Tidens tale 2014 5

NR.05 / OKTOBER 2014

Mag

asin

utg

itt a

v S

yven

deda

gs

Adv

entis

tsam

funn

et i

Nor

ge

HISTORIE:

Har Jesus virkelig levd?

EVIG PINE:

Evig liv i helvete eller evig død?

BIBEL:

Hva er en sjel?

H E B

TRO, VERDIER OG LIVSSYN I ET BIBELSK PERSPEKTIV

Den seirende Kristus

Jesu liv, død og oppstandelse er kjernen i evangeliet, og nøkkelen til et seirende kristenliv.

side 2 / tidens tale / oktober 2014

LEDER

Tidens Tale er Adventistsamfunnetsmisjonsblad. Vi plasse-rer oss i markedetfor kristne livssynsma-gasiner, med et innhold som treffer dem som synes Bibelen er en tanke krevende å forhol-de seg til i en moderne tid, men som også er nysgjerrige på hva denne boken kan bymennesker i dag. Redaksjonen er opptatt av å utvikle en journa-listikk som gjør Bibelen lettforståelig og relevant i vår tid og som belyser samfunnsaktuelle begi-venheter og livsverdier fra et bibelsk ståsted.

Utgitt av Syvendedags Adventistsamfunnet

Bestill abbonement på [email protected]

Tidens Tale kommer ut annen hver månedog kan bestilles på tlf.: 32 16 15 60. Sendt medposten koster bladet, i Norge, NOK 154 årligforskuddsvis betalt. Innen norden er prisen NOK 174 og i verden ellers NOK 194. Enkelt-nummer koster NOK 30. Abbonenter som ikke selv har bestilt bladet, må anse det som gaveabbonement fra privatpersoner.

Ansvarlig redaktør: Tor Tjeransen

Redaktør: Widar Ursett

Layout og produksion: Mediegruppen as

Redaksjon:Tidens TalePostboks 1243529 RøyseTlf.: 32 16 16 83 Faks: 32 16 16 71E-post: [email protected]: 3000 30 32600

Forsidefoto: iStock

Trykk og innbinding: Prinfo Unique.

Medlem av

Gjerninger og nåde

Tekst: Wildar Ursett, redaktør / Foto: Tor Tjeransen

Kristne som tror at nåde kun dreier seg om ufor-tjent velvilje og gunst møter raskt noen eksis-

tensielle vanskeligheter. De forstår at selv om Gud er hyg-gelig og tilgir dem deres synder, så hevder Bibelen på ramme alvor at de må være lydige mot Gud. Så frykten eller angsten eller den dår-lige samvittigheten eller de gode ønskene eller lengselen etter å lykkes… pisker dem fram i forsøk på å leve opp til idealer og normer som uvegerlig ligger milevis over hodene på dem. Det ender ofte med en type trosutbrenthet der de sitter igjen med en uthult kristen-dom hvor alt er i orden så sant du ber om tilgivelse, og Gud er en ekstra, ekstra snill julenisse. Tillat meg å foreslå at det er umu-lig å ha et sunt forhold til presta-sjoner dersom man ikke forstår hva nåde er. For la meg også hevde at presta- sjoner, eller gjerninger eller lydighet, om du vil, er nødvendige iføl-ge Guds ord. Ett av versene som trekkes fram i Det nye testamente i den sammenheng er gjerne Jakob 2: 14, «Hva hjelper det, søsken, om noen sier at han har tro, når han ikke har gjerninger? Kan vel troen frelse ham?» Sam-menhengen rundt dette verset viser dog at vi ikke skal arbeide

oss til himmelen, men at det må være harmoni og balanse mellom tro og gjerninger. Og den frelse det er snakk om her er ikke synd-stilgivelsen, men det å få komme inn i himmelen. Men altså, det skal være balanse – ikke ubalanse den ene eller den andre veien. Men enten vi snakker om prak-tisk kristendom i dette livet eller lydighet mot Guds lov så trenger vi Bibelsk nåde. Her er et par smakebiter på hva det er. «Men ved Guds nåde er jeg det jeg er, og hans nåde mot meg har ikke vært bortkastet. For jeg har arbeidet mer enn noen av dem, det vil si ikke jeg, men Guds nåde som er med meg» (1 Korinter 15:10). Guds nåde er altså noe Gud gir meg så jeg kan være i stand til å arbeide, eller prestere. «Og Gud er mektig til å gi dere all nåde i rikelig mål, for at dere alltid og i alle ting kan ha alt det dere trenger til, og ha overflod til all god gjerning» (2 Korinter 9:8). Guds nåde er altså noe Gud gir meg så jeg kan være i stand til å ha overflod til all god gjerning. Det første vi kan merke oss er at nåde er Guds gave. Han gir det til oss dersom vi bare vil ta imot det. Det andre vi merker oss er at den nåden disse versene snakker om er noe annet enn tilgivelse.

Det er overnaturlig kraft til å pres-tere. Den raske konklusjonen er at Gud gir oss helt gratis overnaturlig kraft til å lyde loven og leve et bibelsk kristenliv. Det betyr at vi ikke behøver å være vellykkede og prestere alt det gode Bibelen snakker om alene. Gud gjør noe overnaturlig i livene til dem som søker hans vennskap og nærhet, som setter dem i stand til å leve godt og rett. Hemmeligheten til vellykkethet ligger altså ikke i oss selv, men i et nært vennskap med Jesus. Da blir det lettere å innrømme gjernin-gene deres rettmessige plass i kristenlivet.

NR.05 /OKTOBER 2014

MG

243

3

Den raske konklusjonen er at Gud gir oss helt gratis over-naturlig kraft til å lyde loven og leve et bibelsk kristenliv.Wildar Ursett, redaktør

side 3

NR. 05OKTOBER 2014

04

05

06

08

12

16

20

22

24

08

22

12

16

Hva sier Bibelen om:Konflikten mellom Jesus og Satan

Liker du Gud?


Evig liv i helvete eller evig død?

Den seirende Kristus

Jesu død del 2

Hva er en sjel?

Lær deg å elske Guds lov

Observert

20


HVA SIER BIBELEN OM...

1. Hva er ett av symbolene Bibelen bruker på menigheten?«Et stort tegn viste seg på himmelen: En kvin-ne som var kledd i solen, med månen under sine føtter og med en krans av tolv stjerner på hodet» (Åpenbaringen 12:1). «Den vakre og bortskjemte datter Sion gjør jeg ende på» (Jeremia 6:2). 2. Hvilket løfte skulle oppfylles?«Jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvin-nen, mellom din ætt og hennes ætt. Den skal ramme ditt hode, men du skal ramme dens hæl» (1 Mosebok 3:15). «For et barn er oss født, en sønn er oss gitt. Herreveldet er lagt på hans skulder. Han har fått navnet Underfull rådgiver, Veldig Gud, Evig far, Fredsfyrste» (Jesaja 9:6). «Hun var med barn og skrek i barselsmerter og fødselsrier… Da fødte hun et guttebarn som en gang skal styre alle folkeslag med jernstav. Og barnet ble rykket opp til Gud, til hans trone» (Åpenbaringen 12:2, 5). 3. Hvem er symbolisert ved dragen?«Også et annet tegn viste seg på himmelen, en stor, ildrød drage med sju hoder og ti horn. På hodene hadde den sju kroner… Den store dragen ble kastet ned, den gamle slangen, han som kalles djevelen og Satan, og som

forfører hele verden. Han ble kastet ned på jorden, og englene hans ble kastet ned sam-men med ham» (Åpenbaringen 12:3, 9). 4. Når begynte konflikten mellom Jesus og Satan?«Da brøt det ut en krig i himmelen: Mikael og englene hans gikk til krig mot dragen. Dragen kjempet sammen med englene sine, men de ble overvunnet, og det fantes ikke lenger plass for dem i himmelen» (Åpenbaringen 12:7-8). 5. Hvordan ble konflikten flyttet til jorden?«Den store dragen ble kastet ned, den gamle slangen, han som kalles djevelen og Satan, og som forfører hele verden. Han ble kastet ned på jorden, og englene hans ble kastet ned sammen med ham» (Åpenbaringen 12:9). «Da sa han til dem: «Jeg så Satan falle ned fra himmelen som et lyn» (Lukas 10:18). «Juble derfor, dere himler og dere som bor i dem! Men ve over jorden og havet! For djevelen er kommet ned til dere, og hans raseri er stort, for han vet at hans tid er kort» (Åpenbaringen 12:12). 6. Hva har vært konsekvensene av Satans påvirkning av menneskene?«Dere har djevelen til far, og dere vil gjøre det deres far ønsker. Han har vært en morder fra

begynnelsen av og står utenfor sannheten, for det finnes ikke sannhet i ham. Når han lyver, taler han ut fra sitt eget, for han er en løgner og løgnens far» (Johannes 8:44). «Tyven kommer bare for å stjele, drepe og ødelegge. Jeg er kommet for at dere skal ha liv og overflod» (Johannes 10:10). «Vær edru og våk! Deres motstander, djeve-len, går omkring som en brølende løve for å finne noen å sluke.Stå ham imot, faste i troen! Dere vet jo at deres søsken rundt om i verden må gjennomgå de samme lidelsene» (1 Peter 5:8-9). «Og jeg hørte en høy røst i himmelen som sa: ‘Nå er seieren og makten og riket fra vår Gud kommet, nå har hans Salvede herredømmet. For anklageren er styrtet, han som dag og natt anklaget våre søsken for vår Guds ansikt’… Da dragen så at den var kastet ned på jorden, forfulgte den kvinnen som hadde født gutte-barnet. Men hun fikk de to vingene til den sto-re ørnen, så hun kunne fly ut i ødemarken til sitt sted og få den maten hun trenger i én tid og tider og en halv tid, langt borte fra slangen. Ut av gapet spydde slangen vann som en elv etter kvinnen, for å rive henne bort i strøm-men. Men jorden kom kvinnen til hjelp: Den åpnet munnen og slukte elven som dragen hadde spydd ut av gapet sitt» (Åpenbaringen 12:10, 13-16).

Konflikten mellom Jesus og Satan

Del 1

side 5

I en facebook-gruppe for adventistpastorer la en kollega ut en liten videosnutt av en kvinne som konfronterer en gatepredi-kant.1 Han lurte på hva vi syntes. Jeg fikk

umiddelbart sympati for jenta. Hun mener at man bør tjene Gud fordi man liker ham, ikke fordi man frykter ham eller føler seg fordømt. Gatepredikanten, derimot, mener at motiva-sjonen ikke spiller noen rolle. Det viktigste er at man bøyer seg for Gud, ellers går man fortapt. Men har Gud vunnet noe som helst på at mennesker underkaster seg ham i frykt? Fører det til hellighet og sann godhet? Til en relasjon Gud har behag i? Er det slike folk Gud nyter å ha fellesskap med? Paulus skriver disse merkelige ordene: «Om jeg gir alt jeg eier til brød for de fattige, ja, om jeg gir meg selv til å brennes, men ikke har kjærlighet, da har jeg ingen ting vunnet.» (1 Korinter 13:3). Og Jesus sa at to bud oppsummerte alt Gud hadde prøvd å si: Vær glad i Gud og vær like glad i din neste som deg selv.

Jeg har fundert mye over motivasjonens rolle i livet med Gud. Frykt, skyld og skam er alle selvsentrerte drivkrefter som kan få oss til å gjøre mye godt og riktig. Men gjør de oss hellige, kjærlige og gode? Tillit, tro og takknemlighet derimot får oss ut av navlebeskuelsen. Eller hvem ville du helst vært sammen med? En som fryktet deg og gjemte seg for deg i skam, eller en som var full av takknemlighet og glede over å se deg? Jeg vil gå så langt som til å foreslå at sann helliggjørelse kun er mulig for dem som virkelig har begynt å like Gud. Øv deg på å tro at Gud faktisk er som Jesus. Eller at han er slik Paulus beskriver kjærligheten: … tålmodig, … velvillig… krenker ikke, søker ikke sitt eget, er ikke oppfarende og gjemmer ikke på det onde… utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt. (1 Korinter 13:4-7). Adventistsamfunnets store morsskikkelse og forfatter, Ellen G. White, gjenforteller i bokserien Alfa og Omega, den store fortel-

lingen om Gud som vi finner i Bibelen utfra nettopp dette perspektivet: Den begynner med ordene «Gud er kjærlighet» og beskriver all den elendigheten som fulgte med da vi begynte å tvile på dette. Men så kom Jesus, og så kommer de som tror på Jesus… og begynner å like Gud og alt det han står for…. Og så kommer hel-bredelsen av hele universet… Og hva er det som kjennetegner det helbredede universet? Jo, nettopp motivasjonen: Den indre be-geistringen for Gud. Jeg synes hun beskriver Guds lengsel så vakkert: «Den store strid er slutt. … Harmoni og glede går som puls-slag gjennom hele det umåtelige skaperverket. Fra ham som skapte alt, strømmer liv, lys og glede ut gjennom universets grenseløse rom. Alle ting, fra det minste atom til den største klode, det le-vende og det livløse, forkynner i ufordunklet skjønnhet og fullkommen glede at Gud er kjærlighet.» 1 Vil du se den? Gå til Youtube og søk på: Wretched: Tearful woman confronts open-air preacher.

Liker du Gud?Jeg vil gå så langt som til å foreslå at sann helliggjørelse

kun er mulig for dem som virkelig liker Gud.Tekst: Harald Giesebrecht / Foto: Colourbox

TANKER OM TROEN


HISTORIE


Kristendommens troverdighet avhenger hundre prosent av at Jesus har levd, at han er en historisk person.

Tekst: Terje Bjerka / Foto: Colourbox

De fleste kristne vil umiddelbart svare: Klart Jesus har levd. Det er opplagt, hevet over enhver tvil. Kris-tendommen er bygd på det faktum

at Jesus er en historisk person. Derfor bekjenner man i de fleste kristne kirkesamfunn den nicænske trosbekjennelse: «Jeg tror på én Herre, Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, født av Faderen før alle tider, Gud av Gud, lys av lys, sann Gud av sann Gud, født, ikke skapt, av samme vesen som Faderen, Han som alt er skapt ved, som for oss mennesker og for vår frelses skyld steg ned fra himmelen, og ved Den Hellige Ånd ble kjød av jomfru Maria og ble menneske, som også ble korsfestet for oss under Pontius Pilatus, led og ble begra-vet, sto opp tredje dag etter skriftene og fór opp til himmelen, sitter ved Faderens høyre hånd og skal komme igjen i herlighet for å dømme levende og døde, Han hvis rike skal være uten ende.»

Den nicænske trosbekjennelse slår etter-trykkelig fast at Jesus er en historisk person. Den nevner navnet både til Jesu mor, jomfru Maria, og landshøvdingen som ga tillatelse til at Jesus ble korsfestet, Pontius Pilatus.

Noen benekter detMen det stemmer ikke, ifølge en del moderne forskere. Fremst blant dem er en gruppe på 150 skribenter og forskere som tilhører det

såkalte «Jesus Seminar». Deres overbevis-ning er at om Jesus har levd, så var han et dødelig menneske, sønn av to menneskelige foreldre, som alle andre mennesker. Han utførte ingen mirakler, døde ingen stedfortre-dende død og sto ikke opp fra de døde. Noen av medlemmene av «Jesus Seminar» går enda lengre, blant andre professor Robert M. Price ved Colemon teologiske seminar. Han er utdannet ved det prestisje-tunge Drew-universitetet, hvor han har tatt to doktorgrader, én i systematisk teologi og en

annen i Det nye testamente. Han har skrevet flere bøker om Jesus. Deconstructing Jesus kom ut i 2000, Jesus is Dead i 2007 og The Case Against the Case for Christ i 2010. Price beskriver sin reise som en reise fra baptistisk fundamentalisme til humanisme. Han er spe-sielt kjent for sin skepsis når det gjelder troen på Jesus som historisk person. I 2009 sa han at «unntagen noen finner hans dagbok eller hans skjelett, kan vi aldri vite» om Jesus

har levd. Selv mener Price at fortellingene om Jesus startet som myter, som etter hvert ble forstått som om de dreide seg om en historisk person. Dette er synspunkter som deles av flere i den vestlige verden i dag. For sekulære mennes-ker er det greit om Jesus ikke har levd, og at hans eksistens ikke er annet enn en myte. AvgjørendeFor kristne stiller det seg annerledes. Hva er den kristne tro verdt dersom Jesus ikke har levd? Kristendom uten en historisk Jesus er lite verdt. Bibelen forteller at Jesu gjerninger er kris-tendommens kjerne: «Men Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere. Når vi nå er blitt rettferdige ved Kristi blod, hvor mye mer skal vi ikke da gjennom ham bli frest fra vreden!» (Romerne 5:8-9). Bibelens vitnesbyrd er at Jesus sto opp fra de døde tre dager etter at han døde på korset: «Men nå er jo Kristus stått opp fra de døde, som førstegrøden av dem som er sov-net inn. Fordi døden kom ved et menneske, er også de dødes oppstandelse kommet ved et menneske» (1 Korinter 15:20-21). Paulus innrømmer at det er helt avgjørende for den kristne tro at Jesus sto opp fra de

I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, hadde jeg da sagt dere at jeg går og vil gjøre i stand et sted for dere? Og når jeg har gått og gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er.

side 7

døde: «Men er ikke Kristus stått opp, da er vårt budskap tomt, og deres tro er også tom. Da står vi som falske vitner om Gud. For da har vi vitnet imot Gud når vi sier at han har oppreist Kristus, noe han ikke har gjort hvis døde ikke står opp» (1 Korinter 15:14-15). Jesus lover også at han en dag skal komme tilbake til jorden: «I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, hadde jeg da sagt dere at jeg går og vil gjøre i stand et sted for dere? Og når jeg har gått og gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er» (Johannes 14:2-3). Dersom Jesus bare er en myte, uten rot i virkelighetens verden, er det meningsløst å tro på det som står om ham i Bibelen. Da har ingen fått sine synder tilgitt, ingen er frelst og rettferdiggjort i Jesu blod, ingen døde vil stå opp av sine graver og det vil ikke bli noen Jesu gjenkomst. Hele kristen-dommens fundament er borte. Historiske kilderKristendommens troverdighet avhenger hundre prosent av at Jesus har levd, at han er en historisk person. Men finnes det ikke-kristne kilder som viser at Jesus virkelig har levd? Svaret er ja. Det finnes både romerske og jødiske kilder som forteller at

Jesus ble henrettet under Pontius Pilatus.Den romerske historikeren Tacitus (56-117) skriver i sine Annaler (15.44.4): «Kristus, som de kristne har navnet sitt fra, led den ytterste straff (korsfestelse) under Tiberius’ regjeringstid (14-37 e.Kr.), idømt av en av våre prokuratorer. Pontius Pilatus. Det førte til at en dødelig overtro, som først var blitt holdt i sjakk gjennom dette, igjen brøt ut ikke bare i Judea, ordets første kilde, men også i Roma by.» Den jødiske historikeren Josefus (37-100) skriver dette om Jesus: «På den tid levde Jesus som var et vist menneske, hvis det er tillatt å kalle ham menneske, for han utførte undergjerninger. Han var en lærer for slike mennesker som mottar sannheten med glede. Han trakk mange av jødene til seg, men også mange hedninger. Han var Kristus. Da Pilatus, etter forslag fra de fremste iblant oss, hadde dømt ham til korsdøden, forlot de ham ikke, de som hadde elsket ham fra begynnelsen. Han viste seg levende for dem på den tredje dag, slik de guddommelige profetier hadde forutsagt dette og titusen andre underfulle ting angående ham. Og den kristne stamme, som fikk navnet sitt fra ham, er ikke utryddet til denne dag» (Antiquitates 18,55-59). De viktigste kildene til Jesus som historisk person er imidlertid Paulus-brevene og

evangeliene. De eldste kildene er vanligvis de viktigste. Paulus-brevene er de aller eldste kildene til Jesu liv. De ble skrevet på 50- og 60-tallet e.Kr., altså bare drøyt et par tiår etter at Jesus døde på korset.

Evangeliene ble skrevet noen år etter at Paulus led martyrdødene utenfor Roma midt på 60-tallet, muligens med unntak av Markus-evangeliet som kan være eldre. De tre andre evangeliene ble skrevet mellom 70 og 100. Det er disse kildene som den internasjonale Jesus-forskningen holder seg til, fordi de er mest å stole på. Det er få andre skrifter fra antikken som er så godt bevitnet som de fire evangeliene. Alle detaljene om Jesus som finnes i evangeliene, utelukker at han ikke er en historisk person. De forteller at han ble født i Betlehem, at hans foreldre het Maria og Josef, at han vokste opp i Nasaret, hadde flere søsken, ble døpt i Jordanelven, virket hovedsakelig i Galilea, ble korsfestet utenfor Jerusalems bymur og fór opp til himmelen fra Oljeberget. Hva mer skal til for å bevitne at et menneske har levd? Fordi han kom til jorden, levde og døde her, er det mulig å tro seg frelst, tilgitt og rettferdiggjort.


EVIG PINE

Det har aldri vært i min tanke at de skulle gjøre noe så avskyelig.» Ordene er Guds, og han er fortvilet (Jeremia 7:31; 19:5; 32:35). Scenen

er den mest barbariske noe menneske kan tenke seg: Mødre kaster barn i ilden. Troen på Gud var byttet ut med troen på andre guder. For å blidgjøre avgudene Ba’al og Molok gav de sine sønner og døtre til ilden. Den samme Gud som forferdes over visse israelitters barbariske handlinger skal etter hva vi hører la unge som eldre havne i en ild der de blir nektet døden. Kirkegjengere over hele verden tror faktisk at mennesker vil leve for alltid i denne pinens tilstand.

Mor og far, barn, søsken, naboer, og venner som ikke elsker Gud, havner i den evige ild der de alltid vil leve i den ytterste fortvi-lelse og smerte uten noe håp om å få dø. Og denne gang er det Gud selv som har bestemt at det skal være slik. Og han sier: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din makt» (5 Mosebok 6:5). Han kunne like gjerne sagt: Elsk meg, ellers torturerer jeg deg. «Hvorfor skulle jeg ellers velge å være kristen hvis det ikke var for å unnslippe helvete?» Jeg har hørt det mange ganger, og jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte. Men hvis Gud virkelig lar folk pines i

Evig liv i helvete eller

evig død?Forkynnelsen om et evig liv i helvete er en løgn om Gud.

Gud er kjærlighet, og kjærligheten «gjemmer ikke på det onde».Tekst: Yngvar Børresen / Foto: iStock, Colourbox

side 9

Djevelen kunne da la kirkens forkynnere fritt få si fram Bibelens budskap om at de frelste går til himmelen og de ufrelste til helve-te. Hvis man aldri dør, gjør man ikke det i helvete heller.


EVIG PINE

tider uten ende, så er argumentet slett ikke dumt. For selvsagt blir tilbudet om frelse fra en monstergud bare noe jeg motvillig velger hvis alternativet er å ligge naken med san-sene i behold i en svovelpøl. Men si ikke at den slags Gud «er kjærlighet».

Djevelens genistrek«Dere kommer slett ikke til å dø,» sa dje-velen til den første kvinnen da han lokket henne til synd (1 Mosebok 3:4). En variant av denne løgnen har blitt forkynt fra kristne prekestoler i hundrevis av år. Varianten har en annen ordlyd, men meningen er presis den samme: Menneskets sjel er udødelig. At det var viktig for Guds motstander å få folk til å tro løgnen som sier at sjelen er udødelig, er åpenbar. For hvis han greide det, ville muligheten til å framstille Gud som den egentlige djevelen, være innen rekkevidde. Djevelen kunne da la kirkens forkynnere fritt få si fram Bibelens budskap om at de frelste går til himmelen og de ufrelste til helvete. Hvis man aldri dør, gjør man ikke det i helvete heller. For middelal-derkirken skulle det vise seg at læren ble en kilde til store fortjenester og et middel til maktutøvelse. Folk betalte seg til fattigdom for å kjøpe seg fri fra skjærsilden. Praktful-le kirker og katedraler står mange steder

som minnesmerker over undertrykkelse av millioner av mennesker.

Læren om sjelens udødelighet har ledet til troen på evig pine. Og ideen lever kanskje bedre enn noensinne. Den er trolig den mest populære teorien blant nyreligiøse og mystikere. Dersom du spør en hvilken som helst kristen om sjelen er udødelig, svarer han antakeligvis ja. Spør den samme personen om han vet hvor i Bibelen læren stammer fra, og han vil ikke svare. Spør en skriftlærd som kjenner Bibelen ut og inn. Han vil heller ikke kunne vise til noe sted som forteller at sjelen er udødelig. Gud: Djevelen lyverGud gjentar i sitt ord, gang på gang, at syn-dens lønn er døden, at den sjel som synder skal dø, og at han selv er den eneste som har udødelighet (Romerne 6:21, 23; Esekiel 18:4; 1 Timoteus 6:16). Ordene for sjel på gresk og hebraisk blir i Bibelen oversatt ikke bare til «sjel», men også til ord som menneske, person, tanke, livsgnist, og til og med til dyr eller fisk. Sammenhengen avgjør oversettelsen. Slik er det fordi «sjel» er et samleord for alt som det er liv i. Et eksempel fra Bibelen: «Den som synder, han skal dø» (Esekiel 18:4). I den hebraiske teksten står det: «Den sjel som synder skal

dø.» Ideen om en udødelig sjel er ukjent for Bibelens skribenter.

Så er altså syndens lønn døden. Men hva er døden? Kanskje er den en bevisst tilstand, en slags overgang til en annen tilværelse slik det blir forklart i nær sagt alle religio-ner? Bibelens ideer om døden går i motsatt retning: De døde vet ingen ting, de er som om de aldri har vært til, de «sover», de har ingen framtid, de er forsvunnet som røk (Forkynneren 9:5; Johannes 11:13; Salmene 37:20, 38). Okkultisme og spiritisme lever ene og alene på livsløgnen: Dere kommer slett ikke til å dø. Men helvete da, hva er det? Jesus snakket om helvete (Matteus 5:29), Hinnoms dal, stedet utenfor Jerusalem der Israels folk for lenge siden hadde ofret sine barn til Molok. Hinnoms dal var kjent som et sted for død og utslettelse, et sted der søppelet ble brent, der det alltid ulmet og brant og steg opp røyk. Jesus sa at den som vil, kan følge ham og få frelsen uforskyldt, men hvis du vil, kan du gjøre også det som ikke tjener livets og det godes hensikter. Men da utelukker du deg selv fra Guds rike. Du blir kastet utenfor, der en gråter og skjærer tenner. Utenfor finnes ikke livsbetingelser. «Syndens lønn er døden, men Guds nådes gave er evig liv i Kristus Jesus» (Romerne 6:23). Det var viktig for djevelen å etablere den første løgnen mens menneskeheten ennå var ung. For den skulle danne grunnlaget for hans verste svertekampanje mot Gud. Selve ordet satan betyr anklager eller bakvasker. Løgnen måtte bli trodd dersom han skulle greie å gjennomføre sin plan om å snu opp-ned på forståelsen av hvem Gud virkelig er. Han har lykkes. For millioner av

«Dere kommer slett ikke til å dø,» sa djevelen til den første kvinnen da han lokket henne til synd (1 Mosebok 3:4). En variant av denne løgnen har blitt forkynt fra kristne prekestoler i hundrevis av år. Varianten har en annen ordlyd, men meningen er presis den samme: Menneskets sjel er udødelig.

side 11

mennesker er Gud et monster, mer grusom enn ord kan forklare. Med troen på en slik gud er det kanskje ikke så underlig at tro-ende mange steder opp gjennom historien har tatt farge av sin gud og utført grusom-heter mot annerledes troende. Djevelen: Gud er en psykopatDjevelen er glad for at Gud fremstilles som kjærlig – så lenge det samtidig blir sagt at han piner de fortapte. For mange er kristen-dommen en tro på en gud som er personi-fiseringen av godhet, og som samtidig er den som piner mest. Hvilken forvirrende sammenblanding! Djevelen er fornøyd med å gi oss to grunner til å være kristen: 1) Frykten for den evige pine, og 2) forvent-ningen om himmelens gleder. Det er ikke til å undre seg over at folk med vett ikke tror på tilbudet om evig samvær med en slik Gud.

Det som djevelen for all del ikke vil at menneskene skal vite, er at Gud i sin kjærlighet er rettferdig og uvilkårlig. Gud dømmer rettferdig ut fra våre forutsetninger og valg. Djevelen ønsker å skjule at Gud skapte oss til å være selvstendige individer med en vilje som er så fri at vi til og med kan vende oss mot vår egen skaper om det er det vi vil. Beviset på at Gud ikke styrer med makt, er nettopp at vi vitterlig kan gjøre med vårt liv presis som vi lyster. Gud respekterer vårt valg. I det øyeblikk han skulle velge ikke å respektere menneskenes valg, ville han gjøre seg til den tyrann djevelen forsøker å framstille ham som. Vår gudgitte rettferdighetssans forteller oss at det må være samsvar mellom forseelse og straff. Bibelen taler mange steder om Gud som en rettferdig og nådig dommer (Salme 116:5). Kan slike utsagn passe på en Gud som angivelig skal pine i tider uten ende? Menneske har i utgangspunktet aldri bedt om å bli til, og rekker i sitt syndige liv å holde på med djevelskap i underkant av 100 år. Man må ha spesiell sans for det totalt urimelige om man skulle slå seg til ro med tanken på en gud som straffer i det uendelige. Gud sier: «Jeg vil ikke for evig være vred» (Jeremia 3:12). Kjærligheten «gjemmer ikke på det onde» (1 Korinterbrev 13:5). Satan vil for all del skjule at Gud i bunn og grunn også elsker sine motstandere, at han ikke ønsker noen til livs (Esekiel 18:32). Sannheten som den onde ikke vil skal komme fram, er at Gud bare motvillig må la det liv opphøre som han en gang gav. Av hensyn til livet er dette noe han må

gjøre dersom individet insisterer på en livsførsel som fører til lidelse. Hvis et menneske ikke vil ha livet slik Gud har skapt det, finnes intet annet liv. Som skaper og oppretthol-der av alle ting, og som en Gud som har omsorg for sitt skaperverk, har han full rett til å ta livet tilbake. Smerte av alle slag er et jordisk problem. Gud intensiverer ikke dette problemet når han oppretter sitt rike.

Bli kjent med den virkelige GudBibelen forteller at Guds frelses-plan går ut på å gjenopprette alt slik det var før syndefallet. Hans plan går ut på å frelse uten tvang. Noe annet ville ikke vært frelse. Menneskene i Guds nye rike vil beholde og berike sin frihet, forstand og intelligens på frihetens, rettfer-dighetens og kjærlighetens premisser. Gud vil ikke holde hensikter og handlinger skjult for sine skapninger. Ingen mistanke om urettferdighet vil kunne få næring. Derfor leser vi blant annet i Åpenbaringen om en domsprosess som vil legge alt klart fram og vise at vi kan ha full tillit til skaperen (Åpenbaringen 15:4; 20:12). I dommen før Guds rike blir opprettet, vil alle, døde som levende, få sin rettferdige dom. I dette scenariet er det ikke rom for at helvete og himmel skal kunne eksistere side om side med hverandre som i lignel-sen om den rike mann og Lasarus (Lukas 16:19, 31). Vi må se i øynene at Jesus ofte benyttet lignelser som han aldri mente vi skulle ta bokstavelig. Verken i verdslig eller i bibelsk tankegang foregår undervisning på en måte som tilsier at enhver talemåte, me-tafor eller bruk av bilder skal tas bokstave-lig. Lignelser fortelles for å få fram spesielle poenger. Det er ikke lignelsen i seg selv som er viktig, men poenget tilhøreren skal forstå. I lignelsen om den rike og Lasarus forteller Jesus at de valg vi foretar i dette livet har varige konsekvenser, og at vår tro må bygge på Guds ord heller enn på tegn og under slik det er så vanlig at mennesker gjør. Jesus ber oss om å tro på Moses og profetene, kort sagt på Bibelen. Og der lærer vi at djevelen løy om døden. Bibelens hovedtema er Guds kamp mot det onde, og at han en dag på rettferdig måte vil gjøre slutt på alt den ondes verk og vesen. Det var Satan som startet lidelsen. Etter at Gud har utslettet ham vil han ikke opprettholde for evig det han med sitt eget liv som innsats tok på seg å bekjempe. «Han skal tørke bort hver tåre fra deres

øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som før var, er borte» (Åpenbaringen 21:4). Det er umulig å tenke seg en lykkelig him-mel hvis noen ennå lider. Så motvillig var Gud til å la menneskene dø at han ikke orket at det skulle skje uten kamp på liv og død. Men han måtte kjempe kun med midler som hører himmelriket til, ikke med Satans midler. Det er denne kampen Bibelen og evangeliet handler om: «For så høyt har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv» (Johannes 3:16). Gud ville heller dø enn å miste en eneste. Derfor kom han til jorden i menneskeskik-kelse for å vise oss hvem han er. Jesus viste oss det sanne bilde av Gud, hva han vil og hva kjærlighet er. Han gav sitt liv for at vi skulle ta til vettet. Han tok straffen på seg, og den som tror på det han har gjort, og tar det inn over seg, vender om og går fri. På korset opplevde Jesus fortapelsen, og ropte: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg.» Så døde han. Han opplev-de hele fortapelsens mørke og atskillelse. Han var som oss full av angst for døden, for vi elsker livet og menneskene som knytter oss til det. Fortapelsen er å miste alt: Livet. Syndens lønn er døden. Den kristne grunnsannhet er at en frelser har tatt den ugudeliges straff. «Han ble såret for våre overtredelser og knust for våre misgjer-ninger. Straffen lå på ham for at vi skulle ha fred, ved hans sår har vi fått legedom» (Jesaja 53:5). Dersom syndens lønn er evig liv i pine, er det ikke mulig å si at Jesus har tatt syndens straff på seg.

Beviset på at Gud ikke styrer med makt, er nettopp at vi vitter-lig kan gjøre med vårt liv presis som vi lys-ter. Gud respekterer vårt valg.

EVANGELIET


Hans seier har enorme konsekvenser både for englene, for menneske-heten, og for resten av universet.

Den betyr nederlag for Satans opprør mot Guds lov og hans anklager mot Gud.

side 13

Den seirende KristusJesu liv, død og oppstandelse er kjernen i evangeliet,

og nøkkelen til et seirende kristenliv.Tekst: André Scalfani / Foto: Colourbox, iStock

Det budskapet Gud har bestemt skal forkynnes i dag er det Bibelen kaller det evige evangelium. Idet vi farer mot avslutningen av menneske-

hetens historie sitter ikke Gud passivt og ser på at verdenssamfunnet går i oppløsning på grunn av åndelig uvitenhet, lovløshet og vold. Gud prøver å redde så mange han kan. Han har løsningen på alle våre livstruende kriser: global oppvarming, miljøødeleggelser, ressurstap, korrupsjon, fattigdom, etc.

I Åpenbaringen 14 sender Gud tre engler for å forkynne en løsning på moralsk forfall og konsekvensen av det. Det de forkynner er det evige evangelium. Det eneste den første engelen legger til evangeliet er en lidenskape-lig appell om å frykte, ære og tilbe ham som er vår dommer og skaper. Også den andre engelen legger noe til: en vesentlig avsløring av det teologiske og moralske bedraget som har fått oss dit vi er i dag. Den tredje engelen legger til en inntrengende advarsel om ikke å delta i Satans konspirasjon for å fjerne Gud fra samfunnet. Men uansett hva disse englene legger til, så forblir evangeliet kjernen, fokuset og kraften i Guds arbeid for verden i dag.

Det evige evangeliumHva er det evige evangelium? Det er definert i Åpenbaringen 12:5, 7-12. Det er Kristi seier over Satan og synden (Johannes 16:22; Kolosserne 2:15). Kristus vant denne seieren gjennom sitt liv, sin død og oppstandelse (Åpenbaringen 12:5). Hans seier har enorme konsekvenser både for englene, for menneskeheten, og for resten av universet.

• Den betyr nederlag for Satans opprør mot Guds lov og hans anklager mot Gud (Åpenbaringen 12:8-9).

• Hans seier betyr også slutten på Satans anklager mot Guds folk, og sikrer at frelsen og gudsriket blir tilgjengelig for oss (Åpenbaringen 12:10).

• Hans seier betyr muligheten for menneske-lig seier over synd (Åpenbaringen 12:11).

• Den garanterer den endelige slutten på all synd og alt opprør i universet (Åpenbaringen 12:12).

Kristi seier over Satan gjennom sitt liv, sin død og oppstandelse er det mektige bud-skapet som vil opplyse jorden med sin glans (Åpenbaringen 18:1). Uten denne avslørende glansen kan ikke noen på jorden akte på kallet om å komme ut av Babylon og vende seg bort fra alle de fristelsene som Satan binder menneskehjertet med, eller bli edru fra forvirringen etter Satans teologiske vranglæ-re. Både den «kristne» verden og verden for øvrig er fortapt uten en skikkelig forståelse av åpenbaringen om Kristi seier.

Kristi seier var hovedtyngden i forkynnelsen hos Peter, Paulus og de andre apostlene. Dette ser vi tydelig i disiplenes forkynnelse i Apostlenes Gjerninger.

• De betonet Jesu liv, død og oppstandelse.• De underviste om Jesu helbredelsesvirks-

omhet (Apostlenes Gjerninger 10:38).• De underviste om hans død.• De underviste at til tross for drapet på

Guds sønn, har Gud oppreiste ham fra

graven og for evig tronsatt ham over enhver makt og myndighet.

• De framsatte Guds seier som en seier over onde menneskers planer og intriger (Apostlenes Gjerninger 2:23-24; 3:13-15; 4:10; 10:37-43).

• Men de framsatte også korset som seier over synd, fordi nå var tilgivelse og frelse tilgjengelig gjennom Jesus Kristus (Apost-lenes Gjerninger 2:38; 4:11-12; 10:39).

• De snakket til og med om Jesu tjeneste som en frigjøring fra Satans undertrykkel-se (Apostlenes Gjerninger 10:38. Se også Kolosserne 2:15).

Budskapet deres utløste sterke endringer. Gjennom dette budskapet opplevde folket en helbredende kraft. Den Hellige Ånd endret tusenvis av folks tankesett og livsstil. Paulus skrev senere med dyp overbevisning at han hadde bestemt seg for å ikke forkynne noe annet enn Kristus og ham korsfestet fordi dette var Guds kraft og visdom (1 Korinter 2:2; 1:23-24). Han skrev faktisk at dette var det eneste budskapet som ville frigi kraften i Den Hellige Ånd og gi liv til en døende menneskehet (Galaterne 3:1-3; Se også 1:6-12).

Budskapet om Guds seier fortsetter å gi liv til menneskeheten selv i vår tid hvor mange ikke tror på Gud. Men kraften i budskapet ligger ofte ubrukt fordi vi er så sene til å forstå og sette pris på det. Gud ønsker et forhold til oss, men vi må også ville det, ellers er forsoning umulig.


EVANGELIET

Vi må også være villige til å akseptere Guds beskrivelse av vår syndige tilstand, og akseptere ham som vår gjenløser for å ha et forhold til ham.

Prosessen starter når folk faktisk undersø-ker evangeliefortellingen selv; de begynner å oppleve Guds fantastiske kraft, kjærlig-het og medfølelse. Gud åpenbarer seg for dem gjennom Jesus. Skepsisen mot ham begynner å miste grepet. Historien om Jesus inspirerer dem til å begynne å stille de ultimate spørsmålene: Eksisterer Gud? Bryr han seg om meg? Fortellingen om Jesus skaper en lengsel etter å kjenne Gud. Og når de fortsetter å søke Gud, åpenbarer han seg i økende grad for dem.

Guds ledelse er merkbar og noen ganger mirakuløs. Han svarer på spørsmål og bønner. Han stanser oss, omdirigerer våre liv, og overbeviser oss om våre synder. Han lar oss kjenne tyngden av våre ugjerninger, så vi skal forstå vårt store behov for Jesus som vår frelser fra synd.

Gud åpenbarer for oss at vi ikke kan leve rett på egen hånd. Bare Jesus kan hjelpe oss til det. Til slutt leder han oss til å overgi oss til hans herredømme og omsorg.

Og «... alle som tok mot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn. De er ikke født av kjøtt og blod, ikke av menneskers vilje og ikke av manns vilje, men av Gud» (Johannes 1:12-13).

På bakgrunn av hvor viktig det er å forkyn-ne Jesu liv, død og oppstandelse, skal vi se nærmere på den seieren han vant på

korset. Vi tar utgangspunkt i en av tekstene Paulus skrev til de kristne i Korint. «Men det som i verdens øyne er dårskap, det utvalgte Gud for å gjøre de vise til skam-me, og det som i verdens øyne er svakt, det utvalgte Gud for å gjøre det sterke til skam-me. Ja, det som i verdens øyne står lavt, det som blir foraktet, det som ikke er noe, det utvalgte Gud for å gjøre til intet det som er noe, for at ingen mennesker skal ha noe å være stolt av overfor Gud. Dere er hans verk i Kristus Jesus, han som er blitt vår visdom fra Gud, vår rettferdighet, helliggjørelse og forløsning, for at den som er stolt, skal være stolt av Herren» (1 Korinter 1:27-31).

Ved denne seieren har han gitt oss fire ting: Visdom, rettferdighet, helliggjørelse og forløsning. Kristus har ofret mye ved å gi seg selv til oss, så han kunne være i stand til å gi oss disse gavene (Efeserne 4:7-10). La oss undersøke de fire gavene, som generelt samsvarer med definisjonen av det evige evangelium i Åpenbaringen 12.

Visdom fra Gud Helt fra Satan startet sitt opprør mot Gud har han tåkelagt vår forståelse av Guds karakter. Han har inspirert utallige løgner om Gud som var tenkt å skille oss fra ham. Den visdommen Kristus kom for å åpenbare er egentlig den sanne kunnskapen om Guds karakter og lovens uforanderlig natur (2 Korinter 4:4-6; 1 Johannes 3:4-8).

Satans opprør begynte med ønsket om å bli som Gud. Satan hevdet at det var urettfer-

dig at Guds Sønn hadde en posisjon som var likestilt med Faderens, mens hans ikke var det (Jesaja 14:12-15; Esekiel 28:12-19). Derfor satte han spørsmålstegn ved rettfer-digheten i Guds lov. Han hevdet at den var et hinder for større intellektuell opplysning, åndelig vekst og utvikling (1 Mosebok 3:1-5). Og siden den gang har han vært opptatt med å innhylle Guds glans i løgner om hans karakter. Han fremstiller Gud som en tyrann hvis lov er umulig å adlyde (Job 4:17-21; Job 1:8-9). Han tegner et bilde av en Gud som er ute etter å finne feil og straffe folk for deres ulydighet.

Tre sannheterHvilken sannhet kom Kristus for å åpenbare om Gud og hans lov? Han kom for å av-dekke minst tre beslektede sannheter: Gud er kjærlighet (1 Johannes 4:8; 1:5). Guds lov er god fordi den er kjærlighet (Romerne 13:8-10), og Guds lov kan adlydes ved Guds kjærlighet og nåde (Romerne 8:3-4, 13; 1 Johannes 3:9; 5:3-4). Ved å avsløre disse tre sannhetene, renvasket Kristus Gud for alle løgnene som Satan har framsatt om hans karakter.

1. For det første viste Jesus at Gud var kjærlighet ved å ofre sin guddommelige posisjon og bli menneske, og ved å ofre sitt menneskeliv på korset for vår frelse. Han levde hele sitt liv i tjeneste for menneske-heten (Filipperne 2:6-8). Han helbredet og underviste andre, og ga sitt liv uten tanke for seg selv. Han lever for å være til velsignelse og hjelp for sitt skaperverk. Han setter sine skapninger først, og var villig til å ofre liv og velvære for sitt skaperverk.

2. Dernest viste Menneskesønnen at Guds lov var kjærlighet, ved å bli en tjener og adlyde sin far i alle ting (Filipperne 2:7-8). Han elsket sin far og demonstrerte den vakre kjærligheten i lydighet mot Guds lov. Han gikk rundt å gjorde godt og hjalp andre, og viste på den måten hvordan lydighet mot Guds lov egentlig ser ut. På korset gav han sitt liv for menneskeheten. Guds lov er kjærlighet og en eksakt beskrivelse av Guds karakter. Det finnes ikke to standarder for oppførsel, en for Gud og én for skapte vesener. Kjærlighetens lov er standarden for både Gud og mennesker. Mennesket er ikke den eneste som må ofre og ydmyke seg. Gud gjør også det samme.

3. For det tredje viste Jesus at mennesker er i stand til å adlyde Guds lov ved hjelp av guddommelig kraft. Han er vårt eksempel både i lydighet og seier over synd. Han kom til verden med det samme menneskekjøtt og -blod som syndere har (Hebreerne 2:14; Romerne 8:3). Han ble født av en kvinne

side 15

(Galaterne 4:4). Han ble som oss i alle ting (Hebreerne 2:17). Han ble fristet i alt på samme måte som vi (Hebreerne 4:15).Og likevel var han annerledes enn oss ved at han aldri ga etter for fristelse. Han motsto synd (Hebreerne 12:2) og «holdt dom over synden» (Romerne 8:3). Hvordan kunne han leve i lydighet? Han var i stand til det bare fordi han var fylt med Den Hellige Ånd fra fødselen av, og levde i daglig fellesskap med Gud (Lukas 1:35; Apostlenes Gjernin-ger 10:38; Hebreerne 5:7; Johannes 8:28; 15:10). Vi er ikke fylt med Ånden fra fødselen av. Derfor synder vi før vi etablerer en levende forbindelse med Gud og blir født på ny. Men etter den nye fødsel har vi tilgang til den samme Ånd som Kristus var fylt med, og kan derfor adlyde Kristus slik han adlød sin far (1 Johannes 3:6-7).

Satans opprør ble beseiret gjennom Jesu liv, død og oppstandelse. Den ideologiske kri-gen Satan utkjempet i himmelen ble avslut-tet. Kristus viste tydelig at Gud er grenseløst kjærlig, at hans lov er kjærlighet, og at den kunne holdes. Satans anklager mot Gud og hans lov viste seg å være falske. Satan ble avslørt som Guds sønns morder. Han hadde inspirert menneskeheten til å korsfeste Kris-tus. Det var ikke lenger plass for ham og de som sympatiserte med ham i himmelen. Satan og hans engler ble kastet ut av himmelen (Åpenbaringen 12:8-9).

Ved å komme til denne verden for å leve, dø, og gjenoppstå for oss, har Jesu tilveie-bragt et omfattende system av visdom og kunnskap. Paulus skriver: «For i ham er alle visdommens og kunnskapens skatter skjult til stede» (Kolosserne 2:3). Den visdom han har skaffet oss er den sanne kunnskapen om «Guds mysterium» (Kolosserne 2:2). Kunn-skapen om Guds kjærlighet har dyptgripen-de konsekvenser for vår forståelse av verden fordi vår kunnskap om verden springer ut fra vår kunnskap om Gud. Vi må først kjenne Gud for å forstå verden. Verdens filosofier er bare halvsannheter fordi de mangler den avgjørende, sanne kunnskapen om Gud åpenbart i Kristus (Kolosserne 2:8). Vi ser dette tydelig illustrert i mange falske teorier om verden, utviklet uavhengig av den kunn-skapen Kristus gav oss; for eksempel evolu-sjonsteorien, sekulære teorier om universets opprinnelse, sekulære psykologiske teorier, og sekulære historiske forklaringer, etc.

RettferdiggjørelseSatan fortsetter å anklage både Gud og hans folk (Åpenbaringen 12:10). Da menneskene valgte ulydighet mot Gud, og Gud ikke straffet dem med en gang, slik loven krevde, påstod Satan at rettferdighet krevde menneskenes død. Det var sant; Gud

hadde sagt til Adam, «For den dagen du spiser av det, skal du dø» (1 Mosebok 2:17). Hvis Gud skulle være tro mot sin egen lov, måtte han gjennomføre dødsdommen. Hvis ikke Gud straffet ulydighet ville det undergrave loven, og ulydighet ville bli foreviget. Kunne Gud fortsette å være en kjærlig Gud og samtidig hevde sin lov?

Men Gud hadde allerede en løsning på dilemmaet mellom kjærlighet og rettfer-dighet (Åpenbaringen 13:8). Gud elsket verden så høyt at han ville gi sin enbårne Sønn (Johannes 3:16). Når tiden var moden, ville Guds Sønn dø som menneskehetens stedfortreder, slik at de som tror kan bli tilgitt (Romerne 3:24). Han tok ikke bare på seg Adams skyld, men all menneskelig skyld (Jesaja 53:11; 1 Johannes 2:2). Derfor kom han under hele lovens forbannelse. Han opplevde denne forbannelsen som total da Faderen forlot ham på korset, og i hans påfølgende død (Matteus 27:46-50).

Ved å bli menneskehetens stedfortreder betalte Jesus løsepengene for menneskets gjeld til loven (Galaterne 3:13). Derfor opp-trer Gud rettferdig når han tilgir og sletter menneskers skyld (Kolosserne 1:14; 2:14; Romerne 3:26). Gud kunne ta menneskers urettferdighet og gi dem sin egen rettferdig-het (2 Korinter 5:21). På den måten gjorde Gud oss levende sammen med Kristus (Efeserne 2:4-6).

Dette var løsningen på dilemmaet mellom kjærlighet og rettferdighet. I sin kjærlighet tok Gud straffen på seg, og møtte dermed lovens krav, slik at han kunne vise barm-hjertighet mot dem som har tro, uten å gå på kompromiss med rettferdighet. Gud viste sin rettferdighet på korset (Romerne 3:26). Hans kjærlighet og rettferdighet harmonerer fullstendig med hverandre.

HelliggjørelseKristus rettferdighet er vår rettferdighet. Dette er en av de mest dyptgripende, livsendrende sannheter i Bibelen. Ikke bare skaper hans rettferdighet fred med Gud fordi vi er tilgitt, men det gir også tilgang til hans nåde, som gir oss håp om evig liv (Romerne 5:1-2).

Hva er Guds nåde? Guds nåde er hans kraft som jobber i våre liv (Efeserne 3:7). Nåde er kraften i Kristi oppstandelse (Filipperne 3:10; Efeserne 2:20-21). Nåde er Den Hellige Ånd som arbeider med vår ånd (Hebreerne 10:29). «For Guds nåde … oppdrar oss til å si nei til et ugudelig liv og verdslige lyster og leve forstandig, rettskaffent og gudfryktig i den verden som nå er, … For Kristus ga

seg selv for oss for å løse oss ut fra all urett og rense oss så vi kan være hans eget folk, som med iver gjør gode gjerninger» (Titus 2:11-14). Hellighet eller Kristuslikhet skjer ikke av seg selv, og det skjer heller ikke på en gang. Vi må lære å samarbeide med Guds nåde daglig. Vi må vinne seier over synd ved hans blod (Åpenbaringen 12:11). Alle som håper å møte Kristus ved hans gjenkomst må rense seg, slik Kristus er ren (1 Johannes 3:3). Vi er avhengige av hans nåde for dette, og vi må lære å hente den hos ham. Og vi må lære oss å fornekte kjødet, ved å overgi vår vilje til Gud (Romerne 8:13; 6:19). Det er helt klart Guds vilje at vi skal bli helliggjort, for uten helliggjørelse kan vi ikke se Herren (1 Tessaloniker 4:3; Hebreerne 12:14). Gud har på forhånd bestemt at vi skal ha Kristi karakter (Romerne 8:29). Gud har utvalgt oss før verdens grunnvoll ble lagt til å stå for ham i hellighet (Efeserne 1:4). Uten feil og uangripelige vil han føre oss fram for seg (Kolosserne 1:22). Dette har han forpliktet seg til for de som ved tro elsker ham og lyder ham.

Forløsning Gjennom Kristi liv, død og oppstandelse, har Gud betalte prisen for vår forløsning (Efeserne 1:7; Kolosserne 1:14; Romerne 3:25). Men befrielsen effektueres ikke fullt ut før han kommer igjen. Først da blir vi totalt løslatt fra synd og død (Lukas 21:28; Romer-ne 8:23; Efeserne 4:30). Da skal vi arve evig liv. Inntil da må vi gjøre det den høye røsten erklærte i himmelen: «Juble derfor... for han (Satan) vet at hans tid er kort» (Åpenbarin-gen 12:12). Hans undergang er garantert.

Satans opprør begynte med ønsket om å bli som Gud. Satan hevdet at det var urettferdig at Guds Sønn hadde en posisjon som var likestilt med Faderens, mens hans ikke var det.


3. Vi kan bli godtattI versene 37 og 38 skriver Markus noe rart. Han forteller om Jesu død, men så gjør han oss oppmerksom på noe som skjer samtidig i tempelet, som er på den andre siden av byen. Han vil vi skal forstå at det er en sam-menheng mellom de to begivenhetene: «Men Jesus ropte høyt og utåndet. Og forhenget i tempelet revnet i to, fra øverst til nederst.» Idet Jesus dør, forflyttes vi til innsiden av Je-rusalems digre tempel. Der får vi se noe gan-ske utrolig. Forhenget i tempelet er ni meter høyt og like tykt som en åpen mannshånd er bred. Det er laget av ett eneste tøystykke. Med ett høres det som torden idet forhenget revner og faller i gulvet, delt i to. Men vi forstår først hva dette innebærer når vi får vite hva forhenget betydde. Den 11. november 1989 falt Berlinmuren, som viste at den kalde krigen mellom øst og vest var

over. Da forhenget i tempelet revnet i to, var den kalde krigen mellom Gud og oss slutt. Forhenget var en faktisk fryktet barriere foran «Det aller helligste», tempelets innerste, der det ble sagt at Gud holdt til. Dette stedet var så hellig at bare øverstepresten kunne gå inn der, og det bare én gang i året. Ikke hvem som helst, og selv ikke alle prester, bare øverstepresten etter å ha gjennomført en lang rekke med oppofrelser bare en gang i året. Hele systemet ved tempelet var laget til for å vise at det ikke var noen enkel sak å komme frem til Gud. Dette kjempestore, tyk-ke forhenget fungerte som et digert «Ingen adgang»-skilt. Klart og tydelig sa det fra at det er umulig for syndere som oss å komme frem til Gud. Men plutselig idet Jesus dør, river Gud forhenget i to, fra øverst til nederst. Dermed sier han at veien nå er åpnet, og vi kan komme frem til ham. Stengslene er fjer-net, og det er ikke lenger noe som kan hindre oss i å ha omgang med ham. Hvorfor er det

mulig? Fordi Jesus var villig til å bli forlatt. Han bar Guds vrede for oss slik at vi skulle bli godtatt. Jeg leste en gang om en mann som ble overrasket av en skogbrann. Utrolig nok overlev-de han, og siden ble han spurt hvordan han hadde klart seg. Det viste seg at han hadde skjønt at flammene nærmet seg for fort i vinden til at han kunne klare å løpe unna. I stedet tok han frem noen fyrstikker og tente på gresset der han stod. Vinden laget snart et område der gresset var svidd av. Man-nen stilte seg midt i det, og selv om han ble tatt igjen av skogbrannen, kunne den ikke brenne gresset der han stod, for han hadde allerede svidd det av. Mannen visste at ild ikke kan brenne det samme stedet to

Jesu døddel 2

Fordi du er en synder må du dø. Men Jesus tok den dødsdommen på seg. Det betyr at du kan

gå fri – om du tar imot Jesus i ditt liv.Tekst: Rico Tice og Barry Cooper / Foto: iStock

JESUS

side 17

Jesus var villig til å bli forlatt. Han bar Guds vrede for oss slik at vi skulle bli godtatt.


JESUS

Mange tror ikke at noe kreves av dem i lys av Jesu død, at selv tilskuere automatisk får del i korsets goder. Men man får faktisk ingen glede av Jesu død uten at man setter sin lit til Jesus og det han gjorde da han døde i vårt sted.

ganger. Denne historien belyser en sannhet som vi finner i Bibelen: Da Guds vrede brente den synden Jesus bar på korset, brant den én gang for alle. Når dommen er falt, kan den ikke falle igjen. Gud godtar oss fordi den straffen vi fortjener, har falt – én gang for alle – på Jesus: «Han var foraktet, forlatt av mennesker, en mann av smerte, kjent med sykdom, en de skjuler ansiktet for. Han var foraktet, vi regnet ham ikke for noe. Sannelig, våre sykdommer tok han, våre smerter bar han. Vi tenkte: Han er rammet, slått av Gud og plaget. Men han ble såret for våre lovbrudd, knust for våre synder. Straffen lå på ham, vi fikk fred, ved hans sår ble vi helbredet. Vi gikk oss alle vill som sauer, hver tok sin egen vei. Men skylden som vi alle hadde, lot Herren ramme ham.» (Jesaja 53:3-6). Dette er et bemerkelsesverdig dikt. For det første fordi det forteller oss at Gud vil redde oss enda «hver tok sin egen vei». Og dessuten fordi denne skildringen av det som skjedde på korset ble skrevet rundt 700 år før begivenhetene fant sted. Resten av diktet står i Jesaja 53. Hvordan kan vi svare på korset? I historien om korsfestelsen er det ikke bare Jesus Markus hefter seg ved. Det er som om han sier at dette er andres reaksjon på korset, de som så det. Hva blir din respons? Det er flere Forskjellige reaksjonsmønstre i Markus kapittel 15. Første reaksjon: Soldatenes travelhetNår vi først treffer på de romerske soldatene, spotter de Jesus – og særlig påstanden om at han er jødenes konge. De spytter på ham og denger løs på ham før de tar ham med til retterstedet. De førte Jesus ut til et sted som heter Golgata – det betyr Hodeskallen. De ville gi ham vin med myrra i, men han tok ikke imot den. Så korsfestet de ham.

Man aner et snev av medlidenhet fordi de vet hva Jesus skal gjennomgå. De vil gi ham vin med myrra i, en bitter drikk som skal døyve smerten litt, men han vil ikke ha den. Så korsfester de ham. Og hvordan reagerer de på det opprivende synet? Så korsfestet de ham og delte klærne hans mellom seg ved å kaste lodd om hvilket plagg hver skulle få. Det soldatene fikk ut av korset var den dødes klær. De gjør bare jobben sin. Og dermed legger de ikke merke til noe særskilt ved ham. Dette er en skremmende tanke: Mens de «bare gjør jobben sin,» går de glipp av hva det innebærer, dette viktigste dødsfallet i historien. De ser det ikke. De gjør sikkert en god jobb, men idet de gjør sin plikt, går de glipp av korsets betydning. Og det finnes millioner av mennesker i vår verden som er akkurat som disse soldatene. De er opptatt av arbeidet, gjør sin plikt og betaler avdrage-ne på huslånet. Midt i all hverdagens travel-het ser de ikke korsets sanne betydning. Andre reaksjon: Selvtilfredse troendeDe religiøse lederne er sikre på at de allerede vet veien til Gud, så Jesus er uten relevans for dem. Og for deres vedkommende er kor-set bevis godt nok: «På samme måte hånte også overprestene og de skriftlærde ham og sa til hverandre: «Andre har han frelst, men seg selv kan han ikke frelse!» De er trygge på at de har sin egen vei til Gud, og der trenger de ikke noe så skammelig og stakkarslig som et kors. Ifølge Markus er det ofte akkurat disse menneskene – de med sin egen menneskeskapte tro – som er mest krakilske i sin motstand mot korset. De har et «åndelig» ytre, men de vil ikke bli godtatt på denne måten. De tåler ikke tanken på at de ikke kan løse problemet selv. De finner korset motbydelig, akkurat som det bød George Bernard Shaw imot, han som reiste seg på et møte der korset ble forklart og ropte: «Jeg vil selv betale for mine synder!» De er blinde og

side 19

ser ikke syndens alvor, og derfor forstår de ikke hva Jesu død betyr. Tredje reaksjon: Pilatus, den feigePontius Pilatus er stedets romerske lands-høvding. Hans innskrift over Jesu hode gir inntrykk av velvilje. Der står det: «Jødenes konge». Alle evangeliene er enige om at Pilatus er overbevist om Jesu uskyld. Om og om igjen forsøker han å få Jesus ut av klørne på de religiøse lederne som legger et voldsomt press på ham for å få Jesus tatt av dage. Men til slutt lar han Jesus korsfeste. Innerst inne vet han at Jesus ikke har gjort noe som fortjener korsfestelse, og derfor kommer han med den skremmende uttalel-sen som Matteus nevner i sitt evangelium: «Jeg er uskyldig i denne mannens blod. Dette blir deres sak» (Matteus 27:24). Men hvorfor tillater han da at et uskyldig menne-ske blir henrettet? Svaret finner vi i Markus 15:15: «Pilatus ville gjerne gjøre mengden tilfreds. Han ga dem Barabbas fri, men lot Jesus bli pisket og overga ham til å bli korsfestet.» Dette er publikumsfrieri. Som så mange andre vil han nødig skille seg ut fra den grå massen, og han blir utsatt for sterkt press fra sine omgivelser. Nervene klikker, og han gir etter for andres ønsker, selv om han vet at Jesus er uskyldig. Og Pilatus sviktet en som var noe langt mer enn det, selv om han ikke var klar over det der og da. Fjerde reaksjon: TilskuerenDeretter forteller Markus om en i mengden. Han ville gjerne se om Elia skulle komme for å berge Jesus. (Ifølge en jødisk legende var Elia den som hjalp dem som var i nød). Kor-set øver en overtroisk tiltrekning på mannen. Han rekker Jesus en svamp med eddikvin, sikkert for å utsette døden, som var uunngå-elig, men ingenting tyder på at han opplevde noen ærefrykt, respekt, eller engang med-følelse. Han vil bare utføre et eksperiment mens Jesus dør. Det som skjer, angår ham egentlig ikke. Kort tid før sin død sa forfatte-ren Kingsley Amis følgende i et intervju i av-isen Daily Telegraph: «Et av kristendommens store fortrinn er at den har en forklaring på synden. Jeg har ingen. Kristendommen har fått en enormt viktig sak på plass, forståelsen av medfødte syndige tilbøyeligheter (arve-synd), for et av de største godene ved den etablerte troen er at man kan få tilgivelse for sine synder, og det må være herlig.» Journalisten skrev at her senket Amis blikket og sa: «Du vet, jeg drasser rundt på mine synder. Det er ingen som kan tilgi dem.» Han innser at han trenger tilgivelse, men han tar ikke imot den tilgivelsen som korset gir. Ukjent av hvilken grunn forble Kingsley Amis en tilskuer da Jesus tilbød ham dette som han lengtet mer etter enn noe annet. Forhen-

get har revnet fra øverst til nederst, veien til Gud er åpen, men tilskueren går uberørt bort fra korset. Noen mennesker foretrekker å være tilskuere. Mange tror ikke at noe kreves av dem i lys av Jesu død, at selv tilskuere automatisk får del i korsets goder. Men man får faktisk ingen glede av Jesu død uten at man setter sin lit til Jesus og det han gjorde da han døde i vårt sted. Markus vil at vi skal skjønne at ingen kan forholde seg nøytral til korset. Enten har vi det for travelt, slik som soldatene, eller vi er for selvtilfredse, slik som de religiøse lederne, eller for feige, som Pilatus, eller for uberørt, som tilskueren. Men faktisk lar det seg gjøre å forholde seg til korset på en annen måte. Denne måten å reagere på er høydepunktet i alt det vi har lest så langt. Femte reaksjon: Den romerske offiserenHan er hardbarket soldat, en skikkelig veteran med hundre mann under seg. Han har utvilsomt vært med på mangt et grusomt felttog og sett mange menn dø, men han har aldri sett noen dø slik. Og da han så hvordan Jesus døde på korset, gikk det opp et lys for ham: «Da offiseren som sto rett foran ham, så hvordan han utåndet, sa han: ‘Sannelig, denne mannen var Guds Sønn!’» (Markus 15:39). Han hadde vært med og stått for selve hen-rettelsen, men likevel skjønte han at Jesus var Guds Sønn. Hans ord lyder som et ekko av det vi leste aller først i Markusevange-liet – «evangeliet om Jesus Kristus, Guds Sønn». Og dette er vårt siste alternativ når vi betrakter det som skjedde på korset. Vi kan innse at Jesus snakker sant. At han faktisk er Guds Sønn. Når man betrakter Londons horisont, opp-dager man fort justisbygningen Old Bailey. På toppen ser man Pomeroys strålende gullstatue av Fru Justitia. I den ene hånden holder hun en skålvekt og i den andre et sverd. Hun har bind for øynene, og her ligger det en advarsel til oss: Likegyldig hvem vi er, vil sverdet falle dersom vi blir funnet skyldig. Lar man blikket gli videre over horisonten, får man snart se en annen gjenstand av gull. Denne gang på toppen av St Paul-katedra-len. Det er et kors, og det er en viktig på-minnelse om at vredens sverd må falle, men det har falt på Jesus. Da det skjedde, ble vårt rop om rettferd hørt, og i samme stund besvarte Gud i sin kjærlighet vår fortvilte bønn om nåde. Og hva skal jeg så gjøre med min synd? Skal jeg legge den ved korsets fot og finne tilgivelse, eller skal jeg bære den med meg i graven, og til den dommen som kommer til å skje fyllest?


BIBEL

Hva er en sjel?

Enkelte filosofer og vitenskapsfolk mener at mennesket ikke har høyere verdi enn andre pattedyr.

Tekst: Ed Dickerson / Foto: Colourbox

Det er ingen rasjonelle grunner for å si at et menneske har spesielle rettigheter. En rotte er en gris er en hund er en gutt. De er alle pattedyr.

Ifølge Ingrid Newkirk, president i PETA (People for Ethical Treatment of Animals).

Er det ekstremt å tenke slik? Noen vil hevde at Newkirks uttalelse gir dyrene en spesiell status. Michael W Fox, visepresident for Humane Society, gjorde det oppsiktsvekken-de personlig: «Livet til en maur og livet til mitt barn bør innrømmes samme respekt.»

Hvis du er fristet til å avfeie slike synspunk-ter som «aktivistpreik» eller sjokkuttalelser beregnet på å skape oppmerksomhet rundt en eller annen interesseorganisasjon, vil et møte med Peter Singer kanskje endre din oppfatning. Enkelte hevder han er den mest innflytelsesrike bioetikeren i dag. Han påstår at «Forestillingen om at menneskelivet er hellig bare fordi det er menneskeliv er mid-delaldersk.»

Men Bibelen forteller oss noe annet. «hva er da et menneske – at du husker på det, et menneskebarn – at du tar deg av det? Du satte ham lite lavere enn Gud og kronet ham med herlighet og ære» (Salme 8:5-6). Bare noen få hundre år siden, kunne William Shakespeare fremdeles erklære: "Hvilket stykke arbeid mennesket er! . . . Jordens skjønnhet! Mer praktfullt enn dyrene!»

Hvordan kunne menneskets verdi gå fra «jordens skjønnhet! Mer praktfullt enn dyrene» til det arkitekt og forfatter, Richard Buckmin-ster Fuller, beskriver som «en selvbalanseren-de, 28-leddet tilpasningsdyktig dyr med to føtter; et elektro-kjemisk reduksjonsanlegg»?

Mennesker som komplekse maskiner De store moralske spørsmålene det siste hal-vannet århundre – folkemord, slaveri, abort, kvinners rolle, eutanasi – er alle forankret i menneskenaturen. I hvert tilfelle finnes det noen mennesker som påberoper seg retten til å ødelegge, slavebinde eller fornedre andre som de anser som mindreverdige. Hvis mennesker kun er komplekse maskiner eller dyr, protesterer vi forgjeves når kvinne- hatere følger sine ødeleggende, men naturlige instinkter.

Hvis disse synspunktene gjenspeiler virke-ligheten – hvis vi mennesker bare er en art blant mange andre – hvorfor bryr vi oss?

Det er da underlig at miljøvernere og dyre-rettighetsaktivister og etikere som Singer,

på den ene siden påstår at mennesker ikke har rett til spesielle hensyn framfor andre dyr, men på den andre siden insisterer på at mennesker tar ansvar for å beskytte resten av naturen. Og det kravet harmonerer med vår ansvarsfølelse. Det ville overraske dem å høre at Bibelen pålegger mennesket å ta vare på- og forvalte naturen.

Mennesker som «pustende skapninger»Det vil kanskje overraske noen, men Bibelen er enig med vitenskapen i at vi likner på an-dre levende skapninger. Ordet for sjel i Det gamle testamente kommer fra det hebraiske nephesh, som bokstavelig talt betyr «en skapning som puster». Snarere enn å skille mennesker fra dyreri-ket, knytter dette ordet oss til det, for ordet nephesh i Bibelen brukes over 20 ganger om andre skapninger enn mennesket. Noen ganger refererer nephesh til både mennes-ker og dyr samtidig.

Selvfølgelig kan en «skapning som puster» slutte å puste, og dø, noe Det gamle tes-tamente bekrefter mer enn 30 ganger. For eksempel, da Josva erobret byen Makkeda, drepte han «alle» (nephesh) i den (Josva 10:28).

Når vi ser samlet på alle de ganger Det gamle testamente bruker ordet nephesh, bekrefter det menneskets likhet med dyr, ikke våre ulikheter.

side 21

I nytestamentlig tid dominerte det greske språket og den greske kulturen verden. Dermed erstattet de nytestamentlige forfatterne nephesh med det greske ordet psuche. Og psuche refererer både til dyr og mennesker, og det kan også dø eller bli drept (Åpenbaringen 8:9, 16:3; Apostlenes gjerninger 15:26, Romerne 11:3, Lukas 9:24).

Mennesker som dødeligeBibelen lærer klart at udødelighet bare tilhører Gud. I Romerbrevet sammenligner Paulus den «udødelige Gud» med «dødelig menneske» (Romerne 1:23). Mennesker kan søke udødelighet, men evig liv forblir Guds gave. Apostelen sa til korinterne at ved Jesu gjenkomst, vil dødelige mennesker bli ikledd udødelighet (1 Korinter 15:53 -54). Og i sitt første brev til Timoteus, sier Paulus sier rett ut at bare Gud har udødelighet (1 Timoteus 6:16).

Selv de tidligste beretninger i Det gamle testamente snakker tydelig om menneskers dødelighet. På grunn av deres synd ble Adam og Eva utvist fra Eden, så de ikke «strekker hånden ut og tar av livets tre også, så det spiser og lever evig!» (1 Mosebok 3:22). Uten tilgang til livets tre, ville de dø.

Så hvis vi mennesker ikke har en udødelig sjel som skiller oss fra de andre dyrene, bekrefter det at vi har den samme moralske status som maur og snegler? Selvsagt ikke. Nesten hver eneste detalj av skapelsesbe-retningen understreker den unike statusen mennesket har.

I 1 Mosebok, skapte Gud hele planteriket bare ved å snakke. På den femte dagen, fylte han vannet og himmelen ved å si noen få ord. På den sjette dagen skapte han alle landbaserte dyre – unntatt mennesket – med sine ord.

Mennesker som formet av Gud Men når Guds skaper mennesket, sakner farten i fortellingen og fokuset smalner. Med sin stramme prosa, bekrefter 1 Mosebok at Gud «formet» mannen og «blåste livspust» i ham. Gud overøste Eva med den sam-me personlige oppmerksomheten da han formet henne av Adams ribbein. Da Gud skapte mennesket investerte han sin per-sonlige oppmerksomhet i det, fordi de alene er skapt i hans eget bilde.

I Guds bilde, som hans forvaltere, fikk Adam og Eva myndighet og herredømme over jorden, og ansvar for resten av skaperverket (1 Mosebok 1:26, 28). Og vi føler fortsatt et ansvar. Det er derfor miljøvernere, dyreret-tighetsaktivister og filosofiprofessorer som

benekter vår spesielle status, fortsatt appellerer til den.

Hva er et menneske? Bibelen skildrer klart hvordan mennesker er gjenstand for Guds spesielle kjærlighet, som kronen på ska-perverket, forvaltere av planeten. Og vårt opprør mot ham avslører bare enda større dybder og omfang hans ufattelig kjærlig-het, idet hans sønn kom for å dø for vår falne rase.

Likestiller Gud verdien av selv falne mennesker med resten av dyreriket? Selvfølgelig ikke. I en tid hvor men-nesker devaluerer mennesker, kan vi trøste oss med at Gud elsker alle sine skapninger, men han elsker oss uendelig mye mer.

«Selges ikke to spurver for en skilling? Og ikke én av dem faller til jorden uten at deres Far er der. Ja, hvert hårstrå dere har på hodet, er talt. Så vær ikke redde! Dere er mer verdt enn mange spurver» (Matteus 10:29-31).

Nesten hver eneste detalj av skapelses-beretningen under-streker den unike statusen mennesket har.


LOVEN

Jeg har aldri vært reddere for å dø enn da vi nesten traff et esel og så vidt slapp å bli knust av et vogntog, alt innen sju sekunder. Det skjedde på en

gate i Kairo, Egypt.

Hvis du ikke har vært i Kairo, er det vanskelig å forestille seg kaoset, så la meg beskrive det. Det er firefelts vei, men trafikken går i sju baner fordi folk kjører i begge veikantene, og har klart å presse inn et ekstra kjørefelt i midten. Men ingen holder seg i kjørefeltet sitt. De vever seg gjennom trafikken og virrer på tvers av alle baner.

Og fotgjengere spaserer rett gjennom alt kaoset, uten å se seg for eller vente. Motor-sykler smetter unna biler som om det var et PC-spill. Over det hele hviler et støyteppe av skrikende bremser og tuting. I tillegg kaster eselvogner seg inn i galskapen, med en oppakning som ellers ville bryte enhver trafikkregel.

Så snart jeg kom meg etter lastebilhendel-sen, bråbremset sjåføren vår for å unngå et brekende esel overlesset av kyllingkasser.

Plutselig ble det klart for meg hvor sterkt jeg verdsatte den vestlige verdens trafikkregler, fartsgrenser, restriksjoner, kjørefelt og gene-relle forbud mot dyr på motorveien.

Det kan virke som lovene hemmer deg før du prøver å leve uten dem. Eller til du forstår hvor mye smerte de kan beskytte deg mot. Det samme gjelder de ti bud. De virker stiv-

Lær deg å elske Guds lov

Det er en alminnelig oppfatning at Guds lov er en rekke restriksjoner som hindrer oss i å nyte livet. Men det finnes en måte å holde

hans lov og samtidig glede seg over det.Tekst: Melissa Howell / Foto: iStock

bente, gammeldagse og restriktive i vår tid. Helt til du ødelegger ekteskapet ditt, under-graver ditt rykte pga. uærlighet, eller ender opp med å jobbe 85 timer i uken. Plutselig ser ikke Guds lov så ille ut. Kanskje kan den hjelpe deg å leve et bedre liv.

Det er nettopp derfor Gud ga oss sin lov. Slik viser han oss hvordan vi kan leve best mulig. Han prøver ikke å begrense oss. Han ønsker å hjelpe oss til å nyte livet mest mulig smertefritt. Mange føler at de ti bud frarøver oss friheten. Men når vi tar en ek-stra titt på dem, er det lett å se at de faktisk gir oss ekstra frihet. Alt Gud ber oss om å gjøre for ham ender med å berike oss.

Hvordan kan jeg leve slik? Jeg prøver å gjø-re alt riktig, men ofte mislykkes jeg, og blir motløs. Hvordan kan vi lære å holde Guds lov konsekvent, så vi kan høste fordelene av det gode liv? Det finnes en måte, og det er ikke bare ved å prøve hardere (selv om det har sin plass).

Elske Guds lover Den sommeren jeg fylte 12, begynte mam-ma å jobbe full tid og jeg fikk ansvaret å ta vare på mine tre yngre søsken. Jeg skiftet bleier, laget frokoster og lunsjer, tørket opp spy, hindret krangling, og prøvde å gjøre alle til lags.

Mine foreldre roste meg for den utrolige jobben jeg gjorde og modenheten jeg utviste den sommeren. Men jeg hatet hvert øyeblikk. Det var ren elendighet, et slaveri

som stjal fra meg sommerferien, mens an-dre barn badet, bygde hytter i trærne, syklet i åsene – og i stedet ble jeg satt til å ta vare på tre bortskjemte unger som kun ville være ulydige hele dagen. Jeg lovte at jeg aldri skulle få barn.

Så fikk jeg barn selv.

Det var helt annerledes enn da jeg var 12. Det var verre. Kroppen led. Søvn eksisterte ikke. Det var langt mer krevende enn alt jeg hadde gjort før.

Men jeg hadde ikke regnet med kjærlig-heten. Jeg forstod aldri hvor høyt jeg ville elske dette lille mennesket. Jeg elsket mine søsken, men jeg hadde ingen anelse om hvor sterk kjærligheten mellom mor og barn kunne være. Til slutt forstod jeg hvorfor folk tålte slit og husarbeid og søl. Den kjærlig- heten jeg hadde til min baby var verd det.

Hvis vi prøver å holde Guds bud uten å ha hjertet på rette sted kan det føles som å være i et hus fullt av skrikerunger hele da-gen. Men kjærlighet forandrer alt. Når vi er fylt av kjærlighet kan ubehagelige prøvelser plutselig bli gledesfylte.

Og Gud tilbyr å gjøre denne endringen i oss når han lover å skrive sin lov i våre hjerter. «Jeg legger min lov i deres sinn og skriver den i deres hjerte» (Jeremia 31:33). Det høres enkelt ut, men det er faktisk et dyptgripende paradigmeskifte; en ny måte å leve på. Mange av oss har prøvd å gjøre

side 23

alle de riktige tingene, men vi feiler fordi vi fokuserer på våre handlinger.

Men når Gud skriver loven i våre hjerter, endrer han noe dypt inni oss. Han skaper et ønske i våre hjerter som vi ikke hadde før. Han skaper kjærlighet der kjærligheten ikke eksisterte. Hans Ånd hjelper oss på miraku-løst vis til å ønske å holde disse «vanskelige» gamle lovene, og han gjør oss i stand til å holde det.

Hvordan gjør du det?Så hvor stiller vi oss i kø for denne hjer-tetransplantasjonen som forandrer alt? I motsetning til ekte hjertekirurgi, er det ikke en engangsforeteelse. Snarere er det en vedvarende reise som vi tar fatt på sammen med Jesus, et daglig samvær hvor vi snakker sammen og knyttes til ham. «Jeg er vintre-et, dere er greinene. Den som blir i meg og jeg i ham, bærer mye frukt. For uten meg kan dere ingen ting gjøre,» forklarte Jesus (Johannes 15: 5).

Det jeg liker med denne endringen er at fokuset ikke lenger er på mine egne gjernin-ger. I stedet fokuseres det på et vedvarende vennskap, et daglig samvær med skaperen av universet.

Jeg kan egentlig ikke forklare prosessen som Den Hellige Ånd bruker for å endre mitt hjerte og gjør det mulig for meg å holde Guds lov. Jeg forstår ikke hvordan jeg oppfatter min endring fra en person som er tiltrukket av en spesiell synd, til en person som overhode ikke ønsker den synden lenger.

Men jeg tror ikke det er nødvendig å forklare det. Jeg bare vet at det har skjedd med meg, og det fortsetter å skje hele tiden. Når jeg fo-kuserer på å holde meg nær Jesus, begynner ting å endre seg inni meg som jeg ikke kunne forandre på av meg selv. Og det er alt jeg trenger å vite.

Denne metoden er ikke idiotsikker. Jeg gjør fortsatt feil. Jeg er fremdeles i utvikling. Men forskjellen er at det blir lettere og lettere å ønske å gjøre det bedre. Når jeg gjør en feil, vet jeg at alt jeg trenger å gjøre er å bekjenne det til Jesus og be om hans tilgivelse, og hjertetransplantasjonsprosessen fortsetter som om jeg ikke hadde avbrutt den i det hele tatt. «Men dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett» (1 Johannes 1: 9).

Jeg vet at prosessen med å skrive Guds lov i mitt hjerte ikke blir ferdig før Jesus kommer igjen. Men det er OK fordi jeg får nyte velsig-nelsene med «skriveprosessen» her og nå.

Mange føler at de ti bud frarøver oss friheten. Men når vi tar en ekstra titt på dem, er det lett å se at de faktisk gir oss ekstra frihet. Alt Gud ber oss om å gjøre for ham ender med å berike oss.


OBSERVERT

Av: Atle Haugen Foto: iStock

Selverkjennelse i trosbevegelsen

I [boken] Tøffe tider skriver den tidligere Karisma Senter-høvdingen [Arnfinn Clemetsen] mye om svakhetene i bevegelsen han selv var en av landets fremste eksponenter for: Det ble gitt få eller ingen svar når ting ikke fungerte, det var liten plass til refleksjon og lite rom for sjelesorg for dem som ikke opplevde mirakelet. «Guds ord er enkelt og sant, men samtidig viser Bibelen oss hvor komplisert og urettferdig livet i denne verden er. Vi som stod midt oppe i det må bare innrømme at slike spørsmålsstillinger var det lite rom for i trosbevegelsen,» skriver Clementsen. Han innrømmer at lovisk- heten lå som en skygge over arbeidet: «Det ble mange krav og mye strev i tro, bønn, lovsang og åndelig krigføring.»

6 av 10 drikker aldri alkohol

Avholdsfolket er i flertall på verdensbasis. Nye tall fra Verdens Helseorganisasjon (WHO) viser at flere enn seks av ti av jordens innbyggere aldri bruker alkohol. – Ja, ver den er egent lig full av av holds folk, kom men te rer Kari Los si us, av de lings di rek tør ved stif tel sen Ber gens kli nik ken. I rap-por ten som ble lagt fram i Ge ne ve… i mai, på vi ser WHO at 61,7 pro sent av ver dens be folk ning aldri drik ker al ko hol. Det vil si at det er omlag 4,52 mil li ar der av holds folk på jorda av to talt 7,35 mil li-ar der… WHO-rap por ten på pe ker at bru ken av al ko hol er størst i de ri kes te de le ne av ver den. Kari Los si us mener det er en in ter es-sant ob ser va sjon og at den sam sva rer med ut vik lin gen vi har sett i Norge. – Hvis vi ten ker på før krigs kvin ne ne i Norge, så drakk de vel dig lite al ko hol. De til hør te ofte en mi sjons be ve gel se og hadde hardt ar beid. Men med vel stan den øker bru ken av al ko hol. – De som bru ker al ko hol er ofte med folk med høy ut dan nel se og høy inn tekt. Tenk på si ga ret ter. Det er blitt en ta perdrug og ingen røy ker len ger, i hvert fall ingen med kul tu rell ka pi tal. Men fort satt er det slik at de med høy ere inn tekt drik ker dy re re vin, og vin som står til maten og så vi de re.

DAGEN.no, Tor Weibye

Teologi om døden

– Har lutheranerne en tilfredsstillende teologi om livet etter døden? – Det er en utbredt oppfatning i den lutherske kirke at de døde er i dødsriket inntil Kristus kommer igjen og den store oppstandelsen finner sted. Oppholdet i dødsriket betegnes vanligvis som en søvn, uten at vi kan kvalifisere denne søvnen nærmere. Et hovedpunkt i den lutherske kirke er at den enkeltes forhold til Kristus avgjøres i dette livet, altså før døden. Det er derfor vanskelig for meg å hevde at det er muligheter for om-vendelse etter døden – dvs. i dødsriket. Men hva Gud likevel kan gjøre, er utenfor vår horisont. Den lutherske tro gir ikke rom for den romersk-katolske læren om skjærsilden. Det er jeg glad for.

Torleif Austad, professor ved Menighetsfakultetet til Vårt Land, Johanna Hundvin Almelid

Bibelsyn og akademia

Den kristne kirke kan ikke leve med en teologi som lar vår aktuelle kontekst som lesere over-styre den faktiske teksten. Vi må skjelne mellom kontekstuell formidling av det bibelske bud-skapet – noe vi arbeider med konstant i misjon, og en kontekstuell teologi som lar den aktuelle kultur eller grupper av mennesker bestemme hva de ønsker av teksten.

Rolf Kjøde, tidligere generalsekretær i Normisjon, i DAGEN

Documents

Tidens tale 2014 5