TUTTTTS HEI.TTR

ffc #trtvende tigrene

Cornelius Morgan :

.- tutTEil$ HEtTtH --,(LUFTENS HELTER,, er et nytt blad lor flyinteresserl ungdom

bringer spennende fly-historier byggetvirkeligheten.presenterer menn og kvinner som har

til titelen Luftens Helter, lra pionerene

vingene til dagens menn som bygger

i alle aldre.(LUFTENS HELTERD

på opplevelser fra(LUFTENS HELTER)

gjort seg fortjentsom banet vei forfremtidens fly.

J.1

INNHOLD:De Flyvende flgrene

IultpostMånedens lly

Halvmåne, pll eller trekanl

+'4

NR.4 _ AUGUST 1955 _ 1. ARG.

Utgitt av BLADKOMPANIET A/SRedaktør: C. Huitfeldt

Redaksjon og ekspedisjon: Storgt. 51, Oslo. Ill. 4109 87

Abonnementspris (innenlands):Kr. 9,00 pr. år og kr. 4,50 pr. halvår

oDE FLYVENDE TIGRENE

I.

Flyvenile tigrcr i aksion.

Med en ene,ste unntagelse var kam-pene i Burma et fordømt mislykketforetagencle. Men det fantes som sagLe n unntagelse. Og det var innsatsenTiger-eskadlren,giorde, d,enne underligesammenslutningen av amerikanske fri-viilise (American Volun eer GrouP --{VG) som kjempet sanun€n med clt:tkinesiske flyvåpen, under ledelse avdenhøye, sleivete generalen Claire L. Chen-naull Mens restene av de britiske ogindiske arm6ene kj,empet seg igjen-norq til Assamfjellene un'cl,er denne kri-gens forferdeliSste retrett gikk AVGfra seier til sei,er. Foir hYer AVG-pilotsom mistet tivet shrøk det med 92 ja-panske flyvere, og ingen steder ble dellrekorden slått eller så mve som tangertunder hele krigen..

Det kom snikentl'e mangen underlighi.storie i krigens dager fra , Burma"China og India- Nervepirrencile historierom de Fl)'vende Tigrenes dyktighet oghensynsløse tapperhet. Likevel kommervel aldri Brant Conways histo,rie tilå btri fortalt rneC absolutt sikkerhet ihver detalj. Han er nemlig den eneste-som kan gjøre det, og han er like snatt

,

med ord som han el rik på dumdristigrnot,

Det er imidlertid vel kjert at Con-way var leder av en flygruppe på tt'e.Selv kalle de seg luftens tre musketerer.Den ene av dem" Red Willis, qr av-skåret, fra å berettg noe om deresAlexander Dumas-bedrifter. Lik€t harLsligger nemlig et sted i den Bengalskebukten. Av samme grunn er Les (Totl-can) Peters også stum til en dag doms-basun,en lyder. Det finnes også en bur'-mesisk pike ved navn Kali, men ingenvet hvor det er bliit av henne. BrantConway selv er nå til,bake i De For-ente Stat€r, mi.nus den venstre armensin. Men d'e finn'er ham nePPe om Deleterr ett.er ham. Han har nemlig tattet ganske ann€t navn.

Denne versionen av historien byggesderfor til dels på rykter og til delspå opplysninger som er dr'evet i lanclpå våre kyster etter en reise over desyv hav. Kjernen i historien blir i hve,rtfall noe i denne stilen:

Ved Burrmaveien li,gger et lite stedsom kalles Laoshan, og som i krigenstid var det e't, lite helvete av hete,stank, fluer og. herr€løs€ bikkier..

En kvelende het ettermiddag sto Brant

Con$'ay i den improvis€,rte baren i dLramerikanske fonrådsdepotene i Lao-sharn og dirakk en ste n gah som fik.l(svetten til å dryppe av det trronsebruneansiktet hans og sildre i små strømmernedover hans bare hals og brede brysttil skjorten hans var våt og klisset.

Han var en munter kar på omkring32. La.n,g og lealaus og uteD ett gramunødig fett på den muskuløse kroppen.En tropehjelm satt på ,snei på hodethans, khakishortsene skjulte ikke myeav rle lange, senes,terke bena. No€ imannens holdning, i blikket ha.ns, somkunne være vennlig forsiktig i det eneøyeblikket og direkte morderisk i detneste, noe ud,efinelbart over hele m.an-nen fortalte om gode arveanlegg og enhalv,glemt kulturrferniss. Et lite skimtav d€n mann han €n gång hadlde værtviste seg d,a han bøyde seg over entålmodig ung kineser som var blitt sty8tskadd da den amerrikanske lastebilenha.n kjør'te, veltel

Brant kunne bare noen ganske fåhinesiske ord, og ord.forrådet var likebegrenset når det gjaldt burmesisk" Forden fØrstnevnte rasen følte han beund-ring. fci' den sistnevnte bare forakt.Han synt€s at de fleste burmesere varsmilende, upåliteligp of for.ræderiske.

En liten, undersetsig fyr i en krølletlindres:s vagg€t inn i den improvisertebare,n. Han tørket svetten av ansikte:tsom var like blussendie rødt som denda.lentle solen - og like rundt.

Det var uunngåelig at de måtte vekslenoen ord med hverandre:

Conrvay bestil,te en, stengah til.Den lubne fnemmede så med svettendebeundring på hans muskuløse armerog breriden over skuldrene,

- Amerikaner, sir?Brant Conway sa ja.

- De er den første hvite mann jegha.r' sett sidep jeg follot Toungoo. Denvesle fyren snakket liko beskjedent somhan opptrådte, og det lå noe av bar-nets uskylrl i smilet hans og i øynene.Hva angikk alderr, karakter og velvilligvesen kunne han ha vært en kopi avden berømte Pickwick. Til tross for athan måtte være i fØrtiårene, virket detsom onr verdens affærer ikke bekymretham det minste. Det vitnet også detglatte ansiktet uten en eneste rynke om.

4

'..- l)t,ttc Ir'rrrirr l'o|sl(, 1t|r'lil lrrtlo-liin:r, plrrrlrr.'1. lrirn i grrlllrrliliA lrrrrr'J'li-kclsc ovt:r ir fti srrlsk;rp. .1,,'g cr påvc,i til ()lrttrr'AkitrA. l,'orrrirrl lil rlr,tr kittc-siskc rrrg.icring. l)olr.trcs tr rr;rvrrt,l rnitt.Ma,rtin Z. I)oirtrls frlr Arrrroul I';tr:kingCoInp;nty, ()lricirgo. ll;rrr rirlill lr('n) clllub,bclr ttcvc sol)r v:u virl ;rv svrtltr'.

C<lntvay t.r'ykk('t. lrirrrrli'rr lrir,rrs, rnenavsto fira å rrovrrr sil I ct|l rrirvrr. Hatiknep øyttttttt: s:r.nlnr('rr ctr strtttlr'.

-- Bttr-tttilvcictr, s;r. l)orr.rrcs ttrcd etub,eskrivclig irorrish lorrr'Illl. lljcni-me hos oss villc vi kir.lk, rk'n ct ku-tråkk. Dct {}r sl(,ts('ri rrrcrl lirrl rnlr.t.criellog sende la-stebilcr virt. tk'tt lil Ohirutmed fo,rsyninger',.. Øyrrcrrt' lt:r.rrs gnist-ret. - Jeg antar iil: I)r' t'r' h.i|rrt- mctlveien her, sir?

Den lange, sleivete illn('rikiur(,ron sitat han var da det.

- Hyordan er den nortlpå?

- Verre.Marlin Z. Doanes mørknet yttcligcrc.

- De skulle ikke tilfeldigvis nor<i-over vel? Jeg vil.le være srvært glail forå få selskap.

- Jeg skal sørover.Mannen fra Chicago glØttet forskende

på ham.

- De eir vel ikk€ tilfeidigvis en avdisse AVG-gutta?

- Nei.

- En fin såmling flyvere, etter hvajeg har hørt. De har vel ikke truffeten skrue som heter Conway? Han flyrfor den kinesiske regjeringen. Det siesat kinese-rne betaler ham et tusen dol-laa' i uke,n merd et titlegg på et tusenfor hvert japsefly han skyterr n€d. Oghan har skutt ned en masse.

Brant Conway så tankefullt pa ham.

- Til å være en fremmed. i dissetraktene later De til å ha rede på enhel del.

Chicagomannen klukliet.

- Det 'er ikke så rart. Hjemme sk.ri-ver avisene side opp og side. ned ornham... Han forsØkte å tømme gla.ssctsitt, og stengah'en var nær ved å kveleham. - Han er rene heliLen hjemnreder jeg kornmsr fra. Det skal bli artigå treffe ham når jeg kommer til Chun-king. Kanskje få r'iste labben hans også.Det skulle vel vært noe! Han løftotglasset igjen.

I)r.rr rl.r'sl |r. l.r'tlttr irv ttu)ge gong-gong^-sl;rg sonr {.r'stiltt('t fly&larm^si,renetr i| ,;roslr;rrr, r'oltlt.e ttestetr panikk blantrk' lru lrrrcsisk(' gu'tten€ rundt depotet,og sliirplr, sttrr'l< uro hos alle de andro.Sorrr ;rll :r.rrrrot. i Burma var selvføl8eligl)('skt'lt('ls{.fsr'onullene ful'ilstendig util-sl rtkkr,lig^t'. Hvite og innfødte haddeIr;rrt nocn sekuntler på seg til å kon-r-rrrc irrrr i tle elendige brakkene soml.jcrrlc som beskyttelsesrom, eller til åsl.rrrtc inn i jungelen for å be'rge' segtk:r', lrvor rlet myldret med giftslanger.

l)oll lange ameLrikaneren overlo tilsilr trinne landsmann å klare seg selv.l{a,11 kommanderte en av guttene i dc-potet til å hjelpe med å bære den så-rcde iastebil'sjåføren bort.

Brant Conway la så på spran'g til ellluftvernstilling i naerheten. Den var såvidt han visste den eneste i Laoshan,med unnlagelse av et par m.askingevæ-rer, noen alminneiige geværer og eI]og annen gammel revolver,

Den japanske formasjonen på åttebombefly sirklet over Laoshan. Så skiotde plutselig n€d i skrå vinkel m'ed enfart som fikk bladene på trærne til åstå på ende. Bombelre de slapp på veienble fulltreffere. Den fØrste forvandletto full-tastede amerikanske lastebiler tilbrennende r.rak. Enr håndfull britiskesolda,terr slet metl sin luftvernkanon, osConway ga d€m en meget beleilig hånds-rekning. De shrøpelige husene sto i lyslue, kvinner og ba.rn skrek og gråt,bikkj.er hylte og knurret og smatt mei-lom bena på folk og var i veien overalt. Bombefl)ene tok en svitlg og kbnr-qå dukkende igjen. De tok det i ro ogmak sont på eu rnandvre. De ventetseg ikke rnotstand. Hadde ikke DenOppgåencle Sols iand nå i over fire årherrsket over Østens himmel?

Da kom plutselig som verl et mirakelto jagere glidende frem av disen. Desatte rett på japsen. De fløy ving vedving som et godt innarbeidet team, oShva de rakk å utrette vir"ket utroligfor øyenvitnene. I løpet av tyv€ sekun-der styrtet seks av de japanske bom-berne bretrnende til jorden, mens de tcr

resterende forsvant i utrolig fart --den ene msl en lang røkhale etter s€g-l)e to jagerne stupte triumferende nedover Burmaveien, som et tegn På at

tlr'liatltle erobret slagrrra,r'ken. Nå sånran tlern tydelig fra markeu. Over beg-g€ jagernes snuter lyste hodet av engrinentle, sa.beltirnuet tigerhai! Det varrle amelikiinske frivilli8e.

, II.l'lybase i juttgelelr.

For å ha noe å gjørg og fot'å unngåMarrtiri Z. Doanes geskjeftighet, hjalpBrant Conway til med å rydde vekkbilvrakene og ta hånd orn tlen delenav la.sten som. ikke var ødelagt, slik atbilkaravanen kuntre kornme igang igjen.Til å være en sivilist og fullstendigtukjent med krigen og bombatrlementav forsr.arsl'øse rnenneskerr, opptrådteDoanes med en overraskend€ selvsiir-kerhet. Brant betrakte. ham på avstandidet han klatret opp i en lastebil fora fortsette sin best'ærlige .reise til Chun-king - e.ller hvor del nå var ha,rtskuile.

Laoshan sto i ftranmer, skalv frem-cleles i firyktens frostskakinger. Bikk-jene tutet og gneldre't, sår'ede skrek ogjamr€t seg o,g kvinner og biirn qt'i!fremcieles da en mann kom slentrendeinn i byen ved nitiden om kvelden.Han var ifØrt en flyveruniform som'r,ar slitt i fillerr. i\[ed et b,redt flir i detgoclmodige ansiktet sitt spankulefte hanlitt hjulbent gjennorn den ød.ela8te byett.Han så seg omk.ring os sikld så inni den falleferdige atnerikanske depot-brakkeu.

lfa.n var omkriug 35, bred over skul-drene, med €n oksenakke som en brY-ter, og det murstensrød€ ansiktet bleplyclet av en veldig kroknese som fiki{harn til å minne orn en toucan, en avdisse komiske, sørarneirikanske fuglenesorrr en kan se hist og her i zoologiskehaver. Derfor varr oBSå klengetravnethans i AVG (<Toucan)) Peters,

Den kraftige stemn€n haus var hæsav tørl'st.

- Jeg måtte nødlande et par mileshelfra, i en sump, fotklat'te han. - Jegtrengel en gjeng mod meg som kal.lhjelpe meg å få flyet i land. Og s:imå jeg ha, litt wire fo,r å lappe sarn-rnen en skad'd vinge, bensin og et pa.t'

amnunisjonsmagasiner'. Men først avalt vil jeg ha en gin med tonic... mye

tonic.. . sann fift"v-fifty er passelig. . .Hallo 'der, gispet han og stiruet påConway.

Det var ikke akkurat en hilsen. I-teivar nærm€st et utslag av hans fot'-bløffelse over å treffe en kar ar. sittegen stØpning her.

Begge amerikanerne stirret på ilver'-anclre uten å si noe en stund. Så tømtcPeters den krafli8€ drinken sin uterlå blunke.

- Kanskje jeg får lov å gjette litt?sa han henkastet, og det var som detrcligre nesen hans folmelig været a\'nysgjerrighet. -

Er ikke De BrantConway?

Brant stirret tilbake. - Kanskje det.

- Ved alle himler! IIar De noer.tgang hørt tale om en fyr som hetel'Les Peters?

Conway smilte litt da han svarte:

- Toucan Peters?'-- Well, kamerat. Du hal kanskic

vanskeiig for å tro det, ettersom jegfaktisk har vasset til halsen for å kot.rt-me hit. Men det er altså meg. Lit o-ssgi labb på det. Herregud, så glad jeger overr å treffe deg', Brant.

Dc vekslet håndtrykk._ Men hva i helsike gjør du her?

spurte Peters nysgjerrig. -

Jeg troddedu var Chunkings enmannsluftflåte?

- Dert va,r jeg helt til for en uktrsiden. Men nå har jeg ikke noe fl-r*.

Peters ply.stlet og bante litt. Så sahan:

- Vi har det nesten like ille siol.Men det betyr ikke at det ikke står enP-40 og venter på deg - hvis du vilha den da.

- Jeg har vært på iakt ette'r nocslikt helt siden jeg forlot. Chunking.

- Fintl

- Det var en flott forestilling det'ega her i ettermiddag. Gratulerer medden, sa Conway hjerteli8. - Hva vardet som tvang deg til å nødlande?

- Et par kuler hadde forvillet secinn i bensintanken. Jeg har fikset sha-den, men jeg må ha bensin. Red Wil[sszrtt i den andre kierra. Du har kan-skje hørt orn ham?

Peters fortsatte å stirre på ham.

- Akkurat som jeg har tenkt megdeg, sa han. - Jøss, du er rene fan-tomeL for no,en av oss. Det går en mas-or:

6

rykter oru deg. Det si('s ;ll. rlrr llær'r'r'minst femti japs'cska.lDcr r.rxl lxrltct ditt.

- Betydelig ovcltlrcvct, r,ilk' MirriiTwain ha sa.g;t.

- Og hvor hat' rlu g.lot1. ;rr' ;r.llc .lu-velene dine? Rubittcr sir" st.()r1) sonr rltrr'-egg? Det de kinesiskc rrtir.tttlir,t'itrcttc o3-rnadame Kåi-shek h:rr ,sil.l. rkrs'f

Det. sjeldne smilet til Ilr:Ltlt Ootlwil]'flø)- igjen over ansiktct lrirtrs.

- Å, dem hal jeg kirstct. .lcs hir'cldr'bare et helvetes bråk tnrrrl ii pit.sse' rradeu. Kau jeg by dcg pa rrrr tlt'irrli tili

Medlemmene av <<de flivilligt'" r.;rt'jevnt over for gamle til å krtttttttt' itttti de ordinæte luftstyrket'. Do vat' iurta.ttefter hva de var verdL - sol)) fllr't't'i'.

Noen av dem hadde vært tl':lfil{}i-f lyvere hjemme, postflyvere cllcr tt':;t-fllr'ere. Det var meDn som hadde flgt't'lmaskindele,r til utilgjengelige grubeftrl-tet over de upålitelige Andesfjellt'lrceller Sier.r'as, noen hadde flØyet mcdi-sinforråd til nødstedte mahnletere i

Alaska. De hadde flØyet blindflyvninirgjennom rasende snestormer, gjennolnraviner del bare flrelllt, som har allt'ørnens instinkter', kunne sjØre seg hapom å komme fra det med livet.

Les (Toucan) Petels vat'født i Cali-fornia. En tid var han postflyver i ru-ten SaD Fransisco--Salt Lake City cJ,var kjent som ell av de dyktigsle pilo-tene på den ruten. Hva som fikk harntil å stikke av til Chili er ikk,e heltklalt. Kanskje det var peu.tiebegia.'r'.Der fløy han høyeksplosive saker foi'en engelsk grubeeier over de fem tusettmeter høye Andesfjellene, skapte seg ettliten fonnue og ødslet den bort på enukes intens festing i Buenos Aires. Et-terpå fikh han beskjed om aL hatts tirlsom flyr,'e,r va,r slutt. Hjertet hans vir-ket ikhe he;lt som det skulle.

Her i Inclokina hacide han skutL ncrl21 japanske fly. Mens htt ,tå, tøtttt,'den andre d"rinken sin, fortsatte halrsinkvisitoriske nese å peke rett motConwaI-.

- Du mi,nner ont ell har som var'pr'øveflyver fol ma.t'inen.

- Jaså?

- Det var el1 kar som het .Iefft'ic,s,og han arbeidet for Bryson Aircriri'tCompany i Santa Monica hjemme i Ca-

li[orrriir. J)rt var ]itt av ct mannfolli.licrr .lrrfflies varr den første test-pilotsonr fil<k måleren ned i 12G'k og like-I'r,l gleidc å få flyet i planflukt igjeurrtcn å miste, øynene ut av hulene. Dctvilr for seks eller syv år siden. Jeg vetikke irva det ble av ham. Kanskje ha.ngikk så høyt med en kjel-re at hatrrrlrlri kom ned igjen.,

Conrvay satte siLt tornme giass pzi

tlisken.

- Det er best vi s€tter i gang så dukan få flyet he,rfra før japsen får snusttleg opp, sa han.

_ Ja.

- Pla"ss foir en passasjer?

- Det. kan du banne på.De fikk samlet en flokk kuliet, am-

rnunisjon og bensin og ga seg i vei inni skogen. Alt måtte bæres på ryggen.Bare ert. muldyr eller en jeep hacldekunnet trenge seg frem giennom iun-gelen, og de hadde ikke noen av delenefor hånden. Kolonnen beveget seg lang-sornt fremover, og for hvert skritt dentok bl,e mlrriacler- av sultne moskito;vakt til live.

Brant Conway gikk og tenkte på hvaToucan hadde sagt om testflyveren KenJeffries, og han husket en dei av sine<-rpplevelser de årene. Det var som omPete.r"s leste tankene hans, for det ene-ste han sa på ferdett giennom junge-len var:

- Ja. kamerat, Han va,r et printtfyr - Ken Je,ffries"

Flyet lå på en forlatt rismark mecihelo buken nede i giØrmen. Det regllethe'le natten, o,g selv med hjelp av ku-liene var det et herkuiesarbeide å sle-pe flykroppen opp av sølen og inn Påtørr m.ark. Men ved dagg.ry klarnetbåde situasjonen og været Tankene blefylt med bensin, ammunisjonen ble braktomborrd. Og mens solen farwet iungeleni de mest f anta.stiske siatteringer avgrønt og purpur, lettet flyet og satteklrrsen sørover. På den måten komBrant Conway til A\rG-leiren i Lashio.

Der hadde flere hundre kincsere sam-men med noe,n a,rbeidsvilli'ge burmesexefått istancl en operasjon.sbrse for deFlyvende Tigrene. Startbanene var ti'log med belagt med permarlent dekke.

' l(; - - tl-r)F'lekl ilftens \';rrl;ru !ilkl)ing'Iå det melrneskelige legcl)le.

Alt va,r blitt gjofii for å beskytte dec'lyrebare flyene og leservedelene. Han-garene var bygget lengst mulig innmot jun'gelen og tlyktig kamuflert ogbensindepotene var g,ravet ned.

Da Les Peters landet va,r Red Wil-lis, hans gruppekamefat, den første soI]Ikom stormende mot ham.

- Det val det jeg visste, skrek hanfor å overdøve motorlarrnen. - Jeg satil dem at du kom til å klare det...Han ga Peters et vennskapelig puffrrettr albuen. - Jeg sa til dem at selvom kjerra di' ble smadrret ville du kom-rne flyvende tilbake, for egen maskinog med den på ryggen.

Wiliis - tidligere stand-in-flyve,r iHollywood, var liten av veks, o€i sene-sterk'. Ansiktet hans var så solbrentat det vi.rket nesten svart, og han vat'så rynket, at det var umulig å gj'etteseg til hans alder. Øynene hans var'uvanlig bla, oS over dem kom det tilsyne en rødr lu,gg. Han ;så ut som enfilorsom ape, men han var' livsfar]ignår han var i kamp, og absoiutt ukientmed ordet frykt.

- Red, sa Peters. - Her ha,r dti

Brant Conwa,v, Han skal bij en aw oss'

- Brant Conrvay? Red stirret på hanrmed en blanding av .respekt. og forund-ring fØr han rakte frem en utroligliten håndr

- Velkommen, Branti

- Takk, Red-Som alle i AVG hadrle Willis hørt

tale om den nforferclede flvveren sornhadde kjempet alene på den kinesiskefronten. Ticllisere hadde han et pat'ganger truffet ham på forskiellige flv-felter i California da haddeilIann€n hett noe ,ganske allnet ennBrant Conway.

De gikk sammen bort til de kamu-flerte beskyttelsesrommene, hvo.r Bran'"traff noen av de andre AVG-flyverneog fikk anledning til å hilse på dercsberømt€ lærer og sjef. Erant var vel-kjent rned de nye kampmetodene sombl€ praktisert av cle Flyvende Ti8rene.og som delvis var årsak til deres for-bløffende overlegenhet overfor iapa-nerne. Og nå fikk han på nY høre omdem av den lange, slengete sjefen.

- Jeg tren,ger ikke snakke for Demom hva jeg let om japsen, sa denne

leende. - De vet visst like llt)'e sotlljeg

- eller kanskje mer. Men her flJ-r'vi ald.ri alene. Vi flyr i gruppel på tr'r

- unntatt i spesielle tilfelier. Og væt'varsorn medr ammunisjonen. Den be-€iynner snart å bli like sjelden sornhønsetenner. Vi forsøkex ikke å piukkcned hver eneste fiende vi ser. Vi slår'til, kvikt og ha:rd,t, og så sk.vrtder vioss hjem til våre respektive vaglct'igjen.. f)et e,r hy,ggelig å ha fått Demher blant oss, Conrvay. General Chiani';Kai€hek ville slett ikkq gi slipp påDern, men jeg fikk overtalt harL

Da sjefen var gåtL svermet flyvet'nesammen om den nykomn'e og ovetøsteham med spørsmål. Var det sant aten prinsesse i Kambodja var blitt dø-delig forelsket i ham? Og hvordau vardet med alle de uvrrrderli8e iuvelettr:som n:ike kinesere hndde ø..t ut ovcr'ham?

Brant flirte.

- Og nå får du fly bare for å få littsmør til brødet ditt, 1o Red Willis.

Sr\ør til brødet! AVG-pilotene filtkfem hundt'e do,llar nråneden, og femhun<lre doliar for hvert fly de skjlttned. Men på det harde vilhåret at flyeimåtte finnes og identifiseres. Fiendtlite'fly som ikke ble fuunet, b'le ikke re8-net meg.

- Og vi har sikkert mistet to hul!-dre japs på den måter\ klaget Peters.

AVG maste stadig på Washington fot'å få flere jagere o€; bombeflv. Alle lof-tene som. strømmet inn fra Wasltingtotrvar deres stadige samtaleemDe. Desnakket. ytterst isielden om seg selv ogsine bedrifter.

- En tid hadde vi ba.re tolv iagere

her, sa Jirnmy Frettsen som tidligerehadde vært postflyver i Alaska. - Ogalle tolv var gjennomhullet sour sveit-seroster.

De hadde altfo,r lite fly nå også' Ogdet var ba,r'e fordi Charlie Råde varbtitt såret dagen fØr at de l-radde r:t fll'ledig, slik at Conway ØyeblikkeliS kun-ne gå inn tjenesten.

Samtalen ble avbrutt ved at radioeumeddelte:

-_ Japanske enheter hal tlengt illui Rangoon.

Pilotene fikk øyeblikkelig ordre out

8

a holde seg beredl til et angrep veddaggry. Bombefly skulle gå til angreFog'' jagerne skullc eskortere dem.

III.I)øden over llangoon.

Re,ttl før slaltcn fikli flyr-crnc sinrlin.strukser i henholtl til rlc siste under'-retninger fra de flyktendt' rllnclighetet'i Rangoon. Man studcrtc kirt'ter og be-stemte seg fo| formasjonetrc. Rrant fiklrtillatels€ til å fly i tliatrgt-'lformasjortmed Renl Willis og Petels. I)cL va.r irådenne måteu at Luftctts 'l'lrr Muskete-r.er ble dannet. Om kolt tirl skttlle n{us-keterene bli fiend,ens sk.rekk - det:mest forhatte og fryktede fl}'r'cttrlc for'-ntasjonen under lndonesia,s hittrtncl.

De startet da solett beg)'ltte å f or'gylle templene oppe i fjellhøydcnt'.Bombeflyene 'gjorde først sin iobb ogslapp sine egg der de kunne gjøl'e størstskade; Åtti japanske fly :steg opp frasine ha.ngarfarLøyer for å ta opp kam-pen. De Flyvende Tigrene kast€t sellor.e1 dem, skirikende og ,spottende, og22 fiendtlige fly gihk mcd i første orn-gang.

Det var en vakker lnorgen. Så lzu-rgtpilotene kunne se lå den Bengalskrlbukten under dem son1 et dypblått t€p-pe. Enslige skyer hang og duvet Pål-rimmethvelvet, det var soln onl de hartgi usynlige wirer. Denne luftige siias-marken fikk nå n1'e girlander av rØk

- svart, hvit, grå... fra fly som styr'-tet mot den blennende, blå flatell Iol'å stå den til skum. Og sporlysetles røcbog gule streker tegnet seg som et daA-fyrl'erke,ri, mens luftvernilden tler netleclekorerte luften med den svarte r'økt'nfla eksplosjoner. På vanuet lå fartøyt t',

fullpakket med små, gule ntenn. Fa,'-tøyene var omgitt av kl'uttrøk, og gjel)-nom den kunne man skimtc kanonen('.

Conrvay flØy bak og lloe over Vy'illisog Les Peters. Hva de eventuelt måttlgå slipp av, u.nngikk ikke ham. Dt'lvar overraskende hvot' ,effektiv formas,ioren viste seg å være. En gluppe 1-'rr

12 Zetog kom ruseude intr fra havt'ti kvad.ratforn-r.asion. flten å endre sirrformasjon en hårsbredd, stJ'rtet dc tl.'\{usket€rene rett Siennom clen jilpatt-ske firkanten. Conrray slengte ut elI

s;rlvc fla s.in 303-kanon og en av ja.-

t)it.nol't)€ fløy i filler i luften omtrenisoltr t"t lnekanisk leketØy går i stykker.Mrr.skindeler ble spredrt til alle kantet'.I,)rr japansk salve hadde perforert Lesl'oters fly uten å gjøre noen alvorligsl<a.cle. Conwa.)rs hØyre ving haclde fått{)t gapende sår av en granatsplint. Hatt.fikk et glimt av Jimmy trlrettson somfalt ut av formasjonen mens ,elt sval't-wd røk strømmet ut av flyet hans.Jimmy kom seg fri av flyet, fallskjet'-rnen åpnet, seg, men han falt ned i ha-vet uten noen venn i nærheten somkunne berge hanL

Det var som. om Conway sprutet siltkonsentrerte hat ut gjennom kanonertesine. Han gikk til angrep på to Zero'ersom kom mot ham, side om side. Hansmatt mellom dem, og han kjente ku-lene hvine irundt seg. Begge Zet'o'euegikk ned. Han gjorde en bråsving ogkastet seg over €n ny Zero, fanget deninn og så piloten synke dØd ont vedspaken.

Han ste.g igien og så seg om. Hanskammet seg da han så at han haddebrutt formasjonen. Han hadde fløyetalene altfor lenge! Han slo på mikro-fonen med den venstre hånden og for-søkte å komme I kontakt med Red elle|Les. De svarte ikke. De var for ha,rdtengasjert i kampen til å være oppla,gtpå en prat. Brant, klatret høyere. Hatrville opp så han kunne få oversikt overhvor han best trengtes. Mens han steBfikk han se en T tegne seg mot en sky,og selv på den lange avstanden kunnehan se at det ikke var noen Zero elleri det hele tatt japansk fly. Mens hanmanøvrerte for å komme i angreps;po-sisjon så han at det var Messerschmitt109 F, en førsteklasses jager. Han visstenaturligvis at tyske flyvere tjeneste-gjorde som instruktører hos japsen,men det var yttorst sjelden at deresfly trådte i direkte aksjon i japansktjeneste. Tyskeren satt der oppe sornen falk som ventet på det beleilige øye-blikk til å slå ned: på et høvelig bytte.Brant kunne ikke motstå f,ristelsen tilå gi seg i kast mecl ham.

Han presset flyet sitt til det ytterstefor å komme i en beleili'g angrepsstii-ling. Men i neste øyeblikk hadde tys-keren gjort en perfekt sving slik at

han praktisk talt kunne stappe Branti vestlommen. Brant loopet, gikk iskarp stigning, tvang flyet til å robet'esom €t hjul om sin egen aks€, dukketforL men det lyktes ham ikke å ristezrv s€g Messerschmitten.

Gang på ,gang ventet Brant På detsom måtte komme, ventst med xoligsinn og hje.rte, til tross for ir,t hanennå ikke hadde kunnet forsone segmed det som var hendt hjernme. Etlforb,rytelse, begått i et desperat, for-tvil'et øyeblikk.. Hvorfor pepret ikkety,"keren ham med alle maskingevae-rene sine? Han kunne når somhelst clrepe Brant, men det lot til athan på vanlig gestapornan6r ville piueham først.

- Hallo Conway! Hallo ConrvaY!hørte han over et€ren. -

Slutt forma-sjonen, Conway! Slutt formasjonen!

Det var Toucan som anropte ham-

- Beklager, Toucan, svarte Brantmed sammenbitte tenner. - Men jeghar en hel rlel annet å tenke på nå.

Han var helt nede i to tusen metershøyde n,å Det var som Burmas flaske-grønne fjell og daler kom rusetrdc tnctham: I sin fortvilelsre gjorrde han enhalv loop, og til sin forundring fikkhan øy€ på tl"skerens hale. Han retJetseg opp, rørte l.enstre fotspake og sattekanonen i sving. Han så hvorrlan ild'sku,rene rev i filler den blå flykropperi.Tyskeren steg nesten loddrett for ågjøre e;l nytt loop. Brants kanoner spyt-tet atter ut sin dødibringende ild. Ktt-lene slo giennom tyskerens ene vinge.Et lett trykk på venstre fotspaken i8ien

- og kulene boret seg inn i flykroppen.Messerschmitten gled over på den ene

vingen og falt siden i spinn ned motalt det grønne der nede. Bt'ant fulgteetLer. Bar€ for sikkerhets skyld sendtehan enda en kul€sprut som skar avCen ene vin,gespissen. Som ved et rentrnirakel lyktes det tyskeren å rette o}pmaskinen sin i fi,re hundre meters høy-de. Men Brant hang firerndeles i halenpå ham. Han så hvordan kulene flengetfØrerkabinen og smad-ret tyskeren derinne. Snaft styrtet det tyske flyet tilma.rken og ble liggende som et flam-mende båI. De innfødte løp til allekanter som vettslrremte maur. Det vax

sorn on djevelen selv hadde slått s€grrr'<l hos dnm.

llr:rnt så seg om for å få en Peilingpir hvor han befant s€9. Han oppdagei:lt han under kamp:n var kommet lan8tinn over lanclet. AVG-toktet var tyde-ligvis avsluttel Han var vel femti mitesfra Rangoon nå og de fly sorn haddegrcitl seg, var sannsynligvis langt påhjernveien. Og så oppdaget han noe somvirket b,etydelig mer oppskakende påhans sjelefrecl: bensintankene var nes-ten tomme. I hvert fall hadde han s!li-kert ikke nok bensi'n tit å nå tilbaketil Lashio.

Antagelig befant han seg omkring etthund,re rniles fra sin base. TiI høyrlefo:r seg hadde han det utilgiengeligeShan-platå. Han hadde en chanse tilå nå Salween, men det var langt ftaBurmaveien, og han hadde ingen anelseom hvordan han skulle greie å få bunk-ret i disse traktene, eller om det over-hodet lot seg gjøre å gå ned. Det'levar hans første tur mecl AVG, og hanvar svsert lei seg for at det var gåttslik.

Han flØy videre med bensinmåle,renpå null og håpet på flakset sitL Hauslo av motoren og beFynte På lYkkeog fromme å gli nedover. Han så atSalween var bombet systematisk, og atden praktisk talt'var helt ØdelagL Mentil venstre, i utkånten av bYen, lå etstor| hvitt hus med minaretter, og om-gitt av de flotteste grønne plener hannoen gang had.de sett. Hele eiendom-men var inngierdet av banantrær ogtamariskor. Det var særskilt iøy€nfal-lende, siclen det lot til å være den ene-ste eienrlom som var spart av japsen.

Brant takket sin lykkestjerne for tletgled mykt ned på en av plenene' leverteen perfekt trepunktslanding og rulletnoen meter over den jevne marken"Han hoppet ut og undersøkt€ skaalenepå flyert - og de var mange. Meningen av dem var virkelig alvorlige'ing,enting sorn ikke bakkemannskapeti Lashio kunne fikse På

To burmesiske tjenere møtte ha.trL

- Jeg må ha litt bensin, sa Brant.

- Brensel * olje'

- Ja, sahib. Vår store bås og herre

sigr clu komme inn i husel Være såsnill korn

I den svære Po'rtikaen sto en tykk,liten fyr, kledt i en europeisk linilress.Det runde ansiktet hans var mørktsomteak og strålte av en buddhali.hnendeallvitenhet, og det lå et glinrt av lurforslagenhet i d€ mørkebrune øynenehans.

- Aha min kjære venn, mr. ConwaY,ser jeg, sa han På Perfekt engelsk.

- Velkommen til mitt hjem.Det var sir Gundra Dassam, en bur-

mesisk kjøpmann med en enorm for-mue. Conway hadde truffet ham i Chun-king og i Cilang Kai-sheks hovedkvar-ter. Det lot ikke til at hans nærværhadde vaert vialere velsett der, men tletvar de,rimot de varene han kunne le-vere.

Utclannet i Oxford var han en dyk-tig sprogmanrL en varm tilhenger avPandit Nehrus prinsipper og en besvær-lig forkjemper for et Burmao fritt forengelsk innflYtelse.

- Skal man dørnme etter Deres ut-seenale må De ha værb På kri8stoktsa han smilende.

Brant inumlet noe om morgenens raidmot Rangoon

- Japsen er 8iått i land der' forklartehan.

Si;r Gund,ra nikket som om haP varfullt på det rene med situasjonen.

- J€g tror ikke vi har noe å væreredcl for, sa han

- Jeg tenker På rneg selv' srarteBrant skarpl - Jeg eier ikke bensin'og jeg er pokker så hissis På å kommetilbake til basen min"

- I Lashio, antar ieg.Brant holdt Pa å si ja" Så tok han

seg i al'e,t og spurte bare om sir Gundrakunne overlate ham noe bensin-

- Jeg tror nok at ieg kan Sreie åordne det. Dessverre fikk japsen redeoå at det fantes svære engelske forrådier- De bombet oss i går kveld og i dagmorges. Jeg tviler på at det finnes qvebensin igjen- Vi må skalfe Dem det Detrenger på annen måte' og det vil tatid. Und€r alle orrstendigheter, minkjære Conway, må oe regne med å bliher natten ovsr.

- Har De telefon?Den rike kjøpmannen Pekte. Brant

kom i kontakt mett hovedkvarteret i

\

Jimmy Frettson ialt ut av iormasjonenmens svart røk strømmet ut av flyethans.

10

^*,r'.,rN

11

lr4andalay. Han oppga navnet sitt ogba dem underrette AVG's hoveclkvarter.

Så kom en tjener og serverte hamen kald dLrink, en annen viste ham tilet badorom hvor det var mosaikkplateristede,nfor fliser, og hvor alt metallar-beide var av sølv. Her fjernet han deverste spor av kampen fra ansikt oghender.

Sir Gundra og tjenerne viste ham enoppmerksomhet som bød ham imot. Denvar så sleip som olje. Han fikk serveltsin lunch i en patio hvor srnå burme-sergutter gjorde luften kjøligere metlsine digre palmebladsvifter. Lunsj€nvar deilig, duken var flekkfri. Hauhadde nesten gl€mt. at slikt noe eksi-sterte. En ung pike på omkring attenår gjorde ham selskap ved lunsjel.Hun var det mest bedårende vesen Branino€n gang i sitt Iiv haalde sett. Denvelskapte kroplren hennes var d,raperti en indisk kjole av grønn silke. Detovale ansiktet var gyllenbrunt, og øy-nene milde og store som på et rådyr'.

- Min datter Kali, presenterte sir'Gundra- - Det. er bensin underveis tilDem nå - fra Toungoo. Men den karrikke komme hit før i mongen tidlig.Ug til d€n ticl står jeg helt og fullt tilDeres tjeneste. Spiller De sjakk?

- Dessverre ikke.Piken satt der med sine juvelsmyk-

kede hender i fanget. Hun.stilret påBrant som. om han var en ny og ukjentGudl Hun var helt hypnotisert av hanr.Hun deltok ikke i sarrtal€D sorn, hennesfar helt og holdent tok hånd om. Hånanklaget åpent britene for å ha fr.erl-kalt katastrofen i Europa, og han er-klærte at han for lenge siden haddeskjØnt at både Hongkong og Singa-pore måtte falte.

- En hel serie med tåpelige under'-vunderinger av de japanske sty.rkene...erklærte han snakkesalig. Brant fikkinntrykk av at han var umåtelig for-nøyd med de prestisjetap den hvitemann hadde lidt i Østen.

- Burma kommer til å falle, fortsattesir Gundra rolig. - Og de,t. engelskeimperiet kommer til å miste India. Deter som det skal være. Mitt hjerte b]ørfor kineserne, men de har bevisst lattseg lede på avveier av engelske kapi-tali.sterr. Jawahrial Nehru, - en av

72

ile mest strålende tenkere jeg har hattdien ær'e å treffe - ga sitt løftp-, -Indias løfte - for mange år siden.Men han el freqdeles overbevist omat med alle sine myldrende millioner'er d€t helt, nødv€ndig at India selv sLårfritt før det yter hjelp til China..

- Det er all right for meg ogsåi saBrant. Vårt mål er å gjøre alle merr-nesker fri. Men det kan vi ikke, føralle tyske og japanske militaristeir ettilintetgjort.

Etterr lunsj gikk han sammen me<lsin vert og Kali over plenene for åinspisere det medtatte flyet sitt. Detvar verre enn han husket clet. Vinger,flykropp og ror var gjennomhullet avkuler, slitt i stykke,r av granatsplinter.Stumme vitnesbyrd om at en krigsfly-ver hvert Øy,eblikk var utsatt for endødstrusel som overgikk all fantasi. Ka-lis øyne ble enda større av redsel mellshun betraktet flyeL Og hun snudde segmot Brant og sa på ulm'erket engelsk:

- Men hvordan i all verden greideDe å unnkomme?

- Rene hellet tenker jeg, lo han.Hun var fullstendig fascinert. Hun

forlangte å få rede på al. som varhendt i den dødens malstrøm han tyde-ligvis var s'luppe unna" Brant spurteom hun ville sitte inne i cockpitten.Kali skalv over forslaget, men de store,skremte øynene hennes kunne ikkeskjule den b€settende beundring hunfølte for ham.

Dagen gikk stille over i skunringenspurpur, o'g Brant innså at han haddeikke annet å gjØre enn å ta det medro og overnatte her. Men det forekomham solrt om sir Gundra Dassam trossall sin vennlighet og gjestfrihet ikkegjorde noen større anstrengelser forå skaffe bensin til morgendagen. Hanhadde bare sagt at den var underveisfra Toun,goo.

IV.

Flyverknep.Natten var mørk og uten månq meit

ute fra den retningen Rangoon lå såman et hØyrØdrt ildskjær. Og til og metli Salween - en kilometer fra sirr Gun-dras hus, brant det ennå. Brant haddeforsøkt å komme inn i byen til fots,

for om mulig å skaffe seg bensin,. IVIendet hadde ikke lyktes. Nå hadde hangitt opp. Kali spilte mandoiin for demog sang med lav stemm€ noen av cle

inntødtes vemodi,ge sanger. Brant 'oe'gynte å føle seg søvnig. Han hacldevært oppe hele natten for å stuclerekarter og ordrer foran det forcståen.leAvc-toktet.

Han ba om unnskyld.ning fordi hanvar trett, og bte vist opp til værelsetsitt. Han holdt på å kle av seg der innei mørket da han hørte en forsiktigbanking på døren. Han åpnet, og oPF-daget Kali i mørket utenfor.

- Ikke la flyet Deres være der uteuten bevoktning, hvisket hun.

- Hvorfor ikke?

- Jeg tør ikke si noe [rer"

- Takk.Hvilken grunn hun hadder hatt for

a advare ham., skiØnte han ikke riktiS,men han kunne ikke ignorere det hutrhadde sagt. Han fikk på seg klærne ien fart, kjente etter at pistolen var påplas.s og gikk så forsiktig ut på balkon-gen. Det var bare tre meter necl tiljorden. Han svingte se€i over kantcrr,lot kropp€n synke, slapp taket og tokjorden med fjærende mykhet. Ingellhadde hørt harn I første etasie lvstedet hist og her. Han smatt forsiktigutenom lysene og la kursen rett motflyet, forberedt på å våke over det helenatten uten å få sove.

Gresset var så duggvått at han ikkekunne ligge på det. Denfor klatret hanopp i cockpitten.. Det var svært stillerundt ham. Denne stillheten forsøkte åvugge ham i søvn, tross hans mest fot'-tvilte anstrengelser.

Men plutselig ble han lys våketr.Noen holdt på å sage i flyet hans.

Understellet! Med pistol'en i hånder'lot han lommelykten spille over scenenunder seg. Skrekkslagne små, brune an-sikt€r stirret opp mot ham. BurmeserelNakne borrtsett fra kluten rundt iivet'Brant hoppet ned på iorclen, men althan kunne se var to-tr€ små slfil<ke]-ser som pilte av sted i mørket.

En nyoljet stålsag var blitt liggendeigjen i gresset. På en av stagene tiilandingsundersteltet så han et svaktmerke av tennene den,s. Men det varheldigvis så lite at det ikke betvdde

noe. I taushet takket han Kali for dettbetimelige advarselen hennes, og hiurhusket. sir Gundras ytringer':

- Burma kommer til å faile!Ja" tenkte Brant barskL Veal hjelp

av forrædere blan[ burmeserne selv'Hvordan i helsike skal jeg komme hcr-fra?

Natten gikk irriterende langsomt. Iretning av Rangoon var frem.deles detrmørke himlen flammerød. Han hørteen dump eksplosion langt borte. Så blehimlen enda rødere.

Bensin som brenner, tenkte han iro-nisk. Tusenvis av tonn med bensin sorner satt i bra,nn av engletde'rne! Og iegsom bare trengte et par hundre liter!

Han bestemte seg for at så snai'bmorgenen kom skulle han ha et hraftigoppgjør rned sir Gundra i anledning avsabotasjeforsøket på flyet. Men det bleikke nødvendlg. Så snart daggryet kommed sine blen'dende vakre farver, komogså et P-4O-fly sirklencle ned fra hirn-len. Flyet landet et stykke borte påplenen og skled somi en drosje bott-over den helt til det sto ving vecl vingmed Conways fly. Toucan hopPet ut.

- Hva i helsike er det som foregåther? spurte han,. - Skulket du krigenfo,r å komme i teselskap? Eller er dether du stikker unna din berømte iuvel-skatt? Han gløttet bort på det svære,rikt utsmykkede huset.

- Det siste stemmer, flirte Brant.

- Tok du med deg bensin?

- Hva ellers tror du jes kom for,gutt?

Brant forklarte situasjonen, og melrsPeters begynte å losse av bensinkan-ner gikk han selv opp mot huset. Enav tjenerne var oppe. Han gjorde dypsalaam. Brant ville akkurat snakke tilham da han fikk Øye på Kali. De store,mørke øynene hennes skinte da hun såham,

- Jeg ville gjerne snakke meal Deresfar, sa han kort"

- Jeg en reclcl han sover ennå.

- Vel, hils ham og si at jt".g ikketrenger den bensinen som er underveishit. Og takk for alt. Jeg er spesi,eltDem meget takknemlig.

Han gikk tilbake til flYet og hialPPeters å slå seksti gallons over på tan-kene,-klatret opp i flyet og var snart

13

etter i luften mens en burmeseryril<esom het Kali sto i portikå€n og stirretetter ha,nr. Stirret helt til flyet barevar en sØlvblank prikk som ble sugetinn i den skinnende morgenhimlen-

I Lashio l,everte han sin rapport tilsjefen. FØr han kom var alt. tre Zercfsr,som styrtet neq godskrevet hans konto.

14

Med pistolen i hånden lot hanlommelykten spllle over scenenunder seg.

Nå kunne han foirtelle om Messerschmit-ten. Og siden ingen av flyverne haddesett den kz.mpen, samlet de seg omham for å få vite mest mulig.

Raidet mot Rangoon var blitt en storseiex. Men Jimmy FYettson og RounyWillercy var ikke vendtt tilbake. Et avbombeflyene var også strØket med, ]\{en

sett i store trekk var ikke angrepetbli,tt så kostbart. 3 fly mot 22 japanske.Men likevel kunne de bare hemme denjapanske firemrykningen, De trengte etpar hundre nye fly i stedet for denhåndfull de hadde tilbake.

Da Brant og Toucan var blitt alenesa den siste:

- Kjenner du en fyr som heter Doa-nes? Martin Z. Doanes? Tjukk litentasse, vralter som en gås.

- Jeg tror det, svarte Brant. - Hankom bo,rt og sna.hket til meg for noendageir siden i Laoshan.., der du pluk-ket meg opp. Han sa han var represe!-tant. for Armour Packing Company,Chica,go.

- Du troclde ham kanskje ikke? El-ler hva?

- Hvorfor ikke?

- Han er spalrser, sa Toucan ettei'-trykkelig. - Ikke tvil om det" Det stårskrcvet over hele fyren. Den slyngeienhar en returbillett i lommen. Og hautenker ikke på å returnere alene lilkoseli8e, gamle USA.

Brant var blitt taus. Og ettertenkson.

- En FBI-mann, fortsatte Toucan.

- Onkel Sam har en frobannet langarm når han først rekker den ut forå grafse til seg en fyr. Det er ganskea.rti,g. Onkel Sa.m med bukkeskjeggetbryr seg ikke om hvor mye han skalspanclere når d,et gjelcler å få satt errkar bak lås og slå. Han setter ette;r'ham til han har fått tak i ham - krigel'lerr ikke krig - det vedkommer harnikke-

- Hvor har du møtt henne Doanes?Det var bare en tanke ustøhet i Brantsstenme.

- Her. I g'år ettermiddag. Han spur-te etter deg.

- Hyggeli,g av harn, sa Brant og for:sØkte å virke nonchalanl - I{vor erhan nå?

- Å, sjefen ba ham dra til helveteog ta med seg papirene sine. Var hanute etter en kar, fikk han søke andresteder enn her. Men han ga s€g ikke.En nysgjerrig liten satan- Hail kom tilmeg og spurte om jeg kjente deg. Jegsa jeg hadde kjent deg. Jeg fortalteriktig pent om hvordan vi hadde be-gravd deg i går etter raidet mot Ran-goon. Red Willis og jeg tok ha,nr med

til €n grav hvor vi hadde puttet neden japansk flyver. - Han ligger dernede, hvis du vil snakke med han, sajeg. Han så ut som han skulle til åtute. Han sa det var svært leit for hanhadde truffet, en som lignet tleg akku-rat i Laoshan.

Flykampene fulgte hveranclre sromperler på en sno& og de krevet stoi'eofre blant AVG. Forsyningene var elen-tlige og de måtte samle sammen allede kinesiske kuliene de kunne få taki, og trenge dypt inn i jungelen påShan-platået for å sanke sarnmen be-ter dv forulykkette fly, motorer, delerog alt som ikke var totalt ød€lagL Debrukte dette til å tagre de få flyeriede ennå hadde tilbake-

Ikke bare det, men Tigrene trenetseg opp til å bli en flokk dylnti'ge gue-riljakrigere når det gjaldtt å fo;svneseg med mat" ammunision og bensinfra umistenksomme japanske transport-kolonner som brakte metl seg fornø-denheter AVG mente de ha(ldie størrebruk for. Ja, det sies til qei med at deindiske troppene meget mot sin viljemåtte bidra til AvG's fo,rsynin'ger påsarnme måte.

Imens fortsatte kampen. En ttag skjøtde Flyvende Tigrene ned26 iapser, ogBrant kunne notere seg for sin fjor-tende flyseier siden han slutæt seg tilTigrene i Lashio

Men de jllpanske troppene fortsatteå avansere, de engelske å retirere" Ensønderslitt, .spØkelsesaktig arm6 hvorselv sårede måtte forsøke å slepe sesfrem på egen hånd - stadig med. japsen glefsende i hælene.

I denne hektiske tiden var det at<<de tre musketeren> for alvor gjordeseg forrtjent til navnet. De hadde puk-ket på å få lov til å utvikle sin fellesteknikk i luftkamper, og sa.urarbeidetderes var nå førsteklasses.

Det var et praktfullt. syn å se clenrstarte. De fløy i en triangelformasjonså pedekt at man kunne tro det eneflyet var bundet til det andre rned usyn-lige tråder. Erant Conway fløy fører-flyet. Peters var til høyrg litt bak ha.m,og til venstre dekket Recl Willis flØyen.På grunn av denne nøyaktige forma-sjonen kunne man stra.ks se hvom de

t5

var, selv når de var fl€re tusen meterogpe i luften.

De landet mens de frem'deles holdtsin triangelformasjon, satte hjulene imark,en samtidig, og når flyene stostille kunne man ikke se. at formasjo-nen hadde endrret ,seg en tornme.

Sent en ettermidd.ag hadde kinesiskespeiderfly oppdaget en gruppe på 43japansk'e bohbefly på en flyplass vedToungoo. AVG-bombefly bega seg påvei, eskortert av trioen som fløy i velseks tusen meters høyde. Langt netleunder seg kunne de se ilclen fra eks-haustrørrene på de fiendtlige flyene.Mørket var nemlig falt på. Bombeflyenehadde tØmt sin last og var på hiemveida de plutselig fikk en sveit japanskefly mot seg. Fire av dem, dukket nedmot bombeflyene for å innlede kampen.Conway og hans triangelformasion møt-te dem. To av iapsene styrtet, mensbetene føk av den tredje. Den fjerdepilte hjemover så fort den kunne.

AVG-bombeflyene fortsatte uten å haIiclt noen skade. Nede fra flyplassenspil'te 2 lyskastere opp. Etter regelensliulle Muskeberene nå ha fulgt b,ombe-flyene.

- IIva mener dere om å gi de stråle-

kasterne en omgang, gutter? Brantkallet Willis og Feters.

- Fintl

Det var et na,lt-trick som flere gan-ger hadde slått bakkemannskapet vediyskasterne med blind redsel. Alt tidli-gere, både ved Akyab og Yenang:yuanghadd'e strålekastermannskape.t dødd påsine poster uten anelse om hva detigrunnen var sonr hadde truffet tlem,så fort og glirnrende hadde Muskete-rene utdelt sin coup-de-8race.Det hele var naturligvis et djevelsk på-funn.

Først og fremst avhang det hele avRed Willis dumdristighet. Det var hansom spilte lokkefuglens rolle. Og såavhang det av samarbeidet rnellornBrant og Peters.

Red pleide å dukke ned i to tusenmeter, og der vaklet han rundt og for-søkte forgieves å unngå strålekasternesorn ble rettet mot ham. Så b'egynte hanå falle i spinn som om han var truf-fet av luftvernilden. På den måten trakkhan alle lyskasterne til seg.

76

' ftnens flØy Brant og Petet's langt. ft'ahverandre og fra Willis. Lydløst, utenå bruke motor€n, skulle de dukke frahvert sitt hold rett ned mot lyskasterne,tilintetgjøre dem og deres besetningel'før disse overhodet fikk tid til å tenkeseg om. De fløy på instrumentene oguren,e, som var synkronisert på for-håntl Alt nlåtte passe inn med et s€-kunds nØyaktighet. Etterpå møttes detre oppe i luften igjen: Dette ville har'ært et mirakel å være vitne til i dags-lys, rnen da var naturligvis hele ma-nøvren utenkelig.

Atter en gang slo strålekasterne motWillis, StrØmmer av sporlyskuler i alleskiftende farver fra orange til grønt,f]øt opp mot ham"

Conway og Peters hand,let lynsnart.De styrtet seg loddrett neal mens depustet tungt gjennom vid åpen rnunnfor å lette trykket mot trommehinnene.De kom fykende som svarte kometerog sparte ilden fra kanonene sine tild'e kunne vær'e ganske sikre på resul-tatet.

Og da frøs blodet i årene på de srnågule mennene der nede. De b'efant segplutseli.g i et inf,erno av ild som komingenstedsfra. Panikk - men bare etøyeblikk. Noen sekunder ettel' sug€tMalayas tørste jord. til seg blodet dere:r.Strålekasterne var slokket - så hurtigsom når ,en blåser ut et lys - og i denalminnelige forvirring forsvant RedWillis og hans fly som n€ttopp haaliale

ztgert fallende løv. Det var djevelsk.det hele.

\'.En flyverhelts slste kåmD.

En stund sene:re fløy Brant i spisseufor formasjonen over flyplassen i Las-hio, mens de blunket signalene sineos fikk beskjeil om å lande. Flyplassenlå ptutselig i strålende belysning, mensde landet i fullendt triangelformasionsom de pleide. Da de hadcl,e avgitt rap-port gikk de i samlet tropp til messender Peters som vanlig bestilte en gin-sling og de to andre tlrakk ø1.

Jack Trenholm, AVG-flyver og sjefensadjutant, kom ind i messen..

- Brant, sa han. - Gubben vil snak-

ke med deg på kontor€t sitt. Det er enkar der som gjerne vil hilse på deg.

- Kornner straks, svarte Brant ro-lig og drakk ut øl€t sitt. Han, Peter-sog Willis så på hverandre. Ingen avdem sa noe.

Brant, hadde tenk[ å stikke innomsitt kvarter for å fjerne de verste mer-ker av kampen. Men han ombestemteseg. Han gikk som han var, svart oggrimet av krutt og røk, rned skitn€hende.r og håret i en urydd.ig lugg nedi pannen.

Han var fullstendrig innstillet på åfinne Martin Z, Doanes inne på siefenskontor. Derfor ble han en stnule over-rasket da han istedetfol den vesle tykk-sakken så en langbent, elegant engelskoffiser reise s€g fra stolen og kommernot hanr".

- Brant - dette er løytnant Char-teris fra det engelske hovedkvarter iBurma- Løytnant, dette er Brant Con-waJ'.

- Det er meg en glede, sa løytnan-ten og rakte fi€m en hånd som varsrnal og hvit som en kvinnes,

- Erant, fortsatte Chennault. - Jegvil du skal forbelle for løytnant Char'-teris om ditt eventyr her forleden -da du på grunn av bensinmangel måttelande utenfol Salween..

Conrvay trakk et lettelsens sukk ogsank necl på en kasse som tjenestegiordesom stol. I korte trekk redegjorde hanfor det vitkigste som var skjedd uncle,rhans besØk hos sir Gundra Dassan,advarxelen han hadde fått av .piken ogsabotasjeforsøket mot flyet hans.

- Hans datter, sier De? sa Cha,rterismed slependeOxfqrddialekt. -SirGun-dra har vært enkemann i rnange år,og såvidt vi vet var ekteskapet barn-løst Men det spiller ingen rolle. Hankan jo forsåvidt godt ha en datter påatten.

Han tente en sigarett og fortsatte:

- Natten fØr dette raidet mot Ran-goon ødela japanske bon\bere de reser-veforråd av bensin, ammunision og an-net som vi i all hemmeli,gh,et haddelagret i Salween. Morgenen etter gjortlede ødeleggelsen fullkommen. Det varet alt for grundig arbeide til å skyldesen tilfeldighet. Noen må ha unclerrettet

.iapsen om hvor de skulle finne bombe-nålene sine-

Brant nikket enig.

- Som De sikkert vet har sir Gun-dla lenge vært et irritasjonsmomentfor oss i Burma. Han påstår at han errendyrket pasifist men vi begynner åtvile på det.

Plutselig ble døren til sjefens kontol'revet opp, og inn stormet Willis ogPeters med ultrykk som ikk'e spåddegodt for dem som var der inne.

- Bevarre meg vel, sa sjefen forbløf-fet. - Hva er det dere vil?

De så seg om i trommet, stirret gran-skende på den lange offiseren som varen tro type på en englender, og så saPeters tamt:

- Ingenting. Vi tok bare feil dØr.De rygget ut og lukket døren etter

segl.

- Og nå er det skjedd en alvorligting, fortsatte Charteris dempet, - Davåre tropper trakk s€g tilbake forsvantlraptein Tancred, vår viktigste forbin-delsesoffiser. Han kom aldri frem tilsitt bestemmelsessted so,m var Paosha-no. Og ruten han tok skulle føre hamgjennom Salween, den ødelagte byert.Han sto på en meget vennskapelig fotrned sir Gundra Dassam, og kunnesnakke m,ed ham både på hans egetsprog, på kinesisk og japansk.

Charteris gjorde en liten pause for åunderstreke at det han nå sa, haddespesiell betydning.

Han kJ'ørte alene i en jeep. I mappensin hadde han mred seg alle planenefor hele vårt felttog i Burma, de punk-ter hvor vi hadde tenkt å angripe --og planer for en eventu€ll retrett. Jeger sikker på at ved det minste tegn tilfare ville Tancred heller of.re livet ennla disse papirene komme i gale hender'.Men hvis våre mistankerr er riktige, såer han falt som off'er for sir Gundrasfalske gjestfrihet og vennskap.

Vi skjønte at vi kunne ikke utrettenoe mecl bare å besøke ham. Skulle vioppnå noe resultat måtte vi ta tyren vedhornene, arrestere ham på bane mis-tanken og beslaglegge eienalommenhans. Alt nå er ikke burmeserne særligvelvillig innstilt overfor oss. Og giklivi til en slik aksjon på det nåværendestaaliurrL kunne den bli s$ebnesvanger.

'r7

Kunne De tenke Dern å fly dit igjen

- for vår re8ning - og undersøkehvordan saken ligger an?

- Jeg tenker nok del Men jeg haren svak anelse om at jeg ik-he kommertil å bli hilst særlig velkommen..

- M€n det later jo til at pikebarneter velvillig innstil,t, overfor Dern, an-tydet Charteris. - De er en pen og sti-lig kar, Conway. Hun kan bli sværtnyttig for oss om De... om De...

- Nei, det er utelukket, sa BrantConway skarpl - Jeg skal greie sakenuten å blande henne opp i den. Jeg vilikke ha noe med henne å gjøre.

Han snakket som om han skyddekvinner som pesten, Han ville væreistand til å gå forbi den største pin-upav en sykqpleierske i Lashio uten å gihenne et blikk. Sannsynligvis ville hanikke engang legge merke til at hunvar i nærheten.

- Jeg håq1er De forstår at det eren ytterst innviklet historie. En megetdelikat sak, sa Charteris nervØst - Kan-skje det ville være best om. vi venteret dØgn til i håp om at Tancred skaldukke opp. Men jaln€n rykker fortfrenr iangs Salweenelven. Fort og uav-brutL

- Jeg skal gi meg i kast m€d sakenså snart De gir beskjed, sjef, sa Brantog så på sin overordnede.

Brant gikk tilbake til messen. IIanbestilte en stengah.

- Hva står på? spurte Red Willis.

- Du skal få rede på det når tiden

er inne.Samme natt bombet japsen AVG-ba-

sen. I €tod tid hadde amerikanerne fåttrede på at fiendtlige bombefly var un-derveis. Rundt omkring i fjellene låhemmelige kinesiske overvåkningssta-sjoner med radiosendere og mottagere.Et og annet bombekrater blomstret opppå flyplassen. Det ble øyeblikkelis fylltigjen av ivrige kulier som var beredtepå å ofre sine liv for de Flyvende Tig-rene. Brant var a.lt blitt deres avgud.For dem sto han som rettf€rdighetensgud, et konsentrat av alt, som var godt,edeit tapperrt og mandig" Ofte -

nårhan tenkte på sitt titlligere liv - kjentehan seg ille berørt av kulienes kjær-lighet Det var som om fortiden moretseg med å håne ha.m.

18

Denne gang brukte j4psen Bakugeki90-bombere for naidet. De lignet sværtpå tysk€ fly - skittengrønne maskinermed blyfarvede kropper, merket vedhalen med det japanske flag'get.

Høyt over bom,beflyene svevet enenslig japs" Det val" løytnant SamuruTakasuki. Hver gang han var lett be-ruset pieide han å skryte av at harrale,'e ha.dde skutt ned førti engeiske,au"stralske og AVG-fly. De tre Muske-terone hadde lenge ønsket å få en litenprat med harq Nå hadde de fått r€depå at han utfordret dem ved å fly enganske ny Z,ero som var lett å kjenneigjen siden den var malt med hvite ogrøde diagonalstriper.

Neste morgen ga de seg ivei i vanligformasjon, Igjen var de eskorte fol enbombesveit. Ove,r Akyab fikk bombe-flyene fulltreffere på fire japnnske trop-petransportfly som nettopp holdt på ålandsette forråd og tropp€r, Og opp komZero'ene for å bekjempe AVG. Red Willisfikk en av dem i sikte. Peters gjorcleen annen kampudyktig. Brant haddeikke hell med seg denne gangen. Jap-sen stakk av fortest mulig.

Muske'te,rene fløy langs kysten og let-te etter løytnant Takasuki. De ventetigrunnen ikke å ha slik flaks at detraff på ham - men til stclr forbauselseog glede for alle tre gjorde de vi,rkeligC€tl Sør for Akyab kom de i kamp medni Zero'er - det var odds de va,r svær'tbegeistret for. Under sin før'ste strå-lende manØvre da de i sluttet forma-sjon flØy tvers gjennom den japanskefryformasjonen, skjøt Brant to av jap-sene i flammer. Det fantes ikke errgnist av edelmot eller barmhjertigheti Øynene hans da han stilte inn siktet.Den ild som brant i dem var drepende.

Toucan valgte seg ut en annen fiendeog gjorde av med ham mens Red Wil-lis pepret en japansk cockpit. Triange-len var blitt brutt under kampen, ogd,e tre kameratene holdt akkurat på ånanøvrr€,re seg inn i sin vanlige for-ma,sjon.

Uten at de hadde lagt merke til cletvar en Zero dukket opp. Den klatret nåhøyt opp og svevet der, beredt til å slåned på sitt bytte. Det var Samuru Ta-l<asuki! Og nå skjØt han ned som enfalk. Det offeret han hadde s€tt seC

ut var Reds fly. Kanonene hans ødelaroret og syntes å flerre qpp hele sidenpå P 40'en Red kjente det som en glo-het kniv hadde skåret tvers over d,envenstlre hånden hans. Men han slengteflyet til siden og unna ilden med vanligruti,nemessig sikkerhcl Det så ut som.om flyet hadde tatt den voldsommekanonaden ganske godt.

Conway og Peters var ikke i slik po-sisjon at de kunne gi ham noe størrehjelp. Men Red fullførte en av deresvelkjentc og vel innøvde manøvrer,sncxlde scg rundt og dukket, loopet --oH f{rrte hele tiden Takasuki nænneresine knmeraters våpen.

Og plutselig var de med i kampen.Les Peters dukket på skjeve ned motZero'en mens Conway skrudde seg oppmot den nedenfra

- det var en ma-

nøvre som hadde forvirre.t. og s]åtl utrnangen japansk pilot tidlige,re. Og nåforviret den også Takasuki for et se-hund eller to - og det var alt hvaConway og Peters t'rengte- Kanonenederes var alt trådt i virl<somheL Det\rar som det gikk en -qterk grøssinggjennom Zero'en,

Tzr.kasuki var klemt mellom to skjoldnå. Muligens var han sårret også. Hanforsøkte å redde seg; ved å dukke. Meridette var akkurat hva Conway og Pe-ters hadde ventet på Den første gikkinn i en loop i samme øyeblikk somhan passerte 7,ero'en, og nå opptok hanogså forfølgelsen.

Akkurat i rette øyeblikk dreide Pe-ters til side, så Brant, som kom styr-tende ned, som et lyn, kunne gi Zeto'endødsstøtel Det var et strålende eks€m-pel på teamarbeide under en flykamp.Alt sammen skjedde på et øyeblikk.Nå kunne Brant se jagsens barbertehocle. - Fløy han uten hjelrn? Sann-synligvis. Brant så gjennom sikt€t, rørtespaken en tanke, og så.. .

Den bare skallen ble forvandlet tilen masse av blod. Conways 303-kanonhadrle truffet hodet r€tt gjennom cock-pitens beskyttende skall-

Den døde mannens ny gikk i spinn.Da det tok marken på stranden blesanden siynget opp som en vannkas-kade. Så eksploderte flyet i et hav avrød og svart røk, og ilden fortærte de

siste restene. Lø]tnant Takasuki villealdri få anledning til å skrJte qer.

De tre Flyvende Tigrene satte kursenhjemover. De lot den vingeskutte RedWillis fly i teten, slik at de kunne hol-de et øye med harn- Det japanske luft-vernet forlsatte å skyte på denr" menuten resultal Snart var de tre flyeneute av sikte for fienden-

Det ble nesten €n sensasjon da detre Mu.skeærene ikke landet i sinstramme triangelformasjon. Red Willishadde mistet understellet. Det var skutti småbiter" Han foretok en buklanding,maskinen stupte på nesen, den ene vin-gen ble slitt av. Ambulansen var påpletten oS de fikk ham uU av cock-piten i all hast-

- Er du ille skadd, Red?

- I helsike heller. En kule gjennomhånden. Det sr alt-

Da Brant og Toucan hadde avgittrappoft Sikk de til baren i messen oBb€stilte hver sin drinh TiI de,res over-raskelse kom Recl kort etter. Han haddeen bandasje rundt hånden.

- Ingenting å snakke on; sa hanrned et flir. - En dobbelt skotsk! Tilminne om Takasuki! foreslo han-

De drrakk alle tre. Og det var deneneste hentydning de gjorde til denkampen for livet de nettopp var ferdigmed.

vI.Bloilbail omkrlng Brant Conway.

Jack Trenholnl AVG-sj.fens adjutant,kom inn i romm€t,

- Gubben vil snakke med deg, sahan til Brant. Han la ikke skjul påat han var me€iet bekymret.

Da Brant steg inn i sjefens kontorsatt denne i skrivebordsstolen sin ogbetraktet i taushet sin dyktigste flyver.

- Jeg har dårlige nyheter til deg,Brant. Jeg orker ikke lese dette tele-grammet for deg. Det er best du gjørdet selv.

Han rakte frem et telegram, og Brantleste:

Til befallta'i,cn.dc lor det anr.eri-kanske korfs az' fritillige red det kt-nesislzc fly'åfcn.

I

,

19

De anntodes ont. å holde Brattt Con-zuay alias Ken" Jeffries, under arrest.

Federal Bureau of Imaestigatiou,,Washington.

Uten å si et old leverte Brant teie-gr-ammet tilbake.

- Er det - alvorlig; Brant?

- Jeg drepte en mann hjemme i Sta-tene-

- Overlagt?

- Så overlagt som det var mulig.

- Når var det?

- For seks år siden.

- Mord?

- Det kalles så,Fulene i sjefens ansikt ble dypere.

- Ærlig talt, Brant, jeg synes ikkedu ser ut til å være av den sorten somdreper hvis det ikke er nødvendig, Jegber ikke om å få hØre historien din.Jeg hater å tenke på at dette henderdeg. Og jeg hater å Sjøre hva jeg blirnødt til - min plikt- Men du står bareunder formell anrest hvis du love,r ikkeå misbruke din frih,et.

- Det lover jeg. Jeg burde ha tattkcirsehvensen av min handling for len-ge siden, Men av en eller annen mer-kelig grunn trodrde jeg at jeg skulleslippe fra det hele ved å gjemme meg.

- Vel, sa sjefen forbitret" - den derfordømte, elskverrdige vesle fettkveisenDoanes kommer og henter deg i mor-gen... Telefonen kimte. Sjefen tok den.

- Et Øyebliklq Brant. Dette er kanskjcnoe som har med deg å gjøre... Hanlyttet i telefonen noen sekunder. - Ja-vel, jeg forstår, sa han til slutt. - Mendet er skjedd noe her også... Jeg skalse hva jeg kan gjøre. Det må i hvertfall gjøres straks. Japsen er bare tyvemiles fra der nå. I skumringen? Ja.Charteris, jeg skal ringe Dem senetre.

Han slen'gte mikrofonen på.I flere minutt€r satt han taus og

grublet mens han presset fingertuppenehardt mot hverandLre.

Til slutt gløttet han bort på Brantog sa: - Det forslaget vi gjorde degi går ettermidtl,ag... er du fremdelesganrre på å vaere med på det?

- Mer enn noen gang før. Jeg vilgjerne ha enda en kamp med de ban-dittene.

- Jeg vet ikke om jeg grr deg for

20

langt et tau nå; Brant Med tankenefyllt kan du legge et bra stykke veimellom deg av det svinet Doanes. Mendu har gitt meg ditt ord-

- Jeg vil gjerne ha Les Peters med.Jeg har liksom.en anelse om at vi kom-mer til å få en smule trøbbel..

- Jaså, du har det?

- Sirr Gundra har en masse tjenere.

- Brant jeg lar deg reise dit. Baresyng ut om den utrustningen du vil ha.Dette telegrammet kom for to timersiden, men jeg rakk ikke å lese det førdu var sendt avgårde i et oppd,rag folenglenderne, husk på det!

- Ja, sir.

- Kan et bornbefly lande og startepå gressplenene utenfor huset hans?

- Jeg tror det.

- Tyng ikke flyet ned med noe over-flødie. Ikke ta med mer bensin enndu trenger. Men s€lvfølgelig rnå du værcfullt bevæpnet, både du og flyet. Oshold oss underettet. Og, sa sjefen ogfurene ble ennå dypere - la ikke bom-beren falle i hendene på clem. Blir detnØdvendig er det bedre du setter fyrpå henne. Det er alt. For øyeblikkel

Brant gikk tilbake til Willis og Pe-ters i baren.

- Les, sa han.. - Jeg skal gjøre etsiste tokt. Siden tror jeg at jeg blil.iord;bunden en god stund fremover. Vildu følge meg?

- Hva mener du mecl jorclbunden?,"purte Red Willis.

Brant tok glasset sitt og stirret pådet som om han; forsøkte å lese sinskjebne i en krystallkule.

- I rnorgen skal jeg begi meg påden lange veien hjem, sa han still-ferdig.

Begge kameratene stitrret overrasketpå ham.

- Hva? sa de samtidig. - Hvorfor?

- Det finnes noen herrer i Washing-ton som har lyst til å stille meg et pal'spørsmå1.

De stirret forferdet på ham. Den tra-gedie de ante, gj,enspeilte seg i øynenederes,

- Den helvetes feite Doanes, sa Tou-con med en stemme som var' grøtet avraseri og kam,plyst.

Så fortalte Brant hva han visste om.den forsvundne engelske offiseren og

om mistankerl om at han ble holdtfanget av sir Gundt'a utenfor Saiween.Det err leit at ikke du kan bli med, sahan til slutt til Red.

- Ja, det er vel leit det, kan jeg

tenke. Forsøk bare å holde meg bortefra den turen, orn du kan,

- Du ville trenge beg'ge hendene,

påpekte Brant og ,ristet på hodet.

- Dem har jeg, kom det med etter-trykk fra Red. - Og ieg kan vel i hvertfall passe på kjerra mens dere ser dereom - så ingen forsøker å sage deni fille,r som det visst skjedde for degsist du varr cler.

- Du har rett, svarte Brant takk-namlig. - Det husket jeg ikke på. Ognå ta.r vi en siste drink - alle tre.

\len.

Ved en av husets bakdører sto en en-gelsk minitzer-jeep parkert.

Da han steg inn i huset sYinset tosmiskende tjenere rundt harn-

- Hvor er store bås?

- Sahib vente her? Vær så snill!I det samme kom Kali ut fra et a1'

værelsene. Og med et eneste blikk påhennes olivenfarvede ansikt, så Brantat hun var vettskremt ovel ett ellel'annet. Øynene hennes forsøkte åfåhamtil å forstå et budskap.

- Min fa,r kommer om et øYeblikk.Værsågod, sitt ned., Hun gikk foranham inn i et kostbart, møblert værclse,trykket hånden hans og pekte på enlenestol. I det samme kom sir Gundrainn. Han hadde det vanli,ge elskverdigesmilet i det mØrke ansiktet sitt. Hailbar en b]å silketurban som var smyk-liet med en enorm rubin,.

fortsatLe clirekte til henne: - Klokkeu

Bonbeflyet startet på en tid som var - Min kjære Conway, sa han osl

beregnet slik at det akkurat- skulle boyet seg. - Det var en uventet for.-være tilstrekkelig lyst for dem å lande nøyelse. bs hva er alet som fØrer Deurpå de veldige plenene omkring sir Gun- hit så snårt igjen? Ikke mangel pådras hus. I-es Peters satt ved spaken, bensin clenne gången også?siden han var clen som var be,st vant

- Nei. Jeg har glemt i'gjen arm-til et så tungt fly. Hvis d,e fikk tak i 5åndsuret. miit her. .. antagelis i detkaptein Tanored, skulle d,e fly ham di- rommet De så elskverdig stilte til alis-rekte tilbake til Lashio. De kunne ikke posisjon for meg. Kanslije Deres dat-sløse bort noen tid på å lete etter eng- i"r vll u*re så elskverdig å se om hnnlenderne. Japanerne var rykket så hur- kan finne det der for meg?tig f.rem at de nå sto r,ett utenfor Sal- Han ville ha henne av veien. og hatl

Peters snudde nesten vecl trærne som har en viss affeksjonsverdi for meg.omga plenene og gjorde en perfckt lan- .teg ha,r nemlig fått den av - mirrding. Maskinen 'rullet nesten helt over huitru.til trærne på den m.otsatte siden, men Kali stinret på ham, snuclde seg oqhan hadde likevel tilstrekkelig plass styrtet ut av værelseL Conrvay tok liketil å snu det så det sto startklart. Det r.,,lt tututt ved ho,rnene..var fullstendig vindstille, så det hersket

- .iåS t'or De kjenner kaptein Tau-ins€n tvil om i hvilken retning de cred, dei engelske forbindelsesoffiseren?skulle starte.

- En meget god venn av meg"

- Dere blir her begge to, sa Brant - Han foilot hovedkvarteret for fle-

lavt. - Hvis ieg trenger hie_lp ^skyter re da.ger siden, på vei til Paoshalo.ieg ett skudd. Han gløttet ned på arm- Sicl,en det har ingen sett skimten aybåndsurret sitt. - Lar jeg ikke høre 6arn. Ha.n skulle .reise ,gjennom Sal-fra meg i løpet av et kvarter er det ri'een? Var han innom Dem og hilstebest dere be8ynner å lete ettel meg. på Dem?Han ga Peter klokken =il; ^. -^- ^. - Jeg har ikke sett kaptein Tan-

Det var akkurat så lyst at han så-vidt skimtet huset som 'ilxåi llåi'"]l' cred på vel et halvt ån'

i kveldsmØrket. Han naermet s,ee bys- - De lyver'ningen fra baksiclen. H;" i; -åif.""tif -Sir Gundra Dassam stivnet til med

at om s1r Gundra t""""f.1fuji-ii.""- all den verdighet hans fete kropp kun-skap til den engelske offiseren, så var ne prestere'

han i hØy grad- likeglact med sannheten. - Mr. Cons'ay, det er'ubetenksomt

21

av Dem å snak.ke til meg på clen måten-I særdeleshet her.

,. Truselen hadde ikke den ringestevirkning.

- Jeg vil treffe kaptein Tancredsnarest mulig.

- Han er ikke her:.

- Hva hommer det så av at, bilenhans står parkert på baksiden av husether da?

- Å! Burmeseren kunne ikke leggeskjul på sin overraskelse og forargelse.Han slo sarnnen sine fete hender medalle ringene på og gløttet mot døren tilhallen. Conway gikk i fellen og stirretogså et øJ'eblikk den veien - og detvair nær€ på å koste ha.rn livel Enundersetsig liten fyr kom frem bak etdraperi med en pistol i neven" Han varkledt i en alminnelig lindress, men detkunne ikke væ,re tvil om. at han varjapansk offiser. Brant hadde fått oppsin egen pisto,l og var forberedt på åslåss, da sir Gundra stille,t seg mellomjapaneren og amerikaneren.

- Ikke noe blod,bad; sa han til ja-paneren.

- Han er mer verd, fo;r osslevendc enn..,

Akku,rat hvorrtlan det gikk for segkunne Brant siden aldri forklare. Mentydeligvis kunne ikke japsen sikte såstøtt som hans infernalske ro lot enforstå. Sir Gundra gjorde en bevegelsenot harn da skuddet falt, og han sanki kne som en bedende. Samtidig satteBrant en kule midt mellom japsensøyne.

Bu.rmes€ren falt fremover på gulvet,rullet over og ble liggende på ryggen"En rØd flekk vokste ffren på venstreside av brystet, Han åpnet matt øynene.Et uttrykk av smerte og bitterhet for-yandlet seg til freclfull ro.

- Jeg trodde aldri jeg skulle kommetil å gjØre noe slikt for en vesterlen-din,g, mumlet han mens blodet sildretover leppene hans.

Så lukket han øynene.

- Tancred? Hvor er han? spurrteBrant ivrig.

Han fikk ikke uoe svar, og han skulleheller aldri få noe svar fra sir GundraDassa.rL for burmeseren var dØd-

Fem av sir Gundras innfødte tjenerekom rusende inn ,.i værelset. De varalle sammen væpnet med kniver som

22

ikke virket særlig tiltrekkende. Brantga dem en stum advarsel da han rettetpistolen sin mot dem-

Kali kom styrtende ned trappen tilhallen. @ynene hennes videt seg ut ogble store og klare da hun så den mor-deriske intere$se Conway var gjenstandfor. Hun snakket ivrig til tjenerne påderes eget sprog! Det lot. til å være enord,re om atr de skulle legge fra segknivene. Bare en av dem hatlde lystretd,a hun srnatt forbi dem og inn i væ-relset.

Hun ble stående som forst€net da hunså de to d,Øde m.onnene på gulvet. Con-way stirre , spe,nt forbi henne på tje-nerne.

- Jeg skyter ned d€n førsie somrører se€; sa han kaldt. Nå skulle Pe-ters være her hvert øyeblikk for å Siham en hjelpende håncl Kali sto rettved si.den av ham nå. Hun skalv overhele kroppen. Han hørte et halvkvalthulk, og hun stir,ret opp ø ham medstore, angstfylte øyne.

- Ikke De... sa hun med stemrnesom var full av mistro og redsel.

- Ikke De...- Nei, sa han. - Japsen siktet dår-

lig. Kulen hans var beregnet på m€g.Kali falt ned på kne ved siden av

sin fars døde kropp.

- Jeg har sagt til ham at det komtil å slutie på denne måten, gråt hun.

- Mine guder har sagt meg at detskulle bli forferdelig - noe som detteher. Da han sluttet seg til japanernevisste jeg at noe måtte skje.

B.rant Conways interesse var for etøyeblikk fengslet av piken som lå grå-tende på kne hos sin far. En kniv sustegj,ennom luften. Den gikk i helt ti!skjeftet i Brants venstre arm. HanskjØt ned mannen som kastet kniven,og i det samme kom Toucan styrtend€inn i hallen, fulgt hakk i hæl av Red.

- Vil du ta hånd om dette her, Red.Her ligg,er en død japs her inne,og jeghar liksom en anelse om at de finnesflere av samme slaget i nærheten.

Han bØyde seg over Kali og lØftethenne ømt opp med den friske høyrearmen sin,

- Kali, det skal være en engelsk of-fiser her. Hvor er han?

- I garasjen... på baksiden av hu-

set. De holder på å tvinge noen hemme-ligheter ut av ha.m.

- Hvem?

- Japan'erne.

- Hvor mange er de?_ To.

- Kom hit, Les. Dra denne knivenut av armen min.

- Herregucl!

- Ut med den, Vi kan ikke slØsebort tiden.

Brant spente kroppen sin som enbue m.ens Les trakk ut kniven. Lesstakk den blodige kniven i sitt tommepistolhylster. Så styrtet begge mennenemot bakdøren og ut på gårdsplassen.Regge hadde pistolene klare til øyeblik-lietig bruk.

- Tancredl ropte Brant. - KapteinTancred! Hvor er De?

VILStart i siste sekunal.

Brant fikk ikke noe svar, men dade lØp i firsprang mot garasjen, d.ukketcn undersetsig figur frem fra en avdørene dens. Det var umulig å ta feilav hamo selv i den elen ige belysnin-gcn. Det var en japs i sivil, og Brantskiøt ham neal uten noen som helstskrupler. Den vesle gulingen falt sam-men o€i ble liggende død på marken.

D€ styrtet inn gjennom garasjedørenog ble stående målløse et øyeblikk. D€fikk se en hvit mann, naken til livetHan satt bundet fast til en stol. Detirlodige hodet hans var sunket necl. påbrystet. Samtidig som de fikk øye påham, smalt to skudd inne fra gara-sjens mørkeste hjørne, og Les Petersskjøt øyeblikkelig mot den svake flam-men han hadde sett. De hørte et skrikav smerte. Iæs sprang frem og skjØtto skudd ti1.

Kaptein Tancred var blitt skåret merlkniver og brent med glød€nd,e siga,ret-ter:. Han var altfor elendig til å kunnesi noe rner enn et par ord!

- ...greide å øclelegge fo,rsvarspla-nene... De. .. fikk dem .. .ikke.. .

Vær snill... meddel det... til hoved-kvarteret. ..

Med den kniven som ennå var våtav Brants blod skar Toucan over kapteinens bånd, reddet ham fra å gli ned

på gulvet og slengte ham over skul-deren der den forpinte mannen blehen'gende sorn e'n tornsekk.

De skyndte seg tilbake til villaen-Kali lå fremdeles på kne ved siden avsin død€ far, mens Red Willis holdtde tre gjenværende tjenerne i sjakk.Conway gikk tvers over værelsel ogåpnet dØren til et annet rom.

- Ta pakket i,nn her, Red, sa han.

De tre mordlystne burmeserne bletvun-get inn i d,et vesle rornmet innenfor,og døren låst

- Nå får vi se å homme oss avgårde,fortsatte Brant.

Kali hadde reist seg. Øynene hennessto fulle av tårer og ansiktet var for'-trukket av skrekk.

- La meg fit følge med, sa hun inn-trengende til Conway.. - De må ikkeetterlate meg her. Snart er japsen her,og tjenerne våre kommer til å sladreog fortelle at det var jeg som sa hvordere skulle finne englenderen.

Brant visste at de hatlde masser avtrøbbel foran seg og at en kvinne villekomplisere det hele. Men han skjønteogså at han ikke kunne etterlate henneher til japanernes forgodtbefinnende.

- Jeg har venner i Chittagong, fikkhun presset f,rem. - Og i Calcutta-

- Vi er på vei til Lashiq sYart€ han.

- Men kanskje kan De kom&e viderederfra. Men D€ må bli meal som de €iårog står. Jeg vil ikke miste et sekuncltil her. All right, Red" nå er det påtide å komme seg avgårde.

De shyndte seg ut i halvmørket. Frahøyre kom lyden av geværild. De løpover den mørke plenen, og nå lot ge-værilden til å komme fra alle kanter.De innfød,te tjenerne visste at ameri-kanerne dro sin vei nå, og de skjøt iblinder etter dern- KaIi falt overende.Conway slengte henne over skulderen.Smerten i den sårede armen haclde tattsterkt til. Den kjentes nå som en mot-bydelig tannverk.

Han begynte å bli redd for at deskulle ha sprunget gal Yei i mørhet.Det var som orn de Iøp rett mot ge-værilden. I samme øyeblikk så de sil-huetten av bombeflyet rett foran seg,og de skyndte seg å klatre ombord.Foreløbig kunne de ingenting gjøre forkaptein Tancrecl. Og der la Kali ned

23

i bomberomrnet med streng ordre omå holde seg der,

- Japsl skrek Red plutselig. - Hun-

drevis av japs. Det vrimler av dem.Rett til venstre. Best at en tar håndom kulesprøyten i aktertårnet og fården igang.

- Det gjør jeg, glefset Brant tilbake.

- Les, se til at vi letter snarest mulig.Nå gjelder det sekunde,r, Men glem ikketretoppene på d,en andre siden av ple-nene.

Nå beeynte kulene å treffe flykrop-pen. De smatret sorn hagl mot denspansrete sider. Men så falt Brants kule-sprøyte inn i kon,seften, og rekylenefikk hele llyet til å dirre. Toucån had-de fått fart på motorene og det tungeflyet rullet frem over plenene. Flyetøket farte.n hurtig, men mens det rul-let fr€rn over gresset holdt de tre l\{us-keterene pusten. De visste at det varstore chanser for at de i neste øyebliklrskulle befinne seg i et brennende fly-vrak

Toucan Peters stirret stivt på instru-mentbordet foran seg. Det var som dethånflirte mot ham. Han tvang seg tilå vente med det avgjØrende rykk i spa-ken til instrumentene fortalte ham athan hadde en chan,se til å f,å hjulenetil å slippe marken.

- Her kommer vi, mumlet han. - Vilhun, eller vil hun ikke?

Det kom en redselsfull iyd - somom flyet plutselig ruste inn i en volt!-som monsun, Først var det som ornbunnplatene holdt på å bli revet lØs.mens landingsstellet alt var gått allkjødets gang. Døden satt i tretoppeneog rakte fingrene ut etter dem. Tou-cans stålhender d,ro sakte spaken nær-rnere. Det var et fryktelig Øyeblikk!og så med en gang var det som olnden voldsomm,e stormen under demstilnet og gikk over til en mild vesten-vind:

Et sted nede fra Salweenelvens mørkestrakte en stråleaster sin fin'ger ut etterderrl fant derr! d,ruknet flyet i lys ogblendet dem som var derinne. Men Tou-cans ansikt var nå et eneste stort flir.Til og med den sto.re ttesen hans syn-tes å ta livlig del i hans anstrengelserfor å vri bombeflyet ut av strålekas-terens grep.

24

Smgrt€n i Conrveys verlslre arm be-gynte nå å bli uutholdelig. Han blegrepet av den skremmende tanken atkniven kunne ha vært forgiftet. Hanforlot plassen i aktertårnet og bØydeseg ned over den forpinte englenderenog forsøkte å gjøre det så bekvemt sommulig for ham,. Han hentet en whisky-flaske fra et skap i førerkabinen, tvangenglendeLren til å svelge en slurk, ogtok "så en stiv dra.m selv.

Kali fulgte med store, fuktige øynehver eneste bevegelse han gjorde. Dahan vennlig spurte om han kunne gjØrenoe for henne, ristet hun bare på hodet.

- Vi er snart f.remrne i Lashio, sahan trøstend,e. -

Faren er over nåBrant gikk tilbake til aktertårnet.

Han ville være alene.For noen minutter siden hadde han

gitt .en japaner et skudd mellom øynene.Det var den and,re mannen han haddern)'rdet omtrent på samme måten,. Allevill'e g:ratulere ham med japsen, menen FBI-fyr ved navn Doanes satt nåog ventet på ham fo,r å føre ham hjemhvor han ;skulle stå tilrette for denanclre mannen han hadde skutt. Skjøntden mannen etter hans mening haddegjort seg like mye fortjent til dødeDsom en japs han aldlri hadde sett før.

Han hadd,e ofte grubl,et over hvordet var blitt av hans kone. IIun varogså forsvunnet. Minnet om det vakre,redselsslåtte ansiktet hennes dukket at-ter opp forr ham. Det va,r skjedd forseks år siden.

Han hadde i lengere tid hatt en mis-tanke til Markham Darcy. Han varungkar og play-boy, hørte til en Holly-woodgjeng som Conlvay avskydde. MenJanet, hans kone, var fulistendig blen-det av den. Darcy giorcle ingen hemme-ligheter av sine amorøse eskapacler, menhan hadde aldri kunnet begripe at Ja-net som igrunnen var så blyg og in-telligent, hadde kunnet la seg besnæreav mannen.

Darcy hadde en sLrandbungalow inærheten av Malibu, og det var derConrvay hadd,e skutt ham ned, overlagtog kaldblodig. Når l-ran tenkte tilbakepå begivenheten unalret han seg på hvadet var som ha.dde fått ham til å skyn-de seg ut til villaen. Det måtle værtett eller annet instinkt. Han var fløyet

uventet hjem f,ra San Francisco. Enprøveflyvning var blitt innstillet.

Klokken var omkring ti om kvelden.Ytterdøren sto oppe, alle lys var tendt,men huset var tomt. Conway ventettil klokken to om natten. Han haddebrukt ventetiden til å fortære whiskyi litt for store kvanta. Til slutt bestemtehan seg for å bile ut til Mark Darcysbungalow. Janet skrek da han kom inni rommet til dem. IIan var ikke riktigsikker på ordene, men han trodde detvar:

- Nei, Ken... Nei!'Først hadde han slått Darcy med re-

volverkolb'en tvers over ansiktet. O'getterpå hadde han til tross for Janetsfortvilte slrrik skutt ham mellom øy-nene. Jan€t var flyktet ut i mørl(et, ogtlet var siste gang han hadde setthenne...

Conway ble vekket \av sine bitre be-traktninger ved at Fetcrs sattc flyetpå nesen. Han var rett over landings-lysene på Lashio landingsplass, Flyetdumpet og støtte noe forferdelig da dettok marken - understellet var ødelagt.Men Peters landet sikkert og pent,AVG-sjefen var m:Øtt.opp sammen medløytnant Charteris. De så til å få kap-tein Tancretl og Conway inn på syke-huset så foft som mulig. Hvor Kalitok veien visste han ikke. Han varomtåket av sårfeber og alle de bitretankene.

VIII.En hustms vltneprov.

Conu'ay våknet til bevissthet igjenhlokken syv neste morgen, og legensom kom inn i sykeværelset hadde en-del nytt å berette. Det var livlig iLashio, for AVG hadde fått ordre omå flyite til en annen base. Japsen varkommet ubehagelig nær. Men Conrvayskulle ikke flyttes lenger enn til ope-rasjon.srommet. L€,gen forklarte at forå redde livet hans måtte han amputereden venstre annen,

Conway va| i feberørske. Han flirtebredt.

- Redde m,eg? Hvorfor det? Det erbest at De tenker nærmere over saken,doktor. Det lusker en FBI-jævel om-kring herr i nærheten. Han kommer tilå flå Dem hvis han ikke bringer med

seg hjem hve,rt eneste pund av kjøttetmitL

Nå skjedde en mzLSSe ting som virketpå Brant Conrvay som sceller av etmareritt. Les Peters så ut som en klovnrred tårer trillende ned langs den storenesen. Red Willis snakket. Kjeven hansbeveget s€g som på en buktalers dukke.De skullel flytte til den nye basen iKumming.

Og Kaii kom for å si takk og adjØ.Hvorfor takket hun ham? Det visstehan ikke. Men han var takknemlig mothenne fordi hun sparte ham forr tårer.Hun fortalte at hun skulle fØlge medet CNAC-fly til Calcutta.

Og Martin Z. Doanes? Han måtte slåseg til ro i seks lange uker, og i heleden tiden så ikke Conway skimten avham. Heller ikke hØrte han noen nevneham. Conway var blitt flyttet fra felt-lasarettet i Lashio til sykehuset i Chi-tatong. Der var det infernalsk varm!og han kjente ikke et menneske.

Den dagen han skulle forlate syke-huset kom AVG-sjefen på en lynvisittfra Kumming for å si adjØ. Han ofretflere timer av sin dyrebare tid på d€LHan hadde også med seg de pcngcaBrant hadde innestå,ende

- omkring25.000 dollar. Han fortalte at kapteinTancred var fullt restituert nå, og athan sendte sine hjerteli6Jste hilsenertil Brant, med takk for sin redning.

- Brant? Nei, det var Ken Jeffriesnå, minus en arm. Det eksisterte ikkelenger noen Brant Conway. Bare min-net om' hans lysende bed,rifter ble til-bake. Han ville sent bli gl,emt i Indo-kina.

- So long, Brant, sa hans forhen-værende sjef. - Jeg har på fornem-melsen at vi kommer til å møtes igjen.Jeg ser frem.for rneg en rosenkledtvilla, og jeg ser en kvinne også... Jegtron ikke at du kommer til å leve en-som. Men den historien kar-r Martin Z.Doanes fortelle bedre enn jeg.

Doanes? Den klumpete, vesle djevelenmed det elskverdige ansiktet satt ogventet på ham på sykehusets veranda.Han tørket uavbrutt svetten av ansiktet.

- Hvordan står det til med ArmourPackin'gs affærrer da? spurte forhenvæ-rende Brant Conway - nåværende KenJeffries litt spydig

2S

Doanes fonsøkte å le, men synet avdet tomne ærmet hos mannen han storett overfor, giorde ham dypt alvorlig.

- Ja, jeg giorde faklisk en d€l ar-beide for drem i Chungking, svarte hanlavl

- Hvorfor arresterte De meg ikkefØrste dagen, den gangen De møtte megi Laoshan? spurte Ken tØrt. - Dahadde De fått hele meg.

- Jeg var ikke helt sikker På atD€ var min mann.

- Når ble De sikker?

- Etter undersøkelser i Chungking.Ken Jeffries van ikke lenger rasende

på den vesle mannen. Han var nærmestilkeglacl. Og han var forberedt nå påå reise hjem som anreslant

- Hvordan har det seg at De visstejeg oppholdt. meg her under navnetErant Conway?

- Avisbildene. Det hadde nesten lyk-kes for oss å legge sarnnen hele pusle-splilet da vi fikk tak i Deres hustru.

- Janet! Hun hadd,e ingenting me.tl

dette å gjøre!

- Hun hadide en hel del med detå gjøre, sa Martin Z. Doanes. MYe merenn De selv visste. Det var derfor iegble sendt herover for å få tak i Dem.Det har vært en lang og kostbar reise'men jeg tror den vil komme Dem tilnytte i det lange ]øP. En sigar? Hantok en sigar frern av brystlommen'

- Ifvordan, ville det være med endrinh? spurte Doanes plutseiig. -- Medhilsen fra myndighetene hjemme.

Ken Jeffries glante På harn-

- Jeffries, hva var det egentlig somfikk Dem til å tro at Deres kone varfalt for den bØllen DarcY?

- Jeg vet ikke. IIun var mye sam-men md harq gikk ut og danset metlham og så viclere. Det er in'gen tvilom at hun falt for harn-

- De hadde vært gift med henne itre år, ikke sant?

- Jo"

- Og likevel kunne De tro at hunkunne bli gær'n etter en tYPe somDarcy? Jeg tror nok at De bedØmteDeres kone helt feilaktig. Dette og enporsjon skinnsyke og ner-ver som ikkevar hva de buirde ha vært etter alleDeres vanvitlige prØveflyvninger medstupbombere, fikk Dem til å handle

26

som De gjorde. Jeg ville gjerne at Deforteller meg nøyaktig hva som hendtei bungalorven ved Malibu.

Ken fortftltc historien så detaljerthan kuntre. I{an innrømmet også athan ikkc va.r sikket' På hva det varhans konc hir,ddc ropt til ham da hankom inn i romlnct.

- M()n (lot httrtcs som hun ville be-skytto I):lrt:Y.

- Og sirkrrt styrtol llun ut og løp

derfra?- - .liL-- I)r: hrlr ikke slrrt.l lttrtttlc sitlen clen

i{iurF{?

-- Nci.

- I-€ttc I)e otber hcltttc?

- Nei-

- Vel, da skal De få hø'r'e hvl. sonhendte med henne. Da hun så Demd.ncpe Darcy fikk hul cr- slikt sjokhat hun fullstendig mistet besiunelsen.Hun rnå ha begitt seg På vei til SanFrancisco. På veien ble hun påkjørtav en bil og havnet På sYkehuset iSalinas.

Da Irun k,orr1 til bevissthet igjenhadrle hun mistet hukommelsen. Sjok-ket pluss den hjeruerystrlse hun hacldepådratt seg, var blitt for mye for henne.Hun visste ikke engang ltvcltr hun varreller hvor hult bodde. Slil< vl;r hun ifem år, helt til hun pluLsctig filik htt-kommelsen igjen, like fott sonr hunhadde mistet den. Hun gikk da øYe-blikkelig til politiet o'g fortalte htichistorien. Og det var derfor vi kunneløse et gammelt morfunYsterium.

Da begynte jakten På Dem - foromkring et år siden. Til slutt vistevi Deres kone et biltle av en amerika-ner som var i kinesisk flytieneste' ogsom hadde vunnet stor berømmelse der'Hun kiente Dem igien m'ed en gang.

Doanes stirret grublende ut i luften-

- Jeg skal si Dem e n ting, Jeffries:jeg tror at hvis ikke D e ha.dde dnePtMark Darcy, så haclde snart en ellettannen giort del Mannen var et stink-dy,r, og han fortjente hva han fikk.

Deres kone reiste ikke frivillig ul tilvillaen sarrmen meal ham. Han hacldelurt henne med seg og hdldt henneder ute, meget mot hennes vilje. Hunhadtle kjempet imot aY alle krefter. Det

e'r faktum, og vi tror fullt og helt påhcunes historie.

Ken Jeffries støttet hodet i håndenog stønnel

- Da De kom styrtende inn i bunga-lorven forsøkte hun å appellere til Dem,a få Dem til å tro på hennes kjærlighetril Dem. Men hun sa at blikket Deresvtrr fylt av I'aseri og forakt Foraktog d,enJ r.erste anklage en mann kanreise mot sin kone.

Igjen gjorde Doanes en pause.

- ELtersom en mann so,m tar ellannens liv må stilles for en domstol,Jeffries, har jeg fulgt etter Dem, dennelange veien, for at De skal stå til an-svar foran tolv av Deres medmennes-i<er. Deres krigsbedrifter kommer tila bli regnet Dem til gode. Akkuratsom tlen skade... han glØttet bortpå detl tornme ermet - De har litlt.Men først og fremst kommer Deres

hustrus litllepro\' 1i1 i -spille eu storrolle. Jeg er sikkel på at iuryen ikkebetenker seg på å felle dommen <Ikkeskyldip'

Ken Jeffries, hatlcle en klump i hal-sen. llan kunne ikke få frem et ord'

Doanes forsto det. Derrfor Sryntet han:

- Nå, hvorda.n skulle det nå smakemerl en kaltl ch'ink?

D,et var m€d stor møye Ken behersketses slik at lran kunne si:

- Jeg betaler! Jeg hat' fem og tyvetuseD sterke i lommeboken. Jeg skallegge clem for Jånets føtter og tiggehenne om tilSivelse.

Drinkene kom, og Martin Z. Doaueshevet sitt glass og skålte:

- Vi har funnet den anktagede i k k e

s k y 1d i,g. Husk mine ord!Det gjorde Ken, og to måneder senel'e

fikk han høre d,e samme ordene forandomstolen i Los Angeles.

SLUTT.

27

l'lyvcnde Tiger over Chinl.

.{.merikanske og klneslske flyrere Då fl.ylrlassen i Lashlo der, heudelseneI denne fortellingen ble utspilL

{*6r;

l;;*1'r . ,,,,.,r'li :i1*'.,;..,..:,.'..tii'i;:,'i1,'r|ll':r',r':'"''r;?

('ierteral Claire I^ flhcnnarrlts hovedkrurtel' -på flyplassen i Lashio.nred kontrolltånret -

Ilt arneriklnsli B-25 bombefly angriper et japansk fartøy og scorer en fulltrcffer.S:rrnrnc t1'pe ily lar tlet tle Tre llusketerene benJttet vetl sitt siste eventyr.

FT?OS-New York-Paris på 61/2 tiryei 1959.

De amerikanske Douglas fabrikkenekonstruerer nå et nytt jet-rutefly somvil kunne tilbakelegge turen NewYork-Paris på 61/r time med 125 pas-sasjerer ombord. Dette blir det førsteamerikanske passasjerfly utstyrt medjet-motorer. (Boeing har bygget et jet-fly av samme format men det er be-regnet på militærtransport.)Det nye Douglas fiyet får betegnelsenDC 8 og blil noe større enn DC 7Csom nå er rrnder bygning, og somSAS har bestilt åtte stykker av.Flyet får en marsjfart på 800 km. i

DERE SPØRRedaksjonen har mottatt enrek-ke brev lra interesserle le-sere av (LUFTENS HELTER,og er glad ior å iå kontakt medpublikum på denne måten. Vihar fått en rekke nye impulsersom vi håper vil giøre sitt tilat bladet blir akkurat slik le-serne ønsker det.Mange har oqså skrevet til ossior å få opplysninger om ior-skjellige ting innen flyvningen,Vi har derior tenkt fra nestenummer å begynne en spalte ibladet hvor DERE SPØR og VIS\/ARER, og vi innbyr alle somhar noe på hjertet til å sendeoss sine spørsmåI. Vår fly-ekspert vil så i hvert nummerbesvare de innkomne spørsmåli tur og orden i den utstrekningvi har plass.ALTSÅ: Er det noe De lurerpå som har med flyvning ågjøre så skriv til redaksjonen,<Luftens Helter>, Bladkompa-niet, Storgt. 31, Oslo, og

VI SVARER

timen, som er 330 km hurtigere ennDC 7, og vil bli satt inn i ruten NewYork-Paris og andre europeiskehovedsteder,DC 8 vil bli ferdig til prøveflyvningi 1957 og vil bii att i bruk i 1959.

Canadierne også over polen.Canadian Airlines fløy i juni sin før-ste flukt over Nordpoien fra Van-couver til Amsterdam oq åpnel der-med snart sin ukentlige rute på dennestrekningen.

Fallskjermhopp og frykt.Et tre ukers kurs som forvandler eninfanterist til failskjermsoldat er såhardt og fullt av farer at man skulletro deltagerne ble nokså skjelvendei knærne.Men det er ikke tilfelle, ettcr hva fireeksperter ved Chicago's MichaelReease Hospitai sier. De har fuigt etslikt kurs på nært hold og har kon-statert at treningen Jor å bli fall-skjermsoldat ikke er så fryktinngy-dende som man skulle vente, og atselve frykten ikke forhindrer elevenefra å fullføre i så stor utstrekning.Her er noen av resultatene av under-søkelsen:Det er to helt forskjellige slags frykt:frykten for å skade seg selv og forå <stryke>, med følgende prestisjetaphos offiserer og kamerater.Frykten for skade er en hindring ogresulterer helst i at eleven <strykgr".Frykten for å stryke eller for' å misteansikt sporer derimot eleven til ågjøre sitt beste (når' den ikke er over-dreven).Frykten stiger etter at soldaten erferdig og har bestått prøvene

- nårhan ikke ienger har noe å frykte.Intellektuelle oq mer følsomme ele-ver gjør det dårligere enn før når deblir redde, tregere elever gjør detbedre.De fleste som strvker klart er de som

3031

UÅXNIENS FLY -

Som det iørste flyet i serien <Månedens ily> bringer vi idag det ame-rikanske >SEA DARTr) som er nokså oppsiktsvekkende idet det erverdens første flybåt av flyvendvingekonstruksjon. Flyet representereren vellykket blanding av landilyets hurtighet og den større anvendelig-het som sjøflyet har.

;ft#

CO NVA! R YF 2 Y-I S EA DARTPrcduhsjonsland: U.S.A.Type: En-seters jagerflybåt.Maks.fart: Ca. 1125 krn.Vekt: Lastet ca. 9900 kg.

Dimensjoner: Vingespenn: 9,29 m.Lengde: 12,54 m.

Motor:Høyde (m. vannski): 6,112 m.YF 2 Y-l har to Westinghouse J 46-WE turbojetmotorermed etterbrennere. Prototypen XF 2 Y-l hadde to Westing-lrouse J 34-WE-42 turbojets. Videreutviklinc{en XF 2 Y-2vil ha en turbojetrnotor, enten Wriqht J 67 eller pratt& Whitney J 75.

Andre oppl.: Sea Dart er verdens iørstekonstruksion.

av flygende-vinge-

Prototypen XF 2 Y-l fløy tørste gang 9/4-1953.

tilhører den første grllppen: de somer redcle for' å. komme tii skade. Etterdem har vi dem som med nød og

neppe greicr seg. Det er qjernedem som plages mest av frykt forå nrislykkes.

HVILKEN ROLLE SPILLER DE FORSKJELLIGEVINGETYPENE PA MODERNE FLY?

Halvmåhe,pil eller trekant

o

SOM en følge av den store konkur-ranse mellem flyfabrikkene for å fåsine respektive flyvåpens bestillingerpå sine egne flytyper, kan d"et virkeforwirrende på publikum når alle kon--ctruktørene fremhever nettopp sin ty-pes overlegenhet. Spesielt gjelder dettealle de merkelige fasonger som vingenehar fått på de siste års hurrtiggåendefly. La oss derfor i det fØlgende se littpå hva sorn ligger bak alle disse på-standene.

Vi v€t at reaksjonsmotoren har gittoss flymotorer av en ganske annenstøffelsesord,en enn d€ hittil auvendtestempelmotorer, og derfor kan vi o,gsåfå selv d,e størsLe fly opp i hastighetersom elle.rs var foirbeholdt jagerfly. Mende problemer som konstruktørene stø-ter på når de skal lage disse hurtig-gående, store bombeflyene er langt merkompliserte enn når man legger i veimed et nytt jag€rfly.

For det første er reaksjonsmotorensstore brenselsforbruk et langt størrehandicap på bornbefly enn på iagerfly,da bombeflyet må ha større aksioDs-radius og skal ha med seg en betydeligbombelast i tillegg. Dessuten må dettunge boirnbeflyet f ly i storre høyder,helst opp i 15 000 meter hvor luften erså tynn at brennstoff-forbnuket kommerned i en noenlunde rimelig størl'elses-onlen. og allikevel rnå det kunne stigetil denne høyden umiddelbart etter av-gang.

32

FLYVNING i stratosfæren fØrer medseg nye problemer. Vingearealet måvære stort for å gi tilstrekkelig løftnår luftens tetthet bane er en femtedelav hva den er ved havoverflaten. Nårtemperaturen. dessuten err -:- 560 C.,må flyet ha en tung trykk-kabin samtoppvarmning både for besetningen ogen del av utstyreL. I denne store høydener lydens hastighet bare 1000 km/t motl2Z5 km/t ved havels overflate, hvilketcjør at et fly som går rned en fart av900 km/t er helt oppe i Ma.ch-tall 0.9i denne hØyden. Som bekjent betyrMach 1 : lydens hastiSh€t ved havetsoverflate.

Sett fra et ,rent ael'odynamisk syns-punkt ,er det den lange, smale vingetrsom gir den størst€ ]øftkraft i forholdtil motstanden.. Derfor blir denne vin-getypen alltid trrukt på seilfly. Dettevil igjen si at den treng€,r mintlre krafttit fremdrift og de,rfor også mindrebrennstoff. På den annen side. hvisflyet skal kunne fly med en hastighetpå Mach 0.9, så må vingen ikke væretykkere enn 6 to av bredden, ellers vilmotstanden øke betraktelig. Dette skvl-d,es sjokk-bølger som dannes på detstedet på vingen hvor luften har nådtllydens hastighet. Disse siokk-bølgenedannes først hvor vlngeprofilet er mestkrummet på oversiden og efterrhvertover hele flyet, og det err disse bØl'ge-Cannelsene som begrenser flyets mak-simale hastighet.

Å bygge en ving solt) €l' så tynn atdet ikke vil rlanne-s -\jokklrølger el' litLav et struturelt problem. Enkelte for-deler kan oppnåes ved å la.ge vingenepilformede.. Det er egentlig litt geomet-risk juks, fordi den skrådtle vingenfår en relativt tynne,r€ profil i luf t-strømmens retning. En ving meti 30opilform og g lo lingett'kkelse og enmed 60" pilform og 12Va t-vkke].se haromtnent samme kulveprofil i lnftstrøm-mens retning sonr en rett ving medbare 6/o tykkelse i forholri til vingensbredtle.

Selv om pilfolmerle r-inger rlerfor lØ-ser et problem, førel de a,llikevel ny,eproblemer inn i billedei. Ved Iar,e has-tighete'r har luften en t.ilbøyelighet tilå sLr'ømme utove.r' lllot vingespissen, og(l()tte gir vingen en tendens til å steilecller falle igjennem. Dessuten er ba-I:rnserorsvirkningen tlårlig. \/ed storelr;r.stiglheter kan bala.uselolene vri vin-gen i.stedenfor' å løfte den. og den vriddeVir.rgen gir nøya.ktig de,r notsatte resul-tat irv hva. som ønskes, fl1'et mllern€mlis rundt. sin lengdea,k-se i rnotsattretning.

I{onstruktørene ha,r løsr tlisse proble-rnen'e på folskjellige måter. Amelika-nerne hal valgt den t)'nne. snale ogrnyke vingen. På Boein'gs jetbombeflyhar man beholdt stt'rkerr ved å gjØrevingestrukturen så elastisk at hele vin-gen gir etter når den blir utsatt forstor belastning og går tilbake til van-Iig stilling når ekstrapåkjenningen erover. Den <flakser> faktisk talt medvingerre. Vir)gespissene pa B-4? (strato-jet> kan beveges 5 meter vertikalt utenat vingen tar skade. Imidlertid er dennevingen for tynn til at motorelle, lrnder-stell og breln.stofftankene han b1'ggesinn i den. Flyel 1;. derfo| ekstra luft-motstand som følge av at motorenehenger i spesielle f undia.ruenter frittunciel vingene; og kloppen må )agesså stor at det et' plass inne i den tildet opptrukne hjulunderstell og brenn-stofftankene-

De britiske leaksjonsd.r'evne bombe-flyene er bygget efte,r spesielle krav tillasteevne, rekkevidde. hastighet og høv-de. De konkulrerentle fabrikkel stoheltfritt når det gja.ldt å lage en flytypebare den tilfredsstiller dis.se fordrin-

Blo.ndcL plform( Vrckcrs Valianb)

Halvrnåne{or^mt" ving( ftanatey ?agø tg)

Trøl<ar:Å (de-ltil ving( Avrc Vulca.n)

33

gene. Dette resulterte i 3 \-idt forskiei'liBe vingetyper: eu usetlvat)lig pilformetvinge, en halvmåne-forrnet vinge og elltrekant-vinge eller delta.-vinge som detlofte kalles.

Noe som er kat'akteristisk for eftet'-kri,gstidens britiske flytypel el uviljetrmot å øke vingebelastningeu. Det val'også et av de absolutte kravene for denher omtalte flytype at vingebelastnin-gen skulle vær'e moderat, d. v. s. atvingearealet skal være .relatil't storti forhold til flyet"s vekt. Faktunl er atdisse flyenes vingebelastning bare et'halvparten av hva tilsvareude ameli-kanske fly er bettguet for. Begge delerha'r fotrdeler og, ulernper, uten at viskal komme nærmele inn på dette het'.

EN stor vinge metl midclels vingebe-lastning resultet'er i at vingenblirtykkved roten, d. v. s. d,er den eI festet tilflykroppen. Derfor blir clet mulig åbygge reaksionsmotorene inn i villgenhelt inne ved ]<rroppen.. Imidlertid et'clet ikke plass til både reahsjonsmoto-reD, luftiliDtak og vin€iens struktul'elle.i{om.ponenter ittttelt t'amntetr av vinge-profilen hvis vingen bare gis almitlne-lig pilfolm. På Vickers <<Yaliant>>, son-t

hal en virg mecl blandet pilfo.rm' ervin€ierotell trukket fremover i forrkant.Dened blir den tilsvarende tykkereslik a{ det blir plass til å innbvggemotorene i viugene. Vritlningsproble-met er' ]Øst I'ed etr spesiell houstruk-sjonsmetod€ som hiudrer vingene i åvri seg ttt av stillittg.

Den halvmåneforned,e vingen PåHandley Page's bombefly <H.P. 80> eret resultat av t,rinnvis variasjou ibredcle og tykkelse. Det ideelle vi'llevære å ha en ving ned fullkommenhalvmånefasong, rrlen det forbyt' segselv av rent praktiske pxtunner, da enslik ving ville vær'e uforholdslnessigkostbar og komplisert å fremstille.

Isted'en err clen laget med 3 forskjel-lige tykkelser og tilsvtrend3 variertpilform, siik at den til en viss gtadkombinerer r]en pilformede vinges for-deler ved store hastigheLer mecl denrette vinges Sode egenskapel ved latehastigheter.

Den tynne, rette vingetippen på den-

ne halvrnåueforrnede vingen gir bedrebalanserorsvit'kning enn eu pilfonnetvinge, og den er d,essuten laget slik ateventuelle vridninger i clen indre delenav vingen ikke vil gi motsatt rot'virk-ning på balanseroi'et. Imidlegtid hat'den sine rnangler også. Den tynne vin-getippen gir liten løftekrafL ved småhasti,gheter, og det €r derfol nødvendigmed <flaps> i forkant av vingen, d.v.s.små ekstra-profiler like over og foranvingeforkanten, da disse virker sorn omvingens plofil på ol.ersiden var mel'krurnmet, eller vingeu 'tykkere, hvilketigjen betyl at vingen gir større løft.

Delta-vingen, eiler den 3-kantecle'r'ing, er en helt anne rnåte å løse alledisse problemene på. Takket vaele sitrforrrn hat' den et størr€ vingeareal enunoen pilfotrnede vinger rned sarnmespennvidde. Den stole bred"den innevedvinge|oten giør at selv en relativt tynuvinge får' en usedvanlig strukturellhøyde eller tykkelse. Dessuten er pil-formen på r'ingeforkaDten støllre ennpå d'e enkle pilfonnede vinger, med zrlleCe nevnte fordeler clette inlrel)æl'er.

Sont ,en fø'lge h'erav har tleltavillgetlgode egeuskapen'crl store hastigheter'og i store høyder, detr e,r' struktureltsett stiv og solid, og har likelig plassfor brennstofftanker, rnoLorer og opp-trukket understell. Dette reduserer igienluftmotstanden til et rninitnutn. Dess-uter-r, fordi vin'gen er så bred i forholtltil spennviddeu, - gir d,en usedvanlig-qtort løft selv rnecl tneget små llastig-heter.

FØR alle clata our clisse nye fl"veueblir offentliggjort er det umulig å dan-ne seg noen rnenius orn hvilke av disse4 r.ingetypene solll er den beste lØs-ningen alle forhold tatt i betraktniug.Hver av siefskon"-truktørene er selv-sagt ovelbevist orn at hans id6 et det'theste. men vi vet jo at en ekspertsentusiasme kan gjørc ha.m fullstencligblind for atrdre løsningers fol'd.eler tt'em-for hans eg€n. Først når vi har settflyenes )'delser og har tilstlekkelig er-faring efter grundige prøvel underoperative forholcl, kau vi si med sik-kerhet hvilken lØsning sorn tross altvar cl.en beste.

34

\este nnllnrt'i' av J,fl'FTnNS HELTEII korurtlet' ottt I mrilletl.

|rr psykiatriker hadde stort strevnied en pasient som hadde fått denfikse ide at han hadde en flue innei det ene øret som irriterte iivet avham - og som derfor alltid gikkmed fingeren i øret. Til slutt vissteikke psykiatrikeren bedre råd ennå foreslå mannen å operere bortfluen i øret. Han bedøvet mannen

- og lot efterpå soln en operasjonhadde funnet sted. Pasienten forlotderefter gledestrålende hospitalet.En uke efter møtte psykiatrikerennannen. Han holdt igjen fingereni øret.<Men jeg har jo tatt ut fluen,> salægen oppgitt, <Hvorfor iallverdengår De slik?>

<Ja, jeg er klar over det,> sa pa-sienten, <men De tror da vel ikkejeg vil risikere å få en ny flue innder igjen?r

- Se her - jeg kan fly?

SPENNENDE OPPLEVELSER I LUFTENBYGGET PA HIsI'ORIER FRA VIRKELIGHETEN

I DETTE NUMMERDe Flyvende Tigrenelette er historien om mannen hvis navn ble en legende underkrigen i øslen.Branl Conway tilhørte de amerikanske lrivillige som under nav-net <De Flyvende Tigrene> kjempet med det kinesiske llyvåpenmot den japanske overmaklen.Delte er historien om Brant Conways lantastiske bedrifter ogom (De Flyvende Tigrene>s hensynsløse tapperhet.

TIDLIGERE ER UTKOMMETNr. 1. Oberstens dødsllyvning - hi:;torierr onr Arnerikas yngste

oberst og mest berømte borrbr:Iy'.,cr og hans sisteflukt......

Nr. 2. Duell ilulten -- forteilingcn ont dct lnest vclnviilige kupsom noensinne er foretatt i luiten

Nr. 5. Først over Atlanieren - [tistorien om d,.- to vågehalsensom ulfØrte en ov de slørste brogdene i llyhistorien....

Disse nummerne kan låes hos Deres bladlorhandler - ellerved bestilling- til Bladkompaniet, Storgt. 51 , Oslo.

Neste nummer av <<Luftenshelter>> kommer om I mnd.

4t:

x,li"'l

OTTO STENER5ENBOKTRYhfiERI ArS