ingen som sliter med å kommeinn på boligmarkedet, føler at en formue en selv ikkedisponerer, er til særlig hjelp.

I løpet av en tiårsperiode har de 10 pst. rikeste i Nor-ge økt formuen sin med 14 prosentpoeng. De eier nånesten 60 pst. av all formue. Når en tiendedel eier60 pst., har de andre ganske lite. Så er det grunn til å troat disse tallene ikke viser hele bildet, for de som har storeformuer, har iallfall tidligere hatt en god del av formue-ne sine trygt plassert i utlandet, og da muligheten for åordne opp i dette uten straffeskatt og sanksjoner kom,oppga 10 pst. av de med de store formuene at de haddeskjulte formuer i utlandet. Det var få med hus og bil påden listen. Når vi i tillegg vet at det er mange som ikkehar tatt ut overskuddet fra bedriftene sine, og den delenav formuen ikke er med i beregningene, er den reelle for-muen høyere enn det statistikken klarer å få fram.

Størrelsen på inntekten avgjør hvor mye man kanspare, og hvor man sparer, har også betydning for hvormye man kan bygge opp formuen sin. Hvis man ikke harpenger, er det ikke lett å kjøpe aksjer, og man taper damer og mer sammenlignet med dem som er så heldige åeie kapitalen.


Hvem er det da som taper mest på at kapitaleieredrar ifra? For oss som er opptatt av likestilling, er tallenesom viser fordelingen av formue mellom kvinner ogmenn, alarmerende. Vi vet at kvinner tjener mindre ennmenn. Den gjennomsnittlige månedslønnen for kvin-ner utgjør 87 pst. av menns. Mange syns at det tallet erbekymringsfullt, men tallet på forskjeller i kvinners ogmenns kapitalinntekter er langt større. Kvinner får bare34 pst. av kapitalinntektene, og andelen har blitt min-dre de siste årene.

Fordeling av kapitalinntekter påvirkes i stor grad avskattepolitikken. Skattekutt frigjør midler til å byggemer formue, som gir enda større kapitalinntekter tildem som har mye fra før, altså mennene. Når vi da i til-legg vet at kvinner tjener mindre enn menn, og har min-dre mulighet til å spare, forsterker det forskjellene mel-lom kjønnene. Mulighetene er altså langt større formenn enn for kvinner. Makt og rikdom konsentreres påfå og mannlige hender.

Konsentrasjon av inntekt og formue fører til kon-sentrasjon av makt. Økonomisk makt kan også bli poli-tisk makt. Studier fra USA og Tyskland viser at et forslaghar langt større mulighet til å bli vedtatt om det støttesav den rikeste delen av befolkningen. Kanskje ser vi noeav det samme her i Norge, når vi ser hvem som stikker avmed skattekuttene. Mulighetene begrenses av ens øko-nomiske stilling, og det er ikke bra.

Arbeiderpartiet vil gi like muligheter til alle, ikkebare til de få. Derfor har vi foreslått 83 tiltak som gjørnoe med disse ulikhetene. Dessverre blir det bare for-slag. Hadde de blitt vedtatt, hadde det vært en god mu-lighet til å gi like muligheter for alle.

Elin Rodum Agdestein (H) [12:59:36]: Norge er kå-ret til verdens beste land å bo i, både av FN og av andre,basert bl.a. på faktorer som levealder, utdanningsnivåog brutto nasjonalprodukt per innbygger. Norge be-skrives som verdens beste mammaland, det mest like-stilte landet osv.

Når man hører retorikken og argumentasjonen fraopposisjonen i denne debatten, kan en jo spørre seg:Hva er egentlig målestokken, selve gullstandarden? Vi erblant landene i verden med lavest inntektsulikhet, høy-est levestandard, høy tillit og god distribusjon av univer-selle velferdstjenester, noe som gir et samfunn med høysosial bærekraft og stabilitet. Og det er bred politiskenighet i Norge om at små forskjeller er med på å gjøreNorge til et godt land å bo i. Det gir store merverdier,som det er et mål for regjeringen å videreføre.

Velstandsveksten skal komme alle til gode. Alle, uav-hengig av bakgrunn, skal ha muligheten til å delta, til ålykkes, være bidragsyter og realisere sine evner.

Den største forskjellen er mellom dem som har enjobb, og dem som står utenfor. Det handler om inntekt,men også om et sosialt fellesskap. Derfor er det positivtnår oppdaterte tall fra revidert nasjonalbudsjett viser enmarkert vekst i sysselsettingen. Bare de siste tre årene erdet blitt om lag 95 000 flere i jobb. Den registrerte ledig-heten er nå helt nede på 2,2 pst. og har ikke vært laverepå ti år. Det gjelder hele landet.

Mange viser til utviklingen i Gini-koeffisienten, somi likhet med i de fleste andre OECD-land har økt noe iNorge, men overser samtidig – eller unnlater å nevne –at den ikke tar høyde for verdien av offentlige tjenester.Overføringer og skatter reduserer inntektsulikhetenmed om lag 40 pst. Anslagsvis reduseres Gini-koeffisien-ten med ytterligere 20 pst., om man regner med verdienav offentlige tjenester som helse og omsorg, barnehageog utdanning.

Når man ser overføringer, skatter og verdien av of-fentlige tjenester under ett, har Norge Europas lavesteulikhet. Det er også verdt å nevne at utviklingen i denfaktiske økonomiske situasjonen, altså utviklingen irealinntekter, viser en kraftig vekst i kjøpekraft, en øk-ning i medianinntekten i Norge etter skatt på nærmere80 pst. i 30-årsperioden 1986–2017.

Å leve med vedvarende lav inntekt vet vi øker risiko-en for levekårsproblemer. Derfor er det så gledelig at deter svært få i Norge som over tid har inntekt tilsvarende60 pst. av median eller mindre, selv om det selvfølgeliger en krevende situasjon for dem det gjelder. Andelen fa-milier som oppgir å ha problemer med å få endene til åmøtes, er omtrent halvert fra 2004 til 2017, fra 9 pst. til4,9 pst. Det er også et godt tegn. I Norge har vi altså høygrad av likhet, og det er på et høyt økonomisk nivå.

Vår høye levestandard og samlede verdiskaping erbetinget av høy arbeidsdeltakelse. Skal vi klare å opprett-holde tilstrekkelig bærekraft for velferden framover, skalvi klare å opprettholde et samfunn med høy distribusjonav velferdsgoder, må flere av oss komme ut i jobb, og vimå stå i jobb lenger. Færre må komme over på ulikeytelser, og flere må ut av Nav-statistikken. Spesielt gjel-der det den yngre delen av befolkningen og personermed innvandrerbakgrunn. Det har regjeringen tattkonsekvensen av og har styrket barnefamilienes økono-mi samt lansert en inkluderingsdugnad for å få flere inn iarbeidslivet og et integreringsløft med et styrket intro-duksjonsprogram. Dette er en del av de langsiktige løs-ningene som motvirker forskjeller. Vi har også satsetenda mer på utdanning, på økt kompetanse i befolknin-gen og på styrkede helsetjenester for å nå sårbare grup-per.

Det er samtidig viktig å ha tydelige forventninger ogå stille krav. Det gjelder egenaktivitet og ikke minst ålære seg norsk. Det er et rimelig krav vi bør kunne stille


til de fleste. Aktivitetsplikt for mottakere av sosialhjelpskal utvides til å omfatte dem over 30 år. Det er et mål-rettet tiltak for å hindre at folk går over på langvarigeytelser og for å motvirke utenforskap.

Det må alltid lønne seg å jobbe, både gjennomskattesystemet og ved at vi sikrer at velferdsordningeneforblir et sikkerhetsnett – og verken hindrer folk i å deltai arbeidslivet eller fjerner motivasjonen for å jobbe.

Fortsatt økonomisk vekst og stabilitet, nyskaping,omstilling, økt produktivitet og effektiv bruk av felles-skapets ressurser er fundamentet for en god fordelings-politikk. Vi må først skape mer, skal vi få mer å fordele.Det vil regjeringen bidra til gjennom å fortsette å føre enpolitikk for å bevare et samfunn med små forskjeller,som gir trygghet for velferden og muligheter for alle.

M o r t e n Wo l d hadde her overtatt presidentplas-sen.

Ingrid Heggø (A) [13:04:51]: Forskjellsmeldingasom vi diskuterer i dag, vart lagd fram med tittelen Mu-ligheter for alle, men verknaden av regjeringas politikkbyggjer ikkje opp om tittelen på meldinga. Regjeringafører ein omvend Robin Hood-politikk, der skattelettener gjeven til dei som treng det minst, der tre av ti hus-hald har fått redusert kjøpekraft frå 2013 til 2017, og derusosiale velferdskutt har vore eit kjenneteikn på høgre-regjeringa, noko Kristeleg Folkeparti har protestert påheilt inntil i dag.

Forsøket på å bortforklara at skilnadene aukar medat vi har ein stor felles formue i oljefondet, er i beste fallein teoretisk unnamanøver. Det er i alle fall ei dårlegtrøyst for dei som ikkje kjem seg inn på bustadmarkna-den, at det finst ein felles formue som ein ikkje rår over.Meldinga viser i klartekst at dei økonomiske skilnadeneaukar mellom folk i Noreg, målt både i inntekt og i for-mue. Arbeidarpartiet meiner at auka skilnader trugargrunnleggjande verdiar i Noreg, som høg tillit, relativthøge og jamne løner og evna vår til å møta endringanesaman i framtida. Difor har vi kome med 83 konkreteforslag mot aukande skilnader.

Deltaking i arbeidslivet er avgjerande for utvikling iøkonomiske skilnader mellom folk. Vi må redusera inn-tektsskilnadene, men då må fleire som kan og vil jobba,få jobb. Då må fleire som kan og vil jobba, få heiltidsstil-lingar. Og då må fordelinga av lønsveksten verta meirrettferdig. Vi må ha eit meir progressivt skattesystem,der dei som har mest, bidreg mest. Dette har vore sen-tralt i Noreg i mange år.

Eit omfordelande skattesystem er avgjerande for eijamnare fordeling. Det betyr litt meir skatt til dei somtoler det, det vil gje meir å rutta med til dei som trengdet. Med Arbeidarpartiet ville alle som tener om lag750 000 kr eller mindre, fått mindre skatt, medan dei

som tener meir enn 750 000 kr, må bidra med nokomeir til fellesskapet. Med Arbeidarpartiet sitt skatte-opplegg ville faktisk fire av fem nordmenn fått lågareskatt, men dei som har mest, må bidra mest slik at vi kanoppretthalda det sterke fellesskapet og den høge tillitenvi har i Noreg.

Formuesskatten er den mest omfordelande skattenog er dermed eit av våre viktigaste verktøy for å stoppautviklinga med auka forskjellar. Formuesskilnaden iNoreg er no omtrent på same nivå som i Storbritannia,Frankrike og Sveits. Synest vi det er bra nok?

Høgreregjeringa argumenterte lenge med at skatte-kutta er sjølvfinansierande, men innrømmer no sjølveat det ikkje er grunnlag for å budsjettera med eventuelledynamiske effektar av skattekutta. Det er ei kjensgjer-ning at bedriftene investerer for å imøtekoma auka et-terspurnad. Lågare skatt fører til auka overskot, og for-muane til bedriftseigarane aukar.

Dei ti prosentane med høgst formue eig ein stadigstørre prosent av formuen. I 2016 eigde dei ti prosent-ane med høgst formue 58 pst. av den private formuen,og det er grunn til å tru at det her er mørketal slik at detreelt er endå sterkare konsentrasjon på færre hender.

Skattekutt er eit svært kostbart og lite effektivt tiltakfor å få til auka sysselsetjing. Eit eksempel: For kostnade-ne av å generera ein arbeidsplass gjennom skattekuttkunne vi fått 15 arbeidsplassar i privat sektor ved hellerå prioritera offentlege investeringar. Høgreregjeringasiver etter å senka skattane er altså eit reint eksperimenti økonomisk teori og konservativ ideologi.

Arbeidarpartiet vil gje like moglegheiter for alle,ikkje berre for dei få. Vi har som sagt føreslått 83 tiltaksom gjer noko med desse skilnadene, tiltak som endrarkursen – dette i sterk kontrast til meldinga frå regjeringa,som ikkje nemner skatt og økonomisk fordeling.

Skal stø kurs vera målet, må kursen vera rett. Dagensregjering har feil kurs. Kursen er lagd for aukande for-skjellar og dalande tillit. Dette er ein politikk som tenerdei få, ikkje dei mange.

Kent Gudmundsen (H) [13:09:49]: Norge er kårettil verdens beste land å bo i og er blant landene i verdenmed lavest ulikhet i inntekt. Vi har også høy levestan-dard, høy tillit og godt utbygde offentlige velferds-tjenester. Vi har altså bygd opp omfattende velferds-ordninger som gir utdanning, helsetjenester og omsorgtil alle. Dette bidrar til å skape et samfunn med mulig-heter til alle. Men særlig utdanning er avgjørende for atvi gir barn og unge gode muligheter senere i livet. Ibarnehage og skole legges et grunnlag som den enkeltekan bygge videre på gjennom læring resten av livet, ogen god skole er nøkkelen til alt. Høyre vil ha en skolemed muligheter for alle, der det er elevenes talent og in-


teresser som avgjør hvilken skole en går på. Hvor en boreller størrelsen på lommeboka til dine foreldre skalikke være tungen på vektskålen.

En dårlig skole reproduserer sosiale forskjeller. If.eks. matematikk vet vi at karaktersnittet til elever medforeldre med høyere utdanning er 4,4, mens det for elev-er med foreldre uten høyere utdanning er 2,8. Det fortel-ler oss at skolen i dag ikke i stor nok grad makter å kom-pensere for sosiale forskjeller hjemmefra. Skolegangenhar altså en enorm innvirkning på enkeltmenneskenesliv. Der en god skole skaper muligheter for alle, kan endårlig skole være starten på livet utenfor.

I forrige uke publiserte SSB det vi kaller for skolebi-dragsindikatoren. Den forteller oss hvor mye skolen bi-drar til elevens læring hvis man tar bort forutsetningersom kan påvirke resultatene, med andre ord korrigererman tallene for foreldrenes utdanningsnivå, inntekterog eventuelle innvandringsbakgrunn. Da er det nedslå-ende å se hvor store forskjeller det er i hvor flinke skole-ne er til å løfte elevene. Disse tallene, sammen med ka-rakterstatistikken fra SSB og annet grunnlag vi har, viserat vi har en forskjellsskole i Norge, hvor det fortsatt haraltfor mye å si hvilken skole man går på, hvor i landetman bor, og hvem foreldrene er. Høyre vil bekjempedenne forskjellsskolen fordi kampen mot forskjellssko-len er kampen for kunnskapsskolen. Norge har blant debeste utgangspunkt i verden for å skape en skole medmuligheter for alle. Det må vi bruke. Og Høyre i regjeringhar gjort mye for å bekjempe nettopp forskjellsskolenfor å skape en skole med muligheter for alle. Vi har inn-ført en grense for hvor dårlig skolekvalitet man har førman får tilbud om hjelp, og hittil har 66 kommuner og227 skoler blitt fulgt opp. Vi har altså gitt 34 000 læreretilbud om videreutdanning, og vi har innført en femåriggrunnskolelærerutdannning på masternivå.

For Høyre starter tidlig innsats i barnehagen, derforhar denne regjeringen vært opptatt av at barnehagenskal være tilgjengelig for alle. Vi har innført redusert for-eldrebetaling og gratis kjernetid for alle to-, tre-, fire- ogfemåringer. Vi har satt et tak på hvor mye av lønnen somskal gå til barnehageutgifter. Når vi vet at barnehage,skole og utdanning er så viktig for sosial mobilitet, og forå kunne leve selvstendige og gode liv, da synes jeg det erlitt rart at de partiene som mener at de bryr seg mest omå utjevne sosiale forskjeller, nærmest ikke snakker omkvalitet i skolen. La meg ta noen eksempler: Senterparti-et og SV er imot en nedre grense for skolekvalitet. Arbei-derpartiet, Senterpartiet og SV er imot krav om fordyp-ning i norsk, matte og engelsk for lærere som underviseri disse fagene. I sitt alternative statsbudsjett foreslo SV åkutte 500 mill. kr – 0,5 mrd. kr – til etterog videreutdan-ning. Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV er imot fra-værsgrensa. Senterpartiet er imot lærerspesialistordnin-

gen. Det er mye som ikke henger sammen mellom ordog handling i politikken her. Utdanning er den viktigsteenkeltfaktoren som bidrar til varig utjevning av sosialeforskjeller, fordi utdanning gir den enkelte valgfrihet ogmuligheter til arbeid. Da kan man ikke prioritere alt, el-ler kutte i eller velge bort kunnskapsfokuset. Det er detbarna våre som taper på.

Åsunn Lyngedal (A) [13:14:26]: Stortingsmeldin-gen om Muligheter for alle har dokumentert at forskjel-lene øker i Norge. Forskjellene øker i inntekt og i for-mue. Og Norge er ikke best i EØS. Meldingen sier noeom det.

Men er det så farlig, da? I meldingen er regjeringenveldig opptatt av at det er verre i andre land, og livet be-står som vi alle vet, av langt mer enn penger og materiel-le verdier. Men dessverre er det sånn at penger betyrmye for mulighetene dine i livet. Det betyr mye forskolegang og utdanning, for mulighet til deltakelse, forden sosiale mobiliteten.

Det er også dokumentert at det betyr noe for helsendin. De som har bedre økonomi, lever lenger og er fris-kere den tiden de lever. De rike har tilgang til et privathelsevesen, som de med lave inntekter bare kan se langtetter.

58 pst. av de spurte sier i en måling at Norge har ettodelt helsevesen, og 81 pst. sier at det er negativt. Det erArbeiderpartiet enig i, og derfor bruker Arbeiderpartietmer penger på våre felles sykehus og mindre skattepen-ger på å kjøpe tjenester i private sykehus.

For å utjevne forskjeller er tilgang til høyere utdan-ning viktig, og det er også en likeverdig og god skole. Dabetyr det noe om kommunene får kompensert lønns-og prisvekst, sånn at de har økonomi til å drive en godgrunnskole. Aller helst skulle vi kunne servere skolema-ten, som gir alle elevene energi og overskudd til å lære,med en skolehelsetjeneste og lærere som har tid til å seden enkelte. Arbeiderpartiet styrker derfor kommune-nes økonomi.

For mine bestemødre, født rundt 1910 på Finn-marks- og Nordlandskysten, var det ingen mulighet til åta utdanning. De var i jobb fra de fylte 14. Deres barn fikktilgang til Lånekassen på slutten av 1940-tallet, og eta-bleringen av Universitetet i Tromsø for 50 år siden,sammen med flere høyskoler og senere Nord universi-tet, har gitt mange nordlendinger mulighet til å ta høye-re utdanning.

Fortsatt vil det være forskjell på tilgang til studier fordem som vokser opp i våre største byer, og dem som måflytte hjemmefra for å ta utdanning. Da blir desentrali-sert utdanningstilbud viktig. Utgiftene til å bo er store ide største byene, og det må sikres tilgang på hybler til en


pris studenter kan betale. Derfor satser Arbeiderpartietpå studenthybler.

Et strammere boligmarked i de store byene og vel-standsutvikling hos de fleste gjør at flere får hjelp av sineforeldre til å kjøpe seg et sted å bo. Det kan være en klokinvestering og gi en god start på voksenlivet, men detskaper enda større forskjeller mellom dem som har for-eldre med penger, og dem som ikke har det. For de allermest sårbare barna, som de som ikke ble født av foreldremed tilstrekkelig omsorgsevne, vil det kunne være umu-lig. Tilgang til boligmarkedet har blitt en av de størstedriverne for økonomiske forskjeller. Det betyr at vi igjenmå ta i bruk Husbanken som verktøy for å hjelpe deunge inn i boligmarkedet. Arbeiderpartiet har derforforeslått en startlånsordning og mer penger til Husban-ken.

Vi ønsker oss et samfunn der du skal kunne kommedit du ønsker, uavhengig av hvem foreldrene dine er, oghvor du bor. Arbeiderpartiet har en lang historie i å slåssfor sosial mobilitet og like muligheter for alle. Det ergrunnlaget for vår politikk og gjør at vi ikke ville kutte iskattebidraget fra de store utenlandske selskapene somhar fabrikker rundt om i Norge. Vi var imot at statskassenskulle dekke den eneste skatten disse store utenlandskebedriftene betaler til Norge, nemlig eiendomsskatten påverk og bruk. Regjeringen kuttet den høsten 2017.

Vi har gått inn for de fleste av kuttene i bedriftsskat-ten fordi det styrker våre bedrifters konkurransekraft.Men kuttene i formuesskatten skaper jo ikke arbeids-plasser, de øker bare forskjellene. De kuttene har Arbei-derpartiet stemt imot.

Hvis vi skal klare å fordele ressursene i samfunnetmer rettferdig, må det være det fremste målet i politik-ken. Fordi det er så mange krefter i samfunnet som trek-ker i motsatt retning, må forståelsen av at mer rettferdigfordeling skaper tillit, øker produktiviteten og styrkeromstillingsevnen, prege politikken. God fordeling girbedre helse i befolkningen og et samfunn der makt erbedre fordelt. Da må fordeling være viktigere enn å gilettelser i eiendomsskatt til store utenlandske konsernog lettelser i formuesskatten.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har entaletid på inntil 3 minutter.

Martin Kolberg (A) [13:19:37]: Denne debatten bleinnledet med at representanten Asheim, leder av vårfinanskomité, hyllet trepartssamarbeidet. Det er bra athan gjør det, men det er all mulig grunn til å minne re-presentanten Asheim på Stortinget om at vi har enfinansminister som sier at den norske modellen står iveien for det norske folk. Det er av den typen dobbelt-kommunikasjon som høyresiden bedriver med tankepå at de på den ene siden opptrer såkalt seriøst og på

den andre siden driver med uriktig politisk propagan-da. Jeg legger merke til at finansministeren later somhun ikke hører dette, men det er all mulig grunn til å fåsagt det veldig tydelig. Om dette er et problem for re-presentanten Asheim, vet jeg ikke, men det ville væreinteressant om han kunne avklare akkurat dette – omhan synes det er fint å ha en finansminister som uttalerseg slik om det han selv mener er viktig med tanke påbåde norsk økonomi og den aktuelle situasjonen vi dis-kuterer her i Stortinget i dag. Jeg tror ikke Asheim me-ner dette, men nå er de enige om noe annet: De repre-senterer den første regjeringen i moderne tid som sierat de anerkjenner det uorganiserte arbeidslivet. Det erjo et anslag mot hele grunnideen i trepartssamarbeidetsom forutsetning for at vi kan føre en økonomisk poli-tikk som skaper likhet. Her også avslører høyresidensin tydelige dobbeltkommunikasjon.

Representanter fra høyresiden sier ganske systema-tisk at Norge er i front på mange måter når det gjelderlikhet og kampen mot ulikhet. Men situasjonen er joden at det går i gal retning. Det er det som er tema i den-ne debatten. Og hva handler dette om? Jo, det er resulta-tet av en villet politikk fra regjerings side på minst treområder: Det er uriktige skattelettelser, det er attpåtil,når de har gjennomført skattelettelsene, overforbruk avoljepengene på en slik måte at det undergraver framti-dens muligheter til å opprettholde et rettferdighetssam-funn, og det er kutt for de svakeste.

Jeg har ikke tid til mye, men la meg bare si at det åkutte i barnetillegget for uføretrygdede og i arbeidsav-klaringspengene og det å nekte pensjon fra første kroneer jo tiltak av politisk karakter som peker direkte i ret-ning av ulikhet. Det er den situasjonen vi har, og jeg måbare si jeg undrer på hvor lenge Kristelig Folkeparti ogVenstre skal være med på denne ferden. Det er av stor in-teresse å se hvor langt de er villige til å gå med tanke påat samfunnet gradvis blir liberalisert og nedbygd.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [13:22:57]: Jeg trorikke kamerat Kolberg får svar på det spørsmålet her ognå.

Når både miljø, økonomi og sosiale forhold hensyn-tas, skapes bærekraftig utvikling. Som helsepolitiker de-ler jeg ambisjonene i FNs bærekraftsmål nr. 3: god helse.Vi vil sikre god helse og fremme livskvalitet for alle, uan-sett alder. I 2016 var det overordnede temaet i arbeidetmed bærekraftsmålene «Leaving no one behind». Alleskal med, ingen skal bli glemt.

Jeg kjenner i dag et ansvar for å løfte en gruppe somhar vært gjenstand for debatt i denne salen mange gan-ger. Det har blitt en sak som vi ikke har kommet til rettemed. Jeg tenker på de papirløse emigrantene og dereshelsesituasjon. Det er greit å begynne sine innlegg med


å si at Norge er best i verden. Men på dette området,helsetjenester til de papirløse, befinner Norge seg i klas-sen som gir minst – sammen med noen få andre land iEuropa, som Bulgaria og Polen. De fleste andre land i Eu-ropa gir betydelig bedre helserettigheter til de papirløse.I land som Belgia og Nederland har papirløse mer ellermindre de samme helsemessige rettighetene som be-folkningen for øvrig.

Tidsskriftet The Lancet har publisert en oppsum-mering av helsesituasjonen blant papirløse i ulike land,og budskapet var tydelig: I land som Norge, med restrik-tiv lovgivning og få helserettigheter, har papirløse38 pst. økt risiko for å dø tidlig og mer enn 50 pst. øktforekomst av psykiske lidelser. Papirløse lever kanskjede hardeste livene i Norge, uten rett til arbeid, skole-gang, helsetjenester og økonomiske velferdsytelser. Or-ganisasjonen bestående av en gruppe papirløse, Men-nesker i Limbo, sier selv at de ønsker å bidra og få mulig-heter til å jobbe hvitt mens de venter.

Helsepersonell i Norge gir de papirløse i hovedsaknødvendig helsehjelp ved fare for nært forestående død,varig sterkt nedsatt funksjonstilstand, alvorlig skade el-ler sterke smerter. Men selv da kreves det betaling, sommange av de papirløse ikke er i stand til å dekke.

Den siste tiden har vi som helsepolitikere vært sværtopptatt av fødetilbud. Mitt engasjement for kvinnersom skal føde, gjelder også for papirløse, og jeg kjennertil eksempler på at papirløse kvinner må føde hjemmeuten profesjonell helsehjelp.

Representanter fra ulike partier har spurt seg: Børikke det offentlige ta et større ansvar? Tidligere leder iKirkens Bymisjon Sturla Stålsett sa det: Ingen mennes-ker på norsk jord skal nektes fri og profesjonell helse-hjelp. Kristelig Folkeparti sier som FN: «Leaving no onebehind». Alle skal med, ingen skal være glemt.

Nils Kristen Sandtrøen (A) [13:26:10]: Her omdagen så jeg om igjen den gode serien Kampen omtungtvannet. Et av de viktige budskapene som den for-tellingen formidler, var hvor viktig det var for folk iNorge i motstandsarbeidet å kjempe for friheten til etrettferdig samfunn, men også for et likere samfunn. Enav dem som deltok i motstandsarbeidet, og som senerehar reflektert litt over hva slags reise Norge gikk gjen-nom etter annen verdenskrig, sa det veldig godt: Vi såpå det demokratiske arbeidet som en fortsettelse avinnsatsen i krigsårene, for det handlet ikke bare om åskape frihet fra undertrykking, men også om frihet til åskape et bedre samfunn – og et likere samfunn.

Helt siden annen verdenskrig har – i grove trekk –landet vårt blitt stadig bedre. Velferdsstaten har blitt ut-bygd, viktige ordninger som folketrygden har kommetpå plass, Statens lånekasse er en stor suksess, og vi har

sørget for at folk flest har en lønn å leve av. Det som skjeri dag derimot, er at en stor gruppe går tilbake. Det er noenytt, og det er det som er debatten her i salen. I tidligeretiår har vi alle sammen gått litt fram – i ulik takt, menfram. De siste årene er det derimot sånn at tre av ti harblitt dårligere stilt. Under Erna Solbergs regjeringstidhar 30 pst. gått tilbake, og det skjer samtidig som de ri-keste drar ifra. Derfor får vi nå det store gapet og de rasktvoksende forskjellene.

Vi må se på de konkrete sakene hvis vi skal få nedforskjellene. Arbeiderpartiet vil løfte økonomien ogframtidstryggheten til en million nordmenn med pen-sjon fra første krone. Men da sier høyreregjeringen nei.Når vi foreslår at alle ungene våre skal få mat på skolen,så alle har den samme konsentrasjonen og mulighetentil å lære, er svaret nei. Og når vi vil forsterkearbeidsmiljøloven, sånn at vi får flere faste jobber, somer det viktigste grunnlaget for hvordan lønningene for-deles, og som vi kan bidra med fra Stortinget, da kjem-per høyreregjeringen med Siv Jensen og Asheim innbittimot og vil virkelig ha midlertidige stillinger inn i lov-verket. Så vi trenger å kjempe hardt på alle fronter, for vivet at det er landene med minst forskjeller som er bestfor alle.

Nina Sandberg (A) [13:29:25]: Ulikhet er et politiskansvar å forebygge og redusere. Vi må, som min kollegaSandtrøen sa akkurat nå, se på de konkrete tiltakene. Idisse dager er Arbeiderpartiets forslag til enkompetansereform for arbeidslivet til behandling iStortinget. Jeg vil bruke anledningen til å understrekeat en bred og omfattende kompetansereform kommertil å være helt sentral for å motvirke de ulikhetene somer i ferd med å vokse fram, og som kommer til å bli dy-pere i møte med de raske teknologiske endringene somvi står midt i – om ikke regjeringen griper inn.

Kunnskap og kompetanse er grunnlaget for vårvekst og velferd, og det er nødvendig for å lykkes med deomstillingene som Norge skal igjennom. Norsk arbeids-liv melder om et økende udekket kompetansebehov,men færre tar etterog videreutdanning, og aller minsttar de som har lite fra før. Det er urovekkende at regje-ringen ikke tar tilstrekkelig grep for å løse kompetanse-utfordringen. Til forskjell fra den spinkle reformvarian-ten de har kommet med i ettertid, har Arbeiderpartieten kompetansereform som er kraftig og helhetlig. Dener rettet både mot dem som er i arbeid, og mot dem somer utenfor arbeidsmarkedet. Vi sikrer at arbeidstakerneikke overlates til seg selv i møte med disse endringene, atdet ikke bare er opp til dem selv å holde seg oppdatert,men at de opparbeider seg en rett til etterog videreut-danning. Vi skyver ikke alt ansvaret nedover på bedrifte-ne, men sikrer at staten blir med og finansierer dette løf-


tet. Vår reform bygger selvsagt på trepartssamarbeidetog den norske modellen, og den fremmer tettere kob-ling mellom utdanningsinstitusjoner, næringsliv og of-fentlig sektor.

Vi ser i Arbeiderpartiet at digitalisering og automa-tisering kommer til å endre arbeids- og samfunnslivetraskt og fundamentalt. Svaret vårt er en kompetansere-form som reelt sikrer like muligheter for å lære hele livet.Målet vårt er å få flere inn i arbeid, flere til å forbli i ar-beid og bedre resultater i arbeidslivet. Lik tilgang tilkunnskap og kompetanse kommer til å bli avgjørendefor å hindre sosial ulikhet, fremme trygget for arbeids-og samfunnsdeltakelse og sikre at Norge får dekket sittkompetansebehov framover.

Vi i Arbeiderpartiet jobber grundig og systematiskfor at ny teknologi ikke skal skape mer polarisering ogulikhet, men i stedet bidra til økt velferd og ny vekst foralle – i hele landet.

Petter Eide (SV) [13:32:28]: Jeg skal si noen ord omforholdet mellom ulikhet og kriminalitet. Det ligger enskjult utfordring her, som jeg opplever at vi i norsk poli-tikk har tatt litt for lite på alvor, og jeg tror vi kommertil å få utfordringer med det i årene som kommer.

Jeg vil først bare si at jeg hadde en vakker opplevelseher om dagen. Jeg kjørte ferge i Møre og Romsdal oghadde lyst på kaffe og svele. Jeg oppdaget at det kunnejeg få kjøpt, men det var ingen steder å betale. Det var in-gen mennesker der. Jeg skjønte etter hvert at det varselvbetjening for kaffe og svele. Jeg kikket meg rundt ogfant ut at jeg kunne stjele så mye kaffe, svele og sjokoladesom jeg ville. Det gjorde jeg selvfølgelig ikke nettopp for-di at dette var et system basert på tillit. Det er helt avgjø-rende at vi har det sånn i Norge – et system basert på til-lit. Tilliten mellom folk i Norge er høy. Det er lav krimi-nalitet. Faktum er at kriminaliteten når det gjelder vin-ning og vold, ikke øker. For de aller fleste er dette et trygtsamfunn.

Men det er mørke skyer. Fra internasjonale studiervet vi at økende ulikhet i land får store skadevirkninger.I slike land har tilliten mellom folk blitt dårligere. Detblir mer rus, mer vold, mer kriminalitet og flere sitter ifengsel. Hvorfor er det sånn? Forskere sier at når ulikhe-tene øker og folk ser at andre drar fra, stikker av med go-der og utnytter fellesskapet, opplever de seg selv som ta-pere i ulikhetskampen. Det fører da til økt risikoatferd –i alt fra pengespill, uforsvarlig lånevirksomhet, risikabelhelseatferd, mer kriminalitet og vold. Dette handler alt-så ikke om fattigdom. Det handler om forskjeller.

På tross av økende ulikhet i Norge har dette heldig-vis ikke slått til ennå – foreløpig. Men kan vi være sikrepå at dette vil vedvare? Ser vi til andre land, er svaret nei.Skal vi sikre dette tillitsbaserte samfunnet, forhindre

oppblomstring av kriminalitet, ungdomskriminalitet,gjengkriminalitet, holdninger som at det er greit å gjøreinnbrudd osv., ja da må vi for framtiden også sikre oss atikke utviklingen med økt økonomisk ulikhet fortsetter.Det er ikke sikkert at jeg om ti år vil ha den samme godeerfaringen på den ferga som jeg hadde nylig.

Hvis denne regjeringen og den neste regjeringenikke greier å snu dette, vil regjeringer framover ogsåmåtte ta ansvar for at kriminaliteten i Norge faktisk viløke. Det er et alvorlig ansvar å ta, og da hjelper det altsåikke å prøve å forebygge kriminalitet med økte straffer,dobbeltstraff på Holmlia osv., når man selv har lagt opptil strukturelle forhold som gjør at kriminaliteten øker.

Ingvild Kjerkol (A) [13:35:36]: Seks av ti nordmennmener at vi nå har en todelt helsetjeneste, der lomme-boken din avgjør hva slags hjelp man får. Vi ser at deøkonomiske forskjellene mellom folk i Norge øker,målt i både inntekt og formue. Samtidig vet vi at ulikheter dårlig for folks helse. Land med store økonomiskeforskjeller mellom folk har også mer psykisk og fysisksykdom. Kamp mot ulikhet er kamp for folks helse.Derfor har vi alltid kjempet for å styrke vår felles helse-tjeneste. Derfor har vi også i seks år advart mot den pri-vatiseringen som Bent Høie og høyreregjeringen harført.

I Storbritannia har myndighetene gradvis lagt tilrette for kommersielle selskaper, samtidig som de un-derfinansierer sin offentlige helsetjeneste, National He-alth Service. Den er nå i krise, med mangel på helseper-sonell samtidig som tilbudet for vanlige folk blir dårlige-re.

Det har vært en økning i bruken av privat helse-forsikring i Norge. Vi er nå oppe i 550 000 forsikrede. Deter en økning på over 170 000 siden valget i 2013, da BentHøie sa at det ikke ville være et marked for helseforsik-ringer etter Høyres privatiseringsreform. Et samfunnder forsikringsselskapene i større grad spiller en rolle, eren amerikanisering av helsetjenesten. Det er feil vei å gå.

På fredag kunne vi på TV 2 høre en lege fra Aleris siat de forsikringsselskapene som dekker en større grad aveksperimentell kreftbehandling, vil vinne markedsan-deler. Det betyr at den tryggheten helsetjenesten skal gi,blir mer og mer noe folk opplever at man må kjøpe seggjennom forsikring.

Så langt i denne regjeringsperioden har Arbeider-partiet prioritert over 10 mrd. kr mer til sykehusene ennregjeringen – fordi vi frykter en todeling av vår felleshelsetjeneste. Vi kunne hatt råd til flere kliniske studierog mer behandling, og vi kunne hindret behovet for pri-vate helseforsikringer.

Hvem man er og hvor man bor, burde ikke få avgjøreom man får hjelp når man trenger det. Den voksende


ulikheten vi diskuterer i dag, er også motoren for en fort-satt todeling av helsetjenesten. Det vil Arbeiderpartietha en aktiv politikk mot, ikke en aktiv politikk for.

Siri Gåsemyr Staalesen (A) [13:38:48]: Et eget sted åbo til en overkommelig pris er avgjørende for å kunneleve et selvstendig og godt liv. Arbeiderpartiet mener atså mange som mulig skal eie sin bolig, og den skal væreav god kvalitet. Forskjellen mellom å eie og leie egenbolig er i ferd med å bli en av ulikhetsfaktorene i sam-funnet. De som har råd, kjøper seg bolig tidligere ennfør.

BSU er en god ordning for dem som har god økono-mi og penger til overs, men fungerer ikke for å løse alleunges boligbehov. Den fjerdedelen som tjener minst, fårmindre i skattefradrag for BSU-sparingen enn denfjerdedelen som tjener mest. Det er blant de unge medhøyest inntekt samt unge fra familier med høy formue vifinner flest som sparer det maksimale beløpet i ordnin-gen.

Førstegangsetablererne blir stadig eldre. Færre avdem som mottar bostøtte, eier egen bolig. Dette er funnvi som politikere må ta på største alvor. Nok en gang re-duserte regjeringen utlånsrammene i Husbanken i sittbudsjett for 2019, og med det svekket regjeringen Hus-banken som boligpolitisk verktøy. Vi støtter ikke ennedbygging av Husbanken og mener det er nødvendig åøke Husbankens rammer med 9 mrd. kr. Vi økte derforHusbankens låneramme til 25 mrd. kr i våre budsjetter.

Bostøtten er avgjørende for at folk med lave inntek-ter skal kunne skaffe seg et hjem eller beholde sitt hjem.Problemet er både økte boligpriser i byene, og at det ermange tusen færre som kvalifiserer til å få bostøtte sam-menliknet med tidligere. Derfor har vi styrket bostøttenmed 100 mill. kr. Regjeringen har svekket bostøtten, slikat det i 2017 ble utbetalt nesten 300 mill. kr mindre i bo-støtte enn i 2013. Dette går ut over de aller svakeste blantoss. Regjeringen kommer nå etter, men ennå er vi ikkeder den rød-grønne regjeringen var i 2013.

Vi vil gi kommunene flere virkemidler til å byggeboliger med god kvalitet for alle. Kommunene må fåmulighet til å gi folk nye veier inn i boligmarkedet. Re-gjeringen er for passiv i dette spørsmålet. Se bare hva by-rådet i Oslo har foreslått. Nå må vi gi Oslo verktøyene detrenger for å gi flere mulighet til å gå fra å leie til å eieegen bolig.

Audun Lysbakken (SV) [13:41:37]: For høyresidener ulikhetsdebatten en maraton i bortforklaringer. Devil gjøre alt de kan for å slippe å snakke om den viktig-ste årsaken til at ulikheten i makt og rikdom øker. De vilgjerne snakke om innvandring, som om det er de somhar minst i det norske samfunnet, som har hovedan-svaret for økt ulikhet, og om skole, som om det er lærer-

nes skyld at ulikheten øker. Men til tross for alle bort-forklaringene synes jeg det er ganske mye bra med den-ne meldingen, som regjeringen – motvillig – ble pålagtav Stortinget å lage. Den beskriver hvordan ulikheten imakt og rikdom øker i Norge, at det går raskt, at konse-kvensene kan være alvorlige, og at hovedårsaken er atde rikeste i det norske samfunnet drar ifra.

Vi har i dag fått mange forsøk på å utfordre SV ogvenstresiden i spørsmålet om fattigdom. Det er egentligmodig av representantene for regjeringspartiene å dra igang en fattigdomsdebatt, for det er jo disse partienesom har gjennomført det ene kuttet etter det andre somhar gjort at de med minst i det norske samfunnet stillersvakere enn før. Jeg tenker på kuttene som har rammetuføre forsørgere, pensjonistene som for femte år på radopplever underregulering av pensjonene, aleneforel-drene, kronikerne, som har fått økte egenandeler, ogdem som er kastet ut av ordningen med arbeidsavkla-ringspenger, og som er henvist til sosialhjelp.

Derfor er fattigdomsdebatten en viktig del av ulik-hetsdebatten, men den viktigste årsaken til at ulikhete-ne øker, er at de rikeste drar ifra. Så får vi høre at det ikkeer noe problem. Jo, det er et problem når makt og pen-ger samles på færre hender enn før. Ulikhetsdebattenhandler om maktfordelingen i samfunnet, om hvemsom skal bestemme, og den handler om hvordan mak-ten skal fordeles. Så når to tredjedeler av de 100 rikeste iNorge er arvinger – de har arvet formuer i stedet for å haskapt formuer – sier det noe om en maktkonsentrasjoni Norge som vi ikke vil ha.

Ulikhetsdebatten handler om det sosiale limet isamfunnet vårt. Det handler om tilliten folk imellom.Det handler om behovet for å oppleve at folk får somfortjent, at vi står sammen, at vi har fungerende felles-skap. Derfor er den økende ulikheten i makt og rikdomen trussel mot det beste ved Norge: de små forskjelleneog de sterke fellesskapene. Derfor berører ulikhetsde-batten oss alle sammen og kvaliteten på dette samfun-net – ikke bare de aller fattigste og de aller rikeste, menoss alle sammen. Vi trenger det motsatte av den politik-ken som føres i Norge i dag. Vi trenger en fordelingspo-litikk som er for de mange og ikke for de få på toppen.

Fredric Holen Bjørdal (A) [13:44:53]: Det mest på-fallande når høgrepartia skal diskutere forskjellar, er atdei berre snakkar om å løfte dei på botnen, om fattig-dom, innvandring og låginntektsfamiliar. Det er viktig,men det er berre halve bildet. Skal vi redusere forskjella-ne, må vi også snakke om dei på toppen, dei som regje-ringa har bidrege til dreg ifrå resten av oss. Men det ernok meir ubehageleg å diskutere, for då må vi også snak-ke om skatt og omfordeling, f.eks. at det er vorte meir ogmeir lønsamt å vere kapitaleigar og tilsvarande mindre


lønsamt å leve berre av si eiga arbeidskraft. Det er vistgong på gong at det er enkelt å bli rik i Noreg, at vi harhøg konsentrasjon av millionærar og milliardærar.

Det er ikkje eit problem for Arbeidarpartiet at no-kon i samfunnet har kapital. Det som er problemet, ernår avstanden mellom dei øvst og dei nedst ved bordetblir for stor, slik vi ser konturane av. Dei 10 pst. medstørst formue eigde 58 pst. av den private formuen i No-reg i 2016. Forskjellane i formue i Noreg er no om lag pålinje med Storbritannia, Frankrike og Sveits. Det må vigjere noko med. Skatt og omfordeling er ein del av svaret– litt meir skatt til dei som toler det, gjev meir å ruttemed til dei som treng det.

At også dei på toppen må bidra til små forskjellar,burde høgrepartia slutte å hisse seg opp over og hellerbegynne å omfamne, for små forskjellar er bra for alle,også for dei rike, og grunnane til det er mange. Eg kannemne fire: 1. Menneske som har store formuar, eig gjerne ei

bedrift. Då er det dumt for dei at fleire og fleire fårdårleg råd og ikkje kan kjøpe produkta deira.

2. Aukande forskjellar svekkjer tilliten i samfunnet.Det er negativt for økonomien fordi vi må brukemeir tid og pengar på å kontrollere kvarandre –både myndigheiter og næringsliv.

3. Når tilliten forsvinn, aukar motstanden mot handel.Det er spesielt dumt for bedriftseigarar som trengmarknader å selje varene sine på.

4. Eit samfunn med store forskjellar minskar den sosi-ale mobiliteten. Det er òg dumt for bedriftene, somkan gå glipp av verdifulle talent og få problem medå rekruttere rett kompetanse. Høgre er det fremste interessepartiet for rikfolk i

Noreg. Mi klare anbefaling til Høgre-representantaneher i salen er å bruke mindre tid på kortsiktige interesserfor å betale litt mindre skatt og meir tid på å forklare deirike kvifor også dei tener på å bidra til den dugnadsinn-satsen som trengst for å skape sterkare fellesskap ogmindre forskjellar.

Karin Andersen (SV) [13:47:40]: Penger er makt oggir makt, og hvis man vil se hva som er viktig for en re-gjering, kan man holde øynene stivt på pengene og sehvem som får, og hvem som mister.

Jeg har hørt litt på denne debatten i dag, og jeg harbl.a. hørt flere fra regjeringspartiene snakke om at dehar styrket bostøtten. Jeg har med meg årsrapporten fraHusbanken for 2018. Jeg har gått nøye gjennom tallene,og jeg har sett på disse tallene over mange år. Der er detslik at noen av de få som får – og det er altså tusenvis somhar mistet bostøtten siden denne regjeringen tok over –får bitte lite grann mer i bostøtte hver måned. Men manmå jo kikke på de andre tallene også. Hvordan har det

gått med boutgiftene til disse menneskene? Jo, gjen-nomsnittlig boutgift per måned har økt med 1 114 kr.Hvordan har det gått med inntekten til disse menneske-ne – for dette er folk som virkelig har lave inntekter? Jo,den har gått ned med 420 kr måneden fra 2014 til 2018.Da hjelper det veldig lite at bostøtten har økt med350 kr. I det regnestykket er det altså 1 184 kr i minus.

Man skal være ganske fattig for å få bostøtte i Norge.Snittinntekten for de familiene er på 130 000 kr. Så sierregjeringen i revidert budsjett at det til og med er 3 100færre som skal få bostøtte nå framover, og det er fordi dehar fått økt inntekt. Ja, det er fordi de akkurat har bikketover den grensen som er så lav i dag at nesten ingen fa-milier med inntekt på over 200 000 kr har fått bostøtte.Hva mister de familiene da? Hva mister de familienesom akkurat bikker over den inntektsgrensen? Jo, snitt-utbetalingen for bostøtte er på ca. 31 000 kr. Det er enkatastrofe for familier som har så dårlig råd. Dette er noeav det veldig alvorlige som denne regjeringen ikke harrettet opp. Vi bruker altså mindre penger nå, ifølge Hus-bankens årsrapport, på bostøtte enn vi gjorde i 2014, tilog med mindre enn vi gjorde i 2009.

Det er bare å følge med på hvem det er denne regje-ringen har råd til å bistå. Det er dem med de største hu-sene, de største eiendommene og de største inntektene,mens de folkene som sliter aller mest med å kunne væretrygge i hjemmet sitt og å kunne se ungene sine i øynenehver kveld og si til dem at her skal vi bo, har ikke denneregjeringen råd til. Da øker forskjellene, og forskjeller ergift i samfunnet.

Elise Bjørnebekk-Waagen (A) [13:50:58]: Det erikke bare penger som er ulikt fordelt i Norge, men ogsåhelse. I Norge øker de sosiale forskjellene innen helse,og de sosiale forskjellene innen helse er større i Norgeenn i mange andre europeiske land.

For kort tid siden ble vi presentert for ny forskningsom viser at menn med høy inntekt kan forvente å leveopptil 14 år lenger enn dem med lavest inntekt. Jeg sy-nes det er noe grunnleggende unorsk med at personermed lavere utdanning og lavere inntekt skal kunne for-vente å leve kortere og ha en dårligere helse enn demmed høy utdanning og høy inntekt. Ulikhet innen helseer grunnleggende urettferdig. Som fellesskap kan vi ikkegodta at bakgrunn og inntekt skal avgjøre hvor lengefolk lever, og hvor friske de er. Jeg savner regjeringenssvar på og engasjement for nettopp denne ulikheteninnen helse.

En god barndom sier vi varer livet ut, men det gjørjammen en dårlig en også. Etablerer vi sunne vaner tid-lig, vet vi at de varer livet ut. Foreldrenes bakgrunn oginntekt burde ha minst mulig å si for om barn får en god


framtid. I fellesskap kunne vi gjort så mye mer for atbarn skal få nettopp en god framtid og en god helse.

Arbeiderpartiet vil innføre én time fysisk aktivitet iskolen og et enkelt skolemåltid. Det er enkle tiltak somkan viske ut de sosiale forskjellene innen helse.Forskning på skolematordninger viser at nettopp barnsom kommer fra hjem med få ressurser, er de som pro-fitterer aller mest på denne ordningen, men vi vet ogsåat alle barn, uansett hvilket hjem de kommer fra, kan fået bedre utgangspunkt for både læring og helse medskolemat. Skolen har et uutnyttet potensial for å viske utforskjeller innen helse. Gjennom å gå til skolen når vialle barn, uansett bakgrunn.

Stortinget har gjort viktige vedtak for å sikre fysiskaktivitet i skolen, og vi venter spent på regjeringens opp-følging. Det er bare litt synd at vi har ventet ganske lengenå. Det er dramatisk når utviklingen går i feil retning.Når forskjellene innen helse øker, burde det motivereregjeringen til handling og en omlegging av folkehelse-politikken.

I disse dager behandler vi nettopp folkehelsemel-dingen i helse- og omsorgskomiteen, men heller ikkeder ser vi spor av konkrete tiltak som kunne ha gjort noemed de økende forskjellene innen helse. Det er trist.

Kjersti Toppe (Sp) [13:54:09]: Politikk er ikkjenoko anna enn helse i stort. Dette er orda til RudolfVirchow, som var tysk politikar på slutten av 1800-talet, og han vert rekna som grunnleggjaren av sosial-medisinen. For korleis vi fordeler vilkår og rammevil-kår i samfunnet – som inntekt, arbeid, utdanning, bu-stad og miljø – bestemmer òg rammevilkåra for helsa.Eit samfunn med små forskjellar, som gir tryggleik foralle, og som har rettferdig fordeling av inntekt og ar-beid, er politikk, men det er òg grunnleggjande helse-politikk.

I Noreg aukar forskjellane i både inntekt og formue.Dei rikare vert rikare. I Noreg aukar òg dei sosiale helse-forskjellane. Det har ein samanheng. Det er ingen grunnfor at vi i Noreg skal ha auka forskjellar eller auka sosialehelseforskjellar, men det er situasjonen.

Det er fem til seks års forskjell i levealder mellomfolk med høg utdanning og inntekt og folk med låg ut-danning og inntekt. År med god helse varierer på densame måten. Denne stortingsmeldinga har overskriftaMuligheter for alle, men ho gir inga oppskrift på det.

Da Senterpartiets Magnhild Meltveit Kleppa la framutjamningsmeldinga i 1999, låg det viktige strategiar tilgrunn. Hovudpoenget var å gi tryggleik til dei gruppenesom hadde det vanskelegast i samfunnet. Det handlaom å målretta det sosiale tryggleiks- og velferdssystemetenda betre mot dei som var dårlegast stilte.

Ein føreslo ei mjukare arbeidslinje. Dagens regje-ring strammar inn på ordninga i staden for å vera meirfleksibel, jamfør debatten om arbeidsavklaringspengar.Ein føreslo betre offentlege tenester som eit tiltak for åutjamna. Dagens regjering gjer det motsette. Ein kan sjåpå kommuneøkonomien, på kva som skjer i helseføre-taka våre. Halvparten av befolkninga meiner no at vi hareit todelt helsevesen som ikkje gir hjelp etter behov,men hjelp etter kor stor lommebok ein har. Det er gan-ske alvorleg. Ein føreslo i 1999 eit finmaska sikkerheits-nett. Regjeringa gjer no det motsette. Ein føreslo einmeir sosial bustadpolitikk. Regjeringa gjer det motsette– ta debatten om bustønad.

På område etter område ser vi at det som skjer poli-tisk, er ein politikk for auka forskjellar, i staden for å haein politikk der vi tar oss ekstra godt av dei dårlegast stil-te. Difor har denne meldinga ikkje den store verdien idag. Vi treng ein ny politikk for å ha eit samfunn med til-lit, små forskjellar og god helsepolitikk.

Svein Roald Hansen (A) [13:57:20]: Etter innstillin-gen og debatten å dømme er det tverrpolitisk enighetom at det er viktig at forskjellene er små i et land. Detbygger fellesskap, bidrar til høy tillit og er bra for øko-nomien og omstillingsevnen. Det som da er synd, er atregjeringen ikke fører en politikk som systematisk byg-ger opp under denne målsettingen.

Kampen mot økende forskjeller handler ikke førstog fremst om å hjelpe dem som sliter, som representan-ten Hoksrud uttrykte det i en replikkveksling. Det hand-ler om å sikre de strukturelle og politiske bærebjelkene isamfunnet, som underbygger ivaretakelsen av et sam-funn med små forskjeller og høy tillit.

Ett eksempel er skattepolitikken. Et annet eksempeler lønnsdannelsen. Helt siden 1970-tallet har kapital-eiernes andel av verdiskapingen økt på bekostning avlønnstakernes. Også i Norge ser vi trenden, men mindreenn i andre land. Motkraften har ligget i vår måte å orga-nisere lønnsdannelsen på og vårt trepartssamarbeid.Igjen ser vi at regjeringens politikk svekker denne mot-kraften. En høy organisasjonsgrad er en nøkkel i tre-partssamarbeidet. Regjeringen anerkjenner det uorga-niserte og svekker incentivene til å organisere seg gjen-nom å fryse fast fradraget for kontingenten. Arbeider-partiet vil doble det.

Fremskrittspartiet har vært en høyrøstet målbærerav en sterkere individuell lønnsdannelse, og Siv Jensenbygde i 2013 hele landsmøtetalen sin rundt at den norskemodellen sto i veien for det norske folk. Mener hun fort-satt det i dag, etter seks år som finansminister? Det synesjeg finansministeren skulle svare på i denne debatten.

Å svekke fagbevegelsen har alltid vært et mål forhøyrepartiene fordi det vil svekke den politiske mot-


kraften til høyresidens løsninger på samfunnsoppgave-ne. Det vil svekke arbeidstakernes innflytelse og stemmei samfunnsdebatten. Da blir det større rom for kapita-len. Skjev fordeling av inntekt og kapital handler ikkebare om penger; det handler selvsagt også om makt.

La meg legge til at rundt omkring i dette landet er vivelsignet med kapitaleiere som har sterk forankring isine lokalsamfunn, som har bygd sin formue med ut-gangspunkt i lokale ressurser, og som gir mye tilbake tillokalsamfunnet – arbeidsplasser, selvsagt, men ogsåsponsorbidrag – og som slik sett deler sine verdier meddem som har vært med på å bygge dem. Det er rett ogslett mye patriotisk kapital.

Dette springer også ut av verdien av et samfunn medsmå forskjeller. Det er enda en god grunn til å hegne omdisse verdiene og legge vekt på de politiske løsningeneog tiltakene som motvirker kreftene som trekker i feilretning. Arbeiderpartiet tilbyr 83 konkrete tiltak overhele fjøla av politikk. Regjeringen burde omfavne dem,ta dem til seg og være med på å sette dem ut i livet.

Freddy André Øvstegård (SV) [14:00:45]: Forskjel-lene i makt og rikdom øker. Det rammer de mange somblir hengende igjen, mens de rikeste drar ifra. Men for-skjellene rammer også de små. Det rammer barna og fa-miliene. Barnefamilienes økonomi er under press. Sta-dig flere familier lever under vedvarende lavinntekt, ogda øker risikoen for barnefattigdom. Over 100 000 barnvokser nå opp i fattige familier. Det er 100 000 barn somikke får like gode muligheter som de andre barna.

Hvordan velger regjeringen å møte denne skamme-lige utviklingen? Jo, ved å lage flere avbøtende ogbehovsprøvde ordninger. I stedet for å gjøre noe med deøkende forskjellene, sier Erna Solberg at de som harminst, må søke, dokumentere hvor lite de har, og be omalmisser. På toppen av det hele drives veksten videremed store skattegaver til dem som har mest, kombinertmed kutt i velferden for dem som har minst.

Men kanskje verst av alt er hvordan Forskjells-Nor-ge rammer de virkelig sårbare barna. Barnevernet skal giomsorg og beskyttelse til barna blant oss som ikke får entrygg oppvekst hjemme. Men i løpet av de siste årene erdet blitt tatt stadig mer hensyn til butikk, ikke til barn, idenne tjenesten. Noen få kommersielle selskaper harogså begynt å dominere et privat barnevernsmarked.Pengene som fellesskapet bevilger til omsorg for barna,går heller til omsetning for den økonomiske eliten.

Hjemme i Østfold har vi også eksempler på en kom-mersiell barnevernsbaron som har solgt selskapet sittog cashet inn nesten 60 mill. kr – våre skattepenger somskulle ha gått til barns beskyttelse. Det rammer barna,og det rammer de ansatte, slik det også gjorde i et anneteksempel, også fra Østfold, hvor barnevernsbaronene

krevde at de ansatte måtte betale for møbler på institu-sjonen av sin egen lomme, samtidig som de selv – nok engang – cashet ut overskuddet.

Det er også en del av historien om Forskjells-Norge:hvordan fellesskapets penger, som skulle ha gått til vel-ferd for de mange, heller går til å bygge formuer for de få.

Men heldigvis handler de økende forskjellene ompolitikk. Det er ingen naturlov, det er mulig å prioritereannerledes. Vi kan velge omsorg foran omsetning ibarnevernet. Vi kan sette barn foran butikk og si nei tilprofitt i velferden vår. Vi kan sette mennesker foranmarkeder og sørge for at det er god nok bemanning, såde ansatte har tid til å se hvert enkelt barn. Og vi kan løf-te økonomien for barnefamiliene gjennom å øke barne-trygden, også for dem som er over seks år, også for de60 000 barna fra familier på sosialstønad.

Da løfter vi de små blant oss, ikke bare dem med sto-re lommebøker.

Margret Hagerup (H) [14:04:06]: Arbeid gir mindreulikhet. Norge skal være et land hvor alle har mulighe-ten til å delta og lykkes, uavhengig av bakgrunn, kjønn,etnisitet og funksjonsnivå. Det er viktig at alle som kanog vil jobbe, skal få jobbe. Men samtidig må vi sørge forat vi har gode ordninger som ivaretar dem som ikkekan jobbe, eller som trenger hjelp for å komme i arbeid.

Arbeid er grunnlaget for velferd, både for den enkel-te og for samfunnet. For de fleste er arbeid den viktigstekilden til inntekt. Arbeid gjør enkeltmennesker økono-misk selvstendige. Arbeid gir muligheter til selvrealise-ring, og arbeid gir sosial inkludering.

Gjennom inkluderingsdugnaden, integreringsløftetog ny kompetansepolitikk vil Høyre sikre at folk ikkestøtes ut av arbeidslivet, og at flere inkluderes. Flere ijobb vil bidra til å motvirke økonomiske og sosiale for-skjeller, og et godt arbeidsmiljø fremmer både helse oginkludering. En blir ofte friskere av å kunne jobbe.

Inkluderingsdugnaden handler om å se muligheter.Vi må jobbe for at folk ikke sykmeldes ut av arbeidslivet,og at vi hjelper dem som har mulighet til å jobbe. Jo len-ger en person er borte fra arbeidslivet, jo mindre er sann-synligheten for at vedkommende klarer å komme tilba-ke i jobb. Vi har mange virkemidler for å nå målet om fle-re i arbeid og færre på helserelaterte ytelser. Nav-konto-rene har fått bedre fagmiljøer, og tiltakssystemet er for-enklet og gjort mer fleksibelt. I tillegg er det innført enungdomsinnsats som gir gode resultater, samtidig somen har forsterket samarbeidet mellom Nav og næringsli-vet. Individuell jobbstøtte har vist seg å være et godt til-tak, og den nye IA-avtalen er blitt generell og treffer nåhele arbeidslivet med utprøving av nye virkemidler.

Vi må lykkes med integreringen. Det er viktig at viklarer å inkludere, både i arbeidsliv og samfunnsliv, og


veien fra nyankommet til arbeidstaker skal være kort. Iintroduksjonsprogrammet fokuseres det nå sterkere påarbeidsdimensjonen, forbedret språkopplæring og ras-kere inkludering.

Høyre vil motvirke utenforskap og legge til rette foret sosialt bærekraftig samfunn, der flest mulig kan bidrasom en del av fellesskapet. Vår innsats for å motvirkeulikhet og videreføre et samfunn med høy velferd retterseg særlig mot utdanning, integrering og arbeid. Og ar-beid er viktig for den enkelte. En medarbeider i KirkensBymisjon sa til meg i fjor at det beste tiltaket de haddefor å bekjempe fattigdom og ulikhet, var Fretex og det aten har muligheten til å få seg arbeid.

Høyres og regjeringens inkluderingsdugnad harambisiøse mål om å inkludere flere i arbeid, og partenei arbeidslivet bidrar til dette. Målet må være at alle somkan og vil jobbe, skal få jobbe, men at vi også har godeordninger for dem som faller utenfor. Det skaper et sam-funn med mindre ulikhet, og arbeid gir mindre ulikhet.

Solfrid Lerbrekk (SV) [14:07:15]: Forskjellane au-kar i dette landet. Dei som har aller minst, får endå min-dre. Arbeidslivet er ein av dei arenaene som bidrar tilauka forskjellar under denne regjeringa.

Eg vil gjerne sitera Jan Olav Andersen, som er leiar iEL og IT Forbundet, som sa i VG i mars i år:

«Jeg frykter at vi får en ny underklasse i Norge.Den består av hardtarbeidende folk uten ei godlønn å leve av. Jeg frykter også at dagens regjeringkommer til å sitte stille å se på at dette vokser fram.»Jan Olav Andersen er bekymra, arbeidsfolk er be-

kymra, og eg – på linje med dei – er bekymra for dette.Regjeringa har opna opp for mellombels tilsetjing og fornye og kortare kontraktar. Usikkerheita i arbeidslivetvert rett og slett større og breier om seg.

Når eg er ute og besøkjer folk på arbeidsplassane, erdet nettopp denne usikkerheita dei fortel om – om kortekontraktar, om innleige og om deltid. Folk er innleigdepå eit prosjekt, men veit ikkje om dei får jobb etter atprosjektet er slutt.

Mange damer i pleie- og omsorgsbransjen får del-tidsløn for deltidsarbeid. Dette er damer som jobbar isektorar som er organiserte rundt deltid. Regjeringa velikkje å gjera noko med dette. Denne utviklinga fører tilein endå meir ujamn maktbalanse mellom arbeidsfolkog arbeidsgjevarar. Det ligg rett og slett ikkje til rette forå ta ein stor ansvarsbit av fagforeiningsarbeidet når einjobbar deltid, slik som desse damene gjer.

SV vil ha eit arbeidsliv der arbeidstakarane kan veratrygge i jobbane sine, med sterke fagforeiningar. Løns-forskjellane i det norske arbeidslivet aukar. Gruppenemed høgast løn dreg rett og slett ifrå. Reallønsveksten tildei 10 prosentane som er rikast, har vore på 15 pst. dei

siste par åra. Løna til dei med dei 10 prosent lågaste lø-nene har stått heilt stille eller gått ned.

Omgrepet fattige arbeidande er noko som me høy-rer meir og meir om. Dette er heilt vanlege folk, somf.eks. tilsette i industri, bygg og anlegg, transport ellerhandel og service, som rett og slett ikkje får det til å gårundt med den løna dei har.

No ser eg at tida mi er på veg til å gå ut. Eg var ikkjeheilt ferdig, men eg er veldig kritisk til at regjeringa fak-tisk ikkje gjer noko med dette.

Heidi Nordby Lunde (H) [14:10:25]: Jeg er litt enigmed dem som i dag har påpekt at vi ikke må forveksleulikhet med fattigdom, for selv om det kan ha sammen-heng, vil debatten og løsningen være forskjellig, så jegskal forsøke å heve dem lite grann.

Et eksempel på dette er regjeringens økning avbarnetrygden, noe SV mener er det mest effektive mid-delet for å bekjempe fattigdom. Å øke en universell ord-ning som treffer både fattig og rik, øker forskjellene mel-lom de mange familiene som sparer disse pengene forsine barn, og de familiene som trenger barnetrygden,der den går inn i det månedlige forbruket. Barna som fårpenger på bok, stiller med over 300 000 kr i forsprang påde andre barna når de skal inn på eiendomsmarkedet.SVs tiltak mot fattigdom kan faktisk bidra til å øke ulik-hetene, men de trenger ikke være feil for det.

Den sosialistiske økonomen Thomas Piketty sier atulikhet i seg selv ikke er et problem dersom den oppfat-tes som rimelig og kan forklares. De aller fleste aksepte-rer at folk i jobb har mer enn dem som ikke er i jobb, ogat bedriftseiere som skaper arbeidsplasser og verdier forsamfunnet, også skaper verdier for seg selv. De viktigstetiltakene for å redusere ulikhet, sier Piketty, er å investe-re i kunnskap og skole og sørge for at alle har tilgang pågode og rimelige helsetjenester. Omfordeling ikke barevia skatt, men også via offentlige tjenester – det gjør vi iNorge. Venstresiden burde derfor også forstå forskjellenmellom inntektsulikhet og det å gi muligheter til andre.

Globaliseringen har flyttet produksjonen dit varerog tjenester produseres billigere, noe som primært harrammet dem med lite utdanning og lave lønninger i in-dustrilandene. Digitalisering og automatisering fører tilfærre jobber som krever middels kompetanse, mens an-delen i toppen og bunnen av kompetanse- og inntekts-fordelingen har økt. Det bidrar til skjevere inntektsfor-deling og en polarisering av arbeidsmarkedet, noe vi serogså utenfor Norge.

Deler av løsningen er en kompetansereform, somregjeringen allerede jobber med, men vi må også sørgefor at vanlige arbeidstakere ikke opplever at de får økteutgifter og færre muligheter i arbeidsmarkedet, noe somfører til en polarisering av økonomien, slik vi har sett i


England og USA. Derfor trenger vi en bedre debatt omskatt og fordeling enn det venstresiden legger opp til.

Internasjonalt ser vi selskaper som organiserer segslik at de nesten ikke skatter der de har inntekter. Dettemå endres internasjonalt, men på en slik måte at detfortsatt fremmer verdiskaping og handel. Også nasjo-nalt trenger vi en debatt om skattlegging av arbeid, kapi-tal og investeringer for å rigge oss for framtiden. Vårevelferdsordninger gir utdanning, helsetjenester og om-sorg til alle. Disse er med på å redusere ulikhet, de bidrartil å skape et samfunn med muligheter for alle, og de ut-gjør den sosiale bærekraften i vårt velferdssamfunn. Til-lit til institusjonene og politiske prosesser bidrar til sta-bilitet, som igjen øker villigheten til innovasjon og øko-nomisk risiko. Det er også verdt å ha med seg i denne de-batten. Det er nettopp det samfunnet denne regjeringenønsker, med muligheter for nettopp alle.

Erlend Wiborg (FrP) [14:13:33]: Norge er et av ver-dens beste land å bo i, og de aller fleste har et godt liv.Forskjellene i Norge er små, og de aller fleste innbygger-ne har det godt. Men det er en mager trøst for dem somfaller utenfor.

Det finnes to innfallsvinkler til å hjelpe dem som fal-ler utenfor. Man kan som den sosialistiske og kommu-nistiske siden i denne salen lappe på utfordringene oghjelpe folk midlertidig via stønader og overføringer. Ellerman kan legge seg på den linjen som Fremskrittspartietønsker – hjelpe folk som sliter, gjennom et anstendig,godt og trygt velferdssystem, samtidig som man gjør detman kan for at flest mulig skal få mulighet til å stå påegne ben. Det norske sikkerhetsnettet skal hjelpe folksom faller, men samtidig må det være en trampoline somfår folk opp igjen, og ikke et garn som fanger en for alltid.

Vi vet det er tre hovedgrep vi må ta for å hjelpe demsom sliter: Det handler om å bedre integreringen, økekompetansen i befolkningen gjennom utdanning ogikke minst hjelpe flere til å kunne leve av eget arbeid.

Men det er ikke sånn at politikere skaper private ar-beidsplasser. Det er næringslivet som skaper arbeids-plassene vi trenger for at flere skal få mulighet til å leveav egen inntekt og komme seg ut av fattigdom. Vår jobbsom politikere blir da å tilrettelegge for næringslivet påmange felt. Og det gjør vi med denne regjeringen. Vi harf.eks. fått økt samferdselsbudsjettet med 41 mrd. kr tilover 73 mrd. kr i vår tid i regjering. Det er et grep som ermed på å hjelpe dem som faller utenfor, for det øker næ-ringslivets muligheter til å vokse og ekspandere. Vi vet atfravær og drop-out fra videregående skole faller, og atnæringslivet har fått redusert byråkrati og ikke minstskattebyrde.

Det som også er viktig å se på, er: Løfter vi stigen oppetter oss eller ikke? Jeg er derfor stolt over at Fremskritts-

partiet og regjeringen har fått modernisertarbeidsmiljøloven, gjort den mer fleksibel, slik at fleremennesker får en plass i arbeidslivet, slik at flere skal fåmulighet til å få prøvd seg i arbeidslivet. For det er ikkeslik at alle mennesker er helt A4. Alle har sine utfordrin-ger i livet. Det kan være helsemessige eller andre utfor-dringer. Da må vi ha et arbeidsliv som faktisk tar vare påbåde den enkelte og fleksibiliteten til bedriftene. Det ernoe denne regjeringen har klart, og vi ser resultatene:Ledigheten faller, stadig flere mennesker får nå mulig-heten til å prøve seg i arbeidslivet. Misunnelsens ideolo-gi hjelper ingen.

Kari Elisabeth Kaski (SV) [14:16:46]: Noe av detbeste med Norge er at vi bor i et samfunn med små for-skjeller og høy tillit. Som flere har gjentatt i denne de-batten, der jeg tenker det er viktig å understreke hvor-for vi snakker om forskjeller og ikke bare fattigdom, erat små forskjeller og lav ulikhet er bra for alle. Det girstørre økonomisk vekst, mindre kriminalitet og høyerelevealder.

Vi vet også fra forskning og fra erfaringer fra andreland at når ulikheter vokser og blir for store, avler ulik-het ulikhet. Oppslutningen om velferdsordninger svek-kes når ulikhetene blir for store. De aller rikeste får sta-dig mer makt og kan bekjempe politikk som ville funge-re omfordelende. Dette har vi sett fra erfaringer i andreland. Derfor er det grunn til nettopp å advare om at ulik-hetene i Norge er for store i dag, og lar vi dem bli større,blir det også vanskeligere med politiske tiltak som vil re-dusere dem.

Vi har hørt at finansministeren mener at forskjelle-ne er for store i Norge i dag, og at de må ned, men da måman faktisk ha en politikk som fører til det. Dagens po-litikk fra regjeringen funker ikke. Forskjellene i Norgeøker. Det hadde vært forfriskende med noe ydmykhetfra regjeringspartiene, at de kunne anerkjent at forskjel-lene øker i raskt tempo på deres vakt, og at politikken defører, faktisk ikke funker for å få forskjellene ned.

Jeg har forsøkt å utfordre regjeringspartiene på det-te i dag. Skal ulikhetene ned, må vi ha et trygt arbeidsliv.Vi må ha omfordelende skatter og brede velferdsord-ninger. Det er det ulikhetsforskerne slår fast er det allerviktigste vi kan gjøre. I arbeidslivet vil ikke regjeringenøke fagforeningsfradraget, og de vil ikke styrke retten tilhele og faste stillinger. Men erfaringer fra andre land vi-ser nettopp at det er en klar sammenheng mellom min-dre organiseringsgrad og større ulikhet. Det hjelper altsåikke bare å få folk i jobb. Det å ha fattige arbeidere har eneksempler på i mange land, også nå i Norge. Vi trenger etarbeidsliv som er organisert, der det er trygt. Det er detsom er avgjørende for små forskjeller.


Regjeringen har heller ikke faglig belegg for at etmindre omfordelende skattesystem gir større vekst,men når den tidelen med størst formue i Norge har fåtten tredjedel av skattekuttene, kan man jo stille spørsmå-let om det øker eller reduserer forskjellene i Norge. Minpåstand er at det øker forskjellene i Norge. Vi har snak-ket om de usosiale kuttene i velferden, men vi må utvidevelferden med universelle velferdsordninger som trefferflere mennesker enn i dag, ikke stramme den inn. Det erdet som er nøkkelen til små forskjeller i Norge.

Kari Henriksen (A) [14:20:05]: Arbeiderpartietsmål med politikken er at alle skal ha like muligheter.Derfor har det en egenverdi at lagerarbeideren ogdirektøren ligger ved siden av hverandre på samme sy-kehus, at de går i samme klasse på fellesskolen og i sam-me barnehage. Det har en helt egen verdi fordi det ut-vikler vår felles sosiale forståelse. Det skaper bekjent-skaper på tvers av økonomiske og sosiale forskjeller.Det gir innskudd til tillitsbanken, som er så viktig for åsikre et godt fellesskap.

Regjeringa gjør med tillitsbanken som med oljefon-det: De tapper kontoen. Sakte, men sikkert ser vi at for-skjellene og ulikhetene øker. Regjeringas bekymring fordenne utviklingen synes å være ganske proporsjonalmed engasjementet de viser i denne debatten – svært li-ten. For denne regjeringa har andre mål. Forskjeller erikke så viktige. Blir de for store, får vi sette inn avbøtendetiltak, akkurat som før i tida. Blir en fattig nok, kan en fåbehovsprøving.

De med store formuer får mer, mens arbeidsledigefratas arbeidsavklaringspenger og må gå på sosialtrygd.Kvinner får redusert frihet. De øker barnehageutgiftenefor alle, noe som betyr lite for dem som har de størsteformuene, men som betyr store ekstrautgifter for demmed middels og lavere inntekt.

Vi har et barnevern som skriker etter folk, etter an-satte, og tiltakene i barnevernet har en skjev fordeling,avhengig av økonomisk og sosial status. Regjeringa tarikke ansvar for denne utviklingen eller ressursmange-len, og dette øker ulikhetene blant barn i de mest sår-bare situasjonene i Norge.

På disse årene har ulikhetene økt, og forskjellene erblitt større. Det er en villet politikk fra denne regjeringa.

Representanten Nordby Lunde sa at skattepolitik-ken er viktig. Ja, skattepolitikken er viktig. Hvert år harArbeiderpartiet hatt et alternativt budsjett som har for-delt annerledes, så det nytter ikke å stå her og si at det erviktig å fordele, når fordelingen blir feil. Den går bare ién retning: De som har mer, får mer.

Det gjelder å omfordele. Derfor har Arbeiderpartietlagt fram 83 forslag som bidrar til en annen fordeling avvårt felles budsjett enn det denne regjeringa legger opp

til: skolemat og frukt i skolen, lavterskeltilbud for barnog unge, flere BUA-ordninger og ikke minst flere ansattei barnevernet til de barna som sliter mest.

Karin Andersen (SV) [14:23:14]: Vi diskuterer nå enstortingsmelding som regjeringen egentlig ikke ville ha,som har vist at regjeringens politikk øker forskjellene,og så stemmer regjeringspartiene selvfølgelig systema-tisk imot alle de forslagene som ligger i innstillingen forå dokumentere hvordan politikken virker. Det har den-ne regjeringen og flertallet gjort hele veien. Vi har frem-met forslag om å se på virkningene av de usosiale kutte-ne. Det vil ikke regjeringen vite. Vi fremmer forslag omå se på virkningen av å gi store, enorme, skatteletter tilNorges rikeste, sterkeste og mest formuende personer.Regjeringen vil ikke vite av det. Vi blir nok nødt til åfremme disse forslagene om igjen for å få fram doku-mentasjon, for det er veldig tydelig at regjeringen sjølikke vil dokumentere hvordan politikken virker.

Jeg har hørt flere representanter være oppe her i dagog snakke om integreringsløftet. Det har jeg sett litt litetil, for å være helt ærlig. SV har fremmet forslag om detsom all forskning sier, nemlig at skal folk komme i jobb,enten man går på Nav, eller man går på introduksjons-ordningen, må man tette gapet mellom hva folk kan, ogdet arbeidslivet krever. Derfor har SV fremmet forslagom at de som har falt ut av arbeidslivet, og de som harkommet til Norge og ikke har kompetanse eller ikkekjenner norsk arbeidsliv, skal få mulighet til å fullførekompetanse gjennom disse ordningene. Det er den or-dentlige arbeidslinja. Den linja som regjeringen har, erjo fattigdomslinja: Hvis du ikke klarer det vi har bestemt,tar vi fra deg ytelsen, og du skal stå uten ytelse i ett år, sjølom du er sjuk og ikke eier nåla i veggen. Det blir folk sju-ke av, og folk får ikke jobb.

SV foreslår at også de som går på Nav, skal få ordent-lige tiltak – Riksrevisjonen har dokumentert at vi kasterbort milliarder på tiltak som ikke virker. Det burde re-gjeringen ta fatt i hvis man mener at flere skal komme ijobb. For det er det som virker – det at folk kan få fullføreen kompetanse de har begynt på, en kompetanse somnoen i arbeidslivet har bruk for, og kanskje også i en has-tighet som har sammenheng med den helsa man har.For alle sier også at folk skal arbeide sjøl om de har littdårlig helse. Men da må vi jo sørge for at de ordningenesom skal gi folk muligheter til å skaffe seg kompetanse,er rigget slik at de kan klare å fullføre samtidig som dehar dårlig helse.

Det er veldig mange forslag vi har fremmet som re-gjeringen har stemt ned, som er god integreringspoli-tikk, som er god arbeidslivspolitikk, og som ville bidra tilat forskjellene i samfunnet gikk ned. For det er ikkenoen tvil om at det er bedre å være i jobb enn å ikke ha


en jobb. Det er heller ikke noen tvil om at det er bedre åvære rik og frisk enn å være syk og fattig. Men regjerin-gen vil jo ikke dokumentere og se hvordan virkningeneav deres egen politikk er.

Heidi Nordby Lunde (H) [14:26:35]: Det finnessamfunn der systemisk og systematisk urettferdighetholder folk nede gjennom lovgivning, elendig skattleg-ging og enda verre fordeling. Norge er ikke et av de lan-dene. Men at mye er bra, betyr ikke at alle har det bra.Likevel må vi være bevisste på forskjellen mellom ulik-het som oppstår gjennom personlige valg, og ulikhetsom oppstår dersom vi skattlegger, fordeler eller regule-rer feil. Det siste er et politisk ansvar. Det ansvaret harvi, og det ansvaret tar vi. Men et samfunn uten ulikheter et ensrettet samfunn der vi selv ikke får velge vårt liv,eller et samfunn der ingen lenger tar konsekvensene avegne valg.

De 10 pst. rikeste i Norge betaler nå rundt 40 pst. avall personskatt i Norge, mer enn under forrige regjering.De med de bredeste skuldrene bærer den tyngste børen.Jeg minner om at da de rød-grønne lovet å avskaffe fat-tigdom, var resultatet etter åtte år 15 000 flere fattigebarn, selv med arveavgift, høyere selskapsskatt, høyereformuesskatt, høyere personskatt og en oljepris oppmot 120 dollar fatet. Det er åpenbart ikke nødvendigvisen sammenheng mellom økte skatter og økt velferd.

Men det er heller ikke nødvendigvis en motsetningmellom skattelette og velferd. Under denne regjeringenhar det samlede skatte- og avgiftsnivået gått ned, og tiltross for at oljeprisen bunnet på 29 dollar fatet i forrigeperiode og 50 000 arbeidsplasser forsvant, har vi nå lave-re ledighet enn på ti år, færre midlertidig ansatte enn un-der Arbeiderpartiet i regjering, og en sysselsetting på veiopp. Vi bruker denne oppgangen til å inkludere flere iarbeidslivet. Arbeid er og vil alltid være den viktigstefaktoren for fattigdomsbekjempelse. Derfor har regje-ringen satt i gang en inkluderingsdugnad for å løfte flereopp og inn. Regjeringen har måttet gjøre mye for å lukkede hullene i systemet den forrige regjeringen etterlotseg.

Den nye avtalen om inkluderende arbeidsliv inklu-derer nå hele arbeidslivet. Vi måler etter innsatsen motbransjer og sektorer som har potensial for å reduseresykefravær og frafall. Vi har trappet opp lønnstilskuddfor arbeidstakere med nedsatt funksjonsevne, styrketindividuell jobbstøtte for dem som sliter med psykiskelidelser, opprettet flere varig tilrettelagte arbeidsplasserog innført krav til unge på sosialhjelp, slik at de kommerseg ut i arbeid, aktivitet eller utdanning. Vi stiller krav,men vi stiller også opp.

Dette kommer på toppen av tidlig innsats i skolenog innføring av fraværsgrense for å hindre at ungdom

faller utenfor – noe SV var imot – senket aldersgrensenfor kvalifiseringsprogrammet, innført kompetanse-hevende tiltak på arbeidsplassen og muligheter for fag-brev på jobb. Og vi er i ferd med en reform av introduk-sjonsprogrammet for å sørge for at nye i Norge kommerseg inn i samfunnet og ut i jobb, og dermed redusere an-tall familier og barn med vedvarende lavinntekt. De somhar minst, får mest.

Nei, vi skal ikke ta små forskjeller og høy tillit forgitt. Derfor må vi endre for å bevare velferdsstaten, slikat den er innrettet for å være mye for dem som trengerden mest. Det gjør denne regjeringen.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [14:29:54]: Denne saken ogdenne debatten skal handle om forskjellene i det nor-ske samfunnet og om hvordan vi gjennom politiskevedtak kan bidra til å redusere forskjellene. Hvis vi skalredusere forskjellene i det norske samfunnet, må ennødvendigvis redusere forskjellene mellom dem somhar mest, og dem som har minst. Da må de som harmest, og som har god rygg til å bære, bidra noe mer tilfellesskapet enn det de gjør i dag, og så må vi bidra til ålegge til rette for dem som har det krevende.

Når en hører representanter fra regjeringspartienesnakke om å løfte i bunnen, høres det ut som om de hargjort en kjempestor innsats for å løfte dem i samfunnetsom er svake. For veldig mange i det norske samfunnetsom har opplevd å få trangere kår, tror jeg det vil væresvært provoserende dersom de hører regjeringspartie-nes innlegg i denne saken, eksempelvis alle de pensjo-nistene som har fått mindre å leve for enn de hadde før,som følge av at en rekke kostnader de har, bl.a. utgiftertil strøm, har gått i været – på toppen har de altså fått re-kordhøye avgifter på strøm. Det er mange syke som harfått mindre å leve for, både gjennom at ulike støtteord-ninger er fjernet eller redusert, og gjennom innstram-ming i bl.a. arbeidsavklaringspenger.

Det er mange som står i fullt arbeid som har fåttmindre å leve for, gjennom at det er press på lønns- ogarbeidsvilkår, gjennom at ca. 30 pst. av dem som står ilønnet arbeid, har hatt en nedgang i reallønn under den-ne regjeringen. Da må en gjennom politiske vedtak,gjennom det arbeidet som vi gjør i Stortinget, sørge for åha folkevalgt styring av arbeidsmarkedet, regulere ar-beidsinnvandring og bidra til å løfte og å redusere for-skjeller.

Det er på samme måte når en snakker om skatte- ogavgiftssystemet. Hver gang er svaret fra finansministerenog fra representantene fra regjeringspartiene hva en isum har redusert skatter og avgifter med. Når vi snakkerom fordeling, må en selvsagt spørre: Hvem har fått destore skattelettelsene? Jo, det er de som har mest fra før,mens vanlige folk har fått rekordhøye avgifter og re-


kordhøye bompengekostnader, i tillegg til innstram-ming i viktige ordninger for bl.a. pendlere og andre ar-beidsfolk.

Det betyr noe hvordan en organiserer politikken, oghvordan en organiserer tilgangen til offentlige velferds-tilbud. Svært mange har fått et velferdstilbud som er dår-ligere og lenger unna seg. Det er – for svært mange – blittfærre tjenester nær folk. Derfor er det behov for en end-ring i politikken som legger til rette for mindre forskjel-ler i det norske samfunnet.


Jan Steinar Engeli Johansen (FrP) [14:33:04]: De-batten i dag viser en særdeles tydelig forskjell mellomFremskrittspartiet og de rød-grønne partiene.

Fra Arbeiderpartiet har vi nesten utelukkende fåttslått fast at de bare sitrer etter å komme tilbake til mak-ten for å øke skatter og avgifter og ha enda mer offentligstyring av folks inntekter. Arbeiderpartiet har tatt opp iseg at «de rike» er et skjellsord – rikingene, de fæle men-neskene som lyktes med å tro på en idé, som har skaptarbeidsplasser i sitt lokalmiljø, så rike at de fråtser i pen-ger, som de strør rundt seg til lokale idrettsklubber, tilkorps eller til å bygge samfunnshus. Fy skam at noen lyk-kes, dette skal ikke Arbeiderpartiet ha noe av.

Jeg trodde at politikere skulle konsentrere seg om ågjøre det de kan for at vi alle skal ha samme mulighet tilå lykkes, til å kunne bruke de evnene vi har, til å brukevåre tanker, våre ideer, våre visjoner, vår energi og vårtid på å lykkes – og også kunne oppnå rikdom, helt uav-hengig av personlig bakgrunn. Misunnelse og høy skatt-legging av de rike er vel ikke nøkkelen til at andre opp-når suksess.

Arbeiderpartiet har i debatten ikke vært opptatt avat flere skal bli lykkelige og få et godt liv. De har brukt sinenergi på å slå fast at et samfunn med rike folk er et dår-lig samfunn og bare et tegn på stor ulikhet. Lykke kankanskje ikke kjøpes for penger, men økonomisk friheter uansett et resultat av at en har gjort noe riktig, at enhar lyktes. Hvis ingen skulle kunne tjene penger på å lyk-kes, hvem vil da bruke sin tid på å sette i gang nye tanker,på å utvikle nye ideer, på å etablere flere private arbeids-plasser?

Fremskrittspartiet er motstander av at staten skaleie alt. Vi ønsker at vanlige folk skal kunne realisere sinedrømmer, og er ikke opptatt av å straffe folk fordi de harlyktes. Vårt mål er at enda flere skal lykkes. Ja, vi er medpå å utjevne forskjeller. Ja, de rike skal også betale. Menmålet må uansett være at vi først og fremst skal sørge forat enda flere får et godt liv, helt uavhengig av at noen harnoe mer. Så skal vi være kjempestolte over at Norge er og– i hvert fall med Fremskrittspartiet i regjering – skal

være et land hvor alle skal kunne oppnå sin drøm, oghvor alle skal ha samme mulighet til å bli rik.

Senterpartiet har i debatten tatt til orde for at statenskal styre arbeidslivet, at næringslivet skal pålegges å hakvoter av folk fra forskjellige samfunnslag med forskjel-lige utfordringer. Ja visst har representanten Lundteigenrett i at Senterpartiet har blitt en garantist for Anner-ledeslandet, men det er en garanti jeg håper våre inn-byggere og våre bedrifter skal slippe å få innfridd.

Lars Haltbrekken (SV) [14:36:13]: De siste ukenehar vi fått servert en stor dose krokodilletårer fra denneregjeringen. Etter seks år med usosial politikk, hvor debevisst har belønnet sine støttespillere på toppen ogstraffet dem som sitter nederst ved bordet, er de be-kymret for at bompengene slår usosialt ut. Etter at dehar brukt 25 mrd. kr på skattelette til dem som sittergodt i det fra før, mens resten har blitt hengende etterog fått mindre å leve for, tar de på seg den bekymredeminen og snakker om hvor fælt det er med alle de nyebompengestasjonene.

Det er ikke rart at folk protesterer. Hadde regjerin-gen hørt på SV, kunne vi fått et skattesystem som gaskattelette til dem med 600 000 kr eller mindre i inntekt.Vi kunne investert mer i skole, i helse, i SFO og i barneha-ge. Men det vil ikke eliten i regjeringen. For pengene harde brukt opp på de rikeste – de aller rikeste – som har fåttover 300 000 kr hver i skattelette av denne regjeringen.

Når dette skjer, og når ulikhetene øker, kan vi forståat det er mange som i dag protesterer. Og det er da regje-ringspartiene kommer med sine krokodilletårer. Forhva gjør de? Jo, den ene dagen sier de at de vil rive bom-ringene, og den neste dagen stemmer de for å opprettenye. Bare i dag går Fremskrittspartiet og resten av regje-ringspartiene inn for åtte nye bomstasjoner i Trøndelagog også flere i Telemark. Bare i dag sørger Fremskritts-partiet og regjeringspartiene for å øke bompengenemed over 10 mrd. kr for å finansiere gigantiske motor-veier i Telemark og i Trøndelag. I stedet kunne de hafulgt SV og bedt om en kraftig nedskalering av disse ut-byggingene. Det ville ha spart klimaet for utslipp, det vil-le ha spart naturen for inngrep, og det ville ha spart folkfor store kostnader.

Fremskrittspartiet fører folk bak lyset når de kom-mer med sine krokodilletårer over bompengestasjone-ne. Sannheten er at de har stemt for hver eneste meterny motorvei og hver eneste nye bomstasjon de siste åre-ne. Om de ikke vil fortelle sannheten om sin dypt urett-ferdige politikk, får de i alle fall slutte å servere oss andrekrokodilletårer og føre folk bak lyset.

Rigmor Aasrud (A) [14:39:06]: Den debatten vi harhatt i dag, viser at regjeringspartiene – i alle fall Høyreog Fremskrittspartiet – ikke tar inn over seg det denne


debatten egentlig dreier seg om, for det dreier seg ikkeom fattigdom, det dreier seg om fordeling av økono-misk makt, om likestilling, og om det å kunne gi allelike muligheter, som det står i overskriften på meldin-gen.

Vi har hørt representanter fra regjeringspartienevære ganske selvgode. Vi er best i Europa på ulikhet, sarepresentanten Asheim. Og representanten Bjørnstadfra Fremskrittspartiet dro det enda litt lenger: Vi er besti verden på ulikhet. Hvor tar de det fra? Har de lest sinegen melding? Der står det faktisk noe helt annet. Vi varbest i verden når det gjaldt ulikhet målt etter inntekt i2012. I 2015 hadde vi hoppet ned til annenplass, og i nåer vi altså på sjuende plass – og regjeringen har ikkebrydd seg med å måle hvordan formuesulikheten er.

Jeg vet ikke hvilket ord jeg skal bruke, som er parla-mentarisk, men det blir ganske rart, synes jeg, å høre re-presentanten Nordby Lunde si at det er jo ikke så verst,for de rikeste betaler like mye i skatt nå som de gjordeunder den rød-grønne regjeringen. Men man hopperaltså over at de samme personene har økt formuen sinmed 14 pst. Da skulle det bare mangle om man ikke ogsåbetaler skatt.

Det er få tiltak i denne meldingen som bygger oppunder det som er de utfordringene vi nå har prøvd å be-skrive. Det er mange sider med tall og beskrivelser, menveldig få tiltak som peker mot framtiden. For Arbeider-partiet er det viktig å komme med tiltak. Vi har gjennomdet siste året foreslått mange tiltak som ville ha gjort atulikhetene hadde blitt mindre mellom folk i Norge,men forslagene har bare forblitt forslag. Nå er det kreftersom trekker i retning av enda større ulikhet. Det må mø-tes med politikk. Dessverre gir regjeringens politikk øktfart i retning av større ulikhet. Det burde denne debat-ten har dreid seg enda mer om.

Erlend Wiborg (FrP) [14:42:07]: Jeg er helt enigmed representanten Aasrud i at vi må møte utfordrin-gene vi står overfor, med politikk. Det er akkurat detdenne regjeringen gjør, mens vi har en opposisjon sommøter dem med retorikk. Når man hører debatten, fårman nesten inntrykk av at Norge var et fantastisk land i2012 – og gjerne i 2013 også, frem til valget – og at alt nåer snudd på hodet. Jeg tror det er viktig at vi prøver årealitetsorientere debatten noe, for jeg tror den er gan-ske fjern for mange av dem som sitter og følger med påden.

Men jeg bet meg spesielt merke i at representantenKari Henriksen, og for så vidt også flere andre før hennefra Arbeiderpartiet, har kritisert regjeringen når det gjel-der arbeidsavklaringspenger. Jeg mener det illustrerernoe av utfordringen man faktisk står overfor, for vi tar

faktisk tak i en utfordring på en måte vi mener vil hjelpeflere folk ut i jobb.

Jeg har lyst til å lese et sitat:«Vi har ingen tid å miste. At unge mennesker

skal gå på arbeidsavklaringspenger (AAP) i fire år erdet ingen grunn til.»Det sitatet er fra Arbeiderpartiets nestleder Hadia

Tajik fra da hun selv, på vegne av Arbeiderpartiets pro-gramkomité, foreslo å endre arbeidsavklaringspenge-perioden fra fire år til to år. Denne regjeringen valgte ågå fra fire år til tre år. Vi er helt enig med representantenTajik og Arbeiderpartiet fra den gang i at det er fornuftigat man raskest mulig får avklart mennesker, slik at desom ikke har arbeidsevne, kan få forutsigbarheten ogtryggheten i å gå over på uføretrygd – mens alle de somfaktisk har arbeidsevne, raskest mulig skal få den hjel-pen, støtten og bistanden de trenger for å kunne kommeseg inn i arbeidslivet.

Jeg vil fortsette på det jeg sa i sted: Dette handler omhva slags arbeidsliv det er vi har. Denne regjeringen harfått mye kritikk for at vi har gjort det noe enklere å blimidlertidig ansatt. Nå ser vi resultatet. Over halvpartenav dem som er midlertidig ansatt, ender med fast stillinginnen det har gått et år. For denne regjeringen har ogsåslått fast at faste ansettelser er og skal være hovedregelen– vi har også strammet det inn. Men vi har sagt at fornoen er det kanskje bedre at man får én fot innenfor ar-beidslivet, enn ikke å ha en fot innenfor arbeidslivet idet hele tatt. Og vi ser at regjeringens politikk på det fel-tet faktisk virker. Vi ser at mennesker som tidligere ikkefikk prøve seg i arbeidslivet, nå får muligheten til å viseseg frem, og vise at til tross for at man kanskje har noe re-dusert helse, har man fortsatt en arbeidsevne, og mankan bli dyktige arbeidstakere likevel. Men da må ikke visom politikere lage et rigid A4-system, eller en arbeids-miljølov tilpasset 1970-tallet.

Presidenten: Representanten Sigbjørn Gjelsvik harhatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kortmerknad, begrenset til 1 minutt.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [14:45:19]: RepresentantenEngeli Johansen forsøkte å harselere med Senterparti-ets ønske om folkevalgt styring over det norske arbeids-markedet, som også tar til orde for regulering av ar-beidsinnvandring. Det representanten Lundteigenkonkret viste til, var Sveits, et land som jeg trodde poli-tisk ikke lå så fjernt fra Fremskrittspartiet. Der har en tokonkrete vilkår. Det ene er at sveitsiske firma som øn-sker å bruke utenlandsk arbeidskraft, må melde fra åttedager i forkant og garantere at en gir dem sveitsiskelønns- og arbeidsvilkår. Det andre vilkåret som blir stilt,er at utenlandske firma som skal utføre oppdrag iSveits, må innbetale en garantisum som en får tilbake i


etterkant hvis en har oppfylt sveitsisk arbeidslivslov-givning. For seriøse selskaper er dette ikke noe problemå gjennomføre i det hele tatt, men det vil rydde unnauseriøse aktører og bidra til et mer ordnet arbeidsliv ogbedre vilkår.

Tillater presidenten at jeg også gir en kort stemme-forklaring?

Presidenten: Det er i orden.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [14:46:26]: Vi vil stemmesubsidiært for forslag nr. 14 dersom forslag nr. 17, somvi er med på, faller. Vi vil også stemme for forslag nr. 13,selv om vi mener det ville være bedre å få en slik rede-gjørelse som den i Sverige på et annet tidspunkt. Vi vilstemme for forslagene nr. 11–16.

Presidenten: Representanten Karin Andersen harhatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kortmerknad, begrenset til 1 minutt.

Karin Andersen (SV) [14:47:00]: Det vi diskuterernå, er hva vi gjør framover når vi ser at forskjellene øker.Regjeringen klipper systematisk hull i sikkerhetsnettetfor de mest vanskeligstilte og syr silkeputer under arme-ne på de aller friskeste og rikeste. Det er sannheten.

Jeg hører noen av representantene for Høyre gå opppå talerstolen og snakke om sjølforskyldt fattigdom. Ja,det er mange som gjør dumme ting i livet sitt, og noenfår svi hardt. Noen går helt uskadd gjennom det. Noentjener til og med penger på det og kommer fra det utenen eneste ripe i lakken, fordi det er urettferdig. Noe avdet som er skjevest fordelt, og som er viktigst når vi skalse hvordan det går med oss i livet, er helse. Veldig lite avdet kan vi noe for sjøl, og det er helt systematisk skjev-fordelt mellom dem som har mye, og dem som har lite.Derfor ønsker SV å redusere forskjellene for å gjøre detmulig, også for folk med dårlig helse, å klare seg bedre.

Trond Giske (A) [14:48:22]: Det jeg synes er bramed denne debatten, er at det i hvert fall tilsynelatendevirker som de fleste er enig i at det er godt å bo i et sam-funn med små forskjeller, at det er et mål å redusere for-skjellene, og at det er et mål å ha stor tillit mellom folk.Men slike debatter i Stortinget blir ofte litt nærsynte. Visnakker om tiltak her og nå, vi snakker om neste årsbudsjett, vi snakker om vedtak vi kan gjøre som har entidshorisont på et år eller så, istedenfor å se hva somskjer på lang sikt. Én ting er å være uenige om hvorvidtskattepolitikken i dag virker omfordelende eller skaperstørre forskjeller, om kuttene i uførestønad for forsør-gere eller andre ordninger faktisk rammer dem som harminst, men hva gjør vi for å sørge for at de små forskjel-lene i Norge kan fortsette over år?

Hva gjør vi med de unge som står på utsiden av SFO,som kanskje aller helst skulle vært der og fått språkopp-læring, leksehjelp og sosial trening? Hva gjør vi med de15 000 ungdommene som fortsatt, hvert år, ikke fullfø-rer videregående opplæring – én av fire? Vi vet at hvisforeldrene har lang høyere utdanning, er man nestengarantert å fullføre videregående utdanning, men hvisforeldrene bare har grunnskole, er det 40 pst. som fullfø-rer videregående skole. Jeg bruker av og til å spørre lære-re: Hadde dere sendt ungene deres til en skole der dehadde 40 pst. sjanse for å gjennomføre? Jeg har ennåikke møtt en lærer som hadde gjort det. Jeg skulle gjernemøtt en stortingsrepresentant som ville gjort det.

Hva gjør vi med de 30 000 ungdommene under25 år som fortsatt er arbeidsløse? Vi hører på finansmi-nisteren at alt er fryd og gammen i Norge. For de 30 000ungdommene er det ikke det. Hva gjør vi med alle demsom har en løs tilknytning til arbeidslivet – uten fast an-settelse, uten fast arbeidstid – og dermed verken kan fåseg boliglån eller en god familieøkonomi? Hva gjør vimed 50 pst.-økningen i unge uføre i Norge under denneregjeringen? Det er 5 000 flere under 30 år som er uføre.Det er regnet ut at nåverdien eller tapet av det, sammen-lignet med om de 5 000 hadde kommet seg ut i et yrkes-aktivt liv, er 60 mrd. kr. Det betyr at det vi hadde inves-tert som var mindre enn 60 mrd. kr, som bidro til at dis-se ungdommene kom ut i arbeid istedenfor å bli uføre,er en lønnsom investering.

De fire borgerlige partiene har ingen politikk somtar det inn over seg. Det gjelder også boligmarkedet, derarv og foreldre er helt avgjørende for om man kan eta-blere seg og stille med den egenkapitalen som var kravetSiv Jensen skulle fjerne da hun ble finansminister. For-skjellene kommer til å øke med neste generasjon, og denregjeringen vi har, har ingen svar på hvordan vi skal hin-dre at framtidens generasjon skal oppleve et større For-skjells-Norge enn det vi har vært så heldig med, med desmå forskjellene som vi har opplevd.

Presidenten: Representanten Fredric Holen Bjørdalhar hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kortmerknad, begrenset til 1 minutt.

Fredric Holen Bjørdal (A) [14:51:39]: Den kanskjeviktigaste debatten i Stortinget denne våren går motslutten. Den er viktig ikkje fordi regjeringa med dennemeldinga har gjeve oss eit grunnlag for å kjempe motforskjellar, snarare tvert imot, men fordi vi for alvor harfått synleggjort forskjellane også i norsk politikk. Derhøgrepartia berre vil snakke om fattigdom og innvand-ring, forstår Arbeidarpartiet at vi også må snakke omdei rikaste på toppen, dei som dreg ifrå. Der høgrepartiavil snakke mest om at det går betre i Noreg enn i andreland, og til og med feilinformerer om korleis vi ligg an

4184 201928. mai – Debatt om utviklingspolitisk redegjørelse

på statistikken, tek Arbeidarpartiet på alvor at forskjel-lane aukar, både i inntekt og formue. Og der høgrepar-tia fullstendig står fram som motvillige og makteslause,har Arbeidarpartiet lagt fram 83 forslag for å redusereforskjellane mellom folk.

I tillegg stemmer høgrepartia systematisk imot for-slaga i innstillinga og viser med det at dei ikkje har tekeinn over seg at forskjellane aukar, at det er eit problem,og at politikken kan bidra til å snu utviklinga. Det ersynd, men det er ikkje overraskande, og det er nok eitsignal til veljarane om at den som ønskjer seg sterkarefellesskap og mindre forskjellar, ikkje kan stole påhøgreregjeringa, men må vende seg mot eit tydelegraud-grønt alternativ.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til saknr. 1.

S a k n r . 2 [14:52:53]

Debatt om utviklingsministerens utviklingspolitiskeredegjørelse (Redegjørelsen holdt i Stortingets møte23. mai 2019)

Presidenten: Etter ønske fra utenriks- og forsvars-komiteen vil presidenten foreslå at debatten blir be-grenset til 1 time og 40 minutter, og at taletiden fordelesslik:

Arbeiderpartiet og Høyre 25 minutter, Fremskritts-partiet 15 minutter, Senterpartiet 10 minutter, Sosialis-tisk Venstreparti, Venstre, Kristelig Folkeparti, Miljøpar-tiet De Grønne og Rødt 5 minutter hver.

Videre vil presidenten foreslå at det – innenfor denfordelte taletid – blir gitt anledning til inntil seks replik-ker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjerin-gen.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg påtalerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid påinntil 3 minutter.


Anniken Huitfeldt (A) [14:53:56] (komiteens le-der): Jeg vil takke utviklingsministeren for en bred rede-gjørelse med særlig fokus på klima og fattigdomsbe-kjempelse, og sammenhengen mellom disse. Det erflott at vi får disse perspektivene med i diskusjonen nårStortingets bevilgninger til utviklingshjelp stadig øker,år for år. Denne diskusjonen var nemlig temmelig fra-værende i forrige stortingsperiode. Nå har vi fått til ved-tak i Stortinget om at vi skal gi 1 pst. av BNI i utviklings-hjelp, og det er viktig hvilke prioriteringer vi gjør, hvil-ke krav vi stiller, og om hjelpen har sammenheng mednorsk utenrikspolitikk. Jeg er derfor fornøyd med at vihar fått en egen utviklingsminister.

Det må være en klar sammenheng mellom vår poli-tikk for menneskerettigheter, fordeling, likestilling ogmiljø og det vi bidrar til i vår utviklingspolitikk. Hjelpener ikke nøytral. Den har et formål: et ønske om en poli-tisk utvikling.

Utviklingsministeren var særlig opptatt av fattig-domsbekjempelse, og det har litt sammenheng medden diskusjonen som gikk i salen tidligere i dag. Forfattigdomsbekjempelse handler til sjuende og sist omhva slags politikk som blir ført i de landene vi samarbei-der med og gir utviklingshjelp til. Norsk utviklingshjelpkan ikke kompensere for at noen land velger en urettfer-dig fordeling hvor de rike stikker av med pengene. For vikan ikke finansiere utviklingshjelp hvis resten av motta-kerlandets politikk går i retning av økte forskjeller. Der-for burde vi ha som mål for våre partnerland at de bør haframgang når det gjelder økonomisk fordeling. Den så-kalte Gini-koeffisienten er én måte å måle dette på, menvi må også se på andre måleinstrumenter.

Fattigdomsbekjempelse er avhengig av landets egenevne til å drive en aktiv fordelingspolitikk. Det er helleringen fordel at store donorer over tid driver landetshelsevesen eller utdanningssystem. Da mister staten idet enkelte land kontroll over sin egen utvikling. Hjel-pen kan være viktig nok, men den kan samtidig bidra tilat statens styre i det enkelte land blir svakere, at statenblir mer sårbar.

Det er ikke oppgaven til norsk utviklingshjelp åkompensere for manglende fordeling i det enkelte land.Derfor må vi stille krav til fordeling, til felles skoler oghelsevesen for alle og til et skattesystem hvor alle bidrar.

Utviklingsministeren snakket om GAVI. Initiativetbygger på at mottakernasjonen overtar ansvaret når deselv når et bestemt økonomisk nivå. Dette er et prinsippvi kanskje burde innføre for flere programmer. Paralleltmed økonomisk vekst må flere utviklingsprosjekterovertas av myndighetene i det enkelte land. For hvertenkelt utviklingsprosjekt burde vi kanskje ha en egenexit-strategi, hvor myndighetene overtar ansvaret fordet.

Statsråden framhevet også at halvparten av verdensbefolkning ikke har tilgang til grunnleggende helsetje-nester, noe som gjør at selv enkle sykdommer blir farligeog skaper mye unødig lidelse. Det er nettopp program-mer som skal motvirke denne effekten, amerikanernenå kutter i som følge av «the global gag rule». Hvis enhelseorganisasjon samarbeider med noen som gir til-gang til trygge aborter, blir altså hele helseprogrammetkuttet, også hvis det handler om hivsmittede, tuberkulo-se eller malaria. Derfor var jeg ganske overrasket over atutviklingsministeren, som etter sin første spørretimeikke fordømte denne praksisen, valgte ikke å nevne «the


global gag rule» i sin redegjørelse om hva som er Norgesholdning.

I andre land tar aktive utviklingsministre tak i sa-ken. Arbeidet her i landet er det, så vidt jeg vet, likestil-lingsministeren som har ansvaret for. Men like lite somfamiliepolitikken kan skilles fra likestillingspolitikken,kan statsråden delegere til likestillingsministeren ellertil utenriksministeren Norges holdning til «the globalgag rule» og abort.

Jeg er enig i utviklingsministerens ord om at repro-duktive rettigheter dypest sett handler om menneske-syn og menneskeverd. Hvem har rett til å avvise en kvin-ne i nød – utsatt for seksualisert vold – i en flyktningleir?Hva slags menneskesyn ligger til grunn hvis hun skaltvinges til å bære fram et barn hun ikke ønsker?

I den senere tid ser vi flere og flere angrep på kvin-ners rett til god helse og tilgang på kunnskap om egenkropp. En allianse av både katolske og muslimske landhar fått økt støtte fra USA. I bistandsarbeidet til USA byg-ger regelen på en bindende forpliktelse fra mottakeror-ganisasjoner om at de avstår fra å gi råd innen abort-spørsmål. Tidligere har denne politikken kun rammetorganisasjoner som driver med informasjon og kjemperfor kvinners rett til å bestemme over egen kropp. Nå harpresident Donald Trump utvidet vedtaket og dermedutløst et massivt kutt på 6 mrd. dollar i amerikanske bi-standsmidler til ulike helseorganisasjoner.

En av organisasjonene som har blitt kneblet på bak-grunn av de amerikanske holdningene, er organisasjo-nen International Planned Parenthood Federation, somalene har mistet 20 pst. av sine midler på grunn av ved-taket. Disse midlene rammer arbeidet deres med å sikreprevensjonsmidler i utviklingsland, forebygge utryggeaborter, behandle gravide kvinner som lever med hiv, ogdriften av flere mobile helsestasjoner. Hvis vi bare ser påkuttet de har vært gjennom, kunne de pengene forhin-dret at 20 000 barn døde i barsel, de kunne forebygd4,8 millioner uønskede graviditeter, de kunne sikret be-handlingen av 275 000 gravide kvinner som lever medhiv, de kunne sikret distribusjonen av 70 millioner kon-domer eller 750 000 hivtester eller over en halv millionbehandlinger av seksuelt overførbare sykdommer. Detsier noe om omfanget av dette kuttet.

Forrige uke fikk vi besøk av generalsekretæren i FNsbefolkningsfond, Natalia Kanem, som fortalte omkonsekvensene av kuttet i amerikanske bistandsmidler.Hun fortalte om nedlagte helsestasjoner, grunnleggen-de helsetilbud som ikke strekker ut til sårbare områder,og en ny og mer urolig tilstand for verdens kvinner. Hunhar sett organisasjoner som ikke har annet valg enn åsignere Trumps avtale om at de skal avstå fra all abort-rådgivning for å kunne motta avgjørende bistandsmid-ler til verdens aller fattigste.

Altfor mange arbeidstakere lever under fattigdoms-grensen. Moderne slaveri bør få en utvidet betydningnår det vokser fram en gruppe med arbeidende fattige.Vestens stormakter begår ved flere anledninger feilen åglemme de menneskene som i dag har arbeid, men somallikevel ikke tjener en lønn som gjør at de kan leve avden. Arbeidslivet består for dem ofte av fysisk tungt ar-beid uten krav til sikkerhets- og verneutstyr. Det blirnærmest slavelignende arbeidsforhold. Resultatet kanbli uopprettelige skader og en lønn som ikke metter fa-milien.

Internasjonalt samarbeid må til for å bedre forhol-dene og sikre fortsatt vekst og mulighet for et anstendigarbeidsliv for alle. Det beste instrumentet er FNs ar-beidslivsorganisasjon ILO, som i år fyller 100 år. ILO bledannet fordi det var en grunnleggende tanke at sosialrettferdighet var nødvendig for å skape fred. Norge harratifisert 110 ILO-konvensjoner og tre protokoller. Detgjenstår likevel noen konvensjoner som vi ikke har rati-fisert. En av dem er konvensjonen om hushjelper, fra2011. På kvinnedagen 8. mars fikk jeg muligheten til åsnakke med en imponerende kvinne. Hun heter MyrtleWitbooi og er president i den nasjonale fagorganisasjo-nen for hushjelper i Sør-Afrika og i den internasjonaleorganisasjonen for hushjelper. Hun var hushjelp underapartheidregimet og har nå blitt tillitsvalgt for alle ver-dens hushjelper. Hun er levende opptatt av ILOs grunn-leggende verdier. Jeg mener at Norge må bidra til å gidenne konvensjonen større gjennomslag, for det er deteneste regelverket som beskytter denne gruppen ar-beidstakere i veldig mange land.

Norge må fortsatt ta en ledende posisjon med åanerkjenne gruppen arbeidende fattige. Gjennom his-torien har vi selv løftet Norges befolkning ut av fattig-dom og inn i et arbeidsliv som skal sikre fullverdige liv,verdige arbeidsforhold og retten til å kunne forsørge sinegen familie. Dette bør også være Norges globale visjon.

Norge har en svært viktig rolle å spille når det gjel-der de palestinske flyktningene. FNs organisasjon sombidrar bl.a. til helsehjelp og skoler til palestinere,UNRWA, må styrkes, og vi må bruke vår internasjonalelederrolle til å påvirke andre donorer, som Kina og landi Midtøsten, til å øke sine bidrag. Situasjonen er veldigalvorlig nå. Hvis de palestinske selvstyremyndighetenekollapser, er vi ikke lenger på vei mot en tostatsløsning.Da er det én stat, hvor Israel må ta ansvar for alle landetsinnbyggere.

OECD og DAC viser til at et av landene som mottarmest bistand fra Norge, er Palestina. Før Kristelig Folke-parti kom inn i regjering, resulterte av og til forhandlin-gene mellom Solberg-regjeringa og Kristelig Folkepartiher på huset i at UNRWAs budsjetter ble kuttet. Jeghåper at utviklingsministeren forstår viktigheten av


UNRWA, og at disse budsjettene må øke parallelt med atUSA trapper ned.

Det er større behov enn noen gang for å styrke detmultilaterale systemet. Ebolakrisen viste at vi ikke had-de noe internasjonalt system som sto klart til å håndterekrisen. Slike kriser kan komme igjen. En av anbefalinge-ne fra Development Assistance Committee er at vi bru-ker vår innflytelse som donor i de ulike FN-organisasjo-nene til å fremme ett FN som jobber sammen, til å frem-me et godt fungerende multilateralt system. Det haddevært interessant om utviklingsministeren kunne si noeom hva han mener om OECD og DACs anbefalinger, oghvordan han har tenkt å følge opp disse. Jeg ser fram tilen god debatt.

Michael Tetzschner (H) [15:05:48]: Det er ikke storuenighet i denne sal om at utviklingspolitikken skal bi-dra til en fredelig og mer rettferdig verden, og utenekstrem fattigdom. Om virkemidler og innretning kandet derimot være større grunnlag for uenighet – natur-lig nok.

FNs bærekraftsmål har de siste årene utgjort en ster-kere rammebetingelse for norsk utviklingspolitikk, ut-over de tradisjonelle forpliktelser som Norge alleredehar påtatt seg å arbeide for å oppfylle. Samtidig ser vi atutenriks- og utviklingspolitikkens grenseflater er flere idag enn tidligere.

En systematisk innsats for at flere i verden skal tilbystilgang til utdanning, helsehjelp og arbeidsplasser, ogfor at klimaendringene bekjempes, er i vår interesse såvel som for dem hjelpetiltakene er rettet mot i førsteomgang.

Regjeringen presenterer nå hvert år en samstemt-hetsrapport i Prop. 1 S til Stortinget, som analysererhvordan norsk politikk er samstemt for utvikling, oghvordan de ulike politikkområdene innvirker på utvik-lingen i verden. Også det er et forholdsvis nytt instru-ment for å se om det virkelig er sammenheng mellomdet vi gjør, og det vi håper skal være effekten.

Stortingets utenrikskomité hadde, som også forrigetaler var inne på, et møte i dag med ledelsen for OECDshjelpeorgan DAC, som står for Development AssistanceCommittee. De har gjennomført en såkalt «peerreview», eller på norsk en ekstern fagvurdering, av vår u-hjelp, målt opp mot et internasjonalt benchmark.Norge kommer meget godt ut – det er hovedtonen idenne rapporten – ikke bare målt ut fra hva Norge yter,men også ut fra hva vi oppnår.

Norge er på tiendeplass i absolutte tall når det gjel-der bevilgninger, og blant de tre største givere hvis manser på overføringene som andel av nasjonalinntekten,den såkalte BNI. Men utover pengebruk er evnen til å fåutviklingspolitikken til å virke i samme retning som

bærekraftsmålene minst like viktig, og også evnen til å gipå en måte som bidrar til ressursmobilisering i motta-kerlandene. I denne sammenheng vil jeg uttrykke støtteogså til det forrige taler var inne på, komitéleder Huit-feldt, som sa at vi kan ikke overføre midler til land somkan bedre, og som får en erstatning for manglende viljetil sosial utjevning i det enkelte land. Det er en del å hol-de fra hverandre og holde rede på.

DAC sier at norsk utviklingspolitikk i det store oghele er meget vellykket. Men det betyr ikke at det ikke ermulig å forsterke effekten av det som bevilges tilutviklingsformål. Fagvurderingen inneholder da ogsåkonkrete anbefalinger til hvordan det kan gjøres. Jeg ersikker på at disse innspill vil bli studert nøye avutviklingsministeren og hans embetsverk, og jeg menerogså at utviklingsministerens redegjørelse allerede harberørt en del av disse temaene på en god og interessantmåte.

Norge høster anerkjennelse for teknisk bistand ogsamarbeid på prosjektnivå og programnivå, f.eks. «Oilfor Development» og «Tax for Development». Det erogså lagt merke til at vi har utviklet et godt og ledendesystem for evaluering av tiltakene.

Imidlertid etterlyses en sterkere institusjonell opp-følging av samstemthetprosessene, herunder mer syste-matiske tilbakemeldinger. Likeledes ser man gjerne etdefinert ansvar for strategisk oversikt og koordinertgrunnlag for beslutninger, slik at man sikrer seg at pro-sjekter og programmer alltid støtter opp under det over-ordnede politiske mål som Norge har satt for utviklings-samarbeidet.

Det siste jeg vil fremheve her, er at vi anbefales åvektlegge ytterligere resultatorientert ledelse, bl.a. medklarere og dermed lettere etterprøvbare målformulerin-ger på porteføljenivå, og som ledd i dette innsamle ogsammenstille data om resultatene.

Etter at vi nå har fått en avklaring på det organisato-riske forholdet mellom UD og Norad, vil det likevel somfør være behov for å rette oppmerksomheten mot farenfor at institusjonelle forhold kan føre til overlapping ogtil ineffektivitet.

Det er fortsatt viktig å fortsette arbeidet for å kon-sentrere og forenkle bistanden og gjøre den mer målret-tet. Det er allerede oppnådd ved en sterkere konsentra-sjon om færre partnerland og om færre programmer.

Norsk bistand skal føre til at mottakeren blir selv-hjulpen over tid, en såkalt «exit strategy», som det nåkalles. For å oppnå det kommer man ikke utenom etlivskraftig, lønnsomt privat og lokalt næringsliv. I et mo-derne samfunn betyr det kunnskap om kapitalhåndte-ring, det betyr verdibevarende forvaltning av realressur-ser, det betyr kontroll mot og med ulovlige pengestrøm-mer, og det betyr et fungerende skattesystem. Det er be-


timelig når utviklingsministeren uttrykkelig henviser tilAddis Tax Initiative i denne sammenheng.

Etter vår oppfatning har utviklingsministeren godgrunn til å være tilfreds med den første utviklingsrede-gjørelsen han har holdt for Stortinget i denne sal. Vi kankonstatere bred støtte også til regjeringsplattformen.Det er en styrke for alle dem som arbeider daglig med åføre visjonene ut i livet.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [15:12:23]: Takk tilutviklingsministeren for redegjørelsen.

Jeg er glad for at statsråden er så tydelig på at utvik-ling er nasjonale myndigheters ansvar. Det er de lokalesom eier og leder utviklingen, og de må selv ta ansvar forå utvikle sosial infrastruktur og grunnleggende tjenestersom helsetilbud og utdanning. Derfor er det riktig at re-gjeringen har som målsetting å støtte opp under lande-nes egen politikk og egne institusjoner. I tråd med dettearbeides det nå med egne strategier for hvert enkeltpartnerland for å sikre at vårt bidrag er tilpasset lande-nes egne planer og utviklingsløp. Effekten av vår bistandmåles ut fra mottakerlandenes evne til egenutvikling.

Bistandsmottakerne som nå er i stand til å klare segpå egen hånd, kan vi definere som en suksess. Dessverreer det fortsatt altfor få av disse. Men det er et lyspunkt atvi ser flere utviklingsland med klare målsettinger om åklare seg uten bistand. Disse landene må vi støtte. Suk-sessfulle enkeltland kan bli katalysatorer for en hel regi-on.

1 pst. av BNI er mye penger, som statsråden ogsåpoengterte i sin redegjørelse. Fremskrittspartiet skullegjerne hatt en debatt om nivået på norsk bistand og ikkebare innretningen. Samtidig er vi realistiske og innser atper i dag er det ikke politisk mulig å redusere nivået pånorsk bistand. I en slik situasjon er det viktig for oss åsikre at midlene brukes mest mulig effektivt, og at vi læ-rer av de feilene som tidligere er blitt gjort. Bistandenmå være resultatorientert og ikke intensjonsorientert.

Som det ble nevnt tidligere her i dag, av begge fore-gående talere, hadde utenriks- og forsvarskomiteenmøte med OECDs utviklingskomité i dag. Da fikk Norgemye skryt – det skulle nesten bare mangle med så myepenger som vi bruker – men det var også en del åpen kri-tikk og litt kritikk som man burde ta til seg via signalenesom ble gitt. Blant annet ble det sagt at Norge drivermed mange prosjekter, men få programmer – med an-dre ord at prosjektene ikke inngår i et større program,noe som er viktig hvis man skal få til utvikling. Så ble detogså nevnt at vi har en litt beskjeden vilje til å avslutteprogrammer eller prosjekter som ikke virker. Det er velfordi man forelsker seg i prosjektene, at de som jobbermed prosjektene, blir veldig glad i de prosjektene dejobber med. Det siste som det også er viktig at man får

med, er at man sier at man skal være resultatorientert,men da er det viktig at man har et mål, for hvis man ikkehar et mål, kan man heller ikke måle resultatet. Det måikke være et bevegelig mål, det må være et mål som er ty-delig satt, før man setter i gang programmer.

Denne regjeringen har styrket fokuset på resultaterbl.a. gjennom å opprette en nettportal der man kan gåinn og sjekke konkret hva som er resultatene av ulikeprosjekter. Det er viktig hvis man skal få legitimitet i be-folkningen.

Rollen til det private næringslivet i utviklingspoli-tikken er svært viktig. Statsråden pekte på at Norgessamlede bistand til Bangladesh i tiårsperioden 2009–2018 var på 799 mill. kr. I samme periode har telekom-selskaper i Bangladesh som har Telenor som majoritets-aksjonær, betalt over 60 mrd. kr i skatt til den bangla-deshiske stat. Verdier som skapes av private selskaper,gir inntekt til staten, som igjen er grunnlaget for utvik-lingen av velferdstjenester.

Jeg kunne ikke la være å nevne det, for vi hadde ak-kurat, for noen minutter siden, en debatt i salen omutjevning av ulikhet. Det er åpenbart at det som bidrarmed skatteinntekter til Bangladesh her, bidrar nettopptil utvikling, men også til å utjevne ulikheter – dennegangen i Bangladesh. Det private næringsliv er absoluttden viktigste tilrettelegger dersom man har ambisjonerom å utjevne ulikhet.

Skatteinntekter fra privat næringsliv kan også fun-gere disiplinerende. En ansvarlig stat tiltrekker seg flereinvesteringer og bedrifter enn en uansvarlig og korruptstat. Bedrifter er opptatt av resultat og fortjeneste, menkan samtidig bidra til utvikling av gode styresett. Kapi-talisme fungerer.

Ikke minst vil privat næringsliv spille en nøkkelrollei Afrikas største utfordring, den raske befolkningsøknin-gen. Store ungdomskull skal inn på det afrikanske ar-beidsmarkedet. Det trengs 20 millioner nye jobber årligfor å holde følge med befolkningsveksten. Økt produkti-vitet skaper økt velstand. Europas industrialisering ogutvikling av private selskaper med profitt som drivkraftbør også være en modell for Afrika. Mye av drivkraftenbak migrasjonen mot Europa er nettopp ønsket om etbedre liv og en bedre fremtid. Mulighet for arbeid og de-mokratisk utvikling der de bor, vil bidra til at færre ung-dommer legger ut på en farefull ferd over Middelhavet.

Regjeringen har gjort mye for å dreie bistanden i enmer næringsvennlig retning. Innsatsen for å skape job-ber har økt. Norge skal arbeide videre for at det blir tryg-gere og mer attraktivt å investere i utviklingsland forbåde lokale og internasjonale aktører. Norge skal også isamarbeid med lokale myndigheter bidra til at detutvikles bedre og mer forutsigbare rammebetingelserfor privat sektor. Ikke minst spiller Norad en viktig rolle


her. Jeg hadde i dag et møte med den nye lederen iNorad. Han orienterte meg om hvilke planer Norad har,og hvordan systemet fungerer, og det er ikke noen tvilom at privat næringsliv og å bygge arbeidsplasser erfremtiden. Bistand i seg selv vil selvfølgelig redde liv,men skal man se fremover i tid, må man igjen ha næ-ringslivet på plass.

Ukontrollert migrasjon, som vi har sett de siste åre-ne, er uholdbar, både for migrantene selv, for Europa ogikke minst for fattige land som mister ung arbeidskraft.Vi må få på plass et system der de som ikke har behov forbeskyttelse, sendes raskt tilbake. Det vil også ha en pre-ventiv effekt. Dette henger sammen – det er ikke en egendebatt om migrasjonsstrømmen til Europa, men det eren debatt også om utvikling og hvordan landene i Afrikakan ta vare på sin egen befolkning. Dette hengersammen. Det hjelper ingenting å ta 10 000, 20 000,30 000, 100 000, 1 million, 5 millioner til Europa dersomikke Afrika selv er i stand til på sikt å ta vare på sine egneinnbyggere. Det er den eneste måten dette kan fungerepå.

Regjeringsplattformen slår fast at regjeringen vil sik-re flere returavtaler og arbeide for økt aksept for prinsip-pet om at alle land har plikt til å motta egne borgere.Norge har etablert et nært samarbeid med mange landgjennom et mangeårig bistandsengasjement. Det er na-turlig å bruke denne anledningen også til å få på plassgode returavtaler.

Jeg har lyst til å understreke at Fremskrittspartietikke er imot bistand. Vi er ikke imot at man skal hjelpeandre mennesker, men vi er imot den bistanden somskaper avhengighet, og som ikke skaper utvikling. Det ereksempelvis bekymringsfullt at et land som Etiopia,som på 1980-tallet hadde 38 millioner mennesker, i daghar 105 millioner mennesker, og at det bare i Somali-land, en del av Somalia, i dag er 30 millioner mennesker,hvor 15 millioner rett og slett ikke har det helt basale be-hovet dekket. Slik kan det ikke fortsette. Det hjelper ikkeå bidra til at det blir 35 eller 40 millioner i Somaliland,det er bedre at de selv er i stand til å ta vare på sitt egetland og sin egen utvikling, videreutvikling, arbeidsplas-ser og det som gjør at næringslivet fungerer.

Nå har jeg to minutter igjen, men jeg skal ikke plagedere mer.

Liv Signe Navarsete (Sp) [15:20:17]: Eg vil startemed å takke statsråden for ei brei og god utgreiing. Deter viktig at me rettar bistanden mot dei som treng detmest. Senterpartiet meiner at demokratiske nasjonal-statar som evnar å ta vare på innbyggjarane, er ein føre-setnad for stabilitet. Å hjelpe landa til å hjelpe seg sjølvemå vere grunntanken i norsk utviklingspolitikk. Det er

bra at regjeringa ser moglegheita for i større grad å rettebistanden gjennom partnarlandsordninga.

Innan 2030 skal verda ha nådd FN sine 17 ambisiøseberekraftsmål. Norske organisasjonar har i fleire år bedtregjeringa om å utvikle ein handlingsplan for å sikre atme når måla, både ute og heime. Også stortingsfleirtaletbad i Innst. 440 S for 2016–2017 regjeringa om å leggjefram for Stortinget ein plan for korleis Noreg vil gjen-nomføre berekraftsmåla, nasjonalt og internasjonalt.Til samanlikning har både Sverige, Finland og Danmarknasjonale handlingsplanar på plass. På spørsmål omdette svarar regjeringa gjerne at oppfølginga av bere-kraftsmåla i Noreg er integrert i regjeringa sitt ordinærepolitiske arbeid og ikkje som eit eige prosjekt med eiteige sekretariat. Men det svarar ikkje ut spørsmålet omkvifor Noreg ikkje treng ein handlingsplan. Tvert omskulle dette tilseie at trongen for ein samla plan på tversav departement og sektorar er endå større. Som tidlega-re statsråd gjennom åtte år veit eg at samarbeid på tversav departement ikkje alltid er så enkelt å gjennomføre ipraksis.

For kvart av dei 17 berekraftsmåla er det departe-menta som er ansvarlege for oppfølging, og rapporterin-ga skjer via budsjettdokumenta. Ofte omtalar ein alle-reie eksisterande politikk og tiltak, no kategorisert un-der eit spesifikt berekraftsmål. Konkrete tiltak er sjeldanknytte til delmål og så å seie aldri til indikatorar, og fåkonkrete tal er brukt.

Mangelen på ein handlingsplan kombinert medsvært overordna rapportering i budsjettdokumenta gjerdet vanskeleg for både storting og sivilsamfunn å halderegjeringa til ansvar for framgangen mot berekraftsmåla,som jo skal liggje til grunn for all norsk utviklingspolitikk.

Saman med Tysklands forbundskanslar AngelaMerkel og Ghanas president Nana Akufo-Addo har ErnaSolberg gått i bresjen for ein global handlingsplan forberekraftsmål nr. 3 om god helse for alle. Ifølgje Solberger eit viktig poeng med planen å kunne gjere opp statusover kvar me er på rett veg, og kvar me må intensivereinnsatsen.

Nokon av dei største gapa mellom ambisjonar ogrealitet er knytte til delmåla som krev handling på tversav sektorar, påpeika Solberg under Grand Challenges-konferansen i Berlin i 2018, og fastslo igjen at alt hengsaman med alt. Det er på høg tid at Solberg brukar densame energien på å drive fram ein sterkare systematikk iNoregs arbeid med å nå berekraftsmåla.

I motsetnad til mange andre utviklingsområde pei-kar pilene feil veg når det gjeld berekraftsmål nr. 2, om åutrydde svolt innan 2030. Heile 20 millionar fleire men-neske går svoltne til sengs i dag enn for 10 år sidan, og150 millionar born i verda vert aldri fullt utvaksne grun-na under- og/eller feilernæring.


Når regjeringa om kort tid kjem med sin handlings-plan for berekraftige matsystem, er det viktig at planenvert relevant og målretta. Ein må oppretthalde fokusetpå småbønder og i tillegg få inn fokus på ungdom. Pla-nen bør innehalde ein sterk bilateral komponent, ogden må ikkje berre skape mange, men òg anstendigejobbar.

Rundt 54 pst. av den arbeidande folkesetnaden iAfrika er avhengige av landbruk som livsgrunnlag, inn-tekt og arbeid. Om lag 1,5 milliardar menneske har små-skala jordbruk som levebrød. Handlingsplanen må sik-re sysselsetjing, særleg for det store ungdomskullet somskal ut på arbeidsmarknaden i dei afrikanske landa. Deter eit paradoks at sjølvbergingsjordbruk ofte vert vur-dert som uproduktivt arbeid, trass i at nærare 80 pst. avjordbruket sør for Sahara kan omtalast som sjølvber-gingsjordbruk. Ein stor del av jobbskapinga kan skjegjennom ei oppskalering av sjølvbergingslandbruketgjennom at fleire småbønder får tilgang til gunstige lån,forsikringsordningar og – ikkje minst – opplæring.Sjølvbergingsbønder og unge småbrukarar må sjåast påsom sjølvstendig næringsdrivande, og innsatsen måinnrettast mot å gi desse rett til land, økonomisk støtteog tilgang til marknader.

Den komande planen vil ha eit breitt nedslagsfelt,ifølgje det som har kome ut på førehand. Han vil omfat-te produksjon, marknad, næringskjeder og ernæ-ringsomsyn samt politikk og styresett. Senterpartietmeiner at eit av Noregs viktigaste bidrag er kunnskapom den norske samvirkemodellen. Gode matsystem ogeit sterkt nasjonalt landbruk krev ein aktiv og velfunge-rande stat. I det perspektivet bør Noreg auke den bilate-rale støtta til fordel for den aukande delen av bistandensom vert slusa gjennom store, internasjonale fond.

Næringslivssatsinga må ha eit sterkt fokus på at job-bane som vert skapte, er anstendige – det vil seie rettfer-dig inntekt, verdige forhold på arbeidsplassen, ein sik-ker og trygg arbeidskvardag, sosial velferd, arbeidsrettar,rett til å ikkje verte utnytta og eit berekraftig livsgrunn-lag som skal takast vare på for framtidige generasjonar.Menneske og ressursforvalting må setjast i sentrum avutviklinga.

Verdsbanken har presisert at satsing på småskalalandbruk er grepet som vil ha mest effekt på å reduserefattigdom. Ein kvar stat må kunne sikre sitt folk grunn-leggjande tryggleik og beredskap. Mat, vatn og tryggleiker grunnleggjande føresetnader for stabilitet og eingrunnleggjande føresetnad for at den innsatsen me gjerpå kunnskap og helse, skal ha ein varig effekt. Verda erråka av mange konfliktar, og dei langvarige konfliktanehar ofte til felles at dei går føre seg i utviklingsland. Sa-man med klimakrisa, som diverre flest innbyggjarar i

utviklingsland òg lir mest under, er dette den mestgrunnleggjande årsaka til fattigdom og matmangel.

Diverre prioriterer dagens regjering i langt størregrad å kanalisere utviklingsmidlane gjennom multilate-rale fond framfor bilateral bistand. I den bilaterale bi-standen kan ein i større grad sikre at midlane vert setteinn der dei gir mest effekt, og det er langt betre innsyn ogopenheit enn i dei globale fonda. Har me god nok kon-troll over korleis pengane vert brukte i dag, og nytten avdei? Riksrevisjonen gav nyleg frå seg ein rapport somkritiserer prioriteringa i høve globale fond. Senterparti-et peika på det same i samband med statsbudsjettet for2019. Det er òg viktig å få på bordet kor store transak-sjonskostnadene er. Bruken av fond er ein lettvint måteå redusere årsverk i staten, men det betyr ikkje at meikkje skal bry oss om kva pengane går til hjå sluttbruka-ren. Og kor mange årsverk vert erstatta av fleire byråkra-tar med arbeidsplass til dømes i London City eller andrefinansmiljø? Det er òg eit viktig spørsmål å få svar på.

Når det er sagt, ynskjer Senterpartiet at me skal støt-te det multilaterale samarbeidet gjennom FN. Det erviktig, og det er òg viktig å samordne det betre enn detsom er gjort i dag, og det er viktig at ein kjem vidare meddei reformene som det har vore snakka om, og som einhar prøvd på lenge, men som kanskje ikkje har gitt dentilsikta effekten enno.

Me må sikre at midlane Noreg yter i bistand, har ef-fekt og går til dei rette føremåla. Me må òg ha klare indi-katorar, slik at me kan måle og syte for at me når deimåla me har sett oss i utviklingshjelpa. Diverre er ikkjedesse indikatorane klare nok på alle felt i utviklingspoli-tikken. Ved å vite kva konkrete delmål ein skal forsøke åoppnå vil ein kunne få ein tydelegare peikepinn på kvasom fungerer optimalt og ikkje. Me vil òg kunne rettleiebetre innanfor dei områda som ikkje fungerer optimalt,i ein tidleg fase. Det vil kunne sikre betre forvalting avmidlane som vert gitt.

Norsk bistand er under denne regjeringa dreia nokomot fokus på eigeninteresse. Det er nok å nemne Grana-volden-plattforma om å kople bistand og returavtalar.Det er òg interessant å høyre korleis ein statsråd frå Kris-teleg Folkeparti vil sikre at det framleis er omsynet til deifattige som styrer bistanden, ikkje samarbeidet medFramstegspartiet.

Utgreiinga som vart gitt frå denne talarstolen, varein svært god start. Det var mykje der som Senterpartieter samd med statsråden i, og me ser fram til eit godt sam-arbeid om utviklingspolitikken i den komande tida.

To n e W i l h e l m s e n Tr ø e n hadde her gjeninn-tatt presidentplassen.

Petter Eide (SV) [15:29:53]: Jeg tror det er viktig atvi er veldig tydelige på begrepene når vi diskuterer


utviklingshjelp. Utviklingshjelpen er delt i to. Vi snak-ker om humanitær hjelp, som skal være kortsiktig ogfokusere på å redde liv. Den skal også være nøytral. Visnakker også om langsiktig utviklingshjelp. Den skalendre politikk og absolutt ikke være nøytral. Det somtalerne før meg her har snakket om, har i hovedsakhandlet om det siste.

SV er opptatt av at regjeringen skal fokusere på årsa-kene til fattigdom, og at vi skal gjøre noe med årsakene.Da må vi stille oss noen grunnleggende spørsmål: Er folkfattige i fattige land fordi det er for lite ressurser der, slikat vår jobb blir å levere tjenester dit? Eller skyldes fattig-dom manglende fordeling, vanstyre, korrupsjon, under-trykking og brudd på menneskerettigheter? I all hoved-sak mener jeg at det er det siste.

Jeg var i mange såkalt fattige land i mitt tidligere liv.Det som slo meg, var den politiske og økonomiske eli-tens – kall det – kvalmende rikdom i kontrast til folks ek-stremt fattige liv. Jeg kan nevne Nigeria, Angola og Kam-bodsja – de som ikke har vært der, vil knapt tro hvordandet ser ut. Det er styrtrike statsledere i slike land, som ersvært glade for utviklingshjelp, for da slipper de å bidraselv.

Når mange er fattige i disse landene, er det fordinoen andre vil at det skal være slik. Det er altså en villetpolitikk av undertrykking og skjevfordeling. Såutviklingshjelpen som vi skal drive med og styre fra det-te rommet, skal handle om å endre de grunnleggendeforholdene som er årsaken til dette. Da må vi tørre å dis-kutere politikk rundt dette.

Statsråden sa i sin redegjørelse i forrige uke at lande-nes egne myndigheter skal ta ansvar selv. Det er det manlegger opp til. Dette er litt uklart for meg. Landenesmyndigheter har – i hvert fall formelt sett – ansvar. Deter ikke slik at de ikke greier å ta ansvar, for de har detteansvaret, men de vil ikke. De fleste statsledere i de fattig-ste landene i verden er mer opptatt av å berike seg selvenn av å ta ansvar for sine egne fattige. Det er kanskjeden viktigste problemstillingen. Så en effektiv bistandhandler for Norges del om å styrke politiske mekanis-mer i disse landene for å endre nettopp dette. Vi må ka-nalisere bistanden slik at den sikrer et bedre demokrati,mindre korrupsjon, ansvarliggjøring av menneskeret-tigheter og den typen saker.

Vi må diskutere om det skal være en sammenhengmellom den norske utenrikspolitikken og den norskeutviklingspolitikken. Vi må f.eks. tørre å spørre oss selvom den norske våpeneksporten, f.eks. til partene somkriger i Jemen, bidrar til å forverre de humanitære lidel-sene i landet. Norge eksporterer fortsatt våpen til noenav disse landene – Jordan, Egypt og Kuwait – selv om vihar kuttet ut eksporten til noen andre land. Hvis regje-ringen mener at det skal være en samstemt politikk for

utvikling i verden, og vil gjøre det man skal, vil og må forå hindre humanitære kriser, må vi ta et oppgjør meddenne typen våpeneksport. Her har utviklingsmi-nisteren definitivt en oppgave å ta vare på.

Jeg er helt enig med representanten Navarsete, somtok opp problemet med norske interesser knyttet til re-turavtaler. I Granavolden-erklæringen står det at regje-ringen vil «bruke Norges posisjon, blant annet som bi-standsyter, til å sikre flere returavtaler og øke aksept forprinsippet om at alle land har plikt til å ta imot egneborgere».

Dette har blitt brukt bl.a. i Etiopia. SV er ikke imot atvi har kondisjonalitet eller betingelser knyttet til lang-siktig utviklingshjelp, men de betingelsene skal væreslik at det stilles krav til statsledere om å sikre grunnleg-gende rettigheter for egen befolkning – sikre fordelingog menneskerettigheter. Betingelsene skal ikke være derfor å sikre interesser vi i Norge har. Det er en helt grunn-leggende og prinsipiell forskjell.

Jeg oppfatter at statsråden har en ganske positivagenda, men han sitter fast i en regjering der det er vel-dig mange sprikende interesser. Det gjenstår å se omutviklingsministeren og Kristelig Folkeparti har kraft tilå utfordre den kursen internt i sin egen regjering. Hanskal få min støtte til mye av det. Jeg ønsker ham lykke til.

Knut Arild Hareide (KrF) [15:34:58]: Eg vil startemed å takke utviklingsministeren for ei svært god ut-greiing. Det er kanskje ikkje så overraskande at eg sy-nest det, men det synest òg bl.a. generalsekretæren iWWF, Bård Vegar Solhjell. Han sa det veldig godt, påTwitter:

«Sterk og presis argumentasjon for den sterkesamanhengen mellom #klima og #fattigdom frå@dagiulstein i dag. Uhyre sterk utviklingspolitiskredegjørelse.» Det synest eg oppsummerte veldig godt utgreiinga

frå Ulstein, som heilt tydeleg sette på plass den sterke sa-manhengen det er mellom klimautfordringa ogutviklingspolitikken vår. Det var ein raud tråd gjennomutgreiinga at Ulstein og regjeringa vil arbeide for aukafattigdomsorientering i norsk bistand – altså at bistan-den skal målrettast meir mot dei som treng han mest.Det er viktig.

OECDs statistikk viser at bistanden til dei minst ut-vikla landa i 2018 sokk med 4 pst. Det betyr at i seks avdei siste sju åra har me opplevd at bistanden har gått nedtil dei landa som treng det mest. Det er svært alvorleg, forme veit at for å nå 2030-agendaen må det eigentleg veremotsett. Me må vinne kampen mot ekstrem fattigdom.Derfor er det ekstra viktig og bra at det frå norsk side gåri motsett retning, og det inneber bl.a. ein styrkt innsats iAfrika sør for Sahara.


Statsråd Ulstein poengterte òg behovet til dei mar-ginaliserte gruppene, og han trekte fram fattige barn,fattige kvinner og ikkje minst fattige med funksjonsned-setjing. Statsråd Ulstein viste til at rundt 800 millionarmenneske med funksjonsnedsetjing lever i utviklings-land. Lykkast me ikkje med å gi desse moglegheit til åløfte seg, når me heller ikkje berekraftsmåla, sa Ulstein –og det er heilt rett.

Til samanhengen mellom utvikling og klima: Mestår no overfor ei kraft som jobbar mot oss, som trugarmed å øydeleggje store delar av utviklingsinnsatsen vår,og som vil undergrave moglegheitene våre til å nå bere-kraftsmåla. Klimaendringane blir gjerne kalla «the greatdevelopment destroyer» – den store utviklingsøydeleg-gjaren – og det med god grunn. Eg er derfor veldig gladfor at utviklingsminister Ulstein varsla auka innsats pådette feltet. Han viste òg til at svolt og usikker tilgang tilmat igjen er eit veksande problem globalt, og at han villekome tilbake i forbindelse med statsbudsjettet i haustnettopp om klimatilpassing, førebygging og kamp motsvolt. Eg ser fram til det.

Eg har registrert at Arbeidarpartiet stilte spørsmålom Kristeleg Folkeparti er imot «global gag rule». Detmå vere lov å stille spørsmål. Det gir meg òg ei mogleg-heit til å svare – og det gjer eg gjerne. Da Trump i 2017kom med «the global gag rule», uttalte eg meg tydeleg påvegner av partiet, og eg har lyst til å sitere det eg sa dengongen:

«KrF støtter ikke Trumps forslag, som i verstefall kan bety store bistandskutt som vil ramme bådearbeidet mot HIV, prevensjon, bekjempelse avmalaria, kampen mot utrygge og dødelige aborter.Ennå er det litt for tidlig å si i hvilken grad dette fak-tisk vil skje, men KrF er sterkt kritisk til forslaget.»Det er ingenting som har endra seg sidan den gon-

gen. Me veit at dette kan føre til tap av fleire menneske-liv – og ikkje det motsette. Arbeidet for seksuell og re-produktiv helse og rettar er bokstaveleg talt livsviktig, ogsjølvsagt vil me òg følgje opp og styrkje dette feltet. Kris-teleg Folkeparti sat i regjering òg da Bush-administra-sjonen i si tid gjorde det same. Da hadde me ògutviklingsministeren, og me kjempa imot det. Eg vil der-for vere tydeleg på den utfordringa som Arbeidarpartietheilt riktig kan gi oss, men svaret vårt har altså vore tyde-leg – og det håpar eg ein tar med seg. «Regjeringen styr-ker også innsatsen for seksuell og reproduktiv helse ogrettigheter», sa Dag-Inge Ulstein i den gode utgreiinga si.

Statsråd Dag-Inge Ulstein [15:40:23]: Agenda 2030og bærekraftsmålene er veikartet for regjeringens ar-beid. Målene er bare drøye ti år unna, og skal de nås, måinnsatsen intensiveres på en rekke områder. La megoppsummere tre av hovedutfordringene.

Å mobilisere nasjonale ressurser for utvikling vilvære helt avgjørende. 70 pst. av kostnadene forbundetmed å nå bærekraftsmålene må dekkes av utviklingslan-dene selv. Sentrale elementer i regjeringens arbeid erinnsatsen på skattefeltet, bekjempelse av ulovlig kapi-talflyt og korrupsjon og arbeidet med å utvikle en pro-duktiv og konkurransedyktig privat sektor.

Vårt arbeid med nasjonal ressursmobilisering er forøvrig noe som framheves av OECD DAC i deres vurde-ring av norsk bistand, som ble presentert tidligere i dagog nevnt av flere av representantene. Her vil jeg også un-derstreke at det ikke vil være mulig å nå bærekraftsmåle-ne uten fungerende stater og institusjoner i utviklings-landene. Ansvaret for å eie og lede utviklingen må liggehos nasjonale myndigheter, og et hovedmål forutviklingssamarbeidet er å styrke nettopp dette og bidratil at de på sikt kan gjøre seg uavhengige av bistand.

Derfor er nasjonal kapasitet og statlige institusjoneri landene selv så viktig. Det må gjelde for norsk støtte viamultilaterale kanaler så vel som for det norske bilateralesamarbeidet. Det vil vi arbeide mer med, og derfor tyde-liggjør vi også det i partnerlandarbeidet.

Den andre utfordringen er klimaendringene, somtruer med å slå beina under mye av arbeidet som er gjortknyttet til utvikling. Regjeringen vil fortsette innsatsenfor utgiftsreduksjoner, men i tillegg gjør vi klimatilpas-ning, sultbekjempelse og forebygging av naturka-tastrofer og kriser til et hovedområde for norsk bistand.Gjennom det bidrar vi med svar på det fattige land kan-skje etterlyser mest av alt: hvordan tilpasse seg de klima-endringene som allerede har funnet sted. Her er det å bi-dra til et klimasmart og mer produktivt landbruk heltsentralt.

Den tredje hovedutfordringen handler om detgrunnleggende prinsippet i hele 2030-agendaen: at in-gen skal utelates – «leave no one behind». De minst ut-viklede landene har mottatt en stadig mindre andel avverdens bistand de senere årene. Regjeringen går mot-satt vei og vil bidra til å snu trenden – mer skal gå til demsom trenger det mest.

Gjennom nye programmer fokusert på bekjempelseav moderne slaveri, styrking av innsatsen for personermed funksjonsnedsettelse og bekjempelse av skadeligeskikker plasserer vi arbeidet for sårbare og marginaliser-te grupper i sentrum for norsk utviklingspolitikk. Igjen:Ingen skal utelates.

Arbeidet for seksuell og reproduktiv helse og rettig-heter er bokstavelig talt livsviktig, som det blir sagt her.Det favner et bredt spekter av rettigheter, som tilgang påseksualundervisning og prevensjonsmidler, trygg gravi-ditet og fødsel, forebygging og behandling av seksueltoverførbare sykdommer, og familieplanlegging. Dette er


tiltak som alle bidrar til å unngå farlige aborter for bådemor og barn, og som er livreddende.

Regjeringen tar sterkt avstand fra, og er sterkt uenigi, linjen den amerikanske administrasjonen har lagt segpå med «the global gag rule», og vi har nylig gitt uttrykkfor vår bekymring i to skriftlige innspill til det amerikan-ske utenriksdepartementet. Den situasjonen forsterkesav at SRHR er i ferd med å bli svekket også i andre landog i internasjonale fora. Det kan føre til tap av fleremenneskeliv, ikke det motsatte. I tillegg bidrar Trumpspolitikk til at arbeidet som blir nevnt her – knyttet tilbåde hiv og aids, prevensjon, bekjempelse av malaria ogkampen mot utrygge og farlige aborter – svekkes. Det erdypt bekymringsfullt.

Det er viktig at Norge forsvarer og styrker dette. Der-for gir vi nå omtrent 1,3 mrd. kr til det arbeidet. Norge ernå den største bidragsyteren til FNs befolkningsfond, ogvi kommer til å fortsette arbeidet for å styrke SRHR in-ternasjonalt.

Jeg vil takke for gode innspill som har kommet, ogdet er spennende at det skjer på en dag der OECD DAClegger fram sin rapport. Vi skal jobbe alt vi kan for å sikreen enda mer effektiv bruk av bistandsmidlene, slik atpengene rekker enda lenger for dem som trenger det al-ler mest.


Eva Kristin Hansen (A) [15:45:01]: Som statsrådener godt kjent med, har Riksrevisjonen gjort en ganskegrundig gjennomgang av resultatene av bistandsmidlertil utdanning. Som statsråden kjenner godt til, vet manat rundt 10 pst. av norsk bistand nå går til utdanning, ogdet har vært en økning i det man bruker på utdanning.Det som er bekymringsfullt med Riksrevisjonens rap-port, er at den konkluderer med at Utenriksdeparte-mentet og Norad ikke gjør nok for å sikre pålitelig og re-levant informasjon om resultatene. De bruker særlig eteksempel med utdanningsfondet REACH, som har fått110 mill. kr via Verdensbanken, uten at noen vet hvadette har ført til. Man sier fra Riksrevisjonens side at deter kritikkverdig. Hva tenker statsråden om det, og hvatenker statsråden å gjøre for å sikre Stortinget den in-formasjonen Stortinget trenger, og ikke minst for å for-bedre resultatene innen utdanning?

Statsråd Dag-Inge Ulstein [15:46:04]: Takk forspørsmålet.

Riksrevisjonen har gjort et grundig arbeid med for-valtningsrevisjonen av informasjonen om resultater avbistanden til utdanning. Det er av stor verdi for oss etter-som utdanning er et av hovedelementene i utviklingsinn-satsen.

Så kan vi konstatere at det er områder der forvalt-ningen stadig blir bedre. Men rapporten viser også tyde-lig, som representanten sier, at det er områder som kanstyrkes. Her er det allerede satt i gang tiltak.

Temaet i rapporten er kvalitet på resultatinforma-sjonen, hvordan den vurderes og brukes av forvaltnin-gen, og ikke hvilke resultater som er oppnådd. Derforkan det ikke trekkes noen konklusjon fra rapporten omNorge oppnår de målene som er satt for bistanden til ut-danning. Likevel er noe av det reformarbeidet som vihar satt i gang, og som er etablert nå, et av elementenesom jeg tror vil ha stor effekt, nettopp knyttet til å kunneforvalte det bedre. Den resultatportalen som er nevnt avflere representanter, vil også kunne være med og bidra iså henseende, slik at vi styrker og samler det miljøet somskal ivareta den forvaltningen videre.

Eva Kristin Hansen (A) [15:47:11]: I selve redegjø-relsen sin sa statsråden at «FN har dokumentert at per-soner med funksjonsnedsettelser havner nederst påalle utviklingsparametere». Videre i samme redegjørel-se sier han: «Det anslås at rundt halvparten av barnmed funksjonsnedsettelser i lavinntektsland ikke gårpå skole.» Det er bekymringsfullt.

Jeg vil igjen tilbake til Riksrevisjonens rapport. Ipressemeldingen som ble sendt ut fra Riksrevisjonen,sier riksrevisor Foss at barn med nedsatt funksjonsevneer en viktig målgruppe for norsk bistand, men at få pro-sjekter kan rapportere om antall barn som har fått slikstøtte, og videre at det er kritikkverdig at en politisk ved-tatt prioritering ikke er fulgt opp bedre.

Da lurer jeg på hva statsråden tenker om dette. Jeghar selv sittet i utenriks- og forsvarskomiteen og jobbetfor å gi bistand til barn med nedsatt funksjonsevne. Hvasynes han om oppfølgingen fra sitt eget departement?

Statsråd Dag-Inge Ulstein [15:48:11]: Det er heltriktig, som representanten Hansen sier, at Riksrevisjo-nen også tok opp behovet for bedre rapportering knyt-tet til utdanningstilbudet som gjelder for barn medfunksjonsnedsettelse. Utdanningstilgang til nettoppdenne gruppen er en prioritet, og har blitt en forsterketprioritet for oss.

Funnene tar vi på ytterste alvor. Norge jobber ogsåmed å få enda bedre datakvalitet og rapportering somomhandler nettopp denne gruppen.

Rapporten framholder også at en trenger mer infor-masjon om resultatene for disse prosjektene, og at detskal offentliggjøres. Det kommer vi til å gjøre i resultat-portalen. Det er helt åpenbart at her må det jobbes bed-re, og det må jobbes mer for at vi skal være helt sikre påat arbeidet når dem som trenger det mest. Vi ser gode re-sultater på prosjekter som er gjennomført, men vi må fåsynliggjort det og fulgt det opp. Jeg tror at resultatporta-


len kan være et godt verktøy for at alle kan få den innsik-ten som er nødvendig for at man fortsatt skal ha denhøye troverdigheten til arbeidet vi driver.

Liv Signe Navarsete (Sp) [15:49:29]: Som eg sa iinnlegget mitt, har norsk bistand under denne regjerin-ga dreidd ganske mykje mot å fokusere på norskeeigeninteresser – på fleire område. Ein har brukt meirav midlane til å sikre norsk næringsliv kontraktar iutviklingsland, og under denne regjeringa har fokusetmot å kople bistand til returavtalar kome opp. Det står iGranavolden-plattforma.

Spørsmålet mitt er: Korleis vil Kristeleg Folkeparti-ministeren sikre at det framleis er omsynet til dei fattigesom styrer bistanden, og ikkje samarbeidet med Fram-stegspartiet?

Statsråd Dag-Inge Ulstein [15:50:25]: Jeg kan bero-lige representanten Navarsete med at det er helt åpen-bart i hele regjeringens interesse at det er de fattigste ogmest marginaliserte som er vårt utgangspunkt.

Det er ikke noen motsetning, slik vi ser det, mellomprivat sektor og næringslivets viktige rolle og det norskebidraget, som Norfund. Jeg kan gi et eksempel på det, ogogså på de andre områdene.

Nå nevnte jeg i min redegjørelse det som går påsmåskalajordbruk. Jeg følger representanten helt når enviser til Verdensbankens engasjement for det, og at deter en sektor som kan gi det dobbelte av effekt hvis vi en-gasjerer den. Vi kommer tilbake til mye mer om det se-nere når vi skal legge fram arbeidet vårt knyttet tilklimatilpasning og større matsikkerhet.

Samtidig er det fantastisk mange gode eksempler påhvordan næringslivet lokalt kan være med på å bidra tilbåde å skape et anstendig arbeidsliv, den nødvendigeenergien som trengs for den utviklingen, og å skape ar-beid. Så for oss er det ikke en motsetning, det er viktig åstimulere nettopp til den lokale ressursmobiliseringenog jobbveksten.

Liv Signe Navarsete (Sp) [15:51:32]: Eg takkar forsvaret. I ei evaluering for nokre år sidan fekk Norfundforholdsvis dårleg score. Sameleis er det i dag kritikkmot at regjeringa brukar så mykje midlar i globale fond,nettopp fordi det er vanskelegare å sjå effekten, det ervanskelegare å kontrollere midlane, det er vanskelegareå måle kva resultat ein får. Er statsråden samd i at einbør vri meir av verkemiddelbruken frå dei globale fon-da og inn i bilateral bistand og FN-organisasjonar? Ogkorleis vil han sikre at vi får eit mykje betre oversynover kva effekt bistandsmidlane har, at det vert meiropenheit om effektane av dei, òg overfor Stortinget ogoverfor ålmenta?

Statsråd Dag-Inge Ulstein [15:52:38]: Ett av depunktene som OECD DAC utfordret oss på, og lederen,Susan Moorehead, i dag, var nettopp knyttet til demultilaterale kanalene. Det tydelige budskapet somhun ga i sin presentasjon, var at vi ikke måtte slutte åbenytte oss av de multilaterale kanalene, men at vimåtte forbedre det, forsterke og være med og prege detenda bedre, og, som det nettopp ble sagt her, kunne føl-ge pengene enda tydeligere til landnivå. Vi er helt over-bevist om at det er gode og effektive kanaler, men det eret samspill. Vi bruker sivilsamfunnet i stor grad, og deter nettopp i den balansen vi ser hvor de ulike kanalenekan nå lengst. Norfund har hatt stor effekt og har goderesultater, de har skapt ren energi, de har skapt arbeids-plasser. Bare i Uganda har Norfunds investeringer værtmed og gitt mer enn 40 pst. av den energien, i et landder kun 20 pst. av befolkningen har det. Det sammekraftverket har levert 200 000 nye arbeidsplasser somen direkte konsekvens. Det er gode investeringer somer blitt gjort, og det kommer vi også til å fortsette med.

Petter Eide (SV) [15:54:02]: Jeg ønsker å forfølgeproblemstillinger rundt returavtaler. Jeg må si at jeg varveldig imponert over utviklingsministeren. Han haddeikke sittet mange dagene i stolen før han var veldig ty-delig på å si at den Granavolden-plattformen han varblitt minister for, ønsket han å obstruere. Det var snakkom å legge opp til at man skulle presse land til retur vedå straffe dem på bistandsområdet. Statsråden sa at detvar helt uaktuelt.

Mitt spørsmål er: Hva betyr dette i praksis for deg?Hva slags debatt har statsråden hatt med justismi-nisteren om dette spørsmålet? Og på hvilken måte harstatsministeren akseptert at utviklingsministeren heltåpenlyst har obstruert når det gjelder regjeringserklæ-ringen?

Statsråd Dag-Inge Ulstein [15:54:55]: Jeg oppfattetbåde statsministeren og justisministeren dit og under-streker at det punktet som representanten refererer til iGranavolden-plattformen, vil bli fulgt opp. Som jeg selvhar gitt uttrykk for, finnes det flere måter å bruke Nor-ges posisjon på. Det som imidlertid ikke står i regje-ringsplattformen, er at Norge skal true med å kutte bi-stand for å få på plass returavtaler. En slik tilnærmingville heller ikke ha fungert. Men å legge til rette for returog god re-integrering i hjemlandet er viktig. Utgangs-punktet er nettopp at alle land har plikt til å ta imotsine egne borgere. Derfor har Norge per i dag inngått enrekke returavtaler, og det er gjort store framskritt på deområdene også. Derfor er det hensiktsmessig for oss åkoble oss til det arbeidet som både EU og andre gjør,nettopp for å legge til rette for at det blir muliggjort. Der


er det prosedyrer som det blir arbeidet med, og som viogså er en del av.

Petter Eide (SV) [15:55:56]: Slik jeg hører mi-nisteren nå, virker det som om han har moderert noeav det som ble sagt om dette i februar. Da sa du at detvar uaktuelt å bruke bistand som pressmiddel for å sik-re returavtaler. Nå hører jeg noe annet. Nå snakker viom at det er ulike metoder, osv. for å få på plass retur.Men står du ved det utsagnet, at det er uaktuelt å brukebistand som pressmiddel for å sikre returavtaler?

Presidenten: Presidenten vil bare bemerke at detville vært fint om representanten bytter ut ordet «du»med «statsråden».

Petter Eide (SV) [15:56:35]: Beklager, president.

Statsråd Dag-Inge Ulstein [15:56:38]: Det står ikke iregjeringsplattformen at Norge skal true med å kuttebistand for å få på plass regjeringsplattformen. Derforstår mine ord ved lag. Det har også blitt bekreftet avresten av regjeringen.


Ingvild Kjerkol (A) [15:57:18]: Statsrådens førsteredegjørelse, 23. mai, bekrefter norsk utviklingspoli-tikk. Statsrådens forgjenger sa i sin redegjørelse i fjor:

«Kvinners seksuelle og reproduktive helse ogrettigheter trues av krefter som vil reversere det vihar oppnådd.»Det er bra at Ulstein gjentar det samme her i dag.

FNs tredje bærekraftsmål, god helse og livskvalitet foralle, og FNs femte bærekraftsmål, likestilling mellomkjønnene, er for mange to sider av samme sak.

Det er også verdens mensdag i dag. Jeg grudde meglitt til å si det – jeg klarte å si det – fra talerstolen. En rap-port fra UNESCO viser at én av ti jenter sør for Saharauteblir fra skolen når de har mensen. Det er hele 20 pst.av et skoleår. Så mye som en tredjedel av verdens skolermangler trygge toaletter, noe som gjør det vanskelig forjenter å håndtere mensen på skolen. Det er helt nødven-dig at mannlige ledere snakker om mensen for å brytetabuer, for å løse praktiske utfordringer og for å sørge forat jenter kan ta del i samfunnslivet. Jeg vil utfordre stats-råden til å snakke om mensen, som flere har gjort – jeghørte at statsråden ikke tok den utfordringen til seg i sittinnlegg.

Men på denne dag tenker jeg på de damene somfaktisk ønsker seg mensen mer enn noe annet, fordi debærer på et barn de ikke greier å føde eller ta ansvar for.Millioner av kvinner og jenter lever i land hvor abort erhelt eller delvis forbudt, hvor prevensjonsmidler er util-gjengelig, og hvor makten gjennom verdikonservative

og religiøse ledere står i veien for kvinners og jentersmuligheter til å bestemme over sin egen kropp, egenseksualitet og eget liv.

Norge har vært et fyrtårn for likestilling. Mangekjenner ikke Norge igjen etter at statsministeren gjordeinnstramminger i norsk abortlov til en hovedsak i for-handlingene om et nytt flertall her hjemme.

Verdens strengeste abortlover finnes i Latin-Amerika, i Asia og i Afrika, og det rammer de aller fattig-ste kvinnene og jentene hardest. I flere land er det total-forbud mot abort. 97 pst. av aborter utført i Afrika reg-nes som utrygge, 95 pst. i Latin-Amerika. Bare 6 pst. avaborter i i-land skjer under utrygge omgivelser. Verdenshelseorganisasjon tror at det blir utført rundt 22 millio-ner utrygge aborter på verdensbasis årlig, og bare 5 mil-lioner av disse kvinnene blir innlagt på et sykehus. Dekan ikke fortelle hva som feiler dem, hvorfor de er ska-det. I mange samfunn er abort linket til sterke fordom-mer. Det er en motvilje mot å utføre aborter. Til og meddet å snakke om abort kan være tabu.

Statsråden må ikke bare snakke om mensen, hanmå også snakke om abort. Likestillingsnasjonen Norgehar en arv og en forpliktelse. Redegjørelsen befesternorsk utviklingspolitikk, og jeg er glad for at man så ty-delig – både statsråden og hans partifelle Hareide – taravstand fra Trump og «the global gag rule». Men dessver-re trenger vi både engasjement og innsats i den viktigeinternasjonale kampen for lovlig abort, og der hadde jegønsket meg et større engasjement fra statsråden.

Eva Kristin Hansen (A) [16:01:48]: Tusen takk tilstatsråden for redegjørelsen han holdt i Stortinget. Nor-ge har en lang tradisjon for å være et land som er opp-tatt av verden utenfor våre egne grenser. Vi er et landsom er engasjert i FN, vi har et høyt bistandsnivå, og vier opptatt av å bidra til å finne løsninger ved konflikter.

Norge har også et engasjert folk, noe som gjenspei-ler seg bl.a. i de utallige frivillige organisasjonene vi har,som gjør en utrettelig innsats for mennesker i andre de-ler av verden. Det er det viktig å ta vare på. Jeg synes deter bra at vi i Stortinget jevnlig har debatter om norskutviklingspolitikk, sånn som nå, både når det gjelderomfanget av bistanden og innholdet i den. Men det vik-tigste av alt er at de pengene vi faktisk bevilger, blir bruktpå en best mulig måte, at vi tenker målrettet på de resul-tatene vi ønsker å oppnå. Derfor mener jeg det er riktigat vi bruker den målrettede innsatsen på områder hvorvi har stor kompetanse, og hvor vi kan gå foran, som vedå satse på kvinner og likestilling, fredsbygging,menneskerettigheter, klima, godt styresett og kampmot korrupsjon. Norge har over lang tid tatt en sentralrolle ved å gå foran når det gjelder helse, og særlig – somogså foregående taler var inne på – helse knyttet til kvin-


ner, som seksuell og reproduktiv helse. Vi lever i en tidda kvinners rettigheter blir utfordret verden over, både iland som er lite utviklet, og dessverre også i land som vikan si er godt utviklet – og som igjen straffer andre land.

Diskusjonen rundt abort og kvinners mulighet til åbestemme over egen kropp og helse er dessverre for-stemmende liten i altfor mange land. Jeg mener derfordet er viktig at Norge går i front og forsvarer alle de kvin-nene som får livet sitt ødelagt fordi de ikke har de grunn-leggende rettighetene, og at Norge står opp og sier ifranår land gjennom føringer i sin bistand forverrer situa-sjonen for mange kvinner.

Under den rød-grønne regjeringen ble det fra oppo-sisjonen den gangen til stadighet tatt opp at Norge sat-set for lite på utdanning i utviklingspolitikken. Norgesatset på utdanning da, men hadde valgt bl.a. å peke uthelse og klima som særlige satsingsområder vi haddegod kompetanse på. Da vi fikk ny regjering, høyreregje-ringen, fikk vi som forventet en dreining – for det var jovarslet – hvor man ønsket å fokusere mer på utdanning.Det er en grei prioritering at man ønsket det, men spørs-målet er om det kanskje ble en litt for brå vending, at detgikk litt for fort i svingene, og at man faktisk ikke harvært i stand til å oppnå de resultatene man burde, somjeg også var inne på i replikkordskiftet i sted.

Som utviklingsministeren sa i sin redegjørelse, bru-ker Norge 3,7 mrd. kr til utdanning, og Riksrevisjonensrapport om resultater av bistand til utdanning er ganskenedslående. Den slo fast at det egentlig ikke gjøres noesærlig for å få pålitelig informasjon om resultatene, atNorges store bevilgning til REACH, som jeg nevnte istad, ikke har gitt forventede resultater, at det er storeforsinkelser i bruk av penger, at det er lite informasjonom hva norske midler brukes til – og det som jeg tok oppi sted, som jeg synes er aller mest ille, at satsingen innen-for utdanning for barn med nedsatt funksjonsevne, somStortinget ved flere anledninger har gitt klare føringerfor at skal prioriteres, faktisk ikke blir det. I Riksrevisjo-nens rapport sier man at nesten ingen prosjekter kanrapportere om antall barn som er nådd, altså kan manikke si hvor mange barn man har nådd ut til. Det er be-kymringsfullt.

Når høyreregjeringen gikk så høyt på banen i sinsatsing på utdanning, mener jeg det er skuffende at manikke ser resultater. Det finnes andre land som har hatt enlang tradisjon for å gå i front på utdanningsområdet,som Storbritannia. Jeg mener at innenfor bistandspoli-tikken generelt må land dele på det de er gode til, brukeden særlige kompetansen de ulike landene har. La f.eks.Norge ta styringen i arbeidet med kvinner, likestilling,helse og klima, og la f.eks. Storbritannia ta føreransvarnår det gjelder utdanning. Jeg tror det ville ha vært enklok tilnærming til hvordan vi bruker midlene til bi-

stand, at land gjør det de er best til. Utviklingsmi-nisterens redegjørelse synes jeg har vært et godt ut-gangspunkt for å ta den debatten, og jeg håper det er endiskusjon vi kan komme tilbake til senere.

Stefan Heggelund (H) [16:06:30]: Jeg var litt un-drende til innfallsvinkelen til representanten PetterEide i replikkrunden, hvor han faktisk brukte ordet atstatsråden hadde «obstruert» regjeringsplattformen pået punkt – som aldri har stått i regjeringsplattformen.Hvis dette er presisjonsnivået i disse debattene, er detkanskje ikke så bra, for å si det slik.

Jeg vil takke utviklingsministeren for en viktig, godog grundig redegjørelse, og jeg er glad for at klima var enså viktig del av den, for klima er i aller høyeste grad ogsåutviklingspolitikk. Det rammer urettferdig, det rammerde fattigste først, allerede fattige mennesker i alleredefattige land som kan få livsgrunnlaget sitt ødelagt. Innen2030 risikerer vi at 100 millioner mennesker skyves ut iekstrem fattigdom på grunn av klimaendringene. Cirkaén milliard mennesker lever i dag uten energi – én milli-ard. Dette er mennesker som vi skal løfte ut av fattigdomsamtidig som vi skal løse klimaproblemene. Ingen kaneller må undervurdere størrelsen på denne utfordrin-gen. Klimakrisen vekker et engasjement for hvordanNorge skal nå målene for 2013 og hvilke tiltak som måiverksettes. Men det styrker også det engasjementet vimå ha for verdens fattige. Derfor er det på sin plass åminne om at hvis man ikke tar klimakrisen på alvor, harman verken en økonomisk forsvarlig politikk eller ensolidarisk politikk. Og derfor må det følges opp med til-tak.

I 2019 er det satt av 6,8 mrd. kr over bistandsbud-sjettet til klima, miljø, hav og fornybar energi. Det arbei-det må prioriteres videre fordi fattige land må få hjelp tilå hoppe over fossilfasen. Så langt er det investert10,9 mrd. kr i fornybar energi gjennom Norfund. Vi måbidra med tilpasning, tilpasning til de klimaforand-ringene som allerede har funnet sted, og forebygging avnaturkatastrofer. Dette skal være en helt sentral del avutviklingsarbeidet. Norge er i dag et foregangsland påklimafeltet, noe som ikke betyr at man kan lene seg til-bake og ta det med ro, snarere tvert imot må man fort-sette med å være enda mer framoverlent, for vi skal fort-sette med å være et foregangsland. Derfor er jeg glad forde føringene som utviklingsministeren hadde i sin goderedegjørelse, for klimapolitikk er definitivt ogsåutviklingspolitikk.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har entaletid på inntil 3 minutter.

Petter Eide (SV) [16:10:26]: Jeg ba om ordet kun forkanskje å komme med en kort merknad til innlednin-

4196 201928. mai – Interpellasjon fra repr. Slagsvold Vedum om at noen i Norge får dårligere ambulansetjenester fordi regjeringen nekter å bruke lovfestede krav om responstid som styringsinstrument

gen av representanten Heggelunds innlegg, en betrakt-ning om meg. Jeg har ingen andre kilder til statsrådensmeninger om returavtalen enn det jeg har lest i medie-ne. Med utgangspunkt i regjeringsplattformen sierutviklingsministeren den 3. februar i Dagsavisen:

«Det er uaktuelt å bruke bistand som pressmid-del i flyktningpolitikken.»Det ble i den samme artikkelen tolket av Jon Engen-

Helgheim fra Fremskrittspartiet. Han sier:«Å benekte en enighet i regjeringsplattform for-

di man ikke liker det er håpløst.»Med andre ord: Det ble altså av en annen represen-

tant i et annet regjeringsparti betraktet som en obstruk-sjon av regjeringsplattformen. Det er mulig at represen-tanten Engen-Helgheim mener at det er upresist. Menjeg oppfatter at slik dette ble tolket i offentligheten, øn-sket utviklingsministeren her å fortelle at han var uenigi denne delen av regjeringsplattformen.

Statsråd Dag-Inge Ulstein [16:11:53]: Det ble gitten utfordring underveis. Det er helt sant som represen-tanten Kjerkol sa, at mensen dessverre er et tabu i altformange kulturer og land. Det er noe vi må gjøre noemed. Det er det mest naturlige i verden, men dessverre,som Ingvild Kjerkol henviser til, hindrer det veldigmange jenter i å få gå på skole i mange av de utviklings-landene som vi også har arbeid i.

Vi har flere prosjekt, bl.a. i Malawi, der det handlerom både holdningsskapende arbeid og kunnskap ommenstruasjon. Vi gir ut bind og sikrer at en får gode ogtrygge toalettfasiliteter. Det har vært med på å bidra til atflere jenter har kunnet fortsette skolegangen sin. Jeghadde nesten fått trykket på knappen rett før jeg kominn her, for å være med på den kampanjen som handlernettopp om det, om at menn må snakke om mensen.Om det ikke er ute allerede, er det på vei ut på verdens-veven for å utfordre enda flere menn til å snakke åpentom mensen. Det er et viktig bidrag, spesielt på en dagsom i dag, den internasjonale menstruasjonsdagen.


Fra Arbeiderpartiets stortingsgruppe foreligger søk-nad om sykepermisjon for representanten AnnikenHuitfeldt fra og med 28. mai kl. 16.13 og inntil videre.

Etter forslag fra presidenten ble enstemmig beslut-tet:1. Søknaden behandles straks og innvilges.2. Vararepresentanten, Mani Hussaini, innkalles for å

møte i permisjonstiden.

S a k n r . 3 [16:13:37]

Interpellasjon fra representanten Trygve SlagsvoldVedum til helseministeren:

«Flere helseforetak vurderer sentralisering av ambu-lansetjenesten – noe som vil gi lengre responstid i distrik-tene. Akkurat nå er det størst bekymring for dårligereambulanseberedskap i Nord-Norge, Trøndelag og Møreog Romsdal, men i sum legger dagens system i helsesekto-ren opp til at alle helseforetak har mulighet til å spare innpå ambulanseberedskap i distriktene. Det mest effektivemottiltaket mot en slik utvikling er å innføre lovfestetresponstid for ambulanse, noe som ville gi en sterkeregaranti for at alle skal ha samme gode helsetilbud uan-sett hvor i landet de bor. Ved å nekte å innføre dennetypen styring aksepterer man at den norske befolkningendeles inn i et A- og et B-lag når det gjelder ambulansetje-nester.

Hvorfor aksepterer statsråden at noen i Norge skalha dårligere ambulansetjenester fordi regjeringen nekterå bruke lovfestede krav om responstid som styringsin-strument i ambulansetjenesten»?

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [16:14:44]: Det erstort engasjement for den grunnleggende beredskapenrundt i Norge. Det er ikke så rart, for det er over 5 000ambulansearbeidere som hver dag jobber for at din ogmin trygghet skal bli ivaretatt. Men det som jeg synes erlitt rart, er at senest i dag tidlig da vi skulle diskutere det,var det ingen fra regjeringspartiene som hadde mulig-het til å ta en debatt om responstid. Jeg synes også deter litt rart, når vi skal ha en debatt i stortingssalen omresponstid, at ingen av medlemmene fra Høyre, Frem-skrittspartiet eller Kristelig Folkeparti møter opp, nårdet er et så stort engasjement rundt omkring i hele lan-det.

Denne uka fikk vi et opprop fra Troms, der ordfører-ne i Ibestad, Tjeldsund, Lenvik og Tranøy, som er valgtinn for Høyre, skrev under på at de så viktigheten av å haet lovfestet krav om responstid. De så at det var viktig ideres nærhet, i deres virkelighet, for deres befolkning,og de skrev under på det ut fra den ombudsmannsrollende har. Kristelig Folkepartis ordfører i Skjervøy skrevogså under og støttet det oppropet, nettopp fordi ved-kommende så at det var viktig for kommunens innbyg-gere med responstid og krav når det gjelder landets am-bulanser. Derfor er det sørgelig at Kristelig Folkeparti,som i utgangspunktet støttet kravet – før de kom inn i re-gjering – ikke deltar i debatten i dag.

I det siste året har Arbeiderpartiet snudd i diskusjo-nen om responstid. Da vi hadde behandling av respons-tid i Stortinget forrige gang, var det ikke flertall, på grunnav at Arbeiderpartiet lente seg mot Høyre og Frem-skrittspartiet. Men etter en grundig debatt – etter et dis-


triktsutvalg i Arbeiderpartiet – har de konkludert med atde støtter Senterpartiets og norske ambulansearbeide-res syn, at det er klokt å ha en responstid for ambulanserrundt i landet. Dermed skulle det ha vært flertall – hvisKristelig Folkeparti også kunne stemme etter sin egenoverbevisning – for det er et flertall blant partiene i Stor-tinget som i dag har sagt at de mener at responstid er etgodt virkemiddel for å styrke landets ambulansetje-neste.

Og når man diskuterer dette: Responstid er jo – ogdet er litt viktig – i seg selv ikke målet. Målet er at du ogjeg skal føle trygghet. Det er klart at det å drive med be-redskap i Norge er krevende. Vi er et ekstremt langstraktland, og vi må hele tiden se hvordan vi kan gjøre det påen best mulig måte. Men politikkens kjerneoppgave erberedskapsarbeid, enten det er politi, forsvar, ambulan-se eller brann. Det er vår kjernejobb. Og så har vi enormeavstander. Hvis man sammenligner Norge med andreland, ser man at Troms og Finnmark, som jeg var innomi stad – det tvangssammenslåtte Troms og Finnmark – erstørre i areal enn Irland. Så selvfølgelig er det mer kre-vende å drive med beredskapsarbeid i Norge enn det eri mange andre europeiske land.

Vi har i utgangspunktet en god akuttberedskap iNorge, men vi hadde et akuttutvalg, og vi har prosesserder man har konkludert med at vi må gjøre ting endabedre. Dessverre har regjeringen i sitt beredskapsarbeidhatt én konklusjon hele tiden, og det er at hvis man skalgjøre ting bedre, er det sentralisering som er svaret – ogdet er å gjøre det såkalt mer robust. Vi har sett det spesi-elt innenfor politisektoren, der man har redusert antalltjenestesteder med over 120. Det har skapt mye lokaluro, og det er også stor uro internt i politiet over at be-redskapsarbeidet har blitt lidende, og ikke minst detforebyggende arbeidet. Men det har vært svaret til regje-ringen: sentralisering.

Når man da går inn på de mest grunnleggende be-redskapsenhetene: ambulanse, helsesiden, politi ogbrann, som er kommunalt, er det interessant å se: Hvemer det som kommer først? Hvem er det som kommerførst til stedet når ting skjer? Det er i all hovedsak brann-vesenet som er først på skadestedet når alle tre enheterblir kalt ut samtidig, og brannvesenet er jo det lokale, detnære, kanskje det som regjeringen ville si er minst ro-bust, for det er ikke sentralisert, men det er nær der folkbor. I tillegg er det forskriftsfestet at de skal ha respons-tid i brannvesenet, i motsetning til det vi har innenforambulansetjenesten.

La oss gå litt inn i tallene når det gjelder landets be-redskapsvirksomheter. Hva er det som er i ferd med åskje? Ta Finnmark som et eksempel. I 2016 var brannve-senet først på skadestedet i 52,7 pst. av tilfellene. Så gikkdet to år, og regjeringen gjennomfører sine reformer,

sine tiltak. Da er det blitt sånn at brannvesenet er førstpå skadestedet i 60,2 pst. av tilfellene. Staten, enten deter ambulanse eller politi, kommer altså sjelden først tilstedet. Det er det det lokale brannvesenet som gjør – detlokale, ofte deltidsbrannmannen, som må gå inn i situa-sjonen. Hvis man ser på det nasjonalt, ser man at helse-vesenet, som statsråd Bent Høie har ansvaret for, varførst på skadestedet i 29,9 pst. av tilfellene i 2016. Det falttil 27 pst. i 2018. Politiet var først på skadestedet i17,5 pst. av tilfellene i 2016 – det falt til 15,3 pst. i 2018.Brannvesenet, det lokale, det nære, lå før på under50 pst, i 2018 var det på 54,8 pst. Dette er altså i løpet avto år.

Tallene fra Direktoratet for samfunnssikkerhet ogberedskap viser én ting, at staten er i ferd med å trekkeseg ut i mye av det nære beredskapsarbeidet rundt om-kring i Norge. Det vi må diskutere her i Stortinget, er:Mener vi at det er rett, eller mener vi at det er feil? Og damå man eventuelt være åpen om det, de som mener atdet er riktig at mer og mer av ansvaret skal overføres tilden lokale deltidsbrannmannen. Vi i Senterpartiet me-ner det er feil og har vært tydelige på det over tid.

I forrige uke var beredskapsministeren her i Stortin-get. Hun tok ikke ansvaret for noen ting, skjøv ansvaretover på alle andre. Nå er helseministeren her, og han hari hvert fall ansvaret når det gjelder ambulanse. Svaret fraberedskapsministeren på vegne av regjeringen i forrigeuke, da vi tok opp at det var en utfordring at brannvese-net stadig oftere kom først, var: Jeg er «glad for at detkommer noen». Det er en uttalelse jeg ikke tror regjerin-gen kan stå inne for, men det var det som ble sagt av be-redskapsministeren i forrige uke.

Så til diskusjonen som jeg håper at Bent Høie kan gåordentlig inn i. I dag har vi veiledende responstiderinnenfor ambulansetjenesten på 12 minutter i sentralestrøk og 25 minutter i såkalt grisgrendte strøk, og i ingenav landets fylker er dette målet nådd. Det er et faktum, vier ikke i nærheten av å nå det målet i noen av landets fyl-ker. Da er min første utfordring til statsråden: Menerstatsråden at det er greit at vi ikke er i nærheten av detmålet? Hvis han mener det er greit, får han være ærlig ogåpen på det, at han mener det er greit at det er brannve-senet som mer og mer skal handle først. Og hvis han ikkemener det er greit, hvilke tiltak vil statsråden treffe, nårHøyre til nå i hvert fall – og regjeringen – har vært imot ålovfeste responstid?

Og så utfordring nr. 2: Ser ikke også statsråden, nårman har de prosessene vi ser nå i Trøndelag, deler avNord-Norge og Møre og Romsdal, at en lovfesting av re-sponstid vil gi en veldig klar føring til landets helsefore-tak om at man ikke kan gjennomføre de sentraliserings-prosjektene som i dag er på diskusjonsstadiet når detgjelder landets ambulansetjeneste, at det vil være en vel-


dig sterk politisk føring, og at det kan være et effektivtvirkemiddel, akkurat som det har vært for brannvese-net?

Jeg håper at selv om regjeringspartiene nesten ikkestiller opp i det hele tatt – heller ikke noen av de 92 had-de mulighet til å stille opp på radio i dag tidlig – så klarerBent Høie å gi et godt svar på hvordan vi kan klare åkomme oss nær responstiden. Det er punkt nr. 1, for deter jo det som er målet. Og hvorfor kan han ikke eventu-elt være åpen for at en lovfesting kan være en god vei ågå for å tvinge helseforetakene til å prioritere den næreambulansetjenesten mer enn det vi ser i dag? Vi kanikke leve med som storting at mer og mer av det lokaleberedskapsarbeidet skal gå fra helse og politi til det lo-kale brannvesenet.

Statsråd Bent Høie [16:23:39]: Når representantenSlagsvold Vedum fremmer en interpellasjon i Stortin-get om dette viktige temaet, regner jeg med at represen-tanten da har som intensjon at det er viktig å diskuteredet i stortingssalen, og at det viktigste ikke er å diskute-re det i media, som en kan få inntrykk av gjennom hansinnlegg nå.

Norge har og skal også i framtiden ha en av verdensbest utbygde og kompetente akuttmedisinske tjenesterutenfor sykehus. Det er det som er regjeringens politikk.Senterpartiet har gjort seg til eksperter i stråmannsargu-mentasjon, der en bygger opp et bilde av hva regjerin-gen mener, og så argumenterer en imot det etterpå.

Disse tjenestene skal bestå av ambulansetjeneste,kommunal legevakt, legevaktsentraler og medisinsknødnummer 113. Tallene fra OECD viser at norske resul-tater er i toppklasse i verden når det gjelder behandlingav akutt hjerteinfarkt og hjerneslag. Det tyder på at vihar en velfungerende akuttkjede.

Det er helseregionene og kommunene som har an-svaret for akuttberedskapen, og jeg vil understreke det –helseforetakene og kommunene. Helsetjenestene skalsammen, uansett ansvarsnivå, sørge for god og forsvarlighelsehjelp til dem som trenger det. Organiseringen avambulansetjenesten har stor betydning for kommu-nens helsetjenester, og organiseringen av den kommu-nale legevakten har selvfølgelig stor betydning for hvor-dan ambulansetjenesten og spesialisthelsetjenestenkan løse sine oppgaver. Ingen kan planlegge disse områ-dene alene – uten å involvere den andre parten.

Akuttutvalget pekte på at kommunene og helse-foretakene kan bli bedre nettopp på samhandlingen omde akuttmedisinske tjenestene. Det er en vurdering somjeg var helt enig i. Derfor stiller akuttmedisinforskriftennå krav til at kommunene og de regionale helseforetake-ne skal sikre en hensiktsmessig og koordinert innsats ide ulike tjenestene i den akuttmedisinske kjeden. Jeg

har også i foretaksmøtet med helseregionene presisertat samarbeidsavtalen skal bygge på en samlet gjennom-gang av den akuttmedisinske beredskapen til helsefore-takene og kommunene, og at det skal være dialog mel-lom helseforetakene og kommunene hvis en skal jobbemed endringer i det akuttmedisinske tilbudet.

Jeg mener det viktigste framover er å se den akutt-medisinske kjeden i sammenheng. Vi vet at helsetje-nestene kommer til å gjennomgå store endringer. Vi fårflere eldre innbyggere, teknologien gir nye muligheter,og vi må se nøye på hvordan vi lager gode pasientforløp,på tvers av tjenestenivå. Derfor vil en i den neste stor-tingsmeldingen om nasjonal helse- og sykehusplan,som kommer til høsten, nettopp ha et tema knyttet tilakuttkjeden og peke ut en strategisk retning for dennede kommende årene.

Helseregionene har ansvaret for ambulansetje-nesten. Vi har en god og desentralisert ambulansetje-neste. Dette kom også fram av NOU 2015: 17, Først ogfremst. Jeg siterer derfra:

«Med lange avstander, spredt befolkning og kli-matiske utfordringer er Norge et utfordrende land ådrive akuttmedisinske tjenester i. Sammenliknetmed andre land har Norge en desentralisert ambu-lansestruktur med en godt utbygget ambulansetje-neste.»Det er stor oppmerksomhet om responstider i am-

bulansetjenesten. I St.meld. nr. 43 for 1999–2000, Omakuttmedisinsk beredskap, ble de foreslåtte kravene tilresponstider fra NOU 1998: 9, Hvis det haster …, gjortveiledende. Målet for akuttoppdrag er at 90 pst. av be-folkningen skal nås av ambulanse innen 12 minutter ibyene og innen 25 minutter i grisgrendte strøk. Betyd-ningen av rask hjelp ved f.eks. hjertestans og hjerneslager godt dokumentert.

Det finnes imidlertid ikke en entydig konsensus omhva som er god eller tilstrekkelig responstid for ambu-lansetjenesten. Akuttutvalget anbefalte derfor ikke detsom Senterpartiet tar til orde for, nemlig å forskriftsfesteresponstidene, men anbefalte at resultater for respons-tid skal publiseres på helsenorge.no., slik at disse kanbrukes til forbedring. Dette er en anbefaling fra det of-fentlige utvalget som jeg har fulgt opp og gjennomført.

I spontanspørretimen 22. mai sa jeg at det var enpositiv utvikling i responstidene både i tettbygde strøkog i grisgrendte strøk sammenlignet med i 2016. Dettevar basert på tallene for 2017. Jeg har først i etterkantblitt gjort oppmerksom på at Helsedirektoratet den9. mai publiserte tall for 2018. Resultatene for 2018 sam-menlignet med resultatene for 2016 viser en forbedringi tettbygde strøk, men en noe dårligere utvikling i gris-grendte strøk. Men tallene for 2018 bekrefter fortsatt atmåloppnåelsen for responstid er bedre i grisgrendte


strøk enn i tettbygde strøk. I tettbygde strøk var ambu-lansen framme på hendelsesstedet innen måltallet i65,5 pst. av hendelsene. I grisgrendte strøk var ambulan-sen framme på hendelsesstedet innen måltallet i 78 pst.av hendelsene.

Dessverre har det vært – og er fortsatt – betydeligeutfordringer med datakvaliteten som ligger til grunn fortallene knyttet til responstid. Ifølge Helsedirektoratethar det også vært utfordringer med tallene for respons-tidene for 2018. Tallene for 2018 mangler responstiderfor Trøndelag og Møre og Romsdal, noe som gjør detkrevende å sammenligne tallene fra årene før. Jeg leggerogså til grunn at helseregionene og Helsedirektoratetgjennomgår og retter opp svakheter i datagrunnlaget,slik at tallene i framtiden får bedre kvalitet. Slik talleneframstår i dag, med de utfordringer jeg har nevnt, kandet synes som om responstidene har holdt seg stabileover tid, og noe under de anbefalte måltallene. Samtidighar antallet oppdrag økt vesentlig.

Jeg reagerer når representanten Slagsvold Vedum isin interpellasjon deler befolkningen inn i et a-lag og etb-lag når det gjelder ambulansetjeneste. Jeg oppfatter atSenterpartiet er enig i akuttutvalgets anbefalinger omulike målsettinger for tettbygde strøk og for grisgrendtestrøk. Betyr det også at Senterpartiet deler folket inn i eta-lag og et b-lag, og vil forskriftsfeste en slik oppdeling avfolket – hvis en skal bruke Senterpartiets egen retorikkpå dette området?

Tidlig start av hjerte- og lungeredning og defibrille-ring er tidskritisk. Det er begrunnelsen for at vi også harsatt i gang en nasjonal førstehjelpsdugnad: Sammenredder vi liv. Målet er å redde liv og skape livslang læringom livreddende førstehjelp i befolkningen. Andre inn-satsområder i dugnaden er å supplere publikumsinnsatsmed akutthjelpere fra politi, brannvesen og frivillige or-ganisasjoner. Et annet innsatsområde er å forbedreAMK-sentralenes funksjon gjennom systematisk opp-læring og trening. Dette er viktige tiltak som redder livog forbedrer beredskapen, ikke minst i grisgrendtestrøk, der det tar lengre tid før ambulansen kommer.

Eksempler på uventet hjertestans viser betydnin-gen av å se den akuttmedisinske kjeden i sammenheng.Forskriftsfesting av responstider for ambulansetje-nesten vil bidra til en ensidig oppmerksomhet på nårambulansen er framme. Det viktige ved akutte hendel-ser er å få kompetent hjelp fram til pasienten, uavhengigav om det er ambulansetjenesten eller annen helse-hjelp. Jeg merker meg at fagfolk tar til orde for at re-sponstiden bør regnes fra når pasienten får hjelp fra før-ste ledd i kjeden. Helsedirektoratet har ansvaret for denasjonale kvalitetsindikatorene og må også vurdere omindikatorene bør revideres, i tråd med denne typen inn-spill.

To faktorer er sentrale for kvaliteten på ambulanse-tjenesten: – tiden det tar før hjelpen er framme– kompetansen hos dem som kommer

I enkelte grisgrendte områder er det svært få opp-drag. Ved enkelte ambulansestasjoner utgjør bered-skapstiden over 90 pst. Det gir utfordringer når det gjel-der det å opprettholde kompetansenivået blant perso-nellet, og kan føre til at kvaliteten i tjenestetilbudet blirdårligere.

Representanten Slagsvold Vedum trekker framNord-Norge og Midt-Norge og uttrykker bekymring forambulansetilbudet i disse regionene. Helse- og om-sorgsdepartementet har innhentet informasjon fra deto regionene om hva som er gjort for å sikre god bered-skap.

Helse Nord opplyser at de har en desentralisert am-bulansetjeneste, og at beredskapen i 2015 ble styrketmed ambulansehelikopter på Evenes. Antallambulansebiler er stabilt. Kurs, regelmessig trening ogfagdager er viktige tiltak i ambulansetjenesten, særligfor dem som har færre pasientoppdrag. Det er innførtretningslinjer for risikostyring. Ved planer omendringer i ambulansestrukturen skal det gjennomføresROS-analyse sammen med de berørte kommunene.

Helse Midt-Norge opplyser at de samlet sett har engodt utbygd akuttberedskap, bestående av 66ambulansestasjoner, 4 båtambulanser, flere luftambu-lansebaser for ambulansefly/ambulansehelikopter ogredningshelikopter. Det er satt i gang et prosjekt, Rø-rosprosjektet, som prøver ut en framtidsrettet modellfor mobilintegrerte helsetjenester. Rørosprosjektet er etsamarbeid mellom St. Olavs hospital og Røros kommu-ne, der ambulansepersonellets kapasitet brukes i lokalhelsetjeneste og i det forebyggende arbeidet. HelseMidt-Norge har opplyst at de nylig har gjennomgått da-tagrunnlaget for responstider. Gjennomgangen viser atresponstidene er betydelig bedre enn tidligere anslått.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [16:33:55]: Det somer helt grunnleggende når vi diskuterer responstid, er atvi har hatt en veiledende norm siden år 2000, altså inesten 20 år. Når vi ser på statistikken i etterkant, nårdet snart har gått 20 år, er vi i nærheten av å nå de mål-settingene Stortinget selv satte for 20 år siden? Svaretpå det er helt klart nei. Da må vi diskutere det, og regje-ringen må være åpen om det hvis man mener at målset-tingene om at man skal nå 90 pst. av dem som bor i gris-grendte strøk, innen 25 minutter og 90 pst. av dem sombor i bynære strøk, innen 12 minutter, er feil. Hvis manikke ønsker å nærme seg de målene, blir de etter hvertuten innhold. Det klarte ikke Bent Høie å klargjøre, om


han mener at de normkravene som ble satt for 20 år si-den, er en urealistisk målsetting.

Vi mener det er en god målsetting. Så kan man alltiddiskutere om man kan gjøre ting enda bedre, men manmå i hvert fall føre en politikk som gjør at vi kan nærmeoss målet om at 90 pst. av befolkningen har trygghet forat man blir nådd innenfor de målsettingene som ble sattfor 20 år siden, om 12 minutter og 25 minutter. Det bleogså gjentatt av akuttutvalget at man synes det var enklok tilnærming.

Et spørsmål som jeg håper statsråden kan svare på,som statsråden for beredskap ikke kunne svar på i forri-ge uke, er: Er det tilfredsstillende for regjeringen at detstadig oftere er brannvesenet, deltids brannmannen el-ler deltids brannkvinnen, som skal ta oppdrag enten deter for helseforetak, på vegne av statsråd Bent Høie somer sjef for helseforetakene, eller innenfor justissektorenfor politiet. Det er en bekymringsfull utvikling. Det somkommer til å skje over tid, hvis det i store deler av landetblir mer og mer belastning på brannvesenet og deltidsbrannmannen, er at det kan bli vanskeligere å rekrutte-re deltids brannmenn fordi en får mer og mer belast-ning, og det går mer og mer utover annet yrkesliv, annenyrkesaktivitet. Den debatten må regjeringen ta. Det erregjeringen som til sjuende og sist har ansvaret for be-redskapen i landet vårt, og at det skal være trygt å bo ialle deler av Norge. Det har vært en styrke for Norge at vihar bodd i alle deler av landet. Da må vi ha en grunnbe-redskap når det gjelder politi, ambulanse og brann, påbåde store og små steder. Nå er det stadig flere stederhvor man opplever at politi og helsepersonell ikke er desom er der først, men at det er brannvesenet. Så min ut-fordring til statsråden er: Kan han klargjøre om han sy-nes det er en god målsetting å nå de veiledende respons-tidene på 25 minutter og 12 minutter? Det burde væremulig å si om han synes det er et mål. Og synes han deter en god utvikling at brannvesenet stadig oftere er desom kommer først på skadested?

Statsråd Bent Høie [16:37:03]: Jeg tror dette er detenkleste spørsmålet jeg noen gang har fått av represen-tanten Slagsvold Vedum, og jeg kan gjenta det jeg sa ihovedsvaret: Ja, jeg mener at de tallene er veldig gode åstyre etter. Det er også årsaken til at jeg umiddelbartfulgte opp det offentlige utvalget om akuttmedisinsketilbud utenfor sykehus, som anbefalte at disse talleneble innført som en nasjonal kvalitetsindikator – og deter gjennomført.

Utvalget vurderte Senterpartiets forslag. Jeg opple-ver at Senterpartiet stadig refererer til dette utvalgetsom det som har autoritet på området. Det er jeg heltenig i, men da er jeg veldig overrasket over at Senterpar-tiet totalt ser vekk fra at utvalget aktivt tok stilling til at

en ikke burde innføre dette som en forskrift. Når jeg hø-rer representanten Slagsvold Vedum snakke om for-skriften, hører jeg egentlig representanten snakke om atforskriften skal være et slags mål å strekke seg etter. Davil det ikke ha noen annen betydning enn det som alle-rede er tilfellet, nemlig at helseregionene allerede harsom oppdrag å følge opp de nasjonale kvalitetsindikato-rene – ved siden av at det vil undergrave betydningen avforskriften fordi det da ikke vil bli oppfattet som en lov,men som noe en skal strekke seg etter. Det vil være enveldig dårlig løsning.

Konsekvensene av det Senterpartiet foreslår – hvisen faktisk ute i Helse-Norge skal forholde seg til det somen forskrift, som en lov, som en skal holde uansett – vilvære at en er nødt til å opprette en rekke ambulansesta-sjoner som vil ha to–tre oppdrag i uken. Disse skal be-mannes med kompetent personell. Det skal være utstyrpå samme nivå som på de andre ambulansestasjonene,regner jeg med. Og da må jeg spørre Senterpartiet: Hvatror de er sannsynligheten for at vi kommer til å klare årekruttere kompetent og flinkt ambulansepersonell tilalle disse nye stasjonene med så få oppdrag? Jeg tror defleste ser at det ikke vil være realistisk.

Men de tallene som vi har satt, skal vi styre etter.Helseregionene blir målt på det. Vi ønsker en desentra-lisert ambulansestruktur med ambulansetjenester, mensom det offentlige utvalget som representanten Slags-vold Vedum ofte refererer til, var veldig tydelig på: Det erden samlede akuttmedisinske kjeden som er avgjørendefor befolkningens trygghet. Derfor er jeg også veldig ty-delig på at i de tilfellene helseregionene har planer om ågjøre endringer i ambulansestruktur, skal det gjøres inøye samarbeid med kommunene, og ROS-analyseneskal gjennomføres sammen med kommunene – fordidette henger sammen.

Kjersti Toppe (Sp) [16:40:24]: Dette var ein veldigavklarande interpellasjon, når vi høyrer på det sisteinnlegget til statsråden. Der hevdar han, med forakt istemma, at dersom ein skulle tatt Senterpartiets forslagpå alvor, ville det bety at ein måtte oppretta mange flei-re ambulansestasjonar i strøk der det nesten ikkje burfolk. Det vi føreslår, er at ein skal retta seg etter dei rett-leiande responstidskrava. Vi føreslår ikkje noko tøffarekrav – at ambulansen skal koma fortare. Vi berre føre-slår at dei responstidskrava som har vore gjeldane si-dan 2000, faktisk må fungera der ute.

Når statsråden seier at dette er heilt umogleg å få til,seier han samtidig til Stortinget at han og regjeringaikkje har tenkt å la desse responstidskrava vera gjeldan-de for folk ute i distrikta. Det var klare ord for pengane.At ein skal ta det inn i nokre kvalitetskrav, vil jo vertagjort. Men vi forstår med ein gong at det ikkje vil få no-


kon konsekvensar. Statsråden har ikkje noko mål om atdesse krava skal nåast, fordi dei er umoglege, som hansjølv sa frå talarstolen. Det er på grunn av dette vi harvore engasjerte i denne saka heile tida, for vi ser at regje-ringa ikkje har eit mål om å gjera responstidene betreder ute. Det er nesten eit mål om det motsette – for dettehar altså ikkje regjeringa råd til.

Når eg høyrer svaret frå statsråden her, er eg endasikrare på at vi er nøydde til å lovfesta dette, om ein skalfå likeverdige tilbod der ute. 25-minuttsgrensa, nokosom eigentleg allereie er veldig lang tid, må vera eitminimum som ein må kunna forventa for 90 pst. av be-folkninga – ikkje alle, men altså 90 pst. må kunna for-venta at ein ambulanse kjem på plass innan den tida.

Statsråden viste til at akuttutvalet ikkje føreslo lov-festa krav. Nei, det er sant, men heile utgangspunktet forakuttutvalet var jo ein sterk kritikk mot at regjeringaikkje hadde gjort nok for å styrkja det prehospitale til-bodet. Dei skildra ein situasjon der det var ei samtidigsentralisering av både legevakt, akuttmottak og ambu-lansetenester, og dei meinte at det måtte koma ei storstyrking av det prehospitale tilbodet. Det som skjer, er atmange helseføretak har planar om kutt i ambulansetil-bodet. Vi kan ta Helse Møre og Romsdal som det sisteeksempelet, som i tillegg til å flytta fødeavdelinga og gidei fødande lengre reiseveg, skal kutta ca. 10 mill. kr –var det vel – som ligg over den tenesta som eit krav tilinnsparingar. Det vert ikkje kortare responstid av at einskal spara 10 mill. kr.

Det er òg slik at statsråden tar fatt i det eine punktetsom akuttutvalet føreslo, og meiner at det er ei forkla-ring på kvifor ikkje regjeringa gjer meir for å styrkja am-bulanseberedskapen ute i distrikta og elles. Vi har tjue årmed rettleiande krav til responstid, og vi ser inga be-tring. Difor er det godt grunngitt når Senterpartiet eropptatt av denne saka.

Det er òg slik at statsråden ikkje har følgt opp akutt-utvalet i ei eiga stortingsmelding. Det er ganske spesielt.No seier statsråden at dette skal inn i Nasjonal helse- ogsjukehusplan – ja, på same måten som samhandlingskal inn i Nasjonal helse- og sjukehusplan fordi ein ikkjevil evaluera samhandlingsreforma, på same måten sompsykisk helse skal inn i Nasjonal helse- og sjukehusplanfordi ein ikkje ville levera ei eiga stortingsmelding ompsykisk helse. Dette er jo berre prat for å koma unna detsom faktisk er realiteten der ute. Sanninga er at det erakutthjelparar der ute som må overta mykje av det somhar vore ambulanseoppdrag før. Akutthjelparar haringa slik helseutdanning. NOU-en anbefalte ei utgreiingav akutthjelpeordninga. Det følgjer statsråden og regje-ringa ikkje opp. Senterpartiet har gode argument for åføreslå ei lovfesting, og det er berre så synd at ikkje regje-ringa følgjer det opp.

Carl-Erik Grimstad (V) [16:45:41]: Først vil jeg be-rømme representanten Slagsvold Vedum for å ha tattopp dette spørsmålet, som gir oss anledning til å utdy-pe dette her i salen, for det er et viktig spørsmål. Noe avfrykten som oppstår i befolkningen når man sier at be-redskapen i norsk ambulansetjeneste er for dårlig, børåpenbart belyses her i salen. Så må jeg bare beklage atden henvendelsen som kom fra NRK, ikke kom fram tilmeg. Vi har åpenbart litt å gå på når det gjelder respons-tid i vår egen beslutningskjede, (munterhet i salen) el-lers ville jeg ha vært der.

Det er krav til responstid, som det har blitt sagt herflere ganger, og det er noe å strekke seg etter. Dette er etansvar for både de regionale helseforetakene og kom-munene. Siden representanten Slagsvold Vedum nevnteMidt-Norge, vil jeg bare henvise til de mangeSenterpartistyrte kommunene i dette området, der ogsånoe av ansvaret for å høyne beredskapen ligger.

Jeg kan ikke unnlate å si at vi kan ikke se på respons-tid som den eneste faktoren som er av betydning for pa-sientene i Norge. Det er pasientsikkerheten vi må debat-tere, og vi må ikke se oss blinde på responstid. Da er dethelt åpenbart – og dette vet representanten Toppe, somnettopp var på talerstolen – at vi i dette regnestykketogså må legge inn den kompetansen som har blitt byg-get opp i ambulansetjenesten de siste årene, og som nåer i ferd med å få gjennomslag i alle norske ambulanser,ikke minst også utstyret i ambulansene. Så pasientsik-kerheten er betydelig forbedret. Man kan sikkert setteinn flere ambulanser – det er godt mulig – men det kanikke gå på bekostning av utstyret eller ambulanseutdan-nelsen.

Siden dette temaet kom opp, har jeg hatt gleden avå lese en 50-siders beredskapsanalyse som er foretatt avHelse Midt-Norge. Jeg antar at representanten SlagsvoldVedum ville vært en smule mer ydmyk hvis han haddelest den rapporten, som kom i 2018. Den peker på et vel-dig alvorlig problem, selvfølgelig. I 2017 var det 105 am-bulanser i Helse Midt-Norges område. Det ligger an til atvi kommer til å trenge 126 ambulanser i 2030. Dette er etproblem som alle regjeringer vil måtte forholde seg tilfram til det årstallet.

Det som er interessant i den rapporten, er at når detgjelder tiltak som skal settes inn, vises det bl.a. til at deter en rekke unødvendige transporter. Det må vi kommetil livs, står det i rapporten. Det er helt åpenbart riktig.Dessuten må ressursutnyttelsen i hele beredskapskje-den styrkes. Det er også helt åpenbart riktig. Dessutenmå samvirket mellom kommunene og de regionalehelseforetakene styrkes, slik det gjøres f.eks. på Røros ien glimrende modell, som har vært vellykket.


Siden vi er i Midt-Norge, må jeg dessuten nevnehelseplattformen, som kommer til å gjøre ambulanse-tjenesten mye mer effektiv i tiden framover.

Når det gjelder utdanning av paramedisinere, derVenstre, etter representanten Slagsvold Vedums me-ning, kanskje er litt irriterende, har vi det fire steder ilandet nå. Det er en treårig bachelorutdanning vedNord universitet, OsloMet, Universitetet i Tromsø ogUniversitetet i Stavanger. Det representerer en formida-bel økning i kvaliteten på norsk ambulansepersonell,som jeg synes vi ikke bør unnlate å ta med oss inn i den-ne debatten.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [16:50:08]: Jeg skjøn-te på siste innlegg at jeg var både selvhøytidelig og irri-tert, men jeg er verken selvhøytidelig – jeg håper i hvertfall ikke det – eller så veldig irritert, men jeg synes ikkestatistikken er bra nok når man ser på hvordanresponstiden for norske ambulanser er. Og det er jegbekymret over, for det er mange som har opplevd atambulansen ikke har kommet i løpet av kort tid. Nårdet er snakk om omfattende statistikk som dette, vil detvære mange som har opplevd at det tar mye mer enn30 minutter og 40 minutter, for statistikken viser gjen-nomsnittstall. Jeg opplever at regjeringen ikke er be-kymret over at man ikke er i nærheten av å oppnå må-lene for responstid.

I det siste innlegget som statsråd Høie holdt, virketdet egentlig som om han var fornøyd med at man ikkenærmet seg målet for responstid. Det er ikke et problembare for meg eller enkelte av representantene her i salen– det er jo et problem for dem som har akutte helse-hjelpsbehov rundt omkring i Norge. Hvis man fårhjerneslag eller hjerteinfarkt, hvis det skjer en bilulykkeeller noe annet, skal folk være trygge på at det kommerfolk så raskt som mulig til ulykkesstedet. Når vi da ser atdet med de virkemidlene som har blitt gjennomført, re-elt sett ikke har blitt en bedring av responstiden, er detpå tide å diskutere om vi skal ta i bruk nye virkemidler,som vi gjorde innenfor brannvesenet, der det er for-skriftsfestet. Brannvesenet er den delen av norsk bered-skap som stadig oftere er raskest på skadestedet – politiog ambulanse er det stadig sjeldnere.

Når det gjelder politi og ambulanse, er det er statensansvar. Det må jo være et nederlag for Høyre, Frem-skrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre at de somer under regjeringens ansvar, stadig oftere kommer sisttil et skadested, mens de som er under det kommunale,lokale ansvaret, er de som må ordne opp i stadig flere til-feller.

Statsråd Bent Høie har i runde etter runde ikke svartpå om han og regjeringen synes det er en god utviklingat norske brannmannskaper må ta over flere politiopp-

gaver og flere helseoppgaver fordi responstiden ikke ergod nok i verken politiet eller ambulansetjenesten.

Reelt sett er det nå egentlig et flertall i salen for lov-festing av responstid for ambulansetjenesten. Arbeider-partiet gikk imot helsefraksjonen her på Stortinget, mendet var et stort engasjement på landsmøtet, og en gikkinn for det der. Derfor ble det et flertall for det i Arbei-derpartiet. Kristelig Folkeparti var aktive tilhengere avdet før de gikk inn i regjering. Jeg håper at også statsrådHøie legger prestisjen til side og sier at man skal ta nyegrep, for utviklingen har gradvis gått i negativ retning.Men takk og pris for at vi har veldig mye dyktig ambu-lansepersonell rundt omkring i Norge som gjør en sam-vittighetsfull og god jobb hver eneste dag.

Statsråd Bent Høie [16:53:26]: Jeg er litt usikker påverdien av at representanten Slagsvold Vedum stillerspørsmål, for han er åpenbart ikke interessert i svarene,eller han lytter ikke når det blir gitt svar.

Jeg har vært overtydelig både i mitt hovedinnlegg ogi mitt neste innlegg på at regjeringen står bak de re-sponstidene som er anbefalt av det offentlige utvalget,og jeg har fulgt opp anbefalingen ved å innføre den somen nasjonal kvalitetsindikator, noe den ikke var da re-presentanten Slagsvold Vedum satt i regjering. Dette ernoe vi måler helseforetakene på, og som vi selvfølgeligønsker at de skal nå, hvis ikke hadde vi jo ikke gjort det.

Jeg registrerer at når representantene Toppe ogSlagsvold Vedum snakker om sitt forslag om å forskrifts-feste responstiden, snakker de om det som om det fort-satt skal være en målsetting, og dermed er jeg svært usik-ker på om de egentlig mener noe annet enn det regjerin-gen gjør.

Nå har vi store utfordringer med tallene bakover itid – men det vi ser, er at utviklingen har vært relativtstabil, samtidig som det er kommet flere ambulanser, ogdet har vært en økning i antall oppdrag. Det som vil væreavgjørende videre – utover det å selvfølgelig fortsattvære oppmerksom på responstiden – er å få den akutt-medisinske kjeden til å fungere bedre sammen. Det be-tyr at en også må se på de lokale ressursene som en res-surs – ikke som et alternativ til det helseforetakene haransvar for, for ambulansen, men som en del av en hel-het. Dette var også en viktig del av akuttutvalgets anbe-falinger.

Når f.eks. kommuner, som Senterparti-styrte Bjerk-reim kommune, innfører lokale responsteam i sin kom-mune, betyr det en betydelig styrking av befolkningenstrygghet. Det har bidratt til en bedring av rekrutteringentil de kommunale helse- og omsorgstjenestene. De somjobber på sykehjem og i hjemmesykepleien i Bjerkreimkommune, sier at de har fått en mer spennende og fagliginnholdsrik jobb å gå til. Det har også bidratt til mer sta-

2019 420328. mai – Interpellasjon fra repr. Sem-Jacobsen om å få styrket tilliten til den redaktørstyrte journalistikken i Norge, med henvisning til framvekst av alternative medier og produksjon og spredning av «fake news»

bil bemanning. Dette er ikke noe negativt, dette er posi-tivt. Det betyr ikke at Helse Stavanger skal trekke seg til-bake med sine ambulanser; det betyr bare at en der harevnet å se de lokale ressursene sammen med ressursenesom kommer fra spesialisthelsetjenesten – til beste forinnbyggerne.

Det er det som er mitt krav til helseforetakene, ogdette kommer til å bli ytterligere utdypet i Nasjonal hel-se- og sykehusplan.

Presidenten: Debatten i sak nr. 3 er dermed omme.

S a k n r . 4 [16:56:33]

Interpellasjon fra representanten Åslaug Sem-Jacob-sen til kultur- og likestillingsministeren:

«Redaktørstyrte journalistiske massemedier er en avde viktigste bærebjelkene i et demokratisk samfunn. Debidrar til en mer opplyst og bredere samfunnsdebatt ogkontrollerer maktutøvelse. Men skal de fungere godt, erde avhengige av at befolkningen har tillit til den journa-listikken som produseres. De siste årene har det vært storframvekst av alternative medier og produksjon og spred-ning av «fake news». Dette truer tilliten og troverdighetentil de seriøse redaktørstyrte mediene, noe som i sin turrokker ved hvilke sannheter vi har å forholde oss til nårdemokratiet vårt skal formes. Mange redaktører sier atdet beste botemiddelet er at de fortsatt får muligheten tilå produsere god og grundig journalistikk.

Hvordan vil statsråden bidra til å styrke tilliten tilden redaktørstyrte journalistikken i Norge»?

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) [16:57:37]: Jeg var skik-kelig glad for internettet da det kom. Det var en fantas-tisk mulighet og ikke minst veldig praktisk for meg somjournalist, både til å innhente kunnskap og informa-sjon og til å spre journalistikken min – og andres. Mendet ble fort tydelig for journalister at man måtte sjekkegodt om kilden man hadde på nettet, var troverdig. Forman ville jo ikke miste tillit, bli tatt på feil, felt i PFU ogødelegge ryktet til både seg selv og mediet man jobbet i.

Så kom sosiale medier, og jeg jublet: for en vanvittiggod måte å spre det journalistiske stoffet på, og så bradet skal bli med masse interaksjon og dialog om stoffet.Og enda bedre: Alle kan jo være sin egen publisist, blog-ge og lage egne nettsider. For en nydelig demokratise-ringsprosess vi er inne i, for et løft for ytringsfriheten,tenkte jeg – lenge.

Men selv om jeg fortsatt er begeistret for sosiale me-dier og alle mulighetene internett gir, og vil forsvareytringsfriheten med nebb og klør, har vi de siste åreneopplevd at nettet og sosiale medier også er blitt en kildetil mye negativt, som netthets og ufine kommentarfelt –senest i dag omtalt av statsministeren som noe som gjør

Norge til et dårligere sted å vokse opp. Og de er en trusselfor den frie pressen og demokratiet, gjennom spredningav innhold med litt vel lettvintomgang med sannheten,og ofte også publisering og spredning av direkte falskenyheter satt ut med vilje – for å oppnå alt fra bare å væregøy, til det som er mer problematisk: «fake news» for å gilitt ekstra argumentasjon i politiske saker eller faktiskogså påvirke valg.

Mange av disse falske nyhetene, iallfall mange av develdig entydige og lite balanserte sakene sett med tradi-sjonelle presseetiske standarder, publiseres på nettavi-ser og nettsider som ikke følger vanlige presseetiske re-gler og derfor enkelt kan slenge om seg med påstanderom at det nettopp de skriver, publiserer og mener, ersant. De blir ikke ettergått eller dømt i PFU for så å måttebeklage. De kan altså bare påstå at de snakker sant.

Da har vi fått et problem, ikke fordi tradisjonellemedier ikke har godt av at noen ser på verden med an-nerledes øyne enn dem selv – det er topp med mange ogulike stemmer, jeg synes absolutt det, men vi har fått etproblem fordi så mange såkalte alternative medier på-står at andre medier ikke snakker sant. De utfordrer re-daktørstyrt presse og tilliten til den, og de får dessverregehør i stadig voksende kretser. Siden demokratiet vårter helt avhengig av at befolkningen har stor tillit til me-diene for å kunne ha en opplyst og god debatt, sliter vinår det rokkes ved hvilke sannheter vi skal bli opplyst av.

Når befolkningen oftere og oftere opplever eller fårfortalt at nyheter de tror på, er falske, eller at kampanje-journalistikk forkledd som objektive nyheter fra alter-native medier framstår troverdig, samtidig med at desamme alternative mediene påstår at redaktørstyrtemedier ikke skriver sannheten – ja, da blir det forvirren-de. Plutselig kan vi komme til et punkt der befolkningenegentlig ikke lenger har nok tillit til mediene og vi be-finner oss i en situasjon der vi ikke har et felles holde-punkt for hva som er sant og ekte av informasjon.

Hvordan skal det da gå med politikken, med debat-ten – og med demokratiet vårt? Hvilken opplyst debattfår vi når det vi diskuterer, ikke baserer seg på en fellesforståelse av fakta?

Dette bekymrer meg. Og det bekymrer mange an-dre.

Denne utfordringen omtales i mediemeldingensom er behandlet i komiteen, men der adresseres kan-skje ikke så mange konkrete løsninger. Det er grunnentil at jeg i dag har reist denne interpellasjonen, der jegpeker på hvor viktig det er at befolkningen har tillit tilmedienes journalistikk for å opprettholde demokratietvårt, og der jeg spør medieministeren vår hvordan hunvil bidra til å styrke tilliten til den redaktørstyrte journa-listikken vår.


Det er min klare mening at det systemet som redak-tørstyrte medier har jobbet etter, med Vær Varsom-pla-katen, med Redaktørplakaten og med Pressens FagligeUtvalg som klageinstans, har fungert veldig bra i mangetiår. Det har gitt journalistene etiske retningslinjer for åpresentere samfunnsnyttige, opplysende, viktige og san-ne nyheter til befolkningen – noe jeg mener de i det sto-re og hele virkelig har lyktes med.

Tilliten til norske medier har da også vært svært høy.Men nå er den synkende, viste Medieundersøkelsen,som ble presentert under Mediedagene i mai. Der komdet fram at tiltroen i befolkningen til mediene har faltfra 85 pst. til 81 pst. på ett år. Nå skyldes nok dette flereting enn framveksten av «fake news» og alternative me-dier, men Medieundersøkelsen fortalte også at hele42 pst. sa seg helt eller delvis enig i at norske medier oftegir et uriktig bilde av det norske samfunnet. Og 47 pst. iår mot 41 pst. i fjor mener at med internett og sosialemedier er de tradisjonelle mediene blitt mindre viktigefor demokratiet. Dette er ikke så gode tall, synes jeg.

Så hva kan vi gjøre? Det har jeg spurt mange i ogutenfor mediebransjen om det siste året. De fleste føleravmakt. Noen snakker om å stenge sider og stenge nedsosiale medier, andre om å nekte ulike typer innhold ogslå mye hardere ned på publisering og spredning av fal-ske nyheter. Jeg mener stenging og det å nekte nettsideri ytringsfrihetens navn ikke er veien å gå.

Så hva annet kan vi gjøre? Vel, vi kan selvfølgeligjobbe for at befolkningen får mer kunnskap om hvor-dan de kan avsløre «fake news», forstå at de blir utsatt forkampanjejournalistikk, eller at det er annonseinnholdog ikke en objektiv journalistisk artikkel de leser.

Det er det behov for – ikke minst i den eldre garden– noe gårsdagens lansering av en undersøkelse gjort avMedietilsynet viste. Halvparten av de over 60 år klarerikke å avsløre falske nyheter eller er usikre på om nyhe-ter er falske, og også de under 30 år sliter. Medietilsynetsier vi trenger et krafttak for å øke den kritiske medie-forståelsen. Ja, bra, sier jeg – litt usikker på hvordan, menjeg vet at vi har fått et undervisningsopplegg for å læremer om å avsløre «fake news» for ungdom mellom 13 og18 år i skolen, som jeg håper fungerer bra, som man kan-skje kan lære av, og som kan utvides til andre grupper.

Også NRK Super har den siste tiden hatt en størresatsing på å lære barn om kritisk tenkning og «fakenews», bl.a. gjennom dramaserien «Jakten på sann-heten». Dette bejubler jeg og tenker at NRK bør følgeopp også for andre grupper. Både de og andre seriøsemedier bør ikke være redde for å framstå unødvendigpolitisk korrekte eller selvopptatte om de framover la-ger mer stoff om hvordan deres egen journalistikk fak-tisk blir utformet etter strenge etiske retningslinjer.

Men så har vi nye utfordringer som kommer, som«deep fakes», altså veldig avansert manipulering av le-vende bilder. Dette er en teknologi som Reuters underMediedagene sier at de prøver å avsløre. Men det er vel-dig vanskelig, for de som vil avsløre denne typen «fakes»,vil alltid ligge et hestehode etter.

Initiativ som faktisk.no er jeg også glad for. Slik fak-tasjekking tror jeg det er behov for om dagen. Men dentypen faktasjekker bryr nok dessverre ikke en del alter-native medier seg så veldig mye om. De slår gjerne barefast at faktasjekker ikke er fakta.

Så da koker det etter min mening ned til troverdig-heten til avsenderen. Er avsenderen av et filmklipp elleren sak troverdig som resultat av at jeg som leser, lytter el-ler titter vet at avsenderen er seriøs, redaktørstyrt og haret godt omdømme fordi de gang på gang har vist at debedriver god og etterprøvbar journalistikk, da har destore muligheter til å opprettholde tilliten min.

Et av de beste virkemidlene for å opprettholde tilli-ten til redaktørstyrte medier er ifølge bransjen selv,både i høringer og når jeg har spurt dem, at de får mulig-heten til å lage skikkelig god journalistikk. Jo flere godeavsløringer, påpekninger, beskrivelser, rapporteringerog historier i mediene som setter dagsorden, påvirkerfolks situasjon til det bedre og endrer politikk og politis-ke avgjørelser, desto mer styrkes befolkningens ønskeom og tillit til mediene.

Så hvordan kan vi som politikere bidra til å få mergod, grundig og etterprøvbar journalistikk i en tid medi-ene selv beskriver som kritisk fordi de sliter medannonsesvikt på grunn av Google og Facebook, kreven-de digitaliserings- og omstillingsfaser og ikke minstframveksten av «fake news» og alternative medier?

Vi i familie- og kulturkomiteen var i september iWashington og besøkte Newseum og Freedom Forum.Der møtte vi sjefen sjøl, den gamle avissluggeren GenePolicinski, som er en ivrig samfunnsdebattant og en avgrunnleggerne av USAToday. Vi fikk hans syn på fram-veksten av alternative medier og «fake news» og påvirk-ningen på journalistikken og det amerikanske samfun-net. Det han sa, var ikke oppløftende. Det jeg husker al-ler best, var at han sa at han i hele sitt liv hadde vært eninsisterende motstander av pressestøtte fra myndighe-tene. Pressens uavhengighet var nummer én – fram tilnå, for nå mente han for første gang at pressestøtte villevære et bra tiltak også i USA, i hvert fall midlertidig.

Vi i Senterpartiet mener som Policinski at nå er ti-den inne for å bruke pressestøtten aktivt som tiltak for åsørge for at tilliten og utbredelsen av seriøse redaktør-styrte medier opprettholdes – at de ikke kutter så myeøkonomisk at journalistikken også ødelegges. Vi menerat vi som politikere har et ansvar for bidra til å styrke til-liten til denne journalistikken og til avsenderen, og vi


håper medieministeren, som har det øverste mediepoli-tiske ansvaret i landet, er enig i det – og at hun har noengode forslag til hvordan.


Statsråd Trine Skei Grande [17:07:44]: De redak-tørstyrte journalistiske massemediene har tradisjoneltvært ansett som et særlig viktig element i vår demokra-tiske infrastruktur. Disse mediene har en sentral rollefor den politiske debatten og for meningsdannelse –det som utgjør kjernen i vår demokratiske begrunnelsefor ytringsfriheten. Derfor er jeg glad for at representan-ten fremmer en interpellasjon, slik at vi får diskutertprinsippene bak dette i Stortinget. Ut fra sakens viktig-het skulle man egentlig ventet seg en stappfull presselo-sje, men den var blankende tom i dag.

Utviklingen av nye medieformer har grunnleggen-de endret rammebetingelsene for de tradisjonellemassemediene. Med en rekke nye muligheter for kom-munikasjon kan alle i dag være publiserere. Samtidig vetvi at den informasjonen vi har tilgang på, ikke alltid ertroverdig eller har den tilliten eller kvaliteten som denopplyste demokratiske samtalen og meningsdannelsenbør basere seg på. Én av utfordringene for dagens medi-ebruk er å skille god informasjon fra dårlig, velfundertestandpunkt fra konspirasjonsteorier og balanserteframstillinger fra forutinntatte meninger. Her har re-daktøren og det redaktørstyrte journalistiske mediet enavgjørende funksjon.

Vi trenger ikke bare et mangfold av medier og jour-nalistikk. Det er også nødvendig med tillit. Når vi gjøross opp en mening om politikk eller andre samfunns-spørsmål, er informasjonen og de perspektivene vi mot-tar gjennom mediene, en sentral del av meningsgrunn-laget vårt. Hvis vi ikke kan stole på at utvalget og fram-stillingen av medias saker er relevante, sannferdige ogbasert på sakkunnskap, mister vi et viktig grunnlag formeningsdannelse og diskusjon. At vi har tillit til at me-dia er kilder til troverdig informasjon, er dermed en for-utsetning for at media kan utføre sin demokratiske opp-gave.

Skal mediene ha en demokratisk funksjon, må devære uavhengige av de maktstrukturene de skal overvå-ke. I tillegg må allmennheten ha tillit til den uavhengig-heten. Bare da kan medienes innhold gi grunnlag for enfri og opplyst politisk meningsdannelse. Derfor er re-daksjonell uavhengighet fra myndigheter både et poli-tisk mål i seg sjøl og et hensyn bak utformingen avstøtteordninger, regelverk og forvaltningssystem som vihar på medieområdet.

I dag har vi gode tiltak gjennom mediestøtten, bådeden indirekte støtten i form av momsfritak for nyhets-

medier og den direkte mediestøtten. Her har regjeringaallerede tatt grep for å styrke norske medier. Elektronis-ke nyhetsmedier har fått momsfritak, og produksjons-tilskuddet er gjort plattformnøytralt. Det har vært vikti-ge tiltak for å gi nyhetsmediene bedre vilkår til å produ-sere god og grundig journalistikk.

Et annet tiltak regjeringa har kommet med, er opp-rettelsen av en tilskuddsordning for innovasjon og ut-vikling. Målet med denne ordningen er å stimulere tilredaksjonell, innholdsrettet innovasjon og å utvikle ny-hets- og aktualitetsmedier. Vi ser behovet for en slikordning. Derfor har vi økt potten med 3 mill. kr, opp til10 mill. kr. I tillegg har vi fått en avtale med TV 2. Totalthar vi i år økt den direkte mediestøtten med149,5 mill. kr. Det er den største økningen i direktemediestøtte siden ordningen ble innført for 50 år siden.

Den teknologiske og økonomiske utviklingen ibransjen har skapt et økende behov for innovasjon. Nårdesinformasjon spres via sosiale medier, blir de tradisjo-nelle medienes direkte digitale tilstedeværelse enda vik-tigere. Samtidig vet vi at den digitale transformasjonenkrever økonomiske ressurser. Derfor er det gledelig at98 pst. av årets innovasjonstilskudd har gått til små, lo-kale medier eller til innovasjon av lokalt innhold.

Nå vil vi sette i verk tiltak for å sikre at vi oppretthol-der det nettverket vi har av lokalaviser, og bidra til at vihar lokalaviser over hele landet med nok ressurser til åutføre samfunnsoppdraget sitt. I 2018 gjennomførte BIen studie om digitalisering av lokal mediebruk og tillittil ulike lokale medier. Her svarte 67 pst. at de hadde høyeller svært høy tillit til sin lokalavis. Svært få, bare 6 pst.,svarte at de hadde lav eller svært lav tillit til sin lokalavis,til NRKs distriktssendinger og til regionaviser.

Disse tallene forteller at vi har høy tillit til de medie-ne som er tettest på hverdagen vår. En lokalavis er like-vel ikke nok i seg sjøl. Lokalaviser må også ha økonomiog redaksjonelle ressurser til å utføre samfunnsoppdra-get sitt. Vi vet at det er forskjeller fra avis til avis når detgjelder muligheter til å prioritere den ressurskrevendejournalistikken, enten det er kritisk og undersøkendejournalistikk, journalistikk som forklarer oss hendelserog saksfelt som kan være krevende å forstå, eller de sake-ne som tilfører nye perspektiver som er viktige for detoffentlige ordskiftet.

Regjeringa ønsker å satse mer på de mindre lokal-avisene. I 2018 mottok 158 aviser pressestøtte, men ti avdisse stakk av gårde med to tredjedeler av potten. Detmener jeg utfordrer legitimiteten i det støttesystemet vihar. Derfor skal vi gjøre en omfordeling til små, lokaleaviser. Samtidig vil vi i en overgangsfase øke de totalebevilgningene, slik at de mediene som i framtida må fålitt mindre, gis tid og mulighet til omstilling. Vi vil også


øke forutsigbarheten gjennom å fastsette størrelsen påmediestøtten for fire år av gangen.

I tillegg til at vi skal fortsette å jobbe for et fortsattmangfold av medier – tematisk og geografisk – vil vi job-be for å bevare mediemangfoldet som folk har tillit til.Regjeringa vil at mediene skal ha størst mulig uavhen-gighet av politiske myndigheter. Medieoffentligheten eren sjølstendig byggestein i samfunnet som skal kunneutvikle seg på egne premisser, uten statlig styring. Vistyrker prinsippet med armlengdes avstand, og jeg me-ner at vi da også styrker tilliten til de mediene som mot-tar støtte som uavhengige medier.

Det er grunnen til at vi ønsker å opprette et medie-støtteråd. Med en slik ordning vil vi styrke tilskuddssys-temets legitimitet og bygge videre på tilliten til systemetog til de mediene som mottar tilskuddsmidler. Det betyrlikevel ikke at mediestøtterådet skal ha helt frie fullmak-ter. Regelverket rundt tilskuddsordningene vil sikretransparens om rådets virksomhet, og endringer i regel-verket må sendes på høring, som i dag.

I fjor sendte regjeringa ut et forslag til ny medie-ansvarslov. Lovforslaget innebærer en oppdatering, av-klaring og samling av særregler om rettslig ansvar formedieområdet og introduserer også enkelte nye lovre-gler. Med den nye medieansvarsloven ønsker regjeringabl.a. å legge til rette for seriøs ledelse og kontroll av me-dier, basert på medieetiske normer og medieetiske prin-sipper. Jeg mener at lovverket som understøtter de re-daktørstyrte journalistiske mediene, er et viktig elementi oppfyllingen av statens infrastrukturansvar.

Sterke og uavhengige medier er den beste medisi-nen vi har mot desinformasjon og hatefulle ytringer.Derfor skal vi fortsette å ha en mediepolitikk som leggertil rette for ytringsfrihet, pressefrihet og informasjons-frihet, en politikk som legger til rette for god nyhetspro-duksjon over hele landet, og en bredt anlagt offentligsamtale i det digitale samfunnet.

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) [17:16:21]: Jeg er veldigglad for at vi har fått denne diskusjonen – i hvert fallmellom meg og statsråden, og kanskje noen flere – forhovedmålet mitt er å løfte problemstillingen. Jeg varspent på kulturministerens svar, for til forskjell fra meghar hun et departement til sin rådighet som kanskjekan komme opp med noen ekstra gode råd.

Jeg synes statsråden hadde noen tiltak: Hun nevnteinnovasjonsstøtten og sa at den har regjeringen økt. Jegtenker at den kanskje bør økes ytterligere. Hun snakketom den kommende medieansvarsloven. Det tror jegkan bli et viktig stykke arbeid med hensyn til noen av deproblemstillingene vi peker på. Når det kommer tilmediestøtterådet, tror jeg ikke at det nødvendigvis kom-mer til å styrke tilliten til avsenderen og de redaktørstyr-

te mediene ytterligere, for under høringene var samtligemedier veldig tydelige på at de har redaksjonell frihet,og at politikere og det som gjelder armlengdes avstand,ikke er noe problem nå.

Når det er sagt, ønsker jeg og Senterpartiet at vi skalvære enda mer offensive når det gjelder disse problem-stillingene, og bidra til å styrke den seriøse journalistik-ken økonomisk, for da tror jeg vi også vil sikre at man la-ger bedre journalistikk. Vi vil derfor gjerne ta tak i tiltaksom mediemangfoldsutvalget mente kunne være nytti-ge, og kommer til å fremme forslag om fritak for arbeids-giveravgift ved behandlingen av mediemeldingen – ihvert fall synes vi dette bør utredes for journalistiske stil-linger. I arbeidet med mediemeldingen fremmer vi ogsået forslag om det som mediene ønsket seg, nemlig enverktøykasse – for kanskje å utrede dette. Det har jeg håpom at vi skal ha en god diskusjon om i komiteen – detsamme når det gjelder det å se litt nærmere på hvordanvi kan styrke den undersøkende journalistikken. Komi-teen var i Bergen, i Media City Bergen, i forrige uke og bleveldig imponert over det arbeidet som Senter for under-søkende journalistikk på kort tid har fått til med bl.a. lo-kalaviser. Det er en måte virkelig å vise for befolkningenat norsk journalistikk er god, relevant og tydelig, slik atde ønsker den. Jeg har tro på at kanskje også en til-skuddspost for seriøs, undersøkende journalistikk ernoe vi i komiteen kan få mulighet til å diskutere og blienige om.

Da lurer jeg på om statsråden synes at en potensielltilskuddspost for undersøkende journalistikk og kan-skje også det å utrede en verktøykasse som myndighete-ne kan ha klar hvis det skal bli enda tøffere å være medi-er, er noe for komiteen å diskutere.

Statsråd Trine Skei Grande [17:19:44]: Jeg vil gjen-ta at jeg er glad for denne interpellasjonen, og mener atden er veldig viktig.

En av utfordringene i et demokrati – som jeg menervi blir utfordret på akkurat i dag – er knyttet til at noensannheter må finnes. Noen enigheter må vi ha om atnoen svar faktisk har to streker under seg. Jeg er glad forbåde journalistikken og de andre som av og til bidrar tilå skape bilder til oss.

Så tror jeg at man ikke skal si at man har en negativholdning til alle medier sjøl om man av og til mener atde gir et uriktig bilde. Det må jeg innrømme at jeg ogsåav og til mener at mediene gjør – at de gir et uriktig bilde,en feil vinkling eller lignende. Men det betyr ikke at jegikke har tillit til jobben de gjør. Det betyr ikke at jeg ikkesyns at det de skriver som jeg mener gir en feil vinklingpå en sak, er feil – jeg mener det bare er et feil bilde mangir i den framstillingen, og en sannhet består av alle bil-dene, også dem man mener er tatt fra en litt feil vinkel.


Så jeg tror tilliten til mediene er mye større enn hva dissemålingene av og til viser.

Det som ligger i sjølve kjernen i norsk mediepoli-tikk, er medienes egen sjølregulering. Jeg syns det er vel-dig viktig at vi som politikere ikke går inn i den rollen ogtar over den reguleringen som har fungert så godt i formav en sjølregulering av mediene våre.

Internasjonalt er et av de spørsmålene jeg sommedieminister får oftest, hvordan det er å være medie-minister i et land hvor man styrer alle mediene. Det er detmange som tror, siden vi har såpass rause mediestøtte-ordninger. Det er et av de spørsmålene jeg får oftest, og daprøver jeg å forklare at vi gjør det gjennom objektive kri-terier. Jeg mener at det å organisere dette i et mediestøtte-råd vil gjøre det enda mye enklere å forklare den arm-lengdes avstanden som er i mediepolitikken. Jeg skjønnerat en del av interesseorganisasjonene ønsker bare de ord-ningene vi har i dag, med mer penger, men jeg tror at vimå ta noen grep også for uavhengighetens skyld.

Så til hva denne verktøykassa skal inneholde: Hvisrepresentanten leser mediemeldingen godt, vil hun seat man ikke avviser fritak for arbeidsgiveravgift for allframtid, men at man lar det ligge i en verktøykasse for åvurdere det hvis det skjer store endringer på dette feltetsom gjør at vi må lete etter nye virkemidler. Jeg avviserheller ikke et gravefond, men gravefond forutsetter at vihar et mediestøtteråd, for da må vi ha lengre avstand tilde politiske avgjørelsene. Det kan ikke være slik at spørs-målet om gravefond blir avgjort på ministerens kontor.

Tage Pettersen (H) [17:23:01]: La meg starte mednoe statsråden var inne på i sitt første innlegg. Det erflere steder enn presselosjen vi gjerne skulle sett flere tilstede under denne debatten.

Men la meg uansett starte med å takke interpellan-ten for å løfte et viktig tema i samfunnsdebatten, et temasom ikke minst er svært relevant når vi i disse dager job-ber med mediemeldingen her på Stortinget. Jeg vil ogsåbenytte anledningen til å takke statsråden for hennesgode tilnærming til problemstillingene.

Som de begge har vært inne på, er de redaktørstyrtemediene den viktigste bærebjelken i vårt demokratiskesamfunn, og mediemeldingen er også gjennomgåendetydelig på dette. De aller største utfordringene vi ståroverfor, er kampen om tid, kampen om befolkningensbetalingsvilje og kampen mot de store internasjonalemusklene hos aktører som Facebook og Google. Jeg larimidlertid de utfordringene ligge i akkurat dette innleg-get.

Jeg vil adressere tre hovedutfordringer som vi – bådepolitikere og bransjen selv – må ta på største alvor, ogsom vi kan gjøre noe med på relativ kort sikt.

For det første må vi ha en mediepolitikk som bidrartil et stort mangfold av redaktørstyrte medier, og enmediebransje som er i stand til å innovere og utvikle seg,slik at de til enhver tid er relevante og tilgjengelige.Mediemeldingen gir mange gode svar her.

For det andre må bransjen utvikle medieplattfor-mer og virkemidler som gjør nyheter interessant fordagens ungdom. For å sikre et godt ordskifte er vi avhen-gige av at den oppvoksende generasjonen finner det at-traktivt å få tilgang til nyheter, utover det algoritmenetilbyr dem.

For det tredje må samfunnet sette den eldste delenav befolkningen i stand til å kunne skille reelle nyheterfra falske nyheter. Dette er, som nevnt, berørt i en heltfersk rapport fra Medietilsynet, og jeg vil bruke litt tid påakkurat denne gruppen i dette innlegget.

Halvparten av de over 60 år sliter med å gjenkjenneom en nyhetssak er falsk eller ikke, viser undersøkelsen.Vi trenger et krafttak for å øke den kritiske medieforstå-elsen blant dem over 60 år. Kritisk medieforståelse erden kunnskapen og de ferdighetene hele befolkningentrenger for å orientere seg og ta informerte valg ommedieinnholdet de konsumerer, lagrer og ikke minstdeler. I alt er det fem funn om den eldste aldersgruppensom bør bekymre oss: – Mange over 60 år har lavere digitale ferdigheter, noe

som har betydning for den kritiske medieforståel-sen.

– Eldre har lavest forståelse av hvilke digitale aktivite-ter som påvirker innholdet man eksponeres for.

– Bare tre av ti klarer å gjenkjenne alle kilder i et nett-søk.

– Halvparten av de over 60 år gjenkjente ikke, eller varusikre på, om en nyhet var falsk eller ikke.

– De eldre har færre metoder for å sjekke om en sak erfalsk.De eldre er vant til nettopp å forholde seg til redak-

sjonsstyrte medier, der redaksjonen jobber etter VærVarsom-plakaten og Redaktørplakaten. Sosiale medier,blogger og algoritmer forholder seg, som vi vet, ikke tilslike standarder, og det kan derfor være krevende å vitehva som er sant og ikke i jungelen av informasjon.

Samtidig vet vi også at de eldre er de mest nyhets-sultne av oss, og vi må derfor sikre oss at de er i stand tilå skille falske nyheter fra andre. Dette viser oss at de re-daktørstyrte mediene har en viktigere rolle enn noengang.

I mediemeldingen foreslås det å opprette et uav-hengig råd for fordelingen av mediestøtten. Mediestøt-ten bør i større grad bidra til innovasjon og utvikling imediebransjen. En viktig oppgave for rådet bør bli å sepå hvordan vi kan løfte nettopp denne utfordringengjennom de ulike støtteordningene. Mange medier er


allerede flinke til å innovere for å sikre at de unge får til-gang til det redaktørstyrte mediemangfoldet. Like viktigvil det være å tenke nytt når det gjelder den eldste mål-gruppen.

Regjeringen og kommunene jobber med å rulle utLeve hele livet, landet rundt. Her kan det f.eks. være for-nuftig å løfte inn aspekter knyttet til kritisk tenkning ogsette de eldre i stand til å avdekke falske nyheter som endel av den digitale opplæringen.

Carl-Erik Grimstad (V) [17:27:35]: Jeg vet fra jour-nalistisk virksomhet at gode og kritiske spørsmål somregel fører til gode svar. Slik har det vært i denne sam-menhengen også, så jeg vil slutte meg til den hyllestensom har gått til både interpellanten og statsråden –gode innlegg, viktig debatt.

Pressens viktigste kapital er uten sammenligningtroverdighet, integritet og tillit. Uten det kan vi like gjer-ne legge ned. Det er helt åpenbart at denne troverdig-heten og integriteten bygges først og fremst i redaktør-styrte miljøer. Det norske demokratiet avhenger av ensterk, uavhengig og kritisk presse som folk har tillit til.Den fjerde statsmakts kontrollfunksjon fungerer baremed full ytringsfrihet, pressefrihet og redaksjonell fri-het. Samtidig utfordrer introduksjonen av «fake news»tilliten befolkningen har til mediene rent generelt.

Men politisk kontroll alene er ikke svaret på denneutfordringen. Da vil vi samtidig strupe de mest grunn-leggende prinsippene om en fri og uavhengig presse. Deter klart at bransjens egen internkontroll, via organersom Pressens Faglige Utvalg, PFU, og Medietilsynet, erviktigere enn noensinne.

Jeg sa at den fjerde statsmakts kontrollfunksjon ikkeer svaret på dette alene. Jeg vil legge til at når det gjelderkritikken av Medietilsynet som er kommet den siste ti-den, så er det i sannhet en misforstått kritikk, og de sommener at Medietilsynet er en unødvendig institusjon ivårt samfunn, vet egentlig ikke noe om forskjellen mel-lom Pressens Faglige Utvalg og Medietilsynets ansvars-område. Det er viktig å beholde Medietilsynet som entrygg institusjon for medieovervåking, for å bruke detbegrepet.

Så vil jeg heie fram pressens kritikk av pressen selv,slik det framgår av Vær Varsom-plakatens punkt 1.4:«Det er pressens plikt å sette et kritisk søkelys på hvor-dan mediene selv fyller sin samfunnsrolle.» Det har visett eksempler på dette halvåret. Det er svært viktig, et-ter mitt skjønn, at denne rollen ivaretas på en enda bed-re måte. Det har vært en tendens i pressen til å verne omsine egne. Det må det bli slutt på, etter mitt skjønn. Jegtror nok flere har fått seg en oppvåkningsmelding i løpetav de siste månedene.

Når vi vrir mediestøtten mot de små lokalavisene,handler det om å holde liv i den journalistikken som ermest truet av de store omveltningene i bransjen – desom har færrest ressurser og muligheter til å omstille segraskt, men som er viktige for lokaldemokratiet. Slik be-holder de makten hos redaktørene i stedet for hos useri-øse aktører eller rent kommersielle krefter.

Pressens uavhengighet styrkes gjennom den nyemediestøtteordningen fordi vi introduserer et medie-støtteråd som flytter beslutningene knyttet til finansier-ing lenger bort fra politikerne. Det handler om å ta pres-se- og redaktørfriheten på alvor.

Til sist vil jeg legge til at den viktigste kuren mot «fa-ke news» ligger i skolen. Kildekritikk har aldri vært vik-tigere, og barna våre må tilegne seg kunnskap om hvor-dan de skal skille ut informasjon som ikke er troverdig.Det dreier seg ikke bare om «fake news», det dreier segogså om å forstå forskjellen på pressemeldinger og detsom er egentlige nyheter. En undersøkelse har vist atsvært få av de unge er i stand til å skille det ene fra det an-dre. En undersøkelse fra 2018 viser også at det er størrebekymring for dårlig journalistikk enn for «fake news».Det synes jeg også vi skal ta med oss inn i denne debat-ten.

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) [17:31:44]: Takk til allesom har vært med og diskutert denne problemstillin-gen. Selv om vi har litt ulik tilnærming, opplever jeg atde fleste ser at å styrke de redaktørstyrte seriøse medie-ne vil være et av tiltakene for å demme opp for de nega-tive virkningene av «fake news» og alternative medier.

Jeg er glad for å høre at ministeren ikke er avvisendetil å få på plass en verktøykasse eller en utredning avmidlertidig fritak for arbeidsgiveravgift, ei heller er hunhelt negativ til tilskuddspost for undersøkende journa-listikk – eller gravepott, som hun kalte det – selv om vikanskje er uenig i innretningen. Det var fint.

Jeg er også veldig enig i betraktningene til represen-tanten Grimstad rundt hvorfor vi trenger Medietilsynet,og også når det gjelder hvor bra det er at vår egen seriøsepresse bedriver skikkelig god journalistikk om hver-andre.

Representanten Tage Pettersen snakket godt om deutfordringene vi har med at særlig den eldre garde ikkehelt forstår hva som er sant og ikke sant i mediebildet.Kanskje kan det nye mediestøtterådet bidra til det? Jeger ikke så glad i den innretningen, men her kom det ihvert fall opp en del tiltak. Jeg er usikker på om det ernok, men jeg håper det, for det er utrolig viktig for oss attilliten til avsenderen ikke svekkes. Som sagt: Medie-undersøkelsen viste at tilliten var fallende. Det er vårtansvar, i denne salen. Vi skal bedrive mediepolitikk for åsørge for at den kritiske, frie pressen får gode kår.

2019 420928. mai – Noregs fiskeriavtalar for 2019 og fisket etter avtalane i 2017 og 2018

Vi i Senterpartiet skal i hvert fall bidra. Vi mener atgitt den situasjonen mediene står i nå – de beskriver detselv fortsatt som en krise – trengs det bedre vilkår, ikkeminst økonomisk. Så vi kommer til å jobbe for at de skalfå bedre økonomiske rammer.

Men når det er sagt, håper jeg også at vi i fellesskap idenne salen skal finne andre typer virkemidler til å ståopp imot det feilaktige som spres, og det resultatet detkan få.

Statsråd Trine Skei Grande [17:34:25]: Det har værten slags forpostfektning før behandlingen av medie-meldinga. Jeg er glad for alle de partiene som har vistengasjement her i debatten. Kanskje det er en forpost-fektning, slik at det kanskje er mulig å få et litt bredereflertall bak mediemeldinga på viktige områder, for detsyns jeg at norsk mediepolitikk faktisk fortjener.

Dette kommer til å være et felt som er i enorm end-ring. Vi har økt støtten på veldig mange av disse område-ne og prøvd å innrette den på en ny måte. Jeg tror at vibør tenke nytt på dette feltet, fordi det er et felt som blirutsatt for press på mange områder, og vi må sørge for å haden uavhengigheten og armlengdes avstanden i medie-politikken som framtidas medieløsninger krever av oss.

Så er det klart at vi politikere også kan bidra til denoffentlige debatten i form av både tonen vi har, måten visnakker til hverandre på og måten vi forholder oss tilfakta på. Fra denne talerstol vil jeg aldri påstå at noen ly-ver, men at man forteller halvparten av sannheten ellerkanskje ikke er like gode til å lytte i debatter, det har velskjedd. Så vi har alle sammen en utfordring med å påvir-ke den offentlige debatten og ønske at god journalistikkogså handler om å få fram gode fakta og gode perspektivsom er med på å foredle debatten framover.

Presidenten: Debatten i sak nr. 4 er dermed slutt.

S a k n r . 5 [17:36:05]

Innstilling fra næringskomiteen om Noregs fiskeriav-talar for 2019 og fisket etter avtalane i 2017 og 2018(Innst. 281 S (2018–2019), jf. Meld. St. 15 (2018–2019))

Presidenten: Etter ønske fra næringskomiteen vilpresidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 3 mi-nutter til hver partigruppe og 3 minutter til medlemmerav regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anled-ning til inntil seks replikker med svar etter innlegg framedlemmer av regjeringen, og at de som måtte tegneseg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en tale-tid på inntil 3 minutter.


Cecilie Myrseth (A) [17:36:45] (ordfører for saken):Norge er en havnasjon som er rik på fiskeressurser. Detgir oss mange og viktige arbeidsplasser og ikke minstgir det store inntekter til landet vårt. I 2018 eksportertevi villfanget fisk og fiskeprodukter for så mye som 28mrd. kr.

Denne meldingen vi nå har til behandling, redegjørfor de fiskeriavtalene som vi har inngått for 2019, og forfisket etter avtalene i 2017 og 2018. Det er også verdt åmerke seg at så mye som 90 pst. av de fiskeressursene vihøster, deler vi med andre land. Dette er interessant les-ning, og jeg vil også gi ros til departementet for å ha lageten meget interessant melding. Jeg vil også takke komite-en for samarbeidet i saken, som også i år har ført til enenstemmig innstilling.

Fiskeriavtalene skal fremme bærekraftig forvalt-ning av de marine ressursene, basert på best tilgjengeligkunnskap og en økobasert tilnærming. Vi skal også sikreNorge en rettferdig del av kvotefordelingen av felles re-gulerte bestander. Og ikke minst: En bærekraftig høstingforutsetter også at vi har kontroll med fisket. Dette er ut-fordrende og krever stor grad av internasjonalt samar-beid.

På verdensbasis er overfiske av viktige fiskebestan-der en stor utfordring, og Norge har de siste ti årene en-gasjert seg tungt i internasjonalt samarbeid for å sikrebærekraftig fiskeriforvaltning. Det er viktig at Norgeogså i årene som kommer, prioriterer det, og det er posi-tivt at Norge har tatt en aktiv rolle i internasjonalt hav-samarbeid for å forvalte fiskeriene og havmiljøet.

Havmiljøspørsmål har de siste årene fått økt in-teresse i FNs generalforsamling og også i andre globalemiljøkonvensjoner og i opinionen. Arbeidet som pågåri internasjonale prosesser om hav, som f.eks. FNs årligeresolusjoner om havmiljø og fiskerispørsmål, påvirkerogså handlingsrommet for vår egen forvaltning av res-sursene. Det er derfor veldig viktig at Norge deltar her.Da man i 2017 fikk gjennomslag under FNs generalfor-samling om å redusere plastforurensningen i havet, erdet et eksempel på et slikt engasjement.

Et annet tema som er satt på dagsordenen interna-sjonalt, er sjømatens rolle for matsikkerhet og ernæring.Verdensbefolkningen øker, og med det øker også beho-vet for mat. Vi trenger at mer av maten hentes fra havet,vi trenger at flere spiser fisk.

Et av landene vi har et utstrakt fiskerisamarbeidmed, er Storbritannia. Derfor har man også i innstillin-gen vært opptatt av hvordan brexit slår ut for samarbei-det framover, for å sikre god forvaltning.

Med det er komiteens samlede innstilling anbefalt.


Tom-Christer Nilsen (H) [17:40:00]: Jeg vil fra vårside også takke saksordføreren for samarbeidet og etgodt utført arbeid i denne saken.

Nok en gang er et svært komplisert og følsomt for-handlingsarbeid med mange parter med motstridendeinteresser sluttført. Jeg vil benytte anledningen til å gihonnør til de involverte i forhandlingene for nok engang å ha lykkes i å gjennomføre dette ytterst kompli-serte arbeidet. Og jeg vil takke våre avtalepartnere forderes seriøsitet og vilje til å finne løsninger basert på his-toriske rettigheter, biologisk bærekraft og en felles for-ståelse av naturens muligheter og begrensninger. Kan-skje har ikke alle vært like konstruktive, det skal væresagt, og det kan på sikt true den tilliten som er skapt overår, og som er grunnlaget for en god forhandlingsprosess.Likevel er det viktig å huske på at det er store havområ-der og kystområder på denne kloden hvor kyststateneikke klarer å samarbeide om forvaltning og fordeling, oghvor torskekrigen er en slags permanent tilstand.

For min egen del vil jeg si at selv om fiskeri ikke er endel av EØS-avtalen, er det liten tvil om at det at EU opp-trer som en blokk og én kyststat, gjør det enklere å gjen-nomføre forhandlingene og være trygg på compliancefra landene i Europa. Dette demonstreres til fulle vedintroduksjonen av en ny forhandlingspart i forbindelsemed brexit. Vi er klar over de utfordringene det medfø-rer, og er glad for den overgangsavtalen som er på plass.

Vi i Høyre vil gi vår tilslutning til det framforhandle-de resultatet og som sagt honnør til dem som har fram-forhandlet det i tråd med en sterk norsk forvaltningstra-disjon på området, bl.a. med bakgrunn i havrettsminis-ter Jens Evensens arbeid og de prinsipper som ligger tilgrunn for etableringen av 200-mils eksklusive økono-miske soner. Vi vil advare sterkt mot å rokke ved dereshistoriske grunnlag. Vi legger også vekt på viktighetenav å ivareta norske fiskeriinteresser i arbeidet med denorske posisjoner i forhold til brexit – dvs. om, når, hvorog hva brexit blir eller ikke blir. Jeg tenker at et naturligutgangspunkt er, i alle tilfeller, at det blir ikke mer fisk avutmelding, og det gjelder for oss alle.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [17:42:13]: Det ermange år sidan det har blitt nokon stor diskusjon rundtden årlege gjennomgangen av Noregs fiskeriavtaler, ogeg tenkjer ikkje å gjere det til ein stor diskusjon i dagheller. SV og Senterpartiet har reist ein prinsipiell dis-kusjon i innstillinga til saka omkring byteforhold knytttil tredjelands kvote, med EU spesielt. Eg må berre for-klare det for forsamlinga.

Frå målband til fiskekvote føregår det slik at førstkjem Det internasjonale havforskingsrådet med si an-befaling på kva toleevna for dei ulike fiskeslaga er, så for-handlar nasjonane seg imellom om korleis totalkvota

skal fordelast på landa ut frå det rådet. Deretter, på eitseinare tidspunkt, blir dette fordelt mellom dei ulike far-tøygruppene. Men før det skjer, før ein fordeler til far-tøygruppene, gjer ein ei avtale med EU om byte av fisk.

I korte trekk har det vore norsk praksis å gi borttorsk, som kystfiskarane kan fiske, og få i byte fiskeslagsom berre deler av den havgåande flåten kan nytte. Kvi-for er det problematisk? Jo, fordi vi har køyrereglar i det-te landet for korleis bl.a. torsken skal fordelast, den så-kalla trålstigen, som i korte trekk inneber at rundt30 pst. skal tas frå den havgåande flåten og resten,70 pst., skal tas frå den kystgåande flåten. Når fisken blirtatt før fordeling, betyr det at ein faktisk rokkar ved prin-sippa i norsk fiskeri. Det er problematisk når ein så stordel av torsken blir gitt til EU, og dei einaste som kan nyt-te seg av det ein får tilbake, er den havgåande flåten. Deter problematisk, og det meiner eg undergrev det norskesystemet vi har bygd opp over tid. Vi meiner prinsipieltat om vi skal ha ei ordentleg forståing av kva trålstigenomfattar, må det sjølvsagt omfatte heile den norsketotalkvoten på torsk. Ein kan ikkje ta noko først, fordele,og så berre halde seg til det som er igjen til fordeling somein del av dette.

Eg ser at nokre i innstillinga prøver å gjere eit poengav at denne kritikken rokkar ved avtaleforholdet ein hartil EU. Det har ingenting med saka å gjere. Vi anerkjen-ner at vi står i eit byteforhold til EU. Det har vi gjort i langtid, og det er lange historiske grunnar til det. Det er kor-leis ein organiserer dette byteforholdet på norsk side vimeiner er i strid med grunnlaget for fordelinga mellomflåtegruppene.

Statsråd Harald T. Nesvik [17:45:27]: I utgangs-punktet hadde jeg ikke tenkt å ta ordet i saken, men i ogmed at SV og Senterpartiet også har et annet innspill,vil jeg holde innlegget mitt, ikke minst også for å åpnefor at man kan få ta replikker i så henseende, og få tattden debatten.

Fiskerinæringen har stor betydning for Norge. I2018 eksporterte Norge villfanget fisk og fiskeprodukterfor rekordstore 28 mrd. kr. En bærekraftig forvaltning avressurser i havet bidrar til å sikre robuste fiskebestanderog verdiskaping langs hele kysten. En bærekraftig for-valtning av ressursene i havet bidrar – som sagt – til åskape store verdier og mange arbeidsplasser. Vi er alleenige om at Norge fortsatt skal ha en aktiv rolle i inter-nasjonalt havsamarbeid, både i å utvikle internasjonaleregelverk og i forbindelse med forvaltning av fiskerieneog havmiljøet.

Havspørsmål har økt interesse i FNs generalforsam-ling, i globale organisasjoner og i opinionen. Arbeidetsom pågår i internasjonale prosesser, som FNs årlige re-solusjoner om hav og fiskerispørsmål, påvirker også


handlingsrommet for vår egen havressursforvaltning.Det er derfor viktig at Norge deltar der man kan delta. Viblir lyttet til i internasjonale fora fordi vi har funnet engod balanse i vår utnyttelse av levende marine ressurser.Vi fremmer budskapet om bærekraftig bruk og viser ipraksis at det er den beste måten å ivareta et levende,produktivt økosystem på. All fiskeriforvaltning må byg-ge på vitenskapelige råd.

Komiteens medlem fra SV mener det er problema-tisk at Norge bytter fiskeslag som de mindre flåte-gruppene kan fiske på, mot fiskeslag som er utilgjengeligfor disse gruppene. Komiteens medlemmer fra Senter-partiet og Sosialistisk Venstreparti mener at vi ved bytteav fiskekvoter skal ta hensyn til at «fisken man bytter tilseg, i så stor grad som mulig kan fiskes av de samme far-tøysgruppene som den fisken man bytter fra seg».

Ordningen med bytte av kvoter gjennom forhand-linger med andre land stammer fra 1970-tallet, da kyst-statene opprettet sine økonomiske soner. Norge har si-den den tid hatt som mål å beskytte sine interesser i an-dre lands soner ved forhandling om kvotebytte. Det erikke slik at vi bytter bort noens kvoter, men vi har etkvotebytte for at våre tradisjonelle fiskerier også langsandre lands kyster skal kunne opprettholdes. Fiske påkvotene vi får i andre soner, innebærer transport overstore avstander under til dels svært krevende værfor-hold, og det er vanskelig å tenke seg at mindre fartøy del-tar i slike fiskerier. Ubenyttede tredjelandskvoter går til-bake til den norske disponible kvoten i det aktuelle fis-keriet.


Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [17:48:39]: Vårt bytte-forhold med EU stammar jo heilt tilbake til at ein steng-de 200-milssona og stengde for trålfisket i ei lengre tid,osv. Så eg trur at alle i salen her er einige om at vi skal haeit byteforhold. Spørsmålet er korleis ein prinsipieltskal organisere byteforholdet på norsk side. Altså: Kvenskal ta byrda for det?

I utgangspunktet har vi ei fordeling av torskekvote-ne i Noreg som er slik at mesteparten skal bli fiska avkystfiskeria, for torsken er ein kystgåande art. Men nårdette blir tatt frå totalkvota, betyr det at ein i realitetentar fisk frå kystfiskeria i større grad enn frå havgåandeflåte, altså at ein underminerer det som er trålstigen. Serstatsråden den prinsipielle problemstillinga rundt det-te?

Statsråd Harald T. Nesvik [17:49:35]: Nei, for vi tarikke spesifikt fra kysttorsken. Vi går ikke inn og sier at vihenter fra den og den flåten.

Til opplysning for representanten Knag Fylkesneskan jeg si følgende: I fjor byttet vi blåkveite, breiflabb,

brosme, hyse, lange, reke, sei, sjøkreps, torsk pluss andrefiskeslag med EU. I tillegg byttet vi til oss blåkveite, blå-lange, brosme, havbrisling, hestemakrell, kolmule, lan-ge, lodde, reke, sei, sjøtunge, skolest, uer, øyepål og andrefiskeslag fra EU. Så vi gjør det med en rekke forskjelligefiskeslag. Det er riktig at torsk er en av de største delene,og derfor har vi gjort det slik at hvis ikke bytteforholde-ne står i stil med hverandre, lar vi være å bytte. Sist årkom vi nettopp i en slik situasjon der de såkalte tredje-landskvotene ikke oppfylte de kriteriene vi hadde lagttil grunn, og dermed ble en del tilbakeført til nettoppden gruppen som representanten Knag Fylkesnes hartatt opp, nemlig den åpne gruppen.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [17:50:44]: Eg går ut ifrå at det som statsråden meinte til slutt, var at det gårtilbake til fordelingsnøkkelen til kvar enkelt gruppe.Det illustrerer jo problemet. Dette er fisk der, dersomhan hadde vore til fordeling, om lag 70 pst. hadde gåtttil kystflåten og 30 pst. til havgåande flåte. Men når det-te blir tatt ut, betyr det at det er dei som kan ta i brukdet vi får tilbake i bytet med EU, som tener på dettebyteforholdet. Altså: Dersom tredjeland fiskar heile denkvota dei har fått byta til seg, er den einaste måten vikan få det tilbake på, at havgåande flåte drar vestafordei britiske øyene, eller kor no desse artane er, og fiskardet fiskeslaget. Så prinsippet her om at ein bør ha detsame – ein gir og skal få det same tilbake – blir brote.Det er også i strid med trålstigen.

Ser statsråden den problemstillinga, eller vel einberre å sjå bort frå det?

Statsråd Harald T. Nesvik [17:51:48]: Det er ikke istrid med trålstigen. Når det gjelder disse kvotebyttene,tredjelandskvotene, tas det for det første fra toppen, ogdet som ikke brukes, tilbakeføres til toppen. Vi har gjortopp regnskap for fjoråret, 2018, og 3 710 tonn av ube-nyttet tredjelandskvoter for torsk gikk til åpen gruppefor å saldere på den åpne gruppens overfiske av torsk i2018. Mens 1 549 tonn ble fordelt til alle fartøyene oglagt tilbake på toppen. Så dette husholderer vi på bestmulig måte for å sikre at norske fartøy har et godt bytte-forhold overfor EU, slik at vi får betalt på samme måtesom vi må gi fra oss. Jeg tror også at dette er fornuftigmed tanke på forhandlinger og den måten vi dispone-rer ressursene våre på i havet.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [17:52:42]: For å stillespørsmålet på denne måten: Er det noko av det vi byterog får frå EU, som den tradisjonelle kystflåten kan fiske?

Statsråd Harald T. Nesvik [17:52:57]: Jeg skal ikkegå inn i de enkelte fiskene her og nå. Jeg sa i mitt innleggfra talerstolen at veldig mye av dette fisket er fiske som

4212 201928. mai – Representantforslag fra repr. Mossleth, Pollestad og Adelsten Iversen om økte bøtesatser ved ulovlig utførsel av fisk

de mindre fartøyene ikke har tilgang til, på grunn av av-standene. Men det har ikke noe å gjøre med at vi brytertrålstigen. Det har rett og slett å gjøre med at vi er av-hengig av å ha et bytteforhold med andre land, slik at vihar tilgang til deres økonomiske sone, på samme måtesom at de har tilgang til vår økonomiske sone. Her byt-ter vi ulike fiskeslag for å kunne fiske. Det er derfor viinnenfor ringnot og pelagisk sektor har tilgang til bl.a.kolmule i EU-sektoren. Da får vi tatt unna det når detfisket er der. På samme måte kan de bytte til seg noetorsk.

Slik at man er klar over det: Selve kvoteverdien somble byttet fra oss, var 20 mill. kr i manko i fjor på papiret,med 663 mill. kr knyttet til EU og 642 mill. kr til oss. Mendet var flere av disse som EU ikke klarte å gjøre seg nytteav, og dermed fikk vi det tilbakeført.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.De talere som heretter får ordet, har også en taletid

på inntil 3 minutter.

Tom-Christer Nilsen (H) [17:54:23]: Jeg oppleverher at det snakkes som om man unilateralt fra norskside kan fastsette hvilke fiskeslag som skal byttes. Nårdet gjelder denne prosessen og de historiske bakgrun-nene for den, skal en for det første huske på at dettebytteforholdet ble etablert før trålstigen fantes. Det vilogså si at det å si at det er i strid med trålstigen, er en littspesiell innretning. Det er ikke slik at det ikke eksistererhistoriske rettigheter fra den gangen. Dette er et resul-tat av den avtalen vi gjorde da vi innførte 200-mils-soner, og som i all hovedsak var en avtale som var tilgode for Norge, også med tanke på de fiskeslagene somfiskes av kystflåten. Slik sett tror jeg at en skal ha i men-te at det ikke er slik at vi – uten å tenke på andre – kanoverse de historiske rettigheter, også på fiskeslag, somfinnes i dette systemet. Det gjelder begge veier – forbåde oss og dem vi bytter med.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [17:55:44]: Eg tenkjerikkje å dra ut denne diskusjonen, men det verkar ikkjesom om representanten Nilsen har skjøna kva disku-sjonen handlar om. Vi er jo heilt einige: Vi skal ha eitbyteforhold. Dette handlar om korleis byrda blir for-delt på norsk side. Eg gjentar: Dette handlar om korleisbyrda blir fordelt på norsk side. Eg kunne sagt det fleiregonger, men eg er ikkje sikker på at det sklir inn. Da erspørsmålet: Når ein byter til seg fiskeslag som berre kannyttast av havgåande flåte, og for å få tilgang på den fis-ken, byter ein fisk som kystflåten har tilgang til, erspørsmålet om det er eit ujamt byrdeforhold, for det erberre ein del av den norske flåten som får tilgang til detein byter til seg. Det er ein prinsipiell diskusjon, og deter noko vi kan ordne opp i fullt og heilt på norsk side,

etter våre måtar å organisere fiskeria på. Og våre måtarå organisere fiskeria på, er bl.a. at torsken i hovudsakskal fiskast kystnært. Når byteforholdet ser bort ifråkorleis vi organiserer dette, meiner eg vi har eit prinsi-pielt problem.

Eg gjentar: Det har ingenting med det historiskebyteforholdet med EU å gjere. Det har med korleis vi or-ganiserer byrdeforholdet internt når vi skal gjere detteopp på norsk side.

Presidenten: Representanten Tom-Christer Nilsenhar hatt ordet to ganger tidligere i debatten og får ordettil en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Tom-Christer Nilsen (H) [17:57:17]: Ja – og det lå tilgrunn for Finnmarks-modellen, slik det prinsipielt blelagt til grunn den gangen den ble laget. Da den ble laget,var dette bytteforholdet også en del av regnestykket.Det betyr at det vi her snakker om, både den delen somer bytteforholdet med EU, og det representanten Tor-geir Knag Fylkesnes nå tar opp om forholdet mellomflåtegrupper i Norge, var en del av det store kompro-misset som ble Finnmarks-modellen. Det lå der da, ogdet ligger der fortsatt i dag.


S a k n r . 6 [17:57:58]

Innstilling fra næringskomiteen om Representantfor-slag fra stortingsrepresentantene Siv Mossleth, Geir Pol-lestad og Geir Adelsten Iversen om økte bøtesatser vedulovlig utførsel av fisk (Innst. 268 S (2018–2019), jf.Dokument 8:96 S (2018–2019))

Presidenten: Etter ønske fra næringskomiteen vilpresidenten foreslå at taletiden blir begrenset til3 minutter til hver partigruppe og 3 minutter til med-lemmer av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anled-ning til inntil seks replikker med svar etter innlegg framedlemmer av regjeringen, og at de som måtte tegneseg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en tale-tid på inntil 3 minutter.


Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [17:58:45] (ordførarfor saka): Eg vil takke komiteen for godt samarbeid.Dette har vore ei enkel sak å vere ordførar for. Komite-en er i stor grad einig i at ein treng å etablere strengarereaksjonar på ulovleg utførsel av fisk. Så har det i etter-kant av at forslaget blei fremma, også skjedd ein delting. Blant anna har Riksadvokaten vore i kontakt medalle politidistrikta og kartlagt situasjonen, og ein har


tatt mål av seg til å auke bøtesatsane, slik at dei kan fåein meir preventiv verknad.

Så er det ein diskusjon i innstillinga på om ein skalgå lenger, og kor langt ein skal gå. Her meiner opposisjo-nen at ein må gå lenger enn i dag med ulike typar tiltak,m.a. auke kontrollen for å avdekkje ulovleg utførsel avfisk. Vi får jo stadig vekk rapportar, tollen tar enkeltestikkprøver som viser at det antakeleg er langt meirulovleg utførsel av fisk enn det vi har oversikt over.

Dessutan ønskjer vi i opposisjonen også å aukestraffenivået for ulovleg utførsel av fisk, slik at ein får einenda strengare preventiv effekt. Vi ønskjer også at regje-ringa kjem tilbake med ei sak om turistfiske for å få tilmeir organiserte og ordna forhold.

Med det ønskjer eg å ta opp dei forslaga Arbeidar-partiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti stårbak.

Presidenten: Da har representanten Torgeir KnagFylkesnes tatt opp de forslagene han refererte til.

Cecilie Myrseth (A) [18:00:49]: Turistfisket langskysten har økt betydelig de siste årene, og mange reise-livsbedrifter retter seg inn mot dette markedet. Fiskeriog reiseliv er to viktige framtidsnæringer for Norge, ogArbeiderpartiet mener at kysten og fisken er viktigereiselivsprodukter, der vi bruker både kysten og fjorde-ne våre til å skape viktige arbeidsplasser. Men det erogså viktig at vi stiller krav og sikrer at turistfisket skjerinnenfor bærekraftige rammer. Jeg vil berømme Sen-terpartiet for å ha fremmet forslaget, som altså går ut påå øke bøtesatsene for ulovlig utførsel av fisk.

Det er en samlet komité som slår fast at vi må sørgefor at driften av turistfiskeanlegg er seriøs og ansvarlig,og at rammeverket kan bidra til at ressurskriminalitetenstoppes. Vi må erkjenne at vi ikke har god nok kontroll,og vi ser at for mye fisk blir tatt ut av landet av utenland-ske turister. Mange av dem som blir tatt på grensen medfor mye fisk i lasten, er nok heller ikke vanlige turister.Det må vi få ordnet opp i. Vi har snakket om det lenge,men tiltakene som er iverksatt, er ikke nok.

Arbeiderpartiet er opptatt av at vi bruker 100 pst. avfisken i industrien. Da er det et paradoks å høre om turis-ter som står på kaia eller i båten og kaster råstoff, storedeler av fisken, rett i havet. Det er en sløsing av ressursersom ikke er akseptabel. Vi er stolte av fisken, og dette måvi sette foten ned for.

Ifølge gjeldende regelverk kan det tas med 10 kilofisk eller fiskevarer fra eget fiske ut av Norge. Dersom deter fisket i regi av en registrert fiskevirksomhet, er kvoten20 kilo.

Mens komiteen har behandlet denne saken, harRiksadvokaten foreslått å fordoble satsene fra 4 000 til8 000 kr, og videre en sats på 100–200 kr per kilo for å

sikre en tilstrekkelig preventiv effekt. Begrunnelsen eren undersøkelse Riksadvokaten har gjort hos alle politi-distriktene for å kartlegge dagens satser for bøter forulovlig utførsel av fisk. Arbeiderpartiet støtter det, menvi mener det ikke er nok. Vi mener satsene bør være pået langt høyere nivå der utførsel av fisk har et profesjo-nelt preg. Det ser vi også flere steder. Straff ogoppdagelsesrisiko må være på et nivå som gjør at denpreventive effekten er reell. Derfor er det behov for bådeå styrke kontrollen og øke hyppigheten av kontroller forå få avdekket ulovlig utførsel av fisk.

K a r i H e n r i k s e n hadde her overtatt president-plassen.

Tom-Christer Nilsen (H) [18:03:48]: Dette er en sakder det er stor enighet på tvers av alle partigrenser omat vi ønsker å håndtere dette på en god og restriktiv må-te.

I utgangspunktet er jo turistfiske noe svært positivt.Det er verdiskaping på land, der fisk videreforedles, ogdet er overnatting og omsetning for lokale reiselivsbe-drifter og virksomheter. Det er opplevelsesturisme, oghåndtert på riktig måte er det en bærekraftig turismesom gir både store og gode opplevelser og inntekter tillokalsamfunnet basert på lokale ressurser.

Som for alle andre varierer fangst- og fiskelykke ogsåfor turistene, men i hovedsak er det ofte den dyreste fis-ken som kommer opp av havet i forbindelse med disseturistenes fiske, og de har betalt dyrt for hvert kilo.

Manglende kontroll og useriøse aktører kan trueenhver næring, også denne. Ressurskontroll står i fokus,men det er også viktig at disse bedriftene og deres kun-der får et regelverk som gjør at både vi og de kan vite atvirksomheten skjer innenfor bærekraftige og tryggerammer. Vi er ikke interessert i noen som helst gjenta-kelse av kolonitidens troféjegere og belastning av arter.Derfor er det viktig å ha en begrensning på hvor myesom kan tas, og det er viktig med strenge konsekvenserdersom det blir tatt for mye, også over grensen.

Jeg er glad for at straffenivået for overtredelse av dis-se begrensningene heves. Overtredelse av grensene ermiljøkriminalitet, og jeg synes de nærmer seg et fornuf-tig nivå, men jeg har selvsagt ingenting imot om Riksad-vokaten skulle finne ut at vi bør justere disse satseneenda høyere. Jeg vil bemerke at når dette får et preg avprofesjonell fiskerivirksomhet, er det også andre regel-verk som trer inn og kan brukes.

Skillet mellom registrert virksomhet og uregistrertfiske er også viktig å opprettholde. Vi lever i et land derhvem som helst kan leie seg et rom og hive ut et snøre.Dette er verdier vi ønsker å ha også i framtiden. Alle-mannsretten er en viktig grunnstein i den norske retts-oppfatningen og kulturen. Derfor er det viktig å skille


mellom utnyttelse og bruk av allemannsretten og over-beskatning av naturressurser. Når allemannsretten gårover i det siste, er det vår rett og plikt å reagere.

Det verserer ganske mange spørsmål og er mye dis-kusjon om hva som foregår i turistfisket, som i annet fis-ke. Jeg vil legge vekt på økt kontroll og strenge reaksjo-ner ved overtredelse av regelverket. Skulle det ikke væreavskrekkende nok, vil jeg ikke utelukke ytterligere inn-stramninger av regelverket.

Bengt Rune Strifeldt (FrP) [18:06:33]: Jeg vil takkekomiteen for samarbeidet i behandlingen av saken omøkte bøtesatser ved ulovlig utførsel av fisk. Ifølge gjel-dende regelverk kan det tas med 10 kilo fisk eller fiske-varer fra eget fiske ut av Norge. Dersom det er fisket iregi av en registrert fiskevirksomhet, er kvoten 20 kilo.Kvoten som er fisket i regi av en registrert fiskevirksom-het, ble i 2018 økt av dagens regjering, for å bedre over-sikten over hvor mye turistene samlet sett fisker av vårefelles fiskeressurser, sammen med et rapporteringssys-tem for fangst. De nye bestemmelsene ble innført for åøke kunnskapen om omfanget av turistfiske. Det var enøkende etterspørsel fra næringen selv og andre berørteaktører om at det var nødvendig med en form for regu-lering. De nye bestemmelsene gir bl.a. bedre oversiktover ressursuttaket og er med på å styrke turistfiskenæ-ringens legitimitet langs kysten.

Havfisketurisme er en sterkt voksende næring sombidrar til sysselsetting, verdiskaping og bosetting langskysten, basert på lokale fortrinn. Da må vi sikre og støtteopp om dem som driver denne virksomheten seriøst ogansvarlig, og sikre at rammeverket bidrar til at ressurs-kriminaliteten stoppes. Turistfisket må få lov til å vokse,men under god kontroll og regulering.

Jeg er glad for den posisjonen fiskeriministeren harinntatt – at enhver form for fiskerikriminalitet skal av-dekkes og straffeforfølges. Regjeringen har jobbet aktivtfor å bekjempe fiskerikriminalitet, og har i regjerings-plattformen vært tydelig på at vi skal trappe opp kam-pen mot ulovlig fiske og annen fiskerikriminalitet. Detgjelder også innenfor turistfiske.

Det er en viktig forvaltning av ressursene at man hargode kontroller for å avdekke ulovlig utførsel av fisk, ogat man har et bøtenivå som har tilstrekkelig preventiveffekt. Riksadvokaten har gjort undersøkelser og vært ikontakt med alle politidistrikter for å kartlegge dagenssatser på bøter ved ulovlig utførsel av fisk. Det er positivtat Riksadvokaten mener det er tid for en endring av dis-se satsene, helt i tråd med regjeringens politikk. Jeg visertil brev av 25. april 2019, der Riksadvokaten orientererom beslutningen om å fordoble satsene med umiddel-bar virkning, slik at et nytt bøtenivå er på 8 000 kr ogminstesatsen pluss 200 kr per kilo fisk.

Så vil jeg understreke at dersom utførselen er til-knyttet profesjonelt fiske og utførsel, vil også andresanksjoner være aktuelt.

Det økte fokuset som regjeringen og fiskerimi-nisteren har hatt på fiskerikriminalitet, er veldig posi-tivt. Det tror jeg også Senterpartiet synes når de fremmerdokumentforslag på politiske områder som regjeringenallerede leverer på.

Geir Adelsten Iversen (Sp) [18:09:48]: Havfiske-festivaler er et kjent begrep for mange. Selv var jeg medog startet en festival for vel 30 år siden, og siden har det-te vært en årlig hendelse. Årsaken til festivalen var at enville ha turister til kommunen, og en ville vise framhvor fint en hadde det: stor fisk, mye fisk og fine båter.Arbeidet med dette skjedde i samarbeid med bygda, ogalle var med på det. Meningen var at turistfisket skullevære et samspill mellom bygda og lokale reiselivsaktø-rer, med rorbuer, hotell og ledige hus, og ikke minst såjeg for meg at fisketurismen skulle være i samarbeidmed lokale fiskere – dette for å styrke vilkårene til fis-kerne, som etter hvert, allerede på den tiden, hadde fåttvanskeligere kår.

Det som gjorde det vanskelig å bruke lokale fiskere ien slik ordning, var dette med sertifiseringsproblema-tikken. Det ble for komplisert for fiskere å få båtene god-kjent til å gå ut på havet med turister. Skal en få dette til,må det gjøres lettere å få sertifisert båter for å drive medslikt ekstraarbeid. Da vil man kunne få bort det meste avfryseboksturismen, hvor turistene kommer til Norge oghenter hjem fisk uten å legge igjen så mye i de samfun-nene de besøker.

Etter noen år våknet reiselivsbedriftene i kommu-nen, og vi fikk fisketurisme. Det som da skjedde, var atman kjøpte egne båter som man leide ut til turistene,uten disse restriksjonene som fiskerne hadde. Det å få enstor fisk er noe mange ønsker, og det er bare artig, menman opplever vel nå at mange bare er ute etter å hentemasse fisk for å ta med seg det beste stykket av fisken ogdumpe resten.

Slik det er nå, kommer det mange turister til en bygdog fisker nesten døgnet rundt. I tillegg skjæres det filetnær sagt til alle døgnets tider. Lokalbefolkningen synesikke om dette fordi det skjer hele tiden, og gjerne ogsånår folk skal sove. Til tider er det ufattelige mengder storfisk som kommer på land. Og når en vet at en ikke harlov til å ta med seg så mye når en reiser ut av landet, erdet mange som undrer seg: Er dette blitt et næringsfiske?

André N. Skjelstad (V) [18:13:09]: Det er stor enig-het om dette, derfor leverer også regjeringen på detteområdet. Men uansett synes jeg det er bra at Senterpar-tiet tar opp saken, så får vi også mulighet til å ha en dis-kusjon om det.


Det er ingen tvil om at representanten AdelstenIversen har hatt et stort engasjement for dette lenge, ogdet synes jeg er bra, for selv om det er stor enighet her, erdet ingen tvil om at turistfiske også har positive dimen-sjoner, som også Adelsten Iversen var innom – slik detegentlig var tenkt. For dette har en dimensjon av lokalverdiskaping ute i distriktene, det er det ingen som helsttvil om, og ikke minst samspillet for å få dette til å funke.Men så er det sånn at noen plasser er det noe mangelfullkontroll. Det viser regjeringen tydelig at de ønsker å gjø-re noe med, også gjennom at en øker bøtesatsene derdette blir drevet som et semifunksjonelt selskap der fiskfraktes ut.

Det handler om balanse, men det handler også omhvordan vi kan få en god nok forvaltning. Da tror jeg deter nødvendig med preventive virkemidler, at man viserat man er restriktiv til dette, for dette er, som flere harvært innom tidligere, miljøkriminalitet som man ernødt til å ta hånd om. Statsråden har fullt fokus på det, såjeg føler meg beroliget, men allikevel er jeg helt enig i detsom representanten Adelsten Iversen viser til her, ogsågjennom hans engasjement i lang tid på dette området,spesielt i Finnmark, at det bortimot går fraktbiler somkjører dette ut av landet.

Sånn var det ikke tenkt, sånn er det ikke ment, der-for er det også viktig at vi har en tydelighet på dette. Oghvis det da viser seg at det er nødvendig at vi strammerinn ytterligere, skal ikke jeg stå imot det, da vil jeg faktiskheie på det, for jeg tror at nettopp det samspillet vil væredet beste både for turistnæringen og ikke minst også forde distriktene som har dette. Og det tror jeg denne salener klar til å gjøre, hvis dette skulle utarte seg videre.

Steinar Reiten (KrF) [18:15:53]: Fritidsfiske er enviktig aktivitet for rekreasjon og naturopplevelser formange innbyggere i Norge. Fiske som matauk og rekre-asjon står så sterkt i landet vårt at det må kunne kallesen del av den norske kulturarven. Fritidsfiske som endel av allemannsretten er også et viktig salgsfremmen-de element for reiselivsnæringen i markedsføringen avturistlandet Norge.

Likevel er det lett å glemme at et utstrakt turistfiskeogså innebærer en betydelig og vedvarende beskatningav norske fiskeressurser. Det foreligger ikke sikre tall forhvor mye som blir fisket av norske og utenlandske fri-tidsfiskere i løpet av et år. Men i en artikkel i Fiskeribla-det 13. mai i fjor ble det referert til en rapport somNærings- og fiskeridepartementet bestilte i 2005, ogsom estimerte summen av alt turist- og fritidsfiske forhvert av de to foregående årene til å ligge et sted mellom50 000 og 65 000 tonn.

Siden da har turistfiske hatt en eksplosiv utviklinglangs kysten, slik at vi i dag kanskje snakker om så mye

som 100 000 tonn fisk som blir fisket helt uregulert ogukontrollert, og som kommer i tillegg til det anbefaltetotale fisket av våre bestander, spesielt kysttorsk, skreiog kveite. Til sammenligning kan nevnes at den norsketotalkvoten for nordøstarktisk torsk i 2019 er på om lag313 000 tonn.

Ut fra hensynet til en bærekraftig forvaltning av dekystnære norske fiskeressursene er det derfor viktig at vihar et strengt og tydelig regelverk som regulerer utførse-len av fisk og fiskeprodukter fra fritidsfiske. Et bredt fler-tall i komiteen, bestående av regjeringspartiene, Arbei-derpartiet og Senterpartiet peker på behovet for øktkontroll for å avdekke ulovlig utførsel av fisk. Det sammeflertallet viser til viktigheten av kartleggingsarbeidetsom Havforskningsinstituttet nå jobber med når detgjelder ressursuttaket fra fritidsfiske.

Videre viser regjeringspartiene, Arbeiderpartiet ogSenterpartiet til at Riksadvokaten i april i år dobletminstesatsen på bøter for ulovlig utførsel av fisk, ogpeker på heving av bøtesatsene som et viktig tiltak for åregulere ulovlig utførsel fra turistfiske.

I likhet med de øvrige regjeringspartiene menerKristelig Folkeparti at en kraftig økning av bøtesatser,som nylig er blitt gjennomført for dem som måtte blitatt i kontroller, i første omgang er et tydelig og virk-ningsfullt signal som må forventes å gi avskrekkendeeffekt. Det er likevel viktig at bøtenivået i tiden somkommer, blir tilpasset framtidig pris- og kostnadsvekst,slik at effekten ikke blir svekket over tid.

Vi føler oss trygge på at departementet og stats-råden følger opp merknader fra flertallet i komiteen ombehovet for økt kontroll, og at andre sanksjoner ennbøtelegging kan være aktuelle hvis det blir avdekket ut-førsel som har tilsnitt av profesjonelt fiske og profesjo-nell utførsel. Kristelig Folkeparti viser for øvrig til Gra-navolden-plattformen, som slår fast at regjeringen viltrappe opp kampen mot ulovlig fiske og annen fiskekri-minalitet. Vi kommer derfor til å stemme imot forslage-ne fra opposisjonen i denne saken.

Statsråd Harald T. Nesvik [18:19:12]: De siste tiårene har det vært en framvekst av reiselivsbedrifterlangs kysten som legger til rette for turistfiske. Samtidigsom reiselivsnæringen langs kysten skal ivaretas, inne-bærer denne økte aktiviteten et større press på fiskeres-sursene våre. Det har vært behov for mer kunnskap omdet ressursuttaket i sjøen som turistfiskenæringen bi-drar til, og det har dessverre vært altfor liten oversiktover denne virksomheten.

Det er nettopp derfor regjeringen fikk på plass nyeregler for turistfiskevirksomhet fra 1. januar 2018. Dissereglene er med på å styrke turistfiskenæringens legitimi-tet og seriøsitet langs kysten. Målsettingen er å få et bed-


re bilde av ressursuttaket som stammer nettopp fraturistfiske. Turistfiskenæringen har et betydelig meran-svar for å bidra til holdningsskapende informasjons-spredning til sine gjester om norske forhold, regler, lo-ver og forventninger.

Det er svært uheldig at det smugles fisk ut av landet.Dette er både økonomisk kriminalitet og miljøkrimina-litet. Det undergraver kontrollen med ressursuttaket frahavet, og det ødelegger for den seriøse delen avturistfiskenæringen. Derfor ønsker jeg velkommen Riks-advokatens beslutning om å øke bøtesatsene for ulovligutførsel av fisk. Det er besluttet med umiddelbar virk-ning at gjeldende satser dobles. Det betyr at minstesat-sen blir en bot på 8 000 kr, og deretter vil boten øke med200 kr per kilo fisk eller fiskevare. Dette vil merkes.

Det er åpenbart en utfordring at utlendinger kom-mer til Norge med et mål om å ta med seg mest muligfisk ut av landet for å oppnå egen fortjeneste. Slike turist-fiskere er ikke det Norge trenger. Jeg har tro på at doblin-gen av bøtesatsene vil bidra til å redusere fiskesmuglin-gen, men dersom dette viser seg å ikke være tilstrekkelig,har jeg tenkt å følge denne saken svært nøye. Jeg aksep-terer ikke fiskerikriminalitet, verken om det er profesjo-nelle utøvere som gjør det, om det er turister som gjørdet, eller om det er andre som gjør det. Dette er noe somskal bekjempes rundt omkring langs hele kysten, og jegkommer til å følge dette arbeidet nøye. Jeg vil også an-svarliggjøre reiselivsbedriftene som har et ansvar for åinformere om de vilkårene det medfører å drive meddenne typen aktivitet.

Ja, vi bør også ha flere kontroller; ja, vi må også sørgefor god informasjon; og ja, jeg har tenkt å fotfølge demsom fusker og driver med denne kriminaliteten. For in-gen av oss tjener på det, og i tillegg settes det som harmed allemannsrettighetene våre å gjøre – det å kunnebevege oss i fjæresteinene, det å kunne drive med rekrea-sjonsfiske – på prøve av dem som bedriver kriminalitet.

Presidenten: Det åpnes for replikkordskifte.

Terje Aasland (A) [18:22:39]: Det er artig og interes-sant å høre en offensiv fiskeriminister på talerstolen.Problemet er at det at en ønsker å «fotfølge» dem somdriver med kriminalitet, liksom blir ord i denne salen,mens det nok ikke oppfattes der ute. Hovedproblemeter selvfølgelig at det er for lite kontroll, det er for liteoppfølging, og det er for få folk som blir tatt. Da blir hel-ler ikke bøtenivået særlig avskrekkende. Mitt spørsmåler egentlig veldig enkelt. Hvordan har fiskeriministerentenkt å fotfølge dem som begår både økonomisk ogmiljømessig kriminalitet av denne dimensjonen, somhan selv påpeker i sitt innlegg?

Statsråd Harald T. Nesvik [18:23:28]: For det førstevil jeg gjøre det gjennom dialog med bl.a. de etatenesom faktisk skal utøve kontrollen. Det går på toll-myndigheter, det går på skattemyndigheter osv., somriktignok ligger under en annen statsråd, men det erogså denne statsrådens oppgave å sørge for å påpekeproblemstillingene. I tillegg vil vi ha en dialog overforde fiskeribedriftene som har registrert seg, for å sørgefor at det er den aktiviteten, og at det gjøres på skikkeligmåte. Videre er Havforskningsinstituttet allerede i gangmed å kartlegge nivået knyttet til uttaket av biomassersom kommer i fisk, både i nord, i Hordaland og i Oslo-fjorden. Det er mange typer tiltak. I tillegg ser vi påhvordan vi kan gjøre ting overfor de såkalte fiskecam-pene som man ikke har kontroll på. Det er helt åpen-bart at vi har et potensial for å sørge for at man får slåttned på det.

Terje Aasland (A) [18:24:28]: Det er flott å høre omdialog med skatte- og tollmyndighetene, og at en følgeropp bedriftene, men noe mer konkret? Når statsrådensier fra Stortingets talerstol at han skal fotfølge dennekriminaliteten, vil det være viktig for Stortinget å vitehva han faktisk legger i det, for det er en veldig klar fler-tallsmerknad i innstillingen som sier at man skal styrkekontrollen – ikke bare dialogen, men kontrollen skalstyrkes. Vi har også et forslag som ligger til votering, somflertallet dessverre ikke stiller seg bak. Jeg kunne godttenkt meg igjen å spørre hvordan man skal intensiverekontrollen direkte overfor dem som begår denne typengrov både økonomisk og miljømessig kriminalitet.

Statsråd Harald T. Nesvik [18:25:17]: Nå er det ikkefiskeriministeren selv som skal ut og kontrollere, det erandre etater som gjør det, og jeg forventer at det arbei-det gjøres. For det første økes nå bøtesatsene betydelig.For det andre er det allerede innført nye regler, fra1. januar 2018, overfor de bedriftene som driver medslik virksomhet. Det må følges opp overfor disse bedrif-tene. I tillegg sier det seg selv at når det gjelder forslagetrepresentanten er inne på, om økt fokus på dette, vil jegkomme tilbake til det etter hvert som vi får oversiktover disse tingene. La oss først få kunnskapen der ute,og så iverksetter vi tiltak for å se hva som virker.

Geir Pollestad (Sp) [18:26:05]: Lovverket for turist-fiske seier at ein får ta med seg høvesvis 10 kg og 20 kgfisk ut av landet. Dette er ofte kilo som vert tekne ut iform av filet. Stortinget har ikkje ein gong, ikkje to gon-gar, men tre gongar gjort vedtak om at ein ønskjer atdette skal reknast om til rund fisk. Då er eigentleg mittspørsmål: Har statsråden tenkt å følgja opp det?


Statsråd Harald T. Nesvik [18:26:34]: Statsrådenmener at det lovverket som ligger der per i dag, er godtnok. Når det gjelder hvor mye fisk man kan ta med seg,har Stortinget – det var vel tilbake i 2014–2015, jeg hus-ker ikke helt datoen, det er i hvert fall en del år tilbake –gitt en del uttalelser på det. Hvis Stortinget vedtar at detskal gjøres, vil enhver sittende regjering gjøre det, menjeg mener at det regelverket som er nå, er tilstrekkeligtil å fange opp det som er knyttet til uttaket. Det førstevi må få gjort, er å se på hvordan bl.a. bøtesatsene vir-ker, om man får kontroll på situasjonen, og hvor stortuttaket er, for vi har altfor lite informasjon om nivået.

Geir Pollestad (Sp) [18:27:23]: Om ein person tekmed seg 20 kg fin filet av torsk ut av landet, er mittspørsmål til fiskeriministeren: Kva trur han skjer medresten av fisken? Er det i tråd med prinsippet om at meønskjer å utnytta heile fisken, og at me skal ta vare påden resursen som fisk er?

Statsråd Harald T. Nesvik [18:27:45]: Nei, dessver-re tror jeg det finnes veldig mye fisk som kastes, og jegønsker at man får kontroll på det. Det tror jeg man førstfår kontroll på når man får oversikt over hvor stort det-te fisket er, at man har en dialog med den som leier ut,og sørger for at man får god informasjon. Jeg tror ogsåat det dessverre er mange av dem som er der ute, ogsom driver med dette, som ikke er klar over det regel-verket som egentlig er der. De kommer, de leier seg hyt-te, det ligger kanskje en båt med påhengsmotor knyttettil den hytta, og så drar de ut for å fiske. Vi har sett at detskjer ulykker i tilknytning til dette grunnet manglendeinformasjon, manglende båtvett osv. Jeg tror vi har envei å gå. Det må vi gjøre gjennom de seriøse aktørene,og så får vi ta fatt i dem som ikke er seriøse.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.De talere som heretter får ordet, har også en taletid

på inntil 3 minutter.

Siv Mossleth (Sp) [18:28:55]: Jeg er veldig fornøydmed at Riksadvokaten i etterkant av at forslaget vårt blefremmet, har besluttet å doble bøtesatsene med umid-delbar virkning. Jeg er også fornøyd med komiteens vil-je til å øke kontrollen, for å bidra til at ressurskriminali-tet stoppes. Både yrkesfiskere og naboer til useriøsefiskeaktører har reagert på en ressursbruk som er bådeuetisk og ulovlig.

Det ble sagt fra talerstolen i denne saken fra en avFremskrittspartiets representanter at Senterpartietfremmer forslag som regjeringa jobber med. Men da vifremmet dette forslaget, var det ingenting som tydet påat en endring var like om hjørnet. Tvert imot hadde allede tre nordnorske fylkeskommunene etterlyst handling

i denne saken. Så jeg mener at dette forslaget virkelig varpå sin plass. Fisketurisme må drives seriøst, og det må gipositive ringvirkninger langs kysten.

Men jeg registrerer at viljen til å oppfylle disse måle-ne finnes hos hele komiteen, så jeg har spesielt lyst til åpeke på mindretallsforslag nr. 3:

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake meden egen sak med tiltak for å sikre et seriøst turist-fiske og å bekjempe ressurskriminalitet i forbindel-se med fritidsfiske.»En av de viktige tingene som må på plass, er å få en

godkjenningsordning for havfisketurisme, for å støtteopp om de seriøse aktørene som gir en reell verdiska-ping langs kysten. Det betyr lokale ringvirkninger ogsåfor puben, dagligvarebutikken og lokalbefolkningen.Senterpartiet er helt tydelig på at vi vil ha en turist-fiskenæring som er en enda større bidragsyter når detkommer til lokal og regional verdiskaping, sysselsettingog bosetting.

Geir Adelsten Iversen (Sp) [18:31:30]: Jeg brukerden tiden jeg har mulighet til for å snakke om dette. Jeger veldig glad for det fiskeriministeren sa. Det tyder jopå at han tar dette på alvor, og at han kommer til å følgedet opp.

Antallet turistfiskebåter har blitt stort. Det er somregel hoteller eller reiselivsbedrifter som eier disse far-tøyene. Som regel går det bra at turistene selv går ut påhavet uten guider, men det hender at det er ulykker, ogfor ikke så lenge siden hadde vi en sånn ulykke. De flestereiselivsbedriftene har gode kontrollrutiner, mens an-dre ikke har det.

Å skjære fileter av en fisk er ofte en kunst. Jeg mådessverre si at måten mange turister skjærer fileter på, erskammelig. Her burde det vært obligatorisk kurs for allesom ville skjære selv. Jeg mener at all fisk skulle ha værtlevert på kaia, og at turistene som ville ha med seg fisknår de reiste, kunne fått kjøpe fisk fra fiskebedriften.Dette kan man lett få til. Det bør nok lages et regelverkfor turistfiske som alle kan enes om. Sånn det er nå, følerjeg at turistfisket er en hån mot det tradisjonelle fisket vihar i Norge. Lokale fiskere som har fisket sine kvoter, månå stå og se på at turistene fisker døgnet rundt uten at deblir stoppet. Som sagt mener jeg at all fisk skal på land ogbli prekavert på fiskebruket, og at man da får kjøpe denfisken man har lov til å ha med seg når man drar.

En bør regulere turistfisket bedre, og en bør gjøredet mulig for fiskere på en enkel måte å ta med seg turis-ter ut på havet – og når jeg sier fiskere, mener jeg de pro-fesjonelle fiskerne, som har egnede båter, og som kan hamed seg fiskere på havet.

Jeg synes det er bra at NHO ønsker at man tar demsom smugler fisk, og det som jeg har opplevd selv, er at

4218 201928. mai – Interpellasjon fra repr. Westgaard-Halle om å stimulere til satsing på flytende havvind, som vil kutte utslipp, skape arbeidsplasser, ha potensial for verdiskapende teknologieksport og representere en fornybar

offshoreindustri

man nesten ukentlig ser biler kjøre med fileter ut avkommunen vår. Det er klart at sånt ikke er bra, og det ty-der jo på at det er et industrifiske.

Terje Aasland (A) [18:34:26]: Ulovlig turistfiske ogfor så vidt også ulovlig fritidsfiske er ikke en diskusjonav ny dato, tvert om har den vart i ganske mange år. Pro-blemet er bare økende, til tross for at en har gjort uliketiltak. Det er innført nye tiltak fra 1. januar 2018, mendet er ingenting som veldig klart tyder på at de har vel-dig god virkning, i hvert fall. Tvert om er det god disku-sjon om ikke dette med ulovligheten innenfor turist-fisket fortsetter omtrent i samme mønster som tidligere.

Vi ønsker jo ikke å gjøre det vanskeligere for demsom driver seriøst – tvert om – det er en kvalitet, og deter en mulighet til næringsutvikling og næringsaktivitetlangs kysten. Men vi må komme det ulovlige turistfiskettil livs, og det er det som er hovedproblemet. Da er detingen tvil om at det er kontrollfunksjonen som er heltvesentlig. Blant de nye tiltakene som ble innført i fjor, erdet ingen direkte økning i kontrollen, det er ingen ve-sentlig større fare for å bli tatt hvis en vil drive ulovlig.Det tror jeg er litt av problemet.

Til Arbeiderpartiets inngang i denne saken: Vi harvært med på hele innstillingen bortsett fra der regje-ringspartiene skryter av regjeringserklæringen. Vi ermed på alt fordi vi mener at det er viktig at Stortingetsamler seg om noe som alle oppfatter er en både økono-misk og ressursmessig kriminalitet som vi vil til livs.

Da er jeg litt forundret over for det første ikke å høretydeligere – skal vi si – visjoner fra fiskeriministeren omhvordan han vil forsterke kontrollen og faktisk ta demsom driver med ulovligheter. Det er jeg litt forundretover. Det er greit med dialog og fine ord og tøffe ord fratalerstolen, men hvordan han reelt sett vil følge det opp,det er det vanskelig å se.

Jeg er også litt forundret over regjeringspartiene nårde stemmer imot de tre forslagene som er fremmet, spe-sielt dette om at en gjennom vedtak skal slå fast at en øn-sker å styrke kontrollen. Det er vi jo egentlig enige om idenne salen. Jeg mener at diskusjonen her og erfaringeneveldig tydelig viser at vi hadde hatt behov for å ha enegen sak, nettopp for å sette rammene rundt tiltak for åfå opp seriøsiteten både i turistfisket og i fritidsfisket.Men dessverre, det ønsker ikke regjeringspartiene. Demener tilsynelatende at de har full kontroll på dettespørsmålet, noe jeg dessverre tror de overhodet ikke har.

Statsråd Harald T. Nesvik [18:37:12]: Litt til repre-sentanten Aasland: Myndighetene har vært bevisst påutfordringen knyttet til overtredelse av utførselskvoter.Fiskeridirektoratet samarbeider med tolletaten, skatte-etaten, politiet og Mattilsynet, hvor nettopp ulovlig ut-førsel av fisk utgjør en del av dette bredere kontroll-

fokuset – og det er her det ligger. Her må vi sørge for etgodt samarbeid mellom de ulike etatene for å avdekkeden kriminaliteten som skjer. Jeg antar jo at det er denkriminelle delen av aktiviteten vi ønsker å avdekke.

Det har også vært spørsmål knyttet til ressursuttak.Der er jeg helt enig, og jeg er opptatt av at man skal ut-nytte hele fisken. Dette sier jeg på alle foredragene jeghar rundt omkring om disse temaene. Her er jeg overbe-vist om at turistfiskenæringen ikke bare kan, men må blibedre. Her kan man ha samarbeid med lokale fiskemot-tak, med lokale bedrifter osv., som faktisk kan gjøre etprodukt ut av restråstoffet av fisken, slik at vi ødeleggerminst mulig fisk i vår iver etter å hente fram bare filete-ne, noe som jeg mener er en uting.

Videre er det ikke småting man innførte i forbindel-se med regelverket som trådte i kraft 1. januar 2018. Detble innført en registrering knyttet til turistfiskevirksom-heten. Utførselskvoten ble endret: 20 kg ved registrertebedrifter og 10 kg fra eget fiske. Slik sørget man for at desom ikke var registrert, fikk en lavere utførselskvote.Man fjernet ordningen med troféfisk. I tillegg ble utfør-selskvoten endret fra 24 timer til 7 dager – alt dette for åbegrense og få bukt med den ulovlige delen av dette.

Jeg har sagt at dersom disse tiltakene viser seg ikke åvære tilstrekkelige, er vi nødt til å komme tilbake til nyetiltak for å sørge for at vi har kontroll på situasjonen. Deter det jeg prøver å si hele tiden. Det står jeg for, og detskal vi levere på.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet i sak nr. 6.

S a k n r . 7 [18:39:34]

Interpellasjon fra representanten Lene Westgaard-Halle til olje- og energiministeren:

«Som verdens fremste offshorenasjon har Norge etenormt potensial for satsing på havvind. Flytende hav-vind gir mulighet til å kutte utslipp, samtidig som vi kansikre at norsk offshoreleverandørindustri kan utvikle nyefornybarløsninger og ta en posisjon i et voksende ver-densmarked. Norge har sterk kompetanse og tradisjonfor maritime og offshore verdikjeder som enkelt kanoverføres til fornybar offshoreindustri. Havvind vil kutteutslipp, skape arbeidsplasser og ha potensial for verdi-skapende teknologieksport. Det er behov for å få på plasseffektive prosesser for utbygging av havvind og transmi-sjon av kraft, også på tvers av landegrensene.

Vil regjeringen stimulere til satsing på flytende hav-vind, blant annet gjennom å utarbeide en forskrift foråpning og tildeling av konsesjoner for havvind, legge tilrette for teknologiutvikling gjennom demoparker forhavvind og bidra til kostnadsfall»?


offshoreindustri

Lene Westgaard-Halle (H) [18:40:56]: Det har blåstopp til storm i vindkraftdebatten de siste månedene, ogdet er sterke følelser på alle sider. Noen av oss har stått istormen, men flere av oss trenger nok å puste litt ekstramed magen når vi snakker om vindkraft.

For et par uker siden var energi- og miljøkomiteenpå reise for å lære mer om hvordan vi kan strekke ossenda lenger på klimafeltet – hvordan vi kan bygge oppgrønne og lønnsomme næringer, og hvordan vi kan læreav hva de gjør i andre land. Vi kom hjem med veldig myenyttig kunnskap, men det viktigste av alt – og det skal vialle ta med oss, uavhengig av parti – er at Norge alleredeer verdens beste land når det gjelder klima.

Og det skulle bare mangle. Med den historien vi harmed oss i ryggsekken når det gjelder fossil energi, trorjeg vi noen ganger glemmer at vi trenger å gjøre ekstramye på klimafeltet. Vi gjør allerede en fantastisk godinnsats, og vi kan være stolte av det vi har fått til sammenså langt. Men vi er langt fra i mål. Vi må strekke oss len-ger, og vi må klare å ha flere tanker i hodet samtidig. Fordet nytter ikke med en klimapolitikk som tar oss tilbaketil fortiden – ja, egentlig nesten helt tilbake til da fossile-ne levde i beste velgående. Vi trenger en moderne ogbærekraftig klimapolitikk, som også sikrer oss noe å leveav i framtiden.

Norge har slått seg opp på olje. Vi lever i et av ver-dens rikeste land bl.a. fordi vi har surfet på fossilbølgen.Derfor har vi et ekstra ansvar når vi nå står overfor tide-nes klimakamp. Jordkloden er skadeskutt, og barna våremarsjerer i gatene for å få oss i dette huset til å våkne. Viser endringene her i Norge: Det er varmere, våtere og vil-lere vær, og det er færre skidager i året fordi snøen for-svinner. Det er blitt mer regn, storm og tørke, og avløps-rørene, som har hatt riktig dimensjon i 100 år, flommernå over i Norge, og bakterier flyter ut i flere vann. Detgjør folk syke, og det betyr at skattepengene våre måbrukes til å bytte ut dagens rør og til å bygge bedre ren-seanlegg, så vannet fortsatt skal være drikkbart. Klima-endringene er her, og vi må handle, bl.a. gjennom å byg-ge ut fornybar kraft – vann, vind og sol.

Når det nå har blåst rundt vindkraft på land, er detmange som har ønsket flere av oss politikere langt tilhavs. Det lytter vi selvfølgelig til. Norge har jobbet medhavvind ganske lenge allerede, men tiden er inne for åtrappe opp innsatsen og sette inn et ekstra gir, og her måregjeringen sitte i førersetet. Som verdens besteoffshorenasjon har Norge et enormt potensial for sat-sing på havvind, men vi må holde tunga rett i munnen.Den flotte, langstrakte kysten vår er ikke spesielt lang-grunn, noe som betyr at det ikke er bunnfast havvind vibør satse på. Flytende havvind, derimot, har vi et kom-parativt fortrinn for å drive med. Bunnfast havvind be-grenses logisk nok av dybde, og dersom installasjonen er

flytende, åpnes det et større marked for havvind. Ved ågå lenger til havs kan man også bygge i områder medenda mer vind, og vi får enda mer strøm ut av hver in-stallerte megawatt. Det gir mulighet til å kutte utslipp,samtidig som vi kan sikre norsk offshore leverandørin-dustri i framtiden.

Norge har sterk kompetanse og tradisjon for mariti-me offshore verdikjeder som enkelt kan overføres til for-nybar offshoreindustri. Enkelt sagt: Vi har ganske godpeiling på å tjene penger på flytende duppeditter langskysten vår. Havvind vil kutte utslipp, det vil skape ar-beidsplasser, og det har potensial til å være en verdiska-pende teknologieksport. For det er først og fremst detdette dreier seg om – eksport av teknologi vi utvikler, påsamme måte som annen offshore og subsea industri al-lerede gjør. Dette kan vi jo i Norge.

Satsingen på havvind må løfte fram nye teknologierog mer enn én leverandør. Satsingen må stimulere tilkonkurranse for å få ned kostnadene, og kostnadsreduk-sjon krever tilstrekkelig volum, som f.eks. på EquinorsHywind Tampen.

Jeg er veldig glad for at den blå-grønne regjeringensatser på flytende havvind, men jeg er utålmodig. Dettegår ikke fort nok, vi må ha på plass forslaget for måtenkonsesjonene skal tildeles på, og områdene som er aktu-elle, før sommeren. Det er flott at det allerede er mulig-het for mindre demoparker, men vi er nødt til å tenkestørre. Dette har potensial til å bli en av Norges størsteeksportvarer. Norge har en unik mulighet til å ta en le-dende rolle internasjonalt om vi satser på morgenda-gens løsninger i dag. Mange land, inkludert Norge, somvi jo har sett i det siste, har arealkonflikter knyttet tilvindkraft på land. Flytende havvind kan være en godmåte for flere land å sikre energiforsyning og nå sineklimaforpliktelser på. Dette er vinn-vinn for både Norgeog verden.

Det betyr at forskriften for åpning og tildeling avkonsesjoner må på plass. Det betyr at Enova må satse, ogdet betyr at Norwep og Innovasjon Norge må være påballen. Det betyr at vi må ha flere demoparker, og detbetyr at vi må legge til rette for sterkere klynger. For hav-vind i dag er dyrt, veldig dyrt. Derfor er det så avgjørendeå få kostnadene ned og lønnsomheten opp.

Vi må ha gode incentiver på forskningssiden, og vimå ha god backing på markedsføringssiden.

Skal havvind bli det eventyret vi drømmer om, måvi være tydelige på at dette er noe vi vil, ikke bare fordidet er litt ubehagelig med debatter om vindkraft påland, men fordi vi faktisk ønsker fortsatt å være en le-dende nasjon på offshoreinstallasjoner, installasjonersom i framtiden vil produsere grønn energi heller ennfossil energi.


offshoreindustri

Håpet er lysegrønt, havet er blått, det er åpenbart atVårherre ønsker at den blå-grønne regjeringen skal sat-se på havvind.

Statsråd Kjell-Børge Freiberg [18:47:02]: Represen-tanten Westgaard-Halle har stilt følgende spørsmål: Vilregjeringen stimulere til satsing på flytende havvind,bl.a. gjennom å utarbeide en forskrift for åpning og til-deling av konsesjoner for havvind, legge til rette for tek-nologiutvikling gjennom demoparker for havvind ogbidra til kostnadsfall?

Jeg mener at jeg kan svare ja på alle disse spørsmåle-ne. Men aller først: Jeg deler representanten Westgaard-Halles entusiasme for vindkraft til havs. Dette er spen-nende teknologi som byr på store muligheter for Norge,som både energinasjon, teknologinasjon og ikke minsthavnasjon.

Vindkraft til havs er også i sterk vekst internasjonalt,og det er mange prosjekter i andre land der norske aktø-rer kan konkurrere om å levere varer og tjenester. Vi harmed andre ord et solid utgangspunkt med tanke på erfa-ringer fra vår fornybarenergi, petroleumsvirksomhet ogskipsfart. Vindkraft til havs står allerede for den størsteeksporten av varer og tjenester innenfor fornybarsekto-ren, og norske selskaper er i front på flere områder, sær-lig innen flytende vindkraft.

Regjeringen har et bredt virkemiddelapparat sombidrar til teknologiutvikling og kostnadsreduksjoner. Lameg nevne noen eksempler: Havvind er et satsingsom-råde i Energi21, vår nasjonale strategi for forskning ogkommersialisering av klimavennlig energiteknologi.For teknologiutvikling innenfor vindkraft til havs erEnova det viktigste virkemidlet, og for støtte til interna-sjonalisering er både Norway Energy Partners og Inno-vasjon Norge viktige virkemidler.

I Storbritannia har Equinor bygd verdens første fly-tende vindpark, Hywind Scotland, basert på teknologiutviklet og testet i Norge, nettopp med støtte fra Enova.Equinor har også søkt Enova-støtte til Hywind Tampen,som ved hjelp av flytende vindturbiner planlegger å for-syne petroleumsaktiviteten på norsk sokkel med forny-bar kraft. Det er også oppløftende at Unitech har tattover Equinors Hywind-turbin ved Karmøy for å videre-føre arbeidet med testing og utvikling av flytende vind-kraft. Jeg følger interessert med på aktiviteten rundt Kar-møy og i teknologimiljøene på Vestlandet, og her fore-ligger det planer om testing av nye flytende vindturbi-ner i området. Kunnskapsmiljøet rundt disse testpro-sjektene ved Karmøy støttes også gjennom InnovasjonNorges klyngeprogram.

Jeg mener at bredden og omfanget i aktiviteten somskjer med støtte fra ulike offentlige ordninger, viser atnorske miljøer er aktive innenfor vindkraft til havs. Det

viser også etter mitt skjønn at virkemidlene fungerergodt og stimulerer til satsing, og også bidrar til kostnads-fall, som representanten etterlyste i sitt innlegg.

Representanten spør også om regjeringen har tenktå åpne områder for fornybar energi til havs. Det vil vigjøre. Departementet er nå inne i en avsluttende fase isitt arbeid, og jeg forventer at et forslag om åpning avområder og et utkast til forskrift etter havenergiloven vilbli sendt på høring før sommeren.

Havenergiloven forutsetter at områder må åpnes avKongen før det kan søkes om konsesjon til fornybarenergi-prosjekter til havs, men allerede nå er det mulig åsøke konsesjon til mindre demonstrasjonsprosjekter ogprosjekter tilknyttet petroleumsvirksomheten. Åpningav områder vil tillate kommersielle søknader om utbyg-ging av vindkraft til havs. For å gi en større forutsigbar-het for aktørene vil konsesjonsprosessen bli klargjortgjennom en forskrift til havenergilovgivningen.

Vindkraft til havs er som sagt spennende. Men somellers i energipolitikken er det heller ikke her slik at det-te er uten konflikter eller uten kostnader. Regjeringenønsker å fremme utbygging av lønnsom fornybar energi,og jeg understreker: Vi har ingen planer om å innførenye støtteordninger.

Jeg tror også det er et stykke fram til vi ser lønnsom-het for kommersielle prosjekter innenfor vindkraft tilhavs i Norge. Men kostnadene er fallende, og vindressur-sene utenfor kysten vår er svært gode. På sikt kan dettebli viktig for Norge, og jeg mener at det er viktig med enhelhetlig og langsiktig forvaltning også av vindressurse-ne til havs.

Jeg tror vi vil se motstand også mot vindprosjektertil havs. Vi er en havnasjon, det er mye aktivitet i havom-rådene våre som kan bli påvirket av vindkraftutbyggin-ger, og det er grunn til å minne om at det også er miljø-verdier til havs. Jeg mener allikevel at vindkraft til havshar et stort potensial. Ambisjonen må være at norsk in-dustri fortsatt skal være i front i dette markedet og selv-følgelig også øke sin markedsandel, ikke minst interna-sjonalt. Her mener jeg at vi må ha en ambisjon om atmarkedet for havvind ikke bare skal være Norge, menhele verden. Samtidig skal vi selvfølgelig fortsette å leggetil rette her hjemme og følge utviklingen nøye.

Lene Westgaard-Halle (H) [18:54:38]: Jeg må inn-rømme at i mine yngre dager som grønn og håpefullklimaoptimist hadde jeg aldri trodd jeg kom til å bliglad i en oljeminister, kanskje særlig ikke en fra Frem-skrittspartiet, men jeg er glad for at statsråden tar dettepå alvor, og jeg er ekstra glad for at han skal levere pådeler av ønskelisten min allerede før sommeren. Er jegskikkelig heldig, får jeg kanskje også det jeg ønsker megtil jul.


offshoreindustri

Jeg er glad for at vi har aktører som tør å satse i Nor-ge, og det er vår oppgave å fortelle dem at de satser påframtiden.

Det jeg løfter i denne interpellasjonen, er bare en li-ten del av det vi trenger, så jeg kan love statsråden at jegkommer til å levere nye ønskelister for havvind hvereneste jul fram til vi er oppe og går som verdens ledendeteknologileverandør på havvind.

Statsråd Kjell-Børge Freiberg [18:55:35]: Jeg setterpris på utålmodigheten som jeg oppfatter at represen-tanten uttrykker, for det er åpenbart muligheter forhavvind, som jeg var inne på i mitt innlegg, og kanskjespesielt for norske leverandører ute i den store verden.Da hører det også med at det ligger en viktig bit i det åha et hjemmemarked, og det er det vi legger til rette forat det skal være.

Så har dette tatt tid, men jeg mener at denne tidenhar vært benyttet godt. Vi er nødt til å gjøre dette medklokskap. Vi har en debatt om vindkraft i Norge i dag,hovedsakelig knyttet til vindkraft på land. Jeg tror det erviktig at vi tar lærdom av den debatten og ikke flytterden fra land til hav, for vi må erkjenne og innse at det ernoen arealutfordringer også til havs, der flere næringerer representert – viktige næringer for Norge som nasjon.Vi har både en petroleumsnæring og en fiskerinæringsom må ivaretas i dette. Men vi har en mulighet fordi vihar et stort hav å ta av, og da handler det om å finne ba-lansegangen sammen med de andre næringene forhvordan vi kan utvikle Norge som havnasjon.

Else-May Botten Norderhus (A) [18:57:30]: Jeg viltakke interpellanten for å ha tatt opp dette temaet. Jegsynes det er utrolig bra at det blir gjort, og det er viktigat vi får diskutert dette i Stortinget.

For oss som er opptatt av industriutvikling og nyenæringsmuligheter i kombinasjon med å nå klimamåle-ne, er flytende havvind et svært spennende næringsom-råde å støtte opp under. Arbeiderpartiet har levert et re-presentantforslag som nå er til behandling i komiteen,og som skal opp til behandling i Stortinget før somme-ren. Da håper jeg at vi kan finne sammen – opposisjo-nen og posisjonen – om de forslagene som allerede lig-ger i det dokumentet, men også at vi kanskje kan finneflere forslag som bør være med i dette. Å stå samlet og fågjennomslag for den politikken som er viktig framover,er viktig for både posisjonen og opposisjonen.

Man kan sikkert lure på hvorfor vi har fremmet detforslaget, og det er rett og slett fordi det er viktig å få kon-krete tiltak på plass for å nå målene. Det hjelper ikke åha mål hvis man ikke når dem, og vi har fortsatt mulig-het til å gjøre noe med det.

Vi har mye av både hav og vind i Norge, så det er ikkedet som er utfordringen. Vi har også kompetanse og en

maritim sektor – en leverandørindustri og en offshore-næring – som har kompetanse som kan bygge opp un-der denne satsingen framover. Det er utrolig spennendeå se hvordan nye knagger kan gi nye muligheter fram-over.

Potensialet for utslippskutt som følge av elektrifise-ring av sokkelen er anslått å være 3–7 mill. tonn CO2.Organisasjonen ZERO anslår at en delelektrifisering frahavvind kan gi utslippskutt på 1–3 mill. tonn CO2 årlig.For min del er det bare et tall, og det er ganske stort, menfor å billedliggjøre det: Det tilsvarer utslipp fra 0,5–1,5 millioner bensin- eller dieseldrevne biler. Det gir ihvert fall et ganske godt bilde på at dette er noe som bi-drar.

Nord-Europa er fremdeles i stor grad avhengig avfossil kraft og har satt seg høye mål, både nasjonalt og påEU-nivå, for overgangen til fornybar kraft. Her spillernorsk gass en rolle, og enda viktigere vil det være når vifår karbonfangst og -lagring på plass – om vi får det. MenEuropa vil likevel ha behov for import av fornybar ener-gi, og om vi selger den, kan vi bidra til å få inntekter tilNorge og bidra til å beholde vår posisjon som en viktigenergiaktør internasjonalt.

Equinor har sine prosjekter, men de har også søktEnova om støtte, og det var ikke små summer de har søktom. Så her håper vel alle at kostnadene går ned. Så får vise om de får den støtten de ønsker for å få realisert det.Jeg vil også presisere at dette er et stort selskap som selvhar mye kapital og muligheter til å komme langt i detprosjektet.

Jeg vil komme litt inn på det som statsråden sa. Deter helt klart at også statsråden er interessert i å få dettepå plass, men samtidig ser man noen mørke skyer i ho-risonten. Det ene er at heller ikke dette vil bli konflikt-løst, men da har man i disse dager en mulighet til å job-be for å finne løsninger i de områdene som man leggertil rette for. Det blir interessant å høre hva statsråden hartenkt å gjøre når det gjelder konflikthåndtering og fore-bygging på det området.

Kostnader – helt klart: Man sier her at man ikke vilkomme med nye støtteordninger, men vil man da tyde-liggjøre en bestilling til Enova og Innovasjon Norge,med tanke på at dette er en viktig og ny satsing? Hva gjørman konkret med det? Det ville vært veldig bra å få enforklaring på det.

Liv Kari Eskeland (H) [19:02:19]: Eg må seia at deter motiverande og inspirerande å høyra på ordvekslin-ga i denne interpellasjonsdebatten. Noreg kan no, påskuldrene til kompetansen me har opparbeidd gjen-nom olje, gass og maritim sektor, utvikla spanande ogikkje minst klimavenlege løysingar med fornybar ener-gi basert på flytande havvind.


offshoreindustri

Det er nokre år sidan eg som veldig fersk ordførarfekk vitjing på kontoret mitt av ein delegasjon fråVestavind Offshore, som fortalde meg om nye, spanandeplanar, og om Noreg sitt høve til å vera leiande på flytan-de havvind. Oljeprisen var på veg ned, og fleire kontrak-tar me svært gjerne skulle hatt her heime, gjekk til Asia.

Men tidene snudde, og på ny var det oppsving innanolje og gass, og i fokus var på ny det me kunne best: hentaopp petroleum. Men tidene har endra seg, og sjølv omoljeprisen no er høg, opplever me ein annan motivasjonfor å sjå på nye marknader. Det grøne skiftet har for al-vor kome inn i energiselskapa sin portefølje. Dette in-kluderer sjølvsagt ikkje kraftselskapa våre, som har utvi-kla fornybar energi i fleire mannsaldrar.

At havvind kan verta eit nytt kapittel i vår industri-historie, handlar ikkje berre om å nyttiggjera seg tekno-logien me har erverva av store komplekse installasjonar.Det handlar også om kabelteknologi, om material-teknologi, om subseateknologi, om dronar og maritimsektor. Det handlar om utvikling av robotar både overog under vatn, om overføring av kraft til andre medium– som hydrogen – om korleis me ser for oss framtidasenergihubar offshore, for «fueling» for den maritime flå-ten som skal over på fornybare energikjelder.

Og her er me – i denne smeltedigelen. Næringslivetriggar seg slik at dei er i posisjon for å ta del i denne ut-viklinga. Dei har allereie etablert kluster og klynger, somMetcentre, Norwegian Offshore Wind Cluster, Sustaina-ble Energy Norwegian Catapult Centre, GCE OceanTechnology og NCE Maritime CleanTech. Den førsteHywindmølla er teke inn i katapultsenteret, noko somgjer at fleire små og mellomstore verksemder kan få testaut sine teknologiar. Det kan dreia seg om maling på rotor-blad som hindrar insekt i å festa seg, eller avanserte ser-vicefarty som elegant kan operera møllene òg i dårleg vêr.

Me tiltrekker oss òg firma utanfrå Noreg. Der dei iCalifornia må søkja 31 instansar for å få testa sin hav-vindteknologi, har me allereie lagt til rette for ein enkelsøknad her. Der dei andre stadar ikkje har støtteordnin-gar for teknologiutvikling, har me lagt til rette her. Ogdet er ikkje utan grunn at Makani frå California no isommar har vald nettopp ein norsk «site» for å testa utsitt konsept.

Slik me høyrer frå statsråden, er dette framleis ny-brotsarbeid. Departementet er inne i ein avsluttandefase i sitt arbeid, og forslag til opning av område og utkasttil forskrift etter havenergilova vil verta sendt på høyringfør sommaren. Me er utolmodige, men likevel trygge påat me held stø kurs mot eit nytt industrieventyr.

M o r t e n Wo l d hadde her overtatt presidentplas-sen.

Ketil Kjenseth (V) [19:06:32]: Aller først takk til re-presentanten Lene Westgaard-Halle, som har fremmetdenne viktige interpellasjonen. Terje Halleland fraFremskrittspartiet, Per Espen Stoknes fra MiljøpartietDe Grønne og jeg fremmet også et Dokument 8-forslagom havvind i fjor. Dette er et viktig initiativ, og, som re-presentanten Lene Westgaard-Halle også sa, den blå-grønne regjeringa leder an – også med de grønne på la-get.

Det tar tid å bygge industri, men det er ikke vindstil-le – verken om klima eller industri for tida. Vi har klima-streiker ganske jevnlig. FNs klimapanel maser om at vier nødt til å få opp farten. Vindmøller på land skaperstor diskusjon hos oss. Og vi har en industri som ser nyemuligheter. Alt dette skal vi være veldig glade for, for påsitt beste vil det hjelpe klimaet og miljøet, og det kanogså skape store, nye muligheter for industrisektorenvår og være med på å skape mange nye arbeidsplasser.

Det som er viktig i denne diskusjonen, er også hva viskal bruke kraften til. Flere har vært innom mulighetenfor å erstatte gassturbiner offshore. Det er et viktigklimatiltak, og det vil gjøre det raskere enn kvote-systemet alene vil gjøre. Det er viktig at Norge leter etteralle muligheter for å «vaske» vår petroleumssektor, somtrenger å kutte punktutslipp.

Søndre del av Nordsjøen ligger nær kontinentet, ogdet er også mulig å eksportere kraft. Samtidig kan kar-bonfangst og -lagring skape økt behov for strøm. Så vi sit-ter på mange gode muligheter. Representanten Eskelandvar innom hydrogen, som det trengs kraft for å produse-re, men som også kan gi oss store eksportmuligheter.

Det er også viktig å diskutere hvilken type havvind.Der har vi ikke startet mye foreløpig. Equinor har pro-sjekter i Skottland, og det har også Hywind Tampen. Ogvi ser at Shell, et annet stort oljeselskap, sammen medMakani, er inne på en annen teknologi som satser påluftbåren havvind, og kommer til Norge i sommer for åfortsette pilottestingen av kiter som en mulig produsentav energi.

Det er klart også spennende hvis vi kan utfordreDanmark på horisontal vind og bli best i verden på denluftbårne vinden. Den vil i så fall medføre mindre inves-teringer i bunnfaste installasjoner og ha en større gradav fleksibilitet. Den kan i større grad flyttes rundt om-kring, men den vil fortsatt kreve mye av det leverandør-industrien ønsker seg, som prosjektledelse, under-vannskabler, undervannsinstallasjoner, vedlikehold oginspeksjoner av fartøy og utstyr – det vil også være enviktig del av en slik industrioppbygging.

Når statsråd Freiberg peker på at vi skal være bådeutålmodige og tålmodige på samme tid, har det ogsånoe med at teknologiutviklingen skal få modne seg ågjøre. Det er ikke noe vi politisk skal bestemme – hvilken


offshoreindustri

teknologi som vinner fram. Derfor er det veldig viktig atvi fortsetter der vi har startet, med å utvikle testsentre,med å utvikle Enova til å ha kapasitet til å putte på, til åutvikle andre aktører. Metcentre har vært et arenapro-sjekt. Det å ha det virkemiddelapparatet opp og gå erveldig viktig for å bygge opp under industrimuligheteneframover – at vi ikke på et tidspunkt vedtar hvilken tek-nologi som skal være rådende.

Dette er også en av de gode mulighetene som Norgestår i. Sammen med karbonfangst og -lagring, og når detgjelder hydrogen, står vi fortsatt foran et eventyr av mu-ligheter. Men det er klart at dette er nærliggende fordi vihar en så sterk olje- og gassektor og maritim sektor, somkan fortsette over i en leverandørsektor hvor det åpnerseg store markeder globalt.

Stefan Heggelund (H) [19:11:30]: Jeg har lyst til åbegynne med å takke interpellanten for å ta opp detteviktige spørsmålet, og jeg har også lyst til å takke stats-råden for hans gode svar til representanten Westgaard-Halle. Jeg har også lyst til å takke for interessante bidragi debatten som har vært.

En viktig ting, som representanten Ketil Kjensethvar inne på nå i slutten av sitt innlegg, er at vi kan ikkesnakke om den enetingen som skal gjøre at vi klarer åløse klimaproblemet. Det er mange ideer, mange tekno-logier som må til for at vi skal klare å gå fra fossil til for-nybar energi. Det er ikke bare én ting, det er mange ting,men da må vi også vise at vi klarer å legge til rette for ny-skaping, og at vi klarer å være en støtte der vi ser at nyteknologi er i utvikling. Når det gjelder vindkraft til havs,ser vi viktig teknologiutvikling og lavere kostnader, ognettopp derfor forberedes nå ett eller to havområder forhavvind, av regjeringen.

Norge kan bygge på utrolig viktig kompetanse og er-faring fra olje- og gassnæringen, fra skipsfart, verftsin-dustri og fornybar energi. Norske selskaper er i front nårdet gjelder flere delelementer innen vindkraft til havs,f.eks. sjøkabler, men norske selskaper er også verdensle-dende på personell- og monteringsfartøy, maling, un-derstell, sertifisering og programvare. Så her kan Norgebidra med mye. Vi kan bidra med teknologiutvikling, ogdet kan også bli en viktig eksportvare. Ja, det eksporteresallerede for betydelige verdier til utbygging av vindkrafttil havs i andre land, og flytende vindkraft er særlig spen-nende sett med norske øyne.

Så jeg har – igjen – lyst til å takke interpellanten forå ta opp dette viktige temaet. Jeg har lyst til å takke for degode svarene fra statsråden, og takke for alle gode bidragi denne interessante debatten. Dette er et tema vi mådiskutere mer, sammen med andre fornybartemaer forNorge. En ting er i hvert fall sikkert: Vi har en unikkompetanse og erfaring til å klare å utvikle dette feltet

videre, og da må vi være framoverlente på videreutvik-ling av ny teknologi og fornybare investeringer, også tilhavs, for når det gjelder havet, er Norge i en helt særegenposisjon. Så tusen hjertelig takk til interpellanten, og tu-sen hjertelig takk igjen til statsråden. Og så hadde jegnok håpet at flere partier skulle delta i denne debatten.

Lene Westgaard-Halle (H) [19:15:04]: For et fantas-tisk velsignet land vi lever i! Vi har vakre, høye og fukti-ge fjell som har gitt oss vannkraft, inntekter og ren ener-gi. Vi har en langstrakt kyst hvor et helt 17. mai-tog avdinosaurer endte sin ferd, som har gitt oss ikke like renenergi, men enorme inntekter, som gjør at vi har råd til åinvestere tungt i grønne løsninger og grønn teknologi.Vi kan energi, vi kan offshore, og vi kan teknologi.

Så nevner flere i denne salen konflikter også til havs,og det tror jeg ikke vi skal undervurdere. Det er ikke sånnat fordi man ikke liker vindmøller på land og er redd fornaturen her, så er løsningen å sende alt til havs. Det ernatur der også, og det må hensyntas når disse områdeneåpnes.

Men jeg er optimist – optimist på vegne av alle i off-shoreindustrien, og optimist på vegne av dem som i dagjobber i oljenæringen. De sitter med helt unik kompe-tanse som veldig enkelt kan overføres til flytende hav-vind. Dette dreier seg ikke bare om klima, men også omverdiskaping og arbeidsplasser. Det betyr også at vi ak-tivt må delta i internasjonale initiativ for samarbeid ogkoordinering av utbygging av havvind.

Til slutt vil jeg også takke de andre partiene i energi-og miljøkomiteen. Jeg opplever at vi står skulder vedskulder og sammen om dette. Vi ønsker alle en satsingpå flytende havvind, og det signalet håper jeg bådebransjen og ministeren tar med seg.

Statsråd Kjell-Børge Freiberg [19:16:45]: Takk tilinterpellanten og takk for en god debatt.

Det er slik at vi eri front på havvind, og vi må ta detutgangspunktet vi har, og videreutvikle det. Vi startet jopå Karmøy. Det er brukt over 400 mill. kr, som igjengjorde at Equinor tok kunnskapen med seg og bygdeHywind Scotland. Equinor har nettopp vært med på envindpark i Tyskland, Arkona, som jeg fikk gleden av åvære med og åpne, der Equinor er medeier, og der detvar norske leverandører med i prosjektet. Og det er ikkeså veldig mange uker siden vi så at Aibel vant en kon-trakt i forbindelse med en plattform knyttet til en nytysk havvindpark. Så vi er i front, og det handler da om åta vare på det utgangspunktet vi har, og videreutvikle demulighetene i et sterkt voksende marked internasjo-nalt.

Så ble virkemiddelapparatet etterspurt. Jeg menerat vi har vist gjennom det som har skjedd, at vi har etvirkemiddelapparat som treffer godt. Enova er ikke sva-

4224 201928. mai – Interpellasjon fra repr. Toppe om hvorvidt økt privatisering av helsevesenet er et mål for regjeringen, og om å hindre utvikling av et todelt helsevesen der personlig økonomi har betydning for behandlingen

man får

ret på alt, men det er svaret på veldig mye. Og hvis vi serdet initiativet som Equinor har tatt med hensyn til elek-trifisering av petroleumsinstallasjoner, så ligger det joen søknad i virkemiddelapparatet Enova for om mulig åfå gjennomført det. Vi har Innovasjon Norge, vi harNORWEP, og jeg viser også til at vi har Energi21, altsåforskningsstrategien og forskningsprogrammene, derdette er en vesentlig del.

Jeg er også veldig glad for det som blir sagt om areal-konflikter. Det blir etterspurt hva vi gjør for å unngå det-te; vi gjør det samme som vi gjør på land. Der har vi dratti håndbrekket: Vi utarbeider nå nasjonale rammer forvindkraft – hvor kan vi ha vindkraft til lands der vi hen-syntar naturverdier, naturmangfold osv.? Og det sammearbeidet har vi gjort til havs; for de områdene vi kommertil å foreslå, er det hensyntatt at det er næringsaktivitet ihavet fra før. Jeg tror det er utrolig viktig at vi ikke flytterdebatten fra land og til havs, for det er noen åpenbare ut-fordringer vi er nødt til å løse på en god måte.

Takk for en god debatt og takk til interpellanten.

Presidenten: Med det er debatten i sak nr. 7 avsluttet.

S a k n r . 8 [19:19:43]

Interpellasjon fra representanten Kjersti Toppe tilhelseministeren:

«Helsepolitisk barometer 2019 viser at den norskebefolkningen er mer bekymret enn før for om helsevese-net klarer å dekke behovet for helse- og omsorgstjenesteri fremtiden. Nesten halvparten av de spurte i undersøkel-sen er tvilende til at det offentlige helsevesenet alene vilvære i stand til å dekke samfunnets fremtidige behov forhelse- og omsorgstjenester. 62 prosent av de spurte menerat vi allerede har et todelt helsevesen, der personlig øko-nomi har betydning for hvor god behandling man får. Defleste mener dette bidrar til at forskjellene mellom folkøker. I Granavolden-plattformen er det flere punkt om ålegge til rette for økt privatisering og konkurranseutset-ting av vår offentlige helsetjeneste.

Mener statsråden at vi har et todelt helsevesen i dag,er økt privatisering av det offentlige helsevesen et mål forregjeringen, og hva gjør regjeringen for å hindre en utvik-ling av et todelt helsevesen»?

Kjersti Toppe (Sp) [19:20:50]: I den seinaste utgåvaav den årlege undersøkinga Helsepolitisk barometer fråKantar svarer 62 pst. at vi har eit todelt helsevesen, derpersonleg økonomi har betydning for kor god behand-ling ein får. 78 pst. av dei spurde meiner at dette er ne-gativt, og 64 pst. meiner at det bidrar til å skape størreforskjellar mellom folk.

Frå media har vi dei siste åra fått fleire enkelthisto-rier om pasientar med dødelege sjukdomar som har be-

talt av eiga lomme for å få behandling det offentlegeikkje tilbyr. Dette er bekymringsfullt, særleg når vi veitat det i utgangspunktet er store sosiale forskjellar i helse-tilstanden i befolkninga. Folkehelserapporten 2018 fråFolkehelseinstituttet viser at dei med høgast utdanninglever opptil seks år lenger enn dei lågt utdanna. Dei sosi-ale forskjellane i levealder aukar, og dei er større i Noregenn i mange andre europeiske land. Ein rapport frå Sta-tistisk sentralbyrå utgitt i 2017 viste at blant personarover 45 år oppgir nesten 50 pst. av dei med lågast inn-tekt at dei ikkje har god helse. Blant dei med høgast inn-tekt er talet berre 20 pst. Liknande forskjellar ser vi mel-lom utdanningsnivåa. Når vi derimot ser på kor mykjepersonar i dei ulike inntektsgruppene faktisk bruker avhelsetenester, er ikkje forskjellane like store. Det tyderpå at det er andre forhold enn det reelle behandlingsbe-hovet som bestemmer i kva grad fattig og rik nyttar segav helsetenestene våre. Når det gjeld helsetenester medhøg eigenbetaling, slik som legespesialist og tannlege,viser tala frå SSB at personar med høg utdanning brukerdesse tenestene meir enn lågtlønte og lågt utdanna.

Det viktigaste vi kan gjera politisk for å motverka eittodelt helsevesen, er å sikra at den offentlege helsetene-sta er så god at det ikkje er nødvendig å betala for kom-mersielle tenester. Ein rapport frå analysebyrået Menonutgitt i 2017 stilte spørsmålet: Bruker vi for mykje pen-gar på helse? Konklusjonane deira var tydelege: Løyvin-gane til helsesektoren har ikkje vore spesielt høge deisiste ti åra, og vi bruker ikkje meir enn andre land medtilsvarande høgt inntektsnivå. Rapporten konkluderermed at investeringane i helsesektoren har vorte nedpri-oriterte dei siste ti åra. Sjølv om investeringane har auka,utgjer investeringane likevel mindre av dei totale utgif-tene i spesialisthelsetenesta.

Helseministeren lovde å styrkja pasientbehandlin-ga i sjukehusa med 12 mrd. kr i førre stortingsperiode.Det klarte ein ikkje. Gjennom reforma fritt behandlings-val gir regjeringa derimot hundretals millionar kronerårleg til kommersielle behandlingsplassar heller enn åstyrkja det offentlege tilbodet. I Granavolden-plattfor-ma fastslår regjeringa at dei vil utvida fritt behandlings-val til å omfatta enda fleire område. I tillegg vil ein inn-føra fritt brukarval i kommunane etter modell frå Sveri-ge. Det skal ifølgje regjeringa gi større valfridom, men er-faringar frå Sverige viser at det ikkje er innhaldet i tenes-tene brukarane får velje blant, berre kva selskap somskal levera tenesta. Derimot veit vi frå svensk erfaring atdei brukarane som kan betala for det, får tilbod omekstratenester frå dei kommersielle tenesteytarane. Eisvensk offentleg utgreiing peiker på at fritt brukarvalkan ha ført til større sosial og geografisk ulikskap. Detbetyr at fritt brukarval kan gi ytterlegare todeling av hel-se- og omsorgstenestene òg i Noreg.


man får

Mykje av bekymringa for eit todelt helsevesen bot-nar i at pasientane fryktar at den offentlege helsetenestaikkje tilbyr den beste behandlinga, og at ein er nøydd tilå bruka kommersielle behandlingsplassar for å få deinyaste og mest effektive behandlingane.

Dei siste åra har sjukehusa fått finansieringsansva-ret for stadig fleire legemiddel. Det dreier seg ofte om deimest kostbare medisinane. I fjor gjekk Lovisenberg Dia-konale Sykehus ut og påpeikte at den auka løyvingaikkje var nok til å dekkja dei faktiske utgiftene til dei nyelegemidla sjukehusa skulle finansiera. Direktøren vedsjukehuset kalla det ei skjult effektivisering frå regjerin-ga, og sjølv om helsevesenet er nøydd til å prioritera kvanye behandlingar dei skal tilby, er det grunn til å fryktaat underfinansiering av sjukehusa bidrar til at pasientarmå gå til private for å få tilgang til dei nyaste og beste be-handlingsmetodane.

I vinter bestemte Beslutningsforum for nye meto-dar å seia nei til innføring av kombinasjonsbehandlingmed cellegift og immunterapi mot lungekreft i den nor-ske helsetenesta, ei behandling som ein gjekk ut frå varaktuell for rundt 700 norske pasientar årleg. Etter nyeforhandlingsrundar med stor offentleg merksemdsnudde Beslutningsforum. Det var ei veldig god nyheitfor dei norske lungekreftpasientane, men med tanke pådei store konsekvensane det har om eit legemiddel får jaeller nei, er det bekymringsfullt, slik Senterpartiet serdet, at slike avgjerder vert gjorde bak lukka dører. Sidanhelseministeren har gitt etter for krava frå legemiddelin-dustrien om å halda medisinprisen hemmeleg, får viikkje vita kor stor helsegevinst per krone som må til førBeslutningsforum seier ja til å tilby ei ny behandling. Viveit ikkje om legemiddelselskapa snakkar sant når deipåstår at dei har gitt eit rimelegare tilbod, og vi veit hel-ler ikkje om føretaksdirektørane snakkar sant når deiseier at prisen som er tilbydd, er altfor høg. Vi veit ikkjekva den kostnaden er. Vi kan heller ikkje etterprøveBeslutningsforum om dei seier nei til behandling fordibehandlinga ikkje er kostnadseffektiv, eller om dei seiernei fordi den totale utgifta for den offentlege helsetene-sta er for høg. Denne informasjonen vert halden hem-meleg.

For å motverka ei todeling er det avgjerande at be-folkninga har tillit til prioriteringane som vert gjorde ihelsetenesta. Når det er så pass stort hemmeleghaldrundt prioriteringa av helsekronene, vert det ingenopen debatt. Det er lett å forstå at det går ut over tilliten,og det kan vera medverkande til at så mange svarer atein har eit todelt helsevesen i Noreg i dag.

Det burde heller ikkje ha vore nødvendig å kjøpaprivat helseforsikring i Noreg, men ifølgje statistikk fråFinans Norge har talet på nordmenn med privat helse-forsikring auka jamt dei siste åra. I 2013 var det ca.

400 000 personar som hadde behandlingsforsikring, i2018 var talet auka til ca. 550 000. Da Høgre gjekk til vali 2013, var det 380 000 som hadde helseforsikring. Eghugsar veldig godt at helseminister Høie uttalte før valetat det ikkje ville vera marknad for helseforsikringar medinnføringa av fritt behandlingsval. Men sidan har altsåforsikringane berre auka. Fleire av forsikringsselskapahar framheva at dei skal dekkja kreftlegemiddel somikkje vert dekte av det offentlege.

Det er fleire tendensar som bidrar til større todelingav helsetenestene. Vi ser at dei sosiale helseforskjellanei befolkninga aukar. Vi ser at etterspørselen etter privatehelseforsikringar aukar. Det kjem stadig fleire dyre lege-middel på marknaden. Men avgjerda om kva legemid-del den offentlege helsetenesta skal tilby, er hemmeleg.I denne situasjonen satsar altså regjeringa storstilt på åbruka offentlege helsekroner på kommersielle teneste-ytarar heller enn å styrkja det offentlege tilbodet. Vi serein konkurransepolitikk der private tilbydarar skal kon-kurrera med det offentlege om å tilby offentleg finansi-erte helsetenester. Det er eit overordna prinsipp i dennye regjeringsplattforma. Spørsmålet mitt er difor omstatsråden meiner at vi har eit todelt helsevesen i dag,om meir privatisering av det offentlege helsevesenet ereit mål for regjeringa, og kva regjeringa gjer for å hindraei utvikling av eit todelt helsevesen.

Statsråd Bent Høie [19:30:26]: Jeg tar resultatenefra Helsepolitisk barometer på alvor. Det er urovekken-de at så mange av de spurte mener at vi har et todelthelsevesen der personlig økonomi har betydning forhvor god behandling en får. Det er bred enighet om atvi skal verne om løsninger for et offentlig ansvar for åsørge for å finansiere helse- og omsorgstjenestene. Be-folkningen skal få rettferdig fordelte helsetjenester et-ter behov og betale etter evne over skatteseddelen. I etsånt system er det viktig at befolkningen har tillit til atde får de tjenestene de har behov får, når de trengerdem.

Pasienter skal ikke behøve helseforsikringer eller åfinansiere sin egen behandling for å få nødvendig helse-hjelp som vi i fellesskap har blitt enige om at det offent-lige skal finansiere. Regjeringens mål er å skape pasien-tens helsetjeneste, og et godt samarbeid mellom det of-fentlige og private vil bidra til mer innovasjon, mang-fold, kvalitet og valgfrihet i helsetjenesten. Dette er sen-trale elementer i pasientens helsetjeneste. Bruk avprivate aktører er med andre ord et virkemiddel for å nået overordnet mål.

I så måte er det også viktig å vise til den samme un-dersøkelsen – Helsepolitisk barometer – der tre av fire ispørreundersøkelsen sier at de er enig med regjeringen iat det er viktigere å få den hjelpen de trenger, og at den


man får

er offentlig finansiert, enn hvem som leverer den. Tre avfire er åpenbart uenig i representantens politikk på det-te området.

Det vi kritiserer den forrige regjeringen for, er at viså økende helsekøer og ventetider samtidig som ledigkapasitet ikke ble utnyttet og kun var tilgjengelig om enbetalte selv eller hadde helseforsikring. Det var årsakentil at vi innførte fritt behandlingsvalg. Reformen gir mervalgfrihet til pasienten og reduserte ventetider og bidrartil økt aktivitet i de offentlige sykehusene. Vi gir pasien-tene rett til å velge behandling hos godkjente private,mens regningen tas av det offentlige. Pasientene slipperå tegne helseforsikringer eller betale av egen lomme,som de må gjøre i Senterpartiets modell.

Over 15 000 pasienter har benyttet seg av fritt be-handlingsvalg-ordningen og kommet raskere til helse-hjelp enn de ellers ville ha gjort, eller fått behandlinghos en institusjon som de selv mener har det beste tilbu-det. Mennesker med behov for psykisk helsehjelp ellerrusbehandling har stor verdi av å komme så raskt sommulig til behandling, og særlig for disse pasientene harogså mangfoldet av tilbud en verdi i seg selv. Jeg er derforglad for at flere av rusbehandlingsinstitusjonene somvar i ferd med å bli nedlagt under den rød-grønne regje-ringen, nå behandler pasienter som aldri før. Derforsørget vi for at disse tjenestene var de første som ble in-kludert i fritt behandlingsvalg da dette startet opp i2015. Senere har vi utvidet ordningen til å omfatte fleresomatiske tjenester og rehabiliteringstjenester.

Omfanget av private helseforsikringer har økt årligsiden 2002 og økte mest i perioden 2007–2011, underden forrige regjeringen. Vi ser at den årlige veksten i pri-vate helseforsikringer har vært lavere etter 2014 enn før,og dette sammenfaller med reduserte ventetider og øktvalgfrihet, som et resultat av denne regjeringens poli-tikk. Jeg tror imidlertid ikke vi kan forvente at privatehelseforsikringer forsvinner. Jeg håper det snart blirslutt på at representanten framstiller sitater fra meg feil-aktig fra før valget i 2013. Også den gangen understreketjeg at det er mange faktorer som kommer til å bidra til atvi fortsatt vil ha helseforsikringer, ikke minst at forsi-kringsselskapene alltid tilpasser seg markedet. De vilf.eks. kunne selge forsikringer som brukes til å dekkehelsetjenester som vi i fellesskap ikke har blitt enige omat skal være prioritert.

Den beste måten å motvirke denne utviklingen påer imidlertid å sørge for at offentlige helse- og omsorgs-tjenester har best mulig kvalitet og tilgjengelighet. Re-gjeringen vil ta i bruk alle gode krefter for å sikre det,også ved å kjøpe ledig kapasitet hos private som et til-bud til alle pasienter, ikke bare dem med helseforsikringeller tykk lommebok, som er Senterpartiets alternativ.

Stortinget har sluttet seg til prioriteringsmeldingenog vår ordning for prioritering. Dette har bidratt til meråpenhet om de beslutningene som tas. En grunnleggen-de utfordring for helsetjenestene er at mulighetene ogønskene alltid vil overstige ressursene. Vi kan derforikke velge om vi skal prioritere – prioritering skjer uan-sett hvilke institusjoner vi har – men vi kan velge hvilkeprinsipper som skal ligge til grunn for beslutningene.Stortinget har sluttet seg til et sett prinsipper for priori-tering i den norske helsetjenesten, og disse skal bidra tilnettopp en rettferdig tilgang til helsetjenester og gi legi-timitet til de vanskelige beslutningene som de som job-ber i helsetjenesten, tar hver eneste dag.

Ordningen med innføring av nye metoder i spesia-listhelsetjenesten er et verktøy for at vi også kan sikre atalle helseregionene kan oppfylle sitt sørge-for-ansvar.Ordningen for nye metoder har bidratt til større åpen-het om prosessene rundt vurdering og de prioriterings-beslutningene som vi tar for de nye behandlingsmeto-dene.

Beslutningsgrunnlaget og beslutningene som tref-fes, offentliggjøres på nettsider umiddelbart. På nettsi-dene til systemet ligger det informasjon om bl.a. hverenkelt metode som vurderes innført – informasjon omprosessene, metodevurderingene og beslutningene.Mer og lett tilgjengelig informasjon om disse prosessenehar sannsynligvis ført til at det også blir større offentligoppmerksomhet om prioriteringsbeslutningene somblir tatt i denne ordningen. Dette er beslutninger somtidligere i all hovedsak ble foretatt i interne prosessersom ikke var tilgjengelige for offentligheten.Legemiddelindustrien har også store økonomiske in-teresser i å skape oppmerksomhet og press når de hardyre legemidler, og det er behandling i denne metoden.

Når representanten bruker ord som at Beslutnings-forum snudde, spiller representanten på legemiddelin-dustriens lag, for det er ikke det som er tilfellet. Det somer tilfellet, var at legemiddelselskapet reduserte prisen,sånn at prisen ble akseptabel og sto i forhold til meto-den. Hadde representanten hatt rett i at Beslutningsfor-um snudde, ville det vært nettopp det presset som in-dustrien prøver å skape i det offentlige rom knyttet tildisse prosessene, som nå hadde nådd fram. Et sånt sys-tem som representanten og Senterpartiets ordningerlegger til rette for, nemlig politisk press i denne typen sa-ker, vil føre til større todeling, mer urettferdighet og mertilfeldighet i prioriteringene – stikk i strid med de prin-sippene som stortingsflertallet har sluttet seg til.

Senterpartiets krav om at prisene alltid skal væreåpne ensidig fra Norges side, ville gjort at svært mangeav de nye kreftbehandlingsmetodene som er tatt i bruki Norge, ikke ville vært mulige å ta i bruk. Dermed ville


man får

færre pasienter fått hjelp, noe som igjen hadde ført til enstørre todeling i den norske helsetjenesten.

Jeg tror at åpenheten rundt dette selvfølgelig ogsåhar bidratt til et inntrykk i befolkningen av at vi i Norgeikke tilbyr pasientene god behandling, og at flere må be-tale selv. Det er da viktig å vise til at siden innføringen avsystemet har de regionale helseforetakene behandletopp mot 200 metoder. Av disse er omtrent to tredjedelerbesluttet innført, mens én tredjedel er besluttet ikkeinnført.

Vi har som mål å gi flere kreftpasienter og andremed alvorlig sykdom tilgang til utprøvende behandling.Utprøvende behandling representerer en mulighet forpasienter når verken etablert behandling eller deltakel-se i kliniske studier anses som mulig. De nasjonale prin-sippene for utprøvende behandling åpner for at sånnbehandling unntaksvis også kan tilbys enkeltpasienternår gitte forhold er oppfylt.

Debatten om et todelt helsevesen handler ikke omhvem som utfører tjenesten – om det er en offentlig ellerprivat institusjon. Den handler om å sikre alle norskepasienter god og forsvarlig behandling uten å måtte teg-ne forsikring eller betale privat for helsehjelpen av egenlomme. Regjeringen ønsker å ta i bruk alle gode krefterfor å sikre at norske pasienter får tilgang på gode og like-verdige helse- og omsorgstjenester, og valgfriheten skalikke bare være for dem med forsikring eller tykk lomme-bok.

Her går et av hovedskillene i norsk politikk. Senter-partiet og de rød-grønne partiene ønsker at valgfrihetenskal være for dem med forsikringer og tykk lommebok.De vil ikke forby private helsetjenester. De ønsker demtil stede i det norske markedet, men de skal kun være tilstede for dem som har muligheten til å betale for det. Enfjerning av ordningen med fritt behandlingsvalg villegitt de 12 000 pasientene som benytter seg av ordnin-gen, kun én mulighet til valgfrihet, og det ville være å be-tale selv.

Kjersti Toppe (Sp) [19:40:46]: Det er ikkje Senter-partiet som har kome med den store befolkningsunder-søkinga. Det er Kantar som har gjort ei stor befolk-ningsundersøking, som viser at seks av ti av dei som harsvart, meiner at vi har eit todelt helsevesen i dag. Det erikkje Senterpartiet som kjem med skuldingar mot re-gjeringa – det er folk sine oppfatningar av dagens helse-politikk. Og dette har auka. Det har auka sidan førre un-dersøking, så det er enda fleire som meiner at vi har eittodelt helsevesen enn i den tilsvarande undersøkinga ifjor, da det var knapt 50 pst. Av dei spurde meiner80 pst. at dette er negativt. Seks av ti meiner at detteskaper større forskjellar mellom folk.

Helseministeren skuldar på politikken til Senter-partiet for dette, men det er faktisk ein del år sidan vi satti regjering, og denne regjeringa – i alle fall delar av ho –har hatt ansvaret for helsepolitikken sidan 2013. Da sy-nest eg det er spesielt å svare på mitt spørsmål om kvaregjeringa gjer for å hindra utviklinga av eit todelt helse-vesen, og om ein meiner at vi har eit todelt helsevesen idag, med å angripa Senterpartiet på den måten som vertgjort her.

Eg kan vera einig i ein ting helseministeren sa i inn-legget, og det er at det som er viktig for å unngå at ein harbruk for kommersielle, og for å hindra utviklinga av eittodelt helsevesen, er å styrkja det offentlege helsevese-net. Vi er ueinige om måten det skal gjerast på. For regje-ringa er det det same om tenestene vert utførte av priva-te, eller om det er det offentlege sjølv som gjer det. Sen-terpartiet er ikkje mot at private er eit supplement ihelsevesenet – det har vi heller aldri vore – men det erfeil måte å sørgja for valfridom på når ein gir private retttil å driva med pasientbehandling som er betalt av sta-ten, og så er det dei offentlege sjukehusa som skal finan-siera det. Ein må altså ta pengar frå det offentlege til deiprivate. Det er det som gjer at mange offentlege sjukehusno står overfor veldig store kutt. Ein kan sjå rundt i man-ge fylke kor mange tilsette som ein må kutta for at bud-sjettet skal gå i hop, og for at ein skal ha eigenkapital tildei nye bygga sine. Det er ikkje berekraftig.

Det ser ikkje ut som om vi kjem noko lenger meddenne debatten. Dette vert ein debatt frå skyttargrave-ne, og det var ikkje det eg ønskte med å fremja denne in-terpellasjonen. Men det er slik eg registrerer det.

Statsråd Bent Høie [19:43:56]: Hvis representantenikke ønsker at dette skal være en debatt fra skyttergra-vene, burde hun ha gravd seg opp av skyttergraven dahun holdt sitt første innlegg. Da sto hun fortsatt medspaden og gravde seg dypere og dypere ned i skyttergra-ven.

Jeg startet mitt svar med å si at jeg tar resultatet avdenne undersøkelsen på det største alvor når en økt an-del av befolkningen har inntrykk av at vi har fått et mertodelt helsevesen i Norge. Men jeg håper også at repre-sentanten tar den andre delen av undersøkelsen på al-vor, nemlig at tre av fire i undersøkelsen sier at de eruenig i Senterpartiets politikk på dette området, og erenig med regjeringen. De sier rett ut at de mener at deter viktigere at oppgavene blir løst og betalt av det offent-lige enn hvem som utfører oppgavene. Så tre av fire i densamme undersøkelsen som representanten ber meg omå ta på alvor, tar avstand fra Senterpartiets løsning pådette området og sier ja til regjeringens løsning på om-rådet. Så jeg tar undersøkelsen på alvor – men hele un-dersøkelsen, og ikke bare de svarene som passer meg.

4228 201928. mai – Interpellasjon fra repr. Toppe om hva regjeringen vil gjøre for at opptrappingsplanen for habilitering og rehabilitering ikke skal bli en nedtrappingsplan

Det som er svaret på disse utfordringene, er nettoppå sørge for at de offentlig finansierte helsetjenestene sta-dig blir bedre. Derfor blir det prioritert av denne regje-ringen. Det handler også om å redusere unødvendigventing og å gi pasienter som ikke har helseforsikring el-ler en tykk lommebok, en valgmulighet, f.eks. at ruspasi-enter har mulighet til å velge akkurat det ruskollektivetsom de tror på, og at det ikke skal være tilgjengelig forbare dem som har foreldre som kan betale for seg, ellerdem som får en lokal menighet til å samle inn penger tilseg, noe som ofte var tilfellet tidligere.

Når vi ser på hva som skjer i Sykehus-Norge, er detsvært høye investeringer i bygg, medisinsk-teknisk ut-styr og IKT. Ventetidene har gått ned, og flere får be-handling. Det er dette som er hovedbildet fra Sykehus-Norge. Det er en utvikling som jeg er stolt over at harskjedd i vår regjeringstid, og som jeg mener bidrar til åstyrke den offentlige helsetjenesten, som i Norge uan-sett vil være den største. Men vi kan ikke ha et dogmatiskforhold til det å bruke private og gi innbyggerne vårevalgfrihet. Da er jeg helt sikker på at det kommer til å blien større vekst i de private, kommersielle, finansiert avlommebok og helseforsikring. Det så vi også i den krafti-ge veksten i helseforsikringer som var sist gang den poli-tikken ble ført i Norge.

Presidenten: Ønsker interpellanten et avsluttendeinnlegg, enten fra bunnen eller toppen av skyttergra-ven?

Kjersti Toppe (Sp) [19:47:18]: Eg vil berre ha einkort kommentar: Eg synest ikkje dette var ein så veldigfruktbar debatt. Men heldigvis – heldt eg på å seia – erdet ingen andre som har deltatt i han, så det vert mel-lom meg og statsråden, og slik er det.

Poenget er det som eg sa om helseforsikringar. Omein er feilsitert, får ein i alle fall rydda opp i det. Men egvar her i salen sjølv og hørte statsråden seia – eg kanikkje nøyaktig gjengi ordvalet, men det vart i alle fallbrukt som eit argument frå regjeringa – at det ikkje villevera marknad for den store veksten i helseforsikringarnår ein innførte reforma fritt behandlingsval, og i dag erdet over ein halv million som har helseforsikring. Einkan godt fortsetja debatten ved å gå bakover i tid og nek-ta å ta inn over seg realitetar ved dagens helsepolitikk,men eg tenkjer at dette er nok for i dag.

Statsråd Bent Høie [19:48:39]: Jeg tror jeg har rime-lig god oversikt over hva jeg selv har sagt når det gjelderhelseforsikringer. Jeg har hele veien – både når jeg harblitt intervjuet, og når jeg har snakket om dette – un-derstreket at reduserte ventetider og reformen fritt be-handlingsvalg skal redusere behovet for å ha privatehelseforsikringer for å få de nødvendige helsetjeneste-

ne. Men jeg har også, ved alle anledninger som harbydd seg når jeg har blitt bedt om å snakke om dette,understreket at helseforsikringsbransjen alltid kom-mer til å tilpasse seg markedet. Det betyr f.eks. at dekommer til å tilby forsikringer på områder som ikke eren del av det som vi har prioritert felles, offentlig.

Det er ingen tvil om at den kraftigste veksten i salgetav helseforsikringer var under den forrige regjeringen,da det også var økte ventetider til de offentlig finansiertehelsetjenestene. Den veksten har flatet ut etter 2014.

Når en inviterer til en debatt om den todelte helse-tjenesten og hva som er rett svar på den utviklingen, måogså representanter fra Senterpartiet tåle at en setter lyspå det som er deres alternativ. Det er tydeligvis en litt nyopplevelse for representanten, for det kom ingen svar påde påstandene som jeg kom med. Da regner jeg med atrepresentanten er enig i min beskrivelse av konsekven-sene av Senterpartiets politikk på dette området, og atdet betyr et mer todelt helsevesen i Norge.

Presidenten: Debatten i sak nr. 8 er dermed avsluttet.

S a k n r . 9 [19:50:20]

Interpellasjon fra representanten Kjersti Toppe tilhelseministeren:

«God habilitering og rehabilitering er en investering iden enkeltes mulighet til å oppnå best mulig funksjons-og mestringsevne, og er god samfunnsøkonomi. Vi er nå idet siste året av Opptrappingsplan for habilitering ogrehabilitering (2017-2019). Helsedirektoratet leverte ioktober 2018 en midtveis oppsummering av opptrap-pingsplanen. Dette er sørgelig lesning. Oppsummeringendokumenterer at færre brukere mottar rehabiliteringbåde i spesialist- og kommunehelsetjenesten. Det er ned-gang i andelen kommuner med plan for habiliterings- ogrehabiliteringstjenesten, det er jevn nedgang i bruk avindividuell plan, det er store forskjeller i kommuneneskoordinerende enheter, markant nedgang i ansatte somhar fått kompetanseheving, nedgang i tilskudd til innova-sjonsprosjekt m.m.

Hva vil regjeringen gjøre for at opptrappingsplanenfor habilitering og rehabilitering ikke skal bli en nedtrap-pingsplan»?

Kjersti Toppe (Sp) [19:51:26]: God habilitering ogrehabilitering for funksjonshemma, kronisk sjuke elleretter skade er ei investering i den enkelte si moglegheittil å oppnå best mogleg funksjons- og meistringsevne,sjølvstende og deltaking i utdanning og arbeidsliv, sosi-alt og i samfunnet. Investeringa er svært god samfunns-økonomi, i form av færre reinnleggingar, auka sjølv-stende og økte moglegheiter for deltaking i samfunnet.God kvalitet og samhandling mellom rehabiliteringste-


nestene føreset tilstrekkeleg kompetanse og kapasitet ikommunane og i spesialisthelsetenesta.

I statsbudsjettet for 2017 fremma regjeringa einOpptrappingsplan for habilitering og rehabilitering.Planen slo fast at ein skal sikra og vareta eksisterande til-bod i spesialisthelsetenesta på ein god måte og bidra tilå styrkja brukarperspektivet og betre kvaliteten, sam-handlinga og koordineringa mellom nivå og innanfordesse.

Senterpartiet var tvilande til den framlagde opp-trappingsplanen – om tiltaka var tilstrekkelege – ogikkje minst til finansieringa av opptrappingsplanen,både til om det låg inne tilstrekkeleg økonomi til å kalladet ein opptrappingsplan, og til at pengane i stor gradvart tatt frå ei stor gruppe kronikarar, som vart påført eiekstrautgift på nesten 2 000 kr i året ved at diagnoselistavart fjerna. Under høyringa i komiteen den gong møtteopptrappingsplanen stor kritikk, og fleire av høy-ringsinstansane meinte at han burde verta trekt tilbake.

Vi er no i det siste året av Opptrappingsplan for ha-bilitering og rehabilitering. Helsedirektoratet leverte ioktober ei midtvegs oppsummering av denne planen.Oppsummeringa dokumenterte at færre brukarar får re-habilitering, både i spesialisthelsetenesta og i kom-munehelsetenesta. Det er uklart kva regjeringa og helse-ministeren no vil gjera for å sørgja for ei heilskapleg re-habiliteringsteneste med god samhandling, slik at allesom treng rehabilitering, får det. Det er òg uklart kvasom vil skje når opptrappingsperioden er over – frå2020.

Meir enn nokon gong er det behov for å byggja opptenester som støttar innbyggjarane, slik at dei kan aukafunksjonsevna, meistra kvardagslivet og delta i sam-funns- og arbeidslivet med mest mogleg sjølvstende. Be-hovet for meistring står i sterk kontrast til oppsumme-ringa frå Helsedirektoratet, som dokumenterer ein ned-gang i talet på personar som får rehabilitering både ikommunehelsetenesta og i spesialisthelsetenesta, og at– delen av kommunar med plan for habiliterings- og

rehabiliteringstenestene går ned– det er ein jamn nedgang i bruk av individuell plan– det er store forskjellar i dei koordinerande einin-

gane til kommunane– det er markant nedgang i talet på tilsette innan

habilitering og rehabilitering som har fått kompe-tanseheving med støtte frå ulike kompetanse- oginnovasjonstilskot

– det er nedgang i tilskot til innovasjonsprosjektinnan habilitering og rehabilitering

– i helseføretaka er delen av ambulant verksemdinnan rehabilitering låg

– det er store regionale forskjellar i rehabiliteringstil-bodet i både kommunehelsetenesta og spesialist-helsetenesta

– kommunane uttrykkjer behov for å styrkja dette fel-tet, men tiltaka famnar ikkje breidda av målgruppa

– målgruppa innan omsorgstenestene vert sett meir ifokus enn personar i yrkesaktiv alder og habili-teringstenester Eg synest det er bekymringsfullt at færre får rehabi-

litering når dei treng det. Det kan ikkje vera slik at spesi-alisthelsetenesta byggjer ned sitt tilbod utan at det ersamhandling med kommunane, eller at tilbod er bygdeopp i kommunane, men det er jo det som skjer. Vi kan taeksemplet Helse Møre og Romsdal, no når både Morkog Aure er føreslått nedlagde. Vi kan ta saka i Egersund,der rehabiliteringstilbodet er nedlagt, og i Innlandet erdet eit spørsmål om lungesjukehuset Granheim, som eri fare. Utviklinga er ekstra bekymringsfull når vi veit atdet er ein nedgang òg til innovasjonsprosjekt innan ha-bilitering og rehabilitering.

Trass i opptrappingsplan og målsetjingar om ei styr-king av tilbodet og utarbeiding av planar for habilite-ring og rehabilitering i kommunane ser vi altså at færrekommunar har planar på dette området no enn før opp-trappingsplanen. Det er store ulikskapar når det gjeldkorleis koordinerande einingar fungerer, og om koordi-natorordninga fungerer, og det er altså færre som harein individuell plan no enn før opptrappingsplanen.Når desse ordningane ikkje fungerer, mistar vi òg mog-legheita til å fanga opp og følgja med dei mest sårbare isamfunnet.

Til no har kommunane utvikla kvardagsrehabilite-ring med dei eldre som målgruppe og personar somallereie får omsorgstenester. Dette er ei viktig og riktigutvikling, men ein etterlyser auka merksemd på bruka-rar utanfor målgruppa for kvardagsrehabilitering, ogdet er òg behov for å styrkja kognitiv, sosial og psykoso-sial rehabilitering for barn, unge og vaksne i arbeidsføralder. Ingen skal forfordelast.

Når fleire vert skrivne ut tidlegare frå sjukehus, mø-ter òg fysioterapeutane og ergoterapeutane stadig sju-kare personar, meir komplekse tilstandar. Pasientanevert skrivne ut av sjukehusa mot tenester i kommunen, ipåvente av å verta friske nok til å ta imot rehabilitering ispesialisthelsetenesta. Dette rimar ikkje med at det harvore ein nedgang i talet på tilsette innan habilitering ogrehabilitering som har fått kompetanseheving. Å inves-tera i meir spesialisert kompetanse blant terapeutane ikommunehelsetenesta er nødvendig for å unngå at per-sonar vert sende frå institusjon til institusjon. Det er dår-lege pasientforløp, og det er dårleg økonomi.

Midtvegs oppsummeringar av opptrappingsplanenbeskriv vidare manglande statistikk og data om kvanti-


tet og kvalitet på rehabiliteringstenestene. Det er mang-lande systematikk, behov for kvalitetsindikatorar og fel-les funksjonsverktøy. Når f.eks. KOSTRA-tala viserauking i talet på ergoterapeutar og fysioterapeutar, veitvi ikkje om dette er ein auke innan rehabiliterings- oghabiliteringstenestene, eller om det er ein auke til andrekommunetenester. Manglande data er ingen grunn tilikkje å ta ansvar for ei reell opptrapping innan habilite-ring og rehabilitering.

Utgangspunktet i rehabilitering er alltid den enkel-te person sitt mål og meistring og deltaking. Dette ut-gangspunktet gir individuelle rehabiliteringsforløp derpersonen vert støtta av tverrfaglege team, og der moder-ne teknologi vert tatt i bruk både for å auka samhandlin-ga mellom profesjonane og mellom tenestenivåa. Det ernødvendig å bryta silotenkinga og inngå eit koordinertog forpliktande samarbeid mellom kommunetenesta,spesialisthelsetenesta, Nav, pårørande og lokalsamfunn.Helsedirektoratet sin midtvegsrapport viser til det inter-kommunale prosjektet i indre Østfold som eit godt ek-sempel.

Så spørsmålet i interpellasjonen er korleis helsemi-nisteren vil sørgja for ei heilskapleg rehabiliterings- oghabiliteringsteneste med god samhandling, slik at allesom treng det, får rehabilitering og habilitering. Og kvaskjer når oppdragsperioden er over i 2021?

Statsråd Bent Høie [19:59:58]: Habilitering og reha-bilitering er et viktig område for regjeringen. Derfor harvi lagt fram en treårig opptrappingsplan for dette feltet.I planen har vi løftet fram flere utfordringer på områdetog beskrevet tiltak for å møte disse. Fordi liggetiden isykehus ofte er kort, har kommunene et stort ansvar foroppfølging av pasienter med behov for habilitering ogrehabilitering. Planen har derfor mest oppmerksomhetpå kommunene.

Alle som har behov for habilitering og rehabilite-ring, skal få tilbud om dette. Helsedirektoratet har an-svar for å følge opp opptrappingsplanen i planperioden.I den forbindelse har Helsedirektoratet foretatt en midt-veis oppsummering. Den er basert på statistikk fraIPLOS-registeret for 2017 og en Questback-undersøkel-se fra kommunene fra samme periode. Oppsummerin-gen baserer seg med andre ord på materiale fra en tidligfase i planperioden. Tall fra SSB viser at antall mottakereav rehabilitering i institusjon i kommunene har vært til-nærmet stabilt fra 2016 til 2017, mens mottakere av re-habilitering utenfor institusjon har gått ned. Mangekommuner registrerer av ulike grunner ikke rehabilite-ring utenfor institusjon i IPLOS. Aktiviteten hos avtale-baserte fysioterapeuter som arbeider med rehabilite-ringspasienter, registreres heller ikke som rehabiliteringi kommunene. Det er derfor grunn til å tro at det er en

underrapportering av habilitering og rehabilitering ikommunene.

Vi er i gang med å videreutvikle det kommunalepasientregisteret KPR. I videreutviklingen av dette vil vilettere kunne hente ut data om habiliterings- og rehabili-teringsinnsatsen i kommunene. Fra 2016 til 2017 var deten nedgang på 1,8 pst. i antall pasienter som fikk rehabi-litering i spesialisthelsetjenesten. Det var de lettere for-mene for rehabilitering som gikk ned, altså primær, enkeldøgnrehabilitering og dagog poliklinisk rehabilitering.

Opptrappingsplanen inneholder et kommunalt sti-muleringstilskudd som kommunene kan søke på. Deninneholder i tillegg en opptrapping av de frie inntektenepå 200 mill. kr til kommunene, som er begrunnet i opp-trappingsplanen.

Helsedirektoratet har over år fulgt med på utviklin-gen av habiliterings- og rehabiliteringsvirksomheten ikommunene og sett at mange kommuner ikke har enpolitisk vedtatt plan for virksomheten. Et av kriterienefor å få tilskudd er at kommunen skal ha en politisk ved-tatt plan for virksomheten, eller at midlene skal bidra tilutvikling eller oppdatering av en slik plan. Kommune-nes koordinerende enhet er sentral i utarbeidelse av pla-nen. Målet med dette kriteriet har bl.a. vært å sørge for athabilitering og rehabilitering er godt forankret i kom-munens ledelse. Jeg mener at dersom kommunen ikkehar en slik plan for virksomheten, vil en satsing hellerikke treffe de målgruppene som trenger tilbudet mest. Iundersøkelsen av kommunene i 2017 oppgir i overkant40 pst. av kommunene at de har en oppdatert plan forhabilitering og rehabilitering. Av foreløpige KOSTRA-tall for 2018 ser vi en positiv utvikling, og at antall kom-muner med plan har økt til ca. 50 pst.

Utvikling og politisk behandling av en slik plan tarnoe tid. Helsedirektoratet forventer at andelen vil øke itakt med at flere kommuner mottar tilskudd til opptrap-pingsplanen. I 2018 mottok over 200 kommuner til-skudd, mot 150 i 2017. Helsedirektoratets oppsumme-ring viser at det er en nedgang i antall brukere som harindividuell plan, men samtidig har flere brukere fått til-delt koordinator.

Helsedirektoratet erfarer at dette er et tema med be-hov for tydeligere lederforankring. Derfor har direktora-tet i sine veiledere bl.a. tydeliggjort at for pasienter ogbrukere «med behov for langvarige og koordinerte tje-nester» må kommunene oppfylle krav til den lovpålagtekoordinatorrollen og arbeide i tråd med pasient og bru-kers rettigheter, jf. lovverk om individuell plan og koor-dinator.

Det er opp til kommunene å organisere koordine-rende enhet slik de anser det hensiktsmessig. Helse-direktoratet har i sin veileder gitt anbefalinger om orga-nisering som skal sikre at enhetene kan ivareta den vik-


tige rollen med å legge til rette for koordinering av tje-nestene. Fylkesmennene rapporterer at det pågår et vik-tig utviklingsarbeid på dette området. Dette er også etsentralt tema i pilot for strukturert tverrfaglig oppføl-gingsteam.

Regjeringen har styrket satsingen på grunn-, videre-og etterutdanning av ansatte i helse- og omsorgstje-nestene med nærmere 170 mill. kr. Samlet bevilgning i2019 er om lag 360 mill. kr. Både tilskuddet til opptrap-pingsplanen og tilskuddet til kompetanse og innova-sjon forvaltes av fylkesmennene. Helsedirektoratet er idialog med fylkesmennene som følger opp opptrap-pingsplanens målsettinger, og som også følger med påutviklingen på området.

Selv om statistikkgrunnlaget på kommunenivå ermangelfullt, har vi gode data på ressurstilgangen i kom-munene gjennom KOSTRA. Når det gjelder årsverksut-viklingen for fysio- og ergoterapeuter, har denne værtsvært positiv de senere år. Fra 2013 til 2018 har det værten jevn økning i årsverksutviklingen for begge grupper.I tillegg til de lovbestemte faggruppene som inngår i lovom kommunale helse- og omsorgstjenester i dag, skalkommunene fra 2020 ha ergoterapeut- og psykolog-kompetanse i sitt tjenestetilbud. Disse er begge viktigeaktører i habiliterings- og rehabiliteringsarbeidet ikommunene.

Opptrappingsplanen inneholder en rekke tiltaksom regjeringen følger opp. Poliklinisk tilbud til barnmed hjerneskade ble en del av fritt behandlingsvalg i2017. Det er gitt særskilt bevilgning til alle regionalehelseforetak for å etablere et sammenhengende be-handlings- og rehabiliteringsforløp til barn med erver-vet hjerneskade.

Pilotprosjektet ParkinsonNet foregår nå i Stavangerog Oslo. Prosjektet viser at økt kompetanse hos bådefagpersoner og brukere gir bedre kvalitet på behandlin-gen. En evaluering viser stor enighet om at arbeidsfor-men kan gi brukerne økt selvstendighet, og at det blirmindre behov for sykehustjenester og sykehjemsplass.

Økning av ambulante tjenester er fulgt opp somoppdrag til helseregionene. Tilbakemeldingene viser atambulante tjenester utvikles innen flere fagområderhvor personell fra spesialisthelsetjenesten reiser ut ikommunene for å behandle, følge opp og veilede bådebrukere, pårørende og de kommunale tjenestene. Digi-tale løsninger tas også i bruk her.

St. Olavs hospital leder et prosjekt i alle regioner omå etablere tverrfaglige diagnosesentre og læringsnett-verk for pasienter med langvarige smerte- og/eller ut-mattelsestilstander med uklar årsak. Prosjektet har gittet nasjonalt faglig løft på områder som langvarig utmat-telse av uklar årsak for barn og ungdom med sammen-satte symptomlidelser og smertetilstander. Det er f.eks.

laget standardiserte pasientforløp for pasienter medsmertetilstander.

Vi har foretatt noen forenklinger i regelverket somskal gjøre det lettere å få tilgang til logoped. Her har viogså gitt Helsedirektoratet i oppdrag å gå gjennomtakster og regelverk og foreslå tiltak som kan knyttelogopedene tettere til kommunene. Vi har foretatt enrekke tiltak i fysioterapitjenesten, som sammen bidrartil bedre tilgjengelighet, kvalitet og pasientsikkerhet. Itillegg har vi innført fritt rehabiliteringsvalg for at pasi-enter fra hele landet skal få mer likeverdig tilgang til pri-vate rehabiliteringsinstitusjoner. Vi har startet arbeidetmed å fase inn rehabiliteringstilbud i godkjenningsord-ningen for fritt behandlingsvalg.

Det skal også etableres pakkeforløp for ulike pasi-entgrupper. Arbeidet med pakkeforløp for rehabilite-ringsfasen etter hjerneslag har nylig vært på høring. Detplanlegges også pakkeforløp for smerte-, muskel- ogskjelettsykdommer og for utmattelseslidelser. I tilleggforegår det andre gode initiativ og prosjekter fra kom-munene på dette feltet.

2017 var første år i planperioden. Erfaringen frakommunale stimuleringstilskudd gitt på andre områdertilsier at det tar tid å bygge opp kapasitet og kompetansepå kommunale tjenester. Jeg har derfor tro på at effek-ten av stimuleringstilskuddet og økningen avkommunerammen med begrunnelse i opptrappings-planen først sees etter noen år. Det blir derfor viktig åfølge med på hvordan utviklingen går videre, for å se omden negative trenden på noen områder har snudd. Jegvil sørge for å gi Helsedirektoratet i oppdrag å evalueretiltakene i hele planperioden, slik at vi kan få bedregrunnlag for å konkludere etter planperiodens slutt i2019.

Kjersti Toppe (Sp) [20:08:59]: Det er ganske opp-siktsvekkjande når vi har vedtatt ein opptrappingsplanfor habilitering og rehabilitering, at ein midtvegsrap-port ikkje berre viser at ein ikkje har klart å byggja detopp så bra som ein har tenkt, men at mange parametreviser at det har vore ein reduksjon. Det er ganske spesi-elt. Det har vore ein nedgang i talet på personar sommottar rehabilitering, både i kommunane og på sjuke-hus. Eg synest det er spesielt alvorleg. Eg er einig medstatsråden i at ein skal vera tolmodig. Eg kan forstå dettar tid å byggja opp eit tilbod, og at resultatet kan sjåastfyrst etter nokre år, men at ein under ein opptrappings-plan ser ein nedgang i talet på personar som får dessetenestene, synest eg er uforklarleg. Det synest eg ikkjestatsråden har eit godt svar på. Ein ser det er ein ned-gang i bruk av individuell plan, ikkje ei lita auke, menein nedgang i bruk av individuell plan og ein markertnedgang i tilsette som får kompetanseheving innan


dette – eigentleg ganske utruleg at det i det heile går.Det er òg ein nedgang i kommunar som har ein plan fordette feltet.

Eg høyrer kva statsråden seier om planar og ting ognye statistikkar, men det er i alle fall ein realitet at midt-vegsrapporten viste ein nedgang på veldig mange felt,og at færre personar får rehabilitering no enn før opp-trappingsplanen vart vedtatt.

Eg må spørja statsråden: Er statsråden nøgd med til-standen på rehabiliteringsfeltet? Det vart vist til planarog tiltak, men er han nøgd med denne situasjonen? Ellersynest han regjeringa sin politikk òg for dette områdeter så fortreffeleg at han ikkje ser grunn til å verta bekym-ra av midtvegsrapporten som kom?

Eg er glad for det statsråden sa til slutt om at ein skalfå ei evaluering etter planperioden sin slutt, altså i 2020,og eg forventar at det òg vil kunna gi føringar for korleisdenne opptrappingsplanen skal vidareførast når sjølveopptrappinga – det som skulle vore ei opptrapping – erlevert.

S v e i n R o a l d H a n s e n hadde her overtatt presi-dentplassen.

Statsråd Bent Høie [20:12:11]: Også jeg er selvfølge-lig bekymret over at antallet som mottar rehabiliteringutenfor institusjon i kommunene, gikk ned det førsteåret i opptrappingsplanen. Men jeg vil gjerne under-streke og fortelle noe om behovet for nettopp opptrap-pingsplanen. De tallene som representanten viser til, erstatistikk fra IPLOS-registeret for 2017 og en Quest-back-undersøkelse for kommunene fra samme periode– det var altså det første året. Så er det en del indikatorerpå at disse virkemidlene har begynt å virke – hvis vif.eks. ser på årsverksutviklingen for sentralekompetansegrupper i kommunene, der vi harKOSTRA-tall for 2018, som er det andre året i opptrap-pingsplanen.

Vi er nå inne i det tredje året, 2019. Erfaringene fraandre områder, f.eks. regjeringens satsing på skolehelse-tjenesten og helsestasjoner, viser at selv om vi har en gan-ske kraftig satsing, tar det tid for kommunene – punkt én– å ansette folk. De som er nyansatte, skal komme inn i sinnye rolle, og så skal de begynne å være aktive ut mot pasi-entene. Det tar nødvendigvis litt tid, og det betød at pådet området så vi først effektene etter to til tre år.

Det er også slik at kommunene mange ganger harerfart at staten lanserer satsinger med brask og bram, også blir det en engangssatsing. Det gir også usikkerhet ikommunene knyttet til om de skal tørre å ansette folkpå dette området. Så da dette kom i budsjettet det førsteåret, var det nok en del kommuner som tenkte at vi fårvente og se om dette blir en videre satsing. Nå har de er-fart at regjeringen har fulgt opp sine lovnader og priori-

tert dette tre år på rad, og da tror jeg også at vi etter hvertvil se resultater.

Representanten sa at det har vært en nedgang i an-tall kommuner som har utviklet planer på dette områ-det. I mitt innlegg redegjorde jeg for den stikk motsatteutviklingen, nemlig at kravet vårt om at kommunenehar politisk vedtatte planer på dette området, har ført tilat fra ett år til et annet økte dette fra 40 pst. til 50 pst.Helsedirektoratet sier at deres inntrykk er at vi ogsåkommer til å se en ytterligere økning.

Jeg er ikke beroliget av de tallene vi har fått til nå. Jeger veldig opptatt av, som også representanten avsluttetmed, at vi får en god evaluering til slutt, men av de sistetallene vi har, fra 2018, ser jeg en god del tegn på at sat-singen forhåpentligvis begynner å gi resultater i kom-munene.

Kjersti Toppe (Sp) [20:15:28]: Eg ser at mange erbekymra over at spesialisert rehabilitering på sjukehusvert bygd ned før tilsvarande tilbod er bygd opp i kom-munen. Vi har mange eksempel på at det faktisk harskjedd, og at det har ført til stor bekymring frå kommu-nane. Eitt eksempel er rehabiliteringstilbodet som var iEgersund, der helseføretaket skreiv rett ut i vedtaket atein stor grunn til at dei gjorde det, var for å få pengar tileigenkapital for å byggja nytt sjukehus i Stavanger. Vihar akkurat den same problemstillinga i Helse Møre ogRomsdal no, der ein har vedteke nedlegging av spesiali-sert rehabilitering på Mork og på Aure, og med eit tids-aspekt som gjer at kommunane ikkje har sjans til å byg-gja opp sin kompetanse tilsvarande før dette vert lagtned. Det er òg tilbakemeldinga frå andre kommunarandre plassar i landet.

Dette er noko som på ein måte kompliserer heileopptrappingsplanen. På Stortinget var alle einige om atein opptrappingsplan først og fremst måtte skje i kom-munane fordi veldig mykje meir rehabilitering kan ogbør skje i kommunane, men det ein ikkje er einig i, er atspesialisert rehabilitering vert bygd ned så fort, og kan-skje òg altfor mykje.

Så eg vil gjerne utfordra statsråden før hans sisteinnlegg på om han ikkje er bekymra for akkurat dette, atsjukehus no byggjer ned den spesialiserte rehabiliterin-ga altfor fort, og i tilfelle kva statsråden vil gjera med det,utover å nemna det i oppdragsdokument, for det ser vifrå Helse Midt-Noreg ikkje har hatt nokon synleg effekt.

Statsråd Bent Høie [20:18:05]: Jeg kan også si noenord om utviklingen av rehabiliteringsfeltet i spesialist-helsetjenesten. Selv om det har vært en del faglige rådsom tilsier at en også burde overføre en større del av re-habiliteringstjenestene fra spesialisthelsetjenesten tilkommunene, har regjeringen politisk valgt ikke å følgedet, rett og slett fordi vi ser at en god del av det rehabili-

2019 423328. mai – Interpellasjon fra repr. Hareide om virkemidler i arbeidet mot autoritære styreformer og for å beskytte rettsstatens prinsipper, med henvisning til at en del land i Øst- og Sentral-Europa beveger seg i gal retning

teringstilbudet som gis i spesialisthelsetjenesten i dag,ville veldig mange kommuner hatt store problemermed å gi selv. Det ville ført til stor forskjell i landet, fordinoen da hadde bodd i kommuner som hadde hattmuligheten til å tilby den typen rehabilitering, mensveldig mange hadde bodd i kommuner som ikke haddehatt den muligheten. Derfor har vi valgt ikke å gjøredet. Det er et politisk valg vi også gjorde i forbindelsemed opptrappingsplanen for rehabiliteringsfeltet.

Jeg har også gitt et styringssignal til helseregioneneom at en ikke skal bygge ned rehabiliteringstilbud somen mener er innenfor det som er kommunens ansvar,raskere enn at kommunen kan være i stand til å gi det til-budet selv.

Når det gjelder tilbudet i Egersund, ble deler av detflyttet over til Stavanger, den spesialiserte rehabilite-ringen, mens deler av det helt åpenbart var et tilbudsom kommunene kunne håndtere selv. Kommunene iDalane-regionen hadde fått penger gjennom opptrap-pingsplanen til å kunne bygge opp den type tilbud, ogkunne i fellesskap drevet det tilbudet videre hvis deønsket det.

Når det gjelder Helse Møre og Romsdal, er det ikkegjort noe vedtak om å legge ned de to nevnte rehabilite-ringsinstitusjonene. Det betyr at det er noe jeg selvfølge-lig kommer til å følge med på, i tilfelle styret vedtar det,men det er altså ikke vedtatt.

Presidenten: Debatten i sak nr. 9 er avsluttet.

S a k n r . 1 0 [20:20:06]

Interpellasjon fra representanten Knut ArildHareide til utenriksministeren:

«Etter at de kommunistiske regimene i Øst- ogSentral-Europa ble tvunget til å gi fra seg makten fraslutten av 1980-årene, vokste troen på at demokratiet,rettsstaten og menneskerettighetene ville styrkes i dennedelen av Europa. Denne optimismen er de siste åreneavløst av bekymring over at land som Russland, Hvite-russland, Aserbajdsjan og Tyrkia, men også EU-land somUngarn og Polen, beveger seg i feil retning. Det er urovek-kende når bl.a. rettsvesen og massemedier blir kontrol-lert av og underlagt regjeringen.

Hva er Norges viktigste virkemidler når det gjelder åarbeide mot autoritære styreformer og beskytte rettssta-tens prinsipper, vil regjeringen bruke EØS-midlene endamer målrettet til å fremme demokrati og et sterkt sivil-samfunn, hvordan kan Norge bidra til å styrke Europa-rådet og OSSE og spille på lag med EU i dennesammenhengen, og hva er status for regjeringens arbeidmed å etablere menneskerettighetssanksjoner»?

Knut Arild Hareide (KrF) [20:21:13]: Eg har nestendårleg samvit som tar vår hardtarbeidande utanriks-minister enda ein kveld til Stortinget, men eg har ikkjedårleg samvit for det viktige temaet eg tar opp, og somdet er all grunn til å diskutere.

Etter at dei kommunistiske regima i Aust- ogSentral-Europa blei tvinga til å gi frå seg makta på slut-ten av 1980-åra, vaks trua på at demokratiet, rettsstatenog menneskerettane ville bli styrkte i denne delen av Eu-ropa. Det skjedde òg, men denne optimismen er dei sis-te åra blitt avløyst av bekymring over at land som Russ-land, Kviterussland, Aserbajdsjan og Tyrkia, men òg EU-land som Ungarn og Polen, har bevega seg i feil retning.Det er urovekkjande når bl.a. rettsvesen og massemediablir kontrollerte av og underlagde regjeringa.

Våre liberale demokrati er ikkje ei gåve me kan ta forgitt. Me må sjå faren når alarmsignala lyser. Me må for-stå kvifor rettsstaten blir undergraven, kvifor det skjer.Me må bli einige om meir effektive tiltak for å stanse un-dergravinga av grunnprinsippa i demokratiet. Det erderfor eg reiser denne interpellasjonen, og eg ber utan-riksministeren utdjupe kva ho meiner er Noregs vikti-gaste verkemiddel i arbeidet mot autoritære styrefor-mer og for å verne rettsstatsprinsippa.

Me har internasjonale samarbeidsorgan som byg-gjer på slike prinsipp. Korleis kan Noreg bidra til å styr-kje Europarådets og OSSEs rolle i sikringa av demokrati-et, rettsstaten og menneskerettane? Korleis kan mesamarbeide med EU om tiltak? Vil regjeringa brukeEØS-midlane enda meir målretta til å fremje demokratiog eit sterkt sivilsamfunn? Kva er statusen for regjeringasitt arbeid med å etablere menneskerettssanksjonar?

Truleg har demokratiske styreformer som ideal ogverkelegheit aldri stått sterkare globalt sett enn dei gjor-de rundt 2005. Sidan da har det vore ein reell tilbake-gang òg i Europa. Er me no vitne til eit tidsskilje? Kva erdet som har skjedd?

Russland er det landet som har hatt størst negativpåverknad, bl.a. fordi myndigheitene der har støtta oppom populistiske, sterkt nasjonalistiske og antidemokra-tiske parti i fleire europeiske statar. Samtidig ser ei rek-kje ytterleggåande europeiske parti til «den sterkemann»-modellen som Putin-regimet representerer. Re-gimet i Russland står bak ei omfattande innblanding idemokratiske val i Vesten, inkludert presidentvalet iUSA. Det bidrog til at Donald Trump blei USAs 45. presi-dent, jf. Mueller-rapporten. President Lukasjenko iKviterussland og president Alijev i Aserbajdsjan har len-ge sete ved makta. Dei har innskrenka ei rekkje mennes-kerettar og tillèt ingen politisk opposisjon. Politiskefengslingar er utbreidd. Kviterussland er det einaste lan-det som ikkje er medlem av Europarådet, og dei harframleis dødsstraff. Aserbajdsjan har i fleire saker nekta


å gjennomføre dommar frå Den europeiske menneske-rettsdomstolen. Landet stod bak ein omfattande kor-rupsjonsskandale i Europarådets parlamentariske for-samling, der dei kjøpte stemmer for å unngå negative re-solusjonar.

Tyrkia har etter 2005, under president Erdogan, ut-vikla seg i autoritær retning. Me ser fengsling av journa-listar og politisk opposisjon basert på skuldingar om atdei støttar kurdisk nasjonalisme, vald, terrorisme ellerGülen-bevegelsen. Erdogan har dei siste åra utvikla eitsentralistisk presidentstyre. Regimet kontrollerer deistore mediehusa, har svekt uavhengigheita til domstola-ne og innskrenka ytringsfridomen. Nyleg pressa hanigjennom annullering av valresultatet i Istanbul etter atopposisjonskandidaten vann valet.

Ungarn gjennomførte etter Viktor Orbáns braksigeri 2010 ei drastisk omlegging med sterk sentralisering avmakta, ikkje minst regjeringa sin dominans over media,domstolane og andre viktige institusjonar. I dei seinarevala har han brukt ein retorikk prega av anti-flyktnin-gar, anti-islam, anti-EU, anti-FN og ikkje minst anti-Soros. Kvifor? Han meiner EU sviktar, at det er Ungarnsom forsvarer det kristne Europa mot islam og vernar li-berale verdiar.

Polens president har under det nasjonalkonservati-ve Lov- og rettferdspartiet gjennomført liknande inn-strammingar, der regjeringa søkjer å dominere mediaog domstolane. Men det sivile samfunnet i Polen er ster-kare enn i Ungarn. Nokre av forsøka på å ta over dom-stolane med eigne støttespelarar er òg blitt stoppa av EU– eit EU som har gjort ein viktig jobb.

Dei siste to åra er USAs leiarrolle med støtte til de-mokrati endra og svekt, noko òg utanriksministeren på-peikte i utgreiinga si her tidlegare i vår. Vesten framstårikkje lenger på same måte som ei samla blokk når detgjeld å fremje demokrati. President Trump blir oppfattasom mindre samlande, meir splittande. At han vilfremje USAs interesser, er forståeleg og ikkje noko sær-eige. Det som bekymrar, er at han har redusert USAs bi-drag til internasjonale organisasjonar, f.eks. ved å trek-kje USA ut av FNs menneskerettsråd. Han har hylla au-toritære leiarar og bidratt til eit nytt politisk klima pregaav nasjonalisme, handelskrig og stormaktspolitikk. Detkan svekkje den internasjonale rettsordenen.

Det er grunn til å merke seg korleis demokratiet ifleire land blir undergrave. Det skjer som regel ikkje vedmilitærkupp. Metodane som blir nytta, er andre. Denpolitiske opposisjonen blir stigmatisert. Viktige institu-sjonar, inkludert rettsvesen og dei viktigaste masseme-dia, blir underlagde direkte kontroll frå regjeringa si si-de. Sivile rettar blir avgrensa, slik at det blir vanskeleg åorganisere seg eller ytre seg kritisk mot regjeringa. Mak-ta blir sentralisert rundt ein sterk president, slik me ser i

Aserbajdsjan, Russland, Tyrkia og Kviterussland, rundtregjeringa, som i Ungarn, eller rundt ein mektig personutanfor det formelle maktapparatet som trekkjer i trå-dane, noko me bl.a. ser i Polen. Det blir utvikla ein topp-tung korrupsjonskultur, der den politiske og økonomis-ke eliten samarbeider om å gjere kvarandre rike på kost-nad av folket.

Me må vere på vakt mot autoritær oppførsel frå po-litiske leiarar i demokratia. Varsellampene bør blenkjenår dette skjer – når dei avviser eller uttrykkjer svak til-slutning til demokratiske spelereglar, når dei avviser atdei politiske motstandarane er legitime, når dei tolerereller oppfordrar til vald, og når dei prøver å avgrense deisivile rettane for opponentane sine og for media.

Me ser teikn på at demokratiet blir svekt. Når detgjeld å vite korleis me best skal handle for å forsvare de-mokratiet og rettsstaten, når demokratiske politikarar iEuropa ser slike tendensar i eigne kretsar, må dei ta an-svar. Me må ta ansvar. Partilojalitet må ikkje få nokon tilå unnlate å forsvare demokratiet.

Dessverre er det mange mainstream-politikararsom har trudd at dei kunne temje ein autoritær outsidernår dei kom til makta. Det går sjeldan bra, og nokre gon-ger går det heilt gale. Det har historia vår vist. Heldigviser me ikkje der i dag. Eg vil ikkje samanlikne det somskjer, verken med Hitlers nazisme eller Stalins kommu-nisme. Det var totalitære regime og ideologiar. I dag ervår oppgåve å forsvare demokratiet, rettsstaten og men-neskerettane og hindre forvitring av berebjelkane i libe-rale demokrati. Me må forsvare verdiar me trur er avgje-rande for vårt frie samfunn. Me må gi norsk og interna-sjonal støtte til demokratiske politiske krefter, til siviltsamfunn, til uavhengige medium og til rettsvesen. Detkan spele ei viktig førebyggjande rolle på lengre sikt.

Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide [20:31:20]:Representanten Hareide tar opp et svært viktig tema –og han skal ikke på noen måte ha dårlig samvittighetfor den sene debatten, snarere tvert imot – for utviklin-gen i deler av Europa gir grunn til bekymring. I enkelteland er opposisjonens kår nå blitt så vanskelige at vi irealiteten kan snakke om en dreining bort fra det repre-sentative demokratiet mot noe som minner om tidlige-re tiders ettpartistater. Vi registrerer også at ledere medautoritære trekk har fått økt selvtillit.

Heldigvis ser vi også motkrefter. Resultatet av hel-gens europaparlamentsvalg viser et sammensatt bilde –mer sammensatt enn mange fryktet – i de landene re-presentanten nevner. I Ungarn bekreftet det styrendepartiet sin dominerende stilling. I Polen og Romania,derimot, fikk opposisjonen økt oppslutning, og det er etviktig korrektiv fra velgernes side.


Et tema som har gått igjen i disse landene de sisteårene, er et økende press på rettsstaten. Dette er en ut-vikling vi har all grunn til å være bekymret for. Rettssta-ten utgjør ryggraden i det demokratiske systemet, og nårryggraden forvitrer, kan hele strukturen falle sammen.Uten et uavhengig rettsvesen blir minoritetenes retts-sikkerhet særlig utsatt. De som ikke rammes direkte, sergjerne ikke de langsiktige konsekvensene av at lovligvalgte regjeringer styrker sin egen posisjon på bekost-ning av rettsstatlige prinsipper og rettssikkerhet. Utvik-lingen er ikke bare alvorlig for befolkningen i de aktuellelandene, den kan også få konsekvenser for Norge og fordet europeiske samarbeidet Norge er en del av. Et trygtEuropa er et Europa som bygger ned skillelinjer som giropphav til konflikt og ustabilitet.

Utviklingen i Polen, Ungarn og Romania gir grunntil bekymring, og EU har startet en debatt om unionenbør ha mer effektive virkemidler for å sikre respekt forEUs verdigrunnlag og rettsstatsprinsipper. I sitt utkast tilnytt langtidsbudsjett har Kommisjonen lagt inn forslagom en mekanisme som knytter overholdelse av retts-statsprinsipper til overføringene fra EUs budsjett, meden begrunnelse i at EUs midler må sikres i tilstrekkeliggrad. I tillegg har Tyskland og Belgia nylig lagt fram etforslag om en «peer review»-ordning, der medlemslan-dene gjennom rådet skal overvåke utviklingen for de-mokrati og rettsstat i alle EUs medlemsland.

Norge støtter EUs arbeid for å fremme respekt forgrunnleggende rettigheter, rettsstat og demokrati, og vifølger EUs prosesser mot Polen og Ungarn tett. Vi hargjentatte ganger oppfordret landene til å samarbeidemed EUs institusjoner, og vi merket oss at Polen i de-sember 2018 valgte å endre den nye loven om høyeste-rett etter pålegg fra EU-domstolen.

Regionale aktører som Europarådet og OSSE sitterpå relevante verktøy landene kan trekke på. Venezia-kommisjonens rådgivende uttalelser er et godt eksem-pel. EUs ulike verktøy, først og fremst artikkel 7, ombrudd på grunnleggende verdier, er også en mulighet EUbenytter, men den har selvfølgelig sine begrensninger.Utfordringen for alle er at de forutsetter reell vilje til et-terlevelse hos landets egne ledere.

Aktuelle virkemidler for Norge er tilstedeværelse ogdialog, målrettet støtte til aktører i det sivile samfunn,uavhengige medier og en justisreform i tråd med grunn-leggende rettsstatlige prinsipper. FNs periodiske land-høringer, UPR, har vist seg å være et effektivt utgangs-punkt for dialog med myndigheter. Det er viktig at vikommuniserer hvorfor det er i landenes egeninteresse åverne om demokrati, rettsstat og respekt for menneske-rettigheter.

Gjennom EØS-midlene bidrar Norge til sosial ogøkonomisk utjevning i 15 europeiske land. Midlene bi-

drar bl.a. til å styrke det sivile samfunn og justissektoreni mottakerlandene, i tråd med prinsippene om rettsstat,demokrati og godt styresett.

Interpellanten spør om regjeringa vil bruke EØS-midlene enda mer målrettet for å fremme demokrati oget sterkere sivilsamfunn. Hovedprofilen for EØS-midlene i inneværende periode, altså 2014–2021, erfastlagt i avtale mellom giverlandene og EU, etterfulgt avlandvise forhandlinger med mottakerlandene. Det erinngått avtaler med 14 av de 15 mottakerlandene.Midlene til justissektoren og justisreform er betydeligstyrket i forhold til tidligere perioder. Dessuten er avset-ningen til fondet for sivilt samfunn økt og utgjør nåminst 10 pst. av de samlede overføringene, og kravet omuavhengig forvaltning av fondet, altså uavhengig avlandets myndigheter, er skjerpet i forhold til forrige pe-riode. Dette gjør vi for å søke å bidra til et sterkere siviltsamfunn, som er en viktig del av ethvert velfungerendedemokrati.

Vi forhandler fortsatt med Ungarn, der det først ogfremst gjenstår å komme til enighet om forvaltningenav fondet for sivilt samfunn. Giverlandene, Island,Liechtenstein og Norge, står samlet om vår posisjon iforhandlingene. Vår tilnærming støttes også avKommisjonen og av sentrale EU-land. Dette er enproblemstilling jeg har holdt Stortingets europautvalgløpende oppdatert om. Jeg har også diskutert det i mineredegjørelser i Stortinget, og jeg opplever at det ertverrpolitisk støtte for regjeringas linje.

Vi håper at det fortsatt er mulig å bli enige, men vi erhelt klare på at vi må finne løsninger på alle uteståendespørsmål samlet, herunder for sivilt samfunn, for at detskal kunne bli en avtale med Ungarn. Vi splitter altsåikke opp sivilt samfunn fra de andre fondsmidlene –man kunne f.eks. tenke seg at man ble enige om fonds-midlene, altså ca. 90 pst. først, og så komme tilbake til si-vilt samfunn. Alt må være på plass før vi utbetaler mid-lene. EØS-midler til Ungarn vil altså ikke bli utbetalt førdet er en helhetlig avtale på plass.

For å bistå mottakerlandene i utviklingen og gjen-nomføringen av avtalte satsingsområder har vi gjen-nom EØS-midlene også etablert samarbeid med norskefagetater, som f.eks. Domstoladministrasjonen, og inter-nasjonale organisasjoner som Europarådet og EUs byråfor fundamentale rettigheter. Dette samarbeidet bidrarogså til ytterligere å styrke fokus på internasjonale stan-darder, demokrati og rettsstat.

Europarådets kjerneverdier – menneskerettigheter,demokrati og rettsstat – er viktigere enn noen gang. Nor-ge er en sterk støttespiller for organisasjonen, og ikkeminst støtter vi opp om Den europeiske menneskeretts-domstolen, både finansielt og faglig. Vi har økt våre fri-villige bidrag til domstolen. Vi kommer til å fortsette å


slutte opp om organisasjonens overvåkingsmekanis-mer og menneskerettighetskommissærens behov forstørre tilgang til såkalte gråsoner i enkelte medlems-land. Norge ønsker å bevare Europarådet som en pan-europeisk organisasjon som inkluderer alle Europas 830millioner innbyggere og gir dem tilgang til Menneske-rettsdomstolen. Det er nokså unikt at vi har en døds-straff-fri sone som omfatter 830 millioner mennesker,og vi ønsker at det skal fortsette å være sånn.

OSSEs arbeid i felt er også viktig. Vi har økt vårt en-gasjement gjennom personell og prosjektfinansieringtil OSSEs virksomhet i våre nærområder sør og øst i Eu-ropa. Vi støtter også OSSEs omfattende valgobservasjo-ner, og vi bidrar til OSSEs viktige innsats for likestilling,mediefrihet, sikkerhetssektorreform og forebygging avvoldelig ekstremisme.

Situasjonen når det gjelder menneskerettigheter ogrettsstatens stilling i Tyrkia, er fortsatt veldig bekym-ringsfull. Regjeringa har gjentatte ganger i bilateralesamtaler og gjennom Europarådet og andre egnede ka-naler gitt uttrykk for det som er vår bekymring. Regje-ringa har styrket støtten til sivilt samfunn i Tyrkia i taktmed den forverrede situasjonen etter kuppforsøket i2016. Tiltak for ytringsfrihet har høyest prioritet.

Fra mange hold uttrykkes det uro over autoritæreutviklingstrekk og en stadig vanskeligere menneskeret-tighetssituasjon i Russland. Jeg deler bekymringen overdenne utviklingen. Det gjelder både vilkårene for siviltsamfunn generelt og konkrete saker som forfølgelsen avLHBTI-personer og det utilbørlige presset motmenneskerettighetsforkjempere i Tsjetsjenia. Norge varett av 16 land som aktiverte den såkalte Moskva-meka-nismen i OSSE. Dette innebar bl.a. en ekspertgranskingav rapporterte menneskerettighetsbrudd i Tsjetsjenia.

Til slutt: Når det gjelder arbeidet med å etableremenneskerettighetssanksjoner, er Norge nå i dialogmed nærstående land angående den pågående proses-sen i EU, hvor ulike problemstillinger knyttet til etable-ringen av et slikt sanksjonsregime diskuteres. Det ermange og til dels vanskelige spørsmål å ta stilling til,men de diskuteres nå i EU, og vi deltar i den diskusjonen.Utenriksdepartementet vurderer hvordan Norge bestmulig kan bidra i disse diskusjonene, og er allerede igang med å revidere dagens hjemmelslover for interna-sjonale sanksjoner og restriktive tiltak, slik at et eventu-elt sanksjonsregime mot personer for grove menneske-rettighetsbrudd skal kunne gjennomføres i norsk rett.

Knut Arild Hareide (KrF) [20:41:05]: Eg vil takkeutanriksministeren for eit veldig godt svar og ei veldiggod utgreiing om den interpellasjonen som eg har lagtfram. Det er eg svært glad for.

Eg trur at når utanriksministeren seier at autoritæreleiarar i dag framstår med veldig god sjølvtillit, er detveldig treffande for den situasjonen me har. Eg delerogså utanriksministeren sitt bilde av at det er ikkje ein-tydig svart, det er ikkje eintydig mørkt. Eg trur det EU-valet som me no hadde, frå torsdag til søndag, viser eitbilde som er blanda, der bl.a. opposisjonen i Ungarn ogRomania gjer det betre. Det er veldig gode signal. Samti-dig er det jo slik at valet i Polen, valet i Italia og – eg viltore å seie – òg valet i Storbritannia gir oss nokre utfor-dringar. Me får òg ein ny statsminister i Storbritanniasom det blir spennande å følgje.

Det ein likevel kan oppsummere med frå Noreg si si-de, er at i ei tid der veldig mange land i realiteten set segsjølve først, og mindre samarbeid, må Noregs stemme idet internasjonale vere meir samarbeid – meir for-pliktande samarbeid. Det er det eg høyrer frå utanriks-ministeren, og det er eg veldig glad for.

Så er det òg slik, president – og da ser eg på den pre-sidenten som sit her no – at eg la merke til at utanriks-ministeren vektla veldig sterkt det tette samarbeidet mehar med EU. Det er viktig. Eg trur òg me ser eit EU somspeler ei viktigare rolle i dag enn på lang, lang tid, bl.a.blir det som blir nemnt her om den rolla ein har speltknytt til domstolane i Polen, veldig viktig.

Eg hadde gleda av å møte ein menneskerettsfor-kjempar frå Ungarn, på min alder, som hadde opplevd åleve i regimet som var før Muren fall – ei mørketid. Hanhadde frå 1989 og i realiteten fram til 2010 berre opp-levd ei positiv utvikling og ikkje trudd at den utviklingavar mogleg å snu. Men frå 2010 har dei altså opplevd atmedia er blitt styrte og stengde, at domstolane er blittpåverka, at det ikkje er den opne, frie debatten. Det somsåg ut til å vere umogleg i 2009–2010, er dessverre blitteit mørkt bilde berre ti år seinare.

Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide [20:44:13]:Jeg er helt enig i den oppsummeringen representantenHareide gjør. La meg bare legge til at jeg tror vi skalvære veldig oppmerksom på at en del av den utviklin-gen som foregår, og som gjør at rommet for sivilt sam-funn innskrenkes, ikke bare handler om hvilke lover ogregler som vedtas, eller hvordan man innretter f.eks. endomstolsreform.

Erfaringene vi har gjort oss etter mange års samar-beid – ikke bare med land utenfor Europa, men også idet samarbeidet vi har gjennom både EØS-midlene ogmed europeiske land og EU-systemet – er at i stadig flereland opplever sivilsamfunnet nettopp at det ikke ergjennom vedtak av lover og formelle prosedyrer rom-met blir mindre. Det er i stedet ved at man etablerer re-gler og rutiner som gjør at organisasjonene ikke kan mø-tes. Det etableres en følelse av angiversamfunn. Det eta-

2019 423728. mai. – Voteringer

bleres måter å forfølge både organisasjoner, minoriteterog aktivister på som ikke gjenspeiles i formelle lovved-tak, men som likevel kanskje på mange måter gjør detenklere for regimer med enkelte autoritære trekk å slåned på det sivilsamfunnet som vi er helt enige om erryggraden og bærebjelken i ethvert demokratisk sam-funn.

Det er en utvikling som er dypt bekymringsfull, ogsom gjør at vi i tillegg til å jobbe gjennom de kanalene ogpå de måtene jeg nevnte i mitt innledende svar, må job-be på andre måter. Det handler om ikke bare å se hen tilhvilke lover og regler som vedtas, men også i hvilken ret-ning samfunnet går, og hvordan vi best kan støtte sivil-samfunn i de sammenhengene. Min opplevelse er at deter usedvanlig viktig å fortsette å snakke om disse tingeneog se hva som foregår, ha god kunnskap om ulike strøm-ninger og organisasjoner i de forskjellige landene. Detbruker vi våre ambassader aktivt til, som har et usedvan-lig godt inntak både på myndighetssiden og når det gjel-der sivilsamfunnsorganisasjoner. Det mener vi er enviktig del av den jobben vi har, og den oppgaven vi harmed å kartlegge situasjonen også i land nær oss.

Jeg vil avslutte der både representanten Hareide ogjeg begynte. Det er bekymringsfullt når vi ser at flere le-dere føler at de har såpass stor selvtillit at de – såpasskostnadsfritt – kan stramme til i helt sentrale og elemen-tære spørsmål som ytringsfrihet, rettsstat, pressefrihetog organisasjonsfrihet. Da er det vår felles jobb gjennomde nettverkene vi har, enten som parlamentarikere ellersom regjeringsmedlemmer, og gjennom de virkemidle-ne vi har som norske myndigheter eller som støtte tilsivilsamfunn på andre måter, å ta den kampen sammenmed dem.

Kristoffer Robin Haug (MDG) [20:47:48]: Resulta-tet av valget i Europa viser en ny politisk skillelinje. Deter de grå, autoritære partiene som vokser fram, mot degrønne partiene, som løfter fram grasrotdemokratiet.Enkelte kommentatorer ser det som et tegn på at deeksisterende maktstrukturene og verktøyene ikke len-ger har den samme legitimiteten i befolkningen. Mankan spørre seg om vi skal føle oss så trygge som detframstår i denne debatten, på at dagens framgangsmåteer tilstrekkelig, eller om vi må ser mer grunnleggendepå hvordan vi kan skape et mer inkluderende demo-krati for å sikre den demokratiske utviklingen vi øn-sker.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet, og sak nr.10 er ferdigbehandlet.

S a k n r . 1 1 [20:48:49]

Stortingets vedtak til lov om endringer i skipsarbeids-loven mv. (Lovvedtak 59 (2018–2019), jf. Innst. 250 L(2018–2019) og Prop. 49 LS (2018–2019))

Presidenten: Ingen har bedt om ordet.

To n e W i l h e l m s e n Tr ø e n gjeninntok presi-dentplassen før voteringen.

Votering

Etter at det var ringt til votering, uttalte

presidenten: Stortinget er da klar til å gå til votering. Den innkalte vararepresentanten for Akershus,

Mani Hussaini, tar nå sete.

Votering i sak nr. 1

Presidenten: Under debatten er det satt frem i alt 20forslag. Det er– forslagene nr. 1–9, fra Fredric Holen Bjørdal på

vegne av Arbeiderpartiet, Senterpartiet, SosialistiskVenstreparti, Miljøpartiet De Grønne og Rødt

– forslag nr. 10, fra Fredric Holen Bjørdal på vegne avArbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstre-parti og Miljøpartiet De Grønne

– forslagene nr. 11–16, fra Fredric Holen Bjørdal påvegne av Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti,Miljøpartiet De Grønne og Rødt

– forslag nr. 17, fra Sigbjørn Gjelsvik på vegne av Sen-terpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rødt

– forslagene nr. 18–20, fra Kari Elisabeth Kaski påvegne av Sosialistisk Venstreparti, Miljøpartiet DeGrønne og RødtForslag nr. 10 er identisk med løst forslag nr. 5 i sak

nr. 2, votert over i Stortingets møte 30. april 2019. Presidenten viser i den sammenheng til forretnings-

ordenens § 38 femte ledd første punktum: «Når et forslag er endelig avgjort, må forslaget

ikke bringes frem igjen eller tas opp på nytt i sammestortingssesjon.»Presidenten vil derfor ikke ta forslag nr. 10 opp til

votering. Det voteres over forslagene nr. 18–20, fra Sosialistisk

Venstreparti, Miljøpartiet De Grønne og Rødt.Forslag nr. 18 lyder:

«Stortinget ber regjeringen sette ned et skatte-og avgiftsutvalg som skal fremme konkrete forslagtil en helhetlig omlegging av dagens skatte- og av-giftssystem med det formål å bidra til at Norge nårsine nasjonale Paris-mål. Forslagene skal samlet sett

4238 201928. mai – Voteringer

også bidra til redusert økonomisk ulikhet i det nor-ske samfunnet.»Forslag nr. 19 lyder:

«Stortinget ber regjeringen utrede hvordan enmodell for klimabelønning (karbonavgift til forde-ling) best kan introduseres i Norge. Det forutsettesat regjeringen, i tillegg til å definere hvilke sektorersom skal omfattes, også indikerer progressiviteten iskattesatsene som er nødvendig for å nå klimamåle-ne satt igjennom Paris-avtalen.»Forslag nr. 20 lyder:

«Stortinget ber regjeringen vurdere en støtte-ordning for kortere arbeidstid på kommunale ar-beidsplasser, særlig i belastende yrker somomsorgsyrker.»

V o t e r i n g :

Forslagene fra Sosialistisk Venstreparti, MiljøpartietDe Grønne og Rødt ble med 88 mot 9 stemmer ikke bi-falt.

(Voteringsutskrift kl. 21.01.28)

Presidenten: Det voteres over forslag nr. 17, fra Sen-terpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rødt. Forslagetlyder:

«Stortinget ber regjeringen ta initiativ til enmaktutredning for arbeidslivet der maktbalansenmellom arbeidsgiver og arbeidstaker kartlegges.Utredningen skal blant annet se på organisasjons-grad og hindre for organisering, medbestemmelse,oppdragsgivers ansvar, ledelsesformer, eierstruk-tur, bedriftsdemokrati og kontroll og overvåkningav arbeidstakerne. Utredningen skal belyse EØS-av-talens konsekvenser for maktbalansen i norsk ar-beidsliv.»

V o t e r i n g :

Forslaget fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstrepartiog Rødt ble med 78 mot 19 stemmer ikke bifalt.


Presidenten: Det voteres over forslagene nr. 11–16,fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Miljøpar-tiet De Grønne og Rødt.

Forslag nr. 11 lyder:«Stortinget ber regjeringen i forbindelse med

statsbudsjettet hvert år legge fram en helhetlig kart-legging av den reelle formuesfordelingen i Norge,hvor blant annet aksjer i ikke-børsnoterte selskaperog andre formuesobjekter som i dag undervurderesi formuesstatistikken, inngår med sin reelle mar-kedsverdi.»Forslag nr. 12 lyder:

«Stortinget ber regjeringen i forbindelse medstatsbudsjettet hvert år legge fram beregninger forutviklingen til Gini-indeksen og andre mål på inn-tektsulikhet der tilbakeholdt utbytte er tilordnet ei-erne av bedriftene, for å få et bedre bilde avinntektsulikheten i Norge.»Forslag nr. 13 lyder:

«Stortinget ber regjeringen i forbindelse medstatsbudsjettet hvert år legge fram en framstilling avden samlede effekten politikken regjeringen førerhar for den disponible inntekten til ulike inntekts-grupper, inkludert anslåtte effekter av blant annetendringer i avgifter, egenandeler, stønader og vel-ferdsordninger, etter mal av «Fördelningspolitiskredogörelse» i Sverige.»Forslag nr. 14 lyder:

«Stortinget ber regjeringen ta initiativ til enmaktutredning for arbeidslivet der maktbalansenmellom arbeidsgiver og arbeidstaker kartlegges.Utredningen skal blant annet se på organisasjons-grad og hindre for organisering, medbestemmelse,oppdragsgivers ansvar, ledelsesformer, eierstruk-tur, bedriftsdemokrati og kontroll og overvåkningav arbeidstakerne.»Forslag nr. 15 lyder:

«Stortinget ber regjeringen gjennomføre enkraftigere områdesatsing i de store byene for å sikregode nabolag og mindre forskjeller.»Forslag nr. 16 lyder:

«Stortinget ber regjeringen undersøke de forde-lingsmessige konsekvensene av kuttene i ytelser ogvelferdsordninger, inkludert kuttene i bostøtte, kut-tene i uføres barnetrygd, kutt i kjøpekraften for al-derspensjonister, kuttene i fri rettshjelp, kutt iovergangsstønaden for enslige forsørgere, kutt i stø-nad til bil for dem som er avhengige av det for åkomme seg til butikken eller legen, kuttene ifødselsomsorgen, kuttet i arbeidsavklaringspengerog kuttene i kriminalomsorgen og domstolene. Re-sultatene av undersøkelsen skal legges fram forStortinget senest sammen med forslaget til stats-budsjett for 2020.»Senterpartiet har varslet subsidiær støtte til forslag

nr. 14, og videre støtte til de øvrige forslagene.

V o t e r i n g :

Forslagene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstre-parti, Miljøpartiet De Grønne og Rødt ble med 54 mot43 stemmer ikke bifalt.


2019 423928. mai. – Voteringer

Presidenten: Det voteres over forslagene nr. 1–9, fraArbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti,Miljøpartiet De Grønne og Rødt.

Forslag nr. 1 lyder:«Stortinget ber regjeringen sørge for at det skaf-

fes til veie data og datamodeller som gjør det muligfor SSB og Finansdepartementet å beregne geo-grafiske fordelingsvirkninger av regjeringens poli-tikk, herunder skatte- og avgiftspolitikk.»Forslag nr. 2 lyder:

«Stortinget ber regjeringen i statsbudsjettenefra og med statsbudsjettet for 2021 gi en enkel rap-portering om geografisk fordeling av blant annetskatte- og avgiftsopplegget, slik det allerede gjøresfor sosial fordeling.»Forslag nr. 3 lyder:

«Stortinget ber regjeringen fremme alternativeforslag til hvordan selskaper med digitale inntje-ningsmodeller kan skattlegges i Norge.»Forslag nr. 4 lyder:

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake tilStortinget med konkrete tiltak som har som mål åredusere nivået på ulikhet, som en konsekvens av atdagens nivå av økonomisk og sosial ulikhet er forhøyt.»Forslag nr. 5 lyder:

«Stortinget ber regjeringen i forbindelse medstatsbudsjettet hvert år sørge for at tabeller og figu-rer i budsjettdokumentene som omhandler forde-lingseffekter av regjeringens endringer iskattesystemet, framstilles med en mer finmasketinndeling av høye inntekts- og formuesnivåer.»Forslag nr. 6 lyder:

«Stortinget ber regjeringen ta initiativ til engjennomgang av likestillingseffekten av den økono-miske politikken og komme tilbake til Stortingetmed konkrete forslag for å redusere de økonomiskeforskjellene mellom kvinner og menn.»Forslag nr. 7 lyder:

«Stortinget ber regjeringen på egnet måte kom-me tilbake til Stortinget med et forslag til mandatfor et utvalg som skal analysere makt og maktfor-skyvning i Norge, hvor blant annet konsekvenseneav konsentrasjon av økonomisk makt, teknologiskeendringer, endringer i arbeidsmarkedet og klima-endringer skal belyses.»Forslag nr. 8 lyder:

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag omforsterkede tiltak mot overskuddsflytting og mer fi-nansiell åpenhet.»Forslag nr. 9 lyder:

«Stortinget ber regjeringen styrke Skatteetatensog Økokrims muligheter til å avdekke og straffefor-

følge skatteunndragelse og annen økonomisk kri-minalitet.»

V o t e r i n g :

Forslagene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosia-listisk Venstreparti, Miljøpartiet De Grønne og Rødt blemed 53 mot 44 stemmer ikke bifalt.


Komiteen hadde innstilt til Stortinget å gjøre følgende

v e d t a k :

Meld. St. 13 (2018–2019) – Muligheter for alle – For-deling og sosial bærekraft – vedlegges protokollen.

V o t e r i n g :

Komiteens innstilling ble enstemmig bifalt.


Presidenten: Presidenten foreslår at utviklingsmi-nisterens utviklingspolitiske redegjørelse holdt i Stor-tingets møte 23. mai 2019 vedlegges protokollen.

V o t e r i n g :

Forslaget fra presidenten ble enstemmig bifalt.

Presidenten: I sakene nr. 3 og 4 foreligger det ikkenoe voteringstema.



v e d t a k :

Meld. St. 15 (2018–2019) – Noregs fiskeriavtalar for2019 og fisket etter avtalane i 2017 og 2018 – vedleggesprotokollen.

V o t e r i n g :

Komiteens innstilling ble enstemmig bifalt.


Presidenten: Under debatten er det satt frem treforslag. Det er forslagene nr. 1–3, fra Torgeir KnagFylkesnes på vegne av Arbeiderpartiet, Senterpartiet ogSosialistisk Venstreparti.

Forslag nr. 1 lyder:«Stortinget ber regjeringen øke kontrollen for å

avdekke ulovlig utførsel av fisk.»

4240 201928. mai – Referat

Forslag nr. 2 lyder: «Stortinget ber regjeringen sørge for at straffe-

nivået for ulovlig utførsel av fisk er på et nivå som giren reell preventiv effekt.»Forslag nr. 3 lyder:

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake meden egen sak med tiltak for å sikre et seriøst turistfis-ke og å bekjempe ressurskriminalitet i forbindelsemed fritidsfiske.»Det voteres alternativt mellom disse forslagene og

komiteens innstilling.Miljøpartiet De Grønne og Rødt har varslet støtte til

forslagene.


v e d t a k :

Dokument 8:96 S (2018–2019) – Representantfor-slag fra Siv Mossleth, Geir Pollestad og Geir AdelstenIversen om økte bøtesatser ved ulovlig utførsel av fisk –vedtas ikke.

V o t e r i n g :

Ved alternativ votering mellom komiteens innstil-ling og forslagene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet ogSosialistisk Venstreparti ble innstillingen bifalt med 51mot 45 stemmer.


Presidenten: I sakene nr. 7–10 foreligger det ikkenoe voteringstema.


Presidenten: Sak nr. 11 er andre gangs behandlingav lovsak og gjelder lovvedtak 59.

Det foreligger ingen forslag til anmerkning. Stortin-gets lovvedtak er dermed bifalt ved andre gangs be-handling og blir å sende Kongen i overenstemmelsemed Grunnloven.

S a k n r . 1 2 [21:04:35]

Referat1. (360) Statsministerens kontor melder at

1. lov om endringer i Svalbardloven m.m. (tilpas-ning til ny kommunelov)

2. lov om endringer i jordlova mv. (klimahensynved nydyrking)

– er sanksjonert under 24. mai 2019Enst.: Vedlegges protokollen.

2. (361) Endringer i folketrygdloven (gradering avpleiepenger og økt kompensasjonsgrad for syke-penger til selvstendig næringsdrivende) (Prop. 116 L(2018–2019))

3. (362) Endringer i lov 3. desember 1948 nr. 7 om pen-sjonstrygd for sjømenn m.m. (ny pensjonsordning)(Prop. 118 L (2018–2019))Enst.: Nr. 2 og 3 sendes arbeids- og sosialkomiteen.

4. (363) Endringer i statsbudsjettet 2019 under Land-bruks- og matdepartementet (Reindriftsavtalen2019/2020) m.m. (Prop. 117 S (2018–2019))

5. (364) Endringer i statsbudsjettet 2019 under Land-bruks- og matdepartementet (Jordbruksoppgjøret2019) (Prop. 120 S (2018–2019))

6. (365) Representantforslag fra stortingsrepresentantGeir Pollestad om ekstern gransking av Mattilsynet(Dokument 8:157 S (2018–2019))Enst.: Nr. 4–6 sendes næringskomiteen.

7. (366) Finansiering og utbygging av E6 på streknin-gen Moelv–Øyer i kommunene Ringsaker, Gjøvik,Lillehammer og Øyer i Hedmark og Oppland (Prop.119 S (2018–2019))

8. (367) Representantforslag fra stortingsrepresentantBjørnar Moxnes om rettferdige og sosiale alternati-ver til bompenger (Dokument 8:158 S (2018–2019))Enst.: Nr. 7 og 8 sendes transport- og kommunika-sjonskomiteen.

Presidenten: Dermed er sakene på dagens kartferdigbehandlet. Ber noen om ordet før møtet heves?

– Så synes ikke, og møtet er hevet.

Møtet hevet kl. 21.05.

Documents

Stortingstidende Referat fra møter i Stortinget · krise i Europa, ble det et forlik her på Stortinget der Stor-tinget sa at landet vårt skulle ta imot 8 000 syriske kvote-flyktninger