Utjenlig forsøk Straffbarheten av de forsøkshandlingene som umulig kan føre til fullbyrdelse

Kandidatnummer: 611

Leveringsfrist: 25. april 2016

Antall ord: 16 780

i

Innholdsfortegnelse

1 INNLEDNING ................................................................................................................ 1

1.1 Bakgrunn, tema og problemstilling .................................................................................. 11.2 Kildene .............................................................................................................................. 21.3 Avgrensning ...................................................................................................................... 3

1.3.1 Faktisk uvitenhet (villfarelse) ............................................................................. 31.3.2 Error in persona og aberratio ictus .................................................................... 31.3.3 Imaginære lovbrudd ............................................................................................ 41.3.4 Forsøk på forsøk .................................................................................................. 6

1.4 Videre fremstilling ............................................................................................................ 7

2 SUBJEKTIV OG OBJEKTIV FORSØKSTEORI ...................................................... 8

2.1 Subjektiv teori ................................................................................................................... 82.2 Objektiv teori .................................................................................................................. 10

3 FORSØKSHANDLINGEN: DEFINISJON OG VILKÅR ....................................... 12

4 UTJENLIG FORSØK .................................................................................................. 15

4.1 Definisjon ....................................................................................................................... 154.2 Ulike typer utjenlighet .................................................................................................... 17

4.2.1 Relativt utjenlig og absolutt utjenlig forsøk ...................................................... 174.2.2 Utjenlig objekt (mål) ......................................................................................... 194.2.3 Utjenlig middel .................................................................................................. 204.2.4 Utjenlig forsøk når det foreligger en straffrihetsgrunn ..................................... 21

4.3 Begrunnelse for straff ..................................................................................................... 234.4 Unntak: Overtro .............................................................................................................. 244.5 Medvirkning ................................................................................................................... 284.6 Tilbaketreden .................................................................................................................. 294.7 Straffeutmåling ............................................................................................................... 31

5 NORSK RETT I ET INTERNASJONALT PERSPEKTIV ..................................... 33

5.1 Dansk, svensk og tysk rett .............................................................................................. 335.1.1 Danmark ............................................................................................................ 335.1.2 Sverige ............................................................................................................... 355.1.3 Tyskland ............................................................................................................ 37

5.2 Sammenfatning av komparasjonen ................................................................................. 40

ii

6 PROBLEMATISERING AV DEN NORSKE LØSNINGEN .................................. 42

LITTERATURLISTE ............................................................................................................ 44

Bøker og artikler ....................................................................................................................... 44Lover ........................................................................................................................................ 47Rettspraksis ............................................................................................................................... 47Forarbeider ................................................................................................................................ 48Nettsider .................................................................................................................................... 49

1

1 Innledning 1.1 Bakgrunn, tema og problemstilling Utgangspunktet for at noen skal kunne straffes, er som hovedregel at vedkommende forsettlig eller uaktsomt har oppfylt alle elementene i gjerningsbeskrivelsen i et straffebud; altså at et lovbrudd er fullbyrdet. I tillegg har vi helt siden kriminalloven av 1842, hatt en generell regel om straff for forsøkshandlinger i norsk rett.1 På den subjektive siden er et straffbart forsøk likt som et (forsettlig) fullbyrdet lovbrudd, men det mangler et eller flere elementer i gjerningsbeskrivelsen (den objektive siden) for at hand-lingen kan anses som et fullbyrdet lovbrudd.2 Det kan være mange grunner til at en forbry-tersk handling kun ender på forsøksstadiet. Temaet for denne oppgaven er de tilfellene hvor den manglende fullbyrdelsen skyldes at handlingen fra begynnelsen av umulig kunne føre til fullbyrdelse; nemlig utjenlige forsøk.3 Til tross for at de generelle forsøksreglene har blitt utviklet og forenklet gjennom årene, har reglene om utjenlige forsøk fått lite ny behandling og de er dermed svært gamle og litt uover-siktlige. Flere av begrepene har en uklar betydning og brukes til tider forskjellig av ulike for-fattere.4 Oppgaven vil forhåpentligvis bidra til å fremheve uklarhetene i begrepsbruken. Straff for handlinger som objektivt sett ikke skaper noen reell fare for skade, kan fremstå ab-surd. Det er derfor nyttig å belyse temaet i et forsøk på å gjøre det mer oversiktlig og for å vurdere det utjenlige forsøkets hensiktsmessighet og rekkevidde (de lege lata og de lege fe-renda). Det vil legges særlig vekt på begrunnelsen for og omfanget av overtro-unntaket. Siden utjenlig forsøk i norsk rett er lite behandlet ut ifra nye perspektiver de siste tiårene, kan det også være interessant å problematisere de norske reglene i et komparativt lys. Generelt sett kan oppgavens mål sies å være å belyse rettstilstanden i norsk rett når det gjelder utjenlige forsøk.

1 Kap. 3, § 1. Straff for forsøk skulle aldri settes høyere enn den straffen som er et trinn lavere enn straffen som

ville ha blitt gitt ved en fullbyrdet forbrytelse. F.eks.: Om en fullbyrdet forbrytelse ville ha gitt bøte-straff, ville forsøksstraff ha vært straffritt.

2 Andenæs (2004) s. 356. 3 F.eks. om noen smugler potetmel i den tro at det er kokain, eller forsøker å skyte noen med en plombert pistol

(uvitende om plomberingen). 4 Det finnes enkelte eksempler fra underrettene på at det straffbare utjenlige forsøkets rekkevidde, misforstås. Se

f.eks. herredsrettens dom sitert av i Rt. 1977 s. 368. Muligens også LG-2000-1747, LB-2011-156335 og TOSLO-2009-203280.

2

1.2 Kildene Utgangspunktet for oppgaven er gjeldende rett etter strl. § 16, men siden reglene om utjenlig forsøk ikke fremgår direkte av ordlyden i lovteksten, vil også andre rettskildefaktorer benyttes i stor grad. Reglene om utjenlige forsøk har vært mer eller mindre uforandrede siden 1842 og har blitt videreført fra kriminalloven til straffeloven av 1902 og videre til straffeloven av 2005.5 Eldre dommer, forarbeider og juridisk teori vil derfor få en del plass i oppgaven. Når det er vanskelig å trekke slutninger kun på bakgrunn av lovtekst, forarbeider eller dom-mer, vil både nyere og eldre juridisk teori bli brukt. Den juridiske teorien som brukes er først og fremst fra Norge og Tyskland, men også Dan-mark og Sverige. Utenlandsk teori er benyttet hyppig i oppgaven fordi norsk juridisk teori gjennomgående er en god del eldre og i stor grad kun basert på forarbeidene til straffeloven av 1902. Selv om mange forfattere nevner utjenlig forsøk, er det få utfyllende fremstillinger. Mye av den norske teorien er dessuten basert på utenlandsk teori (hovedsakelig tysk teori) og jeg har derfor i noen grad forsøkt å gå tilbake til originalkildene den norske teorien er basert på. Begrepene og vurderingstemaene som brukes om utjenlige forsøk, er dessuten tilnærmet lik i de forskjellige landene jeg har hentet kilder fra.

5 SKM 1896, s. 92. NOU 1983: 57, s. 134-135. NOU 1992: 23, s. 83.

3

1.3 Avgrensning I det følgende gis det en kort oversikt over enkelte emner som kan minne om utjenlige forsøk, men som ikke er det og dermed faller utenfor den videre behandlingen i denne oppgaven. Også spørsmål om behandlingen av utjenlige forsøk etter straffeprosessuelle regler, vil bli holdt utenfor oppgaven. 1.3.1 Faktisk uvitenhet (villfarelse) Det er et grunnleggende prinsipp i norsk rett at enhver skal bedømmes ut ifra sin egen faktiske oppfatning av en situasjon slik den fremstod for vedkommende på handlingstidspunktet, jf. strl. § 25, første ledd.6 Det vil si at handlingen bedømmes som om situasjonen var slik den handlende oppfattet den.

Dersom gjerningspersonens uvitenheten ikke endrer synet vårt på handlingens straffverdighet, vil den heller ikke kunne lede til straffrihet.7 Om A heller arsenikk i Bs drikke i den tro at arsenikk har samme virkning som sukker, vil dette være en faktisk uvitenhet som påvirker straffverdigheten. Det er dermed ikke et utjenlig forsøk ettersom A hverken hadde forsett om å skade eller drepe B.8 Dersom A på den annen side vet hvilke skadevirkninger arsenikk kan ha og han likevel ønsker å helle dette i Bs drikke, men ved en feiltakelse tar sukker istedenfor, regnes dette som en faktisk uvitenhet som ikke kommer A til gode etter norsk rett (utjenlig forsøk).9 Det samme gjelder dersom A forveksler offeret for handlingen (B) med en annen (C) og slik ender med å skade eller drepe en annen person (B) enn den han ønsket (såkalt error in persona). 1.3.2 Error in persona og aberratio ictus Om gjerningspersonen rammer personen (målet) han forsøkte å ramme, men dette senere viser seg å være en annen enn han trodde det var, regnes det som en error in persona (personfor-veksling).10 A ser B og i den tro at B er C, skyter han B, men egentlig ønsket han å skyte C. Det er ikke slik at A går fri bare fordi han trodde han skjøt C. Både B og C er strafferettslig

6 jf. Rt. 1983 s. 1268 (Ludder-kjennelsen) s. 1270. 7 Eskeland (2015) s. 309. Strl. § 25 viderefører strl. 1902 § 42 første ledd om at villfarelse om omstendigheter

som betinger straffbarheten, ikke er straffbare, jf. Ot.prp. nr. 90 (2003-2004), s. 428. 8 Eventuelt blir det tale om uaktsom skade/drap. 9 Ot.prp. nr. 90 (2003-2004), s. 428. 10 Frände (2004) s. 148. Rengier (2013) s. 120. Kjent error in persona-sak: Pistorius-saken (”Blade Runner”).

4

like mye verdt og gjerningsbeskrivelsen i straffebudet er oppfylt uavhengig av den rammedes identitet.11 Dersom gjerningspersonen forsøker å treffe det tilsiktede målet, men bommer og ved et uhell treffer et annet objekt eller en annen person kalles det aberratio ictus – forutsatt at gjernings-personen ikke hadde sett for seg feiltreffet som en mulig følge eller ønsket at det skulle skje.12 A skyter mot C, men treffer B. Riktig person er altså identifisert, men handlingen rammer feil person.13 Ved error in persona og aberratio ictus vil et straffebuds objektive gjerningsbeskrivelse være overtrådt og et lovbrudd dermed være fullbyrdet. Derfor regnes hverken error in persona eller aberratio ictus som utjenlig forsøk.14 En gjerningsperson kan for eksempel ikke ”slippe unna med” straff for (utjenlig) forsøk bare fordi han drepte feil person (error in persona) eller bommet på målet og traff noen eller noe annet (aberratio ictus). Objektet er altså ikke utjenlig – det er feil. Ved aberratio ictus bommer gjerningspersonen på målet, men treffer noen eller noe annet. Det er da en tjenlig forsøkshandling (A skyter mot C, men bommer), kombinert med et feiltreff (A treffer B istedenfor). I de tilfellene hvor det angrepne og det forvekslede objektet ikke er likeverdige, er det ikke tale om error in persona. Forvekslingen er da relevant ved bedømmelsen av forsettet. A sky-ter for eksempel en person i den tro at det var en utstillingsdukke. Om A på den annen side skyter en utstillingsdukke i den tro at det er en person, bedømmes handlingen som et utjenlig forsøk. 1.3.3 Imaginære lovbrudd Imaginærlovbrudd kan ligne på både utjenlige forsøk15 og forsøk basert på bruk av overtrois-ke midler.16 Ved et straffbart (utjenlig) forsøk svarer handlingen til et eksisterende straffebud. Selv om det eventuelt ikke var mulig at forsøket kunne føre til et fullbyrdet lovbrudd, er altså hjemmelen

11 (Andenæs (2004) s. 223). Garde (2001) s. 348. LA-2011-67410. 12 Jescheck (1996) s. 313. A vil treffe B og det er ikke likeverdig eller likegyldig for ham å treffe C istedenfor, jf.

Rengier (2013) s. 122, og Pistorius-dommen, s. 3324-3325. 13 Eskeland (2015) s. 309. Rengier (2013) s. 121. Rt. 2000 s. 970. 14 Haugen (2015) s. 28. 15 Se punkt 4.2.1 om putative lovbrudd. 16 Andorsen (1992) s. 465. Andorsen ser forøvrig ut til å mene at overtro-unntaket kommer av at det i de tilfelle-

ne foreligger et imaginært lovbrudd.

5

for straff tilstede og handlingen er som utgangspunkt ulovlig.17 For eksempel ville man drepe et menneske, men ”dreper” et lik; hjemmelen er da strl. § 275, jf. § 16 første ledd.

Se som et eksempel Rt. 1995 s. 1870 (dissens 4-1). A hadde oppgitt uriktige opplysninger til forsik-ringsselskapet sitt om de faktiske forholdene ved en bilskade fordi han fryktet at de riktige opplysninge-ne ikke vil gi han rett på utbetaling av hele forsikringssummen. Forsvareren mente at dette var en ima-ginærforbrytelse, noe Høyesterett avviste med henvisning til at handlingen ble dekket av gjerningsbe-skrivelsen i straffebudet om forsikringsbedrageri, se dommens s. 1872. A ble dømt for forsikringsbedra-geri.

I motsetning til ved utjenlige forsøk, er det ved imaginære lovbrudd snakk om en uvitenhet (villfarelse) angående rettslige forhold (handlingens rettstridighet) og ikke en uvitenhet om de faktiske forholdene.18 Det ”ulovlige” man gjør er overhodet ikke strafferettslig regulert, og man kan derfor ikke straffes, jf. Grunnloven § 96.19 Den handlende er i en slags omvendt rett-slig uvitenhet: vedkommende handler i den tro at den utførte handlingen er ulovlig. Uvitenhe-ten kan gjelde eksistensen av et straffebud eller grensene av det.20 Et eksempel på det første er at en person tror det er ulovlig med seksuell omgang mellom to voksne av samme kjønn. Et eksempel på det andre er at en person kjenner til at incest og lignende er regulert i straffeloven (§§ 312-314), men tror at det også omfatter seksuell omgang med ens eget søskenbarn. Uan-sett hva vedkommende gjør for å utføre ”lovbruddet” er det altså umulig å handle rettsstridig, siden et forbud mot den aktuelle handlingen eller atferden ikke finnes (atferden er altså ikke kriminalisert). Kun å tro at noe som er lovlig er straffbart, kan til tross for den handlendes onde hensikt, aldri i seg selv føre til straffansvar.21 Subjektivt sett har den handlende vist vilje til å begå et lov-brudd (han både tror handlingen er ulovlig og utfører den), men vedkommende har hverken handlet eller (strafferettslig sett) forsøkt å handle i strid med ”en interesse som lovgiver har villet beskytte med straffesanksjon”.22 Det foreligger altså ingen alminnelig fare for skade og handlingen (det antatte lovbruddet) er innenfor den alminnelige handlefriheten. Det imaginæ-re lovbruddet er derfor både straffritt og lovlig.23

17 Bratholm (1980) s. 339. 18 Skeie (1946) s. 279. 19 Andenæs (2004) s. 355. Andorsen (1998) s. 589. Mæland (1995) s. 70. Skeie (1946) s. 338. 20 Jescheck (1996) s. 533. 21 Andorsen (1998) s. 589. 22 Mæland (1995) s. 70. Andenæs (2004) s. 355. 23 Skeie (1946) s. 286.

6

1.3.4 Forsøk på forsøk Spørsmålet om straff for forsøk på forsøk dukker opp fordi straffelovens generelle forsøksbe-stemmelse, § 16, ikke har noe unntak for de paragrafene som direkte kriminaliserer forsøks-handlinger.24 Hvis et lovbrudd regnes som fullbyrdet allerede ved utførelsen av en forsøks-handling, vil det dermed regnes som et forsøk på forsøk om noen forsøker å fullbyrde lov-bruddet. Men siden det ikke vil være noe stadium mellom forberedelse og fullbyrdelse dersom lovbruddet regnes som fullbyrdet allerede ved forsøkshandlingen, vil det ikke være mulig å bli straffet for forsøk på (utjenlig) forsøk.25 Det er uttrykkelig uttalt i forarbeidene til den nye straffeloven at forsøk på forsøk ikke straffes.26 (For øvrig nevnes det samme sted at forsøk på å gjennomføre en straffbar forberedelseshandling derimot kan straffes).

Spørsmålet om forsøk på forsøk kan straffes har vært omstridt i juridisk teori.27 I Rt. 1989 s. 4 holdt Høyesterett det åpent om det var mulig å straffe noen for forsøk på strl. 1902 § 168 (forsøk på falsk an-klage).

Det vil heller ikke være aktuelt med straff for forsøk på overtredelse av strl. § 16 i kombina-sjon med et annet straffebud. Altså kan man for eksempel ikke straffes for forsøk på drapsfor-søk. Dette gjelder enten forsøket er tjenlig eller utjenlig. Løsningen blir i stedet enten å straffe forberedelsen til lovbruddet (i de tilfeller hvor forbere-delseshandlingen er straffbar),28 eller (om mulig) å anse handlingen i seg selv som en straffbar forsøkshandling.

Se LB-2012-40854 hvor spørsmålet om forsøk på forsøk ble nevnt.29 C bestilte hydrogenperoksid for A, som skulle bruke dette for å tilvirke sprengstoff. Hydrogenperoksidet ble byttet ut med vann av politiet. A kom aldri så langt som til å prøve å lage sprengstoffet og kunne derfor ikke straffes for mer enn for-søk. Og siden C aldri fikk det riktige stoffet, kunne han bare dømmes for forsøk på medvirkning til til-virkingen av sprengstoffet. Lagmannsretten uttalte at dette ikke betydde at Cs kjøp skulle anses ”som et straffritt «forsøk på forsøk»”; det var i så fall heller et utjenlig forsøk.

24 Frøberg (2012a) s. 60 og 63. Eksempler på paragrafer som direkte kriminaliserer forsøk: vegtrafikkloven § 21

første ledd (fyllekjøring), luftfartsloven § 6-11 første ledd, lakse- og innlandsfiskloven § 15 første ledd, jern-baneloven § 3 a første ledd.

25 Bratholm (1980) s. 334 og 335. Ot.prp. nr. 90 (2003-2004), s. 416. NOU 2003: 18, s. 79. Ot.prp. nr. 61 (2001-2002), s. 140. NOU 1992: 23, s. 82. Rt. 1979 s. 1408 s. 1409-1410.

26 Ot.prp. nr. 90 (2003-2004), s. 416. 27 Rt. 1989 s. 4 s. 5. Eskeland ser i tidligere utgaver ut til å mene at forsøk på forsøk kan straffes, se (2013) s.

238-239, sml. (2015) s. 230, sml. også Matningsdal (2015b) s. 486. 28 Eksempler på straffbare forberedelseshandling: strl. §§ 133 (terrorforbund), 191 a (befatning med våpen eller

eksplosiver i den hensikt å begå en straffbar handling) og 369 (pengefalsk). 29 Saken be anket til Høyesterett og er gjengitt i Rt. 2013 s. 789, se mer i oppgavens punkt 4.5.

7

1.4 Videre fremstilling For å gi en bedre forståelse av utjenlig forsøk og som et bakteppe til problematiseringen av norsk rett, vil oppgaven først gi en oversikt over den subjektive og den objektive teorien. Der-etter er det nødvendig med en kort presentasjon av de generelle forsøksreglene. I oppgavens del fire, gis det en oversikt over reguleringen av utjenlig forsøk i norsk rett, herunder hva som ligger i begrepet utjenlig forsøk, samt rekkevidden av begrepet og hvordan spørsmål om utjenlig forsøk er løst i rettspraksis og juridisk teori. I oppgavens femte del sammenlignes den norske reguleringen av utjenlig forsøk med dansk, svensk og tysk rett. Avslutningsvis vil den norske løsningen vurderes og problematiseres.

8

2 Subjektiv og objektiv forsøksteori Når det kommer til begrunnelsen for å straffe forsøk, er det to grunnoppfatninger: den subjek-tive teorien og den objektive teorien.30 Etter den subjektive teorien legges det avgjørende vekt på gjerningspersonens forestillinger om tjenligheten og hans vilje til å fullbyrde lovbruddet, mens det etter den objektive teorien er viktig med et i utgangspunktet tjenlig objekt og en ob-jektivt sett farlig forsøkshandling.31 Forskjellen mellom teoriene er kort sagt at den subjektive teorien anser at faren for fullbyrdelse kommer til uttrykk ved forsettet, mens den objektive teorien anser faren for å komme til uttrykk ved selve forsøkshandlingen. Formålet med teorie-ne er å gi et svar på det moralfilosofiske spørsmålet om hvordan man rettferdiggjør å straffe en handling som ikke er et fullbyrdet lovbrudd.32 Som et bakteppe til behandlingen av utjenlig forsøk (inkludert problematiseringen av norsk rett), vil det i det følgende bli gitt en oversikt over de to teoriene. 2.1 Subjektiv teori Etter norsk rett legges et overveiende subjektivt prinsipp til grunn.33 Det er dette prinsippet som er grunnlaget for at både relativt og absolutt utjenlige forsøk straffes.34 I utgangspunktet vil enhver handling som foretas med forsett om å begå et lovbrudd, være straffbar etter en ren subjektiv teori.35 I norsk rett er likevel ikke viljen i seg selv nok til å be-grunne straffbarheten: Forsettet må også ha gitt utslag i en iverksettelseshandling som leder mot fullbyrdelsen av et lovbrudd. Viljen er da straffverdig fordi den i lys av handlingen som er begått, krenker loven og er egnet til å ryste allmennheten.36 Det er ikke det at man tenker på å drepe noen som er rystende nok til å fortjene straff, men det at man har tatt skritt i retning av å virkeliggjøre tanken, f.eks. ved å knivstikke noen eller ved å blande gift i maten til noen. Om slike forsøk skulle gå ustraffet, ville det kunne oppfattes som støtende.

30 Skeie (1946) s. 286. 31 l.c. 32 Wennberg (2010) s. 108. 33 Rt. 2004 s. 598, avsnitt 35. Rt. 1984 s. 1320 (352-84) s. 1324. SKM 1896, s. 92. 34 Eskeland (2015) s. 222. Andorsen (1990) s. 542-543. 35 Strl. § 16 første ledd, første alternativ. Wennberg (2010) s. 11. Teorien går likevel ikke så langt i praksis, se

Torp (1905/2010) s. 507. Den tyske dommen i BGHSt 11, 268, ble behandlet etter en ren subjektiv teori: Tre innbruddstyver avtalte å stoppe eventuelle forfølgere samme hva og tok med skytevåpen. Ved en villfarelse skjøt A B fordi han trodde at B var en forfølger. B ble dømt for medvirkning til drapsforsøk fordi han hadde vært med på planene om at alle forfølgere skulle skytes. Han måtte dermed stå til ansvar for at noen ble skutt (psykisk medvirkning), selv om det ved en tabbe ble ham selv.

36 Husabø (1998) s. 651.

9

Derfor omfattes også utjenlige forsøk. Gjerningspersonens forbryterske vilje er i utgangs-punktet like sterk enten forsøket er tjenlig eller utjenlig og det kan i mange tilfeller bero på en tilfeldighet at forsøket er utjenlig.37 Altså må både subjektive og objektive elementer foreligge for å kunne bedømme handlingen på riktig grunnlag. Sånn sett begrunnes straffansvaret for forsøkshandlinger snarere etter en kombinasjon av den subjektive og den objektive teorien, hvilket kan leses ut ifra strl. § 16, første ledd, ved formuleringene ”har forsett om” og ”foretar noe som leder direkte mot utfø-ringen”.38 Viktigheten av å vektlegge både de subjektive og de objektive elementene ved for-søkshandlingen, kan illustreres ved følgende eksempel: A forsøker å bryte seg inn i et hus, men blir tatt på fersk gjerning. Handlingen vil da objektivt sett se ut som et straffbart inn-bruddsforsøk, men om man så får vite at A var i en nødrettssituasjon (strl. § 17) og hensikten med innbruddet var å berge livet, er det subjektivt sett ikke tale om et straffbart innbruddsfor-søk. En ren subjektiv teori ville, på bekostning av grensen mot forberedelseshandlingene, ha utvi-det området for forsøkets straffbarhet kraftig sammenlignet med rettssituasjon de lege lata.39 Også skillet mellom forsøk og fullbyrdet lovbrudd ville ha blitt hvisket ut, ettersom den retts-fiendtlige viljen (begrunnelsen for straff) er den samme i begge tilfeller. Motstandere av den subjektive teorien, har tradisjonelt argumentert at man etter denne teorien er nødt til å straffe en som bruker overnaturlige midler i et forsøk på å begå et lovbrudd.40 Mot dette kan det argumenteres at straffebudene kun tar sikte på de naturlige (ontologisk mulige) midlene man kan ta i bruk for å bryte loven – altså ikke overtroiske midler.41 Det vil dessuten teknisk sett være den overnaturlige kraften, for eksempel i form av en gud eller demon, som vil være den egentlige gjerningspersonen ved mange av de overtro-baserte forsøkene, mens den som brukte det overtroiske middelet (f.eks. ”kastet en forbannelse”) ville ha vært en slags bakmann.42 Straffriheten for overtro-baserte forsøk kan begrunnes rettspolitisk, ved at straff for slike forsøk hverken er nødvendig for å avskrekke andre fra å begå disse handlingene, eller for å hindre at allmennheten mister tilliten til rettssystemet.43

37 NOU 1992: 23, s. 83. 38 Husabø (1998) s. 651. 39 Jescheck (1996) s. 513 og 519. 40 Feuerbach (1812) s. 44. 41 Ørsted (1817) s. 153. 42 Hepp (1836) s. 258. 43 Eskeland (2015) s. 222.

10

Det kan også anføres at så lenge en person kun har utført en handling som under alle omsten-digheter er ufarlig, slik som å be, har man heller ikke noe bevis for en eventuell forbrytersk vilje (eller enda mindre for et straffbart forsøk).44 Om noen skal straffes kun basert på den onde viljen, vil det kunne fremstå som et maktovergrep siden det ikke er noe som for omver-denen gir uttrykk for den handlendes forbryterske vilje.45 Dessuten kan mange hverdagslige handlinger fremstå som at de potensielt vil lede til utføringen av et lovbrudd,46 og en løsning basert på en ren subjektiv teori vil derfor også kunne problematiseres i forhold til legalitets-prinsippet, som krever at straffbare handlinger er spesifisert.47 2.2 Objektiv teori Også den objektive teorien bygger på subjektive elementer ved at farebedømmelsen avhenger av gjerningspersonens fullbyrdelsesforsett, men ettersom forsettet i utgangspunktet er det samme ved forberedelse, forsøk og fullbyrdelse, trenger man i tillegg en avgrensning gjennom ytre (objektive) tegn.48 Den objektive handlingen ses som et bevis på gjerningspersonens onde vilje og den potensielle skaden han ønsket å frembringe.49 Straffverdigheten ligger dermed ikke i den onde viljen (forsettet), men iverksettelseshandlingen og dennes nære fare for å opp-fylle gjerningsbeskrivelsen i et straffebud.50 (Det er en fare fordi handlingen innebærer en delvis realisering av lovbruddet).51 Graden av faren som virkeliggjøres ved forsøkshandlingen, brukes som målestokk for be-dømmelsen av om det foreligger et straffbart forsøk eller ei.52 Denne bedømmelsen foretas ex ante (”på forhånd”), sett fra en alminnelig, objektiv iakttagers perspektiv.53 Det betyr at for-søket er straffritt dersom en tilskuer som visste hva gjerningspersonen forsøkte, ikke kunne tro at handlingen ville lede til fullbyrdelse av det aktuelle lovbruddet.54 Når noen har gått til det steget å utføre en handling som leder mot fullbyrdelsen av et lovbrudd, kan dette anses

44 Skeie (1946) s. 290. Torp (1905/2010) s. 508. 45 Både en ren subjektiv og en ren objektiv teori, kan fremstå som et inngrep i rettssikkerheten og individets

handlefrihet, se Husabø (1998) s. 651. 46 F.eks. kjøp av brekkjern, finlandshette eller fyrstikker og bensin (sml. med dansk rett, punkt 5.1.1). 47 Husabø (1998) s. 651. 48 Jescheck (1996) s. 513. 49 Ørsted (1817) s. 155. 50 Etter en ren objektiv teori vil forsettet overhodet ikke ha betydning for straffbarheten. 51 Torp (1905/2010) s. 505 flg. 52 Maurach (2014) s. 87. 53 Rengier (2013) s. 174-175. 54 l.c. Og Maurach (2014) s. 87.

11

som en krenkelse av den ytre retten (loven staten skal beskytte), og dermed begrunne bruk av straff.55 Det objektive farebegrepet ble kritisert av Straffelovkommisjonen av 1885. De mente at der-som straff forutsetter at det foreligger en fare for fullbyrdelse, vil ingen typer forsøk medføre straff fordi objektiv ”Fare altid [er] en Fiktion”.56 De uttalte at ”fare” kun betyr sannsynlighe-ten for ”at det frygtede kan indtræde og beror alene paa manglende Kjendskab til de forskjel-lige Betingelsen, hvoraf Resultatet afhænger".57 Som et eksempel nevnte de at om noen avfy-rer et gevær som har en rekkevidde på 100 meter, vil det fremstå farlig fra 1000 meters hold for en uten kjennskap til rekkevidden, mens en som kjenner geværets rekkevidde ikke vil anse situasjonen farlig selv om avstanden kun er 101 meter. Man kan også kritisere at den objektive teorien krever at gjerningspersonen handler forsettlig, men allikevel ikke godtar at det legges vekt på hva gjerningspersonen trodde var mulig (slik som for eksempel om gjerningspersonen trodde at sukker var like giftig som arsenikk).58

Siden relativt utjenlige forsøk er straffbare etter den objektive teorien, til tross for at forsøkshandlingen objektivt sett er ufarlig,59 burde en objektiv forsøksteori muligens også straffe forberedelseshandlinger ettersom en handling objektivt sett er like farlig på forberedelsestidspunktet som på forsøkstidspunktet. Den handlende kan like gjerne tre tilbake fra et forsøk som fra en forberedelse. Når forberedelseshand-linger likevel ikke er straffbare, blir farebegrepet litt teoretisk.

Gjerningspersonen straffes ikke for akkurat hva som skjer, men for hva som kunne ha skjedd (hypotetisk, men sannsynlig og ontologisk sett mulig). Derfor er utjenlige forsøk straffbare hvis utjenligheten beror på en tilfeldig omstendighet.60 I utgangspunktet straffes relativt utjen-lige forsøk også etter den objektive teorien, mens absolutt utjenlige forsøk i utgangspunktet er straffrie.61 Dermed kan man for eksempel ikke straffes for tyveriforsøk dersom gjenstanden man ville stjele aldri var der man forutsatte (for eksempel i et bestemt pengeskap eller et mu-seum).

55 Feuerbach, sitert Ørsted (1817) s. 151 og Wennberg (2010) s. 109. 56 Samme syn: von Buri, sitert Skeie (1946) s. 290. 57 SKM 1896, s. 91, fotnote 4. 58 Wennberg (2010) s. 111. 59 Skeie (1946) s. 289. 60 Frände mener det er fordi forsøket da faktisk ikke er utjenlig, se Frände (2004) s. 267. 61 Jescheck (1996) s. 513.

12

3 Forsøkshandlingen: Definisjon og vilkår

§ 16. Forsøk

Den som har forsett om å fullbyrde et lovbrudd som kan medføre fengsel i 1 år eller mer, og som foretar

noe som leder direkte mot utføringen, straffes for forsøk, når ikke annet er bestemt.

Den som frivillig avstår fra å fullbyrde lovbruddet eller avverger at det blir fullbyrdet, straffes likevel ikke for

forsøk.

Et grunnvilkår for straff er at det foreligger en formell lovhjemmel, jf. Grunnloven § 96 første ledd, ”Ingen kan dømmes uten etter lov...”.62 Ved forsøksbestemmelsen utvides det straffbare området i forhold til gjerningsbeskrivelsen i det enkelte straffebudet.63 Forsøk på lovbrudd som kan gi fengsel i ett år eller mer, er gjort straffbare på generelt grunnlag i strl. § 16 første ledd. Spørsmålet om når et fullbyrdet forsøk foreligger, må tolkes konkret etter det enkelte straffebudet.64 Siden det etter Grunnloven er tilstrekkelig at lovhjemmelen etter en alminnelig språklig forståelse dekker den aktuelle handlingen, holder den generelle forsøksbestemmelsen også som lovhjemmel for utjenlige forsøk, til tross for at dette ikke er spesifisert i paragra-fen.65 Gjerningspersonen har ikke kommet så langt som til et fullbyrdet lovbrudd, men har gått forbi den straffrie forberedelsen.66 Utføringen av en straffbar handling er påbegynt med et forsett67 om at utføringen skal lede til et fullbyrdet lovbrudd, men uten å oppfylle alle elementene i straffebudets gjerningsbeskrivelse.68 Det strafferettslige begrepet forsøk forutsetter at hand-lingen mislykkes og gjerningspersonens mål ikke oppnås. Strafferettslige forsøk er sånn sett alltid mislykkede.

62 Grl. §§ 76 flg. EMK art. 7. Se også strl. § 14. 63 Matningsdal (2015b) s. 6. 64 Forsøk på lovbrudd som gir mildere straff enn ett års fengsel, straffes dersom dette er særskilt bestemt, jf. strl.

§ 1. F.eks. vegtrafikkl. § 22, første ledd (promillekjøring), jf. § 31, første ledd, første og tredje punktum. Skeie (1946) s. 283. Vurderingen og den videre grensedragningen ligger til domstolene.

65 Eskeland (2015) s. 100. 66 Sml. punkt 5.1.1 om dansk rett. 67 Om ikke noe annet er bestemt, straffes ikke uaktsomme forsøk, jf. formuleringen ”Den som har forsett...”.

Ot.prp. nr. 90 (2003-2004), s. 414. Eskeland (2015) s. 221. Bratholm (1980) s. 335. Rt. 2010 s. 1195 avsnitt 10. Frøberg (2012a) s. 50 og 285 (Frøberg mener at Høyesterett må ha oversett at de i Rt. 2011 s. 1455 døm-te gjerningspersonen for uaktsomt forsøk). Uaktsomme forsøk kan evt. straffes etter andre straffebud pga. fa-ren handlingen medførte.

68 Ot.prp. nr. 90 (2003-2004), s. 413.

13

To grunnvilkår må være oppfylte for å kunne straffe noen for forsøk: ett subjektivt og ett ob-jektivt. For det første må lovbryteren ha hatt et fullbyrdelsesforsett (”...har forsett om å full-byrde et lovbrudd...”) og for det andre må han ha gjort noe som leder mot fullbyrdelsen av lovbruddet (”...foretar noe som...”), jf. strl. § 16, første ledd.69 Vilkårene er kumulative; det holder altså ikke at kun ett av dem er oppfylt. Dette er for å hind-re at enhver forbrytersk tanke, uttalelse eller handling som kan oppfattes som begynnelsen på et lovbrudd, skal føre til at en person straffes. En slik praksis ville ha vært meget inngripende samtidig som det gjerne er langt mellom ord og handling. Fullbyrdelsesforsettet må dekke alle delene av gjerningsbeskrivelsen i det aktuelle straffebu-det og må foreligge i gjerningsøyeblikket – det vil si når iverksettelseshandlingen utføres.70 Det sentrale er at forsettet strekker seg lengre enn forsøkshandlingen, altså at forsettet omfat-ter fullbyrdelse av lovbruddet.71 Dette kan riktignok være vanskelig å bevise og må ses i nær sammenheng med handlingen; nemlig det objektive vilkåret. Sammenhengen mellom de subjektive og objektive sidene er også viktig når man vurderer om handlingen kun er en forberedelse til et lovbrudd eller om den nedre grensen for straffbart forsøk er overtrådt.72 Handlingen går fra å være en straffri forberedelseshandling til å bli et straffbart forsøk når gjerningspersonens opptreden viser ”at nå er forberedelsenes og overvei-elsenes tid forbi, nå skrider han til verket”.73 Med andre ord må det i tillegg til forsettet være noe som i det ytre hendelsesforløpet viser tegn til at lovbruddet er påbegynt. Hva som regnes som en forberedelseshandling og hva som regnes som et forsøk må vurderes konkret.74 For handlinger med en strafferamme på minst ett års fengsel (tidligere kalt ”forbrytelser”), har skillet den betydning at gjerningspersonen går fri om ikke den nedre grensen for forsøket er overtrådt (med mindre forberedelsen er straffbar i seg selv).75 For handlinger som tar sikte på å fullbyrde et lovbrudd med en lavere strafferamme enn ett års fengsel (tidligere kalt ”forseel-ser”) er skillet uviktig ettersom både forberedelse og forsøk i slike tilfeller er straffritt.76 Gjer-ningspersonen behøver ikke å ha begynt på den handlingen straffebudet beskriver, men må

69 Andenæs (2004) s. 348. Ot.prp. nr. 22 (2008-2009) s. 397. 70 Rt. 1995 s. 1870, s. 1872. Eskeland (2015) s. 307. Bratholm (1980) s. 335. 71 Eskeland mener det kan sies at det kreves et subjektivt overskudd også for straffebud som retter seg mot for-

søkshandlinger i medhold av strl. § 16, siden det kreves fullbyrdelsesforsett uten krav om at lovbruddet er fullbyrdet, se (2015) s. 309. Motsatt: Andenæs (2004) s. 241.

72 Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) s. 415. 73 Andenæs (2004) s. 347. 74 Husabø (1999) s. 281. 75 Bratholm (1980) s. 330. 76 l.c.

14

etter en helhetsvurdering synes å ha foretatt seg noe som gjør at han har kommet nær nok til å fullbyrde lovbruddet, slik at det er naturlig å si at forsøkstidspunktet er passert.77 I helhetsvur-deringen legges det blant annet vekt på hvor mye som står igjen før lovbruddet er fullbyrdet, den psykologiske forskjellen mellom det som allerede er gjort og det som står igjen, og hva gjerningspersonen foreløpig har foretatt seg.78 At en person for eksempel skaffer seg verktøy som skal brukes til et innbrudd, holder ikke for å kunne si at den nedre grensen for straffbart forsøk er overtrådt. Gjerningspersonen må også foreta seg noe mer i relativt umiddelbar tidsnærhet, jf. formuleringen ”lede direkte til utfø-ringen” i strl. § 16 første ledd.79 Til nå har det blitt gitt en bakgrunn for behandlingen av oppgavens tema; utjenlig forsøk. I det følgende behandles rettstilstanden for utjenlige forsøk etter norsk rett.

77 Slettan (1997) s. 112. 78 l.c. Andorsen sitert i Eskeland (2015) s. 231. Andenæs (2004) s. 348. Rt. 1939 s. 890 (Loft-kjennelsen), Rt.

1995 s. 17 (Parykkpyroman). Andre momenter som har blitt lagt vekt på i rettspraksis og juridisk teori er f.eks. sannsynligheten for fullbyrdelse, og gjerningspersonens subjektive forhold.

79 Andenæs (2004) s. 348. Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) s. 414.

15

4 Utjenlig forsøk 4.1 Definisjon Forskjellen mellom forsøk og utjenlig forsøk kan illustreres ved følgende eksempel: A ønsker å ta livet av B. Planen til A er å helle gift i Bs drikke – noe han så gjør. B smaker derimot ikke på drikken fordi han synes den lukter rart. A kan etter dette straffes for drapsfor-søk, jf. strl. § 275, jf. § 16. Om det i ettertid skulle vise seg at A hadde tatt feil av giften og noe ufarlig (for eksempel vann eller potetmel), kan A straffes for utjenlig forsøk på drap etter de samme paragrafene. Hovedregelen er at også utjenlige forsøk rammes av strl. § 16 og dermed er straffbare.80 Det følger av tolkningen av følgende formulering i § 16 første ledd: "Den som har forsett om å fullbyrde et lovbrudd ... og som foretar noe som leder direkte mot utføringen...". Denne for-muleringen kan tolkes dithen at den for det første krever at gjerningspersonen må ha hatt et fullbyrdelsesforsett, og for det andre at det er gjerningspersonens egen forestilling av forsø-kets tjenlighet som er avgjørende. I utgangspunktet kunne man tenke seg at ethvert feilslått81 forsøk regnes som et utjenlig for-søk ettersom man i ettertid (ex post) kan se at forsøket aldri hadde forutsetninger for å lyk-kes.82 Dette er ikke tilfellet. Hvis noen utfører en handling som de subjektivt sett tror kan lede til et gitt resultat, men som objektivt sett ikke kan lede til målet er det et utjenlig forsøk.83 Gjerningspersonen iverksetter da en handling som ville ha kunne ført til et fullbyrdet lovbrudd om visse omstendigheter forelå, i den tro at omstendighetene (forutsetningene for fullbyrdel-se) faktisk er tilstede. For eksempel dersom noen skyter mot en annen i den tro at han har ku-ler i pistolen, men den viser seg å være tom. Utjenligheten kan enten skyldes at objektet handlingen er rettet mot er utjenlig, at middelet som brukes for å utføre handlingen er utjenlig, eller at et utjenlig middel rettes mot et utjenlig objekt.84 Denne objektive umuligheten (utjenligheten) vurderes ex post som enten utelukket på grunn av tilfeldige eller uforutsette omstendigheter (relativt utjenlig) – eventuelt uflaks sett 80 Eskeland (2015) s. 221. Dette ble regulert direkte i kriminal. kap. 3, § 4. 81 Dvs. en fullbyrdet forsøkshandling som ikke ledet til fullbyrdelse av lovbruddet (f.eks.: gjerningspersonen

skjøt, men bommet). 82 Andenæs (2004) s. 352. 83 Bratholm (1980) s. 337. Gjerningsbeskrivelsen i straffebudet kan da ikke oppfylles, enten av faktiske (A prø-

ver å drepe B som allerede er død) eller rettslige grunner (putativlovbrudd). 84 Røstad (1993) s. 242. Andenæs (2004) s. 352. Eks. på det siste: Gjerningspersonen avfyrer et ”dødelig” skudd

mot et lik, med et uladd våpen, se Kühl (2005) s. 423.

16

fra gjerningspersonen sin side – eller på grunn av den manglende ontologiske muligheten for fullbyrdelse (absolutt utjenlig).85 En utjenlig forsøkshandling behøver altså ikke å medføre en objektiv fare for at et lovbrudd skal bli fullbyrdet.86 Dette nevnes blant annet i Rt. 1984 s. 1320 (352-84) på side 1321 hvor førstvoterende uttaler at ”...forholdet er straffbart, selv om forsøket ikke kunne lykkes”.87 I Rt. 1932 s. 1034 (Takstein-dommen) ble det med henvisning til lovens forarbeider uttalt at straff-barheten av et forsøk ikke avhenger av ”...om handlingen i sig selv var tjenlig, men alene av om den av angjeldende ansaaes for tjenlig”.88 Utjenlig forsøk har vært straffbart etter norsk rett siden kriminalloven 1842, se kap. 3, § 4.

Straffelovkommisjonen av 1885 vurderte den løsningen at utjenlige forsøk kun skulle straffes dersom gjerningspersonen ved en tilfeldighet hadde valgt et utjenlig fremfor et tjenlig middel eller objekt, emn valgte å opprettholde rettstilstanden89 Det subjektive prinsippet kom til uttrykk gjennom formuleringen ”tilsigtedes paabegyndt” i strl av 1902 § 49 første ledd. Straffbarheten av utjenlige forsøk ble også videreført i strl. av 2005 fordi Straffelovkommisjonen av 1980 mente straffverdigheten ved et utjenlig forsøk ”normalt” er lik som ved andre forsøk, og utjenlige forsøk burde dermed ”rammes på linje med andre forsøk”.90 De ønsket også å videreføre unntaket om at utjenlige forsøk basert på ren overtro, er straffritt.91

85 Bratholm (1980) s. 337. 86 NOU 1992: 23, s. 83. 87 A og B forsøkte å koke sammen et narkotikum. Stoffene som ble brukt kunne umulig føre frem til et ulovlig

stoff. Det var dermed troen på fremstillingsforsøkets suksess som gjorde handlingen straffbar. 88 SKM 1896, s. 93. 89 ibid., s. 92. 90 NOU 1983: 57, s. 134 og 135. Se også NOU 1992: 23, s. 83. 91 l.c.

17

4.2 Ulike typer utjenlighet Som nevnt i innledningen, er det mange begreper som brukes for å forklare utjenlige forsøk. Utjenlige forsøk kan deles inn i to grupper: relativt utjenlige forsøk og absolutt utjenlige for-søk.92 Innenfor disse gruppene kan utjenligheten enten skyldes middelet eller objektet. Det er disse sentrale begrepene som i det følgende skal klargjøres og forklares nærmere. 4.2.1 Relativt utjenlig og absolutt utjenlig forsøk Skillet mellom relativt og absolutt utjenlige forsøk stammer fra den objektive teorien,93 men har blitt lagt til grunn i norsk rett over lang tid.94 Allikevel er det fortsatt ingen skarp grense mellom relative og absolutte utjenlige forsøk, noe som kanskje heller ikke er nødvendig etter norsk rett med tanke på at både relativt og absolutt utjenlige forsøk rammes av strl. § 16 første ledd, jf. formuleringen ”har forsett om å fullbyrde”.95 Om noen forsøker å skyte en annen med en lekepistol eller med et tomt gevær, er handlingen absolutt utjenlig fordi forsøket aldri kunne ledet til et fullbyrdet lovbrudd. Dersom geværet i stedet var ladet med feil ammunisjon slik at det ikke fyrer av, geværet låser seg og det blir umulig å fyre av, eller offeret er utenfor våpenets rekkevidde, er forsøket rela-tivt utjenlig. Kun særskilte omstendigheter gjorde at forsøket mislyktes. Hadde de konkrete omstendighetene vært litt annerledes, kunne det relativt utjenlige forsøket ført til et fullbyrdet lovbrudd.96 Det vil være tilfellet om noen forsøker å sprenge i stykker en bygning, men fordi sprengstoffet som brukes er fuktig, tar det ikke fyr og bygningen blir stå-ende. Hadde sprengstoffet vært tørt, ville forsøket i utgangspunktet ha kunne blitt fullbyrdet. Det er altså ikke middelet i seg selv som er utjenlig i den gitte situasjonen, men måten gjer-ningspersonen prøver å bruke middelet på.97 Absolutt utjenlige forsøk kan derimot under ingen omstendighet føre til målet.98 Gjernings-personen forsøker for eksempel å ”ta livet av” et lik eller forgifte noen med et ufarlig stoff.

92 Rt. 2004 s. 598 med henvisning til Bratholm (1980) s. 337 i avsnitt 35. 93 Fra Mittermaier, se Wennberg (2010) s. 47. Opprinnelig var det snakk om konkret og abstrakt utjenlighet. Von

Buri kritiserte skillet fordi han mente at det ikke er noen forskjell på ”ingenting” og ”overhodet ingenting”, sitert Wennberg (2010) s. 68.

94 Siden kriminalloven kap. 3, § 4 (begrepene brukes ikke direkte). SKM 1896, s. 91-92. 95 Bratholm (1980) s. 337. SKM 1896, s. 92. 96 Torp (1905/2010) s. 514. 97 Mittermaier, sitert von Hippel (1971) s. 415, fotnote 6. 98 Også kalt ”helt utjenlig” i flere eldre dommer. Bratholm (1980) s. 337.

18

Saken er altså at middelet eller objektet i seg selv fra begynnelsen av gjorde fullbyrdelse umu-lig.99 Fordi det er såpass vanskelig å oppdage absolutt utjenlige forsøk, er det sjeldent at de straf-fes.100

Men det er likevel flere saker hvor dette har kommet opp i praksis.101 På grunn av den manglende objektive faren absolutt utjenlige forsøk representerer, har flere i den juridiske teorien fremholdt at man bør være tilbakeholden med å straffe slike forsøk.102 I forarbeidene til den gamle straffeloven ble det påpekt at begrunnelsen for å straffe absolutt utjenlige forsøk er at man kan komme borti tilfeller hvor det vil fremstå urimelig om gjer-ningspersonen går straffri.103 Straffelovkommisjonen mente at siden det er mulig å gi en lave-re straff eller å se bort fra straff dersom tilfellet ikke er grovt nok, var det ikke noen fare for at straffbarheten gikk for langt.104 Forøvrig kan det nevnes at dersom absolutt utjenlige forsøk ikke var straffbare, ville fortsatt flere av disse forsøkshandlingene kunne straffes etter andre regler, dog i mange tilfeller trolig med en betydelig lavere strafferamme.105 Det finnes også typer av utjenlige forsøk som kan sies å være absolutt utjenlige, men som ofte ikke eller overhodet ikke, er straffbare; nemlig henholdsvis putative lovbrudd106 og forsøk på lovbrudd ved bruk av overtroiske midler. I juridisk teori brukes begrepet putativlovbrudd litt om hverandre med imaginærlovbrudd.107 Sikkert er det uansett at begge situasjonene gjelder en form for uvitenhet. Mens det imaginære lovbruddet kun krenker moralen og forsettet dermed er strafferettslig irrelevant, krenker det putative lovbruddet et straffebud og forsettet er dermed relevant.108

99 NOU 1992: 23, s. 83. Ot.prp. nr. 90 (2003-2004), s. 198. 100 Bratholm (1980) s. 337. 101 F.eks. Rt. 1947 s. 346 (abortforsøk av kvinne som ikke var gravid), Rt. 1993 s. 916 (oppbevarte og fikk en

bekjent til å transportere en pakke koffein i den tro at det var amfetamin) og Rt. 2004 s. 598 (medvirkning til hvitvasking av penger som ikke eksisterte).

102 F.eks. Stigen (2011) s. 158. 103 SKM 1896, s. 91. F.eks. dersom A ved en forveksling tar sukker istedenfor arsenikk, eller skyter en stubbe i

den tro at det er B, jf. s. 92. 104 ibid., s. 93. 105 F.eks. ordensforstyrrelse (strl. § 181) eller et faredelikt (f.eks. uforsiktig omgang med skytevåpen eller eks-

plosiver, strl. § 188). 106 Andorsen (1992) s. 464. I romersk rett ble begrepet brukt om noen som feilaktig tror at noe som ikke finnes,

eksisterer, jf. Berger (2008) s. 662. 107 Andorsen (1992) s. 464-465. Andorsen (1998) s. 589. Andenæs (2004) s. 355. Skeie mener at skillet ikke er

heldig siden det i begge tilfeller er snakk om en innbilning, se Skeie (1946). Skeie og Andorsen bruker be-grepet putativlovbrudd om en type utjenlige forsøk, og det er slik begrepet benyttes i denne oppgaven.

108 Skeie (1946) s. 279.

19

Noe av det spesielle ved putativlovbruddene, er at handlingsforløpet ikke avbrytes eller mis-lykkes:109 Gjerningspersonen fullfører en handling i den tro at den er ulovlig, men så viser det seg i ettertid at han har tatt feil av faktiske omstendigheter som betinger straffbarheten.110 For eksempel om A stjeler en sykkel i den tro at den tilhører B, men oppdager senere at det var hans egen sykkel. Ut ifra ordlyden i strl. § 321 (tyveri) første ledd, dekkes ikke denne hand-lingen siden sykkelen ikke tilhører ”en annen”. Allikevel vil det avgjørende være at gjer-ningspersonen selv trodde at gjenstanden tilhørte ”en annen”.111 Etter det subjektive forsøksprinsippet straffes putativlovbrudd (som forsøk) så lenge gjer-ningspersonen har gått ut over den alminnelige tillatte risiko eller regnet med å fremkalle stør-re risiko enn tillatt.112 4.2.2 Utjenlig objekt (mål) Når man snakker om et utjenlig objekt, er det tale om målet for den ulovlige handlingen, det vil si tingen eller personen forsøkshandlingen rettes mot. Det vil være objektet som medfører utjenligheten dersom A stikker hånden i lommen på B for å stjele hva enn som måtte være der (X), men lommen er tom (målet for handlingen er X, men siden X ikke er der, er forsøket på å ta X, utjenlig).113 Det samme gjelder om A bryter seg inn hos B for å stjele en bestemt gjen-stand, men denne gjenstanden ikke er der. (Eller hvis A tror han stjeler B sin ting, mens det senere viser seg at det var As egen ting). Det kan være flere grunner til at et objekt anses utjenlig. For det første kan det skyldes at ob-jektet i utgangspunktet ikke dekkes av gjerningsbeskrivelsen i et straffebud og dermed ikke er en strafferettslig beskyttet interesse. Slik som det å ”drepe” et lik eller å ta abort på en kvinne som ikke er gravid.114 For det andre kan et slikt forsøk foreligge når lovbruddet skjer på grunn av en forveksling av objektet.115

109 Røstad (1993) s. 244. 110 Skeie (1946) s. 278. Andorsen (1992) s. 464. Se f.eks. Rt. 1975 s. 397 som gjaldt en person som feilaktig

trodde tablettene han smuglet var ulovlige. 111 Se strl. § 25 første ledd, jf. Ot.prp. nr. 90 (2003-2004), s. 428. Rt. 1932 s. 1034 (Takstein). 112 Andorsen (1992) s. 465. Etter den objektive teorien er putativlovbrudd straffrie fordi de ikke kan føre til full-

byrdelse siden gjerningspersonen objektivt sett handlet lovlig, se von Hippel (1971) s. 436. 113 Andenæs (2004) s. 352. 114 Rt. 1947 s. 346 s 347: En kvinne som trodde hun var gravid, hadde fått noen til å utføre et inngrep som skulle

ta livet av fosteret. Dette brøt med strl. 1902 § 245 (1). Høyesterett uttalte at kvinnen hadde ”tilkjennegitt sin vilje til å begå” lovbruddet og at dét var nok til å straffe henne for forsøk.

115 F.eks. error in persona.

20

Spørsmålet om man kun skulle straffe utjenlige forsøk hvor utjenligheten skyldes objektet, kom opp i forarbeidene til strl. 1902.116 De mente at denne begrensningen i retten var unødvendig fordi det ikke ville føre til noen betydelig endring i rettstilstanden siden ”det vanskelig forstaaes, hvorledes en uskik-ket Gjenstand for Forbrydelsen skulde kunne vælges uden ved en Feiltagelse, en Forvexling af denne med en skikket”.117

Et eksempel fra rettspraksis på at handlingens utjenlighet skyldtes objektet, er Rt. 2004 s. 598. Etter å ha blitt kontaktet på mail fra Nigeria, forsøkte A å bistå til hvitvasking av 17 millioner amerikanske dollar som ikke eksisterte. Høyesterett uttalte at de ikke så noen ”prinsipiell for-skjell mellom saksforholdet i denne saken og i de sakene der det har eksistert et eller annet fysisk objekt som det utjenlige forsøket har hatt tilknytning til”, jf. kjennelsens avsnitt 37. A ble dømt for forsøk på bistand til hvitvasking. En annen sak er Rt. 2011 s. 1455, som gjaldt et utjenlig forsøk på ”grooming”, jf. strl. 1902 § 201a (nåværende § 306).118 A hadde avtalt et møte med det han trodde var en 16 år119 gammel jente, men som egentlig var hennes mor. Forsøket var utjenlig fordi A aldri hadde en sjanse til å møte barnet, ettersom den han snakket med var en voksen (jf. avsnitt 33). Om man ser hva slags lovbrudd som kommer hyppigst opp i rettspraksis,120 er problemstil-lingen med utjenlig objekt særlig praktisk ved narkotikalovbrudd. Enten ved at en gjernings-person for eksempel selger fluortabletter i den tro at det er ecstasy,121 eller smugler det han tror er narkotika, men som viser seg å være noe ufarlig.122 4.2.3 Utjenlig middel Utjenligheten kan også mislykkes fordi gjenstanden (hjelpemiddelet) eller fremgangsmåten (handlingens art) som brukes for å utføre handlingen, i strid med hva gjerningspersonen tror, ikke er egnet til det.123 Dette kan illustreres ved noen klassiske eksempler:

1. A forsøker å skyte B med et våpen som ikke vil fyre av.

116 Dette har betydning ettersom strl. av 2005 bygde forsøksregelen videre på rettstilstanden etter 1902-loven. 117 SKM 1896, s. 92. 118 Se fotnote 67. 119 Retten mente at A hadde handlet grovt uaktsomt med tanke på jentas alder. 120 Se punkt 4.7. 121 LG-2001-1568. 122 Rt. 1975 s. 397 og LA-2015-166486. 123 Valerius (2010) s. 114.

21

2. A forsøker å utløse en abort ved å gi en gravid kvinne ufarlige smertetabletter, som han enten trodde hadde den fosterfordrivende virkningen, eller som han ved en feiltakelse tok istedenfor piller som faktisk ville ha fremkalt en abort.

3. A forsøker å ta livet av B ved å putte arsenikk i Bs drikke. a. Ved en forveksling tar A sukker istedenfor. b. A bruker for lite arsenikk til at forsøket er skadelig eller dødelig.

Noen utjenlige midler er fra starten av dømt til å mislykkes (se eksempel 2 ovenfor), mens andre mislykkes fordi gjerningspersonen bruker de på feil måte (se eksempel 3 b ovenfor).124 Et klassisk eksempel fra rettspraksis om bruk av utjenlig middel, er Rt. 1932 s. 1034 (Taks-tein-dommen). Gjerningspersonen hadde her forgjeves forsøkt å åpne et pengeskrin ved å slå på det med en takstein. På dommens side 1034 slutter Høyesterett seg til lagmannsrettens rettsbelæring (som bygger på forarbeidene125) hvor det ble uttalt at handlingen var å anse som en forsøkshandling til tross for at middelet var utjenlig. Denne rettssetningen er gjentatt i se-nere rettspraksis.126 Det er også en del eksempler på narkotikalovbrudd hvor middelet har vært utjenlig. Dersom utjenlige forsøk generelt var gjort straffrie, ville disse tilfellene vært lovlige og straffriheten ville dermed gitt den uheldige virkningen at noe av risikoen ved slike lovbrudd ble minsket. 4.2.4 Utjenlig forsøk når det foreligger en straffrihetsgrunn Dersom en gjerningsperson utfører et lovbrudd uvitende om at det forelå en straffrihetsgrunn som objektivt sett gjorde handlingen hans berettiget, er dette straffbart.127 En slik straffrihets-grunn kan for eksempel være samtykke eller nødverge. Det er uenighet i teorien når det kom-mer til spørsmålet om handlingen skal regnes som et forsøk eller et fullbyrdet lovbrudd. An-denæs faller uten noen nærmere begrunnelse ned på at det er mest hensiktsmessig å se på handlingen som et utjenlig forsøk siden handlingen objektivt sett ikke var uberettiget, men forsettet gjør den uberettiget.128

124 von Hippel (1971) s. 415. 125 SKM 1896, s. 93. 126 F.eks. Rt. 1984 s. 1320 (352-84). 127 Andenæs (2004) s. 354. Røstad (1993) s. 244. 128 Andenæs (2004) s. 354. Røstad mener også at tilfellene skal anses som forsøk, jf. tittelen ”Særegne forsøks-

former”, Røstad (1993) s. 244.

22

Tidligere ble det lagt til grunn i straffelovens forarbeider og i juridisk teori at motivet for en nødvergehandling ikke var avgjørende så lenge handlingen var innenfor det tillatte handlings-rommet (forutsatt at gjerningspersonen forstod at det forelå en nødvergesituasjon).129 Denne oppfatningen er nå endret i forarbeidene til straffeloven av 2005 hvor departementet uttaler at det ikke bør være tillatt å utføre en nødvergehandling ”utelukkende for å hevne seg”.130 Dette følger av formuleringen ”for å” i strl. § 18 første ledd, bokstav a. En åpenbar kritikk av en slik løsning, er om det ikke faktisk er bedre å avverge det ulovlige angrepet og dermed se bort ifra den onde hensikten til redningsmannen når handlingen uansett er innenfor det rettmessige. Det at handlingen objektivt sett er berettiget, kan vektlegges ved straffutmå-lingen. Eventuelle urimeligheter kan da elimineres ved å gi en straff som er forholdsmessig i forhold til handlingens straffverdighet. Frøberg nevner som et eksempel den situasjonen at hovedmannens handling er straffri på grunn av en straffrihetsgrunn, mens medvirkeren, som er uvitende om straffrihetsgrunnen, ikke er straffri. Han mener at et slikt tilfelle etter norsk rett bør anses som et straffbart utjenlig forsøk for medvirkerens del.131 Om man kun ser på handlingen ut ifra den subjektive teorien er dette en klar løsning: Medvirkeren handler i ond tro. Man kan kanskje også se det som en form for imaginærlovbrudd, ettersom handlingen objektivt sett er berettiget, men medvirkeren feilaktig tror han gjør noe ulovlig. Samtidig er det ved imaginærlovbrudd faktisk ikke noe straffebud som dekker handlingen, mens det gjerne vil være det dersom medvirkeren handler i ond tro uvitende om en straffrihetsgrunn. Trolig er det mer naturlig å se handlingen som et putativlovbrudd (utjenlig forsøk), siden det etter norsk rett er forsøkshandlingen i lys av gjer-ningspersonens forsett som er avgjørende for straff, jf. det subjektive prinsippet. Sammenlig-net med utjenlige forsøkshandlinger generelt, vil gjerningspersonen når han er uvitende om straffrihetsgrunnen, faktisk ha fullbyrdet lovbruddet – ”problemet” er bare at det viste seg at han kunne gjort det på en lovlig måte. Om gjerningspersonen da skulle gå fri for straff, ville det ha vært en tilfeldig fordel for ham. Til nå har vi sett hvordan utjenlige forsøk defineres i norsk rett, med en oversikt over de mest sentrale begrepene. Det neste spørsmålet er hvordan man kan begrunne straffansvar for en forsøkshandling som umulig kunne lede til et fullbyrdet lovbrudd.

129 NOU 1992: 23, s. 93. Eskeland (2013) s. 267 med videre henvisninger i fotnote 369, sml. (2015) s. 256. 130 Ot.prp. nr. 90 (2003-2004), s. 420. 131 Frøberg (2012b) s. 25-26.

23

4.3 Begrunnelse for straff Begrunnelsen for å straffe utjenlige forsøk er (som ved andre forsøk) at gjerningspersonen har hatt en forbrytersk vilje som har vist seg ved en iverksettelseshandling.132 Det kan være en ren tilfeldighet som skiller det utjenlige fra det tjenlige forsøket og derfor vil det kanskje kunne oppfattes som underlig eller rystende om man hadde en generell straffrihet for utjenlige for-søk.133 Ikke bare har gjerningspersonen ønsket å utføre lovbruddet, han har også bevisst gått til det skrittet å handle i retning av fullbyrdelse. Det er denne farefremkallelsen, som et uttrykk for gjerningspersonens vilje til å begå et lovbrudd, som legitimerer straffen. Mange forsøkshand-linger vil dessuten i seg selv kunne anses som vel så straffverdige som et fullbyrdet lovbrudd (f.eks. forsøk på drap eller kroppsskade). Dette har lovgiver muligens gitt uttrykk for ved å fjerne den tidligere bestemmelsen om at forsøk skulle straffes mildere enn en fullbyrdet hand-ling (strl. 1902 § 51). Det "[å] skyte noen med et uladd gevær er en umulighet, men hvis tiltalte ikke vet...at våpenet er uladd, vil man ikke nøle med å si at han forsøkte å skyte sitt påtenkte offer".134 Straff for forsøk har trolig liten allmennpreventiv vekt ettersom hensikten med forsøkshand-lingen jo nettopp er å fullbyrde lovbruddet.135 Det er nok ikke en eventuell forsøksstraff som vil være avgjørende for om noen velger å være lovlydig eller ei. Om en person ikke avskrek-kes av straffen det fullbyrdede lovbruddet gir, vil vedkommende neppe heller avskrekkes av at også forsøk straffes. Samtidig vil nok det at allerede forsøkshandlingen straffes være med på å understreke alvoret av straffebudet og samfunnets avstand til handlingen.136 Dessuten kan også forsøkshandlinger være egnet til å skape utrygghet i samfunnet eller føre til redsel hos den enkelte som blir utsatt for handlingen (for eksempel et drapsforsøk). Foruten dette, innebærer ulovligheten at politiet kan gripe inn på et tidligere tidspunkt og kanskje med det forhindre et senere fullbyrdet lovbrudd. I lys av begrunnelsen for straff, kan det være interessant å se hva som unntas straffansvar. Unntaket fra at utjenlige forsøk er straffbare, er lite omtalt i norsk rett og jeg har derfor brukt en del tysk juridisk teori og rettspraksis til illustrasjon.

132 NOU 1992: 23, s. 83. Rt. 2004 s. 598 (forsøk på bistand til hvitvasking): Høyesterett la vekt på tiltaltes ”vil-

lighet til å ta den risiko” den utjenlige forsøkshandlingen innebar. 133 Torp (1905/2010) s. 515. I Rt. 2010 s. 287, som gjaldt utjenlig forsøk på innførsel av narkotika, uttalte først-

voterende at ”As subjektive skyld var like sterk som ved fullbyrdet forbrytelse” og ”[a]llmennpreventive hensyn setter derfor grenser for hvor stort fradraget bør være”, se dommens avsnitt 21. Samme syn: Brat-holm (1980) s. 337.

134 Fitzgerald sitert av Røstad (1993) s. 243. 135 Andenæs (2004) s. 358. 136 Husabø (1998) s. 651.

24

4.4 Unntak: Overtro I straffelovens forarbeider og teori har det tradisjonelt vært trukket frem ett unntak fra regelen om at utjenlige forsøk straffes; nemlig handlinger hvis utjenlighet skyldes overtro.137 Siden unntaket hverken kommer frem av lovteksten eller har blitt stadfestet av Høyesterett138, har enkelte påpekt at unntaket ikke kan være absolutt.139 Selv om de ikke skulle være bindende, vil mange svake kilder uansett få vekt sammen.

Etter Kong Christian Den Femtis Norske Lov fra 1687 skulle trollkvinner og –menn som hadde ”hengifvet sig til Djefvelen”, brennes levende, jf. 6.1.9. Denne regelen ble ikke videreført i kriminallo-ven av 1842, noe som kan være et uttrykk for lovgiverens syn på handlingens skadevirkning.140

Det er den subjektive siden som overhodet forbinder overtro-forsøkene til strafferetten (strl. § 16, ”[d]en som har forsett om...”).141 Mens den manglende objektive faren – også slik den fremstår for en alminnelig person – gjør at overtro-forsøk som et straffbart forsøk. Straff for slike forsøkshandlinger ville trolig heller ikke hatt noen preventiv virkning. Overtro er tro på et overnaturlig fenomen som ikke kan forklares eller bevises gjennom empi-risk vitenskap.142 Den handlende utfører forsøket da i strid med anerkjente, vitenskapelig be-visbare teorier, eller bruker ikke-eksisterende krefter (midler) for å prøve å oppnå noe.143 Å prøve å skade eller ta livet av noen ved bruk av voodoo eller ved å påkalle onde ånder eller en gud, er eksempler på overtro som et utjenlig middel. Forsøk begått med et overtroisk middel er egentlig hverken relativt eller absolutt utjenlig, fordi det ontologisk sett overhodet ikke er egnet til å skape en forandring i den ytre verden.144 Om A prøver å drepe B ved å påkalle til Satan og B så faller dø om, vil påkallelsen av Satan likevel ikke regnes som en relevant sam-menheng ved en strafferettslig bedømmelse, siden det etter dagens vitenskap ikke er noen

137 Ot.prp. nr. 90 (2003-2004), s. 198. NOU 1992: 23, s. 83 og 107, (s. 107 jf. 105: Unntaket kan begrunnes etter

”prinsippet om innskrenkende tolkning av straffebud”). NOU 1983: 57, s. 134. Bratholm (1980) s. 338. An-denæs (2004) s. 354. Eskeland (2015) s. 222. Andorsen ser forøvrig ut til å mene at overtro-unntaket faller inn under imaginærlovbruddene, se Andorsen (1992) s. 465.

138 Per april 2016. 139 F.eks. Slettan (1997) s. 114-115. 140 Skeie (1946) s. 2: ”...lovgiveren har erkjent at frykten for dens skadevirkninger var utslag av overtro”. 141 Satzger (2013) s. 1019. 142 Hentet fra tysk rett: BGHZ 188, 71. Hilgendorf (2009a) s. 87. Herzberg (2011) Rn. 89. 143 Heinrich (2011) punkt 3 nr. 3 [nettside]. 144 RGSt 33, 321. Rengier (2013) s. 301. Herzberg (2011) Rn. 89.

25

kausal sammenheng (årsakssammenheng) mellom påkallelsen og Bs død.145 Det gjelder sam-me hvor påfallende det var at B falt sammen akkurat da han gjorde.146 Handlingen har kun betydning moralsk sett, men er strafferettslig sett irrelevante.147

Straffrihet forutsetter at forsøkshandlingen i seg selv er straffri (slik som å be til Gud eller påkalle Djevelen).148 Det er altså ikke tillatt å skade eller drepe noen bare fordi handlingen er basert på overtro, slik som for eksempel å drepe noen fordi man tror en gudeskikkelse har bedt om det.149 Overtro-forsøkenes utjenlighet er ikke i seg selv begrunnelsen for straffrihet. Grunnen til at de ikke straffes, er fordi de ikke går utenfor grensene for den alminnelige handlefriheten.150 En tanke blir ikke automatisk rettsstridig kun fordi den er ondsinnet. I utgangspunktet kommer heller ingen til skade.151 Mange overtro-baserte forsøk vil nok mangle evnen til å ryste even-tuelle vitner. Det er da ingen hensikt for samfunnet at slike personer straffes.152 Dette kan kanskje vurderes annerledes ved for eksempel voodoo siden gjerningspersonen da gjør noe litt mer dramatisk (klassisk: stikker nåler i en dukke for å skade offeret på de aktuelle stedene) og handlingen derfor er mer straffverdig.153 Det vil allikevel kunne virke absurd å straffe et slikt forsøk i et moderne samfunn. Man kan tenke seg at en som forsøker å begå et lovbrudd basert på et overtroisk middel, enten innerst inne vet at det ikke kommer til å fungere, eller er så virkelighetsfjern at vedkommende uansett ikke ville ha klart å fullføre lovbruddet ved bruk av rasjonelle midler (for eksempel fordi gjerningspersonen er utilregnelig).154 Ett sted bør nok grensen uansett gå, og det å sette den ved overtro-tilfellene er trolig noe de fleste kan godta.

145 Heinrich (2011) punkt 3 nr. 3 [nettside]. 146 Herzberg (2011) Rn. 88. Også i denne retning: SKM 1896, s. 93, fotnote 3. 147 RGSt 33, S. 321: en mann ble her forsøkt drept ved djevelpåkalling, sitert Herzberg (2011) Rn. 86. 148 NOU 1992: 23, s. 107. Jescheck (1996) s. 523. 149 BGHSt 35, 347 (”Katzenkönig-Fall”): B hadde overtalt A om å drepe C fordi gudeskikkelsen ”Katte-kongen”

ba om det. 150 NOU 1992: 23, s. 83 og 107. Ot.prp. nr. 90 (2003-2004), s. 198. Bratholm (1980) s. 338. Andorsen mener

begrunnelsen for straffrihet er at overtroiske handlinger ikke dekkes av straffebudene, jf. (1998) s. 589. 151 Ørsted (1817) s. 149. Se likevel Bratholm (1980) s. 338: Dersom personen handlingen er rettet mot, tror på

virkningen av forsøket, vil vedkommende kunne bli dårlig som følge av det. 152 Wilson (2008) s. 509. 153 Eskeland (2015) s. 222. I tysk rett skilles det mellom besluttsomhetsgraden ved utjenlige forsøk kontra over-

tro-forsøk. Oppfatningen er at besluttsomheten mangler ved overtro-forsøkene, jf. BT-Drucksache IV/650, s. 145. Satzger nevner da voodoo som et eksempel på et overtro-forsøk som kan fremstå like besluttsomt som et straffbart utjenlig forsøk, se s. 1022.

154 Fletcher (2000) s. 177. Dette kan forøvrig også gjelde en del straffbare utjenlige forsøk. Andenæs (2004) s. 354. NOU 1992: 23, s. 107.

26

Enkelte straffbare utjenlige forsøk kan ligne ganske mye på overtro-baserte forsøk og skillet mellom de to forsøkstypene kan derfor virke underlig. Til illustrasjon: A prøver å ta livet av B med sukker i den tro at det er farlig, kontra om A prøver å ta livet av B med ”tryllepulver” i den tro at det er farlig.155 Eller A skyter mot B fra åpenbart for lang avstand kontra om A sky-ter mot B med en tryllestav. Straffbare utjenlige forsøk og forsøk basert på overtro kan kanskje skilles fra hverandre på grunnlag av middelet som benyttes: Det straffbare utjenlige forsøket er basert på en misopp-fatning av naturlovene, mens overtro-forsøket er basert på en overnaturlig virkelighet og byg-ges dermed på krefter som er unndratt menneskelig påvirkning.156 Grensen kan likevel være besværlig å trekke. I tysk teori har det blitt vist til hypnose som et eksempel på et vanskelig grensetilfelle.157 Det kan her nevnes at det å sette noen i en ”hypno-tisk Tilstand” var ulovlig etter strl. 1902 § 364.158 Andre grensetilfeller kan være akupunktur eller homeopati. Er virkningen av disse behandlingsmetodene vitenskapelig nok dokumentert i dagens samfunn eller baseres virkningen på overtro? Forbudet mot å sette noen i en hypno-tisk tilstand ble ikke videreført i strl. 2005, noe som kan tyde på at lovgiver ikke anså hypno-setilstander vitenskapelig sett som farlige nok til å begrunne straff.159 Overtro-unntaket har forøvrig liten praktisk betydning.160 Sannsynligvis både fordi forskjelli-ge typer overtro har blitt mindre vanlige med årene i vårt samfunn og fordi slike forsøk nok er vanskelige å oppdage – eventuelt vanskelige å ta seriøst for den som oppdager det. (Dette kan likevel også gjelde for visse utjenlige forsøk, se for eksempel Rt. 1932 s. 1034, takstein-dommen). Samtidig blir samfunnet vårt stadig mer multikulturelt og enkelte forsøk som i Norge i dag vil bli ansett som overtro-forsøk, kan tenkes å fremstå farlige og rystende på folk fra kulturer

155 Satzger (2013) s. 1020. 156 Eser (2014) Rn. 13a. Kühl (2005) s. 425. Roxin (sitert Satzger (2013) s. 1020) betrakter skillet som et skille

mellom overtro og dumhet. 157 Satzger (2013) s. 1021. 158 Overtredelse av § 364 var en forseelse så forsøk var utelukket, jf. § 49, andre ledd. Rt. 1960 s. 727: En trylle-

kunstner hadde satt noen i en hypnotisk tilstand med deres samtykke. Byrettens sakkyndige uttalte at offrene var ”... hypnotisert av tiltalte i ordets vanlige, farlige betydning”, s. 732. Siden det var tale om en ”stringent og vanskelig erkjennbar vitenskap” mente retten da at den sakkyndiges vurdering bare burde fravikes der-som ”det kan være mulig at den sakkyndige tar feil”, noe retten ikke fant ”tenkelig i denne saken”.

159 Handlinger som tidligere ble ansett som overtroiske, kan også med samfunnets utvikling bli ansett som viten-skapelig baserte. F.eks. troen på de ”magiske kreftene” til en radioaktiv stein i tiden før man visste at steinen faktisk var radioaktiv, se Satzger (2013) s. 1020-1021.

160 NOU 1992: 23, s. 83 og 107. Bratholm (1980) s. 338.

27

hvor troen på virkningen av slike handlinger er mer akseptert.161 Om en slik oppfatning også spres i enkelte større miljøer i Norge, bør det muligens vurderes om også noen typer forsøk som i dag anses å være basert på overtro, bør straffes på lik linje med absolutt utjenlige for-søk. Fordi de kan virke rystende, samt at straff for forsøk kan være et preventivt virkemiddel, og på grunn av behovet for kontinuitet i rettssystemet.162 I neste punkt behandles medvirkning. For de som måtte være i mot straff av utjenlige forsøk, kan straff av medvirkning til utjenlig forsøk (eller utjenlig forsøk på medvirkning), kanskje virke enda mindre straffverdig. Derfor er det interessant å vise at den muligheten eksisterer.

161 Hilgendorf (2009b) s. 143. Satzger (2013) s. 1023 (og s. 1025, fotnote 55: Vurderingen av om handlingen

skal anses rystende, må enn så lenge vurderes generelt (ment som hva den alminnelige tysker måtte mene), og ikke ut ifra hva enkelte innvandrergrupper tenker om saken).

162 Hilgendorf (2009b) s. 143. Satzger mener problemet de lege lata er at absurde utjenlige forsøk straffes, mens alle overtro-forsøk er straffrie. De lege ferenda ønsker han at begge disse forsøkstypene gjøres straffrie, fordi behovet for straff mangler i begge tilfeller (han viser til at Roxin mener det samme), s. 1025.

28

4.5 Medvirkning Medvirkning til lovbrudd er som hovedregel straffbart, jf. strl. § 15, ”når ikke annet er be-stemt”. Som en følge av dette vil det ofte kun være et spørsmål om straffeutmåling når det kommer til hvilken rolle en gjerningsperson har hatt (medvirker eller hovedmann).163 I forarbeidene til straffeloven ble det av departementet understreket at medvirkeransvaret er et selvstendig straffansvar.164 Altså skal det alltid foretas en selvstendig vurdering av straffbar-hetsvilkårene for hver enkelt gjerningsperson. Så om hovedmannen ikke fullbyrder sitt lov-brudd (eller eventuelt ennå ikke har startet på sin del), kan fortsatt medvirkeren straffes, men da for forsøk på medvirkning og altså ikke for fullbyrdet medvirkning.165

Utjenlig forsøk kommer inn som en problemstilling i to former når det gjelder medvirkning: utjenlig forsøk på medvirkning, og medvirkning til utjenlig forsøk. Medvirkning til utjenlig forsøk vil si at noen hjelper eller støtter en hovedmann til å begå et lovbrudd, men hvor det i ettertid viser seg at hovedmannens handling kun endte som et utjen-lig forsøk. Et eksempel fra rettspraksis er Rt. 2013 s. 789. I denne dommen ble to av de tiltalte (B og C) dømt for medvirkning til utjenlig forsøk.

Saken gjaldt i hovedsak inngåelse av terrorforbund, mens det utjenlige forsøket gjaldt tilvirkning av sprengstoff. A (hovedmannen) hadde bedt B om å skaffe ham en flaske hydrogenperoksid med en styr-kegrad på 30 %, som skulle brukes ved tilvirkningen av sprengstoff. B mislyktes i dette forsøket og C fikk da oppdraget i stedet. C bestilte én liter hydrogenperoksid fra apoteket. Apoteket kontaktet politiet, som byttet ut flaskens innhold med vann. A hadde flasken i noen dager før han ba B om å oppbevare den. B hadde flasken frem til pågripelsen ca. ti måneder senere.

Et annet eksempel fra rettspraksis er LB-1999-1115. Saken gjaldt en person som ble dømt for medvirk-ning til utjenlig forsøk på erverv av narkotika. Det var snakk om 38,5 kg hasjisj, hvorav 37,5 kg var utjenlig ettersom tollvesenet hadde fjernet det ved en grensekontroll.

Utjenlig forsøk på medvirkning foreligger dersom noen (psykisk eller fysisk) prøver å få en annen til å begå et lovbrudd, eller hvis noen hjelper en annen med å begå det medvirkeren tror er et lovbrudd. Et eksempel på det siste vil man trolig ha dersom A, uten å vite at B handler i nødverge, hjelper B med å angripe C.166 Et eksempel på det første kan være om A prøvde å

163 Matningsdal (1998) s. 291. 164 Ot.prp. nr. 90 (2003-2004), s. 197. 165 ibid. Rt. 2013 s. 789 avsnitt 55. Andenæs (2004) s. 338. Skeie (1946) s. 286. 166 Frøberg (2012b) s. 25-26.

29

overbevise B, som senere viser seg å være en politispaner, til å begå et lovbrudd. Eller om en medvirker har fått i oppdrag å skaffe for eksempel skytevåpen, og ved en feil eller uvitenhet i stedet skaffer ham et lekevåpen. Forøvrig kan Rt. 2013 s. 789 også brukes som et eksempel på utjenlig forsøk på medvirkning for B sin del. Han hadde fått i oppdrag av A å skaffe hydrogenperoksidoppløsning med en styrkegrad på 30 %, men skaffet en med en styrkegrad på kun 10 %. Tilbaketreden, som behandles i neste punkt, er tatt med fordi det er en sentral del av forsøks-bestemmelsen. Til tross for at det er så sentralt, er det likevel veldig begrenset med kilder som behandler tilbaketreden fra utjenlig forsøk. 4.6 Tilbaketreden Hovedregelen er at en gjerningsperson ikke blir straffri selv om han skulle angre på lovbrud-det eller prøver å rette opp skaden.167 Straffeloven § 16 sitt annet ledd er et unntak fra dette. Det følger av strl. § 16 annet ledd at om gjerningspersonen enten ”frivillig avstår fra å full-byrde” eller ”avverger” at lovbruddet fullbyrdes, straffes han ikke for forsøk. Å avstå fra full-byrdelse vil si at gjerningspersonen stopper forsøkshandlingen før fullbyrdelsen inntrer. Har gjerningspersonen for eksempel brutt seg inn hos noen for å begå et tyveri, men så velger å ikke begå tyveriet, ”avstår” han fra fullbyrdelse (han kan likevel dømmes for skaden ved inn-bruddet, men ikke for tyveriforsøk). Hvis gjerningspersonen ”avverger” fullbyrdelsen betyr det at han forhindrer fullbyrdelse, eller forebygger forsøkshandlingens skadevirkning. For eksempel om han fjerner en allerede utplassert, tidsinnstilt bombe, eller stanser noen fra å drikke noe han har forgiftet. I begge tilfeller har det oppstått et straffansvar som så faller bort ved at gjerningspersonen trer tilbake fra forsøket. Straffrihet forutsetter at det var en frivillig tilbaketreden. Dette grunnvilkåret viser at forsettet ikke er like fast, noe som begrunner straffriheten.168 Også om gjerningspersonen trer tilbake på grunn av frykt for å bli tatt, regnes det som en frivillig tilbaketreden.169 Dette kalles tilba-ketreden og regnes som en straffopphørsgrunn.170 Om forsøkshandlingen har blitt oppdaget, er det ifølge forarbeidene avgjørende for om det kan kalles en frivillig tilbaketreden at gjer-

167 Eskeland (2015) s. 348. 168 Ot.prp. nr. 90 (2003-2004), s. 416. Skeie (1946) s. 297. 169 Ot.prp. nr. 90 (2003-2004), s. 416. Andenæs (2004) s. 361. Motsatt: Bratholm (1980) s. 337. 170 Eskeland (2015) s. 231. Eller ”straffbortfall”, jf. Ot.prp. nr. 90 (2003-2004), s. 67.

30

ningspersonen likevel tror at han kan fullbyrde lovbruddet uten å bli tatt.171 Det er derimot ikke frivillig dersom fullbyrdelse var umulig og gjerningspersonen dermed gir opp (da er det bare et feilslått forsøk). Se for eksempel Rt. 2005 s. 1625 hvor en person prøvde å stjele mo-biltelefoner fra biler. Siden bilene var låste, klarte han ikke å gjennomføre tyveriet og måtte gi opp. Dette ble ikke ansett som frivillig tilbaketreden, jf. kjennelsens avsnitt 12.

Et eksempel fra rettspraksis hvor gjerningspersonens tilbaketreden ikke ble ansett som frivillig er Rt. 1998 s. 18. En mann forsøkte å voldta en kvinne, men fordi hun skrek og han ikke klarte å få henne til å bli stille, mistet han ereksjonen og klarte ikke å gjennomføre voldtekten (se dommens side 19).

Forutsatt at gjerningspersonen kjenner til at tilbaketreden vil føre til straffrihet eller at han i det minste tror det vil gi utslag på straffutmålingen, vil muligheten for straffrihet også kunne være en motivasjon til å oppgi forsøket.172 Hensikten med straffelovgivningen er å beskytte ulike interesser og dette formålet vil også oppnås ved at gjerningspersonen trer tilbake.173 Ved utjenlige forsøk vil det strengt tatt ikke være noe å tre tilbake fra ettersom forsøket i reali-teten ikke kan lede til et fullbyrdet lovbrudd. Det er likevel slik at også ved utjenlige forsøk kan gjerningspersonen bli straffri ved å avstå fra fullbyrdelse eller ved å gjøre det som må til for at det lovbruddet han tror han begår, avverges.174 Det er da gjerningspersonens subjektive oppfatning av at han avstod eller avverget lovbruddet som er utslagsgivende.175 Tilbaketreden er dermed forutsetningsvis avhengig av at gjerningspersonen ikke har innsett forsøkets utjen-lighet før han velger å tre tilbake.176 Om gjerningspersonene allerede har innsett utjenligheten, kan ikke tilbaketredelsen sies å være frivillig. Forøvrig gjelder de samme vilkårene som for tilbaketreden fra ordinære forsøk. Andenæs mener at muligheten for tilbaketreden ved utjenli-ge forsøk bør følge av en analogisk tolkning av tilbaketreden-regelen.177 Et klassisk eksempel på tilbaketreden fra et utjenlig forsøk er om A heller sukker i B sin drik-ke, enten ved en forveksling med et dødelig stoff, eller fordi han tror at sukker er dødelig. Før B tar en slurk, bryter A inn og stopper ham. A tror da han har gjort det han kunne for å hindre B fra å drikke ”giften”. Kontinuitet i tilbaketredelsesregelen tilsier derfor at A skal kunne tre 171 Ot.prp. nr. 90 (2003-2004), s. 416. Andenæs (2004) s. 361. Det samme gjelder etter tysk rett, se Kühl (2005)

s. 461. 172 Skeie (1946) s. 297. Andenæs (2004) s. 360. 173 Skeie (1946) s. 297. 174 Jf. juridisk teori, f.eks. Eskeland (2015) s. 350 og Bratholm (1980) s. 346. Dette er også regelen etter tysk rett,

se § 24 I 2 StGB. 175 Eskeland (2015) s. 350. Matningsdal (2015a) § 16, punkt 8. 176 Kildene er fra tysk rett, men dette må trolig være en forutsetning også etter norsk rett. Jescheck (1996) s. 545.

Kühl (2005) s. 460. 177 Andenæs (2004) s. 363.

31

straffritt tilbake selv om handlingen ikke kunne føre til et fullbyrdet lovbrudd.178 Hadde ikke A trått tilbake kunne han ha blitt straffet til tross for umuligheten for fullbyrdelse. Til nå har vi hovedsakelig sett på den teoretiske siden av utjenlige forsøk. I neste punkt vil utjenlig forsøk belyses fra en mer praktisk synsvinkel. 4.7 Straffeutmåling Den tidligere regelen i strl. 1902 § 51 første ledd, andre straffalternativ, om at forsøk skulle straffes mildere enn et fullbyrdet lovbrudd, er modifisert i 2005-straffeloven, og er nå kun en straffnedsettelsesgrunn som kun gir adgang til å benytte en mildere straff, se strl. § 78 bokstav a, jf. § 80 bokstav b.179 Dermed kan strafferammens øverste del også benyttes ved forsøk.180 Likevel kan det i en del tilfeller være god grunn til å straffe utjenlige forsøk mildere. Det er ingen dommer om utjenlig forsøk hvor strl. 2005 § 16 har blitt lagt til grunn,181 og der-for er det fortsatt mye fokus på betydningen av strl. 1902 § 51 første ledd i de dommene som vises til i denne oppgaven.182 Utjenligheten til forsøket trenger ikke nødvendigvis å få betyd-ning for straffeutmålingen,183 men det legges i mange dommer stor vekt på at straffen bør settes ned på grunn av utjenligheten.184 På grunn av de store variasjonene i faktum mellom de ulike utjenlige forsøkene, er det likevel ingen generell forhåndsbestemt straffnedsettelsesprosent eller –brøkdel og en eventuell reduk-

178 Bratholm (1980) s. 346. 179 Paragraf 51 var mye kritisert på grunn av for lite fokus på det subjektive, se Andenæs (2004) s. 358, med

videre henvisninger. Straffnedsettelseskravet kan også fremgå spesifikt av et straffebud, se f.eks. strl. § 131 (3) annet punktum (terrorhandlinger) som uttrykkelig sier at ”Forsøket straffes mildere enn fullbyrdet over-tredelse”.

180 Matningsdal (2015a) § 78, punkt 2.2.1. 181 Så vidt jeg vet, per 10.04.2016. 182 Se f.eks.: Rt. 2011 s. 1455, Rt. 2007 s. 268, Rt. 2002, s. 1372, Rt. 2009 s. 1159, LE-2013-23046, RG. 2011 s.

1610. 183 Rt. 2004 s. 598 (utjenlig forsøk på bistand til hvitvasking av 17 millioner dollar), avsnitt 37: ”Jeg ser ingen

prinsipiell forskjell mellom saksforholdet i denne saken og i de sakene der det har eksistert et eller annet fy-sisk objekt som det utjenlige forsøket har hatt tilknytning til” og avsnitt 43: ” Selv om det er et utjenlig for-søk som skal vurderes, må dette anses som en svært alvorlig sak”.

184 Rt. 2011 s. 1455 (”Grooming”-saken), avsnitt 67. Rt. 2010 s. 287 (utjenlig forsøk på smugling av narkotika da stoffet viste seg å være et lovlig legemiddel), avsnitt 19. Rt. 1976 s. 1515 (utjenlig forsøk på drap av egne barn), s. 1518: ”I formildende retning...hensyn til at forsøket ble foretatt med utjenlig middel og uten at noen fysisk skade oppsto...”. Rt. 1971 s. 416 (utjenlig forsøk på promillekjøring fordi bilen satt fast). Rt. 1947 s. 346 (utjenlig abortforsøk), s. 350. LB-2011-156335. LB-2011-62044-2. LA-2010-30808: ”...straffes vesent-lig mildere enn en fullbyrdet overtredelse”. LE-2005-185975: ”Selv om norsk rett for skyldspørsmålet byg-ger på et strengt subjektivt prinsipp, må det ved straffeutmålingen tillegges vekt at det objektivt sett ikke fo-religger noen overtredelse av straffeloven”.

32

sjon vil måtte bero på en konkret vurdering av omstendighetene i den enkelte sak.185 Også i den sakstypen det er flest av når det kommer til utjenlige forsøk, nemlig narkotikalovbrudde-ne, er det stor forskjell på straffelengden og –typen, med straffer som varierer fra samfunns-straff til flere års ubetinget fengsel. Allmennpreventive hensyn vil ha betydning for hvor stor reduksjonen av straffen kan være.186

I tilfeller hvor forsøkets utjenlighet skyldes politiet eller tollmyndighetenes inngripen, vil utjenligheten gjennomgående få liten betydning.187 Dette er særlig aktuelt i narkotikasakene. Et annet viktig moment i disse sakene er spredningsfaren. Ved utjenlige forsøk er det i realite-ten ingen spredningsfare og dette har normalt stor vekt ved straffeutmålingen.188 Andre mo-menter som generelt vektlegges ved straffeutmålingen er styrken av gjerningspersonens skyld189 og hvor profesjonelt eller amatørmessig utføringen av forsøkshandlingen fremstod.190

185 Rt. 2010 s. 287, avsnitt 20, LB-2011-62044-2, LB-2011-158154. 186 Rt. 2010 s. 287, avsnitt 21. 187 Rt. 2010 s. 287, avsnitt 20: ”Skyldes det utjenlige forsøk at politiet har grepet inn og byttet ut narkotikaen

med et annet stoff, skal forsøket...ikke straffes vesentlig lavere enn ved fullbyrdet forbrytelse...”. Rt. 2009 s. 1159, avsnitt 16. Rt. 2007 s. 268, avsnitt 24. Rt. 2002 s 1372, s. 1374. RG. 2011 s. 1610. LE-2013-23046.

188 Rt. 2010 s. 287, avsnitt 19: ”Ved utjenlig forsøk på innførsel av narkotika er det ingen reell spredningsfare. Også dette må normalt føre til et betydelig fradrag i straffen”. Rt. 1993 s. 916, s. 917. LB-2011-62044-2: ”...det aldri forelå noen reell fare for spredning av et farlig stoff ettersom det faktisk ikke var noe narkotika i kofferten”. LB-2011-158154: I denne saken ble den manglende spredningsfaren ikke tillagt mye vekt, da stoffet det gjaldt, var farlig til tross for at det ikke var på narkotikalisten: ”Selv om PMMA på gjerningstids-punktet ikke var å anse som narkotika i lovens forstand, finner lagmannsretten at de nevnte forhold tilsier at reduksjonen i straffen settes noe lavere enn det som ellers vil være normalt ved utjenlig forsøk på narkotika-forbrytelser”. LB-2011-156335. LA-2010-30808. LE-2005-185975: ”Ved straffeutmåling i narkotikasaker legges det i skjerpende retning stor vekt på spredningsfaren. Lagmannsretten legger tilsvarende til grunn at det tillegges stor vekt i formildende retning at det overhodet ikke forelå spredningsfare”. LB-1999-1115. LA-2015-166486.

189 Rt. 2010 s. 287, avsnitt 20: ”Andre forhold av betydning vil kunne være lovbryterens subjektive skyld...” og avsnitt 21: ”As subjektive skyld var like sterk som ved fullbyrdet forbrytelse. Jeg minner om at lagmanns-retten fant at han hadde en sterk gjennomføringsvilje”. Rt. 2004 s. 598. LB-2011-62044-2.

190 Rt. 2010 s. 287, avsnitt 20 og avsnitt 21: ”...innførselen var godt forberedt; det dreide seg langt fra om noe amatørmessig forsøk”. LA-2015-166486.

33

5 Norsk rett i et internasjonalt perspektiv I det følgende gis det en oversikt over reguleringen av utjenlige forsøkshandlinger i henholds-vis Danmark, Sverige og Tyskland. Funnene fra komparasjonen sammenfattes i punkt 5.2. 5.1 Dansk, svensk og tysk rett Grunnen til at akkurat disse tre landene er valgt ut, er fordi hver av de har løst spørsmålene rundt utjenlige forsøk på ulike måter. Danmark og Sverige er dessuten land det er naturlig for oss å sammenligne oss med og det er derfor interessant å se hvor forskjellige løsninger, tre ellers så like land, har valgt på dette området. Tyskland er valgt fordi tysk strafferett har vært en inspirasjonskilde for (blant annet) den norske strafferetten siden begynnelsen av 1800-tallet, og de har en veldig omfattende strafferettslig juridisk teori.191 5.1.1 Danmark Dansk rett følger en vidtrekkende subjektiv forsøksteori hvor begrepet forsøk (”forsøg”) er mye mer omfattende enn i Norge og omfatter også forberedelseshandlinger.192 Vagn Greve betegner dette som ”et ekstremt subjektivistisk standpunkt”.193

I forarbeidene forsvares det vidtgående subjektive prinsippet med at det ville være underlig å la en som står utenfor en dør med en dirk, klar til innbrudd, gå fri for straff, men straffe den som nettopp har stuk-ket dirken i låsen.194

Straffansvar for forsøk forutsetter at det foreligger forsett, og ved forberedelseshandlingene må det være snakk om et hensiktsforsett (sannsynlighetsforsett eller dolus eventualis er altså her ikke nok).195 Ettersom en persons indre åndsliv ikke bør omfattes av rettsordenen, må for-settet kunne bevises.196 Forsettet må altså være kombinert med en ytre handling for å kunne begrunne bruk av straff for forsøk.197 Det holder med andre ord ikke at noen kun har bestemt

191 Andenæs (1946) s. 490. 192 Greve (2004) s. 76. Waaben (1997) s. 192. 193 Greve (2004) s. 76. 194 Sitert Greve (2004) s. 75. 195 Waaben (1997) s. 187 og 199. 196 ibid., s. 192 og 193. Greve (2004) s. 75. 197 Waaben (1997) s. 192. Greve (2004) s. 76.

34

seg for å utføre et lovbrudd, har meddelt noen dette, eller truet med å utføre et lovbrudd.198 Det må i tillegg foreligge et minimum av ytre bevis for forsettet. Siden det ikke er noe krav om at en forsøkshandling er objektivt mistenkelig eller farlig, kan likevel selv ganske daglig-dagse handlinger oppfylle kravet om objektiv synlighet (gjerningspersonen behøver stort sett ikke å ha gjort noe mer enn å tenke på eller å snakke om lovbruddet).199 For eksempel det å kjøpe fyrstikker med forsett om å tenne på et hus, eller å reise mot gjerningsstedet i den hen-sikt å begå lovbruddet.200 Forsettet bør likevel som et minstekrav for straffansvar la seg sub-sumere under et bestemt straffebud og ikke bare gjelde et lovbrudd på generelt grunnlag.201 På den annen side er det ikke behov for noen detaljert plan (tid, sted, middel, objekt) rundt lov-bruddets gjennomføring.202

Omfanget av handlinger som straffes som forsøk kan begrenses ved at påtalemyndigheten lar være å ta ut tiltale – dessuten vil de mindre straffverdige forberedelseshandlingene i praksis trolig ikke bli oppda-get.203

Av det subjektive forsøksprinsippet følger det at også utjenlig forsøk er straffbare.204 (Det omfatter putative lovbrudd og tilfeller hvor gjerningspersonen handlet uvitende om at det forelå en straffrihetsgrunn). Begrunnelsen er at dersom ”...en persons antagelser om faktum svarer til en fuldbyrdet forbrydelse...” er ansvar for forsøk rimelig, til tross for at de objektive forholdene eventuelt skulle hindre et fullbyrdet lovbrudd.205 Imaginære lovbrudd er derimot straffrie også etter dansk rett.206 Strafferammen ved en lovovertredelse er den samme for forsøkshandlinger som for fullbyrde-de lovbrudd, selv om det i praksis blir gitt mye lavere straff for forsøkshandlingene.207 Dom-stolene har anledning til å sette ned straffen for forsøkshandlinger, for eksempel dersom for-søket vitner om et svakt forsett, jf. den danske straffelovens (heretter strfl.) § 21, stk. 2. (Para-

198 En avtale mellom to eller flere personer om å begå et lovbrudd, vil trolig være nok til å kunne straffes for

forsøk. Waaben (1997) s. 193. Greve (2004) s. 76. 199 Det ble foreslått i forarbeidene til den danske straffeloven at regelen skulle begrenses med formuleringen

”handlinger, som bestemt sigter til...”, for å styrke forsettets beviskrav, men dette ble ikke fulgt opp, sitert Waaben (1997) s. 193. Greve (2004) s. 76.

200 Waaben (1997) s. 192 og 193. Greve (2004) s. 75-76. 201 Waaben (1997) s. 200. 202 l.c. 203 Greve (2004) s. 75. Waaben (1997) s. 193. Waaben: I forarbeidene ble det foreslått at fjernere forberedelses-

handlinger kunne gi straffbortfall, men forslaget ble ikke vedtatt. 204 Waaben (1997) s. 195. Greve (2004) s. 77. Sag 360/2010. 205 Waaben (1997) s. 196. 206 ibid., s. 198. Greve (2004) s. 77. 207 Greve (2004) s. 78.

35

graf 21 inneholder forøvrig ingen hjemmel til straffbortfall). En annen grunn til nedsettelse av straffen kan for eksempel være at typen lovovertredelse er mindre grov, se strfl. § 80, stk. 1.208 Knud Waaben påpeker at det dessuten kan være vanskelig å vurdere nedsettelse av forsøks-straffen ettersom man jo gjerne ikke vet hvordan handlingen ville ha utviklet seg videre om den ikke hadde blitt avbrutt.209 Som eksempel nevner han usikkerheten rundt hva størrelsen på et tyveriutbytte ville ha vært i tilfeller hvor gjerningspersonen pågripes uten tyvgodset. En begrensning i forsøksansvaret i dansk rett følger av strfl. § 21, stk. 3, som fastslår at forsøk kun er straffbart når handlingen kan gi fengsel i mer enn fire måneder. Det er da maksimums-straffen i straffebudet som er avgjørende, ikke hvilken straff den konkrete lovovertredelsen (forsøkshandlingen) ville ha gitt.210 Det er mulig å tre tilbake fra forsøk også etter dansk rett, se strfl. § 22. De handlinger som da allerede er gjort ses bort fra fordi om forsettet mangler, mangler straffgrunnen.211 Det er også mulig å tre tilbake fra utjenlige forsøk, jf. formuleringen ”...foretager handlinger, som ville have hindret fuldbyrdelsen...” i § 22. 5.1.2 Sverige Det finnes ingen bestemmelse i den svenske straffeloven (Brottsbalk, heretter BrB) som på generelt grunnlag gjør (utjenlig) forsøk straffbart. For at forsøk skal være straffbart, må det uttrykkelig nevnes i det enkelte straffebudet. Forsøksbestemmelsen bør, av legalitetshensyn, ikke tolkes utvidende.212 Lovens 23. kapittel har forøvrig flere bestemmelser som omhandler forsøk på generell basis. Svensk rett følger et overveiende objektivt prinsipp.213 En forsøkshandling er straffbar dersom det er foretatt en forsettlig iverksettelseshandling214 med konkret fare for at den kan føre til fullbyrdelse av et lovbrudd, eller dersom iverksettelseshandlingen ikke førte til fullbyrdelse

208 Waaben (1997), s. 190. Waaben hevder også at mange i dansk teori mener at forsøk også kan gjøres helt

straffritt, se s. 201. 209 ibid., s. 190. 210 Greve (2004) s. 77. 211 Waaben (1997) s. 202. 212 NJA 2003 s. 670. 213 Wennberg (2010) s. 239. 214 Jf. 23. kap. 1 § 1 st. (”påbörjat utförandet”) BrB, jf. 1. kap. 2 § 1 st. Uaktsomhet er ikke nok, jf. Asp (2013) s.

397-398.

36

kun på grunnlag av tilfeldige omstendigheter.215 Forsøksstraffen kan ikke settes høyere enn for et fullbyrdet lovbrudd, jf. 23. kap. 1 § 2 st. Det som ligger i farebegrepet, er i utgangspunktet en konkret fare, noe som betyr at det må være ontologisk mulig at handlingen fører til fullbyrdelse, og at det er overveiende sannsynlig at den gjør det.216 Farebedømmelsen foretas på forsøkstidspunktet.217 Ved straffbare utjenlige forsøk er ikke forsøket (konkret sett) farlig, men det fremstår som plausibelt (gjennomførbart) etter en objektiv vurdering fra gjerningspersonens ståsted.218 Gjerningspersonen straffes altså ikke for hva som skjer (objektiv fare), men for hva som kunne ha skjedd (hypotetisk objektiv fare). Et forsøk regnes som utjenlig når man vet at det ikke kommer til å lykkes, og tjenlig når man er usikker på om det vil lykkes (forsøk kan også i en konkret sak oppfattes som tjenlig, selv om den aktuelle typen forsøk normalt anses som utjenlige).219 Relativt utjenlige forsøk kan derfor straffes, mens absolutt utjenlige forsøk er straffrie fordi de ikke innebærer noen konkret fare.220 Utjenlige forsøk som anses som ufarlige er for eksempel det å prøve å forgifte noen med et ufarlig stoff som man selv tror er farlig, eller det å skyte mot et tre i den tro at det er et menneske.221 Om ikke forsøkshandlingen medfører en konkret fare, må det kun være tilfeldige omstendig-heter som stod i veien for fullbyrdelse, for å kunne straffe for forsøk. Tilfeldige omstendighe-ter innebærer at det var tilfeldig at det skjedde noe (tilfeldig, uforutsett) som gjorde at for-søkshandlingen ikke førte til fullbyrdelse av et lovbrudd.222 Altså må ikke forsøkshandlingen i seg selv fra begynnelsen av ha vært dømt til å bli regnet som utjenlig. Et eksempel fra retts-praksis er NJA 2003 s. 670. I denne saken hadde tiltalte skutt mot en (sikkerhets)dør, vel vi-tende om at det befant seg noen direkte på den andre siden. Tiltalte ble ansett å ha drapsfor-sett. Gjerningen ble regnet som farlig, samtidig som det ikke var usannsynlig at ammunisjo-nen kunne ha gått igjennom døren og lovbruddet dermed blitt fullbyrdet. Det ble ansett som en tilfeldig omstendighet at ammunisjonen han brukte ikke var sterk nok til å trenge igjennom døren og treffe personen på den andre siden.

215 ”...såframt fara förelegat att handlingen skulle leda till brottets fullbordan eller sådan fara endast på grund av

tillfälliga omständigheter varit utesluten”. 216 Asp (2013) s. 93 og 407. 217 Wennberg (2010) s. 217. 218 NJA 2003 s. 670. Asp (2013) s. 408 og 409: ”Det er inte fråga om att bedöma en gärnings farlighet, utan

om att bedöma ett uppsåts grad av rationalitet”. 219 Wennberg (2010) s. 207 220 ibid., s. 203. 221 Asp (2013) s. 407. 222 Wennberg (2010) s. 212.

37

Dette er også tilfellet om gjerningspersonen har valget mellom flere tjenlige alternativer, men velger et utjenlig.223 Det foreligger da en mulighet for fullbyrdelse siden faren kun utelukkes på grunn av tilfeldige omstendigheter og dermed et straffbart utjenlig forsøk.224 For eksempel om gjerningspersonen har valget mellom flere pistoler og velger en pistol som ikke vil avfyre kuler (pistoler generelt ville ha avfyrt, bare ikke denne pistolen). Et annet eksempel er forsøk på lommetyveri fra en tom lomme.225 (I slike tilfeller kan faren for så vidt være utelukket i seg selv fordi A prøver å stjele X fra B, men B aldri har hatt X).226 Det regnes også som en tilfel-dig omstendighet om middelet eller objektet først nylig ble utjenlig.227 Dersom det foreligger en straffrihetsgrunn (f.eks. samtykke), vil forsøkshandlingen ikke være straffbar siden handlingen da objektivt sett ikke er et lovbrudd.228 5.1.3 Tyskland Tysk rett begrunner straffbarheten av forsøk etter en subjektiv teori,229 kombinert med innslag fra den objektive teorien.230 Gjerningspersonen må ha påbegynt utførelsen av selve forsøks-handlingen, med et forsett om å fullbyrde et lovbrudd som kan gi fengsel i mer enn ett år.231 I tillegg må, ifølge den herskende meningen i juridisk teori, handlingen være egnet til å ryste allmennhetens sikkerhetsfølelse og svekke deres tro på rettssystemet.232 Med andre ord må handlingen være straffverdig og allmennheten finne det betenkelig om disse forsøkshandling-ene er straffrie. Straffbarheten beror altså på den rettsfiendtlige viljen til gjerningspersonen og dennes påvirkning på samfunnet/allmennheten.233 Begrunnelsen er at dersom alvorlige forsøk på å bryte loven ikke hadde blitt straffet, ville det kunne ført til at allmennheten mistet troen på rettssystemet og respekten for reglene.234

223 Det er usikkert om denne løsningen er i samsvar med Högsta domstolens senere avgjørelser, jf. NJA 2003 s.

670. 224 Wennberg (2010) s. 212. 225 l.c. 226 Asp (2013) s. 408. 227 ibid., s. 409-410. 228 NJA 1994 s. 48. Wennberg (2010) s. 238. 229 F.eks. BGHSt 11, 324 og BGHSt 40, 299 ("Münzhändler-Fall"). 230 Hirsch (2001) s. 712 og 714. Jescheck (1996) s. 513 og 514-515. 231 ”...wer nach seiner Vorstellung...zur Verwirklichung...ansetzt”, jf. StGB § 22, § 15. ”Verbrechens”, jf. § 23 I,

§ 12 I StGB. Forsøk på forseelser (”Vergehens”) er kun straffbart dersom det er uttrykkelig nevnt i det en-kelte straffebudet.

232 ”Eindruckstheorie”. Hirsch (2001) s. 714. Jescheck (1996) s. 514-515 og 530. Rengier (2013) s. 282. Kühl er kritisk til ”die Eindruckstheorie”, se Kühl (2005) s. 394 og 405-406.

233 Den forsettlige ”Handlungsunrecht”, Jescheck (1996) s. 514-515 og 530. Kühl (2005) s. 423. 234 Jescheck (1996) s. 530.

38

Forsøk kan straffes mildere enn fullbyrdet lovbrudd, men det er opp til retten å avgjøre, jf. §§ 23 II, § 49 I Strafgesetzbuch (StGB). Ettersom straffverdigheten til forsøket er begrunnet på gjerningspersonens onde vilje mot lo-ven, er det ikke avgjørende om begynnelsen på handlingens utførelse innebærer noen konkret fare eller ei.235 Det avgjørende er gjerningspersonens forestilling av forsøkshandlingens far-lighet, jf. § 22 StGB.236 Dermed er også utjenlige forsøk straffbare etter tysk rett – både rela-tivt og absolutt utjenlige.237 Forsøk begått med overtroiske midler er ikke straffbare, siden de overhodet ikke er egnet til å skape en forandring i den ytre verden.238 Vurderingen av om et utjenlig forsøk er straffbart foretas ved en objektiv ex ante-vurdering av handlingen.239 Spørsmålet er da om en fornuftig person240 i gjerningspersonens sted ville ha trodd at forsøket kunne lede til et fullbyrdet lovbrudd (at forsøket ser farlig ut betyr ikke at det nødvendigvis er relativt utjenlig – også absolutt utjenlige forsøk kan se farlige ut ex ante).241 Om gjerningspersonen skyter mot en person han tror ligger å sover i mørket, vil det være et straffbart utjenlig forsøk om det så senere skulle vise seg at personen overhodet ikke var der eller at vedkommende allerede var død.242 Også abortforsøk på en som ikke er gravid, eller lovbrudd begått uvitende om at en straffrihetsgrunn forelå (samtykke eller nødverge, f.eks.) vil være straffbare etter tysk rett.243 Begrunnelsen er at også en alminnelig fornuftig person i gjerningspersonens ståsted kunne ha trodd at forsøket ville føre til fullbyrdelse (at det var tjenlig). Dersom på den annen side denne personen allerede ex ante ser at forsøket ikke vil føre frem, er det straffritt.244 For eksempel om noen avfyrer et våpen fra en tydelig for lang avstand for det gitte våpenet, eller forsøker å forgifte noen med sukker i den tro at det er far-lig, eller gir en åpenbart for liten dose med gift. En dose som likevel ikke er åpenbart for li-

235 Haase (2003) s. 394. Hirsch (2001) s. 714. 236 Se også Kühl (2005) s. 422-423. 237 BGHSt 41, 94. At utjenlige forsøk er straffbare, kan også ses ut ifra en tolkning av § 23 III StGB, som åpner

for en straffeformilding for de typene utjenlige forsøk som er begått pga. grov uforstand/dumhet, jf. Kühl (2005) s. 422-423.

238 RGSt 33, 321. Rengier (2013) s. 301. von Hippel (1971) s. 420, fotnote 1. Kühl (2005) s. 424-425. 239 Hirsch argumenterer at det er ulogisk å vurdere et forsøks utjenlighet ex post når tjenlige forsøk begrunnes

ved faren ex ante. Det burde etter hans mening ikke skilles mellom tjenlige forsøk og farlige utjenlige forsøk fordi det ikke bør ha noe å si om noen bruker et tjenlig objekt/middel, men ikke klarer å gjennomføre lov-bruddet, eller om noen bruker er tilsynelatende tjenlig objekt/middel som senere viser seg å være utjenlig, se Hirsch (2001) s. 720.

240 ”...nicht nur für fachkundige Personen, sondern für jeden Menschen mit durchschnittlichem Erfahrungswis-sen...”, jf. BGHSt 41, 94 og 5 StR 518/04.

241 Hirsch (2001) s. 719 og 720, fotnote 41. 242 Hirsch (2001) s. 719. Zaczyk (2013) § 23, Rn. 36. 243 Zaczyk (2013) § 23, Rn. 36. 244 Hirsch (2001) s. 719.

39

ten, går ikke inn under disse tilfellene, men under § 211, § 22 StGB. Begrunnelsen er at gjer-ningspersonen kun bommer på giftmengden, noe også andre (alminnelige) personer kunne ha gjort, jf. BGHSt 41, 94.245 I denne saken hadde en kvinne forsøkt å drepe ektemannen sin ved å spraye insektsgift på maten hans, men på grunn av den bitre smaken hadde han ikke tatt mer enn én bit. Forsøket ble regnet som utjenlig fordi giften som var brukt på maten, kun inne-holdt 0,85 ml av giftvirkestoffet mens det for en person på 70 kg var nødvendig med 40 g (ca 40 ml) av giftstoffet om det skulle være dødelig. Retten mente at dette ikke kunne falle under § 23 III StGB (”grobem Unverstand”) fordi utjenligheten ikke var åpenbar for enhver etter-som middelet (insektsgiften) faktisk kunne være dødelig. I juridisk teori har enkelte kalt forsøk som ser ufarlige ut ex ante for ”uekte forsøk”.246 Straff-barheten av ”uekte forsøk” er innskrenket i § 23 III StGB (”grobem Unverstand”).247 De tilfel-lene som faller inn under § 23 III StGB, er tilfeller hvor gjerningspersonen bruker et ufarlig middel eller retter handlingen mot et utjenlig objekt og forsøkshandlingen dermed i utgangs-punktet ikke kan føre til fullbyrdelse, samtidig som det kun fremstår som tjenlig for gjer-ningspersonen selv og ikke for allmennheten.248 Et forsøk kan være fullstendig utjenlig uten å rammes av § 23 III StGB. For eksempel vil det, på grunn av våpenets rekkevidde, være et grovt uforstandig forsøk om noen prøver å skyte en annen med en hagle fra 3 km avstand, mens det ikke vil være grovt uforstandig om avstanden i stedet er 100 meter.249 Hverken ima-ginærlovbrudd eller forsøk basert på overtro faller inn under § 23 III, siden disse uansett er straffrie.250 Det er ikke snakk om noen ubetinget straffrihet etter § 23 III StGB – kun muligheten for straffbortfall (”kann...von Strafe absehen”) eller straffnedsettelse med de begrensningene som følger av § 49 II StGB. Dommeren skal om aktuelt i første rekke benytte seg av straffbortfall-muligheten.251

245 BGHSt 41, 94, ”...denn es handelte sich nicht um eine für jedermann ersichtlich abwegige Verkennung der

Ursachenzusammenhänge”. Rengier (2013) s. 301, jf. s. 299. 246 ”unechten Versuch”, se Hirsch (2001) s. 721. 247 ”grov uforstand”. 248 BGHSt 41, 94. Kühl (2005) s. 424. 249 Kühl (2005) s. 424. 250 Rengier (2013) s. 301. 251 BT-Drucksache V/4095, s. 12.

40

5.2 Sammenfatning av komparasjonen Som det fremgikk under punkt 5.1, praktiseres til dels ganske ulike løsninger i Norge og de tre komparasjonslandene. Den norske løsningen kan i denne sammenhengen fremstå som ri-melig nøytral siden den sammenlignet med løsningene i Danmark, Sverige og Tyskland, hav-ner midt på treet. Men spørsmålene om utjenlige forsøk overhodet bør straffes, eventuelt hvor omfattende de skal straffes, og om rettferdigheten av straff, kan også diskuteres etter den norske løsningen. Det kan ses som problematisk at det er overveiende subjektive elementer som begrunner straffbarheten av (utjenlige) forsøk i Norge. Moral, hevntankegang og hypote-tiske scenarier får betydning på bekostning av den skade og fare som handlingen faktisk med-fører.252 Istedenfor at fokuset er på handlingen i seg selv, fokuseres det på tanken bak hand-lingen.253 Dette kan også være problematisk sett i forhold til at området det i komparasjonen er størst diskusjon rundt, er angående straffbarheten av absolutt utjenlige forsøk. Ved enkelte slike forsøkshandlinger er det ikke utenkelig at en større andel av de handlende enten ikke er strafferettslig tilregnelige, eller at de uansett heller hadde hatt behov for hjelp fremfor straff. Begrunnelsen etter den objektive teorien for ikke å straffe slike tilfeller er jo nettopp det at handlingen fremstår ufarlig for en tilskuer. De ulike behandlingsmåtene av utjenlig forsøk, skyldes hovedsakelig at løsningene bygger på forskjellige forsøksprinsipper. Selv om ingen av landene straffer den forbryterske tanken i seg selv har Norge, Danmark og Tyskland med sine (ulike former for) subjektive teorier mer fo-kus på tanken bak handlingen. At fokuset ligger på straff av den forbryterske viljen, gjør at løsningen trolig kan sies å ha et klarere preg av gjengjeldelse, mens løsningen i svensk rett bærer et større preg av at straffen brukes som et samfunnsregulerende middel ved at handling-er som ikke er egnet til å ryste folk, heller ikke blir statens ansvar å beskytte folk mot. Dette kommer også frem ved de ulike reguleringene av putativlovbrudd. I Norge, Danmark og Tyskland er slike lovbrudd straffbare, mens de i Sverige er straffrie. Som en illustrasjon på de ulike reguleringene av absolutt utjenlige forsøk, kan man bruke Rt. 1932 s. 1034 (Takstein-dommen). Gjerningspersonen ble etter norsk rett straffet for utjenlig forsøk på grovt tyveri. Det samme hadde trolig vært resultatet etter dansk rett.254 I Tyskland ville det ha vært opp til dommeren om tilfellet skulle straffes eller ei, se § 23 III StGB, (men handlingen ville ha vært ulovlig uansett om det ble aktuelt med straffbortfall eller ikke). Had-de saken vært svensk, ville gjerningspersonen trolig derimot ha gått fri på grunn av manglen-

252 Innst. O. nr. 72 (2004-2005), s. 14. 253 Dette kan trekke straffansvaret langt. F.eks. straffes abortforsøk på en som ikke er gravid, eller forsøk på

seksuell omgang med en mindreårig, som senere viser seg å være over 18 år. 254 Med mindre forfølgelse anses unødvendig, se Greve (2004) s. 75 og Waaben (1997) s. 193.

41

de konkret fare og sannsynlighet for fullbyrdelse av tyveriet, tatt i betraktning at utjenligheten heller ikke skyldtes en tilfeldig omstendighet. Selv om løsningene er forskjellige, er utjenlig forsøk straffbart både i Norge, Danmark, Sveri-ge og Tyskland. Overtro-baserte forsøk er unntatt fra straff i alle fire landene. Ingen av ord-ningene krever at (utjenlig) forsøk skal straffes mildere enn fullbyrdede lovbrudd.255 Og mu-ligheten til å tre tilbake fra utjenlige forsøk, foreligger hos samtlige.256 Dessuten er begreps-bruken gjennomgående lik. Med komparasjonen som et bakteppe, vil nå den norske løsningen knyttet til spørsmålene rundt utjenlig forsøk, problematiseres.

255 I Norge (strl. § 78 bokstav a, jf. § 80 bokstav b), Danmark (strfl. § 21, stk. 2) og Tyskland (§ 23 II StGB) er

dette formulert som at straffen kan settes lavere, mens det i Sverige er formulert som at straffen ikke må set-tes høyere enn for fullbyrdet lovbrudd (23. kap. 1 § 2 st. BrB).

256 I Danmark (strfl. § 22, siste komma) og Tyskland (§ 24 I S 2 StGB) fremgår dette mer eller mindre direkte av loven.

42

6 Problematisering av den norske løsningen Målet med oppgaven har vært å belyse rettstilstanden i norsk rett når det gjelder utjenlige for-søk. Dette har blitt søkt gjort ved en omfattende bruk av både ny og gammel lovgivning, for-arbeider, rettspraksis og juridisk teori. Der det har vært få eller ingen norske kilder, har løs-ninger blitt søkt funnet i andre lands behandling av emnet. Gjennomgangen viser at området ”utjenlig forsøk” er preget av mange begreper, teorier og absurde problemstillinger. Temaet kan derfor fremstå litt utilgjengelig og tungvint. Det kan se ut som at det er viktigere med ulike begreper for å kategorisere utjenlige forsøk (subjek-tiv/objektiv teori, relativt/absolutt utjenlig, utjenlig middel/objekt, etc.), fremfor det å komme med gode argumenter som begrunner straffbarheten. Både begrepene og teoriene har stått tilnærmet uforandret de siste 200 årene. Selv om det siden 1842 har blitt lagt til grunn av lov-giver og domstolene at også utjenlige forsøk er straffbare, har det vært lite utvikling rundt emnet og ingen spesielt inngående drøftelser siden SKM 1896. Og de drøftelsene som er gjort er preget av gjentakelser av tidligere drøftelser og har ikke bidratt stort med nye synspunkter eller løsningsforslag. Sånn sett er sannsynligheten kanskje ikke så stor for at det kommer end-ringer på området med det første. (Særlig tatt i betraktning at rettspraksis er relativt ensartet og hovedsakelig omhandler ulike narkotikalovbrudd).257 Disse uklare grensene for det utjenlige forsøkets straffbarhet, gjør rettstilstanden usikker og overgir mye av definisjonsmakten til domstolene. Dette kan være en ulempe for tiltalte, men gir samtidig domstolene større mulighet til å utvikle regelen i takt med samfunnsutviklingen og den allmenne rettsfølelsen. Tatt i betraktning at det er få dommer om utjenlig forsøk som ikke omhandler narkotikalovbrudd, har mye av synsingen rundt hvor grensene går likevel blitt overlatt til juridisk teori (som for eksempel har resultert i overtro-unntaket).258 Jeg mener det hadde vært en fordel om straffbarheten av utjenlige forsøk tydeligere fremgikk av strl. § 16 – tilnærmet slik det gjøres i Tyskland i § 23 III StGB. Noe av usikkerheten rundt straffbarheten av utjenlige forsøk, kunne da muligens elimineres. Samtidig vil en klarere rettslig regulering av utjenlige forsøk, sannsynligvis ikke føre til at flere lekfolk blir kjent med regelen. Selv om de fleste trolig vet at forsøk er straffbare, er det nok betydelig færre som kjenner til de mer særegne forsøksreglene, enten disse kommer tyde-lig frem eller ei (slik som i det hele tatt muligheten for straffri tilbaketreden).259 257 Mye fokus fra lovgiver og politi, og stadig økende strammerammer, kan muligens forklare hvorfor narkoti-

kalovbruddene er såpass godt representert i rettspraksis om utjenlige forsøk. 258 Om man ikke mener at dette unntaket kommer fra formuleringen i SKM 1896, s. 93, fotnote 3. 259 Skeie (1946) s. 297. Andenæs (2004) s. 360.

43

En annen problematisk side er at den subjektive teorien utvider straffebudenes rekkevidde ved å gjøre utjenlige forsøk straffbare, selv om enkelte elementer i gjerningsbeskrivelsen ikke er oppfylte. Som et eksempel kan man tenke seg at noen ”stjeler” sin egen sykkel. Gjerningsbe-skrivelsen i strl. § 321 (tyveri) krever at gjenstanden som tas ”tilhører en annen”. Straffbarhe-ten av å stjele sin egen sykkel kan altså ikke utledes av straffebudet, men avgjøres av gjer-ningspersonens oppfatning, jf. strl. § 25 første ledd. Siden det fremkommer av forarbeidene at lovgiver fortsatt ønsker straff for utjenlige forsøk, synes jeg det er behov for en revidering av reglene slik at disse blir tydeligere avgrenset og straffbarheten kanskje blir litt mindre omfattende. En bedre løsning hadde muligens vært fortsatt straff for både relativt og absolutt utjenlige forsøk, men med visse begrensninger når det kommer til det absolutt utjenlige forsøket. For eksempel slik at de forsøkene som for en gjennomsnittsperson ikke fremstår tjenlige hverken ex ante eller ex post, hadde vært straffrie. Det å forsøke å drepe noen som ligger å sover i mørket, ville da ha vært straffbart selv om det senere skulle vise seg at vedkommende allerede var død. Forsøk på å ta livet av noen (bevisst) med potetmel, eller å prøve å åpne et penge-skrin med en takstein, ville på den annen side ha vært straffrie. Grunnen til at jeg synes det å skyte et lik i mørket bør straffes som drapsforsøk, er holdninge-ne (til loven) og gjennomføringsviljen det viser. Samtidig mener jeg at den følelsen allmenn-heten kan sitte igjen med etter å ha fått kunnskap om et slikt forsøk, bør tillegges vekt. Ut ifra disse betraktningen synes jeg dette er en straffverdig handling, selv om ingen fysisk kommer til skade.

44

Litteraturliste Bøker og artikler Andenæs, Johs. ”Straffens formål”, Tidsskrift for rettsvitenskap 1946, s. 481-499

- (TFR-1946-481), (sitert Lovdata), 1946 Andenæs, Johs. ”Alminnelig strafferett”, 5. utgave ved Magnus Matningsdal,

2004 Andorsen, Kjell V. ”Om straffbar oppvigling”, Tidsskrift for rettsvitenskap 1990 s

485-549 - (TFR-1990-485), (sitert Lovdata), 1990 Andorsen, Kjell V. ”Strafferettslig samtykke”, Tidsskrift for rettsvitenskap, s. 305-

475, ), (sitert Lovdata), 1992 Andorsen, Kjell V. ”Objektive straffrihetsgrunner og rettsstrid”, Festskrift til Per

Stavang på 70-årsdagen, 19. februar 1998, s. 579-592, (sitert Lovdata), 1998

Asp, Petter og Magnus Ulväng (på basis av teks-ter av Nils Jareborg)

”Kriminalrättens grunder”, første del av bokserien ”Svensk straff-frätt”, 2. utgave, 2013

Berger, Adolf "Encyclopedic Dictionary of Roman Law", (sitert books.google.com), 7. utgave, 2008

Bratholm, Anders ”Strafferett og samfunn: Alminnelig del”, (sitert nb.no), 1980 Eser, Albin og Nikolaus Bosch

”Strafgesetzbuch: Kommentar”, Allgemeiner Teil, Zweiter Titel, Versuch (§ 22-§ 24), § 23 Strafbarkeit des Versuchs, utgitt av Schönke/Schröder, (sitert Beck-online), 2014

Eskeland, Ståle ”Strafferett”, 3. utgave, 2013 og 4. utgave, 2015 Feuerbach, Paul Johann Anselm

"Lehrbuch des gemeinen in Deutschland gültigen peinlichen Rechts", (sitert books.google.no), 1812

Fletcher, George P. ”Rethinking Criminal Law”, (sitert books.google.com), 2000 Frände, Dan ”Allmän straffrätt”, 3. utgave, 2004 Frøberg, Thomas ”Forsøksansvarets yttergrenser: Forsøk på forsøk og uaktsomt

forsøk”, Tidsskrift for rettsvitenskap, vol. 125, s. 49–90, (sitert Idunn), 2012a

Frøberg, Thomas ”Skillet mellom rettmessighetsgrunner og unnskyldningsgrun-ner”, Jussens Venner vol. 47, s. 1-32, (sitert Idunn), 2012b

Garde, Peter ”Aberratio ictus, en umulig klassiker”, Tidsskrift for rettsviten-skap 2001 s. 341-405, (sitert Lovdata), 2001

Greve, Vagn ”Det strafferetlige ansvar”, 2. utgave, 2004 Haase, Richard og Rolf Keller

”Grundlagen und Grundformen des Rechts: Eine Einführung”, 11. opplag er bearbeidet av Peter Musall og Helmut Reichel, 2003

45

Haugen, Finn og Jon Sverdrup Efjestad

”Strafferett: håndbok”, 4. utgave, 2015

Hepp, Karl Ferdinand Theodor

”Ueber den gegenwärtigen Stand der Lehre vom versuchten Ver-brechen mit Rücksicht auf den neuestenn Würtembergischen Strafentwurf" i ”Archiv des Criminalrechts” utgitt av Julius Frie-drich Heinrich Abegg, August Wilhelm Heffter, Johann Michael Franz Birnbaum, Carl Joseph Anton Mittermaier og Carl Georg von Wächter, (sitert books.google.com), 1836

Herzberg, Rolf Dietrich og Klaus Hoffmann-Holland

Versuch (§ 22 - § 24), § 22 Begriffsbestimmung i ”Münchener Kommentar zum Strafgesetzbuch: Band 1: §§ 1-37 StGB”, Zwei-ter Titel, utgitt av Wolfgang Joecks og Klaus Miebach, (sitert Beck-online), 2011

Hilgendorf, Eric ”Teufelsglaube und freie Beweiswürdigung. Zur Verarbeitung des ”Übernatürlichen” im Strafrecht am Beispiel des Exorzis-mus”, Festgabe des Instituts für Strafrecht und Kriminologie der Juristischen Fakultät der Julius-Maximilians-Universität Würz-burg für Rainer Paulus zum 70. Geburtstag am 20. Januar 2009, s. 87-101, utgitt av Klaus Laubenthal, (sitert http://www.jura.uni-

wuerzburg.de/fileadmin/02150100/Publikationen_Vita/106.pdf), 2009a Hilgendorf, Eric ”Strafrecht und Interkulturalität: Plädoyer für eine kulturelle Sen-

sibilisierung der deutschen Strafrechtsdogmatik”, JuristenZeitung (JZ) 3/2009, s. 139-144, (sitert http://www.jura.uni-

wuerzburg.de/fileadmin/02150100/Publikationen_Vita/III_105_Strafrecht_und_Interkulturalitaet.pdf), 2009b

von Hippel, Robert ”Deutsches Strafrecht”, Band 2: Das Verbrechen, Allgemeine Lehren, (sitert books.google.com), 1971

Hirsch, Hans Joachim "Untauglicher Versuch und Tatstrafrecht", Festschrift für Claus Roxin zum 70. Geburtstag am 15. Mai 2001, s. 711-728, utgitt av Bernd Schünemann, Hans Achenback, Wilfried Bottke, Bernhard Haffke og Hans-Joachim Rudolphi, (sitert books.google.com), 2001

Husabø, Erling Johannes ”Den nedre grensa for straffbart forsøk”, Festskrift til Per Stav-ang; Stat, politikk og folkestyre s. 631-651, FEST-1998-ps-631, ), (sitert Lovdata), 1998

Husabø, Erling Johannes ”Straffansvarets periferi : medverking, forsøk, førebuing”, (sitert nb.no), 1999

Jescheck, Hans-Heinrich og Thomas Weigend

”Lehrbuch des Strafrechts: Allgemeiner Teil”, 1996

Kühl, Kristian ”Strafrecht: Allgemeiner Teil”, 2005

46

Matningsdal, Magnus ”Grensen mellom skyld- og straffespørsmål”, Jussens Venner 1998, s 273-299, (sitert Lovdata), 1998

Matningsdal, Magnus ”Straffeloven: Alminnelige bestemmelser, kommentarutgave”, (sitert kommentarutgaver.no. Den enkelte dato står i den aktuelle fotnoten), [sitert 24.04.16], 2015a (ajourført januar 2016)

Matningsdal, Magnus ”Norsk spesiell strafferett”, 2015b Maurach, Reinhart, Karl Heinz Gössel og Heinz Zipf

"Strafrecht Allgemeiner Teil”, Teilband 2: Erscheinungsformen des Verbrechens und Rechtsfolgen der Tat, (sitert books.google.com), 2014

Mæland, Henry John ”Innføring i alminnelig strafferett”, (sitert nb.no), 1995 Rengier, Rudolf ”Strafrecht Allgemeiner Teil”, 2013 Røstad, Helge "Innkast i straffefeltet: Utvalgte emner i strafferett", (sitert

nb.no), 1993 Satzger, Helmut ”Der irreale Versuch – über die Schwierigkeiten der abergläubis-

chen Versuch Herr zu werden” i Juristische Ausbildung 2013 (10), s. 1017-1025, (sitert https://epub.ub.uni-muenchen.de/25918/1/Satzger_Irreale_Versuch.pdf). 2013

Skeie, Jon ”Den norske strafferett 1: Den alminnelige del”, (sitert nb.no), 1946

Slettan, Svein og Toril Marie Øie

”Forbrytelse og straff: Lærebok i strafferett”, (sitert nb.no), 1997

Stigen, Jo ”Lokalisering av straffbare handlinger”, Tidsskrift for strafferett nr. 2 2011, s. 141-190, (sitert Lovdata), 2011

Torp, Carl "Den Danske Strafferets Almindelige Del", (sitert books.google.com), 1905. Ny utgivelse: 2010

Valerius, Brian ”Unatuglicher Versuch und Wahndelikt”, JA 2010, 113 (Juris-tische Arbeitsblätter (2010) Heft 2, S. 81-160, 42. Jahrgang, s, 113-116, (sitert Beck-online), 2010

Waaben, Knud ”Strafferettens almindelige del: 1. Ansvarslæren”, 4. utgave, 1997 Wennberg, Suzanne ”Försök till brott”, 2. utgave, 2010 Wilson, William "Criminal Law: Doctrine and Theory", (sitert books.google.com),

2008 Zaczyk, Rainer ”Strafgesetzbuch: Band 1”, utgitt av Urs Kindhäuser, Ulfrid

Neumann og Hans-Ullrich Paeffgen, (sitert Beck-online), 2013 Ørsted, Anders Sandøe ”Eunomia, eller Samling af Afhandlinger, henhørende til Moral-

philosophien, Statsphilosophien, og den Dansk-Norske Lovkyn-dighed: Anden Deel”, 1817

47

Lover Norsk lovgivning: 1687 Kong Christian Den Femtis Norske Lov av 15. april 1687. 1814 Kongeriket Noregs Grunnlov av 17. mai 1814. 1842 Lov angaaende Forbrydelser af 20de August 1842 (kriminalloven). 1902 Almindelig borgelig Straffelov av 22. mai 1902 nr. 10 (den tidligere straffe-

loven). 1965 Lov om vegtrafikk av 18. juni 1965 nr. 4 (vegtrafikkloven). 1992 Lov om laksefisk og innlandsfisk mv. av 15. mai 1992 nr. 47 (lakse- og inn-

landsfiskloven). 1993 Lov om anlegg og drift av jernbane, herunder sporvei, tunnelbane og for-

stadsbane m.m. av 11. juni 1993 nr. 100 (jernbaneloven). 1993 Lov om luftfart av 11. juni 1993 nr. 101 (luftfartsloven). 2005 Lov om straff av 20. mai 2005 nr. 28 (straffeloven).

Utenlandsk lovgivning, herunder internasjonale traktater: 1871 Strafgesetzbuch (StGB), 15.05.1871, omarbeidet: 13.11.1998. (Kilde:

”Strafgesetzbuch”, bokversjon fra 2013), [den tyske straffeloven]. 1930 Straffeloven (strfl.), 15.10.1930 (tidligere ”Borgerlig Straffelov”). (Sitert

retsinformation.dk), [den danske straffeloven]. 1950 Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK), Roma 1950. 1962 Brottsbalk (1962:700) (BrB), 21.12.1962. (Sitert riksdagen.se), [den svenske

straffeloven]. Rettspraksis Norsk rettspraksis: Høyesterett: Rt. 1932 s. 1034 Rt. 1977 s. 368 Rt. 2004 s. 598 Rt. 1939 s. 890 Rt. 1979 s. 1408 Rt. 2005 s. 1625 Rt. 1947 s. 346 Rt. 1983 s. 1268 Rt. 2007 s. 268 Rt. 1948 s. 531 Rt. 1984 s. 1320 (352-84) Rt. 2009 s. 1159 Rt. 1960 s. 727 Rt. 1993 s. 916 Rt. 2010 s. 287 Rt. 1971 s. 416 Rt. 1995 s. 1870 Rt. 2010 s. 1195 Rt. 1975 s. 397 Rt. 1998 s. 18 Rt. 2011 s. 1455 Rt. 1976 s. 1515 Rt. 2002 s. 1372

Rt. 2013 s. 789

48

Lagmannsretten: LB-1999-1115 LB-2011-158154 LB-2012-40854 LG-2000-1747 LB-2011-156335 LE-2013-23046 LE-2005-185975 LB-2011-62044-2 LA-2015-166486 LA-2010-30808

RG. 2011 s. 1610 (Borgar-ting)

Tingretten: TOSLO-2009-203280 Utenlandsk rettspraksis: Danmark: Sag 360/2010 (Højesteret, 21.06.2011) Sverige: NJA 1994 s. 48

NJA 2003 s. 670 Sør-Afrika: Pistorius (”Blade Runner”):

• Saksnummer: CC113-2013, http://www.saflii.org/za/cases/ZAGPPHC/2014/793.pdf

• Saksnummer: 96/2015, http://www.saflii.org/za/cases/ZASCA/2015/204.pdf

Tyskland: RGSt 33, 321 Urteil des Reichsgerichts vom 21. Juni 1900, abgedruckt im 33. Band

der Amtlichen Sammlung, S. 321 BGHSt 11, 268 BGH, 23.01.1958 - 4 StR 613/57 (”Verfolger-Fall”) BGHSt 11, 324 BGH, 29.04.1958 - 5 StR 28/58 BGHSt 35, 347 BGH, 15.09.1988 - 4 StR 352/88 (”Katzenkönig-Fall”) BGHSt 40, 299 BGH, 25.10.1994 - 4 StR 173/94 ("Münzhändler-Fall") BGHSt 41, 94 BGH, 14.03.1995 - 1 StR 846/94 5 StR 518/04 BGH, 02.03.2005 - 5 StR 518/04 BGHZ 188, 71 BGH, 13.01.2011 - III ZR 87/10 Forarbeider Norske forarbeider: SKM 1896 Udkast til Almindelig borgerlig Straffelov for Kongeriget

Norge: II. Motiver, (sitert nb.no) NOU 1983: 57 Straffelovgivningen under omforming: Straffelovkommisjo-

nens delutredning I, (sitert Lovdata) NOU 1992: 23 Ny straffelov - alminnelige bestemmelser, Straffelovkommi-

sjonens delutredning V, (sitert Lovdata)

49

Ot.prp. nr. 61 (2001-2002) Om lov om endringer i straffeloven og straffeprosessloven mv. (lovtiltak mot terrorisme - gjennomføring av FN-konvensjonen 9. desember 1999 om bekjempelse av finan-siering av terrorisme og FNs sikkerhetsråds resolusjon 1373 28. september 2001), (sitert regjeringen.no)

NOU 2003: 18

Rikets sikkerhet: Straffelovkommisjonens delutredning VIII, (sitert regjeringen.no)

Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) Om lov om straff (straffeloven)”, (sitert regjeringen.no) Innst. O. nr. 72 (2004-2005) Innstilling fra Justiskomiteen om lov om straff (straffeloven),

(sitert stortinget.no) Ot.prp. nr. 22 (2008-2009) Om lov om endringer i straffeloven 20. mai 2005 nr. 28 (sis-

te delproposisjon - sluttføring av spesiell del og tilpasning av annen lovgivning), (sitert regjeringen.no)

Tyske forarbeider:

BT-Drucksache IV/650 "Entwurf eines Strafgesetzbuches (StGB): E 1962", (sitert http://dip21.bundestag.de/dip21/btd/04/006/0400650.pdf)

BT-Drucksache V/4095 "Zweiter Schriftlicher Bericht...", (sitert http://dipbt.bundestag.de/doc/btd/05/040/0504095.pdf)

Nettsider Heinrich, Bernd, ”Versuch – übersicht”, Humboldt-Universität zu Berlin, (2011), http://heinrich.rewi.hu-berlin.de/doc/strat2011/29-versuch-uebersicht.pdf, (sitert 08.04.2016).