Bente Rene Linmo

© Schibsted Forlag AS, Oslo 2011© Bente René Linmo, tekst

Omslagsdesign: Christer SveenOmslagsfoto: Ned Ally

Repro: RenessanseMedia, AskerOmbrekking: Type-it AS, Trondheim

Trykk og innbinding: GGP Media GmbH, Tyskland 2011

ISBN: 978-82-516-3607-0

www.schibstedforlag.no

Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloveneller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR. Kopiering istrid med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar

og inndragning, og straffes med bøter eller fengsel.

Til Kristin og Aron

KAPITTEL 1

Oppdagelsen frafemte etasje

D en varme junivinden strøk gjennom Trond-heims travle sentrumsgater og virvlet oppdet lette veistøvet. Luften var fylt av stor-

bylyder: mennesker som snakket, mobiltelefonersom ringte, brølende busser og utålmodig tutingfra stressede kontorfolk. Aleksander Villander, dentretten år gamle gutten som satt gjemt bak en stor,grønn container i en sidegate i sentrum, fikk ikkemed seg noe av dette. Han tittet forsiktig fremfra gjemmestedet. Mikkel Stene, klassens bølle, oghans personlige livvakt Kurt var ikke å se, men hanvisste at de ikke var langt unna.

Aleksander gjorde seg så liten han kunne bakcontaineren. Lukten av søppel var så sterk at han

7

måtte holde seg for nesa. Han rykket skremt til dahan hørte løpende skritt inne i bakgaten. Han reisteseg opp for å løpe, men han kom ikke langt før etpar sterke guttearmer grep ham hardt i nakken ogtvang ham til å snu seg.

«Ikke så fort!» brølte stemmen til Mikkel inn i ørethans. «Hvorfor sa du til læreren at det var jeg somødela norskboka di?»

«Fordi det var deg!» Aleksander tok et skrittbakover mens han så seg om etter en fluktrute.

«Du skulle holdt kjeft, din sladrehank!» knurretMikkel. Han var rød i ansiktet av sinne, og detblonde, gelégredde håret var svett og bustete. Mik-kel snudde seg mot Kurt som hadde de sløve hun-deøynene sine limt til Aleksander. «Hva venter dupå, din dust? Ta ham!»

Aleksander stålsatte seg mot slaget han vissteville komme.

Kurt nærmet seg med et smil om de tynne lep-pene, men før han rakk så mye som å knytte neven,kom en stor søppelbil kjørende inn i sidegaten.Sjåføren tutet på dem for å få dem til å flytteseg.

Mikkel så mørkt på Aleksander før han kom nær-mere. «Vi tar deg senere.» Trusselen ble fulgt av ethardt slag i siden.

8

Aleksander stønnet oppgitt da latteren til de toguttene fjernet seg. Ikke engang siste skoledag fikkhan være i fred.

Søppelbilen tutet igjen og sjåføren hyttet medneven. Aleksander sukket og løftet hånden unn-skyldende før han heiste sekken på ryggen og løptil skolen for å møte søsteren.

En uendelig strøm av elever fløt ut gjennom sko-leporten, og alle snakket høyt om de kule tingenede skulle gjøre i sommerferien. Den ti år gamle lil-lesøsteren hans var en av dem. Emma var omgittav en flokk med jenter som klemte hverandre ogønsket hverandre god sommer. I motsetning til hamhadde Emma venner. Det var ingen som hadde øns-ket ham god sommer da klassen hadde fått fri foren time siden.

«Hei, Aleks!» Emma kom løpende mot ham meddet mørke håret flagrende bak seg. «Så deilig at deter sommerferie!»

«Mmm,» svarte han og begynte å gå.Emma snudde seg og vinket til venninnene sine

en siste gang før hun skyndte seg etter broren. «Jeggleder meg til i kveld!»

Aleksander tvang tankene bort fra møtet medMikkel. «Hva skjer i kveld?»

«Har du ikke fått SMS-en fra pappa?»

9

«Eh, nei.» Han dro på svaret. «Jeg har mistetmobilen.»

«Nå igjen! Mamma kommer til å eksplodere.»Hun himlet med øynene, men det var tydelig at hunså frem til å sladre. «Vi skal på kino med pappa ikveld. Du vet, siden mamma er hos mormor. Hanskrev at han skulle møte oss på Prinsen kino klokkaåtte.»

«Greit, men jeg gidder ikke se noe romantiskkliss,» sa Aleksander og dultet henne ertende iskulderen.

Aleksander og Emma bodde i en stor bygård midti sentrum sammen med foreldrene. Bygården var enstor murbygning i jugendstil fra tidlig på 1900-tal-let, som hadde brede vinduer og et mykt skråtakhvor kurrende duer hekket om sommeren. De tokheisen opp til femte etasje og låste seg inn i lei-ligheten. Som vanlig var det ingen som hilste demvelkommen.

«Jeg må øve en halvtime før vi spiser middag,»sa Emma kort før hun løftet opp fiolinkassen sin ogforsvant inn på soverommet.

Aleksander kastet et blikk inn i speilet som hangover skohylla. En slank trettenåring med blå øyneog mørkt, stritt hår stirret tilbake på ham.

Han løftet opp sekken og gikk inn i stua, hvor han

10

ble møtt av munter kvitring fra to grønne undulater.Stua var stor med mørke møbler, brede bokhyller ogen stor peis. Overalt på gulvet og i vinduskarmenesto det suvenirer og antikke gjenstander fra alle rei-sene til faren og utgravningene til moren. Aleksan-der slengte fra seg sekken på gulvet og rettet på etbilde som hang skjevt på veggen. De fleste bildenei stua var av Aleksander og Emma i ulike aldere:som baby leende mot kamera med røde bollekinn;som treåring sugende på tommelen og som seks-åring med et uvillig smil på første skoledag. Hanflyttet blikket til bildet av foreldrene: den mørk-hårede John som hadde en forkjærlighet for ruteteslips og tweedjakker, og den honningblonde Adelemed et smil om munnen. Aleksander lignet faren,Emma var en blanding av dem begge.

Han rev seg løs fra bildene og gikk inn på sove-rommet. Han slengte seg ned på sengen og stirretopp i taket. De hadde bodd i Trondheim i to månedernå. Foreldrene hadde fått gode jobber her: morenarbeidet som arkeolog, mens faren var professor ihistorie ved universitetet. De elsket jobbene sine ogde elsket byen. Det gjorde ikke Aleksander, de storebygningene fikk ham til å føle seg innestengt. Blik-ket hans gikk bort til vinduet og det nye teleskopethan hadde fått av foreldrene forrige jul. Foreldrene

11

ga alltid dyre gaver, det var deres måte å si: unn-skyld for at vi arbeider så mye. Han snudde segover på magen og plasserte hendene under haken.Det sved fortsatt i siden der Mikkel hadde plantetknyttneven, og da han dro opp genseren, så han etrødt merke på størrelse med en tennisball.

Sirenen av en brannbil trengte seg inn på sove-rommet. Det var vanskelig å bli vant til alt bråketi en storby. Han plukket opp kikkerten fra nattbor-det og gikk bort og satte seg i den brede vindus-posten. Kikkerten pekte ned mot gaten. En mannsto borte ved hjørnet og leste en finansavis, to barnhoppet paradis på fortauet og en gammel mannkom gående sakte nedover gaten. Den gamle man-nen var så krokrygget at han så ut til å skullestupe kråke hvert øyeblikk. Like bortenfor ham satten hvit katt som så ut som om den ventet på grøntlys.

Aleksander vred på kikkertsiktet for å få et skar-pere bilde. Jo, katten studerte faktisk trafikklysetpå den andre siden. Lyssignalet for bilene byttetsnart fra grønt til gult og rødt, og den hvite kat-ten løp selvsikkert over gaten så snart den grønnefotgjengermannen begynte å lyse. Katten fortsatterolig opp på fortauet og smøg seg langs husveggenetil den nådde et gult hus. Der hoppet den opp på en

12

høy kasse utenfor inngangsdøren og satte poten påringeklokken.

Klunk! Kikkerten traff vinduet med et høyt smellog Aleksander ramlet fra vindusposten og ned pågulvet. I fallet rev han med seg en stabel med klærog en boks med fargeblyanter som landet på hodethans. Han røsket til seg kikkerten han hadde mis-tet i forskrekkelsen og rettet den mot det gule huset.Katten var borte. Han lot kikkerten feie opp og nedgaten, men den var ikke å se. Han ble sittende ogstirre på det gule huset til magen rumlet og minnetham på at det var middagstid.

Fra den lukkede soveromsdøren til Emma fløtmyke melodier fra fiolinen, på døren var det klistreten rosa post-it med beskjeden: Ikke forstyrr!

Aleksander gikk inn på kjøkkenet. Moren haddekjøpt en ferdig pizzabunn før hun dro til Egypt, ogAleksander behøvde bare brune kjøttet og skjæreopp grønnsakene. Han satte pizzaen i ovnen og for-synte seg med noen mynter som lå i en krukke påkjøkkenbordet for å kjøpe brus. Mens han tråkketinn i skoene ropte han til Emma at hun skulle passepå at ikke pizzaen ble brent, så forsvant han utdøren.

Etter å ha besøkt matbutikken som lå et stein-kast unna leiligheten, satte han seg på en benk og

13

spiste en sjokolade. Klokka fortalte at det var fem-ten minutter til pizzaen var ferdig. Luften var klamog bilene som brummet forbi, hadde nedrullede vin-duer og tilbaketrukne tak. Himmelen var askegråog i horisonten truet flere mørke skyer.

Mens han satt der, hørte han en tassende lyd bakseg. Han vred på hodet og oppdaget den hvite kat-ten han hadde sett fra soveromsvinduet. Han stirretstorøyd ned på den med sjokoladen halvveis inne imunnen. Katten myste mot ham med grønne, smaleøyne før den snudde seg og travet oppover gaten.Denne gangen var Aleksander bestemt på ikke åslippe den ut av syne. Han kastet fra seg sjokoladen,grep handlenettet og løp etter.

Katten småløp langs fortauet i den travle sen-trumsgaten og virket ikke det minste redd for bileneog bussene som drønnet forbi. Aleksander fulgteetter så godt han kunne, men der han måtte ventepå grønt lys for å fortsette, løp katten rett overveien med bilene brummende like bak seg. En stundholdt han på å miste den ut av syne blant fotgjen-gere og syklister, men rask som en pil løp han bort-over gaten hvor han hadde sett katten sist, akkurattidsnok til å få et glimt av en hvit haletipp da denrundet et hjørne. Katten ledet ham gjennom sent-rum og forbi Nidarosdomen, en bygning som Alek-

14

sander pleide å unngå. Han fikk alltid en rar følelsenår han gikk forbi katedralen, det var som om enusynlig kraft tok tak i ham og prøvde å dra haminn.

Den hvite katten fortsatte gjennom byen motElgeseter bru som strakte seg over Nidelva og utav sentrum. Av og til stoppet katten og så bakover,da følte Aleksander at den så etter ham. Nå nårhan hadde kommet ut av selve bykjernen, var ikketrafikken like ille, men det finkornede veistøvet låfortsatt i luften og irriterte nesa og fikk ham til ånyse.

Husene i denne gaten virket eldgamle og de låtett i tett på hver side av motorveien. Flere vir-ket ubebodde med mørke vinduer og ødelagte tak-steiner. Aleksander hadde aldri vært i dette strøketfør. Et stykke oppe i gaten stoppet katten plutse-lig. Den kastet et smalt blikk mot Aleksander førden forsvant inn i en stor, brun bygning hvor detsto: Loft & Kjeller – Antikvitetsbutikk. Døren stopå gløtt, men et hvitt pappskilt i det store utstil-lingsvinduet fortalte at det var stengt. Aleksandernølte noen sekunder før han dyttet døren forsiktigåpen.

Aleksander hadde aldri sett så mange gamle gjen-stander samlet på ett sted før. Veggene var kledd i

15

fargerike tepper og svart-hvitt-fotografier, det hangbestefarsklokker og fuglebur i tre oppunder taketog nesten hver meter av gulvet var fylt med møbler.Luften var tung og luktet gammelt; faren hans villeha elsket denne butikken. Katten var forsvunnet.

«Det er stengt!» brummet en stemme. En uvan-lig høy, tynn mann dukket frem fra et skatoll bakdøren. Han skremte Aleksander så han rygget inni et bord og veltet noen småflasker. Mannen knur-ret irritert og Aleksander mumlet en unnskyldningmens han stilte opp flaskene igjen.

«Hva heter du, gutt?»Aleksander løftet blikket og stirret inn i et ryn-

kete ansikt med de underligste øynene han noengang hadde sett. De var gressgrønne med en gulring rundt iris. Han fikk en ekkel følelse av atmannen kunne se rett gjennom ham.

«Aleksander Villander,» svarte han stille.«Vel, Aleksander, ser du ikke at butikken er

stengt?» Mannen stirret strengt ned på ham gjen-nom et par halvmånebriller og pekte mot skiltet ivinduet.

«Døra var åpen og da katten gikk inn … tenktejeg …» Han ble stille, for hva var det egentlig hanhadde tenkt?

«Katten?»

16

Aleksander nikket med rødme i kinnene. «Denledet meg hit.»

«Ledet Columbus deg hit?» Mannen virket meroverrasket enn sint. Plutselig rakte han frem ensolbrun hånd og sa: «Laurits Kjeller.»

Brydd rakte Aleksander frem hånden, som nes-ten forsvant i Laurits’ store neve. I det samme bledøren inn til butikken svingt åpen og en liten, tykkmann med et velkjemmet, rødt hår og et smaltansikt med spiss nese kom busende inn.

«Bilen din står på min plass igjen!» Mannen somknapt nok rakk Laurits til livet, satte en hånd isiden og pekte truende med den andre. «Hvis duikke flytter den straks, får jeg den hersens bobla ditaua bort.»

«Du kan bare prøve!» brummet Laurits og rettetseg opp så han ble enda høyere. «Det er plass noktil begge bilene. Det er bare egoet ditt det ikke erplass til!»

Den lille mannen gispet fornærmet før han stor-met ut av butikken med ordene: «Der går grensen.Nå ringer jeg politiet!»

Laurits stønnet høyt og forklarte raskt til engapende Aleksander. «Det der var Julius Hansen.Han eier butikken rett ved siden av og dessverredeler vi parkeringsplass også. Kan du passe butik-

17

ken til jeg kommer tilbake? Jeg må redde bilenmin.»

Laurits stormet ut døren og Aleksander sto alenei den stille butikken.

Så hørte han en svak mjauing.

18