Victoria Aveyard

Oversatt av Carina Westberg

Victoria AveyardOriginalens tittel: Red QueenOversatt av Carina Westberg

Copyright © 2015 Victoria Aveyard

Norsk utgave:© CAPPELEN DAMM AS, 2015

ISBN 978-82-02-44098-51. utgave, 1. opplag 2015

Omslagsdesign: Sarah Nichole KaufmanJacket art: © 2015 by Michael FrostSymboler: © 2014 Victoria Aveyard

Forsats: Amanda PerskySats: Type-it AS, Trondheim 2015

Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2015Satt i 10/14 pkt. sabon og trykt på Ensolux cream 70 g

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og

tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillattgjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar oginndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

Til mamma, pappa og Morgan,som ville vite hva som skjedde videre,

når jeg ikke ante det selv engang.

KAPITTEL ÉN

Jeg hater førstefredag. Da blir det alltid så folksomt i lands-byen, og nå, i midtsommervarmen, er det helt pyton. Der jegsitter i skyggen, er det ikke så ille, men kroppsstanken, all svet-ten som følger med morgenens arbeid, kunne ha fått melk til åsurne. Luften dirrer av hete og fuktighet, selv sølepyttene ettergårsdagens uvær er varme, og vannet virvler rundt med regn-buestriper av olje og fett.

Torghandelen stilner når alle stenger bodene for dagen. Daer kjøpmennene uoppmerksomme, uforsiktige. Det er lett åforsyne seg av varene deres, og jeg tar det jeg vil ha. Da jeger ferdig, buler lommene mine av småting, og jeg har rappetet eple som niste. Slett ikke verst etter noen få minutters inn-sats. Folkemengden setter seg i bevegelse, og jeg lar meg drivemed strømmen. Hendene mine piler hit og dit, er alltid i flyktigberøring med en eller annen. Noen sedler fra en manns lomme,et armbånd fra en dames håndledd – bare noe småtteri. Lands-byborgerne haster så travelt av sted at de ikke legger merke tilen lommetyv midt iblant dem.

Bygningene som balanserer på høye staur, som landsbyenhar fått navnet etter (Staure, veldig originalt, liksom), ruver

7

rundt oss på alle kanter, tre meter over den gjørmete bakken.Om våren ligger den nedre elvebredden under vann, men nå erdet august, og tørke og solstikk hjemsøker landsbyen. Nestenalle gleder seg til den første fredagen i hver måned, når bådearbeidsdagen og skolen slutter tidlig. Men ikke jeg. Nei, jegville heller ha sittet på skolen uten å lære noe, i et klasseromfullt av unger.

Ikke at jeg har så lenge igjen på skolen. Jeg fyller snart atten,og da blir jeg vernepliktig. Jeg har ingen lærlingkontrakt ellerjobb, og dermed blir jeg sendt i krigen, i likhet med alle andredagdrivere. Ikke rart det ikke er arbeid å få, siden hver enestemann, kvinne og barn vil unngå å havne i hæren.

Brødrene mine ble kalt ut i krigstjeneste da de fylte atten,alle tre ble sendt av sted for å bekjempe tjernlendingene. BareSkyne er skrivefør, og han sender brev når han kan. Jeg harikke hørt fra de andre brødrene mine, Brim og Trame, på overett år. Men intet nytt er godt nytt. Det hender en familie ikkehører et pip på flere år, og så står sønnen eller datteren plutse-lig på dørstokken, enten hjemme på perm eller dimittert, hvisvedkommende er riktig heldig. Men vanligvis mottar familienet brev skrevet på tykt papir, preget med kongens monogram,med en kort takk for barnets liv. Kanskje får man til og mednoen knapper fra sønnens eller datterens istykkerrevne uni-form.

Jeg var tretten da Brim dro. Han kysset meg på kinnet og gameg ett par øredobber som lillesøsteren min Gita og jeg skulledele. Det var små steiner med en tåkerosa farge som minnetom solnedgang. Den kvelden tok vi tok hull i ørene på egenhånd. Trame og Skyne videreførte øredobbtradisjonen da detble deres tur til å dra. Nå har Gita og jeg tre ørsmå øredobber,i ett øre hver, til minne om brødrene våre som kjemper et ellerannet sted. Jeg trodde ikke for alvor at de ville bli nødt til å

8

dra, ikke før en legionær med blank rustning dukket opp ogtok dem med seg, i tur og orden. Og til høsten kommer det enog henter meg. Jeg har allerede begynt å spare – og naske – såjeg kan kjøpe øredobber til Gita når jeg drar.

Ikke tenk på det. Det er det mamma bestandig sier, omhæren, om brødrene mine, om alt mulig. Kjempegodt råd,mamma.

Nedi gaten, der Mølla krysser Grensen, eser menneske-mengden ut, og enda flere borgere slutter seg til de andre. Enungeflokk, på god vei til å bli småtjuver, farer gjennom treng-selen på langfingret leting. De er for unge til å være dyktige,og sikkerhetspolitiet griper raskt inn. Vanligvis havner ungenei gapestokken, eller i fengsel ved utposten, men betjentene harlyst til å få med seg førstefredag. De nøyer seg med å gi flokk-lederne en real omgang juling før de slipper dem fri. Akk, desmå gleder.

Et ørlite trykk ved midjen får meg instinktivt til å virvlerundt. Jeg griper neven til den som er dum nok til å prøve åstjele fra meg, og klemmer hånden så hardt at den lille smådje-velen ikke skal greie å stikke av. Men det er ingen mager unge,isteden ser jeg opp i et hånflir.

Kilmer Varre. Fiskerlærling, foreldreløs som følge av krigen,og antagelig den eneste vennen jeg har. Vi pleide å gi hverandrejuling da vi var små, men nå som vi er eldre – og han et halvthode høyere enn meg – prøver jeg å unngå basketak. Han erfor så vidt et nyttig bekjentskap iblant. For eksempel når jegvil rekke opp til de øverste hyllene.

«Du er blitt kjappere.» Han flirer og rister seg løs.«Eller så er du blitt tregere.»Han himler med øynene og snapper eplet ut av hånden min.«Venter vi på Gita?» spør han og tar en bit.«Hun har dagspass. Jobber.»

9

«Da bør vi komme oss av sted. Jeg har ikke lyst til å gå glippav forestillingen.»

«Nei, det ville jo ha vært en tragedie.»«Så da, Mare,» erter han og vifter med pekefingeren. «Det

skal liksom være moro.»«Det skal liksom være en advarsel, din tosk.»Men han er allerede på vei bort med lange steg, så jeg må

nærmest småløpe for å holde tritt. Ganglaget hans er haltende,liksom litt skakt. Sjøbein, kaller han det, enda han aldri harvært ute på havet. Men lange økter på læremesterens fiskebåthar vel en viss virkning, selv om den bare går på elva.

I likhet med pappa ble Kilmers far sendt i krigen, men derpappa kom tilbake ett bein og én lunge fattigere, kom herrVarre tilbake i en skoeske. Etter det stakk Kilmers mor av, oghan måtte klare seg selv. Han holdt nesten på å sulte i hjel, menfortsatte på et eller annet vis å yppe til slagsmål med meg. Jegskaffet mat til ham så jeg skulle slippe å sparke løs på et bein-rangel, og nå, ti år senere, er jeg ennå ikke kvitt ham. Men idet minste har han lærlingkontrakt og slipper å dra i krigen.

Vi når foten av åsen, der det er en flaskehals av folk somskubber og dulter hverandre til alle kanter. Det er obligato-risk oppmøte på førstefredag, med mindre du er «en arbeiderav vesentlig betydning», som søsteren min. Som om silkebro-dering er av vesentlig betydning. Men sølvinger elsker jo silke,ikke sant? Selv sikkerhetsbetjentene, i alle fall noen av dem,kan bestikkes med sånt som søsteren min har sydd. Ikke at jegvet noe om det, altså.

Skyggene rundt oss mørkner etter som vi klatrer opp stein-trappen, mot åskammen. Kilmer tar to trinn i slengen og drarnesten ifra meg, men han stanser og venter. Han sender et selv-tilfreds smil ned mot meg og rister en falmet hårtust ut av degrønne øynene.

10

«Iblant glemmer jeg at du har bein som et barn.»«Det er bedre enn å ha hjerne som et,» glefser jeg og klasker

ham lett på kinnet idet jeg går forbi. Latteren hans følger megopp trappen.

«Du er mer gretten enn vanlig.»«Jeg kan bare ikke fordra dette her.»«Jeg vet det,» mumler han, alvorlig for én gangs skyld.Og så befinner vi oss inne på arenaen, der sola steker hett.

Arenaen ble bygd for ti år siden og må være det størstebyggverket i hele Staure. Den er av beskjeden størrelse sam-menlignet med de kolossale i byene, men likevel, de ragendestålbuene, hundrevis av meter med betong, er nok til å få enlandsbyjente til å gispe.

Det er sikkerhetspoliti overalt, de svarte og sølvglinsendeuniformene synes godt i mengden. Det er førstefredag, og deer spente på å se arrangementet. De bærer lange geværer ellerpistoler, enda det ikke trengs. Tradisjonen tro er vaktene sølv-inger, og sølvinger har ingenting å frykte fra oss røde. Det ernoe alle vet. Vi er ikke jevnbyrdige, selv om det ikke går an å sedet på oss. Det eneste som skiller oss, i alle fall ytre sett, er atsølvinger går med rak rygg. Vi er krumrygget av arbeid, ube-svart håp og den uunngåelige skuffelsen over vår skjebne heri verden.

Inne på arenaen, som mangler tak, er det like varmt som ute,og Kilmer er som alltid omtenksom og fører meg inn i skyggen.Vi har ikke stoler å sitte på her, bare lange betongbenker, mende adelige sølvingene over oss kan kose seg i kjølige, behage-lige avlukker. Der har de mat, drikke, is selv midtsommers,stoler med puter, elektrisk lys og andre bekvemmeligheter jegaldri vil få tilgang til. Sølvingene lar seg ikke imponere, menklager over de «elendige forholdene». Jeg skulle gjerne ha gittdem elendige forhold, jeg, hvis hadde kunnet. Vi må nemlig ta

11

til takke med harde benker og noen gneldrende storskjermersom er nesten for lyssterke og støyende til å holde ut.

«Jeg vedder en dagslønn på at det blir enda en råtass i dag,»sier Kilmer og kaster epleskrotten på arenagulvet.

«Jeg vedder ikke,» skyter jeg tilbake. Mange rødinger spil-ler på slåsskamper med lønnen som innsats, i håp om vinne littog klare seg gjennom nok en uke. Men ikke jeg, ikke engangmed Kilmer. Det er lettere å skjære løs pengepungen til ved-demålsagenten enn å prøve å vinne myntene i den. «Du burdeikke sløse bort pengene dine på den måten.»

«Det er ikke sløsing hvis jeg får rett. Det er alltid en råtasssom gir en eller annen juling.»

Råtasser deltar i minst halvparten av kampene. De har nem-lig egenskaper og ferdigheter som passer arenaen bedre ennnesten noen andre sølvingers. De fryder seg visst over det ogbruker superkreftene til å slenge andre slåsskjemper omkringsom filledukker.

«Hva med motstanderen?» spør jeg og tenker på utvalget avsølvinger som kanskje kan dukke opp. Telkier, kvikker, nym-fer, grønnfingrer, flinthuder – alle fryktelige å se i aksjon.

«Ikke godt å si. Håper det blir noe stilig. Jeg trenger å moremeg litt.»

Kilmer og jeg har egentlig ikke samme syn på førstefredags-feidene. For meg er det ikke morsomt å se to slåsskjemper gåløs på hverandre med nebb og klør, men Kilmer elsker det.La dem ta knekken på hverandre, sier han. Det er ikke vårefolk.

Han forstår ikke hva disse kampene dreier seg om. Det erikke tanketom underholdning som bare skal gi et lite pusterommidt i alt slitet. Dette er kaldt og beregnende, et budskap tiloss: Bare sølvinger kan slåss på arenaene, for bare en sølvingkan overleve der. De slåss for å vise oss hvor sterke og mek-

12

tige de er. Vi hamler lett opp med dere. Vi er dere overlegne. Vier guder. Det forteller hvert overmenneskelige knyttneveslagdisse slåsskjempene deler ut.

Og de har helt rett. Forrige måned så jeg en kvikk sloss meden telki, og enda kvikken beveget seg raskere enn øyet greide åoppfatte, stanset telkien ham som ingenting. Bare ved hjelp avtankekraft løftet han den andre slåsskjempen opp fra bakken.Kvikken fikk ikke puste, for jeg tror telkien tok et slags usyn-lig kvelertak på ham. Da kvikkens ansikt ble blått, avblåste dekampen. Kilmer jublet. Han hadde satset på telkien.

«Mine damer og herrer, sølvblods og rødblods, velkommentil førstefredag og augustfeiden.» Kommentatorens stemmegir ekko rundt i arenaen, forsterket av veggene. Som vanlighøres det ut som om han kjeder seg, og det skjønner jeg godt.

Før i tiden var ikke disse forestillingene slåsskamper somdette, men rene henrettelser. Fanger og statsfiender ble fraktettil Arkeon, hovedstaden, og drept med en gjeng sølvinger sompublikum. Antagelig likte sølvingene det, og det ble begyn-nelsen på feidene. Nå kjempet de ikke for å drepe, men forå underholde. Så ble kampene til disse førstefredagsfeidene,som spredte seg til andre byer, til ulike arenaer og tilskuere.Omsider fikk rødinger adgang, henvist til billige sitteplasser.Det tok ikke lang tid før sølvingene bygde arenaer overalt,selv i landsbyer som Staure, og det å være publikum, som engang var et gode, ble en obligatorisk forbannelse. Grunnen tildet, sier broren min Skyne, var at det i arenabyer ble registrertlangt færre tilfeller av rødingkriminalitet, fritenkning og for-søk på opprør, noe som var sjelden også den gangen. Nå tren-ger ikke sølvingene ta i bruk verken henrettelser, legioner ellersikkerhetspoliti for å opprettholde ro og orden, for to slåss-kjemper skremmer oss like lett.

I dag ser det ut som om de to utvalgte er godt skikket til job-

13

ben. Førstemann ut på den hvite sanden blir presentert somCantos Carros, en sølving fra Havnebukta i øst. På storskjer-men lyser et klart bilde av stridsmannen, og ingen trenger åfortelle at dette er en råtass. Armene er som trestokker, seneteog fulle av blodårer som presser seg ut mot huden. Når hansmiler, ser jeg at tennene hans enten mangler eller er ødelagt.Kanskje han røk uklar med sin egen tannbørste i oppveks-ten.

Ved siden av meg jubler Kilmer, og de andre landsbyfolkenebrøler i kor med ham. En sikkerhetsbetjent slenger brød til demest høylytte som takk for strevet. Til venstre for meg deleren annen ut et knallgult stykke papir til et gaulende barn.Elek-kort. Ekstra strømrasjoner. Bare for å få oss til å juble ogskrike, for å tvinge oss til å se på, enten vi vil eller ei.

«Sånn, ja, la ham få høre dere!» sier kommentatoren lang-somt mens han tvinger så mye entusiasme inn i stemmen somhan makter. «Og her har vi motstanderen, rett fra hovedsta-den, Samson Merandus.»

Den andre stridsmannen ser blek og skranten ut ved siden avmuskelbunten med menneskefasong, men den blå stålrustnin-gen er flott og blankpolert. Han er antagelig den andre sønnentil en andresønn og prøver å skape seg et ry på arenaen. Selvom han burde være redd, virker han merkelig avslappet.

Etternavnet hans lyder kjent, men det er ikke uvanlig.Mange sølvinger tilhører berømte familier, eller ætter, medflere titalls medlemmer. Den regjerende familien i vårt område,Stordal, tilhører ætten Velle, men jeg har aldri noensinne settguvernør Velle. Han besøker regionen kun et par ganger i året,og selv da nedverdiger han seg aldri til å besøke en røding-landsby som min. En gang så jeg elvebåten hans, en smek-ker sak med grønne og gylne flagg. Han er grønnfinger, og dahan passerte, begynte knoppene på trærne langs elvebredden å

14

springe ut, og det kom blomster opp av bakken. Jeg syntes atdet var vakkert, helt til en av de eldre guttene kastet stein motbåten hans. Steinene falt i elva uten å gjøre skade, men guttenhavnet i gapestokken likevel.

«Det blir helt sikkert råtassen.»Kilmer ser bistert på den lille kamphanen. «Hvordan kan du

vite det? Hva er Samsons egenskaper?»«Hvem bryr seg, han kommer uansett til å tape,» fnyser jeg

og setter meg til rette for å følge med.Det velkjente signalet gjaller over hele arenaen. Mange rei-

ser seg, ivrige etter å se, men jeg forblir sittende i protest. Jegvirker kanskje rolig, men innvendig syder det. Av sinne og mis-unnelse. Vi er guder, ljomer det i hodet mitt.

«Kjemper, ta plass!»De følger oppfordringen og borer hælene i bakken på hver

sin side av arenaen. Skytevåpen er ikke tillatt på arenakamper,så Cantos trekker et kort, bredt sverd. Jeg tviler på at han tren-ger det. Samson drar ikke fram noe våpen, men det rykker ifingrene han holder langs siden.

En dyp, summende elektrisk tone jager gjennom arenaen.Det er noe av det verste ved dette. Lyden vibrerer i tennenemine, i knoklene, og pulserer til jeg tror noe skal gå i knas. Detslutter brått med et muntert kling. Nå begynner det. Jeg pus-ter ut.

Kampen minner straks om et blodbad. Cantos styrter fram-over som en okse og sparker opp sand bak seg. Samson prøverå dukke unna Cantos ved å bruke skulderen til å gli rundt sølv-ingen, men råtassen er kjapp. Han griper fatt i Samsons beinog slenger ham tvers over arenaen som om han skulle ha værtlagd av fjær. Den påfølgende jubelen overdøver Samsons brølidet han krasjer med betongveggen, men smerten står skreveti ansiktet hans. Før han har noe håp om å reise seg igjen, er

15

Cantos over ham og løfter ham til værs. Samson treffer san-den som en haug av det som bare kan være brukne bein, menkommer seg på et eller annet vis opp igjen.

«Er han en boksesekk, eller?» ler Kilmer. «Gi ham inn,Cantos!»

Kilmer bryr seg ikke om et ekstra brød eller noen flereminutter med strøm. Det er ikke derfor han jubler. Han ønskerfaktisk å se blod, sølvingblod, sølvblod, sprute ned arenaen.Det spiller ingen rolle at det blodet representerer alt vi ikke er,alt vi ikke kan bli, alt vi vil ha. Han har bare lyst til å se det oglurer seg selv til å tro at de faktisk er menneskelige, at de kanskades og overvinnes. Men jeg vet bedre. Blodet er en trussel,en advarsel, et løfte. Vi er ikke like, og det kommer vi helleraldri til å bli.

Han blir ikke skuffet. Selv fra avlukkene kan man se denmetalliske væsken med regnbueglans som drypper fra Sam-sons munn. Den reflekterer sommersola som et vannspeil,maler en elv nedover halsen hans og videre inn i rustningen.

Det er det som for alvor skiller sølvinger og rødinger, fargenpå blodet. Denne enkle forskjellen gjør dem på et eller annetvis sterkere, mer intelligente og bedre enn oss.

Samson spytter og sender en flom av sollys over arenaen. Timeter unna strammer Cantos grepet rundt sverdet, klar til åsette Samson ut av spill og gjøre slutt på kampen.

«Stakkars tosk,» mumler jeg. Det ser ut til at Kilmer harrett. Bare en boksesekk.

Cantos dundrer gjennom sanden med sverdet høyt til værsog lynende blikk. Og så stivner han midtveis, slik at det klir-rer i rustningen av bråstoppen. Midt på arenaen peker denblødende stridsmannen på Cantos med et blikk som kunne haknust knokler.

Samson vifter med fingrene, og Cantos går framover, helt

16

avstemt etter Samsons bevegelser. Han måper, som om han erblitt tungnem eller dum. Som om han brått er tom i hodet.

Jeg tror ikke mine egne øyne.Det blir dødsens stille på arenaen mens vi følger med uten å

forstå det som utspiller seg nedenfor oss. Ikke engang Kilmeråpner munnen.

«En ymter,» sier jeg i ett åndedrag.Aldri før har jeg sett en ymter på denne arenaen – det har

nok ingen. Ymtere er sjeldne, farlige og mektige, selv blantsølvinger, selv i hovedstaden. Det går mange rykter om dem,men det koker ned til noe enkelt og skrekkinnjagende: De kanta seg inn i en annens hode, lese tanker og ta styringen overbevisstheten. Og det er nøyaktig det Samson holder på med,etter å ha ymtet seg vei forbi Cantos’ rustning og muskler, inni selve hjernen hans, der det ikke finnes noe forsvar.

Cantos hever sverdet med skjelvende hender. Han prøver åkjempe mot Samsons kraft. Men enda så sterk han er, makterhan ikke å bekjempe fienden i sitt eget hode.

Samson vrir nok en gang på hånden, og sølvblod spruter utpå sanden idet Cantos støter sverdet gjennom rustningen, inn isin egen mage. Selv oppe på benkene hører jeg den kvalmendesurklingen av metall som skjærer gjennom kjøtt.

Mens blodet strømmer fra Cantos, gjaller et gisp gjennomarenaen. Aldri har vi sett så mye blod her.

Blått lys glimter til liv og bader arenaen i et spøkelsesaktigskjær, noe som signaliserer at kampen er over. Sølvblodshel-bredere kommer springende over sanden, skynder seg bort tilden falne Cantos. Det er ikke meningen at sølvinger skal dø påarenaen. Sølvinger skal kjempe tappert, briske seg med egen-skapene sine, gi folk skikkelig underholdning – men ikke dø.De er tross alt ikke rødinger.

Vaktene beveger seg raskere enn noen gang. Noen av dem er

17

kvikker, som styrter fram og tilbake som diffuse flekker mensde gjeter oss ut. De vil ikke ha oss her i tilfelle Cantos skullefinne på å dø mens han ligger på sanden. I mellomtiden strenerSamson ut av arenaen som en kjempe. Blikket hans faller påCantos’ kropp, og jeg venter at han skal se unnskyldende ut.Isteden er ansiktet uttrykksløst, følelsesløst og iskaldt. Kam-pen betydde ingenting for ham. Vi betyr ingenting for ham.

På skolen har vi lært om den verdenen som fantes forut forvår egen, om engler og guder som bodde i himmelen og styrtejorden med vennlig, kjærlig hånd. Noen sier at det bare er opp-diktet, men jeg tror ikke det.

Gudene styrer oss fremdeles. De har kommet ned fra stjer-nene. Og de er ikke lenger vennlige.

KAPITTEL TO

Huset vårt er lite, selv til å ligge i Staure, men vi har da i detminste utsikt. Før pappa ble skadd, når han hadde permisjonfra hæren, bygde han huset så høyt at vi kunne se over elva.Til og med i sommerdisen kan man se rydningene der det engang var skog, nå snauhogd til det ugjenkjennelige. Det serut som en sykdom, men i nord og vest ligger de urørte åsenesom en beroligende påminnelse. Det finnes så mye mer der ute.Bortenfor oss, bortenfor sølvingene, bortenfor alt jeg kjennertil.

Jeg klatrer opp stigen til huset, over medtatt treverk for-met av hendene til dem som tar seg opp og ned hver dag. Fradenne høyden kan jeg se noen båter på vei oppover elva, derdet stolt blafres med fargesterke flagg. Sølvinger. Ingen andreer rike nok til å benytte seg av privat transport. Mens de harmuligheten til å bruke transportmidler med hjul, lystbåter ogselv høytflygende jetglidere, må vi ty til våre egne føtter elleren tråsykkel hvis vi har flaks.

Båtene er nok på vei til Sommerly, den lille byen som harvokst fram rundt kongens sommerresidens. Gita var der i dagog hjalp syersken hun går i lære hos. De drar ofte til marke-

19

det der når kongen er på besøk, for å selge varer til sølvblodskjøpmenn og adelsfolk som følger de kongelige som andun-ger. Selve slottet er kjent som Solhall. Det skal visstnok væreet underverk, men jeg har aldri sett det. Jeg vet ikke hvorforde kongelige har to boliger, særlig siden slottet i hovedstadener så flott og vakkert. Men i likhet med alle andre sølvingerhandler de ikke ut ifra behov. Det er lystprinsippet som driverdem. Og det de har lyst på, det får de.

Før jeg åpner døra til det vante kaoset innenfor, stryker jeghånden over flagget som blafrer på verandaen. Tre røde stjer-ner på gul bakgrunn, én for hver bror, og det er plass til flere.Plass til meg. De fleste hus har slike flagg, noen med svarte stri-per istedenfor stjerner, som en lavmælt påminnelse om barnsom har omkommet.

Inne står mamma og svetter over komfyren, der hun røreri en gryterett mens pappa skuler mot den fra rullestolen. Gitasitter ved bordet og broderer, lager noe så vakkert og utsøkt atdet ikke er til å tro.

«Jeg er hjemme,» sier jeg ut i rommet. Pappa svarer ved åvinke, mamma nikker, men Gita ser ikke opp fra silkestykketsitt.

Jeg slipper sekken med tjuvegods ned ved siden av henne slikat myntene skal klinge mest mulig. «Jeg tror jeg har nok til enskikkelig kake til pappas bursdag. Og til flere batterier, kan-skje det holder ut måneden.»

Gita ser på sekken og rynker pannen misbilligende. Hun erbare fjorten, men skarp for alderen. «En vakker dag kommernoen hit og stjeler alt du har.»

«Misunnelse kler deg ikke, Gita,» skjenner jeg og klapperhenne på hodet. Hendene hennes fyker opp til det fullkomne,blanke røde håret og stryker det på plass i den sirlige knutenigjen.

20

Jeg har alltid ønsket meg hår som hennes, men det ville jegaldri ha sagt høyt. Mens hennes er som ild, er mitt det man kankalle elvebrunt. Mørkt ved hodebunnen og falmet i tuppene,siden fargen blir trukket ut av håret på grunn av påkjennin-gene livet i Staure fører med seg. De fleste har kort hår for åskjule de grå tuppene, men ikke jeg. Jeg liker påminnelsen omat selv håret mitt vet at livet burde ha vært annerledes.

«Jeg er ikke misunnelig,» fnyser hun og jobber videre. Hunsyr blomster av ild, hver og én en vakker flammetråd mot denoljesvarte silken.

«Det er nydelig, Gi.» Jeg stryker fingeren over en av blomst-ene og undrer meg over hvor silkeaktig den kjennes. Hun skot-ter opp og smiler mildt, viser til og med tennene. Selv om vikrangler en del, vet hun at hun er godjenta mi.

Og alle vet at jeg er den misunnelige, Gita. Det eneste jegkan, er å stjele fra folk som faktisk kan noe.

Når hun har gått ut lærlingtiden, vil hun kunne åpne sinegen butikk. Da vil det komme sølvinger fra alle kanter ogbetale for lommetørklær, flagg og klær hun har sydd. Gita harmulighet til å oppnå noe de færreste rødinger klarer, og levegodt. Hun kommer til å forsørge foreldrene våre og gi meg ogbrødrene mine enkle arbeidsoppgaver så vi slipper å dra i kri-gen. En dag kommer Gita til å redde oss, alle sammen, bareved hjelp av nål og tråd.

«Som natt og dag, jenter,» mumler mamma og drar en fin-ger gjennom grånende hår. Hun mener det ikke som noen for-nærmelse, mer som en stikkende sannhet. Gita er flink, penog snill. Jeg er litt røffere, som mamma så vennlig sier. Skyggeder Gita er lys. Det eneste vi har til felles, er vel øredobbene videler, minnet om brødrene våre.

Pappa hveser der han sitter i kroken, og slår seg på brystetmed knyttet neve. Det er helt vanlig, for han har bare én ekte

21

lunge. Heldigvis ble han reddet av en dyktig rødingmedisiner,som erstattet den punkterte lungen hans med en innretningsom kunne puste for ham. Det var ikke en sølvingoppfinnelse,for sølvinger har ikke bruk for den slags. De har helbredere.Men helbrederne kaster ikke bort tiden på å redde rødinger,de arbeider ikke engang ved fronten for å holde soldater i live.De fleste bor i byene og forlenger livet til eldgamle sølvinger,reparerer leveren til folk som har ødelagt den med alkohol,og så videre. Dermed er vi prisgitt et undergrunnsmarked forteknologi og oppfinnelser for å kunne forbedre livssituasjonenvår. Noen av oppfinnelsene er tåpelige, det meste fungerer ikke– men et stykke klikkende metall reddet faktisk pappas liv. Jeghører bestandig at det tikker av sted, en ørliten puls som sør-ger for at pappa får puste.

«Jeg vil ikke ha noen kake,» brummer han. Jeg får med megat han skotter på den voksende magen sin.

«Ja, men kan du ikke si hva du vil ha da, pappa? En nyklokke eller –»

«Noe du har stjålet fra en annens håndledd, er ikke nytt imine øyne, Mare.»

Før det bryter ut en ny krig hjemme hos familien Rab-ben, drar mamma gryteretten av kokeplaten. «Det er mid-dag.» Hun bærer maten bort til bordet, og dampen velter motmeg.

«Det lukter deilig, mamma,» lyver Gita. Pappa er ikke fulltså omtenksom og skjærer en grimase ved synet av måltidet.

Siden jeg ikke vil bli avslørt, tvinger jeg i meg litt gryterett.Maten er ikke like ille som vanlig, overraskende nok. «Bruktedu paprikaen jeg tok med?»

Istedenfor å nikke og smile og takke meg for at jeg la merketil det, rødmer mamma og blir taus. Hun skjønner at den varstjålet, som alle gavene hun får av meg.

22

Gita himler med øynene over gryteretten og fornemmertydeligvis hvordan dette vil gå.

En skulle kanskje tro at jeg begynte å venne meg til det, menuviljen mot det jeg gjør, sliter mer og mer på meg.

Med et sukk legger mamma ansiktet i hendene. «Mare, duvet at jeg er takknemlig – jeg skulle bare ønske –»

Jeg avslutter setningen for henne. «At jeg var som Gita?»Mamma rister på hodet. Enda en løgn. «Nei, kan skjønne

ikke det. Det var ikke det jeg mente.»«Akkurat.» Det skulle ikke forundre meg om bitterheten jeg

føler, kan merkes helt på den andre siden av landsbyen. Jeganstrenger meg for at stemmen ikke skal briste. «Det er deneneste måten jeg kan hjelpe til på, før – før jeg drar.»

Det å nevne krigen er en effektiv måte å få stillheten tilå senke seg på hjemme hos oss. Selv pappas hvesing stilner.Mamma snur seg vekk, rød i ansiktet av sinne. Under bordetlegger Gita hånden rundt min.

«Jeg vet at du gjør det du kan, og at du mener det godt,»hvisker mamma. Det er ikke lett for henne å si det, men det erlikevel til trøst for meg.

Jeg holder munn og tvinger meg til å nikke.Så gjør Gita et byks i stolen, som om hun skvetter. «Å, det

glemte jeg nesten. Jeg gikk innom postkontoret på vei hjem fraSommerly. Det lå et brev der fra Skyne.»

Det er som om en bombe eksploderer. Både mamma ogpappa strekker seg ivrig etter den skitne konvolutten Gita drarfram fra jakken. Jeg lar dem sende den mellom seg og granskepapiret. Ingen av dem kan lese, så de snapper opp det de kanfra selve papiret.

Pappa snuser på brevet og prøver å stedfeste lukten. «Furu.Ikke røyk. Det er bra. Han er ikke ved Kvelt.»

Alle puster lettet ut. Kvelt er det utbombede området som

23

forbinder Norta og Tjernland, hvor krigen som oftest utspillerseg. Soldatene tilbringer mesteparten av tiden der, ligger lavt iskyttergraver som er dømt til å bli bombet, eller gjør dristigeframstøt som ender i massakrer. Resten av grensen består fordet meste av sjø, men langt nord blir den til en tundra som eraltfor kald og øde til å slåss om. Pappa ble skadd ved Kveltfor mange år siden, da en bombe traff laget hans. Nå er Kvelthelt ødelagt etter flere tiår som slagmark, røyken fra eksplo-sjonene ligger over landskapet som en evig tåke, og ingentingkan vokse der. Området er dødt og grått, akkurat som krigensframtid.

Pappa gir meg omsider brevet så jeg kan lese det, og jegåpner det veldig spent, både ivrig og engstelig for å finne uthva Skyne har på hjertet.

«Kjære familie, jeg er i live. Åpenbart.»Det får pappa og meg til å le litt, og til og med Gita smiler.

Mamma morer seg ikke like mye, selv om Skyne begynner allebrev på den måten.

«Vi er blitt kalt tilbake fra fronten, som blodhunden pappaantagelig har gjettet allerede. Det er fint å være i hovedlei-ren igjen. Omgivelsene er røde som morgengry, det er knaptsølvblodspoliti i sikte. Og uten røyken fra Kvelt er det faktiskmulig å se at sola reiser seg med større kraft for hver dag. Menjeg kommer ikke til å bli værende her lenge. Kommandantenhar planer om å bruke dette laget til kamper på innsjøene, ogvi skal utplasseres på et av de nye krigsskipene. Jeg traff enmedisiner som hadde kommet bort fra laget sitt, og hun sa athun kjente Trame, og at det står bra til med ham. Han fikknoen granatsplinter i seg da de trakk seg ut av Kvelt, men hanble helt fin igjen. Ingen infeksjoner, ingen varige mén.»

Mamma sukker høyt og rister på hodet. «Ingen varigemén,» fnyser hun.

24

«Ennå ingenting nytt om Brim, men jeg er ikke bekymret.Han er den flinkeste av oss, og femårspermisjonen hans er likerundt hjørnet. Han er snart hjemme igjen, mamma, så du tren-ger ikke engste deg. Ingenting annet å melde ifra om, i hvertfall ikke noe jeg kan skrive i et brev. Gita, du må ikke visedeg altfor mye, enda du fortjener å gjøre det. Mare, ikke værså uskikkelig hele tiden og slutt å banke Varre-gutten. Pappa,jeg er stolt av deg. For alltid. Glad i dere, alle sammen. Deresfavorittsønn og -bror, Skyne.»

Som vanlig borer Skynes ord seg inn i oss. Jeg kan nestenhøre stemmen hans hvis jeg prøver hardt nok. Så begynnerlampene over oss plutselig å ule.

«Er det ingen som har satt i rasjoneringskortet jeg fikk igår?» spør jeg før lyset blinker og slukner, slik at vi blir sit-tende i mørket. Da øynene mine venner seg til det, ser jeg såvidt at mamma rister på hodet.

Gita stønner. «Må vi virkelig gjennom det samme nå igjen?»Stolen hennes skraper mot gulvet idet hun reiser seg. «Jeg gårog legger meg. Ikke skrik til hverandre, er dere snille.»

Men vi skriker ikke. Sånn er det visst i min verden – forslitne til å krangle. Mamma og pappa trekker seg tilbake påsoverommet, og jeg blir sittende alene ved bordet. Vanligvisville jeg ha sneket meg ut, men jeg har ikke ork til å gjøre annetenn å legge meg og sove.

Jeg klatrer opp enda en stige til loftet, der Gita allerede snor-ker i vei. Hun har et sovehjerte uten like, dupper av innen etpar minutter, mens det kan ta meg timevis. Jeg legger meg tilrette i feltsengen, fornøyd med bare å ligge der og holde i bre-vet fra Skyne. Som pappa sa, lukter det sterkt av furu.

Det er godt å ligge og høre på elva i kveld, der den bru-ser over steinene ved elvebredden og bysser meg i søvn. Ikkeengang det gamle kjøleskapet, en rusten batteridrevet innret-

25

ning som vanligvis durer så høyt at jeg får vondt i hodet, plagermeg i kveld. Men så blir nedstigningen til søvnens rike avbruttav fuglekvitter. Kilmer.

Nei. Gå din vei.Nok et signal, høyere denne gangen. Gita rører litt på seg og

snur seg inn mot puta.Mens jeg murrer for meg selv og forbanner Kilmer, ruller

jeg ut av feltsengen og slipper meg ned stigen. Hvis jeg haddevært som andre, ville jeg ha snublet i alt rotet i stua. Men jeger stø på foten etter å ha løpt fra sikkerhetsbetjenter i flere år.Jeg er nede fra stigen på ett sekund og står med gjørme opptil anklene. Kilmer venter, dukker fram fra skyggene underhuset.

«Jeg håper du liker blåveiser, for jeg gir deg gjerne en somtakk for at du –»

Jeg tier brått ved synet av ansiktet hans.Han har grått. Kilmer gråter da ikke. Knokene hans blør,

og jeg skal vedde på at det er en vegg i nærheten som har fåttgjennomgå. Enda jeg ikke vil, enda det er sent, klarer jeg ikkeå unngå å bli bekymret, til og med redd, på hans vegne.

«Hva er det? Hva er i veien?» Uten å tenke tar jeg nevenhans i min og kjenner blod under fingrene. «Hva har skjedd?»

Det tar litt tid før han svarer, han må manne seg opp. Nå erjeg livredd.

«Læremesteren min – han falt. Han døde. Jeg er ikke lær-ling lenger.»

Jeg prøver å holde inne et gisp, men det unnslipper likevel,som for å håne oss. Enda han ikke behøver, enda jeg vet hvahan prøver å si, fortsetter han.

«Jeg var ikke engang ferdig med opplæringen, og nå –» Hansnubler i ordene. «Jeg er atten. De andre fiskerne har lærlin-ger. Jeg arbeider ikke. Jeg får ikke jobb.»

26

Det neste han sier, er som en kniv i hjertet. Kilmer trekkerpusten raspende, og jeg skulle på mange måter ønske at jegikke måtte høre det han skal si.

«De kommer til å sende meg i krigen.»